#JP187: Ensomhet, ekstremisme og identitet med Vegas Tenold
I denne episoden av Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen diskuterer Lars Jacob og Sveinung Pedersen ensomhet, ekstremisme og identitet med gjesten Vegas Tenold. Tenold, en journalist og forfatter fra Bergen bosatt i Brooklyn, deler sine erfaringer med å dekke ekstreme grupper og kobler ensomhet til ekstremisme. Han diskuterer også utfordringene med maskulinitet i dagens samfunn og søken etter tilhørighet.
00:03
I dette segmentet diskuterer Jørgensen og Pedersen bærekraftig forretningspraksis, og reflekterer over personlige opplevelser og ensomhet.
06:12
Ensomhet er en voksende, global utfordring som påvirker folks søken etter tilhørighet og kan drive dem mot ekstremisme.
13:04
Taleren beskriver hvordan ekstremistiske grupper gir medlemmer en følelse av tilhørighet og aksept, til tross for deres voldelige ideologier.
17:28
Identitet kan være skjør, og tapet av én viktig del kan skape stor usikkerhet i livet vårt.
23:41
I denne episoden diskuteres hvordan idealet for suksess har endret seg, og hvordan unge menn søker identitet i en digital verden.
Transkript
Nevnt i episoden
Ensomhetsepidemi
Tenold beskriver et samfunnsproblem knyttet til økende ensomhet og dets sammenheng med andre globale utfordringer.
Ekstremisme
Diskuteres i sammenheng med ensomhet og søken etter tilhørighet, med eksempler fra Tenolds erfaringer med å dekke ekstreme grupper.
Mannsfæren
Et online-fenomen som diskuteres som en kilde til problematiske definisjoner av maskulinitet og potensielt bidrar til ekstremisme.
What Happens in Vegas
Tenolds Substack, hvor han skriver om ensomhet og relaterte temaer.
Ku Klux Klan
Nevnes som eksempel på en ekstrem gruppe Tenold har dekket, og illustrerer søken etter tilhørighet og fellesskap.
Columbia University
Hvor Vegas Tenold studerte, nevnt i sammenheng med Lars Jacobs besøk der.
Vice
Et medie Tenold har skrevet for.
Rolling Stone
Et medie Tenold har skrevet for.
The New York Times
Et medie Tenold har skrevet for.
Dagens Næringsliv
Et norsk medie Tenold har skrevet for.
Everything You Love Will Burn
Tenolds bok om ekstremisme.
Siv Stubsveen
Nevnt i sammenheng med Lars Jacobs stemme og personlighet.
Frasier Crane
Nevnt som et eksempel på en ønsket toneleie.
New York City
Nevnt i sammenheng med Lars Jacobs tidligere sykdom.
Brooklyn
Hvor Vegas Tenold bor, og hvor intervjuet delvis foregår.
Bergen
Vegas Tenolds hjemby.
Trump
Nevnt i sammenheng med Tenolds erfaringer med å dekke ekstremisme og politisk klima.
Robert Putnam
Forfatter nevnt i diskusjonen om ensomhet og samfunn.
Reaganisme
Nevnt i sammenheng med samfunnsutviklingen i USA.
Jordan Peterson
Nevnt som en innflytelsesrik figur i mannsfæren.
Andrew Tate
Nevnt som en innflytelsesrik figur i mannsfæren.
Kanye West
Nevnt i sammenheng med et bilde brukt på et albumcover.
Nordisk Mediedag
En begivenhet Vegas Tenold skal delta på.
NHH
Nevnt som et sted Vegas Tenold kan besøke.
Bærekraftseventyr med Jørgensen & Pedersen
Tittelen på podcasten.
Deltakere
Host
Lars Jacob Jørgensen
Host
Sveinung Pedersen
Guest
Vegas Tenold
Poeng
Ensomhet er en viktig faktor i mange av de problemene vi ser i verden i dag.
Vegard Tenhold argumenterer for at ensomhet er en underliggende årsak til ekstremisme og andre samfunnsproblemer.
Å løse problemet med ensomhet kan være med på å løse andre store problemer.
Tenhold antyder en sammenheng mellom ensomhet og større samfunnsutfordringer.
Ekstremistiske bevegelser tilbyr en følelse av tilhørighet og aksept.
Tenhold beskriver hvordan ekstreme grupper tiltrekker seg medlemmer ved å tilby en følelse av fellesskap og tilhørighet.
Manosfæren er en industri som tjener på å fremme problematiske definisjoner av maskulinitet.
Tenhold kritiserer manosfæren for å utnytte usikkerhet rundt maskulinitet for å tjene penger og påvirke unge menn.
Livet vi lever er ofte kjedelig, mens ekstremisme og konspirasjonsteorier kan virke spennende og tiltrekkende.
Tenhold peker på kontrasten mellom et kjedelig hverdagsliv og den spenningen som ekstremistiske grupper tilbyr.
Påstander
Det er en ensomhetsepidemi i samfunnet.
Tenhold påstår at ensomhet er et utbredt problem med alvorlige konsekvenser.
Mye av høyreekstremismen skyldes ensomhet og søken etter tilhørighet.
Tenhold argumenterer for at ensomhet er en viktig årsak til at folk blir med i høyreekstreme grupper.
Manosfæren tilbyr problematiske definisjoner av maskulinitet.
Sosiale medier bidrar til både økt tilgang til informasjon og økt ensomhet.
Tenhold diskuterer de positive og negative sidene ved sosiale medier.
Lignende
Laster
Du hører på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen.
Bli med på eventyrlig jakt på bærekraftig business.
Jeg gjør jo kanskje vanligvis ikke det, vil folk si. Men jeg er jo aldri syk, egentlig. Men nå er jeg for andre gang på ganske kort tid
Så jeg havner her og dette, jeg tror kanskje det er sånn, det er sikkert mange som sitter her ute og tenker at endelig skal universet klare å ta knekken på denne fjorden. Ja, det tror jeg også. Du er nok blant deg. Og sist, så det er på en måte forsøket på en liten segg hvor jeg er da, fordi sist jeg gikk på en sånn smell, da husker jeg vi merket det på flyet hjem fra New York. Vi har fortalt om den reisen fordi det var mange relevante ting for den tidligere episode vi snakket om her.
Men det vi ikke snakket om da var jo hvordan jeg tror vi begge to satt og både hadde en sånn jetlag-feeling, en litt sånn hangover-feeling, og også på full fart med hodet først inn i sykdommen.
Det var jo også en tur, Lars Jacob, hvor vi dro motstrøms, for all statistikk etterpå viser at folk drar jo ikke til USA. Mens vi dro til USA, ikke bare det, men du dro din første tur til USA. Og det er jo bare halvt sant, for du hadde jo et lydspor å dra frem for hvert eneste gategjørn du var på, så var det noen hiphop-artister som hadde gitt ut et eller annet som du spilte, og så havna du ute i Brooklyn. Og det var noe...
Og da gikk vi, det var den dagen vi gikk 3,3 mil. Og midt oppi det da, så er jo det både den der dra til USA etter Trump og ubage rundt det, og den der blandingen og komme til Brooklyn og bare tenke liksom at her har du lyst til å være alltid.
Ja, det var et paradoks der. Fordi det føltes jo nettopp som at her gikk det jo an å bo. Og personen som vi var og møtte i Williamsburg, det var jo en person som nylig hadde blitt sitert på akkurat det, i et TV-klipp eller radioklipp jeg har gjort med han da han var i Norge sist, så
sa han jo det at denne verden her borte nå er jo ganske sinnssyk, men akkurat nabolaget mitt her jeg bor, det gjør det veldig hyggelig. Og det fikk vi oppleve på aller beste vis der vi satt på bar sammen med Vegard Tenhold også, eller Vegard Tenhold som mange kjenner han som. Han har bodd i Brooklyn i mange år. Han er fra Bergen opprinnelig, og han er fra Bergen fortsatt.
Og han er blant annet journalist, han er forfatter, han er mye annet. Han utdannet seg jo faktisk på Columbia University, der jeg og du var på denne navneturen. Og han har skrevet for Vice i lange tider, han har skrevet for Rolling Stone, The New York Times, Dagens Næringsliv og andre norske outlets. Og han har også skrevet...
Hei gutta, kjekt å se dere her.
Jeg merker at jeg prøver å matche tonen din med en gang, Lars Jakob. Jeg snakker ikke sånn som dette her, men nå får jeg en følelse av ro og gravitas når du snakker sånn. Merker du at personligheten din forandrer seg med stemmen? Er du en mer rolig person nå når du er litt nedpå? Jeg føler at jeg nå er som en slags mannlig sivstubbsvenn, faktisk. Hvis det går an, går det an.
Går du dypere til veiks, Vegard, når du legger over til amerikansk? Får du ditt sånn deeper voice down there? Nei, jeg som menneske har generelt veldig lite gravitas på noen måter, og stemmen min reflekterer det. Jeg ligger...
som regel ganske høyt oppe på en sånn servil, vennlig toneleie som jeg ikke liker i det hele tatt. Men jeg klarer ikke å komme derfra. Så nå jobber jeg veldig hardt på å ha det mer sånn Frasier Crane-aktig
Tonefall med dere. Det føles litt deilig. Nå vi traff deg i Brooklyn, Vegas, nå sist, så hadde du akkurat sluppet, og det må vi plagge her, for du hadde akkurat sluppet din nye sub-stack, som heter What Happens in Vegas. Veldig smart navn. Ja, veldig. Og vi skal komme inn på noe av det som kanskje blir det gjennomgangsmelodien i dine samtaler, for den første posten du postet der, den heter, eller med unntak av velkomstposten,
Den heter Let's figure out loneliness before it breaks the world. Og dette med ensomhet, det er jo et tema som opptar mange omdagen, og jeg vet opptar deg i veldig stor grad omdagen, og du har jo satt en slags diagnose på
samfunnet vi lever i, at det er en ensomhetsepidemi, og at den knytter seg til ganske mange av disse store problemer som vi ser utspille seg i verden. Og det følger vel kanskje av det at den andre siden av mynten er at du tenker at å løse det problemet kan være med på å også løse noen andre store problemer. Jeg vil gjerne høre hva du tenker om det, Vegard, men før du går inn der,
Er ensomhet verre enn man-flu? Jeg tenker de henger, de er litt to sider av samme sak. Det handler om å føle, om å synes ekte synd på deg selv. Å virkelig ligge og kjenne på offerfølelsen. Man-flu går kanskje over litt fortere, men jeg tror de er begge to veldig alvorlige problemer som vi ikke nok forsker nok på som samfunn. Det er sant. Men kanskje skal vi kaste oss rett inn i det, fordi
Hva er dette problemet med ensomhet for noen, og hvorfor opptaler det seg veldig akkurat nå? Nei, jeg tror...
Jeg kjenner kanskje jeg har litt sånn tendens til å bli sånn hvis jeg er en ensomhetshammer så blir alt jeg ser rundt meg ensomhetsspiker. Nå skal jeg ikke gå hen og si at absolutt alt som er galt i samfunnet her, hverken her i USA eller i Norge, handler om ensomhet. Men jeg tror det er en viktig en veldig viktig faktor i mye av det som skjer her i verden. Så kan man gå tilbake og tenke hvor er det ensomheten kommer fra? Det finnes sikkert mange ting. Men jeg for min del som har
skrevet og laget dokumentarfilmer om sinte menn og ekstremister og konspirasjonsteoretikere og sånne ting, så satt jeg i våres, nei unnskyld, i høst og prøvde å sette alt jeg har gjort siden 2010 inn i en slags
hva er på en måte fellestrekk her og min foreløpige teori er jo at mye av dette her handler om ensomhet, folk faller inn i ekstremistisk tankegodtsideologi folk faller inn i konspirasjonsteorier folk faller inn i mer sånn kvinnefientlige manosfæren fordi at vi søker en eller annen tilhørighet vi søker en eller annen måte å forstå livene våre på og verden rundt oss og jeg tror det at
Veldig mange av oss kjenner litt sånn på ensomhet. For meg var det veldig greit å dekke det, for jeg trodde at jeg kunne komme mot dette fra utsiden. At dette ikke hadde noe med meg å gjøre. At jeg var en journalist som kunne stikke inn med et kukluxklarentreff eller hva som helst. Og så reise hjem igjen. Men det som har vært hjelpsomt for meg, tror jeg, var å innsette at jeg ikke er immun for ensomhet jeg heller.
Og det på en måte var en ganske stor oppvåkning som jeg hadde at dette her er noe vi alle deler, alle mennesker deler. Så siden den gangen har jeg hatt en del prater med kompiser og andre der jeg har prøvd å være åpen om at jeg er relativt ensom. Jeg har jo masse venner og sånt, men
Jeg forstår i hvert fall hvorfor folk søker denne tilhørigheten som disse grupperne tilbyr. Det er jo ikke det at jeg skal unnskylde dem, men jeg forstår dem kanskje litt. Hvis vi snakker om ensomhet som et nytt fenomen, litt sånn historisk over tid...
Når er det vi har følt, eller klarer vi å finne noen eksempler på hvor det ikke har vært den type ensomhet som nå? Jeg tror på en måte ensomhet og stundesløshet og identitetsløshet er ganske like følelser. Jeg tror kanskje tidligere i ...
menneskehetens historie så har det vært lettere å føle at du på en måte er en del av et prosjekt fordi at
Jeg tenker kanskje verden var litt mer lokal før, og du tilhørte litt mer lokalsamfunnet. Det er irriterende at jeg sitter her på en podcast og snakker om at hele problemet er sosial media, men tidligere så kom du deg ut av huset, du tilhørte noe. Om du var i Norge så tilhørte du liksom Gerrardsen-generasjonen som skulle gjenbygge landet. Jeg tror tidligere så hadde det vært enklere å føle at du er del av et...
et fellesskap, for det skulle mer til å bare sitte hjemme og koke alene. Så jeg tror i hvert fall denne typen epidemisk ensomhet som vi ser den dag i dag, er et relativt nytt produkt. Det handler om at livene våre leves online, det handler om kapitalisme som har skapt denne situasjonen der vi på en måte alle føler oss litt ensomme og litt isolerte. Så jeg tror det er mange faktorer som er bak det, men
Denne følelsen av ensomhet på en global skala, tror jeg er relativt ny. La oss rykke litt tilbake, Vegard, fordi vi var inne på det. Jeg hintet mot det i introen, og du var så vidt inne på det at plutselig befant du deg på et Ku Klux Klan-møte, og det er jo ikke sånn
Som nødvendigvis bare skjer helt utenvidere. Så jeg bruker det som et lite springbrett dypere inn i temaet. Fordi, som jeg sa, så skrev du dine boker for noen år tilbake. Everything you love will burn. Og den er jo... Altså, tidsmessig så var jo du for det første...
Right on the money, for det var vel like før, han kom ut like før Trump sin første periode, var det ikke sånn omtrent? Nei, siste kapittel i boken var Charlottesville, så det var året etter Trump, men jeg startet vel skrivingen i 2010, så jeg fikk med meg hele denne bølgen. Så boka dekker på en måte opptakten, for å si det sånn. Og i den perioden der så så vi jo liksom
tydeligere kanskje framveksten av noen strømninger som der Ku Klux Klan kanskje er et av ytterpunktene på et vis, og så så vi alle disse
jeg skal ikke ha kalt det gråtonene, men all disse gradene av ekstremisme innover mot, du brukte ordet manusfæren i sted, og det finnes jo ting selv i det ganske sånn mainstream med internett i dag som noen av oss kan få litt sånn vondt smak i munnen av i akkurat der det er liksom der ting blir litt for manly og plutselig begynner å bryte seg mot noen litt sånn krevende verdier. Hva er det du føler det?
Definitivt. Vi er jo heldigvis kun tre menn med sviktende hår i rommet her nå. Men i alle fall, dette fenomenet har jo vokst litt, og det har vokst frem, og det har utviklet seg. Og i dine boker så går du jo ganske dypt inn i de mest ekstreme delene av dette. Og kanskje du tar oss litt mer inn i den verden for å gi et innblikk på det som kanskje, eller innblikk i det som
Som kanskje er noen ekstrem utslag og symptom på noe av det problembildet som vi er inne på nå. Når jeg startet med dette her, så skjønte jeg ikke, det var veldig mye jeg ikke forstod, det var veldig mye jeg ikke tok inn over meg selv. For jeg er jo en hvit mann, født og oppvokst på 90-tallet i Norge, som...
er på en måte den beste måten, den mest heldige måten i verden å vokse opp på, på en måte. Så for meg så synes jeg jo det var å være vittig med nynazister og synes det var rart og sånn, for meg, jeg følte jo ingen trussel, og jeg hadde på en måte ikke helt, jeg hadde litt sånn skylapper på det, med tanke på at dette her føles kanskje helt annerledes for andre mennesker enn for meg, men så jeg begynte jo å dekke det for at jeg synes det var
rart. Det var ikke det at jeg skjønte at dette kom til å bli viktige strømninger i tiden eller noe sånt så det. Selvfølgelig etter 22. juli så fikk vi også en helt annen forståelse av høyere ekstremisme. Men etter hvert som jeg dekket og reiste rundt på alt som kunne krype og gå av ny-narsist-treffer og kugleksklant-treffer og andre ting i flere år, så fikk jeg et mye mer tydeligere bilde av hva
disse grupperne tilbyde medlemmene sine. Til og med det første treffet jeg var på i New Jersey med en haug med nynazister som var kledd opp i fullt tredje rikeregalia. Jeg husker når de møtte, de snakket jo på en måte ikke om nynazisme eller om jødene eller hva som helst. Det var jo på en måte mer en familiegjenforening, venner som vi ikke hadde sett på så lenge. Og det er jo det som er en rød tråd at disse grupperne
det de tilbyr medlemmene sine er jo ikke på en måte påfyll av nasjonal-sosialistisk politisk teori, men det er mer sånn, her er du blant venner, her er du blant noen som trenger det. Jeg husker jeg hadde en sånn stor aha-opplevelse en gang, jeg stod på et sånt jorde langt fanken ut i skogen i
i Georgia sammen med en gruppe som heter The Hammerskins som er liksom de man ser for seg når man tenker på sånn fengsels skinheads jævlig svære, tatoverte supervoldelige folk jeg skal tidligere på dagen så har de banket en eller annen fyr på det jorda jeg skal ha de hoppet på hodene til øynene er falt ut liksom det er den mest brutale gjengen du kan tenke deg men på kveld da
Så sto jeg sammen med disse her nissene på et jorde, og lederen der stod på scenen og snakket om at her er dere blant brødre, mange av dere føler dere kanskje sånn fortapt, eller at verden ikke har plass for dere lenger, men vi trenger dere, og dere har blodet til hundrevis av generasjoner av vikinger i årene dere, så se dere rundt, hver en av dere er hjemme nå. Det er en stor fyr ved siden av meg, svær og jævla nynasist, som gråt åpenlyst, sånn jeg gledest hårer.
Og da tenkte jeg sånn, jeg skjønner dette litt. Dette har jeg ikke i mitt liv. Hvor ofte har noen av dere stått ved siden av bestevennerne og grått for at dere følger dere hjemme? Så jeg skjønner veldig godt hva den gruppedynamikken har å tilby. Og veldig mange av disse her gutta trekker seg ut av bevegelsene etter hvert som de skjønner at
Det er ikke bare fru og gammel og bestevenner, det er også mye kjipe ting. Men poenget er at det forstår den følelsen av å føle seg så til de grader akseptert og velkommen. Så det er jo faren med ekstremistiske bevegelser, men også en mulighet for oss andre som har lyst til å prøve å hindre ekstreme bevegelser.
Hvis jeg bare kan følge opp her et kort, for jeg vet at du også har stått i liksom samme klemp med en gjeng Milovald-supporter på fotballtribunen i England, og også andre tilsvarende. Altså, det kan jo, hvis en skal prøve å tenke seg, nå var vi på, jeg sa jo noen var på Brandstadion, som vi alltid er i Helgeid, sant, og så bataljonen står der borte og storkoser seg. Og sånn, hvis du skulle tenke på noe sånn i ditt eget liv, som er liksom ganske langt vekk fra disse jorda i Georgia med fullt med nynasister, så
Så er det kanskje noe av det nærmeste bildet du klarer å frambringe da, på et vis? Hvordan vil du si at de liker hverandre, og hva er det som er ulikt? Er det noe med...
Her er det så high stakes fordi vi skal redde vår rase. Er det noe med det som gjør det annerledes? Hvordan vil du på en måte sette på disse to siden av hverandre? Jeg tror for mange av de menneskene som ble med i disse grupperne, så har de veldig lite igjen. Jeg liker å tenke på oss mennesker som en samling med identiteter.
og jo flere sånne identiteter du har, jo bedre er det, og hver identitet gir mening, det er meningsbærende og det gir noe men hver for seg så betyr de kanskje ikke alt altså hvis
Lars Jakob, hvis du ikke hadde fått lov å være brannsupporter lenger, eller hvis brannen hadde lagt inn årene, så hadde det vært trist for deg. Men du har andre ting å falle tilbake på. Du har jobben din, du har podcasten din, du har vennen din, Sveinung, du har døtrene dine. Jeg er den mannelige sivstubselen. Du har et offentlig image som den mannelige sivstubselen. Du har masse ting å falle tilbake på. Men hvis...
brann var alt du hadde her i denne verden. Og hele identiteten, som er noe av det tristeste jeg har sagt i hele mitt liv, men hvis brann var hele identiteten, hvis alle verdenene dine var store og store, hvis du var dekket fra topp til tå i branntatoveringer, og så...
så mistet du det, men ikke engang så mistet du det, da ville den vært mye viktigere, sant? Og veldig mange steder i USA der denne typen grupper er populære, så har man ikke så veldig mye annet. Dette her er deler av Amerika, dette er en del av befolkningen i Amerika som på en måte har mistet veldig mye, om det snakker om deindustrialisering, om det snakker om opioidepidemien, altså det er
folk i store deler av USA, egentlig folk i hele USA, lever et liv helt på kanten, rett og slett. Og mange av disse menneskene jeg møtte hadde veldig, veldig, veldig lite. Samtidig så de fikk høre at det de hadde var feilt, eller det de hadde var galt, eller de måtte holde kjeft fordi de hadde white privilege i det minste. Så ser det seg ut som, hva betyr det? Eller at de hadde male privilege. Så de ble på en måte hele tiden fortalt at de var kjempeheldige, samtidig som
de selv ikke følte at de hadde så veldig mye. Så for de så ble den ene identiteten, hvitmann, kjempeviktig. Mens resten av oss har kanskje flere baller i luften. Men jeg kjente jo på det selv når jeg var jo tidligere korrespondent for VICE, som var en helt fantastisk jobb som jeg elsket, og som jeg kanskje
litt sånn usund stor del av min personlighet ved det var godt å være han fyren som var korrespondent for Weiss og når den jobben da forsvant etter at Weiss kollapset så kjente jeg veldig på den her, men hvem er jeg da liksom, så jeg kan på en måte relatere til det der at når en av identitetene dine faller vekk, så føles ting med en gang veldig mye mer prekært Musikk
Den gjengen du snakker om her, Vegard, det er 2010, og det er unge hvite menn med følge. Sånn...
Jeg satt og kikket før vi gikk på lufta her på Robert Putnam, som jeg leste for mange år siden, så jeg husker den jo ikke godt, men jeg mener jo at den er skrevet i sånn årtusenskiftet, sånn 2001 gitt ut. Og han beskriver jo 30-40-50 år tilbake, hvordan det rakna, altså hvordan ensomheten kom. Så på en måte er det kanskje også foreldregenerasjonen, at den gjengen som sto ute på disse...
slagmarken, som hadde opplevd et USA hvor noe av fellesskapet raknet.
Ja, og det er jo som Putnam sier, dette startet jo for veldig lenge siden, og det satt virkelig fart på 70-80-tallet, samtidig som liksom Reaganisme og neoliberalisme på en måte kom inn og ødela fagforeninger og gjorde veldig mye skade ved det jeg påstår, i det amerikanske samfunnet. Men det er klart at dette er jo ikke noe nytt i det hele tatt, og mye av tankegodset til...
til dagens høyere ekstrem er jo heller ikke et nytt tankegodt, så det er bare forskjellige manifestasjoner av de samme av de samme impulsene og på en måte foreldregenerasjonen amerikanerne gjorde jo veldig mye rart på 90-tallet også på en måte, du så mye av skimene til nå ble sådd på 90-tallet, så
Den ensomheten som Putnam beskriver er jo absolutt en del av dette her. Du ser det på konspirasjonsteorien også som bobler frem og alt mulig annet. Det er derfor jeg mener at vi må... Det er langt mer enn bare rasisme som driver høyere ekstremisme. På samme måte som det er
langt mer enn religion, islam som driver jihadisme. Det er helt andre menneskelige impulser som spiller inn. Det er ikke bare det at Koran er din favorittbok som gjør at du reiser til Syria og melder deg inn i IS for eksempel. Det er mange flere faktorer. Og jeg vil si at mest av alt så er det det der at du har lyst til å tilhøre et eller annet. Og vet du hva? Ekstremisme, hvis ikke du har så mye annet i livet ditt, er jævlig fett!
Det er jo det som er utfordringen vi må snakke om her, er at livene vi lever er som regel dørgene kjedelig, mens ekstremisme og konspirasjonsteorier er dødsgøy. Mye av det er å løpe rundt i skogen med kompiser og med våpen, sånn det er kjempegøy. Min med om tiden, du skal ikke forlåtte å komme tilbake til min med om tiden i mine tidlige 20-årene, hvor jeg jobbet på Tyreliv med narkomanene, og
og måtte bare høre de historiene om hvor utrolig gøy det var å drive med narkotika, og hvor utrolig gøy det var å drive og deale penger, selge kjæresten din på gata og få penger for det, være kongen av haven, ja, da du havna i fengsel innimellom, og du havna i slagsmål, men da var du i hvert fall tøff og kul, og du hadde noe, og så skulle vi gi dem dette nyktere, drita, kjedelige livet, hvor du skulle stå opp om morgenen, og så skulle du gjøre arbeidsoppgaven din, eller sette på frokost,
Du skulle gå og male et hus, og før du fikk gjøre noe så skulle du gjerne prate med noen andre og gjøre avtale om det. Altså et sånn drit av kjedelig nyktert liv opp imot det kjempemorsomme narkotiske livet. Og du også, i boka di beskriver jo, det virker jo utrolig gøy å drive og skyte på blinkene, har jeg sagt, ute i skjeven.
Det er dødsgøy. Og samtidig er det nøkterne kjedelige livet som vi på en måte forfekter, er jo også vanskeligere og vanskeligere for folk å oppnå. Idealet for suksess har blitt så ekstremt flyttet. Nå er det jo sånn at du må være kryptomilliardær eller noe sånt, for å ha suksess her i livet. Så jeg tenker at denne her
ikke bare er verden kjedelig, men også bare det å oppnå den kjedelige tryggeverdenen er stadig mer urealistisk for unge folk. Så vi har litt jobb å gjøre og pitche dette inn som noe gøy. Og hvis vi flytter oss noen hakk innover på ekstremismeskalaene mot senteret på en vis, så var du inne på internett og effekten av det. Jeg husker når vi satt på barsa med en vittre i Brooklyn, så noe av det vi snakket om var
For det var god musikk som de spilte. Så kom vi inn på litt med musikk og hvordan den hadde endret seg. Både jeg og du har jo tråkket nok timer av vårt unge liv i det bergenske musikklandskapet. Og i den verden vi vokste opp i, så var det litt sånn...
Du skal jo skjønne alt det her når du kom inn i en musikalsk subkultur, det kunne jo definere hvem du var for 10-15 år fremover, for det var noe som du kjempet for, og hvis du skulle få tak i et eller annet obskurt, så fikk du til slutt bestilt det fra London, og så tok det et halvt år, og så var det der, og det var en massiv greie.
Og så selvfølgelig er det skjedd noe her på at tilgjengeligheten på ting er så mye enklere digitalt, og du får også treffe så veldig mange som er som deg selv. Det var jo en begivenhet hvis noen var interessert i det samme som deg i 1994. Mens nå, hvis du er opptatt av albansk trekspill, så kan du gå og finne et eller annet nettforum med 6000 medlemmer på et sekund, og så har du 6000 nye venner.
den kvelden. På en måte er det bra i et tilgjengelighetsperspektiv. Det er flott at vi kan få tak i mer av de tingene som er spennende og gjør livet rikt.
Men samtidig så gjør det noe med den identitetsgreia som du sa. Fordi da er det ikke nødvendigvis sånn at da blir du punker, eller du blir raver, eller du blir heavy metal fyr, eller hva du noen blir da, fordi at ting kommer til deg så mye lettere, og dermed så kan du kanskje også lettere på en måte gå vekk fra det. Og den der identitetsmessige greia der synes jeg er ganske interessant, fordi jeg tror det henger sammen litt med det ensomhets...
temaer som vi innleder med. Fordi på en måte så skulle du tro at når du truffer de der 6000 albanske trekspilljassentusiasterne så er du mange nye venner. Men samtidig så kan jo disse tingene som du var inne på stå også litt i veien for deg-arenaene hvor du
ja, hvor du kaller det for anledning til å utvikle relasjoner på andre og kanskje dypere måter, så er det plusser og minuser med disse utviklingsstrekkene. Nå begynner jeg å nærme meg poenget. Fordi noe av det som jeg vet at du også har jobbet en del med i nyere tid, og du nevnte det vel på veien, det er den såkalte mann hos faren. Og det er jo et sånt fenomen på internett som har vokst frem, og der finnes jo liksom grader av spiselige og uspiselige versjoner av den mann hos faren, men det er jo
Han har jo noen sånne identitetsbarn og kollektivbarn
skapende greier som har noe til felles med det som vi nettopp har snakket om med denne gjengen ute i Skagen, men det er veldig mange hakk innover på ekstremismeskalaen, selv om noe vil du argumentere for at deler av denne såkalte manusferen kanskje er med på å dra unge gutter og menn litt utover i det ekstremisme-perspektivet. Kanskje du tas litt mer inn i det du har jobbet med og det du har sett og tenkt rundt denne manusferen?
Manusferen er litt tricky. Det er veldig vanskelig å definere hva manusferen er. I ordets løseste forstand er det en sekkebetegnelse for en online-verden der man snakker om
ting som menn bryr seg om ting som handler om menn og at det startet jo egentlig før internettet dukket opp, eller det startet på en tidligere nettforum for menn som var misfornøyd med foreldrettheter og sånne ting, men etter hvert så har det blitt en sånn kjempestor del av internettet der
influensere, mannlige influensere har opparbeidet seg kjempe, kjempe store skarer av unge menn. De største er jo sånn Jordan Peterson og Andrew Tate og alle disse greiene der. Men det er også veldig, veldig, veldig mange andre som på en måte passer inn under den betegnelsen. Vi laget en
en dokumentar om dette her i fjor der vi hadde lyst til å se på ikke så mye disse influenserne vi hadde ikke lyst til å diskutere så mye hva Andrew Tate har å si og hva han har å melde men litt sånn hva er de unge menn er på jakt etter som gjør at de på en måte faller for folk som Andrew Tate og det vi så var at mannesfæren er forlokkende fordi at han tilbyr en
en visjon av maskulinitet i en verden som ikke tilbyr så veldig mange sunne definisjoner av maskulinitet. Jeg vet ikke helt om jeg forklarer dette så bra, men vi så veldig mange unge menn som
Ikke være helt sikker på hva det betyr å være mann for din. Og det tror jeg er noe vi alle kan relatere til. Og spesielt i USA så hadde denne offentlige diskursen omkring maskulinitet og sånn, relativt lenge siden Clinton stilte president i 2016, måtte vært preget av at maskulinitet er noe negativt. Altså det er et eller annet sånn iboende negativt. Du snakket om sånn giftig maskulinitet og sånn, og veldig mange gutter...
og søkte et svar eller et slags kart på hva det betyr å være mann. Og da fant de disse her gutta på nettet som har noen relativt problematiske definisjoner av maskulinitet. Men jeg tror mye av det kommer av at jeg aner ikke hva det betyr å være mann egentlig. Jeg vet ikke om dere to helt vet hva det betyr å være mann heller. Og det er en diskusjon nå til dags som på en måte...
Hva skal en manns rolle være i verden? I løpet av de siste 20-30 årene har vi tatt denne regelboken som sier hva det er å være en kvinne og hva det er å være en jente, og så har vi revet den i fillebiter og kastet den vekk. Og erstattet den med kvinner kan nå være hva de vil. Og det er helt supert, det er ikke en bra det er ingen som argumenterer for at det er noe som er så negativt. Samtidig som vi har kastet ut regelboken for hva det er å være mann, men den har ikke vi erstattet med noe.
Så vi har denne tanken om at du trenger ikke lenger være tøff eller sterk eller stoisk eller kunne banke alle eller hva som helst. Men det er ingen som forteller oss hva menn bør være. Og da tror jeg at mange har lett for å falle tilbake til disse mer reaksjonære ideene. Fordi si hva du vil om denne brødvinneren, den mann som brødfører familien sin, den sterkeste, men vi vet i hvert fall hva det er for noe i motsetning til denne
tilværelsen der vi ikke helt vet hva vi skal være. Så vi tror det er et slags vakuum der som har blitt fulgt opp av en industri. Manusferen er mer enn noe annet, den er bare en industri. Og jeg tror det er det som du snakker om når du snakker om at deler av manusferen trekker gutter lenger og lenger og lenger ut på høyresiden, det er fordi det er en industri og for å være relevant på nettet så må du hele tiden si kjipere og drøyere ting. Så hvis du ser på
Andrew Tate og Jordan Peterson og alle disse gutta der så måten de får folk ombord på er å si helt fornuftige, normale ting altså en gutt bør
ha en jobb, en gutt bør trene, du bør kle deg pent, du bør ha en plan, liksom. Og det er jo ikke noe sinnssykt, det rydder rommet ditt, liksom. Det her er jo sånne ting som vi alle har behov for å høre. Jeg var jo sivilarbeider, og kjenner selv at jeg kanskje skulle vært i militæret for denne disiplinen. Men så er jo internett et sånt sted som på en måte belønner negativitet, og det belønner konflikt og spid.
Og det er jo Tate veldig flink å spille på. Så dette var en veldig lang og sprikende forklaring på hva manusfæren er. Men jeg tror fundamentalt så handler det om at vi som samfunn ikke helt vet hva en mann bør være nå lenger. Men den mannen vi nå sitter med gjorde et valg på et eller annet tidspunkt å dykke inn i...
Det hvite USA, og hva i all verden var det som gjorde at du begynte å gå ned den veien der? Litt, bare fordi jeg synes det var gøy og interessant, og ingen har dekket det. Jeg har alltid vært dødsfascinert av det. Husker du, den serien som gikk på NRK på 80-tallet, heter den Vakka Dag eller noe sånt, det var en vit familie som hadde en svart stuepike-
og han sa, hva er det han heter? Det var veldig klassisk. For de av oss som er født sent på 70-tallet, så vokste vi opp med det på lørdagsunderholdning på 80-tallet. Og da var man liksom satt i sørstatene på 60-tallet, tror jeg. Og da var det en kukluxklan var der av og til, så det er en sånn heldig til hvem er disse folkene? Og det er jo et eller annet enormt enigmatisk med den der
masken, med den drakten du går med, med de flammende korsene. Så når jeg kom til USA og hørte at det fortsatt var en ting, så tenkte jeg, faen, det er her nå jeg må sjekke ut. For jeg synes jo det er jævlig interessant. Jeg synes jo generelt at det er jævlig interessant med folk som gjør rare ting.
Jeg har jo i hele mitt liv aldri klart å dekke normale nyheter. Jeg er jo ikke den typen journalist i det hele tatt. Jeg har aldri dekket en nyhetssak i mitt liv. Men i dag, hvis du hadde begynt å gå inn etter her, så hadde det jo vært på en måte normalen mainstream mer. Jeg vet at det du har sett her er veldig ekstrem, men du begynte jo veldig tidlig.
Det var jo mer en kuriositet på den tiden, var det ikke det? Jo, det var mye flaks. Den første saken min gjorde jeg bare for Columbia, og det var for en journalistskole der. Jeg kom på innsiden av denne nynasistgruppen, og så hadde jeg jo en fascinasjon videre med det. Jeg syntes det var kult, jeg syntes det var sært. Jeg lurte veldig på hvorfor i alle dager folk den dagen der gidder å være nynasister eller klansfolk, for det virker jo ganske kjipt. De er jo forhatte av nesten alle.
Men så blir det bare sånn at det var en relativt enkel frilandssak å pitche om og om igjen til norske og amerikanske medier. Så det var bare at jeg gjorde det mye for at jeg trengte pengene. Og så etter hvert begynte det å formulere seg mer et sånn dypere spørsmål som jeg hadde lyst til å få svar på. Men i begynnelsen så var det bare sånn, jeg datte inn i det rett og slett, og så ble jeg bare han fyren som...
Som dekket det. Og det var ingen andre i USA som gjorde det. Det var jo ikke før sånn 2015 at egentlig andre journalister begynte å dekke dette. Og det sier ikke jeg, for jeg er jo ikke noe smartere enn folk, men det var jo bare fordi at jeg hadde en gang falt inn i det med et uhev. Når du kom så var jo du en...
på et vis en outsider, ikke sant? Kanskje var det noe av det som fikk deg til å se noe som kanskje andre ikke så. Siden den gangen har du jo blitt en slags insider. Du har bodd i USA lenge nå, og du skrev om USA lenge. Og som vi snakket om nå, så har du jo begynt å kikke på ensomhet som...
som er tema. Er det det som er ditt neste prosjekt nå? Jeg kunne tenkt meg å høre deg beskrive, for dette snakket vi jo om på bar kvelden vår i Brooklyn, hvordan USA ser ut nå, og hva er det som skjer
der borte, og siden, altså på de relativt få ukene siden vi var der, så har jo Diago skjedd nok til å skrive flere bøker bare om det som har skjedd siden den gangen, men hvordan ser du noe som dels outsider, dels insider på det som skjer rundt deg, og hvis du skulle skrive en ny Everything You Love Will Burn, hva ville vært inngangen nå, ville det vært et ensomhetsproblem, eller ville det vært noe annet?
Jeg tror mitt nye prosjekt, eller mitt pågående prosjekt, er mye mer sånn introspektivt enn det det var tidligere. Altså jeg føler egentlig ikke at jeg er sånn på jakt etter å... Jeg er mer på jakt etter en slags selvhjelp enn jeg er på å forklare Amerika eller verden til noen andre. Jeg kjenner at etter at
Trump er valgt inn igjen, og etter hvert så alt dette så foregår. Nå så kjenner jeg et stadig større og dypere behov på en måte å føle at det fortsatt er glede og eventyr og undring i verden. Så når jeg snakker om ensomhet, så er det ikke fordi jeg har lyst til å utforske ensomheten, men jeg har lyst til å utforske de tingene som vi mennesker gjør for å kurere ensomheten. Jeg har lyst til å finne de
positive måtene som vi mennesker på en måte finner sammen. For min egen del. Altså jeg har ikke lyst til å skrive om lokalteater, for jeg synes det er så forbannet spennende å skrive om lokalteater. Jeg har lyst til å skrive om lokalteater fordi jeg har lyst til å bli med i et lokalteater. Og få venner. Sånn som jeg hadde når jeg var på Følgingsdal teater. Altså for meg så er dette her mer et egoistisk prosjekt enn det var tidligere. Men jeg tror at vi alle er
På et sånt sted i verden nå, der verden har blitt, verden har jo alltid vært et brutalt urettferdig sted, full av lidelse og kjipe drittfolk som vil deg vondt. Men i hvert fall jeg personlig har et veldig stort behov akkurat nå for å kjenne at verden er mer enn det. Og at det er folk der ute som gjør gode ting. At det ikke er alle måter
folk kommer sammen på er under et brenekors eller med hakekors-tatueringer. Det finnes faktisk folk deretter som gjør ok ting. Og det tror jeg er mye mer universelt. Det jeg dekket tidligere har vært veldig amerikansk. Det blir jo ikke mer amerikansk enn Ku Klux Klan på en måte. Men jeg tror denne her impulsen med å søke sammen etter kule ting, det er helt universelt, tror jeg. Så
Dette føles jo ikke så mye ut som et journalistisk prosjekt, som et rent egoistisk prosjekt, men hvis andre kan få litt glede ut av at jeg prøver å bli med på lokalteater, eller at jeg får lov til å... Jeg driver og jobber med å prøve å organisere en... En... Fan, jeg kommer ikke på et bedre ord for det enn gangbang. Jeg har blitt... Det er et presist ord, da. Det er et presist ord. Jeg synes det er gøy. Jeg har tenkt mye på denne kink-verdenen, og det er ikke en sånn verden jeg tilhører i det hele tatt, men det er ikke sånn...
Fy faen, de er sikkert gode venner. Så jeg har snakket med en venninne som driver å arrangere disse tingene og bare spurt om sånn, kan jeg hjelpe å arrangere det? Kan jeg være ansvarlig for snacks? Jeg har liksom ingen interesse av tafsingen og nakenheten. Hvis jeg kan lage ost og kjeks på fat og bare dele ut med folk. Sånne ting, jeg har lyst til å finne
Det er liksom det menneskelige i å komme sammen på forskjellige måter da, på kule måter. Kanskje jeg blir med i en kult, kanskje jeg finner Jesus. Jeg tar fanken, men jeg bare kjenner at jeg trenger noe annet. Det blir bare et riktig Brooklyn, og da i Org igjen, og da i Vegas etter stedet, der er det beste ostetanerken. Sellerien som jeg kommer med. Og du tror at han skal opp i rumpen, men han er til å spise. For jeg har tatt på sånn, noen gang 80-tallet på TV-kvelder i Norge på lørdag igjen, så skal det jo urteost.
Den som kommer den lille fisken til deg. Selleristang, urteost, da er det gangbang. Kanskje noe dryver.
Når du begynte med dette andre prosjektet, det naziprosjektet ditt, så var jo ikke det et skrivebordsprosjekt. Jeg har lyttet gjennom lydboka som du forteller veldig bra, så du har virkelig vært på tur med dem. Har du like store ambisjoner inni den andre miljøen du skal inn i? Men jeg er jo alltid at jeg er nødt til å oppleve ting.
Og det er kanskje fordi, jeg vet ikke om det er det som kjeder meg, men å bare sitte og koke og skrive virker dørge. For meg er det å skrive eller lage en dokumentarfilm bare en sånn uheldig bieffekt av at jeg har lyst ut å gjøre ting. Hvis jeg kunne bare reist rundt med, ok, jeg skal ikke si at hvis jeg bare kunne reist rundt med nazister, men hvis jeg bare kunne reist rundt og hatt opplevelser og sluppet å skrive om det, det hadde vært drømmen.
Jeg kjenner ikke et sånn kjempestort formidlingsbehov, men det er dessverre ingen forelag som betaler deg hvis ikke du også lover å skrive en bok for deg. Men det betyr at det brudebildet som sto på forsiden av A-magasinet og som nå har dukket i overflaten igjen, det er et bilde du har tatt fra bryllupet til du i Kukluxkrant?
Dette var en veldig god overgang, Sveinok. Ja, for det var jo et klanbryllup som jeg var på for mange år siden med to klansmedlemmer som skulle gifte seg, som jeg også hadde kjent i noen år da. Men det er jo på en måte det
For meg er det jo det, ikke for å bli helt sånn filosofisk her, men for meg er det jo det hele livet handler om. Å samle opp så mange anekdoter til middagsselskap som overhodet mulig. Altså, drømmen er jo å
dø i et middagsselskap. Nei, ikke det, men det er som å ha... Være en person som har masse gøye historier. Og så samles det opp gøye historier. Og det å reise på Ku Klux Klan-bryllup i Tennessee er en gøy historie. Det at Kanye West stjeler det fra deg er også en gøy historie. Så det er jo bare...
Det gir og gir. Og forhåpentligvis når de bærer deg ut av den middagsselskapet i Kista, så står det saleri og urteost på bordet i Vegas. Alle hiver av seg klærne. I tillegg, det må vi satse på når vi stryker mer. Men i tillegg da, så vil du antageligvis ha enda flere anekdoter som du aldri fikk fortalt. Og
Og en av dem kan jo hende å henge sammen med litt som du var inne på i sted, som jeg bare har lyst til å grave i helt avslutningsvis her. For på en av de andre tidlige postene på What Happens in Vegas, substacken din, så ber du leserne om råd, eller du ber deg rett og slett inn i en god gammeldags avstemning, på hvilken vei du bør gå for å nær sagt...
Om så ikke akkurat mindre ensom, så i hvert fall finne nye folk og nye opplevelser. Og da la du frem fire alternativ. Det første var å bli med i en a cappella-gruppe. Ja, for det er noe av det kleineste jeg kan tenke meg. Nettopp, for det var derfor jeg var litt interessert, skjønner du? Jo, for vi har alle sett disse a cappella-gruppene, og det er så jævlig kleint, sant? Men samtidig, hvis du ser på de folkene der, du har jo aldri sett noen glare folk.
De må være gladere enn rasisterne også. Å, herregud, de er smilende. De har de uspiselige, ufordragelige smilene som vi alle har. De er jo nevemagneter, men bare det å være del av det der. Kjempefantastisk.
Så det var en av de. Jeg mistenker at det da ikke ble den. Og den tredje var jo å bli med i en motorsykkelgjeng. Og jeg må jo innrømme sånn egoistisk sett på at jeg kunne tenke meg å hørt den historien. Men var det altså communityteater som vant avstemningen? Altså ingenting er avboret her. Motorsykkelgjeng er det fortsatt. Men jeg tror det krever litt mer arbeid. Altså først, jeg har ikke noe lyst til å kjøre motorsykkel. Det virker dødskommelt. Ja.
Så da finner vi en mopedbasert gjeng. Eller en acapella-basert motorsykkelgjeng. Det kunne vært jævlig kult, egentlig. Hvis du sitter på motorsykkel, så synger du også, for du er så glad at da synger du på kjøkkenet. Men det teatergreiene funker. Den subsekken, den
Jeg er nødt til å vri han litt. Han har gått så jævlig til helvete. For jeg startet den sub-stekken for å skrive ting som gjorde meg glad, for å skrive ting som fylte meg med håp og sånn. Og så plutselig gikk verden til helvete rundt meg. Og så før jeg visste ordet, så satt jeg og skrev om urettferdighet og aktivister som blir arrestert og sånn. Som er jævlig viktig, og vi må selvfølgelig snakke om det. Men det var ikke det jeg ville med dette. Jeg ville ikke skrive om ting som gjorde meg dypt deprimert. Så jeg er nødt til å ta...
vrenge han litt tilbake til det han skulle handle om, så var det på en måte å finne litt glede og litt undring. Lokalteater passer meg veldig fint, for jeg er jo en gammel teatergutt. Jeg vet ikke om du visste dette, men jeg er jo utdannet teatergutt. Jeg er utdannet skuespiller i England. Og jeg spilte jo i masse teater, både studentteater i Bergen og fyllingsdelt teater og sånn. Du har ikke følt på samhold før du har vært del av en cast.
Det er det tetteste bondet du kan knytte til et annet menneske. Så den, det er så mye drama, og det er så mye følelser, og så mye intimitet, og
Det er bare så fantastisk intenst. Så det vil jeg veldig gjerne ha nå. Plutselig liker jeg at det er litt kleint det også. Du er ikke kjent på samhold før du har vært han fyren med saleri på Årgir. Men jeg og Lars Jakob, når vi vanket gatt langs i Brooklyn og omegn, så tok vi bilder av alle disse injury lawyers-
Du må ha kjent litt samhold med advokatbransjen etter at, hvis jeg sier det riktig, Kanye West da angivelig skulle bruke ditt bilde på sitt platecover. Har det vært mange telefoner fra advokater som har sett muligheten til å tjene penger på dette her?
Nei, fordi jeg tror at de... Jeg har faktisk ikke fått noe som helst. Det er ikke jeg som tok bildet heller, det er min venn Peter som tok bildet. Han har jo advokater, så han er gjennom Magnum. Så han har jo masse advokater der. Men jeg har fortalt deg en gøy gang jeg ble saksøkt, og jeg hadde mange advokater å gjøre. Det er min første, min peak Amerika-historie. En gang jeg var dypt nede i Sør-Standardsted,
Og kjørte rundt og skulle intervjue noen raringer. Og så plutselig var det en bil som stod på å krasje på meg. Krasje i meg på en landevei. Så jeg sto og ventet at han traff speilet mitt. Og så fant han noen tjørene. Så jeg stoppet og pustet ut. Og sto og ventet på at han sikkert skulle komme tilbake. Og så skulle vi utveksle forsikringsdetaljer. Så kom han ikke til meg. Jeg bare stikker. Det er ingen skade på min bil. Så jeg bare kjører. Han er sikkert bare stukket. Og så fem minutter etterpå. Så kommer han en bil i bakspeilet mitt. Dritfort.
og kjører helt opp i meg, tuter, og bare sånn pull over, pull over, jeg har bare tett det helvete heller aldri. Det er liksom, er det ingen dekning, jeg var liksom middle of nowhere smoking the bandit land. Og så plutselig kjører han så fort han liksom dunker i meg bak da, prøver å kjøre meg av veien, og jeg bare, ja helvete! Og så blir det til en sånn insane biljakt gjennom disse her svingete veiene, og bare sånn banjo-musikk og faen solde mor. Hold på sikkert ti minutter. Helt til jeg klarte å flykte, jeg gjemte meg, jeg klarte å sladde 180 grader bak en sånn stor lastebil som stod der. Det var...
Kjempe-action! Og jeg hadde dritstressa, og kjelven, og sånn sånn. Så jeg tenkte «Ok, jeg måtte gå og ta min øl et sted, nå må jeg roe meg ned». Og så var det nærmeste baren der, var en strippeklubb. Så jeg gikk inn på strippeklubben, og så satte jeg i baren sånn «Høhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøhøh
og så er det jo sånn at disse her danserne kommer alltid bort til deg fordi de har lyst til å selge lapdances det er da de tjener pengene sine så det kommer en dame bort til deg og så er det jeg vil ha en lapdance og så er det bare no thank you I'm just having a beer og så kommer det en til og så er det bare no thank you just having a beer og sånn en treie kom så bare begynte jeg å grine for jeg hadde så mye adrenalin jeg var så stresset og sånn så jeg bare satt inn i en lugubar strippeklubb langt ut i ingensteds hend og gråt liksom sånn hikstegrining du vet sånn høybe høybe høybe høybe sånn sånn
Men i hvert fall så gikk det tre måneder da, plutselig så kom det en fyr på døren til meg i Brooklyn med en konflikt og bare sa sånn, you've been served. Og da søkte de folk av meg for hit and run, og at jeg hadde prøvd å drepe dem, og at jeg hadde liksom, det var jeg ikke fanns en måte på. Og de søkte meg for 1,3 millioner kroner, og vet dere hva? De vant.
Det er en lang historie, men alt var jo dekket hos meg hos forsikring, så for meg var det bare en gøy heisatur gjennom det amerikanske rettssystemet. Men det var så sinnssykt, hele greien. Og til slutt sa forsikringsskapet at vi bare gikk med pengene. Så de fikk 1,3 millioner kroner. Ikke av meg, men av noen.
Yes. Vet du hvordan det var Mike the Bulldog som representerte deg? Hadde det vært Mike the Bulldog, så tror jeg ikke de hadde fått 1,3 millioner kroner. 1,3 milliarder. Jeg håper ikke Mike the Bulldog hadde knust det. Vegard, vi vet at du kommer til Bergen snart. Da skal du blant annet på Nordisk Mediedag. Ja. Vi håper at vi skal få besøk av deg på NHH også. Mer om det senere. Men for nå setter vi veldig stor pris på denne praten her i Bergen's Eventyrstudio.
Takk for praten. Takk for meg. Du har hørt på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Peder. Send deg post til eventyrkrøllalfa jørgensenpedersen.no for å stille spørsmål eller komme med forslag til tema for fremtidige episoder. Og besøk jørgensenpedersen.no for mer informasjon om dine podcastserier. Derfra kan du også fortsette