Aslak Nore | Etterretning, Fødselsrater og Feminisme, Rus, Franske Kvinner, Pandemien, Marseille

Jeg husker da jeg var på veien for et par år siden om forrige boka, så var det flere ganger som kom sånn der, liksom sønnen til bibliotekaren og sånt, som hadde sånn, dette er sjeldent på de greiene her, men jeg hadde hørt det her på Wolfgang, synes det var bra. Ja, så det er litt sånn sanne folk den går da. Ja, det er litt annerledes. Man treffer jo litt andre... type ting, jeg vet ikke. Det er jo stort sett menn som hører på fortsatt. Stort sett. Hvis ikke det er Mari Kolby. Eller ernæring, kost og alt som handler med meg å gjøre. Da er damene mye mer på da. Det vil jeg tro. Med en sånn type politikk. Det er veldig lite altså. Nei, så vi får prøve å se hvordan det går. Men det er klart det er en veteran tema, de greiene der. Ja. - Du tenker det er for heavy? - Nei, jeg tenker ingenting, men jeg ser jo at det er flere menn enn damer som er veteraner, selv om det finnes begge deler. Kanskje et litt sånn maskulin tema. - Jeg hadde jo kjedelig hattlebrekke. - Ja, jeg vet det. - Det var en av de mest spesielle podcastene jeg har hatt. Og så hadde vi lunsjpause borte på pizzeriene her og la ut om privatlivet sitt. - Kjetil delte mye. - Han gjorde det, men kjente ikke meg så godt. - Skal vi bare begynne med Kjetil? Han er jo et sted å begynne her faktisk. Jeg vet ikke hva vi skal si fra når vi er on the record, så bare kjører vi. - Vi er i gang. - Nettopp. Kjetil Hatlebrekke, jeg synes vi nesten skal begynne med han. - Begynne å skåle for han. - Skal vi skåle for Kjetil og si - Fy faen for en mann han var, og så tragisk han gikk bort alt for tidlig. - Rest in peace. - Rest in peace. - Han var jo da, når var det han døde for? - Det var nå på mai. - Du ble ganske close, mann, fordi at du ga ut, nei, var du redaktør for boka? - Nei, nei, jeg ble, jeg møtte Kjetil første gang våren 2008. Da var det sånn at jeg ble oppringt av en av de tidligere sjefene i min avdeling i Telemarkspataljonen, som da jobbet i ETN-sten. Han spurte, du, jeg har en kar som gjerne vil møte deg. Er du klar? Kan vi gjøre det? Så sa vi, ja, greit. Så sier vi lorry klokka 19. Så sier han klokka 18.59.52, så svinger jeg utenfor lorry, 18.59.52. så svinger de to herrene inn. Det er min gamle sjef og Kjetil Haltebrekke, som jeg da blir introdusert for. Når vi legger ut at dette er sånn klassisk sånn litt sånn militære karer, som det er helt om natta, helt om dagen på den tiden. Så da er det sånn en viske for hver øl-type holdning. Så når vi ruller ut fra lorget, klokka, jeg vet ikke når det var, men vi var meget beruset, da sier Kjetil til meg, I dagene dine har det vært en test. Du skal på kurs med meg. Og så sier jeg, ok, greit, hva er dette for noe? Ja, det er et teoretisk etterretningskurs, det er ugradert, så jeg kan snakke om det. Men jeg skal lære folk i Norge, både folk innen forsvaret, spesialstyrkene, men også sivile folk i nøkkelfunksjoner og utvalgte journalister, skal jeg lære dere litt om etterretning. Så sier jeg sånn, men søkene og sånn. Det finnes ingen søknad her. Du har tatt opp. Sånn er det med den saken. Da begynte jeg på dette kurset, som var hans første kurs, som var et kurs i regi av Forsvarets stabskole, som handlet om teoretisk etterretning, som egentlig handlet om å forstå tenkemåten som skal hindre hvordan vi skal kunne klare å lokalisere trusler, skjønne hva det er som truer oss, hva slags verdier vi selv har, og hvordan vi skal gjøre det. Ikke fordi folk kommer til å gjøre feil, og gjør det stadigvæk, men tanken hans var rett og slett, hvordan kan man unngå det neste 9-11, for å si det litt stort. For å gjøre det, så leste vi ikke, det var ikke sånn cloak and dagger etterretning som handlet om som handlet om å avlytte biler og levere ting i døde postkasser. Dette var ugradert, så det handlet om teoretiske ting. Men det var mye i pausepraten, det var jo ikke alltid så ugradert. Så da ble jeg jo... To ting skjedde med det, det var veldig givende å gå på det kurset, lærte masse, leste utrolig mye bra. Han hadde jo et nettverk som var helt fantastisk. Altså dette var, Kjetil kjente jo sånn her, Arun plutselig kom liksom, Clintons gamle sikkerhetsrådgiver, det var sånne type folk som kunne dukke opp der, og plutselig en israelsk professor med litt her og der, altså britter, og det var sånne folk også. Det var veldig sånn, du var med der fordi Kjetil likte deg, og da måtte du gjøre ditt beste. Så jeg hadde en veldig, veldig fin tid der. Han gjorde dette igjen og igjen da. Men hvor høyt oppe i systemet var hattlebrekk i e-tjenesten egentlig da? Jeg vet ikke om han egentlig var så høyt, men det vet ikke jeg, for det er jo gradert. Men det som jeg har kjent er at han var den og titlen hans var. Fordi Kjetil var jo en mangeslungen type, og han var også en fyr som fikk mange... Han ble vel... Som førstemann fikk han vel en av... om den heter etterretningstjenesten for tjenestemedaljen eller etterretningsmedaljen eller noe sånt som det. Han fikk den offentlig. Og det var litt sånn, fordi Kjetil var jo også en type som hadde, til å være en hemmelig mann, så hadde han et stort behov for å bli sett. Og det mener jeg ikke for å vannære hans minne, tvert imot egentlig. For meg så forteller det noe om hvor menneskelig han var. At han også var helt åpen om sine egne menneskelige svakheter. Men han har spilt en utrolig viktig rolle, fordi Jeg gikk jo på det første kurset hans. I årene etterpå har det gått mange, både kjente folk som i dag er gode, framgangsrike, ledende journalister, masse folk i de hemmelige tjenestene som vi ikke aner om, men bare kan gjette av steget i graden og spille viktige roller der, PST, ledetjenesten, og andre. Kjetil var en slags kraftsentrum, intellektuelt vil jeg si. Samtidig var han en kar med etter hvert veldig, veldig alvorlige helseproblemer. Fordi han døde jo av kreft. Det er jo en mørk historie der, eller en historie han får velge hva han vil selv, men han valgte jo sånn å avslutte det selv i Schweiz. Men han inviterte, og jeg synes det ble litt mye. Han ringte meg også, vi hadde lange prater om det. Jeg ble sånn der... Vi har møtt hverandre en gang og i en podcast, og så vil du ha meg med. For jeg var sånn, skal jeg følge deg med et kamera? Skal jeg møtes? Så var det litt frem og tilbake. Det var litt sånn USA, og så ble det bedre, og så ble det dårligere. Det var mye svingninger i den sluttfasen. Det var sånn vanskelig. Jeg følte at jeg hadde ikke gjort meg fortjent til hans oppmerksomhet gjennom de korte møtet vårt. Det var det jeg kjente på. Han var nok på ... Han var noe på en eller annen måte, så ærlig må det være å si at han var en ensom mann, tror jeg, innerskinnet, selv om han var omgitt av veldig mye folk som var glad i han og elsket han rundt seg. Men han fant jo aldri en partner og sånt, og det vet jeg plaget han, så uten at det er noe hovedtema her, selvfølgelig. Men han var en mangeslungen mann. Men før han fikk kreft, så hadde han jo veldig mye problemer med hjertet, altså enorme problemer med hjertet. Jeg tror han hadde 100 sykehusinnleggelser med sykehus, med akutt hjerteproblemer og en følelse av at du skal dø. Hvordan dette medisinsk forklares vet jeg ikke, men han fikk jo så, og dette var jo, og du kan jo selv tenke deg hvordan det er, at du ligger og er redd for at hver dag du legger deg, så skal du våkne av at du har en slags infarkt eller hva det er. Så dette plaget jo han utrolig mye, og så fikk han til slutt etter mange år og mye frustrasjoner med helsevesenet, så fikk han... installerte en pacemaker, og livet ble bra. Og så kommer kreften og slår kontra. Ikke bare kreft, men også en jævlig alvorlig kreftdiagnose. Det er rett og slett noen mennesker har forferdelig mye flaks. Jeg fikk vondt av han da. Og tenkte at det her hadde du jammen ikke fortjent. Men det kan vi også si, siden vi skal prøve å... Jeg har jo utgitt en bok i dag, uten at jeg snakker om Kjetil, og det er jeg veldig glad for egentlig, siden boka mi er jo faktisk dedisert til Kjetil Hattebrekke. Og det er både fordi, som jeg sa i sted, jeg lærte så mye om den måten å tenke på han. Samtidig så er det også sånn at De siste årene vi snakket sammen, så var det mye samtaler om sykdom og død, og disse tingene her, som var veldig present for han selvfølgelig. Og da var det jo sånn at Vi hadde vel begynt å se at mange av disse folkene som vi hadde tjenestgjort med, altså folk i etterretning, spesialstyrkene, folk som jeg hadde tjenestgjort med i Telemark-bataljonen, folk begynte å kunne ha det tøffere helsemessig enn jeg hadde trodd. Dette var noen av de aller tøffeste og de mest sterkeste menneskene som omtrent finnes i kongeriket. Jeg skal ikke nevne noen navn, men en av dem var på tjenestreise i USA, og våkna aldri opp fra senga, døde av hjerte. Folk som døde i ulykker, dette er også folk som kanskje, noen i hvert fall, sensation seekers, folk som døde i ulykker, noen som tok livet sitt, og selvfølgelig også kreft. Det er jo et tema som Som gjorde inntrykk på meg å høre på. Kjetil var jo overbevist om at totalsummen av hans stress gjennom å være i operativt eneste i etterretningstjenesten og gjøre alt dette, var en bakenforliggende årsak til hans helseproblemer. Så kan han diskutere hva var. Det er vanskelig å finne helt en kausal link til dette, men at det var noe der, det tror jeg ikke det er noe tvil om. Og det er noe, det er en ting som ligger litt under den boka som jeg nå har skrevet, fordi der er det jo sånn at Den handler jo kort fortalt om forholdet mellom Norge og Russland, sett igjen denne familien som jeg har skrevet om før, altså familien Falk, som jeg tror er en borgerlig crazy familie, med alt det meddeler av arvestrid og konflikter og splid og lealthet og så videre. Men på et politisk nivå er det en bakenforliggende ting der, og det handler om spørsmålet om disse såkalte disse under den kalle krigen og spionasje i nordområdene for det var jo nemlig sånn at under den kalle krigen så var det mange redningsskjøyter såkalte forskningsskip og andre som opererte selvfølgelig i Barentshavet Svalbard, Barentshavet oppe i nordområdet rett og slett og Jeg kom over en historie for noen år siden som handlet om at på disse skipene var det flere av sjømennene som hadde utviklet kreft. De lurte på hva faen var dette for noe? Hvordan kan dette ha seg? De hadde vært, og flere fikk samme kreftform. Det var merkelige ting. På en båt var det angivelig 7 og 11 som hadde fått det. De lurte på hva var dette? Misstanken gikk da mot at på disse skipene, og dette var sivile skip, i regi av utleie til redningsselskapet, eller fra redningsselskapet til Norsk Polarinstitutt, altså et sånt erkenorske institusjoner, så var det da en givet blitt installert store radarer, som ingen av massenskapene egentlig visste om. Det bare sto der, og hva faen var dette for noe? Og de var overbevist om at kreftforekomsten kunne skyldes denne type stråling, som de hadde vært utsatt for der, da. Og det er mange interessante historier her. For eksempel, den ene båten ble folkefinansiert av god gamle Erik By, som hadde en innsamlingssituasjon på NRK i 1960. for å samle penger til en redningsskjøyte. Den ble sjøsatt, flagg og jubel og alt mulig på stor. Den gikk i redningsselskapets tjeneste. Det som var ukjent var at noen år etterpå stod og jagget meg en radar som ingen visste hvor var ombord på dette skipet. Dette er ting som har vært ... Det er ikke jeg som finner på dette. Dette har stått om i media, det har stått om i bøker. Men jeg tok det videre og skrev dette inn i en fiksjonsramme. Så da har du den. Og noe av poenget mitt er at når de menneskene i min bok kommer over denne historien her, så er det noen av dem, det er jo flere veteraner og andre folk som har vært i utlandstjeneste her, og det gjør veldig inntrykk på dem å lese denne historien her. For det kan minne litt om en del litt sånne vage mistanker og frykt som en del folk som har vært i utlandet kan bære på, som handler om ble vi i virkeligheten informert godt nok om det vi var med på her? Kan det tenkes at vi har vært i nærheten av såkalt utarmet uran og andre kreftfremkallende ting? Jeg sier ikke at det er så enkelt som at er du veteran, så får du kreft. Dette er alltid en komplisert sammenheng. Men jeg sier at det kan være noe der. Det kan være sånn som det så ofte har vært gjennom historien, at De folkene på bakken, vanlige folk, offres på storpolitikens alter. Det er jo litt tilbake til det du sa her i sted. Selv om du har en enorm smerteterskel, er jævlig modig og har de her unike toppskilsene for å kunne bli elitsoldat eller være i den bataljonen og dra på de oppdragene, så er du fortsatt ikke noe særlig munn for det som også genererer på sikt det du ikke merker når du er i 20-årene, du merker det nesten ikke i 30-årene, men så kommer det snikende, det her kroniske stresset, som ligger og purrer i bunnen hele tiden. Og det kroniske stresset er jo sånn, det kan gå over, men det gjør også noe med søvn, med livsrytmen, det gjør også noe med hva du spiser, prioriteringer, det kan også gå utover relasjoner, det er så jævlig mange sånne type ting, skjulte spiraler du havner ned i i post av en sånn intens soul in the game karriere. Jeg tror kanskje relasjoner er det aller viktigste, for det er vel det viktigste vi har. Altså helse og relasjoner, de henger ofte sammen. Da kan man jo selvfølgelig si at jeg har jo aldri sett meg selv som noen offer i den sammenhengen. Jeg tror også at de tingene jeg kanskje har snakket litt om nå, som handler om min egen form for sånn at du føler at du kanskje har betalt en litt høyere pris enn du hadde trodd. Det handler overhovedet ikke bare om det militære, for min del. For min del handler det kanskje vel så mye om de valgene tatt etterpå, som er å bo i utlandet mange år og sånt, som jo på mange måter er å følge en drøm, men som også kanskje kommer tilbake med at du... Det stresser deg mer enn du tror. Jeg har også snakket med folk som er sivile, for eksempel, og som kanskje har kjent litt på det der at er det mulig at en del ting i mine relasjoner, mine nærmeste, i relasjonene til partene, barn, osv., at de kanskje har blitt mer stressende eller skadelivende enn man kanskje har trodd. Det tror jeg man skal være litt oppmerksom på, faktisk. Så der er det... Så jeg tenker det. Og det sagt, så er det jo jeg og mange andre, vi er jo heldige, vi er i god form og trener masse og holder på med mine ting, og har ingen helseplager som sånn. Men jeg ser at Når man kommer i en viss alder, for min del, så er det 40-årskrisen, så er det jo midt i livet nå, forhåpentligvis. Det gjør noe med da. Jeg hadde ikke trodd at det skulle komme. Det er så klisjé, og så kommer det liksom... Hvor gammel er du nå? Jeg er 41. Jeg er forbi midtløskriset, det er du som hører på, kanskje på vei inn i midtløskriset, eller på vei ut av det. Det er veldig rart, og det virker som det skjer med damer også. Ja. - Ja, det tror jeg. For dem er det litt annerledes, men det skjer absolutt, tror jeg. - For det er et eller annet skjæringspunkt her at du er, og det er så mange ting at hvis du ikke har startet familie, og du er i 40-årene, så er det et stresselement deluks. - Enormt. - Og hvis du har prøvd å skape en familie, men ikke lykkes med det i 40 årene, så er det et helvete stresselement, ikke sant? - Og hvis du har lykkes med det, så har du sannsynligvis en veldig følelse av at enten at det går til helvete, eller hva hvis jeg hadde valgt noe annet. Så det er vanskelig å finne lykke, men sånn er jo livet. - Men føler du at det med å bo i utlandet, at det er noe som innhenter deg med at det er ikke rotløst, men du skjønner hva jeg mener, at det er noe som trekker deg tilbake. Du har gått glipp av et par år i Norge, og det merker du fysisk og mentalt på et eller annet vis. Ja, altså, det er jo sånn at hvis du og jeg snakker sammen, så kan vi fort finne en common ground som handler om venner, vi har ganske like gamle felles referanser, og uansett om du behersker et annet språk, så er den så vanskelig å finne. I utlandet. Nå kan jeg fransk, altså jeg kan jo sitte på en scene og gjøre et habilt intervju om bøkene mine på fransk, men jeg kan fortsatt, jeg kan ikke gå på en fransk fest og kjenne den der... summingen og nærheten som de gjør i Norge. Vi møttes først sist på en fest, og da er det plutselig kjennefolk her og der, og ditt og datt. Mikrokommunikasjon, eller skal si mikrosignaler, husker jeg. Første gang jeg var i Australia med daværende kjærester, jeg skal besøke der, og bare merket jo da Jeg har jo regnsomt mye, men ikke vært der så lenge på et sånt sted, og tenker sånn, engelsk det går fint, men jeg bare merker hvor handicappa jeg ble de første dagene og ukene, og det merker jo alle når du er i utlandet de første dagene, og har vært på ferie på et engelskspråklig sted, at du blir litt sånn språklig handicappa, som da gjør at du mister hele skjermen din, du mister alle de gode vitsene dine, alle de her quirksene, og det merker jeg også på spesielt mange... fra Australia, England, USA, som ikke går over til å snakke norsk, for at de mister den her edge de har språklig sett, for alle andre skjønner jo engelsken, men de mister en sånn litt av seg selv at du høres litt dum ut når du snakker norsk. Ja, og så kan du jo komme til et punkt der du til og med behersker det der, kan i hvert fall feike det ganske bra. Hvis du som meg, jeg bodde jo mange år i Amerika, og da kommer du jo dit. Du kan jo være ganske morsom på en god dag. Du kan det, men det er likevel noe. Og jeg tror at, jeg har ofte tenkt litt på det at De som kanskje lykkes best med det er de som bare tar et valg og sier, vet du hva, nå blir jeg fransk. Og da er det sånn, jeg drar til Norge en gang om sommeren og ferdig med den saken. Men det vil jo ikke jeg, og grunnen til det er jo flere ting. Det er jo at jeg har jo tross alt mye av mitt profesjonelle liv i Norge. Jeg har jo mange venner og sånn her, så det er jo deilig å kunne leve de to også, men jeg ser det er en slags form for Det har en viss pris. Du må ikke gå på Jon Karevs meld nå, med Frankrike-Norge-skattemyndigheter og følgepakke? Nei, jeg har en veldig god dialog med de franske skattemyndighetene. De er overraskende greie, og de er... Husker jeg kom dit og skulle, så sa de... - Dette har vi aldri opplevd før noen som kommer og vil skatte til Frankrike. Det hadde vært Schweiz eller Monaco, så det er greit. Men det sa jeg, jeg har vel ikke noe annet valg da. Jeg tror at, ja. Men det som nok er problemet, er hvis du har bodd i et land, uten at jeg kjenner den Kare-saken spesielt godt, så tror jeg at problemet er at hvis du har bodd i et land med veldig gunstig skatteregime, med skatte dit, og så begynner å flytte til Norge uten å opplyse skattemyndigheten om det, da kan du fort slite. Så det er da du skal passe deg. Men så lenge du gjør... - Så lenge du skatter til et opplyser som er noenlunde transparant om det, så tror jeg det skal gå bra. - Men til den språkpitten, jeg har jo sett, er det noen som får norske jenter på glis, så er det jo en amerikaner eller en fra Australia, når de bare prater som de gjør med den humoren og de her, den jargongen, så er det jo noe utrolig charmerende, men hvis du legger over til norsk, så er det bare for å sette et eksempel på, hvis du legger om til gebrokken norsk, så blir du ekstremt mindre attraktiv. På alle måter også, altså et intervju, flørtesetting, en sosialsetting fra scene, altså alt. Men der skal det jo sies at mine serbiske venner i New York, jeg har hanglet litt med en serbisk eksilmiljonær, som var ganske serber, så de var jo morsomme. Han ene sa sånn, Ja, Merika, du må aldri miste aksanen din. Dere nordmenn, prøv for hardt å snakke på amerikansk. Det har jeg hørt. Det må du ikke. Nei. Jeg lurer på om han kanskje hadde rett. Jeg vet ikke. Jeg har også kompiser i finans som har vært her borte, og de som prøver for hardt å høres litt sånn amerikansk, eller gå på Oxford English, eller noe sånt. Du blir gjennomskuet med en gang, og det er mange som synes det er veldig sexy å snakke nordisk amerikansk. Det er nok litt undervurdert å snakke sånn. Jeg tør ikke ta det helt ut selv, men egentlig burde man begynne å snakke. - Det er et sånt mindre verdenskompleks. Vi har et sånt Thor Heyerdahls kompleks. - Nettopp fordi ingen fransk menn tenker, ja jeg snakker engelsk med fransk. Selvfølgelig gjør de det. Det er helt kult. Så vi må også begynne med det. Vi kan ha fem minutter intervjuer på etter hvert på Thor Heidla, det engelske prøver vi. Det er bare sånn eksempelvis, jeg husker jeg jobbet i NRK og sånt, og du synes da for en gang i året skulle du ta en engelsk samtale i kontorlandskapet, så vet du at hele gjengen sitter og hører på at du snakker engelsk og gjør ditt beste der og sånt, og det er jo helt jævlig. Da må du enten velge, skal du prøve å gjøre ditt beste, eller skal du bare hello, it's It's nice to hear from you, and this is great. Skal du bare kjøre full Stoltenberg i Tor Heidal, eller skal du gå for liksom... Det med godt ordforråd og avansert engelsk er veldig kult, synes jeg. Så hadde jeg en, så husker jeg henne, hun heter Anna Sørensen. Hun studerte jo, jeg tror... Jeg vet ikke om hun var noen annen her borte eller hva der. Hun var så jævelig flytende i engelsk. Så alle ble sittende og høre på at hun liksom kjørte flytende engelsk der. Og etter hun var ferdig med denne telefonsamtalen, så reiste alle seg opp og klappa. Og da ble hun gjerlig fornøyd da. Men det er litt noe med den språkmentaliteten. Det er jo et gigantisk mindreverdisk kompleks, liksom hele den der engelsk greia vår. Vi synes det er flaut å høre andre snakke dårlig engelsk, for de sannsynligvis er litt dårlige på det selv? - Ja, jeg tror det. I Frankrike for eksempel er det veldig oppvokst med at det å snakke dårlig, det er veldig lav status. Franskmenn er jo notoriske på det der. Jeg prøver å si til dem at the most, nå skal jeg prøve å snakke et ord her. The most widely spoken English in the world is broken English. Altså bad english, at du bare snakker i vei. Og det er helt greit, engelskmenn er vant til det. Mens det har de i en eller annen grunn en skam på da. Ja. - Når du kommer med norsk-fransken, holdt du på å si ... - Ja, det er mye. Jeg tror at en ting som kan plage meg veldig er når folk sier sånn: "Unskyld, jeg forstod ikke helt hva du sa på fransk." - Etter midts. - Det skjønte jeg ikke helt. Det blir heldigvis litt færre ganger enn det var før, men det hender absolutt det. Det er et kjempevanskelig språk. Det kunne jo ingenting heller. Der flytter kun ingenting, kun ikke et ord. Men er det, det er jo en sånn klisjeseing i Norden at franskmenn er så jævlig arrogante at de nekter å snakke engelsk, men er det sant? Nei, men de er arrogante når de snakker engelsk, for det er det ikke komfortabel med, og da blir det en måte deres å reagere på er å stikke nesa litt i ski. Så ikke de er arrogante når de snakker fransk. Det er som alle andre folkeslag egentlig. Hvor i Frankrike bor du nå? Jeg bor i Marseille. Marsai, ja. Hvorfor akkurat Marsai? Er det på grunn av familie og barn? Ja, det er en lang historie. Men det er... Har du sett filmen The French Connection, klassisk film med Gene Hackman? Jeg lurer på om du spurte meg om det sist også, så da har jeg hjemmelekset til neste gang. Det er ikke noe hjemmelekset, det var bare et åpent spørsmål. Det er en klassiker som mange har sett. Den begynner jo faktisk første scene akkurat der jeg bor. Det er jo ganske fett ved å si. Det er en liten vik i meg seg som ligger på en måte gang av Sandina sentrum, men som fortsatt virker litt som en fiskelandsby. Så på overflaten så vil nok det være ganske appellerende. Det har blitt mer og mer sånn Berlin-Amsterdam hipster crowd som har begynt å komme dit også. Aha, men er det sånn, er det litt, nå bare fyret ut en sikkert kanskje nølendig sammenligning med oss, sånn i forhold til kriminalitet- Nå er det ikke så mye innvandring i Napoli, men jeg opplever at Napoli er en eksotisk, men litt røff by hvor man må passe seg litt. Det jeg har hørt, aldri vært til Marseille, at det er litt det samme at i Marseille er det gjerne kriminalitet, det er veldig multikultur i forhold til de her byene litt østover. Nei, de er en del av en type slik, de er slekninger de byene her. Disse røffe middelhavshavnebyene. Marseille og Napoli er to mest kjente. Thessaloniki i Hellas er vel en litt tilsvarende by. Genoa i Italia kan du kanskje sammenligne. Barcelona i gamle dager hadde litt av det samme, før det ble en turistby. Så ja, det tror jeg absolutt. Når du bor der, så er det mange sider der som ikke alltid er så bra, men det er veldig sånn, folk som er litt nyfikk når de drar til en by som ikke er helt ødelagt av turisme enda i Europa, så er det jo, og jeg skjønner hvorfor folk drar dit da, det er en veldig sånn, det er en sånn røff edge, men samtidig oppfatter de ikke noe farlig. Altså det er ikke noe farlig hvis du ikke driver med narkotikahandel. - Nei. - Da er det farlig, men det er ikke noe farlig. Jeg har aldri opplevd noe truen der. Alle gangene. Jeg har ingen problemer å gå rundt der på kveldene og nettene og sånn. Men klart det er jo områder av meg seg som bare er fryktelig, fryktelig fattig og farlig. eller først og fremst fattig. Altså, nordlig Marshei, der er det noen områder som er noen av de fattigste områdene i hele Vesteuropa, noen av de fattigste postnummerene i hele Vesteuropa. Og der er det litt sånn, folk står og brenner søppel på Fortau, altså det er helt miserabelt der. Og så hvis du drar ned i sør Marshei, altså i nærheten av hvor jeg bor og videre nedover, så er det som å komme til Cannes eller Antibes, ikke sant? Der... Det er palmer og kornisj og strender og alt det der. Så du har en veldig blanding. Ikke sant at denne klassedelingen av Marshei, det blander seg med den etniske komponenten. Men er det bare et tidsspørsmål for Marshei, bare blir en ny variant av Cannes og Nis, og hele stripa der? Nei, jeg tror den er litt for røft i det. Men for litt sånn... Det der litt sånn hipste-crowden, så har den allerede tatt over for de begynner, for de er mye mer vital, ikke sant? De er kulere å være der. Det er ikke pensjonister på 70 år fra England. Det er en ungdomlig feeling der, da. Det er jo med påfyller, eller? Snart, ja. Kikker ned i spilt plass her, det er godt. Da vet jeg at podcasten er godt i gang. Det er selvbetjening her, du vet at. Jeg ser bortpå nå, det var veldig godt faktisk, for jeg hadde litt sånn ... Hadde litt halsproblemer etter alle disse samtalene jeg hadde i dag. Fy faen, du har kjort Marathon-løpet, det er imponerende. Jeg pleier striktelig ikke å kjøre to podcaster etter hverandre, og jeg er ikke den som snakker engang. Så der er jeg veldig nøyd på det. Jeg skjønner, man blir jo litt kokt i hodet, men nå er jeg i Norge bare kort tid for å lansere en bok, så da må man jo gjøre det man kan. Og i tillegg, så her vil jeg jo gjerne ha tid av, Oskar, for det var nemlig sånn at... - Ja, men virkelig. Dette synes jeg er et morsomt format, å ikke sitte og legge bånd på å snakke i kvarter og ferdig med det. - Hva er det verste stedet å gjøre intervjuer? - Jeg synes intervjuer er bra uansett, men det er jo morsommere jo mer plass man får. Det skal bli plass her, vi har åpnet barn. Hva var det du drakk her i sted? Kjørte dere på Konøkt, eller? Skal vi se hva det var. Kan jeg gå og se på det, eller? Ja, herregud, jeg holder skravlet i gang. Jeg merket at denne chardonnane jeg satt og koste meg med her, som du også fikk, den begynner å bli litt lunket. Skal jeg egentlig kaste den inn i kjøleskapet? Jeg har en til i kjøleskapet, så hvis du setter den inn, så henter du den andre, så er den litt kaldere. så er det... Nei, vi skal jo holde på lenger i dag. Det er lenge siden jeg har gjort en alkoholpodcast nå. Flere dager siden, så nå er det på tid. Det er veldig godt å ha deg tilbake igjen, altså. Vi hadde jo en jævlig bra seanse. Dette blir jo litt internt, men Ronny Brede og også jeg satt og drakk litt øl og skulle på Askehau-festen. Og da kom du. Jeg regnte med at jeg kom til å se deg på et eller annet sted, men... Jeg synes nesten det begynner å... Vi møttes jo før denne festen i fjor, og nå er det to år på rad, så nå synes jeg nesten det begynner å bli en tradisjon, faktisk. Det begynner å bli en tradisjon. Og så hang vi faktisk opp til en halvtime sammen inn på festen før vi... Ja, da blir man dratt i forskjellige retninger, slik er det. Du greide jo å selge inn Anders Danielsen Liv for meg, så vi har en hyggelig dialog nå. Så nå blir det kanskje podd her i løpet av høsten eller noe. Ja, han... Vi er jo barndomsunder, vi gikk i klasse sammen på barneskolen. Filmformatet, har dere lokket det? Nei, ikke å skrive det. Det er mye kulere å skrive romanen for at du kan styre det selv. Du har jo et film Tryne, om det er lov å si det. Nei, la Anders ta seg av det. Han som er filmmannen. Det er gøy å skrive. Det kommer fra et amatørstående sted, fra en som aldri har gitt ut noen fiksjonen hele sitt liv, men har skrevet masse gøy greier. Fy faen, for en... Det er det som oppfordrer det annerledes med å skrive ut ting de har opplevd. Om det så bare er terapi, får du på papir, om du ikke blir ferdig med det. Den kosen og den bobla du kommer inn og sitter med de karakterene av det universet, det er bare ditt. Ingen andre har vist deg til det enda. Den energien der er noe av det beste stundene i hele mitt liv. Ja, det er veldig gøy. Det er veldig gøy, og det er det kuleste. Nå er man jo i den fasen som jeg liker minst når man skriver, når man sitter der og er nervøs på hvordan det blir anmeldt. Det synes jeg er interessant. Jeg tenker at når man selger så mye av den første boka, gir du ikke litt faen i det? Det går som det går? Ja. - Nei, jeg skulle ønske jeg klarte å si at jeg gjorde det, men jeg spurte Jon Esbjørn om det faktisk. Han sa sånn, du vet at du føler at mange som har investert litt i at du skal lykkes, og det plutselig er et folda bak deg. Du vil gjerne at folk skal få igjennom for penger. Så det er litt det. Jeg lever helt godt med hvordan det er, Men det er mer det. - Hva er det du er bekymring for? Er det å skuffe deg selv, leserne, eller forventningene? - Leserne tror jeg, der får man litt selvklart etter hvert å tenke at det er, for man vet at det er litt priset ting man ikke styrer over selv. Men litt sånn, få den der energien inn i et prosjekt. Forrige gang, da jeg satt der forrige gang, så akkurat fått Ternika 6, og det var på en måte et sånn kjempegjennombrudd med det, at den var så viktig, den anmeldelsen, den Den har vært noen millioner, kan man si. Det er helt sjukt. Det burde jo egentlig ikke være sånn. Både på privatplan tenker jeg sånn, en sekser burde prelle av som en ener, i prinsippet. Og i kommersiell verden vet vi at det er ikke mulig å få til, men det er jo kjedelig at bokverden er den kreative arenan som henger mest igjen og som er mest kartell. Ja, og det er nok også der anmeldelser har mest å si. Men ikke at det har bare... På lang sikt har det ikke så mye å si, men det har mye å si i forhold til sånn... Kanskje film faktisk er enda mer sensitivt på anmeldelser enn bøker. Men på musikk og sånn har det vel forandret seg helt, har det ikke? Nei, men der er det jo at folk sitter og anmelder musikk ennå, det er jo nesten drist. Å få betalt for det, men det synes jeg er interessant. Ja, det der er... Men ja, og på lang sikt så er det jo litt med litteraturen som musikk, at folk sitter og strømmer den og hører på lydboken og sånn, da har det ikke noe å si. Leser du lydbøkene selv, eller? Nei, jeg gjør ikke det. Jeg tror Torbjørn Harsk har lest den, så han leser veldig bra. Det er jo sånn, det tror jeg gjør sånn undersøkelse på at folk foretrekker at forfatteren selv leser. Jeg vet, men det er særlig på sånne som deg da. Hvis du har en podcaststemme som folk har utfordret til. Jeg synes han rev av vår stemme. Ja, det synes man jo. Men hvis du har det, så du må selvfølgelig lese boka du selv regner med du har gjort. Det som kommer til oss nå, ja. Jeg har en replikk. - Hvis du har en side av denne boken med Storleilingen og meg, så har han hele siden, jeg har én setting. - Han har også vært mye på radio, dere må ha sin natur. Men på fiksjon er det ikke så mye sånn. Jeg er enig at det noen ganger kan fungere, Og det gjør det når Mytting leser på Gubbrandstadsdialekt og sånn. Men jeg tror at det skal vi overlate litt til proffer også. Og her, han leste, jeg valgte han selv, fordi han leste Jon Esbø med bravur, synes jeg. Men det var jævlig kleint også å lese inn - Hvordan er det å lese sin egen, du skal tillegge din egen stemme litt ekstra drama, hvis du skjønner hva jeg mener, sånn: "Han kom nærmere, han kikker på henne." Det er ikke din stemme som gjør deg om til sånn du tror lydbøker skal være. - Nettopp, og det er rart for jeg også har litt ærefrykt for det. Jeg har for eksempel hørt lydbøkene til "Song of Ice and Fire", Game of Thrones-bøkene, av en legendarisk brittisk utspiller som døde om trenta hadde kommet. Han tror jeg klarer å ha 50-tall stemmer med individuelt særprekk. Da kjenner du at det er en jobb, en profesjon å kunne gjøre det. - Går det skiller mellom faglitteratur og skjønnlitteratur? Når det er skjønn, så vil du ha Anthony Hopkins i stedet for deg selv. - Jeg tror det var det jeg prøvde å si i stedet. Hvis en kjent podcaster lager en bok, hvis Sam Harris for eksempel lager en bok, så leser han det selv selvfølgelig, fordi han har en signatur i stemmen sin. - Og en politisk eller samfunnsdepartement skribent, eller forsker også, som Dag O. Hessen. - Selvfølgelig vil jeg høre Dag fortelle dette her, ikke en annen tulling. - Men særlig folk som er allerede på ettermedia nå. - Din stemme er jo ikke sånn direkte ukjent den heller, men jeg skjønner jo hva du mener. - Nei, men du sitter her og du har folk som hører på deg flere ganger i uka, og de har på en måte sånn, de føler en viss ro når de hører Wolfgang W. sitter der, og det er kanskje håndverk eller hva den er, ikke sant? Sånne ting, og da er det klart at da er det noe annet. Jeg tror aldri har generert så mye selfiesvette det året her, som jeg har levet inn i de lille lydbøkene. Jeg har en setning, og kanskje jeg har tre ord. Fy faen, så jeg er stresset med det. Jeg synes det er helt jævlig. Det er ganske vanskelig å lese inn lydbøker. Det eneste jeg har gjort er å lese inn et etterrop av denne boken. Jeg var redaktør for Max Manus. Han var ikke blant oss, naturlig nok. Krikshelten. Veldig interessant bok, for øvrige. For lytterne, Max Manus er jo krikshelten over en av de aller største. En gang for noen år siden fikk jeg inn et manus fra hans etterkommere som sa, du vi har bare fant noe i dette såkalte drukkenskapet i Max, for han hadde jo drakk jo mye etter hvert, ikke sant? Jeg lurte på om han hadde lyst til å ta en kikk på det, og det hadde jeg jo. Og det var et litt sånn harkokt røveroman, veteranroman, sitte og slite med det man hadde gjort under krigen-aktig manus. Og det leste jeg. og syntes det var rått på en måte. Det hadde en sånn ekthet og råskap i seg. Så jeg sa jo, det vil vi gjerne gi ut, og det gjorde vi. Han ga den ut, og den ble en kjempesuksess, han solgte masse, og jeg tok en del, og var en del i pressen og snakket om det, for han var jo ikke blant oss, naturlig nok. Og Det er det eneste gangen jeg har lest, faktisk. Da merket jeg at ordene stokket seg. Jeg tror det hadde tatt tid hvis jeg skulle sitte og lese. Det hadde blitt dårlige timer hvis jeg skulle sitte og lese det. Hvis det tar lang tid. Det er sånn, hvordan mister selvtilliten på 10-15 sekunder? Det var å prøve å lese en lydbok. Det er en ganske bra oppskrift. Ikke sant? De har finansiert en ny Kjartan Sønsteby-kurs. Nei, Gunnar Sønsterby. - Kjakan Gunnar. - Kjakan. Hva heter han, Gunnar? - Gunnar heter han. Og så kalles han Kjakan eller nummer 24 eller forskjellig navn. - Så det er nok en krigsheltfilm i øverste ligaen i norsk film da? - Ja, og jeg er litt spent på hvordan det der går da. Fordi Max Manus var jo en ekte tragisk helt på en viss. Han var en type som trosset sine egne dæmoner. og gjorde det han gjorde. Han gjorde Norge og motstandskampen enorme tjenester. Man kan vel si at Kjarka Sundsby var en noe flatere type mentalt da. Altså en type som, han gikk jo ikke ned i kjelleren etterpå. Kjarkhans Ønselby var ikke alt gitt sett i krigen. Eller kjempet mot indre dæmoner og sånn. Han var helt kul. Og det er jo bra for han. Men jeg er litt mer usikker på om det er så godt romansoft. Så det er kanskje en grunn til at den har blitt dramatisert senere enn alt det andre vi har fått nå. Fordi det er kanskje den vanskeligste personen å dramatisere. - Ikke sant, han er den største helten på en måte. Men du er, etter min mening, bedre helte hvis du skal se på sånne krigshelter som egner seg bedre på film. Max Malmønen selvfølgelig, Gulosten, den legendariske typen, han som drepte folk under krigen og satt og drakk konjakk med Kong Haakon, og var barnehjemsbarn under og sprit smuglet før krigen. Du har mange du kan velge mellom. Dette er jo litt Hollywood-symptomer som man har slitt litt med, som man skal lage sterke kvinnekarakterer, at man har gått i den fellet, at man lager perfekte produkter. protagonister som ikke har noe å jobbe med, som ikke har noe flås, jeg vet ikke om det gjelder kjaka, men det er jo det som er det friste at du har bare dette her, er jo bare et ybermenneske i forhold til resten av befolkningen som er en helt, men det som virkelig treffer spikeren på hodet er jo når det er masse, masse feil med karakteren, og jo mer feil du kan legge på det, og refton og soprano, og likevel liker du fyren. Det er helt sant. Det er et godt poeng i forhold til Havets kirkere og de bøkene, og Ingen skal drukne nå, som handler om at der er det jo en ... type som er en sånn litt sånn stormannskal, narsisistisk og humanitær litt sånn kjendislege da. Og da vil nok mange tenke i en viss retning uten å skal være med inn på det. Men det er klart at og med bakgrunn som kommunist selvfølgelig på 70-tallet. Så der er det mye å ta. Men da tenkte jeg som så at i Den klassiske nordiske krimen er det gjerne en etterforsker som har en type spenning, konflikt, dilemma i seg. Det dilemma er følgende. For å være den beste på jobb, må du offre noe annet. Det du gjerne offrer er privatlivet ditt, familielivet, du er ikke den som henter i barnehagen, du er ikke til stede for kona di, men du er besatt av jobben din. Da tenkte jeg, det der er jo en ganske stor klisje nå. Det er jævlig mye sånt. Så jeg hadde lyst til å ha noe annet. hadde lyst til å ha noe som føltes friskere, så tenkte jeg sånn så, moren min er lege, og var i et sånt sosialistmiljø på 70-tallet. Og jeg er jo oppvokst med disse breiale legene som kom mine ved. Jeg har vært i Afghanistan og Libanon og ditt og datt, og reddet liv her og der. og kanskje sett litt av den andre siden av det. Da tenkte jeg som så, er det ikke mye kulere å lage en helt som har den bakgrunnen der, som både har det heroiske fadet vi snakker om, man som har reddet tusenvis av liv, men som kanskje har offret noe på veien. Og det er det som fascinerer meg, og det er det, på en måte, fiksjon er lagt opp til alt det der. Hvis du skal lage, hvis du skal skrive, dere som nå sitter og hører på dette og drømmer om å skrive en TV-serie, dere som sitter og hører på dette og drømmer om å skrive en roman av noen slag, hvis dere er så dumme at dere vil det, så må dere tenke følgende. Det er liksom at Da skal dere tenke på det Nobelprisvinner William Faulkner en gang sa, som er at det eneste som er verdt å skrive om er menneskehjertet i konflikt med seg selv. En gang til. Si det en gang til. Det eneste som er verdt å skrive om er menneskehjertet i konflikt med seg selv. Altså at hvis du vil... Hvis du vil finne noe som er interessant, så må du se på alt dette her, at hvis vi vil noe, så offrer vi noe annet. For det er det hele livet vårt er fullt av det. Ditt liv, Wolfgang, er fullt av det. Mitt liv er fullt av det. Det spiller seg ut på forskjellige måter. Kanskje det spiller seg ut på en liten måte, kanskje på en stor måte. Men det er det likevel. Kan vi si at fellet er at man eksternaliserer ... stresset utenfra som gjør at det er det som setter i gang historien. Det har jo dette punktet, man kaller det the big event, eller inciting incident på engelsk. Men er det det at man går i tabben at det skjer noe utenfra, eller at det er en yttre trussel, konflikt eller motstand, men i kontra det her med den indre motstanden, er det det den setningen der egentlig sier? Jeg tror du kan si veldig mye, men det er det første du vil si for meg, er at hvis vi skal se etter konflikter, så trenger vi ikke se etter konflikter mellom mennesker. Vi kan også begynne med å se etter konflikter i oss selv. Ja. Som er at... Det er mest ubehagelig også. Ja, det er jo det. Det er faktisk akkurat det det er. For det er ofte det som forårsaker de tingene som er vanskelig våre, de tingene som genuint er vanskelig. Og da snakker jeg ikke om sånn om du får kritikk for å ha få kvinnelige gjester og alt det der. Det er liksom... eller jeg får dårlig kritikk, det preller av. Men de tingene som er vanskelig i livet, som er hvis et menneske som er deg nær, sier at nå har du faktisk gjort noe, og du har vunnet noe på det, men du har samtidig tapt noe. Det er det som er vanskelig. Og det er det jeg som forfatter ser etter, og det er det alle som driver med drama, egentlig ser etter. Når du nevner Tom Soprano, så er det jo akkurat det. Altså du vet den fantastiske scenen i Sopranos, når... En av de tidlige episodene, når Tony sitter på skoleavslutning, så driver med og synger, sånn solist i et kor på videregående, og hun synger så vakkert, og ser Tony sitte, han er så stolt. Og samtidig så har han da beordret en såkalt mock-execution på Kristoffer Moltisante. Fordi han har solgt crystal meth til disse venninne og ser at han sitter og «Hey, don't kill me, don't kill me! I didn't do it by purpose!» Et eller annet av hva han sier. Og det er sånn, der har du da Der har du dette her. Tony Soprano, han vil være familiemannen. Men samtidig så er han en annen familie også. Den familien heter, det er mafia. Du vet at Sopranos egentlig arbeidstitelen på det var Family Man. For det var hans to familier. Så det var familiefaren Tony og mafiafamiliemannen Tony. Du vet han Robert McKee er jo helt obsessed med Tony Soprano. Alle hans case studies går gjerne på han. Det jeg synes Robert McKee, det er veldig mange som kritiserer, han har masse studier som synes han er helt elendig, men det jeg synes han er inne på nå der, er hvor mange selvmotsigelser kan du sette opp i en karakter? Det er veldig vanskelig å tenke når du skriver en karakter, for du tenker ofte i de filmer du har sett, og så går du veldig overfladig tilverks, men det er ganske vanskelig å lage en karakter som for eksempel har samvittighetsløs, men får dårlig samvittighet etterpå. For eksempel, det høres jo helt merkelig ut. Han er jo, Tone Søprand får enormt dårlig samvittighet for alle de tingene han gjør. Han er jo samvittighetsløs. Han er jo psykopat, men etterpå så, faen, det plager meg litt det greiene der. Jeg tror ikke han er psykopat, men jeg tror han er en slags sociopat som er formet av de verdisette som han vokste opp med. Og der er vel også poenget at han har dårlig forhold til mor og far. Det ligger vel under, eller det er terapisesjonen hans da. Ja. Så jeg tror mer det er det. Jeg tror ikke han er samvittighetsløs, men jeg tror han handler som følge av at han tenker at det sier hans kultur og hans kodeks som en mafiamann, og en sønn av italianske innvandrere og sånn, at det må han gjøre. Samtidig som han da har masse dårlig samvittighet for det. Det er å finne de der, men jeg tror på de motsetningene der, så hvis du greier å finne sånne... Du har fått bråstand her da. Ja, det skal du ha med deg, det er jo - Jeg på hvitvin koser meg med det. - Jeg tar litt militære, det vi snakket om i stedet. Et glass brennvin på hver enhet øl eller vin. - Det gleder meg å se det. Den gleden av å se gjesten kose seg med sprit, det er litt feil å si det, men det er litt den samme som jeg kommer til å få når barnebarnene kommer hjem og drikker kaffe og spiser kakene. - På besøk. Det er litt det samme gledepart, jeg sier jo alltid nei når de her kaffebesøkene kommer, så lager de seg opp med kaker og faenskap. Du må spise ren høflighet. - Apropos det, jeg har snakket med en venninne jeg har forleden som bruker noen slags sovemedikamenter for å sove. Jeg bruker egentlig ikke det. Han har vært litt forsiktig med det. Men så var det noe sammenheng jeg trengte det. Og så sa han sånn, vet du hva, jeg blir så glad når du spør meg om jeg kan gi deg noe av det. Det er litt så på samme måte som folk som tar dop. Det de drømmer om er at de kan ta dop sammen med deg. Selvfølgelig. Men det har jeg opplevd så mye. Jeg har hatt gjester som har spurt meg. Jeg har venner. - Det er jo det her som jeg har skjønt at det er messias-komplekset, at du har opplevd noe som er fantastisk for deg, og så har du lyst til å være med på dette. - Ja, det er det. Messias-komplekset. - Jeg tror det. Det er det som irriterer meg mest, for det virker litt sånn at noen har lyst til å invitere meg inn i en rusverden og pushe veldig på det. og at man ikke gjør det like elegant som man gjør med sjekken eller en dame eller gutt, at du går jo ikke direkte inn bare sånn, hvis du blir med meg hjemme nå, skal jeg ligge med deg, så skal vi faen meg ha det dritgøy to måneder frem i tid, ikke sant, og jeg skal gi deg en helt ny verden, så det er litt mye på en gang her nå, og så skal vi ikke først bli venner, og så bare se, liksom, blir det for de tillitsforhold og sånt, og det er den der ruseverdenen, jeg skjønner jo, jeg har jo fortsatt ikke testet ut en dritt, men Men jeg er fortsatt nysgjerrig på det. Folk kommer bort på seg, skal vi prøve det? Skal vi ta SOP? Skal vi ta MDMA? Jeg ble invitert på MDMA-party og fullpakke. Du er jo så åpen for alle mulige livsstilsendringer, så det er jo kun å tenke seg at det var noe for deg. Men for all del, altså... Vi snakket om mittlivskris for 40 år nå, og det er en ting som jeg har... Den største forandringen fra 20-30 årene til nå er at jeg var helt fast på å se på 30 årene, så visste jeg hvordan livet kom til å bli. Jeg var på en måte sånn jeg er, dette er det jeg liker, dette er det jeg ikke liker. Men nå har jeg vært sånn, hva en fremtiden bringer, jeg aner ikke. Og jeg har jo laget dokumentarer om svingesmiljø som kommer nå ut i høst, forhåpentligvis. Og det siste de spurte når vi dro derfra, kjempehyggelige folk. Det var noen av de hyggeligste turene jeg har vært på noen gang. De spurte meg etterpå sånn, ja, hva synes du? Synes du svingemiljø, er det noe som kunne vært noe for deg? Er det Er det noe du har lyst til å prøve ut en annen gang? Så sa jeg sånn, det er veldig fristen bare å gå top of mind og si sånn, nei, det der kommer jeg aldri til å prøve ut, for dette her er ikke for meg. Men hvorfor utelukke ting i livet? For du vet ikke. I tredje våren tenkte jeg sånn, sånn her skal livet være. Dette er veien, dette er familiemannhøylen pakka der. Og så plutselig bare sånn, faen, hva skjer? Ting endrer seg, og så må du rekalibrere. Så det er sånn, hva er verdien å være så på en måte at livet er satt? Jeg aner jo ikke hvordan jeg kommer til å bli i 50-60 årene. Kanskje jeg blir naturist. Jeg kan gå ut på Kalve og kose meg og slenge meg i kølla og lage litt dokumentarer der ute og synse litt på YouTube-kanalen min. Jeg aner ikke. Alt kan skje. Det var fine bilder av det fleste. Jeg går ut på der og blir naturist. Jeg tror jeg kommer til å bli naturist. Ja, nei, det der er... Amerikaneren Michael Pollan, han som har skrevet en bok om sopp og syre og MDMA og sånn, med «How to change your mind», som er en veldig kjent bok om det, han sier vel at du ikke bør... Altså, narkotika bør ikke være noe som unge mennesker driver med. - Det er noe du kun kunne begynne med. - Mener du å begynne 25 da? - Ja, når man er ung og prøvende. Det verste jeg vil er at datteren min skal komme i kontakt med det. Man har jo alle de samme fryktene for det, for barn og alt sånt. Men når man kommer til et visst punkt i livet, så mener jeg at rommet må være der for å forsøke bevissthetsutvidende ting. Det er det ingen tvil om. Og da må man styre unna de narkotikene som er farlige. Jeg vil ikke anbefale noen å drimme kokain, for eksempel. - Eller amfetamin. - Man kan ikke anbefale det, men er det en styrke å si bare sånn: "Hvis du har lyst å prøve det gøyeste du har lyst å gjøre i hele livet ditt, så er det sannsynligvis kokain og M-damma." Men vi kan anbefale det. Det er vanskelig, for alle som har prøvd kokain og M-damma sier at det er det sykeste de i hvert fall har gjort i hele sitt liv. Men det er ikke så veldig gøy dagen etterpå. Man forteller jo gjerne om crescendoet, men ikke prislappen. - Jeg vet ikke hvor detalj det skal gå på, men det er klart at jeg tror nok at Kokain er et oppskritt drittdop for narsisister og psykopater. Stay away! Men MDMA er jo noe annet da. Jeg vil bare sitere den ledende amerikanske fatteren Michael Pollan. Han sier at... Han og han i en alder av 60 år skal ut på denne reisen til disse rusmidlene, så spør han legen sin, hva kan jeg ta nå? Han er en streit fyr som deg. Legen sier, MDMA, ikke veldig farlig, men det er en type ting som kan medføre høyere hjerteaktivitet og sånne ting som det. Så hvis du vil være veldig på den sikre siden, ikke ta det. For det er sentralstimulerende på et eller annet vis da. Så da står den igjen med disse soppen og LSD-en og alt det der. Og det er det han ender med å ta. Så hvis jeg er veldig på den sikre siden, så kan man kanskje si det. Mens MDMA har også en sånn side av det. Mitt hovedproblem med rus uten å prøve noe ennå, vel merke, jeg sier jo veldig mange ganger, for du bare stoler på meg at jeg ikke har gjort det. Hvis jeg gjør det, skal jeg si fra. Det gjør jeg. Men mitt hovedproblem med det er jo å tukle med, i mange grad bedre ord, et system som fungerer da. Sånn mentalt, fysisk, søvn, sekslyst, matlyst, alt. Og så på en måte, akkurat der i den livsfasten her nå, fungerer det bra. Men skal jeg begynne å tukle med både sånn, kommer det til å forandre mitt treningsrutine? Og det er det som vi har snakket mye med Viagra og kompiser som har kjørt mye av det, for de er litt på kokain og litt på Viagra for å balansere moroen. Og da er det ikke redd for at den referansen, for å få den opp, eller ha det gøy, for å selte litt, at den løftes opp på et nivå, at du blir avhengig av å ta den druggen hver eneste gang for å komme opp dit. Den chasen opp dit, for du vet hvor godt det er der oppe, og det som en gang tiden var helt perfekt og bra nok for deg, den er ikke bra nok lenger. Jeg vet ikke om jeg er villig til å flytte referansepunktet så høyt opp at jeg må ta MDMA eller kokain eller Viagra for å få den highen jeg hadde forrige helg. - Du må ikke unnskylde deg for meg. Jeg er ingen narkotikabrukker. har jo på en måte prøvd midt opp igjennom, men det tilhører en annen livsfase, men rett og slett. Det var ikke blant de som driver med det nå. Det er mye ny livsfase. Nå angrer du deg på at du fikk at han, eller var kanskje slag med han der? Nei, det var en bitch slap. - Kan vi si det i dag? - Jeg tror vi snakket om det forrige gang. - Absolutt, men det var ikke knyttet ned ved. - For et så rolig samfunn vi har når vi snakker om at en fikk... Altså jeg er fint. - Ja, nå har jeg alltid kommet tilbake. Jeg hadde behov for å si at jeg er litt ferdig med den greia. - Å snakke om det, ja. - Eller er du ferdig med? - Jo, nå er jeg ferdig med å tenke at ... Det er lett at det blir forfattemytologi som jeg ikke digger. Tilbake til med rus, så er det vel ... - Aldri. - Jeg tror ikke at det vil ... Jeg tror at endringen, hvis du gjør det, er mindre enn du tror. På godt og vondt. Jeg tror hverken at det vil ødelegge dine rutiner eller gi deg veldig nye anskuelser. Det er litt sånn. Jeg har registrert at noen mennesker som sliter med traumatiske ting, for eksempel, kan oppleve det som om at selve deres, det som binder dem til å gnure om noe, eller til å aldri komme forbi noe, kan oppleves som at du får en følelse av at du er en liten brikke i et stort kosmos, og at det kan være befriende. Det respekterer jeg, med bruk av visse typer stoffer, eller noe. eller stel, men jeg tror at for en velfungerende mann som deg, så ville du nok oppleve det som en slags type, ja, det var en spennende liten trip. Og du hadde et lite vindu rett etterpå der du følte at mye var forandret. - Ja. - Det egentlig ikke var det. - Men det er vel tilbake til barna og sånt, og det er vel sånn den biologibekymringen min er vel at den der hodeskallen, hjernen, eller hva faen det er for noe, er ferdigutviklet når det er 24-25. Og det er også spesielt når jeg tenker på gutter og weed og hele den pakka der, at man begynner å ruse seg veldig, og sikkert også med alkohol, hva faen vet jeg. Når du begynner i 16-17 år med det, og så er hodeskallen og hjernen ferdigutviklet når du er 25, altså det har jo noe impact. Men da vil jeg spørre deg om noe, Måfkan, for hvordan er det med deg? Du kjører jo ganske hardt på de der, du lærer Pimple Ocean og de beste, hvordan man skal leve livet, men tenker du at du har begynt med dette da du var 16? Ja, fy faen. Skulle du hatt dine unge og ugjort eller ikke? Det eneste jeg skulle gjort noe om igjen i livet, det er å få barn tidligere. Alt mulig annet. Det er reisen, det er tiden man var i. Det er ingenting annet, for det er sånn Alt man har gjort i 16-17 årene ville vært utrolig outcast på den tiden. Hvordan fungerer et sånt sosialt svære når det plutselig går opp implosjon i 1999? Det hadde ikke tatt seg ut igjen. Da var det piroger i mikro og noen Matrix som gjaldt. Du kan ikke drive og tulle med alle de andre. Du må holde deg stresset. Du må være litt i tidsånd også og gå på de smellene som alle andre. I hvert fall som ung har du lyst til å passe inn. Det er jo litt sånn, men for barn tidligere... - Det kan bli godt oss, han bryr seg ikke så mye om det. - Det kan bli godt oss, respektive en god venn, jeg kunne ikke leve livet til godt oss, men er det en ting som gir mening av de årene som jeg tenker var interessante, men ikke nødvendigvis vakuum, 26-32, Man kan få barn tidligere, og det er bare plusse med det, i mitt hodet. Yngre besteforeldre, du får barna kjappere ut av huset, du er yngre når de flytter ut, du har mer energi, du kan begynne på et nytt kull igjen hvis det går til helvete. Det er bare det som er å begynne å få barn i 25-26 årene. Perfekt. Ja, men vet du hva? Det er enig. Enig. Fader har ikke begynt før jeg også. Jeg har lyst på så jævlig mange barn. Hvis en stormann skal, blir jeg helt ildmøsk. Ja, ildmøsk. Hvor mange har du nå? 14 og sånt? Du glemmer navnene på de. Det er så fett å se gamle familiebilder hvor de har 10-12 barn. Men møsk, han kjører det der. Min venn Erling Kage kjenner jo ildmøsk. - Det er jo sånn, det var en som hadde møtt en som var i enturasjen til Elon Musk. Han vil ha 30 barna. - Det er et annet nivå. Det er et litt annet mentalt nivå. Mitt favoritt fremtidsbilde er at du har en hytte av en viss størrelse, så kommer alle barna dine hjem, la oss si vi står 4-5 barn med sine partnere, kanskje noen har fått barnebarn. Det er kaos og energien som kommer hjem til påske og jul, Jeg har vokst opp i en liten familie, så jeg synes det er veldig koselig, men det er et eller annet jeg bare romantiserer med. Jeg er helt enig. Jeg har grått litt inni meg om å si det, for jeg har bare ett, og det er jo mange grunner til det, men likevel, jeg er helt enig med deg. Du er jo blank i øynene, men det er ikke for sent for deg å masse av det. Nei, absolutt ikke. Men du vet, det skal jeg ikke gå inn på nå, for det er mange ting som kan være litt intim og sånn om det der, men det har ikke blitt sånn dessverre. Det er en som jeg elsker overalt på jord selvfølgelig, det gjør man jo. Men jeg synes også barn er helt fantastisk faktisk. Barn er helt fantastisk, og er det en ting jeg kommer til å bry meg om når jeg er eldre, så er det jo barna. Jeg kan ikke se for meg at... Asle og jeg er enige om mye, vi er jo enige om en god del ting også, selv om ikke det skinner gjennom podcasten nødvendigvis, men et sted hvor han har sånn 100% rett, hvor jeg blir hans fanboy, er når han sier det å få barn er en investering i fremtiden, så du får igjen så med renter som renter. Altså bare sånn... fornøyelsen og gleden av å få barn bare den øker jo eldre du blir. Det er det eneste i livet som ikke er oppskrutt nesten. Ja, og da tenker jeg sånn der, men du sa jo sånn, man elsker det man elsker overalt på jord. Det er litt trist å si, men det man elsker akkurat nå da. Men barna gjør man jo for alltid forhåpentligvis da, men en partner synes jeg også er sånn der, når man er med en partner, la oss ta en litt vinskjev overgang til Erna nå. Det der med, er man gift, og har et langt forhold, er lojal med hverandre, og har et stort, stort fundament, tungt, og en lang fart siden sammen, og det er ment for at det skal være dere to, så skal man selv om partneren har gjort noe jævlig dritt, eller du er uenig med partneren, så skal du ikke hive partneren under bussen. Hva tenker du? Jeg tenker kanskje at, som det ser ut i dag, den 5. oktober 2023, er at jeg tror, tross Erna sin i herdekamp, så tror jeg hun er ferdig, tross alt. Og jeg tror at hun og Sindre var fine ut av ting. Jeg tror de burde prøve å finne sammen igjen. Jeg er skrudd sammen at jeg mener at tilgivelse er viktig. Det er så mange aspekter med dette, men det er nesten bare som jeg skulle ønske fra et sånn humanistisk standpunkt, at man ikke tar et oppgjør med sin partner og kjære i offentligheten og mediene. At man står en partner bi, nesten uansett, og bare trekker seg tilbake igjen, og står og sier at dette her har vi gjort sammen som en enhet. Det er det som er så interessant, og det er den der første ... Vi tror på Erna at Sindre har gjort dette og dette. Jeg tenker sånn, uansett, du vet en partner har alltid en viss innblikk i økonomien, sitter på laptopen, gjør noen greier. Jeg kjøpte noen bitcoins i 2019, partneren så jo det, hva du driver med. Nei, det er bitcoins her, å ja, spennende, kult. Det er ikke alt som blir kommunisert, men du vet jo litt om økonomien i en familie, og det er det den der, hvorfor, når hun sier da, dette visste jeg ikke noe om, og så videre. Når du er et ektepar, og du er en enhet, Så man behandler det som den måten også. Og hun sier det, skal man ta det for god fisk? Jeg mener det spiller ingen rolle, fordi de er en, og de har gjort dette sammen. Så får hun si sånn, jeg visste ikke om det, jeg visste litt om det. Det spiller ingen rolle. Ta dette fallet sammen, dere er et ektepar, og så får dere finne ut. Men der sier du det viktige, ta fallet sammen. Fordi det er nok det hun må. For jeg mener jo fortsatt at, siden dere finnes, repenterer jo en sikkerhetsrisiko. For nasjonal sikkerhetsinteresse med en mann som er så løgnaktig, som han beviselig er. Han kan ikke komme inn i herten av statsministeren lenger. Og da er jeg enig med deg. Jeg tror også det at menneskelig så håper jeg Erna sier at nok er nok. Dette var en så stor ting at dette kan jeg ikke komme meg ut av. jeg hadde noen flotte år på toppen av norsk politikk, og ønsker deg neste velkommen videre. Jeg kan jo ikke ha... Det er sånn mer respekt å bare gå rett ut og beholde ekteskapet, men hvis du skal ha... bli single og ny statsminister. Det er så mye bagasje der at det er sånn for det stakkars partiet. Og nå tenker jeg, er dette her faktisk anledningen hvor de konservative kreftene i Høyre skal gjøre et comeback? Skal vi få disse jævla vindmøllene uten å få opp atomkraften og inn med trommona i pakka? Er det nå det skal skje? Mona er vel kan AP-mannen. Jeg har ikke peilinge. Jeg tror ikke det er det som er høyere, uten at jeg er noe ekspert på det. Jeg tror mer at det Jo Erna har gjort, er å legge det med en mer sentrumsorientert, Angela Merkel-aktig landsmode kurs. Det jeg tror hun har vært sørget for å gjøre, Å minimere er nok mer sånn litt sånn Blåhus, Oslo, Høyre. De har du sett lite til i den ærna regjeringen. Det har vært mer sånn ærna, Bent, Høyre, altså sånne folk da, som alle kan like egentlig. Før du begynner å se litt nærmere etter i søvnene. Men ikke sant, sånn type, litt sånn, måneden du Oslo Vest, Bærum Høyre, de har det sett litt til, og det tror jeg ikke er tilfeldig. Så jeg tror at hvis de er lure, jeg vet faen hvor mye de skal komme høyere. Det er litt gøy, og da tror jeg, det er vel Ine-Marie Eriksen eller en sånn type som har det der, som kommer fra en working class bakgrunn i oppegård og har det der. Hun kan du se for deg, kan videreføre det der litt. Og så har Arbeiderpartiet også gått til Venstre, som har åpnet opp det rommet for Høyre til å bli et litt sånn På den ene og på den andre siden sentrumsorientert til Høyrepartiet. Alle som har jobbet på en arbeidsplass av en viss størrelse, typ storfirma, NRK for min del er et prakteksempel. Du får ta Bent Høie og diverse sånne... Du får en mellomleder-feeling på det. Du liker det veldig godt i starten. Og Erna, hun trygger daglig lederen, eller redaktøren, som du så i NRK, som du alltid kan gå og ta en god prat med, så du stoler på at hun kommer ikke til å gjøre noe dumt, og hun kommer til å gi deg en fin tale og hele pakka. Men det er så mye... Det er så mye ting som for meg minner om NRK. Ja. med dagens politikere. Det er et oppslop av fælt å si det. Hvor klarer du å få dem i noen interessante taler når de er her, for eksempel? Det er ikke så mange som er her, kanskje. Jeg husker Joe Rogan for to år siden, tre år siden, sa at han gidde ikke ha politikere mer, fordi A, B, C, X, Y, Z. De har talepunkter og sånn? Ja, men det er en del lobbyister og folk som jobber med... en oljenæring, eller er det en oppdrettsnæring, eller en industri, som har lyst til å komme og snakke om en dagligvarekjede, som jeg jobber personlig med. Nei, de er dagligledere, eller kommunikasjonsrådgiver, de har lang fartstid fra hele verden. Den bindingen gjør det utrolig usexy for meg. For jeg vet at de snakker ikke, jeg må ha frie sjeler, så kan man si ting rett ut, og jeg vet jo, hvis jeg skal snakke med en så blir det litt av skjeen å ha en statsråd på besøk. Jeg vet spillereglene, push seg for hardt, så blir det en ganske kjedelig låst samtale med masse talepunkter. Da begynner jeg å kjøre vedum eller borten mot litt varm og snakke om andre ting, så blir det gøy. Så hva skal man gjøre da? Du vet de er så drillet. De er her for å gjøre et eller annet selv nå, og så skal de også ha ordførerkandidatene fra Oslo, og så litt sånn, skal jeg kjøre en runde på de nå? De har mer lyst til meg, og da blir det litt sånn turn off. Jeg må chase gjestene, litt sånn som gutter liker å chase damer. Jeg må chase gjestene bittelitt. Det må være den dynamikken der, for når noe kommer til deg litt for enkelt, så er det sånn, hva er det du egentlig vil ha ut av dette? Skal vi snakke litt om, før vi blir for berust her, Wolfgang? Jeg føler at det kommer til å skje på time to, tre, fire. Jeg vil gjerne snakke litt om det norske tillitssamfunnet. Det har kommet nå, og så hører jeg på en veldig interessant... dansk podcast faktisk, som heter "The Hemlix, the He-mliu", altså sånn danske spion-nørd som sitter og drøfter ting. Det er veldig gøy. Og da ser du at ... Jeg gikk herfra ut fra Oslo sentrum til Fornebu for å bare ikke hørte på det og tenkte på ting og tang. Og så ser du da at i Danmark har det vært råket av en enorm spjonsskandal de siste par årene, som handler om etterretningssjefen, Lars Finnsen. Han ble rett og slett arrestert, han har vært under overvåkning av sin egen politiets sikkerhetstjeneste, han har forsvarsetterretningstjeneste, og ble arrestert og satt på cella for å ha røpet statshemmeligheter. Sjokkerende sak. Så må vi spole tilbake og skjønne hva den saken er. Det handler om at det begynner med at Edward Snowden slipper disse lekkasjene sine i 2014, som får enorme konsekvenser. Han røper ting og tang om alle lande, og hva NSA og disse amerikanske spionorganisasjonene driver med. Det han også røper er noe som handler om at danskene har en fiberoptisk kabel som går gjennom landet, som de som amerikanerne har kun tappet. Kort fortalt er det sånn at i den danske etterretningstjenesten sitter en hacker som begynner å utføre et undersøkelse på egenhånd, hva er det som har skjedd her? Han begynner å overvåke folket til eneste selv og av og ta. Altså, sjokkerende ting egentlig. Og så skjer det mange ting, dette er komplisert å gi et kort resume av, men det ender da med at Han gjør det, han får beskjed om å slutte, samtidig så starter det danske en eller annen type, en instans i Danmark, en etterforskning av, eller en undersøkelse av hva tjenesten egentlig har drevet med. De finner ut at her er det grunnlag for å si at de opererer som en tjeneste utenfor statens og demokratiets virkemidler. - Sjokkerende nok. Og så ender det da med at til syvende og sist blir Lars Finsten og en tidligere dansk minister, eller i løpet av en forsvarsminister, de blir arrestert for å ha røpet statshemmelighetet, for å ha begått landsforredring, rett og slett. Altså samme paragraf som Treholt ble dømt for. Og så er poenget her, for det er mye å si om den saken, og jeg er ikke den beste til å gjengi den, men det vi ser, er at i Danmark så er ikke dette den første saken der etterretningstjenestene stilles i et uheldig lys. De hadde også en sak i 2008 som var helt sjokkerende. Det er en dansk marinejeger som heter Thomas Ratzak. Han skrev en bok som handlet om å være marinejeger. Han blant annet snakket om pågående operasjoner i Afghanistan og sånn. Der han også, ifølge det danske forsvarsdepartementet, røpet sensitiv militær informasjon. Det som skjer da, er at så dukker det opp et par uker, og dette høres ut som kødd, men det er ikke det. Et par uker etter dette, så dukker Thomas Ratzak sin bok opp i oversatt arabisk utgave, oversatt, på en sånn Al-Qaida-side. Og sånn, ok, dette er en karl som virkelig har, skjønner du, Al-Qaida bruker informasjonen hans. Altså, dette er ikke bra. Men så kommer det frem. Det er jo forsvarsdepartementet som har oversatt den til arabisk og lagt den ut på den siden for å sverte ham. - I alle dager. - Og dette kommer ut i 2014, kommer ut en annen bok som heter "Agent Storm", som forteller om at han har vært en tidligere dansk biker som ble al-Qaida og djihadist før han ble dobbelt og trippelagent for danske etterretningen og etter hvert amerikanerne. Helt sinnssyk historie. Og så begynner man å stille spørsmålet, dette er Danmark, dette er ikke USA eller Israel. Hvis dette skjer i Danmark, For det første, hvis vi begynner med den saken jeg begynte å snakke om nå, der amerikanerne bruker fiberoptiske kabler til å overvåke dansk befolkning på en ikke parlamentarisk måte. Er det noen grunn til å tro at den type ting ikke skjer i Norge? Jeg er ikke så sikker på det. Men så er spørsmålet. I Danmark kommer dette fram. I Norge vet vi ingenting om dette. Det vi vet om etterretningstjenesten og om politiets sikkerhetstjeneste er det som kommer fram hver gang de dritskjøt. Det er ikke få ganger. Det kan være når Frode Berg ble arrestert i Moskva. Hvorfor vet vi det? Ikke fordi etterretningstjenesten i Norge sier det, men fordi det kom fra russerne, sier det. De hadde rett. Det er politisk ukorrekt å si i våre dager, men de hadde faktisk rett i den saken der. Han hadde faktisk rett med spionasje. mot russiske interesser der. Han hadde tatt imot penger, han hadde levert ting. Banale ting, men dog. Dette hadde vi ikke visst noe om hvis ikke det hadde kommet. Så med andre ord, jeg tenker at sånn, det er noe at, det er et illevarsende tegn for Norge at vi ikke våger og røpe noen jævla ting. Det er ingen folk som våger å si noen ting, selv om de åpenbart klandeverdige tingene som kommer fra meg. Vi har fått få skandaler for få saker. Ja, hvorfor har vi det? Og da tror jeg vi må tilbake til tilliten. Nemlig fordi vi stoler så jævlig på myndighetene i Norge. Vi tror at de alltid vil oss vel. Ja, kanskje også, men at vi er ekstremt selvbeskyttende og tror mot vår egen arbeidsgiver. For vi snakker jo om varslinger her, interne ting og sånn. Det er jo litt den her soldatmote, dette her med å ta risiko, smerteterskel, være modig, gå ut fra sin, gå mot sin arbeidsgiver. ta bort leverødet ditt potensielt, ødelegge inntektsmuligheter, bli svert av den prislappen der. Ikke så mange som er kinne på å ta det i norsk sammenheng kanskje? - Nei, det er det ikke her. Og grunnen til det tror jeg er at det er knyttet til lojalitet til arbeidsgiver, det er den gode siden av saken. Men noen ganger er det faktisk sånn som forsvarssjef Kristoffersen har sagt, at noen ganger skal vi være lojale, men ikke lydige. Altså vi skal ikke, hvis det er uheldige ting, så skal vi faktisk våge å ta fatt i det. Og der er det, Det er også etter min mening en utrolig svaket i norsk presse at nesten ingen har noen kompetanse på det og skildrer dette. For det er det jeg ser i denne podcasten som jeg begynte å snakke om nå, som jeg hørte på. I Danmark har du journalister som er brennengasjerte til å skrive for de store avisene, for Vikenavisen, for Berlinske Tidene, Politiken, altså disse her. Hvor er de i Norge? Jeg ser dem ikke. Da blir det sånn at de som kan noe om dette her, de er en heia-gjeng for dette her. Det tror jeg ikke nødvendigvis bare er bra. - En sånn svær kjappe som NRK, jeg har tenkt mange ganger på budsjettoverskrivelseskandaler innen der. Det er stort sett bare narkoskandaler som har lekket ut NRK egentlig, og en eller annen sånn typ, noen som har vært ufie med hverandre, rettssaker i sport, bare sånne pinlige greier. Men det er jo mindre skala inni forsvaret og sånt, men det er jo sånn symptomatisk at ting forblir, selv om det er en så stor bedrift som det er, så forblir ting inni der, for folk bare sånn, Det går klager internt, men det lekker aldri ut. - Så kunne forklaringen være at alt i Norge var veldig bra. Det kunne være en forklaring på det, at vi har ikke behov for å lekke det, fordi ting er bra her. Men så ser man, hvis du ser på disse undersøkelseskommisjonene etter når det skjer skandaløse og fryktelige ting i Norge, 22. juli er den mest åpenbare, men også denne Pride-skitingen i fjor, så ser du at det som framkommer i offentlige granskninger og rapporter er ganske sjokkerende ting. Der de for eksempel sier at dette angrepet mot London Pub og Per P. Hjørne, det kunne vært stoppet det. Ja. - Og det er sånn, altså med andre ord, liv kunne vært spart hvis dette hadde vært gjort ordentlig. Og så er det noen som blir litt sånn, folk blir litt sure for det da, men det er likevel en liten, altfor lav kompetanse på det. - Jeg hadde en par øl med en stortingspolitiker, trenger ikke si mer enn det, og da var jeg litt stolt av det, jeg hadde Kjetil Atrebrikke som gjest der, du må høre nå, jeg tror, sa sånn, ja, ja, ja, ok, nå har jeg han som er det og det, og da merket jeg at det bare var en eller annen sånn, Det var noen som ulma der, så sa han: "Var det like hvor du kan?" "Nei, det er bare det at han er en del av etterretningsforsvarspolitisk klikk, hvor alle..." Dette er det han sa, at alle disse forsvarssjefene, disse politikerne, etterretningsfolka, disse toppene, hvor det er noen sviger og svåger og brødre, jeg husker ikke helt hva han sa, men alle har et eller annet på hverandre. karrieremessig at det er et sånt shitstorm spill, at alle sitter på noe collateral her, og alle holder seg på sin post og kniver om at det er et sånt ekstremt, og ingenting lekker ut. Så han var veldig litt imponert av at jeg hadde hatt den podcasten der, da han mente at det var et veldig... skal vi si sånn hermetisk lukka system, hvor det var mye kniving og internt i toppledelse, men ingenting som lakk ut av skandaler, for de var bare satt og ventet på, dolker du meg, så dolker jeg deg, type tankegang. Ja, altså jeg vet jo ikke om Kjetil, og jeg synes jo at han er, jeg synes du trekker han litt, så vidt jeg kan bedømme i hvert fall, uredsferdig inn i dette her, fordi sånn jeg oppfatter han, så er han en mann som på sitt vis har bidratt til mye større åpenhet. Ja. i det jeg har åpnet litt i hemmetjenestene for syn utenfor han tilhørte også, og det er vel ingen hemmelighet etter hvert at han tilhørte jo denne etterretningsgruppen til Kallager i sin tid Kallager? Han som var, er det E14 da? Det var en stor mediesak om det da, den ble avslørt eller ble beskrevet første gang for sånn 10-15 år siden. Det var en gjeng med litt sånn uortodokse etterretningsfolk da, som var i det miljøet der. Og så Kan man si at, hvis jeg kunne bedømme, og dette sier jeg bare som sett utenfor, for jeg har ikke tilgang til gradete informasjon her, så har jeg inntrykk av at de tappte en intern maktkamp i etterretningstjenesten og ble erstatt av litt mer strømlinjeformede folk. Ja. Så jeg synes kanskje at han ikke er det, men det er klart Norge er et lite land. Og Norge er, men kanskje aller mest så er Norge et land der vi har en jævlig tillit til hverandre. Og det er jo en sånn ting som ofte har blitt Det har ofte blitt sagt som en ting, bare ta det resonemanget der, for det har ofte blitt fremhevet som en veldig kvalitet for landet vårt, og med rette egentlig, fra statsministeren og nedover, som har sagt at vi har høyt tillit til hverandre. Men så ser man da, er det noe i den tilliten som også kan være uheldig. Kan det være noe i den tilliten som faktisk gjør at vi ikke våger å ta opp ting? Og det mest åpenbare da, da er vi tilbake i pandemien for eksempel. For da var jo Bent Høie, hans måte, til min mening, en form for maktretorikk der, var jo ikke å tvinge folk til det og det. Det var å si at i Norge så har vi så stor tillit til hverandre at vi stiller ikke spørsmål. Vi bare er enige. Og det er sånn, ok, jeg satt i utlandet da, Jeg merket vel at vi som satt i utlandet, vi så en del ting ved Norge som kanskje ikke de som var her så like godt. For det var for eksempel det at ... I Norge, i hvert fall i starten av de første tidene av pandemien, var det noe som ikke ble diskutert engang, at importsmitte skal være redd for. Og så begynner jeg å se litt på dette her. Jeg satt i Frankrike da. Altså i Frankrike eller andre land. Ordet importsmitte, det eksisterte ikke. Smitten var importert i Frankrike også, hvis du bruker det ordet. Den var importert fra Kina og hvor den kom fra der. Ikke sant? Men likevel, de snakket ikke noe på den måten her, for de skjønte at et virus er sånn. Men i Norge snakket de om det. Og det gjorde at jeg skulle dra til Norge da. Jeg klarte meg bra, ja, men likevel. Jeg måtte likevel da... Da oppledes man litt som en slags form for sånn, du er en smittebærer som kommer inn til vårt trygge land og smitter oss med denne fæle sykdommen. Så der var det ting som var... som var vanskelig. Det er morsomt med det tillitssamfunnet, for det er et utrolig vakkert ord, det er brukt av politikere og alle mulige som får beskrive oss nordmenn og hvordan vi fungerer sammen og historisk sett, men det er jo også dette frykt, altså under dette tillitssamfunnet begrepet så ligger det jo også et fryktaspekt at hvis du ikke er en del av tillitssamfunnet, eller bryter ut her, så er det en frykt for å stå utenfor, eller bli fryst ut. Og det er jo litt sånn interessant. Det mest tydelige da, var jo nettopp det der at fokus i Norge i starten av pandemihåndteringen, var akkurat det der. Og det var helt, jeg husker jeg debatterte og diskuterte med folk i Norge, det var helt uforståelig. Jeg husker jeg skrev en sånn satirisk artikkel i VG, - Som Antonsson drev jordnærret at vi var de beste i verden på covid og alt det der, eller Vest-Pjæropa i alle fall, som var policyen på den tiden der. Og den var jeg veldig fornøyd med, synes den var morsom. Den slo han i Sverige, men i Norge ble den publisert samme dag som den såkalte, det virker lenge siden nå, den såkalte den engelske mutanten kom til Follow Folk var livredde. Inges Ville leste den jævla artikkelen der. Det ble helt totalt kjøpt til side. - Har du hørt Sturla Ellingbågs case på tillitssamfunnet? Han mener det går 10 000 år tilbake i tid. Hvis vi ikke hadde hatt det tillitssamfunnet, at når jeg er ute på sjøen og jeg ordner dette, så gjør dette i lokalsamfunnet, at det er sånn bare samfunnet fungerer, og hvis ikke alle spiller på lag her, så kommer vi ikke til å dø ut, for det er så brutale leveforhold. - Jeg har hørt noe, jeg synes det er en interessant tese, jeg tror han er inn på noe viktig her. Jeg tror også at ... Du kan kanskje se det på en annen måte også, som er at i et land som Norge, der det er spredt bosetning, få mennesker og sånn, som gjør at nettopp fordi det er ganske karre naturressurser og få mennesker, så skaper det mindre klassforskjeller. Og med mindre klassforskjeller så skaper det et større likhetssamfunn, og i det likhetssamfunnet så oppstår det en form for tillit som ikke på samme måte kan oppstå i Frankrike eller India eller et visst annet land. Jeg følte på den tiden der jeg gikk, og jeg ikke vaksinerte meg, og hadde ikke noen sterk egenmening eller policy på det, men satt på mye på gjære type ting at det var mye ting jeg synes var uklart og urimelig, og så ble det bare til at jo mer tiden gikk, jo mer sikre ble jeg på beslutningen da. Men det er jo underliggende for min del, en frykt for å tre ut av, hvis jeg hadde flagget meg selv og frontet meg selv som en sånn, denne vaksinen tar ikke jeg, jeg tre litt ut av tillitssamfunnet her, du kan ikke stole på meg lenger, for nå kommer jeg bare ut og smitter alle her. Så det er jo den frykten for å stå utenfor tillitssamfunnet. Men er du ikke vaksinert? Jeg er ikke vaksinert. Ja, nettopp. Du er deg og Djokovic. Ja, det er jeg. Hvis noen trenger noen supersæ der ute, så er det bare å si fra. Hahaha. Så det er først og siste du har kunnet dra til USA og sånne land. Jeg hadde jo en venninne jeg spiste løs på her om dagen, hun var på Tinder i 2021, og da var det jo helt sinnssyke tilstander, sa hun. Da var det maske, og det var informasjon, du er vaksinert, ellers så drak vi på date. Vi kan le og smile av det nå, dette her er to år siden, og det var et premiss, som var veldig vanlig. På Tinder synes jeg er interessant hvordan folk flest reagerer, og hvordan du er vaksinert, og du er sånn, du har maske, og du er en del av tillitssamfunnet og konformiteten. Hvis ikke, så er ikke du jeg. Ja, det er jo akkurat sånn, ikke sant? For da er det blitt politisert enda sterkere graden i Norge, som har gjort at... Demokrater går med maske og er vaksinert, og replikanere er kritisk til det. Det er ikke bra at det har blitt sånn. Jeg er flaut å se hvor lenge det pågikk. For demokrater skal vi se hvor lenge de kjørte maske på barn i barnehager. Det er å komme unna med det til en viss grad. Vi hadde tanken om at bare å bli vaksinert løste alle problemer. Og så var det så fort glemt da. Det er ikke noe å snakke om nå. Nå er det bare sånne syke podcaster som dette, eller noen ytterregående stemmer som fortsatt problematiserer dette. Ja, vi er ferdige med det. Hvor mye energi skal man legge i det? Og det er jo veldig mye å ta tak i der ennå. Masse, masse, masse. Og der har du gjort en innsats, i likhet med noen få andre stemmer. Men fy faen dere var mye. Og det var den der tanken om at sånn, "Jeg er ikke syk, jeg er bare svensk." Hvor mange ganger så du denne i VG-kommentaret på den tiden? Det er ikke sikkert man er ikke så mye verre i Sverige enn i Norge. - Norge gikk jo forbi vi i Sverige på et tidspunkt. - Det gjorde de ikke. - Når du sitter med gjester som er på en måte ... sier det som naboen sier, og jeg er jo ikke en retorisk sterk person når det kommer til virologi, så sier en ganske kjent gjest bare sånn, ja, men se på svenskene, jeg er ganske glad vi ikke bor i Sverige. Så kjenner jeg bare sånn, nå kjenner jeg at denne kampen må jeg ta, men jeg evner jo ikke å gjøre det på et tidspunkt nå, så du ser på alle talsstatistikker, så var det ingenting som tyder på det, men det var jo sånn typ visste jo at dette kan fort utligne seg. Du må bare spille sånn, ja, det er ille i Sverige, men det er bedre i Norge, vi skal være fornøyd med det. Så går det bare videre, for du kan ikke sitte og diskutere med en kjendisgjest. Ja, det er så mange ting der. Det oppstod litt som fellesskap, særlig av folk som bodde i utlandet faktisk, som opplevde den festung-Norwegen-muren da, at hun hadde blitt behandlet så jævlig når hun kom til Norge. Et miljø som var ganske homogent på akkurat det spørsmålet her, her skjønte jeg kunstmiljøet. Var det det? Der var det veldig lav vaksinering, og de kjørte tydeligvis veldig lav profil og lite kronikker. Men jeg snakket med dem, og de sa at det var jævla lite vaksinering, og de skulle faen ikke... Stod de i hvert fall ikke på myndigheten og støtteordninger og det som er. Ja, nei, men det er så mange... Hvor skal det begynne med alle de eksemplene? Jeg husker for eksempel at... I Trondheim, som var en sånn zero-covid-hovedstad i Norge, da var det med gærninger. Da var vi i Trondheim da. Så husker jeg at sånn, at plutselig så er det en sånn artikkel på NRK om at sånn gamle pensjonerte portifolk, de tar opp seg frakken sin og går rundt og sånn dere østeuropeske arbeidsivandre og kaster dem ut liksom. Og jeg bare sånn, da... Hvor er vi på vei nå liksom? Det er bra hvis du får sånn titling Du blir super av på TV Ser jo covid-agent Ja, det burde du komme på Dette ble fremstilt som en veldig glad sak Her er det pensjonister som står på I Finnmark så var det jo sånn nyhetssaker At hvis du ser naboer eller andre Som driver å ha forspill eller fester Så gjerne meld fra til ens mann Det var mange som gjorde det Ja - Det er tyst. Hva skjer med tillitssamfunnet der? Det blir jo et tystet samfunn. - Ja, men det er et tillitssamfunn med noen på som faller utenfor. Det er på samme måte som man sa, vi er et tillitssamfunn, men de som tar narkotika er ikke del av dette. Det vil alltid være folk som ikke hører med i et tillitssamfunn, ellers kan det ikke eksistere. For alle mennesker er det ikke, men det var bare det store flertallet. De gjør som høyer seg. - Jeg hadde en kompis som hadde bålpannekveld. Jeg tenkte at bålpannet var litt sånn i tiden, litt hyggelig. Det er lenge siden jeg har sett guttene. Det ble sikkert hyggelig, så fikk jeg telefonen. Du, nå er vi fem-seks karer her faktisk. Så jeg sa, ja, så hyggelig da, det blir jo kjempekul. Jeg tror det er akkurat på grensa til hva myndighetene tilater, så jeg vet ikke helt hva vi gjør da, ja. Jeg var sånn, det er ikke plass til meg på den bålpadde kvelden. Så jeg var sånn, ok, men skal jeg sitte litt lenger unna, eller skal jeg? Jeg sa, nei, det passer egentlig bra at jeg ikke drar. Bare koste deg det der, sånn. Og dette er... - Mine venner er ressurssterke, smarte folk. Nå skjønner du sikkert hvem det gjelder som det snakkes om. Vi har kjempegodt forhold, ikke noe problem med det. Men det er interessant da, det har ikke noe å si i demografien eller om det på en måte er høykulturell, lavkulturell, høy inntekt, lav inntekt, utdannelse. Det var bare jevnt over. Kjersti Rollnes gikk fem på på de tingene, synes jeg. - Jeg vet ikke hva han gjorde, men ja. Jeg husker for eksempel at jeg var på en fest. Nå snakker vi om den mørke vinteren 2021. Januar 2021. Da disse mutantene begynte å komme, og folk var helt... Da var det mørk stemning. Da husker jeg at jeg var på en fest i Marseille, en ekte fest. Der folk danset i ABBA. Der folk tok drugs på kjøkkenet, og sånne ting som en fest skal ha. Jeg husker jeg sendte bilder til folk i Norge, og de bare... til et sånt obsisjonell. Det føltes som du satt og var en sånn obsisjonell i en sånn jernteppeland. Grottepartiet deres. Ja, sånn bare gjør at her er det. Grottepartiet, det var jo så ille kan det gå. Det var tanken da. Hvis folk ikke gjør dugnadene eller sånne ting som det. - Der ser du bare rebellen i samfunnet 17-21 glimta til en sjelden anledning i Norges nye historie, hvor endelig 10-åringen og 20-åringen tok lovløse tilstand og arrangerte en helvete party. - Det var sikkert masse i Norge som jeg ikke visste om, for jeg var ikke del av det der. Jeg var i utlandet. - Og vi hadde en fin tid også, i den forstand at jeg bare, jeg hatet det sånn pesten da. Men jeg ser ettertid at det gjorde mye bra for meg. Jeg var i Frankrike, jeg følte meg liksom at jeg ble litt fransk da. - Det grottepartiet, må jeg bare si før, det blir fullstendig kaos der. - Du var der kanskje? - Jeg var der, jeg var DJ, gjorde et par ting. Men det var vel sånn at folk fikk oksygenmangel i det der, så det var det som gjorde den skandalen, sånn at det var fullstendig. Men det var jo bare sånn at man tok, jeg hadde bare innstrykket at jeg tror tenåringer spesielt skjønte at Vi kommer ikke til å dø av dette her. Dette her er bare fullstendig piss. Vi kan liksom ikke si det høyt. Vi må høre på foreldrene våre. Så de tok jo bare til ting. Lagde jo egne parter til politiet, kom og jagget det og kjørte full grei ut av det. Så det var en sånn rebelsk opprør. For ungdommene ville møte hverandre og ligge og drikke og feste. Og de gjorde det. Ja, det er godt å høre faktisk. Jeg tror det var... - Jeg skal ikke påstå at jeg er den som kan statistikken best her, men det var en som sendte meg en link for ikke så lenge siden som sa at i Israel, som er et land veldig hardt rammet av covid egentlig hele veien, så var det ingen mennesker under 50 uten underliggende sykdommer som døde. - Nei, ikke sant? Der har vi fått meg trippet. Vi ble 5-6 ganger vaksinerte der. Ja, sikkert. Hjelspinnvelgt. - Jeg får meldinger av de som ikke var vaksinerte, som gjør humor at nå må vi starte en sad og egg donasjonsbank med de som ikke er vaksinerte, for vi har høy kvalitets sperma. Det er de nye Uber-mensene, er det de som ikke er vaksinerte, som ikke har Klaus Schwab og Bill Gates sine fingre og trykk. - Så kommer det interessante med koronaen, som er at Hva ble konsekvensene av dette? Da er det mange som sa under covid, at vi aldri kommer til å håndhilsje en klemming. Det tidligere fortiden gikk det en uke, så invaderte Putin Ukraina. Og så var det jaggmei akkurat som før. Det var sinnssykt hvor i England, en undersøkelse hvor de at du innfører maske på fast basis, det var veldig, 60-70% som var positive, det var helt avsindige tall. så får de innføre på permanent basis disse tiltakene. - Hvis vi hadde sett på det nå, så hadde 1 % vært positive. - Ja, sannsynligvis. - Det viser at folk får tenkt seg litt om. Det var de av oss som tilhørte den lille minoriteten, som følte vi var veldig i mindretall, gjennom store deler av dette. Folk som var i utlandet og folk som hadde slekter rundt omkring i verden, som var veldig rammet av dette. På et eller annet tidspunkt så snudder det. Jeg har jo sagt flere ganger at jeg hadde ikke baller til å stå og si det høyt i november-desember for min egen del. For jeg tenker sånn høyrisiko med tanke på sånn, jeg orker at nå går podcasten bra. Skal jeg være oppsiden og gå ut med dette nå versus tre måneder senere? Jeg var helt sikker på at hvis jeg sier dette her april-mai 2022, så er det ganske benklere enn i 2021, november-desember, når det stod på svært. Så jeg gjorde en risikovurdering der, og tenkte sånn, ok, jeg tror det er mer oppside for meg å være litt feig og avventende her, enn å kjøre dure ut i det greiene der, for det var så litt oppside det. Og de menneskene som tok oss bort til den kampen, 2020-2021, er jo sånn skadelidende, litt sånn renommemessig. Du havner i en slags sekk- og segment- på sett og vis at selv om du hadde rett, så er det sånn at du var fortsatt den som kontrærer litt utenfor, du gikk litt utenfor konfirmiteten, og det er vanskelig å få deg inn igjen, for vi vet ikke helt hva du tenker. - Altså, det får meg til å tenke på en assosiasjon her som er ... Jeg hørte en sånn ... En eller annen podcast med en amerikansk millennium-selvhjelpsguru. Han Mark Manson, sikkert mange av lytterne som kjente han, og det er ... Og så sa han sånn, ok, hvis du vil lykkes med noe, ok, her er mine tre punkter for det. For det første, så må du våge å være kontrær. Fordi alle fleste mennesker er ikke kontrære. Altså, det er sånn, du må våge å liksom si at Jeg vil bryte ut av noe. Hvis du er Steve Jobs, må du si på 80-tallet at jeg tror at mennesket kommer til å ha en personlig computer, og den er på størrelse med mobiltelefon om 20 år. Du må gjøre det. Det er en åpenbart ting, men som skiller de fleste. Men så kommer det vanskelige hvis du er av de kontrære. Du må også ha rett. Du må være kontrær, men du må ha rett. For det er lett å være kontrær. Du kan jo si at jorda er flat, eller noe sånt som det. Det er mange av de finne folk som er enige med deg der. Men du må også i tillegg til å være kontrær, så må du være kontrær på rett måte. Og der skiller mange, det er vanskelig å skjønne. Han var litt sånn selvfornøyd da, så i hans tilfelle var det å si at det å være selvhjelpsguru og skrive selvhjelpsbestseller for han, da måtte du bryte med den tradisjonelle selvhjelpssjangeren som var sånn alt er bra og bare stå opp tidlig på morgenen og stå opp klokka fem og pumpe jern og løp, så vil du lykkes. Det handler ikke om det. Det er de tingene her. For det er tredje punktet, som er at det er så mange måter å lykkes med noe du skal gjøre på. Det er ikke en sånn ting at den der ideen, som man ser veldig mye på sosiale medier, som er at folk står opp tidlig, leve asketisk, leve sunt. Det kan du gjerne gjøre hvis det gir deg mening, men det er ikke det som gir deg suksess. Han nevner et eksempel som jeg ikke husker, men jeg kan nevne eksempelet med den ledende manusfatteren Aaron Sorkin, han som har skrevet West Wing og Social Network og sånn. Han skrev av sin besting. Vet du hvordan Aaron Sorkin holdt på da? Han satt sammen med kokain-dealeren sin, tok kokain. Han var livredd, han slutta med kokain på sånn, er det mulig at jeg kan klare å skrive like bra nå? Som andre ord, det er så mange veier til rom på det der da. Det er ikke for å unnskylde at det er jævlig skadelig, men hvis du vil gjøre noe bra, så er det ikke sånn at du må stå opp klokka fem om morgenen for å gjøre det. Du må først og fremst bare ha en sånn indre drivkraft for det. - Ja, men det der å være kontrær er jo en sånn asymmetrisk natur som er veldig brutal, at hvis du tar feil, sånn som for eksempel hvis du sier at jorda er flat da, så er du ferdig. Hvis du tar feil da, så finner du ut, faen jeg gjorde det bakkerflatt, så er du ferdig. Men hvis du er kontrær på, la oss si at jeg er skeptisk til type vaksineringsstrategien, lockdown, type covid-ting, eller hva var det som egentlig skjedde med Nord Stream-kabelen og sånt? Jeg er litt skeptisk. Der er det fortsatt den samme nedsiden, at du kan stå igjen som en total idiot, men også hvis du har rett, så er det nesten ikke noe å si da. Det er det som jeg synes er spesielt med å være kontrær. Men da kan du si at hvis du tenker på det du driver med, eller det jeg driver med, så er det vel sånn at enten du var bevisst eller ubevisst kontrær, så tenkte vel du da du startet dette her, at det er et slags behov for en type Joe Rogan-ish podcast i Norge, som tørre å ta fattig og gjøre det på andre måter enn det hovedstrømsmediene gjør. Som gir folk god tid, som ikke bryr seg om å ha kjendisgjester og sånne ting. Det funker. Og det viser seg å funke. Jeg tenkte da jeg skrev bøkene mine og den serien nå, så tenkte jeg at Jeg har alltid vært glad i sånne bøker, Jan Gio, Jon Mischlet, Ken Follett. Det er en etablert sjanger, men det er veldig, veldig få i min generasjon som skriver de bøkene her. Det er litt sett på som gubberokk, ikke sant? Og da tenkte jeg sånn, men vet du hva, hvis du gjør det ordentlig, da kommer leserne. Det synes jeg er fett. Ja. Da var det ikke bare fordi jeg var kontrær eller fordi jeg hadde lært det, det var også fordi jeg elsket den sjangeren, jeg hadde lest det hele tiden. Det var noe i meg på samme måte som jeg tipper at det var for deg, og du hadde reell behov for å gjøre det. Du synes det var spennende og kule folk å snakke med og interessante ting. Men da ble det sånn, vi var noe likevel kontrære. Og fordi vi var det, så funket det. Bare det at jeg ikke er uvaksinert, for det har gitt meg veldig lite oppsider i form av ... støttepopularitet, boost og den type ting man kanskje tenker, nå høster du frukten av at du stod trygt i deg selv og lot deg ikke vaksinere og bukke for press rundt deg. Men det er ingen oppside for meg nå å si sånn, jeg vaksinerte meg ikke og Men om jeg hadde tatt feil, la oss si at det faktisk at man smittet jævlig mye mer ved å ikke vaksinere seg. Og da ble den egoisten som smittet alle rundt meg og kanskje tok livet av noen besteforeldre til vi og venner og bekjente og sånt, kjempenedsidet. Men jeg opplever ikke noe stor oppside av en sånn typ sosial risiko som det der, for eksempel. Jeg vaksinerte meg og hadde egentlig null problem med det, men bare så det jeg har sagt. Men jeg tror at da må du bare for din del ikke tenke så veldig på oppsider og nedsider, man må bare tenke hva er riktig for meg da. - Absolutt, jeg hadde ingen taktiske strategiske... - Det blir en oppside på sikt, at man bare gjør det man føler er riktig. - Det å være kontrær og gå imot, jeg tror... Man kan kanskje finne veldig mange eksempler på at det å være kontrær også har lønnet seg på sikt. Jeg vet ikke. Kan man si sånn Jordan Peters, er han kontrær? - Spørsmålet er om man vurderer det. Så jeg mener absolutt det er sider av han. - Kontrært forhold til hvem? Hvis det er kontrært, da går det mot en ganske stor majoritet. - Men hva er majoriteten? Sannsynligvis er majoriteten ganske enig med hans syn på kjønnsrolle for eksempel. påbror opp meg å vite akkurat hva han mener om det, men jeg har jo hørt han og lest han opp igjennom. Men du er veldig kontrær i forhold til en type tonangivende retning i media. Er man kontrær hvis man for eksempel spiser biff 4-5 ganger i uka? Ja. For du gjør noe annet enn alle de andre, men er det så veldig kontrært? Ja, men det der er litt interessant. Og hva er egentlig... Jeg vil jo mene at det er for mange mennesker i verden som gjør det, men det er en veldig tydelig statement, fordi det er kontrært i forhold til en del. En ting er i forhold til helse, men det er kontrært i forhold til miljøspørsmål og sånn. Mange vil mene at ... om så det ikke er så veldig helseskadelig, for det er jo, så vidt jeg har skjønt, vanskelig å påpeke at rødt kjøtt er, så er det, altså rent miljø og klima avtryksmessig, så er det bedre å spise grønnsaker da, eller å spise bønner eller hva det er. Så det er mer kontrært i forhold til det da. Men hva synes du om asymmetrien i sånn samfunnsdebatten? Argumentasjonsbyrden, forklaringsbyrden, ligger alltid på den som ikke står på det, jeg skal jeg skal si, moritetens side. Det som gjør det veldig vanskelig, ofte sånn type, ja, hva mener du om, jeg spiser en del biff, så sa jeg på jobben, du er fullstendig fan i klima, skjønner jeg. Da får jeg et forklaringsbyrde med en gang på, da må jeg forklare hvorfor jeg spiser biff, at det ikke har noe påvirkning åpenbart. Enten så gir jeg fullstendig faen i det som er konsensus der ute, eller så må jeg komme med en forklaring på det. Ja, nå var det din forklaring, for jeg vil jo mene at i forhold til klimaavtrykk, så kan du spise sundere matvarer enn, eller spiser, unnskyld, ikke sundere, men du kan spise mindre klimaskadelig av matvarer enn biff. Men at du kan... Ja, så kunne de gjort mye som var mer klimavennlig enn det jeg gjør, men velger av forskjellige grunner å ikke gjøre det. Jeg synes det er det samme til vaksineringsbiten. Jeg synes det er veldig pussy at hvis man skal vaksinere seg, ikke ta vaksinen, så får man forklaringsbyrde overfor omgivelsene og samfunnet hvorfor man ikke vaksinerer seg, men at man egentlig burde ha det motsatt vei. Det er den som vaksinerer seg som har forklaringsbyrden hvorfor gjør det det. Det er det som er Når du da står på det som er majoritetens standpunkt, det er det som er poenget, da har du slippet forklaringsbygden, for den er allerede utstudert eller forklart gjennom myndighetene hvis de har et kostholdsråd. Du kan bare stelle deg bak statens kostholdsråd, så trenger du ikke forklare hvorfor det er, men det står jo der hva som er sunt og riktig, mens jeg som da ikke følger myndighetenes kostholdsråd, jeg må forklare hvorfor jeg ikke gjør det. Ja, men det er litt sånn, du er likevel, du sitter her, du er podcaster, du lever et fett liv på det. Den prisen du betaler for det er selvfølgelig at du får en del naysayers som er sure på deg for det. Men likevel, du har en grei på det. Det er den kule prisen med det. Jeg kunne gjort ting lettere for meg hvis jeg hadde skrevet ting som var mer i tråd med det som er den gjengse, riktige tingen å skrive om i våre dager. Men likevel, jeg vinner noe på det også. Men skal vi snakke litt om kostnadsrådene? For det er jo ganske gøy. Jeg bor i Frankrike. Det har du ganske bra... et ganske bra og interessant poeng med kostholdet og levealder Norge versus Frankrike. Norge har akkurat passert Frankrike, tror jeg. Det handler om røyking. Røykeandelen har gått mye mer ned i Norge enn i Frankrike. Akkurat. Så levealder i Norge er litt høyere enn i Frankrike? Det er omtrent samme. Men levealderen i Norge har ikke vært så høy som vår. På alle sånne... velstandsskala, så har Norge vært i hvert fall inntil nylig vært i topp tre. Men levealderen har vært noe lavere, har ligget på femteneplass eller sånn. Nå har den skjøvet veldig godt og veldig opp, så man skal ikke undervurdere det at det er ting der som er i ferd med å skje. Men jeg ser jo at, jeg må jo si at med tanke på hvordan franskmennene lever, så bare det at de lever like lenge som nordmenn er ganske sjokkerende. Jeg tenkte det der bare sånn der, hvordan gjør man den type levealder ting? Hvis det hadde vært meg, så ville jeg jo renska ut fattigdom, fordi de lever jo ikke et optimalt liv. De har ikke muligheten til å skaffe seg det kostholdet og de rammene som gjør for at du kan potensielt leve et langt sunt liv, som da vil forpurre studien. For det du vil se er jo en... en ekvivalent i Frankrike og Norge som lever tilsvarende samme liv med samme økonomi i et hus eller en leilighet, samme type jobb. Men vi vil se på at det, hva røyk og fastfood og ultraprosessert gjør versus baguette og en biff. Det er jo det vi vil se. Men jeg vet ikke om det lever alle de bitene. Hvis du har da en kjempe stor fattig klasse som drar snittet ned, så vil jo det skyve litt på... Ja, det kan du si. Det er jo også knyttet til sånn Det er mange steder å begynne med resonemanget her. Men det ene er jo det å si at andelen overvekte, som vel er den mest direkte ting som er knytt til levealder, så vidt jeg kan bedømme, den har vært lavere der enn enn den har vært i mange andre land, også i Norge. Det er ikke nok i ferd med å øke. Frankrike har jo et enormt andel, det er vel det landet etterhuset som har flest McDonald'ser. Det er mye sånt, noe har skjedd der. Men likevel har de klart, i hvert fall inntil nylig, å holde andelen overvektig lav. Da er spørsmålet, hvorfor har de det? I et land der mennesker lever på mettet fett, De lever på sukker, de lever på rødt kjøtt, de drikker alkohol, og de røyker. Hvordan kan det ha seg? Hvordan kan det ha seg? Og da er jo det eneste jeg kan forstå med mitt lekmannsblikk der, er at den franske måten som handler om kalorirestriksjon mellom måltider, at den er veldig, veldig kutt. Det er sånn at det betyr jo i praksis at hvis man har det i Frankrike, så er det vesentlig vanskeligere å få tak i kanelboller og den type ting mellom måltiden enn det er i andre steder. Det er også en mye mer sånn "mindful eating", det vil jeg si er helt reelt. Hvis du er sammen med noen franske, og det er middag eller lunsj, så skal det spises ordentlig. - Hva legger du da? - Da skal du sitte ved bordet, da skal barna sitte ved bordet. Du skal ikke sitte og kaste ting, du skal ikke sitte og se på TV, du skal ikke sitte og gjøre det, du skal sitte og spise. Du skal nyte maten. Det tror jeg er sunt på mange måter. Jeg tror det er bra. Mindful eating har vært en mote i vår del av verden også, de siste årene. Det handler om at det er bra. Bruk tid. Ikke spise noe foran TV-en. Både fordi det du spiser er annerledes, og måten du spiser er annerledes. Du skal spise ordentlig. Og så er det det med, som du vet alt for godt gjennom alle episoden du har hatt om dette, men med mettet fett for eksempel, det er veldig energirig kost som du gjør at du blir ganske fort mett. Det er sånn fordi det mange sier, ja, men Frankrike er olivenbasert kosthold, det er det ikke, vet du. Frankrike er smørlandet. I sør der vi er, er det riktig mer olivenolje. Ja. Men historisk er det i Frankrike smør. Og det er ikke margarin, for å si det sånn. Der er det når du lager Bernese eller Hollandaise, de sausene der. Der er det ordentlig. Det er fete, gode sauser som du skal ha ved siden av biffen din. Så spiser du det. Og så spiser du kanskje en liten dessert som selvfølgelig er søt som bare det, for det er en dessert. Og det er ikke noe å spare på der, det er ikke noe light versjon av noe. Det er liksom en ordentlig kake det, eller hva det måtte være. Og så gjør du det. Og så drikker du litt vin, men du drikker mye mindre brus. Og du gjør det. Og der tror jeg vi må si at sånn, jeg har tenkt på å snakke med en kompis her forleden som sa til meg at, altså, Jeg er ikke enig i at når vi når over en viss alder, å drikke brus, det må vi bare ikke gjøre. Det er uverdig. Hvis du er over 25 år, slutt å drikke brus. Jeg er helt enig. Da drikker du mineralvann, eller vann, eller vin, eller øl. Du drikker faen ikke brus. For det er bare søppel. Og det er usynt, og det er ukult på alle mulige vis. Og det er også franskmenn drikker lite brus sammenlignet med andre folkeslag, også sammenlignet med nordmenn. Jeg liker at det heter brus i Norge også, for det er et eller annet veldig barnslig med det. Du kan legge et trykk på ben, så sier du, drikker du brus? Pepsi Max-feberen i Norge er helt avsindig. Den er utbredt. Ja, fortsatt. Er du gærn? Pepsi Max er jo... forvin, kos, kaffe, te, det er koffeinavhengigheten, det er så enkelt som det. Det vil jeg si at franskmenn har lært meg mye om det. Og så har den andre siden av det, som er at noe annet jeg har lært i Frankrike er at Jeg er vant til å komme fra Norge eller USA eller de landene der man på en måte kjøper alt på superen hele tiden. Du bare går på supermarkedet så handler du liksom. Du kan handle alt uansett. For alt er der. Men der er det noe sånn at de er mye mer opptatt av å bruke tid da du går til grønnsakshandleren. Og han har det som er sesong. Du får ikke asperges der nå. Det får du på våren. Og du får de tingene som er i sesong. På supermarkedet? På supermarkedet får du jo ting. Ikke alltid, det er mye mindre utvalg enn i Norge på akkurat det. Du får det på de store. Men stort sett er det mindre av det. Men for det første er det det med franske menn at de bruker mer tid på å handle. De er opptatt av sånn å gå. Hvis du skal kjøpe ost, så går du ikke til franske Rema 1000 og handler osten din der. Da går du til osteforhandleren og kjøper den osten han har. Og hvis du skal kjøpe grønnsaker, så går du til han som selger det, på enten det er Markeder som er kjempestort i Sør-Frankrike, eller også grønnsaksbutikker, og de har stort sett ting som er i sesong. Jeg vet ikke hvor mye sunnere det er, men jeg ser at det er en bedre måte å forholde seg til mat på, tror jeg. En helt annen kultur, innkjøpskultur, men har de bedre tid til å handle i mat? For hvis du skal komme fra A, B, C, D til å handle inn i maten? De jobber jo ganske lange dager også, men ja ... Det er i hvert fall noe de velger å bruke tid på. Men du visker meg å gjøre at det er mye mindre, og det er der, vi kan jo si sånn, den paprika vi kjøper på meny her til paprikaen på markedet, kanskje marginale forskjeller, kanskje det er et par ting som sprøytemidler, men det som er kanskje den store forskjellen, som du sa, var at dette er snekkebiten, hvor vi da har en helt sinnssyk, sånn mellombar kultur i Norge. Vi har fredagspotetgull, vi har... sinnssykt mye ultraprosessert snacks på fredag, lørdag og kanskje søndag også, som kanskje skiller oss litt ut. Jeg har for eksempel hørt at i Frankrike så er kjøttkonsumet, så består kjøttet av 2% av totale kjøttkonsumet. I Norge tror jeg det er 40%. Der kan folk arrestere meg på tallene, men det er en signifikant og stor forskjell. Hvis du først skal kjøpe kjøttet i Frankrike, hvis du skal kjøpe en burger for eksempel, og lage det hjemme, da går du ikke til butikken og kjøper kjøttet, da går du til slakteren, så lager han den, han tar biffen da, og lager kjøttet. Og det er litt sånn, jeg kan ikke forstå annet enn at det i hvert fall, det føles bedre, og det er bra, så jeg må jo si at, og så er det jo ikke den der, ja, Det er litt sånn jeg har hatt med franskmenn til Norge over tid. Det blir helt galt. Jeg er matpakker. Vi er veldig glad i dem. Jeg skjønner det. Og jeg respekterer at vi er matpakkefolk. Det kommer fra en annen tid. Når vi var arbeidsfolk. Ja, og hvis du kan velge... så er det bedre å ha en varm lunsj også. Med matpakka, hvis jeg husker min tor godt og også riktig, vi hogde skog, vi jobbet på fabrikker, vi var bønder, jobbet med kroppen vår, så er jo matpakka, brødskiven, altså faen fabelaktig energitilskudd, og altså, ganske sunn, men vi gjør ikke de tingene lenger. - Du må huske på at også i Frankrike, det er ikke bare i Norge folk har jobbet i skogen og fabrikker, det har de gjort der også. Men de har hatt en annen kultur på det. Jeg skal ikke romantisere den franske kulturen på alle måter, det er mange sider av den jeg foretrekker den norske versjonen, men akkurat på mat, så må jeg si at det å spise litt ansporet av tidens trender, så spiser jeg litt til frokost, Så spiser jeg en stor lunsj. Da er jeg ofte på en kafé, og ikke noe dyr, men kjøper dagens rett. Det er ofte et stykke fisk eller kjøtt med en karbohydratkilde og en salat. Det tror jeg, jeg kan ikke skjønne noe annet enn at det er ganske bra. - Er det mye mer hjemmelaging av middag og lunsj i Norge enn i Frankrike? - Lunsj er nok det. For det er en helt annen greie der med at du spiser i mye større grad ute. Hjemme og middag, det er jo et litt mindre måltid der, eller det er det andre varme måltidet, men ofte noe litt enklere. - Men er vi et lavpris folk som liker å sitte på lange benker og spise matpakker, er det det som er essensen her? - Jeg tror man har blitt litt stolt av det etter hvert år. Hvis du ser sånn at i Norge nå, så er det sånn at der matpakkene går fra mest sånn spartanske, hvis du kommer på finansdepartementet og sånn, sånne birkebeinetyper, ikke sant? Alle sitter og spiser tre brødskiver med gulost og brunost. Det er folk som kunne spist noe annet. Er det den verdien at CEOen og praktikanten sitter skulder til skulder og spiser den samme matbakka, og vi går ikke ut og spiser? - Jo, men da kan du sitte sammen. Jeg respekterer og syns det er en fantastisk kvalitet på Norge, bare så det er sagt. Der vi faktisk skiller oss ut fra for eksempel franskmennene som jeg kjenner, som jeg virkelig liker med Norge, er det at folk sitter sammen og at man er på like fot. Men må vi spise det likevel? Kan vi ikke spise noe annet? - Jeg husker jeg har ikke spist lunsj på lenge i en sånn arbeidssammenheng, så jeg hadde et hyggelig møte med Kage, De hadde en liten spartansk brødskive pålegg til lunsj. Det er litt som NRK. Det er det det er. Det er det man spiser, brødskive pålegg og litt påfyll. - Jeg sitter mye på lunsjen til Kage på Langbordet, så jeg skal ikke snakke stygt om den. Mine venner i Kage, hvis dere hører meg. - Vi er veldig glad i dere. - Vi er glad i dere. Det var veldig god stemning da. Det var en ansatt her en gang i tiden som var litt inspirert av det franske og lagde sånn, og det var ingen som var mot det da, hvis det kom litt salat med hardkokt egg. Det har vi ikke sagt. Hvis du da er litt faktisk da, ja, kontrær, i jobblunsjen og samler alle da, det er ikke noe brødskiver, det er ikke noe pålegg, det er ikke noe buffet, Du kan ikke velge hva du vil ha. Det står en fyr eller en dame og lager en suppe. Det er en kjøttsuppe eller vegetar, men da kommer det behov av allergier, det er særbehov, det er et helvete. Det funker kanskje en uke, så blir det for mye særgreier, og så funker det ikke. Men det der tenker du, du har en som står og rører i noe som lukter godt, fem timers kokt fransk løksuppe, eller noe høyryggrytet lunsj, og sa hallo. Du har en ting å velge mellom, vegetar eller kjøtt. To ting. Det er sånn der, og det er sånn Jeg synes det høres mystikk ut, men det er kanskje mer komplisert å få det i gang. - Jeg vet ikke, det har blitt mer sånn i Norge også. - Har det? - Det er mer sånne grønnsaks, den type salatbare og hva det nå er. Så ofte kan spise, gjerne en varmrett på en del arbeidsplasser. - Salatbare, hvem så fant på det nå med salatbare? Det er helt sinnssykt. - Hvis du velger, så kan du spise, og mange steder som også har en varmrett for eksempel. - Men barnehager og skoler, det er ikke noe kjøttdebatt på det i Frankrike, om at barnehager og skoler skal ha kjøttfrie dager? - Jeg tror ofte at sånne type ting er ganske knyttet til kulturen de er del av. Det er masse ernæringsfriker i Frankrike selvfølgelig, de er ofte opptatt av andre ting. Tradisjonelt har de vært opptatt av kolesterol, som franskmennene hadde mettet fettkostholdet sitt, som de var redde for før, at det var med kolesterolen. Så det har vært sånn før man rotet seg litt ned på det. Er kolesterol så jævla farlig? Så det var det ene, men også mye sånn, det du har mye av der selvfølgelig, er jo folk som er opptatt av gluten og sånt, for de spiser jo mye brød, ikke sant? Og mine erfaringer er at Veganisme har jeg nesten til gode å møte i Frankrike. Hvis du skal være veganer i Frankrike, da kan du ikke spise ost. De er mest glad i alt. Og vegetarianisme er veldig lite. Men jeg har sett mange som er opptatt av det, som kanskje i Norge ville vært veganere, eller i hvert fall vegetarianere. De er gjerne opptatt av sånn, det er gluten, den type ting. Jeg må på kjøp og do, men kan jeg komme med en liten cliffhanger før jeg går? Som sikkert er ganske effektiv. Franske kvinner er mer seksuelt aktive enn andre kvinner i andre land. Det er fint. Ok, vi er back i business. Jeg tok en pause. Du får bli i stolen din og sjekke av de saker. Jeg er inspirert av Erna Solberg og ser hvordan hun holdt ut denne maratondagen. Ja, men... - Lær av det beste. - Får du løpende updates på salgstall og greier inn, eller er det noe man lurer på? - Nei, nå vet jeg ikke, det er for tidlig, men den står jo veldig fint i butikkene. - Ja, det gjør den. - Så det er fordelen nå, at man har nådd en sånn threshold der det er stor interesse. Jeg tror det er en god del folk som likte forrige år som har lyst til å følge dette videre. Det er jo litt på samme som følger en sesong av en tv-serie du liker. Ikke sant? Franske fans da? Det er veldig mye faktisk. Som bokland, hvis du driver med noe så sært som å skrive bøker, Så vil jeg på et varme samfalle gjøre det i Frankrike faktisk, fordi der er det så stor litterær interesse. Og det er altså et kretsløp der forfattere er mye mer synlig i offentligheten enn noe annet land. Det skrives mye mer om de avisene, der bokhandlerne er fantastiske. Du kan komme til en liten by, og så kommer du inn i en bokhandel som ligner på Trondsmo, den beste bokhandelen i Oslo. Det har nesten hver landsby sin Trondsmo. Det er ikke til å tro. Jeg har vært på så mange ting der. Det er alltid fullt hus. Det er så stor interesse. Det er med å si at det har vært en sann glede. Jeg har turnert mye i Frankrike nå. Ja, begynte med det. Får du føling at du er litt littere superstjern i et land, altså i Frankrike, når du er på de tingene der, at det er... - Det er mange nivåer av å lykkes i Frankrike i litteraturen der, det kan du si. Hvis du blir Michel Volbeck eller de aller mest kjente, så er du en av landets mest berømte mennesker. Ingen skal påstå at jeg er det i Frankrike. Men så er det mange nivåer under det. Jeg ser at der kan du leve veldig godt av litteraturen din, og du kan ha et stort publikum. Jeg merker også at den første boka, Havets kirkegård, som heter på fransk, blitt omtalt og fått en kritikk som ikke... Det ligner noe annet land jeg har vært borte i. Der har jeg til og med blitt nominert til litterært anerkjente priser. Jeg skriver jo underholdning, krim, nominert sammen med Wellbeck. Har du det? Ja, tilfelle var pris. Bare sånn, hva skjer nå? Litt kokett og kanskje litt snikskryte-messig. Jeg pleier å si at det må handle om at Den franske oversettelsen er langt bedre enn originalen. - Men hva med forholdet til pris? Vi hadde jo med Nobelprisnittetur i dag, det har jo vært den store virale greia. - Ja, Dion Fossa, herregud. - Men hva... Jeg har mine meninger om prisutdeling i alle sjanger, som er jurybaserte. Hva tenker du selv? Jeg tror jeg skjønner hvor du vil den, for du kommer fra musikk, er det ikke det du kommer fra? Det er ikke noe bedre der, egentlig. Nei, men jeg tenker at i litteraturen er priser mye viktigere. - Tross alt, for det er mye med direkte knyttet salg. I hvert fall mange priser. For meg var det egentlig, jeg fikk en "Beste krim i Norge"-pris for noen år siden, Riverton-prisen. Det løsna mye for meg. - Men er prisene for din egen del, det er døråpnere og forbi portvokter, mer enn det er personlig stolthet over det? Det er jo en personlig stolthet også selvfølgelig, som er litt sånn, shit, det er en fiktighet der, som er en glede, men det er ikke den dypeste gleden, det er ikke derfor jeg gjør det. For det er derfor jeg gjør det, og grunnen til at jeg skriver, er den fasen du er i på slutten av et bokprosjekt. Du nevnte litt i sted, gleden av å sitte og skape og lage karakter og sånn, det er når du er inne i menneskers liv, når de blir så levende for deg, at livet utenfor nesten blir blir et pliktløp, da er det fantastisk. Det er det jeg synes er fascinerende. Det prosessen er jo forhåpentligvis for alle forfattere en like stor glede, men kanskje noen kjempehardere mot kreativiteten og skrivesperre og så videre. Det er det egen samtalen. Men det er den her jeg synes er fascinerende også med med veldig dyktige musikere som har så mange fans og som har en karriere å sette bakpå med stolthet, men så kommer den prisen og så bare mister de det fullstendig, at de blir så henrykt av at, og prisens natur, det er det som plager meg å ha sett hvordan de pølsene lages, det som plager meg med alle typer prisutdelinger er jo at det er små jurier med nøktemennesker som sitter og diskuterer og kommer fram til ting, og så er det - later som at prisen er en slags faktaopplysning. Det er den illusjonen vi holder ved, både kunstnerne og publikum. - Hvis du vurderer en pris sånn sett, så er jeg enig med deg. Jeg ser at ofte er det en slags form for en anerkjennelse for noe du har jobbet hardt for, hvis du skulle være sjele å få det. Så da takker man og bukker for det. Men igjen, det er ikke det viktigste. Det er ikke det som er grunnen til å skrive. For hvis du gjør noe så tungt som å sitte og skrive en roman for å oppnå applaus eller priser eller penger, da er det på vilde veier selvfølgelig. Men ironien er at jo mindre du når ut til publikum, jo høyere vil den prisen stå i verdi for deg selv. Ja, nettopp. Så det der er en... Det med bøker, jeg har holdt på i ti år og tjente veldig, veldig lite penger på den. Det er som man sier om samtidskunst, you can't make a living, but you can make a million dollar. Litt sånn er det med bøker også. Du tjener ingenting, og så plutselig, hva skjedde nå? Det var litt den asymmetrien som vi var inne på i forrige episode også, når vi var her. Winner takes all greia i den kreative verdenen. Asymmetrien der. Ja. - Hvis du har motbør, og jeg har hatt min andel motbør, så føles det dypt urettferdig. Hvis du har medvind, så er det sånn, ja, selvfølgelig var det sånn. - Hva var motbøren din da? De første bøkene? - Ja, sånn, så gjør du kanskje noe som blir oppfatt som bra, og som får god mottak. I mitt tilfelle, jeg hadde jo gjort mye De første bøkene mine var kontroversielle og ble mye debattert. Jeg var ganske veldig klar på det. Ikke veldig stort sagt, men helt ok. Så ga jeg til en krim, en spionroman. Den gikk ganske bra. Så ga jeg til en til som jeg opplevde var veldig sånn ... Det kom fra hjertet. Det var oppveksten min i Oslo og bare drittkritikk. Bare sånn, ok, er det sånn det skal være? Det var ikke noe gøy. Så har det gått veldig oppover da. - Men det er bare prisen du betaler for det. Jeg respekterer at i dette kretsløpet her så er du nødt til å ha portvoktere. som må anmelde, og du kan være så irritert og bare vild på dem og mene hvor duste de er, men de spiller en viktig rolle også. Det er bedre at de er der enn at de ikke er der. Jeg får være alternativ hvis de ikke er der. Nei, det er jo ingenting da. Sånn er det jo blitt i mye. Kritikken er vel en døende sjanger uten at man skal bruke tid på det, men det er nettopp fordi folk orienterer seg på en annen måte nå. Men litteraturen er det litt i ennå da. - Kostnaden av å lese en bok er ganske lang, så du vil gjerne vite om, er det verdt tiden? Musikken er veldig kort, så det er jo helt oppvart at musikkritikken er ganske verdiløs. - Bøker er vel en sånn type... Fordel med det er at det er nærmest det siste kulturelle produktet som du kan faktisk kjøpe, som er en fysisk fin gave å gi bort. - Faktisk. - Det skal du kunne for dere. De fleste mennesker leser ikke så særlig i hverdagen, men når det er ferier og sånn, så er det mange som liker å legge seg ned på stranda og lese en god bok. - Det er rart hvordan DVD-en forsånt. Men boka, det er også en bit som status-symbol. Du kan ha et bibliotek hjemme. For eksempel hadde vi en studentavis som kom på besøk hjemme hos meg nå, så kunne du se på bokhylla mi. Hva faen har jeg i bokhylla mi? Oi, det var jævlig mye rart. Se det som det er. Jeg skal ikke gjøre noen endringer før de kommer, men man kunne ikke gjort det med en DVD-samling. Nei, det er en lite plate-samling. Det du skal huske på er at en papirbok Det er en ganske god teknologi. Det er lettere å orientere seg i en papirbok enn i en Kindle-bok for eksempel. Og så ser jeg selvfølgelig at en Kindle-bok har mange fordeler hvis du skal reise til Australia og dra på ferie. Da bør du heller ha det. Men hvis som tilfelle er for de fleste, der du kanskje leser noen få bøker i året, Så er ikke det så dårlig. Og derfor holder det også ganske bra stand. Men at du skjønner litt det der bøker forblir i boker, det er jo litt puss egentlig, for det er Hvem er det som leser bøker om igjen? Det blir som en slags møbel der, jeg har lest boka her, så den skal stå her. Jeg kaller meg gammeldags, men jeg blir mistenkelig til et hjem der bøkene er borte. Det er jo den siden, men også mange moderne norske minimalistiske hjem, de har gjerne en gang der de har flyttet bøkene sine, eller en kjeller eller noe sånt. Og de har det som en bokhylle. Men jeg synes jo at det er et fint møbel også. Fy faen, hvis du har en full bokhylle, og så går det helt fra gulvet til taket. Det er sexy. Ja, og jeg synes det. Så der er det rett og slett... Så gammel er ikke jeg, at jeg blir sånn, jeg føler litt som at nå kom du til et fint, koselig hjem. Apropos sexy, nå fant jeg endelig overgangen min her. Vi hadde en veldig bra cliffhanger her med Frankrike, franskmenn drikker mye vin, kostholdet sitt. Jeg har jo lært da gjennom ikke mine ferier til Frankrike i det hele tatt, virkelig ikke i det hele tatt, men gjennom Michel sine bøker, at franskmenn, og spesielt især franske kvinner, er veldig opptatt av sex. Ja, jeg tror vel at nå er vi i avdelingen for de store generaliseringene, men det får vi jo være lov. Vi er på 2.17 på merket her. Da må vi kunne begynne med det. Jeg vil jo si at de er kjempeopptatt av det. De er også opptatt av det på en sånn måte at de aller fleste franskmønner møter har hatt veldig lang rekke med kjærester for eksempel, det er null skam der. Også for kvinner. Body count som det heter nå. Ja, men det synes jeg er veldig bra. Hvis du er en moderne mann, så vil jeg mene at hvis du møter en dame på 25 eller 30 som aldri har vært sammen med noen, det er ikke noe bra det. Eller vært sammen med en, selv det, men jeg tenkte hva slags liv har du levd? Det er franskmennet null skam. skam på det. Og de er nok også opplært, tror jeg, i at lesesam sånn å være en god seksuell partner er kjempeviktig. Der har nok vi nordmenn mye å lære, i hvert fall hadde jeg mye å lære når jeg kom dit. Så når vi kom med våre mer nordiske greier, så var det klart at da får du kjørt deg litt. - Men i regn og skjær, Michelle, eller hva kan vi... Han er jo, hvis du tenker på Elbekk da, hvis du sier Michelle, det er han det mener. Ja, ja, så tenk på når han snakker om at både kjønnsrollen har blitt veldig sosialøkonomisk, at det er winner takes all greier, men også at veldig mye middelklasse, høyeklasse pariskvinner søker noe mer enn bare monogamien, at de må ha noe mer, altså mer som andre partnere, swingers, hele den pakka der da. - Det er en vanlig ting, at det er mye av den type litt uortodokse ting. Vi begynner med hele greia om at franskmenn er opptatt av at de er på samme måte som at det ligger noe sensorisk i deg, på samme måte som de er opptatt av at du skal spise god mat. - Ja, nyte. - Det er nytelse, det er viktig. Du skal nyte hele greien der. på en kanskje litt mindre instrumentell måte enn det man kan mene. Men hva, hvor slutter individet å begynne kulturen? Det er helt umulig å si. Men de er i alle fall veldig opptatt av det. Jeg tror at, nå har jeg ikke hatt seksuelt sammenkvøp med en fransk mann, men jeg har inntrykk av at de er veldig, de lærer det tidlig. - De lærer til, ja. - At det er å være en god elsker, det er veldig viktig der. - Ja, det har en høy verdi. Høyverdimen er en god seksuell elsker. - Ja, og liksom sånn, det er, apropos nytelse, Ta det tid, gjøre alle de tingene der. Men det er et spørsmål, hvor viktig er det at kvinnen er erfaren eller dyktig seksuelt? All den tid som undersøkelsesvis at kvinner er veldig 70-80%, 90 kanskje, som er underdannet, eller jeg liker det engelske ordet bedre, for underdannet høres fryktelig hardt ut, men submissiv, at mannen skal lede og styre og være dominerende. Ja, nei, det er ikke min erfaring fra Frankrike hvertfall. Det er ikke hva slags undersøkelse du baserer deg på der, men jeg opplever nok at der er det et annet ideal. Og det er... Og det tror jeg handler om at sånn at, altså igjen med alle disse forbeholdene om at vi nå snakker i ganske grove generaliseringer, så er det jo sånn at franskmennene er, de er... De er rett og slett veldig opptatt av å... Selv eller den andre? Du vet jo litt sånn, det henger jo litt sammen, for mange moderne menn er det blitt sånn at du ikke er en god seksuell partner før... partneren din er fornøyd også. Og det mener jeg tross alt er bra det. Det abonnerer jeg på. Ikke sant? Og det er i hvert fall en sånn type i den kulturen der, så oppfatter jeg det veldig sånn. Vi holder på med en dating-kultur-dokumentar, produsenten min og jeg, som vi lager video-type ting. Og der går veldig igjen at det er veldig sånn... Mangler bedre en wash-and-go-kultur, at du bare avtaler tid og sted, møtes en halvtime-time, og en veldig transaksjonell utveksling, som for meg ... Veldig annerledes enn den tiden jeg husker, for eksempel da jeg var single på begynnelsen av 2000-tallet tilbake. Det er en veldig kulturforandring sånn sett at det er veldig mye mer, altså digital teknologi har gjort det mer transaksjonelt, mye lettere tilgjengelig, og winner takes all-mekanismen er kanskje verre enn noen ganger. Sikkert. Jeg er heller ikke kjent med hvordan det er nå, og har ingen ønske om å utforske det på den måten heller, men jeg ser at det er sikkert riktig, og det finnes sikkert i Frankrike også det, men den litt tradisjonelle måten at elskeren skal være sånn og sånn, at seksuell erfarenhet blant begge kjønn er veldig viktig. Ja. Og det synes jeg egentlig er veldig kult. Men er det mye skilsmisser i Frankrike versus Norge? Jeg vet ikke hvor høy anmeldingen er, men jeg tror den er i hvert fall minst like gøy. Og det er litt sånn, det du kanskje får følelsen av da, er at i Norge så tenker man vel at mange folk rett og slett bare holder sammen litt sånn av hensyn til barna og sånn, og det skjer jo i mange land det. Men der er det kanskje en mindre terskel for å si at nei, dette her synes jeg ikke var noe særlig, dette gidder jeg ikke mer. Du Du klarer ikke å gi meg det jeg vil ha. I 2020 var det en rate på 55 per 100 ekteskap. Og i Norge er det 45 eller noe sånt, ikke det? Skal vi sjekke inn. Ja, ja. Hvis det er 2023, det er kanskje enda høyere. At man skiller seg mer og lager færre barn. Det er litt av en utvikling. Skal vi se, divorce rate Norway. Det må veldig, nei, dette kan vi ikke stå på. Det må vi kanskje stå på norsk. Skils. - Per 100? - Jeg skvetter hver gang at det ikke er to eller skilsmisse. - Nei, det er bare en. - Skilsmissen er en. - Skal vi se, statistikk. Rett under 40 % fra 2017, så den er kanskje høyere nå. - Men altså si, det er litt lavere. Det er mange i Norge som gjør det altså. Men vi står nok med det. Det er vel liksom kulla og røffel på noe. Og litt sånn du skal stå i det liksom. Du skal tenke at, ok, det er ikke av verden. Ja, men er det det? Altså er det mer stolt? Men også litt mer sånn den franske varianten, at du søker nytelse. Du søker erotikk, du søker spenning, du gjør alt det her. Og da blir det mer sånn. Så franskene ser på oss som veldig konservative? Ja, det er ganske rart faktisk, for det er Det er også litt med hvordan feminismen er i de to landene. At i Norge så ble det jo, så var det jo noen lurefolk som som klarte å overvise norskfeminismen på 70-tallet, var det vel. Det var vel hun, Groni Landre og et par andre sånne morskapsfeminister, som sa at det å være feminist er å være mor, det er å amme, det er å gjøre alle de tingene her. Og der har jo lenge i Frankrike, så har jo amming blitt sett på, amming er slaveri, har jo lenge vært en tese blant franske feminismer. Og det er klart at det er en forskjell da, ikke sant? Så de er litt sånn, Ja, og masse fokus på sånn... Det er det som mange kan irritere seg over, at kvinner blir prosjektledere i en moderne familie. Altså gjør ubetalt arbeid som handler om å rygge ting og tang. Du ler, men det er en reell ting. Og da vil jeg si at... Min erfaring er at i Frankrike er det mye mer sånn, de som er feminister, de er mye mer hardcore, så faen sånn skal det ikke være, vi skal være ordentlig likestilt, fordi du også har en stort skikt der som er katolikker, som får åtte barn og lever veldig tradisjonelle kjønnsroller. Men de som er feminister da, de vil si, men hva faen er den feminismen dere har da? Altså dame går rundt og liksom, - Det kommer i årevis, det driver ikke med der. - De ser på det som slaveri. - Jeg refererer en fransk parole blant feminister, den 8. mars parole, som du ikke ser så ofte i Norge. - Det er ikke noe vanskelig, et mors instinkt, og det med at man kommer til den amming-biten. Jeg vet ikke, hvordan kommer vi fram til det at det er en sånn, Det er som en likestillingsslosskamp. Nei, men du kan jo si sånn, jeg er jo så norsk da, at når jeg ser noen som ammer i offentlig rom i Frankrike, som du veldig sjeldent ser, og når du ser det så er det nesten alltid en eller annen turist eller utlending som det er, så blir jeg veldig glad og tenker, å endelig har dere skjønt det liksom. Altså at selvfølgelig må du amme, det er bra. Men det er noe av en annen, deres greie er jo selvfølgelig at er at hvis du gjør det, så er du knyttet til barnet ditt mye lengre i et biologisk forstand som gjør at du mindre kan jobbe og holde på med sånne ting. Samtidig som det selvfølgelig har et stort skikt der av folk som ... Der er det gjerne langvarig amming og knyttet til alternativ miljøer, er min erfaring. Det er folk som ikke tar vaksiner, folk som gjør det, de kan amme årevis, og gjerne lengre enn Norge også. Men at mainstreamen, så er det mindre anbefaling. Jeg husker at moren til min datter, Hun ammet i syv måneder. Da var hun litt sånn: "Jeg er ikke verdensmester i amming nå." "I Norge blir du sett litt stygt på hvis du slutter etter syv måneder." Hun var sånn: "Dette må være helt sinnssykt lyst." "Jeg ammet i syv måneder." - Har du sett de som ammer opp til 2-4 års alder? - Ja, da har vi med på Game of Thrones. Kimbo Madrass, ja. Husker du henne som driver? Han var hans sønn på sånn ti år. Jeg synes det er rart at det var George R. Martin som skulle til for å introdusere oss for litt sånn, skal vi si, hva heter han? Men siden vi nå er på to timer og 34 minutter, så er det jo, hvis jeg skal være ordentlig politisk ukorrekt på akkurat det der, - Vi må kunne drøfte problemstillinger, ikke det Wolfgang? - Ja, vi drøfter. Jeg må følge på deg med meg i det. - Det er sånn at Frankrike har hatt en av Europas høyeste fertilitetsrater. - Fertilites? - Ja, det betyr antall barn. - Fødselsrater? - Ja, fødselsrater. Det er flere forklaringer på det. Det ene som ofte du finner på ytre og høyre, er at det er araberne som får barn. - Den er i fall her også, men den har ligget høyt i europeisk sammenheng. Den har ligget veldig høyt. Den har ligget på to som er reproduksjon, og nå har den sunket, men den har ligget høyt. - Ja, hard. Ikke nå? - Nei, den har sunket veldig. - 1,1 nå? - Nei, det er mye høyere. - 11 000 fødseler per 1000 mennesker? - Det vil overraske meg, for den har ... - Skal vi se ... - Jeg må fortsette resonemanget, så skal jeg gjøre min ... - Jeg merker at resonemanget min blir litt dårligere når du gjør researchen din. - Det er faktisk riktig terminologi på det du sa. - Den har ligget høyst i Vesteuropa sammen med Irland. - Nigel ligger i føresetter nå med 6,7. - Jeg vet det, det er litt sånn. - Soleklart. Hvis vi er nede der, så er det mye som er høyt. Det er et veldig interessant tema, for det er et demografisk jernlov. Men uansett, nå må du legge bort musearmen din, Wolfgang. Skal jeg finne ... Det er 1,8 da. Ja, 1,8. Det er riktig. Det er fortsatt i Vesteuropas sammenheng ganske høyt. I Norge er det vel ned mot 1,5 nå, som er katastrofalt lavt. Irland og Frankrike. Ja, nettopp Irland er katoliker. Og Frankrike er delvis katolikk, men også veldig sekularisert. Men så kommer det interessante poenget her. Og det er at i de nordiske landene så har jo hele tiden greia vært at hvis vi gir bedre svangerskaps- og permisjonsordninger etter fødsel, så vil andelen... så vil andelen gå opp. Det er det vi har basert hele vår strategi på. Mens i Frankrike, så er det jo så jævlig dårlige ordninger. Jeg tror kvinner har tre måneder, og Macron var veldig stolt for menn, gikk opp fra 14 dager til 28 dager. Men det er ekstremt lite. Og så er poenget at sånn, La oss nå være i avdelingen for å tenke de tankene som vi ikke skal tenke så mye i Norge. Kan det være sånn at det, hva gjør det? Det gjør at franske barn kan begynne i barnehagen når de er tre måneder gamle. Det må det jo. Det finnes gode statlige barnehager som har det. Og da betyr det også at kvinner kan begynne å jobbe og gå tilbake til arbeidslivet fort. Hvis du sier det til noen i Norge, så vil jeg si at dette er helt sinnssykt. Skal jeg bli tatt fra barnet mitt? Nei, tre måneder? Det er forferdelig. Men så ser vi at det funker jo ganske dårlig i Norge. Er det mulig? Og igjen, jeg stiller bare spørsmålet. er det mulig at hvis vi tenkte helt motsatt, at vi bare reduserte ... Nei, dette kan jeg nesten ikke si nå engang. Nå ryker bokslaget. Ja, gudene vet hva som skjer. Men det er i hvert fall en greie at i Norge er det et stort problem. At dette såkalt likestilte ideen om at du kan ha en lang permisjon etter fødsel og sånn, det gjør jo samtidig at det jeg tror mange moderne norske kvinner føler på, er at de ikke, er at selv om de kommer tilbake til arbeidslivet, så er du litt, du ender opp i en slags form for sånn, i en... der du ikke nødvendigvis kan realisere alle dine ønsker på jobben. Og det er kanskje en grunn til at de i et samfunn av kvinnefrigjøring og sånn, at de tingene her har blitt... at fødselsdaten har gått ned. Mens i et tilfelle som Frankrike, der det ikke er spørsmålet i det hele tatt, der det er bare sånn, ok, ingen der synes at det er en biologisk forferdelig ting at kvinner tas fra deg, nei barn tas fra deg, eller tas fra deg er feil å si, men når du overlater barnet ditt til en annen omsorgsperson i bare noen få måneders alder, Det er ganske interessant, for det er ingen i Norge som i det hele tatt har tenkt tanken. Det er mitt poeng her. Det må da være lov å bare stille noen spørsmål. - Det synes jeg absolutt. Jeg går i full Gabor Mathé-modus når jeg tenker på spebarn og mors omsorg og kontakt. Det er vel det maksimere. omsorgen så lenge som nødvendig, maks-pupping og hele pakka. Er det for å komme i sånn, hvis målet er at hver kvinne skal få fire barn, en hyggelig liten flokk, så blir det fryktelig lite aktivitet på arbeidsmarkedet for den kvinnen, men Kan vi ikke forsikre dette på en måte at hvis man lager fire barn på denne dama, og stikker av og har hele legget sin med sin arbeidskarriere økonomiske styrke og bare kan kose seg videre, mens en stakkars mor som har vært hjemme med barn med fire unger har ingenting å bygge på, ikke noe økonomi, ikke noe karriere, ingenting. Kan vi ikke bare forsikre det at hvis man først har giftet seg, og de forpliktelsene som ligger der, og da får fire barn, så er det at du vil ikke bli føkt på noe som helst måte, selv om du har fått fire barn og er kvinne og ikke har noe yrkeskarriere å hvile på. Det er noe der da. Men jeg tror ikke det er helt sånn at du blir føkt av det heller. Jeg tror mer det er sånn at en venn av meg som var litt eldre fortalte meg det da jeg var yngre, en som sa at du vet at det er på tredje barnet likestillingen ryker. For det du ofte har, i våre sammenheng i hvert fall, er jo en likestilt familie. Du får to barn, det er strevsomt, men det går greit. Begge holder ut i full jobb. Så hvis du får et tredje barn, Da er det gjerne en, og det er i veldig stor grad kvinnen, som går ned i prosent på arbeidsplassen for å få det til å gå rundt. Og det gjør noe med det. Jeg er viljen til stede til å gjøre det. Og jeg tror man kan kunne si uten å bli for retorisk, som jeg kanskje hadde en tendens til, at der er det en tendens til at mange moderne kvinner med en yrkeskarriere og sånt, synes det er vanskeligere enn det man hadde trodd. Uansett om... - Uansett om det rent formelt er mulig gjennom ordninger og lignende. - Kunsten her er å finne viljen til, hvis du hadde vært kvinner, at vi har viljen til å, vi har veldig lyst når vi er i 10-årene og 20-årene, ser for oss at vi skal i hvert fall ha tre barn, kanskje fire. Det er dit vi skal. Nå skal det sies at hvis jeg skal motse meg selv her og prøve å se argumentet fra flere sider, og det skal man jo, så er det nok den store forklaringen på nedgangen i fertilitet i Norge handler nok mest om at alderen på førstegangsfødende i Norge i steder der den før var veldig lav. Som for eksempel Nord-Norge, Sørlandet. Steder der den har steget veldig. Før var gjennomsnittsalderen for det 24 eller hva det var. Lav i Finnmark og Nord-Norge var kjempelav. Den er mye høyere i dag. Det gjør noe med hvor mange du får. Hvis du begynner når du er 32, versus hvis du begynner når du er 24, så er sjansen for at du får to eller flere barn mye mindre. - Men faller vi ikke litt for fristelse nå og bare si sånn, sånn her fungerer Norge, sånn her fungerer Sverige, sånn her fungerer USA, Kanada, Meksiko. Alle land bortsett fra skal vi si, fra lista her da, som er da stort sett bare afrikanske land. - Er det på fertilitet nå? - På fertilitet, ja. Så er det jo, altså det er bare afrikanske land helt ned til, kanskje litt midt i Afghanistan, ligger oppi der. Dette her er stort sett alle land rundt omkring verden som ikke befinner seg i Afrika. Kan man like godt si hva er det som foregår i verden som gjør at alle fertilitetsratene bare faller som en stein? - Det er det sagt ganske mye klokt om, og det handler nok i stor grad om modernitet rett og slett. At forskjellen mellom å få 6,7 barn i Niger eller å få to og bo i Iran eller en land, det handler om kvinner og tilgang til høyere utdanning for eksempel. - Ja, eller, bra fakkel her, - At før måtte du ha masse barn, kanskje i visse steder i Afrika, du må ha masse barn for å overleve. Mens hvis du ikke har masse barn nå, så må det være 100% lysbetont. - Ikke sant? Også er det noen rare "outliers" i disse greiene her, for eksempel at Selv blant sekulære israelere, de får færre barn enn de ultraortodoxe, men de får flere barn enn sekulære i Vesteuropa. De ultraortodoxe, jeg har funnet sånn aftepost. De var jo ekstremt mye. Men også sekulære folk i Tel Aviv får flere barn enn sekulære mennesker i andre steder i verden. Det mener man kan handle om på en måte en sånn en sånn demografisk forsvarskamp om at vi må forsvare vår posisjon. I Israel er det... Man er redd for at vi blir minimert som del av befolkningen. Vi som en gang var flertallet. Hvis du skulle begynt helt om igjen, norsk familie med en liten hytte på Nordifjellet. Jeg skulle gjerne hatt to til tre barn. To til tre, ikke flere? - Det er vanskelig å si. Jeg har en søster bare, og har oppvokst i en tobarnsfamilie. Det er jo det jeg er oppvokst med og vant til. Men ja, jeg vet ikke, hvor mange ville du ha hatt da? - Fire. - Ja, du hadde hatt fire. Du hadde en sånn army of yourself. - En army av folk jeg bryr meg om, eller små soldater du har lyst til å bry deg om når du blir eldre. vil du vite hvordan det går med det. Og så er det fire, da er du akkurat nok spent på at det blir sikkert veldig fire forskjellige mennesker. Kanskje en sats på idrett, en akademiker, en weirdo, en kunst. Du putter deg i litt forskjellige kurver og tenker at, ja, ja, ser den, ser den. Eller det jeg også tenker er sånn, den dagen jeg er borte, så er det, da har de en, det er en gjeng igjen. Det er ofte sånn du har to barn, så når foreldrene er borte, så er det bare deg og søskene dine igjen. Det er litt skrint da. Det er jo litt skrint. Kanskje, kanskje. Jeg synes faktisk det er sånn. Men sædonordonering, det er ikke planen min. For dårlig betalt. Nei, men det der i hvert fall ... Jeg har vært opptatt av demografi lenge, fordi det var da jeg jobbet med boka om innvandring og flerkultur i Norge, som heter Ekstremistan, og kom i 2009, så var det jo en sånn ting jeg så på, og det man så da var at det var en del innvandrergrupper som fikk vesentlig flere barn enn etniske nordmenn, men deres fertilitet falt veldig fort med botiden i Norge. - Ja. - Pakistanere som er oppvokst, norskpakistanere som er oppvokst i Norge, får omtrent like mange barn som folk med norske bestforeldre. Mens folk som har kommet til Norge fra Somalia, de får vesentlig flere. Mens deres etterkommere sannsynligvis ikke gjør det. Ja, ikke sant? Det er vår landord i oss da. Ja, nei, så der er nok greia den at man er ikke lenger så bekymret for om verden blir ubolig av hensyn til at det kommer for mange mennesker. Altså fordi det er i ferd med, det har man ganske gode tall på å si at dette her er i ferd med å falle. Det øker jo fortsatt, fordi inderne får jo fortsatt ganske mange barn, men det er veldig på vei ned da. Store deler av Midtøsten for eksempel, ganske sosialt konservativt, Men fortsatt, andelen fertilitetsraten blant kvinner har sunket veldig. Det er sånn tabu å si det. Det er helt åpenbart at dette kommer til å kollapse. Hvordan da? Når du får en omvendt pyramide, gjennom alle tider har det vært en majoritet av unge mennesker og en liten topp av eldre mennesker. Men når denne pyramiden snur rundt, og det er forsørgingsbiten og kostnader rundt det, komme ut og kollapse, men det er jo sånn det er jo sannsynligvis kommer det den bølgen der til å tas før eventuell temperatur-klimabølge. Ja, hvordan det blir jeg vet ikke, men altså at det blir i hvert fall en annen måte å organisere samfunnet på. Jeg tror også det. Så der er det, nei der er vi liksom, ja altså jeg har sett på de der, det er jo det der er mest tydelig tror jeg i for eksempel land som Italia, som både der folk lever lenge, og der kvinner tradisjonelt har fått mye færre barn enn i Frankrike for eksempel. Spanien, Italia, Hellas, den type land. - Jeg er hypp å dra til, er det Sicilia, et sted i Hellas, og Costa Rica? Var det Aftenposten-journalisten Daniel som snakket litt med han. Jeg mente at de tre stedene, de lever lengst. - Ja, hvis vi er på sånn "lever lenge", og sånn centurions og folk som blir hundre og sånn, da er det vel Sicilia Sardinia i Italia. Det er noen steder. Der er det gjerne knyttet opp mot en type middelhavskosthold, som ikke må forveksle med det franske kostholdet, som er noe helt annet, men som er oliven- og oljebasert, Mye frukt og grønn, er det mye grønnsaker? Skal ikke si frukt her på denne podcasten, men i hvert fall grønnsaker og fisk og litt kjøtt og fjærkred i tillegg. Samtidig sånn at man har sett at tanken er at du ikke trener noe særlig, i hvert fall ikke i gymmen, men du bare beveger deg mye. Ja. Hva er meningen? Hva er det beste livet? Når du blir sånn, du skal være gammel jævlig lenge da, 70-90-100 år. Jeg er veldig glad for at jeg skriver bøker, for det kan jo i prinsippet drive meg til hjernen din ikke fungerer lenger. Du og jeg er litt like. Det å pensjonere seg virker som en ganske fremmed tanke. Ja, ikke sant? Nå finnes det jo ingen podcaster på 80 år, men det vil jo gjøre. På samme måte så fanns det jo ingen rockere på 80 år på 60-tallet. Det har bare kommet nå. Fordi Mick Jagger er blitt 80. Sånn vil det være da også, så da kan det holde på. Definisjonen av å pensjonere seg er jo - Hva er det? At du ikke, du offrer ikke morgendagen for fremtiden? Du bare lever, kan man si det? - Kanskje, kanskje, ja. - For det vi gjør, altså du og jeg jobber, vi har veldig lyst betont å jobbe, det blir litt rart å kanskje si det sånn sett, men hvis du jobber med kroppen din eller her, at ikke et lystbetont arbeid, hvis du har en arbeidsgiver, så offrer du jo arbeidsuka di for fremtiden, at du bygger opp en økonomisk buffer og så videre. Men du vet jo man ser jo mye på sine eldre, i hvert fall jeg da, på faren min, forfatter han også, og han fyller 80 neste år, og jeg ser jo veldig at han har jo De siste årene har jeg nærmest fått en annen type. Han driver og henger med musikere, han gjør spoken word, han får musikalske arrangementer. Jeg tenker, faen, det er så fett det er. Jeg merker for mer og mer komplimenter fra folk som kjenner oss. Faren din, han sprek. Før tenkte jeg, kult du sier det, kult for han, men nå tenker jeg, kult for meg. Ligner det deg? Ja, så man gjør jo det på et vis da. Så der er det. Han er jo sånn, han har levd som fatter i 50-60 år, uten å drive med noe annet. Men han kan fortsatt gjøre det. Det er ikke fantastisk. Jeg blir mer og mer spent på alderrommen. Det blir jo for fremtiden mer spennende enn fortiden. - Hva tenker du å gjøre i alle rommene? Hva drømmer du om å gjøre da for eksempel? - Jeg har jo ingen mål å drømme, bare av klok erfaring, hvor fort livet kan endre seg. Bare sånn, hva er det så vitset å bruke så mye energi på det annet at jeg vet at jeg kommer ikke til å ligge i en hengekøy og drikke drinker. - Nei, det er ikke mitt drøm heller nemlig. Jeg kjenner mange som er sånn faktisk. Du kjenner dem sikkert selv, folk som allerede i 30-årene begynte å snakke om pensjonspoeng og sånn. Det har vært veldig fremme for meg. - Det er det terskelen på at hvis det kanskje når kommer i slutten av 50-årene, så kommer det en økonomisk flipp, hvor du vet at hvis du legger ned alt nå, skriving, podcast, alt mulig, så kan du bare surfe bølgen ut. Du trenger ikke, hvis jeg hadde gitt alt opp nå, så hadde det gått til helvete. Jeg hadde jo blitt blakk, og så hadde jeg jo slitt som et helvete. Så man må jobbe. Men hvis du kommer opp sånn 50-60 år, du kan velge å slutte å jobbe og bare ri bølgen ut. Men det forekom meg å være et marit scenario, for min egen del da. Det vil jeg ikke like til. Jeg respekterer at mange folk ser annerledes på det, og tenker at det er det livet de vil ha. Hvis du har slitt med kroppen, jeg skjønner det. Hvis du har offret kroppen din for en arbeidsgiver hele livet, og bare venter på at den tiden skal komme, så skjønner jeg det. Hvis vi tar overgang til Frankrike der igjen, så er det mye snakk om pensjonsreformer. Det er en klassisk ting man har hørt om i Norge til og med. Hvorfor ser franskmennene, de vil gå av med pensjoner når de er 55. De lever lenge. Og så har jeg begynt å tenke, hvorfor vil de egentlig det? Og den eneste forklaringen jeg finner som jeg synes er god, er at jeg tror, ja, det kan komme litt til av faktisk, men jeg tror at den hovedforklaringen er at å jobbe i et fransk arbeidsliv er så hierarktisk og på mange måter kjipt da. Ja. Hvis du har en drittsjef som gir deg kjeft hver dag, klart du vil gå av med pasjon da. Men så er det jo at Det er også en morsom ting, for det er sånne undersøkelser som jeg har gjort en del av. For eksempel er, ja du får gå inn på maskinen etterpå, hva skal man se, men også at andelen franske kvinner som er seksuelt aktive over 60, den er mye høyere enn i andre land. Er det det? Ja, visst nok. Over 60? Ja, og det er litt sånn, fordi der er det veldig sånn, igjen, Her blir det jo anekdotisk, og det er et stort land, det er 70 millioner mennesker og alt det der. Men jeg kjenner jo også franske damer i moden alder som kan komme og fortelle meg om sånn, ja, han gjorde det slutt. Snakke om det litt på en sånn tenåringsmåte nesten. Og det finnes jo i Norge også. Og det finnes mer og mer i Norge også. Men det er mye av det. Det er mye av det der. Og der er det, de er rett og slett så... De har en veldig kul måte å bli gamle på. - Er de mer åpne på demografisk kos, sånn 40-60-åringer, det er ikke noe problem, mens i Norge er det litt sånn wow. Ja, det er jo, det der er jo, det er McCall er jo mest kjente på det selvfølgelig. Brigitte er vel, hun nærmer seg vel 70. Og han er jo, Han er på min alder, han er 46. Ja, det er drøyt. Ja, hun er vel 25 år eldre, ikke det? Ja, det er jo helt drøyt. Ja, hun ble jo samman da han var selvfølgelig en sånn briljant gymnasias da. Da måtte hun jo holde seg hemmelig og sånt, hun hadde jo barn fra før og sånt, men klart når Emanuel kom, han var en sånn type som hadde da, Han hadde jo da levd et sånt liv der han aldri egentlig hadde vært barn eller ungdom. Han var en sånn type som alltid ble, som hang med, han var på middag, rektoren fra han var 12 år, og han var sånn som sa til folk at jeg skal bli president i Frankrike. Og det har jeg skjønt da, at sånn at disse folkene som, mange av de store franske presidentene, Charlie Gaulle for eksempel, litt samme type. De hadde en sånn skjebnebestemt idé om at jeg skulle skal bli noe stort. Og det hadde de veldig tidlig. Og McCaw var sånn, så selvfølgelig måtte han bli sammen med læreren sin. Og jeg har jo tenkt at det der var jo det som ga han så mye creds i første gang han ble valgt. Altså sånn... hvilke kvinner skal stå imot det. Også menn synes det er kult. Det er jo den manlige fantasien om læreren din. Se på pornografi, hvor vanlig er ikke det? Det greiene der, å bli forført av lærerinn Det er helt klassisk ting der. Samtidig, selvfølgelig for kvinner, hvor fett er ikke det at det ikke er en sånn kar som er sammen med en bimbo på 20 år. Han er sammen med læreren sin som er 25 år eldre enn han. Fantastisk. De ble sammen da han var 16. Jeg vet ikke om det er 25 år, men det er sånn at hun er da... Hun var 39, og han var 16 eller noe sånt. I South Park hadde det vært en god joke, for så lenge det skjedde den veien, så ble alle på politistasjonen bare sånn, henrykt av glede. Hvis det er andre veien, så er det jo fullstendig skandal da. Ikke sant? Så det er jo, nå er det mye andre veien i Frankrike også, bare så det er sagt. Men det er mange års aldersforskjell der. Og de har lest, altså den andre store franske forfatteren, som ikke er Wolbeck, han heter Manuel Carrer, som også er etter hvert ganske kjent i Norge. Og litt sånn skandaløs type selvfølgelig, som de og jeg gjerne er, altså de franske forfatterne. Han har skrevet mye bra, han har skrevet mange fine romaner også, men han har også skrevet noen veldig gode journalistiske greier om Macron. Og da er jo en av tingene hans for eksempel at det ser ut som det eneste Macron elsker Det eneste han virkelig brød, han elsker kona sin. Og det er litt fint. Jeg vet ikke om det er sant, men det er i hvert fall det han hevder. Det er sånn, skal vi si, jeg tror han har fått det som jeg først fikk i 40-årene. Sånn typ at intellektuelle damer er ganske hot. Du fikk deg først i 40-årene, du. Du måtte rundt 10 år på soliplass før du kom dit. Ja, men man lever jo i et familieliv som er ganske... Ja, hver sin smak, holdt jeg på å si. Jeg har alltid syntes det er gøy med folk til å connecte meg på den måten også, men det er jo mulig at jeg bare er en outlier i det. Men jeg synes det er gøy. Ja, så det at det går den veien er ganske unikt da. Så der er det, men i alle fall de der franske presidentene, det jeg skal ta med fra dette her, er jo det at de har, de store franske presidentene, Macron ville gjerne være en av dem, ikke sant? En tradisjon fra den gamle Napoleon, og til Charlie Goll og disse andre her, og det var rett og slett en sånn følelse av at de var predestinert til å bli... Ja, det er interessant. Den... - Jeg har tenkt litt sånn mitt stillesinn, jeg liker hva Jan sa i podcasten, hvis du vil forstå verden så må du bli forsker, hvis du skal forandre verden så må du bli politiker. Og så stresser jeg alle gjester som er her, som er meningsbærer og som alltid driver og kritiserer, klager. mener om ting. Har du vurdert å gå inn i politikken og bare ta et sabbatår eller fire, og så gjøre noen reelle endringer for nasjonen Norge da? Nei, det er ikke mitt, det får noen å gjøre. Da vil jeg legge til at som forfatter, så vil jeg gjerne si at da vil jeg legge den tredje punktet her, som er at jeg vil jo bare beskrive den. - Ja, det er fint. - Det er litt sånn... Og det er jo greia da, fordi hvis du tar den nye boka, "Engelsk har druknet", så er jo saken den at der er det, jeg husker jeg koset meg veldig at det er en scene i starten der, når det er en sånn mottakelse på dette store mansion der disse rikfolkene bor, og så er det de skal møte, den fortapte sønnen kommer hjem fra Afghanistan, og så videre og så videre, og så havner han i en diskusjon, Dette er satt i sånn 2015-2016. Og da kommer det en dame som han senere blir forelsket til, og hun er i diskusjon med litt sånne ytre-høyre typer, som sier sånn, faen, du er naiv i forhold til islam, og noen ting vi alltid hørte i hvert fall da. Og så sier hun, ja, hva er ditt alternativ? Og så sier de andre, disse ytre-høyre folka, sier at, faen, det er jo Putin, det er disse østeuropeerne, de står opp for våre verdier. Mhm. Altså, og da sier hun sånn, kan du mene det? Putin er livsfarlig liksom. Putin er vår venn, sier de. Og da blir hun helt satt ut selvfølgelig. Og da tenker jeg som sånn at, Da er vi oppe på det som jeg tok opp nå, som er at som forfatter vil jeg beskrive verden. Fordi jeg mener å ha sett det for noen år siden, at det var mye. Det er mye å beskylle venstre siden for, både historisk og nå. Men da var det jo sånn at Jeg leste flere artikler med folk som skrev reisebrev fra Ungarn og Polen, og som kunne gjerne forsvare Putin med hensyn til at han var hard mot islam. Det var så viktig at du da lot alle andre prinsipper om rettssikkerhet, om demokrati, om det ene og det andre fare. Det er jo unektelig Nå er vi jo ... Oi, 2,56, ja. Det er jo ingenting. Nei, det er ingenting. Unnektelig godt ... Kjeller den bedre og bedre form? Nå har den drukket litt faris, så da ... Ja, det går rett ned. Men jeg tenkte, det er jo unnektelig noe tiltrekkende, interessant, og noe litt sånn rått over østeuropeske kvinner, som på en måte har den der ... Skal vi originalisere litt, da? denne her positivitet til bøyeligheten for å være familieorientert, men ikke sånn familieorientert push over mor, som vi kanskje ser i Nordens på, som bare er med på alt og bare lager unger og bare er sånn en maskin, men det som er sånn, det som er sånn, det som tørner om med kanskje østeuropeske kvinner, som jeg tror mange i Norden ser, er at de er familieorienterte, konservative, men også knallhare, sånn typen oppdragelse og veldig sånn... Ja, nå vil jeg... Romantisere deg nå. Nå har du tatt meg litt på, du har tatt meg noen steder faktisk, og anklaget meg for å være litt sånn, så nå vil jeg gjerne si at jeg vil ha meg frabett den... fødselsmaskiner er uheldig ordvalg, men jeg mener jo at det som er helt åpenbart er at i samfunn som er ganske macho-orientert, for eksempel den østeuropeske samfunnet, så er det klart at de menneskene og de kvinnene som kommer ut av de samfunnene vil jo være preget av det, samtidig som de også har en type ønske om noe annet, og mye av den du ser, den blandingen mellom det konservative og familieorientert på den ene siden, og det tøffe beinare på det andre, handler kanskje om det. Men i vårt samfunn, heldigvis vi er på oss, så er det ikke sånn at du må velge helt. Du kan også være en mer sånn... Vi lever ikke et seksistisk machosamfunn, heldigvis i dag, og det er bra. Så jeg er ikke så veldig... Jeg synes egentlig at sånn... - Nei, jeg vil si at Frankrike er jo et litt sånn sted som ligger midt i Europa. Som noen sier, det er det stedet i Europa med den beste tomta. Altså fordi du har alt. Du har Middelhavet, du har Nordsjøen, du har Alpene, du har Jordbruksland, alt det der. Og det er også litt sånn at den type kultur som er der, den kan verkes, reduseres til en sånn type Middelhavskultur, til en nord-europeisk kultur. Det er en blanding av alt mulig. Og det er ganske bra da. Så jeg tenker at jeg foretrekker nok det i forhold til det østeuropeiske. Smak på den påstanden her da. Si hva du synes. Det hotteste en mann kan tenke seg er en sofistikert kvinne som sier nei. Ja, det er vel en klassiker, ikke? Så jeg er ikke uenig i det. Men jeg ser ikke noen grunn til å være uenig med den. Nei, sofistikert kvinne som sier nei. Det minner jo ikke om, skal vi si... - Skal vi si det nordiske idealet akkurat nå? Jeg vet ikke. - Jeg vet ikke hvordan det nordiske idealet er nå, men... - Det med frilinna og frisinna, det skal ikke være... Jeg tror det er en tidløs greie med at gutter, hvis man skal være helt ærlig, at gutter liker at de egentlig kan ligge med for mange i Norden. I Frankrike så virker det som det er. Jeg synes jo at jeg liker bedre det idealet som er at du skal kunne ha ligget med akkurat hvem du vil, og det gjør overhodet ingenting. Og så får andre mene hva de mener, det kan ikke jeg ta stilling til. Men er det ikke forskjell mellom å ligge med, hvis du har kvinner og har ligget med ti stykker og hundre stykker? - Nei, jeg har ikke lyst til å bedømme noen egentlig. De kan ha ligget med så mange de vil for min del. Men først og fremst er det kanskje at sånn, - Det er kanskje bra, både for menn og kvinner, at du har vært i en serie med monogame forhold og lært noe av det. Jeg tror hvertfall det kommer deg noe bra ut av. - Det tror jeg også. En serie med monogame forhold, men det er vel ikke datingkulturen akkurat nå? - Nei, sikkert ikke. Jeg er veldig glad jeg slipper å holde på i det nå. Det vil jeg ha sett på som sikkert en glede i det, men det er deilig å slippe det. - Det er 46. 45? 45. Er det ikke det? Jo. Jeg mistet litt oversikt. 45, det er sånn at man har connection nedover. Det er ikke helt feil å snakke med en 20-åring, men det er grenseland. Jeg vil si at jeg opplevde noe litt at inntil jeg var 40, så kunne jeg gå opp på byen og liksom ... være sammen med de unge, men så nå ser det bare rart ut. Og det synes jeg egentlig er helt greit. Det er ikke der det har jeg ingen ønsker om å gjøre heller. Og så er det jo et, for de som måtte være interessert i den type ting, så er det jo et stort godt brukt marked på dette her da. Og folk som liksom, folk skiller seg hele tiden og finner sammen på nytt og så videre og så videre. Vi setter jo opp en liten sånn hypotese nå i denne dokumentaren som jeg nevnte tidligere her. - Fortell litt om den, for igjen, jeg er ganske nysgjerrig på det. Eller litt nysgjerrig i hvert fall, for jeg kan ingenting om det. - En hypotese, jeg vet ikke om vi skal få følgende, men det blir jo vanskelig å komme til noe. Men det er litt interessant da. Hva tenker du om dette her? At de beste, det blir jo vakt allerede her, men de mest attraktive og de beste partnerne er er tatt, de er opptatt. Og de er single, Hvis de blir single, så er de single i en veldig kort periode. Det er min hypotese. Ja, den har jeg sett mange gjennom, faktisk. Så jeg tror den er sikkert sann. Er det flest som har sagt det? Det er jo det som er problemet med å si noe, at vanligvis er det sagt før. Det er jo en av oss som har tenkt anke før, det er sjukt. Ja, nei, men hvorfor ikke? Jeg tror den er sagt før, og jeg tror den er helt åpenbart sann. Det gjelder selvfølgelig begge kjønn. at det er en type de attraktive den for seg. - Så implisitt, hvis man sier at det er riktig, så hvordan skal man da treffe, hvis de beste er tatt, eller single i en veldig kort periode, betyr det A at de som er single over en lengre periode har for mye bagasje og ikke er de beste alternativene, og B skal man da enten satse på at man har flaks og treffer på de beste partnere som er ledige en bitelig periode, eller skal man stjele andre sine partnere? - Jeg vet ikke om vi skal blande i moral her, men det er mange måter å angripe spørsmålet på. Jeg tror at det er noe i, jeg husker jeg leste en ganske kul, det var noen som snakket om det som heter å være en relationship virgin. Altså at du kan ha hatt mange partner, men du har aldri hatt noen dyptgående, emosjonelt forhold til noen, og det er en kjempehindring. Ja, det er rødt slag. Ja, ikke sant? Det mener jeg også, det ville jeg tenkt hvis jeg var kvinne, altså faen, vi kan ha en sånn mann. Du vil ha en mann som på en måte har vært i ståttet nede i noe som er ganske dypt da. Ja, definitivt. Så jeg tror det er også... Nei, altså stjele alt det her. Jeg vet da faen jeg, der er det jo mer sånn at... Der tror jeg bare vi må si at mennesker er jo... Altså voksne mennesker får gjøre hva de vil altså. Da vil jeg sette grensen med at du... - Å stjele kompisen din, sin dame, det er ganske greit. - Brokode, ja. Det beste er når en fyr sa til meg: "Don't be a slave for your own lust." Det er godt sagt på sånn nærhet. lever i trua på at det som bestekompisen din, eller en slekting, Gud forbi, altså på at det er sammen med den ene personen du ikke kan, som du er med for å være sammen med, da er du så ute og kjøre på vidden, at du potensielt kan fuck opp alt. Og det er bare, jeg hører sånne historier om venner som har ligget med eks, eller det er sånne type ting. Nå har ikke jeg vært i den problemstillingen der før og måtte ta stilling til det, men jeg kan innbyrde meg at det har vært knallhardt. Man vet så jævlig godt hva man driver med. Hvis man ligger med bestekompisen sin eks, eller kjæreste, eller kone. Det er ikke det bare jeg har vært. Det er bare glemme. Nei, og det er litt sånn, visse ting bør du bare ikke gjøre, altså av hensyn til anstendighet. Vi ser jo aktive valg hele veien. Anstendighet. Ja. Så ja, nei, jeg er enig i det. Ikke gjør det. Men om du skulle ende i en sånn tilfelle der man... havner i en sånn triangel med noe utroskap og sånn, så er det. Det kan skje. Og da må vi bare ta stilling til at mennesker som det omfatter, må vi formode er det som heter, de har rettslig handlevne, så de må kunne stilles til ansvar for det de gjør selv. Og noen ganger så kan det gå veldig bra, mens andre ganger så kan det selvfølgelig hende at du nok blir blendet av øyeblikket det skjer i, og forveksler de følelsene du har i en sånn sammenheng at ting er hemmelige og sånn som det, med reelle følelser. Og det er det som er vanskelig med det her, at man kan komme dit at kanskje så var denne kvinnen som du trodde, eller mannen som trodde var en slags sånn sjelvenn. Fordi dere møttes i sammenhenger som var veldig spennende. Kanskje var det ikke det helt store når ting legger seg. Men det er noe livet lærer deg, på samme måte som livet lærer deg mange andre ting om alt det der. Det er jo sånn paradoks i populærkulturen, det er så umoralsk, og dette er ting man ikke skal gjøre, men det er det som går inn oftest. i romantisk. Også på en måte sånn at kanskje når man trenger en eller annen slags emosjonell, man har en veldig action-drevet historie da, ta en spionroman som er veldig sånn type det er høyt konfliktnivå, det er nasjoner det er etterretningstjenester det er personkonflikter i en spion, så må du også ha en sånn du må ha en emosjonell driver i bunnen der også, som på en måte alltid er en mann-kvinne type ting, om det er forhold eller en elsker eller noe sånt som også du kommer ikke utenom den komponenten der den eneste filmen som jeg har sett som ikke har hatt det er Tenet, tror jeg Tenk Kristoffer Nollen. Den har jeg ikke sett. Det er Inception i Alan Turing-modus. Ja, nettopp. Det er faktisk en liten emosjonell kjærlighet. Den er veldig vage. Du må alltid ha en emosjonell kjærlighetsforbindelse i bundet. Jeg tror man skal være litt forsiktig hvis man driver og begir seg ut på sånn utroskapens farlige galei. Hvis det foregår mellom samtykkende voksne mennesker, så får folk gjøre akkurat hva de vil. Det er ikke ulovlig å være utro. Det er ikke sustainable. Nei, men da skal man tenke litt over det. Hvis du for eksempel sitter og hører på dette og tenker at du har et utroskap gående, og så er det lurt på om du skal gå fra kona, for eksempel, så kan det tenkes at du bør ta et skritt tilbake og stille spørsmål til deg med hva er det egentlig dette her er for noe? Hvor mye er igjen i det? Hvis man tar vekk spenningen, og det har jeg gjort ganske mange morsomme undersøkelser på, som er sånn at ... Det er sånne rare amerikanske psykologiske eksperimenter, som er sånn, mennesker som møtes under sånne omstendigheter som er forbundet med fysisk risiko. For eksempel en dame som drev å snakke med noen menn på en hengebro over et juv. Så ser du at deres emosjonelle connection er sterkere enn det ville vært. Ja, riktig. Hvis det skjedde over lunsjbordet. Fordi man forveksler spenningen i det å være på den jævla hengebroen med hele greiene, og det er nok ganske typisk. Det er en jævlig funnig film. Jeg husker, nå som vi har internett, denne her så jeg da jeg var 16-17, og jeg husker det enda. For det er sikkert mulig å google seg frem til, men det er da to elskere som bare har det helt fantastisk sammen. mens han og kona er på tur, og så må de finne ut en eller annen måte hvor de skal drepe hennes kone på, og de har seg mellom drapsforsøkene, så har de seg hele tiden, det er bare helt eksplosivt igjen, så finner de endelig en random måte å drepe henne på, og i det hun er død, så dør bare sexen fullstendig ut. Det er null personlighet, jeg tror det var en hårføner som faller ut. Det er jo en Hollywood-måte å ta kraft og sammen på, men det der er en reell problemstilling, da. Noen har gjort, noen har levd seg gjennom det der og skrevet om det. Og det samme er sånn, vi alle opplevde at du er på ferie med noen, og Og så tenker du, de folkene her, de var fete folk. De er noen som er par. Eller sånn, vi bondet ordentlig. Du har sittet på strammene på bal, eller hvor det har vært. Og så kommer du tilbake, og så prøver du å gjenskape det i rekkehuset et eller annet sted, på Østerås. Og så blir det ikke det samme. Fader, hvorfor er det sånn? Så er det selvfølgelig en forklaring på det, er at når du er på Bali, så har du så mange andre emosjoner i deg, og du forveksler de, du provokerer det inn i dette parret du møter, og når du ser bort fra det, så var det ikke så mye der. Sånn er det med sommerfløter også, med sånn sommerkjærlighet, og det er en klisjé å si det, men det er jo en grunn til at ide er gust, runder sakte, men sikkert av. Du tar litt brennvin av offgang? Men da ender vi på Blaze. - Nei, vi skal ikke på Blaze. Vi skal på middag. - Skal vi på middag? - Skal vi da? - Skal vi det? - Ja, men ikke nå. Vi er jo bare litt bit. - Halt i halvveis. - Jeg vet ikke om folk hater oss. Det er gøy å snakke litt om de tingene her. For jeg ser det veldig utenfor nå. Vi har jo alle levd våre liv, og da har vi jo vært konfrontert med den type problemstillinger. Ja, 100%. Og det er det som hører livet til. Nå er vi i 40-årene, så nå kan vi jo liksom... Hva heter dispense på norsk? Disponere? Nei, strø ut vår erfaring og kunnskap og noen råd nedover. Det er jo kanskje... Det er ingen enkle råd på de tingene her, for disse tingene handler om livet selv, som er kaotisk og vanskelig å ha. Men gjennomgående det med utroskap, jeg fordømmer ingen som gjør det, Men tenk over det at det er ikke sikkert det er så spennende. - Men jeg hadde lunsj på to skilte, dette høres jo litt spesielt ut. La oss gjøre videre på den uten å gå dit. Og de sa bare sånn, og det er litt "confirmation" bare jeg sier at man blir skilt også, så sa de: Kanskje meningen med livet er at man skal få barn med en trygg, rolig partner, og så skal man ut og finne den ekte kjærligheten etter at man har fått barn. Interessant. - Men da har jeg fått den ekte kjærligheten. Jeg kjøper jo ikke den skjebne tvilling-venn twin soul greia. Den kjøper ikke jeg da. - Ja, men det er jo den klassiske litt sånn at du velger noe litt trygt da. Som er en sånn, en annen kar for eksempel som er litt skikkelig. Også vi menn er jo ikke noe, menn ser utsendt kanskje og sånn, men menn ser også veldig mye på, er et ordentlig... - Er noen som har et orden i ting og tang? - Ja, intellektuell, tar vare på seg selv. - Og liksom er sånn... - Noen ser etter bare... - Som gjør... på en måte også er villige til å gå den mila der og etablere en familie og få det opp å stå. Men tvillingssjel-ideen er jo helt, altså den er så parameterløs da. Hvis du tenker over det, vi bor i Norge, vi bor i Oslo da, vi har Oslo som et isolert eksempel. Hvor mange bor i Oslo? 6.000-7.000 av hvor mange milliarder er vi på planeten nå? To? - To? - Nei, to er bare i India. Hvor er vi? Åtte? - Åtte kanskje? - Åtte milliarder. Da å møte sin tvillingsjel på arbeidsplassen eller i den byen du bor i. Hva er sjansen da? - For det første må vi bare legge den ballen død at tvillingssjel er et fint og poetisk begrep. - Er det en confirmation bias på at du har truffet noe riktig at du bare må legge en tagg på det? - Nei, det tror jeg ikke noe på i det hele tatt. Men det man kanskje har sett Hvis man er litt mer prosaisk og mindre høystemt i forhold til det her, er at gjennom livet så må man gjerne møte En del, i vårt tilfelle, kvinner som har kanskje følt at her var det et eller annet de digget. Det var en sånn kjemi. Crush? Nei, det trenger ikke være en crush, for ofte har man sammen noen, de er sammen noen. Det er noe der. Man møter dem på fest og tenker sånn, de kunne vært sammen. Min erfaring er at ofte kan det være dem I et tilfelle der det er riktig treffe på, det oppstår noe. Det tror jeg på at det er en elektrisitet mellom noen mennesker som bare oppstår. Men tvillingssjel er ikke det samme. Det er bare mer at det er noen folk, det er det samme som vennene dine. Du liker noen folk å være sammen med dem. Det blir bare godt humør, du synes det er gøy. Jeg har alle de beste relasjonene jeg har i mitt liv, er mennesker jeg har misslikt i starten, og så er det bitt de beste. Venner, partnerer, nesten alt. Det er en psykologisk forklaring på alt det her. Det begynte med negative inngang, og så var det sånn, ja faen, det var jo litt fete folk der. - Håper du mislikte meg i starten av. Jeg føler at vi er litt bros nå. - Helt jævlig tenkte slettemark og Aslak Nord, faen for noen sånn syke, krim, arrogante jævler tenkte jeg. - Ja, ikke sant? - Var du slettemark med for tiden? - Jeg bor ikke i New York, jeg bare ser han. Han er jo ambassadefru, vet du. Kona hans er jo... på ambassaden, eller konsulat der vel i New York? Jeg har blitt ambassadefru. Så det er bare vi snakker jo for lite sammen, men det er jo alltid gjerne hyggelig hver gang vi ses, men jeg tror det er mye New York Knicks og og liksom basket i Brooklyn, og han er en entusiast. For et liv. Ja, så det er jo synd for Asbjørn at dollaren er i 10-6, eller hva det er nå. Da jeg var da var det 4-9, og det var finanskrise, så det var første gang jeg møtte han. 4-9? Da Asbjørn og jeg møttes første gang i høsten 2008, da lå den å vippe på femtallet, og ikke bare det. USA var råket av en jævlig økonomisk krise. Det var halvpris på alle luksusrestauranger. Du var helt konge. Det var en sånn ting som... Nå er det så dyrt i USA. Det var det ikke før. Nei, det var det ikke. Nå er det sånn 10 dollar kaffe i New York, og når dollaren står i 10, så kan du bare gjøre regnskap på det. 10 dollar for kaffen? Det er helt sjukt. Fordi også lønnen i USA, ikke bare tjener høytløntet er bra, det har det alltid gjort, men også det du skal ikke undervurdere er at lavtløntet i USA, da ser jeg bort fra at det er nok en del jobber der som er jævlig dårlig betalt, men så er du en håndverker i Alabama, så tror jeg du tjener mye mer enn i Norge, har jeg skjønt? Det er rett og slett sånn. Så det gjør jo noe med hvordan det har blitt. Og det minner meg på en annen ting faktisk, som er at jeg tror vi må være så ærlige og si at Norge mellom år 2000 og 2015, da vi var unge, det var en sånn Det var heydays i Norges historie. De vil aldri komme tilbake. Vi var helt kongene å dro ut. Alt var billig. Norge var så gjerne velorganisert. Alt i Norge føltes mye bedre enn i andre land. Vi var tidligere ute med betalingsløsninger. Byråkratiet var bedre og sånt. Men nå er det sånn, faen når du er i kontakt med franske byråkratier, selv franske byråkratier som er ganske seirumpa, sirumpa, så er det sånn, til og med de har løsninger som er helt på alltid-nivå nå. Ikke sant? Så det har skjedd noe der. Vi har stivnet litt. Ja, vi har det, vet du. Jeg tror vi skal bli litt dystopiske mot slutten her, så er det vel det å si at jeg lurer på om vi faktisk er Rett og slett at Norge er, det kommer sikkert å gå bra med oss, men vi er i hvert fall, vi er nok på en gradvis langsom vei ned. - Tror du olja, hvis vi ser tilbake på Norge 150 år frem i tid, - Den olja hadde ikke Norge trengt å finne. Det gjorde bare landet mye, mye verre. - Det er en lang perspektive. Det har jo skapt en individuell velstand som nesten er usamlingbar i verdenshistorien. Men akkurat nå så tenker vi vel sånn at når krona er eva, når det handler om andre ting, vi skal prøve å finne nye energikilder og sånn som det, Ikke sikker at de da er best stilt i hvert fall. Jeg tror vi er 58 år. Jeg tror det blir litt sånn at vi sier at formur blir borte med 3-4 generasjoner. Hvor lang tid tar det? For vi har sølt vekk hele vårt oljefortrinn. Jeg tror ikke det tar så mange år. Det de sier i den tesen er at 1. generasjon bygger, 2. generasjon vedlikeholder, og 3. generasjon blir kunstner. Og da går det til helvete. Ja. Kunstnere og podcaster og sånt. Vi blir podcaster. Vi blir podcaster. Fy faen. Kanskje er det det. Det er et symptom på at ting går til helvete Men det jeg ser på sånn der, jeg henger litt for mye på Instagram og YouTube, så er det å finne de måtene man kan slippe å jobbe, og finne passiv inntekt, det er helt sinnssykt mye fokus på det. Det er null verdiskapning, du bare utnytter alle Amazon og YouTube sine ordninger, og finner deg en måte å tjene penger på. Men tjener man noen penger på YouTube? Hvis du er en podcaster i stor norsk sammenheng, tjener du penger på YouTube for eksempel? Jeg tror jeg er lite. Oscar Vestelin- Det er en få. Ja. Men de tjener, de få tjener, det er liksom Winner Takes All greie. Det er veldig få, men du kan tjene mange, mange hundre tusen her altså. Også på YouTube? Altså, jeg tipper, altså Magnus Mittpe. Ja. Han har ganske store utlander. Han har store utlander. Han tjener et par hundre tusen i måneden bare på YouTube. Ja. Det vil jeg tro, men han er for meg en internasjonal aktør. Men Oskar Vestlis som snakker norsk og tøyser rundt og gjør sin greie, det er vel et par hundre tusen i måneden der også. Ja, bare på YouTube? Ja, jeg tror det. Ja. Jeg vil bare gjette meg frem til, men nå har det vært røft. - Jeg ville tro at hvis du kommer over en viss threshold på for eksempel podcaster, kan du begynne å tjene penger på reklame og de tingene der. Hvis du har sett at det var ikke så mye reklame hos deg i starten, men nå er det det, og det har jo gått tegn. - Ja, det var skvett. - Ja, jeg må ha det. - Jeg har noe kaldt i kjøkkenet. - Nei, det går bra. Men YouTube er notorisk kjent for å være vanskelig å kippe. Du må opp på så jævlig høye tall før det begynner å ... - Du skal ha reklameinntekten, men de tar 45 % av alle inntektene. Hvis du får abonnenter, tar de en porsjon av det. Det tar Apple også, Spotify tar ingenting. Så til deg som hører på, hvis du har lyst å abonnere på der, gå på Spotify, der er det 0% kommisjon, mens på Apple er det 30, og på YouTube er det 40-45. Det er ganske vilt. Nettopp, ja. De hjelper deg, de fasiliterer alt for deg, så tar de bare sånn, nå skal du tjene penger på reklame, vi skal holde parten. Så det er et ganske vilt system. Så du foretrekker at folk hører på Spotify? Som ordningen er nå, Spotify tar ingenting på en måte. Hvis de skal abonnere et sted, så er det Spotify som gir meg 100% av pengene, mens ikke Apple og YouTube. Men folk må høre på den plattformen. Jeg driver ikke å detaljeorientere det så mye. Nei, jeg skjønner. Jeg bare spør om du kjærer deg, tenkte jeg. Fordi... - Vi har sett innenfor fattigbransjen at strømming av bøker er blitt en viktigere kilde, i hvert fall i Norden. I hvert fall i Sverige særlig. - Det er tidligere, det som er morsomt med bøker, spesielt lydbøker, at de kommer alltid til å være der, de kommer alltid til å generere inntekt for våre barn og barnebarn. Det synes jeg er superspennende. De har gitt ut med Sikko, royalties kommer til å dryppe for alltid der. Hvor mye penger det er vet jeg ikke. Hva faen var det jeg skulle si for noe nå? Jeg kan følge opp på at hele den modellen her, som man kan være kritisk til, og vi kan jo være lei oss for at for forfattere for eksempel, så har jo pocketsalget gått veldig ned. Det tror jeg handler direkte om at mange folk som før ville kjøpt en pocketbook, hører den nå på Storytel for eksempel. Eller Fabel. Eller åpenbart. For du ser at hardcoversalget er litt uklart om det rammes på samme måte. For det tror jeg nettopp handler om det vi snakket om i sted. Der har du da gavesegmentet, julegaver, farsdag, bursdager, alt det der. Det vil du fortsette med. Jeg har funnet ut at, jeg har tenkt sånn, jeg sier ikke om. Det er ganske mye hisser å si når. Når jeg skal gi ut min debutroman, så skal jeg som en del, jeg ser bare sånn der hvordan man har gjort i forlagbransjen sånn promoteringen, hvis man ikke har noen tidligere bøker å vise til, så er det jo litt røft å skal selge en bok eller roman fra skrets. Men det jeg tenker sånn, jeg har lyst til å ta kapitler og noe som på en måte dramatisering og filmatisering er så sykt mye billigere, og det er masse unge lovende ressursører og skuespillere som trenger arbeid ute. Dramatisere kapitlet og bruke det i promarbeidet, i stedet for å si sånn, Hei, jeg heter Wolfgang. Jeg heter Astelak. Vi har skrevet bok sammen, og vi har veldig lyst til at du skal kjøpe den til maksrabatt hos oss. De bare dramatiserer ut faenskapen, så det ser jævlig fett ut og bra ut. Men det er egentlig en bok. Så snur litt om på det, og så faktisk også bare så litt ifra at det kan faktisk bli en film en gang i fremtiden. Og så dramatiserer kapitlet. Det er jo en sånn... Kort filmkonkurranse-variant også, som er litt spennende. Ja, men der vil jeg gjerne helle litt kaldt vann i blod på deg. Det er jo sånn at en av grunnene til at skrivebransjen ikke er rammet på samme måte som for eksempel det som skjedde da musikken kom, er at med musikk valgte man alltid... en sang her og der, du lager en liste med det du digger, hva nå det er ennå. Og så hører du på det. Men det er ikke sånn innen litteratur at du hører et kapittel av Jon Espe og så hører du et kapittel av Knausgård. Jeg tenkte visuelt. Nei, jeg skjønner. Jeg støtter ideen og synes den er helt kul. Men tross alt så tror jeg at det å lese og gidde å lese en bok som tar noen timer eller høre på den, så er det sånn at der er det først og fremst knyttet til at du lever deg inn i den, det tar litt tid. Det er litt sånn. Det synes jeg er viktig å si til folk som hører på her, som er at jeg tror at at det er ganske bra å bruke den tiden på å lese en bok for eksempel, i stedet for å bare sitte og scrolle på YouTube eller TikTok eller Instagram og alt det der, som handler om litt sånn konsentrasjon. Så jeg håper at hvis du skriver en bok, så er det først og fremst folk vi hører vil lese den eller høre på den, fordi de synes at den er en kul story eller en kul stemme som de har lyst til å ha. - Jeg er helt enig, hvis du tar de mest absurde bøkene til vår felles venn Michelle, så er det sånn at du skal filmatisere det, det er ikke så nødvendigvis at du blir lokket inn i romanen av de tingene der heller, det kan jo være såpass, du får nesten bare lyst til å se mer av, du har lyst til å se en kortfilm til, men kanskje mer enn å gå inn i boka, det kan jo være en bjørnetjeneste sånn sett også, - Det er bare ideen av hvordan man skal bryte ut der, for hvis du ikke har noen bøkerkarriere-merits å lene deg på, så er den vanskelige biten bare sånn, gidder du? Jeg trenger ikke ha 4 eller 5, jeg trenger ikke ha 6 på nye norske bøker. Det kan ikke være så bra. Her er noen anmeldere som har gått bananas. Hvor spennende er det her da? Er det så bra liksom? Sånn er det blitt litt nå. Dette er jo også klitt i klikkøkonomien, at du må trille ternekast 1 eller 6, ellers er det ikke sånn lesere. Nettopp. Det er synd, for så bra er det jo ikke. Hva er det jævligste ternekastet? 3, eller? Det er det dødeste. 4 og 3. - Ja, "Tearnecast 4" har fordelen at vi som er gamle husker at "Tearnecast 4"-filmer var ofte de beste. - Ja, det er sant. IMDb 7,5 i score, "Tearnecast 4", helt nydelig. - Jeg husker, hvis du tenker på brødrene Scott, Tony og Ridley Scott. Ridley Scott klassesom "Tearnecast 5" og "Tearnecast 6". En visionær filmskaper. Tony Scott, det er mye bra, men litt mer sånn... Røffere? Ja, og kanskje ikke så visionært, men det funker liksom. Så det er ikke noe entydning der, jeg tror at folk finner ut av det litt selv. Gladiator 2 kommer da. Gjør den det? Ja, ja, Reddiskott, jeg tror vi spiller den nå. Er det han som fortsetter også? Han må jo være gammel nå. Gammel er han nå. Skal vi ha siste nytt her? 2024-film. - Fett. - Er ikke det? - Fett. - Skal vi se hvem som er casten her? Jeg får sikkert sjekke på hvordan det gjør når vi er fortsatt. Det er uten Russell Crowe da. Benzo Washington. Paul Mescal, hvem er det? Joseph Quinn. Det er spennende. Det er Ridley Scott, hvor dårlig kan det være? - Ja, han er enig. Han er gladiatoren for en kongefilm det er. Så det er ingen entydig forklaring på det, det er hva som funker eller ikke. Først og fremst er det som funker at når praten begynner å gå, da. Men det er bare å få den praten i gang. Det er litt vanskeligere hvis du får et kjipt ternekast. Det er sant. - Men jeg begynner å bli litt sånn biff sulten jeg, skal vi stikke på sommer og ta noe middag eller? - Ja, skal se om vi er noe, ja vi må jo det. - Litt løftetur ute her, nå runder vi jo snart 3:20-merket her. - Ja, ikke sant? - Hvis du har respekt av det. - Ja, altså jeg hadde jo håpet jeg skulle... - Slå fipelårsen? - Ja, altså det er jo han som kjører lengst, det er tørrfasting og alt mulig der. - Du tenker vi skal sitte her til midnatt? - Nei, altså jeg, nei. Nei, altså det går helt fint, men tenk på om det er noen... Vi har snakket mye rart, og vi har jo sikkert sklid ut på en del punkter også. Men... Jeg må si at jeg synes det er veldig gøy å få lov å få de flatene her. Da kan man snakke litt ordentlig. I like måte. Og synes at det er berikende, rett og slett. Ja, i like måte. Skal vi plugge noe på siste her? Jeg tror ikke du trenger noen plugging på noen ting. Vi må ta en skål i hvert fall. Vi må ta en skål. - For vi skal til for hattebrekket innledningsvis. - Ja, nå skal vi til for resten av livet og at de neste... - For 40 årene? - De neste, for din del, 46 årene med all den biffen du spiser og det sunne livet du lever. - Ikke for kreftig i hvert fall, så vi får håpe på det. - Ja, det er en farlig rødning. - Skal for Frankrike biff og nye bokhattaslak i Norge. Det er det jeg tror vi skal gjøre. Inno Kjøp, ja. Løp på Kjøp.