SmS#87 Elin Netland on adoption scandals, human rights violations, and injustice in adoption
Silje samtaler med Elin Netland, selv adoptert fra Sør-Korea i 1974, om adoptionskandaler, dokumentforfalskning, menneskehandel og manglende oppfølging fra norske myndigheter og medier. Elin engasjerte seg etter å ha lest om Natalia Montano og ble medlem av Utad.
00:00
Podcasten utforsker utfordringer ved adopsjoner, rettferdighet, og viktigheten av å gi rom til ulike perspektiver i debatten.
07:33
Podcasten belyser alvorlige problemer med adopsjon, inkludert svindel i dokumentasjon og tap av identitet for både barn og biologiske foreldre.
15:49
Innholdet i podcasten belyser alvorlig svindel og uetiske praksiser innen internasjonal adopsjon, og påpeker nødvendigheten av bedre rettssikkerhet for både adoptivbarn og biologiske foreldre.
33:36
En person deler sine utfordrende opplevelser om adopsjon, helseproblemer og kulturelt sjokk etter å ha flyttet til Norge som barn.
37:41
I denne talepunktet reflekterer taleren over utfordringene med å være adoptert, inkludert traumer og manglende oppfølging fra adoptivforeldre.
Transkript
Nämnd i episoden
Elin Netland
Gjest, adoptert fra Sør-Korea, engasjert i adoptionskritikk og granskning.
Natalia Montano
Medadoptert aktivist som inspirerte Elin; nylig avdød.
Utad
Organisasjon for adopterte som Elin meldte seg inn i.
NKRG
Ad hoc-gruppe av norske adopterte som arbeidet for granskning.
Sør-Korea
Hjemland til Elin; senter for adoptionskandale og menneskehandel.
Norge
Mottakerland for adopsjoner; myndigheter kritiseres for passivitet.
Dagsavisen
Avis som i 2022 publiserte artikkel som vakte Elins engasjement.
Peter Meller
Dansk jurist som jobbet for sannhetskommisjon i Sør-Korea.
Tore Strømøy
Journalist som løftet adoptionsproblem tidlig; kritiseres for underholdningsformat.
Mette Yvonne Larsen
Advokat for 60 adoptanter som ville gå til rettssak for å få barn.
SV
Parti Elin tidligere var medlem av; skuffet over håndtering.
Husleie Hjelmdahl
FRP-politiker omtalt som unntak som løftet saken (navn usikkert i transkript).
Patrik Lundberg
Svensk forfatter og adoptert, lagde dokumentaren 'Stjålne barnet'.
Helge Lurås
Omtalt for artikkel om ensidig mediedekning.
NRK
Kritiseres for ensidig fremstilling av adopsjoner og barnerom.
PayPal
Betalingsmåte for støtte til podkasten.
Dagens appl/ KRLE-partier
Partiprogrammer gjennomgått for adoptionspolitikk.
Deltagare
host
Silje
guest
Elin Netland
Poäng
Saken er jo ikke usynlig, men debatten er usynlig.
Elin beskriver at adoptionsdebatten i Norge mangler helt, selv om sakene er kjent.
Jeg er ikke et veldedighetsprosjekt som trenger å være noe mer takknemlig enn andre barn som ikke er blitt adoptert.
Sitat fra den avdøde medadopterte Natalia Montano, som traff Elin dypt.
Hvis du ikke oppfører deg nå, så sender vi deg tilbake der du kommer fra.
Elin om takknemlighetsgjelden og truslene mange adoptivbarn vokser opp med.
Det er ren og kjær dokumentforfalskning.
Om falske rapporter og fabrikkerte historier i adoptionspapirer.
Det er ikke snakk om enkeltsaker. Det er en global adoptionsskandale.
Elin avviser argumentet om at det kun dreier seg om unntakstilfeller.
De er totalt evneveike når det kommer til å ta tak i denne saken. De er så veike og feige.
Elin om norske politikere og myndigheters håndtering av adoptionsaken.
Kroppen husker, selv om man ikke har et episodisk minne av det.
Om hvordan tidlige traumer setter seg i kroppen hos adopterte.
Vi var ikke de første, og vi blir heller ikke de siste.
Sitat fra svenske Patrik Lundberg om arbeidet med adoptionsaken.
Det er ikke en menneskerett å få barn, men adoptionspolitikken i Norge lager nesten lover og regler som om det er det.
Elin kritiserer partiprogrammenes fokus på adopsjon.
Jeg feirer ikke bursdagen min lenger, for jeg har ingen fødselsdato. I adoptionspapirene mine står det flere forskjellige datoer.
Elin om å miste sin egen historie og identitet.
Man kan ikke delta i en demokratisk prosess hvis man ikke er opplyst.
Om medienes samfunnsansvar for folkeopplysning.
Barnehandelen har vært et diplomatisk verktøy. Det er min påstand.
Elin antyder at internasjonale interesser kan forklare tausheten om saken.
Påståenden
Elin Nøtteland kom til Norge i 1974 som fire år gammel, adoptert fra Sør-Korea.
Hennes egen historie, oppgitt i intervjuet.
Ifølge papirene ble Elin født i 1970.
Basert på adoptionspapirene hun selv nevner.
Det fantes en artikkel i Dagsavisen i mai 2022 om Natalia Montano som fokuserte på problemer med adopsjoner.
Artikkelen gjorde Elin oppmerksom på saken.
Sør-Korea har gjennomført en granskning (sannhets- og forsoningskommisjon) som anerkjente og beklaget menneskerettighetsbrudd i forbindelse med internasjonal adopsjon.
Kan sjekkes mot offentlige rapporter.
Danmarks granskning involverte den danske juristen Peter Meller, som jobbet for å få saken opp i Sør-Koreas sannhets- og forsoningskommisjon.
Oppgitt i intervjuet.
Flere adopterte oppdaget at papirene deres var nesten identiske kopier (plagiat) av andres papirer.
Beskrevet av Elin basert på erfaringer i DKRG-gruppen.
Elin reiste til Sør-Korea i 2022 og oppsøkte stedene som sto i hennes adoptionspapirer.
Hennes egen beretning.
Om lag 20 000 barn er adoptert utenlandsk til Norge, og 50–60 000 er nasjonaladopterte.
Tall oppgitt av Elin i intervjuet; kan verifiseres mot statistikk.
Sør-Korea er landet som har adoptert bort flest barn internasjonalt.
Påstand fremsatt av Elin.
Sør-Korea regnes i dag som et velstående land, omtrent på 10.–16. plass på rangstigen for økonomisk styrke.
Elin oppgir usikre tall ('15., 16. eller 10. plass').
Adopterte er overrepresentert i selvmordsstatistikk og har mer psykiske og fysiske helseplager enn befolkningen for øvrig.
Påstand fra Elin, støttet i forskningslitteratur.
Det forelå ett hjemmebesøk fra myndighetene etter at Elin kom til Norge, og deretter ingen oppfølging.
Ifølge det hennes adoptivforeldre fortalte henne.
Elin var nummer tre av tre barn hennes adoptivforeldre adopterte fra Sør-Korea; barna var ikke biologiske søsken, og begge brødrene hennes er døde.
Hennes egen beretning.
Elin har en kronisk lidelse og ble ufør på grunn av den, og hennes helsejournal viste at hun var et sykt og skadet barn da hun kom til Norge, til tross for at adoptionspapirene anga at hun var frisk.
Hennes egen historie, dokumentert i journaler hun har innhentet.
I Elin's papirer sto det at en lege hadde mistanke om battered child syndrome.
Ifølge det hun leste i sine papirer.
Elin meldte saken inn i SV i 2022 og har siden meldt seg ut av partiet.
Hennes egen beretning.
Det ble etablert en ad hoc-arbeidsgruppe (NKRG) av adopterte i Norge for å drive frem en granskning.
Oppgitt i intervjuet.
Norge har påbegynt en granskning av adoptionsaken (i 2023).
Oppgitt av Elin; kan sjekkes mot offentlige kilder.
Sverige har anerkjent menneskerettighetsbrudd i forbindelse med internasjonal adopsjon.
Påstand fremsatt i intervjuet.
Den norske regjeringen ga ut en strategiplan mot menneskehandel som ikke nevnte adopsjon med et ord.
Påstand fra Elin.
Helge Lurås og Sylvia (Husilje) Hjelmdahl (FRP) nevnes som personer som har engasjert seg i saken; Hjelmdahl var med på en resolusjon i Genève om illegale adopsjoner.
Oppgitt i intervjuet; navn kan være feilgjengitt i transkriptet.
Tore Strømøy behandlet adoptionsproblematikken i bok og program (Tore på sporet) mange år før granskningen kom.
Ifølge Elin; boka kom ifølge henne rundt 2010.
Den svenske journalisten Patrik Lundberg lagde dokumentarfilmen «Stjålne barnet».
Oppgitt i intervjuet.
Seks (60) adoptanter gikk til sak mot staten, med advokat Mette Yvonne Larsen, til tross for at myndighetene ikke kunne garantere rettssikkerheten.
Saken nevnt i intervjuet; tall og navn kan sjekkes.
Sør-Korea gjennomførte OL i Seoul i 1988.
Etablering faktum, nevnt i sammenheng med 'rensing av gatene'.
Det ble ikke ført statistikk på hvor mange internasjonalt adopterte som havner i barnevernet.
Påstand fra Elin.
Den svenske statsministeren og hans kone har adoptert barn, og han var lenge motvillig til å forholde seg til adoptionsaken.
Påstand fra Elin; navn ble ikke oppgitt.
Norge har tidligere gitt formell unnskyldning til samene og romanifolket.
Etablering faktum, brukt som argument i intervjuet.
Laddar
Prøv å tenk deg selv når du var fire år gammel og du bor i Norge. Du kan landet, menneskene, du ser ut som de, luktene, smakene, språket, alt i sammen. Så plutselig så blir du satt på et fly. Du aner ikke hvor du skal, for det er ingen som forklarer det til deg. Og så når flyturen er over, så går du ut av flyet og du ser plutselig bare masse, la oss si, Afrika. Alle
Jeg er mørk i huden. Ingen snakker det språket som du snakker. Du kjenner ingen. Luktene er helt annerledes. Temperaturen er helt annerledes. Hva skjer når det er sjokk? Og det var det jo for meg også, selvfølgelig. Jeg husker den opplevelsen. Og jeg husker jo veldig godt at jeg ble fallet. For de som hadde fulgt meg, de dro. Og der sto jeg. Fire år gammel. Ante ikke det.
Hvem og hvor er du?
Målet med podkasten er å utvide ytringsrommet, bringe folk nærmere hverandre, redusere stigma, og med dette bidra til at vi blir litt mindre dømmende når det kommer til ulike temaer innen helse, politikk, psykologi og samfunn. Som psykologspesialist er jeg spesielt opptatt av følelser og samfunnspsykologi.
Jeg ønsker å gi rom til perspektiver som i liten grad slipper til i det offentlige ordskiftet, slik at flere kan utvide sin horisont og danne seg egne meninger basert på det personen sier selv, fremfor å basere det på andres fremstilling. Dermed inviterer jeg gjerne gjester jeg er uenig med. Jeg setter pris på alle som velger å støtte podcasten min økonomisk. Dette kan du gjøre både via faste månedlige trekk i Paypal, ved hjelp av bitcoin, eller vipse til 806513.
Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Tusen takk for all støtte. Velkommen, Elin Nøtteland. Takk for det. Du har jo engasjert deg veldig i adoptionsspørsmålet, eller adoptionsdebatten her i Norge. For du har en historie, og du har satt deg veldig inn i
hva som egentlig skjer, hva adoptjoner kan bidra til av lidelse og urettferdighet. Så jeg vil gjerne snakke litt med deg i dag om hvem du er, hvorfor du engasjerer deg og også
Vil jeg at folk flest skal få vite litt hva myndighetene i Norge egentlig har vært med på og fortsatt er med på når det kommer til adopsjoner fra utlandet primært til Norge. Først da så må jeg få lov å si takk for at jeg fikk lov å komme. Og jeg er veldig, veldig takknemlig for at du tok imot utfordringen. For det er du vel den eneste som har gjort det.
Adopsjonsdebatten, sier du, det er vel kanskje den debatten jeg etterviser, fordi den er fraværende. Saken er jo ikke usynlig, men debatten er usynlig. Så det er jo den jeg vil ha frem. Det stemmer at jeg er adoptert. Jeg kom til Norge i 1974, når jeg var fire år gammel. I følge papirene, hvis man skal stole på de, så er jeg jo en 1970-modell.
Når det gjelder min oppvekst og barndom, så har det en bud på veldig mange utfordringer. Som adoptert, det skal jeg jo ikke legge skyld på. Samtidig er jeg litt opptatt av at adoptionen definerer ikke meg som person. Og det at jeg er adoptert definerer meg heller ikke. Det er jo mine levde erfaringer gjennom disse 55 årene som sier noe om hvem jeg er.
Det er litt viktig for deg også at selv om du har en levd erfaring, så er du litt sånn prinsipielle og det handler litt om rettferdighet også for alle andre og ikke bare deg selv på en måte. Det handler veldig mye om rettferdighet og det handler veldig mye om urett som er blitt gjort mot mennesker. Altså vi er jo alle mennesker, du og meg, og vi er i et system både
som er bygd opp av mennesker, både i og bak. Og de som står bak systemet er jo de som styrer hvordan systemet fungerer, og at det skal fungere, at det skal ivaretas, at det skal hjelpe oss og beskytte oss. Og der har vi jo en del politikere som er valgt inn. Jeg tenker ofte på det som han Erik By sier noe om, at de er der for å tjene folket. Hva skal vi med de hvis de ikke er?
Og dessverre ser vi at de faktisk ikke gjør den jobben de skal gjøre når de får en sak som dette belyst. Hvordan ble du oppmerksom på hvor problematisk det er med adopsjoner? Du er adoptert selv, men du har jo tydeligvis
fått erfart eller sett at ting ikke er så rettferdig, hva er det du tenker at folk bør vite om adopsjon? For folk flest tenker jo det at adopsjon fra utlandet er jo helt fantastisk. Nå tar vi jo vare på barn som ikke har det bra i hjemlandet. Barn som ellers kanskje ville vært på et barnhjem, eller levd på gaten, eller ikke hatt det godt da.
De fleste tenker jo litt sånn at så bra at vi kan ta inn barn her i Norge slik at de får et godt liv her. Det har vært granskningsrapporter fra Sør-Korea som har lagt frem og anerkjent og til og med bedt om unnskyldning for at det er menneskehandel. Det er bryd på menneskerettigheter og det vi snakker om
Man snakker om bedrag, man snakker om svindel, man snakker om barn som har blitt kidnappet og stjålne. Man snakker om kvinner som på fødestuen får vite om at barn, barnet deres, er dødfødt. Og så på bakrommet så tar de rett og slett og stjeler barnet. Det er så forkastelig og groft at jeg har vanskelig for å finne ord på det.
Og at folk ikke reagerer på dette når det kommer frem, det er for meg helt uforståelig.
Jeg tror ikke det er så mange som vet det, at det finnes mange sånne type fortellinger om barn som blir adoptert bort til norske foreldre. Jeg tror jo ikke at norske foreldre som tar imot et adoptivbarn til Norge, som ønsker å ta vare på det, nødvendigvis er klare over at det er kanskje en mor der.
eller en far, eller begge dele, som egentlig hadde ønsket å beholde barnet sitt, men som har blitt lurt og blitt fratatt barnet sitt på ulike måter, fordi noen vil tjene penger på å levere barn til Norge. Så jeg tenker at dette her er jo veldig viktig at folk blir klar over at man har dokumenterte sånne tilfeller, og at vi må forhindre at det fortsatt
skjer da, at sånne ting kan skje, at man ikke kan stole på de som leverer adoptivtjenester, eller ja, denne industrien da, som du snakker om,
Du nevnte før vi begynte en artikkel i Dagsavisen som egentlig var noe av det som gjorde deg oppmerksom på dette her. Hva sto det der? Hva var det som gjorde at du begynte å forstå at også du kunne ha blitt utsatt for ting som ikke...
Kanskje medført i riktighet da? At din historie kanskje ikke er den du trodde du hadde? Det var jo en artikkel i Dagsavisen i mai 2022 som jeg oppdaget, hvor en medadoptert som hette Natalia Montano, som dessverre har forlatt oss for veldig kort tid siden, og det var en minnemarkering i den forbindelse.
Og jeg kjenner jeg blir litt rørt når jeg sier det, for hun var en veldig sterk og tydelig stemme som prøvde å belyse denne saken. Og sto i front, kan jeg vel også si. Og hun sa at jeg er ikke et veldedighetsprosjekt som trenger å være noe mer takknemlig enn andre barn som ikke er blitt adoptert. Og de ordene der, de traff meg veldig, for jeg kjente meg igjen i det.
Mange av oss har vokst opp med akkurat den takknemlighetsgjelden som et press. Selv har jeg hørt at hvis du ikke oppfører deg nå, så sender vi deg tilbake der du kommer fra. Nei.
Åh, så grusomt. Og det er jeg ikke alene, og det tror jeg man kan si, akkurat som man kan si mye dumt barna sine når man blir frustrert eller irritert eller et eller annet sånn. Men de ordene der, de er ganske grusomme for et barn som allerede vet at det er annerledes.
Og så kom jeg i kontakt med Natalia. Og så viste det seg at hun var med i en organisasjon som heter Utad. Og i den forbindelse så meldte jeg meg inn i organisasjonen, for jeg syntes det var interessant. Og der begynner egentlig ballen å rulle. For i det øyeblikket jeg gjør det, så forstår jeg at dette er en sak mange har jobbet med lenge før jeg fikk denne saken i mine hender.
Og de har på en måte ikke nådd frem. Og det første jeg tenker jo er jo at dette er politisk. Det nytter ikke å snakke om trøymer og lidelser og sorg og alt dette her før folk egentlig forstår at dette er på system.
Så dette her er jo et systemproblem da. Dette her er jo egentlig svindelsatt i et system, en industri som ikke er helt sturent, skjønner jeg. Det er overhodet ikke sturent.
Og det som skjer da når jeg melder meg inn i denne organisasjonen utad, og med drøfte litt av hva er veien å gå på måte for å få belyst saken, så er det jo allerede noen adopterte i Danmark, en gruppe der, med denne danske juristen Peter Meller, som er en av de som har stått i bresjen for å få saken opp i Sør-Korea i denne sannhet- og forsoningskommisjonen.
Og da var det det at flere hadde oppdaget at papirene deres var et rent plagiat. Altså man leste de samme rapporterne om seg selv. Likt. Man hadde kanskje byttet ut at man spiste ei banan i stedet for et eple. Man spiste kanskje to boller ris i stedet for ei.
Men det var de samme fremgangsmåten som var brukt i papirene. Og så er det jo den kjente historien om at vi alle er nærmest blitt funnet på gata. Enten på et busstopp, eller på en politistasjon, eller rett ut forbi et barnehjem, for eksempel. Og det er jo løgn. Det er jo ren løgn. Jeg kjenner nesten at jeg blir litt sint av hva jeg sier nå.
Jeg reiste jo selv til Sør-Korea i 2022 og oppsøkte de plassene som sto i mine adoptionspapirer. Og vanlig praksis og prosedyre, for eksempel i Sør-Korea, og jeg velger å forholde meg til Korea her nå, fordi Korea er det foregangslandet som har adoptert flest barn. Men det gjelder jo mange land som har adoptert.
Og det er et av forskerne på den politistasjonen som jeg oppsøkte, han sa jo at vanlig praksis, og som andre adopterte fant ut, det er jo at når et barn blir funnet på gata, så skrives det jo en rapport. Og hvor er denne rapporten?
Nå var det sånn der, at etter fem år så makulerte man papirene, fordi at man hadde ikke plass. Men den rapporten som de først skrev, den går jo videre til det barnehjemmet som du blir plassert på. Og når du da går til barnehjemmet og spør, kan jeg få innsyn i disse dokumentene? Så får du sånne falske historier, som at det har vært oversvømmelse, det har vært råtter, det har vært jordskjelv, eller jordsmann som har gjort at dette har forsvunnet.
Så du finner ikke en av disse papirene som dere trenger for å få vite hvem du er, for å vite hvem alle de som har blitt adoptert bort egentlig er. Man fabrikerer bevis eller historier. Det er dokumentforfelskning. Det er ren og kjær dokumentforfelskning. Og så handler det jo ikke bare om at man har barn som har blitt fratatt til
foreldre som har blitt fratatt sine biologiske barn, altså foreldre som har blitt fratatt sine barn, det handler jo ikke bare om det, det handler jo også om barn som blir på en måte switchet, byttet om. Man stjeler rett og slett identiteten deres. For eksempel, hvis du som mor, eller du som adoptant, ønsker å adoptere et barn,
Og så bestiller du det barnet, for det er jo en bestilling du leverer inn, en søknad. Og når du venter på dette barnet, så viser det seg kanskje at det barnet blir syk, eller at det dør. For mange av disse barnhjemmene har jo ikke vært bra. Barn har levd under kummerlige forhold, vannskjøtsel, omsorgsvikt, fysisk og psykisk mishandling og overgrep. Også dør barnet. Men så er det som du nevner dette med profitt.
Det er jo en industri som handler om profit. Og så kan de jo ikke, når du sitter og venter på dette barnet, si at nei, vi har ikke dette barnet. Så i stedet for det, så bytter man om med et annet barn. Ja, så da når de har fått de papirene klare og de venter på dette barnet, så er det sånn at man bare, åja, nei, nå har vi ikke det barnet lenger. Det barnet døde av en eller annen sykdom eller et eller annet, og så...
bare bytter det ut med noe annet, og så har de da ikke riktige papirer da, på det barnet de får, sånn at hvis det barnet skulle havne på sykehus i Norge, så er det ikke sikkert at det står at de har riktig blodtype en gang, eller familiehistorie, eller sånne ting, men det er jo kanskje ofte ikke kjent heller da, når man finner et barn på gaten, eller sånt da, så det er jo litt sånn vanskelig her å gå ting etter i sømmene, og
og i hvor stor grad det er svindel, eller hva som er grunnen til at disse papirene ikke finnes og sånt. Det er jo litt vanskelig å vite kanskje, men det er helt åpenbart her at det er en del fusk, en del direkte svindel, og at Norge på en måte ved å ha et samarbeid med Korea om adopsjon, så burde jo kanskje Norge stille
disse byråene eller de vi samarbeider med, noen krav om at det som man får av rapporter faktisk stemmer, og at de som kommer til Norge når de blir voksne kanskje får mulighet til å få innsyn i hvor kommer jeg fra, hvem var mine foreldre.
og kanskje også da selvfølgelig også være sikker på at dette barnet er ikke noen som leter etter det eller noen som egentlig hadde ønsket å beholde dette barnet at det faktisk er barn som trenger et hjem i Norge eller hvor som helst i verden at dette er et barn som faktisk ikke er ønsket og stjert eller kidnappet fra noen som faktisk ønsker å ta vare på det da
Men hva er det du tenker at myndighetene i Norge bør gjøre? Hva er det du tenker trengs for å forhindre at mødre og fedre blir fratatt barna sine mot deres vilje, og forhindre at man får falske papirer og ikke vet hvem barna er eller hvor de kommer fra? Jeg tenker jo at dette handler mye om rettssikkerheten.
til disse barna og de biologiske foreldrene. Og det handler jo om et samtykke. At man samtykker til at man vil adoptere bort barna sitt. Her har det jo vært så å si ingen som har samtykket. Det finnes kanskje noen unntak. Men det tragiske i denne saken, det er jo at det
Men flertallet av mangel på samtykke er jo det som på en måte hersker. Ja, så det har blitt dokumentert at det i... I tonner av vis. Ja. Ja, i tonner av vis har det blitt dokumentert. Og så er det jo noe med at når man får dette her argumentet om at det er bare noen enkeltsaker, så er jo det for meg rett og slett latterlig å høre på. Fordi det er ikke snakk om enkeltsaker. Ja.
Det er ikke snakk om bare de 20 000 i Norge. Det er en global adoptionsskandale. Og det har jo blitt dokumentert i både dokumentarfilmer, i artikler og alt dette her. Og jeg tror ikke at problemet eller utfordringen å avdekke at dette er svindel og bedrageri har stått mye bak skandalen.
Det jeg tror er problemet er litt det du er inne på å si nå om. Hva er løsningen? Hva skal man gjøre med dette? Men en forutsetning for å komme der, så må man også ha et system som har holdt på med dette til å ta saken på alvor. Og det har vi ikke.
så vil noen si at jo, men man har jo fått en granskning av saken. Og jeg har ikke noe særlig tro på at granskningen i Norge kommer til å si så mye mer enn det man allerede vet. Og det er jo ikke de som skal reparere systemet, for å si det sånn. Det er det politikerne våre skal gjøre. Det er det myndighetene våre som skal gjøre. Og sånn som jeg ser det, så er de totalt evneveike når det kommer til å ta tak i denne saken her. De evner ikke å ta saken
Fordi de er så veike og feige. Og det er noe av det som gjør at jeg blir skikkelig forbannet. For hva hvis det var ditt barn? Tenk om det var du som var denne moren. Og det er jo litt det jeg ser også. Når jeg spør, er det greit? Er det greit å stjele andre sine barn? Synes du det er greit? Hva tenker du? Nei, selvfølgelig ikke. Og hvis jeg hadde adoptert et barn...
så hadde jo jeg ikke ønsket å ha et barn som var kidnappet, som ble fratatt sin familie, en familie som ønsket å ta vare på det barnet. Det ville jeg aldri ha tatt imot. Så dette er så viktig at man får satt fokus på, for da de som faktisk adopterer disse barna, har også rett på å få vite hva de er med på.
At de er med på at dette her skjer, at de er med på disse overgrepene. For det vil jeg ikke tro at veldig mange av de som adopterer barn i Norge faktisk er klar over. Så det er jo noe med det å faktisk gi de også en mulighet til å vite hva de potensielt kan risikere her av å være med på noe som er så forkastelig og så grusomt.
Hvordan er det? Er det mange av de som har adoptert barn fra for eksempel Korea som engasjerer seg i dette? For hadde jeg fått et barn som jeg tenker at det egentlig kanskje er noen som savner,
Så hadde jo jeg ønsket å komme til bunns i det, da hadde jo jeg ønsket å vite om hva det barnet egentlig har blitt utsatt for da. Ja, man kan velge å tenke sånn som du gjør, eller så kan man velge å gjøre litt sånn som strøtsene gjør. At man velger å stikke hodet i sanden, fordi dette er så vanskelig å forholde seg til.
Og jeg tenker jo akkurat det samme som du gjør. Jeg ville aldri adoptert et barn hvis ikke rettssikkerheten til det barnet var garantert. Og jeg tror egentlig aldri man kan klare helt heller å garantere rettssikkerheten i et sånt system som det man har. For man kan ikke styre hvordan andre land sine systemer er heller. Så man kan egentlig aldri vite 100%, tenker jeg. Det som forundrer meg kanskje mest, jeg er helt enig i,
Jeg tror at mine adoptivforeldre for eksempel gjorde dette i beste mening i utgangspunkt. Man ønsket å få en familie, en lykkelig familie med barn. Men det som forandrer meg er jo at når du da får vite om disse ulovlighetene, så ser du plutselig en artikkel hvor det er 60 adoptanter som på tross av det man vet er villige til å gå til rettssak for barn.
De mener at staten da på en måte har brutt juridisk en kontrakt eller en avtale om det barnet som de da venter på. 60 adoptanter!
Og jeg tenker, hvis man har et system med en faglig ekspertise som skal si noe om at dette kan foregå på en forsvarlig og etisk måte, men når man da sier at man ikke kan garantere for det, så allikevel vil man trasse. For meg blir det så jækla egoistisk. Og helt klart at her er det jo ikke bare adopterte som har blitt før på klise. Her er det jo alle.
tusenvis av adoptanter, adoptivforeldre som har blitt førpaklyset. Men, og det er jo en ærlig sak, tenker jeg, men når du da får vite om det, hvordan kan du da likevel ønske å adoptere
Hva tenker du? Det synes jeg er litt rart egentlig. Er det adoptivforeldre som til tross for at de vet om disse tingene fortsatt ønsker å adoptere fra de landene som de vet at det foregår sånne overgrep? De er jo ikke blitt adoptivforeldre før de får barnet. Men de er voksne som venter på å bli foreldre.
Og det er jo, altså jeg kan på en måte ikke uttale meg på vegne av adoptanterne, men jeg kan si noe om det der barnet ønsker, sant? Jeg selv var jo i en situasjon hvor jeg også fikk beskjed at jeg ikke kunne få flere barn, og det var jo ved en feiltagelse. Og jeg kjente jo på den sorgen og smerten selv av å ønske å få et barn når jeg ikke kunne få det.
Og det er jo en desperasjon, og så kan man jo se på samfunnet som en helhet. Hvordan klarer man å forholde oss til de som er barnløse? Altså, det er jo et enormt press i samfunnet, i hvert fall når man nå ser på dette med at fødselsratene faller. KRF er jo veldig opptatt av at man skal få flere barn. Og da blir det jo en desperasjon i det, tenker jeg. Du blir litt desperat etter å få dette opptatt.
Og du har kanskje ventet i lang tid. Men likevel så blir det uforståelig for meg. Jeg klarer liksom ikke, i min villeste fantasi, å tenke at her skal jeg sitte med et barn, som kanskje en annen mor går og springer og leter etter. Sånn som den saken med Hohan Tasso, som ga et vitnesbyråd i FN, og på en måte ville ansvarliggjøre myndighetene, sant?
Hun gikk på markedet, eller var det ute i gata. Og plutselig så kom hun, og så finner hun ikke jent å si. Og i 40 år har hun gått og lett. Til nærmest tåneilene datter av. Og bare det kjenner jo jeg, smerter meg som mor selv. Vi vet jo selv hvor redde vi blir, bare vi mister barna vårt på kjøpesenteret. I kanskje noen minutter. Panikken. Og her er det noe ondt. Et menneske.
som har lett i 40 år tenkte jeg den sorgen, tenkte jeg den lidelsen det går jo ikke an å reparere det og så skal jeg da sitte her i vesten og tromfe igjennom at jeg skal ha dette barnet fordi jeg har ventet på det kanskje i 3 år jeg har pustet opp et barnerom som NRK var så veldig gode på å belyse spesielt NRK sier jo
Med at de stod klar opp med et barnerom, opppusset barnerom, og de kunne få det så mye bedre. Men da myndighetene faktisk sier at de stanset det, fordi de kunne ikke garantere på den rettssikkerheten. Og da ble jeg litt sånn, hva handler det om? At man kan gå 60 stykk sammen? Og det var jo advokaten Mette Yvonne Larsen som...
Sto samme advokat her. Ja, som sagt, jeg klarer ikke å forstå det. Jeg klarer bare ikke å si det. Man må jo på en måte sette litt skylappene på, og ikke ta inn akkurat sånne historier som det du forteller her. En dame som går bare beint på markedet i mange år til hun ikke har negler igjen. Det er jo...
helt grusomt å ta det inn, ikke sant? Men det jeg har tenkt litt på også, altså dette blir jo et sidespor, men det er jo litt sånn, i USA så tror jeg det er mye vanligere å adoptere inn av de landene også. Men det er kanskje fordi en del ikke ønsker å ta abort, men heller ønsker å adoptere bort barnet som de har til en annen familie som ønsker et barn da.
At vi har kanskje ikke en sånn, hva skal jeg si, en kultur for det i Norge, at man velger heller å ta bort, i stedet for å bære frem et barn man ikke selv har tenkt å beholde, da. Så det er jo litt sånn,
Kanskje det hadde vært bedre og tryggere for alle å vite at det er faktisk en i Norge som man kan være helt trygg på, at ønsker å adoptere bort barnet sitt, i stedet for at man samarbeider med land hvor det foregår menneskehandel, og hvor det er kyniske bakmenn som ønsker å tjene penger. Så vi må kanskje endre litt fokus, slik at vi også får ivaretatt de familiene som ønsker
å få et barn som ikke selv klarer å bære det frem, eller får muligheten til å få det på naturlig vis selv. Det er jo ikke en menneskerett å få barn. Men jeg liker altså å ha med en adressjon, politikk i Norge, som nærmest lager lover og regler som om det er en menneskerett. Og jeg har jo gått litt igjennom de ulike arbeidsprogrammene, eller partiprogrammene heter det vel,
til de forskjellige partiene, for jeg ville oppdatere meg litt på hva de sier om adoptionspolitikk i Norge. Det er ganske fint lite. Det er så vidt det er noen avsnitt. Det de har fokus på, som de er veldig opptatt av, det er at det er hvem som helst som har omsorgsevne skal få adopteret. Uavhengig legning, kjønnsidentitet, det er de veldig opptatt av. Og så er det jo en debatt i forhold til don og barn, i forhold til surrogati.
Og noen mener jo at adopsjon er noe helt annet. Men det er jo det samme det går i, mye. Det handler jo om identitet. Det handler jo om en drøss med voksne, adopterte, eller donner barn, eller gjennom surrogati, som leter etter noe av det mest elementære og essensielle som finnes i alle oss mennesker. Det er å vite noe om hvem er jeg? Hvor kom jeg ifra? Hva er min historie?
Og det er noe som veldig mange tar for gitt, tar som en selvfølge. Jeg feirer for eksempel ikke bursdagen min lenger. Og det gir meg stadig en påminnelse om at jeg faktisk ikke har noen fødselsdator. I mine adoptionspapirer står det flere forskjellige datorer, og noe jeg strøker over. Jeg vet ikke engang om jeg kom til barnehjemmet når jeg var to-tre måneder, eller om jeg var to år. Og det står forskjellig.
Jeg kan ikke sitte og blå i fotoalbumet og fortelle «Husker du da?» Jeg kan ikke sitte hos legen og si at jeg kjenner mitt sykdomsbilde. Jeg har en kronisk lidelse. Jeg ble ufør på grunn av det. Jeg kom tilbake til jobben nå. Men hadde jeg visst noe av det jeg fant ut i ettertid, som jeg vet i dag, men som jeg ikke visste, og som ingen heller fortalte meg,
Om at jeg faktisk var et veldig sykt og skadet barn når jeg kom til Norge. Så hadde jeg også kanskje hatt muligheten til å forstå at jeg ikke bare var et veldig gidderløst barn. For i papirene mine så stod det at jeg var frisk. Det var ingenting gale. Jeg husker min adoptivfar sa at det var noen lytter med en putt-putt. De hadde jo adoptert tre barn. Og først når jeg begynte å lete i denne saken selv,
papirer, for vi hadde jo med alle muligheter til å sende inn i denne DKRG-gruppen som da samlet inn alle sakene hvor man mistenkte at det var noe gale eller uregelmessig i papirene sine. Så lett jo er det å
Og i disse årene her så har jeg bedt om alt jeg har med helsesjournaler, og statsforvalter, pasientjournaler, statsforvalteren, alt. Og det er jo bare tilfellighet at det var en tro tjener i biarkivet som sendte meg noen papirer, hvor jeg faktisk leste at i adoptionsprosessen så sto det at de var litt skeptiske til at man skulle adoptere en jente som var så skadet.
Og da begynte det å ringe noen bjeller hos meg. Er det en grunn for at jeg alltid har slitt med helse mi? At jeg alltid har vært trøtt? Og jeg hadde jo en stor syste i magen min som eksploderte. Oi, bare si det sånn. Jeg har sprek. Så jeg har jo alltid hatt plager med inflammasjon.
I kroppen min. Hvordan var det da for deg å komme til Norge? Hvor gammel var du når du kom, og hva husker du fra det? Og hva har du fått vite senere om din egen historie? Som sagt, jeg var jo fire år når jeg kom til Norge, og når man er fire år, da husker man en del. Så jeg hadde jo språk god allerede. Det fortelte jo mine adoptive foreldre at jeg snakket språket.
Jeg synes det av og til kan være litt vanskelig å beskrive det, så jeg blir litt sånn av og til at prøv å tenke deg selv når du var fire år gammel, og du bor i Norge. Du kan lande menneskene, du ser ut som de, luktene, smakene, språket, alt i sammen. Og i løpet av et døgn, kanskje to, for det er litt langt å fyke over, så plutselig så blir du satt på et fly,
Du aner ikke hvor du skal. For det er ingen som forklarer det til deg. Og så når flyturen er over, så går du ut av flyet. Og du ser plutselig bare masse. La oss si Afrika. Alle er mørke i huden. Ingen snakker det språket som du snakker. Du kjenner ingen. Luktene er helt annerledes. Temperaturen er helt annerledes. Hva skjønner det? Det er sjokk. Og det var det jo for meg også, selvfølgelig. Jeg husker...
Den opplevelsen. Og jeg husker jo veldig godt at jeg ble forlatt. For de som hadde fulgt meg, de dro. Og der sto jeg. Fire år gammel. Ante ikke hvem og hvor jeg var. Jeg har ikke snakket om dette så mye. Så jeg kjenner at det er litt sånn ubehagelig. Selvfølgelig, det må være kjempesvårt å tenke tilbake på det. Og jeg hadde jo aldri sittet i toalett.
Jeg visste ikke hva det var. Og jeg har et sånt bilde hvor jeg sitter med armen i fattle, fordi jeg har brakt armen, fordi jeg datt ned. Jeg var veldig liten, så benet min rakk ikke ned til toalettet. Jeg hadde aldri sovet i en vanlig seng. Jeg basher på meg. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av det. Så mine forældre har jo forklart meg at jeg gjemte disse skittende trusene, for å si det sånn.
Jeg la meg i kommodeskoffa. Der sov jeg. Jeg gikk på utsiden av huset. Der var det et sånt stort tre. Jeg gikk ut forbi der og la det fra meg. Og så er det jo noe med... Jeg hørte på den podcasten i enigheter med Husjo Rike og han...
influenseren, jeg husker ikke hva han hette. Elias Omberg? Ja, jeg tror det var det. Han var adoptert fra Kolumbia. Han snakket noe om dette med engstelig tilknytning. Og jeg kjente meg utrolig igjen i det. For jeg var nok et veldig engstelig barn. Og jeg var et veldig nervøst barn. Men jeg lærte meg ord og ble et veldig sensitivt barn. For det jeg ikke kunne fange opp i språket, det fanget jeg opp i kroppsspråk. Man blir var for alt. Så ja, det var tøft.
Det var vanskelig, og jeg forstod jo at jeg var annerledes. Fordi alle de andre barna kom jo bort fordi de ville tjene på håret mitt. Jeg hadde jo aldri sett et svart hår. Alle andre var jo lyse og hadde blå øyne. Så dette er jo ikke noe spesifikt bare for meg. Dette gjelder jo egentlig mange av oss som har blitt adoptert. Og så er det jo noe med hva har jeg i bagasjen min når jeg kommer fra Sør-Køya. Og det blir jo et nytt sjokk for meg når jeg i voksen alder leser gjennom mine papirer
Så leser jeg jo en lege som skriver at han har mistanke om battered child syndrom. Jeg vet ikke om du kjenner til det?
Som psykolog, eller? Ja, et barn som har blitt utsatt for omsorgsvikt og seksuelle overgrep. Det kan være seksuelle overgrep, men det er jo mer det der shaking syndrom, sant? Det er jo ikke shaking syndrom, men det handler jo også om barn som har blitt veldig fysisk utsatt for vold. Fysisk vold. Og da skjønner jeg jo også at den sykdommen jeg har i dag har nok noen røtter.
i at jeg har en del med meg fra før jeg kom til Norge og som har forårsaket en del indre blødninger jeg skal ikke si så mye mer om det men jeg tror jeg vil tro at for de fleste som har barn i seg enda skjønner at dette er traumatisk ja
Jeg trenger ikke være psykolog for å forstå det, tror jeg. Det tror ikke jeg heller. Det å bare plutselig være et helt nytt sted. Og
å ikke forstå eller vite noe som helst av hva som skal komme til å skje. Altså når du ikke kan språk en gang, du aner jo ikke hva disse menneskene har tenkt, eller hva de kan finne på å gjøre med deg. Det er jo kjempeskremmende, den der ensomme forlattighetsfølelsen som man kan
For et barn å være borte fra foreldrene sine på kjøpesenteret er jo traumatisk, ikke sant? Å være så langt hjemmefra, du aner jo ikke hva livet vil by på videre. Så tenker jeg jo litt at en ting er jo at man kanskje ikke var så opplyst om barnets beste, og har den kunnskapen som man har om barnets utvikling,
I dag, som man hadde for 50 år siden, og jeg kan jo på en måte forstå adoptivforeldrene som har fått en utrolig tøff oppgave, uten egentlig helt kanskje å vite hva de har sagt ja til. Og jeg var nummer tre, den siste. Mine adoptivforeldre adopterte tre fra Sør-Korea, men vi var ikke biologiske søsken.
Jeg er den siste som holdt på å se av oss. Mine to brødre er gått bort, døde. Og det er jo en annen ting som jeg er litt opptatt av. Dette med psykisk uhelse blant adopterte. Vi er jo overrepresenterte, både i selvmordsstatistikk og med psykiske helseplager og problemer, både fysisk og psykisk faktisk. Vi ser at veldig mange havner ute i rus.
Det gjorde jo min bror, for eksempel. Yngste bror. Og så er det noe med at, hvorfor vil vi ikke snakke om det? Og hvorfor vil vi heller ikke snakke om at mange av de adopterte har ikke kommet til så fantastiske flotte hjem. De har faktisk kommet til hjem hvor de har opplevd overgrep. Enten det er seksuelt, fysisk eller psykisk. Ja, så det er litt det at det er fort gjort overgrep.
å bare bagatellisere dette her med at man har problemer med identiteten sin, at man ikke vet hvor man kommer fra. Men jeg hører jo her at det er jo så mye mer enn bare det det er snakk om her. Det er ikke bare det med at
man har kommet fra et sted til et annet, og man ser annerledes ut, eller sånn, men at man har faktisk opplevelse med seg som gir tilknytningsskader. Ikke sant? For
antageligvis alle at det er noe det der å bli forlatt, det å komme til et nytt sted og ikke vite hva som skal skje, det å også da antageligvis, man vet jo ikke hva alle barna har blitt utsatt for i hjemlandet før de kom til Norge det er jo sånn at disse tingene, de setter seg i kroppen uansett følelsesmessig og fysisk selv om
man ikke har noe bevisst minne av det, så er det noe man alltid vil være preget av på et eller annet nivå. Kroppen husker, selv om ikke man har et episodisk minne av det, så har man jo alltid med seg erfaringer da, fra der man kommer fra, og det er også det traume å bli tatt ut av familien, eller ut av der man er også, hvor ting er kjent. Selv om man ikke har det bra der man
var nødvendigvis, så er det jo et traume å bli tatt ut av det som er kjent, det man er vant med, og over til noe som blir helt uforutsigbart. Du har null kontroll, du aner jo ikke, ikke sant? Og så er det jo, som du sier, ikke alle som har det så godt i de nye familiene sine her i Norge. Jeg vet ikke hvor mye man...
Når det er snakk om barn som har vært i barnevernet, som får en fosterfamilie, så blir det jo tilsyn i de familiene, eller det er i hvert fall en eller annen form for veiledning eller hjelp disse familiene får. Men hvordan er det med adoptivforeldre her i Norge? Bare lemper man det barnet ditt, og så følger man ikke opp? Jeg tenker det er jo et systemsvik,
Når mangelen på kontroll og tilsyn ikke har vært til stede. Altså mine adoptivforeldre fortelte meg
Det var ett hjemmebesøk etter jeg kom, og så så man aldri noe mer fra de. Og da tenker jeg litt sånn at disse adoptivforeldrene som har fått denne store utfordrende oppgaven, og vanskeligere oppgaven, hvor har de kunnet gått når det viste seg at det er barnet som de trodde skulle bli så fint inn? Mine to brødre gled veldig fint inn, men det var jo jeg som var den vanskelige.
Jeg gleder ikke så lett inn. Og det har noe med at jeg faktisk var fire år. Ja, det å bare få et barn som sover i en skuff, som ikke forstår hvordan toalettet fungerer, og ikke sant, at du...
Du ikke klarer, selvfølgelig klarer jo ikke du det, å bare tilpasse deg, ikke sant? Du har jo ikke noen annen valg enn å prøve, men det er klart det. Og så har jeg jo hatt adaptanter som har sagt at de jo etterlyste hjelp og oppfølging og veiledning. Og jeg tenker at ja, det er adapterter som har kommet, ikke bare til
Det er lykkelige hjem, men det er også dårlige hjem. Jeg tror også at systemsvikten har vært med på å forårsake dysfunksjonelle familier. Nettopp fordi man ikke har fått den oppfølging og veiledningen og hjelp man trenger. Se på fosterhjemsordningen for eksempel. Jeg har selv jobbet som fostermor. Jeg har selv vært i mange år tilsynsfører i fosterhjem.
Hadde man fått den hjelpen og oppfølgingen og veiledningen 24-7 som disse fosterhjemmene får, så tror jeg kanskje at man hadde klart å berge litt flere familier og barn i disse traumene og håndterte kanskje på en annen måte. Og det er jo en stor svikt fra systemet. Og så kan man jo spørre seg i ettertid, hvem skal ta ansvaret?
For disse ødelagte familiene. Hvem skal ta ansvaret for de voksne, adopterte, som sliter i dag på grunn av disse konsekvensene? Jeg ser at mange av dere som lytter og ser på ikke abonnerer eller følger kanalen min. Hvis det gjelder deg hadde det vært fint om du kunne klikke på abonner-knappen på YouTube eller følge-knappen på Spotify.
Jeg setter også pris på alle som velger å støtte kanalen min økonomisk. Dette kan du gjøre både ved å faste månedlig trekk i Paypal, ved hjelp av bitcoin, eller vipse til 806513. Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Når dere vipser kan du gjerne legge igjen en kort beskjed. Jeg ser navnet deres, men ikke telefonnummeret. Tusen takk for alle de hyggelige tilbakemeldingene jeg får, og all kritikk som er konstruktiv. Tusen takk for all støtte.
Godt spørsmål. Men her må jo politikerne på banen, her må jo myndighetene ta sitt ansvar, være sitt ansvar bevisst, og sørge for det første, at disse adoptsjonene blir gjort etisk forsvarlige og riktige. Og når du først får et barn til Norge, i vareta både dette barnet og disse adoptivforeldrene, eller adoptanter som du kaller det, sånn at disse familiene...
ikke blir dysfunksjonelle da, eller at man vet hvordan man skal ivareta et barn som blir tatt ut av kanskje traumatisk oppvekst, og hvordan håndtere og hjelpe det barnet så det får tilpasset seg så godt som mulig med så trygge omsorgspersoner som mulig da.
Det har jo vært en sånn motstridende konflikt mot hverandre. Noen vil avvikle adopsjon helt. Noen mener jo at man kan ikke avvikle helt, sant? Fordi at det er jo barn i verden som trenger nye hjem, nye omsorgspersoner. Og så realistisk er jo ego. Jeg har vært veldig sånn... Jeg synes det har vært veldig vanskelig å ta stilling og standpunkt til akkurat det.
Og grunnen til det er jo at det
Jeg selv har jobbet i system i helse- og ansvarsyrke og i barnevernet i mange, mange år, og du stilte meg spørsmål om hvordan adopterte i forhold til barnevernet og systemet. Det er jo heller ingen hemmelighet at vi er representerte ganske mye. Det er jo ikke ført noen statistikk på dette sånn sett. Nei, så det er mange som er adopterte fra utlandet som havner i barnevernet? Ja, det er det.
Og det kan jeg se meg hånd om på hjertet, for jeg selv havner jo under barnevernet. Og her har man på en måte Norge, nå detter jeg sikkert litt ut her, men jeg blir litt sånn, hvorfor skal Norge ta vare på andre lands sine barnevernsbarn? Hva handler det om? Hva er det som gjør at vi tror at disse barna skal få det så mye bedre i Norge?
Hva er det som gjør at vi opphøyer oss selv til å tro at vi kan klare å gi så mye mer til dette barnet, bare fordi vi har et velferdssamfunn eller et velferdssystem? Og hva er det som gjør at vi tror at fordi du er fattig i et annet land, så er det så mye bedre for det barnet å komme til Norge? Hva er det som gjør at vi tror at
kvinner eller foreldre eller familier som har dårligere kår enn oss selv, er mindre glad i barnet sine. Det blir litt sånn, hva jeg bidro under flyktenkrisen, og det kunne vi snakket lenge om det også, i forhold til godhetsnarrativet der, på mange måter, og bistandsarbeid for all del. Men det jeg liker å reflektere litt med over det, det er jo at
De levde under de mest kommelige forhold, men var det noe de beskyttet, så var det barna sine. Det var å holde familien sammen, og de klarte å smile, de klarte å le, de klarte å være lykkelige, de klarte å ha hverandre. Hvorfor skal vi opp på oss selv til å ta disse barna til Norge? Og så vil jo noen si til meg at, ja, men tenk, altså, jeg så den der filmen til han, dokumentaren til han, Kristian Strand var det vel, den der gitt bort, tror jeg det var.
hvor han ikke ville på en måte belaste sin biologiske mor, fordi hun hadde tatt det valget med å gi det barna. Det vet han jo ikke, sant? Altså han aner ikke noe om det. Men det er noe med at man bygger, føler jeg da, et slags narrativ om at hvis ikke de får komme her til Norge, så får de det så mye, mye jævligere enn det de gjør, liksom. Det er ikke sikkert de hadde overvålet, og det fikk jo jeg å høre opp gjennom oppveksten min, både av familie og slekt.
At, ja, tenk hvis ikke du hadde kommet til Norge, du kunne vært død. Du hadde levd i fattigdom. Miserabelt liv. Ja, men kanskje hadde jeg vært lykkelig allikevel hvis jeg var med de jeg hørte til. Det er det ingen som vet. Det valget får man aldri tatt. Det er noen andre som tar det valget for oss. Ja, for det er noe med det at selv om du har masse penger og bor i et mublert hjem, så er du jo ikke sikkert
At kjærligheten, omsorgen, nærheten, alt det, det er jo det som er det aller viktigste i livet. Det er jo nettopp det. Det å ha noen som man har, altså få ubetinget kjærlighet fra de rundt seg. Og om det kommer fra en som er fattig, eller en som er rik, det er egentlig ikke av så stor betydning da. Jeg tenker det revner meg likegyldig. Og så er det jo noe med det du ikke har.
Men i alle fall, jeg stiller meg veldig yndrende til akkurat det. Og så er det jo litt den der, jeg vet ikke om det er rett å kalle det for godhetsposering, for jeg vil jo ikke tro at man prøver å posere seg god, fordi at man adopterer barn fra vanskelig stilte land. Men det er noe med den der grunnleggende verdiholdningen i oss. Hvor vi lager oss opp et bilde, at i barmhjertighetens navn nærmest, i godhetens navn,
Og hvorfor er jeg nødvendigvis god for at jeg skal hjelpe noen ut av fattigdom? Hva tenker du? Trenger jeg å være god for det? Du kan jo ha alle mulige slags motiver annet enn kjærlighet for å gjøre det for så vidt. Ja, jeg tenker ofte på det at dette her med å hjelpe,
Og det er litt sånn jeg tenker med Norge og Sør-Korea for eksempel. Sør-Korea, ja, det var jo, adoptjon skjedde jo etter krigsårene. Fordi man hadde skadeskuttet familier, barn, så etterlattet barn som hadde mistet foreldrene sine. Men hva er det som gjør at vi heller ikke da, det blir litt sånn som Sylvie Lister sier, man må hjelpe dem der de er. Er det andre måter å hjelpe på? Hvorfor skal vi dra dem over halve jordkloden?
Og strengt tatt, Sør-Korea i dag er jo ikke et fattigt land. Det er et velstående land. Jeg husker ikke på rangstigen i forhold til økonomisk sterkt, så tror jeg det var på en 15. eller 16. eller 10. plass. Og de har et velfungerende utdanningssystem, de har en velfungerende industri og næring. Hvorfor skal de sende barna sine videre ut av landet?
De tjener kanskje penger på det da? Og så kan man jo stille spørsmålstegn nå. Hvordan klarte et land som var så skadet skutt å bygge seg opp så raskt, så kjapt som de gjorde? Adopsjonsindustrien, det er jo ikke snakk om millioner her. Det er jo snakk om billioner av penger som har vært i omløp. Og historien sier jo noe om at man tjente jo så godt på å ta barn gjennom adopsjonsbyråene.
Ja, altså, adoptionsbyråene i Korea tjente penger på å få barn inn i den, hva skal jeg si, den handelen de drev med da, på et vis. Jeg skal være forsiktig med å gå for mye inn i historien på dette, for det blir litt sånn komplisert, men man kan si det så enkelt som det, at du kan tenke deg at etter krigsårene så hadde man jo det militærdiktaturet, og
Når man snakker om rasisme for eksempel, etnisk utrenskning, det dreier jo faktisk sørkåret med i forhold til adopsjon. Man mikser barn, som man sa, amerikanske soldater som hadde samkve med koreanske kvinner. Desse barnene her, de blir jo utskudd.
De ble sendt. De ville ikke ha dem. Nei, litt sånn som barna til det de kalte grusomt nok tyskertøsen i Norge da. Ja, faktisk. Og så var det jo skambelagt. Det ser man jo også i forhold til nasjonaladopterte. Før i tida. Det var jo grusomme historier der også. Men man ønskte å bli kvitt disse barnene. Enten var det på grunn av mikserase, på grunn av handicap,
Egenslige, ugifte kvinner. Og det ble et marked. Fordi at Vesten ville ha barn. Det var en stor etterspørsel etter barn. Og man hadde faktisk ikke nok barn. Så hva gjorde man? Så det ene etter det andre opp. Så man transporterer barnet inn i et system som består av svindel, løgn, bedrageri,
Jeg har lest mange artikler om dette. Under OL i 1988, så var vel omtrent på den i Seoul, så renska man jo gatene for avskom, som jeg sier vel på godt norsk, som jeg mente var avskom, fordi alt skulle se perfekt ut. Nå er jeg litt på avveier igjen. Nei, men det er helt fint. Det er grusomt. Grusomt. Og
Ja, for dere som hører på nå, dette her er sikkert litt sånn hard kost. Det er mye å ta inn. For jeg tenker jo det at de fleste er ikke klare over alt det grusomme som har skjedd opp igjen med historien når det kommer til Korea, når det kommer til hva som har blitt begått av overgrep og menneskehandel.
Ikke bare derfra, men antakeligvis også fra veldig mange andre land. Og så blir jeg litt opptatt av at en ting å være ærlig på er at man mangler kunnskap på adoptionsfeltet. Det er helt greit. Det man ikke vet, det kan man heller ikke gjøre så mye med. Men når man da vet, og allikevel ikke gjør noe med det. Og det er jo her jeg kjenner at jeg blir skikkelig, skikkelig provosert og forbannet.
på systemet og politikerne våre. Jeg vet ikke hvor mange mailer jeg har sendt. Jeg løftet denne saken i 2022 selv opp. Den gang for SV. Etterpå har jeg meldt meg ut av flere grunner. Men skuffelsen har vært enorm over måten politikerne våre har behandlet denne saken. Og så sier man at ja, men det har jo vært en granskning. Eller det pågår en granskning. Men hva hører man om den granskningen?
Hva hørte du om når Sør-Korea gikk ut med sin delrapport og full rapport? Hva fikk du med deg om anerkjennelsen om at det har skjedd grove menneskerettighetsbrud? Hvor leste du om det? Jeg tror det eneste jeg har blitt oppmerksom på dette her er jo den dokumentaren du snakket om i stad.
hvor vi fikk høre fra de som var med i den dokumentaren om hva som har foregått når det kommer til adopsjon.
Utover det har jeg ikke fått med meg stort. Det har ikke vært noen store oppslag som jeg har blitt oppmerksom på i de store mediene. Men du ønsker å få frem dette her via mediene, slik at flere skal få med seg dette her. Hvordan har det vært for deg? Hva tenker du om det samfunnsansvaret
de store konsernmediene eller alle medier egentlig har når det kommer til å opplyse befolkningen om hva som faktisk skjer? Det har vært en kjempeutfordring. Og vi blir jo ikke hardt. Og så vil noen si, jo, men herregud, vi har jo lest om alle skandalene. Man har jo avdekket svindel, man har avdekket alt det der. Ja, men veien videre. Vi har avdekket, ja, men hva har vi gjort med det? Hva medier er det som har utfordret politikerne våre?
Jeg har snakket med så mange journalister, både nasjonalt og internasjonalt, om vi må ut av Norge for å få informasjon om denne saken. Det er ingen norske medier som oppdaterer oss. Adopterte selv i adoptivmiljøene, i organisasjonene, henvender seg til mediene. For eksempel en historisk granskning, som den som ble gjort i Sør-Korea, for første gang i historien,
så får man anerkjent at det har foregått menneskerettighetsbrud. Sverige anerkjente, og hvor mye hørte du om det i media? Norge gikk ut her i, jeg husker ikke akkurat måneden, men regjeringen gikk ut med en strategiplan mot menneskehandel. Ville det ikke vært naturlig at dette med adaptjon for å beskytte sårbare kvinner og barn,
Hadde stått i den strategiplanen, i kjølevann av det vi vet i dag, ville det ikke vært naturlig? Veldig naturlig. Det er jo klart det. For dette her er menneskerettighetsbrudd. Dette her er alvorlige overgrep mot kvinner og barn. Så selvfølgelig, det burde jo vært med. Det er ikke et ord. Ikke et ord. Når jeg løfte dette opp politisk, så ble det satt i et arbeidsprogram.
Og den gangen jeg løftet dette opp, så sa jeg til mine lokale politikere at jeg er bekymret, jeg er redd. For når jeg selv skjønte omfanget av saken, så kjente jeg opp en feighet. Dette er så stort at jeg... Og jeg forstod at det ikke er et lite firma vi snakker om her, eller en liten sak.
Det er stat og myndighetene. En av våre største maktapparater vi snakker om. Så jeg ble redd. For jeg visste at dette vil vi møte masse motstand. Og jeg tenkte at dette er så viktig, Ellen, at du kan ikke overse det. Dette handler ikke bare om meg. Det handler ikke om enkeltsakene. Men det handler om alle sakene som en helhet. Så da var jeg jo nødt for å gjøre noe. Så når jeg løfte dette opp, så sa jeg jo at jeg er bekymret. Jeg er bekymret for livet.
Jeg er bekymret for at vi kan miste folk på denne veien hvis ikke vi får et kriseapparat, en hantering, når disse sakene kommer frem i dagens lys.
Det er tøft for både de som har adoptert og de som har blitt adoptert i dette systemet å få vite om hva de selv har blitt utsatt for også. Men er det mange adoptivforeldre, altså adoptanter, som engasjerer seg i dette her? Nei, det er en dame som har engasjert seg, og hun inviterte i god inn den gangen vi etablerte NKRG.
Som var en ad hoc arbeidsgruppe av adopterte. Som var veldig usikre på om vi bare skulle ha vår egen arbeidsgruppe her i Norge, eller om vi skulle bli en seste organisasjon av den danske i Danmark. Så ble vi nå en seste organisasjon.
Og jeg inviterte inn, fordi jeg kom jo i kontakt med journalistene som hadde drevet med gravjournalistikk i saken over lang tid. Men de hadde ikke fokus på Sør-Korea da, faktisk. De var begynt så vidt, ja. Men da var det fokus på Kolumbia og Chile, tror jeg det var. Så jeg inviterte de inn, alle som er inn.
Og hadde masse gode samtaler, spesielt med adoptivmor Kristin, og hun er vel den eneste adoptanten vi har her i Norge. I Danmark så er det Trine Rabeck som driver adoptanker i Danmark. Og det er jo sånn forunderlige ting. Hvorfor blir ikke adoptantene synte? Hadde jeg vært en adoptant som har adoptert et barn, og så får jeg høre at dette barnet for eksempel har blitt stjålen,
Eller at jeg har blitt lurt å tro at dette har foregått rett for seg. Hvorfor blir jeg ikke sint? Hvorfor stiller jeg ikke krav til myndighetene? Hva faderne er dette for noe? Tenker du det er en unormal reaksjon, eller? Jeg tenker det er helt naturlig å bli sint, ja. Å begynne å undre seg over «Ok, hva med mitt barn?» «Kan det være at mitt barn har blitt utsatt for noe av det samme som så mange barn har blitt utsatt for?»
og støtte også da det barnet mitt i og kanskje finne litt mer ut av det da
hvis barnet mitt ønsker det, men jeg vil jo tro at veldig mange ønsker det, fordi det er jo viktig å vite hvor man kommer fra. Du har jo barn som har vært donorsperm, at de som har blitt donert bort, er jo også nysgjerrig på hvem er min far, ikke sant?
Selv om det ikke engang er noe tenker om at man har blitt fratatt en foreldre som kanskje ønsker dem selv, hvor det bare er snakk om det rent biologiske, så vet man i tillegg at det er snakk om at det kan ha vært at noen har måttet gi fra seg et barn mot sin vilje.
Så tenker jeg jo at dette er så viktig for folk flest, uansett å vite sitt opphav, hvor man kommer fra. Og så nå datter jeg jo litt ut ord når du spør meg om dette med konsernmediene. Og jeg tenker jo at de er flinke på å belyse identitetskriser, ulovlighetene, skandalene, de tåredruppende historiene. Men hvor er oppfølgingen fra medierne? Hvor er kravene?
til myndighetene våre. Hva ville vært naturlig når man fikk avdekket noe sånn som dette? Det var jo å gå til stortingspolitikerne våre, og de politiske partiene, og sport. Hva mener du om dette? Hvor mange politikere har du hørt, har stått frem, skrev om det på Facebook-sida? Det er et enkelt unntak, som er verdt kanskje å nevne, og det er Husilje Hjelmdahl i FRP. Ombudskvinnen. Ja,
Men selv der, så kan vi ikke forstå, men hun var i Genev, og da ble det gjort i en sånn resolusjon i forhold til illegale adopsjoner. Har vi hørt om det? Hvem intervjuet henne i forhold til det?
Ingen? Virker det så? Er ikke det rart? Jo, jeg synes det er veldig rart. Jeg synes det er faktisk veldig rart. Hva handler det om? Men det er jo så mange saker og så mange ting som man bare ikke hører om, som burde blitt belyst. Jeg tenker jo
De må jo bare belage oss litt på de litt mer sånn uavhengige mediene, kanskje. Sånn som podcasten min, for eksempel. Så har du jo en podcast-rettssikkerhet for alle, men samtidig så blir jo, ja, det er jo også ting der som blir litt, hva skal jeg si, utfordrende.
Det blir jo litt vinklet kanskje en vei der også da, hvor man bare får en side av historien. Hvis du tenker de store konsernmediene, pressestøttemediene, så kan man jo få frem ulike perspektiver på denne problemstillingen. Litt mer sånn overordnet, med dyktige journalister som kan ha litt sånn overblikk på saken da.
Det er jo det jeg hadde ønsket at man kunne. At man kan, at det ikke bare blir en person, sånn som nå kommer du i podcasten min, og er en person som forklarer dette fra ditt perspektiv. Jeg har, som sagt, utfordret veldig mange personer.
Og jeg tror vel aldri jeg har blitt så mye avvist i hele mitt liv. Noen gidder ikke engang å svare, eller gi meg en tilbakemelding for å si det sånn. Men jeg tror det begynner å skje litt ting. Når du snakker om denne her, hva er det rettssikkerhet for? Ja, jeg har jo følt litt med på de. Og det som jeg er litt kritisk med det, det er jo, og der må jeg faktisk si at jeg er litt enig med Helge Lurås i at han hadde en artikkel der, i forhold til at det er ikke noe
Motsridende. Altså, nei, det blir feil. Det blir ikke stilt. Det blir bare en side, føler jeg, som blir fremlagt. Og jeg tenker at man skal også belyse flere nyanser og perspektiver. Og i den rettssikkerheten så sitter jeg jo ofte igjen med en sånn opplevelse at det blir veldig ensidig. Og sånn opplever jeg jo faktisk enten det er konsernmedier eller alternative medier.
så opplever jeg jo faktisk noen ganger at det blir veldig ensidig. Selv om de som, eller dere kanskje som sitter med alternative medier, mener at dere omfamner flere. For man blir jo aldri helt objektive.
Man inviterer kanskje gjester eller saker som opptar en. Og grunnen til at jeg valgte din podcast, det var jo egentlig at det var min samboer som mente at det var rett plass å gå. Og jeg har jo de siste fire årene utfordret meg selv enormt på å gå ut av min ego-bobla. Det er jo ikke en hemmelighet at jeg har tilhørt
Jeg liker jo ikke å si det heller, venstre sida, eller høyre sida, eller sånne ting. Men jeg har jo vært på den sida, og da blir det jo ofte at man sitter i dette her ekokamera, som man kaller det for. Men jeg har utfordret meg selv, både på Facebook og alt, invitert folk i alle sjanger og kategorier, og jeg tror ikke jeg har hatt så mye podcaster det siste året, som jeg har gjort før. Og det som jeg likte...
Det er jo at jeg føler at du favner veldig bredt. Og så liker jeg det med podcasterne, at de gir en stemme til de som ikke er i det offentlige rom. Men det fort folket, sant? Man får frem disse stemmene. Og det er jo det jeg tenker også at...
Når man svikter i sitt samfunnsoppdrag, som konsernmediene har et ansvar for å gjøre, med å opplyse folk, så gjør man noe med den virkelighetsoppfatningen av en sak. Man kan ikke delta i en demokratisk prosess hvis ikke man er opplyst. Det blir jo fryktelig vanskelig, og da får man heller ikke noen gode prosesser, tror jeg. Og så handler det ikke alltid om å være enig eller uenig.
Men jeg tror det handler mer om å få flere sider. Ja, og så er det jo litt sånn også når den ene siden kommer veldig tydelig frem i for eksempel konsernmediene, eller hovedstrømsmediene, eller pressestøttemediene, eller hva noe kaller de. Hvis det er en side som kommer veldig tydelig frem der, så ser du ikke gjerne noen poeng å ha den siden med nødvendigvis, fordi den kjenner folk til, ikke sant?
Så det å slippe til litt stemmer som har en litt annen vinkling, da blir man jo fort stemplet litt som en veldig alternativ. Hvorfor har du bare den sin? Ting som allerede har blitt veldig belyst, ser jo ikke jeg noen poeng å nødvendigvis skulle dra frem. Jeg vil jo dra frem de som kanskje ikke får så stor plass i det offentlige ordskiftet, sånn som deg for eksempel, og
og andre som har viktige ting å si. Og så blir jo da denne episoden litt ensidig. Ikke sant? Den får ikke belyst alle sider akkurat denne episoden. Fordi du har ditt perspektiv, og
og du har dine svar, og det er fint, ikke sant? For da kan folk gjøre seg opp en egen mening om det du sitter og sier her, og så kan du jo kanskje gjøre litt research selv og se litt, ok, men hvis man ønsker å se det fra en annen vinkel, så kan man jo finne det, da. Og det er jo det åpenhet handler om, tenker jeg. Vi er jo veldig opptatt av at vi er så åpne, og det er så viktig med åpenhet.
Men som sagt, åpenhet for meg handler ikke om å være enig eller uenig. Det handler mer om å lytte. Få inn flere perspektiver. For skal du kunne gjøre deg opp en mening, så trenger du flere sider. Og det jeg sitter her og sier til deg i dag, er jo som du sier, det er fra mitt ståsted og fra mitt adoptjonsalbum.
For jeg tror at når jeg så hvordan både politikere, myndigheter og konsernmedier svikte i forhold til folkeopplysning, så lagde jeg dette adoptionsalbumet. Og det var Natalia Montano som ga meg det lille frøet til å starte det. Og det var jo fordi at vi skal jo være kritiske til oss selv som adopterte. Det handler jo ikke bare om å ha kritisk blikk på systemet, men vi skal jo ha et kritisk blikk på oss selv.
Og det er jo fordi at jeg også så at man hamner fort i grupper i disse ulike adoptionsmiljøene. Og så blir man litt sånn, jeg vet ikke om det er rett å si ærekjære, kanskje. Du kan jo tenke deg selv, du har jobbet med en sag i flere år, litt sånn som han Tore Strømøy, nå har jeg lest boka hans forresten. Og der leser jeg jo ord av min mann, altså siden 2000, altså 15 år siden.
Så brakte han jo dette opp på banen. Ja, 25 år siden, 2000. Ja. 2010. Ja, nå sier jeg sikkert feil. Ja, mange år siden. Mange år siden, ja. Men det står i hvert fall i boka om 15 år siden. Og først i 2023, da kommer det en granskning på plass, liksom. Og det er jo de adopterte som har pushet frem. Det er det jo ingen tvil om. Og det var jo det som gjorde at vi etablerte denne ad hoc-gruppeord, som bestod av veldig ressurssterke adopterte.
Vi satt kvelder og netter nærmest og jobbet med denne saken for å få fram en granskning.
Nå datter jeg litt vekk her. Jo, men vi har snakket om Tore Strømøy. Ja. Han har jo løftet dette adoptjonsproblemet, knyttet til det for kjempelenge siden, og har jo faktisk vært sitt samfunnsansvar bevisst, og prøver å få frem stemmene til mange som ikke har en stemme i det offentlige. Og det er jo derfor jeg blir litt svarskyldig over
Jo, snakket om det med å være kritisk etter seg selv også. Fordi at du kan tenke deg at du har jobbet med en sak i mange år, og du blir ikke hørt, du blir ikke tatt på alvor, du blir ikke sett. Det bygger jo seg opp en frustrasjon. Og så plutselig så kommer det noen andre inn, som kanskje bare har holdt på med det et år, eller to. Og så klarer de å få en progresjon som du selv ikke har klart.
Eller følt og klart. Men da er det jo viktig å huske på at det arbeidet som du gjorde i forkant, det er noe av det de som kommer etter deg, kommer videre. Og jeg synes jo han, svenske Patrik Lundberg, som er forfatter og journalist i Sverige, som også selv er adoptert, og som lagde den dokumentarfilmen Stjålne barnet, han sa det veldig godt, synes jeg, at vi var ikke de første.
og vi blir heller ikke de siste. Og det er litt sånn med denne saken, er det jo. Så det at vi skal, vi har jo ikke monopol på denne saken, for det har vi adoptert det. Og at ulike grupper og organisasjoner har sin regi på det, ja, det er helt greit. Men vi skal jo kunne være så røyse, tenker jeg, at vi kan høste av hverandres erfaringer. Og så må vi ikke bli så ergjerrige at...
Den informasjonen jeg sitter med, den må du være med i denne gruppa for å få den informasjonen. For det trigger noe i oss. Det er folk som er adopterte som det er nytt for. De er adopterte som har jobbet med dette lenge. De er adopterte som trenger den prosessen å finne ut, ja, vil jeg virkelig ha en gjenforening med biologiske? Vil jeg virkelig vite noe om denne historien? Og det var noe jeg var litt provisert på i det der programmet Tore på sporet. Fordi jeg følte at man...
Man lagde et underholdningsprogram som underholdning i beste sendetid. Og jeg følte man fremstilte det nettopp med disse tåredruppene historiene, sant? Og narrativet ble så forsterket i det, synes jeg. Det var ikke noe kritiske, ordentlige blikk. Det ble liksom, ja, denne moro da, som hadde lett etter sønnen sin og reiste til Norge. Presser ville ikke møte henne en gang.
Og så sitter de på hans underholdningsprogram med adoptivforeldrene og denne her adopterte sønnen. Hvor lett er det å sitte der og si, nei, jeg var egentlig ikke så fornøyd med denne adoptionen min. Hvor lett er det å gjøre det? Men jeg sitter ikke og sier at han ikke var det. Men jeg blir litt sånn, og så denne mammen da, så det blir jo tåredruppende, så hun får å reise. Hva skjedde med henne etterpå? Sorgen hennes, hvor er den henne? Hvem tenker på henne?
Etterpå tenkte jeg at det er barnet du har lett etter, og du endelig treffer det. Du har mistet alt. All relasjon. All tilknytning. Da sitter noen andre
Nei, jeg kan skjønne at man blir provosert. Fordi det er jo komplekst, og det er så mange sider som trengs å belyses. Og så var jeg jo faktisk, det var det jeg skulle egentlig fram til, at jeg var jo egentlig ikke klar over at han faktisk, Torostra og meg, har vært der som jeg er. Vi har prøvd. Ja, han har prøvd å belyse deg. Han har prøvd å løfte denne saken frem for 15 år siden. Ja.
Og så har han ikke sluppet til det? Og så har han ikke sluppet til det, jeg vet ikke hva det er. Så jeg har gjort det, eller jo, jeg gjør jo egentlig det. Det er jo nok en gang et svik fra medier og myndigheter. Man ville bare dekke over det, man ville huske det ned, man ville ikke snakke om det. Og så er det jo ofte sånn at vi mennesker, vi vil så gjerne ha svar på ting. Hvorfor er det sånn? Hva er det som gjør det? Jeg vet ikke, noen vil kanskje si at det er fordi det er ubehagelig. Men jeg tenker...
Politikerne står og jegger meg i stammen i mange ubehagelige saker. Så for meg er ikke det en god nok unnskyldning. Eller svar. For jeg tror ikke det handler bare om det. Og da, uten at jeg skal bli for kompliserte på dette her, men vi snakker jo om suverene stater her. Vi snakker om en form for myk politikk. Barnehandelen har vært et diplomatisk oververktøy.
Det er min påstand, men jeg har jo også lest litt om akkurat dette. Selvfølgelig, vi vet jo om vennskapsbånd, hvis du kan kalle det for det. Norge som deler ut nobelsfredspriser og står på barrikaden for menneskerettigheter og
store bystandsyter. Enten det gjelder Palestina, eller om det gjelder Ukraina, for eksempel. Det er jo noe nasjonalt, det er jo en dynamikk her også i diplomatiearbeidet. At man ikke ønsker å være ugrei med samarbeidspartnere i utlandet. Det kan kanskje være noe sånt, men jeg tenker det handler noe om at man har bedrevet en praksis i årtider som aldri har blitt evaluert.
så handler det jo om å ivareta sine egne interesser. Og hvor villige er vi på en måte til å erkjenne og innrømme at det vi har holdt på med i årtider, det har ikke vært greit. Vi har vært med å støtte menneskehandel. Vi har vært med å støtte menneskerettighetsbrudd. Vi har vært med å støtte en praksis som gjør at mange mennesker i verden lider tappte liv, faktisk.
Og så vil vi ikke ta selv i nakken til å belyse at det legger seg langflate. Det var det de burde gjort. Og så kan politikere si at dette var før mye tid. Ja, helt greit, den er jeg med på. Men jeg er ikke med på at det skal være et svar for at man ikke skal kunne ta tak i den saken.
Og da begynner jeg sånn, jeg liker jo ikke å være en sånn konspirasjonsteoretiker. Nei, det er ikke mye til for å bli kalt det. Nei, det skal du ikke. Men jeg blir jo litt sånn undrende da til at hva er det de vil skjule? Hva er det de vil beskytte? Når det ligger så åpent lyst for dagen. Hvorfor kan de ikke da gå inn og si, jeg kan skjønne at dette vil vi ikke være med på. Denne delen av historien har vi ikke visst om.
Men det har det jo, egentlig. Det viser jo hele progresjonen i denne saken, at man har visst. Men man har ikke fått visst det på den måten som man kanskje vet i dag. Og hva er det da, på en måte, som gjør at man ikke bare sier «Dette vil vi ikke være en del av. Dette vil vi ikke gjøre oss kjent med». Og hvis jeg skal ha politikere som ikke kan stå opp og si det offentlig,
Når de kan si så mye annet, holdt på å si, ja, da vil jeg ikke være kjent med disse politikerne. Da kan de bytte ut hele jækla ruklet for meg. Ja, men du var jo inne om det at har det noe med det internasjonale samarbeidet å gjøre? Eller liksom...
Du nevnte jo noe om det. Du snakket om diplomati og forbindelse til utlandet. Har det noe med sakene? Hvordan tror du det spiller inn? Jeg tror det spiller mye inn. Men jeg er nok ikke, jeg må være ærlig, jeg klarer nok sikkert ikke å forklare dette på en veldig sånn...
god forståelig måte, for jeg har litt for lite kjennskap til den delen av politikken. Men jeg har såpass forståelse til at jeg skjønner at det her bedriver man mellom land, altså suverene stater, som jeg sier, hvor man har politiske interesser i hverandre. Altså, se på Kina når de gikk ut med den enbarnspolitikken sin, for eksempel. Og jeg tenker litt sånn at Sør-Korea var jo et foregangsland. Det ble jo en business.
Det ble jo penger i omløp av dette. Og så tenker jeg litt sånn, 20 000 internasjonalt, eller utenlandske, 20 000 utenlandske adopterte barn, 50-60 000 nasjonaladopterte barn, tilsammen så blir det ca. 70-80 000 mennesker. Så kan du gange på antallet adoptanter. Da er vi oppe i
Som regel har det vært to adoptanter. Da er vi oppi 160 000 mennesker. Og alle disse sitter jo i ulike posisjoner og stillinger i ulike deler av samfunnet vårt. Og det er jo heller ingen hemmelighet at de som har stått i bresjen
For dette med adoptjon og det å hjelpe, det er jo hovedparten, største parten, er faktisk på venstre siden. Det er jo heller ingen hemmelighet. Og store deler av media sitter jo på venstre siden. Og et annet ting er jo at jeg ser på han statsministeren i Sverige, som var med i ...
i det adoptionsbyrået nå står det stille navnet for meg men han selv adopterte jo barn og når denne saken kom opp han vil jo ikke gjøre seg han vil jo ikke gjøre seg skikkelig til kjenne med det folk i maktposisjoner her som ikke er sitt ansvar bevisst det er vel litt feil å si at han ikke gjorde seg til kjenne for han gjorde vel det til slutt men det var jo under stort press ja
Han og hans fru adapterte jo. Det kan gå til at jeg er litt på ville veier nå. Tror du det er litt det det handler om? Når man selv har vært med på noe, og selv om man ikke visste alle omstendighetene, så er det så vondt og vanskelig å ta inn at man ikke klarer å forholde seg til det? For noen så tror jeg det, ja. Men jeg tror det handler om det å ikke ville innrømme at man har gjort feil.
Det å ikke ville... At man ikke vil ta på ansikt, liksom. Ta på ansikt, eller hva det er. Men så handler det jo nok en gang. Og da er vi jo inne på dette med rettssystemet, for eksempel. De har adoptert noe som går til sak, for det er det jo. Ja, at det kan bli kostbart. Det blir veldig kostbart for dem. Og hvorfor sitter det så langt inne og kommer med en formell unnskyldning? Man har gjort det for samene. Man har gjort det for romaniefolket. Hvorfor kan man ikke gjøre det for adopterte når man vet at dette er...
Det betyr utrolig mye for veldig mange å få den anerkjennelsen. Og nå ble det kanskje min påstand, men selvfølgelig handler det om penger. For man har et rettssystem som er bygd opp, at skal du bli anerkjent og få på en måte verifisert oppreisning, så gjøres de for meg penger. Ja, og det er jo ofte sånn det er at når noe ikke gir mening, så handler det jo ofte om makt og penger. De gjør jo det. Så...
Jeg kjenner ikke litt på tynn is når vi snakker om akkurat den biten der, fordi jeg har skrevet noen innlegg om det, men jeg synes akkurat den biten er veldig interessant faktisk. Fordi nettopp det så gjør saken, tror jeg, så mektig, så stor. Ja.
Ja, og du har jo, som du sier, skrevet mye. Du har jo en Facebook-side, eller en Facebook-profil, hvor du har et album, hvor du har lagt ut masse informasjon. Så for dere som har hørt eller sett på denne episoden, så kan dere jo gå inn og lese ditt selv, hvis dere er litt nysgjerrig på
og prøve å sette litt mer inn i alt dette her, for det er stort, det er komplekst, det er mange ting å sette seg inn i, og det er jo vanskelig å formidle alt dette her på en og en halv time hos meg.
Så det er jo klart at dette her ikke er enkelt å snakke om heller. Det er jo masse følelser involvert også, selvfølgelig fra din side, som har jobbet så mye med det, og har strevet så fælt med å slippe til, og å få en stemme, og å få formidlet alle disse tingene. Men nå, før vi runder av, er det
Er det noe mer som du opplever at du ikke har fått sagt? Noen flere temaer? Noe mer vi burde bevege oss inn i? Sånn på tampen, noe du brenner inne med som du tenker er viktig å få belyst nå når du har muligheten? Jeg vil jo utfordre. For meg hadde det vært en utfordring å komme her i dag. Og jeg vil på en måte kjenne litt at kanskje jeg har noe igjen for det når jeg drar herifra.
Så jeg vil jo utfordre noen gang konsernmediene, jeg vil utfordre politikerne, og jeg vil utfordre spesielt kanskje også adoptanterne til å begynne å snakke om dette høyt. Jeg personlig trenger ikke flere tåredruppende historier. Det jeg trenger å se, det er handlingskraftige, ikke evneveike politikere for eksempel.
som ikke evner å ta tak i saken fordi de er for veike og feige. Jeg trenger å se at jeg bor i et land som er så opptatt av menneskerettigheter, at de faktisk står opp for det, og at mediene utfordrer dem. Så jeg gleder meg til den dagen. Jeg ser en stortingspolitiker stå på Stortinget med en tordentale.
Det gjør jeg. Så hvis du er stortingspolitiker, ser dette her, kom på banen. Jobber du i pressestøttemediene, konsernmediene, kom på banen. Og nå var jo dette min første gang her. Så jeg sier jo, inviter meg inn. Jeg har skrevet til dere. Jeg har sendt meldinger til dere.
Kanskje ti uker inni nå for å svare meg, i det minste. Du får gå inn i mailen din, og så får du søke opp Elin Nettland og se. Hun har nok skrevet til deg hvis du jobber i et av de store mediehusene. Så ja, jeg tenker jo det at det er veldig viktig. Og tusen takk for at du kom hit og
utfordret deg selv og fikk fortalt det du hadde på hjertet og du er velkommen tilbake hvis det er noe mer som dukker opp som du tenker at vi bør belyse så håper jeg jo at jeg får snakke med Tore på sporet etter hvert det håper jeg også du gjør og jeg håper også at du du også inviterer på lite grann hei, jeg hadde her i studio hva tenker du om det hun sa? mm
For jeg kommer nok til å sende dette videre til flere. Ja, jeg skal vel ha noen politikere som gjester fremover, så jeg kan jo stille det spørsmålet når de setter seg i stolen her. Har du satt deg inn i akkurat det temaet? Kanskje du burde det, ja. Neimen, tusen takk. Tusen takk til deg. For at du ville komme hit til Snakk med Silje.