#278. 1,5 menneske, fødselsratene, temperaturmåler på folkehelsen, resonans, metabolsk belastning og landsbyen. Med forfatter Vilde Bratland Hansen.
Anette Dragland samtaler med forfatter Vilde Bratland Hansen om hvorfor fødselstallene synker, krevene ved moderne foreldreliv, kvinnehelse, omsorgsarbeidets verdi og samfunnets rammer. Boka «1,5 menneske» og reformer som redusert arbeidstid for småbarnsforeldre trekkes frem.
00:03
Podcasten diskuterer hvordan samfunnets forventninger og press påvirker foreldreskap og hvorfor mange får færre barn enn de ønsker.
35:30
I dette segmentet diskuteres behovet for å gjenoppleve meningsfulle øyeblikk for å motvirke følelsen av tomhet i en hektisk hverdag.
40:30
Vi må redusere arbeidstiden for å få mer kvalitetstid med barna og dyrke relasjonene våre.
46:19
Å finne resonnement i foreldrerollen krever fellesskap, åpenhet om utfordringer, og en forståelse for livets naturlige kaos.
Transcript
Mentioned in the episode
Vilde Bratland Hansen
Forfatter, foredragsholder og yogalærer, gjest i episoden. Aktuell med boka «1,5 menneske» om lave fødselstall.
Anette Dragland
Lege og programleder for podkasten Leger om livet.
1,5 menneske
Vildes bok om hvorfor stadig flere får færre barn enn de ønsker.
TripleTex
Regnskapssystem med AI-assistent, annonserer i starten av episoden.
Rørosmeieriet
Annonse for økologiske meieriprodukter, bl.a. Røros yoghurt.
Hartmut Rosa
Tysk sosiolog sitert for teorier om akselerasjon og resonans i det moderne livet.
Peter Van Huise
Nederlandsk forsker som regnet foreldres økonomiske bidrag til samfunnet.
Emma Holten
Økonom sitert for boka «Underskudd» om mange barn som statussymbol.
Daniel Kahneman
Forsker sitert for skillet mellom opplevende og reflekterende selv.
Thomas Hansen
Lykkeforsker sitert om foreldres lykke i øyeblikket versus refleksjon.
Kvinnehelseutvalget
Rapport 2023 om kvinnehelse; kunnskap tas ikke i bruk.
1001 Dager
Forening som fokuserer på de første 1001 kritiske dagene av barnets liv.
Mathilde Pilskog
Fysioterapeut bak Instagramkontoen Kvinnehelsefysio, nevnt om gravide som strekker seg for langt.
Haukeland sykehus
Nevnt for mål om utskrivelse seks timer etter fødsel, eksempel på effektivisering.
Gjøvik
Vildes hjemby, flyttet dit for besteforeldrehjelp; fødselsavdeling lagt ned.
Sortland
Anettes hjemkommune der hun jobbet som fastlege.
God Morgen Norge
TV-program Vilde skulle opptre på dagen etter opptaket.
Ark
Bokhandel der boka selges.
Noli
Bokhandel der boka selges.
VG
Avis der Vilde har skrevet kronikker om småbarnsforeldres arbeidstid.
Brene Brown
Sitert for at skam ikke tåler dagslys.
Kasper Scheip
Anettes venn, «uro-lærer», ga råd om å gjøre ingenting for å senke stress.
Participants
host
Anette Dragland
guest
Vilde Bratland Hansen
Sponsors
TripleTex
Rørosmeieriet
Points
Vi lever på en måte som er helt uforenlig med det barna trenger av oss.
Vildes hoved analyse: samfunnet er bygget for effektivitet og selvstendighet, mens barn krever fellesskap, tid og rom.
Du bestemmer, den gjør jobben.
Om TripleTex' AI-assistent: alt som skal sendes eller bokføres må godkjennes av brukeren selv.
For meg handler dette om å slippe å bruke søndagskveldene på bilag, og heller bruke tida på noe jeg faktisk har lyst til.
Reklamebudskap for TripleTex i episodeinnledningen.
Det å få mange barn er i ferd med å bli et statussymbol.
Referanse til økonomen Emma Holten: mange barn signaliserer ekstremt overskudd og enorm kapasitet.
Ikke engang utøvere som driver med Ironman eller deltar i polarekspedisjoner er i nærheten av den metabolske belastningen det innebærer å bære fram et barn.
Sitat fra boka som Anette fremhever som spesielt godt skrevet.
Hvorfor er forventningen at vi skal stå i arbeidslivet som en hvit mann på 1970-tallet?
Vildes spørsmål om hvorfor praksis ikke endres til tross for ny kunnskap om graviditetens belastning.
Vi går oppover mens rulletrappen går nedover – vi går og går og går for å holde oss alene over vannet.
Hartmut Rosas bilde på akselerasjon i det moderne livet.
Vi er litt for opptatt av den hedonistiske formen for lykke, og glemmer den formen for lykke som er knyttet til å ha en grunn til å stå opp om morgenen.
Om forskjellen mellom umiddelbar tilfredsstillelse og mening i livet.
Det eneste skam ikke tåler, er dagens lys.
Anette avslutter med Brené Browns poeng om betydningen av å snakke åpent om skyld og skam.
Vi må tørre å tenke forebygging i stedet for brannslukking.
Om å investere i de kritiske 1001 dagene fra unnfangelse til barnets andre bursdag.
Det er ikke noe øvre grense på hvor lenge barn kan være i barnehagen.
Kritikk av at arbeidsmiljøloven regulerer voksnes arbeidstid, men ikke barnets tid i barnehage.
Fødselstallet er en temperaturmåler på samfunnet vårt.
Fødselstallene viser at vi lever på kollisjonskurs med biologien vår.
Claims
TripleTex har lansert en AI-assistent inne i systemet som kan registrere timer, sende fakturaer og purre på forfalte fakturaer, men alt må godkjennes av brukeren før det sendes eller bokføres.
Annonseinnhold i starten av episoden.
Man kan prøve TripleTex gratis i 14 dager på tripletex.no.
Annonseinnhold.
Podkasten heter «Leger om livet» og ledes av Anette Dragland, som er utdannet lege, og kommer ut hver tirsdag.
Fakta om podkasten.
Dagens gjest Vilde Brattland Hansen er forfatter, foredragsholder og yogalærer, og har skrevet boka «1,5 menneske».
Presentasjon av gjesten.
En nederlandsk forsker, Peter Van Huise, har beregnet at foreldre i Europa gir 2,66 ganger så mye til samfunnet som ikke-foreldre, og andelen er enda høyere i Norden.
Gjengitt av Vilde med henvisning til boka.
I 1975 var det tre av fire som hadde tre barn eller flere som ikke hadde fast inntekt, mens i dag er det de med høyest inntekt og høyest utdanning som får tre eller flere barn.
Gjengitt av Vilde fra boka.
Hver kvinne får i snitt 1,48 barn, mens befolkningsraten krever 2,1, og kvinner oppgir at de ønsker 2,36 barn.
Statistikk gjengitt av Vilde.
Kvinner oppgir at de ønsker å få barn ved 27,6 års alder, men i realiteten får de barn når de er 30,4 år.
Statistikk gjengitt av Vilde.
Studenter som får barn får 92 000 kroner i engangstønad.
Beløp gjengitt av Vilde.
Stillingprosenten til foreldre har økt drastisk på bare noen tiår, og begge foreldre jobber ofte fullt.
Påstand om arbeidslivsutvikling.
Vilde har spilt håndball på høyt nivå i mange år og kommer fra en toppidrettskultur.
Bakgrunnsopplysning om gjesten.
Kvinnehelseutvalget kom med rapporten sin i 2023, med konklusjonen at kunnskap om kvinnehelse ikke tas i bruk.
Gjengitt av Vilde.
Stress hos mor i graviditeten kan påvirke nervesystemet til barnet som blir født.
Forskningssitat gjengitt av Vilde.
Anette jobbet som turnuslege da hun ble gravid med sitt første barn, med fire nattevakter på rad à 14 timer.
Personlig erfaring fra verten.
Anettes gynekolog fortalte at de som jobber nattevakt i graviditeten har mye høyere sannsynlighet for å miste barnet, og at hun ikke skulle ta en eneste nattevakt.
Personlig erfaring gjengitt av Anette.
Andelen som sliter med fødselsdepresjon har økt fra 9 % til 17 %.
Statistikk gjengitt av Vilde; hun bemerker at økningen kan delvis skyldes større åpenhet.
Tida rett etter man har fått barn er den fasen i livet der man har størst risiko for å utvikle psykisk uhelse.
Forskningssitat gjengitt av Vilde.
Det finnes to enheter i Norge der mødre kan legges inn sammen med barna sine.
Påstand om norsk helsevesen gjengitt av Vilde.
De siste årene har 66 000 kvinner i England fått oppfølging ved egne enheter for perinatal psykisk helse.
Tall gjengitt av Vilde.
Enebarn er den raskest voksende familieformen i store deler av Europa.
Påstand gjengitt av Vilde.
Målet på Haukeland sykehus i Bergen er at kvinner skal ut igjen seks timer etter fødsel.
Påstand om sykehuspraksis.
Fødselsavdelingen i Gjøvik er lagt ned, og Vilde har flyttet hjem til Gjøvik.
Lokalopplysning fra Vilde.
Mange forskere kaller fenomenet «low fertility trap»: færre barn fører til strukturelle endringer som gjør at man velger å få enda færre barn.
Begrep og forklaring gjengitt av Vilde.
Den tyske sosiologen Hartmut Rosa beskriver det moderne livet som preget av akselerasjon, og ser resonans som motgiften.
Gjengivelse av Rosas teori.
Økonomen Emma Holten har skrevet boka «Underskudd».
Bokreferanse.
Lykkeforskeren Thomas Hansen viser til en studie som viser at foreldre i øyeblikket er omtrent like lykkelige når de er med barna sine som når de støvsuger, men at barna i reflekterende betragtning er den største kilden til mening og lykke.
Gjengitt av Vilde med henvisning til Daniel Kahnemans skille mellom opplevende og reflekterende selv.
De som har barn har mye lavere risiko for å ta sitt eget liv.
Påstand om forskning gjengitt av Vilde.
En stor studie viser at mors tilfredshet med fars deltagelse i barnets første leveår kan predikere skilsmisse tre år senere.
Forskningsresultat gjengitt av Vilde.
Tilfredsheten i parforhold synker ofte etter det første barnet, og parforhold der arbeidsdelingen er mer jevnfordelt har høyere tilfredshet.
Forskningssammendrag gjengitt av Vilde.
Vilde argumenterte i flere kronikker i VG for at småbarnsforeldre burde kunne jobbe redusert med full lønnskompensasjon de første årene av barnas liv.
Om Vildes samfunnsengasjement.
Vilde brukte anslagsvis hundre tusen kroner på behandling for å komme seg etter psykisk uhelse etter fødselen av sin andre sønn.
Personlig erfaring gjengitt av Vilde.
Boka «1,5 menneske» er til salgs hos Ark og Norli, og Vilde deler fra bokprosessen på Instagram under navnet Vilde B. Hansen.
Praktisk informasjon fra avslutningen.
Annonsepodkastens sponsor Rørosmeieriet lager økologiske meieriprodukter, og Røros yoghurt fyldig naturell består av norsk økologisk melk, fløte og yoghurtkultur og har 10 % fett.
Annonseinnhold.
Vilde startet i ny jobb seks uker før episodeopptaket og har ikke vært ute på kveldsaktiviteter siden.
Personlig opplysning fra avslutningen.
Loading
Jeg vet ikke med det, men jeg synes regnskap fort kan bli den oppgaven som havner nederst på lista. Man vet man burde sjekke tallene, registrere noen timer eller sende en faktura, men det blir liksom ikke akkurat i dag. Det som har gjort dette litt enklere hos TripleTex er at de nå har en egen AI-assistent rett inne i systemet.
I stedet for å klikke deg gjennom en hume i menyen, kan du nå bare spørre den akkurat som du vil spurt en kollega. Registrer 7,5 timer på kunde X og send en faktura. Eller purr på de fakturaene som har forfalt. Så ordner den det for deg. Og det som gjorde meg trygt på det, er at assistenten ikke gjør noe på egen hånd. Den har samme tilgang som du selv har, men alt som faktisk skal sendes eller bokføres, skal du godkjenne selv først. Du bestemmer, den gjør jobben.
For meg handler dette om å slippe å bruke søndagskveldene på bilag, og heller bruke tida på noe jeg faktisk har lyst til. Er du nysgjerrig, kan du prøve TripleTex gratis i 14 dager på tripletex.no.
Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, jeg er utdannet lege og har laget denne podkasten for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropphelse og sin lett tilgjengelig for oss alle. I dag skal vi snakke om et tema som...
Både er litt potent, men også kjempeviktig og som setter i gang veldig mange følelser hos meg. For i dag skal vi snakke om det å få barn. For vi får stadig færre barn. Flere får færre barn enn de egentlig ønsker seg, og stadig flere får ingen. Hva forteller egentlig de lave fødselshallene oss?
Handler det bare om at vi får barn senere, at fertiliteten synker og at livet har blitt dyrere? Eller kan det være tenkt på noe annet? På hvordan vi lever, hvor mye vi skal rekke, hvor mye vi forventer oss selv, og hvor lite kapasitet mange opplever at de har igjen når hverdagen allerede er full.
For det å få barn handler ikke bare om ønsker, det handler også om en kropp og helse, psykisk helse, økonomi, parforhold, arbeid, søvn, fødsel, barselstid, støtte og følelsen av at livet faktisk har plass til et menneske til. Dagens gjest er jo Vilde Brattland Hansen. Hun er forfatter, foredragsholder og yogalærer, og hun er aktuell med boka «1,5 menneske».
der hun gjennom flere år har undersøkt hvorfor stadig flere får færre barn enn det de ønsker seg, og hvorfor flere ikke får barn i det hele tatt. I dag snakker vi om hva som egentlig ligger bak de lave fødselstallene, hvorfor så mange opplever foreldrelivet som overveldende, kanskje allerede før det har begynt.
og om fødselstallene kanskje er en temperaturmåler på samfunnet vårt. Hjertelig velkommen, Vilde. Tusen hjertelig takk. Du har skrevet en kjempegod bok, viktig bok. Jeg fikk den inn i innboksen, begynte å lese, og så tenkte jeg, åh, dette må vi snakke om. Du skriver så godt, og du berører tema som vi er nødt til å snakke mer om. Hvorfor tror du vi får færre barn enn det vi ønsker oss?
Det er veldig sammensatt, men hvis jeg skal begynne med en ting, så tror jeg det handler om at vi lever på en måte som er helt uforenlig med det barna trenger av oss. Vi opererer med to helt forskjellige tidsligheter, hvis det går an å si. Fra tidlig av blir vi lært at ting skal være effektivt, vi skal være selvstendige individer,
levere og så kommer det barn til verden som krever det radikalt motsatte da de trenger fellesskap de trenger tid og rom til å utvikle seg og jeg mener at i den verden vi lever i så er det stadig mindre grad rom da til å gi barna det de trenger ja
Det er veldig mange som føler på dårlig samvittighet og skyld, for at de føler at det er de det er noe galt med, og det er det som gjør meg så uendelig lei meg, at vi har tatt på oss den oppgaven som mor og far, som at det er bare noe vi skal klare helt alene, uten at samfunnet skal ha noen rammer rundt som gjør det mulig for oss. Jeg tror flere og flere mennesker kjenner på i dag at
den oppgaven med å være en mor eller far er blitt vanskeligere, og at de stadig vekk prøver å jage noe som, altså prøver å ta igjen tid som er umulig å ta igjen, for at hverdagen går ikke opp. Tror du det er grunnen til at så mange er utsette for barn? For du skriver litt om det i eget liv. Du selv synes det var skummelt å skulle få barn. Ja.
Jeg synes det var kjempeskummelt, og jeg tror det handler litt om at vi har fått en mer åpen samtale om hva det faktisk krever å få barn. Så for meg var det veldig skremmende å høre det der med livet ditt blir aldri det samme, og at hverdagen ikke gikk opp, og hvordan skal man få noe tid til seg selv, og alle de tingene her, som var veldig sånn...
Ikke skremselspropaganda, men veldig preventivt i hvert fall. Bare sånn, hvem skal jeg bli i alt det der? Og jeg så jo kollegaer som endret seg når de fikk barn. Så jeg tror det var en sånn frykt for hvem jeg skulle være. Jeg var forfatter, opptatt av å skrive bøker, karrieren min var viktig, parforholdet, hva kommer til å skje der, ikke sant? Alle de krisetankene der.
Og så tror jeg også det kommer som en konsekvens av at vi som samfunn har lagt veldig opp til at alt skal være på plass før vi får barn. Det er liksom snakk om å få på plass bolig, det er snakk om å få på plass fast jobb,
Alle de tingene der. Og så har vi jo lagt opp til at det er sånn det skal være når du ser på foreldrepengeordningen for eksempel. Så er jo det lagt opp til at man skal få barn i midten av 30-årene når man er etablert og er på boligmarkedet. Selv om på en måte biologien vår egentlig skulle tilse at vi burde få de før. Så jeg tror jo også på en måte vi blir tvunget inn i de valgene nå på et vis. Når du får 92 000 kroner i engangstønad
Hvis du for eksempel er student og egentlig har lyst på barn, så er jo det egentlig ikke et valg sammenlignet med en 35-årig gammel dame med millioninntekt da. Det er store prosesser som kan forklare hvorfor det har blitt som det har blitt da.
Det er jo interessant det du sier. Man får jo høre at man ønsker at landet skal få flere barn. Men som student så er det altså alle ære til de som får barn som studenter. Det å få ennå til å møtes da, det er kjempevanskelig. Og
Når man har fått en god jobb og en fast inntekt, og da går du ut i permisjon, så er det jo en helt annen ordning for deg det året du tar permisjon. Så tror du det at samfunnet vårt og arbeidslivet, økonomien og forventningene vi bærer gjør at vi får barn senere og senere? Uten tvil. Og jeg tror også mange ser på en måte det krysspresseforeldre-
i dag før de får barn også. Før var det jo veldig mange flere kvinner som jobbet deltid, og nå har vi jo fått flere kvinner inn i arbeidslivet. Det er jo kjempebra på sitt vis, men alle omsorgsoppgavene hjemme har jo ikke forsvunnet av den grunn. Så stillingsprosenten til foreldre har jo økt drastisk på bare noen ti år. Begge foreldre jobber fullt, og i tillegg er det en 100 prosent jobb hjemme som skal gjøres ved siden av
Jeg siterer jo i boka en nederlandsforsker som heter Peter Van Huise, og han viser jo til at foreldre versus ikke-foreldre i Europa gir 2,66 ganger så mye til samfunnet. Og i Norden, i nordiske velferdsstater, så er den andelen enda høyere, fordi det er langt flere kvinner som står i arbeidslivet ved siden av.
Så jeg tror mange kjenner på at det er en begrensning også i hvor mange barn vi kan få, fordi man skal på en måte fortsatt være det menneske man var før man fikk barn. Parallelt skal man oppdra barn. Så det som kreves for å bli foreldre i dag er mye større innsats enn for bare noen ti år siden.
Og jeg sitter jo også en økonom som heter Emma Holten, som en bok hun har som heter Underskudd, som alle må lese forresten. Og der mener hun at det å få mange barn er i feil må bli et statussymbol. Det signaliserer et ekstremt overskudd, en enorm kapasitet. Og det vises jo egentlig i tallene også, for i 1975 så var det sånn at tre av fire som hadde tre barn eller flere,
de hadde ikke fast inntekt. Og i dag er det helt snudd på hodet. Det er de med høyest inntekt, høyest utdanning, som får tre eller flere barn. Er det sant? Men hva betyr det tallet 2,65 med hjertesamfunnet? Det betyr at han har regnet på det rent økonomisk, fordi foreldrene yter lønnsarbeid,
De yter omsorgsarbeid, de betaler skatt til staten, og de betaler tingene som barna trenger. Så i et lengre perspektiv gir de veldig mye mer til staten enn det ikke-foreldre gjør. Og det er det de ikke gjør. De føler at de gir alt for lite for at ennå tida strekker til. Og det er jo akkurat dette som er så interessant, fordi vi har undervurdert verdien av omsorgsarbeid.
I den norske staten hvor arbeidslinja ligger såpass tydelig klart forankret, så har vi ikke regnet på all verdien som gjøres i omsorgsarbeidet hjemme. Så det er litt den samtalen jeg vil til livs, at vi er nødt til å snakke om
at omsorgsarbeid også har en verdi, også i kroner og øre, når du kommer til å oppdra neste generasjon som skal bære velferdsstaten vår videre. Oi, og det du sa om statusymbol synes jeg var så utrolig interessant, for tror du mange går rundt og faktisk ikke får så mange barn som de ønsker seg, begrunnet økonomi og arbeidspress?
100 prosent, og det viser jo faktisk forskningen også, at i snitt nå så får jo hver kvinne 1,48 barn,
For at befolkningsraten skal holde seg, må det tallet være 2,1. Vi oppbyr kvinner at vi ønsker 2,36 barn. Det er et ganske stort skille mellom realiteten og drømmene våre. Et annet tall som også er veldig interessant er tidspunktet for når vi oppbyr at vi ønsker å få barn. Det er 27,6 år for kvinner, mens vi i realiteten får det når vi er 30,4 år.
Og det at vi får de senere legger jo også føringer for hvor mange vi får. For da blir for eksempel den naturlige atklaten borte. Tenk det! Dette er jo helt vanvittig det du presenterer. Har du møte med regjeringen? Det er det jeg har veldig lyst til. Jeg har argumentert i flere kronikker i VG for at for eksempel vi ...
Det burde ligge til rette for at alle småbarnsforeldre burde kunne jobbe redusert med full lønnskompensasjon de første årene av barnas liv. Og så sier du, det koster så mye penger. Og så tenker jeg, men har vi regnet på hva det koster å la være? Har vi sett på konsekvensene av at kvinner faller ut av arbeidslivet i den fasen her, og kanskje forblir ut av arbeidslivet fordi strikken tøyer så usjukt langt i de her årene? Ja.
og man får autoimmunes sykdommer, og det som også mange ikke tenker over, er jo at når vi får barn senere, så er det faktisk også ganske mange kvinner som får små barn i de årene de er på vei inn i overgangsalder, perimenopause, så det kan bli en sånn enorm påkjenning for kroppen å stå i da. Så jeg tror vi må snakke mer om konsekvensene av måten vi har rigget til livet da, med små barn.
For det er også et tema som på en måte ikke blir berørt, og det er at mange som får barn, vi som befolkning, vi som befolkning i 20-30-40 årene, har mange flere sykdommer enn for 30-40 år siden.
Og det er en stor økning i utømmenssykdommer, som du nevnte, i tidlig brystkreft, det er økning av diabetes, det er økning av muskelskjelettlidelser, det er...
av disse kvinnelidelsene, PCOS, endometriose, PMDD, som har en så enorm innvirkning på våres liv. På våres liv, ikke bare som mor og far, men som menneske, hvordan vi håndterer hverdagen, blir jo i stor grad påvirket hvordan helsa våres er. Og når vi
I tillegg til det, skal jobbe 100%, både mor og far, helst 140%. Det er jo det mange føler at det forventes. Og skal ta igjen før syke barndager, skal jobbe gjennom hele graviditeten, så måtte det ikke være noe problem.
så vil det på et eller annet sted, for det er ikke noen balanse, så vil det på et eller annet sted være lekkasjer som kan føre til sykdom. Dette er virkelig ikke bra for samfunnet heller, at så mange mødre og fedre, men det er mest mødre, som går ut i sykemelding fordi de har presset seg så altfor hardt.
Og du sa noe i boka di som jeg synes bare var så utrolig godt skrevet. For du skrev, «Jeg forstår ikke hvorfor gravide er en del av sykemiddelstatistikken. Ikke engang utøvere som driver med Ironman eller deltar i polarekspedisjoner er i nærheten av den metaboliske belastningen det innebærer å bære fram et barn.»
Og så forventer vi at de skal jobbe 100%, og hvis de ikke gjør det, så får vi hør på debatten at du ikke gjør nok for samfunnet. Det er helt forferdelig, og for meg var det en sjokkartet opplevelse, for det bringer oss litt tilbake til det individuelle ansvaret vi på en måte mener at alle mennesker skal ha, og så krasjkursen med hvordan de biologisk sett er laget, da.
For jeg kommer fra en toppidrettskultur, jeg har spurt håndball på høyt nivå i mange år, alltid vært sånn, ja, ta meg en løpetur, så føler jeg meg bedre. Jeg skal bli hun gravide som står løpet ut, og hun flinke gravide på en måte. Ja, tenk at det er en... Ja, at det er en greie, liksom. Og så bare ble jeg gravid, og så bare, oi, det er faktisk sånn at kroppen nå kan legge begrensninger for hva jeg evner å få til. Og så har jeg jo nå, i researchen med boka, sett hvor...
enorme forandringer som skjer i hjernen vår, i kroppen vår, mens det her pågår. Og med den kunnskapen, hva er det som gjør at vi ikke endrer praksis? Hvorfor er forventningen at vi skal stå i arbeidslivet som en hvit mann på 1970-tallet? Hvorfor ser vi ikke konsekvensene av det? Jeg har jo sitert en forsker på det her, på global kvinnelse, og hun mener jo at
nå husker jeg ikke akkurat tallene, men at vi skal jobbes redusert i hele graviditeten på ulike måter.
selvfølgelig stillingsprosenter avhengig av hvor mye kapasitet man har, men at det ikke ligger som et grunnpremiss for å signalisere at dette er en tid du skal ta vare på deg selv og på barnet. For vi vet jo for eksempel at stress hos mor i graviditeten kan påvirke nervesystemet til barnet som blir født. Og igjen så må vi tørre å tenke i de lange banene. Vi ser at de som er i min generasjon,
de strever mer psykisk, de har flere sykdommer. Hvordan var det vi hadde det når vi var i mammas mage eller var i barnehagåret? Jo, det var da dette systemet startet.
Det var da kvinner for alvor skulle inn i arbeidslivet. Det var da vi begynte å levere ettåringer i barnehagen. Det var da vi tenkte at det var greit at barn kunne være i barnehagen fra åtte til halv fem, som er på en måte lengre enn voksne står i en vanlig arbeidshverdag. Det var da vi tenkte at vi skal ha en arbeidsmiljølov som regulerer hvor mye voksne kan være på jobb. Det er ikke noe øvre grense på hvor lenge barn kan være i barnehagen.
Så det er bare sånn, det der tanken om vekst, vekst, vekst, økonomisk vekst, har preget samfunnet vårt så mye at vi har glemt helt hva barn, men også mennesker trenger da. Det å være hele mennesker, som rommer mer enn at vi skal stå i jobb. Når du sier det,
På den måten blir jeg så berørt. Du skriver også at å få barn er på mange måter å bli tvungen tilbake til langsomme prosesser. Og kanskje er det nettopp derfor det er så krevende å få barn akkurat nå. For barna krever de som samfunnet rundt oss i liten grad er bygget for. Ti, tilknytning, tilhørighet, takknemlighet og tilstedeværelse. Og det er bare...
Det treffer meg så, når du sier det på den måten. Og det treffer meg veldig når du sier dette med graviditet. Fordi det var det ene ting jeg var nøye på, når jeg var fastlege i min hjemme kommune i Sortland. Så var det at når gravide kom inn til meg, så var jeg veldig nøye med å fortelle dem at, «Nu skal du ta vare på deg selv først, og barnet som er i deg. Og jobben kommer etterpå.»
For det er klart at du kanskje kan stå i jobb, men du må få det tilpasset. Du skal ikke være stresset i en så viktig periode av livet ditt. Det er kjempeviktig for helsa di og for barnet ditt. Og vi blir fortalt annerledes egentlig. Vi blir fortalt, når du er gravid så er du ikke syk, du skal bare stå på. Og det var den tankegangen jeg hadde når jeg ble gravid med min første. Da var jeg turneslege.
Og jeg hadde nattevakt, det er fire nattevakter på rad som har 14 timer. Så jeg hadde akkurat tid til å komme hjem, dusje, sove, før så gå på nattevakt igjen. Fire dager på rad, 14 timers. Og jeg fortalte gynekologen på huset da, hun er et fantastisk menneske, hun er fra Lytteøen.
At jeg var gravid. Og jeg hadde ikke tenkt å gjøre noen endringer i min turnus, for det vil jo gå ut over de andre legene. Herregud, jeg er jo i turnus, jeg må jo få jobb videre, jeg må få gode skussmål. Hele den tanken der var festet hos meg. Og så sa hun, hvor langt er du på vei? Så jeg er ni uker på vei. Så sa hun, vet du hva? Du skal ikke ta en eneste nattevakt. Ikke en eneste nattevakt denne nattene.
Fordi vi har statistikk på at de som jobber nattevaktet har mye høyere sannsynlighet for å miste barnet. Og jeg får frysninger når jeg tenker på det. For det var så viktig for meg. Da torte jeg stå i det. Nei, jeg skal ikke ha nattevaktet nå når jeg er gravid. Men det førte jo til at jeg fikk veldig mye jobb på dagtid. Så jeg fikk jo også mye stress av det. Men jeg er veldig glad for at jeg i hvert fall sa nei til det. Og hvorfor er ikke dette standard? I litt uen er det standard. Hvis du er gravid, så
så skal du ikke jobbe nattevakt, for vi vet statistisk sett, vi har forskning på dette, det er et veldig stort stress for kroppen å gå nattevakt når du er gravid. 100%, og det er så mye, det er så store prosesser som du siterte meg på, og det er så mange prosesser som skjer på innsida som skal enn syntes, og som har blitt det historisk,
Og så har vi kunnskapen, men så blir den ikke tatt i bruk. Jeg har sett en del på kvinnehelseutvalget som kom i rapporten sin i 2023, og det er på en måte konklusjonen i hele denne rapporten. Vi kan få lite om kvinnehelse,
og den kunnskapen vi har, den tas ikke i bruk. Men samtidig så synes jeg også det, som du sier, det går an å se til andre land. Det er også en del andre land som mot slutten av graviditeten lar kvinnen gå ut i permisjon mye før enn det vi gjør i Norge. Og det ser man jo at det er jo
Gjerne mot slutten nå, at svangerskapskarmen kommer tilbake, at man er utmatta, man sover jo veldig, veldig mye dårligere. Så allerede der tenker jeg at vi kan ta grep. Ja, og det er egentlig ganske lite som skal telle, bare for at, nå ser vi jo masse av de negative konsekvensene, men det skal egentlig ganske lite for å snu dette. Ja.
For hvis du da som gravid møter på en jordmor og en lege, så fortell deg at nå er det du og barnet som er viktigst. Det var så viktig for meg å få det fra Erika og gynekologen.
Bare det at jeg kjenner at, ok, samfunnet sier noe annet, men det er faktisk det som er sant. Hvis man ser til jegersamkeres damer rundt om i verden, så skjermer de meg. En gang de vet at en kvinne er gravid, så skjermer de jo fra stress, fra vanskelige samtaler. De vet intuitivt at her må vi passe på. Det er en robust, sterk kvinne, men hun skal ikke bli utsatt for veldig mye mer stress i denne perioden av livet.
Hvis man blir møtt på den måten, det er det første, så vil det endre helt hvordan du ser deg selv når du går gravid. Du skal kjenne at her er det faktisk meg og barnet som er viktigast, ikke de rammen rundt jobben min. Og så fra det, så kan det jo gå til at du kan stå 100% i jobb, med litt tilpassning, og enkelt ha jobb der du ikke trenger tilpassning engang, og føle seg kjempefrisk og kjempegodt av å være i jobb. Men det å vite at du
ha muligheten for tilpassninger, at ikke du strekker den strikken for langt. Det er så utrolig viktig å få den. Og så nummer to, at få muligheten til, som jeg har sagt til mine pasienter alltid, hvis du føler deg dårlig en dag, eller ikke har sovet godt, og du er gravid, og du merker at du presser deg, så skal det være
lav terske for å kunne være hjemme den dagen. Ha hjemmekonto hvis det er mulig. Ikke presse seg i en kjempe krevende jobb når du står i noe som er krevende som er bolsk for deg. Det er det. 100%. Jeg som heter Mathilde Pilskog som driver en Instagramkonto som heter Kvinnehelsefysio. Veldig flink dame.
Hun ser jo også det at det er så mange gravide som kommer inn hos hun, som strekker strikken alt for langt. De skal for eksempel, en kvinne som har ansvar for et prosjekt, da skal hun bare bli ferdig med det prosjektet først. Så blir hun ferdig med det prosjektet, og så er det helt 100% sykemelding.
I stedet for at vi fra start tilpasser og gjør de små tweaksene som gjør at du kanskje klarer å stå hele veien ut. I stedet for å presse og presse og presse, og så plutselig så går det ikke mer. Og det er jo som hun sier, det er mange kvinner som sier til hun, ja, men jeg klarer det.
Og så sier du, ja, du klarer det, men til hvilken pris? Hvordan er det du klarer det? Går det på bekostning av at du får trent? Tatt vare på deg selv, ikke sant? Og så ser jeg jo også mange kvinner som har barn fra før, at de godtar at de skal ta en sykemelding, og så begynner de å rydde hjemme i stedet. Eller så henter de ut av barndagen som de har fra før. Så det er veldig mange kvinner som går inn i arbeidsmodus, så jeg tror vi må ha en større samtale om
at det å være gravid er faktisk en jobb, og den jobben må i mye større grad anerkjennes. Og det er det jeg argumenterer for i boka, at vi må ha en stor reform knyttet til hvordan vi ser på småbarnsliv
foreldrerollen og omsorgsarbeid. Fordi det har ikke, eller det blir ikke i stor nok grad verdensdata. Ja, og det som er, hvis man ser på det fra samfunnet sitt perspektiv da, så vil det være så bra for samfunnet også. Fordi at vi vil få færre premature fødseler. Vi vil få færre barn som får utfordringer senere i livet. Vi vet at
Høyt stress hos mor, og det er ingen sin skyld. Man skal ikke høre på dette og tenke at det var fordi jeg var stresset som mor. Det er aldri din skyld, men vi vet...
fra forskning at hvis man går med høyt stress under svangerskapet, så er det økt risiko for flere ulike sykdommer hos barn. Så vi vil få friskere barn av det, som er gangene av hele samfunnet, at vi får roligere, mer robuste, friskere barn. Vi vil også se at mor blir friskere, som kanskje kan stå i jobb etter å ha fått to eller tre eller fire barn.
mindre utdommende sykdommer, mindre kvinnesykdommer, er heldig overbevist om dette. For vi vet at graviditet er en risiko i seg selv for å utvikle forskjellige sykdommer. Og det har jeg stuttet mange ganger over, at er det graviditeten som er risikoen, eller er det det stresset som er oppå den metaboliske belastningen, det er å være gravid. Ikke sant? Det tenker jeg også. Og en annen ting som det snakkes alt for litt om, er jo at det her med
psykiske problemer etter at barnet kommer det stammer i veldig mange tilfeller eller det begynner i veldig mange tilfeller i graviditeten så det er jo en samtale som vi må få opp og frem og som i alt for liten grad hensyn tas på svangerskapskontrollene jeg for eksempel hadde slitt med spiseforsyelser i den året og jeg måtte si det selv til min jordmor
på helsestasjonen at jeg for eksempel helst ikke hadde anoreksi, ville helst ikke veies for eksempel snakke om de endringene som det tross alt er det er veldig mye ja og nei med at veiing, tall, ikke sant store endringer som kan trigge gamle sår
Men i dag er det frivillig for jordmødre å spørre om det på svangerskapskontrollene. Jeg mener at det må man spørre om. Det er den fasen der jeg er veldig glad i foreningen 1001 Dager, for de er veldig på hvor kritiske de 1001 dagene fra unnfangelse til barnets andre bursdag er.
og at det er der vi må legge ned innsatsen, og det viser all forskning også. Hver krone som legges ned i de årene, i foreldre sine liv og i barna sine liv, det vil gangne oss enormt på sikt. Så vi må tørre å komme dit at vi tenker forebygging i stedet for bransjelukking,
på dette tilfellet, fordi når barna blir 4-5, og man har stått i belastning over lang tid, sliter med psykisk helse, så vet man at det vil kunne prege en lenger, det vil kunne prege barna, ikke sant? Så vi må bare tenke annerledes. Ja, men hva vet vi da om mental helse? Graviditet, svangerskap? Det går dessverre veldig mye dårligere enn det gjorde før.
Andelen som sliter med fødselsdepresjon har jo økt fra 9% til 17% nå. Så det er ganske store forskjeller. Det kan jo selvfølgelig ha litt med at det har blitt mer åpenhet om det. Jeg tror jo alltid det har vært sånn at mange strever, men det vi vet er jo at
Den fasen i livet der man har størst risiko for å utvikle psykisk uhelse, det er tida rett etter man har fått barn. Tenk det. Så for meg er det jo helt sjokkerende at det ikke er obligatorisk med en psykolog på helsestasjonen.
Jeg for eksempel fikk en veldig tøff periode etter min andre sønn kom til jorda. Han strevde veldig med et stramt ungebånd, og det var, kort sagt, veldig krevende. Og når han fikk det bra, så kom det for min del. Og da tror jeg at hvis det hadde blitt tatt tak i tidlig, at jeg hadde kunnet ha en psykolog å snakke med på helsestasjonen, så hadde det vært en helt annen ende på visa enn at jeg måtte bruke...
flere tusen, altså hundre tusen kroner tror jeg jeg brukte for å liksom komme meg i vateren etter det og der var liksom svaret på helsesituasjonen, vi har ingen psykolog ok, henvisning til DPS ok, hva var løsningen der? antidepressiva, øke dose og jeg kunne få et tilbud om et e-mestringskurs om søvn for det var søvn jeg i historien hadde sleit med og lære om depresjon
Jeg kjente meg ikke igjen over hodet, for alt i den fasen blir kalt en fødselsdepresjon, uansett hva du sliter med. Om det er tvangstanker, om det er angst, om det er søvnproblemer. Min psykolog sa jo veldig sånn, det du står i er en veldig normal reaksjon på en krevende situasjon du har stått i over lang tid. Men alt blir bare kastet inn i begrepet fødselsdepresjon, og det er ikke.
eller i hvert fall svært få i Norge som har kompetanse på det her med perinatal mental helse. Så vi må ha et enormt løft der for å kunne bedre den situasjonen,
Og enda verre er det jo for de mødrene som sliter så mye at de må legges inn. Vi har to enheter i Norge der mødre kan ha med barna sine inn og bli lagt inn sammen, og det gjør at veldig mange kvinner ikke får den hjelp de trenger, fordi de må skilles fra barnet sitt. Og bare det og den der manglende forståelsen for at
I den tiden der så har man en enhet, og den manglende forståelsen for at, ok, jeg har slitt med psykisk helse før, jeg vet hva jeg trenger. Jeg trenger tid, ro, yoga, nære samtaler, lange gode samtaler. Man vet jo hva man trenger, men når du har en seks måneder gammel baby,
så er det ikke så lett å bare si sånn, ja, prioritér søvn. Hvis barn ikke sover, så får du ikke gjort det. Prioritér å gjøre de lange yoga-sekvensene. Det går ikke. Så hvordan kan vi møte foreldre som står i det presset på en bedre måte? Det mangler så mye kompetanse på det feltet der. Og der har vi en enorm vei å gå, og der finnes det andre foregangsland. For eksempel i England har de egne enheter
som er på en måte skilt ut fra helsevesenet ellers, der man kan få oppfølging da. Så nå har det vel de siste årene vært 66 000 kvinner i England som har fått oppfølging på de sentrene, og man ser jo en enorm innvirkning på helsa til mødre da. 66 000? Og bare bak de tallene du sier, fra 9 til 17 prosent, det vil si at det er nesten 1 av 5 kvinner som får en fødselsdepresjon. Det er
Hennes liv, det er barna sin liv, det er alle som står rundt, partner. Altså, det omfatter så vanvittig mye. Og det er veldig mange kvinner som i etterkant av en fødselsdepresjon sliter veldig med skam, dårlig selvfølelse, en sånn uendelig følelse av at de...
ikke var nok i barnets sitt liv, og derfor tar de det med seg som en sånn dårlig vittighet resten av barnets sitt liv, om at de ikke er en god nok mor. Mhm.
Og det er jo kjempeviktig at de blir møtt på en god nok måte. Ja, og det er det som er så hjerteskærende nå. Fordi for min del, jeg tror det er det verste jeg har stått i. Og for at jeg skulle komme meg ovenpå, så valgte vi til slutt at mannen min skulle ta over de siste ukene mine med permisjon. Fordi jeg skulle inn i et intensivt behandlingsløp og sånn.
og bare det å ta den beslutningen var kjempevanskelig for meg. Men for at vi skulle få gjennom det, så måtte jeg bekreftet inn av at jeg ikke...
ikke var i stand til å ta vare på barnet mitt. Og det også bare kjente som en sånn ekstra lag på skammen da. For det føltes ikke ut som sannheten for meg. Fordi jeg evna å være mamma hans bare ikke hele døgnet. Jeg trengte noen pauser, ikke sant? Og det vet jeg hver far. Eller jeg har snakket med mange kvinner som har gjort akkurat det samme, og
bare den olyden i det skjemaet du må fylle ut, har gjort at mange lar være å ta imot hjelp, liksom, og få bistand fra far, da. Så jeg husker at liksom, jeg har jo fastlegg i Oslo fremdeles, jeg husker at jeg...
Gikk på Storosenteret rett etter at jeg hadde signert det NAV-skjema for at jeg skulle få hjelp, så så jeg masse damer rundt meg med barnevogner og tenkte sånn, alle mestre deg bedre enn meg. Og der og da så tenkte jeg, dette er det siste barnet jeg får.
det her tør jeg ikke å gjøre igjen og det vet jeg at det er mange kvinner som virkelig kjenner på det samme på den frykten for tenk om det her skjer igjen hvis jeg velger å få et barn til og mange opplever det jo første gang jeg husker helsesykepleieren sa til meg med barn nummer to det var bra det her ikke skjedde første gang for da hadde du kanskje ikke fått et barn til
Og det er historien for mange, og enebarn er jo faktisk den raskest voksende familieformen i store deler av Europa nå. Så nå kommer vi liksom inn igjen tilbake til barselomsorg, fødselsomsorg, og også der fjernes det med tid, tilknytning, tilstedeværelse, ikke sant? På Haukeland sykehus i Bergen nå er målet at kvinner skal ut igjen seks timer etter fødsel.
Nei. Jo, jo, jo. Så det her sier litt om på en måte effektiviseringen, nedbyggingen. Jeg har flyttet hjem til Gjøvik nå, der er fødselsavdelingen lagt ned. Vi fikk tilflytterplass i barnehagen, så det var jo veldig bra. Men barnehagen skal nå legges ned, ikke sant? Så det her skaper jo en sånn nedadgående spiral. Det er mange forskere som kaller det «low fertility trap».
at vi får færre barn, og da endrer strukturen det på en måte som gjør at vi velger å få enda færre barn. Fordi, ok, en kvinne som må reise syv timer for å få født, hva gjør det med hennes trygghet i situasjonen? Barnehage legges ned, hva gjør det med frykten for å ikke få barnehageplass, frykten for at man må stå utenfor arbeidslivet, ikke ha råd til å få barn, ikke sant? Så det er så mange store prosesser her som motarbeider vårt biologiske ønske om å få barn, da.
Denne annonsen er gjort i samarbeid med Rørosmeieriet. Jeg vet ikke om det, men jeg er blitt ganske kresen på yoghurt. Den skal fylde, smake godt og helst bestå av så få ingredienser som mulig. Og det er litt av det jeg liker så godt med Rørosmeieriet. De lager økologiske meieriprodukter av melk fra kyr som får gå ut og beite på gress og urter, og råvaren behandles skånsomt gjennom hele prosessen.
Det er rett og slett ekte meierihåndverk, og jeg synes du kjenner det på smaken. Den nye favoritten min er Røros yoghurt fyldig naturell. Den er laget av norsk økologisk melk, fløte og yoghurtkultur. Ingenting mer. Med 10% fett har den den fylden du vanligvis bare finner i gresk yoghurt. Jeg synes den er nydelig til frokost med bærlig tonning og nøtter oppi. Men den kan også brukes som alternativ til rømme eller kremfresh i dressinger, kalde sauser eller desserter.
Vil du vite mer om rørosmerier og produktene deres, finner du lenke i episodebeskrivelsen. Oi. Det blir mange, lange svar. Ja, jeg mener, du er så god til å dele kunnskap om dette, da.
Vi trenger så absolutt en endring. Og jeg må bare gå tilbake til boka di, for du har så mange gode sitater, så mange gode poeng. Og en av de du refererer til, er den tyske sosiologen Hartmut Rosa. Ja, fantastisk fyr. Og kan du fortelle litt om hva han sier om det moderne livet? Ja.
Det var en eye-opening for meg å lese hans analyse av samfunnet. Han mener jo at verden vi lever i er veldig preget av det han kaller akselerasjon,
Vi går og går og går. Han har et bilde på at vi går i en rulletrapp som går nedover, bare for å føle at vi har hodet over vannet. Vi går oppover mens rulletrappen går nedover. Vi går oppover, rulletrappen går nedover. Så vi går og går og går for å holde oss asyr. Stå stille. Vi tar på oss flere oppgaver. Vi har kanskje bedre kapasitet fordi teknologien hjelper oss, men det gjør bare at vi svarer på flere e-poster. Vi
fyller hverdagen vår med mer og mer og mer. Noe som gjør oss nummene. Vi kjenner oss ikke til stede i det vi holder på med. Alt handler liksom bare om å komme oss gjennom den neste dagen, den neste gjøremålet, den neste på til du-lista. Og han mener at på en måte motgiften mot det her er det han kaller resonans da.
De øyeblikkene der vi på en måte går i ett med det vi holder på med, der vi blir beveget av en sang og får lyst til å danse, eller i de øyeblikker med barna våre der vi kjenner at «ah, du er jo hele verden for meg», eller en samtale med en veninne som beveger oss, ikke sant? Så han mener at vi er nødt til å komme tilbake til de øyeblikkene som skaper resonans for å føle oss som hele mennesker da.
gjøre de tingene som beveger oss, at vi alt for stor grad har flyttet oss bort fra det, for å på en måte huke av det neste på to-do-lista, i stedet for å faktisk bli beveget, og koble på følelsene våre. Og det er jo derfor vi er her, tenker jeg, for å bli beveget, og
på følelsene rett og slett. Og det du sier er en av de vanligeste reaksjonene på stress og to-do-liste som aldri på en måte man får krysset av alle på, er at vi føler oss tom. Og det er mange som ikke tenker på at denne tomme følelsen de kjenner faktisk kommer av stresset de lever i, det samfunnet man lever i, at
Jeg har opplevd så mange som kom til meg som pasient, så jeg bare føler meg så tom. Jeg har jo alt. Jeg har karrieren, jeg har bilen, jeg har hunden, jeg har to-tre barn, men jeg føler meg så tom.
Men det som mangles er jo resonans, som du sier, som man har hatt med tråd, så sier jeg, kjent de øyeblikkene der verden virkelig treffer oss, at vi kjenner at det er godt å være her. Og de mister vi på veien når vi er i overlevelsesmodus. Det er akkurat det. Så det er jo nervesystemet vårt vi må tilbake til. Ro og...
hvilemodus, rett og slett. Det interessante er jo når vi kjenner på den tomheten, så tenker vi at vi må fylle det med noe. I stedet for å kutte ned på tingene vi gjør, så fyller vi det med mer. Vi melder oss på det, nå er jeg yogalærer, så jeg burde sikkert ikke si det, vi melder oss på det yogakurset, eller jeg skal begynne i kor, eller jeg skal bare lese den boka, eller jeg skal dra på den reisen, så kommer jeg til å føle mer. Men så er kanskje egentlig svaret at vi
Jeg liker å se for meg at vi har veldig mange faner oppe i hodet vårt. At vi hadde hatt godt av å lukke noen faner for å kunne være i de fanene vi faktisk er i, på et vis. Ja, og det får meg til å tenke på min gode venn, Kasper Scheip. Han er...
Uro lærer, kaller han seg. Og han sa, jeg hadde en ganske tøff periode for noen år siden, og da sa han at det er bare slutt med alle de tingene du gjør. Det viktigste du gjør nå, er at du skal sitte i en stol, og så skal du se ut av vinduet, så skal du se om du finner tre, så skal du vente til det kommer en ful på det treet. Og det skal du gjøre hver dag.
Et kvarter, tre kvarter, så lenge du trenger. Bare gjør ingenting. Og det er det verste man kan sette noen som er stresset i. At de blir tvunget til å sitte i ro. Og så tenkte jeg på noe annet. Når jeg var
Jeg jobbet som lys på hud i Tromsø. En fantastisk givende jobb, men med veldig strenge rammer for når du kan dra hjem, og du må være der kjempetidlig. Du må være den siste som går fra sykehuset, føler jeg. Og jeg hadde en liten gutt,
i barnehagen, og jeg tenkte jeg kan ikke få flere barn jeg kan ikke få flere barn for at jeg har så lyst til å ha mer tid med han, jeg må gi alt jeg kan med den lille tiden jeg har igjen etter jobb, på han så jeg har kjent den der følelsen du beskriver at jeg må gi alt jeg kan til denne dette vesenet som jeg elsker over alt på denne jord og hvis jeg får flere så, jeg har ikke kapasitet til det
100 prosent, og det kjenner jeg blir litt sånn provosert når alle, eller mange, sier sånn, å, dere er så intensivt foreldreskap, og dere skal gjøre ditt og datt med ungene, så bare slapp av litt mer, men jeg tror jo grunnen til at vi er så opptatt av den kvalitetstiden, er jo nettopp fordi det går i 110 på jobb, ikke sant? De få timene man har etter jobb, da så vil man jo kanskje sitte og leke med barna med det duplo-tårnet, fordi
Tiden er så begrenset. Man vil fylle helgene med ting å finne på, fordi man føler man ikke får gjort det i hverdagen. Så det er jo derfor jeg mener at det her med redusert arbeidstid med full lønnskompensasjon de første årene av barns liv er helt avhørende, fordi
Da trenger vi ikke den intense en-til-en-kontakten. Da kan vi kanskje komme tilbake til hvordan det var før, der gutta mine sitter og leker på golvet med sitt, og jeg driver og lager mat, fordi vi har mer tid, den rolige tiden. Jeg tror det er det veldig mange lengter etter, og jeg tror vi lengter etter å være hele mennesker i den fasen av livet. Sånn som jeg har jo nå,
siden jeg har skrevet denne boka, kunnet flekse veldig mye på jobb. Jeg har levert sent i barndagen, og jeg har hentet tidlig. Men det har jo vært ganske ensomt, for det er jo ingen andre som gjør det, ikke sant? Så det har jo blitt til at jeg har vært med barna alene, så jeg tror for å komme til den fellesskapsfølelsen som vi trenger i den fasen, så trenger vi at alle kunne gjøre det.
For at vi for eksempel kunne hente i barnehagen klokka tre, det er å ha kapasitet til å dra i den parken og grille sammen, i stedet for at vi drar hjem hvert i vårt i vår kjernefamilie og stresser med å få den middagen på bordet. Fordi sånn det er nå, så har vi ikke kapasitet til å dyrke relasjonene våre i den fasen. Det er bare jobb og barn, ikke sant? Og jeg tror mange føler seg så utrolig fanget i det, og i den konstante dårlige samvittigheten for at jeg gjør for lite på jobb.
og jeg har egentlig lyst på mer tid med barna mine. Og det er jo det man ser også i spørundersøkelser, at det er ønske om mer tid som gjør at folk ikke får flere barn. Veldig ofte. Har vi mistet den vannspyen? 100 prosent. Det tenker jeg er utvilsomt. Før som vi liksom levde i jeger- og sankertsjampen, som du snakket litt om i sted, så
ble jo begrepet alloparenting veldig etablert. Det her handlet om at barn ble båret, matet, trøstet av flere, fordi vi levde med flere generasjoner.
Mens nå er det på en måte snudd om på hodet at besteforeldregenerasjonen skal jobbe lenger, de har stresset sine stressende liv de også. Mange som kjenner på at besteforeldre ikke har lyst til å bidra lenger, fordi de har jo hatt sitt med små barn, og nå vil de realisere seg selv, når pensjonen kommer så vil de flytte til Spania, ikke sant?
Og så er det jo også sånn at når du er i permisjon, så er det kjempeisolerende. For før var det sånn at veldig mange kvinner jobbet delt i å være hjemme, som man kunne oppsøke å være sammen med. Mens nå er det veldig sånn, du må komme deg på den babysømmingen som koster to og et halvt tusen å være med på, som kanskje ikke passer med duppen, ikke sant? Jeg merket det veldig i permisjon selv, bare...
Det var liksom pensjonistene som ble våre allierte. For de hadde liksom tid til å prate med oss, mens på T-banen i Oslo så var alle liksom i Airpod-tåka og helt frakoblet av oss. Jeg følte liksom det var så mye ensomhet i den fasen. Og vi er ikke skapt for å oppdra barn alene i en kjernefamilie. Vi trenger
flere rundt oss, og det var jo hovedgrunnen til at vi valgte å flytte hjem til Gjøvik. Vi er, mannen min og jeg er begge fra Gjøvik, så vi har fire besteforeldre der som er veldig giret på å bidra. Så jeg kjenner jo også bare den der biologiske instinktet i det å dele oppgaven med de da. Nå henter mamma og pappa an hver tirsdag, sånn at jeg og mannen kan finne på noe sammen. Og nettopp da har jeg tid til å pleie parforholdet og være noe mer. Mhm.
som gjengjør at vi har mer å gi når vi møter gutta, ikke sant? Pluss at jeg kjenner også at relasjonen min til mamma og pappa har fått en helt ny dimensjon. Det er en enorm forsoning å vite alt de har offret for meg, fordi jeg nå kjenner hva det koster selv, ikke sant? Så jeg tror det er et behov for et fellesskap som vi har mistet uten tvil.
Ja, og som jeg har forstått etter at jeg selv ble mor i, at jeg kan ikke romme alle disse rollene. Jeg ser at jeg så heldig har broren min på Fornebu, og han tar med min yngste på basket hver måndag. Og jeg kan ikke gi han det han onkel Daniel kan gi. Han gir noe annet til han som er så verdifullt. Eller mine foreldre, og alle fire besteforeldrene, de gir...
våre barn noe helt annet enn det jeg kan gi. Og vi trenger alle disse denne villasjen. Og hvis man ikke har besteforeldre, før så hadde man kanskje ikke besteforeldre, men man hadde fillonkler og en tante som stakk innom. Altså, jeg på mitt mest lykkeligste, jeg tenkte på det i forrige uke,
Vi bor jo i en bitteliten leilighet, og så kom han onkel Daniel inn, og så kom kjæresten min inn, og så kom bonusønnen min, og så kom det plutselig nabo, og så var det helt stappfullt her plutselig. Og jeg hadde egentlig ikke nok mat til alle, jeg bare prøvde å lage det jeg hadde i kjøleskapet, og det var et evig kaos for det litte kjøkkenet, og alle skulle... Men vi var så lykkelig alle sammen, vi kjente på den der gleden, at her er vi mange forskjellige typer folk, som bare møtes og samler, og det er bare...
Åh, det gjør meg så godt! Resonans. Resonans, ikke sant? Og det er det der som er så, jeg tror vi i forestillingen om hva vi egentlig trakter etter og lengter etter, har bare fjernet seg litt fra hva vi biologisk er skapt for da. Så det er derfor jeg sier liksom, vi lever på en måte som er litt sånn på kollisjonskurs med biologien vår.
Og det tror jeg liksom fødselstraten er en temperatur måler på da. Det viser oss at vi ikke er helt i takt med hva vi egentlig er skapt for. Ja, så er det jo også et tema at det er mange som ønsker å få barn som sliter med å få barn.
fertiliteten har stupt så det viser på så mange måter det du sier temperaturmåler det viser på mange mange måter at dette samfunnet vi har rigget opp som vi tenker et sånt hypermoderne perfekt samfunn som gjør at alle står i jobb og at alle er i et maskineri vi er ikke en maskin vi er ikke en robot vi passer ikke inn i det
Så det å komme tilbake til naturen, og jeg forstår den tanken at det er for mye press på foreldre, vi skal gjøre alt riktig og sånn, og det er mye sant i det. Men vi må ikke glemme at for 40 år siden så fikk mødre og fedre mye gratis. Ungene var ute og lekte med andre unger, for alle var ute. Så vi slapp å tenke på at nå må vi ta med ungene ut for at de skal få nok natur og sollys. For det skjedde naturlig.
De la seg på kvelden, for det var ikke så mye skjerm. Det var barneteve. Vi trengte ikke kjempe så mye for å få barna i seng. Det var veldig lite ultraposessert mat for 50 år siden. Så maten de spiste, den var ren. Det var renvara som de fikk i seg. Så ja, kanskje de fikk i seg ikke det optimale kostholdet, men det var et godt kosthold fordi det var mat fra planter og ren mat.
Så det fikk man også gratis. Her må vi som foreldre passe på å herregud det er ultraprocessert og vi hører så mye. Og det er viktig at vi har den kunnskapen for det viser jo at det faktisk påvirker barna våre veldig negativt hvis de får et kosthold utelukkende ultraprocessert mat. Men vi må ikke glemme at dette er ting vi fikk gratis før som vi nå må kjempe for. Så vi må kjempe for mye flere ting enn det mødre generalinstitusjonene før måtte å fedre.
Jeg blir så irritert når folk sier at vi er en suttret foreldregenerasjon som bare sier noe skjerpt, dere slapp av. For det er ikke realiteten. Vi står i et kryssprøst som foreldre aldri tidligere før har stått i med tanke på...
Det du sier om ultraprosessert mat, vi har kunnskap om hvordan vi skal regulere følelsene til barna våre. Det er et helt annet arbeidsliv vi skal stå i. Tempo er et annerledes, som du sier, lyse fraværet av natur, det å være ute, ikke sant?
Så jeg kjenner jeg blir sånn provosert når folk sier det, at vi er en suttere generasjon av foreldre. Dere må bare slappe av. Dere er så perfeksjonistforeldre. Det er ikke det vi er. Vi prøver så godt vi kan å få barna til å ha det godt i dette samfunnet, de rammen vi er blitt gitt. Men hva tenker du da? Hva kan vi gjøre for
før vi skal få det bedre. For det er en ting vi ikke har snakket om i dette med parforhold. Vi vet at mange par sliter. Hva skjer i et parforhold når man får barn? Man ser jo at tilfredsheten i parforhold ofte synker litt, i hvert fall etter det første barnet man får.
Men så ser man jo også at arbeidsdelingen innad har ganske mye å si. Så de parforholdene der det er mer jentfordelt, så er tilfredsheten mye høyere. Det er en stor studie som jeg viser til i boka, som viser at mors tilfredshet med fars arbeid eller deltagelse i det første leveåret faktisk kan predikere skilsmisse tre år senere ut av deg. Så det er veldig interessant.
men det er hvis jeg skal liksom si litt mer personlig da så vil jeg jo si at kjærligheten kanskje forandrer seg litt det blir kanskje mindre tid til den Paris-turen og den uavbrutte søvnen og de lange samtalene men samtidig så er det en sånn helt enorm kjærlighet i form av en teamfølelse jeg føler jo liksom sånn
Når jeg kommer hjem fra jobb og møter flokken min, og der er mannen som jeg gjør det her med, det er en vanvittig kjærlighet som ligger i det også. At det her har vi skapt sammen. Så det er sånn jeg tenker at vi må fremsnakke litt. At kjærligheten kanskje i noen år forandrer seg litt. Men ikke alt trenger å bli vanskelig, for det er så mange som vegrer seg for å få barn nettopp fordi...
Man får høre at det er vanskelig. Det er vanskeligere i dette samfunnet, men
Det er så utrolig mye fint med det også. Ja, ja, ja. Så hvis vi får endret litt på rammen, altså det er noen små grep, for eksempel dette med at man får redusert arbeidstid de første to-tre årene, det burde vært obligatorisk. Du har jo fortalt oss, Vart på Hvitt, at det vil lønne seg økonomisk, kjent flere for barn, som er en kjemperessurs for samfunnet. Ja.
gjør det også ha mer kunnskap ut i helsevesenet når de må bli møtt som gravid, etter svangerskap. Ja, hele den rekka der. Ha litt mer kunnskap. Litt mer kan skape store endringer. Og så tror jeg det at bare vi er blitt...
Vi kvinner og menn har blitt flinkere til å snakke om dette. Vi har større forståelse, håper jeg, for hverandre når vi står i det. Jeg blir veldig glad når jeg kommer til venninna mi, og kjøkkenet ser helt bomba ut, og det er smule overalt, og ungene leker. At hun tør å ha meg på besøk når det er ...
som hun sier, katastrofe her. Jeg blir så glad av det, for da gir vi hverandre rom for at dette livet er kaotisk. Det skal ikke være perfekt. Vi skal ikke sitte i hver vår leilighet eller hus, bak hver vår gardina, og tenke at vi er de eneste som synes dette er vanskelig, for de aller fleste synes det. Ja. Virkelig, hvis du bare åpner gardinen og begynner å snakke med noen om dette, så er vi ganske unison om det. Ja.
Og jeg pleier å si at det å få barn er jo et krasjkurs i selvutvikling. Jeg var jo veldig sånn, min største frykt var jo det der med at jeg skulle stagnere, og karrieren min, hvordan skal det gå, og hvordan kommer jeg til å ha noen utvikling? Jeg har aldri utviklet seg med meg så mye som etter jeg ble mamma. Og så tror jeg også vi liksom, det er så lett å bli litt sånn redd for å få barn når man hører om hvor krevende det er og sånn, men så tror jeg heller ikke vi må glemme at
Og veldig mye av det som gir mest mening i livene våre er jo også de tingene som krever mest av oss. At vi ikke skal være så redde for at ting er krevende og vanskelig, for det er ofte det vi vokser mest på. Jeg sitter jo og en lykkeforsker i boka som heter Thomas Hansen, og han viser jo til en studie som det er når foreldre blir spurt i øyeblikket når de er med barna sine, så svarer de at de er like lykkelig som når de søvsuger.
Det er ganske interessant. Det er ikke så gøy å være med barn i øyeblikket. Men når man spør foreldre om å reflektere over levnene sine i en sånn lenestorsbetraktning, så sier foreldre at barna er den største kilden til mening og lykke i deres liv da.
Så han viser til Daniel Kahneman, som viser forskjellen mellom vårt opplevende selv og vårt reflekterende selv. Så det opplevende selve er den der, ok, å være med barna er like morsomt som å støvsuge, mens det reflekterende selve er historiene vi forteller om oss selv. Og han mener at vi er våre reflekterende selv.
Vi er det mennesket som, når vi blir spurt om å lene oss tilbake og kjenne etter hva som har betydning, det er det vi er som mennesker. Så det å tørre å omfavne at det er, uttrykket, jævlig tøft til tider, men det kan også være det som er størst kilde til mening. Og jeg tror vi er litt for opptatt av
den hedonistiske formen for lykke, den følelsen av å ikke ha ansvar og fravære plikter, og vi dyrker den umiddelbare tilfredsstillelsen, men så glemmer vi litt den andre formen for lykke som er knyttet til det å ha en grunn til å stå på morgenen. Vi vet for eksempel at de som har barn har mye lavere risiko for å ta sitt eget liv, fordi man har noen å stå opp for og noen å rett og slett føre videre, generasjoner videre.
Så det der, jeg tror vi også trenger en samtale om det, at sånn, livet er ikke alltid behagelig. Det skal ikke alltid være det. Jeg leste en bok som heter Å leve med strev, utrolig interessant bok. Han som har skrevet den, han påpeker at vi mennesker, vi er liksom vi er sånn hyper-
bilen gip, som på en måte, det er humpete veier, men vi sitter der og vi tåler en trøkk, liksom. Det er det som er livet, og det er jo det som er med resonanset, hvis vi skal tilbake til det, at vi skal kjenne at vi lever, det er jo det som er å være menneske. Så det synes jeg er en litt sånn interessant betraktning, da. Og jeg er veldig glad for at du deler det, for det er utrolig mye godt med det. Ja.
Så vi gjør så godt vi kan alle sammen. Samfunnet kommer til å måtte endre seg. Det er kjempeviktig. Her på tampen. Hva tenker du? Hvordan kan vi på lettere måte ha det godt i det kaoset det er å være mor eller far i samfunnet vi lever i?
Jeg tenker jo litt tilbake til det du sa med venninna di og kaoset, at vi skal invitere hverandre inn i følelsen av egen utenstrekkelighet, og det kaoset av følelsesliv som kan være med små barn.
eller med barn generelt, jeg har hørt at det ikke blir noe lettere med tenåringer og alt det der, men at vi skal skape et fellesskap der vi kan romme at vi er både sårbare og sterke. At vi klarer ting selv, og at vi trenger hverandre. At vi må tilbake til den fellesskapsfølelsen i det livet, så jeg tror det er å oppsøke andre. Og for min del, for at jeg skal stå i det, så er jeg veldig avhengig av å
kutte ned på ting jeg gjør. Og velge å prioritere litt tilbake til dem og kunne kjenne resonans. Jeg har for eksempel nå startet en ny jobb for seks uker siden. Har ikke vært ute på en eneste ting på kveldstid etter jeg startet der. Fordi det er en omveltning for meg. Jeg er en person som trenger mye tid til endringer, og kanskje spesielt etter at jeg ble mor. Så bare det å prioritere at nå er det ro på kvelden, det er det jeg trenger akkurat nå. Å tørre å stå i det og
Gå glipp av ting, det tror jeg kanskje er litt viktig, fordi vi liker å bare fylle livene våre med mer og mer og mer, mens det vi kanskje egentlig trenger er å fjerne ting. Og den tredje tingen er jo at jeg mener at vi må snakke høyt om alle de tingene vi har snakket her om i dag. Det her med omsorgsarbeid, verdien av det, det må på banen. Vi må skrike høyt om at det her funker ikke for folkehjelsa, for hvordan vi har det, for hvordan vi skal...
foster opp neste generasjon da jeg vil ikke at gutta mine skal stå i det krysspresset når de en dag skal bli foreldre ja
Du gjør en fantastisk jobb, Vilde. I morgen skal du på God Morgen Norge, jeg blir så glad for det. Og jeg er så glad for at du tar opp dette, for det som jeg sa i starten, det er et litt betent tema. Det er så mange meninger rundt det, og det er masse skyld og skam. Og som Rene Brown sier, det eneste skam ikke tåler, det er dagens lys. Vi må snakke om det.
Og med det så sier vi tusen takk for i dag. Hvor kan mine lyttere nå deg, finne boka ditt,
Boka mi er til salgs på både Ark og Noli, så det er bare å klikke inn hjem der. Ellers så deler jeg veldig mye fra prosessen med boka på Instagramen min, Vilde B. Hansen. Så kikk gjerne innom, send en melding hvis det var noe som resonerte, eller noe du er helt uenig i episoden. Veldig hyggelig å høre fra de som måtte være interessert.
Fantastisk. Og hvis du lytter til denne podcasten og tenker sånn, denne vil jeg gi til en mor eller far som står i noe, så send den til deg. Det er sånn vi får ut den gode kunnskapen og mindre skyld og skam, for det må vi få bort. Vi gjør så godt vi kan. Og meg når dere på Doktor Annette Dragland, og podcasten kommer ut hver tirsdag, så det er bare å trykke abonner. Og med det sier vi tusen takk for i dag. Ha det godt!