‹ Tilbake til podkaster ‹ Er det noe liv?

15.6.2026

Samantha Skogrand: «Jeg har vært i en eksistensiell krise i sju år»

Samantha Skogrand deler åpent om sin sju år lange eksistensielle krise etter å ha blitt mor, identitetstap og utfordringene med småbarnsfasen. Hun diskuterer tidlig skolestart, barnehagedebatten og reflekterer over samlivsbrudd og dating som alenemor, og understreker viktigheten av ærlighet.

00:00

I denne podcasten diskuterer vertene utfordringer ved foreldreskap, personlige identitetsendringer og samfunnsmessige pressinger.

02:42

Moren diskuterer sin reise gjennom morsrollen, identitet, og utfordringene med barnehage og skole for små barn.

Transkript

Du hører på en podcast produsert av Simple. Drachen kjempen gegen drachen, Targaryens gegen Targaryens, Intrigen, Verrat und epische Schlachten. All das erwartet euch in der neuen Staffel. Also, streamt ab dem 22. Juni die neue Staffel House of the Dragon und alle Serien von Game of Thrones. Nur auf HBO Max. Her er livet død. Er det noe liv, Samantha Skogrand? Masse. Det er så mye liv. Ser du ikke det? Jo, jeg ser det. Hører du ikke det? Det er deilig det. Dere hører en kjent radiostemme. Du har veldig radiostemme. Og det er veldig hyggelig. Det er veldig hyggelig å høre. Du er født til å være på radio. Ja, det viser seg slik. Jeg synes egentlig du er litt for pen til å være på radio. Du burde jo vært mer på TV. Du har gjort mye TV-greier også. Vi har sett deg på sport. og litt på TV2 og MålNorge, var du ikke også der? Jeg var der også. Jeg bare elsker radio. Er det et bedre miljø enn på TV? Både og, men jeg opplever det. Nå liker jeg det som medium, så liker jeg radio veldig godt, fordi jeg er ganske rassløs av meg. TV tar tid. Ikke nødvendigvis nyheter, men TV-produksjon og alt rundt, og smink og det er liksom en sånn tregere prosess mens radio det er bare sånn rett på du skruer opp mikken og så er du i gang og så elsker jeg musikk, det er min store lidenskap så det ja, jeg bare også er det litt chillere folk jeg opplever det her de var det er morsomt når jeg nevnte at du skal komme i podcasten så hadde jeg en venn som bare, å hun er hun som er alt for pen på radio, hva gjør hun der? er det ikke hun som alltid er på forsiden av KK eller Camille? Og jeg tenkte, jo, hvor mange ganger har du vært på forskjellen av KK eller Camilla? To-tre ganger kanskje. Jeg må være mer enn det. Jeg tror ikke det altså. For det har vært sånn store ting. Jeg er ikke så veldig vant til fotoshoots. Men jeg husker det her. Det er veldig stas å få være med på. for å oppleve det der med forskjellige piker som man ikke har gjort så ofte og så er det jo KK, det er jo sånn dette har jeg jo vokst opp med, dette er liksom for ekte kvinner, jeg føler meg liksom ikke egentlig vokst nok til å være med, men jeg er jo kvinne 37 snart Nei, jeg har jo vært faktisk på forskjellen en gang jeg også, det var på det nye Når det eksisterte. Og de elsket det nye, herregud. Jeg jobbet der, og det var sikkert derfor jeg fikk en liten inngang der. Men jeg husker den der skjuten der. Jeg tror aldri jeg har følt meg så støgg. Nei, tuller du? Det var en som heter Linda Wickman som hadde sminke. Hun er kjempeflink. Dritflink. Hun fikk jo vant på pris. Men jeg tror hun bare var sånn, vet du hva, jeg synes du er så naturlig fin, så vi bare dropper. Nei, det flyr ikke. Jeg tror du er veldig vakker, Nora. Men come on! Jeg skal på forsiden her, liksom. Nei, hun droppet foundation for hun ville at jeg skulle se litt som porer og sånn. Jeg var, å nei, fy faen. Jeg ville ha full glam, liksom. Ta på VIP. Men jeg elsker det, og jeg er så overrasket over hvor mye jeg elsker det. Fordi i hverdagen så bryr jeg meg ikke om sminke, men jeg synes det er veldig fint å føle meg fin på en måte, og jeg får jo ikke til sånne ting selv, og hår og sminke, og jeg orker jo egentlig ikke sånn. Jeg føler meg overrasket over hvor godt jeg liker grøntsaker. Glem? Ja, men da er du perfekt på radio da. Ja. For da slipper du å sminke deg da, eller? Ja, det er jo kamera der også, men ja, det er jo ikke det samme. Det er helt at du, og man kan jo gå med typ det man vil også, så da blir det veldig, det blir slekk. Ja. Men du har altså, du har to barn. Hvor gamle har de blitt da? Sønnen min er sju og har førsteklassing, snart andreklassing, og så har jeg en datter på snart fem. Jeg vet ikke om du husker, men jeg tok jo bilder av deg til et coverbilde til podcast, for du hadde en podcast med Baby Boom, sammen med Yamina Blipp. Vi gjorde det i sånn ekte rekkefølge. Vi hadde en bryllupspodcast først, og så kom babyen etterpå. Vi var jo en del av en sauerflokk, hun og jeg. Nei, først skal man få lov til seg, og så skal man gifte seg, og så skal man få baby. Jeg er bare giftet aldri. Og vi lager podcast om alt. Jeg hadde giftet aldri, for det var en podcast som bygget opp til dette bryllupet. Men så ble det aldri noe. Nei, jeg ble gravid, rett og slett. Både Yamina og jeg var jo gravid i bryllupet hennes, da hun giftet seg. Nei, så kjedelig. Ja, ja. Og det var ingen som visste, eller hun hadde vel en slags reveal i bryllupet, tror jeg. avslørte at hun var gravid på bryllupsdagen eller dagen før eller noe. Mens jeg var bare 7-8 uker på vei og kunne ikke si noe. Nei. Måtte bare feike at du drakk og sånn da. Ja, feike og shots og alt mulig. Den tiden er så slitsom. Ja, den er slitsom. De der ukene før du liksom Og så er det sånn, ok, hvor skadelig er det å fortelle det, men også skit hvis det ikke blir noe å fortelle til de du ikke kjenner så godt som. Du vet at forresten at jeg sa at jeg var gravid, nå er jeg ikke det lenger. Hvis det skjer noe, ikke sant? Det er jo det man er redd for. Men det er jo ikke synspunkt da, og jeg var egentlig ikke så redd for det, det var mer det at jeg følte ikke jeg hadde delt det med på en måte. nok folk og familien og sånn. Jeg rakk nesten ikke det på en måte, så da var det unaturlig å si til et helt bryllup at jeg var gravid. Men jeg har veninner som på en måte er veldig uavhengige. Jeg vil bare si det, for det kommer til å bli tungt uansett, og da vil jeg nesten at folk skal vite det. Og så er det andre som, jeg er jo litt mer privat kanskje, og følte ikke for det på en måte. Så da var det jo bare å feike det. Men det var vanskelig, for jeg er jo en som trekker, og jeg liker å kose meg på fest. Og det vet folk. Det vet jo folk Så jeg tror folk skjønte det Veldig raskt Jeg husker også jeg hadde sånn teknikker med hvordan jeg skulle feike Fordi plutselig synes jeg Folk var så veldig opptatt av hvordan jeg drakk Akkurat Det var som at jeg følte at alle visste det sikkert Og at alle følte med på meg Sånn at man måtte gå i barn alene og hente seg Litt sånn shot med vann og late som man var Skikkelig drittings I stedet for at man kunne si Du er ikke så krimp å drikke i dag Det kan man ikke det lage her. Men du var vel ikke sånn type du heller som kunne si det, eller? Jeg synes jo, nei, kanskje ikke når jeg ser tilbake på akkurat den tiden der, men det burde jo være sånn at man kan få lov til å si det. I stedet for at alle vennene dine bare, nei, det skal du ikke, du kan ikke ta din egen valg, du skal bli drittig, så skal du bare dra hjem. For det er jo litt sånn fylagkultur. Det er typisk norsk da, det er jo typisk norsk. Så jeg føler ikke at det er noe sånn, Men en gang man sier at man ikke er inn på å drikke, så er du enten gravid, eller så er du drittkjøpte. Så det er litt synd at man, og jeg er sånn selv, tenker at da ødelegger du for meg hvis du ikke skal drikke. Ja, men det er sånn. Og det er blitt sånn at man helst ikke skal si at hvis du ikke skal drikke, så skal du ikke si det. Du skal nesten bare holde det litt skjult, for det er en stemningsdemper hvis du sier det ut høyt. Jeg hadde en samtale for en uke siden med to venner, som også er nærmere 40 enn 30, men som genuint mener det. At hvis du ikke trekker, så skal du bare ikke ødelegge stemningen ved å si det. Og det er kjemperart. Men det er samme som å si, jeg har en venninne av meg som alltid sier sånn, hva skjer om du vet at du skal tidlig hjem i dag? Det også er unevendig. Men jeg skjønner det også, for du vil unngå den kampen senere. Når de da er fulle, så må du si det. Men da er de fulle, og så tar du bare og sniker deg ut. Den er mye bedre. Ikke si at du ikke skal drikke, og ikke si at du skal tidlig igjen. Jo, vi skulle snakke om barn, vi. Så gikk vi rett på alkohol. Men hvordan er det sånn å ha skolebarn da? Jeg synes den overgangen har vært overraskende skummel faktisk, og det er ikke for å skremme noe, men det her er jo bare min opplevelse, men vi kommer jo på en måte fra en barnehage som er bare helt fantastisk. Det er verdens beste barnehage. Jeg går i en sånn friluftsbarnehage. Døtteren min går jo der fortsatt. Og sønnen min var så trygg der, og hverdagen var så fin og trygg, og kjenner jo de ansatte godt, og det var liksom sånn Ja, trygt. Og så skal du jo inn i denne junglen, hvor de skal bli mer selvstendige og er mer alene og ikke overvåkes på samme måte, som egentlig er en veldig positiv ting. Men jeg tror fem-seksåringer... De er for unge til å begynne på skolen. Det mener jeg. Og det går harest ut over gutta. Nå har jo heldigvis, altså sønnen min er jo også født i januar, så han er jo på en måte født tidlig på året. Statistisk sett burde han vært mer klar enn en som er født i desember, for eksempel, som er fem og et halvt da. Men jeg synes, man klarer seg egentlig ganske bra, men det har vært en stor omveltning, både for ham, men også for meg. Det er sånn det å holde fokus på alt, og så er det lekser, og så er det så mange store og små følelser, og de er redde, men de klarer kanskje ikke helt å sette ord på det. Så jeg synes det har vært liksom... spennende, men utfordrende. Det forstår jeg her på skolen. Det er som de sier, større barn, større bekymringer. Før var det sånn søvn, og nå er bleieslutt, og nå er smukken, og nå klager det, og nå er det trassalder, og det er sånn, ja, det er det er reelt der og da, men så blir det større, og så nå begynner jeg på en måte å få sånn tanker om fremtiden, som hva hvis han ikke trives på skolen etter hvert, eller hva med venner og mobbing og utstenging og det er liksom... Men det går fint altså, nå er vi ferdige med det første året, altså nå... Men hvorfor sier du kanskje det er verre for gutter? Nei, jeg opplever bare at, altså det her er jo på en måte ikke en skedral under en kam, fordi jeg har jo en datter som er veldig... Ja, jeg trodde jo liksom... Fikk man en jente så sitter de kanskje mer stille og diller litt og perler litt, men hun er jo ikke sånn. Hun er jo en liten sånn rønne røveletter hun også. Hun er kjempeaktig, og jeg har ikke egentlig merket sånn veldig stor forskjell på dem engang. Og nå er du like, for hun liker jo begge deler. Hun kan sitte og perle og kose seg og sånn, men hun er veldig aktiv og ekstremt uredd. Hun har jo liksom like mange kutt på kroppen som det sønnen min har på en måte. Hun er like gåstegn, altså... gjerne. Men jeg ser det gjennom venner og familie at det er ofte vanskeligere for gutter å, ja, kanskje sitte at de har behov for å være aktive, men jeg mener egentlig at de De er like aktive. Gutter og jenter har like stor behov for å være aktive og være ute og ha mer lek og sånn. Men jeg føler at guttene tar støyten litt. For de er ofte litt mer urolige og kanskje de ikke trives like godt med å sitte stille. Og så bare at det skal bli det første møtet med skoler. At du... Du blir tvunget til å sitte stille og ha klassetime. Nå har de prøvd å innføre mer lek i hverdagen i skolen. Det er kjempefint, men jeg mener bare at de er for unge når de starter på skolen. Det burde ikke være sånn. Og de faller jo ofte fra. Statistisk sett er det jo gutter som sliter mest på skolen, og det må jo være en grunn til det. Og derfor kan man kanskje generalisere litt når det gjelder kjønn. Og det merker jeg også, at det er ofte gutter i klassen som sliter litt, og så blir litt urolige, og så skal de tøffe seg litt om for hverandre og finne sin... plass i gjengen. Jeg har hørt at jenter kan være ganske ferdige på skolen, men det kan jo kanskje være mer etter hvert når jentene er skifre mot hverandre. Mens gutter er det jo hele tiden. Det er mye greier, og de har mye energi i kroppen, og så får du det ikke ut. Men tror du ikke det er unaturlig for en fem-seksåring å sitte stille på en pult. Jenter og gutter. Det er ikke naturlig. Jeg bare synes det er helt sinnssykt, den reformen. Hvis ikke jeg husker helt feil, så er jeg ganske sikker på at jeg begynte på skolen i 1997. Var ikke du førstekulle da? For jeg hoppet over andre klasse. Jeg begynte rett i andre klasse, og jeg er ganske sikker på at jeg ble åtte år det året. Selv da, når jeg ser på bildene meg selv, så er jeg jo alt for liten. Men nå begynner de på skolen når de er fem, da. Er det stemmelig? Ja, de begynner jo det året de fyller seks, da. Men det er jo veldig mange som er fem år når de begynner på skolen. Det er jo helt sinnssykt. Datteren min blir jo fem til sommeren. Hun skal jo ikke begynne på skolen for neste år, selvfølgelig. Men det er bare sånn tanken på at hun er fem år, da. Det er for tidlig. Men altså, for å gi litt ros til skolen også, det hjelper jo at det er lærerne, og det er ingen jeg har mer respekt for enn folk som jobber i barnehage og skole. Og de prøver jo bare så godt de kan. Men jeg tenker også for lærerne, det må jo være utrolig slitsomt. Med masse barn som er for unge til å begynne på skolen, og prøve å holde kontroll på dem. De har jo et kjempe... bra system, jeg bare mener at det er liksom at de er for unge. Men det er jo sånn at man ikke går og tenker på når man har små barn at man skal gjennom det der. Men du skal forholde deg til sånne ting, og så er det andre foreldre som du ikke kjenner, og sånn hvordan det er. Jeg skulle ønske jeg egentlig, det er jo apropos debatten om å ikke overvåke barna sine med sånne mobilklokker og alt mulig, men jeg... Åh, Gud, jeg kommer igjen til å gjøre det. Jeg ville veldig gjerne ønske at jeg kunne bare se en dag i sønnen min sitt liv. Liksom med en liten kamera, en GoPro. Bare se hvordan det er. Hvordan har dere? Men det er jo litt av poenget. Nå skal du på en måte egentlig slippe dem litt fri. Det er den første fasen. Men allerede da? Ja, ja. Det er jo for tidlig å sette dem fri. Ja, jeg vet det. Og jeg kommer til å bli helt gæren. Jeg tror jeg kommer til å ha så mye klokker og airtags overalt. Ja, men da er du den der nye generasjonen, soft parenting, puter under armene, og det er jo egentlig det vi skal vekk fra, Nora. Jo, men det handler jo bare om sikkerhet, for jeg bare ikke stoler på folk. Det er ikke det at jeg skal være så soft. Jeg kan godt være en streng mor, men jeg er bare så redd for andre mennesker også. Dette er litt interessant at du sier, for jeg er jo litt sånn nevrotisk på det området der. For barna mine er jo veldig aktive og uredde, så de har slått seg veldig mye. Det er litt sånn resultat av det også. Ikke noe sånn heftig, men vi har vært på legevaktene, det har vært sy og strips. drips og alt mulig. Men jeg var såpass redd for det. Jeg husker jeg snakket med en venn av meg som er psykolog om det, at jeg bare... Jeg er så livredd for at de skal slå seg, sånn rent fysisk. En ting er på en måte følelsesmessig at de blir lei seg, det skjer jo. Men jeg er så redd for det, at jeg kan passe litt for mye på det. Ikke klatre opp der, ikke gjør det. Og så sendte hun meg en artikkel som handler om akkurat det, at foreldre som overvåker barna sine litt for mye, og hvor mye det egentlig på en måte hindrer barna dine at det der barn skal slå seg, det ligger noe i det. At du på en måte, hvis ikke de slår seg, hvis ikke de opplever de tingene, så kommer ikke de. Det er sånn rent motorisk, men også sånn at du enten kan gjøre dem veldig redde, eller at de liksom, hvis de ikke får oppleve fare, så vet de ikke hva de skal gjøre når de møter fare, når de blir større. Skjønner du hva jeg mener? Hvis de ikke opplever å bli redde, eller at de slår seg, så takler de ikke de farene bevegelse. Bra nok, og det er også veldig farlig. Ja, det er nettopp det, og de hører jo stemmen vår i hodet hvis vi er helt forsiktige. Og jeg sier ofte bare sånn forsiktig, i stedet for å si når du går opp det lille fjellet der så må du passe på det og det. Så sier jeg bare forsiktig veldig fort. Og da er det bare sånn, hva er det man egentlig skal være forsiktig for da? Ja. Så det er jo bare å prøve å guide de en litt annen... Ja, jeg jobber i hvert fall hardt med det, og jeg forstår det veldig godt, for jeg har jo mye av den bekymringen fortsatt. Men gir den seg litt jo eldre det blir, eller bare fortsetter den å være det? Riktig ikke. Det er derfor jeg har fått psykolog. Ja, men jeg tror det er lurt det der. Men er du litt engasjert i sånn... Husker du også snakket litt om hele den Treadwipe-debatten og sånne ting? Hva tenker du om den debatten som går litt nå med... at det er for tidlig å ha barn i barnehage da. Om jeg synes det er for tidlig å sende barn i barnehage? Ja, det var jo hun som er lederen i ungekvarie. Ja, Ingrid, eller heter hun ikke Ingrid? Jo, nå har ikke jeg researchet så veldig denne saken her, men jeg har bare kommet på det da. Hva er foodnestlederen? Det er helt riktig. Hun mener at folk er helt gjerne som på en måte lar barnet deres gå i barnehage så tidlig da. Når jeg tenker tilbake på det, så var jo Matteo, sønnen min, han var ti måneder da jeg begynte barnehagen Og jeg får litt sånn, det var for tidlig, men jeg var tydeligvis glad for det, eller jeg måtte jobbe. At jeg må se folk, og jeg kan ikke være i permen, for jeg kommer til å bli en dårlig mamma hvis ikke han... Jeg er jo ikke enig med henne, men nå har jeg ikke noen sterke mening om det, for jeg har ikke lest meg nok om og sett på forskning på det og sånn. Men jeg tror vi skulle ha fått barn igjen, så hadde jeg tenkt at det var litt for tidlig med... 9-10 måneder som han var da. Ja, men man kjenner litt på det, for de er såpass små, og så har de jo ikke en stemme enda, men jeg mener at det blir så feil å moralisere overfor Andre, hun mener jo selv at hun ikke gjør det, men det blir litt sånn, du kan ikke være politiker og så komme et så hardt, et så stert utsang, og så bare, ja, men det er bare min mening, du er politiker, du representerer et parti, du representerer holdninger og verdier, så det du sier har enorm, altså det betyr veldig mye for mange, og det er bare så utrolig frustrerende At man må realisere overfor folk som ikke har noe valg. Og dette er jo litt det jeg mener med tradwife-debatten også. Hvis du har lyst til å være hjemme, og du har en partner som kan støtte dere økonomisk, og det går fint, kjempefint, men det er ikke realiteten til de aller fleste, og det er det akkurat det samme med barnehagedebatten. At det blir sånn å pålegge andre, og det er ikke pålegget, Man kan ha synspunktet, hvis du ikke har lyst til å gjøre det, så er det greit, men jeg mener at det blir helt feil. Folk har ikke råd. Folk må jobbe. Folk er enslige. Hun snakker utifra et synspunkt som om det bare er en liten gruppe. Det er ikke alle som har muligheten til å gjøre det. Skulle veldig gjerne vært lenge hjemme. Ikke jeg da, men for eksempel hvis du har lyst til å være... Nei, jeg hadde jo ikke lyst til det. Det fikk jeg gjort også. Jeg hadde faktisk muligheten. Ja. Jeg har en mann som hadde klart å forsørge meg sikkert et år til, hvor det hadde gått fint, men jeg hadde ikke lyst til det. Selv om jeg elsker sønnen min overalt på jord, så hadde ikke min mentale helse klart det da. Så det er jo noe som hun sikkert hadde syntes at jeg hadde vært veldig egoistisk da, som tok det valget. Men jeg synes det også er litt ironisk å være i starten av sjuårene og ikke ha barn selv, og ha så sterke meninger, for det der kan endre seg. Jeg hadde også sterke meninger om hvordan foreldre jeg skulle bli, eller før jeg fikk barn. som har liksom, hvor jeg bare måtte legge meg flat og bare, oi, det er mye ting jeg har endret siden. Jeg er enig, men akkurat den, for det har jo vært en sånn, jeg håper å si, en greie i den debatten, at hun får jo litt tyn for at hun ikke har barn selv, og at hun er så ung. Men akkurat der, det er jeg liksom ikke uenig i, men det tenker ikke jeg så mye på, at hun er så ung, og at hun ikke har barn. Jeg synes bare det er problematisk at hun som politiker, og som, altså på en måte, Ja, for å si et ungdomlig ord, skjeimer andre. Jeg føler at det nesten er bare, det er veldig få som har det valget, og så er du på en måte et dårlig menneske eller en dårlig mor. Hun sier ikke det, men det føles litt sånn ut indirekte, at du er en dårlig mor eller far. hvis du sender barna dine i barnehagen, og så sitter du der med litt sånn, men jeg har jo ikke noe valg. Er jeg da en dårlig mor? Er jeg da en dårlig far? Er jeg en dårlig menneske hvis jeg vil tilbake i jobben? For da gjør jeg noe gærent mot ungen min. Det blir bare, det blir så feil. Du tar jo målgruppen som allerede på en måte lider av veldig mye dårlig samvittighet bare for å eksistere. Altså, jeg har jo dårlig samvittighet hver eneste dag, uten at jeg sikkert trenger å ha det, men det er liksom den verste målgruppen å skjeme, da. Altså, Og spesielt kvinner, for det er jo ofte, ikke sant, det blir nesten liksom at man går litt tilbake til gamle holdninger, at det er jo, og hvis det er noen som skal være hjemme og ikke sende barna i barnehagen, da er det jo mor som skal være hjemme. Det er jo det hun mener. Selv om jeg ikke sier det. Jeg kjenner en som begynte å jobbe igjen etter 3-4 måneder, og så ble mannen hjemme. De hadde muligheten til det, og hun trengte å jobbe, og sånn var det. Jeg tror alle gjør så godt de kan. Ja, og så synes jeg det, hvis du har lyst til å være i, og jeg har jo også andre folk i familien min som har vært hjemme i to år før barna begynte barnehagen. Det er kjempefint. Ja, jeg hyller de som klarer det da. Men du hadde heller ikke klart det, eller? Nei, nei. Jeg var tilbake etter et år med begge to. Jeg tenkte å høre med deg litt om identitet da, etter man ble mor. Om Har du opplevd noen ganger sånn, sånn at det er litt grogg i nesa? Det hører du kanskje. Ja, eller blir du veldig rørt nå? Nei! Det er ikke som jeg blir veldig rørt hele tiden. Jeg er kjempetett i nesa. Beklager. Det går veldig bra. Sykt irriterende herpå. Men har du hatt sånne øyeblikk, hvem er jeg nå, etter du ble mamma? At du følte en overgang? Er det sånn som alle kjenner på? Jeg har vært i en eksistensiell krise i sju år. Ja, fordi jeg kan kjenne veldig på det nå, at det er sånn, nå har det gått nesten tre år, nå burde jeg jo... ja, jeg kan kjenne meg som meg selv og alt dette her, og at jeg ikke er like trøtt og er mer ovenpå. Men det er mye mer den der karrieremessige, at jeg kanskje bare skal begynne å studere, skal jeg gjøre noe helt nytt? Og så er det tydeligvis en greie da. Ja, men jeg tror det er en blanding, for det er en blanding av den at du blir så sliten at du ikke orker å bygge deg noen ting i en periode, for eksempel med lite søvn, eller om det er rett etter du får baby, eller om du er i en dårlig søvnfase etter et år eller to. Men det er liksom også den der at jeg tror... Og dette husker jeg veldig godt i starten, rett etter jeg fikk mitt første barn, og stod der midt på natta, vugga og stirret ut i vinduet, i timesvis. Man manglet på søvn, og man fikk det der, hva er det jeg har gjort? Hva er det her for noe? Ikke at du angrer, men at du nesten ikke har, du har vært så opptatt av svangerskap, og graviditet, og fødsel, ikke minst, at du ikke tenker på, å shit, dette er jo liksom, dette. Dette er jo min nye tilværelse. Og ikke i noen måter, men sånn i mange år. Men jeg tror det er veldig vanlig at du får, fordi med å bli mor, så får du jo oppleve den intense kjærligheten som du aldri har opplevd før, kanskje. Og den ekstreme morsinstinkt og alt det der. Og det er jo fantastiske, fine ting å få oppleve. Men sammen med det, så har jeg opplevd opplevde også en like stor tap av identitet, som jeg har opplevd, ikke at det er tilfelle, men også tapte muligheter. Når jeg har dette barnet som betyr alt for meg, men hva betyr det for meg alene? Betyr det at jeg Å shit, skulle ikke jeg gjort noe annet? Hva med karrieren min? Hva med ambisjoner? At du får litt sånn her, ok, dette er det største jeg har opplevd, men hva skjedde med meg oppi det hele? Det er jo sikkert veldig vanlig. Og så blir det kanskje litt forsterket for min del, så opplevde jeg at veldig mange av venninnene mine som fikk barn samtidig, liksom smelte så immare fint inn i rollen og de ble så alt oppslukkende men de bare trivde så godt i mors rollen der og da og hadde det så koselig mens jeg var sånn å herregud hvem er jeg og hva har skjedd nå og du møter deg selv i døra og så har du dette lille mennesket jeg synes det var veldig vanskelig Og de tingene kan koexistere, ikke sant? Den enorme kjærligheten og intense, ikke sant? Ja, det er det som er så rart. Ja, det er veldig rart. Jeg skjønner meg så godt igjen med det. Jeg tror man bare skal tenke seg, for det er sånn, og hvis man virkelig ønsker seg barn, det er jo helt fantastisk. Jeg tror bare man skal virkelig, og det sier jeg til folk som er yngre enn meg på jobb, og som jeg har snakket med, ja, Jeg har både jenter og gutter, eller kvinner og menn som nærmer seg 30 som begynner å kjenne på liksom, shit, nå. Og jeg bare sånn, herregud. Jeg skjønner at det er en biologisk greie også, spesielt for oss kvinner, vi må tenke på ting, rent fysisk. Men jeg er bare 30, og jeg bare, det er ingenting. Og jeg bare, jeg husker da jeg ble single, jeg var jo 33, og da med to barn selvfølgelig, men jeg bare husker, jeg har egentlig, jeg synes 30-årene har vært helt nydelige. Jeg synes det er så topp, og det har aldri vært mer trygg, og egentlig mer ambisjøs heller, på en eller annen måte. At det er sånn, liksom, Man må bare tenke seg godt om, vite hva det innebærer å få barn, og ikke bare tenke romantisk og fint og flott og fremtiden. Du må tenke deg godt om. Det er ikke nødvendigvis at barn er nøkkelen til et livslangt lykkelig liv. Jeg er veldig glad for at jeg fikk barn. Jeg er veldig glad for at jeg fikk barn. Det er ikke tidlig, kanskje. Men det var før du var 30? Ja, det var det. Jeg var i hvert fall den eldste. Jeg var rett over 30 da jeg fikk datteren min. Men... Men at liksom, ikke la deg lure, nei da. Men at det ikke er nødvendigvis veien til lykke for alle. Det må man bare, det er ikke liksom, jeg føler at, jeg trodde at vi var litt, vi kom et litt lenger, men jeg opplever veldig mange av mine singlevenner som ikke har barn da, for eksempel, som har veldig lyst på det, opplever, de får masse spørsmål, vil ikke du ha barn da, har ikke du lyst på det? Jo, men selvfølgelig, men det er ikke så lett alltid. og at det også er sånn jo, men du burde jo nei, det er ikke alle som må det nei, jeg tror man også er litt sånn delt man er redd for å angre seg på at man får barn, så er man redd for å angre seg på å ikke få barn da Vi lever, og som jeg hører, nå tenkte jeg på det i et makroperspektiv, så er vi jo ganske bortskjemt i dette landet. Ja, det er jo veldig enigansk problem, men det preger jo hele livet til å få et barn. Det blir jo totalt forandret. Sånn spesielt karrieremessig, sånn gir meg ikke like mye glede, jeg er ikke sånn strebersk lenger, som sikkert er bra da, men samtidig så har jeg lyst til å få den gnisten av å elske å jobbe og Men den har liksom forsvunnet litt da. Jeg gjorde en stand-up-jobb nå i helgen, og den gikk egentlig dritbra. Så er det liksom ikke noe sånn... Det ga det ikke. Men jeg tror det der med å utforske og være nysgjerrig, det merker jeg også, at jeg har gjort litt ting som jeg har vært litt sånn utenfor komfortzonen, og så bare kjenne litt etter og faktisk tørre, og det er en annen ting. Jeg har blitt mye tryggere etter at jeg har blitt mamma. På meg selv, og jeg gir litt mer effe, egentlig. Det er sånn deilig. Men du må dytte deg selv litt, og bare snakke, men jeg prøver noe nytt, og så prøver å lete etter, og ikke miste den gnissen, fordi det er veldig fort gjort å gjøre det. Men hadde du sånn i perioder? Ja, både, men mitt liv har jo blitt en sånn det ble en naturlig show og fyrverkeri med samlivsbrudd og du skal flytte, du skal bli single, alle disse tingene. Det var nok spenning for meg, så jeg har ikke tenkt å lete etter spenning, for å si det sånn. Det har bare kommet og banket på døra som resultat av mine livsvalg. Men jo, jeg har kjent masse på det, men det har bare vært en sånn utrolig spennende tid, og jeg synes det har vært Jeg har jo vært småbarnsmor, det har vært pandemi, og så kommer du ut av det, og så plutselig bare skitt livet to, kjempeskummelt, skummelt, trist, gøy, alle disse tingene. Så jeg har på en måte fått det litt sånn naturlig takke. Men som mor også, så er det et eller annet med... Og det har jeg funnet ut av nå. Jeg var nok bare aldri en sånn, jeg mener at noen bare elsker å være mamma hele veien, mens andre har sånne liten faser. Jeg er i småbarnsfasen, men kanskje den babyfasen og permissjonstiden, det var ikke min favoritttid. Og sånn er det bare. Sånn var det med begge barna mine. Og jeg kan se på bilder og videoer nå, og bare få helt sånn at hjertet mitt eksploderer når jeg ser hvor søte de var da de var små, jeg bare savnet åh, de var så små, de sov på brystet mitt altså alle de tingene, samtidig som bare nå er de fem og sju de sykler, de går på ski vi står på ski, jeg kan ta med jeg tok med sønnen min på landskamp for en tid tilbake det er bare så, det er så gøy og jeg er med jeg tror jo eldre de blir jo morsommere synes jeg det er og det er bare sånn utrolig gøy å liksom bare, men dette er jo min tid. Nå skinner jeg som mor, for nå kan jeg være aktiv med det. Jeg elsker å snakke med det. Jeg synes det er så gøy. Alder, det var bare, du var ikke en dårlig mor. Du var nesten en bedre mor, for jeg synes det var skikkelig vanskelig, men jeg var en god mor for det, så jeg måtte kanskje jobbe litt hardere. Men det er litt deilig å kjenne på nå. At jeg trives bedre i morsrollen. Ja, men det er akkurat samme jeg har også. Jeg er Jeg ble litt bekymret en periode. At sånn, skal det være? Jeg synes det er kjedelig, liksom dette her. Og så heldigvis, denne podcasten som har hjulpet meg mye med sånn, Plutselig har jeg hatt en gjest som bare, ja, men selvfølgelig er det kjedelig, dere har ikke ufellis interesser, er det gøy å leke med pinne eller kaste steiner i en dam i to timer, det er jo ikke det. Jeg måtte sitte og leke med han i sandkassa til at plutselig bare sånn, oi, nå liker han å bare surre litt rundt, og så kan jeg surre litt rundt og jobbe litt i hagen mens han bare er med. Bare sånn, wow, plutselig skjedde den endringen på kort tid uten at jeg engang har liksom sett det. Ja. Så nå plutselig begynner jeg å føle at skal du leke etter lene? Ja, men man får en kompis. Det er veldig koselig. Jeg elsker å reise med sønnen min for eksempel, for han er i en alder hvor ting fortsatt er spennende. Det er ikke sånn, åh nei, det gruer jeg meg veldig til. Den sure tenåringsfasen, men bare sånn, det er liksom en liten venn. Det er kjempekoselig. Ja, men nå skjønner jeg veldig hva folk sier, for før jeg fikk barn så var jeg sånn, så så kleint å si at man er venn med ungen til. Skaffe deg venner. Men vet du hva? Nå er jeg en del av det. Det er som en liten kompis som bare alltid vil henge med deg. Det er dritig. Manchmal vilst du einfach nur ans mer. Oder durch die Straßen einer lebendigen Stadt schlendern. Oder endlich den Moment genießen. Drachen kjempen gegen Drachen, Targaryens gegen Targaryens, Intrigen, Verrat und epische Schlachten. All das erwartet euch in der neuen Staffel. Also, streamt ab dem 22. Juni die neue Staffel House of the Dragon und alle Serien von Game of Thrones. Nur auf HBO Max. Men du sa at du ikke elsket den der småbarnsforholden, men hva gjorde at du fikk et nytt barn så fort da? Nei, jeg var jo litt usikker på om jeg ville ha flere, men jeg har nok alltid sett for meg på at søsken, og spesielt etter jeg ble mor, så var jeg sånn, det er jo så koselig. Da tenkte jeg, det var litt sånn ikke egoistisk, og tenkte jeg, mest på sønnen min at det hadde vært veldig koselig for han og søsken pandemien, det var bare en sånn rar tid sønnen min var jo ett år da 12. mars da samfunnet stengte så var han jo bare ett år så det bare skjedde tiden stod stille så det var det bare skjedde folk gjør det og søler meg igjen, vet du. Vi glemmer jo. Du har kanskje ikke glemt det, du er fortsatt traumatisert. Ikke bare fødselen, nå mener jeg bare hele den småbarns babyfasen. Jeg føler liksom nå hvor det er skikkelig bra, da. Men nå snakker du til, du vet sånn engel og djevel på skulderen. Jeg er djevelen, for mine unger er ferdige med bleier. De går på do, og de kan si når de har vondt. Så jeg er sånn... sykt digg. Man glemmer at de kommer jo dit en dag også. Man må bare gjennom et litt helvete først. Men det er fint uansett. Det er to og et halvt mellom mine eller to år. Det var litt tight for min smak da, men nå er det jo kjempehyggelig. Men jeg tenker sånn, hvis du synes at en småbarns småbarnsfasen blir feil, for den var jo så lenge, men babyfasen og alt det er på en måte slitsomt, alt etter, da er det veldig fint med litt mer enn to og et halvt og tre år mellom, altså det gjør det lettere å få et barn til. Ja, De sier jo faktisk nå, jeg vet ikke om det var sånn TikTok-sign det altså, men som jeg kaller det, når du bare ser noe forskning på TikTok, og så tenker du at dette er riktig. Ja, jeg skal være litt forsiktig med det. Men da sier de i hvert fall at det var fire år forskjell, det er veldig bra. For da har du liksom hele kroppsly og mentalt kanskje kommet litt mer til deg selv igjen, og egentlig er klar for det da. Men før det, så er ikke kvinnekroppen helt hila da. Yes! Hvorfor snakkes ikke, hvorfor prater vi ikke mer om det Det var En lege, gynekolog Husker ikke, noen sa til meg Etter fødsel at det tar to år Sånn rent fysisk for en kvinne Å komme tilbake til seg selv Sånn rent fysisk, hormonelt, alt mulig Ja Men det er sånn, når vi drar hjem fra sykehuset til fødsel, så får du med deg brosjyrer om amming og sånne type ting som er veldig viktige. Men det burde være en brosjyre som du og typen din eller partneren din får med en gang. For jeg tror, hadde vi visst det, både med fysisk intimitet og alt mulig, at det er sånn... når jeg snakker med venner, de har ikke visst det kvinner og menn tenk så mange brudd man kunne kanskje avverget det er ikke det at damene ikke har lyst på det det er bare at hun ikke er tilbake til seg selv men også bare sånn forventningsstyring at det er sånn, det tar faktisk men kanskje du hadde skremt folk for å ville ha barn hvis man hadde sagt det men jeg skjønner ikke at det ikke prates mer om tror du folk hadde fått barn hvis man visste at det tok to år før du ble der særlig alle tror jo at det er seks uker Jeg trodde det var seks uker. For å ikke snakke om det, det betyr jo ikke at man er klar etter seks uker, for å si det sånn. Det er bare noen retningslinjer. Menn som kommer og bare sier, nå har det gått seks uker, kan være at hun ikke er klar likevel. 100 prosent, ja. Og noen er jo klar for det. Noen er sånn, det verste jeg vet, det var Sofie Lise som la ut sånn, vi klarte ikke å holde oss før det hadde gått seks uker. Jeg fikk jo bare sånn bakover, så jeg fikk beskjed sånn, ja, Skal vi se, jeg hadde hatt den dramatiske fødselen og første tiden var jeg bare helt sånn i toka. Og så var det bare sånn, det var ikke noe spørsmål om hvordan har du det, det var sånn, skal vi gå og se hvordan det ser ut der nede om stinga ser bra ut? Ja, da kan du pule igjen. Da har det gått seks uker, så da er det bare å ligge igjen bare sånn, hæ? Men det er liksom, jeg skjønner at det ikke prates veldig mye om, jeg skjønner det. Men hvorfor det egentlig? Hvorfor skal man ikke snakke mer om det? Jeg vet ikke. Nei, jeg vet ikke. Det er fordi at jeg tipper at det er mer fokus på amming og baby og ting som er liksom... Ja, det er jo fokus på sønnen min, ikke sant? Har han det fint? Spiser han nok? Hvor mye veier han? Men det skal jo ikke så mye til å bare... Men forresten, hvordan var det med deg da? Ja, det er Jeg husker jeg fikk en tilfellighet. Har du fulgt ut dette først? Det har gått åtte-ni måneder. Det er ikke fulgt ut. Det finnes et system som feller sånn, dette er en undersøkelse du skal ta, så skal vi følge opp de tre første månedene, eller de første seks månedene. Jeg vet ikke om det krever såpass ressurser at man ikke... Jeg bare tenker på oss kvinner, faktisk. Jeg har tenkt mye på det. Det er jo vi som går gjennom ting fysisk og psykisk, og herregud, tenk på fødsel og svangerskap og alt sånt. Men jeg tenker sånn, det er også... Det er vanskelig for menn altså. Fordi vi vet jo ikke noe bedre. Kvinn ved det, så sier ikke at det er liksom. Men virkelig liksom. Jeg kan lett skylde på mannen å ha sett tilbake på ting og bare, hvorfor så du ikke det? Så du ikke at jeg trengte hjelp? Men jeg så han, for det første så var jeg ikke noe flink til å si fra hva jeg trengte. Og han fikk ikke noen informasjon om dette skjer med kvinnen nå. Hun er gjennom sånn og sånn hormoner. Hjernen hennes er helt forandret. Altså det er så mye hun skal gjennom. Man er jo bare sånn man får ikke noen informasjon, og da vet man ikke. Menn går tilbake på jobb og har sine ting igjen. Det føles seg kanskje litt sånn. Det føles seg litt mindre viktig. Hvis det er en baby der, hvem har lyst til å gå opp til damaen sin og si Jeg føler at jeg får litt merksomhet den dagen. Du kan ikke si det. Nei, men det kan man faktisk ikke. Det er jeg med. Jeg kan jo også nevne at du har to barn med skiskyter. Det var et vanskelig ord. Emil skyskyter. Emil Egli Svensson. Dere var sammen ganske lenge. Du hadde jo denne bryllupspodden og hele greia. Men så i 2023 så... 2023, faen, jeg klarer ikke å snakke i dag. Men det ble i hvert fall slutt. Men tenker du sånn, når du ser tilbake på alt som vi har snakket om nå, med hvor krevende det er å være sammen i en småbarnsfase. Ikke for å skylde på det, men at det kan ha vært grunnen. Jeg tror ikke det var grunnen. Jeg tror det er bare det pluss pandemi og mye tid sammen. Det kan jo ofte være med på å hente fram ting som kanskje allerede lå der. At det kanskje bare fremskynder noe, eller forsterker ting som eksisterer fra før. Jeg har jo egentlig alltid sagt, både før, under og etter brudd, at det er sånn ikke ta noen valg til kanskje andre venner eller bekjent på en måte. har slitt litt da med forholdet i småbarnsfasen at det er sånn jeg mener jo virkelig det at man ikke tar noen valg i den der første perioden med barn altså sånn for det er man tenker jo ikke klart kanskje det er søvnemangel det er så mange ting og at men liksom Hvis dere genuint har på en måte felles interesser, at det er et eller annet bånd der, det er bare at dere er trøtte, og dere er møkk lei i livet generelt, så skal man egentlig ikke ta noen valg rundt forholdet. Jeg mener som bare vent til det i hvert fall har gått et år, eller mer, alle er forskjellige, men for vår del så handler det jo mer om ting. Ja, men tydeligvis to da, siden det er da egentlig hormonet våre ser på plass igjen. Ja, faktisk. at du kommer litt tilbake til deg selv, men jo med at man ikke skal ta de valgene, for hadde det bare vært søvn, og at man er lei, og kjekker og krangler, da hadde resultatet kanskje vært annerledes, da hadde man kanskje holdt ut, men når du bare ser at det er andre grunnleggende ting, som man er bare veldig forskjellig, og det er den største forskjellen. For nå tror jeg også at folk har blitt smittet av det. Ja, Men er det ikke mange som ofte innser det når de får barna? Er det fordi man forandrer seg litt også når man får barn? Kanskje som du sa i sted, at plutselig begynner man å gi litt effe, eller man har en ny greie med seg selv, og da... Bare sånn, nei, jeg takker mot sånn bullshit, liksom. At man er litt mer der, da. Spesielt kvinner. Jeg tror det handler mer om det der jeg snakket litt om, også. Det med å møte seg selv i døra. At du blir veldig eksistensiell når du får barn. Eller hvertfall sånn som jeg ble, da. At jeg ble sånn, oi, shit, jeg har blitt mor. Hva har det her for meg? Hva vil jeg? Jeg er åpen. jo den døra ganske fort, sånn shit, er det bare det her jeg skal? Skal jeg nå liksom gifte meg? Hva er det jeg skal? Hva vil jeg karrieremessig? Jeg begynte jo å stille alle disse spørsmålene og ble veldig eksistensiell. Og på den veien så... blir man jo kjent med seg selv på en annen måte, så bare, shit, vi er kjempeforskjellige, kanskje vi vil forskjellige ting i livet, rett og slett. Fordi man tenkte liksom, ja, nå skal jeg ha denne podcasten, bryllupspodcast, vi skal jo planlegge bryllupet, og så er det baby, og så skulle alt på en måte være sånn, at fikk du liksom krisen da, når på en måte du skjønte at livet ikke ble sånn som du så for deg, at det ble ble det en sånn sorg for deg? Veldig, og den sorgen kommer jeg til å ha resten av livet det er jeg helt sikker på, for det er jeg så glad i familien min men det er det som, vi er jo såpass heldige, selv med alt det vonde på en måte, eller som bare det å på en måte en familieoppløsning da, er at vi er jo, det føles virkelig ut som om vi fortsatt er en familie Vi er jo veldig mye sammen. Vi er jo en moderne familie, på tross av nye kjærester og familie, min familie, hans familie, hans, vi er veldig mye sammen, så det hjelper jo veldig. Men det at det på en måte ikke ble det det ble, det er jo en kjempesorg som kommer til å vare lenge. Samtidig så ser jeg også på det som en slags frigjøringsprosess, for jeg har jo på en måte funnet meg selv på en eller annen måte, selv om jeg fortsatt leter og roter veldig mye rundt. Ikke sant? Ok, det er bra. Er det Nei, det var ikke sånn, det var veldig feil å si, men jeg famler i mørket fortsatt på en måte, men det er bare sånn, jeg har vært tro mot meg selv. Og det har gjort at jeg har blitt en bedre mamma, et bedre menneske, bedre på jobben, det er alt jeg bare har, og det var ingen som på en måte holdt meg nede heller, det var jo jeg som tok alle valgene på en måte. Ikke nødvendigvis i brudd og oppåsir, men jeg mener bare sånn, jeg har jo valgt å få barn, jeg har valgt å få lov med meg, jeg har valgt alle disse tingene. Så det har vært det. Og det er veldig rart, de tingene, at det kan koexistere en kjempesorg og en følelse av frigjøring. Ja. Vi lever side om side. Ja, det gjør jo det. Men fikk du en typisk mammaskam av at nå har du mindre tid med barna dine nå? Ja, jeg føler at andre folk utenifra har vært utrolig reuse. Jeg føler at folk er så utrolig... søte og snille med meg på en måte men det her er jo best sikkert for bare sånn, men jeg personlig selv har jo dårlig samvittighet selvfølgelig for barna mine at man ikke har kunnet gi dem det jeg så veldig gjerne skulle måtte ha gitt dem da, enn liksom at mamma, pappa, barn og liksom samme hjem men det er jo ikke realiteten og så har vi jeg tror alle er på en måte lykkeligere og så er vi jo er vi jo heldige som fortsatt er på en måte. Ja, som sagt at jeg føler at vi fortsatt er i en liten familie da. Ja, men se for deg de som på en måte ikke har et hyggelig forhold til eksen sin da. Gud. Som faktisk bare barna sier det, for jeg lover oss faren min, men så gidder du ikke å sende han en melding og spørre om det, fordi du snakker ikke med han da. Ja. Dette har jeg sagt flere ganger før, men jeg får aldri gjent dette nok. Det å oppleve et samlivsbrudd med barn er vanskelig nok i seg selv. Sorg og savn og alt det som er. Det er vanskelig nok i seg selv. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å oppleve det med en du har et dårlig forhold til. Det må være helt forferdelig. Jeg har så mye respekt og empati for de som opplever det. Det er virkelig at jeg tar det ikke for gitt. Det forholdet som jeg har til min eks, det er ikke for gitt. Jeg kan ikke helt forstå hvordan man klarer å være venn med eksen sin. Det kan jeg bare si. Nei. Da har du veldig dårlig. Nei, jeg kan... Jeg hadde vært livredd for at det skulle skjøtt på meg han med sammenhånd, så det tror jeg ikke hadde vært et bra... Jeg vet ikke, jeg. Jeg bare kan ikke se for meg at vi kunne samarbeidet bra... Man blir jo overrasket når man har barn og sånn. Ja, man blir jo mer voksen da, selvfølgelig. Men jeg tror det falt litt på meg, ja. Jeg er jo den som er liksom, på en måte, har mye energi, er rastløs, kan bli liksom, ikke langsint, men på en måte, jeg er jo den som er litt fyrer, liksom, fyrer meg opp litt. Mens, på en måte, jeg har vært sammen en fyr i ti år som er veldig lun og fin og snill, og jeg er også... lun og fin og snill. Men alle er sånn, hvordan går det? Han er så lun og fin og snill, så det er takket være han. Snill han, men han har nok mer temperament og litt mer autoritær og har i meningen sin. Jeg kan bare... sett at det hadde vært krevende jeg kommer jo an på bruddet da hadde du møtt Brad Pitt en veldig gammel referanse møtte Brad Pitt og blitt sammen med han så hadde det kanskje ikke vært så veldig lett å ha et godt forhold etterpå skjønner du hva jeg mener? det handler jo litt om hvordan bruddet er da Hvis man er enige, så er det nok litt lettere å samarbeide. Ja, hvis man er enige, så er det jo det. Men veldig mange brud er jo at en vil fortsette en ikke vil, da. Ja, det er kanskje det, ja. Ja. Ja, det er fælt. For alle sier sånn, men dere er så raus med hverandre, og dere er så flinke og snille, og sånn, så liker jeg jo å tro at det er fordi vi er bra mennesker som unner hverandre godt, og det gjør vi jo. Men det er nok lettere hvis det er enighet, ja, i utgangspunktet. Det har sikkert mye å si. Du trenger ikke å svare på dette, da, men bare liksom å bruke den skjerri, sånn, hvor hvor lenge må man ha vært i tvil på den personen før man tar det valget? Ja. Jeg tror at man kan være i tvil uten å vite det selv. Jeg tror man har kjent på noe lenge, og så nekter du å erkjenne det. Og det kan ta ganske lang tid, så jeg tror ikke det er den der hvor lenge skal jeg være i tvil før... Men jeg tror det viktigste er kanskje sånn at du ikke drar det ut for langt. For jeg tror mye skade kan skje hvis du drar det ut for lenge. Hvis du kjenner på tvil, så må du ta den seriøst, og ikke bare dytte den unna. Jeg tror det på en måte er det viktigste. Og så kan du jo... Hvis du undersøker den i tvil, men... å ta den seriøst, enten ved å oppsøke hjelp, snakke med partneren din, eller liksom bare ta den seriøst, for det trenger jo ikke være at det ikke er riktig for hverandre, men det er noe der. Om det er småbarnsfasen, at du ikke føler deg sett, at ting er gære, ikke sant? Men da finner du ut av det. Men tror du sånne ting kan løses da? Ja, det tror jeg. Jeg tror det kan løse seg. Det kommer an på hva slags tvil du har, men det er ingenting som er verre enn å føle seg ensom i et forhold. Men tror du sånn parterapi kan løse mange forhold? Alle burde gå i parterapi. Lenge før de har problemer. Når de får barn, alle burde, vet du hva? Kommunen burde betale for terapi for alle barn førstegangsforeldre. Men kan en parterapi også for eksempel, la oss si til dere at ikke si at det ikke funker mellom dere, men at dere skjønte selv gjennom parterapi at dette funker fortsatt ikke? Ja, jeg tror at parterapi er veldig viktig uansett, men det er litt sånn at psykologer, man skulle jo så gjerne ønske at de kunne si at dere to burde ikke være sammen, men det gjør de jo aldri. Jeg tror bare terapi er en fin måte å tenke sånn, oi, shit, enten får du en oppenbaring, vet du hva, vi Dette gjør vi. Nå har vi fått noen verktøy vi gønner på. Eller så får du sånn, ja, nå har vi virkelig prøvd alt, jobbet lenge nok med det. Dette funker ikke. Så jeg tror terapi er liksom, det er veien å gå. og faktisk dyrke tvilen ditt ikke ignorere den ok, siste spørsmål som kanskje er litt personlig da men hvordan er det da å date når man er mor og alene? det er fascinerende jeg tror det som overrasker meg mest er at jeg trodde jeg trodde egentlig at det å ha to barn på slep skulle være til hinder at det var sånn oi, du har to barn, ja nei, da så snur de og bare løper. Er det ikke det? Nei, det har ikke vært sånn, og nå har ikke jeg datet så veldig mye da, men liksom, det er en overraskende hyggelig respons, og det er ikke sånn at jeg det betyr at liksom alle skal få hilse på barna mine, at jeg skal liksom date rundt og ha det kjempe, men det har vært veldig sånn positivt. At folk er åpne, eller menn da, det hadde jeg aldri trodd. Nei, det trodde ikke jeg. Det var faktisk overraskende for meg. Jeg vet at det er mange som bare, ah, nei, det er en sånn der, hva kan man da? Ikke red flag, men ikke en ikke heller, men det kan være det. En ikke å ha barn, det er litt trist hvis det var det. Men jeg, hvor mye jeg finner da, men at det er bare sånn, nei, da blir det ikke noe av på en måte. Og sånn kan jeg se for meg at kanskje jeg selv også hadde vært, begynte begynte å date en mann som bare sånn har tre unger liksom. Åh, nei, det er jo... Ja, men det skjønner jeg også. Hvis du møter den rette, så driter du det, og så er det helt nydelig barn du blir kjempeglad i, og så funker jo det. Men jeg tror nok mange kan krisemaksimere sånn, herregud, single kvinne på 35 pluss med to unger, hvem skulle ville hatt det da? Når du ser overskriften, jeg føler jo det litt sånn også, for det er jo... Men så er det liksom gøy å tenke på at dating trenger jo ikke være sånn «Dette er min neste partner heller». Det er jo på en måte veldig gøy. Og jeg tenker sånn, tredjevårene, det er jo... Jeg elsker tredjevårene. Jeg synes det er helt nydelig. Jeg har aldri følt meg bedre. Og selv etter to barn... Så har jo bare det vært liksom, ja det har vært veldig fint og liksom, og så har man jo det er jo sånn klassisk sånn kvinne bodde liksom vært i et langt forhold, to barn, og så har det vært litt en del av den frigjøringen da, at man kan fortsatt kjenne på liksom litt spenning og at det er ikke bare ettertraktet men at det er ikke noe du er fortsatt deg selv og det ser andre folk også det har vært veldig hyggelig å kjenne på ja Selv med to barn på slepp Men døter du noen nå? Har du kjørt det? Jeg har ingen kommentar Du, det har vært en veldig hyggelig prat Vi har snakket om veldig mye forskjellig Jeg håper noen har fått noe ut av dette Det håper jeg også Jeg føler at vi har hatt en litt ærlig prat om ting Og jeg håper at det kan hjelpe folk litt Ikke må man bare fortsette å være ærlig Selv om man kanskje sier ting Hvertfall jeg agler litt på av og til Men ja jeg liker å være ærlig det er fint, det er sånn man skal leve livet sitt jeg liker det, tusen takk for at du var her takk for meg du har akkurat hørt på en podcast fra Simpel takk! eller endelig den momentgenisen Drakene kjemper mot drakene, Targaryens mot Targaryens, intriger, forretning og episke slag. Alt dette forventes dere i den nye stafelen. Så, stream opp 22. juni, den nye stoffelen House of the Dragon og alle serier av Game of Thrones. Bare på HBO Max.

Nevnt i episoden

Samantha Skogrand

Gjest i podcasten, programleder og mor som deler sine erfaringer med identitetstap og utfordringer som mor.

Simple

Produsent av podcasten.

HBO Max

Strømmetjeneste som sponser podcasten og promoterer House of the Dragon og Game of Thrones.

House of the Dragon

TV-serie promotert av HBO Max, fokusert på dragekamper og intriger.

Game of Thrones

TV-serie promotert av HBO Max, et fantasy-univers.

TV2

TV-kanal hvor Samantha Skogrand har jobbet som programleder.

MålNorge

TV-program Samantha Skogrand har deltatt i.

Norsk ukeblad for kvinner, Samantha Skogrand har vært på forsiden av.

Kamille

Norsk ukeblad for kvinner, Samantha Skogrand har vært på forsiden av.

Det Nye

Tidligere norsk ungdomsmagasin som verten Nora har vært på forsiden av.

Linda Wickman

Kjent norsk sminkør, nevnt av Nora i forbindelse med et fotoshoot.

Baby Boom

En tidligere podcast med Samantha Skogrand og Yamina Blipp, om bryllup og baby.

Yamina Blipp

Programleder og kollega av Samantha Skogrand fra podcasten Baby Boom.

Matteo

Samantha Skogrands sønn, nevnt i diskusjonen om småbarnsfasen og skolestart.

Ingrid

Leder i Unge Høyre, hvis kontroversielle meninger om tidlig barnehagestart blir diskutert.

Unge Høyre

Politisk ungdomsparti hvis leder Ingrid kritiseres for synspunkter på barnehagedebatten.

Emil Egli Svensson

Norsk skiskyter og Samantha Skogrands tidligere partner, far til barna hennes.

Brad Pitt

Amerikansk skuespiller, brukt som et humoristisk og hypotetisk eksempel i samtalen.

Sofie Lise

En person hvis offentlige uttalelse om sex etter fødsel blir referert til.

TikTok

Sosial medieplattform, referert til som en kilde for uformell 'forskning'.

Norge

Landet podcasten foregår i, referert til angående fyllekultur og velferdssystemet.

GoPro

Merke for actionkameraer, ønsket av verten for å observere barnas skolehverdag.

Er det noe liv?

Tittel på podcasten der samtalen finner sted, nevnt av verten som en hjelp for henne.

Deltakere

Gjest

Samantha Skogrand

Vert

Nora

Sponsorer

Simple

HBO Max

Poeng

TV tar tid... mens radio, det er bare sånn rett på, du skrur opp mikken og så er du i gang.

Samantha Skogrands preferanse for radio over TV på grunn av mediets umiddelbarhet og mindre formelle natur.

Jeg synes egentlig du er litt for pen til å være på radio. Du burde jo vært mer på TV.

En kommentar fra en venn om utseende i forhold til mediearbeid, som Samantha selv har fått.

Man måtte gå i baren alene og hente seg litt sånn shot med vann og late som man var skikkelig drittings.

Beskrivelse av presset for å drikke alkohol i sosiale settinger under tidlig graviditet.

En gang man sier at man ikke er i form til å drikke, så er du enten gravid, eller så er du drittkjedelig.

Kritikk av den norske "fyllekulturen" som skaper et press for å drikke.

De er for unge til å begynne på skolen. Det mener jeg. Og det går hardest ut over gutta.

Samantha Skogrands sterke mening om aldersgrensen for skolestart i Norge.

Hvis de ikke opplever å bli redde, eller at de slår seg, så takler de ikke de farene bevegelse bra nok, og det er også veldig farlig.

Psykologens syn på viktigheten av at barn får oppleve å slå seg og møte farer for å utvikle mestring.

Det blir så feil å moralisere overfor folk som ikke har noe valg.

Kritikk av politikere som uttaler seg om barnehagedebatten uten å anerkjenne ulike livssituasjoner og økonomiske realiteter.

Jeg synes det også er litt ironisk å være i starten av tjueårene og ikke ha barn selv, og ha så sterke meninger, for det der kan endre seg.

En kommentar om lederen for Unge Høyre og hennes uttalelser om barnehage, som mangler egen erfaring.

Med å bli mor, så får du jo oppleve den intense kjærligheten som du aldri har opplevd før... Men sammen med det, så har jeg opplevd også en like stor tap av identitet, som jeg har opplevd, ikke at det er tilfelle, men også tapte muligheter.

Beskrivelse av den paradoksale opplevelsen av morskap, med intens kjærlighet og tap av personlig identitet/muligheter.

Det er ikke nødvendigvis at barn er nøkkelen til et livslangt lykkelig liv.

En viktig påminnelse om at barn ikke er en garantert vei til lykke for alle, og at samfunnet bør anerkjenne dette.

Det tar to år sånn rent fysisk for en kvinne å komme tilbake til seg selv. Sånn rent fysisk, hormonelt, alt mulig.

En gynekologs uttalelse om kvinnekroppens restitusjon etter fødsel, som er lite snakket om.

Alle burde gå i parterapi. Lenge før de har problemer. Når de får barn, alle burde, vet du hva? Kommunen burde betale for terapi for alle førstegangsforeldre.

Sterk anbefaling av parterapi som et forebyggende verktøy, spesielt for nye foreldre.

Jeg trodde egentlig at det å ha to barn på slep skulle være til hinder, at det var sånn, oi, du har to barn, ja nei, da så snur de og bare løper. Er det ikke det? Nei, det har ikke vært sånn.

Overraskende positiv erfaring med dating som alenemor, i motsetning til forventninger.

Påstander

Fem-seksåringer er for unge til å begynne på skolen, og dette går hardest ut over gutter.

Samantha Skogrand hevder at den nåværende skolestartsalderen er for lav og skadelig, spesielt for gutter.

Den norske 'fyllekulturen' skaper et sosialt press som gjør det vanskelig å takke nei til alkohol uten å bli mistenkt for graviditet eller å være 'drittkjedelig'.

En kritikk av sosialt drikkepress i Norge.

Det tar to år for en kvinnes kropp å komme seg fysisk og hormonelt etter en fødsel, et faktum som sjelden kommuniseres til nye foreldre.

En påstand om mangel på viktig helseinformasjon for kvinner etter fødsel.

Politikere som moraliserer over folks valg angående barnehage og 'tradwife'-livsstil, ignorerer ofte de økonomiske og sosiale realitetene mange familier står overfor.

En kritikk av politisk retorikk som ignorerer strukturelle ulikheter.

Parterapi burde være en obligatorisk og offentlig finansiert tjeneste for alle førstegangsforeldre, uavhengig av om de opplever problemer.

En sterk anbefaling for universell tilgang til parterapi som et forebyggende tiltak.

Dating som alenemor med to barn er overraskende positivt, med en åpenhet fra potensielle partnere som utfordrer fordommer.

Bahare er fortsatt med i studio. I denne episoden får dere vite hvorfor sesong 2 kom en smuule i seneste laget! Jeg har også fått inn masse lytterspørsmål som jeg prøver å svare så godt jeg kan på. Hvordan går det nedentil? Har jeg møtt meg selv i døra på noe? Og angrer jeg på valget om å bli mamma? Som jeg sier i slutten av episoden; selv om jeg har planlagt og spilt inn en god bunke episoder allerede, hadde jeg satt stor pris på om dere kom med forslag til hva dere vil høre mer om. Det er like mye (om ikke mer) for dere, som for meg selv, at jeg lager denne podden. Spørsmål kan sendes til @noraangeltveit på InstagramØnsker du å samarbeide med denne podcasten? Ta kontakt med kristin@snakk.asDenne podcasten er produsert av @simpl.talent Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Se mer

Laster