Ja, New York, din tur 82-83 står på piramid. Det er to turer da, eller vi melder sammen? Jeg var egentlig der fire ganger. Fire ganger? Ja. Blev du så forelsket i New York altså? Jeg var der tre ganger en uke, og så var jeg der en gang i to dager. Og grunnen til det var at jeg bodde i Vermont, jeg var utvekslingsrent fra august 1982. Så bodde jeg i Vermont, som er en stat på Østkysten, og
og der bodde jeg i en familie som het Bergstein, faren var jødisk, kom fra New York, mora kom fra Boston, het Fernel, gift Bergstein, de var skilt, men jeg bodde hos mora, og jeg bodde sammen med Douglas, som var sønnen i huset, og Lori, som var datteren av
Douglas var like gammel som meg, eller Doug, Dougie, han var like gammel som meg, og Lawley var tre år yngre. Og i og med at vi bodde oppe i Vermont, så var det stadig snakk om både Boston og New York, for de dro ned til Boston på Thanksgiving og sånn, på høsten, for der bodde mora og bestemora til Sharon, som mora het, og mora het Sharon. Og så det året her så oppstod en ny sånn flisyskap i USA som het People's Express. Mhm.
Og det var dritbillig å fly, plutselig ble det dritbillig å fly, for at det før kostet ca. 250 dollar å fly fra Burlington, som er den største byen i Vermont, ned til New York, 250 dollar kostet det.
Og toget tok ni timer. Og det gikk buss, det gikk tog, og flyet kostet 250 dollar, som var veldig mye penger. Det var helt uaktelt for meg å dra dit, men så viser det seg at Peoples Express opprettet en rett rute mellom Burlington og New York, eller Newark, altså New Jersey.
Ikke New York, men Newark, som er en by i New Jersey, som er en nabostad til New York. Og det her fant vi ut høsten 1982, og der var det høstferie på skolen, så Doug og jeg bestemte oss for å dra ned til New York en uke, vi to bare, til å besøke bestfellet hans, som heter Bernie, og han var kone, Bernie Bergstein. De var da rundt 70 år,
og vi skulle bo hos de i Lover, Manhattan. Lover Eastside i Manhattan. Så det kostet 22 dollar å fly, det var helt lattelig lite. Det var så enkelt at vi kom ombord i flyet, så skulle alle betale med dollar. Så flyverktøyene gikk og samlet inn penger i en stor dunk, stor bøtte, så la alle 22 dollar oppi.
For da sparte de kostnader. Det var ikke noen bestilling på forhånd. Du kunne ringe inn og bestille på forhånd. Så ble du satt på en liste, så møtte du opp på Burlington Airport, og så gikk vi ombord i flyet, helt full fly, fløy nedover til New Jersey der. Landet der husker jeg, og alle hadde betalt 22 dollar hver. Det var jo tiden opp parten av prisen. De ble senere kjøpt opp av noe som heter Delta, tror jeg, eller det forandret navnet, så det ble kjøpt opp. Det var et lavprisesskap, ganske tidlig lavprisesskap.
kom til New York og vi tok bussen fra New York inn til New York, altså inn til byen. Og det var helt spesielt, altså. Vi tok bussen under elva der og
jeg mener om under elva, kanskje det var brun, men i hvert fall kom inn og gikk av på 40 seconds street, hvor alle bussene stoppet. Og det var helt som å komme til, det var helt spesielt, det pulserte, det var masse bråk, det var biler, jeg hadde lest en del bøker av Jack Kerouac, det var forfatteren min, favorittforfatteren, han skrev On the Road, han skrev Dharma Bums, han skrev Big Sure, mange sånne kjente bøker. Og han hadde beskrivet New York på 40-tallet, altså Times Square på 40- og 50-tallet, for da var han der
sammen med en som heter Herbert Hunky, som var en junkie som senere var med i en karaoke-bok, og han beskrev miljøet i New York på slutten av 40. Han bodde for så vidt der i New York fra tidlig 40-tall, og mest på 40-tallet. Men det mynte om det da i 80-årene, for det var jo fortsatt sånne her
Ja, en sånn strøk som var masse horer og masse pornofilmer og masse sånn shady virksomhet. Det var rundt Times Square, hvor det var busstasjon. Eller 42nd Street. 42nd Street, det når litt lenger opp der. Og så ble vi møtt av en Bernie, en gammel gubbe som var revisor.
han var i revisor for en som var en verdenskjent japansk kunstner som var skalla han var helt glattbarmert på huet og den tiden var det bare Gyl Brunner og Telly Savalas koyak som var glattbarmert det å være glattbarmert på huet var helt uvanlig vi var med, husker jeg, til studio han hadde han hadde sånne ikke atelier, men studio hvor det var folk som jobbet med steiner han gjorde det ikke selv, vet du
Han gjorde ikke arbeid selv, det var sånne unge assistenter som drev å høgde til steinene, som drev an å polere litt selv og kanskje signerte det. Så de gjorde jobben, også han signerte det og fikk masse penger for det. Han var revisor for han. Han var rundt 70 år, men fortsatt aktiv revisor. Så vi bodde hos de i en liten leilighet og fikk et rom der. Jeg husker at det var et eventyr å gå rundt der. For det vi gjorde var at vi gikk rundt.
Nå skulle vi se New York, og vi gikk rundt. Så vi sto på morgenen, fikk frokost da i morgenen, vi serverte sånne kraftige frokoster, med egg og bacon og sånt, vi spiste veldig mye kjøtt, det var kjøtt tre ganger om dagen, det var koteletter til middag, vi spiste lunsj utofte på noen sånne kaféer, hvis vi fant det. Men det var det også, at vi så på New York som en sånn villemark, en storbyvillemark, som vi skulle utforske, uten noen planer.
Vi hadde jo hørt om en del ting, men de første dager så gikk vi rundt der alene og gikk i Chinatown og Little Italy og var nede i Grimmsville, jeg husker. Jeg visste jo ganske visst om New York. Doug hadde vært der før. Han hadde vært til besøk i Vestfølgen. Han var godt kjent da. Men vi var nede i Grimmsville, så der var det masse platbutikker. Jeg husker jeg kjøpte Ruby...
Kjøpte en Rolling Stones-platt, husker jeg, og så noen Beatles-platter, og noen Bob Dylan-platter, og mange brukte boksjapper, så det var eksotisk for meg, som hadde digget Bob Dylan, og lest Jack Herriak, som bodde i... Så Gryvesvillig var veldig stort... Det var bare helt overveldende å være der, og
Og vi trivdes sammen, vi kranglet aldri, han var veldig grei kar. Så vi var der, bare hang sammen der, og så seg rundt, og gjorde etter hvert masse forskjellige ting. Men sa du det var formål med turen, var det bare ferie? Ferie, ja, det var ferie i uke. Og det var ut i...
det var vel i slutten av oktober, så det var ganske sånn varmt der, det kan være ganske varmt i New York i slutten av oktober, og det var ikke noe annet enn å komme seg unna, men fordi det var så billig flyreis i dukka, plutselig tenkte vi å dra til New York i uke, vi hadde ikke tenkt å dra, men det gjorde at vi dro, og han døde, han var i luring, han hadde en dame som het Amy,
som var et år yngre, det var kjæresten henne, Amy Gennari, hun var italiensk, veldig, veldig årlig dame, faren var etter hvert senere professor i medisin, veldig ressurssterk italiensk familie, men han hadde stått til meg i New York som heter Tina,
som var over 30 år, som bodde i Brooklyn. Vi altså var i Lover's Inside på Manhattan, så dro vi over og besøkte Tina, men hun jobbet i et sånn kunstmagasin, veldig ordentlig dame, på Manhattan. Så kom vi der, og vi tullet så fælt, jeg og deg, vi drev å kødde og gliste og sånn, så de trodde at vi, at vi var stoned, altså steina, vi trodde vi hadde røkt dop, vi var bare sånn høye på livet, så vi
bare i kødda, vet du. Det var så stort åpent kontorlandskap, for det jobbet masse folk i sånn kunstmagasin, og hun ble flaut på våre vegne, men så dro vi og overnatte oss, hun var jo senere, hun hadde natt, og da, de hadde seg der, og han døg, var jo sånn, ja,
Han hadde skjegg, jeg var jo ganske sent fysisk uttrykket, kanskje med litt hårvekst i trynet, som var lyst. Han hadde full skjegg og skikkelig kinskjegg, og hadde masse hår på brystet. Faren var jøde, så han var ganske mørk, og faren hadde sendt den på...
Det ble sagt at faren hadde sendt meg på hårhus da jeg var 16 år. Jeg vet ikke om det stemte, men det ble sagt det. Så han var liksom mann. Jeg var bare en guttunge, han var en mann. Hvor mye aldersforskjell var det på det? Samme årgang. Vi var like gamle. Han var fra født i mars, så han var litt yngre eller eldre enn meg. Men han var fullt fysisk utsikt. Jeg var ikke det. Jeg hadde i hvert fall ikke skjegg og skinnskjegg og hår på brystet de hadde hans.
Men vi var hos Tina, og hun tok oss med rundt, og hun var jo kunstjournalist, og vi var på Guggenheim-galleriet sammen, og var på noen sånne museum, så vi var på noen sånne museum, men da var vi sammen med hun som hadde med oss et par dager, og så dro vi ut og spiste. Fordøg, han hadde jo stor slekt i New York, det var jo familien Bergsted, og de var russiske jøder. Han hadde noen søskenbarn, en som var kunstner, som bodde på en hybel som var 12 kvadratmeter,
og der hadde han en hybel, og der sov han, og det er Martin, og han heter Bergstein, fornavnet husker jeg ikke, han skulle slå inn med kunsten, det var søskebarnet til døgn, altså,
eller noe sånt han tok oss med ut på byen sammen med han Bernie og da tok de med oss til noe som heter Folk City i Grives Village det er en sånn folkemusikk sted hvor Bob Dylan spilte på 60-tallet og det her var cirka 20 år siden så det var ikke så lenge siden også 2002, nå er det ikke så lenge siden det
Så husker jeg at jeg stod på dassen der, jeg var og pissa, så stod det Simi Våshild, altså Bob Dylan. Det var Robber Sima, han Våshild. For det hadde han slått det, eller spilt i seksdra, det var et sånt legendarisk sted. Og så var vi ute og spiste, så vi var ute og spiste i Grimmskvillis der, med han søskembarnet, det var to søskembarn, og så han Bernie. Altså en, Bernie var i 70-årene, og de andre var i 30-årene, de var gamle, vi var i 17 år.
Og så husker jeg vi satt på en sånn restaurant der, og så spiste vi, og da var det sånn fire stykker som satt på naboene, det var to sånne feite ektepar, og begge de drev med sånne spisekonkurranser. Ikke der altså, men de snakket høyt, husker jeg, om spisekonkurranser. Og jeg husker det ene ekteparet, der hadde begge rødt hår,
Begge var jævlig feite. De så som to stapp av gris i begge to, og de snakket om hvordan de, når de lagde kaker, så lagde de alltid 12 usiner, altså 144 kaker, og de spiste kaker fra de likte, og de spiste fra tørrtrenene. De snakket om spising som en sport,
Jeg husker jeg satt på den italiense restauranten i Grimmskjølir. Vi snakket om spisingssport. Det hadde jeg aldri hørt fra. Så åt jeg skikkelig mye. Jeg spiste ganske mye, men jeg var jo 17 år og slank og hadde trent den dagen. Jeg spiste mye uansett, men jeg husker at å sitte ved siden av noen som spiste så mye var så feit å snakke om spisingssport. Det var helt surrealistisk.
Du brukte faktisk ikke å være mobily, du syntes bare det var interessant Det var interessant da, for de var så stoppet, så hadde de så, amerikanere du vet det da, de hadde så trange klær Det var ikke bare at de var feite, jeg tipper de veide 150 kilo, altså hvertfall mannen, og damen kanskje 140 De var sånn, som alle vil si var feite, det er ikke negativt å si det, men så hadde de så trange klær
Og det var jo ikke vanlig i Norge i 1982, var det så diger, så gikk det i hvert fall med løse klær. Det tøt ut overalt. Og så husker jeg at det ene ekteparet, begge hadde rødt hår, så begge var veldig røde i ansiktet. Så vi satt og spiste, og så satt vi og svettet. Så det så ut som de tørret til en liten spiskonkurs, og det gjorde det inntrykk på meg også. Og så var vi også på noen sånne stykker, noe som heter...
Det var Broadway, det var vi ikke, for det var for dyrt. Off-Broadway var for dyrt, men vi var på noe som heter Off-Off-Broadway.
Det var sånne spill, blant annet noe som heter Rocky Horror Show. The Little Shop of Rocky Horror, heter det. Det var ikke den filmen, det var en musiker som senere kom til Norge, som senere ble veldig populær, men den var populær for den heter Little Shop of Rocky Horror, som var da off of Broadway. Altså, Broadway er en gate. Off Broadway er det av de som er
ikke Broadway, og FOF var enda lenger unna Broadway, men fortsatt veldig populært. Det var helt fullt av folk, vi kom inn sent, stod bak oss, billig billett, og det å være på en musical var også, jeg hadde aldri vært på noe sånt før, bare å være på en musical var stort. Å komme inn i et lokal der hvor det var, satt en sliten gammel gubbe og tok noen billetter, og så gikk vi opp og stod bak oss, det var som å være i en film. For inntrykket mitt av New York var jo, jeg hadde sett noen filmer, jeg hadde ikke sett noen dokumentarer om New York, men jeg hadde sett
Jeg hadde sett filmer om, som handla, hvor noe handlet. Jeg hadde sett Manhattan. Da så jeg faktisk Manhattan første gang. Det gjorde vi, vi var på kinoen.
Og så filmen Manhattan, som var fra 1979, tre år før. Den hadde jeg ikke sett før da. Jeg har sett den senere 20 ganger. Svart hvit film med Woody Allen og med barnebarn til MR. Har du sett den? Nei, har ikke sett den. Veldig bra film. Så foregår Manhattan. Svart hvit. Jeg synes den er dritbra. Woody Allen var misfornøyd med den selv, men vi så den på en filmklubb i New York
Den uka der husker jeg jeg og Doug og han søskenbarnet. Hvorfor var Woody Allen misfornøyd? Nei, han er jo aldri fornøyd med filmene sine. Så han er ingen av de? Jeg tror ikke det, men han er jo misfornøyd med alle verken. Han er jo en stund, han klarer ikke å glede, jeg liker jo han godt, men han klarer ikke å glede seg over livet, tror jeg. Han har en sånn lidelse, en sånn mental lidelse med at, jeg lurer på om morra ikke ga nok kjærlighet mellom to og tre års alder, og så fikk han noen sånne hang-ups på at, jeg vet ikke om det er tull, men han sier det selv at man er ikke fornøyd med noen filmer, men
Det er ganske vanlig at filmkunstnere og forfatter ikke er fornøyde med det de lager. Ja, ja, ja. Han er en av de få som har kommet seg igjennom alt det beskyldningene med han gifte av seg med stedatter og litt sånt. Det har ikke vært mye oppstyr med han, men han har fortsatt å lage filmer og har fortsatt en status i Hollywood som ikke er litt rått av det. Han var sammen med Mia Farrow som hadde, jeg tror, kanskje fire biologiske unger.
men adopterte mange unger, kanskje borte på ti unger til sammen. Jeg tror ikke de bodde sammen, Mia Farrow og Woody Allen, men de var sammen. Hun hadde blant annet adoptert en dame fra Korea, som Woody Allen ble sammen med da hun var 16 år. Han var vel 39 år eldre. Det ble en stygg sak. Jeg vet ikke om han ble dømt, jeg har ikke sett detaljen der, men han er fortsatt sammen med dama, og de har adoptert noen barn som Woody. Han er jo 86 år, han er født i desember 1935.
og dama er 39 år yngre og de bor fortsatt sammen og har det til syvende natten bra men Vudderhjelm var jo en helt hos de her jeg bodde hos det var jo en jødisk familie på farsida
Irsk på Morsia. Han var en helt hos de. Da dro vi på Manhattan, som var en veldig morsom film. Når du drar på en film som foregår i en by hvor du er, så er det veldig spesielt. Vi gikk fra gata som så sånn ut, sånn som gaten så ut på filmen. Det er helt annerledes enn å sitte opp i Brummedal og se en film som foregår. Det var et eller annet kick med det også. For senere, i påsken 1983, så kom mor og far og Lars, eldstebrummen, over til New York i påskeferien.
Da så vi filmen The Outsiders. Har du sett den filmen? Med Matt Dillon, Mickey Rourke, DiCaprio er vel med. Er Tom Cruise også med der? Det er en film som foregår, handlingen foregår på slutten av 50-tallet, men vi så den i 1983. Den så vi i New York, og det var helt vilt, for da gikk vi ut på gata etterpå i New York, og så sånne lignende tilstander med slossing og sånn. For noe av det første vi så i New York da vi kom dit,
vi satt i, han der Bernie hadde faktisk bil, vi tok drosje en kveld, sånn var det, han hadde jo brukt den ikke, vi satt i drosje en kveld, og da så vi skyting på gata, og vi så en type som falt, det var en som stod og skjøt, sånn som på film, han stod og skjøt, og så var det en type som datt lenge bort, og vi så det kommentert til drosjeføren, det vet de ikke, sa han, de vet ikke noe om. I tillegg så var det merkelig, for vi satt og så på TV om kvelden, så husker jeg en gang så var det, så så vi på TV, og så så vi at det var fem stykker som var drept,
I nesten en naboblokk. Noe annet som var spesielt med New York var at alt var låst. Ikke noe var låst i Norge til 1982. I dag er jo alt låst i Norge. I dag må du ringe på, du må ha koder og sånn. Sånn var det ikke i Norge i 1982, men det var sånn i New York. Så vi kom til et New York hvor det stod vakter nede. I bygården var det vakter. Alt var låst. Det var masse sperringer. Det var veldig spesielt.
Sånn det var i New York da, har det blitt i Norge. Det var en type security som ikke fanns i Norge. Men det var en by full av kriminalitet, og ved hver eneste T-banestasjon, vi tok jo T-banen i undergrunnen, i England, metro i Paris, og søvver i, det heter søvver, var det ikke det? Ja, jeg tror det. Ja, søvver. Vi tok det noen ganger. Og ved stasjonen så sto det masse svarte,
Og det var ganske spesielt, for jeg husker jeg kom dit i våren 1983, jeg var der som sagt fire ganger i året, og da dro jeg ned der alene med fly, og tok bussen inn til byen, og tok T-banen for å møte
utenfor Fattern og Lars på et hotell på en bestemt adresse. Og da husker jeg gikk opp på en sånn subway-stasjon, og der stod det en 40-50 svarte og hang med sånne rasta hår og sånne store sixpence-lur. Det så jævlig skummelt ut. Det gjorde aldri meg noe. Men de stod ofte og hang der, og mange solgte dop. Det var en sånn omsetningssted for å selge dop. Det var ofte ved... Det finnes jo en bok om dette som heter «Street Callers Society».
en sosiolog som studerte de her gjengene som stod og hang på de her gatehjørnene i amerikanske storbyer, ofte var det svarte elitarienere. Jeg tror det finnes en enkelt bok om det i en studie, som jeg faktisk kom borti, for det er jo interessant, hvorfor hang de der, og hva gjorde de egentlig? Så det var også en helt annen geografi i byen enn jeg hadde vært vant til fra Norge,
Og det her at det var masse nasjonaliteter egne i seksjoner med Little Italy, Little Chinatown var jo helt voldsomt å være i. Så det var overveldet inntrykk hele tiden. Men du er aldri utrygg eller at du aldri raner eller du har noen ubehageligheter eller? Vi fikk høre det av søskebarnet til Doug
Hvis du skal unngå å bli rana i New York, for det er mange som er rana, så skal du snakke med deg selv. Og hvis noen snakker til deg, så skal jeg snakke norsk til dem og skrike på norsk eller si noe på norsk. Og vi husker at en god del folk snakker med seg. Jeg husker en kar som...
Dette var jo like etter at Walkman kom. Walkman var noe som var nytt da. Det fantes, men det var ikke så vanlig i Norge i hvert fall. Det var mye vanligere i USA. Jeg husker det var en kar som gikk nedover gata, og så sang den der Beatles-sangen «Dry my car», husker du den? Ja. Det var en sånn kul kar som gikk. Det var sånne karakterer som du aldri så i Norge. Det dukket opp overalt der. De feite grekere, og sånne ortodoxe jøder med sånne fletter og sånne store hatter.
For det var egne strøk, det var en huskeskjønn, en buss bare med sånne ortodoxe jøder. Så det var et eller annet med, og så så vi noe som het, vi så noe som het Nine Street Stompers, det var et sånt orkester, sånn fullt orkester, med en 10-12 mann, som profesjonelle gatesangere, profesjonelle gatemusikere, jeg tror det het Nine Street Stompers, de hadde eget visitkort, og jeg ga dem penger, de stod og spilte med klarinett og saksofon og trommer og sånt, det var en del sånne karer som
så spilte på gata i New York, og så var det egne sjakkbrett der, store sjakkbrett. Ja, ja, de jævler er enda sånn. Alle storbyer har sånne sjakk-høstlere som sitter. For meg var det jo det at det var jo over 40 bøkere, bokhandlere i New York da. Det fanns et bok som heter Bookshops of New York, det fikk jeg tak i. Vi var på alle, altså vi rakk ikke noe med alt da, men vi var der sju hele dager da, og vi sto på morgenen, og så spiste vi frokost, og så gikk vi ut og så seg rundt i byen der,
Og vi var der både i den høsten, og så var vi der vinteren. 83, så vi hadde to sånne ukesturer, jeg og Douglas. Vi gjorde masse hver eneste gang. Og vi var på basketballkamp.
i Madison Square Garden. Det var jo sånn, jeg husker det var en spiller som var 2,18. Det var ikke så mye folk der, overraskende lite folk. Det samme var jo med broren min senere. Og så var det en spisekonkurranse. Det var å spise et dusin med donutter. For du kunne kjøpe billige donutter, altså donuts, og jeg husker jeg prøvde å spise det, jeg klarte ikke, jeg ble kvalmet. Helt motbydelig altså. Men vi var jo på boksekamp. Men det var med broren min senere. Vi dro på boksekamp.
og var på boksekamp hvor vi så en sånn kamp mellom noen sånne ganske lett de var i Madison Square Garden det var både boksing basketball jeg tror kanskje jeg hadde ishockey der også men da måtte jeg legge is altså så vi var i Madison Square Garden jeg har vært der flere ganger på boksekamp og basketballkamp så det var moro
Men kjente du til de tingene vi har snakket om i andre episoder med norsk utvandring, og så visste du mye om norsk historie med New York da du var der? Til å være 17 år så visste jeg ganske mye, men jeg visste ikke noe om ørkenesur og sånne ting, men jeg visste om Midtvesten og Dakota, Sota og sånne ting, og sjømenn visste jeg litt om, for jeg var ganske interessert i historie, da hadde jeg lest mye om norsk-amerikansk historie, men da var jo Central Park så farlig.
I dag er jo Central Park ganske ufarlig, tror jeg. Det heter seg da at du måtte aldri gå i Central Park, og hvertfall ikke på kvelden. Da ble du slått ned og kanskje drept og ranet. Og det var jo et visst antall mord i New York, det ble sagt nesten hver eneste dag. Og det som ble sagt var at jeg bodde i Vermont, og der hadde jeg en kamerat som var fra New York. En som heter Dave Nicasio.
Han var egentlig fra den dominikanske republikk. Familien hadde innvandret til New York, og broren hadde vært en veldig god løper, faktisk var på den dominikanske stafettlaget som var med i år 1968 på 4x4 meter. Han var mye eldre enn David, og David fikk masse problemer. Han drev med dop, han var med en gjeng, så de flytta han fra New York opp til Vermont,
Og der jeg bodde. Så tilfeldigvis ble jeg kamerat med en som hadde vokst opp i New York City. Så jeg visste mye om New York fra han. Han hadde vokst opp i spansk Harlem. David de Casio. Morra og faren bodde der. Han hadde en bror som bodde der også. Men den eldre broren, som faktisk selv solgte dop, da var det en rolle som Lire Evbrø, han solgte dop i Burlington. Han tok seg David oppi der og fikk en unna storbyen, for de tenkte at han rett og slett kunne bli drept. Han hadde flere kamerater som var drept.
Jeg fikk sånn en forteløpende rapport fra en mann, for han står i kontakt med kompisen sin i spansk, og så var han også kamerat med en sånn der, en bokser som het, eller kjente en bokser som het Hector Macho Comacho, som ble verdensmester.
han hadde boksa i Alaska, vet jeg, og holdt på lenger, men så fra David Nicasio, som løp terrengløp, for jeg løp terrengløp, så hørte jeg mye sånn, folk lore om New York, som ingen andre kunne fortelle, pluss at Doug var jo bestefaren bodde der, så jeg hadde hørt masse om New York, og skyggesiden av New York,
Det var litt spesielt altså. Det var så tiltrekkende å, når du er et så skummelt sted i forhold til Norge, du er så ung, men man er jo kanskje ikke så redd, man er jo ikke som tenåring, man er ikke...
Man skyer jo ikke ting som man gjør kanskje i 40-50 årene, man blir litt mer risikoavers, mens i 10-årene så kanskje man tiltrekker og synes det er spennende å stå opp i sånne ting. Vi var jo ganske sånn skjebbi kledd begge to, vi hadde sånn collars genser, vi hadde treningsbukser, og ikke at jeg var så skjebbi, men vi var jo unge og så friske ut, men vi så ikke ut som vi hadde så mye penger.
og vi tenkte at hvis vi nemlig løp rundt, for Duggo hadde mye energi, så vi gikk fort og løp rundt, det var nesten sånn tour of New York til fots, så vi kjørte Søbein i går, så gikk vi sikkert et par mil om dagen. Kunne man gjort det
New York på samme måte nå, tenker du? Ja, men så klart det. Ikke noe problem det. Men vi hadde ikke noe, vi leste ikke oss opp på noen ting. Vi hadde ikke kart. Vi lærte oss byen, og det lærte vi ganske fort. For det er jo en enkelt gassystem med nummer og sånn. Og vi var jo mest på Manhattan. Vi var ute i Brooklyn om, vi var mest på Manhattan. Jeg har vært der senere i Brooklyn mer. Vi var på Manhattan, så vi holdt oss stort sett til Manhattan. Og
Så det hadde gått av ned, men byen har jo blitt helt annerledes. Det er andre butikker, og ting har blitt mer kommersielt som det har blitt i hele verden. Det som var, var at New York i 1976, så fylte USA 200 år. Og da var jo byen kjent for å ha veldig mye kriminalitet. Så de prøvde å rense opp i New York ved å blant annet legge New York Marathon, som startet i 1970 i Central Park.
Det la de rundt i alle bydelene, i fem bydelene. Og målet var å tiltrekke seg masse turister, så allerede da i 1982 og 83 var det gode turister i New York. Du kunne kjøpe biletter fra Norge, så da var det ikke så ille som det hadde vært, men dro du på de gjerne plassene, så var det ille altså.
og vi så som sagt skyting, og han tror jeg ble drept, han som datt der, og det var sånn at mange ble ranet, men det var ikke så mye på Manhattan der vi var, og vi var ikke ute om natta da, det var vi senere med broren min, for de var i døgnvide, de som kom fra Norge, så vi var ute om natta, husker jeg, Lars, men du følte deg ganske trygg allikevel,
Og vi var jo 17 år og naive, så da føler jeg, når du er naiv, så går det stort sett bra. Det gjør det. Det er merkelig. Og vi drakk jo ikke noe på den turen. Og vi gjorde ikke. Det husker jeg fra mine tenåringsår, at jo mer jeg drakk, jo mer naiv og
mindre bekymret ble jeg. Det var forbud for utvekslingssenter å bruke noe som helst, og det holdt jeg. Et forbud? Ja, forbud mot å bruke alkohol og bruke noe dop. Hvordan spilte det av? Det var noe som heter American Students' Grenadine Exchange. Alle som dro dit måtte undertegne en kontrakt på at de ikke skulle drikke og ikke kjøre bil, ikke bruke noe dop.
Jeg smakte litt alkohol på nytårsaften det året, men det var bare en liten sipp. Jeg var ikke interessert i det, og Døgg han drakk heller ikke, vi var ikke derfor vi var der. Han var mer interessert i å se ting og henge sammen med Tina og være sammen med de søskenbarna sine og
Det var det som var morsomt, å være rundt og bare være i New York som 17-åring, for en by ser jo mye mer magisk ut da. Jeg husker jeg hørte en samtale mellom to søppeltømre. Det var morsomt, for jeg hadde ikke tenkt hvordan amerikanere er opptatt av penger, vet du.
nordmenn er jo sikkert mer opptatt av penger nå enn de var for 40 år siden, men på en annen måte kanskje, i dag skal de bli rike, da skal de bare klare seg. Men de sto og ventet på, ventet et sted, jeg døg, og da på et rødt lys, og da var det to søppeltømmer som sto og diskuterte hvordan de tjente så mye mer på å være søppeltømmer i New York, for det ble sagt at det var noe av det best betalte jobbet, var å være søppeltømmer i New York.
Han ene hadde jobbet nede i Florida, Orlando sa han, og så hadde han fått jobb i New York, for der var det mye mer betalt. Og det var jo mafian. Mafian styrte jo fortsatt mye i New York på en tid her. For mafian, den italienske mafianen var mektig, så de styrte søppeltømmebransjen, tror jeg. Så jeg husker, så fikk jeg en sånn... Åja...
Han drar hit fordi du tjener mer. Her går det å flytte seg til ulike steder i landet og tjene veldig forskjellig. Det hadde ikke jeg tenkt at gikk han, for det var ikke så vanlig i Norge da, men jeg hadde ikke tenkt at jeg var ganske naiv om sånne ting. De flyttet, og noen kjente bra, andre kjente veldig dårlig.
Men søppeltøy, men dere kjente det visst nok dritbra, ble det sagt. Det er jo litt som Sopranos-plottet, det er altså med waste industry, eller hva heter det for noe, waste management, sånn type, altså alle med sånn mafia-gjenger, liksom, får tak i denne businessen der på et eller annet vis, og det gir noen jævla fordeler da, økonomiske fordeler da,
Jeg vet ikke hvordan det fungerer, men det virker som det er kriminelle gjenger som styrer mye av denne waste management-biten. Jeg vet ikke om det er sånn nå. Jeg tror ikke det er sånn nå, men det var sånn da, og det var jo stor makt. Hvis vi stoppet å tømme søppelen, så ville jo helvete oppstå. Og det var jo masse søppel. Jeg husker lukten av New York, altså den egen lukten. Ikke stank, men egen lukt. Storbilukt som jeg aldri hadde vært borte i før. Det var ikke sånn det lukte her i Køben. Det lukte annerledes i New York, og så så vi råtter der.
Vi var i Central Park, vi var der bare på dagen, og da jogget vi rundt i Central Park, og litt senere var det faktisk New York Marathon, men første gangen var det ikke akkurat da.
Men altså, det var en egen stank og en egen sånn, det var jo dårlig luft, men i Central Park var det litt sånn friske luft, der er det noen vann og litt forskjellig. Så det var noe med at en nordmann som vant til å trene i skogen, synes det var litt spesielt med dårlig luft. Men var det sånn kloak-aktig? Ja, for det husker jeg var spesielt i Barcelona, den gangen jeg har merket det mest, spesielt i undergrunnen med Toktebanen og sånt der, også gjennom sånn visse strøk med kumlokker og sånn kanskje trange gater, så var den her, skal vi si,
blanding av varme, kloak og bare byens lukt på en måte som var helt spesiell som du egentlig bare venter deg til saktene sikkert. Det gikk i løpet av noen timer og forskjellen var jo at jeg kom dit fra Vermont så jeg var allerede i USA. Jeg var ikke døgnvillig da jeg kom dit første gang. Ingen av de gangene jeg var der var jeg døgnvillig.
Men mor og far og Lars som kom fra Norge og var døgnere, de fikk et helt annet sjokk da de kom til New York og så den store ferdebyen og hadde flyttet mange timer og var døgnere og sånn. Så jeg husker at de hadde en helt annen opplevelse, første opplevelse sikkert av New York enn jeg hadde. Og senere var det i 2008, husker jeg, så hadde vi Ole Guttungen og han, da vi gikk av bussen, altså det gikk av på 42nd Street der, så han var 18 år og det var som en sånn rus, han altså, som en plutselig varlig sånn
det syne av livet, det var om sommeren, det er et eller annet med livet, og det som også var rart, var at du våkna om dagen, eller om morgenen, eller uansett når du var, så var det, vi syklet på gata om natta, var det like mye bil, like mye folk, og drosjer, også i tillegg var det mange som syklet rundt her, for det var sykkelbud, og det var mange svarte som var sykkelbud, de hadde resesykler, for det var masse folk som syklet med sånne der firkante greier på ryggen, eller ryggsekker,
Det var altså sykkelbud, så det var masse sykkelbud i New York allerede på den tiden. Men det var jo ikke noen terrengsykler, for det fanns ikke da. Men det var masse drosjer og sykkelbud som du krydda i trafikken der. Men husker du noen spesielle karakterer når mennesker møtte som ...
De satte seg godt, eller? Uteliggere. Møtte jo flere uteliggere. Og hjemløse. Det var ikke så mange hjemløse i New York som det er i dag, men vi var borte i Central Park, og der var det forbudt å sove om natta. Men vi traff en kar der som, han var, og jeg husker jeg ga han litt penger, og jeg spurte om han var alkis, han var alkis, han var jævlig gammel, han var kanskje 60, men han så ut som han var 75-80. Og det var en sånn type som bodde
hadde en sånn pappeske hvor han hadde alle tingene sine og så sov en
bare med sånne av og til på langs veien eller på gata så kommer det opp varm luft så ved sånne varm luftige greier så var det sånne kolonier av utliggere han her hadde en pappeske som nå hadde over seg han lagde sånne lite hus pappeske med ting og pappeske over seg og søppelsekk med klær det var sånne vanlige habit men det var ikke så mange hjemløse som det er nå for
Jeg har vært der senere også, sånn som i 2016 da jeg var i San Francisco. Det var helt ekstremt, jeg har hørt. Ja, det var helt ekstremt. En gate folk som sliter der, tusenvis. Og jeg snakket med mange hjemløse i San Francisco i 2016 og fikk en idé til å intervjue det her og kanskje lage en bok eller lage en YouTube-kanal, men den har jo oppstått heldigvis. Det er en som heter Soft White Underbelly, en amerikansk fotograf som heter...
Mark Leiter er det vel? Han er en par og 60 år. Han har noe som heter Soft White Underbell. Han intervjuer narkomaner og utliggere og hjemløse i Los Angeles særlig, men også rundt i USA. Den ideen hadde jeg, men hadde startet den kanalen tidlig på 2016. Jeg tenkte at noe sånt må du gjøre. Det tenkte jeg i september 2016. Jeg vil intervjue folk, men det er jo YouTube-stoff, for han lar de fortelle historien sin hjemløse. Men hjemløseproblemet var ikke betraktet som et stort problem da første gang jeg var der.
men det har blitt det senere. Og det var ikke så mange hjemløse generelt, for jeg tror den økonomiske krisen, jeg fikk følelsen av at USA var et rikere land enn Norge da, og det er det ikke nå. Da vi kom til USA, så fikk vi følelsen av at det var et rikere land enn Norge.
Og det her med TV, det var så enormt mye TV-kanaler. Når jeg tenker tilbake på det besøket, så var det alltid surring av bråk, biler, tuting. Det var en verden som var helt annerledes, eksotisk fordi det var annerledes, men jeg trives jo ikke med å være der noe særlig i lengden. Det er en kulturell bit nå, man får litt vindu av den amerikanske kulturen gjennom TV-ruta i Norge og sånt. Når du sikkert kommer litt, så er det jo sånn...
forlignende hudår. Jeg snakket med amerikanere som har bodd i Norge, som har flyttet fra USA til Norge, og når de ser for eksempel et 17. mai-tog på en liten skole på norske landsbyer, så synes de det er en felinefilm, eller en fransk film. De har følelsen av å være en film. Men når vi er i New York, så har vi følelsen av at vi er en film, fordi vi har sett filmer fra New York før, i alle fall da.
Så det er litt avhengig av hvem som ser, og det helt vanlige, bare å gå i butikken, jeg husker jeg vi var med han Bernie og kona i butikken, han ble der for nesten 100 år, kanskje mer også,
Bare å gå og shoppe i butikkene var helt spesielt. Det var en liten tripp å gå i butikken. Fordi vi var på ferie, og fordi vi var annerledes. Det er noe av det morsomme å reise og være i utlandet, eller på andre steder. Det helt vanlige kan bli morsomt, fordi du gjør det annerledes, og det ser annerledes ut enn du gjør hjemme. Det var interessant at man ser at andre storebyer, jeg aner ikke om det blir riktig å si at de har kopiert New York, eller at de har...
Storby ligner jo mer og mer på hverandre, for grunn av de store kjedene og brands og shoppinggater og så videre. Men
Det er vel mye mindre magisk å være i New York nå enn det var for et par år til og tilbake, i og med at det store byen lignes på mye på hverandre, at de tilbyr mye av det samme, men så har New York kanskje fortsatt noe som er det multikulturelle, eller den historien liggende bak der. Jeg tror det, og det var sikkert bestømmelig for meg i New York i 1982, enn det var i 1962, enn det var i 1942, enn 1922, hvis du skjønner. Det andre til New York er de store husene, skyskrapene, vi gikk rundt og fikk vondt i nakken, vi kikket opp,
Vi dro til verdens høyeste hus, World Trade Center. Der var jeg oppe to ganger. Det var en fransk mann som hadde gått på line mellom de to tårnene der. De var 448 meter eller sånn. Så dit dro vi. Det var en kar som betjente heisen. De gikk opp på et minutt eller sånn. Vi kjente vi svaia på toppen der. Så der var vi. Det var veldig artig å være i verdens største hus som ble ødelagt i
11. september 2001, så det var jo to ganger sammen med Doug, og en gang sammen med Tina og Doug, og en gang sammen med broren min senere. Og så var det noe som et empirested, et building, og så var Rockefeller Center, der var det skøytebane midt i New York,
Den var faktisk, på andre besøk så var den i drift, hvor folk gikk på skjøyter og musikk og sånn. Helt sånne vanlige ting som var veldig spesielt for en brummedør, for jeg har jo vokst som i Brummedalen, hadde ikke vært noe særlig ut i verden å komme dit. Og jeg har jo snakket med sjøfolk som ankom i New York, og ankom ofte norske sjøfolk, og gikk på noe som heter Ottos bar, som var en bar hvor norske sjøfolk gikk, og mange kom ikke til lenger enn Ottos bar, for det er draksis jeg fulgte,
De kom ikke lenger inn i Ottos bar, så hele New York bestod at de gikk til og fra Ottos bar og drakk, for der var det andre nordmenn, og der var det trygt å være. Men i og med at jeg var sammen med Doug, som var amerikaner, og var jo sammen med de bestfellene og søskermannene, så fikk vi litt innsikt i den lokale kulturen, i den grad det finnes en lokal kultur i New York. Men det var altså en sånn smeltediger og et vepsebol som gjorde inntrykk, og jeg tror byen er finere når
når du er ung, eller bare er der på ferie, jeg kunne ikke bodde der, jeg kan jo ikke bo i en by, men å være på ferie en uke som 17 er veldig morsomt. Men hvor er det, New York er kanskje det stedet i verden hvor, i hvert fall de jeg kjenner som har vært der mye, du møter på nordmenn hele tiden, hvor enn du spiser, drar nesten, for de alle drar kanskje den samme type lysløypa, men hva er det
For meg virker det som om nordmenn ikke skyer så veldig at det er veldig andre nordmenn i nærheten. Det virker som om nordmenn trives veldig godt å møte andre nordmenn når de er på tur. Sånn er det med kineser, tysker, japaneser og amerikanere også, tror jeg. Jeg tror ikke det er noe forskjell på det her. Jeg tror nordmenn er ganske like andre. Vi møtte ingen nordmenn den høsten der, for det var utenfor norsk ferietid, men vi møtte noen nordmenn husker jeg,
påskeferien, for da har noen dratt over sikkert på samme fly som uten å ha fatt det her, men jeg tror det er pakketurismens lodd der, altså. Og engelske turister kom ut i Norge i 1850-årene, og de gikk til de samme fjellene i Norge og gjorde det samme, altså...
Alle har kanskje et mål om å komme et sted hvor ingen andre er, men jeg tenkte ikke sånn da. Jeg tenkte bare at jeg drar til New York fordi jeg har sjansen til å dra dit, og så ser jeg hvordan det er. Jeg var jo en totalt ubevisst turist. Jeg hadde ikke noe mål om å få med noen ting. Billeder tok jeg ikke. Kjøpte ikke noen ting som hadde med det å gjøre. Det var bare at jeg likte å bevege meg, likte å se et sted. Navnet klinger litt spesielt...
for jeg likte meg ikke noe særlig oppi Vermont, jeg synes det var ganske ille å bo hos den familien, for
Jeg var sikkert veldig sær og vrang, og de var blitt skilt, de foreldrene, så jeg bodde hos mora og de to søsknene, og de tok farens parti, og det var krang mellom mora og faren, så det var litt sånn, i helgene så var det litt sånn spesielt, da dro de bort og sånn. Det var litt sånn grisning fra skilsmissen, men bare å komme seg ned, bare ha mulighet til å ta flyene, synes jeg var stort, så jeg var ikke noen sånn USA-elsker, men
Jeg likte New York fordi det hadde energi som jeg aldri hadde vært borte i, og ikke hadde tenkt at det fantes en gang. Skal du tilbake igjen, eller? Du tenker sånn, faen, jeg må jo dra til New York én gang før jeg stryker meg.
Jeg vet ikke. Det er så mange andre steder jeg er, det er så mange andre steder jeg har dratt. Jeg har kunnet det å gjøre, og de gangene jeg har dratt dit senere har vært fordi jeg har passert igjennom. Hvis vi besøker de vi bodde hos, eller jeg bodde i Bøsjysen, så drar jeg alltid gjennom Boston, for jeg har ikke noe behov for å dra dit til New York. Jeg har sett det som er, og siste jeg var der var jeg i 2014.
og da så jeg hvordan det neste ikke var bokhandelen, for Amazon har jo overtatt. For meg var det morsomt å gå i bruktbokshopper, altså bruktbokshopper, plateshopper, som solgte bruktplater. Det var morsomt, for det var eneste sted jeg kunne få tak i. Jeg vet jo ikke hva shopping er, altså jeg kan gå i en plateputikk og en bruktbokshopper, men jeg er ikke interessert i å kjøpe noe som helst. Og så er det mye klart, mye restauranter og sånt, det er mye fint i New York å se, så det er greit å ha vært der tidligere.
Jeg synes det mest absurde er å dra til utlandet etter storbyferie for å da bruke 50-60% av turen til shopping.
I og med at spesielt når verden er så globalisert som den er, før var det sikkert butikker som bare var i den byen og den byen og det landet, men nå er jo de store brandene, de er jo spredt over i de samme type gatene, de er lokalisert tett i tett, og bruker så mye tid. Når du reiser til et annet land, til en annen by, så bruker du tid på shopping. Det var en oppdagelse for meg når jeg satt og ventet på en ekskurs som skulle prøve masse klær på en klesbutikk, og så sa jeg sånn «Fa, nå er vi på ferie».
Så sitter jeg og venter her inne på et kjøpesenter. Det føltes så utrolig meningsløst. Ja, de brukersforskapene, da kunne jeg få tak i bøker som ikke fanns i Norge.
Det var jo ekstort det, så jeg er helt enig. Men jeg tror det at New York var en foregangsby i å lage business av byen. I å lage sånn... For alt dreier seg om penger i New York. Det er jo penger, penger, penger. Så jeg tror det at, som du sa i sted, så de har sikkert vært en sånn pengemaskin, turistmaskin der, og
det var helt sikkert, det var masse turisme i andre byer lenger for det, men New York de skjøyna byen og lagde den mer tilgjengelig for turister og mindre fylt av kriminalitet, og det skjedde jo også noe senere, da han, Giuliani, overtak som borgermester, så ble det renset opp av masse kriminelle som kom i fengsel. Resultatet er at det sitter
flere folk i fengsel i USA enn noen annet land hvis du ser sammenligning med befolkningen så det var mye mer kriminalitet der og mye mer mord der husker jeg da jeg var det første gang men det hadde nok vært verre før men det var veldig avhengig av hvor du var i byen Manhattan er jo det området hvor turister ofte er mest
Så det er en merkelig sted. Jeg har ikke noe å gjøre nå, men det var borgmesteren som la ut en tweet her om dagen, og det husker jeg ikke, men de har vært helt ekstremt ville på maskebruken under korona, og det er sånn to-til-fireåringer må bruke maske i barnehage og utendørs. Det er helt spinnemildt, mens tre-til-femåringer ikke det visst nok. Det er sånne ting vi sikkert kommer til inn på når vi skal hit til Australia, men jeg synes det er så rart å se sånne
Sånne byer og sånne land som bare tar enkeltes av de her tiltakene som vi har vært i de siste to årene til det ekstreme. En sånn by som New York, vi har kommet så langt som vi har gjort i Norge, og vi vet såpass mye, og jeg føler at befolkningen er litt oppdatert og har litt andre holdninger enn de hadde for et år siden. Jeg vet ikke, men ...
Jeg skjønner ikke hvorfor de skal vaksinere seg hvis de skal gå med masker i tillegg. Og masker er vel ofte ikke så effektivt som vi tror, så det er mye rart. Jeg skjønner ikke, det er jo forskjellig fra land til land. Men en ting med New York var at det var en norsk del der, vet du. Jeg kom til New York og visste det hadde vært en hel nordmenn i Brooklyn, så det visste jeg om, hadde lest om. Så jeg dro ned til Brooklyn.
Jeg sier jo Brooklyn, ikke Brooklyn, for det er jo et oppstort eget språk. Det lærte jeg til senere, som heter broklonesisk, som er et norsk-amerikansk språk, hvor de skjever, joiner, carpenter og floorlegger. Broklonesisk. Så jeg og Doug dro ned til Brooklyn, for der var det fem...
Det var noen norske butikker, og så var det fem. Fem restauranter som kalte seg norske. Det fikk jeg greie på. Det var sånn som jeg kunne høre. Vi var i en butikk der, og de snakket om Sør-Rendingen som var der. Det ble senere laget en TV-dokumentar om den butikken. Og de sa at det var fem restauranter, blant annet et som heter Atlantic Restaurant. Og på det fjerde besøket i New York, da er vi i juni 1983, så var jeg sammen med Doug, Lori og Sharon. Da kjørte vi bil ned,
og var og besøkte bestfellene med bil. Vi var i Boston, og så var vi i New York, biltur. Og så var vi nede i den norske brokkelen, hvor det fortsatt bodde noen nordmenn, og vi var på den butikken og traff noen sørlendinger og hørte noen som snakket norsk, og så dro vi til Atlantic Restaurant. Og der skulle jeg få spise hva jeg ville. Det var en norsk dame som drev, hun pratet sørlending,
og vi hadde en gresk servitør, eller en som serverte, det var ganske sånn liten stillakke, det var på dagtid, det var stille der, og da sa hun selv, hun hadde ikke særlig penger, nå skal hun spendere mat på meg, spis hva du vil, sa hun. Og det var sånn masse på menyen, og først skal jeg spise noe knekkebrød, og spise brunost, for jeg synes det var veldig godt. Jeg hadde fått brunost oppi hver måte, men det var ikke så god, men her var det ekte norsk brunost.
Så jeg spiste en hel pakke med knekkebrød og en hel ost med brunost og mett. Så det ble ikke noe middag på meg der. Så jeg spiste altså 17 knekkebrød eller en halv pakke og en halv kilo brunost. De skjønte ingenting. Her kommer det nordmann på restaurant og spiser knekkebrød og brunost. Det hadde de ikke sett før. Men det var et norsk restaurant og den er lagt ned nå, men da var det en gata der, husker jeg, hvor det var en norsk restaurant og der var det
Noen nordmenn som bodde, det hadde vel bodd på det meste 60 000 nordmenn i New York. Det var ikke så mange i... Det er vel fortsatt 10 000 norske etter som bor i Stornyork enda, men de bor ikke så samlet, men det er mange som har jobbet der og studert over det. En annen type utvandrer enn det var på 20-30-tallet. Men mange hadde jo flyttet etter krigen også, 60-tallet.
Så det var altså noen spor av den norske brokklin, men der var det mange hispaniks som hadde flyttet inn. Så du så at det var et etniskt nabolag av nordmenn og svensker kanskje, og så var det hispaniks som hadde overtatt det.
Altså spansktallet. Men det du sa i sted at når du kom til USA, det føltes som at dette er et rikt sted, et rikt folk, en rikt befolkning, et rikt land, og at den følelsen er forvitteret litt, og det er interessant. Jeg husker også at faren min fortalte at når hans far kom tilbake igjen, eller hans familiemedlemmer, onkler, jeg husker ikke hva det var, som hadde vært i USA, og de tok med seg gaver tilbake til Norge, så det var ikke liksom...
måte på hvor stas det var. At det var objekter og ting å leke, sjokolade, mat som vi ikke hadde tilgang på i Norge, så var det så utrolig eksklusivt. Og den der globaliseringsbiten, at alt det der må ta med gave fra utlandet, og det er veldig lite. Helt oppi her i Norge, vi får tak i nesten faen av alt. Vi får tak i alt fra Roma til New York, til...
mat, bakst, kultur, whatever? Det er litt fordi USA har jo spredt seg utover hele verden, så det som produseres og lages eller blir solgt i USA, det har jo blitt pushet på for å bruke et engelsk uttrykk, folk rundt i verden, så var det litt i det gamle Hellas også,
og romerik også. Romersk kultur bredser seg utover i romeriket. Gresk kultur bredser seg utover i bystatene. Ikke like fort som i dag, og like effektiv som i dag, men amerikansk kultur med McDonalds og hamburger og alt det her, det er en del av det som faktisk Putin er imot, tror jeg. Jeg
Det er sånne ting, tror jeg han, mener at Russland skal ha den samme rollen som USA, men de skal bre seg utover det gamle sovjetiske riket og spille russisk kultur. Han prøver det samme som USA, klart effektivt. Det var sånn at da vi kom til 1982, så hadde jeg følelsen at USA var rikere.
men samtidig så jeg folk som var fattere enn det jeg hadde sett i Norge for det var en del fattige og de jeg bodde hos var fattige, de hadde ikke noen god råd de jobbet som minstelønn på en butikk hun dame hadde veldig dårlig betalt men du hadde et hus og hadde sted å bo hadde bil og bensin var billig så hadde du sted å bo og hadde du bensin så klarte du deg huset var jo gammelt, det var fra 1862 eller noe sånn så jeg bodde hos folk som ikke hadde noen særlig penger det var veldig forskjell på skolen der
hvor mye penger folk hadde. Det var noen som var veldig rike, og så var det mange som var middels, men jeg fikk følelsen av at USA var et rikere land enn Norge var, men det har så klart ikke følelsen av nå. Nå har det følelsen av at USA på noen måter er et u-land, altså. På noen måter. Ja, altså bare se på det seriente som Selse laget det, og
andre dokumentarer som bare kommer seg litt ut fra storbyen og ser på den fattige siden av USA, hvor det er ekstremt mange som lever i kummelig fattigdom. Det var noen sånn opp i Vermont også, og de bodde i trailerparker, og de bodde i enkle hus, så de fantes, men det var ikke så synlig til deg, det var ikke så mange som i dag. Jeg gikk jo på skolen sammen med flere som var
som bodde i trailerpark og var i sånne trailerpark på besøk men det var rett og slett med at det var det virket ikke så det var ikke så mye dop da for i dag er det veldig mye dop i USA du har masse forskjellige slags type dop oppi og sånne forskjellige piller og sånn det var ikke så mye da var det mer at de røkte
De brukte kanskje piller, men det har blitt en industri som mange dessverre har blitt slaver av. Og mange av de hjemløse er jo narkobane hjemløse, fordi narkobaner
Det er en sammenheng der. Men den visuelle kulturen vi får fra USA, det er mye mer skavisiserer og filmer dokumentarer fra det ikke store byskapet i USA de siste ti årene. Jeg er ikke så bevandret i kulturbiten fra USA fra 60-78-tallet, men de mer glorifiserte filmene og så videre. Nå er det...
Jeg tror det er mye mer kulturelt oppgjør med egne tilstander i USA, hvor skittig det er rundt omkring med alt for sånn krimsere, som er veldig mørke ting som speiler de lokalsamfunnene og ting i USA hvor ting er virkelig fattigvile. Bildet mitt av USA var veldig positivt. Det var sånn rosefarget holdet til meg og sånn. Men fordi jeg hadde bodd i Vermont, noen måneder før jeg kom dit til New York, første gang jeg snakket med David Nikasio, vanket som mann, trent sammen med David Nikasio,
Han ble for øvrig kalt Rocky, for han boksa ned en kar på en 3000 meter. Det var en 3000 meter, altså 2 miles er 3818 meter. De boksa opp på oppløpet, så ble det noen knuffing, og da slo han ned en kar, som besvimte seg, så han ble kalt Rocky etter det. Han ble utvist fra laget et par uker. Hadde han fortalt meg mye, så hadde jeg lest også. Men det er helt riktig at...
Bildet av USA er mye mer mangefacettert i dag enn det var da. Fordi vi har mange flere kanaler å se. Vi har YouTube, det lages mye mer filmer. Det som jeg hadde av inntrykk var ganske snevert med Hollywoodfilmer. Hollywood er jo i Kalifornia. Det er jo en illusionsfabrikk, det er en drømmefabrikk. De svarte sidene av USA visste jeg jo ingenting om sett fra filmenes side. Så det er helt riktig, det er mye lettere å få sånn
ikke nøytral, men mer sånn variert informasjon om USA i dag, enn det var den tiden det var én TV-kanal i Norge, én radiokanal. Så vi får et mang med å folde de bildene på en positiv måte i dag, synes jeg. Du sa helt siden starten at det var veldig sjokk å se, det har du snakket om tidligere, var det mye feite, var amerikanere veldig feite på 80-tallet
Var det en fet befolkning? Det må i hvert fall ha vært en i forhold til norske befolkninger på Ottedal som ikke var spesielt fet. Jeg kom fra Norge, og sammenlignet med Norge, så veide amerikanere mye mer. De er jo kortere i snitt i høyde, men de veide mer, og det var særlig et problem...
ikke i New York, for der går folk veldig mye, det var ikke så mye feite folk i New York, men det var i hver måned, så var det et problem, jeg tror blant de fattige, og det så jeg, og jeg så jo ting som jeg aldri hadde sett før, for jeg hadde jo sett noen amerikanske turister i Oslo om sommeren og sånn, det var en type fedme, en type amerikansk fedme som
som jeg ikke hadde sett, og det var den fedmen hvor det var veldig overvektige damer for eksempel, som gikk i buksyrker for eksempel, hvis en overvektig dame fantes opp i Brummedalen, det var noen få sikkert, som ville gå i kjole og prøve å skjule det, men amerikanere hadde en annen måte å være på, så det var kanskje fint at de ikke ville skjule at de var veldig overvektige, men det var et eller annet med den amerikanske fedmen som
Hvis du ser en dag, så var den ganske ille i sammenheng med hva den hadde vært. Så det er ikke sikkert at den er noe mer i dag, men i dag har det gått enda lenger, og enda flere har blitt enda mer overvektige i USA, og det er enda større problemer med akkurat det der. Ja, og det med ernæring og kostholdet som vi har snakket om tidligere, det er jo helt klart hva er det som er billigst, altså brus, fast food og alt det greiene der, og så
Det er jo en direkte sammenheng, det er vel så enkelt som det. Ja, og at de beveger seg lite mange. Men det er veldig mange i USA, ja, alle amerikanere jeg kjenner er jo spreke, for jeg kjenner jo amerikanere som går på ski og trener, men det er veldig mange amerikanere som er spreke og ikke er såkalt overvektige, men det er ganske mange som er det likevel, for...
De blir en fange i et liv hvor det å kjøre bil er så... Du kjører bil overalt, og da må du kjøre hit og dit, og da blir det lett at du legger på deg, og da blir du fange i bilen, og kanskje fange i en egen kropp som er stadig mer overvektet, og da er det en vanskelig sirkel å komme ut av, med mye mat som er veldig fetende og avhengig av stående med ulike tilsetninger og forskjellige varianter av fast food som finnes i USA. Det finnes jo...
Det var noe som jeg så i New York, at det var ikke sånn som jeg opplevde første gang. Det var mye forskjellig. De kjedene som var rundt omkring var det ikke så mye av der. For det var Burger King og McDonalds, men det var ikke sånn i New York. Det var mye mangfold i spisetilbud. Man fikk ikke følelsen av at det var kommersielt på den måten, men det er det kanskje nå, jeg vet ikke. Men det var en...
Altså ordet mangfold er klasjeaktig, men det var et mangfold i New York på en måte som jeg aldri har sett før. Mm.
Det er jo som med bilkjøringen, det er jo litt sånn på norske bygder og sånt at du blir avhengig av bilen. Det er ikke nødvendigvis det at man er lat, men at for å komme seg etter A til B til C så må du ha bil. Må ha bil, og sånn er det oppe i Brummedalen, Mangestad og overalt. Du kan ikke leve uten bil i Oslo, så kan du ha et ganske fint liv i hverdagen. Jeg har syklet nå 11 kilometer. Du har gått dit fra der du bor. Og det er jo fint det, men i Mangestad må du ha bil rett og slett for å komme på jobb eller for å komme til naboen.
Sånn er det i USA, og det er et samfunn som er lagt opp med bilen, men New York er jo ikke lagt opp sånn. Det er lagt opp med at du går, eller at du tar søvbein, eller at du tar buss. Det var et samfunn hvor veldig mange gikk. Jeg husker at jeg så forskjell fra Vermont. I Vermont var det mange flere som var tunge enn det var i New York. Jeg så forskjell på det. Det ser du fortsatt. Det skiller seg ut. Det er en av de byene i USA, San Francisco,
og kanskje litt i New Orleans også, og New York var det veldig fint å være til fots, foteggeren er nesten konge, sånn er det ikke i amerikanske storbyer, men det er den delvis i New York, delvis i San Francisco, kanskje i New Orleans, men særlig i Francisco...
og New York. Til de som har lyst til å høre oss skravle mer om USA, Amerika, norsk utvandring spesielt, så har vi jo den her to-timmers-episoden som vi gjorde i, var det i fjor, eller? Ja. Ja, som Ørken sur, som ligger vel bak, jeg husker ikke episodenummeret, det er det, på nett, hvis du gjør. Nei, altså, den Ørken sur, den er ikke omtalt i den 24-timmers-episoden. Nei, vi hadde en egen episode. Ørken sur er omtalt, den la du til mars 2021. Ja.
Det er en episode hvor ørkenesur er omtalt. Det er ikke bare ørkenesur, men vi snakket om ørkenesur og Wolf Larsen, bokseren. Ja, vi snakket om norsk utfordring til New York, ørkenesur, Magnus Wolf Larsen, alkoholforbudstiden, og det var episode nummer 112. Og her står det «One year ago». Ja, det var i mars, som jeg husker, mars 2021. Ja.
- Så det er et hot tips hvis du har lyst til å prate mer om de tingene her litt mer bakover i tid. - Det er det historiske, og da er vi tilbake til 1920-årene, særlig 30-årene. Den kunnskapen jeg hadde første gang var det, om det hadde jeg ikke da, det er ting som jeg har lært senere. Jeg var litt på les på norsk-amerikansk historie, men jeg visste jo ikke brøk til det jeg vet nå. Det har jeg lest før var mer overfladet. Nå har jeg gått i dybden ut og skrivet bøker om det, og da lærer du mye mer på en annen måte.
Skal vi ta litt av påfyllet glasset her, og så hopper vi videre til vår eget kontinent, til et sted som jeg også har vært flere ganger, London. Ok.