Du lytter til Snakk med Silje. Velkommen hit i dag Gudrun Diserud. Doktor Gudrun Diserud, du har jo doktorgrad i pseudologi, og vi kjenner hverandre godt siden vi har jobbet sammen i Bærum kommune.
Der har jo du jobbet med selvmordsforebygging i mange år. Takk skal du ha. Hyggelig å stille opp sammen med deg. Ja, jeg synes det er kjempeordert. Du har jo...
vært min veileder i Bærum kommune og jeg har jo nå tatt over jobben din faktisk da du pensjonerte deg så det blir veldig fint egentlig å ha denne praten her med deg i dag hvor vi kan snakke litt om et tema som er veldig vanskelig for mange
Det er jo mange som har selvmordstanker, det er jo faktisk relativt vanlig. Og da for noen av de som har det, så kan jo denne samtalen i dag være litt triggende. Så derfor så tenker jeg det er greit å bare si til de at dere bør snakke med noen dere stoler på, hvis dere kjenner det i dag.
Og hvis dere ikke ønsker det, eller har den personen tilgjengelig, eller kanskje ikke har den personen i det hele tatt, så kan dere ringe Mental Helse sin hjelpetelefon på 116 123. Og hvis det er vanskelig med telefon, så går det an å sette på sidemeord.no. Jeg tenker det er greit å informere om. Fint. Så, Gudrun.
Du har jo doktorgrad i psykologi og har jobbet, hvor mange år har du jobbet med selvmordsforebygging egentlig? Det er faktisk nesten helt fra starten. Jeg var ferdig psykolog i 1972. Så hadde jeg et halvt år på Emma Hjort som var et vikariat om høsten. Så jobbet jeg seks måneder på Loisenberg sykehus våren 73. Og så dro jeg sammen med mannen min til USA for
Vi landet 4. juli 1973, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Han var fullbritt stipendiat. Så jeg banket på en dør på Upstate Medical Center og fikk siste håret på PhD helt gratis fordi jeg var norsk. Fordi sjefpsykologen hadde vært i Norge mange ganger og blitt helt...
fra seg begeisring. Og der fikk jeg både polykliniske pasienter og ikke minst praksis på en lukket avdeling, der de aller fleste var i ulike grader selvmordstruet. Så jeg ble bare kastet inn i det. Det var enormt lærerikt. Jeg hadde veiledning hele tiden av glimrende fagpersoner. Da lærte jeg mye.
Da jeg kom tilbake begynte jeg på Lien på Dikemark. Der var det også mye sysualitet. Det var selvmordsforsøkere, stoffmisbrukere som drømmer om selvskading, det var unger som hadde skizofrene. Det var mye uro, altså det var pasienter som sleit med mye.
Da hadde jo jeg et år med erfaring i dette feltet, så det skremte meg ikke. Jeg tenkte etter at jeg hadde vært i USA, og etter at jeg hadde vært på Lien, så tenkte jeg at
Det er ikke mye som skremmer meg. Nei, for du har jo vært ganske uredd. Du har jo stått i en del ting gjennom alle disse årene med selvmordsforebygging. Så hva var det? Du har jo utviklet en modell som er veldig kjent, verdenskjent. Bærumsmodellen. Ja.
Vet vi det, om den modellen forebygges helmer? - Da må vi se på tallene, og det har jeg gjort systematisk hele veien. Jeg har hvert år statistikk over selvmordsforsøk, og det vi så var at de første 10-15 årene av bærumsmodellen, som jo startet så vidt som et prøveprosjekt i 1983,
og som ble fast fra 1.1.84, så sank selvmordsforsøksraten med ca. 50% i løpet av de 12 første årene. Så har ikke jeg noe sammenligning. Du har en studie, men det er jo ingen andre i Norge, unntatt Asker, som har en tilsvarende modell. Vi har veiledet også Asker i mange år.
Men det at Senghuts forsøksraten halverte seg, vi forskere er jo forskere, så man kan ikke se bort fra
at det har noe med oppfølgingen å gjøre. Ja, for det er sånn at bæringsmodellen den følger opp alle de som har vært innlagt etter et selvmordsforsøk. Ja, det som skjedde, det er helt tilfeldig at jeg havnet i dette. Jeg hadde jobbet i mange år på Lovisenberg sykehus etter Lien Dikemark.
Jeg begynte på Loisenberg da jeg ventet mitt første barn, for da tenkte jeg at jeg må ha et roligere arbeidssted. Og det fikk jeg. Og da jeg ventet mitt andre barn, da var jeg ganske frustrert over rammene i psykiatrien. Det var mye som jeg tenkte ikke var overlegt. Det var mye med...
en forsnever forståelse av pasienter, en forsnever forståelse av sysrealitet. Jeg tenkte at det er da mer enn en psykiatrisk diagnose. Det er da livet, livssituasjonen. Og så leste jeg Bustika, Asker og Bærums lokalavis. Det må ha vært 82-83 vinteren. Svært oppslag. Ja.
Det behandles ca. 200 selvmordsforsøkere ved Bærum sykehus hvert år uten noen systematisk oppfølging. Så tenkte jeg...
"Hm, der er jobben for meg." Ikke fordi feltet var sånn at jeg hoppet inn i det, og ville jobbe med det igjen. Nei, jeg ville bo i barrum. Jeg var lei av å kjøre inn til Lovisenberg sykehus med et lite barn i baksøta som satt med brødskiva si kvart på sju om morgenen for å komme før køen. Så enkelt var det. Pluss en konflikt på Lovisenberg sykehus, vi var faktisk en hel poliklinikk.
Vi henvendte oss, overlegen på Lovisenberg og jeg, overlegen på det som var poliklinikken, Sjof Taulov. Vi dro til kommuneoverlegen i Bærum, Ludvig Holand, og sa «Dere har ikke noe poliklinikk i Bærum? Vi kan etablere den». Det gjorde vi. Fantastisk. Sommeren 1983 var det. Han ble kjempebegeistret.
skasset oss lokaler, men han kunne ikke hoste opp lønn på kort tid. Så de trakk seg de andre etter hvert, men jeg hadde trygdekasserefersjon. Jeg var spesialist, så jeg fikk kontor, jeg fikk all mulig service, og jeg hadde min egen inntakt via trygdekasserefersjon. Det er starten på bærumsmodellingen.
Så du bare lagde din egen arbeidsplass? Ja, og Ludvig Holan. Han fikk etter hvert en stilling til meg. Det første året var jeg selvstendig praktiserende. Det var noe med at den forståelsen av selvmord var så snever.
Den var snever. Jeg kommer fra psykisk helsevaren med den psykiatriske enkle modellen selvmord er lik psykisk lidelse. Så hadde jeg jo sett da
På den avdelingen i USA så jobbet vi familierelatert. Så vi tok inn familiene. Hvis det var en ungdom, tok vi inn mor og far. Hvis det var etablert en kvinne som var gift og hadde barn, så tok vi inn mannen. Så der lærte jeg meg å se sussuralitet i relasjon til livssituasjonen og barndom og oppvekst.
Det går ikke an å se på mennesker ut fra at du mistet jobben. Hvordan ville selvmordsraten sett ut hvis det å miste jobben ikke følges opp av en forklaring på hvorfor det traff deg så hardt? Hvem er du, må vi jo spørre om. Hvordan ville du definere...
selvmord utifra en litt mer sånn... Da tar jeg for en huskelappen min. Fordi for eksempel en ofte brukt definisjon er oversatt. Selvmord er en bevisst og villig handling som individet foretar for å skade seg selv og hvor skaden har ført til døden. Ja vel. Veldig enkelt. Ja vel, det er stengel og den står i rett og slett ulike bare medlem fra 2002 og denne blir brukt hele tiden. Ja vel, men hvorfor? Nettopp, så jeg...
var på et eller annet seminar en eller annen gang på 80-tallet, og det var den som holdt et foredrag om den amerikanske, moderne suicidologiens far, Edwin Schneidmann. Han døde i 2009, og jeg rakk å bli kjent med han, sånn e-post kjent med han, i de siste årene før han døde. Og han synes bærumsmodellen var helt strålende. Han skriver i 1985 at
Boka fra 1985, Definition of Susan. For tiden i den vestlige verden, det er en kultur her, er selvmord en bevisst, selvpåført til inntetgjørende handling. Handlingen kan best forstås som en flerdimensjonell krisetilstand,
hos et individ med udekkete, sentrale, psykologiske behov. Individet definerer selvmord som den beste løsningen på krisen. Der har du problemløsningsperspektivet, da har du flerdimensjonelle. Det er mange ting som til sammen hos et sårbart individ. Alt dette her må vi ha med oss.
Så da jeg oppdaget Schneidmann, som bare var fordi en god foredragsholder nevnte han, så begynte jeg å lese. Så leste jeg alt han hadde publisert, og så utvidet jeg perspektivet. Ja, fordi du har jo på en måte jobbet en del for å forstå hva årsakene til selvmord er, utenfor et litt mer sånn
komplisert perspektiv da at det er ikke så enkelt som at det er en psykisk lidelse og så på grunn av den psykiske lidelsen så tar du livet ditt altså når livstidsrisikoen for diagnostisert alvorlig depresjon eller depressive reaksjon er ca 5% altså det vet vi det er nyere studier ok
Da var vi de 95% som ikke tar liv av seg. Vi trenger jo ikke vite mer for å skjønne at å si hun eller han var nok deprimert, det holder jo ikke. Det blir for lettvint og overflatisk. Forebygging skal jo da være noe mye mer overflatisk.
enn å forebygge depresjon. Du skal forebygge de fem prosentene med den diagnosen som tar livene seg. Hva var det med dem? Ikke sant? Ja. Og du har jo gitt systematisk oppfølging til alle etterlatte til selvmord i Bærum kommune over mange år. Hva er det du ser? Hva er liksom...
fellesfaktorene, og hva er grunnen til at noen tar livet sitt? Det blir veldig store spørsmål her. Det er veldig store spørsmål, men det var jo det jeg etter hvert stilte meg. En ting jeg hadde de første årene var selvmordsforsøkere. Oppfølging av selvmordsforsøkere
ved helsesykepleier. Vi kan jo ta den biten først, for det var det det startet med. Og det som skjedde da vi etablerte dette, da fikk jeg en instruks til meg, veileder helsesykepleiere,
Hvorfor helsesykepleiere? Jo, kommuneoverlegen så seg rundt og sa, ja, det er helsesykepleiere jeg har. Jeg har ikke noe annet å by på, liksom. Det var en genistrek. Det viste seg å være helt glimrende. Det skjønte ikke vi da. Nei. For fremdeles så satt jo psykiatrien i hodet på oss.
Det var en psykiater, Søren Borg, som var på kommuneoverlegens kontor. Og så var det meg som kom inn, og så var det to helsesykepleiere. Og så jobbet vi med sosionomene på Bærum sykehus til starten. Så vi stilte der hver 14. dag og begynte å snakke om disse selvmordsforsøkerne. Og sosionomene hadde laget litt sånn kartlegging. De tenkte mer i relasjon.
enn oss i starten tror jeg. Så vi lærte av dem. Ja, ikke sant? Så noen av dem er jo og ser jo... Og livssituasjonen. Ikke sant? De så jo på livssituasjonen. Og da ser de jo på mer enn dårlig råd og forlikende leilighet. De ser jo på hva er livssituasjonen til dette mennesket. Og så begynte vi sammen
å jobbe fram en forståelse. Og så viser det seg jo at helsesykepleiere er helt genialt. De er nøytrale. Unge selvmordsforsøkere, de vil jo ikke snakke med meg. Psykolog, ikke faen, det skal jeg ikke snakke med. Nei, det er greit, det.
Jeg gjorde en studie noen år etterpå. Jeg gikk inn i de medisinske journalene til alle selvmordsforsøkere under 18 år over en 15-årsperiode. Så sier 50 prosent at bakenforliggende, altså enda flere sier det var en konflikt som utløste selvmordsforsøket. Det er de unge fra 14 til 18 år.
Og så analyserer jeg, jeg spør ikke, jeg går i journalene sammen med en annen psykolog, hva er for oss kodet vi? Så sier 50 prosent det er forholdene hjemme.
Det er foreldrene, enten de er gift eller skyldt, eller har nye familier, som krangler, og den unge selvmordsforsøkeren har stått litt mellom. Dette vet vi jo fra psykologien. The go-between child, barnet som står av og til som buffer, av og til som budbringer. Dette var baken for liggende.
Det var veldig vanlig å bare se på det som skjedde dagen før. Kjæresten slå opp. Og det jeg begynte å gjøre, jeg jobbet jo også med selvmordsforsøkere, det var dealen min med Bærum kommune, jeg måtte ta dem i behandling. Så det gjorde jeg de første årene. Og for eksempel en ung jente som kom inn for tredje gang, så var det kjærestebrunn, og så...
Så tenkte jeg, men hva med han kjæresten? Er det noen som tar seg av han? Så jeg inviterte han.
til fellesamtale. Selv sagt sa hun ja til det, og så jobbet vi med bruddet. Og så så jeg at dette ikke handlet om kjæresteforholdet, det handlet om forholdene hjemme. Så innkallte jeg foreldre. Så da jobbet du med hele familiesystemet på et vis, sånn at man klarte å... Og kjæreste, og bestevenninde. Og vi har snakket om arbeidsgivning, altså alt som trykker
Må vi fange opp. Og hvis det er, altså noen har kjempedårlig råd, noen har en bolig som ikke er akseptabel, helsesykepleier er ombudet, som går inn og aktiviserer det som skal til.
Det hjelper ikke å få litt kognitiv terapi for depressive reaksjon hvis du har et helt ubrukelig hjemmeliv. Det er jo bare tull. Ja, det er det. Så du må se at det er summen av alt. Det er summen av alt. Da har helsesykepleier vært fantastisk nyttige. Vi vet fra studier fra USA at ungdom blir spurt
District nurse har de jo i USA også. Hvem kunne du tenkt deg å snakke med hvis du har problemer? Og da er det district nurse. Det er helsesykepleier. Ufarlig, tillit,
Helt supert. Som ombud. Og så må hvis de trenger hjelpeapparater, må jo inn. Hvis de trenger psykologisk behandling, så skal de ha det. Hvis de trenger familiebehandling, så skal de ha det. Men hun skal styre, og det har jo vært alltid en hun. Hun skal styre. Hun skal sørge for. Hun blir en alliert på
på å skaffe, men helst ikke gå for mye inn i problemene. For da blir hun utydelig i rollen sin. Ikke sant? Ja, for det skal på en måte være en man kan lene seg på litt, og som kan hjelpe litt å orientere i systemet. For det er jo veldig vanskelig i Norge i dag. Hvor skal man oppsøke hjelp? Hvem skal man snakke med? Og så er det så godt
Å ha en person på sidelinjen som hjelper deg litt med å orientere deg litt i systemet. Hva slags type tilbud og ting er det som kunne gjort meg i min situasjon? For veldig mange tenker jo det at når du har faktisk forsøkt å ta livet ditt, da skal du gå til psykolog i behandling. Men det er vel ikke nødvendigvis det som alltid er det viktigste. Spesielt ikke sånn i starten da. Og ungdom.
Vi skjønte jo etter hvert at en ung selvmordsforsøker er per definisjon familiebehandling. Sånn at alle ble henvist, og hvis foreldre nektet, så sa vi da varsler vi sykehuset, som eventuelt kobler inn barnevernet. Ikke vi. Vi må være nøytrale. Ja.
Fordi de må rydde i familien, og foreldre må ta sin del av ansvaret. Klart det. Når det er ungdom, så er det jo fortsatt de som har ansvaret. Men hva er egentlig forskjell på selvmordsforsøk og et selvmord? Det man helt klart vet fra forskning, internasjonal forskning, at det er større grad av psykopatologi, sykdom,
psykiske lidelser blant selvmord enn selvmordsforsøk. Det er den store forskjellen. Og så har vi da, ja, hvordan vet vi det? Vi har studier fra Storbritannia, Irland, Australia, som viser 30-40 prosent
selvmord er det ingen rimelig grunn til å koble direkte til psykisk lidelse. Man er koblet mot all informasjon man har, så det er det. Da vet vi altså at 30-40% av selvmord, og så har vi dessverre ingen tilsvarende studie på selvmordsforsøk, men
Det skulle jeg ønske meg i Norge, at man gikk inn og så, men vi så på bærumsdata, la oss si 12 prosent etter hvert ble henvist psykisk helseværen. Ikke mer. Nei.
Og innleggelse, det var jo i starten noe sånt. Den har økt. Det har skjedd en endring i selvmordsforsøkgruppen over disse årene. Det er større innslag av alvorlig psykisk lidelse nå, men hvis du ser på forskjellen mellom de to gruppene, så er det nok mer alvorlig psykisk lidelse blant selvmord enn selvmordsforsøk. Og så er det kjønnsforskjell.
Flere kvinner, og det er hele den vestlige verden, flere kvinner gjør selvmordsforsøk, tre til en omtrent. Det varierer fra år til år. Tre ganger så mange kvinner som menn, cirka. Det er kanskje mer, ja, cirka. Og så er det omtrent det samme med en omvendt med selvmordsforsøk.
Flere menn, det har man også gjort studier på. Hva er det for noe? Det handler mye om sosiale holdninger. Og det handler om tilgjengelighet til midlene. Altså, menn har tilgjengelighet til skyttevåpen på en eller annen måte enn kvinner i den vestlige verdenen.
Selv om i USA har jo alle sitt håndvåpen. Det var noe av det første vi ble spurt om av politiet da vi kom til USA. Hvor er håndvåpnet deres? Ja, ikke sant? Er håndvåpen. Sånn at bruk av håndvåpen er jo mye vanlig der i Norge. Vi hadde jaktvåpen. Ja.
Men menn, fortrolig med våpen og med hengning, menns prefererte metode er hengning og skyting. Kvinner tar i større grad overdose eller hengning. Sånn at, så er det sosialt, det er gjort studier der menn og kvinner uttaler seg, og der er menn, dette er gjennomsnitt da, men altså,
Nei, selvmordsforsøk, nei, det er for femi liksom. Ja, ikke sant? Det er liksom flaut kanskje også da, å skulle ha forsøkt å ikke få til på et eller annet vis. Det ser vi jo også når vi snakker med selvmordsforsøkere. Vi har jo snakket med ganske mange hundre selvmordsforsøkere og kartlagt, alle selvmordsforsøkere i Bæren blir jo kartlagt på et skjema jeg har laget for en del år siden.
Og noen sier jo at de skammer seg. De skammer seg ikke over å ikke lykkes, men de skammer seg over å ha gjort det. Ikke sant? Ja. Men ja, så dere har jo
Vi nå, eller jeg også, følger opp etterlatte til selvmord. Ja, så det er den andre biten. Etter å ha jobbet med selvmordsforsøkere i mange år, og vært samlokalisert med folk som jobbet med sorggrupper. Og det var sorggrupper helt ned til barn.
blant nettet sørger med barn helt ned til fem år som hadde mistet nærstående skulle da i grupper. Hva tenker du om det da? Etter hvert som jeg tok det innover meg, først var jeg så opptatt av bærumsmodellen og gjøre den best mulig. Men så så jeg og så fikk jeg
Da var det et slags vendepunkt. Jeg fikk noen telefoner til meg som leder av selvmordsforbyggende team før jeg begynte med etterlatt arbeid.
Fra bekymrete familiemedlemmer som fortalte meg at en i familien gikk i sorggruppe, og de hadde nærmest mistet vedkommende. Det var en som ringte, da gikk en person der på syvende året, og familien var dypt bekymret fordi vedkommende sto på stedet vil.
så tok jeg opp dette med lederen min i Værum kommune og med de andre fagfolkene og så tilbøy jeg meg å gi et tilbud til alle etterlatte og så
så sørget jeg for at etterlatte grupper ble nedlagt. Samtidig hadde jeg sittet, jeg satt i faggruppen rundt leve, etterlatte organisasjonen leve, der har jeg sittet i ganske mange år i en faggruppe,
Og så tenkte jeg det å møte andre etterlattet, ja jeg skjønner betydningen av det. Det kan man da gjøre i en trygg god setting med andre etterlattet. Der man kan kjenne at man ikke er alene. Der man kan bli kjent med å få trøst og støtte. Men trøst og støtte er ikke nok.
For så hadde jo jeg, ettersom jeg hadde jobbet i dette feltet da noen år, så tenkte jeg at etterlatter må få hjelp til å se selvmordet i all sin kompleksitet. Fordi jeg hadde snakket med noen når jeg hadde en oppfatning av at man la en så enorm byrde på seg selv. Og det oppdaget jeg jo da jeg begynte å jobbe med etterlatter. Altså folk kunne si at
"Vi kranglet jo i går!" "Kjære vene, hvem krangler ikke?" Hvor mange ganger har man ikke kranglet og det ikke har endt med selvmord? Det å jobbe med etterlatte er kanskje noe av det mest meningsfylt jeg har gjort.
Da kjente jeg virkelig at jeg må gjøre alt jeg kan for at de ikke blir gående med en feil oppfatning der de tillaglegger seg selv. En større byrde enn nødvendig er. Ansvar, ja det skal vi ta.
men ikke en feil byrde. Og da må vi jobbe sånn at om det kommer en person på 50 år som har mistet en partner, og voksne barn,
så må vi begynne å spørre: Hva vet du om partnerens barneom oppvekst? Hvem var hun eller han? Hva vet du? Og de vet en del. Ja, det er det. Og da uansett, sånn at først må vi si at jeg skal prøve å hjelpe deg å se alt som har vært med, for det er ikke så enkelt.
Det er kanskje mye mer komplisert enn du tror. Men det kan jeg hjelpe deg med. For dette kan jeg. Dette har jeg jobbet med i mange, mange år. Og så begynner jeg å jobbe på å vie ut oppfatningen av dette. Og da må alle elementer med oss. For det er jo et hever av uheldige faktorer som råter seg sammen.
og som gjør at en dag blir kl over. Ja, det er det, for det er jo summen av alt. Det er jo alt for komplisert til å tenke at jeg vet ikke om jeg var deprimert, ferdig med det. Eller vi kranglet i går, eller jeg skulle ikke ha gjort eller sagt akkurat det, for da må det ha vært derfor. Det er utrolig vondt å skulle gå videre i verden med det. Forferdelig. Dette er så smertefullt uansett, og det vi må gjøre er i hvert fall å prøve å utvide forståelsen slik at ...
et vi skal hjelpe etterlater til etter hvert å kunne forsone seg med dette grusomme. Og da jeg begynte å jobbe med etterlater, så fikk jeg jo bekreftet veldig ofte. Jeg jobbet jo med etterlater også etter mennesker som hadde tatt liv av seg innlagt i psykisk helseværen i en alvorlig psykisk helse. Det er ikke det, men så var det de andre. Og så etter hvert som jeg jobbet rundt,
så var jeg så heldig å få tilbud om å bli forsker på Folkehelsinstituttet. Det var fordi en der hadde hørt meg holde et foredrag, så jeg ble invitert inn.
Jeg husker invitasjonen, du kan komme og se på noen av disse bærumstallene, vi vet at du fører statistikk. Så ble jeg fortalt dag 1 på en nyopprettet avdeling, seksjon for forebyggende helsefremmende arbeid, ledet av Josef Fik, overlege.
Så sier han: "Her aksepterer vi bare forskning på doktorgradsnivå." - Akkurat. - Ja, akkurat. Så jeg inne meg tenkte: "Ja, takk for meg." Jeg får se på barmstallene mine og drar hjem til barrum. Men så tenkte jeg om en gang til.
Jeg visste ikke hva det ville si å ta en doktorat. Jeg hadde aldri tenkt det. Og vi klinikere av min årgang, vi var litt skeptiske til forskere. Akkurat. Nei, det var klinikere som var noen stor kår. Så jeg var litt sånn... Men så tenkte jeg, jeg har ikke tid til å lese i hverdagen i hverhånd.
Og jeg er nysgjerrig. Det er jo en drivkraft. Jeg er nysgjerrig. Hvordan kan jeg lage et prosjekt? Da skal jeg se på der det ikke var noen varsler. Akkurat. Såkalt lyn fra klar himmel. Det er jo litt sånn grov. Men det var de jeg ville ha tak i. Ja, for du ville finne ut av hva er grunnen til at de tar livet sitt. Hva er det da? Der ingen har sett noe.
De har aldri hatt kontakt med psykisk helsevaren. Aldri.
De har aldri gjort selvmordsforsøk. Det var kriteriene. Så søkte jeg forskningsmidler, og så fikk jeg det. Og så fikk jeg penger til to stipendiater.
Så hadde vi fra hele Sør-Norge, og det var ikke lett å samle data, da gikk jeg til kommuneoverlegene, for de har plikt til å ha full oversikt over alle selvmord i kommunen sin. Det var det ikke alle som hadde, så vi brukte lang tid på datainsamlingen, for det var de kriteriene. Aldri kontakt med psykisk helsevaren, aldri selvmordsforsøk, og ikke tegn til.
Så satt vi igjen med etter å ha, det tok vel et år eller halvannen, så satt vi igjen med 20 selvmord.
Og så hadde jo jeg vært med på å publisere en artikkel med kritikk av såkalte psykologiske autopsistudier, som er studier der man intervjuer etterlatet. Jeg hadde lest det som var, og skrevet en artikkel som Heidi Hjelmeland, selvmordsforsker på VMTNU, var første forfatter på. Hun hadde lest alt av slike studier, og slaktet metodene. Altså de kunne sitte...
Det var helt utrolig hva vi fant. Kunne sitte med en mor 20 år etter at sønnen hadde tatt liv av seg og be han fylle ut en depresjonsgala. Nå må du prøve å tenke deg hvordan sønnen din hadde det uka før han tok liv av seg. Det er jo umulig.
Sånne publikasjoner fant vi. Så det er jo dårlig forskning, rett og slett. Konklusjonen av den forskningen var jo minst 96% har en psykisk lidelse. Ja, selvfølgelig. Når du sitter der 20 år etter, så er det jo typisk. Så vi skrev en artikkel. Heidi, førsteforfatter, hun er glittrende god, kvestet den forskningen. Og så måtte jo min forskning
ikke ha de svakhetene. Så jeg intervjuet fem til ni etterlattet. - Ja, så du fikk en litt større bilde av hele personen. - Ja, og da tok vi nærmeste familie. Vi startet med en nøkkelperson, den som hadde svart på og sagt ja til undersøkelsen, så ba vi vedkommende: "Hvem synes du jeg skal intervjue?" Og så fikk vi familie, venner,
Bestemor, altså opp mot ni var det meste. Men da, og vi var tre intervjuere, Kari Dyregrå, sosiolog, selvmordsforsker, Mette Lyberg Rasmussen som skulle ta en doktorgrad, og jeg.
Vi brukte lang tid, og intervjuene var kjempelange, fordi de fikk snakke. Det er også interessant, da jeg søkte om konsertsjon til å intervjue, så hadde etiskomiteet, jeg søkte etiskomiteet, konsertsjon hadde jeg, og dette var vanskelig. De klarte ikke å behandle søknaden min, det skulle ta tre uker, det tok tre-fire måneder, og de henvendte seg til Nils Retterstøl,
Er dette etisk forsvarlig? Åja, å intervjue etisk forsvarlig. Stakkars mennesker, ikke sant? Det er jo en belastning. Det jeg gjorde da, det var Heidi som sa, du skal komme og holde foredrag på nasjonal samling for Norges etiske komiteer, for dette er bare tull.
Og så gjorde jeg det, og da hadde jeg lest meg på det som fantes av forskning på det å intervjue etterlatte ved for eksempel barns brådød. Da var det ikke bare selvmord, men det var traumatisk død.
All forskning viser at dette er bra gitt en god måte å gjøre det på. Det må jo være fint å ha en god samtale med noen som bryr seg og er nysgjerrig på hva er grunnen til at denne personen så klivet seg. Etisk kommitté var jo helt på jorda. Men plutselig
Og Nils Røtterskjøl, som var min gode venn, han holdt sin hånd over meg. Så han svarte at dette er kjempebra, men kanskje forskerne burde spørre fastlegen, ikke kommuneoverlegen, om å rekruttere. Og da svarte jeg i etisk kommitté, nei, mange av de etterlatte er fly forbanna på fastlegene, for de fastlegene burde ha sett. Så det er helt feil.
Kommunoverlegene er nøytrale, sitter med et overordnet ansvar. Det er de som skal rekruttere. Og de har pandus. Så da ga de seg med en gang. Så jeg fikk det akkurat som jeg ville, og det skulle bare mangle. Dette var gjennomtenkt. Så startet vi å intervjue. Og vi intervjuet 230 etterlater. Det var helt fantastisk lærerikt.
Da så vi det flerfaktorielle nettopp. For da, når du får ulike folk,
som ikke vet om hverandre, det er bare en intervju av gangen, ikke familien samlet, for da vet du at noen sitter og sier ingenting, andre dominerer, nei, nei, nei, en og en. Og så la vi sammen historiene. Hva var det dere fant da? Nei, da fant vi at dette var mennesker som var, altså noen, det er jo to doktorgrader, Mette Lyberg-Rasmussen på selvfølelse hos unge menn.
og Parvin Kiamaners som så på perfeksjonisme.
Selvfølelsen er jo helt sentral. Jeg pleier å bruke et bilde når jeg jobber med etterlatte, som du må ha ved et kort hus. Selvfølelse som et kort hus. Du er flink, flink, flink, flink. Og det så vi. Dette var så flinke folk. Og det sa jo de etter. Jeg skjønner ingenting. Han var jo så flink. Hun var jo så flink. Hun har klart så mye.
Og vi skjønte jo, hadde han sånne problemer, skjønner ingenting jeg. De var veldig flinke. Ja. Ja. Yrkesmessig, de fleste etablert med kjæreste eller i ekteskap. Flink, flink, flink, flink.
Og så fikk vi jo innblikk i denne selvfølelsen. Ja, gjennom å intervjue dem så dere liksom. En sa rett ut om den avdøde. Han tålte jo ikke å få en stripp i lokken, og det som skjedde før kjærligheten var en bagatell. Ja.
Så det fikk noen til å bli helt vippa av pinnen og ikke se noen annen utvei enn selvmord. Det er jo ganske utrolig. Men det er ikke utrolig når du ser bakenforliggende. Vi vet jo at jeg pleier ofte å bruke Tore Tønna, som er en offentlig
helseminister, som under hånden tok opp et stort lån, privat. Og så ble det avdekket.
En million av røkke, hvis jeg husker riktig. Poenget er at han var utsatt for et mediekjør utenlike. Og så kom det jo frem, det har fått pressen til å tenke seg om. For det var helt overraskende.
Det var helt vanvittig hvordan man skrev om Tore Tønne. Vi som er i bransjen, vi leste jo dette, og så kom det fram et bilde av perfeksjonisten Tore Tønne, som først hadde en embedseksamen. Han var både økonom og jurist, eller hva han var. Han stod opp klokken fem om morgenen og leste og tok juridikum glittrende. Han var kjempeveldig kutt.
og en elsket ektefelle og far, og en veldig godt likt person. Jeg synes det er et godt eksempel. Der fikk du mediekjøret, men for mindre kjente personer, så er det den der vellykketheten, og så skjer det et eller annet. En degradering på jobben. Da kommer det på toppen av å være flink, flink, flink. Ja, ikke sant? Så det er kort tur.
når det kommer noe, så bare raser alt. Så det er litt det, når man bygger selvfølelsen litt som et korthus, så blir det så ekstra sårbart. Det blir ekstremt sårbart. Vi vet jo at et korthus kan jo nå et visst punkt. Hvis du dytter litt på det, så døtter alt. Det synes jeg er et ganske godt bilde på disse perfeksjonistene, som Parvin har en doktorgrad på.
Og Mettes selvfølelse. Og så må du si, hvordan blir en selvfølelse sånn da? Ja, ikke sant? Men det vet vi jo. Vi er jo psykologer. Vi har jo lært hvordan man gjennom barndom og oppvekst bygger en robust eller en shaky selvfølelse. Det vet vi mye om.
Så kan vi flette inn, det er derfor det er psykologer som skal jobbe med etterlatet, fordi vi kommer med hele vår kunnskap om hvordan mennesker er snekret sammen. Og så ser vi dette i lys av den sussurale prosessen, kikkert skynd, når du er sånn verst presset,
Jeg har holdt masse foredrag, fordi det er så få som har jobbet systematisk med dette, så blir det brukt, og det synes jeg har vært interessant og morsomt. Så har jeg pleidet å spørre, hvis dere sitter 200 fagfolk i salen, tenk dere nå, den fagfolkene,
verste situasjonen du har vært i noensinne i ditt liv. Hvis du har vært i en sånn, da er det virkelig sånn, hvor mange løsningstrategier hadde du da?
Ja, og da våkner folk vet du. Du har ikke 15 da. Du har jo ikke det. For da er du så presset, og det er da suicidal-prosessen, leve, lide, dø, der har du den, og så går du til leve, dø, du orker ikke tanken på mer ledelse, og så orker ikke mer. Så kommer det.
Det er en prosess som ikke nødvendigvis tar lang tid. Det spør ofte folk. Nei, den kan være ... Vi kan snakke om timer eller dager.
Det er ikke som at jeg har gått med den lenge. Noen kanskje i uker, men de skjuler det. Jeg var med Anton Lenar, som er en av verdens fremste selvgodsforskere, kanadisk psykolog, som er både min samarbeidspartner, som jeg har publisert mye sammen med, og min gode venn. Vi har fremdeles, dette var jo på, jeg har disputert i 2000, dette var på 2009, så kom han inn i dette prosjektet,
Vi kommuniserer mange ganger i uka enda. Fordi er det noe jeg lurer på, så sender jeg en... Det er en sak i Bærum som var en veldig spesiell sak.
Da hanket jeg informasjon, oversatte etterlattebrevet, sendte en e-post til Anton, og det kom tilbake. Jeg gjør det om kvelden, for da er jo Canada. Det kom tilbake etter kort tid. Diagnose, hva dette var. For det var en tilstand. Han... Det...
Han har sett på det å skjule, og vi har skrevet en artikkel om å skjule. Da er det jo vanskelig for de etterlatte å kunne vite noe som helst. Men vi vet at når du har selvfølelse som et korthus, altså når du er flink, flink, flink, når du er perfeksjonist, så skjuler du. Du vil jo ikke dette, egentlig. Du vil jo ikke tape.
du skjuler. Og det finner vi, vi har analysert dette materialet mitt, og der ser vi jo at denne gruppen, husker Edwin Schneidmann skrev en artikkel for lenge siden om at 80% gir signaler direkte eller indirekte før et sermursforsøk.
Anton Lennars var veldig tett knyttet til Edvin Snarban. Han er lært opp av Snarban. Så forteller Anton meg en gang, vi snakker om dette her, dette 80 prosenttallet, hvor kommer det fra? Så sier Anton, nei ...
Edd, han tok det bare ut av lufta. Åja. For vi finner i mitt materiale av såkalt linfraklar 80% skjuler. Akkurat. Ja.
Men det er fordi jeg går inn i dette materialet. Det er et rent materiale uten noen gang kontakt med psykisk helsevare. Så blant den gruppen er det veldig få som sier. Og så ser vi på 20 prosent. Der har vi eksempler på en som sa «Vil du at jeg skal ta liv av meg, eller?» i en krangel. Men det sa vedkommende stadig vekk. Ja.
Så det var ikke det noen klart signal? Nei, det var relativt vanlig for den personen å bruke det. Men så tar vedkommende livet av seg. Etterlattet kunne jo ikke ha visst at av alle gangene vedkommende har brukt dette, denne gangen skjedde det. Det blir jo som å rope ulv, ulv. Ja, det er det det gjør.
Sånn at de signalene vi fant da, i cirka 20%, de var veldig pakket inn og veldig indirekte. Og det er også viktig å snakke med etterlatt om. Hvorfor er det så viktig å følge opp etterlattet med tanke på selvmordsforebygging? Vi har da data, og vi har norske data, men internasjonalt er det for høyt risiko for angst, depresjon, posttraumatisk stresssyndrom, evig ut av arbeidslivet,
evig sørgende. Dette har vi data på, vi har jo statistikk, det er bare å gå inn på og se sykemelding, depresjon, angst, dette kodes jo. Dette er mennesker som betaler hvis ikke de får adekvat hjelp resten av livet.
Så hvorfor i all verden får ikke alle den systematiske hjelpen? Jeg begriper det ikke. Jeg har vært i møte med helsebyrådsystemet i Oslo, altså de som sitter over bydelene. Jeg har vært i ulike bydeler og snakket om dette. Da sier de sånn, ja, veldig bra. Ja, opprette en psykologstilling, sier jeg. Bydelen kan jo dele på det. Ikke sant? Ja, og god idé.
Men gjør de det? Nei. Jeg har jo vært med, sammen med journalist Bjørg Aftrett, å skrive en bok om hennes manns selvmord. Knut Erik Holm.
som også var journalist. Der skriver vi blant annet om den vanvittig dårlige, jeg har ikke lyst til å si ordet hjelp en gang, forsøksvis noe fra helsevesenet. Det er til å gråte hva de ble utsatt for. Så det har vi skrevet et kapittel om til skrekk og advarsel.
Jeg skjønner det ikke. Nei, for det er litt det også. Og de har vel statistisk større sannsynlighet for å selv ta livet sitt etter at de har mistet en nær person? Det er for høyet fare også for egen sosialitet. Studiene internasjonalt viser at det er primært selvmordstanker, selvmordsforsøk, men noen få...
Vi har eksempler i Bærum som tar nærmeste etterlatte sitt eget liv. Det er svært få, men det kan skje. Hvorfor man ikke kan sette inn, det begriper jeg ikke. Det ville vært god forebygging for den psykiske helsen generelt, hvis alle de som er etterlatte får god oppfølging. Klart det.
Så det er jo veldig fint at du har klart å få til det i Bærum, og at jeg har den muligheten nå til å følge opp etterlatt i Bærum. Det er jo synd at stillingen ble halvert etter at du slutta, men sånn er det jo. Det må du jo bevidre for. For det er jo en veldig god modell. Det er så synd at ikke alle kommuner i hele landet har en tilsvarende, hvor du får...
Du får systematisk oppfølging etter et forsøk, og du får systematisk oppfølging hvis du har mistet noen til selvmord. Og etter forsøk skal det være et ombud, nøytralt helsesykepleier. Mange kommuner har brent seg på å bruke psykiatriske sykepleiere som fungerer som behandlere.
Ja, for det er det som kan bli litt vanskelig her, for det er jo ikke alltid det de trenger, og det blir jo helt feil. Det blir en rufset rolle. Så derfor den rolleforståelsen og den måten helsesykepleier jobber på, er kjempebra. Men hva er grunnen til...
Nå har vi fått høre litt om hva som er grunnen til at denne modellen ble til, men hvorfor du din drivkraft fra? For du har jo jobbet i et system og vært veldig på hugget etter å få dette til å være evidensbasert og til å være en god modell som hjelper mennesker som er i dyp krise.
En ting er hvem jeg er som person. Jeg er som alle andre oppvokst i et system som nok har gjort meg til en fighter. Det andre er den lykkelige situasjonen at Jossvik på Folkehelsa hørte meg holde et foredrag og sa at den dama skal bli forsker. Takk, Joss. Sånn at
Da, og jeg er nysgjerrig, og jeg er nysgjerrig på livets ytterpunkter. Jeg er nysgjerrig på hva i all verden er det som gjør at problemløsning, som har vært kanskje et menneskes fremste karakteristikum, noen av de som tok livet sa, ja, men han fant jo problemløsning på alt.
skjønner ikke dette. Når det plutselig opphører, da blir jeg nysgjerrig. Jeg blir faglig nysgjerrig. Og ved at jeg ble stipendiat,
Det var jo en læringsprosess av Guds nåde. Det var slitsomt i øyet meg. Jeg husker den yngste sønnen min sa da jeg var ferdig, da jeg var disputert i 2000, så husker jeg at han sa «Du, pappa, nå må vi lære mamma veien til matbutikken igjen, den har hun glemt». Det var alt oppsjukende. Men jeg hadde også bærum gående. Først jobbet jeg...
en stund med begge deler. Så fikk jeg vikar i Bærum i jobben din, tre år veiledet. Jeg hadde en dag i Bærum, i mange år, fire dager forskning, en dag i Bærum, og sånn holdt jeg på.
Jeg kunne jo ikke slippe Bærum. Nå har du endelig klart å slippe Bærum. Nå er det opp til deg, Silje. Sånn at det drivkraften var jo glede over ny læring, glede over å skjønne. Nå ser jeg.
og lese meg opp på både psykiatriforståelse og det flerfaktorielle. Å være på de internasjonale europeiske selvmordskonferansene, og jeg var så heldig at jeg har vært invitert til Oxford Suicide Prevention Center, både den psykiatrideelen og psykologideelen, flere ganger, og snakket om dette. Kjempe, man ble venner med det.
med psykiateren i Schweiz, Konrad Michel. Han var en av de første som holdt et foredrag, og husker hvor det var, Slovenia, bledd, fantastisk sted. Så holder Konrad Michel et foredrag, og vi tenkte, han må være psykolog.
Det sto sikkert ikke i programmet, men så gikk vi bort til han. "Er du psykolog?" Så lo han rått og sa: "Det spør alle om." "Nei, jeg er psykiater." Conrad, Michelle og jeg holdt kontakten i mange år. Han etablerte noe som het Ashi-konferansene, som var inviterte folk.
fra hele verden. Det var bare en liten gruppe. Og jeg var så heldig å bli invitert dit, for dette er noe som ikke folk har fått til andre steder. Og jeg har jobbet i helsevesenet i USA. Jeg vet jo hvor håpløst det er. Det er jo et privat helsevesen. Du har jo ikke noe mulighet til å etablere noe sånt der i Storbritannia. Christabel Owens, som har skrevet en artikkel der hun ser på utenfor psykiatriselvmord,
Hun sier at hun ikke hadde klart det i USA. Nei, det er de relasjonene og nysgjerrigheten din som får deg til å utforske ordentlig og grunnig. Ja, dette skal ikke være en synsing. Jeg er veldig grunnig av meg.
på alle mulige måter. Hva er grunnen til det da? Fordi det var veldig russet hjemme i min oppvekst. Jeg har tatt lærdom av det. Uten at jeg skal gå inn på det, så var det vel noe om at jeg skjønte på et tidlig tidspunkt at skulle jeg overleve, så måtte jeg ordne opp selv.
Så jeg har ikke, altså det er dyrekjøpt lærdom. Det er ikke noe jeg har kommet seilende på en fjøl. Nei, ikke sant? Så du har virkelig lært at ok, jeg må gjøre det selv, og da må jeg gjøre det grunnig, og da blir det bra. Ja, da blir det bra. Det ble jo det da. Jeg visste jo ikke det i starten, men for å overleve i min oppvekst, så måtte jeg gjøre det meste selv. Ja.
Skjønte jeg, heldigvis. Heldigvis skjønte jeg det på et tidlig tidspunkt. Det var ikke noen å lene seg til. Sånn er det mange barn som har det. Jeg er ikke alene om det. Men du kan si at det er en lærdom som gjør at jeg på en personlig måte kan forstå
Hvordan det er å vokse opp uten genuin omsorg. Jeg vet noe om det. Du har kanskje hatt et hjerte for en del av de som har forsøkt og også har tatt livet sitt. Du blir jo den du er gjennom hele livet ditt. Alle de erfaringene du har oppgjennom har noe å si for deg.
for hvem du blir som voksen, men også da både de styrkene da, men også den sårbarheten som gjør at noen også kan finne på å ta livet sitt rett og slett. Jeg kan forstå det. Jeg hadde vel mitt første tanke om at jeg ikke orket mer, det var i 10-årene. Og det jeg gjorde var at jeg gikk ut på isen på Glomba,
og håpet at isen skulle gi etter. Jeg vet ikke hvis det hadde skjedd, om jeg da hadde kava meg inn på land. Det vet jeg ikke. Men jeg er ikke fremmed for å tenke at livet er så vanskelig, at jeg vet ikke om jeg orker dette. Så har jeg snuddet til at da får jeg gjøre... Det er klart at dette feltet,
Det var tilfeldig da, for jeg ville bo, jeg ville ha jobb i Bærum, det er noe en ting. Men jeg har jo hatt tanken selv, og det er ikke fremmed for meg. Nei.
Det er kanskje det som gir deg en ekstra kraft til å være en god støtte for etterlattet, og at du forstår de som har forsøkt. Jeg gjør det. Det blir noe menneskelig ved det, på en måte. Det er ikke bare tall og forskning, det er også en genuin følelse som du har med deg. Helt klart. Jeg engasjerer meg
medmenneskelig veldig fort. Ja, det merker jeg jo. Jeg er glad i folk. Jeg blir fort glad i folk. Så det er så fint. Men hva er det hvis vi tenker på de som har tatt livet sitt, og så
og skal hjelpe de etterlatte til å forstå hva som gjør at man kan forlate mennesker man er glad i? Ja, god spørsmål. Og det er da vi må snakke om den suicidale prosessen, tunnelsynet. Og da må vi forklare folk rent tankemessig
så snevrer man inn når man har det som verst. Så snevrer man inn. Det er ikke det at man ikke er lei, men så kommer den destruktive tanken for noen. Vi vet det fra etterlaterbrev, men det er jo ikke alle. Det er noen av 30 prosent som etterlater seg brev. Men fra etterlaterbrev, og også fra folk som hadde ment å dø, men som overlever. Det er jo noen som gjør det. På et eller annet punkt kan tanken komme. Jeg er en belastning. De er bedre tjent.
uten meg. Og da snus jo den kjærligheten til noe helt absurd. Jeg, jeg må. Og så er det jo noen som kanskje har gjort ting
økonomi, andre ting som blir avdekket. Der skamfølelsen er så stor, og selv om det er ikke det at kjærligheten er borte til de nærmeste, og ikke minst til sine barn, men da tenker man «jeg kan ikke leve med dette». «Jeg skal beskytte mine barn mot å leve med en sånn mamma eller en sånn pappa». Så det er mange faktorer som kommer inn.
Så det er liksom det at man tenker at man gjør de etterlatte også litt en tjeneste, å ikke være her mer på et eller annet vis. Ja, ja, ja. Jeg er bedre tjent uten meg, er ordbruket vi av og til ser. Jeg vil ikke være en belastning. Og så glemmer de da at det er en sinnssykt belastning for de etterlatte å miste noen til selvmord. Det kan på en måte ikke kreve, tenker jeg, av en person som står på stupet.
og som skammer seg, og som har en kognitiv innsnevring der det ikke er noe igjen. Du kan ikke tillegge en person refleksjon som du har når vi to sitter her godt avslappet i en hyggelig samtale. Det blir feil. Jeg må ta det...
Vi må forstå hvilken desperat situasjon en selvmordstruet person kan være i. Nettopp. Så det er litt det at man må, som etterlatt da, så må man minne seg selv på det, at det var ikke det at de ikke var glad i deg. Og vi skal forklare det. Det er derfor de skal få psykologhjelp. For vi kan forklare dette, både med psykologisk teori og med psykologisk teori. Kan vi forklare det?
Dette vet vi, kan vi si. Vi har kunnskapen, her skal du få den. Og så må man jo på en måte kjenne på det og tro på det som etterlatt, at de var i en... Ja, venni av deg. Ikke sant? Og meg. Og alle andre psykologer som følger opp. Ja, andre som følger opp, men nå snakker vi om psykologoppfølging, for jeg er så opptatt av at så få får det. Fordi...
Den kunnskapen må være så grunnig, og da kan vi bruke den på riktig måte til den vi snakker med. Fordi i en del sammenhenger der folk sitter i grupper, så får du generell kunnskap. Det er ikke sikkert treffer i det hele tatt, for jeg skal sitte med en person, og vedkommende skal jeg treffe. Ja.
Hvorfor er det? Fordi du må jo snakke med den personen og hjelpe dem ut fra sitt perspektiv og ut fra hvordan den personen kjente den som er død. Og få de der brikkene på plass, så du får et mer helhetsbilde av hva var grunnen til at akkurat denne personen tok livet sitt akkurat da. Og på hvilken måte kan jeg formidle det til akkurat deg? Slik at du kan forstå det og integrere det
Vi vet jo hvor forskjellige mennesker er. Så du og jeg, vi må skru antennene våre. Skal de være på plass med en gang det kommer et nytt menneske?
Og etter hvert som jeg har jobbet med dette i så mange år, så er det fort på plass. Dette er noe du må lære over tid. Ja, for det er det. Det å bare komme med generell kunnskap til noen, når man er i en sånn dyp krise, så trenger man jo å lande en egenforståelse av det med den
den kunnskapen inn i sin forståelse på et eller annet vis. Ja, vi må forholde oss til hvert enkelt menneske som det mennesket er. Derfor, vi som psykologer, vi skjønner fort hvem det er foran meg nå. Er det en som er så full
av motvilje mot å ta inn noe som helst, er det en som er så flyforbannet på den som tok livet av seg, at vi må først jobbe med sinne. Vi må kartlegge det vi har foran oss.
Hvordan kan vi komme til den forståelsen? Det er ulikt fra person til person. Så det hjelper ikke at vi sitter her og sier at de tenker ikke sånn når de står der. Det er noe med det å formulere. Og der kommer også det personlige elementet. Fordi vi er avhengig av at vi må skape et godt rom. Og vi må være...
-vennlige og faglig så-
krystallklare på det vi kan tilby. At de får tillit til oss, og så må de like oss. Så vi må kunne forholde oss til alle typer mennesker. Ja, det er jo det vi psykologer er nødt til gjennom hele arbeidslivet, å prøve å forstå den andre så godt vi kan fra innsiden.
Det er det viktigste for å kunne klare å gjøre noe som helst for å hjelpe deg. Bare tenk deg, når jeg ser for meg situasjonen, det som da var gruppe, du skulle sitte i gruppe, og så sitter jeg og tenker på noen som først og fremst var flyforbannet. Du kan ikke si det i en gruppe. Nei.
Du kan ikke det. Du beskytter. Jeg kan ikke si i en sorggruppe at kona mi var en jævla dame. Jeg er så glad hun tok livet av seg.
Du trenger kanskje ikke gruppe hvis du kjenner på det. Alle oppfordres til å gå i gruppe, men det sier jo noe om at gå i leve, finn hvis du har behov for det. Min erfaring er at ikke mange har hatt behov for det når de får ordentlig oppfølging av oss. Men for all del. Men i det lukkete rom med en psykolog som du etter hvert skjønner har peiling,
så kan du komme med de forbudte tankene. De du ikke kan si til familien, men de helt forbudte som du nesten ikke kan erkjenne selv. Og jeg har sittet med noen sånne og lokket dem fram. Og si det høyt. Si det høyt. Du kan si det til meg. Og hvis du synes ellers, gå i et lukket rom.
Der ingen hører deg. Ta bilen, har jeg sagt. Sitt i bilen og si alle de tingene som du ikke kan si, og ikke vil si, og ikke skal si. Men de er inne, for de gnager deg. De ligger og gnager. Du får ikke sove om natten. De ligger og gnager.
Ta det ut. Jeg gir øvelser. Det gjør du også. Ta det ut. Hyll og skrik. Det er jo så mange tanker og følelser som man kanskje ikke vil vedkjenne seg selv en gang. Som man trenger noen man kan stole på til å på en måte anerkjenne for sin egen del og få det validert. Sånn føler jeg det. Hvis du ikke gjorde det,
og bare sier, nei, jeg må tenke på noe annet, jeg må tenke på noe annet, da vet vi at de fester seg. Ja, jeg legger meg en lokk på det, så er det ikke som om du får syvende. Da bare, puff, så får du plutselig et panikkanfall uten å skjønne hvorfor. Og det er derfor vi
De trenger psykologhjelp. Dette her må vi bake inn hele tiden overfor hver enkelt, slik at de får maksimalt god hjelp. Det er klart at er man etterlatt til et selvmord, så må man jo få hjelp. Det er så synd at ikke alle får det. Men
Men jeg håper jo at denne podcasten her kan hjelpe. Ja, hvis du jobber som kommuneoverlege eller du har en posisjon som gjør at du kan sørge for at dette blir en systematisk greie, så er det jo det. Håper jeg jo at det blir et tilbud i flere kommuner.
Jeg har vel etter alle disse årene gitt opp det håpet, men... I hvert fall i noen flere kommuner kan vi jo håpe det. Men så sier du noe om det der med... Du sa det i sted at det er jo noen selvmordsforsøk hvor du vet at de absolutt ikke hadde... at de ville ta livet sitt. Men
Tenker du at det er noen forsøk hvor man ikke ønsker det? Spørsmålet er gjensidig. Ambivalens. De aller fleste selvmordsforsøkere er ambivalente. Skal, skal ikke. Vil, vil ikke. I mitt doktorarbeid hadde jeg en intervjugaid på 80 sider, og alle sa at du ikke kan spørre selvmordsforsøkere så mye. Det går ikke. Det gikk så bra.
De aller fleste satte sånn pris på at noen endelig hadde tid til å snakke ordentlig med dem. Der har jeg en skala om hva var intensjonen. Og der krysser de av, ville dø, ville ha hjelp. Det tror jeg er et eller to spørsmål imellom. Dette er internasjonalt brukte skaler.
Og så husker jeg noen ganger, så så de på meg litt sånn, dette er rart. Jeg krysser opp på begge. Ja, sånn er det. Vil, vil ikke. Skal, skal ikke. Ambulansen kan faktisk følge folk helt inn i døden, eller i selvmordsforsøket. Jeg husker i sin tid så lærte jeg at det er kanskje en av hundre
som har bestemt seg av en selvmordsforsøker, og der det var meningen, men som da overlevde en lang grunn. De aller fleste holder døra eller porten litt åpen, men kan ha tenkt, nå orker jeg ikke mer, men likevel, og du ser på Bærum sykehus, alle selvmordsforsøkerne som kommer inn, får jo tilbud om oppfølging i en eller annen variant, noen til oss, og de aller fleste sier jo ja.
Altså er det en åpning for ambivalens. Igjen, er ikke det vanlig da? Hva skal du ha til middag i dag? Jeg er i hvert fall ikke sånn som øyeblikkelig vet hva jeg skal ha til middag. Jeg er ambivalent hele tiden. Jeg vet ikke om jeg gir deg å lage middag, eller om jeg skal lage noe. Åh, orkeri. Sånn.
ambivalens er jo en menneskelig egenskap, den er til stede. Ja, så det er litt det, du kan både ønske å dø, men også ønske å få hjelp. Ikke noe problem at det går hånd i hånd, det handler om å være menneske. Ja, og det er litt sånn, ja, enten så dør jeg, eller så får jeg hjelp da. Kanskje noen tenker litt sånn også? De tenker ikke så klart. Nei.
Vi må ikke legge krystall klar til beregning. Nei, nei, nei. Det er bare sånn, ah! Ja, det er det, for det er jo ikke klare tanker. Det er ikke sånn at man setter opp et skjema, skal jeg dø, skal jeg ikke dø? Forskning kommer jo etterpå. Men vi vet jo at ambivalens er til stede. Og når folk da tenker ambivalens,
tenker begge det er du helt skrullet eller da må vi en gang minne på hva som er menneskelig klart da, ambivalens er menneskelig masse her er bare menneskelige egenskaper og så går det over styr vi vil jo ofte flere ting samtidig det er jo ikke alt tydelig hva står øverst på lista liksom nei nei nei
Så vi mennesker er jo veldig kompliserte. Og det er derfor det aldri er noen enkel forklaring, hverken på selvmord eller et forsøk, men også de reaksjonene etterlattet får i ettertid. Alt er jo menneskelig. Ja.
Ja, Gudrun, jeg vet ikke, er det noe mer som du tenker at vi burde snakke om? Ja, jeg synes, for du har vært så vidt inne på, eller vi har snakket om, jeg spør alltid etterlattet, hva tenker du om døden? Jeg spør aldri, hva tror du på? For da binder du folk. Hva tenker du om døden? Grunnen til at jeg spør,
er jo ikke at jeg skal ha en erklæring om at jo, sånn, sånn, men hvordan har du det med det? Og da hvis den som sier nei, altså for meg har jeg aldri tenkt at det er noe annet enn dette livet, og når dette livet er over så er det over, det er ikke noe mer, og det har jeg det greit med.
Derfor skal vi alltid spørre, vi psykologer, hva var det jeg, jo jeg driver i rydderhjemmet da, ettersom jeg har blitt pensjonist. Og så fant jeg noen notater fra, kanskje var det siste kurset før jeg ble spesialist, men psykologer skal liksom ikke snakke om tro, skal ikke snakke om religiøsitet. Selv på Lovisenberg,
som jo er en diakonal instans, der diakonistene styrte, og mange av sykepleierne var jo utdannet på Lovisenberg. Men vi psykolog-psykiaterstammen, vi behøvde ikke å bekjenne oss til den kristne tro. Det var pussegreier. Men det skulle ikke vi snakke om. Det er jo bare tull. Det er jo bare tull.
Det er jo en del av det, og når du har opplevd at en nærstående har tatt liv av seg, så er jeg klar for at vi må snakke om døden. Ja, selvfølgelig.
Men det skulle ikke vi før. Å nei, nei, nei, det tilhører. Da får du gå til en prest. Bare tull. Men hva tenker du om døden? Fordi det er også en del vi må... Altså noen sier jeg går på graven hver dag, for der kan jeg snakke med han eller henne.
Og så andre, ja, altså folk har, og vi er bare ute etter hvordan har du det med det? Og så må vi jobbe litt med hvis en blir gående på graven hver dag, måned etter måned, for vi skal stå der over tid, så må vi jobbe litt med det.
For vi skal forebygge at man setter seg fast. Det er ikke noe god ting å sette seg fast. Og da må vi snakke om hva er det du tenker, er vedkommende til stede bare der? Jeg har mange sånne underende spørsmål. Er det sånn der liksom? Er det det du tenker? Tenker du ikke at du kan snakke med vedkommende når du står på kjøkkenet?
Jeg skjønner ikke helt dette her. Vi er åpne, undrende og hjelper folk til å falle til ro. Du som har jobbet med død over så mange år, har det gjort noe med ditt syn på død?
Det har jeg tenkt på etter at du spurte meg. Så har jeg tenkt, mitt forhold til døden har jeg nok hatt hele livet. Og for meg har tanken på at det er noe mer enn dette livet, fra jeg var ganske liten, så hadde jeg tanker om det. Og
Det var en trøst i min oppvekst. Det var en trøst at en engel passet på meg. Det var faktisk min trøst. Og så har jeg jo som voksen, men jeg har en sånn grunnleggende tro. Jeg har meldt meg til statskirken faktisk to ganger.
Jeg meldte meg først en gang, og så fant jeg at jeg skulle melde meg inn igjen og revidere kirken innenfra. Jeg er ikke småtter, for da jobbet jeg jo med sussuralitet og tenkte at her må jeg inn og lære disse kateketene og pressene et eller annet. Og så skjønte jeg igjen at jeg skulle nok jobbe på en annen måte utenfra, så jeg meldte meg ut igjen. Jeg hadde en nydelig samtale med ...
Ikke prosten, prosten i Bærum kjenner jeg veldig godt, så han har snakket mye med sognepresten i en av menighetene.
Som jeg husker han sa, du Gudrun, jeg tror ikke Gud spør etter medlemskap i den norske kirken. Nei, så ble vi enige om det. Men jeg er veldig imot mye av den dritten ulike trosamfunn. Det ser vi jo, det er jo bare løftøya å se hva ulike trosamfunn er.
kan få seg til altså men jeg har altså for meg vil det være idiotisk om ikke det var noe mer enn denne kloden og dette livet, det tror jeg ikke et øyeblikk det er for dumt liksom så jeg har store vyer og det gir meg en indre ro, jeg har en stor indre ro ja
Og så tenker jeg, du kjenner meg Silje, for nå dukker, nå ser jeg plutselig seilbåtene fra mitt indre øye. Fordi jeg har i over 40 år seilt. Og for meg, det har vært fristedet mitt. Altså når jeg kommer ut og setter seil,
Da er det meg og elementene. Jeg elsker det. Og da forsvinner alt annet. Sånn at jeg har, jeg kunne da jeg jobbet i Bærum, og hadde fremdeles båt på Solvik, så kjørte jeg fra jobben, og så bare gikk jeg og satt meg i båten min. Da satt jeg der.
så kjente jeg kunne puste. Ja, for man må jo det når man har en sånn jobb som det du hadde og jeg nå har. Man kan liksom ikke ta med seg alt. Man må jo på et eller annet vis finne en måte å
ha et fristed hvor man ikke skal tenke på alle disse skjemaene. Og så er det jo selvfølgelig relasjonen til medmennesker. Altså båten er et sånt fristed for meg, men det er jo barna mine og barnbarna mine. Ja, ja, ja. Og kjæresten min, mannen min døde i 2017, da lærte jeg også ganske mye, for det var en
En så brå død. Det gikk tolv dager mellom en diagnose, en kreftdiagnose som ingen visste om, ikke han heller, til han døde. De rakk ikke å sette i gang behandling, og dagen før han døde, så kom lege og sykepleier på Bærum sykehus, de var veldig fine på Bærum også. Eller to døgn var det faktisk før han døde, så kommer de inn på rommet, da var han blitt akutinnlagt,
på grunn av smerter. Og så setter de seg ned, og så sier de, vi klarer ikke å redde deg. Og det kan gå fortere om å tilkalle barna. Det var ved to tiden. Og vi tilkallte jo barn svigebarn. Da hadde vi ett barnebarn, og hun var bare to år. Elsket forfaren sin. Og så en av bestevennene satt seg i bilen i Kristiansand og rakk fra ham.
Så mistet han bevisstheten ved halv elvetiden om kvelden og våknet ikke igjen. Så vi hadde en halv dag vi. Ja, hvor det fikk tatt for langt på en måte. Så jeg vet noe om den tilstanden man kan komme inn i. Vi var jo helt sjokka. Jeg var jo helt på siden av meg selv. Ja.
Det er jo veldig vanlig når man opplever at noen brått dør helt uventet. Det var jo en...
veldig spesiell og forferdelig. Barndomskjæresten min, vi hadde vært kjærester siden vi var 13. Ja, tenkte jeg. Og ble 1,70. Men jeg har vært så heldig å treffe en ny mann. Jeg har det veldig bra nå. Sånn at jeg har opplevd
Brådød, relativt dyp sorg. Og i min barndom og oppvekst døde jeg alle besteforeldre og tanter og hele smala i løpet av en tiårsperiode. Og faren min, da jeg var ganske ung. Så jeg har opplevd mye død. Og har et veldig rolig forhold til døden. Ja, så bra. Men hvis vi går litt tilbake igjen til hvordan det var å være deg da som liten død.
Du har jo klart deg veldig bra med tanke på alt det. Er det noen relasjoner du hadde da som var litt beskyttende? Det er så fint at du spør om det. Det har jeg tenkt mye på. Og så tenker jeg, som ganske liten dukker en tante opp. Hun bodde ikke der vi bodde.
Da jeg var fem år flyttet vi fra Stavanger til Gressvik utenfor Fredrikstad. Da var jeg fem år. Da var det en nabo. Vidunderlig nabo. Også var det mødrene til bestevennene mine.
Jeg tenkte, jeg fikk altså så mye omsorg fra nærmeste naboer. Jeg var mye hos veninder. Og så kom en tante med jevne mellom på besøk. Hun er veldig ... Hun ga meg en ... Jeg hadde to tanter og en onkel. Tante og onkel et sted, og denne tanten som var alene.
Hun ga meg en omsorg som nok hjalp veldig. - For jeg tenker jo det, disse løvetannbarna, det er jo ofte en signifikant person eller flere som ikke er av den nærmeste familien som er der da, som gjør at man klarer seg. - Og det kan være naboen. Og mødrene til to av bestemminnene mine, de var helt vidunderlige altså.
Så bra. Det var et sosialt nettverk der, og så brøt de opp igjen da jeg var 12, så flyttet vi igjen. Da flyttet vi derfra til Skarnes i Sørodalen. Da var det helt annerledes sosialt. Det var et helt annerledes klima der. Ja.
Så det var en stor sorg å miste. Det var overhovedet ikke bearbeidet. Bror min og jeg fikk bare beskjed, nå skal vi flytte. Så det var andreledes. Så bodde jeg på Hybel på Kongsvinger siste året på videregående.
Veldig fint. Igjen hos en veldig god familie. - Ikke sant? Så det er liksom det, bare du har noen da. - Bare du har noen. - Og så hadde du vel med deg den skjærligheten hele verden da? - Ja, og så var jeg skoleflink. Det også hjalp. - Klart det. - Fordi jeg likte skolen. Og hadde det fint på skolen. Og det var lett for meg.
Så da fikk jeg jo bygget opp noe der. Ja, ikke sant? Sånn at du har jo, ja, for det du har klart å utrette i livet, det er jo veldig stort.
Tenk jeg, den bærumsmodellen er jo internasjonalt anerkjent, og du har jo hjulpet så mange mennesker. Tenk på deg, Gudrun. Alle de etterlatte, og ikke minst alle de som har forsøkt å ta livet sitt, som takket være deg, har fått god oppfølging etterkant.
Jeg vet ikke om du kan klare å ta inn over det? Nei, jeg har liksom bare jobba, ja. Men nå som jeg nå er utadet, så har jeg punkt 1 en god følelse for at jeg har gjort så godt jeg kunne, og så har jeg en god følelse for at du har tatt over.
Takk. Jeg har store sko å fylle og skulle føre denne skuta videre. Det klarer du. Ja, jeg håper det. Du har jo gjort en jobb der også, og klarer å lære opp meg til å fortsette det arbeidet du har startet. Du har...
Du har det gode vesenet ditt. En ting, ja, kunnskap, det må man ha. Det har du. Men du har det gode vesenet ditt.
Jeg har jo veiledet dette nå i en del saker, og jeg ser jo med en gang hvordan du lytter til den som kommer, og tuner deg inn til den som kommer, og er ordentlig engasjert. Det er ikke utenpå. Nei, jeg kjenner jo det. Jeg får jo hjerte fra alle de som kommer inn til meg, og det er jo derfor jeg også kan synes det er litt vanskelig noen ganger å skulle koble av etterpå, for du bryr deg om alle som kommer inn.
Det slutter du aldri med. Jeg, her en dag, for noen uker siden, så plutselig dukker det opp en, for mange, mange år siden. Jeg hadde den på Lovisenberg,
Han tok liv av seg lenge etter at jeg sluttet. Plutselig, åh, hva var det? Det var mange år siden jeg hadde snakket med han. Men jeg ble så glad i han. Hva skjedde med han? Jeg glemmer, det er mange som bare, de ligger her. De ligger der, og jeg tenker på dem med jevne mellomrom. Jeg tilhører ned doktorarbeidet mitt til en som tok liv av seg. Ja.
Så fint, egentlig. Det kan jeg godt si litt om, for jeg vet jo hvordan psykologer og andre synes det er vanskelig å jobbe, og særlig når en pasient har livet seg. Det står til Kristine. Kristine tok livet seg da hun var min pasient. Hun hadde gjort sju selvmordsforsøk, eller hva det var, overlevde,
og sa at ingen ville ha henne i terapi, for hun var så skadet helt fra starten av livet, at det var ingen som, ikke sant, nei, det nytter ikke, hun kommer til å ta livet av seg. Og så til slutt, og jeg jobbet jo i kommunehelsetjenesten, og vi diskuterte jo på sykehus, og til slutt så synes jeg det var, og så ble jeg spurt da, nei, altså alle andre sier jo at hun, det går ikke å hjelpe henne, nei, ja.
Og så tenkte jeg, jeg kan ikke si det nå. Da hadde jeg sagt nei i et år, kom inn igjen da. Da kan jeg si ja til å snakke med henne. I første samtale sier jeg, jeg vet om alle folkesøkene dine, jeg vet om hva du har vært igjennom.
Jeg har lest journalen på sykehuset og blitt informert. Jeg vet ikke om jeg kan hjelpe deg til ikke å ville ta liv av deg. Men hvis det er greit for deg, og hvis du ønsker, så kan jeg være en samtalepartner for deg. Og så begynte det å gå bra. Hun begynte å studere. Hun hadde egen leilighet. Hun hadde en støttekontakt.
Da tenkte jeg, pass deg nå, pass deg nå. Begynner å gå bedre. Kan få energi til å ta livet av seg. Så jeg spurte. Jeg tok det opp.
Og da husker jeg hun litt sånn, Gudrun, hold opp deg. Nå må du slappe av deg, du ser vel at det går bedre. Så hun skjulte. Hun skjulte til den dagen hun tok liv av seg. Og så etterpå så lurte jeg på om jeg måtte slutte i dette feltet. Det var tydelig at dette klarte jeg ikke. Akkurat, så du mistet helt troen på alt. Jeg kan ikke være psykolog en gang. Det er jo helt idiott.
Så jeg gikk gjennom. - Du var gjennom en skikkelig krise. - Ja, skikkelig. Jeg var så alene. Jeg følte meg så dum og uegna. Og så snudde jeg det. Da vet du hvordan det er å være etterlatt. Du hadde en annen rolle. - Jeg fikk en kjempe reaksjon. Jeg var så glad i den jenta. Så tenkte jeg: "Nei, nå skal jeg gjøre det omvendt."
Dette skal bli mitt felt for resten av livet. Nå skal jeg lære. Det var før jeg ble stipendiat. Nå skal jeg gjøre alt jeg kan, så ikke kommer det denne situasjonen en gang til, og hjelper andre fagfolk.
Nå må vi lære. Og det ble jo drivkraften. Derfor stipendialtilværelsen, kjempeslitsomt og kjempeinteressant. Og jeg har hele tiden, jeg må lære mer. Så det var på en måte et vendepunkt for deg? Ja, da bestemte jeg meg skikkelig. Såpass skylder jeg Kristine. Ja, sant.
Så du har henne fortsatt med deg? Ja, det har jeg. Jeg tenker mye på henne. Jeg gjør det. Fint, men samtidig veldig svårt og vondt. Nei, nå er det ikke svårt lenger. Og nå kan jeg si takk, Kristine. Det gjorde at jeg virkelig, dette ble mitt felt.
Og så hadde hun jo et så jævlig liv. Jeg er jo ikke i tvil om at hun gikk til noe mye bedre enn dette her. Men mediene, hva er viktig når det kommer til selvmord? For det er jo noen som snakker om en smitteeffekt. Hva tenker du om det? Hva er varsom på plakaten? Var som før at selvmord skulle ikke omtales?
Ikke i det hele tatt? I det hele tatt. Og så ble det myket opp, og da var det jo diskusjoner rundt revidering av hver varsomplakaten, som jo skjer med jevne mellomrom. Og så åpnet det for at jo, man kan omtale i samråd med pårørende, men man må aldri beskrive metode og sted og gi noen sånne detaljer.
Vi hadde et eksempel i England, i Sør-England, som er brukt som et skrekkeksempel på smitte. Det var en ung gutt eller jente som tok liv av seg, hengte seg i en skog nær et lite lokalsamfunn. Så ble det omtalt av lokalavisen. Navn, sted, metode ...
Og så førte det til ikke bare ett, men to eller tre selvmord. Ungdom hengte seg, og hvert selvmord ble omtalt. Dette ble også så vidt omtalt i norske medier. Og så fikk vi...
-precisert i neste siste revisjon, var det vel, for all del. Å vise dette eksempelet må ikke omtale metode. Jeg har et eksempel fra Bærum. Det ble omtalt i Bustika, derfor kan jeg si det,- -for mange år siden. Det er lenge siden. Så tar en person, jeg sier ikke kjønn eller noe, livet av seg,-
Jeg skal ikke si noe om hvor, men vedkommende tar livet av seg. Dette ble omtalt med familiens ønske. Familien tok kontakt med Bustika, fortalte historien om Bustika,
dette mennesket som tok liv av seg i detalj tidspunkt hva vedkommende gjorde på hvilket sted det skjedde så gikk det tre og da tok jeg jeg så dette i busstikken kontaktet busstikken og sa dere må ikke omtale sted gikk tre måneder så fikk vi neste selvmord person noenlunde samme alder
samme sted, utfallet, altså det er den sikre død, det som skjedde. Så gikk det, og da omtalte selvfølgelig ikke Bustika dette i det hele tatt, for da hadde vi jo snakket om det, så gikk det ytterligere noen måneder, så fikk vi den tredje hendelsen, igjen, samme kjønn, samme sted, men et litt annet sted. Døde ikke, men alvorlig skadd.
Sånn at smitte det gjør
noen kan komme på tanken, og hvis det står døde momentalt, da vil jo en som er på kanten, er jo ute etter. Jeg har jo sittet og snakket med selvmordsforsøkere, som har, ja, hvis jeg skal gjøre det, så skal jeg gjøre, det har jeg ofte spurt om. Eller mennesker som kommer og går i terapi og har selvmordstanker, så har de sagt, ja, har du tenkt noen metode? Og så sier de, ja, jeg har
har tenkt sånn, nei, jeg tror ikke jeg vil gjøre det, for jeg vil dø. Og hvis det står døde momentant, så var varsom på akkaten helt tydelig på å ikke omtale metode. Det skal man ikke gjøre. Men så har man endret det nå til at man kan si at det var et selvmord. At det var et selvmord, det er det åpning for. I samråd med etterlatte. Ja.
Og det er god grunn til å ikke omtale metode og sted og ingen detaljer. Og media skal heller ikke spekulere i årsaksforhold. Nei. Det hender jo at de går ut bare tull. La oss si det er en kjent person som har skurslet bort penger eller et eller annet sånt. Eller det er en offentlig kjent skyldsmisse. Hallo. Vi vet jo
alt som ligger bak, og selvfølelse, og at det er summen av alt som media skal ikke spekulere i årsaksforhold. Nei, for da kan det jo bli alt for enkelt, og så kan man jo tro at det er en helt annen grunn enn det det faktisk var, og da er det jo like greit å bare la være. Jeg regner med at det også står i, jeg har ikke lest siste versjonen av hver versjon av plakaten, men det bør stoppe. Men når du ser tilbake igjen på alt du har gjort,
Og med det du nå vet, er det noe du ville gjort annerledes? - Det spørsmålet har jeg et svar på. Svaret er jo: Nei, det er en absurd tanke. Fordi det var som det var. Jeg kan ikke begynne å gå tilbake og si: "Jeg skur sånn." Nei, nei, nei. Jeg kava meg fram.
Jeg har gjort så godt jeg har kunnet. Jeg har vært engasjert, og jeg har snublet. Men det igjen, det heter å være menneske. Det er kanskje noe av det som gjør at vi er den vi er, og at vi har med oss den lærdommen vi har videre i livet. Ja, ja, ja. Nei, det ble som det ble. Ja, ja, ja.
Jeg har vært heldig, fordi i kommunehelsetjenesten har jeg hatt kommuneoverlegen i ryggen hele tiden. Jeg har fått styre denne skuta, og det passer meg veldig bra. Skipper på egen skute, det passer meg.
Og da gjør jeg jo alt jeg kan for at det skal være ordentlig. Så jeg har hatt kommune, alle kommuneoverleggene har hele tiden backet meg opp. Så bra. Ja. Hvis ikke det hadde vært for de, så hadde ikke bærumsmodellen blitt til. Hadde jo ikke det. Nei. For jeg hadde ikke da...
Altså, det vet du, igjen. Man vet jo aldri. Men det var vel det som gjorde at jeg ble frustrert i psykiatrien. Fordi jeg syntes det var for lite alminnelig medmenneskelighet. Jeg husker jeg en gang fikk nærmest litt sånn påpakning. Da møtte jeg en av pasientene mine, som jeg nesten ikke hadde sett smile. Hun var også så tung. Og så møttes vi i gangen, og så skjedde det ett eller annet,
Jeg husker ikke hva, men som vi begge så humorlig. Og så begynte vi å le.
Og jeg lo jo, altså, for første gang hadde jeg nesten sett henne svile. Vi lo så vi gråt på gangen. Vakterommet inn der og pasienter og alt mulig. Og så fikk jeg litt sånn refs etterpå. Åja. Nei, og jeg sa du, jeg sa ikke fru ditt en datten. Fru og forna, det skulle man ikke gjøre på noen vis, nei. Å, å. Øhm...
Og da husker jeg søren heller. Endelig et gjennombrudd med henne. Og vi ble jo perlevenner. Ja, ikke sant? Vi ble perlevenner. Fra det å ha med seg den der medmenneskeligheten, og bare kunne møte folk der de er. Ærlig talt er det en slags tull. Ja. Nei, sånn. Nei, og det ble litt sånn de rammene der. Ja, ja.
Jeg protesterte jo. Jeg var den jeg var.
Jeg kunne ikke gå rundt i hvit frakk og si de fra Hansen. Det var ikke snakk om. Du skulle helst gå med hvit frakk og si de og sånn. Nei, men jeg oppførte meg pent. Det er ikke det altså. Men jeg tilgikk meg jo litt sånn små. Vet du hva? Jeg husker jeg tenkte jeg må ut av psykiatrien før jeg tar skade på min sjel. Store ord, litt røyt. Men jeg hadde en sånn, dette orker jeg ikke. Nei.
Nei, det var jo veldig bra da, at du kom deg ut av psykiatrien og inn i selvmordsfeltet. Bra for meg, og bra for saken. Klart det. Ja, du har jo virkelig...
gjort mye for mange og jeg tenker jo at jeg er veldig takknemlig for at du har gjort den jobben og så lurer jeg på hvordan er det for deg nå å være på en måte lukka det kapittelet i livet og startet personisttilværelsen sånn på ekte? Ja, jeg har vært så heldig da at jeg har fått fortsette. Jeg er jo en gammel dame jeg er 78 år
Og jeg satt jo og skrev på bæremålmodellen helt til årsskiftet. Og 2022 ble da skriving. 2021 var jo da veiledning og litt saker og sånn. Så jeg har jo, og jeg trengte den tiden. For når du har stått på barrikadene og jobbet så intenst.
så trengte jeg også å runde av, men hadde ikke mannen min dødd i 2017, da hadde jo vi planlagt pensjonittstilværelsen. For meg var det fantastisk å ha en jobb å gå til, i og med at jeg mistet han så brått. Det var jo redningen.
Så jeg er bare så takknemlig. Og når jeg nå fikk grunnen, og du kom, så kunne jeg bare slappe av etter innkjøringsperioden der vi jobbet parallelt. Kjempefint!
Og nå har jeg vært i Danmark sammen med kjæresten min og tatt av prosenningen på vår gamle nyinnkjøpte båt. Sånn at... Og jeg har to barnebarn, snart tre. Altså, det er fantastisk. Jeg har flotte barn og svinger det to sønner, svinger det etter det, og snart tre barnebarn.
Jeg har ikke tid til å jobbe igjen nå. Nei, og jeg er ferdig med det. Jeg er ferdig med det. Jeg er så takknemlig, Gudrun, for at du kunne likevel, til tross for at du er ferdig med det, gjøre meg den tjenesten å komme hit i dag og kunne fortelle om bærumsmodellen, fortelle om den reisen du har vært igjennom.
Og så unner jeg deg virkelig en fin pensjonstilværelse videre. Så jeg tenker, passer det å runde av her, eller er det noe mer? Nei, tusen takk. Jeg sa jo først nei, og jeg har fått forespørsler om å holde foredrag, bla bla bla. Nei, det vil jeg ikke. Men grunnen til at jeg sitter her, det er jo deg.
Det er ikke feltet liksom, for det er ferdig med. Men det er deg Silje. Så lykke til. Jeg har full tiltro til at dette klarer du så bra. Du har det som skal til. Dette går bra. Takk. Det setter jeg veldig, veldig pris på, Gudrun. Takk for at du ville være med i min nye podcast, Snakk med Silje. Det var veldig hyggelig, Silje.
Teksting av Nicolai Winther