Hallo og velkommen skal du være tilbake til en splitter ny mini-episode av Skamløs med meg, Synøve. Og i dagens episode så skal vi snakke om litt forskjellige temaer egentlig, men først og fremst så skal vi diskutere åpenhet. Om åpenhet på sosiale medier potensielt kan føre til at flere skamler.
diagnosere seg, selvdiagnosere for eksempel om det kan føre til mer psykisk sykdom. Vi skal snakke litt om at jeg har klippt håret mitt og identitet før vi runder av med en kjønnsdebatt, for det har jo også vært ganske hett blant annet på TikTok den siste tiden. Men vi begynner med å
kaste oss inn i debatten rundt åpenhet, fordi det er noe som har vært veldig snakkes. Jeg har sett mange uttale seg om det her, og det er jo fordi at det nylig var et tema på debatten på NRK om det her med åpenhet på sosiale medier potensielt gjør oss mer syke-syke. Og jeg skal være så ærlig og si at jeg har ikke sett debatten enda, så jeg kan ikke snakke direkte utifra debatten i seg selv, men
Jeg har litt tanker rundt den tematikken her uansett, fordi det allerede har vært et spørsmål og et tema dritlenge. Jeg lagde en video for en stund tilbake der jeg stilte meg selv spørsmålet om vi romantiserer mental helse, om det fører til at flere selvdiagnoserer. Og der har jeg ganske mange tanker, for jeg er jo en av de som er nesten et selvutleveringsprosjekt på sosiale medier. Jeg er veldig åpen selv.
Men det jeg tenker er at det handler vel mer om hva slags åpenhet man serverer. Fordi når man hele tiden sugarcoater mental helse, kanskje spesielt mental uhelse da,
så vil det fremstå som mye mer relaterbart enn det er. Ta for eksempel angst da, det føler jeg ofte er et tema som blir tatt opp, at veldig, veldig mange kaster ordet angst rundt seg, fordi angst er et beskrivende ord for både nervositet og engstelige følelser uten at man nødvendigvis har diagnosen, og så har vi de som faktisk har diagnosen angst.
måten man velger å snakke om angst på, vil spille en ekstremt stor rolle for hvordan folk oppfatter angst. Mye av det jeg ser på sosiale medier når jeg ser deg snakke om angst, er jo en
egentlig litt sånn overflate symptomer på angst, spesielt kanskje sosial angst, at man snakker om disse aspektene av diagnosen som gjør at det er vanskelig å være sosial, men så opplever jeg ikke at man tør å grave i de aspektene av lidelsen som er skamfulle, idemykende, de tingene som er pinlige å faktisk si høyt, og det opplever jeg også med synssykt mange diagnoser. ADHD er jo også en diagnose som har vært veldig mye omtalt som
Prater vi så mye om det at folk tror at de nå har ADHD, er det for mange som har blitt lurt å tro at de har ADHD når de egentlig har normale responser på ting. Jeg tror igjen at det handler om at det er mange spesielt kvinner som er underdiagnosert, og at når vi får en så stor tilgjengelighet på informasjon eller tilgang, så vil det være naturlig at flere oppsøker utredning, og flere går til psykologer og vil ha svar på ting.
Men jeg tror også at det gjør at folk som kanskje ikke har diagnosen kan kjenne seg igjen i det, og at det blir nesten litt som stjernetegn at det er så godt å ha noe å kjenne seg igjen i, noe som kan forklare problemet, eller bare sette et lite plaster over det for hvertfall en liten stund.
Og det er liksom de tankene jeg har rundt akkurat den debatten her, at jeg tror egentlig det handler ikke nødvendigvis om hvor mye eller hvor lite vi snakker om mental helse, eller hvor åpne vi er, men hvordan vi er åpne, hvordan vi prater om mental helse, for der skulle jeg ønske at folk turte å være mye drøyere enn de er. Men jeg forstår jo at det er vanskelig, så da må man jo på en måte bare være bedre. Ingen åpenhet, eller noe åpenhet. Jeg velger noe åpenhet, altså.
Jeg scroller jo mye på TikTok, og man ser jo at det er veldig mye av innholdet som handler om mental helse. Da kommer det også litt an på algoritmene dine. Men som en som på en måte blir the consumer, så opplever jeg jo at mye av de mentale helsegreiene jeg ser ofte er snakket om som noe i ettertid. Altså for eksempel at de har blitt bedre, og så snakker de kanskje om hvordan det pleide å være. Og jeg er jo faktisk skyldig det her selv. En gang så prøvde jeg å snakke om det,
pratet jeg om noe som jeg egentlig sleit med der og da, men jeg turte egentlig ikke å si at jeg sleit med det der og da. Så jeg valgte å si at jeg sleit med det i fortiden. Og
Hva gjør det med de som ser på, når man hele tiden får servert en slags solskinshistorie om at det alltid blir bedre? Jeg skal ikke si at det ikke nødvendigvis blir bedre, men for meg som har slitet med psykisk sykdom og ting i mange år, så er det veldig sjeldent at det blir kurert, eller at jeg blir kurert. Det er bare snakk om at man har noen perioder som er mye bedre enn andre.
Jeg føler at det kanskje tar litt vekk også fra ideen om at livet ikke skal gå opp og ned. At det enten er så har du det veldig vondt, eller så har du det veldig bra. Og en annen ting som jeg har blitt meg merke i, som jeg har hatt mye problemer med, er jo den intellektualiseringen av følelser generelt, eller psykiske helseplager. Og det jeg mener med intellektualisering av følelser og psykiske helseplager er at det er på en måte...
alltid ha en forklaring eller et svar på en eller annen vond følelse, og når du intellektualiserer det, så vil du på en måte unngå å faktisk føle på de følelsene, fordi du tenker dem i stedet. Og
Jeg husker jeg gikk til en terapeut, og det er det ikke lenge siden i hele tatt, og ingen hadde noen gang fortalt meg om intellektualisering. Og da ble jeg jævlig sjokket når han sa, nei, men Sunnøve, du tenker følelsene dine, du føler dem ikke, du klarer ikke å se på meg en gang, når vi skal snakke om følelser. Han kunne si sånn, ja, hva føler du nå? Og så kunne jeg bare forklare noe som jeg hadde sett på TikTok, for eksempel, eller noe jeg hadde lest i en bok. Så selv om det kan være...
ekstremt nyttig med denne informasjonen så er det også viktig å være påpasselig med at man ikke bruker nødvendigvis informasjon og svar som på en måte en flukt vekk fra vonde ting at man heller bruker det som gode verktøy som en støtte fremfor bare plaster liksom plaster på såret fordi såret vil jo på en måte fortsatt være der du må pleie det
Må føle på følelsene dine. Og det tror jeg også er et ganske stort problem på sosiale medier, at det skaper et litt for stort rom til at vi ender opp med liksom. Intellektualisere følelsene våre da, rett og slett. Ikke kjenne nok på dem.
Vi skal selvfølgelig snakke om kjønn også, men før vi gjør det så skal vi snakke om at jeg har klippt håret mitt. Jeg har vært hos frisøren og fått utfordret meg selv, fordi jeg har i lang tid ønsket meg en skjegg. Og for dere som ikke vet hva en skjegg er, det er basically veldig, veldig oppklippt hår, og så er det litt sånn tynt og langt under. Det ser ut som en utvokst mullet, basically. Og så har jeg vært hos frisøren, og jeg har fått utfordret meg selv, fordi jeg har i lang tid ønsket meg en skjegg.
Og grunnen til at jeg vil snakke om håret mitt, selv om det kanskje virker uinteressant, så synes jeg fortsatt at det er veldig mye identitet i hår. Og det føler jeg at man ofte overser, for jeg husker når jeg så på blant annet sånn America's Next Top Model da jeg var barn, så husker jeg at jeg stussa noe jævlig over hvor mye noen av de jentene grein over at du skulle få hår i sitt klippt.
Men jeg synes ikke det er så rart, fordi vi legger veldig mye av følelser og identitet i hår, og uttryksformer generelt, klær, alt mulig rart. Så når jeg dro til shoutout til Elliot på SipoTV, forresten, dro til Elliot, sa liksom typ hva jeg ville, men jeg følte at Elliot visste innerst inne hva jeg egentlig trengte. Så jeg fikk jo den shoutouten, så mørkt hår, og det traff et punkt inni meg der jeg kjente at sånn, oi,
Dette mennesket som jeg ser på i speilene, dette er et menneske jeg føler meg veldig veldig. Fordi det er en feminin frisyre, men samtidig ikke. Det føltes nesten litt som et litt sånn androgynt nudge. Og for meg var det veldig deilig. Jeg føler meg ofte veldig fanget i skjønnhetsidealer, og det er skjønnhetspresset spesielt som pushes veldig på TikTok.
Så det å få det lille pushet i riktig retning, få en liten skjegg, få mørkere hår, bare føle meg litt ekstra veldig i en ish-form for androgynitet, eller i hvert fall se litt mer alternativ ut, det synes jeg var deilig, det var godt.
Over til noe helt annet. Jeg kom over at jeg ble pratet om i podcasten til Johan Gålnate Antonsen, Misjonen. Hun rykker ut og sier at nå er det på tide at vi river ned tabuene rundt dette med å leve i et åpent forhold. Ja, og dette er altså en baby som sier. Dette er altså en dame på 23 som... Og dette er jo en stund siden, men jeg hadde ikke egentlig hørt på den før, nå ganske nylig.
Og der snakker de om det åpne forholdet jeg er i, for jeg har vært offentlig om det før, mye egentlig på grunn av stigma, at folk synes jo at det er helt forferdelig, folk får jo helt høye skuldre, du blir uglesett hvis du sier at du er polig på noen som helst måte.
Og jeg ble jo mildt sagt ikke sjokkert egentlig når jeg hørte denne episoden, hørte hva som ble sagt. Det er jo selvfølgelig en humorpodd, men jeg synes jo det var intenst med grilling. Skulle nesten tro at jeg hadde ligget med mora til en av dem. Det føltes litt personlig ut nesten.
Bare veldig intenst, og så vektla det jo veldig det her med livserfaring, at sånn, ja, men hun kan umulig vite noe som helst om samliv, fordi jeg at the time da var 23, nå er jeg jo snart 25, da kan jeg umulig vite noe om det. Og der er jeg egentlig ganske uenig. Jeg tror både den eldre og den yngre generasjonen kan lære ganske mye av hverandre. Så at
eller Johan, om dere har lyst til å ta en tur innom gjeste, prate litt, så kanskje dere kan lære noe av meg. Og for å bevege oss videre til noe som også er litt utenfor komfortzonen til Golden Antonsen, så skal vi snakke om kjønn, kjønnsdebatten. For det har jo blusset opp igjen nå, gjennom en video som Muskelbunten la ut, der han starter, innleder videoen sin med at det er bare to kjønn.
Det er jo i seg selv en påstand som jeg forstår hvorfor kan provosere folk. Det er en slårdre påstand. Men for å gå videre fra det, så har jeg fått spørsmål rundt det her med kjønn, og det er derfor jeg ønsker å snakke om det, fordi det har vært relevant, det har vært mye i vinden. Det første spørsmålet som jeg har fått, det er om jeg kunne...
dele litt om mine erfaringer rundt kjønn. Og for meg så har jo kjønn alltid vært et litt sånn komplekst tema, for jeg har egentlig aldri hatt noe sånn ordentlig, ordentlig, ordentlig identitetsfølelse som har bunnet i kjønn. Aldri følt meg som en skikkelig jentejent eller en mann og mann, altså jeg har aldri hatt noe forhold til kjønn på den måten da. Erfaringene mine med kjønn begynte jo egentlig ganske tidlig,
Jeg ble plutselig veldig oppmerksom og bevisst på kjønn når jeg var rundt syv til ni år gammel. For da husker jeg at jeg begynte å få tanker i hodet om jeg kunne være gutt, og hva det betydde å være jente, og om jeg kunne være jente. Og jeg husker jo at jeg hadde veldig problemer med å tilpasse meg jenter og jentespillere.
univers. Jeg var veldig mye rundt gutter generelt, spilte fotball med gutter, hang veldig mye med i
Det ga meg også en liten kjønnsforvirring, hvor jeg pleide å gå med gutteklær. Jeg var veldig interessert i de tingene der. Der går vi også igjen i stereotypier. Jeg ble veldig påvirket av heteronormative stereotypier, også binære kjønnsstereotypier. Så ble jeg eldre, og da fikk jeg kanskje landa litt mer i følelsen av kjønn.
Når jeg da begynte på ungdomsskolen, jeg ble tenåring og puberteten kom og sånne type ting, så var det litt mer sånn ikke nødvendigvis noe jeg hadde så mye tanker om. Jeg var på en måte bare jente, og det tror jeg også er følelsen som veldig mange har når du kommer til kjønn, at man ikke nødvendigvis legger sykt mye vekt på det, men at man liksom bare har en sånn følelse av å være det ene eller det andre, det vi har vokst opp med å være.
Men jeg har allikevel hatt en opplevelse av kjønn i eldre alder der jeg kan føle at jeg til tider avviker fra kjønnsnormer, og en av de kjønnsnormene jeg blant annet har følt meg litt avvikende på er at jeg innimellom, og der tror jeg bunner rett og slett i at jeg er skjev og at jeg liker kvinner da.
At jeg kan innimellom ha et behov for å lene meg inn i maskulinitet. At jeg kan ha et behov for å føle meg maskulin i den forstanden. Jeg har perioder der jeg kan være veldig glad i å ha kroppsår.
enten om det er under armene eller på beina. For meg har kroppshår alltid vært noe som jeg har vært flau over når det kommer til andre, men når det kommer til meg selv, så er jeg faktisk litt glad i det kroppshåret mitt. Det føles veldig naturlig og greit for meg, og praktisk for meg i perioder. Så det har vært en av de tingene der jeg har følt meg kanskje litt avvikende.
fra andre kvinner som jeg har rundt meg og hatt i livet mitt opp igjennom. Jeg husker at jeg ble fortalt masse når jeg var yngre, for jeg bleid å bare la det gro ut, og da fikk jeg beskjed om at jeg måtte skjeve fordi det var uhygienisk. Og en annen ting er jo at jeg også kan innimellom bare føle meg kjekk. Det kan være at folk synes at jeg er helt bært og noe, eller ikke skjønner hva jeg mener, men noen ganger kan jeg bare føle meg som en kjekk dame.
Innem mellom så kan jeg sitte på sitte på tebanen og så kan jeg manspread det litt og bare føle meg litt sånn kjekk og stor og det er også sånne type ting som har avvikt litt fra
de tradisjonelle rollene som kanskje folk forventer at jeg skal plasseres mer i, at jeg ikke alltid nødvendigvis passer denne superfeminine stereotypien, samtidig som jeg også gjør det i veldig stor grad. Jeg er også veldig glad i å være feminin, og jeg liker begge deler på en måte. Jeg har egentlig aldri helt klart å sette meg inn i denne strenge ideen om at vi må passe inn i å være nøyaktig.
som alle disse forventningene og rollene som følger meg, det kjenner vi er født i. Jeg klarer ikke å sette meg inn i det, jeg klarer ikke å føle på det, jeg er veldig glad i å egentlig bare bløtelegge meg i min egen virkelighetsoppfatning, leve i min egen boble, og være akkurat det jeg føler at jeg er, og som oftest så er det ingenting.
Sånn, jeg liker ikke å kategoriseres, jeg liker ikke å være en boss, jeg liker å flyte rundt, jeg liker å være åpen til at en dag kan jeg føle meg sånn, og en annen dag kan jeg føle meg annerledes. Og for meg så gjør det ingenting, og jeg har heller ikke noe problem med å forstå at andre kan føle det sånn også. Og det er noe jeg skulle ønske at var mer OK å snakke åpent om, fordi jeg føler at det den kjønnstebatten gjør, er at vi kan jo ikke snakke om kjønn uten at folk liksom
For helt packeren. Eller at folk blir ordentlig sure. At vi kan ikke være åpne for at vi kanskje har andre tanker eller følelser rundt det. Det synes jeg er litt kjipt. Og så fikk jeg jo et annet spørsmål rundt kjønn. Og det var hvordan burde vi forholde oss til de binære kjønnsrollene i romantikken i 2024? Nå har du jo allerede hørt hva slags forhold jeg har til kjønn.
Og jeg føler jo ikke at jeg kan snakke for noen andre. Men for min egen del så synes jo jeg at det er mange av kjønnsrollene som kan være fine. Men så synes jeg også at mange av kjønnsrollene vi har i dag er utdaterte. Spesielt når det kommer til dating. Og jeg synes det er...
veldig slitsomt at man hele tiden skal legge så utrolig mye vekt på kjønn når det kommer til kjærlighet og hvordan vi forholder oss til dating og forhold og alle disse tingene at det er veldig viktig at en mann er sånn og sånn og gjør disse og disse tingene og at en kvinne er sånn og gjør disse og disse tingene for jeg føler at det tar vekk fra opplevelsen i seg selv som egentlig er at man bare er to mennesker som elsker hverandre og
Min opplevelse av det å være i et forhold, det å date, har egentlig aldri vært gjennom en sånn kjønns... Eller selvfølgelig når det kommer til diskriminering og ting som er vondt og ting som vi kvinner må stå i når det kommer til dating, så har jeg jo selvfølgelig en ganske sterk opplevelse av kjønn når det kommer til det her med fare, det å være nøye på hvilke menn jeg omgås med, hvilke menn jeg slipper inn.
Så kan jeg jo kjenne på det å date gjennom en sånn kjønnslinse eller en rolle. Men utenom det, så har jeg egentlig ikke noe følelse knyttet opp mot en rolle, en spesifik rolle, at dette er min rolle, og dette er sånn jeg må føle meg. Jeg har jo ikke noe imot å innimellom kanskje være liksom
bare være den rollen som passer i det øyeblikket. Jeg vet ikke om det gir mening for dere, men la oss si at i et forhold da, så er det forventet at en mann skal være et anker, og at han skal liksom ta på seg denne trygge, trøstende, sterke rollen, mens kvinner har mer rom til å være følsomme og hysteriske og små. Og jeg vet at det er jo liksom satt på spissen, men det er litt min opplevelse av det. Jeg har
Ingen følelse av at det må, at hvis min kjæreste eller noen jeg dater som er en mann, avviker fra denne ideen om å være et anker, at han kanskje er litt kaotisk eller gråter og har sammenbrudd og bare synes at livet er forferdelig, så er ikke det noe som jeg kjenner på. At sånn, oi, dette var avvikende. I hans rolle da. Det er på en måte bare sånn menneskelige opplevelser. For meg så handler...
generelt alt om bare det å være menneske i seg selv, men det handler jo igjen om at jeg ikke nødvendigvis har en sånn sterk, sterk, sterk opplevelse av kjønn som jeg opplever at ganske mange andre mennesker har. Så når det kommer til sånne, jeg føler jo at jeg er egentlig litt imot at vi skal ha utrolig sterke, tydelige kjønnsroller, binære kjønnsroller i datingen 2024, for jeg føler liksom at det er på en måte viktig, men samtidig så føler jeg at det
Det er ikke nødvendigvis så viktig. Så lenge man er to mennesker som elsker hverandre og kommuniserer og har det fint sammen og er bestis, så har det ikke så mye å si for min del. Det var alt for dagens episode, men dere...
Altså fortsett å sende meg spørsmål. Jeg synes det dere har å komme med er så forbannet interessant. Dere stiller også så jævlig interessante spørsmål. Og jeg gleder meg så utrolig mye til å svare mer og snakke mer med dere i fremtiden. For vi kommer til å fortsette med mini-episoder.
Så ikke vær redd for å sende tilbakemeldinger om temaer eller spørsmål eller andre ting, kanskje problemstillinger også, til meg på Instagram eller på Skamløs podd-Instagrammen. Whatever floats your boat. Takk for at du hørte på dagens episode. Ha en nydelig dag videre, og så høres vi neste gang.