Velkommen til en spesial episode av Bitcoinsnakk. I dag så har jeg ikke bare med meg forfattere, men jeg har også med meg en hel bok. Martin Skanke Olsen, hvordan går det? Jo, det går veldig bra, Jens og Bill. Hvordan går det med deg? Veldig fint. Jeg har så vidt kommet meg etter Arnhavsuka, hvor vi møttes, og der kom vi på en veldig god idé. Hva er det, Martin?
Det er at nå skal vi gi denne bogen ut på Bitcoin Snack som lydbog, sånn at alle som vil, kan høre den. Kjempebra. Skal vi bare lene oss tilbake og ha lyttefest? La oss gjøre det. Du hører nå på Bitcoin Snack. I don't believe we shall ever have a good money again.
"Before we take the thing out of the hands of government. That is, we can't take them violently out of the hands of government. All we can do is by some sly roundabout way introduce something that they can't stop." -Fridrich August von Hayek 1. Satoshi Nakamoto Den 31. oktober 2008 tikkerte inn en ny melding på en e-postliste for et undergrunnsmiljø bestående av en gruppe kalt "cyberpunks".
Meldingen var skrevet av en person under det japanske pseudonymet Satoshi Nakamoto. Overskriften var Bitcoin P2P e-cash paper, og lød som følger. I've been working on a new electronic cash system that's fully peer-to-peer with no trusted third party. Sittat av Satoshi Nakamoto. Det kan være verdt å nevne at Satoshi Nakamoto den gangen var et ukjent navn.
Forsøkene på å lage et desentralisert pengesystem var i tillegg en utfordring som hadde vært forsøkt løst i over to tider. Tidligere forsøk hadde enten feilet eller blitt tvunget til å stenge ned, da de var avhengig av en tredje part for å fungere. Sannsynligheten for at en helt ukjent person plutselig hadde løst gåten var dermed ikke overhengende stor. Medlemmene av e-postlysen var i tillegg rutinerte utviklere som hadde sett over ambisjøse prosjekter tidligere.
At meldingen fra Satoshi Nakamoto skulle holde det han lovet var derfor ingen selvfølge. Det er kanskje ikke så rart at Bitcoin ble møtt med den samme skepsisen da som det han blir møtt med i dag. Noen hederlige unntak fantes likevel. Blant de den amerikanske utvikleren og kryptografen Hal Finney som ble en av prosjektets viktigste støttespillere i den første fasen.
Omtrent på samme tidspunkt som lanseringen av bitcoin var det en helt annen hendelse som stjal overskriftene. For på høsten 2008 holdt deler av det internasjonale finansmarkedet å kollapse etter finanskrisen, som ble utløst av konkursen til den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers i september samme år 2018.
Bakgrunnen for krisen var at flere av de amerikanske finansinstitusjonene hadde gitt ut såkalte subprime lån til låntagere som normalt sett ikke var kvalifisert til gode låneavtaler på grunn av dårlig kredithistorie. Resultatet var en luksusfelle som finansforetakene betalte for å få gode kreditvurderinger på, som videre ble pakket sammen og solgt som svindelaktige spekulasjonsobjekter, kalt CDOs.
til uvitende kjøpere. Da misliholdet av gjelden ble for stor, førte det til at deler av det internasjonale finansmarkedet kollapset fullstendig. Denne hensynsløse atferden fikk lite til ingen konsekvenser for finansforetakene.
Frikten for at de største finansforetakene var "too big to fail" førte til i stedet at flere av aktørene som hadde deltatt i virksomheten fikk fornyet tillit og statsstøtte på flere milliarder i såkalte "bailouts" for å fortsette virksomhetene på tilsvarende måte som tidligere. En regning som ble betalt av vanlige borgere, mens ledelsen i foretakene tok ut milliarder i bonuser.
Hvorvidt innføringen av bitcoin ble lagt til samme tidspunkt som det tradisjonelle systemet brukte skattebetalernes penger på å kjøpe finansforetakene fri fra deres egen hensynsløshet, kan vi ikke si noe sikkert om.
Det som er sikkert er at da Satoshi Nakamoto, en ukjent person på et ukjent sted, skrudde på Bitcoin-nettverket den 3. januar 2009, brukte han datakraften fra sin egen datamaskin til å grave ut den første blokken i blokkskjeden, kalt Genesis-blokken. Den krypterte meldingen han la igjen i blokken levde et liten tvil om hva vedkommende følte om situasjonen.
Meldingen er hentet fra forsiden til den britiske avisen The Times, sånn han så ut da han ble utgitt morgenen den 3. januar 2009. Chancellor on brink of second bailout for banks. Omtrent en halvannen uke senere, den 12. januar 2009, sendte Satoshi Nakamoto 10 bitcoin til Hellfinny, som den første bitcoin-transaksjonen i historien.
1 bitcoin hadde på dette tidspunktet ingen markedsverdi. Etter å jobbet med forbedringer i 2 år valgte Satoshi Nakamoto i 2011 på like mystisk vis som han dukket opp å forlate prosjektet. Over 10 år senere har nettverket vokst seg til millioner av mennesker over hele kloden og verdien på 1 bitcoin er i august 2022 på 23 000 dollar.
Kapittel 2. Cypherpunk-bevegelsen Bitcoin har sitt utspring fra den etter hvert kjente cypherpunk-bevegelsen, som oppstod blant forkjempere av personvern i undergrunnsmiljøer på 1980-tallet.
Målsetningen var å sørge for å ivareta hensynet til personvern som grunnlaget for et åpent og fritt samfunn i en elektronisk tidsalder. I dag brukes cypherpunk både for å referere til individuelle aktivister og til en overordnet filosofi. Primært taler cypherpunks for bruk av kryptografi som et verktøy for å beskytte personvernet.
til grupper og enkeltindivider i en verden hvor personlig informasjon har blitt mer tilgjengelig. Cypherpunk-bevegelsen begynte som en løst tilknyttet gruppe som primært kommuniserte gjennom e-postlister. Bevegelsen har siden starten vært en sterk forkjemper for personlige borgerrettigheter og mot konsekvensene av stadig utvidet myndighetsovervåkning.
For å møte disse bekymringene la bevegelsen stor vekt på å utvikle teknologi som beskyttet personvernet, som for eksempel kryptering for å sikre e-post, anonyme nettverk og økonomiske transaksjoner. Grunnlaget for å designe et elektronisk og desentralisert pengesystem er dermed eldre enn det mange er klar over.
Den første ideen til et digitalt pengesystem ble lansert så tidlig som i 1983 av den kjente kryptografen David Chaum. Og siden den gang har det blitt gjort flere forsøk på å lansere et distribuert og kryptografisk pengesystem som ikke var avhengig av tilliten til en tredje part. Et av hindrene som gjemsøkte kryptograferne i lang tid var hvordan man kunne løse problemet med dobbelt bruk, eller såkalt double spending.
For i motsetning til fysiske gjenstander har det alltid vært mulig å kopiere og duplisere datafiler i det uendelige. Tidligere utgaver av digitale penger måtte dermed være styrt av tilliten til en tredjepart, gjerne gjennom et privat selskap, for å sørge for at brukerne ikke kunne kopiere pengene og bruke dem mer enn en gang. Det er flere grunnleggende utfordringer med å benytte et pengesystem som er avhengig av tilliten til en tredjepart.
Hvordan kan vi eksempelvis være sikre på at tredjepart ikke stikker av med pengene, eller ikke misbruker makten ved å bruke de samme pengene om igjen? Og hva skjer hvis myndighetene bestemmer seg for å erklære virksomheten ulovlig og stenger den ned? Penger som ikke er under din kontroll eller direkte eierskap vil dermed kunne være tapt for alltid.
Denne problemstillingen gjorde at en pengeprotokoll på internett var prisgitt akkurat den samme tilliten til tredjepart som vi er avhengig av i det tradisjonelle pengesystemet, og som vi ikke forut for bitcoin kunne være sikre på at det fantes en løsning på.
Gjennombruddet som ble lansert av Satoshi Nakamoto sin publisering av Bitcoin sitt white paper var dermed så revolusjonerende at selv om noen av de mest kjente kryptograferne som Adam Beck som fant opp proof of work systemet som i dag brukes til Bitcoin mining ikke klarte å ta innover seg at dette var en løsning som ville fungere før det hadde gått noe tid tid.
Det mange av aktørene hadde hengt seg oppi mulige løsninger som ikke klarte å ivareta de nødvendige avveiningene
mellom sikkerhet, desentralisering og skalerbarhet pakket inn i et tillitsløst pengesystem. Klarte Satoshi Nakamoto å finne den nødvendige balansen, samtidig som han løste problemet med dobbeltbruk. Og finnelsen av bitcoin gjorde at det for første gang i historien fantes en eiendel med digital knapphet.
Når brikkene falt på plass, markerte dette slutten på et årelangt puslespill som hadde vært forsøkt løst siden 1980-tallet. Bitcoin var dermed ikke et resultat av et lykketreff eller ondsinnet plan om å lure folk for penger, men det stikk motsatte.
Det var et resultat av over 40 år med nitidig arbeidsinnsats og akkumulert kunnskap av en gruppe ideologisk baserte mennesker som ønsket et pengesystem som ikke var avhengig av tillit til et bankvesen og en sentralbank. Et system hvor penger ikke kan konfiskeres, transaksjoner ikke kan sensureres eller pengemengden kan utvannes. Kapittel 3. Hva er bitcoin?
Helt siden oppstarten har bitcoin blitt møtt med kritikk, og det går sjelden lang tid mellom tilspissede medieoppslag. Blant typiske gjengangere finner vi at bitcoin er energikrevende og klimafintlig, at det brukes av kriminelle, og at bitcoin er inne i noen spekulativ tulipan-boble.
På tross av at mye av kritikken kan anses som legitime innvendinger, bidrar den sjelden til en fruktbar diskusjon. Hovedårsaken er at premisse for diskusjonen er feil. Ja, bitcoin er energikrevende. Ja, bitcoin brukes av kriminelle. Og ja, kryptomarkedet er i stor grad drevet av spekulasjon.
Kritikken har derimot liten troverdighet med mindre man samtidig setter løpen på vårt tradisjonelle pengesystem. Et system som er langt mer energikrevende, langt mer ettertraktet av kriminelle og i stadig økende grad drives frem av spekulasjon. At andre systemer er sårbare for de samme svakhetene kan likevel ikke anses som et forsvar av bitcoinsystemet i seg selv.
Forskjellen i debatten ligger i midlertid i at der tilhengerne av bitcoin er opptatt av å påpeke de ivående svakhetene til det tradisjonelle pengesystemet, er kritikerne mer opptatt av å påpeke konsekvensene, og ikke egenskapene, til bitcoin.
I stedet for å undersøke og prøve å forstå hvorfor bitcoin gir mening, starter man heller med en feilaktig presumsjon om at bitcoin er ubrukelig. Det interessante er at dersom man bare for et øyeblikk skulle gitt kritikerne rett i at bitcoin var ubrukelig, så ville også alt av kritikken mot bitcoin vært legitim. For hva hadde egentlig vært poenget med å sløse store mengder energi på noe som bare hadde vært tull?
En forutsetning for å forstå bitcoin er å kategorisere det riktig. Bitcoin er penger, og som alle andre penger skaper ikke bitcoin noe av underliggende verdi. Penger får sin verdi av at vi kan bruke de til å kjøpe andre varer og tjenester. Det som skiller bitcoin fra andre pengesystemer er at det er det første pengesystemet i historien som ikke kan tukles med av noen tredje part. Kapittel 4. Hva er penger?
Grunnlaget for å forstå bitcoin som penger krever at vi først har et begrep om hva penger er. For hva er egentlig penger? Spørsmålet er like enkelt som det er komplisert, og enten vi liker det eller ei, så har vi alle et forhold til penger. Penger er en oppfinnelse som kan brukes til å kjøpe oss det vi ønsker. Pengene kan brukes i dag eller spares for å kjøpe noe senere. Penger gjør at handel blir enklere.
Uten penger hadde vi vært nødt til å bytte varer direkte med hverandre. I en bytteøkonomi vil vi alltid være avhengig av å finne noen som er villige til å bytte bort det vi ønsker, samtidig som de ønsker det samme som vi er villige til å bytte vekk. Det vil si at bondene som ønsker å bytte egg mot nye klær er nødt til å finne skredderen som vil bytte bort klær mot egg.
Og i en pengeøkonomi bytter vi ikke varer direkte med hverandre, men vi handler indirekte ved å bruke et byttemiddel som begge parter aksepterer som penger. I sin enkleste form er penger et byttemiddel som er allement akseptert. I prinsippet finnes det ingen begrensinger på hva som kan brukes som et byttemiddel, men det fordrar vanligvis en etablert praksis før noe blir betegnet som penger.
Det betyr at det ikke er noe i veien for å betale en god venn i noen flasker vin eller tobakk, men det betyr ikke at vi normalt sett kategoriserer disse varene som penger. Det er egenskapene til en gjenstand som avgjør hvor godt den egner seg som penger. For å fungere som penger er det særlig tre krav som må være oppfylt. Pengene må fungere som 1. Etterbyttemiddel.
2. Et verdioppevaringsmiddel. 3. Et verdimål. Hvorvidt en gjenstand vil utvikle seg til å bli penger, er helt avhengig av hvor godt egnet den er til å oppfylle de ulike funksjonene. Penger som et bittemiddel. Historisk sett har framveksten av penger utviklet seg gjennom en naturlig og organisk prosess.
I artikkelen «Selling out the origins of money» argumenterer Nick Sabo for at pengeøkonomien fikk sitt naturlige utspring på grunn av at det tidlige mennesket oppdaget at den gangnet interessene og dekket behovene deres bedre enn det bytteøkonomien gjorde.
Sabo ser pengene fra et evolusjonært standpunkt og argumenterer for at det har vært et viktig verktøy for å fjerne hindringer for samarbeid mellom mennesker. Det er nemlig få andre arter som samarbeider på tvers av slektskap og i samme omfang som det mennesker gjør.
Det er heller ikke uvanlig at dyr samarbeider, men da skjer dette samarbeidet som regel fordi de er slektinger, og fordi samarbeidet bidrar til å sikre at de egoistiske genene overlever og formerer seg videre.
Det finnes likevel et begrenset antall eksempler på at det foregår samarbeid mellom ikke-slektinger. Et begrep som den britiske biologen Richard Dawkins i sin tid kalte for gjensidig altruisme. Grunnlaget for gjensidig altruisme er at begge parter forstår at de vil komme styrket ut av å samarbeide med hverandre.
En forutsetning for at samarbeidet skal virke er som regel at utvekslingen av tjenester skjer samtidig. Hvis ikke utvekslingen skjer samtidig, kan en av partene jukse. Og hvis det er en teoretisk mulighet for at den ene parten vil jukse, er det også en sannsynlighetsovervekt for at den vil jukse. I spillteorien kalles dette for fangenes dilemma.
og går ut på at hvis begge parter samarbeidet ville begge få det bedre, men hvis den ene parten jukser, kommer kun den ene parten bedre ut på bekostning av den andre. Det finnes likevel eksempler på at dyrearter samarbeider gjennom en strategi som kalles et øye for øye. Denne strategien starter alltid med et samarbeid, men vil deretter gå over til å kopiere motstanderen sitt forrige trekk.
Hvis den ene parten ikke samarbeidet i sitt siste trekk, vil ikke den andre parten samarbeide i neste trekk. Hvis den ene parten derimot samarbeidet, vil også den andre parten fortsette å samarbeide. Det er altså trussel om gjengjeldelse som motiverer til fortsatt samarbeid. Ved å gjengjelde en tjeneste umiddelbart gjennom et indirekte byttemiddel, vil vi minimere usikkerhet knyttet til om tjenesten vil bli gjengjelt på et senere tidspunkt.
Det er på bakgrunn av disse observasjonene at Dawkins i sin tid mente å kunne observere at pengene var blitt et formelt symbol på gjensidig altruisme hos mennesker. Et verktøy som har gitt oss et evolusjonert overtak over våre biologiske konkurrenter, fordi pengene fjerner usikkerhetsmomentene knyttet til å gjengjelde løfter i en bytte økonomi.
Samtidig er penger en forutsetning for at handel kan skalere og dele opp produksjonsvirksomhet i spesialiserte oppgaver, og kalt arbeidsdeling. En utvikling som i større grad bidrar til å dekke våre grunnleggende behov enn ved å bytte varer direkte med hverandre, og som har resultert i en betydelig velstandsutvikling og utvidelse av den menneskelige sivilisasjonen.
På tross av at byttehandel har vært avgjørende for menneskets overlevelse i tidlig tidsalder, er dette en begrenset form for økonomisk samhandling som ikke lar seg skalere i takt med den teknologiske utviklingen.
Det var den østerrikske økonomen Carl Menger som først beskrev hvordan en bytteøkonomi går over til en pengeøkonomi etter hvert som økonomien vokser i størrelse. I boken The Origins of Money skrevet de 1892. For hovedproblemet med all byttehandel er at hver transaksjon krever det vi kan kalle for et sammenfall av interesser.
Dette innebærer at Robert som ønsker å bytte epler mot mandler er nødt til å finne trygve som kan tilby mandler, men som også ønsker å bytte bort mandler mot epler i retur. I en liten økonomi med få varer kan det være enkelt å se for seg at byttehandel er mulig.
Men etter hvert som økonomiene blir større og mer kompleks, blir en bytteøkonomi også tilsvarende vanskeligere. Samtidig må interessene være sammenfallende i både størrelse, tid og rom. Uten et sammenfall av interesser for hver transaksjon vil ikke handel finne sted.
Etter hvert som de ulike problemene med sammenfallende interesser gjør seg gjeldende, vil den eneste måten å komme seg rundt dette problemet på være å finne en indirekte løsning som begge parter er fornøyd med. Fra et historisk perspektiv ser vi at behovene som oppstår i en voksen økonomi gjør at det naturlig blir utviklet en eller flere byttemidler som blir akseptert som betaling for varer og tjenester. Dette oppfyller den første viktige funksjonen til penger.
som et allment akseptert bittemiddel i samfunnet. Penger som et verdioppevaringsmiddel. Penger som oppstår naturlig og ikke gjennom tvang, har gjennom historien hatt egenskapen av at de er vanskelig å produsere mer av, og lettere å selge videre uten tap av verdi.
Grunnen til at penger må være vanskelig å produsere mer av, er at alt av produksjon og verdiskapning i et samfunn krever betydelig mengder arbeid, som igjen krever betydelig mengder tid. Når vi tilegner oss penger gjennom arbeid, anerkjenner vi at pengene er et resultat av tiden og ressursene vi har investert i arbeidet. Penger som kan trykkes opp i det uendelige reduserer verdien av innsatsen, fordi vi ikke kan trykke opp uendelig mer av tid.
Siden tiden er vår knappeste ressurs, ligger det en forventning om at tiden vi investerer i arbeid må kompenseres i en tilsvarende, knapp ressurs. Hvis pengene ikke er gode til å holde på verdi, vil folk begynne å lete etter alternative måter å oppbevare verdier på.
Siden penger er verdimålet og byttemidlet for å kjøpe alle varer og tjenester og alt av verdi i samfunnet med, er det også problemer med at et monopol på utstedelsen av nye penger ofte blir misbrukt, hvis det er en mulighet for at det kan bli misbrukt.
Hvis en aktør har en enklere måte å a. produsere pengene på enn å b. produsere noe av verdi som noen frivillig vil betale for, må vi legge til grunn at aktørene har lettere for å velge førstnemte. Problemet med å tilføre nye penger inn i en økonomi på denne måten er at det ikke samtidig tilføres noe av verdi. Når pengene ikke har kostet noe å produsere vil heller ikke arbeidet til de som produserer verdiene verdsettes like høyt.
Selv om de får betalt og vil være fornøyd med betalingen de får, vil resultatet av at flere penger jakter de samme varene og tjenestene være at prisene gradvis blir høyere. Det er dette som kalles for inflasjon, og som vil resultere i at prisene blir justert opp hvis ikke produktiviteten øker tilsvarende med pengemengden. At prisene justeres opp innebærer at pengene har blitt mindre verdt.
Konsekvensen er at andre mennesker må jobbe hardere for de samme pengene som noen har produsert gratis. Alle penger som er enkle å produsere vil dermed i teorien kunne produseres i det uendelige. De som har enkel tilgang til pengene har alltid et insentiv til å trykke flere av dem. Hvis de er enkle å produsere er konsekvensen at flere heller vil begynne å jakte etter pengene enn å produsere noe av verdi i bitte mot pengene.
Siden penger i dag trykkes opp gjennom å utstede nye lån, skaper dette et trykk for å ta opp større og flere lån. Når flere penger trykkes, skjer dette på bekostning av de som har skapt verdiene. Flere penger skaper ikke flere verdier, og alle former for gratis penger som trykkes opp til fordel for noen, har en usynlig kostnad for noen andre.
Hypotesen om at inflasjon er bra for økonomien hviler på en antakel som at flere penger i omløp tilsvarer større velstand, når det i realiteten er en forflytting av velstand. På samme måte som man ikke får større kapasitet på et fotballstadion av å trykke opp flere billetter, vil det ikke skape større velstand i et samfunn av å trykke opp flere penger. Rettferdige former for penger må derfor alltid være vanskelige å produsere.
Penger som et verdimål. Etter hvert som størrelsen på en økonomi øker og blir mer grenseløs, blir det også upraktisk å holde styr på hvem som skiller hverandre hva, og hvilke priser en vare, for eksempel en appelsin, skal koste opp mot en annen vare, for eksempel et par sko.
Siden hver vare krever en pris målt opp mot en annen vare, vil eksempelvis 5 varer i en bytte økonomi kreve 25 ulike par med priser, som er håndterlig. Men hvis vi skalerer opp økonomien til 1000 varer, måtte vi derimot holde styr på 1 million ulike par med priser, som ikke er håndterlig.
Den siste av de tre egenskapene med penger er at den gir oss et verdimål som alle varer og tjenester kan måles i. For å gi en bitte økonomi hvor man vil ha en eplepris på pærer, en bananpris på epler, en tomatpris på bananer osv. vil man med penger kunne måle verdiene av både epler, pærer, bananer og tomater i penger.
I en pengeøkonomi vil det kun være en pris for hver vare. Det vil si at 1000 varer gir 1000 priser. I motsetning til at 1000 varer ganget med 1000 priser blir 1 million priser. En egenskap som gjør at økonomien lar seg skalere uten at hver nye vare krever en egen pris i forhold til alle de andre varene som er på markedet.
Selv om dette er praktisk og bidrar til at økonomien i prinsippet kan skaleres i det uendelige, er utfordringen med verdimålet at det foredrer en del egenskaper for at det skal fungere. Siden verdimålet er en representasjon av markedet som viser hvor stort tilbudet er i forhold til etterspørsel i form av priser, blir det også lagt til grunn for økonomiske begrensninger og er bestemmende for hvor mye av noe skal produseres.
Siden pengene er verdimålet på alt vi kan kjøpe i samfunnet, er det vesentlig at det også er så stabilt som mulig. Siden verdien av pengene også er et resultat av tilbud og etterspørsel, er det viktig at pengemengden ikke økes unødig for å unngå inflasjon og ødelegging av prismekanismene.
Prismekanismene er en helt essensiell del av et verdt moderne samfunn fordi de forteller oss om det er underskudd eller overskudd på tilgjengelige varer i forhold til etterspørsel. Høye priser tilsier at det er et underskudd i forhold til etterspørsel og gir dermed insentiver til at det bør produseres mer av en vare. Hvis pengene ikke har et stabilt verdimål vil det bli stadig vanskeligere å utføre økonomiske beregninger.
Hvis det blir vanskeligere å gjøre økonomiske beregninger, vil det bli vanskeligere å vite hvor mye man skal produsere. Hvis da en produsent ikke med relativ sikkerhet kan vite at de vil få solgt varene de produserer, finnes det heller ingen insentiver til å produsere. En situasjon som i sin ytterste konsekvens kan føre til at grunnleggende behov ikke vil bli dekket. Verdimålet er videre interessant fordi
Det er det siste kravet som må være oppfylt for at det skal bli allement akseptert som penger. Det innebærer ikke at det ikke er mulig å betale i andre former for betalingsmidler, men at det er stabilt nok til å brukes som det overordnede verdimålet på alle varene og tjenestene innenfor et definert territorium, som oftest en stat.
I land med høy inflasjon vil man derfor kunne se at de lokale handelsmarkedene ofte bitter ut verdimålet til landets offisielle valuta med en valuta som oppfattes som mer stabil. For eksempel vil man i land som Tyrkia, hvor inflasjonen på den tyrkiske lireren i første halvdel av 2022 ble rapportert til å ligge på over 70%, se at flere av prisene ofte oppgis i euro. Kapittel 5. Frivillige penger.
Selv om de fleste av dagens valutter er påtvunget innbyggerne i ulik grad, er det viktig å ta i betraktning at pengenes naturlige form er en frivillig form for samhandling.
Det er den frivillige utvekslingen av varer og tjenester som skaper fundamentet for en pengeøkonomi. Den tyske økonomen Jørg Guido Hølsmann mener at framveksten skjer ved at flere markedsaktører hver for seg gradvis går over til å bruke en vare som et
indirekte byttemiddel. Det betyr at det aldri var noen hersker eller stat som gjorde at edle metaller som gull og sølv opprinnelig ble utviklet som penger, men et resultat av mange individuelle valg. Penger som blir til gjennom frivillige transaksjoner er det Hølsmann kaller for naturlige penger.
Det er en viktig årsak til at penger blir utviklet på en naturlig måte. Fordi penger som oppstår naturlig må ha egenskaper som gjør de egnet til å ivareta våre behov. I sin enkelhet betyr det at de må ha egenskaper som gjør de egnet til å løse de kravene som vi forventer av dem. Som skissert i forrige kapittel. Dette innebærer at forut for at en gjenstand utvikler seg som penger må det være etablert en verdi.
Samtidig må vi ha en forsikring om at gjenstanden ikke er enkel å reprodusere. Hovedproblemet oppstår når pengene har blitt introdusert og får sin primærverdi av at de kan brukes til å kjøpe alle ting. Mulighetene som penger gir gjør at folk vil utforske alle måter for å oppdrive mer.
Selv om pengenes opprinnelige funksjon er en fredelig måte for mennesker å inngå i frivillige transaksjoner, må de også være motstandsdyktige nok for å ikke kunne korrumperes. Penger som utvikler seg naturlig er i seg selv et prov på frie samfunn. For hvis en gjenstand begynner å miste sin pengeverdi, er det ingenting som hindrer deltakerne i samfunnet å frivillig ta i bruk alternativer.
De tilgjengelige alternativene som trivileg tas i bruk vil som oftest også være de som er best egnet til å ivareta interessene til et samfunn som helhet. Når deltakerne velger de pengene som er best egnet til å ivareta deres verdier, må det også produseres varer som de vil være villige til å bruke pengene på.
Så lenge det er opp til frie mennesker å bestemme hva som skal brukes som penger, vil alternativet som er best egnet til å ivareta menneskelige behov være det som naturlig vokser fram. I den grad vi ikke selv står fritt til å velge den beste formen for penger, kan vi snakke om tvangspenger. Ifølge Hølsmann er det karakteristiske trekket ved tvangspenger at de kun kan oppstå ved å krenke eiendomsretten.
Hvis folk tvinges til å bruke en bestemt form for penger, har de ingen forsikring mot at andre kan trykke opp de samme pengene gratis. Ved å påtvinge en valuta på befolkningen, vil antatt bedre alternativer enten bli vanskelig å bruke og/eller bli forbudt. Det vil si at det ikke finnes noen garanti for at folk opparbeider seg pengene på like vilkår.
Innføring av tvangspenger kan derfor aldri skje på bakgrunn av at de er best egnet til å ivareta befolkningens behov, fordi det per definisjon ikke ville vært nødvendig å bruke tvang for å få folk til å bruke dem. Hvis det i tillegg opprettes et juridisk rammeverk for bruk og et monopol på utstedelse, har en stat i teorien ubegrenset makt over omtrent alt av underliggende verdier.
Et rettferdig pengesystem er derfor også et moralsk imperativ i den forstand at alle deltar frivillig på like vilkår. Alle har en interesse av å fremme et sånt system fordi vi aldri med sikkerhet kan vite om et system basert på tvang vil ivareta våre interesser eller ei.
Selv om det ivaretar våre interesser på nåværende tidspunkt, kan et maktskifte eller uforutsette hendelser føre til at systemene blir brukt i vår disfavør. Moralsk sett er det vanskelig å argumentere for at andre skal bli underlagt konsekvensene av tvangspenger, så lenge vi ikke kan akseptere å leve under de samme forholdene selv, og spesielt ikke under forutsetningen av å handle blant de dårligste stilte. Kapittel 6
Utviklingen av penger. En grunnleggende teoretisk forståelse av hva penger er og hvilke funksjoner de har, gjør at vi kan begynne å kartlegge årsakene til at noen gjenstander naturlig utviklet seg til penger. Den første typen av det vi kan kalle for prototype penger var samleobjekter, som eksempelvis kjell, perler, dyretønner og flint.
som var kjennetegnet av sin knapphet og symbolverdi. Framveksten av nye behov er grunnen til at pengene har utviklet seg over tid. I dette kapittelet skal vi se nærmere på hvorfor edle metaller som gull og sølv utviklet seg til å bli dominerende som penger i store deler av verden fra ca. år 3000 før vår tidsregning fram til 1971.
Som tidligere nevnt så løser penger problemene med det vi kalte for et sammenfall av interesser. I stedet for å bytte varer direkte med hverandre, handler vi indirekte ved å bruke en tredje vare som et byttemiddel. Men en forutsetning for å bruke en tredje vare som et byttemiddel er at varen også holder seg i verdi etter han har skiftet hender.
Siden det er vanskelig å selge de fleste typer varer uten tap av verdi, er det i handlende individers interesse å benytte et byttemiddel som ikke påfører de ekstra kostnader for hver enkelt transaksjon. Ifølge Carl Menger er det varen som naturlig vokser frem som det mest salgbare, som blir egnet som det beste byttemiddelet og dermed penger i en økonomi.
Den mest salgbare varen kjennetegnes av hvor enkelt den kan selges på markedet når innehaveren ønsker det til minst mulig tap av verdi.
Denne forutsetningen utelukker mange gjenstander som penger fordi det er vanskelig å selge noe videre til samme eller høyere pris som vi opprinnelig kjøpte det for. Alle som har lagt en vare ut på finn.no vet at prisen i de aller fleste tilfeller må legges under innkjøpspris for å bli solgt. For eksempel vil de fleste biler tape seg i verdi i samme øyeblikk som de kjører ut av bilforretningen.
Tilsvarende er det nesten umulig å selge et klesplag videre til samme eller høyere pris som tidligere. Det er motivasjonen for å unngå tap som gjør at vi naturlig vil velge den mest salgbare varen, fremfor noe som er mindre salgbart. For jo mer salgbar varen er, jo mindre vil man pådre seg i tap.
Salgbarheten gjør seg både gjeldende i størrelse, tid og rom. Et byttemiddel må ideelt sett kunne deles opp i mindre deler, kunne holde sin verdi over tid og være mulig å bruke over større rom uten at det taper seg i verdi.
Grunnen til at sølv og gull utviklet seg til de mest salgbare varene i store deler av verden var at de kunne smeltes om i mindre enheter. De er holdbare, knappe og gode til å holde på verdi. Siden de edle metallene er knappe ressurser og vanskelig å utvinne mer av, selv om etterspørselen økte, har de historisk sett vært godt egnet som verdioppevaringsmidler.
Gull er de hardeste fysiske pengene som har eksistert i menneskets historie. Og det har vært vanskelig å utvinne mer selv i perioder da det har vært stor etterspørsel. Det finnes ca. 200 000 tonn gull i verden, og det utvinnes ca. 2500 tonn nytt gull årlig. Tilførsel av nytt gull tilsvarer ca. 1-2,5% i årlig inflasjon.
Og dette nivået har vært relativt stabilt over tid. Selv om sølv er de nest hardeste pengene, er det omtrent 19 ganger mer sølv enn gull i jordskorpen. Og det utvinnes ca. 9 unser sølv for hver unse gull. På tross av at sølv er mer tilgjengelig og lavere verdsatt enn gull, var det likevel sølv som var den dominerende pengestandarden i verden fram til gullstandarden ble den dominerende i 1873.
Det er med andre ord ikke knappheten alene som er avgjørende for hvor godt en gjenstand er egnet som penger. Da gull ble ettertraktet som et verdioppevaringsmiddel økte også etterspørsel og verdien av det. Knappheten av gull gjorde det så verdifullt at det var vanskelig å bruke selv de minste valørene til daglig bruk, som for eksempel til lønnsutbetalinger og dagligvarehandel.
En forutsetning for at en vare skal fungere som penger er at den er likvid nok til å dekke de behovene som vokser fram. Dette innebærer ikke at den skal kunne trykkes opp i uendelige mengder, men at den må kunne deles opp for å kunne brukes til både små og store transaksjoner. En hver form for pengemengde er med andre ord tilstrekkelig, så lenge pengene relativt kostnadsfritt kan deles opp i tilstrekkelig antall mindre enheter.
Så lenge fysiske mynter ble brukt, hadde sølv en fordel framfor gull for transaksjoner av lavere verdi. Gull har i den moderne historien alltid vært kostbart, og prisen på en unse gull er i 2022 på rundt 18 000 kroner. Noe som tilsvarer ca. 600 kroner per gram. Siden det av flere årsaker er upraktisk å bruke gull,
ikke myntet av så stor verdi i det daglige, vil behovet for mindre valører vokse frem. Sølv er rimeligere enn gull, noe som gir større fleksibilitet til å selge mindre enheter uten tap av verdi. Det er dette som er grunnen til at sølv i lang tid var den mest salgbare varen for små transaksjoner, mens gull var den mest salgbare varen for store transaksjoner og utenlandshandel.
De edle metallene var likevel sårbare for utviklingen av en mer avansert økonomi som stadig krevde at pengene skulle utfylle funksjonene sine bedre. Utfordringer knyttet til å smelte om metallene i stadig mindre enheter, kombinert med at de var tunge og kostet mye å transportere, gjorde at de fysiske myntene ikke var tilpasset utviklingen.
Behovet for å ha penger som kunne deles opp i enda mindre enheter, og holde sin verdi over tid og være mulig å transportere over store områder i Rom begynte å melde seg. Overgangen til ulike former for gjeldsbrev som kunne innløses i gull og sølv ble dermed vanligere. Denne utviklingen tiltok på midten av 1600-tallet, da flere av gullsmedene i London begynte å ta på seg funksjoner som bank.
For å ha en funksjon som minthandler utviklet guldsmedene tjenestene sine til å omfatte lagring av guld og sølv, lån, overføring av penger og utstedelse av gjeldsbrev som kunne innløses i underliggende verdi. Etter hvert som de såkalte guldsmedbankene utviklet seg begynte de å skrive ut sedler som kunne betales til bæreren av seddelen i stedet for den opprinnelige innskyteren.
Seddellet fikk aksept som et byttemiddel for kommersielle transaksjoner og ble dermed en tidlig prototype på sirkulerende papirpenger. Seddell ble brukt som valuta med sikkerhet i gullsmeden. Da papirpengene tok over rollen som valuta i det daglige, ble behovet for å holde på fysisk sølv og gull mindre.
De edle metallene ble etter hvert sentralisert i store bankvelv hos relativt få aktører, og etter hvert som sædler begynte å vokse frem på 1800-tallet, begynte også sølv å miste sin pengeverdi.
Det siste dødsstøtet til sølv var et resultat av den fransk-tyske krigen i 1870-1871, hvor Frankrike ble pålagt å betale 5 milliarder gullfrank i krigserstatning til Tyskland. Den internasjonale klassiske gullstanderen startet i 1873, da det tyske rike bestemte seg for å bruke de nye gullene til å erstatte sølvmyntene som frem til da hadde vært gjeldene.
Fra før hadde Storbritannia, Frankrike, Nederland, Schweiz, Belgia og enkelt andre land allerede innført gullstanderen. At en av Europas største økonomier også gikk over til gullstanderen gjorde at momentet ble snudd i favor gull. På 1870-tallet fulgte flere andre europeiske land etter, og den internasjonale gullstanderen ble etablert.
Enkelte land fortsatte å bruke sølvstandarden, men dette viste seg å være feilslått politikk da kjøpekraften til sølv ble kraftig redusert de årene som fulgte. Overgangen gjorde at sølv gradvis begynte å miste sin pengeverdi. Allerede i 1874 hadde verdien på 1 unse gull passert 16 unser sølv, og gullverdien fortsatte å stige.
På slutten av det 19. og 20. århundre lå prisen henholdsvis på 34 unser sølv og 55 unser sølv. I 2020 var prisen 86 unser sølv. En femdobling i forhold til prisene i 1873.
Verdien av sølv opprettholdes i dag av at metaller har industriell nytteverdi, og fremdeles kan brukes til andre ting enn penger. Begrensningene med å bruke edle metaller ble heller ikke mindre etter hvert som behovet for å ha penger som kunne skalere i størrelse og rom ble større. Det var muligheten for å bruke papirpenger som kunne realiseres i underliggende verdier som gjorde at begrensningene forsvant.
For da papirpenger kunne brukes som en representasjon av gull, var det ikke lenger behov for å bruke sølv til mindre transaksjoner. I teorien skulle papirpengene kombinere verdien av gull, samtidig som de skulle skalere økonomien i størrelse og rom. I realiteten oppnådde papirpengene bare de to sistnevnte.
Da bankene fikk kontroll på seddelpressen kunne de også skrive ut flere papirpenger enn de hadde i gullreserver. Noe som de også gjorde. Og det er dette som senere har fått tilnavnet fractional reserve banking, og som har resultert i en rekke store bankkriser gjennom historien. Det var også dette som var hovedårsaken til at USA suspenderte gullstandarden i 1971.
Verden hadde vært på og av ulike former av gullstandard fra 1873, men etter opprettelsen av Bretton Woods-avtalen i 1944 forpliktet avtallelandene seg å holde en fast valutakurs mot amerikanske dollar. Den nye avtalen forpliktet USA til å gjøre at den amerikanske dollaren kunne innløses i gull. En avtale som riktig nok ikke lenger gjaldt innbyggerne, men avtallelandenes sentralbanker.
Etter at den amerikanske sentralbanken hadde trykt opp flere penger enn det de hadde dekning for, ble de tvunget til å ta et drastisk valg, da flere europeiske land bar om å få gullet sitt tilbake. I 1971 suspenderte president Richard Nixon gullstanderen for å hindre at gullet forsvant ut av landet. Da gullstanderen ble erstattet av fiat-valuta, fantes det i praksis ikke lenger noen begrensning på hvor mye nye penger det var mulig å trykke opp.
Fiat-valuta viser til pengene vi bruker i dag, representert gjennom offisielle valuta som blant annet kronen, dollaren og euroen. Og som ikke kan realiseres i noe annet av verdi som for eksempel gullreserver. For uten å demonstrere at edle metaller var enkle å konfiskere, viste også suspenderingen av gullstandarden at gull enkelt kunne manipuleres med å trykke opp flere papirpenger enn det var dekning for.
De edle metallenes fysiske egenskaper gjorde de uegnet til bruk i det daglige, og tilliten til å bruke papirpenger som kunne innløses i gull var brutt.
Konsekvensen av å gå over til en fiatstandard er at fiatvaluta har litt enorme verditap mot verdien av gull som pengene i utgangspunktet var satt til å representere. Gullstandarden ble for første gang suspendert i 1914 for å finansiere krigføringen under Første verdenskrig.
Etter det har verden vært på og av ulike former for gullstandarder frem til den endelig ble forlatt i 1971. Konsekvensen er at den norske kronen i perioden fra 1971 frem til i dag har mistet over 97% av sin kjøpekraft mot gull. Kapittel 7. Hare penger
Da Satoshi Nakamoto lanserte bitcoin argumenterte han for at, "hovedproblemet med konvensjonelle valutaer er all tilliten som kreves for å få den til å fungere" og at historien til fiat-valutaer var full av brudd på denne tilliten. Slutt.
Pengene som brukes i det daglige er påtvunget oss, og vi har ikke andre alternativer enn å stole på at en tredjepart ikke misbruker denne makten på vår bekostning. Bitcoin skiller seg fra alle andre pengesystemer ved at den fjerner behovet for tillit til at tredjeparter opptrår ærlig og utfører arbeidet sitt sånn som de skal.
Det tekniske fundamentet til Bitcoins systemet er grunnlaget for de monetære egenskapene som gjør Bitcoin til verdens harest penger. Vi kan forstå penger som hare på to måter.
For det første må de være knappe og vanskelig å produsere mer av i forhold til hvor mye som er i sirkulasjon. Og for det andre må de være motstandsdyktig mot manipulasjon, forandring og andre inngrep. Selv om gull og sølv var de hardeste formene for penger frem til nyere tid, har oppskaleringen til en global økonomi ført til at fysiske metaller ikke lenger er egnet som penger.
I en økonomi hvor vi kjøper produkter fra Amazon, telefoner fra Apple og strømmetjenester fra Spotify, ville det både vært for dyrt og upraktisk å betale i mynter og sedler. Framveksten av ny teknologi har i tillegg gjort at det har blitt stadig enklere å bruke digitale penger. I 1993 foregikk 85% av alle betalinger med kontanter i Norge, men i 2021 var denne andelen kun 3%.
Siden de aller fleste pengesystemer er digitale, er bitcoin med andre ord ikke et særegent pengesystem fordi det er digitalt. Det som gjør bitcoin særegent er at det for første gang i historien eksisterer en digital valuta som det finnes absolutt knapphet på, og som ikke kan kopieres i uendelige mengder.
I en digital verden hvor det tidligere ikke fantes noen øvre grenser for hvor mye penger som kunne eksistere, har oppdagelsen av digital knapphet vært et paradigmeskifte for dagens økonomiske systemer. Det andre elementet som gjør bitcoin unikt er at systemet er motstandsdyktig.
imot sensur. Det finnes ingen myndighet eller tredjepart som kan konfiskere pengene dine, frise bankkontoene dine eller stoppe transaksjonene dine. Det er en finansiell revolusjon i en verden hvor kun 13% av befolkningen har blitt født i land med velfungerende valutasystem. Hvor 4,3 milliarder mennesker lever under autoritære regimer og 1,2 milliarder lever under to- eller tresiffret
Når det ikke er behov for å lage representasjoner av bitcoin, er det heller ikke like lett for banker, børser eller andre aktører å selge bitcoin som de ikke har. Selv om det har blitt gjort forsøk med fraksjonsreserver i bitcoin, går aktørene som regel konkurs etter kort tid.
I motsetning til i den tradisjonelle økonomien hvor aktørene blir blitt reddet av en sentralbank, må bakmennene og kreditorene selv ta regningen i en bitcoin-økonomi. En hver person som tar personlig ansvar for å ta bitcoin ut av børs og oppbevarer pengene selv, står ikke i fare hvis en tredjepart blir hekket eller går konkurs.
Selv om mange er skeptiske til å oppbevare egne bitcoin, selv er suverenitet over egne midler en grunnleggende forutsetning for å sikre integriteten til et verdt pengesystem. I motsetning til gull kan bitcoin enkelt oppbevares og brukes i sin opprinnelige form. Gull feilet fordi fysiske mynter ikke lenger var praktiske å bruke i en økonomi som trengte å skalere.
I det gull ble vekslet inn i banker og erstattet av papirpenger, innførtes det samtidig tillit til at bankene skulle ivareta interessene til kundene sine.
Selv om papirpengene hadde et opprinnelig løfte om at de kunne løses inn i en gitt mengde gull, resulterte dette i løftebrudd og bankkriser. Bitcoin som du selv oppbevarer har du absolutt råderett over, og ingen tredjepart kan konfiskere midlet eller utvanne dem til sin fordel. Ved å sikre individenes råderett over egne penger, sikres også integriteten til pengesystemet som helhet.
Det elegante med å bruke kode for å avgjøre spilleregler er at de fungerer på bakgrunn av matematikkens og fysikkens naturlige lover. Dette er bakgrunn for at vi for første gang i menneskets monetære historie har sikkert viten om hvordan tilfanget av nye mynter vil se ut over tid og hvor mange mynter som noen gang vil eksistere. Kapittel 8 Proof of Work
Et av de mest sentrale elementene ved Bitcoin er proof of work.
Forkortet POW. Proof of Work er den kryptografiske mekanismen som lar Bitcoin-nettverket komme til konsensus basert på reglene i protokoll, og som gjør at alle i nettverket blir enige om rekkefølge på transaksjoner og saldo på adressene til brukerne. Det er Proof of Work som forhindrer problemet med dobbeltbruk av Bitcoin, og som bruker energi som et bevis på arbeid.
for å forhindre at Bitcoin-nettverket blir utsatt for angrep. Når vi snakker om Proof of Work som et bevis på arbeid, viser vi til framgangsmåten og reglene for arbeidet gravverdene utfører, såkalte miners.
Når det legges til nye, gyldige blokker med transaksjoner til blokkskjeden, vil graverne også måtte legge fram bevis på arbeidet. For å finne et bevis på arbeid som regnes som gyldig, må maskinen utføre store mengder beregninger gjennom å gjette seg fram til et riktig tall. Løsningene på disse begrensingene kan kun bevises ved bruk av arbeid.
Dette skjer i form av datakraft som ikke kan forfalskes, og som er enkelt å verifisere for resten av brukerne på nettverket. Bitcoins energibruk gir også graverne insentiv til å holde seg til reglene for nettverket. Et forsøk på å bryte reglene vil resultere i at fullnodene som verifiserer nettverket avviser forsøket fordi det avviker fra konsensusreglene.
Ressursene en graver har lagt ned i arbeidet vil dermed være bortkastet og ikke bli belønnet i form av en blokkgevinst eller på engelsk en blokkrevord eller transaksjonskostnader. En utbredt misforståelse rundt Proof of Work er at det bidrar til et høyt energiforbruk fordi det er transaksjoner som er energikrevende.
I realiteten er det en mekanisme som har sin funksjon i å ivareta bitcoins sikkerhet og beskytte nettverket mot angrep. I stedet for å være knyttet til en fysisk underliggende gjenstand, som for eksempel gull eller sølv, er bitcoin knyttet til energi. Siden bruken av energi ikke kan forfalskes, blir det liggende som et beskyttende energifelt over hele protokoll, fra Genesis-blokken og frem til i dag.
Når en transaksjon først har blitt inkludert i blokkskjeden, er den eneste teoretiske måten å reversere den på gjennom å omskrive blokken. Noe som krever eksponensielt mer i datakraft for hver blokk som blir lagt til.
Selv om det i offentligheten har blitt et kontroversielt tema å bruke energi på å sikre Bitcoin-nettverket, er det viktig å ta i betraktning at eiendomsretten og alle verdier gjennom historien alltid har blitt beskyttet av store mengder energi. I dagens system beskyttes eiendomsretten gjennom bruk av makt og krigføring. Bitcoin er det første systemet i menneskets historie som bruker energi på å beskytte eiendomsretten gjennom kode og ikke gjennom voldsmakt.
Bitcoins energiforbruk kan dermed ikke diskuteres isolert vekk fra de samme forutsetningene som beskytter verdier under vårt nåværende system. Proof of work er en forutsetning for å sikre eiendomsretten som en grunnleggende rettighet for alle mennesker. Bitcoin sine egenskaper som hare penger og absolutt knapphet.
Når Proof of Work er etablert som en kritisk konsensusalgoritme for å ivareta integriteten og spillreglene til blokkskjeden, vil det også tydeliggjøres at egenskapene som gjør Bitcoin til et pengesystem ikke ville fungert uten Proof of Work.
Det er Proof of Work som er fundamentet for de monetære egenskapene som gjør bitcoin til verdens hardeste penger. Det er det første byttemiddelet i menneskets historie med en absolutt og verifiserbar knapphet på 21 millioner. Og intervallet for hvordan de graves ut over tid er styrt av kode. Som tidligere nevnt sikres bitcoin-nettverket ved at graverne, eller såkalte miners, gjetter seg fram til riktig tall.
En prosess som kun lar seg bevise ved at det har blitt utført arbeid i form av datakraft og energibruk. Resultatet av å gjette riktig tall er at graverne kan legge til en ny blokk med tilhørende transaksjoner til blokkskjeden.
Som belønning mottar graveren en blokkgevinst, eller en blokkreward, og transaksjonskostnadene som medfølger i blokken. Konsekvensen av å tukle med spillereglene innebærer at en graver må bruke store ressurser uten å få noe særlig igjen for det. Insentiven er derfor i favør av å bruke kostnadene og energien på en sånn måte at det styrker sikkerheten til nettverket i stedet for å svekke det.
Intervallet mellom hver gang en ny blokk legges til på blokkskjeden er satt til et gjennomsnitt på 10 minutter. For å sikre at intervallet på 10 minutter opprettholdes, er det lagt inn en mekanisme som justerer vanskelighetsgraden for utgraving av nye blokker. På engelsk kalles dette for difficulty adjustment.
Vanskelighetsgraden justeres etter datakraften som brukes for å sikre nettverket og oppdateres hver 216. blokk som tilsvarer ca. 2 hver uke.
Fordelen med dette er at det hele tiden vil legges til nye blokker i jevne intervaller, selv om systemet skulle bli rammet av bortfall eller få tilfang av store mengder datakraft på kort tid. Det var dette som skjedde da Kina innførte forbud mot bitcoin-graving i juni 2021. Og en stor andel datakraft forsvant fra nettverket i løpet av kort tid.
Siden det fremdeles var mange gravarer i resten av verden som bidro til å sikre nettverket, har Kina-forbudet i større grad blitt en illustrasjon på hvor robust Bitcoin er for denne type hendelser. Muligheten for å tjene penger på bortfall av datakraft skaper et økonomisk insentiv som sørger for å tiltrekke seg ny datakraft til systemet.
Eksempel på at dette fungerer fikk vi se bare noen måneder etter forbudet tredde i kraft, da datakraften som beskyttet bitcoin-nettverket igjen var i en ny all-time high.
En ytterligere eleganse med proof of work-mekanismen til bitcoin er at den kontinuerlig har belønnet utgraving av nye blokker i større grad jo tidligere fasesystemet har befunnet seg i. Dette har gitt insentiver for gravere å bruke datakraft på å finne nye blokker for å sikre nettverket allerede fra systemet ble lansert.
Etter hvert som blokkevinsten har sunket med tiden, har også prisen blitt såpass mye høyere at det fremdeles er en lønnsom virksomhet for de som har tilgang til billig strøm, ofte gjennom energikilder med lav etterspørsel. Denne mekanismen kalles for halveringsmekanismen, eller på engelsk: "hevning". Både halveringsmekanismen og det totale antallet på 21 millioner bitcoin er styrt av en ligning i koden.
Ligningen er styrende for hvordan nye bitcoin blir til over tid. Fra starten i 2009 ble de første
210 000 blokkene som ble lagt til blokkskjeden tildelt en blokkevinst på 50 bitcoin for hver enkelt blokk. Totalt 10,5 millioner bitcoin ble dermed gravd ut i denne perioden, som tilsvarer halvparten av alle 21 millioner bitcoin som noen gang vil eksistere. Siden hver blokke gjennomsnitt tar 10 minutter å grave ut, tar det normalt sett noen gang.
noe i underkant av 4 år og grave ut 210 000 blokker. Da vi i slutten av 2012 kunne markere at de første 210 000 blokkene hadde blitt lagt til på blokkskjeden, markerte det også starten på den første halveringsperioden, hvor blokkevinsten ble halvert fra 50 til 25 bitcoin. I perioden mellom 2012 og 2016 ble det lagt til ytterligere 210 000 blokker.
før halveringen som reduserte blokkevinsten til 12,5 bitcoin.
I den nåværende perioden er blokkevinsten 6,25 frem til den blir halvert til 3,125 i perioden 2024-2028. Etter 32 runder med denne typen halveringer vil totalantallet på 21 millioner bitcoin være nådd om ca 120 år eller rundt år 2140.
I skrivende stund er over 19 millioner bitcoin utgravd, noe som tilsvarer ca. 90% av totalt antallet på 21 millioner. Kapittel 9. Pengenes evolusjon. En vanlig innvending mot bitcoin er at det i liten grad blir benyttet som et byttemiddel. Denne type kritikk tar likevel ikke høyde for at alle former for naturlige penger utvikler seg over lengre tid og gjennom ulike faser.
Den britiske samfunnsøkonomen William Stanley Jevons viste i sin tid til fasene som gjorde at gull opprinnelig utviklet seg til å bli penger. Gull gikk fra å være 1. et samleobjekt til 2. et verdioppevaringsmiddel
3. Et byttemiddel og til slutt 4. Et verdimål. En grunnleggende forutsetning for at en gjenstand skal kunne utvikle seg som penger er at det først må etableres en verdi. Men hva er grunnen til at vi verdsetter noen gjenstander høyere enn andre? For eksempel er luft en viktigere forutsetning for å overleve enn det tid og gull er. Likevel verdsetter vi de to sistnemte høyere enn førstnemte.
Grunnen til at vi ikke verdsetter luft like høyt er at det finnes i ubegrenset overflod. Selv om luft er en betingelse for å overleve, er det ikke et middel som vi bruker til å oppfylle våre mål. Vi trenger for eksempel ikke å prioritere luft sånn som vi prioriterer tid, fordi ressursen allerede finnes i tilstrekkelige mengder for å dekke våre behov. Alle midler som et menneske bruker til å oppfylle sine mål må være knappe.
Tiden er verdifull for oss fordi hvis vi velger å bruke den på én ting, kan vi ikke samtidig bruke den på noe annet. Det samme prinsippet gjelder også for penger. Siden penger er en representasjon av tiden vår, er vi tjent med å bruke gjenstander som er best egnet til å bevare fruktene av vårt arbeid. Det betyr at pengene må kunne spares og selges videre mot andre varer og tjenester til minst mulig tap av verdi.
En forutsetning for at en gjenstand naturlig utvikler seg som penger er at den har en kostnad. For at en gjenstand skal ha en kostnad må den være knapp, krevende å oppdrive mer av og vanskelig å forfalske. Det er dette som er grunnen til at verdioppevaring er en forutsetning for at en gjenstand skal kunne utvikle seg til å bli penger.
Hvis mennesker skal handle seg imellom, er det nødvendig å forsikre seg om at det bittemidlet man motar betaling i har en verdi. Hvis ikke bittemidlet har en verdi, vil heller ikke arbeidet som har blitt lagt ned i en vare bli anerkjent for sin verdi. I enhver handel ligger det en forutsetning om at tjenesten gjenites i noe som har høyere verdi for oss enn det vi bytter bort.
Pengene gjør det derfor mulig for begge parter å komme i en bedre posisjon etter at handel er gjennomført. En av de viktigste dilemmaene mennesket har stått overfor gjennom historien har derfor vært å finne ut hvilke gjenstander som også vil være ettertraktet av andre mennesker. Det vil aldri være sånn at alle mennesker vil oppdage verdien av et samlet objekt på samme tidspunkt, og jo tidligere en kan forvente fremtidig etterspørsel, desto større er fordelen.
Samtidig vil anskaffelse av samleobjektene i håp om at det kan bli et verdig oppbevaringsmiddel kunne resultere i en selvoppfyllende profeti.
For etter hvert som de økonomiske fordelene begynner å oppenbare seg for flere, vil interessen og verdiene av et samleobjekt øke. Siden den beste måten å ivareta sine økonomiske interesser på er å se hva som blir høyest verdsatt av andre, vil samfunnet gradvis bevege seg i retning av det verdioppevaringsmiddelet som holder seg best i verdi.
Hvis resultatet av mange individuelle valg gjør at hele samfunnet konvergerer mot samme verdioppevaringsmiddel, har vi oppnådd det som i spillteorien kalles en Nash-likevekt. En Nash-likevekt oppnås når ingen spiller har noe insentiv til å avvike fra sin strategi, selv om de er kjent med de andre spillernes strategier.
Strategien er optimaliserende fordi ingen kan øke sin egen forventede uttelling ved å endre sin strategi hvis de andre spillerne holder sin strategi uendret. Ved å oppnå nærs likevekt for et verdioppevaringsmiddel åpnes det også opp muligheter for betydelig grad av sosial samhandling og handel mellom mennesker.
Så lenge vi er sikre på at pengene våre er de som er best egnet til å holde seg i verdi, kan vi også være sikre på at behovene våre vil bli dekket gjennom handel med andre.
Trygghet om fremtiden gjør det enklere å planlegge. Vi kan frigjøre oss selv og spesialisere vårt arbeid innenfor fagfelt vi er interessert i, og så lenge vi fortsetter å produsere ting som har en verdi for andre, vil dette gradvis øke velstandsnivået og banevei for en mer avansert sivilisasjon. På lik linje med gull må også bitcoin utvikle seg gjennom forskjellige faser før det vil bli et globalt byttemiddel og verdimål.
Gjennom sin 13 år gamle historie har BitGang gått fra å være en kuriositet og et digitalt samleobjekt uten verdi, til å bli et verdioppevaringsmiddel under utvikling.
Selv om prisen på bitcoin fremdeles vil være volatil inntil den tar større markedsandeler, påvirkes ikke nettverkets fundamentale egenskaper av at prisene går opp og ned. Det kan i denne sammenhengen være nyttig å skille mellom monetær og spekulativ verdi. For der millioner av mennesker anerkjenner bitcoin som den beste formen for penger som noen gang har eksistert,
er det ikke til å legge skjul på at folk også kjøper og selger bitcoin for å spekulere. At prisen er gjemt over har vært stigende for hvert år som går reflekterer bitcoins monetære verdi, mens kortsiktig kurssvingning i større grad er et resultat av spekulasjon. Kapittel 10. Bitcoin er penger. Teknologisk utvikling har gjort at fremtidens penger vil bli bygget på digitale pengesystemer.
Vi lever ikke lenger i en verden hvor handel er avgrenset i rom. Dagens handel er grenseløs, og alle utsalgsteder med tilgang til internett kan selge varene sine til kunder over hele verden. Utviklingen har gjort at det har vokst frem helt nye krav til hvordan pengene våre skal fungere. På tross av at det stilles nye krav til pengene våre, er ikke pengehistorien uten sine leksjoner.
Alle former for gjenstander som har utviklet seg til å bli penger gjennom historien har først blitt etablert som et verdioppevaringsmiddel. Selv om fiatvaluta ikke kan innløses i noe av underliggende verdi, fikk de likevel sin verdi av at de opprinnelig kunne innløses i gull. Da USA suspenderte gullstandarden i 1971, var fremdeles kontantene de samme som var i omløp tidligere.
Forskjell var at det ikke lenger fantes noen teoretisk øvre grenser for hvor mye penger som kunne trykkes opp. I tillegg har overgangen fra kontanter til digitale pengesystemer bidratt til å gjøre problemet større.
Nye penger kan i dag trykkes opp ved hjelp av noen få tastetrykk på en datamaskin, og i USA alene ble 52% av alle dollar i sirkulasjon trykket opp i perioden mellom 2020 og 2021. Kostnaden av å redde økonomien i forbindelse med håndtering av covid-19 har i 2022 ført til den høyeste prisveksten på 40 år.
Hva sier dette om systemene vi blir født inn i, og hvor avhengig vi er av at pengene som blir påtvinget oss ikke misbrukes på vår bekostning? Selv om pengesystemene i Vesten er relativt mer stabile og politlige enn andre steder i verden, er det verdt å reflektere over at skjeben vår ofte er bestemt av systemer som er utenfor vår kontroll.
Det bør med andre ord være i alle sin interesse å fremme politlige systemer som reduserer muligheten for at dårlige beslutninger tatt av andre mennesker ikke blir avgjørende for utfallet av våre egne liv. Basert på kravene som er nødvendige for at noe skal utvikle seg som penger, kan vi utlede en liste av egenskaper som er egnet til å utfylle pengenes funksjon.
Både økonomer og historikere mener å kunne identifisere flere av egenskapene som er avgjørende for hva som vil fungere godt som penger. Jo flere egenskaper en gjenstand besitter, desto bedre vil den fungere som penger, og desto mer sannsynlig at det vil utvikle seg og bli akseptert som penger. I motsetning til andre pengesystemer er det mulig å bygge ut løsninger på toppen av bitcoin-protokollet.
Hvem som helst har tilgang til å bygge ut nye lag av infrastruktur, applikasjoner, programvare og maskinvare som kan interagere med Bitcoin-nettverket uten at spillreglene for blokkskjeden endres. I motsetning til andre pengesystemer vil alle som eier Bitcoin bli eksponert for innovasjon som bygges på toppen av Bitcoin, uten å måtte ta stilling til hvem som blir fremtidens vinnere og tapere.
Det er med andre ord som å eie en bit av internett på 1990-tallet. I en verden hvor fremtidens penger vil bli bygget på digitale pengesystemer, kan det legges til grunn at bitcoin har forutsetningene som skal til for å utvikle seg som globale penger over tid.
For uten å ha et begrenset og verifiserbart opplag på 21 millioner har introduksjonen av Lightning-nettverket som er en såkalt "layer 2" løsning resultert i at bitcoin skalerer både i tid, rom og størrelse. I dag har alle med tilgang til internett muligheten til å sende store og små transaksjoner nesten kostnadsfritt til en mottaker på andre siden av kloden.
på noen få sekunder. 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Det er motstandsdyktigheten og oppdagelsen av digital knapphet som gjør at bitcoin skiller seg fra alternativene. Siden alle penger som naturlig har utviklet seg gjennom historien har hatt egenskapen av å være knappe ressurser, har overgangen til digitale pengesystemer med uendelige ressurser satt grunnleggende krav til pengene på prøve.
En forutsetning for at en gjenstand skal utvikle seg som penger er at den er godt egnet til å lagre verdier. En digital eiendel som eksisterer i ubegrenset overflod vil per definisjon aldri kunne overleve som penger i lengden. Samtidig er det ikke til å legge skjul på at dagens pengesystemer er støttet opp av et regulatorisk og juridisk rammeverk som legger klare vilkår for bruk.
Ulike former for penger konkurrerer ikke på like vilkår, noe som er til hinder for at nye og bedre former for penger kan vokse fram. Fremveksten av digitale sentralbankpenger vil i tillegg styrke statens makt over pengesystemene og i teorien gi ubegrenset kontroll over de som bruker dem.
Siden penger er det fremste verktøyet vi har for samhandling og frivillige transaksjoner mellom mennesker, er det av den ytterste viktighet at vi har tilgang til et pengesystem som er politisk, nøytralt, desentralisert og motstandsdyktig mot ytre påvirkninger.
Det er ikke uten betydning at vi for første gang har lykkes med å dirke fram et pengesystem som er utenfor statenes kontroll, som frivillig tas i bruk nedenfra og opp, i stedet for at dårligere alternativer blir påtvinget ovenfra og neden.
Siden individene som utgjør en pengeøkonomi er tjent med å velge byttemidler som er det mest salgbare i størrelse, tid og rom, kan vi legge til grunn at det som er best egnet til å dekke menneskelige behov vil bli mer ettertraktet og øke i verdi etter hvert som kunnskapen blir mer kjent. Veien mot like økonomiske rettigheter er i våre hender, og valget vi står overfor vil garantert markere et viktig veikille i historien.
Bitcoin er harde penger. Skrevet av Martin Skanke Olsen. Innlest av meg, Marius Nordvik, og produsert av Severud Sound. Dedication til min familie som alltid har vært der for meg. Til mine venner som gjør meg til en bedre utgave av meg selv. Til Satoshi Nakamoto som har gitt oss muligheten for en bedre fremtid. Takk til alle i det norske bitcoin-miljøet som har bidratt til å øke kunnskapen om bitcoin i Norge.
Takk for støtte og tilbakemeldinger underveis i prosessen. Dere er en fantastisk gjeng.