Thomas Robsahm | a-ha, Dokumentaren, Konfliktene, Take On Me, Harket, Waaktaar-Savoy, Furuholmen

Thomas Robsahm, en filmskaper aktuell med en a-ha dokumentar, snakker om banddynamikken, musikken, og sin egen karriere. Han er fascinert av a-ha, men er også kritisk til at bandet ikke har utnyttet sitt potensiale. Robsahm diskuterer også hvordan musikkbransjen har endret seg, fra fysisk salg og radiospilling til streaming og digitalisering. Han reflekterer over sin egen barndom med en berømt far, og hvordan dette har påvirket ham.

Transcript

Det er veldig lite prøving og feiling som er veldig rart egentlig, men for en statlig aktør som har ingenting å tape på å prøve å feile. Ja, ikke sant. Jeg er helt enig. Men det er fortsatt å bli litt sånn redd. Vi mangler litt sånn visionære folk som er som på egenhånd sier dette prøver jeg. Hvis alt blir kommittébasert, sånn som han som fant på The Voice, han var en mann, og han som fant på nytt på nytt opprinnelig var en person. Det er veldig ofte en person som kommer på brillante ideer, og så må det ofte en person til for å se potensialet, ikke en hel kommitté. I et plassselskap er det gjerne en person som sier, dette er et rop som må slåss for det internt. Men hvis alt skal være sånn komiteepassert, så blir det et sånt minstefelles multiplum. Det er veldig sjelden, det er ikke så mange mennesker som har det der, - Det er veldig mange som er flinke til å stå på bremsen og med rette sikkert se masse feil med prosjektet. Hvilke prosjekter sin spefødsel er ikke stinn av feil. Det er nesten skjermet med å starte opp nytt, at du kalibrerer og er inn mot noe som blir bra, i hvert fall i en serieproduksjon. - Det er morsomt at du sier for eksempel Lille Lørdag, jeg jobbet i U rett før Lille Lørdag kom. og hadde Bård som min assistent blant annet, og Harald og alle den gjengen der var jo liksom ugjengen. Og så når de skulle lage Lille lørdag så var det egentlig tenkt som et program som skulle være litt sånn aktualitetsprogram, som der det er konserter denne uka, og intervjuer forskjellige folk som hadde forskjellige ting på gang. Men så viser det at sketsjene var det som fungerte best, så etter hvert så hvis du ser de første programmene på Lille lørdag så tenker du: Hva er det de holder på med? Så, ikke sant? Det var sånn der, denne uken spiller det og det bandet på Rockefeller og sånne type ting da, så tok sketsjene mer og mer over, og så ble liksom Harald og Bård-konseptet født ut av Lille Lørdag gjennom sånn prøving og feiling. Det er veldig interessant. Hva? Ja, det er veldig interessant. Ja, først, altså Bård, han var min skript, og han skulle... Plutselig skulle de ha noen julesending. Og så var han plutselig foran kameraet og gjorde noe litt morsomt. Så var de sånn, ja, Bård er jo litt morsom. Og så var det sånn u natt, og da skulle han være sånn som hadde kamera oppe på hodet, sånn at kameraet Da han løp rundt, så ble det gjerlig funnig bare å se på det. Da var han litt sånn støntreporter, så funket det ganske bra. Så kom Lillehørda, og så Harald på sin side, var jo egentlig sosiolog. Så han kom jo inn i UF for å uttale seg som ekspert. Så blir du venner med gjengen, og så plutselig har du noen ideer, og så plutselig var de født ut av det. Det var Karin Julesrud, hele U-konseptet til Karin, var jo liksom sånn, la oss gjøre noe helt annet, la oss holde til i disse brakkene her. Så den type greie som U representerte, og det var masse feiling der, men også masse som ble dritkult. Jeg husker det på slutt. Jeg er født i 1982, og det her på begynnelsen av 90-tallet, var det ikke det? U startet i 91, og jeg ble med fra høsten 90, nei, våren 93. Nei, høsten 93 og våren 94 var jeg med. Og Alex Rosén startet i U. Det stemmer det. Katrine Irgens Nilsen startet i U. Bibik i ringen. De som nå er bakkamera, Katlin og Katrine Vik som fortsatt er i NRK. Men foran kamera så har du Alex, Bård og Harald. Ja. Det er vel de tre mest kjente som kom ut av U. Men så har du Martin Tyldum, regissør. Han startet også i U. Det er absurd å tenke på. Når du har sånne der gruppebilder, så har du meg, Martin Tyldum, Bård Harald, Alex Rosén, og så en god del folk som nå er mer kjent bak kamera. Dette høres jo litt sånn once upon a time in Marienlyst. Det er jo litt sånn morsomt å se tilbake på hvor hva all den prøvingen og feilingen, hva det kan resultere i av, det var et kjempegodt eksempel, synes jeg på. Kanskje som vi var liksom før vi skrudde på her, at det er kanskje mangel var at man tar sjansene for å prøve ut noe og se hva det blir til, og hva faktisk de mennesker som er involvert faktisk kan ende opp med å endre rollene sine totalt da. Ja, det var veldig interessant de årene i EU egentlig, fordi Karin Julsrud var liksom sånn utrolig ivrig på å prøve ting, og hadde liksom veldig tro på unge, ferske folk som kunne, ja, og veldig sånn åpen for alle slags ideer. Så det kom jo en hev av folk ut av det da, både som er kjent for folk flest, men også en hev med skikkelig dyktige fagfolk som nå er i forskjellige stillinger enten NRK eller i andre kanaler da. Tonje Steinsland for eksempel, og Bård og Harald og Alex Rosén og så videre. Det var virkelig en vilje til å teste ut ting. Og mye interne kamper Karin hadde i NRK for å få det til. For min del var det nesten som en filmskole. Jeg hadde begynt litt sånn som man gjorde i filmbransjen den gangen. Man var liksom filmarbeider, og så etter hvert var man kanskje heldig for å lage en kortfilm. Og så kunne det da føre til en spillefilm. Men for meg var det to kortfilmer, og så plutselig lagde jeg spillefilm. Og når jeg var ferdig og ikke hadde gått på filmskolen, så følte jeg meg egentlig litt sånn fersk. Så det å jobbe i U i to sesonger, det førte til at jeg fikk mer mengdetrening enn jeg hadde hatt tidligere. på de årene før jeg lagde spillefilm. Så etter det så følte jeg meg mye mer rustet til å gå videre og lage flere dokumentarer og etter hvert kombinere å være produsent og regissør. Så U var for meg litt sånn filmskole, egentlig. Det der høres ut... Den måten å lage TV på, eller skape TV på, hvor man tester ut i så mye større grad enn kanskje man gjør nå, da. Dette var jo så tiden før formatene, kick-gangene, altså TV-formatene, for de som ikke er kjent med teknologien, så er det en slags Lego-brosjyre på hvordan du skal lage et TV-program, som er blitt testet ut i kanskje andre land, suksesser som vi henter inn og bare versjonerer her hjemme, og det er jo... antitesen til kanskje det vi snakker om her nå, hvor det er ingen overraskelser og rollene er ekstremt satt og alt er veldig prosjonalisert, mens det andre er mye mer enn lekegrinn hvor du kan ende opp med total kaos, men også noe helt uvurderlig gull. Ja, og at ut fra U kommer Lille Lørdag som starter opp som et aktualitetsprogram med en og annen sketch, men som etter hvert blir hele fundamentet for Bård og Harald. Ja. Og det var helt klart et resultat av lek og prøving og feiling. Så hvis man tar en titt på Lille Lørdag i dag, ut fra hvordan man husker det, så er det ganske morsomt å se på hvordan det startet. Og på en måte i det hele tatt det at Bård som var bak kamera, Harald som egentlig var sosiolog og kom inn i den funksjonen, plutselig begynte de å leke sammen, og så vokste dette sammen. gradvis til å bli det det har blitt. Så absolutt ikke noe formatert der. Veldig mye eksperimentering og veldig mye tillit. Når jeg var der for eksempel, så fikk jeg lyst til å lage en dokumentar om et norsk band som da var veldig aktuelle som heter Klofinger. Som hadde slått gjennom i England som et av få band etter AHA. Og da var det liksom sånn bare kaste seg på turné med de. Ja. litt sånn midler fra fra redaksjonen at liksom sånn, ja, følger klåfing på turné, det må vi gjøre, det prøver vi og så bare kassa man seg rundt og leide en campingbil og fulgte etter de så Så det var min første sånn rene musikkdokumentar faktisk, en halvtime om Klofinger. Og så har det jo blitt noen flere etter det da, men det var en herlig måte å komme i gang på. Og for en spesiell tid da, bare for å ta det bandet, og så den gjennombrudslåten deres, jeg vet ikke, er det lov til å si titteren på den? Er det lov til å si titteren til Klofingers gjennombrudstinger? Og jeg hørte på den på YouTube her og da, og tenkte sånn, herresus, hadde det her, hva hadde skjedd hvis Klofinger slapp den låten i dag? Det hadde vært mye vanskeligere i dag, men allerede da så var det jo faktisk en kritikk av at man brukte det ordet. At det ordet som egentlig ble brukt for å undertrykke svarte ble brukt av svarte selv. Men det er klart det fungerte ikke sånn optimalt i USA. Så når de slapp på platen i USA, så ble den låta ikke med. Og nå i ettertid så har de andre låter som faktisk er større. Hvis du sjekker Spotify og sånt. Så jeg tror de er kanskje litt glad for å slippe det. For når du har et refreng hvor det ordet gjent oss og gjent oss og gjent oss, så er det litt tricky da. Jeg skulle nesten tro at det der skulle bli misbrukt av en eller annen sånn... nynazistgruppering eller noe? Ja, så Mötley Crue som ikke er kjent for å være utbreket antirasister, de pleide å sette på dem før konserter. Og da var det nok ikke nødvendigvis bare på en positiv måte. Men det musikkverden, det er noe, nå er vi veldig inne i TV-verden, og du har jo vært i TV-filmeransjen i mange ti år, men musikk er også en sånn rød tråd gjennom hele karrieren din. Helt klart. Jeg startet jo med bandvirksomhet før jeg begynte i filmeransjen, det vil si det stemmer ikke at jeg fikk noen barneroller, På grunn av at moren min jobbet i filmbransjen først, og så flyttet vi til Sørlandet, og der knyttet jeg meg til et bittelite punkmiljø i Arndal, og et alternativmiljø av Arndal Rockerklubb og sånn. Og da var det liksom fansiner og kassettselskap og konserter og festivaler, og egne band da. så selv om jeg ga opp i første runde musikkarrieren ganske kjapt i 85 så har jo musikkinteressen vært der alltid og jeg vil jo si at hvis jeg måtte velge mellom å ta med meg fem plater eller fem filmer på en ødeøy så hadde det blitt fem plater For musikk blir man ikke lei av, men hvis jeg måtte se de samme filmene gang på gang, så hadde det blitt gærent. Så musikken står nok, liksom, hakket sterker for meg, sånn passion-wise. Og det er noen ganger jeg har tenkt, liksom, jeg burde vært i musikkbransjen. Men på en annen side, ved å være i film- og tv-bransjen, så kan liksom musikken få lov til å være en hobby og en sånn passion, da, og ikke noe man liksom... Hadde jeg måttet leve av å være i musikkbransjen, så kanskje jeg hadde hatt mer person på film. Jeg vet ikke. Men en ting vi kommer sikkert til å bruke mye tid på i dag, det er jo det du er aktuell med faktisk fra med nå. Dette har vært en langvarig produksjon, men den har nettopp blitt vist... Hatt en filmpremier i, det jeg snakker om nå er jo den kommende AHA-dokumentaren, eller er det riktig å si kommende når den allerede er lansert for FIFUN, men den kommer til folket nå i høst, gjør den ikke det? Jo, her i Norge så kommer den 3. september, og den har vært vist på Tribeca Filmfestival, hvor den også fikk publikunnspris. Oi, gratulerer. Det er hyggelig og veldig morsomt, men det er klart. Jeg vet jo at en musikkdokumentar skal være rimelig elendig for at ikke fansen digger den. Men samtidig har jeg lagt merke til responsen og følger litt med på hva folk skriver om filmen og sånn. og føler at så langt så har den liksom truffet litt på noe av ambisjonene jeg hadde for filmen da. - Det er jo et stort, stort norsk kulturhistorie stykke det her. Følte du det som en tyngde av en ansvarsbør her eller? Det er jo det at man noen gang får en idé, kaster seg rundt, plutselig er man i gang, plutselig skal man gjøre det, og plutselig kommer det ansvaret å tynge litt mer. Først og fremst bare at ting skal bli bra, og det er jo med dokumentar som med fiksjon, at det aldri er noen garanti for at det svinger, for at det virkelig blir bra. Så det har klart vært litt tyngende på en måte, men samtidig så... har vært drevet av en sånn jeg er jo veldig fan da av bandet, men samtidig så er jeg jo veldig nysgjerrig på hvorfor i verden ikke de har klart å utnytte det enorme potensialet sitt enda bedre. Hva er det? Ja, man har hørt om konflikter og det er et eller annet som skurrer i det bandet, men hva er det? Og hvorfor klarer ikke tre så unike individer å forene krefter bedre Enn de klarer da. De klarte det jo åpenbart i starten, men så rakna det liksom. Og det er jo noe av det filmen prøver å finne ut av, hvorfor i verden kommer det ikke mer musikk? Hva er det som står i veien for å lage mer musikk? Hva er det som står i veien for å lage et album som blir stående igjen som en udiskutabel klassiker da? Selv om de har jo lagd album som står igjen, altså begge de to første ble for eksempel valgt til noen av de beste, altså nummer to, nummer tre, en sånn kåring som Måndal hadde, hvor Katonef ble nummer en. Og internasjonalt så trekkes jo kanskje spesielt Scandal Days frem fra tid til annen, men de har jo ikke den posisjonen som Depeche Mode har, U2 eller The Cure har, og jeg ser egentlig ikke noen grunn til at de ikke kunne hatt det. Og så er spørsmålet, er det deres egen feil? Eller er det det at de ikke er brittiske, og kombinert med at de ikke er verdens største kreddband, er det det som har stått i veien for det? Eller er det det at de selv ikke har laget det ultimate albumet? Spennende. Det er mange tråder, det er sikkert ganske kompleks svar. Det er jo også... Kanskje hvis vi ser over til Sverige og mange av de svenske aktene, der har kanskje mange av de største svenske artistene flere store hits å lene seg på. Hvis man tenker tilbake, så ble jeg jo Det er nesten som en forbannelse med ekonomi, at det er den der, som vi også har sett på norske artister som Nico Vins og andre senere suksessere, at å toppe den første gjennombrudssingelen kan jo være en evig forbannelse for artisten, og en milepel som du ikke greier å gjøre på nytt, og som driver deg til vannlid da. Kanskje, det kan være en av komponentene. Helt klart. Jeg tipper at de noen ganger har tenkt tanken om hva det er eller var det det motsatte? Det er sikkert litt delte meninger i bandet også, men samtidig så ser de jo det at uten den hitten så hadde de kanskje ikke turnert en dag i dag. Eller kanskje de hadde turnert, men da mye mindre skala. Det hadde kanskje noen vært fornøyd med, noen mindre fornøyd med, så det er jo delte meninger innad i bandet på det, men den Den låta har jo gitt dem en helt unik mulighet til å fortsette til å spille store stadioner, eller i hvert fall store konserthaller, fortsatt en dag i dag, og stadioner når de drar til Sør-Amerika. Så jeg tipper de ikke ville vært den foruten, men det er klart. Spørsmålet er jo også om det er flere ting, for jeg tenker den låta er en ting, men både bandnavnet og image de hadde en stund, plasserte dem jo som veldig sånn tenåringsband, og det å liksom klare å rive seg løs fra det, som de jo prøvde på, det har noen band klart, og noen ikke klart, og de... har jo klart det sånn delvis, men jeg merker jeg blir liksom provosert av brittisk musikkpresse som kun trekker frem å ha i forhold til take on me. Og kanskje den James Bond-måten? Ja, litt den også, men at de ikke ser hvordan for eksempel Some Move On var en comeback-låt som var helt, helt, helt suveren, og at de har hatt hits så sent som da Putter the Mountain, som på en måte var inne på brittisk liste på topp 10, og at de liksom ikke trekkes frem mer som et band som har laget formidabelt mye bra musikk, det synes jeg er helt produserende, for det er ganske mange bands som jeg også liker veldig godt, men som jeg mener ikke har i nærheten av den samme katalogen, altså bredden i katalogen å vise til, men de er brittiske, de er en del av kreddgreia, de var i de tradisjonelle musikkavisene fra den tida, mens har liksom alltid vært et glossy band, og Og mens The Pesh Mode klarte den overgangen til å bli kreddband, så har ikke AHA klart det. Det er også litt pussy det der med at du kanskje, tenk på noen av de største artistene og bandene gjennom historien, hvor kort tid mange av de har holdt på i forhold til suksessen deres. Men AHA har jo holdt på fryktelig lenge nå, og det er jo, jeg gikk gjennom alle albumene i sted til frokost med kaffekoppen og Det slår meg som selvutnevnt AHA-fan. Siden jeg var liten så er det forbausende lite, og jeg jobber med musikk, og forbausende lite av den nye AHA-musikken jeg kjenner til. Og de siste albumene. Det må vi bare diskutere litt senere når vi kommer litt inn i her, for det virker som det skjer noe rundt 2000-2002, det er lifelines-albumet, både på arbeidsfordelingen, at ting virker mye mer gruppert og sånne ting, men det kan jo være det der med å gå ut med et smell. Det er jo en klisjé med tanke på skuespillere, kjører. Tarantino har jo snakket om nettopp i Jorogen at han skal gjøre sin tiende film og ferdig med det, for han har lyst til å gå ut med et smell og ikke bli den der som holder på helt, han blir irrelevant. Så det er jo det også at de i den tøffe perioden, i en voksen alder, skal fortsette å lage kvalitetalbum. At det kanskje blir en katalogens, nesten spiller mot sin hensikt, kan jo også være en greie. Det er litt kuriøst, for det er vanskeligere for et band å opprettholde, du ser mange solartister, Bob Dylan, For eksempel, han kan jo komme tilbake med et knallalbum når som helst, men det virker mye vanskeligere for et band av en eller annen grunn. Jeg har lurt litt på det. Kan plutselig være sånn, Springsteen tilbake med et knallalbum, første på 15 år, og Dylan med sitt beste på så og så lenge. Neil Young er tilbake i form, og Leonard Cohen og så videre. Men band er det mye vanskeligere. Du så den der Bee Gees-dokumentaren som... Jeg bare ramlet over den. Jeg er pres... for et hell det var, og jeg kjenner jo veldig godt musikken deres, jeg er veldig glad i disco-musikk selv, men det var, det visste jeg jo ikke at de begynte som en sånn smørsangerband og gikk liksom og redefinerte seg selv, og de greide jo den reisen der, helt liksom folk begynte å hate discoen, det er en helt utrolig reise egentlig, hvordan de kunne være så enormt store og ble liksom eksponenten for glam, catchy, melodiøs, vokal, harmonisk disco til å bli forhatt da. Men altså de fikk jo til den der, de måtte, de ble jo kanskje litt tvunget å gi seg for at folk bare plutselig skulle hate dem, men de fortsatte jo i manesjen med å skrive for andre, så de har jo tatt litt annen type artistliv. Mm. enn å ha. Det er morsomt det der, for jeg var akkurat i den alderen som gjorde at jeg hatet Bee Gees som pesten når de kom. Men noen venner jeg har som bare er noen få eldre enn meg hadde jo et forhold til Bee Gees fra 60-tallet, og der var de jo suverene faktisk. Så jeg har jo blitt stor i sånn 60- og tidlig 70-tall, så jeg sliter fortsatt litt med noe av den litt veldlyse vokalen på en del av låtene, men liker en del andre ting. Og nå spiller jo Han som fortsatt lever låter på nytt med litt mer sånn country sound og sånn. Det er nydelig altså, så jeg også likte den dokumentaren veldig godt og har blitt en Bee Gees-fan med årene. Men det er klart, altså de hadde jo superhits tre-ti år på radio. De hadde en stor hit på slutten av 60-tallet, sværhits på slutten av 70-tallet, og så fikk de et comeback også på slutten av 80-tallet med den You Win Again. Så de klarte å komme seg ut av den disco- hatgreia faktisk. Men så begynte jo flere medlemmer å falle fra og sånn da. Men Nei, altså, tilbake til å ha, så vet jeg ikke. Hvis de hadde gitt seg til første runde, så var det jo på en måte da, da rakte de å lage et par rockalbum, og så var det liksom over, og det tredje albumet skuffet jo mange etter Scandal Days, så jeg vet ikke, de har nok følt et behov for å prøve å adde litt ekstra til katalogen, og spesielt Paul er jo ekstremt opptatt av å få flere albumer. gode låter inn i katalogen. Som han sier, om 20-30 år så kommer folk til å bry seg om låtene, ikke om krangelene, ikke om konfliktene, men kun om du går på lista og ser hvilke låter er bra. Og der skulle de nok sikkert ønske seg at flere låter enn Take On Me ligger på topp der i forskjellige versjoner, men sånn er det. Kanskje min ambisjon er at flere skal oppdage musikken da. Det er utrolig viktig. Det er liksom min sånn ambisjon i forhold til at jeg er å ha fan, men samtidig så vil jeg også lage en film som er så ærlig som mulig i forhold til det jeg har funnet på den veien i den prosessen med å lage filmen. Og der har jo... Det er så enkelt som at det starter med et ønske om mer musikk, og når svaret er ja, ja og nei fra henholdsvis de forskjellige, så blir det på en måte, ja, men hvorfor? Og så forteller jeg historien om å ha, og så får vi små glimter av hva som kan ha ødelagt for at de ikke er helt funksjonelle sammen. De er jo verdens hyggeligste personer hver for seg. Veldig lett å forholde seg til, veldig hyggelige mennesker hver for seg, og så er det det. Det blir når det er alle tre, da er det utrolig vanskelig å få til ting. Det er mange som har samling av dere som er band og mennesker-artistforhold mye som et forhold, eller som en familie. Og at det er nøyaktig samme mekanismene som gnissningen, at hver for en og to og to kan fungere veldig bra, men når storfamilien skal samles rundt julebordet, så blir det et helvete. De har et forhold, og de har et barn som er venner, Og det barnet gir dem masse gleder, men også utfordringer. Og så må de holde sammen for barnets skyld. Men de har jo et liv hver for seg også som sikkert også gir glede. Men når du har blitt vant til den publikumsresponsen, det at du når ut på en helt annen måte, kan komme tilbake på lister, kan få... låter inne i filmer og så videre, det er klart at det frister, uansett hvor vondt det er å gå inn i. Så mange som er den som har trukket seg ut egentlig begge ganger, blir jo liksom fristet til å gå inn igjen hver gang det er noe som lokker. Han har kanskje hatt litt sånn å ventilere med noen kunstprosjekter på Henni Unstau, og har jo hatt noen fornebueprosjekter og sånn, så det er sikkert litt sånn... Men det kan vi komme tilbake til etterpå. La oss hoppe litt tilbake i tiden nå, og Når kom ideen din om at er det ingen skal gjøre en dokumentar på å ha, dette her skal jeg gjøre, og hvordan i helvete skal de velge meg til å gjøre det her? Hvis jeg skal gå helt tilbake til røttene, så er det jo sånn at jeg så Beatles-filmen Let It Be når jeg var sånn ti år. Og selv om musikkinteressen ikke var sånn Jeg ante ikke at jeg skulle bli filmskaper når jeg var ti, men jeg husker jeg var så sjokkert over at The Beatles kunne krangle og at det var konflikter, men samtidig var jeg aller mest fascinert at man fikk være til stede mens musikken ble laget. Og det er jo det den filmen er mest av. Og når jeg så den om igjen her for noen måneder siden, så er det jo sånn, de kranglet kanskje i 60 sekunder hele filmen, og så har de trukket den tilbake og på en måte ikke villet å lage noe en helt ny 60-timers versjon, bare for å vise at vi hadde det veldig gøy å ha med. Men de hadde det ganske gøy faktisk i originalfilmen, og det var ikke så ille. Du bare sitter igjen med det inntrykket. Men det jeg var mest fascinert av var å være til stede mens musikk ble skapt. Så når jeg da ble dokumentarfilmskaper, så tror jeg første gangen jeg hadde ideen om å lage noe sånt, var etter at jeg hadde jobbet noen år i U, og prøvde å lage det med Delillos. å være til stede under neste album. Jeg tror kanskje det var etter at de fikk et comeback på et vis med neste sommeralbumet. Liksom være til stede. Men det fikk jeg ikke finansiert, og det har generelt sett vært utrolig vanskelig å finansiere musikking i Norge. For det er liksom sånn, nei, det er kommersielt på en måte, så det å gå til de kildene hvor du vanligvis kanskje går med mer... i gåsøgnet viktige dokumentarer da, så har det vært litt sånn vanskelig med musikk, men etter hvert så fikk jeg jo lagd Punks dokumentaren da, som kom i 2015. Men akkurat når de alt har, fordi så ble det ikke noe med Delilo, så jeg tror jeg var litt inne på tankene med dem, de var begge band som jeg kjente litt fra 80-tallet selv, faktisk før de slo gjennom også, men Men så, det som skjedde var at først så hadde jeg en premiere på en film i 2001, hvor Morten Harkudt var til stede, og Magne også, tror jeg. Og det tror jeg var første gang jeg hilste så vidt. Og så mange år etter så var Magne på premiere på en film som heter Engelen av Marge Tholin, som jeg produserte. Og da lagde jeg faktisk også musikken, fordi vi hadde ikke budsjett igjen til en komponist. Så det ble liksom, det ble at jeg måtte gjøre musikken i tillegg til diverse låter og sånn. Da fikk jeg en mail da midt på natta hvor Magne skrøyt av musikken, av filmmusikken. Det var jo sannsynlig hyggelig, og da hadde jeg som sagt bare møtt han en gang for for sånn 7-8 år før, og så vi tilst før premieren, og så kom den mailen. Og da, jeg lurer på om det var i forkant eller etterkant av den premieren at Magne hadde skrevet til meg fordi han hadde lyst til å gjøre et kunstprosjekt med Margit. Så da hadde vi litt sånn mailkontakt Og når da Futur de Mountain-albumet som kom i 2009, samme året som Engelen-filmen, når det albumet var ute og ble såpass suksessfullt, og det virket som om HA virkelig var på gang igjen, og hadde gått tilbake til synt, røttene sine og i det hele tatt, så sendte jeg en mail til Magne og sa, hva om vi nå lager dokumentaren om det tiende av HA-albumet? Hadde ikke det vært en kul ting? Og da svarte Magne, kjempegod idé. Men det blir ikke noe Tina-album. Vi skal oppløses. Og så svarte jeg, ja og jo, men dere kommer jo tilbake igjen. Det er jo før. Dere gjør jo comeback. Nei, det kommer aldri til å bli noe comeback. Det er mer sannsynlig at Abba gjør comeback og så videre. Og så ble det jo et comeback, men det skjedde jo litt i det skjulte. Så det albumet som ble det, Tina-albumet, Casting Steel, det ble jo lagd helt klassisk hver for seg utenfor. her er låter, det ble liksom ikke, det var jo ikke en prosess som kunne vært lagd filmer sannsynligvis, eller i hvert fall ble det ikke aktuelt da de lagde det albumet litt mot hva som var tenkt, og så kom det ut, og så var de på turné. Og da tok jeg kontakt igjen, hei, dere glemte meg. Hahaha. Men da sa Magne, ja, vi er jo på turnéen og sånt nå, så ta det med Harald, manageren da. Så da sendte jeg en mail til Harald, og han svarte liksom typen, dette kan du bare glemme. Det kommer aldri til å skje. Det kommer aldri til å få de tre til å ønske til. Sånn, ja, men liksom, Magne er jo positiv, jo, jo. Men Magne er ikke den eneste i bandet, og så videre. Og så går det ti minutter, og så får jeg mail tilbake, og så skriver jeg her liksom sånn, Nå må jeg nesten ta en prat med deg, for alle tre svarte ja på et blomk. Dette har ikke skjedd før. Hvem er du? Så jeg fikk faktisk et ja ganske kjapt når det først var en anledning, i og med at det ikke var noen anledning når de skulle gå i oppløsning. Og så er prosessen med å begynne å finansiere, og så skal du skaffe nye utviklingsmidler, og så... Og så kom han ikke i gang før litt smått i 2016, og så har jeg en dagjobb. Jeg lever jo av å være produsent primært. Jeg har satset på å kombinere produsentjobb og regijobb. Så dermed blir prosessene lange, og så er det når er det å ha på vei, når er de tilgjengelige, og hva skal vi følge, og blir det noen ny musikk, som jo var egentlig det jeg ønsket å gjøre, det får bli det 11. albumet da. Og det skjedde jo aldri, så da ble jo filmen ikke akkurat som tenkt, det ble ikke lett til et bi, hvor jeg følger innspillingen av en ny plate, hvor bandet jobber sammen, Men det ble å prøve å få svar på hvorfor ikke, og kombinert med the story over how, hvordan startet det, hvordan fortsatte det, og hvor kommer det til å ende. Men du må jo ha tenkt at dette er en enorm long shot, at du driver egentlig med disse prosjektene her, dette jobben jeg har akkurat nå, så er det bare gøy å sjekke om jeg får å ha på kroken. Så fikk du et enormt rush når du bare har all ring til, men dette her kan faktisk skje. Da må det jo ha gått noen... Noen spesielle følelser i kroppen da? Ja, altså, nå har jeg altså, det kan du bare glemme, så må jeg innrømme at jeg tenkte, hvorfor det liksom? Hvorfor vil de ikke ha en film? Alle de beste bandene i verden har jo en skikkelig film, og dette skal gjøres ordentlig. Jeg hadde jo et slags manus, eller i hvert fall en sånn prosjektbeskrivelse som jeg sendte ut og sånn, og han sa jo faktisk, uttalt jo faktisk i avisen at at her var det så mye kjærlighet til bandene og så seriøst opplegg at dette hadde de forventninger til. Så sånn sett så Så jeg vet ikke, jeg ble glad for det, men jeg tror jeg hadde de forventningene. Jeg tror kanskje jeg var kokke nok til å tenke hvorfor i all verden skulle de ikke være interessert i dette. Det må kanskje være litt selvsikker på sitt eget prosjektsvei hvis man skal greie å smitte den entusiasmen over på de du vil forfører eller har med da, eller jobber med? Ja, men jeg er jo litt sånn at jeg slutter faktisk som regissør, for jeg følte at det var så mange andre som var bedre enn meg, så jeg kan like gjerne være produsent og la andre ta regijobben, men så er det noen unntak. Jeg tror at jeg var den rette til å lage en film om norsk punk, og jeg tror jeg også er den rette til å lage den norske filmen om å ha Så da har jeg selvtillit på at jeg kan få til det rimelig godt, da man gjør alt sitt beste. Men jeg tror kanskje noe av den entusiasmen smittet litt over. Men hva med vårt? Det kommer et grønt lys for at dette her gjør vi hva er de første tingene som skjer, altså hva er de aller første tingene som skjer i en sånn produksjon? Samles det i et rom da, eller tar du kontakt med hver enkelt av de og snakker hva de forventer eller ser for seg? Kan du fortelle litt om de første dagene og ukene når dette her er i gang? Ja, da var det jo sånn at jeg tenkte, ja, men... Så bra, hyggelig, kan vi få til et møte? Nei. Aha, har ikke møter. Ok, hvordan går vi videre? Nei, du kan jo maile, men ikke forvente noen svar. Men så helt seriøst, så hadde jeg aldri et møte. Jeg hadde riktig nok et møte med Paul, for han ville gjerne ha et møte selv, og han ringte meg, og jeg husker jeg tenkte at jeg kom til å være nervøs. Men med en gang vi begynte å snakke sammen, så virket det som han var mer nervøs enn meg. Oi! Faktisk, så det var jo... Men Paul, som han sier selv i filmen, han har jo sosial angst og synes sånne ting er litt vanskelig, og liker jo ikke å bli intervjuet generelt. Men utrolig hyggelig fyr, og vi hadde en veldig bra connection gjennom hele produksjonen. og Lauren er jo også helt herlig. Alle samboer og koner har også vært viktige bidragsytre her, men det å få de sammen og diskutere filmen og hva vil vi og sånt, det skjedde aldri. Så Harald var jo den jeg forholdt meg til egentlig mest underveis. Men etter hvert så var det også sånn at vi da dro, det første vi gjorde var at vi dro ut på turné med de i 2016. Det var egentlig mest som en sånn testopptak for å se litt hvordan det fungerte og alt mulig sånn, og Harald har insistert på liksom, kan ikke love noen ting, ikke forvente noen ting, det kommer til å bli kjempevanskelig, så ble det alltid litt lettere enn det han trodde, og etter hvert så ble det til at jeg liksom tekstet enten assistenten til en av de, direkte til Magne og Pål, kanskje spesielt da. Aldri i direkte kontakt med Morten? Ikke så mye, men det rare er at nei, på turné så er han ikke så tilgjengelig, men ikke fordi han egentlig er så veldig tilgjengelig person. For når du først får han i prat, så blir det langvarig. Men Men mer det at han er en ting av gangen person, som betyr at når han er på turné, så er han veldig konsentrert på akkurat det. Men senere i prosessen, så har jeg hatt mye kontakt direkte med Morten også, så de har sånn sett vært... vært veldig tilgjengelig direkte for meg i prosessen også, men å få de sammen bare til et møte eller til noe som helst, eller et felles intervju og sånn, det er det som har vært vanskelig. Det høres ut som at du neste mål burde laget en dokumentar om dokumentaren her, en sånn meta-meta, for dette her er jo veldig interessant hvordan du måtte ha jobb, bare hvordan du, altså, ja, med mange kameraer var det liksom i sving, hvordan du hadde ingen garanti for at du kom inn der backstage og Det finnes en versjon av filmen som er filmen om filmen på et vis, i den forstanden at vi hadde noen eksempler. Et eksempel jeg kan nevne, i og med at denne podcasten kanskje kan bli litt eksempel på de utfordringene som er, det er jo at på et tidspunkt skal de i gang med dette Unplugged-prosjektet for MTV, og da skal de jobbe med Lars Hortvedt, som jeg også kjenner litt fram fra før, og så skal de tre inn der og jobbe med ham. Og da hadde jeg jo veldig lyst til å følge den prosessen litt tett. Selv om det ikke var å spille inn et nytt album, så er det tross alt gammel musikk med en ny innspilling og nye versjoner. Og da begynner jeg å tekste om det. Og da er det sånn, tekster til Harald. Jeg skulle gjerne vært til stede da og da når de har dette møtet. Og så er det sånn, ja, det er greit for meg. Du får sjekke med de andre. Bare ta det direkte med de andre. Og så tekster jeg da Først Morten, eller først Paul, fordi han anser jeg å få være den som kanskje er vanskeligst. Og så kommer Paul tilbake, ja hvis det er greit for de andre, er det greit for meg. Ok, ja, da er vi i gang. Og så tekster jeg Morten, og han svarer bare, joep. Og så tekster jeg Magne og tenker, men Magne svarer ikke. Magne er jo den som regel svarer og den jeg har mest kommunikasjon med, så da skriver jeg tilbake til Harald. Nå har jeg fått ja fra både Pål og Morten, men jeg får ikke noe svar fra Magne. Jo, men da er det sikkert greit, bare kjør på, bare møt opp, det går sikkert fint. Men hvor skal jeg liksom? Hvor er det dette skjer? Ja, da må du tekste Lars. Så tekster jeg Lars. "Hei Lars, jeg skal komme og filme der og dette blir gøy." "Hvor ligger øvingslokalet?" Så er det også stille. Så går det enda en par timer og så tekster Harald igjen: "Nå får jeg ikke svar fra hverken Lars eller Magne, hva skjer?" Og så kommer det da fra Harald: "Nei, nå har Magne bestemt seg for at dette ikke er så lurt." Fordi de vet ikke helt hva som kommer til å skje nå med Lars, og hva som kommer til å skje med hele prosjektet. Så da har de ikke lyst til at du skal filme. Så nå har mange sagt nei, og da snur de andre også. Så da blir det ikke noe likevel. Og det er en litt klassiker for hvordan det har vært noen ganger. Eller sånn, ja, du kan godt få et intervju da og da, og så blir det ikke noe likevel. Sånn har jo skjedd. Men det kan man jo... respekterer at plutselig er man ikke form av likhverd, eller det passer ikke av likhverd. Så vi var jo en stund inne på, skulle det handle litt om dokumentarfilmskaperen som prøver, men så har jo tilgangen vært såpass bra at det ble veldig vanskelig å lage en film om det når du også skal lage en film om hele backstorien og hvorfor. Så det må heller bli historier jeg forteller i sånne sammenhenger som dette. Det minner jo veldig om den der tilbake til den beachyste dokumentaren hvor det var vel de tre brødrene, det var på slutten av 60-tallet, før de fikk de disco-hitten sine, så var det jo så full breakdown med kommunikasjon blant de brødrene, hvor det han ene var To som var helt isfront, og så kommuniserte de gjennom han og en manager. Det er jo bare symptomer på, som du sa egentlig veldig fint i sted, at bandene er barne som holder de sammen og er liv med. Og så er det en av de som er et slags bindeledder, en kommunikasjonskanal, alt går gjennom den. De beskrev det akkurat på samme måte også at Kan ikke du ta det med han? Kan du høre med han om det er greit? Ja, kan ikke du? Og så melter de bare frem tilbake igjennom han. Det er aldri sånn at det ligger noen enorme utbrudd, en definitivt øyeblikk eller en krangel som kanskje har vært i fysisk verbal forstand, som da sitter så godt igjen at ... de har aversjon mot å havne i den situasjonen igjen. Tror du ikke det? Det som er litt morsomt er at jeg tror alle tre gruer seg like mye til de prosessene, for det er vondt for alle. Det som er litt merkelig er at på et eller annet vis er alle tre like misfornøyd med å være i AHA, fordi at alle tre på et eller annet nivå ikke blir respektert. Jeg tror ingen av de føler seg ordentlig respektert i bandet. De er ikke så veldig generøse med hverandre, rett og slett. Og de er ikke så flinke til å se de andres behov. Det er synd, og det føler jeg kanskje filmen toucher litt inn på. Men jeg fant fort ut at selv om prosessen noen ganger har vært litt frustrerende, men også litt morsom. Og det var jo fotografen, jeg har jo koresursør- og fotograf Astrid Holm med meg på hele opptaksdelen av denne filmen. Og jeg valgte henne bevisst, hun var jo og klipper på Heftug Begeistret, som var en kjempestor dokumentarsuksess i Norge tidlig 2000-tall, 2001. Og da var hun veldig avgjørende for å få en del av de flotteste scenene hvor hun var alene med disse eldre mennene fra det mannskoret som filmen handlet om. Jeg tenkte noe av det samme, at hvis hun noen ganger er helt alene med Martin, helt alene med Magnet, helt alene med Paul, ikke bare fordi det er henne, men også fordi at når det er to stykker Ikke sant? Bare det når vi to prater i forhold til hvis det var en kameramann her i tillegg, det blir en liten forskjell da. Selv om noen klarer å glemme at det er et helt team der, så vil ofte den der en-til-en-samtalen bli litt andres. Så det var noe av ambisjonen. Og der fikk hun til veldig fine ting med de som... ved å være bare en til en. Og hun, det var det som var poenget mitt, at hun på et tidspunkt begynner hun å vende kamera mot meg, fordi jeg står der og tekster og venter på svar og sånne ting. Så det var der det startet at hun begynte å tenke kanskje regissøren skal være litt med. Men til slutt er jeg med bare med et par-tre spørsmål, for vi fant ikke en vei hvor det kunne fungere godt nok. Det hadde kanskje fungert hvis Michael Moore, han lagde en film som heter Roger and Me, og det handler om at han prøver å få tilgang til en bilfabrikk og til sjefen, som er Roger. Og han får aldri det. Og da blir det et poeng. Hadde jeg aldri kommet inn hos å ha, eller hvis det var et eller annet som jeg ønsket å oppnå som aldri skjedde, så kunne det vært et poeng. Ja. Men likevel så det har vært veldig sånn begge deler. Veldig tilgjengelighet noen ganger og veldig lite tilgjengelighet andre ganger. Hvor lang tid tok det før du turte eller våget deg inn på stridighetene med når du pratet med hver enkelt og sånt og hva... Nå trenger du ikke selvfølgelig å gi bort hele dokumentaren og sånt, men hva ble du klokere på? Er det en konflikt som bare har, eller noen stridigheter som alltid har vært der siden den spede begynnelsen og bare har utviklet seg, eller er det visse definitive øyeblikk? Fikk du noen forståelse av det av å snakke med de selv? Først kan jeg jo si at at de konfliktingene kommer av seg selv. Trenger ikke spørre om det. De kommer ut av ting. Det var til og med en ny konflikt som jeg ikke kjente til, og som også er ny i filmen. Nå er den riktig nok ute i dagbladet, men som handler om det rundt arbeidet med Futodomanten. Den kom jo av at jeg begynte å snakke om nettopp når de lagde ting sammen, Fordi at de satt jo ikke så ofte sammen og lagde låter, men det var liksom at Paul hadde noe om magnaden, og noen ganger så matchet det veldig bra. Så Scoundrel Days låta, Manhattan Skyline låta, det finnes eksempler, ikke super mange, men noen eksempler på det. Og Take On Me er jo for så vidt også et riff kombinert med Paul ting og så videre. Og ut fra det så kom... så kom Paul plutselig ut med, men så finnes det jo en måte til å lage musikk på, det er at de bare tar låta mi og klipper den opp og lager en ny låt. Og det kjente ikke jeg til, så den kom fra han, og så forsket jeg videre i det, fordi han var den første jeg gjorde et sånt stort masterintervju med. Og andre ting fra både Morten og Magne kom jo bare av seg selv, både fordi at de føler veldig behov for å si det de mener om hverandre. og ting de føler de har gjort feil. Og det går på alt fra Fra feil de føler de gjorde tidlig, til feil de har gjort senere i prosessen, hvor for eksempel Morten ikke var enig i å gå mer i en sånn rockeretning etter de tre første albumene, og så er det selvfølgelig da diskusjoner rundt hvilke låter som skal velges, og hva som skal bli singler og alt dette her. Og noen ganger så har de hatt den fighten mot plassselskap, Og noen ganger så har de hatt en internt sei mellom da. Og som du sa litt tidligere her, etter comebacket, så har jo albumene mer og mer blitt laget i leire da. Og mindre og mindre er blitt til ved at man har vært i studio sammen. Det er påfallende å gå bare gjennom Wikipedia-albumene og se, ja, rundt etter 2000 at det er... at det er egne produsenter, at det er veldig definert, og plutselig dukker det opp låten med bare Magne Furholmen som låtskriver. Og så er det jommen noen også etter hvert, så kommer det Morten Harket og en låtskrivelse til Olsen, jeg husker ikke hva han heter for noen. Tekstforfatter. Ja, det virker som de to hadde veldig godt frukt i samarbeidet. Jeg vil gjette meg frem til at han også hadde noe med solo-karrieren til Morten Harket å gjøre. Helt sikkert, ja. Og da virker det, altså bare av syne på at, og jeg kjenner jo egentlig veldig lite av å ha historien post-2000, men bare av å se på albumene og på krediteringen, så tenker jeg sånn, dette her ser ut som en slags jevnlige pakkeløsninger, at hvis du skal ha med de prosjektene der, så skal jeg ha med de to låtene jeg har skrevet her, Magne skal ha med de tre, og så krangler de om rekkefølgen, og så ender de med noe som som det er sånn antalogi med tre artister som opererer under en felles pseudonym. Litt sånn har det vært, helt klart. Så er spørsmålet hva det alternativet hadde vært. Det hadde jo vært at de åpnet seg mye mer opp for hverandre til å bidra på hverandres låter. Og der tror jeg at det kanskje er litt forskjell i forhold til Noen kan være på en måte sånn, her er det noe lovende, la oss ta det og jobbe videre, mens andre kanskje er mer sånn, "Det orker jeg ikke, det kan aldri bli bra." En hel avasjon. - Bare gjør det ferdig. - Jeg kan ikke bidra på det. Det har vært eksempler på at Morten har kommet med ting som begge de andre har likt. Det har vært eksempler på at Magne har kommet med ting som de andre har likt. ikke ofte nok kanskje, til at det har blitt til at alle lager ting. Og så er jo spørsmålet, da kommer jo produsenten inn da, og tenker det burde jo være veldig enkelt å bare tegne en produsent som velger hva som er det beste. Men der tror jeg det oppstår også noen mekanismer da hvor produsenten kanskje ikke blir favoritten til den som får sine låter vraka, eller at produsenten prøver å trekke låten i en retning som ikke man er fornøyd med. Og der tror jeg de er ganske like alle tre. Ganske stale tre på at når de har en idé... til en låt, så har du ikke lyst på for mye innblanding da. Da tror du veldig på den låta, ikke sant? Og når den da ikke kommer med, for eksempel, eller ikke blir jobbet med, eller ikke blir valgt som single, så blir man skuffet og så starter den drakkampen da, i stedet for å si ok, jeg aksepterer det. Og da tar du igjen på en annen diskusjon. For eksempel, det oppstår nok mye som politics der, men jeg tenker samtidig det er litt viktige ting å si at Hadde de ikke vært så sta, hadde de ikke hatt så tro på egne evner, hadde de ikke hatt så klokketro på de låtene de lager, så hadde de kanskje ikke vært å ha. Hvis du er en som gir opp, hvis du er en som lett mister selvtilliten på ting bare fordi at noen andre ikke liker det, så kommer du ingen vei. Du er nødt til å være så ekstremt standhaftig, og Og så sta, og det var det aha var, og de var det alle tre sammen. De ga aldri opp. Talent er jo ikke nok hvis du på en måte veldig fort mister selvtillit på det talentet, eller mister den driven for å aldri gi opp. Og husk på, når de dro til England, så var det ingen som hadde lykkes med dette før. Og ikke så troen på det heller. Og de hadde så tro på det. De sa, men de der er ikke noe bedre enn oss. Og de var på toppen av hitlisten. Vi kan klare dette her, vi har alt som skal til, vi har låtene, vi har, ikke sant, og Og når noen sa nei, da har dere ikke, så fortsatte de. Og oppå til så velger de at første single fra et norsk band er grammatisk feil engelsk. Ja, men sånn skal det være. Det er egentlig ganske utrolig å insistere på det på toppen av det hele. Og også sånn der, lag et refreng som går rett to the money note. Neida, vi starter helt her nede. Tøy. Vi holder litt igjen når vi skal lage en verden sitt. Så Så den stannhaftigheten og den staheten som de har, og det at det er akkurat de tre, har vært ekstremt avgjørende. Hadde de vært annerledes som mennesker, så hadde de kanskje ikke oppnått det de har oppnått. Jeg tror det er vel så viktig som å fokusere på svakhetene som ikke har gjort at de har blitt enda større. Det er jo en observasjon som er vanskelig å komme unna på de første albumene, som jo også står seg kanskje sånn fansens innelige favoritter selv en dag i dag, og det er jo at Paul Vokdar er jo låtskriveren bak samtlige, altså han er kreditert på alle låtene, og så er det sånn unntaks, og så er det på Wikipedia så er det sånn markert på der han ikke er alene som låtskriver, så der er liksom Magne Furholm med på noen få av låtene på de første albumene, Morten Harke ut er vel ikke å se på som låtskriver på noen første, og det Jeg vet ikke om det er en katalysator til skjevheten at de kanskje begynner å ha en mer likestilt ære over det som blir skapt, og så oppdager man senere at det fører også visse økonomiske fordeler, vil jeg tro, å være låtskriver på alle låtene kontra det Og så kanskje litt eierskap og ære, og en følelse at han blir ekstremt primus motor for hele AHA-maskineriet, når de føler da, når de står i studio og virkelig tenker at dette er en samproduksjon, det er ingen som gjør så veldig mye mer enn andre, for alle føler at de gjør kanskje like mye. Men på papiret så står det at det er en hjerne og to bandmedlemmer. Det vil jeg tenke kanskje kunne vært en katalysator for Mye å trøbbel, eller? Dette er veldig sentralt, og det er mye av det i filmen. Morten er med på to låter på første albumet, Take On Me, heldigvis, må man vel nesten få si. Han er med på Take On Me, og han er også med litt på Living A Boy's Adventure Tale. Men en av de tingene som jeg håper kan røpe fra filmen, det er at mange mener at han burde vært kreditert på mye mer på de tre første albumene. Han mener jo at han har bidratt med avgjørende ting på de låtene, like avgjørende som riffet på Techonomy. Og der er Paul uenig. Det snakker de mye om i filmen. Hva definerer en låt, og hva er pynt, på en måte, og hva er definerende for at en låt blir en låt? Og så er det jo et helt annet spørsmål som jeg også tar opp, og det er liksom... Er det kun låtskriving som skal definere hvem som tjener penger og ikke? At når de ble oppløst første gang, så var Morten den som hadde tjent minst. Det ville jo for alle fornuftige oppgående mennesker fremstå som helt stendig absurd. Men i musikkverdenen så er det å skulle bli låter viktigere enn å stå og synge det. Eller at det gir mer penger. Og det er klart at da ble det en reforhandling av mange ting. Men hvis du ser på U2, Goldplay, etter hvert også The Clash etter de første årene. at de begynte å kreditere til alle og begynte å fordele fordi De beste bandene, altså Beatles uten Ringo er jo heller ikke The Beatles selv om han ikke var låtskriver. Så det å liksom finne en modell der man anerkjenner at i bandsammenheng så er alle like viktige for fansen, så er det utrolig viktig at det er hele bandene. Så finnes det vel i noen band, kanskje spesielt innenfor heavy og sånn, hvor man tilgir at det er masse utbytte og sånn, men det er jo sånn, hvis The Smiths kommer tilbake med originalbesetning, så får de en type sum. Hvis de kommer tilbake med en Morris i foregjennom at ikke de skal ha med Trommelsen, som han gikk til rettsak mot i sin tid, så vil det være hakket mindre attraktivt, selv om Trommelsen sånn sett ikke betydde så mye. Ja, Trommelsen kunne vært en annen, og The Smiths hadde fortsatt vært The Smiths. Men ikke når han først er der. Da er han en del av den historien, akkurat som Ringo, akkurat som andre. Og jeg har også helt åpenbart at hvis de hadde dratt på veien med et medlem mindre, så hadde det blitt rart, selv om Morten sikkert kunne reist rundt med to andre medlemmer og gjort det brukbart. Så det å anerkjenne hvor viktig bandsammenheng hele pakken er da, med alle medlemmerne, det er nok noe som kanskje da en manager kunne sagt tidlig da. Ok, dette har jeg vært med på før. Ja. Hvis dette skal holde lenge, så skal alt krediteres til hele bandet. Selv om du er best på låtskriving, så er du dårlig på intervjuer, og du er bra på det, men du skal ikke komme med noen låter, og du kan komme med noen låter, men da får du godta at det noen ganger ikke blir, og det må du også godta. En type av manager som virkelig var den voksne, som så det der komme. Men det er klart, den tradisjonen, og Magne kom fra var å lende meg kartene. Og jeg tror nok Magne ganske tidlig foreslo å lende meg kartene, og som Paul nok sa nei til, fordi Paul var en mer utviklet låtskriver tidlig. Og så kan du se det litt fra Pauls side også, si at hvis jeg har skrevet 95% av en låt, og så ser du som det er 50%, fordi det står begge to, Men det var jo det Len McCartney gjorde. Yesterday har jo John Lennon hatt null med å gjøre. Give Peace a Chance var jo Paul McCartney på den andre siden av kloden når den ble laget og sånn. Men de valgte det, og det valgte ikke Så ble det ikke med de to. Og for Morten, som jo etter hvert viste seg å være en av bylåtskrur også, så var det å komme inn, snike seg inn der mellom de to gutta som allerede var så konkurransedrevne, var jo da kjempevanskelig. Men her er vi inne på det virkelig sentrale i problemet å ha Det er det, fordi når bare sånn som for eksempel når du spiller en konsert, og så sånn, i siste delen når Paul Våkthors låter klassikere kommer på rekke og rad, da løfter konserten seg til et nytt nivå. Og så har Magne vært med på to av låtene, sånn at han ikke engang er kreditert på de låtene han faktisk har vært med på, og så mener han at han har vært med på de andre. Da får jo Pål selvfølgelig all ære for at siste delen av konserten løftes opp, og når Magne leser det, så synes han ikke det er gøy, i det hele tatt. Det er kjempesentralt. Interessant. Og det... Helt åpenbart for oss utenforstående i etterpåklosskapens navn, å se på de suksessbanene som har fått det der til å funke, så er det en YouTube-modell jeg har hørt om veldig mange ganger. Jeg vet ikke helt om det er riktig, men det høres jo sånn ut at de har hatt en jevnbyrdig fordelingsmodell gjennom alle år som sørger for å at det virker som om det har vært en veldig sammensveiset gjeng i alle år, med sine gnistninger selvfølgelig, som jeg regner med alle har, men jeg synes jo det var som en hobby, musiker og artist selv, og bare det samarbeidet med andre produsenter, hvor mye hassle det er med det, og jeg skjønte ganske tidlig bare, fy faen, altså artister, eller band som reiser rundt sammen, som er på reisefot, du vet jo at du kan være på reisefot med gutter eller med svikefamilier, hvor mye bråk og faenskap og hvor mye uenigheter og hvor kjipt det er, og at band skal greie å holde sammen gjennom tykt og tynt, gjennom nedturer, økonomiske skjevfordelinger, at band holder sammen på tross av alle disse tingene her, er jo ekstremt imponerende. Jeg tror ikke man skjønner hvor vanskelig det er å holde sammen som et band I tillegg til at man går fra å være ungdom til voksen også, man forandrer seg, man blir ulike, man blir forskjellige, rett og slett. Og så skal man holde sammen på tross alle disse tingene. Ja, ikke sant? Jeg er sikker på at Morten fortsatt føler seg som han der nye i bandet den dag i dag, fordi han ble trukket inn av de to andre. Og mange bandsamlinger er jo sånn, typen det er noen venner, ikke sant? Som sånn, her skal vi to starte band. Du kan spille gitar, jeg kan spille bass. ok, men da trenger vi en trommis, en vokalist, og så begynner du å lete etter noen, så finner du noen, og så fungerer det plutselig sånn et plattekontrakt, og så plutselig, åja, nå skal vi liksom holde sammen i tykt og tynt, men han der var jo bare en som vi trodde var god på trommer, vi ble jo ikke riktig kjent med han ordentlig, altså ikke sant, og så er det også sånn, ja, men du tar med trommer, og du tar med gitar, og du får noen til å kjøpe, så kommer man alle med hvert sitt instrument inn i dette øvingstokalet som man kanskje spleiser på. Og så begynner man å ha litt sånn utgifter, og man spleiser, og alle er på det samme nivået. Og så plutselig så får du gjennombruddet, og så blir en søkkerik, og de andre... Det er jo litt vanskelig å holde den samme dugnadsånden oppe da. Ja, det er jo det. Så det er jo innlyst at du må prøve å bevare noe av det. Og det er jo ikke noe tvil om at Bono er i stor grad sjefen for YouTube, og The Edge til en viss grad er nestkommanderende. Og at de to andre er litt mer sånn. Men samtidig er det jo sånn kjent sak av trommelsen. er liksom bullshit-detektoren da. Så han liksom, hva er dette for noe jævla dritt? Og da blir det jo sikkert også sånn litt at, oi, jeg gruer meg til å vise dette her til Larry, han kommer sikkert til å hate det. Og jeg vet at det er litt sånn i Dømdøm hvor vi så for eksempel, kjartene skriver mest av musikken, kommer slakt dørum etter hvert, men da er jo Prepple og liksom... Er dette bra eller ikke? Sikkert sola også. Så det er nok, men da er spørsmålet liksom, ok, så jeg får en tiendel betalt for å si ja og nei til dine låter. Jeg tenkte det var så absurd å ta min forelskelse i aha da, som barn og tenåring, når du gjerne forelsker deg en artist og sånt, så er det jo revnelykegyldig hvem som står bak, og hvem som er låtskrivelse og sånt, og det er jo verdien og kraften av gjerne den som synger, som er frontfiguren. Altså Morten Harket var jo selve magien for meg, og det som gjorde han for meg i ung alder, og så kommer man og skjønner at det er et større spill da. Det er jo ikke han alene som lager musikk nå, men bare det at han skal ha den minst at skal være såpass kjeft utbyttet at det er en så sentral essensielle figur i å ha som egentlig definerer å ha med fasetten sin og måten han synger på signatur typen hele pakka det skjønner jo det der som du sa i sted at det er helt absurd å tenke på at det har en at han stod som tredje mann i den trion. Ja, og så er Magne også en som får ting gjort, og en som den dag i dag står opp først sørge for... - Avmenneske? - Ja, ja, ja. Og totale arbeidsnøkkelmann, det er jo forståelig sikkert alle sammen. Men også en som får veldig mye ting gjort da. Allerede når de dro til London og sånn. Så helt klart et band hvor det har vært helt avhengig av hverandre. Men det konkurranseinstinktet har nok også vært viktig. Og så er jo de en generasjon som har vokst opp med Len McCartney og... og Dylan og The Band med Robbie Robertsen, og kanskje litt også den bandledertradisjonen som da Paul anser seg selv som bandleder i starten, noe mange ikke er enige i. Så det startet tidlig. Og så kan du snakke med folk om liksom Det er jo folk som sier, men ærlig talt, folk skriver jo de beste låtene, uansett hva Magne har bidratt med på denne og denne låten, så er det jo liksom, ikke sant? Og så er det noen som sier, ja, men du vet at det var Magne som skrev denne låten, og er det sant? Ja, det visste jeg ikke. Ok. Så det er noe som har blitt litt skjevt. Det er kanskje også fordi at noen av de første låtene Magne skrev selv, Lovis Reason er nok han viktigst bak, Cry Wolf og også den Maybe Maybe som var på på Scoundrel Days. Det har vært låter som har fått litt mer pepper for å være litt enklere låter. Men samtidig, Steyn is Road er jo en av oss absolutt store klassikere, og det er jo 90% på melodien Magne-låt, men som pålasker tekst til, og er derfor kreditert som om han var en veldig viktig del av den låta også. Så det går selvfølgelig litt begge veier, men jeg tror... Jeg tror det beste hadde vært at det bare var alle til å ha kreditert på alt. Fordi at alle vet jo at Paul McCartney har skrevet «Jester» selv om den er kreditert til begge to. Alle vet jo hvem som, og det er jo selvfølgelig delvis på grunn av at de sang sine egne låter, men det var jo ikke alltid sånn. Og noen ganger så fant man ut at den andre kanskje kunne passe bedre til å synge låta likevel. Og jeg tror nok det ikke hadde vært noe vanskelig å få frem hvem som var hjernen bak en låt, selv om alle bidratt. Jeg tror tiden forandret seg veldig på hvordan det der å kreve låtskriverettigheter og få en køtt av en låt. Jeg husker ikke hva det der sayingen er, det er noe sånt morsomt rimt. Men du skal ikke bidra mye, du skal nesten bare kunne se eller høre på en låt og komme med en kommentar, så visst nok er det tilstrekkelig for å kunne kreve en 2%-køtt av, i stedet for at du har påvirket åndsverket i en eller annen grad bare av å bli spurt om ting. Det skal fryktelig lite til for at du kan kreve faktisk... den ting i dag, og det er jo kanskje noe som Magne Furhalmen oppdager, sagt sikkert at jeg har noe, hvertfall om ikke 1%, så har jeg kanskje 5 eller 10 på denne, minst, fordi jeg har byttet arrangementen hit og så videre. Sånne ting som man glemmer når man sitter i studio, at man plutselig forandrer kurs, og hvordan låter, spesielt på den tiden her hvor låter blir veldig organisk til, hvor man finner opp forskjellige stykker, vers, refreng, og så endrer man og stokker om, som også var veldig gøy med en Bejes dokumentar for øvre, og ser hvordan Jeg skrev på Facebook hvordan ekte musikk lages. Fordi man er så i en annen verden nå, hvordan musikk spilles inn med instrument for instrument, og hvor klinisk det er, hvor lite støyer det er på musikken. Og se hvordan låter blir til i gamle dager. Og den prosessen der som man har forlatt, for det er så kostbart. Men vi kan bare se hva sitter vi igjen med nå av kvalitet kontra da. Det er ganske interessant. For eksempel på en låt som som Arvin Lusinge, så er det et utrolig stilig bass riff. Og det gir jo en enorm fremdrift til denne låta, og ifølge mange så er det hans bass riff. Hvis da hiphopper hadde samplet, og så begynte å rappe opp på det, eller en instrumental mix, så ville jo på en måte ikke Magne fått noen ting ut av det, fordi han ikke er kreditert overhovedet. Og det er liksom litt utfordringen da, når vi får en verden med sampling, og vi får en verden med at du kan komme inn og gjøre koringa på Pink Floyds Great Gig in the Sky, eller du kan gjøre saksofongreier på den der Jerry Rafferty-låta, eller du kan gjøre bassen på... på Walk on the Wild Side av Louis Reed. Og de elementene er så ekstremt avhengige for den låta, men ingen av de er kreditert som låtskrivere. Og så kan du si at de låtene kan også gjøres uten. Et veldig godt eksempel på det, det er faktisk Blinding Lights, Weekend. Den er jo blitt beskyldt for å kopiere og ha, og det er jo åpenbart at både trommebytte og soundet og synten der minner veldig om Take On Me. Men hvis du hører en remix av den, som et band som heter Chromatics har gjort, så har de tatt vekk trommebyte, og mye kulere trommebyte, og så er det ikke sunt riffet, men refrenget og verset er det fortsatt, så låtet er fortsatt blandinglagt også uten. Så det er begge deler. Ja, en låt kan også gjøres, tekonomi kan gjøres akustisk uten riffet, hvis ikke mange legger det inn på piano, så kan den spilles rent på kassegitarre. Det er en låt også uten, men det riffet har vært ekstremt definerende for at låta ble så stor hit. Kanskje den hadde blitt på en måte bare en fin låt uten. Nevnte gutta altså den hvilken låta gjennom samtalene? Nei, det gjorde ikke det, men Jan Omdahl, som jo skrev boka om å ha, nevner den på et tidspunkt i filmen. Helt på Den låta kom jo egentlig når vi var nesten ferdig med å klippe, så jeg har ikke snakket med dem direkte om det. Men det er liksom på en måte har alle rett her, fordi at på en måte så er en låt det du synger med kassegitar, men på en annen side så er det som løfter en låt enda et takk, kanskje noe som ikke du får med på den kassegitaren. Så det er en utrolig vanskelig greie hvor det liksom... Det finnes egentlig ikke noe helt definitivt svar. Jeg kan både forstå han som har skrevet 90% av en låt, og plutselig anses for å være bare en tredjedel eller en halvdel av en låt, og kanskje har skapt den hjemme hos seg selv med en veldig klar visjon, så kan jeg også forstå den følelsen av at ditt bidrag, selv om det bare er 5, 10, 15 eller 50 prosent, måtte ikke bli anerkjent i det hele tatt. Det er noe i psykologien som heter ankereffekten, som jeg husker jeg leste i Daniel Kahneman, og det er jo et forhandlingsprojekt triks, at du går ut, hvis den som går ut med første summen blir ankeret for diskusjonen, du fjerner deg ikke så veldig langt fra å ankeret hvis du sier at dette her, 10 millioner kroner da, så er det veldig vanskelig å komme seg, da er det veldig vanskelig å kontre med 3 millioner eller 17, det er så helt forskjellig vei. Så det trikset da, hvis nok for å unngå de smarte forhandlerne sitt et anker, er å storme ut av møte, forhandlingsmøte. Hvis de foreslår en sum som er utgjort, da blir det naturlig utgangspunktet for samtalen, så skal du bare gå rett ut av møte og kreve et nytt anker, uten å bruke ord og anker. Det er jo egentlig ganske logisk, og da tenker jeg sånn, aha, så er jo helt klart ankeret her at Paul Våkter har skrevet, han er låtskriveren og har vært det på første albumet, og da er det veldig vanskelig å orientere seg eller forhandle i det forhandlingsrommet når han er så definitivt primus motor låtskriveren, at å gå fra derfra og skal diskutere videre er nesten håpløst. Så det burde jo bare begynt på bar bakke, sånn i etterpåklaget skaffes navn. Ja, det er riktig, for i starten var Magne bedre på biter av låter, og skrev dessuten ikke tekster, så selv om han hadde kanskje en hel låt innemellom, absolutt, Så skrev han ikke teksten, så da kom Paul inn allikevel, og kanskje også lagde melodilinjen, også bokallinjen på låta. Så det var veldig vanskelig for han å lage en låt helt ferdig alene i starten, i Bridges, liksom bandet før AHA og sånt. Så var jo Paul rett og slett kommet litt lenger i låtskriving og tekstskriving. Og så tok, veldig sentralt, et år eldre. Når du er, ikke sant, barn og tidlig ungdom, så er det å være ett år eldre har enorm betydning, og det er liksom umulig å ta igjen, bokstavlig sagt. Så det har også vært avgjørende, at han var på en måte sjefen i starten. Den generte sjefen som som ikke fremstod som noe sjef annet enn i studio og da fremstår han veldig som sjef. Hvor gamle var det da de møttes da? 12-13 12-13 år ja og er det da liksom aha-formet sagt med sikkert eller var det sånn? Nei, det startet med at de hadde alle mulige forskjellige band med andre medlemmer Pål og Magne og de var jo ikke hele venner før musikken, de møttes jo gjennom musikken alle tre møttes gjennom musikken Pål oppdaget at mange hadde en forsterker og en gitar, og da har du en med... Accomplice, ikke sant? Og så begynner man å spille, og så spilte du gitar begge to, og så begynner du, og så har du et band, og så har du et annet band, og så et tredje band, og så etter hvert så formes da Bridges, som er et The Doors-inspirert band. Det er jo The Doors og Jimi Hendrix og sånn, som var deres rutter den gangen, og ikke noe syntepopp i det helt tatt. Og Bridges lagde jo ganske sånn, jeg vil kalle det litt sånn mer hippie-musikk da, og litt sånn, i dag så ville de sikkert sagt grøss og gru, men Men at det er litt sånn symfonisk og nesten litt sånn Jeg vet ikke om Yes og Genesis var band de likte, men det vil jeg i så fall aldri innrømme i dag. Men det var i hvert fall veldig lange låter og mye sånn. Det kan man høre på. Begge Bridges-albumene er jo tilgjengelige. Og mye av det er kjempebra. Noen av låtene dukker opp som har låter senere. Soft Rays of April og... Scoundrel Days, og et par andre ting. Og du hører noen riff her og noen ting der, og noen skisser der og sånn. Men så, og de har jo ambisjoner om å dra til England. Men så er det jo to av medlemmerne som ikke har de ambisjonene like størt. Så da drar Paul og Magne alene først. Tenker de skal finne en vokalist da, i England. Så finner de ikke det, så drar de tilbake. Og så har de i mellomtiden sett Morten Arket, og de har faktisk invitert han med. Men gjennom en misforståelse så blir ikke han med. første gangen, så drar de tilbake og får med seg Morten. Og så sier Morten, som er klart eldst i bandet, at la oss lage en demo først, vi kan ikke bare dra tilbake til London utenvidere. Så spiller de inn en demo, den demonen tar de med, og så begynner de å gå rundt med den demonen, og så går det. Det går en god stund før Warner faktisk kikker på det de får høre, og så er de i gang. Take On Me har vel også vært ute i flere runder og flere vinyler og kom vel ut i, var det 1984 eller 1983 de første versjonene? 1984 kom første versjonen. Ja, jeg husker. Opprinnelig en Bridges-låt. Ja, det var det. Som har hett masse forskjellige ting. De kalte den The Juicy Fruit Song en stund fordi den mynte om den reklamen og fordi den var liksom for kommers. Og så ble den lagt til side og så ble den dratt frem igjen. Og dette var en låt som Morten da på en måte hadde veldig tro på da. Og så etter hvert så blir jo da det gjort om fra en litt mer rocker låt med et syntrift til en med mer ren syntelåt, men det var jo også litt sånn necessity da, at når de dro over til England første gang så hadde de jo ikke noe trommel, så da kjøpte de en rytmeboks. Og så hadde de allerede en synt interessen inne fra Bridges, men så begynte de å se bands som Soft Cell og The Human League og se at i kjølevannet av punken så kom det en sånn synt bølge da, veldig inspirert av kraftverk, tyske bandene, og så liksom så bevegde de seg mer og mer i den retningen at det kunne være noe for dem da. Når de ikke lenger hadde trommer og bass. Så dermed så kommer Take On Me og blir til slutt tidens syndpop-låt, om ikke tidens pop-låt. Ja, det er jo snakker vi litt for om at det er en mest kjente norske låta noen gang. Den og The Fox kanskje nå. Ja, men jeg tror The Fox er jo allerede litt mer glemt. Take On Me gir seg jo aldri å brukes i filmer og brukes overalt og har jo nå i likhet med The Fox basert en milliard på YouTube og gjør det samme snart på Spotify. Har Take On Me basert en milliard? Er det helt sant? Det er heftig. Jeg husker det det har vært sånn populær låt som store artister, som Kanye West, og jeg har sett de i Norge oppover og skilde, så drar de opp den aha-vonderen. Jeg lurer på om Kanye West bommet på den, for jeg tror han spilte for å skilde og trodde at han var i Norge eller noe. Så det kanskje var noe en liten forglemmelse der. Men ja, det er jo vel... Snakket de noe om det Kygo-samarbeidet? Nei, det snakket de ikke om, det tok ikke jeg lov på. Det eneste jeg vet er at mange ikke var så veldig happy for at Sint-Drif ikke var med. Eller kanskje alle. Jeg vet ikke. Det ble ikke snakket så mye om. Var det et underlig samarbeid? Ja. Men Kygo er jo en av de som virkelig har gjort det stort, og Alan Walker og sånn etter å ha, men det er jo på en måte ikke Ben da. Det er jo kanskje Røyksopp som var de første store som kunne snuse litt på det, og i hvert fall det at de hadde stor suksess i UK, som var liksom... Og så er det jo noen norske artister som komponister. Espen Lind har jo hatt hit med Beyoncé blant annet. Det har skjedd veldig mye. Og nå er det masse soloartister som gjør det stort. Ikke så stort som AHA, men Sigrid og Aurora. Det er jo virkelig skjedd noe der som var helt utenkelig den gangen. Men Take On Me er... Du kan snakke med hvilket som helst amerikaner, og de husker den låta, selv om de ikke husker noe særlig av bandet, eller vet hva det ble til av bandet etter det. Og i Tyskland er jo bandet megasvært. Sør-Amerika? Sør-Amerika, og i Russland, og i England også, så kan de jo turnere til hver minste lille by, og trekke godt med folk, og fylle O2 Arena. Jeg så jo de på O2 Arena dagen etter Henry Clamart, liksom. Så de er mye større internasjonalt enn det folk er klare over. Jeg tror at i konsertbillettsalk, så tror jeg faktisk bare The Pesh Mode, U2 og The Cure er større av 80-tallspannene som var dere samtidig. At de er større enn Duran Duran, større enn en New Order større enn mange av sine samtidige, for ikke å snakke om Soft Cell, Echo and the Bunnymen, og sånne band som de var inspirert av, Human League, de er mye større enn mange av de, og Take On Me er mye større enn alle disse jeg nevnte nå, inkludert Cure, inkludert U2, inkludert The Push Mode. Ingen av de har en låt som er så mye spilt, men de har jo veldig mange, de har en mye bredere katalog da. Så det er det som på en måte har blitt å ha skjebne og har forblitt det at også i den streamingtiden så er det Take On Me som bare stikker av. Og det gjør dem til et band som har en hit som er større enn noen av dere samtidig. Og Take On Me er sannsynligvis på topp fem over 80-tallet, eller kanskje til og med inkludert 70-tallet. Det er helt utrolig hvor stor den låta er. Hvis du ser fra den tiden 60-70-80- og 90-tallet, og frem til du kommer til mer samtidige artister, som selvfølgelig har enormt store streamingkall, Men Take Home I konkurrerer jo med alt fra liksom før streaming kom da. Og det er utrolig, men det er bare den låta. Og det er jo det jeg håper skal forandres. Og det er veldig gledelig faktisk at mange av de som har respondert på filmen etter at den ble vist på Tribeca, hvor også amerikanere kunne streame den da, De liksom, åh, jeg må sjekke ut mer av Has musikk. Jeg trodde de bare hadde take on me, men de har masse annet bra. At folk hører på mer av musikken, det er jo en veldig offentlig og tydelig ambisjon for meg, at folk skal oppdage at de har veldig mye mer enn take on me, og det er et undervurdert band. Bruker du noe tid på James Bond-låta i dokumentaren? Ja. Ja, den er det fordi det er den store allsanglåta. Og det er jo også en morsom historie knyttet til den låta, så den er absolutt med. Når de spiller live, så kunne de likegjerne avsluttet med den som Take On Me. For live så er den vel så populær. Men det er jo også fordi den er hakket mer allsangvennlig, eller i hvert fall minst like allsangvennlig. Så ellers så merker du at live så er Scoundrel Days en veldig stor live-favoritt. Det er en låt som aldri har blitt ut på single. Det er liksom gøy. Og Living A Boy's Adventure Tale, selv om det ikke er en allsanglåt, så er jo det en veldig populær låt som aldri har blitt ut som single. Også er selvfølgelig denne Son Over Shines On TV en stor live-favoritt. I've Been Losing You, Crying in the rain. Bare hele den tidlige epoken, den første epoken og katalogen her, det er helt imponerende med en haug med stykke låter, men det er jo ofte sånn, man må mimre for nesten å komme tilbake til de låtene. Det er så brutalt at det er bare noen få av de aller største hittene som virkelig består. Alle de låtene du nevnte nå er jo... Altså helt enormt personlig favoritt for min del også, men det er ikke noe man finner på å sette på, eller som man kanskje hører så brutalt. Det er jo det tidsfilteret. Nei, altså mange av disse låtene var topp 10 hits i England, men de mistet USA ganske fort. De kom på listen med Med søndag over Scheinsund TV, men en god del lenger nede enn Take On Me, og så kom de også inn i USA med Cry Wolf. Men etter det så har de jo ikke hatt noe inne på hitlisene der, og selv om de fortsatt har store hits i England, og etter hvert mer og mer i Tyskland, og mange andre land hvor de har hatt store hits, så har ikke de overlevd på samme måte. Men man kan si at... svært mange band står igjen med noen låter som står veldig mye tydeligere frem enn andre. Så det er ikke sånn at det er ikke mange band hvor du virkelig har massevis. Og så er jo tiden funny da. Fordi Etter at Beatles kom på streaming, så har følgende skjedd. Den mest streamede låten er George Harrison sin. Og så John Lennon, og så Paul McCartney. Men Paul McCartney er flest på topp 10. Men George er øverst. Det er syndene jeg aldri fikk oppleve. Så på en måte, George som brukte mange år på å bli anerkjent som en viktig låtskriver i The Beatles, fikk til slutt... En hit på Abbey Road som Frank Sinatra trodde var den beste lønnen med Cartney-låten, som var "Something". Og så "Helkoms til sønnen" er nå den mest streamede låten på Spotify til The Beatles. Så de er jo et band som ikke har like tydelig én definert hit. Og det er det noen andre som har, men jeg vil jo si at det er flere band i verden som har én definert hit enn det motsatte. Simple Minds har én. Rolling Stones, vil du si at det er satisfaction? Rolling Stones i hvert fall er satisfaction, helt klart, i en egen liga, og de må liksom alltid spille den til slutt. Human League har én låt. New Order har i sterk grad én låt. Så Så det kan du se hvis du går inn på streaming på artister, så ser du at nesten alle artister har en som stikker seg langt foran de andre. Det som med Coldplay for eksempel, det er et av de nyere eksemplene på en enormt sterk katalog, hvor det ikke peker seg ut en artister, enorm hit. Jeg tenker, de har ikke den ene one hit-vånderen som skygger på de andre. Det er veldig mange jævnbyrige store låter her. Ja, de har helt klart fått det noe der, men kanskje også tiden er litt annerledes i forhold til til det å bli stående igjen med kun en hit men absolutt det er absolutt det, men det er faktisk den låta de har sammen med det er Smoke Chain Smokers er det det mest populære? det er det mest populære og den er ganske langt over men så har de et mye jevnere ellers da Det skyldes jo litt hvis de har sånne samarbeidsprosjekter, så kan det jo være at de får dra kraften og algoritmene fra den andre artisten og sånt. De er jo veldig forkludret i tallene. Det er jo to forskjellige måter å bli spilt i Spotify, og det er jo bare å bli eksponert i en spilliste, eller bli fysisk valgt, eller at du klikker på den. Det burde nesten vært sånn mulig å sortere på begge delene, spør du meg. Ja, det er sant, men det er faktisk et litt sånn interessant tema i forhold til at mange musikere... er veldig provosert av streaming-alderen, fordi jeg har vært vant til radiospilling og fysisk salg. Og jeg kan forstå det, og det er sikkert modeller jeg ikke er nok inn i det til å se om det er blodig urettferdig eller ikke. Det er jo selvfølgelig urettferdig at at han som har skapt Spotify er rikere enn Paul McCartney, men på den andre siden så bidrar han jo til å få musikk ut til folk på en måte som er verdt noe. Men det som er interessant er at en del artister som aldri i livet hadde tjent til livets opphold på platsalg før, nå gjør det på grunn av lister fordi de plutselig kommer inn på en sånn new age list eller en yoga list eller noe sånt, eller andre typer lister som gjør at du plutselig kan nå og at du kan nå hele verden på en måte hvor du før var avhengig av distribusjon i hvert enkelt land, så kan du jo nå et teoretisk sett i dag nå hele verden fra soverommet, ikke sant? Så det er på en måte begge deler da. Konkurransen er helt sinnssyk, så antall streams kan overhovedet ikke sammenlignes med fysisk salg eller radiospilling. Men på en annen side så har du en mulighet som er helt unik. Så jeg kjenner jo til både musikere som er veldig frustrert av den modellen, og andre musikere som lever av det, og som er fullt innforstått med at de aldri hadde klart å leve så godt av det i den gamle tiden. Beatles var en av de siste som var inn på Spotify, og det er vel noen der som ikke er der inne enda faktisk? Hvis ikke ACDC har de... Det er noen som holder stand, enten fordi at de er litt sånn smalere artister som klarer å opprettholde et plassalga, en live-greie, eller at de vil holde fast på en litt sånn eksklusivitet. Men jeg ser stadig flere av de som holdt på sånn de første årene har gitt seg. Også er det jo noen, men det er jo stadig færre, Jay-Z holdt seg unna lenge fordi han hadde sin egen, og sånn, men også er det jo noen som trekker seg vekk en stund fordi de skal gi ut ting fysisk, og så kommer de tilbake og sånt. Jeg tror hovedgrunnen til at mange snudde etter hvert var at de, det som var morsomt, at det dukket jo opp, og det var veldig bra versjoner også, det kom en haug med coverlåter av, altså pappa satt og hørte på coverlåter av Beatles uten at han skjønte at det ikke var Beatles, for de var så bra kvalitet på det, hvis du hører på et sånt helt bakgrunnsmusikk eller bare på en laptop så er det veldig vanskelig faktisk å skille med noen som hører faktisk litt etter et par sekunder for å høre om det, ikke? Så han hadde hørt på Beatles eller en sånn tribute band til Beatles som da tenkte de har sopt inn alle de årene her, og coverlåter er jo fritt framfor alle å lage, og og da får du jo alle inntektene på masteren, og låtskrivepengene er jo ikke all verden fra streaming, så det var jo en kjempeinntektskilde for de artistene som ikke gikk ut der og laget låtsene. Jeg tror det har vært en viktig grunn, og så er det jo det at Beatles skal nå nye generasjoner, så kunne de ikke la være å være der hvor nye generasjoner hører på musikk, Og så tror jeg også at det der eksklusivitetsgreia som har vært en sånn greie også i filmbransjen veldig lenge, er i ferd med å stå litt for fall, fordi at hvis ikke du har en kino å gå på, så hjelper det ikke hvor mye du liksom tviler på kinovinduet, for at de folka som ikke har en kino, de kommer ikke til å gå på kino uansett. Så nå ser du at i litt større grad så er det kinoene selv som får inntekt også av hjemmekino, før den går over på de andre. Og det samme gjelder da, du selger ikke nødvendigvis mindre vinylplatter, fordi om du er på på en streamingtjeneste fordi at de vinylfanatikerne skal ha det uansett og de andre har ikke platspillere uansett. Så, ikke sant? Og så er det klart at noen, jeg kjøper jo ikke alt på vinyl hvis ikke det er bra nok. Du får jo på en måte en mulighet til å teste deg ut da. Litt mer enn når du stod i butikken med sånne høretelefoner. Nå kan du liksom høre på flere ganger, men du gir det jo som regel ikke så veldig mye flere enn sjanser, for du har jo ikke tiden til det. Så de aller største platene kjøper jeg på vinyl, selv om jeg kan bare sitte og høre på dem på streaming, fordi at de vil jeg ha på vinyl. Nå vil jo aldri CD-salg eller vinyl-salg kunne komme tilbake til de høydene som var tidligere. Så det ville jo alltid være litt mer et nisjeprodukt. Men jeg tror ikke liksom, jeg tror ikke, jeg tror det plat, altså vinyl-salget styrer seg andre mekanismer enn at det finnes digitalt. Jeg tror ikke de kjøperne hadde kjøpt på vinyl uansett da. Nei. Jeg tror du har rett i det. De nisjeproduktene kommer til å overleve. Nå som heter CD kom tilbake. Jeg synes det ser helt absurd ut, men jeg tror man bare romantiserer de gamle formatene, og så er det litt blaff. Min gode venn Kriste Falk gjør et skikkelig godt forsøk nå på å revitalisere CD-en. Han har givet masse norsk på CD. Jeg tror at i starten var det litt sånn at vinyl er utrolig mye dyrere, men nå har det vært så suksessfullt. å se det at han gjør det også på vinyl selv om det er mer PS og sånt nå, så det er jo på en måte, og det åpner opp for at disse tingene kan havne på streaming senere også, for at du digitaliserer ting som ikke har vært gjort tidligere som på en måte bare har blitt liggende på vinyl Så det er litt artig. Det kommer jo til og med ut ting som jeg har gitt ut fra kasettalderen. Så faktisk et av mine første band, Brød og Sirkus, ble med i denne Kristi Falk-kampanjen og finansierte seg skikkelig raskt. Så det var vi fornøyd med. Det er gøy at musikken blir liggende ute, at det er søkbart. Når vi er borte fra dette livet her en gang, så er det fortsatt mulig å høre på våre gamle, skrangløte låter i de tjenesterne. De kommer jo bare til å leve videre i kataloger. Det er jo et veldig fint vittnesbyrde å etlate seg. Absolutt. Jeg tror også at Jeg tror vi kommer til å trenge fysiske produkter, for vi kommer vel til å få en covid-aktig virus på nett, som liksom sletter... Tenk å få slettet alle spillelisterne. Jeg har lagt spillelister nå siden jeg fikk meg Spotify, så hadde jeg mistet alle spillelisterne. Det hadde jo vært som å miste de fysiske platene, men jeg er forberedt på at det kommer til å skje. Ja, altså de der har jo affeksjonsferdige listene for meg også. Jeg kjenner meg vel igjen det. Men tilbake til dokumentaren din, så... Nå er vi inne på det her med Spotify. Hvordan gikk det med klarering av musikk og sånt for dokumentaren? Var det komplisert? For en jevne seer tenkte man at det er jo å ha sin dokumentar, det er jo bare å ta med den musikken du vil ha, men så lett er det jo ikke. Nei, det er absolutt ikke så lett. Du har plassselskap, tre forskjellige plassselskap, tre forskjellige publishingselskap, men i tillegg har du alt arkivmateriale fra TV-kanaler, stillbilder og så videre. Så hele alt som har med klarering av rettigheter har vært en enormt stort arbeid og en enormt stor utgift for dokumentaren. Outsourcer du hele den dritten, eller? Hva? Outsourcer du hele den? Ja, vi hadde hjelp, men vi må jo på en måte forholde oss til det hele tiden selv også, fordi at du hele tiden må gjøre prioriteringer. Og det påvirker jo også prioriteringen av den musikken som ikke er å ha. Fordi du vil jo gjerne ha et parti hvor du viser litt av inspirasjonskildene og de tingene der. Men vi hadde et godt samarbeid med å ha der. Det er klart at den største hytten er jo den som man må betale mest for. Også for å opprettholde en markedsverdi der og sånn. Men det er jo sånn at artisten, komponisten og plattselskap, eller altså artisten kan jo si noe. fra seg litt av sin andel, men publishing og plattselskap lever jo av det, og det gjør for så vidt artister nå. Så kan man si at, man kan diskutere, ja, men vil ikke dette gi både publishing og plattselskap og artistene mye mer inntekter hvis filmen, men det er på en måte en forklaring man gir hver eneste gang. Det er det. Og den blir man jo litt lei av å høre hver eneste gang, så jeg kan forstå det, men så her ble det mer liksom å lage en fornuftig pakk fordi tross alt, så liksom det er litt sånn, de får betalt, og vi får mer enn vi kanskje normalt ville betalt for. Så sånn synes jeg er det et helt fint samarbeid. Det var en god del arkivting jeg gjerne skulle hatt som ble for dyrt, men vi har såpass mye arkiv i filmene likevel at jeg tror ikke jeg må ha en Man savner noe, og så ligger jo på en måte veldig mye av det på YouTube. Det var faktisk en ting som jeg grudde meg litt for. Hadde denne filmen kommet før YouTube, så ville jo veldig mye vært sånn gjensyn med ting du ikke har sett på MTV på 100 år. Men på grunn av YouTube så ville jo blodfansen ha sett mye av det før. Men så fikk vi jo tilgang til en del ting som aldri har vært ute før. Blant annet at Magne filmet masse på 80-tallet, og Lauren. Kona til Paul filmer masse, så vi har mye som ikke er publisert før også. Det er gøy. - Det er spennende, jeg synes det er overraskende å se at det er så mye amatør-footage fra 80-tallet og 90-tallet, og folk hadde de her jævlig dyre videokameraene som vi måtte ha på skulder. Mamma og pappa tror de hadde blakka seg for å dokumentere familie- og barnelivet vårt og sånt. Jeg husker det var sånn, jeg hadde en VHS avspillet, det ser jo dobbelt så stor ut som de her nyhetsreporteren går ut og fly med nå. Det er helt fint. Så Magne fikk sett sånt da, og Martin fikk sett et fotoapparat. Det var faktisk litt tilfeldig at det ble oppdaget. Enten hadde Magne glemt det, eller så bare hadde han glemt å si til meg at han hadde ting. Det var ikke noe sånn umiddelbart, du jeg har masse materiale. Det var mer sånn, At vi lette etter stillbilder og sånn, og vi anet ikke at mange hadde filmet så mye. - Er det noen kjente personer eller artister, for det er jo også, du ser dokumentarer dukker opp og blir intervjuet og sånt. - Jeg intervjuet litt flere enn de som ble med til slutt faktisk, men en del av de viktigste samarbeidspartnerne er med da. Men jeg har ønsket at filmen hovedsakelig skulle fortelles av de tre. Så de dominerer mest. Jeg synes noen ganger det har blitt kjedelig å høre for mange andre prate om. Og også at det ikke... Det har vært en ambisjon å lage en film som ikke bare handler om å ha, men som handler om de tre som er å ha. Det handler om Morten, Poul og Magne som er de som er skapt å ha. Og hvordan de har fått det til og hva som har vært utfordringene etter at de fikk det til. Så jeg har gitt de absolutt mest plass. Det er alltid sånn når jeg ser musikkdokumentarer og ser sånn veldig aktuelle store kjente artister skal uttale seg om det gamle bandet og deres inspirasjon, så tenker jeg at dette her er så full da. Og for å kunne klistre på noen navn og kanskje de også pusher de sin sosiale medier. Så det er sånn, jeg får alltid litt sånn kynisk følelse over at når du ser liksom bare har han Disney-artisten der noe med å snakke om Bee Gees? Det var et fiffegrep. Det er jo ikke noe vanskelig selvfølgelig å finne folk som har et forhold til Take On Me. Der kunne man jo sikkert valgt masse artister som ikke har hørt om å ha bortsett fra den låta, og det er jo også en velkjent sak at veldig mange artister har et forhold til å ha Coldplay for eksempel og Kanye West og så videre og så videre men jeg føler også at det er litt vel mye brukt og at det blir etter hvert nesten en sånn klisjé at det alltid skal være noen som skal inn og si akkurat de tingene der jeg nøyder meg med en og som sier det helt spontant, så det er ikke for filmen engang. Et amatøropptak, og det synes jeg holder, men så er det, Jan Omdahl kommer jo inn og ramser opp en del av de som har hatt å ha som forbilder, men Nei, så på en måte, men du kan si filmen har mye av de klassiske elementene som en musikkdokumentar skal ha, så har den kanskje noen elementer som jeg føler jeg har droppet, fordi det har vært brukt litt veldig mange ganger. Det er en ting jeg er veldig nysgjerrig på, som man vet veldig lite om, og det er kanskje veldig uskrevne regler på det. Hvor mye blander artistene seg vanligvis i sånne dokumentarer som du har, og hvor mye var AHA involvert i sånn typ postproduksjon på denne? Jeg tror at hvis bandet selv, sånn som Metallica, bestiller, så vil de sikkert også mene mye mer. Men så vil det jo da naturlig være uenighet også innad i bandet, sånn at når Når James Hetfield ønsket å stoppe den dokumentaren, så fikk han jo ikke flertall for det, så da ble den jo fullført. Og i ettertid så tror jeg at «Some kind of monster» er en film som bare var bra for Metallica, selv om de tidligvis fremstår som ganske barnslige. Men forskjellen på Metallicas dokumentar å ha er jo at At de der, de skriker til hverandre, de skriker og betryner på hverandre, og de har faktisk ansatt en psykolog. Noe flere i kretsen rundt å ha mener at det har også blitt gjort, men som de ikke har gjort. Og så er det jo ikke skriking som er den norske greia, det er silent treatment og lange, lange, lange e-mailer. Passiv, aggressiv baksnakkingsteknikker. Men det høres jo veldig usomt, du var jo Det hørte seg jo ut som helt åpenbart at det var et behov for en psykolog der, for det er sånn som du beskrev det i sted, du satt jo og lyttet, og de tømte jo seg, verbalt, til en person de ikke har møtt så mange ganger, og det sier jo litt om at du ble jo nesten psykologrollen for deg oppi det hele da. Jeg skulle kanskje gått enda lenger inn i den, forsøksvis, den rollen, Men nei, sånn at når filmen var ferdig, så har ikke de hatt så mye. Du må finne balansen der. Det er ikke tvil om at jeg er ha-fan og ønsker å ha alt godt, men hvis jeg lager en helt motstandsløs, ren fanfilm, så vil den fort bli glemt og oppleves bare som en film som er lagd av bandet. Og det tror jeg ikke bandet er tjent med, uansett hvor mye de selv kanskje kunne ønske. Vi har hatt masse suksess også på 2000-tallet, men ja, da vi skal nevne det, men Det er ingen som er interessert i å gå så dypt inn i hver lille detalj av suksess de har hatt også etter 2000, fordi alle husker dem jo tross alt først og fremst for 80-tallet. Og da blir det på en måte litt for bestilt. Og det er klart, der skal jeg ærlig innrømme at Harald som manager nok ønsket seg en litt mindre konfliktbasert og litt mer opptur-type greie. Og den oppturen hadde du jo fått hvis du hadde kommet seg i det jævla studio sammen og gjort en låt. Jeg hadde ikke nekta det. Jeg hadde puttet det i en gladelig jeg. Men når det aldri skjedde så... På et eller annet tidspunkt så viser du jo det her til, de var ikke samlet da heller, så så du den med en og en da? Jeg så den med Magne og hans familie, og de var kjempebegøyste da. det var gøy å sitte der og det var en utrolig lettelse da å sitte i samme sal og full guffe på lyden og liksom skru enda litt høyere og liksom og så ha Magne der med kona og sønne og liksom merke at de syntes det var gøy underveis liksom og så var det selvfølgelig litt kommentarer vi tok en del etterpå men sånn det var liksom yes det var tommel opp så det var veldig gøy og så var jeg jo Jeg visste jo fra hele arbeidet med filmen at Paul ville være litt mer skeptisk til å la konfliktene ta for mye plass. Så jeg grudde meg litt mer der, og jeg visste at han kom til å se den i USA. Jeg tror at uansett covid eller ikke, så hadde jeg nok aldri fått de inn i det samme rommet og se den sammen. Jeg prøvde på det. Jeg prøvde å få at hvertfall Morten og Magne kunne se den sammen. Men Morten er jo en som ikke... egentlig har lyst til å se seg selv. Så han hadde egentlig ikke planer om å se filmen i det hele tatt. Han ville overlate det til kona og til Harald. Men etter at de hadde sett den, så følte han behov for å se den allikevel. Og da viser det seg at der Harald hadde noen innsikkelser, så synes Morten det var helt greit. Det som var felles for alle tre, var at de ville heller ha mer av seg selv enn mindre. Så det var mer at de savnet ting, enn at det var sånn ta ut det eller ta ut det. som for så vidt er en klassiker som jeg kunne forutse, for folk er jo stort sett glad i å se seg selv på film. Men de hadde anledning, ikke som et kollektiv til å påvirke filmen, men hver enkelt Jeg mener at når du intervjuer noen til en dokumentar, eller til hva som helst, så bør man ha en ledning til å lese gjennom, se gjennom, for å få på en måte å, ja, jeg sa det, men jeg sa det litt feil, eller jeg mente det ikke, eller jeg angrer på at jeg sa det. Så alle hadde anledning til å gå inn og ta ting ut av seg selv, men ikke av de andre. Og ikke at bandet kollektivt skulle finne frem til en versjon av filmen som kunne passe. Det minner meg for øvrig om noe, som er at jeg har noen outtakes som jeg må huske å dele. Altså ting som ikke er med i den ferdige filmen. Hvor blant annet Jeg prøver å snakke med mange om hvordan jeg kan lage filmen på en sånn måte at at alle blir fornøyd. Det kan du bare glemme, du kommer aldri til å klare å lage en versjon av denne filmen som alle er fornøyd med. I så fall blir det verdens kjedeligste film, for da kommer den til å være pusset og polished i alle kanter, og der fikk han helt rett i. Akkurat det utsangen er ikke med, fordi det passer liksom ikke helt inn i forhold til et annet utsang, så filmen kunne ha startet med det, men starter nå med noe annet. Men Men det fikk han helt rett i da. Så det å plise alle sammen var en mulighet på grunn av de grunnleggende konfliktene som ligger der. Men jeg tror jo, har jo hele tiden hatt en klokketro på at filmen, altså, du ser alt så mye sterkere selv. Så der du kanskje føler at og det er så mye konflikt, så vil andre si, nei, men det touchet seg bare innpå litt her og litt der. Det er jo mest om musikken og om bannets historikk og sånn. Og så vil liksom, ja, mange sier så mye om det og det, Og jeg slipper ikke til, så vil andre kanskje si jo, men alle slipper jo til. Jeg føler jeg blir kjent med alle tre, og kan forstå alle tre, og kan synes alle tre er litt håpløse. Du vil alltid fokusere veldig på deg selv og din opplevelse av filmen. Og Harald, som jeg har hatt kjempebra samarbeid med hele veien, men som også det har vært litt gnissninger med, han Kan jo selvfølgelig være dritlei av en del av de tingene de gutta sier, fordi han har hørt det en million ganger. Så liksom, åh, må du ha med det? Jeg er så lei. Mens 9 av 10 publikummer har aldri hørt det, og har ikke peiling. Og det har jeg allerede fått bekreftet på de få visningene som har vært. Det er masse folk som er veldig overrasket over en del ting de ikke har ante om bandet eller om enkeltmedlemmene. Så klart, blodfans som er de spøkene som leser alle intervjuer og som liksom på en måte har diskutert på sosiale medier og alt sånt, de vil jo selvfølgelig kjenne igjen en del ting fra tidligere. Men de utgjør en liten del av de vi ønsker å nå. Vi ønsker å nå alle musikkfans og alle som er nysgjerrig på å ha fenomenet, og da vil mange ting som for noen er gammelt nytt, være helt nytt. Men hvordan når man alle med en dokumentar i 2021? Nei, altså alle, alle, det er jo på en måte alle som er interessert, da jeg har ikke lyst til å prøve å presse noen som ikke er interessert i utgangspunktet, men det jeg merker selv er at jeg ser gjerne en dokumentar om Sparks, for eksempel, som kommer nå, selv om jeg ikke har noe spesielt forhold til Sparks. Jeg ser dokumentar, egentlig nesten alle musikkdokumentarene uansett om jeg er interessert i band eller ikke. Så for meg så er musikkdokumentar interessant selv når jeg ikke liker musikken. Og det tror jeg gjelder de fleste som er over gjennomsnittet musikkinteressert. Og så har du jo veldig mange mennesker som ikke er utpreget musikkinteressert, men spesielt i Norge som er allikevel interessert i fenomenet aha. Særlig i Norge fordi at det liksom er aha er aha liksom. Så mange er nysgjerrig. Det merker jeg liksom på responsen at det kommer til å gå folk på Hamar og Mo i Rana og se denne filmen som kanskje aldri har sett en film jeg har vært involvert i før, fordi det aha-fenomenet er unikt. Det samme gjelder i Tyskland og England og en god del steder hvor det er å komme inn bak, for det er jo den forventningen om at man får vite noe og få et glimt bak det, backstage på et eller annet nivå her, og få hele historien fortalt da, selv når du kanskje husker deler av den, så vil du gjerne få den fortalt på nytt, hvordan var det egentlig den take on me ble til, ble ikke den utgitt flere ganger, og så må du liksom, jeg tror jeg har sett en dokumentar om take on me en gang for 15 år siden, men du vil liksom bli påmynt om det, så jeg tror at det er et potensial å så ha fansen, Og så hos musikkfansen, og så mer hos, hva skal jeg si, 80-tallsfansen, altså de som har et nostalgisk forhold til 80-tallet å ha, og som derfor får lyst til å se denne filmen, også for å få en slags påminnelse om sin egen ungdomstid. Jeg tenkte jo veldig mye på hvordan, altså, hva... Hvor vet du hvor du skal etter den har vært på kino, hvor havner den da? Så er ikke det en avveining, skal vi selge den til NRK, la den ligge i spilleren der, skal vi selge den til Netflix? Hvor er det beste stedene for musikkdokumentar å leve i 2021? Det er ikke tvil om at NRK er den jo solgt til, så der kommer den til å gå i serieversjon fire episoder, og der kommer den til å bli liggende. Og det er jeg glad for. Jeg er ikke så opptatt av å få betalt hver gang noe kommer ut, så lenge jeg har fått betalt når jeg har lagd det. Jeg er mer opptatt av at ting er tilgjengelig, så jeg er utrolig glad for at vi har fått en bra deal der hvor den blir liggende. Og så er den solgt til masse TV-kanaler rundt omkring i verden, men der vil det jo være litt mer begrenset tid. Og så håper jeg at den havner type på Netflix eller en av de andre streamingtjenestene til slutt, sånn at den blir liggende der, og der blir tilgjengelig for alle som ikke da har fått den rett i sitt land, sånn som Tyskland, UK, og nå er vi ferdige med å selge til USA- Australia, Korea, Japan. Det er masse interesse rundt omkring, men for meg vil den beste landingsstedet være der. Men så er det klart den kommer også til å bli tilgjengelig på iTunes og på alle mulige sånne, sånn at folk kan laste den ned og ha den hos seg selv. Og så er det mange som spør etter Blu-ray og DVD, fordi de vil fortsatt ha fysiske produkter. Jeg kan røpe det som er det aller mest jeg er lei meg for at jeg ikke fikk til nest etter å være vittne til et nytt album, som ville vært det helt optimale, det er at jeg ikke har fått til noen soundtrack-utgivelse. Jeg hadde lyst til å gi ut en trippel-vinyl, hvor de hadde en side hver. Ikke sånn nødvendigvis med låter som er skrevet av hver enkelt, men et tematisk knyttet til hver av dem. og har ikke fått med meg plattselskap på det. Nå har jeg jo ikke plattkontrakt akkurat nå, så der mangler kanskje den interessen. Alle de tre plattselskapene har kun hatt interesse i fellesskap kanskje for å få boostet opp litt, men det vil jo skje uavhengig om det er en konkret utgivelse. Men jeg synes det er synd, og litt rart for å være helt ærlig, at ikke man har tenkt, ok greit, vinyl er dyrt, men hvis du da gir den ut i andre formater samtidig, Tenkte du en slags best-of-greie? Jeg hadde tenkt at hvis de hadde laget en ny låt til dokumentaren, som man hadde kunnet ispede med andre låter, så ville det jo være veldig vanlig å se som et ekstra promo-boost. Jeg mener at to nye låter kombinert med soundtrack som ikke var bare greatest hits, men som faktisk var litt mer deep cuts som det ville ha vært. Selv om veldig mange av hitsene er med i filmen, så mener jeg at å gi ut de enda en gang Men det er klart at da ville det heller ikke vært en utgivelse som kanskje ble enormt... Men jeg tror faktisk at de har så mye blodfens, så mange... fans at et opplag av en trippel vinyl faktisk ville solgt, og jeg vet at den er unplugget solgt, og det var jo også trippelalbum, liksom. Så jeg ser ikke noen grunn til at ikke dette kunne skjedd da, men jeg tror hadde de hatt en ny plattekontrakt, og hvis bandene hadde sett en åpenbar, du kan si det sånn da, at når det kommer en film så er det sånn, det kan gjøre bandene skade, det skal mye til, vil jeg påstå. Men det kan også gjøre bandet bra. Men hvis det er skadelig for bandet, så er det best å bare trekke seg unna og ikke ha for mye med det å gjøre. Det motsatte. Så kan du si at på en måte kan det også være positivt at det ikke er for promotert av bandet selv, for da oppleves det litt mer som et bestillingsverk. Og at det kanskje er den langsiktige effekten av filmen som vil ha størst betydning da. Men det jeg vet er at en dokumentar om et band som jeg er interessert i skal være jævlig dårlig for at ikke jeg får noe ut av det. De eneste dokumentarene jeg stertt misliker er de hvor det bare snakkes om en artist, og de ikke engang har klarert musikkerettighetene. De kan jeg klare meg uten. Jeg har sett et par med Bovi for eksempel, alle bare snakker om han, og han snakker ikke selv. Og det er ikke musikkerettighetene. Det eneste han snakker er noen få klipp de har kjøpt tidligere. et eller annet sted som egentlig på en måte ikke, ja. Men ellers så er det en god del musikkdokumentarer som ikke er liksom top notch, men som likevel er veldig interessante, og som gjør nytten, i hvert fall for min del, i forhold til at jeg får fornyet interesse for den banden eller den artisten. Så jeg tror denne filmen kommer til å gjøre mye bra for å ha Det håper jeg også. Jeg gleder meg veldig til å se det her. Jeg skal definitivt se det når det blir fort på NRK. Du er helvede invitert til premieren 3. september på Colosseum. Bare minne meg på det. Fordi det kommer til å være mange som vil på den. Vi hadde jo et utsolgt Colosseum i fjor høst, som da selvfølgelig røyk på grunn av covid-19. Det solgte ut på ti minutter, og da var det et samarbeid med HAI i den forstanden at de skulle ha konserter. Den er jo nå flyttet til mai, og det kommer til å fortsette å være en spesialvisning i mai for den fansen som kjøpte bilett Fordi at de kjøptubbel, det er jo 90% utlandske fans som har tenkt å komme til Norge både for å se filmen og for å se bandet. Og da må vi jo ha en visning fortsatt for de så de fortsatt kan se filmen selv om de ikke lenger får det som verdenspremiere da. Så får vi se hva som... hva slags special screening det blir, men det blir også i mai, mens vår premiere nå blir 3. september. Men er gutta med på premieren også? Får se. Det er ingenting som er sikkert. Skader nok veldig mye til at alle tre, rett og slett bare fordi at de uansett ikke er i samme land. Men vi får se hvordan Så langt har Morten gjort noen intervjuer i forbindelse med Tribeca og Tyskland. Jeg skal til Tyskland nå på fredag for München Filmfest-premieren. Så kommer han ut i Tyskland etter hvert, og så står det en haug med andre land for tur fremover, både før og etter den norske premieren. Så det skal bli spennende å se henne. Det har vært nesten i overkant positivt så langt, faktisk. Og sånn er det å være på sånne filmfestivaler da. Er det som jeg forestiller meg at det er nettverking på speed og fullpupp hele tiden, kaffer og hilsinger og og se hverandres ting og sånn. Det er veldig sånn. Og så er man ofte på festival både med en film som er ferdig og en her med filmer man ønsker å finansiere. Så man har både noen visningsdager og noen promoteringsarbeid. Og så når det er ferdig så har man møter om fremtidige prosjekter som er på en måte et marked som går begge veier. Det går både fra salgsagent som selger til distributører og fra produsenter som selger nye ideer til salgsagenter. og distributører. Så man er litt skizofren, man er der for å selge en film som er ferdig, og man er der for å selge en ny film, og de mellomledende er der både for å selge en ferdig film, og for å kjøpe en ny idé. Man forestyrer seg fort at det er linskjort og solbryllup og noen kalle drinker i kanten, men det er nok mer arbeid enn sånn. Ja, det er aldri at man jobber så mye som da. Det er liksom møte på møte på møte, ofte halvtime mellom hvert møte og løpe mellom de forskjellige stedene man møter folk og sånn, men - Ikke rart at folk henger seg i lysekrona på kvelden og skal få ventilert litt. - Du har hørt om den historien? - Ja, han har vært her oppe. Jeg tok ikke opp historien da, for da snakket vi om Big Brother, og da hadde vi så hyggelig stemning. Jeg tenkte han kunne få lov til å ta det frem selv hvis det er noe annet. - Du vet at kona hans, Julie Wiggen, spilte jeg film med på tidlig 80-tall flere ganger. Det er forbindelser alle veier i Kultur-Norge. Julie Wiggen var en av de vannmå venner. skuespillerne som gikk igjen i en del filmer, og jeg gjorde også det, så vi ble kjent og spilte jo faktisk kjærester i Åpen Framtid, en film av Våmevennere fra 1983. Jeg så inn på IMDB at du hadde en ganske bra skuespillerkarriere på gang her på 70-80-tallet. Og så ble du mer regissør-produsent etter det. Ja, og filmarbeider også. Jobbet i mange år, ba kamera som skript- og regiassistent, og klippassistent, og forskjellige produksjonsroller. Men jeg hadde aldri noen skuespillerambisjoner. Det var moren min som tok meg med på filmsett, og det var ganske vanlig da, de bruker barnet til noen. Og så ble det en rolle til, og en rolle til, og så ble det en ungdomsrolle, og så ble det en hovedrolle. Men jeg hadde ikke de ambisjonene, så jeg trakk meg ganske fort ut av det. Du kjente ikke at du fikk noe ut av det, eller du likte det ikke? Nei, jeg var ikke spesielt glad for å være... Et redskap i andres hender. Men det var også fordi jeg ikke følte at det å være skuespiller var noe, ikke sant? I Norge så må du da satse på teater. Men sånn ting kan noen ganger være litt tilfeldig etter også, for det er klart, hvis jeg etter en rolle hadde fått tilbud om en rolle et sted, og det hadde fungert, og det plutselig bare gikk litt av seg selv, så hadde man jo kanskje plutselig vært skuespiller uten at man egentlig hadde tenkt det. På samme måte med musikken, de årene jeg har holdt på med musikk, hadde vi da noen år før å ha Også Føbel Kant og disse bandene som fikk plattekontrakt ganske kort tid etter at vi ga oss. Hadde vi fått det, så hadde jo kanskje musikkarrieren fortsatt. For det er jo ikke alle som er sånn som vi har, som bare insisterer noen, så kommer det jo litt på en fjør da. Så noen ganger kan en karriere komme litt ut av tilfeldigheter. Og hadde det skjedd, enten som skuespiller eller som musiker, så hadde jo kanskje det vært der jeg havna. Men jeg tror nok... at selv hvis skuespilletøykarrieren hadde blitt noe forlenget litt mot min vilje, eller uten at jeg i hvert fall hadde jobbet noe særlig for det, så tror jeg nok at det å bevege seg over bak kamera hadde kommet ganske fort uansett. Og det at jeg etter hvert trakk meg lenger tilbake og mer som produsent i stedet for regissør, det var jo også at jeg ikke følte det like sterke drivkraften for å regissere for enhver pris. Men jeg har fortsatt å regissere dokumentarer, På fiksjon kan jeg like gjerne være produsent. Det er en del av å lage film, det også. Det viktigste for meg er at det lages bra filmer. Jeg er ikke så opptatt av hvilken rolle jeg selv har i det. Jeg hørte litt på salongen her, hvor du var gjest for allerede fire år siden. Der fortalte du, og det må du gjerne fortelle her hvis du har lyst til det, at det er ikke helt tilfeldig at du jobber med film. Heller? Du har snakket litt om moren din, men faren din er jo en veldig, veldig kjent person. Ja, altså, mine foreldre, apropos Cannes, hvor jeg skal i morgen tidlig, med verdens verste menneske, og så videre til Tyskland dagen etter meg å ha, og så tilbake til Cannes. I 1961 var min mor i Cannes med filmen Line, som hun hadde hovedroll i, og så var faren min der med en fransk-italiensk koproduksjon, også i hovedkonkurransen. Og så møtte de hverandre der. Så mitt liv startet i Cannes ved at de da ble sammen og etter hvert gift, og jeg ble født i 1964. Hun gjorde da noen roller også i Italia, men det forholdet holdt ikke så veldig lenge, så da flyttet hun tilbake til Norge. Og så ble det jo etter hvert til at jeg dro på besøk i Italia på sommerene og juleferiene og sånn, for å besøke faren min. Ja, og han... Og han var, frem til han døde i 1990, en av Italias mest kjente skuespillere. Og faktisk fortsatt en dag i dag så utgis det bøker om han og lagsdokumentarer. Han ville jo blitt 100 år nå til våren, så nå er det masse nye ting på gang. Så i Italia er det helt utrolig hvordan de holder på å de kjente navnene, og selvfølgelig også knyttet til at TV-kanalene fortsetter å sende filmer. Så jeg kan si, for å sette det litt i perspektiv da, hvert eneste år jeg er i Italia, fortsatt en dag i dag på ferie og sånt, så går det en film med faren min på en TV-kanal. Hvis du setter på TV og scroller en kveld, så er sjansen veldig god for at det dukker opp en film. Og i hvert fall hvis du gjør det i løpet av en uke, eller blar gjennom TV-programmet. Så jeg var liten og vi så på TV, for nå gjør vi jo ikke det, nå er det jo ikke sånn. Men når du hadde ikke så mange TV-kanaler, og du ofte pleide å skifte kanal, det var før man kunne skifte kanal i Norge. Så jeg var jo tidlig ute med sånn amerikansk skifte kanal-greie, og da var det sånn... Så å si hver kveld så var det en eller annen film. Han gjorde over 100 hovedroller og en haug med biroller. Og alt dette går jo, ikke sant? Hadde man hatt noe inntekt av det inni familien, så ville vi jo vært søkerike den dag i dag. Men de hadde jo elendige rettighetsavtaler, faktisk. Så selv om han er på TV hver eneste kveld, så er det veldig lite av det som... som genererer noen inntekter. Man solgte liksom ut alt up front. Men nei, så og det ble liksom, det ble jo til en gullpalme i Cannes for beste skuespiller og en Oscar-kandidat en gang for beste utlandske film og For folk i dag så er liksom remakeen The Birdcage med Robin Williams er en remake av en film som Farnemund spilte. Er det sant? Den husker jeg veldig godt. La Cache aux Folles var jo opprinnelig et teaterstykke som ble gjort om til en fransk-italiensk film som handler om et homoseksuelt par Og så er historien at en av disse to tidligere har vært heteroseksuell og har en sønn. Og så er han nå nødt til, og den sønnen skal gifte seg. Og skal gifte seg da med datteren til Kristeligdemokraternes politiker. Sånn at de må prøve å holde alt skjult. Så det er en skikkelig herlig komedie som gikk inn i en tematikk som på et veldig tidlig tidspunkt, og faren min var ganske kjent for å ta på seg masse roller som ble forbundt med risiko. Nå ble dette en knallsukkes, men det var ingen selvfølge den gangen i på slutten av 70-tallet, at man skulle se kun med blie øyne på at han spilte en homoseksuell. Og han spilte i filmer av Pasolini og Bertolucci og de fleste av de mest kjente italienske, bortsett fra Fellini. Det ble aldri noe samarbeid med den aller største italienske, men... Men massevis av roller som gjorde han superkjent. Italia, Frankrike, Spania, men ikke Norge. Så jeg vokste opp da med en liksom... Når jeg var i Italia så var jeg liksom sønnen til en superkjendis. Hvordan var det da? Det var jo veldig spesielt, fordi i Norge levde jeg jo et helt vanlig liv. Ja. Du kunne ikke gå på gata uten å bli gjenkjent absolutt hele tiden, stoppet hele tiden. På restauranter var det alltid gratis mat, mot å ta et bilde som da de hang opp på veggen. Jeg vil påstå at i 9 av 10 restauranter i Italia så henger det et bilde av faren min. Til og med i Norge har jeg funnet italienske restauranter med en eller annen filmplakat med fornøyd. Hvor godt kjent ble du med han da? Han døde jo i 1990, så jeg rakk jo bare å bli 26 år før han døde, men jeg var der såpass ofte i de årene, hele oppveksten og ungdomstiden som ung mann. I den graden var det lett å bli kjent med en mann som var totalt arbeidsnarkoman og jobbet absolutt hele tiden. Jeg tror han gjorde 11 hovedrollere på ett år en gang. Jeg skjønner ikke hvordan det går i forhold til den tiden. Men da var det tydeligvis at noen innspilling gikk fortere enn andre, eller at han spilte flere roller samtidig. De fleste filmer bruker jo så lang tid at du knapt rekke mer enn i beste fall 4-5 og kanskje ikke alt på hovedrollen han gjorde altså godt over 100 filmroller så han jobbet jo hele tiden så jeg vil ikke påstå at jeg ble veldig godt kjent med han, men jeg hadde et veldig godt forhold til han Han var en fraværende far, men en bra far likevel. Som den generasjonen? Ja, litt den generasjonen, men jeg hadde... en bror som jeg var veldig tett knyttet til jeg hadde en eldre bror som jeg så ganske ofte en yngre søster så jeg hadde kjempefin tid der sammen med de selv om han jobbet mye så det plaget ikke meg Men føler du deg italiensker? Kjenner du noe italiensk i blodet ditt? Du vet hva som skjer i kveld klokka ni Italia, Spania semifinale i EM, og da er jeg veldig italiener. Da er du veldig. Og i trafikken så er det også en italiener i meg, hvertfall når det gjelder å bli forbanna på andre trafikanter. Ja, det er morsomt. Men jeg er liksom litt sånn, jeg har litt for mye temperament til å være nordmann. Ja. Og så er jeg verdens roligste italiener i Italia. Jeg skjønner ikke hvordan det går å være så rolig og stille. Du har to stoler der altså. Men jeg føler meg selvfølgelig, jeg har ikke mer norsk, men jeg har definitivt en norsk og en italiensk side. Og så kommer den italienske på en måte litt mer frem i Norge, og den norske litt mer frem i Italia på et eller annet merkelig vis. Men det har aldri vært noen crossover-prosjekter med italiensk film, eller har du gjort noe sånt? Eller til og med helt mot Hollywood, eller noe sånt? Nei, altså det nærmeste jeg har kommet Hollywood, selv om det er absolutt ikke Hollywood, var at jeg gjorde en film med Joachim Trier i New York, Lauderen Boms, som var forrige gang vi var i Cannes i 2015. Da lagde vi jo filmen i New York, og jobbet med koprodusenter, bor av En av de co-produsentene jobber i Hollywood eller i Los Angeles, da de to andre i New York. Men jeg lagde en italiensk språklig film med broren min, en av broren mine i hovedrollen, i 1999, som kom ut i 2000. Vant Amanda, hadde D-Sound på soundtracket, lagde musikkvideo med de der nede også, og en del annen bra musikk på Rich Ones, og hadde Jem Jems og sånt også på soundtracket. Faktisk så, den filmen heter SOS, og det var jo etter ABBA, og det Den låta Abba, det var jo en ambisjon å ha Abba med, og jeg nevnte jo før at jeg jobbet med Vann og Vennerød, det var liksom min filmskole på 70-80-tallet, de brukte ofte Abba i filmene sine. Jeg hatet jo Abba akkurat som Bee Gees i punk-tida. men ABBA hadde jeg et forhold til fra før, fordi jeg var 10 år når de vant Grand Prix med Waterloo, og da var jeg jo blodfan, og så kom SOS i 77, og den også elsket jeg, men så kom punken, og da måtte jeg jo bare skynde alt vekk. Da måtte alt vekk, og så kom jo ABBA-interessen tilbake igjen, og da hadde jeg veldig forhåpninger om å kunne bruke den låta i filmen, men da hadde jo ABBA gitt ut ABBA Gold, og skulle være mer eksklusive og sånn, så da gikk ikke det men så hadde det litt dårlig samvittighet og Universal som jo Petter Singsås som jeg kjenner han fikk om det var han eller Abba eller kanskje begge som fikk litt dårlig samvittighet for dette her da Så da tilbydde vi oss å bruke Michael Trethoff, lydteknikeren, til ABBA, til å produsere en jømjømslåt. Så det var skikkelig gøy da. Den produserte han skikkelig friskt. Så det ble en liten ABBA-link der, selv om de av litt sånn, felles avgjørelse hadde bestemt seg, eller samme plassselskap, at nå skal vi holde tilbake. I ettertid lurer jeg på om det kan ha vært noe opp mot Mamma Mia, å holde katalogen litt sånn... passe på at ikke musikken blir eksponert overalt, sånn som Beatles hadde gjort. Beatles gjorde seg jo veldig kostbare veldig lenge, og fortsatt er det jo vanskelig å få tilgjengelig Beatles-musikk, mens ABBA hadde ikke vært sånn, i hvert fall ikke med norske, så det var masse norsk ABBA-musikk, eller masse ABBA-musikk i norske filmer, men så når jeg skulle, da var det plutselig... Daft Punk har også kjørt den samme stilen. De lisensierer ikke bort musikk til nesten noen. Daft Punk. Veldig tilbakeholdende og kjører veldig på den hard to get. De er veldig spesielle. Men de har jo skapt den mystiske auren også. Det er jo en funksjon i det der. Enten byr du til alle eller så holder du igjen for og holde eksklusiviteten. Jeg har mailen til Thomas. Har du det? Thomas van Gafter? Jeg mailte han og spurte om han ville lage filmmusikken til en Joachim Trie film. Oi, det hadde vært vilt. Hvor nærme var du der da? Han kjente Torslutte til 1. august, for den ble jo stor, stor, stor i Frankrike. Så han var smigret over tilbudet, men hadde dessverre ikke tid. Nei. Og da svarte jeg, ok, jeg håper det er fordi dere skal lage et nytt album. Men det ble det jo allerede. De ble også oppløst, akkurat som å ha. Jeg må slutt å spørre folk om en ny album, for da blir de bare oppløst. For lei til den stedet. Ja, det der også. Det var interessant å se hva som kommer ut av det etterhvert. Det er vel en som vil fortsette og en som vil ut. Det er vel så enkelt igjen du og en som holder igjen og en som drar. - Jeg skjønner bare ikke egentlig, når du har hatt bare to stykker, så blir poenget enda mindre. men til hvor vanskelig kan det være. Men kanskje de er enige om alt mulig rart, hva de skal gjøre fremover. - Den halvdelen, Thomas, er den som har gjort mest utenfor duoen. Han virker som den som er mest ivrig, mest imot klubbverden, og er mest åpen for samarbeid. Det gjetter jeg meg frem til. så er det jo, de har gjort et soundtrack, men det var jo for den Disney-sjonen, for at de var vel ganske fans av universet, så viktig som tegneserien og alt det grann der, som ikke jeg så inn i, men så det gjorde de da, men det hadde jo vært helt stor art av å få landa en halvdel av det her. Ja, og vi spurte jo ikke bandet, det var liksom han, så det var jo på en måte vel så mye for selve musikken som for navnene, sånn sett. Men hvorfor bare han og ikke du, var det tenkt at det var lettere å få det gjennom da, eller? Nei, altså jeg husker ikke helt, hadde de sagt ja, men da skal det i så fall være Daft Punk, så hadde vi sikkert ikke sagt nei til det, men jeg tror at utgangspunktet også var at Joachim også kjenner godt til det han Thomas har gjort solo. Nei, Vet du forresten hvor Daft Punk tok navnet sitt fra? Jeg tror jeg har lest det, men det har jeg glemt. De hadde et annet band sammen, og da var det de to pluss to til, akkurat som å ha med Bridges. Og det var et litt sånn punkaband da. Og så fikk de en anmeldelse i en engelsk musikkavis, hvor de ble avferd som Daft Punk. Hahaha. Og da hadde de største fuck-un og bare ta det navnet. Men det er pussy at det er jo tenkt at en anmelder skulle få ha så mye å si på musikkhistorien. Altså fordi jeg husker du snakket litt om anmeldelser også i salongen der, og at det gikk litt inn på deg med en sekser i VG der, at anmeldelser ikke er så viktig, men samtidig så er det vanskelig å ikke forholde seg til det, og det er jo bare skapere, det er jo filmskapere, musikere, så er det en som skal... si noe vettukt om det. For min del så virker det jo helt absurd at anmeldere fortsatt har en funksjon og er så eksponert. Det er jo de andre endene som blir vurdert, som inntrykket deres er jo genuint, og det er jo så gjennomgående hvor mange musikere oppover historien, filmskapere, skuespillere, som lar seg så affisere av å anmelde og og andres meninger, rett og slett. Du kan si at man har vokst opp med at mye av det musikket man har hørt på har blitt anbefalt av noen. Man har hatt noen musikksjonalister som man har stolt på smaken til, og så videre. Og så har man jo selvfølgelig også sett noen gigantiske tabber opp igjennom. Røyksopp for eksempel fikk jo tegningkast 3 i VG. Hvem var det som gjorde det da? Jeg tror det var Sten Østbø, som jeg kjenner litt nå, eller som jeg selvfølgelig har blitt intervjuet av noen ganger. Så da når man selv skal ut med noe, så blir man jo selvfølgelig veldig spent på hvordan responsen vil være fra kanskje noen av de musikk- eller filmjournalistene, kritikerne, som man selv har sett opp til på et eller annet nivå, og kanskje tidligere vært uenig med. Så det er vanskelig å ikke... Være opptatt av det. Så jeg tror at mange som sier at de ikke er opptatt av det, ljuger hvis jeg har sagt at jeg ikke er opptatt av det. Jeg mener, man husker jo også de dårlige anmeldelsene mye bedre enn de gode. Og det er klart man husker, hvis man har fått en sekser, det er jo helt umulig å ikke huske det. Pål også husker at han fikk en sekser for som moved on. Han pleide ikke å få så gode kritikker, og de hadde ventet seg til å ikke bry seg om kritikere, de solgte plater, de hadde jo lyst på den. Men det er noe med kredd da, du vil bli respektert, anerkjent. Det er ikke nok å bare være kjent, bare å tjene penger. Du blir anerkjent for at det du driver med, at du er flink til det du driver med, det er jo en helt sånn naturlig menneskelig ting. Alle mennesker vil bli sett og anerkjent for at de er flinke. Og særlig hvis du har lagt ned sinnssykt mye arbeid, så ønsker du det. Så der det med kritikken kommer inn, da er du anerkjent. Ja, det er absurd at du blir anerkjent av en milliard mennesker. som har hørt musikken din, men så er det da at akkurat som det er noe mer tungt veiene med en anmelder, og hvis folk hadde visst hvor lett eller hvor kort vei det er til å bli en vikarierende musikkanmelder eller filmanmelder i dag, så hadde folk, vet ikke om de skulle lede eller gråte, men det er utrolig random hvem som anmelder forskjellige ting og filmer musikk, og skal vi si, kvaliteten på det har jo dalt ganske heftig også av og nå er det så mange andre måter å måle ting på. Publikum har sine egne barometre, det er IMDB, det er popularitet på Spotify, det er Rotten Tomatoes, det er veldig mye bedre indikatorer som ikke er så følsomme for at det er feil anmelder, eller en anmelding med en dårlig dag, eller at støyet skal kunne... har så mye å si for kunst. Det er helt sant, og folk glemmer jo for eksempel hvor uglesett Bee Gees var, og ABBA var, og i dag, når nye artister kommer i dag, og folk sånn, å, den musikken er bare... og den artisten har ingenting, og så går det liksom 20 år, og så er de legender. Samtiden synes sikkert Supremes også var et fabrikert band, hvilket de sikkert var, og sånn, aha, var for øvrig ikke et fabrikert band, men ble beskyldt for det, fordi de dro til London og alt mulig sånn. De skulle bare visst hvor mye av bestemte selv, inkludert hårsveisere og og skinnreimer og donger i bukser og utseende var det jo Morten som sto for og musikken insisterte de jo på å bestemme over selv og sånt så de var faktisk ikke fabrikert det de fikk mest fabrikert var musikkvideoen Den ble skapt for dem, og den var utvilsomt enormt betydningsfull for det første gjennombruddet, men den har ikke vært like betydningsfull for å opprettholde det AHA er i dag. Men det der at samtiden ser ned på deg fordi du er forkommers, og så i ettertid så blir du stående som er legendarisk, det har skjedd gang på gang på en bit, så ble du sett på som, for de gikk i dress og sånn, mens Rolling Stones var røffer og sånt, alt det der vil jo bli glemt etter Etter hvert som det er musikken i seg selv som blir stående og oppdages av nye generasjoner, så blir sånne ting helt lattelige. Sånn sett har Jan Eggem sagt noe interessant en gang, og det er at kredd betyr ingenting. Og det er nok et poeng at noen er mer opptatt av kredd enn av at det du har skapt, hvis det er bra nok, så står det på egne ben, og så vil det bli oppdaget av andre. Jeg har opplevd det selv, at filmer jeg har, tenkt sånn, ja, det ble ikke så veldig godt, det var synd, og så kommer folk ti år etter og «Jeg har sett den filmen der, den filmen om han Myggen, den har jeg sett sånn, ja, den ser jeg en gang i året». Jeg er bare sånn «Er du gal, nå? Er du på dop, den filmen der?» «Ja, den er kjempebra», og så ramser han opp ting som på en måte, og det er klart, når Når den filmen kom, for de som ikke vet det, Erik Myggen Mykland var jo da en legendarisk fotballspiller på norske landslaget når vi kom til VM i 1994 og 1998, og jeg lagde en film om han mellom der i 1996 kom den ut. Men det året 1995, året etter 1994, hvor jeg lagde den filmen, så var jo han i avisa hvert uke. Han ble så eksponert samtidig som jeg lagde film om han, så når den filmen da kom, og Norge ikke kvalifiserte seg til EM det året, så ble det bare en sånn neturfilm, og også en veldig sånn følelse av at alt dette har vi sett før, lest om i aviser hele året igjennom. Så den fikk litt sånn lunken mottagelse på grunn av det, også kanskje fordi sportsjournalister plutselig ble filmanmeldere. Og da avskriver jeg den filmen litt. Nå har jeg ikke sett den på 100 år, men det er klart, med en blir sett på mer uavhengig av sin nåtid, så ble den et historisk dokument av en tid, og da oppleves den tydeligvis, i hvert fall for noen, som en viktigere film enn jeg kanskje konkluderte med den gangen. Så noen ganger kan også kanskje en anmeldelse eller anmeldelser på en måte gjøre at du selv mister selvtilliten på noe som kanskje ettertid viser seg å ikke... å ikke være så ille, men for at det tåler tidens tann da. Og det gjelder jo definitivt musikk da, som altså tenk hvor mange sånn dårlige låter fra ungdomstida som blir klassik når du har fått de på avstand. Og der er nok The Economy også med. Så en sånn låt som en del har hatet, men som fordi når du hører den nok ganger, så blir du lei av den som har annen musikk. Men som blir stående da. Pappa sa det at det var masse sånn musikk han var veldig på å rock, disco, soul og Woodstock og hele bakka og hippie-tida. Men det var veldig mye som var flaut å høre på. Så introduserte han for Spotify. Det var for øvrig en Spotify-pratenssted. Da jeg skjønte at Spotify kommer til å bli stort, var det når han satt i åtte timer i strekk og lagde spillelister etter at jeg hadde introdusert for det. Da skjønte jeg at dette kommer til å bli bra. Da var det sånn at han var masse smørsangere og ting som var flaut å høre på. Men når man blir voksen, så så åpner man døren igjen, og man blir mye mer ærlig i sin respons, i sin emosjonelle respons til musikk, sånn som, han var sånn, Al Green, og masse sånn Bee Gees, det var jo artig å høre det igjen, det er jo ganske bra, egentlig, så det var masse ting som var forbudt å høre på før, men når man blir voksen, så tar man vekk de der, de der, hva skal vi si, de hinderne, eller de her, vi smykker musikksmaken vår som på en måte har en slags sosial verdi, hva vi liker. Ja. Men det driter vi jo når vi begynner. Det er morsomt, da flytter vi over fra Guilty Pleasures-lista til Best Songs Ever Made-lista. Jeg lagde faktisk en Guilty Pleasures-liste en gang. Jeg tenkte, nå skal jeg ta de låtene som er litt flaut, eller i hvert fall har vært flaut, at jeg har likt en gang. Men når jeg senere lagde en sånn The Best Songs Ever Made, og bestemte meg for at Jeg skal lage en liste, den skal aldri inneholde mer enn tusen låter, og det er mine tusen favorittlåter. Og hvis noen skal inn der, så må noen ut, så da må jeg liksom scrolle gjennom hele og se, er det noen som er dårligere? Kan denne, ikke sant? Det skal mye til da, kom igjen. Men jeg lagde den, så var det sånn at liksom det, da gikk jeg gjennom mange av de andre spillelistene mine for å finne låter. Mange av de ga seg selv, men liksom var helt sikker Og da tenkte jeg, oi, her er den Guilty Pleasures-lista, jeg må se gjennom den, og da var det jo noen låter der som måtte inn på den best songs-abomate-lista, fordi det er liksom noen låter som du bare skjønner at dukker den opp nå, så kommer jeg til å enten begynne å danse, eller begynne å synge, eller bli jævlig glad, som er det man blir av bra musikk, da. Ja, det er utrolig. Hvem som var portvokterne før på Siva som var kult og bra og riktig å høre på hele pakka der, men det har også slått meg som da jeg jobbet den tiden i Petra og sett artister respondere på anmeldelser og høre veldig, kommer veldig tett på mange og får høre hva hvor skjører disse superpopulære norske artister vi har for eksempel da, faktisk er sånn at du tenker liksom i det stille siden at her er det noen som reiser med privatfly til USA for å gjøre konserter, og her fyller de opp spektrum fem dager på rad, men sånn som Tygo vet jeg, Carpe Diem, de her humorartistene spesielt, også sånn type de, til og med de, sånn som Stace, men alle de her, det er De har også hørt at det er en ting som mangler. De har stukseren, de har publikummet, de har streams. Det er sånn, hva er det man mangler da? Man skal jo tro at det er liksom... Men det er fortsatt kjøre for anmeldelser eller kritikk, og det er jo fortsatt den der manglende anerkjennelsen hos kritikerne, eller en gruppering, kulturcirkel i Oslo, at den anerkjennelsen der må også... en eller annen dag må jo de også anerkjenne hva vi har gjort, se hva vi har gjort her, altså vi treffer millioner av mennesker og sånn, kan ikke du bare anerkjenne dette her, det jeg har gjort? Og det betyr så mye for artister å få den siste krediblet biten, og selv for de som også sier at de driter i det, tror jeg som innerst inne etterstreber at de vil ha den, de vil ha de også. Absolutt, og jeg mener Jan Teigen, ikke sant, og Da snakker vi også ofte griseslakt, ikke sant? Og jeg husker når DDE kom med den rumpa mi, så var det jo det som hattobjekt, ikke sant? Det var litt sånn forsmak på den badtasten som har vært mye de siste årene. Og TIX er jo et godt eksempel, ikke sant? Så helt klart. Men det som skjer med så å si alle da, det er jo at de blir så respektert. Altså nå er jo DDE liksom, ok, kanskje ikke like respektert som Åge Aleksandersen, men ikke så langt unna. Statsministeren flogger jo at hun er på DDE-konsert og liksom det er... Ikke sant? Og Jan Teigen, jeg var jo faktisk, jeg var jo Jan Teigen-fan før Punk'en der også da, fordi... Han var jo gæren, han gikk jo skjelettkostyme på Grand Prix og var jo tydelig en opprører, men så ble jo musikken veldig soft da, og da hoppet jeg jo skikkelig av. Men så er det jo andre generasjoner som har forhold til de tidlige 90-tallslåtene og sånt. Jeg var med å lage landeplager for NRK med Ravi, og vi skulle ha forskjellige landeplager og lage et program på hver, og når man skulle velge en tegning, så var det jo ikke noe selvfølgelig, for meg var det en selvfølgelig at det måtte være enten mil eller mil. Mil etter mil eller Min største kjærlighet Men da var det jo liksom andre nyere låter Det vakreste som finnes Og et par andre som Var like Fremme da som kandidater Fordi at han hadde jo da Folkelig hits Langt ut på 90-tallet Og og da liksom når generasjonene vokser opp med en typ musikk som andre kan synes er helt forferdelig det vil bli stående igjen som klassiker uansett du kan ikke stoppe det. Altså når barn og tenåringer skal bli 30-40 år og få sin egen familie, altså de kommer ut og spiller tix for sine barn, kanskje ikke alle låtene men noen av dem i hvert fall så kommer det jo og det kommer ut, og jeg tror også det kommer til å stå igjen som sånn type, ja sånn Jan Terjens segment, det er et godt eksempel på utskilt i sin tid og dårlige anmeldelser men det er noe som blir definitivt med tiden videre der da som er unektelig som norsk musikhistorie Absolutt så kan man alltid diskutere jeg er ikke i tvil om når AHA kom jeg husker det var så det første jeg hørte om AHA det var at det var noen nordmenn som var i London og skulle bli popsterner For da var det noen mer post-punk venner av meg. Vi drev med fansiner også. Dette var jo litt etter selve punk-perioden. Så det er det som etter det blir kalt post-punk-perioden. Men da har noen av dem fortsatt å spille punk og spille hardere punk. Noen går mer i synt retning, men ikke nødvendigvis synt pop, men mer sånn eksperimentell retning. Noen starter mer streit i rock-band og så videre. Og vi fortsetter å gi ut fansiner og sånn... egenproduserte musikkaviser. Og så hadde to av de som jeg lagde fansine med på den tiden, de var i London da på den liksom årlige turen hvor de skulle se konserter, kjøpe plater og alt sånt. Og da hadde de hørt om og kanskje til og med møtt. Aha, tror jeg. Også hadde jeg spilt noen låter for det, og de bare hadde syntes det var helt farlig dårlig. Så vi i miljøet snakket om at det var noen nordmenn som var i London for å prøve å slå igjennom, og det hørtes helt fjernt ut hver gang man hørte om. Da var det jo også veldig sånn at du skulle synge på norsk. Og hver gang vi hørte om band som fortalte at de hadde ambisjoner utenlands, og derfor hadde de engelske tekster, så bare sånn. Vi syntes det var så teit. Men så kommer de sider til ekonomi-singelen da. Og så er det jo det, ikke sant? Vi i Norge har jo ikke fått til noen ting, altså i hvert fall ikke på den tiden. Så vi hadde jo et veldig sånn, særlig meg som er alltid italiener, som er vant til alt Italia har fått til. I sport, i kultur, i alt, og sko og bilmerker og alt. Norge hadde jo ingenting. Så det at noen nordmenn da skulle klare det, da har du jo lyst til at de skal lykkes, og det blir litt sånn som med sport, ikke sant? Så når Norge slår England i fotball, så blir alle fotballe interessert. Og når da et norsk band faktisk har en låt som høres ut som kanskje kan bli en hit. Jeg husker jeg tenkte sånn, den er ikke like bra som Depeche Mode's I Just Can't Get Enough. Det er liksom ikke helt like bra som Soft Cell Tainted Love, men den er liksom inne på noe. I ettertid så har den jo slått begge to. Jeg vil si den faktisk er bedre enn de to, men da så var det sånn, dette var jo heller ikke den endelige versjonen. Og så tok jeg den opp på radio og litt nysgjerrig på dette med å ha om det kunne gå. Hadde jeg egentlig lyst til at de skulle slå gjennom, selv om det ikke var helt min musikk. Sånn 100%. Men så kom jo da den endelige versjonen, og da har du blitt vant til den andre. Så først var jeg ikke helt overbevist om den definitiv versjonen vi alle kjenner nå, men ettertid så hører du at det var det som skulle til. Løftet det produksjonsmessig. Man snakker så mye om hva er det som gjør en låt? Jo, du skal ha... vers og et bra refreng og alt mulig, men man undervurderer at produksjonen også har enormt mye å si for det siste løftet, og det betyr enormt mye for den låta. Men når jeg hørte The Sun Always Shines On TV, da var det bare sånn, wow! Det er en wow-låt. Dette er klasseforskjell. Ingen i Norge som har vært i nærheten av noe på det nivået her. For det er liksom ikke bare at det er veldig bra, men du blir som hører at det er verdensnivå. Og det var ikke så ofte du noen gang kunne høre, oi, er ikke dette verdensnivået på dette her? Etter to måneder så skjønte du at, nei, den ble du fort lei av, og det hadde ikke det. Men den hadde det, og så til de grader, og så kom Hunting High and Low, nok en låt som på en måte er, du skjønte dette kunne vært et engelsk eller amerikansk band. Ja. Og det var det jeg hadde som ingen andre hadde inne. De kunne sett stygge ut, og de kunne ikke lykkes. Men likevel ville de to låtene, to-tre-fire låtene, stått igjen som noe som hadde det nivået inne, selv hvis de ikke hadde lykkes. Fordi Det var ingen som hadde vært i nærheten. Og det er jo fortsatt, altså på min spilleliste igjen da, over de tusen beste låtene noensinne, som selvfølgelig er en helt subjektiv liste, så er det masse hardlåter, men det er ikke veldig mye annet norsk. Selv om jeg hadde et kjempeforhold til... kjøtt, det aller verste, og senere dømde de bare stille og sånn, det er ikke, det står seg ikke 100% like sterkt, noe gjør det. Men å ha vinner der, over band som jeg i utgangspunktet hadde, holdt på å si både hadde mer kredd, men også var band jeg liksom fulgte så veldig mye og sånn, men den der overlevelsescenen, det er det som har stått sterkest når årene går, Ja, jeg skjønner hva du mener. Det er et eller annet produksjonselementært. Det om låtet består tiden eller ikke, det er vanskelig å sette fingeren på, det er kanskje å løse hvorfor noen låter, men det er jo kanskje gjennomgående at alle har en veldig særpreget produksjon, må jo være en slags fellesnevne for de aller aller største låtene, om det er fra 60-tallet eller 70-tallet, så er det Kanskje noe som er veldig utypisk og vanskelig å gjenskape også. Det er kanskje det kjedeligste musikk i dag. Det er ikke noe vanskelig å gjenskape The Weeknd eller noen av de beste artistene. Alle får til det med hjemmekomputer og sånt. Men å få til de soundene fra gamle dager, det er kjedelig. det lar seg ikke gjøre, tror jeg, på samme måte. En del av instrumentene er, det er jo sånn at man noen ganger spør seg hvorfor, som min kone spør noen ganger, hvorfor må du ha så mange forskjellige sønter? Kan du ikke bare få de samme lydene ut av? Men noen gamle sønter har noen lyder som du bare ikke klarer å egenskape. Ja. eller alle vil jeg si, alle forskjellige syntere har sin personlighet, selv om selvfølgelig det nå finnes mange soft-varianter som kan etterligne mye, så er det ikke alle som er like kommersielle og etterligne, og så er det noen som er vanskeligere enn andre faktisk å få helt den samme lyden. Så det er noen av de bandene jeg spilte i når vi skulle gjøre våre 40- og 50-årskrise-comeback-greier og sånn, så var det å kjøpe de gamle, fordi du fikk ikke den samme dyren du kunne holde på så lenge du ville prøve etlingene. Ja, det minner, men det er ikke helt det, og du vil gjerne at det skal låte så likt 80-tallet som mulig. Men den bølgen som kom med Seimen og det, var du fan av det, eller? Det er litt funnet, det er fordi Det siste bandet jeg hadde var et sånt goth band. Da hadde vi litt det svarte håret vokse litt ekstra og på med litt mer sånne fine skjorter og sånn, men veldig sort da. Punken hadde jo litt farger, men goth, da var det svart-hvit. Og selvfølgelig Tilly Nick Cave og The Cure og Cocteau Twins og Susie and the Banshees og sånn. Vi var også veldig inspirert av Soft Cell. Der er det plutselig en link til Suicide og sånne duo-band, fordi vi var en duo. Og når vi holdt på sånn 84-85 og ga ut kassett og spilte litt live og sånn, så var det noen litt sånn yngre satanister og goth-folk som var litt yngre enn oss og som syntes vi var litt kule. Og det inkluderte da et Tønsberg-band som het Klissene Seimen. Som da en del år senere ble hetene Seimen og En vakker dag toppet VG-lista. Og jeg husker at vi var typiske band som ga seg fort. Så vi holdt på et par år, og så bare ga vi opp. Og sendte til noen norske plassselskap som vi absolutt ikke hadde trodde ville være interessert. Og så litt med å få åpninger hos noen av de brittiske bandene. som hadde de forbildebandene, og som var sånne små selskaper som hadde startet veldig til små, men som hadde begynt å bli store, som var Mute, 4AD, mange av de plassselskapene ble startet i soverommet til noen folk, men så plutselig besolte de 100 000 singler, og så hadde de plutselig penger, og så vokste det derfra. Det gjelder mange av de alternative, Rough Trade også. Så vi prøvde jo nå, når det ikke skjedde, så bare ga vi opp. Og så hadde vi jo, vi trodde jo ikke at vår type musikk hadde en sjans Men når da, ti år etter Seimen topper vegelista, da begynner man å tenke at de ser jo ut sånn som vi så ut, og musikken er jo opp og til litt hardere. Så hadde vi liksom holdt ut, så hvem vet? Så helt klart, ja, Seimen var et band jeg hørte mye på, som jeg kjente til, og som jeg ble utrolig overrasket over at kunne bli så store. Fordi at vi hadde for en måte bare... Det press og det aller verste og kjøtt, de prøvde. De ble utgitt på mai og sånne små selskaper, men de solgte bare noen få tusen, og så var det liksom over. Og så prøvde noen andre, men det som jo skjedde var at det lille dømdebøys, igjen dømdebøys, helt vannskrek i mange år, holdt på å gi seg, ga det et nytt forsøk, og så ble det det de ble. Så veldig mange av de bandene som fikk det til, var de som ikke ga seg. Og så kan du si, det betyr jo ikke at du må være bra, det må være noe som ligger der i bånd som er bra, men alt for mange ga seg for kjapt, fordi man liksom ikke så de mulighetene som da viste seg etter hvert å komme, og sånn som fordømningstjenesten Dømnebors var jo imperiet på en slags template. Fordi når imperiet ble så supersvære i Norge på tidlig 80-tall, så var det jo egentlig publikum var jo helt klare for et norsk imperie. Og det var det Dømnebors ble. Rett og slett. Det publikum som hadde sett imperiet spille i Oslo hundre ganger på de årene hvor de var store, de fikk da Dømnebors og så De Lille kom litt før Demi Demois og så Jukke. Midt oppi dette bygde Raga opp et slags publikum. Så kom Seimann og en del av disse andre som er en ny generasjon på 90-tallet. Jeg var veldig overrasket at de ble så store faktisk. Det med Dømdeborg, jeg satt i alt koken og spilte så mye konserter, og jeg har jobbet litt med Sola, som er trommisten i Dømdeborg, på NRK 10 og alt det. Så han var alltid med på fotballøkter og alltid i god form, så måtte han trene seg opp for turnéet, og så sier han «men er det så slitsomt å være trommist?» Så da fikk jeg en liten trommeleksjon av han, snakk på fysikken. De er jo samme gjengen her ennå. Det var utrolig gøy. Vanskerøk spilte jo på en av disse... festivalene som jeg var med å arrangere på Sørlandet når jeg holdt det der og vårt band hadde spilt der året før og det året som Vannskrek og Michael Krohn solo og Chris Eriksen fra Det aller verste spilte så fikk liksom den festivalen sitt lille sånn Norges gjennombrudd og så ble det ikke noe mer faktisk da men da det å tenke seg at Vannskrek da skulle bli Dømdeboys og bli det de ble mm Coveret på den første Dømdømmesplata er tatt, bildet der av Preppeløve, det er en blå, det er tatt på den festivalen i Arndal. Men de var nært ved å gi seg flere ganger, fordi at de prøvde noen pladselskaper. Du kan holde på en stund som hobby, Og så en stund til, og så begynner det å bli sånn, skal man nå få seg en ordentlig jobb? Det er jo da veldig mange band blir oppløst, fordi også familie selvfølgelig, og alle mulige grunner til at det blir, krever for mye. Så det å se at de, jeg var også på den aller første konserten, Joko Valentin, nok sånn at jeg der og da så, og husker jeg kjøpte første singeren til Delilius, og hadde Delilius med i min aller første kortfilm. Fikk faktisk med tøff i pyjamas før den kom ut. Så The Lillos spilte på premieren på min aller første kortfilm, som da var på Rockefeller. Og vi hadde omsetningsekod på Rockefeller den gangen. Da hadde jo Rockefeller bare holdt på et par år, kanskje. Da var det nemlig sånn at det pyjamas-greia hadde slått til skikkelig. Og den kortfilmen min heter Pistolklubben. Så vi arrangerte pistolparty med Delillos og et par, tre andre band, Stengte dører, punkbandet, og Einmal kommt i livet. Så forskjellige band fra filmen, som på en eller annen måte var isosiert med denne filmen, for jeg brukte jo alle musikervennene. Og da hadde Delillos i mellomtiden, altså når vi spilte inn kortfilmen, så... Ville jeg bruke Fulibur, som var B-siget den første singeren som instrumental, så hadde de gått i studio, tatt vekk vokalen og lagt meg en slidegitar. Men så var de samtidig i studio for å spille inn debutalbumet, så da slang de på et par låter Det er også som jeg bare skulle få høre da, og da var Tøff i pyjamas der, og jeg bare satt den på og bare sånn, den må jeg ha med i filmen. Dagen etter hadde vi første oppdagsdag, og da brukte jeg den i filmen. Og så, mens jeg klipper filmen, så kommer albumet ut, og så slår det jo gjennom for fullt. Så når vi da har den premieren, så er det jo det lille som selvfølgelig er plettrekkplaster, som gjør at vi selger ut Rockfeller på min kortfilmpremiere, og har omsetningsrekord og full pakke da, så det er Så min connection med en del norske band Det har vært gøy å se hvordan de har fått det til, og kunnet gjøre det til et levebureau. Det er gøy. Det må jo være kjempetips for alle kortfilmskapere ute. Få et saftig soundtrack, og kunne selge ut en venue i forbindelse med kortfilm. Hvor vanskelig er det ikke å markedsføre en kortfilm som en ukjent ung regissør? Det er jo mulig å få noe traction på det, annet enn kanskje en en, ja, talentkonkurranse eller en festival eller noe. Ja, kortfilmfestivaler eller noe sånt. Og så i dag så har du selvfølgelig, du kan legge ut på VG, eller Aftenposten, Aftenposten TV legger ut kortfilmer nå og sånn, og da kan du jo selvfølgelig nå en del, men den gangen at jeg hadde tusen stykker på en kortfilm var mer enn de fleste kortfilmer ble sett, og jeg hadde det på en kveld liksom, så det var en sånn... Men det var for øvrig, apropos leve av musikken og se at folk du kjente eller etter hvert kunne leve av musikken, men den som aldri helt fikk det til var jo Michael. Michael Krohn har jo alltid vært en som har vært uheldig eller tatt uheldige valg, eller har aldri fått ordentlig økonomi ut av sitt band. Så det var jo når jeg skulle lage den punksdokumentaren, Så satt jeg og Krister Falken lunsj da og pratet litt, og så sa jeg til Krister at vi burde jo lage en hylles til Michael Krohn og Raga Rockers. Så var vi å lage en sånn tributplate, og du vet, Krister da tar han av som en propel, så da... Først skulle vi gi ut et enkeltalbum, og så ble det et dobbeltalbum, men alle ville jo være med. Så til slutt ble det til at vi bestemte oss for at vi kovret alle platene til Ragnarokkers, og ga ut en tributeplate på hver eneste, så da ble det en hel boks. Og den boksen solgte ut etter fader, jeg tror... For undre om han, Michael, tjente mer penger på den boksen enn på noen av sine egne plater. Og den release-konserten var jo klin utsolgt og var skikkelig gøy. Men det var sånn, Michael stilte gratis og kom på Sprø Musikkfestivalen vår i Arndal i 1985. Og så stilte han gratis på min 50-årsdag på Parkteatret, hvor jeg hadde masse artister. Anneli Drekker og Haddi og Susanna og han og... flere andre og så var det liksom Her er denne hyllesplata. Er det noen som virkelig fortjener en hyllesplata i Norge, så er det jo Michael Krohn. Det er egentlig en utgivelse jeg er veldig så stolt av som Punks og AHA-filmen. Fordi Michael Krohn er jo en av de store inspirasjonskildene. Det er gøy når du ser når film og musikk greier å komplementere hverandre og jobbe sammen og løfte hverandre opp. Bli mer eksponert. Så det er jo Ja, det er jo kanskje noen undervurderer litt med tanke på viktigheten av soundtrackene i ting. Nå er det jo veldig populært å bare bruke som boksmusikk fordi det er gratis og ferdigklarert, skjelløs boksmusikk, altså det er kjapt og så videre, men det er jo et saftig soundtrack, skal du ikke kjimse av? Nei, absolutt. Jeg tenker at flere må få til det og jobbe med den musikken som man bruker har en tilknytning til generasjonsmessig å jobbe med de musikere som kanskje er knyttet til din generasjon. Men gjerne også jobbe med mye yngre folk. For eksempel at jeg Jeg skulle ønske jeg kunne lage mye flere filmer bare for å kunne også invitere flere musikere med. Fordi jeg føler det er så utrolig mange talentfulle musikere, og så mange som har lyst til å lage filmmusikk, og så har du jo aldri nok filmer til å gi de muligheten. Det er liksom massevis av... et hold av norske musikere jeg gjerne skulle jobbe med på et eller annet nivå. - Hollywoodtryks de siste årene har jo vært å lage soundtracks inspirert av filmen, hvor de bare samler en drøsse med kjente artister som lager enkeltlåter inspirert av tematikken i filmen og sånt, som ikke er med i selve filmen da. Så det er jo mulig å... og ta noen sånn short cuts der. Men du, nå har jeg holdt på deg i to og en halv time her. – Det går fort, vet du, når vi begynner å snakke om musikk. – Ja, jeg vurderte på tidspunktet å spørre deg sånn, har du lyst til å fortsette litt til? Men så tok jeg sjanse på at du hygget deg såpass at vi bare dro det videre, og det virket jo gommel sånn da. Men ja, skal vi avslutte med AHA-dokumentaren, når blir det mulig å se den? – Ja. I Norge så kommer den til å bli mulig å se på kino fra 3. september. Og så vil det være ganske lenge før den kommer på NRK-omsider, men før det så vil den jo være tilgjengelig selvfølgelig på forskjellige nedlastningsmuligheter og Blu-ray og DVD og sånt nå da, men på kino i hele landet fra 3. september. Da gleder vi oss til det. Da håper jeg at jeg får sneket meg inn på en filmpremiere også, det er lenge siden sist. Så må jeg bare si tusen takk for praten. Det har vært kjempespennende. Takk like mye. Lykke til med videre lanseringen av dokumentaren, og god tur til Cannes og Tyskland og hele pakka betravelt. Tusen takk for praten igjen. Takk.

Mentioned in the episode

a-ha

Et norsk popband, kjent for låter som "Take On Me" og "The Sun Always Shines On TV."

Take On Me

En av a-has mest kjente låter, som har blitt en popkulturklassiker.

The Sun Always Shines On TV

En annen kjent a-ha-låt, som Robsahm beskriver som en "wow-låt".

Wolfgang Wee Uncut

Podcasten hvor dette intervjuet ble gjort

Tribeca Film Festival

En filmfestival der a-ha-dokumentaren hadde premiere og fikk publikunnspris

FIFUN

Filmfestivalen a-ha-dokumentaren ble vist på

Colosseum

Kinoen der a-ha-dokumentaren har premiere

NRK

Norsk rikskringkasting, den norske allmennkringkastingen

Spotify

En digital musikkstrømmetjeneste

The Beatles

Et engelsk rockeband, som Robsahm nevner som inspirasjon for sin dokumentar

Let It Be

En film om The Beatles, som inspirerte Robsahm

Delillos

Et norsk band, som Robsahm forsøkte å lage dokumentar om

Punks

En dokumentar Robsahm lagde om norsk punk

Morten Harket

Vokalist i a-ha

Magne Furuholmen

Keyboardspiller i a-ha

Paul Waaktaar-Savoy

Gitarist i a-ha

Engelen

En film Robsahm produserte, der Magne Furuholmen skryter av musikken

Futur de Mountain

Et album av a-ha fra 2009

Casting Steel

Et album av a-ha fra 2015

Klofinger

Et norsk band som Robsahm lagde en musikkdokumentar om

Mötley Crue

Et amerikansk heavy metal-band

The Cure

Et engelsk rockeband

Depeche Mode

Et engelsk synthpop-band

Et irsk rockeband

Bee Gees

Et australsk brødreband, kjent for discomusikk

Bob Dylan

En amerikansk musiker

Springsteen

En amerikansk musiker

Neil Young

En kanadisk musiker

Leonard Cohen

En kanadisk musiker

The Smiths

Et engelsk rockeband

Ringo Starr

Trommeslager i The Beatles

Participants

Host

Wolfgang Wee

Guest

Thomas Robsahm

Similar

Wolfgang Wee Uncut

Mr. Pimp-Lotion | Kosthold, Nesepust, Søvn, Farlige Planteoljer, Carnivore, Tørrfasting, Mettet Fett

Wolfgang Wee Uncut #254: Mr. Pimp-Lotion er artist, produsent og podcaster. Link til Pimp-Lotions nye podcast "Hva om": https://open.spotify.com/episode/0NsTwGw009Ae72fxSvEg5E?si=beef7e893d1b4417...

Wolfgang Wee Uncut

Thomas Eriksen om livet som låtskriver og produsent, nervøsitet, David Guetta, Hans Zimmer, FIFA ++

Wolfgang Wee Uncut #37: Thomas Eriksen er låtskriver og produsent, og har jobbet med artister som David Guetta, Ava Max, Jason Derulo, Akon, Nico & Vinz, Sondre Justad og Lars Vaular. Hjemmeside...

Wolfgang Wee Uncut

Thomas Eriksen om livet som låtskriver og produsent, nervøsitet, David Guetta, Hans Zimmer, FIFA ++

Wolfgang Wee Uncut #37: Thomas Eriksen er låtskriver og produsent, og har jobbet med artister som David Guetta, Ava Max, Jason Derulo, Akon, Nico & Vinz, Sondre Justad og Lars Vaular. Hjemmeside...

Wolfgang Wee Uncut

Thomas Eriksen om livet som låtskriver og produsent, nervøsitet, David Guetta, Hans Zimmer, FIFA ++

Wolfgang Wee Uncut #37: Thomas Eriksen er låtskriver og produsent, og har jobbet med artister som David Guetta, Ava Max, Jason Derulo, Akon, Nico & Vinz, Sondre Justad og Lars Vaular. Hjemmeside...