Thor Gotaas | Før og etter Wirkola (2017) Norsk Hoppsport Fra 1940-1990 | 24 Timer 24 Bøker (19:24)

Vi skal på den siste etappen med seks bøker da. Hvor gammel er du? Hvor er vi i kronologien nå? 2017. 2017. Hvor gammel var du? Det er ikke så lang tid siden, fire år siden. 2021 akkurat nå. Hvor gammel var du på den tiden her? 52. 52, ja. Og den første boka vi begynte å snakke om, hvor gammel var du da? 34. 34, ja. Det skjer jo noe med forfatterskap og måten man skriver på jo eldre man blir, gjør det ikke det? Jo, det er det ene. Også stoffet... Det har ikke forandret seg så mye, men det ble jo mer rutinert som skribent. Det er lettere å skrive ut noe, måtte stryke og kutte og sånn. Så det er faktisk litt lettere for meg å skrive noe enn det var før. I begynnelsen så hadde jeg jo et problem med å finne arbeidsmetoden og arbeidssted. Hvis en holder ut som forfatter så ofte at det mye går lettere, men det tar jo tid for jeg blir kanskje mer perfeksjonist og Jeg er nøye på hvordan det er, så det tar jo tid allikevel. Ser du at språket forandrer seg på noen måter sånn da? Det blir vel kanskje litt bedre, eller det må det i hvert fall. Jeg prøver å ha et språk som er mer mitt, men de forlagene prøver jo å kastrere oss der de ser i språket, det sitter jo språkvaske der. Så det produserer jeg på, men jeg ser at i første bøkene mine så er det ord som jeg ikke vil bruke nå, uttrykk som jeg ikke vil bruke nå, som jeg holder på, så jeg bruker jo å prøve å unngå klisjere og sånne ting, så Jeg prøver å ha en slags utvikling i språket og bli litt bedre for hver bok. Hva er klisje i denne verden? Det er ekstremt mye klisjer i aviser, for eksempel. Så det kan være ting som brukes mye aviser, som går av stabelen, for eksempel. Duket for. Det er jo aviser hele tiden, og jeg bruker ikke sånne klisjer. Jeg lærte fort av Sverre Mørkhagen, som hjalp meg i adressen i Butensjøen, det som heter Duket. Nå dreier han som hjalp meg med den boka Livskampen i M3 i 2000. Han lærte meg å luke ut klisjer. Så det har jeg luket ut egentlig fra dag 1. Da han sa klisjer så han kuttet ut. Det er noen forfattere som bruker klisjer som klisjer. Det kan kanskje være et poeng der. Litt avhengig av hvis de skriver journalistisk. Hvor det passer med. Men jeg prøver å ha litt snert slik at klisjer ikke er der. For det er noe dritt, synes jeg. Klisjer. Det er fristende å spørre at man finner et litt smartere, mer komprimert språk jo eldre du blir, men det ser ut som bøkene dine blir bare tjukkere og tjukkere utover forfatterskapet her. Egentlig ikke, for det er mye bilder, og det er heller mye bilder, for hvis du tenker Tatana som kom i 2000, så er det ikke så mye bilder. Det er mye tekst, og de bøkene som vi skal prate om her nå, de er jo halvparten av bilderet jeg legger jo bilder ned i dokumentasjonen og en del av framstillingen jeg er veldig opptatt av å få med bra bilder men det er litt med bokstavstørrelsen å gjøre også, og hvis det er et oppdrag så er det noen oppdragsgiver som ofte forlanger et bestemt andre sider men jeg prøver ikke å skrive mer enn 400 sider men hvis halvparten av bilderet så er det ikke så verst å likevel tenke, for hvis det er standardverk så bør det være en viss størrelse på det, men Så jeg prøver å holde meg til slanke bøker, ikke syke bøker. Så det er forfatteren selv som velger hvor stor skrivstørrelse skal være? Forlaget gjør det, og det er både skrivstørrelse og linjeavstand og sånn. Og jeg vet jo at i noen av bøkene mine så synes jeg at det er for små bokstaver. Andre bøker, og nå velger jeg å bestemme det selv. For jeg er veldig opptatt av at det er lesbart av at en del av de bøkene mine leses av både yngre og eldre, men gamle folk ser ofte dårlig, jeg ser bra selv. Det er fint at det er lesbart, og lett for øye å se på, og lett for å pløye seg gjennom, eller turnere seg gjennom teksten. Ok, så nå er vi i 2017, og da er vi på Virkelov-boka. Den boka fant jeg hjemme hos mamma, jeg bare drev å surre rundt i bokhyllet der. Jeg fant en slags murstein som ligger nedi her, så det var Virkelov-boka. Hva var opphavet og ideen bak der? Jeg var i Asker og holdt et foredrag. Jeg er fra en sånn gubbelag i Asker Skiklubb, masse eldre gubber og damer. Og så var det en som heter Odd Hammernes, han er fra Asker, god gammel skiopper, han ble kalt Hammern, artig kar. Og han sto og pratet om gamle dager, og han hadde prøvd før å få meg til å skrive en bok om skiopping, men det kan jeg ikke noe om, for jeg kan litt om langrenn, jeg kan ikke noe om skiopping, jeg var aldri noen skiopper, jeg hoppet kanskje 12 meter som lengst i oppveksten. Det var mange som hoppet mye lenger enn meg i Brunnendalen da jeg vokste opp. Men så sto vi på bakgrunnen, og han hadde masse morsomme historier, og så sa jeg, kan du ikke prøve å overtale meg? Det er det jeg driver med nå, sa han. Det var i mars 2016, så dro jeg til Australia i april. Jeg liket etterpå dro til Australia for jeg skulle skrive ferdig boka om Josef Helvete. Så jeg satt i et hus på Blonte Beach på stranda der, og skrev om Josef Helvete. Den kom ut samme høst. Og så var jeg ute og løp en morgen, for jeg var i døgnhjul, så jeg løp til om morgenen, og Så løper jeg langs Bronte Beach, og når jeg er ute og løper og sykler og kjører bil, så ser jeg ofte på Skråningen, for jeg har vokst opp med at det var så mye hoppbakker der jeg har vokst opp. Så vi så der er det hoppbakke, og så tenkte vi at der kan det ligge en hoppbakke. Så var jeg på Bronte Beach, og så løper jeg, og så så jeg opp en skråning, og tenkte at her skulle det vært hoppbakke, tenkte jeg. Her har det vært dritfint å hoppe akkurat, men det er jo ikke noe hoppbakke i sydene, for det er ingen som har hoppet der, det er jo ikke snø. Og så tenkte jeg, nå lager jeg en bok om skihopping, tenkte jeg, som Odd hadde snakket om. Så dro jeg hjem da. Og den kvelden så satt jeg da på verandaen i Brontehus og så utover Stillehavet, det er jo hav der, hørte bølgeskolen på, så skrev jeg en sånn forord til... til Gyllendal, eller jeg skrev et forord som jeg sendte til Gyllendal, og så hadde jeg nevnt, fordi at jeg kanskje skulle prøve å finne en bok om skihopping hvis jeg fant en form, eller hadde en idé om det, så sendte jeg til Gyllendal da, så sto det vi i forordet 19,5 i karakter, så de gikk til forordet, og da var jeg i gang. Så det er ofte hvis den da får ånden over seg, eller får et bra forord, for jeg begynner alltid å skrive bøkene mine med forordet. Ja, for å liksom vite hvor du skal gå, eller at du får god følelsen i det. Da definerer jeg hva jeg skal gjøre, og dette var et artig forord, for jeg skrev om hvor jeg vokste opp da like ved to hoppbaker, som het skolebakken, lille og store skolebakken, og jeg gikk på ski til skolen, til Faglunds skole, gjennom skogen, eller på beina da. Og der var det forbi to hoppbaker, og de var bygd da på slutten av 50-tallet, og det var obligatorisk skoleskjerm for alle gutter i 4. klasse oppover. Det var jo 7 års folkeskole da. Og hvis du ikke hoppet, så sjøv læreren deg utover bakken, så du måtte tvinges til å hoppe. Jentene kjørte alpint, eller slalomrenn bakkeren da. Men i hvert fall den bakken der, den jeg vokste opp med, jeg tørte aldri å hoppe der. Det var så vidt jeg tørte å klatre opp i stillhalset. Men der ble det hoppet 19 meter da. Og det var jo ikke mye, men den lille skolebakken, der var det kanskje 12 meter at jeg hoppet. Så jeg vokste opp med å se de bakkene her, og i Brummedal så het det at hvis du ikke gadd å gå langere igjen, Eller hvis du ikke tørte å hoppe, så gikk du langrenn. Hvis du ikke ga deg å gå langrenn, kjørte alpint, hvis foreldre hadde råd til å kjøpe alpinestyrt leir. For det var jo dyrt å kjøpe alpinsk, og dyrt å ha heiskort. Så jeg vokste opp da, jeg bygde da med ganske mange hoppbaker. Jeg tror at i Brummedalen og Omveien, nærmest Omveien, så var det sikkert 15 hoppbaker. Og naboen Rune Rebne, han fødte i 1961, en jævlig god skihopper. Han har vel 700 plass i Rune Rennem da han var 17 år. Så jeg var med han litt og så da, så skioppingen var noe stort, og hvis du ser bildet av Virkola på det omslaget her, hvis du ser på det omslaget, så ser du det at, se på Bjørn Virkola her, det er jo da vakkert, altså hvis du er en norsk mann, og synes det der er stygt, kan du mer i flytting til Spania, men det er altså... Det er et veldig fint bilde, det er poetisk. Han er fra Alta, Bjørn Virkola, og hoppet veldig pent og var den beste skihopperen på 60-tallet. Og da har du uttrykket før å hoppe etter Virkola. Ja, vi var inne på litt klisjer før vi trykket på rekknappen her, og det er jo blitt litt klisjer i seg selv, det der. Det er et munnheld, et ordtak. Det var en som heter Dieter Neuendorf som da hoppet i VM i Oslo 1966, en tysker. Han hoppet vel etter Virkola og han gjorde det dårlig fordi Virkola hoppet så bra. Da sa Bjørg Lillien sånn er det å hoppe etter Virkola. Det uttrykket var sagt året før i skrubakken i NM og i forbindelse med Virkola. Så det oppstod da i 566 og har blitt et ordtak som du sier om at det er vanskelig å gjøre noe bra etter en som har gjort det enda bedre. Og jeg kom på tittelen på boka da, før og etter Virkola. For boka handler jo om hoppsporten fra 1940, altså da krigen mynte, 2. verdenskrig, og fram til bokløvsstilen som slo gjennom på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet. Så før og etter Virkola er tittelen på boka. Det synes jeg er en veldig artig titel. Men boka begynner i det andrevegnskrig startet i Norge. Ja, for at krigen er jo viktig her, og under krigen så var det jo masse illegal hopping. Så jeg tenkte, jeg må jo ha et skille. Jeg kan ikke ha et skille etter krigen, det virker for rart. Hvis jeg tar et skille i 1940, så er det en slags overgang mot noe som er annerledes. Det er overfor å begrense seg til cirka 50 år, altså. for at en som heter Arne Thorisen har skrevet en bok som heter Lengst i lufta som handler om hoppsportens historie fra A til Å det her er da et uttak eller et ekstrat av den historien og du vet når jeg skriver så jeg er jo folkeminnegransker og jeg har jo folkeminnegranskers blikk så her er ikke noen oppramsing av resultater og stilkarakterer det er en kulturhistorie som har masse anekdoter og snutter hvor det er en slags svevende hoppsvev gjennom skihistorien hvor da, jeg skriver om de beste, men det er veldig mye rart, altså underskogen er veldig artig, synes jeg, altså der skriver jeg om en blind kvinnelig skihåp for eksempel, altså masse rart som har skjedd i hoppbakkene, altså jeg skal lage en bok til som heter Norske hoppbakker som kommer neste år, og Så det er veldig mye rart som har skjedd i hoppbakken. Det var en enorm kultur rundt det med hoppbakker og skihopping. Ja, det virker som det er en sport som ikke forsvinner heller, og som er også det mest spektakulære ved siden av utfordringen i alpinsk. Kanskje fortsatt en av de mest spektakulære idrettene vi har, da. Ja, hvis vi tenker oss 30-tallet eller 40-tallet, så i 1930-tallet så kjørte de beste skiopperne inn i 90 kilometer i timen på hoppet, og de svevde, de fleste hadde aldri vært til et fly, ingen av dem, eller få hadde kjørt en bil i 90 kilometer i timen, så det å se skiop da, og det var ikke noe som et reprise, det var ikke noe film, så for å se skiop så måtte du følge med jævlig godt, så du stod og øøøø Så det var en tilstedeværelse i skihopping og hoppbakken, som ikke finnes i dag, for folk sitter og glår på mobilen, eller de ser på TV og sånn. Så det å følge med skihopping var et lokalt karneval, og Brummedalen der jeg vokste opp, var det hovedlandsscenen i 1913, det var 416 innbygger i Brummedalen da, da var det 10 000 tilskurer på hovedlandsscenen, altså NM. Da var det... Da var det 8000 nummererte biletter, og da kom Kong Håkon med ekstra tog fra Kristiania, og da måtte den vasse i snøen forbi 8000 tilskurere. Så det var der folk møttes om vinteren. Det var hoppakken, de hadde drakt i bulljong. Noen hadde brennvin på innerlomma, de drakk kaffedoktor, de drakk saft, de drakk kaffe og hva som helst. Det var altså da gutter da likte jeg å se på det, for jeg hadde lyst til å være som hoppere, og damene likte å se på det, for det var de tøffeste gutta som hoppet på ski, bakover sveis og bryll i hår og sånn, og uten lue uansett, og hvite handsker. Så det var noe med skihopping som var, det her å våge å være dristig, det er noe som... har vært viktig i Norge, for vi har jo det her med seighet da. Vi tenker oss den seie femmelsløperen, den også er jo et symbol på Norge, for det har kostet mye slit å klore seg fast i gråsandslandet Norge, men du måtte jo være snarådde for eksempel på sjøen da. Så måtte du reagere kjapt, eller så drukna du kanskje, så strøkte du med. Så det å være kjapp og dristig har vært viktig for å overleve i det landet her. Og det var skihopperen, vi gikk jo på ski og hoppet på ski ut av unionen med Sverige og Vi kan si at langrenn er kanskje en samisk oppfinnelse. Det er ingen som vet hvor det kommer fra. Men samen gikk mye langrenn, særlig med to stavler. Og skihopping er nesten sikkert en norsk oppfinnelse. Vi hører om det tilbake på 1700-tallet. Men virkelig skihopping, sånn som vi tenker på i dag, det begynte kanskje i Telemark. Så sannsynligvis er det Telemark som er oppe av her. Men det begynte da på slutten av 1800-tallet med litt større bakker. Skihopping er noe av det som vi sannsynligvis kan si er helt norsk. Det er ikke så mye vi kan si om, for det meste kommer utenfor. Men skihopping er i pulsen godt fra Norge. Det er ingen annen land hvor skihopping har vært en masseidrett som i Norge. Men har det alltid vært de samme typene som har hoppet? For nå er det jo små, lette karer som dominerer sporten. Det er nesten litt som basket, at du må ha en viss type kropp for å kunne lykkes med hopping. Men har det alltid vært sånn? Virkola var jo relativt tett bygd, ikke så lang. Litt over en 70 kanskje. Og det var jo ofte små karer. Birgerud var fra Kongsberg, 1,63, som vant ordet i 36 og 32. Han var vel 1,63 cirka, så det var ikke noe fordel å være lang. Det var liksom et Torbjørn Ruste på 50-tallet, han ble kalt Ølen fra Nydal, han var fra Nydal Skiklubb. Han var lang, han hadde blekk under skia, så da han satte nedslag så han hvordan han landet, for han mente at det juksa da. Han hadde blekk under skia, så han satte nedslag i snøen med blått blekk, og da kunne ingen benekte at han hadde hoppet så så langt ølen fra Nydalen. Han var et par meter lang. Men det har klart å ha vært en fordel, og virkordet var jo ikke så syrslank og tynn som i dag, så det var noe som kom senere, at det var viktig å bli veldig slank og tynn på grunn av nye teknikker, men da sluttet jo boka mi egentlig. Den sluttet jo da i 1990, for da kommer V-stilen, og da blir sporten annerledes, da blir det skreving. Akkurat som for skjøyting i langdelen, så har du skreving i hoppsporten. Jeg skriver om forandringen fra krigen startet til 90-tallet er moderne tid. Hva tenker du er mest hensiktsmessig? Skal vi begynne med stileartene, eller skal vi gå litt nærmere inn på hoppsporten? Den illegale hoppingen under krigen? Det var masse illegale hopping under krigen. Du er jo fra Asker. Bærum. Jeg tror du var fra Asker, men Bærum, ja. Så du vokste opp i Asker, er det ikke det? Det var samme dritt. Ja, vi trede sammen, Asker og Bærum. Men i hvert fall der var det et stort illegalt tredje under krigen. Og da ble de brødene Rud og Asbjørn Birger og Sigmund tatt av og arrestert, så skiopping var viktig symbolisk for de største norske idrettsutøverne før krigen om vinteren. Det var langhetsløpere, skjøytløpere og skiopper. Så det var halvgudre, så det var et stort renn der, og de ble satt på grini, de gutta der, sammen med en del andre skiopper. Og Illegald renn var jo sånn at de tyske, de konfiskerte bakkene, de satt opp sånne kjettinger i bånd av unnarennene, men så var det noen gutta som hoppet over der. så var det en som landet på Kjettingen, jeg hører historier om det, og så var det tysker som prøvde seg da, som datt og brakk ski og sånn, så nordmenn stod og glista, så det er flere historier i boka om hvordan norske unger da, ser på tysker som driter seg ut i bakken, men poenget er jo at under krigen så ble det jo lagd jævlig mye såkalt tysk ski, det var da ski som tysker hadde bestilt fra norske fabrikker, for de hadde jo Det var 80 norske skifabrikker i 1940, og mange drev med ski- og likhisteproduksjon, men skiproduksjon var viktig, og da var det sånn at skia som er laget under krigen var ofte dårlig kvalitet, for der var det sånn at du fikk ikke ordentlig materiale fra, for eksempel hikk fra USA, det var brukt fra sørstatene, Georgia, Alabama, Florida, det var brukt der i norsk oppski. Du høgde tømmer i 35 grader, varmegrader, og så ble det brukt i norsk oppski, kom med båt over Atlanteren. Men i hvert fall var det mye dårlig materiale, så var mange ski som brakk. Så det er masse tysker som hoppet og slo seg for derva, for Sia gikk i tårtere. Det er sånn spøkende krigen. Og så var det noen som flyktet til Sverige. Men mange Sia-opper satt faktisk på grini, for de var viktige å ta som symbol på motstanden. Og Birgerud, som var som jeg har sagt, olympiskmester i 1932 og 1936, i Lake Placer i 32 og i Garmisch i Tyskland i 66 han hadde bodd i Tyskland han var jævlig populær i Tyskland før krigen da og snakket tysk så han nekta da å følge da tyskeras ordre så det var idrettsstreik under krigen de streikene nekta å godta da tyskeras og nasjonalsamlingsny idrettslinje så norske idrettsfolk drev da illegal, altså ulovlig idrett, sånn startet boka, det er en interessant periode, da krigen var ferdig i 46, så var det, da måtte tyskere, det var jo 300-400.000 tysker her etter krigen, som fanger, Og de måtte jo da lage fotballbaner og lage skibakker. Så tyske mannskaper, sånn som i Brummendalen, de drev å grave det i hoppbakkene for å planere ut, for da hadde jo bakkene forfalt. Underhendene pleide å sige nedover, kulen pleide å sige nedover, og stillaset gikk ut til helvete ofte, for det var planker som råttene og sånn. Så måtte tysker bygge hoppbakker, både i treverk og grave da. Så hele landet satt sommeren 1945, Så drev tyske soldater overalt. Jeg har jo gransket, for jeg skriver jo boka Norske Hoppaker, så jeg har granska det her. Kongsberg og Brummedalen og Oslo og sånn. Så ble de kommandert ut da, og nordmenn som var NS-dømte, de måtte jo jobbe da i hoppaker og fotballbaner. Så det er en artig ting som ikke så få vet i dag. Sier jo litt om posisjonen hos deg og hoppsporten på den tiden her, og hvor viktig det er for nasjonen Norge at det er det vi bruker krigsfangene til. Det sender du ut til å lage hoppbakker. Ja, og fotballmannene. Rolf Hoffman, som jobbet i Oslo sentralt med idrett, han Han sa at hoppbaker er viktig for nasjonen, så det var noe som et stue i statens kontor for idrett. Han bevilget masse penger etter krigen til bakker. Han hadde jo forfalt, så han bygde masse bakker. Det er ikke mulig å vite hvor mange hoppbaker det var, men det var sannsynligvis flere hundre tusen i året som tok et skihopp. I veldig mange steder var det obligatorisk skoleskirenn. Sånn som vi vet at mange steder var det da som jeg sa at alle gutter hoppet, eller i hvert fall obligatorisk fra 4. klasse hoppet over. Det heter jo storskolen. Småskolen var 1. til 3. og storskolen var 4. til 7. Og så var det noe som var skjoldkonkurranse, det var da konkurranse mellom skoler, hvor de konkurrerte om skjold, og da var det ulike skoler mot hverandre, det var da hopping for gutter, og så var det da alpint, eller bakkeløp for damer, og så var det fridrett om sommeren for begge kjønn da, løping 60 meter og gjerne en liten ball. Det var sånne konkurranser som begynte på 30-tallet, og som vart til de 70-tallet. Der var hoppsporten viktig, og alle skoler hadde skolebakker, og da var det læreren som administrerte, altså hoppsporten var en del av skolen, og det heter jo så det at jenter kunne ødelegge hoften hvis de hoppet, men det er masse damer som hopper på siden, og jeg skriver jo om det i boka her, og jeg skriver jo om det i boka nå om hoppbakkene på Kongsberg, og norske hoppbakker, at i hver bygd og hver by så var det en eller annen dame som hoppet, men det ble sagt at når de kom i puberteten, så måtte de rige seg fordi de skulle føde unger, og da var det farlig at en nedslag kunne ødelegge hoftene. Det var ikke bare menn som sa det, det var jo gjerne morer også. Så der trodde folk på, og da slutta de gjerne å, jeg har jo snakket med damer som er nesten 90 år nå, som hoppet på ski, og de sa jo at det var morer å hoppe, men når de ble kvinner da, 17-19 år i kroppen, så kanskje før også, så ga det seg for det er Skihopping er jo farlig også. Da var det sånn at i 40-50-tallet var det ikke noe farlig å hoppe på ski. Ingen hadde hjelm. Det var ikke noe farlig å hoppe 50-60 meter i dårlige huser og slå deg for hjernestus. Det var ikke noe farlig. Det farlige var å gå langrenn. For da kunne du ødelegge lungene og hjertet. Da kunne du utvide lungene og få skade på lungene. En unge kunne da... Så gutter fikk ikke lov til å gå langrenn. Og jenter fikk ikke lov til å gå langrenn. For det var skadelig. Men skihopping var helt ufarlig. For det var en del av oppveksten. Det var å slå seg. Hvis du detter i bakken, så lærer det å falle, og så får du kanskje en lærepenge. Så virker det at han falt jo aldri. Han er jo spesiell, han kommer fra alt da, og de målte jo pulsen på skiopera, og alle skiopere, både på toppen i overhjelm og i sveve, så målte de pulsen på skiopera, de koblet sånne måler til de karer, og alle hadde jo stigning da, fra de stod på toppen til de var i sveve, Bjørn Virkold, det er sjankpulsen. så han hadde en viss puls på toppen, og så hadde han mindre puls på hoppet, tenk på det, så han hadde lavere puls, så han ble roligere når han nærmet seg hoppet, og han datt jo aldri. Jeg lurer på om det er registrert et fall her på Bjørn Virkola. Han var jo da ekstremt god, ekstremt stødig, og han hadde hoppet mye opp i Alta, mye vind oppi der, så han lærte seg tidlig da, og og å stå da det var en kar som var oppi der en idrettsinstruktør som het Odd Hagen som var oppi der, han var fra Kirkenes far til Rune Hagen, en journalist i Østlendingen i dag Odd Hagen hadde vært oppe i Alta, så hadde han sett en kar som drev å hoppe, han var en guttunge, og så hadde han spurt om guttungen kiler i magen når det hopper. Det romler i magen, sa han. Og Bjørn Virkola var sønnen av Kalle Virkola, som også var skihopper. God skihopper. Da Bjørn bodde oppe der, så trodde ikke folk at folk fra Finnmark kunne bli gode. For han vokste opp i Finnmark, og det var jo da nesten en uke å reise fra Finnmark til Skogsjøen. til Oslo på 50-60-tallet, og han skulle være med i juni-rendemøtet vår, det var jo i 1962, og han dro sørover, og Det var jo da båt, og så var det buss, og så måtte den vente lenge i Bardufoss, og så var det fly, og så var det tog da fra Trondheim, og så var det tog og buss. 61 var det første han var med, og 62 der var det andre, og da var det en uke å reise da. for Bjørn Virkola i 1961-62 for å komme seg sør på og da i juni reddet med 1962 ble utsatt på grunn av vindhopp så var det så langt å reise hjem at han kunne ikke dra hjem for det skulle arrangeres 14 dager senere så da var det noe som gikk i lobla på hendemarken for å vente på at NM kom. De levde jo en helt annen verden oppi der, og de trodde ikke sør på at Finnmarking kunne bli så god til å hoppe på ski, men han ble det. Han ble verdens beste av Bjørn Nikola som bor på Melos i dag, i Melos kommune utenfor Trondheim. Samme kommune som Espen Bredesen faktisk, som ble olympisk mester i 94. De bor i samme kommune, Espen Bredesen og Bjørn Nikola, som er en veldig artig kar som spiller golf i dag, og som Som har mye morsomt å fortelle. Og de husker jo til gutta, for de kobler jo hukommelsen til hoppbakkene. De reiser så. De husker ofte, et hopp tar jo bare noen få sekunder, men likevel kan gutta fortelle hva de tenkte og hva de følte i bakken. Det er en helt merkelig sport, og jeg liker jo ting som varer lenge. Du kan tenke deg at gutta her hoppet, og hvis det var en stor bakke, så rakte du kanskje åtte hopp i løpet av dagen, for du måtte jo hoppe, og så måtte du gå opp. Og i Vikersund, som var... Verdens største bakke på 60-tallet, kanskje i dag også, så tok det en halvtime, tre kvarter å gå på, med tunge hoppski og tunge støvler. Det er det jeg kaller en klimaksidrett, akkurat som surfing. Du ligger og dupper i bølgene, så dupper du kanskje i flere timer, og så har du noen sekunder. Det er sånn som jeg ikke orker, for jeg vil ha nytelse og ytelse hele tiden. Ja. langrenn, da kan du yte og nyte konstant i skyhopping så er det da noen sekunder og så er det da opp igjen så det er også en grunn til at jeg ikke drev med skyhopping men jeg var først og fremst alt for redd jeg er en pyse, høydeskrekk, liker ikke fart jeg liker ikke fart og høyder men broren min Per som er født i 1970, han var jævlig god til å hoppe på ski, han var uredd så det var jo sånn at jeg var en pyse men jeg var kanskje en av de seieste til å gå langrenn med en pyse i bakken folk er forskjellige, Bjørn drev med kombinert og var veldig god kombinertløper, og var faktisk det helt til 1964, men da slutta han med kombinertløper, så han var utgangsmotor kombinertløper som mange skiopere var, men han likte best å oppe og ble spesialopper da, Bjørn Virkola. Så bare navnet Virkola som er finsk, han navnet forfaren til Bjørn Virkola, kom jo gående på ski fra Finland opp til Finnmark, for de kalte den Saltaåkeren, det var hungersnød i Finland, det var dårlig forhold i Finland, så da finsket Utvandret tok med seg skreppa, så gikk de på ski oppover en 50-60 mil oppover mot Finnmark, og så overnatta de og spiste kanskje litt på sånne bruk som lå der i Ødemarka. Og så kom de frem til havet, den salta åkeren, så ble forfriet til Bjørn Iklo og ble jo sånne ishavsmenn som jobbet oppe i ishavet med fangst. Så det er altså et sånn opprinnelig finsk navn da, som kom på 1800-tallet, og som mange av befolkningen i Finnmark, så har han aner da mot Finland. Men jeg tenkte på det der med høyder og fart, du og jeg er ganske like der egentlig, jeg har heller aldri vært noen som er glad i fart og høyder, men ... Det er mange som elsker den ekstrem biten, at det er veldig mye innsats for folk som hopper ut flagg i musdrakter og sånt. De bruker jævlig mye energi på det ene øyeblikket, så det er to veldig forskjellige måter. Jeg er mye mer lagspiller-type, sånn balleidrett. Det er veldig forskjellige ... Hoppsport ligner mindre på sport, det ligner mer på ekstrem ... utøvelse, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er akrobatikk. Det er helt ekstremt. Det var det da, og nå er det i dag. Så noe av det mest imponerende jeg ser er folk som for eksempel ligger 40 dager i en legoklatter, eller Alex Honnold fløyklatreren, og sehopping. For det er så ekstremt det de driver med. Hoppe 250 meter, jeg skjønner ikke at det går an. I dag er det jo mye lavere over bakken, for bakken er helt annerledes. I dag sveber de langs bakken. Før var det noe som het fallbakker, at de gikk høyt opp og rett ned. Det var masse bilder i boka, 10-12 meter av bakken, og bakkene var jævlig bratte. Og så hadde de ikke hjelm, de hadde ikke briller, de hadde dårlige sko sammen med dag, ustødde bindinger, så det var en prestasjon å stå. Så hvis du går for eksempel til Holmekollen tidlig på 90-tallet, så kunne kanskje tredjeparten av deltakerne falle, og folk kom for å se på rare og morsomme fall og gliste. Hvis du detter en bakke hvor det er 30-40 meter rekord, så slår det deg ikke for der det var. Så folk sto og lo. Og så ta sjansen nesten. Ja, ta sjansen og sto og lo, og mange brakk ski og sånn. Så det her med skiøpping er idrett, men det er akrobatikk og artisteri på en måte som Det er jo helt ulikt i langrenn for eksempel. Så de som da er kombinertløper er jo ekstremt allsidige, for det er jo ikke et gram felles mellom langrenn og hopp egentlig. Det var det kanskje i gamle dager. Vi hører jo i Holmekollen et år, så skulle de hoppe og gå med det samme parret. Så de hoppet da. De startet på toppen, startet rennet på toppen av hoppbakken, så hoppet de, og så gikk de ut på direkten i langrennet. Det var det en gang i Holmekollen. Det var på 1890-tallet, og det er jo artig da, men da Bjørn drev på, så var det fortsatt mange som var kommunertløpere, og hvis du ser på en del av de norske skiopera på 1900-tallet, så dro de til USA og opptrådde inn i Madison Square Garden, de hoppet der, og de norske gutta etter krigen dro jo faktisk til København, de tok med seg snø, De pakket snø i kasser og tok på tog ned til Danmark i 1950, så hoppet de ut og holdte kollen utenfor København. Der var det av og til snø, altså de norske gutta var der hvis det var snø, men så hadde de med seg snø i tog. NSB stilte et eget skitog eller snøtog til disposisjon, så kom vi til grensen, så måtte de ha det med dem, ja vi har snø, så hadde vi tatt litt i tålra, så gliste det og kjørte videre da. Så det var altså sånn at de tok med seg snø i kasser. Det var også borte i Edinburgh, det var i Paris, de var i London, hoppet på Wembley. De dro over til England med snø, og så var det i Paris i 1955 en hel tropp med norske hoppere, og en jente som het Annelise Hekseberg fra Nittedal, som var veldig ung. Så de dro av seg til Paris, og der ble laget en bakke, hvor stillaset var jævlig høyt, og hvor de hoppet på knust is. Og da måtte de legge på det hver dag, for det smelta hver eneste dag. Så det var en som skulle tjene penger på hard ski hopping der, men folk stod utenfor og så på, så de betalte ikke inngangsbilett. Så denne hoppsporten er forsøkt spredt i mange land, men det var altså norsk. Det var veldig populært i Sverige, og etter hvert i Finland og i Tyskland, men Norge var det store landet, og nesten alle gutter ville jo bli skihoppere. Og det var sånn at i hver eneste bygd og by, så var det en bakke mindre eller større som alle gutter måtte ha hoppet. I Brummenårs var det noe som heter Gubbebakken, alle skulle hoppe i den. Og jeg snakket med en kar, han var født 1918, han hadde da kjent en kar som ikke hoppet i Gubbebakken, og det leden av resten av livet sa han. Det var på 30-tallet da. Det var sånn at du måtte gjøre det, og det var det kanskje ikke, og vi hører om i boka, så var det skolescenen oppe i Os i Østerhavn, samme kommune som Therese, hun er fra Darspil, som ligger i Os kommune. Og der var det da en lærer da, som stod på toppen, og læreren han sørget for at hvis ikke gutten da tørte å hoppe, så tok hun og sjøven. Og da var det en gutt som hadde besvimt. I tilløpet. I tilløpet. Det er masse sånne rare episoder. Og vi hører jo folk som detter med hensikt, for eksempel i tilløpet, for å unngå å komme over hoppet. Masse sånne historier om skyhopping, men sånn som Virko var, han var ikke redd for noen ting. Men det må jo vært gjerne mange som skadet seg, og dro skuldre og ankler og hele pakka. Hvis du begynner i småbakken, så lærer du deg å falle, og de hopper ikke så langt ofte, men jeg har jo selv hatt mye fall i hoppbakken i småbakken, så du lærer deg å falle, og når du er ung så tåler du veldig mye, og det var jo sånn at jeg hørte med da, å få noen blåmerker, og kanskje få en lett hjernelyst, eller en ordentlig hjernelyst, så hørte jeg med. Så det var ikke noe farlig, men det farlige var som sagt å gå langere, for da kunne du sprenge lungene og ødelegge hjertet. Så gutter ble ansett som normalt å være skiopper i oppveksten, og jeg tror det at fortsatt på 50-tallet så var det sikkert langt over 100 000 som gjorde et skiopp hvert eneste år. Det var skoleskjeren overalt, som jeg sa, og en enorm interesse overalt. Vi hører om skiopping for eksempel på I Flekkefjord var det en som bygde en hoppbakke. Det var i Haugesund. I Bergen var det store skier, en stavanger, 10 000 tilskudde. I går hørte jeg om en som påstod at det hadde vært 30 000 tilskudde i et hoppbrenn i Moss. Jeg vet ikke om jeg stemmer, men det var altså en enorm oppslutning om de her arenaene. Det er klart at da vil mange som ser på forlyst å bli sånn selv. Det kunne være 300 hoppere. Og de fikk ikke greie på karakteren med en gang, så de fikk ikke greie på festen om kvelden. Så det var bare sånn der hopping på samlebånd, tre-fire minutter. Og så fikk de ikke greie på karakteren på engsummen, og så var det om kvelden da, måtte vente til premuteringen da, med å få greie på karakteren. Så da var det ski-fest, da festen var viktig, så skiopper var ofte glakarer. Det er jo noen historier der, det var vel sånn at i den tysk-østkriske hoppuka, så... Så henter det at det gikk dårlig da. Det ble sagt da at nå drar vi på Horus, sa den norske treneren. Så dro de dit da. Men ut av det Horuset kom det finske landslaget. Så de hadde vært der. Eller bordell da. Det er litt annerledes der. Men det ble sagt da som en vandrehistorie. Men det var artig karer. På vårhopperen så var det kanskje ekstra mye festing. Så du kunne jo hoppe i bakfilla, ikke at det var normen, men hvis du går femmer i bakfilla som flere har gjort, så er det jo verre, for da må du pine deg i tre timer. Men mange ble kanskje, hvis de hoppet i bakfilla, så var det kanskje litt mer avslapp og sånn. Det er eksempel på at folk da hoppet veldig bra i bakfylla, men det er jo ikke anbefalt. Når er det denne norske mentaliteten endrer seg helt da? For nå er det jo helt motsatt. Vi skal jo virkelig ikke utsette oss for noen risiko nå, og nå er det jo alle driver langredd, noen veldig få hopper. I 1955 var det en som het Vida Wilhelmsen fra Grefsen, som datt veldig stygt i skuebakken. Han var Norges desidert beste guttehoppere, hoppsjeni, han bor i Nord-Norge i dag, Vida Wilhelmsen. Han datt i syrebakken og ble liggende i koma. Det var noe med å føle en strøk med, men han lå i koma i en måneds tid. Beina var så tynne som armer. Faren kom dit hver eneste dag og sa at Vidar skal leve. Faren var der og snakket med ham, selv om Vidar ikke var bevisst. Han våknet opp fra den torde rosesøvnen og overlevde og kom seg tilbake, ikke som skioppler, men som menneske og fikk et liv. Det var 1955, det var en sånn fæl historie som hele Norge visste om. I 1960 var det noe som heter Bekkelagsrennen, det var et renn i Bekkelag i Oslo, hvor det var guttas Holmekoldrenn. Da hadde du Gråkoldrenn i Trondheim. så var det store renner for gutter oppi der, i Trøndelag. Mange hundre gutter, så var det bekkelagsscene da, i bekkelagspakken utenfor Oslo, eller i Oslo, hvor det var over 1200 gutter som var med. Før krigen så vet vi at Laila Skjernilsen, som var alpenist, tennisspiller og skjøytløper og langdelsløper, hun var med da og hoppet der, men det var for gutter. Og Det var altså et uoffiselt norgesmesterskap. Da vant det der, så var det kongen av Xi Jinping i Norge som gutt. 11, 12, 13, 14, 15 år der i klasser. Men i hvert fall 1960 da, så var det masse gutter som sto da på stillaset der og ventet. Og så datt det ned. Det er røk. Stilas røk. Så det var en del gode gutter, ingen som døde, en del som slo seg. Og det her ble jo en nasjonal mediasak. Så fant de til at jo, det er jo tusen som hopper bak i Norge. Mange av de er pildråttende. De må rives. Så begynte Oslo kommune å sjekke hvilke bakker som passet til kravet da. sikkerhet og det var jo veldig få som gjorde det så begynte du å rive ned bakker så de revende bakker da, og Stein Erik Kirkebøen som har skrivet en veldig fin bok om hoppaker i Oslo og Maridalen spesielt da han etter en manus blant annet av en som heter Ronny Ramberg som må ha undersøkt hoppbakt i Norge og Oslo kirkebøen sier at han tror at fra 1960 og fremover så ble det kanskje rivene tusen bakker på grunn av de greiene der en del bakker revde ned og bygde opp nytt men en del bakker forsvant for godt Så mange bakker forsvant altså fra 1960 og da i 1962 61, 62, men 63 så bestemte Norge Skiforbund at fra 63 så skal det gå ned og gå langre enn for det var 12 år offisielt for gutter og jenter så da at det før hadde vært ned til 15-16 år før krigen var det da det var jo sånn at Skiforbundet var ledet av en mann som hadde gått krigsskolen det ble jo kalt Norges Skiforbud det var imot alt Men i hvert fall så var det sånn at mange gikk jo langrenn rundt i Norge, selv om det var gutter og jenter og unge, men det var ikke offisiell renn, skjønner du det? Så de begynte da å ha noen offisielle renn for junior, og noen offisielle renn for gutter ned til 15 år. Men fra 1963 fikk gutter og jenter ned til 12 år gå langrenn, og enda yngre. Så da ble langrenn lovlig, mens Skihopping ble da, det var mange som var på parci fortsatt lenge, lenge enda, men det ble gradvis av flere som gikk langrenn, jentene kom med der, Ikke i hopping, men i langrenn. Så det byttet litt fokus mot langrenn mer enn skihopping. Så det var et turning point som gjorde at det maktforholdet ble kanskje bare større og større etter hvert. Det begynte i 1960s i Kirkebund, og jeg er enig med han i det. Det skjedde nå i de nærmeste ti årene, og så fikk du noe som heter snøskuter. Har du snøskutter så er det jævlig lett å preparere en langhedsløpe eller en maskin. Du kjører bare maskinen eller løypa, så har du løype. Hoppbaker kan være tidkrevende å preparere, i hvert fall hvis det er store. Vi vil likeholde oss sånn. Hoppbaker er en arena som må ta svaret på ildsjeler. Jeg skriver om det i boka. Hoppsporten drives jo av ildsjeler. Idretten drives av ildsjeler. Da det ble enklere å preppe langdelsløper, før hadde folk gått opp skiløper. Det kunne vært jævlig tidkrevende å brøyte løpet på tre mil, for eksempel. Det tok hele dagene. Men har du skuter, kan du kanskje kjøre rundt på... på mye kortere tid. Så også er det at skihopping hadde vært så populært at alt som er så populært, det vil ofte bli mindre populært hvis du skjønner. I tillegg så går jo alt i bølger. Ting forandrer seg. Som Bob Dylan sa i 1963, «The times are changing». Så hoppsporten hadde vel da i 1987-80 kanskje, så tror jeg det var 3000 eller så som løste lisens i Norge. Ja. og det betyr at du er over en viss alder og hopper igjen nå så tror jeg det er noen hundre, kanskje tiende parten av det en som løser lisens, men det er mange flere som hopper på ski da, men mange som hopper de løser jo ikke lisens og det er bygd masse hoppakker i Norge fortsatt det bygges fortsatt hoppakker, men det er ikke den masseidretten som det var Og så er det mange ting i dag som overtar. Du kan hoppe i falsk, du kan klatre, du kan hoppe i strikk. Hvis du går for krigen, så var skihopping kanskje den eneste spektakulære tingen du kunne drive med i hverdagen. Det er interessant at det kom til alternativer til den ekstreme biten der. Og dataspill. narkotika, folk bruker det for å få en høy, og skihopping var da gratis, og det som er typisk for norske idretter er jo å ski og skjøyte, det er jo at du utnytter naturen, du utnytter årets rytmer, og da brukte du da de bakkene som var, Finnland er et flatt land, lite hoppbaker i samling med Norge, men det er mange allikevel, Så du brukte natturen, og du ser at overalt hvor det kom snø, så bygde guttene hoppakker. Det å bygge bakken selv, da var det inn snø, da måtte du tenke hvordan tilløpet skulle være, hvordan skulle hoppet være, hvilken vinkel skulle du ha på hoppet, så måtte du tråkke til underhendene. Det var mye sånn inn snørakk, gutter elsker å bygge, og da bygde de gjerne bakken da, og når de hadde bygd bakken og prøvd den, så gikk de til noe annet og bygde en ny bakke. Og en som heter Geir Oberg, han er fra Furnes. På mandag skal vi møtes og gå gjennom gamle bakker i Furnes. Han hoppet over 170 meter på 70-tallet. Han hadde da bodd på en gal som heter Bergut i Furnes i Hedemark. Og der hadde han 25 bakker på eiendommen. Han bygde opp til 25 hoppaker, han bygde hoppaker hele tiden. Så det var en kunst og guttesport å bygge hoppaker. Hvis du snakker med gamle guber i dag, der jeg skrev boka, så hadde jeg jo, ideen fikk jeg i Australia, som jeg har sagt, eller ble inspirert i Australia. Så kom jeg til Norge, kom hjem til 17. mai det året, det var i 2016, som var hos naboen, Jan-Erik Li og Astrid Li, så nevnte jeg for Kara at jeg skrev en bok om Xi Jinping, og alle som var der hadde noe å fortelle, for det var gutter som var i 50-årene. Alle hadde noe å fortelle, så ut av den festen eller sammenkomsten 17. mai hos naboen, så kom det flere anekdoter som står i boka, for det Alle norske juter har et minne med det, og hvis de ikke har det, så så du opp til skihoppere, for tørte du ikke å hoppe selv, så beundret du gjerne de som gjorde det. Sånn som Tore F. Skjeldrup, jævlig god skihopper, født 1920 og hoppet for Heming, ordmedal i 1948, og han Han var en skjarmør, og det ble sagt at han hadde en kam. Og hvis han så en pen jente på sletta, så sa han, kan du holde kamen for meg? For den retter ut av lomma når jeg hopper. Det var en måte å få kontakt med damer på. Men du vet, Kara hoppet i sånne fine strekkbukser, stramsittende strekkbukser. Damer elsker å se atletiske mannfolk. med sånne små sportsromper, og så hadde de da bakover sveis, og så hadde de fine genser i Kongsberg, så var det K på genseren. Så det var veldig stilig å vette at en langresnøper som går tre timer på ski, han kommer tilbake, han er blå i trynet, han har slim rundt munnen, han ser ut som om han har vært gjennom skjærskillen. Men siden de gikk opp, tok de et hopp, så var det like flott og like stilige så damene de likte jo å hoppe skihåpere og de likte da damer liker jo modige mannfolk de liker modige mannfolk som behersker elementene så det var veldig mye mer skihåping som kvinnfolk likte men som de kanskje ikke innrømte at de likte men som de elsket altså gode skihåpere da og i den tiden de ikke hadde hjelm eller briller eller lue da, så så du hvem det var. I dag så har jeg alle briller og hjelm og kondomdrakk. Da ser alle like ut, alle skrever da. I den tiden her hvor sånn som virker å hoppe, så så alle hadde en individualitet, altså du så ansiktet, du så da kanskje håret, og så sveisen og sånn da. Og det var noe som het i 50'er å ha lua på jekk. Da Da skulle du ha lua på en bestemt måte, eller det var flere måter å ha lua på da. Lua på jekk var kanskje en annen måte, men du skulle ha lua sånn at sveisen syntes da. Så hvis du hadde bakhårsveis som alle hadde i 50-tallet, så hadde du lua sånn at du kunne ta den lua uten at sveisen var ødelagt, skjønner du? Og noen hadde hvite handsker, sånn som Frithjof Bryts, hver enig, veldig stilig kar. Han hadde pannebånd ofte, og hvite handsker, hvitt pannebånd og hvite handsker. Og Christian Mohn, som var fra Heming, han sa at hvis du hopper med hvite handsker, så får du et halvt poeng bedre i stilkarakter. Ja. Det var en viss forfengelighet i den sporten. Så klart. Hvis du går til Norge, i 1952 var det OL i Oslo. Da var det en som het Arnfinn Bergman fra Freidi i Trondheim. Han hoppet på ski, han vant i OL, og han hoppet med slips. Og da var det sånn at alle deltakere i OL hadde slips, og han lå på rommet med en som heter Halvor Ness fra Trysil-gutten, og Bergman fant ikke slipset til morgenen, så han tjuvlånte slipset til Halvor Ness. Og han hadde jo en sånn superfin bryllsveis, og i 1952 ble det sagt 150 000 tidsskudd, det ble sagt at det var det mest besøkte idrettsarrangement i verden. Kanskje bortsett fra et fotball-VM med mer, men i hvert fall 150.000 ble det sagt. Det var enormt mye. Hvor det bodde 450.000 i Oslo, så var det tredjeparten så opprennet. Men da var det tre spor i tilløpet. Og da valgte han, Arne Fynbergma valgte da det sporet som var minst oppkjørt, for der var det minst, der var det best skli, hvis du skjønner. Det var tre sporet i tilløpet, han valgte det minst brukte hoppet da. Han og en som heter Torbjørn Falkange fra Byåsen, De brukte begge det sporet, mens Arne Hol og Halvornes brukte et annet spor. Da vant jo Bergman, og han hoppet med slips, og det finnes bilder av han i svevet med slips, og de hoppet med slips. Det er ganske spesielt, og det gjorde de frem til... Ja, fram til i hvert fall ut 50-tallet så hoppet han med slips. Det er moro. Og da var det sånn at før hopperen så presset mora buksa. Så det var veldig viktig å se sånn elegant ut. Og det var en mote med strekkbukser og hoppgenser og sånne blå luer som virker å ha sånne klassiske blå luer som det varte, for den moten varte fram mot 1970-tallet. Ja. Og da mistet sporten litt denne skjermen med at det kommer de kondomdressene inn på 70-tallet, 80-tallet? De kom inn på 4-75, for da var det Østerrike som lagde dresser som gjorde at du fikk mer oppdrift og fløt lenger i bakken. Men vi kan si frem til 1952 så var det Norge som dominerte totalt. Men da kom det en del finner som kom opp i sporten av tyskere på 50-tallet for at det var en som het... Erik Windisch, han var fra Tyskland, han hadde ødelagt armen sin, så han hoppet, da klarte de ikke å legge armene foran, for at Birgerud i 1930-året handlet armene foran. Når de svevde, så hadde de armene foran. Så han hadde armene på siden, og da merket han at den fløt lenger i bakken, og det ble kalt fiskestilen, så han hadde en kompis som het Andreas Andreas Descher, han var en sveitser, han også prøvde å hoppe med armene langs siden. Det ble ikke hans fiskestil, og det viste seg at du fløt lenger og bedre. Det samme stilen hadde vi prøvd å betyse før krigen, for vi så på fuggeren som dukket. Hvis du ser en hønsauk for eksempel, så stuper den ned, eller en hauk stuper ned, og da har den vingene inntil. sånn at den får bedre fart. Det hadde vi sett, en som heter Olinus går opp i Trysil, hadde sett det her før krigen, og har flere som hadde øvd seg med den stilen som ble hettet med finnestil. Det var da at du la armene langs siden, og svevde da i motsetning til å ha armene foran, som da var i Kongsberg-knek. Det var da en stil som ble utviklet på Kongsberg. Det ble sagt at Birger Rudd skulle hoppe en gang, og så satt glidelåsen fast i ballehåret, Så han klarte ikke å strekke seg helt ut. Da oppstod Kongsberg-Knekken siste. Men de var armene foran da. Er det den første stilarten innenfor hoppsporten? Masse stilarter. Hvis vi går til den første stilarteren, så er det kanskje Telemark-stilen. Det var flere stiler i Telemark da. Vi tror at moderne skihopping oppstod i Telemark. I Telemark var det flere måter å hoppe på. Det var en som het Upptrekjær, eller jeg vet ikke hva som heter utlandsbedrekt, men de skulle trekke opp da, og ha sånn opptrekk i lufta. Det var det enkelte bygder som gjorde det, altså hopper for enkelte bygder da. Og så kom Rakstilen, da var det sånn, stod helt rak i lufta, helt sånn cool. Det var Rakstilen. Og så kom en som het Narve Bonda da, på 20-tallet, og Sigmund Rudd fra Kongsberg, de begynte å legge seg med på, det gikk til lenger da, for at rakstilen den passet bra i små bakker, ble bakkene store, så måtte du legge deg på lenger, ellers ble det farlig. Så legger deg på lenger, hva mener du, lener deg fremover? Fremover, ja, for i rakstilen så stod du oppreist, akkurat som du, bare stod helt sånn cool i hoppet da, og skulle lande helt coolt, rakstilen. Det var frem mot 20-tallet da, og da kom den her utgangspunkt, som Narve Bånda og flere andre drev med. Og så kom Kongsbergknekken, som visst nok Birgerud var første til å bruke. Det var i 30-årene. Og så kom finnestilen på 50-tallet. Og det var jo sånn at det ble sagt at det var farlig å hoppe finnestilen, for det var jo flere som prøvde finnestilen som datt på trynet, og finna de tok også løsna løsna da lissa si, de øverste hakka i lissa sånn at du kom mer over da i svevet, og noen hoppet ut av skoene ble det sagt da så det var ansett for å være farlig i den finne stillen i 50-årene, men det slo gjennom på 50-årene, og da mistet Norge hegemoniet det var noen som hoppet da med armene foran helt ut på 60-tallet heller mot reknagelen tysker, han hoppet med armene foran helt fram til 62. Jeg følte det hoppet seg tryggere også, at det var lettere å balansere. Det var en måte å styre på, tror jeg, ja. Men i hvert fall finnes det i Slovheim, og da i tillegg kom det noe som et kofiks, for at fram til 1950-tallet så var det treski-skihopping. Det var treski-alpint, selv om det er et eksempel på plast-ski allerede i 1890-tallet. Og da kom noe som et kofix, som er et østrigsk belegg fra en østrigsk produsent som heter Kofler. Og det belegget gjorde at du gleder deg bedre og hopper lenger. Så finnes til den på 50-tallet, og kofixbelegget da, det gjorde at hoppsportens hegemoni endret seg fra norsk til tysk, finsk, og flere nasjoner utover i 50 og 60-årene. Men så har du jo da typer som Bjørn Irklo og en som heter Torlaf Engan fra Leik og Høllonda, som etter min mening hoppet peneste av alle, altså Engan, det er bildet av Engan i boka, hvor du ser at det er så pent at jeg har jo foredrag om dette her, og da viser jeg bildet og så sier jeg «Jeg kan ikke kommentere det». det går ikke an å kommentere, altså det er enda penere enn det bildet av Virkola på omslaget, så er det Toralf Enghjelm fra Hølanda som håper så pent at folk begynner å grine, og tju i stil, altså klart. Ja, Han var jo da så nervøs ofte at han kunne kaste opp før hoppet, for han stille så store krav til seg selv for han skulle jo treffe akkurat på hoppkanten. Og så nå du vet at det som også skjedde var at da tyskerne kom med en ny dress da i 475 der, så kom de jo med en ny stilling i tilløpet. For før så satt de norske hoppere og alle satt da med armene foran i tilløpet. Østrykere, eller Østtyskere var det, det var Østtyskland tror jeg som begynte å ha armene bakover. Han fikk jo mer effektiv tidslag i hoppet på satsen. Så tilhøpstillingen forandret seg, og dressene. Og det var ikke noen regler for dresser i begynnelsen, så det var en østryker som het Alfred Pung. Han var vist helt elendig til å hoppe, men han fikk en ny dress og svedde den 10-15 meter lenger i bakken. Det var da sånn i 5-76 så skjedde det noe i hoppsporten. Så utrykker har ekstremt mye å si. Mm. Virkola hoppet litt før dette. Han vant jo hoppuka tre ganger. Han var selvskreven. Da boka kom ut i 2017, det var 10. oktober, på bursdagen til Vegard Ulfang, så kom boka ut, og da var Virkola i Gyllendal, og da var Roger Udder fra Lensbygda. Veldig god skihopper. Og da var Viggo Sandvik der, musikeren i Vaselina Bilopøkers, som også er veldig interessert i gamle hoppaker. Og Viggo Sandvik, han har jo en morsom historie i boka, for han er fra Hundalen, Vardalen. Og Vardalen, Vifkollen, var jo bak oppi der, som Idris Dag hadde bygd i Hundalen. og landslaget det å trente oppe i Lønneberg bakken på Rødfoss men der var det litt lite snø så gutta dro ned til Vifkon for der var det visst nok mer snø og da sto Viggo Sandvik på toppen av bakken og da kom landslaget hit og så var det en som sa at engene er i bakken Da fikk Viggo holde på å stryke meg. Han sa at hvis jeg hadde vært i prestekirke, og jeg sto på sprekstolen, og noen sa at Jesus er i oppgangen, midtgangen, så ville det vært større sjokk med engene. Det var større med engene i bakken i Vifkon enn at han skulle drikke øl med Elvis, sa han. Så stort var det. Så hoppgutter var de største heltene som var. Og Viggo er et eksempel på en type som da var ekstremt interessert i skihopping, og han hadde en kamera som et bent tomtum fra Vardal. Hundar som hoppet og var norsk mester. Så i hver bygd og by var det sånne lokale helter da. Og med TV-en på 60-tallet så ble de enda mer populære som TV-helter da. Men i 66 i VM i Oslo så var det jo toke, da var det ingen som så en dritt. Så Så hopprennet, det var ingen som så hopprennet. Så de hoppet, og så måtte dommerne bare sette noen karakterer, så ingen som så noen ting. Da var Bjørge Liljen kommentert, han var ekspert på å kommentere, han kommenterte da Skihopping, og så sa, der går han ut, han kommenterte på radioen, ingen som så det. Så det hørtes veldig dramatisk ut da, Bjørge Liljen var genit til å kommentere. Folk hørte på hopprennet allerede i 1927, så overførte de hopprennet i Holmekollen. Så da hørte jeg gjerne sånn, dump da, dump. Så hopprenn på radio var stort da i Norge. Folk sa at de hørte på hopprenn. Det høres helt lattelig ut, men jeg har vært i England, der sitter folk og hører på krikket. Det virker jo enda dummere, synes jeg. Det er rart, fordi TV-en bare blir så alt oppslukende etterhvert, med reprisene og alt mulig sånt, men det var jo, all idrett var jo på radio. Selv jeg som vokste opp på slutten av 80-tallet og 90-tallet, hørte på idrett på radio. Det var der jeg fikk med meg det aller meste. Ja. Jeg vokste opp med det, for det er først på 2000-tallet at mye TV har blitt sendt direkte særlig. Det var ikke mye langrenn å få på på TV da jeg vokste opp. Men Skihopping var da en veldig bra radioutrett. Jeg husker vi lå på hytta og hørte på radioen. Og te og sånt. Jeg gjorde ikke det, men jeg vet at mange gjorde det. Vi kjørte bil for eksempel, ofte var vi på Skiren i helgen, for vi kjørte hjem fra Skiren, og da hørte vi både til og fra, men så er det hjem fra Skiren, så hørte vi på hoppere på radioen. Jeg fulgte med skihopping, men jeg mistet litt interessen da jeg begynte med Vestil, for for meg så er det en ikke fin på samme måte nå. Den er elegant, men jeg synes ikke den er så estetisk fin å se på, for det var jo en kar som het Jan Bokløv, en svenske, som ikke var noe særlig god til å hoppe på skia av rødt hår fra Nordsverige, og han drev å hoppe i Falun på plass til 580. Det var mange som var på samling der i Falun. I Falun var det VM i 1974 og 1970. 1954 og 1993 og sånn, så det var en veldig kjent skiste i Dalarn i Sverige, Gruveby, og der hoppet han også om Så gikk skien litt ut, han begynte å skreve litt, så dro den lenger ned i bakken, og så gjorde den det en gang til, og så merket han at han kom jo lenger. Men da fikk han jo dårlig stil, for du skulle jo ha samlet bein i oppbakken, du skulle ha samlet skiføring. Og det var ikke veldig stor skreving, det var ikke noe som pinkeren var... Ikke det vi ser nå? Nei, jeg tror ikke det. Men hvis vi går til Matte Nyken, så hadde han også ganske bred skiføring. Og en del av hoppere før, hvis vi sier Nyken var god i 82, og før det for øvrig, så var det flere hoppere. Da hadde en som heter Steve Collins, en kanadier, indianer som hoppet med en slags plog. Altså plog da, ikke vestil, men plog. Det hoppet han, Steve Collins, med en slags plog. Og hvis det er flere eksempler på at folk har hatt Torge Brannsegg fra Ungdal, han hadde også en slags liten vestil allerede på 50-tallet. Og bred skiføring, da fløter, da bar det lenger da. Brannsegg han hoppet i Holmekollen, da hoppet han vel bakrekonen var noen 80 meter, han hoppet 7,9 meter, han hoppet langt over bakrekonen. I Finland så ødela han seg for landet var nesten ut på sletta, men i hvert fall. Bokløv da, han fant ut det her oppå den samlingen i 1985, så var det en kar som heter Claes Brede Bråten, som er norsk sportsjef for det norske landslaget. Han var der på samling og hadde en trener som het Odd Grete, det står i boka, så jeg kan si det. Odd Grete hadde vel kanskje ment at Claes Brede, som var en veldig god skiopper, burde prøve noe lignende som Vestrid, men det ville han ikke, for det var motstand mot Vestrid, for det var jo stygt. Og det var bare Bokløv i begynnelsen som hoppet det. Men etter hvert så ble det fler. Og når vi kom på 90-tallet, så kom gjennombruddet da. Kanskje, jeg vet ikke om det var 92 eller noe sånt, men problemet var at mange som skulle opp i Vestil, det var en fordel hvis det var lite noe lett. For skia var jo ikke spesialt tilpasset Vestilen i begynnelsen, så hvis det var lite noe lett, så var det en større sjanse for at du hadde ski som passet bedre til Vestil. Så det var en overgangsperiode på vår, hvor Bokløv vant jo da vant jo da verdenskøppen mener han gjorde og jeg husker jeg jobbet i Holmenkollen i 1989 da var jeg syvårig arbeider på museet der skimuseet og da da husker jeg at Bokløv var der og da hilste jeg på han og da vet jeg at han hadde jo spurt dritings da på festen om kvelden på sporten Jan Bokløv den svenske skyhåperen og han hadde jo epilepsi så det ble jo sagt at han hadde fått epilepsi han fann i lufta og klarte å stå Så han hadde epilepsi, altså det er ganske spesielt å ha noen regi oppe, for du bør ikke få epilepsi av det som er i lufta, men det fikk han da en gang, hvis noen klarte å stå Det er flere eksempler på at folk har fått epilepsianfall i lufta, og landet som en sekk og overlevde så klart, men han fikk da visst nok epilepsianfall i lufta og sto, det er godt gjort. Men det er interessant det med V-stilen, at det ble sett på som noe stygt også, fordi da jeg vokste opp, så så jeg på V-stilen som noe utrolig vakkert, men spesielt når japanerne begynte å få det her ekstremt brede skiføringen, du husker Kasai var min favoritt, og så kom han Funaki som hadde en sånn ekstremt som man ikke hadde sett nesten lignende til før. V-stilen er jo helt annerledes i dag og den tiden der du snakker om enn den var i begynnelsen. Hvis du tenker at Bokla var den eneste som hoppet sånn, så skiller det seg drastisk ut fra alle, og det som regnes som normen for Skihopping er veldig avhengig av karakterer. De har hatt karakterer ikke fra dag igjen, men ganske tidlig på 90-tallet så hadde de karakterer Og det er jo en sport som karakterene kan diskuteres. Da har vi fem dommere som stryker den laveste og den høyeste karakteren, og så står de tre midterst igjen. Så det er en stilsport, estetisk sport, mange har meninger om det. Og akkurat som i skjøyting i langrenn så så den første skjøytinga, den så ofte veldig hjelpesløs og ineffektiv ut, selv om den gikk fortere enn å gå vanlig diagonal og stake. Og sånn var det med hoppinga også. Det kommer veldig fine V-stilhopper etter hvert. De fant ut, eksperimenterte, og når alle hopper slik, så har det utviklet seg en helt annen teknikk. Hvis du ser på det første, og i dag, så er det jo en helt annen verden. Kunne det endte med at det ble to stilarter, sånn som med langrenn? Var det liksom en... Det var aldri noen diskusjoner rundt det. Det bare ble en sånn dynamisk overgang. Jeg tror ikke det, men de bruker vel ordet klassisk om gammel skihopping, tror jeg. Jeg tror de bruker ordet klassisk, og jeg vet at det har vært veteranhopping da, det er en mesterskap i veteranhopping, og der tror jeg kanskje fortsatt at noen hopper da klassisk altså. Men forskjellen er jo det at i skihopping så har jo stilen uttrykket seg hele tiden. Det at stilen uttrykker seg da fra opptrekket stil til rakstil til kogsbackneck til finnestil er jo da en uttrykking som pågår kontinuerlig. Sporten er jo preget av at det alltid er uttrykking og toppidrett det uttrykkes alltid. Du kan ikke stoppe uttrykkingen. Men i langrenn så deltar det inn i to grener, klassisk og freestyle, i skiskytting og kombinert, så er det jo bare skjøyting. Og i langrenn så har det litt med å gjøre med at emosjonister går ofte, ikke alltid, men ofte og de sier jo det at du må lære deg å krabbe før du kan løpe eller gå, og da sier noen at det er lettere for unger å lære seg klassisk hvis de er veldig små, og så kan de lære seg å skjøyte etter hvert når de er ganske små allikevel. Men nå er det, det tok vel ikke lang tid før alt av unge mennesker begynte å lære V-stil fremst? fra de var små. Det var nok lettere å lære det hvis du var ung, og hvis du var ikke så lang og stor og tung, så det kom jo da opp masse lettere skiopera, og det kom jo regler om vekt, og Bjørn Virkela, som jeg sa, var jo en atlet, han var en kraftig kar i benbygging og sånn, for skiopera trente jo mye vekter, da begynte vi det på 60-tallet, kanskje før det er noen sted nå, så de hadde kraftig lår og bra spenst, jævlig bra spenst, og Etter hvert da, Nyken er en veldig slank type, Jens Weissflog, tysker, veldig slank type, så det er slanke, lette typen komme opp, og i dag så ser vi jo karer som det har vært slankepress i skihopping, det har vært vekthystri der også, og så det som også er en forskjell er at i dag så er jo damene med, de kommer etter hvert, og det er flere eksempler gjennom historien som jeg sa på Kvinnefolk som var med Anita Voll, Det var den første dama som hoppet i Holmenkollen fra byhåsen. Hun hoppet der på 70-tallet. Hun var enskild svala, men i dag er sporten for begge kjønn. De beste damene hopper jo dritlangt og skal vel snart få være med i skiflyding, så vidt jeg har skjønt. Hvorfor har det ikke gått så seikt det der? Det har vel noe med bredden å gjøre, for skihopping er jo ikke ufarlig. For å hoppe i en stor bakke, så må alle som er med være... god nok til å takle det, men i dag er det mindre farlig å hoppe, de er mindre høyt opp i lufta, de har hjelmer, det er mer sikkerhet, selv om folk detter stygt i dag, det har vi jo sett i vinter. Så jeg vet ikke, men hvis det styrer seg i skihopping delvis av eldre gubber, så ting har trekt idretten ofte, men du har jo norske pionerer som Annette Sagen, og så har du jo Maren Lundby og flere som viser at damer er gode til å hoppe på ski, og forskjellen er jo det at Og kvinner er gjerne litt mindre, lettere, så de har litt andre forutsetninger, men de er veldig gode, de beste damene. Potensielt, teknisk sett, så burde jo kvinner kunne hoppe nesten like langt som menn. Sannsynligvis, jeg er ikke noe ekspert på det, sannsynligvis, ja. Ja, det burde du faktisk være, for det er jo ikke noe sånn, menn sin fysikk kommer jo ikke til et voldsomt fortinn i hoppsporten. i forhold til med damene? Nei, det er jo satsen som er en spennst forskjell kanskje, for at styrken i styrkeforskjellen, det er jo styrkeforskjell særlig i overkroppen mellom menn og kvinner, men styrkeforskjellen er ikke så stor i beina, men likevel så har vel de beste mennene større spennst enn de beste damene. Men det er jo ikke noen stor idrett i antall utøvere skihopping. Det er noen hundre i Norge i dag som løser lisens i året. Men det sier seg at Norge fortsatt er en del av denne verden med flest skihoppere. Det har jo vært hele tiden. Her oppstår skihopping, og her vil skihopping fortsatt tiltrekke seg en del gærninger. Det er jo en sport som ... Altså, fra gamle dager så heter det at langløp var sånne tause typer som likte å slite, sånne seie typer, men skiopper var sånne mer kvikke, muntre typer som likte fart og spenning. Så det har nok vært en forskjellig type, og det er ikke så rart for at langløp på sin måte er ekstremt, og skiopping på sin måte er veldig ekstremt. Det er to ytterpunkter i ytelse. To-tre timer og noen få sekunder. Det var jo bare et langt skiopp. Det lengste skioppet var jo bare noen få sekunder, men det var stort. Det føles som om det er lenger skiski som vi hopper. Men hvor er det skisporten lever akkurat nå? Er det bygdene hvor det her kommer til å overleve? Skihopping? Ja. Hvis vi ser Oslo, så er det jo på 50-tallet, så vil jeg tippe at da var det mange tusen skihopp i Oslo, for da hoppet nesten alle gutter, eller de prøvde i løpet av vinteren da. Og i Oslo er det ikke mange skiehopper i Norge i dag, men det har sånne steder som enkelte bygder, for eksempel i Darsbygda, så er det jo hoppbaker i Gaustad, hoppbaker, det er hoppbaker i mange steder, men problemet er jo det at de ofte har mindre snø, og så bygges det sånne hoppandeg rundt omkring, da er det flere bakker ved siden av hverandre. Så det lever da både på Østlandet og i Trøndelag og Nord-Norge, men Det er færre miljøer enn det var, og i langrenn så er det veldig mange miljøer, og det har noe med turgåing å gjøre, som kan kryttes opp mot å gå på fjellet. Skyhopping er mer sånn spektakulært, og krever anlegg, så jeg vet ikke hvor mange hoppbaker det er i Norge, men det ble sagt en stund at det var flere hoppbaker enn aktive utøvere. Jeg vet ikke om det stemmer i dag, men det spørs hvordan du definerer aktive utøvere og hvordan du definerer hoppbaker. For mange hoppbaker står igjen bare med rester, mens andre er i bruk. Og også er noe som ikke er i bruk, som er likevel brukbare. Tror du hoppsporten overlever? Kommer det til å leve lenger enn langredden? Eller at interessen fortsatt er det? Det er stort i mellomaroppa. Hoppsporten Hoppsporten vil helt sikkert overleve, og langrepssporten vil overleve. Så jeg er ikke noen bekymret for det, men det vil forandre utseendet, og Det er vel kanskje en grense hvor store bakkene bør bli. De har sagt hele tiden at før krigen så sa de at du må ikke hoppe over 100 meter, for det var farlig, og det var riktig med datias utstyr. Det var lenge motstand, da måtte du hoppe over 100 meter. Og det har de utstyrere og forholdet sånn det var da. Men det ligger i idrettsnaturen å hoppe lenger og kaste lenger og løfte mer. Så topperett er jo ekstremt ... Det er alltid noen som vil tøye seg lenger. Nå har det oppover 250 meter en kvart kilometer. Det går sikkert å hoppe lenger, det er bare å bygge større bakker, men det koster mye penger, så det er veldig ressurskrevende. Sånn som Vikersund, det er et veldig stort, fint anlegg, men det er ressurskrevende å drifte. Men de pusher det her at vi skal hoppe opp mot 300 meter for at det er der interessen ligger. Hvor langt kan vi pushe det? Er det et problem nå? Jeg vet ikke. Jeg vet ikke, for jeg følger mest med i det gamle, og jeg er mest interessert i det som har skjedd før. Jeg følger med i oppsport i dag, men jeg kan ikke så mye makka den diskusjonen i dag. Virker det da? Jeg må bestemme seg at han har ikke gjort så mye ut av seg i det offentlige. Har han trakket seg tilbake? Jeg føler i hvert fall ikke at han er så eksponert som gamle idrettshelter har vært. I 1962 måtte han ligge hos Mickey Dobler på Hennemark for å vente på det utsatte NM for junior. Da var han en tur opp i Trondheim og hoppet. Der øde han energi. Og da dro hun ned til Aksel Bruunsport for å fikse den. Og det er nå på, de hadde skifabrikken også som heter Trøndersi da. Da fikk Bjørn kontakt med de, og han begynte å jobbe hos Aksel Bruun i mai 1962. Så han flyttet til Trondheim, han Bjørn Virkola, og ble boende i Trondheim, og spilte jo senere på Rosenborg. Han har jo Ekebergs eierspris, han har jo skåret i gamle første divisjon, altså dagens elitiserie. Han har vært en veldig kjent person oppi der, bodde i Gif med en dame fra Melhus, så han har vært veldig kjent som lokal... Han har vært ganske... Jeg synes han har vært ganske framme i media. Han har jobbet med sportsforretning, han har jobbet med golf, han har veldig delt av på golf i dag. Det er noe som heter Virkola Cup i i Thailand han spiller golf der men du vet at han holdt på en tid Bjørn Virkeland det var ikke noen penger å tjene i hoppsporten da det var kanskje noen sånne de fikk kanskje noen reisepenger og sånt på ren men det var ikke noe han var amatør han fikk litt fri fra jobben for å reise rundt og hoppe men det var ikke noe business det var avansert til det da til så han måtte jobbe han har jobbet som alle andre i grissingeniasjonen da så hvis du spør folk som Han har vært her i bakgrunnen, kanskje ikke så synlig i offentligheten, men begrepet Virkola og Fødde Virkola har blitt veldig populært og kjent. Det er jo nesten litt forfriskende at gamle idrettsstjerner ikke går inn i sånne type idrettsverv og organisasjoner og sånt etterpå. Det er jo en veldig typisk løype der. Ja, han har som sagt hatt flere forskjellige jobber, og han De har jo et miljø og et samhold, de gamle gutta der. Hvis du går til sånne typer som har vært gode i idrett, så har du ofte veldig mye kontakt med gamle idrettskompiser, så de selv har et miljø. Men det miljøet er ikke så synlig for andre, hvis du skjønner. Så de møtes da gjerne her og der. Så det er masse forskjellige loger og miljøer rundt i Norge i ulike idretter. Skiopera, de... De har jo da sitt miljø og sin måte og sin humor, for det er jo en spesiell humor at du i ulike dretter har sin forskjellig humor. Det er veldig rykt på seg for å være en sånn forfyllet og veldig festete, i hvert fall sånn til 90-tallet. Jeg fikk veldig stempel for å nesten være sånn alkoholik i sporten, at de har vært ekstremt hard på flaska. Det tror jeg ikke, men du har noen sånn som Matu Nyken fra Finland som var hard til å drikke. Og så er det glakar mange, men Niken var jo kanskje den hardeste på flaska der, men han hadde jo problemer. Så jeg tror det er litt feil, jeg tror ikke det har vært sånn, men det har hatt kanskje behov for å avregere da. Og det er ikke så rart hvis du hopper 200 meter, så har du behov for å avregere. Men Niken som døde trist nok, han var jo... Han ble etter karrieren, men hadde store problemer. Han klarte ikke å drikke alkohol uten å drikke veldig mye. Og Nyken, han er jo finnes, han drakk jo ikke øl eller vin. Han drakk vel sikkert det også, men det gikk mye brennvin da. Han ble småtulling i fylla, så Det var et sånn dårlig eksempel. Men han var jo god i tillegg, så han klarte på en merkelig måte å holde på det her. Men jeg tror ikke han drakk så mye i sesongen. Jeg tror mer at han hadde sånne kuler utenom sesongen. Jeg var i Finland i 2003, for da intervjuet jeg en som heter Johan Mieto, en langrennsløper som var 1,97 og veide 105 kilo, eller 100 kilo. Jeg intervjuet han til en bok om langrennsportens historie som kom i 2003, første løpet av. Da var jeg hos Mito, og da stoppet vi oppe i Haparanda. Vi kjørte bil, jeg og Brun Mindaas, stoppet vi oppe i Haparanda i Finland. Der var vi på en bensinstasjon for å fylle bensin, og der var det en avis, og der stod bildet av Martin Nyken, narkiopperen i junebuksa på første side, med kniv i hånda. Da hadde han slåss mot kona med kniv. Så han var da en sånn mediehelt der i Finland, eller kjendis, som de skrev om, og hver gang han var full, så sto det i avisa. Det var noe med at hver gang han gjorde noe dumt nesten, så sto det i avisa. Han ledet det, at han var kjendis, og han ble etter hvert musiker, han ble tøllakt. Da jeg traff Mito i 2018, jeg var der sammen med Oddvar Brå, skiløperen, så sa de at Nyken reiste rundt som musiker, og var musiker og hadde et band, og Han hadde masse konserter, han var stor stjerne i Finland som sanger altså. Så han døde som sagt litt senere da, og det sier seg at det nå skal kanskje komme en bok på norsk, for det er gitaristen til Nykjøn, han skriver en bok da om Nykjøn, og den håper jeg blir utgitt på norsk snart. Så Nykjøn, han var ikke så dum som folk tror, jeg har sett filmene om han, han var ganske reflektert, han vokste opp da i Giveskele, og da var det sånn at de fikk heis i oppbakken, Så han kunne hoppe da, i stedet for å hoppe ti opp om dagen, kunne hoppe kanskje 110 opp om dagen, hvis du skjønner, og sparte tid på å gå opp da. Og han skulka vel skolen, så han har jo ikke fullført skolen, og han gikk vel nesten ikke på skolen, for han var en 13-årig, så han falt litt utenfor samfunnet da, men gevinsten var at han ble jævlig godt å hoppe på ski, og han var jo kommunertløper, så han var en sånn litt sånn hyperaktiv type da. Han var litt slank i kroppen og var jævlig god til å gå langere nå. Men så ble det skyhopping, så han nød godt av den nye oppfinnelsen med heis i oppbakken. Jeg håper at hoppsporten lever i beste velgående i tiden fremover. Det virker som om vi hoster opp, nå følger jeg ikke så mye i hoppsporten som jeg gjorde da jeg var ung, men det virker som om vi stadig hoster opp nye stjerner som dukker opp. Og de kommer så fort, og mange går jo veldig fort også. Det er en sport hvor veldig hvor det svinger veldig? Det kommer opp fort, får du til å stemme en sesong eller to, eller noe annet, og forsvinner ofte. Sånn er det i Norge, og sånn er det i andre land også. Det er alltid en nordmann nesten hver sesong som dukker opp, eller to som dukker opp nesten fra inntil. Det synes jeg er morsomt. Ok, skal vi lukke Virkola-kapittlet? Ja. Hva er neste økt ut? Oddvarbrå. Oddvarbrå, ja. Det blir spennende det, og så noen murstein. Ja, samme størrelse, 170 bilder, riktig illustrert. Nydelig. Skal vi ta drikkepause da, og så hopper vi på hvert øyeblikk her.