Espen Lind deler sin musikkarriere, kreativitetsprosesser, samarbeid med Beyonce/Stargate, og erfaringer fra "The Voice". Diskuterer musikkbransjens utvikling.
Optimere lydkvaliteten ved å bruke plugins og innredninger for bedre akustikk i lokalene for å forbedre podcastopptak.
Musikkbransjen på 90-tallet hadde gatekeepere, store plateselskaper styrte, og studioer var viktige for å lage musikk profesjonelt.
Tidligere arbeidsmetoder fremstår romantiske, men dagens verktøy og effektivitet er foretrukket til tross for nostalgien.
"Fra tidlig alder ønsket jeg å bli musiker og låtskriver, og visste at det involverte prøving og feiling."
Fascinert av en dokumentar-film fra 1978 med Bee Gees som inspirasjon, ble artisten motivert til å skrive låter.
Hva synes du om mikrofonen her da? Du, SM7B, veldig bra. Det er jo en av de legendarisk vokalmik. Ganske rimelig, men fungerer på forbøsende mange vokaler. Og nå er den altså utsåkt overalt, fordi podcaster over hele verden skal drive og ha den. Joe Rogan-mikrofonen. Du, det er en veldig bra mik. Den bruker jeg mye selv. Jeg blakka meg jo helt. Kjørte selvfølgelig et eget lydsystem til podcasten, så vi har jo Qubase med alle pluginsene hjemme og sånt. Jeg vet ikke hvorfor jeg bare surret til det, men så fant jeg ut at jeg måtte jo ha alle dere UAD-pluginsene. Og det var jo faen så dyrt igjen. Det er grisedyrt. En ting er at det er dyrt, men du må jo ha selve hardwareet også. Du må jo selv ha en twin der. Jeg skulle jo ha et mye større. Det har vi bare to innganger til. Nei, ikke sant. De har det nye nå. Twin i Apollo kommer med både 4, 6 og 8 inn. Ganske bra greier, altså. Låter bra også. Ja, det er... Det har jeg faktisk fått... Det her er jo et rab av podcastlokalet. Det er jo... Visste jeg jo det jeg begynte. Altså akustikk-messig? Ja. Alt for høyt under taket. Jeg burde jo lagt noe over oss her da. Noe sånn... Du skal ikke mye til for å fikse det her. Nei. Så teppen gjør en viss sus da, men... Nei, det er jo fordel med å ha... Vi har jo lagd musikk som soveromsprodusent siden 14-15 og vet jo hvordan pluginsene funker. Så det er jo veldig gøy å kunne skru god lyd på podcasten sin. Og endelig få bruke for den de-noiseren. Som bare gjør liksom helt susen, ikke sant? Noen ganger står de ovne på her, og det er litt sånn mye sur. Så det er litt sånn overraskende god feedback på lyden til at dette her er et så dårlig lokal. Ja, faktisk når du sier det, jeg har jo hørt på en del av episoderne, og det er mye livligere her inne enn det det høres ut som på tape, som jeg sier. Ja, ja, ja. Altså det høres ut som det er mer lukka? Nei, altså når du sitter her, så hører du mye mer... Jeg hører mye mer av klangen i rommet nå. Det høres på ferdige podcast, den høres mye tøytere ut. Ja, men det er jo litt sånn gøy også med... Og det har jo sikkert du også funnet ut at man blir tvunget til å lære seg ting sånn som både når det kommer til mixing av musikk også, så fant du at det var dyrt å mixe musikk, man kan bare gjøre det selv. Så ligger jo alt ut på YouTube. Det var jo ikke det på 90- og 2000-tallet, hvordan man skulle mixe musikk eller bruke en kompressor og sånn skru podcast-lyder. Du måtte bare finne ut av det. Hvordan setter man i ekene for å få feit amerikansk radio-lyd da? Jeg vet, jeg vet. Det er jo egentlig helt vilt hvor mye info som finnes nå ute hvis du snakker om produsering og mixing og lyd og sånt. Av og til tar jeg meg og blir en litt sånn gammel mann som liksom, er dere klare av hvor godt dere har det i dag? Dere som minner i dag. Da jeg var liten, da måtte vi finne ut det her på egen hånd. Jeg brukte ti år av livet mitt på å klare å... skjønne hvordan et miksebord funker og begrep om parallell komprimering. Sånne ting som du kan bare sjekke ut på YouTube på tre minutter i dag. Så det er ganske fantastisk. Men det må jo, det er det. Jeg husker jo, jeg har alltid bare operert og lagde elektronisk musikk fra PC-en. Og jo eldre jeg ble, jo mer pusser ble det for meg. Hvordan faen var det man lagde musikken på 80-tallet? Spiller du 80-tallet? Altså 90-tallet, det var ikke noe PC. Så kunne du ikke sitte på en 386 og begynne å kose deg og lage musikk og sånn. Det er ikke noe pentium da. Så det er sånn der, det kan jo kanskje sette oss hvis vi tar en kronologisk reise gjennom ditt liv og din karriere og sånn. 90-tallet er jo veldig interessant da, for elektronisk musikk har jo hatt det ti år og vært veldig populært. Likevel er det fortsatt, alt er studiebasert. Det er gatekeeper. Musikkbransjen er ganske lik. Den var liksom ti år før, og så videre. Hva fant du da? Jo, altså det er jo 90-tallet. 80- og 90-tallet var jo egentlig ganske likt i den forstanden som du sier at det var gatekeeper. Så det var nøkkelen til å komme ut var et stort plateselskap. Det var liksom ikke noe direkte kontakt med konsumenten eksisterte man ikke. Man hadde ikke sosiale medier. Sånn at du var liksom prisgivd plateselskap, et stort plateselskap og en ENR eller en platedirektør som catcha deg og som behandlet deg bra. Det var på en måte, du var litt prisgivd i det da. Der tror jeg det henger igjen mye... Gammel stolthet? Jo, det henger igjen mye sånn at i gamle dager så var det sånn plateselskapene var på en måte den store stygghjulpen. Du måtte passe deg for den prøvde å lure deg. Du var liksom veldig prisgivd å treffe de riktige folkene. Da ble du hukket opp med et plateselskap som var... som var, som ikke behandlet deg bra. Så var karrieren din over, ikke sant? I dag har jo folk en helt annen... Artister har en mye større kontroll over sin egen karriere og har en mye, mye større grad av frihet og... og mulighet til å gjøre det de selv vil, og gå dit de selv vil. Men du kan si, ja, på 90-tallet, du måtte jo, du var prisgitt plate-selskapene, og så var du jo også, alt var jævla dyrt. Skulle du lage plate, så ja, du måtte inn i et studio på et eller annet tidspunkt. Du kunne ikke, i dag kan du jo lage skiver på laptopen din på kjøkkenet ditt. Det gikk bare ikke an da. Du kunne gjøre en del ting hjemme, og du, ikke sant, man hadde jo, du hadde jo Mac, og før det, liksom Atari 1040-komputeren med sequencer-program, sånn gammel Cubase, ikke sant, uten audio-recording, bare midi-delen. Og det kunne du jo sitte og programmere opp hjemme, eller på øvingslokalen. Men på et eller annet tidspunkt, så måtte du jo få lagt på instrumenter, du måtte få lagt på vokal, og du måtte få miksa det her sammen. Du måtte bare inn i et stort studio, og det liksom, det var, det er takksamhet til det, ikke sant, da du kom deg jo ikke under, det var mange tusen om dagen, ikke sant. Men det er helt sprøtt å tenke bakpå, for jeg har også alltid tenkt på sånn musikkelagen, som er veldig sånn lysbetont, altså nå er jeg jo et dårlig eksempel da, for jeg er en hobbyprodusent, og koser meg med det når jeg har tid da. Men det er jo litt sånn med dagens musikere og produsenter, at de har kanskje faste rutiner og sånt, men de har jo ikke nødvendigvis den studioschedule man forholder seg til, og taksamhetet går jo ikke. Og det er jo et helt annet, det er litt interessant da, kanskje det presset som det høres ut på, på en måte at du har åtte timer i studio, du har hatt press på deg til å produsere noe, skape noe, den tiden du er der, høres jo veldig stressfelt ut, men kanskje det er en positiv stresser i den forstanden, at du også får litt mer press på deg i studioen, enn at du sitter og bare drikker kaffe og fokker til noen dager, når jeg går og spiller telspill til deg. Jeg tror det er et poeng, det er ikke bare negativt at du er der. Det husker jeg jo, den følelsen når man gikk inn i et ordentlig platestudio, du kjenner liksom, på atmosfæren, på luften og alt, og gullplaten på veggen, men du bare er så veldig, jeg husker, det kan jeg forstå bli det en dag i dag, hvis jeg går inn i et av de klassiske gamle platestudioene, men du får så veldig den følelsen av at, her har det skjedd mye gull før meg, her har den og den og den gjort de og de klassiske innspillingene, med det utstyret som er her, jeg har ingen unnskyldning til ikke å gjøre noe jævla bra, og det her koster dødsmye spenn, nå har vi åtte timer, la oss bruke dem. Så jeg tror at du er nok skjerpet på en annen måte, det står litt ting på spill, det gjør det jo ikke når du sitter hjemme på kjøkkenbordet og programmerer. Men det var jo ikke noe gitt at man fikk det noe bedre ting nødvendigvis, men savner du arbeidsmetoden fra den gangen, det er jo kanskje fortere å romantisere det også, det er jo mye mer komfortabelt og behageligere, men nei, det kan jeg ikke si at jeg savner, det å jobbe i dag med de verktøyene vi har i dag, er jo mange, mange lysår foran sånn som vi jobbet før, og det er klart, når du har suttet, jeg er så gammel at jeg begynte å spille inn på bånd, to-tomsbånd, og redigering da, det var å skjære i båndet med barberblad, og lime det sammen igjen for å legge til et refreng, sånn at alle ting tok jævla mye lenger tid, og du måtte også, men det som er bra med det, at du måtte på en måte tenke, fremover, du måtte tenke noen trekk frem hele tiden, fordi at hvis du har overskjedd et eller annet tidlig i prosessen, så du må hele tiden kommitte til det du har gjort, for å kunne ta neste skrittet, når du bare jobber med bånd, med teip og miksebord, du har liksom ikke 10 levels av undo, og la oss bare finne den gitaren fra i går, og legge den inn på nytt igjen, for det sporet det slett av, for at du måtte få plass til akkordarrangement, så du blir på en måte tvunget, det er en annen måte å tenke på, og jeg kan mye sånn fint med det, og romantisk med det, og det låter ofte ganske kult, og det å spille inn på, jeg savner jo det å ha et svært miksebord, det gjør jeg, og det å jobbe med en båndspiller, det er litt lyd, men det er også bare litt det jeg likte, å ha knapper og feider og fysiske ting, det å ha alt på en datamaskin blir jo litt kjønnsløst på et eller annet vis, samtidig så er det jo så mange verktøy i dataen i dag som du har, som jeg ikke ville vært foruten. Når du lagde inn de første tingene i studiet da, for da var jeg litt tilbake til det der med at man blir tvunget, eller blanding av tvang og på en måte interesse, at man har lyst til å lære seg de tingene, for jeg tror du sa i en eller annen podcast med bak spaken, jeg tror det var at du første gang du var i studio, og takksametrik, så var det en tekniker der som på en måte, og du liksom, sikkert ble jo ekstremt ydmyk, og på en måte sånn ekstremt girasikker som ung musiker da, å komme inn i det studioet der og skal prestere og sånt, og så blir det også kanskje at, kan vi effektivisere det mer, kan jeg få lære meg litt hvordan dette funker selv, og kanskje ta litt mer kontroll på det, at du også av genuine interesse lærte deg hvordan dette funket? Ja, jeg tror det ble veldig sånn, når jeg først, etter første gang jeg har vært i et studio og fått overvært prosessen på nært hold så tror jeg jeg fikk den følelsen av at for det første, det her er fantastisk det her har jeg lyst til å holde på med og det gikk opp for meg at jeg var ikke bare interessert i å spille i band og skrive låter men det å lage platen det å faktisk oppleve at du spiller inn et gitarspor og så kjører du det gjennom den boksen der og den boksen der, plutselig så blir det noe annet og så hvis du skrur det riktig så blander det seg inn sammen med lyden og det får ikke bare gitaren til å låte kult, men gitaren får plutselig bassgitaren til å funke hele den greia der ble jeg plutselig veldig opptatt av at det er det her jeg har lyst til å holde på med og da blir det neste for meg blir det da naturlig å tenke, ok, jeg har lyst til å lære meg det her sånn at jeg kan gjøre det her selv og ikke måtte gå gjennom noen andre ikke være avhengig av andre så det var en sånn, det husker jeg var en ganske sånn, det var en veldig tidlig tanke i hodet mitt da Hvor gammel var du på den perioden her, for du sa vel, det er to podkester jeg har hørt veldig mye på før du kom hit, Kristine sin, veldig bra at du så det og Baksbakken også, og da var det jo sa du til begge, og det er vel sånn du har sikkert sagt mange ganger også, men og mange husker jo egentlig bare at du dukket på TV, hadde to-tre store ganske store hits, at det var smooth sailing og så, man husker bare de beste gode tingene da, liksom sånn som en gammel har ikke så mye å forstå, han husker bare de hyggelige tingene men det er jo, det var jo en lang periode der med prøving og feiling som jo virkelig hører i store bøkene til da Ja, du kan si at det startet jo med at jeg var jeg visste jo, fra jeg var liten av at jeg var veldig opptatt av å ville bli musiker ville bli liksom låtskriver og og tenkte på et eller annet tidspunkt at, eller den eneste måten, den eneste avenyen ut i verden, det var da du må få deg en platekontrakt på et eller annet vis og så håpe at du får en hit men du må via plateselskap Du sa musiker og låtskriver, altså men er det veldig, er det, var det virkelig det du, da du var sånn 14, 15, 16 visste du egentlig noen måter forskjellen for det er jo, det å oppdage meg som en artist er jo å få på alt så mye, det er jo å få på alt så mye det er det man spiller, det er det man vil bli og så skjønner man, ah, kanskje jeg skal bli Nei, det er interessant, og det her har jeg faktisk tenkt mye på og kanskje spesielt tenkt mye på det de siste liksom 20 årene med liksom nye kjendiskulturen og sånt, hva var det egentlig jeg ville og for meg så var det, jeg hadde lyst til å bli det å bli liksom kjent og berømt, det var det var på en måte ikke drivkraften men jeg var veldig klar over at det var en en komponent en komponent som kom til å måtte være der hvis jeg skulle få den oppnå den suksessen jeg ville ha men jeg husker at noe av det første som populærmusikk populærmusikalske inntrykk jeg fikk, det var at jeg så en sånn dokumentar med Bee Gees hvor han ble intervjuet av, han er David Frost her er en og der tror jeg vi er på tampen av 70-tallet her det er en ganske kjent dokumentar nå ligger det jo en ny dokumentar på iTunes den er helt strålende og der er det jo klipp fra den gamle dokumentaren David Frost intervjuet dem og jeg husker at jeg har ingen eldre søsken som har introdusert meg til noen musikk og foreldrene mine var ikke noe sånn spesielt musikkinteressert heller sånn at jeg fikk ikke noe jeg måtte på en måte oppdage min egen popmusikk og frem til jeg skjønte at Bee Gees eksisterte for meg var det liksom Knudsen og Ludvigsen og barneplater, ikke sant altså plutselig så så jeg den her dokumentaren og jeg husker at jeg ble liksom helt sånn fjettet av det og vi hadde en sånn eldgammel sånn der videomaskin hjemme ikke sånn lenge før VHS men hvor jeg bare hadde fått tatt opp jeg hadde tatt opp tre fjerdedel av den dokumentaren og den så jeg sikkert altså 500 ganger kunne den uten at og jeg husker at jeg hørte når jeg spilte jeg var opptatt fra studiet når de recorda Tragedy og Too Much Heaven og jeg husker jeg tenkte at sånn måten de hornene og fløyten og de vokalene alt sammen, det var det fineste jeg hadde hørt noensinne og jeg synes sånn Barry Gibb med liksom langt bølgegøye hår og skjegg jeg synes han var bare så ufattelig fet og jeg tenkte at det her er det jeg har lyst til å det de holder på med har jeg lyst til å få til og i den dokumentaren så var det jo et veldig fokus på at de skrev låter for de var jo mener jeg fortsatt er noen av pophistoriens absolutt beste låtskriver så jeg tror helt fra helt fra da av så har liksom det konseptet med at jeg var ikke bare interessert i å være artist og stå på en scene, jeg ville skrive låter jeg ville være, jeg ville skape jeg ville gjøre det som jeg så dem gjøre på den dokumentaren fra Criteria Studios i Miami i 1978, det ville jeg gjøre også det er litt spesielt at man faktisk får innblikk av å se hvordan pølsene blir laget på den tiden der, for det var jo ikke oppdenkelig nylig at man har vært veldig lite opptatt av hva som har foregått i studio og den type ting. Det er helt sant, jeg tror bare det var en sånn, den var jo gigantisk på det tidspunktet når den dokumentaren ble laget, og så jeg tipper at de der studio sessionsa, dem er sikkert stagea liksom lat som dere drar inn hos baka og sånt, og det kan gå til jeg kjøpte det, jeg slukte det og syntes det var helt magisk og det tror jeg, jeg kan trekke en sånn der, jeg tror helt fra den det TV-programmet der og fram til i dag det der, hele den der studio studioromansen startet for meg. Jeg tror vi er ganske like der i bunnen at når du kommer til du har nok litt mer et ok forhold til livemusikken og scenebiten og implisitt hvis jeg skal gjøre det i karrieren min artist og så videre, men jeg har alltid vært veldig opptatt av studiemusikk og studieproduksjoner og aldri blitt så bitt av det live-aspektet med noen veldig få unntak men det kan du jo gjerne ta hvis vi fortsetter den reisningen hvor du da får major label-kontrakt med Universal omsider og så er det jo sånn litt lenger fremme i løpet der, og det må du bare ta litt sånn kronologisk, så er det jo nettopp den her hva er det man faktisk vil i utgangspunktet? Er det det faktisk å stå på scenen og være artist og bare få masse apparat som jobber av seg bak der og være stjerne, eller var det den lage pølsen og faktisk sitte og kose seg med det, så var det faktisk det som var det ekte eksplosjonen? Ja, jeg kan ta liksom et litt sånn komprimert bare... Nei, det liker vi ikke her. Jeg kan snakke så utrolig lenge om det her, men du kan si at etter at jeg da hadde liksom det hadde gått opp for meg som 8-9-åring at ok, det her er min bana i livet og det her skal jeg holde på med. Ja, det er tydelig, men sånn var det. Men så husker jeg da det var det eneste jeg var fokusert på, og så skjønte jeg at på et eller annet tidspunkt da ble jeg 13-14 15, så ok, da kan du ikke bare sitte på gutterommet ditt og høre på platen da må du faktisk, jeg måtte prøve å sette det ut i livet. Og da var den naturlige måten å gjøre det på for en guttunge fra Nord-Norge var jo å prøve å lage et band og prøve å skrive låter og få en kontrakt med en label i Oslo. Og vi var jo selvfølgelig som alle ekstremt inspirert av AHA. Dette var jo midt i AHA-eventyret. Og jeg tror at AHA som slo vel gjennom i 85-80 er veldig store inn i gjennombruddet, men AHA var jo relativt stor i Norge i hvert fall et år før de var svære i USA. Jeg mener sånn halvveis seriøst at AHA betydde for norsk musikk det samme som punken betydde for kids i England. Det gav folk en sånn selvtillit på at det går faktisk an å holde på med det her. Du trenger ikke å være liksom, du trenger ikke å komme fra utlandet eller være det trenger ikke være noe spesielt med det. Du kan være en norsk ungdom og faktisk få det her til. Så jeg begynte å spille i band og spilte i flere bandkonstellasjoner under ungdomsskolen og videregående skole og gjorde jo det som alle gjorde på den tiden. Man skriver låter og så spiller du inn demoer på lokalet ditt på sånn fire spors kassettspiller. Men basicly sånn teknisk sett, det synes jeg alltid er interessant. Hvordan fungerte det? Trykket man bare på rekk og så kjørte det bare sånn 1, 2, 3 og så kjørte man i gang liksom, eller? Det kommer jo litt an på sjangeren. Vi var jo veldig, akkurat på det tidspunktet var jo vi litt sånn opphengt i AHA og den litt sånn synt greia. Da er det jo mye sekvenser og sånt. Så det du gjorde ofte da var at du hadde jo enten en ekstern sekvenser om det var en, da husker jeg ikke hva de heter, SPQ hvis du hadde god råd så hadde du en Atari 1040 eller en 520. Kort fortalt det er sånn, da kan man legge ting i spor at man legger trommene i sporet igjen og så Ja, rett og slett den datamaskinen da, den sender signaler ut til syntet om at syntene skal spille av seg selv. Så du på en måte du forteller datamaskinen hva syntet og trommemaskinen skal spille og så kan du bygge opp et helt arrangement med tromme, bass og diverse syntlyder. Så det vi jo da, det man jo da gjør er at vi lagde et arrangement som jo er ganske, var jo veldig basic på det tidspunktet fordi du har bare så og så mange synter og kanaler å jobbe med men det var sånn det var og så spiller du det inn på et spor på den her kassettspilleren og så kanskje du, da skal du spille inn noen gitar, så har du jo tre spor, da har du tre spor ledig så kan du ta, du kunne ta to av de sporene og spille to gitarspor men da hvis du skulle ha plass til mer vokal så måtte du jo ta det ene syntsporet og de to gitarsporene og så må du rekorde dem samtidig ned på det siste, det fjerde sporet og da måtte du jo bare stemme den balansen du satt der den måtte du jo leve med for resten av livet fordi du måtte jo så slette de tre første sporene for å få plass til vokalet og sånn holdt man på det er jo sånn Beatles holdt på også når de rekordet på dem hadde de fire spors båndspillere på typ alle de tidligere skivene sine så Så det er jo et lappeteppe, og du må, som jeg sa tidligere, du må hele tiden tenke fremover, og du må passe på å ikke male deg selv for mye oppi et hjørne, sånn arrangementmessig. Men det er klart det er dårlig kvalitet, vi rekorder jo på kassetter, du har jo et signal til støyforhold som er forferdelig masse, støynivået er jo sånn at hvis du har gjort denne bouncingen, som det kalles å legge spor sammen, når du er på andre, tredje, fjerde generasjon, så er det jo like mye støy på bånet som det er musikk. Men det var det man hadde. Ja, og de A-ENR-ene og plasskapene var du vant med? Ja, de skal jo klare å høre igjennom det, men det er klart du skal jo være en veldig god A-ENR for å... Det må på dette tidspunktet være jævla dårlig, sammenlignet med det det er i dag. Du skal være en skikkelig god A-ENR for å klare å... Og kanskje spotte en gull låt gjennom et sånt kakofoni av støy og dårlig lyd. Vi skulle kanskje lytte til noen som forklarer at A-ENR, det er jo da oppvart det var, skal vi si nesten det var, en blanding av talentspeidere og de virkelige stjerne i musikkbransjen, som ble de mest verdsatte typene som spotta, signa og var ute i felten her og lette etter nye ting hele tiden. Ja, de var rett og slett talentspeidere til platteselskapet. Nøkkelpersoner. Veldig, og det var han eller hun som ga deg en platekontrakt som artist, og den var din kontakt. Når du skulle lage plate, så var den med og bestemte hvilke låter som skulle på skiven. Så du var prisgitt en bra A-ENR. Hadde du en god A-ENR som hadde trua på deg og som brukte tid på deg, så var det gull. Hadde du ikke det, så var du nesten sjanseløs i utgangspunktet. Men er kvaliteten også litt sånn til stede i dag med folk du har lyst til å jobbe med på generell basis? Med all kreativitet og kultur? At det er noe av de samme menneskekvalitetene som gjorde den gode A-ENR da som nå? Det er også på et spørsmål to. Hvor er A-ENR-en sin rolle i dag kontra før? Ja, A-ENR-en sin rolle i dag er jo helt annerledes. I gamle dager var jo platteselskapet sin jobb å oppdage rått talent og ha følgere ute. Var du en god A-ENR, så hadde du kontakter overalt. Hvis det dukket opp et band med et fnugg av potensialet på en liten rockeklubb i Bristol, så fikk han A-ENR-en på kontoret i London. Han fikk nyss om det og tok toget dit ned og så dem og signa dem for en kjempe lav sum. Hvis han trodde på dem. I dag så er jo artister utviklet seg selv. Platteselskap driver jo ikke mer en oppsøkende virksomhet. I dag er jo ikke et platteselskap forenklet sett så er det jo sånn at en artist vil jo stable jo sin egen karriere på benene. Du har din egen Instagram og YouTube-kanal. Platteselskapene er egentlig ikke interessert i deg før du har så og så mye sosial mediaaktivitet. Så det er nok en helt annen måte. Platteselskapene er nok mye mindre viktig enn de var for 15-20 år siden. Det kommer vi nok tilbake til litt tvert her. Så ja, men du greide det kunstykket som jo da veldig få greide å åbevise med en demo for kontrakta. Ja. Etter mye om å mene. Vi holdt på i flere år å spille inn demoer og sendte dem til de store platteselskapene og fikk dem jo refusert hele tiden. Og så til slutt da så klarte vi å få en kontrakt med CBS Records. I Oslo. Og så hadde vi den i to eller tre uker og så ombestemte de seg og rev den i stykker. Sånn. Ja, det var dårlig ass. Og så bestemte vi oss for vi skulle prøve å spille inn et album selv og finansiere denne skiva selv. Og rett og slett tok opp lån på flere hundre tusen og gikk i studio. Hva er det du sier der? Hvor faen fikk dere inn penger fra? Nei, det var litt sånn vi var fire stykker så det var vel litt sånn hver av oss måtte skaffe jeg husker 60-70 tusen. Jeg tror det var litt sånn det tror jeg var lån fra familie. Shit. Det var ganske heftig. Og så dro vi i studio selv og leder studio spilte inn denne platen. Og var liksom helt sikker på at når den var ferdig så kom da kom platteselskapen til å rulle ut rødløperen for oss. Holdt på i et års tid om å spille inn en skiva og så når den var ferdig så reiste vi til Oslo for å prøve å presentere det her til platteselskapene. Men fikk jeg egentlig bare den samme og kallet skulderen. Den var fortsatt ikke interessert i oss. Og det her var jo i den brytningstiden mellom 80-tallet og 90-tallet. Nå er vi vel kanskje i 91, kanskje. Og hvor verden var i ferd med å gå fra synt pop på den ene siden og hårmetall, og bryte over i den indie-verdenen med at Nirvana plutselig kom på MTV. Det var jo sånn vannskilde. Det var så tydelig for oss alle sammen når Smells Like Teen Spirit kom på MTV. Da skjønte vi at det er et eller annet som skjer her, og vi er i bakhavet akkurat nå. Det skjer et eller annet som vi ikke er med på. Jeg venter på en Race Against the Machine eller Nirvana-låt som bare skal, i dagens myke musikalske landskap, skal bare blåse seg av banen. Kanskje det faktisk er Måneskin. Jeg vet ikke om det faktisk allerede har vært. Men det er noe som bare føles helt absurd i tiden. Noen som bare bryter med alt. Noen som må vente litt på hva det skal være. Jeg har ventet på Messias, takk. Jeg er enig. Det jeg tror er sånn som med Måneskin, det opplever jeg blir bare en... Jeg synes de er kule nok, men det er jo bare en tegnefilmversjon av noen som har gjort tidligere. I samtid. Men selv om det er et friskt pust i den Eurovision-verdenen. Men jeg håper jo at... Det skal komme et eller annet som bare tar pusten fra oss. Og jeg håper jo at det er noe som vi ikke kan forutse hva er. Og at det involverer folk som spiller litt sammen. Fordi det er jo en ting som... Noe som alltid skjer på data. Så er det jo... Tendensen er jo til at folk spiller sammen mindre og mindre. Det er folk som sitter på hver sin kant og alt blir gjort lag for lag. Du legger på... Trommelslagene gjør sitt, og så gjør bassisten sitt, og så er resten egentlig bare gjort av en produsent som sitter og programmerer keyboards. Men hvis du er i et studio eller i et rom hvor to eller flere mennesker spiller sammen, så skjer det alltid et eller annet musikalsk mellom dem som... Som ikke skjer når man spiller hver for seg. Det er et eller annet med at man forholder seg til hverandre. Det blir en samtale på en måte da. Mer enn bare separate... Utsangen. Og det er en sånn ting som det er vanskelig å peke på hva den x-faktoren er som man får ved å spille sammen. Men den er ganske... Den er u... Hva skal man si? Man kan ikke nekte for at den finnes. Og jeg håper at... Jeg håper at det kommer litt tilbake. Og at vi får... At det å spille i instrumentet, også fortsetter å være viktig. Fordi... Det å spille... Det å være god på et instrument, var jo alltid kult. Du lærte å spille instrument av en eldre søsken, eller av en eldre gutt nede i gata. I dag er jo instrumentet kids har veldig ofte har lyst til å lære seg, det er laptop. Og det er ikke noe gærent i det. Men jeg bare vet ikke hvor lenge det holder. På et eller annet tidspunkt, så jeg håper at vi fortsatt... En generasjon som fortsatt har... Løst til å kunne spille gitar, eller spille trommel, eller... At ikke alt bare blir produsering og vokal, liksom. Men det er jo et eller annet du sier der også, med den randomnessen, og den underlige magien som står når alle spiller instrumentene samtidig, som i mange grad bedre ord, sånn god gammel jamming, da. At man da så på en måte kommer inn i sånne helt flytsoner, som man kanskje kan kjenne igjen i idretten, eller på en måte hvis man sitter og skriver, eller maler, eller whatever, da. At du bare så plutselig så spiller man som light, jazzmusikere, og så kommer noen opp med noen nye, på en måte, linjer i det, og så skjer det noen ting der som på en måte... Randomnessen kanskje ikke ville oppstått i en sånn veldig skissert produksjon, da. Absolutt. Og de tingene der kan du ikke planlegge, og du kan ikke rekonstruere dem i ettertid heller. Det skjer akkurat der og da. Og det er det jeg synes er så fint med platet, som er gjort på musikk som er spilt inn, med litt mer et live-element, det er at... Det du hører på opptaket, det skjedde akkurat der og da. Lyden du hører er et slags opptak, et bilde av det øyeblikket i studio, det kan aldri reproduseres akkurat sånn. Mens en plate som er spilt inn lag for lag, hvor hvert eneste instrument og vokal er sterilisert, og tunet, at alt er klippt, og alt er helt perfekt rytmisk og i tune. Det kan være et artig lydbilde det, men... Hvis du har noen spørsmål, så kan du skrive dem i kommentarfeltet. det er en eller annen sånn personlighet som blir litt randet borte. Hvis du tenker på, hvis du tenker på, hvis du tenker på pop, hvis du tar popmusikk da, hvis du tenker på vokalister fra sånn 70, 80 og 90-tallet, hvis du satte på en låt, så hørte du med en gang hvem vokalisten var. Om du hørte med en gang at det her er Phil Collins, eller det her er Kurt Cobain, eller det er Tina Turner, eller det er sant. Mens i dag, på grunn av at vi har så mange verktøy som skal rydde opp i lyden, og gjøre lyden smooth, og gjøre den helt ren, og alltid i time, så gjør det jo også at alle sånne personligheter, små quirks i stemmen, blir jo ofte vasket ut. Som gjør at du kan sette på en låt i dag med for eksempel en kvinnelig artist, og så kan det fort ta med et halvt vers før jeg hører, er det her Katy Perry, eller er det Taylor Swift, eller ikke sant. Fordi at det er nesten, sånn at du vasker ut så mye av personligheten i vokalen, at den går litt i hverandre. Det er så ironisk med det hele, er jo at lyden er blitt så perfekt, at man har jo innsett, eller på et eller annet tidspunkt, jeg husker ikke helt når det begynte, men nå er det veldig sånn, inni en natt, og nå legger man til støy etterpå. Man legger til masse støy for å lage et varme på det, og man lager kanskje litt sånn vinylknittring, eller kanskje noe publikumsgreier i bakgrunnen. Man vil ha, man vet ikke helt, for det er akkurat som det blir så sterilt, at det er sånn, hvordan fikk de til den der stemningen? Det er også tenkt på når du lager musikk isolert på en datamaskin med trommer, bass, alt er jo riktig her, men det låter liksom ikke ut som det er ekt musikk. Det er akkurat som det mangler noe luft, eller tak, eller noe du ikke helt kan beskrive. Da må du inn med støykompensatorer. Og man bruker mye tid nå, ikke bare på å legge til støy, men også legge til forvrengning. Det er jo et problem med digital lyd, at den blir så clean, og så viser det seg at mye av det vi likte med litt eldre plater, er jo rett og slett den forvrengningen som lå på gamle båndmaskiner og gamle miksebord og sånt, som vi jo da prøvde å komme oss unna. Før prøvde man å komme seg bort fra forvrengningen, og i dag prøver vi å introdusere den igjen. Så det er ganske, det er litt paradoksalt. Men hvor var vi på vår lille reise her? Du har jo ikke dratt til Oslo enda, Nei, men vi har vært i Oslo og fått med et egenfinansiert album og fått tommelen ned. Og det var et ganske hardt slag for hele, vi var vel fire, 17-åringer, 17-18. Og det å på en måte bare erkjenne at nå har vi brukt tre, fire år og to-tre hundre tusen kroner på å bare ikke få til noe. Det er klart, den er ganske tung. Og sånn i grove trekk så førte det til at det bandet da gikk i oppløsning. Og da fant jeg ut at da måtte jeg prøve en annen vei inn. Og jeg husker at, i hvert fall for mitt vedkommende, nå kanskje jeg snakker for de andre i bandet, men for mitt vedkommende så satt jeg ikke med en sånn følelse av at å, nå har jeg kastet bort tre år og jeg har kastet bort masse penger. Jeg satt mer med den følelsen av at ok, nå har jeg prøvd det her også. Det her er nok en hindring som er ut av veien. Får jeg prøve å gjøre det riktig denne gangen. Så fikk jeg da, bestemte meg for å prøve å bli soloartist. Og så skrev jeg, skrev jeg liksom et knippe nye låter som jeg tenkte skulle bli soloplata mi. Og så gikk jeg tilbake til det her lydstudiet vi nettopp hadde spilt inn plata våre i. Og så fikk jeg en avtale med han studiesjefen om at jeg hadde ingen penger, hvis jeg jobbet gratis for ham på dagtid som lydtekniker. Så kunne jeg bruke studiet på natta når andre var gået hjem. Så det funket veldig fint. Det var en bra deal for begge. Jeg fikk på dagtid så satt jeg og gjorde alt fra å rekorde lokale talentshowvinnere og radioreklame og sånt. Og om netter når de gikk hjem så fikk jeg jobbe på mine egne ting. Jeg gikk hjem i 4-5 tider hver morgen. Så var jeg tilbake på jobb i 11-tida neste dag. Og sånn holdt jeg på i et års tid. Og jeg husker jeg lærte voldsomt mye av. For det første, det med å være mutter seg alene i et studio for første gang. Og du har din egen musikk og du har egentlig bare dine egne innspill å forholde deg til. Og også du har et helt studio som du skal operere. Også det konseptet med å bare på en måte bli vant til tanken på å bare være en soloartist. Jeg hadde alltid trodd jeg skulle spille i band. brukte jeg et års tid der da på på å spille inn da liksom det som jeg trodde skulle bli debutskiva mi og det var vel ferdig i 92 type og så tenkte jeg ok, nå må jeg jo få de her låtene må jo få, de må få komme ut hvordan skal jeg skaffe meg en kontrakt nå og da husker jeg en sånn helt tydelig minne av en sånn en sånn tur hjemme jeg hadde, altså fordi jeg jobbet så sent, så klokka fem brukte jeg å gå hjem på morgenen, jeg måtte gå over Tromsøbrua for å komme hjem for jeg hadde ikke lappen, jeg hadde ikke bil og så husker jeg gikk hjem og det var sommer og det var midnatt sol, og det var ganske fint ute, og så husker jeg, jeg tenkte at det er ingen eller jeg har holdt på nå i 3-4 år og liksom bombardert plateselskapene i Oslo med demoer fra bandet mitt og ringt og mast og liksom ordentlig prøvde å høsle oss til en platekontrakt og bare fått tommelen ned og gjennom og gjennom igjen jeg tenkte at dem er ikke interessert i å høre fra meg jeg må dra en annen plass så jeg bestemte meg for at jeg skulle for å dra til Kalifornia rett og slett så jeg dro til Kalifornia, til LA i tidlig 93 med med den skiva da og hadde egentlig ikke noen kontakter eller noe ikke sånn veldig tydelig plan for hva jeg skulle gjøre når jeg kom dit, men jeg kjøpte meg den her det som heter The Recording Industry Sourcebook som er en sånn der telefonkatalog som bibel ja, rett og slett altså hvor det står liksom adresse til alle plateselskapene musikkadvokater, publisjere, managerer og så begynte jeg rett og slett bare å cold call alle sammen og bare startet på toppen og drev å ringte og det er jo sikkert som å være en telefonseller, du får jo 999 nei før du nå får et kanskje men jeg var liksom ung og og ustoppelig og holdt på og gjorde det her i et års tid og og kom vel et stykke på vei jeg var liksom, jeg skaffet meg til å være en ganske bra musikkadvokat og jeg var ganske nært ved å få en deal med det som heter MCA Records da i Los Angeles men de trakk seg de ombestemte seg i siste sekund og på det tidspunktet da hadde jeg vært der i et års tid og oppholdstillatelsen min var i ferd med å gå ut og jeg husker jeg tenkte jeg hadde ingen penger igjen så jeg husker jeg tenkte at ok, nå må jeg ta noen grep her jeg må, jeg er nødt til å reise hjem jeg er nødt til å reise hjem og jeg er nødt til å på et eller annet vis gjøre noe annerledes for det her har heller ikke fungert og jeg husker jeg satt på i flyet på vei over Atlantelen på hjem og tenkte at nå nå har jeg sånt et sånt oppgjør med meg selv da hvor jeg jeg har en oppgjør med meg selv da og da er vi altså i 1994 kom hjem fra USA med halen mellom benene og tenkte at nå har jeg brukt det er ti år siden jeg begynte å sende inn demoer og det er liksom ingenting som har fungert jeg har ikke fått en kontrakt noensinne jeg har ingenting å vise til, jeg har aldri tjent noe spenn på musikk og jeg kjente liksom at klokka begynte å tikke jeg tenkte nå må jeg få det her til jeg er nødt til å jeg har ikke råd til å kaste bort enda mer tid så tenkte jeg, ok, jeg får prøve å nå må jeg ha en kontrakt jeg får prøve å skaffe meg en kontrakt i Norge nå har jeg hatt et år i utlandet kanskje de har liksom kanskje de har kommet litt over glemte litt kanskje de har glemt meg litt så jeg dro hjem til Tromsø men nå hadde det jo blitt 4.90 tidlig 5.90 musikkbildet hadde jo endret seg veldig mye og jeg skjønte at jeg er nødt til å få det her til nå jeg er nødt til å ha en låt noen musikk som går rett inn på radio så jeg skrev et knipp i en ny låte og så fikk jeg tilbake den jobben i det lydstudiet fortsatt da uten lønn men fikk lov til å bruke det gratis på nettet og så spilte jeg ti nye låter skreppet den gamle skiva mi ti nye låter, og en av de låtene var jo den her Jem Jem Gimmie som jeg tenkte, her er det en låt som må, dette må funke på radioen for øvrig, var det en låt som ble til på en litt annen måte enn de andre låtene eller var det bare noe alt bare i accident husker du det? for det er jo en låt som virkelig skiller seg ut ja, det er litt sånn altså nei, jeg husker at hele greia startet med et sampel av en gammel Bee Gees låt som jeg så jeg bygde hele greia på og så fjernet jeg sampelet til slutt og replayet det for å ikke bli da var på den tiden jævla redd for å bli saksøkt for sampling nå gir folk faen Men Nei, jeg husker ikke Jeg bare husker at Og det her er jo litt sentralt Jeg bare husker at jeg tenkte Jeg er nødt til å lage noe som fungerer på radio Dette må fungere Dette høres ut som noe jeg tror radio kommer til å spille Jeg var liksom skamløs Jeg bare trykte på alle de knappene jeg kunne Og så trykte jeg opp X antall 50 CD Så sendte jeg dem rundt til radiostasjonene Og begynte å ringe dem For å få dem til å spille låter Og jeg er jo fortsatt på dette tidspunktet USA Jeg er bare en fyr i tromset Og de fleste var jo interessert Og ba meg om å Slutte å opplage dem Men P3 Var jo på det tidspunktet Var jo en ganske fersk kanal Og var litt sånn rettet mot Mot ungdomsgenerasjonen Og syntes vel det var kult At det var en eller annen fjøtt i Nord-Norge Som hadde laget en låt Som han ville at den skulle spille Du har vel sagt oss i tidligere prater At det var ikke sånn flust Til å velge En ny norsk på en måte Og kanskje også popmusikk Altså det var jo på en måte Jockeybandet var det veldig mange navn Men det uttrykket der Var det ikke så mye av Ja nei det var Der var jeg helt alene Det var det Men du kan si at På midten av 90-tallet Så eksisterte det omtrent Ikke norsk popmusikk Men det var heller ikke noe sult etter det Fordi Og det var jo ikke bare i Norge Men hvis du ser verden Global musikkmarkedet I både USA og England Så var Indie Grunge var jo selvfølgelig svært Alt som hadde et snev av Noe alternativt over seg Det var ti året for Bjørsk Og Garbage Og de tingene der Det som lignet mest på Popmusikken vi kjente fra 80-tallet Det var jo urban artister Som drev med Da var du på alt mulig Fra Bobby Brown til Jodeci De tingene her Men Det var det som lignet mest på den gamle popmusikken Men det var jo ikke helt popmusikk det heller Hvis du var hvit og drev med popmusikk I 1994-1995 Så var det Couldn't get arrested Var det også Eurodance Så smått på veien Jo den var ganske Den hadde jo egentlig vært Ganske Du hadde jo sånn To unlimited Og det gikk den her fra Sånn typ 3-4 Det var akkurat det jeg tenkte på Akkurat nå Det var jo inngangen min til Det er ikke det du har gjort i måte Eurodance-banden Jo det er jo det Jeg tenkte også på sånn To unlimited Og så må du rysse opp på topp 20 Og den duoen der Og han fyren var så fet Og Det var sånn To unlimited Og Ace of Base Ble jo min Skal vi si Når jeg var på Min neste forelskelse Etter A-ha Og Santana Av alle Men det var på pappa sin fortjeneste Men det var jo Da hadde Ace of Base Og To unlimited Var jo liksom på en måte Det var også kanskje ganske svært På byene Siden 90-tallet Og så var det jo alle disse Ja Eurodancen var Jeg tenker tilbake 93-94 Med noen Mr. Vain Og sånn Det var veldig mye I den pakka der Som sikkert låt Veldig friskt På den tiden der Ja det gjorde jo sikkert det Men det var jo også En Ja du kan si Det var jo også da Den hvite popmusikken Som eksisterte Det var der Men hvis du ikke På en måte Jeg husker at Jeg følte aldri at Jeg hadde ikke noe imot det Men det var ikke noe Jeg følte ikke at Jeg hørte til i den verden heller Sånn at Og hvis du tenker da igjen Tenk musikkbildet på 90-tallet Det var jo ikke før Husker du når Spice Girls Kom i 96-tallet Da var det liksom Det var sånn Pop revolution Det var den første Sånn renspikket Poplåta Vi hadde hørt på Altså siden 80-tallet Antovent Kan vi nesten si at Spice Girls også sparket opp De mange av de boybandene Som kom etterpå Ja 100% Jeg har aldri tenkt på Den måten der før Men Det var jo De boybandene Kom jo etterkant De kom etterkant Altså Eller de kom vel Det var noen som var Litt fornøyde Før sånn Boys to menn Backstreet Boys Og sånt I quit playing games With my heart Max Martin var jo i gang Og gjorde de greiene sine Og de funket jo I Europa Til en viss grad Men de funket Det var jo først Når de breka i USA Og da er det et Godt støkke inn på 90-tallet Backstreet Boys Var jo Så vidt jeg husker Ganske mye større I Europa Og Tyskland Åja Enn de var i USA Ganske lenge Så Men Men Sånn som jeg husker det I hvert fall Så er det Når Spice Girls kom Og den Det var akkurat som en sånn der Forbannelsen ble brutt Da plutselig Da åpna Liksom Flawgates Ja Og da var det På en måte Da var folk Sulten etter popmusikk Var tilbake Så det husker jeg Var sånn ganske tydelig Det var Petter på ballen Og det Og det var jo sånn På den tiden Hvor det å bli listet På radio Og det var Jeg fikk liksom oppleve Det sluttene av æren På radioen sin viktighet Førte jeg fikk liksom være med Litt av den biten der Før liksom Radio ble sekundært Og enda lengre ned i løpet Altså det var jo sånn Plasseskapende Ja Og det var litt rart tid å tenke tilbake på at man slapp låter på radio ukesvis før det kom til salg. Det var kun mulig å høre på radio, så må du ta på kassetta hvis du skal ha det, så kom det til salg. Det var to store bekymringer du hadde hver gang du skulle gi ut skjivet. Det var for det første, får du en lista på P3? I norsk sammenheng. I norsk sammenheng, ja. Får du en lista på P3? Og hvilke anmeldelser får du i Vegard Dagblad? Det var liksom de to. Og det er jo artig å se at man alltid er bekymret og stresset for det, kommer det til å funke? Og så spoler du frem til i dag hvor ingenting betyr fuck all. Nei. Bokbransjene henger kanskje litt igjen der ennå. Vegard Dagblad har litt å si. Ja, kanskje. RF hadde Aslak Nore her i går, så vi snakket litt om det. Men det var litt avsporing. Så fikk jeg da gitt ut det. Den kom jo i dag i 95. Den kom jo egentlig litt før den her pop-revolusjonen. Og ble jo gitt ut, i og med at P3 begynte å spille i den, så begynte de andre radiostasjonene å spille i den. Og det ble en liten hit. Kan jeg huske riktig hvis du var på Bård og Harald og spilte den? Ja, det stemmer. Ja, jeg husker ikke. På Lille Rørdag, ja. Ja, ja. Det var på Lille Rørdag, det var på Åppen Post, men det kom kanskje senere, det. Men jeg husker Tungtvann var på Åppen Post. Det husker jeg gjerne godt. Ja, det var Husband på Åppen Post. Det var Husband, det stemmer. Ja, ja, ja. Det var så dårlig å huske det. Ja, ja, det var Husband på Åppen Post. Stemmer det? Nei, men det stemmer. Jeg var på Lille Rørdag, det tror jeg kanskje var min, mulig er det min første sånn TV-NRK-opptreden, altså. Wow. Så, men så kom jo den, og så, i og med at det ble en slags hit, så da plutselig var jo alle plattedelskapene interessert i å signe meg. Så endte jeg opp med å få en kontrakt da med, med ja, MCA Norge, som jo da senere ble til Universal. Et ting før vi forlater, den lille biten her, så jeg tenker på at, jeg synes det er forbløffende å tenke på hvor stannhaftig du var, i voksen alder nå, å se tilbake og bare sånn, faen, jeg ga ikke opp. Det er litt sånn, på en måte en voksperson falt til fornuften mye tidligere, og bare sånn, ok, dette her er tydeligvis ikke i veien å gå, men tenker du tilbake, synes det er rart å se tilbake på? Nei, ikke rart, men jeg synes ikke det er rart, fordi at jeg vet hvor, det var liksom det eneste alternativet for meg, det var, jeg hadde virkelig ikke noe, jeg husker at jeg hadde en sånn, selv om det tok 10-11 år før jeg fikk platekontrakt, så husker jeg at jeg hele tiden hadde en helt klar følelse av at, det er ikke spørsmål om jeg får det til, det er jo bare når, hvor lenge må jeg liksom gå ut i den her ødemarka, før jeg faktisk blir tatt inn i varmen. Og hvor den selvsikkerheten kommer fra, det aner jeg ikke, fordi jeg var særlig så tidlig i karrieren, så var jeg virkelig ikke så god at, at det var noe selvfølgelighet at jeg skulle. Kanskje det var så enkelt som et 10-åringssinn da? Ja. Jeg var bare, jeg hadde best, det var bare det her jeg hadde lyst til å gjøre, det var ikke noe reelt alternativ for meg å gjøre noe annet. Og så har jeg alltid hatt en sånn der veldig sånn, jeg har veldig tro på at jeg, en litt sånn naiv tro på at jeg kan få til ting, altså hvis jeg hadde hatt tid og YouTube, så er jeg sikker på at jeg kunne bygget et hus, ikke sant? Hvis jeg bare hadde hatt nok tid, skjønner du? Ja, ja. Jeg tror jeg må få til alt. Jeg er ikke redd for å sette i gang med ting, og liksom prøve å, ja, jeg er ikke redd for å gi meg i kast med store prosjekter. Jeg har en sånn tro på egen gjennomføringsevne, så jeg tror kanskje det er det som gjorde at jeg bare alltid følte at, bare holde på med det her lenge nok, så til slutt så sitter den. Det der er litt sånn interessant, for det har jeg også notert meg som et punkt her. Dette her med talent, skal vi si versus tidstandhaftighet da. Altså hvis man spør, kollegaer av deg, venner av deg, som på en måte med alt det du har oppnådd og gjort i karantene også, så sier man sånn, Espen Lindh hadde et umåttelig talent, dette her var jo på en måte dømt å skje, han hadde vært her så dyktig, men så på en måte, så ser man tilbake i studiet, han tok liksom ti år med liksom reise dit, som du har fortalt nå, bare sånn med avslag og refleksjoner. Altså det er liksom, man kan være fristet å si at, at viktigheten av talent er veldig stor. Jeg er litt usikker på det, at det er den der tidstandhaftighetsbiten som er egentlig, de som på en måte gir opp på veien er, vil aldri få sett hvor det hadde gått da. Jeg tror tid er en sånn ekstrem avgjørende ting, når det kommer til all kreativitet og kunst nesten, og kultur. At det blir så lenger du holder ut, jo lenger det liksom øker sjansen på at du får det til etter slutt. Jeg tror du er helt rett, altså det finnes, og det kjenner du jo sikkert også, at hvor mange ufattelig flinke musikere, eller musikktalenter, som det aldri blir noe av, kjenner man jo. Ja, ja. Massevis av dem som er folk, som hadde sikkert kunne spilt ringer rundt meg, men de bare, det skjedde aldri, og de ga opp og, så jeg tror at talent er ikke uviktig, men det er andre, standhaftighet og evnen til å, hva skal man si eventil å være kreativ når ting går deg imot å finne en ny vei rundt for å komme til målet og det tror jeg er viktig Jeg tror det er idretten også du ser litt det samme der tenk på alle de talentene jeg husker jeg vokste opp med på fotballbanen og idrettstalenter men det er ikke nødvendigvis de som endte opp å bli det beste eller de som ble den faste spilleren på laget det er den der standhaftigheten jeg tror det svarer av begge deler, men jeg tror det med tidstandhaftighet og å legge timene sine inn i det som Magnus Carlsen finner seg av tror jeg har ekstremt mye mer å si enn på en måte det varierende grad av talent man har 100% overbevist en viktig ting der også som er utrolig viktig lærdom så jeg tror kanskje mange som hopper av toget for tidlig ikke skjønner, og det er noe man skjønner når man blir eldre uansett hva man feiler på så er det aldri bortkastet og den er kontraintuitiv fordi alle har blitt refusert på forskjellige ting hvis man har prøvd å gjøre noe kreativt kanskje til skolen også så er det jo lærdom og det er så vanskelig å skjønne når du står i det miserable og missnøyen og blir refusert igjen er jo alt du har lært både det du har laget hva som du har lært prosessen av rutiner du har laget noe, du har laget et produkt du har hele den biten der du vet hva som skal til for å nå frem til de personene og du vet også på en måte kanskje hva de har gjort feil i alt man feiler på så er det ekstremt mye lærdom og erfaring så på en måte du drar med deg videre til de neste forsøkene dine og det er vanskelig å skjønne at det er en viktig komponent i den reisen det er kjempeviktig jeg tror det der er en jeg tror det er en mindset som noen kanskje har naturlig jeg husker og det her er jo ting som jeg ikke var bevisst på når jeg sto oppi det men det har jeg i eldre dager da prøvd å tenke tilbake på men jeg husker at hver gang noe gikk i dass og det var massevis av avslag underveis og skuffelse og sånt men jeg husker at jeg så før meg veldig tydelig at her er jeg målet mitt er der og mellom meg og der og målet mitt så er det x antall hindringer eller refusjoner eller hva du vil kalle det dem er der og man kan godt si at kanskje dem er forutbestemt det er 5 eller 10 eller 15 eller 20 men dem er der, jeg må gjennom dem og hver gang jeg har fått en ny dør i trynet så betyr det at det er en til ut av veien jeg er et hakk nærmere målet mitt fordi før eller siden kommer jeg dit sånn husker jeg jeg hadde en helt tydelig bilde av hindringer som sånn bøta av stener som sto foran meg det er jo en veldig vakker dramaturgisk måte å se det på faktisk for det er jo det drama handler om at du skal ha en karakter som skal nå målet sitt og så setter du opp bare masse hindre på vei til den ja det er et sånt bilde jeg alltid har hatt i hodet og det tror jeg kanskje da eller det er jeg ganske sikker på at klarer du å se sånn på motgang motgang er på en måte bare det du skal kvesse klørene dine på før du når målet ditt og det er jo kanskje sånn som er lettere sagt enn gjort at du må bare tenke sånn men jeg tror det jeg vil ikke være overrasket om veldig mange også hvis du snakker om toppidrettsfolk har en litt sånn lignende måte å se det på jeg har jo også en litt sånn lignende reise med podcasten her men jeg var ganske bevisst på at jeg er litt sånn talljunkie så da unnik jeg jeg visste at det første året med podcasting kom til å ikke svare til forventningen i helt tatt sammen med tank på Magnus du tror å høre på da det er litt sånn med musikk også egentlig at du slipper noe gjennomkringer og sånn det er jævlig bra det her kommer sikkert mange til å få med seg jeg vet jo meg selv at jeg kan takle tror jeg de som dårlige tall jeg bare dropper og ser på tall det første et og et halvt året på podcasten så så jeg nesten ikke innom bare med u eller innimellom og da var det sånn mye lettere å bare hoppe til neste episode og bare se for seg på det er liksom sånn folk i militæret sier du vet hvor du skal sette foten et steg frem og så bare fortsett framover ikke se deg tilbake og så er tallene det det er underveis og da er det mye lettere på en måte både å ha det gøy og ikke tenke på det ikke tenke så mye på hva som ble veldig bra og veldig dårlig men at du hele tiden føler at du du har en glede i det du driver med og at det vokser sakten sikkert men at det tar veldig lang tid og så ikke blir så jævla nedbruttet og hengs opp i tallet og sånt og så tvinger det deg også til å leve litt i nuet fordi at jobben om det er podcast eller om du skal bli sjakkmester eller om du hopper med musikk så jobben må være noe mer enn bare noe måle du må jo også faktisk like det du holder på du må jo også like det du holder på du må like hverdagen du må like det du holder på med og hvis du bare sitter og blir nedpest over at jeg har fortsatt ikke nådd målet mitt det er ikke spesielt oppe i julen det er et godt poeng fordi folk snakker om målen og målene sine og setter altså artister har veldig tydelige mål så tenker de sånn men hva gjør du når du kommer til det målet blir du da skal du sette enda mer hår ut til målet og så bare sette opp for mye beskuffelser eller i stedet for liksom ha en sånn jeg er glad til å si sånn har du et evighetsbasert mål på at du skal bare holde på og ha det gøy og liksom vokse og dra reisen sånn sett eller skal du ha liksom et sånt definitive milepæle hvor liksom det er en sånn arbeidsplass for å kake hver gang du har liksom gull på deg eller sånn sånn at da blir det hele tiden en race til bar da og du jager etter det men kanskje noen som trives med det så er det sånn individuelt da jeg tror kanskje at løsningen er at Jeg tror kanskje du trenger litt av begge. Jeg tror at du trenger både og man skal ha et mål eller man må ha et mål om å gjøre noe man liker og faktisk både ha glede av det du driver med og ha stolthet av det du driver med og glede deg til å gå på jobb neste dag. Den målet kan jo vel være at du skal gjøre det ferdig og få det huset. Jeg tror du må ha noen konkrete sånne milestener også om det er mileperler om det er liksom han som jobber på forsikringskontoret som skal nå kvartalsbudsjettet sitt eller om det er basketspilleren som skal score så mange assists eller hva det er. Jeg tror du må ha hvis det bare er hvis ditt eneste mål er at jeg skal bli jævla god og spille basket det tror ikke jeg får deg noe. Du må jeg lurer på om du må ha noen sånne mål om jeg skal bli kretsmester eller jeg skal bli verdensmester eller jeg skal spille på Chicago Bulls eller hva det er. Og toppidrett tror jeg er en egen diskusjon der for det tror jeg det også er hvis du skal bli nummer en så er det sånn da må du jeg tror du må tenke målbasert da så det er det ikke noen annen vei på en måte hvis du skal bli verdensbeste. Hvis du skal løpe friidrett og være litt smi i det laget i 10-15 år og på en måte bare skille deg med det og ha en OK-lønn så er det kanskje det målet. Men hvor lenge har du hatt podcast nå da? To og et halvt år. For det er ganske mange episoder da. Altså du er på 100 og Jeg skal si at det første året så var det ganske lite da var det 20-30 episoder og i fjor så var det helt jævla mye og i år har det vært jævla mye. Dette her er vel episode nummer 180 et eller annet. Ok, så da gjør du i uka du gjør typ Minimum en uka. Så det er jo kan du si at det er et mål da eller et minimum men det er mer sånn der jeg tenker alt på meg selv at jeg liker ikke så veldig godt reklame og sponsor i podcast jeg har prøvd å unngå det i størst mulig grad og så er det en uka er å forvente da hvis du skal følge noe på en måte det blir veldig jævla sjeldent men nå er det plutselig opp i to uker så da har jeg satt det på en måte som en slags vane så det er vanskelig å gå tilbake inn til en uka da på grunn av tall. Ja, ikke sant? Men jeg antar det er mye jobb å lage en podcast. Det er egentlig ikke utgangspunktet det som er jobben er jo de tre jæverne der de kameraene. Ja, for du skal sitte og du sitter og klipper det etterpå. Nei, det er det jeg heldigvis slipper da det var jo jeg fant en teknikk på at det programmet som du ser her nå det klipper automatisk på lyd så når du snakker så går det opp på deg og så blir det veldig sånn. Åja, skjønner jeg for det er jo jævla smart. Så det var jo sånn hvordan kan jeg lage en podcast på kortest mulig tid og ikke bruke så mye tid og energi på det men at også det var det som var fint med lydkortet vi begynte å snakke om i dag også for der er det jo plugins som kan prosessere lyden På veien? På veien, ja. Så jeg har jo helt ferdig komprimert prosessert lyd. Ok, så når vi går herfra så er podcasten ferdig og ferdig filmet og alt? Yes, i utgangspunktet. For lyden kunne altså hvis det bare hadde vært lyd så kunne jeg sendt ut podcasten i dag og bare slapp av og tatt med rå men så er det liksom hele den sosiale medieverdenen og video-biten hvor det er liksom da med en gang du blander inn YouTube og video så er du fucked. Det er jo det som på en måte også gjør prikken over ryen da skiller det litt fra alle de andre. Så nei, det hadde vært deilig å lage podcast uten video og da hadde jeg sikkert laget fire uker tror jeg. For da er det jo kun etterarbeid. Nei, det er jo litt research da men kanskje det går relativt kjapt? Ja, jeg funnet det sånn de fleste gjestene jeg har innom har jo vært i podcast før og et eller annet med å høre på podcast synes jeg er mye bedre research enn å drive og søke opp ting og lete etter ting. Da har folk for det første gjort researchen for deg og så kan du høre hva som er det mest interessante. Det er da folk er på sitt ærligste det er på podcast og i film. Men jeg er jo oppriktig interessert i alle de jeg har som gjester inne og har brempen på å ha noen som på en måte er kjendiser jeg ikke er interessert i. Da finner jeg jo ingenting å spørre om. Jeg sliter liksom å holde samtalen i gang. Det går trått. Ja, det går jævlig trått og se partiet og bare sånn her vi snakket i fem minutter det her var helt krise. Så det er det får veldig mye gratis da å være interessert i folk og tematikken og da trenger du egentlig ikke gjøre ofte så mye research. Så det er litt for podcastverden da. Så hvor var vi på standhaftighet og tidetalent? Ja, vi var på nå var vi på Universal og Petter Singsås. Jo, ikke sant ja. Du signet med Petter Singsås da. Den store legenden. Den legenden og min fortsatt veldig gode venn Petter Singsås. Ja. Ja, hvordan går det med han? Han har jo trukket seg ut av Ja, han sluttet i Universal han tog for fem år siden kanskje. Musikkbransjens Alex Ferguson eller hva? Ja, ja, virkelig altså. Altså nå driver han nå har han en sånn underlabel under Universal som heter Vitamin. Åja. Og gir ut han som ga ut gir ut Astrid Ingeborg Bratland og han ga ut en fy faen med Hakim og Så han gjør litt greier men han er jo på et er jo på et mye sånn mer sånn hva skal vi si personlig plan. Jeg tror han Perfekt. Skal ikke jeg snakke for han da men jeg vet at han han er jo en Det var jo han som signet meg i utgangspunktet i 1995, og har jo vært med meg hele tiden. Og det tror jeg faktisk, i norsk musikkhistorie, det er uten sidestykke sånn lengste artist-ENR-forholdet noensinne. Vi har liksom jobbet sammen nå i 25-26 år. Og ligger det litt i det at det er ikke vanlig for artister-ENR å greie å holde ut med noe sånn? Nei, om ikke annet så bare fordi at det opphører før eller senere eksisterer, enten så slutter ENR-en, eller så går artisten til et annet plattselskap. Jeg har bare alltid valgt å være der han er. Det er litt interessant, er det en sånn rolle, jeg skulle si relasjonsdrama når det er artist-manager og A&R? Hvor kommer manageren inn i bildet her? Ja, det kan det jo være. Alle de her rollene er jo flytende. Og en god manager, og for så vidt også en god A&R, er jo klare. De må finne sine roller. Noen managere er jo hands on i alt samme, og skal mene noe om alt fra hårfarge til rekkefølge på skiva. Mens andre managere, som typ Paul McInnes og U2, har ingen mening i what so ever om det kunstneriske. De tar seg av kontrakter og booking og sånt. Så det kan oppstå drama i sånne konstellasjoner, men som oftest så er folk ganske flinke til å finne sine roller. Men hva bygger den ensidige lojaliteten mellom deg og Singsås på da? Det er egentlig bare fordi at han signet meg i utgangspunktet. Han er bare en genuint bra fyr for det første. Og så har han veldig peiling på musikk. Han er liksom den beste A&R'en i Norge gjennom tidene. Han har et øre for låter som jeg mener er ganske unikt. Og vi har vært gjennom mye veldig lang tid, og han har gitt ut alle skivene mine, og vi har vært gjennom mye oppturer og forsøkt også nedturer, men han har alltid behandlet meg bra. Han har alltid vært all right. Vi har hatt en jævla fin tone bestandig, og jeg har satt enormt pris på å ha han på min side, og jeg tror og håper han har satt pris på å jobbe med meg også. Så det er bare noen mennesker, på en måte snubler du litt over, og er så heldig å bli bunnet sammen med, og dem, og hvis det er gode forhold, så har du flaks. Og i mitt tilfelle, der hadde jeg veldig flaks. Så han sa innom meg, ga ut første skiva mi, og det her var jo etter at Jam Jam hadde vært en sånn liten hit rundt omkring i Norge. Og da husker jeg, jeg var jævla sikker på at skiva skulle komme ut og bli en kjempehit. For jeg husker jeg fikk, det vi snakket om tidligere, at anmeldelser var viktigere i gamle dager. Fordi skiva fikk jo liksom terningkast 6 i Dagbladet. Albumet var liksom på forsida av Dagbladet, og sånn der, det er jo litt sånn, den bestemte seg for at, avisen bestemmer seg av og til for at nå skal vi dra litt på. Og da var det litt sånn, det var sånn Tidenes norske debut, kalte de det. Kanskje i overkant generøst, hvis man skal være ærlig, men ok. Men i alle fall, skiva kom ut, og jeg var sikker på at vi skulle selge liksom hundre tusen X, og at det skulle gå i bananer. Men det endte opp med å ikke funke i det hele tatt. Bare den, skiva bare connectet ikke med publikum. Den var ikke, skiva var bare ikke bra nok. Det var ingen som, den traff ingen. Jeg tror at jeg, gikk jo på, eller det jeg lærte da, var vel det at, som jeg nevnte tidligere, jeg var jo, begynte å bli desperat når jeg skulle lage den musikken. Jeg tenkte at nå må jeg ha en hit. Jeg må ha, noe annet som fungerer. Jeg må ta korteste veien i mål her. Og hadde kanskje begynt å, både lage musikk, og gjøre og si ting, som jeg trodde skulle skaffe meg en kontrakt, mer enn kanskje det som, lå naturlig for meg. Sånn rent sånn, kunstnerisk. Jeg hadde i praksis da rett og slett laget musikk, som jeg kanskje ikke sto helt innenfor selv. For å kunne lage, du var oppsess på å lage hits. Ja, og jeg tenkte at det her kommer til å bli en hit. Nå må jeg bare lage noe som høres ut som en hit. Og nå når jeg sitter her i dag, så vet jeg jo det at, første bud for at en låt skal bli en hit, er på en måte at den som skriver den, liker den selv. Hvis du ikke selv liker den, så hvorfor skal noen andre der ute like den? Hvis det ikke ligger et eller annet hjerte i det, så tror jeg ikke at du, da skal du ha flaks for å treffe noen. Hvorfor er det så vanskelig å liksom komme til den, skal vi si oppdagelsen, eller den ærligheten, at man, jeg kjenner jo utrolig mange mennesker som lager musikk, og det er ofte, jeg kjenner liksom på en måte stilen, hva de liker av artister og sjangere, spesielt innenfor elektronisk musikk, og så først fristet jeg meg allerede på kanskje at, Gødsen sier sånn, men liker du dette selv? Altså er det sånn, du lager veldig mye av det samme på sånne samlebåndslåter, er liksom dette her ditt hjerte nært, eller er det noe du tror, label og liksom streaming tjenesten, kommer til å bare sette på litt også? Det er et fristende spørsmål å stille, spesielt med masse produksjon i dag. Ja, det er jo alltid, det er jo den evige dragkampen, ikke sant? Fordi på den ene siden, så har du jo lyst, hvis jeg skal snakke som artist da, så har du jo lyst, å sitte i studio og lage den musikken, som du føler der og da. og du vet på en måte både kunstnerisk sett så er det det mest tilfredsstillende det er lett å, det skjønner man og så vet du på en måte intellektuelt sett, for det har du blitt fortalt at bare du på en måte er ærlig og lager den musikken som som er deg så har du til syvende og siste størst sjanse for å treffe publikum men det er ikke så lett du skal være jævla disiplinert for å klare å gjøre det fordi at så hører du på radio så ok, den låta der den går litt fortere, ok dem gjør sånn, dem har ok, dem har de gitarene i refrenget oi, oi, oi, det kommer et dropp der kanskje jeg burde få det inn i min låt der, ikke sant? du kan begynne å, masse sånne tanker i hodet som du absolutt ikke burde få men også har du selvfølgelig også det elementet med at du kan ha et plateselskap, eller du kan ha en manager som da sier, vi trenger noen hits her for det er jo alltid det store selv en dag i dag når jeg produserer skiver for andre artister, så er det jo det som er mest slitsomt det er jo det der, ok, skiver er kjempebra men vi må ha en hit, et eller annet må på radio og da du skal være ganske du skal ha tunga rett i munnen for å klare å både holde på det som er ærlig og det som er det, og ikke skulle døppe tåa ut i den gærne dammen på en måte, og ikke begynne å ta snarveier og prøve å gjøre det som du tror skal få låta deg populær jeg tror at veldig mange av de artisterne som blir størst og som har en mest sånn der meteorisk oppgang, er jo dem som har klart å være seg selv og gjøre sin egen ting så har de vært heldige i det at demmes smak og publikum sin the sight guys har på en måte krysset akkurat der når det skjer, da får du Billie Eilish eller de tingene der som bare kommer litt ut av inntettet og bare blir gigantisk det er jo også et argument for å være venn med tiden at hvis du på en måte, du vet jo hadde du vært for tidlig ute med det den og den danssjangeren eller det soundet der på en måte, hvis Kygo hadde kommet tre år for sent eller for tidlig av publikum eller ikke, det var noen riktig crossover i markedet som gjorde at det faktisk gjorde lettere for dem å slå igjennom og så videre så er det sånn, på en måte det er jo den tiden hjelper deg til på at hvis du holder en stø kurs på det du liker på visst tipsa, så kan det at det soundet faktisk funker fram i tid da, eller på en måte at du vet jo aldri helt, ja, når når det du kanskje lager eller, altså, når er det crossover med faktisk hva folk er interessert i for ting dør jo ut og blir og blir født i høyt tempo du skal bare være enten veldig disiplinert eller ikke spesielt opphengt av å ha suksess for å klare å kun jeg gjør min ting og det er det jeg gjør og så går det sånn som det går, det er den holdningen du egentlig må ha men det er fryktelig vanskelig å ha den med overbevisning 100% av tiden jeg har jo hatt noen samtaler med en viss label sjef ut i Sandvika her som har jo blitt så han ble på en tidspunkt så lei av at det var jo mange spesielt kvinnelige artister som fikk liksom litt momentum eller fikk til en låt som gikk liksom bedre enn andre og som åpnet visse par dører og sånt da, men da med en liten eller viss porsjon suksess eller oppmerksomhet så plutselig var det sånn at noen ble ekstremt pretensiøse ambisiøse, og han sa ofte som type kvinnelige artister, og det var jo på en tid også hvor nesten alle hadde lyst til å være Susanne Sundfør og skulle gjøre Susanne Sundførske ting, så på en måte det er jo jeg bare ønsker å lage Susanne Sundfør først Du hører det på utsangen altså, det går jo ikke an Jeg skal lage den musikken der, det er sånn, jeg skal begynne å lage litt røyk stopp musikk, altså det er jo dømt og ferdig og det var jo sånn der, for det er ekte og det står mye meg nærmere og det er liksom min type musikk og det er kredibelt og hun har fått det, eller da kan vi jo, det er liksom muligheter, og det er jo, det må jo være liksom på en måte en felle nummer en på den andre siden igjen Det er liksom så komplisert det er så enkelt og likevel så komplisert som at da har jeg prøvd å forklare til til artister, andre yngre artister tidligere, at det jeg har øst av min visdom til mange det du har å tilby verden, det er deg selv det du har på godt og vondt, den erfaringen du har det som ligger liksom, for å si det kornig inne i hjertet ditt summen av det du er, det er det du har å tilby verden, og akkurat det er det ingen andre som kan gi oss sånn at du, Wolfgang, hadde laget en skive som var, hvis du hadde satt den ned med om det er laptop eller gitar eller whatever, så hadde sagt, nå skal jeg lage en skive du kan, det her kan du si om bøker også hvis du skriver den boka som er deg, som er det som bare du har, som ingen andre ser og som bare, den boka bare du kan skrive det er jo den boka du skal skrive for den, ingen andre kan gi oss den hvis du prøver å skrive en bok som er Jon Esbø så gjør Jon Esbø det sannsynligvis bedre så det nøkkerne det holder seg sann til seg selv det er vanskelig nok å oppgave seg selv det også er det det også, men det man kanskje burde adaptere, lære seg eller se på, er jo håndverket, ikke sant det er jo noe annet enn, altså håndverket er jo fullt mulig, du kan ta håndverk til Jon Esbø eller til din film med manusforfatter eller din musikk i hvordan du strukturerer låter, men at det må fortsatt være ditt da ja, ikke sant, du kan jo lære deg det er faktisk lettere å bruke forfatter i metaforene, men ikke sant Du skal jo lære deg grammatikk, lære deg setningsoppbygging, lære deg å bruke så få passive verb som mulig. Sånne ting er jo en del av håndverket, men selve det du faktisk kommer med, historien du kommer med, den opplevelsen du tilbyr, den må være, eller du er på ditt beste og har størst sjanse for å treffe mange folk hvis det du kommer med kun kan komme fra deg. Og problemet med det er at for en ung artist som skal begynne å skrive låter, det høres jævla kjedelig ut. Jeg sitter hjemme på rommet mitt, det er jo ikke noe artig. Hvem som er interessert i å høre på det, jeg vil være Billie Eilish, eller Taylor Swift, eller whatever. Men det er det som er hele paradokset, at med en gang du prøver å være kul, så blir du ukul. Finnes det sånn musikkvideosyndrom vant artister, tror du? Eller hadde du det selv også, at man ser hele forskjellen, hele musikkvideoen, enn slutten av låta? Når du holder på med det? Nei, det tror ikke jeg har. Jeg bare tenkte på om det er sånn type. For det er jo gjerne sånn, når man skriver ting, det er jo mange som tenker at du er skuespiller, og ser fortsatt at du er skuespiller i en viss sånn, kanskje ligger litt mye oppi mitt hud. Ikke noe drøm om å skuespille, altså, tenker jeg. Nei, akkurat det har jeg ikke. Men jeg ser veldig, hvis jeg lager, det er jo om jeg lager musikk, eller hvis jeg produserer, eller mikseskiver, så ser jeg lyd i bildet. Jeg har vel en eller annen form for sånn, synes jeg, altså at lyd, enhver lyd har en form. I bassstrommet, den bassstrommet har den, den lyden av den har den formen, og den skarptrommet av lyden har den formen, og den hi-hat er sånn, og i et lydbilde i en mix. Eller egentlig rart, for jeg kan, jeg hører veldig, en mix ser jeg alltid i bildet. Altså, lydmiksen, balansen mellom instrumentene, og klang og effekter og sånt, men jeg kan ikke tegne det til det, men jeg ser det likevel veldig tydelig. Jeg husker jo sånn masterklass med Hans Zimmer, som jeg satt og kikket litt på, da sa han at han, han begynner alltid med blanke ark, sier han det på nye prosjekter, og så har han filmet også, kanskje sett noen råklipp og så videre, og så får han noen ideer i hodet sitt, på en måte med lyder, og så er det på en måte da oppgaven å prøve hvordan skal jeg greie å lage disse lyden her i audio, når det ligger opp i hodet mitt, og så prøve å gjenskape det jeg hører, i fysisk form da. Er det beslektet til din metode, eller? Kanskje, det kan det være, men jeg tror det han kanskje mer snakker om, er jo at han, kanskje han tar utgangspunkt i noe av det samme, det han er veldig god på, er jo det der med, akkurat det han sier, hvis du ser på filmkomponister da, så har du jo, du har jo sånn, Morricone og John Williams, som lager temaene, melodiene som blir ikonisk, mens han Simmer, har jo bare en litt annen tilnærming, eller tilnærmer seg det på en litt annen vinkel, han tenker jo like mye bare sonisk, ofte er jo bare lyden, av, av, musikken er hukket i låtene, ikke sant, sånn som, i, hva, Interstellar med de her franske hornene, som spiller liksom forte fortissimo, den kjempe sterkt, det i seg selv er, et huk, det er nesten, det viktigste er nesten ikke hva de spiller, men det er lyden av dem, fordi at lyden er så monumental, og den er så, den passer så godt inn der, eller så har du sånn elektrisk sjello i, til The Joker i Batman, ikke sant, de tingene der er han dødsgod på, sånn at forskjellige karakterer og sånt får, og i Man of Steel, det er Superman, hvor han får åtte trommelslagere med trommelsett, inn i et svært rom og rekorder dem samtidig, sånne ting er han dødsgod på, og det er liksom, det mener jeg er hans, det mener jeg er hans geni, han klarer å lage lydtabloer, som, som du ikke har hørt før og som passer, han har sånn ekstremt god forståelse av, av, av manuset og av filmene han skal jobbe med i. Hører du mye på han, eller? Jeg er litt, jeg er veldig glad i filmmusikk, og jeg har jo hørt mye av Hans Zimmer, han, sånn hvis jeg skal høre på filmmusikk, så er jeg kanskje mer på sånn Morricone og, Ja. John Williams, men jeg synes han er, han er fantastisk, han har skrevet veldig mye flott. Vet du, med filmmusikk sånn, er det noe du har, løftet av meg selv, eller? Det er en sånn ting som jeg alltid har hatt lyst å gjøre, men jeg har liksom aldri, faktisk kommet i gang med det, og jeg, jeg lurer på om det er en sånn ting som jeg må, jeg må ta et aktivt valg og liksom prøve å, prøve å gjøre noe for å komme inn i det, fordi at, Ellers så dukker det stadig opp nye prosjekter som jeg sier ja til, og så blir det en sånn ting som en dag skal jeg lære meg. Men det er en ting som jeg synes er fascinerende, som jeg godt kunne tenkt meg å jobbe med. Det er jo, med filmusikk så må det jo være, for å komme fra en sånn verden som du, hvor det er udiskutabelt mange sånne regler man skal holde seg til, som med tanke på struktur. Det aller meste foregår i fire fjerdels takt. Du skal ha låtlegender som nå er ute i tre minutter, og det bare kryper jo ned og ned. Det er veldig vers refreng, med mindre du virkelig skal prøve på noe helt nytt, men i filmusikkens verden så er det jo, mangler bedre å skaje stillimit. Du skal selvfølgelig på en måte treffe musikken i forhold til filmen, det er kanskje en større oppgave, men det er mye mindre strukturbasert. Det er ikke gitt hvilket tempo du skal gå i, eller hvordan du skal bygge seg opp, hvilke instrumenter du skal bruke. Absolutt. Det er det som virker som helt sprøtt fantastisk med å lage filmmusikk. Det er jo det som er den store appellen. Jeg har laget nok musikk i fire fjerdedel i mitt liv. Jeg må ikke lage mer popmusikk. Har du lagd noen låter uten fire fjerdedelstakter? Ja, jeg har gjort en del tre fjerdedel, eller seks åttendel. Jeg har kanskje gjort noe i fem fjerdedel også. Sju åttendel har vel så vidt vært, men det har kjørt mye av det. Nei? Fordi at i populær musikk, uansett om du er innenfor pop, rock, country eller whatever, så er det på en måte ikke en del av vokabularet. Nei. Jeg lurer på hvordan sånt kommer til. Jeg skjønner ikke. Jeg så en helt fantastisk video som gikk gjennom alle taktene fra 1-1 helt opp til ... Jeg vet ikke hvor langt den gikk. Og med eksempler. Jeg visste ikke at jeg trodde ... Outkast, hei, ja, gikk en sånn ... Hva faen var det for noe da? 13-12 deler et eller annet. Eller 11-12. Jeg husker ikke. Det var helt ... Ja, det kan stemme det. Og så på matematisk opp i hodet mitt da. Jeg er jo ikke en sånn som greier å få hånden til å bevege seg i andre telefoner. Uansett om jeg prøver, så er det sånn at jeg greier ikke å vri hjernen min rundt på det. Det er sikkert mange gode eksempler på andre ting der også. Altså, du kan si at ... Du kan jo snakke om ... Hva skal man si? Det blir jo litt teknisk da. Men hvis du snakker om skjeve taktarter, så har du jo sånn som den ... Hei, ja, går jo ... Nå husker jeg at jeg satt meg ned av telt. Men den har jo i hvert fall ... Den er anvendelig i populærmusikk fordi at du har en basstromme som går sånn hele tiden. Utfordringer hvis du snakker om sånne ... Hvis du har det, da har du ... Da har du plutselig noe som er skjevt. Noe som ikke går opp ... Vi er veldig opphengte av at du skal ha i basstromme og skarptromme og basstromme og skarptromme. Du skal ha kleps på to og fire. De der ... Populærmusikk deiler jo ofte med ... Man skal male med litt bred pensel, fordi alt skal på en måte kunne framføres på en arena. På en arena har du jo bare plass til de store følelsene. Hvis du setter det på spissen, så har du liksom ... Ja, ja, ja. Det er der popmusikken kommer fra. Det er der det starter alt sammen. Når det blir for mye fintenking og skjevet taktart og sånt. Sånne ting blir ofte ... Det går jo tapt i det store popformatet. Det er ikke plass til det på en måte. Men jobber du innenfor jazz og selvfølgelig filmmusikk og klassisk, så er det jo plass til det. Ikke bare plass til det, men det er ofte veldig fint. Det er ofte veldig effektivt. Umbrella, går den i en rar takt? Den går i vanlig firefjøret. Den gjør det. Det er den åpne symbolen eller noe på det første kicket som alltid finter meg litt ut. Den kommer på en eller annen ting. You have my heart. Det er firefjøret. Det er firefjøret, ja. Men av og til kan man bli litt finta ut av slag som kommer der man ikke venter. Også er det jo ofte ... Nå husker jeg ikke om Umbrella gjør det, men noen låter starter jo på andre slaget. At du tar bort den første ene, sånn at du lurer folk litt. Sånn at folk tror du er med i å komme din på en plass. Og så begynner verset, og så skjønner du at du var på feil plass. Ja, det er finurlig det der. Jeg lurer på hvordan sånne ting blir til. Men det er kanskje mer en geeky, dybde episode. Man kan snakke lenge om det. Men hvis vi snakker om Hans Zimmer, han har jo den der ... En av de fineste stykkene hans, synes jeg, er den Journey to the Line. Ja, ja. Klassikk. Som jo er, nå husker jeg ikke taktarten, men det er også en sånn ujevn taktart. Og den bare går og går og går og går og går og går. Den har jo ikke en vanlig dramaturgi, det er akkurat som en sånn ... Du tror at du når toppen av bakken, men så er det fortsatt bare videre og videre. Har du hørt om Scheppel-effekt? Ja. Det gjør jo han i Dunkirk. I Dunkirk, ja. Jeg vet ikke hvorfor han hadde noen grunn for at det skulle bli et sånt enormt utmattende soundtrack. Det er jo noe helt råst jeg har hørt, men det er sånn industrielt, og det bare bygger på seg, bygger på seg. Og det du tror det topper, så er det med Scheppel-effekten. Du kan sikkert forklare det bedre enn meg, men de bygger opp nye toner under, mens det øverste forsvinner. Ja, så du rett og slett har to toner som ligger i oktav. Samme instrumentet da, kan du si, men i en C der og en C en oktav opp, og så spiller du dem. Når du spiller dem sammen, så vil de til en viss grad oppfattes som bare en tone. Og så bare drar han den sakte oppover. Så kommer han inn med en tredje tone, en oktav under der igjen. Samme ton. Og jo lenger opp han kommer, da har du da tre toner, som går oppover sånn. Og jo lenger opp han kommer, så feider han ut den øverste tonen, mens han feider inn den nederste. Og det her får jo ikke øret ditt med seg, så resultatet er det at du hører en tone som bare blir lysere og lysere og lysere, mens så hører øret ditt samtidig at den blir ikke lysere og lysere. Den er i det samme leie. Og det er problemet med den. Du kan bli gærna av det, ikke sant? Fordi at det øret ditt oppfatter stemmer ikke overens med cueet du får fra tonehøyden. Mm. Men jeg er sikker på at Shepard-effektet er sånn, det kan du bruke som torturvåpen, ikke sant? Du kan bare sette noen i et mørkt rom og spille Shepard-effektet. Jeg tenkte på det. Men med Journey to the Line, den har han jo, jeg har jo hørt veldig mye av han Simmer og har jo hatt masse programmer om sånt da, og det er jo, jeg mener jo at han har lagd det, akkurat Journey to the Line, mener han har lagd flere ganger da. På Inception Time er det veldig lik, sånn i struktur og oppbygging. Så er det også på en måte, i en eller annen film, Twelve Years a Slave. Den er det på en måte ingen som har hørt musikk i fremtiden, men der gjør han akkurat det samme med et spor som heter Solomon, faktisk. Men du vet hvorfor han gjør det? Fordi at han har jo, det her har han jo snakket om selv, i Hollywood når de lager filmer, så bruker de noe som heter temp music. Som er når regissøren lager sin sånn kjappe klipp av filmen, så må de ha noe musikk for å bare se hvordan musikkfilmen vil da, og da bruker de ofte bare kjente stykker fra andre filmer. Og Journey to the Line, bare beskaffenheten i det stykket, er sånn at det er sånn, det er så bra å ha en sånn effekt, at det er det mest brukte temp soundtracket i Hollywood. Så alle komponister i Hollywood, inkludert Hans Zimmer, kjenner bare liksom the claw of death rundt hjertet når de får høre, når de får oppdrag, og de vet at Journey to the Line er brukt som temp, ikke sant? For da må du komme opp med noe som ikke er Journey to the Line, men det må ha den samme hypnotiske effekten som det stykket har. Og det her sier han jo selv også, han hater det. Fordi han må selv sitte og konkurrere med med Journey to the Line. Og så er problemet jo at regissøren har jo satt og sett på sin egen råklipp med Journey to the Line, og elsker jo det. Og han kommer jo ikke til å godta noe som ikke funker minst like bra som det. Så det er en nesten umulig oppgave. Ja, for det virker som en veldig tradisjonell og vanlig måte å jobbe på, spesielt i Marvel-verdenen er det jo sagt at de bare bruker nesten bare ekstrem filmmusikk, og så kommer det inn, skal vi si, de andre tredje beste komponistene i Hollywood, som bare er sånn maskiner, og bare lager jævlig bra filmmusikk, men noe som er tilnærmelig. Mens det som er så spesielt med det der Kristoffer Nolan, han Simmel-samarbeidet, så er det jo flere filmer der hvor, kanskje ikke veldig mange, men han får veldig lite føringer, så vidt han har sagt selv. Og at han på interstellar, så fikk han ikke vite så veldig mye om filmen annet enn at mor-datterforhold. Og så bare sånn, og så tror ikke han visste at det var en romfilm engang i det hele tatt. Men han lagde da bare tema ut på liksom veldig lite informasjon, og så sa han, aldri vært så nervøs, som da Kristoffer Nolan kom hjem til han og skulle spille de her enkle tonene på piano. Dette er temaet mitt til filmen din. Det er ganske nakent, og nesten sånn musikken stand-up nesten. Men dem to, Kristoffer Nolan og Hans Simmel, har jo da tydeligvis en eller annen som de har utviklet over flere filmer, bare en understanding. Altså dem med sånn full kunstnerisk tillit til hverandre. Og dem er jo to genier på hvert sitt hold, som bare har funnet hverandre. Men det spennende nå er jo, og Kristoffer Nolan tror jeg er, forlåt Warner Bros, er på Universal sin, Universal Pictures, eller noe sånt. Og de eier James Bond-franchisen nå. Så nå var min sånn store konspirasjonstryk, holdt på å si, den er jo nå at du nå skal, nå må jo Kristoffer Nolan ta over James Bond-franchisen. For nå er vel den også rundet med den siste filmen som kommer nå tilbake. Ny skuespillerin, ny komponist, reboot hele dritten, gjør en Batman ut av James Bond da. Nei, James Bond, ja. Så på en måte en slags Batman-trilogi bare med James Bond. Og han har jo sagt at han har jo tenkt på det. Ja. Han simmer jo i den siste James Bond-filmen. Ja. Så jeg lurer på om da ødelegger han sjansen sin for å bli med i den nye Kristoffer Nolan-versjonen, hvis det skjer. Ja, det kan jeg ikke så rett. Hvem tror du som blir ny James Bond da? Jeg tror kanskje det blir Ann-Henry Cavill, som det heter. På en måte sånn fitte profile, men så er det jo... Passer ikke det litt for godt? Jo, det er jo... Jeg måtte nesten ha møtt de decision-makerne før jeg ville gjettet, fordi det er jo så mye politikk i det her nå. Det er på en måte... Man snakker om at man skal være kvinner, om man skal være en annen hudfarge, altså på en måte... Det er så mye politikk inni det greiene der, men jeg ville jo tenkt på en måte hvis man skal gå for en stor stjerne. Han har ikke så mye skjerm, jeg vet ikke. Jeg har ikke gjort så store tanker om det. Jeg er mer på komponist. Simmer, jeg vet sånn... Hva tror du om? Hvem som blir James Bond? Ja. Nei, jeg vet ikke. Men jeg har ikke noe tro på... Det er jo veldig mange som må snakke om at kanskje de skal være kvinner neste gang. Det har jeg ikke noe tro på. Og ikke av noen annen grunn enn at det... Det bryter mye inn i Flemming. Men noen som mener at de ikke gjør det med blablabla. Nei, jeg vet ikke. Jeg synes jo... Jeg bare vet at når de introduserte en Daniel Craig som James Bond, så var jeg og mange andre litt sånn Hæ? Kan det funke da? Og så var det jo dødt bra. Av og til er det valget som virker litt sånn fra left field som du kanskje ikke helt klarer å se før deg. Og så når du ser første filmen, så skjønner du at selvfølgelig er han James Bond. Altså, drømmen ville jo vært å fått en sånn ordentlig, arrogant brit i en der som bitch-slapp av damen og tok det helt tilbake til 60-70-tallet. Det hadde vært helt... Det hadde vært spennende. Jeg tror jeg ikke ligger i tiden. Det tror jeg ganske dårlig å holde på. Men du kjenner ut, apropos Kristoffer Nollen, eller har du vært borte i han Ludvig Göransson? Nei, jeg vet... Jeg kjenner jo godt til arbeidet hans. Han er jo... Han er helt råfyr. Ja, og en ting er filmmusikk, men popmusikk også samtidig. Han er sånn... Renaissance-man. Ja. Ja, han er fenomenal. Ja, den musikken til Tenet, den skjønte jeg ikke de første gangene jeg hørte på den, men det er det råeste jeg har hørt innenfor sånn, skal vi si, helsyntetisk filmmusikk, som jeg har hørt noen gang. Det er helt rått. Jeg skjønner ikke helt hva som appellerte sånn der, men... Nei, han er god, altså. Han har jo produsert mye sånn Heimo-flere sånne... Ja, popskive også. Så han er ordentlig... Han rir på The Sideguys, liksom. Han har fingeren på pulsen av det som funker i dag, altså. Vi må snakke litt mer om det der med bitprodusenter, at det er veldig mye unge versus låtskivegrep. Vi kommer til det sikkert etter hvert her, men det var jo en herlig digresjon. Digresjon i digresjon. Hvor er vi? Jeg synes det er greit å hoppe tilbake til kronologien. Ja, ok. Jo, ok. Så var vi der, at den første skiva, den trynet, big time, kjempefiasko. Ja, der er vi der, ja. Og så kommer den historien med... Ikke sant? Trynet, vi fikk lov å gi ut en skive til av Petter, sånn, vi kan lage en plate til, da. Og så gikk jeg i studio, og så skrev jeg noen nye låter, da. Og der iblant, da, eller en av de første låtene som dukket opp på den låtskriverunden, det var da When Susanna Cries. Men jeg følte i utgangspunktet ikke at den, jeg så ikke på den som en låt jeg skulle gjøre. Det var bare en låt som dukket opp, sånn, på ti minutter. Som du skrev på ti minutter, da? Ja. Undelig. De fleste låter, beste låter, blir jo til veldig kjapt. Ja. I min erfaring. Hvor lang tid tok det å skrive de andre låtene på det albumet? Var det sånn? Nei, altså, jo bedre låtene, jo fortere går det å skrive dem. Men ja, hva ligger i det, så på en måte, hva er det... Ja. Det er jo åpenbart en slags sannhet, du har hørt så mange historier om at ting blir skrevet så utrolig fort, de beste hitene. Jeg tror, jeg tror det har noe med å gjøre at når du skriver låt fort, og så har du ikke de her vanlige filterene, liksom er det her, før cheesy er det, før klient kommer han til å synes det her er stilig, kommer dem til å, ikke sant? Du bare går rett på instinkt, du har den mest u... Du har den reneste kontakten med det du nå har inni deg, med din kreativitet. Den er ikke besuddlet av noe sånn, noen andre hensyn. Og du skriver låta på en måte før du får... Den bare kommer på en plass før du spiller den inn, og den er på en måte ferdig før du får begynt å redigere deg selv. For jeg tror det er redigeringen, det er når du skal begynne å ta de hensynene, ok, her er låta, men kanskje den burde vært litt hardere, fordi at dem kommer til å synes den er litt for cheesy, eller sånn. Det er da man går seg vild, tror jeg. Kan det være noe at man kobler ut selvbevisstheten, og selvkritikken på et nivå? Absolutt, 100%. Er det ikke det man gjør når man tar sånn LSD og litt sånn syr og sånt, at man river ned i veggene? Absolutt, men det er jo derfor mange mener at det å ta LSD, det er jo... Det finnes jo veldig mange i verden som mener at det er en genuin ting som dem har vokst på, og som dem faktisk har kreditert mye av sin kreativitet eller sitt verdensbilde på. Jeg vet ikke, jeg har ikke testet det, men det er... Det er nå du skal snakke ut om LSD-bruk på nytt, eller er det ikke det? Så du får flygge av dagbladet her? Nei, men jeg vil tippe at det er noe av det samme som skjer, og det er sikkert litt av det samme som skjer med folk som skriver når du drikker, så har vi bare problemer at det i hvert fall for mitt vei til å komme samtidig som at selvbevisstheten går ned, så går jo også fokuset ned, og det er vanskelig å fullføre nå. Men det tror jeg er grunnen, altså rett og slett, at selvkritikken og selvbevisstheten får ikke gripe tak i låta før den er ferdig. Og jeg bruker å nevne det, ofte det finnes en bok som heter The Billboard Book of Number Ones, som er en bok hvor hver låt som har vært nummer en i USA, gjennom tidene, og så er det en side dedikert til hver låt og så er det intervju med låtskriver av produsenter Hvis du blar gjennom den så vil du se at det er en forbøsende stor andel av de låtene som har gått til nummer en, det er låter hvor historien er at vi møttes i studio og vi skrev tre-fire låter, og ingen av dem ble noe særlig, og så var det like før bussen skulle gå, så begynte gitaristen å spille et riff, og så vokalisten fant på noe vokal, og så spilte vi det inn og så dro vi hjem og tenkte ikke noe mer over det, og så hørte plateselskapet det tilfelligvis og ga det ut og det er vår største hit. Det høres ut som overdrivet, men det er altså forbøsende mange låter som er store hits som er skrevet akkurat på den måten Det er underlig det der, altså nå kom jeg bare på en liten anekdote fra elektroniske verdener, jeg tror at han er veldig pratsom med å prate for Axewall i Svanshaus Mafia de hadde sittet der og prøvd liksom å koke opp et eller annet slager for det prosjektet sitt, og da tror han at Sebastian Gross hadde bare sittet på det lille digitale pianoet, husker ikke hva det heter den der sånn frekk, liten, stilig synt som har en sånn spesiell lyd. Den er OP1 Ja, det tror jeg det er. Og da satt han plutselig så traff han den der og så var det sånn, hei, hva har du spilt nå? Da spiller du om igjen, og så bygde de bare alt rundt det, og så var låta ganske base, den er jo veldig nedstrippet og hard, så den var ferdig bare på noen minutter, timer etterpå hvis jeg husker historien rett, og det er sånn der og det er jo kanskje den største, eller gjennombrudslåta deres på mange måter, og den fikk meg fred på nå og den blir jo også ganske fort til, tror jeg. Det er så fort det dukker opp da Ja, så i og med at den også dukker opp fort, og den blir spilt inn fort, så har den få elementer, ikke sant? Det er jo også en ting som man ofte man går seg vild i i studio, hvis du bruker lang tid på en låt, at du faller for fristelsen til å legge på flere elementer Åh, Clever, hadde ikke vært kult om melodien gikk opp der, i stedet for å gå ned Hvis vi legger på en liten gitarrefill akkurat der, bare sånn man føler at man er en fine smaker ikke sant? Men det du egentlig gjør er bare å rote til lydbildet Det er ingenting som er så effektivt på radio da, for eksempel som i basstrommet, og i skapstrommet og en vokal, og en bass De fire elementene sammen det er det eneste som kommer ut av radioen så hver av dem er kjempestor Skal du klemme inn masse elementer Skal du klemme inn hundre spor i en låt så blir jo alle sporene får mindre og mindre plass også Så det er et eller annet med at jo fortere du jobber, jo mindre redigerer du deg selv, jo mindre faller du for fristelsen til å tukle med ting Du gjør det unødvendig komplisert Publikum hører på vokal, det er det de hører på Det er for det som det resonerer alltid så godt med bare piano og vokal og gitar og vokal Jeg tror en oppdagelse hadde at når man hører nedstrippede versjoner av låter med bare akustisk gitar og vokal, så skjønner man hvorfor låten er så god Fordi den er så, du får essensen liksom basically levert Ja, det tror jeg er Leerbåltesten som vi kaller det Ja, er det leierbåltesten? Ja, hvis du kan sitte med gitar rundt leierbålet Da er det en god låt Men det er jo litt også oppskriften på Susanna When Susanna Cries, er det ikke det? Ja, den er jo veldig enkel Og som sagt Jeg følte i utgangspunktet at den var litt for enkel Av en eller annen grunn så jeg liksom ikke helt at det var en sånn låt jeg skulle komme med, men Peter da, som hørte den og sa at det er den her vi må gi ut Og så kom den ut da tidlig i 97, og den ble jo da gigantisk, ble liksom det endelige gjennombruddet da, etter 12 år med bare fiaskoet Og da liksom Ja, da satt den liksom endelig, og så kom da album nummer to, altså mitt andre album kom ut i kjølvannet av den og var også en kjempesuksess Så da liksom kom, da fikk jeg liksom en del i alle de tingene som jeg på en måte i hvert fall trodde at jeg alltid hadde løst på Det var Undelig å sette tilbake på at det var den låta du ikke altså det var ikke noen sånn type låt du skulle slå inn Ja, ikke sant Det er jo også veldig igjen, pophistorien er jo veldig full av historier om altså artister som ikke, altså den beste låta var den låta de ikke selv hadde lyst til å gi ut at man klarer, det er ofte vanskelig for en artist å plukke sine egne hits og sannsynligvis har det med litt av det samme å gjøre, du føler at den er for enkel, så enkelt kan det ikke være liksom, det her er jo bare meg som sitter og spiller piano og synger, det er jo ikke noe men det er akkurat det som gjør at det er en hit men du føler selv at jeg har da mer å by på enn det her jeg kan, se her, her har jeg en orkester jeg har noen trommager, bla bla bla men det er at du sitter der og spiller låta på piano og synger i all sin enkelhet, det er det som gjør at den funker Får ikke det litt sånn, historien til Gina Wrolsen i starten og sånt, hun drev med en indie prosjekt som gikk ganske ok, men så hadde hun låter som hun har skrevet som hun ga vekk til andre artister som ble kjempestore Hun hadde jo den duen som heter Ask Embla med han Faders Ice kjempefin og det prosjektet var jo ganske bra, men hun har jo hatt enda større hits som låtskriver for andre artister det kan vel hvorfor det har blitt sånn, det spør hun men hun har jo en ganske jeg kjenner jo Ina godt hun har jo en musikksmak som er mye bredere enn de låtene som hun er mest kjent for å skrive for andre, hun har jo et mye større musikalsk spenn, og kommer jo egentlig kanskje fra en mer sånn singer-songwriter bakgrunn, hun er veldig fan av Tori Amos og den pakka så hun har jo mye mer å by på enn det folk kanskje har hørt Kan jeg nesten si at hun og du har litt sånn speilevent progresjon i karrieren, for nå kommer vi til et interessant punkt der hvor du ja, etter suksess med Susanne og en Susanne Kreis, artist og alt som følger med det som vi snakket om litt før vi gikk på her med alt det er på en måte forpliktelseintervjuer, promo reising, som jo høres jo fantastisk ut før man har gjort det i et par år og så kommer det et smittningspunkt ja, jeg kom rett og slett til, egentlig etter etter den gjennombrudsskiva så kom jeg til en sånn så var jeg jo på veien i to år og gjorde promo, ikke sant og kom vel til det punktet at jeg følte at jeg måtte bruke typ to år på å reise rundt og snakke om ti låter som hadde jeg skrevet for to år siden i stedet for å kunne bruke tid opp å lage ny musikk og det er jo det mye sånn en liten sånn mindfuck fordi at jeg endelig hadde fått det som jeg eh trodde at jeg alltid hadde ønsket men jeg var plutselig blitt popstjerne og jeg reiste rundt og folk likte musikken og alt sånt og verden, jeg følte liksom at verden hadde endelig åpnet seg for meg og samtidig så satt jeg med den følelsen at hva er dette egentlig, er dette egentlig det jeg har lyst til å gjøre og jeg skjønte jo at jeg hadde lagt meg til å gjøre det at det å liksom å være, eller bare være artist på det planet er ikke det gir meg ikke alt som jeg har lyst på, jeg skjønte at og her kommer vi inn på det du nevnte tidligere med å hva man har lyst til å gjøre om man har lyst til å være artist eller låtskriver, jeg ble veldig opps på at det jeg liker primært å gjøre er å lage plate det å være i studio og lage musikk, lage plate enten for meg selv eller sammen med andre det er bedre, mye bedre enn å være artist og stå på en scene og synge for andre jeg har ikke noe imot å stå på en scene og synge jeg synes det er helt ok, men det er på ingen måte drivkraften min det jeg synes er artig det som får meg til å stå på morgenen det er å kunne lage plate rett og slett være i studio og spille inn musikk og jeg skjønte at hvis det er det eneste musikken jeg skal kunne lage så betyr det at, ok jeg får lage et album nå, og så må jeg promotere det i to år, og så får jeg lage et til og så må jeg promotere det i to år det var jo sånn syklusen var på den tiden i dag er det jo annerledes ok, hva er forskjellen? i dag kan du jo gi ut en låt hver andre uke for du slipper den på Spotify den der syklusen som du hadde i gamle dager hvor du måtte, du bygde opp til et album et album, du hadde ti låter slappte du første single, håpet at det ble en hit og så slappte du en single nummer to etter fire måneder som kom cirka samtidig med albumet så håpet du at det funket og så hadde du et år til to år hvor du måtte reise rundt og turnere og gjøre intervjuer og promotere den skiva så måtte du tilbake i studio og gjenta hele den dansen i dag så er det jo mye mer flytende i dag kan du jo sleppe du kan sleppe to låter på mandag hvis du vil det er ikke sånn at du bruker opp i gamle dager var man veldig redd for du må ikke bli overeksponert, hvis Dagbladet skriver om singelen i nå, så er det ikke sikkert de vil skrive om den neste singelen som kommer om tre måneder det var en helt problemstilling som i dag er helt uvirkelig men det var på en måte det var sånn systemet fungerte for 20 år siden og jeg bare skjønte at jeg er nødt til å lage plate også for andre artister hvis jeg skal få kunne leve drømmen min og bare lage musikk hele tiden det er ikke nok å bare være artist så da har jeg heller lyst til å ta et lite skritt tilbake og kule han litt ikke føle at jeg må gi ut plate hvert år eller hvert år men bare prøve å være produsent og skrive for andre Så da begynte jeg med det. Da begynte jeg sammen med en partner som jeg har jobbet med i veldig mange år, som heter Amund Bjørklund, som også kommer fra Tromsø, og han var jo med på de to første platene mine, soloplatene mine. Og vi da begynte, jeg og han begynte å skrive og produsere litt for andre artister. Og begynte i det små her i Norge, og så, vi altså balla det på seg etterhvert. Og gjorde jo i første par tre årene, så var det vel litt sånn måterlig suksess her i Norge. Det gikk helt greit, gikk rundt, hadde litt sånn små hits og sånt. Og så hadde vi Flux, og fikk altså gjennom, vi begynte å jobbe sammen med Stargate. De holdt til i Trondheim på det tidspunktet. Og vi hadde samme management som dem, og vi gjorde en del låter sammen med dem, og vi hadde noen hits i England, både med dem og litt på egen hånd. Og plutselig så begynte liksom denne sneballen å rulle. Hvordan møtte du Stargate-kuttet, altså nygangspunktet? Ja, det var vel rett og slett at altså, aller første gang jeg møtte han, Thor-Erik, da jobbet han på jobbet han, enten så jobbet han i Urban, eller så jobbet han, jeg lurer på om han jobbet i det som heter ZTV. Var det ikke en TV-kanal, ja? Han var rett og slett, om han var bare journalist, eller hva han var, men i hvert fall, jeg husker at han gjorde et interview med meg for ZTV i 1995, eller noe sånt. Men men så ble jo han ansatt som A&R på Warner. Han var A&R på Warner i 1997, nei, jo i 1997, når Gjennombruddet mitt kom, når When Susanna Cries kom ut, da var han nyansatt på Warner. Jeg husker at den morgenen, når låta var gått til nummer en, så lenge det her skjer, da kom det inn en telefaks. Fra Warner, fra da Tor Eriksson og Hermansen, som var norsk sjef i Warner, kom han bare, kom han bare og sendte sånn, jeg kjente ikke han, kom han bare og sendte sånn, gratulerer med stor hit, jeg husker ikke hva han sa, men det var noe sånn bra låt, godt levert, bra TV-opptredende, bla bla bla, internasjonalt kaliber, et eller annet sånt. Det var bare sånn en jævla fin, sånn well done, liksom. Kult. Som platebransjen i Norge ikke var jævla god til på den tida. Vi er nok en mye røysere bransje i dag, men på den tida så var det det var ikke så ofte du fikk sånne klapp på skuldra. Men det var første gang jeg på en måte hørte fra han. Og så tror jeg bare vi jeg lurer på om han tok kontakt med oss etter hvert, og bare lurte på om vi kunne tenke oss å prøve å jobbe litt sammen med dem. De hadde jo en del greier i England med S-Club 7, og og gjort de her pop-star, de her Hearsay og sånt. Og hadde jo, ja, hadde ganske mye gæ, og de her åh, hva de heter altså, de her All Rise, de er blu. Ja, blu, ja. Var det ikke så mye sånn om det var adressa som var de som skrev mest, men husker du var sånn at Stargate fløy inn pop-kjendiser til Værnes, og inn liksom hemmelig i gang, at det var noe husker du noe pressoppslag på den tida der? Eller om det var en hemmelig gang, vet jeg ikke, men de fløy det mye, de kom, alle de bandene kom jo til Værnes, helt til Trondheim for å jobbe med dem. I hvert fall, så han tok kontakt med oss, og så begynte vi å jobbe litt sammen med dem, og så gjorde vi en del, og gjennom at vi hadde samme management så hadde vi jo veldig mye med hverandre å gjøre. Og vi lærte jo veldig mye av dem og så måten de jobbet på, liksom deres grad av, liksom det var jo en, hva skal man si, en sånn profesjonalitet på et helt nytt level for oss. Ja, i norsk sammenheng. Ja, ja. Ikke bare at det åpenbart at de var ambisjøse, men hva var det som hva var det med liksom måten de jobbet på? Nei, den var jo veldig den var jo veldig sånn hva skal man si veldig tydelig og veldig sånn ikke kynisk men veldig sånn, det her funker, det funker ikke vi tar det bort, ikke sant? Veldig sånn to the point der jeg kanskje, spesielt siden jeg kom fra en artistbakgrunn jeg kunne fortsatt sitte i en dag eller to og liksom å pludre meg i låt og føle litt på den så var de sånn, etter fem minutter så enten så funker det, eller så funker det ikke. Ja, det var litt sånn beinhard, sånn sett og det er jo en ganske sånn grei skole å gå i og få oppleve det fra den siden. Og så sakte, men sikkert så, jo, plutselig så gjorde vi jo en låt sammen som endte opp hos Beyoncé og det ble en svær hit. Men det er jo litt framme i Ja, da er det jo et par tre, det var jo framme i tid, det var vel i 2006. Og da var dere, du og Amund stasjonert i Norge. Ja. De hadde flyttet til New York. De hadde vel, de var vel i prosessen med å flytte over. Ja, ok, så det var sånn, og den kom i 2006? Ja, den kom ikke i 2006, jo, men den kom i 2006. Ja. Ja, det er jo litt artig, det har jeg hørt du har fortalt hos Kristine og Baks Bakne. Det er jo en veldig lang og interessant og morsom historie, og der er det jo. Ja, det er spesielt. Jeg kan ta den, altså. Den er jo, i utgangspunktet så skrev vi, Stargate var jo connectet til den labelen i New York som heter Rock Nation, som er den label som Jay-Z har vært med å starte. Og en av dem der, en fyr som heter Jay Brown, han fikk en idé om at noen burde jo lage en country-låt med 808-beats, som han sa. For det eksisterte ikke. Det mente han måtte være jævla fett. Og så ringte han Tor-Erik og spurte om vi hadde noen greier som kunne funke. Så endte vi opp med at vi, vi hadde denne gitar, eller liksom hele gitarlinjen, eller hele gitaren, ikke sant? Og akkordstrukturen og låta, basically. Og Mikkel og Tor-Erik la på 808-beat og liksom, liksom whipped the thing into shape, og så fikk de han Neo inn til å skrive topline. På dette tidspunktet her, så var det, skulle det ikke være noen Beyoncé-låter her, ikke sant? Nei, nei, nei, vi skulle bare lage. Dette var bare laget. Det er det samme. Vi skulle bare lage en låt, og vi tenkte, egentlig, vi skulle lage country-låt. Ja. Så fikk vi han Neo inn da, til å skrive topline. Og så den første demoen av Replaceable, det er jo han som synger bokalen da. Og så synes vel alle involverte at, ja, det her var artig. Liksom, vi får se om vi får noe traction på låta i USA da. Så ble den sendt over til managementet vårt. Og så ble den pitchet litt rundt omkring, og aller først så var det en artist som heter Fantasia, som er idoldeltager, en gammel idoldeltager, som skulle framføre den. Og vi tenkte at det her var jo fantastisk. Liksom, vi tenkte vi får vår første amerikanske cut, det var svært for oss. Ja. Og så, hun hadde noen låter i et par måneder, så bare, så skjedde det ingenting med den, den kom aldri ut, ikke sant? Så vi bare bestemte oss for, da tar vi den her tilbake. Og så prøvde managementet vår å shoppe den videre. Og så til slutt, så fikk vi beskjed om at, ja, Beyoncé hadde hørt den og digget den og ville gjøre den. Og så sendte vi, da ble liksom masteren sendt over fra Norge til New York, og så la hun på vokalen sin med sin tekniker i New York. Og da, når du hørte låta tilbake da, med liksom den originale produksjonen og alt, men med hennes vokal, så skjønte du at det her er big time. Og du skjønte på en måte den kraften som en så stor artist har også, fordi at, det er sikkert som å ha med deg Tom Cruise på hjemmevideoen din. Plutselig så ser du ut som en blockbuster, ikke sant? Bare da hun var på låta, så hørtes låta ut som en kjempehit. Men er det noe sånn, var det at du kjente stemmen fra før, eller? Eller er det bare sånn at de absolutt største har en sånn aura som ikke lar seg beskrives? Jeg tror det er litt av begge. Det er klart, du kommer ikke unna at det er verdens kanskje mest ikoniske popstar. Og det er med på å øke helhetsinntrykket. Men i hvert fall, hun spilte den inn, og vi var liksom i skjuen i himmelen. Vi tenkte at faen, det her blir svært. Og så gikk det et par uker, og så ringte hennes manager over, og så sa han at faen, jeg har dårlig nyheter folkens. Hun har ombestemt seg, hun liker den ikke allikevel. Så vi kommer ikke til å ta den med på skiva. Dette er sånn som skjer hele tiden, er det ikke det? Ja da, det er relativt vanlig. Så tenkte vi at, å faen, så nær, men så fjern. Men vi tenkte, vi får gå videre da. Det er sikkert andre som vil gjøre låta. Og så gikk det et par nye uker, og så ringte han samme kisen en gang til, og så sa han at, det her er litt spesielt, men hun har hørt litt mer på låta, og har levd litt med den, og hun har bestemt seg for at hun liker den allikevel. Vi tar den med. Ok, fantastisk. Vi var tilbake på en sky, ikke sant? Og så gikk det nye to uker, og så ringte han enda en gang, og så sa han at, sorry folkens, hun liker den ikke allikevel. Vi tar den av. Og på dette tidspunktet, så var vi liksom så uttømt av en sånn emosjonell berg-og-dal-bane, at du liksom, du resignerer litt. Så da husker jeg, jeg husker jeg tenkte sånn, ok, whatever, det her får bare, jeg klarer ikke å forholde meg til det her lenger. Og skiva var liksom, låta var av skiva, og helt til, altså, og den ble, jeg husker at vi fikk beskjed om at den ble presentert for New York Times, og Billboard Magazine, og de likte skiva, men låta vår var ikke med. Så da var det løpekjørt? Ja, løpekjørt, ikke sant? For de hadde, men de hadde jo lyttet til en sånn pre-listening copy da, en sånn, ikke den offisielle utgivelsen. Og så er det da, historien som jeg har fått høre, det er at siste kvelden før skiva skulle gå i trykken, så var han, produsenten som heter Swissbeats, som da er gift med Alicia Keys, han hadde en låt eller to med på skiva, og han var hos Sony Records i New York, og så hørte han gjennom skiva, så spurte han noen, hvor er den låta til det nordmøneren? Nei, fikk han svar, vi har tatt den av, vi føler ikke at den passer helt, den er litt for soft, vi prøver å, den her skiva skal ha en litt harder edge. Og så sa han da, dere er gæren hvis dere ikke tar den med på skiva, det er den største hitten her. Og det at han sa det, det har vel da sannsynligvis, han hadde jo en veldig standing, han var stor, så det at han sa det, fikk dem til å ombestemme seg i sånn siste øyeblikk, og så tok de låta våre med, som sånn nummer 10 av 11 på skiva. Og så kom jo skiva ut, og de slapp på en single, og to singler, og tre singler, og det var vel ingen av dem som egentlig funket sånn som det noen hadde håpet, det var sånn halveis hits alt sammen, men det var ikke til å komme unna at det var litt sånn skuffende sammenlignet med det de, den forrige singelen hans hadde vel vært, den store singelen hadde vært Crazy in Love, og det var liksom forrige skiva. Ja. Og så kom liksom, jeg tror de slapp den her Deja Vu, og de slapp Ring the Alarm, og de slapp en løy låt til, og alt var sånn passelig liksom, ingenting satt ordentlig. Og så er det vel da noen på kontoret der, som i en sånn siste desperat forsøk liksom har sagt, ok, de her er sånne clubbangers, det funker ikke, la oss bare prøve den der gitarrgreia til nordmenn, eller så slapper vi den. Og så har de bare bestemt seg for de mangler noe bedre å gjøre, så slapp de den da, og så gikk rett til nummer en, og var nummer en i ti uker. Pussy. Ja, det er, sånn er det. Ja, alt undrer meg hvorfor de, at det ikke finnes et eller annet slags måte å teste låter på, jeg tenker at staten og det hit-orienterte landskapet der, at de ikke har sånn som med filmer og tv-serier, så har de jo veldig store testpaneler. Ja, men jeg lurer på om de gjør en del sånn call-out research også, men av og til så, det her er jo bare spekulasjoner, men liksom at når du gjør call-out, research, så gjør du jo, du må jo sikte deg inn på et spesielt marked, ikke sant, du kan ikke bare et panel bestående av 50 mennesker fra liksom et tversnitt av det amerikanske folk, da tror jeg ikke de finner ut noe som helst egentlig. Så jeg lurer på om kanskje de har testet den mot det de så på som var kjernepublikumene, som var mer et urban-publikum, mens denne låten appellerte jo til liksom alt fra housewives til, jeg vet, det her er bare spekulasjoner fra min side altså, så jeg har ikke noe belegg for det her, men det er en personlig teori. Men det er jo altså en enorm, så ubeskrivelig døre åpner, fra å være sånn UK-orientert til å virke sånn, ikke bare få en låt inn på radio i USA og bli markert i Sjøfjord Nyby, men altså det er jo en nummer en hit. Altså da får man da en sånn her sånn rush, sånn unnbindbart, nå må vi bare gjøre alt, nå må vi bare satse alt, og så bare legge alt ned, kom igjen, altså dette er nå eller aldri. Ja, det får du. Ja du, sånn man trekker pusten og tenker seg litt om. Nei, du får det, du får, altså det er jo mange følelser selvfølgelig, når noe sånt skjer, som låtskriver, hvis du identifiserer deg som låtskriver, så er jo det nummer en hit i USA, det er liksom, det er OL-guld liksom, det er den høyeste og mest sånn, ved siden av en Grammy, så er det liksom det mest sånn håndgripelige, målbare målet. Ja. Så du har en sånn eufori, ikke sant, i starten, og så kommer jo, når det får lagt seg, så er det jo sånn, ok, hva skal vi gjøre med det, hvordan skal vi kapitalisere på det her, og da var vel det naturlige, det som er artig, at det her skjedde jo samtidig som at jeg var på turné i Norge, på den første halleluja-turnéen, ikke sant, så alt dette skjedde samtidig, ikke sant. Så med en gang jeg var ferdig på den turnéen, så satte vi jeg og han Amund da, vi satte oss på flyet til New York, og rett og slett flyttet over med familie og barn og alt, og lede oss et studio i New York, og begynte å jobbe, og egentlig bare prøvde å gjøre det samme som Stargate hadde gjort, altså bare høstle, ta de sessionsene man fikk, og bare prøve å gjøre det beste ut av det. Så vi jobbet med det vi kom over, alle som takket ja til å jobbe med oss, sa vi ja til å jobbe med, og gjorde masse låter, mye som ikke ble noe av, og en del som ble litt sånn halvveis av. Og så etter et års tid, kanskje, så var vi i en sesjon med et band som heter Train. Og dem var jo et sånt rockerband fra etterlevning fra 90-tallet. Kom ut av postgrunsjen. Og hadde slitt skikkelig masse år, ikke hadde noen hits på lenge. Og vi fikk lov til å jobbe med dem. Og de var såpass ukule at ingen andre ville ta i dem, ikke sant? Det var bare vi nordmønneren som ikke skjønte hvor ukule de ble sett på som å være. Så gjorde vi en låt med dem, eller egentlig med bare han vokalisten, for det er han som er låtskriver i bandet. Gjorde vi en låt som vi hadde spilt inn instrumentert som en vanlig rockerlåt, som er et slagverk med basgitar, rockergitar, og hele pakka, og vokalen hans. Litt det lydbildet som Train hadde, den gamle Train. Og så husker jeg at vi satt og hørte gjennom det her på slutten av kvelden, og satt vel med en sånn følelse av at det her er jo bra, den her låta er bra liksom, men av og til så får du den der følelsen, den gode følelsen, når du vet at det her er noe spesielt. Vi satt vel begge to med en følelse av at det her er nesten min, ikke helt. Det er et eller annet som skurrer her. Det er en stein i skoene, men det er ingen som vet helt hvor problemet er. Og det begynte å bli sent på kvelden, og han, Sersen, var i ferd med å ta slutt, og da får du alltid litt panikk, fordi når artisten drar fra studio, da stivner låta på en måte. Når artisten er borte, så er det ikke så mye, du får liksom ikke ta en usving med låta lenger. Sånn, Amund, jeg begynte å si, så sa han over til meg, så sa han, har du med ukulele her? Så sa jeg, ja, jeg har ukulele ute i, det ligger med resten av utstyret mitt, for da hadde jeg nettopp hatt en hit i Norge med den Scared of Heights. Så sa han, gå og hent den da. Så hentet jeg ukulele, og så gikk jeg bort på miksebordet, så skrudde jeg ned alle sporene, alt vi hadde spilt inn, det gamle rockekompet, og så hadde jeg bare basstrommet oppe, og la noen effekter på den, så det ble et rytmemønster av den. Og så begynte jeg å spille låta vi nettopp hadde skrevet da, men på ukulele i stedet for gitar, og så fikk jeg av Pat, den vokalisten, til å synge den låta vi hadde skrevet. Og da, når du hørte basstrommet og ukulelen og vokalen, det var et sånt moment, da skjønner du at, ok, her, det her er noe helt spesielt. Og det var jo da den låta som heter Hey Soul Sister. Og den endte jo opp med å bli en gigahit for Trane, og for oss også selvfølgelig. Den var den største låta i USA i 2010. Og da var vi også satt på kartet, ikke bare som låtskriver, men også som produsenter. Ja, for det er jo en viss distinsjon her. Dere har produsert låta også, og det innebærer jo en del flere andre ting. Ja, du får jo, på Irreplaceable, Beyoncé, så var jo vi kun kredidert som låtskriver. Vi hadde vært med å skrive låta, og vi spilte gitar og sånt. Men det var jo Stargate som stod som produsenter. De hadde produsentkrediten. Vi ville jo inn i produsentgame. Men det er ikke bare, vi hadde låtskrivekrediten fra Beyoncé, men vi hadde ikke produsentkredit. Vi ble sett på som låtskriver. Så det at vi da klarte å få den Trane-låta, å få det til å bli en sånn superhit, som produsent og låtskriver, det var svært for oss. Og da satt den ned. Det var en ganske sånn, en svær ting, og en god følelse. Det er jo, jeg har jo hatt han, Amano Alkidane her inne tidligere, snakket om Nico Vins, og på en måte, la oss bare gå litt mer på økonomi-biten, sånn at perspektivet fra å liksom komme til USA, og hva som er generert av alt fra royalties til radiopengene, og sånn på en måte. Det var sånn hinsides, for han var sånn, det er ikke sammenlignbart med noen ting. Og så har vi hatt André Lindahl her. Du kjenner han, eller? Ja. Og for de som ikke husker den episoden, så er det jo han som har vært her, han har vært med å skrive Justin Bieber sin ... As long as you love me. Yes. Og også med påfølgende rant, både her og i offentligheten, på en måte, hvor liten kutt, for der var han vel inne kun som låtskriver, for å arrestere meg litt. Ja, det kan stemme, det. Også det er jo interessant med hvordan musikkutviklingen har blitt, at med streaming-revolusjonen, så ser det ut som på at låtskriver-potten har blitt ganske mye mindre enn royalty-potten, og så kan vi kanskje forklare det veldig kjent, for de som måtte lure på det, men så med perspektiven med Irreplaceable og Hey Soul Sister, også hva slags økonomiske nivåer snakker vi om her, med tanke på at man er låtskriver? Hvor mange prosent har man eksempelvis på sånne type låter? Ja, det har jo noe å gjøre med hvor mange låtskriver er det som er med på en låt. Det er jo en tendens at hver låt i dag har flere og flere låtskriver. Du kan jo ha låter som har ti låtskriver. I gamle dager hadde du en eller to. I Irreplaceable var vi i utgangspunktet fire nordmenn. Det var også Stargate, og så var det jo han nio av oss som skrev topline. Og i tillegg, Beyoncé er verdens største artist. Når hun skal gjøre en låt, så tar hun også en kutt av låten. Så hun står også som låtskriver på låten. Men det er jo morsomt, det kan jo ligge som detalj etter det. Hun gjorde jo et bidrag også der. Ja, hun gjorde det. Fordi låta startet jo med en repetisjon av To the left, to the left, to the left, to the left. Det var ikke i den originale demoen. I vår demo så startet bare verset på To the left, to the left, everything you own in the back to the left. Når hun da gjorde sin versjon, så var det hun som tok den setningen og repeterte den to ganger i starten og lagde et hukk ut av det. Og det er jo en ganske, det mener jeg, det er en liten, men allikevel veldig viktig, et viktig bidrag. Så det er noe greit at hun tar de prosentene hun tar. Men var det utsagende? Jeg tror du skrev på Instagram til meg, for det var et eller annet uttrykk. Ja, det er jo, hvis du er add a word, get a third. Som kommer fra gammelt av, da hadde du jo alltid to låtskriver, en komponist og en tekstforfatter, de satt og skrev i låt. Og så var det alltid sånn at du kunne regne med at manageren eller en av dem kom inn om i løpet av dagen og liksom, hva hvis du sier end i stedet for or? Og da hadde han vært med å skrive låter, da måtte han få en kutt. Så add a word, get a third. Det er litt interessant det der, med tanke på låtskriving, så har du 100 prosent, og da er det noen standarder for hvordan det fordeles, og så kompliseres det på en måte, det er publisher som kommer inn og forskjeller så vidt av kaka her og hele pakka. Det er ganske komplisert, men du kan si veldig enkelt, så er det sånn at når du skriver i låt, så er det 100 prosent låtskriverkredit, eller royalties. 100 prosent skal fordeles på de låtskriverne som har vært med. Og hvordan de, om det er to eller tre eller fire, de låtskriverne fordeler det seg mellom. Etter en nøkkel som man blir enig om, enten før eller etter at man har skrevet låta. Veldig ofte så deler man bare likt, fordi det er enklest. I noen tilfeller så går man inn i en diskusjon og sier at her gjorde jeg mer enn du, og da vil jeg ha mer. Jeg synes det er en litt sånn urødig måte å holde på, men noen gjør det også. Men i hvert fall, du blir enig om en nøkkel, og den nøkkelen ligger jo der i bånd, den forfølger den resten av låta sitt liv. Alle penger som da blir generert hver gang låta blir streamet på Spotify, spilt på radio, blir brukt i reklame, blir brukt i TV, blir brukt på film, blir framført på en livekonsert med publikum, blir spilt på venterommet hos tannlegen din, hver gang det skjer, så genererer den låta litt av den penger, og de penger blir fordelt etter den nøkkelen. Jeg vet ikke om du nevnte coverlåta også? Sa du coverlåta? Ja, absolutt. Når du har skrevet en låt, når låta er gitt ut første gang, så kan hvem som helst gjøre en cover av den. Du trenger ikke søke til atelses for å gjøre en cover. Du må bare opplyse om hvem som har skrevet den. Da får også låtskriveren får igjen etter den bestemte nøkkelen. Så du kan si at publisher og sånt, hver låtskriver har jo sin egen publisjer, og den publisjeren skal nå ha en del av din del av køtten. Men det blir på en måte, det er en sak mellom deg og din publisjer. Men du kan si at her er jo låtskriverinntekten, det den låta genererer, det er jo det jeg og alle låtskriverer, og også produsenter, lever av. I dag er det låtskriver i credits. Det er såpass lite penger på å produsere, det er såpass lite penger på å produsere, at det er ikke noe særlig spennende her lenger. Det er i å ha vært med som låtskriver, det er der pengene ligger. Hva kan man forvente av en køtt på en så stor produksjon som det er, skal vi si helt generelt, er det som typ 2-3-4 prosent? Nei, altså, hvor mye låtskriver det er? Hvis det er 10-12 stykker, så er det på en måte så ... Nei, da må du jo, hvis det er 10 stykker som har skrevet, så får du jo 10 prosent. Ja. Som oftest. Så kan det selvfølgelig være at du er en underleverandør, her blir det veldig teknisk, men kanskje du er han som bare har lagd bite, og du har levert bite ditt av Max Martin, og så bruker han det i låt, da får du jo ikke en equal cut, kanskje du får 10 prosent for den biten. Det er jo en sånn forhandlingssak i hvert tilfelle. Når du kommer inn i produsentgjemmet, så er det vanligst som produsent, at du da får en flat sum for å produsere det for deg, og da en eventuell, kom an på hvor stor det er eller hvor sterk det er, at du kanskje kan få en royalty på det som da heter master tapen, ikke sant? Som er da ... Hvor er det lettest å forklare hva master tapen er? Ja, det er jo altså ... Du har jo to typer eierskap. Du har jo eierskap i selve låta. Det er jo det vi kaller copyright. Og så har du jo eierskap i selve den innspillingen av den låta, og det er det vi kaller masteren. Sånn at ... ... Hvis du sier Irreplaceable da, ta den som eksempel. Selve copyrighten til Irreplaceable er det jo vi som har skrevet låta som eier, og uansett hvem som gjør en cover av den, eller hva som skjer med låta, så er det vi som eier den, og vi får betalt for det. Men ... Du har låta der, og så har du innspillingen til Beyoncé, singelen som kommer ut. Den er jo eid av hennes plateselskap, det er Mastern. Den er det i utgangspunktet plateselskapet hennes som eier Mastern. De får betalt hver gang de blir spilt på radio eller på Spotify eller bla bla bla. Og så betaler de også en liten produsentroyalty 3-4-5 prosent som går til produsenten. Men produsentroyalties er relativt, det er ikke ingenting, men det er marginalt hvis du sammenligner med låtskriverinntekten fra en stor hit. Så du kan si at en produsent, du får som oftest en flat fee for å gjøre en låt, og det skal da dekke tiden du har brukt på det, det skal dekke utgiftene du har til å leie studio, leie musikere og sånt. I utlandet kan det være 40-50 000 dollar for en låt, i Norge er det mye mindre for et mindre marked. Og så får du også en prosent, kanskje du får 5 prosent av inntektene fra masterinnspillingen, fra selve innspillingen. Og hvis du da har vært med å skrive låter i tillegg, så får du jo da låtskriver, altså copyright, en del av låtskriverinntektene. Og det er der til dels de store pengene ligger. Og nå som streaming begynner, og man får jo fortsatt relativt dårlig betalt, for streaming, men hovedproblemet er jo egentlig ikke Spotify, men det er YouTube som ikke har betalt omtrent ingenting. Til låtskriverne? Ja. For masterne, de som sitter på masterrettighetene, får betalt noe? Ja, det er så vidt jeg vet. Dette er jo avtaler som hele tiden er i endring og under forbedring, men jeg bruker å si at platebransjen har jo plutselig blitt satt tilbake til 50-tallet, med internettrevolusjonen. I 50-tallet, de første skivene som kom ut var det Texas, ikke sant? Artistene fikk ingenting. Låtskriverne ble skrudd øst og vest, mens det satt noen på bakrommet og samlet til seg alle grunkene. Og så sakte, men sikkert, så ble artistene smartere og smartere, og fikk interesseorganisasjoner, fikk forhandlet fram bedre avtaler. Og utover 80- og 90-tallet, ikke sant, så har det vært ganske bra forhold for artister, og så kom streaming og internett og nedlasting og alt sånt, og så ble hele rammeverket for alle avtaler falt ut. Og vi er tilbake litt til 50-tallet. Hvor alle disse tingene må forhandles på nytt da? Plåtselskapene har i hvert fall, er det virkelig sånn at på den royalty-biten, når det kommer til hva Spotify og YouTube betaler ut, så er det jo forbausende lite, eller skjevfordelt da. Og det ser jo bare for sånne små aktører som eier, som gir ut låten selv og eier på masteren, at den potten du får for en million streams som master eier, er jo noe helt annet enn de låtskrivepengene, som er veldig, veldig små da. Ja, absolutt. Og generelt sett med streaming og streamingøkonomi og sånt, er det jo, ulempen med det er jo det at uansett, nå kommer det, det blir jo veldig sånn at, fordi det er et sånt enormt volym av nye låter som kommer ut hele tiden, nå husker jeg ikke tallet, men det kommer så mange 10 000 nye låter ut på Spotify. 25 000 hver dag. Ikke sant? Det hinsides. Og det er klart at de fleste av disse låtene blir jo streamet bare nå, en få gang. Men det skal noe likevel være med i regnestykket. Og når du får betalt, det fører til at det blir en sånn skjefordeling, at de som har de aller største hitsene får i dag, får ganske godt betalt altså. Men hvis du er blant dem som bare får lite eller ingen spilling i det hele tatt, så blir du på en måte bare borte i regnskapet. Som sagt, det her er jo sånn regelverk som er i endring, og som skal bli bedre. Det jobbes jo for at det skal bli bedre. Og det er vel mange låtskrivere som sitter og føler at pengene blir borte i en eller annen plass. Vi er ikke helt sikre på hvor de blir da. Men ja. Og så er det jo det med, der har det skjedd en stor utvikling også, at på en måte hvem, og det er jo litt sånn absurd at folk ikke tenker over det, så hvem er det som eier den låten? Og det er jo et sånt spørsmål som egentlig hadde vært noe særlig spørsmål i sånn musikkhistorien, for det er sånn plassselskapene eier låtene. Eller altså noen kjøper kataloger med musikk som Michael Jackson har gjort, og Stargates, det er kanskje en annen part. Men så er det jo det, er det en trend nå det som blir større og større, også i USA at artister eller ikke plassselskaper sitter og eier, altså eier låta selv, eier masterrettighetene, som er en ganske viktig ting, at du eier din egen låt. Ja, og det har jo å gjøre med at, som jeg nevnte tidligere, at plassselskapene kommer jo i dag inn mye senere i bildet, som oftest når en artist allerede har etablert seg en fanbase, og kanskje har noen sånne viral hits eller whatever. Og da kommer jo det labelen ofte i platteselskapet inn til et i hvert fall delvis dekket bord. Og kan jo da ikke gå inn og si ok, vi signer deg til oss, du er nå signet, du er en Universal-artist. Da går de inn og så gjør de en joint venture, eller at artisten da lager sitt eget lille platteselskap, som så den store Warner eller Sony eller Universal da lager en lisensavtale med. Og det fører jo til at veldig mange artister da eier masterene sine i mye større grad enn man gjorde før. Det var veldig uvanlig 20 år siden. Er det noe du vil råde artister til å etterstrebe, eller? Å ha et større eierskap til musikken sin? Ja, altså all else being equal. Altså hvis ikke det... I prinsippet, ja. Det er bra å eie så mye av det du selv har lagd og lager som... lar seg gjøre er bra. Men det er klart, av og til så kommer du i situasjoner hvor du må gi fra deg et eller annet, kanskje for å få noe mer. Du må enten... Du må enten gi fra deg en køtt... Bjørnse, du har en låt, vi har 100% her. Hun vil gi den ut, da skal hun ha 25%. Du kan sitte igjen og si, jeg vil enten ha 100% av ingenting, eller 75% av masse. Av og til må man ta de valgene også. Men som en sånn generell ting, absolutt, jo mer man eier av sine egne ting, jo bedre er det. Jeg tror kanskje unge har seg litt mer oppmerksom på det. Det virker som bare i norsk sammenheng, at de store plasselskapene har blitt satt på sidelinja. Det er som du sier, at man har ikke bruk for plasselskap i samme grad som før. Man kan gjøre markedsføring mye smartere enn de. Man har allerede skapt seg en fanbase. Det er mye lettere å komme ut der. For meg er det nesten sånn, hva er det majorlabelene har blitt til de siste årene for meg? Det er nesten noe som en enorm bank, som har mye penger. Hvis du virkelig skal satse seg, i stedet for å ta opp lån, så kan du heller samarbeide med de store. Det er nok ikke sånn vi kjemper langt unna sannheten. Artister i dag har jo, med det at de har fått, med at du har kontakt med fanbasen din direkte, det er TikTok og det er YouTube og whatever, så har jo artister ekstremt mye makt og kan styre sin egen karriere, og har jo, unge artister i dag opplever jeg i hvert fall uendelig mye smartere og mer business savvy enn det man var før. Bare fordi at de har disse verktøyene, det er en del av, jeg har inntrykk av at alle unge er TikTok-kjendiser i dag. Men i hvert fall, så ja, artister i dag har en mye større smarthet, business savvy, rundt sin egen karriere, og har en mye mer peiling på selv hvordan de skal markedsføre seg selv. Og det gjør jo at, og det her ser jo labelene også, det er ikke noe poeng for et plattselskap å komme inn på en sånn rising star og si nå er vi her, la oss forandre alt. Tvert imot, de er bare, gjør det du gjør, det funker. Vi finansierer det. Det er til noe litt annet igjen som du så snakket om tidligere, det er jo, du er jo både låtskiver og produsent, så er jo det to forskjellige roller hvor du ser, jeg filosoferte litt over det tidligere i dag, at kan vi si det sånn at, for det har du nevnt i et annet intervju også, at det er de som produserer beats, ofte veldig unge produsenter, du har aldri hørt om de, tilbake til teknologisk utvikling, folk har råd til det. Jeg tror Tor-Erik sa det bra i et sånt monolog en gang, at det er ingenting vi har som ikke du har til å lage den samme musikken alle kan lage, ha tilgang på det samme, sånn som du styrer pluginsene, YouTube har alle tutorialer og alt mulig, at produksjonsnivå er helt sinnssykt der ute, og der av også greier man ikke å henge med som 30-40-50-åring, så er det på en måte sånn, du blir rett og slett bare distansert, for det går så fort, utviklingen er sjanger, sound, så på et eller annet tidspunkt må man nesten bare sånn, hva er det man er god på, hva skal man, for meg, så for å koke ned hele den tankegangen der, så ser jeg på, er kan man si at beatproduksjon, å treffe, skal vi si samtidsånden, og hva som er på hitlistene, det er liksom et sånt samtidshåndverk, mens låtskriverhåndverket er mer tidløst? Ja, litt forenklet så kan du kanskje si det, ofte så ser du jo, eller det å liksom lage, liksom beats, de tracksene som er liksom, ordentlig cutting edge, som er, liksom de som har fingeren på pulsen, og det som skjer på radio i dag, det er jo ofte de yngste, de har peiling, de er inne i det soundet, de forstår det, og så blir det jo veldig ofte, et ganske vanlig setup er jo sånn som, vi har jo nevnt Max Martin tidligere da, som jo er en mann på, jeg vil si på min alder, som da, på en måte kanskje da kuratere et utvalg av det beste av det disse beatmakerene kommer med og klare å se at hvis man setter det sammen med den og setter den biten sammen der, og hvis vi da bare sørger for at det kommer en veldig bra sånn type melodi på toppen der, så kan dette funke. Så du kan si at ofte som produsent og hvertfall når du holder på i det veldig kompetitive hitsegmentet, så er du jo ofte som produsent like mye en kurator som en som sitter selv med gitaren i fanget og kommer med konkrete låtforslag. Jeg har alltid sett for meg sånn at de her sånn som når han er P. Diddy begynte å bli produsent, og så ser jeg for meg at da går de inn i en sånn, og Kanye West også på et tidspunkt, jeg ser ikke for meg at han sitter og det kan godt være at han er veldig handsom på produksjon fortsatt, jeg aner ikke, men at de går mye mer i en sånn executive producer-rolle, hvor de nesten går rundt med hendene i kryss som jeg har nå, går inn og sjekker studio og går og liksom, noen bemerkninger til den, skal vi si ghost-produceren de måtte ha og sånt, og så styrer bare mye mer ovenfra da. Ja, det er nok sant, hvertfall Diddy er nok det sant, sånn har de jo en del av i rockbransjen også, du har jo sånn type Rick Rubin for eksempel som jo er liksom en av de største produsentene vi har innenfor litt mer sånn, ja, organisk musikk. Han gjør jo også det han er jo nesten ikke til stede under innspillingen ikke sant, men han kommer inn, han er med i starten når låtene skal plukkes og når låtene skal liksom settes sammen, selve innspillingen er ikke han med på omtrent i det hele tatt men han kommer inn på slutten og så hører han og så klarer han å høre at det funker og det funker den låten der funker ikke den der må vi spille fortere den må du gjøre vokalen på nytt på og så er han bare, han har bare den touchen som, eller den fingerspissfølelsen på hva som fungerer eller ikke han får jo ofte kritikk for at, men han gjør jo ingenting på platen sine, men han gjør jo på en måte den viktigste jobben, han sørger for at den platen ikke kommer ut før den er 100% Kan du sagt noe sånn det er jo litt interessant å høre deg jo det her med sessions og låt konstruksjon, det kanskje synes du tar eksempler fra din karriere og det du har sett, hvordan fungerer det her når artist, låtskrivere produsent kommer sammen på sessions for din del, hvordan blir en låt til, hvor begynner man med alt fra det sosiale til det tekniske, kan du si noe om det? Det er jo ofte sånn, hvis du er på hvertfall hvis du er i jobb i statene og du er på en måte i der er det jo en slags sånn runde hvis du er i New York eller om det er så er det ofte en sånn, hvis det er en artist som skal skrive til et nytt album så har den på en måte nesten en runde som den går, det er innom han produsenten på mandag og så er det dem på tirsdag og så, det er ikke fullt så enkelt, men det føles litt sånn av og til sånn at du har du får ofte en dag eller to da er det inn på morgenen og hei og hvordan går det, og så er det ti minutter med small talk og liksom whatsapp, og så er det har du egentlig ikke noe tid til å henge ut og bare bli kjent med hverandre, så du må på en måte bare hoppe i det og si ok, hva skal vi prøve å gjøre og så du må prøve å bruke bare noen minutter på å bare få liksom, du må finne ut av ok, hvor er artisten i i prosessen, har de den første singelen jeg leter dem etter den første singelen og du håper jo alltid at de har den, for hvis de har den første singelen så har alle mye lavere skuldre da kan du lage bra musikk, ikke sant og så og så bare prøve å finne ut hva er det de prøver å få til og så må du, hvordan musikk har de lyst til å lage, hva vil artisten selv at det her skal bli, og så må du samtidig sitte og ha i bakhodet det plateselskapet har fortelt deg at de vil ha ut av det, ikke sant fordi det er jo ikke alltid at de to tingene harmonerer så du må på en måte prøve og det er flere hensyn du må ta, og du må liksom prøve å bare manøvrere deg gjennom det her da og så må du rett og slett bare begynne enten har du en idé har du noe du har jobbet på som du har lyst til å jobbe videre på et vers, en tekst, et refreng et bit i akkordrekket hvis du har det så kan vi starte på det og så jobber vi på det, hvis du ikke har det så har vi noen forslag til vi har kanskje to-tre forskjellige forslag til ting som vi kan spille opp da, er det her noe som du liker du det, er det her noe vi kan gripe tak i og begynne på og så og så starter man da og der må man jo bare jobbe litt sånn fort og være åpen for at ting plutselig kan bare ta en 180 grader, og det er jo ofte da de gode tingene skjer Jeg nevnte jo den Hey Soul Sister til slutt som endte opp med Bastromo Ukulele. Den startet jo med at han og Pat Manahen sa jeg har lyst til å skrive en låt omtrent som Need You Tonight med InXS. Hey Soul Sister og Need You Tonight har ingenting med hverandre å gjøre. I det hele tatt. Han startet med det, og så sa vi vi kan lage et bit som minner litt om det. Og så jobber du deg sakte, men sikkert bort fra det, og så kommer det en melodi på. Til slutt ender det opp med å være bare noe helt annet enn det du startet. Så det er jo sånn i grove trekk man er bare det er liksom bare to, tre, fire mennesker som møtes i studio og prøver å lage den beste låta de kan. Er det en sånn nervositet liggende der som man rister av seg med året? Ja, det er det. Selv om du skal jo ha litt sånn det står jo alltid litt på spill når du møter en ny artist. For du har jo lyst til å få til noe bra fra hver sesjon. Men det er klart at når det her er liksom det du gjør hver eneste dag i hele året så du har ikke nervositet som sånn, men du er mer kanskje skjerpet. Du er liksom på du prøver å være framoverlent. Du hadde også et par låter med du var med med Nio og Chris Brown. Ja, det stemmer. Var det sånn fjernarbeid? Ja, egentlig. Den kom jo i kjølvannet av Irreplaceable. Men den med You var jo ikke med Nio. Det var med han Jonta Austin heter han, låtskriver. Og Stargate. Og den var jo også kjempe den ble vel også en stor hit for oss. Den ble vel egentlig skrevet litt som et sånt den tror jeg ble skrevet litt som en sånn ok, Irreplaceable funker. La oss se om den formelen holder. Jeg la til. Og så gjorde vi jo akk-gitarer og et litt annen type beat da, men fortsatt et litt urban beat og la på en pop-vokal. Og så funket det sånn ganske greit. Den ble jo ikke i nærheten så stort som Irreplaceable, men den var faktisk den var nummer to i ti uker. Så den ble holdt nede fra førsteplassen av jeg tror Single Ladies faktisk, ironisk nok. Så i sånn listeplassering så er den liksom på en måte nesten like stor som Irreplaceable. Men i liksom historien så er den jo helt uviktig. Selv om den genererte masse så er det ingen som den er liksom ikke en låt man husker den dag i dag. Nei. Hvis Irreplaceable er på en måte den folk har en et eller annen slags forhold til den. Det er rart hvor mange sånne nummer to låter som har blitt holdt nede av en sånn universalt fenomen som sånn der Dance Monkey tror jeg har holdt mange nummer én hits tilbake i sånn i et par måneder der da den lå tidens lengste nummer én eller noe. Det gjør jo mange spesielle tilfeller sånn sett. Men er det ikke kanskje fint å gå inn i akt siste akt av din på en måte sånn karriere og kronologi da hvor du kommer i et nytt sånn vendepunkt hvor det så på en måte er etablert litt i New York. Du begynner å kjenne på en ny er det dette jeg vil? Og det er snakk om å dra til LA og sånne ting og så dukker det opp norske prosjekter. Du kan si etter liksom x antall år i de statene så ble jeg litt sånn jeg begynte å kjenne litt på at selv om jeg satt veldig pris på den posisjonen og det å kunne få lov til å være der og jobbe med amerikanske act at jeg hadde lyst til å kunne gjøre litt mer og kanskje det går veldig fort der borte tempoet det som jeg nettopp beskrev ikke sant det er sånn det som hele året er en lang speed date ikke sant du møter et nytt band eller en ny artist og så har du en dag du møter et nytt band eller en ny artist og så har du en dag eller kanskje to med dem og ser dem ut og så møter du neste mann. Og jeg savnet vel på et eller annet tidspunkt litt det der som det å kunne fordype seg litt mer i ting og kunne ja kanskje bruke en måned eller to på et album og faktisk bli litt kjent med artisten og kunne liksom ja ha en slags en litt eller annen sosial relasjon før man liksom fram med gitaren og hva synes du om den? Så det begynte jeg å savne, kjenne litt på å savne av og så tenkte jeg at jeg skulle begynne å rett og slett dele opp tiden min litt bare jobbe sånn 50-50, være i staten i et halvt år og jobbe og så hjemme i Norge og gjøre andre ting i et halvt år så gjorde jeg det, eller bestemte meg for å gjøre det da og så fikk jeg et tilbud om å gjøre, å produsere eller det er en artig historie fordi at jeg husker jeg snakket med en sånn mentor av meg da som heter Bjørn Nersjø som er en sånn gammel produsentlegende i Norge og da sa han liksom at nå har du jo vært, ja nå har du jo vært bodd i New York i flere år og hadde masse suksess og sånt, og er det hva er det neste du har lyst til å gjøre? Hva kunne du tenke deg å ta tak i? Og så sa jeg at jeg kunne tenke meg å produsere skive med noen norske artister og liksom ta med litt bedre tid og gå litt inn i dybden og kunne bruke tid på å utforske litt og liksom skru ordentlig lyd på ting og sånt og så sier han, ja hvem kunne du tenke deg å jobbe med? Og så sa jeg, det artigste jeg kan tenke meg nå, det hadde vært å jobbe med et norsk, et band noen som har en veldig sånn tydelig identitet som er trygg på hvem de selv er og som tør å la en fyr fra popverdenen sleppe til så kanskje sånn Vamp eller Hellbillies, tenkte jeg det hadde jeg syntes var sånn genuint morsomt å jobbe med og så sa jeg, men det kommer det har jeg ingen tro på kommer til å skje de er ikke på deres radar i det hele tatt og så og så gikk det et par uker, og så var jeg da på ferie i Spania, og så plutselig så ringte telefonen, altså så var det en Petter Singsås da fra Universal som sa du, er nettopp signet Vamp på Universal kunne du, det her er helt crazy idé jeg hadde, men kunne du tenke deg å ha produsert album med dem? Og så sa jeg Jesus, det her er jævla mystisk, fordi jeg satt her om dagen og tenkte at akkurat det hadde vært bare en sånn drømmejobb å gjøre. Ja, men så kult da du, kanskje du, sånn Øyvind Staveland og sånn sjefen i bandet, han er på ferie i Spania akkurat nå, men kanskje du møtte han når han kom hjem? Ja, men jeg er jo i Spania, sier han Ja, hvor du er da? Nei, jeg er på La Manga. Åja, han er i Guardamar, det er liksom fem kilometer unna Så sånn ettermiddag så satt jeg meg i bilen og kjørte bort til Øyvind sitt feriehus i Spania og møtte han og fikk høre da demoen til en låt som heter Liten Fugge, eller som er sånn popklassiker, og jeg bare skjønte at det her er en monsterhit, og det her toget må jeg bare være med på Og så to måneder senere så satt vi på Færøyene og spilte inn Vampe-album Og det var husker jeg altså distansen både geografisk og på alle andre måter, fra å sitte på Manhattan og jobbe med cutting edge popmusikk til å sitte i et gammelt fiskebruk på Færøy med Vampe, og produsere skiver med dem, den kunne ikke vært større Men samtidig så var det for meg sånn balsam for sjela Jeg husker jeg syntes det var bare så fantastisk å kunne jobbe med, for det første med et knippe veldig bra musikere og veldig, veldig bra og tydelige låter og ha god tid på meg og ha et band som var trygg på hvem de selv var som torte og la en popproducent få lov til å slite litt i tingene deres Så det var en sånn ekte sånn berikelse å få lov til å gjøre den skiva, og det er sånn et sånt prosjekt som den dag i dag er sånn veldig, det er et ekstra hjerte for det, det var viktig for meg å få gjøre det, og det ble en sånn vei inn til å gjøre en rekke norske sånn veldig norske mer organiske skiver som jeg har gjort mye av de siste årene Så følte jeg jo etter det så følte jeg at det var en veldig duffet det på med en del ting og så jeg gjorde en norsk album med Kurt Nielsen som jeg produserte, og har gjort en to-tre-fire album med Ingebjørg Bratland som jeg har produsert og en del andre ting så det har vært en litt sånn annen fase av livet mitt men kanskje når jeg ser tilbake på den mest sånn harmoniske og på mange måter fineste delen av karrieren interessant da for det er jo både det med at du finner arbeidsroen og kombinert med kjærligheten uten den, altså det er en liten stressfaktor der, men det er ikke den intense og det skal vi si er nesten halvtinderaktig speeddate skal vi si sånn som på en måte mye av den sersjonbransjen funker da, i musikkbransjen, har du skjønt det? Ja, det er jo sånn, jeg tror bare at til syvende og sist så har jeg bare gått gjennom flere forskjellige faser i karrieren min og jeg har hver av dem har, jeg har likt å ha gitt meg mye fint men at det på et eller annet vis er tøyt å si at man liksom har kommet hjem men jeg har i hvert fall funnet et eller annet som det har sikkert noe å gjøre også med å bli eldre og få barn og gifte seg og liksom alt setter seg men jeg har i hvert fall en helt annen sånn ro og jeg klarer å ha en sånn jeg har tid til å glede meg over arbeidet og det hadde jeg kanskje ikke når jeg jobbet i New York, der går det så fort at man du får hverken tid til å nyte arbeidet eller suksessen av det du er i et sånt evig jag til bare er den låten ferdig, da kan vi bare få den ut fordi at nå kommer dem inn i morgen ikke sant nå beskriver jeg det her som at det er en feil ting det er en fantastisk ting å være med på, og jeg vil ikke være den tiden for uten, fordi Det meste av det jeg kan om produsering og å sette ting sammen, lærte jeg mens jeg jobbet i New York. Men alt har sin tid. Og for meg så er det kapittelet jeg er ferdig med. Men har du diskutert dette her sånn lignende på en måte reise, at man som eldre mann, så merker man at man har lyst på mer og mer ro, være mindre og mindre urban, sånn at man har lyst til å komme mer tilbake til rødt, prioritere familie, altså folk er forskjellige, men det er jo noen gjennomgående ting. Er det noe du diskuterer med andre, som på en måte produsent, låtskrivelse, som har vært i game med deg kjempe lenge, som for eksempel Stargate? Den vet jeg ikke, jeg har ikke snakket med dem om det, men jeg snakker med mange om det, som kjenner, skal ikke snakke for andre, men sånn Ina for eksempel, som jo også kanskje, tror jeg kjenner litt på at det er gøy å være i stormen, men det er også, jo eldre man blir og man får familie, jo mer behov har man for i hvert fall av og til trekke seg litt tilbake og ikke bruke seg selv, det er veldig lett å la seg selv bli, hvis du kommer opp på et visst nivå i utlandet, så er det, og du åpner døra, så er det jobb 24 timer i dag, hvis du vil. Det mangler liksom ikke på det, og det eneste som begrenser det, det er din vilje eller evne til å si, jeg må ha fri i dag, eller denne uka, eller denne måneden. Og det er ikke lett å si, når du nettopp har hatt en hitt, og du føler at, ok, akkurat nå er vi hatt, de har lyst til å komme og jobbe med oss, fordi vi har denne hitten, hvis vi venter en måned, er det ikke sikkert de kommer da? Det kan hende at toget går. Hvis vi ikke går i studio i dag, kanskje det er i dag vi skriver den neste store hitten, ikke sant? Og det blir en sånn, ja, du havner på en måte i en slags mild psykose, hvor du er redd for å ikke være på jobb, fordi, ikke sant, det er sånne her sillefisker, du tør ikke være hjemme i tilfelle, i kveld stimen kommer, ikke sant? Det kan jo få fomo. Ja, på en måte er det jo det. Du er bare redd for at, kanskje det i dag er genialt. Så, ja, det var den effekten det hadde på meg. Alle er nok forskjellige. Og det er jo noen som, som er i akkurat det, liksom i den stormen i flere ti år, og synes det er gull. Men det er, folk er nok forskjellige der. Ja, det er det. Det var det litt interessante der med hva jeg tenkte på. Jo, her er jo et tema som vi har gått igjennom, sånn på tvers av mange temaer egentlig. Sånn, det å bli eldre er jo også gjerne sånn, hvis man har jobbet hardt, og greid å bygge seg opp litt cash og former og sånt. Og hvor viktig er det her med liksom økonomisk uavhengighet, for eksempel? Altså ikke at man på en måte er shit rich, men på en måte, sånn underveis gjennom livet og karrieren din, har det vært et mål å på en måte kunne være økonomisk uavhengig, og det gir en viss frihet. For det er sånn, jeg tror mange kanskje ser for seg er et mål fremme der, at man ikke skal trenge å jage prosjektene. Absolutt, ja, hundre prosent. Og det er jo det som, mangelen på den friheten var jo det som jagde oss fremover, mens vi jobbet i statene. Og etter noen år da i statene, når du liksom, du har bygget deg da opp, kanskje den cash flowen da, og du plutselig har den friheten, og du ser at, vent litt, jeg kan gjøre det her, men jeg må ikke gjøre det. Jeg kan velge å gi jobbet, eller jeg kan velge å ta det litt mer med ro, og bare gjøre de prosjektene som jeg synes er morsomt å gjøre. For meg var det en sånn, helt klart sånn vei skille, og en, jeg tror ikke det var det at jeg gikk alltid og tenkte på, en dag blir jeg økonomisk uavhengig, og da skal jeg trekke meg tilbake. Men når man først er der, så ser jeg at det, den roen man får, av å kunne være selektiv i forhold til hva man vil jobbe med, den er uvurderlig. Og det her er også en bransje som har, du har ikke noe pensjonsordning, du har ikke noe nettverk. Den dagen telefonen slutter å ringe, så er du, hvis du ikke, hvis du ikke er så heldig at du har opparbeidet en katalog som genererer penger for deg, eller at du ikke har mulighet til å få inn penger, så er du ferdig. Så står du på skolebenken, eller du må få deg en vanlig jobb, og det er jo for mange av oss i min bransje, så er det døden. Det er jo helt klart, ja. Og det er jo, men det er jo også sånn på en måte, de som også holder ut det høye tempo da, og kanskje bygger ut i formatet, de bygger ut store selskaper, får underprodusenter, lager svære produksjonshus og sånne ting, også er det jo, i det du får den økonomiske uavhengigheten, så kan du jo enten, du får du, skal vi si, et større, en rage av utvalg, du kan på en måte tenke videre i fremtiden, om du vil trekke deg litt mer, være mer sånn på en måte nisjeprosjekter, pekke litt her og der, eller om du rett og slett vil, jeg tror outsource visse ting og sånt, og det, Det er jo mange måter å angripe den økonomiske uavhengigheten på, men det er helt klart et sted man vil være, hvor man i stedet for å føle å ta de prosjektene som kommer på bord hele tiden, for man er redd for å miste momentum, så er det jo veldig mye bedre den motsatte, at du faktisk kan, litt sånn ståsistisk, du dikterer på en måte musikken som skal lages, i stedet for at musikken dikterer dine arbeidsdager. Du velger jobben din fremfor at du må gå på jobb. Det er en sånn ting, akkurat her har jeg tenkt litt over de siste 5-8 årene, at for meg er det en ekstrem, det føles som et enormt privilegium, og det er ikke, og jeg er veldig klar for min egen leder, at det er ikke alle i min bransje som har det. Og se jo, eksempelvis da nå, de siste 18 månedene i musikkbransjen, hvor privilegiert jeg er da, som nå har en butikk som tikker og går uansett. Tenk deg, hvis du var ny artist, og du slapp debutplaten din, som du har jobbet med i flere år, dagen før Norge stengte. Du har ingenting, du har ikke noe opparbeidet nå, du har ingen reserver å tære på, du har ingenting som genererer noe som kommer inn. Det er det å, det å rett og slett være så heldig at man kan styre livet sitt litt selv, det er livskvalitet for meg i hvert fall. Og jeg tror det er kanskje en sånn ting som man skal ikke jage etter, og det er det jeg synes det er sånn, om det er den nye generasjonen på en måte, du setter sikkert på Instagram hvor mye unge mennesker som skal pensjonere særlig når de blir 32. Ja, det er det nye det. Så det er bare sånn det, da tenker jeg da har du ikke funnet, da har du faktisk ikke noe du jobber med, da jobber du rett og slett for å bli, få så mye penger. Ja, da jobber du for å kunne ikke jobbe. Ja, og det er sånn det, det er jo ganske, hva skal du gjøre da? For sånn sier Jordan Peterson, skal du ligge der på stranden og drikke margariter? Hvor mange dager skal du gjøre det før du er lei? Det er jo å komme til et sånt sted via noe du faktisk liker å gjøre, må jo være helt mye mer genuin, givende reise, spør du meg, men det er hvordan man bygger på en måte økonomi og rikdom, det er jo litt individuelt. Ja. Ja, det er i hvert fall, det er i hvert fall en veldig, jeg er veldig fornøyd med det her, med det å kunne, det å kunne få tilbud om å gjøre artige ting, å kunne si at det her jeg har lyst til å gjøre, det takker jeg nei til, det takker jeg nei til, det er en, ja, det bor mye god livskvalitet der altså. Og så skal man jo ikke, det er jo ikke sånn at, jeg synes jo det er akkurat, jeg er jo akkurat like gira når jeg jobber med musikk, når jeg først begynner på å gjøre plater, så sitter jeg jo akkurat like mange timer i studio og holder på med det, men akkurat den barnslige gleden med å holde på med musikk, den er jo identisk, den er den samme, det er bare motivasjonen bak det og omstendighetene rundt det som er litt annerledes. Du skal jo hjemme i studio og mikse litt etterpå på en fredagskveld, det er jo deilig det også, det er hardcore. Ja, men du vet, det er ikke jobb, det er bare hobby for meg. Ja. Ja, det er jo ikke, det er jo, jeg synes jo, det å sitte i studio og mikse låter, det er jo bare, det høres utrolig nært av deg, det er bare det morsomste jeg vet, du vet, man sitter der og du, tiden flyr, så jeg er bare, jeg elsker å holde på med det, jeg har ikke noe bedre forsvar. Og så blir man aldri ferdig utlært på det heller? Nei, det er det, altså, man må lære bittelitt hver gang, men det er jo det vanskeligste med låter og å jobbe med produksjon, det er jo, det er jo å bli ferdig, eller å kunne si at, nå er dette ferdig, nå må jeg stoppe. Du kommer liksom, du kan jobbe på, det vet du jo, du jobber på en låt, eller en miks, eller whatever, og så har du en sånn stigning, sånn at det blir bedre og bedre, og bedre og bedre, og så kommer du dit, der er du på toppen, herfra ut, så blir det, kanskje i beste fall, ikke bedre, men annerledes, og så begynner du å gå nedover. Og det er jo det som, i hvert fall erfaring har lært meg, det å kjenne igjen det punktet der, der nå har vi kommet til, at toppen av det her, kunstverket, om det er noe en låt, eller en miks, herfra, det her blir ikke bedre. Nå må vi gi oss. Fordi det er så lett å bare, ja, ok, men hvis jeg bare tar, og litt opp der, og så bare det du egentlig gjør, er bare at du skal file på det sandslått, og så plutselig så ramler det fra hverandre. Hva er den der, opplever du at du ofte kan ta pause med prosjekter, for liksom å gi det litt hvile, det her da, at man hører seg død på sine egne ting. Altså har du, kan du legge fra deg ting, og så plukke det opp senere, og så høres det jævlig mye bedre ut? Nei, Nei, men jeg er veldig Jeg kan fort høre meg døv på en ting Spesielt hvis jeg sitter og skruer Og skal mikse i platen Så kan jeg fort høre meg døv på ting Og jeg begynner å Er det her bra eller dårlig Og du mister helt gangsyne Men da tar jeg egentlig bare Ta på meg Airpods og så går jeg ut i skogen Og så bare hører jeg på det der Og da hører jeg plutselig alt med klare ører Så det skal ikke mer til enn det Og da hører du selvfølgelig vokalen er en halv dB for høy Og trommen må Ikke spille det brekk Inn i andre ref Bare jeg løser de tingene så er låta på plass Men sånt er det ikke alltid lett Du catcher ikke alltid det Når du sitter bak de samme høytalene Du har suttet i ti timer Jeg synes også det er sånn at jeg går ut og bare hører på På dårlig anlegg Og så går jeg inn på notater på FN Og så skriver jeg litt sånn helt meningsløst notater Jeg må dekode seg Jeg må ta de notaterne og så må jeg dra rett tilbake i studio Og gjøre det mens jeg husker det Og da får jeg gjort de movesa Ja Men det er jo et sånt kjent Vi brukte jo alltid å spøke Jeg og Namin har jo et sånt uttrykk Når vi skulle gjøre ferdig en mix Siste sjekken Har du hørt på det med dass-øra Dass-øra Hvis en av oss sitter inne Og skrur bak miksebordet Og så går den andre ut på dass for å pisse Og så gjennom døra Da hører du jo låta med andre øra Da hører du at herregud high-heten er alt for høy Ja Bassen må jo komme inn i første vers Da hører du på ting med dass-øra Og det er liksom det der Å bare få det andre perspektivet på det Også når du sitter på dass på fest Eller et annet rom Sånn er det den der store hits Hvordan det låter på forskjellige steder Ja, ja, ja Hvor mye romler bassen Hvor mye basstroma Sånne ting er jævla interessant Og hvis man er i sånn lydnerd Så er det masse Sånn synes jeg er dødsinteressant Og sånt er det Sånn synes jeg er dødsinteressant Sånn tenker jeg mye på Og mange bruker bilen også Ja Mange bruker bilen Jeg har intervjuet kidsene Og bruker jo primært telefon For det er det de lytter på Ja, det har jeg også gjort Det avslurer jo visse ting Ja, jeg gjør det Også de her gamle Apple-høytalere Husker du de hvite Som du koblet rett inn i MacBooken Sånn 15 år siden Nei, jeg hadde ikke en sånn De var også veldig bra til Å bare sjekke mikser på Du har jo andre fenomener Som er hvis du har suttet Og hvis du skal presentere En ny låte til noen Om det er til A&R Eller til en artist Eller til hvem som helst andre Du har suttet selv Og jobbet med låta Du har suttet i en dag Og spilt inn Og skrudd Og det her blir så jævla bra Og du er skikkelig Og du er happy med det her Og du er spent på At noen skal komme inn Og høre på det Så kommer en person inn Så trykker du play Og i det låta begynner å spille Så hører du Det er jo forferdelig Med en gang En annen person er i rommet Så hører du det Med helt andre ører Hva tenkte jeg på Åtte takter med tamburin I starten Dette er jo Jeg kaster jo bort tiden Ja, men det har jeg opplevd At du er ekstremt selvkritisk Til det du sto for Liksom for 10-15 sekunder siden Og så hører du sammen med andre Det har jeg opplevd så mange ganger Men det selvkritiske øret Har som oftest rett også Du bare hører plutselig Du hører det på den måten Som andre hører det I det de kommer inn i rommet Men du var ut av stand Til å høre det for 10 minutter siden Når du satt der alene Det er jævla rart Jeg gjør det også Når jeg sender låter Til kompiser og venner For å få en liten Lytt da Og det jeg har sendt linken Og så sier de Ja, jeg tar og sjekker rundt nå Så setter jeg også på låten hjemme For å høre Altså at jeg hører Mens de hører på den også Det er helt meningsløst Men jeg vil bare Jeg er bare liksom Hvordan er det de opplever låten Mens de hører den Samtidig som meg nå Og så får jeg sånn Ja, da får jeg sånn Den samme sånn Selvkritiske kicker i meg Og sånn Her låter du helt jævlig Eller sånn Finner sånne små ting Det er veldig rart Det er veldig morsomt Ja, det er Men sånn er det Med lyd og med sånt Du blir liksom Du får så Du kan få så forskjellige perspektiver På ting Og Og samtidig liksom Da det kicker Når du endelig sitter Og når du hører det da Og når du får liksom Feedback tilbake på At det her låt bra Det her er på plass liksom Det er godt Jeg blir ofte og spiller opp Sånne skisser Og sånn Når jeg har jobbet med kvelden før Når vi sitter på frokostbordet Sitter jeg på kjøkkenet Og jeg døtter under mine Og så går kona og vimser rundt Så setter jeg bare på Noe på anlegget Så får jeg se reaksjonen da Ok, ja Så ofte er det ikke noen reaksjon Eller sånn Men så er det sånn Nei, få høre den en gang til Det er et bra tegn Og hun minste datteren Hun har jo sånn Tydeligvis sånn skikkelig Melodi i gehør da For hun kan hørt liksom En skisse eller to Spått som er på sånn Et par dager En uke senere Så går hun og nynner På den melodien Og jeg tenker sånn I alle dager det Er det ikke låten seg bra Eller er det bare hun som er Sånn brainiac Nei, det kan vel være litt av begge Men da har jo den låten et eller annet Det er jo det ultimate Når barnet Liksom greier å nynne på det Og sånn Så er det helt klart Ja, da har den et eller annet Ja Altså det er en god sånn Benchmark Bare bruker barna sine Fordi det er verdt Jeg har en 3,5-åring Så han er ikke helt der enda At han begynner å Men jeg vil kanskje Begynne å spille ting til han snart Så jeg får hans input Og se liksom hvordan På en måte så begynner kroppen Begynner å vugge Så tenker jeg Hun er enig Jeg kommer til å bli en sånn klubb Klubbløve Det er bare sånn Kommer du bare til Så først ut på dansegulvet Vær liksom ekstrem Bare hør liksom En 4-4-rytme Så er du liksom Så det er Ja, det blir mye henting På far fremover tror jeg Til den scenen i kveld Ja, det er Synspøk Men du, vi har en morsom greie Som vi ikke har nevnt det nå da Dette er jo Helt sidespor Men dette var jo Også første gang Jeg tror vi hadde kontakt På Instagram eller noe Ja Vi har laget et videoklipp Ja Om det her Helt sinnssykke greie Som Jeg tror det er bare En annen som har respondert på det Jeg husker ikke hvem det var Heitete Det som sa frem det Det var hyggelig at det er flere i klubben Men det her med angst fobi er det, fobi for menneskeplasserte objekter under vann som da jeg fant ut ganske sent er etter submekanofobia jeg visste ikke at det hadde et navn en gang men det er jo jeg hørte du nevnte det på podcasten og tenkte jeg trodde det er bare jeg som hadde det i hele verden men så skjønte jeg at det ikke det er vi er faktisk en liten klubb det er jævla rart hva er din story? for eksempel bare tanken på at hvis du for eksempel dykker med snorklet og så plutselig så finner du en står det en statue nede på havbunnen eller liksom eller bare et båt, et vrak jeg kunne aldri dykket i nærheten av et vrak eller et flyvrak jeg vet ikke hvorfor du skal ikke være der nei, og det er et jeg har tenkt mye på det jeg har ingen sånn jeg vet ikke sånn evolusjonært de sier jo at alle fobier har en sånn evolusjonær forklaring men jeg aner ikke hva det er men det er jævla spest og veldig påtagelig det er helt åpenbart at vi har vært på havet i tidligere liv og så har vi sunket eller vært ordentlig noen skipsmareritt se for deg at du ligger og liksom svømmer ut i bukta her og så ser du ned i vannet og så ser du toppen av en 747 det er sånn der, jeg får grøsninger det er helt jævlig jeg er glad at havet er på en måte ikke du kan se til bånd da det hadde friket meg fullstendig ut og jeg har ingen vannskrek eller noe sånt jeg har null problemer akkurat det der jeg tenker bare sånn der krigsskip hvis det er en kanon hvis det er skipet står litt på skrått og en kanon peker litt opp og så får du tåa dem bort i den i helvete, det er sånne ting som det der får jeg helt nøya og jeg kan få det helt ned til jeg tror jeg har funnet ut at den smertegrensen går ned til handlevognssykkel det tror jeg kan være jævlig nok å hoppe fra en brygge og så treffe foten min i en sånn handlevogn fy faen men har du det også på det er jo en del sånne der, hvor jeg vokste opp i Samvika så er det jo en del sånne mot-og-vei søyler som går ned i vannet jeg husker alltid jeg satt på med båter på båter med kompiser de kjørte litt nærme disse søylene samme hvis du ser langt ned på det ned i den dype der jeg vet og skipskrog kan jeg heller ikke ta på hvis det er en viss størrelse hvis det er en liten robot, null stress men hvis det er en stor familiebåt hvis jeg skal klatre opp, hvis jeg bader ut jeg hopper ut fra båten og hopper alltid jævlig langt ut fra båten og så bare lengst mulig når båten plasker og koser meg litt sånn så håper jeg det er veldig djupt at det ikke er noen skipsfrak som driver og kjeller meg og så er det å komme seg opp inni den båten, det er jo et eget der kan jeg gå med føttene opp først det er det jævlig sterkste det har jeg aldri tenkt på men det skal ikke se bort fra at man har fått litt grøsninger på ryggen av det men har du ikke litt propellangst også? det synes jeg også er litt jævlig ja, men da tror jeg mer nei nei det aller verste er ting som er helt bare under vann og som du ikke ser at det er der så plutselig så har du dykemasker så ser du at det ligger en bil der nede jo større jo verre ja, helt klart jeg kan synes at de her statusene og de her menneskeligende tingene som minner på en måte om lik synes jeg på en måte tar kaka da ja synes du det hadde plass til et statur inni et 247 fly ned på sammen ah fy faen sånn kunstig sånn, Magne Fureholmen driver og lager noe sånn undervannspark ut på Forlundet her da tror jeg det hadde stått nei takk altså det er jævla spesielt men noen må ha gjort noe forskning på det her en eller annen plass, hva er det altså, for da mener jeg alle sånne rare fobier, du vet sånne lyden av krytt på tavler og sånt vi har forsket på hvorfor vi responderer ille på det det minner oss om sånne gamle varselskrik mellom apestammer og sånt det er sånn rop om at her er det fare på fære men akkurat det her nei, jeg har ikke gått så dypt inn i det jeg greide å finne ut at det er helt submekanofobia jævlig rått navn da, for øvrig det er ganske fett, hvis man først skal ha en fobi så er det en ganske fet fobi det setter i gang en samtale på byen i hvert fall alle må jo ha en fobi eller angst har du sett noe tall på det her da ingen nei, det er noen facebook grupper og sånt på det da, men jeg skjønner ikke de må jo være helt masokistiske hvis du går inn på sånne grupper så er det bare masse ja nei fy faen, det er jo jo, det var inn på jobben hei til deg Maria Lindberg, hvis du hører på hun og jeg fant jo hverandre alt på oss i en sånn jobbmiddag og vi plutselig fant ut at begge hadde submekanofobia da, så vi er jo vi har ikke gjort det på en god stund nå men bare for å være litt jævlig så sender vi hverandre de jævligste bildene vi kommer over for klokka fire på den og det er jo helt, du ser nyheten har en sånn bilder av det innimellom også, det er men ikke med dyr, jeg har ikke sånn der på en måte du har sett sånn surfere som driver og liksom venter på bølger og sånt, så kommer det en high eller en vall, så sommer de under i null stress, det er ikke noe sånn dyr er helt topp nei nei, det er bare Det aller verste med å fly, hvis jeg hadde sett et flyvrak, jeg vet ikke hvorfor det, bare jeg får helt makk bare å tenke på det. Du har styrtet deg i tidligere liv da. Det er ikke så lenge siden du har styrtet deg så fort. Nei, kanskje. Ja, det er underlig. Vi må grave litt mer i det her, og kanskje lage noen snakkegrupper om det. Terapigrupper, samtalegrupper. Ja, gi noe tilbake til offerne der ute. Vi har jo levd med det her lenge. Ja, men jeg er bare glad for å høre at det finnes andre, at man ser gæren. Hvis det er noen flere der ute som har søvnmekanofobe, eller skjønner at det har noe et eller annet. Jo, tante min må jeg også legge på. Hun har mest angst mot kruskip, og går for nærme skråget til kruskip. Hun er helt fnattet, og når hun sa at hun hadde det, så merket jeg at jeg er litt skeptisk til sånne store båterskjærer, og jeg kunne ikke tatt på skråget på kruskipet. Og det er overvann. Jo, nei, men du tenker, det er ikke hvis du er i en liten båt ute ved siden av kruskipet. Ja, det er jo totalt overvann. Ja, ja, det er jo helt, men tenker du å gå på brygge og ta på skråget sånn på en helvete på danske båten eller noe annet? Nei, jeg glemmer det ikke. Ja, jeg skulle ha klart det, men jeg skjønner hva du mener. Jeg kan kjenne at jeg fryser litt på ryggen av det også. Tenk sånn som Fairfactor med søvnmekanofobier, folk. Det er jo faen mitt jævla brønn underholdning, da. Folk bare sånn, hva er det med de folka der? Tør du ikke inn dritt? Ja, men da har vi et sideprosjekt, da. Hvis vi blir lei av podcasting og låtskriving, så kan vi jo starte søvnmekanofobier. Søvnmekanofobier, ja. De er eksperter i noen dokumentarer og noe. Se, bra, internett har liksom gjort alle sånne fobier og alle undersjanger, både fobier og fetisjer, alle sånne, de treffer andre. De finner andre. Ja, ja, ja. Tenk du har søvnmekanofobier-fetisj, da? Altså, du blir rett og slett tent av under menneskeplasserte objekter og noe annet. Det har jeg lyst til. Jeg synes det er noen der ute som har det, jo. Det er en artig polar-greie, det, altså. Ta kontakt. Det er diametrale motsetninger. Vi har lyst til å snakke med alle. Ja. Men du, dette har jo vært en, bokstavlig talt, en reise, Espen. Vi har jo snakket jo over tre timer, det. Har vi det, altså? Ja. Det er sånn at vi har fått trygt sånn podcast-rekord, har vi ikke det? Ja, det er, men jeg følte at det var, jeg følte at tiden gikk fort, altså. Men det er alltid veldig hyggelig å gjøre, for det tar jeg som et kompliment. Ja, det er alltid godt tegn, er det ikke det? Ja, det er absolutt det. Det her er jo, som jeg sa innledningsvis, podcast er jo for meg det nye dypt intervjuet. Du må få liksom, i et vanlig avisintervju, så er det aldri du som snakker. Det er bare journalisten sin, recollection av ordene du har sagt, satt sammen i en litt sånn tabloid rekkefølge. Mens her får man jo på en måte bare snakke, og det er åpent for innskytelse, og man kan spore litt av, og jeg synes jo det er bare jævla håndritt. Jeg synes da litt om at podcastene kanskje er det beste for alle parter, altså for intervjuobjektet, så man får snakke fritt stort sett, og ikke så veldig redigert, og de vet hva som kommer på trykk, gjerne med tegn, så du bør ikke deska vekk, sånn som du gjør med sånne VG-intervjuer som vi snakker om her, at det plutselig, du snakker femte minutter om albumproduksjon og samarbeid, og så er det fem minutter om ... Fem minutter om privatliv, altså det snakker du tomt om i tiden. Så det er jo, kan man jo styre mye mer på en podcast-setting, også på radio er det jo, og TV også, så er det jo unikt de tre-fire minutterne, på en måte du, hva vi snakker mest om, at først må du snakke litt med nye singer, hvis du får sjansen av det, og så må du gjøre det bare på noe gøy etterpå. Bare på smak på noe, eller ... Ja, ikke sant. Litt sånne ting gjør man for å få, men man gjorde det før i hvert fall for å få promo, men ... Man hadde mer hår før, eller for å selge musikken sin, eller hva? Ja. Ja, altså det er 100 prosent. Det er en, synes jeg er en veldig bra ting med sånn som, ja, ref, det at artister nå kommer ut direkte til sluttbrukeren, ikke sant, du trenger ikke å være med på gameshow, eller sånt, for å nå, du kan legge ut en, altså, TikTok eller Reels på Instagram, eller hva det er, for å snakke rett til dine følgere. Det kunne du ikke før. Du måtte gjøre all denne driten, for å, for å få liksom 10, plugga en single inn i 10 sekunder. Jeg synes ikke, jeg tror kanskje programlederen aldri har likt det selv, eller? Nei, men det er ganske mye stress å forarbeide. Det synes jeg, altså, det føler jeg, jeg har alltid sett den der beklagelsen i øynene der, men så har vi, kan du ta på deg den her parrykken, liksom, sånn at, jeg har en veldig bra historie, jeg var på promo i, i, i Sør-Øst-Asia, etter liksom den der største skiva mi, og da var jeg på hele, og alle Universal-artisteren, igjen da, dro på den samme promo-runden du startet i Singapore, og så var det Hongkong, og så var det Thailand, og så, og det var alltid sånn, når du kom dit, så var det, du kom uka etter at Akva hadde vært der, og så uka etter det, så kom, ikke sant, det var, og du fikk alltid høre om hva de gjorde forrige uke, når de var der. Så kom jeg til Taiwan, og skulle opptre på den største TV-stasjonen i Taipei. Så gikk jeg på og gjorde et intervju, og så spilte jeg låta mi, og så gikk jeg av, og etterpå fikk jeg høre fra Universal at du var veldig heldig, fordi at Enrique Iglesias var her uka før deg, og han gjorde dette showet. Da gikk han på og gjorde låta si, og så kom programlederen bort etterpå på direkte sendt TV og sier, Enrique, tusen takk for, via tolk da, tusen takk for flott låt, og nå, hvilken dyr er det du skal mi med? Og det her har jo han ikke fått beskjed om. Og så står det på direkte sendt TV, og du kan tenke deg liksom bare tannhjulene går rundt i hodene, sånn er det. Jeg kan storme av scenen nå, det ser jævla dårlig ut, jeg er i Taiwan, ingen kommer til å se det her noensinne, ok, fuck it, jeg gjør det, så han mimer da liksom en Tyrannosaurus Rex eller noe sånt. Det er jo ikke det verste han kunne ha valgt, faktisk. Og så gikk jeg av, etter han var ferdig da, takket for seg, gikk jeg av scenen, og så bare sa han til managementet sitt, vi snakker aldri om dette til noen, og så gikk han ut og satt seg i bilen. Fy faen. Så akkurat den der slapp jeg unna, heldigvis. Han tok, han he bit the bullet. Shit, det der høres jo helt jævlig ut. Var det det verste du har vært på i Norge? Jeg har ikke noen sånn en ting som stikk seg ut, men jeg bare husker at, sånn på 90-tallet, spesielt når du måtte gjøre de der nærradiorundene, og ikke til forklingelse for noen av dem som jobber i nærradio, for det var mye fine folk der, men det var, du måtte være med på så mye dårlige quizzer, og du måtte liksom synge, kan du synge noen strofer av nye låter, og du sitter her på mobiltelefonen fra Oslo, altså det er bare så, det var bare så jævlig døft. Og du må liksom gjøre det, hvis du begynner å legge deg ut med nærradioen, så blir de jo bare pisse på deg, nekter å spille låter, ikke sant? Så det er bare så mange sånne kameler du må svelle, og denne historien får du fra alle artister som har vært gjennom oss. Er det godt å være mye hardere å være artist før enn nå? På alle måter. Det var mye hardere før i tiden. Ungene i dag vet ikke hvor godt de har det. Nei, det er nettopp det. Men nå blir jeg veldig ustrykket, men har du vært med på det hver gang? Har du vært med på det hver gang vi møtes? Nei. Er du akkurat det? Må du ha blitt bespurt i denne veien? Ja, jeg har blitt spurt. Ja. Nei, jeg har ikke det. Jeg er ikke noe sånn ... Jeg blir spurt egentlig hvert år, og jeg setter veldig pris på å bli spurt, og jeg synes mange av dem som har vært med, har gjort fine figurer, men jeg bare tror at jeg ikke er den beste versjonen av meg selv i en sånn setting. Jeg tror at det er dem som ... Hvis du skal være med på noe sånt, så må du på en måte være ... Jeg vet da, faen, jeg hadde problemer. Du må dele så mye, du må være så ... Jeg synes det er jævla fint å se på dem som ordentlig ... Det har jo vært noen artister som ordentlig har på en måte både funnet seg selv og på en måte blitt folkekjær gjennom det programmet, og dem har gjort en jævla fin figur. Jeg bare tror ikke at jeg hadde ... Jeg hadde blitt litt borte i en sånn setting. Så jeg pleier alltid å si at jeg smigrer for forespørselen, men jeg tror jeg takker nei. Det eneste jeg har gjort av sånne reality-tinger, det er jo The Voice. Det har jeg gjort nå. Det begynner vi på fjerde sesong nå ganske snart. Det har jeg syntes har vært morsomt. Det er en berikelse å være med på, for da får jeg være med fordi at jeg er den jeg er, og jeg kan bruke den lille kunnskapen jeg nå har på ... Jeg mener noe om musikk, og så slipper jeg å gjøre noe annet enn det jeg egentlig gjør. Jeg får veldig mange forespørseler om alle reality-show og kokkeprogrammer og sånt, men jeg har liksom alltid ... Jeg vet ikke. Jeg føler at jeg er kanskje litt gammeldags. Jeg kommer fra en sånn tid der man prøvde å holde igjen så mye som mulig. Det er selvfølgelig stikk motsatt av det man skal gjøre i dag. Det er ikke sånn verden er lenger, men i gamle dager så var det sånn ... Det må ikke være for mye i media nå, fordi da ville ikke VG skrive om det når skiva de kom med. Jeg tror det er noe sunn i det da, for jeg tror det er et eller annet når du først ... Det handler litt om at du har en smerteterskel, eller hva skal jeg kalle det i reality-verdenen, at hvis du først setter ned den terskelen på et eller annet nivå, så er det vanskelig for deg moralsett å si nei til den type. Hvis du har vært med på det, så er det på en måte ingen logisk eller rasjonell grunn til at du ikke skal si ja til det, for hvis penger er gode og det virker artig, så er det sånn ... Jeg liker linjen på at man sparer litt på sin egen på en måte, jeg og eksponeringen. Det er jo basically, for mange er det jo kanskje, jeg tror for mange ser kjendiser og den litt sånn i reality-industrien, så er pengene et vesentlig punkt. Men det er jo litt den der eksponeringsbiten. Jeg kan komme ut av at det er en verdifull eksponering for mange og sånt, og det er jo ikke mange som trenger det. Nei, men det er nok, ja. Jeg brukte å tenke, når hele den greia startet med at det er kjendiser som skal være med på alt sånt, så tenkte jeg at folk kommer til å bruke seg selv opp og sånt, men de gjør jo egentlig ikke det. Det er nok en dør du ikke kan lukke når du først har åpnet den, som du sier. Men jeg vet ikke hvor mye du egentlig, i dag, hvor mye du mister på å ha vært med på kompani Løvridsen eller noe sånt. Jeg tror du er en akkurat like bra eller interessant fyr før eller etter, jeg tror det. Jeg tror ting blir veldig, veldig fort glemt. Det er jo veldig mye sånn tankesikker som kjendisene selv sliter med. Hvordan de gjorde innsatsen deres, men folk gir jo bare sånn, se på det og glemmer det. Men var du veldig sånn, måtte du gå noe rundt med deg selv på å si ja til The Voice? Ja, egentlig, bare litt fordi at jeg var i utgangspunktet, og igjen, det er litt sånn gammeldags holdning, men i utgangspunktet var jeg litt sånn imot det hele konseptet med ITV. Du må helst si konservativ, det høres mye bedre ut. Ja, det er sant det. Konservativ. Jeg synes intervjuet med Ria Røy-Isaksen var veldig bra. Konservatisme fikk en litt, han satte i et litt nytt lys. Jeg har vært litt skeptisk til å være med på sånne ting, for igjen, jeg følte at det var litt som å ikke selge ut, men da har du på en måte legitimert hele den reality-biten. Sånn tenkte jeg lenge, og så fikk jeg endret et tilbud, og så på et eller annet tidspunkt så tenkte jeg, get over yourself. Så tenkte jeg, ok, faen heller, la meg bare prøve det her, og så gjøre det beste ut av det, og så var det veldig artig. Var de andre dommerne klare? Visste du hvem andre skulle være med? Hva? Visste du hvem andre skulle være med? Ja, det her var jo, jeg var med liksom, min første sesong var det andre året, og da var det Sondre Lerke og Tommy T og Lene Nystrøm. Ja. Så det visste jeg om, og det, og det er klart, jeg synes jo at dem, det var jo, det er jo sånn at god spredning i panelet, men der er det jo mye tyngde også, så jeg følte at, jeg tenkte hvis Tommy er med, da skal ikke jeg være vanskelig. Hvis han synes det her er kult, da er jeg med. Ja, tenkte jeg at hiphop-guren skulle melde seg på han også, det er... Ja, men han var med, han gjorde en fin figur altså. Ja, det er jo, man har sine dogmer, og det er jo sånn 90-tallets dogmer, det er liksom på et, er det en sjanger på en måte, hvor dogmenet kanskje var så sterke, så var det kanskje, kanskje hiphopen på 90-tallet, som man ser liksom på en måte, er sånn veteranene der, den dag i dag, de ser tilbake og bare sånn, det er jævlig morsomt, den hiphop-dokumentaren, har du sett den på fire deler, som norsk fjernsinnlaget? Nei. Den er veldig kul, ligger på NRK, og den tar for seg norsk hiphop-historie, fra starten til liksom senere tider, og bifer og alt det sånt, den er kjempe morsom, og da står jo alle de gamle legenderne, bare sånn, så du spør han i programmet, bare sånn, ja, hvorfor, det var sånn at de printet bare for eksempel, tusen eksemplarer av CD-en, så skulle ikke de printet flere igjen, så var det sånn, hvorfor gjorde de ikke det? Tok du på det? Nei, hvorfor gjorde de ikke det? Jeg vet ikke. Men der og da så følte jeg, selvfølgelig skal vi bare trykke tusen. Men du vet, altså 90-tallet, det var ikke bare hiphopen som opptalte sånne ting, altså alt, kredd, å være opptatt av sin egen kredibilitet, altså tenk deg, grunge og indie-verden, og alternative scenen på 90-tallet, altså det har aldri vært noe mer navlebeskuende og selvopptatt enn det, altså alle var så opptatt av liksom å være kul, og gjøre de kule tingene, og ikke si de, ikke henge med de gjerne folkene, og jeg føler at det var, i hvert fall min opplevelse av det, at det var en sånn veldig mye, mer sånn, man skulte litt mer mot hverandre fra de forskjellige leirene, enn det man gjør i dag. I dag opplever jeg at, det er sant det altså, stemninger på, hvis du spiller på en festival på sommeren, masse forskjellige artister, og det er bare en slags sånn, en slags sånn forbrødring blant artister fra helt forskjellige, både musikksjanger, og hva skal man si, hvor du er henne på stigen, som er jævla fin, det var ikke i gamle dager altså. Ja, det er faktisk helt sant, altså det er nesten ingen artister, eller konstellasjoner, som er utenkelig lenger mellom sjanger, sånn fra Kygo og U2, eller at aha-greiene, til, altså call play, og det er jo litt mer sånn trend, at de eldre artisterne, som vil holde momentum, kobler seg opp mot de utenkelige, unge samarbeidene da, og hiphop-artister også, kan samarbeide med hvem som helst, altså på country-lottet liksom. Og det er jo ... Og klart mye av det er nok litt en sånn, ren sånn der kynisme, at det er noen som skal skjønne at de må holde seg relevant, det er det, så klart er det litt av det, men jeg opplever også at det er en slags sånn, varme og rødshet mellom artister, som ikke er helt ... Jeg opplevde det for 25 år siden. Og så vil jo gamle skolen si at det har blitt mye kjedeligere, for det er jo veldig lite beefs og kranglinger, og selv innen de sjangerne og sånt da, men det er jo en helt annen backing av artister på hverandre, at de har skjønt hvor mye lengre man kan nå, og hvor mye på en måte med sosiale medier, på en måte hvis du deler på promoteringsbyrden, og så får du dobbelt output da, og det er i stedet for de som sitter på de tuene man hadde før da, og så katter litt snøball på hverandre. Ja, ja, 100%. Så der synes jeg at bransjen har blitt bare veldig mye finere og røddigere. Men det er noen som ingen vil samarbeide med. Om den finnes? Det er kanskje litt sånn, humorartister er vel kanskje et sånn liten slags vegring, for de går så far av å ta det enda et steg lengre. Men det er jo ikke en berøringsangst, det vil jeg si, men det er kanskje... Ja, du tenker mellom vanlige artister og dem som driver med... Ja, det er ikke utenkelig, men det er ikke alle som vil ha tatt med seg Staceman eller Haggle eller alle de her nye humor-aktene med på ting. Nei... Det vet du, det var faktisk et godt poeng. Jeg tror at... Ja, det kan du si. Jeg tror at Staceman for eksempel, han er en sånn fyr som at hvis en seriøs artist hadde tatt han med, ja, nå skal vi gjøre en ordentlig låt. For... Kan du komme opp med en tekst som kommer fra deg, som ikke handler om fyrlofanteri? Så tror jeg nesten hvem som helst kunne ha hatt han med, og det hadde kunnet blitt ganske bra. Men det er jo mer... Når du snakker om... Det er jo mer sånn... Når du er over på sånne novelty-låter og sånn sommerkroppen og de tingene der, der har nok artister lyst til å prøve å holde seg litt unna, bare fordi at... Jeg tror at hvis du... Du blir fort... Hvis du havner oppi den gryta der, da tror jeg du... Da tror jeg du søler til ditt eget. Jeg hadde... Hadde jeg vært ung artist nå, jobbet hardt og produsert på og gitt ut låt hver sjette uke eller hva som er Spotify-former nå, altså å se hvor grunnleggende enkelt det er å komme høyt på Spotify-listene nå, sånn i form av at hvis du har en fanbase, Instagram-push, har en eksponering, en viss kjendisgrad, hvor enkelt det er å komme på Spotify topp 50 og da gjerne kanskje nummer 1, topp 10 med humor-låter, bare i kraft av å skape trafikk og rabalder, så vil jeg jo nesten tenke sånn bare shit, jeg er så langt unna å komme topp 100, mens her er på en måte... Sånn er mekanismen i Britta, at man trenger ikke å gjøre noe annet enn å triggere et par brukere for å komme seg inn på hit-listen, noe som på en måte var ganske mye mer komplisert før. Ja, og du kan sikkert bli litt mot, det høres også hvis du da er en vanlig artist, men det er jo ref det vi snakket om her for en stund siden, da du må bare holde tunga rett i munnen og tenke at du er den du er. Du kan godt prøve å lage humor-single, og det kan også gå til å hende at det fungerer, men da, når du har åpnet den døra, så har jeg ingenting imot hverken sommerkroppen eller Matt Hansen, men jeg tror som... Han tror jeg ikke kan gi ut en seriøs låt. Jeg tror ikke han har noe å ønske om heller. Du ser jo sånn eksempelvis det er et godt eksempel, det er jo Kristian Valen. Ja, ja, ja, ja, ja. Som ikke sant, som jo har vært en fantastisk komiker og imitator og har jo også da hatt et ønske om å ha en seriøs musikkkarriere. Og har jo, er jo ikke sånn ubegavet, men jeg vet ikke, for min del så er det i hvert fall sånn at hver gang jeg ser han, så er han, jeg synes han er så god som komiker, at jeg begynner å, jeg begynner å le når jeg ser han. Jeg vet ikke om jeg skal, jeg klarer ikke å ta det alvorlig. Nei, men det er jo sånn på musikkvideoen hans, så bare venter du på en måte, for det er sånn at det er halv minutt, minutt ute, når skal han begynne å kødde? Ikke sant, når han kommer på rykken. For det var sånn, det var veldig alvorlig, og veldig tandert og emosjonelt, altså for at nå er det vel en twist her, rundt hjørnet. Du kan ikke først drive med, ha masse humor i greiene dine, og så plutselig skal du ha pathos. Nei. De to tingene lar seg ikke, vi kan ikke kjøpe de samme tingene. Men hvis vi spiller ... Finns det eksempler på det motsatte? Eller noen som har ... Jeg må tenke litt, jeg må bare få denne tanken her ut av huet, men sånn, en kronologisk lek da, at hvis vi, jeg har sagt at Spotify ble funnet opp i år 2000, og Christian Valen kunne spilt på sin popularitet, med låtene sine, sine seriøse låter, i lyset av å være Norges mest populære komiker, ville de låtene kanskje, poppet opp høyere på Spotify, enn de gjorde på, som CD-singler kanskje? Ville de kunne fått lettere, fått noen single hits, med slike merker i dag? Ikke så lenge det er de samme, de samme ordentlige låtene hans. Nei, jeg bare tror at ... Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror ... Jeg tror det er litt for vanskelig, å ... Han har køddet så mye, og vært så utrolig bra, som en kid som kødder med folk, og imiterer folk, at ... Den døra går det ikke an å lukke. Nei. Jeg klarer ikke å ... Jeg tror ikke vi klarer helt å kjøpe, at det er noe ... nå er det ingenting kød, nå er alt bondseriøst og med et litt sånn tungt, gravalvorlig patos. Det er en ting med humorlåter som jeg synes kanskje er mest interessant, det er jo å se hvor lite at vi har et ganske lavt toppvolum på topplisten i Norge egentlig, at når det er så lett å penetrere topp 50 med skal vi si en veldig heavy promoaksjon på låtene, på en måte det springer rolle hvordan låten nesten låter, så sier det jo litt om på en måte størrelsesordene på å lytte mønsterne våre, jeg vet ikke, jeg kommer liksom ikke unna at det skal jo ikke være i en optimal på en måte verden hvor vi konsumerer musikk så skal det jo ikke være veldig vanskelig å greie å aksjonere seg inn på hitlistene, men hvis det er lavt volym så er det jo veldig lett å komme inn da. Nei, ja det er et godt poeng, jeg har ikke noen godt svar der egentlig, men men det er jo en kjennskjerning det med sånn det her har det jo vært snakket om litt i det siste altså at, og Kristine og Danke har jo snakket om det også, at i Norge så har du jo en sånn du har den sånn rølpemusikk i kulturen, den er liksom den er så jævla svær og den er like stor, det er liksom, det er popmusikken i Norge nå, og du har ikke noe tilsvarende i liksom Danmark eller Sverige det er en sånn særnorsk fenomen og at det at det er et slags, kanskje det er et slags grunnfjell der ute som som lar seg trigge av de tingene og som og som responderer på det og som da responderer på de kampanjene mot det jeg vet ikke en ting jeg skulle ønske meg av dagens hitlistesystem da det er jo Spotify dikterer jo egentlig alt av det vi bruker som fasiter nå for suksess da, eller for å få popartister og den type ting så er det jo, det jeg skulle likt å se er jo hva som er passiv og aktiv lytting, og gjort distinsjoner på det, for det er jo helt åpenbart og det er sånn, vi gjør jo radiolister veldig etterpå til hvordan Spotify listene ser ut og så videre, men så er det jo hele biaset med Spotify er jo at det er så ekstremt spillelistebasert altså du vet ikke, er det en spinn fra en veldig populær spilleliste som folk bare setter på, eller er det en aktiv spilling hvor de har gått inn på artistens profil eller søkt opp låter, jeg mener de to har jo en helt forskjellig verdi da, det burde liksom vektlegges mye mer forskjellig men jeg vil jo tro at Spotify har det her må de jo regne på, eller ha noe oversikt over er det en spinn, tror jeg? jo, det kan gå til henne, men i Spotify, jeg vet ikke men jeg vil tro at de har algoritmer som fanger opp brukermønster og sånne ting også, altså med tanke på økonomisk avregning med tanke på avregning, så er det klart der er en spinn det er en spinn, men at de kartlegger brukermønstre og klarer å ha en formening om aktive brukere og kontrapassive brukere, det vil jeg være overrasket over om de ikke har nei, jeg er usikker jeg tror også spillelistene, jeg tror ikke de beholder dårlige låter inn på spillelisten siden, jeg tror de har ganske gode systemer for å luke ut ting også, men jeg ser jo også at det er så mange spillelister i Spotify-systemet at jeg tror de har de har mistet oversikten selv at jeg ser det er mange sånne gamle låter jeg gitt ut som ligger på, bare håper ikke de tar bort de låtene så det er sånn Spotify-lister som bare ligger der, og det er bare sånn som bare ligger og turer og går, og sånne på lister som ikke blir endret noe med, da jeg håper ikke de tar det bort, men det er så det er jo typisk sånn jeg tror det er mye som bare ligger der som sånn passive ja ting også som ikke blir tatt ut av algoritmene det skulle vært morsomt å liksom høre Spotify snakke litt mer om det her, men jeg vet ikke hvor det er veldig lite vi vet om hvordan Spotify fungerer jeg tror de er litt som Facebook, de har ikke noe ønske av å la andre se under panseret nei, de har YouTube Music og Apple Music nei, det er nok mye jeg liker den modellen den finansieringsmodellen at hvis jeg hører bare på deg og betaler 100 kroner abonnement, så skal alle mine 100 kroner gå til deg sånn e-royalty, den modellen synes jeg er litt interessant da, kontra det som er nå at det drypper på Bjørn Eidsvåg og Justin Bieber ja, og da en sånn modell hadde jo kommet de små artisterne til gode så lenge alt bare går i en pot og blir fordelt pro rata, så er det liksom så mange marginale artister som bare aldri får noe Soundcloud har innført det nå faktisk ja, tror jeg jeg sa Soundcloud, hvor har jeg egentlig ikke noe formening om hvor viktig eller stort det er ikke heller, ha bare ting der, ha bare en kontra ja, for det er inntrykket mitt at det er mest brukt av liksom ja, up and coming og folk som bare vil legge ut litt ting og liksom sjekke ut Soundclouden min og sånt jeg tipper det står stert i visse sånne type sjangermiljøer og type remixmiljøer og sånt men det var jo, hadde det stort sett tid, det er akkurat da Kygo og Matoma slo igjennom så var jo Soundcloud et helt fantastisk verktøy, og så var det vel kanskje mye æren for at de fikk spread musikken sin og at de fikk de mulighetene som dukket opp også da, for det var jo et helt enorm eksponering, og Soundcloud var liksom en slags fylte et eller annet tommer om som Spotify ikke greide, eller jeg vet ikke. De hadde jo masse sånn butleggs og ulovlige remixer, og det var ikke noe orden av forhold, sånn som det er nå. Nå må jo alt være legit, nesten på SoundCloud. Jeg husker jeg var på sånn BMI Award i London, i en sånn prisutdeling for låtskrivere i 2009, tror jeg det var. 2008 eller 2009. Og møtte jeg bak scenen der, så møtte jeg en fyr, en svenske, som bare ville komme på å hilse på, for vi hadde vunnet en pris, så han bare kom og skulle gratulere, og så bare sa jeg liksom, ja, hva har du jobbet med? Nei, jeg har et nytt selskap, sånn har startet en ny bolag. Vi skal ha musikk på nett. Åja, kult. Hva det heter? Nei, det skal hete Spotify. Ja, ok. Kult. Vi snakkes. Og det var han der igjen. Det var han der, ikke han... Ikke Daniel Lix? Nei, men han andre kisen, han med mørkt hår. Så, jeg skulle spurt han om han hadde en aksje også, eller? Ja, det hadde jeg trodde hadde vært jævlig greit. Det hadde gått helt fint, det greiene der. Det er jo sånn, de spekulerer jo at det er jo at de er ikke så interessert i Spotify streaming lenger, for de har liksom bygget opp så mye cash at de begynner å spille på det sånn øverste nivået da, når det kommer til investeringer og big tech. Jeg ser flere og flere podcaster nå som forsvinner fra iTunes, fordi de bare har designet sånn eksklusiv deal med Spotify. Ja. Ja, det er det... Jeg skal ikke gå bak den på betalingsmøter. Jeg har faktisk fått noe veldig hyggelig hjemmelse, bare sånn, vær så snill, ikke forsvinn bak podmøter eller betalingsmøter og den greiene. Jeg holder bare åpent. Det skal være jævla godt betalt, hvis du skal hjemme noe bak, men det er et eller annet å begrense på en måte det du har lyst til å nå ut til. Flest mulig å vokse. Norge er et lite land, men jeg har ikke blitt sånn mellomstor fortsatt. Så å hjemme det bak litt med betalingsmøter, det er sånn... Men jeg tror det er for de store er det veldig bra grep, da. Men jeg lurer på om det funker. Altså, folk har betalingsvilje på det. Er du det? Nei, altså, jeg tenker på det sånn som nå med alle de her som går til skippsted, altså, radioresepsjonen og Herman Flesvig og dem. Jeg er litt... Jeg merker i hvert fall at nå etter hvert så har jeg... Det er så mange som tar 100 spenn i uka, i måneden. Altså, det er Amazon og det er Netflix og HBO og det er drit og lort, og jeg bruker jo ikke en brøkdel. Så jeg kjenner at terskelen for å signere et sånt der 109 kroner i måneden, den begynner å bli ganske høy, altså. Så her inntil en podcast som jeg bare følger sånn religiøst, går bak betalingsmøter, så tror jeg at jeg tar ikke nei. Ja, det er sånn... For å ha Spotify og skal vi si til dels Netflix eller HBO, det er sånn ganske enorme tjenester med ganske stor tilbud. På Spotify så har du podcaster og musikk. Men så skal du ha en tjeneste hvor du betaler 100 kroner bare for den humorpodcasten. Det minner meg litt om den der teorien jeg hadde om DAB-radioer i Norge. Når vi gikk fra FN til DAB, så tenkte jeg sånn, er egentlig... For den overgangen har gått så smud fra analog-tv til digital-tv, så tenkte jeg sånn, er folk så opptatt av radio nå som vi har 4G i bilen og Spotify sånn, at de kommer til å løpe ut og kjøpe DAB-radio? Jeg var litt usikker på det. Det ble jo et kjempefall, og det har bygd seg sakte sikkert opp igjen, men radio har aldri blitt det samme igjen, tenker jeg da. Men ikke DAB, men ikke det bare. Dårlig, et politisk beslutning som egentlig ikke var tufft i noe som helst, og som bare, til tross for at alle råd og tips underveis om at det her er en dårlig idé, så har man valgt å bare kjøre på det. En banner i kirka, ja, men svaret er vel ja. Så ja, der var det en arbeidskontrakt med NRK over. Det var kanskje på tide. Nå er vi jo faktisk på tre og en halv time her, det er jo en respektabel lengde da. Skal vi gi oss som voksne menn? Ja, før vi, for å høre som mor og meg sa, det ender med grinning. Ikke det at det blir et tilfelle her, men det har vært jævlig hyggelig og veldig lærerikt og morsomt her. Du, jeg liker meg også det. Ja, vi har jo snakket som vi har kjent hverandre hele livet, vi møtte hverandre for tre og en halv time siden. Folk med submekanofobi, submekano... Submekanofobia. Submekanofobia, de har i prinsippe kjent hverandre hele livet. Ja, de har sånn indre kraft, hva heter det når du har sånn der telepati? Ja, det er sånn skip i natten. Ja. Så skal vi sende hverandre noen fine bilder og bøker med søke. Ja, hvis du er submekanofob, eller det helt motsatte, som tenner på ting under vann, send oss en liten melding på det. Det har vi lyst til å møte. Vi har lyst til å lage en liten klubb. Det er ingenting å skamme seg over. Nei, det er ikke det. Ok, men du får ha en god sesjon i studio etterpå da, og god helg. Tusen takk, Ulrik og Måle. Takk for praten. Jeg får vel ta meg en tur i studio her, tror jeg.
Wolfgang Wee Uncut
Se mer
Wolfgang Wee Uncut
Wolfgang Wee Uncut #463: Øystein Greni er artist. ► STØTT WOLFGANG WEE UNCUT! Nå som jeg satser for fullt på Wolfgang Wee Uncut, setter jeg stor pris på alle som ønsker å støtte...
Se mer
Wolfgang Wee Uncut
David Eriksen er manager, låtskriver og produsent, og eier av Eccentric Music. Omtalte personer i episoden: Thomas Eriksen, Tone Damli, Iselin Guttormsen og Jan Fredrik Karlsen. Wolfgang...
Se mer
Wolfgang Wee Uncut
Wolfgang Wee Uncut #398: Espen Lind er artist, låtskriver og produsent fra Tromsø. ► STØTT WOLFGANG WEE UNCUT! Nå som jeg satser for fullt på Wolfgang Wee Uncut, setter jeg stor pris...
Se mer