‹ Back to podcasts ‹ Leger om livet

5/5/2026

#254. Hvordan vi kan bygge overskudd og finne energislukene som tapper oss. Med psykolog Liv Sellan.

Podkasten diskuterer hvordan man bygger overskudd og identifiserer energisluk med psykolog Liv Selland. Hun deler sin personlige erfaring med stressindusert sykdom (Graves) og vektlegger viktigheten av grensesetting, selvmedfølelse, aksept og verdibaserte valg for å skape et bærekraftig liv med overskudd.

03:16

Stress og konstant oppmerksomhetsflyt fører til mental og emosjonell utmattelse, men vi kan lære å håndtere det bedre.

19:37

Å sette grenser er essensielt for å bygge selvfølelse og håndtere dårlig samvittighet i krevende situasjoner.

23:18

Viktigheten av å prioritere egne verdier og skape overskudd i livet gjennom aksept og selvmedfølelse.

31:43

Å finne tid til å hvile og meditere kan være avgjørende for å håndtere stress og forbedre velvære.

35:47

Aksept er essensielt for endring og velvære, særlig i møte med stress og utfordringer.

Transcript

Mentioned in the episode

Anette Dragland

Programleder for 'Leger om livet' og utdannet lege.

Liv Selland

Gjest i episoden, psykolog, terapeut i 15 år, og forfatter av 'Skap ditt overskuddsliv'.

Seasops

Sponsor av podkasten, produserer rengjøringsprodukter uten unødvendige miljøgifter.

Leger om livet

Podkastens tittel, som formidler kunnskap om kropp, helse og sinn.

Skap ditt overskuddsliv

Bok skrevet av Liv Selland, nevnt som en kilde til kunnskap om overskudd.

Overskuddsliv (app/kurs)

App og nettkurs drevet av Liv Selland, fokusert på energi og stressmestring.

Graves

En autoimmun sykdom som Liv Selland utviklet, ofte utløst av høyt stress.

Maria Abramsen

Tidligere gjest på 'Leger om livet' i en episode om selvfølelse.

Sharon Salzberg

Forfatter og meditasjonslærer sitert i forbindelse med meditasjonsopplevelser.

Instagram (psykologliv)

Liv Sellands sosiale medieplattform hvor hun deler kunnskap.

psykologliv.no

Liv Sellands nettside for informasjon og ressurser.

Yin-yoga

Rolig yogaform anbefalt for å finne ro og redusere stress.

Medisinsk yoga

Rolig yogaform nevnt som en metode for stressmestring.

Restorative yoga

Beroligende yogaform for avslapning og restitusjon.

Nervesystemet

Referanse til kroppens system som regulerer stress og hvile, sentralt i diskusjonen om overskudd.

Selvmedfølelse

Et sentralt tema i samtalen, beskrevet som en motvekt til selvkritikk og viktig for overskudd.

Grensesetting

Fremhevet som en viktig strategi for å redusere belastning og bygge selvfølelse.

Aksept

En nøkkel til bedring ved stressrelaterte plager og en start for endring.

Participants

Host

Anette Dragland

Guest

Liv Selland

Sponsors

Seasops

Points

Samfunnet, sånn som samfunnet er lagt opp i dag, med krav, høye krav vi har til alt vi skal få til i løpet av 24 timer og tempo, gjør at vi kanskje noen ganger havner litt langt vekk fra oss selv og det vi egentlig kjenner at er godt for oss, og har lyst til å bruke tiden vår på.

En refleksjon over hvordan moderne samfunn bidrar til mangel på overskudd.

Mange av oss havner inn i en ubalanse i nervesystemet mellom hvile og stress. Vi havner litt for ofte, litt for lenge, og for høyt på stress. Ikke sånn intenst stress som vi hadde i historien, men dette er litt sånn gnagende, lav- og mellomgradig stress som vi gjerne går i dag inn og dag ut, men mange av oss får sjeldent skrudd av og ladet.

Beskrivelse av den utbredte, lavgradige stressen i hverdagen.

Aksept er utgangspunktet for endring. Ofte kan vi gjerne gå og lure oss selv litt: 'Ja, men jeg tåler det. Nei, men dette her går greit allikevel.' Hvis vi ikke er i aksept, så er det vanskelig å starte veien mot bedring.

Understreker aksept som fundamentet for personlig endring og helbredelse.

Det er frigjøring av energi som du kan bruke på andre ting. Fordi det er nesten ingenting som krever mer energi enn det håpet om at andre skal endre seg. Og ofte så er det energi som bare går til ingenting, for det endrer ingenting.

Fremhever det energitappende ved å forsøke å endre andre, og frigjøringen i å slippe dette.

Du lærer ikke å seile når det er storm på havet.

En metafor for vanskeligheten ved å lære nye mestringsstrategier (som meditasjon) under perioder med ekstremt stress.

Den selvkritikken er jo ofte veldig ivrig når vi feiler. Men det å se at absolutt alle feiler, det er helt umulig å ikke feile. Å tillate oss selv det, å være sånn som alle andre, det er en fin del av selvmedfølelse.

Kobler selvkritikk til frykten for feil og promoterer felles menneskelighet som en motvekt.

Claims

Stress er jo i seg selv en ganske stor risikofaktor for sykdom, og det å få beskjed om at du må bare preste videre, det her går bra, blodprøvene er fine, det kan gå bra i faktisk ganske mange år, men til slutt så går det ikke bra. Så man skal faktisk ta det på alvor før det utvikler seg til å bli sykdommer.

En sterk påstand om de langsiktige helserisikoene ved kronisk stress, selv når innledende medisinske tester er normale, og viktigheten av tidlig intervensjon.

Falsk aksept er når vi sier at 'Ja, nå ser jeg at det er for mye. Jeg må ta grep fordi jeg har begynt å kjenne opp mye symptomer'. Men så gjør vi ikke noe handling i henhold til det. Vi sier like mye ja likevel, og presser oss selv like mye som vi har gjort før. Da kan vi lure oss selv til å tenke at 'Ja, jeg aksepterer dette', men så gjør vi det egentlig ikke.

Definisjonen av 'falsk aksept' som en tilstand der man anerkjenner et problem, men unnlater å handle deretter, noe som hindrer reell endring.

Når stresset øker så skjer det jo også noen endringer i hjernen, slik at disse områdene som handler om følelsesregulering, planlegging og fornuften vår, det som ligger rett bak pannen, blir litt mindre tilgjengelig. Og da blir vi litt mer impulsstyrt og har lettere for å ty til sjokoladen og kaffen og de tingene som egentlig bare gjør det verre.

En forklaring på den fysiologiske effekten av stress på hjernen, som fører til nedsatt beslutningstaking og økt impulsivitet, ofte med usunne mestringsmekanismer.

Det er nesten ingenting som krever mer energi enn det håpet om at andre skal endre seg. Og ofte så er det energi som bare går til ingenting, for det endrer ingenting.

Denne påstanden understreker hvor energitappende det er å forsøke å endre andres valg og handlinger, og at denne energien ofte er bortkastet.

Similar

Loading

Denne annonsen er gjort i samarbeid med Seasops. Jeg synes egentlig det er litt fint å stoppe opp og tenke litt over hva vi faktisk omgir oss med i hverdagen. Fordi det er lett å tenke at det er bare små ting, hva vi vasker med og hva vi har på overflata hjemme. Men det er jo nettopp disse små tingene vi er i kontakt med hver eneste dag. Seasops lager rengjøringsprodukter som er effektive, men uten unødvendige miljøgifter og kjemikaler.

De har produkter som er solid og trygge å bruke, og som gjør det litt enklere for oss å ta gode valg i hverdagen.

God vask!

Hjertelig velkommen til podkasten Leger om livet. Mitt navn er Anette Dragland, jeg er utdannet lege, og jeg har laget denne podkasten for å gjøre nyttig god og spennende kunnskap om kropp, helse og sinn lett tilgjengelig for oss alle. I dag er jeg så heldig å ha med meg Liv Selland, hun er psykolog og har jobbet 15 år som terapeut.

Hun er også forfatter av Skap ditt overskuddsliv og driver appen Overskuddsliv samt kurs på nett. Hun jobber med hvordan vi kan regulere stress, sove bedre og få mer energi ved å se på hvile, verdier, selvmedfølelse og grenser. I dagens episode snakker vi om hva som stjel overskudd og hva som bygde og hvordan små grep i hverdagen faktisk gjør en forskjell. Hjertelig velkommen Liv! Tusen takk for det. Veldig hyggelig å være her.

Hvorfor tror du at overskudd er noe veldig mange hiker etter, men sliter med å få inn i hverdagen? Ja, overskudd er jo noe mange opplever at de gjerne har litt lite av. Og jeg tenker jo at det handler veldig mye om...

Livet sånn som vi lever det i dag. Samfunnet sånn som samfunnet er lagt opp i dag. Krav, høye krav vi har til alt vi skal få til i løpet av 24 timer. Og tempo. Og at vi kanskje...

noen ganger havne litt langt vekk fra oss selv, og det vi egentlig kjenner at det er godt for oss, og har lyst til å bruke tiden vår på. Og så er det utrolig mye støy, det er veldig mye informasjon, det er mye krav til hjernene våre også, ikke bare følelsene, men hjernene våre også. Ja.

Skifter i oppmerksomhet, og så gjør at det blir mye for mange. At vi blir slitne. Vi blir slitne i hjernen, og vi blir slitne i følelsene våre av alle inntrykk og alt vi skal rekke, og tidsklemmer, og...

Og så handler det jo da i bunn og grunn om at mange av oss liksom havner inn i en sånn litt ubalanse i nervesystemet mellom hvile og stress. Kommer havne litt for ofte, litt for lenge, og har vært på stress. Og gjerne ikke sånn intenst stress som vi hadde.

Som har hatt i historien, men dette er litt sånn gnagende, lav og mellomgradig stress som vi gjerne går i dag inn og dag ut, men mange av oss får sjeldent skrudd av og ladet. Så da blir vi slitne.

Ja, det blir på en måte basismodusene våre, at vi har moderat stress gjennom hele dagen. Ja, og normalt nå, vi tenker at det er normalt, men så er det jo ikke bra for oss. Hvorfor blir du så interessert i dette? Jeg har jo lest boka di, og der skriver du en ganske sterk historie om

Hva var det som gjorde at du ble så interessert i dette med hvordan stress påvirker oss, og hvordan man faktisk kan leve et godt liv til tross for at det er mye stress i livet? Det kommer jo ut ifra min egen opplevelse, sånn som det gjerne gjør. Når vi blir veldig interessert i et felt, så er det kanskje fordi vi har hatt egne erfaringer og opplevelser der,

innenfor det. Så jeg har jo min egen historie med overbelastning og det å bli syk av stress. Den begynte allerede

Når jeg var ferdig på studiet og skulle begynne å jobbe, og i tillegg ble jeg mamma for første gang, opplevde jeg ganske fort etter at den arbeidsplassen jeg jobbet på måtte legge ned, så jeg måtte finne meg en ny jobb. Det var ganske intenst, det var innenfor litt tyngre psykiatri,

Sammen med at jeg har nok hatt mine sårbarheter, har hatt tendenser til angst i barndommen, og har alltid vært en person som tar vare på andre, og kanskje tar litt mer vare på andres følelser enn å ha fokus på mine egne.

Så det var kanskje den kombinasjonen som gjorde at jeg etter hvert begynte å utvikle en del plager og symptomer. Ok, nå skjønte du at dette var noe du kunne gjøre med. Mange av oss går jo rundt og tenker at sånn er livet. Har man vært i det i så mange år at man...

Det føles som en normal tilstand, som sånn skal det bare være. Ja, sant. En...

I begynnelsen, dette var jo da 2011-2012, det er noen år siden, og i begynnelsen så visste jeg jo ikke at dette handlet om stress i det hele tatt. Selv om jeg faktisk jobbet med stress da, i den perioden jeg fikk barn, så jobbet jeg med klienter med stressproblematikk,

Men det var liksom så mange diffusiske symptomer, og jeg kjente jo på denne mentale utmattelsen, men også at kapasiteten min ble mye mindre, og at jeg begynte å tåle stress mye dårligere, og så fikk jeg mye mer angst. Tidligere så har jeg jo hatt tendenser til angst når jeg var yngre, men det begynte liksom å øke veldig på, og

Det gjorde at jeg kanskje tenkte at dette er meg som bare ikke tåler. Jeg må bare ta meg sammen. Jeg må bare eksponere meg. For det var jo det jeg hadde lært meg å gjøre med angst. Det var eksponeringsterapi. Så ble jeg bare dårligere. Så veldig lenge så...

Så tenkte jeg at, og det er litt rart når du ser det innenfra, så er det gjerne litt vanskeligere å se det. Men jeg tenkte at det var min kropp det var noe gale med. Først var det gjerne angsten min, og så begynte jeg å tenke at det kan være at det er noen ubalanser. Jeg gikk og tok alle slags prøver hos legen. Nei, alt er bra, du feiler ingenting. Vitaminer og mineraler ser bra ut.

Og da følte jeg, du er frisk, fikk jeg beskjed om. Og da følte jeg meg jo liksom enda mer misslykka for, ja, men finner jeg bare opp dette da? Er jeg liksom bare dramatisk? Ja, jeg klarer ikke ro av meg selv, jeg er jo psykolog. Så det tok liksom en del år før jeg begynte å føle, jeg følte litt at jeg måtte finne min egen vei ut da. Men den...

startet ikke før jeg ble alvorlig syk, og det var noen år inni dette.

Så utviklet jeg en autoimmunsykdom, og det visste jeg jo ikke med en gang at jeg hadde gjort, men angsten ble plutselig mye verre. Det ble en sånn intens angst som jeg aldri hadde hatt tidligere, at jeg var liksom redd for å være alene på badet. Når mannen min gikk ut av badet, så var jeg redd for å være alene. Jeg tenkte, nå klikker

det for meg samtidig så gikk jeg masse ned i vekt nesten 10 kilo ned i vekt så det var jo ganske mye på min kropp, ikke så høye og søvnen ble kjempe kjempe dårlig

Jeg begynte å skjelve, ble svag, klarte ikke å stå om morgenen, men allikevel prest meg på jobb, prest meg på jobb, la det som ingenting. Og da gikk jeg til legen, og det drøyde litt, for jeg hadde jo tidligere fått så mye beskjed om at jeg var frisk da. Men når jeg dro til legen da, så hadde jeg høyt stoffskifte, og hadde fått en auto av min sykdom, så det heter Graves, som gir høyt stoffskifte.

Og det jeg har lest om i yttertider, det er at denne sykdommen ofte blir utløst av stress, og av høyt stress. Sånn at det var noen kombinasjoner som gjorde at jeg hadde liksom prest kroppen min så lenge, og en del av dette var også mye skam, og liksom bare sett på et smil, jeg lade som jeg er frisk, mens jeg bare følte meg kjempesyk og ...

Rommet snurret rundt meg, men jeg satt og la det som ingenting på jobb, for eksempel. Så da kom det jo til et punkt hvor det var vanskelig, og jeg klarte ikke å fortsette. Så det var nesten, jeg tenker det var nok kroppen min som liksom tvingte meg enda kraftigere til å stoppe. Og det var kanskje derfra etter det at jeg begynte å tenke at jeg må gjøre noe. Dette går ikke. Jeg tåler ikke dette.

og begynte liksom å se på hva kan jeg gjøre for å få det bedre og dessverre er jo dette sånn historie som jeg har hørt fra veldig mange andre at de blir liksom siden stress overbelastning, ubalanse i nervesystemet det viser seg på prøver så får de liksom bare beskjed om at nei du er frisk nei du må bare det er bra for deg å gå i jobb det er bra for deg å stå i alt dette

Så får en kanskje ikke. Ja. Og så synes jeg det er så finurlig det der hvordan kroppen er skrudd sammen, at den gir beskjed, først små beskjed og så større beskjed, og til slutt så er det sånn, ok, men hvis ikke du roer ned nå, hvis ikke du finner en måte å få det bedre på å roe nervesystemet, ja, da gir vi det dette, og da er det umulig å fortsette. Ja.

Jeg synes det er så fascinerende at det er flere studier som har vist at når det kommer til utenmunnssykdommer, så er det veldig ofte at de kan spore tilbake seks måneder før at de har opplevd

Enten noe veldig, veldig vanskelig, eller at de har gått med mye mer stress enn de vanligvis har pleidet å gå med. Så stress er jo i seg selv en ganske stor risikofaktor for sykdom, og det å få beskjed om at du må bare preste videre, det her går bra, blodprøvene er fine, det er...

Det kan gå bra i faktisk ganske mange år, men til slutt så går det ikke bra. Så man skal faktisk ta det på alvor før det utvikler seg til å bli sykdommer. Men både jeg og du har jo begge opplevd det, tross for at vi hadde en lang utdannelse om det. Så det der er så utrolig mye vanskeligere. Vi trenger støtte i den perioden der. Men vi skal jo gå inn på det nå. Hva kan vi faktisk gjøre sånn at vi får

hjelp til selvhjelp hva kan vi gjøre selv egentlig, for det er jo det vi de fleste av oss ønsker men hva

Hva gjorde du da? For dette har jo du snakket om mange ganger, at du har jo funnet veier til å få det bedre. Og selv om du har masse stress i perioder du har som alle andre, så lever du et godt liv. Og en sånn setning som jeg traff meg veldig var at du begynte faktisk å like deg selv. Ja, sant. For det har jo vært en del av det som lå litt bare.

bag og drev en del av dette stresset da, det var jo

litt sånn følelse av at jeg er ikke god nok, jeg får ikke til dette, det er min feil at jeg får disse symptomene, men også en litt sånn lav selvfølelse som jeg nok har hatt med meg siden jeg var liten, at jeg er liksom ikke like verdifull, og at jeg må gjøre det og det og det, jeg kan ikke si nei for det, at da er jeg ikke god nok, jeg må være flink for å være god nok,

Så ja, det å jobbe mot et skifte med at jeg er faktisk verdifull uansett hva jeg gjør, eller hva den og den personen syns om meg, det er veldig god stressmestring å begynne de små skrittene, men å begynne på den veien mot det, at vi bygger opp selvfølelsen vår inni oss selv, og ikke...

basert på hva vi presterer eller hva vi får til utdatt og akkurat det der tema er en av mine mest lyttede episoder og den er jo mange mange år tilbake vi spilte den inn sammen med Maria Abramsen

Det handler om selvfølelse. Hvordan vi kan få bedre selvfølelse. Så dette liv tror jeg er noe veldig mange kjenner på. Fordi den blir så mye lyttet til enda. Men dette med selvfølelse er også vanskelig. I og med at det er så mange av oss som ønsker å få bedre selvfølelse, så

kan det heller ikke være så veldig lett, for ellers hadde vi aldri klart det. Så hvordan går vi den veien mot bedre selvfølelse? Ja, sant. Og det er jo, for dette selvfølelse er liksom, du kan jobbe med selvfølelse på mange måter, så litt sånn indirekte påvirker selvfølelse. Og da er for eksempel det første som jeg begynte å ta tag i, når jeg ble veldig, veldig syk, og begynte å liksom vurdere hva

hva er det lurt at jeg gjør nå, så visste jeg og inderst inne at det var grensene mine jeg måtte begynne med. Og det var der jeg begynte. Fordi

Jeg var ganske grenseløs, både på privaten og på jobb. På privaten så var jeg mye følelsesmessig støtte for andre, og hadde ikke så mye grenser rundt det, at jeg kunne være tilgjengelig ganske mye for å regulere andre. Jeg kunne for eksempel sitte på telefonen til rett før jeg skulle legge meg og regulere andre.

på en måte hjelpe andre med sine problemer. Og jeg er en sensitiv person, så det preller ikke bare av, det sitter litt i meg. Og da ber jeg det med meg inn i søvnen, for eksempel. Og på jobb så var jeg rask til å si ja. Jeg var ikke bare rask til å si ja, jeg var den som, når det kom en veldig vanskelig sag, så tenkte jeg at, ja, men jeg vet,

at dette her tror jeg jeg kan få til litt denne saken her. Men så glemte jeg på en måte at det belastet meg og jeg kanskje å ha alle de verste sagene på avdelingen, og mange mer sager enn de andre. Selv om jeg kan det, så er det belastende for meg, sånn at jeg måtte begynne å lære meg å si nei.

at jeg må begrense hvor mye jeg kan ha, og nå må jeg også få noen av de lettsagene, slik at det ikke blir for mange av de vanskeligste. Og på privaten så måtte jeg rett og slett begynne å bestemme, for eksempel hver strengere i forhold til hva tid jeg tok telefonen, hva tid jeg hadde tid til å kjøpe,

og hvor lenge jeg snakket med disse tingene, og jeg måtte også gi beskjed, og det var kjempevanskelig, for det føltes så farlig. Men jeg måtte blant annet gi beskjed til en person at

jeg kan ikke ta ansvar for dine følelser lenger, for jeg så jo også at det var ikke bra, sant? Når vi går og tar ansvar for andre sine følelser, helvete, så er det ikke bra for de heller, for de får jo heller ikke lært å ta ansvar, eller stå i sitt eget. Så, og

Så det har blitt litt sånn vanskelige situasjoner, og jeg kjente bedårlig samvittighet, kjempe masse dårlig samvittighet i begynnelsen, men det var nesten det der at den autoimmune sykdommen, da følte jeg jeg fikk litt kniven på strupen, at du må faktisk dette. Hvis ikke så kommer du til å bli alvorlig syk, eller det er farlig for kroppen din dette. Og da hadde jeg jo sønnen min, jeg vet ikke om jeg hadde klart å gjøre det bare for meg, men jeg klarte å gjøre det, for jeg så at

For å være en god mamma, så må jeg. Så det var nesten sånn at da valg, og da kom vi tilbake til det med verdier, som også er et av de første kapittelene i boken, at

Jeg kom tilbake til, hva er mine kjerneverdier? Jo, det er familien, det er, da var det barnet mitt, så var det viktigste. Og hvis jeg liksom sammenligner, ok, den personen på jobb, eller sjefen, eller den vennen, eller, ja, så var det alltid han som vant da, så da valgte jeg han, og det betydde at jeg valgte meg.

for dette. Det viktigste for han var jo at mamma hadde det bra. Oi, det er sterkt. Så noen ganger så kan det hjelpe oss med unger på den måten at vi kan få hjelp til å ta litt bedre vare på oss selv.

Ja, så du måtte ta noen vanskelige beslutninger, og det er det vi unngår, vi unngår å ta de der. Ja, de piten! Altså, den vanskelige følelsen for meg er dårlig samvittighet. Det å øve seg på å kjenne på det, det har vært en prosess over mange år, og det er veldig deilig når man begynner å kjenne at, oi, men jeg tåler å sitte i min dårlige samvittighet. Fordi at

at å så for eksempel se på verdiene mine, det blir mye lettere for meg da å si at ok, men jeg gjør dette fordi at guttene mine er viktigste for meg for eksempel, eller jeg ønsker å være et godt medmenneske, og når jeg sliter meg ut på denne måten, så har jeg ikke overskudd til det. Sånne verdier. Men dette med grensesetting, det å

Tørre å sette grenser som du gjorde. Det krever enormt mye, men det sier også samtidig tilbake til deg at, oi,

er faktisk viktig i det hele. Ja, det er akkurat det. Så det gir en sånn, som vi kanskje ikke tenker på det, og da hjelper det oss jo å lette av opplastningen og sette disse grensene, men også det signalet vi sender til oss selv med handlingen vi gjør, det signaliserer jo til oss selv at jeg er faktisk verdifull. Og det er jo med å øke selvfølelsen.

Fordi at vi kan sitte og tenke veldig mye at jeg er verdifull, jeg er verdifull. Men det er mye kraftigere når vi ser det gjennom at handlingene våre gjenspeiler at vi tar oss selv på alvor. At vi prioriterer oss selv. Det er med å bygge selvfølelse.

Ja, det er akkurat det. Så det med selvfølelse er rett og slett at man går inn fra flere vinkler. Og jeg likte veldig godt det du sa at det blir på en måte indirekte måter å få bedre selvfølelse på. Man jobber ikke direkte med selvfølelse, men hvordan kan jeg bygge det opp rundt meg? Men hvordan konkret lærer man seg da til å sette

grense. Hvordan vet man hvordan grensen man skal sette, og at man ikke plutselig føler at man må sette grenser for alt. Og nei, jeg skal ikke være med på jentetur, jeg skal ikke være med i tillitsvalg, jeg skal ikke, jeg kjenner ikke at det blir på en måte at man begrenser seg for mye også. Ja, sant. Og det er vi jo, det handler jo også litt om hva utgangspunkt vi har. Fordi hvis vi har, hvis vi er

er veldig nertynget av stress, og har begynt å få mange symptomer, for eksempel, på overbelastning, og kanskje man begynner å kjenne på utbrenthet, så trenger man jo i en periode mye mer grenser. Da trenger vi å kutte en god del for at systemet vårt, nervesystemet, nesten at vi skal få puste litt, at vi skal få muligheten til å lande

Mens hvis det er at vi kjenner at det er mye, vi kjenner stress innimellom, jeg skulle ønske dette var litt roligere, så trenger vi jo ikke å kutte alt, men da holder du og gjør små justeringer. Og så kan det være vanskelig å vite, ja, hva skal jeg kutte da? Men da er det, og det er ikke alltid like lett, men det å lytte innover til magfølelsen.

Hva er viktigst for meg? Hva er i tråd med mine verdier? Hva ønsker jeg å prioritere? For det handler jo mye om prioriteringer. Vi har liksom ikke uendelig kapasitet, men vi må prioritere den følelsesmessige og mentale og fysiske kapasiteten som vi har.

Så å kjenne etter hva er det som er viktigst for meg her å prioritere i henhold til mine verdier, eller hva jeg synes er kjekt, hva som gir meg påfyll. For det er ikke bare det at vi skal ha nok kapasitet til alle måtingene, men det skal helst være en del igjen til oss selv.

Sånn at vi har lyst og energi til å gjøre ville aktiviteter. Ting som gjør oss glede. Hvis vi fyller veldig opp, hvis vi fyller liksom helt opp til vår grense, så orker vi ikke å gjøre den sjekke fritidsaktiviteten for eksempel, eller gå ut med veninner, eller ja, da er det jo ikke mer igjen til det. Så jeg tenker, helst holde oss litt i underkant av det vi har kapasitet til.

ikke liksom opp mot kanten. Ja, så man skal ikke på en måte kutte alt, for stress er jo også viktig. Ja, ja, ja. Men kanskje kutte livet.

Du kaller jo det at stress er frigjøring av energi, og i seg selv ikke negativt. Nei, det stemmer. Men hvordan vet man at man er på grenser, at man er overbelastet? Hva er de vanligste symptomerne du ser når et menneske er begynt å bli overbelastet? Veldig ofte er det at man føler at tempoet på innsiden begynner å øke.

At vi kjenner at det er mer uro, vi blir mer restløse, tanker drar mer i hovedet. Det kan være mer kaos, eller vi kan begynne å føle at vi misler litt oversikt. Og så kanskje noen kan etter hvert begynne å kjenne at det blir litt vanskelig å sovne, at vi ligger og grypler på kvelden. Noen begynner å våkne litt tidligere om morgenen.

Ja, og det er jo disse stresshormonene som er høye på morgenen, og når de begynner å bli ekstra høye, så våkner vi tidligere. Og så er vi veldig forskjellige på hva symptomer som kan komme etter hvert. Noen kan gjerne kjenne meg på angst, sånn som jeg jo. Andre kan kjenne på svimmelighet, for eksempel litt mer hodepine.

mer magesmerter, eller problemer med fordøyelsen, ja, forskjellige ting, smerter, mer smerter fra skuldre og rygg, forskjellige litt sånn diffuse plager da, sånn som vi andre går til legen med, og legen ikke helt, ja, nei, dette er litt sånn diffuse plager, og vanlig, sånn, ja, vanskelig å,

å sette fingeren på hva er det. Men vi er litt forskjellige i hva type symptomer som begynner å bløsse opp, men oftest er det dette litt sånn uroen i starten.

Og så kan noen etter hvert begynne å reagere med at de liksom også kjenner at de mister mer energi, at det blir vanskeligere å komme i gang med ting, at de begynner å utsette, og at trekk med hår som gjerne, liksom mønster og trekk med hår som hemmer oss litt kanskje. Noen har perfeksjonisme, eller ja, dette med overansvar, eller det

Det å sette oss selv til sides eller vanske med grensesetting. At disse trekkene dessverre kan begynne å forverre seg når stresset øker. Det kan også være et tegn. Det tar litt dårligere å være på seg selv. Man gjør noe sånn vondt verre. Ja, dessverre så skjer jo det. For når stresset øker så...

Så skjer det jo også noen endringer i hjernen at disse områdene som handler om følelsesregulering, planlegging og fornuften vår, det som ligger rett bag pannen, det blir litt mindre tilgjengelig. Og da blir vi litt mer impulsstyrt og har lettere til å tyte sjokoladen og kaffen og de tingene som egentlig bare er med å...

gjør det verre da? Og så tenker man at vi er svage, for da vi gjør det så får vi litt vittighet, og så blir det liksom, ja. Ja, så hvor kan vi begynne da, egentlig, for å få overskudd? For jeg tror mange kjenner seg igjen i det, i hvert fall i perioder, at det blir for mye, og akkurat som du sier, det der volymet inni seg skues opp, vi blir mer aktivert inni oss, det blir tankekjør og

Man kjennes stresset i kroppen. Hvor begynner man med å skape et overskuddsliv? Ja, for de fleste er det nyttig å begynne å se litt på belastningene. Hva er det som ligger og stresser meg mest? For eksempel noen ting kan vi ikke gjøre så mye med. Andre ting kan vi begynne å enten velge vekk, eller så kan vi begynne å justere litt på dem.

For eksempel, går det an å droppe et foreldremøte? Eller går det an å lavere og melde seg som plasskontakt andre gang på rad, for eksempel? Eller går det an å gå litt tidligere fra jobben din imellom selv, men føle kanskje at det er litt sånn halvulovlig, men det er bra for arbeidsplassen hvis det gjør at du får mer overskudd.

Går det an å senke litt på tempoet, for eksempel? Det er mange som begynner å gjøre mye ting raskere når man stresser. Så går det an å prøve å gjøre ting litt saktere, i hvert fall innimellom. Men det handler mest om når vi begynner å kjenne på stress, er det fordi det er for mye belastning, indre og ytre. Og at det er for lite stress.

For lite lommer hvor nervesystemet vårt får lande og bygge seg opp igjen. Og der det kommer dette her, det gule området som jeg pleier å kalle det, det er når vi ligger litt sånn lav-moderat stress. Ikke full angst eller frykt eller sinne, men dette her midt i mellom, at vi aldri får lande. Så det å hjelpe oss selv å komme ned fra det,

Å ta gode pauser innimellom. Lære nervesystemet vårt å lande igjen for mange av oss. Vi kan ikke det, for det er ikke noe vi er så vant til å gjøre. Men det å lære kroppen og hjernen at det er trygt å slippe innimellom. Så hvordan vet man hva som er de belastningene man bør fjerne på en måte?

Ja, det er det jo egentlig bare meg selv som vet. Fordi det handler jo om hva er det som skaper mye uro i meg. For meg så visste jeg jo at det å ta mye følelsesmessig ansvar for andre, jeg gjorde det liksom både hjemme og på jobb, det tynger meg mye. Så da ble det veldig klart at det var der jeg måtte begynne.

For andre så er det gjerne bare mengden at de har jobben, og så har de mye de følger opp ungene på, og så har de kanskje sine egne aktiviteter, og så har de gjerne sosiale ting i helgene. At det er ingenting som skiller seg ut som kjemper mye mer stressende enn andre ting, men det er bare mengden.

så gjør at den aldri får lande. Så da er det å begynne å se, ok, hva er mulig å gjerne fjerne fra timplanen, slik at jeg kan få lommer til å få regulert meg litt ned. Ja, for dette med å hvile er jo litt interessant, for før så tenkte jeg at jeg hvilte når jeg lå på sofaen og så på TV eller scrollet og

Jeg har jo med forskningen da innsett at det var ikke ordentlig god hvile for meg. Og nå er det så, jeg synes det er så fascinerende gang etter gang hvis jeg hadde en skikkelig hektisk dag, og så kommer jeg hjem, og så ser jeg bare sånn, ok, nå skal jeg bare ha fem minutter, der jeg bare sitter og enten mediterer, eller bare ser ut i lufta. Altså bare tillater meg å ikke gjøre noe som helst. Og så kommer jeg fra de femte minuttene, så bare, ha!

At det går an at 15 minutter kan ha så mye å si. Ja, sant. Og det tenker jeg er nok fordi at du har erfaring med å sitte og se ut i lufta, eller å meditere. At du har på en måte litt trent deg opp til det. At du har gjort det før, og da kan disse 15 minutterne være helt gull.

Men for en person som aldri har gjort det før, vil det kanskje være et mareritt å sitte i femte minutter. Det husker jeg det var for meg også. Det er jo akkurat det, og det var det for meg også.

Så jeg synes det er fint at du sier det, for det viser hva vi kan trene oss opp til, hvis vi bare øver oss litt. Og kanskje at det skal begynne med to minutter, hvor en sitter og ser ut av vinduet og studerer skyene, eller dyreliv i hagen, eller et eller annet. Eller tre minutter, og så at vi kanskje kan utvide litt etter det.

Ja, for det er jo litt sånn at hvis man prøver å hvile med veldig sterke emosjoner, så er ikke det en hvile. Hvis man har sterke følelser, at «Å, herregud, den dagen i dag, den var så forferdelig, og han sa det til meg, hvorfor gjorde han det?» Det blir bare enda mer støy inn i seg, det blir bare enda mer press på brystet. Ja.

Dette med å hvile er jo... Vi er så forskjellige også hvordan vi skal hvile. Og jeg husker at når...

Når jeg begynte å meditere, så var det jo virkelig ikke hvile for meg. Og jeg husker jeg leste en sånn setning som bare satt seg sånn hos meg. Det var en som heter Sharon Salzberg som sa sånn «It's normal when you meditate that all hell breaks loose». Ja, ja. Alt kommer ut, ikke sant? Det er derfor jeg tenker at det å se ut bare...

På et tre i 15 minutter i fredstid kan bety så enormt mye i de hektiske periodene. Fordi at kroppen på en måte kjenner det igjen. Men hvis vi er da i en periode akkurat nå da, med ekstremt mye stress, hvordan tips har du til å for eksempel, for la oss si at arbeidshverdagen er så travel at når du kommer hjem så har du ikke noe mer å gi familien. Hvordan kan man få

ro og nervessystem i løpet av en arbeidshverdag? Jeg synes at meditasjon er jo gull, og det gir oss masse. Men når vi er i høyt stress og veldig urolige, så kan det være vanskelig å begynne med det. Det er litt sånn at du lærer ikke å seile når det er storm på havet. Så det skal være litt stille vann for at du skal liksom, ja...

begynne å prøve på meditasjon, eller så kan det bli litt sånn, det er veldig krevende i hvert fall. Men jeg synes det kan være finere igjen å begynne med litt mer sånne øvelser med en del visualisering, hvis en liker visualisering, for eksempel yoga nidra.

eller andre visualiseringsøvelser, eller avspenningsøvelser, sånn som for eksempel progressiv avspenning. Det er øvelser hvor en liksom strammer og slipper opp muskelgrupper i kroppen. Det kan være litt bedre, for det er litt fysisk inni det. Og når vi er veldig urolige, så kan det også hjelpe å bevege kroppen litt først, før vi legger oss ned og lander. Og så synes jeg også at det ...

Forskjellige rolige yogaformer er veldig fine, og det bruker jeg mye selv hvis jeg kjenner at nå begynner det å toppe seg, for det gjør det jo for meg også innimellom. Så er jeg veldig glad i yin-yoga, medisinsk yoga, eller restorative yoga. Det er sånne rolige yogaformer, for da får du litt bevegelse, men samtidig ro i sinnet.

Eller så går det an å gå rolig tur, for eksempel. Ja, aktiv hvile. Sånn at hvis en da tar en meditasjon etter en rolig, rolig tur, eller en yin-yoga økt, for eksempel, så er det lettere. Kroppen lander bedre. Du er også opptatt av dette med aksept og

Har du også nevnt dette med falsk aksept? Hva er aksept, og hvorfor er aksept så viktig for å få overskudd? Ja, for meg så var jo aksept en nøkkel for å få det bedre når jeg var veldig dårlig. Når jeg hadde Graves-sykdom, og var kjempedårlig, og ikke visste hvordan dette kom til å bli. Medisinene virkte ikke med en gang, og så når de virkte så ble jeg

ja, så virkte de for godt, og så var det, det var vanskelig å si, og jeg visste liksom ikke helt hvordan livet kom til å bli. Noen må liksom operere, og noen blir aldri kvittet, og ja. Så da var Accept noe som hjalp meg med å på en måte tillate, ikke kjempe mot, for det er noen ting som jeg ikke ønsker at skal være her. Når de dukker opp, så kan man ha en tendens til å

På mange måter å kjempe imot det. Og akkurat det kan gjøre at det blir så mye mer smertefullt. Så det å trene på aksept og det å tillate. Ok, nå er det sånn. Og det er det jeg har. Dette er mitt utgangspunkt nå. Og jeg må lande i det. Og det samme gjelder med stressrelaterte plager. At jeg måtte også si at ok, dette her.

Akkurat det livet jeg lever nå, det er for mye for meg. Jeg må rett og slett bare tillate at det er sånn. Jeg må erkjenne at det er sånn. Ta det innover meg. Ja, aksept. Det er jo utgangspunktet for endring. Ofte kan vi gjerne gå og lure oss selv litt. Ja, men jeg tåler det. Nei, men dette her går greit allikevel. Så går vi litt sånn og lurer oss selv og ikke...

Hvis vi ikke er i aksept, så er det vanskelig å starte veien mot bedring. Så det er gjerne starten på endring. Det å ta inn i oss det som er. Og falsk aksept er bare det hvis vi sier at «Ja, nå ser jeg at det er for mye. Jeg må ta grep fordi jeg har begynt å kjenne opp mye symptomer».

Men så gjør vi ikke noe handling i henhold til det. Vi sier like mye ja likevel, og presser oss selv like mye som vi har gjort før. Da kan vi lure oss selv til å tenke at «Ja, jeg aksepterer dette», men så gjør vi det egentlig ikke.

Ja, for det er jo det som er så vanskelig å akseptere, at man er i en vanskelig situasjon. Ja, det er kjempevanskelig, og det er jo ikke noe vi gjør en gang. Aksept er gjerne noe vi må velge igjen og igjen og igjen. Og gjerne se for seg. Jeg synes det er fint å bare se for seg at vi trykker på en sånn aksept-knapp. Ok, nå velger jeg i dag også å trykke på denne aksept-knappen. Og så må vi kanskje gjøre det

Mange ganger i løpet av dagen, når vi kjenner at den motstanden begynner å dukke opp igjen, så gir det en egentlig indre ro når vi begynner å jobbe med det. Selv om det betyr at vi tar inn over oss noe som vi egentlig ikke vil ha her, så kan det være noe som slipper når vi gir opp den kampen mot det som faktisk er.

Ja, det handler kanskje også litt om hvem man selv er, og at vi er forskjellige. Det jeg prøver å akseptere nyfurtid er jo det at

Jeg er ikke en person som er glad i oppmerksomhet, og aksepterer det. Men sånn er det for meg når jeg må være offentlig. Hvis jeg må være ute i mediet, for eksempel, så krever det mye av meg. Og ja, av og til skal jeg gjøre det, selv om det ikke gir meg veldig mye energi. Men jeg har prøvd så lenge å bare...

Tenk hvis jeg bare var som han, som bare får så mye energi når han får lyskasteren på seg. Det hadde vært så bra for meg om jeg likte offentligheten. Da hadde jeg kunnet gjort så mange flere ting. Men det å akseptere at jeg er sånn, jeg liker ikke det, og av og til skal jeg gjøre det, fordi det er både bra for meg og jobben min. Men også akseptere at, ok, men

når jeg er offentlig, så krever det energi fra meg, og da må jeg gi meg selv også fri etterpå. Bare si til meg selv, vet du hva? Bra jobba, nå fortjener du i morgen til halve dagen fri. Sitt på kafé med venner og nyte en kopp kaffe i stillhet og ro. For det som jeg før gjorde var at, ok, men dette er en del av jobben, og du må tåle det og bare kjøre på videre, men ikke akseptere

at sånn er ikke jeg skrudd sammen. Og jeg tror vi alle har forskjellige ting. Ikke noen

Noen trenger å akseptere at jeg ikke er en person som ønsker å være mye ute på fest. Eller at jeg er en person som får masse energi her på fest. Det skal være en del av min hverdag. At vi aksepterer at vi er forskjellige. Og at vi også aksepterer at våre venner og familie er forskjellige. Det har vært en veldig viktig del.

i mitt liv for å få det bra, er jo at jeg må akseptere andre sånn som de er. Og jeg øver hele tiden, øver på at din bror eller din bestevennene er veldig forskjellige fra deg, og du trenger de menneskene i livet selv om de er forskjellige, men også akseptere at «Ok, men han tar de valgene som jeg synes er utrolig dårlige valg, men jeg kan ikke ta de valgene for han. Han er nødt til å ta de selv.»

Og det å stå i det, og når man står i det, når man står i at jeg aksepterer det fullt og helt at han tar de valgene, så også kjenn hvor vanskelig det er inni seg. I stedet for å bare, ja, sånn som du sa, falsk aksept.

Jeg aksepterer at han tar de valgene, men det er jo helt idiotisk. Hvorfor gjør han det? Ja, det er falsk aksept. Og ofte da går vi inn i dialoger med de menneskene der vi har denne falske aksepten med en intensjon egentlig om å endre. Og intensjon, det lukter vi på mils avstand. Når noen går inn i en samtale med meg og med en intensjon om å endre på noe, så merker jeg det.

Og da får man piggan ute og forsvarer oppe. Så det øver jeg meg også på at ok, denne personen tar de valgene, jeg skal møte han til en kopp kaffe. Min intensjon er at denne kopp kaffen er ikke

jeg ikke skal prøve å komme med noen velmint råd, skal ikke prøve å endre de valgene han tar. Jeg må bare stå i det jeg står i. Og da blir vi, altså det har vært en utrolig forskjell i mitt liv, der jeg kjenner at vi blir nærmere. Vi to blir nærmere fordi at jeg accepterer han. Og det er vanskelig, og jeg sier ikke at det er lett, men det kan være

kan endre både ditt liv og andres liv at man aksepterer. Absolutt, og det er jo med å lette på mye belastning, selv om det er vanskelig i begynnelsen, og det er midlertidig krevende å skulle holde seg, og skulle tillate de andre å være sånn som de er. Men det er jo også en stor belastning som letter når vi ikke trenger å fikse andre.

For det er kjempebelastende hvis vi tenker at vi har ansvar for å fikse alle andre og deres liv. Så er jo det en skjult belastning som kan ligge i oss. Selv om det er smertefullt i begynnelsen, så er det en lettelse for mange å få lov å slippe det etter hvert.

Det er frigjøring av energi som du kan bruke på andre ting. Fordi det er nesten ingenting som krever mer energi enn det håpet om at andre skal endre seg. Og ofte så er det energi som bare går til ingenting, for det endrer ingenting. Nei, sant. Nei, det er jo det å tillate de å være de, og så er det vi som bestemmer hvordan.

Hvor mye er det bra for meg å ha det i mitt liv? Hvor mye ønsker jeg å være rundt de sånn som de er? Hva trenger jeg? Og så må vi sette våre grenser ut ifra det, for vi trenger jo ikke til å late alt i vårt liv. Men vi kan ikke endre de, men vi kan sette våre egne rammer og grenser rundt hvor mye det er greit for oss. Noen ganger så

Er det kanskje noen vi må ta litt mer avstand til, eller sette litt mer tidsbegrensning i forhold til hvor lenge vi er sammen, eller det er det vi kan styre, og det er det vi har ansvar for? Ja, det er veldig godt sagt.

For det her synes jeg var så fint, Liv. Det var så fint å snakke med deg om dette, for det tror jeg er et energislukk som jeg tror veldig mange av oss kjenner på. Men da kommer vi også tilbake til det der med den indre kritikeren vår da. At vi veldig ofte

sitte og kritisere oss selv for at vi ikke får til. For eksempel, jeg får ikke til å akseptere at jeg er sånn, eller jeg får ikke til å være den på jobben som jeg ønsker å være, og hvorfor får jeg ikke til å bare tolerere dette stresset som alle andre tolererer. Hvordan kan vi klare å dempe den indre kritikeren vår? Ja, og den kan jo være veldig

Og så kan han også drive å holde på mye i bakgrunnen. Sånn at det ikke alltid er at vi legger merke til det, for vi er så vant med det. Men at den kan ligge som en streng pegefinger hele tiden i bakgrunnen. Og da, jeg jobber jo mye med selvmedfølelse. Og det skriver jeg jo også et kapittel om i boka. Men det med å trene oss selv og øve oss på det.

å være med vår egen bestevenn. Noen ganger kan det føles gjerne litt falskt i begynnelsen, hvis vi ikke er vant med det. Men å øve oss på å gjøre gode handlinger for oss selv, for eksempel det med å sette grenser, eller å snakke fint til oss selv, eller bare det å sette seg ned. Når du setter deg ned og har en pause og ser ut av vinduet, det er en...

en god handling som du gjør for deg selv. Disse tingene er jo med å øke den selvmedfølelsen som egentlig er ganske motsatt av selvkritiker. Sånn at når vi gjør det, så kan vi bare må dempe den selvkritikeren.

Og så synes jeg det hjelper, og det er jo en del av selvmedfølelse, en av disse delene i selvmedfølelse, det er en del som en kaller for vår felles menneskelighet. Og innen det så ligger det at vi skal se oss selv som menneskelige, som at jeg er

Jeg er bare et menneske, slik som alle andre. Jeg har mine feil, jeg har mangler, jeg har pluss, jeg har minus. Jeg har ting jeg er god til, jeg har ting jeg er dårlig til. Et helt vanlig menneske. Og at vi skal jobbe med å tillate oss selv å være det. Ikke kreve at vi skal være...

en eller annen form for supermenneske, eller at vi skal få til så mye mer, for det er ofte det den kritikeren vil, at vi skal få til så mye mer enn alle andre. Vi skal ha ekstra strenge kriterier for oss, men å tillate oss selv å være menneskelige og uperfekte. Å minne oss selv på det, sånn som når vi har noe

som for eksempel kjenner på følelser som med sunnelse, og så tenker man at, åh, liksom, jeg kjenner på med sunnelse, det burde jeg ikke gjort. Det å minne oss selv på at med sunnelse er en følelse jeg er født med, fordi jeg er menneske. Jeg har mine gener, og min historie, og alt som bærer med. Det er ikke liksom et valg som er tatt, at nå skal jeg ha den følelsen, eller nå skal jeg bli sint, eller nå skal jeg, ja...

gjør det eller det, eller feiler. Vi har jo ofte, den selvkritikken er jo ofte veldig ivrig når vi feiler. Men det å se at absolutt alle feiler, det er helt umulig å ikke feile. Å tillate oss selv det, å være sånn som alle andre, det er en fin del av selvmøtefølelse. I tillegg til å gjøre disse, gjøre handlinger som viser oss selv at ja, jeg er på min side, jeg er

min beste venn. Og for noen så kan det være vanskelig, for det at de har gjerne ikke, de har liksom svag følelse med seg fra barndommen om at de

Den med egen verdi. At de har kanskje ikke fått vist så mye fra andre at de er verdifulle. Og da kan de gjerne hjelpe og begynne med å se at ok, jeg trenger å gjøre gode ting for meg, for det er faktisk det beste for de rundt meg. Hvis jeg har det bra, eller det er det beste for ungene mine, så

og gå den veien og begynne å være god med seg selv, fordi at det er bra for andre. Og så er det også mange som kan begynne å få mer tag i selvmedfølelse, omsorg mot seg selv, hvis man begynner å se litt på ting som har vært, ting, vanskelige situasjoner man gjerne har, stått i som yngre, eller i ungdommen, eller senere det å

Det er noe med at å ta innover oss litt av vår egen smerte, det kan også gi groben til vår egen medfølelse mot oss selv. For det er jo da hvis vi tenker hva tider det er for medfølelse for andre, jo det er når de har det vondt. Og da må vi tillate oss selv å kanskje kjenne litt på det som er vondt, og slippe det litt til. For da er det lettere også å koble opp på medfølelse.

Ja, jeg synes det hjelper til å kjenne at, oi, men hvordan var det? Hvordan er det for meg?

akkurat nå, og hvis dette hadde vært meg som barn, hvordan ville jeg oppførte meg mot det barnet? Fordi det som ikke er lettere å få selvmedfølelsen når man ser på seg selv som et barn, og vi alle har et barn i oss. Ja, absolutt. Og det er jo kjempefint, og det er jo liksom et eget område som

Ja, det skrever masse om dette å jobbe med de indre barna sitt, og se for oss at det er faktisk deler i meg som enda er det barna som jeg var. Det er ikke sånn at det barna har forsvunnet, det er enda sårbare deler i meg som trenger at jeg tar vare på de delene.

Det kan være et litt sånn fint bilde å ha, og noen synes også det kanskje hjelper å ta fram et bilde av seg selv som barn, og se på for eksempel, for å få tag i omsorg. Ja, det har vært så fint å snakke med deg, Liv. Det er så mange gode råd her, og det som er at jeg vet at det hjelper. Jeg vet at hvis man klarer å sjekke litt innover, og klarer å akseptere

klarer å ha litt mer selvmedfølelse, så kan det bety så enormt mye i livet vårt. Men

Kan jeg bare spørre deg da, hvis du gir en lytter da, la oss si syv dager for å få mer overskudd, hvordan ville du ha startet denne uka? Sånn syv dager, nå skal jeg få mer overskudd. Jeg er jo veldig lite glad i sånne quick fixes. Så du hadde på en måte aldri fått en sånn oppskrift fra meg. Ok, la oss si en måte.

Men vi kan godt si 7 dager, for dette er jo å begynne litt. For å komme i gang. Ja, sant. Og det er jo veldig personavhengig for dette. Det spørs jo hvor man er, men generelt så kan de fleste ha god nytte av å se på det.

hvordan står det til egentlig med belastningen? Har jeg for mye, eller har jeg passelig, eller? Vi skal jo ikke ha for lite heller, sånn som du sa, at stress er også viktig, positivt stress er utrolig viktig for overskudd, for å ha glede og mestring, ja. Så hvordan ligger det, står det til med stressnivå, og dersom du kjenner at det er mye, liksom, det er nok kanskje det som gjør at det er

skort litt på overskuddet, så se hvordan det går å gjøre noen justeringer, og har jeg mye indre stress? For eksempel denne selvkritikeren, streng stemme, noen har jo mye grubletanker, eller ting som kan slite på innsiden,

Og da kan det gjerne også være fint å begynne å se på, hvordan kan jeg begynne å øke litt mer varme og omsorg for meg selv. Det er en fin start. For det, når vi ser på oss selv, ja, gjennom liksom øynene til en god venn, så vil oss alt vel, så blir det litt lettere å se hva vi trenger, og gi oss selv gode råd og trøst, og så heie på oss selv. Ja, kan jeg snakke til meg selv med litt mer vennlighet? Hvordan kan jeg gjøre det? Hva kan jeg...

Og kanskje også det med å spørre seg selv om nervesystemet mitt eller kroppen min og hjernen min får jeg lande i løpet av dagen. Har jeg nok pauser innimellom som jeg får bare roe ned? Og da er det sånn som du sier, det er bedre med flere små enn at vi ligger seks timer på sofaen og ser på TV om midt i middagen og kvelden.

og så har jeg en veldig intensiv arbeidsdag for eksempel, så får jeg litt avbrekk, slik at jeg får roa ned dette. Lavgradige stresser som kanskje ligger innimellom, det skal på overskudd. Og så gjør jeg nok ting som er kjekt? Har jeg nok ting som jeg liker å holde på med, som gir meg glede? Og noen sier jo nei, livet er så fullt av måting at jeg vet ikke hva jeg liker lenger.

og begynne å tenke, hva likte jeg når jeg var barn? Hva kan det være jeg liker nå? For det er jo ikke utrolig viktig for overskudd. Det er å gjøre ting som vi kjenner at det er kjekt.

Ja, det er så viktig å faktisk gjøre de tingene der også. For meg så har det lært meg å stole på meg selv. At jeg sier sånn, ok, nå har jeg tre dager med kjempe mye stress på jobben, jeg skal gjøre mange ting som er krevende for meg, og som jeg vet, tapper litt energi. Men på fredag, så har jeg...

lunsjdate. Ikke sant? At det har noe... Det er så viktig å ta en pause. Ja, så faktisk må du gjøre det. For hvis du ikke gjør det, så slutter du å stole på deg selv. Så det å faktisk sette opp sånne glade ting å gjøre i løpet av denne hverdagen er så utrolig viktig. Men hva gjør du selv i eget liv? Ja, jeg har jo tatt opp i en ridding. Jeg reier jo mye som barn og elsker å være i stallen.

Så det gjør jeg nå to ganger i uka. Det synes jeg er helt fantastisk. Og så er jeg veldig glad i å gå på yoga. Jeg har et yogastudio som jeg går på og treffer litt folk. Det liker jeg å holde på med. Og så er jeg veldig glad i å gå tur med hunden når det er fint vær. Så vi går i naturen og hører på sjekke musikk. Hva gjør du når den indre kritikeren tar over?

Først så, noen ganger tar det jo litt tid før jeg legger merke til det, men det er å prøve å snakke fint til meg selv. Og jeg synes også det er veldig nyttig å minne seg selv på dette med vår felles menneskelighet, eller at vi er alle bare mennesker.

Men det er, og den er nok, det er jo vanskelig å bli, jeg tenker det er vanskelig å bli helt 100% kvitt. Kanskje noen klarer det. Han kommer innom hos meg, men den er utrolig mye svagere enn den var. Før var han jo helt dominerende. Nå er det ganske sjeldent. Men han kan komme innom. Når det er mye stress, for da når det er mye stress og kaos, det er da vi kan gjerne havne litt tilbake i de gamle mønstrene våre. Ja.

Det har vært så fint å snakke med deg, Liv. Jeg er så glad for at du deler så utrolig viktig kunnskap. Og boka di skapte ditt overskuddsliv. Den kan man få på alle bokhandler, ikke sant? Ja. Og hvor kan man ellers nå det? Jeg er på Instagram, på psykologliv. Og så er det psykologliv.no, som er nettsiden. Er det noe siste du har lyst til å dele her på tampen?

Ja, jeg har bare lyst til å si tusen takk for at jeg fikk lov å komme. Det var utrolig fint å få prate med deg. Jeg liker det. Det var veldig kjekt. Ellers så tenker jeg bare at jeg vil oppfordre folk til å se hvordan de kan være litt mer vennlige og varme seg selv i dag, kanskje. Hvordan kan de gjøre en liten ekstra ting for seg selv, hvis de skal tenke at de er sin egen beste støtteperson? Og gjøre det.

Det er ikke bare lykses, det er bra for alt, og alle rundt. Det er helt nødvendig for å få det bra i livet. Tusen hjertelig takk for at du ble med i dag, Liv. Og til de som har lyttet på, hvis du tenker at dette var en episode som ga deg noe del, det er sånn vi får ut den gode kunnskapen. Og meg og dere på doktorandetterdragene på Instagram. Og med det så sier vi tusen takk.

Takk for i dag. Vi ønsker dere en dag fylt med overskudd. Ha det godt!