Tom Erik Kjeseth | Cannes Spesial | Filmfestivalen, Europeisk Modernitet, Verdens Verste Menneske

Yes, vi sitter på franske riverene og koser oss med glass 2, glass rosevin her under filmfestivalen i Cannes. Det er en nydelig vær. Vi er så heldige å få med oss filmprodusent Tom-Erik Kjeseth her som for anledningen er kledd i en singlet fra 2. verdenskrig, sies det. Jævlig jeve greier. Også en Og var det silkebokse fra Paris, eller? Ja, exakt det var. Det var noen vintage balysko fra 1971 med litt ekstra høyhjeller. Oi, oi, oi. Morfars gamle. Jeg føler meg litt underdressed her nå, hvis jeg satt her nå. Sikkert derfor du rikker så fort. Ja, det er godt å glasere og sebi før vi kommer i gang her. Det er litt som å være hjemme på podcast i Norge. Alkoholen flyter der også, men det er litt finere omgivelser her, vil jeg si, da. Hvor vi finner oss utenfor Kamm. Og vi... Vi må jo si at vi har vært her litt, og så har du hatt noen fine dager her da, med råpninger? Ja da, jeg kom allerede mandag forrige uke. I dag er det fredag, uke to. Første uken som vanlig, preget av elendig vær. 14 grader og regn. Det er som tradisjon, eller? Ja, de siste åtte årene. Uten at denne skal handle om miljøendringer og slikt. Men veldig enkelt så er det sånn, været her nede tre uker i mai er invertly correlated med været hjemme i Norge. Slik at er det 25 grader i Oslo, så er det 14 grader her. Når det regner i kanten, da, kommer jo en bergensk rist et S her nede, da? Skulle tro det. En liten luftinfeksjon fra Paris med på kjøpet, så det var en litt rød første uke. Og man kan si at vanligvis er det slik at første uken, så følger det åpningsfilmen, mye virak rundt det, voldsom entusiasme. Ja. Primært den uken hvor filmfolk fra hele verden som er her for å jobbe fra morgen til kveld og møte andre likesinnede. Det er blitt en mer og mer engere gruppe filmfolk og filmarbeidere som er ensrettet. På godt eller vondt, alt etter som man ser det. Det er jo også Thierry som er festivalsjefen her i Cannes. Han har jo evnen til å bringe en riktig passe dosering av glamour, kvalitetsfilmer, filmer fra hele verden. filmer som også kan ha en viss kunstnerisk og politisk brodd. Det er vel ikke så mange andre steder i Europa nå hvor du også faktisk kan møte russiske fagarbeider, russiske filmfolk. De mer slemme russene på superjåtene, de er på Myritsus. Så de merker man faktisk her fraværende. Men det er da vanlig at de fleste av disse her busyby-finnfolkene reiser etter en uke. Normaltid er det kanskje 4-5 dager. Og så har man et par roligere dager i starten av uke 2. Og da får de som... vil de garant til å vinne en form for gullpalme eller en tilsvarende pris på lørdag som kommer, altså i morgen, de får en heads up at de burde bære igjen. Alle andre drar. Ok, det er jo det største da. Ja, på en måte. Samtidig så erstattes jo gatene. og barene og hotellene og strene med et saminsurium av karakterer fra hele verden. Så da har man iallfall arabiske kjeiker og prinser til diktatorer til supermodeller og igjen eliten av globalfilm. Slik at, og ikke minst da den crowden som skal på Monaco Formula One nå i helgen. Det er liksom det lysløypet med ting som skjer? Ja, du kan si at Riviera-sastrongen startet jo i midten av april med tennissortimentet Monte Carlo, som er utrolig vakker og behagelig. I hvert fall for oss nordborger som har trykket gjennom 600 måneder. Men Formel 1 helgen i Monaco, jeg tror ikke det finnes noen ting i verden jeg synes er mer fryktelig enn den. Og tanken på å være i de trange gatene med... Hvorfor synes du det er så jævlig? Det er en verden full av folk som bare er opptatt av de dyreste Rolex-klokker og superjåter og superbiler. Og vakre kvinner. Den siste biten kan jeg leve med, men jeg kan ikke utstå Det er pengejaget, det er lyksesfokuset. Så det topper seg, det makser seg under denne uka? Ja, og så er det Leonardo DiCaprios amfar. Den var i går kveld, så det er en av verdens største charity events på nivå med Lumet. Så alt som finnes av supermodeller, designere, og denne her. som ofte kalles globaleliten, de samles da på Eden Rock, som er et sånt legendarisk hotell en halvtime utenfor Cannes. Ja, så på fastlandet, er det et sånt årlig smeltedigel, hvor virkelig bare A-listene kommer inn? Ja, det er absolutt, absolutt. absolutt mest annerledes til det. Og hvor det da er en av de største charity-eventene i verden, så fra AIDS-saken og ære være DiCaprio for det. Han har vist sosialt engasjement på mange områder, og også ivaretar de yngre generasjonene. Vi skal jo dykke litt ned i kannen etter hvert her, men når vi først er inne på det, så er det sånn... Er det sånn at hvert år er det kanskje to-tre superfilmstjerner som nesten som musikkfestival, hvis man kan relatere seg til det, eller et eller annet som blir som trekkplaster, at i år kommer han, i år kommer hun, og da er det de som kaster de største festene. Er det litt sånn? Ja, så igjen, Thierry Fremaux, festivalsjefen her i Kahn, han har også sett verdien av å ha... amerikanske blockbuster Hollywoodfilmer. Og man deler også ut en del sånn honorære priser for folk som har liksom gjort mye for filmen gjennom sitt liv. Det kan være Harrison Ford for eksempel, som tidlig i uken får ærespris. Det er også slik at for eksempel Top Gun, som var den virkelig virkelig virkelig filmen som bredde til kino- og filmbransjen etter Covid-19. Den hadde premiere her, og han måtte også få ærespris for det. Det er en voldsomt stor og fantastisk festival, og skal man også da ha muligheten til å ta filmer fra alle deler av verden, auteurer, virkelig kunstnerisk orientert film som kanskje ikke har så stort publikum der ute, men som er livsviktig for at film som en kunstart og som kaller vi sin intellektuelle geskjeft, faktisk har levekår. Slik at det er en vidunderlig blanding av ren kommersialisme Og noe man betaler for alt dette også. Hva er det som er det du betaler for? Det er klart at det har en voldsom verdi for disse Hollywood-filmene å kunne få lov å ha premiere her, men det er aldri i konkurranse. Så de har ofte premiere midt på dagtid, det trekker jo da medier fra hele verden, det trekker turister fra hele verden. Så det er en del av hele denne symbiosen som har vært Cannes Films Festival i over en manns alder. Så som du og Capro, er det noen som bare kommer ned her hvert eneste år og holder fest og alt mulig sånn, eller er det forskjellig fra år til år? Det er stort sett den samme crowden hele tiden. Er det det? Ja. Men den er alltid relevant, slik at det er også viktig å huske på at etter hvert så har det gått spesielt siden Anna Wintour ble editor av Vogue i 1996, var det vel? Så kan vi si at hun hadde rett Hun forstod at motebransjen, parallelt med filmbransjen i dag, for å overleve måtte gå fra en mer kunstnerisk orientert approach. Det har alltid vært kommersialisme i motebransjen også. Men hun omgjorde motebransjen, og for den saks skyld, verden vi lever i i dag til en kjendis-drevet verden. Så i stedet for supermodeller eller verdens beste skuespillerinner på fronten av Vogue, så fikk du kjendiser av alle slag og alle valører. Og som har gjennomsyret alle deler av den sivilisasjonen vi lever i i dag. Det er en stor endring av... Jeg gråter meg til sengs hver kveld. Jeg har gjort det siden 96, så... Men du har jo et veldig bra historisk perspektiv, i og med at du er så godt kjent der, du har vært der så lenge, og kjenner, franskriverer han veldig godt, Cannes Film Festival. Hva er det store forskjell mellom både Cannes som sted på denne tiden, og filmfestival før, la oss si 80-90-tallet versus nå da? Veldig så gammel er jeg jo ikke. 90-tallet da. Du hadde mer rett enn du hadde. Jeg var heldig nok til å være der på de siste par årene hvor den legendariske pornofilmfestivalen var parallell med filmfestivalen her i Cannes. Dette var jo sin tid uten mobilkameraer. hvor det faktisk var mulig å forene det beste og det verste av denne verden. Jeg har jo aldri fungert så veldig godt i de 90 prosenten imellom, men alle randsoner av menneskelig eksistens der trives jeg jækla godt. Det er klart det var ting som skjedde der som var utenkelig i dag. Det må ha vært en sinnssyk symbiose. Det var det, og jeg møtte jo selv, siden jeg hadde landsbyen nede i gaten her, så er det jo to av de eldre servitørene. De var jo unge servitører i de glansdagene, so to speak. Vi har jo historier som vi kan dele som er ut av denne verdenen. Men det var likevel en renhet i det, det var en skjønnhet i det, og en vakker heslighet. Det høres på meg litt ut som at disse to tingene er nært litt på hverandre, som tiltrekningsmessig, at en blanding av filmkjendiser, milliardærer, sexy damer og en pornofilmfestival, og mye sånn masse fellesinteresser som nære på hverandre på sett, og de som gjorde laget en spesiell boble over det, som kanskje forsvant litt etterhvert, eller? Absolutt, og et helt konkret eksempel så er det en legendarisk liten transvestitt kabaretbar, som heter, er het, får jeg si noe, «Losette». Jeg fikk akkurat vite for to netter siden på Ridskaltål fra noen av, hva skal vi si, nattens dronninger, at den var nedlagt i år. Og det var den siste rest. Det var der Keanu Reeves på 90-tallet. Også der. Der var en del bergensere som jeg også elsket å være. Den var på en måte den siste resten av den kulturen som eksisterte i mange tiår nedover. Men klart går man lengre tilbake så og ikke så langt tilbake som jeg har vært her i denne verden. Men det er klart at alle kjenner til Birgitte Bardot og hennes fremtoning både på den røde løperen her på 50-tallet, men ikke minst på straen i Cannes, hvor noen av de mest ikoniske bildene i verdenshistorien ble tatt. Det er klart hennes betydning også for festivalen og den berømmelsen. Status stammer jo tilbake fra der. som publikummer så føler du at filmer som lages nå er veldig veldig annerledes det som funker er superheltfilmer det er noen små nisjefilmer som trenger en nåløye her og der men at det er en følelse av en eim at det er en filmbransje litt i fall litt desperation, litt villerede og ikke har hengt med i tiden og Hvis det stemmer, er det også noe som man merker her nede? I den forstanden at det er ingen stjerner som drar publikum til kino. Det er Batman eller Superman, og om det er 12 karakterer som har skuespillet Batman eller Superman på 20 år, det er ingen som går for å se skuespillere, de går for å se... Kan jeg si at det er et motargument, at det kanskje er noen få skuespillere, men at når jeg tenker på de i hodet mitt, Brad Pitt, Leonardo DiCaprio, Julia Roberts kanskje? Altså de er gamle da. Ja vel, ikke si det til de, men det er klart en Julia Roberts, hun hadde jo en komedie nå i fjor var det vel med George Clooney. Den så jeg. På Bali. Ja, jeg har ikke sett den, men det er klart at det var på en måte den siste eien av gamle Hollywood. Og så finnes det jo selvfølgelig minst like dyktige skuespillere den dag i dag. Men igjen, de får sjeldent vist det i det riktige formatet og har ikke filmer som har den backingen og ikke minst det markingsføresapparatet. Hva er det som er godt gærent da? Er du aksjonær i et av de største filmstudiene, tjener du penger som gress på franchisefilmerne sine. Dessverre er de jo happy. Det er jo klart at der man tidligere lagde alle romantiske komedier, som nesten ikke lages i USA lenger, eller til mer undergrunnsfilmer som plutselig kunne få en voldsom internasjonal appell, og som kunne løfte skuespillere. Jeg nevnte Kenny Reeves. En av mine favorittfilmer er "Mount Private Idaho", hvor River Phoenix, storeboren til Jaquene Phoenix, gjorde en fantastisk roll. Han døde jo like etter på The Viper Room. Det var vel i 92. Hva var det for noe? Viper Room var en legendarisk nattklubb i LA. og man skal hardkåre det opp til på 90-tallet, og det er klart han mistet også den generasjonen sin aller, aller, aller fremste skuespiller, og en mulig motkraft hadde han levd til den verden og den filmverden vi ser i dag. Så skulle man da tro at for eksempel europeisk film - nettopp kunne fylle det gapet som Hollywood har forlatt. Enkelte vil jo kunne si at den ene filmen jeg har vært så heldig å være med på, - - "Verdens verste menneske", som er en romantisk komedie, - - den ene årsaken til denne voldsomme internasjonale suksessen var jo at den - - var en høy kvalitets romantisk komedie slik Hollywood kunne lage før. Er det noe med europeisk film og finansiering at det er noen konfliktsider mellom privatfinansiering og offentlig finansiering? En av Europas styrker er at man har et veldig velluftelig utviklet og stort sett prioritert satsning på europeisk kultur. Her i Frankrike er det foregangsland. De har jo alltid vært ekstremt opptatt av å bevare sitt eget språk, sin kultur, og det har vært en eksplisitt satsingsområde fra tidene som åren, og sørge for at det holdes livene, og at da kulturen er en åpenbar del av det, og dette går jo tilbake til selvfølgelig til også 1800-tallet, hvor Man opplevde at de amerikanske bankierene kom til Europa med en helt annen form for forretningsmessig sans og brutalitet. Og spesielt dekadanseforfatterne, kunstnerne, opplevde at det var en forflatning både av deres samfunn, og småborgerskapets økonomi og den type ting. Og de så konsekvensene allerede da, på midten av 1800-tallet, I hvert fall fra 1870 og utover. Hvordan det også da skapte enorme sosiale, politiske og økonomiske konsekvenser. Og selvfølgelig også konsekvenser for kunsten allerede da. Så kan man jo si at Europas modernitet langt på vei stoppet opp. Personlig mener jeg kanskje at det var med de tyske eksistensialistene. Så regner vi i Rilke og de. Og så fikk vi to verdenskriger. Amerikansk kapitalisme gjennom Marshall hjelper med alt, som er fantastisk for Europa. Men Europas modernitet stoppet i realiteten tidligere på 1900-tallet. Privatkapital i europeisk film er stort sett organisert gjennom kommadittselskaper i Nord-Tyskland og den type ting. På samme måte som man hadde på 80-tallet i Norge kommoditsselskaper knyttet til shipping og sånt, så er det veldig gunstige skattemessige fordeler. Ved å investere i 500 filmer av tv-serier i året, så trenger man ikke, og Saudi-Arabi og disse landene har tilsvarende for Europa og internasjonal film. Veldig enkelt sagt, hvis man da investerer i 500 forskjellige typer filmer og tv-serier, så er ikke man opptatt av hver enkelt eller deres kunstnerisk verdi. Man kan ha en bred palett av filmer, og så vet man at da er det en Total avkastning på 8% i året uansett. Man treffer på noen og bommer på noen, men total... Man vet publikumsbesøkene, man vet kino-billettprisene, man vet kinoens køtt av det hele. Man strøer pengene utover alt som er der. Ja, og skyter med hagle. Og så får man 8% return on investment. Det er en bra, stabil avkastning. Man vet også at alle disse samme filmene også mottar offentlig støtte og den type ting. en del av den avkastningspakken. Er det det som skiller mye amerikansk film og europeisk film på hele 1900-tallet, offentlige midler versus? I veldig stor grad ja. For å overleve så har man jo nødt til å tjene penger i USA. Ellers så går man konkurs. Så kan du si at Europa har alltid vært, og i all hovedsak er jo det en fordel, vært regissør og produsentrevet med disse nasjonale eller overnasjonale mandatene og premissene. Men hva vil det si da? Er det det at regissørens visjon, ideer, tromfer gjerne da publikumsinteresser som ligger med ennå ihop? Litt enkelt sagt så har man kunnet ta seg råd til det. Og det er også vært helt nødvendig for å utvikle europeisk eller japansk eller sydkoreansk film. Så jeg sier ikke at det ene er feil og det andre nødvendigvis er helt riktig. Problemet er noe at Det er ingen symbiose mellom det. Som man har som det meste i verden nå, så lever vi jo i en binær verden. Ok, hvordan da? Nei, for eksempel i årene som kommer, så vil man jo ha på sett og vis to form for økonomier. Man har kinesisk trevet med deres allierte, med en rekke land i Sydamerika, Afrika, del av Asia, som prøver å holde seg nøytrale, og hvor Vesten i stor grad har sviktet. Man har gitt enormt mye uhjelp og bistandsmidler, men man har aldri investert i de landene. Man har ikke investert i i utringen av økonomien. Man har ikke hatt økonomiske krav. Det blir litt som den norske bistandsskandalen, var det på 70-tallet, 60-70-tallet, i Kæra. Man har sendt norske fiskebåter, eller norsk fiskebåt-teknologi, og så fisker man opp all fisken. Og fem år senere er det ingenting å leve av. Det er liksom et klassisk... Men kineserne enten bygger jernbaner, de bygger veier, de bygger infrastruktur. Selvfølgelig like delaktig korrupsjon og det, men det var det under vestlivet nå. Så de har jo på en måte fylt det tomrommet og har en mye mer kynisk og konkret holdning til det. Skaper et helt annet sett med problemer. Men det fører i hvert fall til at det er en høyere økonomisk aktivitet og en mulighet for disse landene også til å kunne hoppe over et par ledd i utviklingen. For eksempel mobiltelefonens inntog i Afrika. gjorde det jo mulig for landsbyene å kunne få en mye færre pris for landbruksprodukter for eksempel. Fordi at de ble ikke revkjørt av de forskjellige mellomlennene. De visste hva prisen ville være i hovedstaden eller i regionen. Og kvinner har og hadde en veldig sterk rolle i dette. Jeg har selv vært med på en film fra Etiopia, som hadde premiere her i Cannes i 2015, i det offisielle programmet, som het "Lamb". Det handlet om en liten gutt i fjellene i Etiopia, som hadde et lite lam, og som alle ville spise opp. Han dro ensom ut med lammet sitt og var på en ferd Med det kjæresten han hadde. En film som har betytt mye for et etiopisk-afrikansk film. Veldig fantastisk regissør. Samme året så hadde vi også en islandsfilm som heter Rams. Som da vant det sideprogrammet i Cannes. Så i Cannes så har man to offisielle programmer. Man har Guldpalmen. som er den, selvfølgelig, den gjeveste. På regissører som har gjerne gjort en fire-fem filmer og vist at de er helt i verdensstoppen og kan levere hver eneste gang. Uten at selvfølgelig det betyr at hver eneste film er en like stor suksess eller får samme gjennomslagskraft. Og så har man programmøssert en regard som da består fra regissører som har laget 1-2 filmer før og har vist at de har noe å fare med utover det normale. Og som er da et fantastisk springbrett. I tillegg så har man da en del sånn uoffisielle sideprogrammer. Og en av de store filmsuksessene i verden det siste året, og en av de mest elskede filmene i verden det siste året, er en som heter After Sun. brittisk film, kvinnelig regissør den var noe som heter Director's Fortnite der nede og da får man jo ansett nok oppmerksomhet slik at er filmen bra nok og den appellerer til kritikeren og appellerer til publikum så er jo en av fordelene da, for det er jo lett å bli litt kritisk her også, selv under solen og parasolen med rosé i glasset rørende og fint at er en film som sagt god nok, så finnes det jo et publikum der ute, ja Men da må publikum vite at den filmen eksisterer. Og det er det store sneggen. Fordi at vi lever som sagt i en stadig mer binær verden. Senest hjemme i Norge de siste noen måneder tilbake, så var det jo også en diskusjon i litteraturbronsen. For man er i en situasjon hvor Det er gjerne bare en håndfull forfattere, en håndfull bøker hvert år som får oppmerksomhet. Winner takes all. Yes, og sånn er det i film også. Sånn som Verdens verste menneske kanabaliserte jo de andre norske filmene det året. En film som for eksempel Grit, som er jækla bra, eller Ninja Baby, som heldigvis fikk sin fortjente suksess litt sånn ad omveier. Men det er klart for det norske kinopublikum, men de færreste, eller det norske befolkningen i færreste del, de fikk jo med seg at de to filmene eksisterte. Nettopp. Det bringer oss litt over på din egen reise da. Nå har du nevnt også litt mellom linjene her, din egen inngang i filmbransjen. La oss ta det helt forfra da, for din egen del, altså kronologisk. Hva var ditt kall inni å jobbe i en filmbransje som du visste kanskje litt om, men som så svaret på til et nytt territorium, både med tanke på kulturell, finansiell og så videre. Hvorfor filmbransjen? Nå vil jeg si at ondetunge hevder at jeg ikke har jobbet så mye, men det er en annen historie. Akkurat. Nei, jeg... støtte på de elementene av norsk filmbransje her for snart 15 år siden. Har jo selvfølgelig alltid hatt en viss fascinasjon et øye til det. Kommer jo av de generasjonene som også selvfølgelig synes at norsk film var helt fryktelig. Også elsket komedier og Olsenband og den slags. Men når ting skulle bli alvorlige og sånn, så ble det liksom, det ble pathos, eller så ble det en En fargefilm som så ut som sort-hvit, hvor en ensom kvinne i et lite hus ved kysten stirrer tomt ut i vinduet mens noen fugler fløy forbi. Sånn tung sosialrelasjon? Ja, preget av litt finst vernsidsteater og den type ting. Og så skal vi ikke glemme at noe av det beste i norsk film-tv var jo var jo oppsetningen av de klassiske norske litteraturen, altså Ibsens verker og den type ting. Og de TV-produksjonene der til NRK var jo helt fantastiske, står jo seg den dag i dag. Men å få det overført på film der etter, viser seg jækla vanskelig. Så det er noe jeg håper å si at alle som er født før 1980 kan kjenne seg igjen i. Var det en litt sånn, om ikke en subtil, men i hvert fall en driver for deg at... norsk film, her er det jævlig mye å gå på, her har vi underprestert, og her er det potensial å bare se på nabolandene våre, hva de får til. Her må det være for faen med å være mulig å gjøre noe. Jeg vil jo si at det er et mer et bredere nasjonalt problem. Jeg er jo selv fra Bergen også, så alle som heier på brand kan jo relatere til problemstillinger hvor potensialet er enormt, men klarer ikke å få det ut. Og For min egen del var det som sagt å bruke et par år for å lære norsk filmbransje å kjenne, lære internasjonal filmbransje å kjenne, mer spesifikt her nede, og få se om det var noe jeg kunne bidra med der, bortsett fra en viss kapital. Og jeg hadde avsatt fem millioner kroner som jeg som sagt ikke ønsket å bruke i finansielle marked eller eiendom eller den type ting. Jeg var jo også en av de få som kunne forutså finanskris mange år før det skjedde og basically alt som har skjedd opp til i dag. Og det å da putte penger inn i de finansielle systemene jeg vet at Man basically løste et gjelds- og kreditproblem på tredoblet gjelden i verden i ti år etterpå, og blåste opp finansmarkedet. Det så du komme? Ja, som jeg pleier å si det. Men hva gjorde du da? Rene regnestykker, eller samtaler med likte sind? Nei, jeg har alltid vært relativt solitær, så da går jeg på fjelltoppen som Sara Tostra, og så skur jeg ned, og så... Og så er det relativt enkelt å se mønstre. Og det man glemmer, nå er det jo veldig mye prat om inflasjon i dag, det man glemmer er at det har vært hyperinflasjon i verden de siste 40 år. Hvordan da? Bare på områder som aldri berører realøkonomien. Munkmalerier, verdens største diamanter. Hva med eiendom? Eiendom, selvfølgelig. Det er jo ikke tilfeldig at nesten alle våre utflyttere nå er eiendomsmiljardærer, eller dess like. Og det er klart, det er sikkert noen flinke folk av de, men det er klart at en Siden 1980 prøvde Vesten å løse det kinesiske problemet, nemlig det faktum at siden Deng Xiaoping innførte femårsplanene sine på slutten av 70-tallet, så var det åpenbart valget at Kina kom til å bli verdens fabrikk. Da burde Vesten ha stilt seg et spørsmål som jeg gjorde, hvordan skal vi kontre det? Vi kan ikke konkurrere mot de som fabrikk. Da har vi nødt til å investere i infrastruktur, i innovasjon, i mennesker, i utdannelse. Så kan du si at Europa, selv om jeg hører at ikke du nødvendigvis er den største fan der, eller optimist, Europa har med EU faktisk ikke vært så verst. Det er tunge, tunge infrastrukturinvesteringer, tunge investeringer i utdannelse og delvis innovasjon, selv om der er det skvortet en del på. Så i land som USA og Japan er det ikke det knapt nok bygget en bro, fikset en tunnel eller en veistrekning på 50 år. De ramler jo sammen som fluer. Så de landene har jo mye større strukturelle problemer. I tillegg så har jo Europa en kulturhistorie og en historie som er det som til sist kommer til å redde oss gjennom krisen. Så hvordan linker alt dette her opp mot din inngang i filmverden igjen? Godt spørsmål. En frist, det er sant. Veldig godt spørsmål. Nei, veldig enkelt. Jeg hadde en liten pott med penger som jeg kunne tåle å tape. Og så sa jeg, og jeg visste nærmest hvilken type film jeg investerte i, så ville mest sannsynlig de pengene være tapt i løpet av 57 år. For det må vi bare si for de som ikke vet det der med å investere i film, det er... Ikke bare risiko, det er høy risiko fordi de aller fleste filmer taper penger. Ja, og hadde det ikke vært for offentlig finansiering og gratis penger som ikke kreves tilbake, så hadde ikke dette regnestykket gått opp i hele tatt. I hele tatt. Sånn at, men for meg da, så var ikke det noen poeng å skulle tape det på et eller to luftslott, på noe sånn halvkommersielt rør om noen tredjevåringer på Grynerlykka, og en eller annen kopi av en amerikansk film fem år før. Det er totalt meningsløst, så jeg ville i hvert fall bruke tape, de pengene på noe som har mening for meg, og forhåpentligvis for samfunnet mitt, for mennesker, som ikke nødvendigvis alltid er prioritert i samfunnet vårt, eller i Europa som sånn. Slik at jeg hadde et par veldig enkle men strenge mandater knyttet til de pengene. Det skulle, med litt patos, gi en stemme til de som ikke hadde det. Rent konkret, og det kunne vært voldtatt, jeg husker det var voldtatt til unge jenter, eller fosterhjemsbarn, eller innsatt i fengsler i Norge, eller flyktninger. Så ble det en film som... som jeg gikk inn i fra 2012, hvor jeg også ble medeier av det som ble mitt første filmselskap, Film Farms. Merkelig nok så var som sagt de to filmene vi da hadde i Cannes i 2015, og som var regnet som to av de beste filmene i verden, selskapet som CNN og de store medieselskapene der ute, selskapet heter altså Film Farms, De to filmene heter Rams, altså Stabukkar. Det er det vi snakker om i sted. Ja, og Lamp. Så folk trodde jo at dette var et eller annet sånn weird, norsk-nordisk, agrikulturell filmkooperasjon. Som selvfølgelig aldri har skjedd i filmhistorien før. Men tilbake til den norske filmen vi lagde med Hicham Saman som regissør. så var jo det en del av hans flyktningetrilogi. Han er selv kurder. Og da var intensjonen, og den var som sagt uten offentlig støtte, da var jo intensjonen å gi en stemme til de flyktningene, men også flyktningene generelt, samtidig en anledning for nordmenn, og for den som skyld på åpneligvis publikum på andre steder i verden, til å komme ned i kjelleren under Kebab-kjappa i Torgata. Komme inn i moskéen på flyktning mot takene og møte ekte mennesker. Så i all hovedsak så var jeg jo ingen av disse skuespillere. Og det at man da ble nominert til flere Amanda-priser, vant denne Dragon of Oz i Göteborg, som er også den største pengeprisen i internasjonal film, så var jo det en flying start. Når man da i tillegg var så både dyktige og heldige at vi koproduserte filmer, også med støtte fra Sørfond, som er en Ja, men det tror jeg fortsatt ligger i utenriksdepartementet og sånn, som har noen millioner i en pott hvert år. Er det liksom filmbransjen, bare sånn veldig kort oppsummert, sånn at det er inntektskilder fra en haug med bekker som blir til en elv, og det er den pengesekken du sitter hjemme og kan lage film for? I alle hovedsak, ja. Hvis vi da ikke snakker om de veldig kommersielle filmene, som Burning og disse her. Riktig, ja. Eller... De aller fleste krigsfilmene våre og den type ting. Kan det være sånn opp til 30-40-50 investorer og pengekilder på en film? Igjen, svært få investorer. Ja, ikke sant? Ja, stryker mest. Men strukturer. Riktig. Og derfor er det jo sånn som her nede, og så igjen disse som er her første uken, da er det jo alle disse koproduksjonstreffene. Ja. Og dette er jo utrolig engasjerte mennesker, I all hovedsak veldig dyktige mennesker. Mennesker som også har en, hva skal vi si, en olikeren internasjonal tilhørighet. Skulle jeg si noe litt kritisk, så må det jo være at jeg opplever vel at den gruppen som er liksom 90% av de du møter på gata der nede som ikke er turister, og som stort sett ser helt like ut med samme små ryggsekken og små nettene, og som stort sett har gått gjennom de samme internasjonale produsent- eller filmorganisasjonene, jeg opplever at den gruppen blir mer og mer ensartet. Så vi kan si at ekokamera blir mindre og mindre. Mindre mangfold? Støyen blir høyere. Mindre mangfold, bisart nok, så bruker du nesten all tiden sin på møter og konferanser om mangfold. Yes. Og så lager man jo filmer som man gjerne liker å se selv, og som man vet disse strukturerne liker. Så det er jo nesten som helsesosialdepartementet som er på seminar en uke i gang. Man finansierer gjerne ting som, og det blir sånn stilforsterkende effekter av hva man mener selv er viktig, og hva som er, men med sneva ideologi, et snev av egeninteresse fra den organisasjonen du kommer fra, disse tingene her? Det kan man godt si, men også med et brennende engasjement for film, for kultur som er en viktig del av vårt samfunn, og en genuin opptatt av, hva skal jeg si, the human condition. og selvfølgelig egne ambisjoner. Og så mener jeg at, og det er en helt ærlig sak, problemet er som sagt at hvis alle tenker og agerer likt, og alle får bekreftet det de selv mener og tror fra før, enten det er filmbransje eller hva det nå skal være i verden, så leder det til sist ikke til noe bra. Er det også da produktet, resultatet av de norske filmene vi har fått servert de siste 10-15 årene? Det er klart at det er en konsekvens, men igjen, det er viktig å skille på de mer Norske filmene for et norsk publikum, der har du både de veldig kommersielle som selvfølgelig må jeg treffe eller så går hele produksjonen da blir det ikke noe mer film fra de etterpå sånn at Norge har jo nå blitt slik at det er to-tre sånne blockbusters i Norge Bøning Bøning kanskje? Ja, ja, til en viss grad sånn barne- og ungdomsfilm er på en måte en litt egen kategori med egen finansieringsgreier og dobbelt så mye støtte og litt sånne ting men Alle de krigsfilmene vi har hatt de siste ti årene, den type ting, er jo så veldig enkelt for hva man tror at det norske folk vil ha. Også kan få bygdekinene til å få publikummet sitt, og folk som gjerne ikke har gått og sett en film sin, Titanic. Eller Max Manus. Eller Max Manus, og det er Og rekken er lang uten at vi skal gå inn på enkelfilmer. Det er jeg aldri så glad i. Kan snakke om mine egne filmer, men... Det kan vi ta i podcast. Det kan vi ta verter på. Men, ok, så det som jo også ble et interessant eventyr for deg var jo helt åpenbart «Værens verste menneske». Joachim Trier sin film. Hva var din rolle i den filmen, og hvordan kom du inn der? Som jeg nevnte i sted, så hadde jeg egentlig tenkt å gi meg med film i 2015. Men etter den sussenten til Rams, så... ble det vanskelig å trekke seg rett etter det. Følelsesmessig, fordi det var gøy? Ja, for det var ingen som tvang meg. Men det er klart man hadde fått smaken på internasjonalt suksess, og jeg hadde brukt opp disse 5 millioner kroner som forventet. Så da var det spørsmålet, kan man ta et nytt løft? Skal jeg også risikere enda flere millioner? Hvis i så fall, så må det være med ett formål, og det var at Norge for første gang kunne konkurrere mot Danmark, Sverige, Finland, Island. Rådte på å si sågar færøyene. Ellers var det ikke noen poeng for meg. Og det er klart når jeg var her nede de første årene også, så ble jeg alltid spurt av folk fra norsk filmbransje sånn: "Hva kan du bidra med?" Implicit bortsett fra pengene dine. Og da var mitt enkle svar alltid akkurat nettopp at jeg ikke kommer fra norsk filmbransje. Hvordan tok de mot deg da? Litt sånn halvkvedet smil. Og jeg hadde ikke problemer heller å kle meg annerledes, oppføre meg litt annerledes. Jeg hadde jo da 30 års erfaring her nede på IKAN og revyere den fra før. Så jeg hadde noen naturlige forutsetninger som ikke de hadde. Er det sånn... fra den etablerte filmsiden til at når det kommer en utenforstående person med litt penger, at de tenker da har de en Kjente du på en automatisk fordom at det er det eneste som bare vil inn og nyte av goden av kulturlivet? Det er jo denne synergien mellom rike mennesker som vil inn i kulturlivet og kulturlivet som trenger på en måte invester og hele pakka der. Fikk du en sånn... Du ville sjekke og kontrollere dine intensjoner og ambisjoner rundt det? Hadde jeg vært iså, hadde jeg gjort det. Men jeg opplevde faktisk det i veldig liten grad. Jeg opplevde at det var... Selvfølgelig en takknemlighet for at det endelig var noe med privatkapital som også var kommittet langt utover én film. Og en som åpenbart både hadde kunnskap og lidenskap. For det er klart, i mitt eget private liv, eller personlig liv, uten litteratur, uten musikk, uten film, så hadde ikke jeg vært der ved langt. Så i mine formative og mørke tidlige 20 år, og for den slags skyld som barn og ungdom, så var det jo disse kulturbærerne som resonerte inni meg og som fikk en til å se at det var når man følte seg helt ensom og forlatt i denne verden, at det var andre som en selv. Og jeg minner om dette var før sosiale medier og globalisering og alt som var. så for meg er det veldig enkelt uten film, litteratur, musikk ingen eksistens så men igjen tilbake til de norske jeg opplevde faktisk ikke det å ha utrolig mange gode relasjoner det er krevende å lage film vi er mange sterke personligheter men jeg satt nå her rett etter vi hadde vunnet på filmpalasset her i Kallen med den is-norske filmen forstå at jeg er fatalist av natur. Hva vil det si? Det vil si at jeg, som de sa på gammel latinske, amor fati, altså elsk din skjebne. Jeg vil også si omfamn, aksepter din skjebne. Det betyr ikke at den skjebnen er noe du nødvendigvis ville valgt selv, men det er ikke et valg. Så man må ta også det smertefulle og lidelsen med det som forhåpentligvis også blir det gode. Så jeg følte ikke personlig kald, men jeg følte at det var min skjebne å fortsette. Og så har jeg enorme analytiske egenskaper som kan anvendes til alt mellom himmel og jord. Og få svaret på spørsmålet litt til sist. Jeg hadde jo da med den islandske filmen forstått hvordan man med et nordisk budsjett kunne lage og hvilken type film man burde lage. Og litt enkelt sagt, jo mer lokal en film var, også i forhold til regissørene og manusoppfatterens tilhørighet til den geografiske lokaliteten. Så kunne man også fortelle filmer som hadde både en internasjonal appell, men også en universel appell. Det vil si man kunne diskutere gammeltester mellom tre aspekter. I den islandske filmens tilfelle var det to brødre som ikke hadde snakket med hverandre på 40 år etter foreldrene døde på den nordligste søvefarmen i Island, hvor den engelske skrapesyken som kom med handel til og med på 1800-tallet, og hvor skrapesyken til sist nådde den nordligste søvefarmen på Island. Samtidig i det ligger globalisering, økonomiske aspekter, to brødre som der har navnet Stabukker, som står stanger mot hverandre. Deler gården i to med et gjær og sauehunder som løper frem og tilbake i 40 år med små fakturer og lapper til hverandre. I vårt tilfelle Og dette var i året hvor Joachim Trier og Eskil Vogt hadde sin amerikanske film, "Loud and Bumps", som gullpannefilm. Det var første gang i norsk historie. Da som sagt en amerikansk film. Hva ville du si at amerikanske film hadde de betalt for? Skutt i USA, amerikanske skuespiller pluss, Isabelle Huppert. Så for alle praktiske en scene en amerikansk film, men med norsk regissør og malersforhold. og alle visste jo om de ikke visste det før så visste de jo da at Joakim og Eskil sammen å være for seg er noe av det ypperste som finnes i verden det var liksom åpenbart for alle man liker eller ikke liker den filmen men også deres tidligere verker hadde bevist det til gams sånn at for meg da som hadde kun et singulært mål nemlig å få norsk film til å være helt i verdenstoppen Så forstod jeg at skal jeg gå videre med film, så må jeg klare å endre mitt eget selskap. Og at forhåpentligvis noen år senere at de også vil se verdien av en dedikert eier som meg. Som har vist en både vilje og evne til å satse langt mer enn jeg burde. Og jeg forstod at deres første film, Reprise, var han veldig, veldig mange av de mest kompetente menneskene i verden. Regnet som en av de aller beste debutantfilmene i dette århundret eller året tusenett. Og deres andre film, Oslo 31. august, var mange regner som den beste filmen etter millenniet, som ikke ble Oscar nominert. Da trengte man ikke særlig mye analysekraft for å forstå at det smarte ville være å lage en, la oss kalle den, det jeg kalte allerede da i 2015, slutten på Oslo-triologien. men med en lyset og en letthet som de to filmene ikke hadde. En tredje film etter de to nevnte der, som skulle fullføre en trilogi, var det? Ikke noens fullføre, for her er det en defisierende såkalt, og igjen, dette var jo noe jeg bare satt meg selv. Vi har i realiteten aldri diskutert disse tingene. Du og Joakim, hvem er dere? Meg og hele produksjonsapparatet. Jeg hadde mine analyser, og jeg hadde ett mål, og det var å få de på mitt selskap etter hvert, og så gå all in på den filmen. Og sørge for at som en, håper jeg sier, som en galopphester, eller som en toppidrettsutøver, kunne sørge for at de hadde de to-tre ekstra prosentene som kunne ta noe fra å være fantastisk bra til å være det beste i verden. Akkurat, så det var... Så jeg kan ikke ta noe ære for den filmen, eller noen av disse andre filmene vi har snakket om, eller de filmene vi ikke har snakket om, men jeg har ingen problemer med å ta med glede en god del ære for suksessen. som norsk film nå opplever, som er langt mer enn det jeg eller vi har gjort. Men det er klart, det er et paradigme. Den filmen og filmen i fjor, Syk Pike, som Oslo Pictures og vi hadde i Cannes i fjor, som har premiere i hele Frankrike, og Champs-Élysées er dekket av poster av den filmen, og metroen i Frankrike og alt sammen. Så det er klart at det er et paradigmeskift i norsk film, og de to filmene pluss Ruben Østlunds Triangle of Sadness, som da vant Rubel og Hvit her i fjor, regnes jo som de tre nordiske filmene de siste ti årene som på en måte er høydepunktene i den bølgen. Hva var det som gjorde at Joachim Trier sa «Ok, du som produsent, det høres som en god idé», og du som produsent tenkte «Ok, hva visste du for eksempel om filmen på et grunnleggende stadie?» For å tenke «Her går jeg inn med, her går jeg all in og har lyst til å være med». Hva visste du om filmen? Ingenting. Når vi begynte å ha vår første treff, var det på Haugesund Filmfestival i 2017, om jeg ikke husker feil. Alt jeg trengte å vite, og det forstår jeg veldig godt, jeg ville ikke blande meg inn i deres prosesser. Det er viktig å presisere at en produsent kommersomangt, jeg har aldri vært hovedprodusent på noen av filmene vi har laget, jeg heller de. Disse aktuelle filmene. Jeg er executive producer. Hva vil jeg si for de som lurer på hva du sier? Det er det ingen som vet. Det er det helt seriøst ingen som vet. For ti år siden når jeg begynte å bli det, så var det basically en russisk oligart på en superyot. Eller søn til oppå å si en malaysisk statsminister som han har sammen gått med seks rappa syv milliarder kroner. eller en italiensk prins. Altså, De hadde bare penger, makt, jøter og alt som var. De syntes det var kult å lage filmer. Mens jeg hadde en veldig liten sum penger. Jeg startet med filmer som hadde en sosial kraft først og fremst. Ikke en publikumsappell per se. Så hvordan var denne reisen fra helt til det møtes, bestemmer for å finansiere produksjonen? Det er jo en veldig lang reise å løpe dette her til, ender opp i Cannes. Hvordan var det? Ja, fra 2015 og frem til i dag, som i filmen er relativt kort, og så sier litt enkelt sak, så tar det en selvfordivlig fremst i verden. så tar det jo både kreativt og finansieringsmessig og innspillingsmessig, og man vil jo gjerne vente til den riktige festivalen år etterpå, så det tar jo fort fire-fem år. fra en idé unnfanges til den er på premiere. Og så tar det gjerne 6-9 måneder før den er på premiere over hele verden. Kinopremiere over hele verden. Så det er en 5-årsreise. Og siden 2015 så er det bare 8 år. Så filmmessig er det veldig kort. Og da har jo det klart for alle oss involverte så var jo Disse suksessene har vært fantastiske personlige opplevelser, yrkesmessige enorme muligheter. Jeg oppnådde de målene jeg hadde satt meg, nemlig at norsk film kunne stå der fjellstøtt, øverst på den røde løperen, og at folk hjemme i Norge skulle vite at man har laget noe som er helt det ypperste, ypperste, ypperste. Som min kjære far satte jeg meg for mange år siden også. Det å bli best på 100 meter i OL, det å bli best på musikk, hvor Norge har vært dyktige på mange områder, og det å lykkes i filmen, det er jo noe alle har lyst til. Alle kjenner det til i hele verden. Og det er også det vanskelige som du kan oppnå i denne verden. Det betyr ikke at andre ting som har mindre appell Hva skal jeg si? At ikke folk er like dyktige, eller like iherdige, eller ofre like meget. Men det er klart at det å lykkes i noe alle andre har lyst til å lykkes med, det gjør det ekstra vanskelig. Sånn at jeg hadde lykkes med de målene jeg har satt meg, for meg personlig, for mitt filmselskap, for mine ansatte, og har jo nå ingen problemer med å da, i stedet for å gå på en enda en gang, og mulig med enda større ambisjoner, som vil også medføre enda større investeringer tidligere. i en filmbransje og en verden som sliter, så er det veldig uproblematisk for meg å gjøre det jeg bestemte meg for allerede i 2015, at når disse suksessene blir en realitet, vil ikke jeg være 100% sikker på. Hvor kan du være 100% sikker på at det blir et suksess? Hvis det er kvaliteten til alle involverte, som sagt fatalister av natur, og stoler på mine analytiske evner. Og så vil jeg si at det ble så stor suksess. Det var ikke noe man kunne forvente, men noe man kunne tro. Og jeg hadde levd veldig godt hvis vi bare hadde lykkes her og fått en Oscar-nominasjon. Bare der er det dypest det kan oppnå i film. Men at den i tillegg har nådd ut til så mange nordmenn. Dette er en type film, hvis vi er tilbake på verdens beste menneske. så er det jo en type film som ingen i Norge, kinosjefer og alle, som trodde at den skulle bli sett av mer enn, selv etter vi vant i Cannes med Renate Reinsre, så var det jo ikke en kinosjef i Norge som trodde at den skulle bli sett av over 100 000. Hvor stor er filmen blitt? Kan vi sette det i litt perspektiv? Viktig å huske på at dette var på godt og vondt rett ut av siste fasen av covid-19. Hadde den kommet ut i Norge i dag, hadde den sikkert sett over en halv million. Den hadde vært noe sånt som, jeg husker ikke, men i underkant av 300 000 eller noe sånt. Som er kjempebra uansett hvordan du ser på det. Og er jo gjerne en fem gang enn deres tidligere filmer. Internasjonalt har den vel solgt noe sånt som 2,2 millioner kinobletter. I tillegg har du pay-per-view på hele verden. Den er jo på alt av strømmetjenester over hele verden. Interessant nok så hadde den premiere i Russland bare noen uker før Ukraina-krigen. Så den var jo en av de siste filmene som kom til Russland på grunn av sanksjoner og alt som er. Vi sa jo selvsagt fra oss alle inntekter for denne filmen. Så det er klart at den distributøren der borte er i hvert fall en av de heldigste russerne som finnes. Men det det har gjort er jo at filmen har jo dundret og gått kontinuerlig i to år. Og er en av de største suksessene, vestlige suksessene i russisk historie. Og det er ikke en russer i denne, i kanonen av denne filmfestivalen som liksom ikke har omtrent jaget meg ned for å - for å komme i en hylles til hvor fantastisk dette er. Så det har ført til fantastiske muligheter for mine tidligere ansatte. Jeg har alltid foretrukket å jobbe med kvinner. Hvorfor det? Jeg synes kvinner er jævla mye mer profesjonelle. Karer har en jævla lei tendens til å bli skyhøye på seg selv, - - og ende på å snørre på fyller og skape masse andre problemer. Og egogreier og gub, vet du hva. Det betyr ikke at det ikke gjelder kvinner for Guds skyld, jeg har opplevd det også i andre sammenhenger i hvert fall. Men jeg opplever også når det gjelder denne nye generasjonen av norske kvinnelighetsprodusenter som kanskje har en sånn ti internasjonale år på baken, er noen av de fremste produsentene i verden. I vårt tilfelle har akkurat sitt eget selskap, mitt selskap Oslo Pictures, har veldig godt samarbeid. Mange av våre tidligere prosjekter har vi flyttet over til dem. Gått smertefritt. De ble jo også noe sammen med en kvinneprodusent fra Bergen som stod bak krigsseiler blant annet ble jo kåret noe av Holderøde Reporter som er en av bransjebiblene rett før Kant til de 40 mest viktigste produsentene i verden så det var også et av målene jeg satt meg sånn at det sier ikke at man liksom De fortjener æren langt mer enn meg. Men det er en ekstra glede å ha gjort min beslutning om å gi meg med norsk film når det gjelder å produsere selv på mitt eget selskap. Jeg kan personlig bare stille meg til rådighet for bransjen som sådan eller andre selskaper eller hva. med glede, og det har vært mye av her nede, koprodusere filmer internasjonalt, men ikke være tungt investert, men heller, som jeg har gjort de siste par årene, være med å starte selskaper, altså vanlige typer selskaper. For det er klart at norsk næringsliv har jo mange av de samme problemene som norsk filmbransje og Norge har. Vi lykkes ikke internasjonalt. Hva er grunnen til det, tror du? Komplekst, men det er klart. Det å ikke trenge å lykkes internasjonalt, Enten du er eiendomsmiljardær, eller du er laksoppretter, eller du er med olje og gass, eller hva liksom. Hvis du ikke trenger det, så er det jo jævla mye mer behagelig å svime hjemme med det man har kontroll på. Og nordmenn som er studert på de beste stedene i verden, Jobber kanskje i bedrifter som Amazon og Google og sånt. Norge er jo videnskjent for å være det to land i verden de ikke klarer å rekruttere folk fra. Eller holde på folk fra. Det er Nordkorea og Norge. Av forskjellige årsaker selvsagt. Og det er klart at når de få nordmenn som da jobber i de største selskapene i verden får barn og sånt, så etter noen år, når de er klar for barnehag og sånt, så drar man hjem til Norge. - Bare tenn meg en fast. - En liten frekt detalje, hvor mange røyker har du tatt nå? - 5. - 5? 5. nå? - Kommer til å si... - Og har du fått kald påfyll på rosset? - På rosset, ja. Yes. - Veldig. Det gode liv. Ok, men hvis jeg har forstått deg rett, så er det at du Om ikke ferdig, så i hvert fall litt på hold eller pause med å fortsette å være produsent på norske filmer, eller? Ja, vi kan si at jeg som den gamle sirkushesten, så blir man jo aldri helt ferdig med manesjen. Og dette er jo en vakker manesje, jeg svarer igjen om det. Så ferdig blir jeg jo aldri. Men som hovedprodusent, og mitt selskap som hovedprodusent, eller unnskyld, mitt selskap som hovedprodusent, så der kan vi bare kutte. Oslo Pictures som et hovedprodusentskapsskap i Norge. Vi starter bare på nytt, vi. Skal jeg ta hele spørsmålet nytt? Kutt. Kutt, kutt, kutt. Da ser vi det på alle mulige måter. Hvis jeg forstod det riktig, så føler du deg litt ferdig med, eller kanskje bare på hold, litt midlertidig, at du er ferdig som produsent av å være med på norske filmer og lage norske filmer? Oslo Pictures, selskapet mitt, har blitt et av de mest suksessrike filmselskapene, både i norsk historie, men per i dag også internasjonalt. Og som et hovedproduksjonsselskap i Norge, så kommer vi ikke til å lage noen norske filmer. I overskuelig fremtid i hvert fall. Er det litt fordi at du er mettet på at du har nådd dine mål, eller at du har mettet prosessen, og at du ikke har helt trua på fremtids... mulighetene for film og så videre? Jeg kan jo sitere kellneren på restauranten i går kveld i den lokale landsbyen som jeg også har kjent i 40 år. Han sa uten andre direkte, altså med en gang jeg hadde satt meg ned i går kveld at så dum, now you want so much. know you enjoy life. Så yes, til et visst element så handler det om det. Det handler om det som er nevnt i sted, at jeg har nådd de eksakte målene jeg hadde sagt meg, ned til minste detalj. Det handler om at det er viktig også at nye generasjoner tar over seg fettpinnen og går videre. Men min kjærlighet til film Min kjærlighet til filmbransjen og menneskene der. Det jeg mener er betydningen til film i verden. Og forhåpentligvis fremtiden til film brenner like sterkt. Men det er også andre ting som jeg har hatt inn på jeg har lyst til å gjøre. Både fordi det er viktig å tjene penger. Det er mer som et nødvendig onde. Og ikke noe jeg kaller mål i seg selv. Og jeg elsker også å kunne lettbent hoppe fra en ting til en annen. Akkurat som jeg gjorde med filmen. Slik at det er mange gode grunner, veldig mange gode grunner til at jeg nå i hvert fall setter det på pause. Og så er det en og annen dårlig grunn. Og det er klart at jeg forstod allerede tidlig i fjor vår at det jeg visste ville bli En av de andre største suksessene internasjonalt i norsk film, nemlig filmen vår Syk Pike, eller på engelsk Sick of Myself, som som sagt har premiere i Frankrike denne uken. Det var jo den eneste norske filmen i fjor med internasjonalt suksess. Den var som sagt her i Cannes, reist over hele verden. Og hver nasjon i hele verden har jo sin egen lokale Oscar-komitee, og har rett til å velge en film fra sitt land som sendes inn til Oscar-akademiet uten at de har noe å si på det. Så i år var det vel 92 filmer, tror jeg, den beste ikke-engelskspråkelige kategorien. Og når da denne norske Oscar-komiteen da ikke sender den eneste norske filmen med internasjonssukkes til Oscaren. Hvilken film ble sendt? Det er ikke så viktig. Det er jo offentlig... Det er det. Men som sagt, for min egen del... Du vil ikke nevne... Nei, for det handler ikke om den filmen. Den hadde også enorme kvaliteter og enormt suksess. Du vil ikke snakke ned den? Selvfølgelig ikke. Men med det sagt, kan vi ikke si hva den heter? Nei, nei, nei. Eller vil du bare ikke... Ja, det kan folk søke opp selv i så fall. For det handler ikke om den filmen eller de som lagde den filmen. For den filmen var kjempebra og fikk jo enormt suksess på hjemmebane. Så det handler om hvor hovedet de skjønner den. Det handler om denne Oscar-komiteen som består av et tversnitt av norsk filmbransje. Altså fra Filminstitutt, Dramatikerforbund, Produsentforbund, etc. De sorterer for å gjøre Hollywood lettere for Hollywood. Eller de sender en kandidat til Hollywood. De sender en Norges Oscar-kandidat til Hollywood. Og alle land i hele verden, uansett nivået på filmen, eller størrelsen på landet, har rett til å sende én film. Så det er en litt sånn teknokratisk beslutning med faginstanser fra forskjellige foreninger, organisasjoner. Så det er, jeg kan si, på godt og vondt her, så er det da et kvalitativt tversnitt av norsk filmbransje. Akkurat. Som burde presumtivt ha forutsetninger både til å kunne lese og se film. Akkurat. Eh, og vite hva som konstituerer en internasjonal suksess og hva som ikke gjør det. Men du mener at det handler alt for mye om politikk og egeninteresser i forhold til hva man har satt seg på for å holde? Ja, og i dette tilfellet var jo denne filmen, jeg ikke vil nevne med sitt navn, var jo den dyreste filmen i norsk historie. og norsk filmbransje og norsk kinobransje trengte at den ble en suksess. En prestise? Ikke prestise, først og fremst økonomi. Som er mye viktigere enn prestise. Det er jo noe prestise i dette her, men hvor mye er viktigere? Ja, og det er klart at i 2011 var den verdens verste menneske, og Oscar løper bort og alt dette, så det er klart at Kandidaten året etter ville få både på hjemmebane, men også internasjonalt og i Oscar-rese alle forutsetninger for lykke. Så man fikk en mevin som, og tilbake til det vi begynte å prate om, at vi lever i en verden nå hvor det bare er en eller to bøker som får alle oppmerksomhet. Og man trenger den flyten for å få små og store by og land til å gå og se en film. Og så jeg kan på et, hva skal vi si, så jeg kan ikke akseptere det, for det er helt uakseptabelt. Jeg kan forstå det på et visst plan, men det gjør, hva skal vi si, min beslutning enda enklere. Så på et sett å vise, og vår film Syk Pike, som sagt, den har jo reist sin kann i fjor, regnes som en av de 20-30 mest interessante filmene i verden siste året. De beste distributørene i verden hadde selvfølgelig hatt kjempegode forutsetninger til å kunne bli endelig Oscar-nominert, hvilket denne andre filmen ikke ble. Regissøren Kristoffer Borgle har jo vært bosatt i USA i en årekke. Akkurat ferdig å spille inn filmen Nicolas Cage på det beste produksjonsselskapet i USA med den beste produsenten i USA. Så det er klart at vår film i tillegg til å være den eneste internasjonale suksessen hadde jo alle forutsetninger som skal til for å lykkes i det enormt tøffe rese som Oscar løper i. Og det her blir bare sånn gigantisk turn-off for deg, At du synes det er nesten litt umulig å jobbe mot systemet når tabellen er så soleklar som den er? Jeg har vist gang på gang at jeg kan fuck i systemet, så jeg er ikke så nervøs for det. Det er bare at det hadde krevd en enorm commitment av meg å skulle ta det opp videre. Jeg kunne ikke fortsatt på samme nivåen. så organisasjonsmessig, økonomisk, etc. Og når man ikke da kan stole en gang på sin egen bransje til å ta kvalitative valg, så gjorde det en veldig vanskelig beslutning lett for meg. Mer komplisert enn det er det ikke. Er alle på sett og vis litt sånn, i en filmbransje som ikke er så stor i Norge, er alle liksom bunnet til hverandre på et vis, at man er bunnet til rollene sine, til arbeidsplassen sin, til lønnene, at det er veldig få som tør å kritisere eller kanskje rett og slett problematisere hvordan disse tingene fungerer? Ja, det kan si veldig enkelt, som kanskje noen flere kan relatere til, omkring landbruksoppgjøret hvert år. De som satt på den ene siden det ene året, sitter på den andre siden det andre året. Ok, så det er en stor lek? Ja, også er det noen få gatekeepers. som sitter på noen pengesekker. Så det ene året er du med å lage film, og det andre året så er du med på å velge hvem som får lov å lage film. Akkurat, og kanskje også på en måte spre midler, penger og den typen ting. Ja, mange vil jo hevde at alt for mye penger går til Oslo. Jeg er helt enig i det. Og så har vi opplevd en veldig viktig ting, det er jo dette med hvor disse store internasjonale produksjonene, enten det er film eller TV, lages, altså hvor de skytes inn. Vi vet jo alle at Norge der har på mange måter de beste forutsetningene i hele verden. Resten av verden elsker Norge, elsker norsk natur. Så land som Island og New Zealand for eksempel, de har hatt veldig gode tax rebates. Altså, på enkelt sak bruker du 100 millioner i det landet, så får du tilbake igjen 35 millioner. Men det genereres da masse, masse midler inn i lokaløkonomi, bygd og fjorer, eller Oslo for den saks skyld. Mens i Norge da, ikke har hatt et effektivt insentivprogram for internasjonalt produksjoner i Norge, så betyr det at slik som Island har klart det fra midten av 90-tallet, så fikk jo de mange av de største musikkvideoproduksjonene, tv-seriene og filmene, som James Bond for eksempel, som ikke bare pumpet enorme summer inn i Islands økonomi, og i regioner av Island hvor det ikke var mye økonomi, men islandske filmarbeidere fikk jo, for det er klart, man flyr jo ikke over en vær og gjennomfilmer enorme Altså enormt antall mennesker som er involvert i en filmproduksjon eller TV-serie. Slik at broparten av de som jobber på settene og alt rundt, nede til catering og transport, altså alle elementer, de er lokale. Og når det gjelder filmfagarbeidere som Norge er minst like dyktig som noen andre i verden, de får jobbe med de største stjerner, med de dyktigste regissørene, med de største budsjettene. og vil man da vil nasjonalt ha en enorm kvalitetsheving på sitt personell. Sånn at det er liksom den enkleste saken i verden. Jeg er ikke noe tillenger av en sånn race to the bottom når det gjelder skatter og avgifter, men her handler det ikke om det. Det handler om at Norge velger vekk milliarder av kroner, rent konkret i produksjon, og titals milliarder, minst hvert år, i de, kaller jeg, positive effektene for noe som turistnasjon, et cetera, et cetera, et cetera. Men vil du si at det er problemer for de som ikke vet hva nepotisme betyr? Sånn type vennetjenester, man kjenner folk som anbefaler deg videre et... Ikke korrupssystem, men et soft korrupssystem hvor ting ikke skal gå med de naturlige mekanismene slik vi vil at arbeidslivet skal fungere med intervjuer, at de beste kandidatene kommer inn og så videre. Er det mye nepotisme i norsk filmbransje som gjør at ting blir som de blir, synes du? Hvis det er, så er det ikke unikt for norsk filmbransje. Det gjennomsyrer i så fall hele Norge. Så da er det en større debatt. Det jeg vel opplever er jo at det er en total magne evne til å forstå realiteter. Utenfor Norge? Nei, altså i alle aspekter av det norske samfunnet. Total... gode politiske beslutninger, for det er veldig mye, først og fremst Norge, mer og mer i Norge handler om politikk. Slik at dette handler om å ta effektive, gode beslutninger, som er helt åpenbare, som ikke handler om politisk tilhør, et ideologi eller noe sånt, det handler bare om å ha et velfungerende samfunn. Og man har jo en tendens i Norge til å alltid tro at vi har vært så jævlig gode til ting, sant? Men igjen, hvis du ikke er ute og konkurrerer mot noen i verden, uansett hva det gjelder, hvordan kan du vite at du er bra? Altså, det er per definisjon umulig. Og jeg har jo alltid hevlet at Norge er middelmålighetens høyborg. Jeg tror ikke vi er der engang. På alle aspekter. Så, og det er kanskje ikke tilfeldig at de største sportsuksene i Norge har jo kommet fra veldig unorske bakgrunner. Altså i den forstanden at Karsten Varholm og hans trener Kasper Rud, Magnus Carlsen, Hovland, kommer fra helt andre enn de organiserte systemene. Og jeg har alltid ment at Det å identifisere og produsere verdens enere er viktig, og at de ikke er en trussel mot det kollektive. De skaper entusiasme, de rekrutterer nye. Jeg mener at noe av det beste med Norge er jo det kollektive idrettslivet vårt, og vel det det organisasjoner og den samfunnsstrukturen, men det ene utelukker seg for det andre. Man må klare å se at det går an å ha og utvikle det kollektive og samtidig ha rom til å produsere enere. Og at det er ikke en trussel mot etablerte i hele tatt. Nå venter vi jo fortsatt av disse filmregionene i Norge på at disse filminitiativordene skal komme opp på samme nivå som de fleste andre land i verden. Og at potten blir på milliarder, eller på en måte ubegrenset og utenføringer. Så hvis noen For å bare sette i tall, hvis Internasjonal Film og TV ønsker å investere 20 milliarder i år i Norge, i produksjoner, hvorfor capper det på 100 millioner? Altså det er helt uforståelig. Og det vet egentlig alle. Men man klarer bare ikke å ta beslutninger. Ok, Da tenker vi, hopper tilbake igjen til stedet vi er, til Cannes Filmfestivalen. Vi har jo gått litt rundt der, min produsent og jeg, og vi har jo både blitt lamslått, for min egen del har blitt lamslått veldig av hvor vakkert, fint, arkitektur, også se på bygningene, kjenne på stemningen, kjenne at jeg skjønner litt av den energien som er her, forventningene, sittringen, mennesker som står utenfor hotellene. Blandet med at det er noe litt sånn forfallent, at jeg har gått glipp av, at jeg kommer litt sent inn på festen og sånt. Men at det fortsatt er en sånn magi rundt her. De rikeste, mest mektigste menneskene finnes noen hundre, noen kilometer unna der jeg er nå. Det er en veldig underlig følelse å gå rundt der og vite at her er det på disse to korte ukene her nå, så er det alt fra de mest rikeste menneskene i verden til kjente folk, til idrettsstjerner alt samler seg her alt samler seg her og spesielt da uke to som vi er i nå på slutten av den for nok til helgen så er det da Formel 1 i Monaco som bare er en kort biltur unna ehm Og disse som sagt mer hardt arbeidende filmmenneskene har jo da forlatt åstedet for lenge siden. Og inn kommer da prinser og kjeiker og supermodeller, lystløgnere, eks-politikere. Hvem er de mektigste, hvem er de rikeste mektigste som er i kan akkurat nå? Det skal jeg ikke si at jeg har konkret peiling på det. Jeg har ikke tid til å åpne en nettside engang når jeg er her. Men basert på egen erfaring uten å "don't kiss and tell" så samles de på et par hotellere i Cannes og på det etter Eden Rock utenfor Cannes. Stort sett bare de stedene. Og da er det verdens fremste musikere, supermodeller, rekinger. Man har et veldig effektivt sorteringssystem. Går nesten av seg selv. For det er jo svært få av disse menneskene på gaten som en gang tenker tanken på å våge seg inn og gjør det. Så er det jo både sikkerhetspoliti og antiterropoliti og bodyguards og livvakter og alt som effektivt bare kutter det unna. Men så finnes det jo da for enkelt, og jeg må jo si at både du og din produsent har jo ikke kjempet ut Norge så langt. og har jo ikke vært langt unna de indre gemakker. Vi har vært på et sangdomshus-hotell som heter Carlton Ritz. Ritz Carlton. Ritz Carlton, som da har vært stengt ned i fire år på grunn av opppussing, så var det virkelig trengt det. Etter de flotteste hotellene jeg har vært på i hele mitt liv. Ja, det er det. Og stafen der, betjeningen har vi kjent mange nå i snart 30 år. Han kom som første reiskutten der. Og vi har følt hverandre opp gjennom årene, og nå er de sjefene for de Den hemmelige baren forbi det hemmelige bassenget. Som ikke har noen navn eller knapt noen dør. Det er liksom bak et lite forring og bak en bar. Der er du. Hvor koser det da? Ja, som man sa i en av mine absolutte favorittfilmer, som var fra 1987, With Neil and I. Free for those who can afford it, very expensive for the rest. Og det er klart, man føler seg selvfølgelig privilegiert og alt det der. Gudene skal vite at jeg har sagt det. planlagt å investere i dette i 30 år. Så det kommer ikke gratis, selv om det er gratis. Og det er klart, jeg opplever det samme som deg den dag i dag. Når man først kommer fra landsbyen hvor vi er nå, og treffer krosetten, som er stripa i kan ved straden, blir det bokstavlig talt en halv meter høyere. Stavlig talt. Det er en sånn ubeskrivelig rar, og jeg kan ikke si at jeg er så veldig bevandret, eller sånn, og la meg ikke så veldig affisere av sånne ting, men det var noen sånne ting som vitenskapen ikke kan forklare. Denne aura-energibiten som var sånn, ok, jeg tror jeg skjønner litt hva det går i. Ja, nå er du inne på veldig mye riktig. Jeg vil jo hverken ønsket eller klart og leve store deler av et år i de boblene der. Men Men det er klart at når jeg ligger hjemme i høen min seks måneder gjennom høsten og vinteren i Oslo, og vet njaktig hva som kommer til å skje her nede. Så du våkner beiste? Ja, så det gjør at det er null problem å leve et veldig... Jeg lever jo nesten der ingen skulle tro at noen kunne bo på Briskeby i Oslo. Jeg lever jo det kjedeligste livet du kan tenke deg. Panta flasker, gå tur med høen... Se på mye på NRK 2, sa du? Veldig mye linjerteve på NRK 2. Helst morgentve. Der ingen skulle tro at dere kunne bo og sånt. Så det var å gjarte på ratestaden. Det er liksom før arbeidsdagen tar til for fullt. Så det er klart at jeg elsker kontraster, som jeg sa tidligere. Og Samtidig er det viktig å huske at selv om man har vært med på en film som har begynt slikt og slikt, og jeg har noen galopphester som gjør det kjempebra internasjonalt og alle de greiene der, så er det jo ikke kraft av de tingene at jeg slipper inn i det inner sanctum. Og når du slipper inn i disse indre sirkelene, hva slags personer er det du møter der inne? Da er det, det er det som Nevnar igjen, verdens fremste skuespillere, regissører, ekspolitikere, nordlende politikere, statsministere, konger, diktatorer. Noen som omtrent har dette som livsoppgave. Er de på jobb eller er de på ferie? På ferie, altså. Og hvis du er på jobb, så har du ingenting der å gjøre. Det er interessant. Så det er ikke nødvendigvis det er vel litt spesielt at i kanskje andre filmfestivaler så er det der man kanskje gir lys og kraft av at man vil selge noe og levere noe, mens her er man i kraft av å... Og det er så fryktelig vulgært og det er det de gjør på gaten og det er det de gjør på filmmarkedet, under filmpalasset og i... Jeg håper ikke hotellere kan navne på alt slikt men... Men gjør man det der, så har man ingenting der å gjøre. Hva er det villeste festen, eller stedet du har vært da? Nei, men det var jo tilbake i Good Old Days. Nei, men det var jo tilbake på de der første par årene med pornofilmfestivalen og sånt. Suverent. Sånn blir det aldri igjen. Så var det da, som sagt, denne transvestitt-kabaret-klubben. Det er ikke noen sånn... Jeg ser på at jeg garantert har en hel rekke syndige ting her nede. Jeg pleier stort sett å holde meg unna det. Jeg har egen frivillige. Så først og fremst er det bare en følelse av å komme hjem. Jeg trives. Jeg slapper av i de rommene med de menneskene. Det er ingen som krever noe annet enn meg. Jeg trenger ikke pengene mine. Det hender vel at noen vil ha kroppen min, men det kan jeg leve med. Så jeg slapper av og kan være meg selv uten at det er så jævlig mye mas. Det å kalle igjen på en måte like sinnet også. Men det er også mennesker som på godt og sånn har varierende årsaker som oftest på grunn av kvalitet og kreativitet og sånt. Og klart for noen fordi man har arvet et land eller et halvt kontinent eller noe sånt. Og noen også selvfølgelig som driver med helt hestelige ting som eier diamantkruver i Kongo og den type ting. Men det er også det eneste stedet hvor russere og ukrainere kan møtes for å ta noe helt konkret under disse ukene uten å på en måte enda totne på hverandre. Hvor man klarer å heve seg over det konkret politiske som foregår her og nå. Hvor man klarer å se kultur som noe som ikke handler om minutter og måneder og år. - med noe som vi har til felles. Sånn har det vært i tusener av år. I hvert fall sin silkevei er en begynnelse. Selv vi i Norge har handlet i indrekte maskiner for 1500 år siden. Det er den ... De menneskene typene, men selvfølgelig selv jeg, blir jo til en viss grad influert og føler en bruselse i kroppen som i gin tonicen. Og det er gøy. Og så mener jeg at I mitt tilfelle er jeg like opptatt av vaskedommen på toalettet som hotell-sjefen eller dikater. Det er en av grunnene til at jeg har vært der i disse år, og en av grunnene til at de som jobber på disse hotellene, organisasjonene eller politistyrkene setter pris på meg. Så det handler litt om people skills, ikke stresse med å jage seg inn i sirkler, men bruke årene, bruke tid, bygge ordentlige relasjoner, og ikke prøve å finne snarveiene inn i det gode selskapet hvis det er målet. Og så gjør jeg aldri noen planleggingsmøter i forkant, altså det er aldri noe sånt de skal jeg møte eller noe sånt. Det er jo alle de menneskene du ikke vet du kommer til å møte, men vet allikevel at du kommer til å møte sånne mennesker, som er jo det gøye. Altså det er den eksplosjonen som skjer når to mennesker eller en gruppe mennesker har aldri møtt hverandre før, og som ikke trenger å prate om politikk eller business eller noe sånt, men bare møtes som mennesker og er vant og trenger å kunne forholde seg til mennesker uten at de krever eller forventer noe av det. Det var veldig vakkert sagt. Det er jo... Uansett hvor du befinner deg i verden. Jeg kan gi et konkret eksempel også. Tror jeg i hvert fall. Forleden natt. Det var en annen karl som jeg hadde møtt noen dager før, som da... En av de fremste frisørene og hovedstylisten i verden. Politisk. Han... Han... Han utrolig pene fyren. Charmerende fyren som satt på terassen der. Smaken er som baken, men ja. Nei, nei, nei. En veldig pen, veldig charmerende, veldig snill, trivelig kar. Det ble jo ganske trangt, siden denne her hemmelige, magiske baren vi snakker om på det skalte hånd, er vel ikke mer enn 50 kvadratmeter. Så det var jo som å stå liksom i silly tønne som en dive bar i New York på en sett og vis. Eller Oslo på 90-tallet. Eller privat kjøkken på 90-tallet, der man ender opp. Ja, og du står som silly tønne, og det er en bar, og ingen får drinken sin fort nok. Så da var jo det den mest I hvert fall for min generasjon, den mest populære regissøren i verden fra jeg var i slutten av 10-årene. Som da var litt veldig ivrig over tid på å komme over skulderen på denne frisøren. -Skal vi ikke si hvem det er? -Nei. Og denne frisøren... Denne frisøren... Men alle vet hvem han er. Denne frisøren, han jobber jo bare med supermodeller og kvinnelige holde på stjerner. -Veldig voldelige filmer, kan vi si det, eller? -Veldig voldelige filmer. Ekstremt voldelige. Sånn at han hadde ingen anelse om hvem denne karen var eller hvordan han så ut. Men han visste jo veldig godt, som han sa både før og etter, «I'm not an aggressive man». Hva skal vi si? Hovedstallist og offensører på det kalibret pleier sjeldent å være de som først i en slåsskamp på en hvilket som helst bar. Så det at det var ham og denne regissøren som ender i tinden av med et hundgemeng, og begge tror om å kaste ut den andre og sånt, Jeg fikk det dessverre ikke med meg, for jeg satt ute i patioen utenfor der. Men jeg har fått det gjenfortalt fra alle involverte. Det er jo sånne incidenter som krydrer livet til en. Ja, ikke sant. Det er jo det sprue at det er... Vi har jo snakket med jenter her som... egentlig bare tatt bilder av seg selv, tagget bilder med kan, jeg vet ikke faen hvordan det funker med Instagram og alt det greiene her, men, og da blir plukket på gata, eller på Instagram, av type folk som jobber for superstjerne, som har jåter, fester, løpere, blir tatt inn på fest, de hadde vært på en ene kveld, så hadde de vært på båten til Leonardo DiCaprio og i går så hadde de vært på fest med Justin Bieber det er det som er litt sprøtt her nede på den ene siden så er det sånn det er disse stedene hvor du bruker lang tid og du trenger liksom det er de bare rette folk som kommer inn for en ung norsk jente på 21 år så kan du også reise ned hit gå litt i gaten og ende opp på fest hvor som helst på disse villeste stedene det er jo en utrolig dynamisk spennende greie Det er vel mye man kan si om dette. Du sitter sikkert til en god del foreldre nå. Hvis døtre plutselig ser at her er livsmuligheten sin. Jeg vet at dere har møtt ganske mange jenter under dagene her. Det er bare rykter. Det er på en måte en verden ikke jeg er delaktig. Jeg jager ikke noe, jeg vet ikke hvordan du påstår det. Men bare for å si om spekter, da. Du har en tung etablerte filmindustri med legendene til hvor unge mennesker plutselig også har en billett inn der som så åpenbart har en annen agenda og vil noe annet, men at det er alt dette her spiller i en verden hvor de største stjerner er samlet på samme sted, som er litt sånn fascinerende. Ja, det er jo ikke bare filmbransjen folk er glad i, unge vakre jenter heller. Formel 1 rett bort til høyre, som sagt, det er jo minst like ille. Enda verre. Ja, men det er klart, som du også var inne på helt i børjan, det er jo klart, når det gjelder filmbransjen, så har jo dette heldigvis, vil jeg si, endret seg. Og det er klart, jeg hadde jo en opplevelse for en, hva er det, 11 år siden, denne famøse Ryan Week, som jeg da møtte første gang i 2008. Litt kontekst på han, eller? Hvem han var, og dette har vært en VG-sak. Ja, det er en VG-tv-dokumentar også. Jeg ga ut en annen journalist i Skipsted-systemet for tre år før det igjen. Hele historien. Den VG-dokumentaren sier vel i best fall 30%. Men jeg kan ta et konkret eksempel da. Fra da det var jo Da hadde de fått litt trakks på det der, og de som virkelig nettverker og lystløyner, det er ikke vanskelig å komme på en yacht. Hvis du bare jobber hardt nok for det, eller du har lyst til å dra den langt nok. Jeg har vært kanskje på 8-10 av de 20 fremste superjåtene i verden. Jeg har hatet hvert minutt av det. Jeg synes det er et jævlig. Jeg møtte kvinnelige designerer, intervjuerdesignerer på Ritz her forleden natt. Hater du folka eller stemningen? Hva er problemet? Begge der. Ja, det er bare sånn... Begge der. Men det er klart han rar igjennom det selskapet, Morgan Cain selskapet der. For 10-12 år siden så leide de en stor jåt. Ikke en superjåt, men en stor jåt. Nei. som også kostet sine kroner. De hadde via kontakter også fått og overtalt det som da var den suverent viktigste produsenten i verden, denne famøse Harvey Weinstein og hans entourage. Samtidig så var jo disse investorene, såkalt til Ryan Week og filmprosjektet og hans selskap, De hadde jo også kommet til kranen, og her er det jo snack Garer og ruerlegger fra Halden og Fredrikstad og Lillehammer og den slags. Helt vanlige norske garer? Vanlig gode norske mennesker med jævla gode verdier og sunne holdninger og alt. Og litt bufferkonto som klødder litt? Ikke klødder, men det er klart det er mange veier til rom når det gjelder finansiering. Hvis du da ikke har kvaliteten eller CV-en eller track recorden eller kompetansen til å få offentlige midler og den type ting, så er det jo den der utenom å gå. Og da er det jo forfengelighetens fyrverkeri og fantastenes marked. Sånn, men helt konkret der da, så sa jo denne kjære Ryan at når klokken ble sånn halv syv, og alle visste at Harvey Weinstein skulle komme med annet årsken sin, det hadde vært en 20-30 pers, nok av plass på jåten, Så sa jo han til denne håndfulle gruppen av investorer som hadde støttet ham fra dag 1, at for at jeg skal ivareta deres investering, og dere som har offret så mye for denne filmen og dette prosjektet, så må jeg nesten bedre forlate Jåten nå. For det blir feil hvis dere gjennom har vi vannstum når de kommer. Da er pengene tapt. Så de ble jo eskortert av Jåten, hvis det ikke ble råstol på... på asfalten der og blomstre. Så jeg tenkte, fuck it, da orker ikke jeg å være på denne jorten her. Så jeg gikk av, aldri møtt disse karene før, og så ble dere med meg bort på Fafalla, som var et av de hotteste restaurantene i verden. Jeg kjente jo alle der, bare med servitriser som heter navn som Chantal, Chantal, Eloise og den slags. Fantastisk stemning. Og så spenderer jeg en full middag på dere her. og noen drinker etterhånd så får dere iallfall noe kult ut av kallen liksom så, oi nei jeg har ingen problemer å henge ut røyen og det stønte han gjorde for det er helt forraktelig det han gjorde men det er en sånn type jeg er altså for meg er det helt uaktuelt å være der og jeg har ingenting å vinne på det og det er ikke sånn jeg gjør business det er ikke sånn jeg møter mennesker enten det er på den jorten eller på andre jorter som måtte ligge lengre ute i bokten for å si det sånn Når produsenten min og jeg har gått gjennom Kantsentrum i et par dager nå, så er det jo... Jeg tror vi på det meste teltet... Det fikk vi video av, tror jeg. Det er sikkert lengre enn det, men jeg tror det var 13-14 BMWer i en sånn kortesje ut fra filmpalasset der. Og du ser det som BMW er jo sponsor og hele dritten her, så det er BMW'er overalt. Men du ser jo sånn, det er politieskorter, alle disse BMW'ene som kjører med en død blinken på. Det er mye styr, masse politi med ganske hevde, det er ikke håndvåpen, men hevde, skikkelig svære maskingiver. Og så stiller vi oss på røde løper, så beskiner vi løperne her, og så følger vi litt med og tar litt video og sånt. Det er utrolig mye folk man ikke vet hvem er. Man ser jo ikke så mye kjent folk. Hvor er de store stjernerne? Er det bare vi som har truffet dårlig med timingen, eller er det bare mye av sirkuset her av folk som henger seg med på moro? Ja, det er et godt spørsmål. Jeg har svaret. fort ta en ti minutter å svare på, men vi kan jo begynne med at Cannes er jo i en måte en by på en sånn 45 000 mennesker. Det er ikke en stor by. Det er en by som er konstruert fra straden og så på nivå og nivå og nivå bakover med den krasetten som dere har stått seg på hvor alt skjer. Det man gjør er at man stenger ned og lager en halv sirkel rundt Cannes i dagene før slik at man ikke ønsker noe enn romfolk, noen guttegjenger fra Nis, alle elementer som kan potensielt forstyrre, som ikke utgjør noen trusler. Jeg synes jo at det nærmer seg en viss fasistisk tradisjon. Men det er mer enn debatt for Frankrike, og ikke meg her. Så er det jo selvfølgelig, har dere rett i alt dere sier, jeg kan jo bekrefte også at det er jo enorme sikkerhetsselvtak som dere aldri ser. Aldri. I tillegg til alle de som er livvakter, Og siden jeg sier at det er presidenter og konger og dronninger og diktatorer og alt, så har jo alle de også med sine våpen skjult under dressen og alt sammen. Det er snikkyttere opp omtrent hvert tak døgnet rundt, som man aldri ser. Og så er det jo da mennesker, turister fra hele verden selvfølgelig. Og alt fokuset er jo denne hovedrødløperen på filmpalasset. Det er der det skjer. Og da har du jo 5000 fotografer som har akkreditert. Så har du 50 000 vanlige mennesker med sine mobilkameraer. Sånn at etter hvert så årene har gått, i gamle dager, så kunne jo stjerne gå i fred. Men etter smartphonesinntak er det sjanseløst. Da har de dessverre, for enkelte synes det er digg, men jeg synes det er jævlig, så møter du ikke de lenger på en normal bar eller restaurant eller en transvestittkabaret lenger. Da er det den jævla skorte greia, jeg har selv sett det mange ganger. Det er de innerste rommene på hotellene som man ikke vet om. Det er fester på slott og mansions i åsidene. Og det er denne Eden Rock hotellet også. Hvor man historisk sett har kommet med river fra der og inn til. Det blir kalt om beach club. Stort sett. Dette er også et enormt velfungerende maskineri. Men du var inne på hovedsponsor og den type ting. Så ser man da på Hvis man tar en økonomisk perspektiv på dette, og et maktperspektiv, så kan man jo si veldig enkelt, hvem er det som betaler for å gjelde? Jeg har nevnt en viss grad Hollywood, blockbuster Hollywood, men det er jo LVMH, som er det suverenstørste luksusmøtet brandselskapene i verden under sin part. Luvito, Moet, Shadow og Hennessy. De driver med alt mulig. De har omtrent 90% av alle luksusmerkene i verden. Chopard, som er en av de største smykkeselskapene i verden. Og i stor grad, både her, men også resten av året, så er det jo de som betaler for spesielt de kvinnelige skuespillerne. Ja vel, hvordan funker det? De jobber da som modeller for Chanel i magasiner og på billboards og sitter på første radene mot dukker og alt sånn at Filmbransjen har jo ikke den økonomien lenger. Og siden det er ingen skuespiller bare superhelter på skidblokkpøsterne, så uten å kvantifisere det, så på hvert år som går, og som sagt vi lever i denne Anna Wintour-kjendisverden, så er det enkelt og greit mot bransjen, i vi forstand inkluderer oss som smykker, de manter klokk, som betaler for moroene og selvfølgelig dikterer store av sine krav. Hva er de kravene? Vi kan ta et helt konkret eksempel. De fleste mennesker som ser bilder for Cannes, ser bilder for en rød løperel. Og verdens vakreste og største stjerner. Det er ikke bare film, men supermodeller og alt sånt. Og disse supermodellene, nesten uten unntak, er jo betalt for å være på den rødløperen av LVMH, av Chopard og sine andre samarbeidspartnere. Du har dette private equity-selskapet som eier verdens største management. På stort sett alle disse er klienter. Som styrer hele showet. Nå har Finnfest-amerikanen sagt med Thierry og hans mannskap, stål kontroll på hva de gjør her, men resten av året, så er det jo de som betaler for mora, og betaler løn til disse menneskene som folk forguder som stjerner, for å selge vesker og parfyme og solbriller. Så de går bare opp her og løper? Ja, nei. De kommer av disse skortene, som jeg selv som sagt har vært med på opp til flere ganger, og Og det er jo, hver film har sånn ca 45 minutters posisjon opp den rødløpene, opp trappene. Men disse supermodellene og sånt og det slike, de går jo da rett høyre når du kommer inn dørene opp på filmpalasset der. Ned en baktrapp, ut en bakdør, inn i en ventende limousin. Og så kjøres de 300 meter opp til luksushotellet sitt igjen. Så de er med på en sånn gigafest på strand hvor ingen kommer inn selvfølgelig, hvor det er da etter LVMH sine selskaper eller Chopard eller BMW eller hva som som hoster eller på en mansion eller slott og så er det hjem neste dag. I gamle dager, bare for 15-20 år siden så puttet jo man sånn Penn eller Leonardo DiCaprio eller Brad Pitt eller sånne på liksom to uker i en bunker på Eden Rock Ja Tre-fire dager med jobb, og sånn gjør du hva du vil ellers. Det skjer ikke lenger. Fordi at skuespillerne, altså disse personene, har ikke råd til... Jo, det er klart at det er ikke det at de personene kjenner, men filmselskapene har hverken råd eller lyst, altså en behov for det, og det er heller ikke noe utrom for det lenger. Hva skal de gjøre disse dagene? Før kunne de faktisk bevege seg på korsetten og sånn. Men det er ikke mulig lenger. Nei. Så hele den biten der, teknologien, smarttelefoner og alt det, har eliminert den fine biten at du kan møte på hvem som helst? Ja, min gamle venn Ari Behn, Per Heimlup har jeg besøkt et par ganger også. Han skrev en fantastisk reportasje, når Per som tok fotograf, foran sånn, det var vel 2015 tror jeg, Dokumenterte akkurat det vi er inne på nå på en veldig god måte. Sitt eget jag etter å komme inn på disse hemmelige festene og alt sammen. Så briljant. Dessverre under betalingsmur og verre enn det på VG. Ingen får lest den lenger. En appell til VG om å slippe den fri. Vakkert nakentbildet av meg der i mitt mors baderom. Men det er en annen historie. Sånn at, og Ari beskriver da hvordan smarttelefonens inntak har ødelagt det å være seg i Oslo eller her eller hvor. Liksom den muligheten til å kunne være seg selv, enten om du er en stjerne eller ikke da. Hvis du er en offentlig person så er det vel ganske vanskelig å være seg selv i det offentlige rom? For du kan ikke stole på noen lenger. Nei. Det var akkurat det Apropos da, de jentene som var på den festen Vi snakket med, som var på den båten til Leonardo DiCaprio De teipet også over mobiltelefon Linsene Så ingen, men det var jo også noen som greide å lure seg til et videoklipp Men de bare gjør jo alt for alt skal være Jeg skjønner jo det At hvis du er en offentlig person Uansett nivå, så er det sånn Du har et privat arrangement, har lyst til å ha det gøy å være privat og ha gjester, så du vil jo ikke at de tingene skal lekke ut? Nei, og det er klart at, igjen, sånn som Ritz-Carlton, de forventer at folk som alle i verden vet hvem er, og så igjen disse fremste regissørene og modellene og skuespilleren og sånt, at ikke de bryter kodeksen. Ellers er de ferdige i bransjen, uansett hvor stor du er. Ja. Men så er det jo sånne som jeg, som i utgangspunktet kunne vært en x-faktor, men da er det jo igjen 30 år relasjoner, tillit, sånn god gammelags tillit, du må kunne 100% stole på uten å måtte tape over ting eller gjøre ting, stole på at de som er i det rommet forstår og respekterer og aller viktigst, selv setter pris på at det er sånn det, og at det ikke er man i sin villeste fantasi kun å ta opp sin egen telefon. Jeg har en 6 år gammel telefon. Den har ikke funket på 3 år. Den var på høytaler en tid. Så du må ha den bunnløse tilliten. Jeg kan forstå det. Du er som helt nye sirkus. Du møter kanskje din artist, skuespiller, ditt idol. bli helt starstruck, og det første du tenker på er at dette må jeg dokumentere og vise til vennene mine, for dette kommer ingen til å tro på. Hvordan kan du skjønne den menneskelige kraften hos oss, ikke sant? Ja, så det er en realitet i hvert fall, kan vi være enige om. Jeg kan ikke skjønne om det er en realitet. Da er det jo veldig enkelt, da er det en strike out. Men ingen får en mulighet til en strike engang. Du må enten bare ha enormt... Det er en veldig liten gruppe mennesker også, så man støter og stod seg på de samme enten man er i Cannes eller New York Fashion Week eller i Beijing eller St. Moritz eller hvor det skal være liksom. Så det er ikke bare en uskreven regel, men det er liksom en absolutt regel. Og hvis du svikter eller du tar med deg noen som svikter, så er du ute for alltid selv om du er en superstjerne. It's a wrap, eller?