Lyreko
Velkommen til Pengesnakk podcast. Jeg heter Lise, og i dag har jeg med meg en gjest, en lytter av podcasten, en utrolig tøff dame. Du skal fortelle din egen historie, Stine, men vi er ganske ulike. Eller vi like? Jeg tror på mange måter at jeg er ulike. Du er minimalist, du også.
Ikke sånn i uttrykket som det er. Hvis du er hjemme hos dine, der er det ikke mye. Nei, men jeg ser på det som en minimalist. Jeg tenker mye som en minimalist, men så har jeg det rotet til. Ja, men det går jo ikke å være minimalist og fortsatt ha det rotet, tenker jeg. Da har det noe med å bruke pengene sine på det som gir glede. Det snakker jo du mye om. Det er jo minimalisme, det. Ja.
Men du har kastet ut til og med sofaen, planter? Ja, sofaen har blitt unødvendig. Men jeg bare følte at jeg så en minimalist som levde uten møbler, og så ble jeg sånn, oh shit, det der vil jeg gjøre. Og du har ikke angret? Nei, det var mange rundt meg som var negative til det, og det gjorde at jeg selv ble sånn, ja, ok. Kanskje det har gått for langt? Ja, du kan jo titte på gulvet,
Men så bare, jo, jeg gjør det. Fordi jeg kjenner at inni meg er det jeg vil. Og så kvittet jeg meg med sofaen. Første kvelden jeg satt på gulvet, så tenkte jeg bare, ja, selvfølgelig. Det er her jeg skal sitte. På gulvet. Og hva gir det deg å ha så få ting? Jeg føler en enorm frihet. Det er liksom tingene mine. Jeg gir ikke meg lenger. Det er som jeg gir dem. Og så, hvis huset brenner, det tenker jeg på av og til, så har jeg ikke noe å si at jeg mister tingene mine. For det er bare ting.
Det er bare ting. Sånn har det ikke alltid vært for deg. Vi skal jo snakke om at du skal bli millionær, har du sagt? Ja. Men det er jo en litt lang vei dit. Ja, eller jeg tenker jo at det er så enkelt. Jeg tror ikke det vil ta så veldig mange år. Jeg tenker 5-7 år. 5-7 år. For hvordan er din økonomiske situasjon akkurat nå? Jeg har null på bufferen. Null på bufferen? Den har jeg skraffet og satt inn på lånet.
Jeg er så å si blakk hele tiden, og har 20 000 igjen i forbruksgjeld. Vi skal snakke om forbruksgjeld, for du har hatt mye kreditkort og forbruksgjeld opp igjennom. Ja, helt siden jeg var 22 år. Da tok jeg opp mitt første forbrukslån. Og det er litt artig å tenke tilbake etter noe, for det var også da jeg tjente nesten en halv million i året. Så tok jeg opp forbrukslån, fordi jeg var blakk hele tiden. Og hva ville du bruke penger på?
Det var jo på mat og diesel og sånne ting, men det var jo også på skjønnhetsprodukter og interiør da. Jeg bytta jo ut interiøret hele tiden. Og var helt obsessed på at jeg måtte bli perfekt. Utsendemessig det. Og det har jeg jo vært til siden jeg var barn. Det startet jo der. For da er jeg jo oppvokst i et fasade igjen. Der mamma spesielt da, var opptatt av at huset skulle være rent og fint, og man skulle ha en slank kropp. Så...
Og jeg fikk ikke den omsorgen og kjærligheten et barn skal ha, da. Jeg føler ikke. Jeg følte meg aldri bra nok for mamma og pappa. De fikk liksom... Jeg vet ikke hva jeg skal si. De ga meg liksom aldri noen grunn til at jeg skulle føle, for det var bare kjeft hele tiden. Så jeg gjorde noe feil, og mamma begynte å kommentere kroppen min. Så jeg trodde jo at jeg var tjukk, da. Jeg er tjukk nå, men jeg var ikke tjukk når jeg var barn. Jeg var helt normalvaktig. Men...
Jeg tenkte jo det at jeg må bli slank. Jeg følte meg tjukk. For hvis jeg blir slank, da blir mamma glad i meg. Så da jeg var åtte år, da begynte jeg å stå på vekta hver kveld og ba til Gud om at jeg måtte bli slank. For jeg hadde ikke forstått konsertet slankingen, ja, da, vet du. Så jeg tenkte, ja, Gud kan hjelpe meg med det, da. Og jeg begynte jo å jobbe tidlig, og alltid jobbet, hadde sommerjobbet og sånn. Men jeg brukte jo opp alle pengene mine på kremmer og ting til rommet mitt, og jeg skulle bli perfekt, ja.
Det var som jakten. Og den jakten her holdt jeg på med i 20 år. Før jeg oppdaget minimalisme. Og forstod at, oh shit, det er det jeg har holdt på med. Da forstod jeg at jeg hadde gjort det i 20 år. Og hva endte jeg med da? At jeg hele tiden har levd med gjeld i så mange år. Vært ulykkelig og deprimert. Følte meg helt misslykka for at jeg ikke hadde fått det til. Med økonomien altså. Ja, for det har vært flere runder også. At du har betalt ned litt, og så har du tatt opp. Ja, det har vært en evig runddans, som aldri har tatt slutt.
Jeg startet jo da jeg var 22 år, da tok jeg opp min første forbudslån. Men før det, da var jeg alltid blakk. Fikk penger, og så tok det to uker, så var jeg blakk. Når man først har begynt å ta forbudslån som jeg gjorde, så er det enkelt å gjøre det om igjen. Det er jo veldig enkelt. Det er kjempeenkelt. Jeg hadde jo en god inntekt, så det var ikke noe problem å få lån.
Men i fjor så skjedde det noe som gjorde at du tok tak, eller du bestemte deg for at du skulle ikke leve med gjeld lenger, du? Ja, det startet jo egentlig for ett og et halvt år siden. Jeg følte jo masse sparekontoer på Instagram, blant annet deg da. Jeg har jo fulgt deg hele veien. Og ville ha vært som deg og alle andre da. Som sparte i fond og hadde bøffer og aldri var blakk og ikke hadde forbruksgjeld. Dere hadde liksom alt på stell dere her.
Og det er noe som jeg har ønsket, men som jeg ikke har fått det. Så du har vært litt sur på meg, eller? Jeg har vært så pist på deg, du aner ikke. Det har vært perioder, så jeg har tenkt bare drit å dra, Lise. Jeg gidder ikke å høre på deg. Gnå det ditt. Nå går det enkelt å spare her og spare der. Avfølge deg ved Instagram og bare, nei, gidder ikke å høre på denne podcasten. Jeg har vært drit sur på deg. For jeg har vært sånn, Lise, du forstår ikke hvordan jeg har det. Du forstår ikke hvor vanskelig det er. Det er ikke enkelt å spare.
Der har jeg tenkt, stakkars meg! Det er litt sånn offerhånden. Jeg vet jo at det handler om meg. Fordi jeg vil være som deg også. Jeg vil få dette, og det gjorde jeg ikke. Aldri fått dette. Det er ikke noen god følelse å kjenne på. Nå får du til så mye. Hva har skjedd fra da, halvandet år siden, og frem til nå?
Det startet med at jeg skulle bli gjeldstri på ett år, for ett og et halvt år siden. For da skulle jeg være sånn deg og alle andre sparekontoene som har følt. På samme tid for at jeg skulle bli gjeldstri, ja, 170 000 skulle betales ned på et år. I tillegg til at jeg klarte gjeldet mitt, og så skulle jeg spare til buffer, ja. Og for å klare det, da, så skulle jeg slutte med styrkeløft, jeg skulle slutte med snus,
Skulle slutte med take-away og fancy kaffe, og jeg skulle ukesanle og lage all mat fra bunn av. Skyhøye krav. Du skulle slutte med alt du elsket? Alt! Skulle slutte med. Så det tok jo to uker av det, så kom det jo sammenbrydet. Da hadde jeg minus 200 på konto, og så lyst på snus, og det ble klikk for meg. Jeg hadde mensen. Jeg hadde lyst på sjokkla, det. Alt var bare dritt, da. Det endte jo opp, ikke vann i navnet min, og så hadde den der hylgreien over det. Jeg får ikke til, jeg.
Hun bare, ja, men nå har du satt for høye krav til deg selv igjen, Stine. Og takk og pris for at du hadde noen å snakke med penger om, da. Maren var veldig god. Hun er jo nabo av, så hun så jo hele tiden hvordan jeg hadde med økonomien, og jeg lånte jo penger av meg hele tiden. Hele tiden. Så, ja, jeg skrinlet nå hele det prosjektet, fordi jeg så jo, jeg får det ikke til. Jeg er et mystlik av mennesker som ikke får det til. Og endte opp i overspisingshelvete den neste måneden, da.
Og så, da måtte du snu igjen da. Hva gjorde du da? Dessommer hadde jeg noen terapitimer med Britta. Hun møtte meg etter at jeg flyttet til Skien. Hun var terapeuten min i et og et halvt år. Og den som har hjulpet meg med å jobbe meg gjennom barndommen og alt jeg har opplevd der. Så hun betyr veldig mye for meg. Hun var der, ja. Hun var jo bekymret for halsen min, og at jeg begynte å utvikle diabetes. Fordi jeg satt i terapirommet der som et vrak.
Jeg var helt ødelagt etter alle sukkeret og alle raske karbohydraterne jeg pakket i meg fra morgen til kveld. Jeg hatet meg selv. Når hun sa det, jeg er redd for at du har fått diabetes, så tenkte jeg med meg selv, jeg gir faen, jeg forkjenner ikke noe bedre enn alt. Jeg er et misslykket menneske. Jeg får ikke det som så mange får til. Herregud, jeg er voksen, jeg må jo få til økonomien. Så gjør ikke jeg det. Ja, dere var jo rett for jula. Maren, venninna min, hun tvang jo meg faktisk til å ta ut noen tusenlapper.
For hun så jo hvor mye penger jeg brukte. Og overspising, den spiseforsyrelsen som jeg sliter med, det er dyrt. Det er dyrt. Kroppen betaler, lomboka betaler. Ja, fy tøs. Så jeg tok ut noen tusenlapper i kæsj, sånn at hun gjemte i en konflikt igjen til seg. Sånn at jeg hadde penger når jula kom, sånn at jeg ikke var blakk når det var jula. For året før så var jeg jo blakk i jula. Jeg hadde ikke en...
Det var trist i jula for noe, så jeg feiret jul, men jeg hadde ikke en sjokla den gangen, kos meg med. Satt nede og ble blakk, som alltid. Så kjente jeg bare en kveld at, for jeg begynte å tenke på mikrohus, det er drømmen min å kjøpe meg en mikrohus. Er det et sånt hus som du kan ha med deg rundt, eller det står på jul? Ja, det er hus på jul, det er drømmen min. For i dag leier du en leilighet? Ja, den er på 35 kvadrat, og det er for stort.
20 kvadratmeter, det er perfekt. Og mikrohuset er på den størrelsen. Ja, så det er bærekraftig. Det er helt i min ånd. Og man er tvunget til å faktisk leve med få ting, og det elsker jeg jo også. Der må man virkelig tenke godt gjennom hva man vil ha rundt seg av ting. Hver eneste ting må være... Gjennomtenkt. Det digger jeg. Så satte jeg tenk på mikrohus. Hvor mye koster det da?
Det jeg har lyst på å koste en millioner. Så det er der sparemålet kommer fra. Ja. Så tenkte jeg, hvis jeg noen gang skal oppfylle drømmen min om mikrovis, så må jeg ha hjelp. For dette går ikke mer. Jeg kjenner jeg gir opp. Jeg orker ikke mer. Jeg har prøvd i så mange år, og jeg har virkelig prøvd også. Gang på gang. Jeg har hatt hjelp av NAV, jeg har hatt hjelp av gjeldsrådgiver på NAV. Jeg har liksom prøvd å ta tak da. Men nei.
Hver gang så går det i dass. Hver eneste gang. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tatt, eller at jeg har betalt ned gjeld, og så har jeg tenkt, aldri mer. Aldri mer. Og så har det gått en stund, og så er jeg på samme kjøre igjen. Med å kjøpe ting på avbetaling, ta opp forbrukslån, ta opp SMS-lån. Så jeg spurte Britt. Jeg tenkte, jeg spør Britt. Jeg er jo også en kontrollfri, så jeg synes det er dritskummelt at noen andre skal liksom styre min økonomi.
fordi når jeg gikk i terapi med Britt så søkte jeg faktisk om vergemål som det heter da og hva innebærer det at en annen person styrer din økonomi får pengene mine inn på en konto som den personen disponerer det så det tenkte du det kunne være en løsning for deg
Ja, hvis Britt kan være min økonomiske verge, da kan jeg det, for hun stoler jeg på. Jeg har vanskeligheter for å stole på folk, og relasjoner med andre er vanskelige for meg. Men Britt er den jeg stoler mest på i hele verden. Så hvis hun sier ja, ja, da kan hun være vergen min. Og jeg spurte, og hun sa ja. Og da tenkte jeg bare, yes! Nå kommer alt til å ordne seg. Endelig. Nå kommer økonomien til å bli helt... Nå ble jeg bestillet alt her. Og så ble det ikke det. Nei. Hva skjedde da?
Hun ga meg penger en gang i uka, forbrukspenger som jeg kaller det. 2000 hver måned fikk jeg i forbrukspenger. Og så en gang i måneden overførte hun penger til meg, så jeg betalte regningene mine selv. Det var viktig for meg. For det har jeg alltid gjort. Men noen unntak der det har gått helt over styr. Som de rusene, for eksempel å ha skyldt 50 000 i husleie når jeg ble rusfri og måtte salge biler for å dekke den gjelden. Sånne ting. Men regningene mine har jeg alltid vært opptatt av at de skal betales.
Så det ville jeg gjøre selv da. Og så den pengene som ble stående igjen da, på den vergekontoen som Britt disponerte, det ble spart til buffer. Fikk 2000 hver mandag, ja. Og når onsdag eller torsdag kom, da var jeg blakk. Var på akkurat samme vis som jeg alltid holdt på. Så da måtte jeg begynne å få penger tre ganger i uka. Da delte hun opp de 2000 i tre. Ja, Britt sa du må få det tre ganger i uka. Mandag, onsdag og fredag. Ble det noe bedre av det da? Nei.
Jeg har brukt fortsatt opp pengene med en gang. Jeg handlet på Klarna-kontoen min bak ryggen hennes. Jeg tok opp SMS-lån. Jeg lånte penger av vennene. Og jeg nådde bunn når jeg ringte og spurte om hun kunne overføre penger fra bøffelen. Slik at jeg kunne kjøpe fôr til Luna, katta mi. 700 kroner. Og jeg brukte dem opp på takeaway og fancy kaffe og godteri og dritt. Men jeg trengte jo fortsatt fôr til Luna.
Så det bestilte jeg gjennom Klarna da. Bestilt kattfôr på avbetaling. Og jeg hater løgn. Det verste jeg vet er løgn. Og nå går jeg bak ryggen til en person som betyr så mye for meg. Som faktisk stiller opp og hjelper meg. Hva er det jeg helper meg? Og egentlig så går du bak ryggen på deg selv. Ja, det var det jeg tenkte. Jeg bare gikk tur med Aron Husk. Jeg tenkte, hva er det du helper meg med? Nå har du faktisk noen som hjelper deg, men
det er jo du som står i veien for deg selv det du driver på med så jeg tenkte jeg må si det til Britt nå må jeg bare jeg må få det ut for det her går ikke jeg var jo livredd for hva hun skulle si så jeg sendte meldingen jeg tørste ikke å ringe hun bare hun svarte meg en gang og bare jeg er lite imponert over det skrev hun til meg det var hardt å høre for hun vet hvor mye jeg hater løgn og hun bare er det det her du vil på med
Jeg har jo vært en rusningsbruker, men det var det jeg følte meg som da, som en misbruker, sant? Som skulle gå bak ryggen hennes og holde på med sånne greier. Og hun bare, vi må ta oss en prat. Så møtte jeg to dager senere, satt i bilen hennes og greien, og bare, jeg klarer ikke her uten deg, sa jeg til. Fordi jeg så for meg at hvis hun ikke ville være vergen min lenger nå, så bare går det i dass igjen den her. Så hun bare, ja, du skal få en sjanse, men nå må du bevise at du virkelig vil det her.
Og da kjente jeg bare inni meg at, yes, nå er det nok. Nå? Nå er det faen meg nok. Da bestemte jeg meg, nå skal jeg ta grep. Men du hadde jo tatt så mange grep, eller du hadde prøvd så mange ganger. Hva skulle du gjøre nå da? Det første jeg skulle gjøre da, bestemte jeg meg for, var at jeg skulle betale ned klareneila mi på 8500. Og hvordan jeg skulle få det til, det visste jeg ikke. Og jeg la det ut på Instagram da, et innlegg om det. Og så fikk jeg en melding fra Siv, som driver...
Happy Penger. Hun er jo økonom og coach og helt amazing. Så skrev hun, har du lyst til å ta en prat? Jeg kjente jeg var skeptisk, men så var jeg sånn, ok, gjør det. Du har ikke noe å tape. Snakket med Siv da, og nå det første hun sier til meg, og det traff meg så inn i sjela det, for da følte jeg, jeg hadde jo aldri snakket med Siv før, men da følte jeg at hun bare så hele historien min, barndommen min, alt jeg har vært igjennom.
at jeg hele livet har prøvd å være så flink da, eller perfekt. Og så sier han til meg, og så ser han meg igjen, og så sier han, det handler ikke om å være flink. Og det var helt sånn, hæ? Jo, jeg er nødt til å være flink, for da er jeg god nok. Så det var en sånn åpenbaring at hun sa det til meg. For det eneste gangen jeg følte meg god nok for min pappa, var når de sa til meg at jeg var flink. For det brukte jeg med å si. Skryta meg og si at jeg var flink, og da følte jeg liksom kjærlighet da.
Så for meg så har det vært viktig det, å være flink. Og så handler jeg ikke om det, sa han. Og så hjalp han meg å sette opp et budsjett da. Og det var noe ikke sånn som jeg har satt opp budsjett, der alt skal kuttes ut. Hun bare, du skal fortsette å snus for 2000 i måneden. Og det var bare sånn, hæ? Får jeg lov til det? Det var helt sånn crazy. Og så sa han, ja så skal du ha en egen post i budsjettet for kos. Og det å, hæ? Skal jeg få lov til å kose meg også?
Det er rart, ja. Tankene dine bare skreik, det her er feil, det her er feil. Du skal være perfekt. Du skal ikke snus, du skal ikke kose deg. Livet skal være dritt. Det er jo litt sånn, da. Du skal lidre gjennom, og så får du merke til at du er flink, og da har du vært det. Du skal trenge deg selv opp i hjørnet, da er du nesten ikke for pust. For det er sånn det føles ut med den kravene jeg alltid har satt til meg selv. Der jeg konstant går rundt med uro og angst, og bare ...
Livredd for at dette kommer til å gå til helvete. Jeg er livredd. Jeg kommer ikke til å få til dette. For kravene er så høye at det er helt overveldende, sant?
Men med det nye budsjettet hadde du fortsatt verget så du fikk penger utbetalt tre ganger i uka? Nei, da gikk vi tilbake til en gang. I uka? Fordi etter hvert så begynte jeg å synes det var slitsomt å få penger tre ganger i uka. Ja, det ble mye system. Ja, det var mye system. Jeg er jo en systematiker og liker jo det, men jeg synes det ble... Fordi etter hvert så...
ble jeg mindre og mindre impulsiv. Eller jeg klarte å kontrollere impulsiviteten min. Fordi jeg fikk også en øvelse der jeg skulle lage en stein, eller la en stein på et glass, for hver gang jeg sto imot impulsen om å dra på butikken og kjøpe noe. Det gjorde jeg i en måned. Og da fikk jeg virkelig se
hvor impulsiv jeg er, og hvor mye jeg har vært styrt av impulsiviteten min. Jeg har jo flere diagnoser, men jeg har jo en som heter borderline personlighetsforstyrrelse. Og når man har den diagnosen, så er det veldig vanlig å være impulsiv, eller ekstremt impulsiv, vil jeg si, som jeg har vært. Og man har vanskeligheter for å se konsekvensene av det man gjør seg ut.
Man snakker jo ofte om at mange nordmenn lever fra måned til måned med pengene sine. Men jeg har tenkt over det, og jeg lever fra dag til dag. Eller time til time. Ja, men det er nesten sånn. Det er sånn, ok, jeg har 500 kroner igjen. De skal holde i to uker. Eller jeg sier en uke, da. Men jeg bruker dem opp i dag, og så er jeg blakk i morgen. Men det driter jeg i, for jeg vil bruke dem opp i dag. Hvis du skjønner. Og så kommer dagen etterpå, så er man blakk, og så bare... Hater å være blakk.
Det er en forferdelig følelse. Ok, jeg tar opp SMS-lån. Jeg driter i det, for jeg vil ha penger. Så du tok opp forbrukslån ikke spesielt fordi du skulle ha noe ofte, men fordi du ikke ville ha følelsen av å være blakk? Jeg hater den følelsen, og det er så rart å tenke på. Jeg som stort sett har vært blakk hele tiden, jeg hater den følelsen.
Men det siste året så har jeg jo blokk nå. Jeg har vært blokk hele året her, men det har vært selvvalgt blokk, hvis du skjønner. Jeg har valgt å ha lite penger hele tiden, fordi jeg vil bli eldstrydda. Og har jo fokusert på å betale meg mest mulig på gjeldet. For da du begynte med det nye budsjettet fra Siv i fjor i januar, da begynte du å... Nei, det var i juni.
Ja, så under et år siden? Ja, et under et år siden, ja. Og da begynte du med ordentlig gode avdrag mot låna dine? Ja, jeg betalte det faste beløpet på forbrukslånet, men det var klarene gjeldet som er liksom, nå skal jeg få ned den fortest mulig da. 8500. Og...
På samme tid sluttet jeg jobben min. Jeg er jo ufretrygda, men hadde en jobb i vare til rettelagt arbeid. På en kaffe, der hadde jeg jobbet i ett og et halvt år. Men på grunn av noen greier som skjedde, så ønsket jeg ikke å jobbe der noe mer. Så ville jeg søke meg inn i Grep, som er en atføringsbedrift i Grønland. Det tok tid å få plass. Jeg så opp i hodet mitt at det tar noen to-tre uker til jeg har plass. Det skjedde jo ikke. Sommeren nærmet seg.
sommeren er en vanskelig tid for meg. Folk snakker om at jeg blir vinterdeprimert. Jeg blir sommerdeprimert. Jeg er ikke glad i sommeren. Og så bare så jeg for meg selv, bare ligge inn hele sommeren og være deprimert og trøstespise og hate livet. Og så kjente jeg at jeg orker det ikke. For å være uten jobb for deg, det er jo vanskelig. Ja, det er det. Jeg har alltid vært glad i å gjøre jobb. Så jeg skjønner jo nå når jeg
Bod på Frøya da, og jeg satt inn i åtte år og ikke gjorde noe som helst. Jeg var så ulykkelig, jeg. Jeg var så deprimert. Og jeg skjønner jo det nå, fordi jeg hadde ingenting å gå til. Livet mitt var helt meningsløst da. Og jeg følte meg helt meningsløs. Jeg bidra uten noe med noe, liksom. Men det endret seg når jeg kom til skjeden da. Da fikk det bedre psykisk, og fikk den jobben, ja. På den kaffen, ja.
Men så kjente jeg jo at jeg må ha noe å gjøre. Jeg må ha noen mening i dagene, og jeg trenger mer penger. Så du fant rett og slett opp din egen sommerjobb? Og det var fordi da, når jeg fikk økonomisk verke, da sluttet jeg sammenlignet med andre. Med deg og med alle andre som jeg fulgte. For jeg kjente at jeg er på et helt annet nivå enn dere. Jeg er 35 år og må få ukelønn.
Det er ikke en av dere som har det. Så jeg kan bare gi opp og sammenligne meg med dere. Nå gir jeg faen. Det var det jeg gjorde. Jeg sa alt på Instagram. Nå får jeg penger tre ganger i uka. Sånn er det for meg. Så skjedde jeg bare. Jeg driter i det. Det var sånn jeg oppdaget at jeg skulle begynne å greie søppel etter punk. Hvis jeg hadde suttet sammenlignet meg med andre, så hadde ikke jeg skjedd den muligheten. Det tror jeg ikke.
Du deler jo masse tips om hvordan du skal få inn ekstra penger. Selg ting. Jeg har ingen ting å selge. Jeg er ekstrem minimalist. Jeg har virkelig ingenting å selge. Jeg leier leilighet, så jeg kan ikke leie ut noe rom på Airbnb. Ikke har jeg bil, så den kan jeg ikke leie ut.
Jeg får ikke feriepenger. Det er ikke bare så enkelt for meg å ta en ekstra vakt. Så jeg var bare, hva kan jeg gjøre? Og da grublet jeg på den dagen, og så bare, jeg kan lete av det, punk. Det kan jeg gjøre. Det er jo helt perfekt i min situasjon. Så da startet jeg med det, da. Det er verdien av småpenger i praksis, det, Stine. Men det var jo punken som lærte meg det. Jeg har jo ikke hatt respekt for penger før, jeg. Jeg har ikke. Så hva har du lært av å plukke punk? At hver kronetelle...
Jeg var jo helt sjokkert da, når jeg startet med det, liksom så to kroner her og to kroner der. Herregud, det ble jo på tusenvis i slutt. Det var helt crazy. Jeg føler meg som en sånn barn, liksom, som måtte lære om økonomi. Jeg har jo aldri lært om økonomi. Og det tror jeg er en av grunnene til at det har vært vanskelig også. Og det er derfor jeg mener at økonomi må være et fag på skolen. Det er nøttet, det. Personlig økonomi. Ja, helt enig. Nei, for vi er mange som ikke lærer om det. Hvis noen kan rente av det. Jeg tenker på da jeg tok opp forbrukslån.
Da jeg begynte med 23% rente, ja, ok, jeg trenger penger. Jeg vet ikke hva rente er for noe. Sånn var det. Så du har pantet mye det siste året? Ja, jeg går tilbake til juni og klarer noe gjeld av meg. Så jobber jeg mot impulsene mine, jeg har vært enda mer bevisst på priser på butikken, bakte rundstykker selv, kuttet takeaway og
fancy kaffe fordi takeaway blir veldig dyrt hvis man regner det i pant ja, men takeaway er jo dyrt det er jo mye billigere jeg spiser fortsatt takeaway men ikke flere ganger i uka det blir jo ikke spesielt heller når du hele tiden spiser takeaway det er mye bedre å unnsa det av og til så da tar du det fra koskontoen med god samvittighet ja, ja, ja og klarleiela den var jo borte på en måned
8500. Og da var jeg helt sjokkert. På en måned bare? Jeg var helt sjokkert. Jeg satt hjem og greina. Jeg kjenner jeg fortår jeg tenker på noe. Fordi det var, jeg var sånn, har jeg fått det her? Jeg har jo aldri fått økonomi i det. Hmm.
Jeg var så glad å være, og da ble det sånn, for jeg har jo aldri hatt selvtillit når det kommer til økonomi. Jeg har jo liksom sagt til meg selv i alle år, du klarer ikke, du får ikke til, du er mislykka. Du begynner å tro på deg til slutt, vet du. Ja, det er klart. Og det er sannheten. Og så fikk jeg det til, og da kjente jeg bare, ja da vokste trøndelig selvtilliten i meg. Da ble jeg høy på meg selv og tenkte bare, fy faen, jeg kan få til alt det. Nå skal forbrukslånet bort.
Og da var det 152.000 igjen da, på vår bygstille. Og nå da, er det 20.000 igjen. Hvordan fant du motivasjonen til et så stort, den klarne gjelden, den var jo også stor, men det var jo samtidig innrekkvindet på en annen måte enn 150.000. Ja, men det ga meg så mye kjørtelighet, og det jeg tror, hvis man har masse forskjellige gjeld, bygge med det minste, for du bygger deg selv opp, kjørteligheten din,
Det var det jeg følte. Jeg følte jo når jeg klarte å gjelde av og bort, så tok jeg med vennene mine ut for å spise is. Så jeg bare, jeg er gjeldsfri. Jeg har ikke noe å gjelde enda. Nei, det har jeg. Jeg har 152 000. Ja, men det er ikke så viktig. Den skal bort. Det går fort. Og det har du jo faktisk gjort. Ja, det har jeg jobbet på. Ja, det har du virkelig gjort. Men jeg har ikke prøvd å være flink eller perfekt den eneste dag. Jeg snuser. Jeg snuser like mye hele veien. Snuser en bok som den andre.
Jeg spiser masse sjokolade og skistål, så det trykker i meg. Men fortsatt klarer jeg å betale ned masse hjelp. Det er ikke enten heller. Jeg har lært det siste året. Jeg som har tenkt svart-hvit hele livet, det er jo en del av diagnosen min, men det er ikke svart-hvit. Men det har vel i løpet av den tiden vært vanskelig? Eller var det sånn at jeg fikk klare rammer, og jeg går ut og leiter etter pant? Men det er jo livet, det går opp og ned. Og det har vært opp og ned.
Det har vært dager der jeg har følt meg som en superhelk, der jeg har stått og skygget buksa på stua, og hørt Eye of the Tiger i hodet, og tenkt, i dag forbyggslånse er jeg som vinner. Jeg er best, jeg skal slå deg. For hver gang du betaler ned et beløp, så er det feiring. Ja, det er bare yes. Og den poenget har jo lært meg verdensant.
I småpeng, så jeg tenker liksom at to kroner inn på lånet, det er to kroner mindre gjeld, altså. Hver eneste kroner teller. Så forbudslånet er jo det jeg har betalt når jeg har betalt det med store summer og med små summer. Og hvordan blir det nå når, er det i mai, at hele lånet er nedbetalt? Det skjer i april. I april? Det skjer. Det har jeg bestemt meg for. Jeg vil si sånn, det skjer. Og da skal jeg faktisk aldri leve med gjeld igjen.
Da er jeg faktisk fri. Er du noen gang redd for å havne i hel igjen? Ja. Jeg er det. Fordi det er jo det som har skjedd før. At jeg har refinansiert og betalt ned. Det har ordnet seg på et eller annet vis. Så har det gått en stund, og så har jeg vært på den igjen. Og det er en del av meg som sier at du kommer til å frykte opp igjen. Bare vent og se. Du kommer til å ødelegge alt igjen.
Men jeg hører ikke på den stemmen nå. For det er det jeg har gjort før. Jeg har hørt på den stemmen. Og sagt ja, selvfølgelig gjør jeg det. Jeg får det til. Men nå vet jeg at jeg får det til. Jeg gjør jo det. For nå har du jo like sterke beviser på at du faktisk får til fantastiske ting i økonomien. Jeg tenker at hvis jeg har klart det her, så er det håp for alle også. Det er det. Jeg tenkte å spørre deg om det er folk som hører på som har hjelm. Dritthjelm.
Har du noen tips eller råd, eller hva vil du si til dem som ikke vet hvor de skal starte, eller hva de skal gjøre? Man har jo nødt til å først få en oversikt over hva man får inn hver måned, og hva som går ut.
Det er sånn kjedelig. Det er ikke sånn kjedelig, det er å få oversikt. Det er jo det. Kjedelig, og så kan det være skummelt også da. Man vil ikke helst se... Ja, og da gå gjennom kontoutskriftene og se hva det er jeg bruker penger på egentlig. Man kan få sånne overraskelser da også. Men jeg tror det er viktig da. Hvis man skal komme seg videre, så må man bare se sannheten i øynene. Ja, for du må vite akkurat hvor mye du kan sende til lånet hver måned. Ja.
Det som har hjulpet meg er å senke forbruket på mat. Fordi så minimalist så bruker jeg det liksom. Det er mat og snus og kos jeg bruker penger på. Og det er den posten som jeg har endret på da. Så i fjor, det er mat. Jeg bruker mye mindre penger på mat. Jeg har jo brukt hinsidig så mye penger på mat før altså. Det er helt sånn, jeg forstår det ikke noe.
Nå når jeg, ja, jeg får jo inn 24 000 i måneden da, og 12 000 av dem går jo til gjelda. Og det samme skal jo skje når jeg blir eldstridig, altså 12 000 går til sparing. Ja, for det tenkte jeg spør om, og da skal du begynne å spare til mikrohuset, eller skal du... Ja, buffer først. Jeg må ha stor buffer. Jeg er jo livregjen, nå har jeg ingen liv på bufferen. Så det jeg må si er at nå har jeg jo tatt, ok, det her høres ikke bra ut, når jeg sier det jeg skal si nå. Jeg har tatt det bak i kontroll over min egen økonomi nå.
Du har ikke verget lenger? Nei. Så nå får du pengene igjen selv? Og har du litt på buffer? Ja, men jeg har kontrollet seg. Så det du har gjort er å betale inn litt for mye på lånet da? I stedet for å ha en buffer? Ja, for det er så kort tid igjen. Og hvis det skjer noe da, så har jeg på en måte bufferen i Tryggdal. Jeg har jo nesten 12 000 som kan gå til buffer da. Hvis det skjer noe nå.
Men da har jeg snakket med søstra mi at hvis noe skjer så får jeg låne penger av henne. Jeg har valgt å gjøre det sånn fordi jeg vil bli hjelpsryg, jeg vil bli ferdig. Jeg er en utrolig person da. Og da kjenner jeg at nå skal den bort, den gjelder der. Fordi den gjelder der, den representerer noe som jeg ikke er lenger. En person som la alle sine verdier i det ytre, som aldri føler seg god nok. Og sånn er jeg ikke lenger. Jeg føler at det henger igjen, og jeg vil ha det vekk. Jeg vil starte å leve igjen.
Og ha økonomisk trygghet. For det er ikke sånn at når du er ferdig med gjelden nå, så tenker du at da skal jeg kjøpe det og det og det og det. Nei, nei, nei. Jeg kjøper jo bare ting jeg trenger. Og det er ikke så mye jeg trenger. Så jeg tenker ikke igjen, nei. Da skal jeg spare til bøffet, ja. Begynne så vidt å spare i fond, da. Tenkte jeg. Det å bare glemme at jeg har satt opp det, sånn fastspare avtale. Åh.
Og så skal jeg jo fortsette å grave søppel av det, for det er repanten jeg har blitt en del av. Det har gått meg til høve, repanten, så jeg klarer jo ikke å slutte med det. Jeg har jo i dag gått sammen med Stine fra Oslo S og opp hit til podcaststudio, og vi var vel inne om 24 søppelbøter kanskje? Ja. Titt her da, stopp. Jeg begynte jo å titte selv. Det var ikke den eneste pank. Nei, det var dårlig. Det var dårlig greier, men det er mye konkurranse her i Oslo, vet du. Ja, så det er ikke her man blir pantemillionær. Nei, i skjelen ble jeg det. Åh!
Så jeg skal fortsette med det, og den pengene skal settes i fond. Men fra neste år da, jeg må bygge meg opp en solid buffer først, men fra neste år så skal jeg spare i hvert fall 10 000 i måneden til fond. Og det som er rart å tenke på, at jeg synes liksom, eller at jeg tenker at det er enkelt å spare penger. Selvfølgelig skal jeg bli millionær. Det klarer jeg lett da. Og når jeg sier det, så er jeg nesten sånn at jeg går ut av min egen kropp, for jeg skjønner liksom at jeg sier det.
Det har vært så vanskelig for meg. Når du var ferdig med det lille klarene lånet, så var det sånn at du ble helt hjelpsfri. Så klarte du det jo. Hvorfor skal du ikke da klare å bli millionær? 5-7 år er det de. Det kommer til å skje.
Jeg har trua på meg selv. Jeg trenger ikke at noen forteller meg at det kommer ut av kaosene. Når folk sier dette på Instagram, så sier jeg at jeg vet det. Jeg har blitt så høy på meg selv. Men jeg elsker det. Jeg har jo blitt den som inspirerer meg mest når det kommer til økonomi. Det er meg selv.
Så nå inspirerer Stine noe. Så langt har det gått. Men det virker jo litt mer sunt enn sånn det var før da. Ja. Hvor mye har det hatt å si for deg å kunne dele alle disse økonomitankene med andre på Instagram? Det har hjulpet meg. Jeg skammer meg veldig, husker jeg. Før jeg skulle fortelle at jeg hadde forbrukshjelm og at jeg har levd med det hele voksne livet og
Men jeg kjente at det var godt å få si det høyt. For det var egentlig minimalismen du ville snakke om. Ja, det startet jo med det i kontoen min. Minimalist Norge het den da. Men jeg synes det er mye artig å snakke om peng. Fordi penger gir muligheter. Her har jeg funnet ut noe. Så jeg har ikke noe problem med å si at jeg vil bli rich bitch, som jeg sier.
Ja, men jeg har ikke. Og jeg har jo blitt sånn, jeg har jo blitt så høy på meg selv og penger, at jeg tenker at vi damer, vi må begynne å investere, vi skal bli millionære hele gjengen, vi skal ta over verden. Hvorfor ikke? Ja, fordi det er selv muligheten. Men for meg, sånn at mitt liv og hva jeg kan få til, så tenker jeg, alt kan få til det. Har jeg blitt sånn som deg, Lise? Nei.
Jeg skulle ha akkurat spørt deg, er du ikke sur på meg lenger? Nei, jeg er ikke. Nå er jeg mottagelig for alt du sier. For nå får jeg det til å endelig.
Tusen takk for praten. Takk for åpenheten. Det er så lærerikt å følge deg, men nå kommer det til å bli mye feiring sikkert inn på Instagram-kontoen din neste måned at forbrukslånet er borte. Så fortell en gang til hva kontoen din heter, så de som hører på kan gå inn og følge med. Den heter Stine Aukant. Stine Aukant.
Da får vi følge med på det siste 10 000 som står igjen. 20 000 igjen på lånet. Lykke til med det. Tusen takk, Lise. Og lykke til med fondsparing og mikrohus og det som skal skje etterpå. Det er jo liksom det nullpunktet der da friheten begynner. Ja, det er frihet, ja. Og en trygghet i livet, ja. Som du fortjener. Takk.
Moderne medier.
Ja, velkommen til Lyreko's ekstraordinære presskonferanse, denne gangen på podcast. Nå kan du handle alt du trenger til skolestart på ett sted. Lyreko har tusenvis av produkter fra kjente, trygge merkevarer. Spørsmål? Har du noen eksempler på produkter? Ja, det kan være sekk og penal, matboks, drikkeflaske, bokpinn, tegnesaker. Veldig bra. Ikke sant? Du kan besøke en av våre 21 butikker, og så finner du de nærmeste butikk og alle tilbudene for Lyreko Nå. Ja, det er alt, sier den. Lyreko!