8/8/2021
8/8/2021
Jeg håper jeg innbytter det der, for jeg er ikke klar. Nei, jeg er ikke enig. Det har begynt litt med PT og sånn, så det har hjulpet litt. Du må ha noen til å pushe deg litt, altså. Ja, det gikk fint å trene uten... Hvis jeg hadde noen å trene med, men nå som det er hele greia med at du må drive og bukke og trene alene, det er greit. Jeg synes jeg burde ha på den her. Håper du det er egentlig? Jeg synes jeg skal sitte her i fire timer. Vi sletter på ørene nå. Det som er greit er at... Ja, det er halv seks, er det ikke det? Ja, vi må runde av på et visst tidspunkt. Han øde nærerum, for eksempel, det var ganske lenge. Ja, han koste seg så jævlig her. Han spurte om å komme tilbake nå. Da ble jeg skikkelig happy. Fordi... Fordi, du vet jo, det er jo det å komme tilbake til podcast, da skal du ha litt ekstra mellom. Man har jo gjerne pratet seg tom, da, med en annen person i tre timer. Han hadde mye på hjertet, da, så han tror jeg satte fire timer her nå. Men da var det alkohol, da. Ja, men jeg vurderer om jeg faktisk skal ta en øl mot slutten. Fordi jeg har prøvd det før på Cajun. Jeg også, men mye resultater. Ja, nei, jeg spilte mye bedre. Jeg gjorde det? Ja. Fordi du slappa mer... Jeg slappa, slappa mer av. Jeg ble jo mer sliten, da, etterhvert. Men så lenge jeg orket, så spilte jeg mye bedre. Fyldesjuken, det har egentlig aldri stoppet meg på fotballbane, egentlig. Det er liksom digg å få ut for det første, men det har aldri gjort noe på prestasjonen, føler jeg. Nei, samme her. Nå, i hvert fall siden ting kom tilbake, altså suverent. Beste fotballlukten jeg har hatt, var etter en all-nighter, hvor jeg bare dukket opp på banen etterpå. Jeg bare kjente at jeg hadde en av grunnene. Masse energi. Det var sannsynligvis mye alkohol i blodet fortsatt, ja. Jeg tror kanskje du er inn på noe der, fordi når du er fullesjuk, så er det en ting jeg gjør, det er at jeg gir fullstendig faen i alt. Altså, jeg har null frykt eller angst, jeg skal si sånne der ting som kan dukke opp på hverdager, da. Nei, altså, man blir mer kreativ. Ja. Altså, for sjakken så er det veldig dårlig, fordi man trenger jo i stor grad teknikk, ikke kreativitet. Så det med fullesjuket, det tenker jeg, jeg tror det er i hvert fall på idrettsbanen, hvor du skal holde ballen blikk oppe, og at du stresser litt ned, og gir litt faen, da blir det ofte resultater med ting og tang. Med sjakken så krever vi jo kanskje et høygir. Jeg vet ikke om kanskje lynsjakk, å være fullesjuk på lynsjakk, det går vel kanskje an, men kanskje ikke langsjakk? Ja, vi sier det nesten er, det er lettere i, det er litt lettere langsjakk, vil jeg faktisk si, for i lynsjakk så er det i så stor grad snakk om å bruke, altså det er så mye, det er så mye intusjon, det er så mye teknikk, og alle disse tingene her er vanskelig å, det funker fint å være litt bruset, hvis du skal spille lynsjakk. Det har vi jo snakket om litt før, at en av mine beste dager med lynsjakk noensinne, var etter at jeg hadde vært i minibaren og styrta den kazaksdanske vodkan som fantes der. Hahaha. Ja, men det var ganske enkelt, jeg var på en måte, jeg var langt nede på det tidspunktet, psykisk og fysisk, og jeg trengte bare å slutte å tenke. Ikke sant? Når var det her? Dette var i 2012. Ja. Under lynsjakket. Jeg trengte å slutte å tenke, og det eneste løsningen jeg fant da, var jo at jeg måtte rett og slett drikke litt for å slappe av nok, men jeg har spilt langsjakk, fyllesjuk før, det går, men det er jo, det blir jo, over mange timer så blir du jo sliten. Men med tanke på å få ideer og sånn, så er jo det, om ikke du nødvendigvis er fyllesjuk, men generelt, når du er sliten, og du er litt sånn nede fysisk, så har du ofte en del av, i hvert fall jeg har ofte en del av mine bryster. Det beste i det er fordi du slutter å, du tenker ikke logisk på samme måten, du på en måte gjør søket ditt bredere, og det kan gi resultat til. Så det handler liksom om å rive ned en slags hindring som er der, mentalt sett da? Ja, fordi, Men noe man lærer seg med sjakken er at de sier at hjernen din blir på en måte mindre, fordi sjakken er så mye muligheter at du må lære deg å snevre inn søket, rett og slett. Hvis ikke, så bruker du for lang tid. Som du sier, det brytes ofte litt ned. Man får ikke samme tilgang til det hvis man er sliten. Jeg tror det var Simen Agedestein som hadde et ganske bra sitat på det her. At når det kom til lynsjakk, i det øyeblikket han begynte å tenke, da var han i trøbbel. Ja, men det er ofte sånn. Jeg har spilt en del lynsjakk på nett i turneringer og sånn. Jeg føler alltid at jeg spiller bedre hvis jeg har noen musikk på øret. For da slapper jeg av mer, og jeg slutter å tenke. Hvis jeg ikke har det på øret, så kan jeg høre meg selv, tenke i mye større grad. Det er forstyrrende, fordi jeg er vant med i stor grad å bruke intusjon og teknikk som jeg har lært. Nå er det jo da, naturligvis i seriøse turneringer, som anti-jokk, så kan du ikke ha noe på øret. Men jeg synes det er, det tror jeg påvirker prestasjonen litt i hvert fall, så jeg er veldig enig med Simen der. Selvfølgelig noen ganger så sier intusjonen deg noe, og så stemmer det ikke, så da må du faktisk tenke. Men for det meste så kan du gjøre en like god eller bedre beslutning etter ett sekund som du gjør etter å ha tenkt ett minutt eller to. Har du noen slags spilleliste liggende klar da, med noen favoritter? Du vet liksom, du har funka tidligere? Ja, den har jo endret seg. Med alder og smak? Med alder og smak, ja. Men er det ikke sånne der instrumentaler, symfoniske ting, noice, eller er det noe sånt? Å nei, det er vel noen instrumentaler, men ikke sånn hard, altså ikke sånn symfonisk på en måte. Hvis det er instrumentalt, så er det mer, sånn syntelig, tekno-basert, og ellers så kan det være masse rart. Så du kjører på med ordentlig D-paus da, når du spiller sjakk? Det kan fint være, og det er rett og slett hva enn som får meg til å ikke tenke jeg er positivt. Men det er to sprøe aspekter der, for at de er så utrolig vidt forskjellige. Jeg vet ikke, er du opptatt av den der, eller er du familiær med den system 1 og 2, til Daniel Kahnemann? Ja, jeg vet jo at han omtaler sjakk i en viss grad i boka, men ja, fortsett. Ja, det er jo bare, for de som hører på at system 1 er veldig kort, det er jo intusjonen vår, hvor vi gjør lynraske vurderinger, for eksempel når vi kjører bil, eller alt av sånne kalkulasjoner som vi bare har gjort tusen ganger før, som vi bare går på autopilot, mens system 2 er når vi virkelig må tenke oss om, om sånne tunge regnestykker, hvor vi må legge sammen og trekke fra og dele på, for eksempel, eller for eksempel et langparti i sjakk, hvor du er kommet i midtveis til spill, og må virkelig ta noen valg, hvilken vei skal du gå mot slutspillet, hvorfor angre forsvar og så videre. Så det er de to forskjellige tingene der, men det er jo, i sjakken så er det jo begge deler, i det lynsjakken kikker inn, og du begynner å tenke, det er jo litt av det Simon Agderstein-sitatet, så begynner du å komme i trøbbel, fordi du er veldig avhengig av at system 1 fungerer veldig bra, ikke sant? Ja, altså jeg vet ikke hvorfor du lot meg snakke i sted, for du beskrev det jo her veldig mye bedre. Jeg har selv snakket om litt sånn korttids- kontra-langtids-utkommelser og så videre, men sjakkspillere bruker system 1 mye mer enn du tror, og man lærer seg mer og mer å bruke system, system 1. Altså hvis man skal sammenligne meg med for eksempel faren min, hvis vi ser på en sjakkspilling, faren min har jo spilt sjakk mest av livet sitt, spiller, vil jeg tro, mer sjakk enn meg, fordi han spiller masse på nett, stort sett, ja, nesten hver dag. Så, Han vil da bruke system 2 for det aller meste. Mens jeg nesten alltid bruker system 1. For det meste så ... Det var som jeg snakket om tidligere, når du blir sliten eller fysisk, fullsyk, whatever, så blir system 2 kanskje ikke verre, men system 1 kollapser, rett og slett. Kan det være en generasjonsgreie der? For jeg husker alltid at faren min spilte sjakk med en kompis til far. Det var en søndagsgreie. Sjakk før datamaskinen og internett-telepakka, så var det et brett, og man satt og koset seg med spillet, og det var gjerne ett eller to partier. Veldig lite utbredt med lynsjakk og den type ting. Men vår generasjon, helt fra meg opp til din, og videre, vi er jo vokst opp med sjakk-computere, med chess-master på PC, så kom internett. Vi er jo vant på et helt annet volym, og samtidig også mye kortere spill. Det må ha skjedd et skifte mentalt i sjakkverdenen, at sjakk har vært en veldig stor system 2-greie, til at det kommer din generasjon, som er vant på et høyt volym av spill, hvor det er helt nødvendig å ha et veldig bra system igjen. Jeg tror det har nesten utluknet med spillestyrke å gjøre. Ja, det er klart. Vet du hva, også i gamle dager var den mest populære formen lynsjakk. Altså, turneringene har jo mer og mer blitt lyn- og hurtesjakk nå, men formen folk har spilt til vanlig har på en måte alltid vært lynsjakk, selv i Sovjet, altså med noen unntak, så det de likte å gjøre til vanlig, var å spille lynsjakk. Så jeg tror den oppfatningen om at sjakken er der man setter seg ned, bruker lang tid, bruker system 2 og så videre, den har alltid passet mer til amatørspill enn for det beste. Selvfølgelig, i lang sjakk må man bruke det en del, men for det meste så er det fortsatt da system 1, og det er nesten ren korrelasjon med spillestyrke, altså jo mer du bruker system 1, jo bedre er det. Vet du, systemet ditt, jo flere mønstre du greier å kjenne igjen, jo lettere er det å gjøre vurderinger, er det ikke det? For du har sett situasjonen før, og du ... Det er litt rart, for på mitt hobbynivå på sjakkspill, jeg vet ikke om du kan relatere det som profesjonell, at det er noen trekk som gir deg en dårlig følelse, uten at du helt kan forklare hva det er, som sannsynligvis, er noe du har gjort tidligere, som har resultert i noe dårlig. Du kan ikke sitte fingeren på det, men det kjennes ikke godt å gjøre det trekk, eller det trekket. Jeg tenker, når du følger det, sånn kjenner jeg det hele tiden. Hvis jeg ser et eller annet trekk, så har jeg med en gang en mening om det er et godt eller et dårlig trekk. For eksempel, jeg er ikke noen god sjakklærer, jeg vil ofte bare si sånn som du sier, det føles feil. Jeg kan ikke helt forklare. Det er mulig at det konkret i dette tilfellet er et godt trekk, men det føles uharmonisk, og det stemmer ikke overens med de erfaringene jeg har, og de mønstrene jeg har lært og kan gjenkjenne. Da kommer det an på lengden på partiet, hvor mye kalkuleringstid du gidder å bruke på de forskjellige mulighetene du måtte ha. Hvis du har to-tre retninger som jeg vil avgjøre for å spille videre, er det veldig klokkeavhengig hvor mange trekk du ser fremover? Ja, det er veldig klokkeavhengig. Det kan også ha litt med selvtillitform å gjøre. Typisk hvis du har selvtillit og er i god form, så greier du mer intuitivt å vurdere når du skal bruke lang tid, når du ikke skal gjøre det. Men som du sier, man lærer også å snevre inn søket. Selv om jeg bruker lang tid, så er det gjerne bare to eller tre alternativer jeg vurderer, mens du kanskje ville vurdert mange flere. Noen ganger vil det bety at du kommer til å tenke på et eller annet genialt som jeg ikke har eliminert med en gang på et generelt grunnlag. Men som regel, av tidsbegrensninger, lønner det seg å ha maks tre, vil jeg si, alternativer som du vurderer seriøst hvert trekk. Er det det som koster mest mentalt og energisk, er det noe motstanderen setter opp i en situasjon som at du må re du må re, altså nesten null ikke nullstille, i hvert fall du må rekalibrere deg så mye at de tingene du hadde brukt veldig mye kreft på å tenke fremover det er det som visker ut at nå må du nesten, du må tenke helt nytt at du hele tiden må restarte jeg drainer det systemet veldig, vil jeg tro Ja, altså jeg synes jo det er veldig veldig spennende, og jeg er jeg er pragmatisk på den måten at jeg vet hvertfall når du spiller langsjakk så det skjer såpass ofte at du må du må revalidere det kommer nye situasjoner, så jeg synes det i stor grad er spennende, og jeg synes på en måte, det er ikke noe veldig sterk mental hindring for meg å tenke at nei nå må jeg bare nå må jeg rett og slett revalidere det jeg har sagt det jeg har tenkt tidligere for det har kommet ny informasjon på bordet, rett og slett og det er veldig mange poeng som blir vunnet og tapt på om du klarer å hele tiden tilpasse deg Du hadde en ganske morsom historie apropos alkohol det var et parti du hadde hatt for cirka ti år siden, tror jeg hvor du da hadde vært på et sånt sponsorarrangement i mellom slagene og så hadde din konkurrent for dagen etterpå tatt seg en drink, eller drukket et par drinker, og så følte du da sånn at det ble en slags skjevhet i matchen dagen etterpå for du visste at han kom til å være bittelitt redusert at det forandret din innstilling til den matchen der Ja, altså, jeg visste ikke det er mulig på en måte at han er såpass avslappet på det og har såpass toleranse at det ikke gjorde noe som helst for ham, men det ga han utfilsomt et psykologisk overtak fordi, som du snakker om, det er en skjevhet, da er det da tenker jeg på en måte Da skal jeg vinne Da må jeg vinne, da er ikke dette her like viktig for deg som det er for meg, han tenkte sikkert ikke over det i det hele tatt, det var en hyggelig tilstelning han ble tilbudt en drink han tenkte, ja, jeg skal spille klokka tre i morgen jeg kan fint ta en eller to drinker nå og være i fin form til morgen jeg vet ikke om jeg ville tenkt det samme nå eller om jeg følte sterkere på den type ting den gang men sånne ting, ja også en motstander på en måte spiller veldig veldig fort eller sånn tilsidelatende skjødesløthet fra motstanderne, det synes jeg er det er veldig vanskelig å forholde seg til så jeg skal ikke sitte og gi folk tips men hvis du skal få meg litt ut av vater så er det en enkel måte å gjøre det på du hører vel til formene eller ligningene her at du bør være på et visst likt nivå da, innenfor det skal han jo si men det er jo sånn det er jo noe folk liker å snakke om i sjakk, sånn har du noe tips, noen sånne små ting som gjør at jeg kunne hatt, enten har jeg hatt en sjans mot eller kan slå slå folk i et spørsmål til vanlig som du sier alt det her er jo irrelevant hvis ikke man er på omtrent samme nivå til å begynne med så ja, det må jo naturligvis naturligvis ligge i bunn ja, det må være mange sånne spørsmål er det veldig mye sånn, har du noen kjappe hacks til meg hvordan jeg skal slå kompisen min er det liksom vanlige spørsmål? ja, det er det og jeg pleier å snakke om at jeg pleier å snakke om at altså det er andre som er veldig mye mer kvalifisert til å svare på det enn enn meg rett og slett og hvis jeg skal snakke om på en måte min prosess, hva jeg gjorde for å bli bedre fra det nivået den personen var på, så er jeg sånn jeg vet ikke, jeg holdt på med sjakk jeg likte det, jeg synes det var jeg synes det var gøy og jeg gjorde mye så ble jeg mye bedre øhm så jeg synes det er veldig veldig vanskelig å gi gode råd der jeg skal ikke si at jeg kan relatere meg til akkurat det men det er litt det der med skal man proklamere å være en ekspert på noe og samtidig som pedagog det kan tas liksom over i kosthold eller politikk at hvis du skal fortelle andre hva som er riktig og galt, da skal du ha jævlig god peiling og gode pedagogiske skills jeg synes det er mye viktigere å altså hva funker heller fortelle fra eget ståsted jeg vet ikke hvordan, hva forskningen eller hva de da sier om det men jeg opplevde iallfall hvis jeg gjorde dette og dette så fungerte det veldig bra for meg sannsynligvis ville det kanskje ikke fungert like bra for deg men dette er iallfall min erfaring og mine personlige råd så får folk velge å bruke det eller ikke kanskje det er en bedre måte enn å liksom være pedagog da uten at man evner til å være det ja absolutt og i den graden jeg gir råd så er jo bare det jeg sier som sagt, dette og dette gjorde jeg visst men det funket for meg etter hvert råd jeg vil gi er jo i tillegg da ehm det er jo ikke objektivt i og med at jeg baserer det i stor grad på mine egne opplevelser og ikke noe videnskap hvis du på en måte kan bli inspirert av hva jeg har holdt på med supert, det er jo ingenting som jeg synes er bedre enn det, men som du sier man skal være litt forsiktig med å gi alt for meg mye råd og det er en ting som min far også har snakket en del om det var en gang hvor jeg var ni og var på en turnering og hadde spilt ferdig et parti, vi satt da i fellesområdet for turneringen og analyserte partiet og så kom han med et råd, han sa du burde kanskje gjort det og det så kom det en fyr som var 200 poeng høyere enn han og forklarte min far hvorfor det han hadde forklart meg var feil og etter det så sluttet han bare helt å gi meg råd for han sa i hvert fall han skal i hvert fall ikke vranglære meg det så da tenkte han ja da får jeg heller bare å få finne ut av det selv og det er jo veldig norske måten å gjøre det på også, la barna på en måte la dem holde på, la dem finne ut finne ut av det det gjør jo at du får noen som som finner sin egen vei og viser seg å ha veldig talent for det og jeg tror kanskje til dels kan nå lenger enn de som har blitt fortalt at det og det og det skal du gjøre på den og den måten hadde du, tror jeg hvis du hadde vært et tankeeksperiment hvis du hadde vokst opp i Aserbaidsjan eller India eller Russland og noe sånt med ekstrem kompetitivitet med ekstrem kompetitiv sjakklære fra de er, jeg vet da faen når du begynner det er jo sikkert 4-5 års alderen for alt jeg vet men ville du blitt med du og din inngang og din historie tror du at du ville blitt kvelt av et system der hvor du aldri kom til å bli sjakkspiller? Problemet er jo at selv om man legger samme gener da til grunnen så ville jo da miljøet vært så forskjellig som som jeg vokste opp i at tankegangerne ville kanskje vært ganske ganske annerledes enn det den er nå allerede veldig tidlig så kanskje jeg hadde vært kunne tilpasse meg tilpasse meg det bedre men det nærliggende for meg er å si jeg tror ikke jeg hadde lykkes på samme måte i det i det hele tatt det det er på en måte det er så langt fra hvordan jeg ser på ting da hvordan jeg har lykt å lykt å gjøre det Men vet du litt om hvordan de foster opp spillere i de i de store sjakk historisk store sjakknasjonene er det disiplin sånn type lærer og stilmessig og alt mulig? Jeg tror man ofte gjør feil når man snakker om gamle sovjetiske skolen fordi det var det var ganske mye forskjeller da fra sted til sted og skole til til skole men det jeg har hørt fra Kina i hvert fall er at de har jo da store store skoleturneringer og de beste blir jo da sendt til til Beijing for å eller kanskje andre regionale sentre for å få et skredderskydd opplegg med skole og sjakktrening hvor de da blir drillet fra ganske tidlig sånn som sånn som har vært vanlig å gjøre i alle mulige andre andre sporter hvordan de gjør det i India vet jeg ikke jeg vet at ekstremt mange blir eksponert for sjakk og da er jo rent numbers game har gjort at da inderne har blitt blitt verdensledende spesielt da på barne og ungdoms nivå men jeg tror i hvert fall en generell idé om at det er mer mye mer struktur er jo ikke urimelig å anta det er jo disse filterne da sier at Du ser jo enormt mange idretter, at det er mange stjerner som har kommet gjennom i sen barndom, eller sett i tenårene til og med, fordi de har eksperimentert med forskjellige ting, eller at filtrene fungerer på en annen måte. Hvis du er en talentfull sjakkspiller som kanskje blomster alt for sent, og er en inder, så vil du aldri komme gjennom det filtret hvor du kanskje har fire spillere i den junior-turneringen eller den serien. Du kommer aldri inn i de beste kvotene og utvikler deg ikke best nok. Nei, det er veldig sant. Jeg tror også kineserne for eksempel, jeg tror de vet litt hva som fungerer for å øke sjansen for at du får fram veldig, veldig gode. Men jeg tror kanskje for å få enere spesifikt i sjakk, så er det... Jeg tror ikke det er så lett egentlig å bare... Konstruere... Konstruere det på samme måten i og med at det er ikke like stor grad bare trening, trening, trening som gjelder. Kan man sammenligne det med type skoler av infokultur og kunst, film, bøker, at skolene kan også gjøre utover for strømlinjeforma i sjakk kontra andre, for eksempel alpins, så kan det jo være veldig bra å bli strømlinjeforma og komme inn i de beste måtene å utøve sport på. Men sjakk, fordi man enda kanskje ikke har oppdaget den beste måten å yte sjakk på. Hvem vet da, hvor nærme kommer vi datamaskinen en dag. Men at du kan bli forskolert, må jo kanskje bli en hemsko kanskje også noe bedre. Jeg tror jo det. Men jeg baserer jo ikke på noe særlig annet enn egne... egne erfaringer, men jeg føler jo ganske stert da at for å bli veldig god i sjakk, beste måten å bli det på, er jo som du sier, at det er strømlinjeformet fra tidligere du har ditt opplegg og du legger inn timene i det. Men jeg tror hvis du skal bli best eller en av de beste, så må det i veldig stor, stor grad komme innenfra. Ja, det tror jeg. For det mener jeg plukket av, du hadde jo en enorm appetit for å lese sjakkbøker. Jeg vil tro at den forelskelsen i noe som er ditt, at det kommer så mye innenfra enn at det er for eksempel en skole eller foreldre eller en kultur som pusher deg fram, at det er en forventning der. Det har aldri vært noen sånn store forventning til at du skal pushe dette her videre etter noen grad. Det var veldig drevet av deg selv og du oppsøkte også de sjakkidolene som du likte best, de stilene som tiltalte best til deg. Og at du utviklet det ganske fritt, vil jeg tro. Ja, absolutt. Jeg hadde jo da jeg hadde jo da trenere fra relativt tidlig. Jeg hadde vel trener fra jeg var ni til ti i hvert fall som trente med en gang i uka. Og noen ganger så prøvde han jo å gi meg oppgaver som jeg skulle gjøre til neste gang. Men han fant ut at det funket ikke. Fordi det, det så jeg på som lekser. Og da var det på en måte, da var det plutselig ikke lystbetont. Mens jeg ville jo da i stedet bruke, som du snakker om, bruke masse tid på å lese sjakkbøker, bare sitte ved brettet, eller også tildels spille sjakk på nett. Så jeg tror jo at det er for å si det sånn, det var jo ikke tilfeldig fra tidlig at det var meg som ble mye bedre enn de andre på min alder. Fordi de gikk jo på sjakk som en fritidsaktivitet. Og nå snakker du i 7-8-9 års alderen, eller? Ja, altså jeg begynte jo første turnering som åtteåring etter at jeg hadde åtte og et halvt åring etter at jeg hadde trent vel omtrent et halvt år. Stort sett for meg selv hjemme. Men ja, de første årene der. Det var ikke tilfeldig. De så på det som sagt som en fritidsaktivitet. Jeg holdt på med det hele tiden. Fordi jeg synes det var gøy. Jeg hadde en annen interesse. Jeg hadde en annen lidenskap. Rett og slett. Så selv om du synes at det er bra, du snakker jo om deliberate practice. Det har det vært veldig lite av. Hva innebærer det? Opp igjennom morgenen. Det er bare trene, rett og slett. Trene på trene på saken. For å være helt ærlig, det får du meg egentlig fortsatt ikke til å gjøre i en særlig grad. For min del er det fortsatt basert på at jeg gjør de tingene jeg har lyst til. Det har nesten vært rødt fra helt siden jeg var barn. Skal vi se bort fra kanskje de aller viktigste turneringene, hvor man kanskje prepper litt ekstra, så er det jevnt over alt du har lyst til når du setter deg inn ved sjakkbrettet. Det er ikke sånn, ja, jeg får vel ta det og søkt. Ja, nei. I aller høyeste grad. Som du sier, det er turneringer, spesielt VM, hvor du trenger et annet nivå av forberedelser og og nye ideer og sånn, men ellers har det vært i stor grad lystbetont og veldig lett å feiltåke som som latskap og mangel på disiplin hvis du ikke kjenner meg. Ja, hvor ligger det? Det du snakket om i en annen podcast også, at for du er ikke en sånn, og er det egentlig vanlig spørre da, for å være sånn 9-5 sjaksspiller, at du legger inn time og er liksom som en strukturert forfatter på en måte, at du legger inn dagsverket. Er det vanlig blant sjaksspillere? For det er jo åpenbart ikke du da. Jeg vil ikke si at, jeg tror ikke det er normen, jeg vet det er mange som gjør det. Men det er mange som også som er som meg. På det der. Altså, Karuana da, som har vært nummer to i verden nå i mange år, han for eksempel tror jeg er i stor grad som som meg på den måten. Treneren hadde snakket om at det var sånn det var umulig å liksom tvinge ham til å gjøre noe som helst. Det måtte komme fra ham. Det er fascinerende det, og det er jo, jeg tror ikke det også, det henger litt sammen med at det er om man lærer som mest ærlig, altså det er mest lystbetont. Men nesten med alt. Man nesten kan generalisere det. Jeg tror det kommer litt an på hva det er, men jeg tror hvis du skal bli, hvis du faktisk skal forstå noe, så tror jeg kanskje det må være på den måten da. Jeg tenkte litt på Federer-universet her. Det er det med å drive med, det er jo en sånn berømt sammenligning mellom Tiger Woods og Federer, som er ekstremt eksempel på hvordan trener barn til å bli liksom, hvordan de ble toppidrettsutøvere da, hvordan de ble best. Og Tiger Woods fikk vel en sånn golfkøl da han var to-tre år gammel, eller er det noe sånt tror jeg? Ja, det har jeg hørt, ja. Og Federer drev med veldig mange forskjellige idretter til langt opp i tenårene tror jeg, før han spesialiserte seg på tennis, at det er sånn to veldig forskjellige modeller for å finne ut både hva liker folk å drive med. På Federsens side høres det for meg mest logisk ut at man både får den alsidigheten av å teste forskjellige sporter og liksom bli både lagspiller, solospiller, lære seg taktikk, lære seg beregninger i form av distanser, hvordan løse problemer, mens hvis man satser alle liksom, putter alle eggene i en kurve på golf i Tiger Woods sitt tilfelle, så er det jo mye større risiko for at barn eller ungdommen brenner ut på et eller annet tidspunkt da, mens Federer prøvde ut ekstremt mye forskjellig og ble det han ble. Jeg tror igjen det kommer veldig an på hva det er du driver med, og i tennis er det jo, og golf for så vidt, så er det jo så vanlig, fordi det er så ekstremt teknisk da, at du må begynne veldig tidlig, og... Ligge ekstremt mange timer inn i det. Ja, nettopp, og sånn er det jo med sjakken også, at man kan ha forskjellige måter man kommer til målet på, men du må begynne tidlig, altså du må begynne, jeg begynte jo da, jeg lærte jo reglene før det, men jeg begynte å liksom drive med sjakk som 8-åring, og det er jo sent. Ja, det er historisk sent. Ja, altså historisk vet jeg ikke, hvis du går langt tilbake så var det mange som begynte mye senere, men jeg tror altså blant de som er de beste i verden nå, så er det nok det, blant de absolutt seneste. For min del så var det enkelt, jeg var ikke moden for det før, jeg var ikke klar, faren min prøvde jo noen år før å, og lære meg, men jeg tok det ikke så fort, og jeg var ikke så veldig interessert. Men jeg synes det er veldig interessant med Fedre, at han, jeg vil jo tro at det ville sannsynligvis ikke fungert på en annen måte for ham. Han hadde jo, det er jo rimelig å anta at han ikke ville blitt så god, hvis han ikke hadde fått gjøre det på sin måte. Og det er veldig interessant at det er med tennis. Jeg kan skjønne med masse ting som løping, sykling, hvor det er så... Monotont? Ja, det er monotont, og er mest fysisk, og ikke i så stor grad teknisk. Men akkurat... Akkurat... I tennis, golf, eller fotball for denne saks skyld. Jeg tenker du kan sikkert bli en veldig god midtstopper ved å holde på med masse rart langt opp i tenårene, og se på fotball som bare en av tingene du driver med. Men... Men at du skal bli en av de beste teknikerne i verden, da tror jeg det er timene som gjelder. Ja, for det der med profesjonell, det er jo ganske nytt, for det er ikke mange idretter på 80-tallet, for det var profesjonell, og sånn norsk fotball for eksempel, og i elitserien, så var det ikke så mange som levde av å være fotballspillere. Og det er jo ganske mange flere som gjør det nå, men det er sikkert med sjakken også, at ting endret seg veldig fra å være nesten sånn, alle hadde en jobb ved siden av, eller en rolle i forbundet, og det var ikke noe lukrativ inngang på sjakken. Jeg vet ikke om det har kanskje forandret seg litt, men det er vel ikke kanskje bare de aller beste som tjener noe særlig med penger på, da? Nei, det er klart at du skal ikke så veldig langt ned på ratinglisten før de fleste enten har en eller annen trenerjobb, eller er trener, eller sekundant, eller kommenterer, eller noe sånt, eller et eller annet sidegeskjeft der. Og du hadde da første virkelig store spilleren i Norden, Bent Larsen. Han startet jo da på litt sent 50, og etter hvert på 60-tallet, da var det hans storhetstid. Og han møtte jo enorm motstand i Danmark for at han skulle være, proff sjakkspiller. Og han var jo da konstant vel blant de tre-fire beste i verden i et og et halvt ti år. Men, altså, tanken på at du skal være profesjonell, det gikk så imot alt de sto for. Jeg kan tenke meg at det var enda verre i Norge, på den tiden. Jeg har lest masse av Larsens bøker, og han beskriver jo da norsk sjakk som at, at norsk sjakk fløt over av mindreverdighetskomplekser. Rett og slett. Ja, det kan vel spørres opp på Norge og, i en annen samtale. Det tror jeg definitivt Norge før oljen i stor grad. Jeg tror faktisk også norske fotballspillere måtte ha en annen jobb ved siden av fotballen til et visst årstall, som er ganske mye senere enn man egentlig skulle tro. Og det er jeg tror det er på 80- og 90-tallet, jeg husker ikke helt. Gunnar Martin Kjenner var og snakket om det her, og da var det sånn at alle norske toppspillere i Norge, de studerte ved siden av. For da hadde du liksom en heltidsstilling ved siden av fotballen. Alle studerte. Ja, alle studerte. Sånn var det i Sovjet også. Det var veldig mye, det var veldig mange sjakkspillere som, fikk statsstøtte. Men de måtte ha en jobb eller studere, så det var, alle de beste hadde en eller annen tullestilling på et universitet, eller var, noen av dem var selvfølgelig akademikere også, som Botvinnik, som er en av de beste spillere gjennom historien, og verdensmesteren her var vår. Han var jo ingeniør, og skrev masse faglitteratur, i tillegg til sjakken. Så det er en relativ ny tankegang. Og vi lever jo i selvrealiseringens tidsalder, så jeg tenker sånn sett så går det jo bare mer og mer i den retningen. Og jeg kunne jo ikke tenkt meg noe annet egentlig. Har du lekt med tankene av hvordan det hadde vært å jobbe for en arbeidsgiver og ha en vanlig jobb? Jeg tenker jo over det. Det hender jo at jeg gjør ting som jeg regner som jobb. Altså om det er sponsoroppdrag, eller den type oppdrag som gjerne tar noen timer over. Du selger timene dine for en pris, kan vi si. Ja, rett og slett. Ja, det slår meg jo. Det slår meg. Det slår meg hver gang. Hvor mye du hater det? Nei, ikke nødvendigvis mye. Jeg synes jo på en måte det er litt givende, for alternativet er jo at jeg våkner jo veldig ofte og ser på en timeplan som sier ingenting denne her dagen. Så det er greit å gjøre noen ting, noen dager, men å gjøre det hver dag, det er vanskelig å forestille seg. Det har jeg veldig respekt for alle som gjør. De fleste tenker jo ikke over det, men faktum er jo at de fleste har jo ikke en jobb de brenner for. Ironisk er at du gjør det samme hver dag du også. Det er jo... Jo. Det er jo... Det er merkelig at vi liker den repetisjonen også, om det er om man jobber for en arbeidsgiver eller om man jobber for seg selv, så man kan si at du er, hvis vi tar det litt opp da. Ja. Det er litt morsomt. Jo, det er jo klart det. Folk spør meg også om jeg ikke går lei, og det gjør jeg ikke, så... Du har en kalender også, er det en sånn delkalender med Espen Agdestein, eller sånn at du fyller inn her og der, og nå skal jeg på cageball. Nei, Espen er jo ikke manager, for meg nå lenger. Så det er jo slutt for et par år siden. Det handlet jo da mer om at, jeg skal ikke gå for mye inn på det, men det handlet jo mer om at mine prioriteringer endret seg i misgrad, så jeg hadde på en måte ikke så mye bruk for det. Men når jeg snakker om kalender, så nei, jeg har jo ikke, jeg har jo ikke en... Jeg har jo ikke en kalender, det er bare mer at jeg... Jeg tenker jo at det stemmer overens med en som ikke liker disiplin, ikke liker å bli fortalt hva han skal gjøre. Det stemmer overens med profil til en som ikke har en kalender. Ja, det gjør det. For det er jo to epoker her, sånn grovt sett, for jeg husker jo også, når ting begynte å skyte fart, så var det jo masse reklame, en periode med mye reklame, du var jo modell, og det var noen brands, og før du begynte å bygge dine egne brands, og sånt, og at det var sånn, synes du det var litt spennende som tenåring, eller kanskje det var tidlig 20-åring at liksom... Ja, tenåring og tidlig 20-åring. Ja, ikke sant? For det var sånn bare det kleskregene og sånt, for jeg synes det var litt spennende, eller føltes det litt sånn der, ja, ja, jeg må vel gjøre det for å... Ja, akkurat G-Star var, jeg synes jo det var spennende, men først og fremst handlet det om at dette er så rart, at de vil ha meg til det her, fordi på det tidspunktet, så var ikke jeg hverken spesielt kjent i Norge, eller i verden, ville tro at mange visste hvem jeg var, men ikke på den måten det er nå, så det tenkte jeg bare at, ja, det her må jeg, altså det her kan jeg ikke si nei til, helt slett, men det er jo sånn typisk ting som, det var spennende da, det som jeg, det som jeg synes er litt synd, var at jeg var for såpass, lite verdensvant, at jeg følte ikke at jeg, jeg greide ikke å få, på en måte, maks ut av den opplevelsen da. Hvordan da? Nei, jeg føler på en måte at, jeg kunne jo da, jeg kunne oppleve mer, kaste meg mer. i hele den verdenen enn jeg faktisk gjorde. Hvis jeg skulle gjort noe sånn nå, så hadde jeg vært mye bedre forberedt på det. Men det er som du sier, jeg har andre ting som driver meg nå, og andre prioriteringer. Så det å selge seg selv gjør jeg i veldig liten grad nå. Jeg er mye mindre opptatt av brand og hva folk tenker om meg. Er det noe du har kvittet deg med? Var du litt opptatt av hvordan folk oppfattet deg, eller hva folk mente om deg da du var yngre? Jeg var i hvert fall mye mer tilbøyelig til å høre. På råd. Og kritikk og innspill. Jeg var i hvert fall mye mer tilbøyelig til å høre på andre, hvis andre hadde ideer om hva jeg burde gjøre, hvordan jeg kunne bli oppfattet, og så videre. Mens det har gått mer og mer bortifra, egentlig. Jeg vet ikke om det er på en måte et positivt eller ... Helt klart positivt. Det må jo være. Nei, men jeg tror ikke det er hverken udelt positivt eller negativt, for det har gjort at jeg har ikke blitt noe lettere å ha med å gjøre når jeg etter hvert har lært meg at jeg trenger ikke i like stor grad å bry meg om hva folk mener, men det har definitivt vært bra for meg i hvert fall. Jeg tror det er en sammenheng der at folk som gir litt faen i hva folk andre mener om seg selv, eller gir faen i hva slags rykte man måtte ha, er ofte de som har et veldig godt rykte, som ikke bekymrer seg så veldig mye om seg selv. Så kan du bare ta en tankerekke gjennom sportens verden, hvem som er veldig opptatt av sitt eget rykte og navn, og som man aldri får helt tak på. Man føler at man ikke kjenner at alt de utskjer for å være noe andre. Det er også de som gir fullstendig faen, som man har en tendens til å bare sånn ... Ja, ok, men det der kommer i hvert fall fra sjela. Ja, du har noen av de, og så har du noen som gir så faen at de aldri gir noe av seg selv. Ikke sant? Det er også sant. Men som du sier, jeg tror for ens egen mentale helse og sånn, så tror jeg det er veldig positivt. Det har vært et par ... Det har vært et par saker fra forskjellige VM med meg, som for eksempel da jeg tappte mot Kariakin, det ene partiet, og jeg satt der og ventet, og jeg merket at det er greie ikke, jeg må bare vekk. På presskonferansen? Ja, på presskonferansen. På presskonferansen, og det var jo da ... Det var jo mange som prøvde å få meg til å si sånn, du må komme tilbake, det her går ikke. Men jeg var veldig klar på at jeg gjorde på en måte det jeg trenger å gjøre nå. Ikke sant? Og ... Det er ... Jeg er den dag, i dag, jeg har ikke noe dårlig samvittighet. Jeg tenker ikke nå at jeg burde agert på en annen måte, som i andre tilfeller også. Sånn ... Sånn i øyeblikket, så kan ... Så kan ting skje, og det kan være uheldig, men jeg tror ikke man skal bruke for mye tid på å ... Få på en måte prøve å rette opp et inntrykk, fordi du har gjort noe som folk kanskje ikke er enige i. Og nå har jo heldigvis ikke dette skjedd med meg i veldig stor grad. Jeg har fått litt dritt i noen tilfeller, som går veldig fint, men jeg har så sett at det skulle være en sak hvor ... Jeg faktisk havner i ordentlig trøbbel, ordentlig bør, og jeg selv føler at jeg har ikke gjort noe gærent. Du gir en liten respons. Jeg vil i hvert fall aldri være den som jeg kan ikke se for meg. Jeg skjønner på en måte at det er mange som har sine kommersielle interesser og alt det der som går litt foran, men for min del er det i hvert fall gått mer og mer fra at folk får tenke det de vil. Det er en sånn ting som gjerne, for de fleste av oss kommer med alder, at det er med å faktisk takle det her med hva folk måtte mene, og det er der man har et helt, altså, det er selvfølgelig, det er selv som yngre også med det pressepusje, ikke sant, og at du hele tiden også blir, du blir påført altså veldig mye dårlig samvittighet, for som du sier selv, det føles ikke riktig å sitte der, jeg orker ikke, og en genuin respons, da går man bare, man sitter jo ikke i en situasjon som oppiner seg selv, sånn fra et naturlig ståsted, og da er det sånn der jo, øvelsen skal man da ta den der alderen, for da automatisk kommer det masse dårlig samvittighet som blir prakket på håret, og så skal man da ta det til seg, eller vel, preller det av, og det er jo, de fleste tror jeg liksom greier å lage en slags sånn regnjakke hvor det der preller av med årene, mens noen har hele tiden at de greier ikke å ikke ta ting personlig da, kanskje det handler om det, at liksom folk tar ting personlig som andre påfører det da. Jeg er veldig, veldig enig i det, og som du sier, for min del også har det jo blitt, blitt mye lettere, lettere med, med årene, folk, altså, du blir, du får på en måte, du får litt mer erfaring, selvsikkerhet, og alt det der. Det er jo klart at, jeg skjønner det jo, jeg har vært, altså i disse, i disse tiderne hvor du kan, du kan havne i trøbbel, og folk, mener veldig mye om deg for, for de minste ting, så det er jo, det er vanskelig å bare, som du sier, bare ta på seg den jakka og si at, ja, det går, det går fint, jeg, jeg, jeg bryr meg ikke, altså, i hvert fall, det verste er å, gå på internett etterpå. Nei, men jo, det verste er å, er jo ikke, ikke, altså liksom skal unnskylde seg for noe man ikke mener, mener genuint. Ja, for å, for å ta et veldig lite dramatisk eksempel da, for min del, så hadde også da VM matchen i 2018 hvor jeg da med Svarte siste partiet tilbehører MI i en stilling som fortsatt var, det var noe bedre for meg, men jeg trodde ikke det var så lett å vinne. Uansett så hadde jeg jo da, ehm, ehm, satt, ehm, jeg hadde jo satt en plan på en måte foran at hvis, hvis jeg kommer i den situasjonen så kommer jeg til å tilby MI fordi jeg mener at omspillet gir meg en bedre sjanse. Det var det jo mange som mente veldig mye og veldig sterkt om, ehm, og jeg fikk jo høre da, eh, fra andre at, eh, de sa sånn, du må si til Magnus at han kan, han kan ikke finne på å se hva som blir skrevet på, på nett nå. Eh, for min del, jeg synes det bare var gøy. Mm. Fordi jeg tenker at, eh, eh, det er gøy å se hva folk mener, og det kommer ikke til å påvirke meg i det hele tatt, og det vil på en måte bare gjøre det enda deiligere å faktisk vinne. Ja, for rett, ja. Ja, jo, og det er jo bare akkurat i det tilfellet så vil det jo bare, det vil jo være rett i det, det tilfellet, så jeg ville jo mente at da min beslutning ville vært rett uansett om jeg vant eller tappte omspillet, men det er klart at de fleste baserer jo, eh, baserer seg på resultater heller enn, en prosess, så for dem så tenker jeg det, det var, det var i hvert fall veldig tilfredsstillende. Ja, det tror jeg på. Men det må jo være jævlig absurd at folk har, også kanskje også kollegaer som jo sånn, eh, kanskje under en faglig, en faglig sett, eller eksperter, presse, whatever, som skal ha så jævlig mye meninger, om beslutninger som tas. Det morsomste er når fotballkommentatorer skal kommentere bytter og taktiske vurderinger hos trenere som står der med skin in the game, all presse på seg, forbereder seg til kamper i dagesvis, ukesvis, og så sitter de som eksperter bare og gjør enkelt random vurderinger av den aktøren sin vurderinger. Det er litt sånn underholdningen er blitt. Det er jo bare tull selvfølgelig, og det er jo samme med sjakkkommentering. Torstein Ba på NRK, han er jo veldig sterk sjakkspiller, men han sitter jo i stor grad og gjetter. Han baserer det på sine erfaringer, litt hva komputeren sier, og så prøver han å si hva han tenker om det, og så ... Noen ganger er det rett, og så ganske ofte er det feil. Og jeg tenker jo ... Det er jo veldig rimelig å ... Måtte skulle kritisere ... For det første, fotballkommentatorer og pundits og alt sånt, hvis de ikke skal sitte og kritisere folk, beslutningene som blir tatt, så ... Så har de ikke noe jobb. Men jeg synes jo alt det der er ... Altså, det er super innbytte, fordi tilfeldigvis en spiller dukket opp på rett sted til rett tid. Altså, kom an, det hadde jo han som hadde blitt byttet ut, han hadde jo også gjort det der, høyst sannsynlig. Og sånn synes jeg blir spesifikt i fotball, det blir ekstremt overdrevet, hvor mye de tingene har å si, og fordi det er så spesielt da, når det er snakk om store turneringer, Champions League, EM og VM og så videre, fordi det er så ekstremt store konsekvenser for beslutningene, fordi det er så resultatdrevet, så blir jo da hele prosessen i det drukner bort, og det ... Hva skal man si? Det er jo ... Det er jo sånn det er, men jeg synes det blir litt mye tull der også. Jeg mener jo da ... Altså, noe av det verste jeg har sett i fotball, var fra Real Madrid mot Bayern, hvor det er ferdig med å gå mot ekstra omganger, og Real Madrid har en mann mer, og tømmer seg da på en dødball langt på overtid, men jeg sitter og tenker sånn, hva er det dere driver med? Dere har en halvtime med en mann mer, og dere risikerer å bli kontra på i sist, i siste minutt, ikke sant? I stedet. Det er bare liksom, det er en eller annen tankegang om at vi har flere spillere, vi er hjemme, vi må pushe frem, og så videre. Der tror jeg på en måte, der tror jeg fotballen har mye å lære, og en ting er trenerne, men ikke minst de som sitter og kommenterer, og kommenterer, også som da stadig, er det nesten konstant, kommer med helt missvisende kommentarer og påstander om hva som foregår i kampen. Jeg skjønner at til dels er for å skape spenning, men jeg skulle ønske at det var litt mer opplysning, enn det det ofte er. Ja, men det er jo, det er ikke sant, det er bare blitt en del av underholdningen, altså så er det sånn, jeg husker, en ting jeg bare så hang meg oppe i, så jeg bare tenkte at dette er så jævlig absurd, jeg tror det var forrige EM, eller var det VM? Da, altså Tom Nordli, altså alle respekter, alle hans prestasjoner og meritter og sånt, men sånn, han sitter da, og hørte som han lå nesten som en sånn lenestol bakover, det hørte jeg så ut når han kommenterte, altså han begynte å fortelle hva Nederland burde gjøre etter pausen, i en ene matchen, altså så sitter liksom en norsk trener, en norsk aktør, og så bare dette her ville jeg gjort hvis jeg var nederlandsk trener, altså jeg tenker, men i alle dager liksom, bare sånn, hva er det for liksom, og tror man da at man, vet noe selv bare ved å se på skjermen uten å ha vært i garderoben, uten å ha kjent på stallen uten å ha vært med i troppen hele veien at man sitter på noe informasjon eller noe lurt som den trener eller apparatet ikke har tenkt på som ikke er en del av hele vurderingen av å komme seg videre i mesterskapet det er absurd det kan du si men folk ender jo da opp med at man tror mer på den man ser på TV enn de som står bak og gjør beslutningene jeg synes jo det tildels er tildels er skremmende du hadde jo da den saken med han blinde sjakspilleren som til slutt da ble utstengt for juks første gang i to år og så på livsstil da han ble tatt livsstil da han ble tatt andre gang og det var jo store mediesaker om han først da han hadde sine resultater jeg så jo det var spennende og så så jeg på parapartiene hans og da så jeg meg oi hva du ser da du ser at det er kirurg du ser jo da umenneskelige beslutninger og umenneskelig altså presisjon for for nivået det ser du det ser du veldig veldig fort og da er det sånn det var jo overraskende mange selv sjakspillere ikke på en måte ikke spesielt i min sirkel men eller blant de beste som som forsvarte ham ganske mye og det var mye det var mye lokal støtte og det var mye kommentarfelter og det var en fin historie ikke sant jo det var en kjempefin historie hvor folk snakket om at ja altså andre er andre er mye syndelige på ham og det her er sånn dette er bare en heksejakt og så videre og vi har ikke noe tro på disse såkalt ekspertene som sier at dette er umulig og så videre og da tenker jeg det får meg til å tenke at at at at at at at at hvor ofte er det man ser sånne ting for man har ikke lyst til å bare tro at ja de som omtaler det her vet best i hvert fall i tilfeller hvor det burde være en objektiv sannhet man liker jo fortsatt den å tenke at man vil tro på gode historier men i og med at her altså folk lot seg jo lure trill rundt og de mange ville jo ikke da en gang høre på folk som at har burde ha peiling og altså kunne se med en gang at det her stemmer ikke det her henger ikke på greip over hodet hvor ofte er det da at man blir man blir rett og slett matet med med ting som bare er bare er tull så du ser er det litt sånn den motsatte følelsen av å trekke at du har en dårlig følelse av å trekke som det vi snakker om med den blinde spilleren og sånne umenneske du kaller det umenneskelig trekk at det sånn er det sånn at sånn at du ser brettet og så er det et trekk som bare ikke gir mening i det hele tatt der og da er det du tenker på et umenneske trekk ja altså det gir ikke det er det følger ikke en logikk som på en måte stemmer over ens med de andre trekkene den personen har gjort som en sterk sjakkspiller ville ville tenkt altså det er på en måte du har fått et riktig svar og så har du bare tatt ut av lufta ikke sant du kan ikke du kan ikke se prosessen bak og da tenker man med en gang at det her her her er det Ullermosen selvfølgelig skal du gjerne ha noen flere eksempler av av det og i dette tilfellet han ble han ble jo da invitert å ta test da i regi av Norges sjakkforbund og jeg var jo veldig for at det skulle være ganske stor slingringsmånd der for altså hadde man vurdert da at at spillestyrkene hans var til 16-1700 for eksempel mens prestasjonene han hadde gjort var på et 2-3 2-4 nivå så ville jeg ha sagt at ja det er jo da usannsynlig at han ville gjort de prestasjonene men det er fortsatt og innenfor hva som kan skje, så tvilen kan komme deg til gode. Nå i hvert fall det som skjedde med testen, var at det ble vurdert at han kunne nesten ikke spille. Jeg lurer på hva sånne personer tenker, for det har vært flere av de der tilfellene. Det er jo problemet i sjakk, at de som blir tatt er jo de som gjør det åpenbart, og de som gjør det på en dum måte, egentlig. Alle tenker at vi må legge inn noen feiltrekk underveis. Ja, men problemet er at han for eksempel var ikke god nok til å skjønne hva som ser mest logisk, eller ser menneskelig ut. Men altså sett hadde jeg, hadde jeg begynt å jukse, så hadde jeg gjort det på en smart måte, så er jeg ganske overbevist om at folk ville ikke merke av det. Jeg hadde bare trengt, en til to ganger i løpet av partiet, jeg hadde ikke trengt å få trekk engang, jeg hadde bare trengt å si at, jeg hadde trengt å få at her er det et trekk som er mye bedre enn det andre. Eller sånn, type her har du mulighet til å vinne, eller her må du passe deg så du ikke taper. Det er det eneste jeg ville trengt for å, for å bli nesten, nesten uslåelig. Og det er jo, det er litt, det er litt skremmende, egentlig, fordi du har jo da, spesielt online sjakken, du har mye anti-juks, som blir gjort, men til syvende og sist, de turleringene jeg spiller, så det går ikke hvis du ikke i bunn og grunn stoler på motstanderen din. At du i bunn og grunn føler at det er ikke nok å tjene til at folk, folk har ikke insentiver nok til å jukse, fordi, buritatt så er jo, karrieren din er jo over. Du, det er jo, sjakken er jo såpass lite organisert at det er veldig mye basert på invitasjoner, og invitasjoner, det får du ikke. Tror du ikke mange bare sånn har lyst å få en smak av å møte de store kjente spillerne, og bare være, altså de har kanskje ikke noe tape, at de bare, de er bare middelsjakkspillere som har lyst på litt spotlight og hadde litt gøy? Det er jo de som er farlige. De som har, på en måte, de som har, de er gode spillere, men de har på en måte prøvd, prøvd, de har prøvd, men ikke nådd helt opp. Det er de som har insentivet, men de har jo på en måte vært veldig få da, i de turneringene som har hatt online. Det har vært en såpass, det har i stor grad vært etablerte toppspillere, og unge spillere, på vei opp, som ikke har hatt de insentivene. Men, ja, har du, jeg vil si at, det er definitivt den utfordringen sjakken har, med da mange som har sterke insentiver for å jukse, og gjør man det på en smart måte, veldig, veldig vanskelig å ta. Jeg skal ikke her sitte og spre rykter, eller hva det er, men du vil ikke overraske meg i det hele tatt, om det er mange som har jukset. Selv i ganske store turneringer, som ikke har blitt tatt. Ja, men har du vet at du har møtt mange som har jukset, eller så har det blitt ferska, enten at du har oppdaget det selv, eller at det har blitt avsluttet i heltegant? Jeg har spilt mot tilfeldige folk på nett, og da er det jo sånn, da kan jeg merke etter hvert, om de jukser. Over brettet, så har jeg aldri opplevd, det er aldri noen som har opplevd, det er ingen som jeg har mistenkt spesielt. Du må jo nesten bare løsesrive deg fra det, for om du sitter og tenker at motstanderen din kanskje jukser, så har du jo allerede en så stor psykologisk ulempe, at det er vanskelig å spille. Jeg husker jo fra det spillet sjakk da jeg var liten, at så fort jeg brukte sjakk-computeren til å hjelpe meg trekke, eller få et sånt støttetrekker, så hadde jeg ikke noe plan videre. Da var jeg, da var jeg helt avhengig av å få mer råd fremover, for da hadde jeg ikke noe rute, eller noen planer, eller noen ting, så det er sånn at med en gang jeg brukte en hjelpruksjon, så var jeg helt rådløs, og spilte bare som en idiot. Det husker jeg, og det er vel litt sånn at man blir jo avhengig, man kommer ut av, man får ikke noe spillestil etter å ha juksa da, vil jeg tro. Det kan du si, og... Men det er også sånn at de som har hjulpet meg, spesielt de litt eldre i teamet, de klarer ikke å spille sjakk i det hele tatt lenger. Fordi de er så vant til å jobbe med analyse og computer. De er gode til å komme med ideer og få hjelp av computerne til det. Men å spille selv, så endrer det opp med at jeg trenger hjelp. Jeg er vant til å komme med en idé, og så blir jeg guidet videre av computerne. Så det er litt en parallell til... Vi blir jo så avhengig av sosiale medier og alt det. Når det gjelder noen computere på andre områder, at vi slutter å tenke selv der også. Er det et verktøy du har hatt gjennom hele livet, i og med at du er født, da du er født og internett kom, at du alltid har datamaskinen tilgjengelig etter turneringer og kamper, at du kan gå gjennom og finne ut av feilene dine? Jeg vil si at jeg er litt mellom. Jeg føler på en måte at jeg er siste rest av den pre-computer-æraen. For jeg begynte jo med brett og bøker, og jeg spilte litt på nett. Ikke helt fra starten, men relativt tidlig. Men jeg fikk jo da bare to timer, og vi hadde datatid i uka, så det var ikke så mye jeg fikk gjort av det egentlig. Det blir ikke noe dum og Wolferstein 3D på deg. Nei, vet du hva? Jeg er veldig glad for det nå, men jeg ble jo da hjernevasket av foreldrene mine til å tro at dataspill ikke var noe særlig å holde på med. Så det var veldig mange ting jeg hadde gjort, og det var ikke veldig mange år, men i hvert fall noen år hvor hvis jeg hadde datatid, og hvis jeg bruker internett, da skal jeg underspille sjakk på nett. Jeg skulle ikke kaste bort tiden på noe annet hull, i hvert fall for det hadde jeg ingen interesse av overhovedet. Så jeg er veldig glad for at jeg på en måte fikk innprentet det veldig tidlig. Og når det gjelder sjakk-komputere, altså chess-space og alle de analyse-verktøyene som man begynner, så begynte jeg vel med det i 11-12 års alderen egentlig. Og det var mer, jeg vil ikke si at jeg ble tvunget til å gjøre det, men det var mer at jeg ble litt prakket på at det var en god idé at jeg begynte med det. At jeg ikke bare kunne basere meg på å lese en bok, og så tenkte jeg at det var en interessant idé, og så spillet jeg det uten å ha sjekket motstanderspartier eller verifisert det. Men jeg er veldig, veldig glad for at jeg startet på brett. Og jeg føler jo igjen, hører seg jo ut som en antiteknologisk gammel mann, men jeg tror det har gitt meg noe som kanskje en del av de barna som kommer opp i dag ikke har, det at jeg faktisk startet i så stor grad med brett, og at det kanskje har gjort meg, og da selvfølgelig eldre generasjoner, en forståelse av brettets geometri som ikke lører. Skal jeg bare hente det? Ja, jeg kan hente det. Nei, det går fint det. Dette blir jo heller ikke kuttet, blir det. Nei, nei. Nei, nei. Hva var det du pratet om nå? Jo, computeræra og alt det der. Jo, men det var, nei, det glemte jeg. Men jeg tenkte noe annet som også er interessant med computergreiene. Var du involvert, eller fikk du være delaktig i det der, da Alfa møtte Stockfish? Nei, jeg... Jeg leste jo om det da den rapporten som de hadde skrevet kom ut. Jeg var ikke involvert, og jeg vet ikke noe annet enn det som er offentlig tilgjengelig der. Var ikke det spennende greier å lese om? Jo, det var veldig spennende. Og jeg må si at det var med på å revitalisere min karriere i veldig stor grad, og ikke minst for trenerne mine, spesielt Peter som jeg har jobbet med gjennom mange år. Han følte at du fikk så mye nye ideer, du fikk så mye nye perspektiver gjennom ny teknologi, og det gjorde jo at det var noe jeg lærte av. Og det var en liten periode, det var et vindu på noen måneder, hvor man kunne veldig se hvem som brukte, ikke AlphaZero da, i og med at den ikke var tilgjengelig, men Lila, som da er den klonen av AlphaZero, som har vært tilgjengelig. Du kunne veldig se hvem som brukte Lila, og hvem som ikke brukte. Og nå hadde det kommet mange etter Lila, som er en hybrid mellom AI og standard brute force engines. Men du hadde i hvert fall en veldig interessant periode, hvor det var noen som hadde et stort teknologisk framgang, fordi de hadde skjønt hvordan de skulle bruke de nye enginesene. Og det var jo også min beste periode i sjakken noensinne, og det var ikke tilfeldig i det hele tatt, fordi vi skjønte, eller jeg skal ikke si at jeg skjønte det, men treneren min skjønte det veldig bra, og det gjorde at jeg fikk mye nye ideer, som jeg da kunne bruke. Fordi forskjellen på det her, som du har justert med seg, er ikke helt precis her nå, men med Stockfish har man lastet inn alt av viktige partier, kjente stillinger, hvordan spillet fungerer, muligheter, og det er en veldig kalkulasjonsøvelse i store grad, mens Alfa har i motsetning ikke fått de samme forutsetningene, men har fått en slags dynamisk verden av muligheter. Alfa, Alfa, Alfa. Alfa Zero og Lila og de type programmene, de har ikke fått noe annet enn reglene. De har bare fått reglene, og så har de bare lært det. Det er så basic, men så avansert samtidig. Det er det som er briljant med det, egentlig, og det har jo kommet ut med at det viser seg at Alfa Zeros beste svar på E4, det er Berliner som alle spiller på toppnivå, så det er jo litt interessant på den måten at man hadde kanskje håpet at de skulle finne noe nytt akkurat der, at den muren som folk har slitt med å bryte gjennom der, at de kunne gjøre noe med det, men nei da, de var helt enige og tok det nesten enda lenger enn det teorien sa fra før, men det var en del andre ting av det som har blitt nevnt mest er vel da hvor lite materialistisk Alfa Zero Lilla og så videre er, og også hvor glad de er i treng og dominasjon framfor materiell, noe man har sett på som en menneskelig greie. Eller en computergreie. Er det ikke et godt eksempel på det at den der H-bånen jasser opp ganske tidlig og lager trøbbel senere? Ja, H-bønner, A-bønner, G-bønner, altså spesielt den, det er ikke et nytt konsept, men at de har tatt det til et så ekstremt nivå at disse bønnene, man så på det som et verktøy for å sette matt, men de her ser at det lønner seg å bruke masse trekk på det, bare for å ta mer treng, for å dominere og for å kunne sette matt. 50 trekk i fremtiden heller enn 10. Men nå har jo det jevnet seg ut. Hver gang jeg ser en interessant ny idé som blir spilt i Storturneringen, tenker jeg bare, jeg har mine tanker om det, og spør Peter om det etterpå. Han sier, ja, hvis du lar Lila kjøre en stund, jeg har gjort det nå, da kommer den opp med det her. Det er jo fortsatt veldig interessant, men jeg føler i starten så gjorde det på en måte, at det har begynt å utjevne heller enn å øke forskjellene. Det var akkurat samme, det begynte med komputere før, Caspar og for eksempel Anand, de var noen av de første som skjønte hvordan du skulle bruke komputere i analyse. Det økte jo da fordelene de hadde fra før. Litt samme var det kanskje med Alfa Zero, og Lila da, men som har gjort det bare at etter hvert så har de bare utjevnet mer og mer. Tror du Alfa Zero indikerer eller kan bli starten på en sånn ny generasjon veldig mye mer fritenkende sjakspillere som ikke er så dogmatisk eller så kalkulert og som ikke ligner på gamle skolen i det hele tatt, som er liksom sånn, skal vi si, ekstremversjoner av deg selv, som virkelig bare spiller, ekstremt aggressivt, umulig, som bringer så mye nytt til spillet at det blir veldig kanskje kaos, blir et element i sjakk i større grad enn det er i dag? Det er en interessant tanke, men jeg tror man måtte begynne veldig tidlig med det her for at man skulle få den effekten av det. Evnen kanskje? Ja, for ... For å nevne et eksempel, så var det en fyr som driver med sånn ekstrem læring, som han skulle trene sjakk intensivt i tre måneder. Han driver med masse forskjellige ting som han skal lære seg på kortest mulig tid. Så han drev vel og trente sjakk i tre måneder eller noe sånt, og så skulle spille mot meg. Og det var jo da ... Det var jo vel da Wall Street Journal som fulgte ham og skulle skrive om det her. Og han prøvde jo å lære seg å spille som en computer, med da bare maskinlæring egentlig. Han gikk jo da vekk fra alt, alt på en måte standardisert sjakktrening. Og han har jo bare da endt opp med å bare bli litt punchline i sjakkmiljøet, fordi han gikk jo da ganske hardt ut med målene sine, og endte opp med å spille som hva man kunne forvente av en som har spilt kanskje intensivt i tre måneder, men ikke har noe særlig trening. Hva rating fikk han til slutt da? Jeg er litt trist med ... 1500-ish? 1500 kanskje? Nei, nei, ikke 1500. Underkant av 1000, vil jeg tro. Åja, så bra. Det var jo ikke veldig imponerende, men det er jo flere og flere som finner ut i sjakkene at det er vanskelig. Jeg har hørt om flere pokerspillere for eksempel, som har hatt veddemål gående på at du skal nå et visst sjakknivå i løpet av for eksempel ett år eller et år eller halvannet, og finner ut at det er ikke så lett. De fleste andre områder klarer du å lære deg. Du klarer å komme til et visst nivå, bare du bruker nok tid på det, men sjakken ... Det viser seg gang på gang at det er ganske vanskelig, og det er jo ... Jeg synes det hadde vært interessant å se, for eksempel deg, om du hadde tatt fem år, og bare hadde dedikert deg til å leve som profesjonell sjaksspiller. Hvor god du kunne blitt om du kunne kommet opp på landslagsnivå, for eksempel, i Norge. Men det er jo ingen som prøver det. Nei, det tre måneder er vel også litt knappt. Hvor var minimum for et sånt eksperiment da? Nei, jeg ville si, du må i hvert fall bruke et år på det, vil jeg si. For at du skal få noen særlige resultater, og du trenger såpass mye spilletrening også. I hvert fall sånn... Selvfølgelig hadde det vært interessant å se, hvis noen hadde begynt da i voksen alder, og prøvd å lære seg sjakk som AlphaZero. Jeg tror kanskje det ville fungere mye bedre om du lærer deg det. Som barn. Men... En annen ting jeg skulle si da er at du ser unge i dag, det er kanskje mer med ungdom å gjøre generelt, men de er jo ofte mindre dogmatiske da, enn de som har vært tidligere. Så det slår meg... Hva mener du med det da? Nei, det er jo da... De ofte snevrer inn søkende litt mindre, og ser mer ut som computere, rett og slett. At de gjør da trekk som ser veldig, veldig rare ut, men er basert på ekstremt skarp kalkulasjon. Og delvis... Kanskje... Kanskje også da noe... Man har sett computere gjøre at de har dammet seg mønstre på den måten. Og det er jo noe jeg... Det er noe jeg definitivt misunner dem. Spesielt den... Den... Den raske kalkulasjonen. Ja, det merker jeg. Det irriterer meg. Det irriterer meg veldig, men... Jeg er... Jeg er 30. Ja. Og da må jeg bare innse at jeg er ikke like kjapp i hodet som jeg var for 12 år siden. Du merker det nå? Ja, jeg merker det. Jeg merker det. Og det er noe heldigvis sånn... Kanskje ekstra i sjakk, men det meste annet du skal drive med og prestere i, at du kan ta veldig mye igjen på erfaring. Men det irriterer meg. Jeg vet at det har ikke begynt å gå dramatisk nedover på noen som helst måte. Og det tror jeg ikke det kommer til å gjøre på en stund ennå. Men jeg er ikke like kjapp. Du merker altså sånn at du må jobbe litt mer for å holde deg på samme nivå. Også tilbake til det som har blitt den rare røde tråden i dag, fylla alkohol. Sånn at det er sånn... Altså bare ta noen øl, da. Bare der, altså, merker du... Og det er jo 30-årene i et nøtteskal at du merker jo kroppen trenger mer tid på å komme seg fra sånne sjakk, da. Ja. Rett og slett. Trenger mer trening. Og så kompenserer man med kanskje erfaring og et annet interessant aspekt, sånn at du har jo mye mesterskapserfaring nå. Så jeg tror det bidrar veldig mye til en ro, da. Som man kanskje ikke har som... Altså, du er mye mer selvsikker, men du må bruke mye mer kreft til å holde deg på det toppnivået. Ja, det kommer... Det er definitivt sånn, jo eldre du blir, jeg tror jo du kan holde toppnivået ditt hele 30-årene og litt inn i 40-årene. Men det å skulle være stabilt på samme nivå er... Jeg vil ikke si at det er umulig, men da trenger du jo å jobbe på en annen måte enn det jeg har gjort, i hvert fall. For da må du på en måte... oppdatere hele tiden. Og du har sett noen som har greide. Boris Gelfand, for eksempel, som ble VM-utfordrer for første gang i 2012 i en alder av 43. Ja, han ble av 43 da han kvalifiserte seg. Han er en sånn type som hadde aldri vært... egentlig største naturtalente, men hadde da ekstrem både lidenskap for sjakk og i tillegg arbeidsmoral, rett og slett. Som gjorde at han fortsatte å lære og... var i hvert fall ikke noe dårligere i starten av 40-årene enn det han hadde vært tidligere. Så det går jo an, men for de fleste er det mange år, det er familie, det er motivasjon som går litt fløyten etter hvert. Nå vil du si at du var på ditt aller aller beste, og hvordan skal vi måle det? Eller hva måler vi det etter? Jeg vil si altså, jeg tog nå 13 rundt da jeg vant VM og kvalifiserte meg for VM. Da var jeg jo ... Da var du 23 år? Ja, jeg er født sent på i dag, så jeg var jo for det meste 22 da jeg vant VM. Jeg vil si ... Da trente jeg jo ganske mye fysisk i tillegg i hvert fall en lengre periode og jobbet ... Ja, jeg jobbet en del med sjakken, spilte mye turneringer. Jeg var liksom ... Jeg var på en måte ... Jeg tror ikke sånn rene sjakkelige forberedelser, at det var da jeg var på ... Det var jo mitt beste, men som sportsmann, så vil jeg si utfilsomt da, kombinasjonen av at jeg fortsatt var veldig ung, hadde enorm energi, en god del erfaring, og ... Ja, jeg var på topp, rett og slett. Jeg hadde jo også da noen måneder i 2019, hvor jeg hadde egentlig ... Jeg tangerte beste noteringen min på rating, og hadde egentlig mine beste resultater stort sett noensinne. Men jeg føler på en måte ... Det er nok den beste sjakken jeg har spilt i 2019, men basert på forutsetninger og alt, så vil jeg si at piken min var nok 2013-2014, når det kommer som rent å være sportsmann da. Kjørte du på med styrketrening, løping, fotball, da du var besttrent? Det husker jeg også var en av dine skriverier om, at du også ... Det var jo ikke den typiske sjakkverdenen ... Vi skal ikke lenger tilbake til at det å trene hardt var ikke normalen blant utøvere. Nei, altså ... Jeg må si at styrketrening drev jeg ikke med ... Eller i veldig liten grad. Men jeg drev jo ... Drev med alt mulig ... All mulig sport da. Og jeg var jo sånn ... Jeg husker ... Jeg spilte en god del tennis med en av sekundantene mine. Og han har jo spilt mye mer tennis enn meg. Jeg er jo en ustudert røver når det kommer ut i tennis. Aldri gått på noe skole eller noe sånt. Så han har en veldig mye bedre teknikk enn meg. Men ... Jeg husker altså ... Han sa sånn ... Han hadde aldri opplevd å spille mot noen som bare løp konstant i tre timer mens de spilte. Så jeg greide jo da å halvveis konkurrere med ham, fordi jeg jobbet mye hardere. Og det var litt sånn ... Jeg drev på den tiden ... Jeg hadde jo ikke på en måte strukturert trening da heller. Men jeg var såpass mye aktiv da at ... Det ga jo meg også masse energi til å spille god sjakk. Og plutselig nok starten av 2019 så var jeg ... Jeg var ikke på samme nivå fysisk i ... Det hele tatt så hadde jeg vært det. Så hadde det kanskje vært enda bedre. Når var det du begynte å cage med oss så smått da? Var det to-tre år siden? Ja, det var vel i 2018. Men jeg har aldri følt at jeg har kommet opp på nivå ... Jeg har egentlig bare følt ... Jeg vil si to-tre ganger noensinne hvor jeg har spilt cage. Hvor jeg har tenkt at ... Nå har jeg greid å gi alt. For det meste så ender det åpenbart at jeg blir sliten for tidlig. Jeg greier ikke å komme ordentlig i gang. Og da er det sånn ... Og da er problemet at jeg ikke er god nok teknisk og alt det der til at jeg har sjans. Så da ender jeg opp med at jeg må, det var som i tennisen, jeg må være 100% på å gi alt for at jeg skal konkurrere med de som er bedre. Du følger en bra leveregel som jeg har blitt glad i fra en bok som heter Four Agreements. Det er punkt nummer fire der. Så er det alltid gjør ditt beste. Uansett hva det gjelder, alltid gjør ditt beste. Problemet der er at jeg føler da, med den kagen mange ganger, at jeg klarer ikke å gjøre mitt beste, og det er det som er... Altså det irriterer deg? Ja, det irriterer. Det irriterer meg så enormt, fordi jeg er også veldig, veldig vanskelig å ha med å gjøre når jeg er i zonen. Altså jeg roper til alle, og kan være, hvis du på en måte ikke er på samme nivå, så kan det oppleves som ubehagelig. Og det er jo... Men det er litt pussig, for du har vært med så sporadisk på kagen vår i et par år nå. Det må jo sies at cage-fotball, det er da sånn inndørsfotball med fire mot fire. Det finnes et par steder rundt omkring, i Trondheim, det finnes i Oslo, kanskje i Bergen, Tromsø, usikker. Og så er det da nett i taket, og vanlig fotball fire mot fire, ingen i mål. Eller det kan man velge litt sånn, det er jo folk noen keeper da, sånn som vi spiller da. Og da er det jo ganske intens, ganske høyt tempo, og den gjengen som vi har samlet sammen over en lengre periode, det er jo veldig mye bra spillere, gamle tippeliga-spillere, og... Vi har vel også hatt litt noe sånt til med Premier League-folk gjennom siste smådryp og sånt, men det er gjemt også ganske mange som har vært sånn, enten noen ungdomstalenter, eller som er bare sånne gode fotballspillere, og så er det... Og så, det er jo et ekstremt høyt nivå der, men det som er så spesielt, er at du har jo fortalt meg i flere podcaster, du spiller fotball og basket masse sammen med vennene dine, og der er det jo sånn eksplosiv engasjement, kjefting, smelling, og du har liksom temperament uten sidestykke, og det har jo også disse vennene i nå, men hos oss, så har du også det samme, men du imploderer, altså du blir sint på deg selv, ekstremt mye, og det får den der veggen over mål, for å gjennomgå som faen, for du smelter alltid knyttnevnen din inn der, sånn faen! Men der er problemet at, jeg kjenner meg såpass... Jeg kjenner meg underlegen nok, at jeg ikke greier å ta det ut på dere, måtte at jeg vet at det har ikke noe for seg, at jeg... Skal kjefte å smelte på folk som er mye bedre enn meg i fotball, og en ting er at dere er bedre, men dere er også bedre eller samme innsatsen, og det er jo også da, det er jo det som irriterer meg mest hvis jeg spiller, hvis jeg spiller med folk og jeg er fullt giret, og du merker at det er noen som, de jeg kan bedre, men... De er der for å ha det gøy. De er der for å ha det gøy. Det er sånn... Jeg er helt enig. Det er jo ikke noe... Nei, det er jo på en måte det eneste jeg ikke kan... Jeg skal ikke si at jeg ikke kan tolerere, men det er det som trygger meg mest da. For det er litt poeng, det er liksom, da forsvinner poenget hvis det halvparten er der for å... Jeg tenker jo altså at for å samle inn gjeng som er like sindes, ok, det er her alle som drar derfra skal få en bra treningsøkt. Vi er kommet til en sånn alder at nå er det viktig å få en bra treningsøkt, og alle skal gjøre sitt beste. Og det inkluderer da kjefting og peppe hverandre opp, sånn at liksom nivået holdes høyt da. Og det er jo noen som tøyser litt innimellom der, men det straffer seg jo noe jævlig da, men mest så er det jo ganske mye... Altså det er jo... Du har jo fått en lille kjeft du også på catchen vår og sånt, men Emilie, hvordan reagerer du på det egentlig? Nei, jeg... Altså hvis det går på innsats for eksempel, så er det jo noe jeg tar til meg, men da er det jo ofte at jeg er så sliten at jeg greier ikke. Og det er jo sikkert det som ofte skjer med... Det er det vanligere. Det er så høy tempo da, så det er jo... Med andre, så det... Hva skal man si, altså? Det er jo sånn... Dette er jo så langt fra en viktig ting som du kan få, men hvis du ikke greier å overbevise deg selv der og da, om at det er viktig, så synes jeg det er jo ikke noe poeng, nesten. Det er jo mange som... Det er ikke noe... Folk som snakker om at det skal være gøy, ja, men det er ikke noe gøy hvis ikke resultatet har noe å si. Ja, jeg er enig. At alle gjør sitt ytterste for å vinne og gjør det, det å vinne mot en motstander som gir alt, betyr så mye mer enn at det er leik og moro, og det er ingenting feil med leik og moro selvfølgelig, men da må man jo ha det som en slags premiss, at det her bare er hepping på stranda eller på løkka. Men hvis man er så motivert, og da blir det mye gøyere også. Jeg tror folk synes en alvorlig treningsøkt er for mye mer utbyttet av det. Ja, men Refien, som du snakket om på starten, med han som tok seg et par drinker på den fire dagen, det var jo det som var problemet. Da gjorde han dette her for moroskyld, i mine øyne. Ja, ja. Og jeg skulle si bare at han utspilte meg fullstendig dagen etterpå. Gjorde han det? Jeg var hvit og holdt så hvitt remi. Det var en tankevekker, altså. Ja. Ja, absolutt. Så jeg vil ikke si at det var fordi jeg var sykt ut. Det kan man jo aldri bevise, men det gjaldt ikke. Men det er jo litt sånn der, vi har jo ikke noen, det har jo ikke vært så mange, det har vært mange som er på toppen i å typpeliga, spiller innom den fotballen som vi holder på med to ganger i uka, men det er jo sjeldent vi har hatt sånne, skal vi si verdens enere, eller sjeldent, vi har aldri hatt det sånn som deg, men det er jo underlig da å se, for det er også flere som blir så fascinert over at du kun, at det engasjementet, eller det reaksjonen du kunne ha når du tappte på TV, eller i mesterskap, og i den store verdenssammenhengen, den lignet veldig på den reaksjonen du hadde når du fucka på fotballbanen, at engasjementet er, det er ganske utrolig hvordan fotball, og profesjonelt sjakk, og amatørfotball kan utløse de samme følelsene og samme frustrasjon. Samme gørre. Ja, det er jo ganske sprøtt, Ja. Hvor i nu er det som vi greier å late som vi er? Ja, det er jo, jeg tror på en måte du kjenner på, du kjenner på mye av det samme da, frustrasjonen over å ikke, over å ikke få gitt ditt beste. Det er også interessant at, jeg tror det har skjedd to, ja, to-tre ganger totalt som jeg har vært med på, på Cagen med gjengen din, hvor jeg har kommet derfra med en god følelse, at i dag på en måte, i dag så både laget og jeg gjorde det bra. De andre gangene så sitter jeg bare igjen med, det her var noe dritt, rett og slett. Det her, det her endte opp med at det her, på en måte ble, jeg følte jeg liksom, jeg fikk ikke ut alt. Det var, det endte opp med å bare være noe veldig uforløst, over det hele da. Og, men det er jo sånn, hver gang jeg skal spille igjen, vel hver gang jeg skal ha en fotballøkt, eller noe annet sport med folk, så er det sånn, ok, yes, det her blir gøy, det her blir gøy. Hver gang jeg skal spille i en eller annen sånn casual, lyn-turnering, og skal konkurrere, det er noe jeg ser frem til, dette her, kommer til å bli gøy. Og som oftest, så blir det jo ikke det. Her så ender man bare opp med en dårlig følelse, men jeg har i hvert fall aldri mistet det, at jeg går inn i det med tankehjernen, at det her skal, nå skal jeg i alt, og dette skal, dette skal bli, det skal bli bra. Men kjenner du at det er en slags, en brøkdel av sammen, gnaget av å gå ut av halen der, med et tap eller et nederlag, som gjør vondt, kanskje en dag eller to, litt sånn som på sjakken, og satte den, den gnagende følelsen der? For meg handler det, det handler i stor grad om meg selv. Så jeg kan, hvis vi har, hvis vi har tapt, og jeg vet at de var de beste, men jeg har gitt alt som jeg har klart, så går det helt fint. Men hvis du føler at, det her, det her burde vi vunnet, da er det, da er det litt, da er det litt samme, det sitter, det sitter definitivt i da. Men er det sånn der med å, bli en god vinner, og en god taper, det er jo også en del, av sportsmanshipen, å bli en idresetøver, og det er jo nå også de første tingene, vi må lære oss, som barn og ungdommer også, at vi er gode vinner, og gode taper. Hva ble du først, av disse to tingene her? Jeg tror ikke det har blitt, noen av dem. Nei altså. Jeg har jo aldri vært, nei men jeg har aldri vært en, veldig dårlig vinner, egentlig. Jeg har aldri vært den som har, jublet for mye. Nei, jeg har på en måte trengt å nydle en motstander som ligger nede, i hvert fall i sjakken, så er jeg på en måte, jeg har jo drevet og trash-håket litt og sånn, men det har, for min del har det vært veldig lett, fordi jeg har alltid kunnet backe det opp med resultater, og det har vært veldig vanskelig for andre å skulle bite på meg, nå er jeg sånn, ok, du kan snakke så mye du vil, men jeg har på en måte, den selvtilliten jeg har er så stor at det skal godt gjøres, det bare peller av alt sammen. Men det å bli en god vinner, nei, god taper, det har jeg altså aldri, aldri lært meg, men, jeg lar det i hvert fall gå ut for meg selv, det er ikke sånn at jeg rakler ned på motstanderne mine, etter å ha vunnet i, nei, etter å ha tapt i stor grad, men jeg har, jeg må innrømme, spesielt de par siste årene, så har jeg hatt opplevelser, altså, hvor jeg har, jeg har tatt meg selv i å tenke at, altså, du har holdt på med det her, jeg har ikke hatt det, jeg har ikke hatt det, altså, du kan ikke fortsette å reagere sånn når ting ikke går din vei. Altså, det er jo som, det blir på et punkt der man liksom dundrer hånden i veggen nærmest av gammel vane. Blir du flau når du ser deg selv om igjen gjøre det, eller? Eller? Nei, flau er feil å si. Jeg er ikke stolt av det, men jeg har på godt og vondt, på en måte, akseptert at det er sånn jeg er, så selv om jeg ikke, det er på en måte ikke den delen jeg liker best med meg selv, så gjør jeg ikke noe, jeg kan ikke på en måte si at jeg misliker det, og så ikke gjøre noe aktivt for å gjøre noe med det, sånn som jeg har gjort. Altså, kan ikke du beskrive den følelsen her av et ordentlig tungt nedelag, og så skal man da inn i en pressekonferanse og stå til rette for en dårlig prestasjon, altså, det må jo være noe av det jævligste med hele opplegget, eller? Ja, absolutt. Absolutt. Både bruke tiden, og være på det, og liksom sitte der som en taper. Ja, så det har jo vært, ja, det har jo vært da punkter hvor jeg har vært veldig irritabel, men jeg har jo to måter jeg kan reagere på etter tap da, enten å bli veldig sint, eller mer, eller hva skal jeg si? Jeg må jo si at du har jo de fem sørgestadiene. Ok, og de er? Hva er det du ... Skal jeg gjøre det? Ja, du ... Jeg tror altså du begynner med sinne. Kan det stemme? Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg fikk ikke det gå opp her. Sørgestadier. Ja, stages of grief. Sørgestadier på engelsk. Ja, der kom det opp noen greier. Skal vi se. Det er kanskje bare en oversettelse som ikke finnes. Denial. Anger. Ja, altså jeg går ofte rett på anger da, med en gang. Depression, acceptance og bargaining. Ja, det er fordi anger og depression, det er ikke alltid begge kommer, men en av dem kommer i hvert fall, i hvert fall veldig ofte, at det er ikke en måte på hvor mange ganger jeg har tapt og endte opp med at ... Altså, det her kan jeg ikke fortsette med. Jeg vil ikke føle meg sånn igjen, og hvis jeg skal spille på denne måten, så må jeg bare legge opp. Og på en måte, i tillegg den angsten ... Jeg kjente spesielt på det under VM i 2016, da jeg lå under etter åtte og ... Ja, for så vidt niende parti da, men spesielt etter åttende parti, at ... Og jeg tenkte sånn, hvordan kan jeg møte opp på en sjakkturnering igjen etter å ha opplevd det som jeg så på som den største ydmykelsen som jeg kunne se for meg på brettet. Hvordan kan jeg noen gang komme tilbake etter det? Nå snudde jeg heldigvis matchen, så jeg slapp på. Så elementet av skam ble det da? Ja, definitivt. Det var en av online-turneringene i fjor, hvor jeg tappte mot Nakamura i semifinalet etter Tramagretton. Jeg ble ikke sint, men det var litt samme at jeg bare la meg på bakken, eller på gulvet i fosterstilling nærmest. Og jeg tenkte, hvordan skal jeg tåle det her? Hvordan skal jeg komme meg gjennom det her? Og så var det et par timer etterpå, så gikk det egentlig greit. Men det var et akutt tilfelle av verden som rakna, rett og slett. Men så har du andre ganger. Sånn som? I denne turneringen som jeg spilte nå forrige uke, så endte jeg opp med at jeg tappte i semifinalen. Da jeg vant bronsjfinalen til slutt, men etter det hadde jeg tappt i semifinalen. Det var nesten apatisk, egentlig. Jeg følte liksom det var ikke noe som stemte. Prestasjonen var så langt unna. Jeg visste ikke, det var ikke snakk om at jeg kunne peke på et punkt der, eller et punkt der, som jeg kunne gjort det bedre. Det var bare så mye at jeg ikke greide å nesten hisse meg opp over det. At jeg tenkte at det blir som en kamp, du har tapt 7-0. Ja, ja, jeg skjønner mer. Du ender opp med at det er ikke noe vits å se på video fra kampen engang. Du må bare løpe. Det er ikke representativt å ha i mente engang. Men er det på noen av de senere stadiene, i slutten av 20-årene, kikker det inn en slags dyp tanke nå, og sånn, faen, er det over nå? Er det den dype meningen med de reaksjonene du beskrev nå, at det er sånn, faen, var det så langt jeg kom? Var det så lenge moroen skulle vare? Nå er jeg ferdig? Var det noen sånne tanker? Ja, definitivt. Det begynte for meg egentlig allerede 2017, så var det en periode hvor jeg lurte på om, det var ikke noe som stemte, jeg lurte på om, har jeg det lenger i det hele tatt? Jeg følte vel for så vidt hele veien at jeg kunne komme tilbake, men, jeg var jo ikke sikker. Nei, ikke sant? Og, det er klart, nå, jeg er realistisk nok til å tenke at, det er ikke naturlig at jeg har samme toppnivå hele tiden nå, som jeg hadde da jeg var 22-23. Men, men at jeg ikke skal kunne være tilnærmet det samme når jeg virkelig prøver, det er fortsatt helt fjernt. Jeg må bare ta en liten pause. Jeg går på meg. Hva er klokka nå? Så her da. Pils for cage, det her er. Jeg tror jeg trenger litt. Vil du ha glass du eller? Nei, jeg kan bare ta fra. Jeg har jo et ordentlig siltetøy glass her da, du kan hive deg opp i. Du har det? Hvis du ikke vil sponse Hans da. Nei, det kan jeg ikke. Jeg sponser jo Imstad da, det er jo bare, jeg er jo is, jeg har vel strengt at det ikke er noe avtale med Gisler lenger, men jeg har jo vært. Så hadde du det før? Ja. Jeg burde hatt det her, sånn mye Imstad og farge som går her, så burde jeg jo, man kunne hukke meg opp med, hukke meg opp med en liten deal her da. jo, kanskje det var jævla med skum i den pilsen jeg glemte å holde den på skrå nå eller er det den light øllen som bruser kanskje den light greia jeg er jo også inspirert av den filmen jeg har også druk et glass til det likte jeg også, den danske et glass til jeg prøvde jo det under en online turnering en dag praktiserer du det? da finner du det beste jeg prøvde jo da på der hvor de startet på et relativt før brisen nivå smått brisen og det fungerte egentlig veldig fint det som var spesielt deilig var at jeg startet dagen med et tap og det kunne ikke bryte meg mindre da ble det farlig fordi jeg hadde bondet et par stykker før jeg skulle spille og så vant jeg de fire neste hva er det du kaller deg ut på den ene sjaktjenesten? er det ikke Dr. Drunkenstein? er det nikkelig enn litt? jeg var jo Dr. Drunkenstein og satt og drakk på stream og så videre jeg så veldig godt på det det så koselig ut ja det var jo det men jeg var jo da jeg spiller nå under Dr. Nykterstein fordi jeg var jo da jeg var jo edru hele 2019 hva var det? som en del av liksom The Rise of Carlsen det var ganske hva skal man si jeg skulle reise veldig mye det året spille mye turneringer og i tillegg så ja hadde jeg jo fått fått med dame var i fast forhold så sånn sett så passet det bra jeg ville gjerne bruke mye tid med henne når jeg først var hjemme så jeg hadde jeg hadde ikke tid til til fylle i det hele tatt jeg hadde ikke tid til å på en måte kaste bort dager på å være fyllesyk og alt det der så jeg hadde ikke tid til å så hadde jeg hatt et par opplevelser i slutten av 2018 hvor det hadde gått litt dårlig på grunn av alkoholen det var litt bare at jeg hadde jeg hadde plutselig jeg hadde jo da hadde jo blacka ut et par ganger noe som jeg aldri har pleidet å gjøre i mellommatch i sjakk nei nei nei bare etter å ha drukket på byen og sånn på byen og sånt og det er ikke det litt sånn riske med mann i din posisjon holdt du på å si altså jo da å blacka ut på byen absolutt så det er jo en av grunnene til at jeg ikke vil gjøre det mer men da fant jeg ut at i hvert fall jeg ville jo bare kutte det helt et år sånn for å ha litt ha litt mer energi til andre ting blir du fortfull eller tåler det litt nei da jeg vil si at jeg har i hvert fall over en periode hvor jeg drikker litt så har jeg normal toleranse ja det blir litt god saker når du er ute med boysa ja jeg har aldri på en måte lært meg ordentlig å drikke sakte kosedrikke deg nei så jeg er veldig sånn ur-norsk på den måten ja men du mente at det der var ikke så veldig det er ikke så norsk vi tror det er norsk men det er litt sånn det er kanskje alle land tror at de har ja ja ja men jeg føler som norskingfull der er altså en ting er at brytene har jo en kultur for det der men helgefylla ja det tror jeg at vi er ganske ramsalt altså men den der med å ta en pils det tror jeg er sånn det har jeg jo fått godt over til å gjøre nå en pils om kvelden det ser veldig deilig ut ja da blir det en for min del i hvert fall men før cage den altså nei jeg tror ikke jeg skal mye praktisere den altså jeg hadde jeg ble veldig ja jeg hadde jeg gjorde noe nylig men da jeg fikk ikke opp tenningsnivå ordentlig der altså det jeg må nei jeg jeg tror jeg tror det blir en suksess i dag ja i dag i dag blir det litt interessant for nå er det jo det er femte eller sjette økta etter at det åpner opp igjen og det er jo nivå nå er jo veldig variabelt det er jo noen som virkelig har gjort jobben under koronaperioden og så er det noen som virkelig ikke har gjort noen ting så spriket er jo helt enormt formessig da så det er men altså alle er litt sliten og markeringen er litt dårligere så det er man slipper unna med en del ting noe som man ikke gjorde da det var som mest men hvordan blir det i dag blir det tre lag eller nei to to ja vi er ti mann ti mann yes ja så det er innbyttet så det er men du er ikke så glad i å bytte du her du liker jo å spille med ja jo men det er greit å ha mulighetene hvertfall ja så jeg er ikke den som bytter hver gang jeg kjenner at jeg burde bytte men det er det å skulle spille hele tiden blir tungt det er jo ikke i form til skal vi gå igjennom skal vi snakke litt om Queen's Gambit på tampen det er jo litt kjedelig at den er forbi sin prime hva synes du om serien da? for det første jeg synes jo det var spennende bare serien i seg selv var spennende å se på men som sjakspiller så synes jeg det var godt laget rett og slett at det var gode det var gode partier fra sorry der kom pyksen der kom den rett gjennom systemet det var godt laget det var gode partifragmenter det var lite feil sånn sett men det er jo kanskje i stor grad også fordi de har lave standarder på akkurat det der for de pleier å gjøre saken dårlig i filmer og serier det er jo så mye latskap rett og slett så jeg synes at det er jeg synes det var det var veldig bra en del ting som er litt fjasete og sånn dramatisert fortsatt men det kan man det kan man tilgi dem så det har jo gjort at sjakken har jo hatt en veldig god tid i stor grad online da under pandemien men hva var det tenkte du noe sånn underveis at det var du konsulterte ikke filmen eller var ikke noe med i vi spurte ikke deg noe om jeg tror Kasparov var med en del ja jeg tror han var kreditert forresten nei men det som var interessant for meg var jo altså se de fikk se sjakstillinger som kom opp også vanligvis de gangene jeg har sett i film så enten så er det noe feil eller tenker jeg så er det et veldig kjent parti men her var det mange som sa hæ det har jeg ikke sett friske nye partier det var friske nye ting også skjønte jeg som poenget hva de var frem til og det der var jo veldig smart at de greide å få ting som både var estetiske og relativt relativt ukjente det tror jeg jo da Gary har mye av æren for men det som sjakk purist da på en måte så var jo det veldig veldig tilfredsstillende så jeg brukte jo mye av serien bare på det å sitte og å sitte og bli fascinert over over sjakkfragmentene men følte du at serien var litt basert på deg eller hovedkarakteren hadde noen fellestrekk med deg for det var liksom noen som ville prøve å dra deg i den retningen der jeg kunne se skriverier og sånt jeg tror det var mer basert på Fischer egentlig litt kvinnelig versjon av Fischer men jeg likte i hvert fall en ting jeg likte veldig godt med serien var at hun er jo hun respekterer spillet i veldig stor grad på en måte altså at hun hun hun hun studerer jo hele tiden og leser bøker alt det alt det der hun har hun har på en måte respekt for de som vet mer enn henne er alltid lærevillig og alt det der så for på en måte alle de mindre sympatiske trekkene hun har så er det i hvert fall alltid hun tar ikke lett på lett på sjakken da og det gjør jo at hun altså når hun har tapt også så er det sånn hvis det var litt sånn for henne også at verden raset sammen men det var mye også at hun hun hun ville jo lære hun ville bli bedre hun ville passe på at dette her ikke skjedde igjen det jeg likte veldig godt med karakteren hennes var jo at liksom de greide å lage noe enn for å forstå hennes verden så beskrev de så jeg tror jeg vel at hun hun så på sjakkverden som en skal vi si en fikst verden en mye mer forutsigbar verden for hun skjønte ikke omverdenen så veldig godt hvordan sosiale mekanismer hvorfor folk oppførte seg sånn som de gjorde mot hverandre det var liksom et veldig altfor dynamisk åpent spill for henne mens sjakken var bare Logisk, forutsigbar, og det beste poenget med sjakken var at hvis det skjedde noe dumt i sjakkverdenen, så skjønte hun at det var hennes egen feil. Hun var fullt ansvarlig for alt som ble fuckups på sjakkbrettet, men hun gjorde fuckups i virkeligheten, så skjønte hun ikke helt, var det min feil, var det andres feil, er det hva? Så det var mye mer som to veldig kristallklare distinsjoner mellom de to verdenene som jeg synes var veldig bra. Ja, det er jo for min del også noe som tiltrekker meg veldig med sjakken, det er at du har full informasjon hele tiden, du har perfekt informasjon på alt som er, så det er jo mye muligheter, mange valg man må ta, men du har de rammene som er, alle er klare over reglene, det er ikke noe flaks eller uflaks, og som du sier, de feilene man gjør, det går da an å rette opp, og du sitter aldri igjen med å tenke at hva kunne jeg gjort annerledes her? Og det målet skal være noe du kan kjenne inn i, at hun konstant bebreider seg selv for alle fuckups hun gjør i spillet, så selv sånne feil som hun ikke er kapabel til å kunne se, så går hun og bebreider seg selv, hvorfor var jeg ikke bedre forberedt, hvorfor gjorde jeg ikke det, hvorfor tenkte jeg ikke om, så det er en veldig vanlig sjakting. Ja, det er ikke ofte jeg er fornøyd med en parti jeg har spilt, det kan jeg love deg. Hva skal til for at du skal bli fornøyd med en parti? Nei, det skjer nesten ikke i det hele tatt, at da skal jeg ha spilt tilnærmet perfekt, for nesten alltid føler jeg at jeg har gjort en unødvendig feil, at dette visste jeg egentlig bedre, at her har prosessen holdt, og jeg har ikke vært god nok, rett og slett. Når det gjelder prosessen, så trenger jeg ikke nødvendigvis ha gjort en feil, det kan være at jeg har oversett noe som jeg har regnet feil, og så har jeg vært heldig, og da viser det seg at selv om jeg har regnet feil, så hadde jeg fortsatt kommet til riktig konklusjon, og det kan du jo si, det skjer jo fordi man har god intuisjon, men det gir meg fortsatt en dårlig følelse, fordi da har du ikke kontroll, og det er veldig ofte at det er partier hvor eksperter og alt mulig roser meg veldig for det, mens jeg ender opp med at jeg var ikke fornøyd. Jeg vet den og den og den tingen gjorde, gjorde jeg feil, og det hadde jeg ikke noe å si denne gangen, og jeg kan fortere ikke ha gjort alle de trekkene som jeg skulle gjøre allikevel, men jeg vet at jeg har ikke gjort det på helt riktig måte. Nå er det så lenge siden jeg har spilt så lite langsjakk, at det har vært mindre anledning til å være, å ha det med seg selv. I lynhurtig sjakk så er det vanskeligere å være så beinhard, rett og slett, så det ser jeg jo fram til nå, snart med å spille langsjakk igjen, og kunne være ordentlig selvkritisk, for det har jeg jo ... Du bruker det på nettet? Nei, ikke nødvendigvis. Det er så mange partier også som spilles, at det blir så tungt å skulle sitte og være så hard med seg selv hele tiden. Ikke sant? Men det må jo være sånn ... Det der høres jo litt ut som en sånn ... For å generalisere litt, nesten som en slags innre drivkraft for enhver sjakkspiller, at partiet ditt blir ... Det er litt sånn som en kunstner, du blir aldri helt ferdig med partiet ditt. Du kan aldri bli helt fornøyd, og det er jo liksom ... Ikke det er bare den store kampen for enhver kunstner også, at de bare jobber med det til de er drittlei også. Også må man bare si, nå er jeg ferdig. Det er ikke perfekt, men kanskje neste gang så greier jeg å gjøre det perfekt da. Jo, absolutt. Og jeg er ikke noe ... Det at jeg på en måte i ettertid er hard med meg selv, det gjør ikke at jeg ikke greier å gjøre beslutninger mens jeg spiller. Jeg er fortsatt veldig klar over at, her har jeg ikke greid å ... Eller her kommer jeg ikke til å greie å regne alt i bunns. Her kommer jeg ikke til å kunne gjøre en fullt informert beslutning. Så da må jeg bare gjøre beslutningen basert på den informasjonen jeg har, og den tiden jeg har, så godt som mulig. Så jeg på en måte ... Jeg er realistisk nok til å gjøre de beslutningene, men jeg er fortsatt ikke fornøyd hvis jeg har gjort feil. Nå ser jeg at klokka tikker og går her. Vi skal jo snart komme oss til Nydalen og få svettet litt her. Du har jo litt inn av pilsen din, så vi har ikke så dårlig tid. Hva tenker du om diskusjonen og den debatten som går rundt boykotting av OL og Katar-VM som det er to parallelle diskusjoner som foregår der nå? Du selv har jo vært inne i flere boykottrunder når du kommer til sjakk-VM i 2018, eller så var det en del skriverier om det. Hva tenker du om det er boykott som et ... Hva tenker du som større om den diskusjonen med å utgjøre og skal boykotte arrangementer? Du snakket jo om trenere og skinn in the game tidligere. Jeg er veldig tro på konseptet der med å ha skinn in the game. Jeg liker ikke ... Jeg må si at når det gjelder Katar for eksempel og boykott, det eneste jeg vil høre fra er spillerne. Egentlig. Hva folk ... Altså for folk i ... I de ganske landene. Det var sjakk-VM i 2004 i Libya som jeg var med i. Fikk worldcard den gang. Sjælige glad for det, naturligvis. Tappte i første runde, men det får noe så være. Det var enkelte som mente at Norge Sjakkforbund måtte holde meg hjemme, og at vi måtte boykotte. Og ja, jeg kan si at det hadde jeg ikke hatt noe sympati for den gang at folk som på en måte ikke har noe skinn in the game vil ta disse beslutningene. På dine vegne. På mine vegne. Jeg må si at ... Jeg vil ikke på en måte snakke mye om det i det hele tatt, men du hadde jo den debatten med Norge Sjakkforbund og Kindred og den sponsoravtalen. Jeg reagerte også veldig da på at det var veldig mange som var veldig sterkt imot denne avtalen, som ikke har ... Hadde noe skinn in the game, rett og slett. At dette her var da i stor grad eldre menn som ... I systemet? Ja, jo, som spilte sjakk rundt om i det ganske land. Deres sjakk hver dag vil ikke bli påvirket i det hele tatt av hva som skjer politisk. Så jeg skjønner at det fortsatt var en ... Viktig sak for dem, men jeg følte at det angikk ikke dem i særlig grad i det hele tatt. Og det angikk ikke meg personlig heller. Jeg prøvde jo å ta den kampen på vegne av unge i dag og de som skal komme senere, men der har jeg som ... Jeg tenker også ... Jeg tenker hvis du ser bortifra, hva man mener om Katar og regimen der, du skal være ... Jeg synes du skal ha ganske mye til å si til de gutta på landslaget, nei, vi bestemmer ... Vi har sittet her i klubber, lokallag, fotballforbundet rundt omkring, og vi har bestemt at dere skal ikke få realisere drømmen deres om å spille VM. Jeg synes at det skal veldig mye til. Hvis spillerne og ledelsen i landslaget bestemmer seg selv for at de vil gjøre det, de vil boykotte VM om de skulle komme dit, så er det noe jeg vil ha all respekt i verden for. Det er sånn jeg elsker at folk gjør. Folk som har ... Skinningame og ... og på en måte tar da sterke prinsipielle standpunkt som de selv potensielt kan tape mye på. Men jeg vet ikke. Det standpunktet jeg for det meste har tatt selv er jo at jeg skal jo spille i Dubai VM senere i år. Standpunktet jeg har tatt selv er at jeg ser på det som en god arena for meg, rent egoistisk egentlig, med tanke på klima, infrastruktur og alt det der. Og jeg føler ikke sterkt nok for andre ting for at jeg vil ta noen beslutninger utover det. Jeg har jo sagt meg selv at jeg ikke må ta noen standpunkt i denne boykott-debatten, for jeg føler at jeg ikke har noe idrettsbakgrunn. Jeg er stokknoide. Min mening om det hele er ganske irrelevant. Jeg merker jo sånn at min indre mening sklir litt fra den ene siden til den andre. Kanskje det skal være det at man er litt dynamisk i hvordan det er litt interessant. Men jeg tenker sånn, det er jo veldig relevant at man har en mening om det. Men jeg vet ikke om det er. Men om jeg plutselig skulle være med og ta en beslutning om det, fordi jeg satt i et lokalt idrettslag, jeg har jo ikke noe med det. Jeg kan definitivt si min mening, men jeg føler ikke jeg har noe med det å gjøre den beslutningen. Jeg tenker jo i store internasjonale konflikter, for eksempel når man boykotta Tysk OL før 2. verdenskrig, og så de store tingene. Jeg vil ikke kategoriske sagt at man ikke skal gjøre det på nasjon- eller forbundsnivå, men jeg liker også veldig godt den der med utøvere som faktisk tar saken i egne hender og sier sånn, det sier noe mer enn, ja, men jeg har jo bare lyst til å spille fotball. Jeg har jo ikke bedt om å være en del av etter sirkuset her. Må jeg liksom ta stilling til dette her? Jeg har jo bare lyst til å, dette er min store barndomstrøm å lade i dag. Det blir veldig fort liksom på seg selv i hele pakka, i stedet for å ta et standpunkt på sånn, ok, men jeg har ikke lyst til å boykotte, fordi dette og dette og dette. Og jeg tenker det er liksom at hvis man er imot det, så i stedet for å sånn soft launch og sånne, skal vi si, protester eller kritikere, at det er ingenting vi ville slått hardere enn at en superstjerne, en idrestjerne, sagt at jeg gidder ikke å dra til dette landet her, eller til dette arrangementet her, for jeg støtter ikke de internasjonale forbundene, jeg støtter ikke nasjonen, jeg støtter ikke, jeg har ikke lyst til å være en del av dette her så lenge det foregår med disse menneskene på dette stedet. Og det er sånn krystallklart liksom, du får jo ikke en bedre protest enn det, at du forsaker noe som, og helt åpenbart, det er liksom en av de største tingene du kan gjøre i din idrisskarriere. Skinning game. Skinning game, ikke sant? Eller soul in the game, som noen kaller det også. Ja, soul, ja. Så det er jo, men det er jo, det der er, det som er litt interessant, det er så få utøvere, og det er jo sånn, så Terje Haakonsen var jo uten å lurt på liksom, hvorfor er det liksom, er det sånn, ingen i langrennsmiljø sier noe, vil si noe, er det så viktig for de å gå dette OL, hvis de faktisk mener det de mener, eller, eller hvor fritt er det på sånne landslag å si det man mener, mister man da sjanser senere, blir man utelukket for landslaget, mister man da sin plass, risikerer man noe, sannsynligvis gjør man, risikerer man masse ved å ta det i standpunkt, for det er et modig standpunkt å boykotte, og stå alene om det, og se om noen andre blir med på det, men det er jo kostnaden da, av å stå på prinsippene sine, det må koste, det må være noe offer inni der, så derfor liker jeg den utøvervinkelen godt da, uten at jeg skal mene noe hardt om boykottet, av hverken Qatar eller OL, uten at man nevner det. Nei, jeg tenker det er jo ikke så interessant å sitte og høre hva vi mener om, men det prinsippielle og filosofien rundt det er veldig, veldig interessant, så det er jo veldig relevant, og jeg må jo også si da, at jeg har jo i stor grad, jeg har jo for det meste holdt meg ganske apolitisk når det gjelder ting internasjonalt, og jeg har jo også vært der at hvis jeg på en måte har tatt jeg har jo spilt i Qatar før og jeg var jo veldig klar på at jeg har på en måte mine meninger om det men hvis jeg har godtatt en invitasjon til å komme dit og jeg får betalt for det og har blitt invitert så har jeg sagt fra meg retten til å protestere på en måte så da har jeg på en måte tatt et standpunkt i det allerede man kan jo trekke seg også hvis det skulle oppstå noe av den type informasjonen som ikke var opp i dagen da du besluttet det naturligvis det er jo interessant å se hva som skjer spesielt se at det fotballanslaget hvis de mener det de mener så er det jo veldig interessant å se om det er faktisk noen som sier nei jeg har ikke lyst å stille opp i det arrangementet der altså du hadde det var en litt annen type boykott vi snakket om i 2018 med deg med Saudi-Arabia var det ikke det? for da var det snakk om at israelske spillere ikke fikk lov til å komme eller var ikke invitert var det ikke det? ja det var jo i 2017 så var det jo da juletid i 2017 så var det jo da VM i Lyn og Hurtigskjøk i Saudi og det var jo kommet fram det var jo kommet i stand på ganske kort varsel og de de hadde jo da de hadde jo da ikke fått på plass noen avtale med israelere jeg spilte jo der men jeg tok jo i hvert fall et veldig klart standpunkt at de hadde jo da signert en treårsavtale for å ha disse arrangementene så neste år så har dere tid så hvis jeg skal spille skal være aktuelt i det hele tatt så må dere ha løst det problemet så jeg sier ikke at det var noe modig stand å ta i det hele tatt jeg tenker det er absolutt det minste man man kunne si synes du føler du noe byrde med å være nummer en da i sporten sin og idretten at du har blitt kattredd at du blir mer og mer interessert i politikk rener med og at du liksom føler at du liksom hviler det mer og mer ansvar at du står opp for ting og så videre eller? problemet er at jeg har ikke de jo det var selvfølgelig da med den sjokkforbundet kindredebatten så stod jeg veldig stert for for for en side og det ja jeg fant vel ut etter hvert at det var ikke folk så veldig veldig interessert i de ville heller folk på en måte stod stod på sitt og jeg tror ikke jeg på en måte overviste noen der egentlig og de var kanskje sånn i bunn og grunn så var kanskje folk ikke så interessert i da mine meninger som jeg hadde hatt som jeg hadde trodd men det er jo på en måte eneste saken som jeg har snakket om i i i veldig stor grad men hvis det skulle dukke opp ting i i fremtiden hvor jeg har veldig sterke meninger så vil jeg definitivt definitivt kjøre rett ut til Fornebu og si det i den podcasten her ja men jeg vil rope høyt om det ikke sant for det er jo akkurat den prosessen det endte jo åpne å rope ganske ganske ganske høyt så sånn sett i ettertid selvfølgelig ting jeg kunne gjort annerledes men jeg er i hvert fall glad for at jeg måtte prøve det og sa fra hva jeg mente mente om saken selv om det åpenbart var en del påvirket veldig veldig få Inge partier er perfekte Nei det er ikke det Og vi skal ikke bygge noe perfekt cage-høyt i dag heller jeg tror det her blir et helvete slit nå tror vi vi må komme oss av gårde så vi får et minimum oppvarming her for denne 39 år gamle kroppen her har ikke strukket på seg i dag så det må varmes opp hvertfall Det er det samme her for denne noe slappe litt over toppen 30-åring Det er hyggelig at vi får lov til å være en liten bit av oppkjøringen til høst-VM'et da at vi kan ta en liten steak inni der for hvordan vi kjører det i dag Ja og jeg er veldig klar over nå at som vi snakket om tidligere jeg har jo mindre å gå på nå enn jeg hadde før så sånn som fysisk trening mot VM blir jo viktigere enn det har vært før Ja Ja men strålende tusen takk for å prate nå Magnus så hva skal vi si ses neste gang vi skal jo videre vi jo tusen takk Takk for at alle har hørt på Ha det bra
2/1/2021
Wolfgang Wee Uncut
Se mer
5/12/2019
Wolfgang Wee Uncut
Se mer
2/6/2022
Wolfgang Wee Uncut
Wolfgang Wee Uncut #224: Torstein Bae er sjakkspiller, sportskommentator og jurist. ⭐️ Støtt WWU! Om du er fan av Wolfgang Wee Uncut og har lyst å støtte podcasten, kan du besøke Webshoppe...
Se mer
12/5/2022
Wolfgang Wee Uncut
Wolfgang Wee Uncut #324: Henrik Fladseth er standupkomiker og skuespiller. PS! Spilt inn før Atle Antonsen-hendelsen. ► STØTT WOLFGANG WEE UNCUT! Nå som jeg satser for fullt på Wolfgang...
Se mer