#JP103: Hvordan tjene penger på å selge mindre med Jo Egil Tobiassen fra Northern Playground

Du hører på bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Bli med på eventyrlig jakt på bærekraftig business. Sveinung, har du sånn penultursflekka på buksa di i dag? Igjen? Altså det var jo mye lettere å... å bruke sånne engangstusje på tavlet den gangen ikke disse selskapene på død og liv skulle lage sånne bærekraftige produkter hvor de hadde sånne løse ampuller inni, det er det du sikter i nå denne uka her, hvor jeg skulle vise denne fantastiske innovasjonen som jeg har etterlyst og lenge har stått i et klasserom og undervist en tusj som da faktisk kan brukes på nytt, og så måtte jeg jo være idiot nok til å skru den opp mens den var full av blekk som randt utover buksa mi, så ja. Men heldigvis så var det jo ikke det svarte bukset, det var jo et kake i bukset, så flekkene ble jo enda tydeligere, og det er jeg veldig glad for. Det betyr jo at, jeg vet jo, jeg kjenner det godt nok til at jeg vet at den buksen hadde du hatt nok en år, så det var jo på tide å kjøpe en ny bukse, og det er det jo av og til. Og dessverre i en verden hvor hvor ressursene er knappe og bærekraftsproblemer er store, så er jo mange av de problemer knyttet til klærne vi har på oss. Det er jo et tema vi stadig kommer tilbake igjen til i denne serien. Vi snakket med ulike typer aktører fra Repasto, vi snakket med Adam Martini, og vi snakket med mange ulike mennesker som jobber for å gjøre Klesindustrien i det store og fashion mer spesifikt med bærekraftig. Og vi fortsetter ned den gata i dag fordi vi har fått med oss inn i studio Jo Egil Tobiasen som er CEO i Northern Playground. Og som nettopp er en slik type aktør som forsøker å gjøre klesbransjen mer bærekraftig. Velkommen til oss, Jo Egil. Velkommen. God morgen og tusen takk. Jeg leser her i en artikkel fra E24 som ble publisert i fjor et intervju med deg med overskriften Klesgründeren som vil at du skal kjøpe mindre vil vokse mer. Det høres litt paradoxalt ut. Det var skapt observert, synes jeg. Tusen, tusen takk. Du har øvd lenge på å prøve å finne de nyansene. Hva er dette her bunneri? Det begynner jo i den litt sånn åpenbare observasjonen av at i forbruksverden generelt, men kanskje særlig i kvessbransjen, så blir vi peppret ned med kommunikasjon som sier at «kjøp denne, for denne er bærekraftig». Men så vet alle særlig i klesbransjen at det som egentlig betyr noe, det er hvis vi kjøper færre klær. At vi har de klærne vi har litt lengre, og elsker de, og slutter å bytte ut garderoben vår med den takten som vi har gjort de siste 20-40 årene. Det er ganske absurd. Det er den eneste grunnen til at klær står for så stor andel av verdens CO2-utslipp, er jo volym. Alt annet blir, alle andre tiltak blir veldig smått i forhold da. Og da er det jo sånn, ok, vi er et kommersielt selskap som selger nye klær. Hvordan skal vi forholde oss til det faktumet der? Skal vi ignorere det sånn som det vanlige? Og så gjøre symboliske endringer? Eller skal vi faktisk prøve å hoppe inn i paradokset og gjøre noe med elefanten i rommet? mer volym, og at vi kjøper for mye. Og det er jo et av de store, kalde ubærekraftige mønstrene i økonomien, som de som er opptatt av å studere disse såkalte mønstrene av ubærekraftighet, som vi leser om i faglitteraturen, så er jo et av dem den såkalte volume over value. Altså denne ideen om at forretningsmodellene der ute, og jeg mistenker at vi skal komme litt inn på forretningsmodellprat i denne episoden, at forretningsmodellene der ute er basert på en idé om at de egentlig er rigget for for volym. Det er det som får forretningsmodellene til å tikke. Ikke verdi. Ikke at det sitter en kunde der og sier «Å fy, forlåt, den grensen her var fin», eller «Den buksa her satt akkurat sånn som jeg ønsket at han skulle». Det er egentlig ikke det som gjør at en aktør blir vellykka, hvis vi skal si det litt sånn enkelt da. Men det er nettopp dette volymproblemet. Og vi ser jo det i klesbransjen i vi forstand, ikke minst med framveksten av type ultra-fest-fashion aktører og sånn, så er jo det akkurat som dette her er en sånn i ferd med å spinne ut av kontroll i en viss forstand. Hvordan føles det som grunnen der i hvordan er det at dere skulle prøve å ta en liten bit av det kjempe store elefantproblemet der? Hvordan griper dere det an, og hva er veien inn her? Først da vi turte å tenke den tanken at vi skulle gå løs på den elefanten, så var det kjempeskummelt. Da skal man begynne å halvsåge seg selv. Men etter hvert så er det jo egentlig bare blitt morsomt. For nå tror vi på noe som ikke er falskt, og vi kan kommunisere noe som ikke er falskt, synes vi i hvert fall. Og da blir det jo egentlig bare gøy. Da er vi den lille mauren som hopper ut i den store flommelva og skal prøve å svømme oppover oss. Og det er jo gøy. Det er jo kjempeinspirerende og kjempemotiverende å slåss mot de store stygge kriftene. Så nå er det gøy. Men ja, det har vært skummelt, og av og til så gjør vi jo skumle ting, og da er det fortsatt skummelt. I den nordiske lekegrunnen Northern Playground... Fortell om bakgrunnen. Ja, og skjønner at vi alle har vært inne på bakgrunnen og ønsker å skape et produkt som varer lenger, som folk kan bli glad i og som kan stå imot noe av disse her, ikke bare noe av disse, men stå imot noe av den vanlige trenden i dette markedet. Men Tenk på deg, har du alltid vært opptatt av klær? Er det klær som har vært inngangen her, eller var det mer å drive business? Hva var det som var veien inn i dette universet? Det aner jeg ikke. Jeg er statsvitter, og akademisk vekta er oppe i hodet mitt, og har vært journalist lenge, og aktivist på forskjellige fronter, både innenfor bærekraft og menneskerettighet og sånn. Så jeg skulle absolutt ikke drive med klær, nei, og business var egentlig litt den store finnen som man skulle kjempe mot. Men jeg var veldig friluftsopptatt da, samtidig. Så i utgangspunktet var det at jeg fant, ble god venn med min historikervein Magnus, Så vi lekte mye på fjellet og så fant vi ut at det var noen klær som savnet, eller som ikke fantes, som vi måtte lage selv. Så vi lærte oss å sy på YouTube og så fant vi opp det som kanskje mange etter hvert har hørt om, som er en ziplongs med en stilongs med glidelåser i siden som du kan ta over på uten å ta deg bukser og skoer og skier og så videre. Og da skjønte jeg etter hvert at ok, det her er jo faktisk litt kult, kan man gjøre noe som man aldri har gjort før og starte et kredsselskap. Så det var vel det og motivasjonen bare å starte nå og overkomme den utfordringen. Så i starten så var vi et relativt vanlig kredsselskap med en relativt vanlig forretningsmodell. som skulle erobre verden med mest volym, fordi vi bare hadde et bedre produkt, mente vi. Og så legitimerte vi det med at det var stort sett naturmaterialer, vi hadde en miljøskatt, og vi gjorde ting riktig, produserte Europa, hadde alle de vanlige, bra parametrene på plass. og alt sånt, så er det friluftsliv, det er bra å støtte opp om det, og ull er bra og alle de tingene der. Så det var starten. Å bygge business, få volym, få ned produksjonskosten, få opp volymet gjennom butikker i hele verden etter hvert. Og så kom jo dette slaget i ansiktet etter hvert da, når jeg virkelig forstod implikasjonen av den bransjen vi er i. og forstå hvor teite vi selv var som sa du har fem lungser i skapet, ja, men kjøp en til da, for den her er bedre. Den er 10% bedre. Eller 20 eller whatever. Det var jo egentlig essensen i det vi holdt på med. Akkurat som klesbransjen er blitt verdensmester i å si at den fargen som du kjøpte i høst, Den er nå ut, så nå må du kjøpe en ny. Eller den glidelåsen som vi hadde på den jakka i fjor, den har vi vinklet fem grader til venstre nå, så nå er jakka veldig mye bedre. Så hvis du skal på topptur nå, så nå må du ha årets. Fjorets, den duger ikke. Og så blir det lurt å tro at det faktisk har noen forskjell. Det er jo bare oss det her nå, vi skal jo ikke dele dette her med noen, så hender det. Du er helt trygg hos oss. Hender det at du våkner opp om morgenen og tenker liksom, Så satt jeg med denne sifflongsen som en kjempeidé, som egentlig burde vært dyttet ut i alle verdens kaldeste hjørner, og ikke gått inn og tatt på messiaskjortelen og skulle ta igjen for miljøet i tillegg. Ja, kanskje. Jeg kjenner meg ikke som en kjempegjenn. Jeg har i hvert fall tenkt sånn... Altså noen burde ha kapitalisert på den ideen i mye bedre grad enn det vi klarte. For det er jo et helt sinnssykt bra produkt. Det er jo et superbra produkt. Vi klarte ikke å virke noe, liksom å få det til å rulle ordentlig, eller å få det til å passe inn i egen verden, egen moralske verden. Så det er noen andre som prøver da, som ikke får det helt til de heller. Det er jo bare så utrolig smart. Det er sant. Jeg hadde jo døva på Nordpolen, jeg er jo ikke skatt for denne verden. Jeg kunne godt ha gått på en god stund, men jeg blir så jækla svett. Så Så jeg hadde jo deva hver gang vi skulle ha pause, ikke sant? For vi måtte ta og skifte hele tiden. Så folk som meg da, som er kjapt klar til krig, spretter en ball forbi, eller et par staver så hiver jeg meg på. Men jeg blir jo alt for fort våt, ikke sant? Så det å kunne ha den type ja, det er jo bare et genialt produkt som burde komme i våren, eller høstens nye farve. Hjemt og trutt. Nei, beklager, beklager. Men den skal dere ha. Gratulerer med den, og lykke til til de som tar det videre. Men den er ikke en del av deres portefølje i dag. Jo, absolutt. Men kommunisert på en litt annen måte. Ok. kommunisert sånn. Det er en smart produkt, men venter du trenger en longs, og hvis du kjøper denne, så behold den lenge, og vi hjelper deg med reparasjon og så videre. Det minner jo om en sånn, eller som det er et ord, men en patagoniansk innstilling. En idé om at ikke kjøp ting før du trenger deg, og når du kjøper noe, så kjøp noe som varer og kjøp noe som er ordentlig. Og jeg tenker jo på dere som en, og det er jo ukontroversielt da, men jeg tenker jo på dere som en aktør i den kallede sirkulære økonomiske tilnærmingen til klær. Og så er jo sirkulære økonomien jo interessant, for der er så veldig mange fasetter. av han. Og som Sveinung liker å poengtere på det dypeste nivået, så er jo refuse, altså med andre ord ikke kjøpe noe i det hele tatt. Og i teorien kunne vi vel, du kunne strikket din egen longs, Sveinung, men da hadde du vel ikke overlevd halvveis til ned på Stortorget en gang. langt mindre til Nordpolen. Det er masse ressurser i strikkegarn også, ikke glem det. Og dessuten ville Sveinong brukt så mye overskudd, han ville brukt for mye garn for han hadde ikke fått det til, så da ville du fått det problemet. Men det skal vi la ligge. Men her er jo mange måter en kan gjøre klesbransjen mer sirkulær på. Hvis jeg skal bruke meg selv inn i dette, er det ingen som vil påstå at jeg kjøper klær for ofte. Men det jeg derimot gjør alltid er at jeg heller kjøper dyrere klær som jeg har erfaring med at holdet seg lenge, mange vasker, tåler mye bruk. Så derfor har jeg relativt få plagg til en hvertid. Jeg har meg ganske lenge, men jeg bruker mer penger enn når jeg Kjøkla. For å ha en skapelse fullt av sånne dritdyre Gucci-belter med sånne svære... Det er sagt. Det hjelper ikke at de der er dyre. Med sånn batteridreven logo som blinker. Nå kom det. Jeg beklager. En annen sirkulær økonomisk tilnærming er selvfølgelig reparasjon, som vi vet har begynt å poppe opp hos mange typer aktører. Både småløsbyttefølgeaktører og store industrielle aktører tilbyr ulike typer reparasjoner. Og en tredje, selvfølgelig, kan jo knytte seg til helt andre typer forretningsmodeller, sånn som for eksempel utleiemodeller og naturligvis også second hand-modeller, a la Pais og andre typer ting. Og dette, som jeg tror vi har nevnt i episoden med Ada og Martin i denne gangen, så bruker jo vi våre studenter, både de kvinnelige og de mannlige, som barometer på utviklingstrekk. på dette her i alle fall blant unger da, vi intervjuet litt når vi snakket forretningsmodell, hvordan er det de konsumerer ulike typer produkter, inkludert klær, og vi har jo blant annet sett at andelen som jevnlig enten leier eller kjøper sekken her, den er jo bare økende og økende for hvert år som går. Og som aktør da, så kan en jo velge å gå i en av disse retningene, kan lage et Ting som varer, ting som kan repareres, ting som kan leies ut, og en kan gjøre flere av dem. Kanskje du forteller oss litt om hvordan dere har tenkt rundt veivalget for å bli en bærekraftig aktør og en mer sirkulær aktør på feltet? Da vi bestemte oss for å skifte retning, så så vi på alle disse modellene som begynte å vokse. Men så blir det veldig tydelig når du ser på det at ingen av modellene har potensielt noe for seg hvis Hvis kunden fortsatt bruker produktet kort og bytter ut garderoben sin lengre. Utleie er jo ikke noe mål i seg selv. Hvis det er sånn at et plagg blir leiet ut fem ganger, og så er det ikke mulig å leie ut lenger, og så går det til søpta eller hvor enn det går. Samme med sekken hen. Hvis det er sånn at sekken hen bare er en katalysator for at du kan kjøpe noe på... H&M eller andre steder bruker det en eller to ganger, og så selger de videre det nesten uten tap. Og så repeteres det når plagget blir brukt ti ganger. Som ofte er faktum, så er det heller ikke et mål, eller da kan ikke det være et mål i seg selv. Det målet vi må gå etter er at et plagg blir brukt veldig mange ganger. Da vil volumet gå ned drastisk og avtrykket går ned tilsvarende drastisk. Og det var denne kjellen som vi gjorde, hvordan skal vi bygge en forretningsmodell, hvor folk bruker produktene sine kjempe lenge. Det er sånn utgangspunktet for hele øvelsen, og vi er jo fortsatt et stort eksperiment på hvordan vi får til det. Og prøver jo da i alle børjekanter å få til det, og det finnes ikke noen ord for den forretningsmodellen. Hvis dere kan hjelpe oss med det, så blir vi veldig glad. Jeg er veldig glad i å finne på ord. Ja, kjør på. Men bruk kjempelenge, eller elsk produktet ditt kjempelenge, forretningsmodellen. Ja, men der satt den. Den satt. Den selger. Supersexy. Ja, ja, ja. Nå er vi ferdige med det. Så det vi gjør, det er mye starter med pengene. Alt annet er jo bare utropisk å si. Og som dere innleder med, så er jo presmerkene ikke bare, de trakter jo ikke etter volym, de er jo avhengig av det. For alt er bygd opp om rundt volym og lave marginer per plagg, altså at selskapen tjener veldig lite penger per plagg. Og så bruker de enormt mye penger for å få folk til å kjøpe produkter. Det er egentlig der, hvis et t-skjorte koster 1000 kroner, så er jo broparten av de pengene brukt til at folk skal kjøpe produkter. Og det kan man jo definere som sløsing. Så rabatter for eksempel, over en tredjedel av klær i verden blir solgt med rabatt. Og det er jo egentlig en kostnad for selskapene for å få folk til å kjøpe produkter. Veldig mye klær blir bare perlet med, så det oppproduceres. De fleste klær blir solgt gjennom ikke bare ett mellomledd, men mange mellomledd. som skal ha utgifter maksføring, det brukes enormt mye maksføring så hvis man tar bort alle de midlene i den tusenlappen som går til å overvise folk til å kjøpe produkter og bruker det på helt andre verdier Det er vanlig da kanskje å sette prisen lavere i en sånn modell. Men hvis man ser for seg, ok, hvis vi ikke setter prisen lavere, hvilken verden kan vi da konstruere med den magien som blir frigjort? Og det var jo den observasjonen vi gjorde, og så bare wow, ok, fett, her er det noe spennende. Helt kort fortalt så er det det vi har gjort. Vi har for det første frigjort oss fra Volum Hysteriet fordi vi tar litt høyere margin. Vi sitter igjen med litt mer til å betale lønn og alt sånt. Da er vi ikke avhengig av måtte produserer man litt mye. Og så to så bruker vi mesteparten av den ekstra marginen på å innføre verdier i plagget som gjør at kunden ønsker å bruke det lengre. Og det er jo alt fra å gi funksjon, at vi ikke tenker på pris når vi designer, hvis vi designer drømmeplagg og holder ikke noe igjen der på kvalitet og hele den biten. Vi bruker de absolutt beste kvalitetene som vi vet folk bruker lenge. Så produserer vi så lokalt som mulig, og at mennesker og natur i næringssiden får det best mulig forhold. Og så har vi jo en del tiltak som kanskje er det råeste, eller hva skal jeg si, mest spennende, at vi føler vi har et ansvar for produkten etter det er solgt. Og hvis man ser rundt seg i verden på de produktene man har, så er det veldig få aktører som tar et ansvar etter at produkten er solgt. Der mener vi at vi burde tilby reparasjon. Vi har en gratis reparasjon på alle klærne våre, og så hjelper vi kunden med å reparere selv, har utstyr og tråd og alt som trenger, og videoer og alt sånt. Så sender vi ut vedlikeholdesinformasjon med jevne mener rundt på hvert produkt. I det produktet ikke kan repareres mer, så tar vi det inn for å kunne resiklere det, og så videre. Så ta det ansvaret etter at bruket er solgt, er kanskje det aller viktigste. Og kanskje like viktig å nødse og inspirere til å bruke lenge. Vi har jo ikke kolleksjoner, for eksempel, men bilder driver veldig mye av klesalg. og freshe modeller i forskjellige settinger og sånn. Så hvis man bare som et mini-eksempel, i stedet for å ta nye bilder med nye farger hele tiden, på det egentlig samme produktet, så bruker man de samme bildene som man har brukt år etter år, slik at man gir en skjøltelitt til de som kjøpte produkt for tre år siden, at det fortsatt er kult. Ikke en stor greie, men en sånn enkle å snu alt litt på hodet i maksføringen av klær. Du er inne på noe veldig viktig og veldig spennende her i Vegil, nemlig denne sammenhengen mellom og dette her bruker vi i Stakars masterstudentene våre å bli eksponert for mye av dette her når vi skal diskutere forretningsmodeller med deg at det er mange lag i en forretningsmodell i den at vi kan fokusere på hva er det som selges, det er et produkt eller en tjeneste eller en kombinasjon eller to og så er det en forretningsmodell pakket rundt det som inkluderer hvordan dette produseres hvordan det markedsføres og alt det der det er en finansiell dimensjon av hvordan vi tjener penger på disse transaksjonene, der er vi på utgangspunktet Det er jo ikke sånn delen av forretningsmodellen. Men så er du inne på dette her som i en viss forstand ligger litt over, eller det er ikke rett, for det er en del av forretningsmodellen også. Men som du sa, vi... Ja, altså det at det kommuniseres rundt det som selges på en bestemt måte, som stimulerer til noe. Du er inne på litt med reklame for eksempel, og markedskommunikasjon mer generelt. Det er jo en del av forretningsmodellen bevares. Men det er også noe som i en viss forstand bereder grunnen for forretningsmodellen. Altså i den forstand at du kan, for å få en ultra-fest-fashion-modell til å fly, er det en del ting... kunderne skal læres opp til i at du skal ha en ny t-skjorte hver 14. dag. Og det er en omstilling fra slik den forretningsmodellen så utfør, og det har med forretningsmodellen å gjøre, men det ligger i en viss forstand som en sånn liten teppe over eller under, eller plassert hvor du vil. Og jeg synes dette her er veldig spennende, fordi det som er min første assosiasjon til typen forretningsmodell du snakker om her, det er jo det som i i litteraturen rundt dette, forskningslitteraturen rundt det, ofte refereres til som sufficiency business models, altså forretningsmodeller basert på at ting skal være tilstrekkelig, at det skal være nok. I det hierarkiet av bærekraftige forretningsmodeller ligger den ganske høyt. For det er litt sånn, ofte så ligger jo i det at vi skal lære kunden til at han ikke nødvendigvis trenger tre biler, det er nok med en, eller han ikke nødvendigvis trenger tre fliskenser, det er nok med en, men også kanskje at vi skal lære kunden til at han trenger kanskje ikke dine mobiltelefon, laptop eller whatever med så mange funksjoner eller funksjonaliteter der finnes en enklere versjon av produkter som er godt nok til de bruksområdene som dine kunden har og da er det igjen dette volume over value problemet, det er jo alltid fristende for en selger på el-kjøp å selge deg den laptopen eller den telefonen som er dyre og har flest funksjoner selv om du er en bestefar på 88 som egentlig kun skal ringe og kanskje sende en tekstmelding i blant annet stort læretopplek, men sufficiency business models, her synes jeg det er noe som er viktig, og det er det at, og dette er en gammel kjepphest for meg, når dette ordet kommer opp, sufficiency, eller tilstrekkelighet, jeg vet ikke om jeg skal si et godt norsk uttrykk for det, så er det kanskje litt sånn bærekraftsmenighetsgreie at det alltid skal bety så enkelt som mulig, og aller helst bo i en hytte av bark og slikke på en majeskolbe i 14 dager for å overleve. Men et viktig poeng her er jo at en... Et viktig poeng her er jo at det kan jo også være luksusprodukt, og jeg vil si at det absolutt er luksusprodukt inni den kategorien. Du kan si at en Patek Philippe eller en Hermès-veske vil jo falle i en sufficiency-kategori, selv om det er megadyre, i den forstand at det er et produkt du har for alltid. Så er det selvfølgelig sånn... Og det er jo der det bryter litt sammen på et vis da, at en person som har en Patek Philippe eller en Hermes-veske, har gjerne andre klokker og har gjerne andre vesker også. Så det er ikke sånn at de slutter å kjøpe andre ting der fordi de har den. Men det kan på en måte ikke det produktet klandres for. For det produktet er laget for å være evig. Jeg brukte før, tror jeg, i en serien, eksempelet med Med min platespiller, en teknikstolte som jeg så galt, jeg kjøpte ikke den engang, jeg fikk den som del av konkursboet til vår gamle platebutikk. Det viste seg at vi hadde spyttet for mye penger inn og det var slik penger ut, og da tok jeg med meg platespilleren i stedet for. Og den står der oppe fortsatt. Den har vært reparert en rekke ganger. Jeg kommer til å ha den for alltid, jeg kommer aldri til å kjøpe en platespiller til. Hvorfor i all verden skulle jeg det? Han er jo der for å vare evig, for han er så reparerbar, han er så robust, han er så god. Det er den eneste platespillene jeg kommer til å trenge. Og da er jo det også, selv om den koster sikkert 12-15 000 kroner når den var ny, så er den jo et sufficiency-produkt. Den er det eneste produktet jeg trenger, og den overflødig gjør ytterligere konsum. Så ja, vi er nødt til å holde dette nivået over, men vi kan fortsatt stimulere deg til å kjøpe tre andre platsspillere, eller tre andre væske, eller tre andre klokke, eller tre andre longs, hva noen produktkategori vi snakker om. Men det høres jo ut for meg som, og nå er jeg på slutten av en lang tankerekke, det høres jo ut for meg som som at det er i dette landskapet her dere prøver å hogge ut av hyllet for dere selv da, i en sånn type i utvidet forstand, sufficiency forretningsmodell. Ja, det tror jeg kanskje du definerer enda bedre enn det vi klarer, fra den stolen du sitter i. Men ja, det er i hvert fall ikke noen som protesterer der. Det er mange ting jeg har tenkt på nå, men en ting jeg har tenkt på, det er jo det forholdet mann igjen da, som er som vi bare må være litt ærlige med oss selv noen ganger, på hvor de pengene blir brukt. For det er jo ikke noe vits at hvis du ikke kjøper en skjorte, bruker du en tusenlappen, og så bruker du en tusenlappen på en flyres til London i stedet. Så etter jeg var bærekraftig fordi jeg ikke kjøpte skjorta, Men å bruke den på en flyreise, det er jo mye, mye, mye verre. 100 ganger verre antageligvis i et sånt rent CO2-perspektiv. Så det er jo en sånn perspektiv vi må ta inn der. Og da er jo faktisk pris ganske viktig, for vi har jo utgjort med en dose penger alle sammen. Så hvis vi kjøper 1 i stedet for 3, så er jo det veldig bra. Så vi kjøper 1 til 1000 i stedet for 3 til 333. Så det koker jo ned til de der litt sånn banale enkle regnstykkene. Og billig er jo som sett, kan være en fiende. Det andre jeg tenker på, det er Moralisme kommer vi antageligvis ikke så langt med i markedskommunikasjon. Den hytta med den maiskolben, det kan ikke markedsføre det. Da når du jo ikke veldig mange i hvert fall. Så man må gjøre det kult, man må gjøre det morsomt og enkelt å ha en sånn type livsstil. Og og være en inspirator til det. Det synes vi er veldig spennende. Vi aner ikke egentlig hva vi holder på med, men hva skjer når fremtiden vår hender? Er jeg et kommersielt selskap? Så sier det litt sånn tabloid. Hva skjer med kunden da? For det eneste man vet er at kunden lytter til et kommersielt selskap på en annen måte enn de lytter til Greta Thunberg eller en NGO. Akkurat hvordan vi gjør det, det er ikke så godt å si, men at vi har en annen stemme enn Miljøorganisasjonen eller Miljøpartiet og sånt, det tror jeg er ganske trygt å kunne si. Og hvilke implikasjoner det får og sånt, det synes vi er veldig spennende. Og den rollen man kan ta, som egentlig veldig få selskaper, særlig i Norge, har tatt, den aktivist-rebell-rollen, som sier det bare litt som det er, Du nevnte Patagonia, det er helt umulig å ikke komme utenom de, som de har jo vært veldig flinke særlig på kommunikasjon, og tørre å gå sin egen vei der. Det gir jo en viss trygghet for oss andre selvfølgelig at det er mulig. Hva er det du har for en person som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en samfunn som har vært i en sam Lars Jakob kan sitte og dra ut av sin teoretiske hatt, han både tilstrekkelighetsøkonomi, og vi kunne ha snakket om tilstrekkelige eller sufficiency business models, og tanker i retning til sånn type frugal business models, og det skal fint gå an å sette seg en god uke, eller 48 uker, og kose seg på skrivebordet, med den type forretningsmodeller hvor man da ikke skal selge. Vi er stigespillselskapet som ikke vil selge deg stigespill. Men det står veldig lite i den litteraturen så vidt jeg kan forstå om hvordan i all verden man skal da kunne samtidig heve en grei nok lønn betale skatt til fellesskapet produsere ha råd til å kjøpe inn de varene man trenger og få med seg kanskje en investor som tør å bruke sparepengene sine inn etter og det du beskriver er jo og det jeg tror det er virkelig et tomrom bak er jo da tomrumet tomrommet bak ordet og begrepet en sufficiency business model for eksempel. For hvordan i all verdens navn og rike skal man overleve i det på en grei nok måte da. Man kan jo ønske da også å tenke at man også kan vokse, fordi at man kan jo tenke at hvis vi vokser, det er jo en trend som kaller grønn vekst at vi vokser. vokser i yoga-timer, som vel Per Espen Stoknes har forklart, og det er jo helt supert med vekst, hvis det er antall yoga-timer som går opp, liksom. Det er veldig liten skade, og veldig, veldig mange positive sidevirkninger. Men det er ikke så lett da, for folk som deg og dere. Og du sier jo også åpent, vi vet jo ikke helt hva vi driver med, drive på med her. Vi har begynt fra en retning, vi har vi sonderer dette terrenget, og så prøver vi å finne ut hvordan vi kan få inntekt nok på dette her. Når man ikke da kjører knallhardt på en branding som alltid er nytt og alltid pushe videre og spille på disse følelsene vi har som menneske, og må alltid skille oss ut, ha det nyeste, eller ikke skille oss ut, være akkurat som alle andre som også har kjøpt seg akkurat det nyeste, av det riktige merket. Og man skal jo ha marginer, det er ikke noe problem for deg å bruke 1000 kroner per t-skjorte som du klarer å selge for 800, eller du kunne brukt 4000-5000 og fått den til å vare her, for at i måneden har den sikkert hatt noen enzymer i seg som gjorde at min svette aldri ville generere lukt. Det er jo ikke noen problemer å mette hvert produkt og være ansatt og i hele verdikjeden og sørge for at klærne blir fraktet med esler som var utgått på dato som ikke kunne bruke til annet lenger. Og så hadde man sånne silkerut ragori, altså jeg bare spinner ragori på innpust og utpust her, men det er jo ikke noe problem å mette kostnader i en sånn type modell, så hvordan få redusert kostnadene akseptabelt, og da ha akseptable inntekter, slik at man kan overleve, men også da vokse, fordi dere har jo en tro på at dette her er noe som flere burde ha glede av, og det er en forretningsmodell som flere virksomheter også, uten å ha angst i måned sin, hver gang man tenker på den, kan begynne å jobbe med. Kan ikke du fortelle litt mer om hvordan dere forsøker å mette denne forretningsmodellen med innhold, da? Nå ble jeg i tvil på hva du mente med innholdet. Ja, det skjedde veldig godt. Og den reaksjonen hender at jeg får. Så du var inne på det i sted. Sånn og sånn prøver vi å tjene penger på dette her. Sånn og sånn prøver vi å holde kostnadene nede. Sånn og sånn prøver vi å lage ting av god kvalitet som folk vil ha, uten at det koster oss flett. Fortell litt mer om det. Kostnadene nede, det er jo et spørsmål om vi gjør det, men det er denne sløsingen som jeg så vidt nevnte, som er jo den kostnadsbiten som vi har fjernet. Vi har ikke lave priser. Det er et steg. Og så har vi vi prøver å ha relativt lave maktsforingkostnader. Det er vel der modellen ikke er helt i mål enda. Men hvis man ser for seg en forretning som sier den kolonialen på hjørnet på øya utenfor Bergen, gamle dager, de trengte jo ikke å maktsføre. Det var den de gikk til. Og det er jo en enorm utgift. Og så har vi ikke mellomvis heller bare direkte, og ikke rabatt og ikke overproduksjon. Så den magien vi sitter igjen med, den kan jo vi velge å bruke på hva vi vil. Og du nevnte Gucci-belter. De Gucci, de putter jo hele den magien rett i lomma, mer eller mindre. Det er jo økonomisk supersmart, selvfølgelig. Men det som koster for oss for å få folk til å bruke det lenger er kanskje særlig reparasjon. Så vi har gratis reparasjon. Uavhengig av hvor lang tid en kunde har brukt plagget, så kan de komme til oss og så gjør vi den jobben. Eller hjelper kunden gang nummer to og tre. Og så tar vi betalt. For det er antageligvis viktig å få inn i en sirkulær økonomimodell og få inntekter på på de sirkulære verdiene eller sirkulære handlingene. Og så bruker vi jo, jeg kan ta opp et sånn annet paradoks som sikkert er litt spennende i klesbransjen, at de type polyesterklær som er de billigste klærne, det er jo kjempebillig å produsere, det er derfor det er så mye av det i nesten alt vi holder på med, det er jo ofte de klærne som varer lengst, eller som tåler mest. Men vi bruker veldig lite oljebaserte råvarer. Vi bruker naturmaterialer. Det koster mye. Men da vet vi også at kundene bruker plagg som er laget av naturmaterialer veldig mye lengre i snitt. Fordi man har en følt verdi, en emosjonell verdi til produktet som er mye høyere. Og det er jo noe som man savner litt av og til når man ser på bærekraft. Beklager at jeg avbryter, men her er du inne på et av våre mange hjertebarn etterpå. kundene. Forstå kundenes atferd, men også forstå hvordan man kan forsøke å endre den. Kan ikke du borre litt dypere ned i det, knyttet til kommunikasjon for eksempel, for dere jobber jo her litt i motbakke på mange vis, men hvordan er det dere prøver å komme inn bak døra hos kundene her? Det er mye, og som sagt er det et stort eksperiment hvor vi egentlig bare er litt gærne, føler vi, og gjør ting på vår egen måte. Det er mye det det handler om, å bryte ned konvensjoner. og etablerte sannheter. Et veldig morsomt eksempel er at vi snakker en del om vasking av klær, for der har vi voldsomt mye følelser. Og det er en sånn veldig tro på at å vaske mye, det er moralsk viktig, og det er hygiene, og hygiene og sunnhet handler om å være ren. Og så vet man jo fra forskning så henger det egentlig ikke så veldig mye sammen. Det er kanskje motsatt at for mye såpe i livet, det er ikke bra for helsa. Så vi har jo en ansatt for eksempel som skulle overgå alle rekorder, så hun gikk med samme singlet i 232 dager i strekk uten å vaske. For hun ville slå meg da, for jeg hadde rekord på 200 dager utenå. Og selvfølgelig, det lukter helt fint, fordi hun går med ull og brukte den til absolutt alt, til fest og jobb og trening og alt, og luftet den om natta. Og da provoserer man ganske heftig da, men samtidig så merker vi at vi åpner opp øynene til folk til at, åja, det går an å tenke annerledes. Det går an å gjøre noe nytt. Og vask er jo det som bryter ned kreftlag mest av alt, så Så å ikke vaske har noe for seg for å bevare lenger. Og så gjør det jo at det er mye lettere å ha færre plagg, selvfølgelig. Så får du av og til særlig menn, de kommer inn i butikken vår og så sier de sånn «Nå har jeg ikke vasket på 40 dager, men jeg har ikke sagt det til kona». Det er et morsomt eksempel. Ja, min... Min treningsberg er jo full av polyester. Jeg har jo allerede lagt hodet mitt på hovedstaben og innrømmet at jeg lekker. Jeg svetter jo som en... og spiller ofte litt for lenge og da er det ikke noe hemmelighet at jeg bruker en del tid med tennisrekord og underveis i en tre timer, en god treningsøkt skikkelig maksa ut så skifter jeg vel skjorte fire eller fem ganger og burde jeg da egentlig ha gått over til ull og trent og er det flere av oss som bør egentlig trene den type aktivitet i ullklær Veldig mange går jo den retningen. Det har jo vært en trend faktisk til trening i ull også, ikke bare friluftsliv, men faktisk trening. I noen situasjoner kan jo ull bli litt tyngre med fuktighet. På lestår kvitter seg med fuktigheten mer effektivt enn ull. Så man kan kanskje oppleve at plagget blir litt tungt. Så det er jo en nedside, men du slipper å vaske da. Du kan bruke det til trening så lenge du vil, egentlig. Ja, fy faen, det der lurer jeg på om det hadde vært liksom... Jeg skal prøve. Jeg skal herved prøve, liksom. Men hvis jeg hadde vært på trening en gang og ikke vasket klærne neste gang, så tror jeg jeg hadde vært alene i hallen på en slags stund. Men kanskje det er ull som er nøkkelen? Interessant. Ja, ja, absolutt. Jeg har jo vokst opp i ull... jeg skal ikke si ullhovedstaden, men jeg vokste opp et steinkast fra ullvarefabrikken Devold. Så jeg kan jo bekrefte at i min ungdom spesielt, så gikk det ganske lenge mellom at disse ulltrøyene ble vasket, og Gud hjelpe meg, de hadde vi, og har fortsatt. I veldig mange år, jeg har noen fritt gamle ulltrøyer der, så det forteller vel bare en liten kar, jeg vokser så mye, så det er sikkert hjulpet. Musikk Jo, Egil, dere skal leve lenge i landet, og en forretningsmodell, den er alltid i, snakker vi ikke om forretningsmodell, innovasjon, om dagen snakker jeg og så har jeg nok mye med studentene våre om forretningsmodell, evolusjon. Altså det her at det er jo hele tiden i endring, i samtidig med å teste nye ting, gjøre endringer i produkten, gjøre endringer i prosessene, gjøre endringer som du var inne på i strategier rundt salg og markedskommunikasjon og alt det der, kanskje til og med i prising og og you name it. Så det er jo alltid en bevegelse i enhver forretningsmodell, og du har satt godt ord på dine forretningsmodell der jeg har hatt så langt. Hvis vi skulle snike oss inn på kontoret ditt og finne disse tre gule post-it-lappene som henger over laptopen, der det står tre store ting du har lyst til at dere skal ha lykkes med de neste par årene, fem årene. Du kan få lov å velge tidshorisont selv. Hva er det som er de neste fjelltoppene dere har lyst til å komme dere opp på? Det er jo... Det er mye snakk om people planet profit. Akkurat nå har vi vært i en liten dal hvor profit ikke har vært en del av modellen vår. Det er vi ikke redde for å innrømme. Det er delvis planlagt, som mange start-ups. Men de må tilbake igjen på å være pluss på det økonomiske. Så det å bevise modellen, for du blir ikke en inspirator i forretningsverdenen uten å gå i pluss og uten å være et litt stort selskap. Så det er det andre å faktisk ha vekst, da. Og at vi har vekst, men samtidig beviser modellen at 1 vs 5-modellen, at vi klarer å ha vekst ved at folk reduserer forbruket sitt. Hvis vi virkelig klarer å bevise det, da blir det fest. Vi kan kjøpe boble i så fall. Å, det er noe treff. Altså, den tredje er jo kanskje... å ta dette internasjonalt. Da vi var internasjonale så har vi kuttet det for å starte litt på scratch igjen. Men å bevise modellen her hjemme, og så gå internasjonalt og bli en seriøs aktør som virkelig viser vei. og er inspirator både for kunder og for andre selskaper. Vi vil gjerne at andre kopierer modellen vår, så det er bare å ta kontakt hvis noen har lyst til å se på den. Ideer har du som kjent hyggeligst når du har sex, og da blir det flere ideer av det der ute. Vi heier på jobben dere gjør, Jo Egil, og gleder oss til å stikke innom på Jungstorget neste gang vi tusler gjennom Oslos gater, og vi kommer til å følge med både på på produktene, og ikke minst på forretningsmodellen, som vi heldigvis har fått lov til å snakke mye om i denne samtalen her. Så lykke til med videre vekst for Northern Playground, og tusen takk for at du var med på hverklass eventyr. Tusen takk, jeg hører på deg ofte. Vi høres. Ha det. Ha det godt. Du har hørt på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Send deg post til eventyrkrøllalfa jørgensenpedersen.no for å stille spørsmål eller komme med forslag til tema for fremtidige episoder. Og besøk jørgensenpedersen.no for mer informasjon om dine podcast. Derfra kan du også fortsette samtalen med oss i sosiale medier på Twitter, Facebook, LinkedIn, YouTube og andre steder.