‹ Tilbake til podkaster ‹ Wolfgang Wee Uncut
7/23/2021
Thor Gotaas | Mitt Liv Som Middels Langrennsløper (2016) | 24 Timer 24 Bøker (15:24)

Thor Gotaas, forfatteren av "Mitt liv som middels langrennsløper", deler sine tanker om sin oppvekst i skogen i Elvrum, sin fascinasjon for langrenn og skifamilien i USA. Gotaas reflekterer over idrettens rolle i skolen og hvordan det har endret seg gjennom årene. Han snakker også om trening, livsstil og sin egen filosofi om å finne glede i fysisk aktivitet.
Transkript

Da må jeg gjenta noe du sa. At den boka vi skal snakke om nå er den boka du er aller mest fornøyd med av de 38 bøkene du har skrevet. Altså, jeg har skrevet 38 bøker. Det kommer flere i høst, det blir 41 etter høsten her, men det er den eneste boka som jeg skriver fra huet. Jeg trenger ikke gjøre noen research.

Og det er morsomt for en som har gjort så mye research som meg, eller intervjuet så mange og studert så mye kilder. Er det morsomt å skrive en bok hvor jeg bare bruker ukommelsen eller huet mitt da? Så bare sånn ren intuitiv introspeksjon? Det er sånn en erindringsbok. Jeg sier at jeg bruker erindringens fabulerende kraft.

Jeg måtte sjekke et par resultater for å bare få riktig tid og sånn, men det er ikke så mange tider i boka, men jeg har ikke brukt noen silder, jeg har bare brukt min egen ukommelse. Jeg satte opp en sånn liste på forhånd, for jeg hadde lyst til å skrive en hylles til Grasrota i Norsk Idrett, Grasrota i skimiljø, og skrive om langgren, sånn som jeg har betraktet det i livet mitt, sett fra mitt ståsted eller gåsted. Da satte jeg opp en sånn liste med momenter jeg skulle ha med,

masse sånne momenter da, og det viser seg at jeg brukte ca 10% av de, men så skrev jeg ut av boka uten å gjøre research, men jeg skrev det som en sånn nok så kronologisk skitur da, gjennom mitt eget skiliv. Ja, interessant. Ja, for det er jo noe jeg har tøyset med hver gang du har vært her, altså når det kommer biografien din, og hver gang jeg spør deg om noe personlig eller noe sånt, så tenker du sånn, nei, det er ikke så viktig hva jeg synes, så var det på en måte mine opplevelser og sånt, jeg er mest opptatt av å fortelle om hva andre...

altså historien og sånt, så dette her er jo da det nærmeste vi kommer en bok om deg og din, som jeg kalte det litt sånn myk biografi, eller? Det er egentlig ikke det, men det er en del av det jeg har tenkt om og gjort med Skis langrenn selv, men det var en som leste som mente at det ikke kom fram noe mer der, men jeg mener at det kom fram litt i hvert fall, for det er jo da betrakteren, eller jeg er jo en betrakter, og her er jo da deltaker i Skis

Det å gå på ski, for vi bodde i Elvrum fra jeg var to til fem år, og der begynte vi å gå på ski. Per, som er født i 1970, han yngste broren min, det året i 1970, for 51 år siden, så begynte jeg og Lars å gå mye på ski sammen med fatteren. Vi bodde i skogen i Elvrum, jævlig fint i Elvrum, fine sånne mjuke furuskog, eller bånd, og fine skiløper, og bra med snø var det der de årene, og

Så jeg begynte å gå mye på ski det året jeg var fire år. Lars var tre, så vi gikk mye på ski sammen da fra jeg var tre-fire år. - Var det mye på ski hver dag? - Ja, hver dag. - Men også veldig lange ture? - Ja, vi gikk en del ture som var lange for oss, sammen med fatteren. Han var jo dobbelt så høy som oss, han var 1,88 eller 1,87. Vi var bare en meter korte, så det virket som hvis du er unge, hvis du er 1,80 da,

Så kan du tenke deg hvor stor ser en voksen ut for en unge. Hvis ungen er halvparten av lengden til en voksen, så er det samme som en mann skal være 360, tenk på det. Og så gikk bakfatteren som var lang og stor, og vi gikk ikke så langt, men vi synes det var langt selv. Vi hadde små tresider som vi gikk på, og vi hoppet opp og skide. Det var skilek, det var ikke noe trening for å bli noe, men vi var med et skiren som het Østra Sprinten som var i ældrerum,

hvor det var masse unger fra Elverum og Åmei som gikk. Så vi gikk noen skirene, men det var ikke det som var poenget, det var å komme seg ut i frisk luft og være ute. Alle unger oppi der, veldig mange unger der gikk på ski. Det er jo et snøfint område. Det var viktig for faren din å få dere tidlig ut i løypa og være aktiv og komme i touch med naturen og hele pakka der. Egentlig ikke, han trengte ikke å pushe oss til det. Vi bodde jo rett ved skogen, bodde i et rekkehus.

Jeg har brun, men jeg gravde ned posten blant annet, og så dreit vi i pipa. Men det var det samme. Vi bodde ved skogen. Unger i dag lekte jo i skogen. Det var veldig mange unger som var oppi der.

Så det var mer at det var helt naturlig å drive i skogen, og så kom det snø, og da gikk folk på skjøyter, eller gikk på ski, hoppet på ski. Så det var sånn som unge lekte, og fortsatt leker, det er det vi mange sier i Norge. Det er veldig sånn, jeg hørte et uttrykk nå som heter helikopteroppdragelse, eller foreldre som har helikopter parenting, heter det på engelsk.

Og det er jo, hvis noen kom fra USA, etter at det på 90-tallet så ble det kidnappet en del barn, og det ble veldig mye medieoppstyr med der, og da begynte etter det så begynte foreldre å passe på, eller være de bivåne av ungene sin lek. Hvis ungene var på en lekeplass eller i skogen, så var aldri foreldrene langt unna. Og den parenting, eller den måten det er å være foreldre på, har egentlig vedvart videre nå. Du ser jo, uansett hvor du er nå, så er foreldrene aldri langt unna ungene sine. Så var det ikke da, og da var det sånn at vi var to brødre, vi er jo tre brødre da,

Tor, Lars og Per, fødte i 65, 66 og 70. Det var folk som hadde en som het Jo Finnbøru, en som het Einar Øveringen som bodde der også. Så det var mange unger som bodde i de husene der, så vi var ute i skogen sammen med andre, så det var unger som lekte sammen. Det var helt normalt. Vi kalte det ikke trening, men da var det skiløper oppe i elverum. Det var en som het...

Eller Hernes, da. Hernes er jo da Elvrum. Også Hernes er bygd i retning Trysil, og der var det gode skiløpere. En som het Joss Harviken, en stiløp fra Hernes, han som datt i 1972 OL på safetten. En jævlig fin type, fin skiløper. En som het Reda Jermstad. Det var mange gode skiløpere i området. Og de hørte om det. Jeg oppfattet at det var noen som het ditt og datt og så på TV-en og hørte på radioen. Jeg fikk en forestilling om at gode skiløpere var tømrøgere.

Da jeg gikk i tredje klasse på barneskolen, skulle vi tegne det vi hadde lyst til å bli.

Da tegnet jeg to ting. Jeg tegnet en tømmerøger som høgde med øks. Jeg visste da at skiløperne var i ferd med å bli borte som tømmerøger. Jeg visste at skiløpere for flest i 1975 ikke var tømmerøgere, men jeg visste at jeg hadde vært tømmerøger, for jeg begynte å lese bøker om skiløpere. Jeg lærte å lese, jeg var sjov, og begynte ganske raskt å lese skibøker, både som jeg fikk lånt på biblioteket, og som jeg fikk tak i, og som fatteren hadde.

Men jeg tegnet en tømrøger da, for jeg hadde lyst til å bli forfatter, men jeg kunne ikke tegne en mann som satt og skrev på maskinen, det var liksom for feminin, synes jeg. Men så jeg hadde lyst til å bli skiløper da, men jeg skjønte jo raskt at det ikke kunne bli noe god. Men jeg leste da blant annet Birkebeiner-boka. Det var den første voksenboka jeg leste, Birkebeiner, Renis Historia av Rolf Kjernsling, den kom ut i år, jeg var sju år. Så den lå jeg leste, så jeg fikk masse sånne der impulser om skiløping gjennom skiløp,

TV, aviser og bøker, og fatteren gikk på skien. Han var ikke noe god, han var god nok, så han klarte å merke Birken 17 ganger, men han var ishokkespiller, han var i oppveksten, han vokste opp på Furuset, og Høybrotten da utenfor byen, eller hette jo Aker, Østre Aker, og så hette det Oslo. Så far, han var som at han gikk i rennen, så

da vi flyttet til Brumundalen så var det en som het Ole Ellerseter han var olympisk mester i 1968 og han så vi gå på ski da oppe i Nydbøden han brød seg frem med en sånn spesiell stil så da vi vokste opp med en olympisk mester i nabolaget det var stort så det var veldig stor skiinteresse da og er fortsatt på Hedemarken så det har noe med hvor du vokser opp igjen

at det var veldig mange som gikk på ski, og det var stas og status å gå på ski. Jeg gikk jo på ski til skolen for eksempel, og da var det sånn at det kanskje var 500 elever på skolen, og kanskje var det på det meste 20% av unga som gikk på ski, det stod oppsitt masse ski utenfor skolen, og så var det skolebakke med hoppbakke, så ski var en del av skolehverdagen for veldig mange da jeg vokste opp. Hva fikk deg til å...

I forfatterskapet ditt å sette deg ned og bare, nei, nå er det denne boka jeg får lyst til å lage. Var det et innfall bare, eller var det noe som hadde ligget og ruget lenge i hodet ditt? Når jeg skriver bøker så ofte har jeg gått og tenkt på det i mange år. Så jeg har tenkt på det at jeg skriver en bok som mitt første løypa i 2003, Langredsportens historie i Norge, og skrev jeg femmer av 2013, tenkte jeg.

Jeg har da opplevd litt, eller jeg har observert litt, ikke opplevd, men observert da, som jeg kan gjøre, og så hadde jeg lyst til å skrive en bok om en middelskiløper, og jeg har aldri lest en bok, eller hadde ikke lest en bok om en middelsidrettsmann, for jeg er jo ikke, jeg er jo under middels også da.

middels skiløper, eller turløper da. Så jeg hadde lyst til å se hva som kom fram når jeg begynte å skrive det, for selv om jeg satt opp momenter, så visste jo ikke jeg hva boka så inneholdet før jeg skrev den. Og så ble det cirka bare 10% av det jeg hadde da, så momenter

Hvis du ser på innholdsforskjellene, så ser du at det er mye rart der. Hvordan vi gikk på ski og frøs, for eksempel. Det her med polvatter og frysing og deilsprett og saftdrikking og bollspising. Det er mye opplevelser. Kakavo som var i oppveksten, som sitter i minnet. Husker så godt. Ja, husker jævlig godt. Gå på ski rundt huset, for vi hadde løype i hagen. Så gikk vi rundt om mor, ga matstasjon og sånn.

Det er mye sånne ting som du opplever i oppveksten, som kanskje virker litt lattelig når du er unge, men likevel sitter det igjen. Smerte spesielt? Jeg husker også smerte veldig godt. Jeg var bandikeeper, og jeg likte ikke det i det hele tatt. Men jeg husker fortsatt smerten av å ta imot de bandiballene i minus 20 med dårlige handsker, og hvor vondt.

det var da. Det er akkurat de tingene der har båret seg veldig så fast. Ja, for eksempel for Neilesbrett, vi gikk en runde, det er en sånn runde i Brummedalen, eller Veldra, som heter 17 kilometer, den er en gammel runde, og fra Brummedalen opp, og der så er det cirka 4 kilometer der røypa starter, opp til Veldrom, og så går runden rundt da i Veldraåsen, jævlig fin røypa, 17 kilometer, og det var da

favorittløp av meg gjennom alle tider, 17 kilometer eller veldre. Og vi gikk til skolen, gjerne rett etter skolen, for det var jo ferdig klokka to eller halv tre på videregående, så hadde vi ikke hulyk, så vi måtte gå etter skolen ut i februar og mars, så gikk det jo, han går lenger på ettermiddagen. Vi gikk da ofte, og da sa de at vi gikk i mørken, nei mørke, gå i mørken. Men da gikk vi, og ofte var det kaldt i Brummedalen og mildt på toppen.

Og da fikk vi ofte neglsprett da, nedover. Og dårlige siansker, så jeg har hatt masse forfrysninger, og da...

Da fikk vi ikke dusj, for jeg var 15 år cirka, for vi hadde dusj i badekar, mens vi fikk dusj i kjelleren. Så jeg har mange sånne forfrysninger på hendene i oppveksten. Gjør det samme feilen hver eneste gang, dum som en er i oppveksten. Rød kine ble av forfrysning i ansiktet og på øreflippen og sånn. Fikk du forfrysning på øreflippen i november, så hang du ved hele vinteren ofte. Gjør du det? Og så var det dette med tippekampen. Det der at du...

var sånn pling, hvor vi gikk på ski da, på lørdag, og så spiste vi risingskjøt, det var sånne faste ritualer, og skitrening i klubben. Og derfor du gjorde sånn tommelopp, når jeg sa at jeg spiste grøt så på tippekompet med pappa, så var det sånn det, det var veldig fine ritualer det.

Vi spiste alltid iskild på lørdag. Da jeg begynte på skolen var det jeg første som slapp å gå på skolen på lørdag. For frem til 1972 har jeg lært så gikk nordmenn på skolen på lørdag. Jeg slapp det da, så jeg har gått på skolen bare fra mandag til fredag. Men i hvert fall skigongen var rett og slett med. Brummenaren har ikke så mye snø, men

Du har åser, det var noe som het danseråsen, og der var det tidlig skiløping, og der kjørte karene fra Furnes og Nyby, kanskje ikke alltid, men i hvert fall fra rundt omkring, nær oss åsemarka, hvis det var skifører der, og samlet seg parkert langs veien og gikk inn på danseråsen, en som heter Gittlestad, står der, mannen som elsket rim. Han gikk på rim, men han var lærer på skolen i Brummedalen på videregående. Så det var en sånn miljø rundt der å gå på ski, og

En ting var å gå skiren, men en annen ting var at alt er det. Det er å være i skogen. Jeg liker jo skogen og løpe der om høsten i mørket, og puste og pese og gå på ski og sånn. Det synes jeg var veldig ordentlig som guttunge. En halvgud i løypa. Ja. Det er et kapittel i kapittlet.

Er det det du refererer til nå? Nei, altså det er jo sånn at vi møtte gode skiljøpere. Vi møtte Iva Formo der. Han var verdens beste skiljøpere og olympisk mester på 5-1976. Vi møtte han på skid på Sjursjøen en gang. Det er sånn som jeg husker enda jeg møtte han der da jeg var 9-10 år, så møtte jeg han da og

Og han hilste til meg, og han gikk jo rolig akkurat på den turen, for jeg trodde at alle ordremester gikk fort hele tiden, men han var ikke ordremester da, han var nesten verdensmester. Så det var noe med sånne inntrykk du har som guttung, og det er forsøk på å prøve å beskrive den fascinasjonen du har for sånn noe unyttig og egentlig lattelig banalt som å gå på ski. For det er jo ikke nyttig å gå på ski, det er annet enn at du

at det er fin rekreasjon og fin trening, men det har ikke gått for noe egentlig. Så hvis den ikke går på ski, så bruker jeg tid på noe annet. Så det er et forsøk på å beskrive langrennets innre natur. Det har jeg prøvd i boka der. Hva er det som driver skiløperen? Hvorfor går du på ski? Hvorfor gidder du å gå på ski? Det prøver jeg å beskrive der, sett fra mitt ståsted. Fant noe svar på det?

Det må være at det er ordentlig moro. Jeg liker det, for jeg liker det. For meg er det eneste svaret, for jeg liker det. Jeg liker å gå på ski, jeg liker å ha gått på ski. Jeg liker å se frem til å gå på ski, men jeg vil ikke gå seks timer om dagen, eller fem timer om dagen. Jeg går passe turer. Jeg liker å ha passe doser, akkurat som du har mye antipasse doser, søvn og mat og

Jeg har ikke noe behov for å gå, jeg kan godt gå hele dagen på ski, men det er ikke derfor jeg går, for å gå lengst mulig, men det er for å komme seg ut og ha som rekreasjon da. Er det erstatning for at man kan ikke gå så mye turer, gode, lange turer på vinteren? Så har man da skiene som en substitutt? For eksempel, fra gammelt av var jo ski noe som var brukt på jakt, på

på fiske for å komme seg fram til naboen for å gå i kirka. Folk brukte jo ski som framkomstmiddel. Jeg gikk jo på ski i Brummenaren til skolen, men jeg trengte jo ikke gjøre det, for skolen var jo bare en kilometer unna. Men mange gikk jo på veien, eller gjennom skogen i skiløpet. Så for moderne mennesker er ski en substitutt, men det er en erstatning kanskje for...

Altså om vinteren så er folk veldig mye inne i Norge. De går stort sett inn og ut av hus, inn og ut av biler, busser, trikker, fly, men går du på ski så kommer du ut og kan gå ute i timesvis, du kan få masse frisk luft, du kan bevege deg allsidig, vi bruker mer om 600 og 630 muskler når du går på ski, så det er en sånn, du blir, du blir

I sommer kan du henge ute, sitte på verandaen, grille, ligge på stranda. Og vinter er det ikke så mange sånne muligheter. Og da er skitur en bevegelig måte å komme seg ut på, hvor du ser naturen. Og det er sosialt hvis du går sammen med kjennsfolk. Du opptanger noe nytt, du kan meditere, du kan være ute. Det er mange som sier at var det fint? Ja, jeg så ingen, møtte ingen. Ja, ja, ja.

Det er et paragraf her som jeg ser som heter «Å trene som Oddvar Brå». Prøvde du å adaptere hele treningsopplikken for å bli sånn som han, eller? Vi hørte jo at han gikk fem mil på ski om dagen. Jeg så på Sportsyn, og der ble det sagt at Oddvar Brå går 50 kilometer på ski om dagen, men han gikk sannsynligvis mer, men kanskje akkurat da gikk han 50 kilometer. Så tenkte jeg, ja, lysløpet av Brummen var en kilometer. Vi går 50 runder. Ja, Brummen da. Så vi dro til lysløpet og prøvde å gå, og gikk vel...

En del runder, og så dro vi hjem fra Eta, så gikk vi da 50 runder, altså som ni tjevringer på skii på treersida. Så det var fra hermet til Rådvalbro. Og vi gikk i lysløpet, ganske flat, lett lysløpet, så det var ikke noe vanskelig, men vi ble jo sultne og tørste. Vi hadde jo ikke noen drekkebelter, vi gikk hjem da, det var cirka en kilometer litt av det hjem, så vi fikk jo distanse frem og tilbake da, og

Det var mange unger som gikk med distansekort. Det var en merke, det var en nordisk skoleskildanskamp mellom Norge, Sverige og Finland, hvor det var om å gå flest kilometer på ski. Hvor ungdom skulle skrive opp da, for eksempel gikk du ti kilometer, skulle du skrive opp ti kilometer. Hvis du da kjørte alpint, kunne du gangene med 20, tror jeg det var, kjøre.

Det var en brøk da. Det var en brøk med alt pint, hvor du... Jeg er litt usikker på hvordan det var, men det var først og fremst for langrenn da. Og da var det sånn at i hver klasse var det et sånt kart, hvor hver elev hadde en grafe. Og da var det da sånn at hvis det var mye kilometer, så var det da... Det var distansekort hvor du skrev på...

Det var basert på ærlighet, at folk visste hvor langt det var. Og så var det sånne grafer, de som hadde mest kilometer, de hadde da høyest grafe. Det ble mest om å gå lengst mulig i klassen, lengst mulig på skolen, og så var det konkurranse mellom skolene om gjennomsnitt, da hvor mange kilometer hadde gjennomsnitt. Men da vant jo alltid de små skolene, for der var det få elever.

Så det var skole oppe i Nord-Norge og Nordøstralen ofte som hadde mye snitt. Det der høres ut som noe man kanskje burde gjeninnført, eller? Ja, jeg husker i 1974, da var jeg 80 år, da gikk jeg 1800 kilometer. Men da var det ikke snø før jul, så da gikk jeg to-tre mil om dagen på ski som åtteåring. To-tre mil om dagen på tre-ski på ski. Og sikkert alt for fort, ikke bra trening, men jeg gikk masse på ski, og...

Det var det mange som gjorde, ikke så mye kanskje, men det var mange som hadde gått mye, og det var skoleskillandskampen da, og noen av de som fikk mest kilometer fikk en sånn tutel, enten Holmekollen eller fikk en slags premie. Jeg fikk ikke noe sånt, men det var mange som var opptatt av det da, og lærerne snakket om det. Det startet vel på 60-tallet og pågikk en del år, og så ble det slutt på det også.

I en tid med digital undervisning og knapt gym. Jeg vet ikke hvor mye gym de har på skolen. Det er jo noen barnehageskoler som er flinke med uteskole og utebarnehager. Det er jo fysisk aktivitet. Det er ikke noe som jeg i nærheten av generasjonene bakover har hatt.

når du er barn da? Jeg bodde i USA og gikk der på skolen et år og hadde et gym en time om dagen, for jeg valgte det. Der kunne du velge bort gym, men jeg hadde en time hver dag gym, og etter hvert så hadde jeg to timer hver dag. De to siste timene om dagen mine var gym da. Og det var fordi jeg likte å, så jeg synes egentlig at gym burde vært

Nesten hver dag. Jeg var gymlærer i mange år, og da hadde vi gym en dag i uka på videregående. Elevene hadde en dobbelt time i uka, og det er jo ingenting. Det hadde vi da vi var vokst opp. Vi hadde gymtøy, husker jeg det var sånn du hadde med, og så ble du tvunget til å dusje. Du var jævlig nasen på å skulle dusje.

etter den gym-teamen, og ingen gud, vi spilte jo fotball i friminutten, så vi var i svett, så vi skulle dusje etter den gymen, det husker jeg, det ble sånn, det kommer til meg nå, og det var liksom jævlig viktig, det stod en læreplan, at de skal lære seg hygiene, eller noe sånt. Ja, det var det også, vi hadde en lærer som i Sverige, han pleide alltid å skru på

Hvis vi skruder på vannet, så var det felles at han skrudde på det kalde vannet da. Så alle dusjene ble kaldere, så ikke dusjekaldt da på slutten. Ja, for det er vel genialt. Det er jo sånn, det er bare som jeg har oppdaget nå, det at det kalde dusjene, det er jo helt sinnssykt bra.

Jeg elsker jo. Og det var det på slutten av fellestursen på skolen i Brummedalen. Da hoppet det bare alle ut, gjorde det ikke det? Nei, det var om å stå der lengst, derfor er det tøft. Da var det konkurranse der også. Jeg gikk jo av gutt, jeg tror ikke jentene hadde det sånn, men guttene hadde det sånn.

Det er jo naturlig for unger å konkurrere i det meste. Ja, ja. Men det der høres ut som masse ting man skulle gjennomført der, så sikkert ikke det er så dårlig. Men noen skoler ligger jo, sånn som Maridans skole i Oslo, ligger jo veldig fint til for sånn. Men mange skoler ligger jo dårlig til for å gå på ski i hvert fall. Oppe i Brummena var det sånn at, eller Ringsaker kommune, var det masse skoler, over 20 barneskoler, og alle hadde hoppbakke, alle hadde skolebakke. Så alle skoler i Ringsaker hadde hoppbakke, altså to hoppbakker.

Og det var sånn på faglundet jeg gikk, at frem til da jeg begynte, så måtte alle gutter være med i hopprent på skolen. Hvis du gikk på storskolen, fjerde opp da, til sjunde, for da var det sju opp på folkeskolen, så måtte du være med i hopprent, og hvis du ikke tørte, så sjøl lærerne deg ut. Men da gikk jentene kjørte alpint, eller sånn ut for igjen, og så gutta gikk i...

eller kjørte hoppa. Så ski var en veldig viktig del på mange skoler, det er det var en viktig del av skolehverdagen, det var skolidrett, det var skoleskirenn,

Det var også sånn at det var stafette mellom skoler på videregående, så var jeg med på skolestafetter mot hele Hedmark og Oppland. Storiret, vi fikk fri en dag, og så var det også i fridrett stafette mellom ungdomsskolen, mellom ulike skoler, og da jeg begynte på barneskolen, så var det noe som et skjoldkonkurranser, mellom barneskolen var det konkurranser i fridrett, og konkurranser i langrenn og alpint og hopp,

hvor de konkurrerte om ulike skjold som hang i gangen, og det begynte på 30-tallet. Skjoldkonkurranser, men i 70-tallet sa de at det ikke var bra å konkurrere for unger, så det ble kuttet ut. Da hadde det vært 40 år med skjoldkonkurranser mellom ulike skoler i forskjellige skolekretser, eller kommuner. Så skjoldkonkurranser, da fikk elevene fri, og da var det sånne stafetter, og så var det hopprenn, og så var det slalomrenn, og så var det langrenn.

Så det var noe som var stort skjoldkonkurranser fra 1930-tallet frem til 70-tallet. Det er et sneksegn på 70-tallet, at unger skal ikke være vinner og tapere. Da begynte det å komme. Ja, for da var det sånn at før det var det 60 meter løping som var den store testen på barneskolen. Og da tok jo læreren tiden, og så var persen på 60 meter, og da...

Jeg hadde jo en lærer som i Sverige var, han tok tida på 60 meter uansett, men da ble det vel sånn normert at du skulle ikke skille, for det ble noen løp på 10 blank, noen på 11-3, noen på 8-7. Så det het seg det at du skulle ikke konkurrere så mye i skolen, for da hadde barnidretten særlig vokst fram fra 60-tallet, med at unger ned til 12 år fikk gå langre enn, og skihopping var vanlig lenger for det, men det var en del sånn hyping i media om at det kom sånne unge brolder, altså.

I idretten da, og da skulle de ikke ha det i skolen i tillegg, hvis du skjønner.

- Det er jo like mye konkurranseprøv på karakterer kan man jo si da. Sånn at det er jo alltid noen som kommer til å ha dårlig karakter og god karakter, også sånn er det jo med idrett og gym. - Men det var ikke karakterer på folkeskolen der jeg gikk der, barneskolen der jeg gikk der. - Nei. - Så det var kuttehaut, så det var noe med at barneskolen skulle skåne for sånt, også var det noen som hadde hatt noen dårlige opplevelser med konkurranser også. Jeg vet ikke hvorfor det ble sånn, men jeg synes det var morsomt med skolesirene og

Det var en dag hvor du fikk fri fra å sitte inne på en pult. Jeg hatet skolen. Jeg syntes det var veldig kjedelig å gå på skolen. Det var veldig fint sosialt, veldig artig. Folk jeg gikk sammen, fine kamerater og sånn. Men nå hadde vi årlige til lærere på barneskolen. Ungeskolen var helt forferdelig. Jeg syntes det var kjedelig å sitte og høre på en voksen person prate om et eller annet, eller sitte og glo på gamle bøker om religion. Jeg mistet det på skolen, men jeg måtte gå der. Ja.

Jeg tenkte på det med tidtakning av barn. Hvis du har sagt til barn, kan ikke du gå og hente den tingen der, så tar jeg tida på det. Da løper jeg, hva faen husker jeg det er, hvis jeg bør ta tiden på. Det er noe med konkurranseaspektet til små barn, hvor de konkurrerer med hverandre, og de er veldig sånn, og kunne slå tider. Jeg tror det ligger i alle, mer eller mindre. Hvertfall gutter? Ja, kanskje mest. Jeg aner ikke, men jeg mistenker jo selv om

at man skal skåne unge, liksom få det bort fra det. Men hvis du har hundre, så er det helt sikkert noen som ikke liker det. Hvis du har to, tre eller fem som ikke liker det, så er det alltid noen som ikke liker det, og det er jo greit, men da skulle du ta hensyn kanskje mer til de som ikke liker det enn de flertall som liker det. Det er jo sånn

Det er mye i det norske samfunnet. Sånn det fungerer med korona nå. Det er jo ikke så mange som er syke eller som dør av den greia, men resten skal ta hensyn til det. Det er en sånn der godhetspolitikk, eller jeg vet ikke, men det er jo i beste mening, eller i god mening nå. Apropos, det var vel Høyre og Han Astrup som lanserte noe at de skal prøve prosjekt med å dele opp klassene med de flinkeste i klassen sammen.

med de skal få tilpasset undervisning, sånn at de slipper å sitte og vente på de som ikke har greid å følge med, og omvendt. Det gjør noe sånn med matte og sånt, så er det det verste faget for et barn, som jeg selv husker. Hvis du først

at matten kjører fra deg, så er du så kjørt, det er umulig å hente seg inn igjen. Det er det samme at hvis du sitter og venter på utfordrende matte, det er jo dritkjedelig det også, at du skal sitte og vente på at pensumet skal ta deg inn og sånt. Så det er et prøveprosjekt de skal drive og spisse, og det er jo en klassisk motstand på det, i form av vinner-taper og så videre.

Ja, nei, jeg vet ikke hvordan det blir, for jeg tenker da sløyd da, for å ha et fag som ikke var interessert i det, som ikke kunne, der var det jo sånn at elevene kunne drive med sine egne ting, og der var det mange som var flinke i sløyd, som drev med avanserte ting, lagde veldig fine avanserte ting,

Og så kunne læreren hjelpe de som da var, som meg da, som ikke var all interesse av det, men jeg fikk jo gjerne fine ting, fordi læreren lagde jo ting av mine. Hvis du skjønner, det var en som heter Ove Holset, som var veldig ordentlig sløyl der, han lagde jo ting som jeg kom med til mutter og viste, som ikke jeg hadde lagd en dritt av selv, han hadde gjort det for meg. Men det er et fag hvor de flinke da kan avansere, uten at det går utover de andre, for det er jo ikke et sånn stillesittende klasserom som du har da i mange andre fag. Så

Så derfor er skolen vanskelig. Jeg har ikke noe god svar på det med skolen, men da var i hvert fall idretten og skisporten en integrert del av hverdagen også. Det var noe alle visste om, og sånn hadde det vært i noen ti år. Du begynte jo egentlig på ...

Jeg mener det kom en sånn gymlærerlov rundt 1869. Det kom skolov i 1860, og så kom det gymlærerlov i 1869, tror jeg, at det helt satt, eller at du skal ha noe gymnastikk i skolen, for da var jo unionen mot Sverige skulle oppløst og sånn, og du trengte unge spreke og ungdommer, så gym var et fag som

Du hadde noe som heter Statens universitetshøyskole, som senere ble idrettshøyskolen, Norges idrettshøyskole i Oslo. Så du hadde mange som var krigsskoleutdannet, og mange som var utdannet fra militæret som unnviste i gym på det som heter folkeskolen og ungdomsskolen. Så det har militæret aner det her, og

Og det er sånn at alle går jo på skolen, alle må gå på skolen, så det har veldig stor påvirkning av hva du driver med eller ikke driver med i de årene der. Både for hvordan du blir mentalt, hvilket syn du får på det som unge, og hvilke opplevelser du har som unge, som gjør at du kan ta det tilbake eller vrake det senere hvis du ikke har noe. Hvis du har mye negativt, for eksempel til å gå på ski eller spille fotball, så

så er det ikke sikkert du driver med det senere, men er det positivt, så kan du ta det opp senere som en aktivitet. Men du var jo gymlærer på Heltberg og sånt, hva slags erfaringer og tanker gjorde deg rundt

gymopplegget i skolen da? Nei, altså vi hadde jo en dag i uka, og det var sånn at elevene hadde en dobbeltime i uka, og det var to timer sammen uten friminutt, og problemet på herp var at det var jo ikke noen gymsal der, så de måtte leie det av Oslo Turfregenshall, og senere opp på Bjølsen. Så de leier det en halv en dag da. Eller noen ganger var det to over to dager. Og jeg tenkte at hvis elevene kan lære litt om trening som de kan bruke etter at de er ferdige med videregående,

så skal ikke jeg drive oss og være sånn nazi da mot de, også når de i tillegg måtte gå, de måtte gå et stykke eller kjøre buss og sånn, så det var veldig dårlig forhold å være gymlærer på da men jeg prøvde å gjøre det beste ut av forholdet og prøvde å lære litt om trening og fornuftstrening, jeg hadde en lærer i USA, der jeg bodde her som het Lee Mallory som var både gymlærer og skitrener en jævlig artig kar, han var veldig sånn entusiastisk da og klarte å lære oss ting som

Jeg tenkte at hvis du får livslang kunnskap om noe så viktig som å bruke kroppen og ta vare på kroppen, så er det viktigere enn at jeg skal gjennomføre, for jeg ga jo blaffen jeg som stod i pensum, stort sett da. Jeg kan ikke bry meg om det. Hva stod i pensum for deg? Nei, det stod at du skulle ha folkedans og masse sånn tull da. Folkedans? Ja, du skulle ha forskjellige sånne ting, og det tenkte jeg, det bryr jeg meg ikke noe om. Jeg hadde en variasjon, men jeg hadde min form for variasjon da, vi var kanskje og klatret litt, så det var forskjellige ting da, men...

Når du ligger midt i Oslo by, og Schlossparken spilte mye fotball, og Bjølsen var det også, det var voldstøkka, så vi kunne gå litt ut. Men hvis du for eksempel, sånn som der jeg bodde i USA, så var det jo egen fotballbane, det var egen golfbane på skolen. Du kunne padle der, du kunne spille tennis.

Du kunne spille lacrosse, du kunne gå på ski om vinteren, det var jo et idrettsanlegg. Da er det noe helt annet enn hvis du da blir henvist til en idrettssal i Oslo, hvor hvis du bråker eller spiller fotball, så kommer det en sur vaktmester og klager og tror deg om å kaste ut skoene. Så det var egentlig sånn med handicap og håndjern, det var gymlet der i mange år. Det høres ikke ut som en tiltalende oppgave. Det var morsomt å være lærer, men det var dårlige forhold for gym, og jeg prøvde å gjøre det beste ut av det. Hvordan var elevene da? Hva...

Hva responderte dere på? Det var mange som mislikte gym. Mange som ikke ville ha gym, og mange som ikke ville svette. De satt bare og kopte. Men jeg prøvde å gi karakterer etter hva de fortjente. Mange var med i gymen, så det var bra oppslutning. Men det var det at det ikke var gymsal på skolen, og at du måtte gå gjennom byen, eller ta buss gjennom byen. Det er jo ikke ideelt. Gymsalen bør ligge på skolen.

Og det var ikke noe utområde på skolen du kunne drive med, så det var, på det var altså da, det ble sånn avstyr på en negativ måte. Og det beste eksempelet som var da jeg bodde i USA, hvor jeg gikk på videregående, og det var, til og med golfpanna på skolen, du kunne padle på skolen altså. Tenk på det, du kunne bli golf på skolen. Ja, kult da. Ja, og tennis og alt det her, og

Da valgte dere idretter, og da var det gjerne sånn at jeg hadde gym hver dag, og da valgte dere ulike idretter, og det var jo et eventyr å være elev der, i gym da. Det er jo absolutt verre, ja. Det er ikke noe som er kost og læræring, det er kanskje noe som burde bli bakt mer inn i gymfaget. Det står jo på pensumlista, det prater jeg litt om da, men det kan veldig mange unge om nå, de vet jo hva som er riktig og fornuftig, men det er ikke alle som praktiserer det, så jeg prøvde å snakke litt om det også da.

Vi måtte ha prøver i gym for eksempel. Det hadde jeg en gang i halvåret, en teoretisk prøve. Jeg hadde tullespørsmål til slutt. Hva gjør du om ti år? Eller hva er din drøm? Jeg hadde et prøve, men jeg satt ikke og underviste i et klasserom. Jeg snakket vel heller i gymsalen da, eller når vi var ute. Dette var en liten og en privatskole, så en liten privatskole kan du ha mer frihet enn hvis du er på en stor offentlig skole.

Tilbake til boka du da. Det kapittelet her som har bra overskrift, er langrenn bare bra? Var det det kapittelet andre råd med? Nei, altså det er jo veldig mye som kan være negativt med langrenn. Hvis du for eksempel tenker hvor mye tid du bruker på det, hvor mye krefter du bruker på det, hvor mye energi mange bruker på det, hvor mye penger du bruker på det. Er det sånn at du får kullasma hvis du drar i mye kald luft? Så det er mer det at alt du gjør, eller alt vi gjør, kan være negativt, men

Men jeg er jo vokst opp med det der, og for meg er det veldig positivt, som en sånn «dessert krydder i hverdagen».

For meg har skigåring alltid vært veldig positivt, og når det ikke er positivt, så slutter jeg å gå på ski. Sånn er det med egentlig alt jeg gjør av trening. Alt er morsomt. Jeg løper fordi jeg liker det. Trening i styrkevel liker det. Alt er lystbetont. Det er mange som har det sånn, så det er mange som trener fordi de har en tvang eller plikt, eller jeg vet ikke, eller de skal gå ned i vekt og sånt, men jeg gjør det fordi jeg liker det. Gleden ved skigåring er det som

som gjennomsyr hele boka. Jeg snakker med folk som synes det er moro å gå på ski, og synes det selv, men jeg ser jo at det ikke er verdens viktigste ting, og jeg skjønner godt at folk ikke gidder å gjøre det, og jeg skjønner godt at folk ikke gidder å gå skiren, og det er ikke synd på de som går langrenn, det er ikke synd på en som er idrettsutøver, og de beste har det veldig godt, for de er privilegiert, så de kan gjøre det som jobb. Så det er mer en sånn

litt sånn ironisk, hva er det som er bra og ikke bra, men det kan være spørsmål du spør. Det er den fysiske aktiviteten som jeg snakket med Ronny her om, det der å finne noe du liker, det må være noe innenfor fysisk aktivitet som man liker, for ellers så vil man ikke kunne gidde å gjøre det. Og jeg tror man må finne ut hva er det man selv liker, om det er gåtur eller finne sin greie. Jeg tror alle har sin greie et eller annet sted, tror du ikke det? Jo!

Hvor man kan da liksom få utløp for å få liksom, ja, stima litt ut eller rørt på kroppen sin og sånt. Og det gir sånn igjen da, så mange sånne synergier til at jeg tror livet blir lettere, du blir mer positivt til, du får mer overskudd, du sover bedre. Det var så jævla mye sånne synergier av å være i fysisk bevegelse. Og så må du bare finne hva er din ting da? Hva er det du liker? Altså å bare dyrke den greia når du først finner det. Helt enig, og da ...

Jeg liker jo å gå, jeg liker å sykle, jeg liker å løpe, jeg liker egentlig alt, men for eksempel skjøyter har jeg gått, liker jeg litt på i oppvekst, men det synes ikke jeg var noe særlig, så det har ikke jeg fortsatt med, men det er mange som liker å gå på det også. Helt enig, hvis du finner det kan variere i løpet av livet, noen kan få dilla på å løpe, og så kjøper du ikke pulssjukk og begynner å løpe, og så får du dilla på annet ting, men i mitt tilfelle så er det det som kalles cross-training i dag, cross-training, crossfit. Det å trene ulik, det er det sånn langreisløpere alltid har gjort, for at de

de løper gjennom sommeren, noen sykler, og så var det rullerski, så det å trene, jeg liker å trene variert i løpet av året, gå på ski om vinteren, så løper jeg om våren, sykler litt, og så trener jeg styrke og går på rullerski, jeg gikk på rullerski i går,

Så får jeg variasjonen løpet av året, og så får du en variasjon løpet av livet, for du trener jo harde når du er 20, når du er 60. Hvis du trener når du er 60, og så vil de fleste som blir gamle nok enda mat i går tur på beina, eller kanskje går på ski bare og går og dasser. Men styrke kan du drive med til det blir 100 år. Hvis du finner det, og Norge er så fint for at vi bor alltid ...

nesten alle nordmenn bor da nær skogen, havet eller fjellet. Hvis du sier et kvarter da, så er det ingen nordmenn som hvis du sykler fra der du bor i hardt tempo, eller kjører bil da, så er det ingen som bor mer enn et kvarter unna havet, skogen eller fjellet. Men bor du da i Peking eller sånn, eller bor du i

Kuala Lumpur eller en stor by i mange land, så er du egentlig omslutt av storbyen, og du må løpe på asfalt eller få dårlig luft. I Norge er det frisk luft, og terringen ligger her, så idretten uten norsk idrett er veldig lett å utøve i Norge. Ja, helt klart.

Jeg bare ser nedover i kapitlet i boka di her at har du flettet en loffing eller landstryk i liv står det her i kapittel 9. Er det liksom connection til det vi har pratet om tidligere? Nei, jeg har jo drevet og haiket litt rundt og det står litt om det der så jeg bodde jo, jeg var i Australia et år. Jeg var 19 år da så var jeg i Australia, haiket rundt i Australia og da

var jeg oppe i et sted som heter Edge Rock. Jeg har ikke vært fra Adelaide opp til Darwin. Før jeg kom til Darwin, så var jeg i et sted som heter Edge Rock, som er en sånn uluru, en sånn heldig stein for de innfødte meteoritter i Australia. Den dagen det var birkebeiner igjen, da jeg var 19 år, så var jeg der, og da var det birkebeiner igjen den dagen fatteren skulle gå. Det visste jeg. Så da tenkte jeg, nå skal jeg være til Norge, nå skal jeg være til Norge. Det er fint her også, men jeg skal være til Norge og ha et birkebein og sette på birken, for jeg har vært og sett på. Men så tenkte jeg, nå skal jeg trene

skal jeg trene som en langdelsløper i dag for å markere at nå er jeg i Australien men jeg er nordmann som, og der var det sånn at vi bodde da, jeg har ikke sammen med en dame som heter Patricia O'Connor, som var sånn hun var fra Perth, og så var hun biologiutdannet, og vi har ikke sammen, for jeg hadde harket alene og hun hadde harket alene, og fått en del trøbbel med mannfolk, jeg hadde en del trøbbel med folk som drev å

litt gærne folk, så vi slo oss sammen og harket sammen noen måneder der. Og vi kom til Alice Springs, eller Airshock, og så der slo vi oss til en sånn hule. Det tror jeg ikke vi hadde fått gjort i dag, men vi bodde i en hule på fjellsida der. Meteoriten, der var det huler. Og der så vi da, så er det et bilde i boka da, av...

av meg som driver med sprettene skigang. For hun tok et bilde av meg som spratt oppover der. Så jeg trente da sprettene skigang der, og det var da en liten symbolmarkering at nå er jeg i Australia, og i dag er det Birkebeiner igjen. Det var i mars da. Mars 1985. Det bildet der? Ja, du ser det? Det er sprette oppover, ser du det? Det bildet er tatt fra den hula. For den hula var da

Jeg har noen andre bilder av hula, men vi så en hula oppi der da. Men er du blond?

Jeg hadde lystårer, for jeg hadde jo sånn solblekket hår, naturlig. Så jeg hadde jo lystår til jeg var 15 år. Akkurat det, sånn som det er. Ja, ja, så jeg hadde lystårer hele oppveksten. Og da tenkte jeg, jeg var hjemme litt den vinteren, for jeg hadde haika rundt i Europa på høsten, så kom jeg hjem til jula og gikk på ski noen uker da, tenkte jeg må til Australia, må til Australia, og haika nedover til, det er en egen historie i seg selv, som jeg synes er morsom å fortelle, men jeg skal ikke ta det nå, men i hvert fall så endte jeg opp i Australia da,

og da var det jo Syrien i Norge, så jeg leste jo ikke norsk avise, men jeg husker jeg var oppe i et sted som heter Kupupidi, og der fikk jeg tak i en avis, vi var på en pub sammen med Bill, for han kjørte oss, han tok oss med fra Adelaide opp til, han kjørte, vi satt på flere dager i samme bil da, og der fikk han tak i en avis, og der stod det om Monika Kristensen da, som skulle gå til Sydpolen,

Og så stod bilen av henne, så sa han that's my idea of a woman, sa han da, den australske fyllikken, som drakk 12 øl om dagen. Han likte Monika Kristensen da, som skulle til Sydpol, for hun er dama som jeg har ikke hatt sammen med. Hun var sånn der save the rainforest, og var sånn vegetarianer, og sånn synes han bil, han drakk øl, og spiste hamburger, og

Og drakk jo 12 øre om dagen mens vi satt i bilen og pisset ut av døra. Men det var hvertfall oppe i Kupupidder, og da visste jeg at det var mars, og da var det høst der, i motsettelse til Norge hvor det var vår. Og senere inntil, så da fikk jeg sånne nostaldiske tanker, eller romantiske tanker om hvordan det var å være, for jeg ringte ikke hjem, men jeg visste at det var Birken, og da ble det billet tatt. Akkurat, ja. Det var jo artig å se at du hadde så blånt hår.

Kanskje er det mye bilder av den boka heller? Ikke noe særlig. Nei, det er ikke så veldig mye. Det er Sager Veia og sånn.

Jeg har ikke blitt tatt så mye bilder av meg som går på ski, men det er tatt bilder av Olav Brå og Petter Nordtug og forskjellige, for det er jo sånne møter jeg har hatt med en hel skiløper, og jeg har møtt skiløper og sett skiløper, og så er det observasjoner og tanker rundt det å gå på ski. Enten teknikk eller trening. Her er det i skolerien i Vermont 1983. Her ser det ut som du har det vondt. Ja, det var i trenen, og der...

Er det dame med lys, du har hatt Lotta, kom fra Sveriges Rød, for det var noen svensker som stod i utvekslingsstudiet, du hette Lotta, og så var det en som heter Dan Brunell, som også står og ser på, vi gikk skoleskjen hver onsdag. Men ser pen ut. Ja, så var det etter tur, Lotta heter det. Men i hvert fall så var det sånn at da var det fellestart da,

ofte 150 stykker sammen den vinteren, på store vann ofte, eller på store sletter, men det ene her var det intervallstart. Og der var det dårlig nivå, jeg hadde blitt nummer 141 i hovedlandsscenen året før, det er da det store rennet for yngre gutter, 15 år i 1981, så ble jeg nummer 141 i hovedlandsscenen, det var i

Det var Greie som arrangerte i Oslo, og der var det en som het Geir Sjøli fra Kleibe som vant, og så ble jeg den 141. Jeg var vel cirka litt over halvannen minutt på å vinne den, så ble jeg den 141, og det var flere på sekundene, vet du. Så i USA var det dårlig nivå, og...

Da vant vi Vermont-menneskapet. Jeg var ikke noe god, men nivået var dårlig. Derfor vant vi Vermont-menneskapet i stafett. Jeg og tre andre. Jeg ble med to innveldt. Det var en amerikaner som vant, Erik Vignes. Så ble jeg med to. Det gikk i stedet i Vermont, som er en stat på østsyskene i USA. Jævlig artig. Kjørte rundt en gul skolebuss med treneren, som var han lige med aldri. Så satt jeg tilbake i bilen og hørte på musikk.

Og så spiste de gjerne brownies og sånne snikkers og sånn før start og dra cola. De hadde ikke greier på å koste alle de amerikanere, så det var mye dårlig mat. Og så etter siste renne hvert år så fikk de... Jeg var med i fridrett på høsten, og så var jeg med i terrengløp, og så var jeg med i langrenn og vinteren, og så var jeg med i fridrett. Mm.

Etter siste terrengløp, siste skidene og siste konkurranse i frihet, så fikk elevene spise og drikke hva de ville. Da stoppet vi på sånne der junkfus, hvor elevene kunne pigge av, som vi sa. Vi gjorde det en gang i frihetssesongen, så stoppet vi på et sted. Det var en som heter Joe Leferrier som var trener, en jævlig artig kar. Så skulle elevene løpe inn, for de skulle spise masse junkfus. Jeg gikk ikke inn. Hvorfor skal jeg ikke gå inn? Jeg er ikke sulten, så jeg. Har du ikke sulten, sånn?

det er det mange andre som ikke er sånn synes det var jævlig morsomt at jeg hadde argumentet jeg er ikke sulten jeg ga det ikke å spise hvis jeg ikke var sulten og det var sånn åja en nordmann sier han spiser ikke fordi han ikke er sulten men de andre spiste jo mest fordi de kunne få lov til å spise da på et fritidsstempel masse mye junkfood

Så det var et morsomt år. Jeg likte meg, men det var et veldig spesielt år. Mye skiløping, jeg var en veldig grei trener, og veldig morsomme karer og damer som var på skiteamet. Det var skiteamet, og da var det jo A-team og B-team. Det ble valgt ut gjennom at det var en uttaking hver eneste høst, for først var det terrengløpssesong, og så i slutten av oktober...

så begynte da, eller kanskje rundt 1. november, begynte forsesongen pre-season da. Da møtte alle som ville på skolen, Colchester High School, utenfor Burlington i Vermont, møtte opp på en sånn der idrettsplass da, og skulle løpe da 3000 meter på bane, og da var det de åtte beste, de kom på A-time, og de åtte beste kom på B-time.

Og da var det ikke noe oppvarming. For da skulle alle starte på null. Så da løp vi da 8 eller 3000 meter på den banen jeg og David Hugo som vant. Han var jævlig god til å løpe. Jeg ble nummer to eller tre. Jeg var ikke noe god til å løpe, men jeg var litt bak der. Og da ble de tatt ut på A- og B-timen helt lattelig og ta ut folk på bakgrunnen med løpetest uten oppvarming, som jeg var stert imot.

Og en annen gang så var det testløp. Testløp på skolen der. Og det nekte jeg å være med på, for jeg ville ikke løpe etter testløpet, og da skulka jeg i skolen. Men da måtte jeg løpe etter testløpet senere, sammen med en trener som syklet ved siden av meg. Det var Stringer Kår, altså, makt og kødd. Det var militært nesten da. Da vi trente, så løp noen bakker, en sånn tre minutter lang runde, først ni og så opp.

Da tok treneren tida på hvert eneste løper, på hvert eneste drag, og skrev ned det. Da husker jeg det var en uke hvor vi hadde fem økter i den bakken, og da måtte du ha framgang hver gang, skjønner du det? Du skulle løpe kanskje fem stykker sammen,

La oss si fem puljøer da. Gatlops, vi kalte det Gatlops, var sånn Gatlops ute i skogen, var sånn en sumpområde der, hvor det var jævlig fint å løpe da. Med masse sånne ekko og noe som løper rundt, og masse fugler utenfor skolen, lå jævlig fint til en skole i Burlington, forstad til New York, til Burlington.

Og da var faktisk Bernie Sanders, han var borgermester i Burlington. Så jeg traff han, jeg traff Bernie Sanders på en sånn, for familien min drev en sånn der dansgruppe, så jeg var med de på en sånn dans, og da var han jeg hilste på, den der radikale borgermesteren da i 1983, jeg hilste på han på en sånn der, bare som morgen da. Tonnhilste på han, for han snakket med de jeg kjente, eller i hvert fall...

Så løp vi rundt der, og da skulle alle elevene ha framgang hver dag den uka. Det var helt umulig, vet du.

Men da var det en kar som het Mike Hart, en jævlig grei kar som var god til å løpe. Han hadde aldri gått på skifer i løpet av en sesong, så gikk han dritbra teknisk klassisk. Han var sånn universaltalent, slank, fin type, god til å løpe. Han lærte seg å gå klassisk langt, en dritbra på vinter, og det er godt gjort, det er jævlig godt gjort. Men så hadde vi mange sånne rare teknikker, for de kommer fra USA. Så traff jeg Bill Koch, som regnes som skjøytingas far. Han traff jeg på det amerikanske mesterskapet i 1983 der.

på noe som heter Craftsbury. Og da var jobben vår, vi fikk da lov til å trene gratis der, fordi vi måkte...

Vi var på en dugnad om høsten, for det kostet penger å gå på ski der, så var vi på en dugnad på høsten, hvor vi drev med bark og sånt, la på bark og sånt, og da fikk vi lov til å gå der om vinteren gratis. Hvis det ikke var snø ved skolen, så kjørte vi gul skolebus, da kjørte vi tre kvarter til et sted, og gikk da i lysløp om kvelden, hele klassen sammen, jævlig fint, og så var det amerikansk menneskekap på femmille her,

Så sto vi i svingen og kastet på snø. Jeg og noen av karrene, og der kom Bill Kokta. Jævlig god, svingte sånn. Så husker jeg han sa da, «Nice jobb in the turn, guys». Altså, bra jobb i svingen, gutter. Det skrev jeg senere et brev til han. Jeg besøkte han i 2013. Så sendte jeg han et sneilmeld. Han hadde ikke e-post, hadde ikke mobiltelefon. Så jeg sendte han et sneilmeld, og jeg skrev en lang skildring av mitt møte med Bill Kokta da jeg var 17 år. Så sa han,

Han svarte jo med en gang, han svarte med kona sin hjelp oss da. Så skrev han, I touch my heart, sånn, I touch my heart. Så jeg tror besøkte han i 2013 da, 5. mai var jeg besøkt av han i Peru i Vermont. Da sammen med, men Riksmund var sammen da, og en dame som heter Kristin Estes som gikk på skolen der, som var sammen med min beste kompis David Hugo. Så hun kjørte oss da til Billcock i Peru i Vermont, som er sør i staten. Han var USAs beste skiløper da, og

og regnet som Skjøytingens far, altså Bill Koch, han lærte det av en som heter Pauli Sitonen den sidende. I 1981 så lærte han det av Sitonen, men han traff jeg da, og det var stort å møte en sånn type. For ski miljøet i USA er lite, det var en slags liten skifamilie, veldig få som gikk da i Vermont, men tilsammen mange, for det er mye folk der da. Og det er nok større skiinteresse i dag i USA enn det var da.

Men vi har ikke sett noen store amerikanske langrensløpere enda. Jessica Diggins? Jeg skulle si før jeg sa det, med et forbål at jeg ikke har følt så nøye med, men er det noen store amerikanske langrensløpere? Bill Koch, kick and randle, og Jessica Diggins tok vel gull i sprinnstafetten.

i OL, parstad for damer, og Bill Koch var den første amerikaner som tok medalje i OL, det var i 1976 på Tremela. De har hatt en god del løpere, Chris Freeman var en god løper fra New Hampshire, som var jævlig god, frem til for noen år siden, og de har noen sånne hamilige løpere, men de har slitt for herrer om å komme helt opp, men Bill Koch var den første som vant ved verdenskøpet samme dag til en år der, og han var jævlig god, han fødte i 1955,

Vokste opp i en familie med syv unger. En jævlig spesiell type, veldig artig kar. Og så har du Jessica Diggins som er fra Minnesota. Jeg tror hun har vokst opp utenfor Minneapolis. Hvor det er mye snø. Hvor det er skikultur. En stat hvor 20% av befolkningen definerer seg som norsk etter. Jeg tror ikke Jessica Diggins er nok norsk etter, men hun er da...

veldig god skiløper og er nesten like god som de beste norske og har slått alle de norske i renn senest i vinter. På alpinistsiden så er det jo desto mer kjente amerikanere kanskje som har blitt store oppe gjennom tida. Alpint er jo ikke noe stor idrett i USA

sett underrett, men det er jo baseball og fotball og basketball og sånn ishockey, men det er jo mange amerikanere som kjører på ski, mange som har tilgang på fine bakker og sånn, så det er mange rike i USA som kjører alpint, så de har en bra stall der også, og

Det er mange, sånn som i Midtvesten, jeg var jo på skister i Vermont, vi gikk langere enn da, vi trente i noe som heter Stove, der i Vermont, da gikk vi opp og ned i bakken for det var lite snø, så gikk vi på kun snø da, da ble det jagd ut av bakken da, fordi vi fikk ikke lov til å gå der, men der var det kun snø, og det er masse ute i Midtvesten i Kalifornien, det er masse skister i USA, så det er veldig populært som sånn fritidsaktivitet.

Men dyrt da. Det blir ikke ganske dyrt. Ja, tiltrekkelse er mye søte jenter. Det var flere søte jenter på skilaget. Julie og Nancy.

Ja, det var i Vermont. Det var i Vermont. Mange av de som driver midrett ser jo bra ut, eller er pene og velskapte, så det er sånn det er. Når jeg er 17-18 år, så er det veldig mange som er pene og velskapte. Ja, det er jo... Ikke så rart det? Du kikker jo over på... I den alderen her, så er det jo veldig interessant hva slags kvinnelige utøver det som er. En kvinnelig fotballag, eller hva som skjer på andre siden av banen her. I USA var det veldig mange som...

allerede da levde de nok så usynt som vi oppfattet som usynt men det var veldig mange slanke det er mye mer feddeme i USA nå enn det var da jeg bodde der så det var ikke så mange som jeg synes på skolen som var så feite egentlig men det var veldig mange som var i dårlig form for jeg syklet ut i skolen og så bildet av meg av visa før jeg gjorde det var 7 kilometer i en vei men det var veldig mange som var slanke og dårlig form det var det så feddeme eksklusjonen i USA har sett mye etter da det har gått gradvis som alle andre steder ja

Ja, det har også smittet over på hele vestene. Vi var vel tørst av litt innom det i forrige time her, på forrige bok. Så vi fant ut at her kan vi snakke oss grunnlig ned i materien, men det er vel kanskje ikke tid og sted det er akkurat nå. Nei. Så jeg vet ikke, nå har vi vært 50 minutter gjennom din bok. Sa vi noen gang hva den heter?

Mitt liv som middels langsløper. Ja. Det er fortsatt i salg. Det er det, ja. Men det er fortsatt i salg, og det er vel tredje opplaget du har der, så den kom ut i 2016 og trykte opp sist i fjor. Ja, det er morsomt. Det er morsomt å lage en bok om en middels siløper, for at du leser jo om de store heltene, men her har du en middels siløper som prøver å skrive seg sist stålsted, og

Det som går inn er at mange av de som har gått på ski med oppveksten, de kommer tilbake. Mange går jo på ski i høy alder, og mange begynner tidlig og slutter tidlig, og så kommer de tilbake som turaktivitet. Det er en fin motvekt, og i fremtiden vil nok langrenn være enda mer bra å oppnå.

attraktivt, for det er jo en veldig fin motvekt til å sitte og glo på en datamaskin, eller så fingre med en mobiltelefon. Det er jo ikke noe arbeid for en voksen mann det. Så det er langt enn det er jo arbeid. Det er noe med nytene, og løypene er så bra, de er så bra preppa, utstyret er så bra, så normen er et veldig heldig folkeslag som har mulighet til å ofte gå på ski i nærheten, eller stykket der de bor. Teknologien er jo veldig viktig med løypmaskiner og

Alt er så bra i Norge i dag. Jeg ser også at du har lagt til en dagbok fra ti år tilbake. Det året skrev jeg alt det...

Jeg skrev en liten snutt etter hver dag. Den har jeg faktisk ikke publisert. Jeg tok med tre dager der. Det er sånne tanker jeg fikk opp i hodet mitt. Ikke alle, men noen. Jeg tenkte jeg skulle skrive hva jeg egentlig tenker på på skitur. Meditasjoner over en skitur hver dag. Jeg går ofte hvert fem-seks ganger i uka. Korte turer mye. Greier du å sovne med en gang, eller tenker du på ting før du sovner? Nei.

På kvelden? Jeg liger alltid å lese det. Jeg leser det til og så bare paff. Jeg leser det til jeg sovner. I går leste jeg Schopenhauer. Jeg leser en bok av Schopenhauer nå, men jeg har lest mange ganger Schopenhauer, den tyske filosofen som var «Liv er miserabel, jeg skal bruke livet mitt på å tenke på det».

Så det er Schopenhauer. Schopenhauer hadde veldig mye bra tanker om ting, selv om han var pessimist, så prøvde han å leve etter sitt synsrikt liv. Han har en del bra gullkorn. Jeg er ikke enig i alt han sier, det er ikke noe fasisk for, men nå driver jeg seg Schopenhauer og

Alt er liggende masse bøker på nattbordet, så jeg liker å lese om kvelden. Det tenker jeg, jeg ligger ofte og kverner på det. Hvis jeg ikke har slitt ut kroppen, så ligger jeg ofte og kverner på ting jeg skal gjøre i dag og etterpå. Sånn som i går, når jeg skulle sove i går, så tenkte jeg sånn, hmm, så har jeg tenkt på den samtalen her, plutselig går det og glir det over i andre ting, og så tar jeg meg til at nå må jeg slutte å tenke på ting. Så prøver jeg å ikke tenke på noe, og da sover jeg mer lettere. Jeg lager lister, jeg lager en førbeiskjør neste dag. Jeg lister alltid sånn, hva skal du gjøre i liste i notatboka, det har jeg...

Kanskje ikke laget i går faktisk. Jo, jeg lagde i går, men i hvert fall så har jeg det. Det er noe som jeg lager ofte om kvelden, for jeg tenker hva skal jeg gjøre i morgen? Det tenker jeg før jeg legger meg. Og så når jeg leser, så liger jeg å lese noe som er interessant. Men det er veldig lite problem. Jeg tenker hvis jeg ikke sovner fort, så kan jeg bare lese mer.

Hvis jeg ikke sovner, så lager jeg ikke dette et problem, så tenker jeg at nå er jeg våken og kan lese. Så fremfor å ligge og kverne og vente på å sovne, så leser du bare til øyeløkka begynner å dette igjen? Nesten alltid, ja. Ja, det er en bra metode det da. Og jeg liker å lese, så jeg skriver bøker, men jeg liker også å lese. De fleste som skriver bøker liker å lese også. Jeg synes det er uendelig hva man kan lese som er interessant og morsomt og bra å lese.

Det er masse forskjellige ting som ligger på nattbordet nå. Jeg har vel en sju-åtte bøker i hvert fall. Her er det jo litt personlig da.

Jeg har vært redd for mye rart i livet, for haier og slanger i Australia, for gjenger på gata i Harlem i New York City i 1980-årene, og for store høyder, men jeg har aldri vært redd for mørke. Nei, jeg elsker jo å gå på ski i mørke. Jeg synes det er jævlig fint å gå ut når det er lyst, og så komme i når det er mørkt. Hvis du opplever den timen hvor det blir skomring og sånn, jeg synes det er fint å gå ut i lyset, og så er det ute i skogen, og så er det mørkt. Det synes jeg er jævlig fint å vende ut til

og da hender jeg ofte møter elger faktisk, eller rever, men særlig elger da, for det er en god del elger på Korshold i skogen her. Så i vinteren møtte jeg et par ganger, en gang så kom det rett foran meg, de løper jo over skiløypa, og jeg kjente lukten av elg, bare en meter foran meg på Ankeveien i mørket.

Jeg har ikke hulykt, jeg liker å gå i mørket. Jeg vet at hulykt er fint, men jeg er vokst om å gå uten, og liker å gå i mørket. Det er en egen sånn poesi, du må ikke gå i mørket alene. Jeg går jo sammen med andre også, men hvis du går i mørket, så må du også vende deg til å ha bra tyngdeoppføring, for da

Det er vanskelig å gå teknisk, det er en veldig fin måte å unngå å gå fort på, for du kan ikke gå så fort i mørket. For jeg har en tendens til å dra på en motbakker, jeg liker å dra på en motbakker, men i mørket så må jeg ta det med ro da.

Man tror man får bedre syn, eller at man får utviklet hjernen, for hjernen må jobbe sikkert mye på høyge i nattmørket, tror du ikke det? Jeg tror det er veldig bra å gå på ski i mørket, og være ute i mørket og vende seg til det. Koordinasjonstrening? Helt sikkert, jeg tror det, og når jeg går da for eksempel fra Korsvall bort til Hammeren, så ser jeg ofte om vinteren, så ser jeg lys oppover, da er det sånn møte, det er ikke noe gærent å gå i hull, men jeg liker å ha dette her.

For meg er det, jeg går ofte inn i lysløpet, så kan jeg kanskje gå ut av lysløpet, inn i lysløpet og ut i lysløpet, men ofte at jeg går ut klokka fire eller fem, når det er lyst, så kommer jeg inn i mørket, for jeg liker å gå etter arbeidsdagen. For jeg har såpass fri arbeidsdag at jeg vil ikke bruke opp den på å gå på ski, jeg vil prøve å ut i den til å jobbe, og så gå ut, først yte, og så nyte. Det er jo nyting å skrive bøker, men skiløping er både yting og nyting samtidig.

Det er ytels og nytelsett for meg å gå lang redd. Ja, det er smart. Og så prøver jeg å gå teknisk riktig, og så har jeg gjerne en sånn, det hender jeg går sammen nå, men det er et eller annet meditativt som er veldig avkoblende med det. Det er heller for meg at det er avkobling. Men har du prøvd å skrive i mørket?

Jeg har gjort det, ja. Det går an det. Det er ganske vanskelig. Hvis du har en lys dataskjerm, så går det an. Ja, men tenk sånn, skrive for hånden i mørket. Thomas Espedal utviklet seg en teknikk som kunne skrive for hånden i mørket. Det har jeg aldri prøvd, nei. Men jeg har hatt mye dårlig lys da. Så jeg sitter ofte i rom med dårlig lys. Men da har jeg hatt en dataskjerm. Men jeg visste ikke at Thomas hadde gjort det. Men det går sikkert an det også. Jeg kjenner han, eller? Eller.

Vi har snakket sammen noen ganger. Han er en veldig artig kar. Jeg traff ham første gang i 2001 i desember, for da hadde jeg et foredrag om loffer i Bergen, for da kom en bok av min loff på loffen i 2001. Så da møtte jeg han på et hotell der. Vi hadde en diskusjon om fenomenet loffing, for han skrev en bok som heter Gå, som kom litt senere. Han var litt inspirert av den loffeboka, tror jeg, som kom da i 2001. Ja, ja.

Han mener jo at det gode ideer finnes ikke, men det eneste gode ideene han hadde fått fra forelaget var å skrive en bok om gåing. Han tror ikke på ideer. Nei, nei, nei. Siste jeg traff han var det en fest i Forleisfest i Ylendal, og så traff jeg han på Littaturfestivalen i Stavanger i 2016. Han var der. Så han har en del sånne artige betraktninger om det å gå, og skriver om det i boka, og går...

Ja, også mye artig betraktning om det å skrive og drikke også. Jeg har hørt en podcast jeg kan anbefale, det er vel med bokpodden, det er vel Kappelen som har laget den. Den podden. Jævlig bra å prate med Thomas Espa, en time, og den hører jeg alltid på når jeg skifter dekk. Jeg har hørt flere som har hørt den, jeg vet om flere som har sagt at den er veldig liten sang. Ja, det er dritbra. Så den kan jeg anbefale på Hormeste. Han er vel 60 år, annet sikkert, Thomas? Ja. Mener jeg født i 1961? Akkurat.

- Men da er det på tide med litt pause her. Så får vi prate litt med Thomas på kamera her, mens vi gjør oss klar til... - Josef Elverbakken, ikke skigøyng nå, men en tømmerøger og enebor. Josef Elverbakken. - Ja, spennende. Liten skipause. Vi skal jo innom skibygd av trysil på tampen her, også en drapsvåpen, så vi kommer dit. - Ja, suverent. - Typene, Thomas.
Nevnt i episoden

Thor Gotaas
Forfatteren av boken "Mitt liv som middels langrennsløper", og gjest i podkasten.
Mitt liv som middels langrennsløper
Boken Thor Gotaas skrev i 2016 om sin oppvekst og fascinasjon for langrenn.
Elvrum
Stedet der Thor Gotaas vokste opp, kjent for sin skog og snø.
Langrenn
Gotaas sin lidenskap, en sport han har vært fascinert av siden barndommen, og som han skriver om i boken sin.
Birkebeinerrennet
Et kjent langrennsrenn som Gotaas nevner i sammenheng med sin reise til Australia.
Monika Kristensen
En norsk langrennsløper som skulle til Sydpolen, nevnt i forbindelse med Gotaas sin reise til Australia.
Australia
Et land Gotaas besøkte i sin ungdom, der han haiket rundt og trente sprettende skigang.
Bill Koch
En amerikansk langrennsløper som regnes som «Skøytingens far», som Gotaas møtte i USA.
Jessica Diggins
En amerikansk langrennsløper som er kjent for å være god, og har slått norske løpere i renn.
Vermont
En stat i USA der Gotaas bodde og gikk på videregående, og trente langrenn.
Stove
Et sted i Vermont der Gotaas trente på ski.
Craftsbury
Et sted i Vermont der Gotaas trente på ski.
Colchester High School
Skolen Gotaas gikk på i Vermont.
Bernie Sanders
Borgermesteren i Burlington, Vermont, som Gotaas møtte.
Schopenhauer
En tysk filosof som Gotaas leser før han sovner.
Thomas Espedal
En norsk forfatter som Gotaas har møtt, og som har skrevet en bok om å gå.
Bokpodden
En podcast Gotaas anbefaler, med en episode med Thomas Espedal.
Josef Elverbakken
En tømmerøger og enebor, nevnt i sammenheng med skigåing.
Trysil
Et sted i Norge som Gotaas nevner i forbindelse med skigåing.
Korshold
Et sted i skogen der Gotaas ofte går på ski og møter elg.
Ankeveien
En vei i skogen der Gotaas går på ski.
Hammeren
Et sted i skogen der Gotaas går på ski.
Harlem
Et område i New York City som Gotaas nevner i forbindelse med sine frykter.
Oslo Turfregenshall
En gymsal Gotaas nevner i forbindelse med gymsalen på skolen.
Bjølsen
Et sted i Oslo der Gotaas nevner i forbindelse med gymsalen på skolen.
Lee Mallory
En amerikansk gymlærer og skitrener som Gotaas nevner.
Schlossparken
En park i Oslo der Gotaas nevner i forbindelse med fotball.
David Hugo
En kompis av Gotaas som var med på skilaget i Vermont.
Mike Hart
En amerikansk skiløper som Gotaas nevner.
Erik Vignes
En amerikansk skiløper som Gotaas nevner.
Joe Leferrier
En trener Gotaas nevner.
Stringer Kår
En trener Gotaas nevner.
Gatlops
Et område i skogen der Gotaas trente.
Pauli Sitonen
En finsk skiløper som lærte Bill Koch skøyteteknikk.
Chris Freeman
En amerikansk skiløper som Gotaas nevner.
Minneapolis
En by i Minnesota, hvor Jessica Diggins vokste opp.
Edge Rock
Et sted i Australia der Gotaas besøkte.
Kupupidi
Et sted i Australia der Gotaas besøkte.
Alice Springs
Et sted i Australia der Gotaas besøkte.
Patricia O'Connor
En dame Gotaas møtte i Australia, som han reiste med.
Adelaide
En by i Australia der Gotaas startet sin reise.
Darwin
En by i Australia der Gotaas besøkte.
Deltakere

Host
Wolfgang Wee
Guest
Wolfgang Wee Uncut #307: Thor Gotaas er forfatter og folkeminnegransker. Se hele episoden her: https://youtu.be/3sVvM0IPwYs 0:00 Start 7:50 Hvorfor elsker nordmenn hoppsporten? 9:00 10.000...
Se mer
Laster