4/6/2021
Öde Spildo Nerdrum | Farmen, Puccini, Tarantino, Alkohol, Tre Nøtter Til Askepott, Norsk Film, Øde

Transcript

Jo, men altså, det som er så interessant med Puccini... Du må si da, hva vi gjorde i stedet her, hva vi allerede har gjort. Ja, vi lyttet jo litt til Puccini, men det er jo... å gå inn i Puccini, det er jo en hel verden, og du bør jo... Altså, jeg forsto ikke opera helt før jeg så det med tekst og alt.

med tekst? Ja, så at jeg forstod det de sa. Fordi det er alt for mange mennesker som lytter til opera som om det skulle vært instrumentalmusikk. Det er greit nok det, men hvis du skal få hele opplevelsen må du oppleve det som en opera. Da må du se oppsetningen, du må se menneskene som synger, og du må forstå det de sier. Vi er jo ikke italienske, så da kan det være greit med teksting. Historiefortellingen?

Så jeg begynte for noen år tilbake å se, fordi Metropolitan Opera drev å sendte direkte til noen kinoer i Norden. Med teksting da, og med litt næklipp og sånt. Begynte å se da, jeg husker den første operaen, så var det La Fanciulla del Vesta av Puccini, som er en western-opera.

Og da ble du hektet, eller? Nei, jeg ble ikke hektet, men jeg syntes det var veldig flott. Og jeg husker den arien, eller i hvert fall den musikkdelen som gjorde at jeg falt for det. Men det er noe med å se formatet slik det er ment å vise, og alt for ofte i dag så blir man... Man lytter til det bare som musikk, og da kan man ikke helt forstå det.

Men av det er jeg jo ikke bevandret i operaverden i det hele tatt. Men det er jo mye av musikken her som du introduserte for meg her nå, det lille vi hørte, som jo var ganske sånn crossover, så du kunne høre litt noen filmmusikkkomponister som har lånt diverse ting. Det var en blanding av litt sånn tidlig Disney, 45-50-talls Disney. Den stemningen der av spesielt harmonien og koringen og sånt.

og litt ennumorekona også på et eller annet vis. Det som er så spesielt med Puccini i motsettning til andre komponister, du har selvfølgelig elementer av De Verdi og Mascagni og mange av de andre, men Puccini er så gjennomført på det at melodien og stemmen er alltid helt like. Melodien og stemmen er helt like.

Med Verdi er det veldig ofte helt forskjellig. Du har musikk som går da-da-da-da-da, og så har du en stemme som går da-da-da-da-da, eller noe sånt. Med Puccini stemmer Puccini følge musikken. På en ganske skamles måte egentlig. På en skamles måte? Ja, altså at det er musikken som sier

Da-ra-ra-ra-ra, og så sier stemmen da-ra-ra-ra-ra over. Det blir jo litt sånn at man får en følelse av at dette blir nesten for enkelt. Dette går bare ikke an. Men det som er sannheten med det er jo at det blir enda vanskelig for sangerne å synge det. Fordi de må treffe nøyaktig på tonene i forhold til orkestret. Det er jo så lett at det høres falskt ut, mens på VD så kan du være litt mer slapp.

Det der er litt til vår mann som vi snakket veldig mye om i forepisoden da du var her. Hans Zimmer er veldig opptatt av å fortelle historien når han spiller. Hva føler han hvis han går den veien eller går i den korden? Her er det god stemning og her ble de begynt å krangle.

bruker melodiene til å forklare sinnstemningen eller hvor i landskapet denne scenen befinner seg. Jeg føler at det er veldig mye generisk filmmusikk. Kanskje opera blir følende når du ikke får konteksten og historien. Det blir bare noe som høres bra ut. Litt som Jan Ove Thuv sa her, det blir bare maling på lærhets. Det er ikke noe mer.

Det blir litt sånn, men det er jo mye mer i musikken. Det kan lyttes til, men hvis du skal få full opplevelse så må du se den. Jeg har jo snakket litt om det er en fantastisk oppsetning fra Metropolitan Opera fra 2018-19 med La Boheme. Det var et av de virkelig store sjokkene da jeg kom over den. Puccini er jo så dyktig på det. Det er ikke bare det at han beskriver stemningen, men han er veldig dyktig på temaene som kommer tilbake i forskjellige former.

Er det mange som har lånt av han i senere tid eller? Ja, ja. Jeg kommer ikke på noen konkrete eksempler, men jeg vet at det er tilfelle. Men jeg vet også at Puccini ble latteliggjort av veldig mange. Blev veldig sett ned på. Hvorfor det? Over lengre tid. Nei, det var jo så sentimentalt da. Det er jo det som er hemmeligheten med Puccini, at det er så grenseløst overfladisk. Det er dyrkt.

Ikke bare i musikken, at det hele tiden er en veldig tydelig melodisk føring på hva dette handler om. Dette er bra, dette er dårlig. Men det er også historien. På slutten av La Bohème, da Mimi dør. Hennes siste ønske før hun dør.

dyp filosofisk bak det. Det er bare det at hun friser så mye på hendene at hun vil gjerne ha en moffe før hun dør.

Og det er jo kjempe overflatisk. Vi vil ha en fysisk ting, en moffe. Men da blir det så sterkt, for sånn er det jo. Vi blir ikke dype filosofer på dødsleie, vi blir ganske enkle. Og til barn også er det ikke så mye subtekst i det de vil. De vil bli varme på hendene. Det er så enkelt. Jo, men hemmeligheten med det er jo at det er jo selvfølgelig mye unnerlig. Det er masse symbolikk i laboet hjemme, men det er jo det som er så flott. Når du er overflatisk så kan du tillate deg å

ha mye substans under. Noe som blir vanskeligere hvis du har et verk som til synelaten er veldig dypt. Jeg har vært en person der en gang jeg har sagt at de gromsete vannene det er de

De gromsete puttene er de som ikke er noe særlig dype. De tåker det til fordi de vil ikke at du skal se hvor lite dypt det egentlig er. Og det er jo et tilfelle med veldig mange verke i kulturlivet, enten det er film eller hva det skulle være, at de overkomplifiserer ting for å få det til å virke dypt, men hvis du undersøker så er det ikke så mye under.

Det tenker jeg er en tilfelle med mange skapere. For eksempel Quentin Tarantino oppfatter jeg som en sliken. Gjør du det? Jeg kan ikke si at det er så mye under hvis du studerer i verken. Ja, ok. Er det noen spesielle ting du har hengt opp i? Noen av de tingene du er mest kjent for? Jeg håper jo at noen kan motbevise meg.

La oss ta denne tyskfilmen, Inglourious Basterds for eksempel. Denne scenen hvor han skal spille tysker, men ikke er det. Og så er det veldig merkelig med denne tyskeren som

skjønner at han ikke er tysk. Til slutt skjønner han det fordi han gjør sånn. I England teller man 1,2,3 sånn. Man teller dem ikke sånn. Det er en sånn ting man kanskje ikke oppfatter i begynnelsen at det er derfor, men så oppfatter man det. Men det er jo ikke noe spesielt ved det. Det er jo egentlig en helt sånn...

Så han bygger veldig mye opp mot et banalt poeng? Ja, det er det han gjør. Det er ikke så spennende. Det at han finner det ut basert på måten han teller på, hva er det for noe? Jeg synes akkurat det filmeksempelet der tok meg i hvert fall den bare scenen der, og den intro scenen hvor han, nå husker jeg ikke hva han, Kristoffer Woltz er det han heter, snakker med han der bonden som gjemmer noen jøder under gulvet sitt, eller hva det er for noe.

De to scenene, som Tarantino-fan, føler jeg intensiteten i scenene, hvordan han holder på nærmen så lenge. Det er jo uskrevne filmregler. Over 3-4 minutter er det en regel. Da får han veldig hjelp av han som spiller melkebåen, han er veldig flink. Han har en daft fransk uttrykk.

Jeg synes at de scenene der, spesielt de to, er veldig intense, men jeg kan være helt enig med at det er ikke noe fryktelig dyp mening under det hele. Men det sier seg med perfection at der er det jo bare noen få fans og mennesker som har sendt brev til Quentin Tarantino og mener de har funnet meningen med filmen, og så får de svar om de har funnet det som samsvarer med Tarantinos vision.

Det er det lengste jeg har sett, så jeg husker nesten ingenting. Jeg vil ha en venn av en venn som husker kontakten. Metan hadde funnet meningen med popfiction og fikk svar fra Tarantino at ja, det er riktig. Han er jo tilsynelatende veldig sær og dyp, Tarantino. Men jeg tenker at for eksempel politien, men også folkeeventyr grunn til at han har overlevd så lenge, er for det første at han har en ganske klar, banal historie.

men veldig mye dybde samtidig. Da har du til eksempel Turandot som vi lytter til i sted av Puccini som er basert på en gammel kinesisk folkfortelling som heter Turandot om prinsessen Turandot som er utgangspunkt for mange norske fortellinger. Det er en prinsesse som helt umulig vil gifte seg.

Hun har en far, og de har lagt en regel om at eventuelle beilere skal kunne svare på tre spørsmål. Hvis de klarer spørsmålene, får de prinsessen. Hvis de ikke klarer dem, så er det av med hodet. Det er utgangspunkt for at du er en dot som Puccini vakt til å lave en opera over.

Så kommer det denne Calaf og skal utfordre prinsessen, og han klarer selvfølgelig de tre spørsmålene. Hva er de tre spørsmålene?

Det kan være at Puccini har endret på det, for han har gjort noen endringer. Han har lagt til en karakter blant annet for å gjøre historien litt mer Verissimo-aktig, litt mer realistisk og italiensk. Den første gåten er mange ord. Hva er det du mister om? Hva er det du får om kvelden? Det første svaret er håp.

Svaret på spørsmålet nummer to er blod, og svaret på spørsmålet nummer tre er Turandot, altså prinsessens navn. Den historien om Turandot er jo en historie om en prinsesse som nekter å bli sammen med menn, og det er det jo mange av i forskjellige myter og legender. Er det fars opprør, eller bare et generelt ungdomsopprør?

Eller hva begynner det? Det minner jo om noen sånne ting i Bredelen i Grimne. Det minner jo om denne skjønnheten av udire. Men der har hun jo et sånt farskompleks da. Hun klarer ikke forlate far, så alle andre menn ser ut som udir.

Her er det nok noe annet. Det er nok et oppre mot sin stilling. At det forventes av en å finne en mann. Så det som skjer i løpet av det eventyret, er at før i siden må Kalaf, som han heter, den prinsen, kunne klare å sprekke den isen hun har lagt rundt seg. Som en skjold. For hun tør ikke vise sårbarhet. Det er det som ligger under det hele.

Det er jo den største utfordringen, for å si det mildt, at du går inn i det og skal svare på tre spørsmål, og hvis ikke så dør du. Det er jo sterkeste signal en mann kan gi en kvinne. Hva jeg er villig til å dø er for å kifte meg med deg, uten å egentlig kjenne hvem du er.

Ja, det er jo helt utrolig, og han klarer det jo. Han klarer jo alle spørsmålene, og da sier hun, far, ikke gi meg til denne fremme mannen. Redd meg, ikke sant? Så faren sier bare, om dette her har vi jo avtalt.

Hun sier, skal du virkelig tvinge deg inn på meg fremmede? Men det vil han ikke. Det er jo ikke nok å få henne. Han vil bryte isen. Han vil få henne til å ville ha ham. Så han snur jo situasjonen. Så han sier, du har gitt meg tre gåter. Jeg har svært på alle, men nå skal du få en gåt fra meg. Gåten er hver navnet mitt. Hvis du klarer det, så skal du få lov til å kutte av hodet mitt i morgen tidlig. Hvis du klarer det inn i morgen tidlig. Hvis du ikke klarer det, er du min.

Det interessante der er at han har jaktet på henne. Nå får han henne til å jakte på ham. Han sier, finn ut hva jeg heter. Det som skjer i løpet av natten er at hun springer rundt og prøver å finne ut hva han heter. Hun sender vakter rundt i byen. Hva heter han? Han snur situasjonen helt rundt. Da kommer den kjente Arien som heter Nesumdorma. Som Calaf synger. Ingen får sove fordi alle leter efter navnet mitt.

Det er jo smart. Dette må jo ha gått over i skjekkelitteraturen også, vil jeg tro. Tror du ikke det? Det bør du tro. Sikkert er det en kjempe businessidé hvis det sitter der ute nå og ikke lurer på hva vi skal finne på. Helt genialt. Da har Puccini også helt genialt lagt inn en tredje figur i dette stykket som heter Liu som er slavinnen til Calaf sin far.

som er dødelig forelsket i Calaf. Men Calaf ser henne ikke, han ser bare prinsessen. Alle disse hodene til de mennesker som prøvde å få henne før. Det er jo så inspirerende. Så han ser jo ikke den dame som egentlig elsker henne. Og hun i tredje akt offrer jo livet sitt for at de ikke skal få vite Calaf sitt navn. Så hun tar selvmord.

Ja, det er veldig sterkt. Men da døde jo Puccini selv, efter han skrevet den delen. Så Puccini fikk jo ikke skrevet slutten av operanen. Han gjorde ingen greie. Var historien ferdig da? Ja, ja, ja. Og han var faktisk, den dagen han skulle skrive ferdig operanen, så døde han. Det er helt forferdelig. Han var på tur til Bryssel. Han skulle ha en sånn munnoperasjon, for han hadde halskreft.

Ok, han hadde jo noen kort tid igjen da uansett? Nei, han hadde ikke det fordi det var jo flere som fikk halskreft på den tiden fordi de røkte som skorstener. Særlig hvis de røkte sigar så fikk de jo ikke lungkreft, de fikk jo halskreft. Sibelius fikk jo det, men han tok jo en operasjon og han levde i 50 år til eller noe sånt.

Han tok denne operasjonen før Puccini skulle ta sin, så det var ikke sånn at man var dødstømt. – Det må jo være en viss risiko i det at han kan ikke bare skrive ferdig dritten. – Det kom veldig overraskende på alle at han døde. – Hvilket år er vi i nå?

Han døde i 1924, og da holdt han på med siste del. Turandot ble ikke helt ferdig før å ha fremført urpremieren, det var vel i 1926.

Det er et ganske sent verk, men ekstremt modent musikalsk. Han ble jo bare mer og mer fantastisk, Puccini, på mange måter. Det er jo det som er så vakkert med Puccini, at du har denne enkle fortellingen som bærer med seg masse symbolikk. Dette med mennesker som har et slag rundt seg som ikke tør å åpne seg.

Det er da prinsessen. Du har denne kvinnen som virkelig elsker ham, som tar selvmord. Han mister jo henne, og han mister jo til og med sin far, for faren går jo efter henne i sistakt. De offrene han må gjøre for å få prinsessen er helt brutale. Hvem kjenner du deg mest igjen i?

Det er jo ikke så mange menn i dette stykket, men jeg tenker at det er en flere, fordi jeg tror ikke jeg skal... Du føler deg veldig feminine, for du har sagt det i flere populærkulturelle intervjuer siste gang. Ja, det stemmer ikke. Det er bare spillfolkaleriet. Ja, det er bare spillfolkaleriet. Det er jo et veldig godt...

Det er en veldig god fremstilling av en ung mann og en gammel mann. For den gamle mannen ser jo verdiene i denne slavinnen som elsker ham. Hun er jo så god og lojal og trofast, og de er jo på landeveien. Fordi Kala for faren og denne slavinnen er jo...

De er monarker i eksil. De kommer fra Vesten, fra Afghanistan eller noe slikt. De kommer til Peking. Konge og prins i eksil. Og faren ser jo livet, han ser hennes verdi mens han gutten er hjemme til justen. Og blir jo helt besatt av denne prinsessen fordi det er så vanskelig å få henne. Og det er jo sånn klassisk stereotype av en ung mann da. Som er besatt av kampen. Det er jo først kanskje når man blir litt eldre at man lærer seg å slappe litt av.

Man liker å jage ting, og man liker bedre å jage, jeg vet at 10-åringsgutter og 20-åringsgutter, jeg snakker sikkert for meg selv, men jeg tror alle de vil heller jage enn å bli jaget. Det gjelder kanskje også typen alt fra karriere, om det er penger og alt mulig, det er ingenting som,

Den gratis biffen, eller gratis maten, eller gratis måltid, det smaker ikke like godt når du ikke har fikset det selv, hvis du ikke har jakta ned dyret selv. Det er jo noe i det da. Det gjør ikke det. Da krever det toffer altså. Så Turandot er jo

Det er det jeg mener med disse eventyrene og disse enkle fortellingene, at de ofte forteller om helt sånne grunnleggende kampe mennesket strever med. Som motsetning så er Kventin Tarantino og de guttene der, de er litt sånn tåkete å spille på det.

Eller er det en slags overfladisk opera det også, hvis du tenker musikkvalget i Tarantino, blandet med japansk anime og litt western og veldig galskapskamerazoominger og veldig mye klassiske grep, men at det er en show-opera på sett og vis? Jeg tror kanskje den største forskjellen her,

som er litt som sjangeren Quentin Tarantino tilhører, og flere, er at han gjør alle menneskene dårlige. Alle menneskene er egentlig helt elendige. Bortsett fra hun der i Kill Bill da. Nei jo, de er alle helt elendige. Hun er ikke så elendig. Hun er jo en flørt.

Hun har jo ikke gjort en flyforteid, hun har jo bare... Hun leder mennene. Hvordan da? Gjør hun ikke det? Hun og Kill Bill, er det ikke hun som spiller som Thurman? Det er ikke noen backstory der, anten du skal gifte seg med Bill. Men det er Kill Bill, ja. Ja, Kill Bill, ja. Jeg trodde du... Ja, ja, ja. For hun spiller den også i den... Uma Thurman... Spiller den ikke også? Ikke i Pulp Fiction, men når jeg tenker på Kill Bill, da er hun jo bare ute etter Heaven. Det er jo en veldig enkel, gøy all Heaven-historie over to år. Ja, men det blir for vanskelig.

Det blir nesten like banalt som en superfilm med Batman. En som bare vil redde folk, en som bare vil ha hjevn. Det er ikke menneskelig nok, men det jeg tenkte med å gjøre alle slemme, det er jo litt sånn den sjangeren Dostoyevsky går inn i. Alle menneskene der er jo egentlig ganske tvilsomme mennesker, mens det Puccini gjør, han er jo veldig tillivende. Alle mennesker skal hele tiden forstås, og de skal få deres historier forklart. Man sitter jo egentlig igjen etter et Puccini-stick og tenker at alle er nydelige mennesker, alle er offentlige,

Så til og med disse tre kineserne som er håndtlanger for prinsessen og hugger av hodepallesmennene, eller i alle fall bestiller det. Ping, pong og pang heter de.

Olle Doldoffer. Ping-pong-pong. Til og med de er jo håndklangere for denne morderisk prinsessen, men i andre akt så har jo de en sånn scene hvor de synger om hvor mye de savner landstedet sitt. De er så lei av å drepe alle disse bælerne i Peking.

Så han ene, jeg har et landsted i Changzhou, og der har jeg ris så langt øyet kan se, og solengangene er så vakre, og den andre har et landsted i Qingqing. Er det vanskeligste med dramaturgi, tenker du, at det er å finne en antagonist som er en formidabel motstand for protagonisten, og samtidig at vi også kan forstå antagonisten sitt ønske om å gjennomføre det de har lyst til å gjennomføre?

Hvis jeg hadde vært antagonisten, jeg ville kanskje prøvd å gjøre det samme. Jeg ville kanskje prøvd å hente de pengene der, eller tatt livet av de for å redde de. Jeg vet ikke, antagonistene er jo ofte mye enklere å forstå enn protagonisten. Det å forstå protagonisten, det er noe publikum skal oppdage i løpet av stykket. Det er sånn de er. Så antagonistene er veldig ofte veldig basale, veldig primære

Du har jo noen opera her på Kino, både i Tosk og La Fanciulla del Vest, så er jo antagonisten et kroppslig begjær efter en kvinne, og der stopper det liksom. Det får man jo sjelden vite før kanskje i tredje akt da, når man blir bedre kjent med antagonisten. Sånn der i Seven for eksempel, at vi får ikke vite noe om antagonisten i sine intensjoner før man kommer litt uti der. Man får vite kanskje hva som er skjedd sånn rent bare fra A til B.

Men Seven, den har jeg ikke sett. Er det en sånn who done it film? Nei, det er mer hvem, hvor er han film? Ja, men who done it, who did it, where is he, altså er det litt i slekt med Chinatown. At du prøver å finne ut noe her.

Ja, godt spørsmål. Det var egentlig første øyeblikk som poppet i hodet mitt. Men jeg tenkte jo flere, og så var vi på superheldfilmer og sånt. Men Chinatown er jo ganske mye komplisert i forhold til incest og sånne ting også, er det ikke det? Jo, men det er altså... He's also my father, eller noe sånt. Jo, jo, jo, det er jo incest, men strukturen er jo huddanet, fordi han blir jo innviklet i noe. Han lurer på hva som egentlig har skjedd der. Det er jo det samme med Third Man. Der er det jo også en sånn person, en tredje mann.

Vi får ikke vite hva... Det er ikke samme struktur. Det er mer sånn... Det er kanskje feil å drive opp. Nå opererer jeg med Blake Snyder i noe oppdeling hvis du kjenner til det. Blake Snyder skal save the cat.

Ut i bjernet. Han skrev manuskripter for Hollywood i Hollywood sin manuskript guldalder. Så han ble jo millionær av å selge manuskripter det aldri ble lavt film av. Og hva var guldalderen? 90-tallet. For da var det en sånn enorm satsing og 90% av manuskripter som ble kjøpt på den tiden ble jo aldri filmatisert.

Det blir filmautilisert jævlig mye dritt. Det er helt sykt. Apropos, før du fortsetter. Jeg driver å lage noen Hans Zimmer samlede verker nå. Jeg går fra 80-tallet til 2021. Jeg er på 90-tallet nå. Jeg kommer jo ikke ut av 90-tallet, for det er bare film på film på film. Det er så utrolig mye dårlig. Det er nesten 4-5 filmer hvert eneste år.

Jeg har tatt høyde for å gå igjennom alle på slavisk. Da finner jeg så mye film jeg aldri har hørt om før. Det er så utrolig mange bra filmer på 90-tallet som jeg bare er helt klemt på hvor de står ekstremt godt i dag. Det var veldig mye. Blake Snyder skrev litt barnefilmer. Det var ikke det helt store, men han var veldig opptatt av å beskrive faget. Så han lavde denne boken som heter Save the Cat. Titlen er jo...

på en måte beskriver litt av hovedpoengene hans. Fordi veldig mye av det er kopiert eller hans forståelse av tidligere poenger forfattere har kommet med ved å gjøre dette temaet. Men akkurat dette med Save the Cat, et prinsipp at helten må redde noen i begynnelsen av filmen. Efter det så stoler vi på ham uansett, da kan han godt være jævlig. Det er noe Blake Snyder har oppdaget og beskrevet og der av titlen.

Du har til med noen filmer hvor helten faktisk redder en katt. Det er faktisk flere filmer hvor det skjer. Det er jo i Pixar sin Incredibles, så starter det faktisk med at han henter en katt.

Fra 3. Har du sett det? Liker du Pixar-filmer egentlig? Nei, jeg liker ikke veldig godt. Du gjør det ikke? Det snakket vi om sist. Jeg synes animasjonen er så uskjønnerløs. Den er ikke tom. Den er ikke tom? Jeg må hente den som er kjærlig. Men hva er galt med Pixar? Nei, det er jo fine ting. Det er jo masse moralsk sentiment i historiene.

Men det er noe med det generøse med den gamle tegnefilmstreken til Disney. Ja, men blir du litt foranstemmende på det? Det kjennes litt billig.

med Pixar. Første inntrykket mitt var også ganske jelendig med Toy Story, for jeg likte ikke den kvaliteten på animasjonen eller hvordan det så ut. Jeg hadde veldig stor problemer med de første Pixar-filmene. Jeg gikk tilbake og så Toy Story 1 og 2 ganske mye senere, men jeg tror det var kanskje med Wall-E, om jeg kom så sent inn i det. Har du sett den? Wall-E. Den synes jeg er helt fenomenal. Det er en av mine absolutte favoritter.

Det liker jeg veldig godt. Det synes jeg er så leittrist å se på, hva som har skjedd med menneskene. Hvor robotene har blitt mer menneskelige enn menneskene. Det er veldig fælt. Rattatui hadde jeg også veldig sansen for. Rattatui synes jeg er veldig fin.

Den følte jeg nesten var en forspilt mulighet til å lage en juleklassiker. Jeg følte at det der kunne bli filmen vi skrudde på hver eneste jul. Men er det forspilt? Det kan jo skje. Ja, for du må ha noen kriterier for å hente den på hver eneste jul. Du må flytte til desember og finne noe.

en europeisk felles julehistorie. Som kunne gjort at det ble det. Men det er jo en jævlig bra film, men den er ikke en film som blir hentet opp eller nevnt så veldig ofte. Men fin musikk også, for øvrigt. Ja, på alle mulige måter er det en fin Pixar-film. Det er litt sånn om vi tar 300-300 i askepott, for det ble jo en julefilm uten at det var det. Det skulle jo være en sommerfilm på sommeren.

Er den filmen på sommeren? Nei, den er filmen på vinteren, men den skulle i utgangspunktet være vår sommerfilm. Men han regissøren gjorde veldig mange smarte grep, så han fikk det til forslag at dette må være om vinteren, og så var det også veldig genialt at han, alt ble lagt frem som at dette skulle være en barnefilm. Så da slapp han sensur. Så da slapp han at disse bryggratene hang over på filmsettet hele tiden og sensurerte folk. Er det en Østerriksk film? Det er tjekoslovakisk.

Jeg tror det var litt sånn sammenhet med Østtyskland også. Altså alle disse kommunistlandene hjelper hverandre. Da det ene landet gikk i minus, så fikk de litt til på det andre landet som så vidt gikk i pluss. Det var jo helt forferdelig. Men var det noen formål med filmen? Er den basert på noe? Det som er så genialt er at han lavde det som en barnefilm, og da trengte filmen ikke ha noen politiske mål. Sånn som de andre filmene hadde.

Hva sier du om det filmen at den har unøktelig bestått tidstesten da? Når var den belaget? 73 tror jeg. Eller var det 76? 73 eller 76. Skal vi se.

1973. Sloppet først i Sovjetunionen. Sloppet ut i Jerusalem. Men det er jo snart 40 år siden. Jeg vet ikke om det er andre europeiske lande, men her i Norge så er det jo. Jeg tenker at et av de sikreste tegnene på at noe varer er at det får en til å gråte. Gråter av tre nøtter i norsk podd? Ja, jeg gråter av tre nøtter i norsk podd. Gjør du det? Hvilken scene da?

Det er veldig riktig at du spør. Hvis du tenker over det, er det ingen scener som er ekstremt gripende. Jeg vet ikke om jeg gråter direkte, men jeg har rørt historien delen av filmen.

Det minner meg om en som var her nettopp som gråt ikke av visse scener fra Marvel-filmer, men likte så godt sammenhengen og klippingen. Så han begynte å gråte av en blanding av teknisk og kronologiske. Pils? Nei, jeg er ikke... Det så ut som du hintet på. Nei, jeg bare leker med henne. Jeg vet nøyaktig hvilke scener som triggerer meg. Når det gjelder Telenøtter til Askepott, så er det jo...

Den filmen er en hyllest til de små vardagslige tingene. Hun rir, hun har blitt misshandlet der hjemme sitt og plukket opp linser, og så ser du at hun finner dette fristedet sitt med denne hesten og disse andre dyrene, og så ser du at hun rir i sneen, og musikken kommer, og du får en følelse av at dette er hennes sted, dette er fullstendig frihet. Allerede der blir jeg rørt.

åtte minutter ut til filmen. Er det tidlig feminisme preger rundt filmen også? Det er en veldig tøff kvinnelig karakter som står opp mot menn nå. Det må jo kristne kristne bokser det. Det er det, men det er feminisme på østeuropeisk vis som er veldig annerledes enn Vesten.

Vestens feminisme er jo veldig stakkarsliggjøring. Du har jo Simone de Beauvoirs boket Annet kjønn. Hvem søren har sagt at kvinnekjønn er det annet kjønn? Det er jo bare begynnelsen på helendigheten. At man tilskriver kvinne det annet kjønn. Hvilke sammenhenger man gjør det? Eller er det bare sånn? Det er jo hun som har skrevet boken, og det er jo en slags bibel for disse tredjebølgefeministene.

Men tilbake til tre minutter til Askepott, jeg kom på en ting når du sa, jeg husker ikke hva du sa, men det var et godt tegn at en film har overlevd, så var det et eller annet. At man gråter av den. Det er også et godt tegn på at enkelte folk skal lage filmen på nytt i en ny drakt, i en ny moderne versjon. Det er også et godt tegn på at filmen har overlevd. Skal vi lage en norsk versjon av den? Ja, det kommer til å bli helt krise. Der stiller du vel på rollelisten, ikke?

Vet du hva? De burde ha ringt meg. Ja, de burde faktisk. Jeg skjønner ikke hvorfor de ikke har ringt. Hvilken rolle ville du ha? Men jeg kjenner ingen av de som er i den produksjonen. I Norge er jo alt vendtjenester. Du er jo gjort av UN med hele kulturkunstmarkedet. Nei, det har jeg ikke. Ikke det? Hadde du et spørsmål der? Nei, hadde ikke det. Nei, ok. Jeg tror det blir helt krise.

Norsk film er jo allerede på et bunn-nivå, og det er på en måte fordi de ikke skjønner sine egne begrensninger. Når vi sier at vi er på et bunn-nivå, er vi da på en nedadgående? Er vi på middelverdien her, så er vi på en bunn under middelverdien? Med noen få unntak så har Norge kanskje vært på bunn helt siden de begynte å lave film, eller i alle fall siden 50-tallet.

Tante Pose var høy kvalitet på åtte, den liker jeg. Men jeg tror kanskje problemet til nordmenn er at de er så pretensiøse. Disse krigsfilmene for eksempel, eller psykologiske dramaene, de laver alt over evne.

Mens Tante Pose var jo ikke noe mer enn en hyggelig julefilm, og det gikk veldig bra. Og det er det, for å komme tilbake til Puccini, som jeg tror er litt mer Puccini, som er så fantastisk, han laver ikke over evnet. Han prøver ikke å gjøre det dypere enn det det er. Det er i veldig sterk grad bredt av

en lett formel, og det er derfor det er mindre av filmmusikk. Det beste av filmmusikk, de har jo knekt den koden, du behøver ikke gjøre det så komplisert. Sånn som Simi for eksempel.

Bare det å trykke ned én pianotangent og effekten av det mot bildet er helt sidsvikt. Det er jo det. Det er en majestetisk følelse at du bare trykker ned én tangent. Det var jo litt det samme med det min far gjorde med stilleben på 80-tallet. Du var fullt av stilleben gjennom tiden, fullt av druer og glass og buster og sånn. Han bare ville ha en mursten. Det er sterk nok det. Hvordan går det med farnøyene for øvrig?

Det går veldig fint med han. Han maler og... Han koser seg fælt. Han har jo... lever i veldig sterk grad et ganske isolert liv. Er dere mye sammen eller prater dere om noe annet? Ja, vi er veldig mye sammen. Han er jo sånn som har gått veldig dypt ned i en ting hele livet og har holdt seg til det. Det er det han er opptatt av.

Så det er jo på flere ting, sånn som musikk for eksempel eller opera, så er jo han mye mer highlight-orientert enn meg. På musikk? Ja, på musikk eller opera eller hva det skulle være. Han liker å finne en scene, denne scenen er sterkt, men jeg skal ha hele. Og det er jo litt sånn fordi han har malt bildet ved, og da er det sånn dette bildet, ikke sant, akkurat som denne scenen. Denne Harin behøver ikke noe mer enn det.

Du prøver å pushe på noen litt større stykker. Ja, jeg gjør det litt, og det går litt kaldt. Det er rart det, hvordan vi prøver å imponere fedrene. Jeg prøver å sette på musikk. Mye av min musikksmak er konstruert rundt pappas egen smak. Funk, soul, disco, og den type ting som alltid var i bilen da vi kjørte lange reiser da vi var unge, da jeg var barn.

Det musikken sitter fortsatt i meg. Den resonerer veldig godt med hva jeg liker umiddelbart, og hva jeg legger i listen min, og passer til de stemningene. Alt når jeg finner nye ting, så har jeg lyst til å spille opp for ham for å høre, traff jeg bra her på en låt som både du og jeg liker godt? Skjønner du? Jeg fisker etter noe musikk som skaper et bånd eller fellesskap mellom oss.

Ja, jeg gjør det med alle. Jeg merker at det er det samme med musikk. Jeg har et helt fantastisk forhold til det, men hvis jeg spiller det for noen, jeg hører umiddelbart på musikken om velkommen den liker det eller ikke. Plutselig er det sånn at dette var ikke noe særlig. Jeg likte det veldig godt til, og da har jeg skjønt med erfaringen at det er fordi dette mennesket har skjønt det. Det påvirker min opplevelse av musikken også.

Ja, det gjør det. Jeg har funnet et 8 minutter stykke med Hans Zimmern som på en eller annen måte sender meg gjennom en slags reise med den eldste datteren min og fødselen og hele opplegget. Så får jeg meg til å begynne å grine tre minutter inni det, for det blir sånn livsreisende. Jeg vet ikke hvordan man skal forklare det, men så viser jeg det til henne.

Da merker jeg dette her. Jeg så på henne og skjønte at dette ikke kommer til å resonere på den samme måte. Jeg går inn med det bare sånn at jeg håper hun reagerer sånn som jeg gjør, for da kan vi dele musikken. Og så sier hun bare, ja den var fin den.

Det er det verste svaret du kan. Det er nesten stykkeligt ødelagt, og den heligheten at du har det for deg selv, det er nesten så det spreker. Man bør jo egentlig glede seg over det. Det er som Montaigne skriver, Montaigne har jo skrevet mange essayer, han har skrevet essayer om det, dette her med delte rom. At man bør ha et, akkurat som en butikkmann, du har flere rom som er offentlige, men du bør ha et rom som bare er for deg selv.

For hvis du mister alle menneskene rundt deg, hva har du igjen da? Så du bør hele tiden tenke på det. Hvis du har det ene rommet, hvor du har bare ditt, du deler ikke med noen. Du bør til og med ha et rommet med ting du ikke deler med din kone. Jeg tenker at det bør være helt greit. Reglene er jo at du deler mer med din kone enn alle andre. Men du er nummer én.

Så hvis du lever deg for mye inn i andre, og de andre forsvinner, så kan du bli helt ødelagt. Men jeg kjenner jo igjen det du snakker om. Man vil jo veldig gjerne møte mennesker på et andre plan, og man blir jo så trinnleisen når det ikke skjer.

Altså det er jo sånn kreativt tips, er det ikke det å ikke drive og vise frem ting som er i en prosess, som er under arbeid, eller i verste fall ikke finne på å vise frem en idé til noen, for den responsen du får på den ideen eller arbeidet kommer aldri til å samsvare med ditt, skal vi si, optimale respons. Det kan jo gå begge veier da.

Jeg vil heller snu på at hvis det er noe du er misfornøyd med, og bare tenker at dette ikke er bra nok, at du da får energi fra andre til å fortsette på det, fordi dette var ganske kult, eller dette likte jeg veldig godt, men hvis du gjør det med noe du er selv ekstremt fornøyd med, og du har tenkt å fullføre det, og du liker det veldig godt, så er det ingen oppside å vise det frem til andre mennesker, for du vil ikke få den responsen du vil ha. Tror jeg kanskje.

Det kan skje ofte, men jeg bare ser at det går begge veier. Det er noen mennesker man kan få et ekstra pluss av, et ekstra spark av. Men det er veldig rart det der med at man kan være så opphengig til et musikkstykke for eksempel, og så viser man det til noen stendig. Men jeg tror nok det at vi to lever også veldig inn i hva andre synes, det betyr nok at vi er ganske langt unna autisme på autismespektet. Jeg gjør egentlig ikke det. Jeg har bytt det trømme alder, og det er jo ikke så

Jeg bryr meg ikke så veldig om hva andre syns om dette her eller musikk. Later jeg som nå? Er det det du sier? Jeg tror du gjør det, men det kan hende at du ikke gjør det sånn. Jeg tror du bryr deg veldig om de som er i rommet med deg. Ekko-kamera mitt?

Nei, altså de menneskene du er i nærheten av som du kan sanse og føle. Og det er en sånn interessant diskusjon, forskjellen på estetikk og etikk. For jeg mener jo at det har nesten ikke vært noen estetisk filosofer siden Aristoteles.

Veldig mange av dem har forvekslet det med etikk. For etikk handler jo i veldig stor grad om prinsippet. Hva er riktig måte å handle på? Det handler egentlig om fantasiemennesker eller mennesker som er langt borte. Hvis du går på gaten, du skal ikke drepe en vild fremme. For eksempel. Men estetikk handler mye mer om nærmiljøet vårt. Hvem vi ser, hvem vi snakker med, hvem vi lytter til og så videre.

Og jeg synes estetikk er mye mer interessant, for det går mye mer rett mot følelsene. Og for eksempel, du har jo sånne filosofer som har forsøkt å lave en ny estetisk filosofi, sånn som Immanuel Kant, som er veldig, veldig kjent. Jeg mener at han gjør den tabelen at han laver en etisk filosofi fordekt som estetikk. Det må fortlære. Jo, for han sier jo, la oss undersøke hva skjønnet er, sier han for eksempel.

Og så kommer han med alle disse premissene for at dommen skal være ren. Det er det Kant har opptatt av. Han har opptatt av et rent logisk system. Så han vil ha et almengyldig konsept. Det er målet til Kant hele tiden. Enten det er moral eller estetikk eller hva det skulle være. Det må være almengyldig.

Kant aksepterer ikke at det kan være rett for oss å ikke lemleeste et barn, men for muslimene kan det være rett å kjønnslemleeste sin datter.

Det aksepterer ikke Kant. Han mener at moralen må være almengyldig. Du skjønner det? Universjell. Universjell almengyldig. Så det er utgangspunktet til Kant da. Og det er premisse for alt han går inn i. Når det gjelder estetikken, hva er skjønt? Da må vi finne et almengyldig begrep. Det må gjelde for alle.

Men det er jo etikk hvordan ting bør være. Vi har jo erfart at det er litt forskjellig. Du er utrolig grept av et musikkstykke. Du viser det til din datter. Ja, det var greit.

Det er jo estetikk, det er jo sanse. Da sanser vi. Vi ser hvordan hun sanser, vi kjenner hvordan vi sanser. Det kan komme med, det er hvordan ting bør være, ikke hvordan de er. Estetikk handler om hvordan vi sanser verden, hvordan ting lukter, hvordan ting smaker. Og Aristoteles sin poetikk er mye mer seriøs estetisk filosofi, for han sier at når folk spiser matbaken sin når de ser teater, så må det bety at matbaken utkonkurrerer teaterstykket.

Liksom som mobiltelefon? Ja. At matpakken er mer spennende enn teaterstykket. Det er jo selvfølgelig mye mer komplekst enn det, men det er på en måte forenkelt. Det kan komme mange forskjellige ting, for eksempel vedkommende kan være avhengig av mobiltelefon. Så det er ikke sikkert teaterstykket er så kjedelig. Det kan være at de bare venter seg til en avhengighet, for eksempel. Så det er mer komplisert enn som så. Men dette kantgjør og kommer slik bør det være og sånn. Det er ikke estetisk filosofi. Hmm.

Det er ikke noe bedre enn de som kommer og sier at promiskuitet er galt. For eksempel viktorianske tiden. Det er etikk. Vi vet jo ut fra våre sanser og observasjoner at mennesker liker nærkontakt. Det er jo alltid hvordan vil du skille etikk og moral da? Det er jo alltid sånn

Det er en ting jeg alltid må vinne meg selv på. Man vet jo en ting om hvite ting opp i hodet sitt, men også forklare det. Det er jo etikk. Jeg har helt enkelt anfattet det som det samme, og folk bruker det jo om hverandre, så det er jo nesten likt. Det er i alle fall noe ingen av oss liker.

Etikk, er det uskrevne eller skrevne regler og normer for samfunn og menneske, mens moral er sett mer ut fra ditt eget ståsted, hva du gjør? Det er den forklaringen jeg har fått, og som jeg har søkt meg opp på, at etikk er liksom... Men jeg vet jo ikke om det stemmer, begge to.

Etikk har en gresk bakgrunn, moral er en latinsk. På psykologisider har jeg lest om forskjellen på en lignende måte som at etikk er reglene for hvordan man bør leve. Sånn som ditt tidbud er etikk, mens moral er ditt egne moralske kompass.

Så jeg oppfatter egentlig moral litt mer som hvor tror du er mot etikken du tror på. Og da kan man jo si at et veldig spesiellt kjennetegn med mennesker som jeg har lagt merke til er at folk med streng etikk har ofte veldig lav moral. Ja, du kan ha streng etikk men gjøre veldig mye umoralske ting. Ja. Folk som har veldig strenge leveregler er ofte veldig umoralske selv.

Det er veldig rart. Det er litt ulogisk. Eller kanskje det er logisk. Tyder vi oss også veldig menneskelig da? Og der kommer den estetiske filosofien din. Hvis du bruker sansene så er det ganske logisk egentlig. Det er vanskelig hvis du går i dybden over logikk, og det å være rasjonell. Det er så artig med ting man vet godt hva er, men en gang du sier det ordet logikk, så er det en logisk sammenheng av det og det.

Og så går du litt inn i materien, og så er det noen mener noen legger dette i å være rasjonell, og noen legger dette i å være rasjonell. Det er ikke som matematikk, det er ikke noe vi nødvendigvis er helt på linje med hverandre på, eller helt enige om. Er det ikke litt som matematikk da?

Alt som har med mennesker å gjøre og det som foregår oppi huet har jo ingenting med måte å ikke gjøre. Problemet med logikk er jo at det finnes jo logiske drømmeverdener. Det finnes jo sånne logiske modeller som er fullstendig helt upraktiske, som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Det sies jo at de største matematikerne er oppe der og famlir.

Det er et fint ord jeg bruker som rettsnår, en logisk brist. Jeg tenker alltid på historiefortelling, spesielt filmer og sånt. Det er en logikk at hvis den personen gjør dette, så skal dette skje. Eller at hvis du dreper dette mennesket, så kommer noen og hevner seg på at det er logisk. Hvis det er noen brister i logikken der i forhold til hva slags

Men det er også veldig krevende i hva er gjelden i samtidene våre. Før var det sånn, du dreper min slekting, da går jeg og dreper din slekting. Det er jo ikke en logisk sammenheng nå. Det er jo mye mer logisk at vi tar det gjennom rettsvesenet på en måte. Jo, men fysisk sett så er det pure logikk.

Det er ikke en følgefeil. Men det kan være litt snålt for vår kultur at vi kjenner det ikke igjen. Men jeg mener likevel at den er innenfor.

Problemet er hvis det blir en sånn type følgefeil, hvor du har A, B, C, E, F. Så det er en buksa som mangler der. Det er en slags missing link. Hadde du noe mer, eller? Jeg har masse. Jeg har ikke noe mer vann. Nei, men vann, herregud. Man bygget ikke de store byggeverk i renesansen på vann. Nei, det vet du mer om enn meg. Man bygget det på vin.

Bruno Leske, han blandet ut vannet med vin. Vannet var så skittent. Ja, det var jo lurt det da, for at vannet ikke skulle bli dårlig. Altså, det sier seg jo det at, siden vi er litt inn på musikken sånn at Johan Sebastian Bach, hvor mye tror du han drakk på en vanlig dag? Det skal jeg bare gjette, eller? Altså, det er mye da. På en helt vanlig dag. Helt vanlig, ikke utskjærelse, men helt vanlig dag. Flaskevin.

Og sånn 8,5 liter mjøl. 8,5 liter mjøl, ja. Det er sterkere. Men du må jo bli vant til det på et vis. Ja, men man bygger seg opp en toleranse. Ja, og bli vant til å være ruset. Det er jo litt det der problemet. Tenk på hvor vant nordmenn er med å være ruset på sukker. Det er mange mennesker fra Midtøst som kommer opp til Norge og får diabetes formiddelbart fordi de har ikke bygget opp en toleranse.

Ja, jo, du sier noe med det. Sukker er, jeg hadde en episode her nå nettopp som handler om fett, og da kom man også over i, da ble man snakket om karbohydrater og sukker med en gang, for det er jo åpenbart noe der som gjør noe ganske dårlig med oss. Det er veldig rask og god energi, og vi må jo ha karbohydrater, men er det hvor mye skal vi ha, og hvor mye sukker trenger vi egentlig? Trenger vi noe sukker i det hele tatt for eksempel?

Ja, det gjør vi. I alle fall for det videre begrepet av ordet sukker. Vi trenger kanskje ikke raffinert sukker, men sukker trenger vi. Vi trenger hvertfall ikke alkohol, men det er jævla digg. Trenger vi ikke det? Stopp en halv, vok din tunge. Det er jo noen som mener at alkoholen er civilisasjons utgangspunkt.

Ja, det er store ord. Når jeg havner i sånne harsj vs. alkohol greier, og sånne ruse samtaler, så blir jeg alltid sånn at jeg tenker... Harsj er ikke sivilisasjonsutgangspunkt.

Jeg tenker at det som aldri kommer med i rusdiskusjonen når man sammenligner hasj og alkohol, det er at det er den kulturelle komponenten til alkohol og at det har en ekstremt mye lengere fartstid hos mennesker og er mye mer knyttet opp mot hvem vi er, hvor vi kommer fra, tradisjoner og kultur da, enn det jeg føler andre type rustyper, man går bare på

Det rent tekniske og konsekvensene og veldig mye forskning her og nå, hva skjer hvis jeg drikker en øl, hva skjer hvis jeg tar et blås, og så ser man på dataene. Og så er det det argumentet med at hvis alkohol hadde blitt funnet opp,

I går så hadde det blitt forbudt i dag. Jeg synes den er litt meningsløs fordi man glemmer hele den kulturelle komponenten som alkohol er. Hvor lenge har ikke menneskeheten drukket alkohol? De har samlet folk, de har samlet mennesker. Det er samling. Hvis du ser på verdenshistorien så har samfunnet som ikke har hatt alkohol vært veldig voldelig samfunn. Har det det?

Ja, og det er jo litt sånn, mennesket er jo rusavhengig fra det er født nesten. Altså elsker jo... Annenheng, mener du? Nei, jeg tenker på disse hormoner som skapes i hjernen, fordi det narkotiske stoffet egentlig er, er at de aktiverer jo bare noe som hjernen egentlig klarer å la på egne hånd i mindre doser.

Et eksternt stoff kan ikke gjenskape noe hjernen din ikke kan gjøre selv. I alle fall til en viss grad. Det er derfor man sier at forelskelse til en viss grad kan være like sterkt som heroin nesten. Vi er i stand til å lave det selv. Blodutgivelse kan jo

De som har slått, for eksempel, kan fremprøve seg å slike midler i hjernen og få til en slags euforisk følelse. De som står og bokser, for eksempel, det er ikke noe slik at de får vondt av slagene i ansiktet. De blir helt oppildnet. Ta casuals, som dere vet hva det er. Det er ekstreme fotballsupporter. Da er det en gjeng med unge gutter som møter opp før kamp på et avtalt sted, og så er det gjenger på 30-40 stykker som bare

som har slåss. Det er ingen målmengder. Jeg tror ikke det er noe dødsfall rundt det. Det er sikkert mye skader.

Det kikket av å slåss med en annen mann, en til en eller være i et gjeng slagsmål, den lokker gutter ekstremt.

Absolutt, og jeg merker det i mitt eget liv også at når jeg slapper av å kose meg mer, for eksempel med alkohol, ikke mens jeg er full eller bruster, men generelt i livet så går ting greiere. At jeg kan slappe av av og til, og det er det som skjer i Grekeland rundt 1500 f.Kr. at vin kommer til Grekeland.

Det fantes jo, så vidt jeg vet, noen sånne førantikke måter å gjøre det på, men den måten vi kjenner videre til i dag, den kom, den ble importert igjennom fra Egypt, så det var en stor civilisasjon før Grekland.

kommer til Grenkland sånn 1500 år f.Kr. og på grunn av vinden slutter folk å krike og begynner å sette seg ned og drikke og snakke sammen. Det er jo det som skjer, og vi kjenner det jo så alt for godt igjen på oss selv. Problemet vårt er at vi tror at det er særnorsk. Dette at vi ikke er i stand til å sette oss ned og bare snakke sammen og ha det hyggelig. Vi tror det er særnorsk at vi trenger alkohol. Det er overhovedet ikke særnorsk. Dette er et verdensomspennende fenomen.

at vi trenger litt draghjelp. Akkurat som en bil som skal starte trenger elektrisitet, i alle fall på modernbiler. Eller de veldig gamle som hadde sånn. Jeg brukte øl her i starten av podcasten for å roe meg litt ned før samtalen at jeg skulle flyte. Det er så typisk norsk. Det typiske norske er ikke at vi trenger alkohol, det typiske norske er at vi fordømmer oss selv for det.

Vi er litt sosialatene på det, eller er vi generelt sosialatene? Ja, det burde ikke være slutt med det etiske tøyset. Kom dere tilbake til den estetiske filosofien som jeg stort sett ville ha sagt. Vi har lagt merke til at folk blir glade av alkohol.

Det burde ikke være sånn at man trenger alkohol. Jeg har sett at folk blir glade av alkohol og bedre i stand til å starte samtaler. La oss fortsette med det. Men så kan man følge det opp med. Jeg har også sett at det går an å drikke for mye. Det blir jo den påfølgende trisse nyheten. Men det kan man forholde seg til.

så har du sperret på øynene og så på meg. Hva er det du sier for noe nå? Det gikk jo på at jeg er lei av å drikke når offret ikke er verdt det.

Når du drikker deg full og tar konsekvensen av å drikke seg full, eller brisen for den saks skyld, i en alder av 39 år og i slutten av 30-årene, allerede nå merker du konsekvensen er knallhardt dagen etterpå, og jeg har ting å gjøre, produsere, jeg har lyst til å være produktiv, jeg har lyst til å være en god familiefar og hele pakka der. Den biten der synes jeg er vanskelig. Det er jo et rennstykke man skal balansere med alt annet, og så er det jo også det at rus er jo

Alkohol i rus, særlig kanskje, men jeg vet ikke, sikkert mange andre russpiller det ofte. Det er ikke en enkel historie. Kvaliteten på rusene har vi en veldig avhengig av hvem du deler det med, hvordan du begynner, at du trapper det på riktig rekkefølge, at du går på å sterke det efter hvert og ikke gå fra vin til øl for eksempel.

Jeg håper du ser hva som skjer her nå, Jøde, for nå drikker jeg øl på en onsdag, er det ikke det? Nå offrer jeg min kveld og morgendag for at vi skal ha det hyggelig sammen. Jeg sier til meg selv, og jeg sier til deg nå også mellom linje, dette her er virkelig verdt det. Nå sitter jeg og koser meg, prater med Jøde Neidrum og drikker øl.

Det er en tillitsverklæring. Det burde kanskje alkoholen være. Hvis konsekvensene er så store at man blir fyllesjuk og dårlig og ikke kan gjøre en dritt av det på, så betyr det mye at vi kan sette oss sammen og drikke oss småfulle eller fulle. Det betyr at jeg offrer hele morgendagen min for deg og samtalen her nå.

Det er vakre ting. Jeg tror ikke de gjør det. Det er det som er så vakkert med de rette investeringene, at man ofrer ikke noe. Off kommer bare i pluss, det blir bare i overskudd. Nå gjør jeg noe. Offer er det formessig, fysisk. Men det føles ikke sånn.

Fordi at det å være fullsjuk er litt sånn. Du har jo en veldig flott, jeg kan se for meg at du som kunstner og ditt liv så er det mye lettere å være fullsjuk enn for en stakkars kontorarbeider eller en som skal gjøre nøye arbeid fra 9 til 4 med å sjekke et Excel-ark eller følge opp kunder og sånt. Det er ganske tungt altså. Jeg pleier jo ikke å bli fullsjuk da. Seriøst? Aldri?

Ikke aldri, men siste jeg var fulle syk var det fordi jeg ble skjenket av en fremme mann. Når var det? Det var kanskje for noen uker siden, det var Absint. Veldig hyggelig, men den Absinten tok jo fullstendig knekken på meg. Hvem er det som drikker Absint nå i 2020? Nei, det sier det. Var det koronafest eller? Nei, det var det ikke. Det var bare meg, ham og hans kone og en til. Det har vært det. Det er bra for.

Det var ikke det, for jeg fikk så veldig halsbrand og hodbenet. Hvordan kom du ut? Absinth tror jeg ikke jeg har rørt siden jeg var 21 år gammel. Hva leder opp til en Absinth-kveld? Han er jo veldig opptatt av Absinth. Jeg kommer til Bergen. Er det noe vi skal name droppe her?

Jeg kan godt nevne navnet hans. Han heter Roger Iversen. Han er slags absinth-kong. Han bor i Bergen. Han er en fantastisk fyr. Han driver og restaurerer gamle bygg. Han eier en restaurant. Det er et bygg fra 1600-tallet. Nøsteboden heter det.

Det var et gammelt 1600-tallshus han kjøpte for nesten en slik eller ingenting. Hele bygget lå nede i vannet helt fortapt. Han løftet hele bygget med fullt av biljekkere og reddet bygget. Der har han en bar blant annet. Han er en veldig driftig fyr og reiser rundt og restaurerer og holder på.

Og drikker absint. Og drikker absint. Jeg tror det er blanding av alkohol og sukker som gjør at det kvelder alt for meg. Så nå har jeg lært av den feilen at jeg skal ikke gjøre det igjen. Sukker er en bit i nye fiende. Ja, for det er jo aldri så enkelt at det bare er alkohol alene. Det er hva slags type drikk det er, hvor mye alkohol det er. Det er mange ting som spiller inn. Er du nøye på å drikke vann og sånt? Jeg pleier å drikke vann innmellom.

Det er som de godsakene som står på siden her. Hvis du vil kaste av visken her, må du bare kjøre på. Jeg har noen glasdåler der borte, tror jeg. Det er noen syltetøysglas. Det er ganske hissig å drikke viske fra syltetøyglas, men det er bare å kaste av det. Men det greiene der,

Da blir jeg så most. Jeg føler at det er en slags Gud som henger over meg i to dager etterpå og bare juler meg opp. Mentalt og fysisk. Straffer meg hardt, hvis ikke med brun sprit spesielt.

Ja, men det handler jo om å kjenne sin egen begrensning, og det er det som er vanskelig med rus er at det krever så mye selvansvar, og det er folk flest greier jo ikke det. Jeg så en artikkel på Målbladet, jeg leser jo ikke hele, men det handlet om den professoren på Columbia University som har vært veldig kritisk til regler ved å dreve rus, rusmidler, at staten skal gå inn og kontrollere rus. Og han var helgehero i Nista.

en helgeheronoist faktisk. Han tok heroin hver helge som andre tok alkohol hver helge, ikke sant? Han kontrollerte heroinet. Og du ser jo på ham, han er her ikke preget av det.

For i stort sett når du ser på heroinavhengig så ser det jo ikke ut, men det kan jo også være et resultat ikke bare av dope, men en usunn livsstil generelt. Ikke sant? Så han var heroinforbruker, ikke misbruker? Ja, ikke sant? Han var heroinforbruker, men han syntes ja, jeg fjerner alle de reglene, men han bare forventer at alle er like sterke som han selv, virker det som? Han kan ikke forstå.

Fordi du ser jo på ham. Jeg så kommentarene, han var syk og sånn. Men du ser på ham, ser helt friskt ut. Så problemet er nok bare at han

Problemet er at han ser du fra sitt eget jeg. Han er så sterk, han er en disciplinert type. Han kan jo ikke forstå alle disse slavene som... Han er en dyber menneske når det kommer til selvdisciplin. Hvis han har heroin liggende og venter til hver søndag. Vil du ha en øl forresten? Det må vi bare si til alle ditte. Her er lillesøster Nædrøm. Det er begge Nædrøm? Ja, Aftur sitter. Vil du si hva du heter?

Det er hyggelig at du er her. Det er ikke så ofte vi har tre stykker i studio her, det er veldig hyggelig når det skjer. Så da blir det noen slags sidekick. Bare ta det du vil ha det mini barn her borte.

Hun sa jo i stedet at det var veldig typisk for podcastture at de har kjøleskap med drikk og sånt. Men det som er, for å komme tilbake til berusmiddel, at du har vinen som kommer inn til antikke Grekeland, og da har du jo mange ulike skrifteberetningsforteller at de også muligens hadde noen halvsygiene sopper og litt sånt som de blandte i vinen. Men det som også er veldig tydelig var at det var veldig sterk kultur for når man gjorde det.

Disse soppene og alt det der, det skulle bare skje inne i tempelene. Det var ikke noe fri flyt. Hvor mye vet vi helt sikkert om det?

Det er sånn 80% sikkert. 80% sikkert? Veldig mye kommer fra romerske forfattere som har fått fra tidligere. For eksempel Epikur. Mest part av det vi vet om Epikur kommer fra Lucretius som er en annen generasjon som lever av Epikur.

Men for eksempel et sted hvor vi får en veldig god direkte beretning om ruskultur i Grekland er Platon. Drikkelaget, eller symposium som det heter på gresk. For det første, drikkelaget har et eget ord for det. Det forteller at dette her er veldig

Dette her er mye mer enn vane. Dette er seremonielt nesten. De møtes og skal drikke sammen. Når de møtes og skal drikke sammen så er det noen damer som går rundt naken og spiller på fløyter og litt sånn forskjellig. Det er greit nok, men de sitter med å spise druer og litt småmat og de drikker.

Det er noen ting man kan lære av det stygte platen. For det første at drikkelaget er veldig ordensstyrt. De skal ikke dra noe annet sted. Det er ikke dagsfylle. De skal være i det rommet og drikke sammen. Men det begynner med at de avbryter drikkelaget litt. De heller en filosofisk diskusjon.

Tar de pausedrikkinga, eller fortsetter den parallelt? Det er litt uklart, men jeg tror de har begynt å drikke litt, men så bestemmer de seg for å ta det rolig. Jeg tror ikke det er mulig.

Når det først er i gang så er man i gang. Jo, det er mulig. Og jeg ut fra min hengende oppvekst kjenner det veldig godt igjen. Hvordan da? At det er en bestemmelse. Til syvende og sist så er det mennesker vi elsker. Alkoholen er jo bare litt sånn olje til samtalen. På det tidspunktet der det blir slik at du må ha det så er alt ødelagt.

Er det her hvor man sammenligner norsk alkoholkonsum med middelhavsk alkoholkonsum, at man snakker om at de tar det alltid en enhet eller to til maten også, der det begrenser seg, mens i Norge så tar det alltid helt av, er det den biten der? Det er jo litt den norske ånden da, du har jo dette beskjerkbegrepet fra norende tider.

som ble brukt i krigføring. Var ikke det soppe? Jo, noen mener at de fremproviserte beskjerkheten for å bruke det til å fikke mer sopp med amanita, denne flussoppen og litt sånt. Men uansett da, fenomenet da, at du går i krig og du går på eskjerk, det er litt det samme som drikkkulturen de hadde, hvor de skulle drikke så mye de kunne. For eksempel julaften feirte de ikke du, de drakk joul.

Men det er jo den balansegangen derfor alle som har drukket alkohol vet at hvis du kommer over en viss terskele og sånn kriger også, så greier du ikke å stå på beina til slutt. Det er jo en sånn sweet spot der hvor du både kan være mest mulig gæren, drepe og være fysisk stabil.

Men i symposium så er det sånn at vi avbryter drikkelaget litt, og så diskuterer vi hva Eros er. Og det finnes en veldig fin innspilling av det i drikkelaget som jeg vil anbefale at du kan lytte til. Innspilling? Ja, det finnes et norsk radioteater av symposium. Veldig morsomt å lytte til. Det er mye bedre enn å lese det. Da hører du det som en dialog. De driver og legger frem sine synspunkter på hva Eros er, eller det vi kaller kjærlighet.

Så venter de på Sokrates, han kommer aldri. Jeg så Sokrates budsinna, han bare stod med sine egne tanker, slik han pleier å stå. Han er superstjerne nr. 1 i Aten. Nesten alle bustene man finner i Aten er av filosofer. De var popstjerne i Aten. De som kunne bruke hodet.

Sånn er det jo litt... Nei, sånn er det ikke nå. Det var du inn på en bra greie med hun LCK's fure set. Det må være Norges mest hektiske intervju jeg har hørt noen gang. Det gikk unna.

Jeg mistenkte at det var ganske klippt, fordi dere hoppet fra det og det andre. Det var nesten ikke klippt. Jo, to steder må det ha vært klippt. Jo, det var klippet to-tre steder, men generelt sett var det ikke mer enn det. Det var to-tre-fire steder.

Du var inne på en par ganske interessante ting der, men da hoppet det vel liksom, eller det ble vel liksom i det du trakk pusten for å tenke deg om å si hva du skal fortsette resonemanget med, så kom det et nytt spørsmål. Så det var sånn der at du, det var jo en ting det der med, hva faen har du pratet om nå? Nå kikker jeg bort på ditt hånd. Vi pratet litt om Sokrates og filosoferne som tenkte, pustene av filosofer.

Jeg har forsøkt at Sple sett opp til, fordi han kunne være så måtholden. Han kunne drikke masse, han kunne drikke ingenting. De smarteste stjerner. Det var det jeg skulle si. Da snakket dere om at nå er de mest talentløse som blir de mest kjente. Det var det dere snakket om, at det er en tid hvor de svake drykes framfor de sterke. Det synes jeg var ganske interessant den dere touchet inn på der.

Husker du det segmentet? Vi lever i en veldig spesiell tid hvor det blir et yrke det å være kjent. En større andel av de som er kjente har det som yrke å være kjent. Det blir egentlig særlig en veldig visuell sak. Vi begynner å gå inn i en mer og mer visuell tid fordi de har det ansiktet kjenne folk i. Derfor er jeg vedkommende kjent. Derfor er jeg interessert i hva personen holder på med.

Jeg tror nok at vi har levd i veldig visuelle årendere i Europa, for å si det mildt sagt, men jeg tror at i gamle dager var det noe som man veglet seg for. Man hadde rett og slett ikke samvittighet til å holde på med noe sånt.

Men er ikke det sånn at prisen av massemedier og de siste 20 årene at inntil da så var det meriter som gjorde deg kjent. Hva du har prestert, hva du har fått til, du ble aldri kjent før du hadde utrettet noe. Men nå er det jo rake motsetning at du kan bli et fenomen før du har gjort noe som helst. Ja, det er jo litt sånn. Ikke sant? Det er veldig sånn.

Vårt samfunn er jo en spøk allerede. Vi har jo tatt Roms sirkus og brød til et nytt nivå. Bare folk får noe å spise og de har Netflix så er de fornøyde. Jeg vet ikke hvor dette er på veien. Hva har gjort deg noen større tanker rundt det?

Ikke noe annet enn at de hadde veldig rett. Jeg var jo sånn i sterk opposisjon til det begrepet veldig lenge. Vi har jo kommet frem til at det er egentlig det eneste politiske mantra som gjelder.

Som er da? Brød og sirkus. Du har jo i politikken så er det jo noen partier som tror på noe mer. Du har jo liberalister blant annet. Jeg så du hadde en gjest derfra for litt siden. Også uavhengig av hva man måtte mene om dem eller ikke, så er det jo sånn at i Norge i dag, man kan snakke om hvor bærekraftig velferdstanden er og så videre, men generelt sett så har folk råd til å spise seg for tjukke.

Og de har veldig mange, hva skal man si, ting som kan avlede dem. Og da er egentlig folk fornøyd. Og så kommer liberalisten og begynner å snakke om individuell frihet. Det er kanskje færre enn 1% som er opptatt av det. Folk flest er fornøyd med brev og sirkus. Så blir spørsmålet, er det egentlig et politisk parti det er verdt å ha?

Det kan man jo også ta opp på den koronasituasjonen også. Hva er viktigst? Folk, er det friheten eller tryggheten? Da kommer en tredje ting, sirkuset. Det blir et tredjedel mens man kommer inn med koronasituasjonen. Det er ikke bare trygghet eller friheten, det er også sirkus. I dette tilfellet er sirkus litt forbundt med friheten. Fordi på grunn av all sosialdistansering blir det litt mindre sirkus.

Jeg ble først overrasket at det ikke var med spørsmål om, skal vi være så strengt? Skal vi kjøre så hardt på liten frihet at vi burde oss selv inne? Skal vi låse ned byer? Skal vi kutte ned på sirkuset? Det var tydeligvis, som Jon Hustad sa, så elsker folk disse tiltakene og stoler veldig på myndighetene.

På en side elsker du det, ja. Men altså, la meg spørre deg et spørsmål. Hvis alle tiltakene blir fjernet i morgen, og Erna Solberg går ut, og det gjør alle andre statsledere i hele Vesten, og sier at dette har vært et sosialt eksperiment, det er ikke noe virus, vi er ferdige med eksperimentet, fortsatt leve som før, hva tror du hadde skjedd da?

Fordi det er jo slik i Norge da, for ta Norge da, at det er såpass få som er blitt syke av korona at i teorien eller, altså det kan være at det ikke finnes hvis du tenker over det. Det kan være at det er et sosialt eksperiment. De få som har vant på respirator har hatt en annen blodfeilsinfeksjon. Gudene vet hva det er for noe. Det er jo i teorien mulig.

Hva er det du spør om meg her nå? Hva hadde jeg tenkt dagen etter at det ble annonsert at det var et spill for Valleria? Jeg trodde folk hadde reagert. Folk hadde jo reagert, men hvordan de hadde reagert? Spør om hvordan jeg hadde reagert. Jeg bare spør om det fordi du reagerer på at folk ikke stille flere spørsmål til tiltakene. Da lurer jeg på hvorfor de ikke gjør det. Hva er det som rettferdiggjør det? Er det bare frykt? Er frykt nok til at folk ikke stiller spørsmål?

Det var det jeg prøvde å si med trygghetsbiten. At vi aksepterer en visst nivå av overvåkning, vi aksepterer en visst nivå av at vi ikke får lov til å ferdes hvor vi vil. Det blir vaksinepass, det virker som om det ikke er en voldsom motstand rundt det. Og da er det sånn at vi faktisk er trygge og sykehusene går som normalt og at NAV-systemet fungerer, så virker folk ganske happy generelt med at det er strengt.

Jeg tror knallene var omdrivet.

Fordi trygghet er ganske rasjonelt. Jeg tror det er mye mer primært. Jeg tror det handler om konformitet. Ja, hvordan da? Jeg tror ikke noen av de fleste trenger å tenke på trygghet når det gjelder smittevern. Jeg tror de tenker på konformitet. At de kan fortsette å gjøre det de gjorde i går? Jeg tror at i begynnelsen var det nok en del trygghet. Men efter hvert så blir det konformitet. At vi trives med det her?

at det skal være sånn og at vi ikke stikker seg ut. Og sånn ja, at individualismen er ikke så viktig, at det er viktigere å være en del av kollektivet. Ja, det er klart. Det er jo kjempe primært. Så det handler ikke om frykt. Det er mye mer basalt enn det. Ja, det er jo...

Det er å se på hvem som tør å kritisere de populære konsensusene eller løsninger eller tiltakene. Hvis det er noen som gjør det for tidlig så blir de dratt veldig ned i, de blir jo diskreditert. De blir jo avskilt mer eller mindre. Men når det blir en stor nok gruppe som begynner å lage litt føss og litt stemning så tør også flere å være med på den motsatsbølgen.

Jeg bare tenker på det fordi jeg ikke er en stor forkjemper for det.

motstand og tiltak eller noe sånt. Jeg bare sitter på sidelen og observerer og kommenterer og sånt, men jeg vet jo at for ett år siden, to år siden, så syns nordmenn det var veldig rart hvis japanerne dro med munnbind på fly og sånt, lo litt av dem og sånt. Nå gjør jo alle nordmenn det. Så det de lo av for ett år siden holder de jo på med selv. Vi skal jo ikke tilbake igjen. Ingen gikk med munnbind før sommeren i fjor. Nei, det var ikke det.

Folk straks til å hjelpe på flyet skjønte at det var et eller annet sånt. Der var det en tilbake til logikk. Det er folk tett på hverandre, de gir seg selv billetter, det er greit. Munden min den er grei. Og jeg må innrømme at jeg har problemer med å akseptere den forklaringen. Det blir en følgefeil at Folkehelseinstituttet sto i beste sendetid for ett år tilbake og frarådde folk for å bruke munnen min.

Så plutselig et halvt år etter sier de at dette er veldig bra, selv om det ikke hadde kommet noen nye forskninger på det. Det var de åpne om, det er ingen nye forskning.

Mentaliteten er så skrudd på det. Det ene er hva koster det å putte på et munnbind hvis det skulle vise seg at det munnbindet er mer effektivt enn man har evidens på? For meg koster det at det kløvel. Jeg har litt allergi mot ife-hyperin, så jeg begynner å kløvel og da tar jeg meg veldig mye til ansiktet.

Jeg sliter litt sånn mentalt med det. Litt sånn hjertisk, jeg beveger meg for å dra og handle for eksempel. Men den unnskyldingen kan du bruke, si at du er allergisk. Hvis også meg.

Men jeg er det faktisk. – Du får sånn kjøtt, sår du? – Nei, sår jeg det, men jeg begynner å klø. – Du begynner å klø? – Ja. – Jeg føler så når jeg handler i butikk og sånt, og ser hvordan her er det sånn gradvis gått at først var dagligvarer fikk lov til å slippe. De som jobber på dagligvarerbutikker og sånt, de fikk slippe å gå med maske på. Nå ser jeg at de går med det fra

Jeg handler klokka fem over sju på formeporten her på Kivin. Da har de som jobber der maske på fra klokka sju om morgenen. Kanskje seks om morgenen før de begynner å jobbe. Fy faen. Stå og jobbe en åtte timers dag med maske og vått.

våt hake og inne. Det ser behagelig ut. De har fått folk til å gjøre de utroligste tingene. Uavhengig av hva man tenker om koronasituasjonen, om det er for hardt eller for bløtt. De har fått folk til å gjøre utrolige ting. Ting man ikke kunne tro at de kunne få folk til å gjøre for et år siden.

Så jeg bare tenker at hvis de i morgen sier at dette var et sosialt eksperiment. Ikke som, jeg har kanskje ikke et konkret spørsmål, men som et bilde av hvordan folk ser ut når de får det beskjed. Det er morsomt, det er en bra satir-tv-serie. Savpark kunne jo spilt den der helt ut. Det hadde vært veldig gøy å se. Utfra nordmenns perspektiv så kunne det vært tilfelle. Med tanke på antall sykehånd, vi hadde underlødelighet i fjor.

Totalt sett var Norge det eneste landet i Europa med underlødelighet. I forhold til året før? I forhold til vanlig året. Det er det året med færre støttsfall noensinne i Norge. Det var i fjor pandemiåret. Jeg spurte deg om du hadde noen sterke meninger rundt det her, men så sa du at du ikke har det, men så sa jeg at jeg ikke irriterer deg over det. Det gjør jeg.

Du sliter irriteret over det, men ikke nødvendigvis så sterke meninger om det. Det må nesten bedømmes av andre, hvorvidt det er sterk eller ikke. Kostnaden, energikostnaden av å bry seg om det er litt for stor, i forhold til hva som er outputten, er det det som er?

Jeg er litt lei av at koronaen invaderer livet mitt på så mange mulige måter. For eksempel, i dag var det veldig hyggelig å komme hit og snakke med deg, for vi kunne snakke om forskjellige ting. Men stort sett, apropos alkoholen, som er en sånn olje som setter motoren i gang.

så har det jo vært sånn at man trenger ofte hendelser for å sette i gang samtaler. Alt fra filosofiske samtaler til alt mulig babbel. Jo, i helgen var jeg der, ikke sant? Sånn begynner det. Og det er jo ikke mulig under korona. Det eneste vi har er denne forlønte koronaen, for det er det det skrives om i avisen hver dag. Så det invaderer også samtalen i mitt privatliv. Og derfor er jeg veldig lei.

Det gidder ikke jeg å bruke tid på. Men altså, hva skal du gjøre? Nå er jeg veldig sikker på at jeg har venner som bryr seg om de samme tingene som jeg gjør, som er å snakke om de siste podcastene som vi har funnet på YouTube. Ja, det er veldig bra.

Det er jo, og så har jeg jo gjester her en eller to ganger uka som er ekstremt smarte på gode eller erfarne mennesker som har levd et spennende liv. Så jeg har jo fått mer input enn jeg har fått noen gang i denne perioden, så det er litt spesielt for min egen del. Ja, fortsett med det.

Det er mindre impulser og at folk har mindre å by på sosialt sett. Det tviller jeg ikke på. Det tror jeg er riktig. Det er veldig vanskelig. Jeg kjenner det på meg selv når jeg treffer dem. Skal vi begynne å snakke om hva som har skjedd? Alkoholen blir kanskje viktigere enn noensinne. For å sette i gang noe.

Vi snakket om det før vi begynte her. Vi drakk litt av forrige podcast og det var i begynnelsen av august og det vi fant ut. Da hadde du vært på farmen. Vi snakket ikke et eneste ord om farmen sist. Det var egentlig litt deilig.

Det var ikke noe av det jeg var interessert i å snakke med deg om. Du hadde jo ikke noe å snakke om heller.

Det var sånn fargene, jeg skjønte ikke at jeg hadde sett. Du hadde jo ikke sett noe av det, så det ble litt sånn, hva skal du snakke om? Man kan jo alltid grave litt i det, men det var ikke de tingene jeg var mest nysgjerrig på. Det er litt sånne ting man må ofte bli spurt om. Hvis folk har lyst til å snakke om det, så erfarer jeg i hvert fall fra rundene her i det studiet at hvis folk har lyst til å snakke om noe, så kommer det på et eller annet merkelig vis opp i samtalen av seg selv.

I godt lag gjør du det, og det er hyggelig her, så da kommer det som skal ut ut. Sitter ikke og vegrer seg og holder noe inne her. Men jeg imponerte på tilbudssida du har vært på intervjuer og sånt, men du har kanskje aldri vært det? Nei, ikke aldri vært det. Jeg har vært litt ekstra, men det var fordi det var litt forventning fra produksjonen om det.

Forventning? Skrev du en kontrakt på at du måtte? Ja, jeg har skrevet en kontrakt, men det er litt sånn... Du må stille opp på det og det? Nei, det er ikke konkret med at du skal være tilgjengelig. Så da har jeg vært litt pliktåfyllende for det da. Vært litt ekstra tilgjengelig. Men det er ikke et sånn konkret antall du må si ja til eller noe sånt. Det er det ikke. Men det er jo en ting, hvis jeg skal stille et spørsmål,

Hva var motivasjonen din? Fordi det første tanket var, hvorfor gidder han det her? Og det andre var, det er jo litt fett at han bare gønner inn der og gir faen. Men hva var motivasjonen din for å bli med i formen? For å si det enkelt, så er jeg flink med sånne ting.

Hva er sånne ting? Sosiale ting? Kamera og sånne typer produksjoner, jeg er ikke noen nervøs person. Jeg blir ikke redd for et kamera imot meg, jeg blir ikke redd for slik sosiale settinger og sånt. Så jeg har et talent for det. Og for det andre så fikk jeg jo betalt. Så det var kombinasjonen av de to som gjorde at jeg sa ja i begynnelsen.

Fikk du vite hvem de andre var? Var det som baserte det? Du bare sa du gikk for den legendariske ja-nei-umiddelbart. Har jeg lyst til det? Ja, jeg gjør det.

Det tok litt tid før jeg bestemte meg. Mot slutt var det vel koronaen som gjorde det mye at jeg sa ja. Korona var det og var så depressivt. Jeg tenkte at kanskje her inne skal jeg dra. Jeg sier kanskje ja. Fordi der inne er det ikke noe koronasnakk og sånne ting. Så da gjorde jeg det. Jeg visste jo ikke hvem de andre var.

Var det en kostnad å være med på serien på et eller annet nivå? Sånn sett i ettertid? Det er alltid kostnad på alt. Det er ikke ingenting jeg har gratt seg i livet.

Men det har ikke vært noen sånne... Jeg vet jo hva kostnadene har vært, det har vært mer oppmerksomhet. Det er kostnadene. Men om det har vært noen skjulte kostnader utover det, sikkert, men jeg vet ikke.

Det er så morsomt, for jeg snakket med deg i august i fjor, og da hadde vi en jævlig bra samtale, tre og en halv time, jeg husker ikke hva det var. Fortsatt jævlig forbannet at jeg greide å fuck opp det videoopptaket, det er jeg ganske bitter for. Men fuck it, vi får gjort noe med det nå. Ja, men du har meg her nå.

Vi er på godt over en time allerede, det er veldig hyggelig. Men så er det veldig gøy å se deg i den hele formaterte kommersielle settingen også. For det er jo et helt annet spill når det kommer til både å se hva folk har lyst til å spørre deg om, hvor banalt det er, og hvordan du også takler formatet. Gitt at du vet for eksempel god kveld Norge, hva er det de vil ha av deg siden du er der. Det var litt morsomt å se.

Hvordan syntes du jeg taklet det? Jeg syntes du taklet det jævlig bra. På mest mulig ekte måte. Du svarte veldig straight forward. Samme hos Karls Furestedt også. Du gikk uttrykk for at du ikke har lyst til å være der, men at dette er en del av spillet. Det vet jeg ikke, men det var litt sånn jeg sa ja til veldig mye. Men å være hos Elsa Karls Furestedt var ganske hyggelig.

Hun er en hyggelig dame. Hun er en veldig hyggelig dame, og det er jo veldig sånn generøst, og det så ikke ut der da. Hvor var den? Det var i radioresepsjonen NRK Marillus, tror jeg. I radioresepsjonen? Det var i en blokk altså. I Vestbyen der liksom? Det er helt radioresepsjon. Der hvor sekuritasvaktene sitter da?

Ja, jeg tror det. Du satt der? Nei, du må jo ta den egen staten. Det er helt Veldig Resepsjon. Det er bygget. Ja, bygget. For det går i den. Det var i tredje etasje eller noe sånt. Ja, ja, riktig. Det var fylt av farger og fylt av det. Det så ut som et barneselskap. Det kommenterte jeg vel. Så du ble klipport? Nei, hun tok med det. Hun gjorde det? Ja, hun syntes bare det var morsomt. Hun er jo ikke noe selvutidlig person, hun.

Så nei, det var hyggelig. Men det var jo litt sånn, en ting jeg ble veldig lei av med de intervjuene, var at det var veldig annet til klimaks. Veldig mye for eksempel på TV-program eller noe sånt, hvor du sitter og venter, og så går du ut, og så er det ferdig. Du sitter i hvert fall på et sånt TV-program, da. Så sitter du og venter kanskje to-tre timer, og så går du ut, du er helt gyret, og så er det over etter ti minutter.

En sånn talkshow-greie? Ja, eller kanskje det er over etter 20-25 minutter, men det føles som to minutter, for du har giret seg så mye opp. Du får veldig lite ut av det, gjør man ikke det? Man får veldig lite ut av det. Mye mindre man skal selge nå, da. Jeg går ikke rundt og tenker på at jeg skal selge ting. Jeg har aldri klart å tenke sånn. Har du noe å selge egentlig? Hva er det du selger hvis du skal selge?

Det er ingen maleri. Jeg kunne sikkert gått inn for noen andre kommersielle ting, men jeg er ikke en salgstype. Jeg synes det er kanskje noe av det pinligste som finnes. Å selge. Å sende noe.

Det er vondt å se kjent folk som stiller når de må bookingselskapet. Jeg synes det er pinlig. Jeg synes det er pinlig å se på mennesker som selger ting. Og jeg er lenge veger ut meg for det. Bare det å vise meg får en følelse at jeg selger noe.

Det å være til stede i seg selv er ikke noe galt og så farlig når jeg bare er der og bla bla bla, høner og kuer. Men det å fremføre noe eller noe sånt, hvor det er et type salg til stede, synes jeg er noe av det mest pinlige som finnes. Det er mye mer pinlig enn å si noe dumt eller prøve seg på en dame eller noe sånt.

Men er ikke det å gjøre reklame og selge, selge noe for kamera eller i en reklamesnutt, er ikke det å gå på akkord med seg selv uansett på et eller annet nivå? At du går inn i en slags draktrolle, så skal du selge produkt, og så gjør du det litt til for å selge det til noen? Kan man ta at mange havner der at de gjør seg til?

Veldig få som er helt 100% seg selv når de skal selge noe. Selv om man sjekker motsatte kjønn, så kan man ikke si at man er 100% seg selv. Man spiller jo nesten en super rå av seg selv. Man skal jo selge noe. Alt er salg.

Alt er en forhandling. Jeg er jo så naiv at jeg mener at til og med der så finnes det kanskje en måte å ikke gjøre det som en saks person.

Alt er en forhandling, det kommer an på hvem ekspert man snakker med. Jeg mener jo at hele denne historien min er et eksempel på en som har klart å selge noe uten å ha villet det.

Ganske rart. Jeg tror at blant den gjengen som var der inne er vel jeg kanskje den som er minst opptatt av å være kjent. Det tror jeg var litt rart for noen av dem. Du var minst opptatt av å være og bli kjent? Fordi alle ville ha en eller annen payoff på å være der?

Det er en av de tingene jeg har snakket med produksjonen om før. Jeg var litt skeptisk til å være med på det, for det tok litt tid. Det tok tid fra livet mitt. Du får så mye oppmerksomhet, og en får bare, ja, men det bryr jo ikke jeg meg om. Hvor lenge er det jeg skal være der? To måneder? Eller hvor mye er det?

Men du må jo ha lært å omgås med så... La oss være litt generalisere og være litt slemme, så PRK til mennesker som er med i farmen så er det jo... Man lærer jo noe om mekanisme. Dette er jo ekstreme mennesker som selv har lyst til å være med på og som selger seg selv og har veldig mye å selge. De fleste tilfellene av farmedeltagere er jo for å bygge med i karriere i mindre grad.

De aller fleste. Jeg har jo sett det menneskelige i veldig mange av de som var med, og troffet dem på et veldig dypt putinsk nivå. Men akkurat det der med å selge seg selv, det er kanskje det ene hvor jeg ikke kjenner meg igjen. Som har vært litt rart.

Men da har det egentlig vært litt sånn bedre med, sånn som hun signer i fardalen. Hun bare sa til meg, ja hvordan skal du bruke dette? Og det var egentlig veldig fint, for hun var helt åpne om det. Kanskje du ikke skal bruke det nå, sa hun. Så det var veldig fint. Mange av de andre er nok litt sånn som bare bruker det. De snakker ikke om det en gang. Det har blitt en sånn naturlig del av livet deres at alt skal brukes.

Var det viktig, gikk folk inn i roller der? Følte du sånn at du hilset på dem før kameraene begynner å rulle, og så går de inn i en slags reality-roll at de skal prestere inn i det der sirkuset der? Nei, vet du hva, det gjør de ikke. Nei, det går ikke. Det funker ikke? Jeg har ikke opplevd det, og hvis det skjedde i begynnelsen så husker jeg det ikke. Det går ikke an å lave en falsk identitet på et sted du er i seks uker.

For alt blir tatt opp nesten hele tiden at du er i denne konstante dokumentalen. En sånn truth and show på landet liksom. Ja, det er jo det. Ikke hele tiden. Ikke om natten. Det er ingen skjultekamera, og det er veldig fint. Ja, det er det ikke. Som du vet om. Det hadde ikke gjort meg noe med skjultekamera, for så vidt. Bortsett fra at jeg hadde vært litt pinlig berørt overfor noen andre. Det er så gøy.

Det er jo et jævlig populært program også. Hva er det som tiltrekker folk med denne greia? Det er jo en million folk som sitter og ser på den nå.

Ja, det ble veldig mange i år. Hva er det blandingen av? Tror du det er melodrama og personenergien, eller personkonflikten og alt det de greier å sette opp mellom deltakerne? Eller er det ikke bare et båndsikkert konsept hvor man blander inn litt overfladisk kultur og god snekk, god regissert tv-holdning eller kombinasjon?

Altså, folk elsker jo mennesker. Dette er jo litt sånn kjentefjes stort sett. Folk snakker jo så mye om at det er så mye drama der, men jeg tror aldri jeg har opplevd mindre drama enn de ukene jeg var der. I livet. Ja, i livet faktisk. Også har jeg filosofert litt over det.

Det er ikke helt sant. Det var noen sånne ting jeg opplevde som var litt dramatiske for meg, da jeg kanskje skulle forsvinne derfra. Når det gjelder drama sammen med andre mennesker, for det var jo konseptet, det var formatet på programmet som var dramatisk, men når det gjelder medmenneskelige drama mellom mennesker, så har jeg aldri opplevd noen uker som var mindre dramatiske enn på Farmen.

Jeg har filosofert over det. Er det slik at det sier mer om mitt liv enn andre menneskers liv? At jeg lever et veldig dramatisk liv med veldig dramatiske mennesker rundt meg? Eller er det simpelt enn at det er sånn at folk flest lever veldig dramatiske liv, men de ser det kanskje ikke selv? At de koser seg egentlig med å se det nedklippet og greit på en skjerm, og så tror de at de lever et helt flat liv? Jeg vet ikke hva som er svaret.

Jeg har ikke peiling. Jeg ville aldri blitt med. For hvis du tenker over det, så er det ikke veldig dramatisk det som skjer der. Nei. Det at to mennesker kommer dårlig overens, altså nå skjer ikke det.

Magien er at man skal greie å fange det på kamera hvis to begynner å krangle i fem minutter i løpet av en hel dag. Jo, men det er jo hele tiden sånn at de fanger jo bare fem prosent på kamera. Så hvis du ser noen krangle så skjer det ti ganger mer enn du tror. Men er det så enkelt at folk elsker å se mennesker krangle og dra ned det berømte høflighetsskjoldet, og man ser en antydning at folk snakker faktisk noe de

faktisk mener at du faktisk ser et ekte menneske som bare åpner kjeften. Nå snakker jeg ikke om en rolle i farmen, men nå snakker jeg om at jeg er sint på det, eller opprørt, eller at det fremstår ekte, og da er folk bare sånn, oi, her skjer det noe ekte, endelig. Ja, det er det nok helt rett i. Det er jo litt sånn på farmen at alle sånne

Hverdagslig stemning blir jo kutsport. Det blir jo enten en konflikt eller veldig hyggelig. Så det blir jo en sånn eventyrvære. Det blir jo litt sånn Mickey Mouse-ing. Hvor en person er veldig glad eller veldig sur. Som er noe som kan sprite opp livet til vanlige unger, men som bare har sånn hverdagslig surhet. Som jeg kaller det. Du vet, det kommer en sånn tidig alderrelasjon, hvor du oppdager menneskets hverdags surhet. Har du vært i mange lange forhold, eller?

Nei, ingen. Hva er det lengste? Du snakket om kjærlighetsforhold. Ja, kjærlighetsforhold. De er så karte at det er nesten ikke noe å snakke om. Du har aldri kjent det å dele kjøkkenet med noen? Jo, jeg har delt kjøkkenet med mange. Ikke bare dagen etterpå. Jeg har delt kjøkkenet med mange, men bare ikke i en romantisk setting. Da blir det litt lettere å dele kjøkkenet med noen.

Når begjærer ikke kommer i veien for å vaske tallerkenene med kosten. Det er jo en linær utfordring. Det å møte hverandre er jo det gøye. Og så blir det vanskeligere og vanskeligere nesten sånn linært. Du begynner å se uttrykket på dem når de bare opplever hverdagens lidelser. Det må man leve med.

Jeg ser jo ikke lidelsene. Jeg er jo blitt. Hva vil du kalle meg? Jeg har jo ingen hverdagslige lidelser. Jeg håper bare at jeg rekker alt jeg har lyst til å gjøre den dagen. Jeg har ti ting jeg har lyst til å gjøre som jeg gleder meg til å kaste meg over, men jeg rekker kanskje seks av de. Ingenting jeg ikke har lyst til å gjøre. Det er jo en lidelse det da.

Fordi jeg gjør det til en lilleste selv. Og måtte rekke at jeg legger press på at jeg må rekke de hyggelige tingene. Eller? Det skjønte jeg ikke helt. Ja, altså det er allting rundt å være misfornøyd. Det er det, men... Enten så har du for lite eller så har du for mye. Det går aldri opp i opp. Det er sant.

Men alt ved grunn til å være misfornøyd. Jeg prøver jo å tenke, jeg er ikke en overpositiv fyr. Jeg vet ikke om du har inntrykk at jeg er en overpositiv fyr, men jeg prøver å tenke på at hvis dette var siste gangen jeg så denne personen, eller hvis det var så kort tid igjen, hvordan ville jeg utnyttet dagene? Det er jo et sånt stoisk ideal med Mento Mori. Man hele tiden skal gå med døden i baktanke. Jeg liker jo stoicismen.

Veldig godt da. Ja, det er jo den mest folkelige filosofien som skaptes i antikke Grekland. Den fikk jo navnet sitt fra markedstedet der alle gikk ut og handlet. Stua. Stua i sismen.

Det var en filosofi som kunne oppleves veldig bredt, fordi alle mennesker lider. Det er jo også buddhismens utgangspunkt i en eller annen form. Og så sier stoicismen at sånn er det. Så da er det ikke noe poeng å lide. Hvis lidelse er utgangspunktet, så hvorfor lider du? Da er det jo bare et holdningsspørsmål.

Så stoicismen er veldig fin. Men stoicismen er jo også, jeg oppfatter jo egentlig at grunnen til at Sokrates er en sånn stamfar til filosofien var at han var litt som profetisk skikkelse som appellerte ekstremt bredt, og så nesten alle de filosofiske bevegelsene som kommer etter Sokrates er overdrivelser av visse deler av hans filosofi.

For eksempel i Isoposem bremmes Josokeratus fordi han kan drikke som en alke, eller han kan la helt vær. Folk flest er et sted midt mellom.

Jeg gikk på måtehold. Da kommer kynekernet med jordenes i spissen. De som bare levde i en tønne på gaten, de behøvde ingen luksus. Han kunne tåle hver smerte, da kommer stoikernet. Så har du den logiske tabellen til Sokrates, det er platonikernet.

Hvordan står du selv i forhold til stoicismen? Er det noe du inkorporerer i livet ditt? Den er jo veldig relevant for alle mennesker, men jeg har litt bakfått til stoicismen fordi den er litt passiv. I forhold til produktivitet og sånt? Den er jo som bare aksepterer lidelse. Jo, men veldig mange som ikke har akseptert lidelse har jo funnet opp

produkt som kan kurere den lidelsen. Hvis du bare ser på det ekstreme tilfellet, at alle ble stoicister, hadde noen funnet opp kreftmedisiner og slike ting hvis alle bare gikk inn og aksepterte smerten.

Er det det stoicismen, essensen av stoicismen er? Å akseptere, sånn er det. Jeg oppfatter det veldig mye som ikke binner opp til den materielle biten. At du ikke lar ting styre deg, men at du styrer ting. Det er en ekstremt individualistisk filosofi. At din lykke ligger i ditt eget hodet, det er vel for å oppsummere det.

10 av 10 her. Og det er jo litt usann, for lykkene ligger jo også litt i materialismen. Ja, det gjør det. Jeg bor på Fornebu her, i en firkantet obåsekasse, og verdsetter jo det på et eller annet vis. Ja, på et eller annet vis. Du er hjemme oppe på toalettet. Det er bra timing, jeg trenger øl. Eller kanskje ikke jeg trenger øl. Det er nederlandsk, men det er nydelig. Ja, er det det? Genevet. Jeg vet ikke hva det er.

Hva slags brennvin er det? Genever er det første klare brennvin som blir lavet. Klare brennvin, ja? Ja, sånn vodka og sånt. Det ble importert til London, og da bare lavede de for kortest. Genever er gin. Er det gin?

Gin blir lavet litt annerledes, jeg har ikke fullstendig idé om hva det går ut på, men det er jo samme prinsipp. Gin var vel det andre klærbrynet, så kommer vodka senere og akerhvit og litt sånt.

Hørte noen som sa at gin er det ultimate alkoholiker spriten, for den lager ikke så mye lukt av munnen din. Det gjør jo ikke vodka heller da. Nei, det gjør kanskje ikke det. Så ren sprit er tingen.

Ja, det er det, men jeg tror ikke du får så mye bakreus av det. Ikke den verste. Oskar? Den visker jo i hvert fall. Ikke så mye, for det er så lite sukker i det. Har det noe med sukker i det? Ja, jeg tror det. Jeg tror bakreus blir verre med sukker.

Utrolig, eller har du erfart det? Jeg har erfart det, men jeg har også grunnen til at jeg sier tro, jeg skal ikke si at det er sånn for alle. Jeg synes det er veldig random. Jeg blir vanligvis ganske fyllersyke og bare drikker 4-5 øl nå, for jeg gjør det så sjeldent. Men her er det god stemning. Det handler veldig mye om stemning. Nei, jeg tror ikke det blir et offer.

Jeg håper ikke at offer blir ekstra verdi i det. Det er en ting jeg har vært veldig opptatt av. Offer.

Jeg nevnte tidligere dette med estetisk filosofi. Det er på ett område veldig mye estetisk filosofi blir brukt i dag. Det er av alle disse Apple-folkene, eller Netflix, eller hva det er for noe. De bruker estetisk videnskapelig filosofi, hvor de finner ut hvordan de kan presse folk til å se mer. Algoritmer tenker du på? Ja, og så videre.

Hvordan kan vi få folk til å ville sanse mer av dette? YouTube for eksempel. Ja, eller Netflix. Alt fra at hvis de har en film så har de fem eller ti forskjellige coverer til den filmen. Og så viser de det coveret som matcher dine interesser generelt sett.

Hvis du stort sett ser på romantiske filmer, så velger de en cover fra Ringende Sære med Aragon og Alven. Hvis du stort sett ser på voldelige filmer, så velger de et annet bilde som illustrerer det. De gjør jo alt mulig de kan. Det er en slags estetisk, jeg vet ikke om filosofi er et riktig uttrykk. Manipulasjon.

Du har en industri som fore folk med det de spør efter. Ikke nødvendigvis det de vil ha, men det de spør efter. Så har jeg tenkt lenge over det at det vi bør efterstrebe, det er jo det som vi husker som gode minner.

Fordi det er så mange ting man har lyst til å gjøre i øyeblikket. Du husker ikke om fem år, og så har du disse tingene du husker som veldig gode minner. For eksempel når det gjelder, ikke på opplevelse, men når det gjelder konsum av historier og et eller annet slag. Fra 2019, relativt kort tid før pandemien, men ikke veldig kort. Jeg så mange filmer, jeg husker ingenting av det. Men jeg husker veldig godt at jeg leste en bok.

Det var Kjærlighet i kolerhans tid av Gabriel Marquez. Husker du den? Selv om det er vanskeligere å ta seg til å sette seg ned og lese en bok enn å lese en film, i øyeblikket så er det sånn at du får så mye bedre minner av det. Bildene jeg har i hodet mitt fra den fortellingen jeg leste er så mye klarere. Jeg husker ikke en eneste film jeg så det var.

Jeg har begge deler, men jeg mistenker at det er fordi jeg har to døtre, og så tenker jeg ofte at når jeg har veldig fine øyeblikk, typisk når de legger seg og så ligger vi i senga og tøyser og ser hverandre i øynene og sånn, så vet jeg med meg selv, hvorfor kommer jeg ikke til å huske dette øyeblikket her neste år? Eller om to år eller tre år, hvorfor brenner ikke dette seg fast? Det er jo et emosjonelt øyeblikk, men jeg tror ikke det er emosjonelt nok da.

Det er det med din dødsel jeg. Du må være forsiktig med å si hva du sier. Det må være en slags...

Jeg tror kanskje at kvanta blir for stort, eller at det blir en slags inflasjon i emosjonelle øyeblikk som ligner på hverandre. Du greier ikke å sortere de minnene. Hvis du er på hytta for eksempel ti ganger i året, og gjør de samme tingene om igjen, så er det vanskelig. Du husker at hytta er et veldig vakkert sted, men du husker veldig lite konkret de forskjellige tingene på hytta, for det blir så mange minneholder du styrer på, mens filmen, historien,

Det er en beretning som er sylskarp, og den er fortalt på en måte, og den husker du utrolig mye bedre. Det er det man ikke gjør, man husker det jo ikke. Jeg husker i hvert fall veldig godt de filmene og bøkene som jeg husker. Hvis du tenker det var en film kanskje, men hvis det er noen ting som plopper opp i ditt hverdagsliv, noen minner du plopper opp og du tenker på det er skikkelig fint, så er det som regel ikke en av disse konsumfilmene.

Jeg sier ikke at det ikke kan være en film. Det kan jo være en film, men det er som regel ting som har gjort et inntrykk på deg på en helt annen måte. Og jeg tenkte på, siden du nevnte farmen. Farmen er jo sånn, og nesten helt uten unntak, kanskje bortsett fra de som er der i en uke, folk får veldig gode minner fra den opplevelsen. Da blir jo det filosofiske spørsmålet, hvorfor gjør de det? Er det fordi at det skiller seg fra alle de andre minnene også?

Det må jo ha noe med saken å gjøre. Det er nok litt det, men det er nok også det at det er så mye som er ugreit med det. Det er så mye som er tungt. Tungt? Ja, det er vanskelig for å tro at du kan få gode minner fra ting som er ren underholdning.

Ta et eksempel her, hvis du har bodd hele livet på Grønland i is, snø og kulde, så har du en uke. Du mener Grønland-øen? Ikke Grønland-øen. Så er du to dager på Gran Canaria for første gang i ditt liv. Du er 15 år gammel. Det skjer ingenting, det er bare stranden og litt.

I et vanlig måte. Og så reiser du tilbake igjen de dagene der. Du husker det, for det er så ekstremt noe annet enn det du har opplevd. Det skiller seg, for det handler om alle andre minnene dine som er hvite, men her er det som en solvarm to dagers. Du husker alle detaljene på strandene. Det skjer ingenting. Jeg skjønner det, men jeg tror det er mer enn det. Jeg selv har jo opplevd noen sånne ting hvor jeg har gjort noe veldig uvant.

Jeg tror det er noe mer som er veldig sterkt, og det er at det krever en innsats. Det å sette seg ned og lese en bok og omgjøre den teksten til bilder i steg 2, det krever en større innsats enn å se en film. Du glemmer jo de fleste bøkene du leser også.

Gjør du ikke det? Det er de færreste bøkene. Jeg gjør ikke det, men jeg leser kanskje ikke nok. Det er det første tegn på at du leser på våre bøker. Jeg elsker jo meg selv OL-bøk, men hvis jeg hadde satt meg ned og lest alle bøkene om meg nå, så hadde jeg fått hele opplevelsen på nytt igjen, for det er ekstremt lite jeg husker av. Altså jeg leser kanskje tre bøker i året. Ja, det er jo bra det. Det er ganske få. Nei, det er ikke det. Jeg har kommet på noen samlinger av meg da.

Det var jo Thomas Espedal som sa at folk som leser en bok i uka eller om dagen, det er helt ubrukle folk fordi de bare skommer igjennom. Når du finner en bok du liker så skal du ta pauser og tenke, du skal notere, du skal skrive ned setninger som du setter pris på, og du skal bruke lang tid på en bok da. Alle som leser bøker får ta i idioter. Jeg koser meg så mye med bokene. Brødrene Karamazov av Dostoyevsky.

Har du lest den? Nei. Jeg har jo lest alle de bøkene av Dostoevsky som regnes som hans hovedverk bort fra den inntil nå. Men den har jeg holdt med siden desember eller noe sånt.

Har den hjemme, så kommer jeg ikke i gang. Den er jeg kostet meg så fælt med. Jeg skjønner at du ikke er helt på bølgerleinen med meg, men når noe skiller seg ut, når det krever noe av egen innsats å komme inn i det, så gir det et ekstra boost til minnet. For eksempel Farmin, nesten alle der har spesielt minneforholdene, på en helt annen måte enn andre realityprogram.

Veldig mange av de jeg har vært med der inne har vært på Skaven Hansen. Det er ikke sammenlignbart. Fargen min gikk inn på dem. Det er fordi det er hardt. Det er noe av det med storlitteratur også, at det kan være litt tungt å sette seg ned i det. Hver gang du begynner å fortsette å lese med bunk, så er det det. Du må omstille deg. Det blir ikke sånn på film hvor billedet er der med en gang. Men det at det krever den innsatsen, da går hele hjertet din, og det er utrolig rikt for hjernen.

Jeg skjønner hva du mener, men forklar da hvorfor sånne enorme nyhetsting setter seg som et minne da. La oss si at Kurt Nilsen vant Idol. Av en eller annen grunn så husker jeg det. Veldig godt den finalen hvor Thomas Harald er programleder og han slår Gaute Årmås i finalen. Jeg var ikke noe emosjonelt overhodet for meg. Jeg var jo en av 1,3 millioner nordmenn som så Idol-finalen da jeg var 21 år gammel og vant. Husker jo det, men det er ikke noe

Jeg la ikke noe innsats inn i det. Jeg husker nesten det bedre enn 9-11, selv om jeg husker det veldig godt også. Sånne ekstreme hendelser sitter jo veldig godt. Du krever ingenting av det. Det er noe som skildrer seg ut i minnet portefølgen.

Jeg klarer ikke helt å svare på spørsmålet dette, for det er veldig underlig. Men det er også litt sånn det skjedde for veldig lenge siden, og det var ikke helt opp til oss på en måte. Jeg tenker på at det som er opp til oss, da bør vi tenke litt på, er dette minneverdig? Men man velger jo ikke sine egne minner.

Det er vel den første tandem? Du kan velge bort mindre, for eksempel kjærlighetssorg. Alle husker jo, med mindre du får et ufattelig antall tilfeller av kjærlighetssorg, så tror jeg de annullerer hverandre litt ut.

i mengden, men kjærlighetshåg, mindre av det, det husker du. Fra du er 13 oppover, kanskje enda yngre også. Foreldre som skildrer seg. Jeg tror de som opplever det selv som 6, 7, 8, 9, 10-åringer, husker det. For det skildrer seg ut i minneportefølgen som er midt 9 år nå tydeligvis. Nei, men jeg vet ikke hvorfor vi begge husker denne idolkunnalen.

Men det var nok den store snakksen jeg viste. Du husker Big Brother? Nei, det husker jeg ikke. Jeg kjenner ikke begrepet, men jeg har hørt at folk har snakket om det da det kom, at det var veldig stort. Men apropos Big Brother, apropos farmen. Det er jo samme sak på et neddæmet gårdstyr.

Jeg snakket med en i TV2 om dette med reality-konseptet. Han snakket om det da det først kom til Norge, og så vidt jeg forstod var det Robinson det kom først.

Og det som var interessant da var at ingen i, jeg husker ikke om det var TV2 eller hva det var, det var i hvert fall produksjonsselskap eller noe sånt. Ingen forstod hva som var spennende med dette konseptet. De forstod ikke hva er poeng med dette, det er helt hverdagslig kammerdrama, husmordeporno eller hva man skal kalle det. Men så var det en som skulle overbeviste dem, og han sa ok.

Dere skal få en oppgave nå. Skriv ned på en lapp den dere vil som arbeidere her, som skal forlate bygget og slutte jobben.

alle sammen skal skrive på en lapp. Da var det stemning. Og da forstod de det. Fordi det er det som er den røde tråden i all de spremne, at på en eller annen måte skal man sette folk opp mot hverandre. Man skal sette folk opp mot hverandre, man skal sette stemmen ut, og det var nok på farmen det mest sjokerende. Det som skjer da når du skal

Ikke som storebånd for eksempel, når du skal velge ut en som skal ut i duellen, og som har de dårligste oddsene for å vinne, så i praksis velger du den som skal stemmes ut. Både det å være storebåndet og ta det valget, men også å være en av de andre og være redd for å bli valgt. Det var en ganske interessant opplevelse. Fordi du tror at det går an å ha et avslappet forhold til det, det er jo bare program. Det går ikke.

Men jeg er ikke helt inne i det, altså storebånden, det er du en ut. I farmen-universet er det jo slik at storebånden velger en person som skal ut i duell, og den personen går med seg sin luth, fordi vedkommende må velge en andre duellant som velger gren.

Den personen som skal du lere mot er en som bare er ille ute generelt i konseptet? Solbånd kan velge på hvilke grunnlag de velger førstekjempe. Enten det er at de ikke liker dem, eller at de har konkurranse, eller de aner det ikke.

Det er helt sånn, vilkårlig eller meldig det jeg forteller, det er helt opp til dem. Men førstkjempe står dårligst til fordi de skal velge anerkjempe, og anerkjempe velger gren. Så da kan anerkjempe velge en gren de er komfortable med. Så i praksis, stort sett, så vinner jo anerkjempe. Så i praksis som ståbånd så velger du den som skal ut. Selv om de har en liten, bitteliten skjønst til å klare seg. Men det psykologiske aspektet,

Det tror jeg var dramatisk for alle sammen. På mitt kull. Jeg tror ikke folk fattet hvor alvorlig det er.

Man tror man er i et TV-program, men man tar det veldig alvorlig. Det er mulig å ikke gjøre det tatt alvorlig? Jeg ville sagt at ja, det er umulig. Da skjønner du at vårt samfunn er ikke veggene vi omgås med. Det er ikke den norske vårpersonen, det er menneskene. Straks du isolerer menneskene og setter dem inn i et nytt samfunn, så er det de menneskene jeg er omringet av, det er de som er samfunnet.

Kan det beslektes med whistleblower-syndromet? At du ikke har lyst til å ødelegge, eller kanskje bli litt annet? Det er jo et kjent begrep for dopingavsløring. La oss si at du er inne i et sportsmiljø, eller kunstmiljø. La oss si at du ikke har lov til doping i kunstmiljøet. Ja, det kalles foto.

Også var det ekstremt mye foto i kunstmiljøet. Så observerer du her, men så er du en ung spire. Alle kjenner hverandre i miljøet. Det er visblåset om at hva gjør du da? For oss er det sånn at hvis man hadde sett all den dopingen som norske langrensutøver drev med på 90-tallet. Alpintutøver og... Ja, eller som de muligens fortsatt driver med.

og skøyteløper og alt mulig, og sånn synes jeg det må ha fortsatt oppå Totsedal også. Jeg visste nok det hadde vært helt massivt, men nå hiver jeg bare ut der, men så får de bare saksøke meg. Men det er sånn, hva ville du gjort da? Hvis du var en ung person i systemet der og så alt som foregikk, ville du bare tystet på hele? Det er jo sånn, og det er jo også sånn at det er utallige historier av mange.

lovende spiderskål som går inn i politikken for å fjerne korrupsjon og fjerne vendetjenestene. Og de blir jo selv en del av det i løpet av en måned. Det er litt sånn The Parted, husker du? Har du sett den Scorsese-filmen? Hvor det er liksom hvem er... Hvis du, det var DiCaprio gikk over på den slemme sin side, eller kriminelle sin side. Ja, to sånne dobbeltspionere. Ja, sånn dobbelt undercover. Men kan du stole på at undercoveren ikke blir konvertert i prosessen eller?

Det var en ganske finurlig film for øvrige. For serien egentlig ikke, men jeg tror serien hadde fornøyelser av å se at folk på skjermen blir rurt. Det er jo en av de tilfellene, og det er jo ekstremt sånn virkningsfullt da, når serien vet noe, og så vet man at de på scenen der, de vet ikke hva som foregår, idiot. Hvor serien kan plassere seg litt over

De på scenen. Bruker du mye tid på film og tv-serier? Jeg har gjort det, men i det siste halvåret har jeg bare brukt tid på opera. Bare opera? På øre eller på skjerm? På skjerm. Med overskjedning? Ja, i veldig stor grad, men også litt bare musikk efterpå, for jeg har bildene i minnet. Da har det blitt veldig mye plutselig fordi

Det er jo veldig mange store komponister, men Puccini synes jeg er den som har omfavnet formatet best. Det er relativt kort opera her, du sovner ikke. Librettoen, som du kaller det selv, teksten er veldig stram og fin, historiefortringen er veldig stramt og det er i hvert fall et veldig bredt publikum. Og så er det jo melodier over det hele.

Men jeg har jo også hatt glede av Verdis Othello for eksempel, som også er en forferdelig gripende fortelling. Det er jo, altså fortellingen er jo fra Shakespeare opprinnelig, men det er jo en fortelling om skam og dårlig selvfølelse av en annen verden, ikke sant? Hvis du kjenner til den fortellingen. Othello er jo svart, og han er jo leder for den venezianske, altså jeg husker ikke detaljene, men den venezianske militæreperasjonen mot tyrkerne.

Det skal jo forestille 1500-tallet med Kypros og det hele, fordi tyrkerne tok Kypros på 1570-tallet. Han er herfører, og det som ligger under her er jo den dårlige selvfølelsen, han er svart. Dette skrev Shakespeare i 1600-tallet. Relativt nytt materiale, med tanke på at de svenske ansikringene var på 1570-tallet.

Og da er det denne undergeneralen til Othello som heter Iago som er misfornøyd med at Othello har fått så stor suksess som skal kneble ham. Og han gjør jo det ved å spille på, han rett og slett spiller på Othellos mindreverdighetskompleks. Så han gjør Othello sjalu og begynner å hinte til at konen hans er utro.

Otello blir mer og mer drevet inn i Jalousiens galehus. Denne Jago plant jo ting inn i hans bevissthet, alt fra en sånn litt sånn

en slags tørkeli eller noe sånt som kona skal ha fått av elskeren som er en annen general. Det går jo så langt at Jago klarer å få Othello til å drepe sin kone til slutt. Så ender jo stykket med at konen til Jago sier til Othello at han har blitt lurt av Jago. Da tar han selvmord ved siden av sin avdøde kone.

Merkelig manipulative Romeo og Julie hverandre. Ja, det er vi da. Det er enda verre, fordi Romeo og Julie er litt sånn, det er ikke noe problem, familien min mistliker din familie, omvendt. Det er jo litt sånn. Otello strever med seg selv. Det blir enda mer alvorlig. Han selv blir usikker på seg selv. Han kan ikke skjønne hvordan konen kan elske ham.

Så det er helt forferdelig. Så Verdi skrev en opera med det. Over det stykket. Så den er veldig fin. Men ingenting slår Puccini, for Puccini er så melodisk.

Hvor ser du det her? Ser du på YouTube også? Jeg ser veldig mye av det på Metropolitan Opera sin sider. På YouTube eller på? Nei, på metropera.org. Må du betale noe der? Ja, jeg har abonnement. Du har abonnement? Det er din Netflix det der? Det er min Netflix. Så deilig da.

Jeg setter pris på veldig mange filmer, men jeg har i det siste gått veldig dypt inn i det melodramatiske. For de som lurer på hva melodramatisk er. Det betyr jo bare drama med melodi. Det melodramatiske. Jeg tenker melodrama som at det er fysiske vegger i drama.

Det har jeg alltid definert. For meg er melodrama personkonflikter, men konflikten går ikke ut i et samfunns- eller verdensperspektiv. Det er litt som et såpeopera. For meg er det det perfekte melodrama. Såpeopera ble laut for å si såpe.

Melodrama er det som foregår påvirker ikke verden utenfor, og verden utenfor kan ikke påvirke denne verden. Dette her er isolert. Det er min definisjon på melodrama. Opprindelse betyr jo en drama med melodi til.

Det har jo blitt brukt som en litt sånn nedsetten uttrykk, melodramatisk, at det er på en måte negativt fortegn. Men det gjør jo ikke noe mening at det, fordi dramaturgi med musikk, det er jo film. Det må jo være noe mer der med melodrama, at det er noen begrensninger i det. Det har blitt film etter hvert, men opprinnelig har du teater som er drama, og så melodrama er opera.

De gamle modellingene. Men er ikke opera også litt sånn, egentlig innenfor definisjonen jeg prøvde meg litt på her nå, at det er personkonflikter i et definert univers eller et definert rom, at verden utenfra kan ikke påvirke dette rommet og visse verser? Det er en definisjon jeg ikke har hørt før. Det er han, hvem var det jeg leste da? Det er han der, Manus Gurun, han der,

Robert McKee. Robert McKee? Han har jo skrevet en bok om det å skrive drama. Ja, The Story. Han er veldig dialogbasert, veldig opptatt av dialogene. Jeg er ekstremt opptatt, jeg er helt obsesset med dialog. Derfor liker jeg ikke så mye norske produksjoner. Vet du hva, det er så dårlig fordi det er alt for mye som blir sagt som burde vært usagt.

Det er så obvious at du får lyst til å gå inn som manuskonsulent og bare gjøre en god jobb. Hva heter det begrepet on the nose? Når du sier det du tenker. Det er jo ingen menneske som gjør det.

I hvert fall ikke nøyaktig det vi tenker. Ja, det er sant det. Det vi tenker er privat, men det vi sier er en moderert utgave av tankene våre. Hvis vi sier det vi tenker, så er det ingen av oss som har lyst til å snakke med hverandre. Vi hadde jo ikke greid å etablere et eneste i en sidig forhold, for tankene våre er jo helt sprø. De er jo helt gerne. De kan være ekstreme. Det er det, hvis du snakker fritål. Det er det som er det vanskelige. Derfor er vi sprø for å kunne kommunisere med hverandre. Ja.

Vi må hele tiden forsøke å gjøre oss forstått. Hvis du blir isolert over lengre tid, hvis du prøver å snakke med en menneske igjen, så vil du høres ganske gal ut. Vi må hele tiden oppdatere oss på hva som virker forståelig for andre. Det er som du sier, det er helt galskap. På norske filmer er det så mange ting de sier som burde vært sløyfet.

Det er sånn kraften av å si lite. Det sier seg at teater og romaner har mye skill for at norsk film og tv-serie eller dramedialog er så dårlig fordi at du får skolerte teater og forfattere til å skrive manuset, og da blir det liksom... Men hvorfor skulle det bli dårlig da?

Fordi det er en annen form, en annen tradisjon, og det er en annen ordlyd som fungerer. En karakter kan si en full setning i en roman, og du tenker ikke over det. Jeg er veldig forbannet på deg nå. Det ser veldig fint ut i en roman, men når du sier det, mennesket snakker jo ikke fulle setninger med store bokstaver og punkter. Men da synes jeg at du skal se litt på Puccini, fordi en ting som faktisk er ganske fint der, er at det er ganske stram dialog.

Det er ikke som norsk film. Selvfølgelig er det noen ting som er litt sånn... som er litt sånn formessige. Forklart at ja, jeg elsker deg, ja, jeg elsker deg og sånn. Det vil man ikke sagt på den måten. Så det er noen sånne ting som har med formen å gjøre det at det er en melodi til. Men bortsett fra det så er dialogen veldig stram og det er veldig få

Det er veldig få ganger at ting blir sagt som burde vært usagt. Sånn som det er på norskfilm. Robert McKee har en glimrende eksempelsscene på hva som er dårlig dialog, hvor det ikke er noe subtekst. Jeg er også ekstremt obsesst med subtekst. Det er det man sier, og hva er det de faktisk sier. For eksempel sier jeg, det var en fin skjorte.

Du kjenner meg som karakter, da mener jeg noe. Det er ikke bare en fin skjorte. Det er en superfin skjorte, ellers er det en helt jævlig skjorte. Alt ettersom hvordan du kjenner meg som karakter. Men eksemplene er når et par sitter i en candle light dinner situasjon. Det er stearinlys, det er middag. Romantisk stemning, musikken er helt perfekt. Alt er perfekt. Så ser de hverandre inn i øynene og sier, jeg elsker deg. Så sier den andre personen, jeg elsker deg også.

totalt flat scene. Man vil skape et romantisk øyeblikk med to mennesker som lever i et perfekt forhold, men det funker ikke. Hvis du skal portrettere noe som er i et lykkelig forhold, så sier han at da må du ta fredag kveld foran TV-en,

med takeaway, det er et velfungerende par som fungerer i hverdagslivet på en fredag hvor de sitter og spiser takeaway med joggebukse på og bare gir hverandre tilbehører. Det er et velfungerende par, ikke noen som stirrer hverandre i øynene og bare sånn, jeg elsker deg, mens de spiser middag. De to personene har du ikke bra. Du ser at dette er noe gærent. Ingen mennesker som stirrer hverandre i øynene bare sånn,

Jeg elsker det. Ja, det blir litt sånn at konen til Truman oppfører seg mot Truman i Truman Show. Det har jeg glemt. Ja, for alt var innøvd. Ja, det er helt forferdelig. Og så er det også dette med opp-ned-pyramide-prinsippet. Så jeg vet ikke, kanskje Robert McKee er inne på det.

Arketypen og sånn? Nei, det går ut på at når du starter en scene, så hver scene har et tema, et mål. Og hver scene har på en måte en kjerne. Hva er det denne scene handler om? Og da begynner du, så går du mer og mer ned til kjernen. Så avslutter du gjerne scenen med, dette var det jeg egentlig alt handlet om.

Så jeg så en glimrende introduksjonsvideo til det prinsippet på YouTube som handlet om denne filmen som heter Gone Girl. David Fincher. Ja, ja, ja. Med Ben Affleck. Av alle. Ja. Jeg husker ikke hele scenen, men det begynner med, for de spørsmålene og det man kan konkludere med i denne scenen er, var hun gravid da hun forsvant? Det er jo det. Det ytterligere blir et problem for ham. Det kan ta med enda et motiv for å drepe henne at hun var gravid.

med hans barn. Da starter førstesetningen, og det er en samling mellom førstesetning og siste. Førstesetningen driver bare og roter litt der, og så kommer siste setning. Det er kjernen av samtalen. Det handler om at hun kan ha vært gravid. Det ser du også i Turandotta Puccini, når han endelig kommer frem. Karaf kommer til prinsessen, og hun begynner å synge.

Hvor hun skal fortelle om hvorfor hun har disse gåtene og sånne ting.

Og da begynner hun å snakke om jo, det var en prinsesse en gang, og hun het dette, og hun ble torturert og misshandlet, og sånne ting. Men mot slutten av arien så begynner hun å synge «Ingen mann skal ha meg». Og da har man på en måte kommet til kjernen. Denne historien med prinsessen som ble misshandlet og drept og sånt, det er egentlig en sånn dekk-historie. Det er den hun startet med.

kommer hun frem til kjernen mot slutten av arien. Det er det at hun er redd. Hun er redd for å åpne seg til en fremmed mann. Så denne historien med prinsessen er en dekk-historie. Det er jo som du sier, det er jo veldig mye av strukturen til veldig mange scener i god dramatikk at man dekker seg til. Alle mennesker dekker seg til hele tiden. Modererer seg.

Men så kommer sannheten ut for en dag. Om en skjult så kommer den. Og da er den som regel veldig primær. Den er enten drevet av frykt eller skam eller begjær. Det er kanskje de tre vi kan snakke om. Vi kom på en annen ting med Robert McKee. Et av hans sentrale prinsipper er det her med kontrollerende idéer. Har du kjent på det?

Han mener at de beste forfatterne skriver ut en kontrollerende idé som styrer hele historiefortellingen. For å ta det helt enkle er

Det gode slår det onde, fordi det gode er smartere enn det onde. Eller at kriminalitet lønner seg ikke. Eller kriminalitet lønner seg. Og da har du et pluss minus for å holde i tida. La oss si at det lønner seg å være kriminell,

så kan du balansere den historien på plusser og minuser. På denne scenen lønner det seg å være kriminell, han får masse penger, han kan kjøpe seg en båt, får masse damer. Minus, da kommer han i trubbel med andre som også er interessert i de pengene. Så det lønner seg ikke å være kriminell. Neste scenen lønner det seg å være kriminell, for da kan han snakke med politikerne og påvirke dem. Ja, det er hele tiden en moralsdiskusjon.

Historien trekker seg frem og tilbake i pluss og minus rundt denne kjerneverdien, den kontrollerende idéen. Det gode tromfer det onde, er kanskje det allermest simple, mest effektive ringenes herre type ting. At det gode tromfer det onde etter slutt. Men så gjør det ikke det. Den ene siden ser det onde ut til å vinne, og så vinner de gode igjen.

forteller historien med en pluss minus variasjon hele veien. Det er hans kontrollerende idéprinsipp. Ja, og det onde er veldig ofte veldig resultatvarientert og veldig strategisk. Det er jo liksom sånn at hvis man skal finne en kjerneverdi på hva som er ens for ondt eller godt i filmindustrien, så er det jo nettopp det at det gode tenker ikke på resultater, de tenker på gode handlinger. Mens de onde tenker på resultater.

Den er litt sånn underlig fordi den er på en merkelig måte ganske kantiansk. Du må forklare. Kant lavde en sånn moralfilosofi som gikk ut på at en moralsk handling, da tenker du ikke på resultatet. Han overdrev det jo. Det blir jo det samme som at å hjelpe en dame med å gå over veien, det er bra. Jeg tenkte på akkurat det samme.

Du tenker så mye på damer, du. Jeg tenker ikke så mye på gamle damer. Det var det første på han gjør sånne moralsk hyggelige ting. Jeg har aldri gjort det. Har du ikke det? Nei, jeg har aldri hatt muligheten til å hjelpe en gammel dame. Det er kanskje ikke så mange gater der på Fornebu. Det er ikke så mye gamle damer her. Nei, nei. Jeg blir spreket her. De går rundt i fitnessklær og sånt. De er jo gamlinge. De har spreket for oss. Men i og for seg, det å hjelpe en gammel dame på veien, det er bra. Men hvis du hjelper en gamle dame fordi hun har et barnebarn du er interessert i. Ja.

Da sier Kant at det er noe som skurrer deg. Det kan ikke være en moralsk handling, sier Kant. Da kom Kant frem til at en moralsk handling må være bare basert på handlingen. Det kan ikke være basert på resultatet. Men da kommer det et ytterligere problem, og det er at hvis du vet at resultatet blir dårlig, men handlingen i og for seg er god, blir det da moralsk kjøring. For eksempel at det blir kjempekør? Ja, for eksempel det å gi gaver. Det er jo bra.

Det å gi en pistol til en venn, det er en snill handling. Men så har han en voldsbakgrunn, ikke sant? Og det første han gjør med det skyteforvåpnet er at han skyter ex-kaisen sin.

Da vil jo Kant sagt at handlingen i og for seg er moralsk, det er snilt å gi, men du får et dårlig resultat, så Kant overdriver den. Men i filmindustrien for eksempel, så virker det som det er absolutt, at det er alltid sånn at de gode tenker ikke resultat. De er bare snille og naive. Naive fordi de tenker ikke på følgene av sine handlinger, mens de onde er strategiske og tenker resultater hele tiden. Er det riktig da? Ta Rigne Sære da.

Det er ikke ganske resultateorientert at de vil kaste denne ringen ut i den vulkanen. Det er ganske... Jo, det er sant. Den er ganske precis. Den er ganske precis, men ved siden av det i deres handlinger så drives det av ikke resultateorientert.

De gjør ikke det. Frodo og Sam skal kaste en illen i... Ringen i illen. De skal kaste den i ringen i illen, men ikke få enhver pris. De skal kunne klare det uten å være for resultatsorienterte. Du skjønner hva jeg snakker om. Det er det som skiller den gode fra den onde. Den onde er viltyret.

En hver ting for å få det resultatet de vil. De gode er ikke det. De har ikke lyst til å drepe 500 hobbytter for å hive den ringen. Det er det som er klimakset i en film ofte, at den gode kommer i en slik dilemma, men så finner de allikevel en måte for å gjennomføre det opp til deg, men allikevel en måte er moralske. Det er vel en Batman Dark Knight, det er vel kjent for å sette det på spissen.

Det er Christopher Nolan sin nummer to. Da setter han opp hva gjør gode mennesker mot gode mennesker med et umulig scenario. Det er to båter som har en bombe på hver båt. Hvis den ene båten trykker på en knapp så sprenger den andre båten. Det gjelder for den andre båten også. Hvis de trykker på knappen så sprenger den andre båten. Hvis ingen gjør noe så sprenger begge båtene.

Det er liksom dilemma i Dark Knight-klimakset i en sånn terror-situasjon. Ja, og det er jo et sånt eksempel av hvor man tvinger frem resultater. Hvor man på en måte setter disse to, ikke sant, disse to måstene, den kantianske plikt-orienterte, handlingsorienterte moralfilosofien opp mot en resultat-orienterte. I gang og til.

Det var kanskje en moral som er pliktbasert. Det er handlingen. Du skal ikke tenke på resultat. Så har du John Stuart Mill og disse utilitaristene, som de kalles. De baserer seg på resultater. Det beste resultatet er det moralske høyre. Stort sett. Så du setter opp mot hverandre. Fordi det å bombe den andre båten vil gi et ganske greit resultat. At du ikke vil bli bombet selv.

så er det at handlingen i og for seg er umoralsk. Passer det narrativet til 2. verdenskriget godt også? At Hitler har et veldig klart mål, mens de allierte vil bare stoppe kreftene så godt de lar seg gjøre? Ja, det blir litt sånn. Som gjør det til en perfekt dramaturgi. Det er jo det gamle problemet med å måle heldiggjørmidlene. Det er jo det gamle ordet av Engrun.

Ja. Dette er jo egentlig den største slagmarken innenfor filosofi gjennom filosofiens århundre. Skal moralen være resultatsbasert eller skal den være handlingsbasert? Svaret er ganske banalt. Svaret er at det finnes en midje. En mellomvei. Jeg skulle ønske det ikke var svaret, men det er det det er. Du kan finne katastrofale følgere av begge deler.

Det er alltid kjedelig med gylden. Ja, det er ekstremt kjedelig. Jeg tror mennesker er veldig binære på at vi vil ha ja eller nei, en eller null. Iron man sa at den ene siden tar feil, den andre siden er rett, men midten er alltid ond.

Jeg mener jo at midten er alltid kjedelig, men den har alltid rett. Det er jo alltid, men alt foregår jo i midten. Et eller annet sted i midten under de forrige årene. Sånn som nå, det er jo ateisme på den ene siden, og så er det teisme på den andre siden, men alt foregår i midten. Alle, ingen er, de færreste er knallhare ateister, og de færreste er knallhare religiøse, men alt foregår på midten et eller annet sted.

Ja det gjør det, og jeg tror veldig på den gyldne middelvei. Jeg tror bare at den er ekstremt kjedelig. Ja det er det. Det gjelder med mat og kosthold og alt mulig også. Hva da? Gyldne middelvei, gjør det ikke det? Gjør det det? Gjør det ikke det? Jo, det er jo altfra. Du må ikke spise for mye, du må ikke spise for lite.

Kjedelig. Stine kommenterte jo Alexander Aistoteles i den gyllene middelveien som at den gyllene middelveien er bare middelmådighet. Det er jo litt det, men det er et veldig deilig liv også.

Det er sannheten, det er sånn det er. Men så kan du si at mennesker driver seg ikke frem av å gå på midten, mennesker driver seg frem av å gå litt sånn zigzag. Det er jo sånn vi lærer. Men menneskigheten driver seg jo frem av mennesker som ofrer det allermeste for.

Kanskje noen gjør det for sitt eget renover, men det er jo ikke folkplikt, dere drar jo ikke verden fremover, det er de ytterste menneskene som gjør det. Ja, det er jo klart. Det var jo han, hva heter han, jeg har glemt navnet på legen, han var helt sikker på at magesår var bakteriellt, at det kunne gures med penicillin. Det andre trodde ikke på, også han tok rett og slett til jeg hadde operert en mann for magesår, og det var jo

Det har vært veldig mange skandaler med disse som opererer, fordi de har beskyttet rykset veldig, de har ikke villet på motstand. De opponerte veldig, men da tok han en liten bit av magesåret de hadde operert, og spiste det. Vet du hva som skjedde? Han fikk magesåret i løpet av en uke, og da hadde han bevist det. At det var bakterielt. Og tok pensilin? Han tok pensilin, og han ble en først svak i hvert fall.

men han frivillig eksponerte seg selv for sykdom. Kunne de ikke kjørt penicillin på de her magesårfolkene? Kunne de ikke bekreftet? De var så statiske. Jeg husker ikke detaljene, men dette var nødvendig for ham for å endelig bevise det.

Hvis du gir penicillinkur til en med magesår, at han blir frisk, da kan du si at han hadde blitt frisk uten penicillinkur. Men når han frivillig tar magesår inn i kroppen, og han blir syk av det, så er det bakterielt. Husker du at du hadde snakket med legevenn din om at bakterieresistens er den nye store? Ja. Eller neste store. Alle er ivrede for det. Er det det?

Om jeg er det? Er de alle det? Legene er det. Nesten alle leger jeg snakker om snakker om det. Det er den store snakkelsen. Men venter man da på en mutasjon? Det er ikke snakk om mutasjon. Det må jo være en bakterie som når på et nivå... Jo, men det skjer hele tiden. Det er ikke snakk om en mutasjon. Vi har resistente bakterier allerede nå. Massvis. Det er snakk om at de sprer seg til strekkelig at vi ikke gir oss opp til det.

Ja, det er jo det, og da må man lave nye typer pensiliner hele tiden, ikke sant? Som kan ta de, og de har masse på lager, så vi har sikkert pensiliner i 200 år til, men på et eller annet tidspunkt sier det stopp.

Det er ekstremt lite, er ikke det litt underfortalt med folk som havner i bakterieresistente, hva heter det, penicillineresistente bakterier som kommer i kroppen, at du blir isolert og bare visner henne. I isolasjon, ingen får komme til deg, og det er masse, jeg har lest noen få historier på det.

Det er sikkert helt forferdelig. Også er det sikkert dobbelt forferdelig at man er helt enslig, at man er en av de få som har fått problemer med det. Men apropos, La Bohemian Puccini, der jeg dør jo mye av noe sikkert tuberkulose.

Det er også noe som er litt sånn betenkelig med vår tid. Så kan vi forklare, diagnostisere vår tid litt. At vi har levd 50 år i en sånn medisinsk guldalder hvor nesten alt kan kureres. For unge mennesker er det ikke dønt i stedet. Det er ikke mementomore vi finnes ikke. Det kan jo bli at verden blir bedre på mange måter når disse restente bakteriene tar overhånd.

Jeg har lurt litt på hva er opphavet til enkelte virus som også begynner å herje, at det har vært en sånn nødvendig regulator for menneskeheten, at det har renska opp, for å si det ekstremt kaldt, men at virusene har, om det er fra naturens side at virusene har en funksjon,

rydder opp i systemene på et eller annet nivå, at disse genene her, at jeg tester gensystemene, at disse genene her skal videre, disse skal ikke videre. At vi da trosser, for eksempel bakterier og virus er jo en del av naturen, og hvis vi trosser da

de algoritmene, det er det vi skal kalle det, så bringer vi videre genpooler som naturen insisterer på at de skal være. Det har jeg snakket med legen min om det, han sa jo også, den legen jeg kjenner som er en veldig snill mann, men han sier at det er utfordringen for legevidenskapen fordi det blir flere og flere residente bakterier.

Og så er det også det at man redder jo flere fra mennesker. Livet skal bli mer og mer komplisert. Og det blir jo slik at folk som hadde dødd tidlig får leve og få reprodusert.

Det blir jo slik da, nødvendigvis, at man avlir frem en større og større prosentandel av befolkningen vil bli avhengig av moderne medisiner. Det er en helt naturlig konsekvens, og så blir spørsmålet hva skal man gjøre med det? Og jeg spurte hva skal man gjøre med det? Nei, det må filosofene håre oppi, sa han.

Hva skal man gjøre? Skal man lage en sånn nazistisk filosofi hvor de som er svake skal drepes? Det er akkurat den tørke jeg tar i. Der er jeg faktisk litt sånn individualist at jeg tenker at man får bare la folk gå ned. Jeg tror det blir litt sånn som med skogbraner at hvis man slokker for mye småbraner her og der,

Så utsetter man til en stor brand. Så utsetter man til en enorm akopolypse. I stedet for at du har en hel gruppe mennesker som har ført et gensett videre, som har en variasjon som gjør at de er utsatt for det og det, så er det en kjempe stor antennelsesgrunnlag.

for en utredskelse av menneskeheten når det kommer dit. Jeg tenker at det er greit, og som jeg sa så har jeg fundert over det, altså vår tids middelmådighet, vår tids likegyldighet, vår tids mangel på følelser at det kan rett og slett... Mangel på følelser? Jeg synes det er for mye følelser. Synes du det? Ja, det er fryktelig mye følelser. Alt er jo følelsestyrt nå. Alt rundt oss er jo mer eller mindre følelsestyrt.

Nei, det er ikke det jeg ser. Jeg ser en iskaldet byråkratisk verden, hvor alt bygges i metall og betong og glass, og alle skal bli byråkrater. Det er det jeg ser. Jo, den er grei. Jeg tenker mer det er sånn demokratibiten. Ja, at samfunnet styrer seg følelserrikt fornuft.

Ja, hvor kjørt er ikke demokrati at hvis det skjer noe drastisk med Høyre nå, folk elsker jo koronatiltakene som gjør at Høyre er særlig fremme og kommer Høyre til å endre noe særlig kurs for valget, sannsynligvis ikke. Hvis det har gått en terroraksjon mot Høyre sitt

parti eller hus eller et eller annet i den duren der, så ville vi fått ekstremt mye et følelsesrespons. Det håper jeg nesten, for det er et veldig strykt hus.

Det var veldig bra. Nå snakker jeg med representantene i form av huset av representanter. Du snakker ikke om Høyres hus på Karlevand. Hvis det var terroraksjonene som tok med halvparten av Høyre-politikerne så ville det vært en emosjonell respons i form av politikk. Det handler om sympati. Det er veldig mye sympati i modern politikk. At de svake skal få våre stemmer.

Så straks, det er terrorangrepp, så mot høyre så kan det ennå at de blir, får den sympatieklingen de trenger. Men vil ikke sagt at det betyr at samfunnet i og for seg er styrt av følelser. Følelsene er ute i stedet, men

Jeg ser et samfunn som minner om det Nietzsche beskriver om det siste mennesket, at det er et samfunn som er mer og mer dyrke i middelmådighet, for eksempel. Hvis du kaller det underholdning, som betyr å holdes for undere,

Er det det betyr, underholdning? Det betyr ikke å holde oss nede slik noen spør om underholdning. Det betyr å holde oss forundret. Er det fra det engelske ordet, entertainment? Nei, det er det ikke. Jeg vet ikke hva det engelske ordet kom fra, men det er undret da. Og hver underholdning da, det er jo ikke å holde oss forundret lenger. Det er ikke noe spesielt. Det er på en måte å komme på et så latterlig lavt nivå hvor vanlige mennesker ser på andre menneskers vanlige liv.

Det her er jo en underholdning her nå. Så det er jo ganske dramatisk egentlig. Ja, jeg tenker på sånn middelmåtigheten i populærkulturen at vi ser på kardasjstjenester, vi ser på reality og vi ser på folk i farmene og alt mulig. Ja, ikke sant. Bortsett av meg da.

Ja, det er det. Nietzsche skriver om dette siste mennesket som bare leder seg av avspredelser og morsomme innfall og underholdning. Materialismen er en del av det? Ja, materialismen i form av kvantitet, ikke kvalitet. Det er to vesentlig forskjellige type materialismer.

En middelmoderhet, ja. Det er det nye. Det er ikke det nye, det har jo vært ganske lenge, men det blir jo på en måte verre og verre. Og mennesker er ikke i stand til å skille høy kvalitet og lav kvalitet lenger. De er bare i stand til å se kjent og ikke kjent. Og jeg synes folk tar så lett på dette, fordi de er blitt så vant til det, men det er veldig alvorlig.

Når det er en kjent sanggrinne og en ukjent sanggrinne, når du ikke klarer å høre hva som er en dykt sanggrinne lenger eller en almindelig sanggrinne, hvis du bare hører kjent og ukjent, da er man kommet ganske langt inn i noe man ikke bør gå inn i. Popmusikken er ganske ekstrem der. Du kjenner til autotune? Teknologien autotune?

Ja, de bruker det. De behøver jo ikke skjemmes over det lenger, for det er jo bare navn. Teknologien autotune har jo blitt så drød at man overstimulerer autotune sånn at man hører at det er autotune. At man bruker det som en slags instrument, at stemmen skal høres prosessert ut, skal høres ut som en effekt. Men det er også popmusikken nå,

Det er jo blandingen av at alle har tilgang til å gjøre de samme tingene. Det er filtreringsbiten fra 50-90-tallet er borte. Det er flere aktører og det senker kvaliteten på musikken betraktelig. Volumen er jo hinsides hva det noen ganger har vært. For før var det portvokter og filtre som gjorde at musikken som kom ut var sannsynligvis den beste.

Det blir mer og mer i vårt samfunn at folk blir mindre og mindre kvalitetsbevisst og ting blir mer og mer demokratisk. Det verste er at det smitter over på ting som er lavet av kvalitet. Når de begynner å snakke om at Brahms og Beethoven er gamle hvite menn, snakker de om.

Det er jo en lærdom fra popmusikken og den moderne verdenen, fordi kvaliteten blir mindre og mindre relevant, og da sitter man igjen med sånne begreper, hudfiven til vedkommende som fremfører og så videre.

Så Brahmsen hudfarge dyttet musikken, kjære venn. Den musikken han skapte var jo så rik. Det hadde ikke skjedd noe så stort innenfor instrumentalmusikken siden Johann Sebastian Bach.

Kan jeg spørre noe som er litt på siden, det hopper litt her nå. Jeg kom over en gjeng med karer som, nå går vi over til kunstverden. Jeg tror det var en gjeng med karer som startet opp en kunstapp som da skal konkurrere eller være et sidetilbud til galleriene. Dette er helt nytt, dette er et verden jeg ikke er kjent til eller bevandret i, men de skal da selge kunst via en kunstapp.

å ta marginale eller veldig mye lavere køtt for den kunsten i seg selv for å kunne få flere kunstnere til kunstmarkedet. Tidligere har det vært styrt at gallerister, folk som stiller ut selekterte kunstverk, tar mellom 40 og 60 prosent av et kunstsalg fra et galleri. Har det vært den beste metoden

A. Tror du at dette er en bra ting for kunst og kunstmiljø, og B. Er det sånn at kunstgallerier har vært førende i alle salger av kunst i store byer over hele verden? Har de hatt den makten i alle år? Ja, de har hatt veldig mye makt, men deres prosentandel av salg for eksempel. Nå er det sånn at gallerier tar opp mot 50 prosent i Norge. Ja, ikke sant.

Du hører jo at Bruno Liljefors og Anders Søren på deres tid, begynnelsen av 1900-tallet, eller vi egentlig sier 1870-tallet.

så var det sånn, Lillefors var kjempesint fordi nå hadde de begynt å ta 0,5 % opp fra 0,2 eller noe sånt. Holy shit! Det var i det landskapet der da. Så det at de tar 50 % i dag, altså for det første det er jo mange av de leier, så det er jo dyrt, ikke sant? Hus, lokaler er dyrt i dag. Men hovedproblemet er jo at for det første kvalitet er blitt utvisket innenfor kunsten.

Det er en annen tråd igjen. Så i tillegg er det veldig mange som kaller seg for kunstnere. Det er inflasjonen av kunstnere, og de to blant sammen er en dødelig kombinasjon. Som i Norge, hvor du har 23 000 registrerte kunstnere. Jeg er kanskje en av dem.

Kanskje. Så blir det sånn at du har så mange kunstnere som har lyst til å bli representert av et galeri. Det finnes ikke noen kvalitetskriterier. Da kan jo galeriet bare si 40%? 50%? Det begynner med hvem av de de får inn. Det kan jo være greit at de har en fjong utdannelse, men det finnes jo ikke noen kvalitetskriterier.

Det kan man sette den prosenten i ville. Hva var kvalitetskriteriet før da? Før var det en overgang, men selvfølgelig på slutten av 1800-tallet så hadde folk en kvalitetsbevissthet. Folk malte jo naturalistisk alltid. Det skulle alltid fremstille noe som fantes. Det å male abstraksjoner var fullstendig absurd på den tiden.

Og da var det alltid sånn, er det kvalitet over dette? Minner det om virkeligheten? Er det en fin representasjon av virkeligheten? Kan han faget sitt? Og det høres så merkelig for de moderne menneskene, fordi vi har blitt opplært til at kunstnere er så rare folk, og de laver så mye rart. På denne tiden var det ganske klart og enkelt. Det er akkurat som en film i dag. Er den overvisende? Er den gripende? Det er jo sånne ting.

Det var en kirkemaler i Kongsberg som malte et bilde av Kristus. Jeg husker ikke detaljene. Det var noe med hendene eller føttene. Det var ikke ektefingret, han fikk sparken. Det er kort og enkelt forklart. Det skal minne om virkeligheten, men så må man videre. Det skal bli like levende som virkeligheten. Det er egentlig en ganske klar prinsipp hvis du tenker over det.

Og det er jo kvalitetsmåling. Det blir akkurat som vekt. Hvordan måler du vekt? Jo, du måler det opp og då. Som gammel vekt. To lodd. Dette skal ha to lodd. Da putter du to lodd der, og da skal den stå likt som på den andre siden. Der har du matematikk og tyngdekraft for pakka. Kvalitetsbedømning er jo sammenligning. Ja, men du har fortsatt portvåktere.

og beslutningstag påvirker et eller annet sted i kjeden der som bestemmer hva som er kvalitet og ikke. Det er mye lettere å si, du kan ikke sammenligne med matematiske verdier for det er jo hard science på en måte. Det er jo sant. Så det blir litt mer som kokkekunsten. Det blir mer som en smak på en pie da. Ja, det blir det. Men det er jo også sånn at det alltid blir en element av usikkerhet.

Eh.

Men stort sett når det gjelder smak av pei, så klarer man sværere når pei smaker vondt. Sånn som denne sangen i Torbjørn Egners Hakkbakkskogen. Dette med hva er det for noe, 12 kilo pepper eller noe sånt, det er noe som går veldig galt. Man kan stort sett smake at noe er forferdelig galt her, og det kan man faktisk også på visuelle estetikk. Man kan si at dette her, det ene øyet her og det andre der, dette her er ikke

Men mat, det utløser jo en fysisk reaksjon. Det er jo smaksansen. Men det skal jo fordøye, det har jo nytteverdi for kroppen, det har jo ikke kunsten i samme grad. Hvis vi snakker om visuell estetikk, malerier og sånn, så nei, det gir jo ikke næring bokstavlig talt, men det er ikke noe mindre viktig enn nærhet her.

Visuelle gleder og nærhet, det er viktig for hjernen å ha det godt. Men når paien gir deg en brekning, så er det ganske klart at dette er ikke godt håndverk, mens hvis øyet står der og der, så er det en merkelig genetisk feil som denne kunstneren har malt. Den tolkebiten er uendelig. Det er det jeg mener at du er blitt litt opplært til.

På godt eller vondt, det er det moderne mennesker har blitt opplært til at informaleriet tilgjør kunsten, og kunsten er litt sprø. Mens på Anders Sjoren og Lillefors sin tid så var det ikke sånn. Det var, maleriet var, alt handlet om egenskap i virkeligheten.

Du kan gjøre det på mange måter. Du kan gjøre det veldig naturalistisk, eller du kan sette det inn i en mytisk historie. Du kan gjøre det bløtt og sentimentalt. Du kan gjøre det litt hardere. Men du forholder deg til virkeligheten, og du prøver å få det så litt som mulig. Det er på en måte utgangspunktet.

Så alle disse abstraksjonene og idéene om at kunstneren som en gal mann, det kommer senere. Det er veldig mange sånne ting som folk tar som er selvfølgelige, men det behøver ikke være slik. Jeg fant Goggjær, han er også en bidragsyter til at kunstnere er gerne. Ja, han er jo kunstemyten personifisert. Han er gal, han kutter av sitt eget øre.

alt sammen. Det er jo elementer av det i Puccini sin La Boheme også. Myten om Bohemen, at de lever jo et sånt veldig urolig liv. Men han gjør jo litt nære av dem da. Det er jo forskjellen at folk tar jo faktisk fangående alvorlig. Det er ingen grunn til, spør du meg. Det vi ikke kom til var jo

Hva tror du om dette initiativet med denne kunstappen versus gallerier? Det var jo det vi egentlig begynte med. Det er sant. Det er jo en sånn måte å effektivisere det på, men for min egen del, jeg ville ikke forsøkt å utkonkurrere fotografi, fordi

Når du viser frem på en skjerm, så konkurrerer du med fotografi. Skjermene er lavet for fotografi. De er ikke lavet for maleri. I beste fall er det en reproduksjon av et maleri. Så jeg ønsker å vise frem ting i det virkelige livet. Og jeg synes nettopp denne koronakrisen har vist hvor viktig virkeligheten er. Jeg tror ikke folk blir noe særlig lykkelig av dette digitale universet. Det kan jeg love deg.

Jeg er ikke så opptatt av det. Jeg skjønner jo at de får ned prisen litt, men i utgangspunktet er galleristenes høye producentandel, det de krever, det er i stor grad basert på den dødelige kombinasjonen at det er veldig mange som kaller seg kunstnere og de har ingen kvalitetskriterier. Og høye leiepriser? Ja, men det er en liten del. Det er ikke så stor. Det er ikke så stor det. Nei, det kunne gått uten.

Er det flere kunstnere som går sammen og leier pop-up-gallerier? Og så sparer de det her. Hvor mye makt har galleristene? Jeg føler jeg fikk et visst inntrykk av det i den boka jeg sendte deg fra Michelle Wohlbeck med kartet og regnet, men jeg vet ikke hvor on point det egentlig er. Det er som alt her i verden at de har veldig mye makt fordi noen gir dem veldig mye makt.

Så alle disse malerne eller kunstnerne, eller hva man skal kalle dem, gir dem jo veldig mye makt. Fordi de hele tiden lar dem få styringen. Fordi de tror at det er avhengig av dem, så blir de avhengig av dem. Sånn er det jo med alt. Det var det Ari Gold sa i tv-serien Entourage at hvis du er manager for noen, så må du bare få artisten til å tro at de er avhengig av det.

Jeg antar vel at det er sånn saksteknikk generelt at jeg har snakket med noen folk om dette med å selge at de kjenner en selger og han får dem til å tenke at de vinner på å kjøpe frem. Det er veldig spesielt, det hadde jeg aldri klart å tenke selv som selger. Men jeg har jo kjent på det selv når jeg har kjøpt ting at jeg har følt at jeg er helt besatt av å kjøpe antikviteter.

Uansett pris det er nesten så føler jeg at jeg vinner. Så jeg kjenner det igjen på meg selv. Har du kjøpt for noe? Nei, det er litt forskjellige ting. Jeg har kjøpt skaper, jeg har kjøpt stoler. Det verste med kvitteter er at det er jo definisjon på impulskjøping. Har du tenkt over det?

Ja, er det det? Du peker jo aldri ut når du drar til et møbelvarehus. Har du pekt ut den sofaen, skal ikke bruke noe mer penger på det. Det møbelet, cashere ut, ferdig, dra hjem med det møbelet. Mens når du drar på en antifriktetsbutikk, det er som å gå i en godteributikk. Du vet jo ikke hva bunnlinja ender med til slutt. Det er jo et av mine store problemer. Det er min bingo-avhengighet.

Jeg ser på antikviteter, alt fra malerier til stoler. Det verste er at sånn som Rembrandt van Reijn, han var jo ekstremt avhengig av å kjøpe antikviteter. Han levde i 1600-tallets Holland, så antikviteter på den tiden, kjøpte ting fra 1400-tallet.

Det ble så ille efter hvert. Han hadde et svært hus, så han fikk aldri nedbetalt det, for han brukte alle pengene sine på antikviteter. Til og med den dagen husene hans ble tvangsolgt, så drev han av bøet på et bilde på et antikvitetshus. Da er du oppsett med antikviteter. Helt ødelagt. Men da er det jo det luksusfelle deluks. Men det er jo impulskjøpendes mor, det er nesten det der.

Du kan kjøpe en ting som koster 5 kroner og en ting som koster 50 000 kroner.

som du ikke har tenkt å kjøpe. Og det verste er at man blir mer og mer kvalitetsbevisst. Jo mer man er inne der. Så det blir dyrere og dyrere. Hvordan da? For eksempel hvis jeg skal kjøpe et bord da. Det er ikke bare snakk om stil, men det er også snakk om tretyper. Så blir jeg ganske forklaret at et helt stykke som er kuttet ut av treet er det fineste. Da er vi oppe i 100 000. Sånn bord har jeg lyst på her.

Nå har jeg bare kjørt industri. Dette er utkastet bord fra NRK, et marinlyst. Men jeg har lyst på et litt mer rektangelformet bord. Som ser litt mørkere. Man ser jo ikke bildet her sånn. Du behøver jo ikke ha sånt som er kuttet helt ut fra treet. Du kan jo ha sånt som er satt sammen med mindre plakker. Bord er ikke så jævla viktig her, men det er gøy å bare gi kostyrer. Ja, men akkurat dette her er ganske ille. Dette her er...

Som du sier, dette er sånn treverk som er hakket opp i biter og puttet sammen igjen på en fabrikk. – Du ser hva jeg har lagt penger i her. Det er teknologien. – Ja, det er smart. – Det bordet her, det går opp og ned da. Det er jo hydraulikk og sånt, men det er ikke vakkert. Men bildet kutter jo helt nydelig. Skal vi, til dere som faktisk følger streamen her nå, skal jeg ta en sjelden switch?

Her ser du hvordan det ser ut. Det ser faen ikke ut. Her ser du til og med Ødes lillesøster i hjørnet der. Winke, nå har du kamera her. Sitter du og jobber intenst med noe? Jeg jobber intenst. Er det en subjekt du snakker med nå, eller? Nei, nå jobber jeg på en artikkel. Du er på en artikkel, ja. Så det er det som skal til en subjekt, eller? Nei, jeg er redaktør i sølvperson. Er det du som er redaktøren? Er det det? Det visste jeg ikke.

Har du en rolle der? – Ja, jeg er deleier. – Du er deleier, ja. Kan du fortelle kjapt hva sivilisasjon er? Jeg tror ikke så mange som vet hva det er. – Det er et tidsskrift som retter seg veldig mot kultur med et klassisk utseende.

Kan man si at det er nettavis? Er det det samme tidsskrift? Det er jo nettavis. Og jeg er jo ikke involvert i produksjonen av tidsskriften eller nettsiden, men jeg er deltaker. Så jeg tror veldig på prosjektet. Og så er det jo et sånt veldig interessant filosofisk spørsmål. Hva er det klassiske?

Og du etterpå kommer tilbake til dette med maleri og kvalitet og sånn. Det å være et sånt klassmenneske går ut på at man tror veldig på at det finnes en formel, for å si det brutalt. Den store antresen er jo denne smaken er som baken-replikken, som også er sant, men det er en sant som er blitt overdrevet i moderne tid.

Det er jo sant at folk er litt uenige om ting, men det går likevel an å finne en standard som stemmer godt for mange mennesker. Alt fra byplanlegging til maleri til velvære og klassisk i visuell setting går ut på å forsøke å finne denne formelen, denne kanonen. Hva er det for noe?

Da ser man jo på endhistorien at det vi kaller klassiske Grekland greide jo det. Deres skulpturer oser jo av liv ved siden av disse egyptiske stive som vi nesten bare gjør nær av i dag. Så hvordan var det en sånn dypere forklaring av nettavisen? Eller hva var det du tenkte? Det er jo en kulturavis, men de har dette klassiske perspektivet på disse tidløse kvalitetene.

Nå må vi blande inn lillesøster her i bildet, men er det for de som måtte lure, hva er det dere skriver mest om? Vi skriver om alt av kultur. Det har gått veldig mye i arkitektur den siste tiden. Det har kommet en ny strømmel i byen nå, vil befolkningen egentlig ha klassisk?

Så svarer jeg ja.

Det må jo være hevet over enhver tvil at folket elsker jo gammel klassisk arkitektur. Det er hevet over enhver tvil. Men hvis du går imot universitetene så vil du nok møte veldig mye tvil. Men det er jo på grunn av en filosofisk strømning som har styrt universitetene de siste 100 årene. Nemlig sånn grenseløs subjektivisme og skeptisisme som jeg nevnte Kant til. Kant er jo en av foreningene til den.

og med Frankfurt i skolen og litt av hvert. Estetisk interesseløshet kalte Jan Ove Thure. Ja, og det går tilbake til det jeg nevnte med at Kant forsøker å finne en almengyldig estetisk filosofi, og da sier han det må være interesseløst. For hvis du liker noe, hvis du liker

Han simmer fordi du hørte ham som femåring, da er det en interesse koblet til ham. Da blir han uren. Interesseløst. En uren dom. Urent. Det kobler meg til barn, slekt eller gener. Uren.

Ja, det er veldig artistisk, og jeg tenker at det er helt irrelevant hvor ren dommen er at målet til kulturen skal være å beskrive våre liv til syvende og sist, fordi enten det er en film eller en opera eller et maleri så skal vi kunne se litt av våre liv i verket, men det skal gi oss noe mer og det skal på en måte oppløfte livet vårt til å si dette her er meningsfullt.

Ikke bare meningsfullt, men dette her er vakkert. Livet er som det er, det er naturalisme, men det kan også være mye bedre. Det er det jeg synes er så vakkert med Aristoteles sin filosofi, at du kan dra alt ned til det enkle budet om gjør det bedre. Aristoteles, den beste meningen, er en betydning av hans. Gjør det bedre.

Det finnes ikke noe annet. Det finnes ikke noe drømmeverden. Det tror jeg folk har forstått under denne virussituasjonen. Få smitten ned. Det er ikke noe sånt få smitten bort. Nei, få smitten ned. Det eneste vi kan gjøre er å få bedre.

Jeg tenker at det nye suksessen nå, nå stjeler jeg fra Jerry Seinfeld hos Tim Ferriss, men han sa jo noe kult at det nye suksessen nå er å overleve. Jeg likte det litt. Jeg skal ikke kalle dette prosjektet for veldig høy suksess eller ingenting, men jeg føler at dette er et spill om å overleve. Jeg føler veldig mye av når det kommer til kreative ting, om det er musikk eller film. Det handler jo ikke om

Sånn at du føler at du har suksess å overleve på det, men det handler om å overleve i de lange løpene, at det er et nytt suksess. Det er noe med det som er riktig ordlydende av det. Det tenker du på under den hardere konkurransen? Ja, rett og slett bare å ikke gi opp. Alle kreative løpene har blitt så utrolig lange. Alt har blitt ultraløp. Det er veldig få kortdistanser føler jeg. Hvis du skal hevde deg, for eksempel ta den podcast-greiene her.

Det nytter ikke å holde på et halvt år og håpe at du skal nå toppen eller et decent nivå innenfor podcast. Du må holde på så ekstremt lenge for å bygge opp. Ting tar fryktelang tid å bygge opp, og det synes jeg er en ganske bra ting. Det krever veldig mye tid og dedikasjon til å oppnå noe, at det ikke er den middelmåligheten, bare tromfer rett inn og så kan du fortsette med middelmåligheten på et eller annet vis.

at tid er en sånn ting som folk faktisk ikke orker å forholde seg til. Det er det Warren Buffet, Warren Buffet investoren, han sier jo også at han har noen av de mest enkle investor-metodene.

Ingen gidder å bruke de metodene hans for det baserer seg på tid. Folk orker ikke å bli rik sakte, men alle vil bli rik fort, alle vil få suksess fort. De kjedelige beste løsningene er ofte de beste løsningene.

Det å overleve er en kjedelig visjon, men det er en veldig solid visjon, spesielt innenfor nettaviser. På nisjenettsteder, se alt fra venstre aksen til høyre aksen på alternative nettsteder, eller nettaviser som det blir kalt. Det er også nesten en konstant spill om å overleve.

Klammer det seg fast til statsstøtte som Rights for eksempel, vil jo slite veldig hvis de ikke får den. Også er det noen som lever på donasjoner og tips fra leseren og sånt også. Så det er jo et konstant spill for å overleve. Kontra store konserner som kan pøse ut penger. Og veldig mange av de aviserne havner jo i en sånn klem fordi de

Fordi de i det landskapet får en rolle som de må fylle for å overleve. Det blir jo sånn etter hvert at Dagbladet og Verdensgang er aviser som baserer seg i veldig stor grad på underholdning. Aftenposten har fått rollen som den ene kvasiseriøse

Men de har ikke kniv på strupen, de har ikke stressfaktoren i og med at chipset er i ryggen der. NRK er jo litt det samme da, og ta Dagsavisen og de som har mest pressetilskudd. De har ikke den samme stressfaktoren som de som egentlig hvor overlevelse er det viktigste. At man tar et år av gongen og bare sørger for at driften går videre. For det er ikke gitt at man kan holde på i tre år til. Det er to helt forskjellige verdener innenfor i medieverden, tenker jeg.

I det hele tatt synes jeg at det som er veldig trist med moderne verden er at ting går veldig fort. En av grunnene til at det er kamp om å overleve er at finansieringsmodellene til ulykkeselskapet endrer seg hele tiden. De siste 20 årene har flere selskaper enten informert eller måttet fullstendig endre strategi flere ganger.

Hva synes du nå, at man ikke borrer seg ned i en... Jeg liker jo ikke strategier. Hvis man blir tvunget til det, må man gjøre det for å overleve. Men det er bare det at vår tid preger seg av ekstrem uro. Ikke i form av krigføring, men i form av...

Det er jo sånn at hver eneste gat i Oslo blir åpnet hvert femte år fordi de skal legge inn noen nyere her. Det skal bli litt deilig å bli ferdig med denne tiden med det vi kommer til å kalle fremtiden for den digitale revolusjonen, akkurat den industrielle revolusjonen.

Ja, det kan godt være. Jeg tror det med stagnasjon er oppskriften på... Jeg tror man kunne stagnere mye lenger før enn det man kan nå. Hvis du ikke beveger deg fremover nå. Det er bedre å bevege seg bakover nesten enn å stagnere, for hvis du går bakover så blir du nødt til å gjøre noe. Men det jeg synes er så ilvektig, og jeg skjønner jo veldig dette med det positive med å bli bremst og så videre.

Men det blir jo en verden som blir mindre og mindre preget av kvalitet. Fordi alt skal gå fort. Du har jo informalleri for eksempel. Hvis jeg skal ha en utstilling så forventes det at jeg skal ha 10 bilder klare. Da Vinci lavde 85 bilder i løpet av det hele livet. Fermé lavde kanskje 35.

Det er ikke lett når man setter sånn figurativ kunst, eller naturtrokunst, figurativ kunst opp mot en sånn pop-art som opp mot hverandre. Det er jo klart det ene er at jeg kan pumpe over volym, og det er jo samtiden har lyst på disse tingene på veggene nå,

Men det er jo som du var inne på i podcasten, at det som har levd lenge kommer til å leve lengre. Sånn er det bare. Det er jo kojnet av Nasim Taleb som Lindy-effekten, at hvis noe har vært i 100 år, så er det veldig stor sannsynlighet for at det kommer til å være i 100 år til. Men hvis kunst som har vært i to år kommer kanskje, best case, til å være i to år til, hvem vet. Før det dør ut.

De tingene som har vært over veldig lang tid, de har en tendens til å være veldig mye lenger også, så det er sånn de bikker bort.

litteratur, kunst, film, som du sa selv. Det kan bli borte, men som en generell regel, ja. Jeg skal ikke utelukke det, for av og til så har du noen veldig triste skjevner. Men ting som fortjener livets rett, men ikke får det av forskjellige grunner. Kultur også? For eksempel. Men jeg er veldig skeptisk for fremtiden, for det blir mer og mer kvantitet, og det blir mer og mer middelmodighet.

Jeg blir nesten litt skremt av at folk aksepterer dette. Vi burde akseptere mer. Det minner meg om dette adelskapet i mange hundre år i Europa som latet som fatt de ikke eksisterte.

Vi bare vekte andre kinn til, fulgte Jesus sitt budelittfeil kanskje. I dag oppfatter jeg at det moderne mennesket later som stygghet ikke finnes. Later som middelmådighet, stygdom og dårlighet ikke finnes. De bare ser den andre veien.

La oss ta arkitektur i Oslo og sånt, hvis folk ser på barcode. Jeg tror ikke det er så lett for folk å bedømme det før du ser det nesten ved siden av hverandre. Hvis du hadde tatt noe i en klassisk, god, gammel arkitektur som folk ser så vakkert. Hvis du setter det ved siden av hverandre til det nye nasjonalmuseet,

nede ved Aker Brygge, hva heter det? Det nye Nasjonalmuseet. Nasjonalmuseet setter ved siden av et klassisk arkitektbygg. Det er helt riktig det du sier, at det vi stort sett har er sammenligninger. Hvis du vokser opp og har et fælt liv, så forstår du ikke hvor fælt det har vært før du har fått et godt liv. Det er derfor utvikling hos samfunnet blir bedre. Det går så tregt fordi man har ikke noe å sammenligne med.

Den store renesansen i Europa, det vi kaller renesansen, den italienske renesansen på 1400-tallet, da hadde det gått litt bedre. Levesandene hadde gått litt opp, man hadde blitt litt sånn ekstrem overtro og heksebrenning og sånn. Men det virkelig nådestøtte var det man fant frem til gamle antikke tekster og antikke skulpturer. For da hadde man, wow, se hva som finnes. Det å komme frem til det på egen hånd er en nesten umulig prosjekt.

Og som du sier, folk trenger samlinger, og de må få det opp i ansiktet.

Fordi jeg opplevde selv inne på farmen at etter mange uker med en grøt så smaker grøten ganske godt. Ikke sant? Apropos det, det glemte jeg å sies det, men det der med støy der inne, for det spilte jo så lenge i forkant, og så ble det det der når du sa det der med hvorfor homofile gidder å gifte seg i norske kirke eller noe sånt. Jeg husker ikke om det var korrekt gjennomført.

Jeg har jo sagt det samme i podcasten her. Hvis jeg hadde vært homofil, det siste stedet jeg hadde lyst til å befinne meg i, så er det i en moské. Og nest siste i en kirke. To steder hvor jeg virkelig ikke er velkommen. Jeg skjønner ikke, og det ble så jævlig mye rage rundt greiene der etter at du sa det. Ja, det ble veldig mye oppstyr. Jeg sa at veldig mange var enige med meg, så jeg var veldig fornøyd.

Ja, men det var det også. Men den første responsen var ganske eksplosiv. Det er litt tilbake til det vi snakket om i stedet. Hvor mange er det som faktisk... Nå kjenner kanskje ikke du det, eller kanskje du kjenner på det bedre enn noen andre.

Jeg merker at folk snakker veldig mye om deg etter farmen. I og etter farmen. Så har jeg tenkt, hva er det du bunner i det her? Det er en uanstrengt unge mann som bare sier det rett ut som det er. Det er veldig klisjé å si det, men han sier det som det er. Det er en gjennomtenkt tanke som ikke er besuddlet. Det er ikke noe gromsete vann. Folk blir rett og slett nesten sjokket, og det sier litt om tiden vi lever i, at folk blir sjokket av at

noen faktisk tør å si ting rett ut, som de faktisk står for og mener, og som de kanskje selv også mener, men som de aldri har turt å artikulere. At de føler som en slags befriende, bare sånn, jøss, det er faktisk mulig å si det. Det er egentlig et veldig steit, dramatisk bilde alle går rundt og tenker på, men ingen tør å si det. Det er jo det som er blitt brukt i H.C. Andersens Kongens

Kongen med de nø... Hva var det? Kaisernes klær? Ja. Alle går inn og vet noe, men ingen tør å si det. Det er sånn dramatisk. Har du sett den svenske filmen som heter Så som i himmelen? Det er litt sånn koselig svensk. Du vet nesten alle svenske filmene handler om det. At en fyr kommer ut på landsbygden, og på landsbygden er du helt gæren.

Men der er det et øyeblikk hvor hun ene sier at denne mannen har slått henne. Alle vet jo at han har slått henne, men ingen sier noe.

Og sånn er det jo veldig ofte, og det går jo tilbake på konformitet. Det er det whistleblower-syndromet som vi var inne på i stedet nesten nå, det kan jo tørke seg innom det også. Og det å skille seg til å tørre å ta et... Og det tror jeg du har rett i, at der har ikke jeg noen særlig filtre. Altså jeg opplever stort sett at hvis du sier ting så er det ikke altså går det greit.

Det er en ting å bare slenge ut og provosere. Det er ikke det du gjør heller, for du har jo et gjennomtenkt resonemang bak deg også. Så blir folk overrasket, de blir nesten perpleks. Var det gjennomtenkt her også? For de vet ikke hva de skal si, og da bruker de sjokkeffektene. Du kan ikke si det, du kan ikke si det. Du vet hva du sa nå, ikke sant? Så bruker de skam. Jeg tror grunnen til at de blir sjokkert er at

Problemet med det politisk korrekte, det har en overbygning. Dette er etisk standard. Dette skal du si, dette skal du ikke si. De behøver ikke ha noen argumenter, og stort sett er folk ikke veldig forlinkte til å resonere. Hvis du kommer inn fra den andre siden, er de vant til at det er en tullebok.

Det blir jo litt som når man intervjuer Trump-supporter i USA. Selvfølgelig er majoriteten av hans supporter idioter. Majoriteten av hans supporter er også idioter, for de fleste er idioter. Men så kommer det en fyr som er på motsatt side av konsensus, og han kan argumentere for seg, og det er veldig unormalt.

En ting til også er at du står på den riktige siden av konsensuset, og så hører du det, så da er du også automatisk nødt til å reagere på det.

For det verste er å være guilty by association. Neste verste er å være agnostisk til det. Jeg liker å være agnostisk til det. Jeg liker å kaste meg over en mening og si at jeg elsker det. Jeg er helt enig. La meg tenke litt på det der. La meg suge litt. Jeg må tenke meg om hva jeg synes om det. Det er det neste verste.

Det er akkurat som hvis du står på konsensussida, da må du reagere tilsvarende på å vise at du er totalt uenig, du tar avstand umiddelbart. Ikke høre etterresonemanget ditt eller hva du har tenkt igjennom. Det du sier nå er jo helt galskap. Du hører hva du sier nå, Øde. Du sier veldig mye om hvor redde folk er, og hva slags samfunn vi egentlig lever i. At vi lever i et samfunn hvor alle blir tatt vare på, men folk er jo livredde.

For hvis du ikke reagerer på den måten, så kan du oppleves som om de er enige i det som har blitt sagt i forkant, og da er det jo kjempeville. Folk er livredde, og det ligger i oss. Litt sånn som den pandemien som har kommet, hvor folk, jeg trodde ikke det ville være mulig, at folk så velvillig gikk rundt med masker.

Altså uavhengig. Det er helt sånn, hvor viktig det er rett eller galt, dette er hinsides rett og galt. Jeg trodde ikke det ville være i stand til å få folk, altså liberale, moderne nordmenn til å gå inn med masker. Men det gikk. Jeg har jo tenkt litt rundt det der og lurer på om det handler litt om forklaringsbrydde, det der frykten av å møte en person som da

er helt 100% gjennomtenkt rundt sitt maskevalg, og som ser deg i øynene. Der måtte det være sånn, hvorfor går du ikke med maske? Du vet at du burde gå opp med maske. Da får du automatisk en enorm forklaringsbyrde som da kan være i 20-25 minutter. Og den orker ikke folk å ta stilling til, og det letteste er å ta på maske og slippe den forklaringsbyrden.

Jeg tror ikke folk har så veldig sterke følelser rundt det, men så lenge du kan bare gå gjennom dagen og slippe den byrden av å bli stilt til veggs av at du kanskje burde gjort det konsensus gjør, eller som det offentlig mener at du burde gjøre, så er det perfekt. Det tror jeg da. Da har jeg en fordel av det, eller kanskje en mangel på fornøyelse ved å kunne gjøre det. Det er ingen som grever at jeg tar på meg maske. De har sett meg masse på skjermen i det siste.

Var det ikke noe maske på farmen? Nei, det er ikke det, men de tør ikke si noe. Jeg skulle egentlig ønske at det ikke var tilfelle at jeg bare kunne si at jeg ikke går med maske. Har du merket på etterfarmen at du snakker med mediefolk eller folk du møter, at de blir intellektuelt forlegende på et eller annet vis?

Ja, kanskje litt. Jeg opplevde nesten at LCK's forutsett var litt sånn. Ja, litt. Hun var veldig sånn, jeg steler av tiden din. Hun var veldig sånn på det tidsaspektet, nesten for at jeg steler av tiden din, og jeg ikke greier å oppnå ditt intellektuelle nivå. Hun var veldig sånn bekymret at du ikke fikk nok ut av det. Jeg tror det var en gedugen bekymring hos henne. Ja, det var i en veldig merkelig måte.

Det var veldig spesielt. Jeg føler at jeg får mye ut av det. Jeg har alltid drevet å snakke egentlig. Hvis jeg ikke får mye ut av motparten, så får jeg kanskje lære litt om meg selv på måten jeg snakker på. Så det er alltid veldig mye fortjeneste. Men det har jeg faktisk merket.

I intervjuer eller bare sånn sosialt eller generelt? Generelt egentlig. At de går inn og gjør et forsøk. At de vil ha en intellektuell samtale med deg, så blir det bare veldig rart.

Det rare er at man regner alltid med at den raringen er den som blir påverket av flertallet, ikke omvendt. Jeg husker det var en som spurte meg om det, at ble du litt påverket av språket til de andre på farmen? For jeg snakket med de ene i Riksmål og de andre der. Da tenkte jeg at det var mer omvendt.

Det var mer sånn at noe andre begynte å si Italien på slutten, og nu, og sånne ting. Det kan jo gå til at jeg beveget meg i delsretningen også til en viss grad på noen ordvalg og sånn, men de beveget seg definitivt min vei også. Ja, det er jo det rare at en ny regning kommer inn på scenen, og så tilpasser de andre seg regningen. Det er ikke bare omvendt.

Folk blir også litt rare når de føler at de møter høykultur eller intellektuelle mennesker. De må nesten gjøre en ny utgave. Det kan ikke være seg selv at de vil gjerne komme opp på nivå med den personen de skal snakke med. De får nesten en prestasjonsangst. Du er også sønn av en verdenskjent kunstner. Det spiller inntil på toppen.

Man får en slags underlegenhet at man vil fremstå godt de få sekunder og minutter man må ta av med seg. Det har jeg ikke tenkt over. Det kan godt være, jeg tenker det ikke. Jeg har ikke plantet dårlige tanker inni hodet mitt. Eller litt sånne... Hva skal man si? Litt sånne neurotiske tanker.

Jeg har fordelen at jeg hadde deg inne i fjor og august. Jeg husker ikke hva jeg tenkte før jeg møtte deg. Jeg hadde følelsen at det kom til å bli morsomt samtale, men jeg hadde lagt ned mye mer tydelig kunstretning. Hvordan du var kunstner, hvordan du teknisk jobba. Mye mer sånn kunstner som yrke på papiret. Så kom vi inn i Hans Zimmer på starten her, og da var det fuck notatene.

Da var det bare å kjøre på. Så det var ganske morsomt å huske. Men du må få en hjemmeleksa her. Du må se Puccini opera. Ja, jeg rente på det og var redd for det nå. Se om jeg liker den, så kan jeg logge i meg med ditt bruklage? Ja, det skal du få gjøre.

Det jeg har lyst til å komme til er at noen ting forbedrer seg i vår levetid. En ting som har blitt veldig bra er at disse scenene, rekvisitterne,

når de først setter det opp ordentlig. Av og til er det en regissør som har lyst til å yppe seg og vise oss noe nytt og spennende og merkelig modernistisk. Men hvis de setter det opp ordentlig tro mot manuskriptet, så har de de siste 20 årene blitt så ekstremt flinke. På 70-80-tallet med Placido Domingo eller Pavarotti for eksempel. Utrolig sangre, men når du så på scenen så tenkte du at dette er en scene.

Ikke sant? Vi vet at dette er en scene, det kan du se. Mens på disse oppsetningene som de har satt på disse historiene med Puccini blant annet, særlig Puccini, så er det illusjonen er komplett. I første akt av La Bohème du er på et loft i Paris. Du kan se taket på Paris langt innover i skodden. Dama er veldig glad i opera.

Veldig klar jobber. Nå drar jeg veldig på vær. Det var bare tøys. Hun har i hvert fall sett noe av det. Min kone byrde det. Hun har jeg sikkert ikke vunnet å be om å få med på det. Hun må du få med. Også må du kjøpe mykt tørkepapir fra apoteket som hun kan ha til tredje akt.

Ikke til meg selv, mener du? Jo, til deg selv også egentlig. Det er mye røftaspapir i det. Du trenger det kanskje ikke før 4. akta. Er det 4. akta også? I La Bohème er det 4. akta. Spennende. Jeg har aldri skjønt stykker som har mer enn 3 akter, hvordan de gjør det? La Bohème er en ganske kort opera.

Og det er jo av og til sånn at man skriver historier, så søren er avhengig av fireakter, og det har simpelthen med lokasjon å gjøre, ikke sant? At det skjer på fire forskjellige steder. Og det er en ganske vanskelig videnskap når du skriver teaterstykker eller opera, at når du har roman så har du fullstendig frit. Når du skriver teaterstykker eller opera, så bør det være så få endringer i lokasjon som mulig.

Ja, jeg skjønner. Og sånn som Manoliscoa Puccini, for eksempel, i 3. akt her. Når hun er fanget og hun skaper dette skipet og sånn, så må du kunne klare å forklare hvorfor reiser du ikke med skipet en gang? Hvorfor står du der og synger? Alt, alle de stemmene du kunne forklare, og det er veldig vanskelig som forfatter.

Men du har en hjemmelekse du også. Jeg har en sterk følelse nå at du ikke har lest den boka jeg sendte deg. Jeg har ikke det. Jeg skjønte det. Men du har jo ikke Rotan bort, eller? Nei, jeg har en lignende hos meg. Så hvis jeg ser operan så må du lese Michel Houellebecq. Du har aldri lest Michel Houellebecq. Jeg tror du kommer til å like det jævlig godt, skjønner du.

Det var grunnen til at jeg sendte deg denne boken. Her har vi et problem, og det tar et skill lengre tid for meg å lese denne boken enn det det tar for deg å se La Bohème. Du må også se Turandot og Tosca. Da må jeg dra på med et par stykker. Men en bøk, en sånn page-turner som det der, den drar du gjennom på Turandot. Futidisk Tosca, Turandot. Jeg vet ikke om det er page-turner, men det er et eller annet turner. Det går jo unna.

Men da har vi en hjemmelekse, og nå setter vi opp en fremtidig date her å høre. Det gjør vi, jeg må tilbake. Det synes jeg definitivt, nå har vi endelig fått en video her, og jeg er jævlig fornøyd, jeg må bare ikke fucke opp den videoklippet her også. Jeg tror vi har rundet tre timer nå faktisk. Glem ikke den, det er standardtiden vår. Det er på merke, det er der vi skal være. Jeg lurte på om vi skulle skvise inn noen sløseriombudsmann på tampen her, har du noe forhold til han eller?

Jeg har møtt ham. Han har jo blitt kastet under bussen, holdt jeg på å si. Vi snakket om et subjekt her. Det var jo de som... Magasinet Suspekt. Suspekt. Som jeg kaller dem. Liker subjektsimulasjonen, og vice versa? Eller er det... Nei, det er hovedmotstander. Det er hovedmotstander. Det er som Frilo og Nevergood. Det er ikke...

Så det er dere mot Damby Troy med andre ord? – Damby Troy er en veldig hyggelig fyr. Det er egentlig veldig hyggelig å ha en så hyggelig redaksjon som motstander. – Jeg tror vi er beviste og vennlige rivaler. – Beviste og vennlige rivaler. Det er sånn at det begynner og så bryter det ut i full krig. Det er sånn det starter.

Damby Chou har vært her for øvrigt. Dere må sjekke ut episoden. Det er en ekstremt smart og oppgående flink fyr. Han er veldig flink og veldig unorsk.

Han er veldig forståelsesfull. Jeg ville kalt han for en intellektuell. Det kan man ikke si om mange. Det er ikke mange som kommer ut fra universitetet som er intellektuelle. Spesielt med tanke på Alter også, de tilbakemeldingene jeg fikk etter at han var her, var at han er lynskarp og veldig rask. Fordelen er at han har tenkt igjennom veldig mange ting som gjør at man kan svare kjapt for seg.

Men det lurer jeg på hvis han hadde vært her nå. Vi skal jo snakke mer om sløsteriombudsmannen i podcastene etter hvert. Jeg lurte på hvorfor. De hadde jo et anonymt intervju med han som er sløsteriombudsmannen for et par måneder siden, og så nå offentliggjorde de navnet hans.

Jeg lurer på om det var litt i frykt for at noen andre skulle gjøre det før de. At hvis ikke vi gjør det så er det noen andre som kommer til å få den der, og så gjør de det bare, men jeg vet ikke. For det var jo litt sånn at det kom til å bli avslørt på et eller annet tidspunkt. Han gjorde ikke så veldig mye. Jeg forstår ikke helt poenget med å gjøre det avslørt, for han er jo...

Hadde det vært shaman Durek som var sløseriombudsmannen så ville jeg forstått avsløringen, men det var jo en fyr ingen kjenner til.

Det var noe litt panisk over det, jeg lurer på hva Danby syns om det der. Du får spørre ham. Jeg vet ikke, jeg kan tenke meg at en av de redaksjonene har gjort det uten han selv syns det. Selvfølgelig, det er jo gjennomtenkt, men det er jo helt interessant å høre hva de utover den standardteksten i en eller annen sak reagerer med. Jeg har en todelt mening om Sløs Riga mundsmann, fordi på den ene siden er jeg veldig glad for at han tar tak i det og belyser det.

Det er ufattelig hvor mange absurditeter og bestialiteter mennesker kan gjøre, inntil noen sier, se hva som foregår her.

Alt fra slaveri til, jeg husker hundeskatten vi hadde på 90-tallet. Det viste seg at staten gikk i minus for å opprettholde hundeskatten i administrasjon. Da større administrasjonskostnader enn inntekt på hundeskatten. Det er ikke like bestialsk som folkemål, men det er absurd. Han belyser det, og det er en utrolig viktig jobb. På den andre siden har han ikke noe kulturelt alternativ.

Store deler av de tingene han belyser er slurv med skattepenger, og da er det veldig lett å bruke det på kunsten, for kunsten er jo per definition slurv. Det er jo sånt som mennesker ikke kan fatte. Jeg oppfatter det som et veldig snevelt prosjekt, og nå snakker jeg ikke om det jeg holder på med maleri og opera og sånne ting, som er jo sånne klassiske ting, som jeg innbiler meg har en større utslagskraft på en større befolkning.

Men når jeg snakker om kunsten og modernismen og sånt, det er et veldig stevet prosjekt. Det er et filosofisk prosjekt som er veldig for meg opptatt av.

Og at man bruker folkets skatting på det er horribelt. Men det er jo ikke sånn at du kan bare poengteres.

misbruka penger uten å komme et alternativ. Fordi det ligger en forventning der om at vi har en kultur og man har ulike fremvisninger og ting. Hva er en alternativ? Og hva skal staten ha innblandet i kultur? Jeg vet ikke om noe stat i verdenshistorien som ikke har hatt innblandet i det. Selv om jeg vet at liberalistene og sløsterieombudsmannene gjerne vil fjerne alle kulturpenger. Ja, jeg opplever litt som at det der standpunktet er.

Og det blir jo litt sånn at... Men det som er det man glemmer litt med sløseriombudsmålen, jeg kaller det mer en portal. Fordi sånn som jeg opplever sløseriombudsmålen så er det egentlig bare en oppsamling av tips.

av allerede skrevne nettsaker i florene av sløsesaker rundt omkring, som er lokalaviser spesielt, Aftenposten, Vegas. Det er jo helt vanlige nettsaker som belyser kritisk bruk av offentlig penger, og det er det Sløse Rimbaudsmann-siden på Facebook har gjort, som er umåtelig populært med 60 000 følgere og derfra nå, så er det jo bare en portal som

viderebringer nyheter som er allerede skrevet. Det er jo ikke noe redaksjonelt som ligger til bunns der i det hele tatt. Og det er fascinerende at alt innholdet produseres av andre, men at det er et samlested hvor fokuset får en veldig tydelig vinkling som gjør at folk blir mer observant på det enn at de bare plukker opp en vegesak der. Det er noe som er veldig typisk for moderne entreprenørskap.

eller moderne økonomier generelt. Google er jo det samme. Iphone er jo det samme. Det er jo bare en portal til å bruke de programmene på Iphone. Eller Spotify eller Netflix. Det er jo nesten alle disse som gjør suksess i vår tid. De samler det til.

til et sted hvor folk kan få tilgang til det. Fordi vi lever i en så utrolig kompleks tid hvor det er så ekstremt masse informasjon. Så hvis du har noen som kan bruke tid og ressurser på å samle noe, så er det utrolig mye gevinst i det. Og det er det han gjør. Jeg er spennt på det som fortsetter. Så på en måte er han jo en enkel administrator. Han samler en mengde med ting under en emneknag.

Så er det å oppleve at det er blitt litt mer meningsbærende. Hvis VG eller Aftonpott skriver noe så viderekobler saken, men også legger på en tilleggskommentar. Det er blitt litt mer meningsbærende. Det er ikke bare posting av lenken, men det er også en tekst som belyser og setter kritikk. Det er spennende på vei videre. Jeg reagerer på

at jo, det er greit å reagere på sløsing, men jeg reagerer stadig på at innenfor kulturlivet så finnes det ikke noe kanon. Hva begynner med det? Kanon, det betyr standard. I renesansen så fant man jo disse greske skulpturerne, og de forstod med en gang at dette her er kanon, dette er standard. Aldri har vi før sett så levende gjenlivninger av mennesker.

Innenfor kulturlivet er det blitt et slags ekokammer. Kultur handler om å gjøre ting mer kompliserte, det er synsing. Overskuddet av det menneskelige blir rettet mot synsing og tidsfordriv og artig påfunn. Men jeg mener at kulturlivet gjør mye klokere i å gjøre som man gjør i verden, å finne en kanon.

finne en standard. Og det er jo en grunn til at sløseriet omvendt man belyser kultur i særlig stor grad. Det er fordi det der er en kanon på hva sløseriet er. Det er omvendt av hva en kanon for et godt kulturliv skulle vært. Fordi det er ikke noe beundret der. Det er ikke noe som reflekterer i oss selv der.

Det er ikke noe som oppløfter vår liv. Det er bare simpelt søppel med kanskje et lite humoristisk flir.

For det er jo et poeng også at de størrelsesordene man ser der fra et samferdsprosjekt i forhold til hva de kunstprosjektene, så er jo de summene ikke samlingbare, men det er jo å se på responsen hos folk. Når det søles penger borti en sånn tunnel eller et stortingsgarasje eller noe sånt, så det vekker ikke følelser på samme måte som det gjør når noen får penger for å gjøre, lage noe som bare... Og penger er jo et bytteprosjekt, ikke sant?

Penger eier jo ikke en verdi i seg selv, penger er noe du bytter mot noe annet. Inntil du har brukt penger, så har ikke pengene verdi. De har en potensiell verdi. Så jeg tror jo veldig på at

Jeg tror at staten har alltid vært innblandt i kulturlivet på en eller annen måte. Jeg vil være imot kulturrådet og sånne ting, men jeg tror ikke noe på at staten kan komme seg helt ut av kulturen. Jeg tror at kvaliteten på kulturprodukter må stå opp imot pengene man bruker på det. Så enkelt er det. Det finnes en objektiv formel. Det handler om å vise mennesket ting de kjenner igjen av høy kvalitet.

Er det en litt mykere inngang på kulturrådet enn du hadde i den ranten her sist? Nei, men altså jeg er imot kulturrådet, og gjerne stenger det helt ned, men korsfest stemner det. Så det var ikke noe nytt her? Nei, men hvis jeg skal være realistisk, så ser du på verdenshistorien så har staten alltid vært involvert i kultur.

Hvorfor det? Fordi kultur bestemmer. Det er det samme som smittevern. Du har kultur på smittevern. Kultur er mye dypere enn bare lov og regler. Kultur er hvordan mennesker lever, hva de spiser. Du har alkoholkultur, du har alt mulig rart. Kultur graver så dypt i hvem vi er. Så at staten ikke skal grave det, det tenker jeg du finner ikke i samfunnet om det ikke er mulig.

Men da er det jo sånn at det må stemme overens med pengbeløpet. Det er litt det samme som når du river et bygg, så må ikke bygget du bygger opp i det være enda styrkere enn det forrige. Ikke sant? Det må være et forståelsefullt regnskap. Ja, jeg er enig.

Det er klokkeord. Det blir spennende å se det med slusser i området så man kommer seg inn i den stolen du sitter i nå etter hvert her. Det hadde vært like gøy. Jeg tror det er muligheter for det. Prikk, prikk. Og vi ses igjen. Vi ses igjen da. Vi må snakke om flere ting. Jeg har lurt på i to runder nå hva du spiser, hvor mye du sover og hvor mye du trener. Men det er kanskje en ny podcast? Det er en ny podcast.

Hva spiser du? Hvor mye trener du? Hvor mye sover du? Skal jeg svare på det? Veldig fort. Hva jeg spiser? Det er masse egg. Masse egg og masse fisk. Det kan jeg backe. Og så trener jeg alt for lite. Jeg synes det er kjedelig.

Det tror jeg de fleste prøver om trening. Jeg prøver å være litt aktiv. Og så sover jeg 8-9 timer. Helt regelmessig. Så deilig. Det gjør ikke du? Det er derfor du har så fin hud. Og så tett hår. Du ser veldig bra ut. Alltid rødmussa hud. Du ser veldig bra ut.

Ja, men du har jo drukket litt din øl da. Du er litt full. Ja, nå er jeg full. Det er derfor du synes jeg ser bra ut. Det er helt riktig. Så vi skal avslutte dette før vi går lenge. Ja, det tror jeg er veldig kloktig. Før jeg sier noe dumt her nå. Jeg har kost meg veldig. Dette var en suveren tur. Ja, i like måte. Jeg husker ikke begynnelsen engang. Nei, ikke heller. Vi får finne en godt intropunkt på det her. Så takk til alle som har hørt på. Så må vi jo si takk til lillesøster borte i kroken her.

Skal vi se. Takk, takk. Åja, det gikk fort. Sånn ja. Der ja. Nå har du kamera på siden av kamera mitt borte i hjørnet her. Der ja. Hva skal dere nå? Er dere hjemme til? Vi skal inn til byen også skal vi sove over hos noen venner. Akkurat på grens til hva som er lov. To stykker går akkurat til det greia der. Men dere er i stav her nå? Er det der dere bor? Ja, vi bor i staven.

Er det ikke der Jan Ove Tuv går? Nei, han går i Hardanger. Hardanger? Er ikke han rett utenfor Larvik? Nei. Hæ? Er det bare der han spiller inn? Det er der han spiller inn. Han spiller det inn? Ja. Så han er ikke der fast? Nei. Så jeg kan ikke bare svinge inn om Jan Ove Tuv? Nei, du kan ikke. Jeg trodde han skulle være her neste uke, så snakket jeg med ham på telefon i dag. Han sa at det var i april. Så jeg bare, faen, skal jeg snakke med ham da?

Det blir hyggelig. Vil han Heimdals skal ha her? Skal han det? Ja, i slutten av mars. Jeg har lyst på det penisereksjonsbildet hans på veggen der. Har du sett det? Selvportrettet hans. Litt av en ereksjon.

Ja, det er finetid med det. Jeg synes ikke Kjønnssugan er det beste. Det er det første man ser da. Hvis man er sånn som jeg, så er det det første man ser på bildet. Ja, det er det første man ser på bildet. Er du gæren? Det er ikke ofte man ser forhåpent. Spesielt på Facebook, for der blir jo... Malerier er skydda mot sensuren her også. Hvis vi hørte fotografi, så hadde vi tatt bort det en gang.

Ja, det er sant. Det har vært veldig fint. Jeg har vært litt sånn, jeg synes kroppen er fin til personer, men jeg har vært litt skeptisk til kjønnsorganer. Skal spørre om motivasjonen for å male sitt eget kjønnsorgan.

Og da er det en naturlig spørsmål også. Smører man på i bokstapletalt? Nei, altså jeg har sagt Laam hun skal gjøre det litt mindre. Gjør den jo litt mindre? Ja, det må jo ikke være så stor. Jeg tror ikke du skal grave så dypt i hvorfor man gjør dette, fordi det er jo litt sånn...

gjennom historien, for eksempel Mona Lisa posituren ble kopiert av veldig mange efterpå, og det er jo litt sånn med dette også at min far startet, ladde et sånt maleri, og det blir en sånn gjenganger. Men var den erigert? Det er sånn at vi prøver det samme. Var faren din sånn at han ville stå? Nei, den var veldig erigert. Den sto veldig opp. Hva tenker du som familie, er ikke det rart å se

Eller? Nei, det er aldri rart. Hvis det er faren min sin, jeg vet ikke hva han har tenkt om det. Odd sin er jo litt annerledes enn William sin, for William sin er litt sånn unge og frekk og litt stolt, men min far er ganske ydmyk i blikket. Den er litt unge og frekk, ja. Jeg synes den er litt kokke, bokstapelig talt. Ja, den er veldig kokke. Den er veldig litt sånn selvgående og unge i uttrykket. Veldig? Ja. Det er jo sånn ungdommen skal være.

Ja, men det blir bra. Forstå din rolle, og da har du forstått alt. Kanskje vi skal ringe opp mens jeg snakker med William her, så tar vi en liten analyse av det. Det kan vi godt gjøre det. Så kan vi begrille han litt. Du kan sjekke om jeg er tilgjengelig da. Ja, ikke sant? Ja, du er tilgjengelig etterhvert, det var det greia der. Vi får se, drikker han forresten? Vet du hva, det vet jeg ikke. Jeg tror han nettopp har fylt 18.

Er det sånn? Jeg trodde han var 20. Nei, nei, nei. Vet du hva? Jeg tror han er nede på å fylle 18 år nå. Da er du heldig. Da kan han debutere her hos deg. Ok. Det blir full sjekk. Tusen takk. Da får vi prate nå. Streken her blir lang, altså.
Similar

9/20/2020
Wolfgang Wee Uncut
Ole Asbjørn Ness | Ari Behn, Petter Northug, Kongehuset, Trond Giske, Woke, Moria-barna #50erikkenok

OBS! For ordens skyld: Episoden ble tatt opp før Stordalens beklagelsestale ifm Hurtigruten-rapporten. Wolfgang Wee Uncut #69 - Ole Asbjørn Ness er en norsk forfatter og samfunnsdebattant....
12/6/2021
Wolfgang Wee Uncut
Morten Ramm & Vegar Tryggeseid | Dramm, Ikke Lov Å Le På Hytta, Peder Kjøs, Farmen Kjendis, Hasj

Wolfgang Wee Uncut #200: Morten Ramm er komiker, podcaster, likørprodusent, moteboss, cagespiller, gjøgler og skuespiller. Vegar Tryggeseid er komiker, forfatter, folkeminnegransker og filmeksper...
2/28/2022
Wolfgang Wee Uncut
Asle Toje | Ukraina Spesial | Russland, Putin, NATO, Zelenskyy, Ukrainas Historie, USA, Atomvåpen

Wolfgang Wee Uncut #236: Asle Toje er forfatter, nestleder i Nobelkomiteen, og statsviter, med doktorgrad i internasjonale relasjoner fra University of Cambridge. ⭐️ Støtt WWU! Om du...
8/16/2020
Wolfgang Wee Uncut
Öde Spildo Nerdrum | Farmen, Puccini, Tarantino, Alkohol, Tre Nøtter Til Askepott, Norsk Film, Øde

Transcript

Similar

Ole Asbjørn Ness | Ari Behn, Petter Northug, Kongehuset, Trond Giske, Woke, Moria-barna #50erikkenok

Morten Ramm & Vegar Tryggeseid | Dramm, Ikke Lov Å Le På Hytta, Peder Kjøs, Farmen Kjendis, Hasj

Asle Toje | Ukraina Spesial | Russland, Putin, NATO, Zelenskyy, Ukrainas Historie, USA, Atomvåpen

Öde Spildo Nerdrum - Moderne kunst, faren sin, eksistensiell angst, Hans Zimmer, Shakespeare (Audio)

Ole Asbjørn Ness | Ari Behn, Petter Northug, Kongehuset, Trond Giske, Woke, Moria-barna #50erikkenok

Morten Ramm & Vegar Tryggeseid | Dramm, Ikke Lov Å Le På Hytta, Peder Kjøs, Farmen Kjendis, Hasj

Asle Toje | Ukraina Spesial | Russland, Putin, NATO, Zelenskyy, Ukrainas Historie, USA, Atomvåpen

Öde Spildo Nerdrum - Moderne kunst, faren sin, eksistensiell angst, Hans Zimmer, Shakespeare (Audio)

Espen Lervaag - "Lære barn om døden? Pinnedyr er svaret!"

Öde Nerdrum & Jan-Ove Tuv | Drama, Dialog, Moralfilosofi, Woke og Toleranse, Kvinner og Årstider

Einar Duenger Bøhn | Teknologiens Filosofi, Skjermtid, Oppdragelse, Subjektive vs Objektive, Batman

Øystein Greni | Livet, Farsrollen og Selvransakelse, Oppveksten, Skilsmisser, Ærefrykt, Big Bang
