‹ Back to podcasts ‹ Shifter

6/1/2022

Hvordan bygge robust mental helse

Denne episoden av Shifter-podcasten handler om mental helse hos gründere. Cathrine Mostue, psykolog, forklarer at mange gründere sliter med høy selvkritikk, angst og depresjon. Hun understreker at det er viktig å være bevisst på mentale helse og å ta vare på seg selv, for eksempel ved å ta pauser og finne mening utenfor jobb. Hun bruker en metafor om å snu ryggen til et stort fjell og se på en blomstrende eng for å illustrere dette. Hun sier at vi kan unngå å knytte vår verdi til prestasjoner, og at det å bli sett og ha tilhørighet er viktig for å føle seg trygg. Hun anbefaler å ta en tur i naturen, å bruke mindfulness-apper og å være snill med seg selv.

04:55

Gründere kan bli isolert og mentalt overbelastet ved å sette egne behov til side, noe som kan føre til alvorlige symptomer.

11:04

Selvmedfølelse og håndtering av skam er essensielt for å overvinne frykten for andres fordømmelse og kritikk.

17:44

Menn søker mening, selv i farlige og utfordrende situasjoner, og dette reflekterer vårt grunnleggende behov for tilhørighet og hensikt.

35:49

Vi er ikke alene i vår lidelse, og det er viktig å utvikle selvmedfølelse for å håndtere smerte og stress.

41:12

Verdien vår bør ikke kun baseres på prestasjoner, men på det å være menneske og forstå vår indre kritiker.

Transcript

Mentioned in the episode

Shifter

Podcast-navnet.

Hvordan bygge robust mental helse

Tittelen på episoden.

Cathrine Mostue

Psykologen som er gjest i podcasten.

Gründer

Gjennomgående tema i podcasten.

Selvkritikk

En tendens til å dømme seg selv hardt.

Angst

En følelse av frykt og uro.

Depresjon

En alvorlig sinnslidelse som preges av tristhet, håpløshet og tap av interesse.

Mindfulness

En form for meditasjon der man fokuserer på nåtidens opplevelser.

Headspace

Anbefalt app.

Self-compassion

Anbefalt bok.

Self-compassion break

Anbefalt lydspor.

Storytel

Anbefalt app.

Cefalo

Sponsor for podcasten.

Bangladesh

Cefalo rekrutterer utviklere herfra.

Adam Smith

Nevnt i forbindelse med rasjonelle menneskelige idealer.

Trump

Nevnt som et eksempel på en forretningsmann som representerer maskuline verdier.

Descartes

Nevnt i forbindelse med skillet mellom kropp og sinn.

Branson

Nevnt i forbindelse med perfeksjonisme.

Imposter-syndrom

Nevnt i forbindelse med skam.

Ernst Shackleton

Nevnt i forbindelse med meningen med å søke på en farlig reise.

Mars

Nevnt i forbindelse med å bosette seg på Mars.

Fight, flight, freeze

Nevnt i forbindelse med stress.

Kristin Neff

Anbefalt ekspert på selvmedfølelse.

Skifter

Nevnt i forbindelse med å støtte podcasten.

CEO

Nevnt i forbindelse med Cefalo-annonsen.

CTO

Nevnt i forbindelse med Cefalo-annonsen.

Participants

Guest

Cathrine Mostue

Host

Unknown

Sponsors

Cefalo

Similar

Loading

Hei og velkommen til Skifters podcast. I ukens episode snakker vi med Cathrine Mostue. Hun er psykolog, som tidligere har vært daglig leder og tekstforfatter i reklamebransjen. Nå jobber hun som klinisk psykolog og jobber blant annet med en rekke gründere. Velkommen, Cathrine. Takk for det. Jeg gleder meg mye til å snakke med deg. Dette her er jo...

Kanskje den delen av gründerskap som er den viktigste, men samtidig som får minst fokus. Man snakker jo om folk, hvor viktig folk er, flinke folk, men man snakker sjeldent om hvordan vi skaper robuste folk, eller hvordan vi er robuste i møte med det usikre som er gründerskap.

Jeg gleder meg. Nydelig formulert, og takk for at du setter fokus på dette. Det er jo så viktig. Jeg har hørt en definisjon som jeg liker veldig godt, at gründerskap, apropos usikkerheten som du nevner, er som å hoppe ut av et stup og bygge flyet på vei ned. Og hvis det går galt, så går det skikkelig galt. Og hvis du klarer det, så får du heder og ære.

Kanskje man skal legge til den metaforen at det sitter folk på fjellhyllene nedover som du må ha med deg, for å utdype stresset og presset som gründerskapet er. Det jeg synes er mest interessant med usikkerhet er at når vi mennesker er usikre, så ser vi utenfor oss selv etter svar. Det betyr at vi ser mot andre,

enten andre gründere eller andre venner, eller vi ser mot ledere eller eksperter. Og litt av problemet med det for mental helse er at gründere trenger kanskje den andre veien, så de trenger virkelig å forstå hva som skjer i kroppen når usikkerheten, altså hvordan vi skal tåle og mestre usikkerheten. Det blir kanskje kjernen i det, at det vi faktisk trenger da er å lytte innover til oss selv,

hva vi trenger. Ja, og det kommer vi kanskje mer inn på. Men jeg synes det er så interessant, fordi vi helt automatisk ser utenfor. Så vi må på en måte lære å stoppe opp og lytte innover, spesielt når vi er usikre. Jeg synes jo det var...

Fantastisk formulert. Det virker som du går rett inn i kjernen av mye psykisk lidelse. Det er at svaret finnes ikke der ute, men det finnes i deg selv. Er det...

Er det så enkelt? Ja, altså det kan du si på mange måter ja, men på en annen måte så må vi si at vi må vite hvem vi er. Vi er mennesker. Bak en hver fantastisk idé og selskap så er det et menneske. Og hva er et menneske? Vi er sosiale dyr. Så det betyr egentlig at jeg er helt avhengig av deg og din tilstedeværelse for hjelp til å regulere meg selv.

Og så kan vi med det utvikle evne til å regulere oss selv etter hvert. Men først og fremst så er vi helt avhengig. Er du med på det? Det er liksom det som er det aller beste for oss når vi er stresset, triste, har det vondt. Det er jo å møte en person som evner å være mentalt til stede for oss. Det er ekstremt regulerende. Fordi nå tenker jeg...

på litt sånn evolusjonær biologi da. Jeg tenker at man ikke i gamle dager, men enda eldre enn gamle dager, altså i førretiden da mennesket knapt var blitt menneske, så måtte man holde sammen for å overleve. Det var en overlevelsesmekanisme. Så derfor er vi naturlig

Altså disponert for å være knyttet til andre. Det har vi gjort noen studier på det også. Altså barn som ikke har kontakt dør. Absolutt. Så det du sier er at vi måler oss mot noe eksternt, fordi det er en naturlig del av det å være menneske og se utover, mens løsningen på lidelse eller stress da, er en intern øvelse.

Ja, nesten. I hvert fall samholdet. Det er tilknytningen. Det er et grunnleggende menneskelig behov, og enhver gründer har det samme behovet, fordi vi er mennesker. Sånn at vi har dette helt grunnleggende behovet. Vi glemmer det, for vi er så kognitivt sterke

Og spesielt gründere, de setter til side egne behov, og det er på en måte farlig. Det er liksom det store røde flagget her. Samtidig så er det vært helt nødvendig for å ha den rollen, at du evner å på en måte sette til side ditt og

Og konsentrere deg om firma, om investorer, om ansatte. Så det er jo egentlig en nydelig mors fars evne, kan du si da, å ha den evnen. Men når du ikke er klar over at det er det du gjør, og at du gjør det på en systematisk måte, og ikke har noe bevissthet rundt deg selv og hvordan det ble akkurat sånn for deg, så er det et rødt flagg. Gir det mening? Ja.

Du jobber jo med en del gründere, og du har jo vært gründer på en måte selv, og ledet selskap tidligere, så du vet jo hvordan det er også fra den siden. Men hva vil du si er sånne typiske ting som gründere sliter med når det kommer til mentale helse? Ja, det er et godt spørsmål.

Jeg vil si at det er veldig, veldig typisk med høy grad av selvkritikk, fordi sårbarhet er så vanskelig. Tårer selger ikke så veldig godt, og grunndre vil ikke vise svakhet. Noe som i og for seg er en kulturell fenomen, men det er forskning fra spesielt en mann som heter Freeman, som sier

forsket på at spesielt gründere har to eller tre ganger høyere sjanse for depresjon, angst, ADHD, og det å ignorere symptomene også, det er jo det som er faren for utbrenthet. Sånn at i forhold til kontrollgruppen så skåret de høyere på alt.

angst og depresjon, men kanskje litt annerledes, fordi at den angsten som grunner ofte har, er veldig knyttet til jobben. Sånn at det er noen med en gang man lander en investoravtale, for eksempel, så har man det bedre. Selv om forskerne er veldig tydelige på at den mentale helsebiten ikke har noe med om du lykkes eller ikke.

Så selv de som lykkes, sliter? Ja, veldig. Og det er spesielt vanskelig å snakke om sårbarhet og vanskelige følelser når du har yttre suksess.

Jeg har hatt flere av de som jeg har snakket med, sier at de blir også fremmedgjort plutselig fra vennene sine. Fordi du går ut på byen, og så er det forventning i blikket. Hei, hvordan går det? Og det er veldig vanskelig å svare, jeg har det helt jævlig, jeg får ikke sove om natten. De klarer ikke det. Så du på en måte føler litt at du må leve opp til andres forventninger om hva...

Firma er, man overidentifiserer seg med firma da, hvis du skjønner. Og det gjør at man kan bli mer og mer fremmedgjort og mer og mer isolert. Jeg har spurt litt fra spørsmålet ditt, fordi du spurte om symptomer. Og da tenker jeg at den fremmedgjøringen, den isolasjonen, det er en skikkelig rødt flagg. Søvnen, du merker det kanskje først på søvnen din.

Og i kontrast kan jeg tenke, hva er det som gjør livet godt å leve? Når vi ler, når vi tuller inn, når du har motivasjon og iver, ikke sant? Når du merker at det der blir borte, at en sånn kynisk kynisme, når du kjenner at du slutter å bry deg, det er også et sånt rødt flagg å se etter. Når man slutter å bry seg om hva da? Ja, det kan være...

Alt fra personlig gene til andre mennesker som du er virkelig glad i. Du kjenner at da er du på vei til utbrenthet. Det å bare normalisere den kynismen er ikke fordi du er en dårlig person, det er fordi du er sliten. Sånn at det er...

Det er å lære seg å se sånne tegn. Men kanskje søvn er det aller viktigste da? Ja, for søvn er jo et typisk symptom som har en årsak. Og en årsak som du påpekte nå var jo dette med at man identifiserer seg for stert med selskapet. Så hvis det går bra med selskapet, eller kanskje ikke, for du sa jo at selv om man har suksess, så sliter man. Ja.

Men det er mer sårbart jo mer du identifiserer deg. På mange måter så er jo grunnen din selskapet. Men det er en skille mellom det og å identifisere seg med selskapet. For dette gjør det sånn at når det da ikke lykkes, så betyr det at jeg er en failure. Det er veldig stor forskjell på å si firma mitt gikk konkurs, eller vi fikk det ikke til, eller jeg...

er, jeg er ofte på å si en failure, jeg klarer ikke å si det på norsk. Jeg er misslykket, da går det rett på selve, og det er skam. Og det er også den type selvkritikk som gründere som jeg kjenner sliter mye med, er at når ting går dårlig, og det gjør det jo, for de fleste så går det jo dårlig, i hvert fall så er det en berg-og-dal-bane. Når det går dårlig, så er det en helt sinnssyk pisking

og veldig lite selvmedfølelse og godhet i forhold til at det er normalt, at det er sånn, at det er ikke så rart at du har det vondt nå, du fikk ikke den investoren på kroken. Den type omsorgsfull, god stemme i den indre dialogen, det er det vi jobber mye med her. Å få til det. Ja, altså sånn selvmedlitenhet.

Selvmedfølelse. Ja, selvmedfølelse. Men hvis man da ser et selskap som går dukken, så tenker man jo at det var feil person til å gjøre det der. Eller sånn... Det er vanlig å tenke. Ja, man tenker jo det, ikke sant? Og det er jo det man er redd for, at andre skal tenke om en selv. Ja, riktig. At jeg er misslykket. Så...

Det er et veldig godt poeng. Det er dette vi er redde for. Vi er redde for andres fordømmelse. Og igjen tilbake til at vi er floktyr. Det er ikke så rart. Skammen har hatt en evolusjonær betydning. Men det er også litt av det som vi må lære oss å håndtere og ikke bry oss så veldig mye om å se at i et sivilisert samfunn det er ikke så veldig farlig hvis andre skulle tenke det. Og mest sannsynlig så overdriver vi veldig ofte

hva andre tenker. Ofte så er det bare en projeksjon. Ofte så er det helt annet. Bare tenk selv. De menneskene som byr på seg selv og sin sårbarhet og forteller om sine feil, hva tenker du om de? At de er idioter? Stiller du spørsmålet nå? Jeg har to delt syn på det. Det mest sympatiske synet er at

så tøffe de er som deler det. Det er mot, det krever mot å gjøre det, og de gjør det. Så det synes jeg er veldig bra. Og så er det en annen del av meg, som er jo grunnen til at jeg sikkert sliter også i tøffe tider som grunner, ikke sant? Det er jo at jeg tenker, ah,

Hvorfor er de så åpne om det? Alle sliter med noe. Det er vanskelig for meg å si dette nå, for det er veldig usympatisk, egentlig. Men jeg har to delt syn på det. Jeg tenker det kynisk, gjør det bare for å få støtte. Ja.

Og det er ikke noe rart at du tenker sånn, det at du bruker det ordet todelt, det er liksom helt korrekt, og der ligger også litt av bevisstheten, det der å skjønne at vi har en del av oss som er veldig dømmende. Det er interessant. Ja, vet du, og det er jo den samme delen som dømmer deg selv. Ja, riktig. Sånn at det er ganske ofte utpreget veldig. Man dømmer seg selv, man holder seg selv til ekstremt høye standarder, og også andre standarder.

Og når man gjør det selv, så er det veldig lett å tenke at alle andre gjør det. Men sånn er det faktisk ikke. Og så er det den andre delen da, som kanskje er den menneskelige siden, det som faktisk liksom, hvor du åpner hjertet ditt og bare, wow, får et mot. Ikke sant? Og det er nok det som er det som vil skje oftest da. Og at når man jobber seg gjennom sin egen...

indre kritiker holdt deg på å se, og lærer seg til å få større distanse til den, så respekterer man ikke den så veldig, fordi at den er på en måte kronisk dømmende. Det er veldig lite tenkning involvert i den type kritikk. Perfeksjonisme

Så det er rett og slett helt umenneskelig. Men vil den alltid være der? Ja, det tror jeg nok absolutt. Som vi jobber mye med her, bare skru ned volymet på den. Er det nyttig? Hvordan hjelper det deg å piske deg selv? Eller hvordan hjelper det også å hele tiden lete etter feil med andre, eller være mistenksom? Gjør de det for å få oppmerksomhet? Hva

Hva lærer vi av det? Det du sier der er jo veldig rasjonelt perspektiv på det. Er det nytt å hjelpe deg meg? Da kan man kanskje svare nei, det gjør du ikke. Men det er jo bare mer en følelse du har som du egentlig ikke klarer å styre. Det er jo kanskje mer emosjonelt enn rasjonelt. Eller er det ikke? Kjempegodt spørsmål. For det er jeg veldig nysgjerrig på. Hvilken følelse er det? Eh...

Jeg vet ikke. Nei, for det er nemlig en del av oss, en overleverdel, eller en del som gjerne vil beskytte. Det er ofte en internalisert, moralsk holdning, eller indre perfeksjonist. Men den perfeksjonisten driver faktisk skam. Så skam er faktisk ikke nyttig i det hele tatt. Det er

Har vært nyttig, er nyttig når... For å ta en djevelsadvokatsperspektiv her, er ikke nettopp skam en drivkraft for å klare å gjøre sitt beste? Jo, det kan du si. I hvert fall frykten og skammen, frykten for at jeg ikke er bra nok, frykten for at andre skal fordømme, er helt klart en drivkraft.

Men det er også en illusion, at den kraften kommer fra «hva handler det om da?» «Hva er det som gjør at jeg er så redd for at andre skal dømme meg?» Det handler jo gjerne om at jeg savner tilknytning, jeg savner en trygg tilknytning. Jeg savner at det er trygt for meg å bare være meg. Hvem er jeg når jeg ikke er redd for det?

Ja, for jeg tenker jo, det jeg tenker da, er har jeg verdi? Hvis ikke andre liker det jeg gjør, har jeg den verdi? Og hvorfor eksisterer jeg? Du sa det her nå, det tror jeg er kjernen, ofte i gründerskap også, at det er drevet ut fra det at man ikke er helt sikker på at man har en verdi, utover at man presterer.

Da blir jeg lei meg med en gang at det handler mer om triste ting, så det handler om tilknytning ofte. Vi trenger å føle oss trygge, og vi trenger mening. Jeg har veldig lyst til å lese, jeg bare så i går, en sånn der, jeg elsker han Ernst Shackleton, han engelske polfareren, som frøs fast i isen og alle overlevde, hvis du husker han.

Han hadde en annonse i avisen når han søkte etter folk. Da stod det «Men want to». Han ønsker seg menn som søker, og annonsen er følgende. «Det er en farlig reise. Det er lav lønn. Det er bitende kulle. Lange måneder med komplett mørke. Konstant fare. Trygg retur er tvilsom. Heder og ære hvis vi lykkes.»

Man kan jo lure på hvem i all verden er det som vil søke på en sånn annonse. Var det noen som søkte? Ja, det var faktisk 5000 menn som søkte. Hva sier det deg? Det forteller meg at vi mennesker er så opptatt av å søke mening.

Og jeg tror nå vi er tilbake på den skammen og tvilen, er jeg bra nok? Vi trenger ikke bare tilhørighet og tilknytning, men vi trenger også mening, som er et sånn grunnleggende behov. Og for meg når jeg leste det, så tenkte jeg bare på det jeg gründer, jeg vil søke på det. At vi har dette behovet, og det kan også hjelpe oss litt med å se noen ganger at

Hvis firma har vokst over hodet, eller hvis man føler at man ikke orker å holde på med dette lenger, så kan du vite at det å finne mening kan vi gjøre på mange andre måter enn å grunne et firma. Nå bare tenker jeg på en aksjemegler, som for meg er fullstendig meningsløst.

Tror du folk som har yrker som kun genererer penger, tror du de har et tristeliv? Nei, det tror jeg absolutt ikke. Det er ikke noe galt med å tjene penger, det er en helt klar holdning. Men hvis meningen er å tjene penger? Ja, men det som er interessant er at vi lager litt vår egen mening. Mening kan være...

så mye. Det her handler litt om å følge nysgjerrigheten din, drivkraften din, men ikke nødvendigvis den skammende. Det er litt forskjellig der. Hva som gir deg glede, tenker jeg, er en god drivkraft til å kjenne etter det. Og det er veldig subjektivt. Veldig subjektivt.

Helt riktig. Så det må være greit at noen synes det er meningsfullt. Men det kan jo handle om at man har overtatt bestefarsfirma, eller det kan handle om så mye. Ja, men da tenker jeg, det er flere skiller mellom det å bygge selskap, som er noe av det mest meningsfulle man kan gjøre,

Fordi det skaper arbeidsplasser, det gir økonomi som gjør at vi kan opprettholde et bra offentlig tilbud, som gjør at vi kan ha gode skoler, som gjør at vi er informerte og kan stemme fornuftig ved valg. Altså det er bare sånn...

Det gir så mening at det skapes selskaper, at det skapes en verdi i det. Men det som ikke gir mening, i hvert fall for meg, er hvis målet er å tjene penger. Målet er ikke å skape, men målet er å tjene penger. Nå skjønner jeg spørsmålet ditt kanskje bedre. Jeg sier ikke at det er noe... Alle har sin mening, og så videre. Men når du snakker om mening, når du leste etter sitatet på noen som skulle dra på en...

Hvor alt var negativt, men det var en reise og man kunne få heder og ære. Da tenkte jeg at finnes det gode meninger versus dårlige meninger? Altså med ting? Jeg liker spørsmålet veldig godt, men jeg vet ikke om jeg klarer å svare på det egentlig. Det måtte i så fall være at alt som er antisosialt er meningsløst i min verden.

Ikke sant? Fordi den invitasjonen der til Shackleton for eksempel, den inviterer jo også til et fellesskap med gutta. Og man kan tenke at dette er jo mange år siden nå, kanskje hundre, jeg husker ikke helt datum, men det var jo ganske nylig også en sånn invitasjon til Mars, altså at hvis folk som har lyst til å bosette seg på Norge, og der er det null retur liksom, null returmuligheter, og det var over 200 000 mennesker som søkte seg til, altså det er

Det forteller noe om at det er å gjøre en forskjell. Jeg tror det trigger det på en sånn dypere måte, den lysten vi har til å gjøre en forskjell for flokken vår. Liksom at vi er sosiale dyr. Ja, og bety noe. Ja, bety noe. Og ikke være forjeves. Riktig, riktig. Mener du det ofte er kilden til ...

Det å prøve å unngå å ikke være fevestat, det er kilden til mye psykisk lidelse. Det vil jeg ikke si, for jeg tenker at kilden er mer at vi ikke evner å lytte, liksom å stoppe opp. Det er jo ikke noe gærent med å være gründer og stå på og...

ha en uke hvor du sover to timer, eller kanskje en uke er litt mye, men tre netter går, men mer enn det burde man ikke presse seg selv. Så det synes jeg ikke er noe galt med det, det er det hele tatt. Det som er, er at da trenger du en pause. Det er evnen til å trykke på den stopp-knappen som er viktig. Og litt sånn også det vi gjør før vi gjør det vi gjør som er det viktigste. Så grunner jeg god på strategi for firma.

Men jeg er ikke så god på å mentalt planlegge hvordan skal jeg ivareta min mentale helse. Jeg vet at jeg ikke er så god til å sette av tid til meg selv. Nå når jeg vet det, hvordan skal jeg forebygge? Det å systematisk legge inn i kalenderen, det er en veldig smart strategi. Fordi hvis vi blir utbrente,

Det tar utrolig lang tid å komme seg tilbake etter utbrenthet. En ting er å bli helt satt ut, at man ikke kan jobbe. En annen ting er å jobbe på en måte eller et nivå som ikke er optimalt for hvordan du skal lede et selskap. Så du bare

et fiktivt poeng, men at du kanskje senker produktiviteten hos andre, fordi du er så stresset, og ikke har tid, eller føler du har tid til å ta tak i ting, eller hva enn den konsekvensen måtte være. Så du trenger å nå kjelleren, for at det skal ha en negativ effekt, eller

Nei, altså jeg vet ikke om jeg helt skjønte deg, men jeg tenker bare at du er jo en rollemodell som grunder, og hvis du fosterer åpenhet, altså en kultur for liksom, her skal vi snakke om det som er vanskelig, i dag har jeg en drittdag jeg sitter ute og gråter på kontoret hele dagen at det er greit at det er hverken bra eller dårlig vi trenger ikke å dømme det da, tilbake til det

Men at det er liksom å få lov til å være der. Hvordan kommer man dit hvor det er greit? Ja, det er en nydelig spørsmål. Hvordan gjør vi det? Hvordan blir vi mer menneskelige? Hvordan klarer vi liksom bare å være med oss selv, og synes at det er greit å være lei seg, og tillate sånne vanskelige, vonde følelser, og bare være der? Det hadde vært fint. Tenk deg det samfunnet, hvor det er greit. Ja, tenk deg det, liksom hvor det er greit å...

Ja, ta en pause, sette av tid. Hva vil skje? Jeg tror et samfunn som er mer omsorgsfullt, og i kontakt med hva et menneske trenger og har behov for, og at behovene våre blir møtt. Tenk deg et sånt samfunn. Jeg møter mine behov for mening, for nærhet, for egen omsorg, liksom.

Ja, jeg tror frykten er at vi kanskje blir mindre effektive. Jeg tror det er en frykt der for at vi blir mindre effektive av det. Og jeg tror den frykten er en illusjon. Jeg tror det kritikken og piskingen faktisk gjør vondt verre. Ja, for det blir jo da fryktbasert da. That's right. Versus lystbasert. Ja.

Og så kan man jo sette det over i oppmoderende. Hva ønsker du? Skal livet ditt være fryktbasert, eller skal det være lystbasert? Hva gir mest mening? Jeg kommer til å tenke på det vi har snakket. På den ene siden sier du jo indirekt at vi har et

ikke-optimalt samfunn med tanke på menneskelighet. Ja, det sier jeg. For å si det diplomatisk da. Men på den andre siden, vi er jo mennesker, hvorfor har vi ikke da et menneskelig samfunn? Ja, hvorfor spørsmålet? Det leder jo ofte alltid ned til helvete. Men hva det kommer av, at samfunnet vårt har utviklet seg sånn med høy konkurranse, altså ja, det er jo

Kanskje beyond meg å svare på det, men jeg har jo mine tanker om det da. Ja, hva er dine tanker da? Da liker jeg å bruke en metafor med familiedynamikk. Hvis du ser på evolusjonen i familiedynamikken, og jeg klarer ikke å tenke på Trump som et symbol på en forretningsmann som sier at han kan skyte hvem som helst på Manhattan uten at noen

and get away with it, tror jeg det var han sa. Altså, at det er liksom noe med at samfunnet vårt er bygget litt på de forretningsidealene, de ideene om det rasjonelle mennesket, og Adam Smith, og kanskje jeg mener at det er maskuline verdier, liksom, ikke sant? Og at rasjonalitet har fått så mye oppmerksomhet, mens følelsene ikke har fått noe.

Og der er vi litt tilbake til det med mental helse som på en måte er usynlig. De menneskelige behovene er usynlige, mens det der å gå ut og skyte en elg er tangible. Her kommer maten hjem. Men jeg synes jo det perspektivet ditt er jo rasjonelt, det er ikke emosjonelt.

Ja, hva tenker du på? Jeg prøver å forklare et helt sinnssykt vanskelig spørsmål som du... Du sier at maskuline verdier og rasjonalitet har fått for mye plass. Men det du sa tidligere var jo at hvis du... Husk på det at jeg er ikke noe mot rasjonalitet. Nei, for du sier jo liksom hjelp det til meg. Hjelp det meg å være stressa. Du gjør jo ikke det. Det er veldig rasjonelt å ikke være stressa. Riktig.

Ja, ja. Men det er kombinasjon, liksom, kanskje vi skal gå tilbake til Descartes og sånn da, altså, liksom, hodet og kropp, vi er vant til å tenke to ting. Vi er vant til å tenke mann-kvinne, så det er derfor jeg liksom, jeg har egentlig ikke lyst til å bringe det kjønnsperspektivet i det hele tatt, men det er liksom, rasjonalitet og følelser, liksom to ting. Nei, vi er en ting. Liksom kroppen er en helhet. Det er egentlig det som jeg tror er en av årsakene da, til at vi har det sånn som vi har det.

At hvis du brekker bena og får gips eller armen, så får du så mye omsorg, du får så mye støtte, folk vil skrive på gipsen din, liksom alt mulig sånn. Men hvis du er full av angst og ikke tør, så synes du ikke. Du får ikke den type støtte du trenger da.

Hvorfor er det sånn? Jeg tror det henger litt sammen med det at det er underkommunistisk. Det er rett og slett bare at vi ikke vet nok om kroppen, og nok om følelser. Jeg tror frykten for det kvinnelige, frykten for det irrasjonelle, som gjør at frykten for svakhet, den er jo der. Og det er irrasjonelt.

Nå sier du mange ting her. Men frykten for det kvinnelige, det irrasjonelle, det svake. Tror du jeg er forbundet med det? Ja, tror man det? Nå spør du meg om ting som krever mye bedre forklaring enn det jeg kan gi deg akkurat nå. Nå tenker jeg bare...

Men tradisjonelt sett så er følelser knyttet til kvinner, knyttet til svakhet. Frykten for følelser er sterkere hos menn enn hos kvinner generelt. Ja, og jeg stilte spørsmålet hvorfor på det i sted. Og jeg vet ikke om jeg skjønte helt svaret, men hvorfor er det slik? Jeg liker ikke hvorfor-spørsmålet så godt. Hvordan har det blitt slik at...

kvinner er knyttet til, eller det feminine er knyttet til det irrasjonelle og det emosjonelle, mens det maskuline er mer rasjonelt og stert. La oss si at det er en to-deling for mor og skyld, og at samfunnet er overvektet av det maskuline, de maskuline verdiene. Ja.

Det betyr at man har mer fokus på det som er sånn tydelig synlig. Hvis man ikke ser det, så finnes det ikke. Jeg ser ikke Gud, derfor finnes han ikke. Som egentlig er et veldig rasjonelt perspektiv. Mens det som man ikke ser, det finnes jo ikke. Så det er ikke et problem. Jeg synes du sier det helt nydelig.

Ikke sant? Og det gjør jo at jeg ikke føler meg sett på en måte, eller liksom, jeg symbolsk sett, hvis jeg har angst, depresjon, sånne symptomer, og du ikke ser det, og du ikke snakker om det, så blir det en usynliggjøring, og jeg lærer meg til liksom å minimere mine egne plager, og skjule det for deg, og så vokser det. Ikke sant? Og da vokser det og vokser det, og jeg isolerer meg mer og mer, og til slutt så kan selvmordet komme. Er du med på det? Ja.

Så det er så viktig å bli sett? Ja, det er ikke å bli sett. Og når man ikke blir sett, så føler man seg ensom. Så det er ensomhet som er det minste felles problem. Ensomhet er tortur for et sosialt vesen. Men vil du si at hvis det er en ting som er kjerne, så er det ensomhet? Ja, det vil jeg si. Det er interessant da. Fordi når du står i problemer ...

En ting er identifisering, altså selvidentifisering med selskapet, men som du var inne på, så identifiserer andre deg med selskapet. Hvis selskapet skulle gå bra, så blir du egentlig ikke sett for det du er, fordi folk ser selskapet ditt. Når du ikke blir sett, så er du ensom. Den historiefortellingen om hvor mye det har kostet deg å få suksess, for eksempel, den blir skjult, den blir holdt skjult.

Selv om vi ser jo en endring i samfunnet vår. Hei, er du en CEO eller CTO i et vekstselskap og trenger flere utviklere? Da vet du at det er ganske krevende å finne dyktige utviklere i Norge. Men håpet er heldigvis ikke ute. Cefalo er et norsk outsourcing-selskap som har klart å bli en av de aller beste arbeidsgiverne for seniorutviklere i Bangladesh. Cefalos spesialitet er å rekruttere og bygge langsiktig utviklingsteam sammen med den norske kunden.

Og det å ha faste utviklere gjennom Cefalo skal i praksis oppleves som å ha egen ansatte. Så er du interessert i å høre mer om å ha eksterne utviklere, så vil Cefalo gjerne ta en veldig hyggelig prat med deg. Så sjekk ut cefalo.no, altså C-E-F-A-L-O.no. Det er klart nå at flere og flere sånne type fortellinger kommer frem da. Så det er en endring på gang. Så hvis alt begynner med ensomhet, og så ender det med...

Selvkritikk, som basically er at du har et ideal, det er egentlig det ideale som står og kritiserer deg, som du ikke klarer å oppnå. Jeg leste et annet sted at ofte stress kommer fra det å ha et ideal som du ikke klarer å oppnå. Da skapes det stress, og jo mer du prøver å oppnå det, jo mer stress skapes det. Så hvordan kommer man seg? Jeg tenker jo at første steg er bevissthet. Ja.

alltid sånn, for å skjønne hvordan ting fungerer. Og nå har vi kommet litt nærmere. Vi skjønner at det er ensomhet, vi skjønner at det er idealer, fordi man er et menneske, og man er sosial, så knytter man seg til andre. Hvordan

Det er ikke så veldig straight out of the box å bare frigjøre seg fra noe man har blitt kondisjonert til hele livet, og ikke minst hvordan samfunnet har vært i flere århundre. Så hvordan kommer man seg ut av det? Det er ikke noe kvikkfiksende. Men du var jo inne på det å gjenkjenne. Jeg har høy selvkritikk, eller en del av meg er god på å dømme andre og dømme meg selv og holde meg til høye standarder. Det er liksom ok.

Sånn har jeg det, sånn kan man også ha det. Så vi starter med en ikke-dømmende holdning til det. Og så gjerne å vite at du ikke er alene. Det finnes mennesker som forstår deg. Vi er ikke alene i vår lidelse. Det er noe som heter «what we resist, persist». Når vi unngår vår smerte eller unngår vår skam, så blir den verre og den vedvarer.

Ikke sant? Og så er det det å utvikle den der godheten, altså være snill med deg selv. Oi, dette er vondt, altså. For eksempel skam er jo verdens verste drittfølelse. Det er helt jævlig, og ensomhet like så. Altså...

Så nå har jeg det vondt. Dette er, og det å ha det vondt på den måten, det er noe veldig menneskelig over det. Jeg er ikke alene med å kjenne på sånne type følelser. Så det handler igjen om å forstå at vi er ikke alene, og så utvikle en aksept. Vi trenger ikke alltid å fikse det på en måte, men være med det på samme måte som det som hadde hjulpet meg hadde vært hvis du sa ja.

Jeg også. Jeg føler også på skam og selvkritikk, og noe som jeg føler at vi har sagt til hverandre litt. Det på en måte letter på min selvkritikk med en gang, at jeg ikke er alene, at det er noe vi kan dele. Så der går det bort, men det er også den der, hvis man ikke har en å være sammen med, så jeg liker å bruke hender, eller om jeg holder hånden min på hjertet, at jeg er med meg selv. Og her kan jeg også anbefale noen gode

og apper for det der å utvikle større selvmedfølelse. Det er ikke gjort over natten, som du sier, men det er liksom virkelig veien å gå. Forskningen viser også at det å være medfølgende med seg selv, eller være til stede med seg selv, styrker selvfølelsen vår, som gjør oss mye mer robuste, gjør oss mye mer fleksible, noe som egenskapene og grunner virkelig ønsker seg.

Så i stedet når man møter veggen, eller du ser det svære fjellet, og bare, åh, nå er det mye til du, og jeg har mye smerte, så er kanskje kunsten litt å bare snu, reformulere, altså snu ryggen til fjellet, litt symbolisk da, og så se den blomstrengen som er foran deg på en måte, i betydning, trykke på pauseknappen,

Jeg tror det å være god mot seg selv er også et steg som for mange gründere er et alt for stort steg. Så jeg tenker liksom være nysgjerrig da på blomsterhengen. Interessant med alle disse fargene. Trykke på pauseknappen og kanskje vite hva skal jeg gjøre nå

og da er det liksom å roe ned på en eller annen måte trekke pusten den beste, mest gratis gratis tingene vi kan gjøre det er liksom å ha en sånn vann for å gå ut i naturen det finnes ikke noe bedre medisin enn å gå en tur i marka liksom uten telefonen med, holdt jeg på å si altså liksom bare bruke sansene da, for det hjelper

kroppen å komme tilbake til nåtid. Så kanskje det er også en annen måte å si det på, er å skjønne at det som er stresset er ikke deg. Det som er stresset er nervesystemet ditt. Og det er også en måte å få litt større avstand til stresset på. Det er ikke det at jeg er stresset, jeg er en dårlig person som lar meg stresse. Men mitt nervesystem har gått helt i fight, flight, freeze-

Og da trenger jeg å hjelpe nervesystemet mitt å roe ned. Men kan man, det du sa resonerer veldig, men kan man, altså jeg har i det siste begynt å tenke at stress er noe du skaper selv. Altså stresset er internt, det er ikke eksternt. Uansett hva som måtte komme mot deg, så er det hvordan du reagerer på det som er stress. Og det jeg liker med det perspektivet, det er at du kan gjøre noe med det.

For hvis det bare er eksternt bestemt, så kan du ikke gjøre noe med det. Men du kan faktisk gjøre noe med stress. Og det handler om perspektiver på ting. Det handler om aksept. Det handler om det å utforske kroppen. Hva er det som skjer i kroppen min nå? Ja, hvorfor skjer det? Ikke allerede hvorfor. Det er alltid interessant. Hva kan være en årsak til at det skjer?

Så lenge det ikke er dømmende da, ikke sant? Ja, men i bånd, hvis noe har verdi, det må jo, apropos det å føle seg verdiløs, men det å ha verdi må da komme fra noe. Kommer fra tilknytning, trygghet, nærhet, mening. Men...

Fordi man måler seg jo selv opp mot prestasjoner, og hvis det går dårlig så har man lav verdi, hvis det går bra så har man høy verdi. Men hvis man ikke skal måle seg opp mot prestasjoner, hva er det som gir deg verdi? Er det noe du selv gjør som skaper verdien, eller har du verdi i kraft av å være menneske?

Hva tenker du? Jo, altså ville man si ja. Man har verdi i kraft av å være menneske, på en måte. At man har det, ja. Jeg vil jo si det, men så vil jeg ikke. Men en del av deg mener ikke det. Nettopp, min indre stemme sier at det ikke er. Det er ikke alle mennesker, liksom. Det er ikke noe vanskelig det. Du beskriver det veldig godt, da. Den ambivalensen.

For det er det du beskriver. Ja, så hvordan kommer du over på den siden hvor du uansett har en verdi i kraft av å være et menneske? Ja, måten vi jobber med det her på, det er at vi bruker mye stolearbeid for å hjelpe folk å få avstand til den kritikeren der.

Så setter vi den i stolen for eksempel, og da blir det litt lettere å bare lytte til hva den faktisk sier, for det er ganske kaldt og hardt det du sier. Hvis du ikke leverer de varene, så har du faktisk ikke det. Det er rimelig kaldt og hardt. Så det å kjenne etter, hvordan føles det å høre på det der? Kjenne etter i kroppen, hva skjer med deg? Tristheten kommer veldig fort.

Nervositeten kommer veldig høye skuldre. Mange sier, jeg tror på det der. Hvordan er det for deg å tro på det? Det er helt jævlig. Jeg føler meg helt hjelpesløs, jeg føler meg helt maktesløs. Så hva trenger du da, når du kjenner på det? Jeg trenger at den slutter. Dette hjelper ikke meg. Det er noe med å se at vi har ikke behov for det der. At det er umenneskelig, det henger ikke på greip.

Og ofte så har en sånn del, en sånn kritisk del, det er jo ofte en internalisert forelder eller moral, det kommer fra et helt annet sted. Men har likevel deler av den stemmen noe for seg? Absolutt. Ja, for det er det som er det som er vanskelig. Absolutt, det er vanskelig. Du kan liksom ikke bare avvise den fullstendig heller. For litt selvkritikk er jo alltid bra, er det ikke det?

Nå vann jeg. Jeg lukker spørsmålet. Det er bra når for eksempel, når skammen på en måte, eller selvkritikken hjelper oss å ikke gjøre noe antisosialt, altså ikke gjøre noe som driter oss ut på en måte. Så ja, det er klart den hjelper oss, kan hjelpe oss. Men stort sett så går den på steroider liksom.

Den er helt sinnssyk. Perfeksjonisme og vellykket til et samfunn er vårt. Den blir jo foret med bilder og forestillinger om hva en grunner skal være. For eksempel, hva heter han? Branson, eller en eller annen sånn

en eller annen sånn der stjernestatus idealisert, opphøyd helt uvirkelig verden som ingen av oss og selv ikke han, klarer å leve opp til. Nå synes jeg du nå treffer du meg enda bedre fordi hvis du mener at

Man skal ikke fjerne selvkritikeren, men man skal nedregulere den til et normalt nivå. Jeg tror for mange, i hvert fall for meg, er det vanskelig å svelge at man skal fjerne det helt. Ja, det skal vi ikke. Men åpne dialogen med den, sånn at du får lov til å være med og bestemme og høre på hva det er den faktisk sier. Du må være med. Det der er helt irrasjonelt, det du sier til meg nå. Ok, da kan jeg drite i det. Men kan man skape en tilsvarende advokat for sin side? Ja.

som argumenterer imot da. Altså du har en selvkritiker som sier alle de strengte tingene, og så bare, ok greit, det var ditt synd. La oss høre fra... Jeg elsker den ideen. For da får du jo... Da er det jo ditt rasjonelle tankesett som egentlig styrer dette her. Du får kontrollen tilbake igjen. That's it. Ta tilbake kontrollen.

Det jeg gjør mest av alt her i dette rommet, det er å hjelpe folk ta tilbake kontrollen. Helt riktig. Jeg tror hvis jeg hadde hørt på dette her, og hørt på deg snakke, og som mange lyttere kommer til å gjøre, så tror jeg de umiddelbart ville føle seg litt bedre. Det var fint. Men du har jobbet med folk som ...

Alle sliter med noe. Det du har jobbet med er folk som er modige nok til å ta tak i det. Så det krever et mot, så vi skal hylle det folk som gjør det. Jeg lurer på, blir de bedre? Jeg kan ikke hjelpe alle. Egentlig hjelper jeg ingen. Det er mer det at vi lager et rom her som er trygt nok til at de får lov til å utforske seg selv. Og ofte det som står i veien for

nærhet, mening, tilknytning, hvis du skjønner. Men er det sånn at folk faktisk blir så bra at de ikke trenger å komme til deg mer?

Ja, absolutt. Det kommer jo litt an. Absolutt. Det får jeg da virkelig håp. Mitt mål er å gjøre meg selv arbeidsledig. Eller er det sånn, for det spørsmålet er jo litt sånn rart, eller er det sånn at det krever en kontinuerlig samtale rundt de stegene? Ja, men det kan du si at den dialogen som vi snakket om, så lenge vi har lagt inn i våre rutiner den evnen til å åpne opp samtalen med

oss selv, ikke sant? Og den delen, spesielt den kritiske og skremmende delen da, så trenger du ikke å gå til psykolog for å gjøre det. Det er jo også mange andre man kan ha gode venner som evner deg å hjelpe deg med det da. Men noen må du åpne for. Du klarer ikke å løse det selv i deg to da. Det er helt riktig.

Så jeg går jevnlig til psykolog selv. Gjort det i mange år, fordi jeg har stor glede av det. At en person har kjent meg så lenge, og den tryggheten det skaper, med å lufte. Så jeg tror fordi vi mennesker er dynamiske og refleksive, så trenger vi den pauseknappen. Og det er ikke alltid sånn at det er så lett å...

å få snakket med venner om disse tingene, eller de har ofte andre, spesielt for meg som er psykolog, så har jeg mange venner som kommer med sine ting. Så for meg har det vært helt nydelig, og det er deilig å ikke ha noe stigma rundt å si det, eller gjøre det. Det hadde jeg i starten. Men så liksom, hva skal vi si? Jeg føler mange mennesker

Går til coach som en greie for alle å ha behovet, men det er greit å si på en måte. Jeg vet ikke. Så coach har blitt den nye psykologen egentlig. Det er bare helt normalt behov for å reflektere og sette ord på det vi føler og tenker. Vi er helt avhengig av det.

Og hvis det rommet ikke blir skapt i nær familie eller med nære venner, så hjelper faktisk en coach eller en mentor eller en psykolog. Jeg tror liksom at man kan spille den samme funksjonen da. Jeg har lært mye av å snakke med deg, men jeg vil bare tilbake til en ting, og det er jo det du innleder med, og det er det å se innover, og som vi også snakket om, det å observere seg selv. Altså det...

Det er jo ikke så enkelt å gå inn i seg selv, og være ærlig med seg selv. Hvorfor er det ikke det? Nei, det går fint! Der har du jo perfeksjonismen igjen, at det

og det å være ærlig er veldig vanskelig, fordi vi lever, det er altså så mye glossy, hvis bare jeg ser på sosiale medier, eller hvordan vi fremstiller oss selv, så har vi bare blitt dyktigere og dyktigere til det, og noen er helt ekstremt dyktige til det, og fallhøyden blir jo veldig stor, hvis min verdi avhenger av både å i scene sette. Men vil man ikke vite hvem man er?

På en ærlig måte? Jeg tror svaret er ja, hvis man er helt ærlig eller lytter skikkelig. Men hvis vi er redde, ofte så er vi redde for det som er der inne. Du er redde, spesielt skammen. Det er utrolig vanskelig. Hvis jeg har mye skam, så er det veldig vanskelig å dele, fordi man er så redd for at noen skal se. Det underliggende antagelset er at det er noe feil med meg. Jeg er uelskelig. Det er ofte det som ligger i bunnen.

Jeg er, jeg vil ikke, der har vi det imposter-syndromet som er et begrep mange kjenner igjen, en sånn grunnleggende tro om at jeg er fake, det er skam. Og den frykten for at det er sant, det er en del av oss som virkelig tror på den stemmen.

Da gir det mening å unngå å vise frem det du er aller mest redd for. Det gir mening, synes jeg. Synes ikke det er noe rart at folk er redde for det? Nei, jeg tror mange sliter med det. Du sier at man er en feik. Jeg har selv tenkt det. Fordi det er så mange...

Fordi man knytter seg historisk til resultater, og så er det så mange ting, vekstresultater, som egentlig ikke er under min kontroll. Men så får man likevel

hvis det skulle gå bra da så får man jo det er på grunn av du er så flink eller ikke sant at det er på grunn av deg men jeg vet jo at det er jo ikke på grunn av meg det er jo mange forhold som jeg ikke har kontroll over som bidrar til dette og det er det som det jeg har tenkt veldig mye på er jo det å knytte seg til resultater hvor idiotisk det egentlig er hehehe

Så det begynner jeg å legge ut her, for jeg er jo psykolog, men er det ikke ...

Ligger det noe der at man ikke bør knytte seg til resultatene, men man melder knytt seg til en innsats man er stolt av? Det kunne ikke oppsummert bedre. Det er helt nydelig. Hvem er du? Hvem er vi? Det er tilbake til store eksistens. Det er viktig å ha en grunnleggende god selvfølelse, og vite hvem jeg er. At jeg har en verdi uansett om jeg lykkes eller ikke.

At jeg kan føle meg trygg på at flokken tar vare på meg selv om. Så ja, det å knytte min verdi til resultater, det er bygget på en illusion, eller en feil antakelse, om at jeg bare har verdi hvis jeg presterer. Det er ikke sant. Men det er en del av meg som tror det er veldig sterkt. Og det er du ikke alene om. Hvis det er sånn det er. Dette er veldig vanlig. Fordi de fleste av oss

På en eller annen måte fått den erfaringen hjemmefra. Ja, men nå ble mamma glad. De fleste foreldre, det er mange foreldre som er begrenset følelsesmessig. De er ikke så gode til å tune seg inn på barnet igjen tilbake til det som er usynlig for dem. Det handler jo om deres egne begrensninger også, men når de ikke ser ...

tuner deg inn på barnet ditt og ser å igjen, nå ser jeg at du er lei deg. Det er den, det er helbredende for oss. Da lærer vi at vi har en verdi uansett. Så det er noen som er heldige å ha fått med seg det hjemmefra. Hvorfor er den største verdien her å bli sett? Tilhørighet og mening. Vi har en grunnleggende, og ha en god selvfølelse. Du har liksom tre grunnleggende behov da. Ja.

Men da er det noen andre som tillegger deg en verdi. Du kan si umøtte behov. Det er derfor man kommer hit. Det er det som er vanlig. Uansett barndom og oppvekst, så er det noen av våre behov som ikke blir møtt. Det er veldig vanlig. Det er de umøtte behovene som river og sliter i oss nå. Det er psykologisk sett aldri for sent å få en lykkelig barndom i den forstanden.

at det går an å møte behovene nå. Behovet er ofte det medfølelsen gir. Behovet er egentlig bare å anerkjenne det. Det ble dumt, det var vondt. Bare være med.

Vi gjør det motsatte. Vi løper bort fra smerten. Vi drikker, vi spiser, vi holder på å si, jeg skal ikke si det. Men vi gjør alt mulig rart for å slippe å kjenne på smerten. Sånn at gjør det motsatte. Stopp opp. Vær med smerten. Og så kjenn hva det gjør med den. At den endrer seg når den regulerer seg når vi er vonde. Men

Kan man nesten utelukkende trekke ting tilbake til barndommen? Du snakker sånn at kan vi nesten utelukkende? Jeg er livredd for å si noe gjernt. Men vi kan hvertfall si at det er umøtte behov, og at våre underliggende antakelser om oss selv kommer derfra, det kan vi si. Så det å utforske disse tingene, da går man ut.

Vi trenger ikke å snakke om barndommen nødvendigvis for å utføre det. Det kommer opp. Symptomer som kommer opp, der er det. Så kan jeg si, hva handler det om? Når man begynner å sette ord på det og reflektere, så bygger man den broen. Det blir som en, å ja, akkurat ja, det var da ja.

Husker hunden min døde? Skjønner du hva jeg mener? Man trenger liksom ikke å grave i det, men man kan bygge meningsbærende broer med symptomer som dukker opp i nåtid. Derfor er traumer rare. De er kjemperare, fordi de handler om fortiden og dukker opp i nåtiden. It's just very human. Så jeg skal avslutte, men hvis du måtte...

Prøver Arjen å avslutte med noe sånt, hva bør man gjøre videre? Vil du anbefale alle grunnere å gjøre noe, selv om de ikke opplever at de har utfordringer? For du sa jo

Jeg tror vi snakket om det før vi begynte å spille inn, at ideelt sett er det forebygging, at man før man har utbrent har klart å bygge en robusthet. Ja, absolutt. Det var en veldig god plan. Hvis man er enig i at ærlighet og åpenhet er viktige verdier, og som du nevnte i sted, hvis man er enig i at jeg ønsker ikke å være...

en rollemodell for en frykkutryll, hverken overfor meg selv eller for andre. Hvis du er enig i det, så er det viktig å vite at vi automatisk ofte går til selvfornektelse. Ikke fordi vi vil det, men fordi vi bare automatisk unngår smerte, og det er naturlig. Når vi vet det, så kan vi på en måte sette litt tid til å planlegge hvordan jeg kan vareta min mentale helse og være et forbilde for mine ansatte.

Det vil gjøre oss mer robuste og resiliente. Hva er det jeg trenger å lære? Jo, at det er ok å snakke om å ha det vondt. Så går det litt ned til å sette ord på følelser. Om det er angst eller om det er tristhet. Sånne type følelser er vanlige, de dukker opp.

Det er ikke så farlig. Jo mer vi normaliserer og aksepterer det, jo fortere går det på en måte over, og at vi kan komme tilbake til glede og motivasjon. Så ja, sett av tid. Tenk over hvordan rutiner du vil ha i din hverdag for å ivareta din mentale helse. Og rutiner er faktisk veldig viktige ord, fordi ofte så ivaretar vi den veldig godt med enkle rutiner som ...

trening, kosthold, fast, liksom sånne ting også. Hva vil du si er gode rutiner da?

Det er søvn spesielt å ha faste måltider. Det er mange som sier det, men det er ikke nødvendigvis det som jeg tenker er det aller viktigste. Jeg tenker at det er dette med det sosiale kontakten. At du kan sjekke inn med deg selv litt. Når var jeg sammen med vennene mine sist? Når var jeg med og ut og tok en øl eller en kaffe? Når hadde jeg egen tid sist? Det er sånne her mentale hygiene-

Jeg går gjerne på det sosiale. Det fysiske er selvfølgelig viktig. Søvn og mat, og hvis du spiser mye junkfood i overtid, det hjelper ikke syken. Jeg pleier å bruke tre måneders perspektiv. I de siste tre månedene, hvordan har jeg sovet? Sover jeg dårligere, verre eller samme?

Dårligere bedre? Ja, unnskyld. Dårligere enn å være det verste. Vet du hva? Vi tenker alltid mye bedre sammen. Det var et veldig godt eksempel på det. På søvn så vil jeg gå på sosialisering. Støtte er det viktigste. Sosial kontakt, det er veldig regulerende. Er det noe? Ser jeg venner mindre eller sjeldnere? Men sosiale, hvorvidt man er introvert eller ekstrovert, har det noe å si på det? Jeg er litt usikker på det.

tenker nei umiddelbart, hvis du spør meg, så er det veldig mange som feildiagnostiserer seg som introvert eller ekstrovert, holdt jeg på å si. Det viser seg at det handler om andre ting. Men er det, kan et spørsmål være om man har følt seg sett? Ja. Fordi det er derfor man, det sosiale er vel

Nervesystemet regulerer seg ned roer seg ned det er bare kjennet til hvordan er det liksom å holde, liksom gi en lang, varm klem til kjæresten din liksom bare kjenn etter hva det er som skjer med deg i kroppen da liksom hvordan alt gir mening hvordan det roer seg ned hvordan det slutter å kverne ikke sant eller bare ligge inntil at vi trenger hverandre både fysisk og psykisk da

Så det er deilig å miste seg selv litt. Katrine, det har vært en veldig interessant samtale. Tusen takk for innsikten du kom med. Dette her er jo ikke noe som man, det er ikke en sånn to streker under svaret ting. Og det krever jo mot for å ta tak i disse tingene.

Hva er et enkelt første steg man kan gjøre? Superenkelt, hva kan man gjøre? Skru ned tempo, trykk på stopp-knappen. Det er på en måte det vanskeligste. Stopp opp, kjenn etter. Hvordan har jeg det? Hva er det som skjer inni meg nå? Bare fem minutter om dagen. Riktig, tre ganger om dagen. Og så gjerne trekkepusten, det er det som ofte enkleste. Ja.

Jeg pleier å telle til fem, jeg trekker pusten inn gjennom nesen, en, to, tre, fire, fem, og så holder jeg, en, to, tre, fire, fem, og så blåser jeg ut av munnen, en, to, tre, fire, fem.

Så enkelt som det, mange synes det er for vanskelig når stresset er veldig høyt, så blir det veldig vanskelig. Da bruker jeg en metode, jeg putter den ene hånden i armhulen, og så den andre hånden over den andre armen på skulderen, sånn som du ser at jeg holder kroppen min nå. Og så legger jeg merke til hva som skjer med pusten når man gjør det.

Så med en gang så kjenner jeg at magen, at jeg får pustet helt ned i magen. Og det er liksom litt den type kunnskap om at det er faktisk nervesystemet mitt, ikke meg, hvis du skjønner. Det gjør at jeg må kommunisere med nervesystemet, og da holde det. Fordi

Da, ja, poenget er at vi er skrudd sammen sånn at vi tror at det er en tiger eller løve som kommer mot deg, derfor vi går inn i fight, flight, freeze, ikke sant? Og når vi gjør dette så, du kan ikke gjøre det hvis det er en løve som raser mot deg, så du kommuniserer på en måte direkte at nervesystemet kan slappe av nå. Dette er ikke en livstruende situasjon. Så det er litt sånn den type kunnskap å ha om hvordan hjernen fungerer da.

som hjelper veldig. Du har satt meg i gang, jeg vet ikke om det var... Men det er mye sånn mindfulness. Helt riktig. Jeg bruker en Headspace, som er en sånn app, det finnes også en norsk app har jeg sett nå, men sakte, men sikkert øve opp evnen til tilstedeværelse.

Lytte, være nysgjerrig, det er den enkleste metoden. Hvis alt dette høres for vanskelig ut, så ta en tur i skogen. Jo vanskeligere man synes det er, jo mer trenger man det. Helt riktig, helt riktig.

Det er jo krevende, jeg har selv meditert, det er jo krevende de første gangene å bare lukke øynene i bare fem minutter. Ja, det er kjempevanskelig. Og ikke tenke på noe. Ja, ja. Det er veldig, veldig vanskelig. Men det vi kan gjøre er liksom å si interessant, sånn har jeg det nå. Nå er jeg så i høyger at det blir vanskelig. Sånn kan man også ha det. Jeg er ikke alene om å ha det sånn.

Det er vist veldig vanlig, det. Jeg vil også anbefale en professor som heter Kristin Neff, fordi hun har sånne lydspor, og det heter self-compassion break, og en av de er på fem minutter, og det klarer vi. Hun veileder og minner oss på nettopp dette, «This is a moment of pain. Pain is a normal part of life.»

Ikke sant? Det er corny når du hører det første gangen, tenker jeg, hva faen er dette? Men det er selvkritiske delen da, som fordømmer og setter tvil og er mistenkelig. Etter hvert så vil du legge merke til hvor deilig det er. Det er morsomt du nevner denne, for jeg har nettopp hørt på lydboken hennes. Å, hvilken da? Som heter Self Compassion. Og den er faktisk på Storytel, for de som abonnerer på Storytel. Dette kan jeg annonse for deg, men det er gratis. Hva synes du om den? Jeg synes den var kjempegod.

Rett og slett. I mening. Det er sånn bok man kommer til å lytte til igjen og igjen og igjen. Yes, har du andre tips på bøker? Bortsett fra deg. Det kommer jeg ikke på akkurat nå, i farten. Uansett, Katrine, tusen hjertelig takk. Også håper jeg at vi kan snakkes sammen igjen senere, for dette var veldig spennende og interessant.

Gjerne det. Takk for invitasjonen. Hei, hvis du likte denne episoden, så abonner på den og gi den gjerne en 5-stjerners rating med dine tanker. Hvis du er interessert i temaene vi tar opp på denne podcasten, så anbefaler jeg deg å gå inn på skifter.no og hvis du mener vi fortjener det, så kan du gjerne støtte oss ved å abonner på Skifter. Takk for at du hørte på, så ses vi neste uke.

Hei, er du en CEO eller CTO i et vekstselskap og trenger flere utviklere? Da vet du at det er ganske krevende å finne dyktige utviklere i Norge. Men håpet er heldigvis ikke ute. Cefalo er et norsk outsourcing-selskap som har klart å bli en av de aller beste arbeidsgiverne for seniorutviklere i Bangladesh. Cefalos spesialitet er å rekruttere og bygge langsiktig utviklingsteam sammen med den norske kunden.

Og det å ha faste utviklere gjennom Cefalo skal i praksis oppleves som å ha egen ansatte. Så er du interessert i å høre mer om å ha eksterne utviklere, så vil Cefalo gjerne ta en veldig hyggelig prat med deg. Så sjekk ut cefalo.no, altså C-E-F-A-L-O.no.