Tojes Time: Mads Larsen | Frigjorte Kvinner, Tinder, Kjøttmarkedet, Menn Som Taper, Barnløshet

Noen studier anslår at det er for en median mann for å få en paringsmulighet. Vi må swipe gjennom 30 000 profiler på Tinder. Det er en dystopisk nåtid. Vil vi virkelig at våre venner, brødre, sønner, fedre, hvis de er single og skal prøve å finne en kvinne å ha et forhold med, skal tilbringe så mye? ekstremt mange timer. 30 000 swipes, og det er medianmann for halvparten av den norske mannlige befolkningen, så det er enda verre. Og det er smertefullt, og kvinner behandler menn ofte. Veldig dårlig på disse markedene, fordi de kan. Det første kvinner gjør på Tinder er å swipe 95% av menn. De får ikke lov å eksistere i virkeligheten deres. Og så når de har fått matcha, så er det en ny filtrering på 98% som forsvinner, og når de møtes i virkeligheten, så er det en filtrering til på 80%. Så Så det er knallhard konkurranse blant menn for å kunne få paringsmuligheter for kvinner. Og det krever jo et sånn enormt innsats. Hvem har lyst til å swipe gjennom 30 000 profiler? Det er så dystopisk. På et samfunnsnivå så er det det dårligste rådet vi kan gi å be menn å ta seg sammen og konkurrere hardere. For jo mer konkurranse du får, så er det ikke sånn at... parringsmulighetene sprer seg jævnere. Det blir en større og større skjefordeling, sånn som vi har sett de siste ti årene. Og seksuell konkurranse blir veldig fort dysfunksjonell på gruppenivå. At vi skal bruke år og år og år av livene våre for å finne en partner er en veldig bortsløsning av ressurser, og det var ikke det mennesket utviklet seg for. Velkommen til Toyos time, og i dag har jeg med meg Mats Larsen. Forsker, nesten berømt vil jeg si, fordi at du er nå en av de femste målbærerne for et av vår tids aller største spørsmål. Relasjonen mellom kjønnene og demografi, altså vi får for få barn. Og du hadde nydelig en kronikk i Aftenposten, og mens vi spiller inn det så er du vist på første siden av VG, der du blir anklaget for, eller blir trukket inn i en argumentasjon. om at kvinner ikke bør få barn på grunn av at menn er så størselige. Hva er egentlig spørsmålet som har trukket deg inn i spørsmålet knyttet til demografi? Det jeg har kikket på i mitt siste forskningsprosjekt, som han nylig har gjort en bok om, er utviklingen av vestlig kjærlighetsideologi over de siste årtusene. Fordi jeg ønsker å forstå hvordan vi har kommet dit vi er i dag, som er et helt unikt parringsregime. Det er en rekke dysfunksjoner som er ganske åpenbare for folk, i hvert fall de som er single. Det er at dating, spesielt over de siste 10-15 årene, har blitt mer og mer grusomt. Det er veldig traumatiserende, både for veldig mange menn og for veldig mange kvinner. Hvorfor traumatiserende? Er det traumatiserende på samme måte for menn og kvinner? Neida, det er veldig forskjellig. Mensproblem. Du har to markeder, et korttidsmarked og et langtidsmarked. Det er ligging og det er forhold. Og de aller fleste mensproblem er at de ikke får tilgang på korttidsmarkedet, som da er inngangen til langtidsmarkedet. Så de må legge en enorm innsats på Tinder, på dating, kultisering av kvinner. Det blir sterkere og sterkere konkurranse. Noe som gjør at menn opplever flere og flere avvisninger og får et dårligere og dårligere utbytte av innsatten sin. Mens for kvinner er utfordringen at de får lov å ligge med de mest attraktive mennene, men ikke å bli kjærester med dem. Det er selvfølgelig fordi det er såpass få høyverdigmann, menn som veldig mange kvinner konkurrerer om, og de er mer i miljø til å ligge med disse kvinner. Men matematikken går ikke opp i forhold til at alle kvinner da skulle kunne få seg en sånn høyverdigmann, som de er biologisk og kulturelt programmert til å foretrekke. Så mennene sliter i korttidsmarkedet, kvinnene sliter i langtidsmarkedet. Er det slik at det er et lignende antall menn og kvinner som blir traumatisert av dette? Godt spørsmål. Det burde jo være omtrent... men det er jo helt forskjellige utfordringer. Man tenker jo i en sånn objektivt sett at det er jo en fordel for kvinner å ha makten på kortlitsmarkedet at de får ubegrenset tilgang til sex og dating med de mest attraktive mennene. Men Amanda Romer, en bok som du brakte min oppmerksomhet til, hun skriver jo i sin halvbiografiske roman og argumenterer ganske effektivt for at Ja, det er kanskje ille å sitte i kjellerstua for inselts og aldri få noen respons hos kvinner og leve et liv i ensomt solibat. Men hun argumenterer for at hun er veldig mye mer personlig. Hun skulle jo skaffe seg en livspartner, og tenkte 5-6 data var nok. Og i løpet av to år så hadde hun ligget med over 50 menn, og ingen av dem hadde bedt hun på en date nummer to. Det er jo sårbart på et helt annet nivå da, når du har utlevert deg selv, blitt kjent med noen, visst deg fra din beste side at du hadde sex med dem, og så får du vite hver eneste gang at du ikke er bra nok for en date nummer to. Så det er jo veldig tøft for mange menn og kvinner, men på forskjellige måter. Ja, altså Romaris bok har jo denne halve målen med består av menn jeg har ligget med. Det som er så utrolig ærlig og skjørt, og som ikke har kommet så veldig fram i debatten, er jo at når hun da endelig får seg En bra mann som hun kunne etablert et formål med, som vil ha et formål med henne, som vil investere i henne, så bander hun han helt forferdelig, sviker han, for å fortsette å være et ligg for en mann med høyere status som hun er mer tiltrukket av, selv om hun vet at ikke dette kommer til å gå noen sted, som oppfører seg helt jævlig mot henne. Og hun ender da i en sånn ekstremt selvforrakt greie av at hun er en dårlig menneske på hva enkelte måter er hun nok også det, for hun oppfører seg dårlig, men hun blir også, andre oppfører seg dårlig mot henne. Det er mange dårlige oppførseler i denne boka der. Jeg har jo sett det her selv, hvor flere venninner og flere kvinner blir kjente at Du kan bli omprogrammert. Hvis du har tilbrangt de siste 10-15 årene på Tinder, og bare dejter og ligger med menn i det helt øverste, helt øverst på denne attraksjonsskala, så blir du vant til en type utseende, en type adferd, en type sosial sirkel. Menn som kan være veldig fengende, sånn at de lykkes jo, fordi de er flinke til det. Hvis du har tilbrangt de siste 10-15 årene med en kvinne på en part og blir på 70, med bare å ligge med menn og date med en med en part og bli helt opp mot 100-tallet, så er det det du blir å forvente. Og det var det Amanda oppdaget, at alle disse mennene som avhisto, det var det hun forventet av mennene, at hvis du utser en viss kropp, en vits personlighet. Så når hun da møter Emil, som har utseende til det hun kaller en douche og en player, men som da er veldig usikker, så er det vanskelig for henne å ta til takke med en mann som ikke har den selvsikkerheten og karismen som gjør at hun får lyst til å umiddelbart gå til sengs med ham på en date. Og da blir det slik, og da beskriver den veninneflokken at alle menn som har en mer vanlig eller demper personlighet, den blir oppfattet som om det er noe gærent med dem, for det er ikke de mennene det har blitt utsatt for de siste ti årene. Er det det de kaller på engelsk alpha widows? Altså at kvinner, la oss si da, det er vanlig på internett å dele inn kvinner og menn i ti deler. Altså, nummer ti er mest attraktiv, en er minst attraktiv. Og at Kvinner som ligger fra 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, kan alle sammen ha sex med menn fra 7, 8, 9, på grunn av at menn er mye mindre diskriminerende enn kvinner. Kvinner er mye mer diskriminerende. Det er veldig sjeldent at veldig pene damer har sex med menn som er mye mindre attraktive enn seg selv, men mindre denne mannen er mektig eller rik. Er det det som er problemet her? Altså at veldig mange damer runger av seg Nikkersen for et ganske lite antall menn, som de da blir vant til. De tror at det er deres nivå, og at de lurer seg selv til å tro at på et eller annet tidspunkt vil en av disse alfane velge dem for et langsiktig forhold. Nå pleier jeg å holde meg unna... den type begrepet som er vanlig mann og sfæren, det er veldig forenklet, veldig sterk ideologisk slagside. Jeg vil ikke ha kalt det alfabet, men det er det fenomenet, det begrepet jeg forsøker å beskrive. Men ja, og det er jo begrenset hva det finnes forskning på av det her, så noe blir jo litt anekdotisk, og noe forskning støtter opp indirekt om det, men ja, det er i hvert fall min erfaring at når kvinner har blitt vant med en type menn, hvis du har tilbrakt ti år på Tinder og dejter og ligger med de aller mest attraktive mennene, la oss si du selger 70 og de er sånn 95 og opp. Hvis du da skal reorientere deg for å finne noen som har samme partenverdi som deg, sånn at det kan bli en kjæreste, så kan det være veldig eksistensielt smertefullt. Det er en mann du aldri ville ha sett på før, aldri ville ha ligget med, aldri ville ha gått på date med, og nå skal du prøve å få deg selv til å bli forelsket igjen og tenke på at den her skal tilbringe livet mitt med, det er her som skal bli faren til mine barn. Det føles som et et svik mot seg selv, det kan føles som det, som et upassende kompromiss, som noe man som menneske må gå inn på. Hvis du holder deg i den første I den første fasen hvor du bare dated mest attraktive mennene, så kan du jo lure deg selv til å tenke at din partnerverdi også er på det nivået. Du har bare ikke funnet den riktige matchen enda. Mens hvis du da har bikket tredje, og du begynner å føle at nå må du skape deg et forhold, det har jeg sett hos flere kvinner. Det har vært en litt lang og smertefull prosess å reorientere seg og akseptere at man må prøve å bli forelsket i noen som har lik partnerverdi som en sær. Er det disse kvinnene som skiller seg etter at de har fått barna? Aner ikke. Jeg går ut fra at det er mange fasiterte årsaker til det. Det synes å være et fantastisk forskningsoppland som ligger bak her. Du gikk jo inn i denne debatten for en del år siden, skrev en bok som heter Pornopung. Kan du fortelle litt om hvordan den debatten gikk? For du ble veldig prominent og møtte mye mot Bør. Du er litteraturviter, er veldig interessert i evolutionsbiologi, men så dukker du nå opp igjen i debatten fra ditt stålsebunarsett i Oslo, Senter for Utvikling og Miljø. Hvordan gikk den reisen fra Polnopunkt til hvor du er nå? Ja, det jeg bar til torks med pornopunkt var jo mye enklere. Og det var ekstremt kontroversielt, det var nesten ingen som trodde når jeg sa det. Det er helt opplagt i dag, for nå er jo alle i Tinder og vet hvordan det fungerer. Det jeg påstod var at, jeg brukte ikke de ordene da, men at på korttidsmarkedet så er det kvinner som har makt, så de har ubegrenset tilgang på sex, mens de aller fleste menn har null eller veldig liten tilgang til det markedet. Og det gikk imot det skriptet som vi hadde, som var et sånt feministisk skript fra 70-tallet, at alle menn kunne ligge rundt og bli sett på som helter, og alle kvinner kunne ikke gjøre det, for da ble de slørtskjema. Så da tenkte jeg jo at hvis jeg viste til folk hvordan dette korttidsmarkedet fungerte, hvordan det var ganske traumatiserende for mange menn, og hvordan det ikke var til fordel for kvinner heller, så trodde jeg at da ville jeg ha en endring for å skape noe som var bedre for alle. Da var jeg ung og naiv. Det er ikke sånn kulturendringer fungerer. Og så hadde jeg som mål at på et eller annet tidspunkt skal jeg inn i akademia igjen og ta en doktorgrad og studere. opparbeide de evne som krevdes for å kunne forsk på dette fra et akademisk stålsted. Og det har jeg nå gjort, og det var den boka som jeg har publisert denne måneden, Stories of Love from Vikings to Tinder, hvor jeg tar oss gjennom hele utviklingen av vestlig kjærlighet, fra oppløsning av ettersamfunnet, som satt i gang som veldig sterk individualiseringsprosess, som da gikk gjennom Vesten første seksuelle revolusjon rundt år 1200, Vestens andre seksuelle revolusjon rundt 1750, og den tredje seksuelle revolusjonen rundt 1968, og så antar jeg at det vil komme en ny seksuell revolusjon ikke så langt inn i fremtiden i forbindelse med de nye teknologiene som utvikles gjennom en fjerde industriell revolusjon. Så prøv å se litt inn i fremtiden og tipp hvordan fremtidens paringsregime kan bli. For jeg tror ikke det er min erfaring fra å studere kulturendringer i Norden over de siste tusen årene at Når vi er på slutten av en epoke, så er det veldig mye som går gærent og som føles feil. Og vi klarer som regel ikke å fikse det. Det handler om at det kommer en ny verden grunnet av ny ideologi, ny psykologi, ny teknologi. Og så må vi da finne nye kulturelle løsninger til den virkeligheten. Og det er det jeg tror som kommer til å skje nå. Jeg tror ikke at vi klarer å fikse det paringsregime som vi har nå med fertilitetsatabenten med fire på kort i mellom lang sikt. Men jeg er naivt optimistisk på lang sikt. Fertiliseringstratet på 1,4 er mye mer alvorlig enn det jeg tror folk kan forestille seg, på grunn av at det er en matematisk logikk. Og dette forklarer jo menneskehetens eksplosive utvikling over de siste 100 årene. Mens når du får 1,4 så blir man for en generasjon hvor det er så få fruktbare kvinner i befolkningen at det er vanskelig å reversere kvinner. eller å holde befolkningen stabil i det hele tatt, og det vil få enorme samfunnskonsekvenser på grunn av at stadig færre skattebetaler skal betale for stadig flere pensjonister. Slik jeg opplever det, så har denne problematikken vært skjert en stund der, for omtrent 10-15 år siden var det Stoltenberg som snakket om det, om at vi må sørge for å ha en sunn befolkningssammensetning og sånne ting, og svarene har vært alltid økonomiske. Altså mer barnehager, stort sett rettet mot kvinner. Hvordan kan man gjøre det lettere for kvinner å få barn, som er bra? Hvorfor har ikke det funket? Det har det før. Det funket i fortiden. Vi hadde fertilitetsutfordringer også på 1930-tallet, som vi løste med sosialdemokratiet og kulturelle endringer som følge av en krig. Og det her har vært en prosess som har foregått i Norge siden 1200-tallet, den med stadig økende individualisering, stadig sterkere fyrring av kvinner. Og nå har vi kommet så langt at alle de konvensjonelle politiske verktøyene har blitt brukt opp, Fordi Norge opprøtholdt jo fertilitetsraten helt frem til 2010, da var den på 2,0 og nå har den sunket til 1,4. Og da tenkte vi jo på 2000-tallet, når den fertilitetsraten hadde sunket så mange andre steder, at løsninga var likestilling og sosialdemokrati. De måtte kopiere oss. Og nå har vi kollapset vi også. Det er svært usannsynlig at de tradisjonelle økonomiske virkemidlene vil fungere. Det har blitt eksperimentert litt med det. Målet er at tiltak fungerer ikke. Mer generelt, tiltak har en effekt, men det er alt for dyrt. I Polen koster hvert ekstra barn 10 millioner, i Frankrike 20 millioner. Og i Norge som er enda rikere, så er det svært sannsynlig at de pengene vi kaster etter det vil ha en minimal eller null effekt, eller en negativ effekt, fordi vi har en tendens til å gjøre ting, for eksempel, som du nevnte, å gi mer penger til kvinner når det er slik at kvinner får mer enn 12 millioner kroner mer fra velferdsstaten enn de betaler, mens menn betaler mer i skatten de får tilbake. Og det gjør at det blir materielt enklere for kvinner å få barn, men samtidig så gjør det det vanskeligere for kvinner å finne en partner. Så vi har noe som drar i positiv retning, men kanskje mer i negativ retning. Og det kommer antageligvis, det som fødselstatsutvalget kommer til å konkludere med om halvandet år, er at vi skal gjøre sånne ting som litt mer barnetrygg, litt billigere barnehag og så videre. Mens det som framstår som ubestridelig, at hvis vi skal få til noe som månede, så er det kulturelle endringer som må få til. Og dessverre så er 40 av oss slik at de som prøvde å gjøre noe med dette var fascister. Så når noen begynner å snakke om familie og fertilitet, så kommer det fascistkortet frem med en gang. Men kommer ikke det frem i enhver debatt nå, har jeg inntrykk av? Ja, spesielt her. Men jeg mener ingenting som er mindre partipolitisk enn fertilitetsraten. Dette er jo det dypeste spørsmålet, eksistens eller ikke eksistens. For nå styrer vi mot selvutstattelse. Og det burde ikke være en... venstre-høyre politisk spørsmål om vi skulle eksiste eller ikke. Det burde gå litt dypere enn som så. Og det kanskje har vi ikke appetitt lenger. Kanskje har vi som kultur godt mett. Kanskje ikke vil mer. Kanskje vi synes vi er for rom. Kanskje vi skal bare avvikle det her og la oss forsynne i fremtiden. Men da synes jeg i hvert fall om det er det vi vil, at vi kan ta en prat om det først. Det er jeg enig i. Mens din analyse peker jo i retning av et lende som politikken føler seg veldig ubekvem i. Altså, for du peker jo i retning av at dette er en kulturell drevet trend. Det er ikke drevet av økonomiske faktorer primært, eller av statens organisering, eller en gang den førende ideologi. Kommunistiske Kina, samme utfordring. Autoritære Russland, samme utfordring. Som de liberaldemokratiene så tydeligvis er det ikke den herskende ideologien engang. Det er et kulturelt fenomen, og der føler staten seg veldig ubekvem. Ting fortsetter til de ikke går lenger, og så snur vi rundt. Og da er vi ofte villige, vi mennesker er villige til å kaste koll på veldig mange ting som vi holder for å være sanne når ting endres. Hvordan ser du for deg at en eventuell kjendring vil bli mer kysk igjen? Tror du at kristendommen, seksuelle revolusjon med monogame parforhold vil gjenoppstå? Nei, jeg er ikke disponert for å tro at vi kan gå bakover. Ut fra hvordan jeg størker tur, så er det veldig sjelden vi tar effektive steg bakover til fortidens løsninger. Så jeg ser fremover og tenker hva er de teknologiene som kommer nå i forhold til automasjon og så videre. Vi har gått gjennom en rekke kjærlighetsideologier de siste 800 årene, fra heroisk kjærlighet til høvisk kjærlighet til kompanjonsk kjærlighet til libertinsk kjærlighet til romantisk kjærlighet, og nå det som kalles konfluent kjærlighet som vi har hatt siden 1960-tallet. Er det partnerskap kjærlighet? Ja, du kommer sammen og så går du fra hverandre, og så skal det være belønne, så skal det føre til individualistisk selvrealisering. I stedet for å selvrealisere under det romantiske regimen som var det fra starten av 1800-tallet til 1960-tallet, så var menn og kvinner halve mennesker, så skulle du finne din andre halvdel, og så skulle du fusionere sammen for resten av livet, og da skulle du ha sterk ekte kjærlighet, og du skulle kunne ha seks i et heterofilt parforhold som var til livet under, og var understøttet av veldig sterke følelser som aldri tok slutt. Men nå skal vi komme sammen så lenge det er praktisk for oss, og så skal vi gå fra hverandre igjen, og så skal vi selvrealisere som individer, både på kort- og langtidsmarkedet. Det høres jo ut som at denne ideologien ville måtte skape vanvittige mengder med lykke i samfunnet. Har det funket sånn? Ja, fordi alle disse ideologiene kommer jo med en utopi, og utopier er jo slik at de blir jo ikke virkelig som regel. Det er noe som motiverer oss til å samarbeide, til å føle oss som en gruppe for å vite hva slags fremtid vi skal prøve å få. Og det som var utopien til romantisk kjærlighet, det var jo at bare vi fikk til det at alle menn kunne jobbe, alle kvinner kunne være hjemmeværende og alle var gift, så ville vi ha paradis på jord. Og det fikk vi realisert på 1950-tallet. Og da visste vi at det var ikke så utopisk for alle sammen. Og utopien til konfident kjærlighet, at bare vi tar vekk alle den undertrykkende kulturen, så kan alle menn og kvinner leve ut alle sine ønsker og begjær. Og det var helt feil. De aller fleste menn har ikke tilgang på korttidsmarkedet. De får ikke levd ut sine seksuelle begjær og sine ønsker om høypartende variasjon. Og kvinner får ikke disse mennene som de har mest lyst på. Så vi ser nå, vi gjennomskriver at denne utopien til konfident kjærlighet, at det var bare å slippe det, så ville alt ordne seg. Det fungerer ikke. Og da ser vi jo at da er det jo trekk med menneskelig natur som spiller seg ut forskjellig i forskjellig miljø. Og det er mye av den kritikken som har vært i sommeren, når jeg bare påpekte at nå styrer vi mot kjellutsettelse, så ble det antatt at det ville, som det du sa i sted kan tolkes til, at det ville ta oss tilbake til sånn mørketida hvor menn skal tvinge kvinner til å få barn for staten, og så videre. Den aller høyeste verdien i Skandinavia vil jeg påstå er kvinnelig valgfrihet. Og jeg ønsker ikke å begrense kvinnelig valgfrihet, eller fortelle kvinner hva de skal gjøre, men som evolusjonsforsker er jeg veldig oppmerksom på at valgfrihet, det er dels en vestlmyte, det er autonome individer som sitter og tar rasjonelle valg, det er ikke helt sånn det foregår. Det handler om hvilket miljø i, og hvordan menneskets natur, og mannlig og kvinnelig parringspsykologi, spiller seg ut fra forskjellige impulser. Og nå har vi et miljø, og en ideologi, og teknologi, som henvender seg veldig til kvinners promiskuøse attraksjonssystem. Vi har to attraksjonssystem. Et promiskuøst attraksjonssystem som er det originale, og for rundt 4 millioner år siden så fikk vi et par dannelses attraksjonssystem. Og det vi har gjort i tidligere tider, det er å skape miljø som henvender seg til pardannelse og straksjonssystemer. Det er litt tregere, det trenger litt mer tid, man må bli kjent med hverandre, man må usettes for flere folk, og så må det være et visst kulturelt press på folk for at de skulle kunne ta på seg brydden av pardannelse over flere ti år, og det å ta seg av avkom, som er veldig ressurskrevende. En av de tingene vi ser i dag er at, og dette har du sikkert sett i ditt eget liv også, at når kvinner får mulighet til å omgås med en over tid, så kan de finne på å sjekke opp og bli kjæreste med en mann som de kanskje aldri ville valgt på Tinder. Mens hvis man flytter det over, og bare flytter det over i en ren, sånn, skematisk attraksjonsgreie, hvem er det som har kjeven, hvem er det som har pengene, hvem er det som har selvtilliten, sosiale egenskaper, utdannelsen, alle de greiene der, så trekkes veldig mange kvinner i retning til et ganske lite antall menn. Og siden vi lever så mye på internett, så synes det å være at det er i den retningen det går. Stemmer det? Ja, jeg påstår at det er en av den teknologien. Vi har to attraksjonssystem, og hvordan du skal få en kvinne til å bli forelsket i en lavverdig mann, vi har sett bilder av en på Tinder, det vet jeg ikke, det er akkurat som du sier, man må bruke tid. Og det ser vi på noen studier, en amerikansk studie visste at I vårt århundre har det vært slik at antall sekspartnere som tilfaller de øverste 5% har økt med 35%, de øverste 20% med 25%, tror jeg. Og da har det vært en tilsvarende nedgang blant de laveste 80%. Og da er det slik at hvis kvinnen skal klare å bli forelsket i en mann med lik partnerverdi som hun selv har, så må hun møte en del sånne menn og tilbringe til henne. Det er lettere å bli forelsket enn en høyverdig mann, men det går an å bli forelsket igjen på samme nivå. Det er sånn det pardannens attraksjonssystemet møter. Og hvis da kvinner tilbringer 20-årene med å date disse høyverdige mennene som de ikke kan bli kjærester med, så vil det da være statistisk mindre sannsynlig at de tilbringer nok tid med den rette mannen som de matcher med, og kan bli forelsket. Og det fører til at vi har hatt en veldig oppgang over de siste 20-årene i singelhet- Der jo skal den avgjøre verdensledende, og det ser ut som vi bare går mer og mer i den retningen. Det er jo litt trist at så mange mennesker vil leve livene sine alene. Det var vel det som var hovedpåringen med begge forsider mot deg, om at menn er ubrukelige. Det er mye bedre å være alene og ikke få barn. Men i din forskning, er det det som kvinner egentlig mener? For det synes på meg som at dette er noe som veldig mange kvinner er veldig opptatt av, er på en partner som er en partner de vil ha. Nei, for 6 millioner år siden gikk det helt fint. Da hadde vi et lignende system som var veldig promiskiøst, hvor kvinner da ga paringsmuligheter til de mest attraktive handene. Men siden vi for 4 millioner år siden utviklet et sånt pardalensattraksjonssystem, så det formet psykologien vår i veldig stor grad. Så de fleste menn ønsker jo å pardanne, og er lykkeligere når de er i forhold. Og når vi nå har skapt et regime der det er veldig vanskelig for kvinner å finne menn som de føler er bra nok, så vil det jo bare bli flere og flere single, og folk vil ikke ha det så bra som de ellers kunne ha hatt det. Og vi har hatt, som jeg også har skrevet i en kronikk i Aftenpost for litt siden, det har blitt, etter den tredje seksuelle revolusjonen på 1960-tallet, så har det blitt mer og mer populært, å snakke med menn og snakke opp kvinner. Og det må vi gjerne gjøre. Det har skapt masse liberale friheter for kvinner, og kvinner har blitt styrket, og det har vært tydelig hjelp for dem der. Men nå har vi kommet til et punkt da, hvor hvis vi synes at menn er så størselige og feil, så blir det jo bare færre og færre menn som er bra nok for kvinner. Det vil si at med likestilling og rikdom, så velger kvinner bort de mennene som er på nivå med dem selv. Og hvis vi fortsetter der, så forsvinner vi. Og underveis så vil vi kanskje ikke ha det så veldig bra heller. På internett så får man inntrykk av at det er mange menn som ikke gidder lenger, som har trukket seg ut av kjæreste markedet. De vet når de er sjanseløse at de kommer ikke til, og dette kommer bare til å føre til ydmykelse, avvisning, Er det der vi er? Ja, så nå er det slik at både for å ta først på det menn og kvinner synes det har begynt å trekke seg bort fra både kort- og langtidsmarkedet. Vi har talt fra USA. Først så vi at menn hadde en voldsom økning etter innføring av Tinder i seksuell inaktivitet. Det siste årene har kvinner nådd dem igjen, så begge ligger på rundt en tredje, før noen studier. Og da av single-amerikanere, så visste jeg i en undersøkelse at 50 prosent av menn ikke var interessert, ikke bare i kjærestemarkedet, men i sex også. at 50% av unge menn som er sengelser, de er ikke interessert i hverken kort- eller langtidsmarkedet, og 63% av kvinner. Så da ser det ut som om det som skjedde med Tinder fikk menn til å melde seg ut, fordi konkurransen ble så jævlig hard. Og så var det alle disse postkortale avvisningene som kvinner får gjennom å bare date høyverdig menn, som gjør at kvinner da, ti år etterpå, kommer etter oss og går opp. Så det som jeg tror skjer, det er jo det at kvinner har en enorm maktfordel på disse markedene. Av veldig dype historiske evolusjonsårsaker. Og da har de brukt dette til å påføre menn mer og mer konkurranse. Det blir hardere og hardere. En eller noen studier anslår at for en median mann, for å få en paringsmulighet, må swipe gjennom 30 000 profiler på Tinder. Og det er en dystopisk nåtid. Vil vi virkelig at våre venner, brødre, sønner, fedre, hvis de er single og skal prøve å finne en kvinne å ha et forhold med, skal tilbringe så ekstremt mange timer. 30 000 swipes. Og det medianmann, for halvparten av den norske mannlige befolkningen, altså det enda verre. Jeg ble intervjuet for en sak på nettavisen av en mann som hadde sveipet gjennom flere hundre tusen profiler uten å lykkes. Mhm. Og det er smertefullt, og kvinner behandler menn ofte veldig dårlig på disse markedene fordi de kan, og fordi de føler at de blir... De mennene de utsettes for er jo disse høyverdigmennene. Det første kvinner gjør på Tinder er å swipe vekk 95 prosent av menn. De får ikke lov til å eksistere i virkeligheten deres. Og så når de har fått matcha, så er det en ny filtrering på 98 prosent som forsvinner. Og når de møtes i virkeligheten, så er det en filtrering til på 80 prosent. Så det er knallhard konkurranse blant menn for å kunne få paringsmuligheter for kvinner. Og det krever jo et sånn enormt innsats. Hvem har lyst til å swipe gjennom 30 000 profiler? Det er så dystopisk. Så det at menn da melder seg ut og forstår det, så har du de andre mennene som ikke melder seg ut, som blir med på den konkurransen. Og hvis man skal forstå et fenomen som Andrew Tate, ser du det at når konkurransen over kvinner blir hardere og hardere og hardere, så må du ta svært drastiske grep for å lykkes. Og den kyniske individualistiske holdningen som han forfekte, vil jeg påstå er antageligvis en av de beste strategiene hvis du ønsker å lykkes med kvinner. Så på et individuelt nivå så må menn ta seg sammen, konkurrere mye hardere og bli mest mulig like Andrew Tate. På et samfunnsnivå så er det det dårligste rådet vi kan gi å be menn å ta seg sammen og konkurrere hardere. For jo mer konkurranse du får, så er det ikke sånn at paringsmulighetene sprer seg jævnere. Det blir en større og større skjefordeling, sånn som vi har sett de siste ti årene. Og seksuell konkurranse blir veldig fort dysfunksjonell på gruppenivå. At vi skal bruke år og år og år av livene våre for å finne en partner er en veldig bortsløsning av ressurser, og det var ikke det mennesket utviklet seg for. Vi har i absolutt Alle samfunn, som vi kjenner til i hvert fall, frem til 1750-tallet i Vesten, hadde forskjellige grader av arrangert ekteskap. Vi har utviklet oss hvor familien og samfunnet har blandet seg inn hvem vi skal få som partnerer, og når vi nå står der helt alene og må konkurrere knallhardt, så blir vi deprimert, og så gir vi opp. Ja, men så kommer det vel også et annet aspekt til dette, det er jo kvinnelig promiskusitet, ikke sant? Fordi Jeg vil tro, dette er litt fargefelt, men jeg vil tro at for menn så er en av de aller viktigste aspektene ved paradanelse er at du oppfoster dine egne barn. Og det er veldig viktig for menn. For menn investerer så mye i familien, og det vi får tilbake er at vårt DNA blir videreført, vår arv. Fra populærkulturen så ser du som at ... kvinnelig ærbarhet, det har forlist. At hvis ikke mannen din får jobben gjort, så er det helt innenfor å ligge med en eller annen kollega på julebord på grunn av at mannen din får ikke jobben gjort. Det er innenfor. Men det er ødeleggende for menn, for da kan du ikke stole på at barna dine er dine barna. Først er det kjempevanskelig å finne seg en partner. Og siden du har funnet deg en partner, så kan du ikke være sikker på at den partneren vil få blitt ro mot deg. Og det gjør at det blir en dårlig deal i begge ender. Ingen sted i verden, kanskje aldri i historien, har det eksistert menn som har lagt mindre vekt på kvinnelig dydighet enn i Skandinavia. Og det skyldes antakeligvis velferdssamfunnet. At når kvinner er økonomisk uavhengige, og mannen kan regne med å investere færre ressurser i jold, så vil kravene til kvinnelig dydighet gå veldig ned. Så der er vi mindre noensinne. Norske menn og svenske og danske menn er veldig åpne for at kvinner skal ha en promiskus fortid til en viss grad. Men det andre elementet der i forhold til en økende forståelse av promiskusitet, så tror jeg det har vært en en interessant utvikling de siste 10-15 årene, hvor noen kvinner har sagt at dette til viss del er et storbyfenomen. Dette vil jeg også overleve litt, og de som jeg kjenner er kanskje ikke et selekt, et representativt utvalg av norske kvinner flest. Men jeg har jo merket at det har vært en bevegelse mot det at kvinner har funnet en verdsettelse for promisjøs seksualitet som kanskje var noe mindre før. At de har gjort seg denne erfaringen kanskje over 10-15 år med Tinder, hvor de lærer seg, i hvert fall noen, fordi typisk synes jo menn setter mye større pris på partnervariasjon enn det kvinner gjør, men kvinner har jo tilgangen, så de kan jo gjøre det. Hvor de da lærte seg at det er veldig spennende å ha sex med nye menn og så videre. Selv om de likevel ønsket et parforhold. Nylig var det en søster som hadde vært single en del år nå, men ikke funnet seg en god match. Hun synes det er veldig gøy å være på Tinder og på utested og finne mest attraktive mann og ha spennende sex med dem. Hun begynte å føle at hun ikke klarte å se for seg frem til hvis hun fant en mann hun matchet med og skulle være i et forhold. Hun hadde ikke lyst til å stoppe den delen av livet. For hun satt så stor pris på det. Det var så spennende. Og da tenkte hun at da må hun finne en mann som er med på det samme. Som også kan ligge med andre på å si. Problemet med det er jo at Det er jo veldig få menn som får til det. Det er kanskje en sånn 1-2-3 prosent av menn som er flinke nok og attraktive nok på korttidsmarkedet til å kunne ha promiskue sex på siden av et forhold i noen særlig grad, mens kvinner da har ubegrenset tilgang på det, også når de da er i forhold selvsagt. Så det er... Hvis kvinner setter større og større grad på den type seksualitet, så blir det vanskelig for dem å gå inn i forhold hvis de skal ha et åpent forhold med mann, for da må de få et forhold til de aller mest attraktive mannene, mennesker som har tilgang på kvinnelig seksualitet, også når de er i parforhold. Men da ligger fremtiden i dag at stadig flere kvinner kommer til å bolle seg gjennom 20 årene og så bruke 30 årene på å lete etter en partner som de kanskje ikke finner og så ende opp med å dra til Danmark og bli svanger med en eller annen donor og så vokser stadig flere barn opp utenfor kjernfamilier er det det som kommer til å være en økende andel av den de få barna som finnes? At utviklingen kan gå i den retningen, ja, kanskje at det skal være nok til å holde opp fødselstallelsene, det vet jeg ikke. Jeg tenker hvis vi ser litt mer inn i fremtiden da, med disse nye teknologiene som kommer, nå er vi i konflikt kjærlighet. Jeg tenker kanskje jeg utforsker den boka jeg kommer med, noe som jeg kaller dataistisk kjærlighet, hvor vi kan se for oss når vi har fått automasjon, når i løpet av 20-30-tallet Elon Musk har bygd en 10-20 milliarder optimusroboter som gjør jobbene våre for oss. og alle mennesker, hvis det blir slik da, at alle mennesker blir garantert materielt sett for hele fremtiden sin, så kan jeg jo se for meg at vi går inn i en gullalderet produksjon, hvis du har roboten Ennis, og alt materielt er sikret, hvor mange barn vil du ha da? Så jeg tror jo at ting kan endre seg med det, og så kan jeg se for meg at hvis vi da forestiller oss at AI-en blir så utopisk som mange forestiller seg, at den kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv, den kjenner oss alle, det å facilitere og finne skikkelig gode matcher, en mann og en kvinne som matcher skikkelig godt, og så setter de i en situasjon som føles organisk, som er veldig intens, kanskje føler man en livsfare, så kan man knyt bånd veldig raskt. Så jeg kan jo se for meg en gull alder om 20-30 år, men det er også enkelt å se for seg litt mer dystopiske utviklinger. Det der høres jo som skript i en sånn her olde sakslig roman. Altså at man skaper en orkestrert livsfaresituasjon for en sånn titanikssituasjon med målet om å sveise sammen enheter. Veldig effektivt. Vi har jo veldig mange i historien eksempler på ikke monogame måter å drifte samfunnet på. Romerik er et godt eksempel på det. der det var egentlig bare eliten som hadde permanente parforhold. De var ikke monogame. Mannen lå da med prostituerte og med tjenere og sånne ting, og reproduserte seg i flyttig. Mens for de stort forflert alle menn, så fikk de aldri reprodusere seg. De levde kanskje med kvinner, men det var andre menn som fikk barn med dem. Er det den veien vi kommer til å gå? Altså at... disse stakkarslige mennene som hånes så rutinemessig i norske medier at de må ende opp som hanreier der de får tilgang på familieliv, men ikke med sine egne barn. Ja, det er jo den veien vi går nå. Det er den utviklingen vi er på, men man kan jo forestille seg at ting går både i den retningen og i motsatt retning. Men ja, det var jo unikt. Romeriket hadde jo monogami som et ideal. De var bare ikke så veldig dedikerte til det. Det var jo det som skjedde med den første seksuelle revolusjonen i Vesten under 1200, at kirka kom opp på den helt spinnvinnelige ideen med livslangt monogami. Og det er jo grunnen til at vi har mobiltelefoner i dag, og at vi sitter her i et sånn fint hus. Det var det som skapte moderniteten, det var det som lagde grunnlaget for alt som kom etter. Det ville ikke ha skjedd, i hvert fall ikke på den måten, hvis ikke kirka hadde den fikse ideen med liftlengt monogami. Og så ga vi opp det ideale med en tredje seksreprosjon på 1960-tallet. Vi kan jo tenke at... Med grunn til at kvinner har ble da etter den første seksuelle revolusjonen sammen med lavverdige menn i monogame forhold. Det var fordi de ble tvunget til det. Over 80 prosent av menneskesamfunnet har vært polygyne samfunn, og de som ikke var det hadde også innslag av det. Det var bare her i Vesten vi ble veldig bestemt på at vi skulle gjennomføre monogami. Så hvis vi fortsetter så kan du jo tenke at hvis vi ikke trenger alle disse laverdimeende til produksjon og beskyttelse som soldater, hva slags insentiv har kvinner, nå blir vi virkelig utopiske, det er far out, men hva slags insentiv har kvinner for å skulle ønske å være sammen med disse mennene? Det er mye hyggeligere å være sammen med høyverdige menn, hvis alt materiellt er skaffet for at du ikke trenger disse mennene, så kaller det kjempefestelig. For det var litt sturslet og trist for kvinner å måtte forholde seg til alle disse mennene som ikke har noen seksuelle erfaringer, som har litt bittighet på grunn av det, og gjerne skulle oppleve det selv. Det ødelegger jo stemningen litt for kvinner i noen sammenhenger. Dette er dystopisk. Men hva med mennene da? Hvilke insentiv skal da mennene ha for å gå på jobb og fikse klokken og spenne høyspentledninger? og slite kroppen sin i filler hvis de ikke får noe ut av det. Liksom sånn som i Romerike så hadde man en ganske knallhard sosialstruktur som tvang folk til arbeid. Men det har vi ikke. Vil ikke da veldig mange menn bare gå sin egen vei og bare trå vannet og gå på jakt og spille sjakk? Nei, det dystopiske vi ser skjert til nå var jo i hvert fall slik jeg tenkte det, en fremtid der automasjon besørger all jobben. Hvor disse lavverdien mener ikke trengs lenger til produksjon eller beskyttelse. Men hvis vi ser på hva som skjer med marginaliseringen av samfunnet i dag, så virker det hvertfall fra mitt perspektiv og mitt fagbakgrunn helt opplagt av at antakeligvis hovedgrunnen til at flere og flere menn fall utenom eller fall bak kvinner på flere og flere samfunnsområder er nettopp at de blir bortsortert. Hovedfunksjonen til å ha to kjønn. En av de hovedfunksjonene er jo at kvinner skal drive seksuell selektering av menn. Og hvis flere og flere menn blir valgt bort, så er det forutsigbart at deres psykologi responderer med å trekke seg ut. Ikke prøv så hardt, for de vet at ting er håpløste likevel. Og nå har vi hatt tre utvalg i dette århundret. Mannspanelet, og det Stoltenberg-utvalget og mannsutvalget. Hvor ingen fikk lov å se på det her. Nei, det var veldig rar lesning det mannsutvalget sin rapport. Jeg vet ikke hva slags muligheter de hadde til å lykkes. Det var innersjukert av arbeid i det partiets kvinnenetverk, og ministeren som satte her i gang gikk ut av valgklassen og sa at de skal få konkludere med det de vil. Men jeg håper de konkluderer med at menn må bli mer feministisk, så vi kan være feministisk sammen. Da vil alt ordne seg. Og det var ikke i en del av mandatet å se på menns parringsutfordringer. Det at menn blir bortsortert på kort- og langtidsmarkedene, det var ikke noe de fikk røre en gang. Hva var konklusjonen at menn skulle skjerpe seg? For det pleier alltid å være at menn skal skjerpe seg. Ja, i den mannspanelet for snart 20 år siden, så var det jo det at menn har kanskje ikke noen problemer, og i den grad de har det, selv om de ikke er feministiske nok. Stoltenberg utvalget konkluderte at menn har problemer, men de ante ikke hvorfor. Så nå tenkte jeg at man skulle begynne å foreslå programmet, men nei, nå gikk vi tilbake til det at menn ikke var feministisk nok. Og det eneste de fikk lov til å skrive om seksuell helse, så det sto en og en halv side hvor de siterte at homofile menn hadde noen utfordringer, og i forhold til praktiske råd om hva vi kunne gjøre, det eneste jeg husker fra rapporten, det var sikkert flere, men det mest minneverde var at vi måtte ha flere mannlige sykepleiere. Og det hvis menn i Norge fell lenger og lenger bak det som skjer med høyere utdanning, at vi ikke roper opp om det. Det er helt vilt, den diskrimineringen som skjer der. Og at da vi blir avspist med det rådet at menn må bli mer feministisk og sykepleiere, det er så størselig at det er så rart å forholde seg til. Kvinner vil jo ikke ha mannlig sykepleiere. Jo da. Mange kvinner er helt ok med å ha en mannlig sykepleier som kjæreste, men generelt sett så har du selvsagt rett. På et individnivå så kan jo det gå helt fint, men hvis vi snakker samfunnsnivå... så er det jo ikke flere mannlige sykepleiere som har løsninger på noe som er så. Bortsett fra kanskje mangel på sykepleiere, hvis du kan få flere sykepleiere, og det er jo et problem det også. Men her må vi jo skille problemet litt. Det at menn fell lenger bak tror er hovedårsaken til det, at de blir bortsett helt, og derfor ikke er motivert lenger til å bidra. Men for det du nevnte her, Andrew Tate, og du sa det på en veldig god måte. Altså, på et individnivå så er det sannsynligvis det klokeste en mann kan gjøre, og dette er det mann og sveren alt bare sier. Du må... Du må trene, du må bli muskuløs, du må arbeide på deg selv, du må få selvtillit, du må erverve deg den type prangende ting som kvinner assosierer med suksess. For du må karve deg inn i den øverste ti prosenten der du har bra tilgang til dame. Øverste prosenten. Og ikke tulle rundt med dame før det. Bare fokusere på å komme deg dit Og som du sier, samfunnsmessig er det en veldig dårlig strategi, for at prosenten er prosenten, så selv om det blir massevis av menn som forsøker å komme seg inn i en posisjon som de sannsynligvis aldri vil klare å oppnå. Ja, så på individnivå er det også dysfunksjonelt, fordi alle fleste vil jo misslykkes. Men hvis det viktigste for deg er å få tilgang på mange og bra kvinner, og du har muligheten til å komme deg nødvendig til presentilen, så er det bra for deg som individ, kan du argumentere for. Men på samfunn så har vi... Ja, nei, vi går i en retning nå som er veldig skadelig på gruppenivå, og det er veldig vanskelig for oss med vår vestlige tenkning, så er vi veldig individorientert. Så det er jo nesten alltid det som er den responsen på det jeg skriver, at nei, menn må ta seg sammen, menn må bli bedre. Noe som faktisk betyr øk konkurransen, som vil ha helt motsatt effekt av det vi ønsker. Jeg hører med den meningen at du tenker at man burde se mer til at menn får bedre muligheter i samfunnet. For dette går jo veldig mot, vi lever i et statsfeministisk samfunn der menn, hvite heterofile menn, blir diskriminert ved alle møtepunkter. Når de skal selektere, så skal hvite heterofile menn bakerst i køen. De er den minst privilegierte kasten. Og så får man et samfunnsproblem der det blir for få barn. Hvordan ser du for deg at dette kan snus? For meg virker det du foreslår som politisk umulig. Ja, det er det. Ja, nei, og jeg er jo sant. Du er jo politisk sett en del mer konservativ enn meg. Jeg har jo programmert mine politiske følelser, ligger på den andre siden, men selv om jeg er programmert på den måten, så betyr det jo ikke at han utenvis tror at mine følelser er en spesielt god kilde til sannhet, eller at det er slik vi burde organisere samfunnet. Men hvis du var konservativ, så ville du vært annerledes, åpenbart. Ja, da vil jeg jo føltanle. Så nei, mine politiske følelser er på venstre side. Det vi vet av tiltak som vil ha fungert på dette er helt uspiselig. Redusere likestilling, øk fattigdom, deurbanisere, styrk patriarkatet, innfør polygni, vi har ingenting som er sannsynlig av virksomhet som har vært spist i det hele tatt. Så jeg tenker det å gå bakover, får vi jo ikke til, vi må gå fremover og finne mye løsninger, men for å få til det så må vi ta innover oss at det her er et eksistensielt problem, og vi må være villige til å stille spørsmål over verdier og normer som for oss føles ukrenkelig, og så begynne å eksperimentere med løsninger, og der tenker jeg Norge kan ha en rolle å spille globalt. Vi har vært de siste 150 årene i forkant av utviklingen til hvordan menn og kvinner skal leve sine liv sammen. Og nå har vi en eksistensiell utfordring som gjør at vi kanskje begynner å eksperimentere og se hvordan vi kan gå videre og finne nye måter menn og kvinner kan leve sammen på, som ikke innebærer selvutslettelse. Du beskriver et litt sånn En dystopisk samfunn som vi delvis allerede er i. Skandinavien, Norge og Sverige og Danmark ligger veldig langt foran, men en veldig stor andel av husholdningene er enpersonshusholdninger allerede nå. 43-46 prosent. Hvordan funker det for de menneskene som lever på den måten? Er det veldig mørkt? Er det veldig mye psykologiske utfordringer og problematikk? Eller har folk det fint med Frøsson Pizza og Netflix? Akkurat effekten av singelhet på livskvalitet og så videre, det er jo forskning har vist over flere tider at folk har det som regel litt bedre når de er i forhold. Men vi tilpåser oss jo ganske bra. Folk har jo gode liv som single også. Men det varierer jo. Det er bidrar jo til ensomhet. Det kan være vanskeligere for menn enn kvinner, så det er jo ikke ideelt. Men livet humper jo og går likevel, og vi gjør det jo ok. Det som er virkelig alvorlig med det på sikt er jo akkurat den fertilitetsraten. At vi forsvinner, at de barna som skal vokse opp over de neste generasjonene, hvis ikke dette blir gjort noe med, og hvis det kollapser slik mange tenker, så blir det jo en mye dårligere mulighet for livsutfoldelse enn hvis vi hadde et velfungerende samfunn. Ja. Ja, for det er det som uroer meg, for nå er vi oppe i de høyere livssfærer. Jeg er utrolig glad for at du ville stille opp her. Det er hyggelig å ha noen som jeg kan prate med disse tingene om. Men saken er at det synes meg å være slik at vi vet jo at menn har færre venner, mindre sosiale miljøer, når det er single jeg tror at det vil oversettes i en sånn Vølbeck-følelse av meningsløshet og når det blir veldig mange at det er veldig mange som deler en følelse av meningsløshet som er retningsløs det er ikke et felles prosjekt det er bare en felles følelse av at hva fader er dette her bortkastet liv Vil ikke det skape ustabilitet i samfunnet? For samfunnet er jo bundet sammen av normer, og at hva man gjør og hva man ikke gjør, det er jo en maskin på en sett og vis. Vil ikke den følelse av meningsløshet på en eller annen måte ramme maskinen sånn at den ikke funker lenger? Når vi har samfunn med veldig mange singlemenn, så er det en kjempekildet ustabilitet underståelig. universellt. Det er der Boko Haram rekrutterer fra. Vikingene, en hovedhypotese om hvordan det var, det var morderiske inselds som på grunn av enorm stratifikasjon gjennom flerkroneri ikke fikk tilgang på paringsmarkedet og når mulighetene åpnet seg i Europa så stakk de dit for å akkumulere ressurser for å få tilgang på det nasjonale paringsmarkedet og for da å passe par seg med utenlandske kvinner underveis. Så det har vært veldig destabiliserende. Det er disse mennene som blir rekruttert til å gå til krig, til å kolonisere verden, og så videre. Så da er spørsmålet når vi nå har en bizarr høyt singlerate sammenlignet med tidligere, og hvor veldig mange menn er bortsortert, hvorfor går ikke disse sammen i sånne oskårsrea og styrte samfunnet? Hvorfor blir det ikke mer ustabilitet fra det? Og en av den ledende skikkelsen, to av de ledende skikkelsene innenfor evolusjonsforskning på dette, lanserte i fjor en hypotese som heter The Male Sedation Hypothesis, hvor de tenker at det er porno og gaming som gjør at disse mennene får en kunstig opplevelse av mestring, av seksualitet, av status, gjennom å å trekke seg på en verden som er online. Så i stedet for å gå ut og skape problemer og destabilisere samfunnet, så ligger de hjemme foran skjermen og leker med kriger. Vi har sett i løpet av de siste årene en veldig fremvekst av krig som faktor i det internasjonale systemet. Lenge underviste jeg i det at mellomståttelig krig var i ferd med å bli en ting som var henvist til historiebøkene. De fleste krigene i verden var innbyrdeskriger. Mens nå ser vi at mellomstaterlige kriger er i ferd med å gjenoppstå, tror du at denne trenden kan i seg selv være krigsdrivende? Altså at det er et overskudd av menn som er villige til å bære våpen egentlig for en hvilket som helst sak? Det blir jo spekulativt, men ja, av to årsaker så har vi jo grunn til å tro at det kan være en faktor. En ting er det du sier, at disse single mennene har alltid blitt dratt inn i krig, for de synes de har noen mening. Der kan de få ære, der kan de få ressurser. Også voldtekt i krig er jo noe som vi heldigvis i Vesten har klart å gå bort fra med moderniteten, men det har jo alltid vært sånn at en motivasjon for krig er å ta fiendens kvinner. Med heroisk kjærlighet-analogien vi hadde gjennom hele jordbruksperioden, frem til høvisk kjærlighet, gjorde kvinnelig samtykke til en veldig høy verdi, så var det jo slik, og det var moralsk, og det var sånn alle oppførte seg mer eller mindre av. Når det gikk ikke, så tok de fiendskvinner enten for voldtekt, eller for å ta dem tilbake for å parse med dem og få barn. Så den psykologien ligger der, så det kan være noe som motiverer motiverer enkelte menn som er single og ikke har noe bedre å gjøre. Så har du i tillegg det at når du har en synkende befolkning, og hvis vi ser inn i fremtiden hvor dette begynner å akselerere, så gjør det jo noe med psykologien vår. En ting å få oss til å forhandle og være litt prososial når vi kjemper om en økende kake, men når vi skal begynne å slåss over en krympende kake, så blir menneskesykologi veldig ubehagelig. Og Og det vil være et høyere konfliktnivå. Og vi kan se at det vil være naturlig å tro at nasjonene vil være en del mer motivert til å gå til krig mot hverandre. Peter Saihan, som jeg regner med at du kjenner, var ute og spodde i 2014 at Russland kommer til å gå til krig mot Ukraina senest i 2022, fordi etter det så har de ikke demografien til å gjøre det. Ja, men han er glad i å gi oss på. Ja, nei, han er selvsikker. Han er selvsikker. Han er alltid på så fine steder. Han er sånn her, nå er jeg i Hongkong. Han er alltid oppe på et fjell. Og han har alltid så flott salt og pepper skjegg. han er definitivt en av 1%. La meg fortsette på de store spørsmålene, siden du har vilt å svare på det. Utrolig kul gjest. Jeg vil bare si det. Tusen takk, Karsten. Tusen hjertelig takk for invitasjonen. Nei, men jeg sitter og hygger meg skikkelig. En av de trendene vi har sett, som også har overrasket veldig, det var... En del studier som har kommet fram, som har blitt nevnt mye i mediene, Toma Pikkety har skrevet om det, er at vanligvis har politikk blitt ansett for å være, en ting som avgjør veldig stemmevenstre, er utdanningsnivå og økonomisk klasse. Mennesker med lav inntekt stemmer for visse partier, høy inntekt stemmer for høyere arbeidspartier. Og utdanning, har du høyt utdanning, så stemmer du for andre partier enn lav utdanning, SV, FRP, ikke sant? Mens det de påpeker er at vi ser en ny trend som er for å spise de tidligere trendene, altså en kjønning av politikken. Vi snakket med Chase Jordahl, han hadde gjort en studie der han fant ut at den fremvoksende norske generasjonen, altså 18-24, er den mest konservative siden 1920-tallet blant menn. Gutter er de mest konservative. Og jentene er de mest vensterliberale noensinne. Er dette en konsekvens av den trenden som du beskriver når det gjelder par danser og familiedanse? Ja, det her ble jo spekulativt, men gitt det så virker det jo også veldig forutsigbart at når menn blir påført en høyere og høyere konkurranse på det mest fundamentale aspektet av livet, så vil vi jo vente at de vil trekke til høyre politisk. Det er kanskje ikke nødvendigvis slik, men det er jo ikke en urimelig forventning. Og når da kvinner opplever på en måte det motsatte på en måte hvor de da skal være gatekeeperne på denne konkurransen hvor de bare får en sånn enorm press av den oppmerksomheten de får og den pågangen de får og den etterspørselen de har i seksualiteten øker bare Så det er jo mindre opplagt, men da burde vi kanskje forvente at de blir dyttet litt mer til venstre politisk. Men det er i hvert fall, menn blir utsatt for en utfordring på disse paringsmarkedene, som er helt fremmed, og de klarer ikke å forestille seg det. Og for mange kvinner så forstår de ikke hva som skjer engang, hvor tøft menn har det, og hvor enorm innsats menn må gå inn med. bare for å ha en bitteliten sjanse til å lykkes. Og under sånne omstendigheter så er det kanskje naturlig at det er adaptivt for menn å ta en veldig sånn individualistisk, konservativ politisk holdning, fordi det er den virkeligheten de må forholde seg til. Det er sånn den virkeligheten fremstår for dem. Ja, men det går også på det du nevnte tidligere, at velferdsstaten er en maskin som tilfører ressurser fra menn til kvinner. Altså, kvinner da har en interesse, en økonomisk interesse av å vedlikeholde dette, sørge for at Men skattepenger går til å finansiere vår livsstil. Men vil det ikke være en fremtid der menn vil si vi ønsker å betale så lite skatt som overhodet mulig, hvorfor skal jeg betale for dette? Women seem wicked when you're unwanted, er det ikke det The Door sier? Liksom disse kvinnefolkene, de vil ikke ha meg, hvorfor skal jeg betale for det? Ja, nei, det er et veldig godt poeng. Kjønnene har hatt to forskjellige fundamentale evolusjonsutfordringer. De siste 4 millioner årene har hovedutfordringen for kvinner vært å skaffe tilgang på menneskeresurser. Hovedutfordringen for menn eller hanskjønn har alltid vært å skaffe tilgang på kvinnelig seksualitet. Nå har vi med velferdssamfunnet på en unik måte her i Norge løst kvinners fundamentale evolutionsutfordring. Uten å måtte ligge med menn eller være kjæreste med menn så får de nå over 12 millioner kroner som hjelper dem å drifte bedre liv og som til og med har bidratt til reproduksjon. Det støtter jeg helt og fullt. Kvinner trenger disse pengene, og vi har skapt verdens beste samfunn, blant annet ved å gi kvinner tilgang til disse ressursene. Og så er spørsmålet da, mens grunnleggende motionsutfordringer skal skaffe tilgang til kvinnelig seksualitet, burde vi nå ta en samtale om vi kanskje skal kikke på det? For når vi snakker om likestilling, så har det som regel betytt hvordan kvinner skal løse sin hovedutfordring. hvis vi er seriøse med ordet likestilling, burde vi nå se hva vi som samfunn kanskje kunne gjøre, eller om vi ønsker å prøve å gjøre noe med det som er menns hovedutfordring, som nå bidrar til at menn blir mer og mer marginalisert, for det blir mer og mer bortsortert. Så den frigjøringen som har vært av kvinner, og den styrkingen som har vært av kvinner, har ikke vært slik feminisme har fremstilt det. Udelt positivt for begge kjønn. Fordi den kvinneforgjøringen har forutsatt en marginalisering av laverdig menn. Kirka påførte laverdig menn på kvinner. I stedet for at de kunne dele de mest attraktive mennene, så ble det nå slik at alle kvinner skulle ha én mann. Og nå har det blitt løst opp, så da kan kvinner mer leve ut det som er deres parringspsykologi, som i dagens miljø er at de flokker seg i et de facto polygynterekyme, hvor kvinner re-sirkulerer de mest attraktive mennene, og på korttidsmarkedet flokker seg de øverste. 1%, 5%, 10%. Ønsker vi å hjelpe menn? Ønsker vi å prøve å løse menns fundamentale evolusjonsutfordringer? Eller er det slik nå at vi tenker at nå har vi gjort det vi skal gjøre, og nå skal vi bare styre mot selve utsettelse, så får ting bare spilles ut slik det skal spilles ut? Ja, for i den trenden så er det jo veldig mange følgefeil, for vi har alle en tendens til å tro at endring medfører at vi får beholde det som er bra, det vi liker med status quo, og så håper vi at vi kan få noe bedre. Så tar vi ikke hensyn til at hvis man endrer status quo, så vil det kunne endre også de tingene som er positive. Jeg ser På internett så ser jeg at det er mange kvinner som klager over at menn ikke er høviske lenger, altså at de ikke reiser seg for kvinner på trikken, at menn ikke forsvarer kvinner når de blir utsatt for dårlig oppførsel i det offentlige rom, så tar vi... Er det en del av dette, at det er en pris å betale for kvinner også, at deres, hva heter det, damsel in distress heter det på engelsk, at riddeligheten synes å forsvinne, at menn blir mindre vilje til å hjelpe kvinner i det hele tatt. Og det er jo ikke en fordel for kvinner heller, er det det? Nei, i en viss grad så er det noen utvikling i den retningen. Det har jo med Tinder, når jeg var ung for 20 år siden, Så var ting veldig skjult. Det gikk av noe ikke å vite hva som foregikk og hvordan ting fungerte. Det var liksom, ja, man kunne vokse opp og tenke at ja, men da finner man det nå, så blir man kjæreste, og når man er single kan man ligge rundt og sånt. Det var jo ikke realiteten for menn. Men ikke alle menn ble oppmerksomme, for det gikk av noe å trekke seg ut for det. Og menn kunne, det fantes kulturelle unnskyldninger før. For menn som ikke lykte, så kunne det være «Nei, jeg er en god kristen. Jeg slipper å dra til helvete.» Promisjøske jøder må jo litt lenger bak, for man tror det. Men promisjøske menn er på siden med Satan, og dem går det dårlig med. Så i hvert fall, jeg får kanskje ikke ligg rundt som jeg har lyst til å gjøre, men da er jeg en god kristen. Eller... man unngikk kjønnssykdommer ved, og så videre og så videre. Man var et godt menneske på mange måter, kun man overbeviste seg selv om man var dårlig. I dag så vet alle menn som ikke lykkes der at de er tapere. De har tinder, de vet de ikke får noen muligheter til å være med kvinner, og de ser at en liten andel menn gjør det i veldig stor grad. Så man har liksom ikke noen sånn gjømmesteder hvor man kan unnskyld over for seg selv hvorfor man misslykkes på ærstedet. Og da ser du den økningen som du ser på sånne inselforum, hvor det blir en sånn økende mysogoni, hvor menn føler at kvinner behandler dem veldig dårlig, og tar ut på kvinner gjennom adferd og tanker om dem. Ja, nettopp. Hvis jeg skulle komme med et råd, så tror jeg at til damene. Hån er veldig uklokt mot menn. Ære er viktig for menn, de aller fleste menn, og det er liksom den forskidende vege om å håne menn til bedre oppførsel, det funker ikke. Du påpekte en mye mildere versjon i forhold til utvalgene, om at menn må skjerpe seg, gutter må skjerpe seg, de må bli bedre. Det synes også har vært en eskalerende trend der kvinner håner menn de aldri ville ligget med. Jeg kunne jo spørre deg. La oss si at det finnes et sted, bare for å være veldig vitt, et sted mellom 10-30% av norske menn er innselds. Litt avhengig av hvordan du definerer det. Gi meg navnet på igjen. Ikke sant. Når jeg snakker om det her, og når andre snakker om det her, så er det på sosiale medier og tradisjonelle medier, så går kvinnelige kjendiser eller politikere eller komikere ut og sier at det er ingenting som er mer useksy enn den som klager på ikke å få seg noe. De er størselige, de er stygge, de må gå inn i seg selv, de må jobbe med det. Så hvis, og så har det to betydninger hvor innsel er en ufribillig, solibat mann, som er blant de mest marginaliserte gruppene i samfunnet. Du kan argumentere for at det er den mest marginaliserte gruppa. Det er menn som er stengt ut for kort og lang tidsmarked. De er fra alder av 16, de er fra alder av kjæreste. Det er den mest marginaliserte gruppa. Og samtidig så har det betydningen at den innsel er en som sitter i kjelleren sin og planlegger en terrorreaksjon og hater kvinner. Så man vil liksom, hvis du er marginalisert, så er du også en ond terrorist. Så disse mennene kan liksom ikke snakke ut, for da blir de med en gang forstått som en kvinnehatende terrorist, mens forskning viser at det er de ikke i det hele tatt. Innsett seg bare i triste menn som ikke får sånn noe, og som prøver å komme seg videre i livet sitt, og ofte er veldig suicidal. Så vi tillater ikke denne marginaliserte gruppa som blir større og større og har det færre og færre, å uttrykke sin fortvilelse. Da blir de skuttne med en gang. Derfor så har vi ingen innsell som... Vi hadde jo Eivind Berge for litt over ti år siden. Han rape-loggeren. Litt forståelig hvorfor han fikk kritikk, men det sier jo litt når det er en... I hvert fall, ja, vi trenger ikke... Han er en litt spesiell fyr, og han er litt på spektrummet. Så for han var det verdt å ta denne isekånden og stikke hodet sitt frem, og endte opp i høyeste rett også. Men hvor er de vanlige mennene, de helt vanlige mennene som bare bor bort så trett, som står frem på TV og sier «Hei, jeg heter Geir, livet mitt er helt jævlig på grunn av dette». Vi får ikke se dem, fordi de blir så skuttende, det er så belastende. De får så mye hat, hån... Så kanskje den første stegen er at vi bør innse at dette er ikke kvinnehatende terrorister. Dette er bare menn som på grunn av at vi har skapt det samfunnet vi har nå, blir bortsortert og får mye dårligere liv. La oss høre på dem. La oss høre hvordan livet deres er. Hvordan er det å svare på gjennom flere hundre tusen profiler på Tinder? Aldri lykkes. Men der er vi ikke enda. Vi nekter å godta et problem. Og hvis det blir tatt opp så kommer det masse kvinner og menn som bare sier nei, dette er ikke et passende tema, og menn må ta seg sammen. Sånn snakker vi jo ikke om andre grupper, men sånn snakker vi om denne gruppa nå, og det er litt trist. Mads Larsen, vi er ferdig med timen. Jeg må si at det har vært en utrolig glede å ha deg her i dag. Jeg har lært masse. Håper at jeg får deg tilbake snart. Før du går, kan du fortelle litt om den boka du driver på å skrive med nå? Ja, den boka som jeg ga ut til redden måned, den er tilgjengelig gratis, open access online, så bare søk på Stories of Love from Vikings to Tinder, med undertitelen The Evolution of Modern Mating Ideologies, Dating Dysfunction and Demographic Collapse. Så der går jeg gjennom de siste 800 årene for å vise hvordan vi gikk fra vikingsamfunnet til der vi er i dag, og hvordan den utviklingen var, hva slags utfordringer våre før kommer å slepe med, hvordan de løste det, og hvordan vi har endt opp der vi er nå, hvor vi styrer mot selvutsettelse. Og så prøver vi også å kikke litt inn i fremtiden til det jeg kaller den fjerde seksuelle revolusjonen med dataistisk kjærlighet, for å se hvordan AI-automasjon kan påvirke hvordan de som kommer etter oss skal parse. Det høres veldig interessant ut. Jeg skal glede meg til å lese den. Takk for at du kom til Torgs time. Tusen hjertelig takk. Undertekster av Ai-Media