‹ Tilbake til podkaster ‹ Wolfgang Wee Uncut

2/2/2026

Gjestemonolog: Asle Toje Svarer Kritikerne - Og De Nye Anklagene

Asle Toje diskuterer en langvarig mediestorm, inkludert Epstein-anklager han avviser som falske. Han kritiserer norske medier som Aftenposten og NRK for personangrep fremfor idédebatt, manglende kildesjekk og unnskyldninger. Toje reflekterer over sin kronikk om Norges fremtid og hvorfor han nå foretrekker alternative plattformer som podcaster.

01:50

Journalistenes omtale av Jeffrey Epstein avdekker en dypere samfunnskritikk om Norges kulturelle og økonomiske utfordringer.

05:54

Nasjoners liv avhenger av kultur, ansvar og kontinuitet, ikke bare politiske faktorer eller økonomisk vekst.

10:23

Verdien av minner og kultur er essensiell for nasjonens overlevelse, men kritikken jeg møter har blitt personlig og irrelevant.

16:08

Talen diskuterer hvordan personlig angrep i debatter svekker offentlig dialog og fremhever behovet for å skille mellom ideer og identitet.

22:31

Journalistikken er preget av partiskhet og ansvarsfrafall, der medier unngår kritikk for å opprettholde sitt narrativ.

Transkript

Nevnt i episoden

Asle Toje

Hovedpersonen i podcasten, en forsker og forfatter som opplever en mediestorm og personangrep.

Wolfgang Wee

Verten for podcasten "Wolfgang Wee Uncut" som intervjuer Asle Toje.

Jeffrey Epstein

En avdød sexforbryter som Toje urettmessig ble knyttet til i mediene.

Aftenposten

En avis som Toje kritiserer for personangrep, KI-anklager og manglende unnskyldninger i "Asle-tøyedebatten".

NRK

Norges statskanal, kritisert for Epstein-anklager, edderkoppnettet, manglende kildesjekk og brudd på Vær Varsom-plakaten.

VG

En avis nevnt sammen med NRK for sidestilling av Toje i Epstein-saken.

Dagsrevyen

Et nyhetsprogram Toje føler seg dummere av å se på; datteren så ham på programmet i forbindelse med Epstein-anklagene.

Terje Rød Larsen

Nevnt som avsender av en e-post til Epstein der Toje ble omtalt, og som media ikke sjekket kilder med.

Frank Rosavik

Journalist som kritiserte Toje med personangrep i Aftenposten, blant annet om hans klesstil og gudstro.

Petter Ba Brandsegg

Professor og sjefsforsker som anklaget Toje for å bruke KI til å skrive kronikken, men ba senere om unnskyldning.

Torbjørn Rød Isaksen

Den eneste som tok Toje i forsvar mot KI-anklagene i mediene.

Eivind Tredal

Person som kalte Toje for fascist i sosiale medier.

Jon Hustad

Sitert av Toje om Eivind Tredal, og nevnt som en av de siste store journalistene i Norge.

Magnus Marsdal

Person som kalte Toje for høyreekstrem.

Siv Jensen (Sylvie Listhau)

Leder av FrP, som Toje ble forsøkt å arrangere et møte for med Steve Bannon.

Steve Bannon

Amerikansk politiker som Toje pratet med og som Terje Rød Larsen forsøkte å arrangere et møte for med Listhaug.

Tone Sofie Aglen (Ande Videre Åsen)

Nyhetsredaktør i NRK som Toje sendte e-post til om brudd på Vær Varsom-plakaten, men fikk ingen respons.

Pressens Faglige Utvalg (PFU)

Klageorgan Toje forklarer hvorfor han ikke vil klage inn mediene til, til tross for brudd på pressetikken.

Vær Varsom-plakaten

Presseetiske retningslinjer som Toje hevder NRK brøt flere punkter i.

Delhi

Stedet Toje var da han fikk vite om Epstein-anklagene mot seg selv.

New York

Stedet Toje var for å holde en tale i FN-tilknyttet organ, hvor han pratet med Steve Bannon.

USA

Nevnt i forbindelse med advarsel om Europas sivilisasjonskollaps, Kina-politikk og valg.

Trump

Toje hevdet han ville vinne valget, basert på reiser i rural America.

Iran

Foreslått tema for en fremtidig podcast-spesial, som Toje har mye kunnskap om.

Gullbrikkespillet

En av Tojes bøker som ble en populær podcast-serie med Wolfgang Wee.

Jernburet

En av Tojes bøker, nevnt av Wolfgang Wee som han har notater i.

Stormakspolitikk

Tojes kommende bok som han skal fokusere på, forventer beskyldninger om KI-generering.

Deltakere

Gjest

Asle Toje

Vert

Wolfgang Wee

Poeng

Påstander

Lignende

Laster

Ok, skal vi kjøre i gang? Klar. Jeg kjører briller for å gjemme de slitne øynene mine bak. Det er det andre gang du kål meg på at jeg har slitne øyne, så vi er jo to slitne menn i studio her nå, det kan jo ikke si. Jeg tror at jeg kan matche deg i energi i dag. En veganer møter en som er i hardt vær. Jeg synes du har vært i hardt vær siden jul da nå. To måneder. To måneder? Ja. Hvordan går det med Asle og Tøye? Sover dårlig. Gjør det? Jeg gjør det.

Hvordan er det å være deg i disse dager da? Og så etter, i dag er det 2. februar, nå er det vel to dager siden du ble klistret opp mot Epstein-dokumentene. Dette er det verste noen noen gang har gjort mot meg. Jeg har aldri møtt Epstein, jeg visste ikke at Epstein fantes, jeg føler alle andre visste at han fantes. Jeg har aldri møtt han, aldri vært i kontakt med han. Og så forsøker mediene å skape en eller annen forbindelse mellom meg og han. Det er helt forferdelig.

Jeg var jo litt i mediefri zone på hytte i helgen, og så sendte vi litt meldinger, og så begynte jeg å se på hva som foregikk på Facebook og på nyhetene på søndag. Og da synes jeg det var veldig, om det var VG LNRK, husker jeg ikke hva jeg søkte opp først der, men måten de sidestilte og klistret deg inn,

som om du hadde hatt samme omfattende kontakt eller korrespondanse med Epstein som de overnemte, som var Mette Marit, Terje Rød Larsen, og Jagland. Og Børge Brende. Og Børge Brende. Så for blåtte øyet så det ut som at dette her var et knippe sidestilte nevnte personer i dokumentene. Det var et ganske skitten krep. Ja, det verste er jo det at

Journalistene visste det før og de gjorde det likevel. Visste det? Visste at jeg aldri hadde møtt han. Jeg forekommer ikke som en part i noen av disse e-postene. Jeg er aldri mailmann eller noe. Jeg blir nevnt i en e-post mellom to andre mennesker. Jeg føler meg ganske maktesløs, men hvis det er greit kan jeg flytte oss og snakke litt igjen så kan vi to ta oss og fortsette etter det. Ok.

Himmelen over Deli eksploderte i en lilla solnedgang som ville jeg funnet vakker om det ikke var forrensning som skapte det fargespillet. Jeg var på flyplassen da telefonen ringte. En sprak stemme. Min datter. Er det sant? Hun hadde sittet med moren og sett på Dagsrevyen. Der så hun sitt pappas ansikt.

NRK hadde laget et edderkoppnett av nordmenn knyttet til sexforbryteren Jeffrey Epstein. Men denne historien starter ikke der. Den startet med det Aftenposten kaller Asle-tøyedebatten. Jeg kommer til å bruke navn her, siden journalistene ikke nødde med å bruke mitt navn. Solvirus er vist det beste desinfuserende midlet. Men la meg lese teksten som startet det hele.

Vil Norge overleve det som kommer? Dette var en kronikk som ble trykket i Aftenposten 22. desember 2025. Og jeg tenkte jeg ville lese det hele, slik at folk forstår konteksten til det som kom siden. Historien er et ruinlandskap. Roma, Byzant og Middelaldeparken i Oslo. Stater som lagde lover, kunst og orden. Og som likevel fant henne.

Når man vandrer blant disse levningene, er oppfølgingen til USAs advarsel om Europas forestående sivilisasjonskollaps? Har de rett? Enhetskulturen har snart gått tapt. Over 20 prosent av befolkningen i Norge har nå innvandret i bakgrunn. Svært mange er ikke norske i kulturell forstand. Norsk språk er på vikende front, erstattet av engelsk. Økonomien er i dyp ubalanse. Mange er klientifisert.

Vi er dårlig rustet til å møte den slags motgang som nå er i annen mars. Finnes det noe i oss som trosser tiden? Eller er også vår orden kun et lag i jordsmålene? En nasjon er mer enn geografi. Det er en levende organisme, formet av minner, språk, vaner og temperament. Hver generasjon legger til sitt lag, men bærer samtidig det nedarvede videre.

Det er det usynlige stoffet. Fortellingene, skikkingene, erfaringene som gjør et folk til mer enn en befolkning. Men alt som er levende kan også nasjonesvekkes. De dør sjelden brått. Ofte mister de omløpet, forbindelsen mellom fortid og fremtid. De glemmer hva som gjorde dem sterke. De forveksler frihet med lykkegyldighet.

Forfallet begynner stille, nesten umerkelig. Statsvitteren Ridolf Kjellén beskrev staten som «nasjonens speil». Når lovene uttrykker folkets vilje, og når viljen finner form i lovene, oppstår styrke. Når staten blir sitt eget referanseobjekt, og nasjonen en skygge av seg selv, smuldrer begge. Det norske middelalderkongedømme falt ikke først på slagmarken, men i sin egen selvforståelse.

Troen på Norge forsvant i dynastiske ekteskap og utenrikspolitiske ambisjoner landene ikke kunne bære. Det er ikke sverdene som feller et folk først, men elitene. Spørsmålet er derfor ikke hva som truer oss utenfra, men hva som holder oss sammen innenfra. Er det kultur, språk, verdier, historie eller bare vane? Et vagt minne om å høre sammen?

Ernst Renan kalte nasjonen en daglig folkeavstemning. Tilhørighet må velges igjen og igjen, men et ja uten røtter varer ikke. Vilje alene skaper ingen kontinuitet. Den må næres av historie, fellesskap og ansvar. Et folk er ikke et prosjekt man kan starte på nytt, men et løfte som går fra slekt til slekt og fører videre det man har arvet tidligere.

Ikke fordi det er feilfritt, men fordi det er ens eget. Noen burde fortelle Norges gråhårede postnasjonale eliter dette. Historien viser et tydelig mønster. Riker dør ikke av å slutte å få barn,

Riker dør når de slutter å få barn, når kravstorhet erstatter ansvar, når tro, religiøs eller sivil, blir gjort narav, og når konsensus forhåndskonkluderes av kryeliter som synes å ha glemt hvem de faktisk representerer. Da svekkes samfunnets puls. Dette skjer igjen i vår tid. De mest velstående landene krymper, hjemmene blir stillere, tradisjonene tynnere, språket fattigere.

Nasjoner dør ikke av hat, men av glemsel. Globaliseringen ble lenge fremstilt som nasjonenes endepunkt. Grensene skulle viskes ut, identiteter løses opp. Men verden ble ikke samlet. Tvert imot. Jo tettere alt bindes sammen, desto tydeligere blir forskjellene. Internett har ikke utslettet språkene, men gitt dem nye rom. Norske stemmer, historier og uttrykk sirkulerer nettopp fordi de er særegne. Når verden flyter...

Trenger menneskene fast grunn? Et sted å stå. Når nasjoner dør, noen nasjoner dør, andre gjenoppstår. Norge forsvant fra statssystemet i over 400 år, men levde videre i språk, diktning og kultur. Da historien åpnet en dør, var vi der fremdeles. Andre forsvant. De som sluttet å videreføre og ble oppslukt. Historien husker dem ikke. Kanskje er dette naturens gang. Arter dør ut, språk forsvinner, riker faller.

Men mennesker er ikke bare passive. Vi kan bygge forsvarsverket mot glemselen. Ikke ved å frise fast i rav, men ved å fornye det vi elsker. En kultur som våger å fornye seg uten å miste seg selv, dør ikke. Den puster. Derfor er nasjonens liv ikke skjebne, men arbeid. Hver generasjon må gjøre arven til sin egen, og gjøre den levende på nytt. Tradisjon er ikke å bevare asken, men å holde ilden ved like.

Alder er ikke et problem i seg selv. Det er trettheten som tar livet av folk. Nasjoner overlever når de finner rytmen mellom bevaring og brydd. Når alt gammelt forkastes og alt nytt dyrkes ukritisk, stanser pulsen. Til syvende og sist handler nasjonens liv ikke først og fremst om lover, men om kultur. Et folk lever så lenge individene føler ansvar for noe større enn seg selv.

Når individualisme settes over fellesskapet, nytelsen over forpliktelsen, tømmes samfunnet for samhold. Kjærlighet til fredrelandet er derfor ikke sentimentalitet, men en plikt. Ikke ut av overlegenhet, men av vilje til å bære byrden sammen. En nasjon er et skjebne fellesskap, og et løfte. At det som var verdt å elske, også er verdt å føre videre. Forgjengelighet skremer, men den kan også skjerpe oss.

For først når vi vet at noe kan gå tapt, forstår vi verdien av å ta vare på det. Et folk som vet at det kan dø, lever mer intenst. De rydder nytt land. De får barn. De planter trær de aldri selv vil sitte i skyggen av. Kanskje er dette nasjonens egentlige udødelighet. Å gi mening til den tiden den fikk. Derfor bør staten slutte veksthusdyrkingen av selvopptatte minoriteter.

Fragmentering er ingen styrke. Vi må stille målbare krav til integrering og oppførsel, belønne patriotisme i kultur og utdanning. Vi lever i en tid som helst vil glemme. Nettopp derfor skal vi huske. Ikke for å vende fremtiden ryggen, men for å kjenne oss selv. Og kanskje er det slik nasjoner overlever. I språket, i minnet, i de små daglige handlingene som sier stille, men bestemt.

Vi er her ennå. Det var kronikken, og så kom debatten. Aftenposten la opp til at denne i betydelig grad fikk form av personangrep. La meg gi noen eksempler. Jeg vil si, dette er ikke et forsøk på å klage på hard kritikk. Hard kritikk av ideer er nødvendig i et åpent samfunn.

Dette er heller ikke en gjennomgang av enkeltekster isolert sett. Det er en beskrivelse av en samlet utvikling, der grensene mellom ideedebatt og personangrep gradvis ble visket ut. Innenfor samme redaksjonelle rom. Over tid har kritikken av mine tekster beveget seg bort fra hva jeg mener og mot hvem jeg er.

Det er dette skiftet som er presseetisk relevant. La meg være konkret. I kommentarstoffet av Frank Rosavik etableres først en personlig karakteristikk som er allerede i titlen. Ridder av det ulne ord. Her er det ikke en påstand eller et argument som angripes, men personen. Uklarhet blir gjort til identitet. Min identitet.

Dette forsterkes i teksten, der mitt forfatterskap sammenlignes med en kommentarfeltkriger som bruker kunstig intelligens for å gjøre et hissig følelsesutbrudd til noe som kan passere som klokt. Dette er ikke idekritikk. Dette er en integritets- og karakterbeskrivelse.

I et senere innlegg går kritikken videre, fra karakter til personlighet. Rostavik trekker fram min religiøse tro og konkluderer at han ikke vil ha meg til å definere noen enhetskultur. Jeg har aldri hevdet at jeg skulle definere enhetskulturen, jeg mener bare at den skal finnes. Han bruker livssyn til å diskvalifisere normativ deltakelse.

Dette er en klassisk personangrep. Irrelevant for sak, avgjørende for utdefinering. Et nytt og mer alvorlig nivå ble nådd i teksten til Petter Ba Brandsegg, der det hevdes at mitt innlegg antagelig er betydelig KI-generert. Det var ikke en kritikk av stil eller argumentasjon, men en implisitt, eksplisitt, anklage om et uautentisk forfatterskap.

Det fremlegges ingen etterbryterbar metode, ingen dokumentasjon, ingen bevis. Bare forfatterens autoritet. Når det videre sies at ikke bare teksten, men også avsenderen blir diffuse, er det avsenderens legitimitet som settes i tvil.

I et annet innlegg hos Mustafa Kahn, en svenske beveger kritikken seg over i moralsk karakterisering. Jeg beskrives som en som i realiteten argumenterer for en oppdragerstat, og det hevdes at min språkbruk avhumaniserer minoriteter. Dette er alvorlige normative anklager, fremsatt uten direkte sitatbelegg, og de retter seg mot moralsk karakter, ikke i det innholdet.

I innlegget til Mossi Marvati personifiseres samfunnsforfall i et menneske gjennom titelen «Jeg er sivilisasjonskollapsen Asle Toya alvarer om». Dette er grov stråmhandsargumentasjon. Emosjonelt effektiv, men argumentativt irrelevant. Hos journalisten Hilde Sandvik introduseres det også et personlig element når det spørres om «jeg en gang tør å møte henne i samtale».

Dette er grov løgn. Jeg takket ja til å møte henne, men fikk hun nektet, og siden hadde vi vært i utlandet. Dette er uansett ikke analyse. Det er en implikasjon om feighet. Hver for seg kan slike formuleringer forsvare sin for meningsjournalistikkens vie rammer. Samlet danner de imidlertid et svært tydelig mønster. Først fremstilles jeg som uklar, deretter som en problematisk karakter.

så som moralsk risikabel og deretter som mulig uautentisk, til slutt som normativt og identitetsmessig diskvalifisert. De prøvde å utdefinere meg. På dette tidspunktet er det ikke lenger ideene som diskuteres, det er personen som fortelles frem. Det er her det pressetiske spørsmålet oppstår.

Ikke i en enkel formulering, men i den kumulative effekten. Når en redaksjon over tid publiserer så mange tekster som flytter kritikken fra sak til person, fra argument til identitet, fra innhold til mistanke, da svekkes skille mellom ide-debatt og personfortelling. Det skille er avgjørende for en opplyst offentlighet.

Jeg har derfor valgt taushet som strategi. Ikke fordi kritikken er ubehagelig, men fordi videre respons nå først og fremst vil bidra til å forsterke en personramme jeg ikke kontrollerer. Ideer kan og bør diskuteres uten grenser. Personer bør bare angripes når det er strengt relevant, nødvendig og dokumenterbart. Vil du tørre med å drikke litt? Ja, det er lov.

Når den grensen overskrides systematisk, er det ikke replikkene som mangler. Det er samtalen som har skiftet karakter. Jeg har deltatt i mange debatter de siste 20 årene. Ingen av dem har vært så stygge som denne. Det er opp til deg, lytteren, å ta stilling til om kronikken berettiger dette. Det var litt skremmende å se hvor få som tok meg i forsvar.

For dette pågikk i to hele måneder, flere innlegg i uka. Sønnen min ble møtt og tverr, ville ikke snakke. Han sa til slutt at heldigvis er det ikke så mange i klassen som leser Aftenposten. Etter hvert gjorde professor Brandsegg et pinlig tilbaketog, ba om unnskyldning. Aftenposten sørget da for å stave navnet mitt feil, i en debatt de hadde døpt etter mitt korte og lettstavede navn.

Jeg må innrømme at jeg ble stående alene. Men folk kom snikende. «Går det bra?» Redde for å gi meg støtte, men ville gjerne vise medfølelse. En tidligere kollega, jeg hadde gjort mange tjenester opp gjennom årene, ville fortelle meg hvorfor jeg tenker feil. Jeg lyttet tøffelig. Svaret hans var at jeg måtte mene det samme som ham. Jeg tenkte, «Men da vil jo begge ta feil.» Jeg sa det ikke, og forsikret om at kaffe måtte vi få til. En gang.

Jeg innrømmer at jeg har vært bramfri her på Wolfgang V. Jeg burde kanskje ikke sagt at jeg føler at jeg blir dummere av å se på Dagsrevyen. Eller at når jeg leser Aftenposten hører jeg budskapet i mitt indre øre som den indre monologen til en bitter kvinne på Jabrutrikken. Men det er podcast. Noe annet er redaktørstyrte medier, men det betyr dessverre ikke stort lenger.

Jeg sendte en e-post til redaktørene i Aftenposten etter den falske KI-anklagen, som ble ytret uten fnugg av bevis. Jeg ba dem om å følge spillereglene. Jeg fikk ikke et svar. Heldigvis kom Torbjørn Rød Isaksen meg til forsvar. Aftenposten skrev ikke noe demanti. De bare lot som ingenting. Og svarte med det verste innlegget. Det fra Frank Rosavik. Han latt lure hvordan jeg kler meg, hvordan jeg tenker,

Og min gudstro. I min erfaring beklager ikke Aftenposten og NRK på noe som helst. Ikke til folk som har gått imot redaksjonens narrativer. I stedet tilbø både Aftenposten og NRK portrettintervjuer. NRK ville at jeg skulle være lørdags gjest. Jeg takket nei. Ukritiske portretter er vanligvis kleine. Men mange tok kontakt privat. Meldinger og telefonsamtaler fra folk jeg aldri har møtt.

En lektor ringte meg og spurte «Hvorfor er jeg redd for å ytre meg? Hvorfor lurer jeg på om jeg bør skrive denne boken om tilstanden i norsk skole og hva innvandring har gjort med den? Hvorfor vil jeg skrive den under pseudonym?» Jeg sa «Men hvorfor ikke skrive en kronikk om det i Aftenposten? Mange vil være enige med deg.» Hun bare lo «I Aftenposten? De ville ødelegge meg, og jeg er ikke så sterk som deg.»

I sosiale medier var vist tonen en annen. Eivind Tredal kalte meg en fasist. Jeg tenker på hva den salige Jon Husda en gang sa, at Eivind Tredal er det verste som har skjedd norsk offentlighet. Magnus Marsdal kalte meg for høyerekstrem. Jeg er ingen av delene. Jeg er konservativ. Helt mainstream i Storbritannia, Tyskland, Frankrike, jeg er selv i Danmark, men ikke i Norge. Journalister ringte og tilbehørte meg å kommentere på dette. Men hvordan kommenterer man noe slikt?

Det ville jo bli galt uansett hva jeg sa. Jeg visste dette. Men jeg har et behov for at dere der ute også vet det. Forrige gang det virkelig stormet omkring meg var under flyktningekrisen i 2015. Da var jeg en ensom stemme som hevdet at dette ville ende i forferdelse om vi lot grensene ligge åpne. Det ble klagestorm i NRK etter at jeg hadde blitt stemplet i et annet program. Den ledet ikke til noe som helst.

Og så da ble jeg stemplet som høyreekstrem, som fasist. Den gangen i et av NRKs egne programmer. Jeg skrev en kronikk i et morgenbladet som heter «Micke Mus klubbhus». Jeg påpeker at det finnes forskningsmetoder for å vurdere mediers vridning, blant annet utviklet av forskeren Tim Groskloos. Men NRK har alltid undret seg den type revisjon som BBC regelmessig underkastes. Partisk nyhetsformidling forekommer i fem hovedformer.

i form av over- og underrapportering av visse sider av saken, gjennom partisk valg av kilder, gjennom partisk utvalg og plassering av saker, gjennom bruk av merkelapper som styrker eller svekker kilders troverdighet, og til sist partisk fortolkning av hendelser. NRK svarte på den kronikken, og de svarte ved å rose seg selv og invitere meg tilbake. Men det er ikke slik mennesker fungerer.

Hvis du inviterer noen hjem, og så håner dem, kan du ikke vente at de takker ja neste gang du inviterer. Og så til Epstein-anklagene. Et av menneskene i NRKs redaksjon satt opp et edderkoppnett, og på det bildet var det bare en person som aldri har møtt eller kommunisert med Jeffrey Epstein. Det er meg.

Eneste grunn til at navnet mitt dukket opp var i en e-post fra Terje Rød Larsen til Epstein, som igjen er minner om at jeg aldri har møtt eller kommunisert med, og den handlet om et møte jeg aldri har tatt initiativ til, og som aldri fant sted mellom Sylvie Listhau og Steve Bannon. NRK sjekket ikke med Listhau, de sjekket ikke med Bannon, og de sjekket ikke med Rød Larsen. De bare la meg inn i Edderkopp-nettet. Det var stygt gjort. Tilbake til flyplassen i Delhi.

Stemmen i den andre enden gråt ikke. Men den hadde en sårhet jeg aldri før hadde hørt. Hjertet mitt brast. Det var som om gulvet bølget under føttene mine. Jeg gikk som i en tunnel. Jeg gjør fremdeles det. Jeg sendte en e-post til Ande Videre Åsen, som er nyhetsredaktør i NRK, og spurte om de ikke fremdeles bruker vevarsomplakaten.

Der står det i punkt 4.12 «Bilder skal behandles med samme etiske ansvar som tekst». Og i 4.11 «Bilder skal ikke endres slik at de gir et villedende inntrykk». Hun svarte at hun ikke hadde sett innslaget og at hun skulle sende det videre. Siden kom ingen svar. Ansvarsfraskrivelse er en klassisk del av moderne journalistikk. Jeg sier ikke dette for å få sympati. Jeg sier dette for at dere skal vite hvordan norske medier er ansvarsfra.

Eller rettere sagt, har blitt. De tar ikke ballen, de tar mannen. Du har sprø om du stiller opp i NRK. Sprø om du tar debatten i Aftenposten. I alle fall hvis du går imot redaksjonens sterke meninger. De vil ha sin meningskorridor i fred. Vi statsfritere liker firefellstabeller. Hvis du lurer på om du vil gå inn i en debatt eller i Aftenposten, men frykter at omdømmet ditt vil ødelegges, tenk slik.

Det er to akser. Den ene, har redaksjonen et klart narrativ i saken? Den andre, har redaksjonen sterke meninger om saksfeltet? Hvis svaret er ja på begge, vil jeg ikke anbefale å stille opp. Men det vet du allerede. Dere har kanskje lagt merke til at de store avisene nå mener det samme.

Lederartiklene kunne stått hvor som helst. Den som stod i Aftenposten kunne stått i VG, den som stod i VG kunne stått i Dagblad, og den som stod i Dagblad kunne stått i Dagens Næringsliv. Ingen sier imot. Det har blitt en slags kaste som ikke kritiserer hverandre. Jeg fikk høre hva NRK hadde gjort mot meg da jeg var på flyplassen i India. En svak stemme. På flyet hjem skrev jeg ned disse tankene.

Ikke for å hevne meg, men for å forklare dere der ute hva som faktisk skjedde. For hvem vokter vokterne? Quis custodiet ipsos custodis. Uttrykket stammer fra den romerske satirikeren Juvenal, og brukes fortsatt når man spør hvem som har ansvar for å kontrollere dem som sitter med makt. Kanskje kan denne historien føre til selvransakelse. Det er alltid håp. Jeg kommer til å fortsette å ytre meg.

Jeg kan spille inn denne videokronikken slik dere ser den. De aller fleste i Norge har ikke mulighet til det. Jeg tåler mye. Kanskje mer enn de fleste. Men jeg vil nok delta sjeldnere. I avisene i det minste. Jeg har barn. Jeg kan ikke la medienes råskap gå ut over dem. Troen på at det nytter er det som holder ordskiftet gående.

Det offentlige ordskiftet er mer enn en megafon for dem som jobber i mediene. Og til dere lyttere, har du opplevd noe som ligner dette? Eller har du opplevd å bli bra behandlet i mediene? Jeg blir glad om du skriver i kommentarfeltet under denne videoen på YouTube. Jeg lover å lese, og jeg skal prøve å svare. Takk. På vegne av å høre på meg selv også, det er jo svart for å få se på videoen.

Min første tanke og spørsmål, hvorfor her? Det er så vanskelig nå, Wolfgang, på grunn av at, husker du, vi snakker ofte om film. Har du sett filmen Carrie fra 1978? Carrie er en filmatisering av en Stephen King-bok.

Bare ved korte drag, Carrie er en jente som ikke er en av de kule. Hun er kristen, og det er definitivt ikke kult. Hun er ikke den peneste, ikke den mest utfordrende kledd. Og så blir hun invitert til balla av den kjekkeste gutten. Hun er redd for at hun blir lurt, men de andre kule kidene insisterer på at jo, det er ekte de egentlig, så liker de henne veldig godt. Når hun vel kommer på balla,

så har noen av ungdommene montert ei bøtte med griseblod som de dumper over henne der hun står på scenen og blir møtt av håndlatteren av det fra alle.

Den filmen går over i noe ganske forferdelig greie, veldig bra film egentlig, men det er den følelsen jeg har når jeg blir invitert til å stille på NRK eller i Aftenposten. At de lover at dette skal gå så bra og sånne ting, men når de ikke klarer å beklage avført ramp, og når de gjør sånne ting som de gjorde mot meg nå, så blir det veldig vanskelig å stille opp, for det tilliten er ikke der lenger, ikke sant?

Var det et tidspunkt, et definitivt brudd, hvor du trakk deg mer og mer ut fra disse store mediene? Ja, men det hadde ikke så mye å gjøre med medien som det hadde med fremveksten av nye medier. Det er mye hyggeligere for meg å være på podcast med deg enn det det er nå.

å bruke tre timer på å dra på debatten og få snakket i tre minutter der man ofte får et spørsmål inn fra venstre som ikke var det du hadde tenkt, og så står man og stotterer og så var det over. Du får ikke snakket ut. Og jeg mener ofte at journalisten har inntatt rollen som spillende dommer

som er en person som på den ene siden skal legge til rette for debatt, men ofte har veldig sterke meninger om det, og går inn og sparker ballen i mål når det passer dem, og blåser frispark når det passer dem, selv om ikke en forskjell har skjedd. Alt dette gjør det vanskeligere for de som har andre meninger enn redaksjonen.

når redaksjonen har veldig sterke narrativer, la meg gi noen eksempler, det er også å stille opp i NRK for å være mot fri abort. Galskap! Å gå i Aftenposten og kritisere det grønne spranget. Galskap!

Det kommer ikke til å gå deg vel, og problemet er at når du har journalistisk produksjon, altså reportasjer, samtidig som at du har kommentarvirksomhet under redaksjonell ramme, som tydeligvis opererer helt uten stengsler, og i tillegg at du har redigert debatt,

der jeg sitter med en ganske sterk mistanke om at Aftenposten ikke trykket innlegg som forsvarte meg eller forsøkte å føre debatten videre, men de publiserte alt som kunne skade meg. Og derfor blir debatten så ensidig at jeg tror at veldig mange tenker «Dette gidder jeg ikke».

Hva vil du si til de som bare tenker eller sier høyt, selvfølgelig måtte han dra hit, hvor du ikke får noen kritiske spørsmål, hvor du ikke kommer til å bli stilt opp til veggs på noen ting, er det

Mange kommer til å synes det er litt feikt. Men det er kanskje fordi mange tror at jeg leker eller er journalist. Nei, saken er at jeg har forsøkt, jeg har svart i Aftenposten fire ganger. Jeg har svart høflig på alle, jeg har ikke tatt stilling til personangrepen, jeg har svart på alle substansielle kritikk.

gjennomførte et langt og kritisk intervju med Danby, der han stilte alle de kritiske spørsmålene. Det er ikke det som er poenget. Gitt valget mellom å legge ut på en reise som du vet vil ende i forferdelse, ofte gjennom skikkelig dårlig oppførsel fra journalistene side, eller å få snakke ut på hvorfor han vet, så er svaret enkelt for alle vi, jeg tror.

Det er sannsynligvis også derfor dine programmer har noe større lyttetall enn det NRKs egne produksjoner har. Jeg tror folk er litt lei av den måten de forvalter sitt mandat på. Hvis jeg skal tilføye, jeg tror hvis man skal si om folk virkelig er lei eller om søker til noe annet, så er det den der litt frivillige skvis mange journalister stiller seg at de utvider jobben sin til også å prøve å sitte i disse settingene her.

hvor man tror at man kan også være et man kan snakke med andre mennesker som det var i en presskonferanse at jeg kan invitere at jeg som journalist kan forvente at du dukker opp her og så kan jeg grille deg en halvtime og så skal du stille opp på det neste gang også, fordi det er en del av gamet. Det er en sånn

en game changer som jeg tror veldig mange også bare at jeg får så mye pepper hele tiden fordi jeg blir tatt av media ikke folk og ikke lyttere, men av media for at jeg skal være journalist jeg må være en annen jeg skal ikke være samtalepartner, det skal ikke være sånn som jeg har lyst til å lage det det skal være sånn som journalisten har lyst til å lage det. Men er det ikke litt sånn urovekkende Wolfgang, at når meningsgordoren har blitt så snever i hovedstrømsmediene

Så de har vunnet da. De har klart å støte alle meninger som de ikke er enige selv ut av dette. Og hvorfor er de da så opptatt av at disse menneskene må ikke komme til ordet noe annet sted heller? Hvem tror de at de er? Hvem døde og gjorde dem til våre lehensherrer? Samtidig som at de gir hverandre priser og gratulerer seg selv med sitt viktige samfunnsoppdrag og forsvar av demokratiet. Ja.

Du sa et morsomt poeng inn i deg, dette med portrettintervjuer. Det har jeg opplevd akkurat det samme selv. Å være under fullt angrep av en eller annen avis. Dette er to ganger de to rundene som var som verst. Da er det kanskje tre-fire saker i mediene om meg, og så presterer også en fjerde-femte journalist å sende meg sms

Nå er det jo ordentlig vind i dagen, og har lyst til å snakke ut i et portrettintervju, i den samme avisen som dundrer på, jeg tenker sånn, snakker de sammen her? Eller er dette her bare helt vanlig prosedyre, at folk satt under press?

Jeg tror veldig mange som kanskje ikke er vant med å få meldinger og plutselig havner i smørøya av debatten, tror at det er noe sånt at de kjenner press på at selvfølgelig må jeg si noe, jeg må svare, jeg må stille opp og si ja til alle tingene, ellers så ser jeg feig ut, ellers så ser det ut som om jeg trekker meg ut og ikke står for det jeg har sagt. Så jeg tror veldig mange kanskje som ikke har vært i det før,

bare sier ja for at det ikke skal se dumt ut. Og gå rett i alle fellene. Det er en veldig merkelig sjanger også. Det er sånn stakkarsliggjøringene og det er jo ofte puff pieces, ikke sant? Men sånn som jeg klarer ikke å tenke på da Jon Hustad var lørdagsgjøsten i NRK uten å skutte meg, for det var så kleint.

Ja, det skulle jeg likt å se. Det var bare helt forferdelig, for de forsøkte å gjøre han til en helt annen person enn den han var, den runde, snille familien i mannen Jon Hustad. Jon Hustad var en av de siste store journalistene i Norge. Journalister skal ikke ha venner. De skal ikke ha en agenda.

En god journalist er utrolig viktig for samfunnet. En god journalist skal søke sannheten der den finnes. Men når journalister slutter å sjekke kilder, som de gjorde i denne saken, de sjekket ikke med de som hadde sendt e-posten. De fikk ikke noen kommentarer fra han som hadde sendt e-posten, Terje Larsen, eller han som hadde mottatt den, Stig Bænnen.

De sjekket ikke engang med Sylvie Lister om et slikt møte hadde blitt facilitert eller funnet sted. De bare klistret navnet mitt opp til Jeffrey Epstein. Og det var for å ødelegge mitt rykte. Og de visste at det var falskt. De må ha visst at det var falskt. Det står i Bibelen, tilgi dem for de vet ikke hva de gjør. Men jeg vil ikke tilgi for de vet hva de gjør. Kan det være, hvis man prøver å se det...

fra en annen vinkel at man gjør egentlig sånn totalt omsikkert med AI da hvis det er så mye informasjon og nettsider og ting som bare litt sånn som Wikileaks at det er sånn enorm mengde informasjon at man ber AI hvilke norske

er involvert i her, og så gjør man en sånn brett søk, og så kommer den ene din opp sammen med de tusen andre med Jagdplan, Mette Marat og sånn, og så tar de bare alle som er nevnt inn. Og gjør ikke noe større vurdering ut av det. Og det kunne man gjort hvis man drev en blogg, men så som NRK har styrt av hver varsamplakaten, og her bryter de flere artikler, jeg kommer ikke til å klage det inn, for jeg sitter i pressens faglig utvalg, og jeg leser hva...

hvor lite vilje norske hovedsømsmedier er til å ta kritikk selv når de har begått eklatante brudd. Kan du ikke melde inn til PFU? Nei, selvfølgelig kan jeg, men det blir jo kleint. For hvis det blir fellese, så vil det se ut som kameraderi, og hvis det ikke blir fellese, så ser jeg jo inkompetent ut. Det blir gærent uansett hva jeg gjør. Jeg har stor respekt for PFU. PFU gjør utrolig grunnig arbeid

og feller mediene. Men det er ikke det jeg sier. Det jeg sier er liksom i denne prosessen, Aftenposten og NRK er en spesialklasse når det gjelder det å aldri ta kritikk for noe. Noen andre kan ikke heller klage deg til PFU, med mindre de har fått godkjenning av deg. Hva er det som er reglene der? Nei, men det kan de. Men jo, da må de ha godkjenning fra meg. Ja.

Det er ikke det som er poenget. Jeg er ikke ute etter en felling i PFU. Jeg vil bare at folk skal vite hva som skjedde her, for dette her går jo på familien løs. Det er utrolig stygt gjort. Det burde ikke skjedd. Det kommer ingen beklagelse. Kan du plystre etter? Du har svart to medier.

Filter og Aftenposten? Ja, selvfølgelig. Jeg har ingenting å skjule. Bare legg merke til av alle de som var på den der ED-koppet dette. Hvem er det som ikke har gjemt seg? Det er han fyren som aldri traff Epstein. Det er tøyet. Terje Larsen har ingen som får tak i? Jeg tror ikke det. Har du snakket med han nå? Terje Larsen hadde et stort slag for noen år tilbake. Jeg har ikke snakket med han på lenge. Jeg vet ikke om han har talt en gang, jeg.

Om han har tale? Jeg tror han fikk et slag som slo seg på talesenteret. Skal vi snakke litt på å avslutte denne seansen her med litt sånn Epstein-avklarende spørsmål, eller? Ja, jeg kjøper. I følgedokumentene skulle du ønske å sette på møte med det

Det har det ikke... Jeg var i New York for å holde en tale i FN, eller et FN-tilknyttet organ, og da hadde jo nettopp Stibane gått av som stabsjef i det hvite hus. Jeg ble stående og pratet med han, pratet mest om amerikansk Kina-politikk, til og med at jeg skrev en spalt om det

i dagens næringsliv. Alle var jo interessert i bønda. Samarbeidet ble invitert til de norske mediedagene, så alle disse journalistene som liksom er nå sjokkert over at Toye snakket til bønden, de satt alle sammen og hørte på han i Bergen, så liksom, give me a break, altså.

Jeg husker så uttrykt han ønsker om å møte FRP's leder og så sier at det var et lederskifte på gang, sier vi var på vei ut, sylver vi var på vei inn. I'd love to meet her.

Og så sa jeg, som han sier i sånne settinger, at ja, det må vi tenke på. Og så gjorde jeg ikke det. Men tror du terror-Larsen kan misforstå det da? Eller hadde han helt på egen hånd, liksom han foreslo? Et eller annet underlig at terror-Larsen, som anses som notorisk upolitlig, av de samme journalistene nå oppbehandles som det store sannhetsvittnet. Jeg har forsøkt å ta kontakt med han og spørre hva i all verden er dette? Hvorfor sendte du det ned i posten? Har ikke fått noen svar.

Visste Sylvie Lysthau om planene med møtet? Nei, synes Sylvie Lysthau har svart at hun ikke har vært i kontakt med bøyene og ikke noen møter har funnet sted. Det var jo noe noen pushet deg på, vet ikke om det er det de journalistene tok kontakt med, og så

kjørt på, men i meldingene så sier Epstein at Nobel-fyren som antas å være deg da, som... Det er ikke sikkert det da, all den tid Epstein tydeligvis har vært veldig tett på Jagland som satt i Nobel-komiteen da, så godt mulig at det ikke var meg. Og så banden selv tekster Epstein, jeg har meldet deg fem ganger daglig om deg,

så er det ikke deg det jeg jaglet, eller? Jeg aner ikke. Det er mulig at vi meiler noen ting i forbindelse med den saken jeg skrev i Dagens Næringsliv, amerikansk-kina-politikk. Dette er noen ting som ligger mange, hvor mange år er det? 8-10 år? Når er dette møtet ditt på det FN-arrangementet? Er det i 2018? Kanskje det er. Før vi ble kjent. Før vi ble kjent, ja.

Man skaper en voldsom mistenkelighet om noen ting som er helt greit. Jeg er en av de ganske få norske utenrikspolitiske forskerne som kan leve av min kompetanse. Jeg jobber som utenrikspolitisk konsulent og skribent. Hvorfor det? Fordi jeg ikke tar feil hele tiden.

Man snakker om at det er viktig å være realistisk. Jeg er realist, og jeg tror at det å være realistisk er nyttig for næringslivet og andre når de ber om råd. Hvor blåser vinden? Hva kommer til å skje nå? Min analyse er skarp nok til at folk gidder å betale for den. Jeg tviler på at noen av mine kritikere stiller i den divisjonen. Hvordan reagerte du da når du fant ut at han hadde gitt noe med ditt eperstein?

Jeg har enda ikke klart å prosessere dette. Jeg visste ikke at den e-posten var gått. Jeg var jo ikke i noen e-poster. Jeg var jo ikke i CC eller noe som helst. Men det er kanskje slik han forsøkte å bygge en relasjon med bannen. Jeg vet ikke. Det er noen som drar pusher på det Nobelkomiteevervet og så har blitt tett i og med at

Er det også et blindspor? Jeg tror ikke at hverken Trude Larsen eller bandene er nominert til Nobels fredspris, så nei. Det var vel i filternyhet i kommentarfeltet så var det flere som mente at du prøvde å nå Trump gjennom banden ved å sette opp dette møtet. Hæ? Nei, jeg har aldri møtt Trump, ja.

Det er sånn interessant å se hvordan kunstbyen Norge på ytterste venstre, der man stempler alle som ikke er yttre venstre som fasister, rasister, hvordan det har blitt Aftenpostens redaksjonelle linje. Hva skjedde liksom? Jeg føler at folk tørster litt i det blodet nå, at denne saken er oppe, hvor mange...

Hvor mange case kan vi... Hvorfor folk tørster etter blodet, mens av alle de som var i edderkoppenettet, så er det jo bare en som sover godt om natta, det er meg. Det kommer ikke noe mer om meg. Jeg har aldri møtt fyrene. Men jeg vet ikke, jeg har heller ikke helt forstått hvordan dette fungerer. Kommer det mer dokumenter, er det det? Jeg har ikke peilinger. Spør du meg? Altså jeg er jo helt...

hjelp på å lese. Jeg må ærlig si at selv om det er mørke dager, så vil jeg si at de som faktisk har vært i kontakt med Epstein har det nok mye tøffere enn meg. Men føler du at det har skadet omdømmet ditt å bli dratt inn i disse sakene? At du egentlig nesten kommer på en slags ranking-liste over hvem som har vært i kontakt med Epstein? Problemet er at man maler en måltavle på ryggen min.

og at de verste elementene av det norske samfunnet går løs på meg, mens Aftenposten og NRK heier på dem. Dette er ikke hvordan det skulle være. De svikter sitt samfunnsoppdrag. Visste du at i de sakene som skulle publiseres da, fikk du en heads up av journalisten at nå setter vi deg på femteplass her? Aftenposten ga meg ikke en gang heads up da han der i Brannsig anklaget meg for å ikke ha skrevet teksten selv.

Selv ikke da tok de kontakt. De tar aldri kontakt i forkant. Kommer det helt an på hva slags journalist man dealer med her? Ja, det finnes jo flinke journalister også. Eller tar de bare kontakt når de vil juice opp saken sin med ditt synspunkt i

Jeg driver ikke så mye med den type kommentarverksomhet i mediene. Jeg overlater det til andre. Så jeg vet ikke. Jeg har ikke tid. Jeg jobber alt for mye. Jeg hadde 163 reistøyene i fjor, og kommer sannsynligvis enda flere i år. Så...

Men, nei fy faen, det var heftig i dag for deg nå siden desember, som vi var inne på. Ja, altså, liksom at de holdt dette gående i to måneder, og så kroner de det med falske K-anklager, og så en sklitakling av et innlegg fra Frank Rosavik. Tror du det var Erik Torsvik som er redaktør for debatt i Aftenposten 2 og sånn, bare med unnskyldning? Nei. Nei, nei, nei, nei. Ikke det helt. Så...

Ja, jeg vet ikke. Alt går jo over, men du må tenke på det, at når noen stempler deg som fasist, det finnes skjerninger i dette samfunnet, noen kan finne på å drepe meg for det. Noen kunne finne på å tro at det var sant. Når du anklager folk for å skrive en kronikk med KI uten bevis i det hele tatt, jeg er forsker, det går direkte på mitt omdømme.

Når du anklager meg for å stå i ledtog med Epstein, tror du at det ikke går utover ungene mine? Sitt på telefonen og ungene mine er sjokkskada. Dette er ikke en lek. De må begynne å ansette voksne folk i NRK og i Aftenposten. Burde det vært en høy kostnad for å slenge ut sånne type merkelapper og sånne ekstremt ignorerende... Ja, men meningen var jo at hver versjonplakaten skulle hindre at sånne ting skjer.

Men de bruker den ikke. Hva tenker du selv nå? Veien videre? Veien videre, så som jeg er fortsatt veldig... Jeg er ganske tøff og klarer å stå i mye, men et to måneder langt angrep på meg i Aftenposten og den Epstein-saken, nå ginger grunnen under føtten, og jeg føler meg kjørt. Jeg føler meg mentalt fullstendig utladet.

Så jeg håper at det blir bedre. Hva er det som er mest draining av dette her? Er det de innkommende anropene og meldingene, forespørselene, eller er det uvistheten? Hva kommer det mer? Jeg må ærlig innrømme at man blir litt paranoid. Hvis det ikke er noen grenser for hva du kan anklages for uten bevis i norske hovedstrømsmedier, hva er det neste da?

Hvis det er sånn at det er lov å juge om folk, og man aldri ber om unnskyldning, og man aldri avkrefter, hva er det neste da? Det er jo klart at jeg begynner å tenke sånn. Har du fått noen støtte da?

Ja, eller sånn som det var en person, Torbjørn Reisaksen, som fikk nok da han så disse KRI-anklagene. På grunn av at Torbjørn har lest mine tekster i 25 år, jeg har en veldig distinkt skrivestil. Jeg skriver litt arkaisk. Hva betyr det? Jeg skriver litt av en gammeldags egentlig. Og litt anlyrisk. Jeg forsøker å skrive godt hva jeg anser for å være skrive godt.

Og jeg har skrevet mange tekster, egentlig samme sjanger, litt på samme måte. Jeg er jo ikke så original, liksom. Så jeg tenker jo hva jeg tenker, og formulerer tankene på nytt. Men stilen er den samme, tror det han finnes som har anklaget meg, visste hvordan jeg skriver. Han bare spydde det ut. Aftenposten satt det rett på trykk, uten å ta kontakt med meg. Jeg har lest alle tre bøkene i det. Eller fjerde. Teller Europa som en fjerde bok. Mhm.

Jeg husker jo ikke skrivstilling så godt fra annet, at jeg synes det var utrolig, selvfølgelig, det var det som gjorde at vi ble kjent og sitte og snakke her, og gullbrikkespillet ble jo en del, oppbyggingen av podcasten, identiteten, og det er veldig mange oppdag av både, kanskje deg også, det var jo utrolig reise for min del der, og jeg husker jo ikke, for jeg var jo inne og leste alle disse sakene,

alle kronikken og sånt da, og jeg bare sånn, jeg kan ikke huske om du brukte denne her, jeg vet ikke hva det språklige betegnelsen er, men at man begynner setningen med ikke, og så komma, men. Og det var en av de løyterene, det var kronikk 2 eller 3 ute der fra etter jul, så var det sånn, det var helt

utrolig mange steder hvor du skrev ikke også menn i ledsetningen etterpå, eller helsetningen etterpå. Er det bare sånn noe som skriver du og

Og det du tenker går bare rett ut? Eller er det liksom din stil at du gjør det? Ikke det hele tatt. Sånne spalter, jeg redigerer spaltene mine 15-20 ganger jeg leser dem høyt for meg selv før jeg, og det er liksom redaktørene hater meg, for jeg sender jo, kan jeg sende inn den en gang til? For jeg er litt sånn språk... Språkfasist. Hahaha!

Der kom det. Der kom det. Jeg kjennes det. Nå har vi han. Nå har vi han. Bare døbb vekk det der språket, så har vi det Instagram-tippet. Nei, jeg er nøye på det med språk, og liksom det å skrive godt.

er liksom, du taler ikke bare til hjernen, men også til hjertet. Også når du leser det med å få en flyt, valget av ord, bruk av ord som rimer med hverandre, det at du får leseren på din bølgelengde og tar det med et stykke på veien,

det er det jeg aspirerer til å være det er sikkert mange som skriver bedre enn meg så som jeg synes jo Åsne Seierstad skriver kjempegodt Olav Njølstad skriver kjempegodt Tore Scheie skriver kjempegodt

Nå snakker jeg i verket som noen som helst titler, jeg snakker som en fanboy, og det var den største æresfrykten av en mail jeg har sendt noen gang, var jo etter å ha lest gullblikkespillet, så bare, fy faen, tenkte jeg, en episode per kapittel med han fyren her, jeg kommer jo til å bli Norges største. Og så bare tenkte jeg sånn der, hvordan skal jeg forme det mail? Apropos det å sitte og pynte på en mail frem og tilbake og språk og nesten finne et rim og en slags...

ta deg gjennom mailen og forføre deg inn i den podcasten der. Den brukte jeg lang tid på den, for å overtale deg. Og du var jo skeptisk, og så mørna den mailen hos deg i et par dager, og så, boom, gjorde vi det. Ja, men sånn som, der ser du språkets makt, for jeg må ærlig innrømme at min første tanke da jeg forstod hva det handlet om, var aldri verden. Men så leste jeg, jeg leste den vel et par ganger, og så tenkte jeg, ja, men...

Ja, det virker jo som å være en bra fyr, denne her Wulfgang V. Vi har tilbake noen timer sammen nå, Volf. Ja, det har blitt en del. Jeg sitter og kikker bort på jernbuer og rødt, hvitt og blått. Og gulblikkespillet har fått en fin plass borti hylla. Så det er bøker som...

Jeg kan ta meg bare en blad oppi. Og så er det morsomt, hvis jeg blader oppi spesielt jernburet, så har jeg notater i morgen på ting jeg skal spørre dem. Så jeg skriver rett inn i boka. Det var en flink podcast på den tiden, da. Da leste jeg bøkene fra perm til perm, hvis det skulle være her. Nå er jeg litt latere, da. Ja, da begynner det å bli litt om det er lat. Jeg tror at jeg skal ta og

ta en fot i bakken nå, sånn at jeg ikke går i bakken, for jeg kjenner at reservene er ganske skrinne nå. Ta oss og fokusere på det nære, og så få gjort ferdig denne boka om stormakspolitikk.

som jo garantert kommer til å bli anklaget for å være skrevet av KI. Et uttrykk for latentfasisme. Jeg mistenker at Hjerneburg har skrevet på KI før KI ble oppfunnet. Ja, men det er veldig interessant for han Brandsegg, han hadde 20 års kompetanse på en teknologi som er tre år gammel. Så det var hans tilkning med full professortitel og sjefsforsker i Sintef, for å virkelig bygge seg opp sin egen troverdighet i denne dommen han feltet.

Jeg har litt interessant informasjon, fordi jeg er inne i ganske spennende videoer for å si det mye på Instagram. Algorithmen har kastet veldig mye rart på meg for tiden. Alt fra at hva som kommer etter Antarctica, det dukker opp hele tiden, så det er tydeligvis at jeg ser på disse videoene, men også at AI har eksistert i hundrevis av år. Så kanskje Brant Sving er på en av...

disse Instagram-greiene har blitt inspirert. Det er mulig det. Du har fått tidlig tilgang til AI, så hvis du har det, så vi hører om det. Jeg vil ikke det som jeg, som sa Knærvoldkang, at vi lever i en ganske panisk tid, og grunnen til at vi lever i en veldig panisk tid er at vi, akkurat nå, så er det største omkalfatringen av det internasjonale politikk siden slutten på den kalde krigen, samtidig som vi har den største kulturelle rekylen siden 1968.

68-ernes sannheter er i ferd med å briste over hele linja, liksom, og her er det jo folk som har bygd opp hele karrieren sin på visse tankemønstre som nå er i ferd med å kakelere, og selvfølgelig skaper det kognitiv dissonans og indre uro, og sånn er jo menneskene at når i stedet for å reflektere over seg selv, så sparker de ut, og så finner de noen de kan denge løs på, i dette tilfellet meg. Så

sånn er det, og det var min holdning faktisk helt opp til Epstein-greia. Men da plutselig innså jeg hvor mye hele Nåsse-tøydebatten hadde kostet meg.

Er du flink på å spise kjøtt? Jeg spiser jo kjøtt. Det er mitt første råd. Som din venn her, som skal hjelpe deg gjennom krisen med, kanskje du skal gjøre styrketrening i Pilates, kanskje det hadde vært en riktig tid å begynne med det på. Jeg lurer på om jeg må begynne å tenke på

på litt fysisk fostering, men jeg kan forsikre meg at jeg spiser nesten bare biff. Jeg bor alene, når jeg ikke har kids. Så da er det for meg. God middag er at jeg bare kjøper småpoteter, hiver dem i panna med smør, og så bare la dem sakte steke mens jeg kommer meg over og hiver meg i dusjen og sånne ting. Og så er det gasset opp på maks varme, svir en biff,

Så å bare spise med salt og pepper og poteter, ikke noe mer. Nei, det høres ut som du ikke trenger noen råd der i hele tatt, spør du meg. Men jeg må vel si på vegne av alle som har hørt på, jeg vet jo...

kanskje ikke er klar over, kanskje er enda større enn jeg vet eller tror også, men at du har utrolig mange fans. Det er jo ikke så ofte man prater om tall, og jeg er ikke så veldig opptatt av tall heller, og følger ikke så veldig med på det, men det er noe bannearbeid sånn at når du har vært inn på den her, så er det top rating, stort sett. I

i blant episodene. Og de gangene det har gått litt lenge mellom slagene, for du prioriterer å gjøre sånne utlandsoppdrag, og dra til India og Sør-Amerika, ikke tid å komme til Fornebu, da blir blodfansen rasende, og sier, nå må du få den tilbake, vi må jo snakke om Venezuela, vi må jo snakke om Iran, hvor er tøyet? Så det er jo en tillitserklæring som veldig mange unge mennesker venter på,

Ja, de vet hva alle avisene og mediene og alle informasjonene har fått. De vil vite fra Asle Tøye hva han mener om det som har skjedd. Og det er litt interessant at du har fått den tilliten at det er et eller annet, i mange fall et bedre ord, det er noe ekte med din formidling

og din posisjon. Men så kan man tenke på det, de aller fleste akademikere analyserer utdanningspolitikk fra kontorene sine, de fleste journalister har inntrykk av «lese New York Times», og deretter omformulere hva de har lest der,

der jeg skiller meg ut er jo at jeg snakker med folk, jeg reiser jo rundt jeg snakker med Ben og Macron jeg snakker med Mertz og Putin, dette er mennesker som jeg har hatt samtaler med og saken er at det er mye som skjer i internasjonalpolitikk som ikke kommer frem i mediene og det tror jeg kanskje at folk synes er forfriskende å få andre perspektiver

som kanskje tidligvis visste seg å stemme, selv når medienes narrativer har pekt i en retning, og det er den eneste sannhet. Jeg husker da jeg sa at jeg tror Trump kommer til å vinne dette. Det var ingen. Men da hadde jeg vært i USA, og jeg hadde reist rundt i USA, mens alle journalistene tok og dro til New York og Washington, som er demokratbastioner,

Jeg kjørte utenfor, og da jeg så at det var lånssign for Trump og Vance, som sto utenfor herskapsvillar og campingvogner gjennom rural America, tenkte jeg at jeg ikke så et eneste Kamala Harris-skilt ute på pampasen. Da tenkte jeg at dette kommer ikke til å gå annerledes.

Dette kommer ikke til å gå for Kamala Harris. Men tror du at de tikk rev i seilene når de bomma så grovt? Nei, nei. Ikke det, helt klart. Bare doubling down hele tiden på å presse narrativer som ikke viste seg å fungere, og så kaste stein på den som hadde rett. Men det er jo også den grunnen til at...

At disse episodene også funker så bra, og at du har en ekstremt engasjert tilgjengelskare som roper på deg når det skjer ting, fordi nettopp du har hatt veldig mye rett i mange ting, og så begir du deg ikke ut på de stedene og de områdene hvor du faktisk er usikker eller ikke har en sterk mening, eller ikke helt vet hvilken retning det kan gå, så går ikke du ut og slenger ut en billig spådom utenfor

uten å måtte stå for den senere. Det er vel kanskje mye av den kredibiliteten som jeg tror mange har fanget seg opp i. Jeg tror det kommer av at jeg ikke er i hovedstrømsmediene som ofte gjør forskere dummere enn det de er. Altså at man fjerner nyanser og den type ting, og så blir forskerne stående ganske dumme. Jeg tror det er veldig mange av mine kollegaer ved Universitetet i Oslo som kvier seg veldig for å delta i debatter på grunn av at man blir gjort dummere enn det man er.

Og så tror jeg at kanskje du og jeg burde lage en Iran-spesial. Ja, takk. Ja, og snakke litt om landet i Iran, om kulturen, historien, samfunnet, vannmangelen, revolusjonsgarden, Ahmadinejad,

kunne mene hele greia, liksom, og så snakke litt om hvorfor har folket gått til opprør mot regimen, og hvordan kan regimen slakte ned sin egen befolkning i tiotusener for å holde seg til makten? Hvorfor var de så populære? Hvordan ble de så upopulære?

Hvorfor har amerikanerne tre hangarskip liggende utenfor Iran? Hvorfor vil ikke Saudi-Arabia og Emiraten, så vidt jeg har forstått, nekter å levere drivstoff til de amerikanske båtene? De må forsyne seg fra Guam. USAs venner i regionen nekter å hjelpe dem.

Alt dette her kunne vært friktelig interessant å diskutere. Anytime, når som helst, hører jeg kommentarfeltet her nå.

Tusen takk for at du det var nesten en sånn ventjeneste du skal hente unger jeg var litt desperat i går for når du går på familie du vet fight or flight at når du går på familie da kjemper jeg ellers så tåler jeg mye men når du går utover ungene det tåler jeg ikke da vokner krigeren ja det gjør det

Du, takk for en kort, liten, spesial podd med, skal vi si, mer potent og mer innholdsrik enn kanskje alle de tre timer vi har gjort det nå. Her var det mye å tegne over seg på en gang, både med dine egne beretninger og hva som har skjedd de siste tiderne.

Dagen og ukene, og ikke minst hva som skjer akkurat nå. Noe å tenke over. Noen av dem vær. Så får vi se hva som dukker opp av reaksjoner. Enten så er det sånn ketchup. Enten kommer det ikke en dritt ut, eller så kommer faen meg hele driten ut på kjøkkenbenken, og det blir stående og vask og stresse. Så jeg tror det er sånn, enten blir det helt stille, eller så kommer det sikkert masse brokk. Ja, men vi vet jo hvordan Aftenposten kommer til å reagere med det. Med forrakt. Ja, kanskje. Men det blir nok...

de gidder jo ikke å gi denne podden her noe mer dytt enn nødvendig så det er, ja, vi får se da vi kjører på som andre vi har andre ting å drømme ja, og så får vi komme oss hjem ja, jeg synes det, så ta vare jeg har en liten gave til deg på tampen her som du skal få med deg på vei ut så kan alle dere hjemme lure på hva det er for noe

Skal vi avsløre neste podd, tenker jeg. Så har vi en liten halveis forpliktelse til å møtes igjen. Du er flyktig å få kroken i meg. I rann spesial har vi antydet her nå, så da tar vi å runde av for kvelden og gå hjem til våre familiære plikter. Takk for praten og takk for monologen. Hyggelig.