Hei og velkommen til Skifters podcast. Ukens gjest er en gründer jeg har gledet meg til å snakke med veldig lenge. Han har laget et produkt som det ser ut som alle går rundt med om dagen. Velkommen Truls Brattås, du er gründer i Douchebags. Tusen takk Lukas, veldig hyggelig å være her. Vi fikk det til. Ja, vi fikk det til til slutt, heldigvis. Altså Douchebags, det er jo...
På egentlig relativt få år blitt et stort internasjonalt brand. Er ikke det noe rart å tenke på? Fra du hadde ideen til dit du er i dag? Jo, det er jo det. Jeg tror man aldri helt klarer å se for seg hvordan en grunnreise kommer til å spille seg ut når man begynner. Men tanken var jo faktisk å begynne et internasjonalt brand med en gang, for vi visste jo at det vi driver med er såpass nisj.
at hvis man ikke er internasjonal med en gang, så vil ikke, altså omsetningen vil ikke støtte å bygge et selskap rundt det. Så tanken var jo det hele veien, men det er jo klart at
Det er en ting å være internasjonalt innenfor en nisje, og så er det en annen ting å begynne å få ganske høy brand awareness i store deler av verden. Og det visste man jo ikke at man kom til å kanskje kunne klare å få til. Så det er utrolig kult å se. Så kommer vi litt tilbake til akkurat det der. Men hva fikk deg til å starte dette?
Nei, altså, når man ser tilbake i tid, så er det jo lett å begynne å koble sammen tråder. Det er vanskelig å koble de når man ser fremover. Så jeg ser jo hvordan det her kom til. Og man kan egentlig dra den tråden helt tilbake til barneskolen, for å være helt ærlig. Men for å ta kortversjonen, så kan vi jo begynne på NTNU, der jeg ikke har studert i maskin, eller produktutvikling og produksjon, som det nå heter.
Etter tre år så jeg at det var litt for teknisk for meg. Jeg liker å bruke både høyre og venstre hjerneandel, og der så ble det veldig mye venstreside, altså mye matematikk, mye fysikk og sånn, og selv om jeg er veldig glad i det, så trengte jeg mer kreativitet.
Så jeg fant ut at jeg hadde lyst til å ta meg et friår, og så hadde jeg lyst til å bytte studie og gå inn på det som heter entreprenørskolen der oppe, hvor jeg fikk fortsette med maskinmasteren, samtidig som jeg fikk master under inndøkk i entreprenørskap. Men før jeg gikk inn på det, så ville jeg da måtte få litt mer energi og få litt vireperspektiv da.
Så da begynte jeg med å jobbe litt i Norge, og så dro jeg ut på en åtte måneders lang jordomreise. Begynte i Sør-Amerika.
Vi hadde et veldig lite opphold i Bolivia først, men likevel som ga veldig mye inntrykk og måtte være med å gi det et større perspektiv, og det var at vi var med på et lite vaksinasjonsprogram. Det var ikke veldig mange dager, men det var den fattigste bydelen i La Paz, som heter El Alto, altså fattigste i Bolivia, som er en av de der det har ikke folk veldig mye av det.
Det var veldig fint som en nordmann da å komme dit og få se litt hvordan barn leker, hva som betyr noe, hvordan folk bor, og liksom bare få perspektiv rundt hvor heldige vi egentlig er, og hvilke muligheter vi har, og også hva som faktisk betyr noe for videre verdirundlag i livet da.
Og så bar ferden inn i Andesfjellene og få tikk av en 6000 meter, som jeg hadde tatt hvis jeg klatret. Og så var de siste månedene egentlig surfing. Det høres jo lett ut, for å få tikk av en 6000 meter. Det skal sies at det er ansett som verdens enkleste 6000 meter, men jeg ble utrolig høydesjukk, og det har faktisk satt med meg inn i selskapet også.
For å ta den fort, så lærte jeg på den turen at jeg følte meg kjempebra på basecamp, som lå på rundt 4000 meter. Og når vi da etter dag to kom opp på rockcamp, som ligger da på litt over 5000 meter, så kjente jeg at jeg begynte å bli høydestykk. Og det var fordi jeg hadde gitt meg for mye nede på basecamp. Jeg synes det gikk så lett, så jeg liksom fram med isøksa og stegejern og klatret rundt omkring og holdt ikke et jevnt tempo.
Så jeg ble skikkelig høydesjuk, og når vi da skulle begynne på toppstøtet, som vi da begynte på å si rett over midnatt, så var jeg egentlig helt nedfortelling. Så hadde vi med oss en legge i det crew som vi gikk med, og han sa at det her er ikke fare, det er bare veldig vondt, og du kan snu. Så jeg begynte å gå, og bare si ok, hvor langt kom jeg på? Det blir jo fint å se om jeg kanskje får sett noe.
Så tok bare ett og ett steg, og det var det eneste jeg fokuserte på, det var bare ett steg. Og så tenkte jeg ikke at jeg skulle gå på toppen helt, at det var helt håpløst å tro at jeg skulle ha det mulig. Men etter å ha gått det ene steget, og sittet på knær ekstra 100 ganger, og gått det ene steget nok ganger, så var jeg jo plutselig 50-100 høydemeter under toppen.
Og det var først jeg tenkte at, oi shit, kan det faktisk gå? Og så gikk jeg jo videre, og så kom jeg jo på toppen. Og det var jo helt sjukt at det faktisk var mulig når man var så dårlig når man begynte. Så faktisk lærte man inn i business da, liksom bare fokusere på neste steget. Ikke tenk på toppen, for det er så langt opp dit at du blir jo bare motløst bare å tenke på det. Men hvis du hele tiden bare nyter reisen og tar det neste steget da, så
så kommer du langt på en god stund. For når du sier det der, så høres det som en skolebok ut. Det høres sånn, ja, etter steng av ungen og så videre. Ja, det gjør det. Jeg hører jo selv en sier at det er jo banalt klisjé, men jeg tror faktisk det er noe annet å oppleve det selv. Fordi det det handler om er jo å kjenne dine egne grenser. Altså, hvor sliten er du egentlig? Og så finne ut av, ok, hvor mye har du faktisk igjen på tanken etter det? Så det var vel egentlig det jeg fikk kjenne på i den settingen der, for jeg tror aldri har gått med så mye smerte
over så lang tid, altså mange, mange timer, og så gikk det også liksom. Ja, for det kommer jo til et punkt da, at man tenker at hvorfor skal jeg være i denne smerten? Ja, ikke sant? Du må jo reflektere rundt det, hva er poenget med det greiene her? Så da må du ha en innre motivasjon for å ha lyst til å gjøre det. Og for meg så var det egentlig bare å se hvor langt jeg kunne komme, og bare ta ett steg om gangen og se hvor langt jeg kommer. Og det er faktisk det som er egentlig grunnmotivasjonen min i selskapet også.
Det er egentlig bare å få være med på reisen, få være involvert, ta et skritt om gangen og se hvor mye jeg kan lære og hvor mye jeg kan utvikle meg selv og selskapet. Så jeg vil si at den fjellturen her er ganske sammenlignbar med å bygge selskap for min del. Og motivasjonen for å komme på toppen av det fjellet er egentlig den samme motivasjonen som gir meg motivasjon for å jobbe med selskapet. Det er egentlig å lære og utvikle seg selv og
være med på reisene egentlig, se hvor langt man kan gå. Jeg hadde jo, altså, jeg har også gått en sånn fjelltur en gang, det var ikke like gøy som deg, jeg var på 5300, men jeg kjente det ganske godt i toppen, og det var veldig ett steg av gangen, skal jeg love deg. Og jeg lærte ikke det da, men jeg lærte det her forleden, jeg var ute og jogget, og det var veldig tungt, og så innså jeg
altså forskjellen på den midlertidige smertet og et langsiktig mål. Og i hvilken grad vet man hva man vil, og i hvilken grad er det det man vil slutte, eller altså er fraværet av smertet. Fordi man kan jo si at akkurat nå så vil jeg ikke det mer, jeg stopper. Og da innså jeg at det å ta den beslutningen på hva du vil, det må du ta når du ikke er i smertet.
Og så må det være rettesnoren. Og så må du, mens du er i smerten, så må du si til deg selv, det jeg vil, er å nå dit. Så den smerten nå er egentlig bare en avledningsmanøver fra noen. Så du må bare holde ut denne smerten her, for det jeg vil, det jeg vil, er ikke å stoppe. Det jeg vil er å komme til det målet. Litt sånn, ikke helt like bra som deg, men det er noe man er i.
midlertidig smerten. Ja, det er sant det altså. Jeg har jo full forståelse for at noen ganger skal man i seg. Man skal jo ikke pushe det her til det ekstreme alltid. Det tror jeg ikke er smart, og det tror jeg ikke er riktig i mange livssituasjoner heller.
Men det er noe med det å faktisk sette seg et mål, eller sette seg en retning i hvert fall, og ha lyst til å gå den perioden. Og hvis man skal endre fra den retningen, så må man virkelig ha satt seg ned og bestemt seg for at nå vil jeg endre retning. Og det er over et lengre samplesett som du tar den beslutningen utifra. Men har du, før vi går videre, så har du noen gang tenkt, eller faktisk seriøst vurdert å gi deg i dusjbergs? Nei.
Nei, jeg vil ikke si det. Det har vært veldig tøffe perioder. Jeg har nok vurdert om dette er det riktige. Det har jeg. Men jeg har nok aldri kommet dit at nå slutter jeg. Hvorfor vurderte du det? Det er jo ekstremt tøft å bygge selskap. Mye offring som må ta av oss. Og
Du kommer opp i situasjoner som kan være veldig krevende. Så det er de type tingene som, når du står i mye av det samtidig, så vil jeg si at da må man virkelig gå ned i kjelleren og kjenne på grunnmotivasjonen sin. Og så er det jo sånn også at jeg er i en livssituasjon hvor jeg ble pappa for seks år siden, og jeg og Mette, min kone, vi har jo på en måte det å være småbarnsforeldre og samtidig
både har lyst til å være til stede for barna sine og har lyst til å bygge og sørge for at arbeidsplasser er trygge og ha et familieliv gående det er ekstremt sport det er kanskje den mest krevende fjellturen jeg har gått på det er å balansere alt i tingene her og sørge for at vi klarer å få tingene så nogelundt å gå rundt fordi
ekselarken når du er småbarnsforeldre. Og det her tror jeg kan relateres til sammen med hvilken jobb man har egentlig. Det går jo ikke opp. Sånn som samfunnet vårt er strukturert nå. Hvis man har en krevende jobb på siden, så tror jeg ikke det er laget for det sånn som det er nå. Du har jo ikke en stor familie rundt deg, og du har ikke masse hjelp. Så i den forstand så tror jeg at det er veldig mange som kjenner på at det er et antall timer
Det går ikke opp selv på de tingene du må gjøre. Så da må man begynne å plukke bort ting som man egentlig burde gjøre for å få den timeplanen til å gå opp. Og det er krevende. Men det tror jeg er uavhengig om man grunder eller ikke egentlig. Sitter man i en viss jobbsituasjon og er i en småbarnsfase, så tror jeg det er utrolig krevende for mange familier. Der må parrene...
finne ut av hvordan man skal løse det på en overkommelig og god måte. Har du funnet en løsning? Altså nå begynner barna å bli litt eldre, så nå, det er det som er løsningen, er å komme seg gjennom de småbarnsårene, og vi er jo med til å føle at nå begynner vi liksom å komme litt oppå igjen. Nå kan man liksom gå og trene litt, altså det er jo en trening som er en veldig viktig del for min del. For faller du på en måte, fysisk så faller du også mentalt. Ja.
Så bare det å klare å få til en joggetur eller to i løpet av en uke, og sånne type ting, alt henger jo sammen. Så nei, vi fant ikke noen løsning når det holdt på. Bare grindrutsett i det? Ja, det er bare å stå i det. Og det er jo noe man har blitt vant til i forskjellige settinger, om det er sport eller om det er jobb, at noen ganger så må man det. Men det er jo noen ting du egentlig har lyst til å bare...
flyte bedre. Eller du skal ha bedre tid. Men i noen fasser i livet så har du den tiden du har. Ja, jeg har nettopp lest en bok som heter Anti-Time Management. Jeg bare tenkte på den nå. Men det er om tid. Der står det blant annet at «How you spend your time is how you show your love». Ja. Ja.
Og jeg har tenkt veldig mye på det i forhold til mine barn. Hva er det viktigste i livet egentlig? Når det i bunn og grunn kommer til stykket da. Men du du tjekket av i 6000 meterne. Ja, nå er vi tilbake der. I Bolivia. Jeg gjorde det.
Og lærte noe av det også, det er jo det som er gjennomgående her, det er liksom at man gjør erfaringer og så lærer man av det, og så hvordan kan man dra med seg det inn i videre i livet. Det er det jeg sa om at man kan dra den historien helt tilbake til barndommen. Men da var jo neste bit å reise med et surfberett oppe i Sør-Amerika på kysten her, og så oppe i Sentral-Amerika, Mellan-Amerika, Nord-Amerika, og så har vi en tur over i New Zealand og Australia.
Og da var det mye reise på forskjellige, alt fra buss til tog til taxi til fly, med et sørsebrett som er ekstremt skjørt. Så det å få med seg det brettet rundt omkring på den reisen der, uten at det røk hele tiden, det var utrolig stress. Man måtte fram med en dingfiks, som det heter, og man hadde masse...
masse skade på brettet når man kom fram, og da måtte man fikse det. Da begynte jeg å geek ut på bagger for surferbrett. Hvorfor finnes det ikke noe der? Så kom jeg tilbake igjen til Norge. Du fantes ikke bagger for surferbrett? Jo, de gjør det, men de baggene som jeg kjøpte,
Det jeg gjorde var å bygge inn brette med bubble wrap og styreform, altså isopor, så lage egne løsninger. Det er litt rart, for det er så mange som reiser med surfbrettene, for det er en sport hvor du skal besøke forskjellige spots.
Så det slo meg at det var veldig rart, og utrolig irriterende som en bruker. Og så kom jeg tilbake igjen til Norge, da dro jeg gjennom Hoddevika for å ha en siste surf der, før vi dro opp igjen til Nøyen. Og da lå jeg i vannet, og da møtte jeg min co-founder Jon Olsson, som på det tidspunktet var en av de beste frikjørerne i verden, eller friski-gjerne da. Så big jumps og sånne type ting.
Vi lå ute i bølgene der og begynte å snakke sammen, og vi fikk en veldig god kjemi med en gang. Veldig lik livsstil, veldig lik tanker rundt kreativitet, nysgjerrige på entreprenørskap, å starte ting, skape kraft. Så vi begynte å snakke om min reise med Sør-Fordbrett, hans reise med ski. Han reiste da over 300 dager i året på det tidspunktet der. Jeg også har vært en
fanatisk snåborder siden ungdommen, så reist mye med både ski og snåbord. Og vi begynte å snakke om de tingene her. Og vi syntes det var veldig rart at det ikke fanns en god løsning for det. Så det var liksom problemet var identifisert der da. Så det var en av de tingene vi bygde på. Men på den andre siden så var det at...
Både Jon og jeg synes at alt du hadde av reiseutstyr, det var liksom ingenting som representerte vår livsstil. Kalle det en litt mer sånn moderne livsstil som likte å reise, var nysgjerrig, likte å kle oss i noe annet enn spraglende farger.
Noe som var skandinavisk clean. En type, tenk Akne Studios, den varianten. Visuelt? Visuelt, ja. Hvorfor ser det så sportig ut, alt sammen? Hvorfor kan det ikke se clean, moderne og rent ut? Vi skal si at både jeg og Jon er litt oversnittet opptatt av design. Så det var den andre biten, og så hadde du den
siste biten som var egentlig, eller faktisk en ting til og med sosiale medier selvfølgelig. Altså Jon var jo en av de første som var sponset av Red Bull i Skandinavia. Og både han og jeg var liksom, vi skjønte hvordan sosiale medier fungerte. Dette er på et tidspunkt hvor det ikke fantes noe Instagram eller TikTok eller noe sånt. Det var jo kun YouTube og tekst, altså blogger på det tidspunktet her.
Men vi skjønte kraften av de verktøyene her, litt fordi vi også var veldig opptatt av Red Bull og GoPro, hvordan de hadde bygget sine merker, og skjønte det veldig dypt. Så vi tenkte hvordan kan man bruke de plattformene her til å bygge et brand, og tenke litt annerledes rundt både eksponering og markedsføring.
Så det var liksom også en ting at vi hadde en, kan du si, en dyp innsikt av det her før det, altså det var mange av navnene og terminologien innenfor sosial markedsføring fantes jo ikke på dette tidspunktet her. Men når jeg ser liksom når folk beskriver det i dag, så altså vi kunne jo alt sammen, altså bare det var naturlig for oss. Hvorfor var det naturlig for dere? Jeg tror faktisk det har mye å gjøre med Snowboard faktisk. Eller, Snowboard og moderne brand, altså jeg sa GoPro og jeg sa Red Bull. Ja.
også tilgjengelig også Snowboard Brands, var med på den kulturen, hvordan den kom, altså fra jeg tipper jeg fikk mitt første snowboard som jeg lånte liksom i, ja det må ha vært i slutten av 90-tallet, og
Og da var det liksom, det var en skikkelig subkultur liksom. Altså det var knapt ikke mulig å få tak i bretten en gang. Å se hvordan den industrien liksom formet seg og bygde, hvordan brands kom opp, som også representerte den livsstilen som vi følte da. Altså litt sånn rebell innenfor liksom den klassiske sportsbransjen. Noe som vi følte veldig, ja, følte oss veldig close to da på en måte.
Så det å se hvordan det funket, hvordan de brandsene kom, hvordan noen av dem ble kjempestore, noen av dem feilet. Masse research bak fordi man bare var interessert og hadde lyst til å være en del av den industrien her. Jeg tror det var en del av utdannelsen. Og så var det bare teknologi egentlig, var den siste biten tror jeg. Jeg hadde dysleksi, så jeg var den første på ungdomsskolen som fikk en laptop. Og
jeg skjønte jo liksom at ok, jeg kommer aldri til å kunne lese meg til gode karakterer, for det tar for lang tid, så jeg måtte finne meg andre måter å lære på. Så jeg fant ut at gjennom en laptop så fikk jeg jo superkrefter, altså jeg fikk jo liksom den tingen foran meg som bare gjorde at jeg kunne gjøre ting altså så sykt mye raskere enn alle rundt meg. Og jeg skjønte at det ble liksom ok, gjennom programmering og sånn, så kunne jeg også få til ting som
som var helt sjukt liksom så den der kjærligheten for teknologi fra begynnelsen, altså den gjorde at man tok med seg et mindset inn i selskapet at ok, hvordan kan man da klare å skape et selskap som kan gjøre noe så komplekst som å distribuere varer globalt og bygge et international brand på en måte uten å måtte ha en 20-30 ansatte med en gang liksom og det var det teknologi som var svaret på
Så vi var også veldig tidlig ute på den biten der. Vi hadde jo en Kickstarter som første lansering, men det var jo ikke Kickstarter, for det hadde ikke kommet til Europa. Så vi gjorde det på egen nettside, bygde en egen presale der. Altså en crowdsending? Ja, rett og slett. Altså presale. Men hva var produksjonen lagt da? Nei, så det var liksom de grunntingene som vi bygde selskapet på. Og så dro jeg tilbake til NTNU, og da gikk jeg på entreprenørskolen. Så da var det litt mer slags forståelse for å jobbe med prosjekter på siden.
Så brukte jeg veldig mye tid, både på skolen og på siden av skolen, på å utforske den muligheten her. Da jobbet vi et team sammen først på skolen, og så tok jeg det videre selv, og
Da var det først å sy de første prototypene på studenthyggelen i Trondheim. Så da satt jeg og sydde de der. Og intervjuet masse mennesker også. Jeg hadde 150 stykker som jeg intervjuet av skikjørere, snåbårdere og surfere. Jeg skjønne at de behovene som jeg og Jon hadde identifisert, at de også var for flere. Du nevner behov som en viktig del. Du nevner...
Kall det brand, føle at det er noe som representerer dere. Du nevner markedsføring, sosiale medier, og det siste er teknologi. Er det oppskriften? Er det grunnelementene? På vårt selskap vil jeg si at det var grunnelementene. Kan du se de samme grunnelementene i andre brands?
Nei, det spørs litt. Det finnes helt sikkert flere som har gjort det på den måten, men jeg tror alt avhenger av tiden du lever i. Så akkurat når vi startet vårt plan i 2012, så tror jeg nok at dette var en av de smarteste måtene å basere på de tingene på det tidspunktet. Men hvis du ser tilbake til 50 år Nike, så er det bygget på en helt annen tid, hvor det var andre
grunnelementer som jeg tror ga traksjon. Kan jeg utfølge det? Fordi, altså, Nike sjekker av på brand. Er du enig? Ja, absolutt. Det sjekker av på markedsføring, bare på en annen måte. Absolutt. Det, det, det, det,
Det er kanskje ikke en innovativ løsning. Jo, det var det på sin tid. Jo, var det det? Ok, sånn. Ja, ja, ja. Absolutt. Hva var det siste? Teknologi. Teknologi, ja, og distribusjon. Det sjekker du i hvert fall av. Hei, er du en CEO eller CTO i et vekstselskap og trenger flere utviklere? Da vet du at det er ganske krevende å finne dyktige utviklere i Norge. Men håpet er heldigvis ikke ute.
Cefalo er et norsk outsourcing-selskap som har klart å bli en av de aller beste arbeidsgiverne for seniorutviklere i Bangladesh. Cefalos spesialitet er å rekruttere og bygge langsiktig utviklingsteam sammen med den norske kunden. Og det å ha faste utviklere gjennom Cefalo skal i praksis oppleves som å ha egen ansatte.
Så er du interessert i å høre mer om å ha eksterne utviklere, så vil Cefalo gjerne ta en veldig hyggelig prat med deg. Så sjekk ut cefalo.no, altså C-E-F-A-L-O.no. De har jo en maskin for det. Ja, ja. Nei, men altså nå er jo Nike der. Men når de startet for 50 år siden, så var det andre ting som, altså det å få den snøballen til å begynne å rulle, da tror jeg du må ha litt flaks, du må jobbe veldig hardt, du må ha riktig på timing, du må ha noen eksterne faktorer som hjelper deg.
Og jeg tror at på deres tidspunkt så var det andre faktorer enn det var for oss. Fordi rett og slett, kan jeg si, strukturerne rundt markedet fungerte annerledes. Det er jeg helt enig i. Men nå, uten tvil, så er det Nike er jo de beste på markedsføring i sin efe. Men er det ikke de samme driverne i bond? Selv om de har ulike uttrykk på toppen, er det ikke egentlig de samme? Brandmessig så må du ha en eller annen historie å fortelle.
Altså, helt klart. Men nå kommer vi inn på hva som gjør et brand, altså gir longevity i brandet på en måte, og der er jeg helt enig. Nike har liksom Phil Knight og
og Bill Bowman som skapte den første løpeskoen med å ha en vaffeljern som de trykket av den første sola, og så klarte etter hvert å bygge en viss distribusjon. De klarte å få det på Jordan, og det var da det tok av for dem. Men jeg tror helt klart at de beste brandsene har en troverdig historie for det community de jobber mot. Så brandmessig, 100%. Og det er jo det som gjør at jeg har så troen på vårt brand også. Det er jo at vår
kjerne er ekte. Det er ingen i communityene som vi representerer oss mot, eller som vi snakker til. Det er ingen av de som kan si at dette ikke kommer fra kjernen. Det kommer fra kjærlighet til det vi driver med. Og det gjør at selskapet er bygget på de rette verdiene i bunn. Så brandmessig er jeg helt enig. Og ser du brands i dag som ikke har det i bunn?
Det er mange som mister underveis i hvert fall. Det er helt sikkert. Det finnes også brands som er helt opportunistiske, som på en måte vet at nå går e-commerce veldig bra, for eksempel. Nå er det kjempeenkelt å kjøpe trafikk gjennom Google, så nå kan jeg starte noe som er et eller annet sånn, men som ikke har noe
ikke har noe fundament i bond brand-messig. Det ser jeg. Og det som er interessant med de, at når du kommer i den tiden vi er i nå, hvor det er tøffere økonomiske tider, så sliter de mye mer. Og det tror jeg er helt opplagt, fordi at
De har ikke grunnsteiner på plass for å kunne bli et solidt brand. Du kan selge en commodity, og der handler det om pris mot kvalitet i stor grad, men du er ikke nødvendigvis at du har et brand som kan henvende seg til det mer emosjonelle hos mennesker. Som for meg er veldig viktig, for det er kunst og musikk og alt sammen kommer fra. Er de viktigere enn det funksjonelle?
Nei, det vil jeg ikke si. Du må ha begge deler i mitt hodet. Du må ikke ha brand, men jeg tror at selskapet blir mye svakere da. Men et brand må ha funksjonelle produkter. Altså, produktet er en grunnstein i mitt hodet, som du ikke kommer rundt om uansett. Hvis ikke du har et godt produkt, så har du jo ingenting. Du har jo ingenting som kan stå over tid. Så ja, men et godt produkt ser jeg på som bare en helt...
det må være der. Hvis ikke så har du senestatt ingenting. Så det er opplagt for meg at et godt produkt må ligge i bunn. Så, ok, du er nå tilbake på entreprenørskolen og du har slakk, sa du, til å gjøre det. Jeg tror kanskje
Jeg tror kanskje i hvert fall vi var en liten gjeng der som skjønte at karakterene de siste to årene hadde ikke så mye å si. Det var om vi klarte å få til noe på siden, og klarte å stå fagene samtidig. Det var kult da. Men det hadde litt å gjøre med hva vi hadde lyst til å gjøre etterpå også. Noen vil jo inn i en fast jobb, i en bra konsulentjobb, og det skjønner jeg kjempegodt. Men da må det ha gode karakterer. Det var ikke planen til noen av oss. Skjønner du det kjempegodt?
Ja, altså, som jeg sa i stad, en kjempegod lønn rett etter studiet. Jeg ble headhuntet selv etter studiet og ble tilbudt en halv million pluss bonus, og det takker du da nei til. Ja, det her er jo noen år tilbake, så det hadde sikkert ganske mye mer nå, men det takker du nei til har gått til null lønn og full risiko, og du tillegg hiver inn alle sparepengene i denne greiene der, så jeg kan forstå det. Det kan jeg. Ja.
Ja, man blir faktisk mer, altså man må få mer respekt for en vanlig fast jobb etterhånden når man er grunner. Ja, det har mange fordeler. Man må jo ikke tro at alt er grønt på en side. Alt har fordeler og ulemper i hele livet, og sånn er det med sånne ting også. Så det skjønner jeg kjempegodt.
Neida, men vi kjørte nå på det på NTNU, og sydde da de første prototypene, var ute på Værnes, så på hvordan bagasjehåndtererne holdt i baggene for å skjønne hvordan man skal designe håndtakene for å få bort skader som skjer der. Pratet med butikker for å skjønne hva som skal til for at dere skal ha de butikkene deres, som gjorde ekstremt 360 brukerundersøkelse eller orientering da.
Og så dro jeg ned til Kina for å finne fabrikker sammen med min gode venn Anders. Så vi hadde en tur der nede da. Han var på en av dem. Og prøvde å finne rette fabrikker. Hvordan begynner man da?
Det var vel den første steg i å finne et sted som skulle produsere tingene dine? Vi prøvde noen forskjellige veier. Det er jo nettverket den første biten, og så må du rett og slett bare google og prøve å sette deg en ting og prate med folk. Men jeg hadde jo perioder der hvor jeg var
Altså jeg kom til en fabrikk A, hva skal jeg kalle det? Og så møtte jeg mister X. Og så sa han sånn, ja nå skal du få komme til fabrikken min, nå skal du få se den, og så kom vi til fabrikken A. Og så møtte jeg mister Y dagen etterpå. Og så sier mister Y, ja nå skal du få komme til fabrikken min. Og da ender vi også på fabrikk A, sant? Så det var altså to personer som solgte inn samme fabrikk da, som sa til de, begge to var sjefene for den. Så det er så mye sånne rare ting der nede. Og masse, altså det er,
Det der er et virvar å prøve å sette seg inn i. Men jeg fikk hjelp av nettverk. Anders hadde gjort litt av det tidligere. Jeg hadde også en produsent. Du snakker om Anders Myhåset, ja. Mersgrunner. Mersgrunner, det er riktig. PrimePack? Det er riktig. Det hadde han jobbet med tidligere.
Men i tillegg også hadde jeg noen ressurser på Gaustdal, som hjalp meg med å utvikle neste prototype. De også hadde litt nettverk. Men jeg endte opp med en delvis norsk eid fabrikk, og det var jo på grunn av å vite at CSR-en var god. CSR, hva betyr det? Corporate Responsibility. Altså sørge for at både bærekraft, barnearbeid, de jobbet under riktig forhold og så videre. Hvor viktig er det?
For meg er det kjempeviktig. Det er fundamentalt. Det man jobber med, det skal skape arbeidsplasser og gode arbeidsplasser. Har det oppholdet du hadde i, var det Bolivia? Bolivia, ja. Var det
Tracer du tilbake til det, eller har du alltid vært sånn verdimessig? Jeg vil si at jeg er en verdidrevet person. Men uten tvil at det jeg så på den reisen min, når man er på forskjellige steder rundt om i verden, det er ikke noe tvil om at alle de reisene jeg har hatt har gjort at jeg har fått et bredere perspektiv. Og det har vært med å, kan du si, fastsatt mitt...
skåp, grunnlag. Altså, for på den tiden da, nå er det ikke så veldig lenge siden, men det er likevel lenge siden i et sånt perspektiv, så var ikke det en sånn greie som nødvendigvis var så viktig? Altså, det var sånn, ja, jo da. Altså, sustainability også var ikke en så stor greie på det tidspunktet der, og det kan du se selv på når jeg prater på hvor jeg reiste, liksom. Altså, jeg kunne jo ha reist mye kortere på den reisen i 2008. Hadde jeg visst det jeg visste nå, så hadde jeg nok gjort det.
Men på det tidspunktet visste jeg ikke, så jeg fikk ikke øynene opp for det før jeg gikk på NTNU og studerte under, tok et fag der som var et veldig tidlig fag på sustainability, hvor han professoren sitter i det ene rådet til FN. Så han er veldig god. Og
Da fikk øynene våre opp, og så bodde jeg med et kollektiv hvor det var veldig mange personer som er oppegående, og hadde mye tanke rundt det her, og man utdannet hverandre. Men når det kommer til CSR-biten, så tror jeg det...
I hvert fall i byen synes jeg at selskapet er veldig basert på verdigrundlaget til grunndagen. For det er liksom en direkte overføring, vil jeg si. Så valg av fabrikker og sånn, det var veldig basert på det også. Er ikke det litt sånn kult å tenke at du, altså, jeg vet ikke, jeg pleier bare å tenke sånn, hvis man burde velge ting som er på lag med fremtiden,
Selv om det er en utfordring i dag, så vil det alltid betale seg. Og det at dere velger det, posisjonerer dere veldig bra i dag. Som Ottovo, når de begynner med solceller, og folk ler at de skal selge solceller i Norge. Men i dag kapitaliserer de på en posisjonering som er i tråd med fremtiden.
Jeg er enig i det, og det som er fint også når du begynner, er at du har ganske blanke ark, så du har ikke så mye legacy å dra med deg inn. Så da kan du velge litt nytt.
Men jeg skrev jo masteren min på sustainability i startups, så det lå litt nærliggende. Erling, som også, Erling Magnus Solheim, som da jobbet tett med meg i den perioden her av selskapet, han også var veldig opptatt av temaet, så det var veldig nærliggende for oss å gå i den retningen der. Også når du jobber i Asia, og du kommer inn med en liten produksjonsbatch på et tilfelle her, altså jeg hadde nok penger til 500 produkter, liksom.
Du vet at de får ingen prioritet, for det er så lite. Og de kan bli dyttet av det som kalles subsourcing videre til en annen fabrikk, veldig enkelt. Jeg har uttatt at du vet det til og med. Ja, selvfølgelig. Det sier ingenting. Så for meg var det utrolig viktig å finne en fabrikk som jeg kunne stole på. Og den var halvt norsk guide. Den følte på en måte norske premisser. Ja.
Lagde de noe for andre norske merker? Ja, de gjorde vel det, uten at jeg kan huske helt på hva som lå på linja der nå. Men de hadde diverse norsk produksjon, ja, i større og mindre skala. Og vi jobbet med det her også for et par år før de ble for små for oss, ettersett, at vi måtte hoppe videre. Ja, og så...
en ting er CSR, men en annen ting er kvalitet. Ja, kvalitet er jo alfa og omega. Og det er jo det jeg sa i begynnelsen, det har vært, igjen, jeg gikk jo produktutvikling og produksjon, tok masse fag på industriell design, som egentlig var der hjertet mitt lå, mot design-siden.
Og alltid trodde når det kommer til produkt at produktet er kjern i hva du har, funksjonaliteten, kvaliteten og så videre. Også på sustainability-biten. Jeg skrev masse igjen på det. Og det å ha noe som er holdbart er jo ekstremt viktig. Så det er ikke noe tvil om at det har vært en del av selskapet fra tidlig.
Men i alle fall da så fikk jeg utviklet produktet der. Da hadde jeg som sagt Erling blitt med. Da var vi et par år inn i reisen. Og han gikk jo da, dere var jo ferdige siste året på entreprenørskolen. Jeg var allerede ferdig da, så jeg jobbet jo full tid på det tidspunktet her.
Og jeg hadde da fått finansiert opp den første produksjonen. Da drev jeg det her under enkeltmannsselskapet mitt, TKB Nyskapning, som det heter, som jeg gjorde litt konsulentoppdrag ved siden av skolen og sånn på. Og hadde da fått støtte fra Invasjon Norge på matching på da
250 000 kroner som jeg hadde klart å sparte opp gjennom egentlig alle sommerjobber jeg hadde hatt, og at moderne og faderne hadde puttet barnetrygden inn på det ene konto. At det var alle pengene du hadde? Det var alle pengene jeg hadde, det var alt. Men hva var planen der?
Nei, plan B var jo da å takke ja til hele den tingene. Ja, du dør ikke i en måte. Nei, jeg tenkte jo som så at hvis jeg putter inn de pengene her, så får jeg noen erfaringer som jeg ikke tror jeg har mulighet til å få. I veldig mange år så jeg på det som videreutdanning. Det var måten jeg kunne justifere at jeg tok så høy risiko som jeg gjorde det. Men har du noen gang hatt en vanlig jobb?
Sånn fast? Nei, du har ikke det? Nei, jeg har ikke det. Jeg har masse samarbeid og sånt, men enten så jobber jeg som anleggskartner, det gjorde jeg ganske mange år faktisk, og sparte penger der, så jeg jobbet litt på fram av engineering som ingeniør, og selv utover det så har jeg fikset PC-er til moderen og faderen sine venner og tjent pengene mine på det.
For det der er interessant. Det at du ikke har den, altså det er jo litt sånn blankt ark da, altså bokstavlig talt. Ja, kan man si. Og så skal du på en måte bygge et selskap hvorfor andre folk jobber. Du har aldri jobbet i et selskap før. Nei, nei. Gjør du noe med, skaper det en usikkerhet hos deg?
Det er jo litt interessant at jeg har faktisk reflektert rundt det du sier før nå, så jeg vet ikke om det sier noe om meg eller hva det gjør. Men jeg føler jeg har vært eksponert for hva det innebærer å være i en annen jobb, men jeg er veldig klar over at jeg aldri har hatt en jobb i et stort selskap i form av hva det innebærer.
Men det tenker jeg at mange andre har hatt. Så den kunnskapen kan jeg ganske lett hente inn. De erfaringene som jeg har tatt med er ikke så lett å hente inn. Så de er kanskje mer verdt sånn sett da. Så jeg tror ikke det har vært noe stort problem, for helt ærlig. For eksempel bare det å gå fra gründer til å være leder. Det er en stor overgang. Og det er ikke noe som bare ...
Det er en krevende skuppopp. Vi kan snakke litt mer om det, faktisk. Senere. Men, ok, du bruker alle pengene du har. De 500 første eksemplarene. Hva går gjennom hodet ditt da? Dette må bare funke, ikke sant?
Ja, altså det var mange som tror det, men det er litt sånn som at det var liksom, du lever jo veldig i nue når du gjør det greiene her, så man har liksom ikke tid til å være så mye redd egentlig, og bekymret, og jeg har det, altså
Alle de pengene, jeg har veldig respekt på det, spesielt siden store deler av det ikke kom fra, det er penger som mamma og pappa har spart på mine vegne. Det føles mye verre enn å bruke den halvparten som var de jeg har tjent opp selv. Fordi det føler du et ansvar for å gjøre noe fornuft ut av det. Men jeg tenker jo liksom at så lenge det her kan ses på som at det er noe som in the long run kommer til å...
kommer til å gi deg noen fordeler som du heller ikke ville hatt, så tenker jeg at det er en god investering. Så jeg så faktisk på det mer sånn altså. Men det er jo klart at når du tømmer bankkontoen din og er ferdig studert, og da melder du opp på frie evner oppe på universitetet i Oslo for å få studielån, og det er det du lever på per måned, fordi du får jo ikke noe lønn de første to-tre årene du jobber i det greiene her.
Så er det jo klart at du lever på veldig lite penger. Da er det liksom, da er det nudler og den typiske, veldig sånn, kan man si, standard havregryn. Ja, ikke sant? Men det var ikke noe stress det, for det var så gøy og lærerikt at det var en ganske enkel...
jeg kan jo si, offer å ta da. Ja, og ikke da liksom her råde om å velge noe du liker, og noe du faktisk tror skikkelig på. Ja, ikke sant? Det er liksom det at man føler at man hele tiden går fremover, man føler at man får stimulert, det var litt sånn som når man valgte feil studie liksom, stimulert både høyre og venstre hjernedel samtidig, du får utviklet deg, du lærer hver eneste dag
Og det å bare prøve liksom, og jeg hadde jo ikke noe sånn at det her må funke. Altså det er alltid en plan B. Lokker det seg en dør så åpner det seg noe annet. Men allikevel så var reisen så spennende at man hadde jo lyst til å få det her til å funke, og man så man hadde traksjon også, sant?
Så vi kom i hvert fall tilbake da, hadde fått de bestilt den første batchen, dro ned til Ispo, og nå begynner vi å nærme oss slutt. Ispo, hva er det for noe? Ispo er verdens største sportsmesse. Den er i Tyskland. Der er alt av leverandører og butikker, altså alle er der. Ja, på det tidspunktet her, så nå er det ikke sånn lenger, for nå har hele industrien endret seg en del, men på det tidspunktet her så var det sånn. Da var det liksom...
Hvor stor du er der, det er det som betyr noe. Og da hadde jo vi da fått den Brand New Award, heter det som er smårets nykommer. Så vi sto da sammen med det. Hadde vunnet også Doga sin Design Award her i Norge, som da het på et tidspunkt Merke for god design.
Så vi hadde begynt å plukke awards på de første to, altså 100% 2 av 2, og det fortsatte sånn å bare få award etter award etter award innenfor vår kategori. Og det var utrolig... Du hadde litt en suksess fra dag 1, vet jeg.
På en måte så fløy det ganske godt fra dag 1. Jeg lanserte den hjemmesiden 1. januar 2012. Vi etablerte da faktisk et AAS rett før det, så det etablerte vi i november 2011. Da lå alt under enkeltmålselskapet mitt, og så etablerte vi et AAS. Fornuftig. Ja, det var ikke så dumt. Og lanserte da produktet 1. januar. Nå husker jeg at jeg satt på en hytte i Trysel,
og liksom det var helt idiotisk tidspunkt å lansere en selskap på men jeg synes det hadde vært så fint da første, første altså 0, 0, 0 første, første 2012 da hadde vært så kult så da satt jeg altså ikke en på et rom liksom og trykket da på liksom go live knappen da og så liksom å la ut facebook postene og det som var litt halvedugget men det gikk nå
Men vi solgte jo da... Ja, altså i nyttersoftene selvfølgelig. Ja, ja. Så vi solgte jo da til 12 land, var det vel, under den første uka. Og Norge var ikke det første. Det kom ganske langt ned på rekka. Ja.
Og vi hadde fått hjelp av Jens Martin i Stereos Keys til å sitte sammen med han oppe på Skarnes, og da næringshagen på Skarnes hadde gjort oss med et lite lagerpass der nede. Så da fikk vi sendt ut produktene da, eller produktene kom jo ikke før tre måneder senere, så vi solgte jo masse i begynnelsen, da hadde vi jo ikke noen produkter, og det var jo tydelig også. Det her er liksom du pre-order nå, orderen var lagt, den var på vei, den lå på båten liksom.
Men det solgte til 12 land med en gang. Vi solgte jo ut alle produktene i løpet av de første par månedene.
Når vi hadde da, Jon Olsson hadde sitt store, han lagde jo da en YouTube-video, han avranserte greiene, det er jo ekstremt viktig å få med. Jeg tenkte at du skulle spørre om det. Det var jo det som fikk det her til å få oppmerksomheten. Du bare trykker ikke på en knapp på internett, og så kommer det masse. Er du gæren? Jeg gikk langt på nettsiden, jeg fikste alt på baksiden der, men det var jo han som fikste Exposure. Ja, for dere hadde bygget opp forventet, altså dere bygget opp dette her, ikke sant? Jon hadde jo spurt på bloggen sin også, hva skal det selskapet her hete.
Vi kan jo komme tilbake, men vi heter jo faktisk ikke Dursberg lenger. Vi heter jo DB Journey, og vi heter DB nå. Det har litt å gjøre med hvor vi vokser mest i USA. Men på det tidspunktet hadde han spurt på bloggen sin hva det skal selskapet her hete. Community var veldig engasjert. Vi hadde sagt at vi lagde en ny reisebag for ski. Ikke noe mer enn det. Dursberg ble foreslått så sykt mange ganger at vi var så nære fader. Vi har lyst til å
Vi har lyst til å være beller innenfor denne markedet. Vi har ikke lyst til å bli en annen trøst vanlig sportsmerke. Har du hørt om oss en gang, så skal du huske oss liksom.
Og vi tenkte bare sånn, ok... Det er jo dritbrennende. Altså, det er helt fantastisk. Ja, altså, det er bra i Europa. I USA også er det mer ladet. Ja, men hvor ladet er det? Er det sånn at det er over grensen ladet? Ja, jeg vil si det. Altså, ovenfor en viss del av det vi vil inn i, da. Så i USA er vi jo bare kjent som DB eller DB Journey. Ja.
Og det er nettopp fordi at vi jobber jo nå med noen av de største retailersene her borte, og de har en del, kan du si, ting å forholde seg til, og stakeholders å forholde seg til. Så der måtte vi rett og slett gjøre noen tilpassninger. Det er ikke sell-outet der? Nei, jeg vil ikke si det, altså. Fordi at, altså, for det første så heter vi DB, altså D-B-B, så vi kan jo
Det kan være alt mulig rart, sånn som miljøprofilen vår, eller sustainability og CSR-profilen, heter Do Better. Når vi jobber med en ganske rebelsk markedskampanje, så kan det settes at det er over dusjpleks her. Visjonen av dokumentet vårt er Dream Bigger. Vi bruker DB på masse forskjellige måter. Så jeg vil ikke si det. Vi har beholdt kjernen i brandet, og også faktisk i historien til navnet vårt, samtidig som vi utvikler oss for å bli et større brand.
Så det føles bare som naturlig evolusjon, faktisk. Man snakker jo om pirates og navy i startup-sammenheng, at man begynner som en pirate, men så må man bli den navy. Fordi du kommer til et punkt hvor du må ha orden i sydsakene. Og alle startups mål er jo å bli store selskaper, egentlig. Så da må du bli den navy. Og det er kanskje litt den der...
Ja, det høres jo ganske en god analogi ut av. Jeg tror du kan ta med deg veldig mye av verdiene og tankesettet, men noen tilpassninger må du gjøre underveis, det er det ikke noe tvil om. Både på alle fronter av selskapet. Så uten tvil. Hei, er du en CEO eller CTO i et vekstselskap og trenger flere utviklere? Da vet du at det er ganske krevende å finne dyktige utviklere i Norge. Men håpet er heldigvis ikke ute. Selvfølgelig.
Cefalo er et norsk outsourcing-selskap som har klart å bli en av de aller beste arbeidsgiverne for seniorutviklere i Bangladesh. Cefalos spesialitet er å rekruttere og bygge langsiktig utviklingsteam sammen med den norske kunden. Og det å ha faste utviklere gjennom Cefalo skal i praksis oppleves som å ha egen ansatte.
Så er du interessert i å høre mer om å ha eksterne utviklere, så vil Cefalo gjerne ta en veldig hyggelig prat med deg. Så sjekk ut cefalo.no, altså C-E-F-A-L-O.no.