Johanne Rogndal | Moderne Foreldre, Oppdragelse, Når Psykolog og Klient Blir Betatt av Hverandre

Så må jo nevnes her at du har jo tatt med en gave. Ja. Det setter jeg veldig, veldig stor pris på. Så hyggelig. Det var veldig hyggelig og overraskende. Jeg tror ikke jeg har fått en podcast-presang her siden... Har du ikke det? Jeg tror det var Blake Schaefering som sa «Kom med viske her sist». Ja, for jeg hørte det har vært litt viskesnakk. Nå skal vi ikke gå inn på det, for jeg er ikke god på viske, men jeg er glad i viske selv, eller å sippe bare. Er du det? Sippe litt. Yes. Ja. Men så fremskinnet vi to datum, da rakk jeg ikke å stikke ned og kjøpe, så tok jeg den fort inn der. Det er jo helt konge. Det er jo den vi drikker, holdt jeg på å si, super i sofaen til en eller annen tv-serie. Ja, den er god. ti år. Du er veldig nøye på årstallet der. Jeg liker bedre tider enn du kan kjøpe en pakke. Det er vel bare cream, tror jeg. Du er så fornem på å drikke varene. Du har peiling på kaffe, portvin, whisky. Det ligger en liten blindtest i lufta her. Kanskje vi må ha en liten blindtest en gang. Det hadde vært litt morsomt å teste for deg. Men den der er god. 20-åringen er ikke så god. Nei. Vet du hvorfor? Jeg hadde kanskje smakt, hvis det er en distinkt forskjell mellom de to, så skulle jeg kanskje si at den her er A, den her B. Hva som er hva, jeg har ikke snør i. Det kan jeg bare snakke meg fram. Har du smakt sånn hvit portvinn? Det har jeg sikkert gjort i et eller annet middagsselskap eller restaurant, men jeg tror det går mest i den klassiske, i sånn ungarske, jævlig søte dessertvin. Så jeg har lyst til noe veldig dyrt og sånn. De er så jævlig dyre også. Ja, de der er ikke så dyre da, de er små. Ja, de er fine. Eller de kan jo være veldig så dyre, men det virker ikke sånn. Det er litt trist at du både er gravid, det er ikke trist at du er gravid, men at du kjører bil. Ja. Du ikke kan drikke portvinn. Ja, det hadde vært tydelig. Ja, men da har vi det til gode. Ja, eller du kan ta dem hjem, vet du. Jeg kan ta dem hjem. Men vi kan jo også, når du ikke er gravid, så kan vi gå på en ordentlig fyllersmell her. Kanskje vi skal det. Jeg har ikke hatt noe ordentlig fylla med psykolog her. Nei, du har hatt litt sånn tetthet av psykologer. Ja, har jeg det? Eller i hvert fall varhånd. Er du tredje? Ja, tredje. Jeg kjenner jo han, Marius. Stavang? Ja. Det er en liten psykolog-klikk. Det er en liten psykolog-verden. Marius Stavang, det er jo episode... Det var i fjor en gang. Ja, om insel. Vi snakket masse om insel, så det var veldig hyggelig. Vi hadde aldri møtt hverandre før, så det funket veldig bra. Ja, jeg husker han var sånn svet, jeg tror det hadde vært her. Han var det? Han var jo så rolig og kam, virket det som. Fin fyr, ja. Veldig fin fyr. Jeg har lurt på, faktisk, vi tok noen enheter da, altså. Det var veldig god stemning. Hvor lenge satt dere? Det husker jeg ikke. Det kan vel ha vært rundt to timer, kanskje. Ja. Men da er tredje psykologen inne, ja det er bra, nå begynner det å komme seg her altså. Men nå har vi jo nettopp, eller vi sier, det er bare meg her, men nå er nettopp Line Marie Vareholm, som da er psykolog og forfatter, hun var nettopp her. Da snakket vi masse om veldig bra episoder om foreldreskap, oppdragelse, kort oppsummert for de som ikke har hørt episoden, så handler det om kanskje koker det ned til løserivelse mellom foreldre og barn. Foreldre som er overbeskyttende er over barna hele døgnet omtrent, og er kanskje for tett i oppfølgingen av barna, og gir dem for lite motstandsetter, for lite krav til dem. Hva er forskjellen på det Skal vi si forfatter, psykologprosjektet hennes og ditt, for du er jo også på vei, eller snart, ute med en ny bok. Det kommer på mandag, det vil si 31. august. Veldig spennende. Ja, veldig spennende. Jeg har ikke lest hennes bok, men hun minner meg kanskje litt mer om Hedvig-kategorien, at hun er tydelig med råd og tydelig på hva hun mener er riktig og galt. Så vi trenger jo den type psykologer også. Bare kjør mikken enda litt nærmere. Ja, bare dra den litt ned, sånn at jeg har den bare rett under haka her. Og så enda litt nærmere, så switcher kameraet litt over på deg når du prater. Perfekt. Ja. Min bok er litt mer sånn tenkebok, hvor jeg reflekterer over min oppfatning av hvordan det er å være foreldre i dag. Så det er ikke sånn at jeg sier at foreldre er for strenge eller for... Hva skal jeg si? Hva sa du? At de er for tett på? Ja, det er sånn overbeskyttende. Alle vil jo barna sine vel, og så videre. Hun har funnet ut gjennom sitt eget foreldrehistorie at hun har vært for overbeskyttende, for opptatt. De skal hele tiden forme det. Og så ikke gi slipp på det når de er i tenårene. De må jo løserive seg på et tidspunkt. Og hvis man er for på de, så er det annerledes. å bli kompis med barna og sånt da. Ja, på den ene siden så skriver jeg litt om det der med det jeg snakker om som en agenda, at vi former dem jo, vi har masse forventninger og tanker om hva vi vil og ikke vil, og så kanskje vi ikke sier det høyt, eller sier det høyt bare om for oss selv en gang, men vi har jo det. Det er masse du ikke vil at barna dine skal bli, eller retninger du vil du skal gå i. Narkoman for eksempel. Ja, men også sånn helt innenfor ting da, yrker som du bare har masse fordomme mot, og helst sikkert, eller i hvert fall jeg da. Ja. Hva har dine fordommer? Masse. Er det det? Ja, og det skal jo en psykolog ikke ha. Men jeg jobber jo med det hele tiden, å rydde de unna, eller prøve å bli bevisst. Men det er noen yrker som er lov til å si høyt at man ikke har lyst til at barna skal bli. For eksempel kommunikasjonsrådgiver, lobbyist, eller NGO-er. Da blir jeg skuffen. Lobbyist. Du skal bli lobbyist? Hva hadde vært ille for meg? Å langgrense løpet, kanskje? Nei, det hadde jeg likt. Det hadde du likt, ja. Jeg tenker på den logistikken her. Ja, det er helvete. Jeg gruer meg skikkelig til det. Har du begynt sånn? Nei, vi har fire år sju. Så det er så vidt i gang med å tvinge dem på turen. Det er noe som kjennetegner foreldre i dag mer enn tidligere. Det er mye kjøring og henting. mye organisering men jeg prøver å holde meg unna de der merkelappene det var en av, eller sånn jeg forstod det tilsvarende til Ole Jakob Madsen til Varehånd Var det ikke det? At det der med å ikke sette merkelappe på foreldre, at det kan være litt uheldig. Var det ikke det? Jeg husker ikke helt. Hvis vi sier at alle foreldre i dag er for tett på ungene sine, alle er sånn eller alle er sånn, så tror jeg det blir veldig forenklet. Ja. Det er veldig generelt både det man observerer og ser. Ja, hva en selv ser. Så er det jo litt sånn som vi var inne på i forrige episode, at vi ser det her gjennom vår egen oppvekst, hvor foreldrene våre bare var. De fleste foreldre, mange som var ekstremt pliktoppfyllende, eller som var veldig konsentrerte på at ungen skulle bli jævlig god i sport, eller følte med på alt. Men de som er født på 50-tallet er ikke så... var ikke så opptatt av oss hele tiden. Det var liksom, men jeg er gutt da, så det er jo mitt perspektiv. Og ikke det der med at man hele tiden skal nå sitt fulle potensiale, den greia der. Jeg vet ikke om foreldrene mine har sånne potensialer. Nei, jeg vet ikke selv, og det var så deilig. Men jeg ser det mer nå da, som voksen, at jeg kan si ting, bare sånn, si noen tanker om navnet på det barn som kommer også. Og så sier faren min sånn, herregud, det er hundenaen. Ikke sant? Og da skjønner jeg at det har jo vært sånne reaksjoner hele veien, men jeg har ikke tenkt over det. Det blir ikke et unne navn. Det er litt fett at man har foreldre som bare har null filter på ting. Ja, jeg er en sånn som prøver å filtre det. Men jeg så på den episoden med Varholm, og jeg kjenner meg veldig gjerne i din beskrivelse av din oppvekst. At de ikke har så veldig tydelig fornemmelse av hva de vil, eller at de prøver å forme deg. Ja. Og jeg har aldri opplevd at mine foreldre synes det var viktig hva slags karakter jeg fikk, for eksempel. Samme her. Ja, det var så digg. Men det tror jeg, eller igjen da, nå tror jeg noe, men det virker det som at foreldre i dag er mer opptatt av. Er du enig? Ja, helt klart. Jeg merker jo at det er en balansegang der også til, jeg ble jo ekstremt rå og glad i å spille dataspill på ungdomsskolen og videregående. Ungdomsskolen gikk for meg veldig kort, veldig enkelt. Da hadde jeg veldig god karakter, MR og SR og sånt som det het på den tiden. Ting var bare veldig greit. Jeg lå foran pensum hele tiden, og så var det noen steg på videregående hvor jeg tror det var andre klasse på videregående, var jeg plutselig ble hengende bittelitt etter, fordi jeg var helt oppslukt i dataverden. Og når du da ble hengende etter litt på videregående, sånn i matte og og de vanskelige fagene der, så var det helt nesten umulig å komme, eller det var veldig vanskelig, det krevde litt å komme opp igjen på nivå med de andre, og da ble det sånn automatisk turn off for meg. Og der var det ikke noe spørsmål hjemme hos meg på at jeg hadde fått to i nyere historier. Nei, nei, nei, du spilte agent liksom. Ja, men det var ikke sånn at du ble konfrontert, jeg ble konfrontert med dårlig karakter jeg kom i, altså to i nyere historier. Jeg er ekstremt glad i historier nå, og leser masse om det, og er super interessert i det. og det var sånn at jeg kunne få to i nyhetsstolen. Da har du akkurat liksom vært i teamen nok til at du bare får en karakter, liksom. Det er jo skamlig, da. Nei, Nei, men jeg bare tenker, det er viktig det du sa nå, at nå er du interessert i det. Og sånn er det jo, jeg var heller ikke en sånn geni på skolen generelt, at jeg fikk til alle fag, men når jeg kom inn på psykologien som jeg elsket, så gjorde jeg det veldig godt. Så det er noe med å ha tiltro også på at et barn eller en ungdom som ikke får det til så bra i grunnskoleårene, også kan få det til kjempebra senere. Alt må liksom ikke være... Du må ikke være ferdig utviklet eller nå ditt fulle potensial, for å si det sånn, når du er 17 eller 18. Mm. Det er litt sånn at noen ligger alltid foran, og jeg vet ikke om det er sånn typisk som meg, at jeg ligger litt foran på barne- og ungdomsskolen, og så bare varerer det helt på videregående, mens gjerne kanskje det er omvendt reiser også, som strever mye på barneskolen og ungdomsskolen, og blir sånn top-notch-elever på videregående. Og det er der karakterene teller, og det er jo der sikkert foreldre er litt sånn, dagens foreldre er veldig sånn logisk sammenskudd, tror jeg det er, hvis du har veldig gode karakterer på videregående, Så er det akkurat som oppdragelsen, at min jobb som foreldre er å gi deg mest mulig muligheter der ute til å velge alt det du har lyst til å gjøre på en måte. Og så kan det nesten bli en overveldning i seg selv. Ja, og det snakker man veldig mye om nå, det der med at man får inntrykk av at det er så mange muligheter, og at du kan få til alt du vil, og det er jo ikke sant. Ja. Nei, og det blir litt, nå snakket jeg med Kristin Dank her også, at det kan bli ekstremt mye å velge i. For det første, at det blir en enorm meny, at du må bli et eller annet, du har jo kjempegoditet, du må jo jobbe et smart yrke, eller gjøre noe ut av livet ditt. Så er det sånn, ok, hva skal jeg velge da? Du må velge rett etter videregående, det dilemmaet der, hva skal jeg bli? Og så blir det det der med at Nå har jeg falt litt ut av tråden der. Det er så viktig å bli noe. Så er det jo ikke alle som skal bli noe i den forstanden. Det er ikke alle som trives best i et trygt yrke. Alle kan ikke bli leger, ingeniører og jurister da og vi trenger også de som går yrkesfag at det at det ikke snakkes ned, at ikke det blir noe som færre og færre vil gå inn på, så er det kanskje den muligheten du har. Skjønner du? Det er jo de som tjener penger da, det er jo de som gjør bra penger da, det er jo de som går inn til yrkesfag og liksom bare kjører på der, altså det er jo... Det er masse verdi i det, sant? Og da er det jo kjempeviktig at man som forelder ikke snakker ned det for eksempel, eller liksom lukker den muligheten der da. Mhm. Mhm. Ja, for det er litt interessant. Jeg husker på 90-tallet var det yrkesfag. Det var en slags... Alle skulle inn på, hva heter det, allmenn... Ja, påbygger eller sånn. Nei, det var ikke sånn at det var allmenn studie, nei, generell studiekompetanse eller noe, også var det yrkesfag, og det var ene var sånn tre år, det andre var to år, og så gikk du etter jobb, men hvis du gikk med andre, så gikk du mange år på skole, men fikk høyere lønn senere i livet, men så kunne du begynt å gjøre penger med en gang med yrkesfag. Ja, jeg gikk sånn studiespesialisering, er det det? Jeg har sikkert forandret navnet meg supermange ganger da, men... Men jeg bare tenker det er så mye jeg har lært som ikke var relevant, det er så mye jeg skulle ønske jeg hadde lært den gangen som jeg tenker er relevant nå. Jeg gikk en helt annen vei etter studiet enn eller altså etter videregående enn jeg hadde tenkt. Og sånn er det for mange at man kan bytte retning opp til flere ganger. Og det går fint. Ja, man må ikke sile karrieren sin tidlig, men det er jo når du tar de her ambisjøse store studiene og er en flink i sle på skolen, så er du jo gjerne en sånn og kanskje også at du blir veldig det foreldrene blir det er vel kanskje mer typisk nå eller kanskje, det har vært interessant å vite litt mer om om ikke du vet det så er det ikke den stressen, men det er jo om det er i øvre klasser eller i nyere tid at foreldre både fører barna sine inn i sine baner og at barna har litt lyst til å oppfylle foreldrenes ønsker om å bli det de er da ja, jeg har bare inntrykk av at det er sånn men jeg har ikke sett noe studie på det men det er det det finnes vel sannsynligvis altså foreldre i akademia for barn i akademia den type ting sosialarv egentlig ja ikke sant og jeg burde jo egentlig gjort det som faren min gjør var jo faren din faren min sier båtkallerser Det trenger de. Ja, og det er jo en luksusvare til et smalt publikum, men han har jo sin egen arbeidsgiver, totalt frihet, og sånne ting som jeg bare setter ekstrem pris på nå, og jeg har alltid jobbet for en arbeidsgiver på en måte. Og det er jo en livsstil som bare å være sin egen sjef, og den friheten som vi snakker om på veien her, og det er sånne ting, dit jeg vil komme en dag, jeg er ikke så... interessert i det hverken karriereaspekt eller det å jobbe for andre arbeidsgiver. Nei, og det tror jeg færre og færre er. Og det er et privilegium å få lov til å vurdere det, hva man har lyst til. Og så er det jo fordeler og ulemper ved det som vi snakket om. Jeg har jobbet mye for meg selv, og så gjør jeg ikke det nå. Noe av det du får veldig mye av når du jobber for deg selv er jo administrasjon. Masse administrasjon som du ikke får igjen for. Så det er masse intern tid da. Ja. Men er det noe du siktet til å ta høyde for, men du planlegger litt at med dette påbynte forfatterskapet nå, og det å være psykolog, som er jo en veldig stor sekk av noen roller og yrker du kan velge mellom, er det den retningen du beveger deg selv, eller? Den frilans... Ja, ja, det er jo ikke jobbet for noen å kjære ned tid. Nei, men jeg er veldig opptatt av å generelt styre min egen tid, og Men nå er jeg en arbeidsgiver som er en arbeidsplass der hvor det er mulig. Det er veldig forskjell på, veldig mange dager har jo fleks i tid, eller mye frihet til å styre sin egen hverdag, og så er det forskjell på hvor reelt det er, og hva slags kultur det er for det på kontoret. Men det var noe av grunnen til at jeg gikk privat helt utdannet. Så var jeg med på å bygge opp et stort fellesskap i Oslo, og så jobbet for meg selv som psykolog. Hva innenfor psykologien er det som du er mest interessert i? faglig og med kunder og sånn? Det begynte med traumapsykologien, som jeg synes er helt fantastisk. Det der med både traumareaksjoner, hvor biologisk det er og hvor sterkt det er. Men også det der å komme seg opp igjen etter noe som har vært veldig vanskelig. Det vekstaspektet etter et traume. Veldig gøy. Ja. Var det noe personlig som satte i gang den interessen? Klart det. Men nå er det mer mot motivasjonspsykologi. Nå jobber jeg blant annet med å følge en stor investorgruppe som performance coach. Litt sånn Wendy Billings type rolle. Som er kjempegøy og bare motivasjonskomponenten og utvikling. Og det synes jeg er veldig gøy nå. Og så kanskje om et par år så er det noe helt annet igjen. Ja. Men nå er jeg mer på organisasjonsfeltet enn jeg var tidligere. Og det er det som er kult med å være psykolog, at du kan gjøre så sykt mye. Og det er vel litt sånn felles for mange av de høyere utdanningene, eller de som også er lege, jurister, så disse type yrkene, at du kan gjøre mye da. Du trenger ikke å være akkurat psykolog på DPS, eller du har en sånn almen utdannelse. Er det ikke en sånn grunnleggende paradoks med hele psykologien at Det som driver deg rundt er jo at folk har psykiske utfordringer, problemer, dere hjelper dem med det, og at de skal bli friske, og da er det ikke lenger kunder hos dere. Det er paradokset der. Ja, det har et etisk aspekt ved seg, at vi må hele tiden være veldig bevisst at vi skal aldri holde noen i terapi hvis det ikke hjelper, eller hvis det bare blir etter hvert å opprettholde en eller annen avhengighet til psykologen, eller hvis det bare er hyggelig, ikke sant? Ja. Så det er jo et paradoks å forvalte da. Men det er jo alltid folk som sliter. Og så er det jo veldig fint om det er tilgang på psykologer, og jeg mener det bør være større tilgang på psykologer, slik at vi kan ta det tidlig. Så flere kan jobbe forebyggende, og da vil det ikke være så stort trykk i samfunnet. Hvor er det ting trykker da? Hva er det folk kommer til deg med? Nå jobber jeg i arbeidsorganisasjon, altså nå er det jobbrelatert tematikk. Og hva er det der da? Det kan være alt fra konflikter med en eller flere, det kan være arbeidsmiljø, det kan være å stå i en skilsmisse og hvordan det påvirker jobbsituasjonen, eller det kan være motivasjon. Masse hjemmekontorsnakk for tiden. Det er vanskelig for mange. Også påfallende mange som plutselig har fått sånn omfattende smittefrykt på vei til en OCD nesten. At det ikke lenger står i forhold til den bekymringen vi trenger å ha med korona. Var det opplevelser som folk vil få ut av da? Vil de egentlig bare prate seg gjennom det mens du hører på og styrer samtalen? Eller vil de ha... eller håper de kommer til deg at du bare sånn, ja, men dette her er ganske enkelt, du må gjøre dette og dette. Alle vil jo ha teknikker og raskere løsninger. Ikke sant? Jeg er litt fan av det selv. På den ene siden, som psykolog, så skal man ikke bare serve, det skal være et prosjekt som på slutten av en prosess føles som er noe du som klient har eid og har fått til noe. Men jeg er ikke den type psykolog som av prinsipp ikke gir råd. jeg sier ikke, jeg skiller deg, dette er ikke bra men jeg er tydelig på hva jeg mener da der er jo psykologer litt forskjellige og det er forskjellig hva klientene trenger å ha godt av det er jo litt spesielt da hvis jeg gudforby at jeg noen gang skal sitte i en psykologstol og behandle folk det er vel kanskje her det ja du gjør det, jeg tenkte på det hun Line var jo og sa at jeg burde egentlig begynne å ta betalt her for det virker som enkelte folk som kommer og tømmer seg her ja for alle liker å snakke om seg selv det er jo det beste for meg Kanskje jeg skal begynne å ta betalt her. Det er vel sånn 1500 i timen, og tre timer lang podcaster. Det har jo fått meg liksom 5-6 tusen kroner i personen. Det er ikke noen annonsering som slår det greiene der. Nei. Men jeg skulle si at det er sånn, Jeg kan bare se på meg sånn her, hvis jeg hadde hatt en klient da, som bare sånn, ja, han slår meg, og dette her er bare helt jævlig, men jeg elsker han så høyt, bare sånn. Jeg vet ikke om jeg hadde greid å være sånn pedagogisk, gå hermetegn rundt grøtene, og bare si sånn, men hva er det du driver med her? Er ikke dette bare avslutt? Hvis det er vold, så er det ofte litt klarere hva man bør gjøre hvis det er barn involvert, enn andre ting. Ja. Men det er jo det vi har trent i da. Ikke hoppe på for tidlig og i råd om sånne ting, eller mener for mye utifra personlig personlig erfaring eller fordommer er det plass i markedet der? sånn nisje kompissykologer som tar et par øl med deg knallærlig jeg vet ikke om det er innenfor etisett nei en venn 15-50 i timen er du lei av vanlige psykologer? prøv denne kompissykologen full facebook promotering nei jeg tror ikke det Nei. Var det en gøy test, tror du? Det er jo behov for den type tjeneste, men spørsmålet er om psykologene skal være de som står for det. Du kan jo sette i gang noe sånt. Jeg har nok å gjøre, egentlig. Men hvis det er nok penger i det, så hvorfor ikke? Det er en sånn uggelig sett av hele bransjen her. Ja, du blir jo ikke det. Jeg hadde blitt det. Du hadde blitt det, selvfølgelig. Men tilbake til boka di, da. Hva er det av de tingene du har... opplevd, som du girer på. Et bokprosjekt er jo, kan jo gå, som meg er bekjent, og liksom for egen erfaring, at plutselig en bok kan jo enten ligge her og bygge på seg i årets vis med materiale, åpne manøler og ikke ha trua på seg selvfølgelig, aldri komme i gang, skrive et par kapitler og så blir det aldri noe mer. Men at det bygges opp på den veldig progresive måten der, eller at du bare sitter og på dass, eller står og dusjer og bare «Fan, det der! Det skal jeg faen meg gjøre!» Spør du hvordan det var for meg? Ja, sånn på en måte hvordan du, både hvilken av de to på en måte er plåtsene inn i boka, og hva er det liksom, hva er det hele fundamentet av boken din kommer fra? Ja, ja. Hvilket driv det var liksom som... Ja, det var nok litt sånn som du sa, jeg skriver mye hele tiden hver dag, liksom, om det meste, og så er det lite av det som blir noe. Hvorfor gjør du det? Er det sånn som en dagbok? Ja, nei, det også kan det være, eller jeg driver også sånn og motivasjonslogg, snakke meg opp. Snakke med deg selv? Ja, på en måte blir det å vri på de tingene som hvis det er noe som er negativt til noen, så prøver jeg å vri på det på en måte. Skriver du sånn, Juhanne, dette her var veldig bra, eller nå har du skjert det der, eller? Nei, men det er mer sånn at jeg har noen ting jeg vil minne meg på, verdier eller hva som er viktig for meg. Og så ser jeg det i forhold til prosjektet mitt i livet. Det høres litt rart ut. Bare fortsett. Så jeg skriver mye, og det blir nok litt sånn som du sa, at det ligger og baker litt. Ja. Alle blir så satte ut når jeg løper i kjøleskap og henter noen greier. Ja, jeg gjorde det da. Nei, men at det liksom hadde litt sånn trøkk i meg til å formidle noe Nå er jeg også i en fas igjen, at jeg begynner å få det trøkket, har begynt på noe nytt. Men så må du gjennom en barriere ofte, eller jeg må det, hvor det faktisk, det å drive, og det du har lyst til å formidle, hekter seg på et prosjekt, et faktisk prosjekt, hvor du kan si at dette er det jeg skriver om, det er det jeg vil formidle, og jeg skal bygge det opp sånn og sånn og sånn. Og så klarte jeg det på en måte med denne boken her, men selve oppbyggingen ble også en unnskyldning til å få lov til å skrive. Og siden jeg var psykolog, så kunne jeg på en måte bruke noen overskrifter fra faget mitt til å få lov til å skrive. Bare kose meg med språk egentlig. Gjør det mening? Ja. Og så var jeg jo, da jeg skrev, jeg alltid tenkte at jeg skulle skrive bok i permisjonstiden, og før jeg var 30. Og så tenkte jeg i hele den permisjonen, det var forrige permisjon, så tenkte jeg sånn, skitt, det kommer jeg ikke til å klare, for jeg var helt sånn kognitivt vekk. Jeg var skikkelig dum. Mhm. klarte ikke å tenke, klarte ikke å fokusere på noe annet enn ungen min. Og det var jo superfint på en måte, men det var også veldig skremmende. Er ikke det rart at psykologer er liksom som på en måte skal hjelpe andre med psykiske tingene, som på en måte de greier. Altså, meg bekjente, det har jeg spurt litt mange om, bare sånn, hvorfor er det så vanskelig for psykologer å practice what you preach da? Sånn på en måte når du skal ta... Alle jeg snakker med er sånne der, som er flere som har terapeut for familie eller barn, og sånn, ja, gjør du det hjemme da? Nei, er du gæren? Det går jo helt i stål. Ja, men det er også en overydmikhet, tror jeg ofte. For jeg tror man også, bare ved å ha mye kunnskap om noe, og en ambisjon om å få det til, klarer mye. For det er jo litt sånn det jeg prøver å si med boka også, at hvis du setter deg inn i det her, og har interesse for det, og har en intensjon, om å få til bedre samspill med ungene din for eksempel, så vil jo det gjøre deg bedre i stand til det, enn om du liksom er helt... Så jeg tror nok det der er litt mer nyansert enn at alt er galt hjemme hos psykologene. Nei, det er ikke det jeg sier. Men det er så ofte at det er så vanskelig å ta det profesjonelle. Kanskje basic poenget er at det er mye lettere å utøve det profesjonelle enn å gjøre det privat. Ja, og det er jo derfor psykologer også oppsøker psykologer eller veiledere når det er noe i vårt liv. Og at det blir enda viktigere at vi faktisk gjør det sånn at vi klarer å holde det unna rollen. Men hva er det du veldig kortfattet prøver å si med boka? Jeg hadde det spørsmålet. Hvis du skal koke det, hvis det hadde vært radiointervju, for da har du jo ett minutt å selge fannskapen din, eller forelage pitch. Det er veldig to delt. Det ene er at det er veldig mange meninger om hvordan man skal være foreldre og hva som er riktig og galt. drit litt i det, stole på deg selv. De aller fleste kan stole på seg selv, det går helt fint. Veldig få foreldre som jeg råder til å ikke stole på seg selv, på en måte. Er det noen du har gjort det bare, ikke stole på deg selv? Du er farfetchet, sa. Ja, nei, det er veldig sjelden. Det andre er det med at det kan være veldig verdifullt å reflektere over egen barndom og hvordan det har påvirket en, hvordan det har påvirket hvilke tanker og følelser som stadig kommer tilbake til oss, adfeilen vår, særlig når det topper seg med barna våre, eller i andre relasjoner. At vi utvikler adfeilsmønstre som gjerne går igjen når vi ser tilbake over mange år, som gjerne går igjen fra barndommen, på skolen, i studietiden, med første og andre og tredje kjæreste på arbeidsplassen. men så det jeg prøver å si er at det går an å ved å bli mer bevisst gjøre noen endringer og liksom slutte med det som ikke funker og hvordan gjør man det? Det kan være at hvis problemet er tolkningene dine, eller holdningene dine, altså tankekomponenten, jobbe aktivt med å vri og vende på det, være bevisst at det er sånn typisk, nå tenker jeg at det er barnets skyld, prøver å provosere meg, det er jo en tankerøkke på en måte, en tanke. Så minner jeg på selv at nå kom den der igjen, og det er den som gjør at jeg blir sint, som gjør at jeg blir avvisende. Eller så kan du jobbe med følelseskomponenten og prøve å forstå hvorfor du alltid blir sint, eller skamfull, eller Hva kan det være? Trist, da. Ikke sant? Prøve å hekte det på noe annet enn barnet ditt. Prøve å forstå hva det egentlig handler om, hvis det ikke handler om situasjonen der og da. Eller atferden. For eksempel, hvis du blir avvisende ofte og går ut av rommet i stedet for å håndtere situasjonen, gjør noe annet enn det. Eller hvis du skriker, slutt med det. Det er alt som egentlig ... Kanskje alt som du, når du gjør noe for barnet, og du kjenner umiddelbart sånn der, åh, dårlig samvittighet, at jeg ikke greide å holde meg. Ja, du kjenner at noe ikke helt stemte, eller det her var ikke helt bra. Så er det en liten indikasjon på at det stemmer. Apropos at du vet selv at, nei, det her var ikke helt riktig, eller her gjorde jeg noe galt. Noe jeg tror veldig mange kan kjenne seg inn i, er jo morgenstresse. Spesielt hvis du har... Det er sikkert folk som er stresset med ett barn også. Men jeg synes ikke det er noe synd på dere. Hører dere? Dere som har ett barn, det er ikke noe synd på dere. Det er ikke noe å klage på. Ut av to, tre, fire, fem unger som skal ut på barnehage og skole og sånne ting, da kan du koke. Da må du begynne å jobbe for deg selv. Da kan du styre. Ja, men det er ikke sånn det er noe av det der. Men jeg merket jo tidligere bare sånn at at det kan være morgenen vår som er superbra, og så er det morgenen vår hvor bare alt, hvorfor gjorde jeg ikke det kvelden før, pakka det klart, hvorfor ble det så stressende, hvorfor sover vi så lenge? Og det er veldig lite nyttig å spørre seg selv, det er jo på en måte bare å dømme, dømme, dømme, dømme, i stedet for å tenke hva kan jeg gjøre annerledes? Og jeg liker veldig godt å tenke sånn, ja. Ok, det hjelper deg. Du kan gjøre det. Det er mer sånn der, ok, hvorfor er jeg sur nå? Da er jeg sikkert, ok, jeg lar meg ha lett. Det gjør jeg hver dag. Ok, så du finner faktisk svar på det. Du prøver å forstå det. Det er ikke bare sånn, hvorfor gjorde jeg det? Og mye sånn der, første halvåret, bare for å ta et eksempel, det er jo realiteten i de fleste at de må inn i en bil eller frakte barn fra barnehage til barnehage eller skole. Ja. Som i seg selv også er et stressmoment. Du har trafikk, du må få ungene ned i bilen, du har en klokke som tikker hele tiden. Og så fant du det utrolig senere livet med kjøpet av bolig ble en sånn nøkkelløsning for vår del her da, at jeg har ikke lyst til å bruke tid på det på morgenen, så da flyttet vi på nabotomter til barnehagen da. Så det var bare å gå med ungene til barnehagen hver morgen, som bare senket den der... Det har jeg lyst til da. Det er så sinnssykt deilig, for er det noe du gjør ofte og mye, så er det jo barnehage og skolelevering både, og det å hente også, for å bare se på liksom Andre foreldre som leverte og hentet barna sin i den barnehagen, som det er lysøker i idrettsbarnehager, og den ligger litt kromlite til, med ganske trange veier og en liten parkeringsplass, og hvis det er på vinter, så er det så mange forbannet foreldre som bulker under det, for det er glatt, og folk orker ikke, og det er skikkelig dårlig stemning der, så det er mye risiko bare med det. Men der merker jeg bare hvor mye enklere ting blir når du faktisk ikke ser på klokka så nøye, hvis du kan tilnalt deg selv og ikke stresse til jobb, for du kan være på jobb enten kvart over åtte eller ni, hvis ikke det spiller noen rolle. Så det er veldig deilig å ha en dynamisk greie på det, og så bare kan gå. Og det har jeg egentlig bare fortsatt med, som med skole og barnehage nå, bare klin inntil så nærmest mulig. Nå har vi flyttet, nå går vi enda nærmere enn barnehage og skole, så det er en logistikkbiten, så fant jeg bare sånn, Det gjør at målingen blir hos oss super smute. Det er størst sikker med tida. Nei, for det er ofte ting, apropos det, det er ofte ting man kan gjøre som kjennes ganske drastiske, som faktisk får ting til å flyte bedre. Du kan ofte flytte, eller du kan kutte ut noe i hverdagen, selv om det kjennes veldig kostbart. Eller du kan... Kan bestemme deg for at, nei, vi skal ikke ha en tredje unge. Det funker ikke. Kan gjøre ganske drastiske ting, og så flyter alt mye bedre. Det er jo veldig individuelt, og jeg ser jo sånn der, jeg er en lite tålmodig fyr, når det kommer til stress, kø, vanskelighet, Syklister foran deg i trafikken? Det er ikke så illegelig. Jeg er ikke litt så irritabel over akkurat det. Men det er noe du overalt irriterer over. Jeg ser foreldre som bare er helt cool med tre barn i baksete. Bare sånn, laid back, easy foreldre. Du ser dem ikke hele tiden da? Nei, de har jo selvfølgelig en smerteterskel, men de har en helt annen smerteterskel enn det jeg har da, for jeg har sånn null bullshit støyeradar, holdt jeg på å si, så hvis det er minstetegn til kvinning eller syting, så er det bare nå, det her orker jeg ikke. Nei, interessant. Så jeg er jævla streng da. Hvorfor orker du ikke det? Eller hva er det med syting? Det er syting, ikke konsept, men fenomen. Jeg tror det forplanter seg. Ja, fra den ene til den andre. Det er et godt eksempel på det, hvis du er i turfølge, og en begynner å klage. Hva husker du nevnte med det? Kalt, eller at det gnager skoene, eller at nå begynner det å bli mørkt. eller dette her er kjedelig, resten går gate. Stemninger smitter jo, følelser smitter. Så bare hold kjeft og gjør ditt beste i situasjonen. Fordi andres tenker nøyaktig det samme, men du er den første som åpner kjeften og begynner å klage om det. Det er sånn militære tankegang. Ja, det er jo litt det, og jeg liker det. Man kan se ned på militære metoder og metodikker og alt mulig sånn. Det er veldig drøyt, men det er jo... Det er jo noe som er bygget opp over mange, mange tiår, og man tar hundre år. Ja, det er masse god psykologi i forsvaret. Absolutt, og det er jo sånn, det er en grunn til at ting er som det er ofte, når det kommer til å trene opp soldater og disiplin og sånt, at det er en metodikk der som har... Det er det du bryr meg om. Nei, det er sånn, det hadde jeg veldig lagt ut av for deg, men det er med barn og sånn, det er bare sånn, som jeg også bare nevnte, ikke få ungene til å gjøre ting som får dem til å mislike, som får deg til å mislike dem. Jeg liker veldig godt det prinsippet der, for det er sånn der... Ja, det er som han sa, Peterson. Jeg er enig i det. Og det er jo en følelse vi helt sikkert hadde, at vi misliker ungen vår. Det er det verste. Det er masse ting de kommer til å gjøre som vi kommer til å mislike. Men det er mest i de her tingene som Så helt enkelt er det enkelte for en måte at datteren min sier ikke god morgen, hun greier ikke å si hei, og det kan være at hun er genert, men da prøver jeg å skyve den grensen til at hun bare tvinger seg selv til å gjøre det litt naturlig. Prøver liksom bare sånn, selv om hun ikke liker tankene av det, eller synes det er ubehagelig, så må hun prøve da. Og dere andre gjør det? Ja, vi andre gjør det. Tror du ikke det kommer av seg selv etter hvert da? De gjør det helt sikkert, men det er i hvert fall sånn at... jeg liker å tenke på at det ligger som en slags sånn type ikke forventning, men som en sånn motor i bakgrunnen at ok, men det er en grunn til at voksne og andre liksom gjør det her at du kanskje ikke ser grunn for det nå, at du synes det er behagelig, så kanskje du skjønner senere at det er noe godt i det, det kan godt være, altså motsatt tankegang at det går seg til at de finner ut av det selv på det hard way. Det er jo... Det som er interessant, eller det som jeg er opptatt av, at det er like bra, at din tilnærming er like bra som en annen sin, det bare finner man ut av. Og så ordner det seg ofte med ulike tilnærmer. Du kjenner jo dine unger, du har sikkert en eller annen formening om at det funker best hos dere fordi du kjenner dem. Men det er jo... Det kan jo ikke være sånn at det gjelder på alt. Nei, ingenting gjelder jo på alt. At hvis man kjenner, ja det er jo litt sånn, det er jo en ganske stor idé det jo at alle kjenner sitt eget barn aller best. Og derfor så vet man nøyaktig hva man hva som er best. Man vet jo ikke det, men at man kan stole på sitt eget navigasjonssystem. Er du med på det? Ja, bare utgipp. Det er det jeg tenker. Det kan være noe annet enn fem år og ti år og men jeg tror det handler litt om å stole på både på ungene våre at de tar til seg det de trenger å ta til seg liksom hvis de er gode rollemodeller og stole på stole på våre egne vurderinger og det betyr jo også å noen ganger stille seg kritisk til det vi velger å gjøre og vurderingene våre men så lenge man har en sånn løpende refleksjonsprosess og prøver å se seg litt utenifra så har man kommet veldig langt mm mm kanskje ja øh Ja, tilbake til hva jeg tenkte da, når det blir veldig sint da, sånn er det typisk sånn der, tror jeg i hvert fall de aller fleste går i sånn refleksjon bare, at de får litt dårlig samvittighet. Jeg tror altså, veldig mange foreldre, det kan være interessant å snakke om, det der med å være fysisk med barna, som på en måte på et eller annet sted er også utøver seg til å bli vold. Og det som er så interessant der, er jo det, Det å være fysisk med barn til hva som er definert som vold, den grensa har jo sikkert blitt bare skjøvd nedover og nedover. Fordi jeg kan ikke skjønne noe annet enn at det å være voldelig med barna sine har vært normalen gjennom tusenvis av år. Det er helt vilt. Det må jo være det. For det ligger jo bare helt opp til 1900-tallet og våre besteforeldre. Eller våre foreldre også. Fikk juling liksom. Fikk seg ris. Altså juling? Ja. Det er helt forferdelig. Ja, det er helt skjønt. Og det er jo interessant hvordan kulturen også rundt barneoppdragelse endrer seg. Noen ganger veldig langsomt, men andre ganger går den utviklingen ganske fort. De tenker at, å nei, herlighet, hva dreier de med for? Hva dreier våre foreldre med? Hvorfor tenkte de sånn? Hvorfor tenkte de at det var innenfor? Eller hvorfor passer de ikke bedre på oss? At man får sånne motreaksjoner på en måte hver generasjon også. Ja, ja, ja. Eller ønsker seg tilbake, som du og meg. Vi er jo alle produkter nåtiden, og ingen av oss har lyst og liker å se andre barn... bli slått, bli herjet med, eller foreldrene er voldelige med det, og man liker ikke ideen av seg selv å være voldelig med barna sine. Det er bare sånn evolusjonært, biologisk interessant. Hvis vi ser på tidsaksen på hvor vi driver med veldig moderne oppdragelser av barn nå, og hvor mange tusen år er det vi har drevet med akkurat det samme som har gjort at menneskeheten bare har overlevd og flyttet seg oppover. Mens vi nå gjør ganske sånn Hvis vi hadde sett på hva vi har gjort i alle andre årtusener, så er det jo ganske radikalt det vi gjør nå med å følge opp ungene. For vi har færre barn, og vi bryr oss mye mer om hvert barn enn før. Før var det mye mer å overlatte seg selv. Ja, og jeg tenker det er mye bra med det vi gjør nå. Vi gjør det jo også nå i en helt annen tid, hvor det på mange områder er mer nødvendig. Altså med sosiale medier, Facebook. Særlig, kanskje. Det er helt jævlig. Det er dritt, ja. Og at grensene for barn og unge går et helt annet sted. Men hva var det jeg tenkte på? Jo, så er det jo det også at vi har mye mer forskning i dag på hva som er bra for barn og hva som er bra i utviklingen. Etter 1920-1930-tallet har skjedd mye hele veien, særlig de siste årene, og vi vet masse om hjernen og hva som bidrar til god utvikling og hva som hemmer hjernens utvikling. Sånn at vi har gode data nå for mye av det som blir sagt om oppvekst og utvikling. Men hva tenker du om sånne nivåer av straffelse av barn? Jeg tenker man ikke skal straffe barn i det hele tatt. Ikke engang skamme barn, som også er en straff, ikke sant? Men straff kommer jo i mange former. Det er jo sånn at hvis du ikke nekter det i et eller annet, det er jo en straff det også. Ja, ja. man må tenke litt på å nekte dem godt alt har jo et tidsperspektiv ved seg og vi er jo de som voksne, i hvert fall for yngre barn som klarer å tenke lengre fram i tid så hvis det er sånn da vil vi alltid ha mitt mel og saft liksom Så tenker jeg at det er mer sånn innenfor å si nei, selv om det føles som en straff for dem. Det føles jo som en straff for at du ikke får det som du vil, men du kan ikke alltid få det som du vil. Men det betyr ikke nødvendigvis at vi straffer dem. Nei, men jeg tenker sånn at hvis de stjeler noe, at ungene står opp og dere ligger og sover, og så har de vært og... spist opp alle fastelavens bollene i kjøleskapet. Da må det komme en konsekvens og en annen straff. Vi liker ikke det å straffe barna våre, men det vi gjør som en mulig konsekvens av det er å straffe dem. Jeg ville heller veiledet og snakket om det, og sannsynligvis ville jeg kjenne en straff i seg selv. Hvis det er bakt mange på en slavensbåder, så var de sannsynligvis til et eller annet. Blir det dritfløte, og gjestene kommer, så er det ingenting igjen, fordi pera spissem. Men tror du de kjenner skammen på at de har fått... Hvis de er fire oppover, kanskje, ja. Men du tenker at det å ha et sånt verbalt oppgjør med de er vel så effektivt som å... innføre noen konsekvens for eksempel. Men det er mer personlig, ikke sant? Også som psykolog så kan jeg delta i en jansespill i en evighet, på en måte. Men ja, jeg har stor tro på det. At vi kan veilede og vi kan snakke om ting med de aller fleste barn, selvfølgelig ikke alle. Noen må ha tydeligere rammer og også tydelige konsekvenser av ting. Men for veldig mange barn så kommer du langt med det. Det som irriterer meg aller mest er når foreldre ikke... rettesette barn da. Ja. Det er bare så irriterende. Helt fri oppdragelse, ikke sant? Ja, litt sånn der, både at det er sånn litt sånn sosialt, litt sånn akord å være streng med barnet sitt i for eksempel barnehageleveringer, sånn klassiske eksempler jeg synes da, og det er som du ser det ofte av en eller annen grunn, kanskje veldig anekdotisk lokalt, men at det er liksom... litt ufordraglige gutteunger som syter ekstra mye og da spesielt det virker for meg det er så veldig ebekogt, anekdotisk lokalt at mødrene er litt mer ettergivende enn fedrene på det jeg ofte ser da at mødrene er mye mykere og lar liksom spør hva som er gærent, og de drar strikken såpass langt at de begynner å slå foreldrene sine, eller mødrene sine, og mye fedre som ikke reagerer på det. At den strikken tøyes og tøyes, at det fortsatt ikke er kommet dit at du faktisk står i barnehagen, at ungen slår deg, eller kaller deg ting. Å reagere tenker jeg er noe annet enn å straffe. Du kan reagere sånn at det kommer tydelig fram at dette er ikke greit, og jeg vil ikke akseptere at du slår meg, men likevel ikke straffe det. Gjør det mening? Jeg sier ikke at du skal straffe ungen eller gjøre noe i barnehagen akkurat der, men det er mer sånn at når du kommer til sånn punkt at du ser kanskje noen unger som ikke blir rettesatt av foreldre, så tenker jeg at det er et større problem kanskje at det ikke følges. Jeg vil si at det kommer tid til at det også skjer der. Ja, klart. Det er nok mange som har vanskelig med enten, altså de foreldrene som har vansker, det kan jo være at det er for vanskelig å sette grenser, eller at det blir for tidlige grenser. At det er vanskelig å finne en sånn godt mellompunkt. Og så kan jo det henge sammen med, som jeg er opptatt av, egen erfaring og tanker om seg selv og hvem man har lyst til å være. Kanskje det er vanskelig å sette grenser om man har ikke lyst til å være den personen, den kjipe, eller apropos hva vareomskyld, at man har lyst til å være hvem, ikke sant? Og tenker at det er jeg ikke hvis jeg grensesetter og barnet mitt ikke liker meg den dagen. Eller at man er for sint igjen, som kan handle om at man reflekterer for lite rundt disse tingene. Det synes jeg er interessant da. Men tror du foreldre er for redde for å være strenge? Jeg tror det er veldig forskjellig. Hva tror du? Ja, det er jo litt den der... Refvareholdet min, det er jo at foreldre kanskje noen er litt redde for barna sine, eller redde for at hvis de er stengt, at det kommer reaksjon som at de må få et nytt problem, at de blir redde eller lei seg av av den liksom mått. Ja, og det handler jo litt gjennom det der med å ikke tåle vonde følelser da. Og kanskje generelt være litt konfliktsky og tenke at hvis du reagerer på meg så betyr det at du misliker hele meg og det tåler ikke jeg på en måte. For jeg er ikke stødig nok i meg selv eller jeg klarer ikke å skille hva som er hva. Det ligger noe der. Ja, men du opplever det synes du... Synes du at det er det du ser av dagens foreldre fra ditt perspektiv? Er vi for myk og pedagogiske? Har vi kastet mye av det gamle oppdragelsesgodset på skraphaven? Jeg tror ikke vi er pedagogiske, og jeg tror ikke vi kan bli for pedagogiske, men Men jeg tror veldig mange foreldre som jeg skriver om også, fra første stund er veldig redde for å gjøre noe galt. Altså at de har en sånn tanke om at det er en riktig måte å gjøre ting på. Og at det er noe som liksom er med hele veien. Som ikke nødvendigvis bare handler om at man er redd for å ikke være populær, men handler om sånn generelt at man vil passe inn i en normal og hele tiden vurderer seg selv opp mot andre foreldre eller hva ekspertene sier i mediene det er liksom mer det jeg ser av dagens foreldre den der frykten for å ikke være bra nok for det er ikke bare barn og ungdom som sammenligner seg med de rundt kanskje de verste, kanskje de voksne kanskje eller i hvert fall vel så ille Og det er jo veien til psykisk uvelse da. Virkelig. Der kobler man jo sosiale medier igjen da. Jeg kan ikke skjønne noe annet at hele essensen av sosiale medier er jo bare... Å føle seg dritt? Er det? Jeg på sosiale medier føler meg ikke dritt, men jeg bruker det veldig kynisk da. Jeg bruker hele sosiale medier til min fordel. Mye jobbmessig? Jeg legger bare ting ut der, og så scanner jeg ikke gjennom andre side ting. Nei, for det er jo ikke jævlig. Men jeg gjør jo det selvfølgelig som alle andre i et svagt øyeblikk på en måte, fordi de appene er der, men hvis jeg ikke hadde drevet med det greiene her, så hadde jeg ikke vært inne på noen av de tingene helt tatt, men det er jo sånn Det der med å sammenligne seg med andre, det er jo litt sånn litt unngåelig på sett og vis med både venner, hvor man er i livet. Jeg tror alle foreldre også er litt sånn sammenlignet sine egne barn med nabo-barna. Ja, men jeg tror det er mer av det nå, fordi det er så mye fokus på normer og liksom normalkulver og PISA-undersøkelser. Det er så veldig sånne hare standarder å sammenligne seg opp mot, eller sammenligne barna opp mot. Og på sosiale medier veldig tydelig bilder av hvordan man skal se ut, for eksempel. Eller hvor mange venner man skal. Det blir så konkret. Men hvorfor er vi så jævlig opptatt av hva andre driver med? Nå må jeg si noen typisk psykolog ting som jeg blir sliten hver gang jeg sier det, men det er jo det at vi alltid har vært flokdyr, ikke sant? Vi alltid har vært flokdyr. At gruppen og familien og kjernen er viktig for oss. Det var det før i tiden da vi bodde i huler og alt dette her, og det er det enda. Skam er jo en veldig sosial innrettet følelse som som korrigerer oss hvis vi gjør noe feil i forhold til flokken. Flokken kan jo være kjernefamilien, venner, kulturen og liksom på en måte verden i sosiale medieforstand. Mhm. Sånn at den behovet for å høre til og være del av en gruppe forsvant aldri. Og i ungdomstiden er jo det ekstra viktig, og da er ungdom også mer sårbare for avvisning. Også belønningssystemet til ungdom er jo hypersensitive i den fasen. Rf sånn at å ha samme type klær og så videre? Ja. Det er en viktig fase. Det er viktig å kjenne at man er lik også. Men det blir veldig vanskelig å være lik de umulige idealene. Er kvinner verre enn menn da, eller? Jeg tror det. Tror du ikke det? Jeg spurte deg. Det blir også bare mitt inntrykk igjen, men jeg tror det. Men jeg ser jo også at det er... Ting endrer seg, og som unge gutter i dag tror jeg har det vanskeligere med sosiale medier og sammenligning enn for eksempel du hadde. Det tror jeg. Ja, det er godt mulig. Det kunne jeg egentlig likt å vite mer om. Fordi det er jo, ja, jeg tror, altså det er jo sosiale medier er sikkert like sårbare for begge kjønn, men det virker som at det er bare... De guttene som er... Det er veldig lite gutter, vil jeg tro, som bruker sosiale medier til å vise frem kropp og trylle hår. For det grenser... Nå snakker jeg bare fra mitt 16 år gamle hud. Hvis du ser gutter som står i bare overkropp og viser frem treningsvideoer, det er både et tegn på at du enten vil jeg tenke da som tenøring at kanskje du er glad i gutter eller at du på en måte er usikker på deg selv å trene, altså du er den typen husker jeg var veldig sånn her, enten eller greie med takk med eksponering og muskler før var det sånn her, ok du er usikker du er blitt han som har trent men det tror jeg fremdeles da når voksne fortsetter med det tror jeg ikke det er de mest selvsikre eller de som har det best med seg selv tror jeg egentlig aldri For jeg tror gutter på sosial vei, det er litt sånn som i virkeligheten også, at det de gjør der er for å ha det enten gøy med gutta, og hvis det er for å vise seg framfor jentene, så gjør de ikke. De flekker ikke av seg t-skjorta, for jeg tror gutter flest vet at jenter synes det er jævlig hardt, og at selv om du har en ekstremt trent kropp, så er det liksom den gjør seg ikke, den blir mer funny enn på en måte effekten av at du flekker av på stranda da. Ja, ja, ja. Men det er jo veldig så populært for eksempel å vise at man går på tur for tiden. Det er kanskje noe av det nye, eller i hvert fall opp i 20-årene. Vise gode verdier. Ja, ikke sant? Det er noe annet, men det er samtidig litt samme greia. At man viser frem noe som... ja, fronter seg da, markedsfører seg. Og det er mye markedsføring altså selv for din. Ja, absolutt. Det er sånn bilder fra topptur med bilder av ræva di. Det er sånn, bare sånn, oi, forresten her er crossfit-rompa mi foran bestseggen. Ja, eller sånn der liksom, helt sånn naken bilder nesten, og så er det en random tekst sånn der, å, dette var en god kaffekopp. Skjønner du hva jeg mener? Mye sånt. Ja. Så Åh, nei. Dette er et stort tema. Og sosiale medier er så mye, og jeg kunne sagt mye om det positive også. Det gidder jeg ikke. Men det er liksom, det er mange utfordringer hvis man går på utfordringsfeltet da. Både det som handler om kropp og det som handler om filmer da. Snapchat, seksualiserte videoer som du... masse som truer ungdommen i dag på en helt annen måte enn vi. Jeg føler jeg slapp unna alt det der kom i 2007 og var 17. Ikke sant? Ja, du slapp unna, ja. Jeg håper jo at det er jo den, la oss håpe at den generasjonen etter deg er noe liksom siste det er den epoken som har blitt fucka av sosiale medier med liksom filming av diverse ting, utlevering og har lagt ut alt for mye informasjon av seg at når våre barn kommer opp så er det en lærdom i bunnen at ok, mye av det samme mekanismen er det jeg tror det fortsatt kommer til å være en utstingsvideo med Instagram og at de sosiale mediene som er der, fortsatt kommer til å ha de samme effektene. Gutter prøver med humor og å være gærne, mens jenter prøver å vise frem treningsresultatene sine, eller at de har en sterk veninnegruppe, tror jeg er en ganske høy verdi. Men jeg tror at at det kommer litt sterkere dogme på ting som unge blir litt smartere på. Jeg tror det er det allerede. Den mobiltelefonen, den skrur det av nå. For nå er vi på date, og den skal ikke være på her. Eller at jeg går ikke på... Jeg tror kanskje at at den generasjonen som har blitt utsatt for sosiale medier, den kommer til den lærdomen, tror og håper jeg på, liksom kommer til å bli litt sterkere med det neste, og det neste der, enn at man unngår flere og flere av de her. Ja, jeg tror det, jeg håper det. Jeg tror også de reagerer på mye som vi gjør som foreldre, som de kanskje gjør bedre. Altså hvordan vi Vi som hele familien kan sitte på eller se det ut på restaurantet, alle sitter på skjerm. Eller unge prøver å få kontakt med foreldrene sine også, men får ikke det. Og da kan jo de tenke, apropos reaksjoner på egen oppvekst, at det der vil jeg i hvert fall ikke som vil ikke jeg ha dem i min familie eller mitt parforhold. Det er bare det å stønne seg et nakenbilde av seg selv. Det tror jeg er sånn der, man har sett så mye dokumentarer, filmer, tv-serier, og liksom har hørt historier, og det ligger ting sikkert ekstremt mye ute der, som er sånn allerede bevist materiale på sånn at det skal sikkert sitte veldig langt inne jeg tror det er for sånn folk kommer til å gjøre det for det er liksom en sånn drakraft rundt seksualiteten og spenningen når du er forelsket så gjør du jævlig mye dumme ting og så hvis du har betatt av noe og de bare sånn send over da, jeg har sendt liksom sånn at det kanskje blir mindre av det kanskje om det er en sånn fase og liksom Jeg ville tenkt på helt andre aspekter som voksne sånn at jeg vil ikke at noen skal ha noe utpressingsmiddel på meg. Så det er så mange aspekter av det som de ikke tenker på i den fasen, som handler jo om evnen til å tenke konsekvenser og tenke lenger frem i tid. At noen har noe på deg, det er jo egentlig en veldig sunn greie på en måte. Ja, jeg skjønner ikke at flere ikke tenker på det når alt filmes eller alt kan tas opp. Så bare ikke gjør noe galt på en måte, det kan bli brukt mot deg. Men det virker som at det kommer alltid være en ekstrem der, og jeg hadde en kollega som var i begynnelsen av 20-årene, og hun kjørte en null greie på sosiale medier, hun hadde ikke noe profilbilde, og hun mente at det var veldig mange av vennene hennes som begynte litt sammen med baner, at du er total anonym da, du er til stede på alle plattformene. men du gjør ingenting ut av det. Du er der mer for å få med deg ting. Du får med deg eventer og ting og tang og snakkesne, men du yter ingenting der. Det er kanskje det som blir neste sosiale medieplattformen, at det blir en slags allerste sted der, men det er bare tullingene som bidrar. Kanskje, kanskje. Men er det ikke litt sånn allerede at, eller jeg ser hvertfall, de eldre jeg føler som nærmer seg 60-70-80, de har liksom ikke skjønt det som vi tenker er kodene i min generasjon nå, at det trenger ikke å legge ut dikt og kattebilder og sånn hjerteklubben hver dag, og det trenger ikke å kommentere krasst på alle politiske innslag, eller at vi igjen har kanskje mer filter, og da husker jeg ikke hvorfor jeg begynte å si det her, men Kanskje du husker det? Det er typisk det. Det er ikke første som jeg gjør det her hver tiende minutt, at jeg kommer ut av min egen tråd her. Men ja, det er de digitale spore og sånt. Det er egentlig litt synd at mange gjerninger er ute og begynner å ettergå ting du har ment og lagt ut for lengst siden. Jeg er for lengst slett av alt, tror jeg nesten. Nei, det har jeg faktisk ikke. Jeg har ikke noen drøye meninger. Det er bare sånn alle de gamle forspillbildene på Facebook. Det var sånn det når Facebook kom i 2000 og 2008, så la vi jo ut alt, for da var Facebook noe annet. Da var Facebook noe lokalt, noe veldig sånn kompisakt. Du hadde 30 venner her inne som så alt du gjorde, og det var nesten som en WhatsApp-gruppe. Det var en gang en av beste samlingene, hva Facebook var i starten, og så plutselig ble det globalt. Alle de forspillbildene dine og de her morsomme fyllegreiene ligger der. Det er gøy å se de folkene som ikke har tatt vekt igjen nå. Ja, ja, jeg vet det. Ja. Det her er også et kjempesort tema. Jeg synes også litt sånn apropos integrasjon, men jeg har aldri på mikrofonen på sikkerhetsutstillingene. For du ser jo at det ikke alltid skjønner helt hvilken app som faktisk tar og blir hjemme hos deg. Men hvis jeg nå sammen har skuddet, hvis jeg har på mikrofonfunksjonen og sier liksom Daft Punk, så får jeg en eller annen reklame, eller kaffe som jeg snakket om, så får jeg en reklame i morgen liksom. Og det er jo kjempekkelt. Jeg synes det er sjukt at folk putter de her Google Home greiene hjemme og sånt, og det er jo godt mulig at det faktisk mobiltelefonen allerede er en sånn lytter liksom, men det er... Det er ikke det at det egentlig gjør noe, jeg blir ikke redd eller paranoid, men det er liksom... Vi vet ikke så mye om det. Jeg tror det er ganske sjukt det der. Den Samsung-TVen jeg har hjemme nå, og da leste jeg bare sånn tilfellige reddit-post eller noe sånt. For jeg synes det var rart at TV-en min skruer seg av og på hele tiden. Plutselig går det lys til TV-en, den skruer seg ikke på, så skruer den seg av igjen etter 3-4 minutter. Men visst nok er det sånn at om det er da det skjer, eller om det er kontinuerlig, det vet jeg ikke. Men visst nok sa jeg til dem, du vet at den TV-en her, det står i den avtalen man gjør når man godkjenner og bruker noe sånt. at TV-en kan lytte i rommet for å forbedre systemet. Det er helt vilt. Det er det som skjer hele tiden. Og så sier Facebook vel at de ikke gjør det. Men mye greier der. Det er bare interessant, synes jeg. Vi tenker jo at det ikke er så veldig farlig, for vi snakker jo om helt Vi er jo privat. Vi snakker om Gud og væremann, og vi utleverer, og vi krangler. Noen har jo det der på tape overalt, på en måte. Ja, og for noen gjør det jo. Når du synes du har en viktig jobb, eller du jobber i e-tjenesten, da er du smartere kanskje enn du hadde på. Forholdsvis. Men en morsom greie er jo egentlig ikke så veldig morsomt, men tenk deg alle, vi er jo SMS, første SMS-generasjon, ikke sant? Jeg tror jeg fikk mobiltelefonen i 1998 eller 1999. Mhm. Og der har jeg skrevet med sikkert tusenvis av mennesker opp igjennom da. Og med ekstremt, nå skrøyter jeg veldig på meg, jeg har ikke hatt ekstremt mange jentevenner. Jeg har hatt noen, hatt noen skjerter og noen deiter og sånt. Men alle jenter har snakket med masse gutter, og gutter har snakket med en del jenter, sannsynligvis sånn gjemt over. Alle de samtalene ligger jo der, alt fra liksom, pilige forelskelsesamtaler til til liksom til liksom sånn skal vi si seksuelle utvekslinger til bilder til ikke minst alt av brudd da mellom personer bare tenk deg at barna våre kan i teorien En eller annen dag, gå gjennom sms-loggen til deg og din mann. Eller meg og min kone. Jeg vet ikke nok om det, men jeg tror ikke det kan brukes sånn... Jeg har tenkt på rettsaker og sånn. Noen ganger virker jeg gæren. Og så tenkte jeg, kan det brukes? Men jeg tror ikke det kan det. Du vet at du er gæren. For vi er alle gærene. Vi bare gjør vårt beste i det sosiale rommet. Det sa jeg en gang til en sånn... Hva var det jeg sa? Det var jo samme faen. Men hvis vi hadde sagt det vi tenker på høyt, så hadde vi jo vært ekskludert fra samfunnet. Vi kan jo ikke gjøre det. Det er ikke rom noen sted for å si akkurat det man tenker på. For da ryker alt av relasjoner til oss. Og alt mulig sånn. Så det er ganske drøyt. Men tenk deg hvis du forfatter litt sånn. 40 år frem i tid da, så har du lyst til å vite alt om foreldrene dine, alt om besteforeldrene dine, og vite hvorfor ting er blitt som de er blitt. Det her er plottet. Det er plottet. Og da bare sånn, her er det en eller annen sånn dataguru som bare, nei, jeg kan ordne sms-loggen til foreldrene dine, vil du se det? Ja, god idé. Ikke server dette til noen, Wolfgang. Du kan ta det, eller jeg kan ta det, men noen må skrive den boken. Ja, men det er jo en Black Mirror-episode, at jeg skal ta vekk av podcasten, for det er et jævla godt blått. Ja, gjør det. Ta det vekk. Men tenk deg at du, hvis du hadde vært en forfatter, så går du gjennom sms-loggen til foreldrene dine med alt det jævlige, alt det verste som finnes, er jo å se våre foreldre i i all forms for kjærlighet det er jo det jævligste jeg liker at du sier all form det er det jeg synes ikke det er fremdeles men ganske lenge hvorfor er det verste vi kan tenke oss foreldre som har sex det er jo det jævligste kanskje det er noe med det der generelt det er alltid ubehagelig når noen har en helt annen side enn den du ser Eller den du kjenner. Vi vet jo. Ja, men vi fornekter det. Vi gjør det. Men vi hater tankene. Det må jo være biologisk, genetisk, et eller annet. Er det noe vi avskir med? Jeg tror jeg kunne heller nesten sett på en video av noen som blir myrdet i en sånn snøfffilm enn å se foreldrene mine. Skjønner du? Ja, jeg skjønner. Jeg har ikke noen sånn psykologisk forklaring på det, men sånn er det. Ja, det Hvor var vi? Sosiale medier og det glir ut, men jeg liker det. Jeg liker at det glir ut. Jeg skleier ut der. Sosiale medier. Jeg må hjelpe å dasse. Du røyker ikke. Hvem var det som hadde med det der da? Marlboro Golds? Det var kanskje Leo? Jeg husker ikke. Han røyka ikke. Da tar jeg også pause mens du er på noen. Det var veldig rart ute. Det er gøy! Flyter det for deg? Det er jo litt sånn på vinden, men er det greit? Jeg skal ha meg litt tok i det nå. Ja! Skal du drikke deg litt? Se hvor mye jeg kan drikke før jeg ikke kan kjøre hjem. Ja, du kjørte. Jeg kjørte bil, ja. Det hadde vært gøy da. Men da må jeg ikke si sånt. Det er litt gøy at jeg sitter her og drikker alene. Og så sitter du her bare sånn. Jeg synes jeg kan ta en slurk Ja, herregud. Jeg synes det. Som gravid også? Ja, det synes jeg. Men jeg tror ikke jeg kan si det høyt. Nei, du sa det nettopp høyt. Men jeg er helt enig. Hvis mannen min har, kanskje ikke viske, men portvinn da. 96. Det er så lite uansett. Det er så lite uansett. Man kan ta en sipp. Ja, det gjør det da også, husker jeg. Det er jo sånn, det er jo... Man er jo ikke helt enige om at alkohol er farlig. Det er bare sånn at det er en viss sjanse for at det kan skje ting, og det er en marginal mulighet for at gjennom hele stadiet at alkohol kan ha en negativ effekt. Da er det bedre bare sånn at da drikker vi ikke det helt tatt. Og jeg skjønner det, og mange har vanskelig for å stoppe. Men jeg tenker sånn, Apropos å ta egne vurderinger i forhold til hvordan man kjenner egen kropp, hvordan det går i svangerskapet, hva man drikker, hvor mye. Og så er det sånn, hva er verst? En firkåpe kaffe eller en halv slurk rødvin? Vi er jo produkter av foreldre som sikkert drakk, eller mødre som drakk seg dritings når vi lå inne der. Mamma? Nei, tror du det? Det er bare å spørre. Du kan ikke svare. Neida, jeg er bare sjov. Så det der er sånn, man må... Ta vurderingen selv da. Og det høres ut som jeg sånn dranker, det er jeg absolutt ikke. Vi får se. Vi skal jo drikke oss fulle neste gang samtidig. Det blir jo... Men det er jo, tenk deg alle de som blir gravid... og ikke vet det. Ja, jeg ble også det. Eller liksom, tidlig. Jeg drakk to glass vin liksom. Jeg har vært på to Paris-turer med jentene og vært på noe i bryllup og full pakke og så bare, å faen, jeg er gravid ja. Jeg har vært på grisefylla i måneden også. Ja, så ser du sånn på kvinneguiden eller lommelegen sånn, å, jeg var i bryllup og jeg drakk og nå vet jeg at jeg er gravid og så er det panikk. Og det er litt typisk synes jeg, dagens Men kvinneguiden, det er det siste stedet man skal oppsøke ved siden av jordel, er det ikke det? Som alle oppsøker, eller jeg vet ikke hvem som om jeg kan si det er alle, eller om det er en gruppe eller en type gruppe, men Alt står jo der. Jeg husker det var sånn at vi hadde spebarn, og det er bare typisk sånn første året, så merket jeg at alle ting jeg søkte på, så var det alltid en kvinneguiden post på det. Og det var bare piss, ikke sant? Det skjønte jeg også bare at... grunn til at du får opp de tingene du gjør som virker veldig sånn at det er fra kvinneguiden og mammaguiden og hva faen alle de siden er helt fornærmende. Ja, sånne amatørforumer da. Så er det bare sånn at hvis du har en happy opplevelse av ditt spebarn i den perioden da, avdragelse med barn, så sitter du ikke ned i et forum og begynner å skrive ned de... Du skriver ikke ned hva som fungerte veldig godt for deg, og dette her var det vi fant ut av. Du får bare gallen. Dritt eller veldig bastant fasitsvar på hvordan det skal være. Mm. Og mye sånn apropos kvinner og kropp, det er liksom bilder av magen i alle mulige steder, eller vektkurven. Det er jo helt sykt. Så skal de ha bekreftelse på at ting er... Ja, og det er en sånn kultur for at alle sammen vurderer om du følger fasiten. Det høres jo for meg som en sånn reir av, du oppsøker et reir av litt sånn ensomme, hysteriske mødre som på en måte overhodet ikke har noe fasit, men som også har interesse av å få backing og gi deg backing. Ja, jeg tror det er mye der at de liksom trenger, de stoler ikke nok på seg selv, de er så sugne på den backingen. Så blir det en farlig ekokammer hvor alle sitter om. Ikke minst tidsbruken, om å sitte på en forum og skri, altså bare, det er jo ikke bra. Nei, nei. Tidsbruken, sosiale medier og alt man tar tid. Jeg kan være enig at hvis du har noen i sofaen din som psykolog bare sånn, ja jeg leste på mamma-guiden. Vi skal ikke ha noe mamma-guiden. Det er det første prøven, skjønner du ikke det? Mamma-guiden, bare slutt med det greiene der. Men man bør jo saffe ned det. Jeg kjenner for lyst til å bli psykolog også. Det er veldig gøy. Det er fem Fem år? Ja, men det er ikke så mye, egentlig. Hva gikk du? Eller har du tatt noe høyere utdanning? Nei. Hvis man tar... Det er mye som tre år, fem år. Det er ikke så stor forskjell. Jeg tar den korteste veien, da. Bli sertifisert. Nei. psykolog. Det var et bra år, jeg koste meg. Tror jeg ville gjort det samme igjen. Jeg ville gjort flere ting da. Hva er pensum? Det spør en annen psykolog. Hva kan man pensum? Kan man kognitiv pensum? Ja, det er det. Blant annet da. Om læring og heuristikker og alt det her. Jeg tenker fort, tenker langsomt. Da refererer vi ofte det her. Og mye forskning som er relatert til det han sier i denne boken da. Ja, ja. Du leser mange interessante bøker. Leste ikke du også Sinek? Nei, han har basert på YouTube. Jeg har ikke lest noen av bøkene hans. Jeg får veldig godt konsentrert av hans tankegods gjennom det YouTube-videre. Han er veldig god på foredrag. Jeg synes også det etter å ha lest Start With Why. Hva er det bøkene han har? Starting, eller Start With Why. Den der har jeg lest, og så har jeg sett masse YouTube også. Hva andre lønner om det? Du sa det der med Infinite Games og verdien av å ha mål som ikke er... Det er jo det det handler om. Ikke bare mål, men... handle etter verdier da, så tenker jeg mer langsiktig rett og slett, i business og i livet og ikke bare sette deg en ny mål hele tiden men ha en eller annen intensjon som styrer det hele jeg synes det er dritdeilig, det er godt mulig at det er sikkert mange som målbaserte ting hvor man kommer kjappere frem til og dedikerer seg mer du kan ha de tillegg det er viktig, det er jeg veldig opptatt av når jeg jobber med mine klienter det er altså hva er bevisst, hva er det som er mine verdier hva er det som er viktig for meg uansett om dette og dette går dårlig eller tar lang tid å oppnå. For det er ikke at man ikke skal måle, det er kjempeviktig. Men hvis det blir det eneste, så kan det bli litt magert. Ja, det er litt sånn... Plutselig skjer det en eller annen changing... Nå går jeg på engelske. En stor livsforandring, da. Mm, mm. Jeg tenkte litt i morges, for han der Black Panther-skuespilleren gikk jo bort i dag. Han... Han tatt 42-åringen, eller? Ja, 43 var han ble han med. Han spilte Marvel-filmer og kjent Hollywood-skuespiller. Var kanskje mest... Jeg tror bare han stedt i de Marvel-filmene hvor han spiller den karakteren der, men det er sånn... Det synes jeg var pusset, for jeg leste på i den norske artikken at han spilte inn to filmer nå, parallelt som han gikk til behandling og inn og ut av sykehus og behandlinger. Var det kreft? Det var kreft, ja. Jeg tenkte bare, holy shit! Å spille inn film, han må jo få, i og med at det har gått så fort, sannsynligvis, for det virker som om han har vært ganske aktiv, så det har sannsynligvis gått superfort, vil jeg tippe da. Så bruker du likevel siste delen av livet ditt ved å vite at dette er slutten på filminnspillingen. Ja, ja. Han er sannsynligvis en familiefar. Tipper jeg. Det har sikkert masse mening for han å gjøre det han er god på. Bare knytte til miljøet som de han jobber sammen med. Man kan liksom ikke bare legge alt fra seg heller. Jeg tror kanskje også, selv om han er i den siste fasen, at Det å være tett på familien, som i karantenefasen for eksempel, blir vanskelig også når man er syk. Selv om man bare vil være sammen, så er det sunt å gjøre litt annet også. Ja, det er det. Det er jo sikkert mange bevis på det. Men det er sånn der ... Det er jo kanskje et eller annet med film spesielt, det er jo litt hardt å tenke på det som en vanlig jobb, for det er du ikke, men det er jo fortsatt et sted hvor du hever lønn, og det rare med filminnspilling er jo at du er bunnet. De sier jo det om komikere som spiller inn filmer, de er ikke komikere lenger, for du er så lenge på set, og du er så lenge borte, og du blir så dedikert. Det er så mye venting rundt filminnspilling, og du reiser gjerne bort, og du blir gjerne helt inaktiv med alt mulig annet du gjør, og det er det som er så rart med sånne der... med filminnspilling og at du dedikerer deg så mye til noe som spiser all tiden på slutten av livet. Det er helt sant. Jeg har en resursør som bor i LA og skal jobbe halvannet år i London. Og så er det et halvannet år et annet sted i verden. Det er helt vilt. De fleste filmer tap jo penger de fleste filmer har du ikke hørt om selv Hollywoodfilmer og sånt jeg driver jo et filmmusikkprogram på NRK Klassisk og så plutselig fant jeg en film dette er et helt vilkårlig eksempel med Hoss Styles som er en sånn film han der spilte Batman, Kristen Bale ja som var så interessant ut, men så bare å ha helt greie kritikker og sånt, og så bare den har ikke tjent i nærheten av det den kostet, og så har jeg aldri hørt om filmen, men tenk deg alle de hundre mennesker, godt over tusen mennesker som har jobbet med det produktet der, i noen to-tre år utviklet det, og så er det et produkt ingen nesten har hørt om. Ja, det er helt vilt å tenke på. Man bruker så mye tid på det. Jeg blir bare sånn mer og mer jobbe mindre, være mer med familien, men få tid til det. Jeg tror det handler om modning, og at det er noe man blir mer bevisst oppover jo eldre man blir, mange. Vi tar Mikkene enda litt nærmere. Det kunne vært sånn interessant med denne vikingene-serien. Nei, det er bare premisset der at de tar jo nåtidens problemer inn i vikingtida på en måte. At du driver, at du hadde vært viking da, eller vært ut på vikingferd, og bare, nei, jeg skal trappe litt ned, jeg skal være med familien. Jeg skal være med barna fra morgen. Her har du det stakkere. Ja. Jeg er veldig glad i jobben min, og har veldig mye arbeidsglede, og vil mye i faget mitt også. Men jeg tror man kan få mye ut av... Det er ikke nødvendigvis tiden det kommer an på. Det ser man jo når folk som har fire dagers uker, kan få til veldig mye produktivitet og være veldig engasjert i faget sitt, som de som har fem dagers uker. Sånn at jeg tror... Man kan kanskje se på engasjement og tidsbruk som to forskjellige ting. Tror du ikke det? Jo, jeg tror det er innpå noe der. Jeg satt og tenkte på noe her som selvfølgelig forsvant meg litt sånn som med deg i sted her. At du vil jobbe mindre jo eldre du blir. Ja, det er på en måte det som er spesielt med jobbing. Vi tenker alltid på jobbing som jobber for en arbeidsgiverkarriere, men dette føles ikke ut som en jobb for meg. Hvis jeg hadde trykket på noen knapper og gått ambitiøst inn i dette, så kunne det blitt en jobb som jeg tente penger på, men dette er jo bare hobbyjobb. Jeg har også kjempe lyst til å se på jobben som hobby, og jeg savner den hvis jeg ikke jobber over tid. Jobber, er det ikke det da? Ja, jobber jeg. Men jeg tror alle kan jo ikke ha det sånn, og på en annen side så tror jeg at hvis man klarer å knytte det man driver med, uavhengig av hva det er, til en eller annen verdi, så er det lettere å drives på jobben. Hvis du jobber i kassa på Rema, så får du jo møtt utrolig mange folk, og du har mulighet til å liksom bære et smil i noens liv. Det er så mange aspekter ved alle jobber som du kan liksom som kan gi glede jobb til velsen. Det er ikke nok jobber til at alle kan jobbe med hobbyen sin. Og det er jo egentlig en majoritet av nødvendige jobber i samfunnet som trengs å gjøres. Sånn er det koronakrisen. Det er et godt eksempel på hvilke yrker som faktisk har noe å si for at samfunnet går rundt der at vi kan oppre. Det er jo ikke samfunnsviktig overhovedet på en måte. Og det er jo sånn psykologer kommer sikkert alltid på en måte ha noe, en funksjon i samfunnet og jobb å gjøre, men der også så kan man jo sikkert, jeg vet ikke om du føler på det, altså på at det er jo plutselig viktigere ting igjen som en tanke på sykdom, overleve, skaffe mat, få penger inn, enn å liksom sitte og tenke, man tenker jo mindre på problemene sine, tror jeg på en måte, eller sånn, Hvordan skal jeg formulere det? Man går kanskje mindre inn i seg selv i sine kanskje litt mindre problemer, eller skal vi si psykiske problemer av at kanskje blir mindre viktige når... Når man må overleve, på en måte. Og det er jo mange psykiske plager, hvis vi holder oss til plagene, ikke lidelsene nødvendigvis, henger jo sammen med... hvordan vi forvalter tankekapasiteten vår, som er helt fantastisk, men vi kan både tenke for lite og bli tankeløse, eller vi kan tenke for mye og begynne å gruble og bekymre oss, og så er vi liksom i gang. Og det der gjør vi jo mindre når vi er opptatt. Og det er jo en av grunnene til at det er fantastisk å ha en jobb å gå til. At du blir opptatt med noe, og så kan det være et sted du trives som en bonus, eller at du liker å gjøre jobben din som en bonus igjen. Men det er viktig å ha noe å gå til. Mhm. Det er litt rart at vi er så glad, eller de fleste synes det er veldig deilig å være i jobb. Ja, kjempefarlig å ikke være i jobb, altså å gå. Ja, det elsker jeg. Har du det? Ja, altså jeg har jo nok å... Da fyller du tiden din med andre ting da. Ja, det er prosjekter på en måte, det er jo bare det å være sysselsatt, men det er litt sånn tveget sverd på min del her da, det er jo sånn... La oss si at jeg ble totalt inaktiv i form av produktskaping. Jeg hadde null produktivitet. Jeg bare leste, koste meg på oppspart kapital, utviklet meg med kunnskap og gjorde de tingene jeg hadde lyst til å være sosial. Jeg skapte ingenting. Det er litt lite innput tilbake til samfunnet. Men på en motsatt side, vil du bare... Så hadde jobbet med å være i byggebransjen, med å lage veier og hus og hva faen da, eller vært sykepleier eller noe sånt. Selvfølgelig følte jeg at jeg hadde gitt mye mer tilbake til samfunnet, men at jeg hadde savnet mye mer fritid da. Ja, ja, ja. Så det her er sammensatt. Men jeg tror at det er fint å kunne savne og kunne lengte etter fritid, og så er det fint å kunne lengte litt etter jobb også noen ganger. Ja. Ja, balansen der er... Vi har jo litt søkket jobb begge to, at det kan være deilig å gå tilbake igjen til en varm arbeidsplass inndørs, hvor du kan drikke kaffe i refro og makt. Det er jo ikke alle som kan det. Nei, ikke sant? Nei. Så vi er jo litt sånn... Det er ikke alle som kan velge, og det er ikke alle som trives i det sosiale på jobben sin. Ja. Og det er ikke alle som, altså om du er sykepleier også, det er ikke alle som selv i en meningsfull jobb har rammer til å trives, for det er for mye press, det er for mye stress eller krav til dokumentasjon eller hva det nå er. Det er litt av grunnen til at jeg ikke har gått inn i det offentlige helsevestenet, i hvert fall enda også. At jeg ser liksom ikke mulighetene for den gode balansen. Som mange finner, men... Men jeg er litt redd for det. Jeg skjønner. Det er jo alltid lurt på om psykologer er sånn... Du må jo av og til sitte der i en samtale eller møte mennesker og bare, fy faen, denne personen er klingern. Jeg tror aldri det har skjedd. Har det aldri skjedd? Nei. Har du aldri tenkt sånn, denne personen er steinhakkegal? Nei, jeg tror ikke det. Psykopater da? Jeg har jobbet litt som assistent på sikkerhetsavdeling, og det er noe du kan kalle dyst sosiale. Jeg har aldri tenkt at du er gæren, men det er jo alltid spørsmål om hvor mye man skal gå tilbake til årsaker, og man skal ikke unnskylde ting og sånn, men når man har hele bildet, som psykolog for eksempel, så er det lettere å forstå at Her var det veldig mye som lå til rette for at denne personen gjorde noe galt, gitt denne konflikten masse alkohol og den bakgrunnen. Ikke sant? Ja. Og jeg tror alle kan være gale i kort øyeblikk, og for noen så er det jævlig uflaks at det da skjer et eller annet som endrer hele livet, som gjør at andre også kaller deg gale. Ja, ikke sant? Men da hadde du hatt en sånn Tony Soprano-type inne, du har sett serien? Ja. Og så var, du synes det hadde vært spennende med en sånn Klient? Så på en måte levde du et farlig liv da? Ja, og det har jeg jo hatt også. Men jeg er ikke så nysgjerrig lenger, for nysgjerrighetens skyld. Var det for tidlig at du var nysgjerrig på personen, at du tok deg selv og spurte for mye? Nei, for det er vi oppspørt. Jeg tror ikke jeg spurte for mye, men jeg er interessert, men jeg er ikke sånn... Noen mennesker er jo mer interessante enn andre. Ja, jo da. Men det handler ofte om kjemi, synes jeg. Så noen klaffer du umiddelbart med. Også kan problemstyringen være ganske basic, og kjedelig å jobbe med også. Men at kjemien blir superbra, og du får til noe på grunn av det. Har du noen gang vært redd med noen du har snakket med? Ja, en gang. Er det det? Ja. Og så må det jo. Mer sånn ekkelt etterpå egentlig, eller jeg tenkte det var en som satt og spikk om en kniv i timen. Og så tenkte jeg sånn, er det her litt rart, eller er det ikke det, eller er det bare meg? Og etterpå ble det bare kjempekvalm. Ordnet seg fint, det har jeg sagt, men det var litt sånn tidlig. Ja, ja. Du snakker mye med kollegaene dine som gjør samme type snakke med mennesker. Det er jo litt i tråd med sopranos-greia også. Snakker du med andre om, eller har andre kommet til deg, eller har du hørt historier om denne attraksjonen mellom pasient, klient og psykolog? Er det et velkjent fenomen i Ja, det er nok noe som et velkjent fenomen som samtidig snakkes veldig lite om. Er mikrofonen ok? Ja, helt opp. Jeg snakket faktisk akkurat med min veileder om det. For det er jo et tema som hele tiden ligger i et underliggende tema. Hvis jeg har en mann i terapi eller en leder, det ligger der. Og apropos som du sa i stedet, hvis... Hvis vi uemmelig hadde sagt alt vi tenker på, så ville det vært noe seksuelt der også. Og sånn blant psykologer, eller i veiledning og sånn, er det kjempeviktig å snakke om bare for å være bevisst at det er et tema. Og bare det å være bevisst gjør at du kanskje er mer bevisst. Grensene dine som psykolog, og så klarer du å forvalte det der. De fleste er klare å få det. Men hva er det dere prater om da? Bare sånn der, pass på. Det kan skje det beste. Vi hadde Silje her som ble råforelsket i Ronny, og det ble... Ja, da blir det jo veldig vanskelig for både klienten og psykologen. Ja, men det vet jo alle parter på en måte. Men det er jo sånn, jeg vet ikke, jeg bare ser for meg i så personlig... Det som blir en relasjon, profesjonelt eller ikke, du får vite så mye om den personen over lengre tid. Man kommer så tett inn på hverandre. Det må jo helt unngåelig bli sånn at psykologer også blir betatt av sine klienter. Det kan man godt være akkurat som... For det kan man ikke styre. Nei, og det er ikke å gå over en grense. Men du går over en grense hvis du Utforsker, liksom? Ja. Sånn, hvordan gjør man det da? Så på en måte at man glemmer seg eller stiller et personlig spørsmål som man ikke burde stilt, eller... Ja, kanskje det kunne vært det, eller om man begynner å møtes utenfor, eller kommuniserer med undertoner utenfor, eller om ting som ikke er relevant for det felles prosjektet. Fysisk kontakt, om du ligger med psykologen din. Det skjer det jo også. Og da blir det rettsak. Men det har jo vært eksempler på sånne saker, akkurat som i legeyrke, at det går galt, og da får du konsekvenser, og det verste er jo da for pasienten eller klienten som kan sitte igjen med en følelse av at dette var enda et rom hvor det ikke var trygt, eller hvor rammene ikke ble overholdt. Ja, ikke sant? Men det er jo alltid den profesjonelle som får den verste støyten i en sånn greie, er det ikke da? Det blir på forskjellige måter. Ja, sånn konsekvensmessig av... At du ikke kan praktisere lenger, for eksempel. For eksempel, ja. Ja, det er jo en følge for psykologen, men avhengig av historien til pasienten, så kan det bli veldig ødeleggende for tillit og etablering av relasjoner til tillitspersoner for eksempel senere. Jeg vil tenke at det kanskje er verre. Er det noen som kom til deg med nettopp det her? Kan du hjelpe meg bare her? Jeg lurer på om jeg er litt forelsket i klienten min. Nei, nå skal jeg tenke meg om. Jeg har hatt kolleger som sier at hvis jeg ikke var i denne rollen nå, så er dette en person jeg godt kunne innlede et forhold med. Det tenker jeg innenfor å si i en sånn kollegiekontekst. Jeg kan også tenke det om jenter jeg godt kunne bli god venninne med. Det blir jo litt naivt å ikke forholde seg til det, for sånn er det jo. Ja, ikke sant? Også motsatt vei, også må det være sånn der, det er jo, man vet jo med seg selv når en annen person er litt interessert i en, ikke sant? Det er sånn, Det er det gjerne når du ikke vet om den andre personen er interessert i deg, da er det sannsynligvis ikke noe der. Det er ofte sånn at hvis du er på byen eller på jobb, du merker at det er en som bare sånn, det er et eller annet der, så bare sånn, ok, den personen er litt interessert i meg, jeg vet at det er noe der. Men det er sånn, det må jo også være ganske ubehagelig å vite at kanskje den klienten er der kanskje et par ekstra ganger fordi at den faktisk liker deg også veldig godt som person. Ja, noen ganger så kan det jo være på en måte et ikke virkemiddel men det kan jo være viktig å la den personen på en måte få lov til å liksom være i det og bare ikke spille opp under det men la det være der liksom at du ikke kommenterer det andre ganger så kan det bli sånn at du må ta på at du nå lurer jeg på er det litt sånn at du er interessert i meg eller og spør litt ut litt ja og det er jeg ikke så redd for lenger åja hva hvis noen andre sa det sånn bare jeg er så forelsket det blir sånn norsk drama det der men det kan jo skje jeg synes jo ingenting er klært lenger i terapi men da og da er det bare det er en kjempefin anledning hvis det stemmer at du er tydelig på grensene så blir det ryddig det er bare sånn har du sett etter party det blir ikke sånn det skjer ikke du er ikke lignende du er kapro ta det helt med ro Nei, men jeg prøver å håndtere det der på god måte. Håper jeg gjør det. Gjør du helt sikkert. Ja, hva skal jeg si? Nei, det er bare et kjempeviktig tema, og kult at du tør å ta det opp. Jeg kom bare på det nå, det der må jo være som alle andre yrker, spesielt hvis det er, kanskje det trenger ikke være motsatt kjønn heller, men du tror kanskje det er vanligst. Det der tenker jeg er veldig... Jeg tror alle mennesker får sånne der weak crushes, kaller jeg det sånne der ukes forelskelse, at de har vært hos en eller annen sånn lege, tannlege, eller en psykolog, eller på et sykehus, eller et eller annet som blir sånn der betattighet som bare, ok, etter en uke så er det bort. Men det er sånne der greier som bare ligger sånn der, å fy faen, hva skjedde der liksom? Og sånne der... som jo selvfølgelig øvelsen er det her går over det er jo med en gang som du sier det nøkkelen til alle sånne der spesielt sånne kompiser og sånne der som jeg har vært igjennom masse utroskap og sånn, at det er sånn det der med en gang du begynner å utforske, så er du egentlig kjørt. For da er du, jeg pleier ofte å bruke en strikkeanalogi på det her, at den strikken bare tøyer, hvis du har begynt å tøye strikken, så kommer den til å ryke på et tidspunkt, og det er så gøy å bøye en strikk for å kjenne hvor er det, hvor er blistepunktet, hvor langt kan du dra den? Og det er jo spenningen på en måte, hvor lenger du drar strikken utover, Dette er kanskje noe du skal bruke i timen dine. Dette med strikken, ja. Det blir jo mer og mer spennende jo lenger ut du drar strikken, for du vet at dette kommer til å gjøre dritvond snart. Ja, spennende bilde. 1500 kroner, rett ut. Fakturerer det. Å, ikke gjør det. Det er sant. Der er jo noen gode på å sette grenser for seg selv tydelig, og tenke at det her er ikke verdt det, for det kommer til å bli helvete. Andre er ikke så gode på det. Hva er den rydde måten å gjøre det der på da? Hvis du skulle forfølge den betattheten for elskelsen overfor, må man da avslutte behandlingen en annen psykolog må ta over, og da er det greit? Nei, jeg tenker det er ikke greit etterpå. Det er ikke greit etterpå heller. Nei, det er aldri greit? Ja, egentlig, det er aldri greit. Da må jo det noe annet psykologisk greie kikke inn, at alt som er forbudt er jo alltid litt spennende. Ja, men det er ikke greit for det. Nei, det er jo ikke det, men det er jo det. Men noe annet jeg tenker på her, bruker du mye karakterer som filmer og filmkarakterer som keiser i studier og sånt? Nei. Nei, jeg er ikke så kjent med det. Tony Soprano er jo alltid et eksempel i dramaturgien, som en av de mest komplekse, interessante karakterene, å gjøre caser og studier på en måte. Går ikke du litt i profesjonell modus på hva er det med Tony Soprano som er, hvis jeg skulle behandle han? Jeg tror kanskje jeg gjør det mindre, fordi jeg er ikke i psykologmodus. når jeg ikke er på jobb eller de gangene jeg er i psykologmodus når jeg ikke er på jobb, så blir det bare tull som hvis jeg er i psykologmodus med mannen min for eksempel fortell om det nei, altså de som ikke har bedt om å bli analysert liker ikke å bli det på en måte ja Men du gjør jo den analysen uansett hvis det går automatikk. Det går ikke automatikk, eller det kan kanskje en periode gjøre det, og så blir man bevisst av det. Apropos mønstre, det her funker ikke. Det funker ikke å spørre Er du sikker på at det ikke er noe? Eller nå ser du deg lei uten å ha sørget synd til deg? Eller granske da. Funker ikke det, så slutt med det. Har mannene ditt sagt noen ganger sånn, kan du ta den psykologhatten ditt? Ja, jeg har fått beskjed om det. Ja, det har vært et bra korrektiv for min del. Fordi man skal jo ikke være psykolog i egen familie. Hva har du gjort? Mase. på hva da liksom sånn helt basic ting liksom søppel da? Nei, men det er jo på en måte litt sånn det å ha psykologisk kunnskap blir jo også et våpen du kan velge å bruke eller ikke for eksempel så har jeg jobbet en del med par jeg har liksom noen teknikker for å analysere dynamikk og hvilke tanker og følelser og hvilke mønster som forsterker hverandre hva som skjer da, å ta en sånn overblikk og det blir ikke riktig å komme inn som psykolog og liksom hei, jeg ser at dette er det som skjer nå nesten litt sånn, du føler sånn, jeg føler sånn, det, ja. Skjønner. Ja, ja, ja. Det der, jeg tenkte noen barna dine i dag sier det, bare sånn, det må ikke være så psykologisk. Ja, men jeg tror, er det veldig lite, det er sånn, ja, Nå er jeg ikke sånn veldig med deg, men jeg har merket på noen podcaster at jeg blir veldig sånn, får psykologstemmen da, som er sånn saklig. Når du hører på andre podcaster? Hvis jeg er psykolog i en eller annen kontekst, jeg skal opptre som psykolog, eller i en podcast for eksempel, så blir jeg lett, jeg får psykologstemmen, blir ganske saklig, nesten litt tung. Så plutselig får du sånn viske spørsmål, og da blir du helt satt ut. Ja, ja. Men du er ikke så faglig av det her nå? Nei, nå er jeg mer som meg selv på en måte. Det er det vi vil, vet du. Det er lettere. Ja, det var jo flink da, å si noe om deg. Det er jo helt kremt å disclaimer at du er jo lillesøsteren til en god venn av meg. DJ Teigar. Jeg vet du hører på. Shout out to the good old days. Jeg føler jo at du er min venn, fordi at det er dere jeg venner. Ja, ikke sant? Så det merker jo det altså, vi er mye kjappere i gang med samtalen i dag, selv om vi ikke har sett hverandre på 12 år sikkert, eller hva faen er for noe da. Lovebox 2009. Lovebox, den eminente festivalen i London. Som var så bra. Ja, det var det. Er det ikke helt det samme? Nei, altså, hva er det som er det samme egentlig da? Det er festivalen til Groove Armada, for dere som lurer på det. Lovebox-festivalen. Vi har vært med å starte den opp da. Den hadde vi kanskje sin storhetstid når vi var på den. Etter vi sluttet å dra dit, så rakna hele greia. Det var nordmenn som holdt opp på det der. Ja, det ble så hypet på en måte. Det ble en annen stemning der. Det var en hippie-festival. Det var veldig kult, men jeg husker vi var og Den gjengen vi var et år, jeg tror ikke, jeg vet ikke om du var med da. Jo, jeg var med en gjeng et år, 2009. Ja, jeg er ikke sikker om det var det året, jeg husker ikke, men det er samme fall enn jeg. Vi var inne i sånne der... Lovebox er jo sånn der 10-12 arenas festival og mye av de arenene er scener med DJ og bare masse dansing. Og jeg tror vi var seriøst det eneste folket på den festivalen som ikke var ruset på noe annet enn alkohol. Ja, ja, ja, er du gæren. Altså det var jo bare tilbud om det ene og det andre, konstant da. Og vi var jo mest gærene der, på alkohol. Så folk kom jo bort til oss og skulle selge oss ting for vis, så vi var de som var sannsynlig svage på triple ecstasy tripteeringen. Men jeg synes det er så kult med deg og med broren min også, som jeg husker du sa det en annen podd, at du ikke har prøvd noe som helst noen gang. Og det er skikkelig kult til å ha vært så inn i mange som du sier du får tilbud hele tiden. Ja, jeg har ikke fått så mye tilbud. Det er på en måte at det er en mulighet som ligger der hele tiden. Og det er litt sånn at jeg alltid, jeg har jo tenkt mye på det med at jeg blir fort hekta på ting, men jeg tror alltid jeg har vært litt feig og redd siden jeg har vært barn, altså prøvet ting. Jeg var aldri den som kastet seg ut for stupe eller med ekstremsport da jeg var liten. Jeg var alltid litt sånn Spilte midtstopper og lå bak der og støvesugde. Jeg var ikke den villeste guttungen. Jeg husker også at det var steg og drikke alkohol på hele pakka. Jeg synes det var mer skremmende enn nysgjerrighet som lå der. Og med jenter også. Alt måtte ta lang tid. Når du først blir god på det, så får du jo... Kanskje det var en beskyttelse litt sånn. En klassisk late bloomer da. Så det betyr at jeg begynner snart med ekstasi og dundre på da. Jeg har en kompis som tok ekstasi. Han er på min alder. Han tok ekstasi for første gang for et par uker siden. Og sa at det var noe av det kuleste han hadde gjort. Å nei, da er han på kjære. Nei, men han er veldig smart bevisst. Han har kanskje Røyka noe i det eller noe sånt. Det er kanskje det verste han har gjort da. Så er han alkohol veldig fornuftig type. Men så testet han et ecstasy med en date da. Og det sa han bare det var noe av det sykeste han har vært med på. Jeg tror på det. Men jeg ville vært så redd for å få noe som ikke er rent da, ja. Ja, ja, men hvis det funker sånn, så er det jo at det er et parti som har blitt bestilt av flere. Så det er mange andre før deg som har bestilt for akkurat den personen, eller hva skal man kalle det, at det er som det har vært. Du har egentlig forsikret deg gjennom at flere som har anbefalt det har brukt nøyaktig samme type. Han sa jo at alt du bare... og han tok ikke en full han tok ikke en kvart eller en halv og alt av berøringer var sånn ekstremt sensasjonelle alt var bare helt fantastisk og det er jo alt jeg synes har vært fascinerende og interessant er jo på en måte hva er forskjellen fra det ene drøgen til det andre hva er liksom gjør dette, hva gjør dette bare for å vite det det er jo kjempeinteressant og hvordan vi reagerer på det også. Og hva som gjør at noen blir hektet og faller utenfor, og andre ikke. Men har ikke du vært nysgjerrig på det selv? Nei, jeg er nok litt som deg og som Anders. Jeg tror jeg har for mye eksess i hodet mitt om meg selv. Hva mye synder jeg for det, altså? At jeg føler stert av meg selv. Hvis du bare, det som er øvelsen, at det er sånn, jeg... Jeg vet for meg selv at det er ikke... Nå er det sånn der, jeg orker ikke, for det er for mye ting gående i livet. Jeg har barn, jeg orker ikke konsekvenser, og jeg orker ikke... Jeg er inne i en sånn god stim på alle måter. Det er litt sånn der... snakker med folk som bruker Viagra og sånt, så sier jeg først og fremst, er du ikke redd for at den dagen du ikke bruker Viagra, da må jo det være mye vanskeligere å få systemet til å gå, på en måte at får du ikke litt angst eller prestasjonsangst uten Viagra, fordi du venter til den nye standarden din. Så er det jo, men altså Men jeg tar det som det kommer. Det er på en måte, hvis du begynner å vende deg til det ekstatiske og sensasjonelle, så blir det mye vanskeligere å nyte det ordinære. Ja, og det tror jeg. Og det er vel litt av problemet problemets kjerne kanskje også at det blir alltid det samme men hvis du bare kunne liksom friere deg fra både plikter, barn, jobb alt da, i en sånn hypotetisk setting, så ville du jo prøvd narkotika hvis det var helt rent og jeg visste at noen passet på meg ja, ikke sant? jeg kunne jo liksom bare gjort det på en hytte med en annen person eller bare meg selv da Det var et filmprosjekt jeg tenkte sånn, det hadde vært gøy å prøve å filme seg selv på en hytte og ta en og en drug. Det er for stor risiko for meg altså. Tenk om du vipper over i en psykose, rusutløst psykose. Ja, herregud, det er jo mye risiko. Noe jeg synes virker aller mest interessant er jo det her med LSD. Fordi det er, jeg er jo ikke noen ekspert på det her i det hele tatt, men Visst nok så skal jo da LSD være kunstnerdrugget som alle de her 60-70-tallskunstnere og rockerne og artistene alle brukte liksom. for å frigjøre sinnet, og det å få vekk de her rivene av den berømte selvkritik-veggen. Du begynner å skrive noen ord på papir, og så bare sånn, dette her suger maks. Hva faen er du til å skrive noe smart? Du skriver litt. Ja, litt har vært kreativt. Du suger jo helt til det er ute, og da suger det da. I kreativ prosess kan det være veldig gøy å... Det er effortless i det du gjør det, men så blir du selvkritisk. Men det er med en gang. Jeg leste det, hvis nok, som jeg har skjønt, det river ned alle veggene der, at du ser bare muligheter og en hel flora av fantastiske kreative strømmer, som gjør at du kommer på helt ekstreme ting. Men tenk om man kan klare det uten uten dobbe. Det hadde jo vært det beste, det mener jeg. Det er jo en seirevei, men du kan i skrivesammenheng, du kan jobbe deg ut av den type skrivesperre, du kan... Ja, klart det. Men du vet jo ikke hvordan den ekstreme... For du vil aldri på en måte... Det er jo tilbakefallet, prisen for å oppnå den ekstreme nivåen. Jeg synes jeg er heldig som ikke føler meg frist. Det er lett å tenke at ikke for meg. Jeg tror det kommer til å bli mer sofistikert drug, sånn Black Mirror-style etter hvert, at man kan gjøre det mye mer kontrollert. At det kommer til, jeg vet ikke om Black Mirror toucher innom det, men sånn der for par og sånt, for å gire opp ting og tang i forholdet. Så jeg tror det kommer mye mer stimuli der. Det skjer jo mye eksperimentelt. I psykologien også, rundt behandling. Jeg er ikke så godt kjent med det selv, men ja, det skjer ting. Ja, hva vet du der da? Nei, jeg husker, det er liksom, nei, jeg skal ikke si noe om det, for jeg er for lite inn i det. Ja, med parterapi og sånt da, er det noe du har tørt seg på? Århus? Ikke kombinert. Hva skal jeg snakke om det om? Paraterapi, det er jo der mye av businessen ligger, er det ikke det? Sånn økonomi? Ja, det kan du si, ja. Men det er også fordi det er mer krevende å ha flere i rommet. Så det er jo en grunn til at prisene kan være høyere, eller at man setter av lengre tid. Jeg tenkte på antall folk som trenger det. Det er jo ofte akutte behov. Det er mange i en eller annen fase. Det er jo supert de som faktisk kommer til parterapi. For det er mange som kanskje går for lenge uten å søke hjelp. Og så er det det som gjør at de kunne fått hjelp, og så går det ikke. Jeg har vært veldig heldig å få jobbe med Katrin Sagen. Blant andre tidligere. Hvem var det? En psykolog som jobber mye med par. Og som er kjent ansikt ut av de mediene. Utrolig flink. Derfor, jeg tror det er fordi jeg har lært mye av henne, føler meg litt trygg på parfeltet. Så hva er det som føler at, hvorfor føler jeg trygg på parfeltet? Altså du, skal være develsadvokat her da, du er jo ganske ung igjen da. Hvor gammel er du igjen? Jeg er 30 nå. 30 akkurat, ja. Det er jo ganske ungt da, å være psykolog. Ja, og samtidig ikke, er det ikke både og? Ja, det er både, men hvis jeg skal være develsadvokat, tenker du av og til sånn, jeg er veldig ung til å kunne vite nok om dette? Ja, på en måte at man aldri er ferdig utlært, men jeg tenker jo ofte litt støtte til meg selv, men jeg kan jo nok til at jeg kan hjelpe disse med noe, eller at jeg kan jo mer enn en, selv en med mye livserfaring, kan jeg mye om akkurat dette som handler om det psykologiske, eller å se det utenifra med et psykologblikk, det kan jeg jo faktisk mer om. Og så er det både ting jeg har erfaring med fra mitt liv som ikke synes, som ikke har sammenheng med alder, og så er det også ting som man ikke trenger å ha erfart direkte for å hjelpe godt med. Det er mye å si om det der, men det er klart jeg er en bedre psykolog for noen når jeg er eldre. Så er det noen som har nytte av de kvalitetene som kanskje en ung psykolog har som en eldre har mindre av. Så Men det handler jo om at alle klienter eller alle pasienter trenger forskjellige ting til forskjellig tid, og det er ikke alle som liker meg heller, eller liksom har kjemi med meg, og det er helt greit. Så alder er liksom, jeg tenker det er del av en sånn pakke da, som du kan gjøre at du ekskluderer meg, eller tenker det er greit. Ja, ja. En erfaring som ikke synes. Hva mener du med det? Nei, altså jeg vet jo ikke hva slags liv du har levd, du vet ikke hva slags liv jeg har levd. Som... Så det blir litt for enkelt å si at du er så og så gammel, sånn at da har du ikke nok erfaring for meg. Er du enig? Ja. Jeg bare lurte på hva du tenkte på. Ja, for det er jo sikkert sånne ting man... Mange tenker at hvis du hadde vært en psykolog som er 23 år, så ville mange sånn være ok, men hva skal en 23-åring fortelle meg som skal kunne hjelpe meg videre? Da vil jeg nok også kjenne mer på det, for det er noe som er yngre enn meg. Jeg skjønner at det er tanker man kan ha, og noen ganger synes man det er så vanskelig at man måtte velge noen andre, men Den personen har likevel masse å komme med, bare i kraft av å ha gått gjennom utdannelsen, og det er også en dannelsesreise. Man utvikler seg masse som person og i rollen. Hvem var du da du gikk inn i det og utgjennet forskjellen? Selvsikkerhet, var det ... Økte selvsikkerheten av å komme ut igjen på andre siden av studiene? Jeg tror ofte jo mer man lærer, jo mer ydmyk blir man. Men jeg er likevel ganske uredd. Så kan selvfølelsen kanskje variere, hvordan jeg har det med meg selv. Hva er det som gjør det? Er det profesjonelle ting, eller bare helt private? Private ting. Selvfølelsen varierer med... Hvordan det står til med relasjoner og balanse, stress, alt hele tiden. Men er det vanskelig da hvis det enten er noe på hjemmebane som er irriterende eller at du har kranglet eller at det er noe med deg selv som synes det er vanskelig å konsentrere seg om å gjøre jobben sin? Eller er det sånn at du bare Nå legger jeg det private og personlige bort. Det er en øvelse som ikke er lett, men jeg merker det er lettere. Jeg tror det, apropos erfaringen, at det sannsynligvis blir lettere og lettere, men det kommer an på hva du står i. Jeg husker i småbarnsperioden hvor det var tre netter på radiet og døgnet, da er det jo litt amøbe når du sitter der. Ja. Så det er mye gevinst i å prøve å ha et godt privatliv. Ja, det er galt. Å sove godt og alt det her. For det er sånn at når du driver idrett, det er jo veldig kjent sak at hvis du har mye problemer i livet, så er det på en måte at du har ikke tid, i hvert fall når du driver høyintensitetstrening, idrett, så er det sånn at du har ikke tid til å dvele med ting, fordi hjernen blir så opptatt med fotball. Ja, ja. Så det skal ikke så mye skure til før man Som har vanskelig med å konsentrere seg, eller være til stede. Det er jo veldig viktig som psykolog å være på. Jeg tror du merker det fort hvis psykologen er et annet sted i tankene. Og så selvfølgelig skjer det innimellom. Sånn at du ikke hører etter hva som blir sagt? Det kunne jo skjedd. Hva er nøkkelordet da? For det regner jeg med at det gjør jo alle. Som du sier da. Hva gjør du da hvis du bare merker at «Fuck, jeg har ikke følt meg siste minuttet». enten så klarer jeg å hoppe inn igjen eller så prøver jeg å resonere og spørre er det riktig som jeg forstår det nå? Var det sånn og sånn og sånn? Bare for å sjekke hvor mye kanskje jeg mistet da. Smart. Jeg tror det er noe sånt. Teknikken kan man bruke på kafé også da hvis man faller ut. Eller bare si at nå falt jeg ut eller at jeg hang meg opp i noe du sa og så glemte du så. Så For det skjer jo også at man på en måte kanskje fortsetter på en tankerekke, og så er det likevel relevant. Har du vært borte i sånne forhandlingsteknikker og sånt? At jeg skal være borte, eller? Det er mer sånne teknikker som forhandlere bruker med... Når de skal forhandle avtaler med terrorister eller kriminelle? Litt sånn gjennom forsvaret. Mannen min er i forsvaret, han har fortalt litt hvordan det er å bli, hva heter det? Havert? Ja, og torturert, holdt jeg på å si. Og torturert, ja. Han har blitt sånn øvelsestorturert. Ja, litt sånn spismaten de gir deg, den type ting. Åja, just det var det du sa, du har det mer om. Men jeg tenkte på mer sånn teknikker på å få folk til å snakke. som jeg bare, jeg husker ikke hva han heter igjen, Voss, John Voss, han har sånn masterklass og vært hos Joe Rogan, tror jeg. Muligvis tok feil på navnet, men han har jo et par veldig enkle triks da, det ene er å gjenta de siste ordene som den siste sa, og Så hvis du sier på en måte, ja, hos oss i teamene mine så pleier vi å være ganske nøye da. Teamene dine pleier å være ganske nøye. Og da skal du begynne å snakke igjen. Har du noen sånne? Nei, det blir lett avslørt i det da. Gjør du det? Hvis du gjør for mye? Ja, det tror jeg. Det handler jo litt om å forsterke det som blir sagt. Eller man kan speile det. Det er masse sånne teknikker. Og så tror jeg jeg tenker mindre og mindre nå også. etter noen år da, på akkurat hva jeg gjør. Men jeg er mer vant til å bruke det når det passer seg. Teknikker. Mer teknikker. Tenke mindre, hva gjør jeg nå? Men du har et repertoire Et repertoar? Av teknikker. Jeg skal bare speile deg. Jeg merket det ikke. Kanskje du skal begynne å gjøre det. Jeg ble veldig forvirret. Teknikker har noe å følge med. Det ble litt irritert. Det var det dårlige med å speile deg. Ja. Det er jo ganske effektivt da. Helt til man bare skjønner at den andre bare gjentar akkurat det siste du sier. Det andre er jo sånn triks jeg prøvde, det har jeg alltid sagt meg at det man prøver å gjøre mer i podcasten er å gjenta det siste du sier, bare fordi folk snakker mer da. Det ene ting jeg også pleier å gjøre er å bare ikke snakke. Bare slutt å snakke? Ja. Ja. Bare for å få gjesten til å... Det er noen som bare sitter og venter på at jeg skal si noe. Men de aller fleste gangene så fortsetter gjesten å snakke litt mer. Men det er noen ganger, to-tre ganger har det bare vært at vi har sett hverandre i øynene og bare sånn Ja, for det som blir rart, da har du liksom sosialisert den andre inn i at du snakker, at det er likeverdig liksom, eller det snakkes fra begge parter, og så endrer du spillet. Ja, at jeg ikke bare sitter og ser på dem. At du sier litt eller bare ser på dem. Hvis det hadde begynt sånn, så hadde det kanskje vært annerledes hvordan de responderer, eller at de hadde tatt mer ansvar, jeg vet ikke, på samtalen. Nå gjør du det igjen. Ikke sant? Det funker, det blir for opplagt det der. Jeg ser hva du gjør, vet du. Ja, men det er litt artig å profesjonere det greiene der, det har vært veldig kult da, det er liksom å komme på det mens man står i det da. Ja, for en samtale, selv om du har ganske rolig og ok tempo, så går det fort, sånn at vurderingene en psykolog tar også er jo veldig sånn fortløpende. Og det er jo også noe av det vi trenes i da, og Som man stadig blir bedre på, kanskje. Det er en ting jeg gjør veldig mye på podcasten her. Ubevisst er jo det her med... Jeg synes jo det funker når jeg hører det et gang. Det er veldig irriterende. Pappa arresterer meg på det hele tiden. Du kan sikkert gjette hva det er. Jeg kan ikke det. Som jeg alltid sier, eller lager en lyd da, når du snakker, så sier jeg «mm». Ja, men det er jo «alle». Jeg kaller det. Nei, jeg tror ikke alle gjør det. Jeg tror ikke journalister gjør det når de intervjuer folk. Men jeg gjør det sånn, med en gang jeg gjør det, så fortsetter gjesten litt til, og litt til. Da får han meg sånn, må du slutte å si, mm, mm, mm, mm. Det hele bør variere med å si sånn, akkurat, ja vel, ok. Så det er sånn det fungerer. Men det er jo ikke naturlig for deg. Det kan godt hende jeg gjør det selv, og jeg merker også jeg kan si, da, fylle inn et da, eller... Det er jo noen sånne ting som går igjen. Noe jeg og veldig mange gjester sier er jo på en måte. På en måte, på en måte. Liksom på en måte. På en måte så er det liksom på en måte... Og det gjør man fordi man leter etter ord, tror jeg, og hva man skal si. For det er ikke... Man prøver å koke opp et resonemang fortløpende. Hvis noen sier... Mens noen sier på en måte liksom kjøper seg tid, sånn sett da. Det mest irriterende er den der. Ja. Som jeg tror ingen er stolt av. Du bare blokker ut der liksom. Du får ikke lov å si noe. Du liksom stjeler tiden da. I mellomrommet hvor du tenker det om. Men det er jo gjerne, bare se på TV. Det er visse programledere som ikke skal ha det her nå, men som bare er sånn er så jævlig dårlig på det grunnen. De hører ikke etter hva den andre sier. Og så det kan være sånn, ja, så mistet jeg kjæringen i fjor da, og så ble huset tolkt. Akkurat. Vi skal faktisk prate. Så er det sånn der, hva faen? Og hvis man først er oppmerksom på det der, så er det jo helt forferdelig. Slutt å se på TV. Jeg er ikke sikker på at det er greit, det er så bra selv. Nå synes jeg at du er veldig behagelig å snakke med her, og det er fine rammer og sånn. Selv uten noe ord, det er hyggelig. Har du lyst på å Alkohol nå? Jeg har lyst på alkohol. Når jeg sitter her så har jeg lyst på alkohol hele tiden. Men det var disse bilene her da. Jeg sitter og klør i armen. Jeg fikk en tikk. Alkohol. Jeg trenger ikke drikke for mye. Jeg blir litt for udugel av alkohol. Jeg er jo glad i å holde meg i form. Så jeg trenger ikke å drikke for mye. Vi skal begynne å drikke nå også. To timer ute i podcasten her. Har vi snakket i to timer? Ja, vi er over to timers marken her nå. Ja, dette her gliser bare. Hva var det vi snakket om før alkohol? Det med å... Det med å fylle ord. Fylle ord. Fylle ord og språk, egentlig. Selv uten alkohol. Jo, det var det jeg skulle si. Dette er litt sånn selvutleverende. Men jeg husker... Jeg var 21 år gammel. Jeg husker ikke. Men det var på tiden her hvor mobiltelefonen var billig å bruke. Vi ringte hverandre på fast telefon. Du er ikke noen gang igjen. Vi hadde fast telefon. Du er 90, jeg er 82. Jeg husker da jeg var mellom 18 og 22, så var det sånn da... Var det så dyrt å ringe hverandre på mobil? Det var fem kroner i minuttet. Så var det kanskje tre kroner hvis det var til samme abonnement. Det var en jævlig fucka greie. Så det vi gjorde var å gi hverandre tappet andre opp, og så ringte vi hverandre opp på fast telefon etterpå. Ja, lurt. Det høres skikkelig old school ut. Ikke for meg, jeg husker det jo godt. Ja, så det var sånn der ofte vi hadde sånne lange samtaler på fylla da, med jenter og sånt. For det var ikke noe, vi satte jo ikke tekst av det, for det var dyrt. Nå er det jo veldig sånn, hvis man har møtt hverandre på byen, eller holder et flørt gående, så er det gjerne sånne tekstmeldinger, eller på Facebook nå, eller hva faen er det, hvor som helst. Det tjattes da, da var det som å sitte og snakke langt på natt, liksom på telefon. Ganske romantisk, når du tenker på det. Ja, fint. Så var det jeg som sa til meg bare sånn Åh, det er så mye gøyere å snakke med deg når du har drukket voldkangen når du er edre. Jeg var jo lov å kjempe på komplementer. Jeg var ikke så veldig komplementer. Nei, tenker du sånn ti år etter? Det var så kjedelig å snakke med deg når jeg ikke hadde drukket ut. Det er jo alltid litt mer fart, kanskje. Det sitter faktisk inn da. Nå har jeg fått den du også. Jeg har drukket lite, men de senere årene har jeg begynt på litt sterke saker. Jeg har aldri drukket øl, lite vin også. Ikke rett på portvin, vet du. Jeg er så 70 år gammel, jeg har alltid øl. Forfatter begynner å skrive bok og portvin samtidig. Ja, men det er vel litt sånn jeg skjønte i tiden også, er det ikke? Portvin at det er... Sikkert, vi må ikke sammenlignes med andre, det var det du sa i sted. Vi driter jo på andre å holde på med. Vi drikker portvin, ja. Folk driver og tar ekstasi. Ungfolk tar bare ekstasi og drikker mango og ipa. Her er det Imstad og Graham portvin som gjelder. Ja, det blir godt å sette den der på høykant, tenker jeg. Ganske beskjeden størrelse, da. Det er fin for to. Du kjøpte liksom så fancy innpakning også da. Det var veldig hyggelig at du tenkte på brusang. Det er hyggelig å være med sånn. Hvertinnegave, hva heter det? Hvertinnegave. Hvertgave. Jeg tror det er den her vi pleier å kjøpe. Men er det rart at den ikke finnes i Polen her rundt her i Oslo eller Bære nå? Jeg tror ikke de har den i full size. Jeg tror aldri jeg har sett den i full, men jeg synes det er greit å kjøpe de små egentlig. For de har aldri Jeg har aldri lyst på veldig mye av gangen, for det er så søtt. Ja, det blir jo et glass og to. Det er egentlig litt dårlig podcast. Kanskje jeg skal ta med hjem, som du sier. Vi er på Sopranos sesong tre nå. Jeg har ikke sett Sopranos. Det er lenge siden jeg gikk. Det er mange som har sett det om igjen. Jeg har på jobben som har sett The Wire og Sopranos to eller tre ganger. Vi er på, hva er det vi ser? Det er kjempefløyt, egentlig. Men et sted å høre til, det er sånn 70 år gammel serie. Ja, men er det den australske? Ja, som er en sånn parodi, liksom. Ja, dama elsker det, og venninne snakker om det, og de parer høvler gjennom disse sångene. Ja, men jeg skjønner ikke. For først så tenkte jeg sånn, shit, hva er den parodien her på en såpeopera? Det er veldig sånn overspilt, egentlig. Men det er fantastiske kostymer, særlig. Og alle ingrediensene til en såpeopera som fenger. Ja. Litt deilig når det funker, hva tror du? Ja. På en måte ser du at du slipper å tenke så mye til. Ja, det synes jeg er bedre og bedre. Der har jeg liksom action. Jeg tror jeg på en måte har faktisk i min mest sånn der, når jeg skal gjøre den øvelsen, tror jeg ikke gjør det med TV-serier, for det er så mye å gape over. Så da går jeg bare rett på en litt sånn actionfilm med IMDB-skår over sju. Ja, mannen min er sånn IMBD-person. Ja, IMBD-person. IMBD-person, hva enn du sa. Ja. Så derfor har jeg gjort min greie da. Ja. Jeg har lyst til å se den nye Dallas. Rakk du å se Dallas, holdt jeg på å si? Ja, jeg har remixet Dallas-themen en gang i historien til en russebuss. Skjævt at dere som ikke hører på, som var på Dallas-bussen i 2007. Fikk 5000 kroner for det nå. Det var ikke så kjent det, altså. Det ble en bra havslott. Men du, Anne, dette var trivelig, altså. Veldig interessant. Det var hyggelig. Spennende. Gøy å dyptykke. Det ble ikke så mye foreldreskap og sånt. Nei, men det var egentlig like greit. Ja, vi fikk touch-on på mye, synes jeg. Ja, så det ble litt annet. Er du klar for en ordentlig grøftefyll-episode før jul, da? Mars neste år, kanskje. Nei, faen, du har glemt det. Mars neste år. Da tar vi forbindelse med sommer, og så tar vi møter storebror Teigar etter podden, og så kjører vi en sånn skikkelig... Ja, nå skal vi invitere han også, ja. Ja, hva skal vi ha som tema da? Du får tenke på det i noen måneder. Ja, men det er jo kult vi tar med deg. Hører du det, Teigar? Ryddkalenderen. Nå skjer det. Lovebox-spesial. Du takk for å være med. Og så lykke til med boka. Takk. Når den kommer. Hva er det den heter nå? Det har vi ikke nevnt. For deg skal alt bli bedre, heter det. For deg skal alt bli bedre. Dramaseren er på vei i 2021. Dramatisert av hvem spiller høyere? Kan det dramatiseres, boka? Kan du komme et teaterstykke ut av det? Jeg kan ikke det. Bra, det var jo dramatitel. Ja, det var det. Bra titel, var det ikke det? I salg via Kappelen Dam. Ja. Du må kjøpe den. Får ikke jeg en gradskopi, altså? Signert? What the fuck? Kanskje. Takk for meg. Bare hyggelig. Prat oss på.