Cecilia Teigen: Utmattelse, hatprat og perfeksjonisme

Hallo og velkommen skal dere være tilbake til en splitter ny episode av Skamløs med meg, Synøve. Og i dag så har jeg faktisk med meg en gjest, nemlig Cecilia Teigen. Hallo! Hei! Jeg har jo veldig lyst nå til at du skal fortelle lytterne litt om hva du gjør på. Ja, det er jo en del av det. Nei, nå jeg driver fulltid med sosiale medier. TikTok, Snapchat, Instagram, alt mulig. Og jeg legger ut veldig mye av mote, sminke, livsstil, mat. Mhm. Pannekaker Ja, ja, ja, vi er jo pannekakene der En flytelsesrik på det området Fått over 2000 mennesker til å drive og lage pannekaker med lime Ja, det er jeg stolt av Ja, det kan ikke alle stille seg bak og si det er gjort Det er en achievement få kan oppnå her i livet Men jeg synes jo det er dritkult. Du lager jo veldig mye mat også. Det husker jeg var den første samtalen vi hadde. Jeg husker jeg anbefalte greskar som en sånn greie i første gangen jeg prøvde å liksom ha en liten samtale med deg. Jeg har skjønt... Ja, du bare, ja, grøskar, kjempedigg. Ja, nei, men fordi vi møttes jo for rundt et år siden, og vi møttes jo gjennom å være muteshos på TikTok da. Fordi du engasjerte deg jo litt med innholdet mitt, og så så jeg deg, og så tenkte jeg bare imidig litt sånn, Hell no. Jeg tenkte, det der er en basic bitch. Det er slemt å si, men det var en fordom som eksisterte i meg, en kjenning i form av en stereotypi, at jeg gjennom videregående var vant til disse jentene som var, som peker på deg og ler og sier, ha ha jævla emo, fordi du har mørkebrunt hår liksom. Disse jentene som har denne egne lykken da, in a way. Og jeg vet jo at jeg ikke er alene om å ha disse fordommene retta mot jenter som på en måte har den samme stiltypen og som ser ut som deg og liksom gjør de samme tingene du gjør men det er på en måte også en urettferdig oppfatning av deg, for etter jeg ble kjent med deg så innsøg jeg at så jævlig feil kan man jo ta Hva føler du om å bli satt i de båsene her? Nei, jeg synes det er litt kjipt, men jeg skjønner det veldig godt. Man dømmer veldig fort ut fra hvordan folk ser ut, rett og slett. Hvordan de snakker, eller hva de holder på med og sånn. Og det er veldig lett også på sosiale medier. Veldig lett. Du kun får dette ensformige bildet av en person. Ja, man ser jo ikke alt som er under. Man ser ikke hva man har opplevd. Og... Det er det som kan være litt kjipt. Selvfølgelig, og jeg føler at du har blitt kastet litt inn i vaskemaskinen der, men det føler jeg også er sånn, altså å være en beauty-influencer eller livsstilsinfluencer, det er hardt å være. Det er faen meg hardt å være. Og så spiller jeg, hvis du er veldig pent, så føler jeg, nå snakker jeg for meg selv, men føler jeg at liksom, Man får litt ekstra pepper da. Det er litt sånn ekstra godt å kanskje dra det ned for å hevde seg selv da. Og jeg også opplever jo å bli plassert i bås. Hadde du noen førsteinntrykk eller noen stereotypier som du kunne linke meg opp til? Altså, nå synes jeg du var veldig flink til å ta opp veldig kule temaer. Jeg har ikke sett noen så flink til å ta opp ting sånn som du er. Men jeg kan forestille meg at når man møter deg, at du liksom bare skal diskutere og kritisere, at det er litt morsk. Ja, at du skal bare liksom... Ja, men det har jeg fått høre før at folk liksom er... og det kan jeg også merke på eventene at folk ser for seg at jeg kommer med klørene ut og skal konfrontere deg med hverandre og sånn hvorfor har du ikke snakket om det her og det her og så har jeg også blitt møtt med den der at folk ikke tror jeg har humor og litt sånne ting at du bare er veldig seriøs og ikke kan tulle og le og sånne ting og det synes jo jeg ikke stemmer nei Men det er jo nettopp det som er problemet med stereotypier, og det å bli plassert i boss. Vi har ofte en idé om at den oppfatningen vi har, spesielt når man ser folk på sosiale medier, at det er en eller annen form for aha, nå har jeg skjønt greia di, men så bunner det jo veldig ofte i fordommer og ting som vi Vi selv kanskje har tatt med oss opp gjennom livet og gjennom hva vi har erfart. Og det skader jo på en måte også. Og jeg kan stå for det. Jeg sier det med kjest. Jeg har dømt, og jeg har tatt så jævlig feil mange ganger. Nei, men jeg også. Men det som jeg tenker i hvert fall er fint, er jo at man faktisk kan i det hele tatt jeg kan se for meg at noen får litt høye skuldre når jeg innleder det her med sånn basic bitch Cecilia, men vi har jo pratet om det her vi har pratet masse om det og det sier jeg jo ikke for å være slem, det er jo liksom bare genuint sånn folks hjerner funker føles det ut som men Men man påvirkes i hvert fall negativt av det. Og da er det ingen skam egentlig i å innrømme de tingene. For det er først når du kan anerkjenne at sånn, ok, her er det en liten holdningsfeil i meg. At man faktisk åpner så mange dører for å bli kjent med mennesker på en mye bedre måte da. Enn hvor jeg innleder med masse fordommer. Det er jo sjeldent folk er sånn som de er på sosiale medier i virkeligheten. Jeg vil veldig gjerne gå inn på Jodel. Fordi hvis det er et sted her i verden jeg helt fint kunne banka, så er det bloggersneksnackkanalen på Jodel. Hvis det hadde tatt en menneskeform, så hadde vi squared up. Skjønner du? Fordi folk der legger ut det er så forbannet mye drit, og jeg skjønner ikke hvordan folk Der ble jeg nesten sånn, der skulle sunnskammen nesten vært litt mer på agendaen, skjønner du? Her er vi skamløse, men der burde det vært mer skam. For der opplever jeg at de stereotypiene, ovenfor deg spesielt, blir pushet noe så jævlig. Hvordan har du følt på det, ovenfor liksom, fordi jodel har jo vært et ganske sånn voldsomt sted ovenfor deg da, føler jeg. Ja. Ja, nå, jeg unngår det at all costs, altså sånn, har ikke det. Hvis noen leser noe, jeg vil ikke høre det, fordi det gjør ingenting godt. Jeg bare blir lei meg, liksom. Men jeg vet, ikke sant, jeg vet at de som skriver ting, de har det vondt inn i seg, og bla bla bla, men det treffer likevel. Det gjør det. Og så blir jeg også litt sånn, men er jeg sånn? Er jeg faktisk det de skriver? Må jeg ta en runde med meg selv? 100%. Det fester seg jo. Veldig. Og jeg var jo på Jodel, så dum som jeg er, lastet jeg en i Jodel i går, og der står det noe om mitt forhold da. For jeg ble jo nylig forlovet. Og da ble det selvfølgelig snakket litt om det, men da tar folk keypointet det der at jeg er under polygami-paraplyen, og så skal de begynne å rive det fra hverandre. Og jeg ble jo først veldig sånn der, jeg reagerte først, la ut på story, begynte å forklare meg da. Men da kom faktisk Johanne Massi meg til redning og skrev, og hun sa noe som jeg synes er veldig akkurat, og det er at når du først leser de tingene der, og du ser at en jodelig som har 35 upvotes, så føles det som at det er sånn hele Norge oppfatter deg. Ja. Det er så jævlig altoppslukende. Ja, det er som om det er alles mening. Men så ser man på så mange fine meldinger og hyggelige folk som virkelig burde bety alt, men en liten kommentar kan gjøre så vondt. Det er jo liksom veldig menneskelig å... veier det negative mye tyngre enn man veier det positive. Og jeg er litt usikker på om det er noe med hjernen vår. Jeg vet jo at hjernen er en problemløser, og at det kanskje kan ha noe med det å gjøre at negativitet føles mer ut som noe vi skal fikse enn en positiv kvalitet. Ja, jeg føler sånn. At jeg føler jeg må gjøre noe. Fikse noe. Ja, for du har jo nevnt at du er veldig perfeksjonist, og det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i, at vi har lyst til å være de beste versjonene av oss selv, og når vi da får kritikk, så blir jo det Veldig alt oppslukende. Ja, og jeg vil si at det tåler kritikk, men sant eller ikke. Jeg tror de aller fleste, jeg også er sånn som kan lære meg sånn, det tåler masse. Ja, og så får jeg en sånn og sier sånn. Ja, et hundre prosent. Jeg tror de aller fleste har en av kommentarene som de hørte, altså jeg har en kommentar som jeg hørte fra Herre Jud 8, år siden som fortsatt popper opp i hodet mitt og så blir jeg litt sånn jeg føler også ofte at vi får beskjed som influensere ofte at sånn, å men du har valgt dette, så dermed så må du stå i det nei, jeg må ikke stå i en dritt, altså jeg har ikke liksom bedt om å få dritt, liksom Bare fordi man er åpen om det da? Akkurat den synes jeg også er veldig vanskelig, fordi jeg har prøvd å åpne meg for ting som har vært veldig vondt, og ting som jeg sliter med fortsatt. Og jeg får så mange fine meldinger også, og jeg føler at jeg vil også være en stemme for de som sliter med det samme. Men jeg får også ganske... Ikke bra tilbakemeldinger for det også. Disse menneskene ser jo etter sårepunkter som de kan trykke på. Og så ser de et, og så er de sånn, her er døra mi. Og da driter jo de i at det er sårbart, for det er jo akkurat det de vil. Ja, og jeg tror da sitter det også litt inne at man føler at man har måttet forsvare ofte, i hvert fall jeg, mye opp gjennom livet. Og da tror jeg det også... litt ekstra når man får de kommentarene, fordi man allerede har det fra før, ikke sant? Jeg må også si noe der. Jeg føler også, for det er noe du og jeg som oss to kan kjenne oss mye igjen i, det her med å føle seg nesten fundamentalt annerledes. Mhm. og føle at man ikke alltid passer inn, og når du har vokst opp som en person som har vært mye annerledes, så har det også krevd mye tilpassning. Sånn at, jeg kan jo ikke snakke for deg, men for min del i hvert fall, så har jeg fått utrolig mye tilsnakk og beskjed om at jeg må gjøre sånn og sånn, og være sånn og sånn, og at jeg må oppnå mitt fulle potensial, og når du har gått rundt og stikk inn nåler i deg, og formet deg, og gjort noe, alt for å liksom bli en sånn perfekt shape eller en figur, så er det så ekstra triggering når noen, nå som jeg har gjort, jeg føler jeg har gjort alt jeg kan, jeg har lest faglitteratur til hjernen min omtrent har eksplodert. Og jeg er glad for det, fordi jeg kan gjøre det jeg gjør nå, men det å da få den lille kommentaren er bare nok til å bli sånn der, jeg blir sånn, hold kjeften din liksom, her har jeg gjort og jobbet på. ... Nå er jeg litt interessert i å gå inn i et tema som er veldig relevant for oss begge to, og som vi har bondet veldig mye over, og det er jo det her med utmattelse og utbrenthet, og det å slite med å ha nok skjer, som jeg pleier å si, og ha det lille overskuddet som kanskje mange andre har. Og du har jo vært veldig mye åpen om det at du sliter med ditt på Snapchat spesielt. Der du viser også at mye av hverdagen din tilbringes, altså mye hjemme, du er jo sosial her og her, men du er en hjemmekjær person, du drikker ikke, du er veldig sånn on the down low der, fordi det er det som fungerer best for deg. Ja, og det er egentlig ikke et valg på en måte. Nei, et hundre prosent, og jeg opplever jo at det er mye stigma rundt det her, for folk har veldig lett for å være en bedrock girl. Det handler om latskap. Vi har jo et sånn veldig stert uavhengighetskompleks i Norge, der det er forventet at vi skal flytte hjemmefra når vi er 18, og vi skal rett inn i arbeidslivet, vi skal rett inn i studiet, vi skal liksom treffe alle mileperlene på disse og disse tidspunktene. Få alt til på egenhånd, ikke be om hjelp. 100 prosent. Det er liksom sett så utrolig mye, altså det å på en måte henge etter, eller det å ikke få til, eller det å bare ha, ikke ha forutsetningene der, er liksom noe folk har veldig sånn, de vil ikke se det, de vil ikke høre det, de vil mye heller på en måte merkelappe det, så nei, men du er bare lat og får en jobb, liksom. Hvordan er det for deg å leve med denne utmattelsen? Hvordan påvirker det deg i hverdagen? Det er en veldig stor del av min hverdag. Og det har vært det i mange år. Det har vært det i... 89 år. Jeg har blitt bedre. Mye bedre. Jeg var jo helt senglig med lyset av hvor jeg så vidt klarte å spise. Ja, jeg kjenner meg igjen. Ja, jeg vet. Så i mange år. Og så prøvde jeg å være sosial her og der for å liksom... ikke være helt uten noen ting. Og det tror jeg også skapte veldig sånn dømming mot meg, at jeg valgte å være sosial framfor ting. Ja, det også er en ting, og det opplever jeg også med økonomiske issues, men også med den energi, at man er sånn, hvorfor prioriterer du ikke bare overlevelse? Og så er det sånn, kan jeg ikke få lov til å kose meg også? Folk har en sånn twisted idé av at det å ligge og omtrent råttene borte i senga si at det er noe vi synes er kjempegøy, og vi bare elsker det som om det ikke oppleves som skamfullt noe av det verste jeg vet er når jeg møter folk på forårs eller på eventer, og de spør hva jeg driver med jeg ligger i senga da med lyset av og griner her og der, og så prøver jeg å få hverdagen til å gå rundt, liksom. Samme her. Og det er egentlig, jeg har veldig mye av hverdagen min sånn. Og der kommer min perfeksjonisme inn, hvor jeg på en måte prøver å La det som at det ikke er sånn. Ja, og du prøver å overkompensere litt. Og det er enda en dag hvor du er i sengen, på en måte. Og så får man jo også et enormt forklaringsbehov, fordi man skammer seg over det. Og det merker jeg også på deg når jeg ser på storyen din, at du ofte omtaler at nå har hjernen min grøt. Du føler veldig ofte for å si ifra. Veldig. Ja, og det forstår jeg jo. Fordi igjen, det er en sånn følelse av at man føler seg veldig sjeldent forstått i det. I den problemstillingen der da. Utmattelse ser vi liksom ikke på som en reell helseplage, og ikke utbrenthet heller, og det har ikke noe å si om du har ADHD, autisme, biplar, eller om du bare har kjørt deg noe jævlig i arbeidshverdagen. Og mitt tilfelle er at jeg har kysset inn to ganger, og det er fullbått med litt ting som har gjort at Den utmattelsen er der. Ja, og utmattelse skjer jo også for veldig ulike grunner, enten om det er fysisk arbeid eller mentalt, og så ofte er det jo også stress også. Og noe som mange ikke vet om utbrenthet er at det kan ta flere år å komme seg ut av. Og det er ikke sånn at man er sånn for alltid, men for faen da, det må jo være lov å liksom... Jeg føler at folk ikke tillater deg å ha et øyeblikk med slitenhet. Men det er måten jeg har blitt bedre på, som er helt ekstremt natt og dag fra meg for noen år siden og nå. Og det er fordi jeg har valgt å prioritere ting som faktisk gjør meg glad. Noe som gjør at jeg får det bedre inni meg. Det er sånn man blir bedre. Hvis man skal utsette seg for ting som er jævlig hele tiden, du blir ikke bedre. Nei, et hundre prosent. Og så er det også det her å tørre å prøve. noe jeg kan kjenne mye på i spesielle perioder der jeg sliter veldig mye med utmattelse hvor jeg ligger rakbeint ut i senga og føler meg dritt, er jo at jeg får en sånn, nesten sånn heightened sense av liksom at jeg er redd for å feile, så jeg slutter å prøve at jeg er så mye jeg er så redd for å bli sliten og jeg er så redd for hvordan folk skal oppfatte meg i den slitenheten, at jeg ender opp med å isolere meg. Jeg tør ikke å dra på det forskjell, fordi jeg kjenner at jeg har... Når jeg sier at jeg har skjer, så mener jeg at det er en greie man bruker om utmattelse, som er hvor mange skjer man har i løpet av en dag. Og en dag så har jeg kanskje ti skjer, og det betyr at jeg kan bruke disse ti skjerne på ulike ting, og en annen dag er det to skjer. Hvis jeg skal på forskjell en dag, og jeg bare har tre skjer, så ender jeg ofte opp med å ikke dra på det forskjell, selv om jeg har litt overskudd, fordi jeg føler en slags skam i at jeg ikke har nok forskjell. For meg er det mer sånn, jeg gjør det fordi jeg vil være med, jeg vil liksom høre til noe og så er jeg ikke gjør noe på en uke eller to uker hvor jeg til og med har vært flere måneder hvor jeg ikke klarer å være sosial. Men det er veldig vanskelig også det der å la være og ikke tøye den strikken. Ja, det er den jeg har måttet bli flink på, hvor jeg er sånn nå må du rone, liksom. Og kroppen begynner å si fra sånn, du må rone. Ja, men jeg kjenner meg sykt igjen i det også. Jeg føler jeg har problemer med begge deler. Jeg tror vi begge har problemer med begge deler. Både at vi tøyer strikken vår for langt, men også det at man isolerer seg i frykten for å prøve. Og det er det jeg også hater med at utmatelse har blitt en sånn utrolig... Det har blitt så mye stigma rundt det. Jeg føler at... Det gjør at de tingene jeg potensielt kunne bli frisk av, de ender jeg på å ikke tørre å prøve meg på, fordi jeg vet at for at jeg skal bli frisk, så krever det også at jeg blir sett. Og det er veldig skummelt å bli sett når du føler at du ikke kan gi 100%, for det krever også at du liksom må... Du må bli sett i en litt sårbar posisjon der jeg plutselig kan falle helt ut av en samtale, eller plutselig bare blåser av lufta ut av meg som en ballong på et forspill. Det er en veldig sårbar ting. Samtidig som jeg også føler at jeg igjen setter meg i en sårbar posisjon ved å hele tiden rive vekk av min egen komfort for det. bare det å få være med, da. Men det er jo sånn double-sided sword, føler jeg. Det er en problemstilling i begge deler, liksom. Begge deler sammeksisterer, og noen ganger så tøyer man strikken for mye, og andre ganger ender man opp med å isolere seg selv helt. Men jeg føler også veldig at jeg har alltid veldig skjult hvordan jeg har det til alle rundt meg. Det er nesten ingen som har visst hvordan jeg har det selv veldig nære venner også, men jeg er så redd for å ikke bli forstått at det ender opp med å ikke si noe i det hele tatt men det tror jeg veldig mange kan kjenne seg igjen det kjenner jo jeg meg igjen i men jeg sliter i mye større grad med å skjule da, jeg er jo bare sånn plutselig så bare jeg slutter jeg, jeg korsetter etter to timer jeg ser det på deg jeg er sånn Skal du tro jeg er en sønøve? Ja, det ene øyet mitt bare sklir ut av fokuset. Så sitter jeg med kuøy og sikler og bare... Jeg kjenner meg jo veldig igjen i det her med å skjule de tingene. Men det tror jeg... kan gjelde også veldig mange andre mentale helseplager, men spesielt det her med å være sliten er bare sett ned på. Og en annen ting som jeg merker i form av hvorfor det her er så stigmatisert in a way, da, er at det er også ingen reell unnskyldning å si, jeg kan ikke komme i dag fordi jeg er sliten. Nei, og jeg føler føler at det kan bli tatt veldig personlig jeg er for sliten til å være med deg fordi du har mye, det er ikke det nei nei nei og så tror jeg folk, spesielt nordmenn er jo veldig people pleasing av natur at det er veldig sånn jeg blir også sliten skal jeg sitte og jeg dropper min komfort hele tiden så hvorfor skal ikke du gjøre det Men da føler jeg også at man ikke, man gir jo ikke noe rom til at man er forskjellig, ikke sant? Jeg har kjent på det, jeg har jo fått feedback på det før, altså. Åh, men du er jo sliten hele tiden, eller sånn. Åh, det er vanskelig med ditten og dotten. Og det er jo sånn, jeg har jo ikke lyst til å være sliten hele tiden. Og greia er at grunnen til at jeg velger bort denne tingen, fordi jeg er sliten, er jo sånn at jeg skal ha mer energi, sånn at jeg kan være til stede og tilgjengelig for deg neste gang. Det er liksom alternativet mitt er å brenne meg ut på å konstant gå rundt med 5%, eller lade opp batteriet mitt i hvert fall 60, og ha det dritlettig som jeg da, være tilgjengelig og få med meg alt som skjer. Ja, og for meg så er det sånn, hvis jeg da tøyer strikken, da setter jeg bare helt ned. Det ender opp med at når jeg kommer hjem, så bare sitter jeg der sånn, ser inn i veggen der sånn, jeg har ingenting. til overs av hverken hodet eller kroppen, fordi alt det henger sammen. Jeg tror mange hører sliten og utmattelse og tenker at det bare handler om en og en en sånn fysisk slitenhet, at liksom, åh, beina mine er tunge og lalla, men det er ikke... Eller at man er hele tiden trøtt og hele tiden vil sove, for eksempel. Ja, ja. Det er motsatt. Ja, nei, for meg så er det, ja, ikke sant? Det kan utspille seg veldig ulikt. For meg så kan det jo utspille seg til det punktet hvor kroppen min slutter å ha lyst på mat. Ja. Den vil ikke spise, den vil ikke, jeg kan begynne å få funksjoner, altså, jeg kan begynne å slutte å kjenne at jeg må på do. Mhm. For kroppen er så sliten, og det er nesten for meg i hvert fall, så kan jeg oppleve i perioder der jeg blir kjempeutbrent, at det er nesten sånn at hodet og kroppen min bare bryter kontakten. Fordi de klarer ikke å samarbeide, fordi jeg har ikke overskuddet til å fungere som et normalt menneske i det hele tatt. Og selv når jeg ligger i senga, jeg sover ikke, og jeg koser meg veldig sjeldent. Jeg føler på mye skyldfølelse. Jeg burde gjøre ditt, og burde gjøre datt nå. Og jeg har så lyst. Det handler ikke om det, og det gjør det enda mer kjipt at at man har så lyst til å få til tingene, men så fysisk klarer man ikke? Ja, men det er jo sånn, jeg husker jeg forklarte, jeg lurer på om det var mamma, for jeg hadde en ganske intens periode med utmattelse i fjor, jeg havna jo nede i undervektsgrad 2, jeg er 1,76 og jeg veide 55 kilo, jeg er ganske brei i beinbygningen, jeg er ikke brei i det hele tatt, det gikk alt for langt, liksom. Og det var ikke noe sånt på grunn av spiseforskyldelse, det var fordi jeg var utmattet. Jeg klarte ikke å liksom... Jeg slet med det meste parten av disse ni årene, så var jeg veldig, veldig, veldig tynn. Og det var ikke fordi, på grunn av spiseforskyldelse, men når man er så utmattet, så bruker kroppen mye mindre. energi, og da kjenner man ikke på den sulten. Når jeg snakket med mamma, så husker jeg at jeg prøvde å forklare mamma at det jeg dagdrømmer om om dagen, er å gå en hel dag med vanlige klær, og være nydusja, og lage middag. Det er de tingene som jeg sitter og skulle ønske at jeg kunne tenne noen duftvis, og kose meg med å bevege meg rundt i stua. Og det seg selv føler jeg sier absolutt alt i verden, og den skyldfølelsen jeg også lå med, når jeg lå, jeg lå sjeldent å slappe av, jeg lå og stresset og tyngde meg selv over alt som jeg ikke fikk gjort. Alle tingene som jeg visste at jeg burde gjøre, men som jeg ikke fikk gjort. Og det tror jeg veldig mange kjenner seg igjen i, at det er veldig lite rom for å slappe av selv om du ligger i senga di. Ja, og jeg føler veldig at jeg må velge om jeg skal gjøre den tingen eller den tingen om dagen. Jeg kan ikke gjøre begge deler. Nei, men det er det skjesystemet, ikke sant? Ja, det er det skjesystemet. Jeg har tre skjer, så da kan jeg lage middag, jeg kan ta meg en dusj, og så kan jeg kanskje gå og ta meg en kaffe med veninner, liksom. Ja, ja, og det er helt ned til det. Jeg føler at... Når man bruker disse skjene, så blir man så utrolig obsest med hva man bruker tiden sin på, og så blir det en ond sirkel, fordi man blir sliten av å være sliten, og så blir man også sliten av å overtenke at man er sliten, og at man burde gjøre mer. Jeg blir så stresset av å passe, passe på hva jeg gjør, at jeg ikke skal bli sliten. Og greia er at mye av det her kunne jo egentlig blitt løst hadde vi bare vært litt snillere rundt hvordan vi faktisk håndterer utmattelse, fordi mye av det presset jeg kjenner på kommer jo egentlig ikke fra et sånn naturlig sted innen bors, det kommer jo utenifra, forventninger og sånn, og det føler jeg gjør at jeg det er så vanskelig å komme seg ut fordi du biter deg selv når du røper i sirkler som jeg sa da, du blir sliten av å være sliten og så på en måte blir det en sånn snøballeffekt at flere og flere ting baller på seg og så blir du mer og mer sliten og så blir det vanskelig og vanskelig å komme seg ut for man havner alltid tilbake igjen der man begynte som var i utgangspunktet å være sliten. Ja, og så for meg også er det at jeg går ofte for hardt ut, nei sånn, vet du hva, nå skal jeg gjøre det og så gjør jeg masse og er sånn, vet du hva, fuck det jeg gjør masse, og så brenner jeg meg på det, å finne den balansen, den er øyeblikket man har litt energi så bare løper man liksom ut døra og da skal man liksom gjøre alt mellom himmel og jord alt jeg har tenkt på at jeg skal gjøre de siste månedene, og så blir man utbrent igjen jeg husker siste gang jeg kom ut av en sånn utbrenthet-periode Første jeg gjorde var å dra til Spanien. Jeg dro til Spanien, jeg dro på race og var helt sånn wow! Og det høres jo helt synstykt ut, men det er som om du har gått drit lenge uten mat, og så plutselig får du et herremåltid. Man blir helt sånn, man begynner å frotse. Fordi det er bare så, når man har gått så lenge uten noe, så blir det sånn. Og det også er jo noe man brenner seg på, så den onde sirkelen er helt... enormt vanskelig, og da er det så viktig å ha et godt støttesystem rundt seg. Det er det. Man må be om hjelp der. Fordi mye av det kan man ikke bare fikse seg selv. I perioder der jeg er så sliten, så har, altså de eneste måtene jeg har klart å komme meg ut av de vanskeligste periodene, har vært med hjelp fra andre mennesker. At de har vært villige til å liksom ta på seg den lille oppgaven for å gjøre hverdagen min enklere, for eksempel. Og at de har gitt meg rommet til å bli hjemme, uten å gi meg dårlig samvittighet, sånn at jeg må overtenke det. For det er jo det emosjonelle som også tynger, det er jo ikke bare det fysiske. Nei, det er minst... like mye det psykiske. Bare det å bli sett og forstått letter så mye av den byrda. Veldig. Veldig mye. Og det er også sånn som jeg har hatt mer utmantelse er jo depresjonen og alt dette som kommer rundt på grunn av ytre faktorer. Virkelig. Ja, ja. 100%. Jeg har litt lyst til å snakke om forventninger, for vi var jo innom det her i stad, om forventninger, spesielt rundt sånn uavhengighetskomplekser og det å ikke be om hjelp. Men jeg føler jo at Vår generasjon opplever jo en helt annen og kanskje en mer ekstrem form for forventninger rundt flere ting samtidig i forhold til våre eldre generasjoner. Spesielt det her med det sosiale biten. Spesielt også med tanke på at når vi nå har sosiale medier der vi gjerne skal dokumentere alt det sosiale vi gjør og hvor spennende liv vi har, så har vi liksom ikke bare press på å gjøre det bra på jobben, prestere hjemme, prestere på forholdsfronten og dating, vennskap, men vi har også... Vi må også prestere bare, vi må vise hvor bra livene våre er på sosiale medier da. Også det her med å grinde og jobbe jævlig hardt og basically liksom bare brenne oss selv ut. Har nesten blitt satt nesten på en pidestall. Det jeg sliter med er at jeg er sånn, jeg er veldig takknemlig og heldig for at jeg er i den posisjonen jeg er. Og Jeg vil jobbe så hardt for det, og jeg føler at jeg er så heldig at jeg kan jobbe med det, da må jeg jobbe jævlig hardt med det. Og der er det vanskelig. Ja, og så får jo i tillegg influenser veldig mye tyn for akkurat det her med arbeid og sånne ting, og jeg kan på en måte tenke meg å forstå det, for vi tjener jo veldig mye. Man tjener jo mye på sosiale medier, og det er jo en helt annen diskusjon, men... det her med å normalisere det grind, at du skal stå på klokka seks om morgenen og du skal isbade. Og så merker jeg også at jeg var blant annet på hytta, og da hadde vi en diskusjon rundt økonomi og alt det der, men da snakket en i familien min om hans generasjons foreldre og besteforeldre, de snakker om det som at det er sterkt at de liksom ble sendt ut på sjøen når de var 13 år, og at det var liksom sterkt, og nesten som en bra ting å nå være stolt av, og at de måtte gå over fjellet for å komme seg på skolen. Og så er det sånn, ja, men hvorfor sitter vi og liksom hater på bedre tilgjengelige, altså mer tilgjengelige og inkluderende løsninger da? Hvorfor er vi så opptatt av å ha så mange oppstykkelser? Hvorfor må ting være så jævlig hardt og vanskelig? Spesielt når vi også ser resultatet av hvor mange mennesker som sliter mentalt, og som er slitne. Og så er det den der unge mennesker som ikke har lyst til å jobbe lenger. Jo, men vi lever jo allerede. Det føles som om man er på jobb hele tiden når man har den der forbannede telefonen. Jeg må finne en måte hvor jeg kan ta pause fra den. Og det er så vanskelig, fordi det er ingen fasit på hvordan man skal gjøre det. Nei, og så tenker man på det hele tiden, fordi selv om du legger den bort, så føles det ut som at det er en del av ditt univers, og man kan aldri forsvinne fra den helt heller, fordi det er der alle er. Vi har ikke den sosiale greia. Jeg kan ikke bare gå bort til naboen min og banke på døra. Jeg skal jo være med ut og leke. Vil du være med meg på kafé? Hvis jeg hadde gjort det, så hadde naboen min sett meg som om jeg var clean gærne. Nei. Eller bare generelt venner Og så hadde de blitt sure på meg Om jeg hadde kommet uanmeldt på døra Og sagt sånn Hallo, skal vi dra på kino? Så man er jo helt avhengig Av det her for å føle seg Inkludert i noe som helst For å kjenne på den der fellesskapsfølelsen Men jeg bare opplever at sånn forventningsmessig Så har vi Og kanskje spesielt også gutter Den der grinden Du skal jobbe i 12 timer Og det er dritbra Og da klapper folk deg på skulderen Og så blir jeg sånn Men er det egentlig bærekropp det? Er det egentlig bra, nødvendigvis? Det er et stort tema det med akkurat gutter og menn på den fronten der. Og hvordan de egentlig har det. Ja, ja, og det er jo sånn jeg føler det ble glorifisert på TikTok, altså som bare det. Den der isdusjen klokka seks, og så skal du ta en joggetur, og så skal du jobbe en tolv timers arbeidsdag. Helt sinnssyke forventninger. Jo mer du jobber, jo bedre. Men så blir jeg litt sånn, det går an å jobbe mye og jobbe hardt, men i liksom korte oftere og oftere mengder, sånn at du faktisk har muligheten til å restituere. Fordi vi har jo en kropp som fungerer sånn som den, altså sånn, det er ikke noe kul, jeg føler at det er jo ikke noe nødvendigvis noe dritebra, man må hele tiden liksom gå imot sin egen kropp og sin egen, man må kjenne sine grenser, tenker jeg da. Det må være mulig, og jeg kjenner at hadde vi også blitt flinkere til å anerkjenne sånn, det er ikke nødvendigvis et mål å skulle brenne seg helt ut på jobben, det er ikke noe at du da har jobbet noe hardere. enn noen andre som jobber en kortere arbeidsdag. Jeg føler veldig sånn at alle jobber mot målet. Når vi når målet, da har vi det bra. Men hvor lang tid har gått hvor du kunne hatt det bra hele veien? Ja, det er tid. Det er veien som er, altså nå ble jeg bare etisk her, men det er veien som er det som skal være fint. Jo, men det er veldig sant. Jeg er helt enig i det. Det er sånn jeg snakket om, det her med å være lost og sånn, og spesielt det å føle seg meningsløs i 20-årene. Ja. at det å være lost er egentlig det er egentlig da du har tid det er bare at man ikke vet hva man skal bruke den tiden på, men så er egentlig mulighetene endeløse, og at det er den veien du egentlig skal veredsette, fordi det er nå du har så mye frihet, så liksom prøve deg frem og finne ut av hva du har lyst til å gjøre da Men mange ser jo på det som en sånn Men det er jo fordi det går imot den der Du skal jobbe hardt Du skal gjøre det nå Du har dårlig tid Du må gjøre det med en gang Du må begynne å investere i aksjer Du må satse alle pengene dine Du er 22 år igjen, Emil Du har masse tid Nå må du gi deg selv pusterommet her Plutselig så er du ufør Plutselig så stoppe kroppen å fungere på et punkt. Det er jo ikke vanlig å holde på så intenst på alle kanter. Og hvis man tenker på sånn, ja, men går vi tilbake til bestefaren da? Ja, ja. Ja, men altså, hvis vi ser på mange av våre eldre generasjoner, så er det veldig mye svikt der, som mest sannsynlig er forursaket av negligering av både liksom vår fysiske og psykiske helse. Ja. Så... selvfølgelig, det vil jo være noe bra og noe dårlig med alt, men jeg opplever at den romantiseringen av å overarbeide seg selv, eller å sette det på en pidestal som et mål i livet, det er liksom ikke noe som... Det er ikke bærekraftig for deg da. Det er ikke nødvendigvis noe som gjør at du kommer deg noe nærmere målet. Jeg tror samtidig det er litt sånn bittersweet. Det er liksom som vi sier at det er greit å ha det helt jævlig for å kunne nå målet sitt. Det er meningen du skal ha det jævlig. For å komme dit du vil. For å bli suksessfull. Men jeg er ikke enig i det. For det er jo en ting å ha det i jævlig form og overkjøre. Kjøre over sine egne behov. Men så er det jo en annen ting å liksom Sånn som du og jeg har kjent på da, at vi har slitet med våre ting og hatt det vanskelig vondt og sånn, men så er det noe med det å liksom også omfavne reisa til bedring og reisa til det målet og omfavne det at ok, nå har jeg det vondt, aksepterer det, sitter med det, føler det ut. Og være liksom til at oss selv liksom ikke la oss blømme bli helt kastet rundt av alle disse forventningene, og vi egentlig nå så burde du vært i en 9-5 og du burde jo jobbe over tid som sikkerpleier og så gjør du ikke det jeg ser på det litt som en sånn når det skjer at det betyr at, ok, man har en endring og kanskje det betyr at du skal gå en annen dør du skal gå den veien altså jeg ser på det som sånn Ok, men da skal det kanskje skje noe annet da Ja, men det tror jeg er en veldig fin måte Å se på ting på, for da tillater du Da gir du deg selv litt mer rom Til å ikke passe inn i en forventning Eller en boks, for det kan være Veldig stressende, 100% Tusen takk for at du har lyttet til dagens episode, og jeg håper at det er noen der ute som kanskje også kjenner seg igjen i det Cecilia snakket om, som kanskje ligger i senga seg akkurat nå, og føler seg litt håpløs. Jeg vil at du skal vite at du har tid, og det er ikke noe du skal skamme deg over. Det er mange av oss der ute som sliter med det samme. Det er bare ikke noe vi nødvendigvis setter så mye på agendaen eller prater så mye høyt om. Nei, og det er sånn, du må tro på at det skal gå bra, Da går det bra. Det går alltid bra. Jeg har et motto som er sånn, hvis du kan se det for deg, så er det mulig. Så håper jeg du får en fin dag videre, og så høres vi igjen i neste episode.