7/28/2020
Christine Dancke | Livet etter P3, selfiegenerasjonen, psykiske problemer hos unge, Kygo-baris

00:00
Podkasten tar en uformell befaring av studioet, med fokus på interiør og kreative løsninger.
05:50
Podcasten diskuterer viktigheten av å skape et trygt rom for gjester, slik at de føler seg komfortable og villige til å dele.
14:54
Podcaster har merverdien av lojale lyttere som gir annonsører bedre oppmerksomhet enn tradisjonell radio.
20:18
En deltaker diskuterer utfordringer med negativ tilbakemelding på YouTube og refleksjoner om podcasting og musikk.
23:10
TikTok er mer variert enn forventet, og skaperne kan dele alt fra håndverk til humor uten å måtte danse.
Transcript

Du er egentlig på befaring her nå. Bare å sjekke gardinen og sånt. Skal oppgradere studio. Vi er bare i gang nå. Jeg kjører ikke noe... Det er ikke noe formell start her. Det er ikke noe formell podcast intro. Det er ikke en profesjonell podcast som du lager det her. Nei, jeg skjønner. Jeg synes det er alltid gøy å se hvordan andre har det. Og det som er mest bemerkelsesverdig med hvordan du har det i forhold til hvordan jeg har det, er at det er generelt veldig lite ting her. Hahaha.

Det er jo ingenting her. Det er jo bare akkurat det du bruker. Og det er jo en god idé, selvfølgelig. Hva er det jeg trenger da? Sofa liksom? Jeg hadde liksom typen hatt en plante. Ja, du har jo faktisk en plante der. Den er fake, eller? Den er så fake, den. Får ikke den til å blomstre inn i krokken der? Jeg har ingen Kygo-ballonger i den, faktisk. De lever ikke lenger. Det var Kygo-ballonger på Ariana Grande-konsert. Du får mye freebies, vet du. Kanskje.

jobber her på Telenor Arena. Ja, så du tar med søppel da? Jeg tror det har vært eventer her nede. Stile ballonger og sånt. Har vi snakket om den der møbelkorridoren på NRK? Den sjakt, eller ikke den sjakt, den rampen? Ja, på vei ned i garasjen der. Ja, ned i garasjen og treningsskolen. Dette er jo fra garasjen. Det er NRK-bord. Nå slår du på bordet, ja. Ja.

Stol... Hvorfor har du hentet de stolene som er bare skum... Hva heter det? Skjeggkreskestolen. Det er en stol som ikke lenger er en stol, fordi trekket er fullstendig av stol. Du må få skyen deg litt progressivt. Skal du trekke det om? Nei, det var de første stolene jeg hadde der. Nå har jeg fått den shiny blå stolen der. Den her ser all right ut. Og så er det Dan Børges 90-tallstol der.

Alt er bare fra... Men det er artig at du har tatt med den stolen som du sitter på fra NRK, som er en ergonomisk stol, som jeg har hatt som samtaleemne med de aller fleste som har vært på besøk. Fordi alle, og spesielt artister fra utlandet, er bare sånn, hva er denne stolen? Og for de som ikke har sett den, så er det en tut som stikker ut mellom bena, og så går det to tuter ut under hvert lår, og så er det en tut til hver arm, og så kan man...

Turene på stolen Det er sykt digg Og den skal være ergonomisk Men jeg synes jo det er det verste som har skjedd i livet mitt Så det at jeg slipper å sitte på den stolen hver dag Det setter jeg pris på Så du likte ikke Du kan jo ta den der svarte Lospister skjeggkristolen borti hjørnet her Det går fint dette Det er jo en norsk stole her Han som importerer det Han var jo podcasten her i fjor Det er typen til Nina Løshet

Ex-alpinist driver møbelskjappene på Skønner rett ved siden av Tesla-butikken. Dette er forbi mitt interesse. Mener du det? Møbelet vil jo bli så penset inn på stolene. Dette blir ikke en lang samtale. Skal vi ikke ta tre kvarter av stolene? Absolutt ikke. Hva antar du blir ikke med studio her? Nei,

Eller hva er det jeg burde gjøre med studio? Det er kanskje mer interessant. Jeg har ikke noe innspill der, fordi er det en ting jeg ikke har, så er det jo estetisk sans. Så der kan jeg ikke bidra rett og slett. Hvordan ser studio og de du produserer, de profesjonelle podcastene, hvor lager du de? De lager jeg jo på kontoret til Brank Produksjon. Det er på Grønland i Oslo. Og hva har du stack-up der av interiør?

Nei, det ser ikke ut der heller altså. Men det er jo på planen nå, selvfølgelig. Å i hvert fall gjøre noe med. Det har jo ikke vært prioritet når jeg har flaksa rundt som en stukken gris mellom det ene og det andre stedet. Men nå sitter jo jeg på kontoret og ser og irriterer meg over at det liksom ikke er i orden. Ja. Nå er det endelig tid til å irritere deg over det. Ja, det spørs da. For det er jo litt sånn der etter... Altså når man er på...

vift i arbeidslivet, og spesielt på egen hånd på vift, og i hvert fall jeg. Jeg var veldig redd for at jeg plutselig ikke skulle ha noe å gjøre. Per nå har alt for mye å gjøre, så har jeg egentlig ikke tid til å pusse opp, men tenkte at jeg skulle prøve å få litt hjelp til å gjøre noe sånn

kosmetisk hvilke podcaster er det du lager nå i 2020? vi lager jo Ida Mert i ånden er det sånn sesongvis? lager du sånn 10-12 episoder også? 12-15 og sånn også lager vi Noia som jo er en podcast om psykisk helse den lager vi i tredje sesong i år så lager vi Malin pluss Mari som er Malin Esvoll og Mari Marstad

sin podcast, og så produserer vi en podcast for noe som heter Aldring og helse, om eldre psykiske helse, som faktisk er mega interessant. Og så gjør vi en del sånn...

corporate ting for firmaer og litt sånn smalere saker. Får du alle de til forskikkelig bra lyttetall nesten fra starten av? For at du har metodene, du har grepen, du har erfaringer? Nei, absolutt ikke. For det er jo mange av de som tenker sånn, ja det er liksom

Det er en sånn automatikk at de ligger vel på topp 20-30 liste i sted, og det gjør jo det. Jeg vet ikke om det er fordi de er kjent i ukastpunktet, eller? Jeg tror, altså Ida Fladen er jo superkjent, så jeg tror nok at Ida ville truffet ganske bredt, uansett hva hun hadde gjort. Men i det tilfellet, og også med Noia, tror jeg, så var det jo mye timingen, på en måte. Det var før alt kom, så mange rakk å få et nært forhold til Noia,

kanskje de podcastene da, før man på en måte fikk et helt ekstremt stort marked å velge fra. Men jeg synes det er ekstremt vanskelig å vite hva som treffer. Hvis du ser på podcastlisten i Norge per nå, så virker det som det som treffer er kjente folk, på en måte, og litt sånn punktum. Men pluss da noen som rakk å bygge seg opp for

markedet ble superstort da, for eksempel disse konspirasjonspodden og folk som har klart å bygge seg en following. Men virker, altså jeg har ikke noe sånn her aning om hva man skal gjøre for å treffe noe.

Det er vel det som du sa til meg i starten, det er bare å prøve å få gjestene til å dele mest mulig. På en eller annen måte. Det er jo ikke det som steg i en. Hvis du ikke er på sånn VG, Aftenposten, NRK, og ikke får den draklassen der. Ja, men det kommer litt an på, men igjen da så tenker jeg jo at det med dette som med alt, som med musikk og sikkert bøker og gudveit, så er det sånn det må jo være noe den som

avsender har lyst til å lage og selv synes er bra. Hvis ikke så er det i hvert fall ikke noe håp, så det er vel kanskje det som er steg 1. Og steg 2 tenker jeg, altså jeg har lyst til å vri på det du sier da. Fordi for meg så handler det ikke om å få et intervjuobjekt til å dele mest mulig, for det kan jo være ubehagelig at noen føler at de liksom har delt for mye for eksempel, og det er sånn virkelig ikke i min interesse.

Men viktigst av alt er å skape et trygt rom hvor de som er på besøk føler at dette var et hyggelig sted å være, og jeg kommer gjerne tilbake. Og det har jeg tenkt i alt jeg har gjort, også i alle de årene i P3, så har det alltid vært liksom...

øverst på listen er at gjesten skal føle at her er jeg trygg, her kan jeg være meg, og jeg kommer gjerne tilbake. Jeg er helt enig, det samme er på en måte om ikke jeg tenkte det fra dag 1, så skjønte du meg. Men det er alt i hvert fall sagt til de gjestene som har mye å ta på, eller har mye å si på spill, og hvis de sier noe feil, så blir det VG-forskjell på en måte. Så jeg har sagt sånn, hvis du fucker opp og snakker med eksen din, eller

eller noe jobb du ikke kan snakke om, så bare si fra, så luker vi det ut. Så det er 99% uncut podcast da. Sorry folkens, det har dere kanskje sett. Ja, men det er jo det er lite som på en måte gjør eller i hvert fall sånn

Å se folk dele på et tidspunkt hvor det ikke skulle skjedd, eller hvor vedkommende åpenbart ikke har det bra med det. Det er vondt å se på, og det er ingen som tjener noe på det. Det handler jo bare om at gjesten skal jo gjerne få en utdrag, enten kose seg. De fleste gjester er jo sånn, det føler jeg innom her, at de trenger jo ikke eksponering av den bitte lille podcasten her.

Men de på en måte enten synes det er veldig hyggelig å snakke med meg. Det er det. Kanskje det er et eksempel. Eller at de kanskje også har noe selv akkurat da. At det er litt promo, litt hygge på en måte. Men det er det jeg alltid tenker på. Sånn,

Det at de har lyst til å komme tilbake igjen, det er en jævla viktig ting. De fleste som er ferdige å snakke, sitter her mer enn to timer. Det er nesten sånn, alle som er over to timer har koset seg veldig. De under to timer synes jo, all right. Ja, det er to timer som er grensa. Det var en som på en måte ikke, jeg skal ikke si navnet på han, men han hadde ikke å betale mer enn en time på parkometer her ute. Han stod her og heisene var sånn,

Ja, jeg har parkeringen tid med det forholdet. Så tenker jeg, den her, her må jeg jobbe hardt. Ja, men det er rart med det også, at noen ganger så kan, da fikk jo du kanskje inntrykk av at ja, du måtte jobbe hardt, men så kunne det jo hende at det bare var...

At det var en rar start, eller så mener jeg, og så blir det bra etter hvert. Men det er jo interessant hvordan den hendelsen i heisen på en måte formet hvordan du da endte opp med å oppføre deg i denne episoden. Eller sånn, det vet man jo ikke, men det påvirker jo. Det folk sier til deg, og den viben du får, det setter jo veldig stemning av for hvordan en prat blir. Og du skal jobbe ganske hardt for å komme over den kneika. Ja.

Jeg synes det er utrolig behagelig å gå rett på det gjesten kanskje er mest omtalt som, eller kanskje de har snakket mest om i intervjuer, eller de vet at jeg vil få mest ut av eksponeringen, bare sånn, dette er YouTube-klippet, jeg vil ha deg på en måte. Jeg synes det er veldig behagelig å pense inn på det tidlig, som han gjesten så var en time, så bare dundrer jeg på med alle de YouTube-klippene på slutten. Hva synes du om denne? Hva synes du om denne? Så bare fikk jeg liksom wrap-up det, så det gikk akkurat. Det er ikke så gjerne man korter podcaster her, eller?

Helvete. Skal få tilbake. Ja, nei, men da fikk du jobba litt. Det er bra. Ja, da fikk jeg jobba litt. Det var lengst i podcasten åtta. Klipper du det ned, du? Ja, vi klipper alt vi. Vi gjør det, altså. Det er jo timen som gjelder.

Det er ikke noe, altså, jeg føler at jeg hører min egen stemme inn i hodet. I mange år har jeg sagt sånn der, det er samme hvor lenge det varer, det varer så lenge det må vare. Jeg har sagt det liksom fra den dagen jeg fikk beskjed om at radiostikk skulle vare i tre minutter på en måte, så får jeg bare sånn, nei.

Eller ja, sikkert. Men hvis du har en helt sinnssykt interessant prat med en gjest som du endelig har fått i gang, skal du da sette på en sang, så du må begynne helt på nytt igjen. Du kommer jo aldri til poeng. Så jeg må innrømme at jeg veldig mange ganger på radio for eksempel har 100% ikke brydd meg om hvor lenge det bør vare, og bare har holdt på. Og spesielt i de tilfellene hvor jeg liksom har hatt

hatt gjester hvor det har liksom bare sånn endelig nå er vi der på en måte og veldig ofte skjer jo det i det gjesten skal gå ha det og da er det liksom praten der ja for da er det endelig varme trøya og kanskje får by nervositet også for det er liksom rart med det men gjester blir jo de er nervøse på en måte og gjerne folk skal ha det ja men vi er jo fremmede liksom mange ganger møtes for første gang og

Og så noen ganger så går det dødsbra å gå rett i det du kaller for YouTube-klippet, hvor man liksom er utsett noe veldig spesielt, mens andre ganger så er det mega vanskelig. Ja.

Jeg har jo vært med å bygge opp de policyene her i P3 i mange år, så det er jo litt sånn svar skyldig, men det er jo liksom, som du også skal ha fram til at det er jo den der, det er de, jeg tror de personer i radio som ikke evner å snakke interessant, eller holde praten gående interessant nok i mer enn to-tre minutter, eller kanskje enda kortere da, et minutt, de må man gjerne begrense med å sette på en låt, sånn at folk ikke faller helt av her på en måte, for det er en ganske sånn,

Det er en ting å få folk til å høre på podcast veldig lenge, det er et helt annet game, men å få folk til å høre på et radiostikk som må være mer enn ett eller to minutter, det er nesten sånn kunstform. Ja da, og det er jo også på en måte, det er jo en grunn for at det er en greie at man ikke skal snakke mer enn så så lenge. Og hva er greia, begynner du? Jeg har noen ideer om det. Nei, altså det er jo ikke jeg som har laget de reglene, så det er jo nesten du som har kommet svaren her, men jeg tenker jo på en måte at

at det er som du sier, at det er vanskelig. Folk skruer jo ofte på radioen midt i et stikk, og hvis du da, du vet ikke hvem som er der, for det er rakt ikke å få med deg, du vet ikke hvem programlederen er, du vet egentlig ikke hvilken kanal du hører på en gang, og så er det da en prat som varer og rekker i en evighet, og så kommer en sang du aldri har hørt før, da har du jo mistet den lytteren på en måte. Men der er jo min mening litt sånn,

Åh, hva så? Ikke uten forbehold, men så lenge man har vært inviterende og introdusert denne ukjente låta på en god måte, og alt det der, pakket en ting på en best mulig måte, så mener jeg at det bør være litt friere da.

De som lurer på hva vi prater om, så er det jo gjerne sånn at når du jobber i primetime radio, sånn som du også gjør, så er det jo veldig korte lytterøkter. Jure. Jeg sa jure, ja. Jeg tenker jo at Ronny fortsatt jobber i... Ja, han gjør jo på en måte. Han er jo stadig i Kino-radioen. Nå merker jeg at jeg var i 2019-modus. Jure. Hva skal jeg si for noe?

Et eller annet med at jeg jobber i primetime radio, og så skulle du forklare hvorfor det er sånn at, hva er egentlig satt om? Jo, jo, jo, at du begynner alle stikkene på, at du blir så drillet på, og det er det som er så deilig med podcast, at du vet at hvis podcastlytteren stikker, så starter du en ny podcast fra starten av, det er ikke sånn at du kommer inn midt i en podcast, og du må hele tiden drive. Du må ikke si sånn der, du hører på Wolfgang ved NK, og med meg i studio, og jeg Kristine Danker.

Sånn føltes det ut som nesten at jeg burde gjøre første gang vi lagde de langformatene, for det var så hjernevasket radioproduksjon. Og hele tiden ta med og lytte med, hele tiden forklare ting, i stedet for å gjøre det som en flåle samtale. Der jeg stopper opp, hvis jeg har vanskelige begreper eller fagtermologier, det er greit å ta for seg.

Det er det med hele tiden å si hvem som er i studio, hvilket program det er, dette er låta, dette er kanalen, og så kan man begynne å snakke. Man må gjerne bruke 20 sekunder bare på å si det. Og så skal gjesten også, du må stille smarte spørsmål til gjesten, så de greier å gjøre det i gode på et og tatt minutt. Ja.

Ja, det er en oppgave det altså, men det er jo også en oppgave som gjør at etter å ha hatt den jobben en stund, så er du jo i hvert fall ganske sånn etter hvert flink til å holde praten i gang. Men jeg tenker sånn at det er en radiolytter, jeg sa det her på sånn topp,

topp-toppleder-radio-ledermøte i NRK for noen år siden. Da ble det helt stille i rommet. Da kjente jeg at når du blir så stille i rommet, når alle begynner å kikke på deg, har du sett Inception? Når du er i en drøm, og du prøver ikke å avsløre at du er arkitekten i den drømmen. Hvis du avslører det, så ser alle på deg sånn. Sånn øyeblikk var det der, det sa jeg. En radiolytter er ikke i nærheten like mye verdt som en podcastlytter.

Hva sa han da? Hva mener du med det? Altså et lyttetal er et lyttetal på en måte. Podcast er veldig lite, men radiolytting er kjempestort. Jeg vil heller ha en podcastlytter som digger jeg gjør enn ti som er innom på radioen for å høre meg. Fordi de er vant på å skru inn på kanalen. De er vant på å skru inn på, for de vet at musikken er god. Det er tusen grunner for å skru inn på radio stasjonen fordi du er lat, eller på en måte er du i bil, eller på fest, eller så over. Men den personen som går inn på podcasten din,

å høre på det, er jo fan av deg. Ja, det er jo interessant å høre på. Dette er jo også bakgrunnen for mine mange samtaler med annonsører. Fordi det har vært vanskelig da vi startet Media Merk til Hånden, for eksempel, som er annonsfinansiert.

Så er det jo sånn, ok, hvordan skal man liksom prise seg, ikke sant? Og jeg kunne jo ingenting om salg og reklame, eller noe sånt før jeg startet, så jeg ble jo bare kastet litt inn i det, også litt fordi jeg hadde lyst til å lære meg det selv. Og da begynte jeg etter hvert å skjønne, ok, de driver å operere med noe som heter sånn CPM, eller noe som er sånn per tusen lyttere, altså en pris per tusen lyttere. Mhm.

Som er veldig radiokalibrert, eller på en måte kalibrert etter... Ja, den er jo kalibrert etter alle andre typer medier enn podcast. Linære typer medier da. Ja, men også sosiale medier for eksempel. For hva som helst, men si at man får 500 kroner per tusen man treffer, ikke sant? Ja.

Men så mente jo jeg at podcast må være dyrere, for de treffene er mer verdt. Hvilket annet medium sitter folk med helse?

headset på, og kun følge med på den tingen. Det er jo ingen andre medier, fordi når man ser på TV og det kommer en reklame, så er man jo så trent i å ikke følge med på den, på en måte, så den går jo liksom hus forbi. Og man også har mobiltelefon, så bare sånn... Ja, ja, men kanskje liksom YouTube da. Hvis du sitter stille og ser på YouTube, det er jo også sånn, men der kan man jo stort sett skippe reklamen med et klikk. Man kan også spole over reklamen på podcast, men vi ser jo at overraskende få gjør det. Å, yes. Så...

Og av de to grunner da, det at du har lytterens full oppmerksomhet, lytteren elsker mest sannsynlig programlederen, og det den sier er super verdifullt for en annonsør, og at skippingen er såpass liten, så bør det koste mer. Og de treffer perfekt på de gjerne de vil selge produkter til. Ja, det visste man jo ikke før, for før fantes det jo på en måte ikke noen god statistikk over hvem som var lytteren og sånn, men nå gjør de jo det, og nå er det jo sånn...

at dette er jo litt sånn nerding, men dette er jo en bransje til podcast, er det ikke det? Herregud, dette er dybde, nerding, pils, vi skal over på den visken der snart, her er det bare å kjøre på. For en stund siden kom det jo også Spotify for podcaster, at vi som produsenter

ha tilgang på litt tilsvarende statistikk som artister. Jeg ser hvilke andre podcaster hører den som hører på Ida med hjerte i hånden på, hvilke artister hører de på, hvor gamle er de? Du har en helt annen bakgrunn også, og det hadde man dessverre ikke før, for da jeg solgte min første annons og folk var sånn «Hvem er det som hører på?», så måtte jeg bare vise Instagram-statistikken og la det stå til, og bare «Sikkert de samme!».

Ja, men det er interessant det der, og spesielt det med å overtale annonsører som har slått TV og radio åretsvis, og er vant med, og det er det som er rart, jeg tenker jo annonsørene er litt naive,

Det er akkurat som om noen sitter og bare gjør jobben sin, og bare får plassert ut noen greier. Jeg tror ikke det er det heller, for jeg tror det er bare at mange av, eller sånn, nå har jo jeg bare et veldig lite inntrykk fra de siste tre årene på en måte, men inntrykket mitt er bare at det er mer kunden som er tradisjonell ofte, og som noen kunder har superlyst til å teste ut nye plattformer og alltid være på det nye stedet på en måte.

Mens andre vil gå for det safe. De vil se reklamen sin på TV og vil på en måte ha det på den såkalt trygge måten. Men når alt kommer til alt, for de aller fleste, så er det jo bare ned på tall. Hva treffer og hva treffer ikke. Det er for det jeg begynner å bli litt penger i podcasting i Norge. Det er ikke sånn svenske tilstander på podcastingen, men for der er det veldig bra. Vi er flere folk da. Men det begynner jo å bli liv laget, gjør det ikke? Jeg tror det altså.

Kan du kombinere med podcasting og YouTube-inntekter også? Hva kan du også selge podcasting på YouTube? YouTube er jo den ene tingen jeg ikke har så veldig oversikt over. Det bare irriterer meg veldig at jeg ikke har oversikt over det. Men jeg var med i en YouTube-video for litt siden med NRK Nyheter.

og vi hadde sånn russelåtspanel jeg og Mikkel fra Brauler og Stesmann og jeg fikk altså gjennomgå så jævlig det kommentarfeltet så jeg fristet liksom ikke til å prøve å vise ut på greiene der det verste jeg sett var bare sånn jævla nazi hore

Og bare sånn der nasty feminist Så er det bare masse 14 år gamle gutter Som har lyst til å Kaste mensen i trynet mitt liksom Men, og det som var så sjukt Med det var at sånn Vi hørte jo på noen grusomme russelåter Hvertfall sånn Det var en som var ok liksom Men det var ikke bra da

Jeg hører jo på elektronisk dansemusikk. Jeg burde synes det er litt bra hvis det er en bra låt. Uavhengig av at teksten ofte er helt ute, men lag en bra produksjon da. Men det var veldig samlebåndsarbeid.

Og det morsomme var jo at Mikkel i Broiler sa jo akkurat det samme som meg, og var bare sånn «Åh, dette er dårlig». Kanskje til og med sa det enda kjipere, fordi han hadde jo ikke noen begrunnelse heller.

Men det er jeg som er nasihora, ikke sant? Og bare sånn, hvem er humøreløs? Jeg fitter skjæringa der. Fy faen, få høyre. Det er bare sånn... Men var det mye av det? Det var hundre kommentarer om hvor grusom jeg var. Og det var så rart, for jeg så jo på den videoen, og så var jeg sånn... Åh, cute! Jeg var sånn, veldig fornøyd med egen innsats. Men er du sånn i ukasspunkt at du går gjennom kommentarfelt når du... Nei, det var mer at jeg hadde sett videoen, og så var det bare sånn...

Og så jeg så den med samme barn min, og begge vi var sånn, åh, kos! Og så var det egentlig bare tilfeldig at jeg bladde ned, og så bare ser jeg at det er 100 kommentarer, og alle er bare sånn...

jævla kjæring. Fy faen, da må du forsiktig dra på TikTok, for der er det helt gallhus. Der har jeg begynt å legge ut videre, vet du. Jeg har en million visninger på TikTok. Det er helt vilt. Det stedet der er helt galskap. Og hvis det er kommentarfeltet på YouTube der, Toka, så er det som er kult med TikTok sitt kommentarfelt, at det er litt sånn

kakelakker vet ikke spiser kakelakker og spiser hverandre men det skal frem til at det er jo de folkene i kommentarfeltet de går løs på hverandre på det minste kommentar så hver eneste kommentar som kommer så er det en som prøver å faen, mener du med det? eller hva er det du sier for noe? det stemmer ikke, altså bare sånn baler det på seg i kommentarfeltet, det er helt galskap det er det ene tvinget

Det gjør det ikke. Men det er særlig sykt med TikTok-tjenesten. Det var en rørlegger som sa til meg at jeg måtte begynne å legge ut videoer på TikTok. Han var sånn, hvorfor gjør du ikke det? Jeg var sånn, er ikke det bare sånne her barn og tenringstøy og danser? Nei, du kan legge ut hva faen du vil. Ja, men det er det jeg mener. Det liker jeg med TikTok. Det er jo ikke sånn at du må lage danser eller danse dansen til noen for å være på TikTok. Det er jo på en måte bare et annet sted med en litt annen crowd. Det visste jeg. Og folk driver jo med masse forskjellige ting der. Mm.

Jeg trodde du måtte laste opp en video med mobilen, som jeg jo aldri har gjort. Det hadde jeg elsket å se at du gjør det. Aldri kjette mobilen. Hei, hei, Wolfgang, hei.

- I dag skal dere få bli med på... - Det er to ting jeg angst for, og menneskeplasserte objekter under vann. - Hæ, menneske? - Menneskeplasserte objekter under vann. Vi snakket litt om det, men Olli Wermskog var her sist. Sjekk ut den videoen. Nei, jeg takler ikke å se...

Ting under vann som ikke skal være der. Hvis noen har kastet en vinflaske nedi der også, så får du... Nei, det må være handlevongen oppover. Det er dritekelt, og så er det også veldig skuffende. Det er skuffende at det ikke er sjøen og regn.

Jeg digger at du ikke kan se etter båtene når du bader på djupet, hoppe fram båt og sånn. Hvis du kunne sett det. Der er det bare brunt og dritt, så du ser ikke noe. Det er bare igler. Det er mye, hele hundre igler på kroppen. Det er et båtskråg som sniker seg opp under meg. Et flyskråg eller noe. Det verste er stator. Stator av som skal simulere mennesker eller helter eller gender og sånt, som står under vann. Å fy.

Er det vanlig? Ja, det finnes masse steder rundt omkring i verden hvor du senker statuen ned på sjøbunnen hvor du kan gå ned og de har fått alger og skjelg på det. Fy faen! Jeg får helt sånn... I Ekebergparken

Så står det jo en dritstor dame, en sånn statue som bare står midt i stien, og hvis du ikke vet om det, og du går der for første gang, så står det bare en kjempe. Og det er sånn rett etter du kommer rundt en sving også, så det er bare sånn helvete liksom. Men det er jo kunst da.

Men det er over vann. Det er over vann, ikke sant? Hvis Frognerparken... Men jeg er sikker på at han godes Rines, kanskje melder han litt av statuen på Sør-Renga der også, hvis du er interessert. Hvis noen hiver en statue nedi badevannet her ute på Fornebø, da blir det ikke noe bading. Flytt, ja. Nei, det blir jo faen ikke noe bading. Jeg husker det. Det første møtet jeg hadde med noen sånn

jævlig under vann, det var et kloakrør, og da husker jeg at han klikket for meg. Jeg kjente at jeg fikk født meg på sånn bredt, svært, ekkelt, glatt, algeglatt. Det er faktisk veldig ekkelt. Det er jo det.

Nei, jeg vet ikke. Vi trenger ikke gå noe lenger inn på det. Vi var på TikTok. Hvordan faen havna vi på... Nei, det var noe statuen og noe noe greier. Vi må filme seg selv. Ja. Fy faen, det der. Men det tror jeg på en måte, det må jo... Den greia har du... Det er jo unaturlig for vår generasjon, tror jeg, men den har du på en måte bare... Du har bare gjort det og kommet deg inn i det, og på en måte nå gjør vi det. Det er...

Men det er veldig dagsformavhengig, må jeg si. Men jeg har tenkt på det noen ganger, når jeg blar gjennom Instagram, og så følger jeg Sofie Elisabeth, og så ser jeg på storiesen hennes, og så kommer den ene posten etter den andre, og jeg tenker ikke noe over det, for jeg er så vant til å se det, alle gjør det jo. Men noen ganger så stopper jeg, og så tenker jeg sånn,

Hvordan gjør du det? Tenk at du tok det, eller bare sånn der, wow. Og jeg tenker at det er sånn dritmodig på en måte, sånn der bilder på kaféer og i butikk. Du vet sånn der, du har liksom vært på en skikkelig fotoshoot, og det er jo jobben hennes, så selvfølgelig har hun det, men...

Det tror jeg liksom er det er sånn som kan være litt vanskelig for sånne som er litt sånn for min del da, som på en måte jeg har jo på en måte ikke vært influencer og veldig mange av andre liksom

og kolleger på min alder, vi har jo ikke holdt på med det. Vi har jo bare vært på den andre jobben, eller hvis jeg sånn mener. Mens for de som bare har jobbet som influensere, så er det jo på en måte disse tingene som er selve jobben. Det er jo det de tjener penger på, så selvfølgelig må de gjøre det. Så det der er jo bare sånn. Jeg tenker, det der er bare tilfeldig, eller det blir sånn fordi noen har det som jobb, og

og andre har en annen ting som sin hovedjobb. Men jeg husker da vi generelt skulle begynne å filme radio, så husker jeg at jeg var sånn, åh shit, hvordan skal det gå? Og jeg husker hvor stresset jeg synes det var å lage videoting på starten, mens nå er det bare sånn, jeg kan ta med meg sekken og gå og filme 20 videoer til i morgen nå. Det er...

Det er liksom easy, men jeg synes det er mye vanskeligere å gjøre ting alene enn hvis jeg har noen å spille med, hvis du skjønner. Jeg synes det er drit for deg å gjøre det alene.

Jeg drev og spilte inn en sånn intro til podcasten her i starten. Sånn der, hei, ho, ho, hvordan går det? De tok jeg opp sånn ti ganger. Jeg hatet meg selv. Jeg brukte jo like lang tid på å spille inn det som jeg brukte til å spille inn selve podcasten. Satt her og kødde og hatet meg selv. Så gjorde jeg kjup, så bare sånn, hvorfor gjør jeg det her?

Jeg har jo ikke noen annonser eller ting jeg skal... Jeg trenger jo ikke å si noe før episoden begynner. Står jeg over denne jesten her? Kan jeg ikke bare kjøre på da? Og slappe det drittet. Bare det synes jeg er på en måte bare å sitte og prate...

Det er så rart, for jeg har jo sluttet å prate med meg selv på en måte i radio i 15 år. Men da skal man videre til et sted bare introdusere en låt på en litt kulere måte enn det er vel gjort. Ja, det er jo noe annet, og det er jo også liksom sånn, i hvert fall ofte direkte, det skjer jo der og da, du må bare få det gjort, og det er jo også annerledes enn når du har ro og tid til å sitte og tenke over sånn, «Oi, det der, det var ikke så smart sagt».

Det er sånn, og liksom på en dårlig dag for meg, og skulle liksom sitte sånn her og filme meg selv, nå er det jo ikke så veldig mye jeg trenger å gjøre det til, men jeg har jo liksom for eksempel noe av noen sånne prosjekter hvor jeg også gjør video og ting, og da er det liksom sånn, da kan jeg få bare sånn, altså hva, altså det her går ikke liksom. Men det handler jo veldig ofte om at man har en dårlig dag, og at jeg for eksempel begynner å tvile på sånn, hva,

Er det her viktig? Hvorfor gjør jeg det? Hvorfor skal noen høre på meg? Hvem er det jeg tror jeg er? Jeg begynner en sånn som ikke slutter før jeg legger meg og våkner dagen etter. Og så er det kanskje...

Det stikk motsatte, liksom. Alle burde høre på meg! Det vanskeligste er jo å lage noe kort. Jeg tror det er lenge kamera bare står og ruller, sånn som nå da. Vi tenker jo ikke på at kamera står og ruller. Men hvis du skulle lage noe kort, og gjerne snakke og se inn, jeg tror jeg bare sier det. Min generasjon får helfenatt. Men det er kanskje...

Det virker så folk bare finner seg det. Vi reiste jo alltid ut med engangskamera når vi var på syden i syden, når vi var 15-22 år, og så begynte vi å få kompaktkamera. Det var ingen så stor engangskamera, bare sånn, ja, hva faen, treffer jeg noe, må tro? 24 bilde, får bruke to forsøk på det her. Den selfien eksisterte jo ikke. Nei.

Den eksisterer nå, absolutt. Jeg tror ikke jeg har tatt selfie av meg selv noen gang. Har du ikke?

Jeg må si at jeg har gjort det. Det er jo tilbake til den her rødleggeren. Han bare la sånne handyman-videoer. Sånn her skifter du det røret, sånn her åpner du opp en vask, sånn her holder du hammeren. Han hadde 300 000 views på den mest settede videoen sin på norsk.

Du kan markere innholdet ditt som norsk, så det er jo bare norske folk som ser det. Så han bare sånn, hvorfor laster du ikke videre? Jeg bare sånn, ja, men det kan jeg ikke. Skal jeg stå og danse eller synge eller filme meg selv? Nei, bare last opp de videoene du måtte ha. Sånn, ok, jeg har jo masse Instagram-TV-videoer. Så bare fyre de opp der. Og de sto bare og spant som om det skulle vært en casino. Ja.

Alle første videoene var sånn 10 000, 20 000, 50 000. Jeg bare, hva skjer her nå liksom? Det streamet jo bare helt til spillet. Det meste sette vi Instagram-videoene hadde var sånn 400 fuser og sånn. Så går det på 40 000 på TikTok etterpå. Så det er spørsmålet, er det noe verdi i visningene? Ser folk på det? Er det bare skipping? Ikke vet jeg da, men det er jo bare... Interessant. Det er veldig interessant. Mm.

Absolutt, og jeg tror liksom det er jo jeg tror bare mange tror TikTok er bare det jeg kaller for kjedelig vann. Jeg vet ikke om du husker vann, det var jo ganske morsomt, det var jævlig mye gøy der. Hva forklarer det til de gamlingene som ikke vet hva det er? Det er vel heller eventuelt til de unge, men de hører kanskje ikke på denne podcasten, men

Det var sånn, man kunne laste opp 60 sekunder video, var det ikke det? Bare en podcast og sjekke demografiene her, kjapt. Og så var det, altså det lignet jo på mange måter, var veldig humorbasert, men dette var jo noen år siden, og folk var litt...

i gåstein gærnere på den tiden. Det var litt mer crazy humor. Altså humor på TikTok, for meg personlig i hvert fall. Det er veldig sjeldent jeg har lett det nå jeg har sett på TikTok. Det er mer at jeg sitter og er forskrekket over hvor kjedelig humoren er. For det er så ekstremt lite drøyt. Det er ikke noe sånn... Men det finnes unntak, så det er ikke det. Men veldig mange av de mest populære

Det er bare så konformt som det kan få blitt. Og det gjør meg så trist i hjertet. Skal det ikke komme noen unge folk som bare er litt gærne, og som har noen meninger, og som kan utfordre litt? Det håper jeg veldig på. For det synes jeg er litt sånn...

Hva slags underholdning skal jeg få i fremtiden hvis det som er på TikTok er det som skal bli morsomt om ti år? Hvis en 38-årig gammel småbarnsfar... Da må jeg jo le av Morten Ram til jeg dør, og jeg kan godt gjøre det, men det er jo litt kjedelig hvis ikke det skal komme en gæren...

som er yngre. Ja, men vi kommer jo bare til å følge de komikerne, så vi kommer ikke til å følge noen unge komikere. Det håper jeg også. Jeg har lyst til det. Jeg tror ikke vi fungerer sånn. Det tror jeg. Det merker jeg jo på mine musikklyttevaner også. Ja, men det er noe litt annet da. Musikk er young man's game, men komedie er jo... Det er jo referansene på en måte, men så lenge du holder deg oppdatert på de, så er det jo ikke noen grunn for at du

ikke skal synes komikere som er yngre enn deg er morsomme? Ja, det er lettere for en komiker som er 40, 50 og 60 år til og med, så å være relevant og morsomme enn det er for en artist på 40, 50, 60 år og holde det gående. Da er det gjerne å spille opp på gammelt materiale og god stemning.

Men vet du hva, det er jeg jo veldig spent på, det du sier der, om det er tilfelle. Altså om det er vanskelig, for ja, til nå så har jo det vært vanskelig, ikke sant? Det er jo bare noen veldig få artister som virkelig holder koken etterpassert til 50. Og veldig sjeldent at det kommer noen sånne nye bangers når folk er såpass voksne.

Men samtidig så er det jo veldig trist hvis musikkbransjen skal være det stedet hvor man må bli pensjonist i en alder av 40. Det er jo veldig uraust og uinkluderende. Men tror du at musikkbransjen er sin feil? Jeg tror ikke det bare er min teori på det. At gode komikere er sinte på ting. Og man er jo sint på ting i hele livet. Og man blir enda sintere på ting jo eldre man blir. Mens musikere blir litt sånn der de mist... Ja, sinte de også. Ja, det finnes masse sinte musikere. De har et fortrinn da.

Men det er jo på en måte den der uskyldigheten og den faenskapen og den her bekymringsløsheten og den liten aviteten når du er i 10-årene og 20-årene, som du på en måte hele tiden prøver å finne tilbake til i 30-årene og enda mer i 40-årene. Det er mye lettere og gøyere å lage musikk når du er ung, og så kompliserer du det, eller på en måte du finner det. Det blir vanskeligere og bedre da. Dette vet jo ikke jeg så mye om, for jeg prøver ikke å lage så mye musikk for tiden, men det er jo kanskje du heller, jeg vet ikke om

Om dette er noe du føler. Men nei, men liksom, altså sånn som Karpe og Lars Baular, de er jo like gamle som meg. Sånn 35-36-ish nå. Jeg synes jo ikke det er noe som vittner om forfall der i gården på en måte.

Nei, det er jo... Snarere tvert imot, vil jeg si. Ja, faktisk. Men det er jo meget spesielle eksempler, da. Veldig store artister. Men det som også jeg tenker er at jeg føler mange artister liksom...

Nå kommer jeg ikke på noe supergodt eksempel, så jeg bare tar Eva Velskram som et eksempel. Men som jo hadde Eva enn det harte Mikkel før, og de lagde veldig nice popmusikk. Og hun lager jo fortsatt helt nydelig musikk, men har jo snudd veldig til å lage en musikk som har en mye mer voksen lyd. Og spørsmålet er jo, er det fordi hun vil det, og det er sånn artist hun er? Eller er det liksom et strategisk valg, fordi man tenker at sånn,

Jeg holder på å bli eldre, og jeg må få meg et eldre publikum, og derfor lager jeg dette nå. Det er gode eksempler der. Når du jobber i pop, listepop-sjangeren, og begynner å nærme deg 40-50 år, så gjør det mye vondere å konkurrere og late på at du skal lage musikk som skal treffe også veldig unge mennesker, mens det kanskje er litt annerledes i type...

sjangerbaserte ting, sånn som housemusikk, hiphop, så tåler du på en måte, du kan si, tåler å bli eldre. Det er liksom, hvis Eva skulle begynt å lage de poplåtene hun gjorde på 2000-tallet, så må du tenke sånn, ok, er ikke du litt for gammel? Jeg fikk den følelsen der med Justin Timberlake når han var på Tilly Nord Arena her. Jeg tenkte, fy faen, det var patetisk. Det var det siste albumet han ga ut. Det var jo et ganske dårlig album da. Men jeg tenkte sånn, han stod og gjorde sånn der, og sang liksom til, han sang forstatt til jentene, følte jeg. Det var sånn der,

Det var liksom forlengelse av den der Like I love you, Justin Som på en måte tørt seg innem mellom der Og så skulle han være voksen igjen Og begynne å snakke om alvorlige ting Og så var det tilbake til Hey ladies Men hele den der where my ladies at At noen gjør det i 2020 Er jo spesielt Det er veldig u-woke Han var pre-u-woke Ja

Jeg tenker at det er noen sånne ting som overrasker meg, men så glemmer jeg at folk er fra USA, og at det tydeligvis er veldig mye rart i samfunnet der. Det hørtes jo utrolig ignorant ut, for så lite vet jeg. Men før tenkte jeg alltid at USA er et foregangsland på mine virkelig yngre dager.

Men så begynner du liksom å skjønne at der henger jo alt helt sinnssykt etter, og alt vi liksom tar for gitt er jo absolutt ikke normen der. Men for eksempel en sånn ting som at liksom fortsatt på alle liksom rappkonserter og R&B, men over liksom Justin Timberlake da, tydeligvis, så er det sånn der...

at man har en section for the ladies, liksom. Som om the ladies liker noe helt annet enn dudesene som er der. Alle elsker jo liksom... Er du med på at Shawn Mendes kan gjøre det, men ikke Justin Timberlake? Nei, jeg synes det er uvåk å gjøre det. Jeg synes det er sånn hvis vi skal liksom komme... Nei, jeg bare får sånn der... Hvorfor det? Jeg føler at...

Ja, det er klisje. De dunsene der som liksom har så sinnssykt mange fans, tenk hvis de ikke hadde gjort det, det hadde liksom, det hadde bare vært, altså for meg er det litt sånn, i det de gjør den greia der, så det bare er litt sånn kjønnsmessig unødvendig, tenker jeg. Og at sånn

Jeg vil bare kalle det klisje, og alt klisjer er jo unødvendig. Det er jo klisje, men for meg er det også litt politikk i det. Det hører jeg. Men klisjeaspektet da, det med klisjer, problemet med klisjer, er jo at det funker.

type bryllup, begravelser, alle store ting, så tyr man gjerne til en klisjé, fordi det er trygt da, for da kommer det liksom helsina gjennom det. Men det som også er at de er sånn for the ladies da, så er det jo også sånn, hvis du da er mann da, og så elsker du alle de tre låtene liksom, så blir du jo sånn ...

Skal du stå der og bare Jeg liker egentlig ikke de sangene her så godt Altså bare sånn Jeg bare skjønner ikke Jeg bare skjønner ikke greia liksom Hvis en artist Nei, hvis en artist har en sånn For jeg føler at mange har sånn der Å nå kommer det to sanger Eller tre liksom For the ladies Og så kommer liksom R&B sangene Til rapperne for eksempel da

Smørssangene liksom. Ja, og så hvis du da er en mann og elsker de låtene, som jo de fleste gjør, for det handler ikke om at det er damer eller venn som liker de låtene. Det er de populære låtene. Alle liker de låtene. Skal du da liksom føle deg utenfor da? Eller sånn, å nei, jeg har ikke lov til å like dette, for dette var ikke for meg. Her kommer tre sanger for dere menn der ute. Wow!

et fullstendig taktomslag ja, kanskje det skal hvis de gjør det etterpå så er det tillit da

Det blir konseptuelt. Da er det konseptuelt. Dette her vet du jo mye bedre enn meg. Jeg er jo bare med på konsert når folk drar meg med. Jeg liker jo ikke konserter, selvfølgelig. Det er jo spesielt. Nå som Ennumarkone døde i dag, så han var jo her på Trenor Arena i januar i fjor. Jeg kjente at jeg ikke hadde nok...

forhold til musikken hans til at jeg gadd å sykle fra der borte jeg bor nå til til Norge Arena for å se det. Så det var sånn 800 meter? 800 meter. Det er det største lagskapet jeg har satt. Tenk på det. Fy faen, hva for en arrogant kuk jeg er som ikke gadd å sykle bare for å se 90 år gamle jener og kone. Nå hadde jeg muligheten. Gadde ikke det. Satt hjemme og gjorde noe annet da. Klippet noe Instagram-video og sånt. Ja, men da ble det ikke noe konsert på deg? Nei. Nei.

Jeg vet ikke om vi er på konserttiden her, så da lener jeg meg litt på deg her. Som du hører. Du har jo, så lenge jeg har kjent deg, aldri vært så glad i konsert. Ikke så lenge vi har kjent hverandre, men før vi ble kjent, så var jeg faktisk litt glad. Jeg var på masse konserter. Hva var det som var hovedgrunnen til at du slutta? Hmm.

Jeg husker øyeblikket. Åja, det var et øyeblikk faktisk. Det var et øyeblikk. Det var et helt sykt øyeblikk. Jeg får gåse ut og snakke om det nå. Men det var, husker du, Oslo Live? Ja, den konserten i Holmenkollen, var det ikke det? Nei, det var før det. Når kvarten gikk konk, så var det noen som startet opp en festival på Kontrasjæret i Oslo. Ja, det stemmer det. Som fanget opp alle artisten som egentlig skulle vært på kvarten, som bare hanket de inn der.

Og der var det god stemning der da. Jeg var jo på veldig mye, jeg var jo på mange flere festivaler i året, og det koste meg egentlig veldig da. På det typen av gjerne, men jeg begynte å kjenne litt på sånn subtilt mettningsnivå, at dette har jeg vært med på før, nå står jeg her igjen.

samme type shorts og toppholdt opp av sikkerhetsskjorte og den partiet som er... Og så er det den bekledningen som du rutsjager. Ja, sånn der hvit t-skjorte, beige shorts, Bacardi-hatt, nå står jeg her, og noen kopister som er borte i et eller annet sted, flokk, nå er det noe, nå må jeg borte og hente øl, og hele denne runden der, og sånn. Og det stod midt i et justice-sett. Sorry til dere som sier justice, jeg sier justice. De spilte i Borslå-Lau da i 2000, hva var det da? 2008-2009? Ja.

Så står jeg bare sånn der helt melankolsk, bare i det de kjører på med killing in the name of remix, som er jo helt spinnvill. Så står jeg på helt sånn der emo-melankolsk i det, bare sånn, hva gjør jeg her nå? Og alle står og klikker banan, og så danser jeg står der med ølmiddel, sånn der, som på en film, liksom på kamera, og zoomer litt inn på en deprimert person. Det høres egentlig litt ut som du fikk litt angst, tenker du? Nei, det er vel ikke sagt du hører din vurdering av det på, men da...

Da står jeg bare sånn, hva gjør jeg her nå? Har jeg det egentlig gøy? Har jeg mest lyst til å dra hjem? Jeg tror jeg har mest lyst til å dra hjem. Jeg digger jo musikk. Jeg hører jo stort sett bare på Daft Punk og Justice på den tiden der. Hvorfor synes jeg ikke det her er noe gøy? Hva er det som plager meg her nå? Det har liksom plaget meg hele dagen. Er jeg villig egentlig her? Så kommer det sånn, nei, jeg tror egentlig ikke jeg har så veldig lyst til å stå her. Jeg har ikke så mye glede av det her. Hva er det du ikke vil? Nei.

Nei, jeg tror bare det der, det som på en måte var refleksjonen av det, bare det der å stå stasjonær. For å danse, da må jeg ha ganske mye drikke for å stå helt forrest. Hater alt når folk droer meg frem til første scenen, jeg måtte stå opp tvangshoppet for å skille og sånt, det verste jeg visste. Men det var bare å stå stasjonært og få et konsertperformance på en måte som jeg vet jo

Bransjemessig er det kalkulert, planlagt, de har gjort det 100 ganger før, alt de sier er bare bullshit. Men de framfører låtene på en måte litt live da. De artistene jeg så på var ikke så mye live da. Det var jo kanskje ikke noe live i det hele tatt. Nei, dette her tror ikke jeg er noe for meg altså. Og da etter det, så bare skrudde akkurat som en knapp, skrudde seg bare sånn, jeg tror ikke jeg skal dra på summingkonsertet, jeg er ikke noe interessert, så...

Jeg hadde billetter til Michael Jackson det siste, den turneet han skal ha i O2 Arena. Han døde jo før han kom i gang med det. Det var ikke noe spesielt jeg tenkte, jeg får bli med da. London-tur. Vidar, sorry, men det hadde jo ikke blitt en fett tur. Jeg ble glad for at du kjøpte billettene og fikk inn penger av det.

Ikke sant? Så hva var din vurdering? Nei, det var bare akkurat når du beskrev denne følelsen av at du følte at kameraet zoomet inn på deg og tatt en spotlight. Det er jo veldig klassisk. Nå skjer det noe. Det var mer analogi, kanskje. Men når du dro resten der, så tenker jeg at det er noe mange føler, bare at du tok et aktivt standpunkt til det.

Men det er jo... Når det kommer til at ting ikke er live, det er jo sånn jeg har hengt meg ganske mye opp i selv. Og veldig mange popartister i dag har jo så sinnssykt mye på tracks at det kan ikke gå galt. Kan du forklare det for de som lurer på hva du sier? Ja, så det er jo på en måte det at i et lydbilde på en måte, så er det jo veldig...

Jeg klarer ikke å bare holde det gående Når du sklir bortover gulvet i kjøleskapet Unnskyld Du og Ronny er det eneste som går liksom i radiomodus Jeg lager sånn her Sånn sirkel For å fortsette å prate Og Ronny er jo sånn Ja nå går Wolfgang i kjøleskapet Det finnes ikke noe godt å ha med Røll forresten Nei, det går bra jeg her Men nei, altså Nå falt jeg helt ut Hvor var vi? Et eller annet med konsert Hadde du ikke likt å gå på konsert?

Og at mange ikke Jo, tracks var jo det Det er jo at for eksempel I en låt Så er det kanskje 100 lyder Men folk lurer på det her Ja, men det er jo det da Kanskje, si at det er det da Det er 100 spore da, kan du si Så det ligger liksom 100 forskjellige spor I det ene er det kanskje En type vokal I den andre er det kanskje en koring Og så er det kanskje Bass og tar

Og så har man masse forskjellige lyder for å gjøre bassen enda feitere. Så det er kanskje fem spor som bare er bass da. Men live så får man jo ikke til å spille alle de hundre lydene. Så for at låtene skal høres ut sånn som de gjør i Spotify eller hvordan man hører musikk, så har mange med seg tracks for å fylle ut sånn at det blir ekstra fyldig. Mhm.

Men også fordi at man kanskje ikke har råd til å ha med fullt band, sånn at noen har kanskje for eksempel bare med trommer og synt, og så er resten på tracks da. Men det som er kjedelig med det, er jo at det er ikke noe som kan gå galt. Det er ingenting som står på spill, liksom. Det er sånn, du kan synge litt surt, liksom, men...

Men det er så ekstremt safe, så jeg har merket at jeg har fått noen nye konsertpreferanser. Og det er enten at jeg har lyst til å dra på mega-energi, litt sånn som Julie Bergens energi. Jeg vet at det kan ikke gå galt, med mindre dataen krasjer. Men det er bare helt sinnssykt mye energi, og man blir helt sånn... Jeg blir veldig glad av det, jeg synes det er dritgøy.

Ellers så vil jeg gå på konsert med band som har minst mulig tracks, fordi jeg har hypp på å føle at det kan gå gærent. Jeg liker, jeg elsker når folk spiller feil, for eksempel. For det er bare sånn «Åh, nå skjedde det noe, og det kan jeg ikke høre på Spotify».

kanskje ingen kommer til å høre akkurat det igjen. Fordi det skjedde der og da, på en måte. Og det er jo kunsten mellom analog og digital. Det at når du spiller feil, det gjør jo egentlig musikere hele tiden uten at vi tenker over det. For en musiker vil aldri være...

nøyaktig på millisekunder og treffe der de skal treffe. Og det er det som gjør levende musikk så mye mer levende enn den dansmusikken som i mest ekstreme form høres altså veldig på en måte... Du blir litt fort leide, rett og slett. Det er noe med levende musikk som du tåler å høre på det flere ganger, tror jeg også. Men det er jo også veldig sånn...

Det å spille såkalt nedstrippa, som betyr at man spiller helt eller halvakustisk en vokal og gitar, for eksempel. Det var jo sånn vi gjorde det i radioprogrammet jeg pleide å ha på P3. Det var for en grunn at vi ba om det. Det er fordi det høres annerledes ut enn den musikken vi spiller på radio. Man kommer mye nærere, og stemmen til artisten blir større.

mye mer fremtredende, og veldig mange norske artister synger jo jævlig bra. Det er jo kanskje en av de største forandringene fra jeg begynte i P3 til jeg slutta. Bare sånn at på starten så visste man aldri helt om livemusikken, hvordan det kom til å høres ut, men det har blitt ekstremt profesjonalisert. Det er ikke en sur tone nesten lenger, fra noen, og mange har helt insane bra vokaler, altså sånn veldig

verdensklasse liksom. Hva kommer det? Trener de mye på det? Eller er det bare mer talenter som kommer fram? Det må du spørre de om. Det er vel mye trening? Jeg tror, altså jeg vet jo at mange liksom trener, men det er vel kanskje litt sånn, altså jeg husker jeg spørte Ina Vrollsen for lenge siden om hun liksom øvde mye og sånn, og så sa hun jo basically sånn, ja, typ hver dag, og da ble jeg bare sånn...

Og Kristian Kristensen nå da, bare trener masse, og det var så digg å høre. Og jeg skulle ønske flere visse da, for det er ikke sånn at du bare blir født, og så synger du lyse, liksom sånn Kristian Kristensen gjør. Han har øvd dritmye og trent. Det er jo et instrument, det også. Håper man litt sånn innerst i den at de skal si, ta meg en røyk og en glass melk, og så synger jeg litt?

Nei, det håper ikke jeg. Jeg synes det er skikkelig rått at det er en slags idrett. Men det er jo bare det til en viss grad, fordi at uten den følelsen som man ikke kan beskrive, så er det jo

Da kan du være så teknisk flink du vil. Det finnes mange eksempler på folk som er helt sinnssykt råd til å synge, men som ikke har kommet noen vei. Det er sikkert mange grunner til det, men for noen så tipper jeg det er at du bare ikke har den uforklarlige, for å gå klisje, x-faktoren som for eksempel Ina har. Når hun åpner kjeften, så er det bare... Hver gang hun synger, så tenker jeg sånn, er det mulig å ha...

den lyden der i stemmen liksom. I sånn der, skal vi si, musikkadministrasjonsspråket, så kaller man det for sånn egenart. Du og jeg har jo vært på samme møte hvor vi skal vurdere titals, hundrevis av nye låter, norske låter som kommer inn, og det er sånn egenarten. Når du hører så mye ny musikk som kommer inn på en gang, så er det helt...

Det er helt merkelig, både produksjonsmessig, at det er produsenter som kanskje sitter og lager musikk på fritid, eller unge som på en måte kopierer noen kjente andre produsenter og gjør akkurat det samme som de, og det er en gjeng som bare sitter og gjør akkurat de samme tingene hele tiden og håper at de skal få noe, at det skal på en måte være inngangen. Og så er det samme på synning også, at det er veldig, jeg tror folk liksom

Kanskje mange unge som er gode til å synge, men som kanskje ikke tør å trøkke til med det som er spesielt med deres måte å synge på. Om det er skriking eller visking, eller den karakteren de måtte ha i stemmen sin, gjemmer de bort, og de har smudet ut sånn som alle de flinkeste popartistene de hører på, som de tror også bare smuder ut, men som har veldig mye egenart da.

Ja, men det er jo en sånn Spotify-stemme, som jeg kaller den, som bare er den stemmen som høres ut som er på de fleste sanger, på en måte. Hvor gjerne artisten ikke er akkreditert og sånt, tenker du da? Ja, hvor det er vanskelig å si hvem det er som synger låta. Men der synes jeg jo norsk musikk er fett, fordi det er sånn

Jeg kan sitte og høre på en Spotify-liste, og så plutselig kommer det en eller annen låt Julie Bergan for eksempel har gjort feature på, som er en ukjent låt, men jeg hører likevel at det er henne. Men det er jo sånn, og jeg tenker også som Astrid for eksempel, jeg føler Astrid har da, som ikke de hun konkurrerer med har, hun konkurrerer jo i verdensklasse, ikke sant?

Hun har en sinnssykt spesiell stemme. Noen ganger på låter hvor stemmene hender seg nesten overprodusert, så får jeg alltid sånn, nei, ikke gjøre det. Ikke ta bort det som er det mest legendariske med hun. Når hun spiller nedstripa, så er det hver gang så får jeg helt sånn, shit, hun er rås. Hun har en ekstremt digg stemme. Mhm.

Ja, og veldig tydelig, du hører meg en gang til henne Det må jo være en gave for en monopolist Det gjør man jo med de fleste norske popstjerner Hører meg en gang til henne Og det er nok veldig mye av grunnen til At de har kommet dit de er Det er en god sjekk for deg som synger Og skal vise frem låter til venner og familie Hvis ikke du hører deg på første sekund Og setter seg i produksjonstolen eller noe annet Det er en annen fin som med nedstrippet ting

Det er jo at du hører også hvor gode... Du hører ofte kovversjoner som er nedstrippet, eller nedstrippet av en versjon av en hit. Så hører du bare, fy faen så bra den låta her. Bare med gitarrvokal, og det sier bare sånn essensen av låta, og toplinen og melodien er bare sånn... Den er så jævlig god i bunn. Du kunne nesten pakke den inn med hva som helst. Ja, det har jeg hatt mange opplevelser av, hvor jeg har fått sånn, å fy faen så bra den låta her.

Jeg husker spesielt Apropos Kristian Kristensen igjen Han coveret Marshmallow og Nei, jo Marshmallow, Silence Ikke se på meg Marshmallow og Khalid med Silence Nei, Silence Ja, Silence Og så med bare gitar helt nede Og da var det sånn Åh, shit Det er første gang jeg har tenkt over hva den låta handler om

Og fordi det er jo det som ofte skjer, at teksten blir sånn der, når på en måte alle lyden forsvinner. Og det var sånn, wow! Og så husker jeg jo at Emilie Nicola har coveret Troye Sivan med Bloom, som jo er en kul låt, liksom. Og jeg digger han, men den låta hadde jeg ikke noe spesielt forhold til i det hele tatt. Men så gjorde hun den, og da var det bare sånn, ok, den må jeg lage meg en mp3 av og høre på. Helt tid. Jeg husker det var en sånn hit-

En fyr som alltid holdt et årlig foredrag på Byløn, som var en gammel hitmaker, som hadde sin oppskrift, bare på låtskriverdelen, og det var at du måtte fortelle en historie, akkurat som når du begynner en bok, bare at du er ekstremt konsentrert, at du må sette i gang noe med teksten tidligere, som gjør at han mente at teksten var den som fikk deg med videre i låta da.

Hvis melodien på en måte var godkjent i øret ditt, så var det teksten, den lokker deg videre til at det skjer noe videre. Og når melodiene forandrer tonart, så må det skje noe med historien parallelt, så kan det være masse eksempler på det. Så det er jo tusen ting vi... Ja, fordi jeg har en teori. Førre? Om tekst. Eller ikke, denne teorien springer egentlig bare ut av sånn...

som har vært populære som har vært litt sånn oi, hvorfor ble den så populær for eksempel Bankshot eller Isa og Døtti med Hallo det er jo superfengende låter

Men, og det kan godt hende denne teorien ikke har en dritt med saken å gjøre, og den er 100% uvitenskapelig, så jeg bare legger, ja, så egentlig så ødela jeg teorien min. Du river ned teorien din. Det er et glimrende anekdotisk eksempel på hva jeg folk gisser for meg. Neida, men tingen er at, ok, jeg tar Harlo som eksempel da.

Sinssykt fengende, ikke sant? Veldig sånn der tidlig 2000-talls R&B greier. Så for alle oss som elsket Craig David og sånn, så er jo allerede, vi biter jo på de første ti sekundene, så er det bare sånn, oi, dette elsker jeg å danse til før. Mhm.

Og så kommer da melodien og teksten inn. Og både Isa og Døtti er jævlig gode på å gi og ta, som jeg kaller det, men det rytmiske da. Sånn at det kommer plutselig masse, og så er det en pause, og akkurat når du har lyst på mer, så plutselig blir det stille litt. Det er en sånn sinnssyk dans frem og tilbake, og du vil bare ha mer.

Men så du hører på den igjen og igjen, for du elsker at den gir og tar, da bare, hva i helvete er det de sier? Hva er det her for noe? Brukte sju lapper på Gucci my jeans, og så er det sånn,

her løper i her, altså man blir helt sånn der og så siden rytmikken er så sinnssykt rå, så har du jo lyst til å lære deg den låta, fordi du har lyst til når du danser, eller når du hører på den hjemme, så du har lyst til å være med liksom, og det

Man kan jo ikke vite at man har laget en låt som folk er hyppet på å danse til og synge til seg selv i speil og sånn. Men når du har klart det, så har du jo sørget for at alle som digger låta, de kommer til å streame den minst 100 ganger fordi de skal lære seg den teksten.

Og det har jeg tenkt på mange ganger, også med karpe, bare sånn der, er det her, er det lurerier i dette her? Holder dere på med sånn der, putter dere inn sånn der, denne setningen skal være helt umulig å forstå, fordi da hører folk på den ti ganger til for å prøve å få med seg den setningen, for å lære seg rytmikken og sånt. Jeg husker også på styggen på ryggen, for onkel P har en flow som er ganske vanskelig å kopiere, og den var også sånn, hvis du ville lære deg

på versene der sånn, så du må høre mange ganger liksom. Så det er jo en ting jeg har tenkt på da, at nå kan man jo se for å gå på Genius og finne tekst, men

det er jo mye mer effektivt å lære seg det selv. Jeg tror det finnes forskning som backer det du sier nå. Jeg har lest at når vi har hørt en låt, og gjerne flere ganger, og kan begynnelsen av teksten,

så spinner den låta på lup i huet helt på en måte. Ja, til du kan det ferdig. Ja, for du kan kanskje i første ordene sånn der, ja, hallo, så kan du ikke resten. Og det er et egentlig veldig godt eksempel, for alle kan det første ordet og liksom melodien videre, men du vet ikke ordene videre, og da spinner visst nok gjerne en slags lup

at den går tilbake til starten til du greier på en måte å sette et punkt, du må finne de ordene som skal være der. Så det er sånn der, hvis du har en låt på huet, så skal du visst nok høre på låta og finne teksten, og greie på en måte å identifisere hva teksten er, og så sette punktet, og da glemmer du låta. Ja.

Ja, det er jo veldig vanskelig å glemme hallo da. For da... Du må jo jobbe litt da. Men... Jeg tror på melodi framfor tekst. Da har jeg alltid vært sånn melodimenneske. Ja, men jeg tror på det der med at for å på en måte få det siste støtet inn da, så må teksten også være der. Og at det er det som kanskje gjør at du får...

det spesielle forholdet til en låt, men for meg også så kommer melodien foran, og teksten er ofte sånn jeg merker, som jeg sa med Kristian Kristensen og Marshmallow-coveren at det var da jeg bare sånn, å shit denne her er jo denne sangen er jo helt tragisk jeg hadde ikke tenkt over det før, fordi det var en Marshmallow-låt, så jeg må innrømme at jeg forhåndsdømte den til å egentlig være litt dårlig eller sånn, jeg tenkte sånn, han har vel ikke noe med det, men den der Marshmallowen på hodet sitt, men

De skriver låter her borte også, vet du. Ja, det er jo ikke... Det er jo profesjonelle folk som skriver disse her låtene. Så det er... Men jeg tror virkelig teksten kan heve det. Men en annen ting som fascinerer meg er jo da når man da har lært seg... Hallo, da! Jeg kan jo for eksempel den uten at skulle jo også bare mangle jobbmessig. Men jeg kan ikke stå og synge den til meg selv i speil. For da føler jeg meg bare...

sinnssykt idiot jeg kan ikke si det greiene der men det er sånn tenk å ha og dette elsker jeg med spesielt hiphop da tenk å ha selvtilliten liksom til å pulle av det der

At du bare sier det der, og du bare eier det, og du bare føler deg jævlig fet når du sier det, og det betyr ingenting på en måte. Men er det ikke lettere å gjøre det på den måten også da? Hvis du skal ta en latskapsgreie på en måte,

At du også på en måte, nå sier mange prøver å gjøre det samme med vilje. Prøver liksom på at nå lager jeg noe utydelig rart her. Jo, men det er jo en tekst der. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jo, men det er jo en tekst der. Og den kan jo hende den er liksom en tekst som betyr super mye eller super lite. Det vet ikke jeg. Men det at du liksom sier noe

og på en måte skaper ord og uttrykk, og du bare står i det og eier det og bare ser fet ut. Og det er jo sånn som hadde gjort meg sinnssykt selvbevisst. Men det her tror jeg er litt sånn aldersmessig da, det du var inne på med

At i unge alder når man lager musikk og man har en annen selvtillit og fremtid du skjønner hvor lite du vet, så følte i hvert fall jeg at jeg visste alt. Og den selvtilliten kom jo veldig godt med, spesielt i en sjanger som hiphop. Men jeg mener jo at vi har...

mye å lære av den lekenheten. Fordi det er så lite skam der, i hvert fall til synlatene.

og det er sånn som jeg skulle ønske at jeg kunne ha med meg inn i min jobb da, at jeg var enda mer lekende enn jeg er, for jeg merker at jeg ofte kan slå ned på ideer og sånn, fordi jeg tenker at jeg er for flaut, eller for teit, eller for rart, eller du vet sånn, hva ville folk tenkt hvis, bla bla bla, og det er helt sikkert sånn at det finnes sikkert ikke så veldig mange rappere som ikke tenker det på noe som helst tidspunkt, men likevel da, bare når du er i studio, at du liksom er så fri at du står og bare

freestyler ut noen greier og bare, faen det er jævlig rått liksom, og så går du med det, og det beundrer jeg veldig. Ja, og det er nettopp den der 20-tenåringsmagien at jeg tror også mange av de låtene der som artister sliter med å følge opp, for det blir gjerne et fenomen da, så er det den der frileken som bare, sannsynligvis uten noe stor effort, men det bare

Det kommer av seg selv på en kreativ, magisk, hermetegn måte. Det var det første mikrofoninnspillingen du gjorde som bare satt best. Jeg har vært og snakket med en fyr som bare sitter og tracker vokalinnspillingen hele tiden. Nesten alltid sier han at det første og andre takeet er det beste og det som blir beholdt. Som han bruker i låta til slutt.

Det finnes også mange eksempler på at det har enda opp med å bruke demo-vokal også. Fordi folk ikke klarer å gjenskape det som skjedde da de lagde låta. Nettopp. Det er noe med det der...

Jeg har jo sånget på en sang selv, med Heavy Vocoder. Den har sikkert streamet gode 120 000. Det er ikke noe skryt, altså. Det er ikke nødvendig, det. Det er bare vi har mine egne spillister, så det er ikke så gøy. Uansett, der bestemte jeg meg for å lage en sånn fransk, du vet, sånn fransk vocoder, dafpunk-type greie. Litt sånn som Spor-

to og fire tror jeg på det siste Daft Punk-albumet fra 2013. Dette er for kjender altså. Og da var det sånn der, jeg drakk masse alkohol, for jeg synes det er ganske sånn, skulle ta steg og synge ned mikken, og begynne å høre på min egen stemme i Cubase før jeg la på effekter og sånt. Det var ganske grusomt altså. Men så viser det at det første og andre take jeg tok der, som da jeg la på den her

vokaleffekten, så greide jeg, det satt så bra på første og andre at jeg tenkte, ok, men det ble ikke helt perfekt, jeg gjør det et par ganger til. Ok, nærheten greier å reprodusere, for da prøvde jeg å reprodusere det jeg likte med det første og andre takeet, og det var sånn klinimulig uansett hvor jeg la, så bare fucka det seg og bare sitter og hater seg selv, så da ble det at jeg brukte det første og andre takeet der også. Så det er noe

Man utforsker seg selv, og på en måte man gjør det på første gangen som man ikke greier, og så skal man gjøre det på nytt. Det er kanskje sånn one hit wonder også, sykdommen da. At man lykkes så godt den første gangen med den fenomen låta, og så skal man prøve å gjøre noe helt vilt til neste låta. Derfor har man en one hit wonder begrepet. Ja, men det er jo sikkert, hvis du har gjort noe som har gått sykt bra,

så er det jo vanskelig å skulle begynne på noe nytt, på en måte. Og i hvert fall, sånn tenker jeg som artist, når det du selger er faktisk deg. Det er ekstremt vanskelig å skille mellom menneske og produkter, på en måte. Det er det samme. Og det er litt annerledes, føler jeg, i en vanlig jobb, eller i din jobb, da.

si at du nøylet et eller annet. Du har liksom hatt en uke hvor du bare har spottet tre låter, liksom. Og så plutselig så, altså sånn, du får jo anledning til det hver uke på en måte. Det skjer jo, det er veldig sånn jevnt press, liksom. Mens for artister eller forfatter eller du vet sånn, det er jo at det går så sinnssykt i bølger og det er så stille så lenge mellom slagene.

Så at på en måte artister og sånn står på beina, det synes jeg er imponerende. Men det er jo også artister som på en måte når de får den der overraskende suksessen, og kanskje at de får stor suksess, sånn Hakim, om man skal bruke det som eksempel, eller finnes det noen One-Hit-Wonder i Norge også å ta av? Da kommer det jo

siden 90-tallet, kanskje før det også, for alt jeg vet, men da kommer det inn et maskineri som ønsker deg velkommen, som da heter plassselskaper, managements, distribusjonsopplegg og hele pakka igjen, og vil gjerne på en måte være med på den reisen du allerede har startet med det du bare har laget igjen på gutterommet sammen med en kompis, og som bare ble...

eller at Hakim var kanskje mer en demo som Universal da på en måte sammen med sine produsenter på en måte foredlet på en eller annen måte også, men det er sånn da med en gang det maskineriet og det har jeg hørt flere som har vært innom her også snakke om og sånn

mye av magien og skyldigheten forsvinner, at nå jobber du plutselig med og for andre mennesker, du er på en måte under en kontrakt, du har fått et forskudd, og noen ganger du får det også på psykologiske effekter, når du har fått 300 000 kroner av noen folk borte på vestkanten

som jobber i en svær villa og kjører fette biler, så skal du levere et album til dem om et halvt år med masse fett til oppå. Det skaper et visst arbeidspress. Ja, det er det ene. Men så er det jo det andre at nå brukte du jo hiphop-folk som eksempel. Jeg vet ikke om dette liksom er...

overførbart til andre artister, men det er hvertfall noe jeg personlig kan relatere til, og det er at jeg jobber jo best når jeg har motgang, ikke sant? Altså som underdog. Og det tror jeg gjelder for mange artister, og spesielt rappere, liksom. Det er jo en konkurranseidrett nesten, eller sånn. Og det da å plutselig bli liksom omfavnet til personen. Vi digger deg! Vi har lyst til å satse på deg! Og gi deg masse penger og løfte deg opp. Jeg er bare usikker på hva som... For det har jeg tenkt på for egen del, og bare sånn...

Shit, hva skjer med meg den dagen noen kaster penger etter meg og sier at de synes jeg er dritflink uten at jeg må bevise noe først? Det tror jeg ville gjort et eller annet med motivasjonen. Som jeg er litt usikker på om jeg er positivt eller negativt.

Så det er jo også liksom, det jeg er redd for er at det kan gjøre sånne som meg da, litt latere kanskje. Det vet jeg ikke. Jeg tror det vanskelige er de som får suksess og en hjerne som driver med kanskje noe annet, men som treffer bredt i et poppublikum, så det er vanskelig for dem å ta videre til neste låt, og kanskje både Hallo og Fy faen og

Hvis vi snakker lenger så kommer vi sikkert på flere gode eksempler og sånn, så er det sånn at de er vanskelig å følge opp fordi det treffer så bredt da. Og det vet ikke om man forventer på en måte at det liksom skal komme noe i samme skala på en måte i neste låt som også skal ligge i samme tone, eller samme kvalitetsskikt eller hva vi skal kalle det da, men hvis du tar liksom til sånne to enorme fenomener som jeg har kanskje litt sånn rart å samlinge med, men med Kyg og Alan Walker,

Så på en måte virker det som at de modellene de har kjørt på hvert sitt løp, Anna Walker med Gunnar Greve og Kygo med familien sin og han gjerningen. Manager Miles. Han kan være en egen podcast om, tror jeg. Han er ikke gjerne, han er bare veldig engasjert. Ok, han er bare veldig engasjert, ja. Det var veldig snill sagt, det redder meg. Det blir ikke saksøte her. De har jo da, uten at jeg kjenner, du kjenner sikkert i hvert fall Kygo og Sparrow,

sier litt bedre enn meg, vil jeg tro, men jeg innbyr meg og tenker at de jobbet egentlig bare videre med det de likte veldig godt fra før, fortsatt å lage den musikken egentlig de likte. Det vittner på de låtene de lagde etterpå, det er ikke noe sånn

Det er ikke noe sånn veldig stor kvantesprang mellom Firestone og de låtene som han har gitt ut i mange år etterpå. Det er mange spennende prosjekter, han har utforsket noen nye sounds og sånt, men det er liksom essensen og den gleden som jeg tror han får av å lage musikk, er nesten i alle prosjektene han har gjort etterpå også, hva Walker har gjort sine greier, som også minner mye om første låta, bare med en viss utspring, men på en måte er det mye, jeg tror mye bare glede og gi faen i musikken,

så går det som det går, og så har de kommet veldig langt med den retningen der. Bare en... Ja, men tenk jo, altså sånn som...

Du kan jo ikke forvente at du skal få flere fy faen i livet ditt på en måte også, så det er jo også en ting som kanskje er viktig, tenker jeg, og forventning styrer litt med artister som plutselig breaker på den måten. Fordi veldig mange artister går gjennom et helt liv uten å få oppleve det Hakim har opplevd på typ sin ...

Jeg vet ikke hva det var. Det er første, andre, tredje låt, liksom. Og det håper jeg han vet. Så uansett om et plattselskap håper og tror og så videre at det skal skje igjen...

så er det jo virkelig ikke noen garanti for det, og at det han har opplevd tidligere er jo på en måte unntaket. Og når det kommer til Lisa og Dutty, så er det jo liksom «Herregud, tenk å få komme ut av det blå og få en sånn start på karrieren sin». Og jeg tenker jo at det i utgangspunktet er en gave å få en sånn start, selv om det også kan bli sett på som det motsatte, «Fan, å begynne der, hvordan skal det gå herfra?».

Men det handler jo litt om hvordan du forvalter det da. Og sånn som jeg i hvert fall, jeg ser jo bare ting utenifra, og sånn som jeg opplever i hvert fall at Isa dette de årene har forvaltet suksessen sin, så tenker jeg jo at for de så var det et supergodt utgangspunkt, fordi de har bare jobbet drithardt og gjort masse ting

på hver sin kant, med masse andre artister. Det virker som det bare er en enorm produksjon på gang hele tiden. Og de er også med å pushe sjangeren fremover, gjennom at Carpe har lyst til å ha med Isa, og gjennom at Arif har gjort låt med...

Med Døtti Og Isa mener jo at liksom Døtti er et geni Og er veldig opptatt av Han har snakket veldig mye om det da Og jeg synes jo jeg har hørt mye på Døtti og siste skiva hans Jeg synes den er Mega kul Og

veldig sånn under kommunisert der Isa har vært den som har fått mest oppmerksomhet av de to, ikke at det er en konkurranse men det blir jo liksom sånn, det blir sånn arv for unge forarv og de har på en måte gått veien sammen så blir det veldig sånn, ja, men arv på den ene siden men stig på den andre, man blir jo veldig sånn men med de to så merker jeg at jeg har liksom helt sluttet å pleier ikke å nevne jeg må ikke nevne den ene, jeg nevner den andre

Men det er jo litt morsomt å se på de to, la meg kalle det parrene, fordi de har valgt å gå litt sammen, begge to. Men jeg er veldig spent på Hakeem, han må jo...

Han må jo jobbe på, liksom. Og det gjør han sikkert. Men der har det jo på en måte ikke løsnet så mye, føler jeg. Han har ikke hatt noe sånn stor hit etter. Fy faen. Og det her ser vi jo da fra et rent kynisk, skal vi si...

tall, resultat og bransje ståsted. Det er jo... Han har gitt ut musikk for en del. Men fy faen, nettopp det, den var sånn å fy faen, hva er dette? Jævlig fett. Og det som har kommet etter har på en måte ikke skilt seg noe ut. Og det var jo på en måte, Hakim kom jo som en ny stemme som var sånn åh, så sinnssykt digg at han plutselig dukket opp. Håper han blir her for alltid. Det tenkte i hvert fall jeg.

skikkelig fin fyr, helt annen energi. Jeg bare husker jeg var på konsertmann på Stavernfestivalen, og det var så... Det var rett etter at... Eller fy faen, det var en veldig stor hit på den tiden, og det å oppleve det på Stavern, som jeg føler sånn... Jeg har ikke sett sånn super mye hiphop-aktige konserter der opp igjennom. Og så bare...

Det var riktig nok den lille scenen, men det var helt pekt, og alle tok helt av. Det var et spesielt øyeblikk som dette får jeg aldri oppleve igjen. Jeg er så glad for at jeg står her og ser på at dette skjer. At det kom en eller annen fyr som er takim fra Groerudalen og bare gjør denne tingen. Det er vel kanskje bare det han har gitt ut siden

siden har vært litt utydelig, synes jeg. At det er liksom der han kom ut på en ekstremt tydelig måte, både med den og den ghetto-påra sitt. Den vant han vel en spillmann for årets video for, eller noe sånt. Også en ganske kul låt. Det var det jeg sa, bare sånn der, vi ser det jo fra resultat- og bransjeperspektiv. La oss si, på en måte, hvis jeg kjenner jo ikke til han helt at som person, eller på en måte hva han vil, eller hva han elsker å lage av musikk, og hva er preferansene hans, men

presumtivt, de bare sier at han har laget akkurat den musikken han har lyst til å lage etter FIFA, dette her er meg, 100%, alle låtene her, så det er på en måte sånn, ok, men da er det jo bare det det er da, altså det er jo, hvis så lenge artisten på en måte ikke liksom, det er det som er den one hit wonderen, at hvis du dras i en retning av en kombinasjon av penger og forventninger, som gjør at på en måte det liksom forkludrer det kreative prosjektet du har på gang, og som du har veldig stor glede av, og veldig mye sånn

Du er villig til å gå tilbake igjen til kassa på dagligvaren for å fortsette å lage musikken? Ja.

Så på en måte, det er sikkert jævlig mange som er uenige med det der. Nå hører jeg hvilke personer som er uenige med det. Men det er sånn der, så lenge han er på en måte happy med, oppriktig happy med de resultatene og de låtene som har kommet etterpå, så er det jo den reisen det det er da på en måte. Men det som jeg på en måte mistenker, alle som får så flying start på karrieren sin, så er det vanskelig å sette seg med skal bare

å lage litt kjølig fornebu elektronika. Jeg fikk en 50 millioner skitt her om dagen, men jeg skal jo lage en instrumental med Markus Neby nå, hvor vi kjører på i ni minutter og bare chilleren vi. Du kommer opp på et nytt nivå med en gang, som det er veldig naturlig at du på en måte ...

grab the moment på da. Ja, men jeg tenker også sånn, nå ble det jo veldig mye Hakima, det var egentlig bare et eksempel, men det er jo litt den der også, ikke sant, åpenbart blir jo han signet, liksom, og folk er jo på signene fordi han har hatt den låta, men det er jo som du sier, at da er man plutselig inne i det systemet, liksom, og er det bra eller er det dårlig, ikke sant, hvordan påvirker det deg egentlig? Det er jo, det har jo ikke jeg peiling på, fordi jeg har ikke vært i det systemet i det hele tatt, men...

Men en helt annen ting som ikke har noe med noen av de vi har snakket om nå å gjøre, som jeg tror er viktig, og som i hvert fall jeg erfaringsmessig har liksom følt på i alle disse år hvor jeg har jobbet med musikk,

det er jo at de som har noe på hjertet, som ekte har noe på hjertet, der tar det aldri slutt. Hvis du skjønner, der kommer det liksom, det er nye ting, det er utforsking, det er de menneskene som ofte setter tonen for utviklingen. Et åpenbart eksempel på det er jo karpe på en måte.

De har noe i bunn som de trenger å si, hvis du skjønner. Ina også har historier å fortelle. Jeg tenkte på Røyksopp med en gang, sånn melodi-produksjonsmessig. Det er akkurat sånn det er. Min strenge... Nå skulle jeg til å si musikkjournalisten i meg. Jeg er jo ikke musikkjournalisten engang. Jeg er jo sosiolog. Men den strenge personen i meg, mener jo...

dypest sett at hvis en artist ikke våkner om morgenen med en sånn skikkelig trang til å fortelle meg noe så har jeg ikke lyst til å høre på. Mhm.

faen, har du ikke lyst til å høre på musikk med henne? Jeg har så mye podcaster å tenke på, det er rett og slett ikke å tenke på musikk med henne. Da hører jeg på de heller, hvis det er det du tenker mest på. Nei, men skjønner du? Men selvfølgelig, alt kommer an på alt, og det er i den strengeste form, men det er på en måte sånn, det er de historiene jeg har lyst til å prioritere, da. Mhm.

Og så er det kjempegøy at folk har lyst til å lage musikk på fritiden, og alt det der, og innimellom så blir det jo helt konge låter og musikk som kan brukes til så mangt. Men hvis jeg skal sette meg ned og høre på et album, så vil jeg helst at det skal komme fra noen som

ikke hadde et alternativ som ikke bare sånn, jeg vil bare lage litt musikk for det er gøy, men jeg har egentlig litt lyst til å gjøre tusen andre ting også. Det er fascinerende hvor fort vi som lyttere, og spesielt som fans, fanger opp hvor vi, det er forholdet mellom fans og artisten. Jeg synes det var et dritbra poeng du kom med der nå, og da tenkte jeg automatisk tilbake til de øyeblikket, virkelig øyeblikket hvor min favorittartist

All time, på en måte var det sånn, ok, der var det ferdig. Det var jo Prodigy, når de gjorde en, skulle følge opp den her Fat After Land, som er den her albumen Smack My Bitch Up og Breathe. Som du har på plakat bak deg. Fuck yeah, det har jeg glemt. Den er jo bak her. Ja.

Det er jeg ikke tenkt på. Jeg ser bare i klippen, vet du. Ja, ja, men der er den. Jeg får lyst til å nesten zoome ut her. Uansett da, men det var jo 2001, da har det gått et par år, og det var sånn, fy faen, vi gleder oss, vi gutter som hørte på det. Det var jo sånn forventninger på en måte, hvordan skal sammenligne det med det. Det var jo Kanye West-albumet nytt på en måte, når han var i sin prime da.

Men han også, selv om han på en måte viser seg helt uten noe, så vil jeg fortsatt høre på hva han har å si, for han har i hvert fall noe å si. Det var den der My Twisted Beautiful Fantasies, og hele 2000-tallet med Kanye West var på en måte litt sånn samme, det var samme forventningsnivå da, og når den der Baby Got Temple, tror jeg heter den, prodigelåsen kom i 2001, så var det bare sånn oppkull på det du hadde gjort før, bare på en litt sånn ny måte, men du var bare sint og deppa, bare på en dårlig måte, eller noe sånt der, det var jo sånn,

Det var Latmans produkt da. Som til og med han der ene som lagde musikken i Prodigy, han sa etterpå at han bare hatet den låta. For det var bare sånn, jeg hatet låta fra dagen jeg lagde den til den kom ut. Det skulle aldri vært gitt ut liksom. Det var bare sånn full av selvforakt da.

Men jeg og Kobes, vi lastet den ned på en slags Napster-aktig tjeneste. Vi satt på FM hele natta, visste at den kom ut. For LimeWire, eller? Nei, det er lenge før LimeWire. LimeWire var jo nummer én AIDS-provideren til den lokale PC-en. Men de første Napster-tjenestene, de var ganske kline. Det var før MP3-tjenesten ble helt jævlig. Det var før virus ble en greie. Ja, faktisk. Napster, og vi satt på noe som

Nå er det veldig retro her, men Audio Galaxy var kanskje den første store Napsteren, hvor du virkelig fant alt. Hvis du letter etter en 12-minutters versjon av denne låta du hadde hørt på byen, du fant den her. Litt noe med det, men da satt vi hele natta og ventet på den låta som skulle komme, for vi visste at den gikk på BBC, så satt vi på FM og bare sånn. Så kom den, så hørte vi på den sammen midt på natta, bare sånn.

Å fy faen, for et antiklimaks. Da så vi på hverandre, dette her var jo over. Da følte vi begge to der, samtidig at det var, nå er det noen med denne artisten som ikke har noe å melde lenger. Det er litt det der med forfattere og kunstnere som ikke har noe å melde. Komikere som ikke er sint på noe, eller de har noe de har lyst til å si, som de på en måte ...

plager dem oppriktig, eller at de har et eller annet å meddele til verden som er viktig, som betyr noe for dem. Jeg tror vi som lytter gjennomskuler det, og som fans, det var det jeg skal i fremtiden, bare vi gjennomskuler det sånn med en gang. Du kan jo tenke deg selv, det er jo litt dette her med selfies og filme seg selv og lage innhold til internett og sånn også. Det er jo ikke sånn at hver, og jeg skjønner jo at når jeg sier at artister hver dag skal måtte lage noe, liksom,

Så setter jeg det selvfølgelig på spissen, fordi jeg skjønner jo at de ofte våkner og bare, å fy faen, jeg står ikke opp i dag, liksom. Så selvfølgelig. Og når du har den dagen, da har du ikke så veldig lyst til å gå og filme deg selv som sier noe smart, liksom. Og det er jo sånn, men så det der ikke si noe hvis du ikke har noe å si, er jo, jeg tror jeg lever litt for hardt etter denne regelen, og at det liksom,

Fordi at i så dette er jo også liksom selvmotsigelse til alt jeg mener, men hvis du ikke på en måte gir deg selv friheten også til å liksom teste litt, eller du vet sånn

Bare se hva som skjer. Noen ganger må man bare pushe seg ut. Jeg tror jo at det er veldig lett å få platekontrakt i dag, har jeg inntrykk av. Det medfører sikkert at mange som hadde litt lyst til å være artist da de var 17, havner i en platekontrakt, og så finner de kanskje ut...

Så er det bare en avtale. Dette er ikke min ting. Kanskje i noen tilfeller man burde prøve seg litt mer på egenhånd. Ja, helt klart. Men det med platekontrakt er på en måte et ekstremt

spennende, sexy og stort ord når du begynner å lage musikk på en måte, fordi det er sånn alle historier du har lest om dine artister, det er sånn platekontrakt dukker opp, liksom alltid sånn lagde du en låte, fikk platekontrakt med de fikk platekontrakt, på en måte det er jo bare en, altså du kan jo ha platekontrakt som en distribusjonsform, at du gjør alt selv, at du får en eller annen

Turlig business. Vi flytter filene dine til Spotify, vær så god. Vi tar 10%, 20%, 30%, vi tar alle pengene dine, altså whatever. Og så pluss at du kan ha et tett arbeidsforhold med labelet ditt, og du kan ha bare en slags, at de bare skal forvalte verdiene, pengene, de har ikke noe med det kunstnere å gjøre. Det er masse forskjellige arbeidsformer da. Men den der platekontrakten er fortsatt sånn gammel

litt for sånn drittsekk. Altså dritt-sekk. En sekk med dritt. En sekk med dritt som på en måte er forbundt med litt for mye spennende muligheter og ting. Og det er masse spennende muligheter i platekontrakter. Men dette vet jo sikkert du litt om, men jeg vet jo faktisk ikke noe om det. Jeg føler at jeg på mange måter kjenner platebransjen ganske dårlig. Jeg kjenner den jo bare fra...

fra mitt ståsted som har vært mer at man på en måte samarbeider aktig når det kommer til artistene deres og hva man kan få til og hvilke muligheter som er. Det er jo mye å høre bare se på artistene til NMG og Leo og sånt. Jeg tror de er veldig mye på sånn fikser alt selv eget label

på en måte trenger de fleste artisterne også på en måte å stayes, men også drever liksom å snakke om det her en gang vi har vært hos deg, tror jeg, sånn, ja, men faen skal jeg være signet på sånn major label, de tar jo liksom helt sinnssykt køtt mot liksom å gjøre ingenting, så jeg kan bare gjøre den jobben selv, og så kan de hele bare spre låta for meg, og

Det virker som om flere og flere artister, spesielt de som på en måte har kommet et steg videre og fått litt suksess, kanskje har fått også det, skal jo sies at de store plasserskapene er jo gode på å faktisk kunne gi deg veldig mye et trøkk. De kan gi deg startkapital, de kan gi deg på en måte et lån, som da heter forskudd i platebransjen.

det er ikke et lån du må ikke betale tilbake igjen, men det er mye smidige løsninger der. Du kan få rakettstart av å være med plassselskap, men ikke nødvendigvis at du får sånn veldig lang hale med inntjening senere. Men du kan jo bruke det til å styre businessen selv på et senere tidspunkt, de som har kommet litt videre, og det virker som veldig mange er, og det er jo en greie som Sony, Universal og Warner også må møte, en utfordring at de må finne nye måter å jobbe artistene sine

i form av kanskje mer nære relasjon, at de har tett kontakt med plasskapet, personlig tett oppfølging, at artistene føler at de får noe mer enn bare at det er en slags klassisk avtale. Det er mitt uttrykk av det. Ja, det er i hvert fall fortsatt sånn at folk er høy på plattkontrakt, så det

Jeg tror veldig mange artister er hypoforskede. De penger bare rett inn. Men alle er hypo-penger, ikke sant? Hvis du kan gå et sted og bare få masse penger, ja, jeg vil også ha penger. Alle vil jo ha penger. Ja, men det er logisk for å betale regningen. Det er ikke alle som sitter i en fast sted.

eller en fast jobb og kan heve lønn og gjøre det kreative siden på en måte så jeg skjønner på en måte det er jo det er jo plutselig penger der til å lage den musikkvideoen du hadde drømt om eller for eksempel eller bare faktisk leve et år og lage musikk det er på en måte hvis noen hadde sagt det til meg da jeg var 19 år du kan lage jurotrans i to år nå så

Og da hadde ikke jeg trengt mer kanskje, hva da? 190 000 år for å overleve denne brakka vi bodde i. Så har jeg jo glatt takket ja til det på en måte. Det var sånn, faen så fett liksom. Men det er jo det der vi har snakket, eller snakket med flere om i podcastene tidligere, hvis man skal gå veldig inn på hva som er lurt å gjøre økonomisk, så å ta det forskuddet, er jo bare ofte med en kostnad uten å gi vekk veldig mange prosenter til på en måte...

det koster på lang sikt. Du får veldig mye penger med en gang, men de pengene tjener seg neppe inn igjen, eller hvis de gjør det, så tar det veldig mye lang tid før du begynner å tjene penger på toppen av det igjen.

Mens alternativet er jo på en måte å ikke ta noen penger fra å samarbeide med store, men å ta veldig gode chunks av prosentandelene, og da ser du ikke noen penger på kanskje det første året, men skulle du på en måte begynne å bygge karriere og få veldig mange prosentjunks rundt omkring, så begynner du å rake inn en passiv inntekt som bare sånn, faen, jeg kan i hvert fall betale barnbidrag og just leie for de pengene der, så det er jo også en annen modell, men det krever liksom

At man har erfart litt og tør å gøtse på å si jeg trenger ikke noen penger, jeg trenger bare prosenter. Det er jo veldig spennende å tenke sånn. Apropos Kygo, så må jeg bare si at jeg tenker veldig mye på han for tiden. Før jeg.

Han bare elsker den ene låta på den niste halvmåns. Tror du det var bekymret for at det var skøyt opp så mye fyrverker i hagen sin når han slapp halvmån? Neida, det er greit. Det var jo litt kos at han hadde sånn båtfest og sånn. Og så er det gøy at han har singleadferd på Instagram. Single hva for noe? Singleadferd. Det er jo en ting, føler jeg, når folk blir single.

så oppfører de seg som kind of way på internett. Jeg var helt inne i musikkferden med single, låtsingle. Han er forholdssingle, altså han har ikke noe dame. Nei, og jeg føler at han har litt sånn singelladferd, og det har jeg tenkt litt på i det siste, og så var det veldig gøy, for jeg så at fotografen Olav Stubru kommenterte på det ene bildet til Kig og sånn der, og så ble jeg sånn der, ja! For han hadde postet et bilde av Cecilie Baris

Det har vært mye nice barispillere av Kygo siste. Han har jobbet 2019. Han har fått trent under korona. Han har sikkert treningsrom i den nye kåken sin. Men det er bare litt morsomt, for jeg føler at det er lett å spotte når folk blir singlet. Følg med på hva de legger ut på internett. Det er alltid sånn, se hvor penere aktige bilder. Og litt sånn emo-ting tidligvis også, men det har jo ikke han gjort da. Men uansett, han

Nei, han har gitt ut album, og det er som du sier, det er jo musikken til Kygo har hørt ut like ut fra start. Det er bare at det er litt mer profesjonell lyd på en måte. Men jeg mener jo fortsatt at Kygo er best når han hørtes ut som på starten. Når det høres litt sånn halvmedium produsert ut. Men det er en låt med Kim Petras på den nye Broken Glass.

Det treffer deg? Historien, er det teksten? Nei, det er pre-koruse. Og jeg har vurdert om jeg skal starte en internetspalte. Som heter pre-koruse? Nei, som handler om spesifikke steder i låter.

Som gjør at jeg mister det liksom. Men jeg innser at det er veldig smalt. Men det er noen ting. Jeg har så oppheng. Det er for eksempel en young money låt fra sikkert 2016 eller noe. Men hvor Future har et vers. Og det verset er selvfølgelig det siste verset på låta. Så man liksom hører helt forkomt litt. Og så etter versene så er han med på refrenget.

Og der synger han falskt. Med vilje, liksom. Jeg synes det er så fett. Og så kommer det, så blir jeg sånn... Det er så sykt bra. Og det har jeg på pre-korse også på...

- Fuck, I'm gonna broken glass. - Ta den følelsen der, og så del den på ca 20 eller 30. Det er det jeg føler når M83 låta, den store Midnight City, går i saksofon de siste sekundene der, når du feider ut. Det er ikke like sterk følelse, men det kan kanskje relatere, vet ikke jeg. - Jeg har helt sånn der, når jeg hører låter som har, jeg henger meg veldig opp i sekunder i låter, liksom.

Og jeg synes det er så jævlig bra at jeg får sånn, det er sånn jeg tar meg selv for eksempel når jeg hører på Kygo da, Broken Glass og løper på tredje mølla så løper jeg og så står jeg liksom og synger sånn altså jeg er Kim Petra og det er helt sinnssykt for jeg går i den fella gang på gang på gang og folk går forbi meg og glaner og så tenker jeg sånn, åja, vet du hvem jeg er? Eller du vet sånn, hvorfor ser du på meg? Er det noen jeg kjente? Men det er jo fordi jeg står der og later som jeg har vindmaskin.

og er i ti av ti skuespill. Grappri-modus. Det kan gå til at jeg synger høyt, det er helt i grensene. Det er deilig at du greier å gi faen i det. Jeg gir jo ikke faen i det, jeg bare glemmer det. Jeg er jo absolutt ikke hva jeg er, sånn som trener i den krok som ingen skal se meg. Kan det relatere seg litt til at jeg blir som en barnslig Jason Bourne og møter Tom Cruise i Mission Impossible? Når jeg sykler i

Sånn type etter klokka 10-11 på kvelden, har drukket litt alkohol, skal hjem, og så drar jeg ordentlig på sykken i høy fart med for eksempel

musikken til Blade eller Prodigy eller et eller annet sånn spinnvild big beat fra 90-tallet. - Det hørtes litt trafikkfarlig ut, men ja. - Om det er trafikkfarlig, ja. Punk, møter, elektronika i full guffel, liksom. Sitter ikke på setet på vei hjem. Der kjenner jeg på en måte den der... - Ja, men det er som vindmaskinen. - Ja, der får jeg min vindmaskin da. På en måte i halsen av og gjennom. Kjører så fort, ikke sant?

Har du visst at han føler det? Kygo? Kygo og punkter i låter. At han er super single? Ja, det også. Jeg vet ikke om han er super single, men adferden hans på Instagram er single. Når du sa det, så tenkte jeg på det finnes jo en sånn algoritme eller en sånn intelligent datamaskin. Det finnes et eller annet sånn

En eller annen sånn på en måte programmert intelligent enhet der ute i verden som greide å spotte korona lenge før det brøt ut. Ved å beregne antall innlagte på sykehus, beregne masse forskjellige stats rundt omkring på uendelig mange arener. Og greide å si at her i Kina er det et eller annet som foregår. Men så den sa fra på en måte om noe. Men hva har det med Baresen...

Å gjøre? For det var det jeg tenkte på når du sa det. At det er en algoritme som sier at han er single, fordi han poster så mye bare i spiller. Jeg tenkte sånn, hva måtte du og jeg, og du som hører på, som er dataingeniør, lage en algoritme som ligner litt på den der, at vi kan fange opp hvilke kjendiser som er single, men ikke har sagt det? Man kan installere den selv, sånn at Kygo får opp sånne alarm, sånne der single-adferd, sånne der ikke-postet-bilde, nå kommer du inn i algoritmen. Ja.

Enten bare selge det til Instagram og rette det til TikTok. Det er jo helt brillant. Det vil jo på en måte, som du sier da, når folk oppfører, og du ser det på vanlige mennesker også, at de plutselig bare sånn, oi jøss, lever du ennå? Har du begynt å ta? Det er ikke noe kjendisk greie. Det er jo bare generelt at man begynner å vise seg selv ofte fra sånn, man har haft det stille en periode, og så plutselig kommer det en sånn bilde hvor man har trutmunn og masse smil, liksom. Så bare, oi Stine, har du dratt til København?

sammen med venninne dine her skjer det ting hva skjer hjemme da det er sånn alle gjør litt mer ut av seg på sosialmedier men det må jo også være lov for da er man jo giret kanskje på å bli kjent med noen da man selger jo jeg fikk meg kjæreste rett før Tinder jeg har aldri opplevd Tinder

Nei, ikke jeg heller. Jeg føler meg veldig heldig. Ok, men med inngangen du brukte der så hørte det litt ut som en savn. Nei, absolutt ikke. Jeg mangler en referanse, hvis du skjønner. Jeg har ikke den referansen. Jeg hadde jo et Tinder-date. Jeg vet ikke Tinder-date. Men hva er en Tinder-date i forhold til en vanlig date?

for å ta samtalen her med to som... Det er jo at man stort sett ikke har møttes før da. Ja, men er det på en måte mye mer sånn når det er en Tinder date? Er det sånn, hvis ikke det her ender med et ligg, så er det på en måte da ikke en Tinder date. Jeg tror ikke det, jeg tror bare mer det er sånn at du har chattet med en person, og så møter man den personen, og så bare du er et sånn, altså jeg vet ikke, men etter hvert i et liv så har du liksom blitt kjent med ganske mye folk og sånn. Ja.

Og sannsynligheten for at den personen du møter på Tinder er en person du har veldig lyst til å bruke tiden din på, sammenlignet med alle andre du kunne brukt tiden din på, er kanskje ikke så stor. Jeg har ikke peiling. Er det sjansespill da? Jeg synes jo fremmede er veldig skummelt, så for meg hadde det vært krise. Jeg har ikke peiling, jeg. Jeg har ikke...

Jeg har faktisk ikke fordypet meg på hva om, hvis om. Du er ikke et engstelig vesen. Du går ikke og tenker så mye på alt som kan gå gærent her i livet. Men der tar du faktisk feil. Jeg er jo en scenario...

Jeg er en scenario lunatisk. Av en kjærlighet, eller fordi du er engstelig? Jeg vil nesten på å si begrensende manisk. Nei, ikke engstelig. Jeg bare er ekstremt, på en måte sånn når korona brøttes, på en måte da var jeg forberedt. Jeg preppa liksom, lokalpreppa. Det står jo vanndunker bak det her. Men altså, jeg er sånn der, jeg spiller ut scenarier ut i huet på, på en måte, alle sånn mest sannsynlige kriseutfall i mitt liv da.

om den datteren dør, eller den datteren dør, eller kona dør, eller hvis mamma dør, eller pappa dør, eller hvis jeg mister jobben. Alle, for å ta det ekstremt nå, alle disse scenariene har jeg spilt ut uendelig mange ganger, på en måte, hvordan vil jeg reagere, hva er det første jeg vil ha gjort, og bare det at folk er for sent til et møte, så begynner jeg å spinne sånn, ok, er de krasja i trafikken? Men jeg går rett i dramaturgimodus der med en gang, og så begynner jeg sånn,

Hvis jeg får telefonen fra et ukjent nummer, og det er politiet, hva svarer jeg? Så spinner hun videre på, kan man bli mistenkt hvis man har forberedt på en dårlig nyhet? Så svarer man litt sånn, han der må vi sette som mistenkt. Det er så vilt, tenker jeg. Du har sett mye på TV-serier.

Ja, jeg er veldig dramaopphengt, ja. Men også sett for meg, hvis personen på jobben dør, hvordan ville sørgereaksjonen vært? Dette er sykt rart, for jeg er så engstelig og tenker så hva hvis ditt og datt, men når jeg kommer til sånn, hva hvis samboarmen blir borte liksom,

Da bare går jeg og hopper videre, for det orker jeg ikke å tenke på en gang. Etter jeg fikk barn, så begynner du å slippe opp litt sånn at du barn har fått lov til å leke ved siden av den blokken hvor du kanskje ikke ser dem på ett minutt før de kommer løpende tilbake igjen. Så er det sånn, ok, det er masse folk som jobber med hagarbeid, pusseraps, det er masse som varerbiler overalt. En fyr som bare hiver ungen inn i varerbilen. Hvor langt kommer den varerbilen på en måte hvis jeg ikke finner jenta mi?

to minutter da. Hvor langt har den varebilen kommet til at jeg ringer politiet og hvor stor skal den radiusen være for at... Det er bare sånn der... Dette er jo til slitsomt, du. Ja, men det er ikke så slitsomt. Det er jo litt sånn på en måte sånn hjernetrim på en syk måte. Ja.

Så der fikk du litt innblikk i det da. Ja, det var litt overraskende faktisk. Men du hadde jo en veldig merkelig måte å tenke katastrofescenarier på da. Men etter ABB, som skulle til NRK, og ploffet oss ned hele gjengen, egentlig med han virkansmåten var det en sånn coinflip om han skulle dra til Utøya eller NRK. Basically etter at han var på regjeringskvartalet, jeg kan huske da.

Og jeg var jo jobbet på NRK den dagen hvor han... 22. juli. 22. juli. Og da i ettertid av det, så tenkte jeg sånn der, ok, dette her er jo faktisk et ganske spesielt mål da. Det er jo som nasjonale kringkasteren. Det er liksom på en måte et sted som på en måte i en krigssituasjon så ville jo det tatt kontroll over

NRK for å kunne sende ut det ene og det andre, og det er til og med laget et ganske lite sett norsk terrordrama, hvor de annekterer et tv-studio og holder det som en gisselsituasjon der, jeg husker ikke hva den heter, det er det ingen som husker, du husker jo ikke den filmen,

Så har jeg tenkt sånn, hvis det kommer en sånn ny ABB inn på NRK, eller hvis det kommer flere, hvis de begynner i første etasje, hvor gjør jeg av meg i NRK-bygget? Hva er exit-muligheten min? Jeg vet jo unøyaktig hva slags ruter jeg ville brukt.

Og på en måte, hvis du kommer i sammenheng... Ja, du svetter nå. Dette blir for mye for meg. Kan jeg velte skrivepulten og bruke det som skjold? Unnskyld at jeg ler om en del. Jeg sitter og dagdrømmer om sånne krise-

Ja, men det er så... Fader er glad jeg ikke er sjefen din, for hun finner ut hva du sitter og driver i dagen. Jeg tenker at jeg sover godt om natt, men jeg kan spinne ut på en sånn scene. Ja, men det er det som er rart at du driver og holder på med det her, men så er du fortsatt sånn, ja, ja, men det ordner seg, for det er bare hvis jeg hadde tenkt på alt det her, så hadde jeg jo ikke sovet et sekund og hadde ikke fått gjort en dritt på jobben, og ja...

Skal jeg fucke med hodet til det som vi hører på nå? Dette her har gjort en analyse, og det er et ganske sunn analyse, men hvis hun eller han

Du tror jeg kanskje mest gjerne på jobben din bare tar en sånn amerikansk postal service greie og bare kommer på å jobbe med våpen og går apeshit liksom. Hvilke personer kunne gjort det på jobben din? Og den er greia der. Den stilen må ikke gå ned. For jeg har markert hvilke jeg tror på en måte er sånne her i faresoven for det og det. Og det er ikke bra altså.

Det er bra at det jobber 3,5 tusen mennesker i NRK, for da er det vanskelig å snevne det. Åh, hjelpes meg. Ja, men da... Hva tror jeg var du... Jeg tror det var du som sang retning, Kristine. Trygger jeg meg der, altså? Jeg tror jeg aldri har nevnt det før. Nei. Det er derfor jeg er så glad i skrivene, da historiene kommer så fort.

Åpenbart, de har jo tenkt på de aller fleste av dem. De burde kanskje skrevet mer krim. Går vi i krim-sjangeren? Så jeg er veldig glad i krim. Nå har jeg heils ikke greid å lure meg ut på denne stien. Nei, det var noen bekymringsgreier. Jo, for du er ikke en sånn person som driver og bekymrer deg for feil ting. Det var det du sa. For det gjør du. Men det er kanskje en...

Jeg er litt mer realist i alle fall. Jeg bekymrer meg for ting i livet. Som kan skje. Her og nå. Som kan skje. Som er sannsynlig. Hva er du bekymret for da? Nei, altså jeg har ikke noen. Nå er det jo litt sånn...

Jeg vil ikke kalle det en bekymring, men på en god dag er jeg veldig nysgjerrig på fremtiden, sånn jeg lurer på hva jeg gjør om to år. Mens på en dårlig dag er jeg bekymret, men på en rar måte, for jeg har jo jobb, det er ikke noe sånt, men mer sånn der...

Det å ha levd av å være profil på en eller annen måte, på en riktig nok veldig beskyttet måte, heldigvis. Jeg har vært ekstremt heldig. Det å også på en måte...

Være det litt fortsatt, men på en litt annen måte. Jeg vet ikke. Det er jo litt sånn utrykt terreng bare. Og det at man ikke har deadline hver dag, men jeg bestemmer selv i alle prosjektene. Hvis jeg er hyppig å vente til neste uke, så kan jeg det. Og det trives ikke jeg med. Jeg er veldig glad i at ting haster hele tiden. At det er hektisk. Ok, ok.

Så det er litt sånn bare nysgjerrig slash bekymret, men har på en måte ingen grunn til å være bekymret. Men det er jo litt sånn, sånn er det jo å bære på litt sånn engstelighet, det handler jo mye om nettopp det da, at det er litt sånn uroen kan bare dukke opp uten at den trengs. Jeg er litt sånn inspirert av en mann du har hengt mye med nå i siste tida, Morten Ram, som jo har alltid vært en sånn litt sånn

fri fugl som har eksperimentert og prøvd å feile, som har hatt det som livsstrategi i mange år. Det er jo litt sånn på en måte det forlater redene å kjøre, prøve og feile metoden.

Det vet jeg ikke, for jeg er jo ikke like fri som Morten Ramm. Jeg skulle jo på en måte ønske at jeg var det. Og på en måte kjenner jo ikke han noe utover det han har gjort i offentligheten. Men jeg synes jo han er jævlig rå, og liksom...

for å være helt ærlig, så jeg vet da hva han driver med egentlig, men han driver jo, han driver med å poste noen videoer på Instagram og sånn, og jeg synes absolutt han er inspirerende, og jeg har jo et eller annet sånn der inni meg som er sånn,

at jeg synes det er gøy med folk som ikke er eid av noen, hvis du skjønner. Men på et eller annet nivå så er man jo det uansett, fordi man må jo ha lønnen, så man må jo jobbe med kunder eller samarbeidspartnere inni og ned. Han har jo startet med eget, så jeg vet ikke om han har noen sånne der, han gjør jo masse ventjobber og sånne garrer. Men det hadde liksom vært gøy å prøve å feile, men det er også litt sånn,

risikabelt, føler jeg. Det hadde vært sinnssykt digg om jeg bare hadde hatt en sånn, åh, jeg har lyst til å gjøre det, og så bare gjøre den tingen. Men min utfordring er jo ofte at jeg bare har lyst til å gjøre så sinnssykt mye ting. Så jeg tror folk som for eksempel har jobbet med meg også i P3, har liksom fått

hatt det hektisk da, på grunn av meg, liksom, fordi jeg er sånn her, og så lager vi den, vi lager det eventet, og så har vi sending utenifra, og forresten, jeg skal begynne med denne spalten her, men husk at det er sending i morgen, og du vet sånn her, det er gjerne liksom, bare i det ene prosjektet, så har det jo alltid vært, liksom minst åtte prosjekter parallelt, men det er sånn jeg trives med, jeg synes det er helt konge liksom, og jeg har jo lyst til å fortsette med det, men så har jeg lyst til så mye,

Så det er jo litt sånn interessant å se om jeg får til å gjøre mye. Fordi folk, opplever jeg, har behov for å sette folk i bås. Altså jeg for eksempel er musikkprofil, men plutselig når jeg begynte å dra på tur, så var det sånn at hun er en turperson.

Og så at det blir veldig, du kan nesten bare fylle en rolle hvis du skjønner. Men jeg har jo mange ting som interesserer meg. Det er jo sånn, ja, selvfølgelig psykisk helse. Det er jo det jeg kommer til å jobbe mest med nå, det neste halvåret. Musikk.

åpenbart liksom jeg elsker jo natur og tur og jeg elsker trening jeg elsker mat spising, baking det er bare og alt som har med helse og forebygging å gjøre ligger jo mitt hjerte super nært så jeg vil jo gjerne gjøre alt det er det litt sånn et paradoksalt veivalg du står overfor for nå har du jo brukt

nesten ti år av livet ditt på å bygge deg selv opp som profil, og det har vi jo snakket om, det kan vi godt snakke mer om etterpå, kostnaden av å, hvor mye tid og krefter, og hvor mye det faktisk koster å bygge seg opp som en profil i dag, i de sosiale mediene vi har, og hvor mye faktisk som står bak da, for å få et navn som kommer utenfor på en måte større enn musikkbransjen, at folk vet hvem du er, og at du forbinder dem med noe

at det blir en av de større profilene til P3, som har kostet og tatt veldig mye tid. Og når du har gjort det på en måte, og lykkes med det prosjektet der, som er nesten et kunstprosjekt i seg selv, for det å at radiofolk skal bli kjent, det skjer jo ikke veldig ofte. Sånn historisk sett er det sånn, hvis vi ser tilbake på masse folk som jobber i radioen, jeg skal ikke oute noen kollegaer her, men nok folk som jobber i radioen som på en måte har vært her i 20 år, mens ingen vet hvem er

Det kan være litt trist på en måte for de som har fått prøver å bli litt kjent. Men du som har gjort mye av innsatsen selv og gjort deg selv kjent til en offentlig person, føler du at du må ta et veivagn og skal jeg fortsette å være en offentlig person og gå og spinne ned den gata der og se hva muligheter det blir seg? Skal jeg bruke den erfaringen og trekke meg tilbake og bygge opp andre ting? Det er jo et godt spørsmål. Jeg har ikke noe svar på det. Sånn

Jeg tenker jo at jeg er heldig som har muligheten til å ta et steg tilbake og kjenne litt på det. Og så er det jo også sånn at om folk har lyst til å høre på det du har å si, det er på en måte ikke noe du velger selv, det er jo opp til folk. Så er det jo de som bestemmer

Men for meg er det sånn å være en offentlig person, det er ikke så veldig viktig i det hele tatt. Fordi er det noe som er digg, så er det jo å være i butikken på en søndag og se ut som en rotte og kjøpe skistudels uten at noen skal legge merke til det, hvis du skjønner. Så det å ha en stemme som noen hører på, er jo...

et viktig verktøy hvis du har noe å melde og da er vi liksom tilbake til det igjen og det er jo noen ting jeg føler veldig stert på at jeg har lyst til å snakke om og som jeg blir veldig glad hvis noen har lyst til å høre på og det er jo på en måte en motivasjon til å fortsette å opprettholde en viss profil eller hva jeg skal si og jeg elsker jo på en måte å jobbe på den måten jeg har jobbet nå i mange år og

Men jeg elsker også å jobbe bak, men det har jeg også gjort. Etter at jeg startet Vrankproduksjon så har jeg jo jobbet bak på alle andre prosjekter. Så det er vel den kombinasjonen jeg har funnet ut at kanskje passer best for meg, og at jeg er veldig komfortabel sånn ting egentlig har vært, eller er nå da. Så er det veldig spennende å se om jeg blir en sånn der...

kommer jeg til å gå lenger bak og bli som bakmøske, men jeg tror ikke det kommer til å skje, fordi det tror jeg kommer til å gå for sakte for meg. For det er jo avhengig av at noen andre skal holde mitt tempo. Altså at en eller annen profil er interessert i å være med på det løpet jeg kjører. Det er helt sikkert noen

De må gjerne ringe hvis de hører dette. Men det er jo noe med at det er fordelen med å ha jobbet i alle ledd av en produksjon, og nå etter hvert også kommersielt med podcastene våre. Det er jo at jeg er på en måte et apparat i meg selv,

Og jeg kan gjøre mange ting på grunn av det, men det er jo også sånn som man skal passe seg litt for, for det kan bli fristende at du bare gjør alt selv, og så vet man jo at man er bedre sammen, liksom.

Så det er jo min utfordring, at jeg må stole på at det er hjelp å få. Det er noen som har lyst til å være med. Men tenker du at når du kommer opp på sånn eksponeringsnivå som du har vært, og så aktiv i det så lenge, så får du en markedsverdi som er sånn ...

nesten sånn du blir fanget av din egen markedsverdi at du kan ikke liksom ikke utnytte den til å ha lagt så mye tid og krefter i det tidligere så så jeg mener at du må tenke her er så mange år jeg har brukt på å bygge meg selv opp som profil og har en markedsverdi som ligger der nå

så kanskje du føler at du må bruke den til et eller annet i veien videre, på en måte, hvis det var forståelig? Jeg personlig føler ikke at jeg har en så stor markedsverdi heller, så det er ikke noe jeg tenker så veldig mye på, men jeg skjønner hva du mener. Hvis jeg hadde vært i en annen situasjon hvor jeg hadde hatt en enda større profil,

som jeg hadde bygd opp over kanskje kortere tid, så ville jeg kanskje følt mer på det. Men en ting jeg i hvert fall prøver å minne meg selv på, er at ingen kan jo ta fra meg det jeg kan. Og jeg kommer ikke til å ikke kunne det plutselig, hvis du skjønner. Og når jeg sier det jeg kan, så er det liksom alt fra at jeg er ganske flink til å holde det gående, sånn pratemessig, og jeg er nysgjerrig, og liksom åpen og kan masse om musikk. Mm.

og etter hvert de nyere tingene jeg har startet med. Så jeg tenker sånn, det må jeg på en måte bare fortelle meg selv, at det kan ingen ta fra meg, uansett om plutselig ikke noen av de som følger meg på internett lenger. Jeg synes det er litt skummelt å måle

verdien sin i markedsverdien da. Men jeg vet jo at det skjer for folk, og det skjer jo meg også. Jeg kan fremstå som veldig trygg og

selvsikker og sikkert alt det her, men det er jo seff sånn der, det er jo dager hvor jeg ikke har hatt sånn superlyst å gå på radio, og det er sånn, jeg har mange ganger da jobbet i P3, vært i et såkalt stikk, pratet mellom to låter, definert av radaresepsjonen, og bare sittet litt midt i et resonemang, og bare vært sånn, det har bare stoppet for meg, så jeg har bare tenkt sånn, hvem er det jeg tror jeg er? Hvorfor skal noen høre på hva jeg gjorde i går liksom? Ingen bryr seg om, altså bare sånn,

slitt må rettferdiggjøre for meg. Og det er jo sånn, når du driver og skal stikke fram nesa di hele tiden, så den tanken dukker opp, for meg i hvert fall, litt oftere enn jeg skulle ønske. Og da er det veldig deilig at du vet hvorfor du har valgt å snakke foran andre folk. Og der tror jeg kanskje at, eller jeg håper at de som går

ute i offentligheten i sin spedestart tenke litt på hvorfor gjør jeg det her? Hvorfor har jeg lyst?

Er det bare for å bli kjent? Og hvis det bare er for å bli kjent, så tror jeg du har en litt grusom fremtid foran deg dessverre. Ja, på alle måter. For det er jo også sånn, jeg har jo ikke mottatt veldig mye kritikk, men jeg har jo fått en del spørsmål som er, hvorfor snakker du om angst, alle snakker om angst, bla bla bla. Så jeg har så avklart og gjennomtenkt forhold til hvorfor jeg snakker om angst, at det er

i hvert fall ikke noe til nå, som kan få meg til å tenke at det er teit av meg å gjøre. Og det er fordi det er ikke noe jeg bare kom på at jeg skulle gjøre, hvis du skjønner. Det er...

Det er dype røtter i meg, både når det kommer til at det er viktig for meg, men også at jeg har en plan, så jeg vet hvorfor jeg synes det er viktig. Det var en som sa, som jeg liker å lese veldig godt, at hvis du sitter inne med informasjon, så er det noe i oss mennesker som gjør at hvis vi sitter på informasjon, så har vi veldig lyst til å bringe det videre. Informasjon sitter ikke så veldig godt i oss alene,

at hvis vi sitter på et eller annet og det er litt sladdring og rykter der må man sette opp en etikkrense du fortalte meg en hemmelighet derfor informasjon skal jeg ikke fortelle det til noen vi skal ha barn, jeg har lyst til å fortelle det til alle informasjon vil ut av kropp og hod på en eller annen måte

Tror jeg da, og det kan jo være på en måte at man setter opp mot andre verdier, bare sånn, kan det være nyttig for andre? Ja, kanskje det, har jeg lyst til å snakke om det? Ja, hvorfor skal jeg bare holde meg igjen fra at jeg ikke skal for eksempel gå ut sånn som du gjorde da? Tenker jeg liksom når den... Ja, det er jo på en måte det som var starten til å si noe om det også. Men at det fortsetter er jo

fortsatt det samme, men også på en måte sånn folk har det vanskelig liksom, og hvis man kan gjøre noe med det på en positiv måte, jeg er jo også veldig opptatt av hvordan jeg snakker om det. Så jeg deler jo for eksempel hvis jeg har en skikkelig jævlig dag og har fått et panikavfall på en måte, så jeg pleier ikke å dele det. Det er ikke der behovet mitt ligger på en måte. Det er mer i den der friskheten og mestringen hvor mitt

engasjement ligger da. Fordi jeg sitter jo med disse eller jeg sliter jo med de problemene her selv som mange andre gjør. Og så har vi alle forskjellige liv og forskjellige forutsetninger og alt det her. Men jeg tenker litt sånn, shit, jeg har det egentlig jævlig bra på tross av det på en måte. Og det har jeg liksom lyst til å snakke om eller å se på sånn hva er det man, eller hvordan kan man leve, hvilke grep kan man gjøre for å ha det ganske konge tross alt da. Har du prøvd liksom å

gå et nivå over på en måte egen erfaring og alle anekdotiske historier og tilfeller som man får inn på en måte, som man hører om eller blir fortalt om og

Du får sikkert masse historier fra lyttere og fans som forteller sine historier. Men har du prøvd å gå et nivå over på makro-nivå og tenke hvorfor skjer dette her? Hva er det moderne liv som gjør at så mange unge responderer på det du

som går ut med det som er din greie, og så virker det at det er massiv respons på mange som har akkurat samme måten. Jeg snakker masse med Noia-psykologen, Karina Karl. Vi snakker jo om dette. Vi er jo gode venner. Vi har blitt igjennom det prosjektet her. Og vi snakker masse om det. Bare hva er det? Hva skjedde? Var det at ingen snakket om det før? Og at plutselig alle snakker om det nå? Eller er det? Min teori på det er jo at det er for mange valg.

at det er for mye å velge nå. Det er det jeg tenker er hoved... Men dette er jo på et veldig høyt nivå. Men at i Norge så er det sånn... For mange valg av hva da? Du kan bli hva du vil. Det får du vite når du er liten. Du kan bli hva du vil. Du kan bli TikTok-kjendis. Du kan bli lege. Du kan bli advokat. Du kan bli hva du vil. Det er opp til deg liksom.

du kan få studieråd, du kan ha en jobb, eller det er sånn, du blir lært opp da, til at du kan bli hva du vil, ikke sant? Hvis du da ikke klarer det du vil, hva sier det om deg? Det er 100% med teori som en kompis fortalte meg i middag, bare sånn, akkurat det du sa nå. Det var jævlig morsomt, bare sånn, hvis du har alle forutsetningene i livet, men ikke får det til. Men hva sier det om deg da? Da er du en taper da. Ja, da har du misslykket, ikke sant? Da har du misslykkes.

Og det er jo på en måte å sette det på spissen. Mange vil jo klare å si sånn, nei, jeg har ikke misslykkes, fordi grunnen til at jeg ikke fikk til hverdelen. Og det er jo bare det at du kan velge utdanningen din og alt det her. Og så kommer du videre. I ytterste konsekvens for meg som er kvinne 36, så er det sånn, jeg er jo litt imot at man kan fryse ned egg.

Hvis man har en medisinsk tilstand, da er jeg veldig for. Men at jeg kan det, det er jo bare enda en grunn til at jeg kan få problemer. Eller hva mener jeg? Bare enda et valg som skal kunne gjøre at jeg kan utsette en sånn beslutning enda lengre.

Og det er ikke sånn, jeg vet ikke om jeg er imot det på et politisk nivå, for hvis noen mennesker klarer å ha den valgmuligheten, og ha det helt chill, og bare vente sånn, ah, 40, ja, nei, nå tenker jeg at det er, nå er tiden inne, liksom. Så er jo det helt konge for de. Men jeg, personlig, har ikke lyst på det valget. For jeg vet at det gjør jo bare at jeg må utsette en allerede umulig beslutning, så jeg bare gir meg selv enda mer tid til å ha det jævlig, liksom. Jeg har ikke noe

Jeg er ikke så opptatt av det, kjenner jeg. Det er dilemma som går opp i hodet ditt nå, på en måte om du skal... Nei, det er ikke noe jeg tenker mye på, men det er noe jeg må tenke på, så jeg burde tenkt litt mer på det kanskje. Men det er en annen sak. Men bare det her med at du kan gjøre hva du vil, og når du da ikke får til det, og så i tillegg, hvis du får det til, så skal det være så jævlig perfekt. Alt skal bare være så picture perfect, og du skal være flink.

å trene, du skal være flink til å ha venner, du skal være flink på skolen, du skal være flink til å vaske, du skal gjerne kunne nå drive folk og strikker i 20 år, du skal gjerne kunne det, og så skal du ha veldig bra turutstyr fordi du skal dra på tur. Hvordan skal du klare å prestere på alle de feltene her? Og jeg opplever at mange, ikke bare på vår alder, folk er veldig dårlige til å begrense seg og velge ting bort.

Altså dårlig på å prioritere da. Og det er vanskelig å prioritere, og det er jo dritvanskelig å prioritere på en upopulær måte. For eksempel bare, jeg har en dritsliten dag, jeg orker ikke å gå på den middagen. Det er jo vanskelig å være den som ikke kommer.

Og dette her er jo liksom sånn, å herregud, ilandsproblemer. Ja, ja, absolutt. Alle disse problemene er ilandsproblemer. Men det skaper jo angst i mennesker. Og jeg tror jo at det er bakgrunnen for at veldig, veldig mange mennesker sliter med de problemene. Så det blir et prioriteringsproblem, at man ser ikke helt på en måte hva som, skal vi si, liksom,

fra gammelt av konservativt, hva som er de tingene man skjønner når man blir gammel, hva man bør legge tiden i, som da gjerne er familie, nære relasjoner, ting du på en måte dyrker, av hobbyer og sånne ting, at det er der kanskje man skal legge inn mest mulig tid, men at man kanskje nedproducerer noe man faktisk har trengt som er sosialomgangen for å kunne sitte og surre med et eller annet PC-spill, eller på sosiale medier, eller

Ja, men for noen så kan det jo også være det motsatte. Andre har jo kanskje behov for den alene tiden, men at man ikke tør å velge det fordi det ikke føles sosialt akseptert. Og dette er jo, jeg må bare si, bare disclaimer at mye av min kunnskap kommer fra min psykologveninne, Carina Karl.

Men det er jo liksom, hun har fortalt meg at det har blitt gjort forskning på dødsleie, ikke sant? Til folk, hva er det du skulle ønske du gjorde, eller visste, ikke sant? Det som kommer øverst er at jeg skulle ønske at jeg levde livet mitt sånn jeg ville, og ikke sånn jeg trodde at andre ville at jeg skulle leve. Ja, ikke sant? Og rike folk har jo også sånn, eller rike menn,

Jeg har hørt masse story på det. Det er undersøkelser om at det er millionærer som dør og sier at de skulle vært med barna sine når de hadde muligheten til det. Jeg tror bare det der

Det er så sinnssykt mye forventninger, og jeg tenker, vi er jo utrolig heldige som bor her i Norge, vi har jo helt konge, liksom, og det å på en måte kanskje ta seg litt tid til å finne ut hva er egentlig mine verdier, hva er det som er viktig for meg, og så ta valg basert på det,

Jeg vet egentlig ikke hva som er viktig for meg. Jeg er 36 år og er litt usikker, men prøver å bli mer bevisst på det. For eksempel at jeg har funnet ut at fysisk aktivitet er viktig for meg, og derfor har jeg ikke skulka trening på ett og et halvt år. Men det startet jeg med for ett og et halvt år siden, og det har alltid vært viktig for meg. Men det første, siste halvandet året, at jeg ikke har gått ut en gang jeg skulle ha gått ut, det har vært helt pankers. Ja.

og det samme egentlig med å være ute i naturen, som er en ting som har fått stor betydning for meg, det er sånn, det skal ikke gå to uker mellom hver gang jeg er ute, og hvis det medfører at jeg ikke kan gjøre en ting jeg egentlig synes er sinnssykt fett, og har lyst til å dra på en eller annen, jeg vet da faen jeg, noen kule greier, så må det rike til fordel for

At jeg skal ut, liksom. Og hvis du har de tingene i bånd, så blir jo også livet veldig mye lettere å leve. For da vet du hele tiden sånn, du blir ikke sånn, åh, jeg har kjempelyst i den tingen, men nei, for da er det bare å gå etter, men hva er det som er viktig for meg? Ja, for du har identifisert de tingene som du, og det her er kanskje viktig å gjøre forskjell på, at du har identifisert de tingene som gjør livet ditt bedre. Ikke nødvendigvis det du synes på en måte kanskje er

og best i nuet. For man kan jo argumentere litt på at trening er... Det er jo mye gøyere å spise smågott i sovan. Ja, eller det er jo gøyere å spille dataspill enn å gå og trene når det er regn. Eller ta seg joggeturen ut som er pain, men du vet godt for hva livet ditt...

i det store hele ditt makronovo vil gaine på, og det er at du stikker på det treningen, for du vet at du får energi, og du vet at du får overskudd av det. Men det er ikke nødvendigvis kanskje det gøyeste du har lyst til å gjøre den dagen. Jeg er faktisk ganske lite glad i å trene. Sånn. Jeg tror de fleste har det sånn. Noen dyrker jo treninger som en lidenskap, og alle fleste har det ikke sånn. De fleste er jo på en måte de...

De jobber for treninger som de jobber for en jobb på en måte. Det er noe som gir dem et langsiktig gode, som ikke kommer akkurat der og da. Ja, men også det der å være bevisst på. Jeg prøver i hvert fall det å kjenne etter hva gjør dette med meg? Det høres litt svevende ut, men jeg tror det er lurt å ...

legge merke til hva ulike aktiviteter gjør med deg da og apropos det så er det en ting som kom litt sånn overraskende på meg med å slutte på P3 og det er jo at jeg har jo hatt sending liksom tre timer hver dag

Og det er jo tre timer ut av mitt eget hode hver dag. Altså sånn, jeg må være på radio. Altså det kommer plutselig en gjest. Jeg må være til stede, det handler ikke om meg. Du vet, altså alt det der. Og så plutselig så har de tre timene nå, hver dag, de kan jeg få til å handle om meg. Eller sånn, hva mener du? Bare sånn tre timer ekstra med meg selv i døgnet liksom. Og det har jeg faktisk kjent litt på. Litt sånn, oi, det var litt...

mye liksom men kanskje mer enn det det et yttre fokus da som man kaller det gjør med deg altså det å ha fokus på noe annet enn deg selv at du liksom har en oppgave du må være til stede du må varte opp noen andre folk og det er jo en gave til folk med trøbbel

Jeg har ikke tid til å tenke på hvordan jeg har det nå. Hvis jeg kjenner at det er litt urolig, og så kommer Selm D. inn døra, da kommer han inn døra. Da var det bare å følge med på det. Det høres veldig enkelt ut, men på et lavt, engstelig nivå, så

er det det som er virksomt? Det er liksom et behandlingstriks på en måte. Når du får det dårlig, er det å se rundt deg og telle hvor mange farger du ser. Skjønner du? Bare sånn...

tenk på noe annet liksom det tror jeg på en måte er veldig allmenn som veldig mange skal kjenne seg inn i sånn rundt dødsfall brudd skilsmisser så er det på en måte veldig mange som er sånn nei faen det eneste jeg har lyst til å gjøre nå er bare å jobbe og være sånn at vi ikke på en måte må vi snakke om akkurat den miserable jeg kan sørge der og der og være lei meg der og der men akkurat her så har jeg lyst til å jobbe og på en måte ikke tenke så mye på akkurat den ene tingen

Og der er idrett helt suverent, sånn er det bare bånd, pinne på et eller annet, på en måte, om det er å stirre på en ball, eller banke opp på en mat, eller løpe etter noen sånne oransje poster i skjevet, bare få hudet til en annen sted, det er jo på en måte en velsignelse for folk, som du sier da, som er i trøbbel, eller midlertidig trøbbel. Ja, og det er jo det som er, at det er så fristende å bli liggende hjemme, på en måte, og syns synd på seg selv og sånn, og det er ikke å ta vare på seg selv da, det kan jo føles som det er sånn, å nå tar jeg vare på meg selv, og

Stakkars meg, liksom. Men det er sånn, selvmedlidenhet er ikke det samme som såkalt selvomsorg. Det er to forskjellige ting. Ja, nettopp. Du må gjerne spise som er godt, liksom. Men kanskje du skal gå deg en tur først, eller du vet det der, og finne en balanse, da. Og jeg er ekstremt uhysterisk, fordi er det noen som legger seg på sofaen med potetgul etter trening, så er det meg, stort sett nesten hver gang, liksom. Men det er ikke poenget. Det er ikke derfor jeg gjør det. Det er bare det der...

Det hjelper liksom, det er bare rett og slett vitenskapelig bevis liksom. Ta smågåttposen på toppen av den der toppturen. Da snakker vi. Ja, da snakker vi. Det er den som har disiplin til det, nå hater jeg jo smågått da. Jeg vurderer å gå politikerveien for å forby smågått. Det er det sykt jeg har hørt. Om ikke kanskje EU-basis. Smågått er jo, altså jeg var på Jømmeheven i går senest,

Det var helt fantastisk, og da hadde jeg vært og badet først, så jeg dro til Nøklevann, og der må man jo gå hvertfall noen 500 meter fra parkeringen til man stuper ut i vannet. Stuper ut jeg kanskje noen fem ganger i går i regnværet, altså det var ganske kaldt i vannet og det hele tatt. Kjørte hjem igjen, og så så jeg hjemme i heven.

Hva kalte du det? Jømme i heven. Hva er det for noe? Jømme i heven. Å, jømme i heven. Det er verdens beste butikk. Hvor ligger det? Jømme i heven. Den ligger flere steder. Det ligger en ved Jungstorget, så ligger det en i Arkaden, og så ligger det en på Grønland. Det ser ut som en slags kiosk på en kino, liksom? Ja, det er rosa og sånn inni, og så er det bare masse smågott og masse sånn gøy godteri fra andre land, så kommer det inni, så lukter det bare sånn.

Datteren min hadde ikke hatt banan. Ja, så kanskje du skal være en god far og ta det med ditt. Det er en ekskursjon til sommeren. Kan du forklare meg på en måte, hva er det som skjer inni kroppen? Dette her forstår ikke jeg. Hva er det ...

med deg selv og like sinne som på en måte elsker smågodt, som på en måte skal vi si konsept. For det er jo godteri utenfor en pose, som er på en måte utsatt for luft, bakterier og flyttinger. Jeg fatter ikke, jeg skjønner ikke hva du forklarer der for meg. Jeg tenker ikke så mye på bakteriene, men jeg hadde en periode, jeg spiste ikke smågodt på tre måneder omtrent.

Etter korona? Det var min smågodt, det var ikke debüt da, men det var... Spiste du annen godt da, liksom? Min tredje smågodt etter korona. Om jeg spiste annet godt? Å ja, absolutt. Jeg spiste pops, skistudels, Simon, smash, melksjokolade, melksjokolade med quicklunch, altså jeg spiste det meste da. Jeg er veldig opptatt av det. Men hva er det med det? Det er på en måte sånn...

Å kjøpe godteri for seg i en pose. Det er det du er med på. Det er jeg helt med på. Det er der man går på slutten av handleturen, eller på en måte går inn med en smågodtskjappe, går skule over disse plastikkboksene, hvor de ligger sånn der. Ja, men folk tar jo med en sånn der skuffe. Ja, men kom igjen da. Du åpner det greien der. Det er hud, det er hår, det er spytt, det er unger. Jeg har jo behov av en situasjon

Jeg har sett. Kan vi slutte den samtalen nå? Vil du vite? Jeg vil ikke. Nå holder det. Jeg må dessverre ødelegge illusionen i bitteliten, for hør her nå. Det vi gjorde på skjel i samvikka da jeg jobbet der,

Det var et sånt lag med drithud og hår i nederst. Og det ble ikke sånn. Vi tok med det ut på bakhåret og tømma det. Vi fylte på med smågått på toppen. Vi bare fylte på. Det var alltid bare sånn. Det var helt fullt. Dette var veldig deprimerende for meg å høre, fordi det er en skjel rett der jeg skal få meg hytte. Og der så jeg nødt til å... Er det nattoppen?

Det vet jeg ikke, men jeg sjekket nettopp ut valget, og jeg synes det ser veldig bra ut. Men det du sier nå er at jeg ikke kan spise godteri der. Men det som er faen, for der ligger jo godteri sånn flatt i hoftehøyde, og det er jo ikke bra. Mens på butikken ligger det hvertfall oppover, så på den øverskylda kommer det hvertfall flass og hår neddi. Den kan jeg være med på. Ja, så jeg kan få spise smågodt fra øverskylda. Så på en måte, jo høyere du kommer, jo tryggere er det for flass, hår,

hår, hud, korona. Det var helt utrolig ekkelt. Jeg stod og jobbet på en situasjon der, og da kom det en joggeboksepar inn der, og skal altså kjøpe smågott på en søndag, så var jeg egentlig litt sånn sjalu, for de var så lykkelig sammen, og skulle se film, og

stod og lo et eller annet dust bort ved kjøpte rømme og sånn, så koster det seg og fyllte opp i hver sin smågottpose og så er det sånn, fy faen, de vet ikke hva som oppgår. Og jeg stod nattevakt på denne besittelsen der, og når du har stått nattevakt på besittelsen med smågodttilbud,

Der er det ikke sånn, folk går ikke og tar spaden og putter opp i posen der nå. Der er det liksom grafsing, hender nedi. Ja, men nå føler jeg at du snakker om en tid som var før liksom. Ja, men på en måte hvis du har fulle folk innom der, altså der er det, folk står bare og spiser og stikker hendene sine nedi og styrer på da. Greit, jeg skal tenke meg om det en gang til neste gang, men gjemmeheven stenger jo tidlig, så det er ikke noen fulle folk der. Det er alltid mennesker du ikke vet om.

Som driver og stikker tingene sine ned der. Ja, men dette her kommer også fra en fyr som tenker på hvem på jobben som kommer til å ta med en gønner og plaffe ned alle. Jeg tar det med en klype salt. Ja, du må gjøre det. Ta det med bokstavlig talt en klype smågått salt.

Nei, men det er konsept egentlig bare sånn her. Og det var også for smågostgreiene var jo åpent, eller tilgjengelig veldig lenge etter korona på en måte skjøttet av den. Så kunne man fortsatt gå liksom og... Ja, men så stengte den perioden, men nå er det åpent igjen. Er det da? Ja. Nei, det er det greiene der. Jeg lurer på om jeg skal stille lokalvalget, altså. Bare for skjøttet av det greiene der. Hvilket parti er det?

Ja, hvilke parti er det? Det kan jo ikke være på høyre siden, for de er jo veldig opptatt av fritt valg, så da er det jo kjapt over på venstre siden. Det blir vel fort rødt da. Nei, jeg stiller for rødt, ja. Kjøre, eller kanskje lage et nytt parti. Små godt partiet.

Vi som bare vil ha godteri innpakket. Jeg har jo på en måte, vi har gjort mye nærere at jeg drikker ikke brus og spiser aldri godteri, men jeg har hatt det siste året et godterisug uten sidestykke. Og min favoritt nå er jo da Freya marsipan. Det er en deluksus marsipangreie. Det er sånn tynt sjokoladelag med sånn deilig tjukt marsipan i den. Dreper det gullbrød marsipan en i deg da. Det er favoritten min. Hva smaker den?

Nei, det er litt for bestefar godteri for meg. Den er for dyr til å ligge i smågotthylla. Det er det som er poenget. Den er kostbar. Men hvordan farger den på papir igjen? Grønn? Det er liksom på en måte de her som ser ut som Willy Wonka. Ja, jeg har sett den, men det interesserer ikke meg altså. Smågotthylla.

Nei, men da var den... Da var den samtalen. Da var den greia. Skal vi ta en runde av kjæresten din kommer nå, eller? Sa du ny og skjelpt, du? Jeg var litt usikker faktisk, men jeg tror kanskje det. Man har ikke sagt noe, men... Spiser han smågåttann, eller? Absolutt. Gjør han det? Hva med å bare kjøpe godteri i poser, og så bare legge det opp i sånne... Ta med smågåttposer fra butikken, og hive det oppi der? Hvem er det det er? Så blir det jo...

Nei, det er ikke det samme, for det er ikke de samme tingene. Men, nei, jeg vet ikke hva han, jeg tror han har kanskje blitt litt forsinket. Ja, skal vi ta en pissepause og runde, eller? Finne på noe spennende å prate om de siste timene, eller vil du ha en privat samtale før du stikker? Hva enn du... Ja, jeg kjenner jeg må pisse litt. Ja, gjør det. Hva ligger du på i skjermtid om dagen, da? 42, sånn, sist jeg sa. Hva for noe? 42, sånn.

42 timer hver dag? Altså, to timer og 40 minutter. Det er lite til meg å gjøre, så det har vært mye mindre i det siste. Er det noe samme jeg liker på det? Ja. Men jeg på mine verste dager har jo seks timer og sånn, men for eksempel på dager hvor jeg har vært i møter hele dagen, hvor jeg må gjøre all jobbing på mobilen, så ryker det fort seks timer på telefonen. Ja, sant. Så det tenkte jeg på når vi snakket om i sted, sånn der...

Folk som har lyst til å bli kjendiser, eller unge som har lyst til å bli kjendiser, så nettsaken NRK i går med hun åtte år gamle jenta, så de sa TikTok er det nye, Instagram og Facebook er ut. Så du ikke det? Hun satt to eller tre timer på TikTok hver dag. Det er så mange ting med å trykke hjertet her, så jeg tenker sånn, hva i helvete? Altså, en, foreldrene sier ja til å eksponere barnet som TikTok-avhengig person,

talskvinner, 8 år gammel bare sånn, ja hun kan bare uttale seg du må bare intervjue henne og oute henne på det liksom og det at hun faktisk har mobiltelefonen 8 år vet jeg faen hva som er normalt, jeg har en jenta min jeg har 7 år, jeg gir nærheten liksom gir hun egen mobiltelefon du står der på TikTok og begynner å levere ut videoer av seg selv min jese er 11 11 og hun får liksom se på TikTok på morens mobil liksom

Ikke sant? Morra med i sin konto, på en måte. Ja, ja. Men åtte år gammel, åtte, ni, ti da. Legg ut egne videoer og stasere på TikTok. Altså, hva i helvete? Ja, det er spesielt, ja. Det er litt spesielt. Ja, jeg skjønte jo, journalisten er jo ikke noe vits å stille noen kritiske spørsmål. Når du får med et sånt ditt ubevekt, så må du bare kline til. Men...

Det der tenker jeg er litt varsko da. Jeg fikk jo vondt av jenta da, som brukte så mye tid på å lære seg. Kan du si, ja det er gøy at hun lærer seg noe kreativt og dansen og sånt, men jo fortere jeg kan lære meg dansene og jo flere videoer jeg lager, jo fortere kan jeg bli kjendis. Åtte år gammel! Ja. Helvete da! Ja. Nei. Nei, da blir jeg stressa liksom. Ja, det skjønner jeg. Småbarnsfar. Ja.

Det skjønner jeg. Jeg hører at du er helt ute, for du bare mistet etter en små godt parat. Men hva vil du... Jeg har ikke noen YouTube-klipp på tampen her. Nei, hva vil du ha til slutt? En monolog om et eller annet. Bare leie å bli spurt av hva du skal gjøre videre.

Nei. Jeg har ikke åpnet for det spørsmålet, for jeg har ikke snakket med noen om det. Nei. Jeg tenker at det er ikke sånn Ronny sa, at folk spør hele tiden. Altså folk flest, da. Ja, sånn det er. Jeg møter ikke folk flest, jeg snakker ikke med folk flest. Sånn er det. Har du noen turtips, da? Noen turtips, du som er ute i skjeven hele tiden? Hvor skal man legge overnattingsturen? Da avslører du de beste steder, så det får jeg ikke snakke om det heller. Nei, men det kan jeg godt snakke om. Jeg synes det er...

Når det kommer til å dra på tur, så er jeg faktisk veldig opptatt av å dele hvor jeg har vært. Jeg deler stort sett alle stedene jeg har vært. Jeg ser ikke helt det der. Jeg synes det er litt nørd å holde det for seg selv. Litt sånn som med musikk i gamle dager? Ja, men jeg kan jo uansett bare gå ut så og så mange ganger i løpet av en måned. Så skal jeg på en måte sitte og okkupere en spot sammen.

som andre kunne brukt de 29 andre dagene i måneden. Jeg synes det er rart, liksom. Der kommer SV-jenta og solidarisk aspektet fram, endelig. Ja, nei, men det er litt sånn...

Nei, jeg er veldig opptatt av å dele, men jeg deler aldri hvor jeg er når jeg er på tur, for jeg er jo fortsatt redd for en mann i skogen som skal komme og drepe meg møks. Så det er ikke bare du som tekker i tankene her? Du har jo tydeligvis gjort det enda mer absurd enn mann møks. Nei, men dette er jo katastrofetanker, om det å være ute alene i skogen, og jeg er jo litt glad i å sove under åpen himmel, og gjøre det mest mulig basic, og det er jo veldig sånn,

mestringsfølelse og noen ganger så har jeg liksom helt roen og bare sånn går og legger meg ut og tenker ikke over at jeg er ute en gang mens andre netter er veldig tøff å komme seg gjennom og sånn

veldig nær å dra hjem hele tiden. Plutselig har jeg ikke dekning, og da er det en krise. Det er også en tips jeg har delt, at hvis du er veldig redd, så vil jeg i hvert fall sjekke at det er dekning der du har tenkt til å dra. Det kan man sjekke på Telenor, det er en dekningskart på nett. Hvis du vet at du har det, så kan du ringe noen når den mentale krisen oppstår. Den faktiske krisen oppstår stort sett ikke, fordi det er jo...

ingenting ute i skogen. Da blir du ikke den tullingen i skrekkfilmene som ikke ligger av dekning når en mann med øks kommer og slakter deg. Nei. Men jeg skal prøve noe nytt i sommeren 2020. Og det er at jeg skal på bilferie og sove i bilen. Jeg har funnet en dame på Insta som kaller seg for Helene Moe.

med to ord, mener jeg. Hun er redd for å sove i telt, og typen driver og sover i bilen, så jeg har fått masse tips fra hennes konto, med hvordan man kan orge og pakke bilen og gjøre den til et sovested. Vanlig personbil-ish. Ja, så nå skal det prøves, så jeg er veldig spent på det. Jeg skal prøve det i tre uker, så det er jo litt kritisk hvis det ikke fungerer. Det kan jo bli vanskelig å skjøre rundt da.

Men hvis det fungerer, så... Jeg elsker jo å være hjemme og feriere i Norge og ha snart hytte og sånn. Så du ser ikke meg på noe, fordi du rører opp med det første da, tror jeg, hvis det her fungerer. Men hvorfor ikke bare sove i telt, parkere i bilen og sove i telt da? Bare hvis det regner og sånn, at det er kjipt, og at det er bare så enkelt, ikke sant? Hvor enkelt hvis du har kjørt, hvis du har hatt en lang dag...

Og så bare kjører du og så bare sånn, pass over her. Og så er det jo, vi har jo kjøpt en litt digre madrass til å ha bak i bilen, så det blir litt mykere enn å ligge på liggunderlag også. Så jeg er veldig spent på det. Men hvis det blir suksess, så blir det i fremtiden. Jeg hører du har risiko for å kjøpe sånn der bobil. Nei, det er jeg ikke. Sånn som nordlendingen er. Nei, jeg skal ikke ha bobil. Jeg trenger ikke det.

Det ser litt chill ut med bobilen. Det ser absolutt chill ut, men for meg er tur en primitiv greie. Jeg er alene. Nå som jeg snart har fått meg en hytte, så har jeg det som er luksus, og så kan resten være primitivt. Du bygger hytte på tomt du har kjøpt? Ja. Shit, det er playaen jo. Hva snakker vi her da? Hvor stor er hytta? Den er 80 kvadrat. Ja? Ja.

Det er større enn leiligheten min, men det er litt tanken også. Det er jo ifølge DN en trend at mange unge par i stedet for å kjøpe seg opp i leilighetsmarkedet, bare blir boende i små leiligheter og får hytte i stedet for. Så vi er vel egentlig bare en del av den såkalte trenden. Jeg vet ikke hvor mange det er, men det er i hvert fall en greie. Så det blir synssykt digg.

Håper jeg da. Men man vet jo aldri før jeg har fått den enda. Så kan den, jeg synes det er helt medium. Nei, det der kommer du til å elske. Men jeg har liksom sett på hytter siden jeg begynte å jobbe i P3. Så det er jo absolutt ikke noe jeg fant ut i fjor. Det er jo noe jeg har spart til i syv år. Utsikt? Ja, inni skogen.

Du finner sånne svære vinduseruter og finner den gode stolen du skal sitte i og flekker opp en liten fagbok med smågott og sånt, så da kommer du til å kose deg på den hytta der. Jeg tror det, og så er det sånn som på en måte kommer ferdig på trailer, som betyr at man kan jo flytte hytta, for det står på påler, så hvis jeg plutselig finner ut at det er et flyttende sted, så kan man det. Jeg liker det da, at det er jo

grunnleggende ikke så miljøvennlig på noen som helst måte å bygge en hytte, så det sitter litt sånn halvdårlig i magen. Men når det da først skulle skje, så har jeg tenkt ganske mye på hvordan jeg ikke kan berøre naturen og sånn, så den skal stå på Svabær

og på påler så den skal ikke liksom røre noe av det som er rundt bortsett fra den der vindmøll du skal sette opp for spesina der så du skal selv få skydd på strøm og sånt bare rasere hele det hadde vært noe

Det er populært å sitte og vindmøller. Det er nok kjempebra for miljøet. Det er litt for lavt, tror jeg, til at det blir noe fart på de vindmøllene. Så det får bli på neste sted. Jeg skal ikke komme med noen råd her. Jeg har lyst på å si at jeg har blakket meg på leilighet. Ut på Kalifornien. Det er der vi valgte hver vår vei. Vi må fargere her. Vi bor jo på en strand, basically. Vi bor jo i et beach house nå,

For å si det litt rart. Men det er sånn vi kan. Jeg sier jo til damene at vi kan jo ikke dra på strandferie lenger. For nå bor vi på en motherfucking strand. Ja, da må vi dra på fjellferie. Da må vi dra på fjellferie. Så da kan vi bytte med det her da, kanskje. Ja, vi kan ha sånn der, hva heter det, sånn der staycation. House swap. Ja, house swap, ja. Jeg er helt med på det. Ja, men da har vi en plan. 2021, here we come. House swap it is. House swap. Skal det komme en god nyhet, eller? Ja. Husker du hva jeg sa i starten?

Alle gode samtaler var over to timer. Hvor lenge har vi snakket nå, tror du? To og en halv. Du har jo følt meg på klokka. Det var ikke noe gøy i gang. Det var gøy. Nå skal vi plukke opp handsken igjen. Vi kan ta en ny handske når ... Når livet har tatt en nytt vendepunkt. Absolutt. Det kan ta litt tid. Det er så fristende, for jeg hørte på det intervjuet du hadde med i oktober i fjor.

ennå du hadde møtt på en DNB-konvensjon eller noe sånt. På en konferanse. Vi runder av der, så skal vi ta det på. God sommer, Kristin. God sommer.
Similar

10/28/2024
Wolfgang Wee Uncut
Marstein | Undergrunn, Mystikk, Dating, Ungdomsstress, Markedsføring, Kroppsidealer

Wolfgang Wee Uncut #558: Marstein er rapper fra Gamlebyen og Tøyen i Oslo, og kjent fra gruppen Undergrunn. 0:00 Start 2:30 AI 9:45 Dagens ungdom 11:04 Ungdommen stresser 19:00 Gründere...
2/5/2023
Wolfgang Wee Uncut
Ka2 | Psykedelika, Eksistensiell Angst, Homoryktene, Kygo, Yoga, Didrik Thulin, Sonny Alven, Musikk

Wolfgang Wee Uncut #342: Didrik Thulin og Sondre Alvestad er artister, musikere, produsenter og låtskrivere, og er kjent for bandet sitt Ka2. ► STØTT WOLFGANG WEE UNCUT! Nå som jeg satser...
2/21/2024
Wolfgang Wee Uncut
Helena Brodtkorb | Kvinner Som Pusher 40, Skilsmisserater, Fødselsrater, Utseende, Menn & Makro

Wolfgang Wee Uncut #470: Helena Brodtkorb jobber som kommunikasjonssjef i Folio, er spaltist i Dagens Næringsliv, og har master i kulturhistorie og museologi fra Universitetet i Oslo. 0:00...
10/25/2023
Wolfgang Wee Uncut
Christine Dancke | Livet etter P3, selfiegenerasjonen, psykiske problemer hos unge, Kygo-baris

Transcript

Similar

Marstein | Undergrunn, Mystikk, Dating, Ungdomsstress, Markedsføring, Kroppsidealer

Ka2 | Psykedelika, Eksistensiell Angst, Homoryktene, Kygo, Yoga, Didrik Thulin, Sonny Alven, Musikk

Helena Brodtkorb | Kvinner Som Pusher 40, Skilsmisserater, Fødselsrater, Utseende, Menn & Makro

Lemaitre | USA-livet, Sopp, Kygo-tur, Daft Punk, Justice, Markus Neby, AI, Reklame

Marstein | Undergrunn, Mystikk, Dating, Ungdomsstress, Markedsføring, Kroppsidealer

Ka2 | Psykedelika, Eksistensiell Angst, Homoryktene, Kygo, Yoga, Didrik Thulin, Sonny Alven, Musikk

Helena Brodtkorb | Kvinner Som Pusher 40, Skilsmisserater, Fødselsrater, Utseende, Menn & Makro

Lemaitre | USA-livet, Sopp, Kygo-tur, Daft Punk, Justice, Markus Neby, AI, Reklame

Johanne Rogndal | Moderne Foreldre, Oppdragelse, Når Psykolog og Klient Blir Betatt av Hverandre

Johanne Rogndal | Moderne Foreldre, Oppdragelse, Når Psykolog og Klient Blir Betatt av Hverandre

Staysman

Johanne Rogndal | Moderne Foreldre, Oppdragelse, Når Psykolog og Klient Blir Betatt av Hverandre
