123. Når kroppen sier stopp: kronisk sykdom, skam, hverdagsaktivitet og helsefremming. Gjest: Sonni Schumacher (reprise)
Reprise av populær episode der Anette Lønno samtaler med lege og samfunnsmedisiner Sonni Schumacher om kronisk sykdom, utbrenthet, skam, uføretrygg, betydningen av hverdagsaktivitet og samfunnsansvar for folkehelse, samt personlige erfaringer med stressbalanse og helsefremming i Hammerfest.
00:00
I denne episoden deler Nette Lønno innsikt om helse og velvære, inkludert viktigheten av fysisk aktivitet og selvpleie.
09:44
Fysisk inaktivitet øker sykdomsrisiko, men økt aktivitet kan eliminere konsekvensene; hvordan får vi nordmenn til å bevege seg mer?
15:21
Legens erfaring med utbrenthet og veien til bedre helse gjennom meditasjon, terapi og balanse mellom arbeid og hvile.
34:58
Sprekkene i immunforsvaret kan påvirkes av stress, og personlig tilpassede verktøy som pulsklokker hjelper til med stressmestring.
49:28
Samfunnets infrastruktur må legge til rette for hverdagsaktivitet, slik at alle, uansett bakgrunn, kan ta bedre helsevalg.
Transcript
Mentioned in the episode
Sonni Schumacher
Gjest; lege og spesialist i samfunnsmedisin, kronisk syk, folkehelselegen på Instagram.
Anette Lønno
Podcastvert, forfatter av boka om vagusnerven.
Hammerfest
Schumachers hjemby og arbeidssted som kommuneoverlege.
Vagusnerven – kroppens skjulte superkraft
Anettes bok, solgt i over 30 000 eksemplarer.
Flexbeam
Rødlysterapi-apparat anbefalt i julekampanje med koden HELSTIPS.
Folkehelseloven
Lov som krever helsefremmende arbeid i kommuner.
Helgedirektoratet
Kilde til kunnskapsgrunnlag om turstier og aktivitetsanbefalinger.
DNT
Nevnt som frivillig organisasjon som bidrar til turstier.
NRK
Schumachers bilder fra Hammerfest brukt i værmeldingen.
Torkel Færø
Podcastgjest som forklarte pulsklokkebruk, boka hans lest.
Villa Sana
Kurssted på Modum for forebygging av utbrenthet, hjalp Sonni.
Stavanger
Sted for vagus- og mindfulnessretreat; satsing på sykkelveier.
Ranghild Gare (Rangles Gare)
Lege og mindfulnesslærer, arrangør av retreat sammen med Anette.
Dagfinn Høybråten
Tidligere helseminister, husket for røykeloven.
Dagens Medisin
Tidsskrift der Schumacher skrev kronikker via Kommunehelsepanelet.
Folkehelseinstituttet
Undersøkelse om stillesitting og fysisk aktivitet.
Norges idrettshøyskole
Medansvarlig for undersøkelsen om stillesitting.
Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
Forsket for Helsedirektoratet på turstiers betydning.
Instagram
Plattform der verten og gjest deler helsekunnskap og bilder.
Folkehelselegen
Schumachers Instagramkonto om helsefremming.
Participants
host
Anette Lønno
guest
Sonni Schumacher
Sponsors
Flexbeam
Points
Det viktigste kapitalet vi har i samfunnet, er en befolkning med god helse.
Kommuneoverlegen knytter folkehelse direkte til samfunnets økonomi og bærekraft.
Hvis du vil ha et annerledes resultat, må du gjøre noe annerledes.
Om å ikke prøve å vende tilbake til det gamle livet etter utbrenthet, men bygge noe nytt.
Norges mest brukte idrettsanlegg er turstien – og den når ikke opp i kampen om midler og prioriteringer.
Fra en undersøkelse bestilt av Helsedirektoratet om infrastruktur for hverdagsaktivitet.
Livet handler ikke om å unngå sykdom. Livet handler om livskvalitet, velvære og opplevelse av god helse – og det kan du gjøre enten du er frisk eller syk.
Forskjellen mellom forebygging og helsefremming.
Hvis ikke jeg skal være med å fjerne stigma på uføretrygg, hvem skal da? Jeg har en plikt.
Gjesten åpent om skam og stigma knyttet til uføretrygg.
Helsa skapes der man lever og bor – ikke på et fastlegekontor eller et sykehus.
Om at det største potensialet ligger ute i samfunnet, ikke i helsevesenet.
Trappa må være smykket i et bygg, ikke gjemt i nødutgangen.
Om hvordan bygningers utforming kan fremme hverdagsaktivitet.
Du kan bevege deg alt du vil, men har du ingen gode relasjoner, så har du ikke god helse likevel.
Blant gjestens tre helsetips – om relasjoners betydning for helse.
Claims
Boka «Vagusnerven – kroppens skjulte superkraft» er solgt i over 30 000 eksemplarer og har vært på boklister i 17 uker, denne uka på femteplass.
Oppgis av programleder om hennes egen bok.
Helsetipspoddens meditasjoner har til sammen snart 200 000 avspillinger.
Oppgis av programleder.
Alle voksne og eldre anbefales å være moderat fysisk aktive i minst 2,5–5 timer per uke, omtrent 20–40 minutter hver dag; ved høy intensitet kan tiden halveres.
Gjengir anbefalinger om fysisk aktivitet.
I en undersøkelse fra Folkehelseinstituttet og Norges idrettshøgskole fremlagt i 2023 sitter 80 prosent av voksne stille åtte timer eller mer hver dag, og bare tre av ti følger anbefalingene for fysisk aktivitet.
Siterert undersøkelse om stillesitting og aktivitetsnivå.
Personer som er fysisk aktive har omtrent halvparten så stor risiko for å dø av hjerte- og karsykdommer som stillesittende jevnaldrende.
Fremsettes som forskningsbasert påstand i innledningen.
Sonja Skumarker er 50 år, fra Hammerfest, studerte medisin i Tromsø, var fastlege fra 2001 til 2011 og ble spesialist i samfunnsmedisin i 2022.
Biografisk informasjon om gjesten.
Sonja fikk diagnosen polycystisk ovariesyndrom som 16-åring.
Gjestens egen helsehistorie.
Sonja ble sykmeldt ni måneder etter en sammenbrudd i desember 2006, tre dager før juleferien.
Gjestens egen fortelling om utbrenthet.
Sonja fikk alopecia areata i 2013, en hårsykdom der immunsystemet angriper hårsekkene, og har hatt sitt eget hår igjen de siste seks årene.
Gjestens egen helsehistorie.
Sonja jobber i dag 50 prosent stilling og har 50 prosent uføretrygd.
Gjestens egen opplysning.
Folkehelseloven kom i 2011 og sier at alle kommuner skal drive helsefremmende arbeid.
Om norsk lovgivning.
Helsedirektoratets kunnskapsgrunnlag sier at ca. 80 prosent av befolkningen bruker turstien, mens en fotballhall treffer omtrent 5 prosent og en svømmehall omkring 40 prosent.
Tall gjengitt av gjesten.
Norges miljøvitenskapelige universitet forsket i 2018 på vegne av Helsedirektoratet på kommunenes infrastruktur for hverdagsaktivitet.
Gjesten viser til en forskningsrapport (navn på institusjon usikkert gjengitt i transkriptet).
70 prosent av voksne klarer ikke å være i moderat aktivitet 150 minutter i uka, og 50 prosent av 15-åringer klarer det ikke.
Tall oppgitt av gjesten om aktivitetsnivå.
Kostnaden ved fysisk inaktivitet er 400 milliarder per år, og for hver krone investert i folkehelsen får man 14 igjen.
Tall gjengitt av gjesten.
Finmark er verst i landet på folkehelse, og Hammerfest er verst i Finnmark.
Oppgis av gjesten, som er kommuneoverlege i Hammerfest.
Søvnforskning viser at de fleste trenger syv til ni timers søvn.
Generell anbefaling gjengitt i samtalen.
Sonja har hatt nesten 200 bilder på NRK-værmeldingen fra Hammerfest og har delt bilder fra Hammerfest på Instagram i ti år.
Om gjestens fotografering.
Det arrangeres et vagus- og mindfulnessretreat i Stavanger søndag 18. januar, og et femdagers retreat i Spania med Ragnhild og Anette.
Arrangementsopplysninger fra programleder.
Julekampanjen på rødlysterapi-apparatet Flexbeam med koden HELSTIPS gjelder frem til 21. desember.
Annonseinformasjon fra programleder.
Loading
Hei og velkommen til helsetipspodden. Mitt navn er Nette Lønno, og dette er podcasten for deg som er nysgjerrig på hvordan kropp og helse fungerer, og hva du selv kan gjøre for å leve et friskere og mer bærekraftig liv. I helsetipspodden inviterer jeg spesialister og fagfolk som deler kunnskap, erfaring og helsetips på deg som lytter.
Denne høsten har for meg vært helt spesiell. For i august kom boka, Vagusnerven kroppen skjulte superkraft ut, og tiden etter har vært fulgt med både bokbad, intervjuer, podcaster og foredrag. For et eventyr det har vært. Boka er nå solgt i over 30 000 eksemplarer, og ligger høyt på salgslistene siden lansering, og har vært på boklister i 17 uker og denne uka på femteplass.
Det gleder meg enormt at denne kunnskapen når ut til så mange, og jeg håper at boka ligger innpakket under mange juletræer i år. Jeg hadde et forsiktig håp om å selge 2000 bøker til jul, og kunne aldri drømt om en mottagelse som dette. At det nå er så mange som kjenner TV-agressnerven, hva han gjør, og innfører gode vaner for styrken, synes jeg er ubeskrivelig stas.
Og fordi høsten har vært så travel, så har jeg valgt å ta en liten julepause fra nye gjestepisoder. Rett og slett for å etterleve den kunnskapen jeg selv deler, og gi rom for både hvile, balanse og ta gode valg for egen helse. Så derfor spør jeg deg, hva trenger du nå i desember for å ha det godt?
Dersom du kjenner at du kan bli overveldet av alt som skjer og ut av rutiner, så kan jeg anbefale å lytte til helsehipspoddens meditasjoner. En liten pause for å rekalibrere nervesystemet og aktivere vagusnerven kan ha en stor effekt. Det gleder meg veldig at det er så mange som lytter til meditasjoner jævlig, og tilsammen er det snart 200 000 avspillinger. Og jeg kan røpe at det kommer flere meditasjoner i løpet av desember.
I dag får du en reprise av en av helsetipspoddens mest populære gjestepisoder. Tilbake i episode 49 har deg gleden og æren av å ha Sonny Schumacher som gjest. Hun er lege og spesialist i samfunnsmedisin, og har en helt egen evne til å sette ord på viktige temaer på en måte som gir dyp forståelse. Temene er like aktuelle i dag som da. Utbrannthet, helsefremming og hvorfor hverdagsaktivitet er så avgjørende for folkehelsen.
Før vi går videre til episoden vil jeg tipse deg om tre ting. Årets beste pris på rødlysterapi-apparatet Flexbeam gjelder frem til 21. desember. Det er julekampanje, og med koden HELSTIPS på den får du den laveste prisen i 2025. Flexbeam kan blant annet brukes ved søvnplager, lite energi, smerter, idrettsskader og magetarmplager.
Det jeg liker spesielt godt er at den er enkel å bruke, kan legges direkte på det område som trenger det, og brukes av hele familien. Og sjeledyr. Og den har vært en fast del av min egen helseverktøykasse lenge. Søndag 18. januar arrangerer lege og mindfulnesslærer Rangles Gare og Jul og jeg vagus og mindfulnessretrit i Stavanger.
Du får en unik kombinasjon av faglig inspirasjon, praktiske øvelser og dype pauser, og verktøy du kan ta med deg videre i hverdagen for bedre stressbalanse og mer indre ro. Og ikke nok med det, for et av neste års store høytepunkter er retrit i Spanien med Ragnel og meg. Dette femdagesretrite gir deg mulighet til å senke stress, finne veien innenfor og komme i kontakt med egne verdier og grenser.
Vi byr på morgenpraktis, faglige økter, ro, natur, bading, refleksjon, egentid og fjellturer. Mer informasjon og påmelding finner du i episodeteksten. Da gjenstår det bare å ønske deg riktig god lytt, og her er samtalen mellom Sonny og meg.
Mitt navn er Anette Lønno, og takk for at du lyttet til Helstipspodden. Mitt ønske med Helstipspodden er å dele kunnskap om helhetlig og naturlig helse, som kan bidra til at hver en av oss kan leve friskere liv. Jeg har lenge delt kunnskap på min Instagram-konto, og det er på Instagram jeg i stor grad har hatt gleden av å komme over mange kunnskapsrige mennesker som fremmer nyttig og god kunnskap på sine felt.
Og jeg tenkte at den kunnskapen må jo nå ut til enda flere. Og hvordan kunne jeg bidra til det? Og det var sånn drømmen om en podcast oppstod. Og når jeg endelig kom ut av den mest drevsomme småvannsdeværelsen, så fikk jeg en slags drivkraft som gjorde at jeg bare måtte våge å gå i gang med helsehjelpspodden. Og det var stor glede når de jeg ønsket som gjester i podcasten sa ja. Og nå over ett år senere lager jeg min 49. episode.
Jeg synes det er spennende å få bli kjent med menneskene bak Instagram-kontoene. Spørre dem om alt jeg lurer på, og som jeg tror du lurer på, og få dem til å dele av sin kunnskap. Jeg heier stort på de som jobber for helhetlig helse. De som du lett merker har noe ekstra med seg i et ønske om å ville hjelpe andre. Et slags inderlig ønske om å bidra til å styrke den norske folkehelsen, både på samfunnsnivå og individnivå.
Og denne personens gjest er en av disse. Sonny Skymarker er 50 år gammel kvinne med to voksne barn fra Hammerfest i Finnmark. Hun studerte medisin i Tromsø på 90-tallet med Tørnestjenest i Hammerfest, fastlege fra 2001 til 2011, og har etter det jobbet som kommuneoverlege.
Sondi ble spesialist i samfunnsmedisin i 2022. Samfunnsmedisin handler om hvordan det samfunnet må ha påverker den helse vi får.
Vi har også vært skribent for kommunhelsepanelet i dagens medisin i ett og et halvt år. Vi har jobbet med undervisning og formidling for medelever på gymnasiet, for legestudenter på legestudiet og en periode for sykepleierutdanningen i Hammerfest. Vi formidler folkehelse til befolkningen i Hammerfest gjennom jobben, og under pandemien hadde de ukendelige livesendinger fra kommunen i nesten to år.
Sonja har delt turglede og bilder fra Hammerfest gjennom fotografering på Instagram de siste ti årene, og har hatt nesten 200 bilder på NRK-værmeldingen fra Hammerfest. Siden oktober 2023 har hun kombinert fotoer med formidling om helsefremming og forebygging på Instagram som folkehelselegen. Når jeg først spurte Sonja om hun ville være gjest, så måtte hun tenke litt på det.
Hun var ikke klar for det, og følte at det var langt utenfor komfortzonen. Derfor er jeg spesielt klar for at hun nå er klar, og jeg skal gjøre mitt beste for at det oppleves å være innenfor komfortzonen den neste timen. Sonny har viktig erfaring, både som lege og kronisk syk. Hun har stor interesse for folkehelse, både på samfunnsnivå og individnivå.
Helse er et individuelt ansvar, men det er også et samfunnsansvar. Hver en av oss kan løfte egen helse, men som samfunn kan man løfte helsen til alle, og begge deler må jobbes med. Vi har folkehelseloven som sier at alle kommunene skal drive med helsefremming, og det gjørs i liten grad systemisk. Et viktig bidrag å fremme helse på samfunnsnivå er å få opp hverdagsaktiviteten.
Alle voksne og eldre anbefales å være moderat fysisk aktive i minst 2,5-5 timer i løpet av en uke. Det vil si omtrent 20-40 minutter hver dag. Økes aktivitetsnivået til høy intensitet eller anstrengelse, kan tiden halveres. I en undersøkelse fra Folkehelsinstituttet og Norges idrettshøyskole fremlagt i 2023,
viser de til at voksne sitter for mye stille og er for lite fysisk aktive. Hele 80 prosent av oss sitter stille åtte timer eller mer hver dag, og av de er det bare tre av ti som oppfølger de nye anbefalingene for fysisk aktivitet. Fysisk aktivitet forebygger sykdom og plager, gir bedre funksjon, flere friske leverår og forebygger for tidlig død.
Fysisk aktivitet har gunstige effekt på blant annet utvikling, motorikk, læring, blodtrykk, kolesterol, skjelethelse, midjemål, blodsukker, livskvalitet, mental helse, hjerte- og karsykdommer, type 2-diabetes, kreft, lungesykdommer, beinskjøret, aldring, pall og brudd, fysisk funksjon, balanse, stress, depresjon, angst, fordøyelsesplager, søvn, humør, energi,
Nervesystemet, hormonsystemet, immunsystemet, konsentrasjon, hukommelse, kognitiv ferdigheter, følelser, smerter, mer, mer. Ja, liste er uendelig lang. Så du skjønner så er hverdagsaktivitet noe av det viktigste vi kan gjøre for helsevåret. Personer som er fysisk aktive har omtrent halvparten så stor risiko for å dø av hjert- og karsykdommer som sine stillesittende gjeldaldrene.
Forskning viser til at fysisk inaktivitet er en viktig risikofaktor for å utvikle sykdommer som kreft, diabetes og hjertekarsykdommer. Men det positive er at dersom du er bevisst på stillesittingen og er nok fysisk aktiv, vil de uheldige konsekvensene bli eliminert. Så hvordan skal vi få nordmøn til å bevege seg mer?
Jo, dette med meg gleder jeg meg til å snakke med om med dagens gjest. Velkommen, Sonny! Tusen takk! Og tusen takk for så fin introduksjon. Ja, jeg er så glad for at du ville være gjest i helsetipspodden. Og utenfor at jeg har blitt kjent med deg på Instagram, så...
oppferdte jeg deg som hardarbeidende, nysgjerrig og åpen, kunnskapssøkende og med et bankende hjerte for at nordmenn flest skal ha leve friskere liv. Ja, takk. Folkehelse er
Det er det jeg virkelig brenner for. Når jeg lærte hvor mye vi kan gjøre som samfunn i tillegg til individ for å få løfte helsa vår, så var det ingen vei tilbake. Det merker jeg litt. Hvis jeg skulle sagt at nå må du slutte å jobbe med dette, så hadde det vel ikke gått? Nei, det er en del av livet mitt, og det er også blitt en del av den jeg er.
Da ble jeg litt nysgjerrig på deg. Hva gjorde at du ville bli lege? Det var veldig tilfeldig. Jeg hadde lyst til å bli genforsker. Jeg er allergisk, og det er så mye forskning på dyr at det ble vanskelig å vite det.
Da måtte jeg finne noe annet. Da tenkte jeg at jeg var veninne og sa «prøv nå å søke legestudieland med meg». Så gjorde jeg det, og så kom jeg inn. Da tok jeg det. Jeg var i tvil underveis om det var rett. Jeg visste ikke at det var noe som het samfunnsmedisin og folkehelse da.
Så jeg var i tvil, men etter hvert da jeg ble ferdig og begynte å jobbe, så fant jeg jo min identitet, og spesielt etter jeg fant samfunnsmedisin. Så jeg er veldig takknemlig i dag for at jeg gjorde det. Ja, og det kommer jo til gode for alle oss andre også, så det er det som er så fint.
Og du har delt litt, for nå nevnte jeg litt i innledningen da, at du har jo både erfaring som lege, men også kronisk syk selv. Og det som jeg ofte ser er jo disse her
Menneskene som brenner så inderlig for å få ut kunnskap har ofte hatt sin egen historie som ligger som et brennstoff til å få til endring. Har du lyst til å fortelle litt om det? Det var en veldig god beskrivelse. Jeg lærte en del teori på legestudiet, men den erfaringen fra å være pasient og kronisk syk,
det er en sånn erfaring som du må erfare det for å virkelig forstå det jeg var jo altså jeg har jo vært syk hele livet jeg var født med et immunforsvar i ubalanse tenker jeg og hadde mye eksem og allergi og astma og fikk også alt mulig virus og sånn som gikk når jeg var liten og
Nå har vi jo lært etter hvert at immunsystemet, hormonsystemet og nervesystemet, det henger i lag. Men det var ikke kjent kunnskap når jeg vokste opp. Jeg fikk jo etter hvert også diagnosen polysystisk ovarialsyndrom da jeg var 16 år. Og jeg tenker at den hormonforstyrrelsen henger nok sammen med forstyrrelsen i immunsystemet også.
Men i hvert fall så måtte jeg jo bare, altså det blir jo en del av den du er, sykdommen, sånn at jeg tenkte jo kanskje ikke så mye over det, men jeg kjente jo når jeg begynte på legestudiet at da var kravene såpass høy at da begynte det for første gang å virkelig butte mot helsemessig. Og
Jeg hadde jo eksem fra topp til tå, og gikk på veldig sterk behandling med både prednisolon og immundempende behandling, og var innlagt på sykehus. Det var ingen leger som noen gang snakket til meg om sammenhenger, om helhetlig helse, om alt det stresset jeg sto i. Det var bare medisiner og symptomdemping.
Så min strategi da, det var å ta meg sammen. Det var det beste jeg hadde. Så det gjorde jeg. Og det kunne jeg. Og det har du sikkert vært god på også, typer jeg. Kjempegod. Ja, og det er det som er så... Mange er så gode på å holde ut, sant? Og så er jo det den mestringsstrategien en har, da man ikke vet om noe annet.
Ja, det er det som er. Jeg kunne meditere. Det var veldig eksotisk på 90-tallet for legesudenter å drive ved meditasjon. I dag er det jo helt akseptert. Så den brukte jeg, men det var mer som en nødvendighet for å klare å komme gjennom dagen. Jeg var på studiet hele dagen, og så mediterte jeg, og så leste jeg resten av dagen til jeg sovna.
Så det var egentlig ikke bevisst egenomsorg, det var bare en nødvendighet i alt dette med å ta meg sammen og gjennomføre. Sånn at når jeg kom ut da i arbeidslivet, så er det jo ganske tøft for nyutdannet leger. I hvert fall den gangen så var det veldig lange vakter og
Jeg ble jo gift og fikk barn oppi dette, og var egentlig konstant sliten når jeg tenker tilbake. Jeg jobbet og begynte jo etter å ha vært som fastlege. Jeg trivdes med det, men jeg hadde aldri et overskudd. Som fastlege er det jo også en hjelperposisjon, hvor du skal sitte en til en og
Og det er givende hvis du har livet ditt ellers. Det krever at livet ellers er ganske smut for å fungere greit som fastlege, tenker jeg. Jeg tror det fortsatt er sånn. Så når jeg fikk barn nummer to og begynte å jobbe igjen, uten at søvn var på plass med alle de andre tingene også, så sa det stopp. Og jeg kan si akkurat, Kati, det sa stopp. Ja, fortell, hva skjedde?
Det var i 2006 i desember. Jeg tenkte at jeg skulle holde ut bare til jul. Jeg tok meg sammen. Alt jeg kunne. Det var ikke nok. Så tenkte jeg at hvis jeg bare får juleferie, så får jeg komme meg. Og så tre dager før jul, 18. desember, tre dager før ferie, så sa det bare stopp. Da klarte jeg ikke noe. Jeg husker jeg bare satt på en stol og skrek. Det er
og innså at jeg var nødt til å gjøre noe, så jeg tenkte et par uker sykemelding, det gjør det gjør skjusen så får jeg bare bite det i meg det er jo skam, eller i hvert fall var det det for meg, men det ble jo ni måneder sykemelding og en lang prosess hvor jeg bare sov var aldri utvilt hjernetåka, muskelsmerte
Jeg hadde veldig behov for å skjerme meg. Jeg fikk et prolaps i ryggen på toppen. Så igjen i ettertid tenker jeg at kroppen sa fra på alle mulige måter at det ikke bærer kraft i det du dyr på med. Men jeg skjønte det ikke da.
Men for meg å ikke lære det at kroppen egentlig har sitt eget språk og prøver å gi beskjed. Så når du har så mye pågangsmot og har så mye går på, så er det jo som om kroppen til slutt bare tar på håndbrekk og sier, glem det, nå går det ikke mer. Skal du overleve, så må du ta deg en skikkelig lang og god timeout.
Og så er jo av og til utfordringen da at skal vi skjønne oss å bli bedre, skal vi være gode på restitusjonen også. Og det går nesten ikke når nervosystemet eller det autonome nervosystemet har fått så belastning over tid. For det jeg synes er så fascinerende med nervosystemet er jo at
det er mer innblikk i hva som har vært og hva som skjer nå og så har det egentlig ikke innblikk i hva som kommer så hvis det bare er en liten stressbelastning da så går alarmen igjen og så blir den utmattet av veldig lite og så blir vi forvirret i det så jeg er så glad for at nå kommer mye mer kunnskap og om det er noe med nervesystemet så gjør at vi forstår bedre hvorfor skjer disse tingene
Ja, og jeg tenker også at det henger sammen med immunsystemet. Jeg tror jo at en del av utmattelsessymptomen er det immunsystemet som lager.
og at jeg hadde et immunsystem som i utgangspunktet var i ubalanse med all den stressbelastningen. Når jeg da mistet søvn og hadde en ganske hård jobb, så har jeg ikke problemer i dag å se hvorfor det ble for mye. Og jeg hadde jo veldig dårlige mestringsstrategier. Meditasjon gjorde nok at jeg sto i det litt lengre, men utover det så...
Så var det ikke så mye jeg hadde. Så det jeg gjorde, vi har jo en plass som heter Villa Sana på Modumbad, kollega og sykepleiere. Det heter et kurs for å forebygge utbrenthet, men den som kommer dit er ganske utbrenkt. Det var i hvert fall mye erfaring, og jeg var det selv også. Og det var, når jeg kom dit i denne perioden, så var det første gang at jeg ble sett.
av en annen lege. Jeg husker jo legen. Hun fikk en sånn samtale med psykiater. Og jeg følte at hun virkelig så meg. Det var et sånn øyeblikk i livet hvor jeg kan si at ting snudde. Jeg bare skrek. Det var helt utrolig. Jeg hadde nok ikke vært i kontakt med følelsene mine i stor grad. Hun fikk meg til å innse at jeg måtte søke hjelp.
Og det var ikke så mye, selv da i 2006, det var ikke det hjelpetilbudet og mulighetene som er i dag. Men i hvert fall så søkte jeg hjelp. Jeg gikk både i kognitiv terapi, jeg gikk i psykoterapi, begynte med yoga, fant ut av mindfulness, jeg gikk til psykomotorisk fysioterapi. Jeg var egentlig åpen for å prøve alt. Jeg var også på sånn stressmestrings...
kurs på Fittiar. De har en sånn klinikk der. En som heter Bjarte Stubbhaug. Og lærte meg masse strategier. Og da åpnet det seg jo en ny verden for meg. Så det var vel egentlig starten på å begynne å tenke mer helhetlig rundt helse. Og det er så fint at du deler om dette. For jeg vet jo at mange kjenner seg ikke igjen i det. Og
Den der fortvilesen når plutselig kroppen bare kobler ut og er med en hel haug med symptomer og sånn rådvillighet i hvor lang tid skal dette her ta? Skal du ikke ta to uker? Skal du ta ni måneder? Og på mange måter så tar det ikke bare ni måneder for det er noe vi må jobbe med resten av livet. Ja, og jeg tenkte jo at jeg skulle komme jeg prøvde jo å komme tilbake der jeg var
Det er jo også en dårlig strategi, for hvis jeg kommer tilbake der jeg var, så skjer sannsynligvis det samme en gang til. Ja, en skal frem i noe nytt, det er så fint at du poengterer, for det er mange som vil tilbake der de var, men det kan gå en liten stund kanskje, men så skjer gjerne det samme igjen. Uten endringer så får vi ikke endring.
Nei, du må gjøre noe annerledes hvis du vil ha et annerledes resultat. Så jeg prøvde å komme tilbake som almenlege eller som fastlege, men jeg fikk jo ikke opp tempoet. Kroppen strittet mot hverken det tempoet som var nødvendig rent fysisk eller mentalt. Og det var veldig fortvilende og stressende, spesielt når det gikk mot ett år og jeg skulle over på arbeidsavklaringspeng og hele den prosessen der.
Og i det så kom det et vikariat. Det var da helt tilfeldig et vikariat i samfunnsmedisin som assisterende kommuneoverlege i Hammerfest. Og da fant jeg jo
Det var jo det nye for meg. Og når jeg begynte å jobbe med det, jeg begynte å jobbe med den første folkehelseoversikten vi laget i Hommefest, så skjønte jeg at man kan jobbe som lege med friskhet. Jeg hadde jo jobbet som fastlege med sykdom. Det er jo ingen som kommer og sier at jeg føler meg så bra, forteller meg hvordan jeg kan føle meg enda bedre på alle med legekontoret. Hvertfall ikke enda.
Og så oppdaget jeg det her med at det går an å jobbe med samfunnsmedisin og friskhet, men da på samfunnsnivå i hovedsak. Og det var veldig befriende og meningsfullt, og jeg kjente bare at det her, det er for meg. Det er min vei. Så jeg sa opp den fastlegehjemmen, og så søkte jeg på stilling som kommuneoverlege når den kom. Og fikk den. Og det er jo da...
Det er jo ofte man sier man smeller ikke i veggen bare en gang. Av og til så må man flere gang for å styre sin anretning. Ja, og for å lære også balanse. Jeg jobber masse, og i det her så kommer det også skilsmisser.
Det er et stort trauma. Jeg tror det er underkommunisert. Hvorfor var det det for meg? Når man har barn og det å gå gjennom skilsmisser, parallelt med at jeg fant ned jobben, så gikk jeg nok inn i det mønstret at jeg sprang fra følelsene mine. De vanskelige følelsene.
Og var veldig aktiv. Både med trening og med jobb og sosialt. Alt var jo positivt der. Så det var så godt å være i det. Så da i 2013 så smalte det på nytt. Og da smalte det enda verre enn sist gang. Og da tenkte jeg bare, oi. Altså jeg visste veien jeg måtte gå.
Jeg hadde vært gjennom det før, og jeg visste at jeg var enda dårligere. Og oppi det her så begynte håret å dette av. Så jeg husker jeg stod på jobb og tok handen gjennom håret, og så så jeg to flekker i hodet bunn. Og da åpnet det seg en sånn avgrunn under meg, for jeg visste hva det var. Vi hadde lært om det på studiet, at det er en hårsykdom som heter alopecia areata.
Hvor immunsystemet igjen angriper påsjekkene, sånn at håret døtt ut. Og jeg husker når vi lærte om det, så tenkte jeg at jeg håper aldri får det. For det at de sa det var forbundet med autoimmune sykdommer. Da dør jeg hvis jeg får den sykdommen. Og der sto jeg og hadde fått den også.
Så det var ekstremt heftig. Men samtidig så hadde jeg alle redskapene. Og jeg skjønte det bedre denne gangen. Jeg bare visste at nå er det den reisen jeg skal ta. Og jeg klarte etter hvert å komme meg tilbake i 50% jobb. Men jeg kjente også at jeg kom... I korte perioder kunne jeg klare 100, men da ble jeg syk igjen. Kroppen var veldig klar på at...
Jeg fikk ikke gire opp så mye mer. Så en sånn lang og litt tung historie. Kort sett er jeg oppå 50% jobb og 50% uføretrygt. Og bare jeg skal si det her, så kjenner jeg fortsatt at det gjør noe med meg å si 50% uføretrygt. For det er så mye stigma og skam knyttet til det. Så jeg måtte tenke før jeg gikk i podcasten, skal jeg si det?
Og så tenkte jeg at selvfølgelig skal jeg si det. Hvis ikke jeg som har opplevd alt det jeg har og som snakker om bedre folkehelse skal være med å fjerne stigma på uføretrygg. Hvem skal? Altså, jeg har en plikt. Og så tenker jeg også at man må eie sitt eget liv. Jeg er så glad for at du deler på det at
er det i hvert fall en ting som er sikkert, så er det jo ikke at noen er uføretrygta uten grunn. Og jeg er så glad med å leve i et samfunn der vi har en ordning som kan hjelpe de som strever såpass mye med helse, at en kan klare seg, ja, vi kan diskutere om du skulle vært høyere og alt dette her, men det å
Fjerne stigma hver åpne, møte i omsorg og allermest forståelse for at, ok, hvordan skal vi klare å hjelpe? Jeg er så glad for at du har klart å finne en løsning der du også jobber 50%.
Så det er egentlig det der å finne en eller annen form for balanse som gjør at du kan enda jobbe, men også ta hensyn til kroppen så ikke du ender opp med å være totalsyk. For det kan jo være konsekvensen igjen. Ja, og det er jo det jeg ser. Altså når jeg fikk den uføretrygda, det var i februar etter året, det husker jeg også. Det der jeg satt og fikk det brevet om at jeg hadde fått
Så en del av meg var sånn, åh, så deilig, for det er ikke lett å få uføretryd i Norge. Det er en lang prosess, ekstremt lang, og det skal mye til. Og det er heller ikke, du sier, altså, folk gjør det ikke for penger, for å si det sånn. Nei. Så samtidig som jeg var så
kjente på skam over å ha fått det, så var jeg så stolt over at jeg hadde kommet tilbake i 50%-jobb. Og jo lengre tid det gikk, jo mer takknemlig er jeg for den 50%-en jeg kan jobbe, for det at det er så helsefremmende for meg.
Har du en jobb du trives i, så er det å jobbe helsefremåndes. Det tror jeg alle kjenner på. Derfor føler jeg virkelig med dem som ikke klarer å jobbe i det hele tatt, og beundrer dem at de klarer å skape seg et godt liv. Jobb er en del av det som er helsefremåndes, men det er ikke for alle.
Men for meg så gir det i hvert fall masse mestring og mening i livet, den 50 prosenten. Det er ofte jeg kjører på jobb, så tenker jeg i bilen på jobb om morgenen, at gud, hvor heldig jeg er som får lov å fære på jobb i dag. Og jeg jobber jo mandag, onsdag og fredag, sånn at da har jeg en hviledag mellom hver jobbdag, og det liker kroppen min godt. Hvis jeg prøver å jobbe mange dager på rad, så sier den ifra. Ja.
Ja, og det senterblære kroppen gir tydelig beskjed at dette her er en det blir en for høy belastning og det å kunne tilrettelegge for å kunne være i jobb, men også hente deg inn for det er et regnestykke på mange måter som aldri går opp og når helse da
litt som du sier, medfødt noe med immunsystemet som kroppen bruker enorme krefter på å jobbe med og nesten som en energiventil som stadig bruker masse energi som gjør at han ikke har en 100% kapasitet
Og det er jo krevende, og så synes jeg det er fint litt å si ja, det kan være en sånn sorg å få den uføretrygten, men samtidig en lettelse på at nå har jeg mulighet til å la være å presse meg langt, langt over hva som egentlig er mulig, og en vett konsekvensen av å fortsette å presse seg, så risikerer jeg nå å få
Jeg kan ikke bli sengeliggende igjen over mye lengre tid. Så jeg er så glad å høre at du gleder deg for de dager du skal på jobb. Ja, og det er akkurat sånn som du sier at det å stå i det over tid. Jeg er jo nesten ikke syk med det. Jeg er jo så stødig i jobb. Og den følelsen der er også veldig god. I forhold til det å jobbe hundre og hele tiden være på grenser og ikke klare å få tilbakefall. Jeg tenker man sliter seg
Det går ikke over tid det heller. Så det som er så godt å ha funnet den arbeidsavn som er for meg
Og så står jeg stødig i det og kan være en som har lite fravær. Det er også viktig at jeg kan regnes med de dagene jeg skal være på jobb, så er jeg på jobb. Og en annen ting som jeg ikke nevnte, altså jeg har jo mitt eget hår nå, i det der med at jeg mister håret. Så tenker jeg at det sier også noe om...
hva en god stressbalanse gjør, og hvordan det kan påvirke genene. For det ligger jo i genene en disposisjon, en mulighet for å få den her hårssykdommen, og så slo den ut hos meg når jeg var på bunn i livet med maktsress.
Og så mistet jeg og fikk håret. Jeg måtte ta alt og gikk meg på rykk. Det skjedde vel over en sånn fire års periode hvor jeg mistet og fikk og mistet og fikk. Og det er ganske heftig i seg selv. Men i den perioden så
Det var jo samme periode som jeg gikk over etter hvert 50% jobb og var i denne utprøvingen og ble ganske god på stressbalanse, hvis man kan si det sånn. I hvert fall så fikk jeg et system i livet mitt som gjorde at jeg klarte å være litt i forkant, at jeg ikke ble så utslitt. Og da har jo de genene pakket seg bort igjen. For de siste seks årene har jeg hatt mitt eget hår.
Det er fantastisk.
Ja, det er ganske fantastisk at, altså jeg tenker for meg så er det det her beviset på hvordan stress direkte påvirker genen, og hva er genet som blir aktiv da. Og at de også kan skrus av, ikke så glad for tidligere har det jo vært snakk om får du noe en autumun sykdom, så er det en forresten av livet, og så nå begynner vi plutselig å lære at, og mange erfarer at med å få en bedre stressbalanse, så
Jeg kan den skrus av igjen. Det er så fantastisk. Jeg er så takknemlig for det. Den genen ligger der fortsatt, så jeg har jo en mulighet at det kommer tilbake. Det kommer an på hvordan man definerer at sykdommen er borte. Den gir i hvert fall ikke noe uttrykk, men den ligger der som en mulighet
Og så er det det livet jeg lever da som sannsynligvis påvirker om den kommer tilbake. Det gjelder jo ikke alle genetiske sykdommer, det må jeg si. Men det gjelder de her som er påvirkbare av stress. Og øktoimmunesykdommer er jo i stor grad påvirkbare av stress. Og nå ble jeg jo også nysgjerrig på...
Hva er det som hjelper deg? Nå sa du litt om den kuttefasen du gjorde, men hva hjelper deg til å få en bedre stressbalanse? Det er jo pulsklokker. Den omdiskuterte pulsklokken som mange leger er skeptiske til.
og sikkert andre også, men for meg har den vært helt fantastisk. Jeg bruker den jo ikke til fysisk aktivitet. Jeg bruker den til å sikre meg søvn og hvile.
Den har vært helt fantastisk. Jeg kjøpte pulsklåka lenge før pulskuren kom. Jeg var nysgjerrig på de kurvene. Jeg prøvde å forstå, og så prøvde jeg å snakke med folk om det. Det var ingen som var interessert, eller hadde noen store tanker rundt det. Så satt jeg på flyet for et år siden til Gran Canaria. Så satt jeg på en podcast hvor Torkel Færø var gjest.
Og så bare forklarte han det til meg. Og det var også et sånn øyeblikk, da jeg satt på det flyet og tenkte, ja, der snudde jeg, liksom alle pustespillbrikene falt på plass. Og jeg ble bare sånn der, fantastisk, det er jo akkurat det her jeg lurer på, sånn er det. Og derifra så snudde egentlig livet. Jeg leste jo boka hans, og
ofte også etter hvert tingpodcast og det, og fikk integrert alt det her, og så fikk jeg jo monitorert det, ikke sant? Jeg fikk jo se hva funker for meg, og så får jeg se at når jeg gjør yoga nidra eller yin-yoga, som er veldig sånn rolige yoga-former, så responderer jeg helt fantastisk på det, og har jo gjort det i fem år. Men da var det litt mer sånn, ja, ja, det er jo kjedelig, altså kjedelig å ligge her og bare kuste. Fordi at
Du har jo bare din egen opplevelse av det, og er du litt sånn utålmodig i vesen som jeg er, så blir det veldig kjedelig. Men nå gir det jo mening. Min kropp liker det her, jeg ser det på klokka, og det er jo så lett å gjøre det. Så det er noen av tingene jeg gjør. Og så er jeg jo veldig på det her med mikropauser og puste og
Å være i bevegelse er kjempeviktig. Jeg mediterer. Jeg føler jeg har en verktøykasse som jeg bare kan plukke det jeg er løst i der og da. Jeg har lært kulde på hals. Ja, og tenk at det skulle ha effekt, sant? Ja, det var for meg også helt...
spot on, det var akkurat det jeg trengte så hvis jeg om kvelden ligger litt på sofaen og kjenner at jeg ikke faller helt i ro så gjør jeg det veldig enkelt jeg henter en vaskeklut to isbitter, ruller vaskekluten og legger isbitter på hver sin side av halsen og går i blått jeg kjenner at jeg begynner å gjespe tårene begynner å få sånn tåreflod og kjenner at jeg blir tung i kroppen
og snakket så enkelt og så det er litt sånn akkurat når det gjelder det også så finner jeg et bittelite studie og så er jeg litt sånn, ah ja, jeg deler så skal vi finne ut om det er flernes effekt av det, og så plutselig så er det sånn som du og mange når meg selv henter noe kaldt og tar på det, og kjenner på kroppen at det har effekt
Se der, Michel tilstoler gjerne på sin egen oppfattelse. Da kan klokka være veldig fin for å vise at du kommer over en parasympatisk tilstand. Nå er kroppen i en restitusjon, og det er så fint.
Og litt som du sier, med verktøykasser, kanskje du også har hatt noen verktøy som du plutselig oppdager at «Oi, det gir meg faktisk stress, da jeg trodde jeg var i hvile. Det verktøyet trenger jeg ikke». Ja, puslespill. Du trodde jeg var avslappet mest. Det var det ikke.
Og sammen med det å bade i havet, for meg så blir det overstimulering. Jeg tror nok mitt nervesystem er litt sliten, kanskje etter 50 år med mye å gjøre, mye stress. Så det blir litt overveldende, så det gjør jeg bare en gang i måneden. Nå gjør jeg det ikke i mørketiden her oppe, hvor det er skikkelig kaldt og mørkt.
Men jeg gjør det allikevel. For det er ikke farlig med stress. Men jeg vet at det er ikke det jeg skal bruke hvis jeg skal gå i hvile etterpå. Men det gir meg jo mye mestring og glede og en slags mental renselse. Så jeg synes det er veldig fint. Og det er fint at du nevner, for jeg ser helt tydelig
Mange som både kontakter meg på Instagram, men også her på klinikken, som har testet ut det med kuldebad, som helt klart gir de mer stress, mange. Og det er også å vite at hvis en har hatt et nervesystem og immunsystem som har fått kraftig belastning over mange år, så kan det stresse med kuldebad bli for heftig, og så går alarmen.
Alarmen går så heftig at den er så sympatisk aktivert at kroppen ikke har en god nok evne til å få den over i parasympatisk tilstand og inn i hvile etterpå. Det jeg har sett er at en del tar gjerne kuldedusj, men har gjerne 5-7 grader i stedet for 16. Det kan ha veldig god effekt det også.
For jeg vet at det er så mange som har prøvd det med kuldebad, og så har de lest og hørt igjen og igjen at det er så bra, og så kjenner de at det er jo ikke bra for meg. Så det er også å kjenne etter og tilpasse, og så er det ikke alle verktøyene som er etter god effekt for alle.
Nei, og da er det så fint å ha den pulsklokka, for da får du jo vite hva som fungerer for deg. For alle tips og råd som det er forsket på, det er jo på gjennomsnittsmennesket, ofte en mann. For de er mer stabile enn oss, korponelt. Ja. Og da har du jo noen som det fungerer kjempebra for, og noen som det ikke fungerer så bra for. Og så regner du et gjennomsnitt, og så sier du at ...
Ja, det virker på gruppenivå. Men det er ikke sikkert det virker for deg som person. Da kommer denne pulsklokka inn. Jeg synes den er så fin. For selv om den ikke er 100% nøyaktig, så er den nøyaktig nok. Det opplever jeg også. Og for meg har den hjulpet meg enormt til å ta bedre valg. For jeg lar meg lett fyre og bli engasjert. Jeg synes det er så mye spennende å...
vanskelig å gire ned innimellom og når jeg ikke klarer å få det til så blir jeg mer sliten og får mer migrene så den har kanskje noe av det viktigste den har gjort for meg er å faktisk hjelpe meg til å prioritere søvn så jeg legger meg klokka ti som er
Jeg føler helt imot, jeg har en ordring som har målt at jeg har en døgnrytme som er late morning person, som stemmer overens med at jeg alltid føler meg som et bedre menneske. Men skal jeg leve det livet jeg, hvis jeg skal leve et bærekraftig liv, så må jeg faktisk legge meg en tidssnakk. Og det har jeg fått enorm hjelp til med klokka.
Så jeg er enig i at det er omdiskutert om målingen er nøyaktig, men jeg synes også at det er et godt verktøy til å basere på at det er godt nok. Det gir noen informasjon som gjør at det er lettere å ta bedre valg når vi bruker den klokt.
Det er jo ikke en fasit på livet. Det viser det autonome nervesystemet. Sånn at man må bruke det med forduft, og så må man stole på seg selv og kroppen sin, først og fremst. Men så kan det, som jeg sa, du kan få vite hva funker for deg. Og jeg har også sett det med søvn. Hele livet har jeg vært uenig i at jeg har så stort søvnbehov. Jeg synes det har vært litt kjedelig. Men nå har jeg jo sett på klokka
at jeg har det. Jeg har et søvnbehov på rundt ni timer. Det er ganske mye. Så jeg legger meg i ni tider og så legger jeg meg og leser bok. Og så sover jeg en eller annen gang før klokka ti. Og nå når unga er voksen så kan jeg gjøre det. Og det hjelper så mye på helsa mi.
at jeg får den uavbrutte søvn der fra, ja, mellom ni og ti, og så, ofte så vokter jeg jo da før vekkeklokka, fordi at jeg legger meg så tidlig. Jeg ser at jeg trenger det for å lade, jeg trenger det for å få nok dypsøvn, for å få nok remsøvn som man får på slutten av natta,
Og da er det også mye lettere å prioritere det. Og akseptere det, ikke minst. Og søvnforskning viser jo at de fleste trenger syv til ni timer. Det er ofte et tall som går mye igjen. Og det betyr jo når den forskning som er basert på gjennomsnitt, så er det jo en del som skal ha ni timer. Og jeg tror de aller fleste vil bare velge at de trenger sikkert bare syv. Men nå får du bevist at
Det trenger din kropp for å ha det bra. Ja, og da er det veldig lett å gi deg det. Ja. Og prioritere det, og så heller lage det til noe ok å legge seg tidlig. Det at da legger jeg bort telefonen, og så ligger jeg og leser bok.
Det er veldig, det blir veldig fint. Jeg liker det. Å, så bra. Og så til at det er når du er så engasjert og gir så mye av deg selv og bruker mye energi på dagtid, så er det jo naturlig at kroppen din da kanskje trenger mer restitusjonstid. Ja.
Det tenker jeg også. Jeg ser jo det at jeg er sånn som det er. Jeg fyrer lett og kommer det til et visst aktiveringsnivå, så er det rett og slett veldig vanskelig å komme ned i blått igjen. Sånn at det bruker jeg også klokka til at det er ikke som det henger seg opp.
Og da krever det mer for å bryte den. Men da har jeg den der en-times-in-yoga. Det funker bestandig. For da ligger du bare i ro i stillingen og puster inn og ut. Og da gjør du det i en time, så blir du ganske avslappet av det. Ja, det er virkelig et fint verktøy å ta i bruk.
Det er så fint å snakke med deg, og jeg er veldig takknemlig for at du vil dele av din personlige historie også, for det er der å kjenne igjen for de som har vært i samme situasjon, og inspirere til at det er der å ta gode valg bidrar til at vi kan
leve friskere liv og ta hensyn og gjøre at vi kan få det selv til de med best livskvalitet som er friske eller nødvendigvis at vi kan leve gode liv med sykdom eller med begrensninger det er også så viktig
Og det er jo derfor når vi skulle snakke om helsefremming og folkehelse, så kunne vi jo gått kjempebrett. For det er så mye godt og viktig å snakke om. Men så har vi jo spisset det litt inn da, og det er jo det med bevegelse.
Ja, jeg må si først av alt at jeg brenner for helsefremming. Det er jo det ordet jeg bruker, og det er sånn som du sier, det løfter helsa til alle, og du trenger ikke å være frisk for å få det løftet. Og det synes jeg er kjempefint. Og så har du det med forebygging da, som er mer sånn,
Det er jo det som tradisjonelt har vært brukt som begrep, det å hindre sykdom, det å ta bort risikofaktorer, slutte å røyke, slutte å sitte stille, også hindre sykdom. Mens jeg synes helsefremming er mye mer proaktivt, for da skal du løfte helsa. Og det kan du gjøre hos absolutt alle, selv om de ikke har de risikofaktorene, så kan du jo likevel løfte helsa di.
Og det er jo det jeg har skjønt, spesielt det siste året. Ja, jeg har ikke sånn klappe her nå, for det er et fantastisk ord. Ja, det er det, og jeg vil løfte frem helsefremming som begrep. Jeg ønsker vi skal bruke det mer. For livet handler ikke om å unngå sykdom, for det er jo målet på forebygging. Livet handler om livskvalitet, velvære, og det å
og oppleve god helse og det kan du gjøre enten du er frisk eller syk så der treffer vi også alle og samfunnsmedisinen i meg vil gjerne treffe alle ja, og det er jo mange faktorer som bidrar her og nå sa jeg jo i introen også at på et vis sjokkerende nok
Så beveger nordmenn seg for lite. For vi har jo sett på nordmenn som er aktive ute i merket oppe på fjellet. Det er jo friluftsnasjoner i Norge. Og så, hva har skjedd med oss? Ja, det som har skjedd med oss er nok at vi har laget samfunn for å sitte i ro, tenker jeg.
og samfunn hvor det krever mer aktive valg for å være i bevegelse. Der hvor det før var en selvfølge, så må du nå gå inn og ta et valg om det. Og det krever et visst overskudd. Og da viser det seg at det er jo dem som i utgangspunktet har best helsa.
som lettest tar gode helsevalg, og det er veldig fint. Men så har vi en stor gruppe som ikke har det, og som kanskje har nok med økonomi, altså økonomiske plager, kanskje ungdomsslit, altså det kan være mange belastninger i livet som gjør at de ikke er der, at de har det overskuddet til å ta gode valg. Vi bruker å si at de kanskje har dårlige levekår, dårlig sosialt nettverk, dårlig økonomi og
Da er det ikke like lett å ta de valgene. Hvis vi bare fokuserer på at hvert enkelt menneske skal ta valg, så kommer vi aldri i mål. Vi må legge til rette samfunnet, sånn at det er lett for alle å ta de valgene. Det er også der vi henter ut mest god helse. Det er hvis vi får dem som er inaktive til å komme i aktivitet. Da henter vi ut mye mer helse enn å få dem som trener to ganger i uka til å trene tre ganger i uka.
Så vi må gjøre det som samfunn som treffer alle, det må vi sikre oss, og det gjør vi ikke i dag. For vi vet hva som fungerer. Ja, og hva fungerer? Jeg bruker å kalle det for en infrastruktur for hverdagsaktivitet. Det synes jeg er et begrep som beskriver det veldig godt.
Vi lager infrastruktur for biler. Det er en selvfølge at veiene henger sammen. Og at vi har skilt på veiene. Og at vi har lys på veiene. Det er ingen som stiller spørsmålstegn om det er lurt. Men det må vi også gjøre for bevegelse. Vi må lage en infrastruktur for bevegelse. Vi må lage gang- og sykkelveier. Vi må lage turstier nært der folk bor.
Vi må merke dem, vi må lysette dem, vi må lage noe som er universelt utformet, som alle kan bruke. Vi må lage treffpunkt på denne infrastrukturen, sånn at folk får møtes. Det kan være benker, gapahuker, turhytter.
Så vi må tenke litt sånn som vi gjør ellers i samfunnet når vi lager infrastruktur, bare at nå må vi gjøre det for hverdagsaktivitet. Og så får vi jo koblet på det sosiale med møteplasser, så får vi det her med relasjoner og
og det at man møter andre. Vi sier jo hei på fjellet. Vi trenger ikke gå så langt utenfor der vi bor før vi begynner å hilse. Hvis jeg går der i gata, så hilser jeg ikke. Hvis jeg går den turstien som er rett opp før jeg har trefft noen, så hilser man. Ja, det der er et merkelig fenomen på mange måter. At vi fristilte seg byen,
Her har vi tegnet reglene med at vi kan være litt mer frigjorte med å faktisk si hei og spørre hvor dere er på vei hen når dere er på fjellet. Ganske fascinerende. Så det gjør noe med oss, og det er jo forsker på det her også. Jeg fant et forskningsrapport som traff meg midt i hjertet. Det var Norges biovitenskapelige universitet som hadde forsket på vegne av helsedirektoratet i 2018. Da sjekket de med alle kommunene i landet om
hvor god man var på det her med infrastruktur for hverdagsaktivitet og de hadde spesielt fokus på det her med turstien nært der hvor folk bor for det er altså effektivt folk vil gå i naturen vi er litt dyr også tenker jeg vi kommer fra en plass hvor vi liker å gå i naturen og deres konklusjon er jo at Norges mest brukte idrettsanlegg i hermetegn det når ikke opp i kampen om midler og prioriteringene
Og det mest brukte idrettsanlegget er turstien. Og det har ikke et profesjonelt... Det er ingen som... Fotballhalla har ofte stort engasjement rundt å bli bygd. Og det er ikke det samme for turstien. Det har ikke et stort apparat rundt seg, og det blir ikke prioritert inn i budsjettene i kommunen. For det koster penger det å...
Men det er jo det som funker. Og det er jo noe med å gjøre det som vi vet funker og som treffer alle. Og det som er med turstida er at det treffer alle i befolkningen. Uavhengig av kjønn, uavhengig av alder, uavhengig av samfunnslag. Og sånn er det ikke med andre ting som vi prioriterer. Vi vet for eksempel at friluftsliv treffer folk med høy inntekt og høy utdanning. Samme med fotballhallen.
Mens turstier og svømmehaller, det treffer rett, og det er utjevne helser, sånn at flere får god helse. Og da er det det vi må si, at da må vi sikre oss det først. Og så bygger vi på med alle andre ting som også vi skal ha.
Og det er så fint det du sier, for den hverdagsaktiviteten, det handler jo om å få med alle, og at det er på en vis lavterskelt tilbud som alle har mulighet til ut fra sin form og kapasitet, men også ut fra økonomi, for skal en være med? Det er fantastisk midrett, og haller og dette her er selvfølgelig viktig også, men det er jo satt i et system med...
Du skal ha råd, du skal ha utstyr. Det å få være ute i naturen, da kan du komme som du er og bevege deg ut fra din kapasitet. Og også veldig fint at det du nevner med treffpunkter, for det at sosiale relasjoner og å være sammen med andre er også viktig for helse. Ja, det er det som er. Det handler ikke bare om bevegelse.
Jeg bruker ordet bevegelse, for jeg liker ikke ordet trene. Det er fint for folk som trener, men vi skal legge lister så lavt som mulig. Og når hvert skritt vi tar teller, så må vi snakke om å bevege seg. Da er det det det handler om. Og helsedirektoratet har jo også laget et kunnskapsgrunnlag, og de sier at ca. 80% av oss bruker turstien.
Mens hvis vi bygger en fotballhall så treffer det omtrent 5% av befolkningen. Svømmehall omkring 40%. Og flerebrukshaller er også høyt oppe. Så når jeg sa det her internt i Åres kommune så ble det litt sånn at jeg ikke likte fotball. Og det stemmer ikke, jeg elsker fotball. Ungene mine har tjent fotball. Og fotballhaller er kjempefint, men vi skal vite hva vi gjør.
Vi skal sikre oss at vi først gjør det som treffer alle, og så kan vi bygge på etterpå. Vi ser at det er ikke den satsningen, det er ikke Unik for Hommefest. Det var det jeg fant i undersøkelsen, at det gjelder over hele landet. Vi har masse å gå på sammen.
De frivillige gjør jo mye, DNT og sånn, men vi kan ikke lene oss på det, for det at hvis vi skal ha en sånn ordentlig infrastruktur hvor vi ser på, ja her bor vi, hvordan kan vi legge det til rette best mulig? Hvordan kan vi sikre at alle boområder har en turstig innenfor 200-300 meter? Det vet vi fungerer, hvis vi gjør det, hvis vi lager en turstig. Og hvordan kan vi knytte sammen sånn at vi har et helt nett her? For det at
Hvis vi får til det, så er det jo... En ting er jo at vi kan gå som personer, mens skolene kan bruke det.
lære alle ungene å lære alle ungene seg å bruke naturen, å bruke kroppen barnehagene kan bruke det forskjellige grupper, altså frisklivssentraler kan bruke det det kan jo brukes på mange nivåer i tillegg og jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke er der i dag at alle kommunene jobber for det her i mitt hodet så er det bare helt logisk at vi er nødt til å gjøre det når vi vet at
70 prosent av de voksne klarer ikke å være i moderat aktivitet 150 minutter i uka, eller 20 minutter om dagen. 70 prosent gjør ikke det, og 50 prosent av 15-åringene. Så tenker jeg, hvorfor
Hvorfor gjør vi ikke det da, når vi vet alt det er? Så det er en veldig lang vei å gå fra folkehelseloven som sier at vi skal jobbe helsefremmende, det å formidle denne kunnskapen, og så til at du får det inn i planer og budsjett i kommunene. Det er en veldig lang vei.
Ja, og det er ikke så klart for at du løfter dette ufrem i lyset, for her er det jo mange ting som skal på plass for å få det til, og det kreves handlingskraft fra politikerne, for det står faktisk i en lov, og så nå ser man at det går i en retning som absolutt ikke bærer kraftig for det norske folkehelset.
Og så ble jeg nysgjerrig da. Hva gjør du nå oppe i Hammerfest? Hva skal vi få til endring? Hva tenker du der? Det som kommuneoverleger skal gjøre, det er å være med og lage folkehelseoversikt. Vi skal vite hva helsa har befolkningen. Finnmark er jo verst i landet på folkehelse, og Hammerfest er verst i Finnmark, så det er fint.
Jeg bruker å si at vi har et stort potensial for bedre folkehelse. Det er viktig når kunnskapen må frem, og der kommer samfunnsmedisinerne inn. Vi må, stort sett alle andre leger, drive og behandle. Det er jeg veldig takknemlig for, og det trengs.
så er det en gruppe, en spesialitet som skal jobbe med friskhet, og det er samfunnsmedisiner. Og det er lovpålagt, alle kommuner skal ha samfunnsmedisiner til denne jobben. Men da må man jo ønske det også, ikke sant? Ønske å ha det fokuset, og noen kommuner er i gang med det, men det er fortsatt en lang vei å gå mange plasser.
Men nå har vi jo laget den folkehelseoversikten, og et av hovedsatsene i rådene der er hverdagsaktivitet. Og da har vi også foreslått det her med å lage en infrastruktur og sette i gang med det. Vi lager jo infrastruktur for næringsliv, og jeg tenker at det er veldig mye som måles i økonomi, men det viktigste kapitalet vi har i samfunnet, det er befolkning som har god helse.
For det at en befolkning som har god helse kan bidra i mye større grad. Vi snakker om sykefravær, vi snakker om uføretrygg, vi snakker om sluttresultatet av dårlig helse.
Og så glemmer vi å tenke at vi kan gjøre ting for å løfte den, sånn at vi får en befolkning som står stød der i jobb. Og så trenger vi ikke å peke på det individet klart ikke. Vi skal løfte helsa til alle, og det er helt nødvendig. Jeg tenker helsevesenet vil ikke klare å ta unna alle livsstilssykdommer på sikt. Det gjør de vel nesten ikke nå heller? Nei.
Det som er viktigst å si, det må gjøres nå. Vi vet at, hva de sier, var det 2035, nå ble jeg litt usikker på å telle det, men etter hvert kom 80% av Norges befolkning og brobyen.
Og by har jo en annen struktur. Og hvis dette faktisk skal skje, så må det lages en struktur som gjør at vi har grønne zoner, det må være turstier i nærheten, det må være lett tilgjengelig, som ikke bare er størstedelen av i en asfaltstruktur. Ja.
Og så vet jeg at i Stavanger nå brukes det ekstreme penger på sykkelveier. Men så mye sykkelveiene er langs bilveiene som ikke er i naturen heller. Og da får du jo hverdagsaktivitet selvfølgelig som er kjempebra. Men
Ja, det er også at folk får være i kontakt med naturen i bevegelse, synes jo jeg også er så viktig. Og så når vi vokste opp, så var han jo ute og hang og klatret i trær og var i bevegelse og gikk fra aktivitet til den ene. Det ble ikke sjø, eksport og håndball, vi måtte sykle til trening, vi skulle ikke bli sjøet hit og dit. Og nå er det en endring der.
Folk er mindre i bevegelse. Vi trenger ikke gå til bilen en gang, for vi tar heisen ned, setter oss i bilen, åpner opp garasjen, kjører til neste garasje inn på jobb, tar heisen opp til etasjen den gjerne jobber i. Så det er enormt mye av den hverdagsaktiviteten der vi har strukturert samfunnet nå til å måtte ha blitt fratatt den naturlige bevegelsen vi har fått i større grad tidligere da.
Jeg bruker å si at trappa må jo være smykke i et bygg. Når du kommer inn så må det være lett og vel å ta trappa. Og i bygg fra 80-tallet så er jo trappen gjemt i nødutgangen ofte. Og så står heisen og glittrer. Men nå vet vi bedre. Så det som bygges nå er det viktig. Så det er ikke bare infrastruktur for hverdagsaktivitet utendørs, det er jo også indørs i planleggingen.
Og nå bygger vi jo et nytt sykehus i Hammerfest, som faktisk er en samarbeid mellom universitetet, sykehuset og kommunen. Vi bygger sammen et bygg, det er veldig spennende. Og da ble jeg så glad når jeg kom inn der, så så jeg at det første du ser er en fantastisk trapp.
Sånn at det inviterer til, ta nå bare og gå opp de her etasjene. Og så var det jo heis også selvfølgelig, men det er noe med hvor vi har fokuset. Og jeg tror helsevesenet og det å reparere helsa, det får så mye fokus. Man glemmer at helsa skapes der hvor man lever og bor. Og det er ikke på et fastlegekontor eller på et sykehus. Det er ute i samfunnet.
Og det er der vi har sjans til å påvirke den i størst grad. For helsevesenet reparerer jo bare når det har gått galt. Men det er jo ute i samfunnet det store potensialet ligger. Og jeg tror jo at hvis man tar det her innover seg, og også fra nasjonalt hold virkelig ønsker å satse på folkehelse,
så vil det gi store resultat. Vi vet at kostnaden ved fysisk inaktivitet var på 400 milliarder per år. Og så vet vi at for hver krone vi investerer i folkehelsen, så får vi 14 igjen. Så det er klart at det er et enormt potensial, men det er en kunnskap som går ut. Fastleger jobber jo litt forebyggende 1-1, men det er ikke der vi kan løse det.
Løsninger må ligge ute i samfunnet, og så må de bruke sine samfunnsmedisiner som kan noe om hvordan man bygger friskhet aktivt inn i kommunene. Og der er det også en vei å gå. Ja, og derfor er det så viktig som du sier med metallene, at det må være så konkretisert og regnskarpe på det, for det er jo ikke tvil på mange måter at økonomien rår.
Den står etter mitt inntrykk ofte øverst, men når han gir de tallene og viser at her er det et så enormt stort potensiale som gjør at det regnestykket kan snus opp ned, og vi kan til og med gå i pluss på det, i stedet for den enorme utgiften, så er det ingen unnskyldning for å la være og ta dette på alvor.
Ja, og vi har jo en helseminister, hvis vi skal gå på øverste nivå,
Som jeg opplever er veldig sånn sykehus- og fastlegeminister og i liten grad en folkehelseminister, dessverre. De har riktig nok levert en folkehelsemelding, men når helseministeren står alene og leverer den og uten en klar mottager ute i kommunene, så faller det sammen. Det skulle jo vært fra hele regjeringen for folkehelseskapet i samfunnet. Og så skulle det vært adressert inn til kommuneledelsen og samfunnsmedisinerne.
Så jeg savner det helt fra øverste nivå. Vi hadde en dag for en høybråten en gang. Vi husker han sikkert begge to. Han sa at jeg først og fremst er en folkehelseminister. Kanskje vi skal ette en egen minister for det da. Men det får vi nok kanskje ikke til, men kanskje det må være veldig tydelig gjort i den ministerposten at dette er også din viktige jobb. Ja, ja.
Man må eie det.
Og jeg har sagt flere ganger, eller jeg har sagt tidligere i podcasten, hadde jeg vært helseminister, skulle jeg sørget for at de i hvert fall fire år jeg var på, at det skulle stå igjen et avtrykk på meg, at jeg hadde bidratt noe til folket. Sånn som du sier med Dagfinn Høybråten, alle vi som har levd i den tiden der han kom inn med røykeloven, husker han tydelig. Her er det et avtrykk som står til evig tid, som har...
helt tydelig bidra til bedre helse for de fleste. Ja, det er akkurat det. Og jeg savner det fokuset fra sentraltålene. Vi er derifra, så er det ikke så lett å få til i kommunene heller. Vi ser jo til nasjonale myndigheter ofte. Så starte på toppen. Det er lettere å jobbe ovenifra og neden, nedenifra og opp.
Ja, det får meg til å tenke, går det an å få jobb nede fra, og opp på et vis da, for å nå frem, og der er det litt som du sier, der er jo de tallene, og så kanskje litt med den fine setningen du sa nå, at hvis det er nå frem da, til høyere hold, kan pirke litt i å røre, og skape en eller annen sånn, jeg har lyst til å ha et avtrykk, dette skal jeg bidra til.
Ja, det er jo veldig meningsfullt. Ja, nettopp. Og vi kan føle seg så mye penger vi vil inn i helsevesenet, men det løser jo ingenting. Altså, jo, det løser jo at folk får behandling, men det løser ikke folkehelsutfordringen i samfunnet. Nei, og vi må ha begge deler. Vi må kunne tenke at flere tenker samtidig.
Og klart, ja, en kan si at det er opp til hver enkelt, men det ser vi at vi ikke får til nå. Jeg ser bare for meg at det skal være en sånn busskampanje, eller i busskurene, er du sikker på at du skal ta bussen i dag? Kanskje du skal gå et stoff, eller et eller annet sånn, bare for å, ja, kanskje jeg skal gå og bevege meg litt lenger. Ja,
Og nå kommer det jo en del tiltak, nå skjønner jeg ikke til resten av landet, men her er det jo sånn at du kan leie bybuss, og det er lagt opp for mer sykling og vær mer i bevegelse, så det er helt tydelig at Stavanger holder på med noe som skal bidra, men det er litt så du sier, de som allerede beveger seg, beveger seg kanskje mer, men hvordan skal vi få opp de som...
Må det ha blitt på en vis så komfortabel i inaktivitet? Hvordan skal vi få de med oss også? Ja, og de som har så dårlige levekår at det er vanskelig å ha overskudd til å tenke på det her en gang. Hvordan når vi dem? Og det er jo der vi må tenke nær helhetlig infrastruktur. For da blir det en selvfølge. Da trenger du ikke å tenke så mye.
Da kan dere gjøre det. Og for det at det stimulerer i seg selv at det er lagt så godt til rette.
og det funker, det vet vi og det forsker på det, sånn at vi trenger ikke å lure med det hva skal vi gjøre det nå må vi gjøre det ja tydelig budskap, og så er det litt fint det du sa, eller veldig fint det du sa tidligere også, at et skritt er bedre enn ingen å bunne der som enkelt individ men også politisk, at vi må bunne vi må ta tak i det og ta det på alvor
Så jeg er så glad for at du er lidenskapelig opptatt av dette her. For det er at jeg har tenkt, for å være ærlig, drømt om at nå må det jo komme noen til å ta ansvar litt høyere oppe. Og så synes jeg at det mangler på mange måter. Og da tenker jeg at da må vi kanskje litt mer nedover i systemene bare
gro noe som spirer oppover og treffer disse her som sitter i posisjon til å ta større grep. Det er nesten som å stå med en ropart og håpe at noen har regnsatt. De kronikkene vi skrev for kommunehelsepanelet i Dagens Medisin, det er min kollega her som også er kommuneoverlege,
Det var jo bare om det her. Det var jo bare det vi skrev om. For vi tenkte at i dagens medisin treffer vi jo helsepersonell, og kanskje treffer man også folk oppe i systemet. Sånn at når vi fikk muligheten, så var det det vi skrev om. Og de ga oss jo tilbakemelding om at det var veldig bra, for det var ikke så mye fokus på det. Ellers det drukne i det evige behandlingen.
Så vi prøver jo. Og så tenker jeg, hvis man får til noen gode eksempelkommuner rundt omkring, så vil det jo gro. Som får det til. Ja, og der ser jeg jo helt for meg...
at det er stor mulighet for at din kommune blir en foregangskommune på dette her. Ja, det hadde vært en drøm altså. Vi skal, ja, vi står akkurat nå i starten og tenker å få dreget i gang det her i kommunen, så jeg håper at
at det blir tatt godt imot. Jeg ser at det er større interesse for folkehelse blant politikere nå enn det har vært før. Så det skjer ting, for det er jo en modningsprosess. Folkehelseloven kom i 2011, så det er bare 12 år siden. Og det er ikke så lenge i lov sammenheng før en lov kommer til den er godt etablert. Så jeg tror jo at nå er tida moden.
viktig jobb du gjør det er helt klart og så er det litt som du sier at det
tiden nå jeg blir moden for dette her, og så gleder jeg meg veldig til å se hva du finner på videre, for det er at det gnisterer noe lidenskap i øynene dine når du snakker om dette her. Jeg skulle ønske at alle kunne sett det. For her er det ikke jeg som kommer til å gi seg med det første på dette her. Nei, det er altså helt sikkert det er
Det er jo veldig meningsfullt. Det gir jo veldig mening å få lov å være med og bidra. Sånn var det litt i pandemien også. Folk sa at det ikke er slitsomt. Men jeg hadde jo en jobb. Mange mistet jobben. Så det å få lov å være med og bidra til noe som er større enn deg selv, det er veldig meningsfullt. Ja, det er det. Og så...
Hva gjør vi nå da for å ha noen tips med hvordan vi skal bevege oss mer? Hvordan skal vi få tag i den hverdagsaktiviteten som enkelt individ? Jeg tenkte jo når jeg var syk at det er ikke vits å gå hvis jeg bare klarer å gå en halv kilometer. Det har jo ingen mening, men nå vet jeg jo at det har det. Så det er bare å sette den ene foten foran den andre.
starte om så inne i huset. Og så ser du om du kommer i gang igjen og får tall på deg skoene. Og så tenker du at jeg trenger bare å gå rundt i gata her. Og så ser du for ofte når man da kommer seg i gang, så går man jo litt mer. Og det er ikke mer enn 20 minutter rolig gang i hverdag. Så har du nådd målet. Sannsynlig som helsedirektorat har sagt. Og det er
Det er jo kanskje en kilometer det. Så jeg har det som løyper på en kilometer som jeg går når jeg ikke orker å gå. Men da tenker jeg at da har jeg en sånn liten nødutgang. Alltid så orker jeg ikke å gå. Og det er en ærlig sak. Men jeg prøver å få de her 150 minutterne i uka. Med min grad av utmattelse. Og da kan jeg ikke bestandig gå så fort. Men jeg kan gå. Og hvis du enda går og så prøver du å være litt i stedet der du er og ikke tenker så mye...
prestasjon. At du tar inn det du ser, det du hører, det du føler, kjenner, fotene ned mot bakken og lyset inn på øynene, så får du en nærværseffekt i tillegg som er veldig god. Jeg tror at når du opplever det noen gang, så vil det i seg selv stimulere til at du går flere ganger. Veldig godt tips. Det er
For det er det det handler om, å bare komme seg litt i bevegelse, og bunne da, hvis det er helt vanskelig, bunne og krøll på tærne, og vipp litt på dem, bare å si beskjed til kroppen at nå kommer det noe her som er godt for deg. Og også det du nevner med nærvær, og det å være til stede, og der er jo du så god for en av de tingene som du gjør, er jo, sant,
Ta med deg et kamera, eller nå har de fleste også kamera på mobilen, for å øve seg på hvert sted. Skikk til noe du kanskje kan ta bilder av, som gleder deg, og til og med kan glede noen andre. For det er mange måter å finne inspirasjon og motivasjon på for å komme seg ut. Ja, det er helt sant.
Jeg har bare mobilen, jeg tar bare bilder med den, for den er mer bestandig. Det er også motiverende. Når du er mer til stede, så ser du jo naturen på en annen måte, og tar den inn på en annen måte. Da hender det ofte med mange, at man får lyst til å ta bilder. For det at du får den gode følelsen som du har lyst til å formidle.
Du ser jo ofte det som blir lagt ut på sosiale medier, er jo veldig ofte fra folk som går tur. Og det er neppe tilfeldig. Jeg tror det gjør noe skikkelig godt med oss
Man tenker jo at det er veldig god å ta bilder heller, man kan jo leke seg litt. Det er jo så gode kameraer i dag med sånne autoinnstillinger, så bildene blir noe god nok. Ja, det gjør det. Og så et tips der for å ikke bli lokket inn i mobilens verden da hvis man bruker den. Ta den på flymodus, så det er bare kameraer som skal brukes. Nettopp. Forstår det da ti meldinger på Instagram, så er det fort gjort å bli forledet inn der i stedet for å være til stede.
Så det kan være et godt tips å bruke. Ja, et godt tips i livet, tenker jeg. Ja, det er det. Og for min del så har det vært jeg har begynt
begynte å sykle, og det satt lenge til og fra jobb, satt lenge i meg, for jeg i ugangspunktet var ikke så glad i å sykle, og så hadde jeg litt frykt på å tenke om jeg får migrene, og så kommer jeg ikke hjem, så mye sånn, så da har jeg tilpasset litt til mitt liv med at jeg har en elsykkel, så er formen god, så har jeg lite hjelp, og er formen litt dårligere noen ganger, og jeg er like trøtt i den våkenett med barn, så får jeg dra hjelpen, og
Og det er så nydelig å sykle til og fra jobb, da får jeg dagslys og får bevegt meg. Jeg sykler gjennom delvis en park, så jeg får være litt i naturen. Så litt sånne små ting å tilrettelegge for daglig bevegelse også, kan være så viktig.
Så det der å prøve seg litt frem i, hvordan kan jeg få beveget meg litt mer? Og det er akkurat en ting du tenkte, for nå jobber jeg i et gammelt bygg, og der er trappeoppgangen veldig grå og trist, og frist, det er ikke innbydende. Så der er, ja, det fikk meg til å tenke på, for de nye byggene som bygges i dag, så er det nesten trappen det smykke i bygget, som gir en sånn god følelse. Så det...
Ja, det fikk meg virkelig til å glede meg over. Så kanskje de skulle fått inn noen kunstnere og malt de trapperne her og gjort den litt sånn spennende. Ja, det er mye man kan gjøre. Det har sikkert skjedd i videoene hvor man merker å lede folk til å velge trappe foran rulletrapp, for eksempel. Så jeg pleier jo da å avslutte med om du har tre helsetips?
Som en oppsummering på det vi har snakket om i dag. Ja, det har jeg. Jeg tenker tips nummer en er bare vær i bevegelse. Rett og slett hver dag, på en eller annen måte. Finn hva som passer inn i ditt liv, der du er. For det er forskjellig fra hva livsfasen man er i. Men vær i bevegelse.
Og så er det det som jeg synes er kjempeviktig, og det er å ta godt vare på de nære relasjonene. For det at de har så mye å si for livskvaliteten. Du kan bevege deg alt du vil, men har du ingen gode relasjoner, så har du ikke god helse likevel. Så det er nummer to. Og nummer tre, da løfter jeg det til samfunnsnivå. Bruk stemmeretten din. Jeg tenker at sett deg inn i hva som er partiet som vil noe for folkehelsa.
og stemme på dem. Vi må ha noen parti som vil gjøre noe på samfunnsnivå for folkehelsa. Helt enig. Bra. Tre tips på slutten der. Skikkelig. Vi trenger et løft.
Og så kan vi bunne og heie litt, og tenker jeg, hvis det er noen du vet sitter litt mye, inviterer de med til å bevege seg litt, eller bare sitte ut i naturen, bare det er en god start. Eller løfte en arm på en måte som du ikke pleier å løfte den på, bare gi tilgang til å få kjenne på at det faktisk er en bevegelse, gjør meg godt.
En tar på musikk og danser litt hjemme, eller rister litt løs. Får gang på sirkulasjonen også. Så synes du at det virker overveldende, og måtte gå da 20 minutter. Begynn med et halvt minutt. Begynn i det små, for å bare få kjenne litt at kanskje dette var litt godt for meg. Til å friste til litt mer. Så et skritt er bedre enn ingenting. En fot foran den andre, da kommer du langt.
Tusen hjertelig takk for at du ville være gjest. Jeg skal ærlig innrømme at jeg synes det er en ære at det var her du valgte å si ja til å være med. Det har vært en kjempefin prat, og jeg håper at
Det oppleves som å ha vært litt innenfor bykomfortzonen. Ja, det ble veldig fort komfortabelt å snakke med deg. Og jeg er veldig ydmyk over at jeg fikk lov å... At du ville ha meg inn. Jeg fikk jo sjokk når du spurte. Men det har vært en skikkelig fin opplevelse. Å, det var godt å høre. Tusen takk, og så takker jeg deg som har lyttet. Velkommen tilbake igjen til Helstipspodden.