‹ Back to podcasts ‹ Shifter

3/23/2022

Oppskriften på å lykkes (Helt sant, dette er ikke click bait)

Øystein Pettersen, tidligere skiløper og OL-vinner, snakker om sin bok «Helt Konge» og sin K.O.N.G.E.-modell for å lykkes. Han mener at vi lever i et hamsterhjul og bør ta eierskap over våre valg og handlinger. Han fremhever betydningen av å ha klare verdier og mål, å planlegge og evaluere, og å overvinne frykten for å mislykkes. Pettersen mener at ekte suksess handler om å være fornøyd med seg selv, ikke om å oppnå ytre resultater.

00:00

Suksess handler om mer enn gode resultater; det krever eierskap og bevisste valg i hverdagen.

06:53

Opprett rammer for å si ja eller nei, og benytt kongemetoden for å oppnå mål gjennom konkretisering, oversikt, planlegging, gjennomføring og evaluering.

33:35

Suksess handler om bevisste valg og relasjoner, ikke bare ytre prestasjoner, som vi ofte undervurderer i hverdagen.

40:39

Følelser er essensielle, og å forstå dem gir mulighet for kontroll og positiv handling i hverdagen.

46:00

Frykt for å mislykkes hindrer personlig utvikling, men kan også brukes som en katalysator for vekst og selvforbedring.

Transcript

Mentioned in the episode

Helt Konge

Øysteins bok som forklarer hans K.O.N.G.E.-modell for å lykkes

K.O.N.G.E.

Øysteins modell for å lykkes, som står for konkrete mål, oversikt, nøyaktig planlegging, gjennomføring og evaluering

hamsterhjul

En metafor for å beskrive et liv fylt med gjøremål uten mening eller kontroll

Johannes Rødtfor Kæbo

En langrennsløper nevnt som eksempel på fokus og planlegging

Birken

Et langrennsløp som Øystein skal delta i

Olympisk gull

En prestasjon som er nevnt som et eksempel på et resultatmål

Cefalo

En sponsor nevnt i podcasten

Bangladesh

Et land nevnt i forbindelse med Cefalos outsourcing-tjenester

Ona Fyr

Ingebrig Sten Jensens bok som nevnes i podcasten

janteloven

En sosial norm som kan hemme ambisjoner og selvtillit

Mesternes Mester

Et tv-program nevnt som et eksempel på frykt for å mislykkes

Apple

Et teknologiselskap nevnt som et eksempel på utvikling og endring

Nokia

Et teknologiselskap nevnt som et eksempel på utvikling og endring

Korona

En pandemi som nevnes som et eksempel på endring

Klæbo

En langrennsløper nevnt som et eksempel på utvikling

Skifter

Podcasten som episoden er en del av

Skifter.no

Podcastens hjemmeside

Rikshospitalet

Et sykehus i Oslo

Lillehammer

En by i Norge, Øysteins hjemsted

Oslo

En by i Norge, Øysteins fødested

Ellen

Øysteins kone

Sigurd

Øysteins sønn

Oda

Øysteins datter

iPad

Et produkt nevnt i podcasten

7. oktober

Datoen da Øystein sendte boka sin i trykken

Carpe Diem

Et latinsk uttrykk som betyr «grip dagen»

E6

En motorvei i Norge

E10

En motorvei i Norge

Participants

Host

Lukas

Guest

Øystein Pettersen

Sponsors

Cefalo

Similar

Loading

gode resultater er drit av gøy, men det har ingenting med suksess å gjøre. Så sørg for å lykkes i tillegg, da. Vær så still. Men er det lett å si for noen som har opplevd det, måtte? Eller er det enklere å si for noen som har opplevd det, fordi de har sett hva det egentlig er, og kan da si at det betydde faktisk ikke så mye i forhold til det som er viktig? Ja, altså...

Det er et spørsmål jeg har fått mange ganger, og det er jo et godt spørsmål. Det kan godt hende at man må oppleve yttre suksess, eller dette prestiserbegrepet, før man skjønner det. Men samtidig så tror jeg ikke du heller tror at man blir veldig smart av å få en hjerneinneblødning. Det er ikke sånn at du tror at du er udødelig. Det er ikke sånn at du tror at det å ta vare på dagene, karpe diem, disse flosklene som vi omgir oss med, som vi ikke bruker, men bare sier...

Ikke sånn at du tror at det ikke er viktig. Men inntil vi blir tvunget til å ta tak, så har vi en tendens til å skyve det unna og tenke at det er ikke så farlig. Det der grip-dagen-greiene, det får noen andre hold på med, for jeg er så opptatt med å være opptatt av det. Det har ikke jeg tid til. Jeg har ikke tid til å lage gode dager. Det får pølsa hold på med selv, fordi jeg er opptatt i hamstuelet mitt, og jeg trives ikke her, men jeg aksepterer at det er sånn det er. Hva er det du gjør når du er opptatt av det?

Hei og velkommen til Skifters podcast. I ukens episode har vi for første gang med en tidligere toppidrettsutøver og ikke minst OL-vinner. Da snakker vi om Øystein Pettersen. Velkommen Øystein. Takk for det. Hvordan synes du det er å bli introdusert som toppidrettsutøver og OL-vinner? Jeg hadde faktisk tenkt å spørre deg om du tar den introen. Av den enkle grunnen at...

Det sier jo ingenting om hvem jeg er. Det sier jo noe om hva jeg har drevet med, og på hvilket nivå jeg har drevet med det jeg har drevet med. Men jeg er jo ikke tidligere skiløper, eller er jo ikke tidligere olympiskmester. Jeg har gått mye på ski, liker å gå mye på ski fortsatt. Så har jeg vunnet et olympisk gull, men jeg er mer glad i spørsmålet om...

hvem jeg faktisk er, eller eventuelt en introduksjon rundt hvordan jeg opptrer, for å være ærlig. Ja, men det er vel ingen andre som vet bedre hvem du er. For den du er er jo hvordan du selv ser på deg selv. Mens omverden ser på deg som en ex-toppbilistutøver, ex-OL-vinner. Så jeg tenkte å stille deg spørsmålet, hvem er det du er?

Ja, altså før jeg spør på det så vil jeg si at hvis jeg går i grava og folk husker meg som tidligere skiløper

Så har jeg misslykkes med veldig mye på min vei. Fordi at jeg håper at jeg setter dypere spor enn en fyr som har gått rundt i skjevnet i tarts. Jeg er Øystein. Jeg kommer fra Oslo. Bor på Lillhammer. Er gift med Ellen, som er en flott dame fra Skobud. Og så har jeg to flotte unger. Sigurd på seks og Oda på snart ti. Så jeg er pappa. Og så er jeg glad i folk. Jeg brenner for...

Eierskap, hverdagsglød, mening, mestring, entusiasme, lidenskap. Det er Øystein. Og så er jeg glad i å trene, og så er jeg glad i å jobbe med folk. Grunnen til den litt rare starten på denne samtalen, er jo fordi det er nettopp disse tingene du diskuterer i boka di. Forskjellen på hva man gjør,

Fordi det er forventet av en på en måte. Fordi det er sånn samfunnet tenker at du skal gjøre, og du gjør det du tenker at du må gjøre, versus det å ta kontrollen og gjøre det du selv vil. Ja.

Er det en riktig oppsummering av hovedpoenget i boka? Å lede selv og ta kontroll over sitt eget liv, egentlig? Jeg sa jo at jeg er en fyr som brenner for eierskap. Og så er jeg veldig klar over at mitt syn på saken, det er bare mitt syn på saken, og det må jo lytte til meg klare på dette. Jeg har ikke noe fasit på dette. Jeg har ikke noe rett til å moralisere over hva alle andre gjør. Men jeg opplever at

litt for få tar eierskap til hva de faktisk bruker tid, energi og ressurser på, og så mener jeg også at det kanskje samfunnet er lagt opp på en måte som gjør at veldig mange havner i det berømte hamstjulet, hvor man er på en måte bare litt flåsete sagt opptatt med å være opptatt. Vi løper et egen hal, og vi har egentlig ikke

tid, eller rom, tid til å stoppe, ta et lite skritt tilbake og se på hvor er det jeg er på vei? Det er jo det ene og det andre, at hvis du

Se på samfunnet i dag, så mener jeg kanskje at med mindre man aktivt velger å ikke bli dratt inn i hamstuglet, så er man i hamstuglet. Fordi det er så mange forventninger her ute, det er så mange krav, det er så mange ting som stilles og som river og sliter oss alle sammen, at hvis ikke du aktivt velger noe annet,

Så er det der da, og tilbake til spørsmålet, så tror jeg at vi har en tendens til å kanskje fraskrive oss litt ansvar på akkurat det. Vi driver med litt ansvarsfraskrivelse rundt disse valgene som vi kan påvirke, men som vi velger å bare ikke gjøre. Og det er jo jeg også, det håper jeg at rytterne er også. Man er jo veldig opptatt av hva andre syns om oss.

Men det er litt skummelt også, for da har man kanskje en tendens til å være mer opptatt av hva andre syns om oss, enn hva vi syns om oss selv. Eller at vi er mer opptatt av å innfri andres forventninger til det vi skal gjøre, enn å innfri egne forventninger til hva vi burde gjøre. Og jeg tror mange kan kjenne seg inn i den situasjonen hvor du på en måte, du blir bedt om noe, eller du blir stilt noen krav, og så kjenner du med hele kroppen at du burde si nei, og så sier vi allikevel ja. Og da mener vi en på kjernen. Ja, ehm...

Litt sånn overrundet da. Er det alltid galt å si ja, selv om du egentlig ikke har lyst til å gjøre noe, fordi det vil glede andre? Nei, absolutt ikke. Men det er alltid viktig å sette av

og sette noen rammer for når man kan si ja og nei. Jeg opplever at det er mange krav som er der ute, og det er mange forventninger, det er mange ting man må gjøre, så man ikke nødvendigvis har lyst til å gjøre om det er å være med på det ene, eller om det er å være med på det andre. Det er ikke alltid så A4 som jeg sier, men jeg opplever at det er lettere å velge riktig hvis man må stemme seg på forhånd for et slags rammeverk på hvordan man skal

håndtere de tingene man kommer opp i, så man ikke ender opp med å bare bli sliten av. For ironisk nok er det jo sånn at hvis du tilfredsstiller alt og alle hele tiden, så kjører du over deg selv og de du bryr deg aller mest om i lengden. Og dette tror jeg mange kan kjenne seg enig i, om det er lytterne deres, eller om det er gründere, eller om det er idrettsutøvere, eller bare vanlige mannene i gata. De har også værne om de tingene som faktisk betyr noe for dem selv.

og i størst mulig grad være egoistisk til akkurat det. Det mener jeg er en jævlig viktig og riktig approach til det å bidra til samfunnet rundt seg.

Du har jo skrevet en bok, og i den boka snakker du om kongemetoden. Og konge er jo en slags forkortelse for fem viktigste grunnsteinene i metoden. Kan ikke du bare kort ta oss gjennom den? Hva ligger i det rammeverket? Ja, altså kongemetoden, for det første så er den veldig enkel. Det står på fremsiden. Det er en dritenkel metode, og så er det

Dette er det rammeverket, eller dette er den måten jeg angriper alle hverdager, alle målsetninger, alle drømmer, eller utfordringer eller problemer som jeg møter. Og igjen, jeg sa det i sted at det er lettere å velge riktig hvis du har bestemt deg på forhånd hvordan du skal håndtere det når det kommer. Og kongemetoden, det er min måte å håndtere alle ting på. Og

Og den er dritenkel, og så mener jeg at den er universell uansett om det heter Lukas, eller om det heter Øystein, eller om det heter det ene eller det andre. Så mener jeg at den metoden kan brukes, og så må du fylle med ditt innhold, og så kan du gjøre det. Og så er det min strategi for å løse situasjonen jeg står opp i på best mulig måte.

Det er et akronym som det så flott heter, hvor K står for konkret mål. Felles for de som får til noe, uansett hva det er, er at de vet hva det er de har lyst til å få til. Dritenkelt, men hvis du spør folk på gata, så er det færreste snøring på hva det legger tid, energi og ressurser på. De er bare opptatt med å være opptatt. Nummer to er oversikt. Få oversikt over hvor du er i forhold til dette målet. Få oversikt over hva målet krever. Få oversikt over alt du kan påvirke, og som du må forholde deg til, og hvor lang tid du må bruke.

N står for nøyaktig planlegging. Planlegg det du har fått oversikt over som målet krever, slik at du kan sette av tid til det aller viktigste. Ikke fylle opp dagene med å gjøre mål, men blokke av tid til å sørge for å få gjort det som skal flytte fjellet ditt i riktig retning. Nummer fire, G, står for å gjennomføre. Gjør det du har planlagt å gjøre, basert på oversikten, basert på målet, slik at du sørger for å gjøre

Det målet krever. Og her opplever jeg at veldig mange er gode. Jeg kjenner ikke noen folk som ikke står på, men jeg skulle ønske at folk var flinkere til å stå på med en retning, fordi at det å jobbe i seg selv er ikke noe suksessfaktor, men det å jobbe med en retning basert på planen, basert på oversikten, basert på målet, da begynner vi å snakke.

Og en sånn evaluering, og det handler jo bare om å sjekke at det du gjør faktisk bringer deg nærmere målet. Og hvis det ikke gjør det, for å ta ikke årsaken til hvorfor, gå tilbake og begynn på metoden på nytt igjen, basert på en ny oversikt.

Og hvis de gjør det, får de ikke årsakene til at ting går så bra, slik at du kan gå tilbake på toppen, basert på en ny oversikt, og forsterke det som gjør at du er så god i utgangspunktet. Og det er kongemetoden. Og den er dritenkel, men den har ikke vært nåla i veggen uten at du bruker den til noe. Så kan man arrestere meg på en ting, for det er ikke alltid at man har det konkrete målet. Og da mener jeg at man kan stryke ut konkrete mål, og så kan man heller skrive konkrete verdier.

For jeg mener at det å lykkes, det er ikke nødvendigvis bare resultatene i seg selv, men det er den følelsen du har når du står opp på morgenen og legger av kvelden. Og den er alltid styrt på verdiene dine og på atferden din. Så jeg mener, hvis du ikke har det der konkrete målet,

Så sett opp hvem du faktisk har lyst til å være. Sett konkrete verdier øverst i modellen, og så fyller du inn hvor du er i forhold til det, og hva den personen som du har lyst til å være må faktisk gjøre. Så gjør du det, og så kan du avstemme effektene av det på evalueringen på kvelden. Det er kongmetoden. For å ta første ting først, altså mål. Det er jo...

Noe av det vanskelige med mål er jo å vite hva er målet. Hvordan finner du hva slags mål du skal ha? Og du snakker jo også om verdier, hvilke verdier skal jeg ha? Alle vil jo ha alle positive verdier, på en måte. Så du må prioritere. Så da må du velge bort noe, og det er også veldig vanskelig. Så hvordan finner man sitt mål? Akkurat mål er jo vanskelig, for det er

Jeg pleier også å svare på det spørsmålet der, for jeg har fått noen ganger at hvis du synes det er vanskelig å konkretisere målet, og det kan godt hende der, så begynn med hva du har lyst til å stå for og hvordan du har lyst til å handle. Jeg liker å begynne på verdiene, for jeg mener at verdiene er inngangen til å føle seg helt konge.

Og når man skal da konkretisere verdiene sine, så handler det bare om å sette seg ned og skrive hva er det du har lyst til å faktisk stå for. Hvem er det du faktisk har lyst til å være, og hvordan er det du har lyst til å...

faktisk oppdre. Men verdier, det er jo liksom sånn at alle er enige om at det er veldig bra å ha, men alle, alle, alle færreste har definert et sett med verdier, og ikke bare verdiene i seg selv, men hva er det denne personen faktisk må gjøre for å leve i tråd med verdiene, for det er jo der verdiene ligger, verdier i seg selv. Jeg har vært hos så mange selskaper som har fantastiske verdier, og når jeg stiller spørsmål til salen om hvor mange som kan komme opp ved siden av meg og fortelle om verdiene,

så ser folk ut som glassmannetter i salen. For det er ingen som har peiling på det. For det var noe vi skrev rett før vi skulle gjøre et eller annet, og så glemte vi det. Så begynn der. Begynn med å definere hvordan du har lyst til å være, og hvordan den du har lyst til å være har tenkt å gjøre det du er ferdig med å gjøre. Og så tro at det målet etter hvert vil komme. Men det som er viktig med mål, det er jo at det er noe du har lyst til å få til.

Ikke nødvendigvis noe som omverden har lyst til at du skal få til, eller at du tror at det er forventet at. For hvis du gjør det, hvis du jobber mot mål som ikke betyr noe for deg, så tror jeg uavhengig av resultat at du ikke vil føle deg helt konge. Så det blir steg to da, men jeg mener at begynn med verdiene. Og det kan være krevende nok, jeg sier ikke at det er lett, men Ingebrig Sten Jensen skriver jo det i boka si Ona Fyr, at verdier det er ord du beskriver naboen din med.

Så begynn der da. Hvordan er det du vil at naboen skal beskrive deg? Og vær gjerne flåset til der, for jeg tror at alle har ganske høye tanker om hvordan de selv har lyst til å være. Altså er det noe som holder, altså rent sånn kulturelt, det holder oss tilbake igjen i Norge, hvor vi i en måte, denne type ting, altså det å være hårette da, rundt disse tingene er litt sånn, jeg vet ikke, litt sånn upassende på en måte.

Det er vanskelig for meg å svare. Jeg kunne jo stilt deg det samme spørsmålet, men jeg opplever jo at janteloven i aller høyeste grad er i livet, og så skal man ikke si at det nødvendigvis er noe, bare noe negativt, det å gå rundt og være litt nøkter, men samtidig

så håper jeg at folk er ambisjøse på vegne av egen adferd. Ikke betydningen at man må gjøre noe spektakulært, eller skape fantastiske resultater, eller skille seg ut på noe ekstremt vis, men bare det å ha et sett med verdier som det faktisk kan handle basert på. Jeg tror det er ambisjøst i seg selv. Og så vet jeg også at

hvis du er flåstet nok av deg selv sånn som du helst vil at du skal være, så vil jo folk rundt

ikke bli provosert av det. De vil jo bli inspirert av det, og du vil få positiv innflytelse på de folkene du er rundt deg. Og hvis du har positiv innflytelse på de rundt deg, så vil de sannsynligvis gi deg den samme feedbacken tilbake. Nå er man jo i gang. Da skaper man jo det jeg mener er gode lag, eller gode team, eller gode kulturer. Og det kan jo være om det er innenfor husets fire vegger, om det er på jobb, eller om det er et idrettslag. Jeg mener det er de samme mekanismene som er i spillet.

Du nevnte nå resultater, og det er noe som går igjen. Resultat er en effekt av noe, ikke sant? Noe som er gjort, og så kommer det et resultat.

Og så er det jo sånn at et resultat har mange påvirkninger. Det er mange ting som påvirker et resultat. En ting er jo din egen innsats, men så finnes det mange andre ting som kan påvirke et resultat. Du skiller jo veldig mellom det hva du selv kan påvirke og hva du ikke kan påvirke. Men når man da setter et mål, og gjerne et resultat, er det ikke nettopp det man ikke skal ha som mål? Ja, det kan du godt si da, samtidig som vi må jo bare erkjenne at resultater er jo det vi lever av.

Ikke nødvendigvis det vi lever for, men resultatet er jo det vi lever av. Det vi lever av er jo klingene mynt i den berømte kassa for alle sammen, og de er direkte knyttet til de resultatene vi skaper. Men jeg er jo helt enig i at det er så mange ting rundt et resultat du ikke får styrt. Og hvis du da legger alle eggene i potten på at hvis jeg ikke oppnår resultatet, så er jeg mislykka,

Så er jeg helt enig. Men det å sette seg høye resultatmål, det legger jo føringer for adferden også. Hvis du har høye ambisjøse resultatmål, så legger det noen føringer for adferden din. Og så kan du godt si at det er skummelt å ha høye ambisjøse resultatmål.

fordi jeg er ikke sikker på at hun når det. Men jeg vet jo at det å være i stand til å for eksempel vinne til Olympisk gull, jeg har hatt som mål en gang å vinne Olympisk gull. Det var ganske lite realism i det når jeg begynte. For det er så mange ting der som skal gå min vei, men det la jo føringer for hvordan jeg

gjorde jobben hver eneste dag i ganske mange år. Og det i seg selv skaper jo utvikling, og det i seg selv skaper mening, det i seg selv skaper et sånt der moment, som jeg kaller det, liksom det der følelsen av å være på vei, og følelsen av å gjøre ting skikkelig. Så selv om jeg på den veien hadde mange både gode og dårlige resultater, så ble jeg på en måte hele tiden litt randet bedre da. Og så tilfeldighetene ville til at jeg vant det olympiske gule, og det er veldig gøy. Men det er drit mange som

ikke vinnere, men som likevel kjenner på det samme, for de er i stand til det. Der og da er det bare en som kan vende til olympisk guld, men det er mange som er i stand til det. Det å være i stand til å produsere gode resultater, det er ganske rått. Og i idrett er det veldig nådeløst å ha kanskje bare en eller to sjanser. Men jeg mener at gjennom et liv, hvis du har høye ambisjoner,

og presterer i henhold til de ambisjonene, så kommer resultatene dine i størst mulig grad til å bli gode. Jeg mener jo at resultater er drit av gøy, men det har ingenting med suksess å gjøre. For jeg mener at suksess er en følelse som er skapt av hvordan du er hver eneste dag. Men gode resultater er innmari gøy. Missforstånd er rett det å få gode resultater er innmari gøy, men det er en lykkerus som går over.

Jeg måler suksessen min i adferd, og jeg måler suksessen min i hvordan jeg føler meg. Og så er det da sånn at hvis premisse for å lykkes er at jeg må være best, så er jeg dømt til å tape resten av livet. For jeg har aldri vært best i noe, og jeg kommer heller aldri til å bli best i noe. Så det å være best er kanskje for noen, men jeg mener at det å lykkes er for alle, men da må man definere hva man selv må gjøre for å lykkes. Så hvis man da er så

oppdaget av resultatet, så gjør man seg selv ekstremt sårbar for å misslykkes. Jeg skal gå nå Birken i helgen, og jeg kommer ikke til å vinne, men jeg skal føle meg helt konge når jeg krysser den mållinjen, fordi at jeg skal gjøre det rennet sånn som jeg vil at det skal være, og det skal bli en helt King Kong-tur, tipptopp. Da kommer det mange folk til å gå fortere enn meg i tight, så jeg kommer til å gå saktere enn jeg noensinne har gjort i Birken.

Men på fredagen skal jeg ha bursdagsfeiring for datteren min som fyller ti år sammen med alle jentene i klassen når vi skal spise pizza. Det er totalt bond i bøtta oppladning til Birken. Men jeg føler meg helt konge når jeg sender de ungene hjem på fredagskvelden og de har hatt det helt kingkong for å spise pizza og se på film. Uavhengig av hvor fort eller sakte jeg går i Birken.

Så mener du da at måleresultatets hensikt er ikke å nødvendigvis oppnå det, men det er å sette en retning for hva du skal gjøre? Ja, det mener jeg. Og så er verdien i å sette seg en beskjørelse mål at du legger føringen for adferden ganske langt frem i tid.

Og det å være i stand til å produsere disse resultatene gjennom at du er bevisst hvilke handlinger du tar, hvilke valg du tar,

den er mye større enn resultatmålet sin selv. For i det du når et resultatmål, dette vet jeg jo selv, jeg har vunnet et olympisk guld, og det er drit av gøy. Men dagen etter så var jeg ekstremt umotivert. Hvorfor? Fordi at jeg ikke lenger hadde en sånn ambisjøs liste og strekkmeter. Jeg hadde per definisjon vunnet det største noen går an å vinne, og folk utenfor så meg som en suksess.

Men jeg følte meg totalt flat i humøret, for jeg hadde ikke lenger noe å jobbe mot eller noe strekk meg etter. Jeg hadde ikke lenger noen ambisjonslist for hvordan jeg måtte gjøre de tingene jeg hadde bestemt meg for å gjøre. Jeg hadde ikke engang bestemt meg for hva jeg skulle gjøre. Så hvis man skulle prøve å omsette dette til et arbeidsliv, at man ikke er mål på jobben, at man vil oppnå noe med selskapet sitt, etc.,

Du sier på den siden at resultatet betyr noe, det er det vi lever av. Samtidig er det ikke nødvendigvis målet å oppnå resultatet, men det gir en retning som igjen skaper en adferd, som skaper en momentum, en utvikling. Det er kanskje det du lykkes med. Så hvordan omsetter du det til

For et selskap? Hvordan bruker et selskap kongemetoden? Hva vil du si om lykkesom en ansatt? Nei, det må jo folk definere selv. Men jeg mener at resultatet er konsekvenser av de valgene du tar og de handlingene du gjør. Og så mener jeg at det å være i stand til å prestere så godt at resultatene kan bli helt rå, det er

er verdi i seg selv. Det er der det ligger. Så da må man jo sette seg ned som gruppe da, og si ok, men greit, hva er det vi skal skape? Og det kan være på bunnlinja, eller på omsetningstall, eller det kan være på arbeidsmiljø, eller det kan være det ene eller det andre. Og så vil man jo gå neste siden, hvor i all verden er vi er i forhold til dette, og hva er det vi må gjøre? Og så kan man

Kan man gå på en, planlegge dette nøyaktig, så kan man begynne å gjøre, og så kan man evaluere. Jeg mener at kongmetoden kan brukes hele tiden, og kongmetoden er bare en strategi for å svare på de spørsmålene som du stiller. Og så kan man bruke det overalt. Men det er sånn jeg gjør det. Men hvis man knytter alt opp til resultatene alene, så tror jeg man gjør seg veldig selvsorgelig for hva det er. Og så tror jeg også som ansatt, at du ikke får de ansatte...

til å stå hver dag og brette opp de berømte ærmene for å jobbe for en bunnlinje på et selskap. Fordi de har ting som er viktigere i livet sitt enn selskapets bunnlinje. Men hvis du får de ansatte til å gå på jobb hver eneste dag, bevisst på hvordan de har lyst til å være og hvordan de har lyst til å gjøre det de er ferdige med å gjøre, så tror jeg du får ansatte som tar eierskap til å gjøre den jobben skikkelig. Jeg tror du får ansatte som presterer godt. Jeg tror du får ansatte som føler seg helt kongen når de reiser til og fra jobb.

Og når du har en sånn flokk med ansatte, så predikerer jeg og spår jeg at prestasjonene er så gode at resultatene på sikt vil bli ganske gode. Men hvordan får man... Du sier at en boka har null verdi for de som ikke bruker den. Og du anbefaler folk som ikke kjøper boka, for de trenger bare å ha den uten å bruke den. Så en ting er å ta ansvar for seg selv.

og vil oppnå noe, og sette et mål, og følge den metoden da. En annen ting er jo, la oss si du er en leder i et selskap, og du skal få din ansatte til å sette seg et mål, et cetera, ikke sant? Hvordan får du, altså dette som egentlig er veldig sånn, du sier det om deg selv, men den har en veldig stor grad av individualitet i seg, for den tar utomkommet til enkeltmenneske. Hvordan får du det over på en kollektiv størrelse da, som et selskap, eller en organisasjon, eller en avdeling?

Ja, nå... Du spør jo egentlig om neste bok, arbeidsritel på den her er helt konge sammen, men jeg mener at mekanismene er ganske like. Men jeg mener at hvis du er som leder da, hvis du som leder ønsker å få folk til å komme på jobb med eierskap til det de faktisk bidrar med, og det de faktisk gjør, så vil jeg jo da ha skapt forventningsavklaring på dette. Ok, greit. Dette er målet. Dette er det vi skal få til. Jeg er leder, og du er ansatt, men dette her er det vi skal få til. Men så er mitt spørsmål til deg...

Hva er det du har lyst til å gjøre for å bidra til dette? Fortell meg hvordan du har lyst til å være, hvordan du har lyst til å spille meg god, hvordan jeg kan spille deg god. For at vi skal få til dette, så ta den der forventningsavklaringen. Hva er det vi skal skape, hva er det jeg skal måle på, hva er det du kan måle meg på? Slik at man får ansatte som går på jobb med en retning. Da vet du hva det er du skal legge tid, energi og ressurs på, så ikke man har folk som er

reiser til og fra jobb uten å helt vite hvorfor. Reiser til og fra jobb hver eneste dag, blir slitne, står på, og det eneste de oppnår er en billett til å gjøre det samme i morgen, og så spør de om det er på E6 eller på E10. Det er bare et lite spørsmål før du haster videre på jobben, og hva er det du skal gjøre i dag? Nei, jeg skal jobbe. Ja, men med hva? Nei, det er så skapende forventningsavklaringer, og da tror jeg at hvis du inviterer de ansatte inn på den der, så får du eierskapet.

For da kan de svare på spørsmålet. Jeg sier jo at boka er ikke verdt noe, hvis ikke du bruker den til noe. Men det samme er det jo med ledelse. Altså ledelse handler jo om innflytelse. Ledelse handler jo om å påvirke de rundt deg til å i størst mulig grad agere sånn som du vil at de skal agere. Men min oppfatning da er jo at det aller beste er å spørre dem hvordan de har lyst til å agere. Hvordan er det du har lyst til å bidra her sånn? Hva er det du har lyst til å bringe til bordet? Og så holde de ansvarlig for det da. For da vet de jo hva det er de har sagt at de har lyst til å levere på.

Og da er det jo veldig enkelt for de ansatte å levere på akkurat det. For det er jo de som styrer det. Ja, nå har vi jo snakket litt fram og tilbake. Men det første er jo å sette et mål. Det andre steget er jo å få en oversikt over situasjonen. Og så er dette med nøyaktig planlegging. Hvorfor er det viktig med nøyaktig planlegging? Altså,

Du sier at, jeg tror du skriver i boka di, at hvis du legger en plan så gjør du den, det er en verdi for deg. Men hvor viktig er planleggingen? Nei, det skaper jo forutsigbarhet i dagen, det skaper jo forutsigbarhet i hvor jeg skal ha fokuset mitt. For jeg planlegger ikke nødvendigvis bare gjøremål, men jeg planlegger hvor jeg skal ha fokuset mitt.

Og det er mye lettere for meg, og jeg har sagt det flere ganger nå, men det er lettere for meg å gjøre de tingene jeg har bestemt meg for, hvis jeg har bestemt meg lenge før for hva det er jeg skal gjøre, eller hvordan jeg skal håndtere det. Så planen er på en måte min oppskrift for at jeg skal flytte meg fra der vi er til dit vi har lyst til å komme. Om det er på jobb, eller om det er på privaten, eller om det er en eller andre. Men det som er verdien i planen er for det første at du slipper å velge når du kommer dit. For da har du allerede blokka tid til dette.

Og så er det også veldig verdifullt at du kommuniserer til omverdenen. Ja, men nå skal jeg gjøre dette. Det er mange som sier til meg at det er mange distraksjoner i hverdagen. Ja, og det er det. Så spør jeg dem hvor god er det til å kommunisere til omverdenen når du har blokka tid til å gjøre det som skal til for å flytte fjellet ditt. Fordi at du aldri har sett Johannes Rødtfor Kæbo ta telefonen under OL. For da har han opptatt med å drive med OL.

Du har aldri sett en håndballspiller som løper nedover vingen og som sender en sms. Men jeg er helt sikker på at du gjennom arbeidsdagen, når du er opptatt med noe, får om det er et telefon, eller en kollega, eller det ene eller det andre som kommer inn fra siden og som distraherer deg i det du er i ferd med å gjøre, og så ender det opp med at du blir opptatt med å være opptatt, arbeidskvaliteten synker, og du blir kanskje sliten, og så blir det dårlig. Så dette handler om planen.

Den handler om å sikre at du vet hva du skal gjøre, samtidig som den spiller de rundt deg godt og vidt. Ok, nå er Lukas opptatt med å spille inn podcast. Det er ingen som ringer deg nå, og hvis de ringer deg nå, så må de bare ringe deg, for du sitter her og prater med meg. Det hadde blitt en jævlig dårlig podcast, hvis du bare hadde tatt alle distrasjonene som kom inn fra venstre til høyre. Men i hverdagen så gjør vi det, og dette trenger ikke å være på jobb. Tenk deg selv å komme hjem fra en arbeidsdag, og så har folk bestemt seg for å være mamma eller pappa. Så går de inn døra,

Men jeg har ikke kommunisert i omverdenen at nå, mellom klokka fem og åtte, så er jeg pappa eller mamma. Så går det inn døra, og mellom fem og åtte så ringer telefonen ganske mange ganger. Vi tar den, vi har egentlig bestemt oss for å være mamma eller pappa, men vi tar den, og så er vi litt av en på telefonen. Og så jobber vi litt med middagen, og så sender vi kanskje en mail, og så sjekker vi litt ditt, og så sjekker vi litt alt, og så ender vi bare opp med å bli sånn løpende rundt i hamstuglet, ikke få gjort det vi har bestemt oss for å gjøre, og ikke føler vi oss helt konge, og så ender vi opp slitende.

Det å planlegge det sørger for at du gjør innmari mye av bitterlitt, i stedet for bitterlitt av innmari mye. Jeg tror veldig mange kan kjenne seg inn i den følelsen av at det gjør litt av innmari mye, det er oppskriften på å bli sliten. Og med fare for å virke provoserende, så tror jeg at litt for mange gjør litt av innmari mye, i stedet for innmari mye av bitterlitt. Hvordan brukte du det da du var...

topperutøver og skiløper. Er det noen konkrete eksempler på hvordan du satt en tydelig plan, og hvordan det hjalp deg i å oppnå det du ønsket? Jeg datt ut av landslaget i 2014, og mellom 2011 og 2014 var jeg opptatt av å være opptatt av å løpe i eget hamstul. Jeg gjorde det som ble forventet av meg, ikke det som var best for meg. Jeg tilfredsstilte alt og alle, og kjørte over meg selv og de folkene jeg brydde meg mest om.

Og så datter jeg ut av landslag som konsekvens av det, og det var jo, folk går ut og venter på det, jeg er jo reka i øyeblikket, men folk går ut og venter på den neste katastrofen før de tar et retningsskift, og det var på en måte mitt retningsskift, det var min knyttneve midt i trynet, og jeg eier den historien, selv om jeg gjerne skulle sagt at jeg hadde gjort dette uten at jeg ble tvunget til det. Men jeg er ikke noe bedre enn noen andre.

Men fra da, fra 2014, fra den dag jeg sto på badet våren 2014 og bestemte meg for at ok, greit, nå må vi slutte å tilfredsstille alt for alle, så må vi begynne å tilfredsstille det jeg bryr meg om, og meg selv.

Fra da har jeg hatt ganske klare retningslinjer for hvordan jeg skal bruke dagen og legge opp dagen, og de er jo basert på både målet og verdiene mine, og på suksesskriteriene mine. Og suksesskriterier er egentlig bare et dritenkelt rammeverk for å avstemme om jeg skal si ja eller nei. Og det er veldig enkelt. Det er tre stykker. Tid til familie er nummer en, tid til jobb er nummer to nå, og tid til å trene er nummer tre. Og hvis jeg får ting som går på bekostning av de tre i for stor grad,

så svarer jeg nei. For det er så mye lettere å svare nei når jeg har bestemt meg på forhånd. Dette er det som er viktig for meg. Og hver gang jeg svarer nei til noen og begrunner det med at jeg beklager, men jeg må prioritere flokken, jeg må prioritere verdiene mine, så møter jeg bare respekt.

Hei, er du en CEO eller CTO i et vekstselskap og trenger flere utviklere? Da vet du at det er ganske krevende å finne dyktige utviklere i Norge. Men håpet er heldigvis ikke ute. Cefalo er et norsk outsourcing-selskap som har klart å bli en av de aller beste arbeidsgiverne for seniorutviklere i Bangladesh. Cefalos spesialitet er å rekruttere og bygge langsiktig utviklingsteam sammen med den norske kunden.

Og det å ha faste utviklere gjennom Cefalo skal i praksis oppleves som å ha egen ansatte. Så er du interessert i å høre mer om å ha eksterne utviklere, så vil Cefalo gjerne ta en veldig hyggelig prat med deg. Så sjekk ut cefalo.no, altså C-E-F-A-L-O.no. Hver gang jeg sier ja, og det går på bekostning av familien, så føler jeg meg ikke kongen.

Jeg mener at vi som samfunn kanskje, og nå hører jeg seg ut som en albiter, det er en rolle jeg verken har tjent eller har lyst til å ha, dette er mine meninger, men jeg mener at det samfunnet

er bygd opp rundt et suksessbegrep eller et prestisebegrep som ikke faktisk teller. Jeg mener at vi jager status, medaljer, titler, anseelse på bekostning av disse resultatene, tomler opp på bilder vi legger ut og ytter ting. Og jeg mener at det er veldig gøy, men det har ingenting med suksess å gjøre. Jeg fikk syretest av dette i...

Jeg fikk syretestet dette i høst, før det var 7. oktober i fjor. Det var den samme dagen faktisk som jeg sendte den boka i trykken. Så holdt jeg på å miste livet med hjerneinbrødning. Og hjerneinbrødning, det er ikke noe jeg kunne mye om, eller forholdet meg mye til i hverdagen, men det er ganske hevig opplegg. Og i luftambulansen da, mellom Lillehammer og Rikshospitalet, så lå jeg og reflekterte.

Og det jeg tenkte på da, det var de tingene jeg var livrett for å miste. Og hvis ikke det man tenker på da, når man er usikker på om man overlever dagen eller ikke, er det som er viktigst for deg, det man definerer som virkelig suksess, så vet ikke jeg, da må noen andre komme og fortelle til meg hva suksess er. Men jeg tenkte null niks om nadet på Olympiskull, eller på antall tomler og på bilder jeg legger ut, eller på en eventuell omsetning. Men det jeg tenkte på var jo tid brukt sammen med de folk jeg bryr meg om.

relasjoner jeg har skapt og egen adferd. Og det man ønsker seg er at hvis man kommer tilbake igjen, så skal jeg bruke enda mer tid på de tingene som faktisk betyr noe for meg. Så jeg fikk jo syretestet dette. Og det er derfor jeg sier med litt tyngde, både fordi jeg har begynt til tøttlympisk skole og fordi jeg har holdt på å miste livet, at gode resultater er drit av gøy. Men det har ingenting med suksess å gjøre. Så sørg for å lykkes i tillegg da, vær så snill.

Men er det lett å si for noen som har opplevd det, eller er det enklere å si for noen som har opplevd det, fordi de har sett hva det egentlig er, og kan da si at det betydde faktisk ikke så mye i forhold til det som er viktig? Ja, altså...

Det er et spørsmål jeg har fått mange ganger, og det er jo et godt spørsmål. Det kan godt hende at man må oppleve yttre suksess, eller dette prestiserbegrepet, før man skjønner det. Men samtidig så tror jeg ikke du heller tror at man blir veldig smart av å få en hjerneinneblødning. Det er ikke sånn at du tror at du er udødelig. Det er ikke sånn at du tror at det å ta vare på dagene, Carpe Diem, disse flosklene som vi omgir oss med, som vi ikke bruker, men bare sier...

Det er ikke sånn at du tror at det ikke er viktig, men inntil vi blir tvunget til å ta tak, så har vi en tendens til å skyve det unna og tenke at det er ikke så farlig. Det der grip-dagen-greiene, det får noen andre hold på med, for jeg er så opptatt med å være opptatt av det, det har ikke jeg tid til. Jeg har ikke tid til å lage gode dager, det får pølsa hold på med selv, for jeg er opptatt i hamstuelet mitt, og jeg trives ikke her, men jeg aksepterer at det er sånn det er.

Og da er vi tilbake til det du startet med, det med eierskap. Jeg mener at vi kan i større grad ta tak i de tingene som vi kan påvirke. Det er en hebb av ting vi ikke kan påvirke, det er en hebb av ting vi må forholde oss til. Men i løpet av døgnet, i løpet av uka, i løpet av livet, så har vi større kontroll enn vi er klar over eller bevisste på. Ja, for det er vel sånn at de som får til ting har vel på en eller annen måte klart å ta kontroll? Jeg tror det. Jeg tror det, at de som...

Her er vi tilbake til forskjellen på endring og utvikling. Det er mange som snakker om at for å bli bedre så må vi drive med endringer. Men endringer er jo noe alle må gjøre, og slik jeg ser begrepet så er endringer noe som kommer utenfra, som du bare må reagere på.

Og det er for så vidt greit det, men hvis vi skal ta et retningsskifte, hvis vi skal bli mer bevisste, hvis vi skal skape bedre resultater eller bedre avferdere, så skjer ikke det gjennom endringer. Det skjer gjennom bevisste valg og bevisste handlinger. Det skjer gjennom utvikling. Og utvikling skiller seg fra endringer på ett bestemt punkt. Det er at det der hvor endringer er reaksjoner, så er utvikling aksjoner.

Det er bevisste valg og bevisste handlinger innenfor en kontekst som hele tiden vil endre seg, men du tar for oss å bli bedre. Men vi har laget det som en slags straff til oss som driver med utvikling. Vi synes det er lettere å bare reagere på alt som kommer og bli kastet på oss og så forholde oss til det gamle,

enn å drive med redefinering av det vi holder på med selv. Hva er et eksempel på endring, og hva er et eksempel på utvikling? Det mest oppe i dagen nå er vel korona. Noen har en grillfest i Kina, og den påfører deg og meg en hev av endringer, og vi får ikke gjort noe annet enn å bare reagere på det plutselig, som at du og jeg vasker oss på hendene når vi har vært på dass, og vi må bruke munnbind når vi går på butikken. Og

Og ingen av oss får gjort noe med det. Mens utvikling, det handler jo om å ta tak i ting som allerede er bra, for å gjøre det litt der andre bedre. Og da må man faktisk trosse den der, vi har en tendens til å se fremtiden med ukommelsen. Det er for å si at den du har vært står ofte i veien for den du kan bli.

Da må man trosse det. Da må man redefinere seg selv. Ikke fordi det vi holder på med nå er dårlig, men fordi det er bare en mulighet til å bli enda bedre. Ta for eksempel, ta et flott eksempel, i diagonalgang i langrenn. Norge har vært ganske gode til å gå på ski hele tiden. Diagonalgang i langrenn handler jo om å lange ut de lytterne som har vært på ski. De vet at dere langer ut når dere går i diagonalgang. Helt i klærbå kommer

og har den der løpende stilen. Og ikke en eneste gang tenkte jeg, før Klæbo kom forbi meg løpende, at det er mulig å gjøre det på en annen måte, fordi jeg gjør sånn som jeg alltid har gjort, og det har vært veldig bra. Men nå så driver jeg med løping. Jeg opplevde Klæbos løping som en endring. Han

opplevde det som en utvikling. Og det er sånn det er at en del endringer vi kjenner på er skapt av de som driver med utvikling innenfor en svære som påvirker oss. Spør Nokia om de opplevde Apple som en endring. Da svarer de ja. Spør Nokia om de måtte forholde seg til det, så svarer de ja. Om de likte det? Nei. Spiller det noen rolle? Nei. Spør du Apple om det skjedde over natta, så svarer de nei. Dette har vi holdt på med ganske lenge. I det små. Utvikling skjer over tid. Endringer kommer bråttom.

Ok, så det er egentlig at det er noe som kommer på deg, og som du må forholde deg til, mens en utvikling er noe du selv tar eierskap til og tar ansvar for. Det starter i seg selv, og det er noe du vil utvikle deg mot. Og så er det mange som sier sånn, ja, men personlig må huske at veien blir til mens man går. Og så sier jeg at, ja...

Jeg vil heller si at det veier meg til hvis du går, for alt for alt for alt for mange driver med ansvarsforskrivelse, alt for mange bare reagerer, og da er du ikke på vei noen sted, men du må bare reagere på de tingene som blir kastet på deg. Men de som faktisk tar det første steget, de som faktisk går en retning, da kan vi begynne å snakke. De fleste bare går uten retning. Ja, rundt og rundt i det berømte hamfjordet, løper til egen hal, eller her er det hev av metaforer vi kan bruke.

Jeg nevnte til deg før vi begynte å ta opp at det jeg synes var mest interessant om boka var jo dine betraktninger på livet og på elementer i livet som både skaper friksjon, men også som gir mervinn eller gir momentum. En av de tingene jeg hang meg litt opp i var dette med følelser, altså hvordan...

hvordan man reagerer basert på følelser. Du skriver seg, treffer du meg og jeg er negativ, er det tegn på at følelsen min tar styring.

Hva er ditt forhold til følelser? Nei, altså følelser er jo det man i bunn og grunn lever for, er det ikke det? Jeg opplever at følelser er det livet egentlig består av. Og så er jeg veldig opptatt av å få oversikt over hva det er som skaper de ulike følelsene.

For eksempel, det er veldig mange som sier til meg at jeg er positiv hele tiden. Kjære vakre venner, det er jo bare tull. Jeg tenker mye positivt, jeg tenker mye negativt, jeg føler meg mye bra, jeg føler meg mye dårlig. Men det jeg liker er å i størst mulig grad gjøre de tingene som gjør at jeg er positiv. Jeg blir positiv hvis jeg klarer å stokke kortene jeg står i, innenfor den ramma som jeg må forholde meg til, men stokke kortene og spille de slik at jeg får kontroll på situasjonen.

Jeg ser på det å være positiv som en konsekvens av å ha kontroll over hvordan man agerer innenfor de rammene man står i. Og da blir jeg positiv. Så når folk treffer meg og jeg er positiv, så er det direkte knyttet til at de har kontroll på egen altfeid og at det er på en måte oversikt.

Hvis du treffer meg, jeg er negativ. Jeg har ikke noe lyst til å være negativ. Jeg har ikke skrevet på mitt verdikompass at jeg skal gå rundt og være negativ. Men selvfølgelig har jeg også dager hvor jeg er negativ. Jeg er også i dyreparken, og det bare koker over fordi at gutteungen skal ha sløsj, og jenteungen skal ha sukkerspinn, og det er kø på vei til overalt, og det er mye folk. Og da blir jeg negativ, fordi jeg ikke klarer å

håndtere situasjonen sånn som jeg egentlig vil at den skal være, og så blir en konsekvens av omgivelsene, eller en offer for situasjonen, i stedet for å gripe muligheten til å få kontroll. Så jeg ser på veldig mye som konsekvenser av handlinger, og så liker jeg da å si at det er lettere å handle riktig hvis du har bestemt deg for hvordan du skal handle. Ja, men så det du egentlig sier, alle anerkjenner følelser, men det du prøver å unngå er å la deg styre av følelsene.

Ja, eller jeg prøver å unngå at følelsene styrer meg i hvert fall. Men jeg er veldig opptatt av å selvfølgelig skape gode følelser, det tror jeg alle er, men så er jeg også veldig glad i å anerkjenne de gangene jeg føler meg dårlig, da. Ikke sant?

De også føler seg dårlig, og faktisk kjenner på det, og stiller seg selv spørsmål om hva er årsaken til at jeg føler meg sånn som jeg føler meg. Jeg mener at det er et ganske viktig element i det det er å leve. For det er ikke sånn at jeg går rundt på en rosa, naiv sky og bare flyter og går, men jeg er veldig opptatt av å anerkjenne de gangene jeg føler meg dårlig, få tak på årsakene slik at jeg kan

starte på kongmetoden på nytt igjen, og snu følelsespekteret. Få tilbake en kontroll, og følge meg sånn som jeg har lyst til å følge meg. Jeg har lyst til å følge meg stort sett helt konge. Og jeg er ikke noe bekymret for å være for eksempel umotivert, som jeg mener er en følelse, eller å være litt deppa, eller lei, men jeg anerkjenner det.

Den dagen man skal være bekymret, slik jeg mener det, er den dagen man begynner å akseptere at man er umotivert. Den dagen man begynner å akseptere at man er negativ. Den dagen man begynner å akseptere at ting er surt. Og bli likegyldig til det.

Det er skummelt, men det å bare anerkjenne at ting er litt sånn svårt, og så få ta på årsakene slik at du kan starte på toppen med ny oversikt, det mener jeg bare er fornuftig. Er ikke det også en veldig effektiv taktikk for å bli kvitt dårlige følelser? At du ser på følelsen og kjenner på den, og innser at grunnen til at du har den er en tullete årsak som gjør at den egentlig forsvinner?

Jo, jeg mener det. Og igjen, da er man tilbake til det eierskapet. Da er man tilbake til at alt er egentlig konsekvenser av det vi tenker og det vi gjør med de tankene. Jeg skal ikke si at, selv om jeg presenterer det som veldig enkelt, så skal jeg ikke si at det er lett. Men dette blir som all annen ferdighet. Jo mer du øver på en ting, desto lettere blir det over tid.

Og det er sånn jeg jobber med det, og så skal ikke jeg si at jeg er verdensmester på det, jeg skal ikke si at alt flyter hele tiden, det er bare tull. Jeg har også døve dager, men når jeg har døve dager, så er jeg ekstremt opptatt av å evaluere årsakene til at dagen har vært sånn som den har vært, slik at jeg kan gå til verke i morgen litt klokere og sikre på at sånn skal det ikke bli igjen. Sånn er det med all utvikling, i utviklingsbegrepet ligger det et premiss om å prøve å feile.

Og så ligger jo læringen i når man feiler. Stille seg selv spørsmål om hva i all verden er det som gjør at de ikke får det til. Og så gå tilbake og prøve på nytt. Littere enn det smartere. Men det er den dagen man aksepterer at man ikke får det til. Det er skummelt. Den neste delen i modellen er jo gjennomføring. Og i forbindelse med det kapittelet så snakker du mye om frykt. Hvorfor det? Nei, fordi at jeg mener at... Altså...

hele metoden er jævlig enkel og jævlig basic, ikke sant? Men så vet jo jeg at det å drive med utvikling, det er skummelt, fordi da må du jo redefinere deg selv, da må du jo prøve på noe som du ikke kan for å få til noe du ikke enda har lært deg, ikke sant? Og det der er skummelt, vi blir puttet i bås, og så mener jeg at det er mange som opplever det som tryggere å få bli i den båsen enn å gjøre et ærlig forsøk

på å bli bedre i noe. Og grunnen til det, mener jeg, er frykt. Frykt for å misslykkes, mener jeg, er en av de største grunnene til at vi har styggen på ryggen, eller om det er den indre kritikeren, eller om det er i dørstokkmila, eller kall det hva du vil. Den er, frykten for å misslykkes, står i veien for at vi kan drive med utvikling, hvor alt for mange bruker frykt som en god unnskyldning for ikke å tørre å gjøre, i stedet for

å bruke frykten som katalysator til å virkelig skjerpe seg og tenke ok, dette kommer til å kreve alt av meg jeg må bare gjøre det men frykt for en misslykkes den har stått og er veldig reell for min egen i hvert fall altså jeg liker ikke å misslykkes og det er jo litt sånn

Grunnen til at jeg ikke liker å misslykkes er ikke nødvendigvis fordi jeg tror at jeg mestrer alt, men det er fordi jeg mener at det er frykt, leier for fengelighet i hånda. Jeg er så opptatt av, Lukas, hva du syns om meg når jeg gjør det jævlig dårlig i å kaste ringer på mesternes mester. Hva syns du om meg når jeg viser hele Norge at dette her er jeg dårlig på?

Da er det tryggere å la være og gjøre et ærlig forsøk, enn å stå der og kaste de ringene. Hvis du putter det i konteksten i hverdagen, så tror jeg folk kan kjenne seg igjen. Det er tryggere å bare bli i båsen og akseptere at det er sånn det er, enn å si, «Faderen, nå skal jeg prøve noe nytt, folkens. Følg med på meg nå, for nå skal jeg gjøre et ærlig forsøk på å bli bedre.» Og det er skummelt. Du sier frykt for å misslykkes. Når du bruker ordet «misslykkes», og delen «lykkes» i «misslykkes»,

så sikter du åpenbart til resultatlykkes, ikke til det å lykkes med det som er i tråd med hva du selv ønsker å oppnå. For du kan sette ditt eget mål for å gjøre noe. Andre vil se på det som at du misslykkes fordi du ikke klarte det, men for deg kan du faktisk lykkes selv om du ikke klarte det. Helt riktig. Det er et kjempegodt poeng. Misslykkes kan være ...

Det kan jo være, ikke nødvendigvis knyttet til resultatet, men det kan være at du begynner å prøve på noe, og så bøyer du av da. Da vil jeg føle at jeg mislykkes hvis jeg bestemmer meg for noe, går for noe, og så bøyer jeg av, så kan det godt hende at jeg

føle meg dårlig, ikke sant? Da er man tilbake til selvfølelse, som er veldig sterkt nyttet opp til selvbildet, som er veldig sterkt nyttet opp til selvtillit. Og selvtillit handler jo om tillit til en selv, at jeg gjør det jeg har bestemt meg for å gjøre, når jeg har bestemt meg for å gjøre det. Jeg mener at den enkleste måten å bygge selvtillit på er å planlegge noe man skal gjøre, og så gjøre det, og anerkjenne at man faktisk har gjort det. Det er selvtillit. Og så vet jeg at hvis man gjør det,

så vil jo selvbildet vokse, fordi man er en fyr som gjør det som man har besett seg for, og så vil selvfølelsen leie hånda til selvbildet, og så går dette da. Men frykten for å mistrykkes, den kan jo være knyttet til det også. Ok, jeg bestemmer meg for å gjøre dette, og så begynner jeg å bøye av, og så knekker selvtilliten litt ned, og så kommer selvfølelsen og selvbildet henge med, og så er man nede i sumpa da.

Altså, frykten for å misslykkes føler jeg er litt sånn kjernen til hvorfor mange ikke blir gründere. Jeg tror mange har en gründedrøm, alle har en idé om det ene eller det andre som de vil gjøre, men så er det den her frykten for å misslykkes. Men også måtte mye av grunn til at folk kaller det i etablerte selskaper, som vil gjøre noe nytt, de tør ikke, fordi de føler de har alt å tape.

Så det er frykten for å misslykkes. Jeg føler det er en veldig sentral del i alt, med tanke på hvorvidt du skal få til noe eller ikke. Og så lurer jeg på, hva er gode strategier for å overkomme den frykten? Du sier selv at du fortsatt i dag sliter med det. Hvordan overkommer man det? Jeg kan jo ikke svare på bakgrunnen av noe andre, jeg må bare svare på bakgrunnen av meg selv, men jeg liker jo å bli kjent med de mekanismer som er i spill.

slik at jeg kan skille mellom hva som er farlig og hva som virker skummelt eller ubehagelig. Min beste strategi er å være dønn ærlig på hvilke hindringer jeg kommer til å møte. Når jeg møter disse hindringene, for jeg vet at styggen på ryggen sitter her sånn, jeg kan jo si at styggen på ryggen er spill her nå. Nå spiller vi en podcast, og den skal en hev av oppegående mennesker høre på. De fleste av de er mye smartere enn meg,

Hva kommer de til å tenke om meg? Dette er jo reelt. Dette er spill akkurat nå. Men hvis man klarer å bli kjent med den indre kritikeren, hva er det den prøver å si, og hva er det den prøver å beskytte meg mot, slik at jeg kan forberede meg på at når den kommer,

så kan jeg rasjonalisere den vekk. Når jeg møter hindringer, så kan jeg sette flommelyset på hva det er jeg møter, i stedet for å bøye av. Jeg tror det er mitt aller viktigste råd. Bli kjent med den indre kritikeren, slik at du lettere kan avfeide den når den kommer. For den kommer til å komme.

Og så kan man jo definere hva man legger i å lykkes selv. For det må ikke nødvendigvis være at man skal få til et grandios selskap. Man må ikke lage tidende selskap for å lykkes.

Men man kan lage tidenes dager for seg selv, og få det til å gå rundt. Det er forskjell på å skape et stort selskap, og også på å skape seg selv en jobb. Man må bare definere hva det er jeg legger i å lykkes. Og så kan man gjøre det, og så vil noen kanskje si at det var veldig rart at du gikk fra å jobbe i et stort selskap til å bare skape deg en liten jobb. Men hvis du definerer det som helt klinkom, hei, kjør på da! Jeg er veldig for å bryte ned komplekse ting til enkle mekanismer, og så stille seg selv spørsmål.

For jeg mener at verdien av å stille gode spørsmål er sinnssykt stor hvis du tør også svare ærlig på dem, og ta konsekvensen av svarene. For eksempel, direkte tilbake til spørsmålet om hvordan man skal bryte ned frykten, da kan man gå tilbake til verdispørsmålet, og så kan man si, hvordan vil den du har lyst til å være gjøre det du er i ferd med å gjøre? Hvis du svarer på det spørsmålet med verdien din i ryggen,

og med ambisjonene dine i føring på hva du må gjøre, så tror jeg det er lettere å jubeløse og drite i frykten for å mislykkes. Ja, for det er jo noe med hvordan andre ser på deg, som er en sånn, det kan både være positiv, men også negativ drivkraft. Og

Det handler egentlig om å frigjøre seg hvordan andre tenker. For å prøve å analysere dette, hvordan andre ser på deg, er det fordi hvis andre ser på deg negativt, tenker man da at man selv er uten verdi, fordi andre ser ned på deg, og dermed er det verdiløst det man driver med. Er det noe sånt? Hvorfor er det så viktig? Hvorfor er det så viktig?

Nei, jeg tror jo at alle sammen er opptatt av anerkjennelse. Vi er jo alle sammen opptatt av yttre anerkjennelse, av at vi får gode skussmål på det vi gjør. Men ofte så er disse skussmålene basert på resultatene vi skaper, ikke på atferdene vi faktisk har. Og jeg mener jo at vi gjennom oss å styre

styre egen oppmerksomhet på hvordan vi selv føler om det vi gjør, i stedet for å styre avferden utenfor hva slags tilbakemelding vi får fra andre. For folk er opptatt med seg selv og med sitt. Så det er ikke alltid at vi har tid eller mulighet, eller til og med ser at de andre holder på med noe bra.

Og da er man jo veldig sårbar. Jeg tenker at alle som er opptatt av anerkjennelse, men den aller sikreste måten å skaffe det på er å gi den selv gjennom å kontrollere egen avtale og bare handle verdibasert. Det kan godt hende at det blir litt sånn forlåset oss, men jeg mener det der er viktig. Jeg mener det der er innmari viktig, for da gjør det deg selv litt usårbar for hva de folk har rundt deg synes. Og så gjør det deg også veldig sånn konkret. Det er jo så mye

Det er så krevende å gå ut av døra og skulle oppdre eller gjøre det du tror at omverden forventer av deg, i stedet for å gå ut av døra og oppdre slik du vet at du har lyst til å være. Det er to helt forskjellige ting. Men jeg tror veldig mange, kanskje spesielt unge, kjenner på dette. De har lyst til å passe inn, de har lyst til å tilfredsstille de kravene, men de kravene er veldig yttre. De er veldig sjelden verdibasert, og det er et problem som gjør at folk blir slitne.

Siste er jo da evaluering, og det er jo som du sier selv, det er jo bare å sjekke om det du gjør, fører deg nærmere målet, eller ikke. Er det ikke så enkelt? Jo, det er så enkelt, samtidig som det er så vanskelig, for vi har en tendens til å

Glemme det. Vi har en tendens til at når ting går bra, så tar vi det for gitt, og så dundrer vi videre, i stedet for når ting går bra, stoppe opp og si, ok, hva er årsaken til at det går så bra? For da får man jo ta på suksessfaktorene sine, og det er de man har lyst til å bygge på for å drive med videre utvikling. Men vi tar det litt for gitt, og så dundrer vi videre, og så når et prosjekt er ferdig, eller når ting skjærer seg, så skal vi evaluere. Hvis man gjør det når et prosjekt er ferdig, så kan det gå til at man har gått glipp av masse informasjon tidlig,

Og hvis man gjør det når ting skjærer seg, så leter man jo etter feil. Hva er det jeg gjør som gjør at det går så dårlig? Og hvis inngangen er let etter feil, så vil du da finne masse feil. Og da vil du da bare trykke deg selv ned. Hva vil det gjøre med kongefølelsen? Det vil gjøre at den forsvinner totalt. Jeg har selv stått i målområdet og leitet febrilsk i snøen og snudd alle snøkorn jeg kan finne for å lete etter feil.

og angret på at jeg ikke evaluerte når ting gikk bra for å finne ut hvorfor i all verden jeg fikk lov til å gå dette skirenet som endte på godt og dårlig i utgangspunktet. Så evaluering handler jo om, det er noe vi bør gjøre hele tiden, men som vi har en tendens til å glemme. Helt sånn avslutningsvis, det henger litt sammen med det siste spørsmålet her, men det handler jo om, du sier jo at det er verdiløst hvis man ikke bruker det. Og det gjelder jo, altså,

Det gjelder nesten all teori, alle metoder er ofte sånn enkle å forstå, og så er det ekstremt vanskelig å etterleve. Og det virker som denne også er det, ikke sant? Det er det som ligger i disiplinen i å faktisk etterleve den, som gir verdien. Så hva er nøkkelen for å klare det?

Nei, slik jeg ser det, så er det ikke noe straff å lage gode dager. Slik jeg ser det, så er det ikke noe straff å etterleve egne verdier. Slik jeg ser det, så er det ikke noe straff å styre tiden sin, sånn at du unngår å være opptatt med å være opptatt, men er opptatt med å gjøre det som du definerer som viktig, eller som verdi. Så nøkkeren for å få det til er jo også å sette seg ned og definere hva som er viktig for deg. Dette er ikke noe macho-fjas om å stå opp undervendig til om morgenen, eller å kjøre over de folkene rundt deg. Dette er mer en sånn

Kan du ikke definere et slags sett med leveregler som du har lyst til å følge, slik at du sikrer at du gjør og bruker tiden din på de ting som du synes er viktigere enn å tilfredsstille alt og alle, eller bare løpe rundt i et eget halde? Så jeg er helt overbevist om at det vil være krevende. Men det er mer krevende, synes jeg, å bare gå rundt og reagere på alt.

enn å reagere på noe og agere på noe annet, og ta tak i de tingene jeg synes er ordentlige. Du tror det er det første punktet i denne samtalen, jeg faktisk er litt uenig med deg, kanskje fordi jeg misforstår deg, men det er ikke noe straff, helt enig, det er ikke noe straff i å gjøre ting du selv vil, i seg selv, fordi det er det du vil, men gravitasjonen til hamstyrel er jo veldig sterk, ikke sant? Det er jo avgjørende

alt du har vært hele livet, og den drar deg ubevisst i den retningen hele tiden, så det er jo en kamp om å klare å få kontroll over sitt eget liv. Det er ikke enkelt selv om du vil det. Det er jeg helt enig med, jeg er 100% med. Og der er vi inne på at det krever mot, og jeg sa det jo da, jeg skulle gjerne ønske at jeg hadde kommet frem til dette selv uten at jeg ble tvunget til det, men det ble jeg ikke. Og så håper jeg at folk er modigere enn det jeg er og var.

Men det der med mot, for jeg tror at dette blir igjen en klisje, livet er jo for kort å kaste det vekk. Det tror jeg alle er enige om. Og så er det da sånn, skal vi da la, selv om vi vet at livet er for kort å kaste det vekk, skal vi da bare si at det er for krevende, så jeg tør ikke, så jeg får bare kaste det vekk, eller det går jo greit, eller ditt eller datt, jeg får bare være i livet da, i stedet for å faktisk ta tak og begynne å leve. Mot

til å gjøre dette, altså de som gjør det, jeg anerkjenner det altså så mye. Men mot er spennende, fordi at mot er noe som alle har, men som ikke er verdt noe før vi faktisk viser det. Før vi faktisk bruker det. Og vi kan jo sitte her, jeg kan si til deg Lukas, eller du kan si til meg at det er faen, kom inn og pølsa. Ta det retningsskiftet nå, for du kjenner jo at dette er riktig, dette er viktig. Men vi kan ikke gi mot til noen. Mot er noe som hver enkelt faktisk må bruke og agere på. Det er ikke lett å

Det er ikke det jeg prøver å si. Men samtidig er mekanismen ganske enkel. Og man er jo tilbake til denne metoden. For jeg sier den er jo veldig enkel, men den er ikke verdt noe. Du bruker den. Og sånn er det med veldig mye kunnskap. Jeg tror folk går rundt, og så vet de jo en hev av ting. Men det å vite en hev av ting, det har ikke vært så mye før du begynner å bruke det du faktisk vet. Og det er jo forskjellen på kunnskap og kompetanse. Når folk snakker om at vi må heve kompetansenivået,

Så tenker jeg, men er ikke det bare å begynne å bruke det vi allerede vet? For kompetanse, det handler jo bare om å sette det vi vet i system og gjøre. Så jeg anerkjenner alle som tar tak. Og jeg har fått altså så mange tilbakemeldinger fra så mange modige lesere som har bare sagt, fy faen, nå gjør jeg dette, eller nå gjør jeg sånn, eller jeg skal bli flinkere til dette. Og det trenger ikke å være store ting. Det kan være små ting.

som vil gjøre en stor forskjell. Jeg fikk en melding av en mor, nå har jeg begynt å smøre matbakkene på kvelden, mens ungene spiser kveldsmatt. For det sikrer meg at de er på morgenen, for vi har lyst til å ha en god start på morgenen, som de aller fleste, men da drikker jeg kaffe, mens ungene spiser frokost og ser på iPad. Men før så sto jeg og stresset og lagde matbakker, men nå har jeg bare planlagt at når de spiser kveldsmatt,

så smører jeg matpakkene, og så føler jeg meg helt konge når jeg sitter og leser aviser og drikker kaffe på morgenen. Og det er modig. Jeg mener det er modig. Altså, hvis man skal bryte det ned til en ting, er det mot det andre? Jeg tror det. Jeg tror det. Og så kan man jo

Se rundt seg, og hva er det man blir inspirert av? Og det er ikke de folkene som ikke har utfordringer man blir inspirert av, men det er de folkene som har utfordringer, som løser dem, og som trosser frykten, trosser forfengeligheten, og som har mot å si «dette gjør jeg». Og for de som er så heldige å ha unger, se hvor modig de er. Se hvor modig de er i alt de gjør. Altså om det er å lære seg å lese ståttre fram tre bokstaver. «Mot».

mot, ja, så lærer de seg å lese. De lar ikke forfengeligheten eller frykt for å snuble i bokstavene stoppe seg. De står i det til de lærer seg å lese, og de aller aller fleste lærer seg å lese. Vi kan se til mot i hverdagen, hele tiden. Høysund Pedersen, tusen takk for denne samtalen og din innsikt, som både er inspirerende, men også gir ideer til refleksjon, så tusen takk.

Så hyggelig, tusen takk. Det har vært en ære å være med, og intensjonen min var jo å inspirere, men det kan gå til at jeg bare har provosert også. Det er jo det skumle med dette, men det har vært en ære, Lukas. Takk skal du ha. Hei, hvis du likte denne episoden, så abonner på den, og gi den gjerne en 5-stjerner rating med dine tanker. Hvis du er interessert i temaene vi tar opp på denne podcasten, så anbefaler jeg deg å gå inn på skifter.no, og hvis du mener vi fortjener deg, så kan du gjerne støtte oss ved å abonner på Skifter.

Takk for at du hørte på, og så sees vi neste uke. Hei, er du en CEO eller CTO i et vekstselskap og trenger flere utviklere? Da vet du at det er ganske krevende å finne dyktige utviklere i Norge. Men håpet er heldigvis ikke ute. Cefalo er et norsk outsourcing-selskap som har klart å bli en av de aller beste arbeidsgiverne for seniorutviklere i Bangladesh. Cefalos spesialitet er å rekruttere og bygge langsiktig utviklingsteam sammen med den norske kunden.

og det å ha faste utviklere gjennom Cefalo skal i praksis oppleves som å ha egen ansatte. Så er du interessert i å høre mer om å ha eksterne utviklere, så vil Cefalo gjerne ta en veldig hyggelig prat med deg, så sjekk ut cefalo.no, altså C-E-F-A-L-O.no.