Abort eller ikke abort? Uplanlagt gravid med Iril Ada

Da var jeg gravid, folkens. Dette her er min lille dagbok som gravid. Jeg har aldri holdt en baby i hele mitt liv. Så sto jeg plutselig der med en positiv test i hånden. Kan vi bare snakke om mamma-politiet? Give me a break. Dette her er jo faktisk ikke min aller første graviditet heller. Vi skal selvfølgelig snakke om en kontroversielle ting. Denne babyen her var kanskje utplanlagt, men det er virkelig livets glede. Det er nå livet virkelig begynner. Bli med på denne reisen her. Hjertelig velkommen tilbake til en ny podcast-episode her i Uplanet Gravid. Jeg heter Therese og er hosten av denne podcasten her. Og vi er nærmest veldig termin om jeg ikke har født allerede. Husk at jeg deler hele graviditetsreisen og jeg skal dele fødselen inne på Snapchat Therese Sorne, så husk å følge med der. Men i dagens episode så er Iren Ada her for å fortelle om sin graviditet med datteren Frida. Og hvordan det var å bli Uplanet Gravid. Hvordan det var å... Tenker på abort, ikke-abort og fødselhennes og mye mer imellom. Det er to deler, så dette her er delei-deleiene. Jeg heter Idil Ava. Jeg bor på Nesodden, som er en liten halve utenfor Oslo, for de som hører og ikke vet hvor det ligger. Da ble jeg uplanlagt gravid i juni 2023. Så fikk jeg en liten datter nå i mars, 15. mars 2024 i år. Det er ikke så lenge siden. Nei, det er ikke det. Det er bare fire måneder. Så det føles ikke sånn i det hele tatt. Utrolig lenge. Mye lengre siden enn fire måneder, i hvert fall. Jeg trodde faktisk det var lenger siden. Ja, ikke sant? Folk som er utenfor, eller folk som er utenfor, er litt trøtte. Folk som har stått rundt oss, familie og sånt, sier også at det føles mye lenger ut. Jeg er fire måneder, faktisk. Hvordan synes du graviteten var? Hvordan var reisen? Den synes jeg gikk veldig fint, faktisk. Jeg hadde ikke så veldig mye problemer med bekkene og sånt, når jeg hadde veninner og sånt som jeg hadde da, fordi jeg har jo mange veninner som har barn, og de hadde liksom bekkenløsning og problemer med bekken og sånt, men jeg hadde faktisk ingenting. Så jeg synes at jeg var veldig heldig med det. Og så hadde jeg ikke noen spesielle problemer egentlig. Det var bare i første trimester at jeg var kvannen på målingene. Jeg husker at jeg måtte løpe for å spise mat. Jeg fikk vann og kunne nesten kaste opp. Det var rett forsøk å spise mat før jeg hadde gått på do, før jeg hadde fått våknet ordentlig. Jeg måtte bare gå rett og spise mat. I første trimester var det kanskje det verste. Men ellers slet jeg ikke spesielt med det. Jeg hadde veldig mye krystalsyke. Ja, det har jeg jo for så vidt fortsatt da, egentlig. Men er det noe som har kommet av graviditeten? Nei, det er ikke noe som kommer av graviditeten. Det hadde jeg i årsleten. Det er liksom i årsleten jeg sitter med siden 2020, tror jeg. Så jeg har liksom vært i fire år. Så det er noe jeg liksom har hatt lenge, men i graviditeten så ble jeg veldig hormonert og påvirket, husker jeg. Og da var det liksom det største problemet i graviditeten, og det var jo den huskommelsikken egentlig, og den svimmeligheten jeg hele tiden hadde. Og så helt i siste, men jeg husker at siste semester, det var hardt. Det var vanskelig. Han hadde liksom hatt så fint i hele graviditeten mot den fysiske kroppen, og så kom siste trimester bare som en svært sjokk for meg. Jeg følte at det gikk på uka. Jeg følte at første uka inn i tredje trimester ble jeg bare drittung. Jeg kom vanskelig ut av senga, vanskelig å gå ordentlig innimellom. Jeg hadde husket at siste trimester var skikkelig tøft, og det kom bare som en smell i fjeset. Det jeg har merket nå er at jeg føler at siste trimester har vært litt uforutsigbart. Jeg vet ikke hva som går fra dag til dag. Ja, det er akkurat det. Man har ikke så mye kontroll over ting på en måte. Du merker at ting er på vei til å skje. Du er nærmest sluten på en måte. Du har mye mindre kontroll på kroppen din og dagene og alt. Man klarer liksom ikke å skjerpe seg. Man klarer liksom ikke å bare, nå skal du skjerpe deg, nå skal du ha en bra dag, men før i andre trimester, ikke sant? Men i tredje trimester er det mulig. Du har sett at det har vært litt dårlig de siste dagene. Ja, jeg har bare helt plutselig begynt å spise. Og det er liksom ikke sånn at jeg er kvalm, men jeg er ikke kvalm, men jeg har matløs, jeg har noe å spise, jeg går ikke rundt og er dårlig. Det er bare sånn, i det jeg spiser, og så er jeg nesten spist opp, så kommer alt i retur. Så må jeg bare springe. Ja, ikke sant. Nei, den er skitpass. Jeg husker det. Hadde det bare noen dager i siste trimester, så var jeg sånn som deg. Men det var liksom, det var bare sånn to-tre dager, og så var det over. Og jeg husker at jeg, ja, jeg kastet opp skikkelig en gang jeg hadde spist pizza, faktisk. Det gikk rett opp igjen, ass, med en gang liksom på natta. Da lå jeg spøy i en natta, og dagen etterpå så var det liksom helt greit igjen. For nå har jeg prøvd litt forskjellige ting og spist forskjellige ting, så jeg tror ikke det er maten som gjør at jeg spiser. Hvis jeg skulle tro det var noe, så tror jeg enten at det er på grunn av at jeg skynder, eller så tror jeg det er på grunn av at babyen presser på noe innenpå innsiden. Ja, for det kan jo være skyndere. Man har jo skikkelig sånn... Stigle, jeg har merket at du har kanskje sånn steinhard mage ganske ofte. Ja, det har jeg hatt i morgen. Ja, spesielt på morgenene. Det husker jeg også veldig godt. Noen ganger kunne jeg bare prate, og så fikk jeg seinhår og mange. Bare helt ut av det blå. Jeg har hørt at veldig mange av vennerne som har vært i gravid, som har slitt mye med det som du har akkurat nå, de har sagt at det har vært på grunn av, mest sannsynligvis på grunn av skinnene dine. Jeg vet ikke hva som skjer i mange, men jeg har hørt at det er flere som har sagt at de opplever det. Jeg har merket at kjønnere nå de siste dagene har begynt å bli, jeg vil ikke si det er vondt, for det er ikke vondt, men de begynner å bli mer og mer ubehagelige av det jeg mener. Ja. Det er akkurat som at du måtte holde pusten. Ja, jeg vet. Jeg skjønner akkurat hva du mener. Jeg husker de skitter. Faktisk, vi snakker om det nå. Men du nevnte jo at du ble uplanet gravid. Var det noen ganger du tenkte på å ikke gå med? Ja, det var veldig, veldig vanskelig når jeg først fant ut av det. Jeg hadde absolutt ingen tanker om at jeg var gravid. Jeg husker at jeg var på en ferie med... søstrene min, en av meg og faren min. Vi var på en bo-biltur, husker jeg. Og så stoppet vi langs et vann, det var på samtangsaften. Og den dagen var jeg så i min egen space, og jeg var helt sånn Jeg ville ikke snakke med noen, jeg ville ikke være med noen, jeg ville være helt i fred. Jeg var helt i mitt eget hodet. Jeg var liksom bare, jeg var helt fjern, liksom, og jeg var så irritert og sliten. Og jeg, altså det er en veldig merkelig følelse, men intusjonen din sier på en måte at ok, nå har noe skjedd i kroppen din. Jeg følte... Ja, ja, det er akkurat det. Det er liksom sånn, jeg følte at at noe hadde forandret seg, da, i kroppen min. Og Og så gikk det liksom to-tre dager, og så hadde jeg liksom hatt en uke for sent mensen, og så, for jeg drev jo faktisk vårt sjakka mensen min på den tiden. Da drev jeg med sånne der eggløsningstester, Og det er jo noe man gjør når man skal bli gravid. Men jeg gjorde det fordi jeg skulle prøve å finne ut av når jeg hadde eggløsning, og når mensen kom, for jeg hadde så uregelmessig mensen. Og da fikk jeg liksom ideen om at «Ah, men jeg kan jo bare ta eggløsningsester, og vite når jeg har eggløsning, og så vite hvor mange dager etterpå mensen kommer, så vet jeg ikke hvilken sykkelse jeg har». Hadde jeg hatt en uke på kjennmensen, så tenkte jeg at dette var jo ikke helt normalt. Da begynte jeg å, så fikk jeg litt sånn blod i trussela. Så tenkte jeg, hæ? Jeg skal jo ha mensen nå, jeg skal jo bare ha noen dråpeblod liksom. Og så er det en liten smule. festeblødning, for jeg søkte jo bare litt, liksom sånn forsjenmensen litt blod, og så kom det sånn festeblødning og graviditet, og jeg bare oi, skjønner det, fordi jeg har jo vært så sikker liksom, og har ikke hatt ubeskyttet i de periode regløsningene og ditt og datten, ikke sant? For det var det jeg trodde. Og så gikk jeg inn på, så skulle jeg og moren min på en sånn der publikk med to familievenner da, Og så gikk jeg liksom bare inn på doen der, for jeg hadde dratt og kjøpt en graviditetstest, så gikk jeg bare inn på doen der, bare for å utelukke, fordi jeg blir helt sånn smågern av at jeg liksom ikke visste hva det her var. Så jeg bare sånn, ah, jeg gleder meg for å bare ta en graviditetstest da, så får jeg bare utelukke at jeg er gravid. Og så gikk jeg inn på den doen da, og så tok det her, jeg tror det var tøffende, så var testen helt fin. Og den bare... Og jeg bare, oi. Jeg fikk helt sjokk av det. Fordi jeg fikk så sjokk når jeg så den testen. Ja, det skjønner jeg godt. Ja, og så moren min sto utenfor. Fordi hun ventet jo på å gå på toppen. Hun måtte også være helt umulig. Det var helt umulig å ikke si det til henne, liksom. Når jeg satte rundt på den. Brått, fordi jeg fikk sjokk. Mamma sa jo det første hun sa. "Ja, ja, Gryll. Du fikk det som du ønsket deg." Jeg hadde snakket om at jeg hadde babyfiber. Jeg synes at baby var så søt, og jeg jobbet i barnehage. Jeg hadde babyfiber da. Men det var ikke planen for å bli gravid. Den første da, så sa hun at hun støtte meg, og vi snakket litt om forskjellige greier da, før vi liksom måtte tilbake til det selskapet. I det selskapet min egen verden, for jeg hadde akkurat funnet ut at jeg var gravid. Det var helt vekkert. Ja, jeg var helt vekkert. Og så skjønte jeg at jeg må jo si dette til Erik. Jeg gjorde en ting vi kan le av den dag i dag da. For jeg tenkte liksom at jeg må jo gjøre noe morsomt ut av det, når vi en gang kan le av det, selv om det sikkert ikke er så finsen. Da var det jo dagen etter, så kom han jo til meg da, eller på kvelden den kvelden da, så Jeg tror han kom på natta eller noe sånt. Fordi vi var veldig sånn som at han drar til hvem som helst. Også på morgenen så sto jeg opp ekstra tidlig. Også gikk jeg og lagde frokost. En positiv test under tallerkenen hans. Også skrev jeg på et papir «Hey, Daddy!» Og så har jeg filmet tallerkenen hans. Jeg har filmet dette, og så har jeg det på et film. Det er gøy da. Ja, det er veldig morsomt. Jeg trodde ikke at jeg filmet det, eller at jeg slettet videoen eller noe sånt. Men jeg fant den for noen dager siden, så det var veldig morsomt. Og så sa jeg til han, ja, under tallerkenen er det en liten overraskelse. Det han la, var å åpne den, og så satt han med den i hånda, og så bare tok han den ned, og så bare spiste han ned. Da fikk han litt med den og dyttet den litt vekk. Det var ikke kødd. Det var bare klart å ta det inn. Det var jo veldig, veldig sjokk. Jeg husker at vi sovna en time etterpå. Det var så stort sjokk for oss begge å innsette at vi faktisk var gravide nå. Og så var det jo en ganske tøff vei fra den tiden da. Fordi vi hadde jo to helt forskjellige meninger, og vi visste jo ikke hva vi skulle gjøre i det hele tatt. Fordi han følte seg jo ikke så veldig klar for å bli pappa så tidlig. Og det skjønner jeg jo liksom. Vi har vært sammen et år, tror jeg. Litt over et år. Så det var veldig tidlig da. Og så husker jeg at det var veldig mange følelser opp og ned. Og vi var liksom veldig på kanten av forholdet vårt da. Vi var liksom sånn. Jeg var liksom inne med å komme til å bli alene med mamma nå kanskje. Eller vi var liksom der. Det var utrolig vanskelig å finne ut om vi skulle beholde eller ikke. Og jeg husker jo den tiden som kanskje er en av de tøffeste tidene. Jeg var jo gravid da, og hvis jeg liksom skal tenke på hva som var det tøffeste gjennom hele graviditeten, så var det den helt i starten på å finne ut av hva man skulle gjøre. Og vi var veldig, veldig på kanten av forholdet vårt. Men jeg følte jo en veldig sånn konstant, eller liksom sånn, hva heter det, instant tilknytning til det lille barnet. Det var veldig forvirrende. Ja. Det tok veldig tid for oss å finne ut hva vi skulle gjøre, og egentlig så sa vi aldri 100% ok, ja, vi beholder Vi bare høyet det til å velge til 12. oktober. Det gjorde ikke meg og Kevin heller. Vi sa aldri at vi burde holde. Nei, ikke sant? Vi bare drøyde det og drøyde det og drøyde det. Fordi vi klarte ikke å stå i det. Og når vi hadde vært hos jorden vår første gang og hørt hjertelyden, så sa Kevin, ok, nå klarer jeg det ikke. Det var akkurat det vi gjorde. Legen og alt, uten at vi hadde bestemt oss noen ting. Så satt vi på det legekontoret. Og da husker jeg at legen, det var jo en mann da. Og så sa han, for egentlig så er fastlegen en kvinne. Men den dagen så var hun tilfeldigvis ikke på jobb. Så da måtte vi liksom være og det ønsket jo egentlig ikke Erik eller jeg da, fordi det er mye enklere å drøfte det med kvinner av en lag grunn og så skulle vi drøfte litt om dette her da, men vi drøfte egentlig ikke så mye om det, han spurte oss bare ja, har dere tenkt til å beholde eller har dere tenkt til å ta bort eller så så han på oss og så bare så vi på hverandre og liksom visste ikke hva vi skulle gjøre vi bare "Nei, vi skal beholde, vi!" Og Erik bare: "Ja, vi beholder, vi liksom." Så da var det første gang jeg ga tegn på at vi skulle beholde. For jeg visste ikke hva vi skulle gjøre, så jeg bare sa at vi skulle beholde. Og fra den tiden fortsatte jeg å dreie det og dreie det. Fordi som du sier, jeg tenkte ikke helt å stå i det. Og så var det liksom til uke 12, og så søkte vi opp foster, hvordan ser foster ut i uke 12, og så bare, oi shit, det er jo nesten som å ha brepet litt til barna, og så til slutt var det bare sånn, ja ok, greit, da får vi bare stå i det og beholde det. Men det var veldig mye forvirring, for jeg visste ikke helt hva vi skulle gjøre med bosted, jeg hadde jo ikke jobb på den tiden, jeg hadde akkurat sluttet jobb faktisk. Jeg var på letingen til ny jobb, så jeg kunne ikke få foreldrepengene til det fra jobben. Så jeg husker at det var veldig istigelt hva vi skulle gjøre. Men så fikk vi jo, da steppet vi et mormin inn i bildet, og familiene steppet inn i bildet. Og så fikk vi lov til å ta over leiligheten som var barndomsleiretten min. i over 16 år faktisk. Fordi mamma hadde jo kjæreste i Telemark, skulle ut i Telemark, de var 18 og hadde lyst til å bo alene. Så da leide han seg, han har en leilighet i samme gatt som oss faktisk, for han har jo videregående rett i nærheten her. Og så har moren oppe i Telemark da, men hun er liksom mye på besøk hos oss. og når vi fikk vite at vi kunne få lov til å ta over den leiligheten og leie den leiligheten for det minste mulig som vi kunne ta så forandret det alt det er jo veldig viktig for menn å føle at de kan kunne forsørge det den forsørgesrollen er jo veldig viktig for menn føle at de klarer å være på og man er jo Ja, og man er veldig sårbar når man er en ung mann, liksom. Og ikke har en aktivitet til å forsørge med en eneste gang alt man vil, på en måte. Og jeg tror i hjertet, når man blir pappa for første gang, så tror jeg det er veldig sårbar at man på en måte føler at man feiler der. Ja, det er akkurat det. De er kanskje mye enklere for å føle på det enn det vi kvinner har. Kanskje heller på en måte. Vi kvinner har jo også veldig enkelt for å føle at man feiler seg, man føler seg som en dårlig mor, men da er vi på en måte federe enn oss også. Jeg tror kvinner er litt mer følelsebasert. det praktiske på en måte, som de føler at de kan feile på, hvis de ikke kan, vi er ikke lov til å leie her, så forandret det hele situasjonen. Og da så jeg også en forandret politikk, han forandret seg helt, og ble liksom bare den drømmepartneren man er i et svangerskap, og gjennom et svangerskap. Og etter det så var det liksom ingen problemer mellom oss, i det hele tatt. Da var vi liksom akkurat som vi hadde prøvd å være før, og vi gledet oss til å vente med barn, vi så på babyting sammen, Og da var det liksom, vi til og med dro og kjøpte vår første babykrib i uke 14, tror jeg. Og det var jo vårt avokeno-ball, liksom. Så det var det. Så etter det så gikk det veldig fint, liksom. Men det var veldig tøft å finne ut av det, og vi var liksom på randen av det. Vi snakket til og med Amatea, vet du hva det er? Ja, jeg brukte de i august, da jeg hadde spontanaborten. Ja, ikke sant. Ja, for du opplevde det her borte. Hvordan var det liksom? Var du langt på vei? Nei, jeg visste ikke at jeg var gravid. Jeg var sikkert seks uker på vei når jeg mistet. Jeg trodde jeg hadde mensen når jeg hadde spontanabort, fordi jeg hadde ikke hatt mensen på to-tre år. Når jeg begynte å bløde, trodde jeg at mensen hadde kommet tilbake. Det hadde det ikke, det var jo en spontanabort. Det tar litt tid fra du tar blodprøven til legen bekrefter at det er en spontanabort. I tillegg var det sommerferie, det var litt ventetid mellom det. Da måtte man jo... tenker jeg litt på, ok, hvis ikke en spontan abort skal vi ta abort, eller skal vi ikke ta abort? Og da brukte vi amater. Ja, så da brukte jeg, eller meg og Kevin da sammen, brukte amater for å finne ut at det kan bli lønnende. Det var sånn jeg sa til henne at jeg var åkeven inni samtalen der. Kan noen bare bestemme for meg? For jeg har ikke peiling. Nei, det var bare at da måtte vi finne ut om vi ville ta abort eller beholde av hvis det ikke var en spontan abort. At det bare var en vanlig blødning. For det tar jo litt tid før du får det bekreftet. Ja, det er sant. Man kan vel fortsatt få positive tester litt etter en spontan abort da, kan man ikke? Men vi begynte å synke ganske fort, og da begynte jeg å skjønne at det var spontan abort. Og ja, det var selvfølgelig litt trist på en eller annen måte, men samtidig så akkurat der og da så kjente jeg på at det var deilig å ikke måtte ta et valg. At det var litt lettelse, egentlig. Men jeg tror det har vært mer trist i ettertid enn det var akkurat der og da. Ja, de tankene liksom. Du sitter igjen med at det var et barn på en måte da. Jeg hadde en venninne som fant ut at etter jeg hadde fortalt henne om spontanaborten, så tok det ikke lenge tid for henne å vite at hun var gravid og hadde blitt gravid på akkurat samme tid. Hun fødte liksom den månen som jeg egentlig skulle ha født. Hvis det hadde blitt sånn at jeg så at hun endelig fødte, og selvfølgelig er jeg jo kjempeglad på henne, men du kjenner litt på det og tenker litt sånn, hva om? Ja, hva om jeg faktisk hadde vært glad i å beholde det liksom. Men jeg tenker veldig naturlig på det at det var ikke levedyktig forstå, det er helt naturlig at det skjer og sånne ting. Og det var sånn det er. Jeg pleier ofte å tenke på det sånn at når man opplever sånn spontan abort uten å ha tatt ut i det, så var kanskje ikke helt meningen at du skulle komme videre på en måte, at du skulle komme igjen da. Det var ikke hele tiden på en måte. Nei. Jeg kan tenke meg at det er ganske tøft på mange måter. Du sa jo at det var tøft i de første månedene. Hvordan klarte dere å komme tilbake der dere var før? Var det noe dere gjorde, eller bare falt det naturlig når dere klarte å finne ut hva dere ville? Det falt egentlig bare naturlig på en måte. Det var liksom sånn, når vi på en måte hadde blitt to uker, Da var det liksom sånn, jeg vet ikke helt, jeg føler at det plutselig bare skjedde på en måte, at det ble bedre og bedre mellom oss. Det var liksom ikke sånn at vi satt veldig lenge og pratet om en spesifikk ting, unntatt at vi var jo ute på ferie og sånn med båt. Og da husker jeg at vi satt på toppen av et fjell og så utover. Og da snakket vi kanskje en og en halv til to timer om hele situasjonen og alt sammen. Og da fortalte vi liksom alt vi på en måte ønsket å fortelle. Og så var vi bare å ha en koselig tur. Og så etter den turen så hadde jeg på en måte liksom kommet litt over. Så rett etter den turen så vikte jeg uke 12. Da begynte vi å forstå at vi hadde gått litt over grensene. Vi måtte søke om det på spesial greier og hva slags spesialt hadde vi egentlig. Så funderte vi litt på det, og til slutt skjønte vi at vi kom til å beholde. og det var liksom etter hvert ok, men vi får bare stå etter vi beholder og det var liksom sånn det var ikke noe at alt kom tilbake til det samme på en eneste gang men det gikk sånn sakte, men sikkert og så plutselig var alt bra igjen på en måte og alt liksom sånn det var sånn skitt i oss Hvor vi liksom bare er igjen og står videre. Og da var vi liksom virkelig all in da. Og da ble det bra mellom oss. Og så skjønte vi jo at vi måtte jo stå sammen i dette her. Fordi de var jo skulte i familien til Erik, og de var kanskje litt mer skeptiske enn min familie. Også på grunn av bakgrunnen og religioner og litt sånne andre ting, så var kanskje familien til Erik litt mer skeptisk. kanskje Erik grut seg med å fortelle sin familie det jeg gjorde med min familie. Jeg fortalte jo bare alle med en gang, ikke sant? Men hos Erik så ville det kanskje ikke være så med en eneste gang. De ville kanskje trenge litt tid på en måte på å fordøye ting. Og da skjønte jo Erik og jeg at når vi først skal fortelle så må vi faktisk stå i det og være der for hverandre og stå i det sammen. Og da etter at vi på en måte innså det da og ga virkelig all in så ble ting bare sånn naturlig sagt sikkert bedre mellom oss egentlig men Så du snakket om livssituasjonen deres. Hadde det vært en mer selvfølgelig å beholde hvis dere hadde hatt noen livssituasjoner, som tanker på boplass og alt det der? Eller hadde det vært samme? Det vet jeg faktisk ikke helt. Det er vanskelig å tenke seg på når man ikke har stått i det. Hvis vi hadde hatt en annen bosituasjon, Så ville vi, og vi hadde hatt hus, hadde bodd sammen fra før, og hadde hatt en stabil jernag, da hadde vi nok gått. Da hadde det vært lettere valg å ta og bolle. Fordi Erik har vært veldig preget av det praktiske. Og det er det faktisk veldig mange menn som prater om da. At de oftest tenker med en helt i begynnelsen, de klarer liksom ikke å knytte seg til barn i magen med en eneste gang. Ikke sant? De Det sies jo at menn har jo sitt eget svangerskap det første året babyen kommer. Da er det på en måte svangerskap emosjonelt sett, ikke sant? I magen er det min svangerskap, og når barnet har kommet, så er det opp til ni måneder en manns svangerskap, på en måte, som blir kjent med situasjonen når babyen er her, på en måte. Fordi jeg opparstiller meg som med barn i magen. Så jeg tror nok at han tenkte mest på det praktiske helt i begynnelsen. Tenkte han på det praktiske, at han ville kunne få kjørrygge, han fortalte at han ville ha en stabil verden, at han ville ha et hus, han ville ha nok av det, han ville ha nok av penger og tid og verd. Han ville gi alt han trenger, han ville bære noen i kapparollet. Og det følte han ikke at han kanskje ikke kunne bli det hvis vi beholdte noe. Og så måtte jeg litt Og det var veldig emosjonelt på en måte, fordi vi måtte jo liksom overbevise hverandre om at vi var bra nok da. Det var ikke veldig på det om vi var bra nok for det eller ikke på en måte. Tror du det preger veldig av at, mange sier jo ofte sånn at man ikke skal bli ung mamma fordi man ikke har liv på sted, eller man har kanskje studeret, man har kanskje ikke fast jobb, man har kanskje ikke kjøpt hus eller leilighet eller whatever. Tror du det er tankene der kommer veldig preget av det? i fordommene? Ja, hva da, når man skal ta et valg, på en måte, om de fordommene. Ja, det der fordommene at man skal ha livet veldig låst og veldig klart for å ta inn barn. Ja, absolutt. Jeg følte også veldig på det. Jeg følte liksom også veldig sånn, og folk var veldig sånn, ja, men du er jo så ung, du har jo så mye igjen å leve på. Jeg hørte jo de fordommene, og jeg fikk jo de fordommene. Og jeg husker at når jeg gikk offentlig med det også, så var det veldig mange folk som spurte, og hvordan synes du det er å skulle få barn nå når du ikke har reist og ditt datum og alt det der? Jeg fikk jo masse av det. Så jeg tenkte liksom sånn. Men så tenkte jeg bare ettersett motsatt, og så ble jeg heller irritert på disse kommentarene. Og da sa jeg heller og innså heller at man Man må ikke ha reist nok for å få et barn. Man må jo ikke ha alt perfekt for å få et barn, fordi uansett om du har et perfekt liv, så blir man aldri klar for et barn. Det er noe man jobber seg opp mot å bli når man er gravid. Det er ikke sånn at man bare våkner i dag og bare «Wow, nå er livet mitt perfekt, nå er jeg klar for barn». Når jeg fikk den positive testen, det tok meg cirka fem måneder å bli klar. Få syke litt på plass, og bare sånn, ok, jeg skal faktisk bli mamma. Ja, det er akkurat det. Det tok hele svangerskapet for meg. Det var ikke før jeg skulle føde, da hadde jeg tenkt, å shit, nå skal jeg faktisk gi inn meg med fødsel, nå blir livet ekte. Og det var... at livet startet. Så når man får barn ung, så er det ikke sånn at du må reise nok og ditt datum for å kunne få barn. Det er faktisk når du får barnet startet. For meg var det sånn at jeg følte at livet startet når jeg fikk barn. Og man kan fortsatt reise og gjøre alt man vil med barnet. Man har bare en liten ekstra passasjer. Du setter jo begrensningene selv. Ja, da. Ja, det er akkurat det. Det er du som, ja, det er akkurat det. At man setter begrensningene selv, og det finnes ingen begrensninger når man har barn, liksom. Man må bare få det til å fungere, som det funker mest for dem. Så, men jeg tror nok at de tankene, de tankene var absolutt et innspill når jeg skulle liksom velge om jeg skulle boholde eller ikke. Så tenkte jeg veldig mye på det, liksom. For det var jo det jeg hadde hørt i januar fra andre. Og man tenkte jo for så vidt også nesten det selv mot andre unge som er gravide. Tenkte man jo også det selv. Hvis man står i situasjonen selv, da innser man at det er kanskje ikke sånn man har hørt hele livet på en måte om det å få barn som ung. Det går faktisk fint. Ja, det går faktisk fint. Og det er faktisk helt synssykt hva du kan fikse på ni måneder. Ja, det er faktisk fint. Det er faktisk sykt hva en kvinne går gjennom på ni måneder. De går gjennom ikke bare det å gjøre klart alt sammen, men de går gjennom det å bli klar emosjonelt også. Det er faktisk helt sykt hva slags superpower man får når man er gjennom et helsevangerskap og gjør alt klart. Det er sykt. Hvordan var fødselen din? Hvordan startet den? Hva forberedte du deg til? Hadde du noen forventninger? Ja, jeg hadde jo mange forventninger. Og jeg slet meg ut helt emosjonelt de siste ukene på fødsel, fordi jeg var så stressa. Og jeg tenkte så mye på denne fødselen. Jeg gikk jo 11 dager over termin. Og det er jo ganske lenge. De fleste går jo bare 8 dager over, før de eventuelt blir satt i gang. Mens jeg gikk 11 dager over, det var ikke så ille før termin, men når termindagen kom, og jeg kjente ingen tegn på kroppen min om at fødselen var i gang, så begynte jeg å bli veldig irritert. Jeg var veldig falt, og jeg fikk opp mekken helt på slutten når jeg gikk over tidene. Fordi jeg følte at kroppen min ikke hørte på meg. Kroppen min var dum. Kroppen min ville ikke føde. Kroppen min klarte ikke å gjøre seg klar selv. Og jeg husker at den dagen jeg gikk inn på det kontoret, så gråte jeg så mye. Fordi jeg hadde et så stort ønske om å sette i gang av meg selv. Og det var skikkelig sorg å skulle bli satt i gang. Fordi kroppen min ikke hadde lyst til å starte av seg selv. Jeg husker at jeg var så lei meg og nervøs for alt. Jeg var helt nervebrak de dager jeg ble satt i gang. Spesielt de uker før. Jeg gjorde alt mulig rart. Jeg gikk på lange turer. Jeg drakk sånn bringbærte. Prøvde alle disse forskjellige type mytene. At man skulle sette i gang en fødsel. Å gå opp og ned i trapper masse. Det gjorde jeg også masse. Det funket for meg. Jeg var mer mot de hoftene. Det var det eneste. Så jeg prøvde alle disse mytene, men det funket ikke for meg. Jeg fikk også en sånn... Mor min er jo akupunktør. Hun driver med modningsakupunktur. Hun har gjort veldig mange damer som ikke klarer å bli gravide. Til å bli gravide, faktisk. Bare ved å få løst stress. Så hun driver med sånne ganske tøffe graviditetsufrivillige barnløse situasjoner da. Hun har også vært i samarbeid med IVF og sånn, så hun ga meg mye fertilitetsbehandling og sånn, men det funket heller ikke så veldig på meg. Jeg tror kanskje at jeg fikk litt sterkere skynder og litt sånn når jeg fikk det, men kroppen min var rett og slett så blokkert på en måte, så stengt på en måte da. Den skjønte ikke helt hva den skulle gjøre, og det er veldig, veldig normalt når man er personens fødde. Jeg hadde ikke noen supersmerter på slutten for det på en måte, men jeg gjorde alt mulig rart uten at det funket. Og så kom det Jeg ble satt i gang og var skikkelig nervøs for fødsel. Jeg ble satt i gang med første dagen, da jeg først kom dit. Jeg tror det stod ultralyd. Jeg husker at jeg tok med meg, og så skulle jeg sjekke magen, trykke på magen, sjekke at babyen var litt som den skulle være. ultralyd av meg men jeg så at de følte noen stropper over magen da, som du har gjort når du har vært på sykehuset de gangene du har vært og sjekket sjekket hjerterytme puls, aktivitet satt meg sånn her i greia og skulle trykke hver gang jeg kjente spark og bevegelser og sånn nei, det var andre gangen, første gangen var vi på setning med en ultralyd Og så strippet han meg. Han er legen. Det høres veldig rart ut. Det høres skikkelig verklig ut. Og han sa, jeg skal strippe deg. Jeg ble sånn, hva er det du gjør for noe? Jeg anet jo ikke hva det var i det hele tatt. Så jeg bare sånn, ok. Ja da. Og jeg synes det var ubehagelig rett og slett at noen andres fingre skulle oppi der. Jeg synes det var veldig ubehagelig. Det var ikke jo bom, men det var veldig ubehagelig. Det var en mann i tillegg. Men jeg måtte bare tenke at de her ser dette hver dag, og han jobber med dette hver dag, så det spiller ingen rolle for han. Det er bare litt rart for oss. Men den strippingen funket heller ikke, så jeg hadde satt opp to dager etterpå på en ny CT-scan. Så kom jeg på den CT-scanen, og så husker jeg at jeg hadde ligget der en halvtime med den CT-scannen. Jeg var så oppgitt. Jeg ble sånn herregud, kan jeg ikke bare ta den her snart så jeg kan reise meg og gå på do og tisse og bevege meg. Jeg har lyst til å bare sitte her helt stille. Jeg synes det var etter at jeg satt der en halvtime eller over en halvtime, så kommer hun inn. Så sier hun, ja, nei, det ser ut som babyen i magen har sovnet ditt. Så vi må vekke henne. Så har hun kalt på ditt. Og jeg bare, hæ? Og jeg bare tok på meg fjeset og bare, åh, nei. Og så måtte jeg si det der. Og jeg til. Åh, ja. Husk hvor tjusende det så smalt. Nei, det er akkurat det. Så hun tok en sånn der lekepip, sånn der, du vet, sånn der hundeleker. Sånn der leker du kan liksom trykke på, så det er litt en pipelyd. Så tok hun den rundt hele magen min. Sånn pip, pip, pip. Høye lyder over hele magen min. Jeg bare, hva er det du holder på med? Jeg vet ikke hva du holder på med, men jeg følte jeg vekket den i hvert fall. Så begynte jeg å parke. Jeg var plutselig i full fart. Jeg kjente masse bevegelse. Det funket liksom. De vet virkelig hva de holder på med. Og så måtte jeg sitte der halvtime. Så det var veldig slitsomt. Og så måtte jeg ta en ny CT-scan, og så kom jeg inn på ultraliden etterpå, og så tok de ultraliden, og jeg visste jo ikke at jeg skulle bli satt i gang den dagen. Så jeg tenkte bare, kan jeg dra hjem igjen og slappe av den dagen, for jeg er eventuelt ikke satt i gang. Og så går ultraliden ferdig, og så sier hun, ja, jeg har sett at det er den stort det er. Og så kommer jeg med ballongen, og jeg bare, hæ? Hun bare, ja, du skal bli satt i gang nå, liksom, på ballong. Og jeg bare, "Nå?" "Ja, nå." "Hæ? Skal ikke dere gjøre det i noen dager?" "Nei, vi kan jo ikke det. Du er på 11 dager over tid." "Å nei!" "OK, greit." Jeg var så nervøs for det. Jeg så at Nisse var nervøs for det. Det er jo vanlig at man er. Jeg kom ut som et sjokk, så jeg begynte å gråte mens jeg satt der. Og så var jeg helt sånn. Og Erik og han, han bare, jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke, nei. Erik får litt sånn sånn, jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke. Så så han på meg da, og bare, ja, du, kan du bare gå rundt med babymagen resten av livet ditt da? Jeg bare, nei. Han bare, nei, du kan jo ikke det. Jeg bare, nei, det er sant. Utenfor sånn. og så rotet hun meg ned da og var veldig snill og da var det sånn sånn, ok greit da måtte jeg bare gjøre det og så gjorde jeg det og så gikk det kanskje ja, det gikk kanskje et kvarter halvtime å begynne å få rir oi, ja, jeg begynte å få rir veldig kjapt faktisk og jeg vet at på vei hjem jeg dro dit gråtende fordi jeg grua meg så dro jeg tilbake inn i gråt fordi jeg hadde fått rir så det var Det var i tammendag. Jeg husker det godt. Jeg hadde virkelig mensenkramper. Og så hadde jeg det hver halvtime eller noe sånt. Men så ble det hyppere, hyppere, hyppere, hyppere. Klokken ti på kvelden så datt ballongen ut. Og da studerte ballongen og syntes den var så interessant. Og wow, hun hadde den svære ballongen der jeg var inne i meg. Jeg syntes det var helt sykt sykt. Jeg synes det var helt crazy. Den ballongen er syk. Jeg har sett bilder av en venninne som hadde ballong. Så sendte hun bilder av ballongene han datte ut. Jeg bare, ja. Den er stor, og så er det liksom inni deg. Det var skikkelig. Og tenk på, fy søren, det er ikke rart at jeg hadde vondt. Hallo? Og så hadde jeg jo hørt masse folk si at jeg hadde jo spurt forlærningen min, ikke sant? om det og det eller hva de syntes var vondt med det om de som falt ut om de fikk mer vondt når de falt ut eller om de fikk bra og så sa de aller fleste at de fikk en pause fra smertene når de hadde fått ut ballongen så hadde de fått en pause før rinne startet igjen men på meg så var det faktisk viktig at på meg så begynte rinne med en gang enda kraftigere Det var 10 minutter mellom hver fra klokken 11 på kvelden til det var 10 minutter i hver. Helt på slutten av morgenen, rundt 4-5 tiden, var det cirka 5 minutter i mellom hver i. Da hadde jeg sånn vondt. Jeg følte det var helt uholdelig, og jeg hadde ikke så ut noen ting som jeg var helt vondt om. Det er ikke sånn noen ting. Fordi det er veldig vanskelig når du har en så sterk energi hver 10 minutter. Og det eneste smertelindringen jeg hadde var faktisk moren min. Fordi hun, som sagt, driver med atentur, så hun har smertelindringspunkter på rygg og i lysken. Så hver gang jeg fikk en rir, trykket hun på et spesielt punkt nede i lysken min, som gjorde at rien var i 20-30 sekunder i stedet for over et minutt. Og det hører veldig stort ut, men det føles som en lettelse når man har så mye rir som det man har. Og så husker jeg at nå hadde jeg så vondt at jeg fortsatt var sånn "hjemme skal jeg dra inn nå liksom?" eller "hva skal jeg liksom" og var så tydelig at det hadde vært så mye riger. At da sa mamma "jeg har vært gjennom tre fødseler før i dag og jeg føler at nå bør du ringe inn." Fordi jeg ville jo ha med moren min og Erik på fødsel. For vi synes det er veldig betryggende å vite at vi har med en som har vært gjennom en fødsel før. Ikke sant? en av de tryggeste menneskene de er store mest på. Jeg hadde vært inne og gått med moren min, så jeg følte at jeg hadde en av de største trygghetene mine, som var Erik og mamma. Og da sa de at nå bør vi liksom ringe inn. Og da tenkte jeg bare, ok, ja, jeg er helt enig. Nå må vi bare ringe inn. Nå må jeg slutte på disse smertene. Jeg må bare rade et eller annet. Det har jeg også ikke riktig med. Og så ringte vi inn. Og så sa de først et eller annet. De sa noe sånn om at... "Har du det sånn og sånn?" Så sa jeg "Jeg har det sånn og sånn." Men uansett hva de sier nå, er jeg fast bestemt på at jeg har lyst til å komme inn. De bare sånn "Ok, men da kommer du inn." Så kom jeg inn, og så la de meg, og så måtte jeg sitte i rullestol. De måtte kjøre meg på rullestol, for jeg hadde så lyst til å gå inn døra på A-huset. Og så satt jeg meg i hulestol, og så ble jeg kjørt opp, og så ble jeg lagt opp, og så kom jeg opp på et føderom. Og så begynte de å sete skannen og sånn. Og så tror jeg at jeg lå der kanskje i 20 minutter, kanskje. imens de bare registrerte og da måtte vi også ha på sånn rap musikk fra mobilen vår, inntil magen så hun skulle våkne og være hjemt i det fordi hun var glad i å sove i magen så tror jeg at jeg la henne være en god stund og så plutselig sa hun nå tar vi vannet ditt jeg tror det var det hun gjorde hun tok vannet mitt og da var jo vannet det var brunt i det fordi hun hadde begynt å bruke skima Da var du egentlig ganske nødt på å få den ut, så du ikke undret om du drakk spogel, for det kan jo være farlig. Så tok hun vannet mitt, og det var en sykt merkelig følelse. Det var hyggelig rart. Du tisser ikke, men det kommer masse vann ut av deg, og du kjenner at det blir varmt. Du klarer ikke å ha kontroll på det som kommer ut av deg. Det var sykt rart. Jeg kan bare tenke meg at man merker det veldig godt når man ikke blir tatt vannet på, at vannet går. Jeg er litt sånn nervøs for å tenke om vannet mitt går nå, så merker jeg det ikke. Men man merker det når man sitter sånn. Og så litt etter det så begynte urinen min å enda hardere, og så krevde jeg det. Jeg sa det, å få legen opp min eneste gang, jeg må ha epiduralen nå, jeg klarer ikke mer. Jeg hadde alt for skilt ut med at jeg lå der jo. Så jeg lå der jo og var liksom bare helt fjern. Jeg husker at legen tok en god stund før hun kom. Så jeg spurte jo flere ganger, når kommer legen? Når kommer legen? Kommer legen nå snart? Hun bare, ja, ja, den er på vei opp, den er på vei opp. Og så kom det en til Lida, og så fikk jeg epidural, og det hjalp, men det hjalp. Den hadde falt ut av der den skulle være, så den hadde skjea ut i ryggen min. Oi. Ja, og det var skikkelig, jeg merket jo ikke det, men jeg merket at jeg bare fikk bedøvelse på høyre side, men ikke på venstre side. Så jeg kjente rine på hverandre, og det var fortsatt vondt, men det var mye bedre på en måte enn det var på begge sider. Og så kom de inn igjen, og så skulle de prøve å ta den ut, og så ta den inn igjen, så de gjorde det en gang til, og tok epidurane en gang til. Og dette her pleier jeg ikke å fortelle folk som er rett før de skal føde. Jeg pleier ikke å fortelle veninder mine detaljerte greier om det. For det er jo egentlig ganske skummelt, ikke sant? og man vet at det skal skje den men det er ikke ofte det skjer i det hele tatt dette var del 1 av episoden med meg og Ivil Ada og hvis du vil høre del 2 så husk å abonner på podcasten for den kommer om ikke så lenge og husk å følge med på søndag fordi vi nærmer oss veldig kloksetermin og det skal bli mer fødselsprat og forberedelse til fødsel om ikke så lenge så husk å få med dere dette her og ja, gleder dere til del 2 Undertekster av Ai-Media