Du hører på bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Bli med på eventyrlig jakt på bærekraftig business. Ok.
I denne episoden av Bærekrafts-eventyrsveien, så skal vi inn igjen i fashion-verdenen, som vi har snakket litt om i nylige episoder. Dette er jo et av de mange temaene som flere av lytterne våre ber oss grave oss lengre ned i. Mange er interessert i det spørsmålet om hvordan skal fashion-bransjen og tekstil og hele dette store...
Den store skuta der snus mot noe som er grønnere, mer sirkulært, mer ressurseffektivt, mer fremtidsrettet. Og for noen episoder siden så hadde vi Adam Martin i strøm til å snakke om dette her fra perspektivet til en som har jobbet i bransjen som modell og som influenser og på andre måter. I dag skal vi ta en litt annen inngang til hvordan lykkes med mer resurser.
mer sirkulær fashion, mer regenerativ fashion, og da skal vi ta et blikk på dette her som går inn i økosystemperspektivet, og det gleder vi oss til. Og for å gjøre det så har vi fått besøk av Sara Madavi, som er grunnlegger av selskapet Repasto.
som forsøker nettopp å få til det som blir omtalt som et regenerativt økosystem for future fashion eller for fremtidens fashion. Velkommen til Barkas Eventyr, Sara. Tusen takk. Hvor befinner du deg i verden akkurat nå? Akkurat nå er jeg i Brummunddal i Ringsaker grundeparken, og jeg bor i Moelf på kanten av skogen.
Kjempefint. Repasto. Har du alltid jobbet med fashion? Hvor er det du kommer fra, faglig bakgrunn og arbeidsbakgrunn? Å nei, jeg er den verste personen som skulle ende opp i fashion, tror jeg. Nei, jeg er opprinnelig ingeniør. Jeg er utdannet som electronic computer ingeniør, ferdig i 2002.
Og etter hvert, egentlig jeg jobbet siste år på universitetet i VM. Og det var etter 6 måneder fant jeg ut at å nei, jeg holdt blitt gal. Det er ikke meg. Så jeg begynte å jobbe som salgingeniør etter hvert. Og på olje og gass prosjekter. Og siden 2005 jobbet internasjonalt. Fortsatt olje og gass.
Siden 2009 og 2010 bytter jeg marked til Fondibar Energi og Hightech og jobber mest med tyske selskaper.
men litt sånn gypsy-style fra Midt-Åsten, Nord-Afrika, CSA-regionen, Kazakistan, Tajikistan og ja, så sagt Iran. Og jobber mest B2B og B2G for å implementere prosjekter for sol og vind.
Da på en måte jobber jeg på internasjonal supply chain management, finans og organisasjonsutvikling, dialog med statlige decision makers, hvordan skal vi introdusere helt forandring, hvordan skal vi støtte investering, hvordan skal vi flytte kunnskap, hvordan skal vi bygge forskningskjede, lokal og så videre. Da
Jeg ble gift med mannen min, Bjørn Einar, som er opprinnelig fra Nordmøre, men han jobber i en forsknings- og utviklingsinstitutt i innlandet, så han bor i Moelf. Så da flyttet jeg til Norge og...
Ja da. Fra utlandet til innlandet. Ja, fra Berlin til Moelf. Det var interessant. Så da... Ja, jeg fant ut at du skal lære norsk. Så det var 2018 sommer. Jeg gikk på skolen, lærte norsk og begynte å jobbe på en high-tech-selskap i Jøvik. Det var... De hadde...
35 patent på ultralyd og tekniske greier, og en prototype, og fem R&D-gutter som jobber på det. Jeg jobbet to år med det, og nå har selskapet over 35 ansatte i Texas høsten, i Cambridge, England, i Oslo og Norge.
og ja, la oss si at de har oppågående produkt i NASA. Ja, så i samme 2021, jeg bare tenkte at, ok Sara, nå er du 40 år, og nå, hvis du tørrer ikke å begynne for deg selv, det blir det aldri. Så da begynte jeg i Repasto, som egentlig for meg var ikke fashion, men det var en regenerative ekosystem. Den som
kan implementere ideen for et bærekraftig økonomimodell og bærekraftig økosystem. Og ja, det var reisen.
Og det er helt i begynnelsen. Det er ganske ungt, og du kom inn i det med en teknisk bakgrunn. Du har løst mye problemer. Som ingeniør er du en god problemløser, antar jeg. Jeg håper det. Jeg er på avhengig i mitt liv at vi finnes, at ingeniører er problemløsere og kan løse andre problemer enn det jeg kan. Og så sier du at du gikk inn i det litt baklengst. Du gikk inn i det ikke, ja, baklengst.
Fordi at du begynte ikke med fashion, men du begynte med å tenke økosystemer rundt. Hvordan kom tekstiler og fashion til deg? Er det via andre? Er det ting som dukket opp? Eller hvorfor identifiserte du dette problemet? Egentlig, når du skal begynne å tenke på en
filosofisk challenge at er det mulig å implementere et økosystem egentlig det var at jeg har involvert i en god del prosjekter, FN finansierte prosjekter privat finansierte fond finansierte prosjekter for fornybar energi og det har jeg lært at bærekraft kan ikke kjøpes gjennom produkt rett og slett
Det kan bli vevd. Det må være vevd i økonomimodell. Men i tillegg, industrien skal være klar. Du kan ikke presse. Du kan ikke gjøre det i en industri som er ikke klar for det. Så spørsmålet mitt var alltid at hvilken industri? Hvor kan vi implementere dette? Du skal finne riktig sted, riktig tid og riktig modell. Ikke sant?
Mer og mer var jeg oppmerksom på å analysere. Da ble det mer fokusert på
economy analytics der. Og da kommer jeg til den faktum at vestlige verden i dag går fra industri 4.0 til industri 5.0, som vi kan diskutere gjerne i dag litt mer. Og parallelt med den flytten der,
For første gang har moteindustri en nytt vekkart som heter Textile 2030. Som snakker om nye regler påbudt, forbudt og implementering av helt annet ramme for industrien. Der er en svært stor potensiale å bokstavelig null leverandør.
når det gjelder små og mellomstore motmerker. Så derfor begynte jeg ikke med konseptet klær. Jeg begynte med å evaluere at hvis vi skal bygge et okosystem, hvilken industri er den riktigste for å akseptere, implementere og ta i bruk slik okosystem.
Og da fashion var den beste som var det mulig å implementere. Det var så enkelt. Det er jo en bransje med, mildt sagt, store fotavtrykk, Sara. Dette er jo en global... Etter hvert plagg, eller ikke alle plagg, men veldig mange plagg har jo foretatt en lang global reise på kryss og tvers før de havna i...
i gleskapet vårt. Og på den veien som
Alle innsatsfaktorene til dette plagget, enten det er en skjorte eller en bukse eller et par sko eller hva det måtte være, de møter jo på veien ganske mange utfordringer av miljømessig karakter, av sosial karakter, som handler om arbeiderettigheter i krevende marked rundt omkring i verden. Det er åpenbart en sourcing-problematikk hvor ressursene kommer fra. Der er selvfølgelig et hotavtrykk knyttet både til prosess,
produksjon til logistikk og ikke minst i en tidsalder hvor det ikke bare er massiv fest fashion, men også ultra fest fashion så vet vi at det også ender opp veldig, veldig mye usolgte produkt som i noen tilfeller brennes i noen tilfeller dumpes i en ørken eller i en skog et eller annet sted og i beste fall leveres til tekstil resirkulering og det vil jo si at
veien til en sirkulær og regenerativ fersenbransje, den er ganske lang. Og et spørsmål her da kan jo da kanskje være når dere i Repasto skal gripe det da, og dere beskriver jo nettopp dette som tre utfordringer dere tegner opp i omtalen av forretningsmodellen dere, er jo det grenser ressurser, vi overforbruker ressursene våre, vi overproduserer og vi skaper store mengder avfall, det er den andre, og
Her er sosiale utfordringer en unfair economic model som det står på nettsiden av dere, spesielt arbeiderne som er med på å tilvirke disse produktene rundt omkring i verden. Hvordan er det da din økosystemmodell griper an og forsøker å løse disse tre store problemer som dere tegner av seg?
Det letteste jeg kan forklare er at vi har bare et konsept, og det er efficiency. Efficiency in material, labor, environment and society. Når du klarer å implementere et system som kan ta i bruk material som allerede finnes,
og implementere riktig økonomimodell som kan forsterke leverandører som jobber og leverer labor og arbeidskraft i systemet, og så kan minimalisere avfall og maksimalisere bruk av materiale i livssiklen av produkter.
Også gjennom service og tjeneste etter salg klarer å skape arbeid for enda mer folk og skape lokale arbeidsmuligheter i samfunnet. Egentlig påvirker vi et langsiktig arbeid.
Derfor sier vi at vi bygger økosystemet vårt basert på disse pilarer. Først finner vi den treasure in waste. Det betyr at vi henter materiale fra overskuddmaterial, pre-consumption. Det betyr at vi henter restruller fra luxury market, både fra mill factory og klesindustri.
Og i tillegg, vi bygger et nettverk, et desentralisert nettverk av små og mellomstore produsenter i Europa. Evaluere dem, og være sikre at de følger våre etiske rettigheter. Produsere gjennom det, og så levere produkter som er justerbar, reparerbar, gjensalgbar og returnerbar.
Hele den prosessen er basert på en 100% sporbar og transparent plattform. Det betyr at du folder material, tjeneste og produkt i hele livssiklen. Dette er som produkt for sluttkunder.
Men også det hovedsakelige er tjeneste som skal leveres til små og mellomstore motmerker. De kommer til oss med deres design og spesifikasjon for produktet som de har lyst å produsere. Da henter vi overskudd materiale, produserer vi, leverer vi transparent og sporbar, også leverer vi halvstid til Norge
og at det kan være justert i Norge før leveres til kundene deres. Og i tillegg er det inkludert treårig, femårig reparasjonspakke som kan igjen hvert år kjøpes nye pakker. Og i tillegg har det pant for gjensalg og returnering.
Bare tenk på, og poenget er at vi gjør ingen av disse tjeneste operasjonelt selv. Vi er en management system og en teknisk plattform. Vi har i hele Europa, vi har partnere som gjør den operasjonsdelen. Vi har både norske, i dag vi har norske og italienske partnere som gjør operasjondelen av arbeidet vårt.
akkurat nå så er vi jo 2023 sånn som jeg husker gjennomgangen i stedet for reisen her så var det liksom å lære seg norsk i 18-åndtrent flyttet til Brummendal altså for meg som bor rett oppe i Lilla oppe i Lillhammer så vet du at dette her er jo sentrum av verden det er her det skjer, det er her det koker men så det er jo ikke noe stor diskusjon men
men så begynte dette her i 2021, men hadde ikke noen ideer om akkurat tekstiler og fashion. Og så to år etterpå sitter dere her med ekte partnere, ekte prosesser som dere styrer, ekte økonomisystemer. Så det er ikke bare en hypotetisk framtidsvisjon? Nei, i dag har vi 15 partnere i Italia.
også Europas største høy kvalitet overskudd material som eksklusiv partner.
I Norge jobber vi med SIP, Sisters in Business, som produksjonspartner. Vi jobber med Wonderland, Beds of Norway, som materielleverandør for produksjon av tilbehør. De leverer til oss deres avkap og restmaterial. Vi lager tilbehør fra dem gjennom Sisters in Business.
Vi har produktene våre klar. Vi holder på å lansere i april, så produktene er på plass. Design, produksjonspartnere, vår Transparency Traceability-plattformen er på plass. E-commerce-plattformen for adjustment, justering og reparasjon er på plass. Reparable i Norge er vår partner for Repair Package.
Så nå neste oppgave er å få B2B-portalen på plass. Vi har tre forste kunder for B2B, norske brands, som allerede ble vår kunder.
Og det er veldig interessant, vi har ikke enda en Instagram oppågående, men det er interessant at det er bokstavelig en black hole. Bare tenk på det, at over tre år, det blir påbudt at ...
Fashion brands må levere produkter med produkthistorie, produkter som er reparerbare, produkter som har transparente bakgrunn. Og ja, Nike, Gucci, H&M, de har allerede kjøpt seg flere ti millioner løsninger fra IBM, fra Amazon,
E.ON og andre ting. Men hva skjer med gode små og mellomstore? Å følge norske forening for retail. Vi snakker om 36% av markedet som tilhører til de små og mellomstore. Og vi snakker om 10 000 millioner norske koroner hvert år. Dette er ikke nismarked. Og de i løpet av tre år
skal forandre hele leverandørløsningene deres, fra disse Balkan, Kina, Portugal, Bangladesh, til en gruppe som, og bokstavlig, kjære venner, er ingen andre som leverer og tenker at ja, det er verdt det å investere på Osmo og Mellom Libo.
Og vi mener at mange fortalte meg i dag enn at det ikke er mulig rett og slett å produsere på den måten i Europa, og ikke i hele tatt i Norge. Og modellen som vi har i dag, ja, vi har ikke den modellen som går 5% til stakeholders og 95% til retail. For oss, alle er stakeholder fra Repasto,
Den som produserer, den som deltar i size range development, digitalisering, den som deltar og lager knapphuller, og den som hjelper til digital markedsføring, og den som hjelper til retail. Alle er stakeholders, og vi har ikke cost price og sales price.
Vi mener at fashionindustri skal forandre modellen til bare en pris. Og det er en saltpris. Vi har en inntekt. Og jeg skal bygge analyse basert på den. Hvor mye verdt det i markedet. Og hvor mye er andelen av hver stakeholder. Det er det første. Og det andre er at hvor mye klarer vi å forandre den innholden
tankegangen at produkt skal selges og selges mer og mer. Nesten fashion er de siste som selger produkt. Du skal selge en gang produkt og selge tusen ganger tjeneste. Så vi tenker at hva skjer? Jeg selger en kjole og selger produksjonspakke, årslig produksjonspakke,
Pant for minst tre år returnering. Pant for gjensalg. Pant for tjenestepakke. For du kan kjøpe tjeneste. Du kan gi som gave til andre. Og da kan du også gi den til andre motmerket som inkludert i den hele pakket de kjøper fra Reposto. Dette er ikke for alle.
Jeg som Sara, eller repasto. Det er en mindset. Derfor kaller jeg den rett og slett ecosystem for future fashion.
Dette betyr, Sara, at for du sa i sted at at dere i første omgang i alle fall da, er en leverandør til små og mellom store brands, og det kan da være noen som starter la oss si at jeg skulle nå ønske å starte opp bærekraftseventyr merchandise AS, og vi har t-skjorte med bærekraftseventyr logo, vi har kapsa og flagg og skjeff og you name it så kan jeg komme til dere på stå og dere kan
kan sette opp for meg en leverandørskjede som erstatter det jeg alternativt har gjort, og tar kontakt med en eller annen aktør som gjør dette billig for meg å produsere i Kina, eller hva det enn måtte være, så kan dere source overskuddsmateriale, materialer som allerede finnes der ute som noen ikke har brukt, og dere kan sette meg opp med...
med reparasjonstjenester for disse produktene og så videre. Så dere bygger det økosystemet rundt. Men på samme måte, hvis vi så får oss en mellomstor fashionaktør i Stockholm, som det finnes mange av, for dere kan kanskje ikke serve Nike helt ennå, eller dere kan ikke serve... Hele konseptet er at repastøy skal ikke kjøpes av
store merker. Det skal ikke akseptere investør som store motormerker, fordi det er en veldig kjent modell at når du får litt av suksess, da blir du kjøpt av store motormerker. Og vi har ingen, vi har en rålinje at vi skal ikke levere til store motormerker. Hele konseptet er at dette er for et små mellomnivå, og markedet er svært stor.
Og politisk, det er det som jeg kan. Jeg har vært representant fra privatsektor til forskjellige parlamenter og forsvaret forskjellige ting, så det kan jeg veldig godt.
Jeg hadde veldig gode samtaler i Italia med National Chamber of Commerce for Textile, og jeg skal si at jeg er ekstremt takknemlig for støtte jeg fikk fra Innovasjon Norge. De har stått av meg fantastisk bra for dette. Så situasjonen for industrien er så riktig nå.
Italia leverer over 32 prosent av merverdi i moteindustri i hele Europa. De fikk enormt budsjett fra EU for å gjennomføre og forandre en del oppnående mål til 25 prosent.
De sitter med masse penger, og i dag, i 23, de har ikke oppnådd over 20 prosent av de målene. De har gode entreprenører, men de er ikke koblet til det skandinaviske markedet. Og de er gode på operasjon, men de er ikke gode på teknologi. Så når vi som start-ups fra Skandinavia går dit, og med støtte fra Innovasjon Norge, alle dører blir helt åpne foran deg.
I hvert fall for oss det var sånn. Og vi fikk at det er så lett å til og med implementere innovative, desentraliserte nettverker. For eksempel, det største problemet med SMB-er, hva er det?
De er små, og de har bestemt kapasitet. Det er ikke bare for moteindustri. Det er problemer som du snakker om for sementindustri, aluminiumindustri. Det er alltid sånn. Mer og mer verden går til små sprint, kort løp for sprint, agile sprint. Og disse SMB-er klarer ikke å justere seg med den systemet agile sprint.
Fordi de har bare en bestemt antall ansatte og material. Så spørsmålet mitt var at hvordan kan vi gjøre det agile og fleksibel? Da fant jeg ut at hva skjer hvis det er i hver kommune i industrielle områder i Italia, det er mange nye startup-hub som fikk ganske mye penger for å si nei.
Hva skjer hvis de investerer i maskineri og samarbeider med en del NGO som gir arbeid til disse arbeidskraft som mister arbeid etter 20 år i industri? Fordi det er mange av dem i dag etter at kinesere kom i markedet. Så hvis jeg gir arbeid til en SMB, og de trenger 20 prosent ekstra i stedet for at de investerer internt,
De bare kom til den hobben, gjennom hobben for midlertidig arbeidskraft som sitter i hobben, så de klarer å forandre arbeidskapasitet pluss minus opp til 40% i forskjellige tidspunkt og levere til meg, til Refasto.
i mye mer fleksibel måte. I stedet for å investere på mange forskjellige symaskiner og ganske store arbeidskraft. CNA har stått av oss. Vi hadde allerede en offisiell takke fra ordfører i Firenze og Skandici for reaktivering og rehabilitering
av små verksteder. Dette er stor. Det er ikke bare for meg å repaste. Mange sier at du skal være forsiktig og ikke dele dette, men jeg mener at det er stor for oss alle. Vi skal dele kunnskapet, og vi skal ta vare på den små mellom store arbeidsforholdet og materialt.
Dette bygger samfunnet vårt sterkere også. Så du kom inn i en bransje her som var i stor grad linjær. Altså man har bygget opp da en bransje som er linjær, den er jo ekstremt global, og så klærne har blitt produsert i lagkostnadsland med de materialene som var tilgjengelige, og de har blitt laget for å vare i kort eller medium kvalitet.
Og etter at de da var ferdige, eller noen var lei dem, så har de blitt kastet, og vi har ikke sett noe mer til dem. De har ikke blitt utnyttet. Så du kommer inn der med små og mellomstore bedrifter for øye, inni et Europa, med et Europa-perspektiv, hvis jeg ser det riktig.
En ting er det norske, og så er det Europa i tillegg, og hvordan er det vi kan bygge opp en industri som har blitt bygget ned, hvordan kan vi få satt folk i arbeid, og hvordan er det vi kan lage en mer sirkulær modell her, som sørger for at det blir produsert lokalt, som sørger for at det er mer tilpasset, men også som sørger for at
at verdikjeden blir lengre ved at man ser muligheten for gjenbruk her. I tillegg begynner jeg å skjønne nå hva du holder på med, for det er jo ikke så lett å skjønne dette økosystemet rundt det, og deres rolle i det. Det er derfor jeg spør, er de sånne idiotene i rommet igjen? Det har vært halve livet, eller hele livet. Hva gjør vi i business? Vi ser muligheten, vi skaper merverdi rundt det. Ok,
Tenk på salg. Du selger et produkt.
Hva skjer hvis vi selger et produkt som er justerbar? Da sier vi at det er et norsk selskap som justerer. Da bygger vi arbeidskraft, bygger vi arbeidsmuligheter, norsk selskap som gjør det, og så bygger vi mer lojalitet i produktet. Og så sier vi at når du har den, kan du også reparere den, men ikke betale for hver reparasjon. Du kjøper bare reparasjonspakket,
for årslige eller femårspakke. Og så hva skjer hvis jeg gjør at du kan panne til den at minst etter tre år du kan bare levere den tilbake. Hvorfor? Fordi da er det en annen skandinavisk selskap som driver med gjensalg av produkter. Viderebruk av produkter, arbeidsplass,
og lengre tidslipsikkel for produkter. Og så til slutt, vi sier at den skal gå en del til fretex, en del går til resirkulering, og minst mulig skal gå til waste. Dette er ikke bare for environment. For meg går efficiency på materiale,
Labour, Environment and Society. Og hvordan kan vi komme til en ren businessmessig, lønnsom modell som på hver eneste mulighet bygger rundt dette?
Jeg har noen beskrankninger i det som du beskriver her, Sara, for hvilken type... Du kunne se på det mange ting her. Det ene er typen av produkt, det kan være t-skjorte, skjorte, bukser, sko, kapser, handsker, skinnjakke, det andre er typene...
kalles selskap da altså vil dette økosystemet være like
like åpent for og like anvendbart for og like hensiktsmessig for alle mulige slags typer aktører i fashion? Eller vil det liksom være orientert mot eller favorisere noen bestemte typer aktører, typer produkt, typer materiale på den delen? Ja, det må man si være ærlig. For å bygge et system
Det er en del av tekniske ting, men andre del er en ... Det er basert på samarbeid og bygge et nettverk av samarbeidspartnere. Så jo mer samarbeidspartnere klarer vi å sette sammen i hele ekosystemet, da kan vi levere mer tjeneste. For eksempel i dag, de ...
tjenesteleverandor som vi har vi kan levere vanlige klær kvinneklær og menn men når det gjelder for eksempel lær og til og med strikkeklær vi er veldig forsiktige og rett og slett vi sier nei i dag fordi vår økosystem er ikke klar for levering vi har ikke gjennomført evaluering
Det er et prosess som tar tid. Du kan bygge teknisk fundament ganske fort, men for å bygge et system med partnere, det tar tid. Ikke sant?
Den modellen vi har for produksjon av interiør med Sib og Vondeland, det er bare en pilot. Vi vet at i Norge har vi ganske gode møbelindustri som har utfordringer med avkap og avfalltekstil. Nå begynte vi et prosjekt om hva som skjer hvis vi tar i bruk den og lager interiørprodukter.
Vi begynte bare med en, men vi tenkte at hvis det er effektiv, da kan vi bygge og presentere det.
til forskjellige aktører i møbelindustri. Ikke bare her i Norge, men i Danmark, i Sverige. Det er ganske gode aktører i hele området. Og så er steden for å bare produsere for repasto. Vi kan presentere for brands som er ganske orientert rundt interiør.
og si at ja, vi kan levere til dere en sirkulær modell helt lokal. Det er jo veldig spennende, det er litt oppfølgingsspørsmål Sara, fordi jeg spurte i sted om deg, eller jeg nevnte, var det Nike jeg sa, en av de store, og vi var inne på det her at de store skal ikke inn. Men noe av det som er interessant med Nike,
motebransjen er jo at relativt små aktører kan vokse ganske raskt, for det er jo liksom fashion sin et av fashion sine karakteristikker er jo at plutselig eksploderer noe, og alle vil ha det, ikke sant? Så derfor ser du, det kan være små svenske aktører, det kan være små franske aktører, italienske, som begynner sånn små, det er beautiful, og så plutselig blir det for deg global oppmerksomhet, ikke sant? Vil
Jobber dere for at dere skal kunne vokse med disse typerne av aktører? Når økosystemet først er oppover, så ligger det nok en beskrankning i at vi skal tilby en reparasjonspakke, men selvfølgelig, alt for manuelt reparasjonsarbeid, så er det en begrensning i hvor mange reparatører har du tilgang til, og antall reparasjonstimer. Men hvordan tenker dere rundt den der muligheten til å vokse med kunder? Det er en begrensning. Når du snakker om
en over et nivå produksjon da produksjonsprosess forandrer seg
for å produsere for eksempel 500 000, da kan du ikke produsere gjennom SMBR. Du må forandre til large scale production. Det er et helt annet prosess. Og da er det andre leverandører, og da skal de kjøpe løsning fra andre. Det er liksom at
Du sier at hvis jeg skal produsere en små skala hydro,
Da skal du kjøpe inverter, kjøpe elektriske greier fra en leverandør. Men hvis du skal plutselig gå opp ti ganger på kapasitet, du kan ikke kjøpe produkter og utstyr fra samme leverandør. Du må bytte leverandør. Vi må velge hvilken type leverandør vi er. Jeg kan i hvert fall i dag fortelle at Repasto ...
DNA ikke er for store og mass production. Den markedet har store leverandører, ganske sterke meninger, og der er det ikke den som vi kan gå inn og si noe der. Fortell meg om fremtiden her. Er det sånn at dere ønsker en rekke
rekke ulike repasto-forretningsmodeller, at det er ulike typer aktører omkring i verden som gjør det samme? Er det det som er drømmen og behovet her? Hvis vi skal få til et avpå med små og mellomstore bedrifter over hele verden, trengs det en hel haug med repastor? Jeg spør litt også, er det en behov for en transformasjon av måter
man driver denne bransjen på totalt sett og du er jo ærlig her på at vi skal konsentrere oss om det vi skal jobbe for sånn, vi skal gjøre slik men hvis vi skal få til den transformasjonen av hele denne globale industrien da må Sara starte Repasto-skolen på en måte for at andre skal lære seg den samme modellen eller hvordan ser du fremtiden?
Nei, den som jeg ser den viktigste for fremtiden er at nå er det på tide at aktører forstår sirkularitet er ikke for håndverk og sosial entreprenørskap. Sirkularitet kan tas i bruk som en helt regenerativ og lønnsom modell i mass-production.
Det er det som jeg tenker skal forandres i fremtiden. Den som jeg tenker er at i fremtiden skal sirkularitet bli som en mindset for mange andre for å regenerere verdi.
Men for Repasto, jeg håper at vi klarer å hente over, jeg vet ikke, i hvert fall flere hundre samarbeidspartnere som jobber med Repasto. Jeg prøver liksom å vri hodet mitt, eller jeg heter ikke å vri hodet mitt, men å pakke hodet mitt rundt den eksisterende bransjen og alle aktørene og hva som rører seg og deres rolle her. Jeg vet at du er opptatt av dette storsystemet.
altså den nye måten å drive industri på, så lurer jeg på hva er det som skal til, fast du kan sikkert gjøre veldig, veldig mye mer. Du sier du hadde 15 partnere i Italia hver nå, og en hel rekke andre. Ja, det kan vokse, det
Men hvis vi skal løse hele dette problemet, er det de små og mellomstore bedriftene som er nødt til å begynne å samarbeide på en ny måte? Eller er det en utoverepasto på en måte? Hva er det vi trenger her? Svaret er ganske... Det er ironisk, men svaret er ganske lett. Interesse er så høy mellom de som skal komme som kunde mot det okkosystemet,
at vi skal ikke gjøre noe veldig mye stor allerede. Både sluttkunder og B2B-kunder er så sultne for
en løsning som kan levere dette, at så lenge vi klarer å levere en ekte løsning som kan fungere, ikke bare sier noe, da er det ganske lett å hente interesse og hente kunder på dette. Jeg kan bare fortelle deg veldig kort at i dag har vi veldig mye fokus på
produkthistorie, ikke sant? I noen brand, når du klikker på en QR-kode, du kan se at hvem er det som har laget for eksempel denne produkten, eller hvor det garn kommer fra, ikke sant? Det i det pasto vi bestemte å gjøre er at ja, men er det ekte transparency
Så i Repasto, og informasjonen finnes, men det har aldri vært en mindset at det er customers business for å vite om dette. Vi tenker at i Repasto, når du klikker på et produkt, da skal du lese at stoffet er den informasjonen, og for Repasto, stoffet for kjolen din koster sånn og sånn mye. Og det er invoicen for dette.
Og det er laget i en verksted i Siena, og det er invoice på dette. Klikk på det, se på invoice. Og knappen og trim og bla bla, det koster sånn og sånn mye. Så det er, se, for gods sake, vi bor i en teknologiera. Dette er ikke vanskelig. Vi har den i dag. Alle disse informasjonene finnes.
Bare del den med kunde. Så vi gjør ingenting som er skikkelig hokus pokus. Vi bare brukte alle informasjon som finnes. Vi bare bestemte å litt sånn rydde den. Og for første gang i hele verden, i april, dere ser en brand.
at viser ikke bare en kast som salgpris, men vi viser at ja, denne koster 2000 kroner fordi vi betalte denne og denne til de og de og de og de.
That's it. I stedet for å rope at vi er bærekraftig, sirkulær eller ansvarlig. Vi bruker ingen av disse ord. Vi bare leverer denne historien. Her er du inne i den overgangen du var inne på fra industri 4.0 til 5.0. I en tid da hvor vi skal...
Vi skal bruke disse teknologiene, både fysisk og digitalt, til å... Det er jo interessant å lese om Industri 5.0 med at det skal være human-centric, det skal være sustainable, og du er inne på en del av disse tingene som en skal lykkes med. Det med traceability, og kanskje det at en helt umiddelbart får opp din informasjon. At det ikke er sånn som i dag, at jo, kanskje på noen brands kan du gå og spørre
deg bak disken om hvor er din her produsert, ja vi må ringe hovedkontoret så kan du få svar inn 14 dager men at vi skal komme oss til den verden hvor din informasjon er der etter touch of a finger i kjøpsøyblikket for å se det på den måten
Som teknolog da, Sara, hvilke andre, for noen ting som du sier er jo bare å anvende teknologi og informasjon og data som allerede finnes, men ser du for deg at det kommer noen større teknologiske sprang fremover som
som vil dytte oss enda raskere og hardere inn i en sånn 5-0-æra, hvor plutselig det blir veldig mye lettere for kunderne å kle av, pun intended, kle av de aktørene som produserer klær som ikke er bærekraftige, eller som er blitt produsert av en person som jobber i slavølingende forhold, eller hva det nå enn måtte være, og hva er i så fall disse teknologiske spranger som vi venter på.
Når det gjelder bærekraft, det er interessant, og jeg spør dere nå, at når vi snakker om teknologi, og vi leverer en teknologisk løsning, nemlig transparency eller traceability, traceability i seg selv, er det bærekraftig?
Hvordan dere ser at den teknologien er bærekraftig, eller ikke? Hvordan vi gir en indikator som bærekraftig til en teknologi, hvordan gjør dere det?
Det er jo, vi begynner jo ofte med å definere problemet der hvor problemet er, og vi bruker jo ofte en bedrift som et utgangspunkt, så det kunne vært, i din kjede så kunne det vært en leverandør av råvarer, det kunne vært en butikk som solgte eller hva det var for noe, og så må den enkelte, og vi må analysere den enkeltes, hva er det fotavtrykk der hvor den er, hva er det for type skader er det den medfører, negativ ekstremalitet, det sier vi litt på penta.
Og så hvis man skal måle en teknologi, sin bærekraftighet. For oss er jo bærekraft en fin overskrift til veldig mange ting. Akkurat som de som jobber med kommunikasjon,
har kommunikasjon som overskriften, og så er det internkommunikasjon og eksternkommunikasjon, og det er dårlig kommunikasjon, og det er dialog og monolog, og så videre, og så videre. Så faller det på en måte under dette store paraplyen kommunikasjon. Og sånn jobber vi med bærekraft også. Det er en stor paraply, og innenfor der er blant annet traceability, teknologi og liknende. Og hvis jeg skal prøve å svare på spørsmålet ut fra det resonemanget, sånn som jeg prøvde på nå, så tenker jeg at
i hvilken grad den teknologien er da bærekraftig, vil jeg i hvert fall måle opp mot hva slags type problem den eventuelt løser. Så hvis man har hatt mangel på gjennomsiktighet eller traceability i en verdikjede,
Så man har ikke visst hvordan folk har hatt det, eller visst hvor ressursene, tekstilene i dette tilfellet, kommer fra. Man har klart å skjule veldig mange ting i det, og denne teknologien kommer og åpner opp det, og gjør at folk får det bedre i verdikjeden, som sørger for at det er en mer rettferdig fordeling av den verdien som blir skapt økonomisk, som sørger for at, som sørger for at, som sørger for at. Og så må man prøve å se, ok,
Er denne teknologien medført til noen løsninger på disse problemene, og i hvilken grad? Nå skal man si at, nei, ikke foreløpig. Ok, hva kan man da gjøre videre for at det skal bli flere i arbeid, bedre fordeling, mindre giftige arbeidsmiljøer,
og andre typer problemer som ble skapt. Treffer jeg flanken da? Du som stilte spørsmålet, skjønner du hvor jeg vil den? Ja, akkurat. Så jeg mener at når... Fordi nå er det så mye bråk rundt dette i motorbransjen. Traceability, traceability, traceability, digital passport. Jeg mener at hvis jeg bygger en QR-kode,
Når du klikker på det, og det er et ekte eksempel, når du klikker på det, du ser et bilde av et firma i Peru og finner lama, og du sier at det kommer derfra. Hva er det egentlig dette løser for meg?
Jeg mener at vi skal gjøre det populistiske journalistiske arbeid, eller snakker vi om bærekraft? Hvis vi snakker om bærekraft, da skal vi si at hva er... Fordi jeg lærte veldig mye fra Per Østbøn og Storknes og den teoria han jobber med, når vi sier at hvor mye du effektiviserer egentlig, hvor mye
kilogram fotoavtrykk er en ting, men hvor mye effektivisere mot den verdien som du skaper det telles. Og jeg mener at, ok, du har produsert der, men mot hvilken verdier? Hvor mye forbedrer du situasjonen som de hadde i arbeid der? Hvor mye kaster for dem? Og gi informasjon i seg selv.
bare for å gi informasjon. Dette er en ting som dessverre går veldig mye i bransjen, og nå det er så mye heia og så mye bråk rundt dette, ingen tenker på det. Nei, vent litt, det var ikke meningen. Ja.
Kanskje er det en side ved økosystemet her, Sara? Fordi jeg deler din skepsis her. Vi er jo tilknyttet et institutt for regnskap, revisjon og rettsvitenskap, og der lærer vi av våre gode kollegaer som driver med regnskap og revisjon at god informasjon skal være decision useful. Den skal være verdifull for beslutninger du skal ta.
og som du sa i bildet av den lamaen det er fint med lamaen, men de forteller ikke så mye om hvorvidt vi burde eller ikke burde kjøpe produkter og kanskje er det en behov i disse økosystemene for at det også vokser frem akkurat
aktører som kan hjelpe deg med å bruke informasjon. For problemet er jo at en kunde vet jo egentlig ikke nødvendigvis hva han skal leite etter. Nå om dagen er det veldig populært med sørafrikansk vin, for eksempel. Og noen får en sånn magefølelse av at jeg burde jo ikke kjøpe vin fra Sør-Afrika, for der er det så mange sosiale problemer. Andre får motsatt følelse av at det er så flott at jeg kan kjøpe
vin fra Sør-Afrika slik at en kan støtte den sør-afrikanske økonomien og hva er rett, hva er galt hva er det du bør lete etter av informasjon som er presis og som er fokusert og som hjelper deg til å kjøpe alt for overordnet sør-afrikansk poeng er jo at du burde kanskje kjøpe fra den farmen der for der har du kontroll på arbeiderrettigheter men på den andre farmen der har du ikke det
Men for den jevne kunden å stå foran en vinhylle og gjøre den vurderingen er jo nærmest umulig, og du vet ikke hva du ser etter. Så kanskje i den typen økosystem som Repasto er med å bygge opp her, så trengs det også den samarbeidspartneren, ikke bare som reparerer, ikke bare som sourcer av materiale og så videre, men også som kan aggregere og analysere og bruke informasjonen som genereres gjennom traceability,
til å kuratere det for kunden, slik at her er informasjonen du trenger når du skal kjøpe dette plagget i dere sitt tilfelle, eller denne vinen i mitt andre eksempel sitt tilfelle. Ja, det er helt sant. Og det er interessant at du begynte å snakke om dette på Arndaloka. Jeg begynte å snakke med Sintef, fordi jeg var akkurat etter dette. Jeg var ikke veldig kjent av
hva foregår i Norge når det gjelder forskningsprosjekter rundt dette. Så jeg har pratet med Sintep,
og hadde veldig gode diskusjoner med Sintef i Trondheim. Mange spurte meg, du har masse ting å gjøre som en startup, hvordan skal du reise, hvorfor skal du reise til Trondheim? Til slutt, de godkjente Reposto som Norges representant til et EU-prosjekt som heter Trick EU. Det er størst
EU-prosjekt for traceability, transparency and circular economy, som skal implementere en blockchain-based plattform, prosesser, sertifiseringsprosesser og hjelpe til industrien for det små og mellomstore for å egentlig gjennomføre den flytting fra linjert til sirkulært.
og nå er alle andre ganske store selskaper, men på et eller annet måte bestemte de at Repasto er bra nok for å sitte i advisory board der. Så gjennom samarbeidet der, egentlig stort interesse for meg er akkurat dette, for å koble Repasto til EU-sentraldiskusjonen
rundt denne teorien, hvordan vi skal implementere en riktig evalueringsprosess. Men samtidig skal jeg si at jeg er så glad for å finne partnere i Norge som kan hjelpe oss for å utvikle bedre evalueringssystem. Dette skal ikke være bare en operasjonsmodell. Vi skal bygge en riktig evalueringssystem
engineer-based system, og vi trenger gode partnere. Så hvis dere kjenner noe som vi kan bygge dialog, absolutt. Vi kjenner mange, men det hjelper jo kanskje å få vite hvem er det du drømmer om. Praktikere, for det første, som forstår en praktisk måte for å komme til løsning for industri. Løsning som fungerer for små og mellomnivåindustri.
Fordi vi kommer til løsninger og leverandører som er ikke praktikere når det gjelder det små og mellomnivå. De tenker de er veldig geared up på store bedrifter,
og løsningene som de leverer er ikke mulig å implementere for bittelite selskaper, eller løsningen blir veldig, veldig dyrt når vi implementerer det. Jeg forestiller meg en fremtid, Sara, hvor repasto ikke bare er repastotekstil, men at det er repasto inn i veldig mange andre bransjer etter hvert.
også, vi var inne på Wien her, vi har snakket om åpenhetsloven tidligere i den podcasten, vi skal snakke mer om det fremover. Det er jo veldig mange der ute som trenger hjelp til å kunne vite hva som skjer bak i kulissene, eller på bakrommet, og sånne ting, så du sa jo i sted at du begynte med tekstiler og fashion, for det
for det lå litt opp i dagen og trengte hjelp og her var det mulig så håper jeg vi vil se flere sånne initiativ etter hvert som det virkelig får forankret dette her med disse praktiske partnerne med norske partner, internasjonale partner og jobbe opp også frem hva er ekte bærekraft her hva er bærekraft kan man på en måte måle og si i hvilken grad er det dette her har hjulpet noen eller ikke og fantastisk spennende å kunne tenke at den skal kunne gå og handle klærne sine da
eller putene til sofaen eller sofaen eller senga, og kunne virkelig kunne se bakover hvor er det det kommer fra, hvem har tjent hva på det, hvorfor koster det som det koster. Det er jo en liten revolusjon der. Jeg var veldig glad på å si Norges vegne at det finnes en kar som heter Bjørn Eina Rackstang fra Nordmøringen,
som hadde bra nok drag at han fikk lokket deg til Norge og til vakre Brummendalen. Og det er jo en liten industrieventyr som kan få lov til å starte der opp igjen, hører jeg, på dette her. Jeg er på vei mot en sånn liten avrunding, men jeg lurer liksom på hvordan jeg skal få landet det på et vis, og landingen går jo i et lite takt da. Ikke bare til Bjørn, altså.
Men til deg, og jeg er fryktelig imponert over hva du har gjort her på veldig kort tid, og veldig, veldig glad for at du møter åpne dører i Innovation Norge og andre steder. At du blir representanten, og at du har evnet til det, er jo en gave. En gave, det å kunne åpne de dørene og kommunisere med folk og sånne ting. Så håper jeg du får partnere inn her, praktiske partnere i Norge og ellers, og kanskje også noen investorpartnere som...
som kjører å være med på innrettet her, og som kanskje kan kjøpe den interessantmodellen, stakeholdemodellen som du beskriver her, og er likevel med å finansiere det. Har du en liten siste appell på investorfronten? Ja da, den som jeg kan si at for investoren det viktigste vanligvis er hvordan er markedet, og det kan vi si at vi snakker om en bokstavelig black hole,
Vi følger Norges retailforening. Det er hvert år over 10 000 millioner norske koroner. Det er bare i Norge, og bare tenk på hvor stor det er i hele Europa. Vi snakker om et marked som skal forandres mye.
revolusjonær i tre, fem og åtte år. Og vi snakker om en økonomimodell med EBITDA som er positiv etter to år. Det er en unik økonomimodell. Det er ikke bare repasse som jeg liker det. Det er faktum. Og jeg mener at
Ja, jeg er all inn på dette, men jeg mener at dette er fremtiden, uansett repasto begynner det eller en annen. Poenget er at hvem er det som gjør det først? Den som gjør det først, det vinner. Hvem er det som stutter det og gjør det først?
Vi heier på sirkulære forretningsmodeller, Sara, og vi heier på sirkulære økosystem. Og derfor er vi veldig glad for at du kom til Bærekrafts-eventyr i dag for å snakke med oss om hvordan får dette her til i denne store og viktige bransjen som fashion er. Tusen takk for at du var med.
Tusen takk for muligheten. Du har hørt på Bærekraftseventyr med Jørgensen og Pedersen. Send deg post til eventyr-jorgensenpedersen.no for å stille spørsmål eller komme med forslag til tema for fremtidige episoder. Og besøk jorgensenpedersen.no for mer informasjon om dine podcastserier. Derfra kan du også fortsette samtalen med oss i sosiale medier på Twitter, Facebook, LinkedIn, YouTube og andre steder.
Teksting av Nicolai Winther