Velkommen til Skifters podcast. Denne uka har vi sending fra Christian Radik, der vi er med på X-Voyage med Entrepreneurship. Og en av de som er med ombord her er Svein Villassen fra Confrere, eller Confrere, eller Confrere, som man sier på fransk. Velkommen hit. Tusen takk, veldig hyggelig å være her. Du ligger nå godt
plassert i en matroskøye. Det kan dere kanskje se bilder på skifterhåpt.no eller på Instagram senere. Men kan du ta en sånn 30 sekunders, 60 sekunders pitch av hva Confrere er? Confrere er en videoløsning for leger og psykologer og andre profesjonsutøvere. Så det er løsningen hvor du enkelt kan få dine kunder og klienter til å komme og snakke med deg på videoen.
og løsningen legger opp til det just case, sånn at det skal være optimalt hvis du er i den situasjonen. Det går egentlig ganske bra, så vi startet jo for et år siden, så vi begynte å lage produkter i august i fjor,
og var ute med et lite antall betalte kunder i januar. Så har vi det rullet litt på. Vi har fortsatt ikke et veldig stort antall betalte kunder, men vi har fått de kundene vi trenger for å begynne å lære hvordan et sånt produkt må fungere i praksis, ikke bare ut fra de teoriene vi hadde på forhånd. Så det har gått sånn som det skal gå. Det å møte en pasient på ...
På video eller på internett, versus det å møte han i real life, eller møte legen sin i real life, det er jo noen forskjeller der. Det er forskjeller, helt klart. Jeg tror ikke det kommer til å være sånn at alt blir erstatt av video. Det finnes jo sånne tjenester som QI for eksempel, hvor du kan laste ned en app og så møte en leg på videoen.
Og da har de på en måte et sett av tilstander som de sier at de godtar da.
Vår løsning kommer til å være mer at vi tilbyr alle de andre legene, ikke de som jobber hos Kry, men vanlige fastleger for eksempel, å kunne bruke video. Og der tror vi at det ofte kommer til å være sånn at kanskje det man tar den første konsultasjonen fysisk, mens gjerne hvis det er gjentagende for eksempel kontroller og sånne ting, så kan man ta det på video. Eller hvis det bare er et enkelt spørsmål.
så kan det være greit å ta det på video i stedet for at du må møte opp til legen. Så vi tror at bruksområdet blir litt annerledes enn disse her tjenestene som kry og sånn. Jeg føler at jeg trenger noen konkrete eksempler på hvordan man ser for seg at man kan bruke det. Ja, veldig mange ting. La oss si at du har øyekatar, eller hvis barnet ditt for eksempel er øyekatar, så er det gjerne sånn at da får du ikke lov å gå i barnehagen før du har fått en salve som heter klor-amfinikoll.
Det er rett og slett en reseptbelagt antibiotikasalve som du smører på øyet. Når jeg har barn selv, så er det veldig tydelige eksempler. Det er sånn utrolig irriterende å måtte bestille legetime og gå til legen for å få tak i den salven, for at barnet skal få lov å gå i barnehagen. Det er veldig mye styr for noe som er veldig lite. Veldig mange ting er sånn. Det er ganske enkle ting du trenger.
Men du må til legen fordi det er reseptlagt eller fordi det har noe med sykemelding å gjøre. Eller det kan være at du lurer på noe relatert til en tilstand som du har da, som du har diskutert med legen tidligere. Og da kan det være det å få tak i legen er jo helt umulig. Så dette er en måte å gjøre det på hvor du får snakke med legen direkte samtidig som det er du slipper å reise til legen og det er mer effektivt for legen fordi det går rett og slett mye fortere å ta disse videosamtalene enn samtaler på kontoret da.
Dette skal gå i reklame for den øyesalven, men det er en helt fantastisk øyesalve. Jeg har ikke brukt den selv, men barna mine har brukt den, så det virker. Men hva slags tilstander er det du tenker at ikke passer å ta med legen på den måten?
Nå er ikke jeg lege, men det er jo visse ting som de må undersøke fysisk. Vondt i magen er et eksempel som de ofte trekker frem selv. Det er fordi at da vil legen gjerne kjenne på magen din for å kjenne om det kan være blindtarmen. Da har de en spesiell teknikk som de bruker. De kjenner på palperer, tror jeg det heter. De kjenner på
og trykker litt inn, og så er det hvor raskt den faller ut igjen. Og den øvelsen der blir litt vanskelig å gjøre på video. Jeg har blindtarmpotens også, så jeg vet akkurat hvordan den øvelsen er. Og den er veldig vanskelig å gjøre på video. Nå har jeg fått litt overfladisk om det dere gjør. Men hvorfor ble det akkurat deg som kom på at han skulle gjøre det?
Ja, det er jo en lang historie. Den direkte forhistorien til det prosjektet jeg er på nå, var jo det forrige prosjektet jeg var på, som jo også var en videotjeneste, som heter Appear In. Og det var jo et prosjekt i Telenor. Så jeg jobbet jo, jeg kom til Telenor i 2010, jobbet der, var med på den reisen som heter Komoyo.
Og der var det masse fantastiske mennesker som jobbet. Og så kom vi på den tjenesten som heter Appearance, eller prinsippet bak den da, tilbake i 2013. Og det ble da etablert som et prosjekt da. Men hva var Komoyo?
Akko Mojo var rett og slett Telenor sin film- og tv-satsing. Så det var rett og slett at vi prøvde å bygge Netflix-konkurrenter i Telenor. Det lykkes vi ikke med. Det kan vi ta mer om senere. En slags special task force. Det er en morsom historie. Skal jeg skrive opp det på blokka mi? Telenor forsøkte å bygge Netflix. Hvis du skal gå videre, hva...
Hva skjedde så? Hvorfor er du ikke Appearin, og hvorfor gjør du dette du gjør nå? Jo, altså, vi lykkes jo fantastisk med Appearin. Det ble en kjempesuksess, masse visabruker over hele verden. For min egen del så var det litt sånn at jeg følte at jeg hadde vært en sentral person bak oppbyggingen av tjenesten, var leder for teamet, og kom egentlig i en rolle hvor
Jobben min mer var å deale med Telenor-systemet enn å jobbe med utviklingen av tjenesten. Og det er ikke helt det jeg brenner for. Jeg brenner veldig for å lage nye og innovative tjenester. Og politikk gjør at jeg ser at det er nødvendigere med politikk, men man blir sliten av det da.
Og det er jo på en måte sånn det er nødt til å bli et stort selskap. Så jeg tror ikke dette handler om nødvendigvis om at det er noe galt med Telenor eller noe sånt. Det er bare det at når man driver en sånn tjeneste internt i et stort selskap, så blir det
Enten du vil eller ikke, så blir det sånn at den som leder teamet er nødt til å interfeise med resten av organisasjonen og blir utsatt for en del ting der. Jeg valgte da å slutte i Telenor i fjor og så meg om etter nye ting å gjøre og var heldig å få lov å sitte på startup lab i Oslo.
å undersøke videre, og da hadde jeg litt flere hypoteser om forskjellige ting som jeg ønsket å se på. En av de hypotesene var jo å lage en videoløsning som i stedet for å være rettet mot intern videokommunikasjon, sånn som Aperin er, var rettet mot et use case hvor du snakker med eksterne. Og det er mange som bruker Aperin til å snakke med eksterne også, men avhengig av hva situasjonen din er, så er det ikke sikkert det passer så godt.
Så da gikk jeg ut og snakket med mange ulike kundegrupper som kunne tenke seg å bruke dette her. Og identifiserte vel egentlig leger og psykologer eller helsesektoren generelt som de som hadde dårligst bruk med eksisterende produkter. Det var rett og slett ikke noen gode produkter på markedet for å gjøre det og snakke med pasienter via video.
Så det var egentlig der jeg identifiserte at manglen var størst i eksisterende produkter, og også identifiserte at det faktisk ikke burde være så veldig vanskelig å lage et produkt som kunne tilfredsstille det. Det gikk spesielt på sikkerhetskrav, du må jo både tilfredsstille det, og så gikk det på at du trenger en annen brukerflyt, rett og slett, enn det de tradisjonelle videokonferansløsningene har.
Fordi man kan jo ikke få en situasjon der naboen hekker seg inn på forbindelse mellom legen din og deg. Nei, så det er veldig strenge sikkerhetskrav som du må tilfredsstille. Og det er spesielt to krav som gjør det uaktuelt å bruke vanlige videre løsninger. Det ene er at pasienten må være sikkert identifisert. Så du trenger en ID-løsning. Vi bruker bank-ID da.
Men det er ikke så veldig mange andre videoløsninger som har bank i det identifikasjonen av partene. Og det andre er at kommunikasjonen må være ende til ende kryptert. Og det gjør at det blir problematisk hvis du sender dette via en sentral server, slik som de fleste andre videoløsninger gjør. Men jeg er også opptatt av bruk av flytene. Og så i veldig mange andre videoløsninger så er på en måte løsningen designet rundt et romkonsept.
Og der er jo Appearance et veldig godt eksempel. Og det funker jo helt supert når du har mange som skal møtes. For da kan alle bare gå til det samme rommet, og så funker det bare. Og det er jo selve kjernen i Appearance. Men det som er styrken i den settingen, blir på en måte en svakhet i den andre settingen. Så hvis legen skal treffe flere pasienter på rappen etter hverandre, noe man må gjøre for at det skal bli effektivt,
så må han i så fall gi ut det samme romnavnet til alle pasientene. Og da blir risikoen med en gang at de møter hverandre i rommet. Det er rett og slett ikke akseptabelt. Det går ikke. Kan ikke ha det. Alle legekonsultasjoner skjer på venteverdels. Ja, altså det første spørsmålet jeg vanligvis får når jeg forteller når jeg på en måte pitcher produktet vårt, det er jo «Ja, men kan du ikke bare bruke Skype til dette?»
Og da pleier jeg å si, spør en lege hvor aktuelt det er å bruke Skype. Altså for det første så må jo pasienten installere Skype. Det er jo hassel nok i seg selv. Og så må da legen og pasienten bli venner på Skype eller bli kontakter på Skype.
Og så kan da pasienten ringe opp legen. Men det skjer jo sannsynligvis mens legen er opptatt med forrige pasient, så blir man avbrutt. Og i tillegg så har du elementet at pasienten vil kunne stille spørsmål til legen når som helst på chatten på Skype.
Og det er også helt uaktuelt for legen. Så det er egentlig veldig mange ting som gjør at Skype passer. Altså Skype er nok det som passer dårligst i den settingen. Men er det sånn at du får en time da? Eller en slags vanlig konsultasjonstime? Eller hvordan er det man rigger det til? Ja, så der er vi rett og slett ikke helt sikre nå. Vi tror ikke at det er vi som har svaret. Legen opererer vanligvis med 20 minutters bolker når du er på et legekontor.
Så det betyr at vi må sannsynligvis finne andre modeller enn akkurat den modellen der. Og det vi ser at noen leger har lykkes med er en drop-in-modell. De sier at mellom klokken 12 og 1 er jeg på video og tar imot pasienter. Det kan bare komme.
Da får man løpende pasienter og kan ta dem på rappen. Der ser vi at gjennomsnittlig konsultasjonstid er faktisk bare 4,5 minutter, mens gjennomsnittlig konsultasjonstid på kontoret er 14-15 minutter.
Så det er faktisk en enorm effektivisering. Nå kan jeg selvfølgelig gjerne at det påvirkes av vanskelighetsgraden på de konsultasjonene, men jeg tror jo også at det er et element av at du slipper å gå ut på venterommet og hente pasienten og gå inn og sette seg i stolen. Det blir kanskje også mindre sånn omkring parater. Så jeg tror jo at hvis man klarer å få dette til å funke, så har det virkelig prudensiale for å effektivisere helsevesenet, i hvert fall primærhelsetjenesten.
Det er sikkert noen av oss som er old school, gått i legen folk, som synes det er noe kalt og kynisk over den måten de gjør det på. Det jeg ser er at de videoteamene ikke nødvendigvis erstatter
at man går til legen. Det kan også være at det de har allerede er jo sånn tekst. Du kan sende en tekst for spørsel til legen, og så svarer legen. De legene som bruker det på den måten som jeg snakket om nå, de har sagt at de foretrekker å få pasienten inn på sånn videoteamet fremfor tekst frem og tilbake. Det er rett og slett mer effektivt for dem, og de får også mer kontakt med pasienten.
Så det er egentlig mer følelser enn man får med en sånn løsning. I hvert fall mer enn tekst frem og tilbake. Og så gjenstår det å si, jeg tror jo ikke at vi...
Vi er ikke leger selv, vi er tech-folk. Jeg tror at dette må vi da finne ut sammen med legene. Hva er det som funker? Så har vi vært heldige å finne en del leger som er litt innovative. Ikke så veldig innovative, alt er relativt, men det er i hvert fall leger som er villige til å prøve ut nye ting. Men det jeg er helt sikker på er at det er mange pasienter som hater å gå til legen, og det er ikke fordi at de ikke liker legen. Det er fordi at opplegget rundt er så dårlig.
Det er utrolig vanskelig å få kontakt med legekontoret, vanskelig å få bestilt time, lang reisevei, åpningstiden er ubekvem, og når du kommer dit så må du vente en time på venterommet. Er det ikke en utfordring at du her møter en bransje som egentlig er veldig konstant og litt bakover skuene og kanskje litt konservativ? Jo, det er helt klart den største utfordringen vår. Hvordan vi skal lykkes med en bransje som er veldig tregg,
Det er helt klart det der problemet ligger. Men jeg velger egentlig å se på det også at det er det som er grunnen til at ingen har gjort det før. Jeg vet jo at
For eksempel Kry, som vi snakket om i sted. De har valgt å ha sine egne leger og lage sin egen fullstendige tjeneste. Jeg vet at de prøvde på det som vi prøver på først. De prøvde å få de vanlige legene til å begynne å tilby dette på video. Og det lykkes de ikke med. Det ga de opp. Og så begynte de med sine egne leger i stedet for.
Men jeg tror at det er en naturlig utvikling at noen er nødt til å gjøre det først. Og så vil de gå foran, og så vil de andre legene se at ja, men kanskje dette er måten de gjør det på. Og det synes jeg ser litt tendenser til nå, at de fleste, egentlig ganske mange leger,
ser at de blir utfordret av disse nye måtene å operere på. Og det gir de på en måte et ønske om at de også skal gjøre dette. Og så er det også et politisk ønske. Helseministeren har jo sagt at han ønsker at alle fastlegene kommer i gang med digital helse. Og video er åpenbart en viktig del av det. Så jeg tror at dette er bare den naturlige utviklingen at du må...
Først ha noen som setter opp det jeg kaller en vertikal tjeneste, altså en tjeneste som inkluderer på en måte alt, og så etter hvert det blir populært. Og at det har blitt populært er det ikke noen tvil om, det har det.
og pasientene liker det, så vil det bli mer vanlig og mer utbrett også blant de andre legene. Men jeg tror ikke at vi får, altså det er 4500 fastleggere i Norge, majoriteten av de er over 40 år, mange av de er over både 50 og 60. Jeg tror at ambisjonen vår må være å få med de som er unge og dynamiske og ønsker å gjøre ting på nye måter.
Og når vi har gjort det, så må vi gå til utlandet rett og slett. Jeg tror ikke at vi får med oss alle legene. Det tror jeg ikke. Hvor lang tid går det før vi får se der utlandet? Vi er i utlandet allerede. Vi jobber sammen med et svenskt selskap som heter Doktrin. Det er en lege-chat. De er ferdig med å rulle ut til et større antall vårdcentraler som det heter i Sverige.
De har ikke noe videoprodukt selv, så de har valgt å integrere oss. Så det kommer til å komme i løpet av ganske kort tid på et ganske stort antall vårdcentraler i Sverige. Perno er jo størst i Norge, men i løpet av høsten kommer det sannsynligvis til å være størst i Sverige.
Og så tenker vi at Danmark er det neste. Danmark vet jeg veldig lite om på legefronten foreløpig, men på psykologfronten så vet jeg at det danskere er veldig interessert.
Men før jeg glemmer det, så vil jeg jo ikke glemme, eller må jeg huske på å spørre deg om det til Nordtiden. Det er datt vi har litt tidligere i podkassen. Kommer jo, så var det en slags special task force for å lage en Netflix-utfordring, var det det? Det ble etablert at det å være teleoperatør, du trengte å gjøre noe mer også. Vi ønsker å sette opp et selskap som skal drive med internett-tjenester.
Og så var denne film- og TV-tjenesten var egentlig da en veldig konkret ting som det så ut som man kunne lykkes med. Fordi på det tidspunktet det ble bestemt å gjøre det, så var Netflix på vei opp i USA, men de hadde ikke lansert i Europa enda. Så det var ikke noe bra, det eksisterte ikke noe bra sånn tjeneste i Norge. Så da tenkte man at ja, men dette kan vi gjøre, dette kan vi lykkes med i Telenor.
Og det ble da lansert under navnet Telenor Komoyo, eller bare Komoyo. Fra selskapets side var det en ambisjon om å levere flere typer internettjenester. Jeg selv jobbet faktisk aldri med film- og TV-tjenesten, så jeg jobbet med kommunikasjonstjenester. Vi startet blant annet med
Noe som heter SMS Plus. Det var rett og slett sånn at du fikk smsene dine inn på Macen. Eller PCen, hvis du hadde det. Så kunne du svare på det. Det kom en greie opp i hjørnet. Notifikasjoner. Så kunne du svare på de. Det var veldig praktisk. Men det ble aldri noe stort. Hvor mange brukere hadde dere? Jeg tror det var 20 000 eller noe sånt. Ikke så halvgjent det da? Nei, det var ikke noe skalere opp fra. Alt er relativt.
Men hadde du da vært en fyr som er til Telenor i alltid? Bakgrunnen er jo ingenjør fra NTNU, og grunnen til at jeg kom til Telenor var jo at jeg hadde startet et selskap som heter Ping AS sammen med min gode venn Øyvind Baksjø.
I 2005. Hva var ping? Det var omtrent det samme som WhatsApp. Bare lenge før WhatsApp var laget. Og på en annen plattform. Vi hadde ideen om å lage meldinger og sende meldinger mye billigere enn SMS. Den gangen kostet jo SMS 60 øre per melding. Så satt vi oss ned med kalkulatoren og så på hva det kostet å sende data. Fikk og fant ut at det ble mye billigere.
Så da laget vi en app som gjorde det. Og den kjørte på de telefonene vi hadde, som var Nokia og Sony Ericsson-telefoner, laget med noe som heter Java ME. Så det fungerte veldig bra, sånn teknisk, men vi fikk aldri noe traction på den appen. Og vi brukte veldig lang tid på å lage det, uten å være i noe særlig kontakt med potensielle brukere. Så sett i ettertid, vi har lært masse om...
Det ligner startup og sånne ting. Så er jo det ting som vi bare, når vi lærte om det senere, så var det bare obvious hva vi gjorde feil i den ping-prosjektet da. For dere ante ingenting om kunder eller noe som helst, behov eller noe? Nei, vi hadde ikke snakket med mange brukere. Vi laget dette bare fordi det var kult. Men var det high-tech eller? Det startet jo med at telefonene skulle oppdage hverandre via Bluetooth da.
Vi pivoterte flere ganger og gikk i sykluser med hva produktet skulle være og hvordan det fungerte. Den store utfordringen var at på Java MS var det sånn at du kodet det en gang, men så skal du få det til å virke på alle mulige telefoner. Da er det et helvete med testing og masse greier.
Vi hadde så store ambisjoner om at vi skulle ut i verden, så vi laget jo, siden vi først var i gang, så laget vi på 20 forskjellige språk også. Så vi hadde jo sånne her kris-kompileringsopplegg, der vi kompilerte for 100 forskjellige plattformer og 20 forskjellige språk. Så jeg hadde liksom flere tusen varianter av appen da.
som ble servet gjennom det her systemet vårt. Men jeg hadde ingen brukere. Så dette her er jo bare den klassiske den feilen der skal jeg i hvert fall ikke gjøre igjen. Hvordan i alle dager fikk dere råd til å holde på med dette her? Var det et hobbyprosjekt? Jeg holdt på med doktorat, så det finansierte jeg på en måte meg. Og Øyvind han gjorde det ved siden av jobb.
Så det var jo også en feil som vi gjorde, at hvis du skal satse på noe, så må du gå all in. Det nytter ikke å drive på med en sånn bi-prosjekt. Så det er ufattelig mye læring fra det prosjektet for meg. Og enda en ting, to stykker som klarer å få til noen sånne kleter alene, det går heller ikke. Så det er bare...
Det er veldig mye læring fra den perioden. Men vi ble kjøpt til nå. Det var ren acquisition hire. De ville hatt oss, men vi jobbet i det selskapet. Vi sa at da må dere kjøpe selskapet vårt. Og så var det ikke sånn at vi ble så veldig rike av det, men vi fikk i hvert fall litt igjen for alle de ressursene vi hadde lagt ned i det prosjektet.
Og så kan jeg si at jeg har blitt kjøpt etter noe, og det er jo litt kult. Det er du og Are Trådstad. Ja, to veldig forskjellige case. Men det er jo interessant å se tilbake på fra det vi vet nå. Vi laget jo dette, vi hadde egentlig nesten gitt opp når iPhone kom. Og så når iPhone kom med notifikasjoner, da tok det av med den typen apper.
Og da var WhatsApp, og det var mange som hadde samme ideen, så dette var ikke noe unikt noe som helst vis. Men WhatsApp var de som var best posisjonert i forhold til timing og evne til å eksekvere på og skalere på den ideen. Så det var de som vant. Så ping-teamet, de var litt puslete i forhold? Hva er det som du tenker? Vi hadde ikke, sånn som vi var satt opp, så hadde vi ikke hatt mulighet til å vinne i et sånt res. Så det var...
Det var det mange grunner til. Men det var i hvert fall sånn jeg havnet i Telenor da. Hvor lenge var du i Telenor? Ja, vi ble jo leid inn som konsulenter først. Fra tidlig 2010 til tidlig 2011. Så ble jeg ansatt da i Norge, hvor jeg ble etablert. Og så tidlig 2011. Og så var jeg der frem til 2017. Men Aparin, det er jo en suksesshistorie i hvert fall. Ser det sånn ut?
utenfra. Jeg skjønner kanskje at det har vært litt tøffet tak underveis der. Hva var bakgrunnen for at man startet Iperion i Telenor? Det var jo rett og slett at det kom en teknologi som heter WebRTC, og vi hadde veldig god kontakt med miljøet som stod bak den teknologien, så vi visste om den teknologien veldig tidlig.
Jeg nevnte SMS pluss i stedet. Vi laget også noe som heter Talk pluss. Og det skulle da være at du kunne ringe gratis fra wifi da, med en app. Og da brukte vi en tidlig versjon av den web-artiklet for å lage den på en måte voice-over-IP-biten der. Det er jo ikke nødvendigvis en god idé å lage gratis ringer når du jobber i Telenor. Var det det som ga dårlig stemning? Det burde vi ha sett litt før, for å si det sånn.
Så den appen ble i hvert fall ikke noen suksess. Men vi visste om teknologien, og vi visste at teknologien kom til sentrale nettlesere. Altså ble bygget inn i nettleseren. Og da var det særlig Chrome og Firefox. Og det var jo det som gjorde det mulig å lage...
Det som ble til appearance. Jeg husker jo at det var en som het Olav Nymoen som jobbet i Komoyo. Han sa at det blir så kult fordi nå kan du lage en egen videokonferanse til eneste med en linje javascript-kode. Så tenkte jeg bare, ja, ja, vi får prøve dette her da. Så da satte vi opp et team med
med interns. Ingrid, som nå er leder av parent-teamet, hun jobbet jo med rekruttering. Så hun fant de flinkeste internene. Det var hun som rekrutterte alle interns og sånn. Og så ga vi de oppgave da å lage en videokonferansløsning hvor du bare skriver inn romnavnet og alle som skriver inn samme romnavnet kommer inn i samme rom og kan se hverandre på videoen.
Og vi satte det til med opp sånn at to av de jobbet i Oslo eller på Fornebud og en jobbet i Trondheim. Så de var nødt til å lage dette for å få intern kommunikasjon i teamet sitt. Aha.
Så da hadde de faktisk bare etter to uker så hadde de oppe en prototype. Og det var jo ikke sånn at det var en linje med javascript, men å få demonstrert noe som funket gikk faktisk ganske fort da. Så jeg husker veldig, veldig godt den dagen jeg gikk ut fra kontoret på Fornebu etter jeg hadde fått demonstrert det der. Det var bare sånn, yes, dette er fremtiden. Utrolig kult. Hvis du tenkte det.
Du tenkte, yes, dette er fremtiden. Og det var jo på en måte, det ble litt sånn din baby internt i Telenor dette her også, ble det ikke? Jo, absolutt. Men så velger du å...
likevel forlate det som er fremtiden og forlate det som er kontinuer. Hva er det som skjer da egentlig? Altså det er en veldig lang historie fra den sommeren 2013 og frem til 2017. Så for å fortsette da med 2013 så var det jo sånn at når sommeren var over og jeg kom tilbake, så
så hadde de internene selv kommet opp med navnet Appearin og fått registrert domene og sånne ting. Og da hadde vi jo plutselig en fungerende tjeneste som vi kunne lansere. Men problemet da var jo at de skulle jo tilbake til studiet, og vi hadde ingen som kunne jobbe med det. Det viste seg jo at Komoyo ble jo da faktisk lagt ned
rett etterpå det. Og det førte til at det plutselig var ledige ressurser i organisasjonen til å jobbe videre med dette her.
Sånn at da kunne jeg begynne å jobbe med det, og vi fikk flere utviklere som kunne begynne å jobbe med det. Og Ingrid sin funksjon som jobber med rekruttering var også overflødig, for da var det ikke behov for å rekruttere flere lenger, så hun kunne også begynne å jobbe med det. Og da ble det plutselig et veldig bra team da, som kunne jobbe videre med dette. Men det var flere andre lignende produkter. Men det var ingen som klarte å sette opp et sterkt team for å jobbe videre med å produktifisere det.
Det var egentlig det vi gjorde. En morsom historie den første sommeren, men det var bare fødselen på en måte. Det var egentlig det som skjedde det neste året, hvor vi kom ut i diverse medier og ble kjent ute i markedet, som er egentlig den viktigste suksesshistorien. Så sleit vi veldig med å finne ut hvem som er målgruppen vår.
Hvem er det vi lager dette for? Først trodde vi jo at vi laget det for oss selv. Og så var det masse ungdommer som begynte å bruke det. Typisk videregående skoleelever. De satt i klasserommet og parret med hverandre. Det er det gamle chat-rommet da. Ja, det er veldig avansert for dem for å sende lapper. Ja.
Så da dreide vi litt for å prøve å tilfredsstille det i use case. Men vi oppdaget jo at dette var veldig flimsy da. Altså de hoppet bare videre til neste produkt. Så vi gikk etter hvert tilbake igjen til type enkle teammøter. Og spesielt i situasjonen hvor det er noen som jobber fra et annet sted da. Altså remote work da.
Så det er på en måte det som har blitt, og det er jo det de fleste brukerne bruker det til. Enkle møter med sine egne kollegaer og sånn, og eksterne møter hvor man gjerne har eksisterende løsninger og sånn til det, men hvor man ikke får det til å fungere da.
Men AppHearing er mye enklere å sette opp enn alle andre tjenester. Og det er egentlig det geniale i det konseptet. Og det er jo ganske vesentlig, spesielt når du har møter med mange. Fordi hvis alle skal bruke lang tid på å sette det opp, så vil det alltid på en måte være en periode i starten av møtet der
som bare går med til at alle skal få til å sette det opp. Men tilbake til det du spurte om. Ja, altså det var veldig tungt å komme frem til den avgjørelsen og slutte. Og den dagen jeg satt og skulle fortelle det til teamet, det var helt forferdelig. Jeg husker det, jeg kan lukke øynene og se det for meg.
For det var liksom din utvidde familie? Det var det. Jeg var veldig glad i gjengen, jeg var veldig glad i produktet. Det var ikke på grunn av de at jeg hadde bestemt meg for å slutte. Og jeg følte at det jeg gikk ut av var de da. Og det har jeg tenkt tilbake på mange ganger at det var veldig tøft. Men samtidig var det riktig å gjøre det.
Dette er jo et Telenor-prosjekt. I en startup vil de som er founderer ha eierskap. Det betyr både at de kan styre gjennom eierskapet, at de kan være med å bestemme, og det betyr at de har veldig sterke insentiver for å bli værende. Ingen av disse tingene var på plass der.
Så på en måte, jeg tror at hvis det hadde vært som en startup, der vi som startet det hadde fått eierandeler, så hadde situasjonen vært helt annerledes. Det er jeg ganske sikker på. Men du snakket om det å styre. Var det sånn at dere ble overstyrt, sånn at det var noen som frustrerte deg internt? Nei.
Nei, vi stod egentlig ganske fritt. Det var veldig lite overstyring, men det var noen konkrete ting som frustrerte meg veldig. Det første var jo det jeg var inne på, at jeg følte at vi som hadde startet det, men egentlig alle på hele teamet, hadde bygget dette. Og det var ikke på grunn av Telenor.
Det var mer på tross av. Men likevel så fikk ikke vi ta del i å eie det. Det var egentlig det viktigste. Og så er det en del ting som skjer i store selskaper. I kjølvannet av at komoio ble lagt ned, så hadde du et helt miljø av veldig, veldig flinke folk. Og så ble det satt opp en del prosjekter med
Som skulle bygge forskjellige ting da. Og noen av dem var vellykket, noen var ikke så vellykket. Men det ble jo en slags intern konkurranse med hvem er det kuleste her på en måte da. Og vi lykkes jo veldig bra i den konkurransen med at vi hadde en tjeneste som hadde masse brukere og sånne ting. Men det som er litt konsekvensene av det er at da kommer de andre prosjektene og har lyst til å henge seg på.
og liksom ta del i brukarvekst og sånne ting. Og det er særlig det at det var en del infrastrukturprosjekter i Komoyo som skulle bygge, og det hadde det vært helt siden den film- og TV-tjenesten, som skulle bygge infrastruktur
som da skulle brukes i tjenestene. Men når vi startet Appearance, da bygget vi alt på det samme måte som om du hadde startet en startup. Så vi valgte å bruke infrastruktur som var tilgjengelig på internett, i stedet for å velge å bygge ting på den infrastrukturen som var utviklet internt i Telenor. Og det var en nøkkelsukkerfaktor, fordi da bygget vi på det som var tried and true.
Ikke bare på ting som var utviklet internt. Men det gjorde meg ganske upopulær i miljøet. Fordi nå fikk jeg til noe på en måte. Jeg fikk til å bygge en tjeneste. Det fikk masse brukere og fikk masse oppmerksomhet høyt opp og alt sånt.
Men jeg hadde jo sviktet alle de andre som også hadde bygget kule ting. Og det ble en stadig tilbakevendende problemstilling. Kan ikke du begynne å bruke den infrastrukturen her? Kan ikke du begynne å bruke det betalingssystemet her? Og så videre, og så videre. Jeg har ikke talt på hvor mange møter jeg måtte kjempe meg gjennom. Og det ble sånn, alle de klaget oppover i systemet også, så da måtte jeg liksom holde
holde demningene tett i forhold til at det ikke skulle komme pålegg ovenifra om at vi skulle bruke et eller annet system som var utviklet i det hele tatt. Og det klarte vi jo, så resultatet var bra.
Men det var på en måte den prosessen som gjorde at jeg til slutt ikke orket mer. Det har jo blitt sagt siste sovjetstat, i og med at det er telenorrelaterte ting tidligere, men det er jo litt noe planøkonomisk. Jeg tror ikke dette har noe med telenor som sånn å gjøre. Jeg tror dette er vanlige problemer i store selskaper.
jeg må si at jeg er veldig glad i Telenor derfor tror jeg det er riktig å gjøre når man har sånne prosjekter i det de begynner å lykkes jeg tror det var riktig å inkubere prosjektene internt sånn som Appearance startet det var egentlig en suksesshistorie med intern inkubering men man burde skille det ut så fort som mulig i det de begynner å lykkes slik at du slipper de utfordringene som vi fikk
Og det var egentlig det jeg jobbet for. Men da blir jo proposisjonen min at
eller sånn det ble oppfattet, var jo endelig har vi fått til noe, og du har lyst til å skille det ut. Sånn at, nei, dette her er så kult, så det må vi beholde. Men hvor langt går sånne ting da? Er det sånn at folk ikke setter seg over bordet ditt i kantina? Ikke i forhold til ledelsen eller oppover i systemet. De har jeg veldig god tone med. Men det var noen av de som var ledere for andre
prosjekter som hvor det gikk ganske langt. Ja, dessverre. Jeg synes det er veldig trist, men det var sånn det ble. Det er sånne møter hvor man skjelter hverandre ut og sånn. Det er veldig unødvendig. Det bør det ikke skje. Og til slutt så bare da rant over og tenkte at dette orker du ikke mer? Ja,
Hvis man på en måte kombinerer den hverdagen med det faktum at jeg følte at vi, spesielt vi som hadde startet det, ikke fikk noe eierskap. Og jeg har også skjønt at jeg har faktisk, det er ingen som tvinger meg til å være her. Jeg kan gjøre det samme på nytt.
Det trenger ikke være det samme heller. Det kan være noe som er mer spesialisert, eller noe som er noe annerledes. Og med alt det jeg har lært fra denne reisen, fra reisen med Tråk+, SMS+, Ping før det, og også startet konsulentselskapet tidligere, så jeg har vært med på litt og verdt, og jeg følte vel at nå kan jeg faktisk få det til, en ordentlig startup. Da var det faktisk ordentlig nei.
For å beholde min egen sanity, så er jeg nødt til å gjøre dette. Og det var en veldig, veldig, veldig tung avgjørelse. Men er det ikke det, du kan jo si at lederne og de oppover i systemet, at du har et godt forhold til dem, men er det ikke deres ansvar å sørge for at det du opplevde der ikke skjer? Å lage på en måte et slags miljø for corporate innovation og
Ikke laget miljø for det som for meg høres ut som en sånn missunnelse og en slags intern jantelov i selskapet. Jo, det kan du si. Jeg tror ikke de tenkte på det sånn. Jeg tror de tenkte på det som at for det var litt av tankegangen bak Komoyen når det ble etablert, var at
Ja, vi skal lage internettjenester, men de internettjenester vi skal lage skal også være drivere for å bygge infrastruktur i konsernet. Telenor, man er ikke så god på...
felles infrastruktur da. Det er jo i stor grad masse teleselskaper som har et eierfellesskap, det er ikke noe teknisk infrastruktur mellom der. Så det var egentlig også litt av visjonen med Koboyo da. Og den tanken ble jo værende hos ledelsen. Sånn at så tror de også var, de så, de var på en måte delt i synet da. Det var nok også en tanke hos de at
Ja, vi bør ikke prakke på disse tingene her, men vi burde jo gjøre noe for å lykkes bedre med disse tingene her, og det kunne jo være en måte å komme i gang på. Det har jo løst seg nå. Ja, det som skjedde var jo at etter jeg sluttet, så ble det jo en prosess rundt å faktisk skille ut. På grunn av at du sluttet, eller? Eh...
Jeg velger å tro at det ikke nødvendigvis er en sammenheng, men jeg tror det gjorde det enklere å komme frem til den beslutningen da. Men det vet jeg ikke. Det vet jeg rett og slett ikke. Men utfordringen da ble jo, altså,
mens vi var i Telenor så hadde ikke vi hatt fokus på å begynne å tjene penger for det var det jo ikke behov for Telenor har nok penger det er jo ikke det det står på så det var kun fokus på å få opp et betydelig antall brukere Telenor hadde jo 200 millioner brukere hos operatørselskapene totalt og da var jo målet å få 200 millioner brukere på internettjenester også et ekstremt håret mål
og da tok man det og summerte alle tjenestene vi hadde da, så var det omgjør å få flest mulig brukere, og når fokuset er på det hele tiden, så har ikke du noe insentiv til å bygge en tjeneste som tjener penger det så jeg ikke mens jeg var der men det har jeg sett veldig klart i ettertid at det burde man hatt
Fordi, hvordan kan du vite at du har en sustainable business når du ikke vet om noen er villige til å betale for produktet? Så det har vært en vekker, nå har jeg drevet med Confrere i halvandet år cirka, er jo hvor mye mer validering du får på produktet ditt når du krever at noen betaler for det. Så det begynte vi ikke med i Appearance før...
ganske sent i 2016 og det er egentlig alt for sent for da hadde vi allerede masse brukere som var vant til å bruke det som en gratis produkt og vi hadde overhodet ikke gjort noen testing på hvor er de naturlige grensene mellom gratis produkt og betalt produkt
Så det at man hadde 16 ansatte eller noe sånt, og ingen inntekter, eller helt marginalt med inntekter, gjorde det jo veldig vanskelig da å finne noen til å ta over dette her da. Så det er jo da stakkars Ingrid som har tatt over dette med. Hun har jo måttet slite med den jobben og finne ut. For det er jo rett og slett hun som har måttet gå rundt og pitche dette til mulige kjøpere da.
Hvem er det som skal ta over? Så det er en jobb jeg definitivt ikke er mye sunner i. Men nå er det da endt opp hos Video Nord, som det heter. Og det tror jeg er en bra løsning. Det ser ut som veldig bra folk. Jeg kjenner det ikke godt, men jeg tror at Aperin passer inn bra der. Jeg møtte henne her om dagen, og hun så ganske blid ut. Men...
Kan man forvente av et selskap som Telenor da, at de gir fra seg eierandeler til ansatte som bygger et internt produkt på den måten? Nei, altså, jeg ser at det er ikke så lett. Og det har jo, jeg håper ikke regulatorisk, men i hvert fall skattemessige sider også. Du kan ikke bare gi bort andeler til ansatte. Så en
Tenker jo at kanskje man må tenke andeles allerede på et tidligere stadium da, så egentlig allerede når prosjektet etableres, eller i hvert fall man går over fra den første inkubatorfasen til at det blir etablert som prosjekt, at man kan gjøre det på det stadiet. Ja, så jeg har ikke svar på det også, men...
Jeg tror jo ikke at for min del at det var snakk om den type eierandelere, den type størrelse som vi har i Konfrere nå. Det hadde vært nok med en liten eierandel. Vi visste jo at prosjektet hadde suksess, så risikoen var tilbakelagt da.
Og jeg må si at jeg tenker litt sånn, dette kan jo den nåværende eieren tenke også, tenker jeg. Men det er jo på en måte ikke, jo mer sikker er man fra, jo vanskeligere blir det jo å gjøre større omrukeringer på eiersituasjonen. Men det var rett og slett ikke tema, det var ikke aktuelt. Når du ser...
Appear-ridden endelig liksom kommet ut av Telenors, ja, noen av oss ville kanskje kalle det tvangstrøy. Angrer du litt grann på at du ikke bare...
Var det? Nei, jeg gjør egentlig ikke det. Jeg tror at vi har gode muligheter for å lykkes med vårt produkt. Jeg tror ikke at vårt produkt kommer til å bli like stort i antall brukere som Appearin.
Det tror jeg er vanskelig, men jeg tror at vi kan få et produkt som kan være mer lønnsomt, fordi vi kan komme opp i et stort antall brukere som bruker det til noe som er veldig lønnsomt for dem. Vi er et mye mindre konkurranseutsatt marked enn Perin er. Det er mange som ønsker å lage god videoløsning, og i det markedet som er teamkommunikasjon og sånn, så er jeg jo ikke Perin-markedslederen. Det er jo andre som er markedsledere der.
Mens jeg mener jo at der, sånn som vi definerer våren ikke, så er det ingen aktører der egentlig fra før. Og da er det egentlig om å gjøre bare å kjøre på og ta en posisjon. Hvor er dere om fem år da? Om fem år så tror jeg at ca. 50% av samtaler med leger og psykologer og sånn skjer på video, og vi er markedsleder i hvert fall i Europa og kanskje i USA også.
Du, et spørsmål helt til slutt. Du er en travelgründer og har mye å gjøre, og du skal jo ta Europa i løpet av fem år. Hvorfor i alle dager bruker du tid ombord på den båten da?
Dette synes jeg er skikkelig kult. Dette er virkelig min ånd. Jeg er jo egentlig ikke en sjømann, jeg er en fjellmann. Jeg elsker å ta med folk på fjellet og har gjort det med både mitt nåværende team og med Appearance-teamet. Og jeg vet at når man er på tur, så blir man godt kjent.
Så når jeg fikk høre om dette konseptet her, så tenkte jeg at dette er jo dritkult. Det er en tur, man blir godt kjent, og det er på sjøen, og det er seilskute, og du er utenfor mobildekning. Det er jo perfekte forhold for å connecte med folk. Så det er jo hovedgrunnen til at jeg gjør dette. Pluss selvfølgelig en kjempeflott anledning til å faktisk seile med et ordentlig seilskip.
Så dette blir jeg gjerne med på igjen. Yes. Jeg tror vi må seile videre. Takk for at du kom ombord. Veldig hyggelig. Så skal vi ut og dra litt i tab og sånn sammen. Det blir sikkert hyggelig.
Hei, er du en CEO eller CTO i et vekstselskap og trenger flere utviklere? Da vet du at det er ganske krevende å finne dyktige utviklere i Norge. Men håpet er heldigvis ikke ute. Cefalo er et norsk outsourcing-selskap som har klart å bli en av de aller beste arbeidsgiverne for seniorutviklere i Bangladesh. Cefalos spesialitet er å rekruttere og bygge langsiktig utviklingsteam sammen med den norske kunden.
og det å ha faste utviklere gjennom Cefalo skal i praksis oppleves som å ha egen ansatte. Så er du interessert i å høre mer om å ha eksterne utviklere, så vil Cefalo gjerne ta en veldig hyggelig prat med deg, så sjekk ut cefalo.no, altså C-E-F-A-L-O.no.