Hei og velkommen til Skifters podcast. I dag har vi med oss mentaltrener Erik Bertrand Larsen. Han jobber med toppledere og toppidretøvere, og i dag skal vi snakke litt om mening i livet. Vi snakket om å ha mening med livet, men det er du enig i at det er vanskelig å finne et svar på mening med livet.
Ja, jeg må jo innrømme at jeg har lurt på om det er noen mening med livet, og jeg har jo fortsatt søkt svar i mange år, men jeg har ikke funnet det ene gode svaret på det.
Så da leder jeg meg, jeg tror ikke det er noen mening med livet. Men jeg tror det er viktig å putte mening inn i livet, sånn at man finner noe meningsfullt å bruke den her tida vi har på den planeten her. Ja, og vi skal snakke mer om det, men tilbake til det du driver med, hva er det du egentlig gjør? Hva er jobben din? Ja, jeg kaller meg, jeg har variert litt da, men jeg kaller meg vel mentaltrener.
Jeg har også kalt meg coach, og så har jeg en tredje titel, det er mer og mer kalt sparringspartner. Jeg jobber med folk som har lyst til å bli mer bevisste, lyst til å bli flinkere til å tenke mer optimalt.
for å evne å bli en bedre utgave av seg selv. Er det vanskelig jobb? Er det vanskelig å få fordykt fra et punkt til et annet? Det er personen selv som må ønske det. Det er begrenset hva du kan gjøre annet enn å motivere.
Ja, altså når de kommer til meg så har de gjort en stor jobb allerede som du er inne på da, for da har de allerede bestemt seg for at de ønsker å gjøre noe med det. Jeg skulle jo ønske at kanskje flere, at alle ønsket å bli en litt bedre utgave av seg selv, for det er jo en morsom prosess, det er en positiv, det er en givende prosess.
Så når de kommer til meg, så har de gjort et stykke arbeid allerede, fordi jeg har kjent at de har lyst til å ta tak i noe, justere seg litt grann, eller justere seg for så vidt mye. Det er jo en lett jobb. Det er jo utgangspunktet, så er det jo krevende å
endre seg. Det er krevende å endre på vaner. Men noen ganger så får jeg jo heldigvis resultatet ganske raskt. Andre ganger så tar det mer tid, og stort sett ja, jeg må være ærlig da, stort sett så tar det jo tid. Men det er jo
Derfor kan en coach være behjelpelig, for det å gjøre det på egenhånd er vanskelig. Det er interessant, synes jeg. Vi vet jo stort sett hva vi kan gjøre annerledes for å få det bedre her i livet, eller for å prestere bedre på jobben, eller hva det noen måtte være. Så når jeg spør folk «hva kan du gjøre for å bli bedre, eller for å få det bedre?», så har vi jo svar.
Så da blir jo jeg litt den, forhåpentligvis den facilitatoren som får skapt den endringen. Ja, for det som jeg nevnte for deg tidligere, alle vet jo hvordan de skal gå ned direkte.
Ja, det er å spise mindre og trene litt mer. Men det er jo det å gjøre det. Det er det å gjøre det, og det er der det mentale på en måte kommer inn. Hvis man klarer å endre tankesettet sitt, justere tankene litt, som vi for øvrig kan gjøre. Vi bestemmer jo i stor grad hva vi skal tenke. Så kan vi få til den endringen. Ja.
Over tid. Men er det sånn at man endrer seg, altså kan man ønske seg endring kun i jobbsituasjonen, eller tenker du at det er en helhetlig greie at du må tenke hele mennesket, både privat og personlig, og jobb da? Ja, du kan jo bare justere bitt litt på en arena i livet, men når jeg coacher så bruker jeg det jeg kaller for en holistisk tilnemming, at jeg prøver å forstå hele mennesket, for hvis jeg forstår hvem du er,
Hvordan du har det. Jo lettere kan jeg komme med de rette innspillene og verktøyene slik at du får til ønsket endring. Så hvis jeg jobber med en toppidrettsutøver, så vil jeg gjerne vite om kjæresteforhold, forhold til foreldre, forhold til venner, hvordan du har det også på utsiden av idrettsarenaen. Fordi alt påvirker alt. Og alt henger på en måte litt sammen med alt her. Så jeg har veldig lyst til å forstå hele deg. Men er det...
altså det er jo jeg antar at du skulle kunne fått en endring så må du inn i kjernen inn i kjernen av mennesket hva er dette mennesket er består av hva er driverne for dette mennesket og så videre er det ikke ganske krevende å komme ned dit for da er man jo på sin mest sårbare hvis man skal avsløre ja, det er jo liksom
Jo bedre kjent jeg blir med vedkommende, men det går mer på hvem er det som type person. Vi er nok mer like enn, nå har jeg hatt mine 10 000 samtaler, tror jeg, og vi er nok like enn vi kanskje tror. Vi ønsker å tenke at vi er ganske unike, men jeg opplever at vi mennesker er egentlig ganske like. Hvis du skal beskrive oss mennesker, hvordan er vi like? Nei,
Det som er ganske likt er jo at vi har jo vandret rundt på den planeten her i mellom 100 og 200 tusen år. Og det har formet oss, og det på en måte preger oss fortsatt i veldig stor grad. Så det vi er like på er at de fleste av oss, de aller fleste av oss, de søker komfort.
mest mulig komfort enn hver tid. Det var jo fordi det var så brutalt å leve tett på naturen, at vi måtte alltid være på tåheb, fordi det var farer og trusler der ute. Konstant, og det var tungt, det var hardt, det var brutalt, det var kaldt, vi var sultne, vi var redde for rovdyr.
Så vi er ganske like på dette her med at vi søker det komfortable og det som er ok, det som er greit, det som er gjengs på en måte. Og så har vi lyst til å tilpasse oss de andre, og det er vi avhengig av, for vi er flokkdyr. Så vi har egentlig lyst til å blende inn, vi har lyst til å være en gråmus, vi har lyst til å være som de andre, vi har ikke lyst til å stikke oss ut for mye.
Vi har ikke lyst til å få kritikk, vi har lyst på å selte litt, men samtidig så har vi ikke lyst til å bli den som blir evaluert. For hvis du ble evaluert for 10 000 år siden, så kunne du miste stammen din, og det betydde jo døden. Så vi er fortsatt livredde for å stikke oss ut.
Så hvis du ser på popstjerner eller toppolitikere eller folk som tør å stikke seg, så er det egentlig sånn umenneskelig det de gjør der. Fordi de får jo ønne på seg. Og de får til og med masse kritikk. Og det liker vi ikke. Så det er to elementer som vi kjenner oss igjen i. Og så er livet brutalt.
Veldig mange opplever vonde ting, og de tror det er ganske unikt, men alle har problemer, alle har utfordringer. Det er ikke til å unngå at vi kommer til å oppleve tap, sorg, svik. Vi skal til og med døve alle sammen.
Så i seg selv er livet ganske tøft, da. Men så tenker jeg at det er til tross for at livet er tøft, og at det er bare tidsspørsmål før vi alle skal kjenne på det ubehagelige og vonde, så til de grader, så går det an å ha relativt mye harmoni og glede likevel, da. Det er det som fascinerer meg, eller inspirerer meg, det er jo de menneskene som klarer å ha mye glede og harmoni, til tross for at dette livet er ganske så brutalt, da. Men vi har det jo, som du sier, vi har det jo vesentlig...
Altså materielt var det vesentlig bedre nå enn man hadde for 100 000 år siden.
Ja, bare 50 år siden, eller 100 år siden. Men man trenger jo liksom ikke å jakte på maten for å spise. Man kan gå på butikken, og det er en del sånne... Det industrialiserte samfunnet har jo kommet veldig langt, mens menneskes natur og biologi kanskje ikke har utviklet seg i det hele tatt. Altså i et 100 000 års perspektiv, det er jo ingenting i en evolusjonsperspektiv, så er jo ikke det så veldig mye.
Så vi har jo egentlig et sånt kallet hulebordkropp. Ja, vi har mye urinstinkter i oss, ja. Så det som, når jeg snakker om å bli en bedre utgave av seg selv, og kanskje gå for drømmene og tørre å være ambisjøs på egne vegne, så er jo det som holder oss mest tilbake, er jo nettopp det du peker på. Det henger fra evolusjonen, og det er jo frykten.
Som jeg også var litt inne på, at vi mennesker er redde. Vi er redde for veldig mye. Det som var gjengs, som jeg sa i sted, det er at vi er redde for ubehaget.
Vi unngår det, fordi vi har alltid vært helt obsest på litt velbehag. Og vi er redde for å stikke oss ut, redde for å få kritikk. Og det preger oss, og det ødelegger for drømmer. For hvis du skal kalle det lykkes, så må du tørre å utfordre det ubehagelige litt.
Og det er jo egentlig sånn at jeg ler av meg selv innimellom, for jeg kan synes at det er ubehagelig å stå på moran for eksempel. Jeg vet at hvis jeg skal gjøre en god karriere som coach, så må jeg komme meg på moran. Jeg må få en god start på dagen.
Og jo tydeligere jeg står opp, jo bedre er det i min verden. For da får jeg planlagt, jeg får strukturert, jeg får kanskje trent, jeg får ro, jeg får kanskje litt kvalitetssyn med barna, hva det nå enn er. Men likevel så er det frykten for ubehaget som slår inn veldig ofte når vekkerokka ringer. For det er litt mer behagelig å bli i senga enn å stå opp. Men
Da blir jeg fascinert hvis jeg stiller meg spørsmålet, er det virkelig så hardt å stå opp i dagens samfunn, i et temperert hus, inn på badet, med varmekabler i gulvet, og det er mulig å ta en varm dusj, og du står i porselensvasken og pusser tennene, og du kan ta en varm kopp kaffe etterpå, du kan spise en god frokost. Det er ikke beinhardt da, vet du. Så alt blir sånn relativt da. Så da kan jeg humre litt av meg selv at
Når Nelson Mandela hadde vært 18 år på Robben Island og stått opp i en lille cella si på en madrass på gulvet og måtte tisse i en bøtte, da var det hardt å stå på morran. Eller når Børge Åstrand er på sitt 70. døgn over Nordpolisen med Mike Horn, og det er 30 minuser til, da er det hardt å stå på morran.
Så det der frykten for ubehaget, den synes jeg er veldig interessant. Den preger oss, for jeg er jo veldig opptatt av alle disse små valgene i hverdagen. Ja, men frykten er jo en sentral del av måten du jobber på. Det å temme den frykten, på en eller annen måte. Ja, den har blitt viktigere og viktigere med årene. For jeg har liksom bare kjent at det er den evnen til å kjenne på frykt,
Da legger jeg mye i den fryktbegrepet. Da er det retsel, frykt, ubehag, frykten for kritikk, alt det der legger jeg inn i det. Jeg har vel erkjent at det er den evnen til å kjenne på den frykten, den evne vi mennesker har til å kjenne på den frykten, er det som ødelegger mest frykten.
for å bli den beste utgaven av oss selv, og som ødelegger mest for folks drømmer. Det er den evnen til å kjenne på frykt. Og da blir det jo for meg, tenker jeg, viktig at vi får folk til å bli litt mindre redde. Du kan bare tenke deg da, hvis du var totalt fryktløs, hvis du ikke på en måte var redd for hva andre mente, og ikke var redd for dine egne følelser, hva hadde du da gjort? Det synes jeg er en ganske interessant øvelse.
Hvis jeg var totalt frykteløs, jeg gjør det en gang blant meg selv, hvis jeg var totalt frykteløs, hva hadde jeg da gjort? Da må jeg kjenne at jeg hadde tur til å tenke større, og jeg hadde tur til å gå for det, og
Hvis jeg ikke var redd for ubage, da hadde jeg jo trykket på enda mer, fått enda mer glede, enda mer euforiske følelser. Men frykten holder også meg tilbake. Men er ikke den ekstremiteten total fryktelig sånn
Den må jo være skadelig den også. Det kan jo ikke være bra den. Nei, og det vil vi ikke. Men demme den opp litt, dempe den, det tror jeg på. Men totalt frikost, da blir det å gå ut i gata uten å se seg for med forhold til biler og da hoppe ut for...
Så vi skal jo ikke bli dumme, vi må jo på en måte tilpasse oss samfunnet, mennesker og familien, og vi må jo på en måte være, vi må jo tilpasse oss, og vi må på en måte være fornuftige. Men for eksempel sånn banalt som å si at jeg ønsker å bli gründer, eller jeg ønsker å starte for meg selv, eller
jeg skulle ønske at jeg kunne begynne å trene. Så hvis du demmer opp på frykten, så er det mer sannsynlig at du går for det. Så det kan være veldig rett for deg. Ja, exakt. Men før du tar tak i frykten din, så har du jo nevnt at man må vite litt hvor man skal.
Hva er retningen? Hva er det du vil oppnå? Så spørsmålet er jo nummer en, hva er det du vil oppnå? Og nummer to, hvordan vet du at det du vil oppnå er det rette for deg? Hvis jeg kan dra det to hak tilbake der, så er det sånn at jeg mener jo at
Jeg mener i utgangspunktet at alle mennesker fortjener en fin reise. Hvis vi er heldige så får vi 80-90 år på den planeten her. Vi blir født rene, vi blir født gode, tenker jeg. Vi alle har noen mørkesider, men jeg har utgangspunktet trua på at vi mennesker blir født rene og gode. Og så tenker jeg at vi fortjener en kul reise. Til og med en fantastisk reise.
Det hadde vært veldig fint hvis flest mulig kunne oppnå det. For å få til det så må vi tørre å spørre oss, hva er det? Hva er en fantastisk reise? Jeg tror det er veldig få som sier at «Jeg kunne ikke tenke meg en fantastisk reise».
Men da er det jo litt sånn interessant at de aller fleste får jo ikke en fantastisk reise. De får jo en helt ok reise. Hvis du ser på spørreundersøkelser blant gamle mennesker, og de får spørsmålet hvordan var reisen, så vil jo brorparten si nei, det var jo greit det her. Og hvorfor er det slik? Jo, fordi at vi søker mest mulig komfort,
Komfort, komfortable følelser er jo helt greie følelser, og hvis du har mest mulig av de OK følelsene, så vil du til slutt også konkludere på at livet var helt OK, helt greit. Så det instinktene av å unngå ubehaget og være mest mulig i komforten gjør at vi sannsynliggjør de fleste reiser til å bli helt middelmådige.
Og det synes jo jeg er litt trist, og det vil jeg på en måte utfordre litt, og si at, vet du hva, nei, du fortjener en fantastisk reise, men hva innebærer det? Og helt sånn grunnleggende, så mener jeg at en fantastisk reise er en emosjonell reise. For når alt kommer til alt, så er det gode følelser vi jakter etter. Vi jakter på de gode, sterke, vidundelige, nydelige følelsene, mest mulig av de. Men de færreste får dem, som sagt, for de fleste er komfortable med de OK-følelsene.
For det som er litt utfordrende med å få de fantastisk fine følelsene, det er at du må da kjenne også på det motsatte. Men de som konkluderer med at livet har vært fantastisk, de har hatt en emosjonell reise, de har hatt mye kontraster, de har både kjent på mye ubehag, det vanskelige, det vonde, og det har gitt grobund for oss å kjenne på de fantastiske følelsene. Så en fantastisk reise er i min verden en kontrastfullt emosjonell reise med mye følelser.
vondt, vanskelig, hardt brutalt, krevende det gir også muligheten til å kjenne på de nydeligste følelsene og hva som skaper det det er jo veldig individuelt ja, og det skal vi komme tilbake til jeg bare tenkte på, når du snakket med meg det er jo som en bok, ikke sant? eller som en film, altså en fantastisk film er jo ikke kjedelig
Det går ikke på det evnet der. Nei, ikke sant? Det er ikke sånn at det handler om en person som står opp og går på jobb, og så ser det ikke så mye, så kommer den hjem igjen, og så har den litt fritid og ser på Netflix, og så er det... Det er ikke sånn en film. Det må jo skje noe. Det er litt sånn provocerende, så er jo ikke det A4-livet. Det er jo ikke det, og det er det de fleste gjør og aksepterer, men det blir jo ikke noen kul film av det.
Du ser jo den klassiske heltehistorien er jo litt trøblet til start, og så går det bra, og så går det ordentlig på trynet.
og så går det bra igjen. Men så går det på trynet igjen, ikke sant? Og så reiser han seg. Det er den klassiske supermann-historien. Og det er jo da igjen kontraster. Nå går det ikke alltid bra til slutt, men jeg tror at ved å tørre å gå for det, så blir det mer volatilt, for å snakke litt sånn finansspråket. Skal du ha høy avkastning på livet, så blir det mer volatilt.
Skal du ha høy avkastning, så blir det en kurs, en reise som går opp og ned. Du må gjerne sikte mot de høye fjellene, mener jeg. Hva som er fjellet, hva som definerer fjellet for deg, det er individuelt. Men hvis du skal virkelig nå de store høydene, så må du også ned om Dalførene. Der er det trøyri, der er det hardt, der er det mørkt, der er det gnagsår, der er det tunge, slitne skuldre. Der er det ofte håpløst, men så gjelder det å begynne å karre seg opp igjen. Så det er ingen vei utenom de negative emosjonene?
Nei, jeg tror ikke at noen, jeg tror de juger de som sier at de er superhappy hele tiden. Jeg tror det på en måte er en luksusgreie å jakte på lykke også. Jeg tror på jakten på de gode følelsene. Men da tror jeg du må erkjenne at du også må ha de vonde følelsene. Og det på en måte er forutsetninger. Hvis du spør såkalt suksessfulle mennesker, hvordan var den reisen her, så vil de si at det var Bergedalbanen. Men det er det de vil konkludere med å si at det var et rikt liv.
Så den skilsmissen, eller miste moren sin, eller gå konkurs, eller det å miste en god venn, eller få sykdom, det vil jo mange, hvis ikke det er dødelig, som er trist tilfølgelig. Noen ganger så går det jo åt skogen. Men det er jo de som fascinerer meg da, man liker å klare å ha et riktig mannsett da. Men det er bra å gå på de smellene, for det er på en måte forutsetningen for å kjenne på det euforiske.
Hvis du er ute og går 7 kilometer i Oslos by i 15 minus,
så smaker den dusjen etterpå helt vidunderlig. Du kan jo skape mikrokontraster i løpet av en dag også, ikke sant? Det må ikke være en lang, tøff eksamensperiode og så endelig lykkes med en A eller B for at du skal kjenne på det euforiske. Eller at du har vært superforelsket av en dame i hele videregående og endelig får henne. Jeg er jo veldig glad i kontraster, for det er der vi lever. Det får oss til å sette pris på det fantastiske livet vi har.
Egentlig, ikke sant? For vi har jo veldig godt materiellt sett, sånn generelt sett, men du setter ikke like mye pris på varmekabler i gulvet når det er normalen hele tiden, og du kan fryse på beina, ikke sant? Ja.
Det er noe jeg liker ikke sånn her. Jo, absolutt. Jeg tror det er derfor jeg blir fascinert av de som er veldig bevisst på dette og erkjenner at de trenger veldig lite av det materielle for å skape disse følelsene.
Når du sier det så liksom, jeg kjenner ikke han, men jeg får så bildet, det var kanskje litt rart, men en som har fascinert meg, jeg har bare sett han på fordøy, en som heter Stein P. Åsa med noen eventyrer, han var jo superhot på 80-tallet, men han var jo med i den første norske ekspedisjonen på Mount Everest blant annet, han hadde gjort på en vittig mange kule reiser,
Og så snakket jeg med en venn av meg som kjenner han litt, tror jeg, og som sier at han bor i en liten hus eller hytte i Romstad, og hvis han hører dette her, så er det kun med respekt jeg sier det, men da fikk jeg en følelse av at det han får de euforiske gode følelsene med er jo naturen. Det er jo å klatre et fjell, eller å hoppe ut fra et fly, jeg vet at han har hoppet i fallskjøm nå. Du trenger ikke det materielle, der er jo mange misforstått.
Totalt, ikke sant? Og det er jo fascinerende. De har ikke turt å spørre seg «hva er egentlig suksess for meg da?»
Ja, exakt. Men la oss si man skal finne ut av det. Man føler at livet ikke er optimalt, og man ønsker å få mer ut av livet. Så tar man kontakt med deg. Det høres svært ut. Og du går gjennom og analyserer, og så hva er medisinen din som regel? Hva er det du må gjøre da?
Altså jeg tror jo først og fremst på, altså jeg har jo ikke svaret nei, altså jeg digger jo å få folk til å begynne å tenke. Jeg tror jo på det bevisste mennesket. Så folk kan være så uenige om hva de bare vil, jeg har forsvunnet opp noe av det jeg vil allerede hvis de er uenige, for da har jeg fått dem til å tenke. Så jeg setter jo innimellom ting på spissen bare for at folk skal bli provosert til å tenke, hvordan lever du livet ditt?
Så jeg tror først og fremst på å tørre å tenke og søke, holdt på å si daglig, hvordan leve dette livet. Noe jeg gjør veldig tidlig er å prøve å forstå hva er viktig for vedkommende.
Man kan gjerne kalle det verdier. Hva er det som må ligge i bånd her, som du har lyst til å ha som et drammeverk? Lyst til å leve i henhold til disse verdiene? Så her er jo selskap og organisasjoner flinke. De definerer hva er verdiene våre. Og det er på en måte å sette litt kurs, men også mer en ramme. Vi har lyst til å gjøre butikk innenfor disse verdiene.
eller i henhold til disse verdiene. Så det er klart at, og det kan være, bare der kan det på en måte folk få en liten overplevelse, fordi at du ønsker å være, ok, verdien dine er familien, eller kjærlighet, eller å gi til samfunnet. Det kan være, ja, noe mer, skape, utvikle noe. Altså,
Men for å ha muligheten til å skape, for å ha muligheten til å være en god mor eller far, så må du ha en god helse. For hvis du har en dårlig helse, så klarer du ingen av delene. Og bare der kan det begynne å bli en kjennelse på at ok, da må jeg ta vare på kroppen min da. Da må jeg sove nok da. Da må jeg spise riktig da. Da må jeg kanskje begynne å trene litt. Ja, ok. Jo, fordi det viktigste for deg var familien eller vennene dine. Eller å skape noe, unnskyld.
Så jeg begynner gjerne der, hva er viktig på deg? Og det er rett og slett bare for å bevisstgjøre personen på hva som er ekstremt fundamentalt viktig som er på plass. Og det er det noen som erkjenner først når de visste det, ikke sant? De sa at kjærligheten var viktig, men de skjønte det først når mannen eller kona gikk fra dem.
eller, ja, barn er viktig, men jeg har kjent at de er jo bare til låns i noen år, og når de da plutselig blir voksne, så var det for sent å ta dem med på den kano-turen, eller på Liseberg, håper jeg. Eller å ha de gode samtalene. Så vi begynner gjerne der, og så elsker jeg jo dette her spørsmålet, hva er suksess for deg? Hva har du lyst til å hige etter?
Eller skal du bare på en måte ta det som det kommer? Hvis du bare tar det som det kommer og håper at livet blir bra, så kan du nesten banne på at det bare blir OK. Jeg synes at alle skal være ambisjøse på egne vegne. Hva du er ambisjøs på, må du selv finne ut av.
Hva kan være et eksempel på suksess da, som noen vil si? Ja, det er der vi har utfordringer i dagens samfunn, fordi at vi
Det er nesten sånn at vi opplever at det er predefinert for oss hva som er suksess. Det er nesten vanskelig å bryte ut av det som vi får av en enormt informasjonskaos rettet mot oss hver dag på hva som er suksess. Du kan jo få inntrykket gjennom Instagram at suksess er en vakker kropp, sixpack og hvite tenner. Du
Du kan få inntrykk av at suksess er i magasiner, TV, filmer, at suksess er å kjøre i Lamborghini, eller ha en stor yacht, eller ha en penthouse i Monaco, eller privatflytt på den saks skyld. Eller ha en suksessfull karriere, eller å tjene så og så mye, eller å kunne gå med den den vesken, eller de og de skoene, eller ha de og de vennene som er i riktig sosietet, eller...
Og her er det jo trist, synes jeg, hvor mange som sitter på kontoret mitt i 50-60-70-årsalderen, og for så vidt også 80-årsalderen, hvor de kjenner at «jeg har jo vært på feil kurs i forhold til hva som egentlig er suksess for meg».
Og her blir det jo alltid interessante diskusjoner, for hvis jeg har rett til at suksess handler om å skape mest mulig av de fantastiske følelsene, så da må vi finne ut hva er det som gir deg fantastiske følelser. Hva er det som gir deg euforien? Og det kan godt være at en som drømmer om Lamborghini, at det er på en måte det rette, fordi han er...
Han er vanvitt interessert i teknologi, i bil, og den bilen symboliserer at han har fått det til på jobben, whatever. Så jeg er uberforsiktig med å hjelpe folk med å liksom... Jeg har ikke lyst til å si hva som er suksess for deg.
Det er ikke i nærheten. Det må du tørre å tenke på selv. Men det å bryte ut av det som på en måte forventes, det kan være for å ha foreldre eller nyhetskaos som jeg var inne på, eller normene. Det å bryte ut av det, det krever gøts da. Og da er jeg tilbake til frykten igjen. For jeg synes jo den glade harmoniske munken i Nepal, han ser jeg opp til.
Eller han søppeltømmeren som lever harmonisk og glad fordi han trives med 9-4-jobben og at han får masse tid med barna og kona.
harmoni, glede, trygghet i seg selv, hvordan du skaper det, det må du tørre å tenke på. Og da kan det hende at du må gjøre noe annet enn det vennene gjorde, eller noe annet enn det mor eller far gjorde, noe annet. Og man finner det ikke når man er 18, 19, 20 kanskje, men jeg synes man skal hvertfall være på søken der. Ja, man må faktisk være ærlig med seg selv. Åh, veldig godt poeng. Tørre å være båndærlig.
Og dette er hardt, men det er enda hardere å sitte der som åttegjøring og tenke, vet du hva, jeg hadde dette ene livet, og nå sitter jeg her, og nå er reisen snart over, og jeg kunne jo gjort noe helt annet, som skapte litt motstand og ubehag, men også de helt fantastiske følelsene. Og så vil mange utfordre meg med å si at det er ikke greit å ha det greit, da. Er det ikke greit å bare ha det som passer?
Jo, det er det, hvis det er gjennomtekt. Hei, er du en CEO eller CTO i et vekstselskap og trenger flere utviklere? Da vet du at det er ganske krevende å finne dyktige utviklere i Norge. Men håpet er heldigvis ikke ute. Cefalo er et norsk outsourcing-selskap som har klart å bli en av de aller beste arbeidsgiverne for seniorutviklere i Bangladesh. Cefalos spesialitet er å rekruttere og bygge langsiktig utviklingsteam sammen med den norske kunden.
Og det å ha faste utviklere gjennom Cefalo skal i praksis oppleves som å ha egen ansatte. Så er du interessert i å høre mer om å ha eksterne utviklere, så vil Cefalo gjerne ta en veldig hyggelig prat med deg. Så sjekk ut cefalo.no, altså C-E-F-A-L-O.no. Hvis det er noe du virkelig har tenkt igjennom, og sier at jeg vil bare ha det mest mulig OK, og det er det du lander på fordi du vil ikke risikere noe på en måte,
Men jeg tror ikke på så mange sånn. Jeg tror ikke på det. Fair enough, men hvis du har vært i krigen da, da kan du faktisk sette pris på det å ha det all right.
Ja, og da blir jo kontrasten stor, ikke sant? Fordi at du har vært ordentlig nede i hjørnet, og da bare komme opp på det middelmålige oppåsitt, det normale. Og sette pris på det. Da vil du sette enormt stor pris på det. Men da igjen så har du oppnått det jeg mener er viktig da, og det er jo en kontrast. Og det er det vi har så vanskelig etter med å gjøre i Norge i dag. Det er derfor jeg ser at, nå er det mer mulig at det er meg, men jeg føler liksom at utrolig mange driver og isbader om dagen. Og da tenker jeg at det er, da har vi det bra.
Når vi må skape motstand. For det var ikke noe behov for å isbade på 20- og 30-tallet. Men nå driver vi og utfordrer oss selv i fjellheimen og bratte veggene fordi at folk har erkjent at «Åh, med litt sånn stert ubehag så får vi den euforien etterpå. Det er den vi egentlig vil ha.»
Så hvis vi tør, kjærlighetslivet synes jeg er en fantastisk fin pekepinn på at vi alle egentlig har det i oss. For helt naturlig så skaffer vi oss en partner, i hvert fall de fleste av oss, og så håper vi at vi etter hvert kan etablere familie og sånne ting. Veldig mange har det.
Men kjærligheten kan jo, kjærligheten er jo, og det er jo gjeninteressant, for det er jo det aksepterte av samfunnet, og det å gå for kjærligheten er viktig. Vi må videre, vi må formere oss og så videre, så det sitter i oss. Men kjærligheten kan jo være, du kan være forelsket, og det å kjenne på dyp kjærlighet er jo en fantastisk sterk fin følelse. Kjærligheten er det største, ikke sant? Det er en fantastisk fin følelse.
Men kjærligheten kan også være det vondeste. Altså, noen går jo gjennom en kjærlighetssorg og sier at det er verre enn at de mistet en av sine nærmeste. Nå skal ikke jeg drive og rangere hva som er vondest her, men i hvert fall at kjærligheten kan være brutal. Og de aller fleste som er nå til en viss alder har jo kjent på kjærlighetssorg. Det er jo noe som, det er ikke så veldig mye som er vondere enn det. Men det går vi inn i mer åpnet. Der tar vi risiko.
Men å starte egen butikk, eller å bryte ut og si at «Nei, nå vil jeg være mer på fjellet og ikke leve i byen lenger», der kan vi ståle et helt liv. Et helt liv. Kvitte oss med venner som stjerner energi, eller utfordrer mutteren og fatteren på at «Nei, jeg har lyst til å bli arkitekt, jeg har ikke lyst til å bli advokat». Der lar vi oss styre. Men kjærligheten, der går vi inn og sier at «Det tester vi».
Vi har det i oss, vet du. Vi mennesker er jo vanvittig tøffe. Vi er ikke sterkest, vi er ikke raskest, men vi klarte jo å ta over den kloden der med at vi var kløktige sammen, ikke sant?
Så vi har jo liksom overvunnet, vi har overlevd i tusen av år med en brutal virkelighet. Så vi har det fortsatt i oss da. Men så, la oss si, man har definert hvilke verdier man har, hva rammen er, og så må man definere da hva som er suksess, hva er det man vil oppnå. Og da må man være ærlig med seg selv. Eller hvis du ikke er det, så kjører du på feil kurs. Ja. Rett og slett.
og da er det så enkelt da som at du da jobber deg bakover fra suksess og finner ut av hva jeg må gjøre for å oppnå dette
Ja, og da er jo når jeg sier hva er suksess, så er det jo veldig lett å si at ok, da definerer vi oss noen mål da. Og der er jo folk veldig forskjellige. Noen trives med å sette seg noen ambisjoner kortsiktig, andre mer langsiktig. Noen vil ha begge deler. Noen vil ha litt sånn fluffy, noen vil ha det veldig konkret. Men da handler det om å finne svaret på hvorfor. Hvorfor skal jeg være en litt bedre utgave enn meg selv?
Og hvis du kan svare på hvorfor du skal bli en litt bedre utgave av deg selv, da er det så utrolig mye lettere å ta litt mer av de rette valgene i hverdagen. Så svaret er ja. Verdier. Finne svar på hvorfor, eller hva du ønsker å oppnå, og hvorfor. Så der begynner vi. Fordi du må argumentere mot deg selv. Når du står i det vanskelige, så blir det en diskusjon med deg selv. Hvorfor gjør jeg egentlig dette her?
Og da må du ha det svaret. Ja, hvis du vet hvorfor du har motstand, så er det så utrolig, da gir du mening å slåss i det da, ikke sant? Hvis du ikke har noen formeninger om reisenlivet, så blir jo all motstand meningsløs og urettferdig, og du blir lei deg av bitter. Men hvis du på en måte har en ambisjon, så må du regne med at det blir motstand, og da blir jo det som en del av reisen.
Så jeg merker at de som har den innstillingen at jeg regner med at det blir noen tøkker her, de har jo andre forventninger av det, og da blir det også andre emosjoner i forhold til det.
Og andre ting som også bygger opp under det her, er jo å sette livet i perspektiv, som jeg kaller det. Og det er at du må, hvis du innimellom i hverdagen tenker på at du har den ene reisen, du har dette ene livet, og i en dag så skal du dø.
så er det også lettere å ta mer av de rette valgene, for du ufarliggjør deg selv litt. Du tenker at du er en av 7 milliarder, du har noen 10 år på den planeten som er 14,54 milliarder år gammel. Så det er også en refleksjon du bør se deg selv litt som en sånn
sandkorn i sanda her, at det liksom, det betyr ikke så mye hva jeg gjør og ikke gjør. Så jeg kan jo følge drømmene mine, jeg. Altså, hallo, og hvis jeg ikke får det til, så er ikke det så farlig heller, for da har jeg i hvert fall prøvd. Og det tror jeg er et viktig poeng for mange, at det kan jo hende at du går for noe og ikke får det til.
Ja, men du har likevel skapt en kul reise, og det er ikke selve måloppnåelsen som er viktig, tror jeg. Det er reisen du skaper med å være ambisjøs som er viktig. Og hvis du skaper en ambisjøs reise, så blir det mye følelser, og det er det du egentlig slåss for.
Så da er det ikke så farlig om de ikke får det til. Hvis du snakker med en olympisk mester, så snakker jo ikke hun eller han om dag... I hvert fall har ikke jeg opplevd det så ofte at de snakker så veldig mye om da de endelig sto på pallen. De snakker om reisen de skapte med å gå for å være ambisjøs på egne veier. Det gir jo også mening i livet. Man innfører en mening med livet sitt. Absolutt. Man jakter på noe. Ja.
Det er mye kulere å være i en prosess på å jakte på noe enn å vandre rundt uten mål og mening.
Absolutt, og det er jo da mange av dere kjenner at jeg har lyst til å være en fordømt god mamma eller en fordømt god pappa. Jeg har lyst til å være et godt medmenneske. Jeg har lyst til å gi tilbake til samfunnet. Jeg har lyst til å være snill. Jeg har lyst til å være god. Jeg har lyst til å være hel ved. Jeg har lyst til å være real. Og hvis man kan ha det som en del av den målpakka, eller det å være suksessfull, så tror jeg det, da begynner vi å prate. Og dette her er jo superinteressant, fordi
Det er ytterst få jeg kjenner som har et definert mål om hva de vil være. Nå snakker man ikke så høyt om disse tingene. Jeg blir jo litt lær meg og litt provoseret. Jeg blir jo veldig engasjert i dette her, for jeg opplever at det er så utrolig mange. Og det er ikke for at jeg skal...
Jeg skjønner jo hvor det kommer fra, men samtidig så blir det jo da, ja, samtidig som jeg da sier at hvis jeg klarer å inspirere ett menneske til å tørre å tenke mer, så er det på en måte verdt det da. Det er litt sånn provocerende å si det, men de fleste bare
hopper i elva, som jeg kaller det, og håper på det beste. Men da er det elveleie, da er det omgivelsene, da er det normene som bestemmer hvordan dette her går, og plutselig så kommer det et stryk. Og du er liksom ikke, du er ikke i kontrollen på ditt eget liv, da. Og så er det jo komfort som din kropp naturlig trekkes mot. Ja, hele tiden, og da blir det sånn pass, ikke sant? Og det er jo veldig fascinerende det du er inne på der, fordi at forskjellen på en
såkalt suksessfull forretningskvinne og en OK-forretningskvinne, en åpenbart suksessfull idrettsmann kontra en OK, en god far, eller veldig god far i forhold til en OK-far. Forskjellene er jo veldig, veldig små i daglivet. Det er litt bedre beslutninger, litt bedre valg,
bittelitt små justeringer fra dag til dag er det som er forskjellen over tid. Hvis du kjører en... Det er utgangspunktet der. Jeg tror det er veldig motiverende at det handler egentlig bare om bittelitt små justeringer. Stå opp litt tidligere, spise litt sundere, litt mer til stede med barna.
ta den litt kjipe telefonen så fort som mulig. Orke det lille ekstra hele tiden. Hvis du ser på toppidrettsstøver, så blir det så åpenbart at det er der slaget står hver dagen. Men det mener jeg at også er næringsliv, eller politikken, eller kommunen, eller staten, eller hva det må enn jobbe med, eller om du er en
eller om du fighter for å være en venn. Det handler jo bare om bittesmå justeringer. Og så har ikke det så veldig med å si på en dag eller en uke, men på en måned eller år, så er det to hvitt forskjellige reiser. Ja, tenkte jeg på en bok som heter Atomic Habits. Jeg tror du kjente den. Jo, jeg har lest den. James Clear. For øvrig en veldig bra bok, som på en måte er forskningsbasert på hvordan å endre vaner. Ikke sant? Ja, fordi...
Hvis jeg forstår deg riktig, så handler det egentlig om å gjøre de endringene som over tid blir til en vane. Og da vil jo ubehaget ved å ikke gjøre det være sterkere... I begynnelsen, ja. Nei, jeg skjønner ikke.
Ubehaget forsvinner jo. Ubehaget forsvinner. Det vil være et ubehag ved å ikke gjøre det. Hvis du forstår hva jeg mener. Ja, ja, ja. Og det blir jo ikke noe... Du slipper jo å tenke. Så det handler jo... Den største...
nøkkeren, jeg håper å si til en av de største hengelåsene på døren til suksess, er jo selvdisciplin. Så alle, når jeg spør folk hva kan du gjøre for å få det bedre eller prestere bedre som jeg var inne på innledningsvis, så har jo folk svaret. Så det handler om å tørre å bare erkjenne at ok, jeg må skape
med noen bedre vaner. Som student, åpenbart, leser du litt mer intenst, har du litt mer eksamensmodus, litt oftere i forberedelsesfasen, begynner å lese litt tidligere på semesteret, ok, da blir resultatene bedre. Og det samme ser du egentlig på alle arener. Det handler om, altså, Mohamed Ali sa det veldig fint, det er ikke under de der lyskasterne, det er ikke i ringen slaget står, slaget står i gummi hvor ingen ser meg.
Så hvis du evner å ta litt mer av det rette valgene, så er det det som på en måte er groben for å skape en fantastisk reise. Og noen av de valgene er litt vanskelig å ta, fordi man frykter. Ja.
Det er frykt. Frykten stopper deg. Frykten for ubage, og den er så sterk at du tar heller en cola i stedet for å drikke vann. Du tar burgeren i stedet for å spise laks. Du trykker på snusknappen i stedet for å stå opp. Du tar den lette samtalen i stedet for å ta den vanskelige samtalen. Du surfer på internett i stedet for å planlegge neste dag. Så hvordan temmer du...
Ja, det er det store spørsmålet. Det er en av mange store spørsmål. Det er mange måter å gjøre dette her på. Det første jeg tenkte på når du stilte spørsmålet, var at ta for eksempel frykten på ubake, da.
Og da har jeg en bild i hodet på at det mest avslørende vi har på en normal dag er hvor vanskelig det er å komme seg opp om morgenen og vekke klokka ringer. Så det som egentlig slår inn her er frykten for ubehaget. Fordi du er trøtt, og det er varmt og godt under dyna, og du har egentlig lyst til å bare ligge der litt lenger.
Du vet, fornuften sier at jeg kom igjen, og det var en grunn til at du satt på den klokka fem over sju, så da bør du stå opp fem over sju, så slipper du å mase og kjase, og du får en dårlig start på dagen. Som for øvrig er det vi har disse dagene. Og det å få en dårlig start på dagen er jo egentlig helt utrolig at vi klarer å gjøre om og om igjen, når det er disse dagene vi har fått, ikke sant? Nå har jeg levd i en 17-18 tusen, det var kjapt hoderegning, men la oss si at jeg levde i 17...
18 000 dager og standarden på disse dagene settes jo allerede på morgenfristen, så hvorfor ikke få en god start på dagen? Nei, det er fordi ubageslåret det er et monster under senga, som en gang jeg setter disse bare føttene mine ned på gulvet, så hogger dette monsteret til og sier at vet du hva, kom deg opp i senga igjen
Da er det noe med å erkjenne at denne frykten er ubegrunnet. Den frykten vi har i oss, mye av den er bare tull. Det som kan være effektiv teknikk da, er å begynne å utfordre den litt av gangen. Det er ikke som å si at nå skal jeg begynne å stå opp en time tidligere. Du kan stå opp to minutter tidligere, tre minutter tidligere.
enn du har vanligvis gjort. Og hvis du klarer det, så blir det liksom «Ah, det der var jo ikke så farlig allikevel. Det ble jo faktisk to minutter ekstra med varm kaffe og litt mer ro. Og neste dag så tar det fire minutter, så er det fem og sju, og i løpet av... Tar du ett minutt i gangen, så er det på en halv tid på en måned, ikke sant? Så det er en greie. En annen måte å på en måte temme frykten på, er å rasjonalisere den.
Jeg har en liten historie som er kanskje litt morsom der. Da jeg var ung så hadde jeg veldig lyst til å bli falskjermegger. Og så måtte jeg gjennom to opptak for å endelig på en måte komme gjennom. Men selv om du har kommet deg gjennom selve opptaket, så kan du fortsatt miste plassen. Og du må blant annet veldig tidlig i utdannelsen til å bli falskjermegger, så må du gjennom en sånn frittfallkurs. Men jeg var jo...
Jeg tror det er ganske normalt. Jeg var jo dritredd for å hoppe ut av det flyet. Men det som var litt ekstra problematisk for meg, var at når jeg hoppet ut av flyet, så var jeg så redd at jeg ikke hadde kontroll på kroppen min. Så jeg tømbla, som de sier. Når jeg hoppet ut av flyet, så gikk jeg bare rundt og rundt.
Og det kalte de for farlig hopp, tror jeg. Og du kan ikke ha for mange farlige hopp, fordi da vil jo instruktørene tenke at han her kan jo ikke ta med videreutdannelsen, fordi vi risikerer at han gjør ikke de rette tingene. Så da fikk jeg vel to sjanser, tror jeg, med farlig hopp, og så tror jeg det var tredje hoppet at han, instruktøren, sier at nå må du bli stabil.
Men hva er det som skjer med deg, Erik? Hvorfor er du så ustabil? Og da trodde jeg var ærlig, så sa han at jeg er redd. Hva mener du, sier han. Hva er det du kjenner? Så skjønte jeg ikke hva han mente, så sa jeg at jeg er nervøs. Jeg er redd. Hva er det du kjenner på, sier han? Nei, frykten da. Nei, men hva er det som skjer fysiologisk, sa han?
Ja, altså i kroppen min, sier jeg. Ja, hva er det som skjer? Folk forklarer meg hva som skjer i flyet. Og da gikk en lang historie til dette, men det jeg endte opp med var at jeg sa at jeg pustet veldig overfladisk her oppe. Nesten noen hyperventilering- tendenser, tenker jeg. Hjertet slo voldsomt. Jeg svettet i hendene. Hadde store øyne. Jeg prompa. Måtte masse på do.
Så jeg forklarte hva som skjedde, og så forklarte han hvorfor dette skjedde. Han sier at det er helt normalt, du gjør deg jo klar til kamp, sier han. Så dette er som om en bjørn skulle komme inn i teltet ditt, så gjør du deg klar til kamp umiddelbart. Så enten slåss du mot bjørnen, eller så løper du fra bjørnen. Men kroppen må jo gjøre seg klar for å være ultimatefighteren, eller for å løpe raskt. Og så kjente jeg at jeg hadde masse sommerfulde i magen, og det var liksom kribling i lårene.
Og så forklarte han at alt dette her er for at musklene skal få oksygen. Adrenalinet pompes ut, det er det som er kriblingen. Det er fordi at du skal få smertestillende før du eventuelt får deg en ørefikk av bjørnen. Du puster for å gi masse oksygen. Blodpumpa går veldig masse, pulsen er høy for å få masse oksygen. Alt det som skjer med kroppen din, som du har sagt, er fordi du skal gjøre deg klar til kamp. Dette er jo en kjempefordel for deg.
Du gjør deg klar til å hoppe stabilt og bra. Du sperrer opp øynene for å få med deg hva som skjer. Så han rasjonaliserte det som skjedde med meg. Han prøvde å snu det til at det var en fordel. Så det som skjedde var naturlig for å evne å gjøre det optimalt. I tillegg så skulle jeg visualisere 50 perfekt opp, og jeg skulle gjøre det bakpå et lasteplan.
Så han fikk meg til å tro at det som skjedde med kroppen var helt naturlig, og han fikk meg til å visualisere at jeg klarte det perfekte hoppet. Og han fikk meg i tillegg til å si, gjentatt ganger, neste hopp er jeg stabil. Så han brukte egentlig en rekke teknikker for å demme opp frykten, rasjonalisere den, visualisere slik du ønsker at det skal gå. Burst case på hoppeforhold som er døden, så det er liksom ikke så mye brukt, men du kan også bruke den. Hva er egentlig burst case her?
Det er også en teknikk på dette. Så han klarte på en måte å... Det neste hoppet ble jo stabilt. Så jeg klarte å demme opp frykten så mye at jeg klarte å bli stabil i luften med hans innspill. Altså det var en sånn rasjonal... Forklaring. Forklaring, ja.
Dette skjer, dette er naturlig, dette kan du bruke til din fordel. Og Akselund Svindal sa en eller annen gang at han kjenner jo på frykten komme før han skal kjøre kidspull, men jeg ønsker den velkommen, sier han. Og i min verden er det genialt. Fordi hvis du er redd for frykten, så blir den bare sterkere når du begynner å kjenne på den. Men hvis du sier at du vil ha den, så ufarliggjør du den. Altså du inviterer en venn inn i huset ditt, da ufarliggjør du den.
Da kan du kanskje til og med bruke den. Da kan du si at nå går blodpumpa her, nå går bare for frykt, det er jo egentlig en følelse. Ja, ok, nå går blodpumpa, det gjør den når hjertet slår, fordi at jeg skal få mest mulig oksygen ut i muskulaturen. Ok, nå puster jeg, det er samme greie. Ok, nå kjenner jeg sommerfullene, det er adrenalinene.
ok, men dette her er jo naturlig, dette her kan jeg gjøre, dette er jo gjerne før jeg skal på scenen. Jeg er litt introvert, som de fleste av oss, litt ekstravert, litt introvert, men for meg koster det mye å gå på scenen. Sikkert litt på personlighet, men også litt oppvekst, og det å eksponere seg på en scene er for meg tøft.
Og da kjenner jeg på nervositeten. Men da prøver jeg å rasjonalisere den, at dette gjør deg klar til kamp. Nå kommer du til å være enda mer engasjert, enda mer innbytt, og så i tillegg så gjør jeg sånn som han er instruktøren, jeg visualiserer at det går bra, og
Og så prøver å fortelle meg selv at det går bra, vet du. Men så er det egentlig ikke så farlig. For hvis det er et dårlig foredrag, det er litt sånn stoist tankgangen da, hva er egentlig burdeskreds her? Det er egentlig ikke så farlig. Det verste som kan skje, liksom. Du snakker jo om reptilhjernen som tar overhånd, altså amygdala eller noe sånt. Og
Og den strategien du bruker her er at du kobler inn frontallappen. Helt riktig. Altså din rasjonelle del som kan bare overmanne den reptilhjernen din som er der egentlig for å beskytte livet ditt. Ja, helt riktig. Og det her sier jeg ikke at det er mulig å gjøre hver gang. Men du kan trene deg til det. Og det er derfor jeg mener at det er kanskje det første jeg snakket om å utfordre det litt.
og litt og litt og etter hvert mer og mer og mer er en godt utgangspunkt da. Men veldig mange er jo redde og veldig mange definerer det som angst og så videre. Det er en sånn
Og der er vel psykologien på en måte litt sånn enig i at eksponering og en form for eksponering er bra, da. Man kan ikke prate seg ut av samtale seg ut av frykten. Det å eksponere seg for det er nok på en måte... Det er derfor jeg også skrev Helvetesuka. For det å liksom tørre å mobilisere såpass mye krefter at ok, nå går jeg for å kjenne på er det egentlig så farlig? Så det du egentlig sier er at man skal
Man skal stå i frykten, det vil si man skal anerkjenne den. Men du kan stå i den så lenge at du erkjenner at kroppen bare signerer til deg, at den her var ikke så farlig. Ja, men du skal ikke prøve å motarbeide den. Du skal gå inn i den, kjenne på den. Og dette er jo det psykologer også sier om for eksempel når du skal behandle panikkangst, at du faktisk rasjonell må ta over, og det
Hvis man skal relatere dette til vanskelige små ting man må gjøre for å overkomme ubehaget,
Så forstår jeg på deg at man skal egentlig bare stå i det, og akseptere det når det kommer, og tenke på tilbake til hvorfor gjør jeg egentlig dette her? Ja, den siste der er også en teknikk, for da kan du finne litt motivasjon til å stå i det. Men det eksponerer seg sakte, men sikkert. Og dette med å stå i det når man først kjenner på det, for jeg kjenner at dette her var ikke så farlig likevel.
Nå jobber jo ikke jeg med mennesker som er syke eller lider av noen store farlige greier. Jeg er ikke psykolog, men dette her handler om hvordan vanlige mennesker kan utfordre den hverdagsfrykten. Det er det jeg egentlig snakker om her. Denne podcasten her lyttes jo til av mange gründere, og ikke minst mange som vurderer å bli gründer, ikke sant? Ja.
Og det å ta steget ut, si opp en OK-jobb for å skape noe selv, er jo en stor frykt mange tenker på. Og da er det jo mange ting som at du har et veldig satt liv, med et boliglån, du har en familie, du har et billån, du har en hytte. Og det å bli gründer representerer veldig mye usikkerhet. Det å gå inn i det, er jo en stor frykt.
Mener du at folk for å oppnå den kontrasten bør bryte ut hvis de har et ønske om å bli en grunner og gjøre det? Og i så fall, hvordan skal man tenke på alle disse faste tingene som er i livet ditt som det er vanskelig å gjøre noe med?
Ja, det der er jo vanskelig. Det er jo dilemma det der. Man skal jo være redd for å bryte ut av det. Det er jo en risiko her, så man skal jo være redd for det. Man må jo tenke nøye gjennom på det, men man må...
Så litt frykt må det være der, men man skal være enda mer redd for å stå der om 20 år og bli lei seg for at man ikke turte da, ikke sant? Det er litt det jeg tenker. Og så går det an å tenke litt sånn, være litt sånn innom, sånn som vi lærte i forsvaret, at være innom worst case da.
Og hvis du kan leve med det, kan du overleve det, kan du komme deg ut av det, kan du komme deg videre selv om du skulle gå helt opp skogen? Og svaret er jo stort sett ja på det. Altså i Norge så er det, hva er world's case? At du vinner litt, taper litt status fordi du må selge bilen eller hus eller bo i en leilighet en stund? Jo, men altså det er den der frykten for å feile.
Ja, ja, og hva andre sier. Ja, og spesielt i norsk kultur, hvor man liksom ikke skal stikke seg frem, ikke sant? Litt sånn der, hvem er det du tror det er, liksom? Absolutt. Sånn går det, liksom. Ja, ja, hva var det jeg sa? Nei, det er ikke lett å være, det er nok lettere nå enn bare for 10-20 år siden, men det er jo mye, det er jo fortsatt litt sånn, man snakker om jantelov i Norge, men det der tror jeg er ganske menneskelig, at vi kvir oss for det der, og det er helt naturlig, og det er jo riktig på en måte, for det at
Vi kan jo ikke bare gå på og si at vi har et ansvar, og gjerne til og med kanskje for en partner eller barn i tillegg også, så da er det jo ikke lett å bare bryte ut. Men å gjøre den øvelsen, hva er det verste som kan skje? Da tror jeg mange vil erkjenne at det verste som kan skje er at det ikke går, tak noen penger på det, og vi må begynne på nytt igjen. Er vi villige til det?
Og så vil jo jeg si at da har vi vært innom det, og da har vi vært innom det i noen få promille av tiden, og så må du fokusere på hvordan du får suksess. For du kan ikke gå rundt og være redd hele tiden. Hvis du frykter gjeld, så får du bare mer gjeld. Du må jo ha fokus på inntekter for å få inntekter. Hvis du skal vinne dealene, så må du jo bruke all din effort på det.
og det er der du ser forskjellen på ledere som er redde for kostnader og så blir fokuset litt for mye på kostnadene og holder kostnadene ene kontra hvordan vinner de store til illene
Og det er sånn det gjelder for grunner også, at du må liksom, ok, være innom worst case. Ok, hvis dette her ikke går bra, kan jeg komme meg videre til livet? Kan jeg bli lykkelig for det, liksom? Og hvis svaret er ja, det kan nok ordne seg, tross for at det blir litt motstand med hva andre sier, og at man mister selvtilliten for en stund, og så videre. Ok, da går man for det, og da må man gå all in. Og det er det som er nøkkenet, tror jeg. Vi snakket jo litt om det forleden, om dette med
La oss si at du går inn all in med grunnerskap, og så går det ikke så bra som du trodde. Og så er det der, skal man fortsette, eller skal man gi seg? Ja.
Nei, det er jo helt umulig å gi et sånt entydig svar. Det er ikke galt, nei. Entydig svar på det. Og jeg har jo også for så vidt drevet noe sånt, det er en liten pølse på det da, men jeg har lykkes litt, og også feilet stort, føler jeg. Og har vel tenkt i ettertid med min lille bedrift at jeg kunne, burde, skulle kanskje ha fortsatt litt til. Ja.
Men jeg har heldigvis mulighet til å starte litt opp igjen, og det gjør jeg for så vidt nå. Så det er kanskje veldig sjeldent at det er for sent. Men jeg har vel en sånn grunnleggende princip om at man aldri skal gi seg. Og at jeg ser jo de som har lykkes som gründere, og de som har blitt suksessfulle entreprenører, de forteller jo...
Du kan jo lese bøker, og jeg har vært heldig for å snakke med mange av dem, men mange av dem sier at det var jo helt på beinet, det var helt på stålet, og de holdt på å gi opp mange ganger, men så fortsatte de allikevel. Og du, verden, det var det som skulle til da. Du ser han der som hogger nede i fjellet, ikke sant? Og så har de hogget og hogget der to stykker, han ene gir seg, og så har den andre fortsatt litt til, og der fant han gullåret liksom. Men...
Men det er jo noen ganger så er det jo riktig å gi seg, ikke sant? Det er riktig å bøye av og kjenne at dette her var feil, dette kan jeg lære av, og så finner jeg et nytt spor, og så lykkes man kanskje der. Og det er derfor det er så vanskelig å gi et entydig svar på det, men det er jo å ta en kjent, håper å si, leder i Norge som har lykkes big time, og det er jo Kjell Inger Røkke, aldri møtt han jeg, men
Man kan jo lese at han gikk jo nedenom og hjem flere ganger, han i sin startfase, ikke sant? Men det er noe med Gisa da.
Men det kan hende at det å kanskje justere sporet kan være en mulighet. Det er ikke å gi seg som grunner, men å si at dette her gikk ikke, men jeg prøver meg på et annet spor. Så jeg liker det å gi seg. Never, never, never, never give up. Det er som Winston Churchill sa, det er noe med at skal du lykkes med noe som er så vanskelig som å være grunner, så må du ha en holdning om at jeg gir meg svart ikke. Nei.
Ok, vi har snakket om hva og hvorfor. Vi har snakket om frykt. Og så er det i hvert fall en ting til som er viktig for deg, og det er å kunne skape en tro. Ja. Altså, man må tro på det. Og det her, vi snakket litt om det i forkant, er litt sånn wishy-washy, at man skal, det er litt sånn der boken The Secret, altså hvis man bare tror på det, så skjer det. Eller, hva legger du i det at man må skape en tro?
Ja, det er sånn vis-i-vors, når du nevner det sikret, så får jeg jo litt piggen ut og kjenner, men det er jo samtidig så er det å kjenne at vi mennesker, vi er gode på å prate oss selv ned.
Og det handler litt om at dette her tilpasser oss og ikke stikker oss ut og være i mengden, og det må på en måte stammen være preget. De må gjerne ha noen alfahaner som skal ha lyst til å lede dette her. Men det er veldig bra om de fleste i samfunnet bare tilpasser seg. Det er egentlig gull. Da fungerer det best mulig. Så det ligger egentlig veldig latent for oss. Men vi bestemmer når alt kommer til alt, så bestemmer vi i veldig stor grad hva vi tenker. Jeg kan...
Hvis jeg klarer å være bevisst på det, så kan jeg snakke meg selv opp, eller jeg kan snakke meg selv ned. Det valget har vi på en måte. Og det er det mange coaching-samtaler som går på. Å få kunden til å kjenne at «Vet du hva? Jeg bestemmer faktisk hva jeg skal si til meg selv om meg selv, eller om drømmen om å lykkes som grunder. Det bestemmer jeg faktisk selv».
Men så lar vi oss få lede av instinktene som snakker oss litt ned. Men hvis du snakker med folk som lykkes, så har de hatt en eller annen forhold for tro. Det er veldig sjelden du blir...
Jeg liker å bruke med et, vi håper å si fra idretten, det er veldig sjelden du blir olympisk mester hvis du trodde at det var mulig å bli klubbmester. Det er sjelden du lykkes med en butikk hvis du ikke hadde troet det hele at du kom til å få til. Og det er en eller annen form for selvtillit, en eller annen form for selvfølelse, og dette her henger jo sammen, troen på prosjektet, troen på deg selv, det er mye som går inn i hverandre her selvfølelse. Men begynner du med troen?
Eller begynner du med evnene? Hvis du har veldig gode evner, så er det lett å få en tro på at du kan bli klubbmester. Men kan man bli klubbmester uten å ha evnene ved å tro sterkt nok på det at du trener opp til å få de evnene og så bli klubbmester?
Ja, det er litt sånn høne og egge dette her da. Hva kommer først? Og det er veldig mange som etablerer en tro etter at de har fått det bekreftet, at jeg har det litt i meg. Dette kan jeg få til, og det er naturlig. Så hvis du har to i matte på videregående, og du får en treer, så tenker du kanskje at «Oi, jeg kan kanskje få en firer». Så er det jo noen som tenker på troen at «Jeg skal ha seks».
Og det der er jo, jeg mener at det må gå hånd i hånd. En ting er hvordan du etablerer en tro, men det er jo kanskje ikke bevist enda. Men for å forsterke troen, så må du få noen bekreftelser underveis. Det er veldig vanskelig å tro at jeg skal bli milliardær, hvis du har minus på kontoen. Men poenget mitt er at vi mennesker har en veldig god evne til å skape en tro.
uten at det er beviselig også. Hva er tenkt på religion? Hvor stert kan ikke vi tro på en Gud, en Jesus, en Allah, en Vishnu? Vi har en enorm evne til å tro stert, selv om det kanskje ikke er beviselig. Taliban-krigere som sprenger seg selv i lufta i troen på at de kommer til paradis.
Da har vi en enorm evne, og den har vi hatt egentlig siden tidens morgen. Midgarseormen, eller folk som går i kamp, og vikinger som går i kamp og sier til Valhall. Så vi har en enorm evne til å skape en tro.
Hvor kommer denne troen fra? Og da er du inne på noe her, små bekreftelser underveis, men jeg synes det er veldig kult å utfordre folk til å tenke veldig ambisøs og tro på at de kan få opp noe spektakulært før det er bekreftet også. Så hvis jeg jobber med en Kasper Rudd da han var 14, så ville jo jeg veldig tidlig at han skulle begynne å etablere en tro på at han kunne bli verdens beste tennespiller. Hvorfor det? Jo, fordi med en tro...
så begynner du også å ta mer rette valg i hverdagen. Det er det vi er enige om her, at selvdisciplin er på en måte noe av nøkkaren til såkalt suksessfull reise. Og da, hvis du kan skape en tro om at du kan få til noe helt rått, så tar du mer rette valg i hverdagen. Og når du da tar rette holdninger, nei, unnskyld, rette valg, så begynner du å forsterke troen for at «Hei, jeg hadde en økt i verdensklasse», eller «Nå spiste jeg sunt, tross at jeg hadde lyst på en fri».
Og da begynner det å gå sammen dette her, ikke sant? Og da blir jo 10 000 kroner spørsmålet, hvordan skaper man en tro? Da jeg var liten gutt, så var jeg veldig liten av vekst. Og jeg hadde skarer her, som jeg fortsatt har, for jeg lærte å prate på Vestlandet, og min mor skarer. Jeg bodde i Stavanger, Sola, og jeg bodde i Haugesund og
Mor som skarret med meg som var hjemmeværende. Og ekstremt dårlig fotball og dårlig sosialt trent fordi vi flyttet mye. Så jeg var litt sånn easy target. Jeg ble litt mobba, erta og hadde litt sånn utfordringer på skolen. Og ble kalt litt sånn du er en liten dritt og du er sturslig og ha det vekk da. Det er småen, ikke sant? Og dette her hørte jeg mye. Og etter hvert så begynte jeg å si det til meg selv at jeg var en liten dritt. Og når jeg begynte å si det til meg selv
Jeg tror at jeg var et helt ordentlig fyr, altså. Men jeg begynte å si til meg selv at det var en liten dritt. Og da begynte jeg til å tro på det, vet du. Og så begynte jeg å handle deretter også. Så vi har en evne til å tro i forhold til hva vi sier til oss selv om oss selv. Det du hører gjentatt i ganger,
om Midgards årmøte eller om Allah, det begynner du etter hvert å tro på, selv om du kanskje ikke er beviselig, selv om du kanskje ikke er rett en gang. Det er ikke bevis, det har ikke skjedd at Kasper Rud blir verdens beste tennespiller, eller at du lykkes med skifter til å bli Skandinavias største mediehus.
Hvis det er det som er målet. Men du kan skape den troen. Poenget mitt er at det du sier til deg selv om og om igjen, det er det du etter hvert begynner å tro på. Og hvis du er veldig rasjonell, hvis du er veldig analytisk som type, så kommer du ikke til å kjøpe det. Nei, det er topp. Det er det jeg skulle si. Men, det er derfor ofte de som lykkes...
er litt sånn enklere enn de supersmarte eller de der altså hvis du går på jeg merker jo at de tyngste folkene jeg jobber med det er jo dataingeniører den der supersmarte du har NTNU folk som på en måte har begge deler
som både catcher det det kallet emosjonell og det tankens kraft, og at de har brainsa på å forstå teknologi og tal og bla bla bla. Men hvis du er litt for rasjonell, så tror du ikke helt på det der med at du blir det du sier.
Så der må jeg på en måte få noen delaksept underveis, som må si at vi har jo enda å tro, bare se på religion, det du sier til deg selv, det er det du kjører mantra på da. Så jeg kan love deg at de som virkelig lykkes, de får jo, jeg hadde jo en liten tro der, det var en liten jævel som sa at jeg kunne klare det, til tross for at fatteren sa at du kommer aldri til å bli noe gutten min, eller du kommer til å tape den matchen her, eller jeg tror ikke du, ta, altså,
folk elsker comeback, ikke sant? Og det er jo fordi veldig mange har sagt at du burde vel gi deg nå. Jeg synes det var fantastisk når Ole Einar Bjørndalen klarte å lykkes med OL-guld siste runde, til tross for at veldig mange sier at nå burde vel han ha gitt seg på topp, ikke sant? Så det der med, det du kan selv holde, ikke bare kan du selv skape, men du kan også holde på den tro, da.
Og det er jo det som er utfordrende, for du søker egentlig etter unnskyldninger for å bygge troen ned. For det å skape en tro om at du er noe, eller kan få noe ekstraordinært, det er egentlig litt sånn umenneskelig, vet du. Ja, men nå vil du jo ikke være en idioten som tror på noe som man strengt har noen forutsetning for å tro på. Nei, du kan ha to skihoppere på landslaget.
Og den ene forteller seg selv hver dag, flere ganger om dagen, at han kommer til å gjøre det kjempebra i VM. Han andre sier, jeg vet ikke helt, jeg håper på en måte at det kan gå bra. En som tror intenst stert på at han kommer til å hoppe bakken ned, kommer til å sette på spissen da. En som tror han kommer til å tryne på kulen. Så sannsynligheten for at han som tror...
Ja, du skjønner hva jeg mener. Han som tror stert øker sannsynlig et voldsbetalt han får det til. Fordi tro påvirker også din adferd. På hvilken måte da? Med selvfølgelig en troen så vil du på en måte du får det du har fokus på.
Så hvis jeg tror jeg har noe å fare med, det der varierer jo veldig da, og det er jo brutalt ærlig, men det er sånn, jeg kan snakke meg selv ned, jeg kan snakke meg selv opp, og det påvirker troen. Så hvis jeg har snakket meg selv ned en periode, fordi jeg ikke klarer å være bevisst på det der hele tiden, så presterer jeg dårligere som coach.
Jeg har mindre tyngde, mindre på en måte, jeg kommuniserer mindre tillit, jeg kommuniserer mindre trygghet, enn om jeg har snakket meg selv litt opp. Dette er jo veldig fascinerende. Det var en fotballspiller som ringte meg og sa at han mistet alt tro. Hvorfor det? Han har spilt dårlig i to kamper.
Ok, men skal du fokusere på de siste to kampene, eller skal du fokusere på de 15 kampene før der? Det er jo ditt fordømte valg. Skal du fokusere på det som er bra med deg, det du er stolt av, det du liker med deg selv, eller skal du fokusere på det som er dårlig med deg selv? Ja, vi skal lære, og vi skal utvikle, og vi skal på en måte være bevisst på hvordan vi kan bli en bedre utgave av oss selv, men det er du som bestemmer hva du skal si til deg selv om deg selv.
Det er ingen andre som egentlig bestemmer det. Og det er fascinerende. Det er interessant å ta det til sammenlignet med barneoppdragelse. Hvis du har to barn, og det ene barnet bare får kjeft hele tiden for tingene gjør det galt, mens det andre barnet bare får en positiv forsterkning for tingene de gjør bra.
Hvem er du byggebest av de to barna? Det er for øvrig ikke helt opplagt. For hvis du bare er positiv, så forventer barna at det skal få ros og... Du er positiv for sverker hver gang du er i bedtkommunikasjonen. Hvis du gjør det på en smart måte, for all del. Hvis du bryter...
til den barne, så er jo det selvfølgelig negativt. Kanskje det er en dårlig analogi, jeg vet ikke. Nei, men det er en interessant analogi, for hvis du på en måte gir akkurat nok til barne med at det går en liten effe i barne, at det skal vise, ikke sant? For jeg tror veldig mange foreldre i dag, og nå skjærer vi godt ut av øyene her, men jeg tror veldig mange i dag er for snille, ikke sant? At de ikke, og så flink du er, og så bra, ikke sant?
Men hva når du står litt alene der i verden da? Du må evne å gi dette til deg selv, etter hvert. Det er forskjell på å hylle sitt barn for å være det eneste ting det barnet gjør. Men det at du, la oss si, ikke leverer på det du burde ha gjort da, for å si det veldig sånn. Det høres forferdelig ut, men noensinne.
Du gjør leksene sine, for eksempel. Ja, ikke sant? Så er det ikke noe positiv forsverkning. Det er positiv forsverkning hver gang barnet gjør det bra. Og hvis det er noe du burde kunne klart, så er det ikke noe positiv forsverkning, men bare mer sånn at man ser at du har gjort det. Ikke sant? Altså det er en nøytral feedback da. Versus det at du hele tiden peker på de negative tingene, ikke sant? Og ikke styrker de positive tingene. Er det ikke litt det samme som man gjør på seg selv? At man...
Man ser... Hva tar du til deg? Hva har du fokus på? Hvis du velger å ha fokus på at du er bra, at du får det til, så legger du også merke til. En gravid kvinne, hvis du spør en gravid kvinne, ser du andre gravide kvinner?
rundt omkring i byen, hun ser de overalt. Har du kjøpt deg en ny bil, så ser du den modellen overalt. Hvis du har pappa opp her og må gå rundt med latten i byen med trillevogna di, så ser du andre pappa gjøre det samme. Du ser det du har fokus på, du legger merke til det du har fokus på. Så hvis jeg tenker at jeg kommer til å få det som coach fordi jeg er genuin, jeg er
elsker å få folk til å bli en litt bedre utgave av seg selv. Jeg synes det er fantastisk gøy hvis jeg kan bidra til at mennesker får det litt bedre, eller presterer litt bedre. Og hvis jeg sier det til meg selv, at der synes jeg innimellom at jeg får det til, altså.
Hvis jeg sier det, så legger jeg også merke til de gode samtalene, og jeg legger merke til den feedbacken som er bra. Det betyr ikke at jeg ikke skal ta til meg kritikken eller bli bedre, men det er noe med at du må være bevisst på det fokuset, og da skaper du en tro hvis du er mer fokusert på. Ja, du forstår. Men
Men dette henger også sammen med at hvis du har en drøm, et mål, som vi snakket om tidligere, og du ser for at du klarer det, så er det også mer på å forsterke en tro. Så veldig mange som lykkes har jo sett for seg at de lykkes. De har sett for seg at de signerer at selskapet skal over på børs, eller de ser for seg...
Jeg så jo for meg, når jeg begynte som kår, så jeg visualiserte jo møtene med de ulike kundene. Og jeg lekte, liksom at nå var jeg der. Hva følte jeg? Hva kjente jeg? Hva så jeg? Hva hørte jeg? Hva luktet jeg? Jeg var 100% til stede mange ganger. Og det forsterket også troen. Det er topp. Men tilbake til, altså dette er utrolig synsomt poeng. Og som gründer så opplever man det, at man fokuserer på at man skal oppnå noe.
Men i det man oppnår det, så er det ikke interessant lenger. Jeg vet ikke om du kjenner deg inn etter dette, men det er i hvert fall jeg og sikkert mange andre. Det er alltid et nytt mål. Det blir alltid noe nytt. Og det er krevende å glede seg over
de seirene man har, så er det slik at det å se det for seg egentlig skal bare virke som en motivator mer enn at du oppnår ikke den. Lykkefølelsen kommer aldri. Det vil alltid være noe nytt som pusher deg. Det er jo litt trist hvis du aldri føler at lykkefølelsen kommer. Men jeg skjønner hva du mener. Øhm...
Kjetil Andre Aamodt skrev jo en bok som heter Neste er den beste. Dette her er en utfordring blant ambisjøse mennesker, som jeg forøver i dag opp for det alle til å være ambisjøse begge veiene, om det er som mor eller gründer, eller venn eller samfunnsborger.
Men hvis du hele tiden setter lista høyere og hele tiden tenker neste, så kommer vi inn på et tema som er tilstedeværelse, være nye, feire underveis, tenke at dette er greit, nå skal jeg hvile litt på løverne akkurat her og nå, nå skal jeg nyte, nå skal jeg være tilstede.
Det er også innenfor mitt univers, føler jeg, mentaltreningsunivers, denne evnen til å være bevisst på at man, jeg synes det er feil at man skal helt inn i hygge. For da blir jo spørsmålet litt sånn, når er det man da nyter å få disse gode følelsene? Når er det man lever da? Svaret må jo ligge i at man må leve i hverdagen.
Man må nyte hverdagen, for det er reisen som er målet. Inte visste jeg at alle dager som kom og gikk var selve livet, eller noe sånt. Ja, for det er ikke målet som er målet, det er reisen, det er nuet. Helt riktig. Jeg tror det er veldig mange som blir skuffet hvis de tror måloppnåelsen skal være euforien. Det er nok reisen underveis, det er hverdagen livet er. Hva er poenget da med et mål?
Fordi da tar du mer rettevalg, du får en helt annen kurs, og du får de euforiske følelsene fordi du også på en måte er nede i dalsøkene. Så målet gjør at det blir en mer volatil reise. Målene gjør, altså hvis du er ambisjøs på egne veiene,
så skaper du kontraster, og det er der jeg tror du lever stert. Du skaper en mer interessant hverdag. Du skaper en kul reise. Men tilbake til dette med å tro, hvordan konkret gjør man det? Har man en sånn mantra, hvordan gjør man det? Vi var litt inne på det med å visualisere drømmen og målet. Å skape en tro handler i veldig stor grad om hva du sier til deg selv om deg selv. Når sier du det? Når du tenker, eller skal du gjøre det på faste tidspunkter?
Jeg begynner gjerne med å si at jeg hadde faktisk et møte i morges, hvor dette var et tema hvor han sier at jeg mistet, han brukte ord som selvfølelse og selvkvitt, og dette her henger jo da sammen, selvfølelse, selvkvitt og tro, det henger jo litt sånn sammen. Vi bør ikke gå inn på det nærmere, men da begynte vi med å si at du, hva er det du liker med deg selv? Hva er du stolt av? Hva er du god på?
Det var vanskelig for han å finne på, for han hadde dratt seg ned i søla over såpass lang tid. Jeg spurte, hvorfor er dette vanskelig å komme på? Nei, det er fordi han ikke har tenkt så mye over det da. Du har tenkt over det? Nei, han har tenkt masse på det han ikke er god på. Men jeg kunne jo si til han at jeg synes du virker som en utrolig sympatisk fyr. Og det mente jeg, for hjertet var ekstremt hyggelig fyr. Sympatisk, åpenhjertig, ærlig. Jeg er helt sikker på han var snill.
Men så hadde han ambisjoner, og så hadde han vært gjennom noen tøffe tider, og de hadde han taklet ganske bra. Han hadde mistet en av foreldrene sine for ikke så lenge siden, og likevel klart å trøkke på sånn og sånn, og han hadde turt å være åpnet ærlig, og han hadde liksom grått. Han var veldig, han var brutalt ærlig, han hadde klart å liksom fighte til tross for at han hadde opplevd noe vondt. Så jeg snakket jo med han om hvordan jeg opplevde han, og han ble liksom sånn nesten, han ble nok litt sånn rørt over å høre så mye gode ting jeg hadde plukket opp bare på en time da.
Men så sier jeg at det er det du skal gjøre når du kommer hjem nå, du må liste opp, og det er veldig få som gjør det, vet du, for det er ikke viktig nok for dem. Men hvis du har lyst til å lykkes, så må du tørre å bruke litt tid på deg selv, da. Bruk tre minutter, da. Ok, hva er det jeg liker med meg selv, og hva er jeg stolt av, og hva er mine høydepunkter i livet, hva er bra med meg? Og så er det rett og slett å begynne å si til seg selv, og det er det her...
fra morgen til kveld, sju ganger hver dag, si tre-fire ting du digger med deg selv, og hvorfor du kommer til å lykkes. Hvorfor kommer du til å lykkes? Hvorfor er du en bra fyr? Hva er bra med deg? Hva er du stolt av? Hva liker du med deg selv? Det handler ikke om at de sier det ut høyt, liksom? Nei, inni hodet ditt, da. Og så er det et faste tidspunkt man skal gjøre det. Hva er en system for eksempel, for å huske det på? Ja, man kan... Jeg...
Det her blir veldig konkret. Det som er farlig med det jeg gjør nå er at jeg generaliserer noe som egentlig er ganske individuelt. Men ja, noen har et bilde på innsiden av skapet sitt som minner dem på dette her. Noen har bakgrunnsbilder på mobilen som de endrer hver fjerde eller femte dag for å minne seg selv på dette her.
Men det er klart at hvis du er litt sånn nede i hjørnet, så må du på et eller annet tidspunkt ta tak i noe. Og det kan være seg å komme seg på morgenen, det. Hvis du er ordentlig nede i hjørnet, så handler det om å bare gjøre bitte, bitte, bitte litt. Det kan være å rydde det igjen hjørnet av rommet ditt. Men ja, det handler ikke om å bli kokke i dette her, men det handler om å være bevisst på hvordan du snakker til deg selv. Og hvis du sier
Når du pusser tjenene, når du spiser, når du skifter, når du er i transport, når du venter, eller når du tar opp mobilen. Jo mer, jo bedre. Hvis du kommer inn under huden på såkalt suksessfulle mennesker, så blir du overrasket over hvor mye de jobber med for å holde seg selv oppe. For de møter også mye motstand. Winston Churchill var ganske åpen om dette her i sine bøker.
eller memoarer, hvor ofte han ikke måtte liksom, ja, men jeg skjønner dette her, eller jeg forstår dette her, dette skal jeg få til. Jeg får det til fordi jeg er kunnskapsrik, var det ikke akkurat det han sa, men du skjønner greia, fordi jeg er kunnskapsrik, jeg har erfaringen, jeg er en som er ganske flink på menneskesjon og sånn, og så bygget han seg selv opp flere ganger i løpet av dagen i perioder for å holde trykket da. Ja.
Det høres jo litt sånn, jeg snakker det også, det høres litt sånn rart ut, men jeg merker jo, i morges så snakket jeg meg selv, i morges så snakket, kvart over fem i dag, så snakket jeg med 400 nedlendere på sånn live-greie på Instagram, for de skulle starte helvetsuka. Så jeg sto opp sånn halv fem, ti over halv fem, og da...
Da snakket jeg meg selv ned. Hvem i all verden er jeg å prate med fire hundre nederlendere om hvordan de skal gjennomføre en helvedesukker? Hvem er jeg å snakke om livet? Så hadde jeg ikke lyst. Hadde lyst til å sende en melding om at jeg er syk eller kan ikke. Jeg begynte å komme opp med, er det mulig å slippe?
Men da gjorde jeg denne øvelsen her da. Men Erik, det her kan du noe om. Du har skrevet en bok om det her. Det kan... Argumentet er vanskelig å... Ja, men så liksom, hvem er jeg? Du har skrevet en bok om det. Ja, men jeg engasjerer meg i hvert fall. Og jeg vil den bare godt. Og da liksom, ok, det er gode intensjoner. Ok, de bør ikke like meg. De kan synes at de har hørt det før. Men det er i hvert fall med gode intensjoner. Og da roer jeg det så i hvert fall sånn nøytralt.
Og så tenkte jeg, men, rett før jeg skulle på, det kunne vært bedre, altså. Jeg var egentlig ikke så fornøyd etter den greia der. Men så ble det, jeg skal gi litt gass, jeg. Jeg skal være i blid, selv om klokka er kvart over fem, de forventer kanskje en trøtt coach som mumler eller noe annet. Nei, jeg skal prøve å gi litt gass. For dette her kan du.
Det er jo egentlig en hemmelig samtale, for det kan jo folk misforstå som å være høy på seg selv eller kokke, men det er ikke det det handler om. Det handler om å skape en tro på at du kan, og det er klart at hvis jeg snakker meg selv ned i 30 dager på en hel måned, så er det en annen adferd. Det blir andre beslutninger fra dag til dag, enn om jeg skaper en tro. Disse tingene vi har snakket om nå, det er jo
Man kjenner jo igjen ting som handler om hvordan man bygger en strategi for et selskap, med retning, hvorfor, skap en tro på at man kan oppnå det, og så videre. Dette gjør man for et selskap. Det er også prinsippet for god ledelse, på hvordan du skal utvikle dine medarbeidere, og skape en retning, og gi dem god feedback på ting som er riktig. Så er det noe sånn universellt? Er det ikke litt sånn at
Det er rart at vi gjør det som ledere med andre, vi gjør det som selskapsbyggere, men vi gjør det ikke på oss selv. Ja, det er jo et sånt, jeg synes det er et veldig godt poeng, og det er noe som, jeg synes det er så godt det du sier der, at det i seg selv burde vært en tankevekke da. Fordi at hvis du skal få butikken til å gå bra, så må du ha noen tanker om hvor du skal ta butikken, og hvorfor.
og hva som er de rette grepene for å komme dit. Du kan ikke bare lage en ny pen, og så skal du bare selge den. Det blir jo banalt, ikke sant?
Men vi gjør det veldig sjeldent som individer. Jeg har sittet på strategisamlinger, jeg er med svære konsern, og jeg har vært med å definere visjon, vision, mission, mål, vært med å påvirke strategien, fordi de skjønner det at hvis vi skal ta den skuta her og få den opp i fart, så må vi vite hvor vi skal og hvordan vi kommer oss dit. Men vi som individer ...
Vi lar det bare skure og gå litt. Det er en enorm forskjell, mener jeg, hvis man tør å bruke tre dager på strategisamling på seg selv, og tenker, hva er det jeg egentlig ønsker å oppnå her? Hva er viktig for meg? Hvordan kan jeg demme opp frykten, og hvordan kan jeg skape en fordømt tro? Hvilke strategier skal jeg legge for å få mest mulig ut av reisen? Da øker sannsynligheten for at du får en kul reise. Det øker sannsynligheten voldsomt. Ja, ja.
Ja, det høres jo fornuftig ut det. Men hva vil, sånn avslutningsvis, hva vil du gi av tips til folk generelt? Hva vil være ditt hovedbudskap til mannene i gata som ikke har tenkt om disse tingene her? Oi...
Jeg mener jo at alle mennesker, uansett forutsetninger, kan skape en god reise. Til og med en fantastisk reise. Jeg tror at vi har uante krefter i oss. Det er ikke IQ-en, eller hvordan du ser ut, eller hvor du kommer fra som er avgjørende. Det som er avgjørende er nettopp det vi har vært inne på, at du tør å være ambisjøs på egne vegne, tør å drømme, tør å sette deg mål,
tørre å demme opp for frykten og skape en tro, og det er helt opp til deg selv. Jeg elsker jo de historiene hvor folk har klart det mest spektakulære, og de synes at livet er vidunderlig, periodvis, til tross for det frykteligste, eller vondeste, eller mest ubehagelige. Så jeg tenker at mitt hovedbudskap må være at vi må tørre å tenke. Tørre å tenke at vi kan få til en fantastisk reise.
og ikke minst hvorfor du skal få til en fantastisk reise. Du har jo kommet med en ny bok nå, snart? Ja, den kommer i mars, 1. mars. Hva heter boka? Mental Rehab heter den. Og hva er det du skriver i den boka som du ikke har skrevet før? Den er faktisk veldig annerledes enn de andre. Jeg utleverer meg selv veldig i den boka. Jeg forteller, det er en mentaltreningsbok det også, men jeg er veldig personlig i den, og jeg forteller om hvordan vi mennesker kan håndtere
litt bedre med mentaltredning da, små og større kriser i livet. Yes. Erik Bertrand Larsen, tusen takk for at du kunne komme her. Det var en sann glede, tusen takk.
Hei, er du en CEO eller CTO i et vekstselskap og trenger flere utviklere? Da vet du at det er ganske krevende å finne dyktige utviklere i Norge. Men håpet er heldigvis ikke ute. Cefalo er et norsk outsourcing-selskap som har klart å bli en av de aller beste arbeidsgiverne for seniorutviklere i Bangladesh. Cefalos spesialitet er å rekruttere og bygge langsiktig utviklingsteam sammen med den norske kunden.
Og det å ha faste utviklere gjennom Cefalo skal i praksis oppleves som å ha egen ansatte. Så er du interessert i å høre mer om å ha eksterne utviklere, så vil Cefalo gjerne ta en veldig hyggelig prat med deg. Så sjekk ut cefalo.no, altså C-E-F-A-L-O.no.