#203. Mat, avhengighet, intensjoner og matfrihet. Med forfatter Irina Lee.
Podkasten "Leger om livet" intervjuer Irina Lee, forfatter av "Spis deg fri", om matavhengighet og forholdet til mat. Lee deler sin personlige reise med vektnedgang og forklarer hvordan sukker og mel påvirker hjernen. Hun fremhever viktigheten av å bryte isolasjon og søke fellesskap for å håndtere avhengighet, og diskuterer et pilotprosjekt som viste at et sukker- og melfritt kosthold reduserte smerter hos personer med reumatiske lidelser.
00:02
Denne episoden fokuserer på betydningen av førstehjelp og diskuterer hvordan man kan spise seg fri for bedre helse.
13:58
I dette segmentet diskuterer taleren hvordan matavhengighet påvirker hjernen, og at en tredjedel av befolkningen kan være disponert for avhengighet.
19:09
Taleren reflekterer over hennes barndom preget av sorg og hvordan mat, spesielt sukker, ble hennes trøst og mestringsstrategi.
22:58
Taleren diskuterer hvordan avhengighet, inkludert matavhengighet, er en kompleks sykdom knyttet til ensomhet og følelser.
28:30
For å håndtere avhengighet og isolasjon må man begynne med seg selv og søke fellesskap for støtte og forståelse.
Transcript
Mentioned in the episode
Irina Lee
Journalist, forfatter og grunnlegger av "Spis deg fri". Intervjues i podkasten.
Spis deg fri
Lee's bok og metode for å håndtere matavhengighet. Nevnes gjentatte ganger.
Susan Pierce Thompson
Amerikansk professor i psykologi, forfatter av "Bright Line Eating", som inspirerte Lee.
Bright Line Eating
Bok av Susan Pierce Thompson om mat og vektkontroll.
Matavhengighet
Hovedtemaet for intervjuet. Diskuteres i forhold til hjernens belønningssenter.
Sukker
En av hovedingrediensene Lee mener bidrar til matavhengighet.
Mel
En annen hovedingrediens som bidrar til matavhengighet, sammen med sukker.
Anette Dragland
Verten av podkasten "Leger om livet".
Leger om livet
Tittelen på podkasten hvor intervjuet finner sted.
Anne-Wolf
Nevnes i forbindelse med en tidligere podcast-episode.
Nukleus akumbens
Hjernens belønningssenter, påvirkes av sukker og mel.
Gabor Maté
Nevnes i forbindelse med avhengighet som en sykdom av isolasjon.
Kasper Scheipan
Nevnes i forbindelse med avhengighet og viljestyrke.
Marit Kolby
Nevnes i forbindelse med nattfaste.
Stiftelsen Dam
Mottok tilskudd til forskningsprosjekt med Irina Lee.
Norsk Reumatikerforbund
Deltakere fra forbundet deltok i pilotprosjektet til Lee.
NTNU
Samarbeider med Irina Lee om et doktorgradsprosjekt om mat og diabetes.
Anders Håkenstad
Skal ha doktorgraden i samarbeid med NTNU og Lee.
Siren Nymo
Forsker tilknyttet NTNU og Helse Nord-Trøndelag, involvert i doktorgradsprosjektet.
Osempic
Slankesprøyte som skal sammenlignes med et sukker- og melfritt kosthold i doktorgradsprosjektet.
Dr. Torkel
Nevnes i diskusjonen om økonomiske interesser i å opprettholde sykdom.
Pepsi Max
Nevnes som eksempel på en drikk med kunstig søtning som kan være avhengighetsskapende.
Stiftelsen Norsk Luftambulanse
Sponsor av podkast episoden.
Akutt ABC
Et gratis førstehjelpskurs fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse.
Participants
Host
Anette Dragland
Guest
Irina Lee
Sponsors
Stiftelsen Norsk Luftambulanse
Points
Førstehjelp er ferskvare. Selv vi som jobber i helsevesenet trenger jevnlig oppfriskning.
Et viktig poeng om viktigheten av å oppdatere kunnskap om førstehjelp
Avhengighet er en sykdom av isolasjon.
Et sitat fra Gabor Maté om den viktige rollen isolasjon spiller i avhengighet
Du er den viktigste personen i ditt liv.
Et viktig budskap om å prioritere egenomsorg
Det er ingen i verden som tar seg så sammen som de som er avhengige.
Et treffende poeng om viljestyrken hos de som sliter med avhengighet
Claims
Cirka en tredjedel av befolkningen har en tilbøyelighet til avhengighet.
En påstand basert på en befolkningsstudie i England
Sukker og mel lyser opp hjernens belønningssenter og kan føre til avhengighet.
En påstand basert på nevrovitenskapelig forskning
Å kutte ut sukker og mel kan redusere smerter ved reumatiske lidelser.
En påstand basert på resultatene fra et pilotprosjekt
Det er mange som har økonomisk interesse av at vi er syke.
En kontroversiell påstand om økonomiske interesser i helsevesenet
Similar
Loading
Hei, denne episoden er sponset av Stiftelsen Norsk Luftambulanse, som nå tilbyr et gratis førstehjelpskurs akutt ABC. Som lege vet jeg at det som skjer de første minuttene etter en ulykke ofte er avgjørende. Men det er ikke alltid helsepersonell som er først på stedet. Oftest er det jo folk som ikke har helsebakgrunn. Derfor er det så viktig at vi har litt kunnskap om hva vi skal gjøre om en ulykke skulle skje.
Akutt ABC er enkelt å gjennomføre. Du kan ta ett kapittel nå og fortsette senere. Du lærer blant annet hva du gjør ved en trafikkeulykke, hvordan du gir hjerte- og lungeredning, hva du skal gjøre hvis et barn setter noe fast i halsen, og hvordan du gjenkjenner symptomer på hjerneslag, blant annet. Førstehjelp er ferskvare. Selv vi som jobber i helsevesenet trenger jævnlig oppfriskning. Så dette gjelder oss alle. Så gjør som meg og ta en liten pause for noe livsviktig.
Søk opp akuttabc eller gå inn på norskluftambulanse.no. Der finner du kurset rett på forsida. Takk for at du lyttet, og takk for at du bryr deg.
Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, jeg er utdannet lege og jeg lager denne podkasten for å gjøre nyttig, god og spennende kunnskap om kropp og helse sin lett tilgjengelig for oss alle. Med meg i dag har jeg jo Irina Li. Hun er journalist, forfatter og grunnlegger av Spis deg fri. Hun har skrevet flere bøker og er veldig engasjert rundt tema mat og frihet.
I dag skal vi snakke om hva det egentlig vil si å spise seg fri, hvordan mat kan bli både medisin og tvang, og hva som skjer når vi begynner å lytte til kroppen, fremfor og kontrollere den. Hjertelig velkommen, Irina! Tusen takk, Anette. Jeg er så glad for at du hadde tid til å komme hit med meg i dag. Ja, gjett om det er en side. Jeg er så glad for å bli invitert. Tusen takk. Spesielt!
Så spis deg fri. Det er noe som går igjen. Nå har jeg googlet det, jeg har lært masse om det. Det var skikkelig interessant. Jeg har dykket dypt ned i det, og hørt flere podcaster med det. Jeg synes det er veldig, veldig artig å lære hva du driver med, og hvor god du er til å formidle viktig kunnskap.
Men hva er egentlig Spis deg fri? Ja, hva skal vi si? Hvor skal vi begynne egentlig? Det er jo egentlig, startet det som titlen på en bok som jeg ga ut på mitt eget forlag i 2017, som er en norsk oversettelse av en bok som kom ut i USA samme år.
Så det var en doktor i psykologi som heter Susan Pierce Thompson som skrev en bok i 2016 som heter Bright Line Eating. Og hun hadde jeg oppdaget et par år tidligere etter å ha slitt med overvekt og født meg i nesten 30 år. Så kom jeg over denne amerikanske professoren.
Og så ble livet mitt endret. Og selv før jeg hadde begynt å spise meg fri, før jeg hadde begynt å implementere de prinsippene hennes, bare ved å høre den forelesningen hun hadde, så skjønte jeg at nå er livet mitt endret. Nå blir livet mitt aldri det samme. Det var et helt sånn før- og etterøyeblikk. Oi! Dette var høsten 2015.
Så om kvelden 7. oktober 2015 så bare bestemmer jeg meg for, ok, nå begynner jeg. Nå skal jeg følge disse kostrådene hun kommer med. Og da vet jeg også etter to dager, etter å ha fulgt av disse rådene, så vet jeg at jeg kommer aldri til å være overvektig igjen. Og da sitter jeg fortsatt i en kropp som er 20 kilo overvektig.
Og sånn ble det. Det tok 200 dager, så gikk jeg ned 22 kilo. Jeg gikk ned for mye, faktisk. Og så fra våren 2016, så brukte jeg 200 dager på å gå ned all min overvekt, og så brukte jeg 100 dager på å finne ut hvor jeg skal være i en normalvektig kropp. Nå, når vi nærmer oss sommeren 2025, så har jeg vært normalvektig i snart 10 år.
Det er jo veldig mye vonde følelser rundt akkurat dette med vekt. Når man hører om noen som går ned så mye i vekt, så tenker man umiddelbart at det er veldig mye kontroll her, kanskje tvangsfølelse relatert til maten. Men det er jo akkurat det du er så opptatt av, at det ikke skal være med mat, at vi skal ha et godt forhold til mat. Men hvordan kan man ha et godt forhold til mat, samtidig gå ned i vekt, sånn som du gjorde?
Det er jo det som er så fascinerende, fordi jeg hører med etter historien at jeg har bakgrunn som journalist. Jeg begynte å jobbe som journalist da jeg var 18, og så har jeg studert masse samfunnsfag, jeg har studert språk, jeg har studert journalistikk, jeg har også utdannet fagforfatter, så jeg har jo enorm kompetanse på å sette meg inn i masse kunnskap. Det er jo det som er jobben min. Og ikke minst da ettergå kildene kritisk, liksom hva er dette sant?
Også da på min egen vektreise, den snakket jeg jo selvfølgelig aldri om. Jeg var jo fra utsiden den som til synlig natt fikk til, ordnet, studerte, karriere, bla bla bla. Mens den der vekten min, overvekten min, det var jo
det jeg egentlig brukte mest tid og kreft på å tenke på. Og jeg fulgte alle rådene, spiste mindre, trente mer, spiste enda mindre, trente enda mer, gikk i veggen, startet på nytt, jojurslanking, piller, pulver, altså jeg prøvde jo alt som fantes av, jeg fikk jo til og med resept fra fastlegen min i Bergen, slankepiller, det var jo på 2000-tallet, tidligere der, da var jeg 20-årene, så jeg
prøvde med alle mulig tenkelige strategier da, å få bokt med den overvekten. Og det er jo en tvang, det er jo en besettelse, det er jo
Det tar så mye energi, det er så lite forenlig med et godt liv. Hvert mål til å bli på en måte skambelagt da, eller? Ja, altså det er sånn at så tar jeg kloke valg, og så dampet det grønnsaker, eller raw food, eller hva enn det var som var liksom tingen da, akkurat da. Det er jo masse trender på hele dette feltet, ikke sant? Mm.
Eller når jeg hadde vært og trent, så blir man jo da, i hvert fall blir jeg da veldig sliten, sulten, trøtt. Så kommer jeg hjem og så bare, ja, da skal man jo fylle på med raske karbohydrater. Så da tok jeg en banan eller en yoghurt. Og så når man begynner å se på det som vi også har lært, takket være alle disse nye ekspertene som kan dele sin kunnskap i ulike podcaster, vi vet jo at kalori...
teorien er helt feil det å telle kalorier inn og ut det løser ikke vektproblemet da så når man begynner å se på det også så
Dette har jo til og med også noen forsket på, at veldig mange slanker seg tjukkere og tjukkere. Fordi at vi kompenserer det vi tror vi forbrenner med trening. Så tar vi den bananen eller den yoghurten, og så ender vi med å spise oss opp i vekt. Men uansett, så jeg skjønte på et eller annet vis at alle de strategiene jeg brukte for å prøve å gå ned i vekt, de fungerte jo åpenbart ikke, for det hadde jeg gjort i 30 år. Så måtte vi påstå
på med en helt ny tilnærming da, som da denne psykologiprofessoren lærte meg i 2015. Hvordan kan vi spise oss fri fra skam og
Alt det som er rundt maten, det er jo et stort problem. Ikke bare i Norge, men i hele verden. Det er veldig, veldig mange mennesker som går rundt og har skam rundt egen kropp. Føler seg alldeles fornøyd. Skulle bare gått med noen ekstra kilo. Det å ha glede rundt mat er en utrolig viktig del av livet. Det var viktig. Og jeg har også vokst opp i en
familie med foodies. Altså, mamma min var jo kjempefink til å lage mat. Lagde jo all maten hjemme sånn fra bunnen av. Pappa min er jo utdannet kokk, både i Norge og Schweiz. Den ene søsteren min er kokk. Altså, vi er en familie med veldig, vi er veldig glad i mat. Og mye mat, og god mat. Så livskvalitet og god mat for meg er liksom to sider av samme sak. Ja.
Det jeg lærer da, det er jo at det som skaper problemer i mitt liv, det er jo ikke nødvendigvis kaloririk mat, det er jo ikke liksom fløte eller smør, det er jo ikke det som er trøblet, og heller ikke kalorifattig mat som brokkoli eller dampede gullrøtter. Det som skaper dette hektet, det som gjør at jeg ikke klarer å slutte, det er to ingredienser. Det er enten sukker eller mel.
Ja, for det fungerer ganske likt. Ja, det er gøy at du sier det, for veldig mange sier at mel, hvis man ser på hva som skjer i kroppen, det er jo akkurat samme reaksjon som med sukker, kanskje bare litt forsinkelt. Melet er jo på en måte sukker. Ja, ja, ja. Jeg vet ikke hva dette synes jeg er veldig interessant. For
For det har vært veldig mye kontrovers. Kan man bli avhengig av mat? Kan man ikke? Mange motstandere av det. Matindustrien er ganske imot det. Men kan man bli avhengig av mat, tenker du? Det er jo egentlig... Altså for meg er spørsmålet veldig, veldig enkelt. Det er jo bare å se på min egen adferd. Hvis jeg har trøbbel med å stoppe. Altså hvis det står en bolle her mellom oss nå, la oss si mer sjokolade. Smågott eller sjokolade.
Du tar en bit, og så er du kjempefornøyd. Hvis jeg tar en bit, så har jeg bare satt i gang rovdyret. Jeg bare sitter og lurer på når det er anstendig nok, når jeg har ventet lenge nok til at jeg kan ta bit nummer to. Men her er vi jo forskjellige, ikke sant? Fordi det betyr også at din, jeg tror ikke det er disiplin, men la oss si at du har en hjerne som
bare er veldig fornøyd med en bit, så er det veldig vanskelig å forstå hvorfor den personen ved siden av deg skal sitte og gnafse i seg hele bollen. Det er derfor de som ofte sliter med avhengighet, eller matavhengighet, eller sukkeravhengighet, og også er overvektige, for det er ikke alle som er det nemlig. Men de som har sammenfall av begge deler, overvekt og matavhengighet, da tenker folk rundt dem, hvorfor kan de ikke bare ta seg sammen litt, og bare spise litt mindre kanskje? Hvorfor skal de være så...
hemmingsløse. Men når vi ser dette i lyset av avhengighet, så har du ikke noe valg. Altså når du er avhengig, så kan du ikke liksom bare ruse deg litt. Ja.
Så alt dette her gjorde meg utrolig, altså jeg skjønte hvordan hjernen kidnappet meg når jeg spiste sukker og mel. Jeg gikk jo inn på hormonnivå og begynte å se på dette appetittregulerende hormoner og lærte meg opp om ghrelin og insulin og leptin. Det er dødsspennende, det kjemiske laboratoriet vi har i hodet vårt. Så bare skjønte jeg at ok, men hvis sukker og mel kidnappes,
kidnappe meg, så vil det jo finnes da matvarer som gjør at jeg at jeg tar kontroll på hjernen i stedet for at hjernen tar kontroll på meg så fra den dagen jeg kuttet ut, min dag nummer 1 8. oktober 2015 det står som en sånn ny fødselsdag i kalenderen så tok det selvfølgelig noen dager hvor jeg går gjennom en ganske heftig detoks
Og det innebærer kvalme, svimmelhet, vanvittig frustrasjon og irritasjon, altså PMS ganger 100 liksom. Mhm.
Men så bare slipper det taket da. Og da bare går jeg inn i et landskap av fred. Og det var så stert. Og så den høsten 2015, når jeg nærmer meg jul, og liksom alt bare, liksom hele verden har fått en ny fargetone. Jeg har aldri sett julestjernen blinke så vakker. Og så skjønner jeg, jeg blir helt euforisk.
Og det er her liksom formidleren og journalisten og personen med samfunnsansvar da, kommer frem i meg, og jeg bare tenker at dette må jeg bruke liksom livet mitt på å formidle til andre. Så når jeg da fyller 40, 13. mars 2016, da lager jeg en video, husker jeg, på, lager et innlegg på Facebook, så legger jeg ut et før- og etterbild av meg selv, da er jeg gått ned 20 kilo.
Da på 40-årsdagen, det er egentlig første gangen at jeg er vokst nå, det er normalvektig. Og så skriver jeg litt om reisen min, og så sier jeg at nå har jeg bestemt meg for at det neste tiåret skal jeg vie til å få denne kunnskapen ut til alle som trenger det.
Og nå er det jo noen måneder igjen til mars 2026. Jeg fyller 50. Så nå har jeg brukt det ti året. Nei. Og da har jeg liksom, du aner ikke om dette, eller kanskje du aner, men du vet jo hvor ekstremt krevende det kan være, hvor ensomt det kan være. Du forteller jo at du brukte fire år på å skrive den boken. Og jeg har bare tjekket, jeg brukte fire år på å skrive den boken, som kom i fjor. Det er beintøft. Og så har jeg minnet meg selv på, men jeg la...
avla en edd. Jeg skrev det på Facebook. At jeg skulle bruke dette tiåret da. Så jeg har ikke bestemt meg nå hva jeg skal gjøre etter at jeg har fulgt 50. Oi, dette blir spennende. Jeg mener det helt seriøst. Jeg må ta meg selv på alvor, for jeg sier jo alltid til alle som både kurshjelptagere og andre og på podcasten og overalt, så sier jeg sånn at du er den viktigste personen i ditt liv. Så selv om hele verden mener at du må gjøre det du gjør resten av livet, så er det ikke sikkert at det er riktig for deg.
Så jeg kjenner litt på noe sånn, jeg sitter ikke her og sier opp jobben min, men det er ikke hogget i stein at jeg skal gjøre dette resten av livet, for det er veldig mange andre viktige oppgaver også. Og med tanke på at det finnes hundrevis av podcaster nå, det finnes masse bøker på feltet, det finnes masse andre folk, jeg har utdannet andre veiledere, det finnes så mange mennesker som kan dette her nå.
Så det betyr jo ikke at jeg, Irina, personen meg, må gjøre dette. Må stå i bresjen fremdeles. For det er det vi tar på, det gjør det. Men hva er det med...
For du sier at, og jeg har hørt det på flere podkaster, en kjempegod episode du hadde hos Anne-Wolf gang det er, sendt 12. mars. 12. mars 2025, ja. Og der sier du at matavhengighet, hvis man ser på maten vi spiser, den ultraposerte maten, så innholder den nesten alltid enten
eller noen form for vetemel. Ikke bare vetemel, men enten mel, eller et eller annet stivelse som er pulverisert, eller stivelse. Så det kan være rismel, det kan være tapioca-stivelse, det kan være mais, det kan være gudene vet. Så blant, og da sier vi for å kunne spise noe ferdigprodusert, kan det ikke bli helt sånn...
fra jord til bord, liksom at vi bare må hente og sanke vår egen mat, det går jo ikke i praksis. Så vi sier i spis-det-fri-metoden at hvis ikke det står sukker eller mel, eller da stivelse blant de tre første ingrediensene, så kan du jo fint spise det. Så kommer det sukker eller et eller annet sånt lenger ned på listen, så er det innenfor. Men
Altså, du gjør kroppen en enorm tjeneste hvis du bare kutter ut de produktene. Hva skjer i hjernen din da? For du snakket nå om matavhengighet, at man blir rett og slett avhengig, at man klarer ikke å stoppe å spise det, for det gir en sånn enorm biokemisk endring i hjernen, fyret av noe som gjør at du ikke klarer å stoppe det. Er det sånn at det skjer hos alle, eller hvor mange er det?
Her må jeg bare lene meg på forskningen til psykologiprofessoren fra USA. Hun har hentet frem og sett på dette. Hun har gjort en stor befolkningsstudie i England, hvor det var ikke spesifikt matavhengighet, men man så på avhengighet som fenomen. Og der var konklusjonen at cirka en tredjedel av befolkningen har på en måte en tilbøyelighet eller susceptibility, er disponert for avhengighet.
Altså generell avhengighet. Generell avhengighet. Og da har du grunn til å tro at dette gjelder mat også. Så med litt sånn synsing så kan vi anta at 1 av 3, eller 30 prosent da, ikke sant?
Og det er jo egentlig ganske interessant når du ser bare i venneflokken, eller ser på familien din, så du vet jo hvem den personen er som alltid tømmer godskollen, hvis ikke det er deg selv. Dette vet vi, og det er jo bare å se på folks adferd. Og man kan se det på veldig mange fra de er bittesmå. Bittesmå. Og jeg har to jenter, de er også helt forskjellige. De har jo samme gene pool, samme mor og samme far. Man skulle tro, nei, nei.
Og jeg og søstrene mine, helt forskjellige. Så nettopp fordi at dette sukkeret, eller dette melet, det lyser opp hjernens belønningssenter. Nukleus akumbens, som det heter på latin. Og vi har jo bare ett belønningssenter. Det er ikke sånn at vi har ett.
Vi har ett belønningssenter for mat, og så et annet for gambling, og et tredje for alkohol, og så fjerde for porno. Alt er jo samme senter igjen. Så da ser vi også at det som de i fagmiljøene snakker om kryssavhengighet, hvis du først har tilbøyelighet for avhengighet, så er det ganske sannsynlig at hvis du klarer å
amputere den ene, så vil avhengigheten flytte seg over på noe annet. If that makes sense. Så man er tilbøyelig for hvis man for eksempel er avhengig av mat, så hvis man ryker for eksempel, eller driver med gambling, så er det større tilbøyelighet for å også bli avhengig av disse tingene. Og det betyr sånn som, hvis du ser på de som er alkoholikere, når de er tørrelagt, hvor mange de legger på seg?
Veldig mange. Eller de som har vært kjederøkere, kutter ut nikotin, hvor mange av dere er som legger på seg? Veldig mange. Og det er noe med at vi er så, altså den grunn, altså her er det årsakvirkning, ikke sant? Du har hørt deg snakke om dette så mange ganger. Skal vi bare holde på med symptomlindring, eller skal vi gå til årsak? Da har du grunn til å, sånn som Holberg skriver, altså alle vet at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor.
Så hva er grunnen til at jeg utvikler avhengighet? Eller hva er grunnen til at naboen min blir alkoholiker? Hva er grunnen til at hun damen nede i gaten gambler? Dette er interessant. Ikke sant? Og det er jo her...
altså når jeg ser da, og jeg lover deg i denne her reisen jeg har vært på da, gjennom 30 år med selvforakt og bare hva er det som er galt med meg så har jeg liksom endevendt hver stein, ikke sant? Alt fra barndom, alt skal opp generasjoner tilbake, ikke sant? Hva kan forklare at jeg ikke får det til? Jeg ville så gjerne finne et svar. Og så ser jeg liksom på det er jo veldig opp i dagen da for min del er at vokser opp, ikke sant? Yngste av tre søstre og
Har en familie som blir annerledes fra dag en for begge mine foreldre er innvandrere. Mamma min var født i Tyskland, pappa min var født i Korea. Har en veldig fantastisk oppvekst midt i Oslo her. Helt til mamma får kreft da jeg er fem år gammel, og så dør hun av kreft. Eller dør med kreft, må jeg faktisk si, for hun dør faktisk av behandlingen som hun får på radiumhospitalet.
Så hun, dette var en kjempeskandale på 80-tallet, de overstråler en hel haug med pasienter, så hun dør av hjertestans. Det kan gå til at hun har dødd av kreften uansett, men hun dør med kreft i hvert fall, i 1984. Og det er jo da, stakkars pappa, han er jo nå alene pappa, han er ikke fylt 50, han er enkemann, han er nå alene med tre barn, tre jenter.
Og vi tre jentene, vi håndterer dette marerittet på veldig ulike måter. Og det jeg gjør som liten jente, jeg begynner å spise. For jeg kjenner jo at det er masse trøst i mat. Det er faktisk, det er også med sukker, det er jo faktisk et bedøvelsesmiddel. Så bare se på det, ikke sant? Alle som har foreldre, bare se på hva vi gjør når barnet vårt slår seg for skrups opp av kneet. «Kom på fang, lille venn!»
Her har du en is. Vi avleder, vi trøster, vi belønner med mat. Og da skaper det så dype spor fra tidligere av at sukker, det lindrer. Sukker kan jeg trøste meg med. Så jeg tror at det er... Jeg har jo ikke fått noen som har diagnostisert i øynene mine og sagt at «Jo, her er det spor. Her ser vi at sukker lyser opp sånn. Jeg bare vet det stemmer for meg. It makes sense.»
Så jeg bare skjønner at de strategiene, jeg er helt kaldet intuitivt utvikler, at jeg søker meg skap, snoker rundt, finner ting, kommer jo ofte alene hjem fra skolen, jeg er jo nøkkelbarn, så jeg må låse meg inn, ingen hjemme, de andre kommer ikke hjem før om lenge. Jeg er alene hjemme, og der, jeg og venninne min, vi frats jo i kakebaking og godt og vanillesaus på butikken, alt dette her. Og så over tid skjønner jeg at
At dette er liksom strategien jeg har brukt da, for å liksom ta vare på meg selv. Ja. I mangel på noe bedre. Å, det der er så sterkt, og så er det så utrolig viktig det du sa, ikke sant? Som Ann Holberg sa.
Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor. Du sier da at 30% kanskje rundt det er tilbøyelig, mer tilbøyelig enn andre. Alle kan jo bli avhengig, men de er mer tilbøyelige til det. Men det er jo
Alt det ting bak. Hva er det bak der? Hva er det som prøves å døves, eller forbedres, eller hjelpes med det man blir avhengig av? Og det tror jeg vi snakker alt for lite om. Men jeg synes det er veldig, veldig interessant det du sier om matavhengighet, for jeg tror mange som lytter nå vil kjenne seg igjen. Og så tror jeg også den maten som er laget nå er så...
til de grader eksperimentert med og studert at nesten enhver person kan bli avhengig. Det er helt riktig. For jeg ser at jeg også, hvis jeg plutselig får noe ultraprosessert, sånn som når jeg bodde i USA, så ble jeg utrolig glad i den maten, og jeg husker at jeg begynte å crave den maten. Så det er jo et problem i hele samfunnet, også for de som ikke er helt tilbøyelig fødde.
Det er kjempefint at du sier det, for det er ikke sånn at enten har du født sånn, eller så har du blitt sånn, eller så har du sluppet unna. Fordi jeg har jo da også på min lange landevei opp igjennom studert avhengighet. Godt grunn til verks. Holdt på med dette i mange, mange år. Hvis du ser da på hvordan avhengighet, hva det egentlig handler om, du kan bare avholdes. La oss bruke alkohol da, som et eksempel. Du drikker aldri. Aldri begynt. Ok. Du drikker ikke.
Ellers kan du drikke av og til. Da er du en alkoholbruker. Eller du kan drikke alt for mye. Da har du blitt en alkoholmissbruker. Og det kan jo gi deg negative konsekvenser. Du får sove deg på jobb, og folk reagerer negativt på adferden din. Men du har enda ikke utviklet avhengighet. Når du har blitt alkoholavhengig,
så har du ikke lenger noen valg. Da er det rett og slett, da har avhengigheten tatt overhånd. Og da kommer jo selvfølgelig kontroversen, sånn som du var inne på, går det å bli matavhengig. Og hvis man da legger WHO sine kriterier til grunn, det er seks kriterier som definerer avhengighet. Dette kan man slå opp på store norske leksikon. Så ser du
Dette at man fortsetter til tross for negative skadevirkninger, man må gjøre de skjul, man skjønner at det ikke er sosialt akseptert. Det er en del helt tydelige håndfaste kriterier på avhengighet. De som har slitt med matavhengighet, de kan krysse ja på samtlige av de seks kriteriene. Uten tvil.
Men, ok, og dette er så interessant, for det du snakker om også da, er hvordan, vi har ett belønningssenter i Jern, og det trygges, og så vil det ha mer.
Og ofte hvis man har en avhengighet, så erstatter man det med noe annet. Vi har jo alle sett de som har for eksempel sluttet med alkohol og blir helt besatt. Så hvordan kan man med det du sier, og hvordan vi kan endre på maten vi spiser, gjøre at
Nukleus akkumbens ikke blir så, altså belønningssentrist, ikke blir så trygge, sånn at man får ro av det systemet? Nydelig spørsmål, takk for det. For dette har jeg faktisk egentlig aldri snakket som høyt om, egentlig. Det er jo at vi må selvfølgelig gå til rotårsaken, få en innsikt her. Ja, la oss si at jeg spiser når jeg føler meg utrygg, eller ensom, eller forlatt, ikke sant? Som kanskje var det opprinnelige barndomstraumet da, i mitt tilfelle.
Da er det sånn, ok, nå kommer den følelsen, dette er noe jeg ville gått i kjøleskapet og begynt å rote rundt og funnet noe, og puttet i munnen for å døve. Da må jeg ha andre strategier. Da må jeg jo skjønne at nå må lille Irina, dette lille sårede barnet inni meg, i varetalsspillene en måte. Da kan jeg gå til forskningen og se hvordan
kan det lettest og raskest gjøres. Og det raskeste og letteste, det er å oppsøke sosial kontakt. Å? Gabor Matteo, blant annet, er jo en av de som har sagt «Addiction is a disease of isolation».
Åh, det var bra. Det er jo helt utrolig stert. Og det er jo nettopp det det er. Avhengighet er så ensomt. Avhengighet er så ensomt, og det er så mørkt. Og vi tror at vi må fikse det alene, for det er så skamfullt. Så jeg kan heller ikke snakke høyt om det. Det er jo en måte jeg har isolert meg selv på, ved å sitte i de flotteste selskaper og latt sånn.
Jeg har jo ikke stilt opp der som den sårbare, ekte Irina, og sagt at jeg synes det er dritvanskelig å begrense meg til inntak av et stykke kake her, for jeg har bare lyst til å røyde hele bordet. Så i stedet har jeg sittet og latt som hvite knoker, og bare tenkt at håper alle synes at jeg er elskverdig, selv om jeg er 30 kilo overvektig. Så det blir jo en ekstrem ensomhet.
Også en ekstrem pretend late som virkelighet. Og da kommer jeg hjem og vet at egentlig er det jo ingen som kjenner meg, for jeg har jo ikke tur til å sette ord på hva jeg egentlig føler eller tenker, eller hvordan jeg har det. Og da blir det jo mer skam, og så trøstespiser jeg eller holder på, og sånn har du det gående. Men ved å bryte den isolasjonen, ved å begynne å sette ord på «Vet du hva, Nette, nå...»
Jeg lurer på, kan du sette deg til en skål med sjokolade? For jeg synes det er dritvanskelig å la være å spise. Kan jeg be deg om hjelp? Jeg vet at du har klart meg. Hvis jeg tør å si det, så har jeg allerede brutt det spillet. Du har satt ord på noe som du kjenner i hele lufta. Det er også sånn vi kan gjenkjenne tilbakefall. Første signalet på tilbakefall. Jeg trekker meg tilbake fra fellesskapet.
begynner å isolere meg så da er det egentlig bare å si, å hei Sandhoppsen hva skjedde her, jeg hadde jo egentlig en intensjon om å, nei oppsøke folk og passe på at jeg ikke isolerer meg, for det vet jeg er dårlig for meg og min syke så kan jeg liksom catche meg selv der da og så motarbeide det ved å oppsøke folk
For vi har en tendens til å tenke at avhengighet, om det er matavhengighet eller gambling, det er bare å ta seg sammen. Og min gode venn Kasper Scheipan sier, det er ingen i verden som tar seg så sammen som de som er avhengige. Det er så sant, det er 100% enig. Så det handler ikke om å ta seg sammen. For det er da det alle klarte. Ja.
Hva gjør man da? Hvis man kjenner seg igjen, hvis man hører denne podcasten nå, og kjenner seg igjen, eller kjenner igjen at søstra, eller mora, eller en kompis har de her, isolerer seg i perioder, og så kommer tilbake, hvor starter man? Jeg tror det viktigste, la oss begynne med det med pårørende problematikk først. Det er det som er den store sorgen, og dette kjenner jeg jo på, for jeg har jo også avhengighet i familien.
og bare virkelig måtte innse at jeg kan ikke endre noen andre enn meg selv. Så det er altså min store sorg, for det har vært liksom mitt prosjekt at jeg skal redde hele verden, og redde alle andre. Men da måtte jeg bare kaste inn håndkløy fra noen år siden, og bare innse at dette får ikke jeg gjort noe med. Så jeg får ukentlige meldinger, henvendelser fra mødre, ikke sant? Sønnen min har livstruende fedd med.
datteren min er bare 13 men veier allerede en samtale kilo hva kan jeg gjøre? og det er jo egentlig de vanskeligste samtalen for det kommer jo bare fra kjærlighet og omsorg men så må jeg bare si til henne da denne mammaen som tar kontakt at jeg vet ikke om jeg skal få sagt dette til deg men du kan ikke få gjort noe med en annen person som er avhengig det viktigste og mest kjærlighetsfulle vi gjør hver eneste dag er at jeg tar bedre vare på meg selv hmm
Og som tobarnsmor, så jeg skjønner at ikke dette budskapet nødvendigvis lander hos alle, men det er tilbake til surstoffmasken, ikke sant, i flyet. Vi må sette på vår egen oksygenmaske før vi kan hjelpe noen andre. Så hvis jeg da kjenner at jeg sitter fast i et negativt forhold til mat, så vil du da, for å bruke mat som et eksempel da,
Så første steg er jo å anerkjenne at her har jeg ikke kontroll, jeg har fått negative konsekvenser i livet mitt, og jeg fortsetter å holde på og fylle på med alle disse greiene, selv om jeg vet at det ikke er bra for meg. Og så er det jo da det jeg tenker som handler om denne tilfristningen, da må jeg oppsøke et fellesskap hvor jeg kan få hjelp med disse greiene. Fordi avhengig kommer vi oss ikke ut av alene.
Det er ikke en intellektuell øvelse. Det går ikke an å ta vekttall i avhengighet eller i tilfredsning. Det er en praksis. Vi må øve oss på det. Og vi må øve oss på det sammen med andre da. Fordi nettopp denne isolasjonen er jo driveren for avhengighet. Og så er det da å utvikle en praksis for enormt
Selvkjærlighet, tålmodighet, toleranse. Og når jeg blir mer tålmodig og tolerant i møte med meg selv, så skjer det noe veldig magisk. For når jeg slutter å kjefte på meg selv fra morgen til kveld, så slipper jeg å kjefte på hele verden også. Så i forlengelsen av den egendomsorgen, så kan jeg gå ut i verden og møte mennesker der hvor de er. Så la oss si at broren min, eller søsteren min, eller naboen min har et vektproblem.
eller et alkoholproblem, så kan jeg sette meg ned med den vissheten om at jeg kan ikke fikse han. Jeg kan spørre han, hvordan går det med deg? Hvordan har du det? Og så kan han begynne å sette ord på hvordan han har det, uten at jeg skal fikse. Uten intensjon om at denne samtalen skal føre til endring. For den intensjonen der vil alltid den andre parten merke. Merke.
før du går inn i rommet jeg sier alltid det liksom tenk litt gjennom hva slags intensjon har du før du går inn i rommet for den intensjonen kommer inn døren før deg nettopp og det er vanskelig men det må man øve seg på jeg er helt enig for det er kun da man kan skape nærhet til hverandre og det er også sånn som den overvektige da
Jeg har jo hatt masse folk, også i nærfamilie, som bare, du, jeg ser at du har lagt på deg går det bra med deg, liksom. I det så ligger det jo en kritikk. Hvorfor har du blitt så tjukk? Ja, det er pakket inn som omsorg, men, eller jeg vet ikke egentlig, men vi har, vi bruker så mye, og jeg er jo ikke noen bedre selv, vi
vurderer og observerer menneskene rundt oss, og så har vi en forestilling om at det er bra eller det er dårlig. Og nå har hun gått ned i vekt, nå har hun flott, nå har hun lagt på seg, nå tar hun ikke vare på seg selv lenger, eller hva det måtte være. Vi vet ingenting om noen ting med menneskene som er rundt oss. Fordi bare det åpne, liksom ikke-dømende spørsmålet, hvordan går det med deg? Det kan innlede til en
Tenker jeg konstruktivt samtale, eller en viktig samtale. Men det der, nå synes jeg du har lagt på deg, trenger du hjelp? Allerede der så har du på en måte definert hva som er problemet. Og sagt at vedkommende klarer ikke å fikse seg. Ja, litt nedlatende tone også. Og så mikset inn litt nedlatende, så har vi en skikkelig bra cocktail. Og da vil jo ikke jeg, på noe som helst tidspunkt, hvis jeg får det spørsmålet, så har jeg ikke lyst til å åpne meg til dette mennesket. Men jeg tror liksom det der å...
Sette deg rom, og tid, ikke minst. Du kan ikke spørre noen hvordan går det samtidig som du sitter og scroller på mobilen. Det handler jo også om tilstedeværelse. Og faktisk sette deg tid, ja.
Så hvis jeg går inn på dette med matavhengighet, da er jeg veldig glad for at vi fikk et litt sånn overordnet blikk på dette her, for at alt henger sammen. Men hvis man da kjenner at man prøver helt til å kontrollere kroppen og maten, og prøver å ha kontroll for at man merker at man egentlig
føler at man spiser for mye eller ikke klarer å holde kontroll, så prøver man så iherdig å ta seg sammen. Hva er den andre veien inn her da? Det som er, med tanke på nå, hvis vi da har etablert at vi snakker om en avhengighet, da må vi se på hvordan vi kurerer avhengighet. Da er det ikke lenger overvekt som er problemet, det er adferden vår rundt mat og måltider. Hva er det en alkoholiker må gjøre? Da må han ikke bare drikke med
alkohol i måneder uten R. Det er liksom ikke noe løsning. Så da må det være, det er total avhold som gjelder. Jeg vet at det finnes eksperter som mener at man kan gå fra alkoholisme til moderat bruk. Det tror ikke jeg på. Da har det kanskje vært et misbruk inne i bildet, og så går man til å bli rusbruker i stedet for rusmisbruker. Det er kanskje mulig, men hvis det hadde vært totalt rusavhengig, så tror ikke jeg at...
liksom normalt rusbruk er et alternativ, dessverre. Og jeg sier dessverre, for jeg skulle ønske at jeg kunne sittet her og tatt en bil sjokolade. Det hadde vært kjempefint, det hadde vært veldig sosialt lettvindt, men det er ikke et alternativ for meg. Så det er total avhold, det er jo da det første. Ikke sukker og ikke mel.
For de to tingene, de trigger hjernen så enormt. Det er de to tingene. Og spør du noen, ok, det er noen selvfølgelig som har, bare for å ta de tingene i grenseland, og du har for eksempel ost, noen klarer å spise helt fint en begrenset mengde ost, mens dette her kaosomorfine som finnes i oss, det kan også være så triggende på det belønningssenteret, at hvis du først tar en bit blå kastello, så må du spise opp hele osten.
Så hvis det er deg, så må du kutte ut ost også. Så det er litt sånn man må gjøre litt individuelle tilpassninger da. Nøtter, samme greia. Det finnes jo pianøtter som er dynket i sukker og salt. Da har du et skikkelig koktel med fett og sukker og salt. Så hvis ikke de ubehandlede, naturelle nøttene, hvis de også lyser opp, så må du kutte ut nøtter også. Men i utgangspunkt kan du spise både
Nøtter og ost, for de inneholder jo ikke sukker eller mel. Det er noen produkter i grensland, men hovedingrediensene vi styrer unna er sukker og eller mel. Og da snakker vi også om alle former for kunstig søtening. Trikk av de også, Niklas. Akkurat på samme måte. Hmm.
Det er grunnen til at du kan ha pasienter eller bekjente eller kursheltalere som kan drikke tre og fire og fem liter Pepsi Max hver dag. De er jo ikke så tørste at de må slukke tørsten med fem liter Pepsi Max. Det er jo avhengigheten. Og da er det søtstoffet som bare går rett inn. Og her er det jo da blandet sammen med
kunstige greier og koffein også. Så det er en super trigger på avhengighet Pepsi Max. Oi, det er veldig interessant. Vi er jo verdensledende på å innta Pepsi Max og sånne drikker. Helt sykt. Så man må på en måte fjerne de tingene som trigger det, som gjør at en del av hjernen din blir fyret av hele tiden. Ja, helt riktig.
Det er de to første. Vi har liksom fire klare linjer da, som vi snakker om i Spis deg fri. Kutt ut sukker, kutt ut mel. Spis tre måltider om dagen.
Og med det, for alkohol er jo lett å unngå, man havner jo ikke bare inn på en bar. Du trenger ikke gå inn på vindmonopolet, men mat skal vi forholde oss til hele dagen lang. Så da må vi ha en kjøreregel, som med disse tre måltidene, så må du spise komplette måltider, og med det mener jeg at sammensatt av proteiner, fett,
grønnsaker, mineraler, frukt, slik at du får i deg et komplett måltid som gjør at du faktisk holder deg mett med de næringsstoffene kroppen trenger. Så spiser du dette til frokost, lunsj og middag, og da er vi over i denne her, det er ikke et stort poeng i metoden, men du har inkludert, med på kjøpet får du
eller forlenget nattfaste. Jeg har hatt mange samtaler med Marit Kolby om disse tingene. For da spiser jeg, la oss si, siste måltid klokken fem eller seks på ettermiddagen. Så spiser jeg ikke frokost igjen før klokken syv eller åtte om morgenen. Da har jeg fått inn 12-13-14 timers nattfaste. Og dette, jeg må bare si for at jeg leste om det for mange år siden, Rina, for at dere forsker på
en gruppe deltakere som var under Rheumatikerforbundet, som hadde, var det lett gikt, eller hva var det? Her må vi bare sende en stor takk til regjeringen den gang som lagde et helseprosjekt. De ga masse millioner kroner til stiftelsen Dam.
for å lage noen etter-COVID-prosjekter. Så da søkte vi i samarbeid med Norsk Diagnomatikkforbund på et lite forskningsprosjekt, eller pilotprosjekt som vi kaller det, for det var jo ikke forsket på som sånn, men vi brukte da målverktøyene som de som forsker på reumatisme brukte. Så det implementerte vi da. Så det vi da inviterte inn, det var 80 såkalte liknande
personer i reumatikkforbundet. Dette er pasienter som selv har en eller annen reumatisk lidelse, men det er alt da, fra leddik, bestrevs, lupus, alt mulig rart i kategorien reumatisk lidelse. Og de hadde jo
Veldig variert bakgrunn. Noen var sterkt, altså vil jeg si funksjonshemmet av sine smerter eller sine leddplager. Andre hadde jo knapt nok noen konsekvenser i hverdagen. Så alt dette måtte vi jo da selvfølgelig måle ved oppstart. Så åtte personer starter, de følgespister frikurset i ti uker, og så måler vi dem.
på slutten. Dette var en kombinasjon av skjemer og telefonintervjuer. Dette ble kastet sammen for at vi fikk tilskuddet. Det var helt i begynnelsen av april. Så fant vi ut at hvis ikke vi gjør det nå, og måker ut dette tilbudet til alle i Reumatikkforbundet, så må vi vente til andre siden av sommeren.
For nå går tiden, og det skulle være ti uker, og snart kom sommerferien, så vi bare kastet sammen dette pilotprosjektet. Vi hadde forberedt oss i månedsvis og planlagt, men nå kom pengerne, vi fikk tilskudd i begynnelsen av april, så bare i løpet av en påskeferie måtte disse 80 personene melde seg til interesse. For nå går toget, liksom. Nå går toget. Så de 80 som meldte seg på, de hadde jo knapt nok fått informasjon om hva Spistegfri gikk ut på.
Og lite visste de at de nå kom til å bli bedt om å kutte ut sukker og mel. Så jeg var jo dødsfornøyd når 47 personer faktisk fullfører 10 uker. Jeg skulle selvfølgelig hatt 100%, men ok, 47 av 80 personer fullfører. For da kutter de mel, sukker, tre måltid om dagen og... Og så det siste poenget i den metoden er at de spiser da kun...
på en måte en porsjon til hvert måltid. Vi spiser bestemte mengder. Og det handler om den sammensetningen igjen. Du kan ikke spise et bitterlite stykke kjøtt, og så spise fire bananer i stedet. Du skal spise en bestemt mengde til hvert måltid.
Og disse klare reglene legger jo grunnlag for at vi automatiserer disse vanene. Så i begynnelsen er det ekstremt krevende. Det krever masse viljestyrke for å komme inn i det. For det er så ulikt hvordan vi vanligvis har spist.
Så etter noen uker bare så bare kommer man liksom inn i grooven. Og da er det som om det går av seg selv da. Så i hvert fall i løpet av disse ti ukene, 47 personer fullfører. Og da kom jo fasit når vi har fått analysert alle dataene. Og da var ikke målet...
med å gå ned i vekt. Målet var at de skulle få det bedre fra syndrematiske lidelser. Yes, veldig godt poeng. Spis deg fri fra smerter. Så prosjektbeskrivelsen på investasjonen heter Smertefri sammen før sommeren. Så det var både etter at vi skulle bli smertefrie, og at vi skulle gjøre det sammen. Det fellesskapet var jo kjempeviktig, så vi hadde jo en Facebook-gruppe selvfølgelig, så de fikk et helt ordinært spis deg fri-kurs.
Og her var jo folk med fra Vardøy Nord til Lindesnes i sør. Så det var jo vesentlig at det var nettbasert, sånn at de kunne være sammen selv om de satt overalt i hele landet. Og det var alle aldre...
De yngste var nede på 20-tallet, de eldste var om ikke 80, så i hvert fall hadde det gått opp på 70-tallet. Begge kjønn, alle mulige slags arbeidsaktiv, ufør, alt, hele varianten der. Og så var det, som du var inne på, smertemålingen som var interessant for oss. Og da ser vi ved oppstart, på en skala fra 1 til 10, et veldig vanlig smertemålingsinstrument. Da har de i snitt 6 kjønn.
Alle som starter. Noen er jo oppe på ti. Noen hadde nesten ikke smerter, men snittet var seks. Det er høyt. Det er høyt. Og da har jeg hørt, dette vet jo selvfølgelig du masse om, alt over fire på den skalaen regnes som at du begrenser livskvaliteten din. Ja, ja. Hmm.
Så i løpet av ti uker så reduseres det med 25%, så da er vi på snitt fire. Nei. På ti uker. Gjennomsnittet? Gjennomsnittet. På ti uker. Han ene, trebarnsfar Stian fra Sørlandet, han ligger oppe på 8-9 når han starter, går ned til 2. Nei. Og har siden omtrent ikke tatt en eneste smertesyldning. Nei. Jo.
Og det er altså så vanvittige historier. Anne Britt i Bergen, hun kunne gå, hun har lupus og
røykebein hun har aldri røykt da men ulike sånne jeg kan jo ikke nok om hva det er med tidsreport å skjønne sammenhengene men dette, nå bare siterer jeg henne forteller at hun kan gå 50 meter ved oppstart av kurset for det er det hun før smertene tar over henne da kan hun ikke bevege seg mer i løpet av, jeg vet ikke om det var i løpet av de ti ukene, men ikke lenge etterpå så kan hun gå 5 kilometer ja
Tenk deg for en endring. Og hva er det som har skjedd her? Jeg blir så interessert i å vite hva er det som har skjedd. Det har jo skjedd drastiske ting med deres inflammasjonsnivå. De har redusert betennelsen. Det har skjedd mange, mange ting de har sannsynligvis fått ryddet opp i tarmen, fordi det er faste, det er ro rundt måltid.
Det skjer jo også en endring med tanke på alt fra humør, alt blir påvirket av det her. Men det jeg synes er mest, altså dette er, jeg blir så glad for at dere har gjort det, men det jeg synes er trist med det, er at det ikke er fortsatt. Med så gode resultater. Der har jeg jo altså fått så mange tilbakemeldinger.
på hvorfor de ikke har fortsatt. Bare å si, apropos det siste veldig signifikante resultatet vi fant, det var jo vekten en gang, ikke sant? Syv kilo i snitt, når veldig mange i den gruppen ikke hadde noe mål om vekten en gang, og mange som ikke heller gikk ned i vekt. Men de mest spektakulære var vel sånn 14 kilo på ti uker, eller? Og dette har jo vi sett igjen og igjen og igjen på våre kurs, at dette er helt typisk
Riske resultater Så den revomatikk-gjengen Påske-gjengen 2021 Det var ikke de beste av de beste Dette var helt vanlige folk Med helt vanlig liv Med uvanlig mye smerte da Så jeg er jo helt enig med deg Og her kommer vi liksom inn på Kontroversen Jeg har skjønt I all min naivitet Det er ikke alle som ønsker Å ta tak i sin egen helse Hvis det er lov å si det
Veldig mange, og jeg kan kjenne meg inn i det, vi ønsker at noen andre skal fikse. Jeg ønsker å få en pill, eller jeg ønsker å få en sprøyte, eller jeg ønsker å få et eller annet tiltak som gjør at jeg er bra. Og så har jeg også hørt mange si til meg, du kan ikke si, Rina, at folk kan spise seg fri fra smerter, for da legger du sten til byrden. Da er det som om de selv har skyld i det.
at de sliter med det de gjør. Dette er genetisk, og dette er sånn, og dette er sånn. Så sier jeg jo, det er greit. Jeg mener ikke å skamme noen og si sånn, du får takke deg selv, når du drikker fem liter Pepsi Max og spiser skolebåler til frokost. Ikke min hensikt til det, helt tatt. Poenget mitt er bare at til Kari og Mari og Anne Britt, som satt fast i det hun hadde, eller trebarnsfaren Stian,
på Sørlandet. Han må få tilgang på kunnskapen. Nettopp. Å, det er så bra. Han får velge. Nettopp. Men da må jo de som har kontakt med disse pasientene og som har kontakt med disse menneskene, de må jo vite om det selv. Så må de kunne legge det frem som et alternativ. For at det ble...
at dette ble for vanskelig for folk, eller de var redde for å gjøre at folk følte... Hva var grunnen? Jeg husker jeg leste det for lenge siden. Grunnen var for at ikke man fortsatte å forske på dette. Med så gode resultater skal man tro at det blir kallt
blir kastet inn midler for å forske mer på det. Tenk deg hva hvert enkelt individ, altså hva det gjør med livskvalitet, men kan det også spares på samfunnsnivå? Da så mange mennesker plutselig får god eller bedre helse, kan være en god pappa og slippe
slippe å ha kjempe store smerter som gjør at man ikke kan være med på fotballtrening og ikke må søve hele dagen. Det er så enorme ringvirkninger, men også mange som kan komme tilbake i jobb. Når man vet at det med mat har så mye å si for helsa, hvor forskes det ikke mer på det? At vi ikke gjør noe mer med det.
Jeg tror dette rokker ved veldig mange strukturer som mange tjener mye penger på. Vår fellesvenn, Dr. Torkel, har jo sagt at det som holder alle leger i arbeid, det er jo sykepasienter. Så se for deg en verden der vi faktisk spiser oss friske fra det som måtte plage oss.
Da er det ikke lenger grunnlag for pasientorganisasjoner. Da er det ikke lenger grunnlag for ekstremt mange ansatte i helsevesenet. Det er så mange som har økonomisk interesse av at vi er syke. Jeg vet at dette høres ut som en konspirasjon, men jeg har prøvd å finne andre grunner. Jeg klarer ikke å finne noen annen forklaring. Når løsningen kan være så enkel som å spise kjøtt, egg, fugl og fisk i en fornuftig mengde,
Gjør det tre ganger om dagen, akkurat sånn som våre beste foreldre. Og grønnsaker og frukt. Og grønnsaker og frukt, ikke sant? Og korn, vi spiser jo korn. Så akkurat som våre, altså gjør som bestemor gjorde. Eller oldemor da, ikke sant? Det er løsningen på god helse. Men det er ingen som tjener penger på det. Oi, oi, oi. Har du tenkt på om du har lyst til å forske mer på det? For dette blir jo et pilotprosjekt da, når man blir... Og jeg har jo fra dag en...
Fra den boken Spis deg fri, første gang ble utgitt i 2017, så har jeg altså hamret på dørene til helsevesenet. Og med tanke på at jeg er journalist, så vet jeg hvor det er på tak i folk. Det finnes ikke en helsevesen.
På en måte helsetoppet i dette landet som ikke har hørt meg, hatt meg på besøk. Jeg har altså oppsøkt dem alle sammen. Jeg har deltatt på Fedneforskningsdagene siden 2018. Har masse kontakt med fagmiljøet. Har holdt foredrag på Aker. Er på vei til St. Olav nå hvert øyeblikk. Skal holde foredrag der i Trondheim. Altså jeg bare tryggler dem om at dette må vi gjøre noe med. Interessante reaksjoner på det også.
Noen går jo helt i strupen. En av disse ekspertene, han omtaler meg jo bare veldig nedlatende som hun bloggeren. Det er en veldig fin måte å bare undergrave alt du gjør. Ja da, det kan jeg leve med. Men nå er det et gjennombrud. Nå i 2025 så starter vi samarbeid med NTNU og lager en doktorgrad. Nei! Er det sant? Ja.
Hva er det det skal? Der kommer vi til å se på effekten av ekte mat, som jeg liker å kalle det, for diabetes type 2-pasienter.
Det er jo spennende. Så da tenker jeg at, altså, det er jo for all del, det er ikke jeg som skal forske. Jeg er ikke kvalifisert til å ta noen doktorat, men jeg vet ikke om han har vært gjest i podcasten dine nå, men vår felles venn, Anders Håkenstad, han skal ha denne doktoraten. Nei! Ja.
Det eneste som mangler er 5 millioner. Jeg er på saken, jeg jobber med saken, de skal fundraises, jeg jobber aktivt med det, det er det jeg bruker mye tid på om dagen. Så snart penger er på plass, så setter vi i gang. Samarbeid med forsker Siren Nymo, som er tilknyttet til NTNU og helse Nordtrøndelag, har fått med oss så mange fantastiske folk. I studien kommer vi da til å sammenligne Osempic, altså slankesprøytene,
Det blir på en måte en kamp da, mellom hvem vinner, slankesprøyten eller ekte mat. Det er interessant. Og jeg vet jo, jeg vet hvem som vinner den konkurransen her, for å si det sånn. Du har...
Spiser du sånn fremdeles? Ja, alltid. Kommer til å gjøre det for resten av mitt liv. Har du noen gang plutselig spist kaka og så kommet på kjøret igjen? Nei, jeg har ikke det. Takk og lov. Men jeg har havnet på kjøret med andre ting. Under covid, mars 2020, jeg ble livredd. Altså bokstavlig talt. Alt jeg hadde bygget opp ble bare pulverisert over natten. Alle jobber jeg hadde ble kanselert. Min private økonomi gikk i dass. Jeg måtte selv permittere meg fra jobben. Jeg har aldri vært...
Jeg har jo vært syk, men jeg har aldri vært permittert i mitt eget selskap. Det var helt, rullgardinen gikk ned. Og da bare observerte jeg meg selv at jeg spiste vanvittig mye større mengder med fett. Så plutselig liksom var det olivenolje på alt, og soltøyket tomat som badet i olivenolje. Jeg stappet i meg pianøtsmør og oli, altså alt som bare... Og så bare ble jeg veldig nysgjerrig på hva skjer nå. Når jeg liksom kom ut av den første panikken da.
La jo på meg fem kilo løpet av en måned sikkert. Og da kjente jeg også på den skammen igjen. Jeg bare, herregud, jeg kan jo ikke snakke om at folk skal spise seg fri fra overvekt, og så er jeg ferdig med å feite meg opp selv, liksom.
Og dette har jeg overhodet ikke noe forskningsbeleg for, men jeg har bare en følelse av at kroppen min, nerveendene mine, trengte mer polstring. Fordi verden er så sykt skummel. Og jeg tror også at mange, og dette vet jeg ikke, men det kunne vært interessant å høre hva psykologene sier om dette, at vi kan bruke rett og slett kroppsfett som en slags skjold. Skjønner du hva jeg mener? Som en sånn emosjonell buffer.
Så jeg spiste meg opp på fett. Masse avokado, det var bra ting jeg spiste da, men alt for mye og alt for ofte i alt for store mengder. Så da jeg kom ut av den panikken og begynte blant annet å studere pust, og lærte nye teknikker for å roe ned nervesystemet, så gikk jo de kiloene av igjen. Om ikke på en måned, så i hvert fall i løpet av 2020 liksom.
Men jeg har ikke sprukket på sukker. Men det har skjedd at jeg har for eksempel bestilt en sånn skjevresalat, og så har ikke jeg tenkt på å spørre hva er det i den salaten, og så har valnøttene vært dynket i honning eller noe sånt. Jeg er såpass robust at jeg kan fint spise det. Men det er noen, flere jeg kjenner, som er så lett trigget på sukker, at får de seg en valnøtt dynket i honning, så kan det utløse...
Jeg skikker litt i bakfall. Oi.
Jeg ble tenkt, for du snakker jo veldig mye om matglede, og at det ikke handler om å kontrollere kroppen eller maten. Føler du at dette fører til frihet? Ja, veldig. Jeg har reist over hele verden, kan spise den maten jeg trenger, fordi grønnsaker, frukt, kjøtt, fugl og fisk, egg og melk og ost, det kan du få tak i overalt, alltid. Ja.
Jeg trenger... Når jeg går på, og spesielt nå på denne tiden av året, det bare bongner i butikkene. Det er så mye. Jeg lager all mat i store mengder. Fargerikt. Det er godt. Og det er liksom bakt, eller kokt, eller fritert, stekt, rått, raspet. Altså, det spiller ingen rolle. Jeg har aldri spist bedre. Hadde jeg nå fått valget mellom vetebakst eller min lunsj... Altså...
Du holder på med vetebakst så mye du vil. Det er helt uinteressant. Jeg forbinder ikke med mat lenger. Merker du det også? De som var med på pilotprosjektet, eller dine klienter, merker du at de sier det samme? At de får mer frihet rundt mat? De får frihet. Og så snakker veldig mange om at
tankekjøret er fraværende. Altså det der enorme kaos i hodet, selvsnakke, vurderingene skal, skal ikke, alle de der, og skammen etterpå, alt det forsvinner jo, ikke sant? Så da er liksom freden og denne friheten som jeg snakker veldig mye om, at maten har ikke liksom lenger balletak på deg da. Du er fri fra avhengigheten.
Så det er det også, senest nå denne uken hadde jeg en samtale med en dame som sa at det er jo ikke det at jeg har lagt på meg etter at hun fikk liksom havnet på sukkerkjør igjen,
Og de kiloene kan jeg leve godt med, det er ikke det. Men det er det at nå har tankekjøret begynt igjen. Og jeg hadde glemt hvor liksom jævlig det er. Åh. Den besettelsen og bare, ja, selvforrakten. Ja, for det handler ikke, igjen, det handler ikke om vekt da. Nei. Det handler om å ha det godt med seg selv. Og derfor er jeg veldig, jeg er opptatt av at man ikke,
jeg snakker veldig sjeldent om vekt og det rundt det, fordi det handler...
igjen om hva som ligger bak hva er det som ligger bak her hva er det som ligger bak den avhengigheten og jeg synes det har vært så utrolig fint du er den første som har snakket om dette på den måten i podcasten, så jeg tror at denne episoden kommer til å treffe veldig mange og det er en kjempe, kjempe viktig jobb du gjør Irina, jeg har egentlig mange flere spørsmål til deg her og vi har snakket så mye, men jeg må spørre deg sånn med de kostrådene vi får nå da for det er jo
velment fra veldig mange, men...
det gjør du også hvis vi skal spise store mengder av etemel og kornprodukter og da tar man også plassen for protein og fett så jeg ser på det med litt bekymring da for dette er jo også kosthold som omfanner våre barn hvordan tenker du de kostholdsrådene som er nå påvirket disse som du snakker om som har en tilbydelighet til avhengighet
Ikke tilpasset i det hele tatt. Og jeg deler din bekymring om de kostrådene, fordi, og dette har jeg hatt mange samtaler om med fagfolk, for da jeg gikk tilbake til 60-tallet og så på kostrådene da, så sto det eksplisitt av hensyn til den norske kornbommen, av hensyn til landets melkebønner, av hensyn til spredt bosetting, distriktspolitikk. Så er det viktig at vi som norske forbrukere spiser grove kornprodukter og drikker melk og holder på
Så da var det på en måte disse hensynene som var førende for kostrådene, og det er jo politikk, ikke sant? Man skal få til flere ting samtidig. Og så, i dag, så er det ikke så mye distriktspolitikk, men vi snakker mye om klima. Så skal vi spise mindre kjøtt og ha hensyn til klima. Og da kommer jeg tilbake til, mitt ansvar er min kropp, og det er det bare jeg som har ansvar for.
Så hvis jeg nå skal spise for å opprettholde sysselsettingen på bygda, eller begrense svenskehandel eller klimapolitikken, hvem er det jeg da skal vende meg til for å få kostråd av hensyn til min helse? Og jeg var jo så heldig å ha en av de som sitter i kostrådets valg som gjest i podcasten min for ikke så mange uker siden. Og da sa han det, nei, vi kan ikke se isolert på det.
Vi må se alt i sammenheng, for alt henger sammen med alt. Og det som gavner deg er kanskje ikke det som er til beste for fellesskapet. Så nå skal det sies at spis deg fri, og kostrådene er egentlig veldig like. Kostrådene sier spis mindre sukker, vi sier kutt ut sukker.
Men så er jo ikke vi heller for almenheten, vi er jo for de som stremer avhengig, eller har alvorlige følger, eller alvorlige helseproblemer som følger av sitt kosthold.
Så da tenker jeg sånn, ok, la oss si at kostrådene kan funke for de som overhodet ikke har noe trøbbel med mat. Jeg vet ikke hvem det skulle gjelde, men da kan de følge kostrådene. Og så sier vi også spis korn, men spis det da i sin naturlige form, sånn som havregryn eller steelcut. Ikke spis havremel, ikke sant?
Så jeg tenker at veldig mye handler om at vi skal gi råd som er så generell at det fungerer for alt og for alle, men da gjelder det egentlig for ingen. Det var veldig gode siste ord her. For det er jeg så veldig, veldig glad for at du engasjerer deg så, og for at du fortsetter å kjempe for det her. Fordi vi vet jo nå at det er flere og flere som lever med overvekt, men det er ikke bare det, det er helse...
av å leve med en matavhengighet eller en overvekt som før til lavgradig betennelse, før til skam. Det er mye der. Men også, vi vet at maten vi spiser i dag, den påvirker oss på en helt annen måte enn maten vi spiste for hundrevis av år siden. Så når du sier bare gå tilbake til de råvarene, egg, fisk, kjøtt, grønnsaker, frukt, så vet kroppen, oi, men dette har jeg vært borte i kvittonen
tusenvis av år. Men hvis vi plutselig spiser en ultrapostisert variant, så tenker jeg ikke opp en kajf. Hva i all verden er dette?
Hva er dette for meg? Og som hudlegger, jeg tenkte på det på vei hit. Hvilke gevinster har jeg fått? Jeg hadde jo masse atopisk eksem. Barneeksem. Og det å ha hudsykdommer, det handler overhovedet ikke om forfengelighet. Men det er jo så smertefullt å ha hud som sprekker opp. Jeg er jo hele alle barndommens vintre og alt dette her med store blødende sår. Alt borte. Etter at jeg er langkostet. Borte. Vekk.
Men der er det jo ikke sant, det skaper ulike symptomer hos ulike mennesker. Kanskje det skaper overvekt hos en person, eller ekseme hos en andre, eller begge deler. Men vi får symptomer hvis vi ikke får den næringen vi trenger. Og det du sier om relasjonene, synes jeg var så utrolig viktig, og veldig glad for at du tar opp det. Jeg må stille deg et siste spørsmål.
Jeg har to spørsmål. Det er flere spørsmål her, men vi tar to. Hvordan råd vil du gi til noen som kjenner at de har mistet kontrollen over maten? Hva vil du gi de råd her og nå? Bare vit at du er ikke alene, og at det finnes en løsning. Det du opplever i dag trenger ikke å definere hvordan du skal ha det resten av livet ditt.
Hvis du måtte forlate jordploden i dag, og så skulle du si en eller to eller tre ting til alle, alle fikk vite det, hva ville du ha sagt? Da må jeg si det som pappa sa til oss, og ikke minst mine barn, men jeg fikk da gjenta dette når jeg fikk barn for snart 18 år siden, så sa han alltid, alt du vil, det får du til. Tusen takk. Tusen hjertelig takk for at du ble med, og hvor kan mine litter nå deg?
Ja, på Instagram spis deg fri, Facebook spis deg fri og podcasten spis deg fri, tenker jeg er gode steder å starte.
Takk for at du lyttet. Ha en kjempefin dag.