- Det er mye pappakomplekser på venstre siden i det at det er sånn at de vil at pappa skal være der og kjøre deg hjem når du har dritt i deg ut og sånn. Men også skal de sånn, fuck you dad, jævla konservative. Det er det forholdet de har til politiet. Så det er liksom at de er sånn, de fann the police. Det kom som en totalt overraskende for dem at damer begynte å bli voldtatt i gata og at bilen deres ble stjålet når det ikke fanns noe politi lenger. Hæ?
For de trodde bare at det ville gjøre at han kjipe pappa ikke kommer og sjekker om du har ryddet rommet ditt, og faen pappa liksom. Og det er mye av problemet med den venstre siden. Skal vi sitte i gang? - Ja, vi gjorde det. Jeg var satt på rekke, så jeg tenkte på det.
Hva har du tenkt på da? Vi snakket om politi. Vi snakket om politi og livvakter. Politi og livvakter.
- Nå skal jeg kanskje ha noe koffein, jeg vet det. - Ja, men har du ikke noe koffein? - Jeg har koffein fri, jeg vet det. - Ja, Gud bedre, kanskje du skal ta og slå ut den koppen der også. - Du har kjørt det på skål? - Nei, du kan få min, for jeg har... - Nei, nei, nei, det er til deg, jeg tror du skal skåle. - Skål da. - Nei, nei, nei, nei. Skål for koffein og koffeinfri kaffe.
Jeg drakk faktisk to kopper koffein på hytteturen og helgen, og jeg ble skikkelig, skikkelig svimmel. Jeg har ikke drukket koffein på veldig, veldig lenge, så jeg fikk en liten high, og ble sånn sjelven og litt sånn susete. Du var liksom som den første indianeren som fikk seg sin første dråpe i illevann. Ja, det var liksom sånn å komme tilbake, eller liksom drikke koffein på nytt igjen. Det var sånn skikkelig kick og rush da. Man ble litt sånn sjelven av det. Jeg tenkte på det med politiet at det
Det tenkte jeg faktisk på vei hit også, med tanke på oppklaringsprosenter, og hvor mange er det som har skin in the game, eller soul in the game, som Nassem Kallneren setter livet ditt inn i arbeidet ditt, som soldater gjør, politifolk gjør, spesielt. Kan du også si til en viss grad til politikere også, faktisk, i disse dager, og det er sånn,
den belønningen de får i form av den risken de tar av å ha sin egen kropp og ha kollaterollen med familie og unger og alt mulig, gjenspeiles ikke så veldig i lønnen akkurat.
ressurser for partiet å oppklare å ha nok, i hvert fall her i Oslo, vil jeg tro. Og det der med å se på at det der var statuset ved politi, jeg vet ikke hvor høyt det står statsmessig, det er ikke så viktig, men det sier noe på en måte om oss vanlige mennesker, hva vi synes om politi og sånt, og det er
Og på nivåene tenker jeg på den der respekten for lærere, som henger litt sammen med kvalitet og lønn, som er dårligere enn det har vært noen gang. Jeg vet ikke, men vi har så stor byråkrati, og et så vaklevånt politi- og læresystem, det henger ikke helt på greip, med tanke på at vi har så stor stats-
Ja, når man sier mot oss, lærer tjener ikke seg forbanet dårlig. Synes du det? Nei. Kjører du ferieargumentet til 8 uker ferie? Ferie er en side av det, men hvis du sammenligner lærere kontra universitetsansatte, så har det vært en konvergerende trend. Jeg må bare si i forhold til min egen yrkesgruppe, så er det jo sånn at
Professor Kasten, Amadeus Kasten, har jo opplevd en langt raskere svekkelse av sosial prestisje og lønn, hvordan man blir belønnet, enn det lærerne har gjort. Så selvfølgelig skal man ikke sette svake grupper opp imot hverandre, men der du startet da, i forhold til
ordensmakten, politiet. Jeg fikk et sånn kjempefint øyeblikk da jeg studerte. Jeg skulle fortalt deg det, at det var jeg og Brian Breakspear som var dean ved Pembroke College. Vi hadde morning song hver eneste dag. Ofte var vi helt alene i kirken. Kapellet er designt av Christopher Wren, han som tegna St. Paul's Cathedral. Kapellet i mitt college var hans prøvestykke. Det var vakkert.
Og så var det en dag at vi hadde en gudstjeneste for ordensmakten, der vi takker de som vokter over oss. Og det var så utrolig fint, at brandmennene, politimennene, herren, der menigheten, i vårt tilfelle var det jo bare vi to, men over hele England, takker de som vokter over oss, i en erkjennelse av hvilken utrolig viktig jobb de gjør, og det er en sånn konservativ innsikt av at
Sivilisasjonen er en ganske tynn hinne, og hvis den brister, så kommer det mye fælt fram, og det fæle går ut over de svakeste. Det er så lett å ta for gitt, og det er så lett å glemme at hver dag er det noen som tar på seg uniformen sin, setter seg i bilen,
og dykker ned i alt det som vi ikke ønsker å tenke på. Husbråk, vold mellom partnere, kriminalitet, fæle mennesker, bruddende mennesker. Og det er det de gjør for oss alle.
Jeg synes at i vårt samfunn har vi blitt veldig flinke til å kritisere dem, ofte uten å forstå kontekst, og kontekst er ganske viktig her da.
Samtidig som at vi ganske sjelden takker dem for den jobben de gjør. Jeg har et inntrykk av at folk flest forstår dette instinktivt og respekterer politimannen som bor i nabohuset og takker for den jobben de gjør. For jeg mener at vi bør ikke være sånn som USA der, sånn "thank you for your service, thank you for your service" hele tiden.
Men jeg synes at som samfunn er vi ikke flinke nok til å erkjenne at denne jobben må gjøres, og at de folkene som gjør den jobben gjør noe som er faktisk viktigere enn
mange av de influenserne og andre som vi veldig respekterer. Eller byråkratene, som også blir utnevnt som årets medienaven for å holde pressekonferanser for Nøppel. Det er også litt interessant at vi, selv om det var en politimann, eller noen skal vi si brannmann, eller noen i helsevesenet som fikk en utmerkelse for
en offentlig virkelig eksponering for en utmerket innsats for noe. Ja, og så er det jo sånn, nå hadde VG en stor sak om Kristoffersen, forsvarssjefen som er spesialsoldat, og så er det en sånn stort eksposé om at den operasjonen som han fikk krigskorset for, at de ikke hadde fucka den Taliban-lederen som de trodde at de hadde fucka. Mhm.
Og jeg tror det er morsomt å se hvordan de brave, de tappere journalistene i VG, liksom, haha, de fikk feil, mann, og så overser de hvor himla farlig. Det var ikke som at Kristoffersen hadde sittet hjemme med en sånn murder wall, og sånn, ah, han må være der. Nei, han fikk et oppdrag. Mm.
om at noen andre trodde at denne lederen var der. Jobben er synsykt farlig, det er godt mulig at du kommer til å dø, og han gjorde det. Han fikk den mannen. Så det at det var feil, man har knappest håndskyld, og ingenting som tar ifra den utrolige tapperheten og den skill som han viste som soldat i å få dette gjort, og som han fikk krigskorset for. Sånn.
Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, men jeg synes at det er kanskje et tegn på et samfunn som ikke har helt rette verdiene, ganske enkelt. Ja, det er helt klart. Jeg synes det er så jævlig at det er...
Det er det som blir usikkert på når det kommer til politi og helsevesenet, når de klager at det er flyttressurser, at det ikke er nok oppklaring, at vi ikke har angst og kapasitet til å oppklare ting, og helseslite der og der. Jeg vet ikke om det er systemfeil, organiseringsfeil, er vi for dårlige til å organisere oss i forhold til andre europeiske land, eller er det bare at penger
penger pøses inn i offentlig sektor på feil steder hvor folk flytter papirer og hvor det opprettes nye stillinger og mellomlede stillinger i fylkeskommunen og kommune. Jeg vet ikke, jeg er jo ikke noen sånn jeg kan svært lite om hvordan politiet har organisert, men det vil overraske meg om du tar feil. Jeg vil tippe at
Innenfor de fleste sektorer i Norge er jeg i inntrykk av at for hvert nytt sett med såkalte varme hender, altså folk som faktisk gjør noen ting, så får du to administratorer. Jeg tipper at det har vært sånn i politiet også.
Problemet fra et sektor jeg kjenner, universitetet, er at du får en stor og voksende opplåst mengde av byråkrater som tar makten fra de som faktisk står ved elektærene. En gang i tiden var det jo professorne som drev universitetet, og så var det en sånn dugnad, at den som følte seg kallet for instituttleder, ofte en av de flinkeste, og den som var
var den som var flinkest av institutlederne, ble rektor ved universitetet. Mens nå har du fått en ekspanderende gruppe mennesker som synes å være svært opptatt, som har funnet som hånd i handske inn i denne woke-greia, der de skal være...
politifolkene på campus, som skal se til at ikke noen av vår tids nye moralske regler brytes, og at alle føler seg inkluderte, spesielt av nomenklaturene av utkårede grupper som er understrykte. Med det resultatet at man får en ganske sterk følelse av maktesløshet blant læreskreftene som opplever fallende prestise, fallende lønninger, fallende jobbsikkerhet. Og det er jo en sånn...
et tegn i tiden at dette utdanningssamfunnet som vi skulle være,
ikke verdsetter utdanning. Det har vært noe i avisen at vi har kommet til at nå, det amerikanske problem, at vi kan ikke stole på lærerne lenger til å gi riktige karakterer. Antallet seksere bare eksploderer, samtidig som at man får elever som er helt vanvittig gode karakterer, som ikke kan det du ville forvente fra elever. Jeg har ikke hatt den arbeidsetikken du ville forvente fra noen som hadde sånne karakterer. Noe som gjør at
de studiene som har brukt disse karakterene for å forsøke å ta kremen, medisin for eksempel, ikke får det de hadde forventet. Derfor tvinger det seg frem til at vi sannsynligvis må få et lignende system som man for eksempel har i Storbritannia og USA, om en stor prøve, i Storbritannia heter det SAITs,
der alle må sitte i en prøve fordi man stoler ikke på lærerne og skolene til å gi en riktig refleksjon av hva elevene kan, fordi alle kan grine seg til en sekser på grunn av fibromyalgien sin eller ME-en sin eller skilsmissen til mor og far, eller fordi du går på en skole der du betaler for å gå på skolen,
og pappa har jo betalt for at jeg skal gå her, så her må det være femmer og seksere, det kan ikke være treer og fire, selv om du kanskje er en treer og en fyrer kandidat. Jeg tenker bare sånn, politikere har jo sånne ekstremt klare null-visjoner ofte, men da på feil ting da, det hadde jo vært faktisk litt sånn...
Mindre farlig om man hadde en bortebåt nullversjon på kriminalitet, som selvfølgelig er helt umulig, men den hadde gitt mening på at vi skal få oppklaringprosenten så høy som mulig, og vi skal få kriminaliteten så lavt som mulig. Men en annen som jeg husker ikke hvem på Facebook påpekte var alle bilbrander på østkanten i Oslo. Hvor mange er spommet oppklart, ting må fortsette, fortsette, fortsette uten konsekvenser.
Jeg tror det er snakk om å flytte ut veldig mye politiresurser fra Oslo ut til distriktene nå. Så jeg tror vi har fått en helt ny beslutning som har kommet nå, så det begynner å lure litt. Nå har man jo en sånn tanke om at man skal, jeg tror ikke det er helt stemme, det er en sånn tanke om at den såkalte nærpolitireformen som er en av de mest orvelianske betalingene
på noen reformer i det hele tatt. Nærpolitiproformer betyr jo at politiet blir fjernet bort fra lokalmiljøene og konsentreres. Mange politifolk bare lever livet sitt i bilen, og så skal de være der det brenner. Ikke være i lokalmiljø hvor det ikke brenner. Lennsmannsmodellen er jo det at du har en lokal lennsmann som kjenner alle og som ofte har en veldig høy oppladingsrate for han kjenner miljøet. Jeg tror at
Jeg er usikker på, for dette er en liberalende New Public Management-greie, og jeg tror at den veien vi er på kommer til å ende opp
på en eller annen måte, der amerikanerne er, en ganske sånn militarisert politi, som er en sånn ganghouse-innsatsfolk som kommer, som ikke vet noe om landsbyen din, ikke vet noe om deg eller familien din, eller om stendighetene, og så kommer inn og sparker inn dører, den amerikanske måten de gjør det på.
Noen ting som sannsynligvis vil føre til at vi får et tilbakslag som det også har sett i USA om de forandre polisene. Folk mener at politiet oppfører seg mer som okkupanter enn som stromtropper, enn som den greie lensmannen. For øvrig kvittet vi oss med den titlen lensmann på grunn av at det var en kjønnet titel. De er så jævla idiotene. De kan ikke engang norsk.
Mann er ikke kjønnet nødvendigvis på norsk. Det står i hovedmål, mann er manns gaman, betyr det at menn er menns glede? Nei, det betyr menneske er menneskets glede. Denne opprinnelsen ser vi for eksempel på engelsk, man. Man kan være mann, og det kan også være menneske. Så du må da opponere,
opponere mot selve språket om at mann og menneske er det samme, det er på en eller annen måte et overgrep mot kvinner, men i alle fall så blir man kvittet med en titel som vi har hatt i Norge siden 1200-tallet, og som har en voldsom, fin resonans i Norge. En lensmann er ikke en stormtropp,
Lennsmannen er en del av bygda, ikke sant? Han er en del av det sosiale stoffet. Mens, jeg vet ikke hva som er nå, polititjenestemann eller uberinspektør, i alle fall de har sånne distanserte byråkratiske titler som ikke har noen varme eller noen positive konnotasjoner. De er kliniske, litt kalde titler. Jeg tror at det er uklokt.
assisterende dommer, som også linjedommer heter nå, er det ikke det? Det er altså en måte som føles, det er også en type ting som historisk, har vi en eller annen grunn som konnotasjonene ser på litt negativt, eller på at det er lav status, så skal vi
av de følelsmessige aspektene der, og så dekke til å lage nye titler som føles litt bedre, sånn at det ikke skal føles så lav status. Ta et annet eksempel. Før så hadde vi Rådmannen. Rådmannen er også en svært gammel titel i Norge. Rådmannen i kommunen. På grunn av at du kan norsk, så vet du at Rådmannen
er en mann som gir råd. Og du kan forestille deg da at den som tar beslutningen sitter her, så har han rådmannen ved sin side, så visker han i øret: "Nei, jeg kan ikke gjøre det." Gi gode råd. Det byttet man ut med kommunedirektør. Og enhver idiot forstår jo at direktøren bestemmer jo. Så man tok da rådmannen i språklig forstand og gjorde byråkraten til kongen da.
Nå plutselig, han gikk fra å være en som gir råd til å bli the shot caller, som på nynorsk, i språklig forstand. Og det er kanskje også et tegn på den byråkratiseringen av samfunnet, der byråkratiet har blitt en sånn ekspanderende blob, som bare vokser og vokser og vokser og vokser, for et sted hvor det ikke er noen problemer med lønn. Det er offentlig sektor. Der tjener de, hvis du har lyst til å tjene...
over 700 000 kroner i året, ha ekstremt trygge arbeidsforutsetninger og at du nesten er uoppsigelig, få deg en jobb i offentlig sektor, gutten min. - Mellomleder i NRK og leder i NRK, redaksjonsledere, redaksjonssjefer, der er det fra 700 til 1,1.
Det er faktisk ganske mange. Jeg tror det var en nettsak på hvor mange som har over en million i NRK. Over hundre av medarbeiderne i NRK tjener over en million. Er det hundre stykker nå? Ja, den saken var overraskende nok ikke på NRK, det var i VG. Det var typisk det. Det synes jeg, og jeg har fått sett den der
Litt fra siden av denne lønnstingen. Vi skal ikke gå inn i det nå. Jeg tenkte på at vi hadde en ganske fin overgang her nettopp, med dette med gateherverk i Bilbrander i Oslo. Det ser jo litt ut som et bittelite hyggelig fyrverkeri i forhold til det vi skal snakke om nå. Som da er byen Paris, hvor det begynner dette kapittlet her, som heter Paris, kriminell arkitektur, tilbake til forstaden. Da begynner du med en historie fra 2005. 2008, ja.
2008? Ok, ja. Da har jeg feil årstall her. Du får bare, ja, hva var det vi, er det den her hvor det var? På hjørnavene i Udestallet grad. Ja. Ja.
Du var der i 2008, men det var en historie fra 2005. Jeg mener jeg husker. Ok, ja, nettopp. Selvfølgelig var det i 2005. Du var der og bodde i Paris. Ikke sant? Takk for ofte. Det trenger ikke koffein for å holde hodet oppe her. Her kjenner du på en måte
Hva var det vi snakket om innledningsvis i serien? At jeg må bekrefte deg. Bekreft meg. Tusen takk. Jeg jobber for at vårt samliv skal fungere bedre i hvert fall. Altså, det blåmassen her er det helt upåklagelig. Jeg ser deg, jeg møter deg. Ok, så 2005 eksploderer det i Paris forstad eller sentrum?
- Nei, dette er i forstedene, det er på Avenyde Stalingrad som Paris er en stor by, men dette er ikke det indre sentrumet, nei. - Så hva er det vi skal snakke om i det kapittelet her? Det er både arkitektur og, og dette speiler også tilbake på de to forrige kapitlene vi har hatt med type
Ungdomsarbeidsledighet blant unge, forstader, fortetting, kriminalitet og sånt. Jeg har jo bare vært i Paris en gang, og da var det på en måte selvfølgelig som en helgetur. Du får ikke akkurat sett byen, men du får sett Eiffeltårnet, du får ikke sett Hans Zimmer på en konsert og noen par bra restauranter. Da jeg kom til Paris i 2005, så stinket hele byen av brent plast. Og Frankrike...
Dette kan bli litt interessant på grunn av at siden den gang har bilbranner blitt et fenomen i mange europeiske land, mest av alt i Sverige, hvor det er et av de sikreste vårtegnene, og et av de sikreste tegnene på nyttårsaften er at innvandrerungdommer brenner biler. Dette begynte i Frankrike, og i 2005 så
var det en ganske hissig valgkampanje. Nicolas Sarkozy fra det konservative partiet så ut til å vinne, brøt ut store opptøyer. Naturligvis var det en utløsende faktor. Det var at politiet hadde jaget noen ungdomskriminelle på en moped.
så vidt jeg husker, inn i en trafostasjon, de hadde forsøkt å klatre inn i en trafostasjon, og så hadde de brent i jæl. Fortsatt ordentlig sjokk. Og så eksploderte hele banlieuene i Frankrike. Banlieu er forskjellene som omkranser Paris. De er overveiende arabisk-sort dominerte afrikanere og folk fra Midtøsten.
overveiene langt fattigere enn franske middelklassen. Og i stedet dominert av litt andre verdier enn de man associerer med Frankrike. Og en av de tingene som man associerer er kriminalitet og bilbraner. Er det blitt forsket på det, eller vet vi hva som ligger bak disse bilbranene du ser i alle typer byer med disse problemene her? Er det sånn ...
- Det har blitt forsket på, og forskerne trekker fram ulike forklagingsmodeller. Sannsynligvis er de alle sammen sanne. Det ene er at kriminelle gjenger som skjuler ledetrådene etter forbrytelser, altså at du stjeler en bil, kjører på tanken tom, og så brenner du bilen sånn at de ikke skal kunne ta fingeravtrykkene dine eller noe sånt, eller kanskje du har ranet et eller annet sted. Det kan det være.
så er det jo også folk som kommer med falske forsikringskrav, altså at det aldri ser så mye blikk av biler som i Frankrike. Så jeg tipper at det er en del franskmenn som har biler som kanskje er forsikret for mer enn det de faktisk har vært i bruktverdi, som bare tenner på dem. Men det store synes å være at det er en sånn form for piggeringing, at ungdom som kjeder seg og føler seg...
Ikke som en del av samfunnet gjør dette for å underholde seg selv. Nå er det noe som skjer. Litt annet pyroteknisk. En bil som brenner, den eksploderer jo. Og så kommer jo brannvesene. Og det kan jo være gøy. Men i 2015 var det sånn at de tjente på biler og angrep de brannmannskapene.
som skulle forsøke å slukke det. Noe som skapte sterke reaksjoner, for i de fleste land, inkludert i Frankrike, så har man en spesiell forkjærlighet for brandfolk. Så de måtte da ledes av politiet, og politiet var i Paris, det kan være riktig hardhente, noe som da førte til opptøyer, så en liten bilbrand kunne da starte og lede til
ganske voldsomme konfrontasjoner der først noen politifolk og så kommer det franske opprørspolitiet og de gutta leker ikke butikk. De ser ut som ridder fra middelalderen med sånne her polstrydde. Faktisk hele de har en kroppsrustning som er basert på franske rustninger i middelalderen. Bare med kevlar og
Ja, kevlar, ikke sant? Ja, men for dette, det er så mye vidlander, hvordan får du maksimal rørbarhet i en kampsituasjon? Det var jo det ridderne drev med, så de har liksom bare lagd ridderhusninger. Men de ser jo superskumle ut, og de er ikke der for å ta fanger, liksom. De er ikke der for å...
Det er sånn nordmenn, hadde en kamerat som på 90-tallet, så alle skulle på interrail, ikke sant? Og så var det noen kamerater som hadde sett The Doors-filmen, og da var det jo sånn Tim Morrison som
som fucker med en politimann og tar lua hans. Den dumme politimannen står der og "hva skal jeg gjøre mot denne rokkestjernen?" Det er et vanvittig maktovergrep, men vi synes det var dødskult. Han tullet med politimannen. Så var det en kamerat, jeg var ikke der, som var i Baskeland, som valgte å brise noe, så gikk han bort til en spansk politimann. Så sier han "give me your hat, officer", så han tar lua hans og setter den på hodet sitt. Og politimannen bare står der.
Og så slår han ham rett ned med flat hånd. Så har han åstegutt og bare gått rett i bakken. Med en sånn lynrass. Pow!
Og så tar han lua seg og bare så på han. Da lærte Espen at ikke tulle med politis bare i baskeland. Og da fanns politiet på samme måte. At jeg er litt forsiktig med dem. - Jeg tror Jim Horsensen som sivil uten kamera, og sånn at han vel fått samme type
kanskje samme type handlinger hvis ikke det hadde vært for omstendighetene, tror du ikke? Jeg tror at det er ganske, ja, for det er jo det der, hvis du provoserer så kan du jo få deg, så kan du få en motreaksjon som er sterkere enn det du hadde forestilt deg. Men det hadde jo vært litt, ja, det ser vi for sånn popstjerne med kamera på slep og journalister og press og sånn, så er det vel ganske sikkert at det ikke kommer en motreaksjon fra en ordensmakt da, men det er sikkert fristende til sånne
- For saken av det som skjedde i 2005 var jo at, ikke sant, franskmennene, Frankrike er et veldig militarisert samfunn, så ikke tro på det du ser på film, det er et land som har flere frettingstjenester enn noe annet europeisk land. De har mye politi i tillegg til at de har sjandarmene.
som er et sted mellom militær og politi, i tillegg til at de har et opprørspoliti, som er der de folka gir rustningene, kevler rustningene. Så de kan våke på mye ordensmakt. Det er ikke sånn der utøya. De har folk. Men det funker jo ikke det hele tatt, for når staten reiser seg fullt tyngde og skulle...
Ta disse her ordensbryterne. Så begynte det å brenne biler over i alle forsedene rundt hele Paris. Ikke bare i Paris, men i Lyon og Lille, i alle store franske byer.
Og da kommer, det er da min type folk begynner å skinne, det er da akademikerne skal i studio. - Å forklare og være på liveoverføringer og hel pakka. Hva sa de rundt dette da? - En fransk intellektuell har en suveren evne til å fiske ut av massive tankekonstruksjoner og myeligvis av støttelitteratur.
Hovedlinjer som er så klart formulert at du kan skjære deg på dem. Men med veltalenhet og kløkt viser de hvordan disse linjene divergerer, konvergerer og fløttes. Både sitt beste er dette som klassisk musikk i ordform, og på sitt verste er det som å se noen som hekler mens huset brenner. Det var nok det som skjedde denne gangen, at mens de intellektuelle preiket og var flinke for å forklare dette, så løste det jo ingenting i det hele tatt.
Med president Sarkozy skulle jeg forsøke å bli gjenvalgt.
så gjorde han det uhørte i å ta politiets side. At de bare skrudde opp varmen enda mer. Og det fikk han valgt faktisk, franskmennene ville ha det. Den der forstå ihjel kriminalitet, det var Frankrike ikke egentlig ferdig med allerede i 2005. Men det løste jo ikke problemet, for problemet er banlieuen.
banlieuen, den franske forstaden, de høye trygdeblokkene som ligger som satellitter rundt alle franske storbyer, som er som et flyepapir for kriminalitet og sosial nød, hvor det er Frankrikes enorme innvandrerbefolkning som er en lite integrert bor. På et plan hadde man ikke intellektuelle rettigheter, selvfølgelig så
Å brenne biler er jo også et tegn på at folk ikke respekterer reglene og ordensmakten, men det var nok også et tegn på en maktesløshet og en mangel på fremtidsutsikter og mangelintegrasjon ganske enkelt i deler av Frankrike. Du skrev noe veldig bra her, at når du blir i denne størrelseorden her med disse enorme...
gataverkene i flere byer og flere forsteder og sånne ting. Så rent sånn makro, så ser de politiske sidene på det, de liker på en måte begge sider, ser på den her med interesse, for høyresiden som du skriver, de ser på dette her, her ser vi pøblene her, nå må vi stoppe pøblene mens venstresiden får bekreftet sinnsingen, her ser vi hvor undertrykt det er, her ser vi et utløp for rasseriet de føler for at de blir
unntrykt og så videre, så begge politiske sider spiller litt politisk mynt på dette. - I Frankrike var det nok en trend i likhet med i mange europeiske land om at venstresidens narrativ fikk dominere, at dette var de undertrykte om man skulle forstå gjerlig kriminalitet, og det eneste korrekte svaret på kriminalitet var flere ungdomshus.
mens Frankrike hadde fått nok av det i 2005. Og så er det ikke å synes pøbel-narrativ var det som vant frem,
Selv så tror jeg ikke at det egentlig var verken problemet eller løsningen. Det er ferdige fortellinger som er på hylla, som de politikere bare plukker ned uten å se på kontekst. Jeg ble mer og mer opptatt av et veldig uventet svar, som jeg hadde begynt å lese meg litt opp på, nemlig
Arkitektur, kanskje det er arkitekturen som er en del av problemet her, og kanskje en viktig del også. Ja, det skal vi komme inn på her nå. Du gjør jo en liten sightseeing, mer eller mindre i Paris, i forsteder, så vidt jeg skjønte. Jeg tenkte litt til det du skriver akkurat den delen her, før du går på den selve sightseeingen, så er det jo noen åpenbare ting her, som også er sånn at det er helt ekstrem segregering. Vi har vært inne med flere steder i Europa, også som du skriver deg, at
til de første stedene du kommer til, så det hele virker helt normalt, bortsett fra det totale fraværet av hvite mennesker. Folkene som bor i disse forstedene er totalt isolert fra fransk kultur, franske tradisjoner, det er som å være på et annet sted. Det er vel ikke, selvfølgelig er det superkomplisert, men det er jo ikke så komplisert å si at når du ender opp på en sånn forstede hvor du blir så segregert fra resten av Frankrike, så er det liksom
der det løper litt kjørt. - Det er viktig å forstå at banjøen ligger ofte litt ute på bondelandet, og er ofte forbundet med Paris, med RER, altså en jernbanelinje.
- Kan vi si at det er typ Oslo-Drammen? Eller er det for langt? - Det er litt for langt. La oss si høyt opp i Gruradalen. Men for å komme til Banløn må du vanligvis kjøre gjennom industriområder. Det er ikke villasøk. Altså områder der det ikke er mange som bor. Områder hvor det egentlig ikke er noe som skjer. Det er ingen pubber eller nattliv eller noe sånt. Så det ligger ganske isolert. Også er ofte Banløn,
På grunn av at dette er bygd av arkitekter som hadde en viss ideologi, så ofte ligger disse banalønene fullstendig isolert fra det omkringliggende bondelandet også, for at de er avskåret av firefelsmotorveier, så du kan ikke gå
ut. For du tenker at det er fordel å bo på landet også, ikke sant? Man kan liksom gå i skaven eller se på kuen eller noe sånt, men det er heller ikke egentlig et alternativ, fordi dette er satellitter som er nesten sånn følelse av at det er marskolonier på en sett og vis, som ligger også isolert i forhold til det omkringlignende bondelandet.
Og det er, så skal jeg snakke med franskmenn, det er en enorm antipati fra de koselige små landsbyene som ligger rundt dette, mot banløn, og de ønsker at det skal være omtrent piktråd rundt. For de vil ikke ha at ungdommene der kommer og bryter seg inn i deres feriehus, eller i deres lille rurale idyll.
Så man har fått en historie om to frankriker. Ofte kan en banløn ligge i nærheten av. Hva en vittig påkostede landsbyer. Jeg ble invitert til huset til Jean Monnet, som ligger utenfor Paris. Jeg var der for to uker siden for å holde et foredrag.
Og det er liksom, den landsbyen er jo bare så utrolig vakker. Stod opp tidlig om morgenen og gikk morgentur i en eikeskog, og hjertet mitt fylltes bare av en sånn dyp kjærlighet til Frankrike, og en sånn dyp forståelse for hvorfor de er så glad i dette landet. Fy, det er så fint her i Frankrike, da. Og så, når vi kjørte tilbake mot Paris, så ser vi liksom, kjører vi forbi en sånn her...
høyhus i regnene på motorveien, som bare ser så depressiv ut, og de var liksom, det vil kanskje ta en halvtime å gå da, fra disse høyhusene til denne nydelige lille huset i Jean Monnet med sitt stråtak som ligger omgitt av andre vakre små hus som er eid av svært rike franskmenn, for franskmenn har en sånn greie med at mange har en leilighet inne i Paris, og så har de huset sitt i
hvor de er i helgene. Nydelig, ikke sant? Veldig påkostet, ekstremt stilig, velholdt alt. Og så har du veiene som fungerer som en slags voldegrav rundt Banlieue. Hadde du vært i de forstedene før, eller hadde du noen inntrykk av det før? Eller var det et første inntrykk og helt fersk for deg å reise litt rundt i disse forstedene?
Det var første inntrykk, så jeg ble jo interessert av det at jeg ble liggende våken på natta, for at jeg bare tygge på lukten av brent plast overalt. Hele byen stinket av brent plast, men det var jo ikke noen
Jeg bodde i Nina Rondissement, og der var det ingenting som brant i det helt tatt, for jeg bodde jo i sentrum. Så jeg liksom trodde først ut da, for å se på dette, så fikk jeg en kollega som heter Stéphane Delory, som kom fra Normandie. Hoppet vi i hans Renault, og så kjørte vi rundt, og så viste han meg alle forstedene, for Stéphane er
forsker med ulike ekspertis, men en av de tingene han kan er jo muslimsk ekstremisme, så han hadde jo vært i alle disse stedene før, og var ikke akkurat skuggredd, i motsetning til de fleste av mine franske venner som var sånne der
De ville jo vært mindre urolig om jeg fortalte at jeg skulle ut og besøke en stamme med hodiegere på bordene, enn når jeg fortalte at jeg hadde tenkt å ta meg en tur ut og se på Les Seits forstedene. Hvordan kobler vi dette sammen her da, det med at du fikk noen oppdagelser i det rundt dette her med arkitekturen i disse forstedene, og sammenheng med ...
demografien, mennesken som er der, stemningen og all elendigheten som foregikk der, så hvor begynner disse tankene her når du reiser rundt?
- Kanskje ta oss å starte hjemme i leiligheten. Jeg sa at jeg bodde i Nyene og Andisoma. De fleste har en forståelse av hvordan franskmenn lever, i alle fall hadde jeg det, om at franskmenn bor i små hytter med små firkantede vinduer og små skottskrutede røde og hvite gardiner. Men de fleste franskmenn bor i blokk.
Den leiligheten jeg hadde, var litt rar sett med norske øyne, for alle hjørner var avrundet, og alt var betong.
som ga en følelse av å leve inne i en sarkofag. Et sånn utrolig hardt ekko der. Og nesten hver eneste natt drømte jeg at jeg var blitt levende begravet. Det var et stort leilighetskompleks, hvor alle elementer av det jeg assosierer med fransk hygge, folk nikket ikke til hverandre, folk hilste ikke på naboene sine. Det var en sånn her fullstendig sånn,
en veldig isolert tilværelse. Og det hadde noe med hvordan man lever på, fordi når jeg møtte de samme naboene på kaféen, på tabakk, eller ved boulangeriet, så hilste de å være hyggelige, men når du kom inn i komplekset, så gikk alle bare og så på skoene sine, og fikk litt nervøst når man fikk låse inn, inn i sin egen lille sarkofag. Og så...
ble jeg da jeg reiste med Stéphane Delory ut til Letertre, Kleshi Suboah, som er et berømt banaljør. Så ble jeg klar over at
Disse er det mest renskårende versjonene av denne type arkitektur. Det er bare sånn arkitektur i Banyone. - Har du noe vi kan sammenligne her i Norge, så vi kan få et inntrykk av hvordan det ser ut?
- Det første jeg tenkte var enda litt billigere Oboz-blokker. - Ja, det minner litt om en del av de blokkene som ble bygget ut i Groerudalen. Du vet de Aurora-blokkene. Men det er ikke et så godt eksempel, for Aurora-blokkene, leste du Aurora, Annekat Vestlid, da du var liten? - Nei, jeg tror ikke det. - Jeg har lest det for ungene mine, og det er en sånn ...
Jeg tenker at Vestlige er bæret av en veldig positivitet i forhold til disse blokkene, for det var ikke sånn at folk levde veldig fint før de fikk disse blokkleilighetene, for mange var det et enormt steg oppover å komme til et sted hvor det var elektrisitet og varmt vann på tanken og ordnede forhold, og det at de var ute på pampasen, ute på bondelandet, der kunne ungene få frisk luft og
Og det var fint da. Og i Norge så bygde vi dem ikke så sinnssykt høye heller, liksom ofte ikke noe særlig mer enn 6-7 etasjer. Mens i Frankrike så bygde man ordentlig høyt. 14, 15, 16 etasjer høye. Og
Og derfor så finnes det egentlig ikke noe sånn parallell i Norge, for vi hadde ikke en industriarbeiderklasse som skulle huses på samme måte som i Frankrike og i Sverige. Man hadde ikke noen millionprogram i Norge på samme måte. Og derfor så ble også arkitekturen mer menneskelig i Norge. Jeg tror også at den ideologien som lå bak dette vant ikke fram på samme måte som det gjorde i Storbritannia, Frankrike og i Sverige.
- Da kommer vi fram til et navn som går igjennom mye kapittel her. Da må du bare restere med min herlige fransk, Le Corbusier. - Ja, Le Corbusier. - Ja, jeg traff deg der. - Ja, ja. - Tudfanken gjorde det. - Nå er det franske haos og discoen jeg hører på. Kanskje det er der jeg får treninga mi, med franske artister. Det er det lille jeg får av fransk input. - Jeg må spørre deg, hva slags forhold har du til Frankrike?
Det er stort sett nesten bare musikken, kanskje litt vin. Ikke så mye på matfronten, tror jeg. Men det er nok først og fremst musikk, og dernes kanskje film, faktisk, kulturmessig. La meg spørre deg, bare i rene fordommer, hva tenker du om franske menn?
Oi, ja. På rent system 1 er det på en måte den arrogante franske som ikke vil snakke engelsk og som ga seg veldig fort etter verdenskrigen. Er han en sterk mann?
- Nei, ikke den klisjeen som dukker opp i hodet med en gang, men jeg vet jo at franskmenn gjennom kriger og historisk sett, de beste militærene og de beste spesialstyrkene har alltid vært helt opp i eliten, men det er noe med den franskmenn i øvre skikte, den litt arrogante, godt velkledde som
ikke offrer deg så veldig mye oppmerksomhet, eller ser kanskje litt ned på det. Den er kanskje det som kanskje, om det er en pariser, jeg vet ikke det, i forhold til en jevnt fransk mann. Jeg tror nok at pariseren har gjort veldig mye for å skape bildet av den moderne franske mannen, på grunn av at Frankrike er et land som er så utrolig sentrert rundt hovedstaden Paris, at Paris er så forbannet dominerende. Men fortell meg, hva tenker du om, hva sier fordommene dine om franske kvinner?
Franske kvinner? Det her er litt for påvirket av Michel. Så jeg ser for meg at det er det parise kvinnes på et helt... Han mistet all form for verdighet innenfor sex og nærhet og kjærlighet. Alt har blitt så kaldt. De går på sånne her swingersklubber og alt mulig. Michel Houellebecq. Du mener Houellebecq? Ja, Houellebecq. Det er vel ikke underkastelse, men det er vel en av de andre hvor... Jeg er dyr på om det er i platt.
eller jeg husker ikke, men at det var sånn det moderne franske kvinnene er på en måte kanskje i Paris er et typisk eksempel på noe som har mistet grunnverdien for kjærlighet, monogami og typenærhet, og at det har blitt så kaldt og sex og karriere, og det er så
utrolig modernistisk, men igjen da, Paris farger hele mitt syn på Frankrike, bortsett fra de to gangene jeg har vært sør i Frankrike, som er sånne rene solsenge-turer, hvor du bare spiser, drikker og koser seg. Det var veldig fint der, men jeg føler ikke jeg kjenner Frankrike av de tre besøkene jeg har gjort der da.
- Jeg skal ikke påbruke meg, nå kan jeg tenke meg at folk sitter og lytter og sier sånn, faen heller, du kan ikke ordentlig fransk engang, hva er det du ikke kommer og forteller oss om Frankrike? Jeg kan fransk ikke. Det er typisk norsk, ikke sant? Det er også sånn der at...
Jeg skal ikke si noen navn, men jeg fikk skikkelig sure mail etter Venezuela-episoden fra en fyr som mente at Venezuela var hans. Det var han som kunne Venezuela. Det kan ikke være mer enn én i Norge som kan Venezuela. Så spurte jeg om jeg hadde vært der i det siste. Nei, jeg hadde ikke vært der på ti år. Så jeg snakket om hvem det var.
Nei, jeg skal ikke si det. Gi oss tid til det. Nei, nei, nei. Kan jeg legge til at, jeg har på en måte en annen fordom, klisjé, er jo den franske søte bygdekvinnen som sykler og er utrolig flink på kjøkkenet, mørkt hår, utrolig pen. Konemateriale. Ja, det er mye pene folk i Frankrike, ja.
Men det er en sånn historie som jeg forsøker å få fram her, at det er to Frankriker. Nei, det er mer enn to Frankriker. Men Frankrike...
skapte seg et selvbilde, og den der med franskmann med en baguette under armen og en berret på hodet og oh la la, er et produkt av et Frankrike som hadde blitt fullstendig knekt av 1. og 2. verdenskrig, og man trengte et positivt selvbilde, et bilde av normalitet, av opprinnelighet, at det var fint å være fransk på en eller annen måte, at det var normalt, dette er vi.
Og det er litt sånn det bildet som man ser fransk film fra 50-tallet er veldig på det. Det er et ganske mildt samfunn, ikke sant? Og så får man i det stille som forandrer det franske samfunnet seg også, og Frankrike blir da synonym med Paris-elitene. En kanskje litt sånn arrogant, litt feminin mann, og en seksuelt utagerende, verdifri kvinne, kanskje, ikke sant? Fra film og sånn.
Men Frankrike, vi snakket om det i forhold til guldbrikkespillet, at det er en stadig større andel av den franske befolkningen som ikke lever sånne liv i det hele tatt. Og som ikke hverken får del i den rurale idyllen og det opprinnelige liv, eller den europeiske, moderne, urbane tilværelse, men som lever i
stygge, utrivelige blokkleiligheter uten nevneverdig sosial omgang med andre, spiser mye dårlig mikrobølgemat fra Lederpreis, som er deres billigste supermarked.
Jeg tror det er viktig å forstå når vi snakker om arkitekturen, hvor utrolig stusselig det er. Når du ser på, du som er sånn musikkmann, det er jo morsomt å se franske, Frankrike er vel det eneste landet ved siden av USA som har en ordentlig gangster-rap tradisjon.
hvor mye, hvor man forsøker å arkustere dette her som en sånn amerikansk, gritty på en sånn amerikansk måte, men det er mest uselig, og mest av alt kjedelig, U Harbanyøene er utrolig kjedelige steder. Hvis du ikke kan spille fotball, eller er god i kickboxing,
så er det ikke så mange andre veier ut enn at hvis du da kanskje er flink på skolen, men der er det mange glasstak, spesielt hvis du har feil postkode, så er det en lang vei for å komme deg opp i den franske middelklassen hvis du er født i en postkode som assosieres med en banlieue. Den kjedelige, veldig funksjonible og realeffektive arkitekturen, ligger det under modernisme-paraplyen?
- Hvis funker det, er det modernisme for drabant byen, som vi ser over hele verden, og spesielt Europa, er jo en fransk oppfinnelse. Vi snakket, eller du nevnte Le Corbusier, Le Corbusier er en sveitsk arkitekt som ikke bare var en arkitekt, han var også filosof, han hadde en idé om hvordan mennesker burde leve.
Han fikk da i oppgave, sammen med andre arkitekter, å tegne de nye Grand Ensembles, som da skulle være de store samlingspunkter. Vi ser det i Norge også nå. I Oslo er det snakk om at man skal konsentrere befolkningen rundt knutepunkter. Grand Ensembles var den tanken, lage knutepunkter for mest mulig befolkning på minst mulig område, og gi dem god infrastruktur. For da kunne staten levere på en...
kostnadsmessig, klok måte i forhold til store mengder mennesker. Resultatet var arkitektur helt uten kompromisser, uten variasjon, og uten utsmykking eller den type unødvendige piruetter som symboliserer hygge og det vakre.
firkantet sånn der peppekakeform arkitektur. Alle leiligheter var like, alle husene var like. Bam, bam, bam, bam, bam, ikke sant? Skulle bankes opp fort, her skulle folk huses. Og på 50-tallet så var det nok litt sånn at
at det var skikkelig et steg opp fra folk som kom ut av de utbombede byene fra 2. verdenskrig, hadde litt mye. Men da var det jo også, for det er jo interessant, for rett etter 2. verdenskrig så var det jo også et enormt behov for boliger og for å få bygget opp raskt. Det var egentlig spørsmålet mitt, og så kommer det her opprinnelig fra et arkitekturståsted at dette er det som
er riktig og kan gjøre at det er riktig økonomisk? Eller er det rett og slett bare at vi må få opp noe kjapt her, som på en måte er arealeffektivt, med høyt volym, det må være lav pris. Hva slags arkitektur svarer til disse forutsetningene? Så hva kom først? - Takk, det var et fint oppspill. Ja takk begge deler. Det var begge deler. Det var et behov for at man trengte å bygge mye boliger fort.
og en gjeng med arkitekt-ekstremister som var så ytterliggående. Nå er vi i kjølvannet av 2. verdenskrig, så er det en veldig sterk følelse i mange leire om at verden må skapes på ny. Den gamle verden har gått under. I Bruma skriver en bok som heter Year Zero, han mener at 1945 er år null for oss. Og i denne
i denne heksegryta av mennesker som ønsker å gjøre ting på helt andre måter enn seksuelle revolusjoner, så kommer da Le Corbusier, og det er jo ikke nok for han å bygge drabantbyer ute på bondelandet. Han vil rive Paris, han. Ja.
Han skriver: "Tenk om alt dette skrotet som fram til nå har lagt seg over jorden som en tørr skorpe ble revet bort og kjørt vekk og erstattet av enorme klare glasskrystaller som sto 200 meter høye." Så hans tanke var at kan vi ikke bare rive Europas vakreste by og bygge drabantby der?
Han hadde bilder av glasskrystaller, Bjørvik-arkitektur.
Men han fikk ikke lov til å rive Paris sentrum. Han fikk i stedet oppdrag å bygge satellitter for grunnen. Han husket at det var rekker av identiske blokker uten utsmykking, noe av noe slag, som steder uten butikker, kaféer eller underholdningstilbud.
Og så fikk man den såkalte Parker-Morris-standarden som Britene dro med, som stipulerte akkurat hvor mange rom og hvor store rom et menneske trenger. Så der hadde man sånne sosiale rotteforsøk for å se hvor mye plass trenger
trenger en familie på tre for å kunne fungere. Ja, ja, ja. Min som første, det har vært flere som har bestått med arkitekturoperiode, både folk i den Facebook-gruppa, og vi har snakket om det hundre ganger i podcasten før, og det at jeg har tenkt sånn, ok, vi går ofte løs på en måte, arkitekturer
arkitekten eller kunstneren som vi snakker om for å offentlig støtte av kunst. Et steg dypere så er det sånn ok, men de står nå for en gang for sine ideer og sine tanker og sine visjoner. Men
Det er jo strengt, så bør vi gå enda et steg tilbake, hvem er det som slipper til denne arkitekten, til denne kunstneren, til disse prosjektene? Det er beslutningstageren som egentlig sitter der og velger da, vi vil ha disse menneskene til å fylle disse tomrommene og disse prosjektene. Så man kan jo si at Le Corbusier gjør det han tror på, kan vi egentlig si, men så er det noen andre som gir han den tilliten og de ressursene til å realisere det. Utrolig godt poeng, for Le Corbusier var jo også et geni,
En del av hans designer er noe av det beste som er laget. Har du sett "Sjeselongen" til Le Corbusier? Han har en liggeseng som er noe av det vakreste og stiligste som noen gang har laget. Han har designet et kloster oppe i Alpene som er helt fantastisk. Han har kastet skygger innenfor massevis av god arkitektur også. Du har rett, er det den onde arkitekten som er trollmannen. - Ja, ja.
Problemet er at veldig ofte er det slik at politikerne sier noe må gjøres, og så identifiserer man at dette er noe. Vi gjør dette. Altså den som har løsningen, den som har forslaget, kan veldig fort...
uten at man egentlig tenker gjennom konsekvensene, fordi man er så opptatt av behovet. Her har vi hundre tusen av mennesker som må få tak over huet,
Hva skal vi gjøre? Jeg har en idé. Vi gjør det. Det er ikke sånn at bare Frankrike kom opp med trygdeblokka som en løsning. Se på hele Sovjetsverden, hele Østblokka bygde også bare det samme, bare enda mer skjebbi, elementsbygdeblokker.
- Så dette var jo en, du kan ikke bare legge alt sammen foran døra for Le Corbusier, for hadde ikke han gjort det, så hadde noen andre gjort det. Det var en slags logikk i det. Hvordan kan man bygge mest mulig boliger på billigst mulig måte? Dette var resultatet, drabantbyen. - En liten sidespor da, det er jo det her med Oslo og sånt, det som politikere fint kaller for signalbygg og sånne store prestisjebygg.
Jeg kan jo skjønne at hvis man skal utsmykke eller utforme økeren for eksempel, så er ikke det sånn at man blander i befolkningen og masse avstemning på det greiene der, men du kommer til store ting langs sjøen, enorme nasjonale prestisebygg som skal flyttes eller opprettes. Da er det arkitektkonkurranser. Man får se skissene gjerne på en måte lenge etter at politikerne eller beslutningstagerne har gjort det. Hvorfor?
hvor vanskelig ville det vært å inkludere i sånn måte, kan ikke folket få velge med hvilke, hvis det er ti skisser kunne ikke folket få lov til å stemme på hva de synes ser bra ut innenfor hvis de skissene er godkjent rent teknisk da? Du har så himla rett de som ser på YouTube og sier at jeg sitter og er kistekledd i dag så er det begravelsen for Kristoffer Rådlund Kristoffer Rådlund
var en av de nærmeste vennene jeg har hatt i hele mitt liv. En av de tingene vi møttes på og diskuterte var jo... - Kan si hvem han er først, kanskje? - Kristoffer Rådlund er... Var? - Var. - En av Norges aller beste figurative kunstnere. Jeg oppmuntret folk til å ta en tur inn på internett og se litt an på bildene hans. Jeg synes at et hjem er ikke komplett uten å ha en Rådlund-diktografi. Han hadde stor produksjon.
skrev en bok som heter "En svart bok om arkitektur". Da vi først ble kjent med hverandre 18 år siden, begynte man å snakke Bjørvika. Så gjorde han et maleri som jeg kjøpte, som han kalte Bjørvika, som er et maleri i grått av det som skulle bli Bjørvika. Han forsto hva det kom til å bli av firkantede glasskasser
men ikke det året det åpnet, men kanskje 20 år senere. Modernistiske arkitekturer er alt sånn med tatueringer. Gammel modernistisk arkitektur er vanligvis stygg arkitektur. Det koster veldig mye vedlikeholdet, så mye glass, og så lenge du kan polere det og vaske det og sånne ting. De har allerede måttet ta og renovere en del av Bjørvika, og det kostet jo mer å renovere disse byggene enn det det kostet å bygge dem, er jeg inntrykket av.
Men i alle fall, det er et totalitært uttrykk som er fremmedgjørende. Jeg elsker bildet, for i arkitekttegningene så er det jo alltid sånn at de jukser jo, ikke sant? Så det de gjør er at de tar og tegner disse her firkantede boksene sine, og så er det massevis av lekende barn og hunder, og ofte veldig mye tre.
Men saken er at kvadratmeterprisen er høy, så det blir ikke så mange trær her. Så viser det seg, og det var som Rodlund sa, at folk ønsker ikke å være i nærheten av sånn arkitektur. I Paris har de La Défense, som er en satellitt som blir bygd som skulle være deres city, deres finansdistrikt. Forsøk å dra dit etter klokka seks på kvelden, så er det noen mennesker der. Ikke det hele tatt, og der bjør vi ikke også kommer til enda, for man tenker at
Ja, men så blir det pubber og sånne ting. Men det er noe umenneskelig over disse store firkantede byggene som liksom lener seg over deg. Gatene blir som vindtunneler, for man bygger så tett og så høyt at vinden bare presses inn, så det blåser alltid der. Folk vil ikke være der på fritiden sin, så de kan godt jobbe der, men når arbeidet er over, så drar de heller til grunneløkka for å ha det hyggelig, for det er mer menneskelig på en eller annen måte. Og Rådlund,
så skrev denne fantastiske boka, som jeg anbefaler alle å kjøpe, som heter En sort bok om arkitektur, som kom ut på Dreie sammen med Alexander Ibsen, en annen god venn av meg.
Han mener jo at, her kommer jeg til poenget, at din løsning er den rette. Folkeavstemninger er en forferdelig dårlig idé for det meste som har med politikk å gjøre, for folk klarer ikke helt å sette seg inn i trade-offsene, og i kompliserte spørsmål så er det ofte en dårlig idé å be folk om at folk kan lett manipuleres. Men i rene smaksdommer,
så er jeg også svært sterk tilhenger av avstemningen. Gi folk den drit i den arkitektfaglige jurien. Be om anbudene etter parametret, og så bør de legges ut på folkeavstemning. Hvilken av disse skissene ønsker du å leve i? Og det er jo sånn som,
I Berlin så har man Sigurd Søyli, ikke sant? I Berlin, den har jo vært, de fleste tror at den alltid har vært verdensnål, er den rosa nå? Nei.
Den har vært gul og svart, for den er jo kledd, ikke sant? Og den fargen den har nå, som jeg tror er rosa, var et resultat av bare en folkeavstemning, der folk stemte med feniger. Det var kjempekult at de bare satte det frem, og så la du da en fenig, eller en sent, i den kassa som du mente med den fargen som du ville at det skulle være. Kjempebra. Det er en hyggelig måte fra de styrende, en liten gest,
til vi som blir styrt, om at dere er med å bestemme dere også. Kanskje ikke på hvordan vi skal dimensionere herren vår, men du kan få til å bestemme hvordan det miljøet du skal leve i skal se ut litt. Jeg tenker at hvis de her skissene hadde gått igjennom tekniske nødvendige vurderinger, så hadde jo ikke folk trengt å ta stilling til på at er det realistisk å sette på kostnadsrammer med at dere setter på det, det er som hvis et visuelt...
Et rent visuelt valg, og saken er det som Roldun skriver i svart bok om arkitektur, så er det slik at det er ikke ulike meninger om det. Folk vil alltid velge klassisk arkitektur framfor modernistisk arkitektur hvis de skal bo der selv. Så det er jo sånn at, mens de fleste av oss synes at modernistisk arkitektur kan være noe stilig, når du drar på
til å se på Mies van der Rohe pavillonen i Barcelona, som er på mange måter, til verdensutstillingen i Barcelona, så er det en nederlandsk arkitekt som heter Mies van der Rohe som lager den, liksom,
Platinometeren for modernistisk arkitektur. Hvis fanken er det stilig, men ønsker du å bo der, for det er en glasskasse. Det er som å leve i et laboratorieeksperiment, så det er kult å besøke. Jeg har besøkt det, veldig imponert. Vil jeg bo der? Ikke efter. Det er som å leve i et drunken apparat. Det er noe av problemet med modernistisk arkitektur, at den er menneskefintlig.
Og det er noe som arkitektene ikke vil ta innover seg, og det tror jeg også på grunn av at de alle sammen er skolerte til å være
innenfor en modernistisk skole, så de kan ikke bedre. Derfor er det jo litt sånn at de elsker den stilen de kan. Jeg tror at det er en av de paradoxene med det moderne Europa som jeg biter meg fast i, er at på tross av at vi vet de sosiale kostnadene av den arkitekturen, så fortsetter vi å bygge den.
Det ble så utrolig deppa, selvfølgelig for at Bjørvika skulle bygges ut, og jeg synes at det er veldig, veldig bra, men at de skulle bygge det ut i sånn Dubai-arkitektur, generisk modernisme, det synes jeg var et kjempedårlig valg. Ja, helt åpenbart. Helt åpenbart. Det kommer til å bli så fort datert. Det kommer til å bli så ekstremt, det er ikke mange tider nå, men ikke allerede, så begynner det å bli sånn, ja, ok, ok.
nå dette her ser ikke så kult ut lenger. Når du kommer med tog inn fra Gardermoen, sånn at
- Jeg var i Dubai for et par måneder siden, og så misset jeg flyten min da jeg skulle videre. Så jeg ble sjekket på et hotell i ikke en av de mest fasjonale bydelene. Der fikk man se Dubai-arkitekturen 20 år senere. Disse husene ble bygget for 20 år siden, men etter å ha blitt sandblåst av ørkenen, så var alle glassflater matte, en del knust og oppsbruket.
Og
Og det var skjebby på en helt annen måte enn det tradisjonell arkitektur blir. Tradisjonell arkitektur kan aldri som en verdighet, og kan bli enda bedre på en eller annen måte. At det er litt en sånn ugress på Gide Simsen, og litt sånn støvet vinduer og sånne ting, det kan liksom bare gi fylde og karakter, så det kan gjøre med et menneske på en sett og vis. Når du blir eldre, så kommer karakteren i ansiktet mer fram. Mens med modernistisk arkitektur, så ser det bare forbannet skjebby ut.
Det var ikke sånn det skulle være. Så det er modernistisk aktivitet som Rodlund også påpeker. Han lagde en fantastisk litografi av operan. For alle elsker operan. Jeg mener ikke det klart operan. Operan er jo liksom, vi gjør jo et unntak for operan. Så lagde han en litografi av operan i en fremtid når Norge ikke er rikt lenger. Når vi ikke lenger har råd til å skifte disse marmorplatene hver gang de sprekker.
Og operan blir da et mørkt og utrolig ruin, som ser ut som en ruin selv om den fortsatt er i drift, for dette må hele tiden vedlikeholdes, ellers så kommer den til å se ut som en ruin mer eller mindre. Det er noe med nåtid og presens, at det gir en sånn wow-faktor til ting vi ikke har sett før. Jeg tror vi blir veldig bergtatt av sånn, wow, dette føles og ser så veldig annerledes ut,
Jeg tenkte på noe stillesiden. Du har sett den der Cybertrucken til Elon Musk, ikke sant? Du kan se for deg den i en type Mission Impossible-film, eller en James Bond-film til og med. Det er presens nåtid. James Bond nå kjører Cybertrucken til Elon Musk. Den ser rå ut.
Så hopper du 10, 15, 20 år frem, bare herregud, så har de på en måte teit den bilen vår i det settingen. Hvorfor har ikke James Bond den bilen han alltid hadde? Den tidløse klassiker, veteranen sin liksom. DB9. Ikke sant? Sånn at du som er...
har en helt annen tidløs skjønnhet til seg selv den dag i dag. Men vi ser på en måte Cybertrucken nå som bare sånn, wow, for et beist, for et sinnssykt bil, for et mesteverk av et type ingeniørkunst. Men så går det 10-15 år, så er det ikke en skjønnhet, det er bare at vi blir bergtatt av nåtiden, tror jeg. Jeg tror at du har helt rett. Jeg tror at du har helt, helt rett hvordan kunne dette skje nettopp for at man ble bergtatt av nåtiden. At det ble opplevd så moderne, man ville vekk fra...
fra alt som lå bak oss, med Osmans vakre bygårder. Paris har veldig mange vakre bygårder. De blir skikkelig bygd med murstein i menneskelig proporsjon. Vakker utsmykning der. Hvorfor forelskede par alltid drar til Paris for å gå arme over gaten langs, er jo fordi det er så vakkert der, ikke sant?
Men man ville bort fra det. Det var ikke moderne. Man ville ha disse, hva var det han kalte det? Disse her glasskrystallene. Bygge glass, glass, glass, glass, ikke sant? Som er for øvrig også miljømessig helt idiotisk, for disse glasshus...
De har en tendens til å bli alt for varme om sommeren, og alt for kalde om vinteren. Så enten så må det være aircon eller oppvarming hele tiden på disse, og det er jo ikke akkurat veldig bra i den konteksten. Det er veldig energikrevende arkitektur. Men vi bygger det fremdeles. Det er liksom sånn følelse av at modernismen er, liker du Terminator-filmene? Det er lengst siden jeg har sett det nå, veldig lengst siden.
Jeg likte jo de da jeg var yngre. Det har jeg sett på 20 år. Jeg mener at Terminator-filmen er et av de ganske få eksempler der to-verden er bedre enn en-verden. Terminator 2
er bare helt fantastisk, men da Terminator har mistet underkroppen og kommer krabbende etter med rødt lys i øyet, så føles det av at det er modernismen. At de vil bare ikke døve, selv om all bevisbyrden er imot dem. Og det er jo det som dette kapittlet handler om, handler om bevisbyrden. Fordi
Det er en amerikansk forsker som heter Jane Jacobs som skriver i boka The Death and Life of Great American Cities, og hun skriver dette her i 1961. Det er 60 år siden. Hvordan boligprosjektene har isolert fattige deler av samfunnet i monolithiske høyhus som bryter de sosiale bondene som er blodomløpet i et lokalsamfunn.
Hun påpeker et merkelig fenomen, at jo høyere blokkene er, jo større er de sosiale problemene knyttet til dem.
Så kom Bjørvika, det bygde vi nesten 60 år senere, vi vet det jo, men vi klarer ikke å la være på en eller annen måte. Nei, det er veldig rart det der. En ting jeg bare har tenkt på, dette kapittelet og de to foregangskapitlene, så er det jo en ting vi ikke har snakket så veldig mye om, som du skriver veldig mye om i Rødt, Hvitt og Blått, som er jo på en måte...
disse forstedene og fortetting av spesielt muslimer, og dermed også ekstremister, men også på en måte med at det blir veldig homogene forklumpninger av innvandrere. Men vi har ikke brukt så mye tid på det i denne serien her, vi har jo vært litt touchet litt innom det, men
Denne boken her, det er ikke det at jeg skal gå inn på de rundene her nå, for vi kan godt snakke litt om det, men jeg tenker sånn, den boka ble jo tatt veldig godt imot. Du fikk mer juling på jernburet, så vidt jeg skjønte. Da gikk jeg rett og slett med liberalerne, og det likte de ikke, for liberalerne er jo...
en gruppe mennesker som ligger under sperregrenser i valg, men som har en vanvittig tilgang til mikrofonene i årsskiftet. Jeg synes jo på en måte denne boken er nesten veldig så ramsalt som jernburet i mine øyne, og det her på en måte det kom jo enda før, så det virker som om det var mye mer sånn en både med tak på sakstallene og på en måte løfte fram av pressen og av type kommentarer og anmeldelser og sånn, så på en måte at du fikk
Jeg vil nesten gjette meg frem til at, eller jeg synes det er overraskende at ikke den samme kritikken kom til denne boka her som på jernburet, i og med at jeg oppfattet de bøkene på noe som like skarpe og tydelige. Det er like skarpe og tydelige, men tror at da
Rødt, hvitt og blått kom ut i 2012, så var det nok en klapp på hodet greie om at ja, men så spennende, fint at du engasjerer deg. Men det var ingen sjanse for at de perspektivene som er målbare kom til å vinne fram. Bra for demokrati og mangfold. Jeg synes det er så fint at du sier det du sier, for det er på en eller annen måte en indikasjon på at
at vi lever i fritt samfunn, at også gærninger som deg får lov til å ytre seg. Og jeg er veldig uenig med det du sier, men jeg synes det er veldig fint at du ytrer deg. Jeg pleier å kjipse og si hva er det du er uenig? For folk ofte har en generell mistanke om at de er uenige med meg.
Og så viser det seg at når folk setter seg ned, jeg hadde en av dine kollegaer i NRK som ringte opp og sa: "Fader Asle, jeg trodde at du var yttre høyretulling."
og at jeg var uenig kanskje 10% av det du sa, og kunne leve med 50% av det, og 40% var jeg bare helt, helt uenig. Når jeg leser alle tre bøkene dine, og jeg er enig i nesten alt du skriver, hvordan endte du opp med å bli kontroversiell? Dette her burde jo være selvinnlysende, og så sier jeg selvinnlysende, forsøk å si noen av de tingene ditt med morgenmøte på NRK, og så sier jeg, ja faen, du har rett. Hva jobber han da, i nyhetene? NRK Radio. NRK Radio? Ja.
Spennende. Peto da, eller? Da kan vi snevre det ned her. Husk at det er eks-kollega, det er ikke kollega, vet du. Vi outtrykker folk i private samtaler, det er chat-em-house-rule. For øvrigt til alle dere der ute, det heter ikke chat-em-house-rules, det er bare en regel. Chat-em-house-rule. Ok. Chat-em-house-rule er at du kan referere det som har blitt sagt, men ikke hvem som sa det. Ok, det er en nyttig opplysning. Viktig å ta med seg videre. Det er viktig...
Nå har vi snakket en time og ti minutter da. Vi må sette tilmaksen et slag her. Jeg synes det var litt interessant det du skrev på slutten her, at de forstedene her er som en veldig høy fortetting av muslimer, og det er veldig mye unge muslimer som...
som også da var litt interessant det der med det der
er det religiøs identitet, eller er det en kulturell identitet? Hvor religiøs er det? Og din oppdagelse, eller dine kilder, sa til at det var overraskende sekulært ute i forstedene at man så på seg selv som muslim, men det var veldig få som hadde kjennskap til religiøske budskap, til troen, til Koran, og de visste veldig lite om religionen sin. Dette er jo litt av paradoksen ved fenomenet som ble IS, for jeg intervjuer et medlem av den franske etterretningstjenesten,
som sier at utenforstående så er det ungdommen har ikke vokst opp som praktiserende muslimer. Foreldrene deres kommer ofte fra Maghreb med økonomiske migranter og har bare jobbet seg her. Så de har ikke vokst opp i noen sånn tradisjonell muslimsk kultur. Mange av dem har aldri lest Koranen eller kan lese arabikk. Men
Kanskje nettopp derfor trekkes de ofte mot veldig radikale versjoner av islam, fordi de kan veldig lite om islam.
Så de blir da fortalt, de er fra annenhånds-Islam, hvorpå han påpekte at i Frankrike så er det jo sånn at det er jo etterretningstjenesten som bestemmer hvem som får lov til å være de lokale mulla. Det er det greiene som vi har i Norge med at du liksom kan rekruttere mullene fra et eller annet sånn flommende akademi i Saudi-Arabia rett i året på Grønland. Nei, nei, nei, ikke i Frankrike. Så de sørget jo for at presteskapet
kom fra moderate elementer av islam, altså ikke terrorebegjane. De aller fleste muslimer er jo moderate. Og så har han mente at det er håpløst naive den britiske greia om at moskéen får lov til å velge sin egen predikant. Nei, nei, nei. Men det tok bare noen år før Frankrike ble en av de største eksportørene av terrorister til IS.
Og man så jo da at det var mye sånn, nesten litt en sånn protestantisme at man fikk sånn lekmanns islam. Altså at unge menn ble liksom sine egne prester.
og via YouTube og sånne ting, så man fikk inn det salafistiske budskapet, og som propaganderte dette i fengslene, som er tungt muslimske, tungt arabisk-afrikanske, som ble rekrutteringsanstalter for IS. Men det er jo bare en bit av utfordringen, det kan jeg liksom bare beskrive. Jeg skriver fra et sted som heter...
eller Granborn, ikke sant? Granborn, så er disse høyhusene oppkalt etter franske forfattere, sånn som Emile Zola. Det er litt pretensiøst hele greia, at du bor i Henrik Ibsen. Og så når du går inn, så er det som en borg, og så er det en gesplene i midten.
På en gresspleien ligger det massevis av søppel som beboerne høyt over har åpnet opp vinduet og kastet søppelet rett ut av vinduet.
i stedet for å ta dem ned og kaste dem i søppelkontaineren. Så det er en felles søppelplass i midten, lukter ganske sterkt, ikke sant? Det er en veldig aggressiv atmosfære, 14-15-16-åringer, veldig aggressive frekke, liksom når de blir sneiet av mopeder, mange av disse mopedene er stjert, de drar inn til byen og stjerner mopedene til en mer rik ungdom. Ja.
en sånn skremmende atmosfære, ganske enkelt. Man kaller det en kriminell atmosfære i Frankrike. Her er det veldig mange som vokser opp, dels uten farsykkelser, at far har dratt, eller med fedre som ikke, og kanskje aldri har vært i arbeid. Mye rusproblematikk, veldig mye...
Cannabis er veldig, veldig utbredt, på grunn av at jeg er overveiende muslim, så det er ikke så mye drikking, det er mye efedrin og cannabis, men bare mye dop, og samtidig som det er farlig å være jente i disse nabolagene, og det var jo en av de tingene som var veldig mye i mediene, for det er en sånn essensialisering, en sånn
mediene skaper sin egen virkelighet, og det er de franske mediene, jo drøyere og verre historier man kunne fortelle, jo mer slo man det opp, og en av de tingene som virkelig beslått opp var såkalt tronantes, som er gjengvoldtekter, der en ung jente ofte blir
holdt fanget og voldtatt på tur av et stort antall menn i en periode før hun da blir sluppet fri. Og så spekulerer man da i at på grunn av kulturen så vil ikke hun anmelde det, på grunn av at hun da vil være skjemmet på en eller annen måte, og da vil ikke kunne finne seg en ekte mann. Ofte så velger man da kvinner, jenter fra familier som ikke har brødre som kan hevne dem, eller menn som kan hevne dem. Og dette er et utstort problem, og de har ...
Problemet var jo det at jeg tror jeg ringte opp en NGO som heter hverken Horir eller Underdania som spiller på det at denne
I denne kulturen har kvinnen egentlig to roller hun kan spille. Enten kan hun være en hore som er like med alle, eller så er hun underdani og betjener den mannen som har valgt henne. Også Nipoutsoumise, tror jeg det heter på fransk. Jeg er dårlig i fransk. Og det var jeg snakket med en jente som heter Abir, som ikke ville gi etternavnet sitt, men hun hadde en veldig hyggelig samtale med henne, for denne organisasjonen forsøker å skape rettferdighet for
For kvinner som, for det er sånn at du kan grine, altså damer som da blir voldtatt, gjengvoldtatt, og ofte i enkelte tilfeller deretter blir de påtent, eller at man kaster syre på dem,
Og så forsøker denne organisasjonen å skape oppmerksomhet rundt dem, og så sier hun påpeker hun at hva er en av de største barrierene for at de skal kunne fortelle samfunnet om dette problemet? Jo, det er elitefeminister. Det er feministene. Dette skal vi ikke snakke om, for de er jo mest opptatt av feminisme ifølge henne. Feminisme er elitekvinners tilgang til kvinner.
Det er det feminisme handler om. Det handler om å bli kvotert inn i styrer, å bli kvotert inn i jobber som de ikke klarer å få i kraft av meritokrati. Det er det feminisme handler om. Dessuten er jo allting som, hvis man kommer i nærheten av islam, så blir jo de utdannede eliten veldig forsiktig. Når Fredrik Solvang skulle snakke om
Kvinner som blir skutt i gaten i Iran akkurat nå fordi de ikke vil bære hijab. Men da, aha, nei, kan ikke snakke om det, for da blir venstresiden veldig ubekvem, for de har jo definert hijab som en sånn frihetsgreie. Så når man da påpeker at det finnes en annen verden i vårt samfunn der kvinner oppbehandles på en måte som er langt verre enn det som var utgangspunktet for kvinnebevegelsen. Det er ikke lov til å behandle kvinner på den måten. Også kvinner har grunnleggende menneskerettigheter.
Men når spesielt islamskultur kommer, så er det jo sånn, når det kommer inn i bildet, så vil ikke elitene snakke om det lenger. Det blir for vanskelig. Så i stedet for så skaper man et sånn der happy-clappy drømmebilde av at Tony Blair, om at islam betyr fred. Islam betyr ikke fred, islam betyr underkastelse. Hvorfor sier du ting som ikke er sant? Og det har liksom vært noe av problemet for underklasse kvinner, for drit i islam, drit i hudfarge.
Dette handler også mye om hvordan man behandler de minst privilegierte delene av det franske samfunnet, for det er det det er, de folkene som bor i banjøene. Og så vet ikke staten helt hva man skal gjøre med dem, for man har hatt en totalt idiotisk innvandringspolitikk, der man da har en ganske høyt utviklet økonomi, og så har man en enorm innvandring av lavkvalifiserte, nær analfaberte, fjernkulturelle mennesker som ikke det er brukt for i denne økonomien.
Det er ikke noen stor industri i Frankrike der du kan stå at du ikke trenger å kunne snakke språket så lenge du kan hamre nagler, vet du gutt min. Det er ikke det. Så økonomien trenger ikke disse menneskene, så de har da blitt isolert i disse her banljøene som i sin arkitektoniske utforming puster opp under de aller verste aspektene ved sosiale utfordringer.
sosiale problemer, det er hva man får når mange fattige mennesker, og lavutdannede mennesker med bagasje som ikke bare er positiv, når du konsentrerer dem,
så bidra arkitekturen til å få fram det verste. Det som man i Frankrike kaller kriminell arkitektur. Det var det jeg skriver om, at i Frankrike, mens jeg var der, så begynte man å forstå at de må bare sprenge de høye blokkene. Men til disse elitistiske nyfeministenes problematiske forhold til islam og andre kulturer og undertrykte kvinner, er det kynisme eller er det feighet?
Kan jeg si begge deler? Jeg tror det er en kynisme i forhold til at uten at man vil særlig erkjenne det, så er det at for disse menneskene som er aktive som feminister, de er egentlig blankefane kvinner. De er opptatt av kvinner som ligner på seg selv. Du vet jo det at, nå er Giorgio Meloni, nå fikk Italia den første kvinnelige statsministeren gjennom alle tider.
Du ville jo trodde at du ville ha kvinnebevegelsen på NRK som jublet over dette store fremskrittet for at dette glasstaket som har blitt sprengt, men det skjedde ikke. Hvorfor for dette med på høyresiden? En kvinne er ikke helt kvinne hvis hun er på høyresiden. I alle fall ikke for feministene, for feministene har gått inn i denne gisselsituasjonen med yttre venstre. Samtidig som at det er mer gøy å sparke inn åpne dører
å gå løs på hvite menn som sier ja, ja, ok, ok, enn det å begynne å skubbe seg opp imot kulturelle aspekter der ting blir vanskelig ganske fort. For hvis du begynner å vikle deg inn i tonantes, altså gjengvoldtekter, så kommer man inn på kultur og religion, veldig fort gjort å bli kalt rasist, ikke sant? Og der får man enda mer berøringsangst i forhold til dette, også i Frankrike.
La det bli siste ord i dette kapittelet her. Vi skal da fra unge gutter som får dopamin og tenner på biler, til kvinner og menn som får enda mer dopamin av å dytte seg metamfetamin i Praha, Tjekkia.
Det var en lang setning. Det var en lang setning, men du kom deg i målet til slutt. Jeg landet nesten. Når en stand-up-komiker skal prøve å komme punchline, og så stammer han halteren i punchline, det funker ikke. Det er derfor jeg aldri kunne blitt stand-up-komiker. Når jeg begynner å tenke på punchline, så roter jeg den alltid til. Ja, ikke sant? Så kanskje vi skal holde oss til dette her. Dette fungerer veldig godt. Kan vi ikke bare gjøre det vi kan?
Vi overlater til Olav Bjørn Nøss å være stand-up-komiker.