‹ Back to podcasts ‹ Wolfgang Wee Uncut

Thomas Giertsen | Selvsentrerte Komikere, Overflod av Reality-TV, Skriveprosessen, Helt Perfekt

Thomas Giertsen diskuterer TV-produksjon og viktigheten av teamarbeid, særlig for serien «Helt Perfekt». Han reflekterer over utfordringer i strømmebransjen, fremveksten av reality-TV, og personlige erfaringer med skam og beslutningstaking. Giertsen understreker verdien av eksterne perspektiver for både kreativitet og økonomiske valg.

00:00

Podcasten diskuterer viktigheten av samarbeid i kreativitet og hvordan man bør unngå overfortelling i historier.

08:14

Taleren diskuterer overgangen fra ekstrovert til introvert, viktigheten av samarbeid for kreativitet og hvordan erfaring og veiledning påvirker beslutninger.

15:30

Følelser kan overstyre fornuften, men samarbeid og ydmykhet er viktig for langsiktig suksess og balanse.

20:09

Kreativt samarbeid og personlig erfaring former TV-serien, med fokus på å utvikle karakterer og fange samtidens temaer.

34:59

Podcasten diskuterer hvordan feilaktige påstander kan få folk til å dele informasjon mer villig enn direkte spørsmål.

Transcript

Mentioned in the episode

Thomas Giertsen

Gjest i podcasten, komiker, produsent og skuespiller, som diskuterer sitt arbeid og personlige refleksjoner.

Wolfgang Wee

Host av podcasten 'Wolfgang Wee Uncut'.

Knut Skodvin

Giertsens tidligere manager og mentor, avgjørende for karrieren hans.

Stargate

Norsk musikkprodusentteam, brukt som eksempel på teamarbeid i musikkbransjen.

Espen Lind

Musiker og produsent, nevnt som eksempel på teamarbeid.

Arne Amund

Nevnt i sammenheng med Espen Lind og teamarbeid i musikkbransjen.

Harald Eia

Tidligere gjest som snakket om å avsløre ting uforvarende i podcast.

Gunnar Greve

Musikkbransjepersonlighet, nevnt i en diskusjon om intervjuteknikk og konflikthåndtering.

Julie Bergan

Sangerinne, nevnt i forbindelse med en sak Gunnar Greve var involvert i.

Nico & Vinz

Musikkduo, hvis managers historie ble fortalt i podcasten.

Henrik Mestad

Skuespiller, nevnt for en humoristisk scene i 'Helt Perfekt' om 'rumpelsåling'.

Nassim Taleb

Forfatter, assosiert med konseptet 'skin in the game'.

Daniel Kahneman

Psykolog og økonom, forfatter av 'Thinking Fast and Slow', som Giertsen anbefaler som pensum.

Harald Magnus Andreassen

Makroøkonom, nevnt som eksempel på at selv eksperters råd kan være upraktiske for individet.

NRK

Norges offentlige kringkaster, tidligere arbeidssted for Wolfgang Wee.

TV2

Norsk kommersiell TV-kanal som ønsket en ny sesong av Giertsens serie.

7-Eleven

Kiosk, brukt som eksempel på fristelser i hverdagen.

Kiwi

Dagligvarekjede, brukt i et eksempel om avhørsteknikk.

Uber/Bolt

Transporttjenester, brukt i et eksempel om avhørsteknikk.

Sentralteatret

Teater i Oslo, der Giertsens stand-up-forestilling fikk sitt store gjennombrudd.

Filgud

Giertsens tidligere produksjonsselskap, nevnt i forbindelse med verdibygging.

Viaplay

Strømmetjeneste, brukt som eksempel på økonomiske utfordringer i bransjen.

YouTube/Instagram/TikTok

Sosiale medieplattformer, diskutert i kontekst av nye skapere og komikere som 'innhold'.

Hollywood

Filmindustri, nevnt i diskusjon om utfordringer og ideer i bransjen.

Wolfgang Wee Uncut

Navnet på podcasten som episoden er en del av.

Helt Perfekt

TV-serien Thomas Giertsen er en del av, diskutert i forhold til skriveprosess og karakterutvikling.

Thinking Fast and Slow

Bok av Daniel Kahneman, anbefalt av Giertsen for forståelse av beslutningstaking og bias.

Skin in the game

Konsept fra Nassim Taleb, om å ta råd fra folk som selv har en innsats i utfallet.

TV-produksjon

Hovedtema for samtalen, inkludert skriveprosesser, teamarbeid og klipping.

Skam

Sentralt tema i Giertsens personlige refleksjoner og i TV-serien 'Helt Perfekt'.

Participants

Host

Wolfgang Wee

Guest

Thomas Giertsen

Points

Claims

Similar

Loading

I klipperommet min da Ja Du kom ikke fra Du er ferdig med å innspille den serien nå Nå har vi spilt inn alle episodene For denne sesongen Og så har Klippen begynt Ja

Altså, vi tjustarte og pratet litt her på kameret før du kom inn, og så tenkte jeg, man legger jo alltid opp en sånn plan oppi hodet hvordan podcasten skal bli. Skal jeg først gå inn og spørre om litt om økologisk mat, og så skal vi gå igjennom en teamarbeid, og så blir vi liksom sittende her og snakke liksom som fullstendig nøling på hvordan lage TV-serier, og så sier jeg, ja faen, kanskje de samme prinsippene gjelder på dokumentar? Så det var det vi var inne på her, at det er...

Jo, det var det du begynte med, at det der å fjerne det overflødige, det som ikke tilhører historien, at du har klippere som fjerner det fleske. Jo, men ikke bare det med å fjerne det som ikke tilhører historien, men fjerne det som overforteller historien.

Ja, jeg er riktig. Det er som at du skal virkelig bare få frem. Du sier ting to-tre ganger, du egentlig bare gjør ting. Ja, enten du sier det flere ganger, eller du sier det på flere måter også. Jeg skjønner på vedkommende, hvis du ser et bilde, og du ser ansiktet og hele kroppen synker sammen. Ok, der gikk lufta ut av vedkommende. Da bør du ikke si også, nå gikk lufta ut av meg. Skjønner du? Ja, ja, ja.

Ja, men det ser jeg. For det er jo litt sånn, er det en sånn reoppdagelse med TV-serier nå? For nå er det jo et par år siden dere var på balen sist, og så er det ting som har modnet litt på den fronten der. Jeg bare ser at, jeg blir så glad når jeg kommer inn i klippene og ser at de klipperne

tar bort alt som du ikke må ha med. Når vi er i opptak, så er det sånn at vi må ta masse versjoner og masse varianter, og en del ting må være veldig tydelige. Tilfelle historien, for du ser når du setter det sammen at, oi, her skjønner vi ikke. Seeren vil ikke skjønne

hvor vi er hen i fortellingen her. Så da må karakterene av og til hjelpe til å si ting litt eksplisitt. Men det beste er jo mindre du behøver å la karakterene hjelpe deg med å fortelle historien, jo mer den forteller seg selv, jo bedre blir det, og jo sannere oppleves det også å se på. Og jeg tenker også at for skuespillere så er det jo sånn at hvis det blir for mye overfortelling,

så vil man av og til tenke at det er dårlige skuespillere. Og så er det ikke nødvendigvis skuespillerens feil. Skuespilleren tilbyr masse forskjellige varianter, som klipperen og regimen blir enige om etterpå, om hvordan dette skal fortelles. Men hvis du lar skuespillere drive og overfortelle, så ser de ut som de overspiller. Men det er ikke det typiske såpeoperattrekk? Vi snakket om det sist, den der on-the-nose-replikken,

dialog, at man sier det man tenker på, når man egentlig bare kan se det på karakteren i situasjonen, at du trenger ikke å ha tanken eksplisitt sagt. Nei, altså min spørsmål, noen ganger så altså man, dette er jo hva skal jeg si for noe, det er

Det er lett å sitte og si hvordan det skal være, også når man prøver på det selv, så er det ikke så lett. Så det er bare å ha det som premiss for denne samtalen. Men i en perfekt verden, så er det jo best, jo minst, altså med minst mulig da. Når du er på setet og spiller inn denne episoden, og har manuset der, kan du kjenne når du leverer en replikk, så er det sånn,

Dette her føles jo helt kornig ut. Ja, men jeg vet at av og til så legger vi inn, jeg tenker at når vi er på opptak, så er jobben min å lage hele spektret, altså lage versjoner som kan brukes og klippes ned og klippes opp avhengig av hvor mye tydelighet du trenger for å holde historien

på sporet, men når du da sitter i klippen, så er det jo om å gjøre å få bort mest mulig, og så av og til så trenger du noe, så i stedet for at vi da må reise ut og lage ekstra opptak og si noe tydelig, eller døbbe ekstra eller noe sånt nå, så finnes det i materialet, og så kan de bare plukke det derfra. Du sa at det der med teamarbeid-biten, det er jo en ting du har snakket mye om i podcaster og foredrag og sånt, og jeg var vel inn på det litt før vi begynte her, det med å skrive bok, det er det

at det er de beste tingene du mente du laget i teamarbeid, samarbeid med andre, at det kommer andre øyne inn, ser på det, gjør andre vurderinger, at man ikke selv sitter i den grøtene alene, at man får en idé fra Gud, at det beste håndverket, de beste historiene er laget av mange personer. Ja, er det ikke sånn nå, hvis du ser på musikkbransjen, ikke sant, at

De låtene som enten er Stargate eller Espen Lind og Arne Amund som de som jobber sammen de jobber jo i team og de igjen er en del av større team og så leverer de et riff og så leverer de noen andre tingene, bassgangen eller hva vet jeg, men poenget er jo at det

Musikken skapes sånn, og også tv-seriene er jo i veldig, veldig, veldig stor grad skapt i writers' room. Så det er mange mennesker som jobber sammen, så den gammeldagse romantiske ideen om det ene geniet, den ene kunstneren som sitter og venter på at

Det er en dag som skal åpne seg kontakten med Gud, og så skal alt kanaliseres ut. Men var du ikke akkurat den personen du var som komiker da? Nei, jeg har aldri vært den personen, herregud. Har du ikke det? Nei, aldri. For da jobber man mye mer alene. Nei, jeg har aldri jobbet alene. Nei, jeg har alltid vært, herregud, tror jeg jeg hadde sittet her hvis jeg hadde jobbet alene. Det er ikke en sjans. Nei.

Men jeg tror det kom ikke livet på 90-tallet. Vi har jo innom det siste året. Men det er jo ikke så mye ideer som kommer på en mann sånn. Det hender jo at det dukker opp ideer selvfølgelig når du går alene. Men jeg må jo si at det aller meste har jeg skapt sammen med andre. Jeg må jo bare si også når det handler om... La meg si det sånn da.

Jeg har alltid, helt fra første stand-up-forestillingen min, har jeg jobbet sammen med andre. Vi har skrevet sammen. Og da er jo for meg, men jeg har byttet, hva skal jeg si for noen rolle. I starten da, så er jeg tekstforfatter sammen med en annen eller flere andre tekstforfattere. Og så etterpå så skal jeg opp på scenen, og da skal jeg være skuespiller. Da må jeg liksom skille meg fra den rollen, og da må jeg ta den jobben. Da er jo det en sånn,

For meg er det viktig å si sånn, ok, nå må jeg ikke være så lydig mot de manusforfatterne, inkludert meg selv. For da står du der, da skal du få det til å leve, så da er det en annen jobb da.

Og så etterpå så kan det jo hende at hvis du da lager tv-serie så er du i klippen etterpå. Da må du jo være ille og jævlig mot den skuespilleren som var på set og holdt på med det der. Det må bare vekk. Det er helt jævlig. Få det bort. Det skal ikke brukes. Så det er jo bare liksom å bytte perspektiv. Men at jeg har jobbet alene? Nei, aldri. Nei, jeg tenkte jo sånn der at...

Det er litt interessant. Jeg er kanskje litt skyldig av å være ulv, jobber mye alene. Bare se på dette her, det ser ganske likt ut fra det du var i forrige gang. Det er vel ikke et annet rom da? Nei, vi har satt borte, jeg har batt teppene, fått et nytt bord, og prøvde å høste litt skryt på det. Det er veldig fint her i man-caven. Jeg synes det er sånn der,

etterstrebe hvis jeg kan forholde meg til minst mulig mennesker og minst mulig mas og være avhengig av folk det er en annen tankegang jeg har hatt da men er du en person som er du introvert eller er du ekstrovert? jeg var ekstrovert blitt introvert

Oi, er det mulig å melde overgang der? Jeg tror det. Men jeg blir også veldig selvbevisst. Jeg vet ikke om du blir sammen med sånn, hvis jeg er så skråsikker på mine egne endringer, at jeg kjenner meg selv så godt, at nå er jeg introvert, at jeg bruker det som en slags skrytepost, at det er kult å være introvert nå enn ekstrovert. Jo, men det har jeg alltid syntes. Altså, fra da jeg var ung, herregud.

Jeg har alltid følt at jeg er bare ekstravert. Jeg tenker ikke en interessant tanke når jeg er alene. Er det sant? Det er ikke helt sant, men det er ganske sant. Jeg merker at jeg tenker mer og bedre når jeg er sammen med andre mennesker. I dialog. Dette er det beste jeg har å komme med.

Jeg har hørt sånn at jeg slapper... Det er ingen minutter eller timer i løpet av en dag hvor jeg slapper av så mye. Dette snakker jeg med... Har du hørt noe om Anders Håkenstad, når han har vært her? En gjest som har vært her mye. Hva er det han snakker om? Han har snakket mye om kosthold, ernæring, kreft, den type ting. Samme dag vi hadde møte i går. Og vi var inne på hvordan...

Vi har ganske likt sånn at vi blir ekstremt sånn at vi kan drukne i våre egne interesser, arbeid og egne tanker og hele tiden være på jobb i huet, men vi slapper av i det øyeblikket vi sitter egentlig sånn som du og jeg gjør nå. Akkurat som jeg sitter nå, dette er det minst stressende minutter og timer i løpet av uka når jeg har gjester. Det er litt merkelig når jeg tar opp, så er jeg veldig avslappet og ekstremt fokusert, mens resten av døgnet så er jeg sånn

fire-fem prosjekter som surrer og går i huet ved siden av kjæreste og barn og sånn. Jo, det er nok litt riktig, men jeg bare synes ofte at det oppstår gode ting kreativt når jeg er sammen med andre.

Det er da du får ideen din? Ja, ofte. Eller validerer du? Nei, kanskje jeg har lyst til å... Jeg har begge deler, men også at de blir bedre. Hvis jeg har et resonemang eller et perspektiv som jeg liksom... Og så merker jeg at når jeg har tenkt på det litt, så når jeg skal dra det... Hvis jeg snakker med noen på telefon, så vil jeg gjerne lufte den tanken. Det blir bedre når jeg går og...

Prater om den. Sammen med noen andre. Jeg kommer på bedre enda flere perspektiver, enda bedre resonemang rundt det. Vi pratet litt på telefonen for en uke eller to siden. Vi snakket om mat og sånt. Jeg merker også at det er både at jeg kan koke opp

fra Gud, som bare kommer inn ut av det blå. Men etter å ha pratet med deg, så fikk jeg to nye tanker som jeg ikke har tenkt på hele dagen, pluss en ny idé. Så tenkte jeg, det må jeg høre med Thomas, hvor mye har han å gjøre for tiden egentlig. Men reft den praten, så ble det sånn, da kom det en idé ut av den myten, så jeg er ikke helt sånn soliorientert heller. Jeg må bare si at jeg har tatt

Mange dårlige avgjørelser i mitt liv, det klarer jeg jo helt fint alene. Men jeg tror det er sånn at av de viktige, gode valgene jeg har tatt, veldig få har jeg tatt alene. Ok. Har du noen eksempler da? Ja, men hele min karriere, vi snakket om starten,

stand-up-karrieren. Hva slags personer skulle jeg ha på stand-up-scenen? Jeg var noen år 20. Jeg hadde ikke peiling. Da jobbet jeg med en manager og produsent som heter Knut Skodvin, som da var en voksen mann. Han var musikalsk sjef på Nasjonalscenen i Bergen og var privatteaterprodusent

Og han hadde ikke vært noen karriere på meg hvis ikke vært for han. Og valgene om alt fra hva slags type innhold, hva skulle jeg være med på, hva skulle jeg ikke være med på av opptredere og TV-programmer, og hvilke jobber jeg skulle ta, og hvilke intervjuer jeg skulle si ja eller nei til. Alt det der, det var liksom små og store valg, som for meg var litt sånn, åh Gud, og du blir nærsynt, og du blir...

legge feil premisser til grunn for å vurdere, og masse følelser hele tiden, mens han som var erfaren eldre og hadde mer kaldt, kjølig og kompetent og rasjonert blikk på meg og på situasjonen, han visste jo de svarene sånn. Så det var ikke alltid det svaret jeg hadde lyst på, men det var det beste og riktige svaret. Og jeg er helt sikker på at det gjorde at

jeg og vi sammen da fikk til uendelig mye mer enn jeg hadde fått det alene. Interessant. Fordi det er i min tid i NRK da, så jeg vet ikke om man kanskje må stå utenfor arbeidslivet for å få den der, det var høresomt som mentor forholdet der da, at du stoler veldig på, og så er det en som prøver faktisk å løfte deg fram videre, mens i yrkeslivet så burde du gjerne på en måte, da skulle du bare

helst være ansatt så lenge som mulig. Ja, men vi hadde jo felles agenda, og jeg visste at han ville meg vel. Vi ville få til dette prosjektet sammen, og jeg skjønte nok dypest sett at det var det han også ville. Men det som egentlig skjer, tror jeg da, er at du rett og slett outsourcer fornuften din.

Fordi du er så full av dine egne følelser selv. Og det som skjer veldig ofte for meg, er at hvis jeg har veldig sterke følelser i en eller annen retning, så er det jo ofte sånn at hodet begynner, altså fornuften begynner å lage liksom rasjonelle forklaringer for hvorfor det er det rette. Hvis du for eksempel skal...

hvis du skal slanke deg da og så har du spist lite og så har du bestemt deg på forhånd at nå skal du spise sånn og sånn over et godt stykke med tid og så går det helt fint og så kommer dag nummer 3-4 og så er det litt motbakke på jobben det er tomt i lagerne energien er brukt opp

og så skal du hjem og så rekker du ikke bussen og så blir du stående på bussjørnet og der er det selvfølgelig 7-11 for de vet jo å fange opp dette her og da er du dritsulten og da begynner følelsene med en gang å si nå må jeg ha en av de solskinsballene og så begynner først hodet å si sånn ja, men du, nå skulle jo vi ikke spise sånt

Men da sier følelsene, jeg er halv på å dø. Jeg må ha noe mat. Og da begynner fornuften sånn, nå har jeg vært veldig flink i noen dager. Og det er faktisk også viktig hvis man skal nå det langsiktige målet sitt med litt oppmuntring underveis. Ingen har dødd av en solskinspåle. Og så er du i gang, skjønner du? Og på den måten så har jo egentlig følelsene tatt kontroll over

Fornuften din? Jeg opplevde det på joggeture spesielt. På Fornby er det veldig mye små stier du kan dra til venstre eller høyre hele tiden. Jeg bestemte meg for å jogge rundt øya. Så tenkte jeg, jeg gidder jo ikke å ta den om meg. Så gjør jeg endring hele veien, så ender det opp med alltid for kort joggetur enn jeg egentlig tenkte. Vi styrer så innmari mye av underliggende følelser, ikke-rasjonelle drivkrefter. Ja.

Og jeg tenker at det å samarbeide med noen er en måte å beskytte seg litt mot det. Hvis du har en i din nærhet, eller en som er rundt deg, som kan hjelpe deg å se deg selv utenfra, og se deg bedre enn du ser deg selv, og det er et tillitsforhold der, og vetkommende er kompetent, så er det gull verdt da.

Og for meg har det i hvert fall vært helt avgjørende. Jeg har gjort meg selv sånn at jeg aldri skal begeistre meg over milepeler. Jeg har gjort det sånn prinsipp for meg selv, at jeg ikke skal gå vilfaren på hybris og tall, og at sånn kort...

hva skal vi si, sånne der kortsiktige suksesser, at jeg ikke skal la meg påvirke av det. Så en gang du treffer 10 000 følgere, eller tjener en million, så er det sånn, ok, greit, men det er bare enn å gå videre. Det er ikke det som er gleden, da. Men det er jo veldig mange som bare skal ta de milepillene og feire dem, og markere at du har fått fremgang og satt målene dine. Men jeg prøver å gjøre meg litt umuen mot de der...

mot de følelsesstyrte høyderne, da? Ja, altså, i hvert fall tenker jeg at det må ikke frata deg ydmygheten, eller dempe den på noen slags måte, da. Skade den. Så hvis du... Men...

Det er jo fint å feire litt innimellom, men sånn kort, og så legge det bak seg, men sikkert man nettopp bygger ned, sakte, men sikkert, ydmygheten. Det tenker jeg er litt sånn skummelt, da. Men det er ikke det som skjer hos alle. Ja, men sånn toppen av hybris, er ikke det sånn prisutdeling? Jeg må bare si at prisutdelinger har jeg liksom hatt litt sånn... Det har liksom ikke helt latt meg fange av, hvis du skjønner, eller...

bli med på den leken, for det er så mange premisser for hvordan det der skal foregå. Jeg tenker at det kan være veldig nyttig og veldig bra å få det innimellom, rent strategisk, men helt instrumentelt. Men å la det gå til hodet på seg, det tenker jeg ikke er så konstruktivt. Du griner på scenen. Herregud, det er jo greit med følelser, men

Det kan jo også være at man blir veldig glad fordi man vet hvor mye det betyr for en videre karriere. Det tenker jeg er full forståelse for det, men jeg personlig har ikke... Jeg har tenkt at det er best for meg å ikke gå helt inn i det sånn emosjonelt, men jeg har noen ganger hatt veldig glede av...

få noen priser, fordi det har vært viktig for det videre arbeidet, det har gjort det mulig at vi kan fortsette og sånn. Da er det jo bare å takke og bukke og være glad for det. Men om det er det som

er den beste målenheten på hvor godt arbeid eller dårlig arbeid man faktisk har gjort. Det er kanskje ikke helt likhetstegn der. Nei, jeg tenker ja, men det er da jeg tenker folk som mister det litt på scenen, at de får den der bekreftelsen

det de har gjort er kjempebra, så tenker jeg sånn, faen, men du har jo spilt en film, eller gitt ut musikk, og du har liksom fått til syk mye, altså er ikke det, har du ikke allerede fått den der anerkjennelsen, eller den klappen på skulderen før nå, liksom? Jo da, det er jo lett å tenke det, jeg bare, men vi er alle skrudd sammen forskjellig, vi har liksom alle ulike driver, og ulike behov og forutsetninger, så jeg synes det er så vanskelig å liksom si noe

generelt om det, men det hender jo selvfølgelig at jeg tenker det jeg også. Men tilbake til serien din, det er jo vi snakket også litt før at det var gøy å være i gang igjen, eller så var det litt rustent? Eller var det liksom back to basics med en gang? Det som var veldig kult var at vi da det ble aktuelt TV2 ønsket at vi skulle gjøre det, så

var det jo å undersøke om vi kunne få med de vi hadde lyst til å ha med. Vi har jo laget 12 sesonger, altså 120 episoder tidligere. Og da har vi jo hatt veldig mange mannsforfattere innom. Så når vi da så at vi fikk satt sammen et lag av veldig mange av de flinkeste som har vært med tidligere, og i tillegg få med noen

veldig flinke, nye unge med mindre erfaring, så ble det et så bra lag at da tenkte jeg, dette er gøy. Det har jeg lyst til. Og det føltes ganske fort ettersom vi begynte å jobbe at det...

Så min feeling var at dette er bra lag. Ta oss igjen med den teamarbeid-biten som du er veldig opptatt av. Hvordan blir en første episode til? Hvordan er håndverket? Hvor mange slipper du inn i startfasen, den kreative fasen? Hvor kontrollmenneske er du? Fortell oss, hvordan blir en episode til? Det starter vi i skriverommet, og med ideer som...

vi som er der ha med oss inn i det rommet. Har du håndplukket dem? Er det folk du liker? Ja, det er folk vi har jobbet med. Mange av dem har vi hatt med der før. Og har vært med mye av mye erfaring. Og så er det noen nye som er

flinke som ikke har vært der før. Men har du totalkontroll, som Gjerd Seinfeld opplegger på hele prosjektet, at du har kontroll i alle ledd? Jeg er jo involvert i både skrivingen og på opptak, selvfølgelig, og i etterarbeidet. Men det er jo ikke noe viktig for meg å... Hva skal jeg si for noe? Min jobb er jo å få ut det beste av de som er der. Du sitter i et skriverom med...

Hvor mange er det? Fem, altså mellom fra tre til seks andre i tillegg til meg da. Så er det jo ikke noe viktig at jeg sitter der og forteller dem alt. Det minste viktige er å si hva jeg har på hjertet. Det er jo om å få tømt det rommet for ideer da. Så å få ut det beste av de som sitter der, de er jo der fordi...

De er flinke. Så det er jo det det handler om. Så jeg tenker at det til syvende og sist er jo liksom å bare sørge for å, en, både prøve å få mest mulig ut av alle, at du, ja, fortømt hele rommet, altså hver og en. Og samtidig også da, hvis noen setter det sammen, eller liksom sørger for at det ender opp på riktig sted,

Det er jo jobben, men jo mer av det som skjer av seg selv, eller av dynamikken i rommet, jo bedre er det. Hvordan setter du en episode da? Hvordan setter man opp en rød tråd, eller hva det skal handle om? Det vi ofte gjør først er at vi ser litt tilbake, og ser hva vi har gjort, hva synes vi har vært bra, hva synes vi har vært mindre bra.

snakke litt med andre for å få litt utvendig blikk og perspektiver. Og så tar vi med oss det, og så har vi noen dager hvor vi snakker generelt om hva basert på det er det vi har lyst til å få til nå? Det fine med serien er at den hele tiden kan ta opp i seg det som skjer. Vi har jo holdt på i ganske mange år, og universet, ja, det er de samme karakterene, men serien

på mange måter, ikke på alle, men på mange måter, vokser jo også med oss. Så er det noen blindveier som man må styre unna når det gjelder det, men

Men den tar innover seg tiden, og mediebildet, og offentligheten, og det er jo litt gøy. Og så setter vi oss her, hva er det vi har lyst til å lage nå, og så begynner vi å diskutere ideer basert på det.

Det kan være enkelstående hendelser, eller det kan være en idé til en hel historielinje, eller det kan være til en hovedlinje, eller til en liten linje, eller små og store observasjoner og tanker. Så diskuterer vi, og så er det noen som skriver ut et første utkast, og så leser vi det, og så diskuterer vi. Så er jeg også litt opptatt av at hvis det da står fast at en prøver et utkast, og så

Ja, det var mye bra her, men det er også noe som står litt fast. Ok, da bytter vi. Da er det noen som skal skrive på det. Og så kommer det nytt utkast der, og så ser vi kanskje vi, hvis vi tar bort

La meg si vi har en hovedlinje og to andre linjer per historie. Så sier vi ok, kanskje den linjen der er ikke noe bra sammen med den hovedlinjen. Vi kaster den ut, bytter med en. Er det ikke bedre å bytte den inn der? Så diskuterer vi den type ting. Og så er det da nye versjoner hele tiden sitter og da gjerne

flere forfattere som har et utkast på samme manus da. Du sa at det er sånn type ting i tidsånd og sånt, og da har du bakt inn hva er det som er nytt siden forrige gangen du har holdt på? For man tar jo kanskje de fenomenene og ting som er nyutspillet og trender. Nå er det jo sånn der, vi snakket jo om økologisk mat og hva er det som ting som vaks inn på

man kan lage humor ut av for eksempel. Ja, men alle disse vanene, disse livsstilstingene som kommer av tiden, de blir jo bare helt sånn naturlig med i den serien. Klokker for eksempel, pulsklokker. Ja, for eksempel kunne det gått hvert med. Henrik Mesta holder jo nå på

i en eller annen episode og snakker om at det er så sunt å få sol i anus. Ja, ja, ja. Rumpelsåling. Hva? Rumpelsåling, ja. Ja, det har du sikkert snakket om her. Ja, masse. For eksempel, ville ikke vært med i en episode som var skrevet i 2012? Nei, det ville jo bare vært griste.

Ja, men sånn... Nå er jeg helse... Ikke sant? Takk til deg. Den skal Pim Blåsen få, for å si det sånn. Ja, ja, ja. Men poenget er bare at serien, alt det der, det blør over og inn i den serien. Og det er også helt ubevisst. Det er bare nettopp at sånn snakker vi om nå. Og vi snakker om det, men vi snakker om det på karakterens måte, og karakteren forholder seg til det

på karakterens vis. Det er det bestandige, hvordan karakterene forholder seg til de tingene, men at disse tingene kommer inn hele tiden, og sånn sett så preger det serien. Sette farge på den da. Er det mange av dine endringer i ditt liv, interesser som siver inn i rollen da? For det er jo mye deg i hovedkarakteren. Ja, men i begynnelsen så...

I begynnelsen så var det jo sånn at vi hadde et slags mantra om at Thomas Gjertsen er Thomas Gjertsen. Nå har vi helt utviklet og skrevet serien i starten. Og så etter hvert så begynte vi å se at det der er ikke så morsomt, eller det funker ikke hvis Thomas-karakteren mener det i starten av den serien, selv om jeg mener det. For da blir storyen dårligere, da har vi ikke noe sted å gå. Så...

Etter hvert så ble det ganske fort sånn at vi måtte si at nå er reglene at Thomas Gjertsen er ikke Thomas Gjertsen. Og så har vi egentlig bare etterpå latt den karakteren få lov til å bli seg selv og sin egen. Men det var sånn sett tilbake, når jeg ser på det tilbake, det var nok ikke det som var planen, men det var en veldig fin sånn

arbeidsmetode for å komme i gang og skape en karakter. For da fikk vi et utgangspunkt og et råmateriale, og etter hvert så formet det seg, og så ble det til sitt eget etter det. Har du sett på noe av de første? En ting som også var veldig fascinerende for meg, synes jeg, det var at

I den startfasen bestemte jeg meg for å ta med alle mulige erfaringer som jeg synes var ubehagelige, pinlige og skamfulle, som jeg selv hadde opplevd, og ta med det inn i det månedsrommet, og så sa jeg vi kan bruke alt. Denne sesongen? Nei, i starten. Men regelen er at ingen skal få lov til å si hva som er sant og ikke sant. Ja, ja.

Hva er sant og ikke sant? Nei, at han gjør det i denne episoden, har det faktisk skjedd? Det har det ikke skjedd. Det forblir i det rommet her. Men det som skjedde da var jo at ved å være veldig åpen og bare lempe det inn i potten,

Det som skjer da er at når et menneske begynner å dele mye i et rom, så begynner jo de andre å dele sine erfaringer. Ikke sant? Det er jo en helt sånn... Det er en mindhack. Ja, en sånn... Hva skal vi si for noe? Gitt dynamikk som oppstår. Og da...

Plutselig så sitter du da fem eller syv personer rundt det bordet og deler masse, og så begynner man å dele ikke bare sine egne erfaringer, men venners erfaringer. Og dermed så er det jo plutselig råstoff fra Gud vet hvor mange liv som ryker inn i det manuset der, og som blir materiale å bruke. Så det var en veldig sånn

Når vi ser tilbake på det, så var det en ganske smart og velfungerende for vårt prosjekt. Det var hele den metoden, både å skape...

og i stedet for bare å starte med et helt sånn blankt ark, hvem er dette her, så var det en fin måte, et startpunkt for å lage en komisk karakter, og ikke minst også et univers og for å utvikle historier. Så det å dele, det fungerte veldig godt, så det ble en veldig bra metode.

Det er fascinerende hvordan folk åpner seg. Det har jo også opplevd ikke nødvendigvis bare i det rommet her, men på kaféet da. Du legger ut plomper ut i et eller annet sånn, faen jeg må bare si noe. Og så kommer det andre med en tilsvarende historie. Og du åpner på en slags sluse liksom. Ja, ja, men det er jo metoden både sikkert din og mange portrettsjournalister er jo liksom å

Det som er med portrettsjournalister i gamle dager, når du var på trykk, det de ofte gjør er å dumpe ut et eller annet selv, og så kommer du og byr på ditt, og så når du leser saken, så har de tatt bort selvfølgelig sin egen, så dermed ser du ut som du bare sitter og deler villig vekt. Så du fremstår jo litt annerledes, og litt mer påtrengende med ditt eget indre liv, enn det du faktisk kanskje var da, fordi portrettsjournalisten har redigert det.

Etterpå. Jeg skjønner at ikke leseren kanskje er så interessert i journalistens innerste, men samtidig så vil det jo si noe om intervjuobjektet som ikke er helt sant, nemlig at vedkommende bare sitter og deler ut ting på en måte som vedkommende ikke ellers ville gjort, men som faktisk skjer som følge av den, hva skal vi si, nærmest reglen som vi har snakket om her nå. Ja.

Jeg har et godt eksempel på det, og det er ingenting som er tilsiktet fra min side, for jeg liker ofte å ha lange spørsmål og resonemang, for da får gjesten tid til å tenke seg om, og komme på et svar, men det var et godt eksempel på at Harald Eia satt her for et par uker siden, og sa at man må passe seg når man er på den her, for plutselig så plomper man ut i et eller annet, det er en greie her, og så begynte jeg å snakke om en kompis,

som var skadet og syk, så sa han han er livredd for den der kvinnesympatien, han er livredd for å bli sånn identiteten han skal være, at han er skadet og syk, han har lyst til å være en sterk fyr, ikke sant? Og hver gang han møtte alle kvinner som hadde så mye omsorgsgjen, han hadde lyst til å pleie han, sa jeg, ikke sant? Og da bare åpnet jeg opp på en måte, ja, ja, altså da, og det som da blir Instagram-klippet, ikke sant? Som de gutta mine klipper ut, skyld på det, og så er det

Da klipper du ut at Harald og jeg snakker om at kvinner dyrker sykdom. Så da ble jo han portrettintervjueren som ble kuttet bort, og så er det han som sitter og snakker om at kvinner dyrker sykdom. Ja, ja. Men den kontekstbiten skal man ikke undervurdere, den er skummelt, fordi...

sånn er det jo med mediene da. Men vi, når vi sitter selv og leser, så lar vi oss lure hele gjengen, selv om vi også vet at det er sånn. Hvorfor sier han det? Du vet ikke forutsetningene for hvorfor det ble sånn. Det er en annen sånn, det er en sånn fyr som veldig har jobbet mye med sånn avhørsteknikker og sånt, han får jeg på Instagram hele tiden. Han sier at det er et sånt effektivt grep, er å antagere

Plompe ut i noe, i stedet for å stille spørsmål for å få svar på det du skal vite, så si noe som er feil. Eksempel, han bruker det i sånn... Du skal gå bort til noen i butikken, noen som jobber der, så skal du finne ut hvor...

hvor mye de tjener da, uten å stille spørsmål. Så går den bort og bare sånn, jeg har lest en sånn artikkel om at folk som jobber på Kiwi har så utrolig høy timeløn, altså 250 kroner i timen. Det er jo helt sprøtt da. Da blir den ansatte, herregud hvor har du lest det, det er jo bare piss. Det er jo 120 kroner i timen, det er bare tull. Jeg har jobbet her i så mange år, jeg får aldri noe tillegg av noen skruppen og sånn. Og det samme med en taxisjuffør da, var sånn der, herregud jeg har lest en undersøkelse at

at taxsjåfører er de mest, altså Uber-sjåfører eller Bolt-sjåfører er de mest lykkelige yrkesaktiver i Oslo da. Altså bare sånn, her hvor har jeg faen av å lese det, det er jo helt jævlig jobb, ikke sant? Og da liksom å plompe ut med, og det som blir korrigert er en veldig psykologisk effekt, at folk liker å korrigere andre enn å svare på et spørsmål hvor de føler at du tømmer det, at den andre skal ha informasjon. Ja, ja, men dette er jo du god på, men å sitte her, det må vel minne...

ganske mye om det som i retten heter fri forklaring, når tiltalt er liksom hva du skal få lov til å prate fritt. Og så med sånne små nørges som det du beskriver der, så da kommer det opp mye rart. Det burde du hatt i rettssalen, burde du hatt det. Nå skal vi få ned en podcaster her som kan hjelpe til med den frie forklaringen din. Man skal ikke undervurdere nettopp den effekten, fordi man

Jeg har diskutert med flere som snakker om podcasten din, om at du ikke stiller så mange kritiske spørsmål. Men det har du helt sikkert... Jeg stiller ikke så mye spørsmål. Nei, men du har jo dine metoder for å få ut innhold på, og jeg tenker det er interessant, for du klarer jo å få folk til å si mange ting, men på en annen måte enn den tradisjonelle...

journalistikken bruker da. Det er to ganger jeg har fått noe ut av et...

Begge var i musikkbransjen faktisk. Det var en av Gunnar Greve som var i en sånn konflikt. Jeg tenkte at jeg gidder ikke å plompe rett ut i det han står i VG og alle journalister ringer han nå om. Så tenkte jeg da sirkle hele praten inn mot det, sånn at han umgåelig ikke kan snakke om den Julie Berghans-saken. Da sa han sånn, faen, jeg skjønte at du kom hit, da får jeg vel svare på det. Da var vi såpass måtte inn i noterende, det var veldig rart å ikke svare på det. Så der hadde jeg jo en liten plan

men en av de sykeste første episoden i serien her var med manageren til Nico Vins og jeg hadde egentlig bare tenkt å snakke om musikkbransjen og hadde ikke noe sånn jeg skulle ikke gå inn og pirke i det personlige såret der og så bare

Og plutselig så bare tar han ballen selv og forteller hele historien, som aldri har blitt fortalt om musikkbransjen. Nico Vins som var hos presidenten og ditchet han som manager. Helt utrolig historie. Og jeg sitter jo bare sånn, herregud, det her hadde jeg ikke drømt om engang. Det er så interessant. Men det er litt det der at hvis folk lukter lunt av at du bare skal ha sladre, så blir det litt vanskeligere å få det ut, men

Jeg tror bare folk må ha lyst til å si det selv. Ja, ja, men nettopp det å skape en sånn tillitsfull atmosfære, det tror jeg har mye å si. Det kan sikkert de avhørs folk også å si noe om. Man glemmer jo litt at det sitter folk i høret på. Ja, ja, selvfølgelig. Men det er jo det samme i skriverommet som du snakker om, den der tilliten at hvis jeg buser ut med litt

snacks fra min skilsmisse, så kanskje du kommer noe fra din brudd med eksen din, så bare baler du på seg med historien. Ja, og bare for å ta en annen mekanisme der, så tenker jeg at av og til så er det å komme med dårlige ideer også en verdi. Fordi da, ikke sant, sånn som du sier du kommer med feil informasjon. Men en annen ting er liksom hvis folk kommer...

med en dårlig idé, så er det det som skal til for at noen andre tenker «Det er ikke noe bra, men hva med?» Så kommer du på en god idé som følger av det. Det er en del av en dynamikk som man egentlig ikke tenker på. Men det betyr også at i et sånt rom så er det viktig at det er lov å komme med idéer som ikke blir brukt. Ja.

Det er vi heller nesten, altså, dårlig idé er ok, men man kan selvfølgelig snakke om gode og dårlige idéer. Men det er ikke sånn at forslag som ikke blir brukt eller er dårlige, er utenverdig. Nei, det kan også være sånn, det er jo noen iboende, kanskje det er den samme korreksjonseffekten, at hvis noen kommer med en dårlig idé, det var et bra utgangspunkt, men jeg tror jeg kan enda bedre, jeg har en enda bedre løsning på dette her. Ja.

Det trigger noe i resten av rommet som gjør at vi kommer nærmere en løsning, og det er det vi vil. Jeg får sånn med norskfilm hele tiden. Jeg ser på norskfilm, så får jeg gode ideer hele tiden. Det er så irriterende. Jeg sitter ikke og hatewatcher, det er jeg veldig imot. At man skal sitte og hate på musikk eller bøker, eller bare sitte og lese for haterskyld, eller reality. Men jeg kan ofte ta meg på, faen, så irriterende. Hvorfor løste dere det sånn, og...

Jeg var ganske irriteret på Stig Larsson. Jeg leste første boka hans. Jeg tenkte, hva skal jeg skrive bok jeg også, hvis Stig Larsson får det til med så enkelt språk? Fy faen, har jeg det jeg også. Men kan dere lage film nå? Lage film? Ja. Er det liv laget lenger da? Nei, jeg vet ikke. Jeg er ikke perlig. Økonomien i filmbransjen har aldri skjønt. Men er det ikke litt usexy at det er så mye offentlig penger i omløpet? Du må tigge litt.

Jeg har bare tenkt at det er meg klar med uten. Altid. Offentlige penger, ja? Ja. Og så har det, jeg tror ikke det er helt, det har sikkert skjedd, men ganske lite. Det har stort sett vært bærekraftig på selvstendig grunnlag, enten på kommersielle kanaler, eller ja, i form av, altså det har båret seg selv kommersielt da. Men

Altså, noen ting er sikkert fint at får støtte, og så er det andre ting som kanskje er mer problematisk. Men det er jo også sånn der TV-serieformat. Hvor mye ser du på TV-serier versus film, og hva er dine egne vaner rundt disse to beslektede kutsformatene? Ikke jeg ser så mye på det. Du ser ikke på TV det hele tatt? Ganske lite. Nei, samme her. Hva? Jeg tror det er flere og flere. Jeg tror det er færre og færre serier.

Men nå er jo den, alle den, altså den boomen med gode tv-serier, den har jo stoppet ganske kraftig opp. Og det tror jeg var fordi det var en økonomi hvor det var, man gikk over til digitalt utestrømming, og så var alle de strømmeselskapene hadde en våt drøm om å bli liksom nummer én. Og de overinvesterte i

kanskje særlig mye drama, både dyr og billig dramaproduksjon, som var nyttig fordi det hadde et langt hylleliv. Men det var jo ting som de ikke tjente penger på. Da vi vokste opp, så kunne vi gå og leie videofilm. Hvor mye kostet det?

Det er et godt spørsmål i omregnet i dagens penger, tenker du? Nei, nei, men den gangen? Det er foreldrene mine som betalte for det, så det er vanskelig å huske.

Sånn er det å komme fra en trygg oppvekst. Jeg husker Seder kostet 129, tror jeg. Kostet det ikke cirka 100 spenn å leie en videofilm? Det kostet 50, og så gikk det opp til 100 med tiden? Jeg tror det kostet ganske mye å kjøpe en videofilm. Å kjøpe, ja, men å leie den? Jeg vil slenge ut 59 kroner. Ja, ok. Rundt der igjen? Den gangen? Ja.

Kosta det. Hvis du da, og da kunne du se en film i ett døgn, så måtte du ned på Video Nova og levere den tilbake, eller hva det heter for noe der hvor du bodde. Nå, så kunne du da tegnet abonnement på 79 kroner eller noe sånt nå. På en strømtid så kunne du få omtrent alle filmer i hele verden, eller i hvert fall en fjerde del av dem, eller hva det måtte være. Veldig, veldig mange da.

eller tilsvarende og uendelig mange timer med tv-serier. Altså samme produksjon, men smørt ut i litt annet porsjonering, men veldig mye fiksjon i en hel måned. Hvilke andre varer er det enhetsprisen har gått så kraftig ned på? Jeg har ikke gjort noen undersøkelser, men det er ganske voldsomt da. Ja.

Så mye billigere har det ikke blitt å lage det innholdet. Er det ikke det? Det tror jeg ikke. Skjøper man ikke på film før? Jo, det har skjedd forenklinger og forbedringer, ja, men jeg tror at det som er helt sikkert er at alt det du kunne konsumere på den ene måneden,

Det var jo ikke bærekraftig. Det klarte de ikke å tjene penger på. Så det var jo en investering i å ta en posisjon, så hadde man vel en eller annen plan. Nå ser vi hvordan det gikk med Viaplay. De gikk vel, om det gikk konkurs, eller om det var under administrasjon, eller hva som skjedde, vet jeg ikke, men det gikk i hvert fall ordentlig dårlig. Ja.

Og det var vel banken som tok over styringen der. Men det var jo nettopp fordi man dumpet ut alt, og så tenkte man at hvis vi bare får alle inn her, så blir det her. Men det var jo bare at sånn er det jo ikke. Så det var jo litt på en måte som hvis du drev restaurant, at du bare skulle si sånn, kom og spis så mye russisk kaviar du vil. Men ok, så kommer du inn og spiser opp, og så går du.

Og sånn var det med abonnementet også, så ok, da gidder jeg ikke neste måned, så tar jeg noe annet liksom. Man så jo at det fungerte på en annen måte, var ikke sånn at når du tegner et abonnement så blir du her. Det er ikke noen realitet i det. Nei, i hvert fall mindre enn forventet da. Så hele det der spillet der, det punkterte jo litt. Veldig. Ja, jeg synes det var et veldig godt take på det, også på at Lille Norge skal haue med streamingtjenester med det samme innholdet, og at alle har sin flaggskipserie da.

Det er jo... Jeg tror en annen ting var jo at i en periode der så ble det investert veldig mye. Da var jo også renten på null. Investorene trengte ikke noe umiddelbar avkastning på pengene sine, fordi man var villig til å vente til man eventuelt fikk en i stort månn på å ha vunnet konkurransen, sagt litt forenklet. Men...

Så plutselig gikk den renta opp, og da var det plutselig ikke gratis å ha de pengene der inne lenger. Da ble det endret. I den perioden var det klart at når etterspørselen etter produksjon og innhold til disse, når den ble så innmari høy, så går jo selvfølgelig

hva gjør de som selger produksjon da? Jo, de setter opp prisen selvfølgelig, fordi etterspørselen er så høy. Så da gikk prisen opp, og så kom de plutselig opp på et veldig høyt nivå på å produsere den type innhold. Og så plutselig var det bråstopp. Og så er de plutselig ikke noe etterspørsel, og så kan du sitte og ha så høy sats du bare vil på arbeidet ditt, men så lenge ingen kjøper det, så blir det jo ikke noe melk og brød på bordet da. Da gikk man ikke ned i honorar eller lønn? Nei,

Det er jo veldig vanskelig sånn,

På papiret så er det jo en veldig enkel logikk i det, men det funker jo ikke sånn. Hvor mange av oss går og spør folk sånn, du må ned i lønn, eller du må ned i honorar, og ganske mye. Ingen som har lyst til det, og det er også sånn at du selvfølgelig begynner å tenke, det er sikkert noen som lurer meg her, det er sikkert noen som skal tjene mer penger. Det er jo helt naturlige instinkter som slår inn. Og dermed så blir det treghet, og så blir det bare stående, så blir det bare kjøpt veldig mye mindre.

Og det er jo veldig synd. Ja, det er jo en ordentlig tørke. Jeg hører bare med venner ute i produksjonsmiljøene at alt det du sier nå, det er vel også resultatet av at vi ser så enormt mye reality på norske skjermer. At det er det som produserer, for du kan ha høyt volym og lave kostnader. Ja, det er riktig. Det er billigere. Og dermed så har jo...

komikerne i stor grad gått fra å lage innholdet til å være innholdet hvis du var komiker før så skrev du og lagde innhold og så nå i stor grad så er du med og er i en reality serie som komiker men du skriver ikke og lager ikke innholdet, du er innholdet du er deltaker

Det er nesten som sosiale medier, for der er du også innholdet, bare i sånn markedsføringsøye med. Så det er en helt annen, hva skal vi si for noe, måte å være komiker på, i stor grad. Mens på en scene kan du jo fortsatt skrive som det. Det som er skummelt er jo hvis du da vender deg til at den, hva skal vi si, bare det å være...

Det fungerer jo på sosiale medier på en måte, men på en scene må det nok noe håndverk til for å få det til å fungere. Da er det viktig å ikke la seg lure av hvordan det der fungerer på Instagram.

Eller TikTok. Det har jeg hørt at det er flere som kommer fra spesielt sosiale medieverden til sceneverden og får kanskje en kultursjokk, eller kan også få en veldig flying start, mens folk som har vært i sceneverden og aldri fått noe løft, blir bare forbigått av disse sosiale mediestjerne. Ja, som sagt, det er bare... Man må bare forstå hva er logikken på de ulike plattformene, og hvordan fungerer det, og så må man liksom ikke...

La seg lure av disse tingene. Og da er det jo igjen tilbake til det vi snakket om i sted. Tror jeg veldig ofte lurt å ha noen som ser deg utenifra, som har et utvendig blikk og perspektiv på deg, som kan si, du gjør det der, det er fint, men det funker ikke her, så hvis du skal gjøre det, så må du gjøre sånn. Og her må du jobbe på en helt annen måte. Alt blir annerledes.

En ting er å stå opp og filme en slice of life, på en måte. Det er en måte, og det er masse med det som du må holde på med for å gjøre det. Jeg tenker at bare en liten praktisk for meg, jeg vil ikke orke å være forpliktig til å holde på med det hele tiden, for det føles jo veldig sånn...

Ufritt vil jeg oppleve det som. Hvis jeg alltid måtte holde på, kan ikke ha ett øyeblikk i løpet av dagen hvor jeg kan bare slappe av og ikke må filme og dele og vise det et eller annet sted. Så jeg tenker at det er krevende å holde på med. Men jeg tenker at det er noe helt annet enn det du må gjøre, det tenkearbeidet du skal gjøre hvis du skal skape et innhold på en scene for eksempel.

Hvis du hadde vært ung skaper nå, da, vil du... Du sa jo det at det er litt sånn trist at det er blitt sånn at kanalene har lite penger, og det er dyrt å lage ting, og vi ser nesten bare reality at det er kjipt at det er blitt sånn, men lager det ikke det også en sånn veldig stor åpning for unge mennesker å bare publisere selv på YouTube, og ikke være avhengig av de store mediehusene?

Det kan godt hende, men du har de mulighetene på YouTube og på andre kanaler, men jeg har jo ikke sett det enda, så da må det på en måte det gjenstår å se. Men jeg tenker litt sånn at vi som jobber med å lage innhold og som

jobbe med TV, da må det jo være sånn at vi må se på oss som en gruppering, og det er egentlig alt fra du er enten en enkelstående underleverandør til et produksjonsselskap, eller du jobber i et produksjonsselskap, eller du er i et produksjonsselskap, og kanalen. Alle de, det er jo en gruppe som må stå sammen og finne seg det sammen, også i møte med publikum og i møte med konkurransen fra andre grupper.

medier. Og hvis man liksom begynner å krangle og knive for mye internt mellom inni her, da er det bare som når du satt i baksettet på bilen og barna begynte å krangle om is, og mamma og pappa bare sa «Nei, det blir ikke noe is på noen». Ok, da tappte alle. Ja.

Når du pekte på bordet her nå, så tenker du for eksempel fiktivt TV2 og ditt produksjonsselskap? Jeg har ikke en produksjonsselskap, men jeg hadde det før. Eller den produksjonen her og TV2? Ja, men de må jobbe sammen. Og poenget er at det er ikke noen som stikker av med masse penger her. Det er jo tøft nok for TV-kanalene også. Så det er ikke den der illusjonen om at fordi de tjente mange penger på 90-tallet eller 2000-tallet i begynnelsen, så er det ikke noe automatikk at de tjener masse penger nå.

Så det er bare, hvis man har lyst til å gjøre noe, så må man være konstruktiv, eller så må man finne på noe annet, så må man gå og skape sitt eget et annet sted. Eller slutte å begynne med noe annet. For det er mange som dessverre har gjort det. Og det er jo synd. Jeg synes det er mange som blir fornøyd med det også, men jeg synes jo at når flinke mennesker slutter å lage bra ting, så er jo det litt synd da.

Jeg har en større teori på det, at både det som er sett som Hollywood og som en norsk film også, at de folkene som har annerledes ideer, at de blir drevet ut i noe annet fordi at det ikke er plass til dem, eller at de ikke lever i en tid hvor ideen deres er gangbar mynt, for eksempel, eller at pengene går gjerne i filmverdenen, det er jo i stor grad andre verdenskrigsfilmer, men

historiske dramaer, eller også krysset på visse bokser, som vi har snakket mye om for å få tilgang på offentlige penger. Og det driver veldig mange dyktige mennesker ut i kanskje noe helt andre yrke, for de gidder ikke å være med på den leken. Ja, og det kan godt hende. Jeg har ikke nok oversikt til å egentlig mene så mye om det, men jeg tenker også litt sånn at når det handler om, hvis du sier at ideen

Det er bare en del av det å skape noe. Og innholdet er også bare en del av suksessen. Så det å både ha en idé, og det å få ha en idé til å skape et innhold, det er veldig viktig, men det er også forvaltningen av ideene, og forvaltningen av innholdet, er også en veldig viktig del av det å skape en suksess. Og jeg tror at noen ganger så ...

kan det fort bli krangel om andre ting, og så er det veldig lett å skylle på at de liker ikke sånne ideer, eller liker ikke ditt eller datt, men det handler om noe annet kanskje av og til også. Det handler om hvordan håndterte du prosessen, hvordan spilte du kort av dine på en eller annen måte. Sånn er jo verden når vi handler med mennesker.

Da er det jo ofte sånn at vi må få dem til å bli med på prosjektet vårt. Så snakker du om pitching og selling, for eksempel? Ja, og også lansering, kommunikasjon, både på enkelt, altså mellom hvordan du kommuniserer med de du samarbeider med,

enten er inn i produksjonsselskapet med kanalen, eller det er hvordan du kommuniserer innholdet ditt ut til publikum, hvordan du lanserer deg kampanjer og så videre. Alle disse tingene, summen av alt det rundt som ikke handler om selve innholdet, er også en veldig viktig del av det. Det er jo mange gode filmer som ikke blir sett, og mange gode ideer som ikke blir lagd. Veldig mye.

Så for meg så handler det både om den gode ideen og det gode innholdet, men det handler også om utførelsen og måten du forvalter. Så fra idé til innhold så er det en utførelse av den ideen som er viktig, og det er jo hundrevis av valg å ta, både gode og dårlige. Og så er det da etterpå, så er det forvaltningen av det innholdet, både utførelsen

i samarbeid med enten en kanal eller et teater eller en produsent, hva det måtte være, og en kommunikasjon også ut mot publikum. Alle disse tingene, og det må henge sammen, og det må på en eller annen måte fungere i et eller annet slags samspill. En måte å lansere et prosjekt på passer veldig bra, men det er helt feil for et annet prosjekt. Og hvor lanseres det innholdet er også veldig avgjørende. Jeg tenker at da vi startet å gjøre stand-up,

Så begynte jo det på pubber og rundt omkring. Og da var det i begynnelsen så var det mye sånn gutteromsrølp. Og det var ansett som litt sånn billig og barselig humor. Med rette.

Dels var det sånn humor, og dels var vi ikke så flinke heller til å lage det, formen på det. Det var dårlig på alle mulige måter. Dårlig idéer og dårlig håndverk. Sånn er det jo når man er nybegynner. Så det er ikke så rart. Så begynner vi å jobbe med det, og etter hvert begynner man å beherske mer og mer. Og så...

Da vi da fikk muligheten til å lage den første forestillingen, så ble jo den satt opp på sentralteatret. Og her er vi over i dette med, der var det jo et institusjonsteater. Den gangen Kjetil Bang Hansen, som var teatsjef, som sa, du, jeg har tro på dere. Kan ikke dere ta og sette opp den stand-up-forestillingen deres her? Og da ble jo plutselig stand-upen, fra å ha vært en sånn pub-fenomen,

På ti minutters strekk med rølpete guttehumor, så ble den flyttet inn på et institusjonsteater som hadde en helt annen standing i publikum. Men det at vi startet der sånn, tror jeg var helt avgjørende for å bygge den suksessen som den forestillingen ble. Så det er et eksempel på forvaltning? Ja. Og hvordan da noen steder er riktige, og noen steder er feil.

Det kan se trivielt ut fra utsiden, men jeg er helt sikker på at det er masse å si. Den forestillingen der, vi kom fra kafescener, vi solgte 40-50 billetter per kveld. Og da vi startet den forestillingen, så hadde vi en tanke om at hvis vi klarer å selge 3000 billetter totalt, så skal vi være veldig fornøyd. Det var min tanke. Knut, produsenten min, mente vi skulle klare å selge 5000 billetter.

Og så endte vi å oppmaselle over 120 000 billetter på den forestillingen. Er det noen eksempler den dag i dag, 2025, hvor dette her også er relevant, den forvaltningsbiten? Jeg tenker det er hele tiden, ja. Men det er bare at alt er bevegelig, så du må lese an og se hvordan blåser vinden i dag. Men alle disse tingene er helt avgjørende. Så det å forstå og se, det påvirker, nå kommer det vind inn derfra, da må vi jo passe på

i forhold til det, og så må vi se på det. Så disse tingene, ja, 100%, kanskje du ikke skal være med på det, kanskje du ikke skal kle deg naken på TV samtidig som du skal gjøre dette her, kanskje ikke det er så lurt, kanskje det er sånn, jo, men, ikke sant, når du står der der og da, føles det som alle sier, ja, gjør det, det er gøy, hvis du gjør det, ja, du må ikke være så redd da. Nei, selvfølgelig, jeg er ikke en sånn pyse, jeg er jo litt sånn, det er hundre ting som surrer og går, og du lager forklaringer, og du dras, og det er så mye krefter som er i sving hele tiden, men det gjør veldig ofte at du, det er jo

fullstendig toke foran brillene. Du ser ikke klart. Og det kan gjøre at folk som har veldig gode forutsetninger, er veldig talentfulle, får veldig middelskarrierer i forhold til hva de kunne hatt. Ja. For meg virker det som at hvis vi tar komikere eller underholdere, så virker det som at den økonomien har blitt veldig satt, at du egentlig bare er på TV for å promotere dine eventjobber. For eventjobbene har jo blitt de nye

veldig lett kjente pengene, hvor du bare stiller opp som bedrift, kjører noen stand-up 20-30 minutter, kanskje konferansier, så casher du inn på det, i stedet for det håndverket som vi snakker om til, at sette opp sitt eget show. Mange gjør det også, men det er en annen type økonomi, at hvis du bare blir kjent nok, så blir du bukket inn til diverse event og foredrag og sånt, og så er det en økonomi i seg selv. Ja, og den dynamikken har jo vært sånn og var jo sånn, da

da vi holdt på og jeg holdt på også å gjøre de stand-up-forestillingene, da var det jo sånn at jeg var i tillegg da på mandagsklubben og torsdagsklubben som vi hadde, og som egentlig var en sånn indirekte promo funksjon på sceneproduksjon, så det skal med i mixen der, selvfølgelig, og virkelig, men og sånn er det jo nå også, dermed så har jo kanskje så har jo sosiale medier tatt over mye av den

funksjonen også. Og så må du bare se, men hva er det jeg er til stede på TV med, eller på sosiale medier med, og hva er det jeg ønsker å lage, og hvor er det jeg er best da? Og da burde jeg kanskje tenke på den helheten og hele dette puslespillet, for å få det til å spille godt sammen, det orkestret. Og da er det viktig å finne ut av hva er det jeg kan gjøre

på TV eller sosiale medier, hva de ikke bør gjøre på TV eller sosiale medier. Hvis målet er egentlig å ha det som promo for noe annet,

Jeg synes det er sprøtt at folk stiller opp spesielt i reality-ting og bare legger regien over på noe man vet er en ekstrem, kynisk reality-leverandør, og bare legger sin egen skjebne og sin egen regi. Du aner jo ikke hvordan du blir klippt, ikke sant? Og så bare for å få den eksponeringen og de lettkjente pengene. Men igjen da, så er det sikkert at du enten føler at det er noe jeg må gjøre, eller at...

Du har sett noen andre, og så ser du for deg, det der kan jeg bli bra i. Jeg har jo bare fått ta et litt søkt eksempel. Jeg husker jeg alltid tenkte sånn, da jeg var yngre så folk med tatuering, det er jævla kult, det burde jeg ha lyst på. Og så går jeg og ser meg selv i speilet, så skjønner jeg, jeg skal ikke ha noen tatuering. Nei, da må man bare se an, skjønner du? Det er ikke...

Selv om det passer bra for noen andre, så er det ikke sikkert at det passer så bra for deg. Ja. Men du har snakket veldig mye bra om skam i veldig mange andre podcaster du har vært med i de siste to årene. Jeg synes det er mye elementer vi har innom på en måte

Og jeg tenker på det også, dette her med skam, for det finnes flere former, man kan skammes over noe man har gjort, som man i nåtid ikke skammes over, men over tid virker litt sånn at man blir skamfull av noe man har gjort tidligere, som ikke kanskje var skamfullt i presens. Ja, ja. Og så er det det tingen som man er skamfullt i presens, og så går det tid, så er det sånn, herregud, det var ikke noe skammes over. Ja, det er jeg enig i, begge deler. Og det er jo sånn der, men for din del er det sånn,

Du tenker mye på det, du opplever skam og snakker mye om skam. Hva er det med dette? Jeg skal bare fortelle en litt lang anekdote. Det er rom for det her. Absolutt! Det er hele konseptet. Vi holdt på å lage et utviklet foredrag som jeg skulle holde.

Og så trengte vi noen bilder av meg fra oppveksten. Og så utsatte jeg det hele tiden. Å finne fremtiden. Han som jeg jobbet sammen med, han sa, du kan ikke komme med de bildene. Ja, jeg skal ta det. Og så var det et eller annet i meg som bare, du vet noen ting, du bare utsetter det. Og det er ikke helt uten grunn. Og så tenker jeg sånn, jeg vet ikke helt hvor de er.

Jeg har ikke så mye bilder, og så har jeg alltid tenkt sånn, ja, men jeg er bare en fyr som ser fremover, jeg er ikke så tilbakeskunn og sånt. Og så måtte jeg da gå løs på en oppgave, for vi måtte ha det da, det var knivet på strupen, så tenkte jeg, jeg får gå ned i kjelleren da. En kveld jeg skulle legge, så går jeg ned i morgenkåpet, tar mobilen ned, og så er det litt sånn mørkt, det er sånn dårlig lys der, så jeg står og lyser på mobilen, ser en pappeske,

Så åpner jeg den, altså, herregud, her ligger liksom hele oppveksten min i bilder. Så åpner jeg opp, begynner å bla, og så ser jeg gjennom de bildene, ser hvor mye jeg har glemt, og hvor mye jeg ikke har tenkt på. Og så kjenner jeg på så mange følelser knyttet til det, og hvor mye skam

Jeg har oppgjennom på ting, ting jeg er flau over meg selv, at jeg har sagt, eller gjort, eller villet. Bare sånne små, subtile ting. Og som er veldig mye av kjernen i helt perfekt, da. Den der sånne vonde, små øyeblikk. Ikke nødvendigvis at du liksom kleder deg naken eller noe, men et eller annet du sa, eller prøvde å fremstille deg på en eller annen måte. Og så...

Så skjønner jeg at det er derfor jeg ikke har lyst til å se på det, det er derfor jeg glemmer det, det er derfor jeg ikke husker, det er derfor jeg fortrenger. Fordi jeg orker ikke å gå og

holde på med de tingene der, så jeg tror jeg bare liksom har ventet meg til å bare fortrenger det og få det ut både inni meg, på minnet, og også de bildene, at jeg ikke orker å forholde meg til det på samme måte. Det er jævlig trusak, fordi det er jo skal man egentlig glemme de tingene der? Vi er jo skrudd sammen at vi glemmer for en grunn, men så er jo fotografiet en moderne oppfinnelse, som jo da lar oss gjenoppleve vår skamfulle fortid. Ja.

Jeg har ikke noe mer allmenn forklaring på hvorfor det er sånn og hvordan det er, men jeg tror for min egen del at det handler om at det er derfor jeg, det er så mange ting jeg ikke husker, det er fordi jeg har fortrengt det. Også at hvis det er fine ting fra fortiden, så kan de også bli med ut, ryke med i badevannet, for her er det noe annet som må ut, og da ryker alt ut. Du kan ikke liksom

selvfølgelig kan du retusjere noe, det er også en del av det, at du retusjerer litt på minnet, og så er det liksom, ja, men husker du ikke at du også i den samme... Så det skjer, men jeg tror for meg har vært det i stor grad, å sette bare en stor strek over hele, og så gå videre. Jeg tror også fordi at det tar så mye kapasitet, du bruker opp, jeg vil, jeg bruker nok, og kanskje for mye tid på ting som ikke er noe vits i, ting som ikke...

Det flytter meg ikke noe, det får meg ikke til å bli bedre nødvendigvis. Det er bare en gjentagelse av et eller annet som jeg allerede vet, men det kommer tilbake igjen og tilbake igjen, så det å bare få det der ut og bort og vekk, er kanskje noe som bare har utviklet seg av seg selv, det er jo ikke noen strategi jeg har hatt til dette her, men jeg tror det er litt sånn det henger sammen.

Her jeg står nå, så gikk det opp for meg at det var sånn. Men før det, så visste jeg jo ikke det heller, så kanskje jeg kommer til et senere tidspunkt med noen nyerkjennelser som, for når du ser bakover, så kan du i hvert fall lage noen slags forklaringer av hvorfor ting ble sånn de ble. Det er hvertfall sånn det oppleves da. Men hva var de største skamintrykkene, liksom, å bla seg gjennom sin egen historie da? Det var jo hundre små og store ting, på en måte. Både jobbmessig og privat. Mhm.

Men er det da... Når du sier det nå, sitter jeg og gruer meg til, selv opptatt av, men jeg bare sier hvordan det funker for meg. Det blir jo selvfølgelig, hvis jeg er her, så må jeg grue meg til. Du skal legge ut dette her, og så tenker jeg sånn, det kommer sikkert til å... Her er jeg pretensiøs, her prøver jeg å virke. Selvbevissthet, liksom. Ja, men jeg må bare legge det vekk. Det er selv opptatt, og ikke konstruktivt det heller, så bare...

Men sånn er det. Interessant. Jeg tror folk flest sitter og hører på det her, er at de mennesker man tenker har vært mest i offentligheten og gjort mest...

ting da, som har blitt lagt merke til, er de også som gir mest faen i sin egen fremst, altså hvordan de fremstår i medier og her og... Det stemmer ikke for min del. Jeg tror ikke det stemmer, det er mange andre jeg opplever også at, som er...

både tøffe og hare mot andre, og så er det ganske nærtagende å hårsåre selv. Så det virker ikke som at det er nødvendigvis noen sammenheng der. Og at de som er også veldig, hva skal vi si for noe, tilsynelatende, snille og greie, kan også ha sider som er mindre uttrykt i offentligheten, som backstage er litt annerledes.

Så det der er ikke nødvendigvis noe mønster. Nei. Eller noen sammenheng, da. Men var det sånn, hvis vi går inn i denne podcast-episoden her, hva er det verste som kom til å skje? Nei, det er skammen, da. Den følelsen du kjenner den her. Det vonde, og så litt her, og litt sånn.

Hvis jeg har vært gjest et sted, så kan jeg ikke... Jeg kan ikke se på det etterpå. Du kan ikke det da? Nei, jeg må gå videre, ellers blir jeg helt gæren. Det er jeg litt enig i. Så det gjør jeg også. Jeg tenker at jeg av og til må orke å ta meg bry, se over, se gjennom at det ikke er noe som er helt gærent, men så må jeg bare legge det vekk. Jeg sitter ikke og ser på...

helt perfekt på TV for eksempel? Nei. Jeg tror kostnadene av å lage det, hvis jeg lager en dokumentar da, så er jeg jo tvunget til å liksom, altså det må jeg se gjennom og jobbe med, og da må jeg pine meg gjennom å se på meg selv og alle usikkerheten mine som skinner gjennom ruta liksom. Men det er for kostnadene lav da, en podcast, en gjestopptreden, et avisintervju, altså jeg leser for eksempel, jeg tar bare den der sitatsjekken fra journalisten, gir det fank å lese saken, jeg orker ikke å sitte og, det er bare sånn å stole på at de har ikke fucka meg for mye da.

Jeg tenker det er liksom det å ta det minimum arbeid som sørger for at det ikke blir noe gærent for resten av det du driver med, at det skaper noen problemer for det blir jo både sånn mentale lekkasje og fokus både for omverden og for deg og liksom forstyrrer på en måte hvis du tenker at du har et slags tog som kjører og så skal det liksom spore litt av og holde på så blir det unødvendig, så

gjør det mest mulig for å bare sørge for at det ikke blir så mye problem med det, men samtidig ikke sitte og hverken kjøre seg ned eller ruse seg opp på egen fortreffelighet eller fiasko. Begge deler, bare legg det vekk, la det gå, og det er det beste. Amen.

Men det er underlig det er hvordan skam har du sett på noe i første sesongen og helt perfekt nå? Nei. Det kommer du ikke til å gjøre. Nei.

Nei, da må jeg ha en jævlig god tid, da må jeg holde på med det, da har jeg for litt å drømme. Jeg har heller ikke sett på de første episoden av den podcasten her, jeg vil jo ikke gå inn og se hvor usikker, jeg tror aldri vært så selvsikker og blitt så usikker på så kort tid, som jeg trodde dette her skulle være kjempeenkelt, og så sitter jeg her og så aner jeg ikke hva faen jeg skal si, hvis gjesten slutter å snakke nå, så aner jeg ikke hva jeg skal si, den panikken der. Men du har jo fått det bra til da. Grusomt. Man må jo stå i det ubehaget da.

Ja, men du... Jeg tenker jo også at det... Her igjen, folk er skrudd sammen forskjellig. For meg er det sunt... Det er positive og negative sider med disse tingene. Noe av det, det at jeg har den selvkritikken og sånt, mest sannsynlig hadde vært ganske ufordragelig.

Hvis jeg ikke hadde hatt den skammen, det er sikkert ille nok som det er, så da er det greit å på en måte, at du har en stemme inni deg som er litt streng da. Men hvor går grensen mellom selvpisking, fordi man har gjort og skammet seg over et eller annet, eller sånn selvkorreksjon, at her, det burde holdt meg for god til å snakke om vekt, at du er en dame på den festen. Ja, ja, det... Nei, det...

Hva skal jeg si? Det er jo sånne vurderinger. Men vi gjør jo det alle sammen. Korrigerer oss enten fordi vi kom på det selv eller fordi noen andre sier det til oss. Og så er det jo noen som ikke lar seg korrigere. Da får du uten at jeg skal... Jeg skal ikke komme med eksempler nå. Skal du ikke det? Nei, det skal jeg ikke. Det kan...

De som hører på, de kan nå skape sine egne eksempler. Det skulle vært artig om vi kunne gjort en undersøkelse og funnet ut av hvilken navn popper opp i hodene hos alle de som har hørt på dette, og så kunne du laget en ordskyld.

Her har du interaktivt konsept til sendingen din. Interaktivt TV var jo veldig populært en periode. Alle avtatt av det kan vi få til noe interaktivt med serne og lytterne. Vi skal ikke gå inn på eksempler, men det jeg tenkte på med

I den litt andre verdenen hvor du opererer, i businessverdenen, investeringer og sånt, kikker de inn noen form for de samme type skamfulle tingene der med beslutninger? Eller opplever du det som en iskald verden hvor det handler om egentlig bare en kroner skal bli to kroner, gjøre gode vurderinger, analyser og bare holde hodet kaldt? Eller er det elementer av de samme tingene i de to verdenene her?

Jeg synes akkurat det skamgreiene, det vet jeg ikke, men jeg synes det er i forhold til det vi har snakket om med å ta beslutninger og det å ta valg og det å ha en slags ydmykhet, det tenker jeg er helt avgjørende. Jeg har brukt all min tid på komedie, sånn grovt sagt. Og da at jeg skulle plutselig gå inn og tro at jeg var en veldig god investor på ti minutter er jo helt lattelig.

Så da må vi bare innse at det på samme måte som at en som har jobbet i finans hele livet sitt sannsynligvis ikke er verdens beste stand-up-komiker på ti minutter heller. Så det tenker jeg at der må man ha litt ydmyghet og respekt for det. Men da er det å prøve å se, ok, i forhold til å ta vare på å spare pengene da,

Fordi det har jeg brukt mye tid på, fordi jeg innser at en karriere i det som jeg holder på med, den er ikke samme som å ha et langt liv i en trygg jobb i staten, for eksempel. Så da må du tenke litt annerledes, helt fra start av på økonomien din, og på hvordan du legger opp, for du må egentlig lage den pensjonen selv. Og da tenker jeg at, ok, hvilke...

hvilke faktorer er det? Det å analysere selskaper og sånt, da vil jo selvfølgelig jeg være dårligst, eller av de dårligste av alle der ute. Så hver gang jeg kjøper en aksje av noen, så vil vedkommende kjøperen av sannsynligvis ha veldig mye bedre vurderinger av den aksjen enn meg, så da taper jeg den transaksjonen. Så da må jeg prøve å finne noen som har peilingen som kan det da.

Og så handler det jo også om å se på noen sånne andre ting som at for eksempel det å ikke drive og kjøpe og selge hele tiden virker som å være et sånt enkelt poeng som det går an å fange opp, og som alle de som er kompetente stadig kommer tilbake til, og som er veldig mye lettere å forstå enn å praktisere. Men

Der tenker jeg at der har jo ikke egentlig, skal jo ikke jeg egentlig ha noen dårligere forutsetninger enn hvilken som helst annen som har hoppet med det.

på den psykologiske dimensjonen, så lenge du liksom bare er venneret til å bare, når du rykker i følelsene, etter å kjøpe det selv, så må du ikke gjøre det. Men igjen da, samarbeide med en som kan det, en som har det utvendige, og som er kompetent, og som er kald og rasjonell, det er den samme konstellasjonen, og den samme outsourcingen av

fornuften da. Fordi det er så lett når du sitter i det, og enten du skal ta et valg om et innhold, om du skal valge å kjøre på TV, eller om du skal kjøpe en solskinspolle på 7-Eleven, eller om du skal kjøpe eller selge fondsandelene dine,

De mekanismene, jeg trenger i hvert fall noen andre som kan rettlede meg når jeg er i ferd med å skli ut på glattisen selv. Når du orienterer deg inn i den verden der, så tenkte du at nå skal jeg bare kopiere de jeg stoler på og synes er best, eller får du dit å lære deg alle prinsippene og det som... Jeg synes ikke det er så veldig gøy. Nei...

Sånn at jeg har heller prøvd å kopiere, og så først å finne ut av hvor mye må jeg forstå, noen ting må jeg gjøre. Jeg må forstå noen mekanismer og noen prinsipper, og de er litt mer overordnede. Det synes jeg er gøy å lære om. Men akkurat sånn selskapsteknisk analyser og

av selskaper og den type ting, og pluss også det å være inne i, du må jo være inne i gamen der og forstå hva er sentiment og hva er langsiktig og makroøkonomi også. Jeg bare tenker sånn, når jeg hører på de flinkeste makroøkonomene snakke, ta Harald Magnus Andreasen for eksempel, kjempeflink, anerkjent makroøkonom,

snakker om boligprisene, bomar i 20 år. Akademisk rett, praktisk feil. Det er jo ikke sånn at han hadde strøket på noe eksamen, vil jeg tro, med å si det han har sagt. Men hvis jeg skal ha noe bruk for det, hvis jeg da hadde tenkt at jeg skal ikke kjøpe bolig fordi jeg skal følge det rådet hans, så er det jo helt ubrukelig for meg. Så det betyr jo bare at

Når han som er så kompetent og flink tar så mye konkret feil, hvordan skal jeg da klare på veldig kort tid å bli bedre enn han? Skjønner du? Det kan jeg bare drite i. Er du kjent på det begrepet «skin in the game»?

Ja. Nå følte jeg nesten at det var frekt å spørre. Ja, det vet jeg. Jeg lurte nesten på om det var et slags lurespørsmål. Nei, nei. For det minner jo litt om at det der med å gå inn og ta råd og kopiere andre, at det er jo generelt sett det her skin-in-the-game-begrepet fra Nassim Taleb, at

Hvis du skal ta råd fra noen. Jeg kjenner ikke opprinnelsen, bare så det er sagt. Nei, det er jo at hvis du får et råd fra noen, og de ikke har en andel eller en innsats i den beslutningen du omsider tar, så koster det dem ingenting å gi det. Nei, men jeg er helt enig. Nei, absolutt. Det er jeg helt enig i, og det er jo et prinsipp som jeg har fulgt, at nemlig at hvis du sitter, hvis du kommer til et eller annet finansprosjekt,

La meg si det sånn da. Jeg tenker at hvis du har noen sparepenger, og så finner du ut «Oi, jeg må gjøre noe annet enn å ha det i banken»,

Og da beveger du deg inn nærmest på en slags spillkasino, hvor det er banker og finanshus, og det er finansmedier og finansinfluensere, som det blinker i lysene overalt, og alle skal gi deg råd og fortelle deg og egentlig selge deg produktene sine. Ja.

Men hvis jeg da kommer, som du sier, til en bank for eksempel, og så får du beskjed om at «Se her, nå skal du få snakke med en av våre seniorrådgivere. Han er 65 år, han er kjempeflink, han er en av våre beste forvaltere her. Han skal gi deg noen råd om hvor du skal plassere pengene dine». Og så tenker jeg «Ja».

Ok, du er 65 år, du har vært best i alle år. Hvorfor har du ikke mer penger selv? Ja, det er jo morsomt fordi det er sant. Ja, jeg lurer jo på det. Og hvis du ikke har plassert noen penger, men sitter og gir meg råd, det er greit, men da er jo hans jobb å tjene penger på å gi meg de rådene og få meg til å kjøpe produkter, og ikke at vi skal leve av den samme avkastningen. Og dermed har vi ikke den samme innfallsvinkelen.

Så jeg vil jo da nettopp at vi velger en som har skin in the game, som dette nye introdusertet. Skin i spillet. Jeg vil ha det, ja. Så jeg vil ideelt sett så vil jeg jo

Jeg vil både at vedkommende har det, og at vedkommende har lang track record. At det er noe som har gått over tid. Jeg er ikke så opptatt av hva du har fått i de siste to månedene, tre månedene, eller året. Jeg vil se det over et lengre strekk, at du har gjort riktig, og fått det der til å bli bedre, enn bare ved å kjøpe et indexfond. Hvis jeg skal i det hele tatt være interessert i å se på det. Og det sagt, gjort mange feil.

Hva er et annet eksempel der da? Jeg har jo investert i forskjellige fond som har tatt dårlige beslutninger. Så dette er jo ikke bare noe jeg har skjønt med en gang. Jeg vet ikke om jeg er på rett spor enda, men det er den

Er kjennelsen som jeg sitter med nå, som er jo begrenset selvfølgelig, men jeg tror den er bedre enn den var for fem år siden og ti år siden, og den er blitt sånn fordi jeg har gjort feil.

Hva liker du best å gå inn i? Ting som putter og går sakte, men sikkert oppover en hermetegnssikker avkastning, litt utbytte, eller noe som bare er høy risiko, kanskje til og med tape litt penger på kort sikt, men at du kan få en kjempe stor oppside igjen? Jeg tror, som sagt generelt, at jeg nå ser mer mot de som

som sakte men sikkert bygger verdi, og så kan de kursene, aksjekursene er en ting, men så lenge den underliggende verdien vokser, så er det et sentralt poeng. Men jeg skal ikke sitte her og dosere, om det jeg kan fortelle om hva jeg tenker. Ja, det var det. Det skal ikke begynne å ligne på noe,

noe råd eller noe. Dette er mer enn fra et lekmannsperspektiv, bare noen betraktninger om hvordan jeg selv prøver å tenke på det nivået. Og jeg er langt fra sikker på at... Men det er det beste jeg kan komme på akkurat nå. Ja. Skal vi wrap opp den biten der da? Hvordan blir... Skal vi zoome skikkelig ut og si hvordan? Bare la meg si en ting da. Fordi...

En ting som jeg har vært litt opptatt av er å si at, ok, hva er risiko? For jeg vil jo ha minst mulig risiko og mest mulig avkastning. Det er ikke så imponerende, men det vil jeg jo, som alle andre. Men er risiko at den kursen svinger, eller er risiko

For meg er ikke det så farlig. Det betyr at så lenge jeg ser at det bygges verdi over tid, på samme måte da jeg startet og drev Filgud, så kunne sikkert prisen på det selskapet variert hele tiden med hvor mye vil noen kjøpe det selskapet.

selskapet for. Vi var jo aldri børsnoterte eller noe sånt, men det ville jo alltid være en eller annen pris på det. Hvis du fikk organisert et marked, så ville den prisen kunne svinge ganske mye, og ikke nødvendigvis helt i takt med hvor mye verdi vi faktisk skaper i det selskapet. Skjønner du? Så lenge du skaper mer verdi

i morgen enn i går, og det går jevnt og trutt oppover, så tenker jeg at det er viktigere. Og så kan det hende at markedet en lang periode sier at den type selskaper er ikke attraktive nå, eller at man... Det er ulik midlertidige sentimenter, da. Ja.

Men det prøver jeg å holde følelsene litt i sjakk på, for det er jo irriterende og frustrerende å se på. Men så lenge den verdien bygges, så tenker jeg at da må du bare holde ut og sitte stille

Og noen ganger så blir det overpriset det du har, og da tror du at alt skal... Men det er bare sånn, det er laget. Hvor går den reelle grafen der? Og følelsene svinger opp og ned, og det gjør også markedets summen av alle andres følelser. Og det må man prøve å

holde litt ut da det er støy tenker jeg jeg er helt enig det er akkurat samme opplevelse det jeg oppdaget med lyttertall for eksempel det kunne gå opp og ned også hadde jeg Thomas Gjertsen var kjempeutoppe også det har Aleia og Sikti da satt på å si også er det det var helt opp og ned hele tiden

Men det var jo den lange kurven jeg måtte se på, og en veldig fin analogi på det der, som egentlig kan få folk til å slappe av litt mer. Uansett om du investerer i et selskap, eller er opptatt av tall eller resultater, så er det sånn, se på det som vær og klima. Så hvis du er veldig opptatt av hvordan været er i dag, regner det, og så blir du deppa av det. Eller hvis det er jævla fint vær, så er du dritglad for at det er fint vær. Du må heller bry deg om klima i det lange, og så sørge for at det blir litt varmere i dag.

i lengden og ikke bry deg så mye om det er varmt eller kaldt den dagen det synes jeg er et godt bilde på å ikke forveksle de to det er jo egentlig et greit poeng og sånn er det etter seg, jeg skal ikke gå inn på det nå men i kjærligheten også, så er det sånn der hvis man plutselig er veldig sånn på vær sånn, oi hvordan er humøret til partneren min i dag oi skikkelig bra, oi dårlig, oi shit nå så da er det, du må følge på den lange utviklingen og sørge for at den er god

Men jeg synes jo, jeg må bare si at det er liksom det der, det er jo noe med å både ha det blikket, og samtidig bevare det å bli med følelsene litt hit og dit, for det er jo litt gøy, og det er jo det som skaper litt liv og rødder, du sørger deg litt, og du driter deg ut, og du skamler deg, og så er det...

Og så er du alt for trist for et eller annet, eller sentimental. Det er jo deilig å gå inn i de tingene også. Så lenge du innimellom kommer opp og får litt luft og ser klart, og så sjekker av hvor du er enn, det tenker jeg er en grei balanse i livet mellom den rasjonelle og den emosjonelle delen. Ja, jeg er enig. Og det viser også at du ikke er fullstendig psykopat, eller det er...

Jeg må bare si at alle disse tingene ble så innmari klart for meg. Jeg er ikke så veldig boklig av meg, men jeg leste Daniel Kahneman, den der Thinking Fast and Slow. Det er jo der, det er jo hans take på dette som for meg var helt sånn oppenbaring. Og det er jo derfra alt dette, det er jo den boken alt dette bygger på for meg var så innmari sånn

Jeg synes det burde vært pensum på videregående. Regresjon mot middelverdien, ankereffekten. Alt det der burde vi lært på tenringer. 100 prosent. Jeg synes det er helt fantastisk, og jeg synes det er så fascinerende å se på

se de der kreftene i sving. Vi bruker det masse når vi lager komedi også. Det er jo veldig mye der, ikke sant? Der du sier en ting, og så ser du den underliggende underteksten til karakteren, og så sier den noe annet og sånt. Alt dette her, det spiller inn i disse tingene. Så jeg bare...

Jeg synes liksom hvis man ikke har lest det, og den boken er jo også sånn at prinsippene forklares jo i starten, den er så tykk og ser litt sånn avskrekknet ut. Men

I starten forklarer han alle prinsippene, og så er det veldig mye eksperimenter som man kan velge å lese alle, eller behøver ikke, men for å komme seg gjennom teoriene hans, det er veldig overkommelig. Det er en sånn internethumor at det er ingen som har lest de siste hundre siden av Thinking Fast and Slow. Jeg tror faktisk jeg har gjort det selv. Nei, nei, men det er ikke så farlig. Nei.

så det så ingen vet helt hvordan det slutter det er så mordern

Men det var et veldig godt poeng der du sa i stedet med det der, jeg må ikke glemme å la følelsene rive med, for jeg skåner meg selv i sånn der, som vi sa i stedet, jeg kutter i toppen og bunnen og bare sånn, ja ok, en suksess der, og medie kjører der, prøver liksom å stenge det ute, men jeg har likevel to ting som får fram skammen i meg, altså at jeg mister det litt da, og det er nesten litt deilig å bare sånn, ok, det er for to ting som kan få meg til å bare virkelig fullstendig bare, at jeg mister øyeblikket og skammer meg etterpå,

Det ene er hvor sur og sint jeg kan bli på dataproblemer, sånn at jeg nesten slår til et statur eller PC-en. Det gjør jeg fortsatt ennå den dag i dag. Det andre er hvis jeg fucker opp, og jeg vet ikke hva det er, om det er et sånn mindreverdig kompleks på kjøkkenet, men hvis jeg fucker opp matlaging, at jeg ikke får til en saus, eller at jeg oversteker kjøttet, eller at kjæresten tar og skjærer i burgeren sin, og så kikker hun bare, oi,

Nei, var det ikke nok? Fa, da går jeg fullstendig. Gi meg en biffen, kom igjen. Jeg tar det så personlig, akkurat den matlagingsbiten. Nei, det synes jeg også er helt forferdelig. Men for meg er det der...

Jeg vet ikke hvor mange middager jeg har ødelagt for meg selv og satt et dårlig preg på hele bordet ved at jeg har en idé om at nå skal jeg lage skikkelig god mat til mange mennesker, og så skal vi bare ha en sånn hyggelig kveld hvor det er livet selv som er... Og det eneste jeg sitter og tenker på er hvordan er det maten har fått kylling? Er den...

Den ser tørr ut. Den der var ikke bra. Den er for salt. Herregud, den sausen der. Jeg sitter bare og tenker, jeg klarer ikke å være til stede i samtalen og prøve å jatte litt sånn med. Jeg prøver å virke interessert. Jeg klarer det ikke. Så det er jo helt forferdelig. Det er en skade på ego. Ja, det tror jeg også. Og jeg synes det er så jævlig. Også hvis noen begynner å anbefale ting og si at de har lært av meg, og så høre at de...

enten at de refererer feil eller sier det på en annen måte, det var ikke det jeg sa for da sitter jeg sånn nå må jeg sitte og forsvare noe som jeg ikke egentlig eier, skjønner du og det synes jeg er helt jævlig er du det du vet, sånn som Thomas alltid gjør nei det er det ikke, men jeg kan ikke si det heller for det er dårlig stemning

Det leder jo oss inn på, jeg vet ikke, hva tenker du nå? En time og 40. Jeg må bare se når jeg må være videre, vet du. Ja, ja.

Jeg tenkte, vi kan jo også spare noe til en annen gang. Det kan vi, absolutt. Skal vi se her. Jeg må være 15.00 i Nydalen, så jeg må dra om et kvarter da. Jeg må dra om ti minutter. Vi kan godt spare noe, jeg kan komme igjen. Jeg tenker jo sånn, jeg tror det er ikke sånn at vi treffer på hverandre en gang i måneden akkurat, men de gangene vi treffes på, om det er et eller annet utested eller hagefest, så er det sånn,

Det er de personene du tror du hører på på denne podcasten, er det noe annet om kosthold og ernæring, om bare Kolby. Der er du on board. Det er jeg, men du må huske på at der er jo jeg...

også på det feltet enn noe vises, så der er jeg mye bedre lytter enn bidragsgitter. Vi ender alltid av å prate ganske mye om det før vi legger på oss på siste. Ja, ja, ja. Men det er jo for å bare oppdatere seg og sørge for at man både tester noen tanker og praksiser, og samtidig også...

få noen inputt. Men jeg har jo ingen...

Det finnes mange der som kommer til deg som er veldig gode, og som jeg er veldig glad i å høre på. La oss ha den til gode, denne interessen vår, sikkert nyvunnet interesse for begge to også, det er noe med maten som nesten er musikk, at jo mer du kommer i matens verden, jo mer detaljert skal du vite om ting. Du går inn i økologisk mat, begynner å begynne å ha sprøytemidler, så er det helsemessige oppsider og sånt som er på toppen av det. La oss spare den til en senere anledning. Kan vi gjøre det. Ja, kan vi gjøre det.

Ja, men bra. Skal vi runde av for i dag, da? Jeg har ikke noen god måte å avslutte deg på. Jeg har ofte gått ut og la inn sponsor og sånt, men det kan jeg ikke gjøre nå. Det kan du gjøre etterpå. Kan jeg gjøre etterpå? Kan du gjøre i skammekroken alene? Det er nydelig. Tusen takk for meg. I like måte.