8/28/2022
Helge Lurås | Resett, Konflikten Med Styret, Kommentarfeltet, E-tjenesten, Shurika Hansen, Ny Avis

Transcript

Selv når jeg slutter NRK nå, så er det fortsatt en liten tid til å gjøre de nummer to og tre tingene under podcasten. Men med deg, da er det mye å gjøre nå for deg, regner jeg med. Eller har vært liksom på en måte sikkert... Ja, altså nå har jeg en sjelden mulighet til å slappe litt av.

etter at det ble en konflikt med styret og de gamle fyken, så har jeg fått slappe litt av. Det har jeg gjort godt, for det har vært fem intense år etter at Reset ble stiftet, og jeg har vært busy mange år før det også, så det å ikke ha noe å drive med har vært greit.

Veldig bra, selv om jeg ikke overhovedet har hatt noe å gjøre, men jeg jobbet veldig mye når jeg var redaktør i Recept. For mye, eller? Ja, for mye.

For mye i forhold til familie og barn og kjærester, og for mye i forhold til kvaliteten på det som ble gjort på reset. Jeg er interessert, for er det nesten mer krevende å være et aktør for en

enn en stor avis på sett avis, på et litt sånn paradoxalt vis. Nå har jo ikke jeg vært redaktør for noen stor avis, men jeg tror egentlig det, for vi var ...

eller om det er en liten avis, men vi hadde så lite ressurser i forhold til ambisjonene, at som redaktør så må du gjøre, og som ansvarlig redaktør, så må du gjøre på en måte oppgaver langs hele spektret av hva en organisasjon må gjøre. Så du er på en måte sekretær og leder, og det det gikk ut, og du skriver journalistikk, du gjør alt, og det

og det det går ut over sånn sett, som kanskje jeg mest lagt merke til, er jo evnen til å på en måte ta et steg tilbake og se

ok, denne saken som er oppe i nyhetsbildet nå, hva er det han egentlig sånn sett dreier seg om som vi ikke får fram til vanlig? Sånn at du får den der distansen, refleksjonen over ting, og kan på en måte formidle det. Det gikk det definitivt utover. Hva som sitter i magen nå er det, vi kommer sikkert til Lars Aker etter hvert, som jo snakket litt om sin exit etter hvert, og snakket litt med han i ettertid også, og det virker som han

er på et veldig bra sted i livet nå, har fått seg en ny jobb. Kan du kjenne noe av det samme, at nå er det deilig å legge det kapittlet der bak seg, om du ikke er ferdig med absolutt alle prosesser alene,

og kan begynne å se fremover? Altså det er en sånn knut i magen som kanskje er borte der i lett avtalt? Ja, det er det. Selv om jeg går i gang med et nytt prosjekt som minner om og som også er en nettavis, som vil også innebære veldig mye jobb, veldig lenge. Men det andre forskjellen er jo at

Lars virker å ha tatt veldig avstand fra innholdet og produktet i veldig fundamental forstand. Det der er jo ikke jeg. Selv om jeg ser ting som vi har gjort feil, og ting som ikke var så bra som jeg skulle ønske det var, så er det jo ikke en fundamental avstand tagen til

til hele prosjektet og intensjonen, og heller ikke innholdet, selv om det vil være noen av de elementene, men vi publiserte jo 30-35 artikler om dagen, og at det er noen artikler som ikke holder mål, eller man kan tenke etter tid at det burde kanskje ikke vært skrevet, eller det burde vært skrevet på en annen måte, så er det jo ikke en sånn fundamental avstandtagen til hele prosjektet. Jeg har ikke...

Sånn sett er det en ganske stor forskjell, sånn som jeg ser Lars sin reaksjon på det han har vært med på min. Har dere hatt noen man-to-man-talk etter det greiene der? Nei. Nei, ingenting? Ikke noen telefoner eller litt oppvask? Det har ikke vært noe hare utfall fra hans side mot meg, eller jeg har heller ikke...

på en måte tatt noe stilling til det offentlige, annet enn at jeg var kritisk til at man i enkelte medier, for så vidt også hos deg, så ukritisk ga en mann som selv sa han hadde en depresjon, en, nå kan jeg si, greit å gi mulighet, men når du er i en depresjon, så er du virkelig i kjelleren.

og du ser veldig negativt på ting, inkludert deg selv. Og det var jo det med Lars, han tok jo like mye selvkritikk. Han var jo like kritisk til seg selv. Men det han sier rammer også faktisk en virksomhet. Når du lider av en depresjon, som du selv sier, en alvorlig depresjon, som han selv sa, i stand til å vurdere helt sobert

hvor negativt det du var med på egentlig var. Det var jeg litt kritisk til. For en ting er hva du sier om deg selv. Det er jo også i forhold til varselplakaten her, at man skal på en måte ta hensyn til at folk ikke nødvendigvis, du vil jo ikke si beskytte seg selv, altså Lars er jo en erfaren mann som så da, men han sa jo direkte ut at han ledde av en depresjon. Det var jeg kritisk til, for det rammer jo

For reset, mye av det som var problemet vårt, var jo det stigma som var, oppfatninger folk hadde av hvor forferdelig reset var. Det bidro Lars til i ettertid med den ramsalte kritikken, som jeg mener nok

Sånn som jeg kjenner Lars og hva han sa før, mens vi diskuterte ting, var preget av den depresjonen. Den voldsomt sterke krig. Det er jo en virksomhet med folk som er ansatt og som har levebrød sitt der. - Ja, ja. Så tenker du at du ville kjøpt innhold om det hadde kommet to-tre måneder senere?

- Nei, kjøp det innover, men nå vet ikke jeg hvor han er i forhold til depresjonen nå, men i det øyeblikket du faktisk er deprimert, så er det ingen tvil om vi som har vært borte i folk som er deprimerte vet hvor mørkt de ser på livet, inkludert seg selv og det de har vært med på. Det ene er når de ser på seg selv, men når du da også inkluderer andre, du beskriver andre og hva andre har gjort i veldig negative ordelag, så er det klart at det har konsekvenser.

Men altså, det er ikke det. Reset er jo vant til å få mye kritikk, og det er jeg også. Så det er jo ikke sånn at man mister nattesøvn, eller på en måte synes det er helt forferdelig. Dette er noe man må takle også. Men det er kanskje greit å ha det i tankene. Begynte det her å vende seg denne ...

motstand og peppere allerede i 2017, eller? Merket allerede fra oppstarten at det var på en måte, ja, instant. Ja, med ingen eneste gang. På grunn av, ikke nødvendigvis deg, men også støttespillerne, er det på en måte både de som investerer, som var inne og på en måte politisk slagsid, og at det ble utdelt alternative medier, jeg vet ikke om dere sa det, jeg husker ikke. Jo da, vi sa det, og det var jo ganske sett tilbake på det, så

så var det en del, det var ikke helt taktisk å presentere oss så hardt som vi gjorde i begynnelsen, og med det fokuset vi gjorde. Det gjorde det lett for på en måte kritikerne og motstanderne våre å gi oss et stigma, inkludert de andre mediene som selvfølgelig

Det var litt sånn voldsom den presentasjonen som kom, så var det liksom milliardæravisen, Hospitalen og Haugermann Andersen og meg flankert, så man skapte inntrykk av at det var en voldsom satsing. Men herregud, vi startet ut med 1,25 millioner kroner. Det var ikke noe satsing i det hele tatt, egentlig. Jeg ble jo kalt inn blant annet til NRK, sitte og diskutere med nyhetsredaktørene, jeg husker om det var i VG eller Aftenposten, som om vi skulle være en likeverdig

med like mye ressurser som dem, som jo var en vits i forhold til hvor mye ressurser vi helt faktisk var. Og da er det klart at i den situasjonen der så prøvde jeg å gi inntrykk av at satsningen var veldig stor i tillegg, og at vi skulle på en måte nærmest revolusjonere norske medievirkeligheten, og i tillegg da var konkrete på hva vi skulle...

Hva vi mente etablerte mediene ikke hadde dekket skikkelig, så gikk jo rett i strupen på dem. Så det er klart at det måtte jo for så vidt forvente noen slag tilbake igjen. Og så fokuserte

Dette var i 2017 og var like etter migrasjonsstrømmen som kom i 2015. Vi hadde nettopp vært igjennom en del terroranslag i Europa og så videre og IS var bare så vidt blitt slått i Syria og Irak, så det var liksom et fokus på innvandring.

og det med multikulturelle, multietniske samfunn og islam, som ble overfokusert i måten vi fremstilte reset på da, og hva vi skulle være opptatt av, og det har forfylt oss i ettertid. Det var en tabbe av meg. Det var en tabbe. Bare en vektingstabbe, at noe hadde vært med, porsjonert, men...

Det var ikke en del av ambisjonen i 2016 og 2017. - Nei, for på veldig mange måter, jeg tror aldri Reset hadde blitt til hvis det ikke hadde vært for

at Donald Trump vant presidentvalget i 2016, og den dekningen som var i de norske mediene av amerikansk politikk. Det var nok det som førte oss sammen som startet Reset. - Det irriterte deg litt også? - Ja. Du kan si at grunnen til at vi startet Reset, jeg hadde opprinnelig tenkt å prøve å få skaffe penger til å lage en tenketank.

Altså mer akademisk innrettet, men policyorientert tenketank som hadde en litt mer konservativ, høyreorientert i forhold til det som var dominansen på de etablerte akademiske institusjonene og tenketanken i Norge. Men fant fort ut at det var umulig å finne finansiering til det.

Og så var det det andre, at hvis du lager en del analyser, en tenketank, hvordan skal du få det ut, så lenge du ikke har en mediekanal som er vennlig innstilt til det. Da hadde jeg jo lang erfaring med norske medier allerede, som ekspert og en som blir intervjuet. Jeg hadde på en måte lært meg hva grensene var for hva du kunne si, og når du begynte å bli skvist ut. Og forstod for deg at du må ha en plattform, for ellers så blir du...

Simpelthen får du ikke muligheten til å komme ut med budskapet ditt. Så ensidig betrakta jeg norske medier i 2016 og 2017 når vi planla det her. Så ble det en nødvendighet å sette i gang Reset som en nettavis. Det er interessant for du tør seg innom det, for det er ikke så mange som kjenner til historien din før Reset. Det at du jobbet som rådgiver i Norsk utenrikspolitisk institutt tidligere,

Det var det siste du gjorde før du gikk inn i Reset, var det en slags...

Slutta du å jobbe der for å begynne med Reset? Nei, faktisk var det ikke. Jeg slutta på NUPI allerede slutten av 2011. Da startet jeg mitt eget selskap, et AS, Center for Internasjonal Strategisk Analyse. Jeg tok med en del av de prosjektene som jeg var involvert i på NUPI. Det var nesten 100% finansiert av utenriksdepartementet.

som jeg drev. Jeg drev det helt fram til Reset ble lansert i 2017, så det var det jeg drev med da. Så da var jeg daglig leder for Kortasisa, Center for Internasjonal Strategisk Analyse. Så hvis de pengene hadde fortsatt å komme, så hadde du kanskje ikke gått til å lage Reset? Nei, det var ikke fordi pengene fra UD tok slutt. Det var fordi jeg hadde lyst til å gjøre noe annet. Og da var det etter en søkning?

- Med det laget inn i resetet, så det virker jo, og det er ikke så mange år tilbake, hvorfor ble det ikke spyttet mer penger i det? For det er jo fryktelig lite, 1,85 millioner. Hvor lenge holder det lønnen? - 1,25, ja nei, det holdt. Jeg tok jo ikke ut lønnen i begynnelsen heller.

Nei, altså det var ikke noe villighet i det. Det er ikke noe forståelse i blant kapitalister, altså svært rike mennesker i Norge, for at du kan faktisk satse på en mediekanal, og få innflytelse på den måten. Altså norske, og det er sikkert flere grunner til det,

De har ikke den forståelsen av at det faktisk er en måte å få innflytelse på. Nummer to, de er nok for redde for at det skal slå negativt ut på de næringsinteressene de selv har. Og så er de, mange av dem, gjerrige.

- Det er en grunn til at de har blitt så rike som de har blitt. De kaster ikke bort penger på ting de ikke har noe tro på og gir superavkastning. - Morsom at man kan bruke gjerrig, eller de er flinkere og smartere på penger. - Nei, jeg vil si gjerrig. - Kommer på hvilken side man står på.

- Og man må spørre penger, eller hvilke minkel man ser det fra. Bortsett fra det du så omtalt, så tabbene i stedet, sånn type som forfulgte hele verden, ble det jo, ble det rest etter en avis, sånn 2018-2019, sånn avis som du hadde ambisjonen at det skulle bli, som du håpet at det skulle bli, og at det formet seg i riktig retning, sånn utover det? - Mens det pågikk, så var jeg for så vidt

greit fornøyd. Vi vokste jo raskere i antall lesere enn man strengt hadde kunne forvente. Det er ikke lett å etablere en ny mediekanal, en ny nettavis og endre folks medievaner. Så i forhold til det så ble vi jo veldig raskt den største alternative nettavisen med god margin i forhold til antall lesere. Og da tenker vi foran type

Altså hovedsaklig dokument, ja. Som hadde holdt på lenge. Som hadde mye av det samme publikum. Eller for så vidt. Men det er selvfølgelig mye av det skylds også saken rundt Trine Sjæger Ande. Som vi hadde. Det var den som...

Men vi hadde jo veldig mye oppmerksomhet også helt i begynnelsen, så mye at serverene våre brøt sammen første dag fordi vi fikk så mye oppmerksomhet. På grunn av at det skulle være milliardær aviser og den pakka der. - Det er kult du kunne skryte at serverene bryter. Det er sånn, da har du fått det nå. - Ellers hadde jeg gjort en jævlig dårlig jobb med å forberede deg. - Ja, eller jævlig dårlig serveret. Jeg ville holdt på det første der, så det høres mye bedre ut. En sånn Big Brother fikk internettet å knekke i på begynnelsen av 2000-tallet. Fy faen da var Big Brother stort.

det har vært det gode å knekke de serverene på Telenor Arena her med podcastene jeg tror jeg, jeg tror jeg må tiddobbe dem ofte for å være i nærheten der altså

- Saken vår var at vi hadde sagt klokka 21 da er vi i gang, så det har satt så mange og brøyte sammen. - Var det på en spesiell sak? - Nei, det var rett og slett bare lanseringen. Folk var så forventingsfulle. Vi hadde jo også noen topper på lesingen noen ganger hvor ting ble brøyt sammen, det gikk veldig tregt.

Serveren skulle bli kopieret til resten. Men den her Trine Scheisaken, hvor mye...

ekstra boost fikk dere av den da, og hva endte med dette etterspillet med VG? Jeg husker ikke saken godt nok, til på at det var som ble annet enn at VG skrev om det litt senere etter at dere hadde gjort det, og ikke krediterte dere, hvis jeg har forstått det rett. Jo da, det kan du si, men jeg var godt fornøyd med den jobben VG gjorde da. Det som skjedde var jo at det gikk ti dager før de andre mediene heltatt var på

skrev noe om det. Det gikk vel rundt ti dager så nevnte Trygve Hengnall i Finansavisen, og Stavrum nevnte vel i Nettavisen, men han nevnte at dette er jo ingen sak i det hele tatt. Men da hadde Reset vært alene om å skrive om det i ti dager, og det tok for så vidt lenger tid å få den saken opp på agendaen til de andre mediene enn jeg hadde trodd. For det er i utgangspunktet en kjempesak

Og så er det ingen som tar tak i det. Og så lurer du på hvorfor. Det var regjeringsforhandlinger. Trine Sjægrande skulle inn i regjering. Det skulle bli statsråd. Det var et spørsmål om du sitter og har en...

Det var det jeg kjørte på der, at her er det en statsråd som har en hemmelighet som gjør henne sårbar i forhold til utpressing fra utenlandske etterretningstjenester. Da hun får tilgang til grad, det er en viktig posisjon, dette må legges på bordet. Det var det som var utgangspunktet. Dette har hun sagt det eller ikke sagt det til statsministeren når de har disse samtalene. Og det var det jo ingen som ville svare på.

Men saken var, det kom jo fram også i ettertid, også i andres biografier, at det var jo umiddelbart en sak

når de satt på Gjelleøya. Så sakene fra Reser ble snakket om, men det var ingen av de andre mediene som ville ta tak i det, og det de på en måte unnskyldte seg med, det var jo, vi hadde en litt annen tilnærming til pressetikken der, det var at fordi det var ingen av de to partene, hverken denne gutten eller Trine Scheiger-Ande, som ville bekrefte

eller stå fram og si noe om hendelsen, så mente de andre redaksjonene at da kunne de ikke skrive om det. Men etter min oppfatning, så lenge du har gode nok, klare nok bevis på at hendelsen har skjedd, du har nok kilder, uavhengig kilder som bekrefter det,

Så hjelper det ikke at de to mest sentrale involverte nekter, fordi de har en interesse av det, eller av andre grunner. Dette er en offentlig interesse, vi kjører sakene likevel. Og så var det jo ikke da før Aftenposten vel fikk Trine Sjægren til å stå frem og snakke om det, at det åpnet opp for at de andre avisene også kunne gjøre det. Og da var VG ute og hadde et intervju med Aftenposten.

med denne personen som Tine Scheik-Randa hadde dratt med seg ut i jokeren, og da var ballen i gang.

For de andre mediene også. Det tok lenger tid, men du kan si i den perioden der, de ti dagene hvor vi hamret løs med artikler og ulike perspektiver på hva som hadde skjedd, og kommentarer om det, så fikk Reset en voldsom lesermasse. For vi var de eneste som skrev om det, og folk var jo selvfølgelig interessert. Det var jo en veldig spesiell sak på veldig mange måter, så det hjalp oss jo. Sånn sett var jeg glad for at de andre mediene ikke tok tak i det, men hadde ikke

Trinner seg Grandes tabbe var at hun gikk ut i Aftenposten.

Det skulle hun aldri gjort. Hadde hun ikke gjort det, så tror jeg ingen av de andre mediene hadde skrevet om det. Var det hun gikk ut med, husker jeg? Nei, hun gikk ut og fremstilte seg selv som et offer. Akkurat. Det var nærmest hun som var blitt voldtatt av denne her gutten. Så hun har ikke lest PR-håndboka til Ove Vannbo? Nei, men faktisk så kom hun, for etter at dette da var blåst ut, og når hun da på en måte ble invitert inn til NRK og så videre, så

så hadde hun den linjen, ja, dette vil jeg ikke snakke om. Og det kom hun unna med. Tenkte du det stilles inn at det satt så ekstremt langt inne for noen av de andre mediene å helt enkelt si dette her, skriver reset, helt enkelt referere til dere, at det var en av årsakene til at de ventet såpass lenge? På det tidspunktet der, så tror jeg ikke det spilte en avgjørende rolle.

Men etter hvert som Reset fikk et sånt rykte på seg, så tror jeg det spilte en rolle, ja. Men det var nok elementet med den saken der som var så ubehagelig på alle mulige måter, som gjorde også at det var vanskelig å ta tak i det. Hadde det vært en motsatt, hadde det vært en

en, skal jeg si, stor mannlig politiker som hadde dratt med seg en 17 år gammel jente ute, så hadde de vært på det med en gang. Så det var nok mange andre forhold enn det at det var Reset som skrev om det, som hindret de andre fra å gjøre det. For de hadde jo vært borte i saken før, VG hadde jo undersøkt dette i 2008.

Å komme til at de ikke kunne skrive om det, tror jeg da fordi ingen av de to var villige til å stå frem. - Er det litt sånn der, som jeg har skjønt på Pressenorge, at man er veldig var med alt som har en sånn type kjærlighetsforhold, partene, utrådsskap, folk som skilles fra hverandre, at med mindre en av partene bekrefter det selv, så skriver man ikke om det. Er det litt i den tradisjonen der, eller? - Ja, og det ...

Det er det nok også, men det synes jeg for så vidt er en sunn nok tradisjon. Altså det hadde jo ikke bare vært...

å skrive om en hvilken som helst på en måte hendelse mellom to personer på et bryllup, som jo kan skje hele tiden uansett hvor kjente de personene er, så ville ikke vært det i hvert fall noe jeg kunne forsvart at Reset hadde skrevet om, men det var jo fordi vi hadde en politisk dimensjon, og denne gutten rent faktisk hadde blitt traumatisert av det.

som gjorde at det var en sak, og at det hadde denne komponenten i forhold til at dette er en hemmelighet Trine Scheiger-Ande har, som hun prøver å holde skjult, blant annet ved å holde kontakt med denne gutten og få han til å ikke si noe. Så hun visste jo at dette var noe som gjorde henne sårbar, og når du har en sånn sårbarhet, så påvirker det også handlingsrommet ditt. Så det er ikke sånn at de ytterste fall, hvis FSB, russisk etterretning, på en måte går på og truer med å

med å eksponere det. Hva vil den personen da gjøre som sitter med den hemmeligheten? Det er jo kjernen i all type sikkerhetsklarering og hvorvidt du foretar de vurderingene, og så har du den situasjonen at politikerne ikke trenger å bli sikkerhetsklarert for å få tilgang til gradert informasjon. Så for så vidt har sine gode grunner det, men prinsippet er jo det samme, at da skal i så fall statsministeren bli fortalt hvilke charletter er det i skapet ditt.

- La oss sette dere litt på pause her, for det må jo nevnes, det høres ut som du har veldig god innsikt i e-tjenesten, men det bør jo nærmest være så du også har jobbet i e-tjenesten. Var det en lang periode? - Nei, det var to anledninger fra 1998 til 2003-2004 at jeg jobbet direkte for dem.

Men så har jeg jobbet med etterretning egentlig helt fram til 2017.

Men da på grunn av jobb som jeg hadde i Bosnia for det som kalles høyrepresentantens kontor, hvor jeg var ansvarlig for etterretningsreformene for det kontoret der, som var på en måte den øverste sivile myndigheten, og dermed så handlet det også om å bygge opp en statlig etterretnings- og sikkerhetstjeneste i Bosnia. Der igjennom så hadde jeg mye kontakt med andre typer etterretningstjenester som hadde en interesse av det.

og jobba med den type spørsmål egentlig helt frem til 2017. Så jeg trodde det var litt sånn som når du først er i e-tjenesten, så er det litt som å jobbe i NRK, du slutter aldri. Nei, det er en myte. Det er en myte. Det er en myte, nei da. Ja, men det er jo selvfølgelig de som...

De som vi har hatt kan lese i kommentarfeltet til Reset, som tenker på den måten, og som da har omtalt meg som kontrollert opposisjon. At dette er på en måte et e-tjenestens prosjekt. Det er juicy da. Ja, ja.

Det er lykke til å gå ned i sporet der. Det er en annen kompis av meg som har spurt om en annen gjest som har vært her. Kan ikke han være i et tjeneste? Det er veldig mye som tilsier at han er i et tjeneste. Så hadde du kjetel-hattelebrekk her? Kjenner du godt at han jobbet der sammen? Ja, vi var ved Krustus når jeg jobbet der. I Bosnia og sånt, eller? Ja.

Ja, nå husker jeg ikke helt hva slags posisjon han egentlig hadde, men han... Pluss sånn 07-ansiktertid. Ja, si det, man kan jo ikke si det, men vi møttes av og til. Men du kan si det er jo mange ulike... Jeg satt jo ute, jobbet jo...

egentlig bare ute for et tjenesten. Så var det jo de som satt hjemme, og så er det ulike avdelinger, ikke sant? De som innhenter og de som analyserer, og de som bare er liasong-offisere og så videre. Så det er veldig mange ulike avdelinger i et tjenesten. Og det er jo ikke gitt at man vet om hverandre heller. Og veldig mye norsk etterretning er også veldig gode på, eller på såkalt signaletterretning, på grunn av nærheten til Russland og disse lyttestasjonene vi har i nord og så videre, så er jo

en kjempeorganisasjon med mye folk som ikke noensinne kjenner til hverandre, men Hattleberg var jeg borte i. Ja, til de som er interessert i sånt, i e-tjenesten, det er greid å skvise ut av

Sitronen Kjetil Atrebrekke var jo en utrolig morsom podcast for øvrig. Utrolig fin, flott fyr som da så greide akkurat å stoppe meg når jeg stilte de litt for lure spørsmålet at jeg skal prøve å få noe juice fra etterretningsverden. Men oppbart, man er jo veldig

trent på å snakke litt rundt krøten, eller på en måte ikke gå inn på ting man ikke kan snakke om da, selv om det kanskje er veldig fristende. Ja, det kan du si, men det har vært veldig nyttig, det var veldig nyttig å jobbe for e-tjenesten, og også ha kontakt med andre e-tjenester, særlig da, mens jeg jobbet for e-tjenesten, men også etterpå. For det er...

Man har jo gjerne, i hvert fall hadde jeg det, du har jo sånn James Bond, man vet alt, kan alt, avlytter alt. Man har den troen på at de kan veldig mye, vet veldig mye.

Og det stemmer ikke. Det er i hvert fall sånn var det for meg at jeg tenkte at er det så dårlig stelt også for e-tjenestene? Kan de så lite skjønner de så lite? Er det så dårlig personell? Nå snakker jeg ikke bare om norske e-tjenester, men veldig mange andre også. Veldig skuffende, egentlig. Det er sikkert, ja. Du legger kanskje merke til de inkompetente mer enn de absolutt beste som du kanskje aldri får møte. Ja,

Men det som også er et poeng i seg selv for rettgjenester, det er å late som de kan mer enn de kan. For det kan skremme noen fra å gjøre noe hvis du tror du blir oppdaget, hvis du tror du har øynene og ører overalt, så kan det hindre deg. Så det er jo egentlig litt sånn om å gjøre, og i tillegg å la det være uklart hva slags kapasiteter du har, og hvor mye du egentlig vet og kan gjøre.

Så det er et poeng i seg selv. Men så er det jo også det for de individuelle som jobber der. For det er jo mange som synes det er litt sånn kult med folk som jobber i et tjeneste. Man blir litt sånn imponert. Og så utnytter de personlig selvfølgelig det. Hvis man skal

Det var jo nettopp en sak hvor en som ble dømt, han hadde skryttet noen damer om at han jobbet for E-tjenesten, det var bare bullshit, sant? Men det er jo, ikke sant, damene blir veldig imponerte og sånt, ikke sant? Du vil møte de folka i E-tjenesten som spiller opp sin egen viktighet. Som du sier, jeg sier ikke at det gjelder Hattlebøkket, men vi snakker rundt Grøten, så er det...

Så handler det like mye om å late som det er kulere, og man kan mer, og man er bedre enn man faktisk er. Du har en låst dør, står strengt hemmelig, så åpner du den døra, så er det helt tomt på innsida. Men alle tenker at her foregår det noe skikkelig, det går noen folk inn og ut av den døra, sant? Ja, ja, ja.

Men etterretning er det å skaffe informasjoner, det er hardt arbeid. Vanskelig. Ja, det tror jeg på. Og særlig når du gjør det ...

I hvert fall kan man kalle det menneskelighet i retningen. Hvor du har menneskelige kilder og opparbeider. Det tar tid, og det er ikke nødvendigvis sånn at du får så veldig mye ut av det. På det analytiske nivået har du bare mennesker av kjøtt og blod som har gått gjennom det samme akademiske utdanningsløpet som de fleste andre, som har varierende kvalitet, for å si det mildt. Da får du på en måte ikke bedre analyser ut av det enn du får ut av det. For eksempel disse intervensjonene i Irak,

Afghanistan, de var jo understøttet av etterretning, som i hvert fall til dels fortalte at dette var mulig å gjennomføre, og de og de tingene ville skje, som viser seg at det skjedde overhovedet ikke, i det hele tatt. Så det er mye...

Men det er klart at selvfølgelig på den tekniske siden så er det mye kapasitet. For eksempel amerikanerne og britene klarer å sope inn enorme mengder med informasjon, men så er problemet å få noe ut av det. Det er ikke lett. Snowden avslørte mye av det, men det betyr ikke at du klarer, de klarte ikke å finne ut av 9-11 før det kjørte

Flere fly i et koordinert angrep inn i USA, på tross av all signaletterretningen de hadde. De hadde fanget opp noe støy, men det var et eller annet på gang, for det var mange som visste om det, men likevel klarte de ikke å avsløre det på forhånd. Tenk all den støyen som er nå, av type digital informasjon, som du innhenter, og så høster og skal sortere igjen, i forhold til 2000 og igjen. Nå er du helt sinns... Mange ganger mer, det er jo ikke mulig å tallfeste, men det er...

Selv for 20 år siden sleit de med å sortere dataene sine. - PSD klarer ikke å fange opp at Arfan Batil legger ut drapsoppfordringer mot muslimer på Facebook en gang. - Mot muslimer? - Nei, unnskyld, mot homofile. - Det hadde tatt seg ut hvis han snudde plutselig. Det er noe jeg ikke har fått med meg. Noe som har skjedd i sommer, ikke gått med hus forbi.

- Kan du fortelle litt om hvordan det var i Bosnia? Du har kanskje snakket om det før, men jeg har ikke satt meg inne. Var du sordomt? - Nei, det kan du si jeg var. Jeg kom ned første gang i ...

I juni 1995 som offiser, da hadde jeg nettopp vært ferdig, jeg leverte diplomoppgaven på Handelshøyskolen i Bergen som siviløkonom klokka to på natta, og klokka syv på morgenen var jeg på flyet ned til Split, Kroatia, for å bli flyttet med helikopter inn til Tyskland i Bosnia. Da hadde jeg en jobb der på, det kalles kontingentkontoret,

øverste norske sjefens stabskontor.

Det var i 95. Da var jeg der nede, altså jeg var der et halvt år, og så ble det jo en fredsavtale NATO overtok, og da

Fordi jeg var siviløkonom, så satte jeg meg til å være budsjettoffiser. Da ble jeg flyttet tilbake til Ungarn i forsyningsbasen der, men var jo fortsatt mange ganger på tur ned til Bosnia. Og så dro jeg til Guatemala som militærobservatør, for forsvaret hadde jo ikke noen folk som snakket spansk. Så jeg ble sendt dit, var der noen måneder. Så jeg var i to år da i forsvaret, mesteparten av tiden i Bosnia. Det var...

Det var det, og så var det egentlig, det var mange premissene for hva jeg gjorde senere. Jeg dro ned til Bosnia. Det er litt sånn utradisjonelt, du er siviløkonom, du er nettopp ferdigutdannet, og så drar du ned som offiser. Og grunnen til at jeg gjorde det, bare å være ærlig på det, var jo at da hadde jeg tenkt til å egentlig, for du tjente ganske mye penger og hadde ganske lite utgifter, så det var for å spare opp penger, sånn at jeg kunne ta et hovedfag i filosofi, etter Hansøyskolen. Det var egentlig det som var planen.

Så jeg hadde jo med tjukke bøker av Kant og videre når jeg dro ned der og prøvde å lese, men da så skjedde jo egentlig Srebrenica-massakret nesten, holdt jeg på å si, bare et par uker etter at jeg landet. Tre-fire uker etter at jeg landet der, og da fikk vi på en måte

ble vi kastet ut i noe som gjorde veldig inntrykk og som satte veldig perspektivet på den reine teoretiske filosofien, på en måte som gjorde at det falt litt i bakgrunnen. Kom i sånn 15-20 tusen kvinner og barn til leieren vår, så vi måtte huse og forlegge med telt og så videre, og de var i en fortvilet situasjon og visste

Mennene var igjen og de visste ikke hva som skjedde med dem. De ble jo slakta ned, massakrert, 7000 i løpet av bare noen dager mens dette pågikk. Flere av kvinnene som i løpet av første natta de kom hadde hengt seg i trærne. Det var skikkelig sterke inntrykk som gjorde at det endret det jeg hadde lyst til å gjøre.

Jeg tror det første møtet mitt med Boston, jeg la premissene for hva jeg hadde gjort etterpå. Det satte meg inn på en kurs som gjorde at den handelshøyskoleutdannelsen har jeg benyttet meg veldig lite av i jobbmessig sammenheng. - Hva ville du egentlig bli når du skulle bli stor? - Jeg hadde ikke tenkt så mye, jeg var ikke så veldig gjennomtenkt.

Jeg har veldig mye av livet mitt, frem til jeg var 18, dreide seg om å bli best mulig til å gå på ski. Skien? Ja. Og så, jeg hadde bare, det var en eller annen nabo som jobbet meg innenfor noe finans, som jeg tjente godt, og jeg tenkte at det er jo sikkert greit, så jeg

visste hva jeg måtte ha og karakterer for å komme inn på ansvarsskolen i Bergen. Mens jeg da gikk på gymnasiet og var veldig opptatt av å gå på skis, så sørget jeg for å få akkurat de karakterene jeg trengte for at jeg visste jeg kom inn på ansvarsskolen. Og så gikk jeg da

på befalskolen for infanteriet i Sør-Norge. Jeg er født sent på året, og på den tiden kunne jeg skrevet at jeg måtte vente et år for å få avtjent førstegangstjenesten. Hvis du søkte på befalskolen, og så kunne du drite deg ut i oppdagsperioden, så ville du bli sendt ut i vanlig førstegangstjenest og komme ut sammenlignet.

sånn at jeg ikke måtte ha en sånn hvilår. Så det var egentlig planen, og så blir det tatt litt av konkurranseinstinktet, så jeg fullførte befallsgården for infanteriet, og så dro jeg et år til Poshol, var sasjant der, indre Troms. Det var akkurat i overgang mellom Kallekrigen. Kallekrigen var slutt.

Og så tenkte jeg ikke egentlig mer på det, så dro jeg med en kamerat på interrail i Europa, i Østeuropa i 1991, når muren falt opp. Og det var egentlig da jeg satt på toget, da var jo krigen i Vigorslag, så vi dro på toget gjennom Serbia på vei til Bulgaria og Tyrkia. Så da tenkte jeg,

Hadde jeg bare søkt på ansvarsskolen? For jeg visste at jeg kom inn. Og da begynte jeg, er det egentlig det jeg vil? Men da hadde jeg bare søkt på det, så begynte jeg der. Og fant meg vel egentlig aldri helt sånn fullt ut til rette. Det var for, det var veldig mye merkelige skruer som studerte der. Det var veldig sånn, altså veldig min nerdete...

og litt sånn krampaktig miljø. - Det er ikke veldig sånn partemiljø i alle fall de NOH-folkene. - Jo, det er litt sånn, det var i alle fall da, det var litt sånn tilgjort. For det var på en måte, du hadde de folkene der som hadde pugget gjennom hele gymnasiet, og som egentlig aldri hadde festet skikkelig. Så det var sånn krampaktig å stå på bordene, og det var litt sånn underlig greier. Så jeg var i løpet av den perioden, jeg bodde i et kollektiv der,

Det er mye fine folk på Hansøyskolen da også. Jeg tror Ole Asbjørn Nesta snakket litt om det, han har også gått der. Men jeg var mest med folk på universitetet, som gikk på universitetet og hang på garasje og disse stedene i Bergen, snarere enn å være ute på Hansøyskolen der. Livets tilfelligheter, hvordan man kan endre det man tror man skal jobbe med, livskurs, man legger tiårsplaner, femårsplaner, og så

Beste plan er jo ikke liggende plan. Det skjønner man kanskje med bestemann fra 40-50 år. Jeg er jo veldig glad for at jeg...

Jeg angrer ikke på at jeg bare har latt omstendighetene føre meg fra det ene til det andre. Men det er klart at det har sine ulemper og kostnader. Det kan jo gå helt galt når du ikke går en tradisjonell vei. Alternativet kan jo være at du gjør det som...

tar ting i en strak linje, sånn at folk når de ser på en måte CV'en din, eller snakker med deg og hører hva du har gjort, så er det som, ja ok, du er sånn, ja. Da kan du passe inn her hos oss, for eksempel, og vi tror du gjør en god jobb, og så på en måte er, og veldig mange er nok på en måte fornøyd med det, og kanskje er det de bør gjøre også. Mm.

Det er litt arrogant av noen, selv om du selv har gjort noe litt spesielt, og det har gått så noenlunde greit å ha kommet ned med beina på jorda, å si det at alle bør gjøre det. Folk som gjør noe spesielt, kunstnere eller artister, eller

eller et eller annet som har tjent gode penger og sier at du må bare følge livsdrømmene dine. Det er greit, men alle kan ikke gjøre det. Noen må være sykepleiere og lærere og jobbe i kommunen og den pakka der. Så alle kan ikke gjøre det der. Det er bare å følge drømmene dine, jobbe hardt og ha trua, ikke gi opp, så kan du også bli ...

popartist i 40-årene, hvis du vil. Det er litt spesielt de tingene der. De beste rådene er jo på en måte de du gjerne ikke får, men erfarer at det beste er jo å ha en trygg, fast inntekt, og så bygger du et sideprosjekt på siden, eller finner ut, bygger opp noe penger, får noe eiendom, bygger opp litt mursteiner, og så på en måte går all in som kunstner. Det er jo den her...

kirkegården med alle de misslykkede kandidatene som du aldri hører om, så hører du om survivorship-biased, og så får du historien til de som har overlevd, og da, det her virker som en jævla god idé. Så det er jo noe man oppdager etter hvert. Nei, og det er, men igjen, det er nok kanskje, hvis man ser generelt over en større på en måte populasjonsgruppe, så vil jeg jo si at det hadde vært fordelaktig om flere var litt mer risikovillige.

Det inkluderer jo på en måte, for en annen måte, det mest vanlige er jo selvfølgelig at man er gründer og starter sin egen bedrift i en eller annen forstand. Det hadde nok vært en fordel om vi hadde hatt hakket mer gründere

enn vi har i samfunnet i utgangspunktet. I hvert fall hakke mer gründere som ikke bare er opptatt av å finne de nisjene hvor du kan få et sugerør ned i statskassa og finansiere drømmen din gjennom offentlige penger. Rent seeking. Det skal ikke være lett å ha gründere her til oss. Vi hadde en veldig bra episode her i går fra drosjenæringen. Hvor helvete vanskelig det har vært å prøve å være ...

innovere eller være grunner i drasjenæringen med alle på en måte, det er et åpent marked, men det er lukket marked, det er politikere, det er sterke foreninger og forbund og sånn som bare, og det ser man i flere steder også, det er mange som, for å ta superkontrasten til USA, at du kommer dit og da får du så mye, der er det en start-up-kultur, du får hjelp, det er en kultur for, ja dette har vi gjort,

Mange, mange ganger før, vi setter opp møter og ting for at starten skal gå bra, og de fleste 9 av 10 start-upper går til helvete uansett, men man har den kulturen at det er greit å feile, og at man trenger et høyt volum av gjerninger som har lyst til å prøve seg, så samfunnet kan nyte godt av den tiden som lykkes. Nei, altså det er...

Jeg kjenner for lite til USA på det feltet der, men jeg holder på å si at jeg aksepterer at det er sånn det du sier i forhold til at det er en annen noen. Jeg er jo gründer USA-ekspert. Jeg har tapt meg mange hater. Det er helt greit. Jeg ble overbevist. Jeg ble overbevist. Jeg tror han der Lahlum. Ja.

Han har jo vært USA-ekspert stadig vekk. Han har heller aldri vært i USA. En ting han sier, det kan være...

- Jeg er blitt fremstilt som ekspert på mye rart. Jeg som overhodet ikke er ekspert på inkludert land som jeg ikke har vært i,

Men hvis man har god forestillingsevne og har lest mye om det og på en måte har noe å sammenligne med, så kan man jo uttale seg om et land selv om man ikke har vært der. Det kan man. For USA er jo så forskjellig at du sier ok, jeg har vært i New York. Er det nok da? Til at du, nei det er et veldig stort land så er det ikke det at jeg skal henge ut lalu, men

Jeg tror det hadde vært interessant for seerne til NRK å vite det, at han ikke hadde vært der. - Det er mange norske journalister, eksperter og kommentatorer. Det siste jeg tenkte på, som har skrevet mange bøker om presidenter, andre land, og har kanskje begrenset ... Det er mye du kan lære av å lese kart, lese historiebøker, lese nyheter.

Flere kilder, men det er noe med min erfaring med de som har stedserfaringen, den fysiske erfaringen jeg har vært der, bare de pratende, og nå er jo Asle Tøyen helt unik historieforteller og en ekstremt begavet smart person, men det er bare det de...

måten han forteller om steder i Europa han har vært, og da lager det seg en større politisk makrohistorie rundt noe han selv har opplevd som er veldig anekdotisk, i en helt annen, ikke skal si troverdighet, men en mye mer autentisk følelse at sånn her er det på den lokale kaféen, på det stedet som fungerer politikken, og dette syns samfunnsskikten om hverandre, enn på en måte hva kontorforfatterne

som på en måte er mye respektabelt arbeid, men det er to veldig forskjellige ting, synes jeg. - Ja, det er det, og det er ingen tvil om at det føles mer overbevisende og i tillegg kanskje underholdende, som jo er en fordel hvis du skal tilegne det. Kunnskap, så er det jo bra at du klarer å gi de anekdotene at folk har noen knagger å henge kunnskapen på, hvis det bare kommer ramse med

Med på en måte tørre fakta, boklig lærdom, så er det vanskelig for folk å bli interessert nok. Så det er jo formidlingshevnen også som hjelper veldig når du gjør det på den måten. Jeg får også litt sånn, jeg vet ikke, et manglet bedre ord, litt sånn turn-off at hvis en norsk ekspert eller sånn skriver om en stor internasjonalt person, så er det sånn, det må da være noen, ganske mange andre forfattere der ute i verden som også har gjort det samme og tromfer dette her arbeidet de, hvis jeg går ut og leser det på engelsk. Det er litt sånn problemet ofte med sånne der...

Med mindre er jeg veldig investert i journalisten eller forfatteren fra før, og liker på en måte synspunktene og måten de skriver på, så kanskje jeg drar meg mot det. Men jeg får en litt sånn følelse av det hver gang når Norge skal forklare internasjonal politikk i hele verden. Ja, men er ikke det en liten utfordring for podcasten din også? I forhold til at det er ikke så... Det kan være...

Du kan være vanskelig å finne gode nok folk på sine felter til å snakke med. Det er sintest. For det er sånn at det gjør at jeg hører mye på amerikanske podcaster, fordi

Du har, man kan si mye om USA, men det er klart at det tiltrekker seg mye flinke folk, ikke bare er det 330 millioner, så du får flere gode folk ut av det i sammenligning med Norge, men det tiltrekker seg også eksperter fra andre steder, og de har, du kan si, mye, det skjer mye sinnssyke ting på universitetene i USA, men i hvert fall så er det fortsatt

av de som på en måte er på profesoralt nivå, mange som er utdannet på en tid hvor ting ikke var så galt fatt på universitetene der, så du finner jo det er om det er Lex Friedman eller de gangene Joe Rogan trekker inn og så, han kan få de aller beste, og de kan snakke på det språket som alle på en måte av alle de beste forskerne sliter med, og det er jo

Det er tingene som jeg har sett også i forhold til reset på en måte, at det er det vi, og særlig for det er vurdert å ha mer sånn videoproduksjon og folk har sagt det vi startet opp med, det er vanskelig å finne bra nok folk. I tillegg så har vi slet ut med at det er vanskelig å få folk til å stille opp på reset, så gjorde det seg for saken enda verre, men det er nok litt av utfordringen, selv om du har fått mye interessante gjester, du har snakket det, men det er liksom...

På et tidspunkt finner du kanskje at det er vanskelig. Så er det kanskje litt det at det er en del interessante der, mennesker her ute i Norge også, men du vet ikke om dem. De har ikke blitt plukket ut, de har ikke blitt eksponert. De er kanskje ikke interessert selv heller av en eller annen grunn. Eller de forventer at noen tar kontakt med dem. Forskere sitter og oppdager, også når jeg var på NUPI, som var...

jobba med sin ting, som var fornærmet over at de ikke ble ringt opp av mediene. For jeg er jo ekspert på dette her. Ja, men da må du skrive en kronikk da, eller på en måte gjøre det, si fra at du kan noe om det. Og en av de musikkbransjene sa det at, når artisten var så innadvent, at det måtte ha gått en sånn...

en sånn hit record, plattselskap, sjefen for selskapen måtte ha gått forbi vinduet og hørt personen synge for at det skulle være mulig at den skulle bli oppdaget. Det er på det nivået det er sånn. Det er jo veldig gøy, for jeg har lyst til å fordype seg litt i stolthet. Det er utrolig mye spennende å lese om hva ligger i

I det stolthetstingen, vi bruker kanskje stolthet som et annet type ord i daglig tal, men det med stolthet er jo omtalt som en dødssynd også, at for mye stolthet gjør at du rett og slett overvurderer deg selv, du gjør deg blind, du er på en måte motsatt av ydmykt. Stolthet er jo i dramaturgien og bøker og historier en typisk utgangspunkt for

en flow som karakteren har, at du har altfor mye stolthet, og så lander karakteren mykt med å bli ydmyk. - Ikke sant? Jeg tror ikke det er litt sånn at de aller fleste av oss har i utgangspunktet mer stolthet enn vi burde ha, i forhold til å finne ut av, på en måte gå liksom smut igjennom livet og relasjoner. Det går jo på også private relasjoner, ikke sant?

og kjæreste relasjoner og den type ting at du har en eller annen uenighet hvem skal på en måte bryte isen og finne ut at ja du tenker den andre personen er den som bør ta initiativet er den som er feil hvis du bare legger den stoltheten litt til side så kan du løse opp veldig mange ting og det er profesjonelt også

Så det er nok, det er jo en grunn, det er vel en av de syv dødssyndene, er det ikke det da? Pride. Jeg tror det. Så det er med god grunn det. Ja, det er også den der, kan du se for meg som om du er ekstremt dyktig på det du driver med, og stolt over det, så kan jeg skjønne det at hvorfor i all verden blir ikke jeg brukt mer. Kommer det ingen telefoner inn hit, i stedet for da å senke den stoltheten på hver hakk, og gjøre seg så ydmyk at det kanskje skal eksponere meg litt, og faktisk by litt på meg selv, i hvert fall hva jeg kan, og

Hvis man vil være med i offentligheten, så er det en inngangsbrett i form av innsats. Men minner du at du er i familie med en kjent person, har et etternavn som alle vet hvem er, eller at du jobber på et sted hvor du med en gang får taltid, så er det målig en innsats for de aller fleste. Akkurat det mer er ikke så interessert å gå ned på det nivået det er nødvendigvis.

Nei, jeg tror de aller fleste mennesker i utgangspunktet er ville foretrukket å være kjendiser og kjent hvis alt annet like. Du har selvfølgelig de veldig introverte, eller de som har sosial angst,

Det er en god del personer i samfunnet det også, men jeg tror ikke det er snakk om en 10-20%. Resten av oss har en eller annen ønske om å eksponere oss noe, eller vi ønsker å bli beundret, og det å være i medien og være kjent på en måte er jo en måte å bli beundret. Jeg tror de aller fleste forskere egentlig

kunne tenke seg det, men så er det jo snakk om at du, altså en ting er jo, ikke sant, altså nervositet, altså det at du får kamera på deg, og skal si noe, og det er veldig sånn, resisjerte ting, liksom du har så og så kort tid, og du ser på en måte at intervjuer blir utholdmodig, ikke sant, hvis du ikke kommer til punkt, så er det mange som kan på en måte få fnatt av det der, men det andre er jo også at du må være villig til å, for at,

Du må være villig til å ta feil. Mediene vil være, hvis du for eksempel er forsker på utenriksområdet eller et samfunnsfelt, så vil mediene være interessert i hva som skjer fremover.

Hva er konsekvensene av dette? Og konsekvensene vil jo komme fram i tid. Så en forsker vil da ofte bli presset til å si noe om framtiden. Og det synes de ikke selv de har forutsetninger for, eller de har blitt prentet inn metodisk, at historien ikke er noe guide til hva som skjer fremover. Og dermed så vil de ikke kanskje uttale de tingene som mediene er interessert i.

Det er bare noen få forskere, akademikere som er villige til det, for da får du kritikk fra dine egne hvis du gjør det også. Da har du nok en tendens til at disse få forskerne som faktisk er i mediene, de blir brukt veldig mye også på felter som de ikke egentlig er eksperter på. Jeg husker jeg hadde en episode ganske tidlig i min offentlige mediekarriere,

På TV2-nyhetskanalen. Jeg husker ikke hva jeg skulle egentlig snakke om, men jeg lurer på om det var Afghanistan, for det var jo liksom det jeg var ekspert på, eller var der jeg hadde vært til intervensjoner og den pakka der. Og så endte det med en sånn 10-12 minutters sekvens, hvor de spurte meg om alt mulig rart. Iran, amerikansk politikk og NATO og...

Da svarte jeg på det. Det var ikke så ille. Det var greit nok. Jeg kunne nok til å... Det var korrekt nok til at det var greit for et allmenn publikum

Og så er det også det andre som er faktisk litt tilfelle, hvertfall jeg merker det på meg selv, at jeg kan formidle bedre til et allmenn publikum ting jeg ikke kan altfor godt. Hvis jeg kan det veldig godt, så har det kanskje en tendens til å bli for detaljert.

Så i form av den formidlingsrollen som en forsker, ute i et vanlig medium, så er det ikke nødvendigvis så hakkende gærent at du ikke er ekspert på alt mulig rart, men at du er villig på en måte til å ta med seeren, eller lytteren, eller leseren, eller hva det er, på en litt sånn utforskende reise. Men da er det nok viktig at du er genuin.

At du ikke er falsk, at du ikke gir inntrykk at du kan noe mer enn du kan. Og det er jo det andre elementet i forhold til hva som gjør seg godt. Hvor dette podcast-konseptet har vært veldig bra, i den forstanden at det er vanskelig, mye vanskeligere. Og det kommer veldig klart fram hvis folk ikke er ekte.

i sånne type sammenhenger. Og det gjør at du, altså sånn sett i forhold til kunnskapsmål,

og folks evne til å ta til seg kunnskap uten å måtte gå på et universitet. Du kan finne veldig mye nå ute på YouTube, ute på podcaster, som holder samme kvaliteten som du finner på universitetene, og som kanskje er bedre også. Det er at du får den genuine kvaliteten

at folk opplever at det er et ekte menneske som sitter der, det er et ekte menneske du ser, og det menneske forteller deg det menneske tror er riktig. Og så må du selv på en måte være med på å avgjøre om det er riktig eller ikke. Men det menneske som er der, som sier det, tror i hvert fall på det selv. Det er ting som også gjør seg i den mer tradisjonelle TV-formidlingen og radioformidlingen.

som nok en del forskere faller igjennom på. Mange er usikre, og hvis du bare sitter på kontoret ditt og skal snakke om en krig eller konfliktområde, så blir du usikker selv. Du er faktisk usikker hvis du bare har lest noe noen andre har sagt, og du har ikke tygget på deg selv, så blir du usikker, og det kommer frem.

Det er mye av den usikkerheten, det er mye bullshit som Terje Tvette har vært her og snakket med deg om. Det er veldig mye underlige forestillinger folk har, og eksperter har hatt, om hva som skulle være riktig. Så er de litt usikre selv, og det kommer frem. Jeg er helt enig. Det er et helt annet spill, og jeg tror spesielt de unge

skyr disse korte sekvensene hvor eksperter uttaler seg veldig generelt, fordi man har, som jeg tror som 20-åring nå, som har vokst opp med YouTube siden man var 10-åring, og vet veldig godt hvor man skal finne ting som går i dybden, og hva det vil faktisk si å gå i dybden, mens før var det så her ...

soundbytene man skal kalle de, nyhetsbytene som man fikk var den informasjonen man fikk og forholdt seg til, og så kanskje man fordypte seg litt med avisen, med en side der, og det var det man kanskje lærte om temaet, men vundret hva. Gikk på en forelesning eller noe av det færreste gjør, så det er helt klart en veldig, veldig stor forskjell, og jeg er jo sånn...

De fleste type medieopptredende, tror jeg, er i hvert fall de som kan sine ting, tar det. Det er nesten blitt som en slags eksponeringsevindu, at det er jevt å komme til TV2 eller NRK og snakke om det som en ekspert.

Det er ikke så viktig, nødvendigvis hva som får formidlet deg, bare at du kommer unna med det med, skal vi si at du vet hva du prater om, og du kan komme tilbake igjen, og at det gir deg kanskje andre typer fordeler, som eksponering i ditt ekspertmiljø, kan bli invitert til andre ting og så videre. Så det er veldig tyngde å komme til de stedene og levere. Få foredragsoppdrag og så videre. Men jeg vet ikke hvordan det er nå egentlig, du har sikkert bedre innsikt i det, om det er sånn at folk tenker at

Fordi det mennesket er på TV, så er det også en ekspert, så det er noe å se opp til. Men det var jo også, det var nok litt fra jeg husker, jeg husker jeg hadde veldig respekt for NUPI-forskere. I hvert fall på 90-tallet. Da var jo...

Da hadde NRK og TV2 så vidt begynt også, men så en person som var nypig som uttalte seg. Jeg tenkte utenom at de kunne det de snakket om, at de var veldig flinke og imponerte. Jeg var på besøk der lenge før jeg begynte å jobbe, og jeg tenkte at jeg hadde sett på TV, så det ble litt sånn "starstruck".

Men igjen på samme måte som det var en wake-up-call og begynne å jobbe for etjen, så var også det med å begynne å jobbe på NUPI, var veldig skuffende. Det må jeg si. Jeg hadde trodd at det skulle være mange som var kjempeinteressert i utenrikspolitikk og sikkerhetspolitikk, og man diskuterte det, satt ord i kontordøren, diskuterte det, kantina og sånne ting.

Nei, det var... Ikke et jobbintervju i kriteriet, skulle du tro det? Jeg skulle tro det, men det var... Nei, det var... Det var smitt på TV2 i går. Ja, fotball... Det var ikke noe særlig interesse for noen... Nå generaliserer jeg. Det var unntak, men det var ikke noe...

Det er en fin jobb å ha. Det er ikke mye krav til deg. Du kan sulle inn på kontoret i 10-11-tiden. Du trenger kanskje ikke være der engang. Sitte der noen timer, kikke på og lese en bok eller et eller annet. Skrive kanskje en artikkel i halvåret. Eller en rapport som ingen leser.

Går du hjem da, det er jo, jeg kan skjønne det at det er behagelig for så vidt, men det er veldig lite ambisjøst. Ikke for det, det er absolutt dyktige folk på NUPA rundt omkring også, men du kommer unna med å ikke være særlig engasjert. Jeg har jobbet i NRK, jeg skjønner veldig godt hva du mener. Det er jo litt den samme type...

Holdningen man gjerne får når man er på en arbeidsplass veldig lenge og har kanskje en trygg stilling og en på til noe man behersker, så er det ambisjonene tror jeg senkes for hvert år som går. Og at man er passelig fornøyd med tingenes tilstand, og så plutselig finner man, oi faen nå er jeg 37, det var veldig jævla lenge. Så blir det ofte at veldig mange blir, og så

er det jo det som alltid denne, jeg vil ikke si sjalusir med sundelse, for jeg tror alle er unna hverandre den, men det at de som blir hentet ut NRK, er alltid de flinkeste folkene som blir kjøpt ut. Det er jo aldri, og det er litt det statlige problemet som jeg tror gjør at statlig rekruttering og hvordan ting fungerer, og trygge jobber, og at du sitter veldig trygt i stillingen, det er,

Litt sånn at de beste stadig forsvinner, så sitter også kanskje de mellomsbeste og de dårligste sitter igjen. Og du blir ikke kvitt i hermetegn. De fyller opp, og det er vanskelig å erstatte dem. Man kjører ansettelsestopp. Det er en teori på hvorfor NRK har vært så ekstremt til å være greit. Ta Helmål og Pola, det var ikke noen konkurrenter. Det var det det var på 50, 60, 70, 80 år.

Det kan være siden 90-tallet også, at NRK lagde det var jævlig bra. De plukket de beste folka fra øverste hylle, som kunne lage journalistikk, dokumentarer, nyheter, underholdning. Og så forsvinner disse beste personene gradvis ut av systemet til konkurrerende mediehus, og så sitter man igjen med folk som ikke blir kvitt. Og så tror jeg man har en slags...

opphoppingsproblem i staten som man på en måte kan ikke fjerne med konkurranse og stressfaktorer som du gjør i næringslivet ellers. Det er min teori. Nei, det er klart altså når man

- Når man ikke har kniven på strupen, man får på en måte ... Budsjettet ditt er et forhandlingsspørsmål med staten på en måte, og det er ikke noe reell debatt, så er det fortrolig at det blir sånn. Men jeg tror nok også ... Jeg tror ikke vi skal overdrive hvor bra ståa er i det mer private og konkurranseutsatte næringslivet heller. Det kan jo for så vidt stige å stille spørsmål, er det noen medier som fullt ut er

er helt konkurransutstatt på grunn av de støtteordningene som er. Du tenker på pressestøttene, eller? Ja, pressestøttene, og for så vidt den største komponenten er jo for så vidt momsfri taket. Men jeg tenker at, selvfølgelig med pressestøtt, men jeg har jo vært rundt i veldig mange redaksjoner i Norge, også når jeg på en måte da ble på en måte intervjuet,

- Selv da, men særlig nå etter at jeg etablerte Reset, så har jeg lurt på hva alle disse menneskene egentlig gjør. Og det gjelder også nettavisene, du har jo bare den ene plattformen ut. Det er litt begrenset hvor mange artikler du kan presse ut på den siden i løpet av en dag før folk blir helt frustrert over... VG kjører veldig mange saker ut.

og på en måte kommer unna med det, for folk går innom så mange andre så mange ganger om dagen, men alle andre må, selv på reset så var det ofte faktisk sånn at vi hadde mer saker enn vi kunne strengt legge ut for at ikke folk skulle bli så frustrert med det

og at de på en måte gode saks. Vi hadde ikke mye folk. Nå sier jeg ikke det var det daglig, ofte hadde vi det motsatte problemet for så vidt, da vi var for få folk, men det er, hvis du har folk som jobber hardt, så kan de lage veldig mye saker. Men hvis du har den forventningen at, sjefen min krever egentlig bare en artikkel,

av meg denne uka her. Og han er kanskje litt irritert hvis jeg kommer med en artikkel, for det betyr at han har så mange andre, for det er så mange andre som vil ha sine saker ut. Så gir det noe, det går på tempo i hjernen din. For den saken kan du kanskje gjøre på to timer. Og så venter du kanskje til fredag med å lage den saken her.

Det tror jeg det er mye av. Og det gjelder nok samfunnet generelt. Det er ikke sånn at norsk offentlig sektor er dobbelt så stor som den finske.

Jeg tror det er i antall hoder, eller om det er i antall hoder relativt til om det er utgifter. Kostnadene ved det er sannsynligvis kostnadene ved det. Men Finland er ikke så langt bak oss i levestandard. Og noe av den grunnen til at norsk offentlig sektor er så stor, tror jeg er ineffektivitet.

Det er helt unødvendig mange som er satt til å gjøre en jobb, eller til å utføre en funksjon, i forhold til hva du strengt av trenger, hvis du hadde hatt et rimelig krav til effektivitet. Jeg har jobbet mange forskjellige steder. Jeg mener det er sånn at, og jeg tror det er noe forskning på det også, at det er på en måte 5% av arbeidsstyrken som praktisk gjør 80% av oppgavene, og det gjelder også private selskapet. Men jeg har sett det selv, og tenkte at

Det er noen som gjør en jobb for fire-fem personer,

Og det er noen som knapt får noe til i det hele tatt, og så blir det en sånn ond sirkel med prokrastinering. Hvis det ikke er noe, hvorfor skal du gjøre noe da? Og det har du jo også på disse her, jeg lurer på, det er jo sånn saksbehandlingstiden er seks måneder. Du får greie på det, seks måneder, så selve saken, hvis du jobber med den, tar den to timer kanskje. Og så hvorfor i alle dager ender det opp med seks måneder? Altså jeg tror veldig mye skyldes at det ikke stilles harde noen krav

Og så har du det andre problemet, som er et veldig strukturelt problem, som du har mange steder, er at disse organisasjonene tenderer til å ekspandere fordi folk trenger folk under seg å være sjefe for, for å få god titler og høyere lønn. Så selv om det strengt at det ikke er noe i den avdelingen du leder og mer som skal gjøres, så vil du argumentere oppover at jeg trenger flere folk. Jeg tror du har rett til det. Det er sikkert...

typisk symptom det på at man også har jeg vet ikke, derfor man har så jævlig mye sånne reorganiseringer overalt hele tiden fordi at man bare plutselig ser, nå har vi 40 mellomleder her, og hvordan skal vi se på den strukturen her, og det er jo litt morsomt sånn der, jeg har jo stort sett fra arbeidslivet som bare setter NRK fra forskjellige sider, men det er jo sånn at hvordan det moderne ledelivet har blitt, er at hvis du spesielt under det var så morsomt med korona, for liksom

Da forsvant mye av de tingene som på en måte var eksistensgrunnlag for mange, spesielt mellomledere og kanskje den lederjobben over der igjen, som er å gå i møter hele dagen. Og det er liksom en møtekøpp. Når den forsvinner da, så er det sånn, hva skal mellomlederen gjøre? De skal ikke produsere noe, de skal...

Det har også blitt en forflytning at ansatte gjør mye av det som mellomledere gjorde før, var det en sånn fører-type statistikk over egen arbeidstid, ferie og alt det. Det har jo å lempe over på ansatte. Mellomleder er en slags møtemaskin som koordinerer og holder samtaler. Det er et eget mellomledespråk som er helt underlig.

Det hører jeg fra venner i DNB, Telenor, alle historier, så er det fly fra møte til møte og ta med seg en sandwich på en femminuterslomme. Det blir ikke produsert nå, men det er helt fascinerende. Det er interessant du sier. Nei, det er jo... Ikke bare på en måte...

er det på en måte meningsløst da. Men det genererer jo gjerne problemer også for de som utfører, for de må rettferdiggjøre sin egen eksistens. Så ut fra de møtene så kommer det gjerne noen beslutninger som påvirker de som faktisk gjør det, men som egentlig hører det i hodet, men de må komme ut med noe, og fordi de egentlig ikke skjønner hva som dreier seg, så det er ikke bare sånn at det er overflødig, det er rett og slett kontraproduktivt. Så det er, men hva er det disse...

hva heter den forskeren som kom opp med begrepet om bullshit-jobber? Det var for noen år siden. Han hadde gått på cocktails-parties, og da spør du gjerne hva folk driver med, så hadde han vel vært en sjel som har fått folk til å snakke mye. Så han fant at veldig mange hadde svart sånn, jeg gjør egentlig ingenting. David Graeber? Ja, det stemmer. Ja.

Og så hadde den da fått systematisert det, jeg lurer på om det var Pew som da hadde gjort en undersøkelse på det, det var vel 30, finner du sikkert det, men jeg lurer på om det var i størrelse om 30%, eller om det var enda mer. Så når det ble spurt oppga at de mente de hadde en bullshit-jobb,

i den forstanden, altså de følte ikke at de bidro med noe som helst, og at det ikke ville være noe tap for organisasjonen om de ikke hadde jobben. Og kanskje ut fra at folk har en tendens til å overvurdere sin egen betydning, så er det reelle tallet enda høyere. Ja, ikke sant? Det er vilde tall, og det er

må jeg jo si, må være en helt jævlig følelse av å måtte, både være avhengig av en jobb som du vet er en bullshit-jobb, som du ikke er glad i, og som ikke er

gjør noe fralig til, som ikke har noe samfunnsnytt, og kanskje i verste fall ikke har noe bedriftsnytt engang, så må jo det innerst inne gjøre litt vondt. Og det kan sikkert være mange som tenker sånn, det er gøy å lure systemet og sitte og heve lønnen og sånt, men det er et eller annet med, da kikker jo stoltheten inn på nesten motsatt vei, at du må ha litt stolthet i arbeidet for å kunne ha

Så der er jo kanskje den andre siden av stolthetsbegrepet kommer inn, at man kanskje har for lite stolthet i det man bruker tidsnivå. Ja, ikke sant? Nei, altså, hvor ikke plage folk? Jeg tror nok, jeg er enig med deg, det vil, jeg tror, det er jo en sånn floskel, ledigang er roten til alt ondt, det der perspektivet der, men det er klart, hvis du ikke...

Men jeg tror det en speiler på, det er at du må ha noe du er engasjert i. Altså noe som interesserer deg, og som du liker å gjøre, for at livet på en måte skal være, at du skal få den fulle gleden ut av det. Jeg vil tro det sannsynligvis skjer et eller annet hormonelt i deg, som gjør at hvis du ikke har det, som kanskje gir seg utslag i en eller annen form for depresjon, eller noe sånt,

en ubalanse, og det påstås jo nå at det er veldig mange som sliter psykisk,

En av grunnene kan kanskje være det der, etter at den religiøse, du har ikke lenger noen mening der, så jobben, det å ha et eller annet, kan være enda viktigere, men det kan jo også være en hobby. Det kan jo være barna dine, det kan være noe annet, men hvis du ikke har noe som driver deg, så er jeg enig med deg at det går ut over velværet ditt. At det er et eller annet som plager deg, det er ikke bra. Og så er det ikke så mange av oss som er så privilegierte at det er jobben som

som interesserer oss. Det er akkurat det jeg skal si. For det tror jeg egentlig bare på en måte, sånn kommer det til å være i et samfunn. Det er ganske mange oppgaver som må gjøres, som du skal virkelig være god til å narre deg selv til å mene at det er særlig interessant. Men de jobbene må gjøres allikevel, så da er det viktig at man på en måte klarer å finne noe annet

- Det er jo sånn det er fellet, jeg hører så mange si at du er glad at du later at det er sånn der, om det ikke nødvendigvis er jobben, så er det i hvert fall ha noe i livet ditt, en hobby, interesse, fokus på barn, den korte tiden de er barn, også videre, noe som gir energi, så trenger ikke det nødvendigvis ligge i både arbeidet eller lønnearbeidet ditt, fordi det er jo litt sånn der, mange gjester har som tatt, blitt arrestert litt på sånne der

man må jo finne noe å jobbe med, noe man er glad i, noe man liker. Da hadde jo ingen gjort de her jobbene som man forbinder med, som ikke er så spesielt mye glede, men som gjøres på rutiner som er, kanskje ikke man ser for seg en karriere som alt fra type vaskegulv til å, ja, alle typer jobber som man gjerne

setter det i en nederskikt i samfunnet på et eller annet vis. Jeg tror det med å finne interessene og håper ved siden av hva enn man måtte drive med, det tror jeg er veldig viktig. Så er man så heldig da, som Spitalen sa i den ene podcasten han har vært med gjennom hele sitt liv, tror jeg, og heldig er han som har gjort den podcasten, det var vel at hvis du greier å gjøre

hobbyen din til yrke, så kommer du til å leve et veldig godt liv. Det er jo en. Det er jo fint sagt, men det er ikke nødvendigvis på en måte et premiss eller et nødvendighet. Nei, det er det ikke, og det vil være, da vil det være veldig få som har god liv, hvis det er det som måtte være kravet på en måte, for det skal mye til, da skal du være både heldig, dyktig selvfølgelig, men det er, som vi var inne på, det er på ingen måte alle som kan gjøre det gitt de oppgavene som er i samfunnet, så det er nok også

Jeg tror det er bra å ha at man vet at det finnes kjedelige jobber. Jeg har hatt kjedelige jobber. Jeg har vært jordbærplukker, jeg har vært assistert snekkere og murere, jeg har vasket. Bessinstasjon her. Jeg har vært vaktmann. Så

for at du er klar over at du er privilegiert også, at du er klar over at du er heldig, er jo veldig viktig for alle typer ting. Det er jo selvfølgelig et problem, men hvis du får veldig mye penger også, så glemmer du hvordan det er, at det finnes et alternativ, slutter å glede deg over det. Hvis du blir...

verdensmester i noe, så slutter du å glede deg over det også, og du glemmer hvordan det var å ikke være verdensmester. Det er at du husker hvordan det er å ikke ha det bra. Det er en viktig forutsetning for å kunne verdsette å ha det bra. Og jeg påstår ikke at jeg er spesielt god til det. Det er disse tingene man må på en måte minne seg på, at du skal glede deg over de tingene du har grunn til å glede deg over.

- Det er for det går så til helvete med mange som vil gjøre det her arvinger, det er stakkars takk. - Ja, ikke sant? Det er... - Det er det det er.

Det er en svøpe det, hva Emilier der har. Men det skal jo komme ut etter hvert her, altså over i en ny avis, som da forhåpentligvis er det som da blir din interesse som igjen blir ditt yrke. Men vi var jo på en ganske god 45-minuters digresjon her nå. Vi satt jo reset på pause. Så la oss hoppe tilbake inn dit igjen nå. Jeg har et par andre ting der, så vi må komme oss gjent med før vi kan snakke litt om hva som skjer videre og sånt. Og det er jo

Jeg noterte når jeg kom på flere TV-debatter, og jeg tror du også var med der, her hører du hvor god hukommelsen min er, og researchen min er deretter, men jeg husker jo

Jeg vet ikke om det var han Rotevatten, eller også filterredaktøren, brukte det her med kampanjeavis, kampanjeblogg, for å beskrive Reset. Jeg vet ikke om det var i senere tid, men irriterte det deg, eller hva synes du om den karakteristikken av Reset på den måten her? Det irriterte meg der, altså

Altså det, jeg tar meg ikke særlig nær av at Reset ble kalt en blogg, hvis ikke noen av dere kaller det en blogg, så er jeg bare sånn for å disse oss. Det er litt sånn diskreditert. Ja, definitivt, og det bruker de helt bevisst, selv om vi publiserte, i begynnelsen publiserte vi jo 60-65 artikler om dagen, gikk ned til 30-35 artikler, det er en nettavis, så det er

I begynnelsen irriterte det meg litt at folk bruker den type hersketeknikker, men det er kampanjeaviser. Om det er et kampanjepreg, om det er det vi skal ta tak i, at vi har gjort det. Ja, du kan si, men hvem gjør ikke det? Du kan si Aftenposten når de går etter Hadia Tajik for eksempel, og

Det var vel de som gjorde det mest, var det ikke det? Er det kampanjejournalistikk? Det kan du kalle det, men det er god kampanjejournalistikk i så fall. Hvis du fokuserer inn på noen kjøresaker, og i hvert fall når du kan si sånn som for Reset, hvor du ikke i utgangspunktet

får gjennomslag for den saken, han blir tatt plukket opp av de andre mediene, så må kanskje trykke på ekstra mye. Men at det har vært tilfelle hvor vi har fokusert for mye eller for lenge på visse personer, men det er egentlig bare en person som jeg vil si at som er klart tydelig at vi har gjort det,

Og det er Sumayi Idale. Det gikk for langt, det ble for mange artikler på det, hun var for ung, og det kom ikke klart nok fram hvorfor vi egentlig skrev om det, fordi det var de bakenforliggende, de som hausa henne opp, som ga henne priser og sjøv henne foran seg, vi egentlig var ute etter å eksponere, men det ble for mye. Kan du bare sånn veldig fort bare gjenfortelle det, for det er ikke alle som er kanskje helt...

Nei, ikke sant? Hun forsvant litt fra offentligheten, og hun mente at det hadde med dekningen til rese til å gjøre. Men Sumaya Girdali, dette var i februar 2018, så hun hadde fått noen priser. Hun er poet, somalisk bakgrunn, med hijab, men veldig kritisk til norsk.

norsk samfunnslig påstander om at det er mye rasisme her. Jeg tror den første saken vi hadde var hun sto på scenen, jeg lurer på om det var Natt og Dag som fikk en eller annen pris, og hun sa «fuck Listhaug». «Fuck, fuck, fuck Listhaug». Som vi skrev om i forhold til at, eller påpeker sånn type...

inkonsekvenser, inkonsistens i måten etablerte mediene dekka. Hva om noen andre hadde sagt det? Hvorfor hylles hun? Så det ble skrevet en del, og hun da på en måte tok til motmele, hvor det ble da oppmerksomhet rundt det. Vi ble kritisert for det, vi fortsatte å skrive om det. Men hun var jo da bare, jeg vet ikke om hun var, hvor gammel var hun da? Hun var kanskje bare 19 år, eller sånn. 19 år, sånn.

Og så kom det mye, for en ting var de artiklene, men så hadde vi jo kommentarfeltet på Reset også. Det kombinerte trykket, der ble det skrevet en del stygge ting om henne. Og ikke bare i kommentarfeltet vårt, men på Facebook i kommentarfeltet som ikke hadde noe med Reset å gjøre, men trykket, og så fikk hun direkte

henvendelser fra folk, ikke sant? Dritt fra folk. Som gjorde at hun da etter noen måneder på en måte brød sammen eller ikke orket å være mer i offentligheten. Og det har jo da... Så den dekningen hvor det er...

Den har jo da på en måte heftet ved oss og blitt brukt av kritikerne våre som det er det Reset gjør, som det eneste vi gjør er på en måte å plage folk, og særlig da ung kvinne, innvandrer, muslim. Så det er jo, når Rotevatn er ute og sier det han sier, så er det det han tenker på. Men nok også litt...

For det siste var jo Fredrik Gressvik var ute og blamerte seg selv, og det ble på en måte en sak for alle mediene. Vi har jo skrevet mye om, for dette er ikke første gang Gressvik driver med det her. Han har vært et troll på sosiale medier i lang tid, uten at det har vært påpekt, reset påpekt seg. Kan du si vi har kjørt mange saker på Fredrik Gressvik, og også andre folk, ikke?

Og da skal jeg innrømme det at det er også fordi vi vet det engasjerer. Lars Gule, Eivind Tredal, Fredrik Gressveig, din gamle sjef, Thor-Hjermin Eriksen, Marie Simonsen, Hegge Ulstein, du vet det tar av. Så det er en liten porsjon kynisme inni det. Men samtidig så er det jo

samfunnsdebatanter. Det er ikke sånn at vi finner opp hva de sier og gjør. Men så kan du si at, ja, men er det egentlig interessant da hva Eivind Traudal skriver? Eller hva Lars Gule sier? Kan du si at, skulle vi bare ignorert det? Er det ikke representativt? Men at det kan bli for mye, og nå tenker jeg nok det at, for det er ikke vanskelig å finne ting, sprø ting,

som fyrer opp motsatt side. Men jeg tenker nok nå at, for når Reset ble etablert i 2017, så var det fortsatt ikke så polarisert som det er nå.

Jeg vil si at det var mer viktig å røske opp i ting, i de etablerte meningsstrukturerne og også de rent faktiske, fysiske, institusjonelle strukturerne, enn det er nå, for nå er de revet ned. Det var en av grunnene til at jeg mente det var bra om Donald Trump vant over Hillary Clinton.

Fordi det var behov for å røske opp i det vestlige meningssystemet og institusjonelle systemet som hadde begynt å ta...

en del ting forgitt som man ikke burde ta forgitt, og en del usannheter ble tatt for sannheter som burde rives ned. Altså den opprinnelige Steve Bannon-retorikken at du må brenne ned huset for å bygge opp noe nytt. Altså den kunne jeg identifisere meg med i 2015-16 i forhold til mange ting som Vesten hadde blitt og gjort. Nå er det...

kanskje brent nok ned. At man må være litt mer oppbyggelig, er det jeg tenker nå. Men tok det synet du hadde da, 2015-2016, tok du for mye av det inn i reset-setsene i ettertid, synes du? Ja, ja. Jeg gjorde det. Det er to ting der. Det ene er

Da sier jeg at det er ikke sånn at jeg mener Reset, eller jeg, har vesentlig bidratt til å på en måte brenne ned det norske samfunnet, mer å polarisere. Vi har vært en liten brikke i det, men ja. La meg utdype det litt, for det var mest dødeleggende for Reset, og det prosjektet som jeg hadde

planer om enn det var skadelig for samfunnet rundt mener jeg

Og det er at jeg skrev en bok i 2015, Hva truer Norge nå? Sikkerhetspolitiske selvbedrag etter den kalle krigen. Og mye av, altså mye, en del av det var parallelt med det Terje Tvett har skrevet om, og jeg har sett på disse intervensjonene, hvor misslykka de var. Og jeg var jo en av de som, og det tror jeg nok også var, som gjorde at jeg ble brukt såpass mye av mediene fra 2008 og fremover, var at

Jeg sa i samtid det Terje Tveta sa etterpå også, dette kommer ikke til å gå. Denne intervensjonen i Afghanistan kommer til å misslykkes. De kommer ikke til å klare å... Jeg sa disse tingene der, men det er det jeg skrev om denne boken. Så hadde jeg et par kapitter som dreide seg om hvordan denne boka så fremover.

på sikkerhetspolitisk, hva tror Norge nå fram til 2100? Og da hadde jeg et par kapitler om innvandring. Og det var jo det som da ble, for den kom ut i august 2015, akkurat det i migrasjonsstrømmen kom, og folk så disse hordene av mennesker, og plutselig ble alle veldig bekymret for innvandring.

Så det ble de to kapitlene i den boka som ble plukket ut der, og jeg fikk all oppmerksomheten på det, og ble intervjuet som en av de slemme, NRK plukket meg ut som en av de slemme som da sto på disse utvidet URIK-sendingene, og sa det som Terje Tvett, han nevnte en middag i Zon, han hadde sagt at det er kanskje bedre at disse folkene hjelpes i de landene de er, enn at vi skal ta dem inn her.

Den type var den ene som sa de tingene der. Da gikk jeg i gang med å skrive en ny bok om innvandring og konsekvensene av det.

For Norge, og det innebærer at jeg skrev intenst på den boka der i 2016, og utover i 2017 prøvde å få den ferdig før vi lanserte Reset. Jeg klarte det akkurat ikke, men det betydde at jeg var veldig opptatt av innvandring i det jeg gikk inn i Reset som redaktør. Og det farget det nok.

- Det farget kanskje også ansettelsene i stor grad? - Ja, litt så gjorde det nok det, men det farget i hvert fall noen av artikkelutvalgene og det vi hentet inn av eksterne meningsbidrag, og så farget det måten jeg presenterte prosjektet på, som det vi skulle gjøre, i for stor grad vekta inn mot innvandring. Det var ugunstig, og det var nok litt preget av at jeg selv var så

opptatt av tematikken, for når du leser om det, det er ikke det at innvandringen, konsekvensene for Norge ikke er store, men det er klart at når det er det du skriver bok om, så kan du kanskje bli litt overivrig på å formidle det. Sånn blir det fort. Men så var det da, så det var det ene vi gikk inn i, å polarisere det i forhold til det, vektlegge det veldig i forhold til det, men så var det jo sånn her metoden, som var

Men man er litt konsekvent ærlig da, oppriktig og sier ting som det er, og det var veldig uvanlig i norsk offentlighet å få etablerte medier. Det problemet er ikke blitt mindre nå, hvor du har dette med, altså du gjør karriere,

i mange institusjoner, statlige som private, ved å feie problemer under teppet og egentlig på mange måter snakke usannt og fremstille en situasjon som bedre enn den rent faktisk er. Og konsekvenser som bedre enn de rent faktisk er. Det var en nylig artikkel av en obersløntad Harald Høybakk som skrev om den ukulturen i forsvaret. Så han kommer opp på obers generalsnivå.

så snakker de rett og slett ikke sant. Du kommer ikke opp på det nivået der hvis du har vært den personen som har påpekt problemer og reelle utfordringer. Du kommer opp der hvis du framstiller situasjonen i forsvaret som alltid skjønnes til orden, og alle tingene, alle de politisk korrekte beslutningene som foretas av politikerne, sånn.

noe som at mangfold forsterker forsvaret, økt kvinnehandel, gjør forsvaret bedre, alt det som er noen mener er bullshit, er noe som er et krav hvis vi skal komme opp på oberst og generalsnivå. Men sånn er det nok i mange andre

deler av samfunnet også energipolitikken nå er kanskje et av eksemplene på det plutselig er alle eksperter og alle vet at forstår nå at kraftkablene vil øke prisen hvorfor var det ikke noen som snakket om det eller veldig få som snakket om det her for 7-8 år siden hvorfor var ikke mediene på ballen hvorfor kommer ikke dette fram i rapportene fra staten og så videre

klimapolitikken en annen faktor hvor det er ikke hvor det simpelthen ikke er sånn at du blir belønnet for å si noe sant det er ikke karrieremessig fornuftig og dermed så får du heller ikke de beste ærligste typene som kommer opp men reset og min oppfatning er fortsatt at det er tilfellene når det gjelder etablerte mediene og det var sånn da

så var det jo det punktet vi gikk og angrep de andre mediene på, var at dere snakker ikke sant. Eller dere unnlater vesentlige deler av sannheten. Men da var vi overærlige, og jeg var litt naiv, med tanke på hva kraften var.

i en artikkel og reset i kombinasjon med kommentarfelt og sosiale medier kunne være. Og at vi ble, du blir hakket for opptatt av å være, av å få engasjement. Veldig fort så ble reset delt, den sjette mest delte nettavisen på sosiale medier. Men en ting, gitt din bakgrunn også, så tenker jeg at det er en som er, om ikke trent, som forstår

konsekvenser av ting man gjør. Så er det sånn, hvilke vurderer eller tanker gjorde for eksempel da det at du også skriver som redaktør? Jeg vet ikke, det er kanskje vanlig blant de små mediene, jeg er ikke helt sikker, men jeg bare fyrer ut det at

i og med at du også var så i mediebildet, skrev et bok, var så meningsbærende, at det ville ikke vært mer sunt både for deg og Reset å ha en mer nøytral, usynlig redaktørskikkelse, hvor du da var mer enn, ikke kommentator, men en som skrev ledere og var en ...

en aktiv meningsbærer i Reset, så ville gjort det på en måte mye cleanere for Reset å være at dette her er deg, og alle de bøkene du skrev ut og ditt interessefelt akkurat nå, men når du kommer fra som redaktør, så blir det veldig definerende og selvforsterkende for hele Reset-prosjektet, og så du liksom ikke det komme? Nei, altså jeg så nok ikke fullt ut...

ikke så klart som man kan se det i ettertid, og jeg er helt enig med det. Men du kan si det var ikke et aktivt valg fra min side at jeg hadde alle de rollene, eller at jeg prøvde både å se på det her og analysere det litt og ha en meningsagenda, samtidig som du hadde en journalistisk dekning av det. Det var skyld til at jeg hadde så lite ressurser.

at det var ikke nok folk, vi hadde ikke penger til å ansette folk så at du hadde de lagene og det teamet som skulle til for å gjøre det som absolutt hadde vært mye bedre. Det er en av de tingene som jeg går inn i det nye prosjektet med erkjennelsen av, ikke at vi har så veldig mye ressurser nå, men jeg har i hvert fall bedre erfaring på hva du ikke trenger å bruke penger på,

Så jeg trenger å ha mer distanse, og ikke være så opptatt av alt som må ordnes i organisasjonen til og med hver tid, for ellers kan det gå på samme måten. Du peker akkurat på det som er viktig her, og det er at det er vanskelig å...

Skal du tenke en god tanke om noe, så må du ta et skritt tilbake. For min del gjør jeg det ved å trene, gå en sykkelentur, gå en tur, løpe en tur. Helst ikke trene hardere enn at du fortsatt klarer å tenke mens du gjør det.

Og så kan du gå tilbake og si, ja ok, det er dette det dreier seg om. For i det øyeblikket du er fanget inn av den diskursen som pågår, og du er opptatt av skårepoeng, og få ting til å ta av på sosiale medier, eller skape engasjement i kommentarfeltet og gjøre folk forbanna. Så det er en annen måte å tenke på. Hva var det jeg tenkte på mens du pratet her nå? Det er altså en annen type, eksempel nummer to, jo, at

å være en redaktør, og så få en liten satsning hvor du har ganske mange delte roller. Du må gjøre litt på alle nivåer, så kan jeg ikke sette meg inn på hvor stressende det selvfølgelig er for hvilke beslutninger man tar, og man skal liksom

snakke med alt fra investorer, styre, lesere, ansatte. Jeg skjønner at det er en slags managerjobb som er vanskelig å sette seg inn i, hvor mye press det er i den jobben. Så det er jo igjen at jeg ser på deg som en mann som jeg tror er veldig flink til å tenke konsekvenser, og det er også du som har sagt flere ganger, eller kjent det at det har gått for langt, at det tok for mange saker, og at det

vi snakker om den somalske 19-åringen, poeten her nå, at han skrev for mange saker om det, men når kommer ikke den, har man ikke følelse av det underveis, at nå har vi kjørt veldig hardt på dette her, og før i ettertid, er du så inne i det, i det på en måte,

Den intense perioden hvor denne saken er toppstory, at man bare tenker sånn, det er en blanding av kynisme som tromfer det magefølelsen. Det må vi huske at det er en 1900-gang jente her, som nå har vi kjørt 26 saker på her, men er det ikke på tid å ro litt ned her? Altså, når det gjelder Sumaya Girdali-

så vurderte jeg det feil. Jeg fikk advarsler om det. Av dine egne, eller? Ja, særlig Shurika Hansen, som nå er min samboer, som jobbet for oss da, som er somalier selv, men som kom fra et veldig annet sekulært ståsted enn Sumaya. Hun sa tidlig at nå må vi slutte, og det hørte jeg ikke på.

Også andre som nok ikke følte det, og som ga uttrykk av det. Men jeg kan være veldig sta. For meg var det aldri Sumaya det dreide seg om. Det var de som brukte henne som en rambokk, for at hun kunne si ting

med sin bakgrunn. Det var også det som var poenget, at hun kan med sin bakgrunn si ting om det norske samfunnet, uten at vi andre kan ta til motmelde, fordi hun har den posisjonen, den rollen, de markørene som hun har. Og så er hun ebbene egentlig skjøvet

fra noen andre. Det jeg nok da tenkte, det var at hvis vi stopper den dekningen her, så vinner de kreftene bak henne. Den radikale venstresiden, woke-folka, og de som på en måte ønsker å bryte ned selvbildet vårt som samfunn, de vinner hvis jeg gir opp. Jeg var i kampmodus, men ikke mot Sumaya, mot de. Og så gikk det for langt.

Men du kan si de andre, for jeg tror det er viktig å si her at jeg er ikke sånn, men om grunnleggende sett så er jeg ganske stolt av Reset og det vi fikk til. Når vi snakket om mye av utfordringene og problemene, så ja, det var feil, det er mange feil som har gjort ting som kunne vært gjort, men om grunnleggende sett så mener jeg at prosjektet oppnådde noe,

og gjorde veldig mye ut fra veldig lite ressurser som vi hadde. Og bidra bra, og jeg tror også vi flytta en del av de andre mediene

så er jo nettavisen var nødt til å dekke en del ting, fordi hvis de hadde overlatt hele det markedet, så hadde vi vokst veldig mye, så vi har flyttet og vi presset de andre mediene til å dekke en del ting, så vi skal ikke liksom, vi må ikke svartmale mer reset enn det er reelt, men jeg er helt med på at vi diskuterer problemene og snakker om problemene snarere enn alt som gikk bra, men i forhold til det der, jeg sta,

Og jeg må ofte selv erkjenne at en ting er feil før jeg klarer å gjøre noe med det. Bare at noen folk sier noe og mener noe,

og sier at noe er galt, så tar det, jeg trenger da den tiden til å gå rundt og tenke, ok, stemmer det her eller stemmer det? Min umiddelbare reaksjon er nei. Og så er det en annen reaksjon når du er så overarbeidet som jeg var. Du har så mye, jeg hadde 75-80 timers arbeidsuker, kontinuerlig fem år uten noe som er et slags ferie. Så du lever på grensen til å være utbrent, da er du veldig tilbøyelig til å si nei.

Det er alt som kan øke arbeidsbyrden, eller som på en eller annen måte gjør at du må, ikke sant, og alle kursendringer innebærer i en periode økt arbeidsbyrde. Så det er en tendens, jeg var overarbeidet og gjorde derved feil vurderinger. Mm.

Det er ikke at jeg ikke ville gjort feilvurdering hvis jeg ikke var overarbeidet, men det er en vesentlig forklaringsfaktor til at det ble gjort noen feil beslutninger. I tillegg, for mye av dette skyldes kommentarfeltet. - Hvordan da? - Det var der de stygge tingene kom.

snarere enn i de redaksjonelle artiklene, og det gjelder i veldig mange andre av de sakene vi skrev om også, så var det ingen som kunne ta oss på de redaksjonelle artiklene, men det var kommentarfeltet og hva som sto der. Og da, når jeg startet ut med Reset, så hadde jeg en veldig idealistisk formening om ytringsfrihet. Men i tillegg så manglet jeg forståelse for at jeg trodde folk i større grad enn det var tilfelle klarte å skille mellom de redaksjonelle artiklene og kommentarfeltet.

at de forstår at det som står i kommentarfeltet, det er ikke reset. Vi slipper simpelthen ting gjennom fordi vi ikke er sensur.

Men når da kommentarfeltet, leserne som skriver der, skriver det de skriver, så er det unngåelig nok. Da har jeg skjønt at folk, fordi folk leser artiklen, så fortsetter de nedover i kommentarfeltet. Det siste de leser er noen av de kommentarene som står der, og det former hele inntrykket dem som har reset også.

Så der måtte vi stramme inn på kommentarfeltet etter hvert, hva som vi tillod langt utover hva som står i straffeloven at du kan ha med. Men med innlånge og sånn, eller hvordan strammet det inn? Nei, ved at vi modererer, fjerner ting, utestenger folk som alvorlig bryter med, skriver håreisende ting, gjenta til ganger og så videre. Men da får du igjen...

Da får du igjen kritikk for det, sant, av lesere også, og det var en, det har jeg bestemt meg for at jeg skal ikke komme i den situasjonen nå at jeg blir gissel for leserne. For det virker for meg som har vært kanskje resets største catch 22 er jo at veldig mange av de skal vi si lojale, faste og donerende, betalende leserne var også kanskje mange av de aktive i kommentarfeltet at det helt åpenbare, eller sånn

Motiltaket er å la oss fjerne kommentarfeltene og gjøre oss selv den tjenesten at bare la oss holde saken clean, og slippe å få backlashen hver jævlig gang av de her kommentarfeltene. For det blir dratt frem hver gang, og så drukner saken i kommentarfeltbiten. Så da høres det ut som nesten at da vil deres mest lojale brukere og lesere bli flyforbannet og boykotte dere for...

og ikke gi dere noe med penger, og da står det mellom, ok, skal vi senke leseralo og inntektsgrunnlaget, eller skal vi ha kommentarfeltet oppe? Det er ikke noe uriktig beskrivelse det der, men med noen nyanser, for det er veldig få som skriver i kommentarfeltet til Reset også.

Jeg har ikke innsikt lenger på hvordan det har gått med det kommentarfeltet, men veldig lite antall som står for, jeg tror det var 50 stykker, som stod for 35% av alle kommentarene. 200 stykker stod for basically 65% av alle kommentarene.

Men nå er det nok også mange av de som er regne gratispassasjerer, som ikke betaler noe, de påstår at de donerer og så videre, og de påstår at de er abonnente, men mange av dem er det ikke. Men det er mange av leserne som setter pris på å lese de kommentarene, underlig nok.

Ikke sant? For når du leser mye av det der kommentarfeltet som var på reset over tid, så kan du bli rett og slett bare fedd opp. Fordi det er det samme jamse om igjen og om igjen hele veien. Men det er, for noen har det en underholdningseffekt. Sånn at det var ikke bare protester, vi hadde jo en liten forsøk på å legge kommentarfeltet bak betalingsmur. Det var det mye protestet mot. Men ikke bare fra de som kommenterte. De er ikke så mange. Men

faktisk mange som satte pris på å lese kommentarfeltet. Og så kan du si, ja, men hva sier det da om leserne til reset? Altså, den skal ikke jeg være en av de som dømmer leserne der, men det er helt klart at det er mye

Når du presenterer deg selv som et alternativ, og du hamrer løst på en del av den etablerte konsensusen, og både trekker frem en del, du avdekker en del sludder og bullshit og politisk korrekthet som ikke er sant, så tiltrekker du da også en del folk som

som går alt for langt i sin mistro til det etablerte systemet, og som glir helt over i konspirasjonstenkning, og som ser sammenhenger der det overhovedet ikke er sammenhenger. Så du får, som Ola Asbjørnes sier, du får en del sprøinger med på lasset, som er både på høyresiden og på venstresiden, og det hadde vi definitivt på reset også.

Og så er det da spørsmålet, ikke sant? Hva gjør du da

Hva gjør du med tanke på at de også er en del av et inntektsgrunnlag som er i utgangspunktet sårbart hele veien? Vi lå jo på grensen til underskudd hele veien, litt over, litt under. Det er selvfølgelig noe som jeg må ta hensyn til i den lederrollen jeg har. Vi hadde et eksempel i høsten 2020, det amerikanske valget, hvor alle disse påstandene om valgfusk,

hvor jeg da gikk ut etter noen dager og skrev en leder, og jeg sa at disse påstandene om at disse maskinene skulle være manipulert, og at det var masse valg under Sidney Powell-påstander, så dette er ikke troverdig. Så ble det et voldsomt backlash i kommentarfeltet, og i løpet av noen dager så forsvant, så trakk 10%

abonnementen sine. Og det var langt flere som holdt seg på å si trua med det, og som var misfornøyd med det. Det er sikkert sånn dokument, og Hans Rustad kjørte full kunstbypakke hele veien, og de skrev jo også om at det skulle være liksom raidet en sånn her CA, det raidet en sånn her sørbefabrikk med de i Frankrike. Helt sånn sprø ting, men det var...

Så dessverre da, mange, og dem ser vi fortsatt, man skriver fortsatt, ja, man kunne lese selv nå, at Seine, jeg likte like lurer oss godt, men han tok, altså det han skrev om det amerikanske valget, det var på en måte, det kunne jeg være litt så mye tilgivelig. Og det er, det er,

Men jeg gjorde, for du må ha integritet, selv om det går imot leserne dine. Og jeg kommer til å være enda mer konsekvent på det nå. Og ikke komme i den situasjonen, for det er heller brist å bære. Jeg kan ikke starte en kanal som tilfredsstiller folk som har mistet perspektivene på virkeligheten. På godt og vondt da, så har jo...

Du har vært en veldig, veldig, veldig stor del av Reset. Ditt navn og Reset henger så tydelig sammen åpenbart at hvis du skriver en kommentar eller en sak som gjør at folk trekker sine penger, sine abonnementer, så er det veldig ensbetydende med mitt hodet at det du sier er veldig Resets ståsted og meninger. Den tilknytningen der kan jo muligvis...

Det er jo kjempe lett for meg å si her i et radiostudio her nå uten å skinne inn i game og ingenting, men det der med det ville jo vært veldig lurt å kanskje skille det og jeg tenker også ta vektet til kommentarfeltet på lang sikt som at ta kostnaden hvis man, men igjen da jeg vil ikke gå der, for jeg vet liksom den der når folk som sitter på meg sitter og plapper uten å ha noen sånne skinnende game press avgjørelse på meg helt tatt, så er det veldig flåset å bare hive det ut der, men

Jeg er bare sånn fra topp og main da. Ja da, og det er jeg skal ikke være mer uærlig enn å si at jeg har vurdert for og imot. Men det som er på sitt beste, så kan kommentarfeltet være bra. Og jeg mener at også til dels i begynnelsen så var det, så kunne det være et ganske interessant kommentarfelt og nyttig til og med, og lærerikt, og noen som kom med

fornuftige perspektiver, og ikke det at de ikke har vært helt fjernt for fornuftige perspektiver etter hvert, men det ble, man bruker det til å uttrykke et ekokammer, altså det ble veldig mye enighet. Du kan si at alle de som var uenige eller hadde andre perspektiver, eller folk som var interessert i en mer fornuftig debatt, forsvant. De gadde ikke. Det andre er jo at

Det er jo så mange kommentarfelt nå på sosiale medier, og det er det andre at det er jo like ille det som er i kommentarfeltene under kjente folks Facebook-innlegg som det som er på Reset. TikTok er verst. Ikke sant? Ja, det er ikke det, men ikke sant? Altså masse som er helt, og masse skikano, mye verre enn det, for at vi modererer forhåndsmodererte på Reset, så kommer det også å gjøre det på det nye. Men det har...

Men det som nok er noe av, det er jo at vi tilåter folk å være anonyme, å ha anonyme profiler. Og i begynnelsen, fortsatt også, så var det en del akademikere, folk som satt i samfunnsposisjoner, som ikke ville ut med sitt eget navn.

og si de tingene de sa, som i og dermed ga den muligheten. Så på sitt beste så kan du få, og du åpner opp en kanal for en samfunnsdebatt som er nyttig og viktig. Og så kan du si etter hvert så ender du opp bare med det samme gnåle og jamse og at folk bare bruker kommentarfeltet for en måte å tømme seg.

De er så frustrert og hamreløs, og så krever de at de skal ha en plattform for det. Men det som jo er, er det prinsipielt her så viktig? Men sitter du og skriver en leder, og så åpner du ikke opp for at noen skal kunne si imot,

- Det er litt sånn at du, i prinsippet i hvert fall, så skulle jeg ønske at vi kunne ha kommentarfeltet, for vi kommer til å starte ut med kommentarfeltet på det nye, og hvis du ser i USA, så beholder de kommentarfeltet.

New York Times har det, Wall Street Journal har det, de har kommentarfelt. Det er i Norge man har stengt ned hele den der muligheten. Jeg skjønner godt, det er selvfølgelig, de blir kvitt en hodepine, nettavisen blir kvitt en hodepine. Veldig mange av disse folkene som kommenterte på nettavisen, de kom jo til oss. Det er ressurskrevende. Det er ressurskrevende, men samtidig så er det jo klart også at det har en viss sånn

For jeg ser mange av de sakene som gikk bra på Reset, var sånn til folket mener. Vi tok utgangspunkt i kommentarfeltet, men da ikke vårt eget, men kommentarfeltet under for eksempel en artikkel Nettavisen la ut, eller noe som kom på, dette sier folket om et eller annet som Erna Solberg hadde. De ble veldig populære. Så det å rapportere om, hvis du ikke skal ha et kommentarfelt selv, så bør du i hvert fall rapportere om hva folk er opptatt av.

på en måte, for det interesserer folk. Og så hadde jo forhåpningen vært at du ved å ha et kommentarfelt, så bidrar det til noe. For da har du potensielt da, si du har...

som potensielt 500 ekstra journalister, som henter inn ting som er bra, dessverre i den virkelige verden, så henter de også veldig mye sprøyt. Og det er ingen tvil om at disse to årene med pandemi har gjort de sprøe folka enda sprøere i forhold til å mistenke og se alle mulige sammenhenger og alle mulige slukonspirasjoner her, som ikke nødvendigvis finnes. Og det er problemet, for de skriver gjerne anonymt,

Og de tror de blir overvåket hele tiden, og at det er noen som er ute etter dem, så det er fordi de i hvert fall ikke har navnet sitt ute, så når du da har et kommentarfelt hvor folk kan være anonyme, så kommer de dit. Så vi får en overvekt av konspirasjonsteoretikere.

Men et annet problem, jeg vet ikke hvor stor grad Reset har gjort det her, jeg har i hvert fall fått på at dokument har fått en del kritikk for dette her med å skrive, steigene er vel også på alle lignende ting, at det er saker som skrives da av folk som

som er eksterne skribenter som ikke vil gå ut med navnet sitt, at man anonymiserer det, eller at det er fra redaksjon, eller sånn type. Det er ikke en persons mening at man anonymiserer det, eller semi-anonymiserer det på et vis, som i mitt hode er et større ... Er det ikke et samfunnsproblem at vi ...

og det er selvfølgelig full empati og sympati til de som ikke vil sette jobben sine på risk, og sette noe som helst risiko på å ytre seg om noe. Men samtidig skal man skape forandring, forbedring i samfunnet, så må noen ta de riskene der, og hvis det ikke er deg som gjør det, så må noen andre gjøre det, og alle har på en måte sitt sine...

sin bagasje som man risikerer, om det er familie, økonomi, store konsekvenser, så er det for en samfunnsdebass, så jeg tenker at det nesten er avhengig av at folk stiller med sitt eget navn og hvem de er. - Jeg er enig at det hadde vært det beste, men jeg tror ikke bare en oppfordring om at det hadde vært det beste for samfunnet å overbevise de som skal ta de individuelle beslutningene om du skal ut og gjøre det eller ikke.

Og det er der jeg også tror, for det kostnaderne kan potensielt være veldig store, og i hvert fall i løpet av de siste årene så har meningsklimaet snevret, altså blitt mye hardere, og disse kanseleringsforsøkene har blitt mye mer omfattende. Så det er at når da folk...

folk ser og det statueres noen eksempler av noen, så er det så tenker folk, ikke sant, ok, jeg er ikke sant, jeg har ikke noe alternativ, for at en del av oss som har på en måte vært ute i den samfunnsdebatten, ikke sant, vi har

Vi kommer ned på beina, eller vi har brent alle broer sånn at det ikke er noe valg lenger. Du må bare kjøre på en ærlig og åpen linje og håpe at det bærer. Men hvis du sitter og jobber i Equinor, og

sier at den satsingen vi gjør på fornybar energi vil aldri gi et mening næringsøkonomisk, men det er på grunn av at her får vi subsidier og dette er en måte. Det går jeg ut og sier at så vil konsekvensene for deg være veldig store.

- Veldig, veldig stor. Mens du kanskje er den eneste som, eller du sitter, fordi du sitter der du sitter, så er det da du har innsikten, men det vil være helt fullstendig skadelig for deg å si noe om det. Det samme er tilfelle, Høybak, ordslønt nå ute, han sitter i forsvaret og vet hva som skjer, og er også en som kan si det. Jeg har en viss kjennskap til forsvaret og kan si de samme tingene basert på mine inntrykk, men de er ikke fra innsiden nå lenger.

fullt ut, og jeg kan avvises på samme måte, mye lettere. Politiet, departementene,

en person som eksponerer noe internt for et politisk parti, du trenger disse folka som sitter på innsiden og har egen personlig erfaring til å formidle det, men konsekvensene for dem, de blir i form for varslere, er ekstremt store, og det kan få voldsomme konsekvenser for dem. De kan miste jobben, de kan møte alle mulige former for ubehag, de har kanskje familie, de har huslån, de har barn,

- Kostnadene der er veldig store. - Det er et kjempeproblem. La oss si at hvis den ytringen går under at de blir anonymisert, så svekkes hele den tilliten til hvor kommer det fra, hvor i organisasjonen, og det er så mange spørsmål som gjør at det undergraver litt av avsløring på et vis. Det er veldig fra eget ståsted, men jeg kan tenke at det er

flere som også tenker det samme. Jeg tror også det som er at de store mediene har en veldig stor fordel i at de få gangene de anonymiserer et eller annet, så vil jeg tro at de har en mye større tillit hos publikum på at det er for mange hoder og ledd som blir informert oppover i kjeden, at det kan skje

være noe feil her. Det er for mange kvaliteter, det er så jævlig mange som jobber i NRK, VG, det skjer det ikke, men i et mindre mediehus har jeg mindre tillit til at jeg vet om det er redaksjonen eller journalisten, for det er for få hoder og kontrollinstanser. Og det faller på en måte når de i små medier bruker dette grepet her i større grad enn i store, så blir det sånn at

Det blir veldig vanskelig å bruke det til noe nyttig i samfunnsdebatten. Jeg skjønner hva du sier, og det er helt naturlig at det blir sånn, og med god grunn så har man mindre tillit. Du kan jo fabrikere

Ikke sant? En anonym profil også, så late som det er noen som ikke finnes. Hvis du ikke er redelig, så kan du gjøre det. Men det er kanskje bare for å ta vår resets, under mitt, så reduserte vi det antallet. Jeg ble mye strengere etter hvert på hvem som... Det skulle være mye bedre grunner for at folk slapp igjennom med anonyme innlegg redaksjonelt. I kommentarfeltet er det noe annet.

der sånn diskus, den plattformen fungerer, så kan folk være anonyme der, men i forhold til innlegg, så ble jeg strengere, og lærte av det, og det var riktig å gjøre. Og så er det dette med at man har for mange innlegg som skrives av i redaksjonen,

Det er jeg også enig i at det er en uting. Men igjen så er det det at kostnadene vi har å skrive for et så kontroversielt medium som Reset var, er store.

- Ja, det har vært mange gjester her som har kjent det på gruppen. - Så spørsmålet, hva skal du, for at du vil gjerne ha dem, og du kan ikke alltid vel sitte på øverste hylle og velge hvem du skal, det er vanskelig å få folk til å skrive for den type kontroversielle medier.

Så det blir en avveining, men selvfølgelig skulle man ønske at folk kunne stå fram. Jeg skulle ønske at vi hadde et annet samfunn. Jeg skulle ønske at vi hadde et mye mer tolerant samfunn når det gjelder meninger og hva som kan sies. Det er dypt og alvorlig, ikke bare et demokratisk problem, men også et problem i forhold til ideutvikling, det er et problem i forhold til akademia. Alle de tingene som egentlig har gjort Vesten brede,

Bra, og til det vi er, er evnen til å stille spørsmål ved etablerte sannheter opp igjennom tiden, startet med grekerne og har fulgt oss hele veien. Og at vi er ikke, sier ikke at vi er, for det er krefter som slår tilbake mot det her, og jeg er faktisk litt optimistisk,

med at vi klarer å gjenetablere en oppfatning av at ytringsfriheten og toleransen for andres meninger faktisk er viktig. Men vi har ikke vært på noe godt sted de siste årene i Vesten, inkludert i Norge, på dette feltet. Og det gjør at mange er skremt fra å si det de mener. Ja, helt klart. Det er jeg helt enig i. Det var veldig tydelig. Jeg tenkte mer på den nye avvisningen. Kommer du...

Men det forsvant litt for meg, så da kan vi bare dritte det. Vi kan jo egentlig hoppe, det er kanskje på tide, vi kan jo gå litt videre på det nye avgiftene. Kunne jeg få en kopp kaffe til? Ja, det skal vi få til.

Ikke sant? I starten ville jeg fremstå som en veldig flink programleder. Ja, men du har blitt veldig mye bedre. Ja, det er hyggelig. Jeg så på det i begynnelsen, og da hadde jeg jo på en måte Joe Rogan frist i minnet.

Da tenkte jeg at dette er ikke Joe Rogan. Men du har blitt veldig mye bedre. - Det er veldig hyggelig å høre. En av de første politiske personene jeg hadde, jeg tror aldri har sagt dette i podcasten før, jeg tror det var Mahalvor Fossli, Simen Sandlin var en av de første. Det er en av de personene jeg har vært aller mest nervøs for. Da var jeg så jævlig nervøs, for da var jeg rett og slett så ...

usikker på innholdet og stilen og praten og om gjesten synes det var interessant. For de som virker å ha lyst til å gå på en liten reise bakover tid og se meg prøve å skjule nervositet, så er det bare å hoppe inn i episodene der. Men det er de man lærer av. Jeg husker spesielt etter de første episodene i serien med politiske gjester og var ferdig med episoden, så tenkte jeg sånn her ...

Dette gikk jo helt ok. Det var som om jeg gikk gjennom Rocky sin historie, at jeg stod bare i ringen og tok hjuling hele veien, men jeg stod på beina helt til slutt. Det var litt den følelsen der. Ja, og det skjønner jeg godt, for det er ...

Du skal, du må skjønne nok, du må forstå nok av den tematikken som den andre personen kan noe om. Hvis det er noen ekspertise-type...

person som du har der, til at du kan på en måte, du må kunne stille noen oppfølgingsspørsmål, litt avhengig av hvordan personen, du kan selvfølgelig noen som du bare på en måte kan putte fem kroner på, de prater hele veien. Men det er veldig viktig hva slags oppfølgingsspørsmål du faktisk, så du er nødt til å ha hodet til å skjønne hva de snakker om. Det andre er jo selvfølgelig at man, hvis folk snakker om sine egne liv, så må du på en måte være, du må være veldig menneskelig.

og du må lytte til dem på en måte som ikke er lett. Men det har du fått til, altså. Det er bra. Det er jo førstehinder, var å glemme det som er på min høyre side her, som er skjermen. Der har jeg da minutter, sekunder, og så å se hvem er i bildet. Går klippingen riktig for seg? Er mikrofonene fortsatt på on target? Er det harddisk plass igjen? Alle de tingene der ligger i øyet av høyeklokken. Nå går det på intuisjon, men det gikk på system 2 før at jeg måtte sitte sånn.

og tenke, og da hørte jeg ikke etter hva gjesten sa samtidig satt jeg med alt for mye notater og så var jeg helt sikkert på hva jeg skulle spørre om neste gang, og så hørte jeg at så hadde jeg ikke hørt etter hva gjesten sa det ser så lett ut med de beste podcasterne i verden, det ser så enkelt ut helt til du setter deg ned på mikrofonen og skal hente noe ut fra en gjest som da ikke bare snakker og putter på en femmer som bare sitter sånn

Ja, hva er neste spørsmål? Da må det være tungt. Da koker du toppen. Men jo, hvis vi fyrte på kaffekoppen her, kan vi ikke ta en runde av reset-delen med exiten? Ja.

Når og hvor begynner den historien? Jeg tror det er litt lurt å få med seg alle her og zoome litt ut. Jeg har fått med noe. Folk jeg har snakket med som har prøvd å fortelle meg det, har mye mer innsikt enn meg. Jeg er midt på treet, og jeg tror mange har veldig liten innsikt. Hvor begynner exiten og hvordan utvikler det seg? Altså ...

Han begynner vel omtrent, for det er i grove trekk, så utviklet det seg en konflikt mellom styre og meg, og i hovedsak styreleder og meg, det er i hvert fall min analyse av det, og den skriver seg til omtrent et år tilbake i tid. Så i dag er det 22. august? Ja, det er juni, og kanskje muligens litt, og bygd seg opp litt før også for styreleder i forhold til at

Frem til da hadde jeg i veldig stor grad fått gjøre som jeg ville med Reset. Styret hørte på meg og storte på at det jeg gjorde var riktig. Men da begynte det å komme inn en ...

For du kan si opp igjennom da så hadde jeg også på en måte, jeg hadde sagt nei til styrets forslag mange ganger. Fordi også som hadde med på en måte driften å gjøre forslag som jeg mente var dårlige, som ikke ville gjøre oss, altså ikke ville være dårlig bruk av ressursene som allerede var knappe.

Og det var også tilfeller hvor de ville ha meg til å skrive om ting, altså rent sånn innblanding i redaksjonelle forhold, altså type saker de var veldig opptatt av selv, eller enkelpersoner de var opptatt av selv, som de ville ha meg til å skrive om.

skrive om, så jeg sa nei til noen ganger, fordi jeg mente det simpelthen ikke kunne forsvares at vi gjorde det, eller at det var ikke en riktig bruk av ressursen å fokusere på den tematikken der. Det var innblanding i, det var brudd på redaktørplakaten hvis de hadde presset meg til det, men jeg sa nei. Jeg tror nok det bygde seg opp en oppfatning der om at

Styrer skal bestemme noe. Hvis du har en tradisjonell forståelse av forholdet med styre og dagligleder, så skal styre bestemme, og dagligleder må gjøre som styre sier. Men så er det jo sånn at hvis det er en uenighet der, så må i så fall dagligleder gå.

Jeg kommer ikke til å gjøre det, da er vi kommet til et stadium hvor det enten blir som jeg sier, eller som jeg går. Sånn kan jeg si at jeg satte min posisjon og tilby meg å gå flere ganger. Får jeg det ikke som jeg vil, så går jeg. Men så var det jo det der igjen, for jeg ble reset, var meg i veldig stor grad, så det ville skapt store utfordringer hvis jeg bare forsvant.

I tillegg så hadde vi fått inn en ny som ville hatt helt andre lønnsforventninger og forventninger til hva som skulle være innsatsfaktoren. Men det var, så begynte da å bli en sånn mistillit og en oppfatning da å styre om at egentlig reset var vannstyrt og her måtte vi gjøre, de skulle ha oss til å få kontor og sitte av kjernetid og en del sånne ting som jeg mente var i feil bruk

og presse de ansatte inn i sånne mønstre, så lenge vi hadde den, så vi var fundamentalt sett uenige om en god del ting, og jeg sto på mitt. Og det ble til slutt en maktkamp, rett og slett, på det litt sånn personlige plan, mellom styreleder Monika Staff og meg.

og ingen ville gi seg utgangspunktet, så hentet de inn en ekstern konsulent som var faren til den ene styremedlen som ikke hadde noe medieerfaring i det hele tatt, som skulle komme ned med fasiten etter en evaluering av hvordan reset skulle være.

som jeg både mente var unødvendig bruk av ressurser, ville ta mye oppmerksomhet i organisasjonen, skape uro i organisasjonen, og ikke ville lede til noe fornuftig, fordi vi visste hva problemet var. Problemet var manglende ressurser. Vi har for lite folk, vi har for lite penger til å drifte den nettavisen. Men de som satt i styret,

sa at det er helt umulig for oss å hente noe mer penger, selv om de i utgangspunktet representerer folk som har milliarder på bok. De har tilsammen spyttet i to millioner kroner i hele perioden, de som hadde majoritetsaksjene i reset, og det var umulig å spytte noe mer penger inn. Så jeg føler ikke at de gjorde jobben de skulle som ...

og prøve å hente inn eksterne midler, og for å kompensere for det, så begynte vi å blande seg inn i ting som strengt tatt var mitt ansvarsområde som ansvarlig redaktør og daglig leder. Og til slutt, så det bakgrunnen er en konflikt mellom

Styre og meg som utviklet seg da også gjennom denne evalueringsprosessen, hvor misfornøyde ansatte internt med ulike fikk muligheten til å få fram sine synspunkter på hva som skulle endres, og dermed så endte det opp med en kuppforsøk internt også. Men det hovedproblemet her var en maktkamp mellom styreleder og meg. Så det endte med at jeg fikk sparken i juni. I juni i år 2022? Ja. Ok.

Hvor stor del av konflikten er dette her med meg fortalt at du også ble sammen med en av de ansatte, stemmer det? Altså hun som er nå din samboer, Shurika? Ja.

Hvor mye har dette innblandet i konflikt? For dette er vel en del av konfliktbildet, er det ikke det? Ja, men det kom inn fordi et par av de ansatte, vi skal være forsiktige med å snakke om for mye, for de er ikke her til å kunne komme sine versjoner. Men det er i hovedsak en...

En ansatt som hadde et problem med shurika på personlig plan, og så var det en annen nåværende ansvarlig redaktør, Maria Seler, som leverte inn et varsel mot shurika, fordi hun allgivelig skulle være så ubehagelig mot henne og være etter henne.

Dette har stått i VG, så det er ikke noe... Anonymt varsel, som ble litt utløsende, fordi jeg så det som et helt bevisst forsøk på å undergrave meg, for å stille meg i en umulig situasjon, ved at styret da skulle behandle det varslet, og da var det allerede bestemt

at gjennom denne personen, Øystein Steire som gjennomførte den evalueringen, han hørte på den ene personen og anså syrika for å være et problem for Reset, noe jeg var helt uenig i, for hun har virkelig stått lojalt bi med Reset hele veien, på tross av all drittpakke hun har fått,

som blitt kalt onkel Tom og et svartall i bi og alle disse tingene som hun har blitt kritisert for ut fra sin bakgrunn som norsk somalier, og at vi skulle kaste henne under bussen fordi en eller annen person har et eller annet personlig problem med henne, mens 70-80% av de andre ansatte overhovedet ikke har sett noe problem med det helt. Det kunne ikke aksepteres og ble for så vidt til det sa en utløsende årsak.

Men styret hadde jo selv på en måte brukt shurika for å nå inn til meg. Ugangspunktet vil jo, i og med at dere er samboere, kjærester, så blir jo din mening litt irrelevant i det store og det hele her, når du kommer til henne i lyset av det. Er ikke det ... Ja, og det var jo det jeg oppfattet ble brukt. Dermed skulle jeg være helt blind for ...

for å betrakte shurika for de vi er sammen. Det kan du jo si i utgangspunktet, men jeg mener det helt objektivt sett, at hun er et kjempeasset, var et kjempeasset for Reset på så mange måter, og ga oss et annet perspektiv. Og for det andre, det å skulle skyve henne ut, ville være en fullstendig feil for Reset,

Selvfølgelig vil det være, du setter en person, en mann i den situasjonen hvor du tvinger ham til å sparke sin egen kjæreste. Det er den største provokasjonen du kan gjøre mot en mann. Og det var jo det som kom fram, at det var en samtale mellom Øystein Steiro og Henrik Verenskjold som nå er blitt daglig leder.

om at styret allerede hadde bestemt seg og var i ferd med å sparke meg. Og det hadde de fortalt en av de ansatte før de heltatt hadde kommet meg for øre. Og det ble ganske åpenbart, for det sa Henrik til en annen venn

medarbeider i reset, at hvis vi blir kvitt, hvis vi blir kvitt shurika, så kommer helge også til å forsvinne. De skjønte det på det nivået der, så det var et skikkelig skittenspill i utgangspunktet. Men jeg mener, altså shurika har vært med fra starten, det har styret vært klar over, og de har ikke på noe tidspunkt før denne evalueringen fra Øystein Steiro startet, tatt opp med meg at det skulle være et problem

at shurika og jeg var sammen, det var åpent for alle. Det visste styret, det hadde ikke det. Var det aldri problem eller noe misnøye? Nei, det var aldri tatt opp. Henrik Wernsjå hadde et problem der, av en eller annen grunn, med shurika fra starten. Så dette her var bedreget som enkelt da, men...

Nå tenker jeg bare høyt her, fordi kunne du stilt deg nøytralt til en konflikt og si at jeg er sambovennende, jeg kan ikke, det er helt åpenbart hva jeg mener om dette her. Ja, altså i en situasjon hvor jeg da ikke i utgangspunktet hadde blitt fortalt, for det var jo dette varslet i sånn,

Maria Seeler er en politiker som har kommet seg opp på andreplass i Oslo FRP. Hun er ikke noe pushover i utgangspunktet, hun er veninne med Shurika før. Når det kommer et anonymt varsel mot Shurika, og det er åpenbart at det kommer fra Maria,

Og det er da angivelig trakassering som skal foregå i chatter som flere har hatt tilgang til og ingen andre har sett det, så er det naturlig ut fra den kulturen som er i politiske miljøer nå, at du bruker varslinger strategisk for å ramme noen.

Og så var det da, men jeg fikk greie på varslet av Øystein Steiro, som ikke lenger da var ansatt som, eller som hadde en formell jobb. Han fortalte meg at det var kommet et varsel mot shurika. Og da spurte jeg, har styret bestemt seg, for da hadde jeg fått greie på hva Henrik Wenshal hadde sagt til han, har styret bestemt seg for å sparke meg? Dette var rett, dette var 14. mai. Han sa nei. Har styret bestemt seg at shurika må gå? Da sa han ja.

Det var før styret hadde fortalt meg at det var kommet et varsel. Så kom vi på styremøte 18. mai, hvor de sier at det har kommet et varsel mot shurika. Jeg fikk greie på det en time før styremøtet, men da hadde jeg blitt fortalt det fra en annen. Og du er innabil. Da har jeg allerede fått beskjed fra Øystein Steirer om at styret har bestemt seg for at shurika må gå.

og så skal de og vi håndtere varslet. Det var naturlig for meg å tenke at dette varslet er en del av måten å få syrika ut på. Så jeg oppfattet ikke at de hadde rent mel i posen i det hele tatt, at det var prosesser som foregikk bak min rygg med styre og ansatte for å få henne ut, og så kan man forstå et stille spørsmål, er det for å få henne ut,

og at de vil ha meg til å fortsette, eller forstår de at i en situasjon hvor jeg blir tvunget til å kvitte meg med shurika, så kommer jeg også til å gå. Så det er uansett, og jeg vet ikke svaret på det. Du sa fungerende redaktør Maria Seler-Møller,

Var det angivelig at det anonyme varslet kom fra henne? Har det blitt skrevet om? Har det kommet fra henne? VG har skrevet at det er henne. VG har skrevet det, så det er ikke noe som kom opp første gang. Det var bare greit å vite. Hun har på en måte satt seg bak varslet.

Nei, hun har jo ikke vært ute og sagt det, men at når VG, altså det er, jeg vet også, altså det er ikke andre alternativer, men det er ikke fra meg VG har, VG har ikke skrevet i sin grunnlige sak, og de jobbet jo en uke med det, satte tre journalister på saken. VG ville ikke skrevet at det er Maria Seller

bare på bakgrunnen av at jeg sa at jeg trodde det var det. - Så kort oppsummert da, hvis jeg forstod det rett nå, så hadde du da en konflikt med styrleder om på en måte hvordan drift og penger og så videre, og så er det da et anonymt varsel som da får ut din sambrors kjæreste fra

fra Schappa som tvinger deg til å stå for henne bi og da er man kvitt deg. Ja, det kan jeg si, men ja, det var det slutspillet blei. Som slutspill, og det var flere elementer der, for at ...

Men ja, det er mer til den saken, det er mye av det ute i VG, og på en måte igjen, fordi det er flere parter, og jeg sitter her alene, så kan vi kanskje ikke gå for mye inn i detaljene på det, fordi folk ikke har muligheten til å komme med sine mål. Men for å si det sånn, problemene, dette var bare på en måte utløsende argumenter, det var en...

Jeg skjønte tidligere i vinter hvor frustrert Monika var med meg, og hvor hun følte at hun ikke hadde blitt lyttet til.

Du kan si fra mitt perspektiv at ingen av disse i styret har noe peiling på medie i det hele tatt, og har nok også en forventning om at fordi de har mye penger så skal de bli lyttet til uansett, selv om de ikke bidrar med noen særlig penger. Jeg har ikke noe stor toleranse for bullshit.

og jeg kommer ikke i den jeg er vant til å stå og få så mye kritikk som ansvarlig redaktør i Reset og jeg kommer ikke til å akseptere noe og jeg står imot det og jeg kommer ikke til å akseptere noe bullshit fra styret heller så jeg tilbyr meg, og jeg skjønte hvor landet var så tilbyr jeg meg å kjøpe dem ut

å kjøpe ut majoritetsaksjonærene og ta reset videre selv. Og det var når jeg kom med det tilbudet at det virkelig svartna for dem. Det så de som en jævla provokasjon, så da ble jeg kalt inn til en forhandlingsmøte, som da er den offisielle prosessen for å få deg sparket. For jeg tenkte at her må vi bare bli kvitt disse rottene eplene du har i organisasjonen, Henrik og Maria. Ja.

og så må vi ta resten. Resten er bra, med noen justeringer kan det bli bra, og så slipper jeg å forholde meg til det styret som bare har plaget meg med dårlige løsninger og bullshit det siste året. Sånn tenkte jeg. Jeg tenkte jeg prøvde det jeg kunne for å ta reset videre. Greier du for ordens skyld å gjengi noen av motargumentene fra styrets hold på alt vi har snakket om nå?

Nei, altså, de vil jo påstå, det som kommer, de vil jo påstå at, de ga meg avsett til slutt, at det var at jeg ikke klarte å skille mellom privatliv og jobben.

Og nummer to, at det skulle være noen problemer med at vi hadde tilrettelagt for trygdebedrageri i forhold til noen av medarbeiderne, utbetalinger av de som jobber i utlandet. Men det var jo ting som Henrik fora det med, og han hadde jo vært økonomiansvarlig og aldri tatt det opp med meg. Så disse to, det er jo det styret påstår er utenlandsværende.

Men, og jeg har vært ute i flere medier og sagt at jeg mener at den egentlige grunnen her, problemet, banalt som det er, er en maktkamp

mellom Monika Staff, styreleder og meg, som vi ikke klarte å løse. Og det har jeg tatt selvkritikk på. Jeg kan være, som jeg sa tidligere i podcasten, jeg kan være sta. Det kan være sikkert fryktelig vanskelig for et styre å forholde seg til meg, særlig nå at jeg hadde ideen til å reise, at jeg var grunder, men jeg klarte ikke å sørge for at jeg beholdt mer enn 50 prosent av eierandel. Så de satt strengt tatt og bestemte, og så var de lei av på en måte

bli da ignorert. - Så det er jo sitt spørsmål, kunne konflikten og exiten vært unngått? - Jeg prøvde til det siste etter min egen oppfatning, jeg sendte Monika en mail tidlig i april, jeg sa at, jeg prøvde å beskrive hvorfor jeg mente at mye var basert på misforståelser oss i mellom, at vi burde sette oss ned og prate sammen.

Men hun var i en vanskelig situasjon selv i løpet av siste årene, med en veldig syk mann. Av ulike grunner klarte vi ikke å få det til. Men jeg bærer absolutt et ansvar for at samarbeidsforholdet ble som det ble, men det gjorde virkelig styr også. Jeg gikk fem år, jeg har fortsatt ikke skriftlig kontrakt.

De lot meg gå uten kontrakt. Det var veldig mye som var kommunikasjoner til alle døgnets tider. Det var medlemmer og styre som ringte direkte til ansatte. Det var veldig mye uprofessionell agering som gjør at styret og jeg deler ansvaret for at samarbeidsforholdet ble så dårlig som det ble etter min oppfatning.

Monika Staffen, de har jo også en podcast sammen med Mikkel Doblogg som heter Løvebakken. Hvis de hadde invitert deg, de hadde du stilt opp det, eller?

Nå? Jeg blir ikke invitert dit, for du kan si at jeg bestrider avskedigelsen. Jeg ble avskediget. Jeg ble ikke oppsatt, jeg ble avskediget. Det er et ekstremt sterkt virkemiddel. Med siste punktet du har sagt, sånn juridisk og hele pakka, og det har gått et halvår, vil du da ha vurdert å stille opp hvis de sa sånn,

Skal vi ta det? Ja, absolutt. Det vil jeg. Hvis det hadde vært en veldig spesiell podcast, men det hadde jeg sagt det til. Det er jo en liten oppfordring da. Den tror jeg kan gå bra. Ja, det hadde jeg absolutt. Hvis alle parter hadde klart å være ærlige, så kunne det blitt en opplysende det. Nå er det jo tips til sånne type podcaster at begge parter tar opp podcasten, sånn at ikke den ene parten klipper den i stykker. Det er litt sånn...

noen som har brent seg på det tidligere. Så er det bare å være åpen på det en natt den eneste, og så ha med seg mobil. Harald Eia, det er som glemt, som alltid pleier å skru på mobilen når han er inne i podcast. Jeg tror ikke han gjorde det her, men sånn typevis. Så har han opptak av det, men gjorde han ikke det den ene gangen det ble som bråk med denne Arbeiderpartiet-podden? Husker du det? Nei, det husker jeg ikke. De snakket jo om det.

- Hva var det for noe? De prøvde å ta på noe som var litt sånn ømt i Arbeiderpartiet, jeg husker ikke helt hva det var. - Ja, akkurat. - Og så klippte de det vekk, for det tok seg et rull. Jeg tror det var noe Trond Giske. - Ja, akkurat. Det kan være greit å dokumentere. - Nei, det passer ikke inn i dramaturgiene.

Det er den største siden, spør du meg, da. Klipp i podcaster, det ligger litt i navnet her også, men vi skal ikke gå under den veien. Da lukker vi reset-kapitlet, og så snakker vi om noe hyggeligere. Nemlig fremtiden. Og det er jo noe som det har vel...

Dette gikk meg i hus forbi i hvert fall, for jeg har vært veldig offline i sommer, og kanskje dette kom også på forsommeren, men du kommer altså med, og det var liksom et spørsmål jeg glemte i sted før vi tok den kaffekoppen. Er du bekymret for at igjen at ditt navn og den nye avisen som vi skal snakke om nå blir for mye en entitet

at du fortsinnsvis er en del av, fra mitt ståsted som leser, at du er en del av et stort nytt avis i forhold til Reset, som jo ble på en måte at du er en enorm del av Reset. Bekymrer du deg? Jeg skulle jo ønske at vi kunne starte ut med større bemanning enn vi gjør nå.

Hvis vi hadde hatt større bemanning, så ville også min relative betydning, synlighet og rolle i det nye prosjektet blitt mindre. Hvor mange kan du si nå om bemanning? Vi blir 7-8 som jobber relativt fulltid med det. 7-8 stykker som jobber relativt fulltid med det. Ok.

Men vi vil fortsatt ha ambisjoner om å være en nettavis som dekker løpende nyheter inn og ut land. Det tar en viss del av ressursene. Det å ha 7-8 og publisere ting fra klokka 4 om morgenen til klokka 10-11 på kvelden, dekker veldig mange timer. I syv dager i uka er det veldig lite.

som innebærer at det du var inne på i forhold til kanskje er det fornuftig at du har en ansvarlig redaktør som har litt distanse til ting, det vil bli veldig vanskelig. I tillegg så kommer det til å prøve med å ha noen video type sånn kommentarjournalistikk

kanskje en gang i uka. Det er veldig ambisjøst, men veldig lite folk i utgangspunktet, og det du spør om, er jeg bekymret for at min synlighet, min betydning på dette nye kommer til å bli større enn godt er? Ja. Jeg skulle gjerne ønske at det kom noen investerere og sa at vi har litt sånn

Vi har litt perspektiv på dette og ønsker at bemanningen kunne vært dobbelt så mye som det. Jeg er villig til å betale inn det det koster inntil inntekten kan genereres, sånn at min rolle og min betydning kunne vært mindre. Men man må leve i den virkelige verdenen.

Jeg har ikke tenkt å komme i en situasjon igjen hvor jeg blir skvist ut fordi jeg ikke kontrollerer med 50% av aksjene, men noen jeg stoler på. Det begrenser jo litt også. Jeg tror heller ikke det er veldig mange som vil spytte nok penger i det til at vi kunne gjort det vesentlig annerledes. Så du sier nå at du har i hvert fall 51% i den nye avisaen?

Ja, jeg går til å gjøre det meste for at det varer ved en stund, ja. Men det er klart at jeg vil måtte hente inn også kapital fra andre, så det skal jeg ikke si, men ja. Og du skal være redaktør? Ja. Og da

i på en måte litt samme limbo-rolle som i restett, eller håper du at det blir cleanere? Du svarte vel kanskje på det stedet? Ja, altså det er, jeg kommer til å gjøre, for jeg har sett det av disse ukene hvor jeg har hatt litt fri, gjort meg veldig overbevist om at jeg må

jeg må få mer tid til å tenke og reflektere over det som skjer i samfunnet for å kunne gjøre en bedre jobb enn jeg klarte som redaktør i Reset.

Så jeg må prøve å skjerme meg selv litt fra alt det "current" - Støyen? - Ja, støyen. Og alle de oppgavene, det er ikke bare støy, men oppgaver som må gjøres. Saker som må skrives, medier som må følges, utvalg av artikler som må foretas på vegne av leserne, sånn at vi ikke bare tilfeldig pøser ut ting, men det må være en gjennomført tanke på det.

Det er mange, men jeg skulle absolutt ønske meg at vi kunne starte ut med flere folk, og flere gode, fordyktige folk som kunne bekle disse nivåene under meg. Navnet er det ute? Ja.

- Nei, navnet er ikke ute enda. Nå kommer det litt an på når det her sendes. Så det er, men navnet er jo bestemt, måtte jeg bare si, men vi har prøvd å beholde litt av spenningen på det, er ikke ute med det enda. - Det høres ut som en god markedsføring. Men er det noe annet enn at du

er ute av din forrige avis og skal starte en ny? Hva er det du individer med dette nye prosjektet og den nye avisen? - Jeg håper at vi kan være et bidrag til fornuft og kunnskap

og forståelse for lesere som føler at her er det noen som forteller oss noe som vi mener er, føler er riktig og sant, og som vi tror er logisk og fornuftig, men som vi ikke får andre steder i Norge. Konservativ slags idé, eller?

Det vil nok være en konservativ slagside, ja i den forstanden at

Det er spørsmålet hvordan du definerer litt konservatisme, hvis vi kan ta på en måte, jeg hørte på den podcasten du hadde med Torbjørn Rød i Saksen, at det er på en måte en konservativ innstilling å være litt skeptisk til framtidsutviklingen, at fremskritt ikke alltid fører

på en måte til noe godt. At du er litt der at du prøver å se etter problemer, eller altså problemer med måter andre tenker på, og er litt forbeholden med endringer, konservativ i den forstand. For at jeg har oppfatningen at det er en del av ting, endringer, endringsprosesser i samfunnet, som ikke er gjennomtenkt. Eller hvor de analysene som ligger til grunn er basert på ønsketenkning eller feil

forutsetninger som gjøres om menneskenaturen, om sosialen naturen, litt som Terje Tvett har vært inne på som grunnlaget for norske bistands, ikke sant, humanitær stormakt, at bare du har demokrati, og at man ikke ser fullt ut hva som er spennings- og konfliktforholdet i ulike typer samfunn,

Sånn at det er en del, og ikke minst som vi ser nå i forhold til energiområdet, hvor dette grønne skiftet og overgangen der ikke nødvendigvis kommer til å gå så enkelt som man skulle håpe og ønske, men at vi har alvorlige kostnader ved seg. Den litt sånn grunnleggende innstillingen at

selv om ting har blitt bedre og bedre nå siden 2. verdenskrig og verdensøkonomien har vokst med 2% og fortsetter det i 80 år til så vil det bare bli en helt fantastisk situasjon og det grønne skiftet vi ender opp med bare vil koste oss 1% som er det de optimistiske økonomene forteller oss

Vi er i en situasjon nå hvor vi har en del ressursknappheter. Fossil energi har vært helt sentralt for det samfunnet og den velstanden vi har. I tillegg har vi hentet ut de billigste, de enklest tilgjengelige ressursene først. Alt vi nå må grave etter i jorda og gjøre vil bare bli dyrere og dyrere i utgangspunktet.

Så vi er i en situasjon hvor fremtiden kan bli betydelig vanskeligere enn mange vi har det til. For det andre, man kan si at den liberale innstillingen er mer framskrittsoptimistisk, og at ting vil bare bli bedre, vi beveger oss igjen, som ligger til grunn for mye av det vi kan si som nok har påvirket

USA kaller meg en liberale innstilling, vi kaller det venstresiden. Så sånn sett ja, en konservativ innstilling i utgangspunktet, men ikke noe, det har jo mistet litt analytisk kraft dette skille mellom venstresiden og høyresiden, sånn strengt tatt. For jeg er grunnleggende sett liberal.

egentlig jeg er ikke typisk, veldig mange konservative er jo også kristne

- Er det ikke veldig inn å være liberal-konservativ nå? Kan du ikke bare splice det? - Jo, ikke sant, men da, hva betyr det egentlig da? - Jeg er ikke plei i det. - Men hvis vi skulle ha en merkela på det, så vil nok mange sikkert oppfatte at det vil være det som nå, i den graden også har blitt konservativt å påpeke en del av de tingene som jo egentlig har vært intuitivt, sundt fornuft,

kulturkampen som foregår nå i forhold til dette med kjønn, mann, kvinne, alle disse flytende greiene der, så vil nok være oppfattet å være på konservativ side. Men det er jo også, vi nok henter en del inspirasjon fra det som rører seg i USA, men med den erkjennelsen av at den konservative bevegelsen i USA er veldig forankret i en kristen

og aktiv troende kristen tradisjon som vi ikke har i Norge, og som dette prosjektet ikke kommer til å ha. Så vi skiller det veldig for eksempel fra dokument. - Hva kommer til å skille fra Reset da? - Jeg vet ikke hva Reset ender opp med å bli uten meg. - Men hun har vel sagt, Maria, hvilken retning skal borgerlig, hva sa du for noe? Hvilken, skal vi se, Reset,

borgerlig, jeg så vel det her rett før vi gikk på lover endringer skal vi se med hva finner jeg her, nå har jeg så på slakt ut at det går bra med litt googling, tenker jeg hennes visjon for reset er et borgerlig, realpolitisk orientert medium med sunn fornuft som røttesnor

skriver den. Ja, det kan jo også være en beskrivelse for så vidt på den nye nettavisen. Det er jo utvikling. Vår også det, men en ting er å komme med på en måte slagord, eller altså ikke sant,

påpekning ønsker for hva man skal gjøre, noe annet er å gjennomføre det på en måte. Så det vil jeg ikke uttale meg om når det gjelder reset, så jeg ønsker dem på en måte all mulig lykke til. Men i forhold til det, så vi har jo vært inne, det er jo ikke noe som sagt, altså jeg er...

for så vidt stolt av store deler av det reset ble, selv om vi har også vært fokusert inn på de tingene som jeg mener ikke var bra, som jeg også hadde ansvaret for, som jeg håper å gjøre bedre her, men det er ganske grunnleggende det å påpeke en del ting og dekke en del ting som de etablerte mediene ikke gjør,

Det kommer også dette nye prosjektet til å gjøre. Og jeg trekker jo med meg veldig mange av de som var med på reset, og som jo trakk seg når jeg fikk sparken, med over på det nye prosjektet. Så vi er opposisjonelle, hvis vi kan si det sånn. Vi er ikke regimetro. Vi mener det er ting som bør påpekes, og som har gått på en måte...

ikke i tilstrekkelig grad blir forstått. Stilt spørsmål, jeg tror det var Rola Asbjørn Næss som hadde en veldig god podcast, den siste med han, i forhold til hvorfor

hvorfor man ikke tar ansvaret fullt ut for helheten og samfunnsutviklingen, og at du har kommet til en situasjon hvor du ikke lenger har disse ansvarsfulle personene som du hadde rundt norsk oljepolitikk. Du har ikke lenger et insentivsystem i disse strukturerne. Det er ikke det at vi er dårligere mennesker nå enn vi hadde på 60- og 70-tallet, men det er bare at insentivsystemet vårt er annerledes, og da

spiller faktisk mediene en rolle og er ansvarlig for den utviklingen fordi spørsmålene ikke har vært stilt. Så det handler om å være i stand til, en, å stille de spørsmålene, eller tenke ut spørsmålene som må stilles. Det andre er, og det kan bli en utfordring for oss, det er å ha kapasiteten til å få tak i de folkene som spørsmålene bør bli stilt til, og ikke gi dem fred før de har svart.

og følge det opp i form av artikler som kan formidles til publikum. Det er nok sånn, det må jeg innrømme, at ambisjonene mine for hva vi skal gjøre er større enn vi har ressurser til. Så hvor mye av dette vi klarer å gjennomføre, det gjenstår jo å se. Men det jeg mener er at det er en del ting som bør tas opp

i samfunnet vårt, som ikke blir tatt opp nå, på tross av at det sitter medieorganisasjoner der med endelig mye ressurser, men de gjør stort sett det samme, eller som vi var inne på tidligere,

Det er så ineffektivt. Det er så mange som sitter og ikke gjør noen ting. Og jeg hadde håp at kanskje på en måte VG kunne avse, og NRK kanskje var avset. Noen prosent av arbeidsstyrken sin sende dem til meg, så skal jeg gjøre god bruk av dem. For jeg tror også det sitter mye gode folk, egentlig strengt tatt, bare omstendighetene blir rundt omkring i norske mediehus. Så med en litt

annen sånn, hvis de får litt sånn inspirasjon, si de får Ole Asbjørn Ness inn da, liksom et par ganger i måneden til å liksom si disse tingene her, eller en tilsvarende person, det er ikke veldig mange av dem vi har i Norge som er i stand til å gjøre de tingene der, så ville de kanskje tenke, ja, pokker, dette her er jo faktisk kjempe, dette bør vi spille stille spørsmål om. Så du kan si ambisjonen er nok litt høyere enn det vi har ressurser til, men du må på en måte...

Du må på en måte gå på, og det er jo litt sånn at hvis du har store ambisjoner, og du sørger for at de som jobber for deg er travle, så er det utrolig hvor mye relativt få folk kan få til. Så i fotballverdenen så driver man jo å låne spillere, man driver ikke å kjøpe og selge og bytte jobb nødvendigvis, men der låner man jo også fotballspillere, så kan de få litt opptrening i en klubb der nede, få litt trening, få litt sånn

skriveerfaring i litt sånn mindre med, så kan de komme tilbake igjen til modeklubben når de er ferdig utlært. Da kan jeg love NRK det at de folkene som blir sendt til oss, de kommer til å jobbe jævlig hardt, og når de kommer tilbake igjen så kommer de til å booste organisasjonen med masse energi, fordi de har lært seg hvor mye du må gjøre hvis du faktisk er travel. Har du en følelse av at ditt navn, Helge Lurås, i NRK-systemet, hvor liksom på en måte

Hvor god valuta er det, tror du? Nei, nå er det nok dårlig valuta, men jeg tror... Men det jeg tror, for det er jo... Jeg tror...

Jeg var veldig ofte på NRK frem til 2017, og det var ikke bare for å være snill med meg, eller TV 2 for den saks skyld. Det var fordi de mente at det ble bra programmer ut av det. Også ble det bra debatter ut av det. Jeg hadde noe å si som de som, før jeg fikk et stigma på meg, hvis du bare oppfattet det på bakgrunnen av hva jeg sa, noen mente det var verdt å lytte til

Men nå er det jo sånn at du, hvis du da skulle sitte i en redaksjon og foreslå, dagsnytt 18-reaksjonen, om dette temaet her, kanskje vi skulle invitere Helge Lurås. Så ville sannsynligvis endelig folk sett rart på deg, men jeg tror nok fortsatt...

At det ville være litt sånn at det er flere som er programledere i NRK, og som sitter og jobber med det her, som kunne ønske at de ikke fikk problemer hvis de inviterte meg. Og folk som meg, jeg sier ikke bare, men jeg var jo en av de første som ble på en måte utsatt for en kansleringsskultor. Og tilbake i 2000, i hvert fall av de som er innenfor klassekampen, fikk jo masse pepper for å ha invitert meg til en debatt på Arndalsuka i 2018. Akkurat.

Og nå er det jo sånn, NRK-debatten og sjefene over måtte jo bruke masse tid på å svare på spørsmål fra mediene om hvorfor jeg var invitert til, jeg husker ikke hva jeg diskuterte med Mimir Kristiansson,

Det var vel et eller annet omreset. Da skjønner de som sitter i redaksjonen at hvis vi inviterer Lura, så blir det masse bråk og styr, og det orker vi ikke. Men jeg tror ikke det er sånn at alle i NRK, når de hører navnet mitt, så ser de en sånn devel med og tenker at han er strengt tatt helt håpløs. Men de radikale elementene har fått veldig mye makt.

De som roper høyest og som plukker folk ut som skal kansleres, de har fått veldig mye makt. I den forstand også at folk som da sitter og skal bestemme ting,

"Orker jeg egentlig å ta denne fighten bare for at Lureås eller en annen kontroversiell person skal bli invitert inn?" "Nei." Men da ender du gjerne opp med de samme trynnene som mener akkurat det samme. Og det tror jeg var en av de tingene som folk mente var litt forfriskende når jeg var så mye på medien. For jeg satt og sa for eksempel om Afghanistan. Jeg sa det i 2009 og 10. Jeg tror jeg ikke kommer til å gå.

Vi kommer ikke til å klare å omdanne dette samfunnet. Og det var jo da litt sånn forfriskende da, sant? Og jeg har fortsatt, mener jeg, for så vidt forfriskende tanker. Men nå har jeg da ikke lenger noen kanal. Og det var jo, men det merket jeg begynte å se

allerede i 2015, 2016, 2017, når jeg ble på en måte identifisert med innvandringskritikk. For det ene var jo når du forteller at en av grunnene til at det er borgerkrig på Balkan er at det er et multietnisk samfunn. Eller i Afghanistan at det er masse grupper og det gjør det vanskelig å skape en stat, så

eller du sier at ideologi faktisk har noe å si, eller religion, islam for eksempel, har noe å si for samfunnsutviklingen, så lenge jeg snakker om andre land, det er årsaken, og det gjør det vanskelig for eksempel for NATO å skape fred i Afghanistan, at det er ulike etniske grupper,

blant annet i tillegg til nabolandene, så tenkte ikke folk at jeg var et umoralsk menneske av den grunn, selv om jeg hadde den analysemodellen. Men når du da sier at du trekker sluttningen av det, og det gjør kanskje ...

at når vi nå har høy innvandring til vestlige land, så vil den type utvikling hvor du fjerner, hvor du på en måte oppløser homogeniteten og erstatter den med heterogenitet, så må vi forvente at det oppstår en del utfordringer av den grunn. Da tålte man ikke å høre på samme måten. Jeg var jo veldig invitert til venstresiden SV

og fredsbevegelsen ville ha meg til å holde foredrag så lenge jeg var kritisk til NATO NATOs intervensjoner når de forstod at jeg faktisk appliserte den samme analysemodellen på vårt eget samfunn som gikk imot det kult-multikulturalistiske idealet de selv hadde, så ble jeg en sånn

- Boogie man. - Noen kratta. - Og ble ond moralsk sett, og det var... Og når jeg da i tillegg først sa i 2000, og sommeren 2000, at jeg tror faktisk Donald Trump kommer til å vinne, det budskapet hans kommer til å appellere, og så sa jeg i slutten av august, en kronikk i Aftenposten, at jeg håper han vinner.

Det var en så aparte holdning i Norge da, og det skjønte jeg også. Da hadde jeg ikke noe annet valg enn å starte min egen avis, ellers ville jeg blitt skubba helt ut av offentligheten. - Det blir ikke samme leggeøppen denne gangen her, som den oppstarten du sa der nå rett før reset.

Nei, det blir jo noe annet. Det som er, jeg gjorde jo, og vi gjorde mange feil med reset, vi hadde jo ikke noe erfaring

gjorde mange, en ting er den måten vi presenterte oss, som vi har vært igjennom, men det gjorde også mange administrative feil i hele oppsettet av IT-plattformer, administrasjon, databaser, hele greiene som har forfylt reset opp igjennom. Også når det gjelder ansettelser og

Jeg har lært mye nå. Forhåpentligvis klarer vi å unngå de feilene som skyldtes mangel på erfaring. Det var ingen av oss, hverken på eiersiden, styret, jeg eller noen av de jeg trakk med meg, medarbeidere som hadde noe peiling. - Når er det slipsen her? - 25. august har vi jo. - 25. august, første nettsak oppe. - Ja, da er det full rulle. - Det blir spennende. Er du spent?

Jeg vil si jeg er spent, egentlig, fordi jeg har en formening om hva det innebærer. Og jeg føler meg mye tryggere nå enn da jeg på tilsvarende tidspunkt før reset var jeg mye mer spent og usikker, for jeg hadde den følelsen av at jeg ikke er godt nok forberedt. Da hadde jeg egentlig tenkt til å ta det litt sånn pent, og bruke en sånn fire-fem uker på å finne

finne formen og publisere bare noen små saker. Men så sprakk da Aftenposten saken som milliardæravis. Det skjedde en uke før, så da måtte jeg prøve å leve opp til det, så måtte jeg hanke inn folk. Så det slipper vi nå. Nå vet jeg at når vi starter nå, så må vi ha, da må ting flyte ganske bra, da må vi ha saken, da må ting være på. Men jeg føler at vi er der altså.

at det skal gå. Jeg må si bare lykke til. Jeg gleder meg til å se hva det består i, og hvordan oppstarten blir, og hvordan det her sklir av gårde. Og så din egen posisjonering oppi det her. Det blir spennende å se, for det blir jo veldig fort gjort i sammenligning med det forrige. Ja, ikke sant? Og...

Ja, det gleder meg til å se når den tid kommer. Jeg vet ikke hvordan jeg poster den podcasten her, men det kan jo umulig være mange dager frem i tid, og det er jo egentlig større sannsynlig for at du hører den podcasten her etter at nettsiden er ute. Så det er bare til å sjekke ut det. Vi har nærmest tre timer her,

Det er en lengde det står respekt av. Ja, absolutt. Tusen takk for lykkeønsingen. Nå må jeg på en måte bli holdt ansvarlig for alt jeg har lovt at vi skal gjøre. Falleiden er jo stor her. Men det har vært veldig hyggelig i ofte. I like måte. Så håper jeg denne var lengre enn da du var hos manngruppen, Ottar. Det er jo sånn at du måler seg selv. Ja, det er godt. Det var veldig godt å høre. Og så må jeg avslutte med siste ting også. Du skal ikke gå helt tomment fra studio, skjønner du? Fordi denne podcasten har nettopp nå blitt sponset.

Jeg må jo leve av dette greiene her. Så jeg begynner å sponsere deg av Comfyballs, som holder seg i samvik her, lager bokserskjorter. Alle gjestene får med seg en bokserskjorter. Alle redaktører må jo ha en bokser i skapet. Så her kan du gå og tørre på jobb. Kjempebra. Det setter jeg en pris på. Jeg bruker bokser, så jeg skal...

Hvis jeg blir invitert tilbake, så skal jeg si noen ord om det også. Hvis det er bra, så får du ekstra betalt. Det er strålende. Tusen takk for praten. Lige med deg. Ha det bra.
Similar

6/21/2020
Wolfgang Wee Uncut
Ole Asbjørn Ness | Norsk politikk, PR-bransjen og liksomobjektive (og late) journalister

Wolfgang Wee Uncut #52: Ole Asbjørn Ness er forfatter, samfunnsdebattant, standup-komiker og tidligere journalist. Han er også utdannet siviløkonom på NHH. Wolfgang Wee Uncut links: Hjemmeside...
1/10/2021
Wolfgang Wee Uncut
Jon Hustad | Norske Journalister, Vaksineskandale, Valget 2021, Velferdsstaten, Kulturrådet +++

Wolfgang Wee Uncut #94: Jon Hustad er journalist i Dag og Tid, forfatter og skribent. OBS! Grunnet harddiskproblemer er det kun audio fra start til cirka 1:58:00. #vaksine #politikk #valget2021...
1/24/2026
Helsetipspodden
128. Den store helsetrusselen: Ultraprosessert mat, inflammasjon og industriens makt. Gjest: Marit Kolby

I denne episoden av Helsetipspodden møter jeg ernæringsbiolog, høyskolelektor og forsker Marit Kolby - en av Norges tydeligste og modigste stemmer innen moderne ernæringsforskning.Vi dykker dypt inn i hvordan maten vi spiser påvirker kroppens biologi, immunforsvar, inflammasjon og hormonregulering – og hvordan ultraprosessert mat bidrar til sykdom.Marit forklarer hva lavgradig inflammasjon er – den «ulmebrannen» i kroppen som ligger bak mange av dagens helseplager – og hvordan kosthold, søvn, stress, bevegelse og sosiale relasjoner spiller sammen. Vi snakker om ultraprosessert mat, tilsetningsstoffer, hvordan industrimaten er designet for overspising, og hvorfor dette kan forstyrre kroppens naturlige reguleringsmekanismer for sult og metthet.Vi tar også en modig og nødvendig prat om matindustrien, interessekonflikter i forskning, interessekonflikter og slankeindustrien, og hvorfor det er så vanskelig å få til reelle endringer i matsystemet. Marit deler sin drivkraft, hvordan hun håndterer motstand, og hvorfor hun mener vi trenger en offentlig «matomsorg».Til slutt gir hun konkrete helsetips for hvordan du kan begynne å spise mer i tråd med kroppens biologi – med mer matglede, bedre metthet og økt helse.Dette er en episode for deg som vil forstå hva kroppen egentlig trenger – og hvorfor maten er en av de kraftigste helsefaktorene vi har.Liker du denne episoden? Gi en god vurdering i din podcastapp og del episoden. Marit finner du her:Instagram/marit_kolbyMarits bøkerAnnette finner du her:Instagram - Annette_LoenoVagusnerven - kroppens skjulte superkraft* Episodens innhold er ikke ment å erstatte medisinske råd. Har du en medisinsk tilstand ta kontakt med fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell.Reklame:Rabattkode Helsetipspodden på rødlysterapiapparatet FlexBeam - Rødlysterapi - En lysende, liten revolusjon - Recharge Health100 kr i rabatt med koden Helsetipspodden på boken Lysrevolusjonen av Fredrik Paulun hos Bris ForlagRabatt på Tunsbergdagene: https://tunmed.no/pages/studie.asp?id=360&src=14931
Helge Lurås | Resett, Konflikten Med Styret, Kommentarfeltet, E-tjenesten, Shurika Hansen, Ny Avis

Transcript

Similar

Ole Asbjørn Ness | Norsk politikk, PR-bransjen og liksomobjektive (og late) journalister

Jon Hustad | Norske Journalister, Vaksineskandale, Valget 2021, Velferdsstaten, Kulturrådet +++

128. Den store helsetrusselen: Ultraprosessert mat, inflammasjon og industriens makt. Gjest: Marit Kolby

Ole Asbjørn Ness | Norsk politikk, PR-bransjen og liksomobjektive (og late) journalister

Jon Hustad | Norske Journalister, Vaksineskandale, Valget 2021, Velferdsstaten, Kulturrådet +++

128. Den store helsetrusselen: Ultraprosessert mat, inflammasjon og industriens makt. Gjest: Marit Kolby

Aslak Nore | Etterretning, Fødselsrater og Feminisme, Rus, Franske Kvinner, Pandemien, Marseille

Kjell Erik Eilertsen om norsk klimapolitikk, offentlig sløsing, NGO-ere og mye mye mer

Lars Akerhaug om Resett, skarpe debatter, saueflokkjournalisme og avslaget i Norsk Redaktørforening.

Lars Akerhaug | Snakker Ut Om Alvorlig Depresjon, og Hvorfor Han Forlot Resett

Are Søberg | Sløseriombudsmannen | Kunstbråk, Bistand, Ville Sløseprosjekter og Sløserikommisjonen
