Hallo, kan vi snart underbreke? Vi er Katrin og Tommy Wosch og vi har en podcast, men ikke noen podcast, men vi har den eneste podcast i verden som oppfører to følger om dagen. Det er en hel del ting som er enkelte. Vi er et e-paar som har en daglig podcast som det er to ganger i dag, en gang om fem om morgenen, en gang om fem om morgenen. Vår podcast heter Ab 17. Vanskelig daglig, og det er lett å merke, altså alltid ab 5. Altså alle 12 stund. Hør dere selv an, dere er fantastiske.
Teksting av Nicolai Winther
Velkommen til interiørrådet da, kjære lytter og kjære Tone Kroken. Hei, hei. Du lever, er i beste velgående. Her sitter jeg og gleder meg til å være sammen med deg. Jeg gleder meg selv. Jeg er ikke vanskelig å glede seg. Bare jeg skal møte deg, så føler jeg dagen skinner litt. Eller må tulle litt med deg. Men hjemme hos deg blir du antalt alltid med etternavn av datteren min, Henne. Ja.
Mamma, skal du møte Tone Kroken? Ja, jeg skal det. Så du er Tone Kroken for meg, ikke bare Tone, det skal du vite. Det er veldig få andre som omtales med forrøyter da. Det er gøy. Jeg er litt som i militæret, eller hva man skal si. Vi har en episode som jeg gleder oss til å ha, fordi vi har nemlig tenkt litt på hva kan være gøy
og hente opp av inspirasjon som man kan kose seg med hjemme, og som kan få litt sett i gang ideprosesser, og bare fylle opp det visuelle minnekortet oppi nøtta. Og da, kjære lytter, har vi tenkt filmer og tv-serier som inspirerer oss maksimalus på interiør og atmosfære.
For det er et sablakult univers, Tone. Å, det er helt nydelig. Det er så estetisk vakkert, og man blir bare tatt med inn i en film. Ja, og vi har jo tenkt, det er vanskelig å ta ting man ikke liker, på en måte, og så se forbi. Vi har jo tatt ting vi synes er kult å se på, og som vi har god minne fra, selv om det finnes uendelig mye der ute som på en måte kunne svart på denne briefen, så har jo vi tatt
vår lille godte pose da for at det ikke skal bli alt for langt, ikke for uhåndterlig og hverken Tone eller jeg er filmvitere så bær over med oss dette har vi gjort på snekkere sammen ut fra hva vi synes er rett og slett visuelle godbiter som gir oss masse følelser ja
Og det her har vært sånn kikk, det her har vært sånn inspirasjonskikk for meg. Disse filmene jeg har valgt ut, de er mine absolute favoritter på interiørfronten, og på det der å bli tatt inn i et nytt univers. Ja, og det synes jeg er så kult med, det diskuterte vi også tidligere, Tone, du og jeg, før podden, at det er jo ikke bare at det skal se ellevilt rått ut, eller at det skal se ut på en bestemt måte, det er også det der med,
den subtile følelsen av å bare ville inn, eller føle at du er med. For det er kunsten, tenker jeg, at det ikke bare er sånn, oi, en...
helt rosa film eller en helt grønn film, det er ikke liksom bare det det handler liksom om helheten atmosfæren, for det er sånn som Barbie-filmen, når den kom så måtte jeg jo gå og se den, for alle snakket om set-designen ja, det er jo en rosa film, kan vi si det er en rosa film, altså, og det var sånn jeg var ikke veldig det var ikke en film som ga meg noen ting jeg fikk ikke den der hjerteslo ikke fortere når de hadde sett designen eller interiøret da, i filmen
For meg så var det... Det var fint og flott, men det var litt for riktig og ordentlig. Jeg føler ikke at man hadde brukt følelsesvide sitt eller registret inn i den filmen. Man hadde gjort alt riktig. Og så kan man jo si sånn, på en måte så er det litt sånn plastic-fantastic og litt...
så kanskje det på et vis fungerte, men det er ikke den filmen du løfter opp av minneboka di. Nei, absolutt ikke. Det er et godt eksempel, for tydeligere produksjonsdesign eller setdesign, det har vi sjeldent sett i nyere tid. Der var jo alt. Riktig. Alt var helt perfekt. Men har du noen tidlige minne, forresten, av noe du husker som gjorde litt inntrykk på deg som...
Når du ikke hadde sett så sinnssykt mye på TV og film. Ja, for når jeg var liten, jeg tror det første jeg husker er Vi på saltkrakken. Det var helheten. De hadde så gode hjem, det var så koselig. Jeg ville alltid bli med Annika inn og spise kakelid, drikke saft. Hun hadde sånne små, korte shorts, søte små genser eller søte småkjoler. Jeg drømte om å være Annika, og at lillebroren min skulle bli Tommy. Ja, sånn.
Jeg er enig. Så vi den senga og det sengetøy? Det er litt dit vi skal nå, er det ikke det? Vi skal kanskje til saltkrokken, eller hva vet jeg, kanskje du har det på lista. Men
Jeg jammer meg, og det er helt enig. Jeg fikk samme følelsen. Men din, hva var din preferanse? Vi snakket om, jeg fikk jo det å så Pippi, som du også fikk. Ja, Pippi elsker jeg, det rosa huset. Herregud. Og det var så rotete, og det var så charmerende, det var sånn personlighet. Man så at det var Pippi og skipperpappene som bodde der. Gjett om jeg hadde lyst på gult og rosa hus, da. Ja, ja, ja.
Og det er jo 100 generasjoner som har sett den 70-tallet. Et av de første husene jeg kjøpte var et gammelt sveitserhus, som jeg kjøpte sammen med en veninne. Kristin, hun er kunstner, og vi var sånn «Hvilket hus er det vi husker best?» Som er kjempeskjørt. «Jo, det er Pippi sitt rosa hus!»
Så vi lurte på om vi skulle male huset. Det var kjempesvært på Høvik, kjempesvært sveitsrus. Så var det sånn, skal vi ta rosa? Men det endte opp med gult. Men det var Pippi-inspirert, så det ble gult med blå kanter. Å, så køy! Eller listra, sånn karmer. Dette visste ikke jeg noen ting om, ja. Det var veldig koselig. Det var alle, å, det er dere som har det gule huset med de blå kantene. Ja, der ser man. Det er liksom det der...
Det er å hente inn og bruke, kjenne litt på hva som har skapt godfølelsen, ha noen gode assosiasjoner, og jettemange andre fikk den gode assosiasjonen. Den ble en liten lykkepille, det nabolaget, tenker jeg. Ja, de gjorde det. Det er det som er målet, folkens. Hent opp og bruk og spill på følelser. Det føler jeg faktisk er noe av det som overordnet er noe av det beste tipset jeg har fått fra deg. Det er å gå for godfølelsen. Ja, ja.
Jeg har jo sett og tenkt litt da. Jeg har sett på lista mye over ting jeg har blitt inspirert av, så er det veldig mye slott- og rikmannsliv. Det må jeg bare ta på. Det ble plutselig veldig avslørende. Det er det jeg sier. Hun som akkurat er flyttet til Norsjøen. Når du kom med saltkrokken, så tenkte jeg at det er jo dit jeg skulle. Det var ikke noe småhus. Det kunne jeg hatt, grunnen til at jeg har...
Jeg tror kanskje det er fordi jeg drømmer om litt sånn luksuriøs sommerferie, kanskje. Også at jeg er liksom i den modusen. Og så kommer jeg på, jeg har noen ting på lista. Jeg kan ta den, kanskje den første filmen da, som jeg tenker er, hvis man ikke har sett den, eller hvis man har sett den for lenge siden, så vil jeg trekke den frem som en sånn skikkelig visuell godbit, uten at den er ganske subtil i kommunikasjonen sin. Men alt er kvalitet.
Oi, nå er jeg spent. Det er den ultimate sommerferiefilmen, vil jeg si, med en ubehagelig undertone. Det er The Talented Mr. Ripley, og da mener jeg filmen fra 1999. Nå er det jo en serie ute. Den er svart-hvit, det er det jeg har fått med meg, og mange digger den. Samme historie, men nye rapping, for å si det sånn. Jeg snakker om den med filmen, rett og slett, med Matt Damon i hovedrollen, og Drew
Jude Law er der, det trekker ikke ned. Altså, der var han kjempekjekk i den filmen. Altså, jeg måtte se, jeg måtte spole frem og tilbake. Men det er det som er med den filmen, Tone. Det er sånn, den ser så
idiotbra ut, liksom. Jeg har lyst til å være Gwyneth Paltrow. Alle antrekningene hennes er sånn, sånn vil jeg se ut på ferie. Dette vil jeg ha, dette vil jeg ha. Og jeg skjønner jo på en måte hele historien som handler om at Matt Damon ønsker seg et liv han ikke har. Og her kommer poenget. Det understrekes av alle miljøene han er i, hvis du skjønner. Alle bildene i filmen underbygger den historien. At han vil være noen han aspirerer mot nå. Og da mesker vi oss i
britiske overklasse på ferie i Italia.
Ikke overraskende, så er det jo bare veldig luksuriøst, men på den avslappet, effortless måten. De omgir seg bare med kvalitet på alle fronter. Så naturlig ekte, liksom. Ja, veldig kvalmende selvfølgelig. Men jeg kan si, og jeg har sett Tone, at når jeg googlet meg litt opp, bare for å minne meg selv om hva jeg liker der, så ser jeg jo at på The Internet så er jo denne filmen
absolutt oppdaget på den måten. Jeg har skrevet så mange gøye blogger og innlegg om nettopp hvordan dette er gjort, og hvorfor det funker så godt. Det bygger opp under historien, og vi som sitter og ser på blir jo helt sånn, vi vil jo også leve det livet. Vi vil også være der. Vi vurderer faktisk å drepe noen for å få det. Og jeg har skjønt at han som har lagd, som står for denne produksjonsdesign-
produksjonsdesignet. Han er ingen hvem som helst. Han har gjort masse. Roy Walker har jeg skjønt at han heter. Og han har også gjort The Shining. Oi! Med Stanley Kubrick som sikkert hadde en finger med i spillet på det visuelle der, selvfølgelig. Men det er også en filmtone. En klassiker. Ja, som et stort tomt hotell. Ja.
Som for å si er veldig, veldig kult, men det er jo inspirasjon i den også. Sett designen der er helt vild. Den gjør så mye av filmen. En ekonisk film. Helt fantastisk. Men The Shining gir oss jo uhygge. Det gjør jo kanskje The Talented Mr. Ripley også, selv om den i større grad er en sånn interiør-inspirasjonsfilm, da vil jeg si. Det er sommer på sitt mest lyksige, på sitt lekkeste, og jeg vil også bare skyte inn at
Når Matt Damon begynner å snøre seg rundt han, for det går ikke hele veien, da er det også subtilt nok, så måten han blir avslørt på, er at han ikke har
smaken, hvis du skjønner. Han har ikke det korrekte. Han bommer på sånne små ting. Han bommer når han har kjøpt seg en liten skulptur og tatt på seg noen klær som han ikke bare har... Da blir det feil. Og det synes jeg er så gøy. For det er sånn... Det er sånne små, dekadente ting. Sånne bittesmå detaljer. Ja, og sånn er det jo med interiør også. At det er liksom...
Det ligger i detaljene. Du kan kjøpe noe dyrt, men... Og så kan det bli feil. Ja, så kan det bli så feil. Jeg kan flotte meg. Jeg kan flotte meg veldig, så kommer Tone hjem og sier sånn, den tar du bort. Sånn var det for Matt Damon og Mr. Ripley også. Så den filmen, mener jeg, er en sånn stilstudie da. Ja, enig. Både på klær og intervjuer. Og det er vel...
Ja, du får bare alt i en sånn herlig superpakke, som jeg har på å si copy-paste inn i eget liv. Uten å få det til deg, men jeg blir virkelig inspirert av det. Skal jeg fortelle hva min nummer er nå? Ja! Altså, det er en film. Jeg...
Den sitter sånn inn i hodet mitt På veldig mye jeg jobber med Så går jeg alltid tilbake til den filmen Det er Maria Antonette Det er 2006-utgaven Av Coppola sin utgave Åh, du Jeg er jo ikke en ungfole selv Men den, Tone Den gjorde inntrykk på meg altså Det er rock'n'roll Er det ikke barokkenroll? Det er barokkenroll, ja Hahaha
Det er jo ekte barokkenroll. Fantastisk. Ja, fy fader. Fordi det er jo da historien om Marie Antoinette, og hun fremstilles jo på en måte som en sånn moderne teenager, liksom, i dette elleville universet. Ja. Og så er det liksom, det er makroner og parikker og silkeskjoler og gull. Altså, det er.
Han blir jo helt ør. Ja, ja, ja. Det er helt fantastisk. Og så er det i tillegg, det er ikke bare kostymene, det er ikke bare tea-timing, men det er liksom måten set-designen er på her. Hun sitter i et badekar i et slott på hver seg. Det er så svært, det er så spektakulært det rommet. Og så er det bare et badekar. Og hun sitter der, og det ser ikke tomt ut i rommet i det hele tatt. Det ser så levende ut. Det er helt fantastisk.
Det er så immerig effektfullt. For meg var den filmen jeg helt enig med, det er også en sånn nøkkelfilm for å på en måte gjøre den elleville epoken og det slottslivet der tilgjengelig. Plutselig forstod jeg liksom, og det...
Tror jeg kanskje er noe av det jeg liker mest når alt, på en måte også kostymene selvfølgelig, alt henger jo sammen her, men liksom hele det visuelle uttrykket i filmen åpner noen dører som du bare ikke liksom har gått inn for da. Så det synes jeg absolutt, du har den på lista øverst, jeg melder meg på ja, for jeg elsker den filmen jeg har så.
Og jeg må jo også si at Sofia Coppola, alle filmene hun har gjort, har fantastisk settdesign. Men ja, jeg føler at det går igjen i filmene hennes. Det er settdesignen liksom, den er helt fantastisk. Den er helt sånn egenartig, for du har jo snakket varmt om den... Lost in Translation. Den er også helt fantastisk. Den har også et helt annet visuelt uttrykk og en helt annen historie selvfølgelig, men tydelig...
og veldig sånn universfølelse som bare sitter. Men det som er med Marie Antoinette er jo at det var så, det er det der rock'n'roll kombinert med barokken, og det er dekadent, det er ikke harri liksom, overhodet ikke, og det er bare pasteller. Det å få til pasteller til å bli eksklusivt lekkert, det er liksom en, det er en, man kan tro det høres enkelt ut, men det er ikke det, og det å fylle svære rom i sånne enorme
studiosettinger. Og en annen ting, og nettopp det synes jeg er så kult at du sier, og også at historien
Ikke drukner i setten. For det synes jeg er godt gjort med en sånn film som den der, som er så voldsomt visuell. Men likevel så er du veldig nær Kirsten Dunst, liksom, som varianten. Og det elsker jeg. Når du får den der dobbelt. Fordi både du og jeg, vi kunne jo nevnt en million filmer som på en måte bare ser amazing ut, men hvor det ikke er noe sånn den følelsen kommer ikke likevel.
Så nå har du valgt noe som man får begge deler av. Og så tenkte jeg å spørre, for det har jeg lurt litt på, er du ikke litt enig med meg at noen ganger så ser man jo sånn, du nevnte jo Astrid Lindgren innledningsvis da, men for eksempel Madikken. Den er jo lagt til Sverige tidlig 1900-tall, tenker jeg.
Men den har jo også veldig mye 80-tallsetik i seg. Det synes jeg er så morsomt. Og corny, hvordan man liksom sniker inn. Er du ikke enig? Man ser jo det. Husker du, jeg har jo veldig sterke minner fra Camilla og Tyven. Mange med meg. Ikke?
Og der har du noe av den norske sommeren. Herregud, det er Morten Harket. Det er så mye deilig i den filmen. Herregud, den må jeg nesten hente opp igjen. Ja, vi må nesten se den om igjen. Den får jeg lyst til å se. Dennis Storhøi. Altså, hallo. Hvor kjekk er ikke han her? Altså, den filmen, han er bare helt uimotståelig, spør det meg. Den ville vi hent opp, for deg som er på interiør. Og det er Dennis Storhøi og Morten Harket. Nei.
Det er bare å slå til. Men den er også et eksempel på lagt i en epoke hvor produksjonsåret skinner gjennom. Og sånn tror jeg egentlig det må være. Det er sånn man føler at det er gjort. Selv om det er lett å le litt av, men du får aldri en historisk film som er sånn «Åja, når er denne lagd?» Det er helt umulig å se. Altså, du ser jo om det er 70-tallet, 90-tallet, eller...
Men det er kanskje greit? Jeg synes det er veldig greit. Man må ha en take på det. Man må ha sin egen signatur og lage ting til sitt eget. Og det er jo derfor vi husker disse filmene. Det er fordi de har fått sitt eget uttrykk.
Ukas annonsør er Bohus. Du bytter sofa oftere enn folk flest. Det vil jeg påstå, Lasse. Det er 100% sant. Men det er jo ikke så rart jeg designer sofaer for Bohus. Det gjør du. Jeg har min egen kolleksjon hos Bohus. Det er jeg så stolt av. Den heter Bohus Exclusive by Tone Kroken. Og jeg elsker kløpsofaen din. Nei, men så bra, Lasse. Helt på ekte. Og så er det en annen kolleksjon hos Bohus.
Å, det er så gøy! Og den har jeg jo nå sett hos deg i kanskje fire forskjellige farger. Ja! I hvert fall lyseblå, rosa, en litt sånn hvit, og kanskje en sånn brun. Den som en dikter har. Ja, helt riktig. Den er veldig fin. Fantastisk. Du har altså designet bord, tepper. Deilige, tjukke bord.
Magic-bor. De ble så fine, Lasse. Ja, det er kult. Du har sett de, og de har det hjemme. De er kjempefine. Og nå har du da kløbsofa, du har socialsofa, som er litt sånn mykere og litt mer sånn, hva vil du kalle den stilen? Ja, for de som ikke vil ha den streit,
moderne looken. De som vil ha det, den er moderne, den er veldig god å sitte i. Jeg har den selv hjemme akkurat nå, for jeg elsker å sitte i den. Kjempegod å sitte i. Putene er løst, det skal være litt fluffy. Det er litt mer sånn egenart og personlighet over den sofaen. Veldig fin den også. Ja.
Men er det noen mulighet for å få dette litt billigere nå i sommer? Ja da, Lasse. Vi er så heldige på akkurat nå. Ut uke 29 er det 20% rabatt på hele kolleksjonen min. Bois eksklusivt by Tone Kroken. Rått. Og det er til og med uten rabattkode. Tenk på det. Du kan bare gå i den nærmeste boisbutikken din. Eller du kan gå inn på bois.no. Du kan google på Tone Kroken der. Og så finner du hele kolleksjonen min. Og det begynner å bli et stort spektre av varer, altså. Ja.
Og har du ikke sett sofaen etter Tone Kruken, så vil jeg bare anbefale på det sterkeste å gjøre det. Å, så glad jeg blir nå, Lasse. God sommer! God sommer!
Kan jeg ta en liten sånn miniserie? Ja! Som jeg føler kanskje noen som har litt ærn å vare ikke har sett. Kanskje ikke du heller, Tone. Så er det bare hjemme og skru på domboksen. Fordi det er en serie som heter Patrick Melrose. Ja! Ja, den gikk, det er noen år siden nå. Den er fortsatt like aktuell. Nå har jeg sjekket. Den er til lengre på Viaplay for eksempel. Den har flyttet seg litt rundt, sånn er det jo. Vi har mange abonnementer rundt omkring nå.
bytter plass. Men det er han som mange liker, han der Cumberbatch, vet du, han som har spilt det. Han har hoveddraget, så vet du at det funker. Og så er det laget på en britisk romanserie som jeg faktisk har lest, bare for å skryte litt på det. Men grunnen til at jeg trodde ikke det skulle bli så kult i en filmatisering, og så ble det bare helt eldrevilt bra. Ja.
Det er også britisk overklasse som jeg vender tilbake til på et litt sånn freudiansk idiotnivå her, føler jeg. Jeg føler jeg avslører meg selv. Nei, nei, nei, det er helt greit. Men den er lagt også til, der igjen det er litt sånn feriegreiene som spiller inn. Det er sånn drepende hett i et kjempevakkert sånn fransk slott som de har som ferieeinde av noen overklasse-
En super dysfunksjonell overklassefamilie. Så der har du på en måte anslaget verdens slemmeste pappa og vår venn Patrick Melrose som sønn. Vi følger han fra han er liten til han blir helt fucka ungvoksen. Og moren er en sånn, hun er amerikansk, pillemissbrukende, alkoholisert stakkar, men også med en herlig klestil, må jeg bare si. Haha.
Så gøy, nå får jeg lyst til å se på den da, den har ikke jeg sett. Ja, og her er det liksom det som jeg blir veldig tatt av, er liksom jeg tror på alle interiørene, jeg tror på alt liksom de omgir seg med. Det føles ikke sånn det føles ikke som kostymer, skjønner du hva jeg mener? Det føles ikke som alt ser bare så ekte ut, og det er så sanselig, det er sånn
Du høres i rissene, du ser det er tung grønn fløyel, det er vakre utebord, det er fiken som faller ned, moden fiken som tråkkes på, du lukter søtt av hele serien. Ekstremt sterke scener, stemning og dette universet du føler liksom...
Både at du kunne gjerne vært en del av, men som du også får sånn «Åh, jeg er glad jeg slipper». Den satte meg veldig, følelsene mine i sving når jeg så den. Gjorde skikkelig inntrykk. Det er noen nøkkelscener der som er, jeg vil ikke røpe det faktisk, fordi det er så noe av det verste jeg har sett. Nei? Jo, jo, helt forferdelig. Åh!
Og alt det vonde skjer i de vakreste omgivelser, og det er spennende. Da får man den følelsen av slemme ting, snille ting, vakre omgivelser, stygge omgivelser. Det er spennende når det står i kontrast, synes jeg. Og det gjør det egentlig i de tingene jeg har nevnt til nå. Men du, når du begynte å snakke om sommer,
lang, deilig sommer. Så kom jeg til å tenke på en av de andre favorittene mine, Call Me By Your Name. Å, herregud, Tone! Det er jo helt på merke! Det er sommer. Å, den er så vakker. Den er, om man ikke har sett den, så er det bare... Den må man se. Den er fantastisk, og den set-designen der, jeg elsker den. Den er så neppa,
den er så rolig, estetisk. Ja, for her er du, det digger jeg at du sier, for det trenger jo ikke å være, selv om jeg nå kommer utelukkende, velger voldsomme greier. Ja, du hadde varianten. Jeg hadde det da. Men det også er, jeg finner så mye inspirasjon når du nevner den filmen, som bare har den der ekstreme stemningen som du sier. Det er ikke noe pompøst, men du bare, åh. Det er godt, det er det stemmen vil være. Det er så deilig, det er så nepp, og
og det er så italiensk, så ekte, så tilstede. Man får en sånn tilstedefølelse av tilstedeværelse i den filmen. Så jeg føler nesten at jeg sitter og snakker med de noen ganger. Det er helt fantastisk, og hagen er så poetisk. Den er eventyrlig enkel og eventyrlig vakker. Har du noen gang sett ting på film og tenkt sånn, åh, akkurat,
Det der har jeg lyst til igjen. Ja, som vil jeg skal ha da også. Den hagen, den settingen. Og da skjønner man også at man trenger ikke så mange ting. Man trenger ikke... Man trenger gode ting, ordentlige ting, som bare skal være stort nok. Bordet må være kraftig nok. Det er liksom...
Det er mer formatet på bordet, at det ikke skal være lite og spinkelt. Det er sånne ting som jeg lærer når jeg ser på film, at det bordet er kraftig nok til å tåle det uterommet.
For det tenkte jeg å stille deg det spørsmålet. Hva kan vi lære av å se filmer som blir veldig visuelt stimulerte? Da kan du se hvordan de har innredd kjøkkenet hvis du faller for det for eksempel. Tenk hva de har gjort her som fanget blikket ditt. Jo, det var kanskje at den kokkjøkkenøya der, den er bare et gammelt bord fra Italia. Det er bare et gammelt, tjukt bord.
Jeg har en annen film fra Italia som jeg må nevne i samme slengen. Vi kommer oss jo til Italia flere ganger her i disse tipsene. Vi elsker jo Italia her, ved siden av Frankrike da, men House of Gucci. Å ja! Det er en film som for meg allerede er en klassiker. Visuell godtepose kan vi kanskje bare label den med. Mye mer pompøs enn Call Me By Your Name. Ja.
Det er rett og slett historien om familien Gucci. Ja, filmen synes jeg er helt fantastisk. Jeg skal hvertfall se den en gang til denne sommeren. Det er en film som gir meg så mye. Historien er fantastisk med måten filmen å sette seg nær på. Her har du også de der svære, kraftige slottene. Det er masse svære rom. Du har kontorene deres som er helt amazing. Og så er det den der gøye, jeg har ikke sett
jeg har faktisk vært en av de som har den på lista og ikke har sett den enda. Og så har jeg sett så mye som har gjort litt inntrykk. Så den tonen, den må jeg jo se. Du må se den, du kommer til å bli så glad. Den er helt fantastisk. Og så ser jeg at jeg allerede liker den der, jeg har på å si litt glorete på den riktige måten
Altså de italienske, voldsomme, historiske interiørene kombinert med den 70-tallsetikken. Det er så gøy, og det er 70-tallet også. Så jeg føler for deg... Og det er jeg så gira på. Det er så trendy akkurat nå. For den merchen der er jo helt amazing. Det er jo sånn vi elsker å ha det nå, å snakke om personlighet, snakke om å bo og leve med personlighet.
Det tror jeg kanskje er noe av det jeg har notert meg med denne episoden her, som jeg tenkte er litt gøy å få fram, det er jo at du på en måte får sett universer som ikke er ekte hjem. De er jo stiliserte, eller man har vært på masse steder og satt sammen og fått til skapt uttrykk, lagd universer som
som vi på en måte ikke finner hos vennene våre eller i interiørmagasinet. Så det er den ekstra dimensjonen som er så gøy. Ja, det er så gøy. For det setter fantasien i sving også. Fint.
film gir veldig mye. Og så gjør det jo ikke akkurat noe med Adam Driver. Nei, overhodet ikke. Det er gøy nå, både den historien og Adam Driver. To klasseskuespillere har vært i sitt segment. Kunne jeg tatt inn tid av flytonet? Jeg synes vi
nå nevner jeg kanskje noe som er meget selvfølgelig, men jeg har to tips til, og da skal jeg være litt raskere. Jeg synes The Crown, seks sesonger av The Crown. Jeg blir stum. Det er så fantastisk. Jeg har aldri sett noe som minner om noe så komplekst, og så historiefortellende over lang tid. Jeg tenker nesten at
Det er et stilstudie. Du får både klær og interiør, og så får du et innblikk i et univers som er helt i stor grad lukka, og så er det noe vi husker, og noe vi har sett. Så det er en spennende kombinasjon av å få følge en kronologi, både på kostyme og interiør. Jeg faktisk lærer ganske mye. Man ser litt sånn, åja, dette er litt sånn...
og så får du noen sånne, du har kanskje noen nøkkelreferanser til noen bilder du har sett som blir satt i en sammenheng. Det er skikkelig lærerikt, hvis man kan si det på den måten. Det er det, og i tillegg så er det fantastisk å se Jeg synes hvertfall de tre første sesongene tror jeg kanskje gjorde sterkest inntrykk, og så har det blitt litt
Vanskeligere jo nærmere vårtid det kommer, det er jo så typisk da. Det var veldig troverdig med det vi ikke har opplevd, og så er det litt vanskeligere med Diana egentlig. Jeg datt litt av da, jeg gjorde det selv. Interessen fanget meg ikke like godt, fordi det ble ikke så historisk, det ble mer gossip på en måte, og det er ikke like stas. Men kan vi ikke si i hvert fall at de tre første sesongene er liksom, hva vi kaller det, pensum eller? Altså det er helt fantastisk, ja. Ja.
Og så slenger jeg inn en film og en serie til, bare for å holde meg på interiør og miljøtron. Du nevnte House of Gucci. Jeg tenker A Single Man med Tom Ford, som bak regispakene, skulle jeg til å si nå. Det er feil ordbruk, men Tom Ford, andre regi.
Og hvis man er svak for et klassisk 60-tallsunivers, så er den verdt å se.
utelukkende på grunn av det. Og så har jeg snappet opp før vi begynte på det, så jeg har i hvert fall lest, mulig det er feil, men det gir mening at de som jobbet med produksjonsdesignen på A Single Man er de samme som har jobbet med den serien som heter Mad Men, som mange kjenner igjen. Som jeg elsker. Ja, og som har noe av det samme, altså den der
Den lange fortellingen om, der begynner Mad Men riktig nok 50-tallet, men også mye 60-tallet. Du får den stilstudien med gode historier. Og klærne. Alt henger sammen. Man skjønner klærne når man ser sette seg. Det er jo som det nærmeste jeg har vært opp, nesten blir litt sånn. At ikke jeg ble født da?
født da liksom. Nei, det er en ting med at jeg kanskje kunne blitt litt sånn rockabilt. Skjønner du? At jeg kunne tatt meg en sånn drakt kjole og fått litt sånn høyt hår. Jeg stoppet i tide. Men det ser jo amazing ut der. Jeg må skyte inn litt, fordi under covid så barna mine som er ganske...
De gikk vel på videregående. Vet du hva vi gjorde under Mad Men? Jo, dere hadde et eller annet sånt. Ja, vi hadde Mad Men en kveld. Ja, selvfølgelig. Og det var sånn, vi hadde vært våre kvelder basert på filmer, og da måtte vi kle oss opp som filmen. Så det var sønnen min som valgte Mad Men, og det var sånn, vi måtte ha blyantkjørt. Ja, selvfølgelig, blyantkjørt. Vi måtte jo ha noen vittige eyeliner, og vi hadde satt opp hår i sånne høysåter, og hadde det så gøy, altså. Ble du fin? Jeg ble innskyldig.
innmari fin. Han blir jo litt fin også. Jeg sørte at vi skulle hatt mer Mad Men i hverdagen. Jeg synes vi har pløyet gjennom, vi kommer til å legge ut på Instagram, har du flere, Tone? Jeg har en jeg gjerne vil snakke om. Det er nemlig av alle serier dere kunne drømme om jeg skulle nevne, så nevner jeg Housewife of New York. Det elsker jeg. Den setter seg inn der. Der er det så mange som er på den
runden her nå, episode-serien, siste serien som er lagt ut, det er så mange der med fine interiører. Eirin, Jenna, jeg husker ikke hva hun andre heter, det er tre av dem som har bare
helt umotståelig vakker set design. Elsker det, de har personlighet, de har skikkelig kule hjem, du kan få så masse inspirasjon, så masse gode ideer til hvordan du kan løse kjøkkenet ditt eller stua di, hvordan du trekker ut møblet midt inne i rommet og bare gønne på. Jeg elsker at du trekker frem det. Det er veldig gøy. Rett hjem og enda, det som er deilig nå, nå har jeg enda flere grunn til å bare paie foran TV-en etter poddene der.
Da kan vi bare legge oss ned. Det gjør vi. Håper du har fått med deg noen tips, og hvis du har visuelle godbiter i din egen minnebank fra film og TV, så er det jo bare å hente det opp litt. Søk opp litt på Instagram, se om det dukker opp noe som minner deg om noe gøy. Det å hele tiden fylle på litt med...
med visuell inspirasjon som ikke er bare sånn akkurat nå er det denne hacken på TikTok. Man får så utrolig mye visuelle inntrykk. Det er gøy å kuratere litt og gå tilbake til noe som, å gå til kvaliteten liksom. Vi legger ut noen av tipsene våre på Instagram selvfølgelig, og så håper jeg at du blir med neste uke også. Ha det!