Isabelle Ringnes - "Du ser ikke meg kjøpe Moncler til guttungen"
Isabelle Ringnes, gründer og foredragsholder, er podcastens gjest. Samtalen dreier seg om morsrollen etter en spontanabort, hennes livsstil, og å balansere jobb og familieliv. Hun deler erfaringer om graviditet, fødsel, og utfordringer med å kombinere karriere og omsorg for en sønn.
00:00
I denne podcasten deler Isabel Rignes om livets energinivåer, graviditetserfaringer og overgangen til å bli foreldre.
24:58
Å oppleve livet gjennom barnets øyne gir en ny, positiv tilnærming til utfordringer og mestring.
Transkript
Nevnt i episoden
Isabelle Ringnes
Podcastens gjest; gründer, foredragsholder, nybakt mor. Hennes erfaringer med graviditet og morsrollen diskuteres.
Simpel
Podcastens produsent. Nevnes i introduksjonen.
Moncler
Et merke nevnt i sammenheng med å ikke kjøpe dyre klær til barnet.
Mauritius
Et reisemål hvor gjesten besøkte med sin sønn. Nevnes i sammenheng med å reise med barn.
Chanel
Et merke nevnt i sammenheng med å kjøpe falske designervesker. Brukes for å illustrere et poeng om prioriteringer.
Vita Vanda
Et sted hvor gjesten hadde en fest nevnt i kontekst av å feire.
Lars Bærum
En stand-up komiker nevnt i kontekst av å ha gått på stand-up show.
Spontanabort
En opplevelse gjesten deler; nevnt i kontekst av hennes graviditet og følelser rundt det.
Bookbit
Podcastens sponsor; en lydbok-app. Tilbys gratis prøveperiode med kodeord.
Der krepsene synger
En bok anbefalt av gjesten. Nevnes som lesestoff.
Det ender med oss
En bok anbefalt av gjesten. Nevnes som lesestoff.
Sex og singelliv
En TV-serie nevnt i sammenheng med en scene om foreldrerollen.
Deltakere
Guest
Isabelle Ringnes
Host
Nora
Sponsorer
Bookbit
Poeng
Livet er en positiv sirkel
En positiv holdning gir energi, som igjen skaper mer positivitet.
Alt liv er bra liv
Et optimistisk synspunkt på graviditet og fødsel.
Graviditet er ingen sykdom, men man kan føle seg syk
Viktig å respektere ulike opplevelser og utfordringer under graviditet.
Å få barn har vært det beste som har skjedd i livet mitt
En sterk bekreftelse på gleden ved foreldrerollen.
Påstander
Det er veldig vanlig å spontanabortere
Viktig å snakke mer åpent om spontanaborter for å minske skam og ensomhet.
Kvinner har et mer emosjonelt ladet forhold til et embryo enn menn
En refleksjon over de ulike fysiologiske og emosjonelle opplevelsene under graviditet.
Det er en myte at du kan se på en kroppsform om det er gutt eller jente
Basert på nye studier.
Lignende
Laster
En podcast fra Simpel. Er det noe liv her? Ja, her er livet dødt.
Er det noe liv, Isabel Rignes? Her er det bøttevis med liv! Det føler jeg det alltid er. Du er en energibombe som bare aldri tar slutt. Og så hyggelig sagt, tusen takk! Hver gang jeg møter deg har du masse energi. Ja, jeg tror jeg er heldig fra naturens side at jeg har ganske mye energi. Det har jeg alltid hatt, og er stort sett glad. Og det gir jo energi, så det er kanskje en positiv sirkel. Men det er hyggelig at du legger merke til det. Og i like måte, forresten.
Ja, men nå er jo ikke vi sammen så mye på privaten, så jeg er sikker på at begge to har mørke dager. Men når jeg treffer deg, så har du alltid et stort smil. Og da jeg møtte deg første gang for cirka et år siden, da var det hvertfall liv. Da var vi hjemme hos deg på en litt sånn hjemmefest. Satan, ja det stemmer. Da sto vi opp på bordet med hvite avanda og masse gøy folk, og drakk champagne og koste oss. Det var en fantastisk dag.
kveld. Veldig, og nå sitter vi her og skal snakke om barn et år senere. Jeg hadde ikke trodd det da. Å Gud. Det er veldig sant når man setter det sånn i perspektiv at det er så kort siden at vi begge to levde livets frieste dager, og nå sitter jeg her med en sønn på fem måneder, og du er på syka. Ja. Sånn er det. Det er
Sånn er livet. Du er overraskende god på å feste. Takk. Jeg tenkte på det i dag i bil. Det er nesten sånn... For jeg tror det er ganske mange som tror at jeg er sånn som bare fester hele natten lang. Sånn er jeg ikke flink til å feste. Men jeg er sånn at jeg går...
all in i de timene jeg skal feste. Så det er nesten som at jeg ser på det som en sånn jobb, ikke en kjedelig jobb, altså verdens gøyeste jobb, men det er sånn jeg bare vet at ok, nå skal jeg på fest fra 9 til 12, og da bare gønner jeg og gir alt. Og når jeg er på topp og alle er sånn, å fy faen, det er jeg kontrahert av, så plutselig blir jeg sånn, nei, nå er jeg ferdig, nå skal jeg hjem. Og så går jeg. Og da er det sånn, åja,
Ok, men det er kanskje derfor jeg er god til å feste, for jeg sliter meg aldri helt ut på en måte. Nei, du gir alt i løpet av visse timer liksom. Og så er det sånn som meg at du elsker tix og litt sånn, sorry, men litt dårlig musikk. Ja, veldig dårlig musikk. Balansjaga og tix og sånn, det er det det går i. Rølp. Men det er jo da man blir glad om man har lyst til å feste, da man hører på liksom russe musikk. Jeg er med. Enkel musikk.
musikk som du kan synge med på og som du kan rope og ha som en guilty pleasure, for det er jo kleine tekster og ekstremt enkelbit på en måte men herregud og det får blodet til å bruse jeg husker når du stod på bordet og snakket om horer og dolt med tikk så var det det feministens enda det er ikke helt bra å
Og jeg husker jeg så spurte deg, kom på nå, du spurte litt sånn, hva driver du med egentlig, Nora? Ja. Så jeg sa, nei, jeg jobber litt med stand-up, og jeg skal stå første gang på latter i morgen og sånn, husker jeg. Var det første gang du skulle stå på latter? Ja, og så var jeg litt sånn, ja, hva med deg, har du noen gang sett stand-up da? Litt sånn sånn, det er kanskje ikke så mange som har gått på stand-up. Og så var det sånn, ja, faktisk, jeg deitet Lars Bærum før i tid. Ja.
Så jeg har vært en del på stand-up, liksom. Og jeg var sånn, hæ? Hvem er du? Nei, jeg stalker jo han en del, ikke sant? Det var derfor jeg var på stand-up. Nei, jeg var mye på stand-up, som du vet. Jeg synes det er verdens...
Altså, mest imponerende yrke. Tenk å stå på en scene med alle øynene på deg og skulle få folk til å le. Herregud, hva for en frykt. Jo, men det ligger i måte. Du står jo og har masse foredrag. Jeg skal ikke få folk til å le. Nei, men du skal komme med riktig informasjon og passe på hva du sier. Men det kan jeg på en måte dobbeltsjekke på forhånd. At det jeg sier er riktig. Og ja, selvfølgelig, jeg skal ikke si at det jeg gjør er frykteløst, men altså, det å liksom...
Du får så immediate respons da Som stand-up-komiker Fordi det er liksom Du kommer med punchline din Får du ikke latter Så er det på en måte Et ganske tydelig tempo At det var ikke bra nok Og det er Det er en sånn brutal Feedback loop Som man ikke ser Tilsvarende i andre yrker Så det er Det er skummelt, herregud Det er risiko Jeg synes du er sykt modig Og det er sykt bra at du gjør det Fordi når jeg var stalker I stand-up-scenemiljøet Så var det nesten ingen kvinner
Og det synes jeg har endret seg. Jeg ser mange flere av dere nå, og de av dere som er, tør å være veldig synlige og ta masse plass, virkelig sånn, hvertfall fra utsiden. Og det inspirerer utvilsomt flere til å liksom tørre å
være morsomme, fordi det er jo en super harry myte at ikke damer er like morsomme som menn. Nei, jeg føler sånn, før så var det sånn, hver gang jeg sto en kveld, så var jeg alltid den eneste dama da. Men nå har det vært mange kvelder siste hvor vi er tre jenter, eller flere jenter enn gutter, og da er det sånn god stemning backstage, og det er liksom, det er kjempegøy. Og så er det alltid sånn, jeg har alltid måttet tøffe meg veldig backstage og prøve å være en av guttene.
Men jeg merker det er litt deilig hvis det er en til jente, så kan man slappe av litt. Trenger ikke å tøffe seg sånn. Jeg tenker før vi begynner, jeg har nesten ikke sovet i natt. Fordi i natt var det første gang jeg kjente liv i magen. Er det sant? Ja. Å herregud, så hyggelig. Ja, det var hyggelig, men halv fire vakna jeg i natt og bare sånn, hva er det som skjer i magen? Er dette her luft? Er det første gang? Det er første gang jeg kjente det i natt. Hvor mange uker er du nå? Nå er jeg uke 20. Ja.
Så det er rundt nå det skal begynne da. Absolutt. Så jeg bare ventet litt på det, så jeg kjenner ingenting. Det er ikke noe der. Men morkaken ligger foran, eller bak? Ja, foran. Den ligger foran, ja. For det er litt sent, tror jeg. Jeg begynte å kjenne det i uke 17. Sent og sent, alt er jo normalt på en måte. Men det er interessant at du kjente det så intenst at du våknet av det første gangen. Jeg trodde som deg første gangen jeg kjente det, at det bare var sånn...
Jeg er litt lufta. Hva skjedde der? Men så tok det som en stund før jeg skjønte hva det var jeg kjente. Men hva synes du?
Nei, jeg synes at det føltes litt sånn alien-aktig. Jeg ble faktisk, nesten at jeg fikk litt angst av det. Fordi det var liksom en blanding av at det var koselig, og at det var sånn, å fy fader, nå er det ekte. Nå er det noen som begynner å bevege seg inne der, og ja, det føltes veldig ekte da. Så jeg lå med øynene mine oppe i natt og bare så i tak og bare, herregud. Å, herregud, så sykt! Altså, det man lærer da, når man er gravid, er jo at alt liv er bra liv, holdt jeg på å si. Eller sånn,
masse liv er et veldig godt tegn. Så det er jo bare, du skal jo bare være superglad. Jeg synes det var veldig hyggelig etter hvert. Fordi du føler liksom at du er to da. Jeg synes det er en god periode der etter at du liksom er ferdig med den verste første trimestre, og inn i andre trimestre hvor du liksom ikke egentlig føler at du er gravid, og hvor jeg helt liten gikk rundt og bare
Jeg hadde angst for at jeg ikke var det lenger. Fordi du ser ikke så gravid ut, du føler deg ikke spesielt gravid. Nei, nei. Jeg glemmer det. Ja, ikke sant? Akkurat det. Men så får du det livet da, og så føler du liksom at det er noen som helt enig bare er med deg da, og gir deg respons på hva du gjør. Jeg synes i hvert fall det var veldig stas.
Og det er spesielt selvfølgelig når man ligger og sover, det er da de gjerne skal begynne å vekke oss, så det er hyggelig. Ja, det vil du merke i virkeligheten også, når de kommer ut på andre siden. Jeg håper i hvert fall at det var litt, vi har slaktet jo en svær grandis før jeg la meg, så jeg håper ikke det er den som har klikket helt i magen henne. Det kan være det. Men vi må snakke litt om deg, du har akkurat fått ditt første barn, en gutt.
Gutt, en gutt. Jeg hørte noen rykter om at du egentlig hadde litt lyst til å holde det hemmelig en stund, men så var det herr Rignes farsan som klarte å røpe det. Ja, eller ikke graviditeten, men kjønnene. Ja, kjønnene. Ja, altså, sånn i forhold til å holde det hemmelig. Jeg var jo først gravid. Det vet jo du, for det fortalte jeg jo deg på den store hurra meg rundt festen som vi hadde, som var en sånn der...
mellom to graviditeter, hvor jeg trengte en skikkelig fest, som jeg hadde på bordet med Vita Vanda. Men da var jeg litt sånn, etter at jeg da hadde den spontane aborten, og ble gravid igjen heldigvis ganske kort tid etterpå, så var jeg så redd for å miste. Mange er jo sånn, åh, uke 12, da er man gud, og så sier de jo egentlig at, kanskje hvis du hører hjertelid litt før og alt sånn, så er du...
Good i det også, men jeg... Og jeg var på så mange ultralider, og de fortalte alt er bra, alt er bra, alt er bra, men jeg bare stolte ikke på de. Jeg klarte ikke å legge fra meg det at dette kommer ikke til å gå bra. Så jeg brukte ganske lang tid på det, eller jeg delte ikke før jeg var i uke 20. Det er jo med en gang der der ute, så er det...
Det synes jeg var litt kjipt også. Absolutt alle, og det tror jeg man gjør fra beste mening, har jo lyst til å snakke om graviditeten din. Fordi når for eksempel jeg treffer deg nå, og jeg ser at du er gravid, og vi har snakket om det, jeg synes det er så sykt hyggelig å snakke om, fordi jeg vet hva du skal inn i, og det er så fint, og du er så vakker, og det er så nydelig, og man bare blir fullt med alle de følelsene. Og så har jeg lyst til å prate med deg om det, men det som er at jeg glemmer at absolutt alle får det forholdet til deg,
Når du er gravid, alle vil prate med deg om det. Så det blir nesten det eneste du får pratet om med folk, og det er litt slitsomt, altså. Ja da, da blir du lei av graviditet. Men jeg lager jo en egen podcast om dette her, så jeg må bare skylde meg selv. Men kan jeg spørre deg hvor lenge du var gravid den forrige gangen? Ja, da var jeg, jeg mistet vel i uke åtte. Ja. Så jeg, men jeg fant ut med en gang, så jeg var velvitende gravid i fem...
fem uker, tror jeg. Det er jo lenge å vite. Man begynner jo å tenke litt og forberede seg litt. Og hvis man virkelig vil ha barn, som jeg og vi gjorde, da blir man jo veldig, veldig glad. Da sitter man jo og tenker og drømmer, og alt settes jo i gang. Og så er det jo sånn...
Jeg tror kvinner har et litt mer, hva kan jeg si, emosjonelt ladet forhold til det lille embryoen enn det mannen har. Fordi det ligger jo inni deg da. Det ligger i kroppen, ikke sant? Og du kjenner det så innmari fysiologisk, og der hodet og hjertet og alt settes i gang. Og så er det veldig vanlig å spontanabortere. Ja, det glemmer man. Man snakker ikke så mye om det av en eller annen grunn. Eller sånn, når man...
er i fasen kanskje med å prøve å bli gravid, så får man informasjon om at det er veldig vanlig. Men jeg visste jo ikke at det var så vanlig. Flere av mine ninner som gjerne opplevde det, men kanskje ikke delte heller da. Før etterpå, alt er greit, da har de sagt det og fortalt det. Nei, det er kjempevanlig. Så må man liksom ikke glemme det hvis man er i samme situasjon, og må bare prøve igjen da. Ja, man må jo ta det litt som et bra tegn nå, at man kan i hvert fall bli gravid. Hvis man skal strekke noe positivt ut av...
ut av det som er forferdelig trist på en måte. Men du, hvordan var reaksjonen din når du fikk vite at det skulle være en gutta? Hadde du noe spesifikt?
spesielle preferanser? Jeg tror det er ganske, altså sånn, liksom helt grunnleggende, så ønsker man jo bare at det skal være et friskt og sunt barn. Det er liksom 100% the most important thing. Ikke vær så politisk, skal du ikke? Nei, men det er sant. Det er på en måte bare helt grunnleggende. Og så er alt det andre litt sånn der, hva man håper, og hva som hadde vært gøy, og hva man har sett for seg og sånn, og da
ifølge jordmor er det jo veldig, veldig vanlig at jeg som kvinne ønsker en jente og pappa som mann ønsker en gutt. Det varierer helt sikkert. Jeg har jo mange veninner som ønsker seg gutter også, men jeg tror nok jeg hadde sett for meg at det
det kanskje skulle bli en jente og hadde tenkt at det skulle bli veldig fint, for jeg forstår meg jo på jenter, jeg har jo vært en liten jente så det er litt sånn at man liksom ser for seg alle livets faser som man selv har gått gjennom og så fikk jeg jo en gutt da, eller så fikk jeg jo beskjed om at det skulle bli en gutt og da ble jeg jo først litt sånn åja, men så så jeg bort til samvaren min, som da hadde tårer i øynene, og ble jeg superglad og da ble jeg på en måte like glad for da skjønte jeg sånn, ok, det
og det som er viktig for meg er at jeg får en av hver så jeg håper jo veldig at jeg får en jente neste gang, men uavhengig av det så er det liksom, det høres så tætt ut som å si men barnet er et mirakel, det er så sykt hyggelig synes jeg, hvis du er klar for det
Hvis man er klar for det. Er du klar for det, Nora? Ja, når folk har sagt at det er et mirakel, så er det litt sterkt ord å bruke. Eller du har bare fått ligge, og så har du blitt gravid. Fy fader, tenk deg den prosessen. Du følger meg på app-oppe. Tenk deg hva som skjer. Da begynte jeg å skjønne hvorfor folk kaller det en mirakel. Fordi det skal jævlig mye til for å bli gravid, og hva som skjer med kroppen og tilfeldigheten, og hvor mye kroppen først prøver å støte ut dette barnet.
og kroppen må jobbe imot sin egen kropp og
Det er så mye for at barnet skal få satt seg og være friskt og alt dette her. Så nå er jeg med på at la oss kalle et mirakel. Bra. Men du og samboeren din, hvor lenge var dere sammen før dere fikk barn? De var ikke sammen så lenge. Nei, vi var ikke sammen så lenge. Vi var vel sammen i et års tid eller noe. Og så ble dere gravid og forlovet samme år, var det ikke det? Ja. Spennende. Ja.
Det kan jo være en recipe for disaster, det på en måte. Man har jo hørt de historiene, kan du si, og sett dem på i Hollywood. Stormforelsket, da. Ja, stormforelsket. Og jeg tror jo, det er jo mange som har fortalt deg det før, men det er litt sånn at når du har levd et liv, og du er kommet til en viss alder, og du har en modenhet, og du kjenner...
kjenner hvem du er, og det er ikke så stor sannsynlighet for at du kommer til å forandre deg radikalt i løpet av de neste årene. Du har vært sammen med en del mennesker, så du vet hva du liker og ikke liker, du vet hvilke verdier du synes er viktig, hvilke faktor du kan leve med, hvilke ting du absolutt ikke kan leve med. Så når man da treffer noen i senere alder,
så er det to ting som spiller inn. Det ene er at du er mer selvsikker og trygg, og du vet liksom. Det andre er at du har liksom ikke all verdens tid heller. Jeg er jo nå 34, og skal ikke legge skjul på at det er jo en biologisk klokke som også forteller at vi kan ikke gjøre sånn som på ungdomsskolen, hvor vi er sammen i fem-seks år og ser hvordan det går, og så etter det kanskje man finner ut at det ikke går. Altså man må ta noen sånne avveininger, og så er det jo livet selv, og så tenkte jeg i hvert fall at sånn,
Man har uansett hvor lenge man har vært sammen med noen, ingen garanti for at man kommer til å være sammen for alltid. Det er det bare å se på skilsmissstikken i landet her, i hele verden. 50 prosent, eller? Jeg tror det er litt mindre enn det nå. Det har hvertfall vært det en gang. Ja, absolutt.
Det er sykt. Ja, med kvinners frigjøring kom også skilsmissstatistikken. Ja, det er logisk. Så det er på en måte bra, liksom. Men poenget mitt er at du har ikke noen garanti for at du kommer til å vare for alltid, så i det du på en måte velger noen du skal få barn med, så handler det jo om å velge noen som du tenker er et veldig godt menneske og kommer til å være en god far og en god partner i barnet.
det store prosjektet det er å få et barn sammen så jeg håper og tror at vi kommer til å være sammen for alltid, men hvis ikke mot all formodning vi skulle være det så er jeg fortsatt trygg på at han kommer til å være en fantastisk pappa, og en jeg tror jeg kommer til å samarbeide godt med om barneoppdragelse Gifte deg med en du også kan skille deg fra og få barn med noen som også du vil være med men er ok å ikke være med hvis man har en fin dialog og kommunikasjon da
Det er veldig, veldig sant. Men føler du nå at forholdet forandret seg da etter man fikk barn? Var det noen sider med han, eller han så deg og bare, helvete. Nei, altså, det forandrer seg jo litt i den grad at man er ikke like fri, og det blir mer logistikk. Men samtidig så er det liksom at man får et veldig sterkt fellesprosjekt.
som ikke kan måle seg med noe annet man har gjort sammen tidligere. Ja, det endrer seg jo litt, og man hører mye skrekkhistorier, og det er liksom, vi skal ikke si at det er superenkelt alltid, på ingen måte, skal absolutt ikke rosemale det, men det er også veldig mye fint med det, som jeg synes kom etter at vi fikk barn, og etter at vi begynte å vente barn, for det begynner jo egentlig allerede da. Nå er det faktisk du og meg resten av livet. Vi må i hvert fall ha en kommunikasjon i 18 år fremover. Minst. Men har du noen råd til meg da, for eksempel om det var noe du tenkte
det som var lettere eller vanskeligere etter du fikk barn? Eller var det liksom du var klar for alt? Nå er det viktig å si at jeg har en sønn som er fem måneder, og det ser jeg jo fra måned til måned at han blir på en måte vanskeligere og vanskeligere å integrere i det livet jeg hadde før. Så når jeg akkurat hadde født,
Jeg begynte å jobbe 20% etter 6 uker, for meg var det riktig. Da har det egentlig vært ganske greit å ha han med inn i møter, det har vært greit å... Han har fungert i podcaststudier, han har fungert på tv-spillinger, han har fungert på en del ting. Hvor han på en måte bare har ligget i vognen, og jeg vugger han og ammer han, og gjør alt det som...
skal gjøre, men nå så krever han jo mye mer aktivering og vil snakke og leke og alt og det er jo helt supertopp fordi det går i riktig retning sånn utviklingsmessig, men det gjør det også mye vanskeligere og mer komplisert å ha han med inn på de tingene som jeg gjør jobbmessig. Det vil jeg jo si at jeg begynner å se konturene av
kommer til å være den største endringen, at nå må alt planlegges rundt, bare sånn som i dag. Når jeg skal hit, så må jeg fikse barnevakt, og skal gå hjem og styre med bilstolet dine ut av biler, og jeg må pumpe, og han skal gi en begravelse etterpå, og da er det hvilken vogn skal dit, og det er mye sånn...
litt sånn kjedelig arbeid på en måte, men som er litt sånn, så lenge man ikke ser på det som en sånn diger byrde, men bare sånn tenker jeg egentlig med alt da. Hvordan liksom innstillingen påvirker, hvordan man opplever ting. Jeg
kan se på hele det barnekjøret og alt logistikken og alt mer jobb og hva det er med et negativt fortand og tenke at dette er så sykt mye jobb tenk så mye frihet det var å bare sette seg inn i bilen og bare dra og jobbe her og der og gjøre hva jeg ville hele tiden og aldri tenke på noe det kan jeg fokusere på ellers så kan jeg liksom hele tiden sørge for at jeg liksom ser sønnen min i øynene får han til å smile kjenner på den ville gleden som det er
kjenner på den varme kroppen som bare koser meg og som jeg vet at for han så er
er jeg hele verden hans. Han setter mer pris på enn noen ting, at jeg er til stede for han, så alle ganger jeg tenker at dette her er litt sånn masset og kjaset og slitsomt, og kanskje jeg skulle heller vært der, så er det sånn, jeg utgjør et helt livs forskjell for han, og det er jo liksom bare hele tiden fokusere på det da, og alt det som er fint, og minne seg på det. Det hjelper
og synes jeg i hvert fall gjør hele opplevelsen veldig, veldig hyggelig. Og det minner jeg meg på hele tiden at jeg er ikke alene der, jeg er ikke alene der, fordi det er ganske mange netter hvor du sitter oppe, og du ammer, og det er mørkt, alle sover, altså det vil si samordningen sover søtt, og han skriker og skriker,
Han har vondt, og du aner egentlig ikke helt hvorfor. Er det magen? Er det tenner? Hva er det som gjør at han skriker? Du føler deg veldig ensom. Litt hjelpesløs. Det å bare huske på at det er millioner av andre kvinner som sitter i akkurat samme situasjon som deg nå, og sitter og griner i sengene sine, og ikke aner hva de skal gjøre. Men alle kommer ut på andre siden. Dette kommer til å gå bra. Og så bare huske på at dette er en fase. I hele den reproduksjonsprosessen så bare skjønner du hvor gøy
jævlig sterke, bra damer er. Altså det er helt sånn hva man bare får seg selv til å gjøre og stå i og håndtere og mestre. Og jeg tenker sånn med fødselen også, hvordan følte du deg ikke helt sinnssykt sterk? Jo. Urkvinne liksom? Ja, virkelig.
Virkelig, og så det man kjenner mest, eller sånn, jeg kjente bare på sånn ekstrem takknemlighet for alle som var rundt og hjalp til og alt sånt, fordi jeg følte meg veldig, du føler deg liksom samtidig som du føler deg som en urkvinne og et supermenneske, så føler du deg også ekstremt sårbar og hjelpesløs. For det er litt sånn, er det noe
I don't know what the fuck is going on right now Det kommer et menneske ut av kroppen min Du har vondt i alle kanaler, du aner ikke Er dette vanlig eller hva? Ja, det er jo ganske nytt Hvertfall når man gjør det første gangen Så Nei, men jeg synes det var en helt vild opplevelse Men det er vondt Det er bare å glede seg Den er helt vild, jeg gleder meg til å føde igjen Jeg gjør det Og jeg sa til samboeren min Samme kveld etter at jeg hadde født Dette kunne jeg gjort igjen i morgen Hæ?
Hæ? Ja, til tross for at jeg hadde grått og brutt sammen og bare, å fy faen, det var helt jævlig. Så var jeg sånn, nei fy faen, dette kunne jeg gjort igjen. Oi, det var første jeg har hørt du sier det. Det er veldig kult da. Men du er sånn råd da, men jeg kan ikke høre på deg. Man har jo hørt så mange historier, så jeg vet at det som ting kunne gått mye mer gærent, så jeg har jo på en måte et positivt minne. Jeg tror hvis jeg hadde hatt en traumatisk fødsel, så hadde jeg ikke sagt det samme, for å si det mildt. Jeg tror nok alle fødseler også uansett føles veldig dramatisk, for det er det sykeste du har opplevd i livet ditt uansett da.
Ukas annonsør er Bookbit, ja da, lydbokappen der du får over en million bøker å velge mellom, og jeg minner om for siste gang, folkens, benyttere av tilbudet da. Kodeord, er det noe liv, så får du gratis lytt i 45 dager.
Husk at kjedelige ting som man har nødt til å gjøre, sånn som for eksempel støvsuge, vaske, gå tur med hunden eller barnevogna, kan bli mye morsommere med en lydbok på øret av seg. Eller med podcasten min. Men med lydbok så kan det liksom si «Jeg har lest en bok i det siste». Da føler man seg smart.
Jeg har anbefalt dere tidligere boken Der krepsene synger, men hvis du vil ha en anbefaling til, så er også boken Det ender med oss en veldig sterk og fin bok. Dere har sikkert hørt om eller sett filmen, men jeg synes at boken kanskje er enda bedre av seg. Det er den jo ofte. Det er en bok om kjærlighet og vold i nære relasjoner. En veldig viktig bok som er verdt å lese. Lytte. Effekten er den samme, vet du. Så ja, tusen takk.
Tusen takk for et fint samarbeid, Bookbit. Og igjen, kodeord, er det noe liv? Gratis, gratis, gratis. Gratis er deg. God lytt. Og så går du på do etterfetselen, og så kommer du ut i rommet, og så bare er det en baby der, og den er du vant til å ta inn i deg. Men så er det sånn, åja, nå må du liksom løfte den opp og ta den med hele veien. Jeg var så lite vant med babyer. Jeg hadde aldri holdt en baby, jeg. Så når de ga meg sønnen min, så bare tok jeg han, og så sa jeg bare...
Jeg har aldri holdt en baby. Dere må ta han. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Og så sa jeg sånn, han er så glatt. Jeg var så redd for å miste han, og så var jeg så sliten til å våkne i tre døgn og prøve å føle. Så jeg var så trøtt, så jeg bare, jeg føler meg full og trøtt. Dere må bare ta han, liksom. Og de bare, nei, nå er han din, liksom. Men jeg hadde null erfaring med babyer.
Men det er jo skummelt, hvordan skal jeg holde han? Skal hodet holdes opp? De har jo sånne self-destruction-knapper et eller annet sted bak på hodet der, hvor det er liksom sånn, den må du passe veldig på, du kan ikke klemme på den, og det er så mye jeg har fått vite nå. Jeg visste ikke om den knappen en gang, så der kan du se. Det meste går bra, tror jeg. Jeg tror det. Hvis man bruker et gram med sunn fornuft. Men det er skummelt, liksom. Men du finner jo ut av ting, men det er dritskummelt. Altså, første tiden så er man jo redd for alt.
alt man skal gjøre, at det kommer til å ta liv av deg. Gleder du deg?
Ja... Du trenger ikke å si ja hvis du ikke gjør det. Nei, jeg bare vet ikke enda. Jeg merket det siden i natt, så var det sånn jeg ordentlig kjente det. Og da merket jeg sånn, herregud, det blir jo helt vilt dette her. Men så kan det være andre... Jeg er veldig hormonell av meg, så jeg kan bli liksom sånn, et ene øyeblikket, så bare sånn, det her skal jeg neile, det her går fint. Og så andre øyeblikk så er jeg sånn...
jeg vil ut og ta meg en glass prosecco jeg vet ikke om jeg er så veldig gira på dette livet her, jeg hadde det jo veldig fint jeg elsket jo livet mitt, hva er det jeg driver med egentlig? Men jeg tror det er et bra utgangspunkt at du elsker livet ditt fordi du får livet ditt tilbake igjen det blir annerledes det blir beriket med en
sønn som kommer til å være mer og mer voksne og selvgående. Alle sier jo at det blir bare bedre med barn. Men jeg tror det er en stor fordel at du har likt livet ditt, og at ikke du har fått barn for å på en måte redde noe. Det kan også fungere sikkert for noen, men jeg tror at det er en bra ting at du er på et godt sted. Men jeg er veldig sosial, jeg liker å dra ut på restaurant og spise og dra på kulturer
turting, stand-up eller hva som helst. Og alt det får jeg gjort. Altså samboeren min har jeg byttet på. Jeg har mandag, tirsdag og kveld, og så har vi andre helg. Han har han sa torsdag, han har han helg. Så vi har liksom våre kvelder, og jeg føler at jeg har masse tid til å gjøre de tingene som jeg
liker å gjøre. Jeg tror det er litt fint med oss, fordi vi fikk barn når vi var godt over 30, og da har vi liksom sånn, vi har festa fra oss. Vi har levd. Det er jo litt negativt for om vi snakker om sånn, nå blir livet helt annerledes, og nå får vi ikke noe mer igjen av det som vi syntes var så gøy, og nå er det ferdig med det, og ferdig med det, og...
livet blir jo hva du gjør det til folk sier at du ikke kan reise med barn selvfølgelig kan du reise med barn du kan dra på fest med barn, du kan gjøre alt mulig rart med barn, men det handler om at man må tilrettelegge, man må planlegge litt bedre og så er jo alt i sine faser alt går det er det som var poenget, og det å si at hele livet sånn som man kjente det det er bak deg
det tror jeg ikke er hensiktsmessig, egentlig, så får man liksom bare leve livet på nytt med nye, ferske, friske øyne som er barnets ennene. Du får liksom alle de gledene som finnes i livet, for du ser en gang til gjennom noen som aldri har sett det før. Og det er super, super gøy. Så i stedet for å tenke at alt er ferdig, bare tenk å, nå får jeg oppleve alt på nytt. Det var veldig fint da, når du sier det sånn, for jeg føler jeg har så mange mennesker som skal liksom
Ja, nå er livet over, vet du. Nå er det noe annet, og det er veldig slitsomt, og det er veldig hardt, og det er mye negativitet man også får litt slengt i trynet. Som er litt sånn, jeg tror ikke jeg trenger det akkurat nå. Jeg må bare, jeg har allerede slitt med min egen innstilling, så jeg trenger bare å høre sånn positivt, sånn som jeg får høre av deg nå, så det er veldig hyggelig.
Og apropos det med at du sa man kan reise og sånne ting, så vi at dere var til og med i Mauritius. Ja. Hvor gammel var han da? Vi fikk pass til han når han var seks dager gammel. Vi stod på Oslo politikontor. Hun bare «Ja, når er han født?» «Det er bare 3. januar».
Og så ser hun bare sånn ned på datan og bare, det er 9. januar. Vi bare, ja, da tror jeg de mistenkte, for de har jo null papirer på seg, ikke sant? Så disse kidsene er jo litt sånn, jeg tenker sånn, det er helt utrolig at vi får lage et pass til et lite barn som de ikke aner om er vårt. Men ja, så fikk vi i hvert fall papirer på han da, seks dager gammel, og da var det litt sånn, vi skal ut og reise, vi skal ut og leve vårt liv, og han skal selvfølgelig være en del av det livet. Og min samboer har en søster som bor i Mauritius,
Så da var det liksom sånn, dit ville vi, og bo der i noen uker. Og da ble det til at vi fløy til Maritius når han var tre måneder gammel, med han på fanget, helt bakes i flyet, med smekkfullt av barn overalt, i 17 timer. Så det var liksom the ultimate test, men det gikk helt fint. Gjorde det? Og det var liksom, hva?
Hva er man forberedt på også? Du har jo sett barnefamilier reise, hvor det bare er totalt kaos, skriking, sikkert bæsjebleier, det er mat som går overalt, det er helt drama. Så jeg bare så for meg det, jeg så for meg aller verste, og så var på en måte alt bare en opptur, fordi du har bittesmå mestringsfølelser gjennom hele det, bare sånn, ok, kom igjennom security, det er fint, ok, kom på flyet,
det gikk fint, ok, han ligger på fanget og sover, det gikk fint, ok, han har ikke grått, det gikk fint, oi, vi klarte å bytte bleie på et flydo, det gikk fint, mestring, mestring, mestring, mestring hele veien, og så bare tenker jeg på alt som var sånn mega win, i stedet for å liksom bare, åh, det pleide å være så lett når jeg gikk gjennom security, åh, det pleide å være så lett å gå på flyet, åh, det pleide å være så deilig å bare sitte for meg selv, i stedet for å liksom fokusere på alt det som pleide å være så enkelt, fokusere på sånn, alt som er gøy og nytt og en mestringsfølelse.
Jeg tenker vi kan gå litt videre, for jeg har lest et sted at du har studert i åtte år. Har jeg det? Jeg leste på en artikkel, jeg måtte google litt. Jeg har jo møtt deg et par ganger, men jeg skjønner deg ikke så godt. Nei, jeg har studert i åtte år, ja. Det sto det, at du har studert alt fra pete til skuespiller, til at du har famlet litt frem og tilbake. Jeg har vært litt rundt omkring, ja. Jeg tenkte også på, i og med at du har studert så mye forskjellig, hvordan har familien din vært? Har de hatt høye krav til deg?
Jeg føler at jeg har hatt ganske høye krav, ja. Ikke sånn at du må bli dette, men du må jobbe hardt,
Du må gjøre det bra på skolen, og du må få en god utdannelse. Sikkert sett med dagens brillil, den gamle skolen. Ikke bli tvunget inn i en retning, men alltid blitt fortalt at ingenting kommer gratis, så du må legge ned arbeidet som kreves. Og det tror jeg nok, og egentlig vil jeg overføre det til min sønn nå, fordi jeg synes det er sunt å ha en god arbeidsmoral
og sette pris på ting. Jeg kommer ikke supergodt overens med late mennesker, rett og slett. Hvis ikke han er noe skoleflink, så er det ikke det som betyr noe, men da håper jeg at vi kan hjelpe han i en retning hvor han finner noe som han brenner for, som han kan bli flink på, som han kan sette ned innsatsen på. For det å ha en mening, og det å føle at man bidrar, og det å føle at man har verdi, og det at man føler at man jobber det samme,
Det er en grunnleggende positiv følelse, tror jeg. Tenker jeg det er kanskje greit at han har fått likstilling og sånt, eller helst ikke melde seg inn i mannegruppe 8-år eller noe? Nei, man vet jo aldri. Han kan jo bli en liten rebell. Men tenker du at det er generelt at foreldre skal lede barna sine inn på riktig spor? Eller synes du man skal ha helt frie valg når det kommer til yrkesvalg?
Kanskje et veldig vanskelig spørsmål. Det er litt vanskelig å si. Nå vet jeg ikke. Din far er jo komiker, så du har jo gått i hans retning, men det er kanskje av egen vilje, eller har du følt at han har presset deg inn i det yrket? Nei, han har heller sagt at jeg ikke skal gjøre det. Ikke sant?
Så jeg føler at mine foreldre var jo veldig åpne, som kanskje var litt for sånn, dette må du finne ut av selv, og kanskje ikke pushet meg hardt nok på skolen og sånn. Kanskje fordi de også merkte at du har kun den ene siden av hjernen som funker, og det er den kreative, ikke den logiske når det kommer til matte og sånne ting, for eksempel. Helt håpløs. Men de hadde veldig tro på meg at jeg kunne være kreativ og sånne ting, da.
Så jeg tror kanskje at på mine barn så vil jeg hjelpe dem litt mer i retningen. Jeg har surret mye. Jeg har vært famlet mye frem og tilbake og studert litt der og studert litt der. Det har egentlig du gjort også. Man har jo lært av alt, og så har jeg brukt veldig mye tid på å reise mye.
som jeg også liksom angrer meg ikke på det for jeg har lært masse om kulturer og møtt masse fantastiske mennesker så jeg er glad for det også, men jeg føler ikke at det var før jeg var nesten 30 år at jeg fant ut hva jeg ville drive med det er ikke så farlig å man famle litt, jeg tror man skal tørre å famle litt, men det er jo ikke noe å legge skyld på at du har et etternavn som er kjent for mye suksess og bra business som også kommer med penger jeg bare tenker på meg selv da frister du liksom å kjøpe dyre ting til barna dine
frister å kjøpe en månklæredress, liksom, fordi man kan? Nei, absolutt ikke. Ikke? Nei, altså jeg har bare arveklær, holdt jeg på å si, til min sønn, og det er sånn, for det første så er jeg allergisk mot sløsing, jeg er veldig sånn, jeg synes det er
Man skal bruke penger på de tingene som man setter pris på, og som er viktige for deg. Alle har jo ulike interesser, og at noen bruker penger på reiser, andre bruker penger på gode matopplevelser, noen bruker penger på dyreklær. Jeg skal ikke legge meg opp i hva folk bruker penger på, og ønsker helst ikke at folk skal legge seg opp i hva jeg bruker penger på. Jeg tenker at det er individuelt. Men for meg, i form av akkurat en månklæredress til et barn, akkurat det...
Barn er jeg sånn, what the actual fuck, der har jeg ikke lyst til å bruke noen penger, fordi for det første setter jeg jo ikke noen pris på det helt, at han aner jo ikke hva han har på seg, og gulper jo alt ned, og kommer ut og vokser ut av det i løpet av to uker. Og det samme gjelder med leker, det blir jo liksom brukt i en måned, og så har de vokst ut av det. Alt det der barnesjase er jeg bare sånn,
Gi meg det som har levd lenge allerede, og så kan jeg gi det videre. Jeg møtte deg jo på den festen hjemme, så jeg vet ikke om du husker at du sa det, men da var du ganske stolt over at du hadde fått noen nye Chanel-øredobber. Men de var fake. Ja, det høres ikke ut som meg å ha kjøpt Chanel-øredobber. Men fake Chanel-øredobber, det kan jeg veldig lett ha kjøpt. Og da var jeg sånn, det er humor. Fordi jeg tror jo selvfølgelig at de er ekte når du har kjøpt dem. Og det er samme som meg hvis jeg...
hadde tatt meg råd, fordi vennene mine kjenner meg, jeg hadde ikke brukt pengene på det, jeg brukte pengene på reise da. Men hvis jeg hadde kommet med en ekte Chanel-veske, jeg hadde spart i det og kjøpt en ekte Chanel-veske, så hadde fortsatt alle rundt meg sagt sånn, åja, den kjøpte du på Granca for 20 euro, eller? Så det er sånn, og du kan jo bare gå med fake Chanel, tenker alle sånn, ja, det er sikkert ekte. Ja, og
Og det er faktisk, Nora, helt viktig. Det er akkurat sånn der. Jeg er jo ingenting ekte. Så egentlig alt man har sett, som jeg noen gang har gått med, nå går ikke jeg mye med merker uansett, men jeg har jo liksom noen ting. Alt er fake. Jo, denne brillene mine, de er faktisk ekte. Ja, men det er litt viktig for det skal beskytte monsole. Sånn det er litt greit å kjøpe ordentlig. Jeg tenkte vi kan prøve en liten spalte. Da bare tar jeg på litt påstander her, så kan vi høre. Nå.
Når folk sier at graviditet er ingen sykdom, at du kan fortsatt jobbe og gjøre ting selv om du er gravid, at det ikke er en sykdom, føler jeg at noen kan høre at noen har hatt en veldig fin graviditet fordi de ikke har hatt noen komplikasjoner. Og så har det vært noen som ikke kan jobbe og ligger hjemme i et mørkt rom og spyr bare
De drikker vann, liksom. At man må respektere hverandre litt mer. At folk er veldig forskjellige. Det er samme med mensen smerter. Jeg har så fått høre av veninner sånn, det er bare mensen, liksom. Tåler du ikke det, da? Men jeg ligger her med feber og har spist et pillebrett, og det går ikke over. Folk er forskjellige, da. Og at nei, graviditet er ingen sykdom, men man kan sikkert føle seg ganske syk. Ja, det er akkurat det. Og det er som du sier, veldig...
Klokt at det er to sider av den saken, fordi jeg som var heldig og hadde en sunn graviditet, eller holdt meg frisk gjennom hele, kjente jo på at det var en stigma om at vi spør ikke Sabelle, for hun orker sikkert ikke. Nei, hun får ikke det oppdraget fordi hun er så gravid. Vi var redde for at du ikke kom til å komme, fordi vi tenkte kanskje at du ikke turte fordi du var gravid. Alle mulige fordeler.
mot gravide som kanskje gjorde at det ble... Jeg vet jo ikke hvilke oppdrager jeg har gått glipp av, for å si det sånn. Samtidig, jævlig kjipt for de som er gravide, og jeg har mange veninner som sitter i den situasjonen som da er sykemeldte, fordi det er et helvete på jord. Litt sånn som du beskriver med menstruasjonssmerter. Det er to helt ulike ting, en frisk graviditet og en graviditet hvor du er plaget med mye svangerskapssmerter. Altså, det...
Og da er det jo helt riktig å være sykemønt, fordi det viktigste er jo på en måte helsen din og helsen til barnet. Og det at de skal da kjenne på en sånn stigma, åja, men dere bidrar ikke til samfunnet, eller åja, er det så slapp for dere å bli gravid? Altså, alle disse grusomme fordommene som da er igjen mot deg, det er litt sånn igjen, altså, som kvinne så kan du på en måte aldri gjøre noe riktig. Men jeg tror det er veldig viktig å bare...
ha det i bakhodet at graviditet er så mye for så mange, og man vet ikke hva man får. Jeg husker veldig godt, jeg tror det var FunkyGyne som hadde lagt ut en story hvor hun klagde på at hun hadde så vondt, og at det var så kjedelig å ikke at hun kunne få trent og sånne ting. Da fikk hun masse hat, husker jeg, fordi man kan ikke klage når man er gravid. Du skal kun være glad for at du er gravid. Man kan være glad for en ting, men fortsatt er det lov til å klage litt da.
tenker jeg. Selvfølgelig, det tenker jeg er liksom menneskets survival mechanism, er jo å hate litt. Det er liksom, det tenker jeg bare er en overlevelsesmekanisme i graviditet. Altså selvfølgelig er man jo grunnleggende takknemlig og superglad og alt det der, men altså, at man skal få lov til å klage på alt det syke kroppen skal gjennom, og samtidig liksom åh, det er et mirakel, for det er det jo. Men, å liksom...
fy faen det for en påkjenning det er kroppen din eksploderer jo i alle retninger og det skjer så mye greier og det er så mye hormoner du blir jo helt ujenkjennelig på innsiden og utsiden og det er sånn det føler jeg fremdeles sitter litt i meg selv etter at jeg på en måte nå er veldig ferdig med å være gravid men den sjokkfølelsen som kroppen har vært gjennom og jeg ammer jo fremdeles, jeg kjenner jo fortsatt graviditeten på kroppen det er jo det
definitivt en påkjenning. Og det er mange som sier at mange kvinner bruker opp til tre år før de føler seg som seg selv igjen. Det er noe jeg liksom, jeg tror jeg leste det i går eller noe, bare sånn, kan noen bruke så lang tid? De er ikke i kontakt med kroppen sin på samme måte de var før. Og så tenker jeg, jeg vet ikke om du opplevde det, men at mange når man begynner å få litt mage, så er det mange som sier sånn, jeg ser hvilket skjønn det er. Åh, nei, sorry. Jeg vet, altså det som er
viktig da er at med alle disse utsagene så mener jo folk det beste det er jo ingen som sier ting for å være slemme hvertfall de færreste men generelt det å sitte og kommentere
folk sine kropper. Og når du er gravid, så plutselig er det liksom your body is free for all. Det er bare å komme karakter og skåre og fortelle deg sånn og sånn og sånn og sånn. Jeg synes det er helt sykt at noen skal si at du bærer lavt, og da er det en jente, og du ser ikke gravid ut bakfra, så da er det en gutt og puppene dine i den retningen, så da er det en jente. Jeg bare synes det er litt sykt at du skal sitte der og på en måte være en sånn town square hvor folk kan
melde om hvordan du ser ut. Jeg synes det ikke er greit. Nei, og ifølge nye studier som jeg har lest nå, så er det bare en myte at du kan se på en kroppsform om det er gutt eller jente. Det handler bare om genetikk og hva slags kroppsform du har. Og så tenker jeg sånn siste her, hvis du ikke er nærmeste familie eller venn, hva tenker du om å gå bort og ta på magen til folk? Mange av vennene mine de har opplevd at folk driver sånn og poke
litt på magen. Jeg vet ikke om du opplevde det noen gang at folk skulle ta på magen din? Jo, og der opplever jeg et veldig tydelig generasjonsskille. Du har vår generasjon som
Jeg i hvert fall opplevde at skjønner at det er helt not okay å drive og ta på andres mager. Og så har du den som er litt eldre, hvor det var helt vanlig å gjøre. For jeg merker at venner av mamma og pappa kunne jo bare se magen min og begynne å grapse løs. Mens folk på min alder, selv venner,
spør veldig bare meg, kan jeg ta på magen din? Ja, ja, ikke sant? Det er jo ikke noe problem. Det er jo gode venner av meg, så det har jeg ingenting å si. Jeg vet ikke, hvordan føler du selv? Merker du, hva synes du når fremmede kommer bort og tar deg på magen? Eller gjør de kanskje ikke det? Nei, altså jeg ser bare ut som jeg har en glutenallergi for å be. Så det kan misforstås, den magen der. Så jeg tror ikke folk tør å ta på den her nå. Men jeg er litt sånn forberedt på, mange som sa at folk kommer kanskje til å gå bort og ta på magen din og sånn. Du må være litt forberedt på det. Og så må du se om du synes det er greit.
eller om de synes det er koselig eller ikke da. Hva tror du da? Nei, jeg tror liksom ikke at hvis jeg står på kiwi og det kommer en eldre mann og begynner å ta på magen min at jeg synes at det er veldig gøy. Jeg tror kanskje jeg synes det er bare veldig rart. Og så magen føles veldig sånn deres det er folk ikke
ta på, om du tar på skulderen min eller tar på armen min, så er det jo greit nok det men magen føles liksom det er ikke sånn vanlig sted for å ta hverandre det er nesten litt intimt på en måte, så hvis du ikke hadde vært gravid så hadde det nesten vært litt sånn trakassering og så kunne du bare begynne å beføle deg på magen ja, magen føles liksom, det føles litt intimt altså
Det er ikke egentlig noe man bør gjøre med mindre. Man kjenner personen veldig godt, og aller helst kan man jo bare spørre. Jeg tenker vi avslutningsvis her, ja, for å oppsummere. Barn, er det noe du anbefaler? Ja, et hundre prosent. Jeg synes at det å få barn har vært det beste som har skjedd i livet mitt.
Jeg ville aldri gå tilbake, og jeg elsket livet mitt før jeg fikk barn. Den kjærligheten, den er ubeskrivelig. Veldig fin ord. Jeg føler jeg har fått et litt mer positivt syn i dag. Jeg synes det var veldig fint å ha det som gjest, og jeg gleder meg til vi skal feste sammen og dra inn tidlig sammen. Det blir superbra! Ja, det blir veldig bra. Da gir vi alt i tre timer. Og så tenker jeg, da kan vi møte oss, så kan vi baksnakke barna litt også. Det tror jeg er viktig. For man snakker jo som regel bare pent om barna sine. Man ønsker jo ikke å snakke om det.
Man ønsker jo gjerne å snakke veldig pent om barna sine, men jeg husker, jeg har en kjent scene på Sex og singelliv. Jeg vet ikke om du så på det noen gang. Elsker du den serien der? Jeg elsker Sex og singelliv. Jeg har sett alle episoder mange, mange, mange ganger, så jeg bare prøvde å finne ut av hvilken episode du refererer til. Det er faktisk filmen hvor Charlotte og Miranda, nå er jeg veldig nørd her, men de sitter liksom og bare drikker seg fulle, og bare sånn, vi må snakke litt dritt om barna våre nå. Fordi at man pyntes på det, og jeg elsker barna mine, jeg elsker barna mine, jeg vet det.
Men nå må du si noe som på en måte, ok, det er veldig slitsomt. Ja, det er dritslitsomt. Og så liksom, ja, jeg elsker de, men det er veldig irriterende når han gjør sånt. Ja, det er dritirriterende. Og at man er sånn, jeg tror det er litt deilig å få tømt seg og bare sånn, å fy faen, jeg elsker han overalt på jord, men dette er hardt. Absolutt, og det er helt sånn life-saving at du sier, hvis ikke så føler du at du er den eneste i hele verden som irriterer deg ved barna dine. Og det er du ikke. Det er eneste foreldre der ute. Ja, det er det.
De kjenner på det, det er helt 100% overbevist om Og hvis de ikke gjør det, så gliver de Og så må man også huske på sånn I øyeblikket da, alle sier jo helt innen Det kommer til å være tusen og ti ganger Nyt, nyt, nyt tiden, det går så fort, det går så fort Så prøv å gjør det også da Når jeg prøver å si til meg selv hele tiden Om sent i natten, jeg er liksom ammet og bare Fy faen, jeg har sluttet å sove
Så bare, ok, en eller annen dag så er han tenåring, vil ikke klemme meg en gang, løper ut av døren, smeller igjen, roper at jeg er et eller annet jævlig ord, og jeg kommer til å savne at han trengte meg midt på natten og ville ha min melk og klemte meg og var bare varm og god og søt og kjærlig og jeg var hele hans liv.
Så jeg prøver liksom å tenke det, og nyte det, fordi det er jo også veldig fint. Jeg synes det var fine avslutningsord, Isabel. Tusen hjertelig takk for at du hadde lyst til å være gjest til denne podcasten. Takk for at jeg fikk komme, og gratulerer så sinnssykt mye igjen. Det blir helt kange det her nå da. Tusen takk. Du har akkurat hørt på en podcast fra Simple. Takk da!