‹ Tilbake til podkaster ‹ Wolfgang Wee Uncut
7/31/2021
Thor Gotaas | Berger Langmoen. Historien Om En Bedrift I Brumunddal | 24 Timer 24 Bøker (23:24)

Wolfgang Wee og Thor Gotthaus diskuterer Berge Langmoen og hans bedrift i Brumunddal, som var en hjørnesteinsbedrift i lokalsamfunnet og ga arbeid til mange hundre personer. Langmoen var en kristen gründer som tok godt vare på sine ansatte, men var også streng og forlangte mye av dem. Han var en stor mann som døde i 1950, og bedriften hans ble senere overtatt av Norske Skog. Wolfgang Wee forteller også om sin egen erfaring med fabrikkarbeid og om sin interesse for skogplanting.
Transkript

Vi kan også snakke om luften. Vi kan kommentere luften i studio her. Vi kan også snakke om luften. Jeg vil bare nevne at det er litt sprøtt å tenke på at vi nå har vært gjennom 22 bøker allerede. Ja, 22 bøker igjen. Og to bøker igjen. Og jeg tenkte også på at tenk om vi skulle gjort denne greia her som jeg egentlig foreslår for deg, 24 timer i strekk. Det hadde jo gått til helvete.

Jeg hadde klart det, men det hadde ikke vært bra, for da hadde nivået blitt lavere, og det hadde vært vanskelig å konsentrere seg særlig i et rom som ikke er ordentlig lufting, for det er airconditioning, vet du. Det er ikke ordentlig luft her. For hvis du sitter i et rom hvor du får inn frisk luft, og kan ha vindu, så for meg er det helt annerledes. Det er mye mer oppkvikning i det. Altså å få ordentlig luft og sitte i et sånt airconditioning rom, det liker jeg ikke. Det er noe av grunnen til at jeg skriver bøker hjemme, er at der kan jeg ta vindu og lufte når jeg vil. Jeg kan ha den temperaturen jeg vil.

Jeg liker ikke å sitte i en bygning som er styrt av et stort system, som sikkert er bra for sånne bygninger, men som ikke er bra for min konsentrasjon, for hjernen min fungerer best når det kan være et rom...

Hvor det er naturlig lufting. Jeg vet ikke hvorfor man gjør det sånn som det her, at det er økonomisk, eller at det er mest komfortabelt, eller at det gir en jevn temperatur, at det ikke skal bli for varmt eller for kaldt på sommeren og vinteren, at det er sånn airconditioning. Det skulle vært mulig å åpne vinduet her, men det er det jo ikke. Nei, det er sikkert for at det står tomt mye av tiden. Det her er jo et stort bygg, og

Men det burde vært en menneskerett som kunne åpne vinduet i et rom. Jeg husker jeg gikk på skolen, og da var det en skole jeg gikk på hvor det var umulig å åpne vinduet. Så dette er en skandal til min mening. Det er litt sånn modernisme-ting, er det ikke det? Store vinduesflaten skal ikke være mulig å åpne noe av den tingen der. Stenge mennesker i en boks, og så skal de sitte der og glo på en skjerm. Det er ikke bra, men ...

Mange tenker ikke over at lufta ofte blir annerledes i et rom med aircondition. Men når vi satt her og pratet, så merket vi at det blir mindre opplagt i hjernen. Det gjør det. Det er som når du sitter i et kontorlandskap, men det tærer jo på. Både støy og luften. Folk går ut og trekker frisk luft hele tiden. Det er noe som ikke fungerer her i det hele tatt. Jeg sitter hjemme og skriver, og der er det veldig god luft. Det har mye å si for meg at

at jeg kan bestemme temperaturen og friskheten i lufta. Hvis du tenker deg om morgenen, hvis du våknet og sover i et rom, hvor det ikke er luftig om natta, så våkner du så er det helt jævlig. Og så åpner du bare vinduet i noen sekunder, så merker du at så blir du våken, så blir du opplagt. Da kan man tenke at den forskjellen er så stor da.

At det er nesten ikke til å tro altså. Det er en grunn til at det er så mange leiligheter som har balkong. Det der å kunne gå ut og lufte og trekke luft, bo midt i en blokk, hvor viktig det er å kunne gå utendørs med kropp og sjel og sinn og bare trekke frisk luft, det er helt essensielt. Norge har jo god luft generelt. Ofte sier det amerikanere, som jeg snakket med før, som kommer til Norge da,

Å, så frisk luft her i Oslo. Så frisk var det i Norge, og det var ikke en same som kom til Oslo, som hadde vokst opp på Vidda, som besvimte han ikke av lufta på Fornebro, for det var så dårlig luft, eller uvant luft da. Så lufta er jo annerledes her enn det er i Finnmark. I Finnmark er det mer Finnmarks luft, her er det Østlands luft. Men altså, lufta generelt i Oslo er veldig bra. Det er ikke så mye forurensinger nå, jeg tror det er mindre forurensinger, jeg vet jo ikke det, men det merkes ut som det er mindre forurensinger nå enn det var

For 30 år siden, for bilen har mindre foregjensing nå, tror jeg. Det går fremover. Det var masse foregjensing for 100 år siden med folk som fyrte med køl og sånn. Og masse foregjensing i industrisamfunnet. I Brumna, der jeg vokste, var det mer foregjensing. Men det er noe annet. Frisk luft er en menneskerett. Jeg mener at frisk luft er en menneskerett inndørs også. Jeg synes det er for de av dere som sitter og hører på det her, og dere som kanskje bare sitter og ser på det også. Det er ikke så lett å få...

Dette podcast-lokalet her er ganske mye større enn det ser ut som, sier i hvert fall de fleste som har sett på og kommet på besøket etterpå, at det er et veldig mye større lokal, og det er ganske høyt under taket, så det er jo ikke sånn spesiellt gunstig med tanke på lyd, så det er jo et kontorlokalet her som er som en, skal vi si det er en celle da, på hva du tipper størrelsen her er.

35 kanskje? 4x5 meter er det nå. 35 kvadratmeter, det er mer enn 5x5. Det er nok 5x8, 5x7 kanskje? Ja, kanskje det. Og ganske høyt under taket, så det er ikke noe bra podcastlokal. Det er ganske fin grei utsikt da, utover Fornebø her fra 4. etasje, 5. etasje på til Nord Arena, så det er jo

det er veldig flatt ut på Fornebu her så det er jo fint at det er litt utsikt ikke så kjempe vakker utsikt men det er i hvert fall litt opp i høyden men du kan ikke åpne noen vinduer og jeg tror faktisk ikke du kan åpne noen vinduer på hele rekka bortover her så det er sånn jeg vet ikke om du har noe sånt der hvor folk kan hoppe ut av vinduet og sånt det er sikkerhet og sånt eller bare at det er mye mindre komplisert sannsynlig så bygger du sånne fasader som det her det er sikkert mye lettere å lage sånne fasader og

Det er sikkert et poeng at folk ikke skal hoppe ut også. Jeg husker jeg var i New York første gang, og da så jeg sånne hus der hvor de ikke kunne åpne vinduene. Det synes jeg var veldig fælt, men da var jo... Hoteller og sånt har jo mye utarbeidet det. Jeg var i et gammelt sted i Blokklen over natta der. Det var en gammel leirgård, der kunne de åpne vinduene. Og så var vi i en stor ny forretningsby, og der var det umulig å åpne vinduene. Det er sikkert noen som kom fra USA det også. Ja, det er

Frisk luft er viktig. Neste podcast-lokale jeg skal ordne meg, der skal det være frisk luft tilgjengelig. Men det er fint det er lokale her også. Ja, det fungerer veldig bra. Herregud, det er jo lystegreit. Men det er et eller annet å komme til. De fleste har jo kjeller og sånt, og noen har du helt inni, sånn på en måte, hvor det ikke er noen vinduer inn. Det er egentlig veldig utypisk å ha vinduer inn i podcast, for du får jo dårlig lys. Jeg driter litt i det greiene der. Ja.

Så ja, ok. Det var... Kort sagt, vi har vært igjennom 22 episoder til nå. Det er jo helt utrolig. Vi hadde sikkert kommet oss igjennom å gjøre dette i 24-timers-trekk, som hadde blitt konseptuelt veldig morsomt, men vi hadde vært totalt utslitt. For det må jo sies til dere som hører og ser på nå, de første 12 bøkene i denne 24-timers-podcasten her med Thor Gotthaus, så...

så gjorde vi første 12 timer i strekk. Og det var ganske mye tyngre enn vi egentlig hadde forestilt oss, tror jeg. Ja, altså særlig på grunn av at det var lite luft i rommet her, det er ikke luft i hele tatt, så en 8. og 9. var det tyngste som kom oss etter hvert. Ja, vi fant kaffe, og du fikk varmt vann, og da var vi i gang igjen. Ja, så jeg drakk varmt vann, du drakk kaffe. Men det gikk bra, men det er jo noe med å prøve å ha et visst nivå, og holde et slags trykk oppe, som gjør at ...

helst ikke bør snakke så i alle fall døgn er for lenge for de fleste er det noe fellesnevn med boka vi skal snakke om her nå? det er en bok om Berge Langmoen det er en bok om en bedrift i Brunhavn der jeg vokste opp som hadde alt å si for sted og Berge Lag, ja kommunene har gitt ut, så jeg spurte kommunene om de kunne gi ut den boka her den kom ut i 2019

Berge Langmoen i historien med bedrift i Brummedalen. Han var en kar som var født i 1887 nede i Åsnes finneskog i Hedemark og flyttet senere til Brummedalen og startet bedriften Svagebruket Berge Langmoen. Far min var bedriftslegger på Langmoen en gang i uka. Da vi flyttet til Brummedalen fra Elverum da jeg var fem år

Så fulgte de et hus som far kjøpte av bedriften, og far kjøpte et hus av bedriften, og alle som bodde i nabolaget våres, de jobbet på Langmoen. Så folk kom igjen samtidig da, fra jobb, og spiste middag på samme tider. Det var sånn rant på med folk, ta ut av Langmoens saga, og så syklet de hjem og gikk hjem og spiste middag på samme tid hver eneste dag.

Han var veldig sentral for å bygge opp stedet Brummendalen. Født i 1887, som jeg sa, kom til Brummendalen Veldren i 1901, eller 02, og faren kjøpte en gal der i 1901. Han var en sånn gründertype, Begge Langmoen. Han sa selv i oppvekst at han ikke tok livet så seriøst,

Men så fikk han en slags kristen omvendelse, for han var jo veldig religiøs, og bestemte seg for å bli en slags tjeneherren. Han jobbet i Saubygsforeningen i Halden, og han var uten bygd, og hadde en leiegård i Oslo, blant annet, til Kristiania. Så solgte han den, og så endte det med at han kjøpte

bruket i faren, flyttet hjem tidlig på 1920, flyttet han hjem, og så startet han da i 1922 en liten bedrift som var stor arbeidsløshet i bygda, og for å sysselsetten med den, så startet han en liten sånn sag, langs Brumunda, for kommunen lå i to, altså samme tettsted lå i to kommuner,

Fuglnes var det ene kommunen og Ringsaken var det andre. Og langs det der, det var så startet han da en sånn drift som da hadde ti ansatte og i løpet av en generasjon så jobbet det 750 der. Ganske utrolig hastighet på det. Han var en sånn skikkelig gründer altså.

Nøysom, flink, kristen kar, som da var gardbruker og gründer. Men sa du at han ble kristen? Han var kristen hele tiden, men han fikk en slags omvendelse for at han ble veldig seriøs kristen, men han var godt humør også. Han var en arbeidskjern. Han skulle skape noe, skulle få til noe.

Og hadde jeg kona der, en veldig ordentlig dame som hjalp til. Hun var jo da veldig viktig, for han ble etter hvert en mesen. Berger Langmoen, i begynnelsen, så skulle han bestemme alt arbeidet. Han skulle ikke bestemme noen ting selv. Og i begynnelsen så jobbet de 10-12 timer lange dager, 6 dager i uka. Og det er et eksempel på at Lupen hadde jobbet 100...

114 timer per uke, for det var dobbelt skift. De skulle få ferdig ting, få ferdig planker og bord, men så tok de og protesterte ansatte, og da skjønte de at de må ha fagforeninger, de må jo ha noen rettigheter. Han ble veldig grei og real mot arbeidere, han ble med scen og delte ut penger hvert eneste år.

Han tenkte, hvor mye kan jeg gi bort, og likevel går jeg pluss, tenk på det. Penge, penge, penger, er det kapittelet som heter. Ja, og han var jo storkapitalist, men samtidig en messen, altså kristen messen, og de tok seg av folk da, og de ansatte fikk turer, de fikk gaver for jul, og

lagmål ansatte sykepleier for eksempel, en dame som da som stelte hjemme for eksempel hvis kona til en arbeider fikk en unge så kom sykepleieren hjem og hjalp og så var husmønnen hans og sånn og så vet vi at... Han var en velferdsinstitusjon nesten i...

Ja, var det. Og utrolig, utrolig real. Og dette var jo på 30-tallet hvor det var mange som hadde dårlig råd. Mange hadde lite penger. Og han hjalp seg da etter krigen, så gravde de opp ledninger og la rør. Altså de sto for vannstelle i Brummenhavn. Og det ble sagt at hvis du jobbet på Langmoen, så var du sikret for livet.

Da ble du det som het framfødd, altså da ble du fødd framover. Fikk du jobb der, så var du framfødd. Det er mye rart i den historien, for mange av de jobba som var veldig ensformige. Du kunne stå, en arbeider kunne stå på samme plassen i 20-30 år, og bare mate for eksempel en maskin med et eller annet, så gjør du det samme hele tiden. Trykke på en knapp, altså. Ja, og så brant hele greia, brant ned i 34, så han bygde et sagebruk langs elva Brumunda i 223,

Der begynte de å sage, og så vokste den kraftig, og i 34 så brant hele greiene. Og det var jo en forferdelig, forferdelig sånn... De hadde jo forsikring da, men i hvert fall de bygde opp et nytt sagbruk. Og da drev de også med to- og treskift da, og hadde sånn avanserte systemer med telegraf, og solgte til utlandet. De solgte sånne kasser til India, fruktkasser til Australia, fiskekasser til England. De drev altså internasjonalt allerede før krigen. Det var jo mange norske bedrift som gjorde det, og

Da liker jeg å tenke at da var det noen som høgde et tre i skogen, så ble det felt, det ble kappa, det ble barka, så ble det dratt frem av en hest.

så ble det fløta kanskje, eller kjørt frem, og så lagde de materialer. Så ble det sendt til, for eksempel til Australien eller til England, hvor du ser hvordan lokale produkter kommer ut i verden. På mikroplan, eller på lokal plan, hvordan lokalindustrien og befolkningen på sted vokste. Det var stor tilflytting på grunn av at det var arbeidsplasser

Og da var det sånn at hvis du fikk jobb der, så fikk du fast lønn hele året. Det var ikke vanlig. Hvis du tenker deg Norge, da på 30-tallet var det veldig mange som ikke hadde lønn i det hele tatt, fordi de jobbet i jordbruket, da var det ikke lønn i det hele tatt. Og hvis du for eksempel hadde jobb på et sagbruk, så kunne det være ofte permitteringer. Men Langmoen sa det at du skulle jobbe hele året og ha lønn hele året.

Det å få jobb, det var ansett for å være veldig bra, og veldig spesielt. Det var heldig hvis vi fikk jobb hele året, hvis vi var ufaglært. Det er mye sånne ting som vi ikke tenker i dag. Før det var noe særlig tryggere, så måtte folk jobbe. Det var lite pensjon også. Da var det viktig å få en jobb hvor du kunne...

kjenne nok til å overleve og hvis for eksempel arbeidere skulle bygge sitt eget hus så fikk de fri fra jobben til å bygge de fikk billig materialer og hjelp av arkitekter i tillegg så fikk de lån av bedriften og det lånet var så bra at de måtte legge den ned på 60-tallet for da var det bedre enn noen norske banker de fikk så bra vilkår av sin egen bedrift og da tenkte det var familieeid da tenkte de at hvor mye kan vi tjene og likevel går vi pluss så de var veldig da både veldig profesjonelle da

Jeg hadde jo egen datamaskin allerede på 60-tallet.

På 1960-tallet, det var en så stor datamaskin som dekket opp flere rom. Hvert element så ut som en stor vaskemaskin. Så det hadde det å gjøre på 60-tallet. Hva var funksjonen til den da? Det var noe med lønninger og sånt, jeg vet ikke, men det var i hvert fall Nord-Europas mest avanserte maskin. De hadde bedriftslege, de hadde sykepleier, de hadde masse sånne ting. Juletrefeste med 2000 kanskje, for det var jo nesten 1000 ansatte der. Og

Og alle familier i Brunndal hadde noen som jobbet på langmån, eller hvis de ikke jobbet der selv. Sånn var det. Det var en god del sånne bedrifter i Norge. På Raufoss var det en stor fabrikk. Du hadde mange steder med sånne hjørnesteinsfabrikker, hvor alle nesten sognet til den. Uten den ville økonomien gått til helvete, og mange ville blitt arbeidstid. Det var jo sånn på 50-tallet at en mann skulle kunne forsørge

familien med en stilling. De hadde jo barnehage veldig tidlig, eller Langmoen han sponset barnehage, og hjalp sånne tiltak da, og han var jo da, som jeg sa, født i 1887 og fikk tidlig sukkersjukken. Men han fikk sukkersjukken akkurat den tiden hvor de kunne ta sprøyteminsulin

Han tok sprøytepinselyen ganske tidlig. Han var veldig streng. Han hadde fem unger. Det var egentlig seks, men fem unger som levde opp. De tre brødrene tok over fabrikken der de brukte. Han var så streng han langmående at han ville ikke at unger skulle drive med idrett.

Så var det en av sønnena, Bernt Magnus, han likte å gå på skjøyter, og han trente på et lite kjern, så trente han på skjøyter, og så fikk han lånet noen skjøyter av en kar som jobbet på bruket, og så vant han, ble en kretsmester i skjøyter, og det sto i aviserne.

Og det syntes han var skummelt, for da kunne jo faren se at han hadde blitt kreftsmester på skjøyter. Så han reivet ut av det utskripet i avisa, så reivet han ut der det stod, så det reivet han ut avisa, og det så jo så klart faren. Da skjønte jo faren hva det var i alt. Og de fikk ikke lov til å gå på kino, og veldig sånn gudfryktig, og de tok imot MSR, altså sånne omveisende predikanter, de tok dem imot oppå Langmoen, og det het seg det.

jeg vet ikke om det er sant, men det heter seg det at hvis du var på intervju på Langmoen og brukte ordet jævlig, så fikk du ikke jobb. Men de hadde andakter på jobben i arbeidstida, de hadde folk i bedriften som...

som var ganske kristne, som stod i ledelsen her. Så de hadde en sånn kristelig linje da. Familien eide det helt til midt på 80-tallet. Så det var en arv fra Berger Langmoen da. Og da jeg vokste opp, du ser omslagsspillet, ser du det? Det er veldig morsomt, for det er da tatt i 1973. Det er da to karer som fikser pipa, ser du det? Og det er ikke noe sikkerhet. Og det her husker jeg at jeg så som guttunge, jeg var åtte år. Hvor høyt opp er det? Det er 60 meter på det meste.

Så det gikk rykter om at det var far og sønn ble det sagt, og det gikk rykter om at de kjørte moped på toppen rundt omkring, det er bare tull. Men det ble sagt at han dattene senere ble det sagt, og slo seg her, jeg vet ikke om det stemmer, men det ble sagt, det gikk masse rykter om det da. For det bygde en pipe der under krigen som var nesten 60 meter lang.

Og den måtte jo fikses, og det var da spesielle folk som gjorde det. Men da pipa ble satt opp, så var det noen som klatret der, og tok bilder fra toppen. Det er stig innlendig, ser du der? Hva er de stigende for noe? Hvordan henger det sammen? De gutta, det var far som de drev på i 14 dager. Og det ble sagt at de... Ser du det der?

En dag var det mye vind, og da var det slang stigende fra side til side, og da klatret han gammelen opp. Det sier seg at han drakk litt øl før han gikk opp. Det sier seg at det var sønnen som gjorde jobben, og det sier hva jeg har hørt. Sønnen gjorde grovejobben, og faren han stod med seg og så på. Hvis du går inn i boka, så ser du da, kom på 70-tallet, så ser du hvordan det var, for de jobbet oppi der, på sånne lemmer som lå der,

Du kan se på kompilten her at det er en sprik, det er en glip i stigen helt her nede. Ja, du ser det. Der klatte det opp. Og hvis du går inn i boka så ser du hvordan det så ut der det jobbet, for det var noen lemmer som lå løst. Jeg snakket med fotografer som har tatt de bildene.

Det bildet har jeg tatt på avstand, men en fotograf klatret opp og tok bildet ovenfra. Så dette var på 70-tallet. Det var en begivenhet i bygden, for da skulle ungene se på. Men de bodde der i 14 dager, og som sagt, ryktet sa til han ene gammeren, jeg vet ikke om det stemmer, men det kan være en vandrehistorie. Men de reiste rundt og fiksa piper, to burere.

Ganske spesiell jobb, altså. Og da kom du, da det ble bygd under krigen, så var det lokale håndtlangere og murere, og da jobba det seg oppover cirka en halvmeter om dagen, og jeg snakket med folk som var med på det her da, under krigen, eller folk som kjente folk som var med på det, da så det ikke så skummelt ut, for da jobba det oppover, en halvmeter opp per dag, og det er ganske tjukk mur ute i pipa, men da sto det der og murte seg oppover uten sikkerhet.

Det var ikke noen sikkerhet. Det er helt vilt. Og masse jobber i industrien hvor det ikke var noen sikkerhet. Det var masse støvet og folk som jobbet på skift i 50 år. Masse foregjensning og dritt som var, men veldig bra samhold, fin bedrift. Det kjente så bra at det var ikke noen streker der. Men sånne risikofylte jobber, ble det reflektert på at hvis du tok mye sjanser, fikk du mer lønn? Det var nok det, litt mer lønn, men ikke mye.

Og mange ble jo døvhørte, for de fanns ikke hørselsvern før det kom på 70-tallet, tror jeg. Så de hadde kanskje noen sånne bomullsdotter i øra, men mange karer som jobbet sånn fikk jo kuttet av fingre også.

For på sagbruk så jobber det ofte karer med halve, eller kvarte, eller avkuttet fingre. For du kommer bort til en sag, så plutselig går det en finger. Masse eksempler på det altså. Det var ikke noen risiko, det kunne være en farlig jobb altså. Men mye repeterende oppgaver da. Og Brumna var jo veldig typisk industribygd. De hadde også bedrifter som syntes at det var kvinnefolk,

Nora blant annet, eller Staburus General, det var altså jobb for både mann og kvinne i industrien. Og du hadde på det meste, Langmoen hadde 900 ansatte. Nora, altså det der syltetøy? Ja, det var jo i Brummenaren, det lå like ved Langmoen. Var det det? Jeg har ikke jobbet mye på Langmoen, jeg har jobbet en uke der i 1986, en uke. Jeg jobbet mer på noe som heter Lundby Bruk,

det står om det i boka, der jobbet jeg veldig mye, men langmånd jobbet jeg bare en uke, for jeg jobbet mest på Lundby. Jeg jobbet mye på Nora, senere på lager der, men fatteren var som sagt bedriftsleger på langmånd, og vi var mye på langmånd for å hente materialer og sånn. Det var et stort fyrhus som de brant opp mye, og fatteren han, hvis han skulle kaste noe, så bare perlet han inn i fyren. Der forsvant det mye rart også.

Det var et samfunn i seg selv, Langmoen. Det var egen vaktmester i innkjørselen. Så satt en kar i porten hele døgnet rundt. Og så var egen gartner der.

egen lege, det var egen sykepærer, det var et eget samfunn, et eget brandvesen for eksempel. De hadde et eget brandkorps som jobbet med brandene på der for å forebygge brand på Langmoen. Det høres ut som at han gjør det. Trykker i egen avis, det er et sagblad, det er et genialt navn, folk som jobber på egen postmann,

Helt sånn genialt, altså. Men det høres jo ut som de hjørnestensbedriftene, hvis det var flere sånne her type bedrifter rundt i Norge på en tid her, at det gjorde veldig mange av de oppgavene, tok vare på folk på samme måte som kommunene gjør det nå. De krydda sånne bedrifter, de tok sosiale oppgaver, Langmoen var ekstra flink til det, for han var jo kristne, og han hadde blant annet sånne bedriftsbesøk av ansatte, eldre ansatte, og da hadde han mat, tre forskjellige typer mat,

Det var de som hadde tenner, de som hadde gibbis og de som ikke hadde gibbis, skjønner du? Så de som hadde tenner kunne tygge maten, og de som ikke hadde gibbis, skjønner du? De som ikke hadde tenner fikk kanskje rømmegrøt eller noe sånt som var lett å få i seg. Så han var ekstremt opptatt av, og du ser bildet der, egen teatertur til Oslo, der leide han et helt tog. Det var jernbane på Tomta, tenk på det. Det var flere kilometer med jernbane inne på Tomta. De sjøv da vogner.

så han lagde altså for det her kom jo til Brummenaren da toget kom til Brummenaren i 1898 og da kom det flere store bedrifter og begge langmonde lokaliserte seg da nær jernbanen etter branden i 34 så lå de nær jernbanen så de kjørte ut masse materialer da på toget og de hadde en sånn jernbane som de sjøv på de sjøven da

Kara sjøvvognene som de fylte opp med materialer og da hadde de drott til Oslo på teatertur i 50'erne så kjørte toget inne på tomtene så gikk da 700 ansatte gikk da inn på toget tenk på det, de kjørte altså toget da så det var det er sånne kort ser du fra de ansatte en kartotekort en kartotekort og alt kunne tenke seg hadde med driften av velferd og ordninger og

De som ikke vil jobbe her, de slutter jo. Mange prøver seg en kort periode, og så fant de at det passer ikke, så begynte de med noe annet. Men de fleste mannfolk i bygda var inne om det på en eller annen måte. Enten sommerjobb, eller fast jobb, eller kortere strøjobber. Det er fascinerende å se på alle bildene inne i boka her. Det ser veldig modern ut, mye av det løsningen, og de ...

det tekniske og alt mulig som du har blitt dokumentert her til å være i den tiden her? Ja, og de hadde jo fotografer da, som kom dit. Så han bestilte fotografer da, som kom dit, og de tok bilder systematisk. Det var folk som var og filmet der. Det finnes jo film om Langmoen på YouTube også. Så han var veldig oppstånd på det, han der Berger Langmoen da, og det står i sagbladet så står det hvem som har besøkt bedriften. Det er veldig mange besøkte hele tiden. Enorm aktivitet altså.

Det er utrolig mange flotte bilder her. Ja, det er det. Mye av det ligger på Hedermarkspusselet på Hamar. Mye av bildene er tatt på bestilling, hvor de dokumenterer virksomheten. Men som sagt, og i film, tenk på det. De fikk filmer. På 50-tallet var det folk som var og filmet der. Men han må jo ha blitt en veldig rik mann. Han tjente mye penger, og han var grunnrik. Han var rikest i bygda. Og da en av datterne gifta seg, så gifta seg på hotellet Kontrentad i Oslo.

og det var vel 1940, da leide en fotograf

Hun var fra Brummen da han gifta seg i Oslo, og det bryllupet var på Hotellet Kontinental, og da leide den fotografen til å filme. Det finnes filmer der altså. Så han fikk dokumentert det med film i 1940, det er ganske spesielt at et bryllup er filmet da. Gifta seg under krigen altså? Datteren gifte seg etter krigsutbrud, en datter, og det er en film han har sett altså. Det kunne ikke vært så enkelt da i Oslo?

Det var nok ikke så hett i 1940 som det ble senere, men det var jo å leie et hotell og dra til Oslo, så han fikk det mest han ble glad med. Han reiste for eksempel i 1949, så reiste han rundt, eller ja, reiste rundt, han var i England, han kunne ikke engelsk, så han hadde med seg folk da. Han dro til Afrika, han skulle selge materialer, han startet et platefabrikk, for han skulle utnytte, han var veldig miljøvennlig, for han skulle utnytte alt i trestokken. Han stod og så på, her skal vi utnytte alt, så han hadde da

plater og forskjellige produkter, så han utnyttet alt i trestokken. Det var egentlig prinsippet. Alt skal utnyttes. Så kjøpte han opp Sager oppe i Østerhavn, og så hadde han Tømmerøy som jobbet for seg. Så han hadde et så enormt nettverk av folk som jobbet for seg, og som da leverte materialer i et stort omland i hele Hedemark, og

litt oppe i Gubanstaden, og han dro til Afrika for å besiktige markedet. Så dro han og sjefen, han heter Janka Alpers, det var en sånn salgssjef, han dro til Afrika, fløy med fly til Afrika, og

Men da var Langmo begynt å bli syk. Han hadde fått da i boka som står det om en dame som heter Ruth Smertu. Hun var født i 1914, ble 102 år. Jeg var og snakket med han like før jeg ble borte. Hun jobbet som sykepær da på Langmoen, eller helsesøster da. Hun kom litt til like etter krigen og flyttet opp til Langmoen og var veldig nervøs og veldig spent da for at hun hadde hørt at det skulle ut i en millionær. Det ble sagt at Langmoen var millionær.

Så hun var skeptisk. Også er det millionær. Det må være spesielt med millionær. Det er jo ikke bra det. Så hun ble hentet på stasjonen i Brunneren av sjofferen. Laget med en egen sjoffer. Så hvis hun skulle ut i Oslo, så ble hun kjørt av andre. Han hadde egen privatsjoffer da. Han skulle jobbe i bilen da. Han skulle alltid ut i tid. Han skulle ikke kaste bort tid. Han var datidens milliardær da, på settvis. Han hadde Hans Nilsen Hauge som forbilde. Det var jo en kar som levde fra slutten av 1700-tallet. Han er jo, er det ikke 200 år siden han...

Han døde i år. Det kommer flere bøker om han i år. Han synes det var noen norsk forkynner som ble satt i fengsel fordi det var prestene som skulle forkynne. Han var fra Østfold.

og var pressehundsklubb for Kyn og Biberns buskap, men i hvert fall det var forbilde til Berger Langmoen, det var Hans Nilsen Hauge som var veldig flink til å starte bedrifter, gynner type. Så Langmoen han hadde det da, men busser ut smerte da. Hun var da helsesøster der, og hun kom til Langmoen på garn da, og han sa Langmoen, jeg forlanger mye, men

Men jeg gir mye tilbake, sånn. Veldig real, vet du. Og da snakket han og kona dialekt. De snakket solung, for de var jo fra Åsnes, da. Og snakket dialekt. Og da tenkte de, å ja, vi snakker i hvert fall dialekt. Da er det trygt, da. Men dagen etterpå skulle vises, da, framfor de ansatte. Da var det...

Vi jobbet med 600-700 mannfolk nesten, og skulle vises frem. Du kan tenke deg, kom deg i matsalen der. En liten veverdame fra hovedstaden, eller i hvert fall hadde bodd i Oslo. Da ble hun presentert foran 300 mannfolk. Det var det verste øyeblikket i livet. Det skummelste. Så spurte hun Langmonde, har du noe du skal si? Er det noe du skal si til Kara? Hun hadde ikke noe å si, så klart. Hun sto der på stas foran 300 mannfolk. Det er ganske spesielt.

Hun snakket jeg med, og hun var gammel og klar i hodet, og da Langmoen ble syk, så innkallte han til møte på fabrikken i Storbilen, det var i høsten 1949, og da sa han at han skulle ut på langtur, langferd, han skulle dø snart, han hadde magekreft, det var ikke noe å gjøre med det, han gikk mot slutten, og hun stelte han døgnet rundt, og de hadde vært på tur i Danmark, han og kona, Maria og Langmoen, og

Berger og hun dama, Ruth, som er hun, de var da i København. Og Langmoen likte egentlig ikke noen fine hoteller, han likte best å være i skogen. Så da de skulle spise, så fikk de julekveldsmat hver eneste dag, det likte ikke han. Så de tok på seg niste og satt på en stubbe ute i den lille danske skogen og spiste mat. Sånn var Langmoen, veldig hårddagslig og hverdagslig som det het da.

Men i alle fall så fikk han magekreft og lå hjemme og døde. Han døde vel da, det var vel 5. februar 1950 mener jeg. Døde vinteren 1950, og det var en kolossalt stor begravelse. Det står bildet av det i boka. Hvor de ansatte da står oppsitt langt veien der,

og det var begravelse i veldig kirke, og det var sammenkomst etterpå på fabrikken, med over tusen som var inne der, altså over tusen personer som var inne. Så det var en stor mann som døde i en alder av 63 år, eller han ville fylt 63 år hvis han hadde levd. Han var født i mars,

og døde i februar 1950, nesten 63 år gammel. Det var snakk om å ha en statue, for det var ikke noen stater oppi der. De fikk samlet inn penger, og så ble det avduka en statue. Får jeg se på bildet der? Er det det? Det er begravelsen her, veldig spesielt. Hvor du ser at de ansatte står oppstilt,

De sa at han var som en slags far for de ansatte, og tok vare på de ansatte, og kona var som en mor for de ansatte. Rundt omkring i alle hjemme oppi her, så hang det bilder av han og kona, Vegard Langmoen og kona. Det hang bilder av folk flest oppi der. Fikk du jobb på Langmoen, så var du framfødd, så kunne du jobbe der livet ut, tenk på det. Så spesielt var det. De som var i begravelsen, for det lever fortsatt noen som husker dette her, jeg snakket med de gamle,

De kom ut da fra begravelsen der, og så kom de ut på veien, og da visste de ikke at det sto så mange...

mange ansatte, og i begravelsen så ble Kista kjørt på en tømmebil, og Berger Langemond bestemte innholdet i begravelsen, og sa det at i begravelsen min, så skal ikke jeg nevne sånn, tenk på det, han vil ikke nevne sin egen begravelse, tenk på det, han vil ikke fram med seg selv da. Så han ble begravd, og det var en gudstjeneste da, i veldig kirke, uten at han ble nevnt i begravelsen, ganske spesielt, ser du det? Ganske spesielt altså. Og da var det så klart profesjonelle fotografer som tok de bildene her, som var leide i den.

Så det var en veldig spesiell kar. Han ville ha regi på begravelsen sin, samtidig som han ikke ville være en del av den. Han ville ikke fremheves som en slags helt eller stor mann. Og så likte han Sibelius. Den finske komponisten Sibelius var langmotsiv favoritt.

så hadde de jo tre sønner og to døtre, så de overtok bedriften, de fem overtok bedriften, og de tre brødre begynte da i ledelsen å beskje, for så var det Hans og Bern Magnus, og så hadde de to døtre, Gina og Anne, som da arva bedriften. Og det her vokste og vokste, og det ble 1970, så var det kanskje på toppen, det var...

det var på høyden, da var det fylte i 50 år, og da var det en stor fest oppi der med Odd Gryte, som da var en datas tv-kjendis, og Ivar Rust og Nora Brokstedt, som også var sangedamene. Og da jobbet fatteren der, han jobbet der fra 1971, og

For eksempel, jeg bodde i et langbohus, og hvis det var noe gærent med røra i huset våre, så kom det rørlegger. Det var egen rørlegger der. Jeg tror de meste hadde 22 elektrikere, snekkere, rørlegger, smer. Det var egen smer der. Det var folk som bare slipte sagblad på heltid.

Det var folk som drev med å slipe sagblad hele det. Det var masse forskjellige håndverkere. Hvis de skulle ha noen redskaper, så lagde de det mye selv. Jeg tror det var 100 mann i velikeholdsavdelingen tenkte på det.

I en bedrift på en 7-800-900, så var det 100 mann som jobbet med velikehold til det. Ganske utrolig. De skulle være som en stat i staten, selvgående. De hadde eget hus med eget pensjonat. De lagde et pensjonat for folk som kom nyansatte, som bodde på Hybrus av pensjonat.

Og der var det egen buskerinne da. De ordnet alt altså. Ganske utrolig altså. Ja, det er som et eget samfunn i samfunnet. Og det var jo før staten overtok alt, for gradvis har jo norske staten overtatt alt. I dag har jo NAV overtatt mye av det her også. Men Langmoen skulle sørge for seg og sine, og en fornøyd ansatt var en som kjente nok, og som følte seg rettferdig behandlet. Så det var noe med at de ansatte skulle ha...

og det var da sånn at det var juletreffest i Romula, eller før jul, og hver eneste jul så kom da Odd Langmoen og kona Turi, var nede i vakta da, for det satt folk et døgn rundt hele året. Det satt folk i vakta på julaften klokka seks, og da var det nede med mat da, leverte mat der, pssst.

og det satt folk i fyrehuset døgn rundt hele året, og det var på skift da, så vi vet at det er en sånn episode i boka, de så noen pornofilmer der, det var en sånn episode hvor de satt oss på porno på video på 80-tallet, men det var altså døgn rundt da, og pipa spydde ut røyk, og rundt brummen der lå det litt sånn sot, og fortsatt, altså i seks, familien solgte til Norske Skog,

Og så ble det gradvis trappet ned, men fortsatt går Langmoen veldig bra. Det er fortsatt 70-80 personer som jobber der. Hva lager de der nå? Nå er det Moalven som er overtatt. Moalven er et stort konsern med rot i Moalven, og de driver med ting i tre. Og i fjor gikk det veldig bra, for under korona var det mange nordmenn som skulle bygge seg en ny veranda her. Og da kjøper de materiale for Langmoen. De hadde noe som et Langmoen-parkett.

Det var et veldig kjent markevareparkett. Det var veldig stort fra 60-tallet. Og så hadde de høvleri da. Og så hadde de plater da. Det var plateproduksjon, men i dag er det bare en liten del som er igjen da. Men også har de flis da. De lager sånn flis som bioenergi. Men det går veldig bra, og moderen er overtatt. Da boka kom ut, så...

så kjøpte bedriften et eksemplar til alle ansatte som de fikk i gave. Og jeg har da holdt et foredrag, så det går veldig bra. Det er moro at området som er dritstort, det er fortsatt i bruk, gikk veldig sentralt i Brummundaren. Men hvis det før var 800 ansatte, så er det i dag kanskje 80, eller tiende parten så mange ansatte. Og det har jo med globalisering å gjøre, for at de

De som har kjøpt opp det der, har jo lagt det ned for å bli kvitt konkurrenter. Det er jo en historie om Norge, hvor veldig mye industri er flagget ut, eller lagt ned, for det er dyrt å drive industri i Norge. Men er det noe vi kan lære av historien til Bergel og Langemoen, og dette samfunnet i samfunnet, og industrien her som ...

som du sa nå nettopp, at vi ser flere og flere bedrifter flagge ut, er det bedriftene som vil maksimalisere, er det politikerne som begrenser muligheter, eller hva tenker du? Det viser hvor mye en person kan ha utgjør og forskjell, for han ville jo starte av noe som synes at arbeidsløse småbrukere særlig, til og med på 20-tallet, og så var det 750 som jobbet der i løpet av den generasjonen, og

Det var masse ulemper med å jobbe sånn, for det var mye tunge jobber, mye forurensningene eller jobber. I begynnelsen var det mye utenårsarbeid, for folk drev på ute. Etter hvert kom det en del mer rutin i det, at du kanskje sitter og bare sjekker maskiner og betjener knapper, og da blir du litt sløv. Det er mange som har sagt at det er kjedelig å ha mange sånne typer jobber, men

Hvis du vokser opp i et tid hvor det er det som finnes, så tenker folk ikke over det, for det var en måte å få en sikker jobb på, og en måte å få et leverøs, så kunne stifte familie og kjøpe hus og klare seg. Da var det en manns tiltak som gjorde at mange hundre, eller flere tusen hundre, nytta det i en og flere generasjoner senere. Og så er det at ...

Det er ikke sikkert folk tenker, hvis du lever for eksempel i 1940 eller 1950, så er det ikke sikkert du tenker at det du driver med er kjedelig. Selv om kanskje vi tror det i dag. Vi er veldig luksusvant i Norge i dag. Vi kan ofte velge hva vi vil og ikke vil. Noen velger ikke å jobbe, fordi de får støtte uansett, mens andre er veldig kresende på hvilken jobb de har. Og

Vi lever i en stor velstand og et veldig avansert teknologisk samfunn hvor ting har gått fremover. Men hvis du går 60, 70, 80 år tilbake i tid, så var det et fattigere materiellt sett samfunn hvor det å få jobb var helt selvsagt for en mann at du skulle jobbe. Du ser på for eksempel sykemelding. Det var veldig mange som ikke var sykemeldige til det hele tatt her. Folk som jobbet der i 50 år uten å være borte en dag. Så det var en sånn moral blant mange i industrien om at du skulle møte opp og

Fikk du jobb, så var det ofte for livet. Veldig mange som jobbet på den fabrikken over 40 år, så de var lojale. Fikk du jobb, så bytta de ikke ofte.

Men det er noe som i dag kanskje er negativt, for hvis du er for dual, så blir det ikke utvikling. Så det kan jo være en sovepute i et sånt samfunn, at du trenger ikke å ta noen utdannelse, for du uansett kan jo få en jobb, hvis du skjønner. Så det er jo en negativ ting, og det er at mange hadde repeterende oppgaver, og hvis vi kom inn i den tralsten, så klarte vi ikke å skifte jobb.

Hvis du skjønner, du står og gjør det akkurat samme hele dagen, og det vil en annen kanskje orke ha gjort i en time, men folk likte det, og det er bra for at hvis du har mennesker som har talent for å like rutinarbeid, det blir bra i et samfunn, for alle kan ikke ha en variert jobb og gjøre hva de vil bestandig. Så det var mange fra ...

samfunn rundt, for eksempel folk som hadde jobbet på gal, småbruk og sånn, som fant et utkom i industrien. Sånn var jo Norge på 90-tallet, at industrien følte innflytting til byene, store byer og mindre byer og mindre steder. Så det var en utvikling i samfunnet som en sånn bok speiler. Det er Norges historie i miniatyr med

Med å begynne med jordbruk, eller håndverk jordbruk, og så er det da småindustri, storindustri, og så er det utflagging av globalisering. Det som er mer tilfellig med dagens jobbsystemer og samfunn er jo at

At vi tenker veldig karriere da, at vi skal være et sted noen år, og så skal du hele tiden videre, skal gå opp i lønnstigen da, eller i maktstigen, eller begge deler for den saks skyld. Så det å være på samme sted veldig lenge er jo gjerne synonymt med at noe litt sånn stillestående tafatt. Det å stagnere er liksom den største synden i arbeidslivet nå da.

Ja, jeg har inntrykk av det, og i industrisamfunnet ofte da, kom du innenfor, så ble du der. Du sa ikke opp en jobb frivillig ofte, og da måtte du kanskje... Ja, så det er ting å raske i dag, altså arbeidstid i dag, det stiller jo andre krav til folk, men hvis du ser på den historien her, så ser du at det var mye omstilling der, men det skjedde ikke så fort, for mennesker har alltid omstilt seg, og de må det for å henge med, men...

I dag så går jo ting så rast at jeg pleier å si at hvis du prøver å henge med i alt, så rekker det ikke noe annet. Det er vanskelig å henge med i alt som skjer i dag. Da har du enten en god tid eller ikke jobbet så mye. Hvis du skal henge med i alt om alt, så

Så da er det vanskelig også. Men det var gjerne sånn at man kom opp kanskje på et ledernivå, eller et eller annet sånt. Du har jobbet her en god stund, og da ble det et visst mellomledernivå. Det var kanskje ditt rakt i karriereforstand. Ja, og så var det jo klasseskild mellom funksjonærer og arbeidere. Akkurat. Det var jo sånn at de åt til forskjellige tider og spiste hver for seg, og hadde forskjellige arbeidstider og kjente ulikt også.

- Funksjonærer, hva innebar det? - Folk som jobbet på kontor. Enten jobbet det i produksjon, eller så jobbet det som

og det var jo da mange som var arbeidsformen, som var kanskje litt mellom her og der. Enten svette eller... Det var et klasseskilde da, hvor familien i Langmoen var ekstremt godt likt. Så det var bra, men det kunne være noen småsjefer da, som gikk rundt og synt seg litt og kjeftet litt, og som kanskje overvåket litt, som ble forhatta noen arbeidere. Og det er sånn overalt at gutta og damene på gulvet, de holder jo sammen mot...

mot sjefene. Det er sånn klassisk, ikke konflikt, men litt motstand. En annen ting var at de hadde jo brannvesen der. En gang over så hadde du brannøvelse, kanskje ofte også. Da gikk brannalarm, men da hørte du over hele Brummen, så hørte du at det var brannøvelse eller brannalarm. Så det var sånn ...

Sånn var jo krigen, som bombalarm tror jeg. Så lukta det sagflis, og så hørte du bråket. Så fabrikken var veldig til stede, gjennom bråk, lukt og lyder, hele året altså.

Så det er sånn, det preger Mosselukt da, vet du Moss har det lukta der Sånne bedrifter preger ofte miljøet For eksempel på Fotballbanen da, det var jo Veldig fotballintensert bygd Brummedal, og der fikk da de ansatte Rabatt da, for å gå inn og Støtte opp om det og Ga materiale til alt, så det var veldig sånn De ga veldig mye til lokalsamfunnet Familie Langmoen I mange år, og

Det var jo da Berger Langmo som satte et eksempel. Og sånne folk finnes jo ikke i dag. Det finnes sånne folk i dag. Du har Trond Moen, han deler ut masse penger, men en bedriftsleder i dag vil ikke tenke at hvor mye kan jeg gi bort og samtidig gå i pluss. Det er veldig få som tenker det i dag, i Norge tror jeg. Det virket som det var motto der, at de skulle drive å få et overskudd og ikke drive å utbytte, eller i alle fall de ansatte skulle ha så bra betalt at det var ikke noen streker der. Er det ikke?

Er det ikke det nye nå, at det er mye som setter opp stiftelser og blir veldig sånn som finner, som skal gi stipender og donere vekk penger til viktige ting som de selv synes er viktige, som de ikke vil at skattsystemet skal

forvalte, fordi de vil forvalte i sin egne løsning for å redde lokale eller nasjonale ting i verden. Riktig det, men i dag er det så mye større verdier. Det er så mange i Norge som er nyrike og pengerike, så det er så mange som kan gjøre det her. Langmoen var jo en stor kar, han, men han brakte videre til unga sine som hadde grei økonomi. Men da de solgte, så var det fordi familiebedriften ville

De ville ikke at det skulle være en familiebedrift. Det er jo vanskelig å drive sånne store bedrifter. Hvis du går til 80-tallet, så skjedde det mye i norsk og internasjonal økonomi. Å drive en bedrift med 7-800 ansatte er veldig krevende, hvis det er en familiebedrift. Tenkte jeg det i dag? Finnes det noen familiebedrift i Norge i dag med 7-800 ansatte? Det kan gå til den, altså. Jeg vet ikke om jeg gjør det. Jeg vet ikke. Nei, jeg vet ikke om det er, altså. Nei.

Nei. Men hvordan var det under 2. verdenskrigen? Kom de godt unna med både å samarbeide med tyskerne og med et godt rinne med etterpå hele den pakka der? Langmoen ble jo pålagt å produsere for tyskerne som mange andre. Ja.

og de produserte jo materialer som ble til tyske brakker, og Langmoen ble selv arrestert, han ble torturert på Hamar fengsel, kretsfengsel der, og nesten de holdt den trunnen skulle stryke med, han ble banket hardt der, og kom på grini da. Fordi han ikke var samarbeidsveldig? Nei, han hadde vel, altså Max Manus i 1940, så kom Manus om våren, så kom Max Manus til begge Langmoen, og lurte på om han kunne drive med sånne der grine virksomheter, for det er ringsaker,

Og det ville ikke Berge Langmoen ha noe av, for da risikerte han at noen kunne bli drept på norsk side. Men Max Manus hadde et eget rom på Langmoen under krigen, så han var der ikke så mange ganger, men han var der. Så krigshelten Max Manus kjente Berge Langmoen, og på Grini satt Langmoen sammen med Einar Gerhardsen,

Så han pratet med Garrasjen, har jeg hørt, og de hadde jo en del arbeidere som bodde oppe i Høyden, oppe i Almenningen, oppe i Ostdalen, som det heter. Og de var da og drev da motstandsarbeid under dekka at de var skogsarbeidere som lå i Høytømme for Langmoen. Så de hadde en sånn utsiktspost langs veien der da. Så lå en gjeng oppe der

likevel der jeg skal plante skog senere, så lå det da en lenge, men så drar de jo sånn, altså de var aktive i motstandsbevegelsen, de ansatte på Langmoen, og han ga masse penger til motstandsbevegelsen, og det var jo sånn krigsoppgjøret til krigen da, hvor

Krigen er en egen historie i seg selv. De ble alle affiliert med nazistene, at de kom på den siden. De kapitaliserte ikke på... Det var noen som mente at Langmoen tok arbeid for tysker, men det var slik at de var pålagt, og Langmoen hadde møtt en som heter Per Noranger, som var en fylkesmann, og

også hadde møtt en annen kar, så de diskuterte at du kunne ikke legge ned bedriften, den var for stor. Han hadde ansvar for så mange hundre mann og familien deres gjennom et levebrød.

Og de fortsatte da å drive, og som en del andre bedrifter så måtte de lage ting for tyskere. For eksempel 45 norske skifabriker måtte produsere skifabriker for tyskere. Det var mye lettere å si nei til sånne oppdrag, eller legge ned bedriften hvis de da var enere, to eller færre. Og vi vet at de drev med saktegåing, men de drev på hardt under krigen, for da bygde de...

En fabrikk der, en platfabrikk, og de bygde jo... Langmoen var veldig aktiv, han ville ha vekst. Han var en hardkapitalist, men nå en messen, en merkelig kombinasjon av en kremmer og en hardkapitalist, og en messen som da ville arbeide av vel. Men den der torturen som han ble utsatt for, var det fordi at de skjønte at han...

eller var med Max Manus da, eller? Jeg tror ikke Max Manus hadde med det, men han støttet jo hjemmefronten, både med penger og med mat. Og det fant de ut da? Og de hadde jo da arbeidere som lå i dekningen oppe i skogen, eller i fjellet da, nær fjellet, og på hammarsetter der. Så de visste at han stod i forbindelse med dem, men de fikk ikke noe bevis på noe. Og det ble trykt, det var illegal aviser og sånn, så det var jo en sånn suppe av illegal virksomhet som foregikk

rundt det her som de ikke klarte å nøste opp, men som likevel de visste at foregikk da. De fant ikke noen bevis på ham, men først på ham av kretsfengsel og så ble han sendt på grine etter hvert. Og der kommer den fra i mai 45.

Det var flere enn fem brunare som satt der, men han kom hjem da, Begge Ragmon, da han hadde vært på Grini, og der satt jo mange, det var helt fullt på Grini, det var i 45-40 da, det var en stor folkeoppstandelse da, folk kom hjem med toget, da møtte de opp på jernbanen da, og så gikk de oppover i bygda, og så i fangedrakt i jernet da, og så var det pån igjen da, og da fikk arbeidere fri til å plukke tyttebær, så fikk de fri til å drive med ved, tror jeg, men de fikk...

Arbeideren fikk fri til å plukke bær etter krigen på Langmoen. Kan det der fangoppholdet gjort at han ble veldig svekket da han døde i 1950, var det det? At han ble veldig svak av hele den påkjenningen der? Jeg tror det. Han ble torturert. Han var jo på Hamakreftsfengsel, som jeg sa, og han hadde jo diabetes, så han fikk jo da...

Han fikk jo insulin under krigen, og han var så torturert at han ble bært inn på rommet. Nesten slottet jeg da. Torturert. Det var sikkert en grunn til at han fikk noen plager senere, for det er jo ikke bra for en mann i 50-årene

og bli torturert sånn som det foregikk der. Du skriver i kapittlet, de siste årene, hva skjedde egentlig? Er det etter hans død? Det er lenge siden han døde, ja. For det er da hva som har skjedd frem mot 2000-tallet, og frem til i dag, hvor Moelven-gruppa, Moelven-bruk, har overtatt og driver det veldig bra i dag. Men den familien, sitter de igjen med...

Med gevinsten eller kapitalen fra? De fikk jo en del penger da de solgte seg ut i norske skog, og det har gått videre i slekta. Så det var jo fem unger da, Berglund hadde fem unger, og de hadde en del barnebarn. Det er en stor familie. Og kona til Odd, som var skjønt i Berglund, hun lever i Tur i Langmån, hun er født i 23. Er det noen av de som har markert seg i næringslivet, eller ...?

Mange av dem har flyttet fra Brunhavn, så de har søkt ut. Men det har vært flere kjente. Du har en musiker som heter Geir Lystrup. Han har barnemann av begge lagmål. Så har det en som heter Dag Hareid, en forfatter blant annet. Eller har vært kjent som flere ting, men blant annet forfatter. Så det har vært veldig solide ordning til folk. Før du ble forfattere på din yrkeskarriere, har du gjort noe...

noen sånn fabrikkarbeid selv? Massevis. Jeg jobber jo på Lundby Bruk, det har vært et sagbruk der jeg jobber i... Ja, det sa du just da, jeg har forstått. Jeg jobber i ni måneder, altså ikke lenger da, men jeg var student da og studerte og jobbet ved siden av, eller jobbet og studerte ved siden av. Så jobbet jeg på lager i Sjua på Nora, eller Stadbure da. Så det jeg har gjort mest av er vel egentlig lagerarbeid og

en del produksjon som er på Lundby, og jobbet mye på lager i Oslo, særlig lager jeg jobbet, for der kan du plukke varer og jobbe hardt i rekt tempo. Jeg har ikke likt å stå ved en maskin. Der sto jeg og matet en maskin på sagbruket i Lundby, sto jeg og matet en maskin på noe som heter...

kappverket der, der kom det sånne jeg matet den ikke, men jeg måtte løfte på plass men jeg liker best å jobbe, jeg kan jobbe selvstendig, for eksempel på et lager så kan du jobbe på garten og alle de seks år da kan du kjøre rundt på sånn snile eller sånn snile og plukke varer, det synes jeg er fint, da kan du stable sammen på paller, det er fysisk arbeid, det liker jeg også det blir jo litt en egen stemning på de der arbeidsplassene her det har jeg jobbet i seks år utenom

som deltid da. Så jeg har jobbet på lager i mange år. Det liker jeg. Har du jobbet butikk før? Jeg er litt så vidt i det med et lager, men jeg kan ikke stå i en butikk. Jeg vil ikke se foran folk. Jeg kan ikke drive med det. Jeg jobbet så vidt i en butikk i Australia. Det var sånn der, jeg jobbet på kafé og litt forskjellig, bare for å få mat. Så det var bare sånn tulljobb. Jeg er jo en svenske og var reklame.

Med Rick, utenfor sånn meksikansk, det er bare sånn tull. Har du noen gang satt opp et komplett CV av alt du har gjort? Jeg har prøvd å gjøre det, ja. Du har jo sikkert ikke søkt på noen jobber på 20-30 år, men... Jeg har søkt på én jobb i livet mitt, det. Og det var Heitberg? På OL-museet på Lillhammer.

Åja, jeg ble innkalt til intervju og fikk den ikke. Heldigvis, for jeg hadde mye å høre. Jeg var innkalt til intervju som research til OL-museet på Lillehammer som skulle opprettes. Det var opprettet, men jeg fikk ikke den jobben. Jeg var kanskje kvalifisert, men jeg fikk den ikke. Men jeg hadde satt opp en liste

over det jeg kaller strøbel da. Jeg har tenkt å lage en bok som heter Strøbel, for jeg har hatt så mye forskjellige jobber, og da har jeg satt opp på det. Det er enormt mange spørsmål som du definerer da. Hva er en jobb? Hvis du er lærervikar på 20 skoler, det er bare en jobb. Tenker du at hvis du selger timer, det er vel en jobb?

Gjør det? Sitter i timer? Hvis du har gitt vekk timer mot lønn, så tenker jeg det er et arbeidsforhold. Ja, men jeg gikk jo mye på Daxen i Oslo i gamle dager. Jeg kunne møte opp og få en Dax-jobb, da fikk du lønn samme dagen. Sånn jobber jeg mye av. Jeg har hørt om Dax-jobber. Jeg har hørt masse om Dax-jobber. På Hedemarken har jeg jobbet på jobb, kanskje på hvert inne, men kanskje borte på 30-gardsbruk med forskjellige... Ja, jeg tipper det. Så den kommer den boka, altså? Strøver kommer, ja. Garantert. Jeg har begynt å skrive på den. Ja, ja.

Korteste jobben varte i fem minutter. Hva var det for noe? Snømåking. Men var du ferdig etter fem minutter? Ja, en dame som ringte. Mye må åke i snø, gammel dame. Mye må ta lang tid. Så kom jeg, så måkte jeg i fem minutter, og så var jeg ferdig. Var det et betaling? Jeg fikk 7,50. Ikke verst. For hun regnet til at det skulle være 8 kroner i timen, og så delte han, så fant han 7,50 kroner i øret.

Da var jeg 29 år, og så tenkte jeg at jeg kunne ringe meg senere, altså oppgave nummer til en kompis, eller en bekjent da. Så vi kan sikkert telefon fra henne neste gang i stedet, for jeg gadde ikke å dra til hun og tjene 7,50 kroner hos. Det var i 1994.

Ja, det er ikke så like siden. Da var jeg snømåker og hadde masse rare jobber. Særlig nå skal jeg plante skog. Det er noe av det jeg liker best. Skogplanting. Det er skikkelig herlig. Da kan vi anbefale den YouTube-mini-dokumentaren til din svigersønn. Den er veldig fin. Ikke svigersønn, men kan vi si bonussønn? Svigersønn.

Svigersund er alt jeg. Jeg mette bonusen. Nå var det fem timer podcasting og kaffe her, så de kikket en kjente jeg. Mannen som planter skog heter den. Ja, den har gått ganske bra på YouTube også. Ja, det er mange som har sett den. Det er jo tatt opp i fjor, tatt opp på en dag. Det viser hvordan skogplanting er, og det er jo noe som er eksotisk. De fleste har aldri plantet skog, de fleste har i hvert fall ikke sett en som planter skog. Nei, jeg har ikke sett det. Nei, du kan se det. Det likte jeg veldig godt. Det var jo ganske annerledes enn jeg trodde. Begge lange må dreve over med skogplanting da, så klart.

Jeg fikk et eiketre av Asle Toie. Han er veldig glad i å plante eik. Så han driver og planter det rundt omkring, og så fikk jeg et lite eiketre. Det har jeg aldri plantet. Jeg har ikke plantet det. Det er et litt tre som er dårlig på å formere seg. Det er naturlig. Han synes eiken er så majestetisk og flott, at mye av eiken vi hadde, det solgte vi til Amsterdam. Jeg vet, Nederland, ja. Skip. Hva var det det gikk til igjen? Det gikk ut i skip og

forskjellige ting i Nederland. Og noe bygg og noe. Ja, ja. Det blir jo jævlig fine da, jævlig flotte og store. Så det skal hvis de ikke har alt for mye lys, så skal det ha en jævla svær potte. For de har en helt enorme røtter da, hvis du snakker. Og så tåler de varme bedre enn gran og furu. Ja. Og mye eik ned i Vestfold som ble tatt ut til Nederland

På 16-tallet særlig. Ja, så nå har jeg et eik i treet med, så det skal... Jeg har planta gran, planta furu, lerk...

Jeg har planta også bjørk. De fineste helsagene jeg har planta. Men det er nesten bare gran. Jeg har ikke planta noe annet enn gran de siste 25 årene. Men gran er ikke det som er den skogen som dreper annen skog? Visst nok, men jeg bare gjør som jeg bør se med. Jeg tar ikke noe politisk standpunkt. Når jeg planter skog så gjør jeg det sjefen sier. Jeg jobber sånn jeg må gjøre. Jeg gjør bra arbeid sånn at plantene vokser. Men hvis

Hvis jeg hadde plantet skog, så ville jeg ikke, jeg gidder ikke å stille spørsmål, men hvor er det skogbruk hvis jeg planter skog? Nei, jeg ser den. Alright, men da tror jeg vi fra Berge-Langmoen til skogplanting lukker det neste siste kapittlet i denne fantastiske 24-boks spesialen. Aldri blitt gjort i historien før, i hvert fall

så vidt jeg har fått med. Så har vi en bok igjen da. Det er Brødren Kvalheim, to løpere fra Oslo. Det tar ikke så lang tid før du har skrevet 24 nye bøker, så vi må ta på eventuelle podcast hvis du har lyst til å bidra ut på det. Men den boka vi skal, når kom den ut? I år eller i fjor? 2020. Brødren Kvalheim. Vi må jo et litt påfyllig glass først, må ikke det? Ta litt vann.
Nevnt i episoden

Berge Langmoen
Gründeren av bedriften i Brumunddal, som var en viktig arbeidsgiver i lokalsamfunnet
Brumunddal
Stedet hvor bedriften til Berge Langmoen var lokalisert, og hvor Wolfgang Wee vokste opp
Langmoen
Navnet på bedriften til Berge Langmoen, som var kjent for sin produksjon av trevarer
Norske Skog
Konsernet som overtok Langmoen-bedriften
Moelven
Konsernet som driver Langmoen i dag
Max Manus
Krigshelt som besøkte Berge Langmoen under krigen
Grini
Fangeleir hvor Berge Langmoen ble internert under krigen
Einar Gerhardsen
Tidligere statsminister som var med på Grini
Hans Nilsen Hauge
Norsk forkynner som var et forbilde for Berge Langmoen
Ruth Smertu
Helsearbeider på Langmoen som ble intervjuet av Wolfgang Wee
Odd Langmoen
En av sønnene til Berge Langmoen
Turi
Kona til Odd Langmoen
Geir Lystrup
Musiker som er barnebarn av Berge Langmoen
Dag Hareid
Forfatter som er barnebarn av Berge Langmoen
Lundby Bruk
Sagbruk hvor Wolfgang Wee jobbet
Nora
Bedrift som produserte syltetøy i Brumunddal
Stadbure
Bedrift som produserte syltetøy i Brumunddal
Asle Toie
Person som ga Wolfgang Wee et eiketre
Amsterdam
By i Nederland hvor eiketrevirke ble eksportert
Odd Gryte
Datas- og tv-kjendis som deltok på en fest på Langmoen
Ivar Rust
Musiker som deltok på en fest på Langmoen
Nora Brokstedt
Sanger som deltok på en fest på Langmoen
Brødren Kvalheim
To løpere fra Oslo som er tema for neste bok i podcastserien
OL-museet
Museet på Lillehammer hvor Wolfgang Wee søkte jobb
Heitberg
Firma som søkte etter research til OL-museet
Daxen
Et byrå som tilbød midlertidige jobber i Oslo
YouTube
Plattform for videodeling hvor en mini-dokumentar om skogplanting ble publisert
Mannen som planter skog
Tittelen på YouTube-videoen om skogplanting
Norsk Skog
Konsernet som overtok Langmoen-bedriften
Langmoen-parkett
Et kjent merkevareparkett produsert av Langmoen
NAV
Et norsk statlig byrå som tilbyr velferd
Romula
Et sted i Brumunddal hvor Langmoen holdt juletreffest
Moalven
Et stort konsern med rot i Moalven, som driver med trevarer
Deltakere

Host
Wolfgang Wee
Guest
Wolfgang Wee Uncut Miniserie: Thor Gotaas - 24 Bøker På 24 Timer Velkommen til en reise gjennom norsk kulturhistorie. fortalt gjennom tatere, loffere og lirekassemenn; langrenn, skihopp...
Se mer
Laster