SmS #109 Sarah Gaulin om tvangsekteskap, æreskultur, sosial kontroll og livet i Iran
Silje Skjevig samtaler med Sara Gaulin, daglig leder i LIM, om hennes oppvekst i Iran med tvangsekteskap, æreskultur og religiøs kontroll, flukten til Norge via Sverige, og hennes arbeid mot sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse i Norge. Hun kritiserer også det iranske regimet.
00:00
Podcasten diskuterer presset om å bruke hijab, identitet og organisasjonen LIMs arbeid for integrering og mangfold.
06:55
Moren forteller om presset hun opplevde i ungdommen til å gifte seg under trussel om fengsel for familien.
14:04
Taleren deler sin opplevelse av psykisk vold og emosjonell tortur i barndommen, preget av religiøs frykt og kulturkontroll.
19:55
En refleksjon over kompleksiteten av kultur, familieforhold og identitet i et strengt religiøst samfunn.
26:01
En ung jente opplever sterke kulturelle og religiøse konflikter på skolen i Iran, som fører til familieplaner om å emigrere.
Transkript
Nemnt i episoden
Sara Gaulin
Gjest, daglig leder i LIM, vokste opp i Iran og flyktet til Norge som barn.
LIM
Likestillings-, integrerings- og mangfold-organisasjonen Sara leder, som har mistet statsstøtten.
Silje Skjevig
Podcastvert, psykologspesialist, leder samtalen.
Iran
Saras hjemland; omtales som et undertrykkende regime med tvangsekteskap og religiøs kontroll.
Tehran
Der Sara er født og mor ble giftet bort; strenge religiøse skoler og moralpoliti.
Gøteborg
Familien landet først i Sverige før de ble sendt til Norge via Schengen-regler.
Halden
Byen Sara og moren ble bosatt i som flyktninger i Norge.
Norge
Landet de flyktet til; opplever fortsatt sosial kontroll i enkelte innvandrermiljøer.
Oslo
Der Sara bor nå, ble engasjert i Arbeiderpartiet og LIM.
Tvangsekteskap
Sentralt tema; mor ble giftet bort som 17-åring, fortsatt forekommer i Norge.
Æreskultur
Sosial kontroll og ære som styres middel, både i Iran og Norge.
Hijab
Sara ble indoktrinert til å like barnehijab og ble utvist fra skolen for å ta den av.
Nargis Mohammadi
Nobelfredsprisvinner i fengsel/alvorlig syk i Iran, nektet behandling.
Reza Pahlavi
Kronprins i eksil, Saras favoritt til å lede en demokratisk overgang i Iran.
Arbeiderpartiet
Sara var folkevalgt politiker for partiet i bydelsutvalg.
NRK / Insider 5
Dokumentar om jomfrusjekk av jenter i Norge som Sara bidro til.
Handmaid's Tale
Sara sammenligner livet i Iran med serien.
Moralpolitiet
Stopper og kontrollerer par i Iran som ikke er gift.
Statens støtte
LIM mistet statsstøtten, til tross for viktigheten av arbeidet.
Deltakarar
host
Silje Skjevig
guest
Sara Gaulin
Poeng
Jeg er et resultat av forhandlinger, korrupsjon, tvangsekteskap og barnekteskap.
En sterk og poetisk oppsummering av hvordan hennes eksistens begynte gjennom urettferdige strukturer.
De misbruker Gud, og de misbruker religionen din og ditt forhold til Gud.
Et kontroversielt utsagn om hvordan religiøs autoritet kan brukes som kontrollmiddel mot barn.
Nå kan ikke du være barn lenger, nå er du voksen.
Et hjerteskjærende øyeblikk der en seksåring innser at barndommen er over da hun hopper av toget for å stoppe sin egen kidnapping.
Det er ikke noe å forhandle med et sånt regime. Vi ville aldri forhandlet med Hitler og hans folk.
En kontroversiell sammenligning mellom det iranske regimet og Nazi-Tyskland.
Menn fra samme kultur sier at når de kommer til likestillingslandet, føler de seg som en dørmåtte.
Et interessant perspektiv på hvordan menn fra patriarchalske kulturer opplever tap av autoritet i vestlige samfunn.
Friheter som vi ikke får her.
En kort men kraftfull påminnelse om at friheter mange i Norge tar for gitt, er noe andre må kjempe for.
Det er jo ingen som er lykkelig i det – ikke mennene heller.
Et innsiktsfullt poeng om at undertrykkende systemer skader alle, ikke bare de direkte undertrykte.
Påstandar
LIM ble stiftet i 2010 av Walid El Abasi, Sylo Taraku, Lili Bandari og Tina Sjøgufta.
Kan verifiseres mot organisasjonens egen historie.
LIM har hatt statsstøtte siden 2012.
Kan sjekkes mot tildelinger av statsstøtte.
Sara Gaulin overtok som daglig leder i LIM i 2021.
Kan verifiseres mot organisasjonens ledelsehistorikk.
Sara Gaulins mor var 17 år da hun ble giftet bort i Iran.
Personlig opplysning fra intervjuet.
Faren til Sara Gaulin var 12 år eldre enn moren.
Personlig opplysning fra intervjuet.
Narges Mohammadi, Nobelfredsprisvinner, sitter i fengsel i Iran og er alvorlig syk.
Kan sjekkes mot nyhetsdekning.
Det er to til tre mennesker som blir henrettet hver dag i Iran.
Kan sammenlignes med rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner.
Det iranske regimet har eksistert i 40 år.
Kan verifiseres mot historiske fakta (1979).
Over 80 prosent av Irans befolkning er høyt utdannet.
Kan sammenlignes med statistikk om utdanningsnivå i Iran.
Svenske myndigheter var blant de første som erklærte Revolusjonsgarden i Iran som terrororganisasjon.
Kan verifiseres mot svenske politiske beslutninger.
Iranske myndigheter har hatt en nedtellingsklokke til 2040 for å utslette Israel.
Kan sjekkes mot offentlig tilgjengelige kilder.
Reza Pahlavi er kronprins av Iran i eksil og har en plan for demokratisk overgang.
Kan verifiseres mot offentlige uttalelser fra Pahlavi.
Margaret Atwood hentet inspirasjon til The Handmaid's Tale fra land som Iran og Afghanistan.
Kan sjekkes mot Atwoods egne uttalelser om inspirasjonskildene.
I fjor var det 11 forsøk på barnekteskap rapportert i Norge.
Kan sammenlignes med statistikk fra IMDi eller Utlendingsdirektoratet.
Kompetansesenteret IMDi mottar rekordmange henvendelser om negativ sosial kontroll.
Kan sjekkes mot offentlige rapporter.
LIM har mistet sin statsstøtte.
Kan verifiseres mot aktuelle tildelingsbeslutninger.
Sara Gaulin mottok en pris i 2025 for sitt arbeid.
Kan sjekkes mot prisutdelinger.
Midlertidig ekteskap (sigheh) er lovlig i Iran og fungerer som en form for legalisert prostitusjon.
Kan verifiseres mot iransk lov og religiøs praksis.
Lastar
De prøvde å få meg til å like å bruke barnehijab, for de visste at så fort jeg begynte på skolen, så måtte jeg begynne å dekke meg til. For du har en sånn skoleuniform i rand, da må du være tildekket. Mamma begynner også å prøve å få meg til å virke litt mer trygg på meg selv med hijab, og hun prøver også å betrygge seg selv mest sannsynlig, for i dag så er hun jo veldig lei seg for dette. Men på den tiden så måtte hun prøve å få meg til å tro at jeg ser mye penere ut med hijaben,
Ansiktet mitt kommer mye bedre frem når jeg bruker hijab enn når jeg ikke bruker hijab. Sånn at du skal ha en indre motivasjon for å bruke det? Yes, for å virke vakker og pen. Selv om du ikke skal sende sånne signaler. Nei, for du får vel ikke lov til å prøve å virke vakker og pen heller på et eller annet vis. Men de skal jo prøve å få deg til å like den hijaben og få deg til å føle deg trygg og dette her er det som er best for deg. Hva er det som er best for deg?
Du lytter til Snakk med Silje. Hei, jeg heter Silje Skjevig. Podcasten min, Snakk med Silje, omhandler alle slags tema hvor gjestene mine bringer med seg spennende perspektiver som jeg ønsker å forstå bedre. Målet med podcasten er å utvide ytringsrommet, bringe folk nærmere hverandre, redusere stigma, og med dette bidra til at vi blir litt mindre dømmende når det kommer til ulike tema innen helse, politikk, psykologi og samfunn.
Som psykologspesialist er jeg spesielt opptatt av følelser og samfunnspsykologi. Jeg ønsker å gi rom til perspektiver som i liten grad slipper til i det offentlige ordskiftet, slik at flere kan utvide sin horisont og danne seg egne meninger basert på det personen sier selv, fremfor å basere det på andres fremstilling. Dermed inviterer jeg gjerne gjester jeg er uenig med.
Velkommen til podcasten min.
Sara Gaulin. Tusen takk. Du er jo daglig leder i LIM. Det er vel for likestilling, integrering og mangfold? Det stemmer. En interesseorganisasjon på integreringsfeltet. Vi har eksistert siden 2010.
Vi har fått statsstøtte siden 2012. De ble stiftet av Walid El Abasi og Sylo Taraku, Lili Bandari, veldig mange innvandrerstemmer med muslimsk og ikke-muslimsk bakgrunn. Tina Sjøgufta var også med.
De var med å stifte en organisasjon fordi de opplevde at alle organisasjoner på innvandringsfeltet representerte enkelte etnisiteter, religiøse grupper, kulturer, ennå annet sånn. De putta oss veldig mye inn i båser, mens Slim var veldig opptatt av at vi ikke skulle sette seg i en bås, og vi skulle minske forskjellen mellom minoriteter og majoriteten.
Og man skulle være en nøytral organisasjon når det kommer til politikk og religion og det meste. Men være en kritisk stemme til integrering og innvandringsarbeidet fra innvandrere selv. Så slik ble vi stiftet. Vi tok opp alt fra æreskultur, sosial kontroll, organisert kriminalitet, andre typer utfordringer innad hos oss egne.
Han var en veldig viktig meningsbærer, og vi får jo veldig mange henvendelser fra folk med lignende bakgrunn som oss selv. Gjerne de som er ganske nye i landet, og noen som også har bodd her i mange år, som sliter å bryte ut, spesielt når det kommer til sosial kontroll og æreskultur. Så så ble vi stiftet. Jeg har tatt stafettpinnen mange år senere. Jeg tok den over i 2021, så har jeg vært daglig leder i liv.
Da jobber jeg alt fra politisk påvirkningsarbeid til økonomi og administrasjon og alt dette her, til å hjelpe folk i første linjen som har ulike utfordringer her i Norge. Også mennesker som ikke opplever å være like frie. Til tross for at Norge er et av de mest likestilte landene i verden, så merker de begrensninger på å være frie individer.
Så vi setter dem i kontakt med hjelpelinjen, hjelpeapparatet, fordi veldig mange har jo ikke tillit til myndighetene. De kommer jo fra land der man ikke har tillit til myndighetene, og tilliten er veldig lav til myndighetene når de kommer hit også. Du er jo selv fra Iran, og har jo erfaringer med å komme til Norge som syvåring.
Vil du fortelle litt om hva som er grunnen til at du begynte å engasjere deg i akkurat denne organisasjonen? Ja, det kan jeg gjøre. Det stemmer. Jeg er født i Tehran. Min mor er fra nord i Iran, der hun er mer avsærlig minoritet. Og min far er fra Motkum. Men jeg tror også hans familie er litt mer fra Erdebil-området, som også er minoriteter i Iran. For Iran har mange minoriteter. Jeg selv er født i Tehran.
Og grunnen til at jeg er veldig engasjert og interessert i disse tingene her og jobber med dette feltet er jo litt fordi historien min startet jo egentlig før jeg er født. Det er tidlig på 90-tallet. Min onkel havner i en ulykke. Ingen dør, men det er en system i Iran. Det er shahira lover der nede.
som gjør at den personen min onkel havner i ulykke med vil jo gi han konsekvenser. De kommer fra en militær familie. De vil gi han konsekvenser som betyr at onkel min må inn i fengsel. Morfaren min, min mors far, er en veldig ressurssterk businessmann i Tehran. Han har også vært businessmann i de andre byene, men han har etablert og gått rykte i Tehran.
Som gjør at han tenker at «Ok, Iran er Iran. Husk, dette er 90-tallet, og det er sånn ting fungerer i Midtøsten. Han skal bestikke dommeren». Så det som skjer er at min morfar prøver å bestikke dommeren til å betale han penger for at min onkel ikke skal havne i fengsel. Dommeren er jo som dommere der nede, korrupte.
Han sier at greit, jeg kommer til deg en dag, og så ordner vi en avtale, men jeg er ikke helt fornøyd med bare penger. Så det som skjer er at min kommende farfar, dommeren, Shahira-dommer i Deraan, jeg tror han var høyesterettsdommer før han ble også ayatollah før han gikk bort, så det her er en veldig respektert religiøs leder, og en dommer med Shahira-utdanning i bakgrunnen.
Han kommer og besøker morfaren min. Morfaren har en kjempestort hus midt i Teheran. Det sies at, nå vet jeg ikke om det er det huset her, men en av mammas barndomshjem er jo den største banken i Iran, egentlig. Veldig stort hus, veldig fin hage, mamma er ute og leker, og dommeren kommer med sine folk inn og ser liksom mamma er ute og leker, og synes hun ser ut som en passende konemateriale til en av hans sønner.
Dommeren kommer og har et møte med min morfar. De snakker sammen, de blir enige om penger som skal gå til familien til han militærmannen, penger som skal gå til dommeren, eller en hyggelig donasjon til myndighetene som de også kaller det.
Og så vil han ha en deal til, og det er jo at han har en sønn som er ganske voksen, og det er jo en sånn type kastesystem i Iran, så når dommeren kommer fra et ganske høyt kastesystem, så vil han jo også gifte bort barna sine til noen som er høyt opp i dette kastesystemet. Så han vil gjerne at en av hans sønner skal gifte seg inn i denne familien til morfar, som er ganske respektert av sønnen.
populære i Iran, og så kommer fra en høykaste. Og da peker han jo ut og sier at dette her ser ut som en barn datter som er i perfekt alder til å giftes bort. Mamma er 17 år. Min morfar har jo ikke noe annet valg. Han har sittet i iransk fengsel etter Shahan ble styrtet. Han har blitt utsatt for tortur, han har blitt utsatt for forferdelige ting i fengselet i Teheran.
Så han vil jo ikke se sin sønn få den samme behandlingen og bli utsatt for dette. Alle i familien til mamma vet at min morfar har blitt utsatt for forferdelig tortur og har arer i kroppen etter dette.
Så det som skjer er at min mor får jo samtalen der hun kan si nei, men da må hun mest sannsynlig sende sin bror til fengsel, og ingen i Iran ønsker å sende sine egne til fengselet der nede. Så hun offret seg da? Hun offret seg for å
Det er veldig vanskelig å stå opp mot det, og jeg har jo sett at når jeg har delt denne historien her før, så har jeg fått i kommentarfeltene at ja, men tvangsekteskap er jo vanlig på den tiden, og tvangsekteskap er normalt i sånne land. Det rettferdiggjør ikke, fordi alle søskene til mamma har fått lov til å gifte seg med kjærlighet,
Mamma var den eneste som ble presset til å gifte seg. Hun har ikke møtt denne mannen. De aller fleste i dette kommentarfeltet som kommer til å reagere på dette her, de har ikke vært i en situasjon der de vet at de kan sende sin egen familie med dem i fengsel til tortur, hvis de ikke tar det valget med å offre seg selv og giftes bort til noen som de aldri har møtt før.
Jeg får veldig vondt inni meg hver gang jeg snakker om det, fordi nå er jeg mye eldre enn det mamma var, og jeg giftet meg for litt over ett år siden. Jeg synes det var veldig vanskelig, nå har jeg både vært i forlove med mannen min i mange år, men å få det presset til å bli giftet bort til noen du ikke kjenner,
Og så vet vi at dette kommer fra en veldig religiøs familie, så hun som lever litt liberalt og moderne i Iran hos min morfar, skal gå inn i en familie som er veldig religiøse, hvor hennes svigefar skal være en shahiradommer, det betyr at hennes frihet kommer til å bli redusert. Og alle jenter som gifter seg bort i en ung alder i Iran, mister muligheten til å gå på skole. Så hun måtte forberede familien sin til å forhandle at hun skulle fullføre skolen.
Og det er noe mange jenter lider og kjemper for. Friheter som vi ikke får her. Så min historie starter jo med dette her. Jeg er et resultat av forhandlinger, korrupsjon, tvangsekteskap og barnekteskap. Fordi
Generelt i Norge er det jo 18 år, og veldig mange steder i verden skal barn være over 18 år til å samtykke til ekteskap. Mamma var ikke, selv om i Iran så er det innenfor, på grunn av myndighetene der mener jo at barn kan giftes bort fra de er i puberteten, så var det ikke den praksisen noen i familien til mamma har gjennomført. Mamma møter min far første gang hos imamens kontor, som jeg tror de møtes en time før.
Der skal de bli kjent, hilse på hverandre, mamma kan komme med sine krav. I tillegg til den mergiften så krever hun å få fullføre skolen sin. Siden hun er så ung så blir det bare en første ekteskap her to år, og så skal den fullbydes etter to år, for da er hun over 18 år. Så når hun er 19 år så blir den fullbydet, og da er hun hans eiendom.
Og så fort de har gått til mammas kontor og signert, det er ikke noe bryllup. Jeg ser jo når mamma snakker om det at hun kunne nesten snakke om begravelsen sin enn å snakke om bryllupet sitt. For hun er veldig rent. Hun har aldri møtt denne mannen som er tydeligvis 12 år eldre enn henne. De sa han er bare litt eldre enn henne, men han var 12 år eldre enn henne. Det er mye å si når du er så ung. Ja.
Så det er det som skjer der. Mamma må jo også flytte inn og bo hos min bestefar, farfar. Han bor jo i et fint område i Iran, men det er jo...
Det er kontroll hele tiden. De sjekker om du har på deg sminke, neilak, om mamma napper brydende så er det galt. Du skal ikke vise noen feminitet, for da ber du om seksuell kontakt eller sender sensuelle signaler, og da blir hun slått. Ikke av min far, men av andre i det stedet vi bor i. Hun får dårlig rykte på seg, hun må passe på hele tiden på alt hun gjør.
I tillegg så har vi, jeg skal ikke henge ut av alle i den familien her, men det var en sted der når de var sinte så kunne de slå meg også. Og de truet meg hver gang det var noe som de ikke likte. Da var det å bli sendt ned i kjelleren, for da skulle det være masse slanger og kakelakker, og det er det de visste jeg var livredd for.
Så det var jo sånn der psykisk tortur da, emosjonell vold? Emosjonell vold, mye psykisk tortur, og alle dine svakheter ble jo brukt mot deg. Senere så visste det seg at min farfar hadde et stort bibliotek der nede, så det var ikke så farlig. Men det er jo den frykten for det du trodde var der nede, og frykten for å få juling, den er jo like ille
uansett om det er veldig ille selv om det kanskje ikke er slanger og kaklakk der nede, så er jo den frykten for å komme ned i til det som et lite barn ganske skadig. Det sitter dypt inni deg og du får også
Du blir jo indoktrinert hele veien med at du lever bare midlertidig denne. Og husk, jeg var veldig religiøs på den tiden, fordi når du bor i det stedet du bor, og med den familien du bor, så er det moskéen flere ganger i uka, om ikke flere ganger om dagen.
Du må representere denne familien på en ærefullt og riktig måte, så bønnene dine blir tatt. Du er faktisk allerede som før jeg kom til Norge, så var jeg med på å forsøke å faste hele perioden. Oi, som barn? Ja, fordi du vil prøve å gjøre opp det gode regnskapet for å havne i paradis. Fordi du blir hele tiden påminnet at Gud kommer til å straffe deg hvis du gjør dårlige handlinger.
Så jeg hadde jo en sånn type regnskap av hvor mye jeg har gjort gode gjerninger, og hvor mye dumme ting jeg har gjort, som jeg kan bli straffet for. Og jeg vet at det er ikke bare jeg. Hvis jeg gjennomfører mye dårlig handling, så går det utover mine foreldre og andre jeg er glad i. For Gud straffer ikke bare meg, men han straffer også andre.
Så du gikk jo rundt som et lite barn og hadde et veldig stort ansvar, og var redd for at de du var glad i skulle få en straff, og at du selv skulle straffes for å ikke være en god muslim. Ja.
De misbruker Gud, og de misbruker religionen din og ditt forhold til Gud. Fordi Gud ble også på en måte en trygghet for meg, for hver gang jeg var redd eller urolig, så tenkte jeg at det var der jeg kunne henvende meg til å få trøst. Fordi de nærmeste rundt meg, til og med mamma på den tiden, var jo veldig opptatt av å skremme meg, så det oppførte meg riktig. Det var sånn hennes kjærlighetsspråk måtte utvikle seg. Derfor var Gud på en måte min eneste venn på den tiden.
Og da var jeg veldig opptatt av å gjøre det regnskapet så godt jeg kunne. Ja, sånn at han skulle være der for deg. Yes. Og sånn at han ikke bare skulle redde meg, men også redde de jeg var glad i. Så det som skjer er at du lever i en familie der du får vite veldig tidlig hva som er rett og galt, og konsekvensene av det. Du lærer deg, jeg husker du veldig tidlig så får du beskjed om at det
Vesten er galt. Vi skal ikke høre på vestlig musikk. Vi skal ikke se på serier som fremmer vestlig kultur, for det er også synd.
Og dommedag er veldig nær deg. Jeg kan relatere veldig mye av det livet man lever i inne i Iran med Hammers Tale, men også litt om Jehovas vittne, for du tror helt at dommedag er veldig nær. Og at vi som er igjen, vi må leve så godt som mulig, og sørge for at vi og våre egne havner i paradiset.
Og da er det jo alt fra å ikke tegne ansikter, for da fikk jeg beskjed om at da kunne du havne i helvete. Selv om innenfor Shia så har man ikke praktisert det veldig så strengt, for jeg var Shia-muslim. Så begynner de å fortelle deg forskjell mellom rett og galt. Når vi er inne i... Enn så lenge vi bor i Iran, så er det jo sånn at...
Mamma og pappa, den aldersforskjell mellom dem gjør at de blir ofte stoppet av moralpolitiet. Politiet går og sjekker, og kvinner og menn skal aldri gå sammen i terran. De kan bli stoppet og kontrollert. Hvis de ikke er gift, så er det straffbart. Du har kun lov til å gå med partneren din eller en motsatt kjønn når du er gift. Eller hvis det er en mehra som er en mannlig verge i familien din, da har du lov til å gå sammen med motsatt kjønn, men tilsvarende.
Hadde de to ikke vært gift, bare samboret, det finnes ikke sambordskap der nede. Ikke kjærester heller, forlovere, en uke før du gifter deg. Men da ferdes ikke du ut i gata, fortsatt. Så jeg har mange minner av at jeg sitter og venter på at mamma og pappa skal bli klarert. De blir plukket opp på gata, sitter der, forklarer, de kryssforhører dem, altså de ringer familiemedlemmer bare for å sjekke at allting stemmer.
Veldig lik Handmaid's Tale, hele oppveksten der. Ikke at jeg bodde der så veldig lenge, men jeg så jo veldig fort også, fordi jeg var en av de få jentene i denne familien, jeg så veldig fort også at jeg var mindre privilegiert enn guttene. Guttene kunne gjøre hva de ville, de fikk mye mindre kontroll over seg selv. Og så så jeg jo at menn og kvinner hele veien ble forskjønsbehandlet. Igjen tilbake til min farfar.
Han er død nå, så jeg vil ikke snakke veldig mye dumt om han, men dette er det livet han levde. Jeg var veldig tilknyttet til min originalmormor, hun som er moren til min far. Men han giftet seg med tre andre kvinner fra forskjellige steder. Han fikk støtt og stadig nye barn. Det sies at han har 22 barn.
17 gutter og 5 jenter. Det kan også være antydning til at han har enda flere barn, for når han dro på pilgrimsreiser, så kom han noen år senere med en ny barn, storsøttsønner. Så da kan man tenke seg at han kanskje har fått flere døttere som han ikke har vært så fornøyd med, og ikke tatt med hjem.
Helt fra den tiden jeg var liten så ser jeg mye ting, mye ukultur i vår kultur, men der er det ikke lov å kritisere eller være skeptisk.
Jeg personlig inni meg har jo følt hele tiden at jeg har vært litt rebell. Jeg stilte mye spørsmål med ting. Jeg likte ikke dette her med at alt fra at jeg ikke kunne tegne ansikter, fordi det kunne være et tegn til at jeg tegner Gud, eller prøver å tegne noe som kan krenke Gud. Jeg var veldig skeptisk til mye, men siden du blir trua så liten alder, og frykt funker veldig bra for barn, så du slutter å være veldig skeptisk. Men
Jeg husker jo også at de prøvde å få meg til å like å bruke barnehijam, for de visste at så fort jeg begynte på skolen, så måtte jeg begynne å dekke meg til. For du har en sånn skoleuniform i rand, da må du være tildekket.
Mamma begynner også å prøve å få meg til å virke litt mer trygg på meg selv med hijab, og hun prøver også å betrygge seg selv mest sannsynlig, for i dag er hun jo veldig lei seg for dette. Men på den tiden måtte hun prøve å få meg til å tro at jeg ser mye penere ut med hijaben, ansiktet mitt kommer mye bedre frem når jeg bruker hijab, enn når jeg ikke bruker hijab. Sånn at du skulle ha en indre motivasjon for å bruke det? Yes, for å virke vakker og pent.
Selv om du ikke skal sende sånne signaler. Nei, for du får vel ikke lov til å prøve å virke vakker og pen heller på et eller annet vis. Men de skal jo prøve å få deg til å like den hijaben og få deg til å føle deg trygg og dette her er det som er best for deg.
Og det er veldig rart, fordi det jeg også glemte å nevne er at min fars bolig er jo en sånn kjempesvært, altså større enn to manns boliger. Stor bygg, der forskjellige barn bor i forskjellige leiligheter oppover, holdt på å si, dette huset her, og han bor på toppen.
Det som er greia er at en gang når jeg var veldig liten, så hans del, den er delt i to, det er mannavdeling og kvinnavdeling. Jeg var egentlig i kvinnavdelingen, men jeg var jo sammen med noen av mine søskebarn på min alder, og kom meg bort til mannavdelingen. Dette er når jeg er veldig liten, som mamma har nevnt til meg, som hun ble egentlig veldig kvalm av, fordi da hadde min farfar sendt meg ut og blitt kjempesint, og sagt at hun kan ikke gå her, og vi ser bleien hennes og sånne ting.
og beina hennes, det kan sende dårlige signaler til de andre mennene. Dette er menn som er veldig gamle. Dette er et barn som fortsatt bruker bleie. Og han prøver å ansvare og gjøre skylder på meg og mamma hvis det skulle skjedd noe med meg. Så allerede da begynner mamma å kjenne på en frykt. Hun er trygg på sin familie. Så en bleiebaby skal liksom sende seksuelle signaler til gamle menn? Ja.
Han kjeftet på mamma, og han kjeftet også på min far, for at jeg hadde kontroll av mamma når jeg var i feil rom med menn. Mamma blir også rent, for hun tenker at hvis det skulle skjedd noe med datteren min, så hadde hun blitt ansvarlig gjort for at det hadde skjedd noe med meg, for jeg hadde gått inn på det rommet.
Så mamma blir jo mye strengere med meg hele veien. For å beskytte deg da, på mange måter. For å beskytte meg. Det er igjen hennes kjærlighetsspråk for å beskytte meg. Så må hun være den strenge og prøve å sette rammer og skremme meg for at det ikke skal skje noe med meg. Og mamma begynner jo å innse nå at hun lever veldig dobbelt liv. Fordi igjen med hennes familie som er litt mer liberale,
De lever jo mye friere, der er ikke allting kjønnsdelt. Det er litt vestlig musikk, det er til og med parabol. For å se på amerikanske serier, som er helt totalforbut. Og når det er sagt, så har vi jo syndet vi, fordi vi hadde parabol i det huset til min farfar, ulovlig. Det ble tatt en gang, tror jeg, og det fikk heldigvis ikke så alvorlige konsekvenser som man kunne fått.
Jeg tror han var mer skamfull at han ikke hadde funnet ut, eller noen av hans sønner hadde funnet ut før, og det kunne sette han så dårlig i lys at man prøvde å la som dette aldri hadde skjedd. Vi kunne fått veldig farlige konsekvenser på grunn av det der og der. Men mamma begynner å innse at ting står veldig dårlig stilt for henne og hennes fremtid. Min far er jo, han må balansere, han har jo studert. Faren min er egentlig psykolog.
Han har studert mange år, så han prøver å balansere på å være litt moderne til å være på den tiden, til å være også den perfekte sønnen for min farfar, som er en veldig religiøs skikkelse og viktig respektert mann i Teheran. Men mamma finner jo ut at sin pappa er så mye utdanning, og han har brødre som har også tatt utdanning i utlandet. Kanskje man skulle prøve å oppleve hvordan samfunnet utenfor Iran er,
Fordi noen av hans brødre har jo reist og bodd i utlandet, og de lever jo på en måte litt mer friere enn det vi gjør. Så planen blir jo at mamma har jo fått meg, siden jeg skal begynne på skole, kanskje det er fint at jeg også får litt språk og lærer meg flere språk og sånne ting. Vi drar til utlandet, prøver ute i
Andre land. Mamma kan jo aldri ta meg ut av Iran alene. Men hun planlegger allerede på den tiden at hvis hun skal gi meg en bedre fremtid, hvis jeg ikke skal. Og det her er jo det som også er paradoks da. Iran har jo dette med at når begge to kommer fra en høykaste, både religiøst og alt dette er klassemessig, barnet deres kommer enda høyere og nærmere Gud på den religiøse tolkningen.
Så hun er veldig redd for at dette barnebarnet til farfar kan ende opp med å bli giftet bort enda tidligere enn henne, leve enda verre liv enn henne. Så hun begynner å bestemme seg for at vi må prøve å planlegge å reise til utlandet. Hun kan ikke reise ut av landet uten en mannlig verge godkjenner i passet henne, så da har hun lov til å reise ut av landet.
igjen den mannlige vergen, det er hennes far eller den mann som har gifta seg med henne, og nå er det hennes ektefelle. Jeg begynner jo på skole i Teheran, jeg har jo nevnt dette her før også i noen andre steder. Jeg ble vel kastet ut av skolen allerede på sånn første uke,
Fordi nå har mamma fått meg til å bruke hijaben. Jeg har på meg uniform, jeg har strøket uniformen, det er veldig strenge regler. Problemet er at det er over 40 grader på skole i Tehran. Vi er på kjønnstelskole, så dette er bare en jenteskole. Og jeg har satt meg i skyggen og tenker sånn, la oss bare lufte dette her hijaben. Ja, det var varmt. Det er så varmt, og jeg er jo på en jenteskole, og jeg har ikke gjort noe galt hvis jeg tar av meg hijaben.
Og det er ikke bare meg de indoktrinerer fra tidlig alder, de har også lært, jeg tror det er femte og syvende klasse jenter, eller femte og sjette klasse jentene, de har sånn type ordneselev som går rundt og sjekker at alle elevene har på seg hijaben riktig, til og med at den er strøket og fin og ikke har noen rynker og sånt noe.
Så de går rundt, og så har jo jeg allting på sted, bortsett fra at hijaben henger ikke på hodet mitt. Og det fører jo til at de elevene sier fra til meg og ber meg om å ta den på, og jeg prøver å forklare dem at det er sånn her, vi er på jenteskole, jeg sitter her i skyggen, ingen mannlig eller motsatt kjønn ser meg, så jeg synes jeg skal få lov til å ta den av og hvile og få luft av hodet mitt. Det var de veldig sterkt uenige, tror hun må hente en lærer, og jeg bryr meg ikke om
Litt stå og litt rebell, så jeg ender jo opp med å si gjør hva du vil, jeg skal løfte hodet mitt der friminutt. Og de henter lærere, og lærere blir kjempesynt, drar med meg rett opp til rektorskontor, for hun er ikke vant til at en elev sier henne imot.
Dette er første skoledag. Mamma har tatt meg med på skolen og sagt ha det bra. Dette er vel lunsjpausen vår. Da alt dette skjer, får jeg utrolig mye kjeft av rektor og lærer. Dette er en lærer som er helsesykepleier. Hun skal både følge opp det som er helsemessig og være rådgiver for jenter og sånne ting. Men hun er også en religiøs rådgiver.
Hun kjeller meg ut, hun sier veldig mye stygge ting til meg, og det blir veldig irriterende for meg. Da vokser kanskje den rebellen i meg som mamma frykter. Jeg svarer henne enda hardere tilbake, og det ender opp med at hun klapper til meg. Og veldig hard klapping, så jeg biter henne tilbake. Skulle aldri gjort det, men det er kanskje barns mekanisme til å reagere.
Og da kaster de meg, altså de løfter meg ikke, de bare kaster meg inn i et sånt kott, låser døra og sier at igjen så er det dette med at de sier marmerk og susk er der, og så slanger og kakelakker er der. Og der skal du være til moren din kommer og beklager seg for rektor og skolen for å ha oppdratt deg så dårlig, og gitt deg så dårlig moral.
Og da kjente jeg, altså nå har jeg ødelagt hele det regnskapet med alt det gode jeg har gjort, for nå har jeg krenka familiens ære. Jeg har krenka og såret min mor, hun kommer til å få masse kjeft, og mamma kommer på skolen, hun får jo masse kjeft. Hun må stå der og skjelle meg ut, og det er sårende, fordi...
Det er det som er problemet med Iran, for jeg har jo sett hun, og jeg lever jo det dobbeltlivet når vi er sammen med familien hennes. Og så står hun der og plutselig kjeller meg ut for å gjøre de fornøyde. Sånn at de skal se at hun prøver faktisk å rettesette meg, og få datteren sin til rettskjør, og ha bedre moral. Og så sier hun stygge ting til moren min rett foran meg, som jeg synes er veldig sårende.
Som går egentlig på at hun har dårlig moral, hun har sikkert ikke blitt oppdratt godt der hun bor, mannen hennes er skamfull på vegne av meg og henne, og så vet de tydeligvis hvem vi er i familie med, så de prøver å fortelle hva de skal gjøre og fortelle til vår familie for å bringe mer skam.
Jeg blir jo veldig redd. Mamma er jo kjempelei seg. Hun ser jo at disse konsekvensene her i Norge, så tror vi ikke at det er så enormt. Men der nede så er det veldig mye som står på spill. Og jeg blir utvist fra skolen som straff. Og de skulle sende klager til alle de kjente i familien for å forklare hvor dårlig barnet er, og at jeg er nærmest djevelens demonbarn nesten.
Jeg kan ikke kjenne at jeg føler meg som en person som har dårlige intensjoner. Jeg har ikke gjort noe galt. Jeg var på en jenteskole. Ingen motsatt kjønn har sett meg uten hijab. Men de skal allerede derifra skremme og gjøre meg utrygg. Etter denne episoden tror jeg mamma bare setter i gang prosessen med pappa. Vi må komme oss til Europa. Vi må studere og oppleve et annet samfunn.
Merkelig nok, de skal til Norge, men de sender papirene. Jo, vi skal til Norge, men vi bestiller flybillett til Sverige. For dem så tror de at Norge og Sverige er samme land, så papirene våre er jo sendt til Norge. Men vi ender opp med å lande i Gøteborg, og vi kommer dit. Mamma og pappa vurderer å bare søke, ikke bare om utdanning, men også å bli asyl der.
Og nå skal det sies at min flyktinghistorie, den kilder seg veldig ut fra veldig mange andre. Jeg kom jo hit med fly, men mange andre har reist menneskesmugleveien, som er mye mer ufølsigbar og utrygg. Den var over en måned, og ikke alle kommer seg gjennom den i livet. Og jeg kommer jo heller ikke fra, eller nå er jo veldig mange flyktinger har forskjellig bakgrunn, men jeg kommer jo ikke fra slummen i Iran. Jeg kommer jo faktisk fra veldig gode vilkår.
Bare at tryggheten var veldig fjernt, og mamma var redd for hva familien til far ville gjøre. Og mamma vurderte en periode allerede inne i Iran at hun skulle ta skilsmisse fra faren min, men da fikk hun jo vite at da blir jeg pappasineindom. Jeg tilhører han og familien hans, og da har hun mindre influens og kontroll på hva som vil skje med min fremtid. Så vi kommer til Europa, vi bor i Sverige, men vi skjønner ikke helt hva som skjer med papirene våre.
Pappa reagerer jo, egentlig ikke bare pappa, jeg også reagerer på, herregud, her går jo alle hånd i hånd med motsatt kjønn, og ingen politifolk som er på vei til å slå dem ned. Jeg kan se folk kline på
og hverandre, og det er nesten porno for oss. Ja, det er en kultursjokk da, og hva skjer her? Det er klassereise, kulturreise, du får en pakkereise med alt som du ikke er vant til, alt virker så veldig syndig og farlig, og da tror du virkelig at dommedagen er. Ja, ikke sant? Fordi det er sånn at... Nå går alt i helvete. Det er nettopp det. Men så blir vi jo kjent med iranere der nede, mamma får seg jobb,
Og det er jo sånn at mamma jobber jo fortsatt i Iran, bare en sånn deltidsjobb. Men hun jobber i en kvinnesalong, hun jobber bare med kvinner. Her får hun jobb på en restaurant, og det synes jo pappa er litt problematisk. Sjefen hennes er mann, kollegaen hennes er begge kjønn, og det serveres alkohol. Det er så mye igjen, dommedag er veldig nær. Så jeg begynner jo på skole mens de prøver å finne ut av dette her om hva de skal gjøre.
Men mamma og pappa får jo en del kulturkrasj mellom hverandre. Pappa prøver å kontrollere mamma, han er ikke fornøyd med å bo i Vesten. Men igjen, det her er hans måte. Der og da, når jeg var liten, så så jeg på han som en veldig slem menneske. Veldig kontrollerende, og alt som jeg følte var urettferdig.
Men i dag så kan jeg jo se på at det her er også kanskje hans kjærlighetsspråk, for han er ikke vant til dette her. Han er ikke vant til at en dame kan ta seg hijaben, og at hun kan ha andre mannlige kjefer enn han. Konen hans har bare en kjef, og det er han. Han liker heller ikke hennes frie iranske veninner der i Gøteborg.
Så det skjer jo veldig mye problemer som gjør at han vil egentlig ta meg tilbake til Iran. Mamma kan bare bli her hvis hun vil, men han skal ta meg tilbake til Iran fordi han vil redde barndommen min og gi meg en trygg og bedre fremtid i Iran. Det har seg slik at han hadde, det kan hende at han bare trua, men han hadde et forsøk der han ringte og trua mamma om at han skulle ta meg til Iran.
Mamma skal aldri se meg mer. Jeg forstår jo hva han sier. Vi er på toget. Jeg vet ikke hvor vi er på vei hen. Jeg tror ikke han visste hvor han var på vei hen heller. Men det er...
Du er alene med han? Ja, alene med han på toget, sammen med andre svenske borgere. Men han ringte mammaen din og fortalte at du... Ja, trua henne og var veldig sint. Igjen, da vil jeg ikke bare prøve å forsvare han, men jeg vil prøve å forklare hva jeg ser og forstår i dag, som jeg ikke forstod da. Når jeg snakker med menn fra samme kultur eller lignende land som mamma og pappa, så sier de at når du kommer hit,
Til likestillingslandet føler mennene seg som en dørmatte. Alle kan komme og tråkke på deres rettigheter og autoritet. Der nede har de så stor viktig rolle og betydning. Her kommer de, og de opplever at deres rolle som mann er nedgradert til nesten som en dørmatte. Det som skjer er at pappa opplever at hans stemme og posisjon er truet. Han er også redd for min fremtid.
Han ringer, han tror jo mamma, og jeg forstår hva han sier. Og jeg tenker, og da er jo jeg fortsatt seks år, jeg fyller sju år når jeg kommer til Norge. Jeg har seks år, jeg begynner å forstå at jeg kanskje er i en type kidnappingssituasjon. Jeg vokser veldig mye på den togturen, fordi jeg er livredd for å aldri se mammaen min igjen. Så det ender opp med at jeg hopper av på det toget, jeg vet ikke hvor jeg hopper av.
Men jeg finner ut at jeg kan ikke være med pappa, for han snakker om at han skal ta meg til Iran. Du vil ikke hjem til Iran? Jeg har jo opplevd å være voksen veldig tidlig i alder, men der vil jeg si at når jeg hopper av toget for å prøve å stoppe min egen kidnapping, for det er det jeg tror det skjer også,
Da innser jeg at hele barndommen min er over nå. Nå må jeg bli voksen og passe på meg selv. Og at jeg får muligheten til å se faren min igjen. Og moren min. Så jeg hopper av det toget. Vet ikke hvor jeg er hen.
Det ligner ikke på noen steder jeg har vært i Gjøteborg. Det er kanskje utenfor Gjøteborg, jeg husker ikke selv i dag. Jeg bare vet at jeg står på en togstasjon, og jeg må få tak i noen. Heldigvis var det en veldig snill svensk konduktør som står der og ser et lite barn. Han ringer politiet, og de sier at de leiter akkurat etter en samme høyde og en lite barn med iransk bakgrunn. For mamma har jo ringt iranske venner, når pappa...
Det skal synes at pappa blir redd, han ser at jeg hopper av, og han kjefter på mamma og sier at hun har hoppet av toget, og han skal prøve å komme tilbake til den stasjonen, og han gir skylda til mamma. Mamma legger på og ringer i ranere, og pappa kommer sikkert ikke tilbake til den stasjonen heller.
Jeg vet ikke hva som skjer, om det er langt fra den ene stasjonen til den andre, men heldigvis har jo denne iranerne ringt politiet, fordi jeg er jo veldig redd for hvor jeg har havnet. Pappa vet ikke hvor han er hen. Allerede på da har jo mamma og pappa begynt å snakke sammen for å prøve å finne meg med andre iranere, selv om hun er veldig sint på han. Og denne mannen prøver å finne foreldrene mine, ringer politiet, og da har de akkurat fått inn meldingen om at det kan være mulig kidnapping, eller at barn har forsvunnet ut.
Ser cirka ut som det jeg gjør. Så han er med meg helt til politiet og mamma og noen iranere som er som mamma kommer. Pappa beklager seg veldig mye for dette her. For jeg tror han skjønner at han har gjort noe dumt. Men det verste er jo, jeg husker så veldig godt når jeg hopper av.
At jeg bare tenker, nå kan ikke du være barn lenger, nå er du voksen. Nå må du stoppe alt som skjer, for jeg har ikke lyst til å dra tilbake til Iran. Jeg føler Iran er alt for utryggsstent. Og jeg vil heller ikke alle barn ønske å være sammen med både mor og far. Selvfølgelig. Så derifra begynner konfliktene mellom mamma og pappa å bli veldig store.
Da får man også vite av Immigrasjonsverket at papirene våre er i Norge. Vi har ikke mulighet til å være i Sverige mer. Vi må sendes til Norge fordi det gjelder Schengen-avtaler og alt. Da ender vi opp med å først dra jeg og mamma til Oslo, bo på et mottak. Noen uker senere kommer pappa også til samme sted, men da har vi allerede fått en ny kommune vi skal bo i.
På den tiden er det muligheter til å velge hvor du vil bo henne. Mamma sier at hun vil bo et sted som er nærme i Gøteborg, Sverigegrensa, for hun har mange venner i Sverige som kan komme og besøke henne her i Norge. Hun er alene med barnet sitt. Mamma tar jo skilsmisse fra pappa. Etter denne episoden er hun redd for at han kan gjøre det igjen, og hun er redd for at han vil faktisk at vi skal dra ned og ødelegge saken hennes her i Norge.
Så hun bestemmer seg for at vi skal bli her. Hun skal gjøre alt i hennes makt for å bli i Norge. Og sørge for at jeg ikke skal få den barndommen som hun mistet. Vi blir sendt til Halden. Pappa blir sendt til Vestlandet. For jeg må jo prøve å holde dem litt på avstand også.
Jeg får jo samverd med pappa etter hvert, og jeg vil jo si at samverdet med han var jo fint. Til tross for at jeg gikk jo og var småredd for diverse ting, så var jo samverdet fint. Han kunne være verdens beste far. Men det var jo tider der jeg merket at vi var veldig annerledes. Og sånne ting gjorde jo, heldigvis så hadde jo mamma lest mye i bøkene hans om barnesykologi inne i Iran.
Og mamma begynner å sende meg til BUP allerede, så fort som hun har muligheten til. Så sier hun at datteren min trenger å gå til psykolog, hun har opplevd ting barn ikke skal oppleve, med voldshendelser og trusler og andre ting, så hun må bearbeide mye. Og det er veldig bra, for jeg tror ikke jeg hadde klart å lykkes så bra som jeg har gjort i livet mitt, hvis jeg ikke hadde bearbeidet det.
Alt dette. Ja, for det er jo det man kaller oppveksttraumer i stor grad. At ting har vært uttrykt, og at dine følelser og behov ikke har blitt ivaretatt på den måten du hadde trengt som barn. Absolutt. Det setter sine spor, men du lærer deg å håndtere ting, og du kan også sette ord på hva som ikke var under ditt ansvar, og du ikke kunne håndtere ting annerledes.
Det du håndterte er litt normalt til å være barns reaksjon. Ja, selvfølgelig. For du måtte gjøre det du trengte for å overleve i en sånn familie, hvor det var mye negativ sosial kontroll, mye trusler, mye vold på ulike nivåer. Ja.
Ja, det skal sies. Vi kommer jo til Halden, og vi skal jo egentlig bo på mottaket, og når du har bodd en stund i mottaket, så får du kanskje kommunalbolig.
Men allerede der så ser jo mamma at det er ikke... Nei, ikke mamma, det var mottakssjefen som sier at vi kommer dit, og han ser liksom på den tiden. Det er enten barnefamilier eller unge menn som kommer til å bo på mottak. En alenemor i starten av 20-årene med et lite barn, det har han ikke sett før.
Så han blir jo veldig redd. Han tenker at det er ikke trygt å sette deg på et mottak med så mange menn, med kulturer som kan trakassere kvinner på den måten som det var rapportert allerede på mottaket. Så han sender oss til en kommunalbolig i Halden sentrum. Og der bor vi i et sånt sted.
Alle hadde sin leilighet. Noen bodde i en stor tomannsbolig. Vi hadde veldig små leiligheter i den store tomannsboligen. Helt i øynene passer fint for en mor og datter alene. Men det som er litt morsomt er at vi har kommet oss ut av det verste. Vi bor i Norge. Jeg opplever jo at Norge prøver å tilpasse seg det livet jeg skal leve. Men det er fortsatt vanskelig, for vi har ikke fått oppholdsdelase. Så jeg vet jo aldri om en vakker dag, så kanskje jeg må bli sendt tilbake.
Men likevel så prøver de å tilpasse oss. Vi bor i dette kommunalboligen, men mamma begynner å deite en norsk mann. Og da ser jeg at de folkene som bor, vi er ikke fra samme land, noen av oss. Vi er fra Balkan til Afrika og noen andre land i Midtøsten. Men disse folkene her, når mamma får besøk på en fredag kveld eller en tirsdag kveld,
så er de våkne til han har dratt. De må se at bilen hans har kjørt hvis han overnatter. Da ble jeg spurt av mine veninner på vei til skolen om mammas overnattingsgjest. Hvorfor er en norsk mann på besøk hos moren min? Hva driver moren din med? Og be meg nesten om å kontrollere mamma. Og det her er jo veldig rart å få som lite barn.
Men det er jo dessverre litt normalt der nede. Og jeg ser jo mye av den sosiale kontrollen som vi opplevde hos pappa sin families bolig, skjer også i en sånn kommunalbolig for flyktninger. De reagerer på hva jeg har spist på skolen. Vi var fortsatt muslimer på den tiden. I hvert fall litt mer religiøse. Og da husker jeg at hvis jeg hadde spist noe, jeg var bare...
noe som kanskje kunne vært svin, så gikk jo rykte, og mamma fikk jo beskjed om det med en gang. Det ble veldig mye kontrollregimer hele tiden, og det hindret jo egentlig integrering, fordi var jeg for mye med norske jenter, så fikk mamma også beskjed om det, at nå prøver hun å gjøre henne for norsk, som om det var en dårlig greie. Og mange barrierer vi møtte på hele veien.
Hver eneste gang Stefan min kom på besøk, så var det veldig mye snakkes. Skal hun gifte seg snart med han? Hvorfor er de ikke gift? De har besøkt hverandre mye. Nå har han vært her mye. De hang seg opp i mange detaljer. De hadde ikke noe med i det helt tatt. Så har jeg blitt vokst. Dette er en mann som mamma gifte seg med senere, og vi flyttet til Oslo.
Og i Lillehallen så var det jo ikke så mange flyktninger og folk med innvandrerbakgrunn, så da merket du ikke denne reformen for sosial kontroll. Men så flyttet jeg jo til Oslo, der jeg bor i en bydøl sønder om Norsjøen, og ser at det er mange sånne som meg, men ikke alle de har så fritt liv som jeg har. Fordi når jeg har fått en norsk stefar, så opplever jeg at mamma mykner veldig mye opp,
Gi meg mer friheter. Jeg har jo selvfølgelig innetider og restriksjoner på veldig mye som foreldre setter på alle barna sine. Men jeg er mye friere enn veldig mange andre. Jeg begynner på videregående her i Oslo, og ser at noen jenter i klassen min har fått allerede en forlovesøsring. Og da skjønner jeg ingenting.
Vi lever i et trygt land, Norge. Hvorfor skal noen forloves bort når vi går på videregående? Jeg opplever at enkelte forteller om at de må forberede seg på hvem de skal gifte seg med, og det kan hende at det er fetter og kusiner allerede i vår generasjon. Jeg trodde dette var noe som var utødt for lenge siden. Så mye av æreskultur og sosialkontroll skjer. Jeg blir engasjert i politikken, og så ender jeg opp med å være...
Se til en organisasjon som LIM, der i en voksen alder begynner å følge de på sidelinjen, og senere så leder jeg den organisasjonen, for jeg føler at veien til god integrering kommer jo egentlig av at noen har erfart disse tingene her, lært å gå gjennom de prosessene som jeg og mamma har gått gjennom, og vet hvor skoen trykker i dette miljøet her. Det er jo også litt kjipt i dag når vi har mistet statsstøtten vår da.
Jeg ser at mange av dere som lytter og ser på ikke abonnerer eller følger kanalen min. Hvis det gjelder deg hadde det vært fint om du kunne klikke på abonner-knappen på YouTube eller følge-knappen på Spotify. Jeg setter også pris på alle som velger å støtte kanalen min økonomisk. Dette kan du gjøre både ved å faste månedlig trekk i PayPal, ved hjelp av Bitcoin eller vipse til 806513. Du finner mer informasjon i beskrivelsen av episoden. Når dere vipser kan du gjerne legge igjen en kort beskjed.
Jeg ser navnet deres, men ikke telefonnummeret. Tusen takk for alle de hyggelige tilbakemeldingene jeg får, og all kritikk som er konstruktiv. Tusen takk for all støtte. Dere jobber jo da for at andre som fortsatt blir utfordret,
bli utsatt for mye av det du ble utsatt for da du var barn i Iran. At vi skal forhindre at dette fortsetter å skje i Norge, som er et fritt land, hvor kvinner skal ha de samme rettighetene som menn, men i en del innvandrerkulturer, for eksempel en del som er fra Iran, så opplever man fortsatt den strenge sosiale kontrollen
og den diskrimineringen av kvinner i disse familiene, det fortsetter egentlig her, fordi man er del av et nettverk og en kultur fortsatt som ikke varetar kvinners rettigheter på den måten.
Alle fortjener. Ja, det er det. Vi har også rapporter. Senest for to-tre uker siden hadde jo Imne en egen rapport som sa at nok en gang er det rekordmange saker de mottar og behandler, som viser tegn til sosial kontroll, våld i nærrelasjoner, barn som frykter på å bli etterlatt i utlandet, eller barn som også er allerede i utlandet som ikke får komme til Norge. Vi ser jo at syrere topper en statistikken,
Etter ukrainere er det den gruppen som vi tok imot flest de siste årene. De har hatt et stemt cirka ti år botid i Norge, men fortsatt er det en stor problem blant veldig mange syrere. Men etter det kommer det veldig mange av de andre landene som er nærliggende land i Midtøsten.
Det er både jenter og gutter, men kvinner er jo flertallet her. Det er til og med barneekteskap, forsøk på barneekteskap, som i fjorårets tal var jo 11 stykker. I år har jeg ikke sjekket nøyaktig hva som stod på barneekteskap. Så fortsatt i Norge, de bor i Norge, men gifter bort barna sine, rett og slett? Ja, forsøk på tvangsekteskap og henvendelser som gjelder kjønnslømmelse.
Ja, altså omskjæring av jenter. Altså ødelegge kjønnsorganet, slik at man ikke skal ha seksuell nytelse, eventuelt fysisk ikke være mulig å ha sex. Det skal stoppe muligheten for jenter å ha et normalt seksliv, til å ha nytelse med sin sexpartner. Alle disse tingene her, tallene øker.
Direktoratet, mangpålsrådgivere der ute, får flere og flere sånne henvendelser. Så det er et tegn på at Norge trenger noen som jobber med dette her, noen som tør å være en uredd stemme. Og jeg har jo reist land og strand rundt og tatt opp sånne saker. Jeg er spoltist i nettavisen der, jeg skriver om disse sakene også.
Og hver gang jeg skriver, har jeg vært med å hjelpe et brennpunkt med å lage dokumentarer om de mannene. Og NRK, nei ikke NRK, Insider 5 om jomfru-sjekka jenter, for det skjer også. Og da er det helsepersonell som gjennomfører sånne ting. I Norge? I Norge.
Og i den dokumentaren så kan du også se at en av jentene har jo blitt rådet til å dra til Paris, fordi der er det en kirurg som opererer, han syr inn noen greier som skal jo garantere at jenta kan blø. Det må ikke tre dager før hun skal samleie og giftes bort, for å ha best sannsynlighet for at det skjer. Det er ikke alltid garanti for at det skjer.
Men det her er ting som jeg finner på lukkete forumer, lukkete grupper, der jenter gir hverandre råd på hvordan de kan opprettholde ære, opprettholde den attesten for at de faktisk er jomfru.
Uansett hvor mye vi skal gjennomføre kampanjer, informasjon og alt dette, så kommer noen av disse normene og tradisjonene foran all den informasjon som finnes der ute. Manns familie kan være mer opptatt av disse tingene, detaljene. Ellers har det noen familiemedlemmer i utlandet som følger med på vegne av de som er i Norge. Så det dere jobber for er jo...
og sørge for at dette skjer i mindre grad i Norge, at man tar tak i disse problemene ved roten, og at man snakker om at dette faktisk er et problem.
Men er ikke dette her egentlig et statlig ansvar? Når vi har en sånn innvandring vi har til Norge, så må vi jo ivareta disse kvinnene og disse barna som kommer til Norge, og mennene. For jeg tenker at, som du sier, de kommer jo fra et sted hvor de ønsker jo egentlig, også sikkert i stor grad, å beskytte barna sine mot kvinner,
andre fra miljøet som kan skade dem. Det er ganske kompliserte mekanismer som vi ikke rekker å gå inn på helt i dag. Du kan jo komme tilbake og snakke mer om det, mer praktisk hvordan det fungerer i en del familier i Norge.
For det er jo ikke bare å skulle endre på dette her, for dette her er jo mennesker som har vokst opp med at sånn skal det være, og det er det riktige. Og som du sier, når moren din var streng med deg, så var det jo også for å ivareta deg, selv om kanskje noe dypt inn i henne forsto at på ett nivå så ble du litt skadet av det, på et annet nivå så beskyttet det deg mot kanskje enda større skade i den kulturen du har vokst opp i.
Men hvordan har det vært for deg å være en stemme i den norske offentlige debatten om disse temaene? Fordi det er jo litt sånn, du går jo på en måte kanskje litt mot dine egne, eller, altså...
Du har jo faktisk til og med fått en pris, litt ord i 2025. Jeg tror hun øver prisen. Hun øver prisen, ja. Det stemmer, og det har kostet mye. Jeg bodde i byen Søndre Nordstrand til og med høsten 2023.
Men tidligere, allerede rett før pandemien og under pandemien, så merket vi veldig tegn til at det begynte å bli utrykt. Jeg hadde hjulpet veldig mange, og jeg hadde skaffet meg veldig mange fiender. Jeg hadde jo ikke på den tiden fjernet adressen min fra nett og sånne ting som nå jeg råder folk til å gjøre, hvis de skal engasjere seg, være nabokjæring eller bry seg om andre.
Jeg bodde jo i forskjellige borutslag i Søndun Nordstrand, var veldig engasjert, hjelpet veldig mange fra min egen generasjon, til og med generasjonene over meg hjelper jeg. En av de eldste jeg har hjulpet er jo ti år eldre enn meg, som jeg har hjulpet på den tiden, og har hjulpet folk som er mye eldre enn det også. Men det jeg husker var at ofte kunne familiemedlemmene komme med direkte og indirekte trusler mot meg. Det ble laget mye rare rykter om meg, men jeg brydde meg ikke.
Jeg lærte meg så veldig fort å gi faen, og ikke ta ting så veldig personlig. Men det har du jo hatt med deg hele veien, til og med når du var barn og bodde i et land hvor du fortsatt var litt sånn rebell som tar av deg hijaben som en seksåring eller femåring, jeg vet ikke hvor det kommer fra. Ja, seksåring på en veldig kjent religiøs skole i Teheran.
Det nærmeste man kommer til en sånn eliteskole, for det var jo der hvor regimets barn også gikk på skole på dette her strøket. Ja, jeg var veldig rebell. Jeg fant jo veldig fort ut at jeg vet cirka, og jeg vil ikke si at jeg vet fasiten på hva som er rett og galt hele tiden, men jeg vet hva som er rett og galt.
Med mine prinsipper så jeg prøvde ofte å gi hjelp til folk. Og så prøvde jeg det veldig fort av meg når jeg fikk på en måte dårlig rykte. Eller jeg prøvde å bli rettesatt av folk. Jeg deitet veldig mange før jeg besannet med han som jeg er gift med i dag. Og jeg husker jo når jeg deitet så fikk mamma høre det.
Og når jeg ble sammen med han, og vi dro på den samme innvandrer- og kjøpebutikken som vi alle sammen drar til i nabolaget, så var det sånn, ja, vi ser at hun går med en nordmann, men hun kommer til å gifte seg med en iraner, tror vi, og sånne ting. Det var veldig mye sånne nedsettende ting mot han, egentlig, veldig lenge. En av de få gangene de var veldig stolte av, var at han visste hvilken ris han skulle kjøpe som var iransk godkjent, da. Da var det veldig mange sånne, jøss, han vet hva han skal handle når han er her, liksom. Men...
Det var jo veldig mye sånn kulturkrasj. Etter hvert, når jeg begynner å... Jeg er folkevalgpolitiker på den tiden i Arbeiderpartiet, på bydødsutvalget. Jeg måtte jo direkte og indirekte fortsatt mye truende meldinger, bilder av ting som skal virke truende mot meg. Noen ganger så sier jeg fra til politiet, fordi politiet er veldig opptatt av å ifølge oss opp folkevalgte allerede på den tiden.
Så jeg gir jo beskjed, og jeg får jo noen veiledninger og råd og sånne ting. Og så begynner de å kaste stein på boligen min. De kommer utenfor døra mi midt på natta, og de er utenfor boligen vår flere ganger. Kjeller meg ut når jeg står ute og maler hagemøbler. Hvem er disse da?
De som kastet stein var jo noen barneskoleelever som hadde fått tilbud om kebab og litt penger, så de kastet stein. Åja, så det var noen som fikk noen andre på vegne av dem? Ja, ja. Noen andre som ga dem, men det de hadde reagert var at hver gang jeg kritiserte ting som hadde om kriminalitet i bydelen, og det var mye.
Jeg hjelper jo offrene til å ofte vittne i saker, og husk at offrene har ikke lyst til å vittne egentlig. Veldig mange har kriminalitet i bydelen. Der man har blitt rekruttert, eller man har måttet gjøre tjenester for kriminelle miljøer, eller vittnet i en sak, eller sett en hendelse, de trakk seg veldig ofte fra å vittne. De tørte ikke. Det er stor snitskultur der nede.
Jeg prøvde å motarbeide dette, hjelpe familier, jeg prøvde å få dem til å vitne. Og husk, dette er en befolkning som ikke har så mye tillit til myndighetene, så det nærmeste de kommer til myndighetene, det er å kontakte meg. Og så setter jeg de i kontakt med hvem de... Det er sjeldent en gang de går på den siden som var mangler ved politistasjonen og sier fra hva de har sett. Det har de ikke tillit til, de er redde for å gå og snakke med politiet generelt.
Så jeg satt i kontakt med politiet og fortalte hva som er viktig, og dere må anmelde. Selv om saken kan bli henlagt, så er det viktig at politiet har fått en anmeldelse. Så hvis det skulle skjedd noe med deg i fremtiden, så har du i hvert fall en anmeldelse i grunn. Det var de veldig skeptiske til. Jeg jobber allerede veldig mye med tillit. Jeg har fått den jobben i lim, så jeg tar dette ansvaret i enda større grad. Jeg hjelper flere. I pandemien er det folk som blir gifta bort.
mot deres vilje. Jeg husker jo at jeg hadde en som hadde glemt å sla av Snapchat-kartet. Så selv om han ikke hadde mange i familien sin på Snapchat-kartet, så hadde familien ringt venner og spurt hvor ser du den personen i Snapchat-kartet. Han hadde sagt at ja, vi ser den står borte ved Prinsdal-kartet.
Da kom familiens biler overalt. Jeg kunne ikke se det, men han så jo det med en gang. Da prøvde de å hente han. Han var over 18 år, han var over 20 år faktisk. Det er ikke sånn at familiemedlemmer er analfabeter og ikke vet at dere ikke gjør noe galt, eller prøver å hindre dem i å ha et fritt liv fordi de ikke kjenner norske kulturen godt nok. Det som viser seg er at en av hans brødre, som er advokat i Oslo,
Han prøvde å true meg til og med, for familiens beste. Og så prøvde de å få han til å virke som han hadde, som i depresjoner og var så psykisk langt nede, så han visste ikke hva som var best for han. Familien vet best for han, og vi må ikke hindre familien i å finne en riktig kone til han og sånne ting.
Han klarte å hindre og hjelpe han med å bli fri fra familien. Han fikk til slutt også bytte utdanning til det han hadde lyst til å studere, ikke bare det familien ønsket at han skulle jobbe med, for det hadde fått han til å slutte på studier til og med. En par andre som jeg ikke fikk stoppe ekteskapet til, fordi de selv ønsket å avbryte dette, men de fikk det ikke til. De aller fleste av dem har jeg skilt nå.
Og de har vært veldig ulykkelig, ikke bare de, men jenter har vært ulykkelig, fordi et par av dem hadde jo egentlig en annen kjæreste fra før, som de måtte avslutte forholdet til. Han har hatt så mange av de ene som skilte seg tidligere i vinter. Han har levd til nå fem år med kjærlighetssorg, fordi han ble presset til å gifte seg med noen han ikke ville.
Og det her er andre generasjon og tredje generasjon i Norge. Så det er jo ikke bare kvinner som blir tvangstgifta, ikke sant? Det var gutter som sto på døra med i pandemien som ikke ville gifte seg bort. Eller så var det kompisen deres som hadde ringt noen eller hørt om lim.
og tatt kontakt med oss. Så vi hindret, og noen ganger så hindret vi ikke, fordi det er så stor dørterskel å bryte ut av familien. Ja, for det er jo det. Du tar jo faktisk forvel med hele familien din, og det, selv om du ikke ønsker å gifte deg med den personen, så kan det være at man, når
Når man veier fordeler og ulemper, så kan det være verdt det for å beholde tilknytningen til den familien man har, så man ikke blir helt alene. Det blir jo litt sånn som vi hører om i sekter, hvor
Hvis du er med i noen sekter, så er det litt sånn at hvis du bryter ut, så er du... Ute av hele... Ja, da er det ingen vei tilbake. Så det er jo veldig stort valg for noen å ta, å skulle bryte med hele slekta, egentlig. Men dere gjør jo en så viktig jobb, og det er jo utrolig trist at
dere ikke får statsstøtte. Jeg tenker jo dere gjør jo mye av den jobben som myndighetene egentlig burde gjort for å vareta alle de som er i sånne situasjoner som bryter med norsk lov i stor grad når det er snakk om tvang
Både ekteskap, kjønnslemlestelse, og også det å tvinge noen til å gå med hijab. Alle de tingene du og moren din rømte fra i Iran. Men hva er det du tenker om det som skjer i Iran nå? Det er jo veldig mange nordmenn som har ganske sterke meninger om det, men som ikke har vokst opp i et sånt regime
i Iran og kanskje ikke helt forstår alt som skjer. Du har jo kjent på kroppen hvordan det har vært å bo der. Hva tenker du om alt det som skjer nå? Jeg skjønner at folk nå har mistet håpet. Det å bo i Iran er som å ikke ha noe fremtid i det hele tatt. Vi synes at inflasjonen er høy her i Norge. Inflasjonen er enda høyere nede i Iran.
Veldig mange unge mennesker sitter og scroller og ser hvordan mange andre lever et fritt og bedre liv litt over landegrensa deres. De har ikke lyst til å støtte dette regimet som styrer landet, og de opplever at de ikke representerer dem og deres interesser og deres fremtid.
Så folket har jo demonstrert, de har prøvd å slå ned på dette regimet, de har brukt alle lovlige virkemidler som egentlig de har, altså menneskerettigheter og alt dette her, men det er andre lover og regler der nede. De kan slå ned på meningsmotstandere, politiske motstandere. Nå sitter jo Nobelfredsprisvinner Nergis Mohammadi i fengsel, ikke i fengsel, nå er hun på sykehuset,
Hun er alvorlig syk, hun blir nektet til livreddende hjelp. De bryr seg ikke noe særlig om retten til et fritt liv eller noe som helst. Så jeg tror dessverre det er ikke mulig å forhandle med dette regimet. Dette er ikke et regime som hverken skaper trygghet for folk inne i landet og heller ikke folk utenfor landet.
Det er vondt å si det, men jeg tror faktisk det beste som kunne skje var at denne krigen ble startet. Regimen har aldri vært så svekket som det er nå. Dette regimen har eksistert i 40 år. Hadde Hitler fått lov til å holde på så mange år som dette regimen, så hadde han også hatt mange institusjoner bygget opp. Det er et regime som truer jøder. Det truer hele Vesten. De snakker om å utsette staten Israel. De har en nedtelingsklokke som nå ble bomba.
Men de har hatt en nedtelingsklokke siden 2015, og før atomavtalen har de hatt en nedtelingsklokke der man skulle telle ned til den dagen de skulle utslette Israel som stat. Hvilken dag var det? Er det lenge til? 2030? Nei, 2040. Jeg tror det er februar 2040 så skulle de utslette staten i Israel. De har drevet til andre rik av uran, de har flere ganger forhindret kontroll og undersøkelser.
Til tross for at man har gitt de lettelse på sanksjoner og allting, så har de bare utnyttet situasjonen. Og det er jo ikke bare det, de har også drevet med finansiering av terrororganisasjoner i alle nærliggende land.
De har bidratt til veldig mye uro. FoxDruck har jo tett dialog og samarbeid med iranske myndigheter. Svenske myndigheter var en av de første som sa at de ville terrorstemple revolusjonskarden i Iran, fordi deres folk driver å ha møter og samarbeider med FoxDruck i Sverige, kriminelle organisasjonen.
For dem som ikke har fått det med seg. Det er et regime som skaper mye uro og fare i hele verden. Og jeg klarer ikke å forstå hvordan noen stater i Europa og i Vesten sitter der og sier at vi må få dem til å forhandle mer. Det er ikke noe å forhandle med et sånt regime. Vi ville aldri forhandlet med Hitler og hans folk.
De fikk ødelegge så mange liv i løpet av de fem årene. Iranske myndigheter, og dette med at man har våpenvile nå. Det er ikke noe våpenvile, det er to til tre mennesker som blir henrettet hver eneste dag inne i Iran. Av regimen? Av dette regimen.
Så jeg er veldig imot å forhandle med dette regimet. Det er ikke tre... Og husk at iranere har vært religiøse i mange år. Allerede under den grønne bevegelsen fra 2009 så prøvde de å reformere dette landet og dette styret i landet. For å kanskje få... Hvis vi spiller på deres spilleregler, så kan de kanskje være med på å reformere og myke opp regler og sånt.
Men hva gjorde myndighetene? De slo jo ned på demonstranter, de fengslet dem, de begynte å henrette med, de likte ikke reformer i det hele tatt. Så det her er jo et regime som bare driver med frykt. En fryktkultur, den er indoktrinert fra du er liten til du er voksen. Nå funker ikke det lenger, for den unge generasjonen, som også er yngre enn meg,
De er akkurat sånn som meg, de generasjonsetter i Iran. Det er rebelle unge mennesker som ikke orker mer. Det er 30 prosent av Iransk befolkning på over 90 millioner som ikke klarer å sitte og se at det er hele fremtiden deres begjørlagt. Så for dem er det nesten bedre å dø i denne uroligheten nå enn at de ikke skal ha noe fremtid med dette regimet.
Det er veldig vondt å se. Jeg har jo egentlig, det som jeg også har glemt å nevne, er at når vi kom til Norge så sa mamma ofte at vi kommer ikke til å bli her så lenge. Så fort Iran blir trygt land, for jeg tror ikke folk i Iran ønsker dette regimen mer, sånn så fort Iran blir fritt land så skal vi dra ned tilbake. Vi skal jo tilbake til våre egne en vakker dag.
Det skjedde jo aldri. Jeg sitter og håper at det kanskje nå er enden her. Nå er det litt vanskelig for meg å flytte ned og bo der. Jeg er jo giftet med en trønder. Jeg har spøket med han at hvis Europa begynner å bli for snille mot sånne krefter som nedi Iran, så kanskje Iran er tryggere enn Europa i fremtiden. Det handler ikke om at jeg prøver å si at Europa begynner å bli ødelagt, men det handler om at man er litt for naive.
Når flere av statene i Europa har godt sagt at man bare prøver å forhandle med dette regimet her, eller har hatt møte med Taliban. Hva skjedde med kvinners rettigheter etter møte med Taliban? Den har bare blitt verre. Vi må ikke være naive når det kommer til disse regimer og autoritære organisasjoner som egentlig er terrororganisasjoner. Jeg synes det er en litt interessant sammenligning da, når du sier at regimet i Iran er som «handmaid's tale».
at det er så strengt, og at egentlig ingen bestemmer så mye selv, fordi dette her går jo også utover disse mennene som må gifte seg med barn. Det er jo litt sånn,
Det er jo ingen som er lykkelig i det, tenker jeg. Det at du blir redd og usikker når du ser en jente med bleie, det er jo noe med hele samfunnet som er destruktivt på et eller annet nivå. Fordi det er jo ingen som er lykkelig i det. Ikke mennene heller, tenker jeg. Nei, ingen er egentlig lykkelig i det landet der.
Veldig få er det. Det er sikkert noen. Det er folk som har bra, men samtidig, i sum da, så høres det jo veldig sånn skremmende ut å bo i et land med så lite frihet egentlig for noen da. Sånn at man ikke kan se på vestlige serier på TV liksom. Ja.
Det som er litt funny er jo at Margaret, som skrev et bok om det eneste som ble serien, hun har jo hentet inspirasjon fra land som Afghanistan og Iran. Og spesielt hvordan institusjonene inne i Iran har begynt å legalisere og gjøre ting litt bedre for enkelte mennesker som er veldig religiøse.
Også dette med, hvis man husker, jeg tror det var sesong 2 eller 3, når det finnes en bordell som er godkjent for... Nå har ikke Iran bordeller, som jeg vet om, men det Iran har gjort er at man har midlertidig ekteskap, lovlig prostitusjon, siden du ikke har lov til å være utro mot kona di. Så noen privilegierte mennesker kan få lov, da? Ja, så hvis du betaler en fin donasjon til lokale moskéen,
og lokale imamen, så kan du gifte deg med en kvinne midlertidig, alt fra noen timer til et par uker. Så skylder dere, og da har ikke den damen lov til å gifte seg med noen nye, for det har gått tre til seks måneder, fordi man må være sikker på at hun ikke er gravid. Ja. Og abort er jo ulovlig. Så det er veldig privilegiert for noen,
Og så er det veldig kjipt for veldig mange. Ja, så det er jo en sånn dobbelt moral her også da, i det regimen. Og i dag så er det enda mer dobbelt moral enn noen gang. Og så har man ei sine barn, bor i Vesten. Ayatollahs sine barn bor i Vesten, lever det dobbeltlivet. Går i minikjørt i Monaco, eier de fineste boligene i London, som er menneskene i Iran sine penger egentlig.
Du har også andre i Ayatollah-presteskapet som bor i USA, som er for en måte store satan, de kaller den. Barna deres har bilder av seg selv i jåter med bikini, mens menneskene, de jenter der nede,
lever så strengt. Og en annen ting som jeg husker også, allerede når vi var i Iran og vi kom til Norge, så trodde jo mamma ofte at det folk puttet i munnen sin som var snus, da trodde hun det var narkotika. For i Iran så flyter det mye narkotika blant det område vi bodde som er regimesfolk. Men det er jo dobbelt standard, det er dobbelt liv. Det er...
noen får lov, og andre får ikke lov. Og hver gang de skal dømme noen som de ikke kan dømme fordi at de er politiske motstandere, så sier de at den personen har drevet med narkotika. Fordi mye av narkotika går jo gjennom Afghanistan og Iran, og noe er jo fra, ikke så mye, jo, oppgjør meg jo fra mye av det er i Iran faktisk, og Afghanistan. Så det er egentlig en av de største, det er kanskje derfor kriminelle også liker veldig godt Iran. Det er fordi at man kan gjøre mye business der.
Så det er et land som lever veldig mye med dobbelt moral og doble standarder. Dette her er jo ditt perspektiv, måten du ser på det. Ja, det er mitt perspektiv, og så tenker jeg sånn der...
Så fort Iran har blitt fritt land, jeg vil jo dra ned. Jeg vil være der og besøke familie og venner. Kanskje prøve å være med og prøve å bygge opp landet også. Men det er litt vanskelig. Ja, men det er jo mange som sier også det at ja, ja, men ok, hvis dette regimefallet, hva nytt vil man få? Det vil sikkert bli verre, eller...
er det noe bra at Israel kommer og tar over landene? Jeg hører jo mye forskjellig sånn, hvor man ikke er så optimistiske til ok, ja, et regime faller, det er kanskje bedre å ha det regimen, det nye som kommer. Hva tenker du om det? Blir det tatt over av USA eller Israel, eller hvem er det da som skal bygge opp et demokratisk fritt land som
De ønsker oss her i Vesten. Over 80 prosent av iranske befolkninger er høyt utdannet, så jeg tror ikke de vil la hvem som helst komme og ta over. Det jeg støtter, og den personen jeg synes er favoritten til å ta over og komme inn og få til en bra overgangsfase, det er jo kronprinsen av Iran, som lever i eksil nå, Reza Pahlavi.
Han har hatt en plan. Han har en tre måneders plan på å få til valg, styre seg, sette i gang demokratiske prosesser som skal vare opp til tre år. Han har også forpliktet seg til at han skal ikke få sanksjoner fjernet før han har levert på sin plan. Og det gjør han ikke alene. Det gjør han sammen med statsvitere, forskere, økonomer og jurister. Så der tenker jeg at, og der er det navnet som blir ropt mest inni Iran og utenfor Iran,
Folk alle husker jo hvor fritt Iran var, hvor mer moderne enn de fleste vestlige land i Iran var før Ayatollah kom og ølet landet. Så jeg tror veldig mange, det er fælt å si at ting var mye bedre i gamle dager, men akkurat der så kan man faktisk si at ting var mye bedre i gamle dager.
Når det var et kongedømme, da? Ja, men Per Leivis selv sier at han er fan av republikk. Folket skal bestemme selv hvilken type styresett. Men han vil være i en overgangsfase. Og da tror jeg det har ingenting å si hva Israel og USA gjør egentlig. Det er folk i Iran som kommer til å bestemme. De vi styrte dette regimet, det er jo en grunn til at dette regimet
Det finnes jo sånn før- og etterbilde fra 2025 og 2026, du ser jo samtlige av mektige mennesker er jo døde, og det mange sier er at det er jo ikke snakk om at hverken USA eller Mosad greier å finne ut hvor alle disse her har vært til enhver tid. Iranere selv har jo hjulpet etterretningstjenesten i utlandet med å fortelle hvor disse her, og regimen har blitt infleksert av sine egne.
mange steder både i Norge og i andre steder så vet jeg også at regimen bruker heller noen folk de stoler på fra andre land enn iranere selv for de stoler ikke på iranere lenger for de vet at iranere hater dette regimen så stert så de henter inn andre som er litt mer skyalloyale for da skal det gå på religion, da skal det ikke gå på etnisitet lenger
Så selv sky av muslimer som er iranere, veldig religiøse, jeg har jo mange av dem som støtter nå Perlevi her i Oslo, som sier at vi er muslimer, vi er veldig praktiserende sky av muslimer, men vi vil faktisk ha Perlevi, vi vil ikke ha det styresettet her. Så du tenker ikke at han bare er en sånn puppet for Mossad da, som noen sier? Nei, det tror jeg ikke.
At han har godt forhold til flere land, og at han ser på dette som den eneste løsningen, ja. Men han har jo gjort disse planene sammen med en organisasjon i USA, med statsvitere som ikke har noen politiske eller religiøse bindinger. Selvfølgelig er de mer venner med republikanerne, det har de, men det er ikke snakk om at det er noen ny land som skal komme og styre, og akkurat nå er vi heller bygget til Kina og Russland.
Hvor billig vi har solgt oljen vår til Kina og Russland, nå sliter jo en av grunnen til at, jeg skal ikke trekke for mye konklusjoner, men siden USA og Israel begynte å bombe Iran, så har det gått dårligere med Putin i Ukraina.
Man ser jo at Ukraina har tatt seg igjen veldig mye, og man ser også at de missilene og dronene som Russland fikk av Iran, de har blitt brukt mye mindre nede i Ukraina, for Iran må prioritere sin egen krig. Og Kina er veldig skeptiske nå, for nå ser de at gamet begynner å bli annerledes nå. Så dette her er komplisert, men samtidig...
Så er det jo interessant da, å høre ditt perspektiv på det, du som faktisk er fra Iran, og forstå litt mer av historien og hva som har skjedd, og
og ser nå disse mekanismene og alt det som skjer i verden trygt fra Norge egentlig men det har vært veldig interessant å snakke med deg om alle disse tingene i dag Tusen takk, takk for at jeg fikk komme det var veldig hyggelig Tusen takk for at du ville komme hit og snakke med Silje Hjertelig
Uhhhh, Øyunn skal på daaate og gruer seg skikkelig. Vi har altså da fått en ny midlertidig prins og vi kaller han for "snekkerprinsen". Ordentlig beleilig med den oppussingen da, Øyunn ;) Det er 17. mai om to dager, og jentene snakker veldig mye og bra om bunader, og veldig mye ikke fullt så bra om bunadspolitiet (fuck dem). De snakker om Eurovision og runder av med en prat om kjærlighetsspråk. Kaffeskål, og gooood 17. mai fra Øyunn, Frida og alle oss i Simpl <3Spørsmål kan sendes til oss på Instagram 👉🏼 @kaffe.skaalSend det gjerne inn som lydklipp så vi kan ta det med i poddy!Ønsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med hei@simpltalent.no Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.