Skamløs med Synøve Hallo og velkommen skal du være tilbake til en splitter ny episode av Skamløs med meg, Synøve. Og i dagens episode så skal vi snakke litt om ting som har skjedd den siste tiden, for det har skjedd veldig mye. Jeg har jo reist opp til Finnmark, er fortsatt støkk her. Jeg skulle jo egentlig reise hjem i dag, men sånn ble det ikke. Det er derfor episoden kom litt senere enn jeg hadde planlagt.
Og så skal vi snakke om, jeg har jo blitt forlovet, vi skal snakke om frieriet, og dere hadde jo også litt spørsmål rundt disse tingene, det kommer på slutten av episoden, og så skal vi også snakke litt om ting jeg har lært rundt dette med forhold og oppretthold, kanskje et sunt forhold, og hvor man kanskje feiler og hva man lærer. Så det tror jeg blir veldig gøy, så jeg tenker vi bare kaster oss rett inn i det. Musikk
For det første, jeg takler ikke, man skal ikke skimse av å ha familie som bor oppe i Fimarka, spesielt ikke når det er så nordlig. Familien min bor jo oppe i Hammefest, og den reisen er et helvete hver gang.
Jeg skal dra. Fordi for det første så skulle vi jo ta flyet til Alta, og jeg har aldri opplevd makantiturbulens. Flyet hadde, når vi var nære på landing, flyet hadde et dropp som var så heftig at folk fløy opp av setene, og jeg tror alle i flyet skreik.
Og samboeren min ble så svett i håndflaten at det var sånne her håndmerker omtrent etter svettet på på genseren min. Lander da i Alta, kommer til flyplassen, alt av veier er stengt. Vi kommer oss ingen steder, så vi prøver å bukke oss inn på hotell. Nei, først tenkte vi at vi skulle prøve å dra til hytta på SkyD, det funket ikke. Ble støkk på en Peppes Pizza i to og en halv time, ventet på buss. Bussen innstilles rett før den skal gå.
ringer alle hotellet Alta, Alta er fullbukka, så vi ender opp med å leie en Airbnb for to netter, for nesten 5000 kroner, som var helt insane, veldig fin Airbnb, for all del veldig gode senger, og I had a good time, men ja, det var veldig slitsomt, og i dag også skulle jeg egentlig hjem, og det sto overalt at alt var åpent, alt skulle være bra, og så kjører vi dit, og så er det jo ingenting som er åpent, ikke noe kolonnekjøring, ingenting,
Så det har bare vært krise fra start til slutt. Men jeg har hatt det veldig hyggelig på hytta da.
For som dere vet så har jeg blitt frid til, og jeg har jo enda ikke fortalt noe om hvordan det skjedde. Og før jeg begynner så vil jeg bare si at dette er ikke noe ekstraordinært frieri. Dette er ikke et frieri som er mega, super romantisk, and out of this world. Dette var et frieri som skjedde akkurat på den måten jeg ønsket at det skulle skje.
Veldig privat, veldig jordnært, familienært, med nesten litt sånn planlegging rundt. Men det som skjer er jo at vi reiser opp til SkyD, og jeg hadde allerede fått en hunch av at det kom til å skje. Jeg visste allerede at det kom til å skje, fordi han begynte plutselig å spørre meg om ringstølsen min uten at.
I så mange steder, så jeg var sånn, ok, ja, that's kind of suspicious. Og så kom vi opp til SkyD, og de første dagene så merket jeg ingenting, men så på fredagen så kom jo resten av søsknene mine og sånn, og så ser jeg jo at han har en liten firkantet boks i buksolomma, og det har jo ikke han hatt før, så jeg tenker, ok, dette her må jo være en ring.
Men så går det jo, altså timene går, og jeg, for jeg tenker jo, ok, men herregud, hvis han har ingen lomma, så må jeg gå og dusje og ordne meg, for jeg kan ikke se, jeg vil se pen ut, liksom. Går og dusjer og ordner meg, timene ruller og går, og det skjer ingenting, og jeg begynner jo å bli litt sånn, åja, ok, ehm,
Kanskje det skjer i morgen, liksom. Så vi sitter og spiller et spill som heter Secret Hitler, som er et så jævlig funnig spill. Det må dere kjøpe dere av, så jeg er seriøs. Jeg har aldri blitt så underholdt av et spill før. Men vi spiller jo Secret Hitler, vi spiller flere runder, og mellom disse runderne tenker jeg på en sånn, jeg sitter og ser på han og venter og tenker sånn, skal det ikke skje noe? Og så begynner klokka å bli sånn ett.
Da tenker jeg, nei, nå skjer det ingenting. Også fordi vi spiller Secret Hitler, og jeg er kjempeteit, så synes jeg det var veldig gøy for jeg gikk på badet, og så så jeg at sminket min så helt jævlig ut, så da skulle jeg bare ta på meg litt mascara, men så bestemte jeg meg for sånn, nei, vi spiller Secret Hitler, så da synes jeg det var kjempegøy å tegne på meg en Hitlerbart, og sette meg ned ved det spisebordet, og tryne til samboeren min når han ser at jeg har tegnet på meg en Hitlerbart,
Men han sa jo det ettertid, han bare tenkte, fy faen, når du kom ut med den der hittebarten der, så tenkte jeg bare, are you fucking kidding me? For da måtte jo han, for han hadde tenkt å liksom fri da, men han kunne jo obviously ikke fri til meg når jeg så sånn ut. Men jeg så ansiktet hans, så skjønte jeg, ok, det var en dårlig idé, så jeg går og jeg bare later som at sånn, oi, den barten her var litt, den føltes litt stiv ut under lepp.
Det er sånn teit. Og så går jeg på badet og vasker den av, kommer ut igjen. Det skjer jo fortsatt ikke en rits, så jeg er sånn, hva er det her for noe? Og så spiller de en runde til uten meg, jeg går inn på rommet, og så plutselig klokka to får jeg en melding. Snøve, jeg kommer og henter deg snart. Og så blir jeg sånn, ja, ok. Ja, så kommer han inn på rommet, så henter han meg ut, og så sier han alle sammen,
Jeg har noe jeg har lyst til å dele med dere. Og så setter han seg ned på kneet og så frier han til meg. Og det var egentlig rett frem det som skjedde. Og mye av grunnen til at jeg, som dere vet, har jo autisme, og det nevner jeg mye, men det er fordi det er veldig relevant til hvordan jeg funker som person. Og det er jo
En av de tingene som jeg sliter med er at jeg har et veldig kraftig kontrollbehov, spesielt når det kommer til tid og rutiner. Jeg sliter veldig med at ting ikke går etter plan. Jeg sliter veldig med å liksom, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men jeg synes det er veldig, veldig vanskelig å vente på ting, eller at ting ikke går som det skal. Så jeg vil jo ha litt kontroll over det her. Jeg hadde ikke noe imot å vite at jeg skulle bli frid til det, det ødela ingenting for meg. Jeg er en person som ikke liker overraskelser.
Men jeg synes det var fantastisk flott, og jeg synes det var så nydelig at han gjorde det rundt familien min, og på hytta, det var bare en veldig koselig greie, og vi har snakket om det her en stund, og jeg visste jo at det kom til å skje. Han spurte meg jo når han kunne få lov, når var det innenfor å fri, det spurte han meg vel etter et år. For samboeren min, han fyller 30 nå noen dager, og jeg er 24. Og da sa jeg at om to år, da kan du få lov til å fri til meg, for da kjenner du ikke en person allerede,
før det har gått to år. Det er derfor det også er veldig vanlig for et par å slå opp etter to år, fordi da har man på en måte kommet seg til en sånn kneik, som gjerne byr på veldig mye maktubalanse og forskjeller, som kanskje kommer tydeligere frem da. Vi har jo nå vært sammen i over to og et halvt år, så jeg synes det var perfekt timing. Når du kommer til bryllup, blir nok ikke noe bryllup med det første. Økonomisk sett så har jo jeg og samarbeidet min ikke kjempegod råd.
Men i fremtiden, vi tar det litt som det kommer. Det er ikke så nøye for oss det der, altså.
Nå som jeg har vært i forhold litt, så har jeg jo på en måte, jeg har lært, jeg har erfart, jeg føler at jeg er en annen person. For meg var det nok helt vesentlig å havne i et forhold med en så god person for å lege veldig mange, mange sår som jeg hadde. Jeg er en person som for det meste ...
Jeg har relasjonssår, veldig mye av de vonde tingene jeg har opplevd har kommet i form av svikt og sånne type ting. Det gjelder ikke bare i familieliv, men vennskapsmessig har jeg slitet mye med det. Som dere vet har jeg autisme, og det påvirker jo, spesielt når jeg er yngre, det her med å ha vanskeligheter for å få venner.
opprettholde vennskap, og spesielt dating har også vært veldig utfordrende for meg, bare fordi at jeg har en litt spesiell måte å tenke på, og forvente, og behov, og alt det her er bare litt annerledes. Så det datingpool blir liksom mindre. Og det har jeg jo kjent veldig mye på, at liksom
Ja, det har jo vært en utfordring, og før jeg møtte samarbeidet min, så tenkte jeg egentlig at jeg skulle være alene for resten av livet, og jeg var veldig komfortabel i den ideen. Jeg hadde ikke noe behov for å være med noen. Jeg føler at jeg kan finne så mye kjærlighet også i platoniske relasjoner. Jeg føler at jeg kan finne veldig mye kjærlighet i veldig mye, og så føler jeg også at det har litt
det blir litt hva man gjør til selv. Om man velger å sette romantisk kjærlighet på en pidestall, så vil jo den ideen om å ha en kjæreste bli ekstremt mye større. Jeg føler at man lett kan ta vennskap og familierelasjoner, og også kanskje fløter og alle disse tingene her litt for gitt,
alle disse menneskene som gir deg en kjærlighet, men kanskje på litt andre type måter, blir tatt for gitt, fordi samfunnet glorifiserer forholdsforfart, og jeg var veldig innforstått med det, og jeg har laget en video på TikTok om det her, to ganger tror jeg, hvor jeg snakket om det her med
hvordan jeg kom til det punktet, at jeg begynte å lese meg på hvordan det egentlig er å være single, og om det egentlig er så jævlig stor forskjell på en person i forhold og en av hver single, og sannheten er at det egentlig ikke er det, fordi når du er single så finner du jo gleder på andre områder enn en person i et forhold gjør, for når du er i et forhold så tar jo partneren mye plass, da har man ikke nødvendigvis det samme overskuddet, og man kan ikke være tilgjengelig for alle, selv om man skulle gjerne ønske det,
så har man ikke den samme tilgjengeligheten overfor nødvendigvis venner som man kanskje pleide overfor familie og så videre. Så det var noe jeg lærte ...
lærte mye av på en måte, og jeg er veldig glad for at jeg hadde den reisen med meg selv egentlig før jeg møtte noen. Jeg tror det var helt nødvendig å komme til et punkt hvor jeg forstod at jeg ikke nødvendigvis trenger noen for å være glad. Samtidig så kom det jo også fra et litt fordomsfullt sted, kanskje et litt bittert sted, hvor jeg tenkte at
Jeg føler meg mye alene og ensom i ideen og tankene jeg har av kjærlighet, av vennskap, av liv og verden og mye sånn her. Så jeg tenkte at sannsynligheten for at jeg finner noen som kanskje kunne matche opp det, var så liten.
Men så feil kan man jo ta. Da er det håp for dere der ute. Når dere vet, jeg får jo masse kritikk for mine alternative valg, som for eksempel det her med at jeg er et åpent forhold og sånn. Det er jo ikke det mest populære valget i hele verden. Skulle ønske at folk ikke brydde seg så mye om det som de gjør, men det gjør de. Men samme det. Det er håp for dere der ute. Det går bra. Hvis jeg kan få meg kjæreste og bli frid til, så kan du det også.
Kommunikasjon har vært en ekstrem, fordi en ting, jeg føler at man hører «communication is key», men så er det jo veldig mange som egentlig ikke vet hvordan man skal kommunisere. Og for meg så har kommunikasjon egentlig bare handlet om å «raw dogge» alt som er jævlig ubehagelig.
For meg og samboen min er vi ekstremt direkte, og vi har strenge policies, i hvert fall jeg har strenge policies overfor meg selv, men også han. Vi har ingen silent treatment i vårt forhold, det har vi aldri hatt, for det har vært veldig tydelig på at silent treatment og guilt tripping, det finner ikke sted for det er manipulasjon. Vi skal ikke sitte og forvente av hverandre at vi skal fortelle ting som ikke er kommunisert. Nei, forstå ting som ikke er kommunisert. Alt skal kommuniseres.
Og det har gjort det veldig mye enklere for oss, og vi er også heller ikke redde for å kommunisere ting som for eksempel, en ting som er veldig vanlig når man er i lengre forhold, er at man har perioder der man ikke er like kine på hverandre, liksom. Og det er jo ikke...
Fordi at man ikke elsker hverandre mer, men det er fordi at sånn er det, it ebbs and flows, liksom. Når man er forelsket, man kan ikke være oppe på hundre hele tiden, det går liksom opp og ned. Så det har vært et par ganger liksom, i forhold til hvor jeg samarbeider, kanskje ikke nødvendigvis har den der samme gnisten, liksom.
Men da er det liksom ikke noe farlig, for jeg har i hvert fall sleit mye med det der i begynnelsen. For dette er det første lange forholdet jeg har vært i. Jeg har alltid vært dumperen, jeg har alltid slitet med det å føle at jeg finner plass et sted.
føler jeg finner veldig plass hos samarbeidet min, altså, don't you guys worry, holdt jeg på å si. Men jeg endte opp med å føle på veldig mye dårlig samvittighet, det gnagde veldig på meg i de periodene der det var labert, fordi jeg hadde ikke erfaring nok til å føle meg trygg i at de følelsene var normale, jeg begynte å tvile på meg selv, og jeg kan få mye påtrengende tanker og sånn, altså, jeg kan få mange tanker som er sånn,
som jeg synes er skremmende, og det å da ha en partner, og også være en partner, hvor det er også rom for å snakke om de tingene der, selv om selvfølgelig er det ingen som har lyst til å høre at sånn, å nå har partneren min en down-periode, og jeg skjønner også at det er ikke for alle, men for oss så har det vært mye,
magisk, for det gjør at det for det første så gjør jo det også at vi ikke snakker om disse tingene til andre mennesker utenfor forholdet, for det også kan jo være veldig dumt hvis du, selvfølgelig jeg all for, jeg vil jo selvfølgelig at venninne mine skal dele, men det er ikke alle nødvendigvis som klarer å ta inn den informasjonen med en klipp og salt når man ikke kjenner personen i forholdet, ikke sant? Med mindre det er liksom en større alvorlighetsgrad da, men
Det å da tørre å ha de ubehagelige samtalene, det å tørre å kommunisere direkte, hvorfor er du irritert med meg nå, jeg merker at du er irritert, og så sier jeg det bare. Hva skjer, jeg merker du at du er distant. Man snakker om det, og hvis en av oss, som regel er jo ikke det meg, men hvis han for eksempel sliter med å finne ordet, så hjelper jeg. Da finner vi ordet sammen på en måte. Det er
Ja, kommunikasjon er virkelig, virkelig, virkelig key, men det vil jo se annerledes ut utifra hvem man er, og hva slags pare man er, og hva slags dynamikk man har, men det føler jeg har virkelig alt å si. Men jeg føler det å holde hemmeligheter og alt det her, det å ikke tørre å kommunisere og underkommunisere ting, da sliter man, tror jeg, på sikt.
Noe annet jeg har lært er at det må være mer rom for menneskelige følelser, som jeg har snakket om i en tidligere episode, så vender jeg sinnet mitt mye innover, og jeg er en veldig moraliserende person, jeg er veldig rettferdig av meg, og jeg
bry meg om at ting skal være rett, på en måte da. Og det er ikke alltid like bra i møte med sine egne eller andres negative følelser. Hvis folk skriker til meg, eller blir sure, eller har en sterk følelsesmessig reaksjon, som jeg ikke er vant med selv å ha, så kan jeg slite med å på en måte møte den, fordi jeg har mine ting som jeg har opplevd, og jeg har mine assosiasjoner til de reaksjonene, jeg har mine assosiasjoner til sinnet,
Så jeg har på en måte lært meg også det å skape mer rom for at folk må få lov til å være feilbarlig, spesielt i forholdet mitt. Jeg må tilate både meg selv og ha litt negative reaksjoner, og ikke alltid rasjonelle eller logiske reaksjoner. Jeg må tilate han innimellom å ha det samme. Og så er det jo selvfølgelig alt med måte, men det er noe som jeg har måttet tygge mye på.
Seks og intimitet må jeg også ta opp, fordi det er nok den største tingen som har endret seg for meg. Jeg sleit så forbanna hardt med et sånn enormt altoppslukende bekreftelsesbehov, og jeg hadde også mye problemer med at jeg var veldig hyposeksuell. Jeg...
Jeg bøyde meg og brekte i håp om å få kjærlighet, men jeg var ikke klar over hvordan det egentlig skulle se ut. Jeg var ikke klar over hvordan kjærlighet egentlig skulle se ut, så jeg lot andre fortelle meg det. Og uheldigvis for meg så møtte jeg jo mennesker som ikke egentlig var the one to tell me hvordan kjærlighet skal se ut. For dem ble det jo mye større grad da om å utnytte de sårbarhetene av at jeg ikke visste bedre.
Og det er jo noe som jeg tok med meg først inn i forholdet, og jeg husker at det var liksom, han gjorde veldig, veldig mye arbeid for å få meg i hvert fall til å forstå at sex er ikke alt. Jeg har ikke lyst til å ha sex med deg hvis du ikke har lyst til å ha sex. Jeg blir ikke sur inni meg hvis du ikke er i humør, eller leier meg, da gjør vi noe annet. Det har vært veldig sånn,
en sånn type åpenhet som jeg ikke har vært vant til å bli møtt med, og en sånn type aksept overfor det at jeg har også skjønt at jeg har jo egentlig aldri vært en kjempeseksuell person. Jeg for meg er ikke sex veldig viktig. Jeg synes det er veldig gøy å prate om sex. Jeg synes også det er, jeg har jo en uvane av å seksualisere meg selv, spesielt hvis jeg drikker, fordi jeg har vokst opp sånn som jeg har gjort, og jeg har fått de rollene opp.
tilført som jeg har gjort, og de har jeg lemt meg inn i, og det skjer innimellom enda, men til synes og sier så har jeg skjønt at jeg, for meg så sitter ting veldig, veldig mye mer oppi hodet, jeg er mye mer, jeg trenger mye mer mentalstimuli og kjærlighet for at jeg i det hele tatt skal klare å nyte noen ting, eller ta imot noe som helst, jeg må ha noe trygghet der, så jeg føler at jeg også har lært, også har jeg lært ekstremt mye om min egen kropp da,
Det har veldig mye å si, og så har jeg følelsen at det har noe med alder å gjøre, samarbeidene mine er litt eldre, så det merker jeg en ganske stor forskjell på. Det er en stor forskjell på menn på 23 år og en mann på 30, eller nesten 30 i hvert fall. Nå skal jeg få svart litt på spørsmål, for dere har jo sendt inn litt. Jeg har ikke svart på alt dere har sendt, men jeg skal svare på et par. Det mest stilte spørsmålet, og ting jeg har sett folk har nevnt, er om vi skal fortsette med et åpent forhold sammen.
selvfølgelig det ingenting i vårt nåværende forhold vil endre seg kun fordi vi er forlovet og jeg tror folk kanskje får den tanken fordi de tenker at nå skal vi bli mer seriøse men det er jo ingenting med oss som er noe mindre seriøst vi er ikke noe mer forpliktet nå enn vi har vært tidligere så det som er fint nå er bare at nå nå er jeg forlovet nå er vi i en posisjon der vi kan tenke på bryllup neste gang det er en milepær liksom
Men jeg skjønner hvorfor folk spør, selvfølgelig. Det er ikke almen kunnskap, det der. Man er ikke vant til å høre om det. Og så er det det her med å være redd for å gå lei av partneren sin og føle seg kjedelig, men da går vi tilbake igjen til det jeg snakket om i sted, at
Det er en helt naturlig del av å være kjærester. Når du er med den samme personen lenge, så vil du ha perioder der de er the hardest motherfucker in this entire universe, liksom. Så selv fortsatt nå, etter liksom over to og et halvt år, så har jeg perioder, eller jeg har det ofte med samarbeidet mitt, der jeg lager omtrent sånn TikTok fangirl edits av han i hodet mitt, og er bare helt obsessed med han. Men så er det perioder også der man er litt mer tilbaketrukken, og kanskje ikke føler seg like...
full av følelser og dopamin og alle disse greiene her. Det tror jeg er veldig normalt, så jeg tror ikke man skal bekymre seg for det, og det gjelder jo også motparten. Det er jo sånn samboeren har jo også sånne perioder med meg.
Og jeg tenker at hvis man klarer å lene seg inn i at det er en helt vanlig menneskegreie, så blir det nok også lettere å leve med seg selv og leve med den andre. Hva tenker jeg om frieriet? På en måte så blir jeg litt sånn, herregud da, jeg er jo bare 16 år. På en måte så føler jeg meg som et barn fortsatt. Og jeg vet at det høres rart ut, men jeg føler at det er veldig vanskelig å gi slipp på enkelte alderspunkter i livet mitt.
Jeg følte nesten at det var et eller annet inni meg som ble nesten skremt av ideen om at jeg er forlovet nå, og at jeg begynner å bli eldre. Men så var det også selvfølgelig mest gode følelser. Jeg var jo kjempeglad.
Og ja, forlovelse er jo bare en sånn, det er en charmerende ting. Vi gjør det jo også på veldig vår egen måte, og har egne tanker om det og sånt, men det er jo for another episode, tenker jeg da. Så et siste spørsmål, det er jo utroskap. Kan utroskap tilgis? Jeg tror det handler helt om hva slags person du er, og hva slags liksom,
Fordi hvis du spør monogamepar hvor utroskapsgrensen deres går, så vil du høre veldig mye ulikt, for noen så er det liksom...
veldig lite som skal til før man kaller utroskap. Ikke at det er lite for dem, men for meg spesielt, lite som skal til, og for noen er det veldig mye. Men jeg tror enkelte typer utroskap kan tilgis. Et hundre prosent er man for eksempel under innflytelse av sterke utljusmidler. For eksempel hadde samarbeiden min endt opp på en rave, og noen hadde spiket med noe. Men det er kanskje en annen situasjon, men dere skjønner at sånn
Jeg følte at selvfølgelig, nei, ikke egentlig, hadde jeg funnet ut at samarbeidet min hadde ligget meg uten at jeg hadde visst om det, så hadde jeg revurdert forholdet ganske sterkt. Da hadde den tilliten vært så brutt at jeg tror det hadde vært ganske umulig å bygge det opp igjen.
Jeg føler at når man først har brytt den tilliten, så blir det veldig vanskelig å finne veien tilbake. Men igjen, jeg føler også at det kommer så sykt an på hvilken crime som ble kammirid, og hvem personene er, og hva de tenker. Men for min del så kan det egentlig ikke utrådskapet tillise.
Spesielt ikke når man allerede er så forbannet åpen. Hadde han gått den steget, så hadde jeg tenkt, er du kligeren? Hva er problemet ditt? Du kan jo være med andre mennesker. Mange tror at utroskap ikke finnes i oppeforhold. It does. Hvis han gjør noe, eller jeg gjør noe, som jeg ikke kommuniserer, så er det utroskap. For da er det ikke samtykke til stede. Det har alt å si.
Men nå har jeg bablet på i 22 minutter, så nå tenker jeg at det er et fint sted å avslutte.
Tusen takk for at du hørte på dagens episode. Jeg håper du får en særs fin dag videre, og så prates vi neste gang. Har du noe du lurer på, er det noe tema du vil foreslå, noen tilbakemeldinger, så er det bare å sende det til meg på Instagram, på synovidorum, eller så kan du også følge episoden Skamløs podd, hvor jeg også legger ut, nei, episoden Instagramen, jeg sier alltid feil, ja. Instagramen Skamløs podd, der legger jeg ut eksklusivt innhold fra episodene. Vi ses!