#665 - Daniel Kjellgren | Løp Europa På Langs: 70 km hver dag i 70 dager
Wolfgang Wee snakker med ultraløper og journalist Daniel Kjellgren om hans løp fra Tarifa til Nordkapp – 70 km daglig i 70 dager, som en indre reise («Journey Within»). De reflekterer over ensomhet, mening, disiplin, kosthold, moderne liv, tilhørighet, psykisk helse og autentisitet i kreative karrierer.
00:00
Deltakeren reflekterer over reisen hjem etter et ekstremt løp fra Gibraltar til Nordkapp og opplevelsene underveis.
05:56
Løping gir en dyp indre søken etter mening, men medfører også valg om å ofre relasjoner og normalt liv.
13:13
Erling Kage diskuterer det konkurransedrevne egoet i ultraløping og hvordan fysisk utslitthet frigjør følelser og sårbarhet.
24:00
Livet handler om relasjoner, ikke egen tilfredsstillelse; autentisitet og kontinuitet er nøkkelen til suksess.
37:26
Å holde sitt eget ord og tørre å drømme er essensielt for å oppnå noe stort i livet.
Transkript
Nemnt i episoden
Daniel Kjellgren
Gjest; ultraløper og frilansjournalist som løp Europa på langs, Tarifa til Nordkapp.
Tarifa
Sørligste punkt på det europeiske fastland, startpunktet for løpet.
Nordkapp
Målet for Daniels løp gjennom Europa.
Oslo
Hjembyen; beskrevet som overveldende og meningsløs sammenlignet med naturen.
Spania
Daniel bodde og løp/surfet der i en varebil før og under prosjektet.
Chamonix
Alpene; Daniels treningsbase, beskrevet som ultraløpernes mekka.
Aftenposten
Avisen Daniel skriver artikler for.
Erling Kagge
Utforsker hvis anerkjennelse betydde mye for Daniel; refereres om natur og refleksjon.
Nis 100
Ultraløp der Daniel lærte at tanker følger handlinger.
Ultra-Trail Mont-Blanc
Stort ultraløp i Chamonix som Daniel forberedte seg til.
Kristian Blummenfelt/Smeserø
Norsk løpinfluenser med podcast, omtalt som hyggelig; første som kontaktet Wolfgang.
Joe Rogan
Nevnt som forbilde for autentisk podkasting og som intervjuer av Courtney Dauwalter.
Courtney Dauwalter
Verdens største ultrastjerne; slo Daniel i Moab 240.
Jasmin Paris
Første kvinne som fullførte Barkley Marathon; rørende historie anbefalt av Daniel.
Kilian Jornet
Tidens største ultraløper, vegetarianer, bor i Åndalsnes.
Einar Duenger Bøhn
Filosof, forfatter av «Meningen med livet»; tidligere gjest.
Ellen Langer
Harvard-professor; mindfulness-forskning om sannsynlighet og tankens kraft.
David Lynch
Regissør; «catch the big fish»-analogi for transcendental meditasjon.
Transcendental meditasjon
Meditasjonsteknikk Wolfgang er nysgjerrig på.
Hemingway
«The Old Man and the Sea» brukt som bilde på å være til stede i kamp.
Alex Honnold
Free solo-klatrer; sitert om frivillig utsettelse for frykt.
Hunter S. Thompson
Siteres om å leve livet fullt ut.
Eddie Murphy
Nevnt om å åpne døren for både skryt og kritikk.
Jimmy Carr
Komiker med analogier om barn og high stake-bord.
Peter Warren
Tidligere gjest, elitsoldat; historie om å ta en fot foran den andre.
Comfyballs
Sponsor; undertøysgiver, spøkefullt fremhevet i avslutningen.
Folio
Sponsor; nettbank fremhevet mot slutten av episoden.
Instagram
Daniel installerte appen motvillig for prosjektet og har slettet den.
Strava
Løpeapp der Daniel fikk kommentar om tålmodighet.
Finn
Plattform der Daniel la ut jobbannonse for videograf (VM).
Deltakarar
host
Wolfgang Wee
guest
Daniel Kjellgren
Sponsorar
Comfyballs
Folio
Poeng
Hodet stopper lenge før kroppen. Du kan løpe på knekte bein.
En kjerneidé i ultraløping om at den mentale grensen ofte er nådd før den fysiske.
Tanker følger handlinger.
Gjentatt gjennom samtalen – man kan ikke tenke seg frisk, man må handle og tankene følger etter.
Å løpe ultra er som å leve et helt liv i løpet av døgn.
Du er rik og mektig, du er fattig og svak, du er alt og ingenting på en og samme gang.
Det handler ikke om deg.
Setningen som gikk i hodet under hele Europa-løpet – en påminnelse om at meningen ligger i de rundt deg, ikke i egoprosjektet.
Det er hardt å være i god form, men livet blir lettere å leve. Og det er lett å være i ræva form, men livet blir fryktelig mye hardere.
En formulering om at fysisk disiplin gjør livet mer robust mot stormer.
Hvis jeg har et talent, så er det at jeg tør å drømme.
Om at mange kunne gjennomført lignende prosjekter, men få tør å tenke tanken at det er mulig.
Vi burde se på oss selv med like triste øyne som vi ser på dyrene i dyreparken.
En kontroversiell refleksjon om at mennesker er fanget i lån, jobber og betongjungler uten å se det selv.
Den verste sykdommen du kan ha er at du er avhengig av kjærligheten til fremmede for å ha det bra.
Om å bygge livet på andres anerkjennelse – en stol med tre bein som velter i minste vindkast.
Det viktigste essensen i sitatet: den og den personen hater meg – det er hans problem.
Om å ikke ta kritikk personlig, noe som blir lettere med alder og eksponering.
Du aner ikke hva du er kapabel til før du må.
Sitert fra en far (Aksel Lund Svindals far) som mistet kona og måtte klare seg alene med to små gutter.
Autentisitet er nøkkelen, men autentisitet hadde ikke vært en dritt uten kontinuitet.
Om podcasting og kreative disipliner – det eneste tipset er å ikke gi opp, det tar to-tre år.
Merket av å være middelmådig er forløperen til å få til noe.
Om at man må tørre å være dårlig og drite seg ut for å bli god – 'tørre å være klovn'.
Påstandar
Løperen fullførte 125 maraton på 70 dager, fra Tarifa til Nordkapp, ca. 5300 km.
Hovedprosjektet som beskrives i samtalen – omtalt som ca. 75 km per dag.
Tarifa er det sydligste punktet på det kontinentale Europa.
Verifiserbar geografisk påstand.
Det var tre uker siden gjesten kom hjem til Norge da podcasten ble spilt inn.
Gjesten sier det selv tidlig i episoden.
Etter å ha nådd Nordkapp kjørte gjesten bobilen 30 timer effektiv kjøring ned til Oslo.
Beskrevet som dagen etter fullføringen.
Gjesten er født i 1995.
Oppgis av gjesten selv i samtalen.
Gjesten har løpt 4-5 ultraløp og har aldri løpt et vanlig maraton.
Oppgis av gjesten.
Nisundre (Nis?) er et fjellultra på 160 km med 8500 høydemeter.
Beskrevet som løpet gjesten forberedte seg til i Alpene.
Under Nis 100 ville gjesten gi opp etter 60-70 km, men fullførte og ble nummer 20 av 600 deltakere.
Gjestens personlige opplevelse – antall deltakere og plassering kan verifiseres.
Gjesten har hatt psykiske diagnoser i ca. ti år, inkludert tvangslidelse (OCD), og gikk ikke ut av huset på et par år.
Beskrevet som en periode der han veide ca. 50 kilo og spiste tre måltider i uka.
Gjesten sov kanskje tre timer i snitt i 70 dager under Europa-løpet.
Selvrapportert estimat.
Europa-prosjektet kostet flere hundre tusen kroner i rene kostnader.
Gjesten oppgir dette, og nevner at tapt inntekt kommer i tillegg.
Gjesten rekrutterte en videograf via en jobbannonse på Finn.no, og fikk 40-50 søkere.
Videografen fikk mye av æren for at prosjektet ble fullført.
Gjesten spiste 7000-9000 kalorier om dagen under løpet, i hovedsak junkfood.
Nevnt som eneste mulige måten å få i seg nok energi.
Gjesten utviklet alvorlig jernmangel underveis, noe som ga færre blodceller og mindre blodprosent.
Symptomer var svimmelhet, hodepine og sår i munnvikene.
Største kilde til jern i kostholdet for folk flest i Norge er fullkornsprodukter.
Nevnt av verten under diskusjonen om kosthold.
Kylian Jornet bor i Åndalsnes i Møre og Romsdal.
Beskrevet som tidenes største ultraløper.
Kylian Jornet er vegetarianer/veganer.
I samtalen hevdes det at han spiser vegetar, kanskje til og med veganer.
Jasmin Paris ble i fjor den første kvinnen som fullførte Barkley Marathon.
Beskrevet som det hardeste ultramaratonet i verden.
Courtney Dauwalter vant Moab 240 med 12 timer på andreplassen.
Andreplassen var en mann. Detaljene kan verifiseres mot kilder.
Cirka 50% av nordmenn mellom 16/18 og 36 år sier de er ensomme.
Statistikk oppgitt i samtalen – opprinnelse er usikker fra transkriptet.
Ellen Langer er professor i psykologi ved Harvard.
Beskrevet som en fascinerende dame med akademisk bakgrunn.
Ellen Langer refererer til en studie der hotellansatte som fikk beskjed om at jobben deres var trening gikk ned i vekt.
Gjesten sier selv at han ikke har sett studiene selv, bare Langer snakke om dem.
I Biosphere 2-eksperimentet døde trærne fordi de ikke hadde vind, og knelte under sin egen vekt.
Referert som et eksperiment i Arizona, ca. 70-80-tallet – detaljene er usikre fra gjesten.
David Lynch, regissør bak Twin Peaks, er kjent for transcendental meditasjon og 'catch the big fish'-metaforen.
Referert i samtalen.
Aksel Lund Svindals mor gikk bort tidlig, og faren hadde to små gutter og full jobb.
Sitert som kilde til 'du aner ikke hva du er kapabel til før du må'.
Gjesten startet podcasten til verten i 2019 ved å nå ut først.
Refererer til Kristian Smesrø (neda-podcasten) som var den første til å kontakte verten.
I fjor var det ca. 5000 norske deltakere på norske ultraløp.
Oppgitt av gjesten, med forventning om høyere tall i år.
Bypasser-effekten oppstår i større grad i store byer.
Beskrevet som en psykologisk teori om at folk hjelper mindre i urbane miljøer.
Gjesten lastet ned Instagram for første gang på flere år for å kunne dokumentere Europa-prosjektet.
Han beskriver seg selv som introvert og har siden slettet appen.
Alex Honnold er kjent for free solo-klatring.
Referert i samtalen om frykt og utsettelse for fare.
Lastar
Det er jo, jeg setter bare på rekke, vi har jo hent på så jævla bra varibær nå. Ja. Men, ja, vi kan begynne med, det var tre uker siden du kom hjem nå. Tre uker siden jeg kom hjem, ja. Du bare kjøm ikke litt nærmere. Ok. Bare dra den der. Hva sier vi, er det sånn velkommen hjem, eller? Det er vel litt velkommen hjem, jeg har jo nesten ikke vært i Norge på et års tid. Ja da.
Det kan ikke sies nok, det er kanskje ting som bare i den bobla du har vært i, du skal jo få lov til å fortelle alt om det her, og det er altså veldig mange inntrykk når du kommer hjem igjen fra et sånt opphold og en sånn tur, du har jo løpt da fra så langt nesten sydlig, altså fra Gibraltar, eller? Ja, Tarifa er sydligste punktet på kontinentale Europa, eller fastlandse Europa. Til Nordkapp? Til Nordkapp. Du har løpt? Det er langt, ja. Fy til helvete.
Det er helt sikkert. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal olegge meg nesten. Det er så ekstremt, og det er så ekstraordinært, og det står det så respekt av. Bare komme til punktet og gjennomføre det, ikke minst. Jo, takk for det. Nei, det er først dagen etter vi kom i mål, så var jeg ikke ferdig, for da måtte jeg kjøre bobilen hele veien ned hit. Det er 30 timer, det er effektiv kjøring.
Da er du i Oslo liksom. Du har fullført tidenes villeste løp, også måtte du kjøre en bobil. Det er følgepilen din da? Ja, som jeg har bodd i og vært med hele veien. For du har bodd et år i to i Spania? Ja, et år. Jeg har først i Alpene bare løpt og forberedt meg til et fjellultra som vi løper i høst. Nisundre.
som er 160 kilometer langt og 8500 høydemeter så var jeg alpende og forberedte meg lenge til det og så etter det dro jeg rett ned til ikke så langt unna der vi begynte og så bare løpte og surfet og skrivet det er mange som kanskje kjenner en noen som har vært med i reisen enten på sosiale medier eller via Aftenposten
og sånn, og så er det kanskje bare noen som ikke, som kanskje hører eller ser deg for første gang her også, men det var jo det har jo både vært litt sånn folk som har følt deg og du fikk jo veldig hyggelig melding av Ellen Kage blant annet, det er jo topp av vannet jeg kjenner da Ja, jeg må jo være så ærlig å si at jeg er ikke så veldig god på sånn
skryt og gratulasjoner og sånn. Det preller litt av som vann på impregnerte sko, dessverre. Selv om det er veldig hyggelig, og folk mener det er det beste, men det er liksom... Det betyr ikke noe. Nei, men når du får litt anerkjennelse fra folk som har vært ute en vinternatt før, og vet hva det vil si å være kald og sliten og slite over lang, lang tid, så...
så betyr det jo litt ekstra, det såpass herlig man vil være. Jeg har snakket med folk som har vært litt nede i mediebransjen i forskjellige steder, hvor ofte det er sånn, de vet ikke hvem de kan dele den
Det kan også være en glede, det kan også være et høydepunkt i livet, det kan også være et lavpunkt i livet, så det er veldig vanskelig, hvis du driver med noe som er veldig sært, så er det veldig vanskelig å finne et menneske, eller mennesker som er like sinne, som har vært gjennom det samme, som skjønner hvor høyt opp, eller hvor langt nede du er, og det er jo litt sånn om det er TV-personlighet, kanskje artist, hvor faen hvor mange er de her å prate med som
er liksom på samme sted, og det er jo det samme, jeg vil jo ærlig kage, så på en måte, han vet jo, bare hvis man sier gratulerer, dette er helt sinnssykt gjort, han vet jo nøyaktig hvilke sånne lagpunkter og bunnevård du har vært på psykisk og fysisk i hele veien, ikke sant? Ja, det er noe med det, det er jo hvertfall sånne lange, hare prosjekter da, altså som går over så mange dager, der er det jo
Der finnes det ikke så mange, tror jeg. Nå var det jo cirka to marathon om dagen nesten, i 70 dager på rad, så det er jo en ekstrem form for, hva skal man si, sånn multidags ultra, på en måte. Så nei. Men jeg skrev jo en artikkel her i høst, tror jeg, når jeg var nede i Alpene, som jeg kalte for middagforen, og da er jeg litt inne på...
på de tingene du tar opp der. Jeg husker med en gang jeg kjørte ned inn i Chamonix, som er stiløpernes mekka, så var det en følelse av at du kommer hjem. For her trener de beste, her holder de beste til i verden. De forbereder seg til det største ultraløpet i verden. Ute NB, Ultra Trail, Mont Blanc,
Men ikke bare det, det er jo bare vanlige folk også som er der for å slite hver dag opp fjellene, liksom, på sti ut i naturen. Og jeg husker jeg fikk en sånn følelse av at jeg så rundt meg, altså, dette er min flokk. Altså, jeg kjente ingen, snakket ikke med noen, men av og til er det nok, da, for å få den følelsen av tilhørighet, liksom. Selv om jeg var alene, så var jeg ikke ensom på samme vis, da, som...
Som jeg kan ha kjent på veldig mye her og i byen og rundt bekjente. Du sitter på Fors og det føles ut som det er en tynn film mellom deg og hele verden. Mens der så var det litt inn på det du sier. Folk vet hva det går i, folk vet hva du gjør og jeg vet hva de gjør. Vi er litt samme flokk som jeg synes var...
Det var utrolig fint. Jeg synes det er litt trist, eller ikke trist, men på engelsk har du jo dette med solitude og loneliness, hvor du gjør et skille, hvor jeg føler at solitude er noe du oppsøker. Det er en form for alenehet som kan være veldig fordelaktig, tror jeg. Mens ensomhet høres jo litt trist ut. Da må jeg kalle det for me-time. Ja, jo, men...
Jeg har jo hatt kanskje et år, to år med kun me-time. Det er alt handler om, for min del, så er det jo en sånn dyp søken etter svar og spørsmål og menneskelige ting. Det handler om det indre, altså
Det fysiske er jo kun et verktøy, for min del. Det er løpingen som har blitt din måte på å finne, eller drøfte de eksistensielle spørsmålene med deg selv? Ja, det vil jeg si. Det var det hele det Europa-prosjektet handlet om. Det er derfor det heter Journey Within. Det er kanskje litt... Nesten så rilkeøst. Det er kanskje litt voldsomt det navnet, men det er det det handler om for min del.
gå dypt inn i eget sin for et privilegium jeg er jo verdens heldigste jeg har fått lov til å bruke 8-10 timer på skosålen om dagen bare med å tenke sånn
Så bakgrunnen, bare for å ta det kjapt, du er frilansjournalist, og så har du gjort veldig mye helselaterte saker, liksom nybrotts-biohacking-ting til trendere og ting som jeg tror ganske personlig interesserer deg veldig i Aftenposten og sånn, og så har du dyrket løpet, jeg vet ikke hvor aktiv konkurranseløp du har vært og sånt, men om det bare er...
passion, eller vært noen konkurranse i det da? Ja, det har vært litt konkurranse i det, altså ikke så mye, jeg har vel kanskje løpt 4-5 ultraløp aldri løpt en maraton for øvrig, men eller noe kortere, men Hvorfor har du tiltrakt deg med ultraløping da? Jeg tror jo det er litt sånn jeg er da det er det ekstreme da, men så så har jeg blitt dratt mot det ekstreme med en gang, og det rare oppskønne kanskje, men
Så det er vel kanskje noe som er litt sånn innebygd, men så er det jo dette med løpingen som jeg synes er det hardeste i hele verden. Fortsatt synes jeg løping er knallhardt. Selv en rolig tur, etter hvert så blir du jo på sånn nivå hvor du kan løpe og du kan ha det rolig og det er ordentlig, men det er jo ikke som å sitte i sofaen. Du er jo fortsatt ute og løper, skjønner du hva jeg mener? Det er et arbeid og
Så det var noe som tiltrakk og tiltalt meg, absolutt. Så er det vel også en arena hvor du får bruke kroppen samtidig som du får være mye i natur. Jeg tror det er særlig den kombinasjonen som har virkelig...
dratt meg inn. Vi var jo inne på det før vi begynte her, at det er jo det livet der, jeg har jo ikke vært i nærheten i den, men jeg har vært kanskje i lignende type bobler, bare mye mer i ferieaspekter, eller sånn type off-time-
flymodus uker, du er et annet sted du er bare et sted hvor du er mye mer om det er skog, natur, strand fjell, whatever da, så er det et eller annet den tilbakekomsten til sivilisasjonen da og jo villere, hvor kaldere og hardere og større sivilisasjonen er da i form av storby, jo røffere blir den kontrasten da
Så for deg som er i dette her, som er på en måte, ultra-alp er jo, og de få ultra-alpene jeg har hatt glede av å bli kjent med og prate med, er jo folk som på en måte, som ikke orker eller takler å ha noe, finner noen dyp mening med det moderne verden, og synes jo det er kanskje desto vanskeligere jo lenger du kommer inn i denne bombla og kommer tilbake igjen til det hektiske storbylivet, og at det føles kanskje litt trist og meningsløst.
Ja, jeg kan kjenne meg enig i det. Jeg må si det. Det er ikke noe liv for meg, det her. Hva er det her for noe du tenker på? Nei, altså... Storbrylivet, bo i Oslo. 9-4, gå på jobb. Hvordan var det å komme hjem da? Det har vært en overgang, jeg må si det. Det har vært en...
Det var jeg forberedt på, kanskje, men ikke så voldsomt. Den tomheten når du har jobbet mot noe så lenge. En ting er jo på en måte de 70 dagene hvor jeg løper 125 maratoner. Det er en ting hvor du tar ut alt, men da er fokuset så ensporet. Men en annen ting er jo all tiden før her. Det du ikke ser er jo at jeg har valgt bort alt annet i livet. Sånn.
Hva har du følt at du velger bort det? Venner og familie. Jeg har nesten ikke sett familien siste året. Venner har jo bare bodd i en varebil og løpt. I Spania? I Spania, i Frankrike. Og tiden før det også. Det er et utrolig strukturert og disiplinert liv. Det er opp halv seks hver dag, jobber fire timer,
til klokka ti, klokka ti første økt halvannen, to timer spise, sove, jobbe og så ny økt og så spiser du og så går du og legger deg hver dag så jeg sier ikke at jeg offrer noe tvert imot det er et valg og jeg prøver alltid å minne meg selv på at jeg er verdens eldeste fyr som får lov til å gjøre det og det er jeg også men det er klart du velger jo bort noe
Men når du skal løpe Europa på, man blir langs på tvers, langs, langs på langs. Det er jo noen du skal overbevise her for å gjøre noe som er helt sinnssykt distanse over lengre tid. Er det deg selv, er det
Erling Kage var helt ærlig på at det grunnta ved polfarer var mye brunofarsforhold og imponere andre polfarer. Du kommer inn i en sånn ... Om du ikke konkurrerer med andre, så er det kanskje mange som på et subtilt nivå har lyst til å overbevise, samtidig som du tenker at det er en konkurranse med deg selv. Ja.
at det er en stor dose ego inni. Nei, det tror jeg ikke man kommer utenom. Det er det jo helt åpenbart. Man har lyst til å bevise for andre. Bevise kanskje for min tidligere jeg, at det ble noe av meg. At jeg kan få til ting. Men også gjøre et inntrykk i løpemiljøet. At det er en eller annen...
raring fra skjermkorset som egentlig ikke har noe bakgrunn fra løping kan slå seg opp og få til ting og hevde seg og komme opp på et høyt nivå det er nok absolutt en dose av det og det å teste seg fysisk, hva tår det er liksom
Kjenner du han, Kristian Smeserø? Han har vært gjest her mange ganger. Han driver jo den der neda-podcasten og søker asfalt og er en sånn norsk løpinfluenser. Han var her ganske mye først. Han var faktisk den første personen som reachet ut til meg da jeg startet podcasten i 2019. Så han, gratis med ny podcast, jævlig fett. Driver også den her og kommer igjen på besøk en gang. Så jeg ble hyggelig i sånn...
Vi har ikke snakket så mye sammen de siste årene, men jeg tror det holder. Da er jeg veldig nysgjerrig på den smerteterskel-biten, den som virker som de beste idrettsutøverne, og spesielt ultraløperne, finner du på et eller annet tidspunkt at i det øyeblikket er det bare sånn, nå går det ikke mer. Nå har jeg så mye melksyre, nå er jeg sliten. Så pusher de her jævla ultraløperne seg 10-50 mil til. Det er det.
Har du sett de videoene av, eller det er noen sånn video, du har hvitt ark, og så setter du en mauer på, og så tegner du en sirkel rundt mauren, og så går den ikke utenfor sirkelen. Er det sant? Ja. Og så hvis du setter flere og flere sirkler, så vil den aldri gå utenfor. De har gjort det med edderkopp, om jeg ikke husker helt feil. Men så hvis du setter sirkelen litt for nærme, og den er på en måte i fart,
og den ikke rekker å stoppe på en måte, og den løper forbi, da kan du aldri fange den igjen. For da har han skjønt at den kan gå utenfor sirkelen. Og poenget mitt er at når du skjønner at du ikke trenger å stoppe, bare fordi du er utrolig sliten, eller at ting gjør utrolig vondt, så er det litt som en sånn ånd i lampen, om du gir mening, da.
Jeg skjønner hva du mener, for jeg har aldri vært på et sted hvor jeg har greid å pushe meg selv og mentalt komme over den kneika der. Kanskje på andre arenaer, uten at jeg tenker det, men på løping, så jeg skal faen ikke fuck opp de knærne her mer. Nei, men det er, altså hodet stopper jo lenge før kroppen.
Du kan jo løpe på knekte bein. Det er jo utrolig uvagelig å gjøre vondt, men det er mulig. Jeg husker jeg hadde en sånn aha-øyeblikk under Nis 100 i fjor, hvor jeg kom inn, jeg tror det var etter 60-70 kilometer. Da hadde jeg løpt 3,5-4 tusen høydemeter i det mest tekniske fjellterringet jeg har vært borte i, i hvert fall. Og det blir jo mørkt, sant? Du har en liten hodelykt, regnet og snødde.
Og jeg ble alvorlig deidrørt også, hadde litt magetrøbbel. Jeg har aldri vært så sliten i hele mitt liv, husker jeg. At jeg tenkte, det går ikke. Jeg kan ikke forstå det, liksom. Og så kom jeg inn på stasjonen, og da var fatteren jeg var med som crew, da. Og så i stedet for å grave dypt i sorgen, eller smerten, som jeg ville, med sympatien og faen, ja, du har gjort det bra, og du ville ha det, så...
så har jo fatteren en praktiker så da var det liksom nei, men la oss få deg på beina og se om vi kan bytte noen sko så du blir tørre, og så må du ha noen varme nudler for du er jævla kald også og så må vi ta på deg regnjakk og noen nye handsker, og så begynte vi å løse oppgaver og så før jeg visste ordet av det, så var jeg på vei ut fra matstasjonen, jeg var jo helt sikker på at jeg skulle gi meg og jeg var helt sikker på at jeg ikke kunne løpe en meter til, og så løper jeg hundre kilometer til
og ble jeg nummer 20 av 600 eller noe sånt og det var en det har aldri vært så tydelig for meg at tanker følger handlinger som akkurat det vi kan ikke sitte i en sofa og tenke oss friske og håpe at alt ordner seg liksom hvis du handler så vil tankene følge etter deg kom på neste matstasjon hadde elga på, fant at jeg rakk jo så vidt å komme fra meg liksom, hva skjer? jeg følte meg bra ja
Men jeg pleier å si at å løpe ultra er som å leve et helt liv i løpet av døgn. Ultraløp? Du er rik og mektig, du er fattig og svak, du er alt og ingenting på en og samme gang. Du har de høye toppene og de dypeste dalene, og det kan snu utrolig fort, så du klemmer inn.
enormt mye følelser og erfaringer i løpet av utrolig kort tid. Men får du utlevd for de tingene? Kan man grine mens man løper, eller kommer alt sånn emosjonelt, blir det satt på hold til man setter seg ned? Før dette Europa på langs prosjektet, så hadde jeg aldri vært borte i det. Å grine, hadde sikkert ikke grinet på ti år. Så på dag 13, tror jeg det var,
Etter dag tre er du så ødelagt som du aldri har vært før. Tre ultra på rad. Dag tre på Europa på langs nå? Ja, prosjektet. Fra dag tre klarer du ikke å gå på do på kvelden. 30 meter, det kunne vært en marathon. Alt er knust. Du har så vondt som du aldri har vært. Du klarer ikke å sove om natta. For alt verker fra dag fire, men det kommer fort. Ja.
Så etter kanskje 10-13 dager på dag 13, så husker jeg at jeg kom opp en bakketopp et eller annet sted i Spania. Det var 6 om morgenen, jeg begynte å løpe 5 hver dag. Så klokka var 6, det var bekmørkt, jeg hadde hodelykt. Kom liksom opp på en bakketopp, og så begynte jeg bare å grine som en liten gutt. Som jeg sikkert ikke har gjort siden jeg var...
Fyre år da, skjønner du? Noen stygg grinning liksom. Hvor ansiktet vrenger seg. Fordi jeg kunne bare ikke forstå hvordan det skulle gå liksom. Og så jeg skulle ta ett skritt til liksom. Og så begynner tankene hvor stort det er. Du er i Spania. Vi skal til Nordkapp liksom. Og du skal løpe 70-80-55 kilometer hver dag. 70-80 kilometer hver dag? Så da greiene...
I fullførte dagen kom jeg gjennom 75 kilometer. Men etter det så føles det ut som at følelsene på en måte, de lå så tett opp under huden, som at alle lag er skrelt bort når du er så sliten over tid. Det var en kompis som kom opp på min bestehund, som kom opp og var med de siste dagene, og gikk med meg og hjalp meg. Han sa det, tror du det er fordi at du
I det vanlige liv så bruker vi så mye krefter på å holde tilbake. Men når du er så nedbrutt og så ødelagt og så sliten at det ikke er noen krefter til å holde igjen eller regulere. Jeg vet ikke om det stemmer, men underveis det var en telefonsamtale fra en søster eller en mor eller en far, så var det jo blank i øya med en gang. Det er det som jeg husker man alltid reagerte på hvis du var yngre og man så sånn reality-greier med sånne der...
Robinson-ekspedisjon og sånt, så du har sett to episoder, og så sitter alle og griner litt sånn, fordi de hører sin familie og venner. Men det er jo et eller annet med den der nedbruttheten, sånn der som du blir tatt ut av rutinen din, rammene dine, tryggheten din, og du har egentlig bra bilder av at du tar av alle skaller, skreller hele skiten din, det bare er den sårbare frukten igjen, og så er det ingenting som skal til for å
for å få det ut. Og det er jo et interessant spørsmål. Hva er den riktige tilstanden her? Har man dette skallet for at vi skal fungere i et moderne samfunn? For å fungere i et sosialt liv? Eller er det en bryter i oss ned? Ja, det er jo store spørsmål her. Men for min del kan jeg i hvert fall si at det var en utrolig fin opplevelse. Ja.
Litt fordi jeg trodde ikke jeg hadde de følelsene i meg, skal jeg være helt ærlig. Så det å kjenne hvor viktig de man har nær er for deg, som jeg tror jeg har tatt alt for gitt, vært utrolig egoistisk, fulgt mine ting, ikke vært slem, men bare gjort meg. Det ble så tydelig for meg hele tiden. Det var en setning som gikk under hodet mitt hele veien. Det handler ikke om deg. Helt innspannende. Det handler ikke om deg. Og
Og det betydde at alt det jeg holder på med da, den runkingen, eller onanien da, som det jo er, et sånt prosjekt, det er jo bare selvtilfredsstillelse, det er jo ingen andre som har noe glede av det, kanskje utenfor at de blir stolt, liksom, men... Jeg gjør ikke tripp, liksom. Det er jo det det er, og det ble så tydelig for meg at det er ikke der du finner meningen, det er ikke det som er viktig. Øh...
Det er jo en av de største lærdommene, at livet må handle om de rundt deg. Men samtidig, det var jo dokumentert, det er liksom de samme tingene. Jeg sa jo til meg selv at dette podcasten skal være
Og det sier jeg jo fortsatt også, at det er fortsatt min egotripp. Jeg tar inn folk jeg synes er interessante, så jeg får høre historiene, jeg kan le med, jeg kan lære. Jeg driter i om folk synes det er interessant eller ikke, men hvis jeg har lyst til å være med på reisen og bli kjent med masse mennesker og prate med dem i to-tre timer, så blir jeg en guest. Kjempehyggelig.
så gjør vi det sammen, men jeg tar jo bare gjester jeg er interessert i, jeg driter jo i på en måte reachen og eksponeringen her og pakka der, men så på et eller annet nivå også så er det når folk pirker litt i spørsmålet, du trenger jo ikke legge ut de episodene, du kan jo bare invitere folk hit og så bare prate og ikke publisere det, det er jo et godt poeng, jeg vil jo ikke greie å tiltrykke meg så veldig mange interessante gjester ved å gjøre det, men det er jo noe som inne meg i og med at du også har dokumentert dette løpet, eller den reisen
gjennom Europa, så er det kanskje et eller annet man har lyst til å formidle, at jeg tror og håper at denne reisen skal gjøre et eller annet med meg, og at det ikke skal bli en fullstendig egotrip, så kanskje noen andre kan ta del i det. Ja, det ligger nok kanskje noe der, og så har jeg brukt såpass mye tid og penger, at det er jo en slags form for investering, ikke det at jeg tjener noen penger, jeg har brukt enormt mye penger. Hva koster det da?
Nei, det har nok kostet mange hundre tusener. På en måte mye, ja. Nei, ikke så mye. Det tror jeg ikke, eller det vet jeg at det ikke er, men å ta det med tapt inntekt, da blir det jo en god del penger. Men sånne rene kostnader, så er det noen hundre tusener. Det er jo lønn, de som har vært med og filmet, og det er jo holdt av mat, og ja, det er dyrt, men jo, det er nok... Så det ligger jo noe der...
Absolutt, men så liksom for min egen del skulle jeg helst gjort det alene, fatte en kjørtebil liksom, og ikke noen sosiale medier, ingenting. Det var jo som vi var inne på, jeg måtte jo laste ned Instagram før dette prosjektet liksom. Men det er jo fordi, jeg har jo hatt sponsor, og du må jo ha noe tilby liksom også, når du at vi skal gjøre et eller annet liksom. Det er jo også en del av det at vi har laget ting da.
Men jeg hater det jo. Jeg er jo ikke komfortabel overhovedet. Jeg er jo en introvert fyr som bor i en varebil og holder meg helt for meg selv, liksom. Du måtte laste, altså det var tidens mest motvilje, litt sånt. Nesten sånn nederlag å greie å holde under Instagram i alle år, og så måtte du inn med den jævla appen. Ja, altså jeg har hatt det før, men de siste årene har jeg liksom ikke hatt det. Det er litt sånn ulik for din generasjon, er det ikke det? Hvilken årgang er du? 95.
95, altså nei, hvor faen er det, var det en Instagram? Sikkert sånn 95 prosent dekning i landet, i din målgruppe, håper jeg. Ja, sikkert, sikkert, men jeg har ingen interesse av det. Jeg har ikke noe interesse av å se hva andre holder på med, skjønner du hva jeg mener? Jeg synes det er gøy å snakke med folk og lære ting, og det er derfor jeg gjør det jeg gjør, og så har den utrolig privilegierte jobben som jeg har. Hvor jeg bare, sånn som du, får lov til å snakke med folk og skrive om ting, jeg synes er fascinerende, liksom. Mhm.
Hva andre holder på med. Du blir sugt inn. Jeg merker med en gang jeg kommer tilbake hit. Nå er jeg hjemme fra leve. Isolert og i takt med naturen. Se opp på stjerne hver dag. Kan bli blank i øya en morgen. Du går ut og tar deg en iskald dusj. Hadde du kunnet utedusje. På vinteren blir det kaldt i Spania. Det kan være 3-4 grader om morgenen. Det er kaldt og du ser ikke noe lysforurensning.
Du har hele melkeveien over deg. Jeg blir helt blank i øyet, bare på en vanlig morgen, liksom. Så her er du inne i den samme karusellen, og så begynner du å bry seg om hvordan håret ser ut, og om jeg har den riktige buksa. Liksom bare sånne ting som ikke betyr noen ting som helst, da, egentlig. For hvordan jeg har det inni meg. Snarere tvertimot, det påvirker meg negativt, og jeg får det dårligere. Så nei, aldri elsker. Bare vært meg og fatteren i en bil, og gjort det selv, altså.
Men sånn er det ikke. Men jeg synes det er veldig interessant det du sier om det der at du har holdt deg veldig tro mot det å ta inn folk som du synes er interessante og du snakker med om ting du synes er spennende og det er det som driver deg, sant? Og jeg tror liksom den autentisiteten er jo også suksessoppskriften. Tror du ikke det er noe med det? Fordi jeg ser liksom på mine egne ting og mine egne saker liksom. Hvordan liksom karrieren har liksom
skutt fart etter man ble mer og mer troen mot seg selv. Tror du ikke det er noe med det, eller hva tenker du? Jeg tror...
Nesten. Jeg tror suksesskriteriet er noe så utrolig kjedelig. Jeg tenker at autistiteten er nøkkelen, men autistiteten hadde ikke vært en dritt uten kontinuiteten. Hvis jeg hadde gitt opp, som var det eneste fornuftige tipset jeg kommer over av hundre forskjellige
How to succeed as a podcaster tips YouTube videoen jeg scrollet gjennom i 2018 og 2019. Det var en ganske bra... Du har rundet det siste. Det der var mye krimskram. Sånn ene som bare sånn der... Jeg har gjort jobben for deg. Jeg har sett gjennom alle tips på hvordan du lykkes som podcaster. Dette er det eneste tipset du trenger. Ikke gi opp. Det kommer til å ta to til tre år. Hvis ikke det har skjedd så veldig mye da, så må du bare spørre deg selv om du synes det fortsatt er gøy. Takk.
Det var en ganske bra tips. Det er ikke sånn andre type råd, det er bare sånn gjør dette, gjør dette, prøv dette. Autistitet-biten er jo helt klart en faktor, i hvert fall til alle som hører på og skal lage noe. Hvis du skal gjøre en startup som er i et konkurransutsatt marked, så må du egentlig følge et sånt klassisk...
kapitalistisk kappløp nesten. Hvem er effektiv, hvem har det smarte til hodet, da er det egentlig manpoweren og pengene som ruler på hvem som kanskje vinner det. Mens når du har mer kreative disipliner, og det tror podcasten også faktisk, alt sammen med skriving gjør også, er jo i stor grad drevet av etestitet. Når du har det, for det første er det ikke mulig å kopiere det,
Det er den første fordelen, så du får en slags human copyright, som du ikke trenger å håndheve engang, for hvis noen prøver, hvis noen prøver Joe Rogan, så blir de bare en bleik kopi av Joe Rogan. De snakker om ting de ikke har peiling på, eller er interesserte. Så hvis du skal kopiere Joe Rogan, så må du ta UFO-pyramider, UFC-pyramider,
amerikansk politikk, alt det Greina er interessert i, det er jo sånn som du er interessert i. Og hvis noen kopierer meg, så blir det sånn, du er ikke så interessert i alle tingene jeg er interessert i. Sånn fra sjakk, disco, haos til å snakke politikk. Så den autoritetbiten gjør at du blir litt sånn immun for en direkte konkurranse. Det kan være flere som driver med samme type format, og du må være beredt på at du
Hvis du chaser å bli nummer én, så kommer du sannsynligvis til å bli skuffet. Fordi det er sannsynligvis de som går mye bredere ut, enten om det er kynisk eller har bare en mer bredere autentisk profil enn deg. For eksempel Oscar Vesthilen, som bare har et mye bredere nedslagsfelt og er utrolig godt likt. Så er det sånn, hvis du i det øyeblikket begynner å konkurrere med det, så vil du egentlig bare grave din egen grav. Så den autistitet-biten er...
kriterier, men jeg tror kontinuiteten, hadde Oscar Westling bare gitt opp, hadde Morten Ram gitt opp fordi at noe ikke funket eller ikke slo igjennom, så hadde det ikke skjedd noe. Det er jo det klassiske bildet av han der som står og hugger etter diamanter og har gjort det lenge, og så snur han rett før han kommer til gullgruben. Men jeg tror en forutsetning for kontinuitet
Det må jo være noe som driver deg, sant? Over tid må det være noe annet enn... Ja, du må ha en eller annen interesse, en eller annen genuin følelse at du får noe ut av det du gjør. Hvis du gjør det bare for de tallene, da får du deg en skuffelse, uansett om det oppnår... Jeg tror det er vanskeligere å oppnå det, men hvis det oppnår det, så tror jeg...
Så tror jeg den fallgruven er utrolig stor. Det er jo dette som kalles post-Olympic Blues, for eksempel. Som jeg kanskje går litt gjennom nå selv. For det er interessant at det er jo på dette, hvis man setter seg et mål, og så når man det målet, eller ikke når det målet, så var du beredt på at det var reisen hele veien som var gleden og opplevelsen, eller var du litt sånn oppi hodet at målet var litt også den hellige graal her, så lenge jeg kom til Nordkaps, da kom jeg til å kjenne på glede og relief
og liksom kan krysse av det og gå videre i livet. Jeg tror nok, jeg veldig gjerne vil at det bare skal være reisen, men jeg tror... Håper det skal være noe mer i andre enden, liksom? Ja, jeg tror nok man gjør det, og så er det jo ganske fersk denne, og jeg trenger litt tid på å summe meg, det er såpass, det har kostet såpass mye da, altså, hva er det her da? 5300 kilometer nesten på 70 dager, det er langt. Ja, sikkert.
Du har hatt så vondt. De smertene er helt uf... Jeg sov kanskje tre timer i snitt i 70 dager. Du klarer ikke å gå på do, og så skal du løpe en dobbeltmaratondag etterpå. Jeg tror det er det verste. Det er ekstremt ubehagelig. Du står over det i så lang tid. Men du har... Det er samtidig en utrolig retning i det du gjør. Etterpå er det en tomhet. Ja.
Men du lærte mye da, altså at skulle du gjort det igjen, så vet du at liksom, det er ikke noe på andre siden, men det er liksom mellom A og Å det skjer. Ja, men en er jo liksom på det menneskelige planen, hva jeg har fått tid til å reflektere rundt, og hva som er viktig for meg, hvordan jeg vil at livet skal se ut, hvem jeg har lyst til å være, hva jeg har lyst til å bidra med. Ja.
til de rundt meg, men også verden generelt. Hvilket avtrykk har jeg lyst til å etterlade til meg? Gjerne ikke noe stort, bare kanskje for de rundt seg, de nære. Det jeg tenker du signaliserer veldig er jo at det er ikke bare en mann som ikke bare setter seg ut for et eventyr, men også gjennomfører det. Det er jo et eller annet sånn der, skal vi ikke gå inn på sånn parre, sånn sjekke eller sånn tiltattraktivitets aspekter, men det er jo
Det er jo noe sånn, det å holde sitt eget ord, og ære og stolthet, og bite tennene sammen og faktisk fullføre noe man har begynt på, er jo en sånn type litt tiltrekkende kraft, uansett om det er folk du skal holde foredrag for, eller om det er en fremtidig business, eller om det er en partner som bare sånn, det er 20 år med unger og annuitetslån, han kan stå det, han fikser det liksom.
Hvis du ikke kan stole på ditt eget ord, hvem kan du stole på da? Det ligger noe der, og så er det noe med det der, hvordan vil du at historien skal være? Vil det være han der som satt ut og kom seg til Spania, løp hele Spania, utrolig prestasjon. Spania på tvers, wow. Da er det også han som løp bare til Spania når han skulle løp til Nordkapp, sant? Men jeg vet ikke om det er noe attraktivitet sin i det her, kanskje. Men jeg tror...
Folk sier veldig ofte sånn, du er laget av noe annet, og den mentaliteten din er verst, jeg hører liksom. Ja.
Det gjør like vondt for meg som for deg. Det er en fornærmelse, faktisk. Jeg synes det er, ja. Fordi det undergraver det du gjør, da. Nettopp. Fordi du har noe jeg ikke har, som det er medfødt. Og så er det noe folk sier for at de kan rettferdiggjøre hvorfor man ikke gjør noe selv. Jeg har ikke noe talent, løpetalent, og
Brukt styggelang tid og brukt helt vilt mye time på å bli en middelmod i løpet. Hadde jeg bare hatt tålmodigheten din. Det var en som skrev på Strava. Du har laget deg noe spesielt. Så skrev jeg bare. Jeg får sitere min gamle hockeytrener. Jeg pisser og driter akkurat som deg. Fuck deg. Nei, men hvis jeg har et talent, så tror jeg det er det at jeg tør å drømme det.
Altså jeg tror det er mange som kan gjennomføre sånne prosjekter, og det er ikke det det går på. Men du må tørre å tillate deg selv at det er mulig. Eller i hvert fall tenke tankene, tørre å tenke utenfor buksen. Altså jeg lever jo et annet liv enn folk flest. Så hvis det er noe talent, så er det vel kanskje det, men altså fysisk og psykisk, nei. Jeg tror det er mange som kan få det til. Ja, det tror jeg også. Men det er jo den innebygningen, altså vi trenger ikke
Vi trenger ikke å utmatte oss selv. Vi trenger jo ikke å teste grensene våre. Vi trenger liksom ikke... Nå er jeg jo her med tegnmodus, altså. Vi trenger jo ikke å...
jobbe nede på ramma og slite oss ut. Vi sliter oss heller ut psykisk gjennom å være gjeldslav, eller jobbe oss i erl, stresse mellom møter og sosiale forpliktelser, den biten der. Men det med fysisk utmattelse, bare teste og bite tennene sammen og snakke til deg selv, og sette det ene foten foran det andre, det virker utrolig slitsomt, men det er...
Jeg vet ikke, uten å ha vært helt på et bunnnivå, hverken psykisk eller fysisk, sånn virkelig skikkelig testet meg selv. Det tror jeg aldri har gjort. Men jeg kan se for meg at denne her kroniske stressen av en moderne verden, faen meg nesten er verre enn å gå i kjelleren på et ultra-løp, kanskje? Ja, jeg tror det. Jeg pleier å si, jeg har koina det, jeg vet ikke om noen har sagt det før, men...
Jeg pleier å si at det er hardt å være i god form, men livet blir lettere å leve, og det er jævla lett å være i ræva form, men livet blir fryktelig mye hardere. Jeg tror det blir mer robust av de tingene til å stå i de stormene du snakker om. Men jeg har jo vært så lavt som det går an å komme jeg. Over mange år, kanskje ti år, med alt du vil, psykiske diagnoser og sånt.
Og særlig ekstremt også det, altså tvangslidelse. Jeg hadde jo mange år på et tidspunkt, så forlot jeg jo ikke huset på et par år, kanskje. Bare sto og gjorde de samme tingene, om igjen, og om igjen, og om igjen. Spiste kanskje tre måltider om dagen, nei, i uka. Veide liksom 50 kilo, og boksteren hang ikke rundt. Og var langt nede, sant? Så liksom, ja, løpet Europa på langt seg hardt, men som du sier, det var
det psykiske terroren, den velger du ikke selv, den er mye hardere. Den sniker seg på, og du kan vel ikke velge det bort, eller den bare, den eier deg på noen måte, kanskje? Den gjør det. Men på samme måte, så følger tanker handling, som jeg lærte der i Nis, eller hvor det ble så fryktelig tydelig på den matstasjonen, når vi begynte å løse oppgaver, jeg har fått det. Så følger...
Så følger tanker og handling, og det var samme måten ut av psykisk terror, liksom, og alvorlig depresjon, og OCD og den pakka. Det er handlinger, det er derfor eksponeringsterapi fungerer så godt, for du handler, ikke sant? Å sitte og prate i sofaen, og så kan folk si, ja, du vet ikke hvordan jeg prater. Jo, jeg har vært der. Jeg har sittet i sofaen mer enn noen andre. Jeg husker jeg skrev en artikkel om
om akkurat dette. Etter det nysse kommentarfeltet og har du vært i kjelleren, du vet ikke hva du prater om. Jeg hadde gruddfast i den sofaen, skal jeg si. Så nei, jeg har vært der. Jeg sier ikke at det er lett. Helvete, liksom. Men det er bare en vei ut, og det er gjennom, liksom. Det er derfor eksponeringsterapi er så effektivt. Du hadde en jævlig bra podcast, og du har vel sikkert vært inn på meditasjonen
et par kaninhuller, eller? Og skrevet om det? Nei, bare interesse. Ja, ha testet det og utforsket og snakket med folk, ja. Jeg er jo personlig ikke påbegynt i gang, men bare litt intrigued av transcendental meditasjon. Vært litt borti sånn Huberman, Sam Harris, jeg vet ikke hva de forskjellige der heter, men liksom prøvde de forskjellige ting med
variabel relief og litt sånn pustøvelser som kanskje mange har prøvd, men jeg synes den TM, Transcendental Mediasjon, virker jævlig interessant. Jeg vet ikke om du har hørt det. Nei, hva er det det er igjen da? Jeg...
Hva er det det går i? Jeg synes han forklarte godt, Thomas som var her i går faktisk, at hans opplevelse som barn tenåring var at han innimellom nådde et slags toppopplevelse, eller flow state. At han var ute i naturen, og plutselig kan han jogge så lenge han vil, uten at han kan skrive eller tegne. Alt bare sånn, de få...
Kanskje tre-fire ganger i året så har du den her, fy faen, nå er bare livet, alt er bare, kroppen fungerer og sinnet fungerer, og så blir det borte. Så vet du ikke hvordan du skal få tilbake igjen. Han kaller det for havbunnen, og der er den store fisken. Det er der du finner den store fisken. Og så er det en sånn transcendental meditasjon kjendis, David Lynch, ressursør, velkjent, bak Twin Peaks og så videre. Han sa at hvis du skal...
virkelig få til den ene store tingene i livet din, så må du catch the big fish. Du må gå til de største fisken, og de finner du på havbunnen. Men problemet å komme seg ned dit er veldig vanskelig. Så han lagde et bilde av at du er mest på havflaten, hvor det er veldig mye bølger, du har toppen og bunnen, streken går egentlig bare rett frem, men du er opp og ned, opp og ned, vanlig dynamisk liv.
Men det den transcendentale mediasjonen gjør, er at du greier å kutte gjennom den biten der, og komme deg ned til havbunnen, for å oppleve en fullstendig ro, fullstendig fokus, fullstendig glede. Ingenting som måtte, det er ikke noe forstyrrende der.
Og det er det meditasjonen gjør da, at du sakte med sikkert normaliserer at havbunnen blir hverdagen din, og innimellom så opplever du litt bølger til hverdagslivet. Og det gjør at du hele tiden automatisk går tilbake til havbunnsdaten da.
Så når du treffer deg bare sånn, en dødsfall, en grise, noen skal banke deg, noen skal stjele deg, noen skal skattetaten stå på døren. Helt enkelt oppstår det sånn at du håndterer deg på en helt annen måte
også er. Så det var liksom bildet av lovnaden, litt sånn som en fasting. Hvis jeg får en lovnad som virker interessant, så ok, hvis det ikke koster meg noe, og det ikke er noe økonomisk eller spesielt voldsomme nedsider, hvorfor ikke prøve det ut? Så det er liksom lovnaden at du får, sakte men sikkert, snudd dette aspektet at hverdagen din blir en state hvor du er
klarsynt, du føler en helt annen ro, du er utrolig til stede, om det var naturen med ungene dine eller arbeidsoppgavene dine, og så kommer disse bølgene og problemene blir håndtert mye, mye bedre. Så det er, hvis jeg forstod at dette transidentale meditasjonen gikk til da. Hvordan fungerer det i praksis? Hva gjør du liksom?
Det er først for å komme roen ned, sånn klassisk pusteteknikk, fem-ti minutter for å sette deg i state, i en tilstand, sånn at du er
ro, og så er det teknikk, det var med detaljmeditasjonen versus de andre, at det er ikke noe du kunne lære av å skrive ordet. Det er tre-fire dager maks med noen som kan det veldig godt, og det er ikke noe sånn pengemaskin, det er ikke noe sånn
voldsomme store utgifter, eller at du er suget inn i et abonnementssystem, eller noe sånn, skribers og hele pakka i tre-fire år med kortskjørepakka. Det er mer enn, hvis nok da det er sånn tre-fire dager, så er du selvtreven. Så er det egentlig et veldig langt og modig sløp. Igjen, eneste måten du får det til er to ganger daglig over veldig lang tid. Så igjen er det kontinuitetsbiten da. Alt handler om kontinuitet og disiplin, sant?
Det er det samme med skrivingen. Du snakker om flow state, og for å oppnå flow state, som jeg noen gang gjør i skrivingen, som er på en måte min største lidenskap. En ting er jo løpingen, som jeg egentlig er så glad i, men det er et verktøy.
Men skriving, selv der så handler det om disiplin. Jeg husker ikke hvem det var, det var en eller annen forfatter som sa det eneste veien er sit your ass on the chair and bleed. Det er eneste veien, og så kommer du inn i det, men du må sette ravva på stolen, sette rav foran skrivemaskinen og ta i bruk...
Tangenten, holdt jeg på å si. Det er så mange versjoner av det. Du må bare sette deg ned og innse at du er middelmådig. Bare se inn i papiret. Og bare innse at du er ikke noe bedre enn andre. Og du suger. Og så kan du sette deg i gang. Og du kommer til å suge. Det er jo alt. Jeg vet ikke om det er en paretoregel på nesten alle idéer og utførelser og sider og kvalitet. 80% sikkerhet er bare dritt. Ja.
I hvert fall minimum. Jeg tror enda mer for min del. Men det er jo forløperen til å få til noe, det er å tørre å være... Å suge. Å være av. Jeg ser jo det... Jeg tror...
Nå har jeg tatt opp surfing litt sånn, særlig i vinter og sånn. Jeg har prøvd noen ganger, men nå har jeg bodd i nærheten av en av Europas beste surfområder. 800 meter til en av de beste surfa flere ganger i uka hele vinteren. Du er jo en klovn. Og det å tørre å være det når du har blitt såpass gammel, da. Har jo blitt 30 år nå. Det er jo ikke gammelt, men da er man også en del satt i at «Dette kan jeg».
Stort sett de fleste holder seg i de banene. Men det å tørre å være klovn, jeg tror det er helt vilt viktig. Men det er jo griseubagelig. Du kan ikke regle når du har lov til å gå på en bølge, ødelegger du for andre, du får kjeft av folk som er sure. Voksen kjeft ut i vannet på surferettet, det er jo ubagelig. Men det å tørre å redusere seg tilbake
rulle steinen helt ned i bunnen av bakken igjen og liksom ha den ydmykheten det er jo først og fremst det du lærer deg ydmykhet jeg tror det er sånn med surfing som alt mulig annet at det er den pushbacken jeg tror det er derfor det er noe av det mest skremmende jeg kan tenke meg som er for alle fleste for å gjøre stand-up komiker da
Men det som er morsomt, hvis du driter deg ut som første gang du surfer og ser ut som en jævla lok luser, det samme er stand-up-komiker, bare at det som er interessant er at det er de som driter deg ut og stenger dritt. Jeg husker jeg startet opp dette her, og så var det sånn, å fy faen, Holfgang skal bli youtuber, å fy faen, nå skal du begynne å filme deg selv, og sjekk av, nå skal du bli Mr. Beast, liksom. Det var jo bare sånn. Og det kommer fra...
samsynligvis ofte de som kjenner deg litt, eller kjenner deg veldig godt, eller som er kollegaene dine, eller som er stort sett venner som driver med vanlige ting. De som driver med det du har lyst til å utforske, og
kanskje tør å drite deg ut med. Stort sett i det miljøet, så er det nesten, jeg vil tippe nesten i alle miljøer, så er det stort sett ekstremt sånn back and on. Jeg kan tippe noen komikere, så er det sånn at hvis du bomber, ja, jeg har bomba i fem år før jeg fikk det til. Surfer, i surfermiljøet så er det sånn at du tipper du får full backing, og alle har vært gjennom den fasen her, alle kan kjenne seg inn i det. Men for det utforstående så blir det lattlegjort hva enn det skulle være, men jeg tror ikke
innad i nesten alle miljøer. Jeg vet ikke om det er noen unntak, men sikkert også i business å starte på, virker det som det er folk som driver og starter opp ting, investerer. Det er en helt sinnssyk backing spirit i alle typer miljøer. Men det som er vanskelig er den umiddelbare første støtten du får, er ofte kanskje fra familie eller venner et eller annet som ikke er innad. Ja, fordi det er en fase der som er utrolig ubehagelig, hvor du er ...
Du har verken kommet dit at du har funnet din flokk, men du vil noe annet, og den flokken du hadde, de synes det er corny det du gjør, fordi du gjør noe annet. Venner synes det er corny, og familie vil egentlig bare det beste. Kan du ikke bare bli, få den vanlige jobben? Ikke bare fuck, vi bare vil at du skal være trygg, ikke sant? De vil jo bare det beste. Men jeg ser jo det. Jeg har jo på veldig mange måter gått min egen stid i livet, og jo mer jeg har tørt å liksom...
Være tro mot meg og min vilje og mitt hjerte og alt det. Eller magefølelse, eller kall det hva du vil. Instinkt. Jo bedre har jeg fått det, men det har også vært fra folk man har kjent. Du blir jo sett på som anraringen. Du har jo fått kommentarer på ting opp igjennom når du sitter på et forårs-
som man husker. Men så ser jeg også at mange av de som kanskje slang de kommentarene, når jeg gjør det Europa-prosjektet, så er det de første til å gratulere og synes det er så fett. Du husker det? Ja, altså, det er ikke noe sånn bitterhet over det overhovedet, men det er så rart det der. Når du kanskje lykkes med noe, så er det lett å kaste seg på, og faen, det er fett, liksom. Men i den fasen hvor du er sånn,
som går din egen sti, så er det han raringen da, på Søttøys. Det var ikke mange kompiser, jeg kan huske, som var sånn pro-backene, kanskje av 20 nærmest, kanskje 2-3, så var det kanskje 2. Og det var folk med liksom, ikke nødvendigvis at de hadde gått ut på en egen reise selv, men var veldig nyfiken på
av å gjøre noe annet eller bære et prosjekt med risiko. Du risikerer et eller annet. I stort sett var det ikke hånd, men det er mer sånn det flir og jeg skal gjøre det greit. Det er det som er vanskelig. Men det er jo de du beholder også, er det ikke det? Det er jo de som beholder
Jeg beholder egentlig alle, jeg klandrer ikke noen av dem. Jo, jeg klandrer ikke, men du er jo mest nære med de som støtter, i hvert fall for min egen del, altså de som på en måte alltid kjører på å være skjærlig. Ja, men det er ikke alle som kanskje kommer til det stadiet i livet heller, at det kan være venner som også kommer dit, kanskje som du og han andre venn din er allerede nå, kanskje han kommer dit om fem, kanskje det må et jobb bytte til, kanskje det må en livskrise til, kanskje det må en skilsmiss til. Hva er den da, men
Hele tingen er at du kan, det er det som er så vanskelig, tror jeg, med å gå ut av det kjente, er at folk rundt deg blir venner. Du kan ikke bypasse de reaksjonene fra familie og venner på samme måte som det er mye lettere å stenge kommentarfeltet ute, det er mye lettere å stenge sosiale medier. Det er ikke så mange som gjør det heller, men som henger seg opp i Instagram-kommentarer og folk slenger dritt, at du kanskje prøver å starte en bypasse
skal vi blomstre influenser, og så bare ha hat i kommentarfeltet, så er det sånn, faen, dette var kjipt. Men det er lettere å bypasse det digitale hate, eller på folk som bare skal prøve å drite deg ut, enn det sosiale. Det er det første du møter igjen. Kanskje ofte mange som har en sånn beskyttende boble at jeg starter dette litt i skjul, for jeg gidder ikke dette...
Jeg gidder ikke, jeg vet hvordan kompisene mine kan reagere, og jeg orker ikke å ha det forholdet til dem. Jeg skjønner det. Nei, men det er nok en sånn overgangsfase. Alle som vil gjøre noe, litt annerledes må gjennom det, tror jeg. Eddie Murphy sa det, og det er litt den der ta ting personlig-biten. Dette er jo helt tilbake på at han var veldig ung komiker på 70-80-tallet, hvor han bare var...
Nummer en komiker i verden. Faen så fett det var. Man sa det at, og dette er før kommentarfeltet, men det var i det han åpnet døren for skryt og anerkjennelse, så åpner også døren for kritikk, kjipe ting. Så hvis du virkelig åpner døren for bare sånn, det er litt egentlig det du sa i starten, du er en person som nærer og bare elsker den gode feedbacken,
og har veldig glede av det, og får bare enda mer energi av folk skryter av deg, og hyller deg frem, og bærer deg frem, så er du desto utsatt for det kjipe, negative kommentarene av folk som på en måte ikke vil deg vel. Jeg vil aldri åpne den døren her, og det er derfor jeg synes det er veldig hyggelig med folk som sier noen hyggelige ord, eller skryter, og det er fått til mye, blæ, blæ, blæ. Det er sånn det ...
Det er hyggelig, men jeg tar det ikke inn over meg. For da åpner jeg samtidig den døren. Jeg synes det er godt sagt av han at da åpner du den døren med alt det andre også. Og det er ikke verdt det. Nei, jeg hørte nydelig at det var en som sa at du... Jeg vet ikke på en eller annen sånn short, eller jeg vet ikke hvor jeg så det på YouTube. Det var en som sa at den verste sykdommen du kan ha er det at du trenger eller er avhengig av kjærligheten til fremmede for å ha det bra. Mhm.
Den der å trenge den positive feedbacken fra alt rundt. Da tror jeg man bygger livet sitt på en stol med tre bein og det minste lille vindkast, så velter du. Det er bare en skapning som faktisk trenger det og fortjener det, det er jo babyer og barn. I forlengelsen av det egentlig, så betyr det at hvis man er fortsatt avhengig av den
av den konstante positive feedbacken, så har man egentlig aldri løstrevet seg fra foreldrene sine. Kanskje sånn. Nei, kanskje. Jeg tenkte jo på det litt før jeg kom hit også. Jeg er jo en introvert fyr som stort sett sitter i din stol. Holder meg bak kamera og bak pennen. Og man kan jo bli litt nervøs, og det er mange som lytter og den biten der, men så er det liksom...
Men også... Sånn, det var det med meg. Jo, for så vidt, men også i den forstanden at om folk liker meg, ok, ok. Om folk synes det er bra og kult at jeg holder på med, ok, fint, kult, men det er ikke det som gir mening, så det er en veldig barnslig måte å navigere livet sitt på, som du sier. Jeg tror nok...
Men det tok meg tid å finne ut, og jeg tror jeg fortsatt finner ut ting om det, hva som gir deg mening, og at det er måten å navigere i livet på. Du har jo kanskje hatt, du vet ikke, Einar Duing i bøen. Ja, ja. Han har vært der. Ja, mange ganger. Jeg har jo snakket med han. Jeg tror det var mange. Han skrev jo den boka «Meningen med livet», og jeg har jo skravlet en del med han om det, skrev til et par saker, og
Jeg synes han er inne på en fin greie der, mens vi er inne på mening, det der med å forbedre ting. Det tror jeg er en fin og praktisk måte å forholde seg til mening, og så må man finne ut litt hva det er for deg, eller hva man ønsker å forbedre. Men hvis du hele tiden jobber med å forbedre, det er derfor løping er så jævla fint, det er så enkelt å ta. Hver dag gi mening, hver dag bli viktig, for du skal bli litt bedre, sant? Ja.
Det er ikke der du finner den største meningen, på ingen måte. Det er også Einar inne på. Det finner du utenfor deg selv. Jeg tror hvis man roter litt og svever litt og føler seg litt retningsløs, så tror jeg ta tak i noe så enkelt som det er å bli bedre fysisk for en. Så er det noe som gjør hver dag viktig. Det er ikke...
Dagene bare grøtes ikke sammen, liksom. Samme dag, ny dato, liksom. Men det har en viss viktighet til å få til ting hver dag, da.
Det har i hvert fall gjort stor forskjell i mitt liv. Det du sa i stedet med mange som hører på, kanskje det er noen ute som, det er jo sikkert mange som driver på hatewatcher her, ikke like meg, men det er vel sånn kjent ordtak, og når du skal sitte her nå og bare sitte og høre på dette her, etter deg som hører på noe som misliker dette her veldig, det er jo veldig imponerende at du fortsatt holder ut. Jeg tror de fleste av dere synes det er interessant. Men det er vel, nå er jeg sånn i frykt av å skrive
at dette kommer fra en eller annen veldig stor gresk filosof, så jeg sier bare at det er et velkjent sitat, for det er litt pinlig. Jeg hater å kaste ut og så bombe. Det viktigste essensen i sitatet her er at den og den personen hater meg. Det er hans problem. Det er så lett sagt, og det er så lett, og det er så sant, men det er så vanskelig å kanskje komme dit. Jeg synes jo det er
lettere og lettere egentlig, både med medietrening og eksponering og alder, kanskje allermest, at hvis noen misliker meg, eller hater meg, kanskje det finnes også, så det er ikke mitt problem. Det ligger dessverre hos noen andre, og det får ikke gjort noe med. Men det er et eller annet med kanskje
Om det er noe fra... Noen er mer tilbøyelige enn andre å være det der blir likt av alle. Det har sikkert vært fase i livet. Du har bare lyst til å bli sånn... Jevnt over bare å være populær hos alle. Ja, men jeg tror det er... Jeg tror noe av det mest grunnleggende genetiske...
Vi har, er dette med tilhørighet. Og jeg tror det er noe av det viktigste vi har også. Det å føle tilhørighet. Ja, gruppeeffekte. Så jeg tror du er inne på noe helt vesentlig der. Jeg tror jo at noe av den største drivkraften til det vi ser med psykisk helse i samfunnet i dag, er at...
Vi mangler tilhørighet. Når du sitter i en leilighet på Torshov, og du går bort i morgen, tolvtrekken dundrer forbi, naboen lager seg og bacon til frokost. Vi føler ikke på en måte tilhørighet. Vi føler oss ikke viktige, tror jeg. Jeg tenker at det er store byer som gjør det, eller at det er moderne liv. Jeg tror det er en kombinasjon. Jeg tror det er urbanisering. Jeg tror det er digitalisering.
Jeg tror vi har jo en tanke som slo meg når jeg løp forbi Frankrike, så løp forbi, det visste jeg ikke da, men vi sto på en parkeringsplass, og så, faen her var det jævla mye folk. Det var en dyrepark liksom, og bare, faen her er det tirsdag klokka tolv liksom, eller noe. Og så kom det og så viser det seg at det er verdens fjerde største, eller fjerde mest kjente dyrepark, eller andre kjente dyrepark. Nå kom det, poenget var at dyreparken begynte å tenke på
Så tenkte jeg, det er synd på de dyrene, jeg har ikke lyst til å gå inn der uansett. Vi løper jo bare forbi. Og vi tenker på de dyrene som er innesperret, de fortjener et liv i det fri, og sånn. Jeg tenkte det. Så begynte jeg å tenke på at mennesker, vi er fanget i lån, vi er fanget i en jobb som vi kanskje ikke liker, vi er fanget i et
forhold som vi kanskje vil ut av eller en vennekrets. Altså det er så mye fengsler vi også har gjort da. Vi er fanget i en betongjungel som vi ikke er laget for å leve i. Vi er liksom så inne i den der vår egen dyrepark at vi klarer ikke engang å se at vi er fanget i et eller annet da. Jeg tror det er så spinnvilt unaturlig for oss å leve og strukturere oss på den måten som vi har gjort da. Jeg tror vi liksom går på tverke med så utrolig mye sånn grunnleggende biologiske mekanismer.
Vi går jo inn i arbeidslivet, nesten alle oss, for å dekke over en bolig som har et lån som tar 30-40 år å betale, og et studielån på toppen der igjen. Du tar ofte den jobben som du kan kneppe ut mest mulig lønn på, og så jobber du med, hvor du får fire uker hvor du får lov til å lufte deg utenfor dyrehagen med ferie, og så er du egentlig bunnet på hender og føtter til å møte opp
og selge timen din til en arbeidsgiver. Det var den tanken som slo meg, at vi burde se på oss selv med like triste øyne som vi ser på dyrene i dyragen. Så ble jeg møtt med en utrolig følelse av takknemlighet, for jeg bare spinner rundt der på skosålene, og har ingen forpliktelser. Jeg har en tro, kanskje min største religion, er at
Vi er et resultat av det rundt oss i utrolig stor grad. Og jeg ser liksom når jeg forenkler ting, når jeg lever i naturen, som Erling Kage sier, beveger seg i natur og blir beveget av naturen. Når det er rolig i naturen, der er det rolig. Den er jo bare der, sant? Rolig i hodet. Jeg hadde ikke hatt det så bra, liksom, eller ro er vel kanskje det jeg jakter, ro og mening. Jeg har aldri liksom følt på den
Samme ro som det siste året, når det har vært så enkelt, samtidig brutalt, altså fysisk disiplin. Men livet har vært så enkelt også, i takt med naturen, og du står opp da og da, legger deg da og da, du hører på fuglekvitterne, og du går på gresset hver dag. Så er det roler i hodet også. Verden er litt ditt speil, selv om det ordtaket kanskje kommer fra alternativ miljø litt, så er det noe.
Jeg tror det er noe grunnleggende sant i det. Omgivelsene former oss i så utrolig stor grad. Sivilisasjoner, samfunnet, og staten og Storbyen har jo veldig liten nytte av den tilværelsen, den tilstand. Altså, den får ikke output. Så da er du by og spyttehøy på en måte. Det er bedre at du er et annet sted. For du har jo ikke, hva skal du, for Storbyen skal gå rundt, så er det en sånn
Det er jo en maskin på mange måter da. Det er en maskin. Og det med byrder og plikter også, så er det noen oppsider i form av bare restauranger, parker, sosialt liv, lett å få seg et ligg. Men det er jo, det der var en som gjorde meg oppmerksom på at hva er det vi kaller en psykopat? Jo, det er kanskje hvis du
Hvis du er ute på et eller annet veldig, veldig avsidesliggende sted, eller en liten landsby eller et eller annet, så er det noen som ligger skadd, eller noen som har passet ut, eller noen som tigger. Eller hvis du går ut i skogen, og så ligger det bare et eller annet menneske som har bevisstløs, eller whatever. Sannsynligheten for at du hjelper eller sjekker at det der er veldig stor, forhåpentligvis. Men sannsynligheten for at du vil ha gjort det samme,
I en stor by, med noen som ligger og sover under en trapp, noen som tigger, noen som har slått seg, en kollisjon er vesentlig mindre, og det er tilfelle at folk ofte tar opp mobiltelefonen og satser på å dokumentere det, i større grad enn å agere eller reagere på situasjonen. Hvis det brenner, for eksempel, så er det som folk tar fram mobiltelefonen. Folk filmer jo bilkrasjer, eller ulykker, i stedet for å gå inn og bare si at noen skal...
og bistemmer her, og det er noe som heter bypasser-effekt, visst nok. Og det er, psykologen sin teori da, er jo at bypasser-effekten oppstår i store byer. Og det som da vel helt klart ble en psykopathandling i et avsidesliggende sted. På bygda liksom. Ja. Det må jo da også være det samme i byen, men i byen så skjer dette med oss at vi bare
Med meg også, ikke sant? Ting som på en måte jeg ville kanskje fikset på, eller ordnet på, eller reagert på, alle andre steder i Storbyen, så tenker jeg sånn, det er ikke mitt problem. Det er ikke jeg, ikke sant? Hvis du ser til noen som blir ranet, ikke sant? Bare sånn der, det er ikke mitt, liksom. Alle disse tiggerne, alt den ellendigheten, alt som skjer i Storbyen, gjør at du bare bypasser det. Du har masse undersøkelser på at du legger deg ned, hvor lang tid tar det for å komme bort og spørre om det går bra? Du har prøvd å kidnappe barn! Det er ikke sant, altså.
Jeg er jo helt villig, det er jo veldig anekdotisk videoforskning, men det er jo bare sånn, de går og bare filmer på gata, så går det en jente og spiser en is, alene, veldig ung da, 4-5 år gammel kanskje, så kommer det bare en svær fyr, bare tar tak i henne, løper mot et sånt bygg, eller en sånn
i luguber inngang, og så folk bare sånn, hva faen var det som skjedde? Det kom bare fire og tok en jente, og så bare, shit, ja, vet du hva, og noen veldig få som reagerte da, men, nei, det er et eller annet for storebyen, skruer med huet vårt på en ganske spess måte. Jeg tror det er unnaturlig, men jeg tror, faen, er det ikke litt som i bil da?
At du blir et helt annet menneske, du baserer objekter da, er det litt det? Du kjefter på folk i trafikken liksom, men du ville aldri gjort det i køen liksom på butikken. Skjønner du hva jeg mener da? At det er litt samme effekter som er i spill, det kan hende. Men et eksempel er jo deg å ha bodd da, nede i Spania. Så er jo bare surfere og folk som har bodd der og drivet med, hatt en liten jordlapp liksom, og bodd der, at familien har bodd der i hundre år liksom.
Det er ikke noen by, liksom. Det er ikke noen infrastruktur engang. Altså, det er ikke regulert engang. Husene er jo uregulerte. De fleste av dem står ulovlig, liksom. Eller mange av de nye, i hvert fall. Men det er jo liksom, på hjørnet der jeg har bodd, så er det en sånn tobaksjappe som selger også mat og sånne rareste butikker du har sett i hele ditt liv, liksom. Jeg lurer på om han bor baki der også. Men der kommer jeg inn etter løpetur, sant? Dritørs, tar glemt penger. Han gir meg drikke. Jeg trenger ikke å betale engang. Nei.
Jeg løper alltid dagen etterpå og kommer tilbake med noen myntur, selvfølgelig. Men jeg hadde ikke trengt det. Han gir meg den drikken. Han har sikkert ingenting. Sammenlignet med hva vi har. Hvis jeg hadde vært tørst og gått inn på narvesen og spurt om å få en kald cola, det å betale i morgen, det ville aldri skjedd. Den følelsen av tilhørighet som jeg har fått der nede på fire måneder. Jeg snakker ikke språk engang. Spansken min er...
det er jo helt lattelig, men med kroppsspråk og noen få fraser og sånn, så har vi samtaler, og jeg føler en connection med mennesker likevel, som er en utrolig god følelse. Jeg tror jeg har savnet en følelse som jeg merker nå når jeg er tilbake, hvor mye vi trenger den følelsen. Jeg tror ikke du klarer å se det før du får kontrasten av det. Akkurat som jeg sa, da du bodde i den varebilen i fjellet og ved stranden i
Sju måneder og så kom jeg tilbake til jul, og så måtte jeg innom kontoret, eller var innom kontoret en dag i jul. Jeg var helt utslitt, alle sansintrykkene. Jeg hadde ikke vært vant til det i så mange måneder. Hvor ekstremt det er, måten vi lever på nå. Mye inntrykk og...
Jeg tenkte bare sånn utenfor mobiltelefonen, for det er det eneste vi snakker om nå, det er bombarderingen og avhengigheten, at du går inn der og sjekker hele tiden og scroller, men bare det der inntrykket av å være i by. Mennesker, biler som tuter, reklamer, det var helt crazy. Det er første gang jeg har tenkt over det, og liksom sånn, wow, godta vi dette, liksom? Jeg tror du må være borte fra det ganske lenge, for det holder ikke en to-kurs fjelltur, liksom. Ja.
Men den kontrasten var helt utrolig. Jeg var helt utslitt etter åtte timer i byen. Jeg var hjemme og legget meg. Så jeg tror den måten vi har strukturert oss på er cirka at det ikke er mulig, og man kan trives sikkert. Det er sikkert drit mye folk som har det mye bedre i byen enn det jeg har, men for mine deler i hvert fall så funker det ikke. Og jeg tror for den store majoriteten også, det ser man jo på statistikkene, det er jo
Er det 50% av de mellom 16 eller 18 og 36 som sier at de er ensomme? Det er jo en statistikk du får klump i magen. Og så skal vi ha alle disse verktøyene for å skape samhold. Hvorfor er du på Instagram? Nei, det er hyggelig å holde seg oppdatert på hva folk gjør. Det er sånn bullshit liksom. Du har aldri følt deg mer ensom.
på et over- og underplan da jeg sier ikke på individuelt nivå så er det sikkert folk som har det bra, men hvis man ser det fra et fullperspektiv så jeg tror ikke det bare er telefonen jeg tror det handler om alle andre strukturer føler du ikke tilhørighet liksom, viktighet jeg tror liksom i stammesamfunnet du hadde en rolle som var viktig for at folk overlevde liksom ja
Jeg tror ikke de følte på ensomhet. Jeg tror ikke de følte på depresjon og sånt. Nei, det er nesten sånn stikk motsatt, at det nesten er en sånn lengsel etter noe annet enn den... Det er mye mindre liv, og så kommer det kanskje noen på besøk, en loffer, eller noen som har vært i krig, eller vært ute og reist, det er en ganske stor verden ute. Bare wow, og så ser man det for seg, og så bare shit, ok, wow. Hvordan er det? Men...
Det er jo litt den der, uten å vite det selv, så er du jo konstant til nytte for familien og de rundt deg, og det er bare sånn det er, men hele den der nytteaspekten også. Jeg tror det er sånn, menn med test og krise og dårlige sædverdier og alt er litt skakkkjørt, så er det ikke mange arener menn kan føle seg nyttige i dag.
med det som man har blitt skapt for med et stor grad logisk, rasjonelt tankesett og muskler og modighet, villighet til å ta risiko, villighet til å dø. Det er ikke så mange sånne ting man kan gjøre nytte for seg lenger i noen deler av det moderne samfunnet. De få som gjør det blir jo sett på som
ekstremt attraktive, tror jeg. Altså for det andre kjønn, eller bare i samfunnet generelt? Ja, litt sånn der, bare merke det som folk som jeg har respekt for, altså soldater, brannmenn, folk som har så mye risiko, og det kan være folk med mye penger også, som risikerer ting for å skape ting. Det er...
Det er veldig få arenaer igjen hvor du ikke blir en domestisert mann som skal møte på klokka. I tillegg hadde det bare vært at du fikk nytte av å bruke deg selv, så sitter du bak en datamaskin og bare er en tynn, plantespisende, testoløs fyr. Soya, som drikker baffelata. Det er jo meg, jeg spiser vegetar. Hva er du på veggis gjør du da?
Jeg spiser stort sett vegetariansk. Du gjør det, ja. Jeg har jo testet alt mulig. Har du kjørt alle typer dieter? Jeg tror jeg har testet mye. Det karnivå-greiene, det var jo lenge før det begrepet kom, hvor jeg kjørte null carb og spiste kun kjøtt der, men det er mange år siden. Hvordan var det, for jeg har aldri gjort det? Jeg husker ikke, det begynner å bli mange år siden, men jeg
hadde jo lav fettprosent og liksom hverdagen gikk rundt og sånn, det var ikke det, men jeg vet ikke, jeg har liksom prøvd meg frem til jeg har prøvd veganer, jeg har prøvd mye karbol, jeg har prøvd det, jeg vet, du må liksom ut og prøve selv, men det der å spise, få i seg mye fiber og det der har jeg likt veldig godt, i hvert fall siste halvandet året, kanskje. Så liksom det, og så
så synes jeg vegetarmaten, altså hvis du lar vegetar være vegetar, altså du spiser råvær, du spiser kikerten og lager en curry på det, liksom, og lar... Når du skal begynne med sånn der impossible og det smaker skit, liksom, men den maten, når du lar råværene være råvare, og du lager god mat fra bunnen, jeg spiser jo kun råvarebasert, så nå har det jo vært lenge... Bortsett fra på turen, da. På Europa på langs...
Vi kan jo kanskje snakke om det kostholdet der, men det var en voldsom måte. Men så synes jeg det er så jævla digg, liksom. Savner aldri kjøtt og sånn. Og selv når jeg har bodd i bil, så har det vært mye lettere å ha hermetiserte bønner og linser og sånn. Det er mye lettere. Så det har også vært en sånn praktisk aspekt ved det. Og så formes man jo av omgivelser, som sagt. Og mye av de folka som lever der nede og surfer, mye av det spiser vegetar. Ja, ja.
Det er jo som det alltid er lurt på, jeg skal ikke foregripe, jeg har et prosjekt neste år som toucher litt innom dette her. Kort sagt skal jeg prøve ut de tingene. Så det skjer neste år, så da kan vi gjøre noe gøy på det samme nå. Men det jeg tenker på er hvordan får jeg seg nok...
kan du begynne med det å være vegetarisk? Du har prøvd alt, så det er jo veldig interessant å høre her. Det med vegetar, da har du jo egg, du har kanskje noe fisk, jeg vet ikke om du slipper det igjen, ja, men... Jo, men det er ikke sånn at jeg er noe straight vegetarian. Hvis jeg hadde vært på middag hos moderne og huservert kjøttkake, så hadde jeg spist det. Det er ikke sånn, men... Majoriteten av måltiden er det. 99% av måltiden er det.
Og du greier også, da føler du at du får i deg nok mat, du har bra med energi, og du får progresjon. Ja, men jeg vil jo si, altså mat har liksom vært litt sånn strev som for meg å få i seg nok. Men det er ikke, men det handler mer om psykiske aspekter, og liksom det der at man vil være tynn, og vil være shred, skjønner du hva jeg mener? Sånne dustete ting som samfunnet har opptatt av. Jo mer jeg separerer meg fra liksom
Sosiale medier og bord i Oslo og sånn, så jo lettere er den biten. Men det er ikke noe problem å spise nok selv med de treningsmengder jeg har. 20 timer i uka kanskje. Det er ikke det det går på. Du ser jo et av de største utholdenhetsfenomenene vi har hatt i moderne tid, Kylian Jornet, tidens største ultraløper.
Jeg tror han har verdensrekorden opp og ned Montevres, tar vinn i alle løp som du kan vinne i sti og fjellløp og ultra. Begynner Western States i dag, gir comeback på Western States. Han vant det for 14 år siden, først siden han ble 37 år gammel. Spaniol, bor oppe i Møre og Romstad. Åndalsnes. Jævlig kult, vi har en verdens største løpstjerne som bor oppe. Ganske kult, men han spiser jo vegetar liksom. Og nøye. Ja.
Nå tror jeg han er faktisk veganer. Det er jo neste, vegetarianer, det tror jeg jeg skulle greide ganske fint. Jeg er jo vegetarianer frem til klokka fire hver dag, så det tror ikke jeg hadde vært noe pes. Hvis melk også er inne der, så er det sånn melkeprodukter. Ja, hele melk og sånn drikker jeg jo spinnevelk mye av når jeg trener. Hvis du har ost, melk, egg...
Da kunne jeg vært vegetarier. Jeg tror jeg kunne switchet ganske lett. Ja, men det er lett. Det koster meg null. Null. Kanskje jeg liker det bedre til og med. Jeg har null problemer. Men ja, han kjører vegetarianer. Han var det i ti år, tror jeg, kanskje. Så nå er det...
Jeg tror han egentlig nesten aldri har spist noe særlig kjøtt. Men veganer, det virker jo bare som å kutte nettopp melkeproduktene og egg. Du kutter så jævla potente varer. Hvordan faen greier man...
vekst, variasjon, må man erstatte noe, kosttilskudd. Den vegane biten er godt for meg, altså. Jeg lurer opp riktig, jeg er nysgjerrig på det. Nei, men alt sånn er løsbart med litt kunnskap og sånn, men jeg ser jo et problem da, som jeg har virkelig fått erfare nå etter de 125 marathonene, det er at jeg har null hjern igjen. Men jeg spiste kjøtt underveis, men
Riktig kjøtt? Det er bare fordi du spiser bare junk food, liksom, og det kan ikke bli noe ting. Det handler bare om å få i seg kalorier, sant? Og da er det Burger King, og det er liksom... Det er drit, liksom. Men det er visst et vanlig fenomen blant utholdenhetsutøvere, det at du...
Du tærer helt vilt på hjernelagerne. Kan du ikke bare banke på med noen hjernetilskudd da? Jo, men jeg var ikke klar over dette før etterpå. Nå har jeg ikke noe hjern da, og det merker du. Fy faen, det er altså bare å gå opp trappa. Det er den dårligste formen jeg har vært i hele livet. Hvordan merker man da? Svimmelhet? Ja, vondt i hod og sånn. Og det skjønte jeg ikke, for mittveis i Sverige...
Så følte jeg at opp til da ble jeg litt sterkere og sterkere. Smertene var helt spinnville. Men den formen, jeg følte at nå er vi på en oppadgående form. Hver dag er som å våkne ut i den hardeste dagen i livet ditt. Og du skjønner ikke hvordan du skal komme deg gjennom. Men jeg følte at formen ble bedre, og så plutselig krasja alt. Og det jeg tror nå etter tid er at da gikk det tomt for hjernelagerne. Og det som skjer er at du får færre blodceller, og mindre blodprosent, og
Det er jo det som feeder oksygen til musklene. Så vidt det bikket litt oppover, så var jeg som om låret var tømmerstokker. Jeg pustet og pete. Det skjedde sånn at det var helt tomt da.
Så de siste halvannen-to ukene var helt crazy. - Og hodepinne var sånn? - Ja, hele tiden. Jeg hadde sleit jævla mye med sår i munnen og sånn. Og det så jeg ettertid at det er typisk tegn på hjernemangel, at det sliminner og det sånn. Så jeg hadde mye sånn sår i munnvikene, det var vondt å spise og liksom.
Så det har jeg fått til å erfare, at det er sånn jern, og så må du sørge for at du har noe. Men den største kilden til jern i kostholdet vårt er jo fullkornsprodukter. Ja, sånn som vi spiser nå? For det er vel ikke storfed det største kilden på... Det er godt mulig det er det mest potente, men det vi får mest jern av folk flest, det er gjennom fullkornsprodukter i Norge. Ja.
Så jeg tror ikke det er noe stort problem til vanlig, tror jeg. Fy faen, vi lagde hjemmelaget pasta i går. Fy faen, det er digg. Altså pasta er jo digg i utgangspunktet, men bare hjemmelaget pasta, fy faen. Men du lager deg og ruller ut skjær, og har jo sånn... Presse og koke det i to minutter, og så er det bare sånn skjønnheten i en perfekt middag, bare sånn jo færre ingredienser du kan ha, bare sånn pesto, pasta...
Tror du vi hadde sopp? That's it. Noe spinat. Ja, det var det. Fy faen, det var godt. Jeg tenkte at det kom til å bli et helvete i magen med så mye carbs og pasta, men det er ganske fint i fiskenaget. Ja, når du lager råvarubasert mat, så er det noe annet. Hvor du spiser håndlaget, ordentlig pizza, kanskje du gjærer den på naturlig gjæring, og du bruker biga, og du gjør liksom...
Det er noe annet enn hvis du klemmer ned på en restaurant. Nå spiser jeg jo ikke sånne ting, men jeg vet da faen hva folk spiser. Før Europa på langs var kanskje det nærmeste jeg kom... Ja, lettbrus da. Det drakk jeg en del av. Ikke kaffe? Jo. Men det nærmeste jeg kom med ultraprosessert mat, foruten lettbrus, det var rosiner. Skjønner du hva jeg mener? Ja, ja.
Og så var det rett på ti uker med utelukkende sjokolade, godteri og junkfood. Og brus da, enorme mengder brus. Ja, man får pumpe en sukker. Ja, men skal du spise 7-9000 kalorier om dagen da, altså...
Det sitter kanskje noen ernæringsfysiologer som sier at det beste er om du får de fra hele matvaret. Om du løper to maratoner om dagen, du setter deg ikke ned og tar en stor to kilo med havregryn, liksom, og så skal du løpe. Det er ikke mulig, liksom, da.
Det er fint i teorien, men i praktikk er det ikke gjennomførbart. Den eneste veien fremover er å ha drivstoff på tanken. Det er to kilo sjokk i søndagen, og det er drit. Hvis du skulle gjort hele runden om igjen, hva som kostholdsmessig ville gjort? Jeg ville nok absolutt passe på dette med jern i hvert fall. Det tror jeg kanskje er det største, og så
Hvis vi kunne hatt et større team, altså det var meg og en fyr som jeg aldri kjente. Jeg la ut en jobbannonse på Finn, liksom. Vil du være med på verdensrekordforsøk, da kanskje du søker videograf, liksom. Og det kom overraskende mange søkere. Jeg husker ikke, 40-50 stykker. Som ville bo med meg i en varebil i 11 uker, liksom. Plukket jeg opp VM'en, som han heter da, på...
På flyplassen, vi kjente jo ikke hverandre, og nå skal vi bo oppover hverandre i 11 uker. Så det var jo bare meg og han, og han skal jo ha mye av æren for at vi klarte å sette en ny verdensrekord, uoffisielt i hvert fall. Det er ikke noe sånn offisiell rekord på det, men så vidt jeg vet så er det ingen som har gjort det raskere. Men han skal ha enormt mye av æren. Han var oppe sammen med meg fire hver morgen av
Sto på alle matstasjoner, gir deg mat, filmer og redigerer når jeg er ferdig å løpe. Vi la ut videoer fortløpende. Det er...
Det er jo en menneskelig jobb for den gutten også. Og jeg så jo hvordan han vokste. Han også hadde en reise underveis. Selv om reise er et flaut begrep. Men du skjønner hva jeg mener. Jeg synes ikke det er noe flaut begrep. Eller vokste. Utrolig. Men hvis jeg skulle gjort det, og vi kunne hatt... Jeg har jo gjort dette så spartansk og så billig som mulig. Det var meg og en fyr og en varebil som jeg hadde. Men hvis vi skulle gjort dette...
om man kunne ha et større team, så det å ha en fyr som liksom ordner ordentlig, i hvert fall et skikkelig ordentlig måltid hver dag da, når du er ferdig. Det ville jeg gjort kanskje en ordentlig lunsj også. Det var utrolig mye ferdig mat og den biten, og det er fordi hverken jeg hadde jo, har jo løpt 80 kilometer liksom, har jo ikke kapasitet, og VM'en har jo jobbet hele dagen nå, og kan ikke stå der, han skal jo redigere og liksom...
Så det er nok noe jeg ville gjort, men utover det så gikk jeg ikke ned så fryktelig mye, så vidt man er bekjent. Nå veier jeg meg ikke noe særlig, men du må bare dytte nedpå med cola og godteri og sjokolade. Det er eneste måten å få i seg nok. Du hopper tilbake, du sa i stedet når jeg hang meg opp i var at du sa, ikke sant, vokste opptatt av å ha så mange kilo før du ble shredda litt sånn samfunnet. Litt sånn
Jeg vet ikke om det er på en kroppspressdebatt eller kroppsforventninger blant unge og så videre som det har vært snakket om i mange år nå. Det er jo litt interessant. Jeg lurer jo på om begge kjønn gjør man ting
For seg selv, for sitt eget kjønn, eller for det andre kjønn. Man sier jo at jenter sminker seg for andre jenter. Pynter seg for å imponere andre jenter. At det er et sånt hierarki eller konkurranse på gang der. Jeg tror også det er en helt, det kan man ikke si, for det er bare feil. Det er en åpenbar seksuell komponent der også. Tiltrekkelse, lagt merke til og så videre. Med sminkeklær og til og med operasjoner og hele pakka, så er det sånn,
Jeg synes det er litt interessant det der med at samfunnet, før så skyldte man alltid på hennes og Maurits sinnssykke supermodeller, de stod langs veien og alltid de beste, lekkreste modellene bare i ti meters plakater langs veien. Så ofte var det modeller og motindustrien som alltid ble kroppspressmekanismen. Jeg vet ikke hvor mye man skal eksternalisere at gutter
en sånn kropp fordi det er en forventning fra samfunnet, eller liksom at det er ute sånn at jeg skal se sånn ut og jenter sminker seg eller kler seg sånn fordi det er en forventning for de samfunnet og det er et press der ute, det er et kroppspress, vi må gjøre sånn og sånn. Eller skapes det rett og slett bare ut fra hens egen...
frustrasjon av å hevde seg sosialt, hevde seg blant sitt eget kjønn, at du er ikke happy med den du er, at du da chaser et ideal som du tror kommer til å bli bedre mottatt enn motsatte kjønn, eller av ditt eget kjønn, jeg vet ikke. Hva er det mening? Jeg skjønner hva du mener, og det du litt spør om er om grunnen til at man...
dikter man opp dette idealet i sitt hode og legger det på samfunnet? Altså, er det, finnes det? Jo, her er egentlig poenget, la meg fullføre, det ofte kvinner gjør, er ting som menn ikke nødvendigvis setter så veldig pris på. Det er det som er så paradoxalt, og det menn gjør, er ofte veldig mange ting som kvinner heller ikke setter pris på. Sånn, enten å bli sånn, få en ultraløperkropp, eller bli bodybuilder, eller liksom være ekstremt opptatt av kroppmuskler. Ja, ja.
Markering, alt det. Jenter er ikke så opptatt av det greien der. På samme måte som menn er jævlig lite opptatt av at du er tynn, at du har enorme brød, eller en helt vill rumpe, eller at du er supersminka, eller operert av en perfekt nese. Menn er jo ikke interessert i de tingene der, og det er det jeg bare tenker, er det at vi legger det på samfunnet, at disse kroppspressene, eller er det bare sånn at vi...
Hva dikter opps her da? Å nei. Vær så god. Si det. Nei, jeg tror nok det er jo klart at samfunnet og liksom de inntrykkene man får inn. Det er jo det der eksempelet med at jeg tror det var i Danmark som pleide alle barna å gå med skoleveske. Så var det et av Jansport eller jeg vet da faen, et av de der sekkeselskapene som ba faen, vi selger jo ikke noe sekker her liksom.
Og så begynte de å gi gratis til de kule folka i skolegården, og så plutselig skulle alle ha sekk. Så solgte de sekkere som faen. Vi er jo drevet av forbilder og folk man ser opp til. Sånn var det jo alltid verdt. Folk ville jo se ut som James Dean, eller Marlon Brando, eller A-ha, Take on me, når det var stort. Altså, Morten Harkett. Sånne ting, det...
Det er jo hvilke inntrykk og hva man får inn, hvilken input man får inn, og hvem som blir sett opp til å hylle. Så jeg tror veldig mye er en aspirasjon til det. Det må det jo være. At man lager seg et forbilde som man har lyst til å
både etter streb og etter lignende. Og det nødvendigvis ikke handler så veldig mye om det motsatte kjønnet i det hele tatt. Nei, men de blir jo kanskje godt motatt av det motsatte kjønnet, men det er jo veldig så mye om posisjon og makt som hvordan de ser ut, kanskje. Og så har jo folk forskjellige forbilder, og derfor ser folk forskjellig ut, da, tipper jeg. Jeg har ikke peil. Men det er jo klart, kanskje folk som jeg synes var kule og sånn, det var ikke de store, det var kanskje mer de tynne,
gutta med litt tatueringer og liksom sånn kunstneriske ræringer, skjønner du, som jeg kanskje identifisert meg mer med også. Ja,
Jeg husker jeg var helt obsesst med hår, og det var kompis med noen, vi var ikke så nøye med kropp og klær, men håret måtte være spot fucking on. Skudde liksom ut i mellom 1999 og 2002, da var det håret må være fucking 10 av 10. Da var det dex wax og hårfønere og
Renati, hva faen vil vi putte opp i det håret? Det betyr jo ingenting, men det det betyr er at jeg tror at hvis du føler den dagen at det klaffer bedre, så går du med bedre selvtillit, og det er det som folk responderer på. Jeg har ikke noe om hvordan håret ser ut, men nå har jeg jo hår. Jeg pleier jo å ha bøsket og alt jeg har hatt. Ja, stemmer det. Og grunnen til det er at jeg liker ting som er løst. Da trenger du aldri å bry deg om hvordan du ser ut på hår. Det er sånn jeg er. Mm.
Sånn som nå så liksom går jeg inn på dass før jeg sender i og det er jo et kråker her liksom, men liksom du blir opptatt av sånne ting som egentlig ikke betyr noe da, og sånne ting irriterer meg. Og det irriterer meg at jeg bryr meg om det. Nettopp, ikke sant? Og det skjer bare når du kommer hit da. Ja.
Ikke til deg, men kun til Volker. Bra at jeg ikke har vært her så mye. Jævla hårpress. Helvetes press. Det er kanskje den flukten folk har på hytta, eller at man er på en Airbnb mange mil bortenfor, at man dropper den dusjen, eller fikser hår, eller barberer leggene, og at man kuler en litt med det greiene der. Ja.
liksom i varebilen og sånn du gikk i sammen altså hvor sjeldent jeg vasket klær da sånn absurd liksom trente i de samme treningsklæra en hel vinter liksom og vasket kanskje en gang skjønner du hva jeg mener men det er bare meg du driter i det liksom da og du gjør ingenting og det er ikke sånn jeg synes heller ikke at det er kumulativt skjønner du hva jeg mener altså får du hengte til tørk liksom så er det greit dagen etterpå liksom øh
Det er ikke sånn at det bare blir verre og verre. Det er de samme smerter på det prosjektet. Det er helt ekstremt, men det er ikke sånn at det går opp i himmelen. Det er en tak på noen ting. Men ja, det å gå i samme shorts og samme t-skjorte hver dag, og ikke vaske dem på halvannen måned, who gives a fuck? Det er ikke det som betyr noe egentlig, eller som gir meg mening og ro og tilfredshet. Ja.
Hvordan, på det ekstraordinære livet du har levd og lever, for så vidt også, med de prosjektene og de prinsippene, du vet jo sånn, fremmed deg et eller annet sted, kanskje man har lyst til å lage familie, kanskje ikke det er noe som er her akkurat nå, hvem vet, bare holder alle mulige dører åpne, men sånn, det er et eller annet med den der, den løypa som alle andre går ned, med kjæreste, barn, familie,
På den samme måten som han selv har blitt til og har hatt sammen med en par sånne. Men det livet er, det er vel ikke umulig, men det skal mye til å greie å gjøre et ikke A4-liv ut av en familiesituasjon. Hvis du er fra Norge eller bor sentralt da. Nei, det er klart. Nå har jeg jo valgt bort dating i halvannen-to år da.
ikke gjort noe av det liksom, men det er jo klart det å få familie og sånn, og stifte familie og sånn, det er jo absolutt kanskje det ultimatemålet, sant? Jeg tror kanskje det er der du finner størst mening også da, hvor du hva er det Jimmy Carr sier, at det der som å skjære og få barn er som å ta en kniv og skjære ut sitt eget hjerte og så legge det i et annet menneske. Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg tror det er der du finner størst mening, så det er klart det er et mål samtidig, så
må man jo treffe noen som på en måte har litt det samme livssynet som deg. Ja, definitivt. White picket fence, tomannsbolig på Lønnskog, og rusling på kontoret hver dag. Hvis det er det som er mål, så tror jeg det blir veldig vanskelig å
Fordi det er ikke noe liv for meg da. Vi hadde en lang, i hvert fall en halvtimespassasje tror jeg, når Einar Duengebøen og Øde Nærdrum var her sist. Da hevda jeg... De var her i tospann? Ja, det var i tospann, ja. Og så... Det er jo ikke min idé da, men jeg synes den rimer godt da. Det er jo mange som mener at...
Mannen skaper sin verden og sitt univers, og så blir kvinnen med inn i hans verden. Så vi diskuterte langt frem og tilbake det, og jeg tror jo mange gjør det sikkert motsatt vei. Men jeg tror i mange tilfeller at det er naturlig at kvinner ofte finner en sånn her er verdiene, her er ressursen etter mannen. Jeg blir med inn i hans verden. Så jeg tenker at man trenger ikke nødvendigvis
å skalke og tilpasse seg og tilrette seg utrolig mye hvis man har funnet sin vei og sin retning. Det kan godt være at de her parametrene blir litt skrallere, at det er et mindre utvalg, så du søker på hotell eller på booking.com, så er det sånn at 97% av damer er ikke interessert i dette, men det er fortsatt noen, ikke sant? Og noen blir kanskje av å bli kjent med en person også villig til å gå inn i en ny tilværelse i universet, fordi
Synes det virker spennende. Jeg tenker jo det her. Jeg har jo skjønt at det er et nisjeprosjekt. Det er et nisjhotell. Det er et sånn lite butikhotell. Litt sånn der rare... Kan ta høyere priser av, vet du. Det henger litt sånn der rar kunst på vegga, og liksom en sånn snodig oppskønt hotell. Det er nok...
Jeg er vel ikke den som fanne brest, sikkert. Du skal ikke noen kunder inn der som er opptatt av Gucci-vesker og shopping. Du skal sitte og limme og se på TV-serier og sånt. Det er ikke det som er målgruppa her. Det er ikke målgruppen, altså. Jeg sitter hjemme og ser på serier og sånt. Jeg er lat av natur, vet du. Vi er alle det. Jeg liker det.
Men da må jeg ha gjort jobben, skjønner du hva jeg mener? Og da kan jeg, hvis jeg har vært ute på en fire timers tur, kan ligge i senga hele dagen. Trenger ikke å røre meg. Jeg synes det er fint også, men da har du vært ute og gjort jobben. Men nei, det er et nisjeprosjekt. Målgruppen er nok ikke leilighet i bygda alene og
Har lyst til å gå og bruke lørdagen på ruslig bokstaveien og sette seg på kafé, liksom. Og jeg tror det er mange som kanskje trives og har det helt topp med det livet. Jeg er ikke annen fyn som blir inn på det. Så enkelt er det bare. Jeg skal bo på en liten jordlapp nede i Andalusia og skrive og løpe og surfe. Altså...
Etter den podden her, vet du, så har jeg garantert noen som... Det er liksom jakten på kjærligheten, bare enda litt fetere og eksotisk, det synes jeg. Jimmy Carroll hadde en jævlig fett annen analogi. Det var en som spurte, hvorfor fikk du barn? Eller et eller annet sånn hvorfor. Det var et eller annet sitat han hadde rundt det, og så sa han,
Han svarer kjapt da, jeg tenker, hva har han liksom alt på? Utrolig reflektert og intelligent. Ja, drit på han, alltid gode svar. Så han bare så, ok, se for deg der, du har jo 20 årene, og så spiller du poker, så er du på, du har det dritfett, du vinner penger, har det helt fint, trenger ikke forandre noe, du er på det samme bordet hele tiden, du har time of your life, masse frihet, alt er bare hyggelig og bra, ikke noen forpliktelser.
Så bare kikket hun liksom bort på, faen, det er jo et high stake bord her borte liksom. Og så
Og så ser den her borte, bare sånn, jo det er mye høyere innsats, mye mer risiko. Sånn, ah, skal jeg gå fra low stake-bordet til high stake? Det er jo litt fristende, ikke sant? Du vil jo, skal jeg sitte her sammen med de her low stake-folkene resten av livet? Jeg synes det er en jævlig bra bilde, ikke sant? Du ser for deg, gutten sammen, forsker med samme gjengen på slutten av 20-årene, ikke sant? Sitter sammen med gjengen, bare skal det bli noe av det? Skal vi bare fortsette med dette her og sjekke damer og drikke oss drit av tre dager i uka, liksom? Og så er det sånn, nei, jeg tar liksom over på high stake-bordet da.
Der får du liksom fama nå på tryden, ikke sant? Men fy faen, ikke sant? Når du lykkes på highstakebordet, mer finne en partner, lage familie, øppe businessgamen ditt, tjene mer penger, bli mer en voksen mann, ikke sant? Det er det bordet du skal være på. Og når du er på highstakebordet og etablert deg der, så kan du aldri gå ned på lowstakebordet igjen. Det er den verste følelsen, ikke sant? Så jeg synes det var en veldig godt bilde av hvorfor man skal...
kan vurdere å ta et steg videre, og det synes jeg er problemet. Det vondeste jeg ser er tenåringer spesielt, men også 20-åringer som sier at de har bestemt seg for hva dette her med familie og barn, at de er skråsikre på ting. Altså mennesker som er skråsikre på noe som helst i livet,
holde langt unna og vente på at de skal modne. De er i en eller annen prosess, en eller annen zone du ikke bør, håper å si, omgås med. Men den skråsikkerheten, den tjener hverken deg selv eller noen. Det tror jeg er en kjempefelle. Det er mye bedre å være agnostisk til alt i livet vår. Kanskje jeg går den veien, kanskje jeg går den veien, kanskje jeg blir barn, kanskje jeg ikke blir barn, kanskje jeg blir rakettforsker, men faen vet, kanskje jeg blir ultraløper. I don't know. Jeg er 100% enig. Altså det der...
Jeg er alltid åpen for at jeg kan snu meg ennåttig og gjøre noe helt annet, fordi livet tar deg det. Ja, den skråsikkerheten, den tror jeg, den reduserer bare muligheter. Den tror jeg ikke gavner noe, eller er gunstig for noe, egentlig. Og det tror jeg på meninger også. Hvis du er skråsikker på at du kommer til å stemme SV eller FRP resten av livet, så har du garantert enormt mye blindsoner og mye dogmatiske ideer.
Nå er ikke jeg så interessert i politikk i sånn måte, men det er jo hun der Ellen Langer, har du hørt noe på? Utrolig fascinerende dame, professor på Harvard, tror jeg. Og hun på en måte sånn akademisk bakgrunn innenfor psykologi, så vidt jeg har forstått. Nå er ikke jeg noen Ellen Langer ekspert, men har liksom omfavnet også dette med, som hun kaller mindfulness, men ikke
Ja, begrepet betyr litt annet da. Hun snakker i hvert fall om, og hun jobber på Harvard, tror jeg det er, eller Cambridge, eller hvor det er. Hun snakker om det. Forskning, alt de kan si noe om, er sannsynlighet, sant? Altså, det er jo ingenting som er sikkert. Det er kun en sannsynlighet, for at hvis vi repeterer dette, så er det ganske stor sannsynlighet for at det samme skjer igjen. Men det er umulig å vite. Det er derfor hun sier, hvis en lege sier til deg, ja, du har tre måneder igjen, eller hvordan? Ingen...
Måte å si det på. Folk har jo sagt at det er umulig å løpe 70 kilometer hver dag i 70 dager. Har jeg hørt. Hva sa de på prosjektet? Det går ikke an. Hvordan vet du det? Har du prøvd? Teoretikere som sitter i sofaen og ikke sparker på seg skoene. Har du prøvd? Ja.
Nei, så den skråsikkerheten, det handler om sannsynlighet, som hun sier. Sannsynligheten for at hvis man repeterer, så får du et utfall. Hun snakker om utrolig mye spennende skulder, som jeg anbefaler å høre på. Blant annet dette, mens vi er inne på ultra, og vi er inne på hva man tåler, og at det egentlig bare er et resultat av tanker som regel. Og det ser man, de har gjort forsøk på dette. De sier at...
til en gruppe at du skal ta 100 burpees, ta så mange du klarer, og så gir de fleste seg på 40. Og så hvis du sier til en annen gruppe at du skal ta 250, så gir de seg på 80. Det handler ikke om at de er bedre trent. Jeg har ikke sett studiene selv, men hun har i hvert fall snakket om en studie hvor de tok en gruppe, var de pleiere, eller kanskje det var husholderske på et hotell, eller om det var sykepleiere, jeg husker ikke.
Alle de hadde prøvd å gå ned i vekt og det var vanskelig å trene, men så fikk den ene gruppa beskjed om at det de gjorde var trening. De gikk hele dagen, de løftet tungt, de bærte, de bøyde seg ned, de var nede og skrubba. Dette er jo sinnssykt trening. Bare med å få den beskjeden så gikk det inn med mange kilo. Det endret ingenting annet. Si litt om hvor mye som sitter oppe i hodet. Det er ganske sykt. Nei, kulde dame.
Jeg sporet sikkert litt her. Jeg vet ikke helt hvor vi var. Vi fortsetter. Det var der jeg endte opp i hvert fall. Det var som jeg prøvde å forklare med den maueren også. Når han skjønte at han ikke måtte stå inni den sirkelen, så var det mulig å fange den igjen. Det var jo bare en tegnet sirkel. Han kunne jo bare gå over. Sånn er det i ultraverden også. Han skjønte at du må ikke stoppe bare fordi det gjør krisevondt. Det er kanskje det mest spennende...
Det her placebo-nocebo-aspektet med hjernen vår. Hvor lite vi vet ganske mye, men hvor lite vi vet hvordan det her egentlig fungerer. Ingenting. Hvor mye kan vi egentlig endre med tankenes kraft da? Ja, så tror jeg tankene ofte følger handlingen. Men ja, hvis vi tror på noe, så kan vi få til spektakulære ting. Jeg husker hver kveld under Europa-balanse, du klarer liksom ikke å...
gå ut for å gå på piss en gang du har så vondt du går rart, du klarer ikke å løpe og så skal du løpe en dobbelt maraton sover du tre timer og så skal du gjøre det samme dagen etterpå og så tar du på deg skoene om morgenen så kan det skje spektakulære ting bare du gir sjansen for det men en ting som er veldig kul som jeg tenkte helt utrolig mye på det er en scene fra boka med en bok av Ernst Hemingway kanskje hans mest kjente bok som heter Old Men and the Sea du har sikkert lest en kortroman
For de som ikke har lest den, så handler det om en fisker på Cuba, i hvert fall, som en gammel fisker, og han har ikke fått fisk på lenge. Han sliter litt, og de yngre får fisk, og så skal han ut i båten, og så får han tidenes fisk på kroken. Og det blir en tre dager lang kamp. Den måten han beskriver den kampen på, særlig på et tidspunkt, så sier han gamle mannen til seg selv, han snakker med seg selv, han er alene på den båten, så sier han at jeg husker ikke ordet, men
Men det er noe i de banene at hver gang fisken dro på nytt og begynte å trekke ut snøret, og han måtte holde igjen, så var det som en ny kamp. Og han har glemt alle de gamle kampene. Og sånn er det litt. Hver dag, eller hver matstasjon, eller hver sving, så var det en ny kamp. Du glemmer at du har kjempet 10 000 andre før. Alt som er i fokus er det neste. Og det som er at hvis du klarer å være i øyeblikket,
så er det utrolig hva du klarer å holde ut. Veldig ofte så var det sånn, jeg vet ikke om jeg klarer å løpe 70 kilometer, sannsynlig for at jeg klarer å løpe 70 kilometer, jeg har ikke peiling. Men jeg vet at jeg klarer å løpe de 500 meterne til neste sving. Det vet jeg. Jeg vet at jeg klarer å løpe de to kilometerne til neste matstasjon, hvor jeg spiser litt sjokolade og får litt brus. Om jeg klarer å løpe, vet jeg ikke. Så hvis du klarer å være i øyeblikket, så er det veldig håndterbart. Men...
Men det skjedde ofte at du begynner å spinne ut i øyeblikket, og du tenker på hvor enormt det er igjen. Kanskje du har 60 kilometer den dagen, og du har 4000 kilometer igjen. Da begynner det å bli uholdbart, skjønner du? Da faller du ut av den der tilstedeværelsen. Da må du ikke bare være i smerten i 500 meter. Du må være det i 500 timer. Ja.
Da blir det nesten uholdbart. Så det handler hele tiden om å prøve å være til stede. Da er det håndterbart. Peter Warren har vært her et par ganger. Han har vært elitsoldat og sånt. Han sa at han var helt ute i strid. Han var lost. Det var vått, kaldt. Han var helt på randen. Dette her går ikke. Det som redde han var jo
at han bare flyttet en fot foran den andre til han kom frem. Så var det bare sånn, ok, jeg vet ikke hva som skjer, jeg er kanskje død senere, eller i morgen, eller sånn, bare en fot foran. Til slutt så kommer du frem da. Ja, det er utrolig. Det er helt vilt, altså det er bare sånn, og det er vel dit det er dit sinnet må, for at man skal, om det ikke er noe overlevelsesgreie, jeg vet ikke, men de fleste av oss vil jo kanskje gi opp innen, men det er kanskje det man tror før man
Blir ordentlig testet. Ja, men hvis du setter deg i ekstraordinære situasjoner, så kan man få til ekstraordinære ting. Du må bare være i situasjonen, tror jeg. Hvem hadde trodd at jeg skulle løpe 125 marathon på spol 2, 3, 3-4 år tilbake? You're right, liksom. Men hvis du setter deg i situasjonen, så kan det skje syke ting. Vi aner ikke hva vi er kapable til
Jeg tror det var et intervju med faren til Akselund Svindal eller noe sånt som sa det, og så moren gikk jo bort tidlig, sant? Han hadde to små gutter og full jobb, og så sa han det at du aner ikke hva du er kapabel til før du må. Og det synes jeg er et utrolig flott sitat. Ta på deg skoene om morgenen, så kan det skje spektakulære ting. Det er noen ting i livet hvor vi bare ikke chaser eller faller i fellene for å se hele bildet, da. Sånn
For eksempel, som du sa, i det øyeblikket tenker jeg at det er 4000 kilometer igjen. Det er jo en invitasjon til å gi opp. Du bare piner deg selv. Men det som er rart, eller kanskje ikke det er så rart, fordi noen ting i livet bare er, at det er biologi og instinkter og sånt, men jeg tenker jo noe som bare faller alle virkelig helt naturlig, er jo det å et barn, ingen setter seg sånn der...
et mål om bare faen, når ungene her blir 18 år så skal jeg ha disse ting på plass noen har jo det, det klinger kanskje som pusher ut i karriere og idrettsløyper og gjør de et fucking monster av seg selv men de fleste foreldre er jo bare sånn
dag til dag, uke til uke, og så blir de større år for år. Det er bare prosess, og det er bare sånn, man er helt innenfor sånn at man vet autonomt, biologisk, at dette barnet her er en prosess. Jeg har ikke et mål der fram mot 18 år, så skal jeg slippe den ut, liksom da er jeg home free. Eller at...
Når barnet er et og et halvt år gammelt, eller bare et par uker gammelt, så sitter man ikke bare sånn, fy faen, er det her liksom i 18 år til? Fy faen, dette her blir lenge. Dette her blir sykt lenge. Du kan jo bare gå, både kvinner og menn kan liksom forlate barnet sitt. Så det er jo en reell oppsjon. Noen få gjør det jo, ikke sant? Men
De aller fleste gjør seg ikke den makrotanken at det er 17-18 år igjen. Ja, det blir sikkert fint, alle synes det er fint, men det føles litt dritt nå. Så der er det jo basically ikke gjør vi egentlig det. Vi vet jo egentlig hvordan vi skal gjøre ting, men når du kommer ut i en verden hvor du faktisk har mulighet til å gi opp, uten kanskje de samme konsekvensene, så kikker ikke de samme prinsippene inn. Nei, men det er som med barna. Barna er det...
barna dine så jobber du jo fra bleie til bleie eller du jobber fra barnehagehenting til barnehagehenting og legging det er jo en av de store lærdommene fra det prosjektet her det er hvor viktig det er du må ha kurs du må sette deg mål, eller så er du jo du må gjerne ha en seilbåt med et stykke av vind Kortsiktig mål, er det det som er neste lyktestål på 500 meter? Du må ha langsiktig mål og så må du bryte ned etikk
grisesmå mål, altså sånn til mikrobiter, altså dag for dag og dagene i biter, liksom. Det har blitt veldig tydelig for meg. Og livet for meg har alltid virket utrolig overveldende. Det tror jeg har vært en rot, altså jeg har alltid tenkt i de store banene. Så jeg tror jeg har trengt en lærdom, en sort også. Fordi jeg alltid synes, faen skal vi holde på med dette, jeg synes det er dritartig i dag, liksom. Skjønner du hva jeg mener da?
At det er lett å bli apatisk og nihilistisk for den saks skyld av det. Så du må ha retning. Det må du. Du må ha langsiktig mål hvor man vil. Men så må du bryte ned til bittesmå fragmenter. Og det gjør også at du holder deg til stede. Du jobber her og nå. Ja.
Det er tross alt alt du har, alt annet aner du ikke noe om. - Rettning tror jeg er et godt poeng. Det er kanskje noe jeg ikke hadde forsaket. Jeg hadde snakket med en tidligere kollega, jeg hadde helt glemt at jeg var så obsesst med dette her i 2000 og kanskje tilbake til 2016-2017, så var jeg veldig obsesst av ideen med passiv inntekt. - Ok.
Jeg tenkte aldri noe mer over det. Veldig mye bøker, mye filosofi la jeg rundt. Du legger inn innsats i noe som kan forkaste seg senere. Typisk en låt. Du gir ut en låt, kjenner ikke en krone, men kanskje det kommer penger inn på deg senere. Du skriver en bok, kanskje det kommer inn på deg. Skriv manus, eller noe sånt.
Så han bare sa sånn, faen så gøy at podcasten har gått bra. Jeg husker jo fortsatt for nesten ti år siden så sa du bare sånn passiv inntekt. Jeg skal faen meg finne en eller annen vei til å knekke ned koden for passiv inntekt. Da er jeg jo helt glemt. Og bare sånn, faen ja. Og det har kanskje vært en sånn subtil driver. Bare sånn, finn interesseprosjekt, noe som er nyttig. Også kan også en hobby som kan bli jobb, men som krysser av på passiv inntekt liksom.
Og de prinsippene er å styre tiden selv, legge ned tid i arbeid som kan forkaste seg senere. Og så er det faktisk bare sånn, ja, det er ganske mye de tingene jeg brenner for er ting som er nettopp basert på passiv. Jeg liker ikke å selge timer. Jeg liker ikke å møte opp, jobbe for noen, få betalt X sum for et prosjekt som har vært i måned. Problemet for meg med prosjektbetalt er jo den jobben du legger ned,
og får betalt for, den summen penger kommer aldri til å bli noe større. Og det produktet kommer til å være det der, da må erfaringen være helt fantastisk. Det må være et eller annet sånn ekstraordinært som gjør at det tromfer at jeg bare selger timene mine. Men jeg liker mye bedre sånn, om jeg jobber med andre, sånn, jeg trenger ikke noe upfront, jeg vil ikke ha noe sånn. Hvis det her liksom, hvis det kommer en enorm oppside på deg, så vil jeg være med på det. Men jeg trenger liksom ikke den
Nei, jeg trenger ikke den buy-outen nødvendigvis. Det er interessant. Så tror jeg folk jobber på litt annen måte hvis de ikke har buy-out. Hvis de har en stek i at dette kan ha en oppside. Det tror jeg også. Så får man helt annen forhold til det. En annen ting som jeg har tenkt mye på, som jeg har litt lyst til å spørre deg om, det er dette med takknemlighetspraksis. Det har vært utrolig viktig for meg. Å opparbeide seg en god takknemlighetspraksis.
Særlig det der å minne, faen, hvor heldig du er da. Og jeg tenker liksom den podcasten da, når du begynte opp liksom, og du banket ut episoder og episoder, da jobbet du vel kanskje fortsatt i NRK også, sant? Og så hadde du kanskje en drøm eller et ønske om at du synes det var fett, og at vi har lyst til å få til noe, ikke sant? Det var noe langsiktig mål som vi har vært inne på der, sant? At et passiv over tid kan forkaste seg da, og gi avkastning. Og så...
Og så tenker jeg på at du har sikkert dager nå hvor du tenker, faen, i dag er det drit, liksom. Jeg har ikke engang lyst til å sette meg i studio og snakke med de gjestene og sånn. Den følelsen har jeg faktisk aldri. Har du aldri det? Aldri, ja. Ikke akkurat det. Det er masse andre ting jeg ikke har lyst til å gjøre, men det har aldri vært sånn, altså jeg har aldri lyst til å dra opp i det studio og lage en episode. Det har aldri skjedd.
Da har du invitert feil folk, kanskje? Nettopp. Det er akkurat det jeg er spott om. Det blir ikke du ikke... Altså, det har vært gjester hvor jeg bare sånn «Å, shit, nå er jeg på jobb. Jeg må jobbe litt med dette her, fordi jeg vet at jeg har bukket på feil premisser». Men det har aldri vært sånn. Men du er helt riktig at det er ting på en måte sånn... Men si det er dager du har det dritt, da. Ja.
Så er det lett å glemme på de tingene du tar for gitt nå, er de tingene du drømte om så vilt, at du hadde en kone, og du hadde de flotte barna, og podcasten går så det griner, skjønner du hva jeg mener da? Jeg tror det er veldig viktig å minne seg på count your blessings, og ofte, altså daglig liksom. Jeg tror det er jævla viktig. Det er rett at de aller fleste setter pris på den tiden, eller setter pris på nåtiden senere,
Det er jo gleden av denne episoden her for eksempel, eller at du har et bursdag, så ser man på etterkant bare, faen, det var en jævlig bra dag. Å, bryllupet mitt var helt fantastisk. Og så får du kanskje bare dritstresset hele den dagen. Du greide jo ikke å nyte det, du slapp akkurat av med bare, å, fantan, fantastisk dag. Og så er det sånn gleden, nytelsen og den takknemligheten
bare hvile på at du har et minne om noe som var fint. Det tror jeg ikke er veien å gå. Jeg tror hvis du greier det faktisk bare sånn der fy faen, den kaken her var god.
I går lagde vi denne pastan. Jeg tenkte på den, fy faen, så jeg koste meg med denne pastan. I selskapet med henne. Og så spiste vi jordbær i set på, selvfølgelig hjemmelagd. Så jeg har melding hvis dere vil oppskrive folket. Så flyttet vi 20 jordbær og halvparten sukker. To-lagersprosess, ikke for å skryte. Men uansett så er det... Det var bare sånn der. Takknemligheten er bare sånn, lage mat fra bunn. Bare oss to boble. Og så er det bare sånn. Det var...
takknemligheten var der og da. Og det er det der hvis man... Fy faen så fint da. Ja, men å klare å være i det, å være såpass bevisst på at det vi gjør nå, det er jævla bra liksom. Det er fort gjort, og det er ikke sånn konstant, det er ikke noe europeisk mestre i det akkurat, men det er
Jeg har jo gjort det poenget ut av tidligere, men dette er ikke noe jeg praktiserer i det hele tatt, så folk tror ikke jeg er gjerne her, men jeg kan finne på å si til noen bare sånn, fy faen jeg er glad, det er så digg å ha høyre arm, så går vi tur bare sånn, fantastikk, hvor jævla pes alt vil ha vært uten høyre arm, så jeg har sett litt pris på en arm i dag, eller to bein, men det er mulig, jeg tror ikke vi er skrudd sammen til at vi greier å være takknemlige og sette pris på, kanskje det er noen
helt uber mennesker er ute som faktisk greier å sette pris på alt ved tilværelsen og kroppen og faen, men det er da faen, nå må du bruke hele dagen på takknemlighet faen, du har ikke tid til noe annet, liksom, sitter bare og er takknemlig, nei men litt litt
En liten øvelse her da, det er jo med damer som pleier innimellom, så kan vi avslutte dagen med å si tre ting du har vært fornøyd med i dag, eller takknemlig for, som var highlights. Det er en bra oppsummering. En veldig fin øvelse, tror jeg. En liten arkiveringsjobb før du sovner. Det kan også gjøre at du ikke sovner, jeg tror det har litt å si, at hvis du sovner inn i en stresstanke eller noe negativt, så kan det sikkert blø inn i drømmen hvis du avslutter med tre ganske
ting du har gjort i dag, for eksempel du løpte i 70 kilometerne, du sparte penger på å kjøpe mat i den boden der, ikke noen andre, og du sendte hyggelig melding til mora di før du la deg, så det er sånn nice. Jeg tror det er inne på noe, men i hvert fall en liten øvelse med takknemlighet. Hvordan opererer du? Det er ikke noe sånn bevisst at jeg har sånn
Fem minutter før, altså fem på ett hver dag, så sitter jeg ned, men jeg prøver hver dag. Det er gjerne i forbindelse med trening, og særlig hvis jeg er sliten og hater det. Minner meg selv på, bevisst blitt utrolig god på å si at du er verdens eldreste fyr. Du tjener penger, du kan bo hvor du vil, du reiser jorda rundt, står opp når jeg vil, jeg jobber når jeg vil, og jeg kan trene så mye jeg vil, altså.
Så er det klart det er ting i livet man savner. Jeg tror vi mennesker er laget for å dele ting, og det å ha en partner og sånt. Jeg var jo sånn som aldri skulle ha barn, men det har klikket for meg. Jeg har ikke lyst på å unge rett og slett. Det er jo skråsikkerheten igjen, ikke sant? Det er noe sånn immaturt over den skråsikkerheten at man skal bli noe spesielt. Skal jeg synge for alltid, eller bare sånn ...
Men jeg tror det var utrolig viktig for meg, den på en måte dyp, enorme dypdykke inn i liksom, the solitude som jeg har hatt over tid nå da, og den enorme dype refleksjonen på hvem jeg er og hva jeg vil, og de spørsmålene å bli kjent med seg selv da, som Erling Kage snakker enormt mye om blant annet. Og viktigheten av det, det...
Det har vært utrolig viktig i den forstand at jeg tror du er helt avhengig av å være kjent med deg selv. I hvert fall til en viss grad komfortabel med deg selv, og komfortabel med at man er alene. Å være alene. De tingene tror jeg er utrolig viktige for deg.
Da er det også sånn, hvis du går inn i en relasjon, så gjør du det for å dele. Jeg tror veldig mange går inn for å få. De skal få lykke. De skal få glede. Men den er så kortvarig. Og når den slutter, faen for et ufortjent press, det er å legge på et annet menneske også. Nå treffes vi, og du skal fortsette å gi meg lykke, og hvis du ikke gjør det, så har jeg ikke lyst til å være med deg. Det er en enorm ufortjent byrde du legger på et annet menneske, og hvis du ikke klarer å
ta meg til bord og at jeg har det ganske bra alene. Og så kan vi dele noe sammen i stedet. Så tror jeg man begynner veldig på feil fot da. Veldig godt sagt. Så det har vært utrolig viktig. Jeg er klar for en liten junior eller et par jeg kjenner det altså. Så det har vært en enorm reise å komme seg dit. Men ja.
Det er veldig viktig. En ting jeg tenkte mye på når jeg løp, det er på et helt annet spor, men vi sitter jo og bare er og skrabler. Og som jeg tror kanskje du har noen tanker og refleksjoner om, håper jeg. Det er at når du er så mye ute som jeg har vært da,
og løper Europa på langs, så ser du alle fuglene som du... Jeg begynte jo i slutten av mars, og så kommer du til Nordkapp i starten av juni, og fuglene trekker og sånn. Du ser regnen, den trekker etter ny beit, og alt som biologisk er drevet av vandringen, skjønner du hva jeg mener? Altså denne forflytningen. Alt, bortsett fra vi mennesker nå, vi sitter klinkstille. Ja.
Vi var jo nomader, vi vandret. Det må være noe grunnleggende, biologisk, denne prosessen. Hvorfor skal jeg løpe Europa på langs? Tror du ikke det kanskje er noe genetiske brytere der også, at man flytter det der å flytte seg? Jeg vet ikke hva faen det er. Det tror jeg. Vi har helt åpenbart en utforsket rang, at vi har gått inn der hvor ingen har bodd før, og så...
gått inn og knallet. Vi bevegde oss oppover i Europa, opp mot det kalde, mot det harde føret. Men faen, istiden er ikke ferdig engang. Faen, vi gønner opp langs kysten der, vi finner noen fisk, og vi får til det greiene der. Det er jo åpenbart noe i menneskeheten som har en... Men ikke bare den utforskeren, men også den der vandringen, at det var nødvendig. Fordi
Hvis du tar en vald, så kan du ha unger her, og så skal de hjelpe andre siden av stille havet for å fostre opp. Ja, altså den flytningen som er så nødvendig for livet. Kanskje den er nødvendig for at vi virkelig skal ha det bra. Jeg vet da faen meg. Ja, hva tror du du er inne på da? Jeg vet ikke helt. Nå bare kaster jeg ut tanker her, som jeg har grublet på mens jeg har løpt. Ja.
Det slo meg noe med et eller annet med den der vandringen, forflytningen. Det kan jo være i mindre skala også. Det er jo både menneske, om du har et revir, du har et miljø, så er det jo et eller annet med å vandre
i en eller annen retning for å se hvor du ender opp, og få bekjent med terreng og miljø, for å få en slags trygghetsfaktor, eller se etter nye ressurser, se etter nye muligheter. Det er jo enda mye tryggere nede i dalen der, det er masse trusler som kan komme denne veien, det er ressursbær, kjøtt, som ligger denne veien, det er noe i vandringen som
Det jeg lurer på er hvor mye skapt vi egentlig er til å løpe versus å gå. I og med at hjernen min fungerer så jævlig bra når jeg går. Og jeg løser alle problemene i livet mitt når jeg går. Og jeg får kreativiteten i gang når jeg går. Jeg blir sulten, jeg blir...
Jeg blir gladere, jeg blir våken av å gå. Men løpingen, da er det jo for meg en helt... Det er to veldig forskjellige verdener. Løpingen har sine fordeler og sine oppsider, men gåingen har noe helt andre. Det er det som Hippokrates sa, at den beste medisinen i verden er å gå. Og hvis det ikke funker, så gå en tur til.
Og hvis legen sier noe annet, så be om en annen medisin, eller noe i de baner. Men jeg tror man kan få løpingen, at du kommer opp på et sånt nivå, at den er som gåingen, da skjønner du. Fordi det
Det hørte jeg noen snakke om på en podcast her, når jeg var ute på denne korte rusleturen over Europa, så var det det at det handler om intensitetszoner, fordi det kan ikke være for hardt, for da struper du kreativiteten. Så det er en sånn der Goldilocks-zone, hvor du frigjør alt dette du snakker om. Så når du løper 70 kilometer hver dag, så anstrenger du deg like mye som jeg skulle gått 15-20 kilometer? Sikkert.
Det er vanskelig å si, men det er jo klart man blir god til det du gjør. Jeg løper jo med lav puls. Det er jo sånn at vi ikke kan skravle sånn som nå. Men så er det det smerteaspektet som er så enormt, og den utmattelsen som tar vekk mye av refleksjonen og kreativiteten. Jeg gikk ikke der og skrev en bok. Det går ikke.
Men så det fysiologiske bitene har vi ikke vært innom, hvor bra er det for kroppen din, for 40 og 50 og 60-årene dine, for knærne dine og ryggen din og alt, å løpe på asfalt, og så få spart deg det? Å gjøre det prosjektet som jeg har gjort, det er jo utrolig usynt. Men jeg har jo valgt å knuse meg selv fysisk for å lege meg selv litt psykisk, på en måte, men...
Men jeg sier litt som Hunter S. Thompson også var inne på. Hva var det han sa når han dør, så skal han komme sladdende inn på en motorsykkel med skrubbsår og en sigge i kjeften, liksom. Og vært ute og levd, da. Jeg tror det er noe med det. Og livet er til for å leve, sant? For å erfare. Ha et rikt liv. Du må gjerne sitte inne og ha de beste knærene og sitte inne i et polstret rom, liksom. Og kose deg med det, liksom. Men
Hva slags liv er det? Ikke noe liv for meg i hvert fall. Så jeg har prøvd det. Jeg var jo og gjorde det samme rutinen hver dag inne på et polsrarom, basically. Så siden så har jeg vel egentlig aldri klart å stoppe opp. Det har vært å backpack og reist og gått og løpt og sett fjelltopper og sett daler og skjønt at vi må ut der og erfare og leve. Men en stor drivkraft for meg også har vært at jeg har jo
vært så privilegiert at jeg får lov til å snakke med spennende folk. Jeg husker jo å være i møte med disse folkene som har vært ute på disse lange ekspedisjonene, har gått de største toppen i verden, eller gått i Polen og liksom...
Jeg husker med en gang, Thor Gotthard ville kanskje kalt det urkraft. Det er en egen aura nesten. Det er som om skuldra senker seg. De har en eller annen ro. Når du har vært inne på den dype reisen og tenkt mye at jeg fikk en eller annen følelse at de skjønte noe som vi andre ikke har skjønt. Jeg klarer ikke å forklare det på noen annen måte. Og jo mer jeg har gjort det selv, så tror jeg på det. Jeg tror liksom det er...
Gått ut og slitt og blitt kjent med seg selv og kjempet mot elementene og overvinnet ting. Livet blir litt lettere å leve etterpå. Du har en litt annen ro. Det tror jeg. Det var på en måte en aspirasjon også. Det er jo en posttraumatisk vekst på mange måter. Du treffer kjelleren.
Du går i kjelleren, du har holdt på å omkomme til havs, eller du får det illebefinnende i fjellet, men det blir en post-dramatisk vekst av det, motsatt av et traume. Den opplevelsen gjør at du vokser psykisk, fysisk, kanskje du blir sterkere, kanskje du også blir tryggere, blir mindre redd for det du kanskje en gang var redd for da.
Alex Hanold beskriver det ganske bra, tror jeg. Ikke nødvendigvis frykten, men han sier jo det at det han gjør, og det å utsette seg for, han klatrer han, sant? Han som free solo. Han sa jo det at hvis du ikke utsetter deg selv for frykt, frivillig, at du av og til står i ekte fare, så kommer du til å bygge egne farer i eget hodet. Ja, ja.
Og på samme måte, hvis du ikke utsetter deg for stress og ukomfortable situasjoner, så kommer alt du kommer til å bygge av absurde ting, ukomfortable og vanskelige situasjoner. Ja, ja, men det er jo 100%. Hvis du lever det trygge, komfortable livet uten å ta noen risiko, ikke ta noen sjanser, så den dagen det går ille, så er du...
veldig, veldig ille ut og skulle ønske at du hadde laget en plan eller hadde noe annet gående for deg selv som kunne gjøre den overgangen lettere. Du står litt urystet da. Det er jo hele antifragil-fragil-aspektet, at du blir, du er veldig trygg i å søke noe, du er veldig komfortabel, men i det øyeblikket det skjer noe ille, så er du utrolig ikke kapabel
og forberedt på å kunne håndtere den omveltningen. Hvis du hele tiden lever, ikke i kaotisk liv, men hele tiden er vant til å tilpasse deg, og det er typisk hvis du tilpasser deg naturen hele tiden, tilpasser deg, det er jo et perfekt eksempel, det er jo taxisjåfører som hele tiden må tilpasse seg markedet og finne hvor kunden er. De kan aldri gjøre det samme om og om i hverdagen nesten, for de må ofte finne, tilpasse seg markedet, det er hvor jobben er.
Og da liksom, hvis det skulle skje en endring at det plutselig er der på den siden av byen eller der, så er de allerede i et sånn mindset at det vil aldri oppstå en kjempe stor krise med store endringer da, mens hvis du
Hvis du ikke klarer å ta det og skifte, så står du uten butikk dagen etterpå. Klassiske eksempler er mann 30-årene som bare har jobbet og ikke gjort noe nummer uten seg på arbeidsplassen dritlenge, ikke er bare fornøyd, han har helt enkle arbeidsoppgaver, har ikke utviklet seg på jobben, i jobben eller utenfor jobben i 10-15 år,
og har ganske sånn marginalkompetanse som ikke er spesielt mye verdt etter de 15 årene, men du har vært en all right, en sånn liten bonde i systemet der. Så skjer det et eller annet, du får...
firma går konkurs, det blir sakte opp nedskjæringer, og du har liksom ikke forberedt deg, så da er du i en ekstremt sårbar situasjon hvor du ikke er vant til å tilpasse deg og det er jo gjerne liksom det faste lønnet du arbeider, og gjerne kanskje i staten eller et eller annet sånn type eller et stort firma som til synligheten er trygg jobb
Og så kommer det en omveltning du ikke er forberedt på, fordi du har ikke gjort noe personlig utvikling, og da er du ekstremt sårbar, og da havner du fort i en kjeller du ikke vet hvordan du skal komme ut fra. Da kommer det depresjoner, gjeldsproblemer, du kan bli single, og det er jo sånn, du kan bale på seg da. Klassisk mannenfelle, tror jeg. Det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i, altså. Men jeg tror mange kan kjenne seg igjen i det, men...
Vi er bygget for motstand. Min favorittstudie, favoritteksperiment, nå husker jeg ikke akkurat hvor det var, om det var i ørken i Arizona, eller hvor det var, hvor de bygde denne kuperen under bakken, hvor de dyrka og grodde vekster og trær i en sånn hermetisk lukka system. Var det på 70- eller 80-tallet? Jeg husker ikke helt detaljene.
Og det de så var at disse trærne, de grodde som faen i starten, sant? Hadde gode vekstvilkår. Og så så de etter hvert, så plutselig døde alle trærne. De knelte under sin egen vekt. Oi, ja. For de hadde ikke noe vind. De hadde ingen vind. De hadde ikke hatt noe motstand. De hadde ikke bygget ut systemene, og forsvarsmekanismene, og røttene. Så de bare knelte under sin egen vekt, da. Og der tror jeg det er...
Vi har liksom separert oss fra naturen. Vi er jo en del av det. Vi trenger dette, og vi trenger vinden som... Vi trenger ikke storme hver dag. En gang iblant så er det lurt å sette seg en storm, som kan være et ultraløp for eksempel. Men vi trenger litt bris og stiv kuling iblant for å holde oss robust og sterke. Og du trenger også bakterier fra andre mennesker, eller fra naturen. Det farligste er jo et isolat.
Da har du jo et immunforsvar på bunnen, og er dritutsatt for en bær på, liksom. Så det er jo... Men det ser du med toppidrettsutøvere, som lever mye i isolasjon og har gjort det fordi de er redde for å bli syke, og så går de på flyplassen syke dagen etter. Det skjer hele tiden. Null robustness. Det skjer hele tiden. Vi har jo han 400 meter løperen, og har vært syk hele vinteren, og er livredd for å gå på flyplassen, og
Det er forståelig, for du lever av å være i god form og holde deg frisk. Men paradokset er kanskje at jo mer du forsøker å holde deg frisk, jo mer utsatt er du for å bli syk. Definitivt. Man gjør det motsatt med å komme seg til naturen, og så må man tørre ikke vaske hendene hele tiden, og holde en spriten borte, og få litt bakterieflor av back in the business her. Jeg tror det er bra. Det var ikke noen hygienetur over Europa der, for å si det sånn.
Det finnes jo ikke en veikant jeg ikke huker meg ned i fra Tarifa til Nordkapp. Det er sånn. Etter hvert så gir du jo sånn, du er så sliten også, du gidder jo ikke å gå langt fra veien en gang, altså jeg aner jo ikke hvor mange som har sett meg i hockey. Du driter i det liksom. Ja. Tørker du deg en gang da? Ja, det må du, ellers så er du kjempevård i trøbbel. Så løper du alltid med dopapir og kanskje noen våtservetter og sånn. Ja, fordi...
Små problemer kan bli enorme. Friksjon, gnissninger, sårhet, og hvor mye vaselin det går på sånn tur. Du må holde... Hva slags utstyr har du? Sliter du ut sokker og sko? Ja. Du har sett flere par. Jeg er nok ganske en dirtbag. Jeg kjører på. Jeg har en enorm skopark, men etter tre-fire dager er det bare noen få som passer.
Beina er så hovne. - Med kvalitet på tøyet og sånt, hvordan er du på bomull, ull, nylon, polyester? - Jeg driter i alt sånt. - Har du ikke noe å si i det? Hva bokser du har på, eller undertøy, at det er plast eller naturstoff, har ikke det noe å si? - Nei, jeg tenker ikke. - Takk for gnistninger og alt mulig sånt? Bleeding nipples? - Nei, det har jeg aldri hatt noe problem med.
Akkurat det med nipplene har jeg aldri hatt noen problemer med. Men kanskje fordi jeg har alltid blitt mobba litt, for jeg har alltid litt stive nippler, har alltid gutta sagt til oppveksten. Fane Kjengen, du har stive nippler hele tiden. Kanskje det er vinden da, at de alltid har gnisset, skjønner du hva jeg mener? Så nå er de helvetes robuste. Men nei, jeg tenker ikke så mye over sånne folk.
Folk henger seg oppi... Jo, du skal være viktig og påpasselig når du gnisser og sånn, og få på kremer og sånt som gjør og reduserer friksjon og sånn, men folk er så opptatt av detaljene at de glemmer makrobildet. Det er samme med trening også. Folk sitter og nøler og kosttilskudd og liksom... Ut og gjør jobben, det er der slaget står. Det står ikke på om du har den og den skoen, eller om du har...
De og de sokka, eller den dyre løpeshortsen til 1300 spenn, eller om du har den du kjøpt, plukket opp fra 80-tallet, og den gamle løpeshortsen til faderen, liksom. Ja. Jeg er ikke så opptatt av sånn, nei. Jeg liker litt den der dirtbag-mentaliteten, som jeg tror liksom de gamle klatrerne hadde, skjønner du? De som flyttet til Yosemite i California der, og
satt ned og røyka bønne og spiste sopp og heiv seg i veggen høye på syre, liksom, og sånn. Og klatret i hordabuks og baris og var helt rå. For de var bare ute og gjorde jobben hver dag. Og liksom den der rockestjerne-mentaliteten, eller ikke rock, men mer den punk-punk-mentaliteten til ting. Og det er jo kanskje det som har tiltrukket meg en del med det ultra-
verden også. Det er mye raringer og misfits. Kanskje jeg har følt meg litt som det selv, og kanskje det er grunnen til at man finner et hjem der. Men det er jo ikke uten grunn at i ultramiljø så er det jo mange historier av folk som har slitt med avhengighet og
og den type ting også. Det virker som det er veldig mange som har en sånn enten kriminell eller rus historie, som har levd et ekstremt liv, og så bytter du til en ekstrem ting med noe annet, som er topptur, løping. At det er noe liksom, det er denne lille, disse menneskene ytterst på beltkurven, som er ekstreme den ene eller andre veien, som av menn, og der er det flere menn som er ekstreme ytterst på beltkurven,
Som da enten havner i fengsel, eller som havner i ulykka, eller som kanskje blir den største, villeste entreprenøren, om vil jeg det er. Det er jo de folk ytterst på beltkurven igjen, som er overrepresentert ofte. Men det er en ting som er veldig interessant med ultra, er jo at kvinner gjør det jo like bra som menn, nesten. Det finnes jo gjerne kvinner også igjen.
og jo lenger det blir, det ser man av ultrasvømming for eksempel, kvinner er bedre, og ultraløping også kan. Men det er ikke så mange kvinner som det er menn vel i miljøene og sånt, eller? Jo, og det er utrolig mye naturelskere og folk som elsker å være ute og sånn happy-go-lucky og sånn, det er ikke meg på ingen måte, for meg er det tvertet, men absolutt, naturopplevelser er en stor del av det, men
Men det er veldig mange som bare elsker å være ute og teste seg selv. Nå har det jo blitt mer og mer mainstream, men det er spinnvilt mange rå kvinner der ute som er crazy gode. Når jeg løp Nisundre for eksempel, så var det jo en del proffe med også. Jeg lå jo faktisk i teten der en stund. Jeg burde jo aldri ha gjort det. Men da...
Hun som ble nummer to er kanskje den største ultrastjernen i verden. Courtney DeWalter, hun har vært på Joe Rogan og alle disse podcastene og Ritual og alle. Hun vant jo Moab 240 for noen år siden med 12 timer på andreplassen, og andreplassen var i mannen. Hun ble nummer to i det løpet, som jeg deltok i, men hun slo meg med. Selv om vi var likt, jeg lå foran hun etter fem timer kanskje eller noe sånt, og hun slo meg med tre-fire timer i morgen.
Har ikke sjans, liksom. Nå er dette folk som lever av det, da. Det er det jo på ingen måte for meg. Det er en utgift. Selv om jeg skriver om det og tjener penger på den måten, da, for så vidt. Men ja, nei. Fy flate, altså. Det er mye rå kvinner der. I fjor var det første gang en kvinne gjennomførte dette Barclays Marathon. Fy faen, den historien. Jeg blir så rørt, altså. Hva forteller du? Nei, bare den kampen hun... Jasmine Paris, da, som hun heter...
Du kjenner kanskje tilbake til marathonen, det er arrangert som et av de hardeste, kanskje det hardeste ultramarathonen i verden, som blir arrangert av den rare karakteren som står og røyker og setter i gang løpet med en sigg. Målet hans har vært å utforske, begynte på sikkert 80-90-tallet, å utforske hva mennesker er kapable til. Det løpet har blitt en kult greie. Ja.
og hver gang noen klarer å fullføre for det er det ikke alltid noen gjør det blir bare hardere og hardere for hver gang noen fullfører Jasmine Paris hadde vært med i tre år og aldri klart å fullføre og nå var det siste sjans og hun hadde blitt mamma og den måten hun forteller du ser hvor vondt hun har og hvordan hun klarer å mobilisere og bli den første kvinnen som får til denne spektakulære bragnen det er helt utrolig
stort og rørende. Så jeg anbefaler folk å gå inn og se den dokumentaren på YouTube. Hvis du er interessert i løpning.
Det er bare menneskelige ting for å... Det er jo folk etter episoden her nå. Nå kommer ultraløpingmiljøet til å bare sprenge i taket her. Nye høyder. Du kommer til å renne inn i inboxen din med friebrev og løpekopiser og Strava boys. Ja, de må gjerne sende melding på Instagram, men den appen er slettet allerede, så jeg hadde ikke holdt pusten for noe svar i hvert fall. Men ultraløpingen har jo eksplodert i Norge også. Ja.
Når jeg begynte med dette for noen år siden, så var det jo ikke folk som visste at det eksisterte engang. Men jeg så i fjor var det vel 5000 norske deltakere, og det er vel forventet å bli mye høyere i år på norske ultraløp. I Norge, det er jo mange som løper i utlandet. Nei, det har blitt veldig svært og utrolig profesjonalisert. Nå er det jo ikke bare de kobboiene som...
løper i en gammel oppklippshorts og tar seg en sigg og en viske på start liksom, altså som jeg synes er litt synd, og jeg liker litt den der kult greia, men samtidig er det utrolig flott at at flere flere på en måte kan få erfare de positive effektene med å være der ute og presse seg og lære seg selv bedre å kjenne det synes jeg er utrolig flott så nei, mer ultra ultra til folket
Mer fucking sultra til folket. Vi skal begynne å gå litt inn for landing her nå, så må jeg si det har vært helt rått å høre. Vi har fått høre litt av overflaten, at du er ekstremt mye mer historie og substans inn enn det vi har rukt å snakke om de to og en halv timene i dag. Så det er jo sånn, jeg håper vi får... Har vi snakket så lenge nå? Jeg håper jo at du gjør noe mer ut av denne
Bare, mange ser kanskje veldig tørt på det, bare sånn 70 kilometer hver dag, 70 dager. Logisk at det er en fysisk reise, men det vi har brukt mest tid på i dag er jo spirituelle, emosjonelle, psykiske og litt den fysiske delen av en sånn typ påkjenning og
hvorfor og hva man sitter igjen med. Jeg har fått kos meg veldig. Jeg har kos meg veldig. Vi har skravlet litt om alt, men til syvende og sist så handler det om alt som skjer mellom øyene. Det er jo det vi lever med. Hvorfor skal folk følge det du skriver? Er det Aftenposten stort sett, eller er det noen andre kanaler som er litt tålt på meg?
Neida, det er vel stort sett det det går i, levere litt artikler her og der om alt og ingenting, og det synes jeg er spennende. Og så kommer det jo, siste episode kommer jo på YouTube, og på Instagram er vel rundt hjørnet snart, kanskje det allerede er ute innen dette kommer ut, nå vet jeg ikke når det er, men det er jo de kanalene, men jeg er jo ikke noe aktiv.
Kommer til å være. Såpass ærlig må jeg være, men lykker å holde meg for meg selv og holde på med egne ting. Du må ta inn et par apprentices som du tar med ned til Spania, leve sånn som deg i halvt år, og så koster det shitloads å være med. Så blir det liksom biintekten din, og så får folk som er i en eller annen
situasjonen i livet som trenger det, så kanskje det kan være en vei ut for mange å følge dine fotspør. Det blir sånn kultleder. Nei, det har vært det i alle fall. Men det blir nok ned til Spania, ja. Kultleder, det er noe, det er ganske, det er goals. Ja, du...
Det er nok mat til noen episoder å diskutere de karakterene der, tror jeg. Absolutt. Nå vet jeg ikke hvordan det er å løpe med komfiballs, men du skal i hvert fall få med deg noe deilig komfiballs på vei ut herfra. Ok. Så da kanskje komfiballs blir den nye store ultraløpingsbokseren. Kanskje jeg hadde løpt...
satt en enda villere rekord hvis jeg hadde hatt det, er det det du sier? Det tror jeg faktisk. Hvis du skulle løpt Europa på langs en gang til, så er det da jern, må du huske til neste gang, og så comfyballs. Da får du sponset hele turen. Comfyballs kommer til å være sånn der følgebil med kastebokser, shorts, etterhver når du sliter ut. Det er jo jævla bra i tatt.
Det er bra. Jeg må også nevne en annen sponsor på tampen der, som er Folio. Hvis du skal begynne å tjene penger på denne ultraløping-businessen din, så må du få deg en Folio nettbank. Det er den nye, deiligste banken for frie sjeler som oss.
Hva går de, holdt jeg på å si? De ligner veldig på en annen bank som ikke er, jeg skal ikke nevne konkurrenter, men det er en bank som alle vi unge brukte før, som ble kjøpt opp. Den her minner veldig om den. Veldig deilig i bruk og alt mulig sånt. Nå skal du få en liten termokopp fra Folio på vei ut her. Da har vi fått en name drop av sponsoren også, som vil si tusen hjertelig takk for historier, tid, tanker og ideer.
Tusen hjertelig takk for at jeg fikk komme. Det har vært veldig trivelig. Du må komme tilbake når enn du vil. Åpen dør. Det setter jeg pris på. Takk, takk, takk. Det har vært fint.