Hei og velkommen til Palestina-podden. I dag skal vi snakke med noen som har bodd og jobbet på Vestbredden i flere omganger, cirka et år til sammen, i en periode mellom 2018 og 2023. Hun har jobbet, studert og bodd der på eget initiativ og i regi av flere organisasjoner, blant annet Palestina-komiteen. Ja.
Hun har bodd i Nebulus og Jenin, i Jaius ved Kalkalia og i Bethlehem. Hun har reist mye rundt i Hebron, Jericho, Tulkarum, Jerusalem og Golanhøydene. Vi skal snakke med en tidligere solidaritetsarbeider, Nadine Mellem. God lytt, og som vanlig, fritt palestina. Fritt palestina. Nadine Mellem, velkommen til oss i Palestina-podden. Takk for at jeg får komme. Hvordan begynte ditt engasjement for palestina?
Det begynte egentlig tilbake i 2016. Jeg jobbet i Hellas som en del av responsen til flyktningskrisen der. Og som humanitærarbeider i en leir som det, så ble du kjent med alle som bor der. Og plutselig så kommer palestinere opp. Og jeg har egentlig ikke hørt så mye om. Jeg kan i hvert fall ikke huske at jeg har hørt så mye om palestinere. Men
Så jeg ble egentlig introdusert til Palestina, palestinere, og ikke minst oppvasjonen, gjennom andre tredje generasjon, og også andre tredje gangs flyktende palestinere, som kom da fra Syria og Libanon, og videre til Tyrkia og over...
Og ble kjent med kulturen, ble kjent med deres historie. Jeg ble helt slått i bakken av at jeg har gått 13 år på skole i Norge. Og jeg er ganske sikker på at jeg nesten aldri har hørt om det. Kanskje noen få ganger. Så sånn ble jeg introdusert til Palestina, og så reiste jeg ned dit første gang to år senere. Studerte politikk og menneskerettigheter, og ble gradvis mer obsess med å forstå hvordan er det sånn at vi...
Sitter her i fredsnasjonen Norge og bare ikke snakker om at det pågår en okkupasjon. For vi snakker jo om apartheid som i Sør-Afrika 94 vi lærer om dette. Hvorfor lærer vi ingenting om dette? Det vil jeg lære mer om. Hvilket år var det når du dro ned først? Til Palestina? 2018.
Og du har siden 2018 vært flere ganger i okkuperte Vestbreden, i perioden mellom 2018 til 2023, og reist både med i regi av organisasjoner som for eksempel Palestina kommet til nå på eget initiativ. Hva er det du har gjort på de reisene?
Det er mye forskjellig, men som jeg sa, den første gangen jeg reiste, så reiste jeg med palestinakomiteen i regi av det de kaller for å være en solidaritetsarbeider. Og den solidaritetsbevegelsen er veldig sterk mellom palestinakomiteen og en del små landsbyer, hvor formålet på en måte er at man skal komme ned og være et vittne, være der med, ikke bare, hva skal man si, man skal...
Man lever jo på en måte bare med familier i små landsbyer i området C, og blir liksom introdusert til hverdagen, til livet, og også vil jeg jo si at det er et crash course i okkupasjonen følt på kroppen. Fordi du bor i en liten landsby som sagt, du er med ut på jordene, er en del av familiene, og du er også da en del av nattreidene, du er en del av lydbombene, du er en del av
tåregassen, og du får virkelig bare komme rett inn i en live militær okkupasjon. Du nevnte det med jeg har to oppfordringsspørsmål du nevnte det med området C så er det ikke alle som vet hva, fordi Vestbredden er jo delt inn i forskjellige zoner eller området A, området B området C
Kan du bare fortelle litt hva det betyr? Ja, det er jo egentlig denne utfallet av det som kalles Osloavtalen, og som man kanskje har hørt om, der Norge satt ganske i føreskjøttet, vil jeg si, for de forhandlingene mellom PLO og Israel. I 1993? I 1993, ja. Et forsøk på å skape begynnelsen på en fredsavtale, og...
Et av resultatene er blant annet indelingen i sikkerhetssoner, område A, B og C. Kort fortalt er området A rundt 20 prosent av Vestbredden. Det er de store byene, det er Betlem, Ramallah, Hebron, Tulkarem, Kalkylia. Her skal palestinske selvstyremyndigheter ha både militær og siviladministrasjon.
Det er jo ikke helt sant. Jeg har selv bodd i mange av disse største byene, og det kommer jo å jeepere inn nattdraget her, der det er absolutt en militært tilstedeværelse, også i område A. Så er det område B, jeg tror det er tilsvarende 18-19%.
Her skal det være delt, så det skal være siviladministrasjon fra PA, så skal det være lov til stedværelse, eller lov, militær kontroll for Israel. Og realiteten her er veldig dyster. Det er land grabs, det er husrivinger, det er veldig stor del av området B tas gradvis over av israeliske bosettinger.
Og så har du området C. Området C er da rett rundt 80, altså 78 prosent cirka, av Vestbriden. Så det er jo brorsparten av hele området. Og det kontrolleres fullt og helt av Israel. Både militært og militært.
siviladministrasjonen der. Det betyr at palestinere som bor i rurale områder, de har ikke rett til å bygge. De opplever ekstremt stor utrygghet knyttet til hvorvidt de får lov å beholde husene sine. Det er her nesten all husdrivingen også skjer. Og så ser vi bare at det popper opp bosettinger.
Så området C er by far det tøffeste området å vokse opp i, som et palestinsk barn, vil jeg si. Og jeg har bodd litt begge alle steder, og det er ikke noen tvil om at
Det å bo i området C, det er daglig påvirkning for absolutt alle som bor der. Ikke bare er du utrygg når du sender barna dine på skolen, du er utrygg for om du har et hus dagen etter. Du er utrygg, det er ingen forutsigbarhet, og når du går på jobb så vet du faktisk ikke om du kommer tilbake. Det er realiteten, og veldig mange voksne damer og unge mødre sier ofte det, og de sier det med et smil utenfor.
og en godhet, men de sier at det er viktig å kysse barna sine når de går om morgenen. Og det ligger jo noe ganske dystert i det.
Det er jo sikkert mange lyttere som ikke kjenner til palestinakomiteens tradisjon med å sende reisene ned til flyktingleir i Libanon og i Palestina. Kan du ta oss litt gjennom en vanlig dag som solidaritetsarbeider i Palestina eller i Libanon? Absolutt. Nei, som jeg nevnte, solidaritetsarbeidet er jo en fantastisk måte å drive...
opplysningsarbeid på. Det er noe med det å sende folk og vise at vi er der for dem, fysisk, på Vestbredden. Men også det å komme tilbake og kunne ha verdien av å si «Dette har jeg opplevd». Formidle noe som man ikke har lest eller hørt, men formidle noe man har sett.
Og så er det en typisk dag for meg når jeg bodde i Jaiyus, som jeg gjorde. Så ville det være å være med bønnen ut på jordet om morgenen. Jeg vet ikke om jeg noen gang har jobbet så langt i dag. Det er beinhardt. Det er 12-14 timer. Dette gjøres, i hvert fall i Palestina. Jeg har ikke vært i Rashidiv i Libanon. Men dette gjøres i oliven i høstingssesongen.
I september, oktober, november. Og grunnen til det er jo fordi at tilstedeværelse, beskyttelse og støtte til palestinere under denne perioden er kjempeviktig. Ikke bare fordi at de fysisk skal være tryggere, fordi da ser man også en sånn spike når vi rapporterer på brudd på folkeretten. Så ser vi trakassering, fengsling, vold mot palestinere øker i de månedene. Og det er jo
en bevisst måte å sørge for at palestinerne ikke får høstet olivene sine. Og oliven og olivenolje, det er noe av det aller viktigste. Det er en stor andel bønder på Vestbredden som lever av å eksportere dette til lokale markeder på Vestbredden, men også til Jordedalen og andre steder.
Så vi reiser rett og slett ned for å være der som en støtte. Delvis, eller underveis i arbeidet, så jobber vi også med å gjøre oss godt kjent med Vespreden og reise rundt.
besøker bedyn samfunn, besøker de store byene, og prøver å skape et så stort grunnlag som mulig for å komme hjem. Og når du kommer hjem, så er det et ønske om at man skal ha noen informasjonsforedrag. Det kan være på skoler, det kan være rundt i lokalsamfunn i Oslo eller andre steder, og det er en utrolig fin måte å drive aktivismen på, synes jeg.
Har du vært med på Oliven? Ja, flere ganger. Hvordan er det? Jeg hører så mye om høste og Oliven. Sitter med tre, og så lager du Oliven, og så spiser du det med ferskbrød. Det er helt fantastisk. Det er virkelig...
En helt egen greie. Så barna tar seg fri fra skolen, studentene kommer hjem fra universitetet, folk kommer fra utlandet, palestinere fra Liban og palestinere fra Jordan, så sant det går an å komme seg inn, for det er jo ikke alltid at det går, så kommer de hjem og støtter familiene sine. Så dette er som en sånn
Det er litt som påsken i Norge, hvor alle skal samles på fjellet og skrelle apelsin sammen. Det er helt merkelig hvor viktig det er at vi gjør ting sammen. Det gjør de sammen. Og det at vi kommer og er med på det, kommer utenifra, det er jo også bare den vakre kulturen
palestinere har da, at de bare får deg til å føle deg som en del av den familien så det har vært helt fantastisk, så jeg gjorde jo dette med palestinakomiteen i 2010
Og så reiste jeg ned selv i 2019. Og var der en god stund. Bare for å være med på akkurat det. Bare på egen regi. Og da var det jo bare å komme tilbake i landsbyen. Mange av de har jeg ikke snakket med på et år. Og du bare er liksom rett inn igjen. Er du her? Ja, jeg er her. Topp. Hvor lenge? Ikke sant? Og man trenger liksom ikke å ringe og si. Du, jeg kommer fra en mål. Nei, ikke tenk på det. Bare å flytte inn. Så fantastisk. En ting er jo...
Det du nevnte med økning i trakassering som påvirker økonomien til den bonden. Men en annen ting er jo den knekken det gir i moralen også. Bare prøv å sette det litt i perspektiv om at en sauebonde i Norge eller en eplebonde i Norge plutselig mister tre familiemedlemmer midt i høy sesong. Hvordan det...
Altså hvor sykt det er å knekke moral og økonomi og hele kulturen vår egentlig. Veldig spesielt å være. Men det er jo ikke overraskende. Vi har sett mange måter å prøve å knekke palestinere på. Absolutt. Hvis man legger på laget som er realiteten i Palestina, for denne norske bonden, han er bare et offer for en utrolig kjip situasjon. Ja.
Dette her er jo villet. Det er villet ødeleggelse av den aller viktigste inntektskilden det året. Og hvert år så opplever vi den samme runden, og det kommer hvert år på samme tidspunkt innstramming, stengte checkpoints, flying checkpoints, folk som får konfiskert alle redskapene, traktorene. Og dette er jo villet ødeleggelse. Det er systematisk.
Og det er det akkupasjonen er. Men merker de en forskjell? Er det sånn at palestinerne sier at de merker en forskjell når dere er der for eksempel?
Ja, altså det er jo, altså solidaritetsarbeidet har liksom fulgt meg hele veien, men også nå den siste gangen jeg var på Vestbredden i 2023, i fjor, og jobbet i en rapporteringsmekanisme hvor du rapporterer om folkerettsbrudd i et område hvor du er utplassert.
Og der har de det begrepet som de kaller, eller den metodikken som de kaller for protective presence. Og det er litt det du er inne på der, at det, ja, kort fortalt så er protective presence at jeg, fordi at jeg er norsk statsborger, og i kraft av at jeg ser ikke palestinsk ut, så gjør jeg palestinerne tryggere. Og
Uansett hvor absurd det høres ut, så er det sant. For vi ser av rapportene våre at når vi er der, så er det ingenting å rapportere. Når vi ikke er der, så rapporterer vi om vold, sarkassering, konfiskering, drap på husdyr. Dette gjelder særlig i området C. Så det å drive beskyttende til stedeværelse og være til stede,
I en militær okkupasjon viser seg at israelske myndigheter og israelsk militær, og også bosettere, er redde for å skade meg. De er redde for den medieommerksomheten det vil gi av at norsk statsborger skadet på Vestbredden av israelske sikkerhetsstyrker. Da blir folk sinte da.
Og det er den verden vi lever i. Men det er i hvert fall helt tydelig av alle rapporter vi kan finne at det har noe å si. Jeg bare tenkte tilbake til hun, var det Rachel Corey som ble kjørt over av en
Bulldozer i 2003? Ja, jeg tror det. Jeg var jo ikke så gammel på den tiden, men den historien har jo fulgt ganske lenge. Men det er jo også samtidig veldig rart at den ikke har gitt en større effekt.
Fordi hun ble jo rett og slett sto ut og sa et eller annet, og så ble hun kjørt over av en bulldåser og drept. Det er helt syndsykt. Men de får lov til å fortsette å gjøre det de gjør. Jeg bare tenker på det
Det som på en måte er interessant å se, er jo for min del, hvis jeg bare tar deg gjennom en dag som i de tre månedene jeg bodde i Betlem, og jeg er i et team, vi er fire-fem stykker, vi går med vestid, de vet veldig godt hvem vi er. Vi er den eneste internasjonale rapporteringsmekanismen på Vestbredden nå. Alle de palestinske har blitt stemplet som terrororganisasjoner, ikke overraskende.
Det tidligere norske støtteteprogrammet som fantes i Hebron, det er ikke lenger. Det er mange år siden det ble avviklet. Fordi mandatene bare, nei, det vil ikke Israel ha nå. Det kommer ikke inn. Men for oss da, så er det, altså vi står opp klokken fem, står på checkpoint 300 fra fem til syv, bare for å være der. Bare for å fysisk vise at
I og med at her står vi, trakasseringen går ned. De dager vi ikke er der, så rapporteres det om mye høyere grad av trakassering av palestinerne som går inn og jobber inni Israel. Også fra 7-8 reiser vi til skoler, utsatte skoler i området C, og står der fysisk og følger barna til skolen. Går sammen med dem, og ingen dager...
Jeg har vært der, så rapporterer vi om barn som blir jagd av bosettere eller av militære, skadet, kjørt på. Og så kanskje fra 10 til 12, 12 til 2, så går vi fysisk ute på jordene sammen med bøndene og kyrne deres. Og de dagene vi ikke er der, så rapporterer vi om vold. Vi rapporterer om drepte husdyr. Og så på ettermiddagen så kjører vi rundt og besøker familier som rapporterer om
Folk som har blitt arrestert i familien deres. Nattraids, ødeleggelser, konfiskeringer. Og så legger vi oss, og så står vi oppe og syr øyekressene. Og det å være til stede, det viser seg at det har bare en stor effekt på hvor brutalt det er i UFR. Hva er det som har sjokkert deg mest?
av det du har hørt eller opplevd der nede? For det er jo mange som, vi har jo hørt ordet okkupasjon, og vi hører israeliske bosettere, som nesten er et kosord for, de er jo noe mye verre. Men hva er det største sjokket? Oi, ja, ja. Jeg vil nesten si at det er et umiddelbart sjokk. Når jeg først kom ned i 2018,
så vil jeg si at det var et sånt umiddelbart sjokk av å forstå den fysiske okkupasjonen, murene, pigtrådgjerne, altså heavy armed militære, å se bulldoser og ødelegge veier, bare for å stanse palestinere fra å bevege seg. Og så er det noe med at den der kroppslige
reaksjonen den avtar du blir vant til å se våpen du blir vant til å se du blir vant til å bli stoppet selv du blir vant til å se trakassering noe av det aller villeste jeg husker jeg så første gang jeg var på Asina var å ta bussen fra Ramallah inn til Jerusalem
Og så skal vi gå av bussen, fordi alle må gå av bussen på veien inn for å vise ID-en sin. Og da står en far med geværmunningen mot hodet, mens han bærer to-åringen sin på armen, og blir bøtt om å vise ID-en til denne to-åringen. Og mens han liksom famler etter den, og prøver å roe denne gutten, så har han liksom en geværmunning mot hodet sin. Noe så ufattelig unødvendig. Mhm.
Og dette blir bare vanlig. Fordi når jeg dro etter tre måneder, så hadde jeg sett så mange. Og så går det liksom, den internaliseringen, den går liksom over i det sjokkfase to da. Som er sånn, du skjønner plutselig omfanget. Du skjønner liksom hvor stort det er. Og da ble jeg helt sjokkert av liksom, uansett hvor jeg var på Vestbrynd, så var det militære. Og uansett hvor jeg var, så var det bosetter. Uansett hvor jeg var, så var det støttet.
systematisk satt opp ting som hindret meg i hverdagen min, og ikke minst hindret palestineren i hverdagen sin. Og så blir du vant til det også, og det mest graverende sjokkbølgen, den kommer egentlig når du skjønner, for du blir veldig sint, jeg har vært så mye sint når jeg har vært her, og enda mer sint når jeg kom hjem, men jeg har vært så mye sint, og når du begynner å frebrilsk prøve å finne, du leser av, du begynner å prøve å forstå
Hvordan er dette mulig? Og så treffer det deg at dette er designet. Dette er designet for å ødelegge, for å destruere, for å gjøre det mulig å leve der. Og da bare, det tror jeg er liksom den siste nivåen da. Og så forstår jeg at det jeg sier nå, det kan høres veldig fjernt ut her i Norge. Og at jeg overdriver da, i det jeg sier nå. Og
Og dette har jeg egentlig brukt veldig lang tid på. Nå er Palestina litt på alles ører og lepper, og det er kjempebra. Men i de årene jeg har jobbet med formidling om Palestina, så har jeg brukt så mye tid på å si ting korrekt, sjekke fakta, være moderat i alt jeg sier. Og da har det tatt meg så lang tid å komme dit jeg er nå at jeg...
Jeg forteller dere bare det jeg har observert. Og selv om det jeg har sett og opplevd er min subjektive opplevelse og oppfatning, så står jeg nå veldig trygt i at det jeg sier er det jeg har sett og det jeg har opplevd.
Og så finner jeg en enorm bekreftelse i at alle som har vært der sier det samme. Og så synes jeg bare det er helt tragisk at ikke bare alle kunne reist. For da hadde alle sett og sagt det samme som meg. Tror jeg da. Og det også er jo en del av designet. At ikke alle skal kunne reise ned og se. Ja. Dessverre. Eller så betaler du folk for å reise ned og si «Where is the apartheid?» Det også. Ja.
Jeg tror jo... Jeg har jo bare vært i Palestina en gang. Det har jo du også. Og jeg ser jo for meg nå at jeg også hadde blitt veldig sint. For det er det jo egentlig naturlig å bare bli. Hvordan er det? Du har taklet det sinnet når du har vært der. Ja.
Man er jo ikke så langt unna å ville gjøre noe mot en IHF-soldat, men man kan jo ikke. Man kan jo ikke gjøre det med noen tjenestefolk. Ikke at de er tjenestefolk, de er jo folkemordere. Men du skjønner hva jeg mener. Hva er det du gjør for å prøve å koble av, eller prøve å vri litt på, ikke på perspektivet, men...
Ro og ned, rett og slett. Ro og ned, ja. Jeg vil jo si at det aller... Altså, det korte svaret på det er jo at når jeg er der, og jeg velger å være der, i motsetning til det de gjør, og så lever jeg sammen med palestinere som er så rutinerte i okkupasjonen at de vet hva de skal gjøre med alt. Det kommer en...
en tåregass flyende inn fra en tankstykke hvis det var i området og så bare kommer det en dame forbi med en halv løk og jeg bare, går du med en halv løk selvfølgelig gjør du det du lever jo her, det er klart du gjør det og så kommer en liten gutt bort til meg når jeg ligger på bakken en dag etter at jeg har hørt det som jeg tror er en bombe, og så sier han it's only the sound og jeg bare, det er en lille bombe og han er ti år ja
Så det korte svaret på det er at når jeg lever der med flotte, rause, sterke palestinere, så er jeg også jeg føler meg utrolig trygg hos dem. Og jeg føler meg også veldig godt ivaretatt. Og jeg tenker at hvis de er sterke, så skal jeg jo være det. Og derfor så er det egentlig det aller aller verste er å komme hjem. For det er ingen som kan snakke om det på den måten som jeg kan. Føler jeg i hvert fall akkurat i de ukene til jeg kommer hjem.
Jeg kan sikkert, jeg tror min samboer får kjenne på at jeg kan være veldig lei meg og ganske sint når jeg kommer hjem. Men jeg har brukt veldig mye tid på å være sint også, og så har jeg egentlig skjønt mer og mer at det bare går utover meg selv. Og jeg prøver så godt jeg kan å snu det, og det vil jeg jo si lykke til de siste to.
ti måneder her nå, da. At det er ingenting som er finere for meg enn å kunne stille opp her, eller kunne være med å løpe med palestinagruppa i Oslo, eller kunne sende en WhatsApp-melding til kollegaene mine i Betlem, eller gjøre noe for å prøve å være med i det dråpe i havet, og gjøre noe litt bedre. Fordi det snur på en måte min
negativitet og utrolig måtesløshet det snur det litt til å føle du er i hvert fall med å gjøre litt, bare bitt litt og det er kanskje egoistisk men det kjennes faktisk fint så jeg prøver å jobbe med de positive tingene jeg synes ikke det er egoistisk jeg synes det er noe veldig fint og noe stort et helhetsperspektiv i det veldig israelske bosettere
kosord, som sagt. Det er det nok ikke så mange som forstår helt omfanget. Møtte du noen av de når du har vært her nede, og hva opplevde du? Åh, jeg har møtt så mange. Men det er jo cirka 800 000, tror jeg det er nå, bosettere på Vestbredden, og de er jo faktisk ikke funneredd for å si, det er ikke det internasjonale samfunnet er redd for å si, at det er ulovlig. Men
Og så hadde det bare vært så godt da, hvis noen brydde seg om det. Men det gjør jo ikke Israel, og de bryr seg enda mindre. De godkjenner nye bostettinger en masse. Det har de gjort de siste månedene, og det faller jo litt i bak
hånd på grunn av grusomhetene i Gaza, naturligvis. Folk venter jo på å flytte inn i Gaza også, som vi har sett. Folk har campet rett utenfor grensen der. Det som er viktig her, for alle som hører på, er at denne bosettepolitikken, som det heter, den fysiske ekspansjonen av staten i Israel,
Det er ikke tilfeldig. Det er ikke bare 10-15-
overtroiske personer som hevder at vi hører til her i Judea og Samaria. Det er ikke sånn det er. Dette er påtenkt på 1800-tallet. Dette er grunnlaget i den sionistiske ideologien. Og det høres noen ganger ut når vi snakker om det i vestlige medier at det bare popper opp noe. Dette er helt...
Dette er en politikk der unge mennesker får tilbud om å flytte ut i nye, flotte boligstrøk til en brøkdel av pengene, eller av summen av å bo i Tel Aviv. Så jeg vil jo si at det er mange type bosetter. Det er de livredde bosetterne som kommer til meg og spør meg, i kraft av at jeg ikke ser ut som en palestiner. De sier, vet du hvor ...
fuck, du er nå. Du er i Palestina, liksom. Eller at det er farlig. De er farlige. Og så har du de sinte bostadene, som mener at jeg er det aller verste som finnes. Fordi jeg støtter jo terroristene. Og så er det de som er i møtekommende, og som prøver å forklare hvorfor de er der, og hvor viktig det er at de er der, og at de har en gud i et rett, og sånn.
Og så har du de likegyldige, eller de er ikke likegyldige, men la oss bare si at de er egentlig ganske vanlige israelere. Men fordi at det er økonomiske insentiver, kjempeenkelt å få jobb, du garanterer en hel pakke. Hvis du og jeg var søsken og bare tenkte sånn, ja, skal vi bare ta med oss ektefølgen og flytte ut da, i slutten av 20-årene? Så bare tar vi 10 år der, og så jobber vi oss opp penger, og så flytter vi tilbake. Det finnes også masse av de. Ja.
Men for å ta det jeg har opplevd, så vil jeg jo si at det som er mest skremmende for meg, det er jo at i denne beskyttende tilstedeværelsen som jeg driver med i min jobb,
Den gjør jo palestinerne tryggere, men jeg tror ikke jeg har vært mer redd enn når vi møter på, eller det er ikke så farlig hvis vi møter på dem, at bare tilfeldig. Men hvis du blir oppsøkt av ofte en litt 2, 3 eller 4, 5 unge menn,
Fordi det som er farlig da, er jo at i bosetningene så er våpenpolitikken helt på like linje med i USA. Israel vetner bosetterne sine til tenna for å gi dem sikkerhet. Veldig lite trening.
Og hva er vel farligere? Akkurat som i USA da. Flere våpen fører ikke nødvendigvis til tryggere gater. Det er ikke motsatt det skjer. Og ingenting er på en måte mer skummelt for meg og for palestinerne jeg går sammen med, enn livredde unge menn som bare er tøffe i kraft av at de har et våpen. Og de vifter med det, og jeg har ikke opplevd...
at et våpen har blitt avfyrt, men det at de har det, og har en sånn overlegen trygghet i den trakasseringen, og de liksom, ja, den behandlingen de utviser bare i kraft av det at de har et våpen, det er utrolig skummelt. Og plutselig en dag så møter du jo dessverre feil fyr, ikke sant? Og nå sier jeg fyr, for jeg har ikke møtt en kvinne, men de er vepnet de også. Så, ja, det er bare utrolig skummelt.
Det er jo, altså man ser jo veldig mye bilder av det her. Vi har jo hørt ganske mange, eller ja, vi er jo palestinere, så vi har hørt veldig mye om det som skjer på Vestbredden og sånn. Men det er jo også noe med at du sitter og forteller det også, som bare gjør det enda mer absurd og surrealistisk.
Fordi jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, selv om jeg har alle, at man vet veldig mye av det her, så vet man fortsatt liksom ikke hva man skal gjøre av seg, fordi det er jo det som er problemet med Apartheid Israel, er at det er, som du sa da, det her er designet for å ødelegge for palestinere. Hvert eneste skritt du tar og gjør, og hvordan du lever, er liksom alt kjempes imot deg.
at palestinere skal få leve der, og det bare føles så... Jeg har aldri blitt... Vi har jo alltid visst om det, som du sier, men jeg har aldri blitt servert et så klart tekst rett i trynet for, på en måte. Jeg er veldig glad for at du det heller. Ja, det er jo... Jeg vet ikke hva jeg skal si. Rett og slett... Jeg klarer ikke å forstå at
dette er lov. Og det er jo mange som ikke forstår. Nei, altså, internasjonalt regelverk er jo veldig klare. Det finnes en Geneve-konvensjon som tar opp alt dette om okkuperte folk og deres rettigheter. Og det har aldri vært overholdt, og det overholder seg ikke. Og nå ser vi jo liksom en
med Sør-Afrika i spissen, men også andre begynner å snakke om ikke bare Gaza, men det som skjer på Vestbreden. Dette er ikke en midlertidig okkupasjon av sikkerhetshensyn. Dette er noe helt, helt, helt annet. Dette er viktig. Det går bare så utrolig frem. En av de tingene som pleier å skje, som vi leser om daglig nå, er bare sånne
vilkårlige fengslinger av blant annet barn også. Kan du fortelle dine erfaringer rundt det? Har du erfart noe rundt det? Jeg har vært en dag i Åfør fengslet, så det kan jeg fortelle om. En helt absurd opplevelse, men det jeg har gjort aller mest, og som knyttes til fengslingen også, er
og snakke med familiene til unge menn, og også en del gutter, og voksne menn, men særlig unge menn og gutter. Hvor er det det fengselet ligger? Det ligger akkurat på grensen mellom Ramallah og Jerusalem, så det ligger inne, man må kjøre inn via Israel, og det gjør de jo bevisst, slik at alle som kommer på besøk, for å besøke sine sønner, sine brødre, sine fedre,
De må søke om innreistillatelse til Israel for å kjøre rundt rundkjøringen fra Ramallah inn til Jerusalem. Og da kan de også kontrollere alle som kommer inn, og alle de ikke vil skal komme inn. Så de som sitter fengslet i 15 år, uten å noen gang se noe til familiene sine, det kan de styre. Veldig effektivt på den måten. Men det skjer jo...
Nå var jeg nesten i ferd med å begynne å snakke om nattreidene her, men det kan vi ta etterpå. Jeg har hatt mye med foreldre og pårørende å gjøre, og de rapporterer ofte om at familien medlemmer deres har blitt arrestert, og det som er utrolig traumatiserende er at de får ikke beskjed om hvor.
De vet ikke om de sitter i et lokalt militær detentionsenter, og så slippes de ofte ut etter en dag eller noen timer, eller de skal bare etter avhør, men det er det ingen som sier noe om. De kommer jo bare og henter dem på dagen, på natten, hva som helst. Men når de først får beskjed om at de kommer til offer, så er det fordi de skal, eller det er en tanke om at de skal inn til en høring og få en dommer.
Så en annen ting som er veldig, veldig viktig å ha med seg når vi snakker om dette, er at inne på Vestbreden eksisterer det to parallelle lovstemmer. Et sivilt for bosetterne, og et militært for palestinerne. Og hvis man leser definisjonen på apartheid, så er det mennesker som bor samme sted, med ulike rettigheter og ulike lover. Her er det ulike lover. Det er faktisk ulike.
Svart på hvitt, ulike lover. Men det som er viktig å få med seg når man snakker om fengsling, det er at under denne militære loven, som alle palestinere forholder seg til, så er nedre straffegrenser på 12 år. Og det er derfor vi ser palestinske barn i fengsler. For det er lov. Og det er jo også helt absolutt at det er lov. Men
Jeg var da heldig, uheldig og alt ettersom å få være med en internasjonal organisasjon som er en sånn rapporterer om brudd på folkeretten for fengslede da. Military Court Watch heter det. Og de følger opp høringene og følger med på om hvis du blir dømt i seks måneder sitter du seks måneder eller sitter du, får du utatt og utatt i. De følger opp kjempestatistikk hvis man vil lese seg på det.
Jeg fikk være med dem en dag til offer, så jeg tenkte jeg kunne ta dere litt gjennom den dagen. Så vi kommer jo til Ramallah da, eller til Jerusalem, kommer inn gjennom sånne sikkerhetssluser, og så blir man registreret med seg på innsiden. Og da er det jo veldig viktig at du, altså sånn, hadde jeg vært deg, Danadar, så hadde ikke du fått komme inn. Nei.
Du hadde blitt spurt om etternavnet ditt, fornavnet ditt. Ja, du har norsk pass. Og dette skjer også min norsk-palestinske venn i Hebron fikk ikke lov til å gå gjennom Hebron, fordi han hadde feil etternavn. Så jeg fikk komme gjennom, og du går hjem med en metalldetektor, du blir registrert, og så blir du fratatt mobilen din, nemlig konfiskert. Alt sikrer at ikke du har på deg noen opptaksmuligheter.
Og så kommer du inn i et venteværelse, jeg burde tatt med i et venteværelse, og det var helt vilt å komme inn der, for da møter du plutselig alle palestinske mødre, og fedre, men særlig mødre, som sitter og venter, og de får ikke vite når, de får bare vite at i dag skal saken opp, kanskje.
Og grunnen til at kvinnene sitter der er jo også fordi fedrene har fått avslag, så de får ikke komme inn. Og ofte så får mødrene det også, men jeg snakket da særlig med en mor som satt der, ikke så veldig voksen, eller hun er jo voksen, hun har jo en, jeg tror han var 20-21 eller noe sånt, og hun har da ikke sett han på et par uker, men så plutselig fikk de et brev om at han skulle, i dag skulle hans høring komme opp da.
Og hun forteller at hun har to andre sønner som sitter i fengselet allerede, og hun bare håper at dette ikke blir lenge. Men så sier hun på slutten at det ikke er så farlig hva det blir. Jeg må bare se han, jeg har ikke sett han på tre uker siden han ble tatt. Og bare det at hun kommer dit, hun reiser inn, hun reiser helt fra Hebron, tatt timesvis, hun har vært registrert, hun har vært gjennom mest sannsynlig en høymedrakassering på veien inn.
Og så sitter hun liksom bare der og venter, og så håper hun liksom bare, hun håper liksom ikke noen mer enn at hun skal få se ham. Og det er liksom så tøft da. Men vi blir hentet av en vakt, en israelisk vakt, som sier at nå kan vi komme inn.
Så kommer vi blitt tatt ut av venterommet, og så går vi ut på en plass, og der står det fem brakker, hvite brakker. Og de er liksom ikke større enn dobbelt størrelse av det rommet her, så de er ikke store i det hele tatt. De er nummererte, 1-6. Og dørene og familiemedlemmer bare går ut og inn sånn superhyppig.
Og jeg blir veldig forvirret, det er utrolig rart, vi står og observerer litt. Så forteller hun allokaten fra Military Court for at dette er helt vanlig, du skjønner det når du kommer inn. Så kommer jeg inn, setter oss ned på noen tre-fire trebenker, og så ser vi rett på dommer, påtalemyndighet og forsvareren til den palestinske regjeringen.
Og den er enten, den er jo veldig ofte så er det en som snakker arabisk og hebraisk. Og er valgt, altså de tjener vanvittig bra med penger da, på å bare løpende holde køyser. Det er flere hundre om dagen som går gjennom dette systemet. Og i løpet av den halvannen timen jeg er der, så er det liksom 40-50 unge menn.
innen å få dommen sin. Og det som skjer er at vi sitter her, og så kommer fra siden, så er det en liten dør, og inn der så kommer det, og da tror du at det skal komme en og en inn i en boks. Men de kommer to og to, eller fire, altså fire på det meste sitter i den boksen. Og så får de bare beskjed i navnet sitt, reiser seg, to-tre strofer på hebraisk, oversett til arabisk, og så tas han ut. Og så er jeg, jeg sitter jo der og venter på at det skal være en mulighet til å forklare seg, en mulighet til å
Nei, nei. Og da forteller hun meg at, hun advokater meg at dette her er helt vanlig. Så de kommer inn, og så har de bare, fordi jeg har lov til å be om utsettelse på tallmyndigheten, så de vil ha utsettelse for bevisføring. Og da kan jeg bare si sånn, vi ønsker at han skal sitte fengselig i åtte uker til, mens vi finner bevis på noe som vi ikke sier, fordi det kan de sikkerhets, de kan si at det er av sikkerhetsårsaker.
så kan de bare holde det hemmelig, trenger ikke fortelle hva det er. Og da er det bare sånn, det er jo helt useriøst. Og da har vi runde på runde på runde med dette, og det er egentlig bare en måte å holde unge, voksne, arbeidsdyktige menn ut av arbeid, bort fra familiene sine. Og det hemmer jo familiene på en måte som er helt
Helt vanvittig. Og så skulle vi inn og se inn i den brakken hvor de sa at i dag og nå snart skal barn under 18 år opp for høring. Så kommer vi dit, blir møtt av en sikkerhetsvakt som sier nei. På grunn av personverdensregler for barn har vi ikke lovet at jeg skal være der. Eller vi da, internasjonalt stedværelse.
Og det at det er mulig å si, og at det rapporteres av internasjonale observatører, uten at det blir tatt opp, uten at det blir lagt et ordentlig varske, det klarer jeg nesten ikke. Tenk om det hadde skjedd et annet sted. Og det er liksom de mest sårbare, og da er det meg, eller vi da, som kommer som internasjonale observatører. Det er oss barna skal skjermes for. Nei, så...
Jeg må fortelle en siste, og det som var aller sterkest for meg, og jeg vet ikke om jeg klarer å fortelle det, fordi jeg føler at jeg ser på Nadir og tenker, jeg vet ikke om du orker å høre dette. Men en historie som, dette var helt på slutten av dagen, og vi kom inn igjen, for vi fikk ikke lov å gå inn i den brakken, så vi gikk inn i brakken nummer to, og så satt jeg bak en dame, en ganske voksen dame, sikkert i 60-årene, eller kanskje litt eldre, og bare satt der helt stille, og så hun.
På at livet bare gikk da. Og noen unge menn ble tatt inn, og noen ble tatt ut, og inn og ut. Og så plutselig så bare hopper hun opp, og roper, som betyr hjerte i mitt hjerte. Og du ser liksom han gutten, eller han unge mannen som kommer inn da, som en av tre, han ser henne, og hun står plutselig med fullt liv på beina liksom, og roper dette til han da.
Og han, på en eller annen måte, så er han bare så myk i blikket, og han ser henne, og han er på en måte så glad med henne også. Han har liksom så vondt av at hun ser han der. Og så får han sine to setninger, og i de få minuttene så står hun hele veien, holder blikkontakt, og så holder hun en hånd sånn, og så holder hun en hånd mot han. Og det er liksom bare, ja, det er bare så mange mødre, og fedre, og søstre, og brødre, som opplever dette sammen.
Og nå hører vi om 10.000, 11.000. Dette er liksom ikke lite, dette er stort. Og det har vært stort hele tiden. Så det var en veldig spesiell dag. Kan du ha en pause?
Vi vil bare understreke at når vi snakker om barn, så snakker vi, altså det er jo barn ned til 12-årsalderen i israelske fengsler, og det er jo israelsk lov, det er ikke internasjonal lov, for det er jo forbudt. Ja, jeg tror det er kjempeviktig å forstå litt som vi også sa i sted, at hvis en palestinsk gutt eller jente kaster stein, så kan den 12-åringen
13-åringen, 14-åringen, barnet, kan dømmes i en militær domstol. Mens hvis en 13-årig gammel jente eller gutt i en israelsk bosetning med israelsk statsborgerskap kaster stein, så er det jo ingen som kunne dømt den personen. For den er jo ikke på en måte et subjekt for straffelov. Og da
Da må man jo spørre også, hva gjør det med den tryggheten man har? Som en 16-17 år gammel gutt som vokser opp i en bosetning og lærer at det er greit å være voldelig mot palestinere. Da stilles de ikke forretten på den måten som en palestine kan.
Og du er altså veldig preppa for å fortsette den demoniseringen når du skal inn i IDF, som du er pliktig til å gjøre når du er 18. Det er jo en annen ting som, det er jo ikke bare disse fengslingene også, men du nevnte litt tidligere om natterides, som vi igjen har sett at
israelere bare går inn tar og kidnapper familiemedlemmer eller tar over hus eller har du jeg vet ikke om jeg har lyst til å høre om det men du har masse erfaring med det ja, du har masse erfaring med det men vi vil jo det er veldig viktig å høre de enkelthistoriene også fordi man hører det i masser noen ganger og det er jo det som også er en del av den dehumaniseringen av palestiner vi bare dør i masser vi bare
Bli bomba i masser. Men det er liksom de enkelthistoriene som virkelig, og observasjonene til deg og andre som har vært nede i Palestina, som virkelig setter det i perspektiv og får folk til å forstå. Jobben vår, i hvert fall jobben min i Betlehem i 2013, går jo ut på å være til stede, rapportere til FN.
og til israelske myndigheter, til palestinske selvstyremyndigheter, til menneskerettighetsorganisasjoner som bruker våre tall. I Ortsa bruker tallene våre. Og kan du forklare veldig kjapt hva Ortsa er? Vi har snakket om det før, men det er FNs koordinerende organ, så de legger blant annet ut...
ukentlige oppdateringer. Hva har skjedd på Vestbredden denne uken her? Så mange er skadet, så mange hus har blitt drevet, så mange palestiner har blitt fengslet i nattreid. Og hvem som helst kan også melde seg på den rapporten. Det er bare nyhetsbredd, det er på en måte. Så vi rapporterer om dette, og disse datene finnes jo. Og
Det vi gjør er at vi tar forklaringene til familiene, for vi er ikke der på natten. Nå har jeg faktisk hatt kollegaer som bor andre steder, særlig i South Hebron Hills, som da reiser og har aktiv tilstedeværelse om natten, fordi man har den trusselen om at noen kommer på natten, og da vet man at hvis vi sier ifra at vi er der, så skjer ikke det.
Så er vi ikke der, og så skjønner det. Men jeg tenker, så det som vi hører om, og det som er slående når man jobber i en sånn setting over flere måneder, er at man ser likhet og mønster. Og derfor kan jeg nesten ta dere gjennom en natt, og så vil det være et
slående flertall som sier det jeg kommer til å si nå. Så de kommer alltid på natten, og de kommer nesten alltid i morgentimene, liksom sånn tre, fire, fem, så før første bønn. Og det er jo fordi det er alt rolig, alt er stille, så man kan bare kjøre sakte inn med et par jeeper. Og veldig mange rapporterer om at de våkner av at huset er omringet, og de våkner ofte i det døren sprenges.
liten greie på døra, og så går låsen ut, og så sprenges døren i. Og det er ikke sånn at døren sprenges inn, det er bare låsen er åpen. Men det er også ganske mange som rapporterer at de våkner først når de vekkes av en ios, så de vekkes av at rommet deres, soverommet deres, er fullt av soldater. Og dette er ikke bare det aller første, det er at det er utrolig nedverdigende kulturelt for muslimske kvinner,
Særlig på grunn av de kulturelle normene man har. Man må dekke seg til. Men det er jo også forferdelig traumatisk i søvn å bli vekket av ditt verste mareritt. Og det som veldig ofte skjer, er at en av de to tingene skjer. At enten så vekkes du av en høy lyd, eller så vekkes du av ingen lyd. Og bare tikkes på skulderen av en geværmunning, liksom.
Og så stort sett etter det så er det jo en person som skal pågripes, og den personen er nesten uten unntak en sønn eller en far. Og da ser vi også et klart mønster i det. Hvis det er sønnen som pågripes, så pågripes han brutalt foran sine søsken. For å avskrekke søskene. Hvis det er far, så skjer det nesten alltid brutalt foran eldste sønn og kone. Eller hele familien.
Men det er en måte, og fordi det er ganske tradisjonelle familieforhold i Palestina, så er det en måte å destruere familieforholdet, ydmyke faren i sin rolle som familiens overhod og familiens beskytter. Og det gjøres jo ofte ved at noe over hodet strips på hendene. De skiller oss ofte familiene fra hverandre, så den som er pågrepet er alene, og så er kvinner og menn fra hverandre. Og på denne måten, så hvis man da som mor hører noen
Selv om det bare er noen dask eller et hyl, hva gjør det med deg? Det er hele tiden designet sånn som det rapporteres til, og så er det på en måte designet for at dette skal bare traumatisere. Og så går det ofte veldig raskt, at da blir personen tatt ut i bilen, ut i jippen, og så rapporteres det jo om veldig dårlige forhold der, at det rapporteres om mye vold, det rapporteres om man blir slengt inn, man blir ikke satt inn, man får ikke vite noe som helst.
Og familien får heller ikke vite noen ting. Og nå skal jeg fortelle dere det aller sykeste med dette, og det er at vi også da hører mye at ingen blir arrestert. Og det viser seg at det er bare tilfeldig at de valgte din familie, fordi de trengte å trene. De trengte å trene opp en ny unit. Og når du da sitter igjen der, hele familien, låsen på døren din er ødelagt, du har blitt bunnet, du har blitt ydmyket,
og barnet dine er dypt, dypt traumatiserte og kan ikke sove i sengene sine, og så forstår du at det er en trening. Det er altså så absurd, men det rapporteres det om ofte, og det går bare for blinde. Jeg vet ikke hvem som snakker om det. Det hører vi i hvert fall ofte om. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Nei, det er helt tomme. Ja.
Nadine, du har skrevet en masseoppgave om kulturell motsatskamp i Palestina, med fokus på Freedom Theater i Tjenin. Hva lærte du gjennom det? Nei, altså jeg lærte jo egentlig, så når jeg bodde i Palestina første gang i 2018, så ble jeg introdusert for dette somodbegrepet.
Den palestinske standhaftigheten motstandskampen. Jeg følte vel egentlig ikke at jeg hadde hørt om det før. Og sikkert da preget av et vestlig mediebilde, og det at jeg hadde studert internasjonalpolitikk på den tiden, men jeg tok et fag som heter Islam i Europa, og skrev en oppgave om...
korrelasjonen mellom negative eller altså negativ fremstilling av islam og muslimer i vestlige medier. Og det er jo sikkert å slå inn åpne dører og si at selvfølgelig da viser det seg at godt over
50, opp mot 70-80 prosent av ganger det skrives om muslimer og islam, så er det i kontekst av noe negativt, det er i kontekst av veldig destruktive ting som terrorisme for eksempel. Eller kvinnefientlighet, eller ja. Så man har men så kommer jeg til Palestina og så
Møter jeg denne utrolig hverdagsmotstanden, de tiltakene som finnes, sang, dans, musikk, disse plaggene her, som folk liksom, ja, man kan kjøpe det her i Oslo på Palestina butikken, men der er det jo liksom, det finnes ikke en bonde som ikke går med skjerfe. Og det går jo, har du det på hodet, har barnet sitt i det, har alt mulig. Og jeg ble litt sånn tatt av at dette ikke...
har noen fokus hos det. Og jeg hadde lyst til å fokusere min masteroppgave på å lære mer om ikke-vold og ikke-vold i motstandskamp på Vespreden. Og ble veldig inspirert da jeg reiste til Jenin første gangen i 2018. Og så reiste jeg tilbake og bodde i Nablus, tok arabisk timer der, og kjørte frem og tilbake mellom Nablus og Jenin i noen måneder, og var en sammen med
De på Freedom Theater. Og intervjuet de. Og for å si litt om hva Freedom Theater er, bare helt kort, så er det filosofien til teatret. Og det er et barneteater, og en barnleke og teaterområde. Og så er det også en profesjonell skuespillerutdanningslinje, hvor de søker å få inn internasjonale film...
Og teaterspesialister. Tagfolk. Ja, for å drive utdanning av et selektert knippe talentfulle palestinske ungdom. Så som en utdanning da. Og filosofien er vel egentlig at de ønsker å gi barn som har vokst opp i ytende innflyktinglærer et alternativ. De ønsker å gi dem en
De ønsker å lære dem å uttrykke seg. Uttrykke seg gjennom kultur, kunst, talentet sitt, finne talentet sitt. Og også være et alternativ til å rekrutteres inn i militante miljøer. Fordi det er konstant okkupasjon. Det er urettferdighet på et nivå som vi nesten ikke kan skjønne. Og det sinnet med å komme ut et sted.
Og det kan komme ut gjennom treninger, men det kan også komme ut gjennom kunst og uttrykksterapi. Jeg ble helt tatt av å kunne være sammen med unge, talentfulle kunstnere som ønsker å vise frem. De stiller seg så sårbare i det at de spiller selvvalgte og selvlagte uttrykk.
teaterstykker om hvordan det er å være barn, ungdom, voksen under okkupasjon. Og de tror også på filosofien knyttet til at det er mye mer virkningsfullt hvis jeg viser frem dette på YouTube. Vise frem, viser hva vi er på YouTube, kontra det man leser om i mediene, hvor man skal ha det til at liksom
I samme setning som man snakker om sivilbefolkningen i Gaza, så snakker man om Hamas. Det er helt irrelevant om hva Hamas er. Det vi snakker om nå er uskyldige mennesker som dør og blir bombet. Hvorfor skal det hele tiden være i samme setning som terrorgruppen Hamas? En, det er feil. To, hvorfor skal det være i samme setning? Og hvor ofte hører man ikke om gisselene uten å si sioniststaten Israel? Eller Iran støtte Hezbollah? Ja.
Så jeg bare synes det var fantastisk å se denne gjengen med ungdommer. Det er jo veldig fint å vinkle det på den måten også at man bruker. Og det er det jeg føler har vært veldig viktig for meg personlig. Også egentlig de siste månedene er en grunn til at vi har en spate som heter Somod. Ja. Som...
Jeg forteller om det fine med det palestinske, men alt er motstand uansett. Når du snakker om livetetrærne, når du snakker om tatris, alt handler om jord og land og hvor du kommer fra og opprettholder det palestinske, så det ikke skal bli visket vekk.
Så det er veldig fint også å se det i ren praksis, rett og slett. Ja, og jeg synes det er viktig å snakke om det som motstandskamp. Det betyr noe for noen som lever, altså når et folkeslag på denne måten, de forsøkene på å rive fra hverandre en kultur, et folk, et språk, et landområde,
et land. Ikke bare et område, men et land. Og så står de der likevel, sterkere, og sammen, og dryker den kulturen. Og det synes jeg bare er så viktig, og det at vi ikke snakker om det, er helt hårreisende. Og på like linje som vi snakker om frigjøring, og at ukrainske soldater og sivile som driver motstandskamp, det er motstandskamp. Hvis palestiner gjør det samme, så er det terror. Og det må vi snakke om.
Det må vi snakke om. Når du sier det må vi snakke om, hva er din oppfordring til de som hører på? Har du noe? Nei, utdanne deg. Gjør deg opp en mening. Vi har tilgang til alt. I fasjonen er det. Vi vet så mye nå. Det er liksom ikke greit lenger å sitte hjemme i Norge
Å være trygg og si at dette er så vanskelig, at dette vil jeg ikke ta i. Det er noe med det å heller være ærlig og si at det er vanskelig. Det er vanskelig med politiske ideologier. Det er vanskelig med religiøse ulikheter. Men det er ikke greit å si at jeg ikke. For det er veldig mange andre vanskelige ting vi håndterer. Og det håndterer vi, det går vi rett på. Da mener jeg at det er komplisert. Det er greit å si det.
Men ikke være så arrogant at du sier at det er så vanskelig at jeg kan ikke ta i det. For det er det ikke. Og hvis det er én ting som er helt sikkert, så er det at det er ikke vanskelig å ta et standpunkt til det som skjer i Gaza. Og den meningen, altså sånn, jeg leste et innlegg på Instagram her om dagen av en norsk palestiner som skrev at det som skjer i Gaza har endret noe igjen.
Og så spurte han, har det som skjer i Gaza endret noe i deg, eller i oss da? Og så skriver han helt sånn spot on, for hvis ikke det som skjer i Gaza endrer oss nå, da er det ingenting i verden som kan endre oss. Og det å ha en mening om 40 000 drepte mennesker, uansett hvilke nasjonalitet de skulle ha, det er ikke vanskelig. Og
En siste ting jeg også tenker er at vi lever i en tid hvor vi er så opptatt av å være korrekte, være opplyste, smarte for brukere. Vær litt smart da, hvis du bryr deg om svanemerket i produkten, hvis du bryr deg om kortreist mat, hvis du bryr deg om bærekraftig klesproduksjon. Da trenger du ikke å støtte opp under produkter eller mat som støtter opp under folkmord. Er ikke det greit da?
Det finnes lister på like linje som jeg kan søke på hvilke matvarer har ikke dette i seg. Så kan du også søke på hvilke selskaper støtter Israel. Eller støtter bosettinger på Esbjørn. Det er et søk det. Og det gjør vi helt inn. Så jeg mener jo bare at det kan vi jobbe av å begynne å gjøre.
Det er jo gått herfra til himmelen, rett og slett. Det går an. Det er ikke så mye å be om. Og så kan man bli med på ting. Man trenger ikke bli med på alt. Man kan høre på podcast. Om to uker løper løpegruppa
i Oslo for Palestina klokken ett og halv fire så er det en utrolig fin video eller film som sendes på Vegasene om om Brat 2 Movement i bevegelsen en haug med ungdommer jeg har løpt sammen med dem, vært med på maratone i fjor, kjempekult og en film om dem og da kan du vente på det 8. september på Vegasene så jeg tenker
velg ditt, og jeg skjønner at mange tenker at nå er det så mye, men det er ikke så mye. Du kan velge litt, og gjør noe, det er bedre enn ingenting. Hva er det første du kommer til å gjøre når du reiser tilbake igjen til Bosnia? Oi, det tror jeg må være å reise til, jeg reiser tilbake til Sajos. Altså, det blir liksom, se for dere, du er i en liten landsby,
Og før soloppgang så står du opp og du sitter på med en av de mange traktorene som kjører nedover mot jordene. Og du bare liksom er med på det. Så kommer du dit og så møter du alle bønnene. De møtes og så sitter de og drikker te med det mye og spiser rykende varm pita vi satt her. Mhm.
Så sitter du der, og det er liksom, det er ikke noe stillhet, men det er ikke noe sånn masse skramling heller. Folk er liksom i ferd med å våkne. Og så hører du den vakre første bønnen. Og solen kommer opp. Eller det har vel vært en liten bønn først, og så har jeg hvertfall. Kommer solen opp, og du er liksom omringet av oliventrær og sitrustrær. Og du liksom bare sitter der, og dagen har ikke startet. Og det er liksom helt sånn fredelig og fredelig.
Det er bare en helt egen øyeblikk, eller en egen stund, som på en eller annen måte føles som at det er den lille stunden hvor det ikke er noe okkupasjon. Hvor det liksom bare er helt vanlig. Og så starter dagen, og så er det masse ting som skjer, og så kan det være en god dag, og det kan være en dårlig dag, men akkurat den stunden der, den har de, vil jeg påstå, nesten hver morgen. Og den er så fin. Og jeg håper at jeg skal gjøre det igjen. Da er det egentlig siste spørsmålet da.
Du har kanskje svart på det siste spørsmålet. Det er jo hva er det beste du vet ved Palestina? Det synes jeg du beskrev ganske fint nå også. Jeg føler meg bare så heldig som på en måte har fått lov til å være sammen med et folk. Som 100% nordmann, født og oppvokst i et mind your own business-forbund.
Og det hørtes helt grusomt ut. Men vi nordmenn er jo litt sånn innersluttet og litt sånn, vi kjenner liksom bare, vi kjenner ikke navnet så godt og sier så vi teier i gangen og sånn. Neida. Men jeg føler meg så... Jo da. Men jeg sier det på en måte fordi det er en sånn helt vanvittig selvfølgelighet i den gjestfriheten de viser som
Jeg vet ikke om jeg skal forklare det på noen annen måte, men jeg føler meg heldig som har vært i de familiene, både de familiene i deres hjem, som om jeg var barnet deres, datteren deres, og søsknene deres. Den selvfølgeligheten i at jeg bare kommer der, og så bare er jeg en del av dem. Den selvfølgeligheten og gjestfriheten de viser er helt unik. Jeg føler at jeg har reist mye, og jeg føler at jeg har sett mange ulike ting, men jeg har ikke sett noe sånt. Det synes jeg bare...
Det synes jeg bare er det beste.
Jeg må bare si, det kan være greit med litt sånn mind your own business-kultur noen ganger også, fordi palestiner er veldig oppgjørende hos oss også. Men jeg synes du beskriver det veldig godt og veldig fint. Fordi de er ganske foreldre våre. Så dere som norske palestinere, dere bare møter de to? Har du hørt om den, og har du sett den, og hvorfor har hun på seg den, og
Hun spiste ingenting, eller hun spiste for mye. Tusen, tusen takk for at du kom og fortalte om solidaritetsarbeidet og alt det du har sett på Vestbredden og dine.
Jeg må ærlig si at det her var veldig tungt og sterkt å høre på. Jeg kjenner jeg må ta en løpetur. Og også fint. Også veldig fint. Og viktig. Så tusen, tusen takk. Og lykke til videre med det humanitære arbeidet og det gode arbeidet du gjør. Og så forhåpentligvis så
Sitter vi under et oliventre sammen i J.O.sundag? Ikke sant? Tusen takk for at jeg får komme. Glemte å si fritt palestina? Ja, fader, det glemte jeg. Fritt palestina!