Emil Meek - "Steforeldre gjør en like viktig jobb!"
Tidligere MMA-fighter Emil Meek er gjest i podcasten "Er det noe liv?" Han diskuterer sin karriere, farrollen, og viktigheten av steforeldre. Meek snakker om overgangen fra MMA til familielivet, og hvordan han balanserer de to. Han reflekterer også over vennskap, og viktigheten av å prioritere nære relasjoner.
02:49
MMA er en brutal, men sikker sport med få regler, som kombinerer ulike kampsporter i et gladiatoraktig oppgjør.
07:18
Å gi seg før det er for sent er viktig for å prioritere familie og personlig velvære som MMA-utøver.
12:40
Podkasten diskuterer utfordringer ved å være forelder, balansen mellom karriere og familieliv samt viktigheten av å forfølge egne drømmer.
20:23
Få barn gir en dyp følelsesmessig opplevelse og betyr mye for livet, men man kan også ha mening uten.
26:37
Verdien av ekte relasjoner og støtte fra nære mennesker er essensiell for mental helse og mestring i utfordrende situasjoner.
Transcript
Mentioned in the episode
Emil Meek
Hovedgjest i podcasten, tidligere MMA-fighter, far til Atlas.
Atlas
Emils sønn, nevnt i sammenheng med farsrollen.
UFC
Ultimate Fighting Championship, MMA-organisasjon hvor Meek kjempet.
Valhalla
Nevnt i sammenheng med Emils MMA-karriere, referanse til vikingmytologi.
Nesna
Stedet hvor Emil vokste opp.
Conor McGregor
Nevnt i sammenheng med en Netflix-dokumentar om MMA.
Netflix
Strømmetjeneste hvor dokumentaren om Conor McGregor vises.
Boksen (TV-program)
Reality-program hvor Emil Meek vant.
Charlotte
Emils partner.
Aksel Hennie
Nevnt i en samtale om Emils far.
Morten Meek
Emils biologiske far.
USA
Emils biologiske fars opprinnelsesland.
Barcelona
Sted Emil besøkte med venninner.
Fritz Aames
Nevnt som en annen idrettsutøver.
Bon Jovi
Rockeband, nevnt som Emils tidligere musikalske aspirasjon.
Simple
Podcastens produsent.
Participants
host
Programleder
guest
Emil Meek
Sponsors
Simple
Points
Vi mennesker er veldig primale, og det er jo fortsatt, vi er jo bare litt for smarte for oss selv.
Et interessant poeng om menneskelig natur og vår evne til å overtenke.
MMA er rett og slett et sloss på gamle måten. På så ekte måte som mulig.
En beskrivelse av MMA som en rettferdig kamp, hvor den beste vinner.
Det er alltid noen som er bedre enn deg.
Et ydmykt utsagn om å akseptere egne begrensninger.
Man må jo være egoistisk for å lykkes som idrettsutøver.
Et uvanlig synspunkt på egoisme og suksess.
Jeg sitter igjen med en følelse av at jeg har gjort det jeg satt ut for å oppnå.
En følelse av tilfredshet og fullførelse etter en lang karriere.
Claims
MMA-sporten har blitt mye mer populær i Norge de siste årene.
En påstand om økende popularitet av MMA.
Å få barn er meningen med livet.
Et kontroversielt synspunkt på meningen med livet.
Å være forelder er en krevende, men berikende opplevelse.
En refleksjon over foreldrerollen.
Det er viktig å ha både mange overfladiske bekjentskaper og noen få nære venner.
En påstand om viktigheten av forskjellige typer relasjoner.
Folk legger ofte ut det beste av seg selv på sosiale medier, og det kan føre til unødig sammenligning.
En analyse av sosiale medier og sammenligning.
Similar
Loading
En podcast fra Simpel. Er det noe liv her? Her er livet dødt. Her er livet dødt.
Velkommen til podkasten Er det noe liv her? Er det noe liv her? Er det noe liv her? Om det er liv, jeg lever i hvert fall, vil ikke jeg si. Er det mange som svarer noe bra på det? Nei, folk blir litt sånn, ja, ja, det er liv her. Det er masse liv. Nå er jeg jo litt trøtt i dag, jeg har jo barn, og det er ofte en sand start da. Nei, det er liv jeg lever i. Ja, det er bra. Og puls. Men du så, du, hva er litt,
som akkurat kommet inn og leverte til barnehagen og to forskjellige sokker og sånn. Ja, rokkesokk. Det var ikke meg nå på to forskjellige sokker. Jo. Det var det. Det er det som er rokkesokk. Jeg har ikke hørt det før, ja. Det er de fordi som, i utgangspunktet tror jeg, da kan jeg si helt feil her, men det er i hvert fall også inkludert de som har Dole-syndrom, at de som går i barnehagen og sånt, så det kan bli inkludert da. Vi er alle ulike når det er noe som er...
Det tror jeg er seien deres. Så det gjør du for en god sak, rett og slett. Herregud, det er helt nydelig. Det er jeg som henger bak. Jeg kan jo ta en liten intro før man begynner å prate om noe annet. Du er jo da tidligere MMA-fighter. Fikk kalle navnet Valhalla. Det sier skitt. Det er jo der du kommer når du dør, så kommer du til Valhalla. Der er det masse mat og øl og kvinner. Det er paradis for vikingene, er det ikke det? Ja, riktig. Også måten du kommer deg ut på,
kun for de som dør en, hva kaller det, en honorable death. Hvis du dør i strid eller noe sånt, så hvis du bare dør på en kjedelig måte, så kommer du ikke dit. Så det er jo der det kommer fra. Og så er det på en måte, hvis du tar bort all drikking av øl, så er det jo på en måte det livet hadde. Altså kanskje ikke hare med damer, det var ikke sånn, men det var slåss og
og feire, og det var det som var hele livet vårt da. Vi levde liksom i et slags valhall i den perioden. Du var litt viking da? Ja, vi var viking. Vi er jo vikinger. Og så er det, nå kan jeg si mye kontroversielle greier, men jeg synes vi har blitt litt softe. Og vi mennesker, vi er jo veldig primale, og det er jo fortsatt, vi er jo bare litt for smarte for oss selv. Det er veldig mye snakk da, også det å kunne, hvis vi ser på all sport,
og alle konfrontasjoner og sånne ting, så vil jo det alltid eskalere til det fysiske da. Hvis du tenker at det er en som får en stygg tackling, og så er det litt dytting, og så kanskje til slutt så kommer det et slag eller noe sånt da. Også det som er tøft med min sport, det er det det starter med. Det er ikke noe eskalering, det er ikke noe som helst. Det er liksom bare helt fair game. Det er ikke noe, det er lite regler, og den beste mannen vinner den kvelden da.
Ja, for de som ikke vet hva MMA er da. Jeg tenker bare at det er en blanding av masse forskjellige kampsporter inn i en. Stemmer det? Ja, det stemmer ganske bra. Men det må være vanskelig å sette reglene, eller er det egentlig nesten ikke så mye regler? Nei, det er lite regler. Det er egentlig sånn gladiatormatch du får uten skittende triks. Ikke lov å kaste sand i øynene, ikke lov til å sparke de ballene, ikke lov til å stikke folk i øynene og sånn.
Sånne type ting da. Men du kan bokse de i trinene, du kan gjøre alt? Det meste. Det er rett og slett et sloss på gamle måten. Ja, på så ekte måte som mulig da. Og så høres det jo helt sykt ut, men så må man huske at de som gjør dette er jo profesjonelle atleter, og de kan jo både angripe og forsvare seg på riktig måte, og så er det jo masse sikkerhetsnett rundt det da.
Så det er klart at det er brutalt, men det er jo også innenfor trygge rammer. Det er ingen døde der inne og sånne ting. Er det noe som er død da? Jeg synes hvis du googler det, så er det sikkert en eller to dødsfall i en sånn underground liga i en eller annen plass. Det er det sikkert, men
Men med boksing og sånn har du fått folk som har blitt grønnsagt da? Ja, boksing er nok litt verre. Hvorfor er det verre? Det er mer slag i hodet, og det er lov til å reise seg etter å ha blitt slått ned, altså knock down da. Så det verste du kan gjøre hvis du får en hjernelystelse er
å få en til hjernelystelse. Og det er jo egentlig det de... Det er jo reglene at du har lov til det. Så hvis du blir klint ned, så er det mest sannsynlig for du blir slått...
veldig hardt og får en liten hjernerysselse, og så skal du reise opp og slåss videre da, og på potensielt flere da. Men hvordan kom du inn på den sporten da? Så du på gladiatoren og bare, dette vil jeg gjøre? Nesten. Nei, jeg vet ikke. Da jeg var ung så vokste jeg opp i en liten by som heter Nesna, 2000 innbyggere, så det var liksom fotball og ski. Og slåssing? Nei, altså fotball og ski, og jeg har aldri vært noen slåsser, hvis du kan kalle det. Jeg har aldri vært noen bølle i den forstand, men...
Så synes jeg det var litt kjedelig med fotball, og det var litt kjedelig med langrenn. Jeg hatet langrenn da. Så hadde jeg lyst til å gjøre noe kanskje litt mer individuelt, tror jeg. Og så i militæret, det tok lang tid da, kanskje 20-19 år tror jeg det var. Og så fikk jeg se, var det en kompis i militæret som viste meg sånn her...
Det heter The Ultimate Fighter, som heter reality show. Det er hvor vinneren da får en kontrakt med UFC, som er den største organisasjonen. Og så det er jo egentlig bare Big Brother, bare at du slåsser en gang i uka. Sånn du kommer videre. Ja.
Så det var veldig underholdende, selvfølgelig. Og så var det jo veldig kult å se. Da har jeg bare tenkt at shit, det her er så sjukt. Hvis man får til det her, da kan man gjøre hva som helst. For det er det vanskeligste jeg kunne tenke meg å gjøre. Ja, for det var jo ikke akkurat noen stor sport i Norge, dette her. Det er jo fortsatt ikke det. Altså, økning i prosent aner jeg ikke, men det er en
synssykt dobling av, altså, mye mer enn dobling, altså, faen, 10, 20, 30 ganger, liksom, alle små byer nå har litt MMA-senter på en eller annen måte. Men du driver ikke aktivt med det nå lenger? Nei, heller opp, to år siden. To år siden, savner du det? Nei, altså, jeg har gått mange runder med meg, så det er ikke lett å legge opp som idrettsutøver, og spesielt ikke, liksom, kanskje en så spennende sport, da, hvis man kan si det sånn, altså, som gir deg så mye kick, og der hvor du må være, altså,
du må jo være fokusert i alle sporter men det er litt større konsekvens i min så hvis du ikke har dagen så er det en veldig stor konsekvens for deg fysisk
Det har ikke på noen måte vært lett å legge fra seg, samtidig så har det føltes veldig riktig, for jeg sitter igjen med en følelse at jeg har gjort det jeg satt ut for å oppnå. Det store målet var å få lov til å kjempe i UFC og med de beste fighterne i hele verden, og det klarte jeg jo. Og så kunne leve av det på en eller annen måte, og liksom ha det gøy med venner mine som...
som vi møtte på veien og som jeg hadde fra før og sånt. Vi fikk reist masse i Vegas og New Zealand og St. Louis, og vi har vært overlevelde av verden, og hatt det gøy. Vi har gjort noe vi elsker, også sammen med team, selv om det er en individuell sport. Så de opplevelsene der er jo superverdifulle. Det har kostet alt jeg har, men samtidig har det gitt alt jeg har nå. Jeg sitter jo hjemme med en veldig god følelse av at
og med stor respekt for sporten at dette er ikke en sport man har lyst til å bli gammel i. Så tørre også å gi seg mens leken er god da. Før det er for sent. Før man får noe vare med en eller liksom
hva jeg ønsker å være da. Og jeg har jo offret veldig mye tid, selvfølgelig, med familie og barn og med ditt og med datt, og så liksom sagt nei til alle bursdager og, ikke sant? Jeg var borte på nyttårsaften og julaften og alt som er, så skylder resten av menneskene som jeg har rundt meg å være mer til stede. Så jeg har jo prøvd å gjøre det hele tiden, så mye jeg kan i de tidligere årene, altså som aktiv. Men
Men da har jeg jo vært mega egoistisk. Man må jo være det da. Helt sjukt egoistisk. Alt det er sånn, nei, men nå skal jeg sove. Nei, nå skal jeg spise. Nei, da må jeg trene. Nei, nå må jeg perfekte. Jeg kan ikke vente en halvtime for da...
Det er ikke et perfekt kombo med barn akkurat, nei. Nei, det går ikke an. Jeg så akkurat den der dokumentaren til han Conor McGregor også, som er på en måte sånn, som alle, hvis man tenker på MMA, så tenker man jo gjerne på han da. Men det virker jo, da ser man jo hvor egoistisk man er nødt til å være da. Ja, hvilken er det du har sett? Det er den siste på Netflix. Den nyeste? Ja. Den har jeg ikke sett hele. Den?
Den er dritbra Selv om han ikke er into sporten Så er det en utrolig unnålende dokumentar Jævlig bra Men der ser man jo hvor hevig liv man har Å jobbe som MMA fighter Det virker jo helt sjukt Jeg kjenner ham, jeg har lyssnet til ham på gymmene Han er jo bare en gæren kul fyr Han er legende da Han er en superlegende Nå har han falt litt ut på Men det han har gjort for sporten Jeg fikk jo veldig medvinner av det
Men jeg husker i hvert fall at jeg møtte han Når han hadde debuten sin i Stockholm I Globen, eller som er av Hvitskina Og da gikk han bare For da gikk han en av de første matchene Og var første gangen han gikk der Han hadde mye hype, men han var liksom ikke det som han er nå Da gikk han bare Hadde en fedeste dressen på seg Så gikk han bare i bakgatene der Og kjøpt seg en pølse Så da fikk vi jo virkelig snudd Jeg tror både synet på MMA og
Fikk de inn i NRK-nyhetene og TV2-sporten. Almenheten fikk vite hva det var. Men dere må jo være litt sånn... Eller du er jo litt skummel. Alt jeg får si. Men du har snille øyne da. Nei, jeg er kjempesnill. Men opplever du at folk kan synes at du er litt skummel fordi du har drevet med den sporten? Du er en svær kar. Nei, pas.
Jeg passer som medium-sized beast, kan det være. Medium-sized beast? Nei, jeg er jo ikke skummel i den forstand at... Men du ser litt skummel ut. Ja, men jeg er ikke aggressiv, jeg er ikke slem, jeg er ikke liksom alle de tingene der. Men jeg kan ikke se på meg at det er så veldig mange som prøver å yppe med deg på byen. Nei, det er det jo ikke. Og det kan gå litt begge veier, tror jeg. Men nå skal jeg prøve å svare på det her, altså...
Men jeg er jo snill. Jeg har et snilt hjerte. Jeg har hatt en god oppvekst. Jeg har ikke noen store dæmoner som jeg må slåss med, og som jeg har lyst til å ta ut over alle andre. Og i det man begynner med kampsport, så lærer man veldig fort rett og slett.
Liksom å være ydmyk og være et bra menneske da. Fordi at det er alltid noen som er bedre enn deg. Og liksom jeg vet ikke, du får liksom bare en helt annen respekt for det. Og så for meg var det sånn slåss med å si at skulle slåss med en random fyr på gata er jo på en måte for meg som å slåss med et barn. Fordi
Jeg vet at det vinner. Så jeg har ingenting å bevise. Jeg vet hva jeg er kapabel til å gjøre. Så jeg har ingenting å bevise. Jeg har ikke noe lyst til å skade noen. Jeg ønsker bare alle mennesker godt. Ikke alle, men de aller fleste. Men apropos det på byen, så er det det som jeg tror er unikt med MMA. Jeg kjenner boksere som får mye bråk på byen, selv om de kan bokse og gjøre sånn og sånn.
Fordi at man tenker at det er bare boksing og det er store hansker og sånn. Det er ikke det samme som på gata. Så sier jeg at de som kanskje er ute og får mye bråk, de vil jo gå etter sånne for å hevde seg. Men så i mitt tilfelle, da kan jeg jinxer det at neste gang forbi en så blir det masse bråk. Men i mitt tilfelle så føler jeg virkelig, og det er utrolig takknemlig for både fra idrettsutøvere og fra
gangsterne fra Oslo og de som vanligvis ville komme til Borto Ypa de kommer og gir meg kredd og respekt fordi de vet at det jeg holder på med det er ekte det er ikke noe kødd, det er et
100% ekte i alle situasjoner så lenge det ikke er en kniv eller en pistol involvert så er jeg veldig, veldig, veldig god og liksom tør å satse på det fra Norge og liksom alle de tingene så vi har hatt null brokk på begynnen men også fordi at jeg er en hyggelig type ja ikke sant ikke fordi at liksom hvis det kommer en og dytter bort i skuldrene min så er ikke jeg liksom ja så nei, lite brokk på begynnen ingen brokk egentlig og så
Men kanskje de som bråker med spen, er de som har mindreverdiskomplekser og sånn da? Ja, det er noe som ikke stemmer helt. Jeg har aldri skjønt det. Nei, men tilbake, du har jo det... For oss er det jo glede at du har gitt deg litt med sporten, for da kan vi se deg på reality. For du vant jo faen av meg i boksen. Ja. Det er jo helt rått. Ja, det var gøy. Ja, var det gøy å være med på? Ja.
Ja, det var veldig gøy å være på, det er det store svaret, og så var det slitsomt som faen. Ja, for det er flere som har sagt at det var ganske psykisk utfordrende, jeg vet ikke om det var det for deg også? Jo, jo, altså til en viss grad var det ikke oppgavene som i seg selv var hverken slitsomme eller...
psykisk utfordrende det var det jo på en eller annen måte egentlig så var det det å sitte og vente på og få lov til at det var din tur i hvert fall i begynnelsen når vi var 12 eller 10 syker så hvis du var nummer 10 da så var det 9 andre som måtte gjennom hele greia, de måtte rike, de måtte klippe det er sånn man ikke fikk på når man ser på det nei, man gjør ikke det, å sitte der og si ok, nå skal vi snart gjøre noe, aner ikke hva det er men jeg føler du passer deg da, det er med alltid der jo, takk skal du gjøre noe mer?
Ja, det blir vel sikkert noe mer. Men jeg er veldig opptatt av at det skal være konkurransedrevet. Jeg er ikke så glad i den drama-greiene. Vi har snakket om mye forskjellig nå, men du er jo her også fordi du har et barn. En sønn. Jeg har snakket noen med venninner som bare sånn, hæ? Har Emil med et barn? For jeg sa jo til deg at du er jo en av de kuleste foreldrene jeg kjenner. Jeg føler du tok det som et veldig kompliment. Ja, herregud.
Du sier det, så må jeg jo si ja til å bli med. Ja, det er veldig hyggelig å høre. Men du har en sønn som heter Atlas. Veldig kult navn. Hvordan kom du opp med det? Mamma er jo halvt gresk, og så er jeg jo glad i mytologi, både norren og gresk. Så det var et mektig, annerledes navn. Hvor gammel er han da? Fire og et halvt. Er det en bra fase? Ja,
Jeg kan ikke si noe annet. Jeg er veldig ærlig. Jeg synes det er veldig vanskelig på mange ting. Jeg fikk han også når jeg var aktiv utover, og det var en veldig stor omstilling. Så jeg har sleit veldig med det. Jeg synes det var beintøft de første årene.
Og så var jeg mye borte også. Men også litt viten om at fra det første året er viktig og alt det der, men han kom jo aldri til å huske at jeg var borte. Og så ville jeg aldri at han skulle kjenne på at jeg ga meg på grunn av han. Når han ble i ungdom og liksom, ja, pappa kunne blitt bra, men han...
På en eller annen måte følte han noe skyld på det. Det ville han aldri kunne kjenne på. Så det var veldig viktig for meg, også personlig, at jeg fikk gjort ferdig kapittelet mitt. At det ikke ble stopp. Så det var litt sånne ting. Hvor lenge var du bort fra han da? Det var bort et halvt år, husker jeg. Når han var et halvt år til ett, så var jeg bort et halvt år i Vegas under covid.
Han kommer jo ikke til å huske det, men jeg skjønner at du kan kjenne på det. Nei, man kjenner jo litt på det, liksom. Det gjør man i ettergang spesielt, da. Der og da så kjennes jo fordi at jeg har levd et sånt liv som jeg har gjort, så er det jo
kan man jo veldig enkelt justifere. Legge til grunn for at det her er viktig. Det var jo levebrød mitt på alle mulige måter, og det var sjansen min og sånne ting, så det er jo ikke noe som er løgn i det. Men det er også egoistisk på alle måter. Så det har man jo kjent på i etterkant, spesielt da, når man har
fått tilbake i relasjonen, hvis man sier det så. Jo, men det er også mange som sier at det er i starten, det er liksom noe helt annet å reise fra barna enn det blir mye verre og verre jo eldre det blir. Det føler jeg på hvert fall med sønnen min. Sånn i starten så kjente han jo ikke på den måten. Jeg var jo fortsatt glad i han, men jeg er mye mer glad i han nå. Så det er mye verre å dra fra han nå enn det det var da. Så jeg kan skjønne den litt også, at hvis jeg skulle reise fra sønnen min så hadde det vært i starten enn nå. Ikke?
ikke 6-8 eller 3-4. Ja, for du opplever sikkert at det er vanskeligere og vanskeligere å dra fra en. Ja, jeg synes jo det. Man får jo mer og mer menneskelig kontakt. I begynnelsen er det nesten som et kjelde. Ja, og så er det jo veldig mye mamma også i starten. Ja.
En baby kan klare seg helt fint med å være med moren sin det første året. Eller, det blir kanskje kontroversielt å si. Nei, men det er jo til synligheten riktig også. Det er jo det man skal gjøre. Det er der den får næring, det er der den får alle de tingene i begynnelsen. Men jeg merker jo først nå, når sønnen min har blitt ett og et halvt, nå er det bare pappa som gjelder. Åja.
Men det synes jeg er hyggelig da. Men at det er jo viktig med begge deler. Ja, det er det. 100% veldig viktig. Men ja, fire og en halv er en veldig bra alder for nå. Jeg synes det blir bedre og bedre og bedre. Fordi
Man kommer gjennom en del faser, og så får man tilbake tilknytningen til ham til meg. Det har jeg holdt på med i mange år. Jeg kan ikke si at det har vært et problem en gang, men det har også vært noe jeg har kjent på. Jeg har vært mer nervøs når jeg skulle være med ham.
Og så nå er det jo bare kjempegøy liksom å glede meg av seg og vet at han er glad og alt det der. Så når de er veldig små så er det jo
Vanskelig for de å uttrykke seg, ikke sant? Det er ikke alltid man vet hva de trenger. Så nå synes jeg det er gøyere og gøyere, liksom. Helt tiden, og mer og mer. Man må jo bare si det sånn der, da. Man prøver jo å få dem til å like ting du liker. Fordi hvis du liker å gjøre det, så er det jo gøyere for dem også. For å late som at du liker å leke med et eller annet som for 1900-ende gang, da. Det blir kjedelig. Og da klarer ikke man å holde opp på det engasjementet. Men hvis du selv synes det er gøy, så er det jo supergøy.
å leke med et barn liksom det er jo ingenting som er gøyere tror jeg den verden og fantasien som de har å lære de til å bruke den mye mer da det er jo helt sykt kult skal vi begynne med kampsport da? ja
Må jo det. Jo, jeg synes jeg må det, fordi jeg føler at det er en superviktig ting å både føle at du er trygg i deg selv, og disiplinen du får, og vite at du ikke skal gjøre så mot andre. Så jeg tror at, jeg har ikke statistikk på det, men jeg vet at det er et tilfelle der hvor, for jeg har hatt et gummi, vi har hatt det nå siden 2010,
og vi vet at det kommer ungdom som er i mye drit, og så kommer de dit og får et utløp for noe. Og samtidig får vi et fellesskap, og de får noe der hvor det er greit å gjøre det de bygger seg opp til, når de ikke klarer å kontrollere følelsene sine, og ikke knuste telefonen sin eller slå i veggen. Det er mye følelse på barn. Ja, det er det.
og det er jo gøy også så ser du jo jeg snakket med en mental helse podcast hvor deilig det er å se hvor primale vi egentlig er før vi blir kua inn i systemet men før du liksom blir man blir jo formet det er normer i dette landet annerledes enn andre land der man skal oppføre seg på en viss måte og sitte på en viss måte og være stille når man skal være stille og alle disse tingene
som er slitsomme ting, for det er jo ikke naturlig for mange å gjøre det. I hvert fall ikke tidlig, og i hvert fall ikke for gutter. Og se liksom det der, du kommer til å se det, du ser det sikkert allerede, men er de sultne, må de på do, sulten så er det bare sånn,
Kjørte nå! Det er ikke sånn, mamma, jeg er litt tulten, kanskje jeg kan få litt mat snart? Nei, nei, da er det bare... Og så får du mat, og så er det liksom helt sånn...
Jeg har blitt skremt når man grar sønnen min. Når jeg er sulten, så kjenner jeg det koker inn i meg. Jeg må ha mat nå, men man har lært å kontrollere det. Ok, bare skaff deg noe mat. Men barn, det er bare sånn du har sekunder på deg før du må starte.
inn noe i det. Men det er også veldig fint sånn der, han kan bli jævlig sinnet og forbanna og sånne ting, men så kan han bli så ekstremt lykkelig og uttrykke bare hvor fornøyd og glad han er. Som er bare liksom fint å være vittne til, fordi, nå snakker jeg veldig generelt, men mennesker er jo litt mer sånn flate. Vi har ikke de toppene så mye da. Nei, jeg tror det er så et eller annet med at, jeg tror ikke
kvinner smiler 20 ganger i løpet av dagen gutter smiler rundt 8 mens et barn som akkurat har lært å smile dikt, smiler rundt opp til 200 ganger
Det er ikke rart at man blir glad over å være med barna, fordi de viser seg om i følelser. Jeg ser på kjæresten min også, hvor mye mer han smiler, fordi du smiler av å se på sønnen sin. Vi var litt mer flate før, men vi er mer i sinne på hverandre, vi kranger mye mer, vi skriker mye mer til hverandre, men vi smiler også mer til hverandre. Det går jo begge veier, som du sier. Det er ikke bare sinne og sult og alt det der, men det er også den andre som...
det å få oppleve noe for første gang, og det er klart at det gir mye lykke. Jeg vet ikke hvordan man kan beskrive det best, men det er jo de første gangene du opplever, hvis du tenker tilbake, hva er det første gangen du skårte et fotballmål for de som gjorde det, som var stort for første gangen du ble forelsket, eller første gangen du
Har sex eller sånne ting. Det er jo en veldig stor opplevelse. Første gang du spiser en sjokolade. Åh, herløpt i munnen min. Det er jo sjukt. Det er veldig kult å se. Også få lov til å være med Anneli Tassen. Også se verden på nytt. Ja, du sitter jo på første rad. Det er jo veldig godt beskrevet. Du får være med og oppleve alle de følelsene på nytt.
og kanskje ta seg litt den der ja, når man følger han til barnehagen da og han bare ser et blad og bare wow, et blad og så bare sånn, ja, det er et blad og så stopper man og kanskje, faen, det bladet var litt fint man får jo på nytt litt sånne nye ting som du bare streifer forbi og stopper å lukte litt på rosene når man har fått barn, kanskje hvordan føler du at livet ditt har forandret seg etter du fikk barn?
Nei, hva skal man si? Det er et stort spørsmål. Det er et veldig stort spørsmål. Det er klart at det er annerledes, og så er det mer forpliktelser, og du har ansvar for en skapning som trenger deg veldig mye. Og det er kanskje det man føler seg mest sånn emosjonell i, at du har et menneske som er...
så avhengig av det, da. Og det at jeg kjenner på den kjærligheten, på en måte, det er ekstremt stort. Så det har sjelden blitt mer rørt enn det har vært i de siste 24 årene, da. Greien jo var så på boksen og sånt, jeg tenkte på han og sånt. Gjorde du det? Ja, det er klart. Jeg vet ikke om jeg er bløtere, men man...
Jeg vet ikke. Det er berikende, da. Men det er jo flere som sier at etter de får barn, så blir de mer rørt, og det er mye mer følelser. Jeg vet ikke egentlig hvorfor det er sånn, men det er både sånn for kvinner og menn. Har du ikke sett Grinsen? Jo. Altså, når første gangen føler ekte glede, så...
voksehjertet ut igjen. Er det det som skjer? Jeg tror det. Man blir sånn kald og pragmatisk og kjipe menneske, og så tar ting for gitt, og så kommer det en liten skapning og gir deg ekte lykke. Det er jo mange som sier at det å få barn er meningen med livet. Kan man ha et like meningsfullt liv uten? Ja...
Kunne du hatt det? Nei, jeg er veldig glad i å ha barn. Jeg ville absolutt ikke vært foruten. Jeg vet ikke, det er jo en superinteressant ting, egentlig. Jeg tror jo på alle måter at du kan leve et supermeningsfullt liv og gjøre det du har lyst til å gjøre og det du er beredd for å
og føle mening med livet, for du hadde jo en mening med livet før du fikk ut barn, håper jeg. Absolutt. Jeg tror ikke det er noe sånn, det er ikke noe sånn fasit på det, men det er veldig fint å ha, og jeg tenker spesielt når man blir skikkelig gammel. Ja, man begynner å miste sine foreldre. Og den delen der, så tror jeg det kan bli, da tror jeg fort at det kan bli litt tomt. Men på alle mulige måter tror jeg det er veldig mulig å leve et bra liv både med og uten barn, og så tror jeg...
Det er veldig stigma å si at... Enten eller, da. Men jeg vet jo mange som velger ikke å ha barn og leve superfint, liksom. Ja, ja. Før jeg fikk barn var det en veldig stor del av livet mitt å være mye med venner. Og det er det jo fortsatt, men det er liksom så...
sykt mye mindre enn det det var. Jeg har fortsatt kunnet dra på noen venninturer. Jeg var i Barcelona helgen med venninne, så det er som jeg gjør ting, men det er mye mindre enn jeg egentlig har lyst til. Det kan hende at det bare er de første to årene nå, hvor
Hvor det føles sånn, og så går det seg til etter hvert. Men du må jo første fem. Første fem årene da. Du kan jo begynne å miste venner hvis du prioriterer dem i fem år. Men har du veldig mange venner? Nei, jeg har ikke så mange venner. Men da varer de, tenker jeg. Jeg skulle ønske jeg hadde flere sånn at jeg kunne... Nei, vil ikke det. Har du mange venner? Jeg synes...
Jeg føler jo at jeg har et riktig vennskap, men det er ikke 20, hvis du skjønner hva jeg mener. Kanskje jeg har fem på... Du kan ringe klokka halv fire på natta og si at nå trenger jeg deg, og så kommer den. Det er fem, og det kunne jeg levd med videre. Men fem sykler du kan ringe klokka halv fire på natta, det synes jeg er bra. Det er ikke alle som har...
Det er jeg veldig takknemlig for det. Jeg er veldig for, hva skal man si, det er vanskelig å ikke være for positiv mental helse, men jeg har tenkt mye på det, jeg har snakket mye, jeg har snakket masse om det, ikke fordi jeg har vært så deprimert, men bare fordi jeg har skjønt når jeg har vært ute og reist, eller
Når jeg står i, og det er ikke livstruende situasjoner, men det kjennes ut som det, når jeg skal gå inn i kamper og sånne ting, så har jeg på en måte kjent den tryggheten jeg får av de menneskene som er rundt meg. Og verdsetter er veldig høyt. Så for meg har jeg brukt mye energi på å olegge meg eller tenke mye på det. Men jeg tror det er veldig sånn fort at
At man tenker at man skal ha veldig mange, da. At man ser på Instagram eller sosiale medier på en eller annen måte. Nå er han eller hun ute og gjør det og det med de og de og de og de og de. Men har du én? Har du én person? Bruk all tiden du har på den personen. Mennesker som du vet...
gjør deg godt, det er jo de du skal legge pengene dine på jeg har bodd veldig mange plasser bodd over hele Norge og verden og blitt kjent med veldig mange, jeg er sosial på grunn av jobb? jobb, flytting med foreldre flytting av videregående skole, militær alt mulig sånne ting
Så jeg passer jo inn overalt, men jeg hører ikke hjemme noen plass. Og så begynte man å identifisere ganske tidlig hvem er det som er vennene mine, og hvem er det som er bekjente, eller kollegaer, eller sånne ting. Er du bestvenn med produsenten din bare fordi du jobber med han hver dag? Hva skjer hvis dere slutter å jobbe sammen da? Er dere fortsatt venner da? Så vi må klare oss å skille det litt. Hvem er det du burde ringe på en måte? Ja, men den er veldig vanskelig den overgangen der. Fordi når man er med
kanskje kollegaer veldig mye, og dele kanskje enda mer intimt med de, enn med kanskje de gode gamle vennene sine. Og så slutter man jobben, og så, oi, det var egentlig de som vet alt om meg. Jeg følte litt sånn, jeg sluttet en gammel jobb, så er det sånn, de kjenner meg jo bedre enn
venner mine, og så klarer man ikke å holde kontaktene fordi man ikke ses hver dag. Det er også litt sånn trist da. Jeg tenkte mye på det sånn når man fikk mye vind da i Seila i 2016, så var jeg veldig sånn tidlig ute og tenkte liksom på ok, nå er alle positive, alle er happy liksom, alle har lyst til å gjøre noe hvis du spør om du vil være med på ting. Da tenkte jeg liksom hvem er det som kjenner meg godt, hvem er det som vil meg velt,
Det er de du skal høre på når det kommer til kritikk, og det er de du skal høre på når det kommer til positive ting også. Og der er det veldig vanskelig å skille, for det er veldig enkelt å ta alt positivt til seg når ting er positivt. For når jeg begynner å få USK-kontrakt og alt er...
Du er rå, liksom, og så taper du neste match, og så er det liksom alle bare, jeg var ikke så behovet likevel her, for jeg kan være en avatør eller en avatørbyttelse. Får meg mye hat, ikke sant? Sånn er det jo bare det som kalles for offentlig person. Men det å kunne skille de da, og så bare, ok, hvem er det som faktisk vil med deg godt? Hvem er det du har hørt på hele livet ditt? Det er de du skal ha kontakt med da. Ja, men de som også er med når du er på vei ned, og ikke bare på vei opp. Og så gi de den tilfelligheten
å spørre de om den hjelpen, og ikke liksom regne med at det kommer til deg da. Jeg ser jo mye sånn der, jeg får mye piss på Instagram, jeg vet ikke, algoritmene mine er sikkert helt jævlige, men der er det mye sånn der, hvis du ikke blir invitert, ikke spør, hvis det er ingen som...
som ringer deg og ikke ringer tilbake først eller liksom bare sånn her Hva slags algoritmer er det du har da? Nei, det vet jeg ikke Er det noen tips til hvordan? Stovik shit eller noe sånt Men i hvert fall det er veldig fort at man tenker men hun har ikke ringt meg på lenge hvis vi bare dommer det litt ned da så bare ja, men Lisa har ikke ringt meg på to måneder hvorfor skal jeg ringe hun? Mhm
Så er det akkurat derfor du skal ringe henne. For hun tenker akkurat det samme. Og jo lengre det gapet blir, jo større er terskelen for oss å ta en liten telefon. Det er mange som bygger den terskelen alt for mye. I stedet for bare, du shit, jeg har dårlig tid, men jeg vil bare si...
jeg er glad i deg, eller jeg husker det er en fin dag, eller bare vi må se snart, eller et eller annet sånt der. Jeg tror vi er flinke til å tenke på vennene våre, men vi er ikke så gode på å sende en melding når vi vet at vennene våre har det vanskelig da. Og jeg merket spesielt, jeg hadde mye utfordringer med fødselen, bodde på sykehus lenge med sønnen min, og man merket veldig forskjell på de som på en måte sendte meldinger hver dag, sendte gaver og sånne ting, og de som på en måte, ei, off, dette blir vanskelig, eller dette...
dette var for mye styr for meg, og ikke tok kontakt. Jeg tok avstand i stedet for. Så det er selvfølgelig hvordan folk...
takle motgang som man må respektere men det var da jeg fikk skikkelig sånn åpenbaring hvem som er de gode vennene og de som kanskje bare er med deg når du er på vei opp da. Dobler tiden inn på de som er bra, fjerner du tid fra alt og det. Jeg tenker det er bra. Absolutt. Vi snakker mye om venner men vi skal litt tilbake til For det er barnepodcast. Dette er egentlig en barnepodcast. Det blir litt forskjellig, det er bare hyggelig da da. Men kan jeg spørre deg, hvordan var din barndom?
Hvordan var forholdet til dine foreldre? Veldig bra. Jeg har hatt en superfin barndom. Jeg fikk en stefar når jeg var fem-seks år. Min pappa er biologisk. Han dro tilbake til USA.
Så han har egentlig hatt veldig litt kontakt med hele livet. Åja, ok. Og det er ikke noe hard feelings for det. Hvorfor ikke? Fordi jeg fikk en annen far. Ja. Egentlig. Ja, du ser på det sånn. Ja.
Han har vært der helt fra begynnelsen, og det er en vanskelig situasjon å være i, ikke sant? For jeg bodde jo med mamma til jeg var fem, og da får du jo en veldig rutine på hvordan du er vant til at ting skal være, og så kommer det en ny sjef da. Ikke det at han var så fryktelig streng eller sånne ting, men det er jo en til menneske som i utgangspunktet kan bestemme over deg når du er barn, og det er ikke fett. Nei, nei. Og
og liksom hadde ja, whatever it was da men så liksom det tok lang tid før jeg liksom ok, at jeg var sint på han hele tiden eller så men at jeg liksom virkelig betrodde meg til han da at han ble en første kontaktperson og sånt så til og med han måtte stå litt i starten ja, ja, gæren men da skulle jeg gi han kredd for det at liksom han ga meg all den tiden jeg trengte til å gjøre det og så
også når tiden var vi hadde masse fine stunder på veien hit, men liksom det ble vokst bare sterkere og sterkere da. Men virker det som han gikk inn for å bli en stefar for deg? Eller bare ble det en naturlig overgang? Nei,
Nei, ja, absolutt naturlig. Jeg tror ikke han kom ikke inn for å... Han hadde ikke noen barn før. Han fikk to søstre med min mamma. Så vi var jo en ekte familie på alle mulige måter. Men det er bare litt annerledes når du er fem år, eller seks år kanskje, og så kommer det et nytt menneske inn. Det tror jeg folk liksom... I hvert fall det menneske som er et eller annet, stefar, mor eller hva det er, så tror jeg de har en litt...
annen forventning til hvor fort det skal gå. Og så tror jeg det å bare orke å stå i det, og liksom skjønne at det er litt rart, og at det ikke er rasjonelt, hvis man skal si det sånn. Og
og så at det til slutt blir bra da. Så lenge du er et bra menneske, og du ønsker det barnet godt, og du ønsker mammaen eller pappaen til det barnet godt, så kommer det til å løse. Men liksom, man kan også tvinge det frem da, tror jeg. Nei, men har du noen minne av at du liksom savnet faren din? Nei, helt like. Du har ikke noen minne av at liksom dagen han dro, eller? Nei, for jeg var blitt liten da, men så kom han tilbake liksom,
Jeg husker en sommerferie vi hadde sammen, eller noe sånt. Og så husker jeg vi stod på Star Wars, og han kunne stå på huet. Det er det jeg husker. Det eneste jeg husker som han har lært meg, er hvordan jeg skal kutte opp en appelsin. Det er en ganske bra måte. Ja, men har han prøvd å ta noen kontakt senere i livet ditt? Nei.
Ja, det er egentlig en ganske komplisert historie, men han forsvant fra verdens overflate sånn da jeg var ti, tror jeg. Alt av kontakt med min bestemor i Amerika, og hans mamma, og min mamma, og alt bare borte. Og så tror jeg det tok cirka ti-elve år. Og så begynte jeg å få noen så rare meldinger på Facebook. Og så da var det jo på den tiden, så svarte man jo...
Da var det som regel et menneske. Det var noen som skrev til meg på litt norsk, litt engelsk, og som virket som om de kjente noe mer til meg enn et random menneske. Så snakket jeg litt med han på Facebook, og så bare, hva er det for en merkelig greie?
Og så hadde mamma tilfeldigvis... Og så sluttet jeg å svare da. Så det var litt rart, så jeg gav ikke svar mer. Ja, for du skjønte ikke hvem det var da? Nei, nei. Og så en stund senere da, jeg husker ikke om det var et år eller tre, eller om det var måneder, jeg husker ikke, men en stund senere så hadde en studievenn av mamma i USA fått kontakt med, som går med Morten. Og så bare, nei, jeg vet ikke hvem jeg vil snakke med. Ja, men han er på Facebook under Moe Solstar. Jeg bare...
Det var kjent. Og så gikk jeg inn og sjekket på, faen, pappa har skrevet til meg på Facebook. Du hadde ikke tenkt å skrive at du var pappaen min, liksom. Da hadde du hjulpet litt, liksom. Og det hadde han ikke, da. Han regnet bare med at du skjønte hvem det var, da? Nei, han mente at ikke det var viktig. Jeg vet ikke hva det er. Han er et spesielt menneske. Men jeg har ikke hatt noe mye kontakt med ham. I hvert fall så litt silver lining her. Mamma, altså min bestemor i Amerika, som...
som var selvfølgelig hans mamma, hun hadde fortsatt ikke kontakt med. Og så spurte jeg bare, for hun ringte meg og sa, nei, nå må jeg leie privatektiv, og jeg må få tak i han, han er jo litt på gammel og sånt, så bare jeg, faen.
Så sendte jeg en melding, bare: "Nå må du sjekke med bestemoren din, med moren din, før det er for sent." Så han bare: "Åh, faen, er jeg en syk?" eller sånn. "Du får spørre henne om." Og så dagen etterpå ringer min bestemor til meg og bare så: "Emil, you won't believe what happened!" Jeg bare: "Nei, hva skjedde?" Og så bare: "Your dad called me, Morten!" Og så kom jeg tilbake til USA, så ja.
Så nå har de kanskje kontakt igjen da? Ja, nå er hun død. Men det er en stund siden nå. Men nå er hun død da. Men de fikk kontakt igjen da, på grunn av det. Men jeg sa aldri at det var jeg som gjorde det. Nei, nei, det må jeg si. Men var det voksne alder da han tok kontakt med deg? Ja, det var vel den 20 kanskje. Men har du tenkt noe på det når du selv fikk barn, at det har vært enda mer viktig for deg å være der? Ja, det har jeg faktisk. Så...
jeg skjønner jo også litt mer, mamma har jo snakket om pappa, det er ikke noe sånt tabu eller noe som helst, men jeg har nok ikke skjønt hvor gæren han kanskje var, ikke voldelig, ikke noe sånn slem gæren, men bare sånn gæren-gæren, litt sånn spirituell gæren kanskje. Og så
jeg husker han snakket om mye munker og sånt som kunne gjøre ditt og datt, og var veldig opptatt av det da, da jeg var liten. Jeg var bare sånn, ok, ja, det er kult her, men det er ikke noe jeg har lyst til å gjøre. Pappa er litt rar, liksom. Ja, og så, men det skjønte jeg liksom ikke helt enda. Når du bare skjønner sjeldent at mennesker er rare, det synes du bare det er kanskje mer interessant. Og det er en fin ting, det. Så jeg skjønte kanskje litt mer hvor kallet galskapet min kom fra, da. Og så samtidig som at jeg også skjønte at
Når jeg var borte og kunne justifere det på en eller annen måte, og det kan sikkert mange andre som kan det, det er ikke noe spesielt med meg, men jeg skjønte at jeg hadde evnen til å gjøre det. Jeg hadde en større forståelse for at han kanskje hadde forsvant. Men da er det også enda viktigere for meg å ta sammen punkt på at det er ikke det mennesket jeg har lyst til å være. Jeg husker jeg hadde en veldig fin samtale med Aksel...
Henny I den tiden der Jeg hadde også muligheten til Å bare glemme alt Og gjøre min greie Men jeg valgte ikke å gjøre det Og det er det som var noe å si Det på det øyeblikket der Traff meg veldig mye Det er det det er Det er sånn
Men at jeg velger å være sånn. Og det synes jeg er en fin og viktig verdi som jeg kunne bygge sterkere. Ja, for det er jo, mange som hører på, kanskje det er så rart å putte et menneske til verden, og så skal man dra fra det. Det synes jeg også er merkelig. Hvorfor når du ser hvor hjelpesløse de er. Jeg vet ikke hva slags ord man skal bruke, om det er rart eller om det er fint at du ikke...
at du ikke er noe sinne på en måte, men at det bare er sånn, sånn var det, og det er greit. Jeg fikk en fantastisk CFR. Du ser jo veldig sånn postet på det, da. Ja. Virker det sånn? Ja, nei, jeg gjør det. Jeg tror du bare lærte at sånn er det, og det er ikke noe vits å...
Jeg har hatt det superfint. Jeg har hatt det kjempegøy, og to supere foreldre som har tatt så godt vare på meg og søstrene mine. Jeg har virkelig ingenting jeg kunne ønske var annerledes. Hva med deg? Hva med din barndom? Den er kompleks, den. Den er generelt veldig positiv. Jeg har aldri opplevd noe sånn veldig... Men det er jo foreldre som gikk fra hverandre tidlig, og nye forhold, og som tok mye oppmerksomhet, og ene barn, og følte seg litt sånn annen hver uke, hoppet frem og tilbake.
som på en måte ikke er noe sånn jeg tenkte at det bare var digg å være en barn for mest oppmerksomhet men samtidig etter jeg fikk barn så har det vært litt viktigere og viktigere for meg å tenke at man må holde sammen ikke på bekostning av at du skal gjøre det i livet ditt selvfølgelig, men at det har plutselig vært en viktig ting for meg og at man, jeg var veldig opptatt av det at jeg skal beholde karriere og venner og jeg skal leve mitt liv men det har også foreldrene mine brukt mye tid på å gjøre at man må finne den balansen og
altså vise at man kan gi like mye kjærlighet, men fortsatt passe på seg selv da. Men jeg tenkte å spørre deg også, jeg vet ikke om du vil svare på det da, men du har jo gått inn i et nytt forhold, og det er jo litt sånn samme situasjon, at du da må introdusere Atlas til et nytt menneske. Var du nervøs for det? Var det en vanskelig situasjon for deg, eller har det gått fint? Altså...
Ja og nei, det har gått kjempefint. Han er kjempeglad i Charlotte, og det varmer meg veldig å se. Og selvfølgelig hun, hun er kjempehappy med det, og synes det er veldig gøy å være en del av det.
Og så har det vært selvfølgelig masse utfordringer på veien, liksom, med de tingene som er nevnt i stad på en måte, at det tar litt tid. Det tar litt tid før han kan betro seg, det tar litt tid før sånn og sånn, da. Så det er klart at det har jo vært veldig utfordrende til tider, men så har det jo vært veldig bestemte sammen på at det må gå, da. Så alt krever til hunden for å
og gidder å stå i det, liksom. Og alt greier til alle som i den forstand er en step-mamma eller step-pappa, liksom, som orker å stå i det. Ja, det er ikke bare å gå inn i et forhold med en som har et barn. Jeg vet ikke, hvordan ville du sett på det, tror du? Å gå inn i et forhold med en annen som har et barn? Jeg har faktisk ikke peiling. Altså, det er jo umulig å
å si det er veldig enkelt å si som ja, men jeg er glad i barn, og jeg synes det er bare koselig, ikke sant? Og så er det praktiske med det da, at du må opp tidlig på natta, eller noen tisser i senga, eller... Og så er det ikke ditt barn en gang. Og så er det ikke ditt barn, liksom, bare, fuck, liksom, bare...
Hva er det som fucking er her? Så jeg har masse respekt og forståelse for det, og er superhappy for at hun har orket å ville gjøre det. Men jeg ville jo tenkt at man hadde gjort det aller beste, og så...
Og noen ganger så går det, og noen ganger går det ikke. Og så kommer det an på hvilke mennesker du gjør det samme med da. Det er kanskje det viktigste. Jeg har noen minner av noen forhold foreldrene mine har hatt, hvor jeg tenkte sånn, jeg kjente som barn at jeg følte at jeg var i veien. At den nye kjæresten skulle jeg egentlig helst ønske jeg ikke var der på en måte. Og det er dårlig. Ja, det er dårlig, men i voksne alder så har jeg fått mer og mer forståelse for det da.
Selv om man skal gi barnet den skyldfølelsen, er ikke det en sin feil at de har kommet til verden? Nei, jeg synes aldri at det skal være en følelse et barn skal sitte med. Og hvis du sitter med det, så er det jo sånn... Jeg vet ikke hvor gammel du var, kanskje da? Fem. Fem, ja nei, faen, eller alt for tidlig. Det er klart, man må kunne ha en samtale, eller man må kunne... Vokse mennesker med barn til stede og sånne ting, noen grenser finnes det jo på det, men det skal jo aldri føles at...
hun helst ikke skulle ønske du var der, det er jo grusomt. Men barn får veldig fort skyldfølelse. De får ofte det hvis foreldrene går for hverandre og sånn, og så husker jeg, jeg tenkte at det var min feil. At jeg vet ikke hvorfor barn får den, fordi de ikke forstår hvorfor det blir forandringer, så tenker de liksom, å det er sikkert min feil da. Jeg kan faktisk ikke sette meg inn i det, selv om det har skjedd med meg, men jeg klarer ikke å sette meg inn i det, fordi jeg var så liten at det ikke...
Jeg hadde ikke følt på noen skyldfølelse. Det er bra, da. Det må være tungt, da. Jeg tror det var Charlotte som sa det til meg, for hun har også skilt foreldre, uten å snakke for mye om det. Så sa hun at hun følte på at, men hva skal mamma gjøre når ikke jeg er der? Stakkars hun, som er så alene. Ja, ja.
Og så at hun tenkte at det var viktig å vite at barnet skulle vite at du også hadde det bra, selv om ikke det mennesket var der. At det ikke bare går andre veien. For det er veldig fort, hvertfall for min del, så er det veldig fort å tenke at hvis jeg har gjort noe som er gøy, så gruer man seg litt hvis han ringer eller noe sånt. Hva faen gjør du der uten meg?
så får du det der, så bare sånn, nei, men jeg har bare jobbet, eller jeg har bare gjort type ting, ikke sant, og så er det bare gøy når han er der, det er jo fort at det blir sånn, men jeg tror det er veldig viktig, i hvert fall når du er rundt fem da, jeg prøver å jobbe med noe, jeg er litt dårlig på det, øh,
men jeg prøver i hvert fall å gi han et inntrykk at jeg også har det veldig bra når ikke jeg er sammen med han og så har jeg det også superbra når jeg er sammen med han så det finnes begge deler og hvis man klarer å få en sånn da så kanskje det blir bra da
Men er det sånn som du tenker nå, for nå har det sikkert litt sånn dere deler på Atlas, at du tenker sånn, når jeg har han da skal jeg finne på det og det, og så når man er alene så kan man jo virkelig bare få gjort all sin egoistiske greie da. Er ikke det litt deilig også? Jo, jo, superdeilig. Jeg er kjempetaktig for at man... Du kan reklamere for å skille seg her, men det må jo være noe positivt oppi da. Ja, for faen, det er superpositivt. Det lurer på meg da, altså...
jeg sier jo meg liksom, vi kina, men jeg tror det var en sånn meta-studie på hvem som var mest lykkelig i verden, og det var mennesker som var, som hadde barn, men som var skilte, som hadde deltid, for da kunne de, altså, sånn er det jo, at man har fokus på seg selv, jeg sier en uke, eller hva enn det er tiden der, så liksom,
Du får gjort ditt, får gjort alt det du trenger, tenkt på deg selv, og så gleder du deg til å være sammen med barnet. Og når du er sammen med barnet, så er det superbra. Og så får du også gjort ditt eget. Det er jo klart at det er en fordel. Men jeg synes det er viktig å ta litt lærdom i det. Det høres ut som du er flink til det med å dra på jentetur eller...
Sånn ting, men også at man trenger ikke gjøre alt sammen, sammen hele tiden. Hvorfor hvis man skal være en familie over lang tid, så er det jævla viktig at du er sammen med venner dine, at du er sånn og sånn, at det ikke er noe med at begge skal være slittende. Nei, jeg synes i hvert fall at det var bare det å ha to-tre dager borte, og være med veninner og tenke på noe helt annet, gjorde at når jeg kom hjem, jeg hadde så mye mer opplevelse,
og det er bare så deilig å se han igjen. Men akkurat før jeg dro, så var det en veldig intens periode, hvor jeg tok meg selv og tenkte at dette er for mye, det er for intens, det er bare hans premisser hele tiden. Nå kan jeg få gjøre noe for meg selv, på en måte. Så det er jo veldig viktig. Jeg tror det er superviktig. Skulle du tro at det mest unike og fantastiske tingene på denne jorden skulle være vanskelig å gjøre? Ja, er det ikke det?
Men jeg tenker også sånn, hvis ikke man får litt motstand på ting, og ting er vanskelig, så klarer man å sette pris på det gode da. Hvis det bare skulle vært lett å ha barn, så kanskje ikke det hadde vært så altoppslukkende som det er nå. Og så setter man ikke pris på at det går bra, og sånn ting. Joy wouldn't feel so good if it weren't for pain. Det er jo mye sant i det. Det er jo sånn med, hvis du bare ser på alt du har åpnet i livet ditt, på hvor godt og vondt, og de...
De største tingene som du er mest takknemlig for at du har klart å gjøre, er kanskje de som har kostet mest. Om det er tid, frustrasjon, hva enn det er. Så jo mer du legger bak det, jo større er mestringen når du får det til. Om det er en eksamen, en mastergrad, en PhD, eller om det er å satse på egen bedrift. Du vet at det skal være masse motgang i det.
Alle liksom suksesshistoriene du hører Alle liksom overnightsuksessene du hører om Eller atleter eller personligheter Fucking shit Det er liksom investorer som har vært blakke Og går punk på nytt Og får det til på en eller annen måte Alt er jo bare gått av baner Det er veldig få, kanskje Kardashian Som fikk den der Som bare har gått oppover da Ja, de har nok hatt ganske mye netter Jo, men cash har vi hatt da
det er ikke undervisende men hvis du bare sånn det er jo en del av livet skal være sånn og så tror jeg folk liksom er veldig kanskje mer nå enn før fordi at man sammenligner seg mer med andre fordi at mediene er sånn som de er og at man får mer tilgang til resten av verden det er veldig fort å sammenligne seg med andre det gjør man jo bare helt automatisk du er de klærne, jeg er de klærne
Du ser sånn ut, jeg ser sånn ut. Du har så mye spenn, jeg har så mye spenn. Du har det huset, jeg har det huset. Uansett om man aktivt tenker på det eller ikke, så er det noe man gjør da. Så jeg tror den sammenligningskulturen har blitt alt for sterk, og så alt for lite fokus på sin egen ting, og så tror jeg folk misforstår
Jeg er veldig sikker på at folk jobber veldig mye mer for det de har enn det man tror. Enn det som de gis uttrykk for. Alt koster noe, da, på en eller annen måte. Er det noen som har en Ferrari? Ok, ja. Fett, jeg skulle ønske å ha en Ferrari. Men skulle jeg ønske at jeg jobbet 16 timer hver dag i fire år for å få rått det? Nei, det skulle jeg ikke ønske. Jeg husker...
Jeg har en øyeblikk der hvor du spurte meg hvordan det kjennes ut nå, og jeg har lagt opp liksom savnemannet. Så jakt av en veldig god venn av meg som er fighter og fortsatt er fighter i UFC og vant matchen sin superstort og liksom kjempebra. Og så spør Charlotte liksom meg hvordan kjennes det ut nå liksom når du ser det? Savner du det da? Så bare sånn vet du hva. Jeg vet at han har vært ute med en ryggskade i et oppdrag.
år. Jeg vet at han har trenset tilbake. Jeg vet hvor mye skit han har vært igjennom for å gjøre det her. Jeg vet hvor vanskelig han har hatt det. Og for å stå der seirende, det fortjener han. Og jeg missunner ikke. Jeg kan ikke missunne resultatet. Jeg må missunne hele veien. Det er en veldig fin ting, for det er veldig fort å bare peke på noe. Det skulle jeg ønske at jeg hadde. Men skulle ønske at du hadde alt det andre rundt. For det koster noe. Det er nok veldig lett å se på
Jeg bare har tatt det tilbake til det med å få barn, at det virker så lett for alle andre. Er det bare jeg som synes dette er så krevende? Og så ser du på Instagram, så er det jo aldri noen ganger, men veldig sjeldent, nå er det tungt. Fy faen, for en liten jævel. Folk sier jo ikke det. Folk poste biler på bursdagen, og kaka, og han er glad. Så tenker man at livet er en tansk på roser. Men jeg er jo en del av det selv. Jeg var på meg opp her i podcasten, men på Instagram for eksempel, så legger jeg kun ut når han er blid og glad, og jeg er happy.
og vi sitter og det trenger du ikke å gjøre man trenger ikke å gjøre det men kanskje fordi man bare alle legger ut det beste av seg selv så alle sammenligner med seg selv alle legger ut det beste av seg selv så det er klart også hvis jeg ikke har postet positive ting om meg selv det gjør jo masse prøver også så prøver jeg også å legge ut nå er det seit liksom
Du vet jo det er helgene for eksempel. Du har stått opp klokka seks, eller fem, eller whatever it is. Startet med å vaske senga fordi det har skjedd noe der. Du har lekt inn i alle brandbilene, alle politistasjonene, alle gravmaskinene, alle greiene. Du har tegnet over hele bordet. Du har spist frokost, lunsj, og så er det klokka elve. Og så bare ok, ok.
hva skjedde nå, ikke sant? Hvor skal jeg overleve de neste timene? Det er jo sånn, det er en følelse jeg har ofte da. Hva faen skal vi finne på da? Rundet spillet, liksom. Det har jeg ikke mer å gi, ikke sant? Men,
Jeg vet ikke, jeg har veldig galgenhud mot det. Det er positivt og negativt. Det kan kanskje oppfattes for andre som veldig negativt, men jeg gleder i det. Hvis du ser på de nærmeste vennene dine, som du kjenner veldig godt. Hvis du tenker på alle de, så ser du på en måte, alle de regner jeg med, har hatt eller har en eller annen problem eller noen de sliter med, eller skulle ønske å være annerledes, eller noe sånt. Det er mer komplisert enn det ser ut som, og
Og...
liksom, det går jo igjen for alle mennesker, føler jeg. Jeg har møtt liksom, skal jeg kalle det idolene mine, og noen ganger blitt kjent med de og sånt, og man tenker jo så bare, faen, for en fet fyr, na na na, dit og dat, sånn og sånn og sånn, og så blir du kjent med de, og så bare, åja, skitt, han var igjennom det, han var igjennom det, og det var tøft, og da var det sånn, og liksom, alle er mye mer menneskelige enn det man tror da. Ja, ingen er perfekte. Nei, nei, og alle har vært igjennom en eller annen form for kjip ting i livet sitt, og
Og noen i mye større grad enn andre. Og så tror jeg bare at man har en eller annen sånn rar... Det er den sammenligningen som du snakker om. Jeg har jo min aller beste venninne, jeg er single og 30 år. Jeg bare synes at hun virkelig lever livet da. Jeg missunder henne hver dag. Og hun missunder sikkert deg fordi du har barn og familie. Ja, det er nettopp det. At jeg bare tenker, fy faen, du kan reise når du vil. Du bare er single og drar på så mye fete date. Så her sitter jeg hjemme i huset mitt og bare...
Med en kjip mann og et barn som grider. Ja, faen. Og så er det andre dager hvor hun tenker sånn, nå har jeg vært på 40
i dates siste tida. Nå begynner jeg å bli drittlei av det. Og jeg kan også misunne den tryggheten. Så det er jo sånn, man ønsker jo gjerne det man ikke har også. Jeg har blitt mye bedre på det. Jeg var jo mye sånn før, jeg husker liksom, før matcher, det er en sånn rar samling. Men før kamper da, i hvert fall tidlig, så kjørte jeg alltid forbi, i Trondheim, så kjørte jeg forbi en McDonalds drive-thru. Ikke fordi jeg skulle inn og kjøpe noe mat der, men for jeg hadde jo lyst på det.
Hvis jeg skulle på marsj, og sånn til i versvekt, og så kjøres forbi, og så ser jeg bare inn, og så ser jeg den der kopisen i kassa, med headsetet på, og liksom, så mekker han noe burger og chill han. Og så er det bare, fy faen, fy faen, tenk å ha den jobben der. Han får betalt, han kan spise så mye burger han vil, og det eneste han trenger å spørre på, er om du har store liten drikke. Og så, fy faen, hva en drøm. Altså, det hadde det vært. Nå skal jeg ut og slåss med en av de der gærlingene i Danmark, og liksom, fuck det her.
Det er veldig fort å gjøre det sånn. Ja, det er det. Jeg husker en lang periode jeg hadde lyst til å bli gressklipper. For det var folk på våren som stod med gressklipper og kjørte rundt. Tenk å bare komme på jobben og bare kjøre den bilen og bare se at gresset blir klippt perfekt hver dag. Ingen bekymring. Han har sikkert noen greier og han kunne sikkert ønske at han har din jobb. Det er jo alt
Det er sånn vi er mennesker da. Jeg har bare veldig lyst til å gjøre jeg har lyst til å ha sånne prosjekter hvor jeg får prøve 50 jobber
En dag eller en uke. Gjerne mer enn en dag, for da hadde jeg ikke blitt så lei. Men da hadde man fortsatt en god feeling av det. For da hadde man fått en mye større realisering. Ok, jobbe på butikk i en uke. Jævlig kult de første to-tre. Så kanskje litt kjedelig etter hvert. Og så søppeltømmer. Kjøre bil, kaste dritt.
Det er så dritfett, og så kanskje man blir lei av å stå opp klokka fire, eller hva det er for noe. Men jeg tror vi må ha godt å prøve mange forskjellige ting. Du, det er TV-konsept. TV 2, det er det vi hører på nå. Kan dere pesje inn Emil Mek, tester femte jobber. Det hadde jeg sett på.
Ja, det hadde gitt perspektiver da. I hvert fall du som ikke har hatt en sånn vanlig 8-4-jobb. Bare test å jobbe på et kontor 8-4. Hvordan hadde det føltes? Det tror jeg hadde vært det verste jeg kunne gjort. 8-4 på et kontor. Det er jo det de aller aller beste gjør. Nei, nei, nei.
Men jeg tror når man har kommet inn i det, så kan man ikke se for seg noe annet. Og så er det du som har gjort noe annet, klarer ikke å se for seg det. Jeg tror dessverre at det er mange som tenker at de skulle ønske de gjorde noe annet. Også interessant, jeg hadde aldri fått noen forståelse for de menneskene som gjorde det de gjorde, som ikke likte det de gjorde. Altså hvis du sier en jobbfanga i den jobbmølla, så bare skjønte jeg ikke hva det var. Hvorfor liksom? Du kan gjøre hva du vil. Og så skjønte jeg ikke...
det er ikke noe av det i 14 år og så slutter jeg selv og jeg tenkte at så lenge jeg legger halvparten av den jobben som jeg har lagt i dette her i noe annet så kommer det til å bli helt sykt bra eller i hvert fall bra nok og så kom dagen da og jeg hadde masse ideer plutselig på veien men når dagen kom så bare fy faen men hva er det jeg har lyst til å gjøre og det
Da skjønte jeg plutselig at det er mange som kanskje skulle ønske de gjorde noe annet, men de vet ikke hva det skulle vært. Så da skiftet jeg perspektivet til hvis du er så heldig at du har en drøm om å gjøre noe, så må du følge den. Men hvis du ikke har noe veldig spesielt å
som du tenker at det hadde vært flett å gjøre så skjønner jeg at man blir litt mer hva skal man si man sitter litt mer rolig i det da man er mer happy med det man gjør det er jeg helt enig, og jeg tror nok dessverre fåtallet har veldig den store, store drømmen som de er bare villige til å offre alt for å gjøre det jeg misunner jo veldig det for jeg er litt sånn, åh, teste det, teste det men var det lykk best så lenge da?
Nei, jeg har på en måte både vært bak kamera, jobbet utdannet fotograf, jeg har jobbet bak og drivet med regi, og så plutselig så handlet jeg litt foran. Jeg liker å jobbe med lyd, jeg liker å jobbe med TV og humor, jobber som stand-up-komiker også. Så jeg synes det er veldig gøy å stå på en scene, og jeg har jo fått ganske mange muligheter der, og fått mulighet til å kunne jobbe enda mer med det, og bli større og flinkere, og så har jeg ikke tørt. Også fordi jeg tenker sånn, vil jeg det nok?
til å offre liksom alt. Og da har jeg vært mye synlig på de som bare sånn, står på sånne drittsteder og gjør stand-up, og bare jobber gratis da. Mens jeg som kanskje har fått muligheten til å få ganske godt betalt for det, og få stå på større scener bare sånn, nei, jeg tror jeg er litt busy en uke der. Altså sånn, tatt det litt sånn, fordi jeg ikke har en stor nok drøm, men nesten heller lyst til å gi det til noen andre, på en måte. Jeg synes det er så mye respekt da, å gjøre det da. Hvis
Hvis man har mulighet til å gi den muligheten til noen. Det har kommet mer og mer til meg de senere årene. At liksom, bare, vet du hva? Dette er kjempefett, men det er ikke meg du må snakke med. Du må snakke med han og han. Eller hun og hun. Det hadde vært noe for de. Jeg hadde alltid et sånt der, når jeg startet å slåss,
jeg sier slåss det enkelt, men jeg startet med MMA da, så ville jeg alltid bli en fighter som jeg selv hadde lyst til å se på. Så i form av alle intervjuer, eller i form av hvordan jeg approachet fightingen da, så ville jeg ikke være passiv. Litt fordi at det var naturlig for meg også, men jeg hadde lyst til å være noe som var gøy å se på, som alltid kom fremover, eller alltid var agersivet.
og så hadde jeg lyst til å ha det som en regel at hvis ikke jeg selv gidder å se mitt eget intervju hvis ikke jeg synes det er gøy, så er det ingen annen som kommer til å synes det er gøy. Så jeg prøver alltid å vinkle det på en eller annen måte at det er gøy. Jeg tror folk har veldig sånn ærefrykt i media at
At man må svare på det som blir spurt om, og det er de som bestemmer. Og så er du ikke det. Nei. Man kan jo si akkurat det man vil. Jeg har fått folk som sier at du må ha med idrettsfolk, for folk elsker jo idrettsmennesker. Så det er grunnen til at jeg bar deg og Fritz Aames. Det er de eneste idrettsfolkene jeg gidder å ha som gjester. For jeg vet at dere svarer på litt annen måte. Ja, det gjør vi det. Ja.
Det er litt slemt å si mot andre idrettsfolk, men det er jo sikkert bare en sånn... Nei, det finnes jo masse kule, masse fete, men det finnes også veldig mange kjedelige. Men Fritz sa jo sånn at han ikke gadde å være med på mesterens mester, fordi idrettsfolk er de kjøllykste folkene, vet du. Så han gadde ikke å være med på noe som har noen idrettsgreier å gjøre, fordi han er så fett kjedelig. Men det har jo vært noen tørre episoder der. Ja. Det har det jo vært. Ja, ja.
Hva liker du å spise på matpakka? Nei, for meg er det bare nivåattig. Folk tror at man kanskje må spise sunt for å gå på ski. Men nei da, man kan spise kjempegøy for å gå så mange mil. Det er kjempegøy. Men kanskje det bare er et miljø hvor det er litt sånn type prat?
Jo, det er masse sånn. Og så tror man at man må bli sånn, og så har man kanskje fått høre at treneren ikke sier noe kontroversielt. Ja, ja, ja. Det er masse reguleringer. Man må jo kunne stikke seg litt ut, liksom. Sånn som det som skutter bak til, da. Jeg føler at man har et eller annet talent eller gave for at man skulle være en entertainer på en eller annen måte, da.
At det ble UFC og at det ble fighting, det var kanskje litt tilfeldig. Men jeg hadde jo egentlig lyst til å bli rockestjerne. Jeg skulle jo være Bon Jovi, liksom. Men så var jeg ikke god nok å spille gitar, og så var jeg ikke god nok å synge. Så tenkte jeg bare, ok, nå får jeg på noe annet. Og så ble det det det ble, da. Men du, nå har vi pratet lenge, altså. Ja, nå er vi ferdige. Har du gjort sånn der ASRM-
Oi, det helste ut litt. Det var vann denne gangen, ikke monster. Jeg må dessverre avslutte, for jeg tror vi kommer til å havne inn i sånn der evig... Det skal være en podcast om barn, men vi har snakket om veldig mye annet, men det var gøy da, da. Ja, jeg må egentlig bare slutte og si tusen hjertelig takk for at du hadde lyst til å komme og ha en veldig gøy prat om veldig mye forskjellig. Veldig mye forskjellig. Så igjen, tusen takk. Takk igjen. Takk for at vi fikk være med. Takk for at vi fikk være med.
Du har akkurat hørt på en podcast fra Simple. Takk!