1/3/2023

Emilie Voe Nereng

Emilie Voe Nereng, kjent fra bloggen sin på 2000-tallet, snakker om sin opplevelse som influenser, netthets, og sin vei til å bli ernæringsrådgiver. Hun deler tanker om sin karriere, og hvordan hun håndterer kritikk og press. Hun snakker også om forholdet sitt med Jon Niklas Rønning, og om hvordan hun har endret navnet sitt til Emilie Voe Nereng.

00:15

Den tidligere bloggeren Emilie Nering snakker om sin tid som influenser, utfordringer hun møtte og hvordan hun har utviklet et bedre forhold til mat og helse. Hun reflekterer også over sin rolle som "flink pike" og hvordan hun nå prioriterer å være autentisk. Hun deler også om sitt forhold til kjæresten og hvordan de feirer tre måneder sammen.

54:21

Endrer navn enkelt, fikk godkjent, investerer i hytte, jobber for å leve av business som gir livsglede.

Transcript

Var du fan av Janne Johanna da du var liten? Syvtrettig betyr jo crazy. Hva er syvtrettig i deg? Dette er syvtrettig.no Og jeg heter Mathilde Ullums Velkommen til syvtrettig.no

Hvis du som meg leste blogger i 2009, trenger ikke vår neste gjest en introduksjon. Hun tok hele Norge med storm, med sitt glansfulle hår, hang up på isbiter og får kjærlighet for Voice of Europe. Nå er hun gründer, forfatter og er næringsfysiolog. Vår neste gjest er ingen ringere enn Emilie Nering. Veldig fin intro, tusen takk! Bare hyggelig!

Vi må bare mymre litt tilbake til denne vloggeperioden. For de som ikke har inkludert det, så var det at jeg synes isbiter er dødskott. Altid elsket å knaske på det, og fikk jo da isbitmaskin som lagde helt perfekte, porøse isbiter. Og jeg viste hvor man kunne lage fargis-isbiter, fordi de blir ekstra krønsje med luft inne i og sånn.

Så det bare ble en greie, uten at jeg mente det. Men det var bare en av mine rare hernips. Det ble en kjempe stor greie. Plutselig satt hele Norge og spiste isbiter. Det var bare sånn, hvorfor gjør vi det? Men man blir jo så sikkert påvirket. Jeg så ut meg selv som en helt ordinær hønefossjente som bare...

egentlig ikke følte meg sånn unik selv, men plutselig så var det sånn at hvis jeg hadde en flette i håret, så begynte jeg å se at andre gikk med det. Og så, jeg kalte jo ting både sånn fisk, blensflette, fransk flette, altså vet du, jeg bare fant en, altså jeg vet ikke hva det var, men lagde jo den fletten som bare ble veldig sånn 2010 på en måte, å gå med. Hahaha.

Er ikke det sykt? Men hvordan var det å være sånn, hei, du gjør det samme som meg? Jeg skal si at jeg tok det aldri som om jeg egentlig var den som startet alle trendene, for jeg følte at jeg hadde plukket opp fra et sted jeg var på, på en måte. Men det var rart, det jeg syntes var rarest, var å merke hvor engasjert folk var i

i meg, og hva jeg gjorde og hva jeg gikk med. Jeg hadde mye meninger om det, fordi jeg synes på en måte jeg var litt ordinær da. Så jeg skjønte ikke helt det opphenget folk fikk i å på en måte skulle ha den fletta, eller kalle det på voefletta, fordi det var jo ikke på en måte for meg var det bare en flette. Altså stemmer det var voefletta. Så jeg husker at jeg på en måte bare ikke helt skjønte greia.

Jeg var litt som alle andre i mitt hode.

Det er jo veldig ydmykt av deg å si, men du var jo ikke som alle andre. Jeg leser at du hadde 3,5 millioner treff på bloggen din på en måned. Ja, det var det. Det er veldig sinnssykt. Det er veldig sinnssykt, ja. Men det var det jeg kjente på. I snitt var hver leser innen bloggen min tre ganger daglig. I snitt er det plutselig folk som sitter der mer enn tre ganger og lurer på om de har oppdatert noe. Sånn sitter vi jo ikke i dag med...

Instagram eller TikTok og sjekker Hallo, har de oppdatert eller i dag? Så det var en helt annen En helt unik kultur der For å gå hjem og lese blogger Men det var veldig For meg bare helt fantastisk Gøy og kult å kunne liksom bare Drive med noe jeg synes var artig Og andre likte det Og ville lese det og var interessert i det Jeg måtte på en måte ikke I hvert fall i de første månedene så gikk det så lekende lett Måtte egentlig ikke liksom

Jeg følte ikke jeg måtte jobbe sånn ekstremt hardt for å oppnå, for jeg hadde bare sånn boblende kreativitet som jeg fikk utløp for da, på den bloggen. Det er det jeg følte skilte deg fra de andre bloggerne, fordi ikke det er forklaring for de altså, men du hadde, du var så syk god til å klippe filmer, og jeg har sett på dine nå, de er jo fortsatt kule. Hahaha

Du har gått og klippet filmer Veldig kreativ og fant på masse Du hadde veldig store versjoner av innleggene du la ut

Og da jeg gikk gjennom disse video-bloggene dine, så bare kom jeg på så mye som jeg husker jeg så på bloggen din. For jeg fulgte den jo, og da fikk man jo liksom så mye tips til hår, sminke, det var alltid noe matlaging. Man fikk liksom bli kjent med familien din, så klærne dine, og så pusset du opp rommet ditt, og jeg husker jeg var sånn «Åh, jeg lurer på hvordan det ble!»

Stemmer. Man ble jo ganske obsesst med det. Du skilte deg ut på at du hadde en ekstremt god kvalitet på innholdet ditt. Det virket som du tok det veldig seriøst da. Og at du tok følgerne dine seriøst, og det likte man jo. Og så var du veldig relatable, men samtidig ikke. Det var noe veldig fascinerende med det da. Å, det er veldig hyggelig å høre det. For jeg har jo, altså, det som var litt sånn...

spesielt for meg det år jeg begynte å blogge føler jeg, det var jo selvfølgelig heldig med timing også ved at blogg ble jo mer og mer populært i sånn 2009 det var en bølge liksom at det var stadig flere blogger som ble laget og det at jeg hadde jo opprettet en blogg på et tidspunkt der topplisten som gikk fra å være topp 10 til topp 100 det var da jeg lå der på en sånn 36. plass eller noe sånt

Og fra det så økte det jo. Men det var også det at samme år så hadde jeg også fått et speilreflekskamera av min morfar som jeg hadde arvet ut.

Og jeg har en fire år eldre bror som drev et sånt musikkvideoselskap. Og da var jo han bare, jeg vet ikke, 17-18 år eller noe. Men han satt jo da og redigerte videoer, så jeg på en måte fikk jo låne. Jeg var så utrolig inspirert av han, hvordan han redigerte filmer. Jeg fikk liksom det Adobe Premiere Pro-programmet og lekte meg i det. Han lærte meg hvordan ting fungerte. Så forholdene lå på en måte sånn sett til rette for å lage litt godt innhold da.

Og så husker jeg tenkte over det at da jeg startet blogget i mars 2009, så var det allermest sånn at du brukte webkamera, og så var det at du så starten var sånn, ok, nå starter vi, hei bloggen, og så var det en lang sekvens, ikke ett klipp, og rett ut på bloggen. Og jeg tenkte sånn, ja, man må jo kunne gjøre det litt mer morsomt enn det, ikke sant? Så jeg var jo bevisst på hva jeg drev med, sånn,

innerst inne. Men det som var så deilig på en tid, var at jeg følte likevel at jeg bare at det falt seg veldig naturlig å gjøre det da. For jeg likte arbeidet så godt. Arbeidet med bloggen. Ja, men jeg føler at du stilte deg selv spørsmål som 13-åring, som 18-åringer ikke gjorde. Sånn, hvordan kan jeg gjøre dette mer spennende å se på? Hvordan kan jeg gjøre dette mer? Og folk kopierte jo det også. Men folk hadde kanskje ikke... Jeg husker jeg så så mange videoblogger av folk som skrudde av og på kamera for å klippe det. Å nei, å! Hahaha!

Det er slitsomt. Det kan være slitsomt. De jobbet for deg. Ja, det gjorde de. De jobbet hardt. Men de var jo på topplisten, folk satt jo og så på deg. Men du hadde jo alt til rette for å gjøre det bra, men du gjorde jo jobben. Så...

Jeg blogget jo litt selv, jeg hadde 50 lesere. Gav opp veldig fort, da skjønte jeg hvor mye arbeid det var. Var det helt bloggeren din? Nei, det kan jeg ikke si. Var det en glittrig jenta? Ja, det var noe sånt. Det er skikkelig flaut. Det er sånn det var, det er det som er gøy. Jeg husker Ida Wulf hadde kafelatte, og Ulrik Lund var klisjebarnet.

Et klisjebarnet? Ja. Og så, før alle fikk navnet sitt, fotballfrue ble Karoline Bergeriksen, og

Hvilke blogger var det du fulgte? Det var jo, jeg startet med Linnea Myhre, som var linni.com, var det vel? Og, ikke Annegjord, men hun Anna Baklengs. Åja, Anna Baklengs! Ja, Anna Giss var det. Og en som heter Yvonne Kohl. Det var flere som jeg liksom sånn likte å lese i forskjellige aldre, og som jeg synes bare var så artige. Og så husker jeg det var en som het Nas, som drev en mann som klippet videoer.

Og jeg var så fortvilet da han sluttet å blogge. Og slettet videoene sine. Og jeg var sånn, det beste i noe som er produsert i bloggnorge er noe borte fra internett. Det er så sant! Nå kan vi aldri glemme deg. Hvor ble han av? Hvor ble han av? Toreborgen? Ja! Det var mange gode gutter, altså.

Ja, det var liksom jeg ble inspirert av alt mulig slags innhold, så det var veldig naturlig for meg å bare prøve meg frem. Og så tok jeg til meg tilbakemeldinger, eller ikke tilbakemeldinger, men jeg så jo hva som fikk mest kommentarer. Jeg så at hvis jeg hadde spørsmålsrunde, så fikk jeg ganske mange kommentarer og syntes det var gøy da. Ja.

Men jeg likte den lekenheten, at det ikke var så mye regler, det var fritt og åpent format, at alle hadde litt gøy med det. Det var jo da det var på sitt aller gøyeste, synes jeg. Ja, sånn er det litt den tiden. Jeg også. Da jeg begynte å se videobloggene dine, så var jeg sånn, herregud, dette var jo These Were The Times. Da var det ikke noe covid eller krig eller noe, det var gullanderen til internett og Norge. Og

Har du noen gang kjøpt noe på internett fordi en influenser anbefalte eller skrev om det?

Ja, garantert. Ingen bomkjøp, skal sies, men bare sånn, nå liksom, så er det sånn, jeg følger jo de beauty-bloggerne, og hvis de anbefaler en lippenn, eller hva det heter, så er jeg sånn, åh. For jeg synes, det er veldig troverdig det de driver med, jeg synes de er flinke, og ja, synes det er kult å, altså jeg blir jo influenset da, kjøper det de gjør, så jeg er som alle andre der jeg også. Det er morsomt. Ja.

Spurt også venner mine om, liksom, hva har dere kjøpt? Fordi blogger eller influenser har anbefalt det aldri, sånn, hei, nei, jeg har aldri gjort det. Så bare, ok, myk sengetøy, den og den, lippglassen, og så, altså, vi ramste det opp, vi ramste det opp, plutselig var det alt vi eier, det var sånn, ja, vi har egentlig kjøpt

for en influencer har anbefalt det. Ja, ja. Og så bare sånn, om det er underbevist, så får du jo kjennskap til nye merker, du ser noen bruke det nå gang på gang, og jeg får jo alltid veldig mye spørsmål om, bare sånn, jeg har satt opp TV-leiligheten, liten swipe, og da bare fikk jeg spørsmål sånn, hei, hvor er panelovnen din fra? Hahaha!

Åja, vi er der på detaljer. Men folk trenger jo bare tips til ting som er bra. Og så antar jeg at hvis noen andre eier det, så er det en veldig overveide beslutning på at den paneloven har jeg virkelig funnet ut at det er den beste. Så slipper de å tenke noe mer. Så vi er veldig enkle vesener.

Ja, men jeg kan se for meg at tingene du har er veldig overveide beslutninger. Det skal sies at de ofte ikke er. Altså i hvert fall til leiligheten så har det vært sånn at jeg har blitt timesvis på å prøve å finne det perfekte bordet, perfekte sofa, og da når jeg først er oppe i en priskategori, så er jeg sånn, ok, hva er innenfor denne priskategorien? Hvis jeg går 5000 opp, hvor mye får jeg da? Altså sånn,

Ukesvis, månedsvis, når jeg har brukt på de greiene der. Og det føler jeg at jeg blir sånn, fuck it, hva er det som er på finn innenfor 500 meter? Og så har jeg bare sett sånn, der var det et bord. Kan jeg komme og hente det nå? Ja, jeg hentet det. Så jeg har bare blitt sånn lei, og da jeg skulle ha panel om, så er det bare sånn, jeg må bare ha en ovn, og jeg orker ikke sånn wifi-skit. Jeg vil bare ha en av- og på-knapp.

Så det var mitt eneste kriterie Ikke at den var fin Så det er ikke så veldig overveid Som man skal tro Men det er litt godt å høre Ja, fordi Vi har jo sett deg på TV Vi har jo sett deg omtrent i alle formater Som finnes Og vi skal selvfølgelig komme tilbake til det Men

Fra vi blir kjent med deg gjennom bloggen og alt vi har sett, så ser vi at du er ekstremt hardt arbeidende. Og som 13-åring så satt du jo på ettermiddagen og fortalte at du jobber tre timer hver dag ved siden av skole med blogg. Det stemmer det, ja. Det er jo ekstremt dedikert. Altså, da er du dedikert. Ja, jeg er nok det. Jeg har nok en tendens til å gå all in uansett hvilket prosjekt det gjelder.

Det er hyggelig at det ble lagt merke til på denne måten. Jeg synes det finnes komplimenter man kan få av nære og hardt arbeidende. Men ja, det er jo en av de både fordelen og ulempen å være litt sånn pliktoppfyllende jente da. Og jeg skulle gjøre det bra på skolen også, så det var liksom...

Jeg jobbet veldig mye med skole som jeg gjorde med bloggen. Det var ikke snakk om å nedproducere det ene eller det andre. Da blir det plutselig veldig mange ting i hverdagen som skal ha mange timer og mye arbeid. Det blir jo slitsomt. Var det lite søvn? Ja, veldig lite. Jeg tror jeg nesten da ble vant til å få litt mindre søvn. I natt har jeg vel sovet fem-seks timer, og det klarer meg overraskende bra. Det var det jeg drev med da. Så kanskje fem timer da.

hver natt, for jeg måtte jo få tid til lekser etter skolen, og leste prøver på kveldstid, og kanskje da blogge eller redigere video, og være på dansetrening som jeg engasjerte meg i. Og da jeg var liksom trener selv på si, så var jeg opp til klokka to hver natt, og så var det opp klokka syv morgenen etter. Så det er jo ganske hardt for en

13-åring i lengden det der, det er det jo. Men man merker jo ikke, når man har det gøy da, så er det liksom, så lenge det er gøy, så funker det. Det er jo når det slutter å være så gøy at man begynner å kjenne på at den søvnen trenger jeg egentlig, og at man merker at livet ikke fungerer helt optimalt lenger.

Man kan ikke holde det tempoet veldig lenge. Og som 13-åring så trenger man jo den som egentlig da. Helt klart, alle mennesker gjør det. Ja, men du sa at etter hvert så merker man at ikke det er like givende. Og vi vet jo at du sluttet å blogge. Gikk du litt på veggen da? Ja, jeg gikk faktisk helt fullstendig på veggen. Og det var så fælt, fordi jeg gikk inn i bloggverden veldig sånn

Uredd, spontan, bare boblet over av kreativitet og var sånn «Pff, jeg fikk lyst til å lage en video om, en sånn tullevideo om å være bimbo for eksempel», så lagde jeg bare en sånn «me-myself-bimbo-video» som fikk 800 000 visninger. Jeg hadde bare kjempegøy med alt og greit egentlig hva folk tenkte.

Når man da blir bombardert med både mails, Facebook-meldinger, nettbimeldinger, brev i posten, kommentarer på gata og ikke minst kommentarer på bloggen, hvor etter hvert en høyere og høyere andel av de meldingene var veldig stygge, så gjør jo det vondt. Fordi jeg klarte ikke å skille meg selv fra

tenke at dette er bare business, eller at dette ikke handler om meg, fordi det gjorde det. Jeg hadde en personlig blogg, jeg delte bilder av meg selv, delte bare om mitt liv, og når det blir kritisert gang på gang på gang, så tror jeg det er nesten umulig at du som menneske klarer å se forbi det. Og jeg har alltid blitt imponert over de som sier at du bare må drite i kritikken.

Men jeg tror at som et helt normalt fungerende menneske, så hvis man leser gang på gang, bare sånn «Du fortjener jo absolutt ikke den førsteplassen, jeg skjønner ikke hva som går», blablabla. «Nå har jeg snakket med venninne din, og de snakker så mye stygt om deg bak ryggen din», ikke sant? Bare sva da, men ser du det nok ganger, så begynner du å tro på det da. I en periode hvor man også prøver å finne litt seg selv,

mye hormoner, prøver å finne sin plass i niene klasse på ungdomsskolen i en liten by som heter Hønevås. Så den totalbelastningen ble etter hvert veldig, veldig stor.

Så det var rett og slett kjik at jeg merket jo at jeg etter hvert kviet meg for å liksom åpne PC-en og begynne å skrive. Fordi jeg på hver setning jeg skrev, så begynte jeg å analysere. Er det et feilskrevet ord her? Er det noe folk kan kritisere meg for? Jeg begynte så å bilde meg, og så er jeg sånn, kanskje jeg er så litt tjukk ut på det bildet. Åh, da får jeg kommentarer på det, og det orker jeg bare ikke. Fjerner det. Jeg gikk fra å være veldig uredd og glad og

fri til å føle meg veldig fanget i et slags fengsel jeg selv hadde bygd. Og det var det som var så merkelig at jeg følte jeg ikke kunne snu det heller. Så etter å ha holdt på i et og et halvt år, var det vel, så...

Var det egentlig sånn at jeg gråt hver dag, og jeg snakket jo masse med mamma og pappa om det her, og de orket jo på en måte ikke dette her, de heller. Så når hverken de rundt meg fikk glede av at jeg gjorde det, eller jeg, så var det på en måte ikke noe annet enn å gjøre enn å bare legge ned hele greia.

Og det var det jeg så kom frem til etter julen av 2011, så var det sånn at jeg var så sliten og helt utmattet, og selv etter juleferien så følte jeg at jeg fortsatt ikke hadde ferie, at det var på en måte bare et konstant kaos i hodet da. Og da var det på en måte ikke noe annet å gjøre, bare legge ut et blogginn med at «Nå vil jeg ikke blogge mer».

Og det som var fint med det, er at det skapte faktisk en av de første debattene i media om netthets. Fordi det hadde ikke blitt diskutert noe særlig på den tiden. Vi hadde liksom ikke lært helt hvordan vi skulle oppføre oss på nett. Sosiale medier var jo noe veldig nytt, og det var jo ikke noe automatisk moderering av kommentarfelt på den tiden heller, og liksom fritt fremover alt.

Så plutselig ble det satt på agendaen, og det synes jeg var en veldig fin konsekvens av at jeg sluttet å blogge. Vi har fortsatt ikke lært hvordan vi skal snakke på internett. Det har vi ikke. Absolutt, og veldig bra at det ble satt på agendaen. Og det er helt sinnssykt å se tilbake til det nå, at du som 13-14-åring fikk de kommentarene på alle kanalene dine også. Det er jo helt spinnvilt at

At man liksom ikke tenker, og det var sikkert voksne folk som skrev da, at man ikke tenker sånn, her hva er det jeg driver med, hvorfor sender jeg denne meldingen til en 13- og 14-årig gammel jente? Det var det som var så rart, sånn,

Og som mottager av disse kommentarene, så visste jo ikke jeg heller hvordan jeg skulle reagere. Det var ikke så mange før meg som kunne fortelle meg hvordan dette skulle håndteres, eller gjøres. Foreldrene mine følte et ansvar for at alle som sendte inn mail skulle få svar. Så de fikk etter hvert ansvaret for å

lese inn alle mail og vidersende de til meg, de som jeg måtte svare på. Pappa tok jo seg av annonssendelser, for hva skal jeg svare på det når jeg er 14 år? Men det som skjedde da, de fikk jo da lese så mye dritt.

skrevet av ofte voksne folk, som da skrev sånn at min datter leser bloggen din, og det synes jeg ikke noe om. Jeg er advokat og kan melde at mye av det du driver med og videoen du lager er ulovlig, for du har brukt musikk som... De bare begynte å ramse opp ting som foreldrene mine plutselig begynte å bekymre seg for. Og de hadde jo egne jobber med sine egne bekymringer, men plutselig så ble jo dette her en sånn

En case som hele familien måtte involvere seg i, fordi det var så altoppslukende, og det var så nytt for alle. Mens man i dag har et litt annet apparat, man har managements, og det er det som jeg tror gjør at det både er enklere å stå i ting og holde ut. Men på den tiden var det jo ikke det. Så

Ja, selv om mange av kommentarene var liksom bare, kanskje man i dag hadde avfeidet dette her som bare tull. Så på den tiden så følte man at, herregud hvis noen først sender mail til deg, og sier de er advokat, så må du jo ta det på alvor. Det kan være hvem som helst. Så det tenkte man ikke helt på da. Så jeg har ofte tenkt tilbake på dette her, og kjent på en sånn,

«Ei, fader, jeg burde bare stått i det. Hvor hadde jeg vært i dag om jeg bare drit i det? Vært litt mer amerikansk, litt mindre ydmyk. Litt mer sånn, vet du hva? Jeg skal gjøre hva enn jeg vil. Fordi jeg er faktisk et godt menneske. Jeg er ikke slem mot dem på bloggen her. Jeg er jo bare meg. Fuck dere, jeg skal bare få suksess.» Den mentaliteten har vi ikke helt i Norge. Jeg hadde jo selvfølgelig ikke den som 14-åring. Nei.

Og da hadde det vært litt gøy å se hvor kunne jeg egentlig vært i dag, og kunne jeg på en måte vært et enda bedre forbilde for mange unge jenter ved å vise at det er helt greit å ikke være blinkpike. Det trenger ikke være en fantastisk utgave av deg selv hele tiden, du kan prøve å feire, og det er helt ok. I stedet så følte jeg litt at jeg ble et sånt forbilde som gjorde alt rett, fordi jeg ble på en måte formet sånn av omverdenen.

Men samtidig så vet jeg også at det var ikke noen alternativ på den tiden for meg å holde på videre. Men er ikke det en flink pike tankegang at du kunne ønske at du klarte det og sto i det? Jo, det er jo egentlig det. Kanskje det egentlig var mest, altså det at jeg faktisk landet bloggen var det som var fuck it. Og det er viktig å høre sånn sett. Kjenner du på det, at du kunne ønske at du klarte det og sto i det?

Ja, mest fordi jeg er litt nysgjerrig på hva som hadde vært veien videre. For jeg endte jo opp med å fortsette å blogge uansett, sånn noen måneder senere. Jeg tror jeg absolutt trengte den pausen, og hadde kjempegodt av det.

Samtidig som jeg selv i ettergang har blitt veldig inspirert av for eksempel Sofie Lise, som er en av de som jeg mener har pushet grenser for hva som er akseptabelt å gjøre som offentlig person, eller ikke minst som jente. Fordi vi har et helt annet sånn... Det stilles mye høyere krav, synes jeg, til jenter, hvordan de skal oppføre oss, hvordan vi skal te oss.

og hva som anses for å være en suksessfull grunder, da ser man for seg egentlig gjerne en mann, og en som er i dress, og en som er veldig streit og ordentlig, hvis hun har vist at du kan være en suksessfull grunder, og se ut som du vil. Jeg har blitt inspirert av hennes måte å bane vei på. På en måte banet jeg litt vei, fordi jeg kom etterpå ved at jeg bare...

blogget og ble litt stor og jeg gjorde jo veldig mye forskjellig på den tiden med å gi et musikk og bare gjorde egentlig hva jeg ville sånn sett så banet jeg litt vei for de som møtte meg samtidig som jeg føler når det gjelder å sprenge grenser så har hun virkelig vært et forbilde for meg og jeg skulle jo litt i sett i etterkant ønske at jeg kunne være det forbilde

Men... At du ikke nødvendigvis har gått til plassen som vi lyser her nå? Ikke nødvendigvis, akkurat samme plass, for alle finner sin vei. Men, ja, jeg var jo veldig streng mot meg selv da jeg var allerede, jeg var 13-14 år, på hva jeg syntes var akseptabelt å gjøre. Ikke sant? Som jente. Og jeg husker at jeg...

Fikk jo massiv hets, og da var jeg bare 13 år, men jeg hadde på ferie i Spania, og så hadde jeg laget en liten sånn morsom gif, hvor jeg svømte under vann. Så bildet, bildet, bildet, bildet, så ble det en sånn video at jeg svømte under vann. Man så aldri meg i bikini, men man kunne skimte at jeg hadde bikini under vann. Bare det var sånn, herregud, fronter nakenhet, og at, ikke sant, at tenk på alle pedofile menn som oppsøker deg på nett og kan lagre denne gifen, ikke sant.

Selv da fikk jeg den hetsen, så jeg bare kan tenke meg hva hun har fått siden hun begynte å blogge et år senere. Når hun da har klart å stå i det, så har det klart å pushe grenser på hva som er greit, og jeg synes det er bra. Helt ærlig, man må få lov til å

så lenge man ikke skader andre, mener jeg jo helt oppriktig, så må man få lov til å gjøre hva man vil. Og jeg er helt enig. Men til enhver pris, altså hun har jo

Hvis du ser for deg at du har fått så mye Bare på den giffen Tenk så mye hun har fått Og tenk så mye hun får hver eneste dag Og hun lever jo av å provosere Og står i det som en fucking helt Og sprenger de grensene Og flytter de grensene For alle Men er det verdt det, tror du? Eller sånn, tror du

At det kan koste deg selv så mye? Det er det jeg tror at sånn, der er kanskje folk forskjellige, men for min del så må jo pay-offen være større enn alt det vondene du får. Og jeg tror ikke jeg hadde klart å kjenne på noen god følelse sånn på lang sikt av det da. Når det er sagt, men jeg er på en måte sånn

Jeg er også veldig glad i det enkle livet da. Da jeg sluttet å blogge, så var det på en måte så deilig for meg å ikke ha noen sosiale medier, og bare være helt vanlig skoleelev. Og jeg setter utrolig pris på på en måte mitt nivå av kjendishet, som gjør at jeg kan være på byen uten å bli noe omringet, eller det er alltid noen som vil ta bilder eller si noe, men

Jeg føler meg fortsatt normal da. Jeg kan gjøre de samme tingene som alle andre. Mens jeg tror kanskje Fyllise føler at hun ikke kan det. Og det synes jeg på en måte... Det er der jeg tror at jeg ikke hadde klart å stå i det

i det langt omkring da for man må føle at det er verdt det og jeg håper jo hun føler det ja jeg føler at hele Norge gransker hver eneste lille bit av henne for å finne et eller annet som er galt sånn var det noe nylig sa hun at det er fette nørd å bruke kondom og alle bare klikker altså hvor mange kronikker er det som finnes nå av dette og så sa hun svarte på sånn herregud men gutter kan synge at ikke de bruker kondom men jeg kan ikke si det ja

Det er jeg helt enig i. Folk ønsker å mistolke henne, og det synes jeg er så sjukt at folk driver med. Og det er en av de grunnene. Jeg har jo, siden jeg opplevde det fra ung alder, at jeg sa en litt køddet ting som bare ble virkelig tatt ille opp, så sluttet jo jeg å gjøre det. Og det var fordi...

Ikke fordi jeg mente at kritikken var berettiget eller rett, men fordi jeg orket ikke. Jeg orket ikke få den kritikken. Da er det mye lettere for meg å slutte å tulle. Slutt å prøve å være morsom, eller slutt å ha den spontaniteten med at jeg skriver litt om hva jeg tenker og føler. Det er trist at man blir formet

På den måten Og jeg synes jo da det er gøy at hun ikke lar seg forme Så jeg synes bare Derfor jeg heier veldig på det Og så må man selvfølgelig alltid stå inne for det man mener Og jeg synes ikke man skal drive å si ting for å være Bare for å være skandaløs Men jeg Ja, så jeg synes jo hun er en Reflektert jente, så jeg på en måte Jeg vet at det hun sier har hun en forklaring på Og det der var Jeg hørte jo episoden og tenkte det er åpenbart kødd Så nei, folk ønsker jo å misforstå

Helt enig. Men du sa at du lurte på hvor du ville vært hvis du hadde fortsatt det. Jeg måtte si det på nytt. Jeg har nemlig fått hate på at jeg er så dårlig til å stille spørsmål. Jeg begynner å stemme. Nei. Jeg må ikke gjøre det nå. Nå er det eneste jeg tenker på. Jeg kan se på hvordan det har vært for dere. Jeg har fått to-tre kommentarer på det. Og jeg bare...

Og da blir man sånn Alt man klarer å tenke på Det er helt rart hvor man er Det er så rart Og man blir jo så selvbevisst Jeg heier på det Kjør spørsmålet Du sa at du var nysgjerrig på hvor du ville vært Hvis du ikke hadde sluttet Hvor tror du at du hadde vært?

Jeg har gått i mange retninger der Fordi jeg Det året 2010 da Hvor jeg var på førsteplassen Hvor jeg ga ut låt Det var signert med sånne Sånn

og skulle gi ut mer musikk. Inna Rolsen skrev låten for deg. Ja! Og David Eriksen var manageren din. Ja, ja. Altså, for et rått liv. Ja, Tone Damli skulle være mentoren din. Ja, ja. Det er helt fantastisk den tiden, hvordan det var. Og da ble det jo på en måte en beslutning tatt hjemme. Dette husker jeg egentlig ikke, men det har blitt fortalt etterpå av mannpappa da. Det ble tatt en beslutning hjemme etter at jeg sto på VG-lista-sang, og den sommeren der, at

Jeg tror Emilie trenger å trappe litt ned på enkelte deler av livet sitt, så musikken må legges på hylla. Fordi jeg tok jo masse, masse fri fra skolen, og jeg fikk jævlig mye hate. Det var liksom sånn, det toppet kaka da jeg var på veglista. Aldri fått så mye dritt i kommentarfeltene før, eller i posten, eller på gata. Det var så mange der, og da var det liksom sånn,

Da ble ikke det verdt det heller, så da la vi den på hylla. Jeg elsker at du elsker å synge, og du var så flink. Jeg elsker jo fortsatt. Det er sånn jeg har tenkt på at sånn, ok, hvordan hadde det vært hvis jeg hadde fortsatt en musikkkarriere da? Du må gjøre det. Men det er jo sånn at, jeg har jo, når jeg ser på norske artister i dag, det er jo en enorm jobb som skal til for å bli veldig kutt artist. Man tjener jo norsk.

nada, basically på streams så du må holde masse konserter og jobbe konstant, og det er et stort team merch og sånn, ja ja, men det er ikke sant, det livet er veldig krevende, og da må du virkelig like å være artist, og hvertfall for meg på det tidspunktet, så var det sånn jeg var 14 år, og alle rundt meg var så mye eldre, så for meg følte jeg ikke at det var noe sånn, hva skal jeg gjøre med å reise rundt i Norge og holde konserter alene altså sånn

Jeg er så sosial, er det noe gøy liksom? Så jeg tror at hvis jeg drømmer, så kan jeg se for meg at det er sånn, åh, jeg hadde reist rundt i verden og vært sånn, wow, fabulous. Men hvis jeg er realistisk på det, så kunne jeg basically endt opp med å på en måte reist opp til Alta Amfi og holdt en konsert på kjøpesenter oppi der, ikke sant? Og vært liksom alene oppi det hele da. Og det hadde jo ikke holdt i lengden. Ok.

Hva er det som skjønner deg?

Og jeg fikk aldri helt utforsket hvor mye jeg elsket det, for jeg holdt jo bare en konsert. Det er så gøy at du startet på begge lister. Ikke sant? Du kunne bare gå ned derfra. Ikke rart jeg ga meg da. Og drømmer om det. Første konserten min var den eneste. Stod bare på begge lister. Men det var... Og jeg fikk også tilbud om å være med i en serie. På TV. Faktisk den Kongsvik Ungdomsskole. Vi

Hvis man har sett den, så er det en karakter der som flytter, som begynte på Kongsvik. Hun kommer fra Hønefoss, heter Emilie og liker å skrive og synge og sånn. Den karakteren, så vidt jeg husker, mitt minne er litt dårlig, men så vidt jeg husker, så var den skrevet til meg og litt om meg. Og jeg var på audition for det, på en måte.

Og jeg tror jeg ble tilbudt rollen, det er så lenge siden jeg nesten ikke husker, men at det også innebar at jeg måtte sannsynligvis ta typ 9. klasse om igjen, eller 9. klasse om igjen, jeg husker ikke helt hvilket år det var. Og det ble også en avveining, sånn, er det verdt det? Nei. Men så er det sånn, la oss si at jeg hadde sluttet på den skoen, og så hadde jeg bare kjørt på som skuespiller i denne serien, og som artist, så hadde jeg jo egentlig drevet med...

Mye av det jeg elsket, og få dyrket det enda mer. Det er det jeg sitter og drømmer om i dag, hvordan det hadde vært. Jeg tror nok at jeg hadde på en måte hatt et enda mer celebert liv, kanskje, enn det jeg har i dag. Samtidig som jeg jo

at jeg fikk tatt en ordentlig utdannelse som jeg virkelig engasjerer meg i, og at jeg kan skape en jobb som varer i lengden, og at jeg kan dra på byen og være normal, og at jeg har fått fullført både ungdomsskole og videregående, fått vært russ, og fikk alle de vennskapene jeg fikk da. Jeg liksom vil ikke bytte ut det heller. Så jeg synes det ordner seg bra likevel. Ja.

Ja, tuller du? Jeg bare er sånn, hvor ville du vært? Jeg har jo sett hvor du er nå. Det har jo gått ganske greit. Det har gått ganske greit, ja. Du kommer ut med den nye boken din snart. Jeg må bare finne listen her. Det er så mye. Ok, så du har skrevet to bøker, matprogram, matblog, podcast,

I tillegg så har du en veldig suksessfull Instagram-konto, som veldig mange artister bare kan drømme om. Du har lansert et klesmerke. Ja, det her høres ganske ut. Du har vært med på tre programmer også. Kom på Nille Auditsen, da fikk vi jo se hva du har laget av. Det er ikke rent lite, altså du har jo helt veldig gøy. Det er sånn du skulle være med. Så sa jeg til kjæresten min, hun er kommet og kommet dritlag, det var vettet.

Bare vent og se. Jeg lover deg. Å, sikkert. Man skal aldri undervurdere folk som har startet tidlig og jobbet hardt og stått i stormer. Som regel så er det de som kommer lengst på disse programmene.

Du er utdannet ernæringsfysiolog? Ja, det kan være sånn at jeg retter på for jeg får så mye hate hvis jeg ikke gjør det. Men jeg er ernæringsrådgiver. Fordi klinisk ernæringsfysiolog, da går man på UU og har master og sånn. Jeg kan ikke behandle folk på et sykehus. Ergo, jeg er ikke ernæringsfysiolog, men jeg er ernæringsrådgiver. Ah, jeg forstår. Men du har også gått på Vesterlands? Ja, et år gikk jeg der. Og du har skjønt at jeg trenger ikke å gå her når jeg kan undervise her? Nei, nei, nei.

Jeg har på en måte sagt det, faktisk. Det er ikke så utmyktig av meg, men det skal sies at jeg ble spurt om jeg ville forelese i denne tematikken vi hadde, som skulle gå over mange, mange uker. Da følte jeg at jeg betalte 40 000 i semester for å gå her.

Et av fagene vi hadde, som ga 30 studiepoeng, var å lage blogg. Og jeg kunne bruke den jeg hadde, så jeg følte bare sånn... Her er jeg. Her er jeg. Så jeg gikk der et år. Sluttet, for jeg begynte med en intern gransking av meg selv. Hva er det egentlig? Hvorfor studerer jeg dette her? Og jeg hadde vel egentlig valgt det, for jeg følte det var noen retninger jeg hadde begynt på. Med blogg, skriving, markedsføring. Jeg tror ganske mange tenker at markedsføring...

innebærer å sitte i et sånt kreativt byrå hvor du lager reklamefilmer og er liksom alltid for å være kreativ så innser du jo ganske kjapt på et sånt studie at det er veldig mye både statistikk og analyse og typ som spreadsheets og Google Analytics og sånne ting som jeg synes er dritkjedelige og jeg kjente liksom at det er ikke passion for det

Og det var da jeg egentlig fikk lyst til å gjøre noe totalt annerledes, og begynte liksom å undersøke selv, hva er det jeg kjøper hvis jeg leser en bok, hva er det jeg kjøper da? Jo, det er stort sett kokebøker, eller om helse og livsstil og sånn, og synes det er veldig interessant. Og sånn, ok, hvorfor studerer jeg ikke det da? Og det var jo egentlig den, fordi jeg liksom, ikke alltid valgt tryggeste utvei, men alltid hatt lyst til å velge fag som jeg vet at jeg er god på, fra før av.

Og her var det en risiko for at jeg gikk inn i et studie hvor jeg kunne feile på eksamen. Hvor det var mer heavy fag enn jeg hadde hatt tidligere. Og et studie hvor jeg ikke visste om jeg fikk en jobb etterpå. Det var en risiko å studere det, men det føltes veldig riktig å bare begynne på en bachelor i ernæring og se hvor det gikk. Og jeg er så sinnssykt glad for at jeg begynte med det. Hvordan har ditt forhold til mat vært? Det har jo vært...

Litt turbulent, spesielt i ungdomsårene. Ved at jeg, som alle andre, har vokst opp med vanlig norsk husmannskost og elsket mat. Altid vært med på kjøkkenet og likte en del av matlaging. Men som følge av at jeg fikk mye kommentarer på kropp fra jeg var 13 år gammel,

Da først da jeg ble bevisst på Åja, jeg har en sånn liten klump med fett på magen Altså når jeg ser tilbake her sånn Herregud, det var ingenting Men den ble kommentert mye

at jeg ikke hadde særlig muskuløse armer eller kropp, at jeg ikke så trent ut. Og så begynte man å legge på seg litt i puberteten, uten at det var noe spesielt på meg, men jeg tenkte over at klær ikke passet like bra lenger. Det skjer jo med en helt normal kropp, men når det ble kommentert i negativ forstand på bloggen, så ble jeg plutselig klar over det selv. Og jeg var ganske nedbrutt da jeg sluttet å blogge, da jeg var...

Jeg hadde vel fylt 15 år. Og da fant jeg ut at hva kan jeg gjøre for å bli fornøyd med meg selv igjen? For jeg følte ikke at jeg var hverken pen, kul, søt eller noen som helst lenger. Jeg følte på at jeg var et lite skall. Og da kom jeg over artikler på nett som viste 15-week bikini body program som jeg syntes virket veldig spennende.

Og med den pdf'en jeg kjøpte da, så fikk jeg liksom en kostplan. Og så var jeg sånn, jeg har aldri fulgt det. Og så lastet jeg den en app som heter MyFitnessPal. På mange måter ganske nyttig, men den anbefalte meg helt på en gang å sette et vektmål. Og allerede da hadde jo ikke jeg noe bevisst forhold til hva veie egentlig, hva burde man veie, men jeg antok jo at jeg burde jo sikkert gå hvertfall ned fem kilo eller noe.

Og så skriver jeg det, og da begynte jeg å logge i maten jeg spiste. Og alt dette skal jo ikke en 15-16-åring drive med. Virkelig ikke. Og det ga meg et litt ekkelt forhold til mat, fordi plutselig fikk jeg dårlig smittet av å spise vafler med familien. Jeg synes det var en skummel periode, samtidig som...

Den varte heldigvis ikke lenger enn kanskje tre-fire måneder. Jeg tror egentlig ingen langt merket det som skjedde, men

Jeg innså at dette var bare noe jeg drev med. Jeg så at alle rundt meg var normale, og hadde med seg matpakke på skolen selvfølgelig, og gikk og spiste kake til skolen, og kjøpte boller i friminutt, og familien min fortsatte å servere samme mat. Men jeg likte det dritgodt, så det var vel i løpet av sommeren hvor jeg fikk det bedre for meg selv, hvor stresset fra bloggen hadde lagt seg. Jeg hadde det bare bra og gøy med vennene mine.

Fikk vane på masse gøy. At jeg skjønte sånn, det er ikke noe poeng for meg å drive med dette her nå. Det ble liksom mer stress, og det ga meg ikke noe godt. Men den opplevelsen satt på en måte igjen som en sånn... Satt en støkk i meg, for jeg vet at jeg kan havne inn på et sånt spor igjen, og har en tendens til å gjøre det nå, hvis jeg er i en dårlig periode da. Hvis jeg for eksempel er...

jobber veldig, veldig mye og blir stresset, så har jeg en tendens til å prøve å kanskje få dårlig... Da kan jeg enda bruke mat på en eller annen måte, enten om det er at jeg spiser veldig, veldig mye for å få energi, eller føler at jeg bare må få tanken vekk på noe annet, eller at jeg tenker at jeg bare har spist godter i helgen og må ut og løpe en tur. Og så er jeg rasjonell nok til å si at nå begynner du med dette her, Emilie. Stopp it. Men det er noe som jeg...

Jeg fikk bearbeidet det veldig godt under en næringsstudie, fordi jeg da skiftet helt fokus vekk fra kalorier over til næring. Skiftet fokus fra utsiden av kroppen over til innsiden.

og vet jo nå at det er ikke egentlig noe nødvendig sammenheng mellom kalorier og næringsnål. Noe av det mest næringsrike vi kan spise er jo nøtter, og ja, det er mye kalorier, men det er liksom dritbra for oss, og trening er ikke liksom sånn

Det er nødvendigvis noe som gir så mye vekt, men det er dritbra for å få en sterk kropp som er bra for hormonene våre. Det gjør at du lever lenger. Det er så mange gode helsefordeler i det. Så jeg innså i løpet av de tre årene på bachelorstudiet at

Det her er så viktig å formidle videre, for jeg tror det er så mange som kan havne inn i et sånt spor, enten de er 15 år eller om de er 25 eller 35. Og da er det kunnskap som gjelder. Å ha kunnskap om kroppen og fokus på matklede. Så jeg er på en måte glad for å ha vært gjennom den lille perioden som ung, og veldig takknemlig for at det aldri utviklet seg til å bli en sånn spisforstyrrelse.

Og at det ga meg en erfaring som jeg kan bruke i dag som næringsrådgiver. For å gi meg en rettesnor på hva slags budskap jeg ikke skal ha på min Instagram.

Og jeg vil jo si at jeg bidrar til med enda sundere forhold til mat i dag, fordi jeg nettopp har så fokus på balansen i livet, da. Det er så... Jeg kan ikke helt se for meg et liv uten kanelboller, sånn helt oppriktig. Jeg synes ikke det virker som et bra liv å leve. Og jeg ser ikke poenget når vi har en viss tid på jorden, at man liksom skal unngå alt som er godt for å ha en tynn kropp. Liksom...

Jeg ser ikke det lenger at det er så nyttig. Nå er mitt eneste og viktigste fokus å vise at helsa vår består av så sinnssykt mye mer enn akkurat bare hva du spiser og akkurat hvordan du trener. Det er så viktig for den mentale helsen å ha gode relasjoner og være sosial. Jeg tror det er veldig viktig for å føle tilhørighet at man ikke

egentlig føler noe bestemt i et hvis ikke du må da så tror jeg at det gjør at du lettere isolerer deg fra vennene dine og det er heller ikke bra for helsa stress er jo like negativt som røyking så på en måte det er ganske mange ting som spiller inn utfordringer og mestringer nettopp, og det er det jeg liksom ville skrive bok om da bok nummer to, og fokusere litt mindre på den ernæringsbiten og heller på helheten

Så jeg føler at i dag så har jeg et sånn, altså jeg har aldri hatt et bedre forhold til hverken meg selv eller kropp eller helse eller mat da, enn det jeg har i dag. Og det føles veldig, veldig, veldig deilig. Det er godt å høre. Du snakker mye om at du er flink pike, og at det er veldig viktig for deg å være disiplinert. Er det også noe du sliter med i hverdagen?

Altså, jeg har nok... Jeg føler at den delen av meg... Jeg jobber virkelig mot det å være flink pigge. Så det er rart at man må gjøre det. Men jeg tror jeg skrudd litt sånn. Skrudd litt til å være...

Det høres så teit ut å si det om seg selv, men empatisk, jeg vil jo ikke ødelegge for noen andre, jeg er opptatt av hva andre mener og syns og føler, så jeg blir veldig påvirkende, jeg får kritikk, så jeg er sånn, har jeg gjort noe vondt mot deg nå? Jeg tar den delen av det først. Men det skal sies til at sånn,

I hvert fall det siste året. Det startet egentlig litt på sånn kompagnilærer. Jeg kjente en styrke og en motivasjon og en mestring i det å være litt sånn, å gi litt sånn faen og være litt sånn gøtselig. Og jeg fikk så gode opplevelser der inne som ga meg en selvtillit på egentlig ikke det å være så flink, men det å være litt rå. Og jeg vil si at det siste året

Og under covid så fikk jeg virkelig det perspektivet på at jeg var fortsatt flink til å trene og spise sunt, men hatet jo livet fordi alt som var gøy ble borte, og vennskapene mine feidet sakte de sikkert ut på grunn av restriksjonene. Og jeg kjente da at livet er så mye mer enn bare

Være flink på ting og trene å spise riktig. Så etter stiksjonen gikk opp så har jeg på en måte bare aldri vært mer på byen for eksempel enn i år. Jeg er ute nesten hver sjanse jeg får og bare nyter sånn vibrasjoner fra byen og menneskene og danser og blir full og snakker med folk. Jeg kjenner at jeg ikke er så flink på byen lenger som mange tror da.

Den største forskjellen som jeg merker på da, er jo inni meg selv. At det liksom ikke er noe å gi lenger. Jeg får ikke noe dårlig samvittighet av å spise smågott, eller virkelig ikke. Det setter seg ikke helt i meg lenger. Og at jeg bare er opptatt av å fremme litt andre type verdier da. Jeg prøver ikke å være et...

Jeg prøver egentlig ikke å være noe bestemt forbildet. Jeg vil bare være meg, og så vil folk like den versjonen jeg er, eller ikke. Det er jo mye fokus på da. Ja, jeg tror det eneste jeg merker henger igjen, er at jeg føler at jeg ofte kan bli vurdert på en annen målestokk enn andre, fordi folk på en måte forventer av meg at jeg skal være blink og pliktoppfyllende.

En måte jeg tenkte på var under da kompanierer som ble vist på TV, så var det samtidig som det brøt ut krig i Ukraina. Og jeg syntes det var veldig sånn, altså jeg klarte jo, jeg var jo så langt da når jeg leste nyhetene, for jeg hater når verden går til helvete. Jeg ble veldig påvirket av det.

Og har selvfølgelig massiv empati. Jeg så ingen sammenheng, jeg, mellom at jeg hadde vært med på et TV-program, og det som skjedde i Ukraina. Det var ikke noen sammenheng der. Men jeg var veldig reflektert på, hvordan skal jeg grive om at det er premiere av Company Lauritsen? Jeg har jo lyst til å dele det, for det har vært noe stort for meg å være med på. Men jeg vil heller ikke trekke noen paralleller, at det er krig i Ukraina. Jeg var veldig bevisst på hvordan jeg formulerte meg, og veldig sånn,

Håper at TV-programmet kan bidra til at det er noe positivt å se frem til. Jeg gleder meg for å se dette her på TV i kveld. Det var bare det jeg skrev på story.

Jeg ble bombardert med meldinger om at jeg var et dårlig menneske, at jeg kunne promotere krig disse dager. Skjønner du, jeg fikk veldig mye hate. Og så spurte jeg på en komponillærelsengruppe som jeg hadde, med gjengen som var med, av deltakere. Sånn, hei, jeg bare får veldig, veldig mye kritikk når jeg deler om komponillærelsen.

Hvordan takler dere det? Så sier de sånn, ok, jeg har ikke fått noe som helst. Jeg fikk en kommentar, men ikke noe annet. Da begynte jeg å tenke sånn, ok, hvorfor er det? Er det fordi... Det eneste måten jeg kan forklare det på, er at

Siden jeg ofte uttaler meg om moralske verdier, så blir jeg vurdert i en annen målstokk enn andre, som kanskje ikke har tatt den posisjonen i media.

og at det er lettere å angripe meg hvis de føler på et eller annet. Da er det jeg tror det å være en sånn flink pike, jobber imot meg, også av de som følger meg, ikke bare personlig. Det å bryte litt med det inntrykket folk har av meg akkurat der, det synes jeg egentlig er bare bra. Så det er en av de tingene jeg jobber med personlig, er å bare dritte litt mer i hva folk tenker,

prøver ikke nødvendigvis bare gjøre det som er forventet av meg, men tenker jo ikke hva det er jeg har lyst til å gjøre, og så bare gjøre det. Ja, men det var vel deg og navnesøsteren din fikk jo også litt kritikk, justisminister Emilie Engermel. Ja, altså hun, ja, hun svarte jo ikke så mye i den gruppa, fordi hun hadde bedre ting å gjøre enn å være på Snapchat. Men ja, hun fikk også mye kritikk, så kanskje. Men nå tenkte jeg vi skal snakke om noe litt tidligere. Yes. Var du fan av Jonny Johanna da du var liten? Hahaha!

Du, jeg har aldri sett Jon og Johanna Har du ikke? Det her er jo, jeg vet jo hvorfor du spør Fordi jeg har blitt sammen med Jon de Gratulerer så mye, kjæreste Takk Jeg skal bare, en fin story der på siden Det er jo at vi hadde vært på to eller tre dates, tror jeg Og snakket mye sammen Og så hadde vi vært på en kjærlighet

uten at han egentlig hadde nevnt liksom John og Johanna men han hadde nevnt for jeg tror vel jeg på første eller andre del snakket litt om min bakgrunn, hvordan det var som ung å møte mye kritikk da jeg ble et kjent fjes og sånn

Og så i den sammenhengen sa han en kommentar som var sånn at jeg var litt kjent av det, men jeg fikk ikke så mye hate for det. Og da lo jeg jo. Jeg tror han kødda. Det er gøy. Og så var det ikke før, senere, at han sa sånn at jeg blir av og til ringt om TV-jobber, fordi jeg er en del av NRK-systemet. Og jeg så sånn...

NRK-systemet, hva mener du? Og så bare sånn, ja, jeg var med i en sånn serie. Så han måtte liksom fortelle det selv ganske langt uti der. Og så var han sånn, sa du ja til date for meg uten å liksom ha gjort noen som helst research eller kobling, eller? Åpenbart. Så nei, det var bare en morsom fun fact som jeg fant ut av at han hadde vært i den ungdomsserien. Slided han inn i DM'en din? Han sendte meg en liten DM, ja.

Og det var veldig timing, for det var samme helg som jeg hadde lastet ned Tinder, var klar for å get out there. Etter bruddet? Etter bruddet med samboeren. Og det var ikke så lang tid etter bruddet, men selvfølgelig når man har vært sammen over veldig mange år, så er det jo, og det var en enighet i bruddet også, det var ikke en bestemt hendelse eller noe sånn sykt som hadde skjedd, det var bare en sånn, vet du hva, jeg tror ikke vi er helt riktige for hverandre.

Da er det jo litt enklere å gå videre. I hvert fall i mitt tilfelle var det det, fordi jeg bare, jeg måtte ha fokus fremover da. Og så tenkte jeg sånn, vet du hva, selv om jeg ikke vet hvor klar jeg er nå til å date, men let's jump into it.

Så da takket jeg alt til date med han. Plutselig stod en round of you utenfor hos meg på motorsykkel. Og det var kuleste, morsomste daten jeg har vært på. Vi hadde bare sånn enorm kjemi. Etter en date så var jeg sånn, nei, men faen. Skal jeg nå? Sånn skal jeg også. Tror vi forelsker igjen. Men så lot jeg det bare skje. Og så var jeg veldig, veldig, veldig lykkelig om dagen. Så syk og koselig. Hvor lenge har dere vært sammen nå?

Altså, sammen, sammen, det var jeg som spurte om vi skulle bli kjærester, fordi jeg har skjønt at den ballen lå på meg, fordi jeg har hele tiden vært, i starten var jeg veldig sånn, jeg kan ikke ha noe push, jeg vet ikke om jeg er klar for det, nettopp vært utenfor, og offentlig person bare la meg styre det, så jeg har vært sånn, ja, ja, du styrer det, du.

Og så var jeg sånn, men jeg vil at han skal være kjæresten min. Og da spurte jeg, og det er vel nå bare tre uker siden. Ja. Men vi har jo datet i tre måneder. Så det er noe da. Hvordan skal dere feire en måned sammen? Vi kommer til å feire hvertfall

Tre måneder, det er om noen dager da Da skal vi feire med en slags julefeiring For det er da vi på en måte Det er da reisen begynte Så den datoen jeg spurte om vi skulle bli kjæreste Det er ikke liksom den som definerer noe, føler jeg For det var liksom oss ganske tidlig Så det er Vi markerer det med en sånn julefeiring Rett og slett Veldig koselig Du har andre fans også, og de har stillt noen spørsmål Ladies and gentlemen Instagram spørsmålsrunde Instagram spørsmålsrunde

Boe, du har jo tatt det permanent inn i navnet ditt. Det har jeg. Og jeg har liksom ikke offentlig gjort det selv, jeg har bare nevnt det her og der i intervjuer. Mest fordi jeg har egentlig ikke fortalt det til bestemor eller pappa, som er de som ga meg det Marie-navnet, mellomnavnet. Men jeg heter jo egentlig Emilie Marie Nering. Jeg har ikke blitt kalt Emilie Marie siden jeg gikk på barneskolen en gang, ikke sant? Jeg har ikke blitt kalt Emilie Marie siden jeg gikk på barneskolen en gang, ikke sant?

Så var det egentlig en periode etter jeg sluttet å blogge for godt, at jeg var litt sånn cringet litt av hovednavnet, at jeg hadde litt sånn, var dessverre da, litt flau over min bloggkarriere. Det var en periode jeg var det. Er det flaut å tjene penger? Ja, dritflaut. Jeg har gitt flink pikegreie å gjøre, og skulle være sånn flau og blyg og skamme seg. Så etter hvert så var jeg sånn, fuck den skammen der, jeg skal eie det, og jeg er dritstolt over alt jeg fikk til som ung.

Og det føltes litt riktig å bare være sånn, kan jeg bare hete Voo? Hvor gøy hadde greia vært? Voice for Europe finnes jo ikke lenger, så var det sånn jeg fikk navnet. Så jeg tenker bare sånn,

Jeg søker om å endre navn, og det er ganske enkelt. Så jeg bare sender inn en liten søknad, og da er det bare sånn, du må skrive som begrunnelse, så skriver jeg sånn. Så skriver jeg bare sånn, det har blitt kalt det siden jeg var 12 år gammel. Det her er mer mitt mellomnavn enn mitt nåværende mellomnavn. Så føles det riktig å kalle meg det. Så fikk jeg bare sånn mail en uke senere, bare sånn, navn har endret. Ja.

Nå står det i passet mitt, og på kortene mine står det Emilie Boen Øring, og det er liksom mitt navn også. Det er veldig, veldig kult. Gratulerer. Takk. Hvor mye tjente du i 2022? Åh, men altså avhengig av hvor mye jeg tar ut i lønn, og jeg bygger jo hytte, så jeg har tatt ut ganske mye lønn det året jeg har for å betjene den hytta. Så jeg har måttet ta ut, ja, jeg har så lite oversikt her, men 1,7 mil eller 2, eller?

Jeg har i hvert fall over en million egenandel på den hytta, så det måtte jeg ut med i år. Godt år! Godt år! Gjør du det til selskapet ditt? Det kommer jo skattelivet neste år, hører ikke det? Faktisk har jeg ikke helt oversikt, fordi jeg har fått med management i år, fakturerer dem

her og der har fått meg regnskapsbyrå så jeg har ikke oversikten jeg har bare oversikt over hva som står på den brukskontoen og den så ganske vill ut etter at jeg liksom måtte ta ut sånn over million for å betjene den eller for å kjøpe hytta da

så da var jeg litt sånn, se på vipsen min, skal jeg vipse deg litt? Hvordan er det ikke da mye med det da? Men det er jo selvfølgelig for meg kjempesatt at jeg kan leve av dette her. Prøve liksom å, herregud, bygge det litt som en business som skal være økonomisk og bra, men samtidig investere i ting som gir meg, ting som både jeg tror er økonomisk smart, men som gir meg livsglede. Og det er for eksempel en hytte, tenker jeg sånn,

det er noe jeg kan kose meg i. Det skal være mitt fristed, som jeg jobber så mye hjemmefra. Og at jeg kan bare la pengene være der, i stedet for å stå i banken. Det er mye mer lønnsomt, eller forhåpentligvis mer lønnsomt. Selv om jeg nå har helt

sinnssyke utgifter også fordi jeg jo ble single og betalte jo da det er dyrt å bo alene har jeg innsett det er så dyrt ja så nå nå må det jobbes på fordi da har jeg gått litt i minus tid det synes jeg også siste spørsmålet hvem er det mest kjente som har slagt inn i djemen din? ja

Det er nok Johnny. Hvem er det som blir mest starstruck av meg? Det er jo ikke noen internasjonale her, det er jo bare norske folk i så fall. Det er ikke så mange av dem heller.

Du ble jo kåret til en av verdens vakreste. Ja! Kommer det ikke DMs etter deg? Nei, ikke fra noen internasjonale, nei. Jeg tror det er en veldig random kåring egentlig, men veldig hyggelig da. Jeg prøver faktisk å tenke på det når jeg har dårlig lager, at det er veldig stas. Som who am I to complain? Men hvem er den mest kjente personen? Jeg lurer på om jeg må si... Altså, for det er ikke stort altså.

Men jeg ble litt starstruck, og jeg endte ikke svart han, men Øde Nærdrum, han er jo så kjenn. Og det var bare sånn hyggelig for han å ha hørt meg på en sånn annen podcast jeg var med på, og lurte på om vi skulle ta en kaffe. Og jeg synes han er så herlig, og det skulle på en måte ønske jeg kunne takke. Ja, men dette er bare en uke siden eller to, og jeg er et forhold. Så jeg hører opp han. Men det var ikke offentlig gjort da. Så det hadde vært... Men ikke nødvendigvis at han er... Altså han og Michael er jo...

veldig forskjellige mennesker, men han er en sånn person som jeg alltid har digget. Han er også en sånn unorsk, herlig type som jeg egentlig har lyst til å bli venner med. Så jeg prøvde å formulere en melding som er sånn, kanskje ikke på en romantisk måte, men kan vi bli venner? Ja! Det skal jeg svare han da. Fordi jeg oppriktig har dritlyst til å ta en kaffemann. Så vi får se hva som skjer der. Det må du gjøre. Ja, ja.

Det må du gjøre. Da sier jeg tusen takk for i dag. Tusen takk for at du ville komme. Det var så hyggelig. Jeg føler jo at jeg har fått så mye skridt. Det er selvtillitsvis. Tusen takk for at du hører på 730-podden.

Hvis du har lyst til å være veldig kul, så er det bare å legge inn fem stjerner, og da blir jeg veldig glad, for det er jeg som lager alt til denne podden, og jeg trenger masse gode stjerneombefalinger for å kunne be sjefen min om litt høyere lønn. Så det hadde vært veldig fint. Jeg slipper nye episoder hver eneste tirsdag, og hvis du ikke har hørt alle enda, så er det bare å spole tilbake i biblioteket, og trykker du på følg, så kommer alle de nye episodene rett inn i spilleren sekundet de blir sluppet.

Send meg gjerne en DM hvis det er noen du har veldig lyst til å ha som gjest, og husk at vi alltid poster spørsmålsrunder på Instagram Story, så da kan du få med spørsmålet ditt i neste episode hvis du vil det. Ha det bra!

Mentioned in the episode

Emilie Voe Nereng

Emilie Voe Nereng er en norsk influenser, forfatter og ernæringsrådgiver. Hun er kjent for bloggen sin som hun drev fra hun var 13 år gammel. Hun er gjest på podcasten 730.no

Janne Johanna

Janne Johanna er en norsk TV-serie som Emilie Voe Nereng ble spurt om hun var fan av

730.no

730.no er en norsk podcast, der Emilie Voe Nereng er gjest

Mathilde Ullums

Mathilde Ullums er programleder for podcasten 730.no

Voice of Europe

Emilie Voe Nereng var fan av Voice of Europe som ung

MyFitnessPal

MyFitnessPal er en app som Emilie Voe Nereng brukte for å spore inntaket sitt av mat

Linni.com

Linni.com er en blogg som Emilie Voe Nereng fulgte da hun var yngre

Anna Baklengs

Anna Baklengs er en blogg som Emilie Voe Nereng fulgte da hun var yngre

Yvonne Kohl

Yvonne Kohl er en blogg som Emilie Voe Nereng fulgte da hun var yngre

Nas

Nas var en mann som lagde videoer for bloggen sin og som Emilie Voe Nereng beundret

Toreborgen

Toreborgen var en mann som lagde videoer for bloggen sin og som Emilie Voe Nereng beundret

Ida Wulf

Ida Wulf er en tidligere blogger som Emilie Voe Nereng nevner

Ulrik Lund

Ulrik Lund er en tidligere blogger som Emilie Voe Nereng nevner

Kafelatte

Kafelatte var navnet på Ida Wulfs blogg

Klisjebarnet

Klisjebarnet var navnet på Ulrik Luns blogg

Fotballfrue

Fotballfrue var et kallenavn på Karoline Bergeriksen

Karoline Bergeriksen

Karoline Bergeriksen er en norsk blogger og influenser

Tone Damli

Tone Damli var mentor for Emilie Voe Nereng da hun skulle gi ut musikk

VG-lista

Emilie Voe Nereng var på VG-lista med en sang

Kongsvik Ungdomsskole

Kongsvik Ungdomsskole er en norsk TV-serie som Emilie Voe Nereng ble tilbudt en rolle i

Sofie Lise

Sofie Lise er en norsk influenser som Emilie Voe Nereng ble inspirert av

Company Lauritsen

Company Lauritsen er et TV-program som Emilie Voe Nereng var med i

Nille Auditsen

Nille Auditsen er et TV-program som Emilie Voe Nereng var med i

Jon Niklas Rønning

Jon Niklas Rønning er kjæresten til Emilie Voe Nereng

Tinder

Tinder er en dating app som Emilie Voe Nereng brukte for å finne kjæresten sin

Øde Nærdrum

Øde Nærdrum er en norsk komiker og programleder som Emilie Voe Nereng ble litt starstruck av

Michael

Michael er en ukjent person som Emilie Voe Nereng sammenligner Øde Nærdrum med

Instagram

Instagram er et sosialt medium som Emilie Voe Nereng bruker for å kommunisere med fansen sin

Snapchat

Snapchat er et sosialt medium som Emilie Voe Nereng nevner

Participants

Guest

Emilie Voe Nereng

Host

Dronningen av podcast i flertall er gjest i sitt eget studio, og det er på tide å rette spørsmålene hun stiller til sine gjester mot henne selv ♡ I denne episoden av 730.no blir vi bedre kjent med Helle Nordby og hvordan hun hadde det i oppveksten på Oslos vestkant der følelsen av å aldri helt passe inn i et miljø tok mye plass. I tillegg får vi høre om hvordan hun ble kjent med Alexandra Joner, hva drivkraften hennes er og hvordan man kommer over kjærlighetssorg!! Programleder: Mathilde UllumProdusent: Mathilde UllumMusikk: Tommy TeeRedaktør: Nina HalvorsenKommersiell leder: Yasmine MassfihAnsvarlig utgiver: Gisle G. StoklandLydklipp lånt fra Helle Nordby sin TikTok-profil Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.