Bipolar lidelse

En podkast fra NRK. Velkommen til Trygdekontoret. Folkens, hva er egentlig bipolar lidelse? Hvordan er det å leve med den sykdommen uten å vite at man har den? Og hvordan er det å jobbe som industriarbeider i forsvaret eller på oljeplattform når man er psykisk syk? Dagens gjest fikk bipolar-diagnosen sin etter å ha blitt tvangsinlagt i 40 år. Etter mange, mange år i blant annet forsvaret i industrien og på oljeplattform. Velkommen til Tryggkontoret, Nils Olav Roalsøy. Tusen takk for at jeg fikk komme. Veldig kjekt. Du har jo hatt, som vi har vært inne på, ganske mangfoldig arbeidsliv. Fortell litt om deg selv. Hvor er du kommet fra? Ja, egentlig så er jeg født i Bodø. Jeg er i en såkalt forsvarsfamilie, der faren min, i tidligere tider var han jagerflyger og stasjonær på Bodø. Men i 1967 så tok han oss alle med til USA, til Texas, og der utdannet seg til helikopterflyver. Og etter det så var han stasjonert oppe på Berdefors, der han fløy fra Herren. Ja. Og i 1971, da flyttet jeg meg til Stavanger. Hvor gammel var du da? Da var vel jeg seks år, tenker jeg. Forsvarsunger har dette felles med Jehovas vittnerunger. De kan ha en meget udefinerbar måte å snakke norsk på. Ja, men jeg tror jeg ble ganske forkvitt den nordlandsdiaelekten, men bare ærens henger igjen. Den henger igjen lenge. Ja. Så ellers gikk det greit. Altså du har jo hatt litt samme jobben som faren din, i hvert fall i en periode? Ja, nå var ikke jeg flyker da, men jeg fikk jo en utdannelse da som mekaniker, industrimekaniker. Jeg søkte på en stilling, i 1986 så fikk du en stilling hos US Air Force og jeg var da på utdanning teknisk utdanning i gamle Vesttyskland den gangen og i Ramstein Air Force Base og jeg var også i leken hit i England og Og jobbet der da i ti år, faktisk. Altså i 1989, da falt jo Berlinmuren. Da, når alt ble, hva skal jeg si, begynte å bli parkert, og det var ikke så kjekt å være der lenger, så måtte jeg jo begynne å se på litt andre ting da, og da ble det jo en FN-tjeneste da, i 1993, det er Bosnia. Mhm. Og så kom du hjem derfra, og hvor går veien videre da? Da kom jeg hjem til sommeren 1994. Det var litt rart å tenke på, for mens vi var nede i krigen i Bosnia, så så dere boende i Lillehammer. Da satt vi midt i krigszonen der nede. Så det var litt spesielt. Og ikke så langt unna, der hvor det hadde vært OL ti år før, vinter-OL, så er det Evo. Var ikke det i 480-en? Det kan nok stemme det, ja. Og jeg var jo der nede også, og vi så jo ødeleggelsene da, både i Sarajevo generelt da. Det var lett å bli profetisk. Om ti år kommer dette til å skje med Lillammer. Ja, det var jo helt utrolig. Hvem så kunne tenke noe sånt? Men det er jo klart at når jeg kom hjem fra Bosnia, så var jo ikke situasjonen i forsvar, var jo ikke bedre. Så jeg gikk og tenkte på om de skulle legge ned Bode og Solag som de to siste gjenværende. Og da ville jo vi som teknikere... få en oppsigelse, da hadde hun mistet jobben sin. Og så var det jo det at for meg som var forsovet ung enda, da var ikke dette her noen utfordring lenger. I begynnelsen så hadde jo jeg ansvar for flytekstneste utstyr som vi brukte på fantomjagerfly, amerikanske fantomjagerfly. Men nå var det på tid å se noe annet. Siden jeg jobbet på flyplassen veldig nær rullebanen, så så jeg jo at alle disse helikopterne som flet ut til Norsjøen. Så da tenkte jeg at det må være neste. Olje. Olje, ja. Og da ble det sånn? Da ble det sånn, ja. Det var jo i 1996, og da fikk jeg en stilling i Slumberga. Og ble jeg også sendt til skolering i brannteknikk, altså da skulle vi jobbe direkte på å gi oljebrann her i Nærsverk. Hvordan er hverdagen da? Altså da er du ute i to uker? Da er du ute i to uker. Den gangen så hadde vi ikke noe 2-4 rotasjon eller noe sånt. Faktisk når jeg begynte så mener jeg på at vi gikk en Vi gikk en 3-4 rotasjon. Hvilket felt var det du var på? Da var jeg på Valhall. Det var veldig mye på Valhall gjennom 10 år faktisk. Hvor langt tar det ut med helikopter? Ja, det tok normalt sett med de gamle superpumene, så tok det halvannen time. Men hadde du motvind, så var det oppi 1,50 time, kanskje 2 timer. Langt ut på noe sånt? Det er langt ut på, og så klart du sitter jo som sill i en boks, og... Noen ganger kom du ut der rett før du skulle lande, så var det jo torka, så måtte du snu og fly helt tilbake igjen, hvertfall. Og da var det jo rimelig pissetrengt noen av oss. For du kan ikke pisse på helikopter? Du kan ingenting, du sitter jo strappa ned som... Som å pisse i motvind, si. Ja, du må åpne døra da, men det er gjerne ikke det ligger lurt. Men det er jo et eget, det er et litt lukket univers når du... Altså, du er i en egen tilstand når du kommer ut i det, eller? Det er et spesielt liv, da. Ja, det er et veldig spesielt liv igjen på godt og vondt. Det var jo masse fordeler også, både etter hvert, både lønnsmessig, men også med tanke på, ja, nå fikk jo jeg det første barnet da i 1996, helsesønnen min da. Og det er jo klart at når du var hjemme på de fri periodene, så var jo vi i Russland her på en kafé og kjøpte hånd med ost og skinka og kost oss, mens alle dere andre flasket i jobben og Så du hadde jo veldig mye gode tider da, ja, så ikke andre forblever da, i friperioden eller? Så da er du også, du jobber på Oje installasjon, du er familiefar, så skjer det noe som du beskriver som et personlig havari i 2019. Ja, da er det jo sånn at jeg jobbet jo da ti år for Slumberger frem til 2006, og da begynte jeg et nytt selskap. Og jeg jobbet jo der fra 2006 offshore, og jeg ledet operasjoner, brønnoperasjoner, både på norsk og brite sektor og i Vestafrika. Mhm. Og det fortsatte jo jeg med da frem til, jeg vil si da 2000, altså jeg fortsatte jo offshore frem til 2019 og dette såkalt personlige havariet. Men jeg begynte jo å kjenne på problemer spesielt da rundt 2017. Og det etter hvert da så søkte jo jeg hjelp både privat og offentlig, men jeg kom ingen vei, det er ingen som fikk ingen svar. Og da kulminerte det med et personlig havarid den 6. april 2019. Hva skjedde da? Hva skjedde den dagen? Nei, da hadde jeg spesielt over de siste syv månedene utviklet veldig store søvnforstyrrelser. Og søvnforstyrrelser er en av hovedproblemene for oss som er bipolare, eller har en bipolar lidelse. Da var kroppen utslitt, og på en måte så mistet en kontrollen over seg selv, at den beveget seg gradmiss, spesielt gjennom fra februar inn mot april der. Hvor han beveger seg gradvis mot en slags form for psykotisk tilstand. Hvordan da? Hvordan opplevde du virkeligheten annerledes? Til slutt så sov han bare ikke. Han klarte ikke å sove. Og jeg hadde jo ingen medisin. Det var jo ikke noe galt med meg. Jeg hadde jo gått til leger og alt. Og så den 6. april så møter du Et eller annet møter en vei? Nei, da er det jo at tilstanden var såpass dårlig at konen min, Janette, hun tok kontakt med noe som heter ambulerende helseteam. Og da er det jo sånn at de var med og hjalp da og fikk orientert meg inn på legevakten i Stavanger. Og da husker jeg at jeg var så, hold på å si, nedkjørt. Jeg kunne ikke sitte inn i et rom med dører igjen, for eksempel. Og det husker jeg, jeg ble jo tatt inn på et eget legerom der, og det ble store protester. De fikk jo lov å lukke denne døra. Det bare var å vise tilstanden. Frykt? Når jeg har angst? Ja, da har han jo utviklet rett og slett angst. Jeg har jo aldri hatt angst for noen ting, jeg. Jeg visste ikke hva det var heller, egentlig. Men i gittetid så ser jeg jo det at det her var det jo full panikkmodus, kroppen. Og hva sa de på legevakter da? Hva gjorde de med det? Nei, det var jo klart at de tok jo dette på alvor. Og da var det jo sånn sett annet som hadde, hva skal vi si, øh... Eier skapte meg, men da ble hun fratrett. Da var det jo legen som tok over, eller teamet der. Og da var det jo ikke noen som protesteret på det. Selv om jeg gjorde jo det. Du skulle ikke ha meg inn i noen ambulanse. Nei. Men du ble lagt inn? Ja, de hadde jo til og med politi der på legeverken, så jeg skulle jo ikke inn i den ambulansen. I hvert fall ikke med døver igjen. Nei. Men klart, når du har politi til stede der, så nødte du ikke diskutere for lenge med de. Og da gikk veien videre til? Da gikk det til avdeling C1 på Stavanger Universitetssykehus. Hvordan er det å bli innlagt? Altså helt konkret får du et eget rom, altså det er ikke tvangstrøye og sånn rom med gummivegger, eller for noen er det kanskje det, i hvert fall Reimer kanskje, men du, hva sier vi her, her er romet ditt, skal vi ha noe å spise, her får vi noe valium, altså hva skjer? Ja, for min del så var det jo sånn at et av de største problemene de fikk med meg, det var rett og slett at jeg nekta å ta medisiner. Og nekta å ta medisiner var ikke på grunn av at jeg var redd for medisiner eller noe sånt, men det viser jo bare hvor alvorlig den situasjonen jeg stod i egentlig var, fordi at Jeg var jo redd for at jeg ikke skulle våkne igjen. Ikke sant? Altså, kroppen var i så alarmmodus og hjernen at du kunne ikke spille på lagminister. Men du nevner dette her, du fikk et eget rom, ja. Det er jo ribba for ting du kan skade deg med og sånne ting, og det er jo Det er jo sånn kontroll du går igjennom, omtrent sånn på flyplassen, som vi ble jo grunnig sjekket da, før vi egentlig ble slått ned fri inn i denne her lukkeavdelingen da. Nå har det visst nok skjedd en slags liberalisering lovmessig, som gjør at når man kommer inn på akuttpsykiatriske avdelinger, så har de ikke lov til å ransake der lenger, så nå florerer av stikkinstrumenter og kniver og amfetamin og så videre på disse avdelingene, og det er jo en litt sånn lei utvikling da. Men du blir ansatt ordentlig. Ja, dette er jo tilbake til 2019 da, for min egen del. Og da får du et rom. De som jobber der, har de sykehusklær, eller går de vanlig klett? Det var litt begge deler. Har de klokks? Ja. Mhm. Det var det jo mange som hadde, men de var på en måte delt i to, for de som gikk i hvide frakker, det var jo legerne det. Altså de som kom rundt og så sjekket en opp en gang til dagen, eller hver tredje dag, og det var jo de som var det egentlige sjefene og styrte. Men jeg holder på å si besetningen, eller de ansatte i kruet på psykiatret der... De gikk jo i vanlige klær da. Og det var nok for å betrygge også, ikke sant? For å liksom avinstitusjonalisere litt. Ja. Og så går det, skjønte de hva som feilet deg, eller tok det litt tid, eller hvordan skjedde det? Nei, de begynte å evaluere. De hadde samtaler med gutten etter det, hva skal jeg si, jeg ga så mye framdrift, men jeg var jo veldig syk til bunn av meg. Jeg var jo sengeliggende Ja, det var et nesten uoverkommelig oppgave å bare pusse tennene, eller gå på do eller noe sånt. Det viser jo hvor utslitt en var da. Fikk du sove da, for da var du vel fått noe mer oligene også, eller? Ja, altså, jeg hadde igjen problemene med de her medisinerne. Jeg husker et skrekk-esempel i natt, og en av disse nattverkene, jeg tror det var i en dame med mye levestift og sånt fra Østeuropa, om det, jeg skal jo ikke nevne noen land eller noe sånt, men Det var omtrent sånn det er mennesker satt over deg med ansikt, med masse lebestift og greier. Som en mare som satt opp på deg? Ja, og skulle presse tabletter i deg, så var det nesten så du var... Tamara Press, som den gamle diskoskasteren het. Det var jo nesten så å være i en skrekkfilm, så hun fikk i hvert fall ikke noen medisiner i meg, det var jeg helt sikker på. Hun var redd på det tidspunktet da. Men de greide å lirke deg noe, så var du helt... Ja, sakte, men sikkert så kom de i gang med medisinering, og nå er jo jeg en liten sånn en perk med å skrive opp ting og sånn, så når jeg begynte å komme litt mer opp og gå, så begynte jeg å notere meg nær, hva egentlig de ga meg og sånt, og det var ikke for at jeg var redd for noe da, for da hadde jo dette sluppet taget da. Men det var litt sånn for å kjærligheten skulle google jeg gjerne litt på disse medisinerne hva er det for noe, alt dette greiene de gjør også så og på det tidspunktet da så hadde de enda ikke funnet ut egentlig om de hadde noen mistanker så er jeg ikke klar over det, vet jeg ikke men sånn de fant ut egentlig det var jo det fra å gå og være helt nedslitt så plutselig så endte jeg opp i hypomanie Som betyr? Hypomani, altså hypo betyr under. For oss bipolar er de to hovedgrenene, kan du kalle det sånn. Så er det at de som har bipolar 1, de har noe som heter mani, og så har de depresjon. Det man kalte manisk depressiv. Det er helt korrekt. Når de har mani, så blir jo de såpass udagerende at de får tidligere hjelp, fordi det er så åpenbart at noe er galt. For da blir du spinnvild. En del blir det, ja. Og en mussekontroll. For oss av bipolar type 2, så har vi noe som heter hypomanie, og hypo betyr under, det vil si at vi ligger... under mani, altså vi er ikke helt oppe i himmelen. Derfor blir det vanskeligere å legge merke til, som du sier. Det blir vanskeligere å inntil en for diagnosen, så etter min erfaring så er bipolar type 2 farligere enn den bipolar type 1 inntil en for diagnosen. Jo, også er det at vi går under radaren, vi blir ikke fanget opp, sånn at vi... Det kan gå, jeg er ikke 43 år. Tenk på det. Og bipolar, dette ligger altså, det er to poler her. Det er da det depressive, eller det man kalte manisk depressive før, så er du depa eller så er du manisk. Det er berg- og dalbane fra helvete. Så du, når du har denne hypomaniversjonen, da er du ikke så høyt oppe i berga, men Men dalene kan være like dype, er det sånn? Eller er det litt mildere der også? Nei, de er like. Så depresjonen er lavere, sier jeg, er like hos begge to. Så det som egentlig skjedde da, det var jo det at uten at jeg forsto noe selv, så plutselig så var ikke jeg syk lenger. Og dette var etter seks uker, jeg ble jo helt frisk i løpet av noen minutter. Synes du selv? Ja, jeg synes det her stod godt til, og det har mindt meg om dette her ettertid. Jeg vet ikke om du har sett Jøkered med Jack Nicholson. Jo, ja. Så det var jo sånn de opplevde meg da på den avdelingen, for da fôr jo jeg rundt som en snørrebass der inne og syntes alt stod veldig godt her. Ja. Og da var det jo å prøve å reversere alt, for da skulle de jo få meg ut av den tilstanden. For da er du verdensmester. Å ja, mer enn det. Jack Nicholson, han gikk inn i rollen, er det Murphy han heter i filmen? Altså han er en vilstyring som blir lagt inn på et psykiatrisk sykehus. Så er det Big Nurse, denne sykepleieren, Nurse Ratched, altså en veldig autoritær, kraftig dame. Ja. med lite mimikk, han er sånn kald og mektig. Og han, for å, Jack Nicholson, når han gikk inn i rollen, han snakket om det etterpå, så sa han, jeg gikk inn i rollen med å late som at jeg skulle sjekke opp, jeg skulle prøve å rett og slett ligge med Big Nose. Det var sånn han opererte, som skuespiller. og blir sånn skjermør og glimt i øyet og litt rampegutt. Det er veldig interessant når du ser på filmen i ettertid. Men der er jo han veldig i opposisjon til dette medisinske stablerfløntet som styrer skuta der inne. Nei, jeg kom ikke i opposisjon til det, men grunnen til at jeg sammenligner med den filmen der, det er jo at Jack Nicholson i den filmen, han Han på en måte, han ble jo en hurra-gutt der inne. De andre var jo helt neddopa i medisiner, mens han ble jo den hurra-gutten da. Og det var jo sånn de bekjeningene opplevde meg der da, etter de seks ukene. Og da var det jo full reversering, det var ta vekk, da var det en... antidepressiva medisin de hadde brukt for meg, så trykket dette her. Og det var bare tilfeldighet da. Fikk en litt uheldig virkning? Ja, det er alltid så du ser det. Det trykker jo den hypomanien med andre ord, så fikk de jo nå se hva potensielle diagnoser dette her skulle bli. Var det da de så det? Ja, det var sånn de egentlig fant ut. Da kallte de det en tentativ biopolar lidelse. Men nå hadde jo de sett meg i en hypomanitilstand, så da måtte de jo prøve å få meg ut av dette her igjen da. Og da var det full skjerming, jeg ble holdt på å se innlåst igjen, og alle måtte oppholde meg på rom, jeg fikk ikke være i lag med de andre, jeg fikk ikke se TV-en. skulle helst ikke ha noe PC, eller skulle ikke ha blått lys. Du skal ikke gå ut og se klar himmel. Og vi fikk til og med utdelt noen oransje briller. Sånn som han der Bono begynte å bruke. Det er Jon Esbø som vi hadde som gjester. Ja, ja. Var det for å skjerme bare deg, eller var det for at det ble mye uro på avdelingen når du fløy rundt og var Jack Nicholson? Nei, jeg lagt ikke noe sånn uro der, og det var ikke sånn at jeg plakte noen andre, det var nok for å verne meg. Du skulle skjerme deg fra stimuli av andre sorter? Ja, og det er jo de oransje brillene også med på, for det skal tone ned, det blå av lys og sånt, så... Og da ble det jo gikk over på andre medisiner igjen, blant annet litium som ble brukt for bipolare. Ja, litium har en interessant historie. Det er egentlig et grunnstoff, det er et salt, Det var noen leger i Australia på 50-tallet som ved en tilfeldighet, altså på et eller annet vis, så var det noen som var manisk depresivt på den tiden, som fikk i seg dette her og ble mer jevna ut. Ja, faktisk så går det enda lenger tilbake før Kristustid. Så var det sånne mannestepersiver som badet i noen spesielle områder. I dødehavet? Nei, det var en sånn, jeg holder på å si kulper, sånn at dere bare googler seg inn på nettet, og de ble jo friske. Mineralet, sånn mineralmatten? Ja, det var jo denne her litiumholdige greiene, så det var jo langt tilbake, jeg tror det var Det kan du jo google opp da, men det er lenge før Kristus tid. Og det hadde en positiv effekt på det? Det hadde en positiv effekt, men etter hvert så var det jo også negative ting med den biverkningen likte ikke jeg da. Hva var det da? Nei, du ble veldig sjelven og sånt i armer og fingre og... Og til min overraskelse så synes jeg informasjonen vi fikk til å være ikke har fått diagnosen var veldig dårlig. Var du savnet der? Altså var det på medisi og medikament? Eller hva dette var for noe? Ja, og etterfør så fant jeg ut at at lithium var helst best for de med bipolar type 1. Jeg hadde jo type 2. Og da kunne jeg etter hvert se at det var en medisin som heter Lamictal, og det er et epilepsimedikament, som passet bedre for de med bipolar type 2-lidelser, sånn som meg da. Da fikk jeg byttet ut det som en hovedmedisin. Det er du på den dag i dag? Det går jeg på den dag i dag. Jeg hadde en test her i huet, og da ville jeg redusere medisinbruket ned til... minimum for jeg visste at dette skulle gå på resten av livet. Og da var det viktig for meg, det omtrent som du har vondt i hovedet, hvor mange parasetter skal du ha? Skal du ha seks eller klarer du det med en halv? Så jeg tenkte nå skulle jeg dra ned i samarbeid selvfølgelig med fastlegen og så dra ned medisinbruken mest mulig for å se Hvor langt jeg kunne gå, men det tok bare noen dager, så gikk jeg jo rett i hypomanien. Og det var jo en nødvendig test, så da var det bare å gjennomta medisineringen. Når du da fikk denne diagnosen, hva tenkte du da? Nei, jeg ble veldig glad. Jeg husker bare spontant så kom det fra meg til legen, fine, hva gjør vi nå, doktor? Det var setningen min. Ble det forklart for deg da hva dette var? Nei, egentlig ikke. Jeg fikk vel et lite sånn brosjyre, hadde jeg nesten sagt, så du får gjerne på trikken her når du ikke finner Vigelandsbergen, men... Jeg gjorde egentlig ikke det, men jeg ble jo veldig sulten på informasjon, og jeg hadde jo da tilgang på laptop, altså internett, så jeg var jo full gang med å google da. Men jeg tok ikke et sekund og har tatt dette som et nederlag. Jeg var bare veldig glad for å endelig fått svar. For hvordan, dette er kulminertet da som krisen inn i 2019, men altså dette her er noe du har kjent på veldig lenge. Når var første gangen du tenkte at det er et eller annet med meg? Ja, det er i 10-årsalderen, så hadde, vi kallet det egentlig for en hendelse, eller hendelser, det vil si nå vi er i en sånn dårlig periode, at noe skjer. Så når jeg ser tilbake i livet mitt, så ser jeg, jeg kjenner igjen veldig mange av de periodene med såkalt hendelser. Og da hadde jeg en hendelse i 10-årsalderen, Og dette ukryllet kristalliserte seg da med i karakterboka på den barneskolen, Grannøns barneskole som jeg gikk på. Og de bioplastspesialisterne som var litt med meg underveis her, de kunne spole ganske rimelig tilbake til da det startet. Da begynte avviger mine i denne karakterboka. Hva sto det i karakterboka? Nei, det sto jo at en hadde store konsentrasjonsproblemer, ikke sant? En kunne være utagerende, ikke sant? Jeg husker en lærer har uttalt jo at Nils Olav kan hvis han vil, men han vil ikke. Sånn er det jo. Sånn var det. Så uro, konsentrasjonsproblemer, utdagegjende adferd. Husker du hva du følte på den tiden? Følte du noe annerledes? Ja, veldig frustrasjon fordi at du falt jo ut av skolemiljøet. enn dette jo ikke da undervisning og sånne ting og det er jo klart det var jo veldig provoserende for en gutt også at du jeg sier ikke jeg har en 10 år gammel gutt å stille opp mot et bibelartroll det er jo helt utenkelig så det var det var vanskelig gjorde det noe med selvbildet ditt? Jeg tror ikke det. Jeg tror at det var et sinne og en frustrasjon som egentlig styrte dette her. Og det er jo klart at de her hadde jo vært i, dette her var jo i 4. klasse, og vi skulle jo øve til ungdomsskolen på Sola da i 6. klasse da, eller 7. klasse, den gang ble det vel. Og da hadde jo de selvfølgelig vært i dialog med Denne ungdomsskolen, så jeg ble jo utlett der fra normalundervisning. Ble du satt i en spesialklasse? Jeg ble satt i en spesialklasse, ja. Såkalt skoletaper i en arbeidsklasse. Følte deg som at du hadde handlet på utsida av noe? Nei, egentlig ikke da, for vi hadde en fantastisk lærer der, som var veldig rause og forståelsefulle, og han skjermet jo oss opp mot resten av etablimentet der vi tenker på andre elever og sånt, for vi var jo guttene hans. Ikke sant? Så han verner oss Selve undervisningen, vi satt jo og røykte inn i klasserommet. Vi hadde kaffe i trakt, og vi satt og røykte roller og rollings med vaskebæker. For de ville ikke at vi skulle røyke ute. Så vi fikk lov å røyke i klasserommet. Det høres jo helt sprøtt ut i dag. Og mye av undervisningen, en del av det gikk jo på at vi drev og limte limefly. Så det var jo kjekt. Og stekte vafler jo også. Ja, for man vokser ikke opp på sola flystasjon uten noen... aviasjenfokuset, det var på plass. Ja, det var på plass, ja. Husker jeg en av mine aller beste venner, gikk også i en sånn, han var rolig, litt urokrokke og gadde ikke lekser og sånn, men jeg skulle ikke til før han hamna i spesialklasse. Han ble hentet om morgenen av lærerinner og kjørt i bil nærmest som sånn driving Miss Daisy til skolen, trengte ikke ha med ransel, trengte ikke ha med bøker. Fana husker jeg, det er så ureferdig. Ja, missunnelig, ja. Ja, missunnelig. Ja. Som en god venn av meg pleier å si, oss laktosetolerante er det ingen som bryr seg om. Nei, jeg ser det. Men det kom jo noe positivt ut av dette, fordi vi gikk jo på skolen hele veien. Vi ble i hvert fall en del plassert ut i arbeidslivet. Og jeg visste heller ikke noe spesielt om dette her, men da ble jeg utplassert på et mekanisk verksted ute på Kjelta, altså også i nærheten av flyplassen faktisk. Og selv om vi på det tidspunktet ikke brydde oss om skolen her inne, vi var jo bare der til stede, så plutselig kom jeg i et nytt miljø her. Og der trivdes jo jeg noe, plutselig var jeg der jeg burde ha vært. I praktisk arbeid. Og der har du vært siden? Der har jeg vært siden, ja. Opp gjennom yrkeskarrieren din, du går 40 år med en mental lidelse. 43 år. 43 år som er udiagnostisert. Er det noen episoder hvor dette her slo inn på prestasjonen din på jobb? Gikk det ut av sikkerheten? Gikk det helt knykefritt? Aldri et problem. Faktisk så fikk jo arbeidsgiveren mer enn de betalte for. Når du var hypoman? Ja, ja. Hypomanisk, mener jeg. Men det er jo klart at det finnes jo, altså, det er hypoman i. Det er ikke sånn at du bare skrur på en knapp. Enten så er du ikke hypoman, altså, er du et hypoman, altså, der er jo en, hva skal jeg si, en mellomskikkgradering og sånn. Men Men det er jo klart at mange av oss bipolare, vi har jo mye energi og kreativitet og sånne ting, så dette var jo bare med å dreve meg fremover. Og jeg kan ikke huske at det var den eneste situasjonen jeg har fått problemer med når arbeidslivet var noe tvert imot. Så du leverte typ 1,3 årsverk i løpet av et år? Ja, ja. noe slikt, men det er jo klart at den var jo også i perioder dårlig da, men jeg kan ikke se på noen slags tidspunkt at det er gått ut over arbeidskarrieren min, eller arbeidslivet, tvert imot så jeg sier, fordi at jeg fikk jo gode stillinger etter hvert, og det hadde jeg jo ikke fått hvis jeg ikke fungerte. Men du sprengte akkorden, Nils Olav. For du har jo også vært mange år i fagbevegelsen. Ja, etter hvert. Det var jo faktisk i forsvaret. Når jeg var i forsvaret, så ble jeg tillesvalgt og klubbformand for teknikere der. Teknikere og mekanikere. Og da begynte jeg jo å ta utdannelse. Jeg lurte faktisk om jeg skulle gå den veien da. For jeg ble etter kvart, så var jeg nestleder i Stavanger Gjerne Metall. Men jeg måtte ta noen utdannelse, og da tok jeg denne her såkalt elverskolen, som jeg gikk på. Og videre, så en av hendelsene jeg kom bort i da faktisk, det var på Torbjørnrud. Der så de her, regjeringen pleier å ha de her Konferansene sine etter de har vunnet stortingsvalget og sånt. Så da var det å ta den utdannelsen og fortsatt som klubbformand. Både i forsvaret og i senere tid i det selskapet jeg er i nå. Men på Torbjørnlu, der skjedde det noe. Ja, Torbjørn Ruders, det skjedde noe. Det var at jeg ble dårlig. Jeg fikk det jeg kaller for en hendelse. Det vil si at du får bipolar uro, og den er kraftig, den kjenner du fysisk. Om ikke middagen, ikke kursdagen og sånn, så ble det jo klart at da ble det litt alkohol og middag, og de fleste av de her fagforeningslederne, de var jo veldig tørste. De satt jo oppe og krenglet til klokka fire om natt, og så hadde de sikkert en Jeg slukte brennevinene før de gikk til frokost for å komme i gang da. Men for min... Fortsatte kranglingen der, sier du? Ja, de fortsatte vel kanskje kranglingen der. Nei, men for min del så var det jo det. Det ble et vendepunkt faktisk, fordi at jeg måtte gå noen kraftige runder med meg selv om jeg var alkoholiker eller hadde et stort alkoholproblem. Dette var jo før diagnosen, ikke sant? Det var før. Dette er jo helt tilbake til 1987. Nettopp. Og da var det sånn at jeg var så dårlig, jeg følte meg så dårlig. Men så merket jeg da midtermiddagen sånn, når jeg igjen fikk tilgang til litt alkohol, så var det jo alt helt fint. Og nå er nok sikkert alkoholserveringen på Torbjørnrud litt mer kontrollert, men den gang hadde vi pilsautomater i gangen. Så det var jo bare å gå ut og hive på en femmer, så de var jo subsidiert også, så trillet jo pilsen ut, der er ikke det en kola eller et boks. Men da kom du opp i marsfart? Ja, nei, jeg ble ikke noe sånn ut av grensen, men jeg fikk bare en ro. Jeg fikk pauset dette her det her bibelartrollet da. Det var da jeg fremte ut at den alkoholen trenger jeg. Jeg kan ikke ta den kampen med meg selv og kalle meg selv en alkoholiker eller kjøre meg lenger ned på grunn av det. Jeg måtte ta et standpunkt, og det standpunktet tok jeg da. Det var helt pragmatisk, ja. Og det ble min følgevenn videre frem til 2019. Og det funket? Det funket helt utmerket. Alkohol og Malboro Light, det var jo heikonget. Gudenes eleksir, gudenes nektar. Kjempebra. Du opererer med et eget uttrykk for det der, silkebrisen. Ja, silkeprisen, det er jo, hva skal jeg si, mitt forbruk av alkohol. Det var jo på det jeg kaller for silkeprisnivå. Jeg var jo aldri dritings, eller banker opp gården, eller kjefter bongene, sånn. Jeg er aldri, jeg kan huske at jeg har fått noe negativ tilbakemelding på min oppførsel, for å si det sånn, under bruk av alkohol, og Jeg likte jo aldri de der voldsomme festene, mye støy og alt det der greien. Jeg likte å drikke rolig alkohol til jeg var det som jeg kaller på et silkebrisnivå. Og det vil si bare godt humør og du er fullstendig til stede med ting du holder på med. Det er omtrent som du tar deg på å drikke på fly, ikke sant? Moderat drikking, som han Simen i Dimmeborger sa. Moderat drikking. For det er ikke grøftefylla, det er ikke en hard spritfylla, det er bare at du kruser av gårde på litt gummisåler og litt fløyl på silke. Stemmer det, men det som også er viktig du skal på her, det er jo det at vi går ikke syk hele veien. Vi har jo lenge perioder imellom her der vi er frisk. Mm. Sant? Men så kan det, da kan disse såkalte hendelsene starte igjen helt av seg selv, eller det kan bli at det er trigget av en, jeg går på å si et samlivsbrud, eller noe sånt spesielt, som kan trigge det igjen da. Men det er jo klart at i de her såkalte gode periodene, så hadde ikke jeg et alkoholforbruk som var så mye høyere enn andre, tenker jeg. Nei, nei. Men det var når jeg ble syk. Og så nedover mot denne kollapsen din i 2019, så på et eller annet tidspunkt så slutter du å drikke, var det sånn? Ja, jeg startet jo opp faktisk allerede i 2017. Da tok jeg en skassiv kjøl og meldte meg inn for Arkan. Ja. Altså privat, ikke noen via jobb eller noe sånt. Det var privat initiativ. Altså Akan som er arbeidslivets tilbud til det er en slags bedriftshelse greie med at du kan gå der og si at kanskje jeg har et alkoholproblem, eller så kan du bli sendt dit. Det er vel kanskje heller det som ofte skjer. Ja, jeg hadde nok en litt spesiell inngangsport fordi at Jeg var under 2017, så måtte jeg prøve et eller annet, for jeg hadde det ikke bra. Og da ble jeg faktisk av en nær venn informert om at jeg kunne prøve noe som heter gestaltterapi. Og jeg hadde jo ikke snøring hva dette er, hva en gestaltterapaut gjør for noe. Men det er jo det at du betalte på en måte for en samtale med personen, Ja, en nogelende utdannet pratevenn. Jeg vet ikke om det er beskyttet av titler. Nei, jeg er litt usikker på både utdannelsen og alt det der, men det ene leder jo til det andre da, og jeg fant jo fort ut at dette var ikke noe for meg. Nei. Hva går det ut på? Stantterapi? Det er vel en slags hånd for en hobbypsykolog da. Ja. Og jeg vil ikke snakke av de ned, men for det er jo mange som får hjelp til de, for de kan jo du komme til på utsida av helsevesen eller noe sånt. For bare det har noen å prate med? Bare det har noen å prate med, kan gjerne starte noe, og det gjorde det for så vidt hos meg, men det var ikke på grunn av at jeg var redd for å prate med noen, men på en måte så følte jeg jeg startet en prosess da, for å prøve å finne ut noe. Var det et dørstokkmil der? Var det et tungt steg å ta? Nei, ikke for min del. Du var ikke redd? Nei. Jeg var klar for å sette i gang en prosess, og den prosessen leder jo i 2016 meg inn i Hakan. Så da, ok, gestalterapi, sjekk. Den har vi sjekket ut. Og så har du vært på Hakan, og dette er 2017, og da begynner du å trappe ned drikkinga, eller bare slutter du? Nei, det så er jo at da begynte det jo på Akan å foreta en del utredninger. Altså en måte å begrense alkoholinntak selvfølgelig, og de kjører jo på med en slags psykiske vurderinger og sånn og sånn og sånn, men det ligger jo i ordet etter forstand at her skal han jo ha et mål til å begrense alkoholbruken mest mulig da. Og hva gjorde det med deg? Det gjorde vel det med meg at jeg, jeg vet ikke om jeg følte at jeg ble syk igjen da, men at jeg havna inn i det sporet som jeg var tidligere da. Du mistet silkebrisen? Jeg mistet silkebrisen, ja, men egentlig så falt jeg tilbake på det som jeg hadde levd med i disse årene da, ja. Nils Olav, vi her på Trygdkontoret har jo et slags orakel som sitter ute i Follow og mener ting. Han har også noen dæmoner, men han bruker rus-ekulen, altså equalizing for å holde med sjakk, for å justere bassen og diskanten han har i hodet, så bruker han drikking, sigging og diverse ymse andre ting. Men å slutte med denne ekulen på dagen, vil han aldri gjort. Trygdebeiste! Å fy faen, Ursula! Altså, jeg visste at du sliter med mental helse, men er du i faen meg helt sinnssyk, eller? Hvis du trodde du skulle forbedre psykisk helse av å slutte å drekke, så er du ikke bare psykisk syk, du er i faen meg clean gæren. Du må ikke finne på å slutte å drekke, det kunne jeg fortalt deg for lenge siden. Og så skal du slutte å drikke, så må du trappe ned. Jeg følger 12.000-trinsmodellen, og det betyr altså at jeg trapper sakte, men sikkert ned over 50-60 år. Nei, jeg er jo enig med trygtebeister. Ja, ja. Og det så er at allerede innen utgangene av 2017 så var jo jeg tilbake igjen i det jeg kaller normalen, altså det vil si at det tilbudet Akan ga meg, og igjen ikke for å kritisere de, men det ga meg ingen svar. Nei. Det var ikke, de foretok en masse utredninger, det heter rasutredning og alt mulig sånn. Hva er det for noe? Ja, det er jo en slags hånd for en psykisk vurdering da, om de prøver å finne et baken for hvilken årsak til problemet jeg satt i da. Men grunnen til at jeg er i enig med Trygdebeis, det er jo det at siden jeg ikke fikk fremdrift med Akan, og hele 2018 gikk, og vi kom inn i 2019, og jeg begynte jo å bli allerede dårlig da fra høsten 2018. Og da satte jeg en dato, 15. januar 2019, at da skulle jeg slutte å drikke. Ikke trappa ned, jeg skulle slutte å drikke. Og grunnen til at jeg var enig med trygdebeistet, det er jo det at da gikk helsehånden min enda fortere nedover, for nå var jo medisin fratatt trollet. Dette trollet, beskriv det. Jeg har vært der siden du var ti. Ja, av og på. Men igjen, viktig å understreke at jeg har ikke vært syk hele veien. Det er jo periodisk. Og da er han inne i hula, sier han. Ja, han er i hula, sier han. Og sånn, så det er jo mange vurderinger rundt dette om bybolag og lidelse, men de samme også ligner litt med at du har på en måte et frø i deg som ligger i en boks eller et eller annet. Og det kan ligge der livet ut, uten at noe skjer, men av forskjellige grunner som kan skje og sånne ting, som kan trigge dette å utløse. Og da kan det bli utløst for perioder, du kan gjerne gå et halvt år, og så er du to uker syk, og litt sånn forskjellige greier, men på et tidspunkt, så kan det slå ut i full blomst, altså Pandoras eske åpner seg. Grunnen til jeg kaller det troll ut av hulen sin, det var jo fordi at det kom og gikk. Det kom ut av hulen, det gikk inn, det er sånn jeg ser på det. Og hva gjør et troll? Det er trollet. Altså trolling. Trolling er jo ikke noe positivt lade, for å si det sånn da. Og det er sånn jeg beskriver de dårlige periodene mine når trollet troller med meg. Ja, driver og fucker med deg på grunn av det. Og hva gjør du? Må du mate det? Hva er det? Hvordan skjer det? Hva gjør man da? Det er jo det at når du ikke har noen diagnose, og du har ikke peiling, dette er livet ditt, du kjenner ikke til noe annet, så vet du at de periodene kommer. Og du har jo ikke noe... Du har jo ikke noen ting for å håndtere. Noen verktøykasse? Og da er jo alkoholen fin da. Det var jo på disse tidspunktene at det virket. Så jeg kunne jo bare fortsette med dette inntil jeg sitter her med deg i dag, men kroppen sa jo stopp og... Og når jeg da kutta ut 15. januar 2019, altså kutta ut totalt, så er det klart at da ble jo medisinen tatt fra trollet. Så det gikk altså tre måneder, og så møtte du kjellergulvet. Det gikk veldig fort. Og med det takker vi for dagens tryggkontor, der moralen er altså, du må aldri slutte å drikke. Selvmedisinering er det man kaller det. Er det andre måter å mate troll på? Nikotin for eksempel? Er det spill, scrolling på nett? Nei, jeg tenker ikke så mye på det, men vi er jo veldig utsatt for alkohol og narkotika, tablettmisbruk, sigaretter, nikotin, alle ting som kan dempe. symptomene da. Og for min del så var det jo faktisk godt å være fulle psykolog, fordi at det demper hjerneaktiviteten. Brommel i hodet. Brommel i hodet var jo kjempebra. Så jeg fikk jo både påsesekk, jeg fikk en god silkebris, og så der du var dårlig etter å være på fest, var jeg jo kjempefornøyd. Ja. Ro og fred. Bonus. Win-win. Ja, ja. Drikker du i dag? Nei. Nei. Så nå har jeg vært avholden i, det ble vel over fem år. Og jeg savner det ikke. Og det er veldig viktig for meg å understreke at jeg kan drikke. Ingen problem. Det kombinerer seg fint med Med medisin jeg tar, og jeg tenker vel flesteparten av disse er bipolare, og går på medisin og drikker alkohol. Så det ble et rett og slett bra valg, så det sluttet å røyke, rett og slett. Jeg var forsynt der, og når jeg hadde drukket såpass mye gjennom så mange år, så savner jeg det ikke. Jeg savner ikke settingene heller. Jeg forbinder tobaks, spesielt rullings, av budsjettmessige grunner. Jeg forbinder det med psykiatri. Jeg tenker at det er folk som er innlagt, og folk som bor... Fy faen, det er jævla mye sigrøyking! Når du sier det, så fikk jeg tenke meg på han der nærmeste. Vaktmester? Vaktmester, ja. Han var inne i denne såkalt trygdeleiligheten, kan man kalle det. Med søstrene sine? Ja. Jeg ble lurt på med nikotin også. Jeg røyka i 25 år, og så gikk jeg opp på snus, og så slutta faktisk å røyke. 36-årslaget min, da bodde jeg i Stavanger. Og da var det en liten annonse i VG, på den tiden fremdeles var det små annonser i VG. Dette var i 2005. Vil du slutte å røyke? Hypnosesede, og så var det en adresse ut på Bryn eller Klepper. Og da fikk jeg, da tenkte jeg, ok, jeg må slutte å røyke. Hadde røyket siden jeg var 11, så hadde jeg røyket i 25 år. Og da er det på med hodetelefonene, og så er det sånn, sånne hjernebølger der, sånne frekvenser. Og så hørtes, så begynte han å prate, og det var som at han sto i et annet rom og ropte, og så snakket han så brei, sånn gjerbudialekt. «Du slabra i anklerne, du slabra i nebberne». Neven altså, det var den tjukkeste dialekten her, så jeg bare begynte å le og le og le, tok av meg høydesettet, måtte si at dette må jeg, jeg må bare gjennomføre dette her, og det funket. Ja. Det funket. Det er så gjerne takket denne hypnotisøren ut på Pollestad, eller hvor det var han satt, at dette her funket faktisk. Men jeg opplevde det at det var mye enklere å slutte med alkohol enn å røyke. Mm. Nils Olav, når du til slutt fikk denne diagnosen, påvirket det arbeidslivet ditt på noe som helst vis? Ja, det gjorde det. Og det som skjer, det er at for å jobbe i Nordsjøen, så må du ha et såkalt helsesertifikat. Og spesielt i min type stilling, så var jo jeg øverste leder for brønnoperasjonen ombord på plattformen eller på... på disse fartøyene som opererte med. Og det var jo igjen sånn at min diagnose som jeg fikk, den var ikke forenlig med beredskapstjeneste. Nei. Så det vil si at... Det er en rett og slett sikkerhetsklarering. Ja, du kan vel kalle det det. Altså, vi er jo brønteknikere med utdannelse for å kunne kontrollere en oljebrønn, og vi gjør jo arbeid i oljebrønner. Mm. og skolerte for det, men det er jo klart at jeg som øverst ansvarlig for hvis det ble en blowout eller et eller annet ombord, så er ikke det forenlig med en bipolar diagnose. Men det der er jo ganske effektivt hinder for da eventuelt en kollega der er en i samme stilling på en annen plattform til å, vet du hva, jeg tror kanskje jeg har at jeg er bipolar, men jeg skal ikke gå til noe leger skal ikke innlegges, for da mister jeg jo jobben. Jeg er bombesikker på at det er mange av de ute i samfunnet vårt, om ikke akkurat så mange på oljeplattformer og sånt, men det er også veldig viktig å huske på, og flygere for eksempel. Men det er så veldig viktig å huske på at de vet jo ikke om dette. Nei. De fungerer jo. Kanskje de bruker noe annet enn det jeg brukte for å fungere. Så i første omgang da så var jo jeg sykemeldt i ett år, altså fra våren 2019 og frem til 2020. Og da fikk jo selskapet i grunn av et problem for alle stillingerne vi har offshore, det var jo ledende stillinger. Altså brannledere, sikresfolk og sånne ting, og det var jo ingenting som var kompatibel med min situasjon da. Apropos luftforsvaret, jeg vet at i det amerikanske forsvaret er det spesielt blant de som styrer dronene, så er det veldig mye psykiske problemer. Og hvis du da går og sier, for de har jo et apparat, de har jo psykiater i forsvaret og i USA-forsvaret, men hvis du går til han og sier, vet du hva, jeg har et problem, så det er ikke spesielt lurt, for da begynner du å miste tilgang til jobber og så videre. I stedet så er det mye lettere å gå, da har de sånne kristenekstremister som holder på der inne, og kom til oss, vi skal hjelpe deg. Jesus skal hjelpe deg med dette her. Og da havner du inn i sånne radikale, crazy kokomiljøer. Så det er ikke bare bare å oppsøke hjelp. Men du fortalte at du, i stedet for før vi begynte å spille inn her, at du kommer til et sted, ja, alkoholproblem, ja, det har vi et opplegg for. Psykisk problemer, der har vi ikke noe. Nei, det er jo sånn som jeg opplever litt, og igjen er det jo min personlige opplevelse, ikke noe opp mot min spesielle arbeidsgiver og sånt, men på generell basis, og jeg er jo fagforeningsmann også da, så er det jo sånn at jeg opplever at bedriftene føler seg mye mer komfortable med rusmissbruk, altså det kan være... Alkohol eller stoffer, eller gjerne spillegalskap og sånne ting, at det klarer de å håndtere, det har de systemet på. Men for oss med en psykisk lidelse, så tror jeg det virker veldig skremmende på mange arbeidsgivere. Helt uhåndterlig å gjøre etter hva dette er. Jeg tenker det for mange, og jeg tenker også for mange av de med en psykisk lidelse, oss bipolar eller andre også, Så jeg tror det kan være veldig lurt for mange at de bare holder kjeften igjen. Altså det er best å holde kjeft. Hvordan skal arbeidslivet kunne håndtere dette på en god måte? Nei, altså myndighetene de forfekter jo åpenhet, de forfekter styrking av psykisk helsevern, og politikerne sier det ene og det andre, men faktasene er jo tvert og motsatt. De legger ned sånne DPS-er, De fjerner døgntilbud, og i min situasjon der skulle jeg bare være syk imellom klokka åtte av fire, og så hevde de meg på gata, og så fikk jeg komme inn neste dag. Det er jo helt sinnssykt. Og med tanke på arbeidsgiveren, så er det selvfølgelig veldig vanskelig for de også, og derfor burde det jo blitt et slags... Drett i gang er slik en aken for psykisk helse, kan jeg kalle det sånn. Altså et nasjonalt løft? Ja, men det har de jo sagt de har gjort i 20 år. Men det er omvendt? Det blir færre og færre sengeplasser, det blir færre og færre tilbud? Ja, det er jo det, så det er faktiske forhold. Det er skammelig? Ja, det er veldig skammelig, og det er veldig farlig, fordi at ... Fordi at det går galt for mange av oss, og selvmordsraten for oss med bipolar lidelse er 25-30 ganger høyere enn hos den øvrige befolkningen. Tenk på det. Det er mye. Nils Ola, hva vil du si til noen som hører på nå, som tenker at kanskje jeg har bipolar lidelse? Nei, jeg er jo krystallklare at de må finne hjelp og søke hjelp, men det er veldig vanskelig Og en kan jo tenke en voksen mann som meg, med min erfaring, som går helt fra 2017 til 2019 og aktivt søker hjelp, og de ikke finner ut noen ting, så er det jo særdeles vanskelig, og i alle fall for oss, med den type 2-lidelsen. Fordi vi fungerer jo. Skal man snakke med fastlegen? Absolutt, men jeg opplever jo det at det er... dessverre dårlig kunnskap hos mange fastlegger veddragende bipolarlidelse. Og da er det jo sånn at når noen med en tentativ sykdom ikke kommer videre ved å fastlegge hvor hjelpen skal gå, de må krasje. Jeg hadde jo aldri fått hjelp, jeg hadde jo prøvd i flere år, så jeg måtte jo krasje for hjelp. Bipolar lidelse, født sånn eller blitt sånn? Nei, de sier jo egentlig at en er født med en sårbarhet og utvikler denne sykdommen, eller trigger denne sykdommen da. Og som nevnt så kan du gå gjennom hele livet uten at denne her blir utløst. Men blir den utløst, så er det ingen vei tilbake. Da er toget gått. Hva er det som utløser det? Det kan være personlige hendelser. Jeg tenker at arv spiller en stor rolle her, miljø. Personlig har jeg jo utsatt meg for det allermeste, for å lokke en troll ut av hulen sin. Sånn som hva da? Ja, jeg tenker med alle disse lederstillingene jeg har hatt, nattskift, stress, reiser... Ja, totalsummen da. Da dekker du opp bordet til så trollet kan komme og kose seg? Ja, det er jo klart det. En skal jo egentlig leve et roligt og sunt liv, men du kjenner jo ikke det med alle de oppgavene jeg tok på meg, om det var i Bosnia eller i Nordsjøen eller klart det. Det var en totalbelastning som var nok for høye. Jeg tenker for de som hører på, dersom du trenger noen å snakke med, da kan du gå til fastlegen, men du kan også, før det, kan du ringe Mental Helses hjelpetelefon på 116 123, eller Kirkens SOS på 22 4040. Nils Olav, tusen takk for at du kom og bød på din historie. Det har vært veldig interessant, vært veldig lærerikt å snakke med deg. Og takk til de som har vært med å lage Trygdkontoret. Produsent Silje Martinsen-Vetteret, hennes runner Jan Terje Østerberg, researcher Marco Reinersen. Vi høres. Inntil da har dere bare en ting å gjøre, nemlig å stay trygd da. En svensk storsvindler lurer folk over hele Norge på de mest merkverdige måter. Men om jeg gir deg 1000, eller 10 000, eller 10 000, det er ikke mer. Så setter jeg over 10 000 en halvtime etter han har ringt. Så fikk jeg en illevarslande sms fra banken. Hva er det jeg roter meg oppi? Hør Svindler i Guds navn i appen NRK Radio.