154. Ensomhet – om tilhørighet, ekthet og det å være tro mot seg selv I Malene Vilnes-Bakke
Anette snakker med forfatter Malene Vilnes-Bakke om ensomhet – ikke bare mangelen på mennesker, men ensomheten i å skjule seg selv bak fasader. De utforsker ekthet, sårbarhet, indre kritisk stemme, selvmedfølelse, tilstedeværelse og ekte vennskap, og gir praktiske tips til mer tilknytning og tilhørighet.
06:47
Ensomhet kan oppstå selv blant andre når vi skjuler hvem vi er og prøver å leve opp til forventninger.
12:19
Ekte samtaler og senkede masker kan motvirke ensomhet og hjelpe mødre å finne tilhørighet.
16:44
Åpenhet om skam og det å la barna være seg selv kan motvirke ensomhet og styrke tilknytningen.
24:58
Om å møte ensomhet gjennom åpenhet, ekte relasjoner og følelsesmessig reparasjon.
37:10
Prioriter nære vennskap, vær ærlig om avstanden som har oppstått, og våg å ta kontakt igjen.
Transkript
Nevnt i episoden
Malene Vilnes-Bakke
Gjest; forfatter og forlagsredaktør som skriver om sårbarhet, skam, relasjoner og ensomhet.
Anette
Programleder og vert for Helsetipspodden; forfatter av Vagusnerven-boken.
Vagusnerven – Kroppen skjulte superkraft
Anettes bok, som har nådd 50 000 solgte eksemplarer – nevnt med glede og takknemlighet.
Når den du sakner mest er deg selv
Malenes første bok om å savne seg selv og komme tilbake til seg selv.
Vennskap for voksne
Malenes andre bok, skrevet sammen med psykolog Rode Thun (Mulige Thun), om relasjoner og ensomhet.
Rode Thun
Psykolog og medforfatter av Malenes bok om vennskap.
Ragnhild Skar
Anettes partner som sammen med henne arrangerer vagus- og mindfulness-retreat i Spania.
Flexbeam / Recharge Health
Sponsor; rødlysterapi-apparat Flexbeam 2 Connect, annonseres i starten.
Janette Roseth
Person begge kjenner; inspirasjonskilde om selvmedfølelse.
Alicante
By i Spania; retreaten holdes i fjellene utenfor Alicante 1.–6. juni 2027.
Spotify
Malenes 15-årige sønn laget en Spotify-spilleliste til henne – sterkt øyeblikk av å bli sett.
Deltakere
host
Anette
guest
Malene Vilnes-Bakke
Sponsorer
Recharge Health (Flexbeam)
Poeng
Ensomhet er noe mye større enn det å ikke ha noen å være med – du kan være ensom til tross for mange mennesker rundt deg.
Malene beskriver ensomheten som oppstår når man spiller en rolle og ikke er seg selv sammen med andre.
Det er utslitt man blir av å late som noe man ikke er.
Pekende på at fasadehold koster energi og bidrar til utbrenthet.
Kanskje er det nettopp når vi våger å vise vår sårbarhet at vi også åpner døren for at andre kan gjøre det samme.
Sårbarhet som inngang til tilhørighet og ekte fellesskap.
Det er en ekstremt stor forskjell på å ha et stort nettverk og mange bekjente, og å ha noen få nære, gode venner.
Malene valgte å slå av det konstante jaget etter nettverk og prioritere de fånære relasjonene.
Det er ikke farlig å drite seg ut, det er ikke farlig å være flau – det kommer ikke til å ta liv av deg.
Oppmuntring til å tørre mer, som røleppestift og hatt, for å frigjøre energi.
Det er bedre å være fullstendig tilstedeværende i ti minutter enn overfladisk, multitaskende, halveis til stede i tre timer.
Om kvalitetstid med barna og partneren.
Ikke spør hvis du ikke har tid til å få svaret.
Om ekte «hvordan har du det?»-spørsmål og oppmerksomhet i menneskemøter.
Ekte vennskap tåler alt – og de tåler også at du trenger å være helt alene en periode.
Malene erfarte at vennskap tåler å vente når man er ærlig om egen kapasitet.
Det verste du kan få er jo nei – gevinsten kan være mye større enn smerten ved et avslag.
Om å tørre ta opp igjen gamle vennskap til tross for risikoen for avvisning.
Når du gjør noe som er rett for deg selv, vil du ofte umiddelbart kjenne et ubehag – fordi kroppen din ikke er vant med det. Da skal du bare sitte i ubehaget, så går det over.
Om voksesmerter ved å sette grenser og øve på nye valg.
Gode relasjoner krever at de gis næring og oppmerksomhet – det er ikke plass til alt, og det skal det heller ikke være.
Om å slippe relasjoner som var meningsfulle i et tidligere livskapittel uten dårlig samvittighet.
Det å ta tak i det vi selv synes er vanskelig, er viktig for flokken – jo bedre jeg har det, jo bedre har du det.
Om nervesystemer som «snakker sammen» og regulering som smitter.
Barna trenger ikke et supermenneske – de trenger at du møter dem som seg selv.
Avslutningsbudskapet om middelmådighet som noe man kan eie.
Påstander
Boken «Vagusnerven – Kroppen skjulte superkraft» har solgt 50 000 eksemplarer.
Milepøl presentert i innledningen til episoden.
Malene Vilnes Bakke har skrevet «Når den du sakner mest er deg selv» og «Vennskap for voksne» sammen med psykolog Rode Thun.
Presentasjon av gjesten; navnet på psykologen kan være feiltranskribert.
Malene er forfatter, forlagsredaktør og mor til gutter.
Presentasjon av gjesten.
Malene har gått i terapi for sin ensomme følelse, som hun manifesterte som en grå klump i mellomgolvet.
Personlig erfaring gjesten deler.
Malene var sykemeldt og utbrent i vår.
Gestens egen beskrivelse av sin situasjon.
Malenes eldste sønn er 15 år og har laget en spilleliste på Spotify til henne; hun har også en sønn på 11 år.
Gestens egne opplysninger om familien.
Malene klatret i tre for første gang for to uker siden, sammen med sønnen sin.
Gestens egen erfaring.
Malene får B12-sprøyter hver tredje måned.
Gestens egen opplysning om helse.
Det snakkes om ensomhet som en epidemi, og at ensomhet er like farlig for helsen som røyking.
Utsagn som sirkulerer i offentlig debatt; kan sjekkes mot forskning.
Frykt for avvisning er en mekanisme vi har med oss fra evolusjonen, knyttet til overlevelse som menneskeart.
Evolusjonspsykologisk påstand fra Anette.
Flexbeam 2 Connect fra Recharge Health kommer med trådløs oppkobling, lengre batteritid, stillere vifter og USB-C-lading.
Annonseinformasjon i starten av episoden.
Ragnhild Skar og programlederen arrangerer et Vagus- og mindfulness-retreat i fjellene utenfor Alicante 1.–6. juni 2027.
Annonsert arrangement i episoden.
En studie som Anette har lest, angir at 15 minutter full tilstedeværelse med barna per dag har stor verdi.
Referanse til studie uten nærmere kilde; vanskelig å verifisere.
Janette Roseth har snakket mye om selvmedfølelse og har inspirert Malene.
Referanse til person; navnet kan være feiltranskribert.
Malenes familie har innført at det ikke er lov å ha skjerm når de spiser middag sammen.
Gestens egne rutiner i familien.
Laster
Episodens annonsør er Recharge Health som står bak rødlistterapi-apparatet Flexbeam. Nå har de tatt rødlistterapi et steg videre med neste generasjon Flexbeam 2 Connect.
Den samme målretten rød og næren på rød lys som den første flexbilen, men kommer nå med trådløs oppstyring, lengre batteritid, stillere vifter og USB-C-lading. Du kan styre enheten direkte fra mobilen, få veiledning gjennom ulike protokoller og automatisk oversikt over øktene dine. Har du en pulsklokke kan du også koble til måledata og følge med på hvordan kroppen din responderer over tid.
Du kan forhåndsbestille Flexbeam 2 Connect nå og få ett års gratis tilgang til promedlemskapet. Og husk, du får rabatt på Flexbeam med rabattkoden helstipspodden. Tenk deg fem dager bare for deg. Fem dager hvor du kan senke skuldrene, huske dypere og legge hverdagens krav og forventninger til side.
Du våkner i vakre omgivelser og starter dagen med mindfulness, vagusflow og myk yoga. Du får servert nydelig næringsfrik og plantebasert mat tilberedt av vår egen private kokk, og du har god tid til både egen tid, fellesskap og nye opplevelser. Gjennom disse dagene får du kunnskap om vagusnervene og nervesystemet og lærer praktiske øvelser og metoder som kan hjelpe deg til å regulere stress, ha bedre vare på deg selv og skape mer balanse i hverdagen.
Dette er mer enn fem dager med avkobling. Du får med deg kunnskap, nye perspektiver og gode vaner som du kan ta med deg hjem. Ragnhild Skar og jeg inviterer deg til Vagus og mindfulness-portrait i vakre omgivelser i fjellene utenfor Alicante 1. til 6. juni 2027. Vi håper du har lyst til å bli med oss. Mer informasjon og påmelding finner du i episodeteksten.
Hei og velkommen til helsehjepspodden. Dette er podkassen for deg som er nysgjerrig på kropp og helse og ønsker å lære mer om hva du selv kan gjøre for å leve et friskere liv med mer glede, energi og ekthet. Før vi går i gang med dagens episode har jeg lyst til å dele noe stort med dere. Boken Vagusnerven – Kroppen skjult i superkraft har nådd en helt fantastisk milepøl – 50 000 solgte bøker.
Det er nesten helt uvirkelig, og jeg kjenner på en enorm glede og takknemlighet over at kunnskapen om baghusnerven nå har nådd ut til så mange mennesker. Tusen takk til alle dere som leser, lytter, heier, anbefaler og deler hva boken har betytt for dere. Det betyr utrolig mye. Så over til dagens gjest. I dag er gleden av å ønske Malene Vilnes Bakke velkommen til helsegiftspodden. Malene er forfatter, forlagsredaktør og guttemamma.
Hun blant annet skrevet «Når den du sakner mest er deg selv og vennskap for voksne» sammen med psykolog Rode Thun. I forfatterskapet sitt utforsker hun temaer som sårbarhet, skam, relasjoner og alt det som hører livet til. Hun er opptatt av hva som hindrer oss i å leve mer i tråd med den vi egentlig er, og hva vi kan gjøre for å skape endring. Hun bruker også sitt eget liv som utgangspunkt og våger sette seg selv under lupen.
Vi skriver ærlig og gjenkjennbart om det å være menneske, med alle følelsene, utfordringene og motsetningene det innebærer. I dag skal vi snakke om ensomhet. Ikke bare ensomheten som oppstår når vi mangler mennesker rundt oss, men også den ensomheten vi kan kjenne på når vi skjuler hvem vi egentlig er, både for oss selv og for andre. Og hvordan vi kan sitte på hver vårt hud i hvert vårt hjem og forsøke å holde fasaden oppe.
Vi vil gjerne fremstå som har kontroll og at vi mestrer livet og har det bra. Men kanskje er det nettopp denne fasaden som gjør oss enda mer ensomme? For sannheten er at vi alle strever med mye av det samme. Vi kan kjenne på usikkerhet, skam, frykt og følelsene vi ikke strekker til.
Likevel er vi så ofte så redde for å vise det til hverandre. Men hva skjer når vi bunner la fasaden slå sprekker? Når vi våger være ærlige med oss selv, og etter hvert også tør å vise andre hvem vi egentlig er? Og hva det kan bety for følelsen av tilhørighet, nærhet og ekte fellesskap? For kanskje er det nettopp når vi våger vise vår sårbarhet at vi også åpner døren for at andre kan gjøre det samme?
Jeg har selv fått gleden av å bli kjent litt med Marlene, og jeg kan gi henne noe av det fineste komplimentet jeg vet om. Hun er hel ved. Et varmt, ekte og klokt menneske som jeg gleder meg veldig til å utforske dette viktige temaet sammen med. Hjertelig velkommen til helstipspodden, Marlene. Tusen takk. Tusen takk, Anette. Det er en intro som jeg kjenner. Ja, for det er...
I introen ville jeg ofte beskrive hva den skal være gjest, og så var det sånn, hva er beste beskrivelsen av Malene? Og da dukker den der helt ved så tydelig opp for meg. Og det er, som jeg sa, egentlig det beste komplimentet jeg kan gi et menneske, så jeg håper du tar det mot i hjertet. Ja, og jeg skal prøve, nå må jeg jo prøve gjennom denne episoden å gå og vise deg.
Jeg kan stå litt innenfor akkurat den beskrivelsen, men det er jo nettopp det jeg har lyst til å snakke litt om i dag, hvordan vi kanskje kan bli heil ved. For det er en liten reise å komme dit, skjønner du, å kunne stå så støtt i seg selv som en heil ved og et treet.
Må kunne da. Så takk for komplimentet, og takk for at jeg får være gjest. Jeg synes du er hele ved sjøleganette. Tusen takk. Før vi begynte å...
så skaper du en veldig trygg sfære for oss gjester å komme inn i. Det er godt å være her, og nettopp den tilknytningen vi kan skape i dette rommet, det er jo ved å være trygg på den andre, vi kanskje også blir mindre ensomme. Så takk for å invitere inn til et så trygt rommet,
rom der en som gjest også føler seg sett for det tror jeg også lytterne legger merke til at en gjest føler seg trygg i denne settingen så takk skal du ha Takk, og ja det er egentlig det aller viktigste for meg når vi går inn i denne samtalen er jo at du som gjest skal kjenne deg trygg fordi det er viktig for meg for hvordan du har det men også det at
Ja, så du sier lytterne også vil kjenne på den, og at det blir en trygg og ekte samtale, og kanskje vi kan, det slipper ned garden vår og være litt mer kanskje sårbar og ekte, selv også når vi skal snakke om ren kunnskap, men kunnskap er jo liksom, det er informasjon, men det er jo mye mer enn det. Så hva er det som gjør at
For du kunne jo snakket om veldig mye, og når vi snakket sammen om hva vi skal snakke om i en episode, hva er det som gjør at det ligger nært i deg å snakke om dette her som vi har valgt å bruke ordet ensomhet på? For det er jo en følelse. Ja.
Det er en følelse jeg har skjønt veldig mye på i mitt eget liv, og det er jo også en følelse som var utgangspunktet for å skrive begge mine bøker. Den første boka min handler egentlig om å komme tilbake til seg selv, fordi jeg skjønte på en enorm ensomhet i det å savne meg.
Den andre boka min handler jo nettopp om relasjoner. Jeg prøvde å skrive en bok for å hjelpe andre voksne med å kjenne på mindre ensomhet, nettopp fordi jeg har opplevd den ensomheten i meg selv. Og så synes det er veldig mange som snakker veldig fint om ensomhet i dag, men jeg føler veldig mange snakker om den
den konkrete, bokstavelig talte ensomheten som handler om å gjerne ikke ha så mange venner, eller å mangle de relasjonene som vi gjerne tenker ligger til grunn for å si at en ikke er ensom. Men jeg har jo på min side opplevd å alltid ha mange rundt meg, alltid ha mange venner, bekjente, en stor slekt.
Og likevel følte meg så enormt alene i meg selv likevel. Og det har jo jeg brukt veldig mye. Mange år av livet brukte jo jeg på å lure på hva som kunne være så feil med meg, som følte meg så ensom sammen med alle de menneskene jeg tross alt har omgitt meg med hele livet.
Det er der jeg har forstått at ensomhet er noe mye større enn det å ikke ha noen å være med. For nå i dag velger jeg ofte å være alene, nettopp fordi jeg trives i mitt eget selskap. Jeg er jo blitt venn med meg selv. Jeg føler ikke meg ensom, hverken sammen med meg selv, men jo av og til sammen med andre, og det skal vi snakke mer om.
Men det har liksom bare vært et tema som oppstod i denne grublingen rundt. Men hva er det som gjør at jeg føler meg så alene? Og så har jeg skjønt etter hvert at det var jo fordi jeg ikke var meg selv verken sammen med meg selv, og i hvert fall ikke sammen med andre. Jeg tror den ensomheten jeg har tappet inn på handler mye om det å spille en rolle sammen med andre. Det å liksom...
I samverd med andre alltid har prøvd å være kanskje det jeg trodde de ville at jeg skulle være. Og når en alltid går rundt og tilpasser seg og prøver å være noen kanskje egentlig ikke er, så blir en veldig ensom. Og den ensomheten blir jo med deg da. Både når du er sammen med andre og når du har vært sammen med andre og sitter igjen etterpå og kjenner på et ubehag og bare...
hva er denne uroen jeg alltid kjenner på når jeg har vært med folk? For den kjente jeg veldig ofte på. Så det er litt sånn, ja, det ligger mitt hjerte nær også, fordi jeg ser at mange har det sånn i dag. Og
Det er ikke bare sosiale medier som gjør det, men jeg tror det forsterker den sosiale medier-arenaen vi har fått. Og det at vi er sammenlignet oss med hverandre gjennom skjermen, i stedet for å ha ekte samtaler sammen. Som gjør at vi i større grad kjenner på den ensomheten. Og grunnen til at vi skal snakke om det i dag, var jo at jeg endelig bare skrev til deg en kveld når jeg gikk fra fotballtrening i
at dette må vi snakke om, for da gikk jeg altså fra en fotballtrening der jeg hadde stått på sidelinja med andre mødre, og når jeg gikk derifra så hadde jeg en veldig trist følelse som peiket mot at jeg kjente på en sånn ensomhet, og da skjønte jeg hvorfor, for jeg hadde stått der,
Jeg har sett på disse barna som spilte fotball og følt meg stiv og litt utilpass. Fordi jeg var sammen med en gruppe mennesker der jeg er vant med å prøve å holde opp at jeg er en god mamma. Jeg sto sammen med mennesker som alle tror jeg står og håper at deres barn er best for en barn oppfører seg bra.
flinkest. Jeg har ofte kjent på å være mammaen som har den ungen som ikke gjør det, som kanskje lager litt tull og tøys, som kan gå i sinne når han taper. Og jeg stod rett og slett der og kjente at jeg hadde stått her en time og tatt meg sammen og bare håpet for det beste at den ungen min oppfører seg på den banen. Og det som gikk opp for meg på vei hjem er at hvor ofte gjør vi nettopp det? Stå der, holde maska oppe, bruke omtrent banen som en sånn
bevis på hvordan det står til med oss selv som mor som er jo en sånn arena der vi gjerne føler oss ensom og det var da jeg skjønte at nei, nå må vi snakke om dette for hvis vi bare tør å snakke litt mer om det at vi alle prøver å holde fasaden oppe så kan det kanskje hjelpe oss å komme mer i kontakt med hverandre i stedet for for jeg tror første steg er jo tross alt bare ok, hvis vi slipper ned styldrene og den maska der
så kan det kanskje være rom for at jeg slipper å gå fra den treningen igjen og kjenne på den der utslittheten. For det er utslitt man blir av å late sånn og ikke vise.
seg selv til deg du står der sammen med da, hvis det gir mening. Ja, absolutt, og takk for at du deler for det. Det snakkes jo om at ensomhet, men ensomhetsepidemi og det snakkes om at ensomhet er like farlig som å røyke for helse, og jeg har undret meg også mye der for det at
Og egentlig nå, før var vi jo veldig sånn, vi måtte være med den flokken vi hørte til, og hvis du da ikke følte at du hadde tilhør til den, så var du veldig sårbar. Så man skulle trodd at nå med at det er så mange foreninger, hvis du har en interesse skal du bare melde deg inn i en eller annen klubb, eller en strikkeforening, eller et kor, mange arener som vi kan...
søker til for å føle tilhørighet og likevel så føler vi oss så ensomme hva er dette her? og du beskriver jo nettopp det at ensomhet handler ikke det der om å bare å bli kvitt det og være en del av en flokk men det handler om det der ekte og få lov å være oss selv og jeg også når jeg har gått litt inn i dette med hva er det som skaper stress for oss
Så det å ikke våge, eller få det øvd seg på, få lov å være ekte, altså de ekte samtalene, kanskje de mest krevende, men likevel er det da vi føler oss minst ensomme. Så vi må snu litt på det, og få en større forståelse, og nettopp når du setter ord på dette her, så tror jeg så mange vil kjenne seg igjen i at, ja, sånn føler jo jeg det også.
Ja, det tror jeg, for dette har jeg snakket med mange veninner og mødre om, fordi denne mødre-arenen har jo vært litt vanskelig for meg, synes jeg, nettopp fordi jeg tror vi er veldig redde for å bli dømt.
Og det er jo ikke rart, og med tanke på de debatterne som pågår nå, der vi omtrent blir beskyldt for å oppdra gutter som blir amøbe og tisser på seg på gutterommet, det er jo søren meg ikke rart at vi sitter der og kjenner på at «Å herregud, jeg må jo skjule at mitt eget barn driver med både gaming, og jeg har kanskje ikke vært så god på skjermtid».
kanskje til og med ikke får i seg regne råvarer hver dag, hva vet jeg det er så mye press på foreldrer og noen som er nok der, jeg har vært veldig opptatt av at vi må dra ned glidelåsen og så må det slippe ut litt kaos her, sånn at vi kan finne noen å speile oss i som vi kjenner oss igjen i og dermed også kjenne tilhørighet til sånn at vi kan være mindre ensomme for hverandre så
Så det å tørre å stå der på sidelinja og bare sånn «Bare meg som har hatt en litt hektisk dag». Hvis han begynner å tulle, så sier han «Ja, ja, noen andre som kjenner seg igjen». Jeg har prøvd å bestikke han, men det funker tydeligvis ikke. Du må løsne litt på snippen. Jeg vet selv at folk har sett på meg som en som er litt arrogant.
fordi at jeg er så usikker i sånne settinger med andre foreldre at det blir stiv og rar, sånn at jeg har jo hørt fra henne at hun virker litt overlegen og Gud, jeg skulle bare visst liksom men det er jo sånn at vi blir litt fremmede for hverandre, for i herdige forsøk på å bare holde igjen for å vise at du er et anstendig menneske med kontroll på liv og familien din så blir vi fremmede for hverandre det er jo omtrent så du kjenner det fysisk at dette gir jo ikke, dette
som da ville vært middel mot ensomhet, så det er
Du trenger jo ikke legge ut hele privatlivet ditt med det samme, men det å i små drupp få ned glidelåsen bak denne mamma-bobbeljakka vi står der med, så vil det jo på en måte gi rom for at andre kjenner seg mindre ensomme. Og det er det jeg er blitt så veldig opptatt av. Jeg må jo gå foran som et eksempel her. For jeg tror mye ligger i det der, det å prøve å skjule
Det vi skammer oss over i så stor grad at vi blir isolerte. Vi har kommet til et stykke der vi til og med kan kjenne på en så sterk følelse av skam for det at barnet vårt tuller og tøyser. Så de skal gjøre disse her, guttene og jentene, når vi er gutte og mamma begge to. De skal jo utforske å være lekende.
Som har skapt en eller annen mål på at de skal på trening og prestere for allerede de er små av å heller møte det med en sånn mildhet og nesten føle at jeg er en dårlig mamma for jeg har et barn som hun er kjærlig og lekent.
Det er jo ikke greit. Hvordan kommer vi dit? Det er absurd. Vi kommer dit fordi vi begynte å tro på et eller annet tidspunkt at det var sånn det skulle være. Og der har jo kanskje skolen litt skyld lag. Vi får jo beskjed hvis ikke disse stakkars barna klarer å tilpasse seg. Men det er jo en helt annen diskusjon hvordan systemet skulle være rigget rundt disse rastløse små. Men
Jeg har i hvert fall måttet øve så sykt på det hjemme, og apropos tilknytning, du kommer jo mye nærmere dine egne barn og da, hvis du slutter å prøve å kontrollere deg og gi deg rom for å være seg. Jeg har gått på så mange smeller når det gjelder det der å prøve å liksom få de til å passe inn, og nå har jeg bare nei.
Vet du hva? Det skaper jo avstand mellom meg og mitt eget barn, og skal du være ensom, minner de familien også. Så der har jeg jo måttet endre hele tilnærmingen min til det å være mor, som prøvde å ha alt på sted til å bare slippe opp og la de utfolde seg, som er en fantastisk irriterende opplevelse.
bråkete, herlige opportunistiske gutterne jeg har da det er jo liksom ikke akkurat noen som går stilt i døra det jeg har fått, men herlighet som en forløselse det er også hjemmet å
la deg slippe seg løs. Det senker jo skuldrene til alle, og vi får en helt annen dynamikk, og jeg er blitt mye flinkere til å ta den med meg ut i verden og få deg blikk, eller hvis det er et eller annet, så har jeg sluttet å forsvare deg hele tiden, som at jeg liksom skal forsvare at vi passer hvis de ikke er inn, vi beklager. Nå er jeg litt sånn, ja, du
Du får ta som vi er. Og så er det mange som tåler nettopp det, og så er det jo gjerne det et tegn på hvem du skal dyrke relasjoner til. For der må vi jo snakke litt om hvem som er verdt å investere av seg selv i. Fordi det finnes jo veldig mange der ute som er mer like deg enn du skulle tro når du først begynte å gi slipp på alt det som ikke egentlig er deg. Ja.
Ja, og så tenker jeg for ungene også at de vil jo også føle at det er noe feil med dem når ikke de får være seg selv. Og det ønsker vi jo ikke som mammaer at på et vis at vi skal påføre dem, og så vil jo vi prøve å feile. Og de i utvikling, og vi voksne jo også i utvikling, og det er ingen fasit.
og den endrer seg men det å gå og øve seg på å møte de med nysgjerrighet og hvordan kan jeg støtte og hjelpe til at de skal føle at de er mer det er ikke noe gale med de de er akkurat sånn som de skal være Ja, det har jeg også tenkt på på vei hit til jobb i dag så tenkte jeg på det her fordi
Hvis du tør å være ekte sammen med barna dine, da.
Jeg har jo ofte tenkt at de må jo ikke se meg bak fasaden. Herlig at da blir de sikkert redde hvis de oppdager at mamma har ikke kontroll på alt. At det skulle liksom skape uro i deg. Men tvertom er det jo når du selv tør å vise deg at du er et helt menneske. Ja, du er mamma. Ja, de skal kunne stole på deg. Men mamma kan ha dårlige dager.
Mine barn har jo begynt å spørre om det den dagen i morgen. Ja. De har begynt å forklare at mamma har syklus. Ja. Men også det å la dem skjønne. Ja, det tenker jeg er bra for fremtidige potensielle svigerdøtre. At barna er oppspåret. Men jeg tenker også at det har gått av å si at mamma har en dårlig dag på jobb.
Eller at hun trenger å ta vare på seg selv, hvile, trene, pleie sine relasjoner, og ikke alltid sette deg først, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg er jo et superkøling, mamma, jeg og alt må ligge til rette, men det å vise mer av hvem jeg er, og samtidig tåle den de er, det har gitt en veldig sånn...
Mer harmoni, selv om det er kaos i familien. Og jeg tror det er godt å se det. Og så vil jeg legge inn på det at det er jo først når du viser hele deg at andre også får muligheten til å se hvem du er. Og jeg følte meg så sett på vei til jobb i dag for min eldste sønn på 15 år.
Han har laget en spilleliste på Spotify til meg. Han er veldig opptatt av musikk, og av helt annen type musikk enn jeg hører på. Og så satte jeg på den spillelisten, og så begynte tårene mine å renne. For han har da, ved å bli kjent med hele meg, og
Det bare skjønte meg. Den spillelista var med låter som gikk rett inn i nervussystemet eller hjertet. Det bare flommet. Det var et sterkt øyeblikk for meg å lytte til de låtene han har lagt inn til mammaen sin i en spilleliste. Det fikk meg til å tenke at jeg må huske å si til deg i dag at
Det der å tørre å åpne opp og la seg selv bli sett kan også gi deg de sterkeste bekreftelsene på at noen ser deg. Og det kan til og med være din egen tenåringssønn som ikke hadde likt at jeg sa dette offentlig, men det får så gå. Men skjønner du det? Helt ståpels på hele kroppen. Altså så sterkt og nydelig og...
Nettopp som du sier, med å våge. For det er jo litt sånn som foreldre, det er så gjenkjennbart at jeg tenker at jeg må være den voksne her. Og i en misforståelse med at da må jeg være den som holder hodet klart og er stødig, tar gode avgjørelser. Og jeg har også skjønt på at når jeg mister hovedet og ting er litt kaos og den som skjefter og de griner og sånn,
Og så en sånn, ja, misslykkethetsfølelse på at dette får jeg ikke til. Jeg klarer ikke å bare være rolig. Og når det snakkes om at du skal låne ditt eget nervesystem til barn. Og så er det jeg som liksom gikk i helt sånn stressmodus.
Men det der å bare være et menneske og si etterpå, beklager, jeg mistet litt hovedet, det var litt smøy, så skjedde akkurat her og nå. Å våge å vise at vi er bare mennesker, både store og små, og vi har våre ting, og det der å lære å reparere igjen, og
Undre seg i hva var det som skjedde nå, og kanskje le litt av det og gi hverandre en klem. Ok, men sånn ble det. Og nettopp det der eksempelet at han har også som en tenåring klart å se deg og se til sammen i spelelista. Fyttig, så sterkt og fint.
Og takk for at du delte, selv om jeg skjønner at kanskje for en tenåring er det sånn, å det trenger ikke resten av hans nye flokk å få vite om, men kanskje det er det også vi skulle snakke om. Tenk om han kunne få sagt, vet dere hva jeg gjorde for mamma i dag, ikke sant? Det kan jo godt være, han er jo et fascinerende menneske, og mye tryggere i seg selv enn det jeg var på samme alder, men det tror jeg også handler nettopp om at vår generasjon tar jo også litt tak, håper jeg da.
I de sårene vi kanskje selv ble påført uten at den generasjonen før oss kanskje mente så mye med det, men akkurat det med å være en generasjon med foreldre som får mye pes fordi vi kanskje har blitt for opptatt av å både hjelpe og tilrettelegge i for stor grad for disse barna, så har vi jo også, tror jeg mange av oss, skjønt at det her med følelser, ord for følelser, et språk for det indre livet, det å ikke bare møte med den der autoritære
Fordi jeg er voksen skal du holdningen som vi gjerne ble oppdratt med. Jeg tror jeg har bært frykt i at jeg har en sønn på 15 som lager spilleliste og som på andre måter viser at her finnes det et språk som jeg selv ikke hadde.
Da jeg var 15 og som kunne spart meg, tror jeg, og mange andre, for den ensomme følelsen vi selv tok med oss inn i vårt liv som ung voksen, der dette fikk veldig blusse opp i meg i hvert fall. Så jeg tenker det er jo håp da, og for fremtidige generasjoner, for at vi tar den jobben, det er jo liksom...
følge uroen i oss og finne ut av hva denne ensomme følelsen og andre følelser handler om da og ta den reisen tror jeg kan gagne andre godt og og de som lever med oss her og nå rundt oss i vennskap og i parrelasjoner og ja
Det er mange som har gått av at vi selv tar tak i vår egen ensomhet, tenker jeg. For det er jo sånn som du også har snakket litt om, at nervesystemene våre snakker jo sammen, og jeg tror jo veldig på det at jo bedre jeg har det, jo bedre har du det. Sånn at det å ta tak i det som vi selv synes er vanskelig, er viktig for flokken. Og det har jeg blitt mer oppspå i det siste, at hvis jeg også går og skjuler hvem jeg er, eller
Ja, holde igjen, så tar jeg fra andre muligheten til å kjenne hvor godt det er at jeg åpner opp og gir deg mer av mitt regulerte nervesystem, eller min evne til å stå og støtte i meg selv. Så jeg er litt veldig opptatt av det her, jeg er det, men det er jo ikke bare enkelt alltid da.
Nei, nei, og vi møter nye mennesker på vår vei, og gamle som har vært med oss gjennom livet, og så skal vi endre oss selv, og så endrer gjerne ikke de seg, så det er mange lag i dette her, og det er litt som du sier med...
Det der å være regulert og være i sammen, men det jeg tror nok at nervesystemene våre i det, der vi tenker at nervesystemet er et eget kommunikasjonssystem, og så skal vi rasjonalisere i tankene og hjernene av det som er innlært, at det skaper utrygghet når man opplever noen som ikke er ærlige, som late som.
Og så lytter vi til ordene, og så er det et eller annet som du kan kjenne i kroppen, at pustet er litt overfladisk, en blir litt urolig, og så er det litt vanskelig. Hva er dette? Hvorfor kjenner jeg ubehag i dette? Og litt tilbake, for du sa at du har vært heldig med å ha masse folk rundt deg, stor familie, og når vi da tenker at
jeg burde jo ikke være ensom for jeg har jo folk rundt meg hvordan kjennes det ut i kroppen vil du fortelle litt om det for det tror jeg en del kanskje egentlig ikke jeg tror mange ikke skjønner at de egentlig føler seg litt ensomme hvordan kjennes det ut
Ja, det vet jeg litt om, og jeg har jo i mange år prøvd å visualisere dette sånn at jeg skal kunne forklare hva jeg mener, for jeg har jo gått i terapi for denne ensomme følelsen, og for meg så ble den manifestert som en slags stor gråseig klump.
Det var en slags deigete grå masse som lå her i mellomgolvet et sted. Jeg hadde den klumpen med meg. Den var fast. Jeg gikk alltid med en slags grunntone i meg selv av at noe var litt ubehagelig. Jeg var ofte litt uggen. Men den ble forsterket.
I for eksempel møte med andre så ble den ofte veldig forsterket og tok masse plass og lå der og liksom var så det kjennes egentlig som et litt sånn veltende ubehag og for deg som kanskje ikke kjenner det så sterkt og klarer å liksom
se det som en klump, så er det jo ofte bare sånn, det er nesten som at du stadig får signal, signal om at noe ikke stemmer, det er en liten sånn uro der, og for mange så tror jeg det kan oppleves, og ofte har jeg kjent det som en slags frykt, at du går rundt og er litt redd, og ikke sånn stresseredd, det er ikke den der,
fryktresponsen du gjerne kjenner på i stress, men en mer sånn ubehagelig, svak fornemmelse av at noe ikke er sånn som det skal være. En slags sånn latent uro, men for meg var det veldig sånn å være litt sånn, bli litt kvalm og kjenne på denne klumpen som lå og elte litt i mellomgolvet mitt. Fordi for meg ble den veldig sånn lett å kjenne som noe fysisk.
Ja, jeg kan skjønne at jeg blir veldig påaktivert. Og så undrer jeg meg en del i dette her også, for etterpå kan jeg være utrolig sliten, uten å skjønne hvorfor. Jeg har jo egentlig hatt det greit, og det har vært fine samtaler, men utrolig sliten etterpå. Og så når jeg er med relasjoner som...
Jeg bare får tak i det trygge rommet med ekthet, men det kan også være vanskelige, krevende samtaler, så kjenner jeg på letthet etterpå. For meg oppleves det mer energetisk enn nødvendigvis at jeg kjenner på en fysisk klump, så det kan jo kjennes litt ulikt også.
Ja, og jeg tror jo liksom at klumpen min har handlet om flere ting enn bare dette da, og det er akkurat sånn som du sier at de siste årene der den klumpen har blitt bearbeidet og egentlig handlet om en del andre ting også, så gir det veldig gjenklang det du sier, for det jeg skulle til å si er at ofte, jeg har nemlig en liten teori her, at
Når jeg går fra å ha vært med mennesker og kjenner det jeg tapper, så er det nettopp som om jeg har vært til stede med hodet mitt. At det kanskje er jeg og hodet mitt som har vært til stede med de menneskene. Fordi jeg har vært opptatt av hvordan jeg selv skal fremstå, hva jeg skal si. Kanskje vi har snakket om temaer som jeg overhodet ikke kjenner noe av.
tilknytning til, at det blir veldig sånn at det er hodet som er sliten, for det er der du har vært til stede med å liksom være i forkant, analysere, kjenne etter,
der, mens når jeg har vært med de relasjonene som gir meg noe letthet og der jeg har fått energi så er det nesten som du kjenner det i kroppen du har jo kroppen min vært til stede med de menneskene jeg har budd på meg selv, jeg har ikke tenkt på hvordan jeg så ut
Jeg har ikke tenkt på at jeg sa noe feil. Jeg har kanskje gapskratta litt. Det har vært en mer hjertelig og ekte tilstedeværelse, som igjen ikke har gjort at jeg er sliten etterpå. Det har jeg litt lyst til å si, for jeg er et menneske med et enormt nettverk. Jeg har veldig mange jeg kjenner som i bekjente. Jeg har en jobb der jeg i mange år har vært veldig sånn
vært på veldig masse arrangement eller i situasjoner der jeg har tenkt at her er jeg på innsalg. Det er sant jeg har møtt veldig mange
både på jobb, men også litt sånn utenfor hvis jeg har vært på forskjellige tilstelninger så har jeg liksom jeg har samlet nettverk og jeg har skjønt at det er så ekstremt stor forskjell på det å ha et stort nettverk og mange bekjente og til å ha noen få nære gode venner, så en ting jeg selv har tatt masse tak i den siste halve året faktisk det er jo liksom, nei
nå er det nok nettverk. For det første har jeg gått inn i det å bygge nettverk med noe annet enn det jeg har gjort før, for jeg brant meg så ut på å hele tiden være på, og hele tiden søke og samle, og spille den rollen jeg trodde jeg måtte gjøre for å lage det nettverket som jeg hadde tenkt var så viktig. Og til å være sånn...
Nei takk. Jeg velger heller det som gir meg mest tilbake. Også profesjonelt, for det er faktisk helt mulig å ha en jobb der du trenger å bygge nettverk, men å gjøre det med hele deg og mer målrette i stedet for den der evige antennen ute. Og det gir kanskje det viktigste valget jeg har tatt for min egen sikkerhet,
slitenhet, er å slå av det der konstante jaget etter mennesket og det nettverket jeg trodde jeg måtte bygge til å bare sånn, åh
Nei, jeg heller tiltrekker meg det som skal min vei, og så konsentrerer jeg meg om det jeg kjenner gjør meg godt, og der vi kan ha et møte på et helt annet nivå, og der jeg både privat og profesjonelt kan være meg. For jeg orker ikke det jeg jager lenger, og jeg tror veldig mange...
Jeg tok meg i råd her i vår, jeg satt sykemeldt og utbrent, og en perifervenn som jeg ikke hadde snakket med på lenge, men som følger meg på sosiale medier, sa «Gud, for et gjett sett liv du lever! Det må være så gøy!» Og jeg bare «Ja, jeg sitter her og er sykemeldt, utbrent og har sagt opp jobben, men ja, og igjen det her er...»
Vi lager jo liksom en scene der vi viser dette nettverket og hvor mange vi har i livet. Og så sitter vi igjen og føler oss ensomme og utbrent, mens det vi egentlig trenger er disse få, nære, trygge, solide, ekte vedrelasjonene. Og det er jeg også blitt så opptatt av å snakke om, at
Du aner ikke hvor viktig det faktisk er å velge de fånære versus de store og svevende, fordi du får så mye igjen for det. Og jeg tror at for helsa sin del også er det helt avgjørende å ta den lille avsjekken med seg selv om hvordan det står til med deg og hvor du legger næring til relasjoner. Fordi, ja, det har veldig mye å si.
Ja, så tror jeg nok også at det kan godt være, ikke nødvendigvis alltid at vi må ut og søke nye, det kan godt være at de vi allerede har rundt oss er disse menneskene. Hvis vi våger å bare slippe ned litt av beskyttelsen og være litt ekke og ærlig, møter kan dere mer med undring, for det kan godt være de er der allerede.
Det har i hvert fall jeg erfart. Hvordan skal vi bunne da hvis en kjenner at dette her kjenner meg så igjen i? Dette har jeg ikke egentlig fått øvd meg på i livet. Har du noen tips til hvordan man kan bunne i det? Ja.
Jeg har selv gjort dette da, fordi jeg opplevde jo at jeg var litt på ville veier. Jeg er jo veldig sånn, jeg har latt jobb styre veldig mye av livet mitt, og gitt veldig mye inn i uansett hva jobb jeg har hatt, så har det vært veldig viktig, og det har kommet først.
og det å liksom bygge riktige nettverk også når det gjelder vemskap, da har jo vært litt sånn viktig. Jeg liksom tenkte at ja, men det må jeg jo. Så jeg har jo faktisk latt flere av mine venner bare gå for lut og kaldt vann faktisk. Ja,
Men så begynte jeg å ta tak i det nettopp fordi at jeg skjente at det er noe som ikke stemmer her. Jeg kan ikke fortsette sånn, og det gjaldt flere planer i livet, men også når det kom til relasjoner. Så jeg har jo faktisk måttet
Jeg sette meg ned med venninne der jeg skjønte at det var en slags elefant i rommet. Det var en slags elefant i rommet i form av at vi egentlig ikke har snakket om hvorfor vi skrev fra hverandre. Og så har det vært litt sånn at vi har jo gratuleret hverandre med dagen og hatt det sånn statusinnsjekkende.
Men der jeg skjønte at det at jeg har valgt feil fokus har egentlig gjort at vi har driftet fra hverandre. Jeg har ikke pleiet dette vennskapet, og jeg savner denne vennen. Så jeg har jo innkalt til kaffe.
Og tatt vanskelige samtaler med venninne som jeg oppriktig skjente at jeg savnet, som jeg visste at jeg har delt masse med tidligere i livet, som jeg vet har tålt den versjonen av meg selv. Jeg er under denne masken veldig mange andre der ute har fått. Og sagt det som det er at, vet du hva, jeg har prioritert litt feil, jeg.
Jeg har valgt jobb. Jeg har valgt å reise på dette. Jeg har valgt å bygge en karriere. Jeg har valgt...
Ting som jeg trodde skulle ta meg et sted. Og nå er jeg på det stedet, men jeg føler ikke meg noe bedre. Jeg føler ikke meg helt. Det er noe som mangler, og jeg tror du er noe av det som mangler. Og kan du tilgi meg? Det trenger ikke alltid være så dramatisk, men poenget er å stå litt innenfor at du kanskje har tatt...
feil valg, eller valg du trodde var riktig på et tidspunkt, ja, kanskje du også skulle prioritere sånn som du gjorde, og spesielt fell i mange fra hverandre når en får familie, fordi det skal komme først. Men det å tørre å ta opp igjen sånne vennskap og si det som det er, i stedet for å bare fortsette å la de forvitre, det har gitt meg
Veldig... De vennene som jeg... Nå ble jeg litt rørt av å tenke på dem. Men de vennene jeg er mest glad i i dag. Det er de vennene jeg hadde med meg. Fra både barndoms- og ungdomstid. Som jeg hadde tenkt ikke... Nei, de passer jo ikke inn i denne Malenen sitt liv. Nå er jeg jo på et annet sted. Det skal andre relasjoner. Så erfarte jeg bare så smertelig at det var jo det jeg tenkte mest hele tiden. Ja.
Og det at de fremdeles fantes, det er jo en gave da, fordi jeg vet at det er sikkert ikke alle som er like heldige. Og sannsynlig vil de høre dette og si at nå er du veldig streng med deg selv, for du betydde fremdeles mye, og du ga nok kanskje litt mer enn det du hadde trodd.
Men det å vite at det fremdeles var der, og at vi kunne gi ny næring til de gamle vennskapene som i dag er de rikeste jeg har, det er jeg så utrolig oppriktig takknemlig for. Så det vil jeg oppfordre folk til å gjøre, og ikke være redd. For det verste du kan få er jo nei, det er for sent, eller sorry, men jeg også vokste fra det jeg valgte.
Annerleis, sier du og gjorde, så må du bare ta risken, fordi at gevinsten kan være mye større enn den smerten du må tåle ved et avslag. Så fint at du deler, så mode du er, for det er jo noe sånn risikoen, det er noe sårbart i det, at han kan kanskje risikere at du blir litt avvist samtidig.
Hvis du hadde blitt det, så hadde du vært en tydelighet, og så kan han kanskje fri den og gi plass til noen andre igjen. Det ligger så sterkt i oss dette her med å være en del av noe, og det med avvisning, det oppleves som regel utrolig utrykt. Og det er en mekanisme vi har med oss gjennom evolusjonen, som overlevelse, som menneskeart.
Så selv om jeg kan tenke at det ikke er så farlig om jeg blir avvist der, for jeg har jo noen andre, men det kan virkelig berøre sterkt i oss, både fysisk og psykisk. Og det å oppfordre til å våge seg inn i det terrenget. Og hvis det ikke går som ønsket, så ok, da kan jeg slippe det mennesket. Da er det kanskje noen andre som kan få den plassen.
Og så er det jo litt, så jeg synes du så fint sa det der med en ting, å ha folk rundt oss som er ekte gode nære relasjoner, som tåler oss også på vårt verste. Men det å føle seg ensom i seg selv, hva ligger der? Der tror jeg det ligger en del, jeg tror veldig mange av oss er blitt veldig vant til å lytte til en indre stemme som ikke er så god.
Jeg tror vi er blitt veldig vant med, i hvert fall vi som er vokst opp som flinke piker, vant til å tilpasse oss, vant til å ta kritikk til oss, justere oss, prøve så godt vi kan å få skryt og ros og innfri noen forventninger som enten er uttalt eller bare ligger i luften og vi er følsomme og snapper de opp.
Det blir ganske tydelig for veldig mange en ganske streng indre stemme som ganske fort forteller oss at vi ikke er gode nok. At vi burde gjøre sånn at hold igjen, hold igjen, for hvis de får se hvem du egentlig er så vil de ikke ha deg. Og jeg tror...
At det der er mye skummelere enn det mange er klar over, fordi etter hvert som du vokser opp, så er det jo ikke sånn at den stemmer stille. Hvis du ikke vil ta et oppgjør med å se på hva den egentlig er og hvor den stemmer fra, så risikerer du at det er den som faktisk får lov til å styre valget du tar i livet, hvor mange du tør å slippe inn.
hvor leis du tør å kle deg hva utdanningen du tør å ta hva ord du tør å bruke og det er veldig mange overhodet ikke tør etter hvert som den stemmen får bli rådende det er å sette grenser stille opp for seg selv
Til slutt blir vi så fremmede for oss selv, for vi er jo ikke vant med å lytte til våre egne innerste behov. Vi er vant med å lytte til stemmen, og den stemmen skaper en avstand mellom det du egentlig kunne vært og egentlig er fra naturens side, og til det du etter hvert lever som. For du blir jo etter hvert så styrt av dette, at det er den versjonen du går rundt,
og er, mens inni deg så vet jo den indre stemmen som var der fra starten, vet hvem du er. Og den vil prøve å bli hørt, tror jeg da. Og ja, etter hvert så gir det jo... Hva kan den stemmen til da? Hvordan kan den øve seg i det? Det er kjempevanskelig. Lytte til.
Du må tørre å ha det ubehagelig. Fordi det er ikke behagelig å stoppe opp og bestemme deg for å ta et oppgjør med den der indre kritiske stemmen. Det var jo dette som gjorde til at jeg stev en bok om nettopp mitt eget oppgjør med den. Fordi at jeg måtte nesten bare gjøre et prosjekt ut av det. Så jeg torte å stå i det og gå inn og se på hva det egentlig stemmen sier og hva mener jeg.
Mener jeg at den har rett? Nei, kanskje ikke. Men jeg skjønner at det virker for mange enklest å bare fortsette som før. Fordi det vi er veldig gode på er jo liksom, det er jo ikke noe problem å leve sånn. Du kan jo leve med et, du får det jo veldig sånn, på papiret perfekt ved å bare fortsette, sant? Du har
Du kan jo bare gjøre det, men hvis du som meg kjenner at den uroen blir for sterk, og som jeg ga den til slutt, så fysiske symptomer, at jeg hadde ikke noe annet valg enn å begynne å sjekke hva dette her var. Og da handler det om å tørre å stå i
ubehagelig å si nei til den strenge stemmen, og heller gjøre det kroppen din kjenner at jo, dette har jeg lyst til. Jeg tror nok det for de fleste må være å legge lista litt lavt, fordi det er jo ikke sånn at du på dag 1 når du bestemmer deg for å skifte litt retninger og lytte til deg selv og oppfordre deg selv, kan bare møte opp på jobb og bare...
Ja, nå skal jeg ha 100 000 mer i lønn, og jeg føler at jeg har jobbet litt veldig mye i det siste, så jeg avstasserer det neste uka. Eller at du ringer mor og sier at du gjorde en ganske dårlig jobb da jeg var liten, som gjør til at jeg nå føler vi har en ganske dårlig relasjon. Du må jo ikke begynne der, for det er ikke du klar for. Men du kan jo kanskje begynne med å...
Klipp på deg det du egentlig har lyst til den dagen. Eller kanskje du skal neste gang du er ute og spiser velge den retten som appellerer mest det du faktisk har lyst på. Eller kanskje du skal tørre å faktisk si nei til en avtale som du egentlig sa ja til for å være grei. Eller kanskje hvis du begynner litt i det små da, ved å liksom...
følge det intusjonen seg og bli litt kjent med hva du faktisk har lyst til. Eller kanskje du skal begynne så enkelt som å sitte med deg selv og bare skrive det ned. La det som kommer, komme når
Du kjenner, hva er det egentlig som gir meg glede? Det har du kanskje glemt, men det ligger der et sted. Leit litt, gå litt på oppdagelsesferd inni deg selv. For å først bli litt kjent med hva som faktisk gir deg litt fryd å tenke på. Eller, kanskje jeg kan det. Så må du bare gi deg litt tid og litt plass.
Og så vil det ofte være sånn, og dette skulle jeg ønske jeg visste litt før, men når du gjør noe som er rett for deg selv, så vil du umiddelbart kanskje kjenne et ubehag. Fordi kroppen din er ikke vant med å gjøre det. Sånn at veldig ofte vil du for eksempel si «Nei, takk, det passer ikke».
Og så vil du få en følelse av at «Oi, gjorde jeg virkelig det? Nei!» Og så vil du automatisk ha lyst til å ombestemme deg og si at «Jo, men det passer likevel». Men det er da du skal liksom bare øve på å sitte i ubehaget det er å si «Nei, jeg er lov å velge noe annet enn det du har gjort før». Og så vil det gå over.
Og jeg har lært så mye om dette de siste årene, om det her med å sitte i ubehag, tørre å liksom ikke agere på at noe føles ubehagelig, selv om det er liksom kroppslig. Så bare sitt med det,
Så går det over, og så har du gitt deg selv muligheten til å gjøre det igjen neste gang. For det du øver på, blir du bedre på. Det gjelder også når du kommer til å bli kjent med deg selv, og tørre å gå for mer av det du selv har lyst til. I stedet for å fortsette på den stien som stemmen, kritikeren din vil at du skal følge, fordi det er trygt. Jeg undrer meg så mye at
for dette her er jo gjenkjent for meg også, at det å sette grenser og si nei, hvor ubehagelig det kjennes ut, når jeg vet at det jeg sier nei til, og det å sette grenser, er egentlig helt rektig for meg. Så jeg undrer meg nå over, hvorfor vi skrur det sammen sånn? Hvorfor skal jeg kjenne så mye ubehag? Kroppen burde jo bare...
jublet og bare gitt meg det største behaget når jeg tar et godt og riktig valg for meg. Men det gjør den jo til slutt. Ja, og så er det litt sånn, ja det kom et ubehag, for dette er litt ukjent. Så det jeg har hjulpet meg i, det er det der med å vite at dette ubehaget kommer for dette. Jeg har øvd så mye på å ikke si nei.
Vil være flink pike, vil være en del av noe, tar det sosiale ansvaret. Når jeg skal bunne på noe nytt, så er det ubehagelig. Det er som voksesmerter. Det er ikke sånn at jeg kommer i mål, og så setter jeg tydelige grenser, og så er dette lett.
Og litt å anerkjenne at det ubehag er det jo også, for det ligger som en sånn grunnverdi hos meg, at jeg har lyst til å være et godt medmenneske, jeg har lyst til å være god med andre. Sånn at det kan være begge deler.
og bare tenke at det er ubehag er det jo for jeg har jo egentlig lyst til å si ja til absolutt alle sånn som nå når jeg ikke har hatt klienter og pasienter på klinikken og folk vil, for eksempel jeg vil ha behandling jeg trenger behandling og hver gang jeg sier nei, jeg behandler ikke nå for jeg gjør andre ting så er det et ubehag i meg og så har jeg bare sånn men jeg kan ikke holde på sånn heller nå har jeg jo tatt et godt valg for at jeg ikke skal slite meg ut
Men mer sånn, ja, ok, det ubehaget kommer jo, for helst har jeg lyst til å hjelpe alle, men det går jo ikke. Og så når jeg da møter meg selv i litt sånn omsorg og forståelse og anerkjennelse for ubehaget, så letter det litt raskere også.
Sånn at det å bare, for jeg blir litt sånn, ja, men da må jeg løse dette, dette skal jeg bli bedre. Ja, evig prosess, livet byr på mye. Så har det i hvert fall vært mye lettere for meg å stå i det, nettopp for det at det er ubehag, fortelle meg også noe viktigst.
Ja, og så synes jeg det er også håpet vi skal snakke litt om, fordi i disse situasjonene så er det jo noe jeg har lært veldig mye av å praktisere, og det er jo den selvmedfølelsen. Og Janette Roseth, som vi begge kjenner, har jo snakket mye om det her, så jeg har fått inspirasjon fra henne. Men det der å møte seg selv på, det er egentlig skjeh.
å møte seg selv som du skal møte din beste venn. Men fy søren, det er noe i det der. For jeg har blitt veldig god, for jeg er jo veldig slem med meg selv, og veldig streng, jeg har høye krav, og jeg vil, som du sier, jeg vil være en god person, jeg vil yte, jeg vil gi, jeg vil at folk skal kjenne at jeg oppriktig bryr meg, har omsorg, du vet, sånn som du snakker om her, at det er jo ikke bare tillert, det er jo en del av oss.
Men jeg har begynt å liksom, når jeg kjenner at det ikke går helt som jeg hadde tenkt da, eller når jeg liksom også ikke klarer å holde oppe det her og stå i mine nei, sant? Jeg kan jo av og til merke at jeg liksom, det ga jeg etter liksom, eller ofte skulle jeg liksom egentlig ha lyttet til meg selv, og nå har jeg påtatt meg for mye. Så jeg er litt sånn...
Jeg har blitt veldig god på å stryke meg selv. Det går fint. Det er en snille man gjør. Ikke være så streng med deg selv. Jo, så godt du kunne. Det går bra. Så kan du også be andre om en klem. Det å gi seg selv det har gitt meg et
På den måten blir jeg bedre kjent med meg selv, for da føler jeg at jeg slipper fram den versjonen av meg selv som andre også får. Det er sånn det føles å få litt kos av meg. Det er jo faktisk veldig godt det. Selvfølgelig føles det noe, og det gir litt humor i det. Det er ikke så farlig. Det går bra. Vi ordner det her, Malene. Vi er jo et team, meg og meg. Ja.
Det med å utforske hvordan du kan praktisere den selvmordfølelsen, det er sjegnrettet å snakke mye om, men det vil jeg dykke litt inn i for å finne ut hva du trenger for å være god med deg selv. Det er jo mer enn en kopp te og et varmt kledd, men det kan også hjelpe faktisk.
Ja, og så er det jo, for det handler jo ikke, når vi snakker om dette her, så handler det jo ikke om å bare kun gjøre det vi liker, og ikke bry oss om resten av verden, sånn at det er tydelig for en del av det å være et menneske, å være en del av den store flokken og den mindre flokken, er jo også det å være der for andre,
Sånn at vi må ha flere tanker i hovedet samtidig. For jeg vet at noen er sånn, det blir snakk om så mye egen omsorg, og nå skal liksom alle gå rundt og bare gjøre det de vil. Så det er sånn, nei, absolutt ikke. Men tenk den energien vi frigir. Jeg tror også mange er så slitne, for nettopp de går og later sammen, og det er liksom...
lag på lag med ulike masker og kostymer for det at den ikke det var så fint du sa kanskje øve deg på å bare kle på deg det du egentlig har lyst til når jeg ser noen på gata altså jeg var i Oslo i går og gikk en dame med en svær hatt og noe lurvete så ut som hun hadde en sau på beina og på skoene
og jeg bare elsker da hun stått opp og bare tatt på seg det hun hadde lyst på i dag og hun ble lagt merke til i verden og gikk bare der som den største selvfølge og jeg bare, jeg ble så glad også er det ikke alle som har lyst til å gå rundt med en store hatt og søve eller lage med skoene snodde på seg men litt mer for det at
Jo lenger vekk vi kommer fra våre egentlige meninger, vekk fra våre egentlige verdier, også enkelt som hvordan vi har lyst til å se ut, og noen har bare lyst til å ikke ha oppmerksomhet, og det er også en del av det å være seg selv. Men liksom møte det litt med sånn undring i
Hvem er jeg egentlig? Og så endres vi jo. Så kanskje det som var, ja ja, det er veldig sikkert du kjenner det igjen, det som var viktigere på grunn av tider og, det var jo litt annerledes før barn kontra få barn. Sånn at vi er jo i bevegelse og, vi er litt av det å sjekke inn, hva trenger jeg for å være meg? Mhm.
Og det utforsker jo jeg, og spesielt kanskje med tanke på at de stod av i den boka som handler om å savne seg selv. Og der prøvde jeg å framme både røde leppestift og hatt og sjo og hei. Og det var jo nødvendig, for av og til så tror du må dra litt
på å bare få røske litt i systemet ditt og kjenne en veldig viktig ting, og det er det er ikke så farlig, det er heller ikke farlig å drite seg ut, det er ikke farlig å være flau, det kommer ikke til å ta liv av deg, og det kommer heller ikke til å ta liv av deg at noen syns at du ikke har truffet helt.
Det tar heller ikke liv av deg å ha røvleppestift på tennene. Det er så mye vi går rundt og passer på som overhovedet ikke er farlig. Og som du sier, ved at vi bare tørr litt mer, så vil det frigive energi, og andre vil tørre.
Enten vil de synes du er liksom, det kan jo synes du er helt ute, men samtidig tror jeg de vil tørre mer for at du tør å være det. Men vi er jo forskjellige. Men jeg synes det var veldig spennende å gå litt på sånn oppdagelsesferd og bare se hva som skjedde når jeg liksom følte at jeg drog litt på det. Så det vil jeg også anbefale folk å tørre, fordi det vil gi deg en større frihet i livet for etterpå når du gjør noe mindre drastisk.
enn å gå rundt med rødleppesift hvis det ble litt too much for deg så har du i hvert fall liksom åpnet opp en slags vei der du kanskje finner ut at du likte skimmerlipsyl da at du i hvert fall kom mer i kontakt med noe, men dette var litt mye, men det var kanskje riktig og så blir det litt sånn, altså livet skal jo være litt sånn leikegrind vi skal jo ha det litt gøy og teste litt
Frem og tilbake, og også med tanke på relasjoner, det har jeg vært litt opptatt av, spesielt i boka som handler om vennskap for voksne. Så gikk jeg litt inn og så på det her med at veldig mange nå har en forventning til at
det er de samme relasjonene du skal ha resten av livet, men vi må også akseptere, sånn som du var litt inne på det her med at livet er forandrelig, og interessene våre, verdiene våre, og hvem vi er, kan jo faktisk variere. Det håper jo det gjør egentlig, for jeg tror jo også utvikling er en viktig drivkraft i det å være menneske. Hmm.
Men vi må også ha den samme, vi må se litt på relasjonene våre med det blikket også, fordi der kommer jeg over noe som handler om det her med litt sånn at vi har gode vennskap
som beror på hvor vi er i livet. Sånn typisk eksempel er jo studievennene dine, som du ikke nødvendigvis tar vare på, men som du hadde tegna for live sammen med i studietiden. Du har barselgrupper som du overlevde sammen med i dine hardeste søvnmangel-
Men kanskje ikke det er riktig for deg når du skal ut og være karrierebiten av deg igjen. Da er det jo kanskje, kollegaer kan jo bli viktige vennskaper i en periode, men så skifter du jobb og så er det noen som blir med. Folk som var veldig viktige på et tidspunkt i livet, skal du ikke på død og liv holde fast på bare fordi det var sånn da. Jeg tror det er veldig mye berikelse i å tørre å gi slipp.
Og ikke la den dårlige samvittigheten for at vi burde. Nei, kanskje du skal frigive dem energien og så heller tenke at fy søren, det var et bra kapittet.
Det var fine folk jeg møtte på i det kapittelet. Det gjorde til at det livskapittelet ble det som det ble. Men nå er jeg i et nytt kapittel. Og kanskje det handler om å utforske nye relasjoner. Og kanskje den jeg er nå faktisk trenger noen andre impulser og andre å omgive meg med i denne fasen. Og da tror jeg vi skal være heller så strenge med oss selv der, sant? Fordi
Det er mye bedre å da heller hylle det som var da, men å pakke det litt inn. Og så tror jeg at vi på slutten av livet ser litt tilbake og ser hva verdi det hadde der og da, men at hvis vi skal prøve å holde alle versjonene av oss selv og de som har vært med oss underveis i livet, så blir vi jo utsett bare av det, sant? Fordi gode relasjoner krever jo også at de gis næring og oppmerksomhet for å, ja...
For at det skal vedlikeholdes. Det er ikke plass til alt. Og det skal det heller ikke være, tror jeg. Nei, og jeg synes det er fint du tar det opp. For det er ganske mange som har mye stress og uro. Og sikkert en følelse av ensomhet. Og nettopp for at de bruker mye tid med relasjoner.
som de egentlig ikke har det godt sammen med, men mer av plikt eller frykt for å såre, kanskje retselag for hvis jeg ikke er med den personen, skal jeg være helt alene da? Men
At alle er ikke meint for å være med hele reisen, eller i hele boken da, med bildet du så fint bruker. At det var meint for det kapittelet, og når vi frier noe som ikke er godt for oss, så gir jo det rom kanskje for noe nytt, eller kanskje mer tid for deg selv.
For det er også godt i perioder at akkurat nå var det jeg minst ensom når jeg er med meg selv. Og der har jeg også erfart noe veldig fint, og det er at gode vennskap tåler at du sier det.
Sånn som i vår, så var jeg så utmattet at det jeg trengte da, det var å ligge på sofaen alene. Jeg ville helst gå tur alene. Jeg trengte veldig mye tid for meg selv, så jeg lukket meg litt inne fra resten av været der noen måneder. Men jeg sa fra. Jeg sa til vennene mine, og selvfølgelig var det ikke alle som noen fikk være inne i Våvla.
Men jeg sa rett og slett fra det jeg har gjort før i litt krevende perioder, så har jeg sagt til venner at nå er livet sånn som dette. Jeg kommer til å ha nok kapasitet med å ta vare på meg selv, og så familien min. Jeg elsker deg, og jeg vil at du skal vite det, men nå blir det litt stille herfra.
Og jeg har erfart tidligere at noen ikke synes at det er greit, fordi noen vil jo på en måte nesten kreve å få være en del av livet ditt, uansett. Jo, ekte vennskap tåler alt, og så i det legger de at da skal jeg være den, og du har det helt jævlig og trenger å være helt alene også. Mens jeg tror jo at ekte vennskap tåler alt, og da tåler de også at du som venn sier jeg må velge meg nå, jeg må være i denne boblen nå, jeg har ikke kapasitet og rom for å
være en venn, altså ring meg hvis det brenner, men du skjønner, det er liksom nå er dette fokuset mitt, men jeg kommer jo tilbake. Og det å vente liksom, det er jo så...
for nå er jeg jo tilbake og det er så godt å se at liksom, ja men vi er jo her og det er jo sjekket innom underveis, det er ikke det men liksom, nå er det mer sånn nå er vi her, nå skal vi liksom nå er vi mer sammen igjen, jeg har mer overskudd nye livsrefleksjoner som kommer oss alle til gode altså, men det at vennskap tåler å vente på deg når du er så ærlig og sier at jeg har ingenting å gi noe det jeg synes det er
er nok å ta med seg fra denne samtalen her, for der tror jeg mange har misforstått litt hva det betyr å være sammen i tykt og tynt. Og det å lytte til det den andre sier, og gi den plass til sine behov, og tørre å vente. Det synes jeg også er noe veldig fint i når det kommer til disse voksne vennskaper. Ja, og det der igjen, det der at
kan oppleve så skummelt å våge å si det da at akkurat nå klarer jeg ikke det er ikke nok kapasitet å møte det med en sånn omsorg i skipt at du har det sånn men jeg er der for deg når du er klar igjen og gi beskjed hvis det er noe jeg kan hjelpe med
og bare liksom ha noen sånne setninger til å møte det på en omsorgsfull måte og så kan jo den andre bli skuffet av, altså, men akkurat nå trenger jeg deg egentlig, men det hjelper jo ikke når du har nok å gi til deg selv en gang, og da er det, ja så det er jo litt det der å
Og gi rom for at en kan bli skuffet. Skuffelse er også en følelse som gir noen informasjon på at jeg har lyst til å ha det i livet mitt. At det trenger ikke være verre enn det heller. Og så synes jeg det der å komme i kontakt med det der ekte. At vi våger litt å sette av tid til å spørre hvordan har du det? Sånn ekte. Ikke i forbifarten.
og skaper rom for en trygg samtale, og kobler seg på hverandre. Det har det som nyttårsforsett for i år. Et av mine nyttårsforsett var tilstedeværelse, og i ordet tilstedeværelse mente jeg for meg selv at det betydde å være tilstede der jeg til en hvert tid er. Og det...
er vanskeligere enn du skulle tro i denne verdenen, som er så full av muligheter, og så full av input, og så, altså denne her, altså distraksjon i form av mobilen, og skjerm.
Men gjøye meg for en opplevelse, det er å gå litt inn for å være der du er, fordi det høres veldig lett ut, men prøv du selv, du som lytter nå, og tenk over neste gang du er med et menneske, hvor hodet ditt er, hvor kroppen din er, hvor oppmerksomheten din er rettet, hvor fokuset ditt er,
og jeg er blitt litt fan av den der at ikke spør hvis du ikke har tid til å få svaret for det er så i vår tid å bare, ja hvordan går det eller hvordan har det gått siden sist og så vet du at om fem minutter så er du i et møte, eller du skal videre eller du holder egentlig på å lage middag så den skal jo altså
Så det har jeg blitt veldig opptatt av, å i hvert fall prøve å lage rom for at jeg har tid til å lytte til svar og følge det opp på en god måte. Men det var ganske tydelig at jeg veldig ofte ikke var til stedet.
der jeg skulle være i møte med andre mennesker. Og det var jo både på jobb eller i mine relasjoner, og mest med familien min. Så det har jeg øvd på, og jeg opplever nesten at det å være til stede med hele seg i møte med andre mennesker gir en slags form for kjemisk reaksjon.
Men der er du inne på noe enormt viktig når vi snakker om dette med ensomhet. Fordi at vi føler oss jo ensomme når vi ikke kobler på. Så nettopp det å bli avledet, og jeg synes det er så utfordrende selv, for det er nysgjerrig som jeg er hvis vi snakker om noe, så har jeg bare lyst til å søke og finne svaret. Og nå er det jo mulighet, så jeg forsvinner så fort ut av samtalen, for jeg...
Jeg ville bare finne et svar, og så har jeg tatt mobilen, og så plutselig var det spond, og så var det gjerne noe på Instagram. Og så var jeg koblet av igjen. For egentlig det det handler om, er jo å være til stede. Overordnet. I seg selv, i sine liv, sammen med andre. Det er...
Det motsatte av ensomhet. Ja, og det motsatte av å være frakoblet. Og hva skjer når vi er frakoblet? Da blir vi engstelige og deprimerte. Så enkelt herlighet hadde vi bare skjønt at vi bare var til stede i de menneskemøtene som tross alt oppstår i løpet av en dag. Så det var det.
ville vi liksom bare der kunne gjort noe så revolusjonerende for vår helse og velvære. Og dette tror jeg også at de som på ekte er ensomme kan kanskje ha litt nytte av, for
De kan være til stede med seg selv, men det å være til stede med et annet menneske trenger ikke å være at du må kjenne det mennesket ut og inn. Det kan handle om å være åndsitt til stede når du er ute og handler for den delen. Jeg tror at ved hver minste påkobling til et annet menneske, så vil du få en slags gevinst i form av at du kjenner den påkoblingen som vi trenger for å liksom, ja, ha det bra. Se hverandre i øynene. Yes.
Og noen ganger er det jo det når jeg har en venninne som fint sa for en del år siden det er så godt å være med deg når du bare er på ditt verste. Altså når jeg føler meg på verste når jeg har hatt mye med grener og helt utslett og bare totalt ikke fungerer for noen ting. Og når hun sa det at jeg setter sånn pris på at jeg er en av de få som får lov å være med deg når du har det sånn.
For der er vi i det ekte. Du slipper meg helt inn. Og da kan vi bare gjerne ligge to timer på sofaen og se på noe og føle at vi er sammen og ikke alene. Så de øyeblikkene også. Dette her omhandler så mye, men når vi bare kommer helt inn på det, så handler det jo om å være der for hverandre, men også for seg selv.
Ja, og en plass jeg også har merket å gi vinsten i dette er jo med barna. Fordi der jeg før har tenkt at det med kvalitetstid skulle være mest mulig tilbrakt tid sammen, og så blir den gjerne stresset av det. For i dag er det veldig mye både barn og mor og far og alle skal nå. Så jeg har merket at det er bedre å være fullstendig tilstedeværende i ti minutter,
enn å være overfladisk, multitaskende, halveis til stede i tre timer. Og det har gitt meg også veldig mye verdifulle ti minutter da, med barna mine som nå er 11 og 15 og på forskjellige steder i livet. Men jeg merker jo at det skjer noe med de tilstedeværende minutterne. Og sammen med mannen min, det å investere og det der...
roen og tilstedeværelsen med han i stedet for den der forbipasserende måten vi har med livet på seg nå. Men å koble seg på, altså, jeg lurer på om det er nesten som en slags vitamininnsprøytning. Jeg får jo B12-sprøyter hver tre i måned, men jeg mener at disse daglige påkoblingene gir liksom noe av den samme effekten som jeg kjenner av den, at du får en sånn boost, at du får noe varmt og godt og
behagelig følelse i kroppen av disse påkoblingene så jo oftere vi gjør det i løpet av en dag så vil jeg jo tro bare at denne blir forsterket og det er nesten som du kjenner at du blir mer robust som menneske av disse påkoblingene som du utfører da i løpet av dagene dine. Ja.
Nå er det mye. Jeg vil tro for meg og du som lytter, at det er mange ting som dukker på. Sikkert eksempler i ditt liv, avrelasjoner du har, og hvordan du har det når du er bare med deg selv. Men også kanskje noe av det som slår meg gjennom denne samtalen, som det viktigste er nettopp det å være til stede. Å være påkoblet.
Der ligger kanskje det viktigste som er kastet på som en utfordring. At vi føler oss ensomme for det. At vi kobler oss ikke på hverandre. Vi er ut av alt som skjer og vi er så travle. Vi er på farten og den mobilen trekker oss vekk fra dette med å være sammen.
For vi vet jo bare at et blikk på butikken kan gjøre at et eldre menneske som bor for seg selv føler seg mindre alene i verden. Det skal egentlig så lite til, men vi trenger kanskje å ta bevisste valg i det med, du nevnte det med ti minutter med ungene dine. Jeg leste en artikkel der det var gjort en studie på at hvis du bare var 100% til stede i et kvarter til dagen, sammen med ungene dine, så hadde det enorme verdi
Det er bare en tid som de gjør en studie, så må du velge et eller annet konkret. Jeg har også kjent på det at jeg vil ha mest mulig tid med ungene, men det handler i større grad om å være full til stede når du er med dem. For seg selv og for dem. Det merker de også. Vi har jo innført at det ikke er lov å ha skjerm når vi spiser middag sammen. Oppi all vår travelighet,
så har vi valgt at vi skal ha...
et måltid der alle fire er samlet for dagen og det blir gjerne middag ingen mobil selv om vi høres ut som en kolokkvigruppe som stadig diskuterer nye temaer så det er veldig fort gjort og bare ja, men jeg må nett spørre kjøttkøttet, nei og jeg merker også at ungene de dagene den middagen kanskje ikke har blitt så er det sånn, ja, hvor tid, altså hallo fordi at det er jo av og til litt sånn forskjellige tidspunkt, men i hvert fall ok, men da blir det kveldsklokke åtte i stedet for men jeg sa at vi alltid, de også
etterspør jo den tiden rundt bordet der vi skal være sammen. De vil jo bare være med oss. De vil jo være med oss og påhobla. Og nå er det den foreldren som liksom tar en telefon eller våger å svare på en melding under den middagen. Så da blir det en arrestert. Så
Bare vite at selv om barna kan av og til virke veldig uinteressert, så er jo det det de lengter mest etter, at du ser dem og er påkoblet og til stede. Og tror jeg at du også tør å være til stede sammen. Det er en middelmålige mora du er, for du er jo helt gjennomsnittlig, sannsynligvis du også, sånn som jeg. Men det må vi bare tørre å eie å være, fordi de trenger ikke noen sånn supermenneske som sitter der og har og bjuder på et perfekt middag.
De trenger at man møter stedet som seg selv. Tusen takk, Melene, for en utrolig fin samtale. Dette her er et tema
Som er så viktig, og jeg synes det er så fint at du snakker om det i den formen du gjør, for det er ikke noe sånn strengt, og dette skal vi få til. Det starter noen refleksjoner og tanker, følelser også underveis hos meg, og jeg kjenner meg igjen i mye. Så dette trenger vi å snakke mer om.
Og øve oss på å legge vekk det som forstørrer, og være mer påkoblet i oss selv og sammen med andre. Er det et siste tips du kunne tenkt deg å gi til lytterne, så de kan bare ta med seg og starte med videre inn i dagen?
Kan jeg ta to? Ja, vær så god. Fordi det første handler om å være mindre ensom for deg selv, så jeg vil at du skal gjøre en ting som du egentlig er litt redd for i dag, men som du bare vet at den åtte år gamle deg ville elske at du gjorde.
skjønner du? Leit litt, hva ville åtteåringen i deg tenkt at åh, jeg har veldig lyst til det, men jeg tør ikke, altså gjør du det? Det første jeg tenkte på nå er at jeg skal gå ut og klatre i tre. Ja, gå og klatre i tre, det gjorde jeg for første gang faktisk for to uker siden med sønnen min, jeg har aldri klatret i tre før. Hahaha
Så kjenn litt etter. Om det er å ta på den fineste skjolen din på jobb, så bare gå for det. Bare gjør noe som gir litt spekk blandet fryd, men som unge deg vil ha anerkjent. Og så er det andre rådet, er egentlig å oppsummere noe som vi allerede har vært inn på. Jeg vil at du i ditt neste møte med et menneske i dag,
så vil jeg at du skal være fullstendig til stede, uansett hvem det neste mennesket du møter på er. Kjenn at hele din oppmerksomhet er rettet mot det neste mennesket du møter på, og så ser du hva som skjer. Jeg håper du tar imot disse to gavene fra Marlene, og så takker jeg deg for her lytte. Ha det godt!