En morsom prat om podcaster, musikk og debatter, med fokus på Frode Liene og langformat-podcaster generelt.
05:56
Personen reflekterte over feilaktig deltakelse i bandet og avsluttet det uventet under en opptreden på en funkfestival.
08:07
Forveksling av alder og flaue minner fra 20-årene når man tror man var tenåring, med tankene på unge talenter.
09:57
Podcast-segmentet handler om en person som er konfrontert med sitt behov for å være ryddig og ærlig i sin karriere som musikkprodusent.
11:25
Feil med kabler og nervøsitet på scenen før en vellykket konsert debut på Kvartfestivalen med uventede vendinger.
Transkript
Lignende
Laster
Jæren, jæren er bare en kødd.
Buzzsprout?
Ja, Buzzsprout.
Jeg trodde du sa det helt i starten.
Ja, men det var nesten Buzzfeed.
Ja, Buzzsprout.
Det er sladder, eller jeg vet ikke hva det er for noe.
Nei, jeg vet ikke.
Jeg vet alltid at jeg må gå inn på en sånn her gul notatside
og skrive, for der står det podcast,
og så ser jeg hva det heter,
og så må jeg gå inn på den greia som jeg legger ut.
Ja.
Helt, og så har jeg jo Frode her da, ganske.
Men av all selvpromotering og sånt,
så den promoterer du ikke,
for jeg kan ikke huske å ha sett du har lagt ut den
noen sted på Facebook.
Nei, den brukes litt sleipt,
sånn at vi slipper ubehagelige nyheter på podcasten vår,
og så er det for de aller,
aller mest innvide i denne store Facebook-gruppa vår,
og hvis noen sier liksom,
hvorfor har dere ikke gått ut med den nyheten?
Ja, det sa vi jo for tre uker siden på podcasten,
så det er egentlig bare et
skalkeskjul for å slippe å bli konfrontert med at
vi ikke er så gode på å dele dårlige nyheter.
Så Frode Liene har jo vært her en gang også,
for de som hører på.
Ja, den hørte jeg faktisk,
den var veldig fin.
Ja, det var et veldig hyggelig besøk.
Og jeg har jo hørt på podcasten hans,
jeg sa jo til han og T
.K.
Karlsen, det var jo litt av grunnen til at jeg ble glad i
langformat-podcasten, spesielt at det var mulig å gjøre det på norsk også.
De snakket så gjerne,
jævlig rolig og så sakte
på den skivatse podcasten din,
og likevel så hang jeg med og bare,
faen, dette her, jeg kunne ikke satt fingeren på,
men der ble jeg liksom forelsket i formatet gjennom de to.
Så han har jo startet opp helt,
hvor mange podcaster han har nå,
altså det er vel...
Frode, han har fotballgreiene sine,
jeg vet det er ikke så godt,
men han har den,
Lia snakker.
Ja, det er den nyeste.
Den tror jeg går ganske,
eller jeg vet ikke om det går så bra,
men han begynner vel sånn,
han har jo ikke laget mer enn 15 eller noe sånt nå.
Det er så mange han har redd, ja.
Ja, jeg har fortsatt på siste jeg hørte på,
med Selser-episoden, den var jævlig bra.
Ja, han
er så jævlig kunnskapsrik, Frode.
Mer enn jeg trodde han var,
fordi jeg har alltid jobbet med,
når vi har bare pratet musikk og skit,
altså nå sitter jeg og bare tenker,
fuck, han vet jo så mye om så mye.
Så jeg er
glad jeg slipper å havne i debatt mot han.
Egentlig glad jeg slipper å havne i debatt.
Nei, har ikke du kost deg debatter før,
eller du har kanskje kost deg mest, sånne paneler,
for det er vel det jeg setter og møter deg i flest sammenhenger,
det er vel sånne NRK-paneler,
urørt finaler, hvor du kan både slenge litt med leppa,
og det er veldig morsomt.
Det er jeg veldig glad i å bruke meg,
for jeg liker ikke å være sånn der
programlederaktig, altså helst ikke sånn når det er bare to,
men jeg synes det er deilig å bare trekke meg litt bort,
og så kan jeg komme og slenge dritt,
negativt dritt, og så kan jeg trekke deg til litt tilbake igjen.
Så det er litt sånn gøy,
jeg synes det er gøy å sparke opp alle,
men jeg synes jeg mister ofte interessen på sikt,
hvis det ikke er noe jeg bryr meg veldig mye om,
men av og til tenker jeg,
hvis det er et oppspark som skal til,
så tar vi et oppspark.
Jeg har hørt på nok podcaster med deg nå i siste,
den vi må trekke frem alle først,
er jo selvfølgelig den du gjorde med Pimple Ocean og All of Beats, i 2016,
det er så lenge siden, seks år siden,
tenkte at da var det ikke så veldig vanlig
med langformatet podcast, og den er noe sånn som 250 langer nå.
Jeg ble så glad,
for vanligvis slipper man det ikke til,
jeg er jo vant til å gjøre mye radio,
noen intervjuer,
det er egentlig bare bortkastet tid,
for du kommer jo bare inn,
og så skal de skvise deg inn,
og så er det to minutter med prat,
og så kommer en noe Celine Dion,
hvis det er på P4,
eller så er det noe kanskje
hakkevassere på P1, og de andre kanalene er jeg ikke så veldig aktuel for lenger,
og da blir det bare sånn,
var det noe vits?
Det blir kanskje en liten skvise inn,
en god story, og en liten latter i studio,
og så rett til Celine Dion,
det er liksom ikke så gøy å gjennomføre.
Det er litt deilig,
i hvert fall når det er litt sånn hjemmebane ting,
sånn pimp lotion ting,
og det var jo gøy,
fordi vi var jo opptatt av,
de var hanget i plateskjappa med i gamle dager,
og at jeg da kunne få snakke om,
og det å stå i plater,
jeg husker ikke hva vi snakket om en gang lenger,
men jeg husker vi snakket om noen hiphopkriger,
og mye rart.
Det var nesten som en slags reise gjennom
ditt musikkliv på sett og vis også.
Ja, det var klart.
Og så hadde du gjort et sinnssykt research,
og så gikk du helt tilbake til modelltiden din,
og at du var funkartist,
og det var det faenste de hadde gravd opp for deg.
Ja, det var det også,
ja.
Da krymper du ganske godt i ...
Ja, jeg liker ikke når folk gjør research
på de feil ting.
Du kom til å snakke om den der
My boobs are okay,
som vi sikkert kom til å snakke om etterpå,
det var på en podcast på Innsid,
eller jeg husker ikke hva det heter,
med to damer, to skuespillere, på en scene, tror jeg forfør.
Ja, hun ligner Verndal, og så en til.
Og så bare så kan ikke du
synge My boobs are okay,
Kristian, så bare sånn,
nei, jeg synger aldri, og det skal aldri gjøres.
Da hadde ikke du gjort researchen din,
og visste ikke at du hadde sångt
god gammel funk, da.
Å faen meg, vet du hva det er?
Funk for tida mi,
det er så vondt kapittel i livet mitt.
Altså, det var helt jævelig.
Det var en som kom etter konserten og sa
dette var veldig bra,
og det er den mest umuskalske
av alle vennene mine,
som liksom ikke greier å skille toner en gang.
Og han sier at det var sånn,
Han sa ikke engang at det var skikkelig bra,
han sa at det var ganske bra.
Men da oppløste vi bandet på scenen.
For det var min første konsert noen gang.
Da var det da jeg skjønte at jeg aldri,
aldri, aldri skal stå på en scene
og synge, eller jøgle, eller noen ting som helst igjen.
For det var altså så vondt å stå.
Jeg gikk opp med masse selvtillit,
og sto på scenen.
Og i det vi begynte første låt,
tenkte jeg bare sånn,
fikk sånn eksistensiell krise, hvor bare sånn,
hva er det jeg driver med?
Det er så mange som gjør dette her så bra.
Hvorfor skal jeg bruke andres tid,
min tid, medlemmens tid, på å synge tekster som jeg ikke engang vet mening for?
Det var noen andre som hadde skrevet teksten,
jeg skulle bare synge de ordene i riktig rekkefølge,
og det var ikke noe innlevelse, bare fjas.
Og det var så jævlig,
så da liksom vi skulle spille sju låter,
vi var headlinet på en funkfestival på HeadOn,
og da endte det opp med at,
at i sang nummer tre,
så sa jeg at nå,
det blir ikke noe.
Vi avslutter nå.
Så takket jeg for meg og alle i bandet, hva faen?
Vi har jo hørt masse låter igjen.
Takk for oss, vi er Stone Family.
Og så gikk vi av scenen,
og så ble bandet oppløst.
Hvis jeg har fordelt,
altså Stone Family, det var det inspirert av det,
jeg tror det er inspirert av.
Slime and Family Stone,
det kan jeg tenke at det er også.
Men det var ganske gøy,
vi hadde jo faktisk audition med
først en som heter Tore Moren,
en sånn helt fantastisk heavy-gitarrist
som skulle spille, men han spilte for heavy,
så det var ikke noe.
Men så hadde vi da en keyboardist
som skulle komme på audition,
som vi visste var litt vass,
og det var Tor-Erik Hermansen.
Oi.
Så han kom og hadde med seg
Hammond og Regulier, vi var, faen, det var en jævlig ambisjøs greie,
vi skulle bare spille litt keyboard
og sånt, og så kom han inn dit,
og jeg var jo liksom egentlig liksom,
nei, jeg vil ikke si jeg var en sjef,
men vi var vel liksom et par-tre stykker
som hadde litt mer i meninger
enn andre i bandet.
Og da kom han inn og sa,
liksom, ja, han ville høre på oss.
Og så ble det noe,
hva er dette for en rar rekkefølge på ting?
Skal du høre på oss?
Liksom, er vi på en casting?
Skal vi bli plukket ut i noe?
Vi skulle høre på han spille og høre,
og jeg visste ikke egentlig
hva vi skulle der.
Vi skulle egentlig bare spille litt,
og så skulle vi se hva som skjedde.
Så sa han, du må gjøre mer sånn,
du må gjøre mer sånn,
og du må gjøre mer sånn,
sånn til alle i bandet,
liksom.
Så satt vi bare,
han skal i hvert fall ikke være med i vårt band.
Og sånn i ettertid,
så kan det hende at det var litt uklokt, da.
Du må jo si hvem det er blitt senere i tid,
da.
Jeg tror Erik Hermansen er jo
en av to i Stargate,
som lager låter for Rihanna og Beyoncé og alle.
Så det gikk ikke så bra.
Når var det her, da?
Hvor gammel var du?
Jeg går jo hele tiden og sier at jeg var 19,
men jeg har sett på CD-en,
at det er 1993,
så jeg må ha vært 24, da.
Men jeg vil gjerne si at det er bedre enn 19.
Det ble en sånn tenåringsmistake,
altså.
Jeg snakket om det med Head-On,
og så begynte de å si,
men Head-On var da ikke åpent i 1989?
Nei.
Da må jeg ha vært litt eldre,
da, så kanskje jeg er til og med enda eldre,
og jeg husker faktisk ikke helt årstallet.
Jeg tror det var 1993.
Men hvis ikke Head-On var åpnet før 1995,
så var det vel i 1995,
da.
Men det er sånn,
alle sånne flaue ting som du sier har gjort i 20-årene,
så bare sånn, det må jeg vel ha gjort i 10-årene,
så bare sånn, fy faen.
Jeg synes det er så mange sånne unge,
talentfulle, flinke folk jeg har fått bli eksponert når du blir eldre,
så er det sånn,
møter du kanskje de flinkeste 20-åringene
i en eller annen sammenheng med musikk eller kultur,
og sånn bare, faen, så langt fremme i livet de er,
liksom de er så smarte,
de der tullingene, spiser frostmat og spiser FIFA
og bare sørger rundt, ja.
Det er jo vondt å se, nesten.
Ja, nei, jeg tror så mye jeg krever av
min 16-åring, for eksempel, så tenker jeg, hva er det jeg gjorde når jeg var 16 år?
Ja.
Mer dust enn han sikkert,
jeg håper aldri han hører dette her,
men nei, det er,
man blir gammel, og så får man bare lyst til å luke vekk feil.
Det er jo litt sånn jeg har blitt.
At jeg bare,
hvis noen skryter av meg,
tenker jeg, ikke fortell meg hva jeg er god på.
Det har jeg lært etter hvert,
men fortell meg hva jeg er dårlig på,
for da kan jeg hele luke vekk,
jeg har bare så skrella dritten, da.
Og det er liksom kanskje,
ja, det vil jeg si er råd.
Det er bra, få vekk, det er ikke noe vits,
altså sol og speile seg i noe glans,
man skal bare luke vekk dritt,
og så ender man opp med bra ting.
Jeg tror du sa i den podcasten med de der damene,
at du er også glad i å få kritikk heller,
det er kanskje mer den type tingene
som gikk på person,
på deg selv, og liksom ikke var mulig å endre på,
sånn som rydding og fising og sånt,
det var ikke litt å begynne å nege på.
For meg, dette her kommer til å bli litt konfronterende,
fordi at hvis du har gjort research,
jeg er vant til å bare si hva jeg vil.
Hør på to-tre podcaster,
det er det jeg sier.
Jeg vet ikke hva jeg har sagt,
jeg ljuger bare, så det er vanskelig.
Ja, nei, men det er nok ikke så lett
å gjøre om på grunnleggende ting.
Jeg anser meg selv som litt ryddig,
men hvis du spør dama mi,
så er jeg jo ikke det.
Så det er liksom,
jeg er ryddig nok, tenker jeg.
Det var jo sånn,
når du sa det nå,
så jeg kom også på sånn der,
jeg hadde også sånne musikkprosjekter,
jeg tror jeg aldri har nevnt det podcasten før,
for jeg har aldri slått meg før nå,
at jeg lagde jo en sånn elektronikkabane,
jeg lagde
mye beats og elektronisk instrumentalmusikk, veldig røyksopp,
ugressinspirert,
i begynnelsen av 2000-tallet.
Da slengte jeg bare inn en brent CD til Bylarm-juringen,
og da var det en dame som likte veldig godt den demonen.
Dere skal spille på Bylarm,
og jeg er sånn soverom-produsent,
har ikke noe annet enn et samblastet lydkort og en fast track eller QB,
så jeg har ingen ideer om hva det vil si å være en verken musiker eller artist eller noen ting.
Så da var det bare å ringe til en i parken,
en militær, en kompis, kunne spille gitar, og så hadde vi fire-fem øvinger som var helt katastrofale,
og dro til Trondheim med helt vanvittig selvtillit.
Og det gikk jo så inn i helvete når vi sto inn på Coffee Annan oppe i Trondheim,
og spilte med oss,
og Kjekk spilte før oss faktisk,
og det er jo en ganske kjent, flink duo.
Og det gikk så,
jeg har faktisk maret en dag igjen nå,
at jeg tok med de billigste kablene mine,
for jeg ville ikke ødelegge de dyre,
og det var sånn.
Og så var de ikke gode nok,
så det skrapa litt.
Jeg skurra jo så jævlig,
jeg hadde aldri vært borte i en sånn PE-anlegg før, og så
spilte jeg feil, jeg var nervøs, jeg kan jo ikke spille piano,
jeg memoriserer korder og sånt.
Og jeg har maret en dag i dag at det piano ikke fungerer,
at jeg spiller feil foran de 16 menneskene som var der i salen,
som alle var i venner og sånt.
Jeg ble faktisk kjempesvett å snakke om det nå.
Men vet du hva,
da ble det jo bare gjort som Per og han så da,
som vi ga ut,
de ga vel ut platet i 1998,
og selvfølgelig superkjente over natta,
og fikk beskjed om å spille på Kvartfestivalen.
Og de var jo dritnervøse,
for de hadde jo ikke spilt live før,
så da fikk de bare for seg at de skulle ha med et Bernard,
som så veldig kul ut,
sånn sånn indie-kul ut.
Så han sto liksom og fronta det,
men det var jo ikke noe fronte,
for det var jo bare en datt
som sto rett inn i en spiller,
og så sto de og lata som de drev av å vrei og la i remixa.
Men de hadde bedt om jævlig mye røykmaskiner og Coca-Cola.
Oi.
Jævlig mye Coca-Cola på scenen, og så røykmaskiner.
Så de satt på så mye røyk at de nesten ikke synes,
og så sto de og drakk Coca-Cola bak maskinene sine,
mens de da spilte en datt-spiller,
og så kom terningkastet dagen etterpå.
Sex i VG.
Et ballespark av en konsert,
eller sånn sto det.
Da ble jeg litt sånn,
åh, dette var gøy.
De dro bare liksom treble, bass, treble.
Kjempebra musikk.
Jeg kjørte jo også,
jeg tror jeg brant alle,
for jeg hadde jo ikke noe sånn der,
hvordan skal du, alle elementene lå på PC-en på låta.
Det var en sånn big beat låt,
sånn der med bare bass
og fete ugress-trommer i dem, alt, samples.
Så var det bare,
der sto et putt der,
liksom hadde to CD-spillere,
og så sto jeg egentlig,
gjorde akkurat det samme da.
Hadde plukket play på den,
og pause på den,
og play, og så lagde gitarne,
gitaristen var oppe, og bassisten, altså, vi hadde tatt vekk bass og trommer,
og hvordan de greide å synke det,
det skjønner jeg ikke,
men det er den selvtilliten man har.
Ja, men jeg mistet den jo da,
på scenen, i sang to.
Jeg tror Jove gjorde det selv da.
Ja, men det er helt sjukt,
jeg visste jo at den liksom,
vi er jo et bra nok-band,
vi har fire flinke musikere,
og jeg synger bra,
og det er liksom ikke noe
å være redd for,
men det er et eller annet med at,
at du,
jeg
vet ikke, jeg tenker bare sånn,
hvorfor gjør man det her?
Det var liksom det eneste som slo meg,
jeg sto her og tenkte,
og så møter du liksom
et litt sånn kult bransjepublikum,
og liksom folk som er der mest for å sitte med armen i kors,
og ikke like, for det er ikke sånn,
at er du på bygda og spiller,
så er jo folk der for å kose.
Spiller du i Oslo på Hebdon,
i en funk-festival,
når funk liksom skulle være liksom,
nå er det det nye store,
da vet du at folk står og følger med på,
og så tror jeg kanskje jeg var litt mer liksom,
jeg trodde jeg var litt mer som han i Baba Nation,
Erik et eller annet,
men var kanskje litt mer som sånn innadvent,
enn jeg håpet på da.
Jeg håpet, jeg trodde jeg liksom skulle kunne,
kunne sjove litt, som jeg gjorde på øving,
og tulle litt, og være litt sånn blid,
og utagerende, og ekstrovert, men når du er sånn 98% introvert,
så skjønte jeg at det her var best å gi seg.
Men det høres litt ut som meg,
at du var sånn i studio,
at du likte det der å være i studio,
det lukka, isolerte, lille miljøet med venner bekjent,
du bare kødde rundt og synger og spiller inn,
og herja, og det var akkurat samme,
altså så tenkte,
hva var det jeg skulle si nå, at faen,
jeg falt helt bort fra meg her,
jeg hadde et jævla godt poeng.
Jo, den her,
den selvtillit man har,
jo, jeg skulle si,
jeg har hørt en låte,
de spilte en av Stone Family-låtene,
jeg skal ikke drive og gjøre det her,
men på den Pimp Lorsen-podcasten.
Spilte de den der?
Ja, de spilte den der,
og du satt jo der,
og da hadde du knyttet sånn,
og det var sånn så vondt,
men nå går folk til å gå rundt
og høre på den podcasten,
men det ringer ikke ut sånn der.
Nei, det er ikke noe ...
Men det var det som var tanken,
det var det jeg skulle si,
der høres det ut som du har jævlig høys selvtillit,
og vil noe, det er en artist som vil noe.
Ja, og vi var jo like før vi ble signet på Warner,
og jeg tror det var Jan Knut Bøhn,
som var A&R på Warner,
hadde akkurat skrudd lyd for,
ja, nå kan vi finne ut når det var,
for dette var rett etter Millimeter,
mann og Grete Preuss,
og så hadde de funnet ut at
nå skal de signe et norsk funk-band,
og jeg tror han ene bassisten i bandet
kjente litt til Knut,
og jeg visste litt hvem han var,
han bodde jo ...
fra en barndomsbyen til en, det var liksom mye sånne
det er ofte det som er tilfellighetene
som skal til for at du blir signet,
det er at du
kjenner en som kjenner noen
men da var det liksom det at jeg hadde en plateputikk
som var veldig kul,
og det var jeg tror liksom kreddgreia,
at da får man
litt gratis kredd der, og
kanskje man selger liksom tusen
plater i Japan, så da går jo nesten plata i
break-even bare der
jeg tror det var liksom sånn som var tanken
men det var jo hvertfall kort livet affæret.
Og så brukte du
Oslos dyreste musikkstudio til å spille inn noe sånt da,
det var noe sånn
det sveia hundre tusen her da sa jeg det?
ja,
nei, men det som var litt spesielt
eller litt dårlig gjort nå,
kjenner jeg eller jeg vet ikke om jeg har sagt det før,
kanskje jeg har sagt det før
men vi hadde jo gratis studio, trodde vi
Oslo Lydstudio det var en år det,
dritbra studio så vi hadde fått,
det var en som skyldte en del
penger i butikken som
plutselig var som booking
fyr i det studioet,
sa han, vet du hva, jeg kan ordne, så får dere en lang helg der
og så sletter vi gjelda med et eller annet sånt
så kom vi inn dit og tok oss en god tid
for vi tenkte det er ikke noe å tape,
det er bare en koselig
helg, vi skal spille inn noen greier,
og så på slutten
av liksom siste dagen, så sa han
teknikeren bare sånn
er dere
veldig rike eller noe sånt,
siden dere tar dere
så god tid?
Nei, nei, det er ikke noe problem
vi har hatt ordnet med han
kompisen, så vi har jo
gratis studio her.
Nei, han slutta her for flere måneder siden han drev og delte ut
gratis studietid, så han har ikke noe med dette her å gjøre lenger
og vi bare, ok, hvor mye koster det da?
Nei, jeg skal ha liksom
20.000 kroner dagen,
tre dager, pluss et eller annet
og jeg bare, fy faen, det var helt sånn spinnvilt.
Jeg tror ikke det var så mye
som 100.000, men det er kanskje det som historien har blitt
da, men jeg tror det var 60.
Det er en av mange
gode bytter, jeg må bare anbefale en,
det er Lorsen som mest er av på podcast,
jeg hadde jo Pimp Lorsen inne her nettopp
på Europodcast, det er derfor liksom
gøy å dra det fram igjen også
det må jeg bare nevne to andre
ting som vi dro fram her,
det var jo den der
som ikke jeg visste, den der
modellkarrieren din, men du må ha vært enda før det igjen
Og ja, det var jo veldig
lenge før, det var jo
begynnelsen av den, ja, ikke så lenge før
det var litt før
musikk, eller plate
debuten og avslutningen.
Det var tenårene da, eller?
Ja, det første var, altså, hva er det jeg gjorde for noe?
Det var en som jobbet i et modellbyrå som så meg
på, det var det året Lenny Kravitz spilte på Kalvea
og jeg trodde han skulle prøve å sjekke meg opp,
så jeg var liksom veldig avvisende,
men så hadde han greid å finne ut hvem jeg var,
og så hadde han sporet meg opp
avlig butikken, tror jeg, og da han kom meg ned og sa,
du, bare så du
jeg skjønte at du trodde at jeg var ute
etter noe annet, men jeg driver faktisk ikke et modellbyrå
og lurer på om du har lyst til å være med på
å ta et bilde
og så sa jeg,
jeg gir deg ikke å ta masse bilder
hvis jeg ordner meg en jobb,
så jeg tror det var noe sånn litt sånn arrogant,
litt sånn
jeg driver platebutikk, hva er dette for noe?
men så var han jo veldig hyggelig
vennlig siden
fyr i Heartbreak modellbyrå
som var sjefen der, som
ga meg en jobb for Telenor
apropos her vi er nå
det var den første jobben jeg gjorde, og da
var det i hvert fall
helt sånn streit jeg tror jeg hadde en telefon i hånden
det var en sånn reklamejobb,
og så fikk jeg
plutselig sånn 4000 kroner for å
ta bilder i to timer,
og da ble det sånn
wow, det var da veldig
veldig effektive penger og så, ja det er masse mer penger
hvis du har lyst til å gjøre det litt ordentlig
sånn, og så gjorde jeg en del jobber
først, og så endte det opp med at
jeg synes det var mye
mas med sånne reklame ting,
og så sa jeg at jeg vil heller kombinere sånn modelljobbing med
reising, sånn at det kan bli
liksom sånn tre dagers
eller en uke for den saks skyld i
syden, eller noe sånt som man kan liksom gjøre
sånne kleskataloger
etter annet sånt da,
som var litt mer sånn
godt betalt, og da slapp du
liksom måtte ordne en som skulle jobbe i butikken din
fra fire, fordi at det var,
å nei hvis du blir utsatt
så måtte du, ja
litt sånn pess, så da endte det opp med at det ble
at da ble jeg Jean-Paul-gutten
jeg vet ikke, det var vel to-tre år
det kom ikke opp noen ting,
nei det er litt tidlig
en god tid å gjøre mye dum på
ja det var faktisk,
ja det var hverst
det var ikke så vanskelig,
det var ikke så gærent
det, det var fint,
Jean-Paul var kult i 1991
eller 92 eller noe der for noe
det skulle egentlig være bra å ha til Google-søk nå
jeg tenkte meg med selvfølgelig
ja egentlig, så kunne jeg godt tenkt meg å legge det ut nå
sånn at folk kan google det
ja det burde du egentlig faktisk gjøre da
men det var sånn der
absurd oppdagelse når man er i kultursektoren
at det er sånne ting som TV,
reklame
modelljobbing, hvor sinnssykt mye mer godt betalt det er enn alt
altså den type konserter, musikk
kortfilmer altså det greien der
som bare er sånn
alt avhengig av kronerulling
og det er ganske trist
å se at jo bedre du blir
å spille et instrument,
jo dårligere er timebetalinga di
nesten jazzmusikere
du får 4000 kroner i kvelden, ja greit så
pakker de opp en
svært trommesett og rigger, og så er det sånn
«Dette gjør du for 4000 kroner i dagen»,
og så står det en eller annen kjøttjøk
av en ex-narkoman som holder foredrag om
hvor tøft det var å komme seg ut
av en kokainhelvete, og så får de 30 000 kroner i kvelden,
så tenker jeg «Det er noe ubalanse her».
Ja, så er det så jævlig gode musikere nå.
De er så sinnssykt mye bedre
enn gjerne den narkomanen
som står og snakker om veien ut,
på alle tenkelige måter.
Men det slo meg,
jeg har alltid visst det,
men jeg har aldri vært inne i de sjangerne
hvor live-musikere er de store stjerne
og kjent med navn og sånne ting,
og etter jeg så den der «Vipplash»,
så gjorde jeg en ny tanke på «Fy faen,
for et nivå over det jeg tenker
er flinke produsenter og musikere».
Her er bare den timingen og disiplinen
og hvor hardt det der livet er.
Det var en sinnssykt kvett film.
Ja, Trommis film.
Var det ikke han som vispa seg
kjøttsår i?
Og så spilte han så jævlig bra
han der «Skallafyren», som jeg ikke husker noen på.
Nei, jeg kan ikke begynne å google det.
Nei, du må ikke begynne å google det.
Det er en film jeg anbefaler
for de som ikke har sett den.
Ja, det var bra.
Du jobber jo ikke akkurat rent lite
for tid nå for deg heller, da?
Nei, nå har jeg vel egentlig
sånn pike, nå er det så mye
på en gang.
Jeg fikk en unge nå i januar,
og det betyr, også fikk jeg en hund i høst,
og så var jeg med på sånn tjukkeprogram
som stjal omtrent alt
av tida mi, og i løpet av
den tiden der så har jeg
også gitt ut 270 seder,
55 bøker, og 60 elper, i tillegg til å arrangere en del festivaler og konserter.
Så nå tenker jeg at
den påsken som var nå,
så dro jeg opp på hytta
på Sjursjøen, og så sa Bardami,
nå tror jeg du skal bare ligge og
sove litt, det er gutten min.
Da lå jeg nesten og skal,
jeg var så sliten.
Jeg var sånn der, jobber sånn
turbojobbing hele tiden, og så glemmer man,
for det er jo gøy også, jeg synes jo
at det er gøy å skape ting.
Jeg synes det er veldig gøy å skape ting, kort periode,
ferdig med det, nytt, skape noe
ferdig, ikke sånn her langsiktig
jobbing.
Jeg ser det, er det vanskelig å si nei til ting
og sånt, eller er det?
Jeg sier nesten aldri nei,
og det er av og til
også er det veldig sjeldent,
noe annet enn
dagsform og magefølelse, det må være, jeg sier ja
til bare ting jeg har lyst til,
men det er mye,
jeg sier mer nei enn ja,
men det er sånn,
plutselig kan det komme en som bare synger sånn helt
sykt bra,
og så hører du en
og så plutselig så har du den personen
som du møter, og så har du bare lyst til å si
fy faen, herregud det de gjorde.
Oi, kanskje vi skal, og så plutselig så er
jeg involvert i et eller annet da,
i noe som tar så mye
tid, som du vet at du aldri kommer til å få
tilbake en krone for,
og som du vet at
er sånn, det spiser av tid,
som er liksom noe du kan bruke på litt mer effektive ting,
som jeg da
gjør nå, nå er jeg veldig effektiv
og vet at jo mindre sånn støy,
mindre jeg sier alt til,
jo bedre vil alt gå.
Og likevel så velger jeg sånne
vanskelige, svære,
digre prosjekter, så nå har jeg prøvd å liksom
bremse ned litt.
Jeg prøvde å få tak i deg en gang i,
om det var i fjor eller noe,
lurer på om du bare
en gang du hadde liksom utblåst ting på Facebook,
så tok jeg en tak i deg,
faen nå må vi få til en podcast nær, ja,
ja jævla mye å gjøre da.
Nå tenker du sånn,
problemet er at du er på Fornebu.
Ja, så sa vi sånn,
ja det er jeg med på,
så bare sånn, ja da der, hvor er du holdt i da?
Jeg er på Fornebu.
Nei faen, det gidder jeg ikke ass.
Nei, men da vil jeg kjøre skuter,
men det var på
vinteren sikkert da, fordi at jeg nekter
å kjøre skuter til Fornebu er jo vanskelig,
og så er det et eller annet med å
komme seg ut hit med buss og sånn,
og da går en halv dag,
en hel dag, og så har du i tillegg sånne
psykolange podcaster, så da tenker jeg,
kan jeg bruke en dag
for å være med å promotere
Wolfgangs podcast,
så han skal tjene enda mer penger,
vi venter til det passer bedre.
Men ja, jeg tenkte, jeg tror det var jeg som skrev til deg
sist nå, jeg tror plutselig jeg vokte opp med dårlig samvittighet,
fordi at går det greiene dine,
radio, filmmusikk-greiene dine på radio
fortsatt?
Nei, det er
tatt av rundt nyttår,
for det finnes jo en podcast,
eller finnes det sånn,
de sendingene, for damen min, jeg hører jo bare,
hun heter det samme som deg,
forresten, jeg lurer på om dere er i slekt.
Jeg tenkte på det,
fordi hun har det
originale formet for etternavnet,
som mitt har blitt sånn dandert
med årene, tror jeg.
Jeg tror det er fra Årdal.
Ja, jeg tror det.
Det er sikkert sånn seks menninger om det.
Ja, det kan det være.
Men jo filmmusikk, det ligger alt i NRKs arkiver, jeg tror det er sånn policy,
NRK har noe til alt som produsert skal ligge der til,
ved tid, da.
Ja, for hun hører jo nesten,
det er det eneste hun hører på på radio.
For hun er der hun ligger,
hun er litt sånn mellomklassisk,
og bare at ting er vakkert,
eller et eller annet sånt,
og hvis hun skal bare ha sånn
avslappende greier, så er det det programmet hun hører på.
Ja,
men kan du høre på det samme om og om igjen?
For det synes du sikkert er helt topp.
Folk vil bare høre de gamle tingene uansett.
Det er ikke så ofte det kommer ut ny filmmusikk heller,
og det er ikke så mye bra som kommer ut heller.
Nei, i hvert fall ikke så mye sånn ikoniske,
jeg føler liksom all filmmusikk nå er liksom Marvel.
Ja, men det er ikke så mye filmmusikk å hente der.
Nei, det er bare sånn stemningskreier.
Det er det jeg prøver å luke ut hver gang,
og jeg prøver å finne det man kunne høre på
uavhengig av filmen.
Og de som husker de NRK-klassene sa til meg,
ja, du må huske å snakke litt om filmen,
om scener og sekvenser,
hva som skjer, og skape stemning.
Men de greiene der tror jeg folk lager i hvert fall.
Jeg lager det opp i mitt eget hodet,
og hvis jeg spiller et musikkstykke for deg
fra en kjennfil av Forrest Gump eller Schindels Liste,
så greier det ikke å koble det stykket til den scenen.
Det er såpass lenge siden du har sett den.
Så det er sånn,
folk bare går tur,
lager sine egne bilder,
om de tenker på
eksen sin, eller familien sin, eller bicha si, eller en god venn,
så lager man sine egne greier ut av musikken.
Men det er ikke til å komme bort fra
at det er veldig mye enklere for deg
å lage et program hvor du slipper å gjøre så mye research.
Kan du ha med det, eller?
Fana gjennomskrua.
Ja, research var ikke så...
Når du skal banke ut i programmet i uka der,
så var det sånn...
Det ble mye sånn IMDB-Wikipedia.
Ja.
Og sånn trivia.
Men det tror jeg nesten alle radioer om dagen.
Jeg tror ikke det er så mye annet enn det.
Jeg satt og hørte på,
faren min hører på Radio Riks.
Har du hørt om det?
Er det det som er på FN-båndet,
eller?
Ja, det vet jeg ikke.
Er det Program Riks,
eller sånn?
Radio Riks.
Jeg får jo noen greier på...
Det er i hvert fall en eller annen fyr på Nesodden
som sitter og skravler og...
Pirateradio?
Nei, kanskje det er noe.
Eller jeg vet ikke.
Det er ikke slett å sette pirateradio nå.
Ja, det er det man skal gjort.
Vekk fra DAB og alt drit.
Nå skal bare...
Du får kun inn på gamle transistoradior.
Ja.
Nei, men der er det i hvert fall sånn at du hører...
Og der spilte vi den låten.
Den lå på 16.
plass på Billboard i 1968,
og i 1970 så slapp han et nytt album som het...
Det var sånn...
Wow!
Det er helt rått å høre på bare opplesning,
men det flyter godt.
Faren min synes dette er kjempeinteressant,
og synes det er veldig fint med sånn type info.
Jeg savner den stemmen,
at du har en favorittprogramlederen din i nærheten,
tror jeg han har jævlig mye å si.
Men det er mye av det å bare ha vist ned bort.
Radio...
Radio...
Oi, fra en radioforskjell.
Altså bare radio kommer nok aldri tilbake inn til det det var, tror jeg.
Jeg tror det bare blir mer og mer ekstremt.
Ja.
Jeg tror du vil alltid ha noen sånne små stjerner, sånn type...
De som P3 velger å plukke ut,
og når de fokuserer så mye på det i alle flater,
og skal dytte overalt,
så blir de liksom litt stjerne,
men det blir færre og færre.
Jeg tror ikke det liksom...
Få ikke en ny Bjørn Fålund.
Det tror jeg skal ha mye til.
Sånne trygge, gode, som bare har vært der,
som du ikke aner hvordan ser ut,
men du bare vet at det er noe trygt og hyggelig.
Og når du endelig møter en,
så er det sånn,
ja, du er trygg og hyggelig.
Akkurat sånn som vi trodde.
Jeg tror radio og stjerne er nok borte.
Radio var ganske viktig,
så når du holdt på med plassselskapene og sånt,
da var det radio...
Og det var liksom...
Du og David Eriksen,
tror jeg var de to hyggeligste folkene jeg møtte,
da jeg begynte i P3-tiden.
Av de folk som var det,
som ikke var sånn overfra,
med typer, eller som har tuggert i platebransjen,
så var det
oppriktig bare veldig hyggelig folk
å snakke med og bekjenne med.
Ja, det var hyggelig.
Jeg har jo alltid tenkt at
hvis man skal komme noen vei,
i hvert fall hvis man skal be noen om en tjeneste,
som det egentlig alt handler om i radio,
at man ringer noen og sier
jeg har så lyst til at du skal spille vår låt,
så er det veldig vanskelig
å tenke seg noen annen taktikk enn å være hyggelig.
Men jeg har jo prøvd litt
med både truing og plaging,
og jeg har til og med bestikket i Martha Stokstad, sent.
Og hun har sagt at det var ikke sånn at hun valgte
å spille ting, men hun tok penger og syntes det var veldig fint,
for hun var litt blakk.
Det er ikke noe jeg er out og renner på,
men hun har sagt det selv i et intervju.
Har hun det?
Når var det her da?
Nei, det må ha vært helt i den spede bygelsen
til Martha, tror jeg.
Men da var det sånn at jeg alltid
sendte en CD-single i posten,
og så inni der så lå det en hundrings.
Men det gjorde jeg for det var gøy.
Det er liksom humor å putte en hundrings.
Og det var sånn,
noen av dem ble jeg spilt,
men jeg tror ikke det var på grunn av hundringsen,
men jeg tror det var litt sånn,
ja, han puttet en hundrelapp,
og ja, det var en hundrelapp der,
og så puttet han i lomma,
og så var det ned og kanskje ta seg en pølse i bua.
Jeg tenkte bare, hvis det var vår greie da,
skulle alltid legge litt sånn der,
litt sånn teit ekstra ting.
Og så blir det sikkert noen som synes,
det vet jeg hva,
men hadde du puttet liksom tusen lapper,
så hadde det blitt litt mer ulekkert,
men en femtilapp eller en hundrings,
det er bare sånn.
En flakslodd også, det er innenfor.
Det er liksom pose med smågått.
Det er liksom sånn du får av foreldrene dine,
sånn liten hundrelapp inne i en fyrstekeske.
Julikalender med sånne små ruller, krøllet femtilapper.
Det er mye musikkestudium vi skal gjennom her,
men jeg tenkte litt sånn der,
det du sa i sted,
det er jo ikke noe spøke å være småbarnsfar
når du er, hvor gammel er du nå, over 50 år?
Jeg er jo 52.
52, ja.
Og så er det like hardt,
det må være mye hardere enn det var i 30-årene.
Nei, det er jo helt sykt,
at det som jeg synes virket som en sånn hard greie,
jeg var jo gammel da jeg var en,
og jeg fikk unge, 36.
Ja, 36.
Det var litt sånn,
fy faen, det her er pesete, tenkte jeg.
Men nå er det ingenting.
Er det bare lek?
Det er helt...
Men nå er jo dama mi litt sånn hønemor.
Hun er også
litt voksen for alderen til å få barn,
så sånn sett er hun jo 43,
44.
Du skal ikke spørre meg.
Nei, jo, jeg spør deg.
Dere er jo slekt,
dere er jo seksmenninger.
Nei, jeg skal ikke si alderen hennes.
Nei, men hun gjør jo i hvert fall alt.
Så for meg er det bare sånn...
Og så har jeg jo fått en lydløs unge
som sover fra tolv på kvelden til ni om morgenen.
Og så våkner han,
og så smiler han for seg selv litt først,
sånn at du ikke våkner til skrik, du våkner til...
Sånn, jeg er bare helt sånn,
herregud.
Det er så smelt, det greiene.
Nei, det er hyggelig.
Men altså,
har du glemt...
Det jeg merket, det er jo tre år mellom,
jeg skal ikke bli noen barnepodde her,
men hvor fort jeg hadde glemt alt fra den første
til den andre unge,
at det på en måte var
hva man gjorde i forrundet,
og jeg lurer på om vi er programmert til å glemme
med alle de her tingene man skal gjøre som et vokstmenneske,
og fokusere på nå til, liksom.
For meg bare forsvant mye av liksom,
hva faen, hva gjorde jeg her igjen?
Ja, Line spør meg alltid,
når er det de slutter å drite på seg?
Så tenker jeg,
jeg vet ikke, er det ett år?
Er det to år?
Er det fem år?
Jeg husker ikke noe sånt lenger.
Det er liksom gått helt bort, da.
Og når er det de...
Jeg vet ikke.
Jeg har to barn fra før,
men jeg har ingen anelse.
Vi får bare finne ut av det.
Men du bare brant deg nesten opp
før du fikk barnepodde,
det var egentlig en bra timing sånn sett,
at du gjorde liksom...
Du kommer sikkert til de musikktingene
som vi kommer tett på,
du kommer sikkert til mer av det videre,
men det der TV-programmet og sånt,
må vi snakke om det der 16 uker i helvete.
Ja, ja.
Det også greide du å få presset inn før...
Ja, det var egentlig litt sånn tilfellig,
for jeg var på det feiteste nå i sommer.
Jeg jobbet så mye,
men jeg satt så mye stille.
Jeg satt med en maskin,
og så var det rett opp,
og så satt jeg på et lager og pakket seder,
og sendte, og pakket, og pakket, og er tilbake på maskin,
og så satt jeg og kjørte skuter for å...
Jeg kan jo forklare hva jeg gjør da,
men jeg gir ut musikk som bare har vært på LP,
gir jeg ut på CD,
jeg gir ut plater som bare har vært på CD på LP,
og så gir jeg ut bøker om plater.
Det er liksom kjernetingen av det jeg driver med om dagen.
Og det er litt sånn jobb med det,
for du må jo først få tak i en mastertype,
men det skjer jo digitalt,
men så må du ha et fysisk eksemplar av en plate
som du skal scanne,
og så må du lage liksom...
Og det må jo hentes et eller annet sted,
det er ikke...
Hvor finner du det nå?
Enten så har du det på Rock'n'Rolls,
bruktbutikken som ligger i Oslo,
i Stortingsgata, eller så er du føkt,
da må du skrive og spørre.
Er det noen i Oslo om meg som...
Jeg bor i Asker,
jeg har den LPN.
Og så sitter du der med skuter,
og så er jeg bare,
ja, da kjører jeg til Asker,
og så er det gjerne november,
og så er det is på bakken,
og så skal du kjøre i 40 kilometer i timen
på motorveien, for du vet ikke hvordan du kommer deg til Asker
på andre måter, for det har jeg aldri giddet å google.
Så du kunne ikke ta toget da,
da?
Jeg kunne sikkert ta toget,
men da blir det liksom som å dra på en Wolfgang V-podcast,
hvor du bruker en halv dag for å finne et platekover.
Og da tenker jeg at da er det kanskje greit,
og nå er jo sommeren fin og sånt,
men når du sitter så mye stille,
så blir det jo bare feit.
Og så sitter du og spiser sånne der,
hva heter det, sånne der klenning,
eller lefser med smørker,
cremig.
Sånn Vestlandslefse, liksom?
Ja, eller der kommer det noe nytt,
noe som er helt sykt godt.
Måtte ikke begynne med det,
for du kommer til å bli guffen og feit.
Karbobombe nummer en, høres ut som.
Helt jævlig.
Og så har jeg liksom kontor,
eller lagret mitt er i kjelleren på Matkroken,
og så er det liksom post i butikk,
jeg trenger ikke gå én meter da.
Og så har du sånn at,
å jeg er litt sulten,
å ja, de har jo sånne der valtersmandler,
og nøttekos, og alt mye sånne der psyk og ting,
bare to meter opp,
ellers så kan du gå hjemme og lage deg noen,
et eller annet sandwich, liksom.
Så det endte opp med at jeg i løpet av halvt år,
bare jobba, spiste sjokolade og klenning,
og så jo ikke så mye,
jeg har ikke så mye speil og sånt hjemme,
så det var ikke sånn at jeg tenker,
og du tenker jo heller aldri sånn fra dag til dag,
at nå er jeg tynn,
og nå er jeg feit,
for det går jo så gradvis at du bare kjenner bare at, oi,
dobbelt eksel var ikke nok,
da blir det trippelt eksel da,
og så ho, ho.
Det var deilig, da kan det gå en stund til,
og så begynner det å nærme deg fire eksel,
og så er det sånn buksestølsene,
så er det sånn,
det er jo litt kritisk,
et lite punkt der hvor du må dra inn den siste knappen,
og så tenker du bare,
fuck it, jeg bare bytter hele bukseparken,
pelmer de gamle buksene,
hei, så er det liksom 36,
36 eller noe sånt.
Og da,
og når du i tillegg har sammen høflig dame fra hver slekta,
som ikke forteller hvor jævlig kvalm og guffen og feit du er,
så må man jo rett og slett gå forbi et butikkvindu,
for å finne ut,
og da gikk jeg forbi,
når jeg var og hentet et cover i Stortingsgata,
gikk jeg forbi et sånt vindu, så tenkte jeg,
hva faen, det hadde begynt å bli vår da.
Og da så jeg og tenkte,
det her må jo være noen sånn køddespeil,
eller noen som har satt inn sånn stivvoldig speil,
bare for at folk skal føle seg tjukke.
Så gikk jeg forbi butikken,
gikk til neste speil,
og så så jeg bare akkurat det jeg frykta fra speil nummer en.
Og da tenkte jeg,
nå må jeg gjøre et eller annet.
Og da hadde jeg akkurat fått meg hunden,
og da tenkte jeg,
det her er jo perfekt måte,
og nå kan jeg i hvert fall begynne så smått,
men samtidig ha det som jeg gjør da.
Og så fikk jeg da en mail fra TVNorge,
eller noen sånn castingfolk, og så, hei!
Og det er en vanskelig telefon å ta til folk,
i hvert fall spesielt til jenter,
hos gutter er det litt lettere,
men det var sånn,
det sto, det her mailet var det jeg fikk,
og da var det sånn, hei,
du kan ikke skrive at vi har sett at du har blitt feit,
så de må jo skrive noe sånn,
hei, vi driver med noe,
og da husker jeg at det er den mest
perfekte mailen jeg har fått noen gang,
hvor jeg tenkte, det eneste jeg trenger i livet mitt nå,
er å bli sunn,
men jeg rekker ikke å bli sunn,
men hvis jeg blir presset av det,
hvis jeg har press på meg,
hvis jeg vet at det jeg gjør i det programmet,
kommer folk til å se på,
og folk kommer til å mene misslykkesud,
så er det så jævlig flaut,
så tenkte jeg, ok,
jeg har jo egentlig ikke tid,
for det tar jo fem timer hver dag omkring,
i tillegg til at jeg da jobber fra åtte om morgenen
til to om natta hver eneste dag,
det betyr at jeg egentlig ikke har flere timer igjen i døgnet,
så da ansatte jeg en fyr til å være,
meg, i hvert fall deler av meg,
slik at jeg kunne gå ned og trene samtidig.
Det høres ut som en oppskrift på både demens,
og ganske sånn farlige,
altså det med lite søvn,
er jo nesten farligere enn å overvekte det,
det er jo sånn det er.
Ja, men jeg tror kvaliteten på søvn er viktigere
enn antall timer man liksom,
en gang jeg legger meg i vannrettstilling,
så sovner jeg liksom,
på ryggen du?
Hører du sånne skitter av sniper-sovning?
Ja, noen ganger så er det det,
men jeg bare legger meg,
legger meg i vannrett,
så sovner jeg.
Holder du deg i kverning eller noen ting?
Nei, kjellig.
Jeg er litt sånn erting av og til på,
i sånn plaging, at jeg synes det er litt gøy å irritere litt og sånt,
men nå har jeg vært så sliten,
at jeg ikke har orket å irritere engang,
så nå har det blitt sånn at jeg,
ok, jeg bare legger, og så legger jeg,
og så sover jeg til klokka ringer,
eller at ungene må på skolen liksom,
og det er akkurat nok da.
Men jeg tror siste halvåret,
samt året, har jeg vært litt for lite.
Så en gavepakke, mer eller mindre da, sånn der,
hva var vektet før og etter prosjektet?
Jeg veide vel 115 når jeg begynte,
og jeg gikk vel ned,
på TV så gikk jeg vel ned 20,3,
men jeg tror jeg tjustarta litt,
så jeg begynte å bli litt sunt før vi begynte,
som var egentlig jævlig dumt,
for jeg burde jo vente og spist meg opp,
sånn at resultatet skulle bli enda bedre,
men jeg tror jeg gikk ned 220 eller noe sånt.
Ja, såpass ja.
Og det var jo sånn,
hva var opplegget da?
Det var jo både kosthold og trening,
og jeg som så på det som mer slankete,
enn hvertfall programmet var lagt opp til,
for Martin Jonstrud Sundby var jo en av trenerne,
og hun kona til Morten Ram, Annette
Skarpås Ram, hun er jo da min veileder når det kommer til mat,
og Martin var bare det eneste ønsket hans,
var at du skal bli stram,
for en stram kropp fungerer bedre enn en dvask kropp,
som er egentlig ganske sånn,
ja, du har rett i det,
jo strammere, og det er ikke nødvendigvis i form av store muskler,
men det handler bare om å bare
bli tight, og hun var opptatt av å bare spise hva du vil, men ikke overspise,
og så ga hun masse tips om hva man kunne gjøre i stedet for det,
og analyserte matvanene mine.
Jævlig bra folk begge to.
Jeg har aldri vært så fan av Martin i media,
men fikk veldig sans for han der,
og hun Annette var jo bare en solstråle fra ende til andre.
Martin, hva er liksom din sånn antitesen når du kommer til å oppdreie i media,
at du bare ljuger og gir fullstendig fane og manipulerer med det,
og han er sånn oppriktig,
sier kanskje litt for mye og er litt for ærlig?
Ja, han er en egentlig litt sånn,
jeg kom litt sånn dårlig,
fikk en sånn dårlig start med han,
for jeg husker jeg sa et eller annet om,
jeg var så fascinert over at han er så,
han var ganske lav,
og så er jeg liksom alltid vært sånn,
folk som løper 100 meter sprint,
de har jo alltid,
genetisk og alltid har vi fått høre at
de raskeste er de som er korte og tette plugger,
som er sånn kjempestore muskler i låret og alt med det sånt nå,
og så kom vi ut av egen bolt og så ødela hele den teorien,
men det har jo vært sånn langdelingdeløpere,
eller korttistansløpere har jo vært
butte,
muskuløse i alle år, hvertfall de beste.
Og så så jeg liksom at Martin var veldig,
han er jo lav og liten,
han har jævlig muskler og lår og sånt,
men ganske tynne ankler,
og så er det mange måter å si til noen på,
det er sikkert ikke noe gøy å høre at du har tynne ankler,
jeg vet ikke, jeg har aldri tenkt over at det er eventuelt,
men jeg sa i hvertfall til han veldig tidlig at,
Og jeg kunne sikkert sagt sånn,
har du en sånn klassisk skikropp,
kunne jeg ha spurt.
Det hadde vært et godt spørsmål,
det var veldig hyggelig.
Så kunne han snakke om det.
Men i stedet for å valgte å fokusere på anklene hans,
så sa jeg, er det så tynne anklene som det du har,
er det en fordel?
Jeg tror det er et eller annet sånn jeg sa da,
som gjorde at jeg tror han følte at det var litt sånn der,
ha ha ha, se på deg med de tynne anklene.
Men for meg var det bare ren fascinasjon på at,
selvfølgelig tynne anklene.
Det er jo fordi man løper jo også raskere og bedre
hvis man har ikke så veldig mye kjøtt rundt anklene,
har jeg lest og hørt.
Så det var egentlig bare sånn der ren uskjærlighet
som ble oppfattet som litt diss.
Så jeg tror han hadde litt sånn der,
og i tillegg så har jeg sikkert et rykt om at jeg er en kukk,
så for meg ble det sånn der,
ok, så allerede der, dag 1, her kommer han inn med hova lille eier,
verdens hyggeligste, mest joviale fyr, og så kommer han kødden som begynner å mobbe
en tass på en,
meter og 40, på grunn av tynne ankler,
ja, ikke 140, men du skjønner poenget.
Det har jeg skjønt at det ble bare dårlig.
Kommer det skjevt ut?
Ja, så han hadde mange egentreninger med hova,
ingen med meg i programmet.
Jeg tenkte da kunne du rævekjøre deg mer,
eller noe sånt.
Ja, men det var vel kanskje,
han gjorde jo det.
Han ga meg jo ingen komplimenter noen gang, så jeg tenkte,
men det fant vi ut på slutten,
han sa, vet du hva, du er en person som blir liksom fida på negativitet.
Og hvis en hadde bare sagt,
kjempebra, Christer,
det er jo ikke det.
Jeg vet akkurat hvor bra det er,
at jeg løfter 80 kilo i benkpress,
med den store kroppen min,
det er ikke noe bra.
Det er helt litt under middels av det det skal være.
Ikke si at det er bra,
for da blir jeg liksom prosert, hvis folk,
å, så fint du er å tegne,
når du lager en krusse dull.
Altså, det kjøper jeg bare ikke av.
Så jeg tror han bare tenkte sånn at,
han skal få lov å holde på å ræle rundt i den negative verdenen,
sin, for det funker, for det funket jo.
Det var jo kjempegode resultater,
så da tenker jeg at det var kanskje smart gjort han.
Ja, det var kanskje en bra strategi.
Det er litt sånn nedverding i det der med,
å høre at voksne mennesker sier til hverandre,
at de er flinke.
Det er sånn at det,
Christer, bare sånn flink, kødder du med meg?
Det er sånn nedlatende.
Det er sånn flink du har til å lage podcast,
flink på å gå på podcast.
Hva er det for et kompliment?
Flink til å snakke.
Du greier å putte ord i en eller annen rekkefølge,
som gjør at det makes sense.
Så flink du er.
Ja, men du er jo flink, da.
Jeg prøver ikke å komme på noe.
Du må si,
jeg liker det du gjør,
er det mye bedre,
på en måte nesten en kompliment,
enn, du er så flink.
Du er så flink til å gjøre ting,
og få ting ferdig og sånt.
Det er noe nedlatt med hele greia.
Det gjelder på nesten alt,
men når det gjelder håndskrift,
så flink du er.
Jo, men det kjenner jeg,
da blir jeg helt flink.
Du har en fin håndskrift.
Jeg har en fin håndskrift, ja.
Jeg er fin og flink,
jeg tror forskjellig.
Nei, men hvis du er så flink du er å skrivekisser,
jeg har skrevet reklameplakater for kjøpesenter
og sånt noe i hele mitt liv,
fordi jeg har så vakker håndskrift.
Har du det?
Ja, helt sånn sykt fin håndskrift.
Det er nesten at jeg blir nesten rørt
når jeg snakker om det.
Når du signerer det her Jean-Paul-plakaten innifra,
tenker du at det er et kunstverk i seg selv?
Jeg hadde en liten periode hvor det var en del
som spurte om autografer,
men det var ikke så mye at det var plagsomt,
men det var akkurat så mye at jeg tenkte at nå skal jeg
gjøre meg litt flid med disse autograferne,
så når det kom noen inn i butikken min i gamle dager,
så skal jeg, ok, jeg kan skrive autograf,
men da lagde jeg med border,
sånn at de stod der og hadde egentlig bare lyst
å gå inn og få en autograf og så gå igjen,
men da brukte jeg,
hvis jeg hadde tid,
åtte minutter på å lage en sånn fantastisk liten kunstverk.
Det er denne kunstneren-artisten i deg,
så det er på en måte som ...
En misslykket artist, så da ble det autografskriver i stedet for.
Vakker håndskrift, et øre for god musikk,
og er det kanskje en innestengt kunstner,
kanskje i en annen kultur,
en annen tid, at det hadde blomstret på et annet vis?
Ja, jeg tror det må være ...
Nei, jeg tror ikke jeg er så kunstnerisk, altså.
Men hvis jeg skulle gjort noe,
så måtte det være noe innen ...
Sånn kallegrafi, eller noe.
Jeg har gått kallegrafikurs.
Hva er kallegrafi?
Det er sånn kinesisk skrivekunst med sånne pensler.
Det,
ja.
Så har jeg holdt på med grafitti i mange år.
Ja.
Eller ikke i mange år.
Jeg har heller ikke holdt på,
vil jeg si, men jeg hang med de beste folka.
Nå ljuger jeg igjen.
Det er én fyr jeg hang med som er den beste.
Francesco, heter han, som var en av Norges flinkeste og mest kjente.
Takk for at jeg researchet,
så jeg kunne bare ljuge deg.
Ja, det er sikkert noen ljuger som kommer også,
da.
For nå legger du like opp til det.
Nei, men det er i hvert fall én fyr
som vi fant ut at vi skulle alltid gå ut
og drive med grafitti på
sånne faste steder, til faste tider.
Da var det større sjanse for at du blir ferska,
og jeg skulle alltid være naken når jeg gjorde grafitti.
Men jeg tenkte at hvis jeg først skal bli ferska
med å drive med grafitti,
som er ulovlig i seg selv,
Du får ikke en dobbel straff
av å være naken,
men da har jeg i hvert fall en god historie
å fortelle barna mine.
Har du vært på glattselle før, pappa?
En gang.
Ja, har du gjort det?
Naken grafitti i Drøbak på
Herre barneskole.
Det er det jeg ville
sagt, og det synes jeg har vært en fin historie.
Har du vært på glattselle?
Nei.
Jeg ble aldri tatt.
Jeg bare sto der naken.
Det var nesten enda verre.
Tenk om noen så det.
Der står det en fyr og driver grafitti naken
uten at det skjedde noe.
Håper litt sånn inni meg at jeg skulle bli tatt.
Ja, det er
ønsket om å leve litt farlig
når jeg er tenåring.
Men samtidig, ikke så farlig.
Jeg er litt sånn feig,
så det må være noe som ikke gjør vondt,
og ikke noe smerte involvert.
Men litt nakenhet, det kan vi ta det.
Du og Pimpe Lovsen snakker om at dere har aldri
vært i slåsskamper før,
men vært nære av et type som er
veldig flink til
å yppere på folk
og lage dårlig stemning.
Jeg er akkurat det samme.
Jeg har vært så nære av en slåsskamp,
og så er det gjerne
kompisen min som ender i selve slåsskampen.
Så jeg har gått og ruslet rundt og gjør det med en av damene.
Men jeg har alltid vært i veldig mye
brokk.
Blir du sånn tiltrukket av
MMA, å se på MMA og UFC
og sånt?
At du kjenner liksom adrenalin bare
fy faen, hvordan ville det vært å slåss litt da?
Nei, jeg merker at i feeden på
mobilen min, så er det veldig mye rare ting som
kommer opp.
Og det er mye sånne her
rare oppfinnelser og fingerhekling
og folk som er veldig gode med fingrene sine.
Og så er det fotballmål.
Ja, det får jeg også.
Og så er det MMA,
og jeg tenker, hvordan har det startet?
For det er at du scroller ikke like fort da.
Når du tenker at nå er det en som får seg en i trynet,
så har du lyst til å se det,
men det er jo da algoritmene
fanger opp at du går ikke rett
forbi når du vet at det er en som
liksom kommer til å,
du vet ikke hva du skal
få en gang.
Du vil bare vite at det er en som kommer til å få
grisebank.
Ellers hadde de ikke
gitt å lage den 15 sekunders snutt
av det.
Har du sett den der The Warrior?
Det er en sånn kampsportfilm
som på en måte tok meg.
Ikke One Spoon for Warriors?
Nei, men The Warrior fra
2000-tallet, sen 2000-tallet, begynnelsen av 2010-tallet, med han der som spilte i åh gud,
nå kommer navnet bare stokker seg.
Nei, vi kan ikke gå
videre før du...
Nei, den introduserte meg å få kampsport sånn
intensiteten i.
Det var så jævlig
realistisk for meg da.
Jeg kjente bare sånn,
det der liksom et dyr mot et dyr,
to menn i et bur, og alt i hermetegn
er lov, og det er animalsk
liksom, det er dyr, de skal liksom drepe hverandre til de bestanser
liksom, og der kjente jeg,
jeg satt og knøyt meg
liksom, det er ikke mange filmer hvor jeg sitter og drar opp
føttene og knyter muskler mens
jeg ser på, for jeg blir så revet med
da, jeg tenkte sånn, fy faen, hva er det med den
kampsporten her?
Jeg har aldri kjent det på boksing
eller noen sånn judo eller karate med det der
MMA-greiene, det bare virkelig tok meg sånn
virkelig emosjonelt bare sånn, eller følelsmessig bare ble
grepet av alvoret da.
Jeg tror ikke jeg er helt der på fysisk
men psykisk så kunne
jeg ha tenkt meg sånne folk som skal
tygne hverandre
eller få hverandre til
tygne, hvis det hadde vært en sånn type konkurranse med sånn
psykisk terror, det hadde jeg nok kanskje truffet bedre
men jeg vet ikke hvordan det skal gjøres i praksis
men akkurat sånn slossing,
jeg har aldri vært så veldig
aldri vært så glad i det,
jeg har ikke gått på
jeg gikk på bryting,
det er liksom det nærmeste
jeg har kommet, og jeg er veldig god på knep
og greier å låse folk
og greier å gjøre et eller annet som gjør at folk
ikke kan, det husker jeg, når jeg lekeslås
da jeg var liten,
så var det alle som skulle
ta meg fordi jeg var så plagsom
men det var før folk begynte å slå hverandre
i trynet og sånt,
og så da, ok, kom her da og da var det bryting liksom som i alt
og da var det liksom,
det tok fire sekunder så lå noen i en sånn stilling hvor sånn
au, au, au, jeg gir meg, fint, da gir vi oss og så går vi videre,
og det var jeg sånn
helt syk, og det burde jeg egentlig
ha fortsatt med, men da har jeg
bortsett fra at alle andre
har jo den kroppen i denne vektklassen
så da ville jeg fått den,
mens jeg kunne bryte
med veldig små folk,
eller kanskje mot jenter, som Andy Kaufman gjorde
har du sett det?
Det er det beste
selvmordet innen komikk gjennom alle tider
Andy Kaufman er jo en av de mest
legendariske amerikanske komikerne som
bare gjorde,
jeg tror han bestemte seg et tidspunkt for å bli
den mest upopulære komikeren
i USA, så han ville
ut av liksom den vanlige komiker
greiene og begynne å gå
på wrestling arena for å slenge og hekle fra sidelinja og hyle og sånt, og
utfordre jenter i å bryte, og når de jentene kom opp
på stagen så ga han dem den
liksom, det var hans greie,
men det var veldig mye skuespill at mange av de som kom dit
var med på leken,
og så var det
andre brytere som var med på leken,
så til slutt så endte det opp at han fikk hele USA mot
seg, han var vel med i Saturday Night Live
og så skulle de
ha en sånn avstemming om
hvorvidt han skulle få lov til å være med videre
og han liksom krevde det til å være en avstemming
for han fikk egentlig sparken,
men så ble det en avstemming
og da var det 99% som
at han ikke skulle få være med videre,
og så ble han sur
og så ble det skjelten ut
folk perlet med vann på Letterman
og det var sånn helt sånn kling jernfyr
som bare gjorde alt for å ødelegge
sin egen karriere men han også slåss,
wrestlet sånn wrestling med damer og skaba dem
det var sin humor
og det beste er at de ble ikke
skadet, de bare feiket at de ble skadet
men han gjorde det bare for å bli enda mer upopulær
fy faen er ikke det vakkert?
det må jo være en av dine historier
ja, men dette er sånn
men hva er det med denne trangen din
til å bli upopulær
å plage og irritere
jeg vet ikke det har alltid vært det
jeg bare synes det er gøy å pirke borti ting
du sa det sånn der
det er jo egentlig en bra,
lang historie hvis noen pirker borti deg
så sa du i låsen og smes deg på den
at da liker jeg å stikke fingeren i øyet tilbake
du tar alltid ti ganger så mye
det har jeg sagt til
ungene mine også
noen plager deg ta igjen ti ganger så mye
fordi da plager de deg ikke lenger
eller så smelter det
men sannsynligheten er ganske stor
for at hvis du bare er klagen idiot tilbake
så stopper folk og det merker jeg
jeg har jo gått rundt i 52 år
og vært psykopat mot folk som har yppet
men uten at det blir liksom håndgjemeng
men folk stopper men da merker du at folk ikke orker
å pese med deg i media og sånt også da?
ja, men jeg merker jo det
at hvis noen ypper liksom
en ting er hvis noen kritiserer med god grunn
så er det helt streit
men hvis folk liksom
hvis du vet at
oi, her er det noen som har lyst til å
liksom skade uten spesiell god forhistorie, bare at jeg er jo
en provocerende person, jeg er jo et nevemagnet
sikkert på mange måter,
så det betyr jo
også at mange har lyst til å
fy faen, noe lyst du har til at
det skal gå dårlig for noen,
det som tror jeg
det oppleves ofte med meg
merker jeg når jeg spilte badminton
i gamle dager, og da var jo mitt mål
før jeg skulle på banen,
at flest mulig skulle hate meg,
for da ble jeg så
mye bedre, da ble jeg sånn uovervinnelig
når jeg følte sånn massiv
sånn hat fra tribunene,
og det er ikke sant på badmintons stilleste
sporten i verden, hvor bare jeg var
helt lydløst på tribunen,
allerede selv der greide jeg å føle
et sånt ordentlig hat
fra tribunen, og da ble jeg
så mye bedre enn jeg egentlig var
kanskje syka meg på,
og så slo jeg folk
jeg egentlig ikke skulle slå og
det er vel litt sånn jeg tenker at du har det sikkert
det er noen du bare ser på tv
eller som du var under alt vondt
jeg tipper at du har det som du har
jeg tror alle har noen mennesker
det ligger jo i menneskers natur
og jeg tror nok jeg er ganske høyt
på manges lister, sikkert startet med Robinson, men sikkert mye annet opp igjen
det er ikke godt å si
hva som rører seg opp i hodet til folk
for det er noen,
de fleste som kjenner deg
i kultursektoren tror de har et inntrykk av deg som er veldig
du har vært så mye medie og balansert
man kjenner det veldig godt etterhvert
men sånn langrennsløper det er jo han drittsikkert fra Robinson
og så kanskje har sett deg se og høre
så de har kanskje et limt inntrykk av deg
at du er mye kjipere
enn du egentlig er
det er jo sånn jeg merker jo selv
det er jo folk som jeg har bestemt meg litt for
at de skal jeg ikke like
det er bare basert på det du har sett
husker hvem var det
Tommy Steine
inni hodet mitt så har jeg bare bestemt meg
for at jeg skal ikke like Tommy Steine
jeg vet ikke hvorfor,
aldri sett noe han har gjort
eller noen ting, jeg har egentlig bare vært sånn
som du har sikkert fått fra så mange hold
at du har blitt litt sånn der du hater folk
kanskje du har hørt noe
kanskje du har sett noe som ikke var så gøy
jo jeg husker jeg så en gang på en stand-up
scene det er sånn jeg hater å være på stand-up
det er liksom jeg gjør det jeg kan
for å unngå å se stand-up
men da var jeg, det
var alle som hadde
platebutikker i Oslo skulle ha en middag på smuge
det er også noe jeg ville i alle tilfeller
nå har i hvert fall de voksne aldri sagt nei til
en begynnelsen av kjørene
og da endte jeg altså opp med å se Tommy Steine live
som prøvde å si noe morsomt
til meg fra scenen
etter han sånn, helt uskyldig bare sånn, ja ja, og der er du etter han sånn
og så kjente jeg bare sånn
ikke bland meg inn i det
jeg er ikke her for å se deg,
jeg er her fordi vi skulle spise middag
og nå er du tilfeldigvis her
men det var liksom ingen grunn til å
hate noen men da kan jeg bare med min
kjipe blotte tilværelse ødelegge
deler av et show
bare ved å ikke være sånn
å gi denne responsen
fy faen det stemmer det,
jeg var jo på latter
det var etter at det hadde vært Robinson i 2005
hvor det var sånn norsk, svensk,
dansk
kjendis Robinson hvor Jan Simonsen Ole Klemmetsen og det var liksom helt kokokasting
og da
var det en svensk stand-up komiker
som jeg synes var jævlig morsom
han var helt sånn uforutsigbar,
gæren Peter Valbeck tror jeg han het
og han inviterte meg da på latter
til å være med på en sånn
et show hvor han skulle ha
i en sånn Norge-Sverige show
norsk-svorsk
lattergalla eller noe sånt
og jeg tenkte jeg går ikke på latter
er det noe jeg ikke gjør som er under min verdighet
så er det å gå på latter og se på
stand-up show, men tenkte jeg ok, han var morsom på Robinson
kanskje han er morsom
når vi kommer dit også og da altså
var det først en nordmann som
hadde en del av showet og
da hadde jeg uttalt meg et eller annet
sikkert i noen natt og dag
om at stand-up
hva jeg syntes om norsk stand-up
var sikkert ikke noe godt som kom ut av det
og så husker jeg at jeg satt i salen
litt sånn langt bak
hadde ikke lyst til å bli gjenkjent
jeg hadde bare lyst til å se Peter Valbeck
være morsom på scenen
og så var det en eller annen nordmann som var der
og så begynte han å vri i showet
det skulle handle litt om meg
så tydelig at det er sånn
og så skal alle le
og så skal jeg enten være med på
leken eller så skal jeg bli indignert
det er vel det som er konseptet med stand-up
at alltid komikeren har siste ord
og så
har ikke du sagt et eller annet
om hva du synes om stand-up
et eller annet sånn
jo jeg bare venter til det ordentlige showet
når jeg kommer når du er ferdig
jeg sa hvertfall et eller annet som gjorde at
jeg greide i en setting å si at
det du gjør har ingen verdi
og jeg er der kun for det som kommer etterpå et eller annet
sånn at det ble ikke noe sånn latter av det
det ble bare utrolig ubehagelig stemning i salen
og han han ble liksom aldri morsom etter det
for det var det som gnaget noe på scenen
du så at det var det som ødela showet
og da ble jeg liksom
og da endte det opp på at det var en som kom
og kastet meg ut fra latter
fordi de mente at jeg hadde heklet av showet
så tenkte jeg men faen
jeg ble invitert initiert inn i en samtale
hvor jeg bare parkerer en person
som ikke er noe morsom
fordi jeg har ikke lyst til å være en del av det showet
hva har dette med
det fikk jeg aldri sett han Peter Valbeck
jeg ble sett på som hekler
den eneste gangen jeg har vært på latter
han ble syka ut da
han ble rett og slett
så fikk han da kastet deg ut på det
jeg vet ikke om det var han eller hvem
men det var tydeligvis noen som så at dette her
at jeg var i samme salen som dette mennesket
var en dårlig kombo for hans show
som sikkert skulle være en halvtime eller 20 minutter
så var det det er best at du går
og tenkte ja ja
det var synd men det gikk bra
jeg klarer livet mitt der
jeg føler det er
har like mye verdi
selv om jeg ikke var der den kvelden.
Ja, det er forhåpentligvis.
Helse hadde jo stått dårlig til da.
Hvordan er verdien i livet ditt
etter å ha vært med å trene
i 16 helvets uker og sånt da?
Er du i form nå for eksempel?
Jeg har lyst til å avslutte før.
Tommy Steine møtte jeg en gang.
Han var hyggelig.
Irriterte meg.
Fane, jeg er ikke irritert med at han var hyggelig.
Men ok, Tommy Steine var hyggelig.
Det var i hvert fall det inntrykket jeg hadde
den ene gangen jeg møtte han i tre minutter.
Det er rart det.
Det er hvordan noen mennesker kan se
jeg kan bare se ansiktet i folk
og det er en innebygd fordomme
at vi kan bestemme oss på et kvart sekund
om vi liker et menneske eller ikke.
Dette her er et menneske jeg ikke merken kunne
overlatt kone og barne
eller pengene til i et sekund.
Og noe motsatt også.
Bare denne personen her.
Det er en aura,
energi, utstrålingsbiten og det er et eller annet der
som man skal sette fingeren på.
Ja, nei.
Huvet er bare innstilt på et eller annet.
Det er de mikroteknikker som du møter.
Jeg husker jeg var med Robinson
helt i begynnelsen så var mitt mål
før produksjonen satt i gang
det var da alle deltakerne
hadde sett hverandre.
Vi hadde ikke lov til å prate med hverandre.
Eneste jeg så etter var
hvem er fientlig og hvem er positivt innstilt til meg.
Fikk jeg et litt smil.
Alle var avventende og hadde ikke lov til å si noe
men så var det en som sa noe
som ikke var så gøy
og da er jeg veldig opptatt på å
prøve å finne et hånlig blikk
som jeg kan dele et annet hånlig blikk.
Hvis en kan håne med meg uten ord
da visste jeg bare at
nå er vi der.
Vi er så close.
Det er ganske sjukt
hvor gruppedynamikk og nonverbal kommunikasjon det har jeg lyst til å lese mer om.
Det er det samme her.
Jeg får aldri vite noe.
Det er litt sånn der
man lærer mye om det
i ekstremsettings og det der
er du sikkert ekstremt lærerikt.
Var det han du plantet noen pedorykter på
for det var sånn isolert på et hotell?
Jeg har sagt det.
Hvor var det du hørte det?
Det var vel årsdagsmestadio.
Det skulle være en liten intern hiphop-podd.
Nå blir det dratt ut i massene.
Nei, jeg tenkte at den beste måten det er veldig sånn reality-tv spe i begynnelsen.
De er veldig tro mot konseptet.
Du vet at det er åtte stykker på et lag.
Hvis du greier å være i overtall
at du er på et lag med fire
og får ut en person
sånn at det blir fire mot tre
så kommer du sannsynligvis ganske langt.
Det var liksom grunntanken min.
Du visste jo ikke noe om det
for det var jo første året
eller du hadde sett det på utlandsk.
Du hadde sett det på svensk TV.
Det var ingen som hadde sett det på svensk TV
så jeg visste jo egentlig bare
i hvert fall grunnleggende tingene
men jeg skjønte i hvert fall at
er du åtte på et lag
får du vekk en
og hvis det er tre personer igjen
på den andre bolken da
og du er på en bolk med fire
så kan du si at det blir fire-tre
fire-to, fire-en og så er det fire-null
og så kan du begynne å spise av dine egne.
Men det som var litt gøy da
var jo at denne enekaren
han
altså før produksjonen startet hos oss så ble vi
vi ble kastet litt ut av
vi skulle egentlig rett ut på øya
fra vi møttes men så var det orkan
eller sånn tyfon ut på den øya vi skulle være
og da måtte vi tilbake til hotellet
og da hadde vi allerede sett hverandre
allerede begynt å plukke opp litt signaler
og hvem er de kule
og hvem er de ikke kule
og da var det en fyr der
som var veldig sånn
uten å si så mye
så var det han bemerket seg litt da
men tydeligvis så skjønte vi at
han er en vellykka fyr
han gjør det bra
han har en god økonomi
fra Bergen, Rødbart det er egentlig sånn
jeg tenkte det er mange grunner å
hvis man skal liksom
finne igjen noen å hate
så var det liksom
Rødbart, Bergen du er allerede liksom i farezonen
og litt rik i tillegg og var litt
nedlatende mot en dame som var
bingovertinne fra Bergen hun også
som var en veldig sånn
varm og god litt 50 år gammel dame
og da
dro vi tilbake på hotellet
og så dro vi
vi måtte være der en dag til
for det var fortsatt storm og tyfon
og så kom vi ut på
ut på på øya og da tenkte jeg ja
hva er det drøyeste
man kan gjøre nå
for jeg hadde lyst til å være
liksom gæren jeg synes det er veldig gøy
å være liksom koko
når du har mulighet til det
ingen kjenner deg du kan la det som du var
prest eller du kan la det som du var baker
eller seriemorder liksom alt er greit
ingen vet at jeg driver platebutikk
og holdt til på bakebrygget
og da begynte det altså med at
at jeg fikk en av disse
litt yngre jentene til meg så
hei hei jeg heter Kristel
fikk du med deg
hva som skjedde i
på land
nei hva da
du fikk ikke med deg
det som skjedde med han
han med rød barten
nei
nei ok nei jeg glemte det nei si det da
si det da og da hadde jeg liksom
jeg bare ble så sjokka
for jeg fikk inntrykk av at
det må vi finne ut av etterpå om han er gift for han,
ok jeg kan si det til deg
men han kjøpte to horer på hotellet
og så skrøyte han til meg
på vei ut her i flyet
du så jo det,
de jentamene jeg hadde
hun ene perlet meg
bort med en gang
for hun var jo over 15
hadde han sagt til meg
alt selvfølgelig bare ljug
men hun fikk henne sånn,
du kudder jeg skal finne ut om han er gift med en gang
så gikk hun bare bort,
ja er du gift eller
ja jeg er gift og barn og alt mulig
å fy, kom meg tilbake, han er faen meg gift
du kudder, er han gift og så gjorde han det,
kjøpte horer på hotellet
mindreårige horer
ja ja, han skal i hvert fall rett hjem
så jeg bare, ja faen, han skal vi faen meg straffe
for å sende rett hjem
og da var jo min måte å finne
fire personer jeg allierer meg med
sånn at han da skulle være i denne blokka med
den andre fire blokka
som snart skulle bli en trer blokk
og få han kippet ut før han visste
hva som hadde skjedd
og da var min jobb å demonisere
denne rødbartmannen fra Bergen og
det følte jeg gikk ganske bra
og du hørte at dette her er jo sånn
jeg delte med kamera,
jeg fortalte jo alt
inni kamera, liksom det jeg har gjort nå er
men så er det et eller annet med at dette er første gang
reality TV, TV3 tenker kan du ikke ha med en fyr som setter ut
pedorykter i sesong nummer en
så de måtte liksom prøve å tweake
historien sånn at når den kom på TV
så var det bare sånn
Kristefalk hadde lurt en fyr
til å bli stemt hjem
lurt, jeg har jo satt ut psykopedorykter
og trua de andre
så det var masse de ikke tok med
for du avslurte også fordi
om det var de damene eller de andre du fikk med
at han ikke var det også
ja, han har aldri vært noe som lignende
pedo, i hvert fall som jeg har visst om
ja, men da skjønte de at du hadde manipulert det
ja, jeg sa jo til hun ene
etter at når han var stemt hjem
så jeg, bare så du vet
han var ikke pedo
men nå vet dere hva jeg er her i
hvor regelverket mitt går
fordi at vi fikk jo beskjed
det eneste vi ikke hadde lov til å gjøre
er psykisk, nei eller fysisk vold
ellers er alt lov
kan du tenke deg en bedre regel
alt,
hva mener dere med alt er lov
bortsett fra sikkert sånn
rene sånn voldtekt og litt sånne ganske greie regelting da
men fysisk vold er ikke lov
hatytringer går helt fint ja
nei, det var helt sånn
nydelig regelverk da tenkte jeg nå skal jeg ta den
hele veien det må jo vært liksom
å være sånn førstedeltaker
på alle de nye reality-seriene i Norge
var jo noe helt spesielt
for det som er upløyd mark da
du så liksom på en måte
hvem som greide å beherske de gamene ja
ja, nå er det jo vanskeligere tror jeg
for nå vet jo alle
litt andre typer som melder seg på
det er ikke noe sånn på en måte
når du vet hva det er hva det gir
og skal vi si sånne sosiale fordeler
å være med på alle de her paradise-greiene
du blir jo liksom
Oslo-kjendis for tre år liksom
det er helt sjukt
alle blir Oslo-kjendiser
og så tjener de masse penger på
å bli leide inn på fester
og to år etterpå så sitter de med nerveproblemer
og masse snerk opp i nesa
og seksuelle sykdommer ikke blir kvitt
og noen lausonger nei,
det er så mye domskap også
men jeg bare får håpe
for Guds skyld at mine egne barn ikke er med
så får andre styre med sine barn
det var ganske sånn
jeg tenkte du hadde gjort en skikkelig god jobb
med oppdrag og sånt
jeg har to døtre
jeg tenkte de gjør et eller annet som bare er du
så idiot hva har jeg gjort gærent
ikke melde deg på det her
skjønner du ikke at du skal brette ut kroppen din
du tjener jo masse penger
jeg så for noe her om dagen
det var en eller annen som
det var noe sånn
Onlyfans-saks det er sikkert på dagoblad.no hvor det var
et par som da
ligger med hverandre for åpent kamera
og så har de tjene 5 millioner i år eller noe sånt
og så var det Mil?
Norskberg?
jeg synes de sa 300.000 i måneden
jeg har 4 millioner eller tre satan
whatever det er hvertfall de tjente shitloads med penger
og da var et av spørsmålene de fikk var sånn
hva med barna deres og sånt nå?
ja men det vi gjør er jo å sørge for at de får masse masse penger
så de får en kjempefantastisk start på livet sitt så tenker jeg
sa de det?
er det det som er her har du
10 millioner pappa og mamma
lov med hverandre og vi er jo noen dumme luddere begge to
men her er det iallfall 10 millioner kroner
hva gjør du for noe nå du?
det er jo helt
jeg tror det er mer og mer sånt da at
sånne kjappe penger det fantes jo ikke før
jeg ser på sønnen min som er 16 år han kom og
pappa kan jeg få lov å
jeg er blitt invitert av noe sånt der
ungdomsklær
signer her hvis du tar bilder med t-skjorta så skriver du
skriv isaac
i et eller annet kodeord
isaac så får de 10%
og så får han klær for 10%
jeg vet ikke hva
et eller annet sånn kokoprise iallfall
Og jeg tenkte bare,
hvis du har lyst til å ta bilder i en t-skjort
og tjene 100 kroner i måneden på det,
vær så god, gutt min.
Og så plutselig kom det klær for 7000 kroner uka etterpå.
Hæ?
Så har den gjort
den uten å gjøre noe særlig.
Og det er en måte å tjene penger på nå,
som er for folk flest helt sånn ...
Jeg blogget litt, og så sitter jeg igjen med to millioner i året
for å snakke om hudormer,
eller om det er psykiske problemer,
eller hva som helst.
Det er sikkert noe fint innimellom også,
men det er sånn ...
Det
er faen meg så sjukt,
da.
Det er sånn hardt arbeid,
liksom.
Jeg merker det selv,
å sitte i en kjeller og pakke 5000 CD på en fredag kveld,
det er litt av jobben min.
Det er sånn jeg må gjøre.
Hvis ikke, så får ikke folk plate siden.
Og det er ikke sånn at jeg kan lokke med ganske mye lønn
til sønnen eller datteren min,
men det er sånn ...
Ja,
det er fredag.
Vi skal være sammen med noen venner.
Så du vil heller være sammen med venneren og tjene 1500 kroner,
som er nok til bensin på skolen.
Utlæringen din hele sommeren.
Ok, det er jo opp til deg,
men ha det gøy med vennerne dine.
Det er litt noe med ...
Når man blir moden nok til å skjønne at man selv skjeler seg,
at man selv er salgsvaren,
ser vi den kjendisindustrien som er nå,
at det går kanskje opp for alle de kjendisene som har vært med
i alle reality-serien.
Nå begynner det å plappe litt,
og Niklas Bård har vel sagt at
det er det jeg lever av,
å selge trydene mitt og alt mulig.
Det er en veldig ærlig sak.
Hva sier det som det er?
Ikke i pakken din,
det er jo det der med å lære seg noe,
å skape noe, lage noe,
som på en måte ikke handler om din egen kroppe,
men at det er en skill du har.
Men samtidig virker det også med veldig mange unge
som er veldig bevisst på at de skal
komme seg tidlig ut
av arbeidslivet, skal få familie og hus,
er superbevisst på den der karriereveien.
Og så er det en eksplosjon av naiviteten,
at man selger seg selv,
selger trydene sitt, kroppen sin, og skulle leve av det resten av livet.
Men det er jo et eller annet med at det er jo ingen
som kommer dårlig ut av noe særlig lenger,
fordi det er jo så mye dritt der ute,
at alt drukner i annen dritt.
Så det blir sånn at hvis du har gjort en helt sånn
horribel ting, jeg husker at vi hadde en på
skolen som hadde gjort et eller annet sånn der,
shit,
det var en dame som hadde,
jeg trenger ikke å si hva det er,
for da vet alle i drømmen hva jeg snakker om,
men det er liksom gjort en horribel ting.
Den horribel tingen tenker jeg på nå,
i podcast.
Den til Wolfgang V,
30 år etterpå, eller 40 år etterpå,
omtrent.
Og så tenker jeg,
fy faen, tenk alle de duste tingene folk gjør nå,
som jeg glemmer uke etter.
Jeg husker ikke en forside fra Se og Hør,
noen gang, selv om jeg går forbi
Se og Hør-disken i butikken hver eneste dag.
Jeg tror jeg husker at
Kenneth Sivertsen, som hadde talt hodet,
det er det eneste jeg husker.
Alle forsidene jeg noen gang har sett i Se og Hør.
Og så Drillo i slagstøvler.
Men da tenker du at,
de psykopissedrite som ligger overalt,
som bare blir borte,
fordi de er så vant til det.
Ja, det er sånn at det begynner med inflasjonen.
Alle husker det er de første som kledde av seg,
nakenbilder, sexvideoer og alt det.
Alt det der var skandaløst.
Og nå er det
helt uoversiktlig
hvem som på en måte har ligget med hvem,
og hvem som på en måte.
Det er
noe veldig lite høytidlig over det.
At ingenting er skam lenger,
og jeg vet ikke hvor bra det er da,
uten at jeg er ikke noen spesiell religiøs sjel.
Men jeg tenker det er noe religioen forteller oss,
så det er enkelte ting vi kanskje skal skamme oss litt over,
som for eksempel å by på alle våre private ting i offentligheten.
Er det evolurt?
Er det i regnene liksom?
Ja, nei, jeg ble sjokkert over hva som er greit nå,
som ikke var greit før.
Og så er det det med,
jeg er jo ikke oppvokst,
men jeg holdt på med musikk når kredd var jævlig viktig.
Og kredd var liksom,
det var så viktig at,
du kunne ikke finne på å bli sett eller tatt bilder av,
eller i hvert fall i det minste synge på en låt,
eller rappe på en låt med de folka der.
Det var så psycho da,
at det var sånn,
åja, nei, det skjønner jeg, for det skjønner jeg ikke helt,
men ok, når du sier at det er så viktig,
så er det vel det da.
Hele den Tommy T-gjengen og sånt, det var liksom,
faen, du er helt dust, rappe på norsk.
Det var liksom helt koko ting da.
Som nå er det jo,
jeg vet ikke hva det verste eksempelet på det har vært,
men når du ser,
Madcon med Marcus og Martinus,
når de står i sånn diplomis drakter,
så tenker jeg,
det er et eller annet som har gått feil her,
men det er ingen som snakker om diplomis,
de går fortsatt å nyne på begge liksom,
så det er kanskje ikke det var så farlig her likevel.
Var det en blanding at noen artister med dårlige deals,
fortsatt trenger penger?
Også er det noen som bare er opptatt av at dette livet her,
var jo veldig mye hyggeligere enn det forrige livet,
at du faktisk, kan jeg ikke bare spille inn i låten her,
og gi det folk vil ha,
så får jeg så et mye hyggeligere liv.
Det er kanskje en blanding av det da.
Det er vel de fleste som blir voksne,
men jeg synes at folk blir voksne veldig tidlig da,
for det er jo ikke noe skam selv for 20-åringer som,
i teorien burde vært mer opptatt av
utvikling men jeg tror liksom selv det at
en ting er liksom at du er en artist
så har du en artist som er en ex-artist
som nå må enten være med på
skal vi danse eller et eller annet sånt
fordi det er det som gjør at du tjener penger dine
fordi du ikke har så mye
støttehjul utover
din egen kjendiseksistens men
jeg tror liksom at
at når du er
20 år nå så
tror jeg ikke det er så farlig hva du gjør
og jeg tror det er
egentlig litt bra da, sånn sett at
gjør hva du vil
det er liksom det som har blitt greia
det er liksom den gamle
skal ikke ha kontakt med
fansen sin direkte
herregud tenkte jeg det
å skrive noe så kleint som å skrive
hei jeg slipper ny plate,
det skal faen meg
plattselskapet ta seg og nå er det liksom,
folk skriver om magesår og klamydia liksom i facebook posten sin
og vet at det genererer oppslag som igjen genererer
en eventjobb til hundre tusen jeg tror det er en kredgreie,
jeg har liksom gått litt over på andre
jeg tror den lever egentlig i beste velgående
bare at vi ser det liksom,
ikke for det er gjerne de mest ukjente
misliket popartistene som da
jeg husker det var en sånn bølge
jeg snakket med en sånn som eide plattselskap
kollektiv og så videre
alle de talentfulle unge artisterne
hadde opplevd liksom et blaff
liksom en bra låt,
masse oppmerksomhet litt bylar, litt radiospilling
beskrevet om, og da var liksom
fokuset at nå skal jeg begynne å lage
skikkelig god musikk, nå skal jeg bli Susanne Sundfør
alle skulle bli liksom sånn Susanne Sundfør
for hun var flink,
hun hadde liksom blitt både
populær, solgt hatt store konserter og gjorde liksom
noe som på en måte ikke var
opplevde som veldig kommersielt
og der er det sånn veldig mange
i popverdenen som bare visner
henne for at de også skal liksom holde
på den der kredden, at de skal
ha et kunstnerisk uttrykk
at de har livet det liksom for å
borderline gå over, så jeg tror den kredde
biten har nesten gått mer inn i popverdenen
enn kanskje i
hiphopverdenen og sånn, så på det der er det virkelig
å være helt skamløst,
det er jo på en måte altlov
autotune, samarbeid, penger
glor
men jeg føler liksom at det som
det er jo bare en Susanne Sundfør
det er ikke så mange som klarer, du kan
prøve å bli en Susanne Sundfør
jeg synes alle nå prøver låt som Susanne Sundfør
jeg synes alt er flaut,
jeg blir så flaut
av de nye popnavnene som dukker opp
jeg bare, å fy faen alle skal også ligne på Post Malone og sånn type
alle skal jo, det er jo sånn der
uten overdrivelse er det jo liksom
det er veldig lett å lage musikk nå,
du får kanskje en sånn 10-30
låter hver eneste uke fra
norske unge artister som du aldri har hørt om
som da liksom har lært seg
progge en bit eller
lastende samples, låter kjempebra kjempebra produsert, det låter jo perfekt
det låter ingenting som låter
noe spesielt
som akkurat sånn som amerikanerne gjør det
de som på en måte er den ene amerikaneren som er kjent for
akkurat å gjøre det på den måten,
så gjør alle på samme måte
den der mumletingen, eller og
det er liksom den der originalitet,
det er vel kanskje
det beste, det har vi diskutert i podcast mange ganger før
det beste med gamle dager er at
filtre og kanalen og portene var så trange
at det var bare originalitet
som nesten kom igjennom,
for alle de andre
som kopierte, de nådde liksom ikke igjennom de
veldig lite demokratiserte løsninger som fantes før,
at det var gjerne kanskje bare
de beste og de med mest connection som kom igjennom
til slutt, som jo gjorde at det ble
flor av veldig gode
i en måte ting,
mange artister har gått
forbi mange hindre, mens nå er det jo bare å smelte låta ut,
kjøper de fake promotering
og så er du i gang da.
Ja, det er en ting
men en annen ting er at du ender opp på samme
spillliste som de andre,
så om du låter
bittelitt dårlig, så har du ikke noe å si,
for du er ikke en artist lenger,
du er bare en del
av en spilleliste, det er liksom det som er
problemet, jeg tror det er mange som kommer til å
mange om beina nå, og disse
er så vanskelig å være artist nå,
fordi at først så blir man jo ikke signet,
hvis du ikke har masse
klikk
eller streams eller hva heter det for noe,
mange strømmer.
Du kan jo ha på en måte
hvis du har et bra TikTok
game, så er du jo langt på vei,
Instagram følgere er ikke å kjimse av
og det setter gjerne
en kontrakt til, har du lyst til å
lage litt musikk også,
så for du har
jo liksom en flying start,
hvis du kan aktivere de kontoene da?
Nei, det er ikke noe gøy,
jeg merker jo det
det er en grunn til at jeg nå jobber med musikk
som allerede er innspilt
og fra gamle dager, for jeg synes at det er kjedelig
å jobbe med ny musikk,
jeg hører mye på
ny musikk, men jeg synes det er dritkjedelig
å jobbe med det, for
det handler bare om å plugge
spillelister, det er liksom det som jeg jobber med
altså den demokratiseringen av musikken via Spotify selvfølgelig har jo sin
stor for forbrukeren, det har vel du også snakket om
i flere sammenhenger også,
som fantastisk for forbrukeren, men forferdelig for artisten veldig bra for
Spotifys eier og så videre, men det er den der
Hva er det jeg skulle si nå da?
Du mangler jo veldig mye da underveis,
fordi at en ting er jo
de som kan stå på en scene og sånt,
men alle disse flotte studioalbumene,
sånn som band som går i studio og mekker
og pirker, jeg er ikke så opptatt av live-biten.
Før så kunne du liksom,
da kunne du skrive låter for andre,
det var liksom en inntektskilde, du kunne
lage en fantastisk plate
som ikke nødvendigvis hadde et live-konsept,
eller du kan tjene penger live,
men det er liksom ikke,
det er blitt borte
hele den der å sette seg ned
og lage et stort kunstverk
på en måte, det kan man bare gjøre hvis man
er en allerede etablert artist som folk venter plate på.
Det er så trist at jeg venter
liksom ikke på musikk lenger,
fra selv mine gamle,
med unntak kanskje at Daft Punk
ga vel ut så sjelden at de greide
å opprettholde den forventningskreven,
men jeg følte alle andre artister jeg hadde følt med,
de ga jo ut jævnlig,
de følte liksom dette gamet med å gi ut musikk ofte,
singler, albumene ble ikke så viktige lenger,
og nå er det vel
sånn som at det gis 50-60.000
låter på Spotify hver dag.
Og det er sånn der,
selv når store artister kommer opp
i release-radaren min på Spotify, sånn,
jeg har jo ikke
tid til å høre gjennom alt dette her
hver eneste uke, altså det går jo ikke opp,
og det er for mye nytt da,
og det er det kjipe med streamingverdenen,
at det er en overload musikk som gjør at
bare, hva har du tid til å få med deg egentlig?
Og det er jo en sånn,
at kuratering er jo viktigere
enn noensinne når det er så mye,
og fortsatt så har jeg liksom,
jeg leser The Wire monthly, det er jo der jeg kanskje
får mest input av den litt sånn
skakke rare musikken som jeg hører på,
men så er det liksom noen
folk jeg følger litt,
og tenker bare, ok,
nå setter jeg på
de 50 siste fra
den spillelista, og så kan du
luke, men jeg merker at
jeg vil jo helst
høre på musikk som jeg ikke har hørt før,
ikke mer av musikk som jeg
har hørt før, men hvis du liker dette,
så liker du sannsynligvis dette,
og ja, det er ikke så vanskelig å finne ut av det,
det kan man gjøre raske
Google search, men jeg vil gjerne høre på
nye ting, oppdage noe nytt, og det gjør man jo ikke,
hvis man, altså jeg har vært innom
Netflix også, bare fordi at vi har liksom,
dette ser vi på
i vår familie, mange fire stykker som bruker kontoen, og
så går jeg bare inn på min egen
konto, og så sitter jeg og tenker, åh, åh,
kjedelig, åh, det ble jeg pleiet gjennom,
men så går jeg inn på datteren min
sin konto, og så kan det dukke opp ting som jeg ikke hadde
visst at var på Netflix,
som sikkert er kjempegøy,
og sønnen min er bare sånn, oi,
wow, så det er et eller annet med at
det er jo ekokammer i alle,
uansett hvor du beveger deg,
alt styrer seg jo mot ekokammeret,
og det er jævlig usynt da.
Men du har jo,
du har liksom vært på begge sider
av musikkbransjen liksom, det er jo jeg skal si,
før og etter streaming-revolusjonen.
Og jeg trodde du mente på begge sider,
som at jeg har vært artist og gitt prat i TV.
Ja, jo jo, den biten også, den har vi jo snakket om allerede.
Og det er jo sånn du,
som jeg så, fikk være med å se hvordan
radio fungerte, og hvordan
popmusikk og plasseskaper og alt liksom, mekanismene på 2000-tallet,
det var liksom, det var en slags
vakuum av noe som på en måte
var på vei ned,
men så var det også,
2000-tallet var veldig merkelig synes jeg, sånn,
med tanke på mange ting,
men det var jo også
sånn, med sjanger, og sånt, og det var veldig mye forandringer,
og sånn, det som du kanskje husker også,
men det var samtidig også veldig gøy,
og kanskje den siste tiden hvor man faktisk
kunne, hva man gjorde liksom av forarbeid,
for å sette det i perspektiv.
Nå er det jo gjerne det viktigste nå,
at du setter opp
låten din i Spotify
i x antall uker og får liksom inn på spillister
og gjør det grunnarbeidet,
men i gamle dager så var det jo at du
sendte jo låten til radio gjerne ukesvis
før låten skulle slippes,
for å varme opp,
og så var det da å få pressen varm,
som jo var din spesialitet, og så,
det kan vi jo pense oss inn på
liksom den, hva som fikk deg til å
starte liksom det plassselskapet.
Er det C plus C, eller CNC Records?
C plus C Records.
Christer pluss Christer, vi var to som het Christer i
platbutikken min, en som likte hardrock, og så var det meg som likte
det meste, ikke så mye hardrock.
Men det var vel
egentlig litt tilfeldig, i 1995
så
jobbet vi jo begge to
nesten hele døgnet, butikken oppe fra 10 til 8, og begge hadde lyst til å jobbe
fra 10 til 8,
fordi vi var livredde for at vi skulle gå glipp av
kunder og glipp av gode
musikkprater og diskusjoner.
Det var et eller annet sånn at
tenk om
hun eller han kommer inn
når jeg er borte en time,
var nesten redd for å være på do,
i tilfelle liksom, jeg visste jo at
Bendik Hoffset, som var min store helt
på 90-tallet, av og til var på Aker Brygge,
så tenker jeg, tenk om jeg ikke er der når Bendik Hoffset
kommer inn.
Det kunne jo være så enkelt som det.
Og da var det jo på en måte sånn at vi var der hele tiden,
og så var det jo litt sånn at de første to timene var det
ganske rolig, og de siste to timene var det ganske rolig.
Sånn 10 til 12,
og 6 til 8.
Så jeg tenkte at jeg hadde ikke trengt å være her,
men det var den noian,
fear of missing out noian,
som jeg ikke har på noe annet,
aldri har opplevd på noen andre måter enn akkurat i butikken.
Og da gikk jeg ut,
husker jeg en gang en sommerdag,
det var jævlig varmt og det var ikke så mange mennesker inne,
så jeg går ut og tar meg en milkshake eller et eller annet.
Så gikk jeg ut,
og så hørte jeg en jazzgitarist
som satt og spilte på lektaren.
Han spilte, han heter Ole Staveteig,
han spilte på gitaren sånn som folk spiller på piano,
han spilte liksom sånn på gitaren.
Det så helt corny ut,
men det lå helt sånn,
det var tydeligvis sånn der og da,
så traff det sånn 100%.
Og da endte det opp med at jeg spurte han
om han hadde noen plater å selge,
for det kunne jeg gå og tenke meg å selge i butikken.
Og det hadde han ikke,
han hadde ikke gitt ut noen plater.
Og da sa jeg,
hva er grunnen til det?
Nei, jeg er ingen som bryr seg om sånn musikk, og fra floret.
Og da tenkte jeg at ingen som bryr seg.
Altså, jeg driver plateputikk og
bryr meg veldig, så det hadde kanskje holdt,
fordi at hvis jeg står der og møter 5000 mennesker i uka,
så kan det være at jeg kan påvirke
100 av dem
til å kjøpe plater av dem,
og i løpet av et år så er det 5000 plater,
plutselig har han en karriere.
Jeg har liksom begynt å tenke litt sånn at
du kan ikke mene at du ikke gidder å spille en plate,
for du tror ikke folk bryr seg.
Når jeg som har peiling bryr meg,
og da gikk jeg inn,
og så sa jeg til Krister som jeg jobbet med,
at du går ut og hører på han her,
gitaristen.
Så gikk han ut og tok en milkshake,
og så hørte han på han,
og så hadde jeg sagt at han spilte Little Wing
med Jimi Hendrix, og da hadde han gått ut,
og så skjønte han at det var en musikkinteressert fyr,
for han hadde langt hår og masse armbånd,
sånne rosilde armbånd.
Så jeg var sikker på at han tenkte at
jøss, er det enda en musikkinteressert
som faktisk ser på at jeg har konsert,
eller hører på mens jeg drikker øl
utenpå lektaren, og da sa Krister at han kunne spille Little Wing.
Jo, jo, så spilte han en gang til,
og han kom opp og bare,
fy faen, han fyren der er jo helt psycho,
det er det sykeste jeg har hørt.
Og så begynte vi bare sånn,
men det er ikke noe vanskelig å få
solgt plate med han,
hvor dyrt kan det være å ha han i studio?
Han spiller jo inn live, ett take, ferdig,
kommer til å selge bøtter og lass.
Så sto vi bare og sa,
vi skal ikke bare starte plattselskap da,
skal vi selge fra butikken vår,
og så ser vi om det er nok,
kanskje vi kan ordne noen distribusjoner.
Og dette var i 95,
det var nesten ingen som hadde plattselskap da,
det var liksom bare 20 plattselskap i hele Norge,
og de var ganske store,
eller etablerte da, som fra 60- og 70-tallet.
Det var liksom noen få sånne indie-selskaper.
Og da endte det opp med at vi gikk ut,
og spurte mye, hvor lang tid han ville bruke på å spille inn en plate,
så sa han, nei, det er jo så lang tid det tar å spille musikken,
så det tar liksom en time,
kanskje en par låter man må gjøre dobbelt opp,
men da sitter det.
Og så ringte vi til et studio,
og så sa jeg,
jeg skal ha 6000 kroner dagen,
og med mix så blir det 12 000,
og så ble jeg sånn,
fuck, vi trenger jo ikke det.
Så tenkte jeg, hva koster det å kjøpe en mixer,
og
det koster liksom 2000 kroner mindre.
Og så sa vi,
nå kjøper vi bare det til han,
og så kan han spille inn så mye plattel han vil,
på akkurat den maskinen.
Så det var liksom en gave til han,
mot at han ga oss,
masteret.
Og så spilte vi inn første platta,
og så hadde jeg en kompis på EMI, som sa,
faen, er det han fyrens spiller?
Ja, jeg har gått forbi en gang på Aker Brygge,
og sett han spille,
han er helt psykogod.
Så da kan han komme opp i lunsjen på EMI,
så spiller han for alle selgerne.
Det var liksom, så kan du ikke se hva han driver med.
Og da var det jo ganske sånn gitar,
rock,
gitarbasert selgergjeng på EMI,
som satt og,
trygget opp en liten sånn mini høytaler,
og spilte fem låter i lunsjen.
Og folk synes det var det,
det var liksom det vildeste de hadde sett.
Så sa jeg at nå er platta i trykken,
og hvis dere har lyst til å distribuere dette for oss,
så kan vi jo gjøre en avtale på det.
Og det var ingen som hadde distribusjon
med et stort majorselskap.
Og vi hadde liksom,
vi skulle trykke opp 500 platter,
det var vel det vi skulle gjøre.
Og da sa Frank,
en kompis min i EMI,
at ja, kan dere ikke trykke opp 5000 til å begynne med?
For det var helt sånn ville tall,
på den tida, det var helt så sykt, så 5000?
Ja, men vi kan jo ikke trykke opp så mye,
tenk om dere ikke selger noe?
Ja, herregud, vi selger jo det,
herregud, hva tror dere om oss liksom?
Det var jo en periode hvor folk solgte liksom
hundre tusen platter uten noen mukke da.
Og så fikk vi en på frokost-TV,
han skulle sitte og klimpere på frokost-TV på NRK, før liksom TV2,
God Morgen Norge, eller hva det heter nå.
Og det også var sånn,
det var det som skulle til.
5000 platter inn på EMI,
han spilte på frokost,
og dagen etterpå så var det utsolgt for 5000 platter,
og da sa han,
du må bestille 5000 til.
og vi bare, det her er ikke sant
nå har vi på 10.000 plater
solgt, og vi hadde en deal med,
jeg tror vi fikk
70% av innkjøpsprisen
som var en 50-lapp eller noe sånt
vi hadde liksom tjent
halv million da
på en dag som skulle deles
50-50 hvis det ikke var hva slags avtale vi gjorde
så vi hadde en 50-50 avtale med
Ole Staveteig som han het
og så tenkte vi
fy faen hvor lett det er å drive plattselskap
dette er det teiteste
mest komiske vi har vært med på,
så da bestemte vi oss
for å starte en rocke-label
og da skulle vi gi ut Operasjon Dødsverk
som vi hadde oppdaget
han Krister sin tur å velge
plate nummer to da,
siden jeg valgte jazz først
og så valgte han rock nummer to
og alt vi tente på
Ole Staveteig, tappte vi på
Operasjon Dødsverk, for det var ingen som ville ha
og så endte det på
Operasjon Dødsverk, da skulle vi gi ut
en plate til, for vi hadde liksom tenkt at der har vi
en langsiktig plan, det var liksom i
motorcycle-land med litt sånn Faith No More Mr.
Bungle, rock
elementer,
og da hadde vi
fått med oss Helge Sten som skulle da produsere album nummer to
og vi hadde liksom ordentlig brukt jævlig mye penger på merch
og vi skulle liksom få dette her opp å stå,
vi hadde fortsatt litt penger igjen å bruke fra Ole Staveteig overskuddet
og så et par uker før
vi hadde da laget en kjempeturné for
Dødsverk, som de da kalte seg
ikke Operasjon Dødsverk, som de begynte å kalle seg
da skulle de ut på en lang turné, vi hadde
laget 200 hettegensere som vi skulle selge
og 500 t-skjorter
og så hadde da bassisten i Dødsverk
slåss med trommisen så hadde bandet blitt oppløst
ukene før og
da kommer det altså trommisen,
bassisten i bandet kommer til meg og sier,
sorry jeg driter meg ut
men jeg er så hissig,
jeg orker ikke tryne på
så jeg klinte ned,
men jeg skjønte at
dere har tapt mye penger,
så jeg har lyst til å jobbe gratis
gratis for deg i butikken til
som gjelder betalt og vet du hvem det var?
det var Frode Lia
det var deg jeg ble kjent med han
vår venn Frode Lia
Josimar Frode, som nå er
podcast-konkurrenten din kanskje din største konkurrent om noen år ja, ikke sant
da blir det flest
hvis Frode fortalte det han var, han må jo kanskje
at jeg ikke husker det i så fall,
men tror ikke han fortalte det?
nei, han er nok ikke så stolt
at han var litt sånn
han var vel en av de som
han brukte nevene litt mer enn meg i sitt liv ok, jeg skjønner
skal vi si en rettferdig fyr da
han måtte ikke ha det hengende over
så han hadde søla vekk andre sine penger
det er en av de mest
da tenkte jeg, det er litt god moral
tenkte jeg på sånne folk
han jobbet jo for meg kjempelenge
og det endte jo med at han fikk lønn
og at vi har gjort de andre pengene
men bare at han kommer og tilbyr seg jobbet
et år gratis i butikken
fordi at han har vært betalt
medvirkende årsak til at banden ikke
og ekstillingen, jeg synes det er helt sånn wow,
finste sånne folk
og vi startet jo plattselskap senere også
Frode Records, veldig kreative på band eller selskapsnavn
ja, ikke sant, bare bruker fornående men når var det
det var jo sånn, hvilken podcast
var det da, var det faen meg
det er jo store referanseverk
i den podcasten her, åpenbart og
det her er kanskje for de yngre som hører på helt
kjent, men jeg husker i hvert fall
jeg var 18 år
og det vi hørte på da,
det var Multiside det var den låta som virkelig bare tok
fullstendig av
husker ikke hvordan det kom frem,
det var bare sånn
det var det bare folk hadde kjøpt
og jeg tror det kanskje lå den om ren på veglisteren
det som er jævlig gøy med Multiside
fordi de var jo venner av oss
det var jo Lars og Patrik som hang i
platebutikken, Patrik jobba jo litt i
platebutikken min også
og de kom ned med
The Clap Trap, altså første låta si
og spilte for meg i butikken
og jeg bare tenkte, det her er
alt for pop for oss
for da var vi opptatt av kredd
og vi holdt jo
gitt ut Warlocks og Darkside og The Force
og liksom sånn kreddrap
og vi ville ikke bevege oss mot
poprappen
Vi må jo nevne at Sylvia
som jo har blitt kjent nå i senere tid,
var jo vokalisten i Multiside i starten
Ja, Sylvia, hun var jo vokalist
hun kjente vi ikke så godt,
for hun var jo liksom mer dems
protosje, og de var jo våre
butikkprotosjer, Lars og Patrik men da husker jeg at da sa jeg
det her er så kommers at dere kommer til å få
plate deal med en gang,
bare vent nå og så ringte jeg til Tor-Erik Hermansen
sånn gamle som vi snakket om i stad, i Stargate
som jobba i Warner
ringte han og sa,
hør på dette Tor-Erik,
og så spilte jeg The Clap Trap
da-da-da-da-da-da-da
og så sa han,
jeg kommer ned med en gang så
kom vi ned, møttes vi og sa jeg til bandet,
nå må dere la meg stå for snakkinga
nå må vi si at det er massevis
av folk som er interesserte
jeg måtte jo børse,
for jeg ville bare at de skulle få en god deal
samtidig som jeg begynte å tenke på at
faen, jeg skal gjytte selv
men da møttes vi
tok en burger på Beach Club
på Aker Brygge, og
før burgerne var spist
så hadde de fått platekontrakt
som jeg leste gjennom og sa,
dette her er bra
Har du ikke kjørt den samme distribusjonstilen
som du gjorde forrige gang da,
eller var du redd for at
du ikke skulle pulle det av siden det var så utrolig poppet?
Nei, dette her var noen år etterpå
pengene var ikke egentlig sånn, jeg visste at det kom til å gå bra
men jeg trodde ikke det skulle gå så bra
men jeg visste også at sånn musikk krever at man
jobber med det på en litt annen måte
der er det jo,
sånn sett er det jo fordel
å være på et stort plasselskap
vi var to personer
jeg kjente mine folk,
og Christer synes ikke musikken var noe bra i det hele tatt
så han var mer sånn der
ja, ja, hold på med poprappen
jeg har bare lyst til å gi ut metal
så vi var liksom ikke sånn kjempelystende på det
og så hadde vi mest,
en annen ting er at det var
venner av huset da,
så hvis vi skulle
signe de, og så lover vi
at dette her skal gå bra,
og så går det ikke
så bra, så hadde jeg liksom følt at
faen, det er det bedre at noen andre enten tar
støyten, eller at de tar
æra av det
så det var ganske gøy
gøy å se hvor fort det da
gikk fra det, jeg tror den platen
kom ut to måneder etter,
eller singeren kom ut to måneder etterpå,
det var liksom helt turbo, hvor de plutselig spilte
på VG-listeshow og
overalt, og så kom jo
single nummer to, det var da du skjønte at
dette her er folk som har pop
it's not for the dough
og det som er gøy er at not for the dough
er jo da samplet av
flåklypa-greiene, og det er jo Sigmund Groven tror jeg som spiller
det der munnspill-greiene,
og hvis du hører Blue, All Rise
det
er jo
identisk med
not for the dough,
og hvem produserte Blue med All Rise?
Erik Hermansen, og hvem er kreditert?
Ikke Lars ikke?
Nei
så den ville jeg faktisk
det vil jeg si er starten til
Stargate,
og hvis jeg var
Stargate så ville jeg sendt
om ikke annet en blomsterbukett til Lars
for det var, jeg tror kanskje de hadde nok kanskje nådd et eller annet mål uansett
men det er det,
å få den starten
som gjør at liksom,
og Tor-Erik er jo helt gud på å spinne videre
en god idé på en måte, så
han er han er jo i et momentum
24 timer i døgnet, så han
så han hadde nok fått det til uansett
og han Mikkel også, men
men uten den låta så er det ikke
sikkert det hadde gått så bra.
Men det er vel
foreldre av den plagiatsaken her i så fall da?
Ja, det var en plagiat av en
annen, en sample, men det er liksom
et eller annet med, husker du Røyksopp
bråket med Rune Lindbeck i sin tid
også som, hvem eier egentlig en sample?
Altså hvis jeg kommer til deg
med verdens beste idé,
som ikke er min, men det er en idé som jeg har
på en plate her
hør da,
så kan du egentlig bare si
takk for ideen.
Ja, for det er liksom
en åndsverk, men så lenge sample er klar
for det bruker, så har du jo et åndsverk
altså du har jo brukt noe
som er skapt fra før og laget noe nytt ut av det da
så det er jo
Ja da, men det er liksom et eller annet med en idé
ofte så er det jo sånn not for the dough
eller The Claptrap var jo
bare enten fleksnes eller
flåklypa, så uten fleksnes eller flåklypa så hadde ikke de
sånn gjenkjennelseffektene hadde ikke vært der
ingenting hadde vært der da,
det hadde bare vært en fin
poplåt, hvis det hadde vært en litt annen melodi der
så hadde liksom ikke du fått det
du hadde ikke tatt den telefonen
til Egelmann Iversen eller den var som lagde
flåklypa soundtracket Men kanskje være opphavet til sample da
ja det, det må være fra låt til låt
fordi det er jo noen ting
komplementerer vel sample, og noen ting står sample
liksom på seg selv
Det er ganske sånn,
og det var jo dette her
jeg tenkte når Røykesopp kom i
var det 2000 eller noe sånt
det var jo ikke så mange som hadde vært
tråkket opp den løypa,
den løypa begynte å bli tråkket opp med
egentlig Pols butikk med
Beastie Boys, var det noen år før så
det var liksom fem år
hvor alle gikk rundt og samplet oss og bearbeidet litt,
og det var liksom
rene, sånn som vi ga ut Perhanshoda
plata, altså den plata
det var ingen som engang prøvde å legge skjul
på hva vi hadde samplet
vi takket alle vi hadde samplet,
ulovlig i plata, takk til Miles Davis
Tribe Called Quest, vi hadde til og med en egen rap,
en sånn egen ting
hvor
Questlove
nei ikke Questlove, han
i Tribe Called Quest,
rapper som er brukt i
plata liksom, det er liksom ikke snakk om
kan det være noen andre,
det er jo bare
rappen hans.
Men det var jo essensen
med hele hiphop sjangeren også,
og tilbyvelsen var jo liksom å sample og
ikke kreditere før man begynte å problematisere
hva som egentlig skjedde der,
altså i Norge også var det den der Paperboys Barcelona
var jo en ganske grei sampling
som jo gikk ganske
jeg har fått høre historien på den der
og Gatasparlament som samplet
stille i den men det er jo det som har liksom
Soundcloud har blitt nå da,
tenkte jeg hvor hadde Kygo vært uten
det var liksom det er nåtid av samples
at da legger du ut
uten å tjene penger på det,
for da er det heller ikke noe dele
og når du da legger ut Marvin Gaye
var ikke det den første Kygo
hitten hans?
Jo det var en av de første både Limette,
Kygo og Matoma fikk jo sånn enorm boost
gjennom Soundcloud mellom 2012
og 2015
etter det så funket liksom ikke Soundcloud
det var brukt opp
akkurat da, det er det å være akkurat der det skjer
når det smelter liksom
det er litt den med Blue og All Rise
og liksom benytte seg av den
nå er Luka der,
og det å se den Luka
de som har evnen til det,
det er jo de som gjør det ordentlig bra
i enten det er business eller musikk
og komme seg gjennom den Luka også da
for den Luka lukker seg,
det er jo flere norske artister
som jo, når Spotify hadde sånn revolusjon
så var jo norske artister oppe
på en sånn global lista,
for det var jo ikke Spotify
i andre land enda
og da var det jo sånn,
mange norske artister som hadde
faktisk en døre åpnet til å kunne gjøre ting utenom
men ikke greide å sies det opportunt til da
Men det er liksom det,
å finne disse små lukene,
det er hele tiden nye ting,
og så er det nå egentlig innovasjon
er det som skaper hits nå,
og så greier du å feike en viral hit,
altså det som Ylvis sikkert prøvde på,
men som de ikke snakket så høyt om
før det var en viral hit,
men jeg er sikker på at når de har skjønt
hvorfor skal Stargate sette sine beste folk
på å produsere The Fox med Ylvis,
hvis ikke de vet at her ligger det så mye
og så går de ut her og bare lager det litt.
Jeg tror det var mer som et humørslag
på grunn av TV-showet deres,
at de ville ha litt som på en måte noe et
promopusj over det gjennomsnittlige
som kunne berike talkshow i motiv Norge.
Ja, jeg tror nok det er grunntanken,
men underveis så tror jeg de har tenkt fuck dette her,
altså man vet når man har,
tror du liksom at
eller Billie Jean
når du sitter og tenker
da tenker de sikkert
herregud, dette kommer til å bli så svært.
Jeg er så sikker,
altså når jeg hørte kjendispartiet da
med Jon og Onkel P,
første gangen så tenker jeg
herregud, her kommer det til å bli så svært.
Det er jo det er komisk hvor svært det blir.
Og det ble det jo.
Men det er liksom et eller annet
du hører med en gang
når man er i studio
at det kan ikke liksom ikke bli
noe stort som kommer ut av dette her da.
Jeg husker også kjendispartiet veldig godt.
Vi må jo snakke om,
for det var jo en av artistene du signet til,
til C++ Records.
Ja, det var faktisk Frode som signet.
Det var Frode som gjorde det?
Jeg var i Malaysia.
Ja, som var i studio.
Det var ganske, jeg har det jo kanskje snakket om.
Du hørte også den på Lorsen
hos Mestapodden, skjønner du?
Ja, ja.
Der må du fortelle hvordan de,
for dere lurte jo de over på et sikt og vis.
Ja, ja, nei, det var Frodes taktikerier.
Frode har jo liksom alltid vært bakmann,
og jeg har frontet plattselskapet,
så Frode har jo liksom ikke fått så mye
skryt og kredd som han kanskje burde fått.
Men jeg husker at jeg dro til Malaysia,
da hadde Frode sagt at det hadde vært gøy
å ha fått Jon og Onkel P over.
Jeg skulle være borte i to måneder,
og så får jeg liksom en mail hvor,
shit, vi må prøve å få,
for nå vet jeg at EMI er i ferd med
å signe Jon og Onkel P.
Og de var fortsatt i India da,
eller?
Det var i India,
da måtte de gitt ut en bonde grammatikkplata,
og så hadde de en plate som mer eller mindre
var skissende og ting klare.
Ja.
Og så hadde Frode hørt,
jeg tror det var liksom skissa på kjendisparty,
hvor de hadde ganske,
mye drøyere tekster tror jeg,
jeg tror et par av folkene som fikk gjennomgå litt mer.
Og da sa Frode,
vi må bare bløffe nå,
det stod på mail og sånt,
sa Frode på mail,
og jeg tenkte jo ikke så at det var død og liv,
for jeg hadde ikke hørt kjendisparty da.
Men da gikk Frode bort til Jon og Onkel P,
for vi kjente jo liksom,
hang jo litt med de,
og jeg vet ikke om det var gjennom butikken,
eller hvorfor han hang med de,
jeg tror han bare hang med de.
Ja, så rart, jeg har aldri tenkt på hvorfor,
det var jo ikke naturlig å henge,
med Jon og Onkel P.
Men han hadde vel noen venner,
eller et eller annet,
så da hvertfall Frode møtte de,
og sa liksom, ja grattis, jeg hørte EMI har segnet dere.
Ja, vi har ikke segnet med noen vi.
Ja, EMI går og skryter at,
fordi vi har hørt rykt om at EMI skulle til å segne,
EMI går og skryter at de har segnet dere, og
jeg tror til og med jeg har hørt at de har,
at de har fått dere til alt for billig penger,
eller sånt, fordi jeg tror de var i en forhandling.
Så hadde Frode bare bløffet rett og slett,
ved å ha sagt liksom,
åja EMI har jo gått,
og skryter av det.
Jeg tror de har til og med sagt at,
de har fått dere til å godta ganske dølle betingelser.
Ja, ja.
Men hvis dere ikke,
og da var det plutselig sånn,
fy faen, da skal vi hvertfall ikke segne med dem.
Og da sa Frode,
men vet du hva,
hvis dere har lyst,
så kan vi lage en bra deal her,
så gjør vi det litt smått,
og så slipper vi å være på et EMI,
liksom Indie-selskap, er mye tøffere, og det er det som er gøy,
og er mye liksom mer slingringsmånd,
og hvis dere er på EMI,
så er det så mye regler,
og hva dere kan gjøre og si,
og jeg tror han bare snakket de trill rundt.
Og så ringte Frode,
eller sendte vel en mail,
var det vel sikkert,
en par dager etterpå.
Jeps, da har vi Jon Jon Kulpe,
og hør på dette her,
og da fikk jeg første skissa på kjendispartiet, og tenkte, fuck,
det her er hittet.
Det er så hitt.
Det var rett på nummer én på veglista, tror jeg.
Ja, jeg tror den ble nummer to,
at den aldri ble nummer én,
for det var en sånn helt psycho jævel på førsteplass,
som aldri gjorde at den toppet veglista,
men det tror det var,
var at den skulle være nummer én,
men så renvasket de listene,
og da var den visst nok bare nummer to,
og så lå nummer to i mange uker på rad.
For det var sånn at de får alltid sånn første sortering,
hvor de, ja det ser ut som om den blir nummer én,
og da får de en sånn testlister,
og så skal plassselskapene da sende inn og si,
da har dere glemt den,
tror jeg, for det er et eller annet sånt.
Det var litt sånn justering.
Alt er bare joks selvfølgelig uansett.
Det har vært joks og fantri med veglista i alle år.
Ja, det må du også,
det må du også snakke om da,
når du rigger hele dritten her.
Ja, ja, nei, det kan jeg godt snakke om,
det er jo gøy med,
det er alltid gøy å erte vegelitt.
Ja, så det var
med Onkel P og sånt,
da hadde du ganske kreativ kontrakt,
eller bare hadde du moro?
Ja, altså det var først
da kom jeg hjem rett etter det,
og da hadde vi liksom avtale
med det, og Frode var så fornøyd,
og jeg bare tenkte
faen, vi har sagt at vi skal bruke en del
penger her, og vi har sagt ja til tre
musikkvideoer, liksom.
Vi skulle lage musikkvideoer
på kjendisparty, sånn skikkelig A-video
med Eigi Langmark Svår, eller hva han heter, for en dritbra
videoregissør, og så skulle vi lage
stank-asshole-video, og så skulle vi lage en video til,
tror jeg.
Jeg tror vi lagde tre ganske dyre videoer,
og det er jo,
vi snakker liksom flere hundre tusen kroner
bare der, og så var det jo studio,
og sånt, og så det ble en ganske dyr utgivelse,
men Frode var bare helt sikker på at dette her
skulle funke, og det gjorde jo,
det gikk jo i kjempeplus,
men
men jeg husker at jeg kom hjem
da, og da var Frode litt sånn,
faen, denne låten er jævlig drøy da,
der er det ganske mye sånn,
jeg vet ikke, jeg husker ikke teksten.
Kjendis-name-dropping og sånt.
Ja, og så er det
litt sånn, noe er bare gøy,
men men det var litt sånn der
Morten Abel satt på dass og lekte med vetemedlet sitt.
Ja, kan vi, og da husker jeg
tok en runde med en advokat,
og han sa, her kan det enten gå
bra, eller så går det til helvete.
Det er helt avhengig av hvordan det legger fram,
men vi var veldig sånn at
dette her skal gjøres morsomt,
musikkvideoen skal være morsomt, det skal være liksom
gøy, gøy, gøy, gøy, at dere må skjønne at dette er satire,
selv om vi outer narkomiss bruker til enkelte folk.
Så det var litt sånn
vi satt og var litt sånn der,
jeg skjeik i en dag eller to,
men vi har ikke hørt noe på de første
dagene, for den låten var overalt
fra den dagen han kom ut.
Kanskje vi hadde blitt verre nå,
sånn justmessig, eller sånn
Ja,
nå er jo alle,
det blir jo faen, jeg er så redd for å si noe
feil nå, men nå hadde det vært mer
interessant kanskje inn og ut da.
Faktisk.
Ja.
Men det var jo stort sett ganske snilt,
så var det noen som
fikk litt mer pese enn de
ønsket seg.
Jeg husker at
ja, det var et par
ting vi måtte ta vekk,
det var et eller annet med,
mitt navn kommer inn på slutten, det er jo der Krister setter heroin,
og da skal jeg spille Junkie
i filmen, men ja, da tror jeg det
var et navn på en
kjent person som var
som vi visste ja,
nei det var det, det var en
artist som vi visste var ordentlig ute og kjører
som vi sa, vet du hva
jeg lurer på om det finnes mer smakfulle
for det er ikke sånn,
av og til så tråkker man jo
overstreken, og ikke sant, de gutta var 17-18 år eller sånt nå,
fra Lillehammer bare, hei, alt er lov vi er sånn, alt er lov, men
dette er litt utaktisk,
den er nok litt smartere, men jeg husker det var et par
navn vi byttet om,
husker vi hadde også
hadde vi gjort det,
hadde vel bare Aksel Henni
tyst da, skulle være originalgreiene
men da var det litt sånn følsomt
med det med Aksel Henni og
han hadde vel
jeg husker ikke hva det var,
for nå var det
i forkant av den filmen, han slapp
Uno
og det var jo en
utgangspunkt til selvbiografisk i hvert fall selvbiografiske
elementer da, for han hadde vel
tyst da i noe
hiphop, taggemiljø jeg husker ikke hva det var for noe, men da
kan vi ikke heller si,
hadde vi gjort det,
hadde vel bare Aksel Henni, skudde jeg si og det var jo mitt tips
og da synes vi det var gøy,
for da kan vi sette ut
rykter om hva han egentlig har gjort
det kan jo bli mer gøy enn bare
tyst da, og så er det liksom over
så det var liksom sånn
det er ikke den historien jeg lever ut,
og da hadde vi
liksom, hadde vi gjort det
hadde vel bare Aksel Henni
hva er det dere egentlig sier,
hvorfor sier dere hysj
ble det i min intervju om,
og sånn, nei han
Aksel Henni hadde tissa på seg
på en fest, så hadde vi ha gjort det,
hadde vel bare Aksel Henni tissa, og så hadde det blitt
sånn teite historier, sånn masse sånn parallelle historier som gikk da jeg
tror Aksel ble faktisk litt glad til med for at
vi tok vekk det tyste greiene
har han sagt det?
ja,
det var jo mange år siden
men jeg tror han dritt litt i det nå
men jeg tror kanskje det var før Uno,
eller jeg husker ikke
jeg skal ikke spørre meg nei,
i hvert fall det var følsomt da
men så gikk det bra
det er mye som var følsomt på den tiden der
det er sånn der,
jeg kom til å tenke på
du var jo med i den der hiphop
dokumentaren også, den der
som Norsk Fjerns innlagde
ja, ja, det var gøy det var jo han,
Wardox, var den ene som var med og ble intervjuet der
så var det sånn også
det var litt godt
det var gøy tilbake til vi snakket om sted og kredd og sånt
så jeg tenkte på sånn
det var en eller annen album eller steder de bare printet opp
i et par hundre eks
for hvis det gikk mer enn det
så var det ikke kredd
det gikk kjempebra og så spør han programlederen
burde du ikke printe opp et par til da?
ja, vi burde jo egentlig det
hvorfor gjorde du ikke det da?
ekte faen, hvorfor ikke gjorde du det?
det var ikke noe spørsmål
kredden var tromfalt ja, for det var jo den platta vi sku ut
det var det som gjorde
at det var liksom hiphopkrigen
startet da det var jo den første Warlocks platta
som vi skulle da gi ut
vi ga ut første singeren derfra
og så ga jeg en del penger til
Tommy T som skulle da
spille inn og produsere
plata, og så satt vi egentlig bare
og ventet på resultatet, men
underveis så skjønte Tommy at dette her kom til å bli så bra
at han bestemte seg for å starte
plattselskap selv og gi det ut
på eget selskap, og da hadde vi
hatt ganske mye utgifter og sånt,
og da drev jeg
også en platebutikk med Tommy T på Grønland
så vi var jo egentlig litt sånn
kanskje ikke venner, men hvertfall
businesspartner, ja
så da hadde vi en butikk sammen,
og så fant han ut at
ikke bare nok med at han stjarte artisten vår
vi hadde ikke noen skriftlige avtaler,
vi gadde ikke å skrive
avtaler, jeg synes det er en uting
med avtaler.
For dere fant dere
Warlocks, eller dere bare som kom i snakk med hverandre?
Ja, vi kom i kontakt med Warlocks, og så
sa vi, kan ikke dere spille inn
første singeren som heter V.O.T.
Click som er en ganske kul
tung, brutt halv grorudaren
hiphoplod, som jeg synes er det beste
hvertfall da, det beste norske rappen jeg hadde hørt
og så sa de at de hadde et par andre gode ideer
også, og så sa vi bare,
kan ikke vi bare gi ut platene dere
og de virket happy med det
og så tror jeg,
jeg husker ikke mye vi ga til Tommy
for å produsere platene, men
kanskje hundre, et eller annet sånt
hundre tusen eller noe sånt,
og da hadde vi
den butikken samtidig, og da når Tommy
bestemte seg for å
ta den platen, så sa jeg at det er jo ikke noe
stilgjort, men nå har vi
hatt en del utgifter på singeren,
så bare betal tilbake hvertfall utgiften vi har hatt, så går det sikkert greit, men
tidligere var det ikke,
og så syntes han ikke det var noe særlig å betale
tilbake alle disse pengene,
han syntes vi hadde brukt penger
litt dumt, og det hadde vi sikkert gjort
vi hadde hatt en stor release party
vi hadde stilt pizza til alle vennene til
Warlocks, liksom bare sånn, for dette var skulle bygge opp til den store platen,
så husker jeg det var noe sånn beløp, så småbeløp
mig, og så sa jeg
mer prinsipp er at du har stjert en artist
fra oss, som vi har bygget opp på vår måte
bare gjør opp for dere,
så går det greit
og Tommy, jeg gidder ikke betale
for pizzaen som dere,
liksom helt på det nivået, og da husker jeg at jeg
gikk ned i den butikken som egentlig var min
den T&D Records
Tommy og Diaz Records,
nede på
Grønland, låste meg inn på kvelden,
hang opp et skilt på innsiden av ruta hvor det sto
stengt grunnet konkurs skrev jeg, sånn at det var ikke bare
konkurs, men det var stavefeil,
sånn at tydeligvis de som drev den butikken
var stokk dumme og ikke kunne skrive
konkurs engang, og så bytta jeg
låst på døra og så kom de,
skulle på jobb dagen etterpå,
så står det stengt grunnet konkurs
eller noe sånt, så vi syntes det var dritfløyt
for der står jo alle de kule hiphopperne
og fy faen, dere har egen hiphop-shop,
og jeg var liksom usynlig partner i den
den butikken og da begynte det med
dette synes de var jævlig dølt
så jeg sier, jeg driver ikke business med en
som ikke jeg kan stole på, så jeg
legger den ned, så tok jeg bare de platene tilbake til
butikken min på Aker Brygge
og så ble det liksom ganske dårlig
stemning, men sånn overkommelig dårlig stemning, helt til
jeg husker ikke helt rekkefølgen,
men jeg husker at
jeg er jo hevngjerrig, jeg har jo lyst til å
ødelegge liv hvis noen fucker med mitt
er ti ganger tilbake igjen?
er ti ganger tilbake igjen?
ja, det er ti ganger,
og jeg følte liksom at jeg hadde tatt igjen
dobbelt da, kanskje, men
kanskje jeg hadde åtte sånne til gode
og da endte det
altså opp med at
det kom et band fra Kristiansand som het
Dark Side of the Force nei,
vent da, faen, det var etterpå, det var et Oslo
fluid som vi skulle slippe
med litt vestkant rap tåsen rap, eller hva man skal kalle det
som ikke var like bra,
men vi gjorde det liksom svært, og
de hadde litt sånn smådissing og litt sånn knuffing
sånn verbal knuffing, og
så nekta Tommy å spille
og fluid på
National Rap Show på NRK så
det var liksom
eneste sted på hvor man kunne bli spilt
eneste sted, og det var jo et nasjonalt
rapp-program, så det betyr jo også at hvis det kommer
noe norsk, så skal man spille det
hvis det er over en viss kvalitet
men Tommy ville da ikke spille det,
fordi at han visste at dette handlet om
noen av tekstene kanskje handlet litt om
både han og gjengen sin,
men ikke minst fordi at det kom fra meg, som var
tydeligvis ikke han var veldig spesielt glad i da
og da får jeg blod på tann og tenker ah, så deilig
nå har jeg jo all grunn til å kjøre
fullpupp mot Tommy og ødelegge,
så jeg kjørte jo, sånn der det var ikke leserinnlegg,
men jeg kjørte for
advokater da, på NRK og sa at, hvordan kan en person som
driver et nasjonalt hiphop-show
utelukke enkelte folk på grunn av
personlige årsaker, etter annet sånn, nå er det liksom
kjip, sånn stramt og tørt
og dritt fyr liksom, som bare skal ødelegge
mulighetene hans, han fikk jo sparken i NRK
fordi, ja, jeg tror enten, jeg vet ikke om han fikk
et ur til meg, ja,
etter han i hvert fall, eller det programmet ble
tatt av en periode,
jeg husker ikke helt hva som skjedde,
men han i hvert fall måtte han måtte gå
ut av programmet, og så måtte han inn igjen
på sånn eksterne, ja et eller annet sånt
men det var senere at han ikke fikk lov til å spille
sine egne låter i programmet,
det var en annen
ja, for det kjørte vi også på da
det at, hvor å spille plate selv, som du har eierinteresse på,
hvor du tjener masse, masse penger, han spilte jo veldig
mye Warlocks, og det var jo all grunn til det
men å ikke spille en låt
liksom med Oslo Fluid,
det var liksom det kunne man gjort,
selv om jeg skjønte jo liksom,
i den kredd og
bråkverden, men det som var gøy da da kom jo
to kare fra Kristiansand
inn i butikken min
Dark Side of the Force,
som er det beste
norske rappen gjennom alle tider, synes jeg er fortsatt
den første plata som vi da
altså de hadde en
single som de hadde
spilt inn som het
noe heter vel Warlocks in Flashbacks og de hadde laget en låt som het Backflash
som var egentlig en 8 eller 7
minutters disselåt til Warlocks som
var en sånn hardcore
disselåt, hvor du hører liksom at
ok, det var ikke like bra produsert men de gutta
rappet jo skiten av absolutt alt som noen
gang har rappet i Norge,
og de var sånn plukket ut av Tommy T
som liksom det største
talentene, og de hadde vunnet
national rap shows, demo konkurranse et eller annet, du skjønte bare at dette her kom til å bli
svære greier da, de hadde med seg en
fra Boston som rappet,
hørtes ut som Nas,
og de hadde med seg
Anna Radd som var liksom en annen
sånn hamar hiphopper som tilhørte en annen
liksom del, som ikke var liksom
T-Productions, så de hadde liksom forent alle
de småmiljøene som ikke var T-Productions
som var liksom store moderskip i Norge
så alle joined forces
med de beste produsentene med Daniel Gude
Raymond Pellissé, liksom bare
svære undergrunnsnavn og gav ut liksom da først den ene
Backflash-låta, så det ble jo
ramaskrik, og så skulle vi ha release-konsert på
et sted som var ved siden av
Blå, og da kom jo da
da var da liksom det begynte
med bråket mot meg da
fordi de skjønte at jeg elsket dette her
jeg synes at dette er kjempegøy,
og jeg så jo bare for meg at
ok, utfordre dem til duell da, battle, det skal være battle rapes, og alle vet jo at
Salvador i Dark Side of the Force kunne sitte
i seks timer og rappe
på inn- og utpust
uten manus, mens Warlocks kanskje ikke var
var ikke der de hadde sin styrke da
så det endte altså opp med at
når plata kom, så skulle vi ha en release-konsert
ved siden av Blå i Oslo,
og så ble vi jo da ambushet av
B-gjengen, og jeg tror det var liksom
40 mennesker der som skulle
jule oss opp og skjære oss med
teppeskjære kniver og fullt
dessen drapstrussel hvor jeg og Salvador klarte å snike oss
ut, og så kom det vel
masse politi og sånt til hvert og fikk roa gemyttende, og
da begynte liksom, da tenkte jeg oi, faen det her er jo
når B-gjengen er med,
da er det ikke
så gøy, det var jo gøyere å liksom
erte litt i media og
pirke litt borti og lage disselåter
og sånt, men det var liksom full
blodshat, og så ga vel de ut
Flashbacks Part 2, som var egentlig disselåt til meg og Dark Side of the Force
og Oslo Fluid, så da kom jo
den som B-side på en single
og så endte det opp med at
da begynte de den B-gjengen og
kompani, og det var jo folk som
jeg kjente godt, for de var jo i butikken min
og kjøpte plater og liksom
buddies, ikke sånn buddies men i hvert fall sånne gode kunder da,
vi hilste alltid og
sånne rare handshakes og alt mulig sånt og
så begynte det med at de begynte å komme en og en
og si bare, bare så du vet,
jeg kan ikke ha noe mer
med deg å gjøre,
så tenker jeg, å fuck nå begynner det å bygges opp en liten shitstorm mot meg
og da ble jo det
verre og verre, og de begynte å liksom oppsøke meg hjemme
sto utenfor huset og ventet på meg
jeg greide å kjøre sykkel og sånne omveier
og liksom komme meg unna bråk hele tiden
sneik meg til og med inn i
i bakgården
via en annen inngang, og så sto jeg og vinket
til de og irriterte liksom de
mens de sto utenfor og ventet utenfor huset mitt
og sånt nå, skjønte bare at
hva er det jeg driver med nå,
jeg kommer ut og får
grisebank,
og da fikk jeg vite liksom
at nå, bare du er utenfor døra, og
de ser deg så får du juling
og da tenkte jeg,
nei, nå skal jeg få en slutt på dette her,
en gang for alle
så da var det et band som heter Representen 2000
som skulle spille på John D og
det var liksom vennene til Tommy
og vi visste at alle som var i det lokalet
var T-Production og Tommy T's
vennekrets da
tenkte jeg
nå får jeg gå dit,
så får jeg få juling
jeg håper jeg får litt mindre juling enn jeg ønsker
og så går jeg ut derfra
og så er det kanskje over
det var liksom grunnideen min
da husker jeg, kom inn, da var bandet på scenen
så stoppet de å spille
for det ble sånn der
alt sånn der, når du ser sånne amerikanske filmer
hvor alt blir sånn slow motion
sånn, tenkte jeg å fy faen, dette her
dette, nå får jeg juling nå
å herregud, ikke slå i tennene
for det var jeg litt redd for
håper de bare slår på kinnene og sånt
for det blir i hvert fall blåmerket,
blir borte og ikke
tepper seg her i kniver i trynet
for det er jo sånn som er der for alltid
og jeg tenkte veldig sånn,
det er litt rart
jeg vet at jeg skal få juling for første gang
og jeg tenker bare på sånn
utseendemessig ting
det er overfladisk
men da i hvert fall husker jeg
at de sto i ring rundt meg
det var en hel gjeng,
og de liksom trodde
ikke det var sant at jeg var der
liksom, you and whose army
men det var bare meg
og da kjente jeg at det var en som
jeg kjente liksom glovarmt på
buksa mi, så tenkte jeg nå er det noen som setter fyr på meg,
det hadde jeg ikke sett for meg
så snu jeg meg,
så var det ikke noen som
satt fyr på meg,
det var en veldig stor mann
som i min historie har blitt
til en 2,37 meter høy
fyr fra Nigeria
men han var kanskje bare 1,85
og var kanskje fra Sierra Leone
eller noe sånt, jeg vet ikke, men han stod hvertfall og pisset på beinet mitt
og da fikk jeg litt sånn
hvis jeg går nå,
så vil jo de sikkert
juble og ha ha ha,
nå tok vi inn
men da slipper jeg hvertfall å tenne mine knekker
så jeg gikk sånn sakte ut
og så jeg bak meg,
ingen kom etter meg
jeg tenkte, fy faen, er det mulig?
jeg slipper juling, jeg trenger bare å vaske buksa, så er pisset borte
dro jeg hjem, vasket buksa og så var hiphopkrigen over
men da var du sikker på at det da var
jeg visste helt sikkert at det ikke kom til å skje noe mer da
for da tenker jeg at noe mer tap
enn å bli pisset på av en fyr fra Nigeria
på 2,37 meter
som viser seg bare være 1,85
det går ikke an å tape
mer enn sånn type fysisk
krig enn det så
da tappte jeg, så det sang og visste at jeg slapp hvertfall å,
mer juling ikke sant, men var det sånn,
ble det omringa der inne, eller?
jeg husker bare at
jeg husker han ene
André fra Warlocks
de hadde en sånn greie på at
litt sånn som mafiafilmer, hvor
ofte var sånn, nå er det like før det kommer til
å skje noe dritt,
bare så du vet det,
og da så de
på en sånn her
og så gikk de,
og det betydde at
ok, nå skjer det noe dritt hvert øyeblikk,
og det skjedde et par ganger før da, hvor jeg
bare flakset at jeg ikke fikk juling før
men da husker jeg at han såp meg
med en sånn, bare vent, og tenkte, faen
jeg håper ikke de skal sage meg to
det var så mye sånne ting,
men jeg tenkte bare
litt juling, det skal jeg tåle for første gang i mitt liv,
bare håper ikke de sparker når jeg ligger
nede, liksom, jeg får en sånn her
tanke i hodet, men jeg tenkte også det at er
det ikke litt sånn gøy
å komme dit, det er ikke så gøy å ta meg når de er
153, 100 mennesker som du vet at skal jule meg opp
ingen kommer til å back meg opp
det er litt sånn,
da ville jeg tenkt,
da kan jeg ikke slå så hardt
da er det mer en markering av det som gjelder
i stedet for at de da møter meg og er
superhypet, står utenfor
butikken på Aker Brygge etter at jeg har
puttet pengene i nattseifen, og så
hopper på huet mitt, liksom
Men har du snakket med Tommy om det,
liksom alt det her du har sett på,
har du liksom på Zoom og sånn,
liksom som Ja, jeg har gitt ut platen med både Tommy og Lox
Har du liksom tok til den episoden,
bare snakket ut alt en eller annen gang,
sånn skikkelig mann til mann samtale?
Ikke egentlig sånn, jeg husker vi skulle snakke om hiphopkrigen i et
dagsavisen intervju
og da var det liksom,
men da tenkte jeg at, da skulle vi gi ut platen
med Tommy, og jeg hadde ikke så mye å tjene på
å verken vinne, eller
da ville jeg bare selge platen til Tommy
så da tror jeg jeg la meg liksom
kunstig litt lavere
fordi Tommy er jo Gud,
liksom det var vel sånn jeg la det frem da,
og han er jo en fremragende
produsent, sånn sett, så jeg synes jo
og det er ikke noe tvil om at
før Dark Side of the Force
så var vi jo bare irriterende
jeg bare prøvde, finnes det noen måter jeg kan skade de på,
men jeg kan jo ikke
det uten å ha noen musikk
som på en måte er bedre,
og når da Dark Side of the Force
kom med sin plate,
altså det er faen meg det beste jeg har hørt,
jeg satt og tenkte
dette er for sykt,
det går jo ikke
an å produsere en sånn,
jeg vet ikke om du husker den platen?
Jeg husker singelen, men husker ikke, albumen husker jeg ikke.
Nei, for vi lagde en sånn promosingel som vi la
i en plastlomme uten avsender på
hvor det sto bare D-O-T-F
jeg tror det var 97,
ja, 97 var det nok
men det var ganske sånn gøy
og da tenkte jeg når jeg dro hjem der og lukta
litt tiss fra hordabuksa
så tenkte jeg at det kunne gått ganske mye verre, og
så var det liksom
hvem er de neste på lista til å plage nå?
For da var det liksom hiphop litt ferdig.
Du har jo sånn,
du har jo sagt at du har noen sånn
pressefolk, du liksom har en sånn der
ikke fatt hva over,
men en slags boykott
over lengre tid, er det sånn er det liksom en del av sånne der
paybackene og sånne der
du er litt sånn elefant min,
og du glemmer ikke liksom.
Nei, jeg glemmer ingenting altså hvis noen har
fucka på min vei,
så er de der, og så er det,
tenker jeg liksom nå er jeg grader av hvor
glømpig jeg skal være,
så jeg har liksom hatt
det er et par som er på livstids
lista mi, som jeg aldri tenker dette er
folk jeg ikke skal ha med å gjøre.
På grunn av intervjuer og sånt,
eller hva er det du begynner med?
Ja, men folk som, sånn uredelige mennesker sånn som du vet liksom ikke
hvis du hadde hatt en som alltid hadde
ønsket det er vondt, som i ditt liv, så hadde du tenkt
hold meg unna den personen,
men hvis den personen tilfeldigvis
jobber i media, og fortsatt alltid vil det er vondt,
og bruker en hver
mulighet til å skrive om det
så tenker jeg, det er noe sånn der
det er noe u
altså det finnes møkka folk i alle bransjer
jeg jobber i platebransjen,
det er så mye møkka folk
og bokbransjen, det er jo faen meg
nesten bare møkka folk,
så det er liksom
det vil være det,
så sannsynligheten er også ganske stor
for at det er folk i presseverden
som er møkka folk
så er det også folk som er møkka folk
som får lov å gjøre litt sånn som de vil
og det har jeg
opplevd en del ganger at
og det er jo sikkert
også fordi at jeg er ærta og plagd
og jeg har jo
lurt mye pressefolk i mitt liv
jeg har jo ljugd og folk som fersker og blir
tatt i løgn så
er ikke det noe hyggelig,
det er liksom flaut
jeg husker at jeg har jo
Jeg har jo lurt
noen så grunnig at egentlig fortjener jeg juling.
Men akkurat i det ene tilfellet med livstidsboykott,
så er det bare fordi jeg vet at det er en person
som jeg ikke noen gang kommer til å ha med å gjøre,
og vil aldri ha med.
Det er noen folk som bare er dårlige, bad people.
For du er en av de som,
vi måtte starte av den tråden der mot Thomas Halseth i VG.
Var det
Tone Damli som startet,
eller kastet hun seg på?
Hvem var førsteartisten?
For du la vel etter en pluss igjen på det.
Jeg var først.
Det var jeg som lagde helvete.
Var det det?
Ja.
Jeg husker bare vagt meg,
for det er ikke så lenge siden.
Det er to-tre år siden?
Ja, par år siden.
Hva skjer med korona da?
Det som var, var at firmaet mitt har alltid gått ganske greit,
litt i pluss, men ikke noe sånn å hoppe i tak for.
Jeg har alltid hatt grei lønn,
men ikke noe sånn superlønn.
Så var det et år jeg tappte ganske mye penger,
og det var det året for to år siden.
Det var første gangen VG er litt interessert i å skrive om min private økonomi,
fordi alle oppturer og sånt,
det har ikke vært så viktig.
Det var heller ikke noe stort,
det var 500 000 i minus.
Nå er jeg interessant for VG,
for jeg har ikke hatt et eneste oppslag om meg i VG
på mange år etter Robinson.
Vi har fått beskjed om at jeg ikke er så veldig interessant lenger for VG,
men fordi jeg taper en halv million kroner,
som er egentlig også ganske lortepenger i det store av det hele,
når du ser firmaer som taper hundrevis av millioner og sånt, så tenker jeg.
Så det skal du skrive om Thomas,
for han er den som har vært mest på meg,
kanskje siden hele begynnelsen av,
kanskje 90-tallet til og med.
Har han jobbet i VG i hele sin 90-tall?
Nei, men han jobbet i,
hva heter det for noe der?
Spirit?
Ja, den greiene der, det stemmer da.
Jeg har aldri sett Thomas Talseth,
aldri snakket med han eller møtt han heller,
jeg har jo mailet litt med han,
men aldri sett han i en sånn offentlig diskusjon,
eller han er veldig sånn desken-type,
eller er han mer ute i ...
Jeg tror kanskje han er så mye utenfor ...
Veldig lite aktiv hos sosiale medier.
Han var veldig sånn,
og det er jo en av de få,
jeg skal si, aktive musikkjournalistene igjen der ute,
som på en måte driver
og graver og skriver,
og så skriver veldig mye av sånne,
skal vi si negativt ladet av saker stort sett da,
spesielt artister som gjør det dårlig,
eller taper penger, eller miste dårlig listeplassering og sånn,
det har vært en sånn tendens.
Og så er han flink til å liksom bruke
alle triksene i boka for å ...
Altså i mitt tilfelle da,
så var det at jeg har tapt 500 000 kroner,
jeg har crowdfundet veldig mye penger,
og grunnen til at det gikk så dårlig det året,
var vel to festivaler,
jeg tapte ganske mange hundre tusen på,
og det er sånn shit happens,
det er ikke noe død og liv.
Shit happens.
Men jeg har også crowdfundet ganske mye plater,
og de crowdfunding-pengene
har kommet inn på kontoen min fra en stiftelse.
Og min regnskapsfører hadde da tenkt at
siden de kommer fra en stiftelse,
så legger han det på støttepenger,
selv om det er fysisk salg,
det er litt sånn regnskapsteknisk
liten fileting da.
Så ikke nok med at jeg hadde tapt 500 000,
men det så også ut som at jeg hadde fått
jævlig mye støtte.
Og det var jo,
synes han sikkert, bare sånn «haha, nå har han tapt penger,
og jeg kan få det til å se som om han har
fått ekstremt mye støtte».
Og så har ikke jeg tenkt å svare på han,
for jeg har egentlig kjørt en boykott på han i
fryktelig mange år, og så ender det opp med at jeg da skriver
en mail til han og sier «jeg er ikke egentlig
interessert i å snakke med deg,
men jeg setter på regnskapsføreren,
så kan han forklare hvor de pengene kommer fra».
Og så forklares det at disse pengene
er ikke støttepenger, det er salg.
Så det er ikke det at jeg bare,
det er bare det at jeg har tapt 500 000,
det er ikke det at jeg har tapt 500 000
og i tillegg har fått jævlig mye støtte,
for det var liksom det han,
og fokuserte veldig mye på alle sånne ting.
Og så ser jeg liksom at
jeg skriver svar, er liksom helt nøytral,
og liksom sånn som jeg skal være,
og så kommer det på trykk,
og så har han selvfølgelig droppet
alle informasjonen han har fått,
og så trykker han på med de tingene
for å få meg til å se ekstra ynkelig ut da.
Altså det er ikke noe med at jeg er en loser
når det kommer til økonomi,
men jeg har blitt kastet penger etter liksom,
det er sånn, som jeg tenker bare sånn,
kom igjen, vær noe litt redelig da,
du vet jo, vet jo, da har du fått svaret fra regnskapsfører,
du har fått svaret fra meg,
også allikevel velger du å overse det
for å trykke på liksom de drittknappene
for å ta meg liksom.
Og så tok jeg bare og klippte ut all dialog
fra liksom maildialog, og så lagde jeg en sånn ordentlig skitpakke da,
tok igjen 10-gangeren eller kanskje 20-gangeren,
for det var liksom fra gammalt da.
Og da balla det jo på seg selvfølgelig.
Og det var jo egentlig ball som gikk til å rulle,
for det har jo vært jævlig mye,
mange i mange år som har jo,
tenkt at
redelighet kanskje ikke er det
som forbindes mest med
enkelte journalister.
Kanskje de særdeles et, Thomas.
Og da kom det jo jævlig mange
frem som hadde både
ting som de hadde
personlige ting,
ting som han hadde skrevet om folk,
ting som ikke stemte, han ljuger, han
liker å dra folk
litt ned i søla.
Og det var jo egentlig bare
en ordentlig drittstorm.
Han fikk vel ikke lov, eller jeg vet ikke om han ikke fikk lov,
eller om han ikke tørte,
eller ikke ville, eller hva det var for noen grunn til at han ikke stilte i debatt selv,
men det ble jo ganske mye
bøss rundt da.
Det var vel Tone Damli
tok noe helt grassat,
og Malin Kullset, og det var jo
sikkert, jeg tror det kanskje var sånn
500 journalister, nei, artister og plattselskap, folk som hadde liksom kastet seg på å skreve til
trådene.
Det var liksom
ikke noe tvil.
Om hvor sympatien lå.
Det var vel en som skrev noe til meg,
det var en som jobbet i VG,
som var liksom, ja,
men
et eller annet sånt.
Men har du snakket sammen etter
den runden?
Nei, jeg har ikke snakket sammen med han på
mange, mange år.
Han er liksom ikke en person
som jeg bruker noe
tid på, men det er klart,
ypper du sånn, og i tillegg gjør
det på en uredelig måte,
så tenker jeg at nei, nå får jeg ta sifra.
Og det er jo det som er litt deilig nå da,
med sosiale medier, at før, jeg har jo blitt knebla av VG,
VG spesielt, i særdeleshet, så er det VG som har vært de som har
brukt hersketeknikk, og før så, hersketeknikk funket jo, fordi at hvis de skrev noe i en avis,
så hadde du ikke mulighet til tilsvarsrett.
Og du vet jo ikke
helt hva som kom på trykk heller,
og det er jo liksom
det sprøvet.
Jeg husker jo at
vi juksa jo en plate inn på VG-lista,
det var jo Warlocks,
og det var jo en veldig sånn bevisst greie, hvor
Warlocks,
vi fant ut hva vi skulle gjøre for noe.
Det var etter at vi hadde blitt venner igjen, etter
jeg kranglet, og så sa vi,
nå må vi gjøre noe litt
spektakulært når vi først er sammen.
Og så kan vi ikke,
fordi da, akkurat på den tiden, så var det jævlig mye juksing,
VG-lista var bare juks.
Det var liksom, nå setter vi opp en konsert på Egertorget, og så
spiller en eller annen artist der, og så, oi!
Der solgte vi 2000 singling etterpå to minutter.
Hæ?
Hvordan kan det gått?
Neida, det er jo bare
at han ene i plasskapet har gått inn og
kjøpt 2000 singler selv,
og så legger han det tilbake på lagret sitt.
Men de 2000 singlene kan være nok til at,
eller 500 singlene kan være nok til at
du er på førsteplass på VG-lista.
Og hvis du er på førsteplass på VG-lista,
så kommer du inn på Absolute Music,
og så kommer du inn på Mac Music,
og så kommer du inn på
radiolistene til NRK gjerne,
og så blir det liksom,
det skjer veldig mye bra ting, da.
Så det vi gjorde
var at vi laget en dokumentarfilm
om hvor lett det var å kjøpe seg inn på VG-lista.
Og den filmen, den klippte vi til ti minutter, og sendte til
Lydverket, som da skulle lage en sånn dokumentar,
og vise den, som ble veldig sånn hypet i forkant.
Og det som skjedde var jo selvfølgelig
alt det vi sa.
Vi kjøpte oss inn på VG-lista,
den kom på Mac Music,
Absolute Music, plutselig hadde vi tjent 300 000 kroner på
å bruke 5000 kroner.
Og det er jo,
i tillegg så er Warlocks
for alt i historiebøkene en
VG-liste top 5-artist.
For de kom på femteplasser,
jeg husker ikke.
Det var i hvert fall noe sånt småtteri.
Og det som da skjer er jo at,
VG
blir jo forbanna selvfølgelig,
fordi vi ødelegger å føkke med VG-lista.
Dagblad har ikke lyst til å skrive om det,
for de har ikke lyst til å nevne VG-lista i det hele tatt.
Og Aftenposten driter vi i alt som har med lister å gjøre,
for de var jo ikke opptatt av sånt.
Så det som da skjer er jo at
vi blir jo innkalt til møter,
og vi blir kastet ut
av Fono, som er min interesseorganisasjon,
fordi jeg også tørte ikke
å si imot, så sier jeg, men det er ikke sånn at vi har blitt
tatt i oksing, for det var det som var overskriften i VG.
Ja.
Kriste Falk tatt i oks.
Moren min ringte sånn,
ja, vi ble jo for så vidt tatt,
men det var jo en dokumentarfilm vi selv hadde lagd,
som viste, og det var ikke
en gang dette her kom frem,
at vi hadde lagd
den dokumentaren, for de visste det at det var 40.000
mennesker som så på lydverket,
men det er 500.000
som leser VG.
Så de greide å overkjøre
den nyheten.
Det var aldri, liksom
dokumentaren vår, det var aldri et tema.
Vi ble tatt, jeg ble tatt, Kriste Falk ble tatt i oks,
selv om jeg drev firma sammen med Frode,
hans navn var ikke nevnt,
så det var tydelig at
de hadde lyst til å ta meg,
fordi jeg var den som var
mest profilert, og det er jo for så vidt streit nok.
Men da husker jeg at jeg sa,
da gjorde jeg et intervju,
de ville gjerne lure på
hva jeg mente om denne saken,
så hadde jeg et helt psyko-intervju om hvor mye
oks det har vært på VG-lista i alle år.
På slutten av intervjuet sier jeg,
men VG-lista er jo viktig,
så det eneste som er viktig er at den må være
en korrekt VG-liste.
Og da var det
hele intervjuet med hele bransjen som fordømte
meg, som hadde blitt tatt i oks.
Og det var jo folk som er de største
okserne selv, som står, jeg aner ikke hva han snakker om,
jeg har aldri hørt om noe så oks.
Og så endte det opp med at,
og Kristofalk avslutter intervjuet med å si at han er helt enig
at det er veldig viktig at
lista er korrekt, og jeg bare, hva er dette for noe?
Det er et langt intervju,
ja, men vi velger jo selv
hva som skal på trykk.
da ville jeg lage et eget leserinnlegg
og da lagde jeg et kjempelangt leserinnlegg
som de redigerte ned til nesten og det var sånn,
dette her kunne jeg bare trykke på
her er mitt motsvar,
da tok de vekk nesten
halve greiene, og så lagde jeg et helvete
fordi de hadde klippt i det
oi, der skjedde en feil i desken
fikk jeg da beskjed om av han fyren som jobbet i VG
som også satt i VG-listekomiteen
det var bare sånn
så det endte jo bare med at alle trodde at jeg bare hadde blitt
ferska i å prøve å tuske til meg penger
jævlig provoserende og dette her var jo i 2006
da var det jo sånn
det var sånn verden var,
det var jo ikke mulig å
ta til motmelde og det er det som er så deilig nå
hvis det er noe dritt som skal skje
så jeg er jo når jeg
trykker på alle mine
satanknapper, så kan det fort bli en større sak
enn en sak i VG
tenkte jeg det var sånn der,
jeg husker ikke så mange
sånn 3-4 år etterpå så hadde man
så var Facebook av en viss størrelse,
man hadde Twitter, altså det var på en måte noen flere
reddskaper å
ytre seg på, men det skal ikke lenger tilbake til 2006,
altså hvor faen skal du
gå på MySpace da,
legge ut noe der
så det var på en måte,
hvor kan du liksom få ut
din versjon av historien,
det er jo klinemulig
man lager skilt og så må det gå i gatene
man må gi et bok faktisk,
det var liksom den eneste måten å gjøre det på,
men det er jo
tenkte jeg liksom bare sånn det,
du lager faktisk en dokumentar i
tillegg og så greier liksom ikke VG
å gå i en selgeransakelse og bare si
sånn, ok det er en svakhet med systemet vårt for
Men de gjorde jo masse på VG-lista
etterpå, men det var jo også noe de bare
ble sånn interne små saker
nederst på VG-listas
side, hvor du liksom måtte inn på sju
forskjellige steder, så fant du ut,
nå har vi gjort om litt
på regelverket.
Jeg har vært involvert i prosjekter
som har gjort akkurat det samme
uten liksom på en måte å si det høyt
og det var jo da,
det ene trikset var jo da
salg dør, sånn selge CD-singler med cover charge i døra
og der var det så plutselig
500 singler ut der,
ikke sant?
og det var jo
som du sa i sted,
det volymet som det krevde
for å komme inn på VG-lista var jo
sjokkerende lite, og for de som ikke skjønner
hvor lett det var,
for da var det liksom, da kom det ut
alle hadde jo kjøpt CD-album i
alle tider, og LP-album og vinyl selvfølgelig
men så var det da,
etter hvert så kom det
også da singler, CD-singler, det var to låter på singler,
og du betalte 39 eller
49 kroner for det greiene her.
Eller 10 kroner på Free Record Shop
når de hadde tilbud,
for det var enda bedre
for da slapp jo Universal å
betale mer enn, fordi 500 solgte det, det var 5000 kroner.
Så her har du
5000 kroner, sånn så måtte du trykke liksom 500
ganger, og så er det 5000
og det er liksom pengebrukt,
men da fikk du noen platene som man da kunne putte tilbake
egentlig var det ikke plate fysisk engang
det var liksom, bare slå inn 500 kroner
og det var såpass det, ikke sant?
Jeg husker i prosjekter jeg var involvert i
så var det sånn,
da gikk man fra butikk til butikk
for det var en sånn soneregel på rapportering
at du måtte kjøpe fra forskjellige
jeg tror Free Record Shop var liksom synderen
hver gang du reiste ut i Oslo
for å få spredd liksom både
risikoen og liksom innkjøpet
og det fungerte som faen da
sånn spesielt om målet var å komme på
veglista, og det er jo litt sånn som Spotify
fungerer i dag også,
som i alle toppliste
fungerer, at det først kommer inn,
så kommer det en kumulativ effekt, og så baler ting på
seg av seg selv,
og det er så trist
liksom at du blir så utrolig godt
belønnet, og det er bare sånn
det var egentlig bare sånn fantasien
satte grenser på liksom hvordan
komme seg inn på den veglista på en eller annen måte
på den tiden der da.
Jeg husker at de delte opp
i digital og fysisk format
rett før veglista ble lagt ned
liksom sånn i fysisk format,
og da husker jeg at Matkroken, det var altså jeg har
lager midt på platene jeg jobber med
der var det en
jævlig kul fyr som heter Rolf
som jobber bak disken,
og han spiller i
et band som heter Lårhøne et heavy band
men det var liksom før Lårhønes tid,
men han sa at du vi skal legge ned butikken
nå, og så skal vi ha en liten opppussing
og så skal vi åpne på nytt om en
en og en halv måned,
for vi skal ha liksom facelift
men vi har lyst til å lage
en sånn avslutningskonsert, dette er på Nordstrand i Oslo, det er jo
lokalt så det holder
så de hadde lyst til å sette opp en konsert som en
avslutning, og så hadde de håpet at det kunne komme
liksom hundre mennesker som så på
at nå skal vi legge ned favorittbutikken
vår, og så kommer vi snart tilbake
med en sånn liten hyggelig gimmick,
så sa jeg bare
ok, da kan jeg gjøre
en liten hyggelig tjeneste for deg her
vi lager en CD-single,
hvor dere går i studio og spiller inn en låt med en
sang på, den selger vi utenfor
matkrokens lokaler og så rapporterer vi den til
veglista, så det er altså den siste
uka med veglista, der lå
nå husker jeg ikke hva de heter i gang,
men det var et eller annet badenymf
eller et eller annet,
de stod i sånne
badebøø, og de hadde en kobbelåt
på en Backstreet Girls
Backstreet Boys
låt, jeg husker ikke, det var helt koko, men i hvert fall sånn at den kom på
tiende plass på veglista denne uka
og da fniste jeg fælt,
for det var liksom
etter at vi hadde hatt feide med å tenke,
dette er sånn alle har gjort i alle år
jeg husker jo, når jeg drev platebutikk
så var det sånn at
jeg hadde en kompis som drev en butikk på Sten og Strøm
og han
sa, å jeg gleder meg til jul
for da, ja hva skjer da,
nei da driver vi
og rapporterer til veglista,
men da er jo
plattselskapene så jævlig giret på å komme øverst
liksom hvis du er nummer en på veglista
to uker før jul
da vil du sannsynligvis
selge noe helt åndsvagt
mye siste uka før jul
og da snakker vi liksom 50.000
plater eller noe sånt
totalt, så det var liksom viktig å være nummer en
for da vil du liksom være den artisten
og alle ville være nummer en de to ukene før jul
og da
husker jeg at han sa,
nei ja, hvis jeg rapporterer for da var det sånn manuelt system
da fikk de et sånt ark som de skulle
fakse hver fredag til
IFPI
og så skulle man fakse da,
lista over de mest solgte,
så skulle de summere opp
disse her, og summen ble da
hva som kom på førsteplass,
og da husker jeg det var Pink Floyd
Pulse eller et eller annet,
jeg husker ikke hva det var for noe
i hvert fall, et ønske de hadde
og da sa han at han fikk sykkel
og sydenturer, og han fikk
stereoanlegg og alt mulig
bare ved å rapportere den som nummer en fra da
EMI og Universal skulle enda bedre, de skulle gi enda mer penger
så han fikk jo egentlig fra alle,
ingen visste jo hva han rapporterte, så han fikk jo gaver fra alle selskapene
og fikk jævlig mye platter,
plutselig fikk han noen hundre CD'er med Trine
Rein eller et eller annet sånt,
bare for å rapportere noe høyere,
og så tenkte jeg
dette er jævlig urettferdig,
for jeg driver en butikk
jeg er ikke en av de som er plukket ut
til å rapportere, og
det er jo jævlig irriterende, men ingen vet egentlig hvem som rapporterer, så jeg sa
fra da til en jeg kjenner på EMI
at, faen jeg har blitt han som
rapporterer til VG-lista nå har
du det?
og så begynte jeg å få masse ting
og så tenkte jeg,
sånn har de jo holdt på i alle år
det har ikke vært ett år
altså det eneste plattebransjen har ønsket seg
er å finne snarere veier til suksess
det har jo vært liksom,
sånn har det vært siden
50-tallet,
og så fra Arne Bendixens tider så har det liksom
vært, hvordan kan vi tuske til oss
et eller annet, det er jo bare små
kjeltringer og kreative folk som jobber i
plattebransjen, mens i bokbransjen har det vært mer systematisk
kjeltringeri
over lang, lang tid hvor de lager regler som tilpasses
som gjør at, sånn, nå sitter vi godt i det, for alltid.
Hvordan da, kan du forklare det nøye?
Nei, problemet er jo at bokkjedene
eller altså bokforlagene eier jo
hele bokbransjen de eier distribusjon de eier butikkene, de eier
liksom,
hvert eneste ledd i bokbransjen
er eid av
tre, fire store forlag
Kappelen Ja,
Gyldendal, Askehau, og så er det vel
er det
Vigmosta, nei jeg husker ikke hva det siste
det er i hvert fall noen sånne småposter her og der
men de lager jo et system som gjør at
at det er helt umulig
å være kreativ da, de har jo fra liksom
fra kontrakter som skal skrives med
forfattere så er det sånn at alt må gjennom
sånn som jeg driver nå med
det som heter Norske Albumklassikere
bokserien, hvor vi da gir ut
bøker
om plater jeg
vet jo at det er ikke noe vits for meg å ringe til Ark
og si hei, har du lyst til å ta inn en bok om
Arne Nordheim eller D-Sound liksom, jeg er ikke 100% sikker på at
de kommer til å si nei
men de skal ha muligheten til å ta den inn
og jeg tenker at
jeg synes det hadde vært jævlig deilig å kunne sagt
dere får ikke ta den inn
dere får den ikke det
hadde jeg synes hadde vært deilig
men det kan jeg ikke si
for det er jo regulert av
et system da som bokbransjen har bygget opp med boklover
det er ikke lov å selge bok
altså det er momsfritak på bøker
men det er ikke momsfritak på CD så hvis
jeg gir ut en bok med
med CD-er med snakking da i en bjørnebo som forteller dikt
så er det ikke noe
så må jeg slippe jeg moms
men hvis jeg gir ut en CD
hvor en bjørnebo forteller de samme diktene
så må jeg betale moms
det er så mye koko ting da
som man bare har kjøpt og godtatt
det er fast pris
man har ikke lov til å bestemme engang
utsalgsprisen hvis du da skal være med
hvis jeg skal være med
hvis jeg skal være med i
å ha muligheten til å presentere bøkene mine
til bokbransjen så må jeg være med i forleggerforeningen
hvis du er medlem av forleggerforeningen
så er det så mye ting du må
på en måte si ja til at
da har jeg ikke lyst til å si ja
hvis jeg må krysse av til dette
bare for at dere skal
få lov til å vite
om hva slags bøker
nei, men da får du vel ikke lov til
da får du ikke lov til å presentere bøkene for oss
da får du sende en mail
sender jeg en mail til en arkbutikk
så er det ingen som svarer
så ringer jeg opp og sier
hei, jeg sendte deg en mail
ja, kan du sende en ny mail
den finner ikke jeg i systemet mitt nå
og så hvis det finnes
600-700 sånne butikker rundt i Norge
så skjønner du at
den jobben er så liten
eller alt alt for stor du
må gjennom 4-5-6 ledd
i hver butikk før de til slutt sier
nei, men det blir ikke noe for oss
Og det er en ganske motløs jobb.
Du kommer ingen vei hvis du ikke tilpasser deg et eller annet system.
Så jeg hadde jo på slutten skjønt at når jeg gir ut bøker,
så må jeg bare finne noen andre til å distribuere det,
for jeg har irritert på meg innkjøpssjefer,
og jeg hyler jo ut i media når det er noe.
Det er jo sånn,
du kan ikke hyle ut i media hvis du er medlem av forlegg.
Jeg er ikke medlem av forleggforening,
så jeg kan si hva jeg vil.
Det er tausesplikt i forening.
Det er i hvert fall et eller annet som gjør at du får alt i trynet.
Jeg har jo merket at jeg
har fått høre av folk
i en stor kjede
at bøker med han kriste folk,
det skal vi ikke ta inn i vår butikk.
Og en har jeg gitt ut store bøker som har all grunn til å ende opp
i store bunker flere ganger hvor jeg har gjort det.
Og til slutt endte det på at jeg måtte
gå til et annet forlegg
og si, vi bare gjør alt med boka,
gjør den ferdig, og så setter vi på deres navn på boka,
og så selger dere den.
Og så setter vi den ut i butikk,
for dere er ikke sverta og uglesett som jeg er.
Det er ikke noe måte å bøye seg for et sånt system som er så satt.
Det er jo ren og skjær kartellvirksomhet.
Ja, det er det.
Det har vært snakk om i alle år.
Og så kommer da Petter Stordalen på banen med Strawberry og Magnus og Jonas
og fucker opp hele bokbransjen.
Det er så deilig.
Men hvordan gjorde de det?
Det er så svære.
Petter Stordalen har jo føtter og tær inn i alt.
Og så er det det at de har sånn...
De har så store navn at det går ikke an å overse det,
da.
Så tok de også inn de store forfatterne til seg.
Ja, det er som å si at nå har vi Beatles.
Det er jo Bjørn Lierhorst,
han er jo litteraturens Beatles i størrelse i hvert fall,
når det gjelder omsetning.
Kanskje ti ganger så stor som Beatles for platebransjen,
er Bjørn for bokbransjen.
Så når de fikk han,
så er det sånn,
hva skal dere gjøre nå?
Skal dere ikke ta inn bøkene våre?
Han har gitt ut krimbøker som selger hundre tusen,
to hundre tusen, hundre tusen hundre, ikke sant, sånne tall.
Ja, nei, dere er ikke medlemmer, ikke sant.
Du kan ikke, du kommer ingen vei,
da.
Så du er helt avhengig av å være,
å få en sånn stor fisk,
hvis du skal klare det,
og de klarte det.
Vet ikke hvordan de klarte det.
Lokka vel sikkert med mye bedre deal,
og mye bedre...
Det er sikkert mye prosent.
Jeg har hørt det er helt sånn skremmende
dårlige bokdeals der ute.
Jeg har bare vært i kontakt med bokbransjen
med noen få manus tidligere.
Aldri kommet til liksom kontraktspiten,
men jeg har jo skjønt at det er...
Altså,
hvis du virkelig har blitt
rævpult i musikkbransjen med en dårlig deal,
så på en måte,
da har du ikke vært i bokbransjen ennå,
for der er det jo snakk om liksom fem-ti prosent royalties,
eller helt og helt horribelt.
Men du har jo en sånn standardkontrakt da,
som de følger, men den er så dårlig at...
Hva er sånn standardkontrakt,
hva er det for noe?
Også, når man skal inngå i et samarbeid liksom,
så skal man bare sånn,
det er snakk om en ankereffekt da,
at du går bare inn der sånn,
du skal forhandle med mennesker,
så er det sånn at du skal selge bil eller noe sånt i stedet,
og man skal bare sånn, her er standardkontraktet,
vi begynner her, skal du forhandle deg opp derfra?
Ja, men de har en standardkontrakt,
men jeg gir jo alltid mye bedre dealer enn standardkontraktene,
for jeg synes jo at dette er skammelig liksom.
Jeg kan ikke tilby så mye når det gjelder promotering og alt mulig,
jeg kan ikke engang love at butikken eller bøkene ender opp i butikk,
men jeg kan love at det blir en fin bok,
og at jeg skal gjøre mitt beste,
det er liksom det jeg kan gjøre,
og det eneste jeg kan på en måte være bedre enn de andre på,
da er jo å gi dem en bedre deal.
Så det blir jo enn de får mer penger,
men mindre salg, så det blir jo opp i opp.
Jeg skjønner, det minner jo veldig om det her musikktilene som jeg hørte før,
som var sånn type artistkontrakt før det ble vanligere med lisenskontrakt
og distribusjonskrav som er mye bedre for artistene nå,
men sånn de gamle artistkontraktene som jeg hørte om før,
at du ga vekk masteren din til plassselskapet,
sånn at de eide masteren din,
og så fikk du kanskje da,
hvis du hadde hatt litt suksess i forkant,
så fikk du da et fett forskudd,
og det var sånn,
og det er jo,
kanskje ikke på grunn av,
kanskje ikke til med et bra forskudd da, som du
virkelig kan leve på,
men så er du da en slave for sjappa,
for det er jo et forskudd som da er betalt ned av din kvote av royalty prosenten,
du har kanskje en royalty prosent på sånn 10,
15, 20 prosent eller noe annet, og
du skal liksom tjene inn 1 million kroner for å få til forskudd på den 20 prosenten,
mens de casher inn fra dagen på 80 prosenten sin,
er helt åndsvagt, og så sitter de på masteren til evig tid,
og når forskuddet er brukt opp,
så er du en søkker der som en toalbumdealer,
du må lage toalbum til folk,
for det plassselskapet, så du innser da bare sånn at du er egentlig bare en slags slave hore,
som får da 3 millioner i betalinger,
og så må du,
så du er egentlig bare ansatt.
Og så recouper de aldri fordi at du,
nei du har fått,
jo det er liksom deilig,
jeg gjør det jo sånn nå at når jeg gjør en avtale,
så får folk pengene for alt jeg trykker opp,
så slipper jeg avregne,
for jeg synes det er så kjedelig med avregning,
det tar så mye tid,
så nå trykker jeg opp liksom,
hvis jeg trykker opp 500 CD nå,
så får de 25 prosent licensieringsfees,
som er ganske høyt,
så får de alle de pengene for hele opptrykket,
og så må jeg slite med det av og til,
så må jeg trykke opp nytt opplag,
og da får de forskudd på de neste 500,
men som regel så sitter jeg jo igjen med halvparten,
men da tenker jeg,
den tiden det tar å styre med det,
og hvor mye glede det er over at de får,
jeg har jo jobbet nå med det norske albumklassikere,
det er det enkeltartister,
skal ikke si hvilken,
men det er det enkeltartister som har hatt avtale,
med plassselskapet sitt, og da snakker vi sluttende og søtte,
begynnelsen av 80-tallet og sånt, hvor de,
hvor de har fått beskjed om at
vi tar pengene for
plata, og du tar alle pengene live.
Er ikke det en bra deal da?
Jo, kjempefin deal.
Så har de det skriftlig,
de eier en masse resten av livet.
Jeg hadde utbetaling til en artist
som fikk sine første penger
noensinne for plata som vedkommende
da har gitt ut.
Det er helt perverst så mye kjeltringstreker som
det har vært i norsk
platebransje i alle år.
Så det er liksom
det med forskudd hvis du skal få lønn den tredjefte,
det får jo de fleste eller en eller annen dato
men egentlig forskudd er egentlig bare å si at
du får lønn av det to uker før.
Wow!
Yes! Jeg får lønn! Det har ingenting å si i det store
heller.
Forskudd er altså det dårligste
konseptet,
det økonomiske konseptet det er helt kokodårlig konsept
og av og til får man ikke noe spesielt mye engang
hvis du får en million
og har kontrakt på at du ikke skal nødvendigvis
recoupes, men der er det jo også sånn at
det er gjerne to,
gjerne tre plater når du først skriver inn en sånn avtale
så det betyr jo at
plateskapet i teorien aldri betaler deg mer enn forskuddet ditt.
Og du må også selv betale
for promoteringen så plateskapet gjør det
putter gjerne det på deg også
som du også må betale ned og gjerne musikkvidere
også går liksom rett på den biten
du også må betale ned
så det er et ekstremt uerferdig system.
Men nå er det faktisk på det verste
synes jeg da.
For nå er det jo sånn at
nå selges det jo ingenting
og nå er det jo sånn at et plateselskap
nå er jo helt overflødig
du trenger jo ikke noe plateselskap.
Jeg tenker jo at det er på en måte effektivt
som en bank på sett og vis da altså du kan,
hvis du virkelig har
et sånt kjempeambisjøst prosjekt
og trenger penger, du har ikke pengene
men du trenger på en måte å få lånt
en million kroner rentefritt
så er jo det nesten sånn.
Men det er ingen selskap som opererer sånn
i hvert fall indi mindre selskaper nå
hvis du hadde gitt ut en plate
og skulle gitt ut på et vanlig sånn
norsk medium stort indi selskap
så ville de sagt
ja Wolfgang, nå er vi spent på å høre
og så kommer du litt sånn naiv
og herregud jeg håper de sier ja
vet du hva, vi har lyst til å gi ut dette her
da har du spilt inn plata di
og da sier de
støttepenger som kommer inn
altså støttepenger til innspilling det beholder du
men støttepenger som kommer inn til plata altså publiseringsstøtte
det beholder vi og
da tenker du
herregud det er jeg bare så glad for
å få platekontrakt og det er sånn
også eier de masteren
som du har spilt inn for dine penger
og så er det sånn at
en av tre plater som gis ut i Norge
får det som heter
publiseringsstøtte på 90 000 så
hvis du legger merke til
mange selskaper nå så er det bare om å gi ut flest mulig plater
som de ikke betaler for
fordi de vet at 90 000 kommer inn
uansett på hver tredje plate
noen ganger er det oppe i andre hver plate
men sjelden mindre enn en tredjedel
så mellom 33 og 50%
er liksom malen for
alle norske selskap som har holdt på
noe som har litt track record
og det vil da si at
det er en og gjerne to personer
som jobber i et platseselskap gjerne en
den ene personen skal kanskje gi ut
20 plater eller 15 plater i løpet av et år
det er jo en sånn
ganske greit tempo det betyr at de får da
på hvert fall fem av de 90 000
fem ganger 90 er
450 000 kroner som de har i
utgangspunkt bare for å gi det ut
og så kommer salg i tillegg
for ikke å betale noen verdens ting
det er liksom null utgifter
det er så drøyt
så jeg har liksom tenkt
hvordan kan man fuck opp
eller snu opp ned
for nå ender det opp med at det støttes jo
mangfoldig hundrevis av millioner kroner som går inn
i støtte til platsselskaper
som artistene absolutt ikke trenger
av og til så er det greit med et
platsselskap som er med på litt sånn
risiko og sånt men det er ikke noe risiko lenger
i de norske platsselskapene
så jeg har tenkt liksom
det en artist trenger
er jo en dual en som gjør
altså det er jo det
musikklinjer og sånt og nå burde jo bare
utviklet duals altså Prince han hadde en som var manager
tour manager var alt liksom gjorde alt for han
så han hadde en idé
sånn jeg skal spille 20 konserter
do it sett 20 plugger jeg skal ha så mye penger så
er det en jobb han gjort han
hadde ikke et platsselskap
han styrte liksom kjøppa seg selv de siste 15
20 årene og han bare liksom
gjorde alt han kunne
for å unngå å gjøre ting vanskelig
og det er jo liksom jeg tenker på
at man trenger en eller annen som vil deg vel
og en som kan business
og en som kan
plugge på Spotify hvis du driver med sånn type musikk
eller en som kan booking
sånn type ting men det siste du trenger
er at noen eiker masteren din
trykker opp en plate
som ikke selger for det selges jo ikke
i det hele tatt
og legge ut noe på Spotify
er jo ikke noe vanskelig
i det hele tatt
så er det jo
altså hvis du kunne bare bruke
de 80 prosentene eller hva det er for noe
som artistene sitter igjen med
eller 50 i noen ekstreme tilfeller
hvor det er gode dealer så
kan du bruke 50 prosentene på å
hyre inn en person
når du først er i studiet
og bruker flere hundre tusen kroner
bruk noe de siste 50 tusen
på å hyre inn en person
som hjelper deg gjennom et år med alt det kjedelige
så kan du bare
konsentrere deg på musikken
det er jo mitt store
ønske
så jeg mener at det burde være en sånn hub nå som bare lages
som bare selvpubliseringsplattform hvor det sitter kompetanse fra
plattselskapene og
blir det veldig kjedelig i en podcast
Nei, dette her, det er det de ikke gjør
dette her var jo den mest interessante biten
spør meg at man samler hele kompetansen på å selge dette her til utlandet at man
booking,
alt mulig sånt, det er det man trenger
man trenger en eller annen sånn felles hub
jeg har laget et opplegg på det
men jeg presenterte dette her for
en stor norsk distributør og sa
alle selskapene her er overflødige
hva må vi gjøre det på denne måten
at alle mister alle,
eller vi driter i rettigheter
da er det bare at vi jobber for artistene
det ble så dårlig stemning
at det var helt nifst,
da kostet jeg meg så fælt
for alle visste at jeg hadde rett
men nå går altså flere hundre millioner til
selskapeiere i støtte mens de pengene bare burde gått
til artist, tenker jeg men jeg opplever at det er veldig mange av de unge artistene nå
og flere som har gått ut fra major labels
med en erfaring om kontaktene de har
at de forteller artistene
om å eie masterene sine selv
lage ferdige låter bruke de studiemulighetene du har
og så kontakter de ikke
de store labelene før låta er
helt, helt ferdig og går da rett og slett på en frier i tokt
at her er en ferdig låt,
du kjenner artisten vi er interessert i en distribusjonsstil
og dette er premissene
og liksom ravkjører jeg har hørt flest at de ravkjører bransjen
de kan gå til
Sony Universal samtidig og så kappes de liksom
og får den utgjelden bare for at de vil ha den
og så blir de prosentene til det som går tilbake
til artist og management
enormt mye større så jeg tror jo
de unge artistene som kommer opp nå
er ekstremt mye mer businessbevisst
enn på en måte skal vi si
de gamle artistene som bare
ville være artister
lage musikk i studio
kose seg og ikke tenke på alt det andre
men jeg tror det er som blitt en slags
både den produsentrollen, artistrollen og det businessrollen flyter litt over i hverandre nå nesten
at det er sånn
litt nye tider her
det er nok litt sånn at
du har to forskjellige typer musikk egentlig
det er musikk som er laget for underholdning
og så er det musikk for musikere på en måte
og jeg føler at veldig mye er underholdningsmusikk
altså hvis du sitter og ser på
hva er jobben til folk som jobber i et plattselskap nå
det er jo å sitte og telle streams
og se, oi, her skjer det ting
dette er et band som
vi kontakter dem hei, har dere lyst på en avtale på tre singler
hvis dere gjør det jævlig bra i løpet av tre singler
så gir vi ut en hel platte med dere
å, så er du låst
og så hvis det går bra
så tjener de penger
og går det ikke bra på de tre singlene
som de betaler for selv
er det ikke noe
men det er klart
det pushet som et stort plattselskap kan gi da
det kan jo være avgjørende
og det er jo
det er en grunn til at noen artister
liksom gjør det bra år etter år
det er fordi at
nå sitter det noen på Universal
eller Warner eller Sony
og det er bare
fy faen gutter og jenter
nå skal vi sørge for at
og sitter det 20 maur rundt
og jobber for deg
så er jo det mer enn en maur som jeg er
og jeg kan jeg kan ikke gjøre noe særlig til eller fra
som en sånn pop
det er ikke så mye jeg kan gjøre
som en enkel label
for en artist som har ambisjoner
om å bli ny Staceman
da må du enten jobbe
i et sånt system
som Staceman gjør eller så må du være på et stort plattselskap
tilbake til jokseveiene jeg har jo skjønt at det er ekstremt mye kjøp
og salg også på Spotify
med fake streams og det har startet helt tilbake med
flere norske artister jeg vet om
hvor altså folk i systemet
i artistene sine kretser
har jo snakket høyt og skryttet
at de har kjøpt seg inn på veglist
opp til flere ganger
det er nesten umulig å oppdage det Spotify i faen
og det har den kumulative effekten
det er artister som på en måte
jeg har alltid tenkt sånn litt
høysartister som plutselig dukker opp
og spiller man det
er så mange muligheter ute
og veldig liten nedside
for å bli tatt
og det er mange bedritere
til ting som skjer i Spotify
både at Spotify liksom har
sine egne artister sine egne låter slik at de slipper å betale
disse egensign-artisterne som ingen vet hvem er
så kan de sitte på en større del
av råttekaka som ikke blir utbetalt
og det er ganske mye skjedelig greie
som foregår i Spotify
Spotify er roten til så mye vondt at
jeg vurderer hele tiden
det eneste som er synd
er at jeg kan jo
hvis jeg har lyst
så kan jeg trykke på en knapp
på maskinen min nå
og så kan jeg trekke hele katalogen min
fra Spotify og så kan jeg trykke på en knapp
det er det som gjør det så kjørt da
du så hva som skjedde
når Neil Young og Jonny Mitchell
trakk seg på grunn av han der
Joe Joe Joe Rogan og da tenker du
dette her kan skje
når som helst og så sitter man og tenker
jeg er jo hypp å høre
den musikken jeg vil høre på
når jeg vil høre på den
det er litt sånn
Netflix også faen det var ikke på Netflix
er den på HBO?
nei
faen hvor kan
kjøpe den på iTunes?
nei den ligger ikke der
du blir gærna av det
hvis du har bestemt deg for
å se noe en ting er hvis du bare
gjør Spotify og bare kjøper det som kommer
renne inn mot deg oi nå
dette anbefales til deg
vi ser på den
du blir bare sånn små
maskiner da og
det er litt sånn
film også at
Du skal jo være litt bevisst på valgene du tar.
Du skal ikke alltid bare ta det som ligger øverst på anbefaleslista.
Så jeg mener at det blir dårlig kvalitet
på seing generelt, når andre skal bestemme for det.
Jo større utvalget er,
jo vanskeligere er det
å finne noe du har lyst til å høre på.
Når du har hørt et album sist fra start til slutt i en spotfire.
Jeg gjør det helt bevisst.
Jeg har jo CD-spiller i bilen,
og jeg hører jo på Triller,
og det der albumet til Katie Melua,
som jeg har en CD fra fra 2005.
Vi går på repeat i bilen hele tiden,
og ungene elsker det jo.
Og der hører du magiene av å høre et album
fra start til slutt.
Det er sånn ting jeg ikke gjør
så andre steder enn i bilen.
Hva er det for en nydelig opplevelse det er
å ta hele reisen fra A til Å?
Jeg er jo helt søkkel for album.
Jeg mener at albumspor er liksom
det er selve gullet i musikken,
og singler er jo greit nok,
men singler blir du ofte lei av,
og gjeldspilt og ferdig med.
Det er sånne artister du er egentlig ferdig med,
fordi du har hørt singler så mye,
men når du plutselig går inn og tenker
oi, det er jo noen som kom etter den singeren på plata.
Og det er ofte,
og måten man jobber med.
Tenkte jeg, et eksempel som jeg fant ut nå
når vi holdt med norske albumklassikere,
The Kids ga jo to plater.
Det var norske jenter og sønner av Norge,
og de kom ut i 81 og 82 eller noe sånt nå,
og så kom de i 95 eller noe sånt,
en samleplate med The Kids.
Ja, greit.
Og så kom det fem år etterpå,
eller ti år etterpå,
ny samleplate med The Kids.
Så det betyr at egentlig,
det er de samme låtene som var på,
som er noe ekstra sters på,
men det betyr at enkelt av disse låtene,
fra en av Norges historiens mest solgte popplater,
folk vet ikke hva det er for noe,
fordi de har bare hørt hitsene
som er plassert i en litt annen rekkefølge
to ganger etter hverandre,
med full TV-pakke.
Så når vi ga ut de platene på nytt igjen nå,
så var det sånn der, fuck,
det er jo låter som jeg husker fra
når jeg var ung,
men som jeg har glemt,
fordi at de er liksom blitt borte da,
fra bevisstheten til folk.
Og det mener jeg liksom,
hvordan du er som en artist,
når du tenker at nå skal den bygges litt opp,
og så skal den stoppe,
og så skal du begynne rett på en avslutt,
sånn at du skal liksom få en sånn,
åh, det var en deilig opplevelse,
etter en sånn trøkk låt,
som plutselig går ned,
og så begynner med noe vakk i pianospill,
og så avslutter du kanskje med,
liksom man tenker kanskje LP da,
hvor den siste låta på side A,
skal være en rolig låt,
sånn at ikke det avslutter med et pang,
så de har tenkt så mye på rekkefølge og sånt da,
som Spotify bare driter helt i.
Ja, det har jo ødelagt hele den skjermen der definitivt,
så er det jo selvfølgelig en fordel med,
med tilgang til musikk og liksom hele den pakka der,
jeg skal jo si at jeg oppdager jo veldig mye ting,
jeg har aldri sånn veldig sære fjernet ting,
som algoritmer fanger opp at jeg faktisk liker,
så det er jo ting jeg liker med algoritmer med Spotify,
som de skal vike,
har jeg hatt veldig stor glede av da,
for eksempel.
Ja.
Jeg
tenker på Spotify som liksom bufféen på danske båten,
mens platen er mer,
det er å gå på en Michelin-restaurant.
Nei, vi vil jo ta en bare kjapp pissepause.
Ja, en tiske koste.
Det som kunne vært interessant å gå inn på her da,
det er jo tilbake til liksom det du har drevet mest
de siste årene nå med crowdfunding,
med å gi ut alle disse boksene,
albumene, CD-ene og alt mulig,
så har du vel vært,
for det har jeg jo tenkt flere ganger,
så du gjør jo egentlig en sånn,
en stor offentlig jobb,
en slags kulturkonserveringsjobb, med å ta vare på gamle innspillinger,
samle det, kategorisere det og få det frem til offentligheten igjen,
og dokumenterer det og setter det på en måte i et system,
som gjør at vi har liksom glede av norsk kulturhistorien
langt fram i tid,
og så tenker jeg,
det høres jo veldig ut som en sånn offentlig oppgave her,
det her burde jo,
burde ikke et bibliotek eller NRK,
eller liksom, er det ikke noen som burde gjort den jobben her,
og er det kanskje litt av drivkraften for at du liksom også
synes det er gøy at det er en viktig ting samtidig
som gir deg personlig glede med hele arbeidet der?
Ja, jeg tror nok det er,
hvis man skal liksom så oppsummere meg i meterene,
så må det være liksom hore og idealist,
tror jeg, det er nok en sånn ganske,
ja en ganske sånn grei oppsummering,
jeg liker alle best når,
når jeg kan,
gjøre en god gjerning,
men også tjene litt penger på det,
det er veldig gøy,
jeg synes når ting bare er sånn penger,
synes jeg det er bare kjedelig,
og bare gjøre gode gjerninger,
har jeg gjort ganske mye av i mitt liv,
og det kan man jo ikke leve av uansett,
men altså den kombinasjonen,
å gjøre noe litt sånn nyttig da,
litt matnyttig ting, akkurat det vi gjør nå med norske albumklassikere, er jo helt,
det synes jeg er dødsviktig,
det som er problemet da, er jo at,
at det er jo,
det vi har gjort da,
vi har tatt liksom,
jeg har en liste på la oss si 1500 plater,
de 1500 platene mener jeg,
bør se dagens lys,
dette er plater som er spilt inn,
og kun fås tak i,
hvis du har den på LP fra før, eller hvis du,
tror du brukte butikker eller noe sånt,
for å prøve å få tak i den på LP,
Men når vi tross alt har Spotify der,
så synes jeg det er ganske hyggelig å vite at
musikk som har blitt spilt inn i Norge,
først og fremst, helst over hele verden, men at
faktisk musikken finnes.
Hver dag en plate ikke ligger på Spotify,
så taper både artisten og plassselskapet penger.
Problemet er at
for å få digitalisert en plate,
enten i form av en mastertype,
eller om du må rippe den fra vinyl,
for det er ikke alltid mastertype finnes,
så må man først gå på Nasjonalbiblioteket,
hvis masteren ligger der,
det koster et par tusen kroner å få hentet den ut og digitalisert den,
og så skal du gjerne remastre den,
sånn at det låter bra nok til å legges ut,
og da er du oppe i en 5,
6, 7, 8 tusen kroner, og så skal du få en til å kjøre med scooteren sin
til Asker for å finne det coveret for å scanne det,
sånn at det skal legges ut og være korrekt,
og gjerne med all infoen,
metadata, alt mulig sånt.
La oss si det koster 10,
10,000 kroner å
digitalisere en god gammel plate,
enten om det er Jan Garbarik,
eller The Kids, eller om det er en prog-plate som få husker fra 1978,
og da er jo det greia at
økonomien i musikken her nå
er jo fucka, det er fullstendig vreka,
så du kan ikke
tjene inn den prog-plata fra 1978
ved å legge den ut på Spotify,
så du er helt avhengig av offentlig,
hvis den plata skal noen gang bli tilgjengelig.
Og det er jo folk som jobber døgn rundt,
omtrent på Nasjonalbiblioteket, som digitaliserer musikken, men de har ikke et sånt system som går på
hva trengs eller ikke trengs,
fordi der oppe så er det jo ikke egentlig sånn
hva er viktig eller hva er ikke viktig,
der er det hva er det som blir fortest ødelagt,
hva haster det mest med.
For det er jo sånn at man skulle tro at
de gamle mastertypene fra 60-tallet
med Monkeys og One Two Six
er de som er,
de som haster mest,
men det viser seg at den brytningen
på 90-tallet med datter,
er jo de som har vist seg å være dårligst
lagringsmuligheter på.
Dattetapes?
De holder seg dårligst,
ja.
De holder seg dårligst.
Nå snakker man ikke om seder skulle bli
ubrukelige etter 20 år?
Jo, de tok ganske grunnig feil,
kan man si, men det var vel noen som,
det var et trykkeri i et eller annet sjekke,
noen som hadde litt for mye luft
inni disse greiene, så det var etter 20 år,
så hva sa vi?
Jo, dere sa det, men det er jo også,
vi snakker om en av en million plater
som har blitt trykt omtrent,
og det er jo tross alt,
det er jo ganske,
den falt litt av den argumentrekka der på sedene.
Men i hvert fall så er det sånn at
det finnes ikke en mulighet nå,
uten at man går i minus
på å gi ut,
på en måte sørge for at musikk blir tilgjengelig gjort
av gamle saker.
Så jeg mener jo at det er,
det er hyggelig å se fremover
på ny musikk og alt mulig,
og det legges jo ut,
som du sa, 50 000 sanger hver dag på Spotify,
men det er ganske mye viktig musikk
i hyllene på Nasjonalbiblioteket
som ingen får hørt.
Så det er jo da
den kombinasjonen av at
jeg synes det er litt viktig
at dette her blir gjort,
i kombinasjon med at
at det er gøy
å jobbe med musikk,
og takknemlige artister, hvis de fortsatt lever.
Det er jo ganske kult
å ta kontakt med en eller annen
som spilte i et eller annet band fra 1979,
som kanskje har blitt pensjonist,
eller noe sånt, og si, hei, vi har lyst til å gjøre en innsats
for at den plata skal bli tilgjengelig igjen,
for vi synes at den er viktig.
Har du noe imot det?
Og hvis de da sier,
det er kjempehyggelig, for det synes jo absolutt alle.
Alle har jo lyst til å
minnes om en periode
man var hot i livet,
eller i hvert fall
noe man er stolt av.
Og da er jo da problemet at
hvis dette her skal gjøres,
så må enten kulturrådet,
eller kulturdepartementet, kanskje det er så stor jobb,
at de må på banen
og bevilge penger til
på en måte offentliggjøring,
og kringkasting, og tilgjengeliggjøring.
Men greia er at
selv om Nasjonalbiblioteket sitter
og jobber på spreng
for å få musikken digitalisert,
så er det jo rettighetshavere
som er de som
faktisk er eneste som har lov
til å legge ut dette her på strømmetjenestene.
Så selv om min plate
som jeg spilte inn i
med det mitt gamle Stone Family
skulle digitaliseres nå, så er det jeg som eier rettighetene
siden jeg har betalt masteren
som må bestemme om det skal bli
tilgjengelig gjort eller ikke.
Så det er ikke nok,
og de vet ikke hva
som Nasjonalbiblioteket, de bare digitaliserer det.
De bare tar,
ja nå er det disse dattene her
som skal digitaliseres.
Ok, så gjør du den jobben.
Vet ikke om det skal komme ut,
vet ikke hva det nødvendigvis er.
Det er bare sånn,
dette her skal vi digitalisere,
og her er det nok
å gjøre de neste 100 årene.
Så det er liksom ikke noe rød tråd.
Så det vi har gjort er å kuratere
de 1500 platene vi mener kanskje er viktigst,
og prøve å gi de et nytt liv.
Og det vi må gjøre da er jo en ganske stor jobb.
Vi må jo først kontakte platselskap,
og så må vi kontakte Nasjonalbiblioteket
hvis de har master,
og hvis de ikke har master,
må vi ha en skinneren LP som vi må rippe fra
og digitalisere, og nå har det kommet så mye
godt utstyr som gjør at det låter faktisk
like bra omtrent å rippe fra LP.
Du
kan fjerne knittring, og det er så mye
artificial intelligence som bare trykker på en knapp,
så er det plutselig perfekt.
Så det er ganske kult.
Men problemet er jo at Kulturrådet,
det evige problemet med Kulturrådet,
de har jo sine statutter.
De har, vi gir penger til det,
og vi gir penger til det,
og vi gir penger til det.
Da har de liksom satt opp,
dette her er det vi gir penger til.
Og alle mine ideer siden omtrent 1990
har vært utenfor en vær boks,
fordi jeg prøver å tenke nytt, annerledes, tenke
hvordan kan man
prøve å få gjort ting
i stedet for å bare tilpasse seg dette opplegget
som for eksempel Kulturrådet har lagt opp til.
Så for meg er det liksom en sånn,
jeg blir jo spennet gærne av å sende en søknad.
Nei, det passer ikke inn.
Jeg hører for mine prosjekter ofte sånn,
dette her skal bli en bok,
som også inneholder en bok,
og det skal bli en stor konsert av det,
og det skal bli en minnekonsert med en hyllest som kommer ut.
Det er liksom et standardprosjekt jeg har kunnet gjort.
Og det er sånn,
ja, men da må du søke på boka et sted,
du må søke på plata et sted,
du må søke på konserten et sted,
skal du gjøre en hylle,
og så skal du søke om å få gravet fram de gamle masterne,
da må du søke på kulturvern.
Og så tenker jeg,
men hvis jeg skal lage denne boksen,
så må jeg altså få ja fra alle de fem stedene,
for at boksen, og hvis jeg får nei fra en av de,
så detter jo korthuset mitt sammen.
Hva er poenget med dette her?
Hvorfor kan dere ikke lage en diverse bolk,
hvor du sier,
her kan søknadene som er så syke,
eller rare, eller odde komme, og så får vi vurdere de.
Nå handler det bare om,
hvem er flinkest til å skrive søknader,
og hvem er flinkest til å tilpasse seg kulturrådet.
Akkurat.
Det merket vi under pandemien,
det var jo det sykeste,
altså jeg har tapt så mange hundre tusen,
sikkert mange millioner kroner,
når jeg er på pandemien.
Hvordan da?
Altså det første jeg gjorde,
når ting ble lagt ned,
da startet jeg et nytt firma sammen med noen nye folk,
som driver med konserter.
De satt jo, altså jeg begynte i den jobben,
vi lagde firma Hes og Falk, den 12.
februar,
nei 12.
mars var det ikke det,
det var da jeg ble lagt ned.
Da kom jeg på jobben klokka ti,
og bare, fy faen, nå skal vi gjøre,
vi skal lage nye festivaler der,
vi skal gjøre det,
masse svære ting som var på blokka,
og så bare, Norge er lagt ned på ubestemt tid,
og da tok det vel en halvtime, og så bare,
strømmekonserter, vi må lage strømmekonserter,
koronerulling,
liksom tok domene koronerulling.no,
og to dager etterpå,
så var vi i gang på sentralen i Oslo,
med den første konserten med Jonas Alaska.
Det var egentlig et konsept,
som var basert på at artistene skulle spille,
og folk skulle donere penger,
og artistene skulle få alt,
og så hadde jeg det regnet med,
for da gikk de ut og sa,
at ingen skal tape penger under pandemien,
eller i hvert fall sånn i røffelig det de sa,
fra Kultur eller Abhidraja sa vel noe sånn, at vi
skal passe på dere,
at det skal gå bra.
Så da satte vi opp et opplegg,
hvor vi hadde fire konserter hver dag,
to av de skulle gå strømmes live,
og så skulle vi spare de andre til helger,
og til litt sånn oddetider,
så vi hadde fire konserter hver dag,
altså 20 konserter i uka,
arrangerte vel noe sånn hundre,
etter annet 103 konserter eller noe sånt nå,
mens jeg fortsatt ventet på svar,
for jeg trodde at de skulle bare gå ut og si,
yes, dere får dette her,
penger med en gang,
men det tok jo faktisk,
jeg tror det tok fire måneder,
eller fem måneder eller noe sånt der,
før Kulturrådet kom ut med hva man kunne søke på,
og da hadde vi allerede lagt ned for lenge siden,
for vi tørte ikke å fortsette tilfelle Kulturrådet
ikke så verdien av det vi gjorde da.
Så det vi gjorde var å bruke to millioner av egne penger,
for at artistene skulle tjene 10,
millioner eller noe sånt nå,
og det vi hadde hoppet på er å få tilbake
de to millionene,
kanskje ikke det er helt sånn i kroner og øre riktig,
men røffelig sånn en femtedel da,
å få tilbake den femtedelen,
som gjorde at vi gikk i null,
og kanskje til og med,
hvis i beste fall kunne fått litt lønn for det,
men det viktigste var liksom at
vi fikk hjula til å rulle.
Og så var det jo søknadsfrist langt ut på sommeren,
helt koko,
hvorfor det skulle ta så lang tid,
jeg er usikker på,
men det var nå det som det ble,
og så fikk vi da 500.000 i støtte.
Akkurat det samme som alle andre fikk,
fordi de var egentlig bare sånn,
du får 500, du får 500, men vi har laget 103 konserter, de lagde 10,
de lagde 7, er det sånn,
hva er dette for et sykt tall?
Hvorfor fikk vi 500.000 liksom?
Vi har jo utgifter på en eller to millioner.
Nei, sånn ble det.
Og det var sånn,
du kødder, er dette her det dere ...
Nei, for det var et eller annet med sånn,
de måtte lage, det første gang de måtte gå utenfor boksen
og lage et system som de prøvde å tilpasse,
men der sitter jo bare masse mennesker som
i hvert fall aldri har behøvd å være så veldig kreative i sitt liv.
Hvis ikke du tilpasser søknadene dine i Kulturrådet,
så faller du bare utenfor,
da får du ikke støtte,
null kroner får du da.
Ja,
så det utviklet seg sånn at det ble veldig mange mennesker
som er gode på å lage søknader,
så du så jo sånn som Tons of Rock-festivalen
fikk jo 37 millioner kroner for å ikke avholde en konsert.
Vi får 500 000 kroner for å arrangere 103 konserter,
10 millioner kroner til artister,
og taper halvannen million liksom.
Det er sånn, dette er sjukt.
Det er helt spinnmilt,
de er summene som har blitt sendt
både ut av landet og til festival-Norge,
eller skal vi si sånn under ett,
har vel nesten aldri gått så bra som under korona-årene?
Nei, jeg leste faktisk noen,
det var sånn som ble dysset litt ned,
det var en sånn undersøkelse som sa at kultur-Norge aldri har
gått så bra noen gang,
men der er det jo sånn skjebfordeling
som er helt vild da.
Men det som også er jo sprøtt opp i dette her,
altså at rett etter dette her så fant jeg ut at
ok, vi får lage en jazz,
digital jazz-festival.
For jeg tenkte, nå er jo alle arbeidsledige,
vi kan ringe til en jazz-artist som er verdensstjerne
og si, har du lyst å spille?
Ja, når kan du?
Imorgen.
Ok, kom imorgen da, så kan du spille et konsert.
Og vi hadde jo dritproft,
vi kunne filme dette her,
videoene skulle artistene få i ettertid,
sånn at de har et godt promo-verktøy de kunne bruke til senere,
det var sånn bare positive, positive, positive ting.
Så jeg husker jeg sa til en kompis av meg som driver plasseskapet at
faen, nå må du søke å gjøre akkurat det samme som meg.
Ja, hva er dette for noe?
Nei, jeg søker på lage en jazz-festival,
så kan du bare putte inn dine egne artisters navn i denne,
søknadsmalen, og så bare bytte ut med dine egne ting,
og så søk om ti konserter,
vi skal søke om ti konserter,
så får du sikkert,
jeg regner med at vi får nå,
siden vi tappte halvannen million på første runde.
Og så ender det opp med at vi da får beskjed lenge etter at
denne festivalen er gjennomført.
Jeg fikk null, men det var sikkert fordi jeg hadde fått 500 000
på den forrige, men han fikk,
jeg vet ikke om det var et par hundre tusen
eller sånt nå, jeg husker ikke hvor mye det var,
men i hvert fall et helt vilt beløp,
fordi han hadde ikke søkt før.
Nei, men han hadde heller ikke gjort noe før,
og han lagde heller ikke en festival ut av det,
så han måtte sikkert betale de pengene tilbake,
men det var sånn der,
fuck, dette her er sjukt,
og nå tenkte jeg,
nå skal jeg lage en folkemusikkfestival,
men nå skal jeg sørge for at pengene er inne først,
før jeg lager festivalen,
så satt jeg en frist
at jeg skulle begynne å gjøre det i desember eller sånt nå,
det begynte å åpne seg litt,
og det begynte å se litt rydder ut,
og så plutselig ble Norge lukka ned igjen,
og et par dager før konsertfestivalen skulle være,
jeg var den aller siste som ble behandlet, tror jeg,
rett før det, så fikk jeg beskjed at, ja,
du får 400 000 kroner i støtte for å lage en folkemusikkfestival,
og jeg bare, faen, det er helt fantastisk,
glemte å lese med liten skrift selvfølgelig,
går inn, bukker meg ferdig, lager en fantastisk fin folkemusikkfestival,
og lager da videoer for 16 folkemusikere,
som er timelange konserter som vi skal selge til hele verden,
og alt mulig sånt nå,
og så får vi pengene på bok,
og så får vi beskjed sånn halvt år etterpå at,
men dere hadde jo en festival her,
ja, men festivalen var det jo ingen publikumre på,
nei, ingen fysiske publikumre, men vi hadde jo en digitalfestival,
det har vi jo presistert i søknaden,
at det er en digitalfestival,
ja, men dere har altså skrevet at det skal være publikumre i salen,
ja, vi hadde jo håpet på det,
men det fikk vi ikke gjort på grunn av korona,
nei, men da kan dere heller ikke få penger,
ja, men det er jo publikumre som har kjøpt konserten,
ja, men vi må ha fysiske publikumre,
for at det skal være,
men hva faen er dette for noe galhus,
så måtte vi betale tilbake de 400,
så da tappte jeg 400.000 kroner til på,
seriøst?
nei, de er så gære på Kulturrådet,
og da er det snakk om sånn der,
men kunne du hatt liksom type
20 publikumre der, som med koronarestriksjon?
det var det vi søkte på,
50 på hver konsert, 50?
ja,
og fordi du ikke hadde 50 mennesker på den konserten,
nei, nei, og det var lov med 50 rett et par uker før dette skjedde,
og da ble det altså stengt ned,
sånn at det ikke var mulighet til noen,
så tenkte jeg at,
det spiller ingen rolle om det er fysiske publikumre,
eller om de ser konserten hjemme og kjøper billett,
og så ser på konserten hjemme i sin egen,
det er publikumre som gjelder,
og det viktigste er at artistene får noe å gjøre,
at de får penger,
men da altså endte det opp at vi måtte betale tilbake,
alle penger vi hadde fått,
det er jo helt sinnssykt,
altså Kulturrådet, de er faen slakt meg gjerne altså,
det er så firkantet at,
og nå har jeg også søkt om masse støtte da,
på disse CD-prosjektet vårt,
har fått null til nå, men jeg
vet ikke, jeg vet ikke hva man skal gjøre lenger,
jeg tror jeg skal bare starte med,
å lage store festivaler som ikke blir noe av,
så skal jeg finne proffe folk som kan søke for meg, som er,
for det er jo sånn det ble på slutten på korona,
at det ringte jo folk og sa,
du hei, vi kan godt søke for dere,
vi får alltid støtte,
for vi vet hvordan søknaden skal se ut,
Så jeg selv har blitt tilbudt
at folk skal skrive søknader for meg
mot at jeg betaler de 10% av de pengene som kommer inn,
som bare er sånn
men hva faen er det for noe sjukt
liksom, hva har det med
dette har ingenting med formidling,
det er jo ren business, det er bare
tilpass dere, så er det ingen som spør.
Har du vært borte i de historiene,
jeg har hørt av flere som konsertarrangører har blitt
kontakt, og jeg vet mange som også bare har gjort det
og tydeligvis bare utnyttet systemet til det fulle, men
at det
var en jeg kjenner her som
ble kontaktet, bare sånn
kan vi spille konsert
hos dere
på Venjøen deres
la oss bare si det en dag, til 1.
januar
ja, det er
ledig da, men det kommer sannsynlig
til å være nedlåst,
lockdown da også, men det blir sannsynlig ikke noe,
nei det gjør ikke noe
vi må bare kunne si at vi har bukket en konsert hos dere
og så kan vi få betalt penger ut av det.
Altså da jeg tenker sånn
den kynismen der, hvor
utbredt og hvor mye som
har det fungert, var det sånn, har du også hørt det samme at disse tingene har skjedd?
Ja, ja, dette er jo
alle vet jo det,
og alle vet jo hvor
utrolig viktig det var å spille disse
julekonsertene for
50 personer, men i veldig opplåste lokaler, for da i stedet for å
lage det litt mindre da,
sånn at dere spiller for de 50 tilpass dere, nope!
Vi skal ha de største,
det skal være spektrum, det var liksom sånne ting,
men det verste er jo de som leide Telenor og
skulle lage sånne helt sånne
jeg vet ikke, det var sånn, det er jo bare
å ta kontakt med fem menn og si vi har lyst
å bukke dere, dere skal få jævlig godt
betalt, dere får nesten bedre betalt
enn noen gang,
fordi du vet at det ikke skal bli noe av,
for da kan du blåse
opp i utgiften og si,
vi hadde tenkt å betale
800 000 vi får
på styr å bygge, ikke 4
Det er jo helt sinnssykt
altså, det her er det har blitt skrevet bittelitt
om det, men ikke mye, og det er ingen
som har fyllerist det eller gått i sømmene
Det er jo ingen kultursjonalister som skjønner
dette her, det har blitt litt greie på det
det er noen som har begynt å ta tak, jeg husker
jo, ja, dette er en sånn lang historie som ender opp med at
jeg må oute en eller annen,
og det blir dårlig stemning, men samme
Ikke så hører på meg
etter tre timer uansett
Nei, jeg var ganske irritert på
det var enkelte festivaler,
problemet er at hvis du har en festival
i en by, og så er det en annen festival
i samme byen som har en annen
festival, så er jo den største
forskjellen at hvis den ene får 3 millioner kroner
på litt sånn tuskete måte, og den andre får
200.000 på en vanlig måte,
eller 500.000 eller noe sånt
så står jo plutselig året etterpå
den ene festivalen i et ekstremt
god posisjon, hvor de kan det er jo konkurransevridende rett og slett
og jeg fikk en del
kjente en del gode talknusere
så sa jeg, vet du hva er det greit at jeg sier
fra til en person i media om dette her
og da gjorde jeg det
sendte jeg av gårde masse
info, bare egentlig sånn
tallene som vedkommende hadde gitt meg
og så begynte jeg å stille meg
mye sånn inngående spørsmål,
så jeg vet egentlig har jeg ikke så,
jeg har ikke lest så mye
på dette her, dette er bare noe
som jeg vet stemmer,
men tallene stemmer kan ikke du ta direkte kontakt med
den personen du sender for
og da endte det altså opp med at den personen
skulle satt de to
i kontakt, og det var en sånn
skandalsak
og endelig var det
en i en avis som var litt opptatt av DN?
Nei, det var ikke DN
Nei, hvis jeg sier hva det er så blir det bare
For dette gulglet seg fram?
Nei, jeg kjenner bare på meg at
akkurat denne gangen velger jeg å holde kjøpt
det er ikke en kamp jeg gidder å ta, men
poenget var jo bare at
det endte opp med å bli et
sabla
jeg tror at denne historien
vil ingen vei, for jeg vet at jeg har ikke lyst
å fortelle om det som skjedde
Du roer deg bakover
Ja, nå roer jeg meg tilbake til start,
men jo, jeg vet at det har skjedd mye
Du fant det, kjente jeg at er det noe vits å ta
alle kamper?
Nei, det var ikke det
Men i hvert fall så er det
Hvordan å runde av historien med punktum, eller?
Punktum er at det er jævlig mye svindlere
nå i, eller jeg vet ikke om det
kalles engang svindlere, men det kalles i meg i hvert fall kyniske mennesker som
utnytter systemet til det fulle
som har gjort at pengesekken har blitt
det er ikke sånn,
hvis du setter frem en kake da
så er det ingen lov som sier
at ikke du kan bare grebbe til det er
90% av kaken og la 10% bli en til det andre
det er bare jævla støkt gjort og
det er jo egentlig
det veldig mange har gjort
det er veldig mange kakegrebbere
i kultur-Norgen som har gått bananas på det kakefatet
og så sitter da noen igjen
som egentlig bare har hatt gode hensikter og er litt dårlige å lage søknader
med masse gjeld og folk går på trynet
Det er sånn gjennomgående,
alt hvordan støtteordning bare har virkelig bare
hvem er det som har fått pengene først,
det er jo gjerne sånn
de store som roper høyest
og sier hva som er på spill,
arbeidsplass bruker hele registret og får pengene med en gang og så bare,
hvor ble det med pengene?
Nei, det er jo ikke kjempeoverskudd
bare det at ting har gått i enormt
overskudd, altså profitt ut av aksjonærene å dekke tap og alt mulig
det gir jo mening for meg,
og det tror jeg alle som hører på at på
toppen av det så har det blitt utbetalt millioner til
aksjonær, ikke jeg i Norge
vi har bare sendt penger ut
Men det de skulle ha sagt fra dagen
ok,
vi ser at det går til helvete her
alle får 6G som hadde 6G fra før
og så får dere
så mange G'er som dere hadde i lønnen tidligere
og så får vi ta de krisetilfellene
det er jo av og til en artist som har gitt ut
en plate et år,
og så tar de et hvileår
og hvis det baseres på hvileåret så er det vanskelig
men ta et snitt av de tre siste årene eller sånt nå
hadde Norge vært milliarder
rikere hvis de hadde bare sagt
alle skal få lønn
borgerlønn,
dere får penger inn på kontoen hver måned
ferdig med den saken, så slipper vi
behandlingen og det drite
hvorfor skal du lage en julekonsert for 50 personer
hvorfor skal en artist spille en misslykka
julekonsert for 50 personer
når du er vant til å spille
for 5000,
det er bare tull
de som har gjort det bra nå er jo jazzmusikere
som aldri spiller for mer enn 50 og 100
de er jo sånn, åja
og så får vi støtte i tillegg, fordi 250 som
Vi sier sannsynligvis har det kommet.
Det er jo litt trist at det de beste ordene skal komme i en sånn type,
at det skal komme i offentlig sted.
For det gjør jo,
det ene er jo at pengesekken blir så stor,
jeg tenkte det må jo være en enorm inflasjon på tilbudssiden,
og det er utrolig mange som sitter på at alle festivalene,
de store festivalene har fått mer penger,
det blir en mye større budkrig,
at artistene kanskje, hvem er så nyttere,
det er jo det internasjonale artisten
som bare kan toppe salærnesiden,
og så blir det budkrig.
Pengene kommer både renne ut i løpet av et år eller to,
som de har kanskje bygd opp eget kapital på.
Og problemet er at det er fire sesonger nå,
som har gått i DAS turné-messig,
og alle skal nå boke på likt.
Og det er fullt overalt.
Jeg har boket Rockefeller nå,
for jeg skal lage en sånn norsk albumklassiker-happening
med masse kjente artister,
og Lava skal være hovedband,
og vi skal ha bokbad og alt mulig.
Og det var jo,
hadde vi tenkt å ha noe i høst,
så det var sånn,
vi har ikke noe ledig før 13.
januar, eller jeg husker ikke datum,
det var i januar i hvert fall,
2023, og det er ingen steder av betydning
som har noe ledig,
bortsett fra sikkert små steder her og der,
men det er helt umulig å boke artister nå, i 2022.
Tror du noen som spekulerer i en ny lockdown til høsten og vinteren?
Nei, nå tror jeg folk bare har lyst til å spille igjen,
men problemet nå er at nå vil du være i Haugesund,
og så er det seks interessante konserter
samme dag på hver eneste lille kneipe,
og så er det ikke folk nok i Haugesund,
så alle vil jo tape sannsynligvis ganske mye penger,
eller i hvert fall tjene mindre enn det de ville gjort til vanlig.
Som en fyr som meg,
som uten at jeg skal legge mine interesser over på folk flest,
men jeg har jo lenge tenkt sånne festivaler og konserter
som har vært sånn sinnssykt bonansa i mange år
før korona-pausene kom,
men hvor mange festivaler og konsertkonsepter
er det plass for?
Jeg skjønner ikke, så
kommer det en konsertkrasj på et eller annet tidspunkt?
Ja, det er jo blitt et slags krasj,
men nå er det jo nesten ingen byer som har færre enn
10.000 innbyggere som ikke har en egen festival,
og så vet vi også at alle vil ha Madrugada,
alle vil ha Døvne Boys,
det er liksom ti band som alle vil ha,
og nå skal jeg gå over til noe som er jævlig upopulært å snakke om.
Spennende, jeg liker det.
Og det er jo det at,
det er jo fortsatt sånn at det er veldig mange,
altså hvis jeg skulle velge nå,
hva jeg ville vært,
hvis jeg skulle vært en artist nå,
så skulle jeg vært en kvinne.
Jeg ville vært en kvinnelig artist som er bra.
Fordi at nå er det veldig krav om 50%,
eller i hvert fall at folk ønsker seg det,
samtidig som jeg helt var en vittig etterspørsel,
og alle vil jo ha de samme artistene,
men det er jo,
hvis du går på 20 artister som folk vil ha,
så er det sannsynligvis kanskje fem damer der da.
Ja, nå drar du vel litt på.
Ja, men kanskje det, men la oss si sju da.
Men uansett så er liksom tallene tilsier at det lønner seg nå
å være en god kvinne.
For det er jo det der omdømmespøkelse som urir,
skal vi si, hele bedrifts-Norge for den slags skyld,
altså å ha dårlige omdømmer,
om du er en kulturinstitusjon, festival,
bedrift, whatever, det er liksom noe av det farligste for en bedriftsnykkelse,
liksom å ha dårlige omdømmer,
og hvis du da ikke har liksom kjønnsbalanse i bookingen,
så kan du banne på liksom at det er fire-fem liksom kulturblekker
som du bare hamrer løs på deg,
og det går rett ut på billettsalget også,
jeg antar.
Ja, ja, og det som er litt sånn interessant med dette,
jeg har jo jobbet veldig mye med sånne kjønnsnøytrale ting da,
men i utgangspunktet så er det jo sånn,
nå som jeg lagde den bokserien vår for eksempel,
så tenker jeg, jeg har lyst å spørre 50% menn og 50% damer
til å skrive bøker.
Det jeg vet er at
de som kjøper disse bøkene her er 70% menn,
og de er først og fremst hyppet å skrive om,
å lese om menn.
Så jeg har da spurt ti damer og ti menn.
Av de så svarer åtte menn ja til å skrive bok,
to damer svarer ja til å skrive bok.
Så hvis man tenker kvalitet da,
at menn og kvinner er akkurat like gode,
og hvis man tenker at man har en liste med 100 mennesker,
og tenker at her er de 100 beste,
eller 50 beste menn og 50 beste kvinner,
og hvis du begynner å spørre,
altså åtte, to, og hvis du spør de neste ti,
så er du på 16,4.
Da må du egentlig,
hvis du skal veie opp kvinneandelen,
så vil det jo gå på kvaliteten løs.
Det er jo ren skjær matematikk, superenkelt.
Og det som er ganske sjukt,
det er jo at,
jeg skjønner jo offentlige instanser,
der kan man jo skjønne at noen må ta den regningen,
men hvordan kan noen forlange,
at jeg skal lage dårligere bøker,
men bare for å få med masse kvinner til å skrive,
det er jo en sånn guffen problemstilling
som jeg vet at det kommer til å bli mye bråk om,
men for meg er det sånn,
skal jeg bruke mine penger
på å gi ut bøker med dårligere kvinner
som sannsynligvis selger mindre?
Det er jo, it's a man's world,
og da må enten noen komme inn og si,
vet du hva, vi skal gi dere støtte
til å,
vi skal gi dere masse støtte
slik at vi kan få opp kvinneandelen,
slik at du kan gå ned i kvalitet,
men at det i hvert fall ikke går ut over økonomien.
Men det burde jo vært en sånn helt solig klare greie,
men det er ingen som står og vifter med de pengene,
de forventer seg bare at vi skal ...
Det skamplegges også på at du blir sånn omdømmeripe
hvis du ikke gjør det i stedet.
Jeg husker faktisk det verste jeg har vært med på,
det drøyeste eksempelet jeg har vært med på,
er jo at jeg lagde noe som heter Kongshau-festivalen,
det var en som heter Jan-Erik Kongshau,
tidenes lydteknikker som jobbet med alt ifra Keith Jarrett,
og liksom absolutt kremen og alt.
Han har vært med på rundt tusen plater.
Da skal jeg lage en festival,
på tre dager, med 16 artister til å spille.
Og så gikk jeg en litt sånn dypdykk i Jan-Erik Kongshau,
hvem er det han har jobbet med,
for jeg ville at det skulle være artister som er relatert
til hans virke i denne Kongshau-festivalen.
Og så begynte jeg å se,
og så tok jeg et helt tiår,
jeg analyserte, det var liksom 300 plater,
hvor mange av de er mannlige artister.
Ok, det visste å være 90 mannlige artister
av de 100 platene fra det tiåret.
Og så går jeg inn på den kvinne-biten,
hvor mange?
Hvor mange kvinner er det med på kvinneplatene?
Jo, og det visste å være 90 prosent menn
også på kvinneplatene, for det er jo stort sett
kanskje en dame som spiller,
men har med seg menn.
Så det har jo vært et sånn tiår,
som det var menn, menn, menn, menn.
Kanskje to prosent kvinner.
Så tenkte jeg at hvis jeg nå skal lage en sånn festival,
så har jeg lyst til at det skal gjenspeile historien,
på en måte, musikk-historien.
Dette er en historisk konsert,
så i utgangspunktet skal det være maks en dame
av de 16, men jeg valgte å ha fire kvinnelige innslag,
av 16, 25 prosent.
Det er kjempehøyt i den settingen,
i akkurat det bestemte greiene.
Søkte penger fra Kreo,
som er en sånn interesseorganisasjon for musikere,
og fikk vel, jeg tror jeg fikk 50 000 i støtte.
Det er jo ikke uvanlig å få på sånne gode tiltak.
Og så kom det i kommentarfeltet,
veldig mannetungt da.
Ja,
det er det, men så kom jeg med argumentene.
Men før jeg omtrent hadde greid å komme
med mine motargumenter, som jeg satt og ventet på,
så trakk Kreo støtta si på 50 000 kroner,
fordi at kvinnehandelen var så lav.
Og da tenker jeg,
er det en syk verden vi lever i nå,
eller?
Da blir du redd for å få et dårlig omdømme,
at de har gitt deg penger før.
Så det er så lett å hyle og skrike
på sånne historie- og kunnskapsløse ting,
som de tingene.
Jeg synes det er
kjempe mye rart og gøy
som skjer i kultur-Norge om dagen,
men det er mye som er så uforklarlig.
Det er så lett å gå ut med det som
er mulig å argumentere mot.
Vi må ha kjønnsbalanse,
det skal ikke være forskjell
mellom kjønn og så videre.
Bare fiks det.
Vi har hatt oss inn i at det ikke er altfor mye
NRK-ting også, men vi har jo sånn at på kvinnedagen
så spiller jo de fleste NRK-kanaler.
Der begynner det første problemet.
Hva skal du fronte?
Er det musikken?
Er det komponistene?
Er det låtskriverne?
Det er bare sånn,
det er kvinnedag, vi skal kjøre kun kvinnelig musikk.
Så bare sånn, hva er den kvinnelige musikken egentlig da?
Bare fiks det kvinnelige musikken med sånn,
er det hvis en kvinnelig artist er gjestevokalist,
er det nok kvinnelig musikk da liksom?
Det bør kanskje være kvinnebør først,
og kanskje en mannlig gjest.
Her er det faktisk noen kvinner som har vært med
å skrive musikken, men det er ikke noen
som har skrevet den internasjonale hitten her.
Er ikke det bra?
Nei, vi kjører bare kvinnelige vokalister igjen.
Så er det kanskje sånn,
og da blir det sånn,
i systemet for å gjøre det enkelt da,
så tar du bare markerer av alle med kvinnevokal
som skal spilles den dagen,
da kan det gå en låt
liksom sånn, Kygo med
en kvinne som ikke er kreditert
på låten en gang,
i teorien kan det gå,
dame er ikke kreditert på låten en gang,
så likevel så går den opp fordi det er en kvinnevokal,
og det blir så
merkelige politiske ting som oppstår
bare fordi at man, det
virker så enkelt bare sånn,
kan vi ikke bare gjøre det her enkelt,
at det er 50-50 rent kjønnsmessig
eller bare kvinnelige artister,
og så bare merker man at man går ned i materien at
det er liksom sånn enorma rotet av menn
som skriver og produserer musikk,
at det blir liksom,
du merker at det blir sånn
kjempe skinnheldig da.
Ja, det er jo, det må henge litt på greip,
jeg er jo veldig,
hadde jeg ikke jobbet med musikk
så hadde jeg enten jobbet på bibliotek
eller jobbet i Statens,
eller Statistisk sentralbyrå, og jeg mener, jeg elsker jo statistikk,
og jeg synes jo at når folk,
feiter statistikk, det da tenker jeg,
nå er dere på glatte isen,
og det er jo,
det er faktisk ganske,
Jeg mener at målet på sikt må selvfølgelig være
å ha mer kvinner i alle mannsdominerte yrker
og mer menn i kvinnedominerte yrker,
hvis det er et mål.
Det hadde vært hyggelig da,
hvis det er litt mer,
alltid vil vi jobbe mot 50-50,
men vi kan ikke fucke med historien,
det er noe en ting.
Og så er det jo en annen ting,
at fra naturens side er det ikke alltid sånn at jeg,
jeg merker jo at,
og det sier jo alle,
enten om du skal boke noen til Dagsnytt 18,
så er det vanskelig å spørre jenter.
Det er lett å spørre,
men ja, det er det.
Ja, ja, helt klart.
Har du noen tall på hvor mange kvinnelige gjester du har tatt her?
I forhold til menn?
Nei, ikke i hodet,
men det er jo en sånn gjenganger,
for jeg bryr meg fryktelig lite.
Altså jeg ser en gjest,
sier ja eller nei i hodet mitt,
vil jeg ha den gjest eller ikke.
Men det er desto mer interessant, er at for
langt oftere nei, eller bare silent treatment av damer jeg inviterer.
Det er,
og veldig få som faktisk sier,
det var en som sa bare sånn,
vet du hva, hvis jeg ikke kommer i podcasten din,
så blir det så mye bråk og trøbbel,
det orker jeg ikke.
Og det er en som er ute og smelter hele tiden i sosiale medier.
Du kan gjette frem til hvem det er,
men det er sånn,
det er mye sånn den der prisen av
å være med i en offentlig samtale,
den er kanskje bedre på sosiale medier og sånne ting,
hvor du kan på en måte begrense.
Men det er utrolig lettere med menn som på en
måte ønsker å enten selge ting,
eller snakke fritt og sånne ting.
Og det er generelt
vanskelig å bruke seg for.
Oftere, prosentvis,
mye oftere nei fra damer enn fra menn.
Jeg har gjort det for å gardere meg,
det gjør jeg i alle,
for jeg vet at det verste var
å miste de 50 000 kroner fra Kongshavfestivalen,
av bare en tullgrunn,
fordi at en eller annen hadde suttet en,
en navngitt, en ikke-navngitt artist
hadde suttet der i sosiale medier.
Men jeg har begynt nå bare å lage statistikk på alt.
Hver gang jeg spør,
spør for hver gang,
spør annen hver gang.
Det blir jo ikke det resultatet man vil ha,
men resultatet ender jo på at jeg kan i det minste si «I tried».
Og han hørte det som Jan Thomas.
«I tried».
Jeg har ikke meningen å høre det som Jan Thomas.
Det er det engelske lånet ordet.
Jeg prøvde det nå.
Det skjønner jeg jo,
for dette er jo litt min sånn,
lekepark, så jeg gjør jo litt som jeg vil,
og jeg tar meg veldig lite nær.
Hvis det er sånn balanse på booking,
så vet jeg på en måte at
hvor lite vurderinger ligger for meg
for en gjest eller ikke,
det går på et brukt del av sekund.
Og jeg er helt åpen på at dette her er et egoprosjekt.
Jeg booker ikke gjester etter hva lytterne synes er interessant.
Jeg tar for masse gode tips,
men det må interessere meg personlig.
Og det er veldig fint med dette prosjektet.
Så da driter jeg i alt som har med balanser.
Og identitetspolitikk å gjøre, da.
Ja, jeg er sånn at jeg driter i resultatet av balanse,
men jeg vil gjerne ha ryggen fri at jeg har spurt,
og det er vanskelig.
Altså, jeg gleder meg til de debattene som ofte kommer i etterkant av sånne litt sånne
bråketing som dette her.
Jeg holder på med den bokserien vår nå,
det har blitt masse saker i klassekampen.
Hvor er de kvinnelige forfatterne?
Ja, hvor er de kvinnelige forfatterne, sier jeg da.
Og så ja, men du spør feil steder.
Ja, det er mulig, jeg har spurt bare
der hvor jeg jeg vet ikke hva som er riktig og gærent å spørre,
og så fikk jeg da en liste på 40 navn eller sånt,
hvor jeg skulle spørre,
dette her er riktig sted å spørre.
Ok, så spurte jeg 40,
en av de
har sagt ordentlig ja.
Og så er jeg fortsatt litt på gri med annet.
Det
er så jævla vanskelig.
Det er ikke noe vanskelig å skrive en bok for en kvinne eller en mann.
Det er ikke noe vanskelig å sitte der og skrable,
men det er et eller annet med
hva er det man er så redd for.
Kan man ikke bare akseptere den skjevheten da?
Og kanskje den skjevheten forandrer seg over tid også?
Ja,
jeg tror jo at den,
men det er ingenting som tyder på at,
hvis man ikke jobber for det,
og det er flott å jobbe for det,
jeg merker det selv at jeg har vært litt sånn mannete på dette her før,
at jeg har tenkt,
jeg tar det jeg liker best,
jeg er mann, jeg har hørt mest på menn,
for det er jo historien.
Jeg husker jeg lagde en topp 500-liste over mine favorittplater
i påsken for mange år siden.
Det er ganske nødvendig.
Men da var det egentlig bare for å se,
hvem er du sånn rent musikalsk,
fikk jeg spørsmål en gang.
Ja, hvem er jeg egentlig rent musikalsk?
Så begynte jeg å tenke,
og jeg fant ut,
ved hjelp av statistikk,
og da fant jeg liksom ut at,
oi, det er faktisk 21% kvinnelige artister,
det er 5% blanda artister,
og så var resten menn.
Men så tenkte jeg at,
det er ikke noe å være flau for det,
det er jo bare den jeg er,
jeg kan ikke gjøre så mye til eller fra,
og nå lagde jeg en helt basert på
platesamlingen min, og det jeg har kjøpt i løpet av alle disse årene her.
Og fant ut at jeg liker 5% rap,
jeg liker 3% elektronika,
sutter etter menn med gitar, 7% ...
Og helt i detalj,
vi kunne se hvilket land
det var fra, Norge, Sverige, jeg kan ikke ha prosent på alt.
Det er egentlig en sånn gøyall øvelse.
Da kan man i alle fall
i det minste være ærlig på det.
Det er en ting jeg husker veldig godt
du har sagt, det her tror jeg er veldig,
det er ikke sikkert du husker det selv en gang,
jeg tror på sosiale medier,
for det traff litt det greiene
jeg har holdt på med å jobbe i NRK en stund,
og jeg synes du hadde et veldig godt poeng,
og jeg er faktisk modnet på
å bli mer og mer enig,
og jeg tror det var i en tråd
hvor du da hadde en liten greie
med hvordan musikken blir plukket til
PN eller en annen NRK-kanal,
Og det du sa var at norske radiokanaler, NRK sine radiokanaler,
skal spille den musikken som kommer fra
norske plassselskaper, norske artister, ikke gå rundt og leke A&R,
så finne den favorittmusikken som de liker best.
Så tenkte jeg sånn,
herregud, man sitter jo og plukker ut
de beste tingene og så videre.
Så gikk jeg og tenkte over hva som faktisk har fungert
og hva som spesielt ikke har fungert.
For det er jo sånn,
jeg kan jo skrive på at i mange,
mange år så har det vært veldig jevt blant musikkprodusenter i NRK
å komme til å torgs med det nye store.
Det er litt sånn som nesten i kulturbransjen,
i bukking, i plassselskaper.
Og så bare kompisgjenger,
den første som kommer med,
hei, har du hørt dette her?
Dette her kommer til å bli stort.
Det blir en sånn,
du blir den sjefskuratøren i ditt miljø.
Og det å ha nettverk og vite at ting som kommer,
det har en viss ganske høy valør i musikkbransjen spesielt.
Og det er sånn,
her har jeg sett resultatet av den prestisen
det er av spesielt journalister og musikkprodusenter
som heter Radio som plukker til rastronene.
Det er veldig mye prestisje i å få fram det man tror kan funke
og som man har funnet til å kanskje være på konserter og fått
noen demoer og fått noen forlytter
og har litt perling på.
Det gjør jo da at disse medarbeiderne blir ganske
sånn A&R, får interesse av å løfte fram det de tror
som kanskje svarer til deres musikkinteresse og smak
og påvirker listen i stedet for å gjøre det mye mer objektivt
i form av nøytralitet etter beste evne.
Alle plukker jo etter litt sin egen smak,
men man kan også legge seg ned og si hva er det publikum
er ute etter, hva er trendene nå,
hvordan ser det ut
for og bakover for artisten og den ting.
Så bottom line var veldig sånn at jeg tror at
kanskje Radio Stasjon NRK kanskje i mindre grad skal gå rundt
og finne egen prestisjon.
Kanskje for å være såkalt A&R ute der og kanskje
plukke mer, sortere etter det som faktisk er ute
og gjøre den publik servicen der.
Jeg har opplevd at jeg har hatt ferdige plater
som er ferdig innspilt,
og så har noen i NRK
snappet opp at det finnes en jævlig bra låt
som de kanskje har hørt på en Walkman
eller et eller annet sånt diskman kanskje
en gang i tida,
og så har vi sendt en låt
som er liksom, dette er det eneste offisielle
fra denne platen som vi nå sender til radioen.
Dere får vurdere dette her.
Og så er det noen som vet at det finnes noe som er
kanskje enda kulere, kanskje vårt andre valg,
kanskje vi har laget en plan over singleutgivelser
på at den tredje singelen skal vi lage en fet musikkvideo på.
Så har vi oppdaget at musikk har blitt liksom,
nei, men da blir det bare C-liste.
Eller noe sånt i stedet for, jeg husker,
ja, eksempel på det er Sofian,
som jeg hadde en jævlig klinsj med.
Det heter jeg om en gang i tida.
Jeg hadde full krig med Håkon Morslett og,
jeg vet ikke om du husker Sofian.
Er vi tilbake til 2005 da?
Ja, det tror jeg er han.
Soulartisten som...
Ja, talentfull muslimsk soulartist.
Fantastisk bra.
Han ga ut den første liksom ordentlige,
sånn, nå har vi gitt ut en soulplate som er liksom
på nivå med det beste fra utlandet-aktig.
Og det fikk jo seksere overalt.
Men da husker jeg at, ja,
nå er det samme folk
jeg driver og hetser i.
Men det er det samme,
det spiller ingen rolle.
Men da husker jeg at vi sendte en låt til P3,
og da fikk jeg beskjed om at,
nei, men vi har lyst
til å gi ut en andre låt da,
som heter People Are People.
En Depeche Mode coverlåt.
For den er noe av det tøffeste vi har hørt.
Og så sa jeg at,
men det er ikke tross alt dere som bestemmer det.
Og for det andre så begynner vi ikke å lansere
en artist med en coverlåt.
Så det er mulig at dere vet at den låten er drittfin.
Jeg vet ikke hvor dere har hørt det fra,
men det er i hvert fall ikke fra meg.
Men
det har ingenting med...
Det dere har fått servert nå,
det er single nummer en.
Vurder den.
Og da husker jeg at da ble det
en sånn ikke-artist
i P3-systemet.
Men ble ikke den låta lista?
Jo, den ble en sånn C-lista og sånn dyssa ned,
for de ble bare sure.
Fordi du vet at hvis vi hadde gjort People Are People,
så hadde den blitt A-lista.
Og fy faen, det hadde sikkert vært underverket
for karrieren.
Men samtidig så tenkte vi at
her må faktisk grenser gå til hvor mye ego skal musikkprodusentene
i P3 ha i forhold til hva...
Som henger på greip,
på en måte.
Det er litt det du sa om...
De skal faktisk vurdere det som kommer inn,
og ikke nødvendigvis leke med lanseringsplanet
til plattselskapene.
Ja, det er jeg jo enig i.
Men samtidig så kan det jo være at den låta
som ikke ble vurdert så veldig stert at den ikke...
Man har ikke noe større tro på den låta
i seg selv, isolert sett, i de x antall dukkene som går på radio,
at den tilsvarte høyere enn en C-lista-retorsjon.
Nei, det kan gå til.
Og det var sikkert...
Sånn kommersielt sett, sånn i ettertid, så kanskje det hadde vært lurer å tatt det,
men det er egentlig ikke noe som de skal ha noe med, tenker jeg.
Dette her er det dere får, vurdere den.
Og da begynte de å skulle deale med oss,
men da hadde vi...
Vi har jo en video vi skal lage med den låta,
vi skal lage...
Det er så mye som ikke de ser
på en sånn lanseringsplan.
Å kaste på en låt,
det er ikke som man gjør
når man har jobbet med en plate et halvt år,
og tenkte, fy faen, nå har vi lagt en langsiktig plan.
Jeg tror ikke det er noe sånn veldig...
Det er ikke noe sånn,
skal vi si, noe...
arroganse eller ondskap
etter min vurdering der tenker jeg meg at man er sånn
veldig ivrig, og jeg har sett flere tilfeller
at man har gjort akkurat det
er det noen andre låter fra album
som kanskje stokker om på
en rekkefølge som er tenkt,
men da er det gjerne
et ønske at man er fan av
prosjektet eller artisten, men at man kanskje har
mer trua på andre ting som kommer
at man er fortsatt veldig positiv til
artisten, men at man
og det er vel litt sånn
jeg har hørt i
korridorer, blant sosialister at man skal ikke
det er fyr å la seg
følge av promoplaner og sånt
vi er journalister, vi skal liksom gå det egne, så det er litt sånn
jeg har hørt den der greia der frem og tilbake
og jeg tror ikke det er noe sånn
sånn motvillighet i å ta og følge
rekkefølgen, men at man er veldig giret på
å hoppe på det indre filet
som man kanskje vet ligger der
eller har hørt noe på da
ja, men når indre filetene er servert på en måte
da kan du spise den opp,
men hvis du sier at vi har
en indre filet in the making på bakrommet
så her er forretten,
nei, drit i den jeg mener at
at
altså når en plate er ute
hvis albumet hadde ligget i butikkene
så vær så god,
her kan dere velge fritt
for nå er det musikk tilgjengelig
men at noen har liksom hørt
eller tuska til seg en tjuvlytt
fordi de kjenner noen som kjenner noen eller sånt nå
så tenker jeg at det er jo
ikke eksisterende informasjon egentlig da men det er noe sånt,
jeg kjente bare at
at
det var liksom
den hypen da, fikk Ternika 6 i VG
Dagblad, Aftenposten, men NRK var liksom reluctant og det var liksom det de hadde snakket om
at vi må ha flere urbane norske artister
og så kommer liksom
selveste indre filetene av
urbane norske artister som vant
oss oss alarmprisen det året
men nei
Alarmprisen ja, det var en kortlivaffære
Ja, det var veldig rart
Det var en sånn,
en konkurrent eller skal vi si en røffere utgavspellemann
som skulle fylle tomrom der på et eller annet vis
Det var vel Svein Bjørke da,
som i den evige
klinsjen med Sammen Fiskvik
som skulle lage et alternativ til
Alarmprisen var veldig, jeg var glad i den
den var liksom laget på
på kjærlighet og ikke på makt
Spellemann er for meg bare
jeg vet ikke, nå er det jo Spellemann nå
til helvede er det vel ikke?
Ja, det er jo det om to dager Jeg
kjenner at det er ingenting i verden
som jeg bryr meg mindre om
Det er lenge siden jeg har vært på en Spellemannfest nå
Jeg skal ærlig innrømme at der var jeg fast
inventar når jeg var i begynnelsen av 20-årene
og det var veldig artig
da jeg var litt mer i
den zonen, men det er et
Jeg har aldri vært der
Det er ikke et selskap eller sånn
det er ikke en setting jeg på en måte har
savnet veldig å delta i det høres de Spellemannfestene
høres veldig mye mer staselig og gøy ut
enn de faktisk er til her
rimelig kjærlig greier Jeg har aldri vært på noe som ligner på Spellemannfest
men hver gang vi har blitt nominert
etter annet så er jeg på Spellemannprisen
og i det siste
slag på trommene har gått
så er jeg på vei hjem.
Det skjønner jeg godt
iallfall med alkoholpolicynene som nå
så er det jo helt ubrukelig å være der
jeg var jo der det året med
det er uforenelig med Spellemann og alkoholsyn jeg
var jo der det året
med Plumbo, Kaisers Madcon-gøyta det var jo
det gikk jo så fort
det eskalerte når folk fikk samlet til seg
nok mørke rasismetanker så bare
eksploderte det der og han ene kaster kast av champagne
i glasset sitt nede
og helling av champagne over hodet
i intervjuet der det var jo veldig gøy akkurat
det der med han i Kaisers som heldte
for det var så flaut
da hadde han på en måte blitt tilgitt av folket
han hadde satt og sagt
ja nei jeg er så lei meg for at
det er jo det som er virkeligheten
for folk hjemme i stua
det var satt hundrevis av tusen mennesker
og så på at en fyr legger seg helt flat
og han mente ikke noe vondt med det
og hadde tårer i øya
og så kommer det bare en frasiliener
som ikke har fått med seg den dialogen
og heller en øl i hodet på en stakkars fyr
som bare har en litt sånn bonsk måte å olegge seg på
faen da og da han kastet champagne i glasset
han visste ikke hva han skulle gjøre med tommeglasset
og da var det bare
kaster det rett ned i
se hvor perfekt korrekt jeg er
nei det er ganske
det er gøy, men nå blir det sånn
mislykka statements
det var vel
kanskje mitt spillemann høydepunkt
det at jeg hadde med konen en gang
på den festen her også,
det var jo da
aldri blitt så starstruck hun møtte Hanne Krog
oi da hadde jeg en happy wife
i en god stund
det visste jeg ikke det
det eneste jeg visste om hennes musikk
greier, det er rart vi
kunne ikke hatt mer forskjellig musikksmak jeg tror en av de første gangene vi hadde oss
så la jeg ikke helt merke til
hva slags musikk som gikk i bakgrunnen hos henne
etterpå så ble jeg liggende
alene på senga så hørte jeg, er det
gitarkamerat med halleluja som driver på gård her
så drev jeg de fire gutta
og svøpte meg inn
med halleluja låta den gikk tydelig stått på repeat
da er det godt
å ha spotifys algoritmer
å skylle på for hvis det hadde skjedd frivillig i heimen
da hadde det ikke funnet seg så mye skulle vi flytte
sammen så hadde vi greid
å komme seg videre
det flyttet oss den skal jeg faen meg ha
det skulle faen meg ikke røre
det er faen meg min
Espen Linde som er
skylle på den nasjonale Espen Linde alibi
Espen Linde er en fantastisk type
har jeg hatt han på besøk her
en strålende podcast en av de gøyeste og beste
musikkpodcastene jeg har hatt her
der traff jeg virkelig bare så masse
felles interesse med hele den kreative reisen
det var utrolig morsomt å høre den
kreative strevingen etter
følelse som taper og jobber
og jobber og jobber
hvordan prøver å lage en hit og gå videre
det er utrolig fascinerende
å høre de reisene der
han hadde vel en tøff start
det er så rart
feilet, feilet, feilet det viser suksessen det er ganske
du hører jo veldig sjelden om de historiene
for de er bare usynlige
men tenk deg så mange som misslykkes hver dag
det er så trist
det er kanskje grunnen til at jeg
fikk nedtur av konserten vår
når jeg begynte å tenke på
alternativ er at Warner signer oss
og så gir vi ut en plate
og så går ikke det bra
og selv om det skulle gå bra et år
så går det sikkert ikke bra neste år
og det er et eller annet med at
alle har jo bunner og topper
jeg tror ikke jeg har lyst til å utsette meg selv
for en bunn 2000-tallet husker jeg
fra 2004 utover var
jævlig brutalt for alt
av norske artister som hadde med urban
og hiphop og R'n'B-sjangeren å gjøre
fytt i helvete jeg husker hvor mange hypinger
jeg bare hørte om og var med på
ting som ble A-lista
og ting som fikk enorme oppslag i Dagblad,
Aftenposten eller VG det var sånn
artist på artist på artist
som bare hadde alle forutsetninger og så kom albumet ut
og så solgte det snakk om under
100x jeg husker jeg tok alltid sånn ivrig promotør
av disse platene i butikken og satt de opp
og solgte aldri noen ting det er helt
det var Madcon
før de fant sin beggin det var
Winta
Winta var jo enormt mange forsøk vi hadde Whimsical
Chris Lee som er en god venn av meg og så
jeg digget musikken til det var
ingenting ville seg men ingen har vel egentlig fått det til
i soul-sjangeren Sofian vant jo noen priser
vi solgte 5000 plater og det var det
jeg mistenker jo at vi er
ikke
funk-soul-disco-folk
det har jeg sett på musikk-undersøkelser
opp igjennom 10-15 år
men hvorfor funker Bruno Mars
finner det en norsk Bruno Mars
er det fordi han
ikke er norsk det eneste som har funket litt
det er i senere tid
og jeg vet ikke helt hva det men
jeg vet ikke den soul-soul-funk-disco-greien har vært null
interesse for veldig, veldig liten interesse for
det har vært kanskje en litt vestkant-greie
rett og slett at denne funk-soul
har vært litt sånn
veldig urbant
jeg tror det er nesten sånn
ja
det var i hvert fall brutalt
å se det på 2000-tallet
og alle artisterne det som er gøy,
vi har jo snakket mye om
Oral-B og Pimple Ocean gjennom hele podcasten
og det er jo sånn makante steiere
som har hatt sine
små oppgjør og nå er de som
blant de feste artistene
å samarbeide med men
det er ganske sjukt å se
for jeg ble så overrasket
når jeg gjorde den podcasten
jeg var opp hos
Pimple Ocean i huset hans
han bodde i en mansion
det er det vildeste jeg har sett
man hadde et eget gigantisk studio
jeg tenkte, er det mammaen din
for jeg tenker jo ikke på de som
er suksessfulle, for det er jo ikke noen sånn
som tilsier at de skal gjøre det så jævlig bra
men det er vel de som kanskje har gjort det
aller beste av alle norske rappere
ved siden av Karpe noen gang
det er ganske sjukt
han samler på sofaer også
jeg har aldri vært hjemme hos han enda
du må bare opp og se det huset på Smestad
jeg ble helt sånn bor du her?
så smilte jeg litt sånn
men du er jo
Pimple Ocean
Nei, jeg synes det er ganske gøy
og det er litt sånn at ting går i sirkler
hvor du ser liksom at
jeg ser på Karpe
bare tenkte jeg Karpe
som var jo mobbeoffere
i begynnelsen, de var jo liksom
klovner i kamp sine
protégéer Det tror jeg veldig mange har glemt Ja,
ja, men tenkte jeg bare så ukult det går an å være
klovner i kamp så var det mest ukult
i hvert fall i kreddverden
solgte jo bøtter og lass
men de var så ukule
og så kom Karpe,
to sånne små tasser som skulle liksom
altså jeg husker det var en som het Lena
som var manageren deres og
jeg så og tenkte
du er manageren til Karpe
gjør du andre ting?
Ja, hun gjør et par andre ting og det var ting jeg ikke hadde hørt om
så tenkte jeg, du skal leve av 20%
av det Karpe tjener
som selger
altså de solgte ingenting og
så husker jeg Første var hun EP tror jeg
Ja, glasskår Ja, ja, ja, og en av sånne kjære mamma
eller et eller annet sånn tror jeg første singeren het Ja, ja, men
snakk om å jobbe
hardt og jobbe og jobbe
og legge på stein,
det er jo ingen som gjør sånn lenger
det er det som jeg liksom savner litt
med platebransjen er at gi ut en plate selv 500 og
så vet du at hvis dere gjør jobben og turnerer
og gjør det dere skal så selger dere 1000 på neste
og så selger dere 2000
og så selger dere 4000,
det er hvertfall sånn
det er jo kanskje det jeg savner aller mest
å se liksom at det du
spøtter inn det er det som gir og blir
på en måte det du skal leve av da
nå er det jo ikke,
det er helt umulig
og det er liksom alt bare handler om
tisking og tusking og spotify
og tiktok og jeg tenker på det har ingenting med musikk å gjøre Man
kan jo si hva man vil om musikken til Erik og Chris
også, men det var jo på et tidspunkt her på 2000-tallet
hvor jeg skal si Carpe Diem
og som det heter da,
og Erik og Chris
var liksom to nesten sånn ekvivalenter
i av underholdningsmusikk som Carpe drev å holde på med den show
vi spiller show på show,
spiller vi så jeg tror de fleste har grept
det var jævlig morsom
også var jo, men det som Erik og Chris
gjorde jo, som jeg husker var sånn
uansett om det var utskilt
og alt mulig sånn,
det var så var det
de var kjempe, kjempe, kjempe populære og de hadde, jeg tror de spilte noe sånn 200 konserter
i året, reiste rundt, gjorde den jobben fra nord til sør,
fra nord til sør,
opp og ned opp og ned.
Hva skjedde der til slutt?
Jeg har ikke hørt noe der for mange år
er det sluttet helt?
Men Kristoffer, Chris, han er jo en produsent som han Erik Småland
og gjør masse sånne internasjonale store
sleger, sånn internasjonale De holdt seg i musikken da
på billboardlåter og han har blitt sånn godt opp produsentveien
har gjort litt sånn norske artister også
så gjør det vel litt sånn Erik og Chris låter når det er sånn litt lyspetå
Russetiden kommer Ja, Russetiden, så når de kanskje kjeder seg
fra familielivet og har lyst til å gjøre noe
men det er det som er sånn morsomt da
de har jo banaveien for hele
den sjangeren, altså med
katastrofesteis, med alle de her som har kommet tett på
så er jo liksom Erik og Chris
kanskje har banet litt veien for det greiene
Jeg følte de var litt bedre,
eller litt sånn litt mer i retning
klovner enn
katastrofe kanskje, eller jeg vet ikke
det er skille der har blitt utvannet
Ja, det er to ingen som bryr seg heller
Nei, men det var på det
kreddig greiene vi snakket om,
at var det ikke
onkel P som hadde med seg en eller annen
eller var det kanskje ikke det
men det var i hvert fall et sånn type navn da,
som hadde med seg
en sånn staceman-akt,
eller jeg husker ikke, i hvert fall to som gjorde noe sånn sammen
som jeg tenkte, nå
nå hopper jeg av denne karusellen
og staceman er jo verdens
fineste fyr, det er ikke det,
men det er bare et eller annet med at
det er to verdener da, som
ikke var forenbare for
ti, i hvert fall 20 år siden
Husker du, det var en sånn kreddting jeg kom på
som jeg glemte liksom,
som var så jævlig
morsomt, husker du den der serien Hit for Hit?
Ja.
Og han der indie-artisten som var så
opptatt av kredd, at han ville ikke at kassetten
sin skulle stå frem,
det skulle være litt bort hjem
i butikkerla, på det var hyllene
hvor du ser at du kan sette noe,
så sånn litt synlig, skal man ha han litt bak
han står litt lengre bak her,
så det ikke er så
det ser liksom ikke så bra ut hvis den står for langt fram
og sånt, det var jævlig på kornet
den der med, skal liksom
jeg skal beholde kreddene,
var liksom det aller, aller viktigste da
Hit, var det med det var med de to komikere, han
Skøyen og Nei, det var det, jeg tenkte på Erl og Steinjo
men det var noe annet
Pop eller sånn, Pop Rock Har du mer potet?
Skull, det var vel en stor sleger der i går men jeg
vet ikke om det ble så veldig mye mer
Nei, jeg husker ikke leger
Du, vi nærmer oss fire timer da
Ja, jeg kjente det nå
Kjente nivået samtidig Jeg har ikke pratet så mye
med noen, noen gang Jeg
tror fire timer er liksom maks
av det jeg tåler av meg selv
Det må jeg ta som et kompliment
Du har aldri vært på en dating
som har vært så lenge
Nei, prater i hvert fall ikke
Da er tunga langt ned i halsen
før den daten er fire timer lang
Ellers er jeg hjemme
Men dette her ble jo
Jeg skal forstå det,
det er like hyggelig
som jeg så for meg
men det er ikke like langt
Det ble jo mye lengre
Ja, beklager det Jeg håper dere som har hørt på
orker, de kan dele opp
eller de kan hoppe av halvveis
Jeg tror de siste halvtimene går bra ut
Jeg pleier alltid sånn,
når vi har så lange podcaster
så pleier jeg alltid sånn
Jeg skal ikke tvinge deg til å poste opp noe på rappet
Er det en liten treat til den første
som har hørt det hele?
Ja, akkurat det er nå vi skulle delt ut
twistpose eller noe sånt
Nå vi skulle hatt,
hva er det het for noe
signert Stone Family og Jean-Paul plakatt
Ja, eller kanskje ikke.
Takk for oss.
Tusen takk for praten.