Poio-gründer Daniel Senn om hvordan bygge og selge et selskap, og hva han har tatt med seg til sitt neste selskap We Will Write

Hei, og velkommen til Skifters podcast. Ukens gjest er Daniel Senn. Han er tidligere gründer av Poyo, som ble en stor suksess før selskapet ble kjøpt opp av Kahoot. Nå er han gründer av We Will Write, et selskap som har som mål å gjøre skriving enklere og mer tilgjengelig for alle. Velkommen, Daniel. Takk skal du ha. Veldig hyggelig å for det første hilse på deg. Jeg har jo lest masse om deg i skifter. Og har jo selv brukt poio med mine barn. Det er et superkult program, eller spill. Jeg ble litt nysgjerrig på, vi skal snakke om begge startupene dine, men også snakke litt om hvordan du har utviklet selskapene, hva du har lært i Poyo, ikke minst hva du tar med videre til We Will Write. Men før vi går dit, så er jeg nysgjerrig på, hva fikk deg til å starte et selskap. Hvorfor startet du på jo? Det startet som en veldig personlig reise i forhold til at jeg som far fikk et problem i fanget. Min yngste sønn ble født med veldig dårlig hørsel. Og så fikk jeg veldig tidlig beskjed om at du må forberede deg på at han kanskje vil trenge veldig mye ekstra mengdetrening i forhold til det å lære seg å lese og skrive for å henge med med de andre det. Og så begynte jeg å grave i det, hvordan gjør man det? Og så snakket jeg med andre eksperter som begynte å si at du er klar over at hvis du pusher små barn til hard trening og mengdetrening, så kan det ha helt motsatt effekt. De mister all interesse, og at du på en måte ødelegger hele læringsprosessen deres. Og det var en veldig ubehagelig situasjon å være i, så jeg startet med å gjøre revisor, så Så fant jeg jo på en måte ikke noe i markedet som jeg opplevde fungerte veldig godt. Med bakgrunn som pedagog, jobbet med både å utvikle dataspill som ung, mye softwareerfaring, tenkte jeg at dette må det gå an å finne noen løsning for hvor man på en måte Jeg spiller på indre motivasjon og vekker interessen for å ønske å trene lenger, som noen trenger. Andre tar dette veldig fort. Så da var løsningen et spill? Da kom løsningen ganske åpenbart for meg. Jeg hadde jo sett noe i markedet som jeg synes fungerte innenfor matt, men jeg synes det var lite å finne rundt dette med spill og digital og ny teknologi rundt dette med å lære seg å lese. Så jeg vurderte også skriving allerede da, for det var jo allerede forskere da som så at skriving er en god tilnærming til lesing, men vi rendyrket et spill for å knekke leskoden. Men du sa du hadde bakgrunn som spillutvikler og pedagog? Ja, det er riktig. Jeg har både studert på VIK og undervist. Du har vært lærer? Ja, men på et høyere nivå. Jeg har ikke undervist på barneskolen. Men du er også designer eller spillutvikler? Ja, jeg har hatt diverse, både selskaper og amatørprosjekter på det. Har du kommet med noen eksempler på det? Ja, jeg startet et selskap som heter TriggerDuck, rett rundt dotcom-krasjen. Vi var vel en av de få selskapene som hentet penger for det krasjen. Telenor Mobil, som gikk inn og lagde mobilspill alt for tidlig. Så det var en satsning, også et spill som heter GrowDammit, som var... Så må vi vel lære litt om at det var ikke så lett å distribuere i USA, blant annet. Nei. På grunn av navnet. Ja, nettopp. Ok. Ja, skjønner. Men ja, så rundt .com så hentet de penger, blant annet fra Telenor. Ja. For å lage mobilspill. Ja. Trigger Duck var det kalt det. Het spillet det, eller var det selskapets spill? Det var et selskapsmett, og så hadde vi to titler. Hit Factor var et multi-manager-spill. på VAP-teknologien, så det var litt tidlig. Ja, nettopp. Men fikk den en traksjon i spillene? Nei. Markedet var ikke moden nok i det hele tatt, så vi holdt på og lagde to titler, og så bare innså vi at markedet ikke var moden. Så VAP var et online-spill? Ja, online-spill med et veldig enkelt interface og ganske komplisert serverbackend. Vi tenkte at interface og mobilen kom til å bli bedre i fremtiden. Men Spill er jo litt sånn hit-and-miss, er det ikke det? Du vet jo aldri helt. Veldig høy risiko, ja. Tilbake til Poyu, hvordan sikret du at spillet ble bra? Det er et godt spørsmål. Det som er krevende med spill er at det er veldig lett å bli for ambisjøs. Vi gjorde en del tekniske valg for å få ned risiko, blant annet at det var et 2D-spill i stedet for 3D-spill. Og så testet vi enormt mye. Vi var veldig tett på barn, veldig lenge, med alle mulige detaljer, sånn at vi ikke holdt på i feil retning for lenge. Var det elementer som du trodde ville funke, som ikke funket, å vite seg? Ja, absolutt, hele veien. Vi gjorde masse feil, men det er jo det å rette opp fort, ikke ta på så mye tid. Men jeg husker en av de, og man har jo noen kjeppeste, kanskje, sånn som jeg hadde noen kjeppeste rundt at jeg ville at det skulle være skummelt. Det var liksom en underlig motivasjon for å holde på med noe. Altså det at liksom... Ha en edge, liksom? Ja, sånn at liksom gutter på 89 år også synes dette virket som noe tøft å drive med. Og som vi senere fikk bekreftet at det traf det. Men jeg vi hadde en prototyp vi testet på hvor blant annet mine barn ble livredde. Min yngste sønn sa jo to uker etter at han hadde testet, så sa han, pappa, nå drømmer jeg ikke lenger om dette trollet. Nei. Da skjønte vi at vi må ikke dra til så hardt, og så tilpasset vi å lote oss mer inspirere av Nintendo, som er veldig bevisst på hvordan de trygger barna. Ja, ja. Nintendo, elsker Nintendo. Og de er gode på å skape trygghet da. Du har alltid safe-soner da. Du oppsøker fare selv, så jeg er en jente med inspirasjon derfra. Men, altså, hvor lærte du dette her med å få feedback og jobbe iterativt da? Eh... Jeg tror det. Det er noe med at jeg fikk lov til å lage noen spektakulære multimedieprosjekter på 90-tallet som feilet, hvor vi hadde alt for litt innsikt og alt for stor tro på egne ideer. Jeg tror det er noe bakgrunn. Fått lov til det og se at man burde hentet innsikt tidligere. Og så underviste jeg jo på arkitektur- og designerskolen, industridesignere der, på masternivå i en fireårstid. Så der jobbet vi jo enormt mye med å brukerteste og skape innsikt på alle mulige måter, og diskutere og ha åpen kritikk rundt løsninger, hvordan man kan teste det på ulike måter for å få innsikt raskt. Så jeg tror jeg tok med meg designtenkning derfra, inn i produktutviklingen. Det er ganske jobbig, sånn. Er ikke det litt sånn mind... Jeg føler det er litt sånn... det er to mindset her som er viktige. Det ene er at du må ha en idé som du må tro på. Samtidig så må du være åpen for at den ideen er feil. på en måte. Altså den der balansen mellom det, folk blir forelsket av ideer, og det er det som skaper en veldig sterk motivasjon ofte. Samtidig så er det sånn, men det er feil idé på det problemet du skal løse. Altså hvordan takler man den der dualiteten der? Hmm... Det jeg ofte ser etter er måter å kunne finne måter å teste hippie på, for det gjør meg trygg på at jeg kan være veldig bold. Så lenge jeg vet at jeg har effektive måter å teste på, for eksempel med Pøye, så hadde vi jo tre barnehager rett ved Fortningsparken som vi ikke fikk lov å gå inn og ut av som vi ville nesten. Det gjorde at vi kunne ha veldig kort tester, vi kunne gå inn og få 20 minutter, og så gå ut igjen. Rent administrativt gjør det at vi kan teste fryktelig ofte og mange ganger. Ersken blir senket veldig ofte ned. Det gjør at vi kan være mye boldere. Hvis vi måtte administrere det med at signaturer av foreldre, to uker til vi faktisk kan møtes, det gjør jo at man i større grad må stole på seg selv. og ta veldig mye høyere risiko. Så det er det som gir meg veldig trygghet, da, på at jeg kan... Så det er liksom det å få det ned. Og det er litt samme som med We Will Write Nå, så har jeg gått inn som lærer selv, sånn at jeg liksom slipper å peppe opp, og på en måte har laget læreropplevelsen perfekt før vi går inn og tester. Jeg kan gjøre den relativt... risikabel, og så tar jeg risikoen som lærer å få læring raskt fra elever, for eksempel. Hva legger du i det? Det å gå inn i et rom med 30 elever også bryter løsningen sammen, da skal du ha litt trygghet som lærer for å klare å improvisere og trives i den settingen. Ok, så du tar den rollen i klasserommet for å styre brukertesten? Ja, for å styre brukertesten. Det er bare eksempel på... Jeg har også et annet prosjekt, GrowDamage, så satt vi to måneder på Oslo Est og testet kontinuerlig. Vi har både utviklet og testet, for det var så lett å bare gå to skritt ned til folk som venter på toget, og så få kjapt feedback, og så gå tilbake og utvikle videre. Så hadde vi sikkert flere hundre mennesker som testet uten at vi trengte å bruke mye administrativ tid på å organisere det, for eksempel. Så det er en ting som jeg alltid designer tidlig i et prosjekt. Hvordan er det jeg kan bruke testet mye mer enn noen andre klarer i et sånt prosjekt? Ja, nettopp, ikke sant? Så det er en metric i seg selv. Jeg tenker at det er en konkurranseforten. Jeg er helt enig med deg. Samtidig er mitt inntrykk, altså jeg har ikke noe data som underbygger det, men mitt inntrykk er at folk og selskaper ikke tester nok. De har en idé om noe, og så går de all in på det. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men det er kanskje noe med prestige å gjøre. Men det er en sånn mindset. greie der som ikke alle har. Det er jo ubehagelig ofte også. Det tror jeg det henger med ubehagelighet. Det er en ting jeg jobber med i teamet også med å gjøre tester til. Vi feirer en test som går spektakulært dårlig for eksempel. Det er en suksess. Man lærer seg at det er alle hypotesene vår feiler at det likevel er en suksess. Det er ikke åpenbart. Det er en ting som jeg jobber med i teamet Både å tale og... Ok, så det er noe du faktisk må jobbe aktivt med? Ja, jeg tror det er veldig mange som tenker at en druktest som feiler, at det er veldig... Dårlig. Men egentlig så har man jo da spart masse tid. Man lærer jo. Ja, man lærer jo. Tenker man at man vil vente tre måneder, kaste bort tre måneder før man har fått den insekten. Det er jo katastrofalt dyrt. Altså det å feile er jo ikke å feile. Det å feile er jo ikke å lære av det du feiler. Ja, det er å korrigere fort. Ja, det å ikke ta aksjon basert på den nye informasjonen du har, det er det som er å feile. Ja. Så det må man bare gjøre masse. For eksempel når vi jobbet med veldig små barn, så er det fryktelig vanskelig å forstå. Hvis du da tar beslutninger utenfor hva du selv tror, så blir det masse feil. Så det å akseptere det er heller bare veldig mye vi ikke klarer etter. Men vi tester ut våre idéer, og så bare retter vi opp. Det er kanskje litt enklere da, når målgruppen er fundamentalt annerledes enn deg selv. Da er det lettere å si at eller sånn, da er det kanskje ikke så mye prestige der, hvis du hadde tenkt at ja, dette her, sånn funker verden, dette kommer vi til å elske, vi bruker et halvt år nå på å bygge den funksjonen for at det kommer til å funke. Mens da er man kanskje mer ydmyk når det er seks- og syv-åttåringer som definerer. Men jeg har også møtt noe med det å være inne i klassen, hvor jeg har jo vært en sånn person som har på en måte trivet det på skolen, likt å skrive, det er jo en helt annen... attitude, det man de fleste på skolen har når du er ti år gammel. Du må ta holdning til den verste, håper jeg. Det er det jeg lærer mest av. Så er det ofte lærere som unnskylder elever og forklarer at disse blir vanskelige. Jeg tenker at dette er bare gull i forhold til lærer å få innsikt. Klarer du å omvende de, klarer du å få de engasjert, så er det et tveit produkt. Så det er jo det de forteller meg som ofte er mest lærer for å gjøre justeringer. Er det ikke Er det ikke et sånt prinsipp som heter design for the extreme? Ja, det liker jeg veldig godt. Det er jo det jeg har følt at jeg har gjort nå. Med Poireisen startet jeg med Hørselt som en ekstrem bruker. Så lærte jeg veldig fort at her er det mange andre barn som har ulike utfordringer rundt konsentrasjon, rundt at jeg er på spektret og har problemer med å forholde seg til verbal kommunikasjon, så det å gjøre ting digitalt. Jeg møtte jo nå nylig en ny lærer som testet Google Right i våre, så hun fortalte at de fikk kontakt med sin autistiske elev gjennom Poyo, før de hadde ikke kontakt med eleven, hele 2. klasse. Det var det verdt det, de fikk kontakt og skapte dialog. Så jeg har fått fryktelig mye innsikt rundt stor variasjon av personlighetstyper og uler som trenger andre måter å tilnærme seg læring på. Så det er jo noe jeg Det er liksom kjernen av hvorfor jeg får We Will Write til å fungere i et leserom, er jo fordi at jeg får med meg alle sammen, uavhengig av hvilke utfordringer og preferanser jeg har. Ja, altså for å si, på EU er det jo sånn enmannsspill, ikke sant? Mens We Will Write er jo, altså, jeg kaller det konkurranse flere personers spill da. Du kan ikke gjøre det alene. Nei, og du må være mer enn de faktisk. Det er et team-lagarbeid. Hva fikk deg til å gå fra det å tenke læring, kall det 1-1, versus at mange, peer-to-peer læring, for det er et ganske stort sprang. Jeg tror det hadde noe med at noen barn trenger veldig mye trening, og da tenkte jeg at det ville være på fritiden. Jeg tenkte at barn er mye på skjerm, ideelt hvis de kan sitte alene med den mengden treningen. Mens det jeg har lært etter det, og sett hvordan man underviser både... Jeg tror den indre motivasjonen for å lære seg å lese er større for mange enn for å skrive. Så jeg har jobbet ganske med mange konsepter rundt skriving. Det jeg så på de prototypene jeg lagde og testet på barn, var at de har overraskende liten motivasjon for å skrive. Så det å bringe det inn i en gruppe i klasserommet hvor de uansett skal lære dette her, hjelper voldsomt forholdsvis. Fordi at gruppedynamikken, det at de andre ser det du har skrevet, det er en så sterk driver, og det å skrive for et publikum, framfor å skrive til en eller annen lærer som gir deg noen tilbakemeldinger som er 30 år eldre enn deg, og som kanskje ikke forstår hva du egentlig prøver å si. Det handlet om egentlig motivasjon. Jeg har jobbet veldig lenge med å prøve å skrive mer og mer, og like å skrive. Men skaper du, skaper man også... jeg kaller det et slags sosial press. Ja, overbevart. Men det er jo, det har vi jobbet mye med i forhold til at det skal være positivt da. Så derfor er det anonymt. Så elevene, jeg vet ikke hvem hverandre er, men det er jo litt sånn saudanonymt, for det er jo noen som avslører seg i forhold til hva de skriver, eller i det de blir trukket ut som en eller annen tekst som skal leses opp i klassen når læreren leser, og så klarer de jo ikke å skjule hvor stolt jeg er, grunnen til at dette er deres tekst. Men det gir en del trygghet da. Det gjør også at læreren kan være mer direkte i tilbakemeldingen også. Ikke er person, og jeg har jobbet mye med at man ikke kan koordinere avstemminger, sånn at det ikke blir en sosial gruppe som dominerer og så videre. Ja, nettopp. Ok, hvis vi skal oppsummere POIO-reisen din, hva er de viktigste elementene du lærte i det selskapet som du tar med videre? Jeg tror det er... En ting er produktutvikling. Det har vi snakket mye om nå. Men vi skal se på selskapsbygging. Jeg tror jeg lærte... Det første som slår meg er kanskje de tingene jeg gjorde feil. Det er veldig åpenbart nå at forretningsmodellen vår ikke var så skalerbar. Det å ha en B2C- produkt var fryktelig vanskelig å få investorer med på. Jeg var vel litt naiv selv i forhold til å forstå hvor mye kapital vi ville trenge for å gå inn i store markeder. Men Så det tror jeg var kanskje den tyngste læringen, at jeg undervurderte den krevene. Vi hadde jo en plan om å... Og vi har jo på en måte endret forretningsmodellen, men det er jo fryktelig dyrt for en liten startup å gjøre det midt i skaleringsreisen. Så det er undervurdert, det er fryktelig. Ja, forretningsmodellen var det du kjøpte, du bralte 100 kroner for et spill. Ja, 100 kroner var det. Og det var en engangskjøp, og så kunne jeg bruke spillet evig. Men var ikke det litt som den forretningsmodellen som gjaldt som vi hjalp på App Store på den tiden? Den var, jeg tror vi, den trenden var egentlig ferdig med å føde ut og alle satset på abonnement. Vi gjorde dette, så vi fikk jo veldig mange spørsmål, hvorfor all verden satser på denne modellen nå, når det liksom ikke var ingen andre som, og i hvert fall ikke den prisklassen, veldig mye var nær gratis. Så det var vel litt kontrære. Som i en tidlig fase, vi hjalp oss jo faktisk, vi tjente jo godt med penger egentlig, men i en sånn skaleringsfase hvor vi skulle spre dette her, og så var det ikke å ha noe mer inntekter fra kunder som elsker produktet. Det var en krevende prosess. Du nevnte at det med B2C og investorer, og norske investorer er ikke så glad i B2C, altså det er jo ikke det er jo forståelig forhånden at du krever en delkapital men er det veldig trist at det er sånn? altså er ikke det veldig altså blir ikke la oss si da, hvis du hadde visst dette her før du gikk inn i Poyho hadde du laget Poyho? ja, det tror jeg nok jeg tror nok drivkraften var såpass sterk hadde du gjort B2B Og hadde du gjort det med abonnement? Jeg tror jeg hadde gjort det med abonnement, og de hadde endret produktet på en god måte. På hvilken måte da? Nei, jeg tror vi hadde laget en opplevelse som i større grad var også evig. Mens påreisen hadde jo på en måte en for noen måneders opplevelse for andre uker. Det var ikke noe du brukte år etter år. Nei, det er sant. Og sånn sett så kunne du faktisk, det kunne du fortsatt inn i et skrivunivers også. For eksempel. Så det hadde vi jo flere ulike konsepter og tanker rundt. Ja. Men ja, ditt minvestor er interessant. Var det krevende å få kapital? Ja, det vil jeg si. Og jeg vil vel si at jeg kanskje hadde sammenheng med at jeg var litt for produktorientert og naiv rundt utfordringen også. At jeg kanskje... Jeg fikk jo klare signaler fra noen VCR om at hvor er dette skaleringsbolaget med 100 ganger. At det var krevende å på en måte kunne dokumentere den reisen. Hva var ditt svar til det? Ja. Jeg hadde jo svar på det, men det var nok ikke overbevist nok, tror jeg. Noe som jeg har forståelse for. Man er jo fryktelig forelsket i sin egen suksess. Vi hadde jo veldig god traction her i Norge og Sverige. Ja, og hva er det andre land dere var? Vi gikk også til England, ja. Og hvordan funket det? Det var England og USA, du, sorry. Det var jo fryktelig mye mer krevende å gå inn i store markeder som England og USA. Hvorfor egentlig er det ikke bare å oversette og legge ut på App Store? Nei, som egentlig det er ikke. Nei, vi får høre det. Poi som produkt spres jo i stor grad fra foreldre til foreldre, world of mount, via tredjeparter i media. Det er jo relativt mye vanskeligere å få oppmerksomhet i et stort marked enn det er et lite marked. Ja, fordi... Det er et veldig bra produkt. Jeg ser jo et scenario hvor det lykkes i USA og England. Ja, vi hadde mange måter å tanke rundt hvordan vi kunne få til det. Men satset dere ikke hardt nok på det? Var det det? Kanskje. En av grunnene til at vi valgte Skipsted som investerende var vel at de viste at jeg hadde tålmodighet til å ta en... Vi valgte jo på en måte en reise der vi har Norge, så Sverige. Og så gikk vi jo til England før vi tok flermarked. Så vi... kanskje vi seifet litt der, fremfor å på en måte hente mer, kanskje vi burde hentet mer kapitalt og vært boldere og gått hardere inn i stormarkedet. Det kan hende, og det kan vi jo komme tilbake til hvis jeg liksom snakker om den America First-strategien vi nå har for We Will Write, så svarer jo den egentlig på de erfaringene vi hadde med pågjøren. Ja, fordi at nå med We Will Write så går det direkte, altså, du kaller det faktisk America First? Ja. Ja. Vi synes det er litt morsomt internt i time. Det har jo noe med at vi har... Trump løp for nøyde med navnet. Men det handler jo om at vi bruker det norske markedet til å utvikle produkter. Vi er jo tett i dialog med en stor gjeng med norske lærere. Vi har brukt lang tid der og Snart to år siden var jeg inn og testet prototyper i klasserommet. Så vi bruker jo god tid i det norske markedet for å utvikle produkter med norske lærere. Norske elever og amerikanske elever er relativt like. Men det vi ser er at når vi går for et skolemarked, så er det markedet ganske forskjellig i ulike land, spesielt forskjell mellom Norge og USA. Hvordan er det forskjellig? I det amerikanske markedet har lærerne insentiver, de har egne budsjetter, så de er mye mer desentralisert i forhold til beslutningen. Så en lærer kan i større grad velge noen av verktøyene han selv ønsker å bruke i klasserommet. Den innflytelsen har ikke lærere på samme måte i Norge. Vi er mer sentralstyrte. Det er kommunen eller skolen som styrer disse valgene. Så det gjør at det er lettere å spre produktet i det amerikanske markedet fra lærer til lærer. Lærere er jo veldig gode til å stole på hverandre og spre hvert som fungerer veldig godt. Så derfor har vi valgt en såkalt product growth-strategi, hvor ved å ha et produkt som skiller seg godt ut, som gjør at lærerne prioriterer det, og er villige til å vise at de betaler for det, så skaper vi, vi tror at ved å vise investerere at vi klarer å skape vekst raskere i et amerikansk marked, så vi vil lettere kunne hente inn mer penger for å nettopp gjøre tøffere satsinger. Vi tørte å gjøre kanskje det med pågjøring. Det minner jo litt om Kahoot. Ja, så vi går jo veldig i fotsporene til Kahoot. Kahoot er jo en av de selskapene som har lykkes med en slik strategi. Vi har fått en voldsom vekst uten å bruke betalt markedsføring. Men godt vi er. Kanskje også Curipod? Ja, de har jo også lykkes på samme måten. De var jo i Norge ganske mange år før de gikk inn i det amerikanske markedet, så vi har jo... Jeg har snakket mye med Johan Brand og hele Kurup og teamet om hvordan deres erfaringer har vært, så det har vært en direkte inspirasjon for å ta denne strategien med at vi går raskt inn i det amerikanske markedet og bare begynner å lære der, med en gang i forhold til hvordan lærere og markedet der fungerer. Ja, for de har veldig fokus på community-bygging. Er det noe du fokuserer på også, eller? Ja, det er kjernen i hva vi driver med nå. Vi er jo nå på akkurat... akkurat begynt å invitere amerikanske lærere inn i plattformen vår for å lære å bli kjent med dem og få dem til å elske dette produktet. Sånn at når vi har en stor nok kjerne av amerikanske lærere som bruker produktet hjemme de og elsker det, så tenker vi at vi har klart å skru på vekstknappen og sette i gang større vekst. Men altså i USA, da kan du... Altså i Norge ville ikke den sånn strategi vært like relevant. Fordi det er ikke læreren selv som... forvalter budsjettet til hvilke verktøy man skal bruke i innvisningen. Det er vel på kommunalt nivå. Da måtte vi ha et salgskorps som retter seg mot beslutningsdagerne. Det tenker vi at vi kommer til å gjøre om to-fire år. Vi vil også gjøre det både i USA for å selge direkte mot distrikter og skoler. Men det er en ganske dyrt tidlig fase enn starten. ingen egentlig vet hvor bra verktøyet er. Så vi har på en måte beviset om for at kanskje de mest engasjerte og mange av de gode lærerne, hvis de peker på at vi har et kanonbra verktøy, så er det lettere å fønde den som man da kan sette i gang etterpå. Det er interessant dette her med å selge inn mot det offentlige. Det er jo krevende, men det er enda mer krevende i Norge, hvor det offentlige for det første har en så stor del av verdiskapene, eller av de pengene vi bruker, men også hvor beslutningsstrukturerne er veldig sentralisert. Jeg tror kanskje det er for å skape en likhet er et veldig viktig prinsipp, for eksempel norsk pole. Så det er det som... Der er det jo mye større forskjeller i det amerikanske skolevesenet. Det er jo en stor forskjell i forhold til England, hvor det er mye mer relikt som her i Norge. Men en annen ting som vi ser i USA er at de har et mellomlag som vi ikke ser så stor grad i Norge, men jeg det de kaller tech-koordinatorer, altså folk som teknisk hjelper lærere med å få ulike software til å fungere, som jobber på tvers av skole, på tvers av distrikter. Det er masse influensere, har en del av jobben deres er å promotere og hjelpe lærere i gang med ulike verktøy. Så det gjør også at det er enklere å spre ting på tvers. Vi ser at det å spre ting på en skole, det går veldig av seg selv. Det å spre det mellom stater og mellom områder er vanskeligere, og da trenger man på en måte influenser, konferanser, man trenger på en måte andre arener å få det på tvers av kulturene. Men mye av researchen spiller utviklings i Norge, Så du bruker jo mye norsk data, eller sånn feedback. Er det ikke sånn trist at du på den ene siden... Det er bra at norsk skole gjør det tilgjengelig for å kunne utvikle selskaper. På den andre siden så får du ikke dratt nytte av det i andre enden. Det selges til USA. Ja, så det vil jo etter hvert styres mer av de amerikanske kundenes behov. Det er sant. Men... Jeg ser jo nå at det er jo norske lærere som også vil kunne bruke både den engelske plattformen med fremmedspråk, og de tilgjengelige plattformen gratis på norsk også. Det er ikke noe angrep på deg. Du bygger et selskap, men det er mer sånn, det er bare trist at vi går glipp av innovasjon. Vi gjør det vanskeligere for oss å innovere i det offentlige, for Fordi det er så tett og vanskelig å komme gjennom, og det er så desentralisert. Det er mye lettere å få gjennomslag for en innovativ løsning i en desentralisert struktur, hvor beslutningsdageren sitter tettere på problemet, og kan kjenne på det, og ikke minst får en konsekvens av om man løser problemet eller ikke. Mye tettere enn om det er noen byråkrat oppe i Ja, og man får en raskere avklaring om produkten er godt nok. Vi vil jo se løpet av neste år, så hvis ikke vi klarer å skape den veksten som trengs, så vil jo konklusjonen være også at produkten ikke har nok kraft i seg til å kunne spres på den måten. Det skal jo være et relativt potent produkt for at dette skal fungere. Har vi noen lærer av amerikanerne her? Ja, jeg tror... Jeg tror de har en veldig åpen kultur i forhold til å dele. Og de har vel også... Jeg merker at de har en eller annen stolthet rundt at teknologi kan hjelpe. Det er jo de som har skapt de nye AI-teknikene. Google! Jeg ser at det er noen kulturforskjeller som er... Vi har vel kanskje noe å lære der. Tørre å teste ting. Større grad, ja. De er litt modigere. Kan vi lære det? Eller er det bare kulturelt at det går ikke? At vi får det til? Det er vanskelig å si. Det er selvfølgelig vanskelig å si. Det er noen sterke kulturelle røtter her. Jeg blir personlig litt trist på vegne av utviklingen av samfunnet vårt, når vi gjør det vanskeligere for oss selv å ta i bruk innovasjon for å gjøre ting bedre. Og det er kanskje spesielt i skole og helse som er veldig offentlig tungt. I andre områder er det jo markedet som bestemmer, og da er det mer sånn, ok, det er forståelig greit. Og det er virkelig som at skolen, for eksempel i USA, er mer enn sånn, den beste løsningen vinner. Det er det, hvis jeg forstår det riktig da. Ja, jeg kan jo håpe det, men vi ser også, det er jo noe timing rundt det vi driver med som vi synes er interessant, det er at kunstig intelligens rulles inn i norsk og amerikansk skolen også. uten at man helt ser konsekvensene. Vårt utgangspunkt er at vi tror på en måte at kunstig intelligens er en genial teknologi for oss som er godt voksne, men i den prosessen hvor du skal lære noe som er fryktelig vanskelig, så finnes det teknologi som gjør at du ikke trenger å lære dette, kan det settes sånn. Det gjør noe med motivasjonen. Det er bare ti år i dag å vite at du kan få maskinen til å svare på skoleoppgaver for deg. Det det gjør noe med så jeg tror her er det også noe skummelt for at man faktisk slipper den teknologien helt frittløs. Så vi har opplevd at vi går mye mer kritisk til vei til hvordan vi bruker AI i vår løsning. Vi satser jo i mye større grad på at Elevene må skrive. A1 skriver ingenting for dem. Det vi bruker A1 til er for å skape muntelig diskusjon i klasserommet. Vi hjelper til å analysere tekst slik at det kan skape en dialog i klasserommet. Vi gir dem tips rundt oppgaver slik at de kan få idéer til hvordan de kan begynne å skrive ut fra egne ideer. Vi gir på en måte raskt oppsummering til læreren, slik at læreren kan jobbe mer effektivt. Vi lager oppgaver for læreren, slik at læreren kan raskt lage mer interessant og inspirerende oppgaver. Så jeg tror jo at her er det også noe far med å slippe teknologien helt fritt til oss også. Jeg tenker kanskje at vår skepsis i Norge kan ha noe for seg. Det er et godt poeng, men for å være djevelsadvokat på det ene, hvorfor trenger vi å lære å skrive hvis man har AI som kan skrive for deg og gjøre ting for deg? Kan ikke de bare gjøre de vanskelige tingene så kan vi fokusere på andre ting? Det høres forlokknet ut, men det å lære seg å skrive handler også om å lære seg å tenke. Altså, all kritisk tenkning og debatt er jo på et helt annet nivå når man kan uttrykke seg godt skriftlig. Og jeg tror det er vanskelig å kunne vurdere en AI sine svar kritisk uten selv å ha en kompetanse på et ganske høyt nivå. Jeg er jo enig med deg, så jeg sliter med å ta det til motsatte perspektivet. Det er noe med at dere har en sånn fundamental tro på en sånn grunnleggende basiskunnskap må være til stede for at du skal kunne ta i bruk teknologi på en optimal måte. Ja, og som har til en 11- og 13-åring, så er jeg, synes jeg, ganske skummelt å se hvordan en ny generasjon strever med motivasjon. Rundt dette, hvorfor skal de lære seg å lese lange tekster? Hvorfor skal de lære seg å skrive godt? Og når vi ser de dårlige statistikken som har vært i USA de siste 20 årene, hvor mye statistikk tyder på at de har spist opp all den fremskritt de hadde på 80- og 90-tallet. Jeg spiste opp, og vi er tilbake på 70-tallet igjen. Er det på grunn av teknologi? Nei, jeg tror det er mange ting. Jeg tror ikke teknologi er hoved... Men jeg tror det er noe kulturelt rundt dette med at vi leser og skriver mindre, åpenbart knyttet til teknologi. Leser du vanlige brøker? Jeg må innrømme at det er mye sjeldnere enn det var, og det er mer lydbøker og mer podkasser. Det er jo et lett enklere tilgjengelig format. Du kan jo lese eller skrive for å... Ja, så de musklene merker jeg at jeg slapper det. Jeg merker med meg selv at jeg... Nå har jeg faktisk begynt å lese på en bok, men det er sånn... Fordi jeg skal ikke glemme å klare å lese en bok fysisk. Men jeg har også barn på din alder. Og det jeg ser er at de er veldig opptatt av TikTok og veldig kjappe formater. Kjappe videoformater som også bare sitter med tommeren og scroller og scroller og scroller. Og så er min frykt at de bygger ned evnen til tålmodighet, evnen til å kunne konsumere litt større ting, oppmerksomhet, et cetera. Fordi den teknologien gjør, hvis du ikke øver på den, hvis du ikke trener på den nå, så mister du det. Så enkelt er det. Har du noen tanker rundt den biten? Jeg deler jo den bekymringen og ser det samme. Sånn sett er det litt paradoks at vi lager et verktøy som vi vil skrive som som på en måte frister og skjarmerer de unge, nettopp fordi det er kortere tekster, fordi det er lettere tilgjengelig. Men min motivasjon er at hvis vi får det i gang å like å skrive litt, så vil vi kunne strekke på dette her. Hvis vi begynner med dette her tidlig på barneskolen, og at de liker å skrive, så vil vi kunne strekke på det, så kan de skrive mer og mer og mer og mer. Så det er min inngang til det. Litt på samme måte som vi med Poio spilte på lag med «Hva er det ungene elsker?», så gjør vi det også med «Vi vil skrive». Vi prøver å på en måte appellere til «Hei, er du en CEO eller CTO i et vekstselskap og trenger flere utviklere?» Da vet du at det er ganske krevende å finne dyktige utviklere i Norge. Men Men håpet er heldigvis ikke ute. Cefalo er et norsk outsourcing-selskap som har klart å bli en av de aller beste arbeidsgiverne for seniorutviklere i Bangladesh. Cefalos spesialitet er å rekruttere og bygge langsiktig utviklingsteam sammen med den norske kunden. Og det å ha faste utviklere gjennom Cefalo skal i praksis oppleves som å ha egen ansatte. Så er du interessert i å høre mer om å ha eksterne utviklere, så vil Cefalo gjerne ta en veldig hyggelig prat med deg. Så sjekk ut cefalo.no, altså C-E-F-A-L-O.no. Det er høyt tempo, stor variasjon i hva de gjør i opplevelsen, og og at det er hva vi krever av dem, at vi setter ambisjonene litt lavere enn hva vi kanskje burde, og så strekker vi det. Men det er jo ikke lureri, men dere gjør jo ikke, skrivingen blir jo ikke poeng, altså målet, målet blir jo opplevelsen, som gir en form for feedback, sosial feedback, og en form for skaperengasjement, men skrivingen er et verktøy. for å gjøre det bra i det, og ergo blir skrivingen en viktig del du må beherske. Altså du ser, man ser en slags grunn til å lære seg å skrive da. Ja, jeg ser det igjen. For kanskje de mest umotiverte så vil det å kunne på en måte imponere en av kompisene dine og vise at du på en måte behersker å formulere deg, få fram en idé, klare å formulere deg. Det vil være en veldig stor motivasjon som faktisk å beherske grammatikk. Ensetting. Men det tror jeg er en mye viktigere insentiv for barnet til å nettopp få fram at de ønsker å uttrykke seg. Og noe av det vi spør om etter hver oppgave er jo hva de følte lykkes eller ikke lykkes med, for å bevisstgjøre det. Om de strever med å få fram ideer, argumenter, eller er det vanskelig for å forstå oppgaven, eller er det vanskelig å formulere seg, bevisstgjøre hva de egentlig må jobbe med for å lykkes. Jeg hadde lurt på hvordan Fortnite, begge barna mine har vært hektet på Fortnite, og Og da lærer de engelsk da. Det er ikke et mål i seg selv å lære engelsk, men fordi de er inne i Fortnite, og for å komme seg videre i et bilde så må de skjønne hva ting betyr. Og ikke minst for å kunne se dem andre, må de kunne lære seg det. Og jeg føler det er litt sånn samme greie. Du trenger hvert for å komme deg videre, på en eller annen måte. Ja, jeg tenker i We Will Write så er er nok i større grad en sosial lek enn et dataspill av typen Fortnite, hvor det er indirekt læring. Her er det teksten som er målet, og det å få lest opp teksten sin, og at læreren enten forstår deg eller ikke forstår deg, eller får en diskusjon rundt hvilke virkemidler du har brukt i teksten, er en veldig sentral del. noen ting som vi gjør, for eksempel at vi bare blekker ut alt, at det er bare din tekst på hele skjermen, som alle konsentrerer seg bare om den teksten, gjør at dette oppleves nok i mindre grad som et spill. Det er et skriveverktøy. Ja, nettopp. Bare for å skille litt. Ja, jeg skjønner. Jeg følger deg på det. Men det jeg merker nå med denne samtalen, er at vi går inn på produkt. Og jeg skal ikke skylle på deg, men jeg merker jo at du er en veldig sterk produktperson. Det er noen som er business first, veldig business, og så finner du noen produkter. Mens du er mer sånn produkt, og så vil vi løse businessen senere. Ja, men det har jeg gjort annerledes ved denne reisen. Her har jeg vært veldig bevisst på en av de... Poio var et veldig komplisert produkt å designe, forvalte og velikkeholde. Så den læringen der er å lage... Et enklere produkt faktisk. WeWillWrite kan man i løpet av ti minutter forstå og oppleve. Og så bruker vi veldig mye energi på å polere og optimalisere den brukeropplevelsen, framfor en tre måneders læringsreise, som er fryktelig mye dyrere. Så det er mye lettere å kommunisere og forklare hva WeWillWrite er. Og det er mindre ressurskrevende å lage en ekstremt bra opplevelse. Bra produkt. For å trekke ut prinsippet, redusere kompleksitet er en god ting? Det er en veldig god ting. Jeg leste jo blant annet Hukt i perioden... Altså Aniria Jarl? Ja, riktig. Hvis du klarer å få den kjerneopplevelsen til å være veldig kort og hyppig, så gjør det en ting mye enklere i forhold til å skalere. Ja, på TikTok. Ja, men det ligger noe med det. Gjør det enkelt. Det er en sånn, som vi sa i prinsipp, men det er noe med Det er noe med det når du skal bygge et selskap. Det er så clean. Det er veldig enkelt hva det gjør. Det finnes rom for de kompliserte tingene også, men hvis man skal prøve å gjøre det enkelt, det er hardt nok å være grunner. Hvis man skal prøve å gjøre seg selv en tjeneste. En av de tingene som vi har jobbet mye med oss i forhold til å skalere Wheelwright, er at klarer vi å få en lærer til å bare ved å høre om det, eller titte på nettsiden vår på egen hånd, kjøre dette i klasserommet, og få en god opplevelse og gjøre det igjen og igjen og igjen. Trekker dere det? Ja, det trekker vi, og det er en av de tingene vi nå, det er jo helt i starten, men vi fikk jo nå i forrige uke en amerikansk lærer som vi ikke har noen relasjon til, og som sign-up, og to timer etter at han sign-up, så var han inne i klasserommet og kjørte en sesjon med elevene sine, som var veldig kutt. Det er egentlig første gang vi ser det, men det er en sånn kritisk ting som vi tracker nå, som vi er helt avhengig av for å kunne skalere. Det er en sånn setning, altså get to the wow, altså så fort som mulig. Ja. Og kunne gjøre det igjen. Og kunne gjøre det igjen. Altså hurtigheten du, jo kjappere du kommer til wow moment, så du skjønner jo lettere er det å gjøre det igjen da. Og da snakker vi med andre om det og spreder videre. Ja, det er den der jeg tenker på, det er den der R, altså den der pirate metrics. Altså hva er det for noe? Det er awareness, acquisition, retention, referral, hvis jeg ikke tar helt feil, og revenue. At du får folk så fort ned til retention blir viktig. Jeg antar at det er en metric dere følger, altså i hvilken grad gjør man det igjen? Ja, det er en helt kritisk forhold. Skolemarkedet er jo for at investersperspektiv ikke nødvendigvis veldig attraktivt. Det er ikke så mange caser som har skaleringspotensialet. Pluss at du må være litt tålmodig. Det tar jo ofte litt tid for en lærer å høre om et produkt den faktisk bruker litt klasser om. En lærer trenger litt overbevisning for å ta den risikoen. Men det vi ser er at når en lærer først har skapt seg gode vaner og rutiner og blitt glad i etter hvert og bruker det hver uke med en klasse, så sprer det seg. Og man bruker det åretsvis. Så det er jo veldig lojale kunder. Det var vel noe jeg lærte ved å være i Kahoot-systemet, og se alle fordelene der, at du har en brukerbasis, den bare vokser, veldig lavt skjørn, og så kan det bare vokse og vokse, så har du en enorm base som sprer seg. Er det sånn at du som lærer må legge inn navnene på elevene? Nei, det gjør elevene selv. Ja, og første gangen, og så har de den, så det er forskjellen fra Kahoot, nå er muligheten feil, men jeg har inntrykk at Kahoot er veldig anonymt, altså du bare deltar. Ja, det er mer enn det. Mens her så bygger du opp et historikk hos elevene, som gjør at du bygger en såkalt moat, som det finnes i engelsk, altså en dårlig overskyttelse til norsk voldgrav, men du bygger en stikkeneste produktet da. For når du har historikk, så er det liksom ikke, det har en verdi da. Ja, det har en verdi for lærerne. Altså vi har jo møtt lærere som aldri har sett eleven skriver for. Det er med et 11-åring som læreren bare, jeg må bare ha tilgang på disse tekstene, for det er gull i forhold til å vurdere den eleven som jeg ikke trodde kunne skrive. Så du hjelper eleven med å lære å skrive, men du hjelper også læreren med å vurdere eleven og se fremgang og se hvor... Ja, spesielt for elever som har store utfordringer, så vil jo det være gull for læreren. Tracke dette og følge dette. Ja. Ja, nå er jeg igjen på produkt og det er veldig spennende, men det er bare sånn, ok, hvis vi skal snakke om business-siden av Daniel Senn da, altså hva, altså dette med å bygge selskap, nå har du gjort det tidligere og du gjør det igjen, altså hva er krevende med det? jeg synes jo det er jo det å bygge et produktteam er ikke så krevende for meg. Det er noe av det jeg elsker å drive med, og det å finne, jeg bruker nå samme partner jeg hadde med på, så det å bygge team tidlig i fase med produktteam er jo jeg sammenligner ofte med teamet og sier at jeg er litt sånn på honeymoon. Det er liksom den paroden man er forelsket. Og så kommer jo på en måte neste fase hvor man gjerne skal lære opp med et mye større team på salg og markedsføring, og hvor man har ganske forskjellige insentiver. Jeg har litt sånn erfaring med at produktteamet er ofte indremotivert, veldig stert. Når du får en større team på salg og markedsføring, de er i mye større grad yttermotivert, og det har jeg lært meg å akseptere. Og så har jeg også lært meg at produktteamet klare å tilpasse. Det er det at vi liksom aksepterer at når vi trykker på knappen og vi henter inn mye penger og vi skal skalere, så er det liksom salg- og markedsføringsteamets yttre motivasjon vi alle samler oss rundt. Nå har vi gifta oss og fått barn, nå må vi liksom være fornuftige og gjøre, nå driver vi liksom et selskap. Den modusen har jeg stor tro på. Den utføringen ser jeg også i store selskaper, og den er veldig generell. Du har sagt at du har lært å akseptere. Det virker som det er grunnleggende inni deg som egentlig ikke føler at det er riktig. Men du bare sånn, ok, that's the name of the game. På et eller annet tidspunkt så er det sånn at du må jo ha en kommersiell suksess for å overleve, og da er det det. Så det er det game som teller. Jeg tenker, med sin tidligere fase, så tenker jeg at det er produktivet som Man må ha en ekstrem kjærlighet for å kunne ha en produktgrowth-strategi i hvert fall. Men hvordan vil du se deg selv lede et mye større ... Hvor mange ble dere på, Joakim? Vi var vel bare seks fulltidsansatte, men vi hadde jo sikkert 10-15 folk rundt oss på deltid, freelancere, konsulenter. Det er jo et svært, svært, svært nettverk. Ja, nå har du bygget et mer kallet, du og investorene ville si, et mer skaleringsvennlig selskap. Ja. hvordan ser du deg selv i ulike roller etter hvert som selskapet blir større og du kommer egentlig mye lengre fra produktet? Og just du var ganske tett på produktet når det er kjærlighet. Det er jo en læring altså jeg var alt for tett på produktet jeg gravde meg selv alt for ditt ned og jeg var jo en blokker Takker for organisasjonen, selskapet og de andre i alt for stor grad. Der har jeg også gjort et valg ved at jeg delegerer mer nå, og er mindre ned i detaljene. Så jeg har sett av mer tid til å jobbe med finansiering, mer tid til å jobbe med skalering, det å bygge opp det teamet som skal jobbe med kommune til nå, vil jo være viktigere de neste årene enn produktteamet. Hvordan er det å jobbe med de tingene som egentlig ikke var grunnen til at du startet det? Det er vanskelig å si det, men når du er produktmenneske, du elsker å bygge produkt, du har null problem å sette opp et bra produktteam, du har bevist flere ganger at du klarer å lage produkt, og det er kanskje din superkraft. Men da det å fokusere på den business-siden, hvordan er det å være i det space der når kjærligheten din ligger til produktet? Jeg har nok trengt å bruke et langt liv på å bli bedre i det. Det handler jo nå om mestring. Jeg føler jeg mestrer gamet bedre nå. At jeg skjønner mer det gamet som investorene spiller. At jeg respekterer deres utfordringer. Jeg har større empati og forståelse for hvordan de lykkes. Så jeg tror det handler om å da... Det er jo litt sånn, når man har fått lov til å være med på suksess, så får man litt mer smak. Jeg føler jeg har laget mange bra produkter, men det å lage mange bra selskaper har jeg fortsatt mer å gå på. Det er jo fryktelig motiverende. Dere solgte jo til Kahoot, og da ble dere med inn i Kahoot. Hvordan var det å selge et selskap og havne inn i et annet selskap? Nei, det er jo alltid... Det er jo krevende i forhold til... Det er smertefullt. Det er alltid veldig smertefullt, og det er jo noe sånn, både fordi det er en baby som du selv har brakt langt, men det var jo også en rasjonell beslutning, hvor dette er et fornuftsbeslutning, hvor dette er kanskje den beste betten vi har på å ta vare på produkten og få det til å vokse videre. Vi hadde jo tro på noen synergieffekter som kanskje ikke viser seg å slå til, men vi trodde stort på det. Når i store har synergieffekter slått til? Jeg føler at det er et rasjonale for å gjøre ting, og når det kommer til stykket, så ja, jeg vet ikke. Hvilke synergieffekter var det i dette tilfellet da? Vi trodde at vi ville få mye mer gratis organisk vekst. På hvilken måte da? Gjennom bare den vanvittige trafikken som kahutmaskinen har hver eneste dag. Hvorfor tror du ikke det har skjedd? Jeg tror produktene var for forskjellige. Vi spredde oss gjennom foreldre med det aller yngste. Men skal hudspredde seg via lærere på et eldre alderskinn? Det var kanskje hovedutfordringen vi så etterhvert. Og så ser man ikke det når man vurderer å gå inn? Var det en blind spot, måtte jeg si? Det er lett å si, være etterpåklok, det er det aller enkleste å være. Men dette med distribusjon er jo ikke enkelt. Forklaringen din høres veldig plausibel ut, nettopp fordi at distribusjon funker best hvor det du skal distribuere, altså hvis du skal distribuere med nytt, at det henger sammen veldig sånn at du umiddelbart gjør opplevelsen bedre for det eksisterende produktet, eller at det er såpass likt at det gir en mening å teste det ut i den distribusjonen. En ting som lykkes veldig bra, som var en synergi, var at man knyttet mange av produktene til Kahoot sammen, både Dragon Box Boy og deres egen produkt, i en familieabonnement, som gjorde at vi fikk gått over til en annen forretningsmål som var mer skalerbar og levedyktig. Så det var jo på en måte modellen vi satset på. Hvordan funker det i dag da? Har du noen innsikt i det? Det har jeg ikke detaljert innsikt i. Nei. Men når er du gikk ut av Kauhut egentlig? Nei, jeg var jo ikke der så lenge. Jeg var på litt små overganger flyttet jo inn hos Kauhut og det ble integrert med under Dragonboks. Jeg er jo en, som du har vært inne på, en grunner type som er litt sånn lik meg best i tidlig fase hvor man er et lite time av. Så det å komme inn i en veldig stor organisasjon som hadde mange interesser, det var nok ikke jeg i mitt dess. Det er verktøy at du hadde gjort en bra karriere i diplomatie, Daniel. Du formulerer det på en utmerket måte. Men ja, Nei, og det er jo krevende. Hvordan var prosessen med å salge prosessen? Hvordan var den egentlig? Den var... Kom de med tilbud, og så sa du ja? Det er vel kortfasjon, tenker jeg, men sånne ting tar jo tid, så vi hadde jo en ganske lang periode, et halvt års tid, hvor vi ble kjent, for å si det sånn, og hvor vi diskuterte ulike modeller. Det tok litt tid før vi kom frem til en modell med toppkjøp, og det handlet litt om at vi klarte ikke å finne en modell som... Det var for risikabel å ha et annet type partnerskap, så oppkjøpsmodellen var åpenbart den beste vinn-vinn-modellen for begge parter. Brukte du advokat der, eller var det bare god stemning å lage en kontrakt? Nei, vi diskuterte masse detaljer rundt businessen og hvordan skaleringspotensialet var å... Vi brukte advokater, men det tenker jeg handlet mer om formaliteter. Det var et relativt enkelt prosess. Det var mer krevende i forhold til nettopp hvordan vi skulle drive business sammen. Hva var den største delen av den avtalen som var vanskeligst å bli enig om? Nei, det er kanskje prisens. Det er naturlig nok. Det er det viktigste elementet. Men tilbake til We Will Write. Du nevnte dette med investorer. Hvordan er situasjonen med We Will Write? Du har hørt på investorene, ok greit, jeg kommer tilbake med et annet produkt som passer mer med deres forretningsdelt. Hvordan har responsen vært hos investorene? Den har vært veldig god. Det er jo ikke noe å tvile om at det er mye mer interesse for å prate med meg nå. Jeg tror det handler om at vi har bevist at vi har vært utenvinner og fått til en god suksess. Men jeg merker jo også at jeg tar meg om mer tid. Jeg snakker med flere. Jeg er ikke berat etter engelsk med en var under forrige reise, så var det ikke forrige reise. Samtidig som jeg er veldig bevisst på at jeg har også hørt nok, det å få med seg eksterne partner er jo ekstremt verdifullt. Så det å få med seg investerer og få med seg de rette og få med noen som kan ha med mer enn penger også er jo... Apropos det å få med seg de rette, har du opplevd tidligere å ikke ha riktige investorer? på nedsiden med det? Du trenger ikke synne navn, men bare sånn. Jeg har aldri opplevd å ha noe feil, det tenker jeg ikke. Det er jo noe med oss at penger er alltid riktig også. Men det er jo ulike ting, ulike nestorer tilbyr. Så jeg tenker som i den reisen vi skal i nå, så vil jo for eksempel ha tilgang til amerikanske investor i neste runde være viktig. Så noen av de helt norske investorene vi hadde i Poi vil ha mindre verdi nå for oss. Hvor det gjelder, det er kanskje neste runde. Er ikke norske investorer også veldig flinke til å skryte på seg amerikansk nettverk? Jo, og noen av dem har jo begynt å få ganske bra nettverk også. Men hvorfor ikke tenke America first i neste årsiden? Jeg tror nok at jeg får lettere oppmerksomhet at vi får det i denne fasen. Nå er vi jo relativt tidlig ute, så vi tenker jo at vi i neste runde må ha en amerikansk innestermønnsbolag. Så det er jo det vi nå legger opp til. Har du investert i andre selskaper selv? Jeg er jo en litt sånn all-in-person, så forløpig har jeg distribuert det. Jeg har puttet penger inn i Founders Fund 4 og 5, og la startup-lab gjøre jobben for meg. Og så kan jeg ha all fokus på min egen appstart. Vi var litt inne på det, mellom den kallte produktkulturen og salgs- og businesskulturen. Men hvordan var ditt forhold til kultur egentlig? Hvordan definerer du det? Det handler jo om at man deler noen verdier og klarer både å ha noen langsiktige mål sammen og trives underveis. Uansett hvordan det går skal vi i hvert fall ha det knallgøy underveis. Hvis vi knytter det til hvordan jeg leder seg, er det nok det jeg knytter til. Flat struktur og det å ha med folk som... som på en måte får ekstra energi og får stort ansvar. Jeg liker å gi, jeg har jo selv opplevd det å få mye ansvar, både som ung og i ulike selskaper. Så det gir masse ansvar, men det har jo en høy kostnad også i forhold til når det feiler, så har man jo da stort ansvar. Så det jeg tror jeg bruker mye tid på, spesielt med folk jeg da ikke har jobbet lenge med, er jo å snakke om at jeg aksepterer at jeg vil heller at de skal feile fort. Ja. Og det er jo lett å si, men i de øyeblikket man da en person feiler spektakulært, den samtalen og hvordan man håndterer det, det er jo da man kanskje bygger kulturen på at du blir ordentlig trygge. Så jeg har jo hatt for eksempel, så husker jeg det var en kollega som sa etter et møte, så sa han vanligvis vil jeg forvente han å få sparken, men jeg skjønner på deg at jeg ikke gjør det. Og det tenker jeg da er lykkesnående på en måte, at det er høyt tolerans, det går an å feile spektakulært, og vi bygger videre sammen. Jeg forventer ikke at, jeg forventer det når vi tar sjanser og dissiberer. Det gjør det jo fryktelig effektivt. Hvis man ikke feiler, så tar man jo ingen sjanser, og da får man nærmest noen fremgang. Det er uansett veldig menneskelig å å ikke ønske å feile, og folk man har stor respekt for. Ja, men det vi snakket om i starten, altså hva er å feile da? Feile er å gjøre en feil, men det er jo ikke å lære av den, så du ikke blir bedre til neste gang. for det vi har gjort feilen. Altså jeg tenker de beste til å ikke gjøre den feilen på nytt er de som har gjort feilen. På en måte, jeg tenker. Ja, ja. Det er uansett ekstremt ubagelig når man gjør mye. Mye feil, ja. Det trenger man litt hjelp til. Det trenger man en kultur til å håndtere, tenker jeg. Nå alle startup-bedrifter må være mye bedre på en stor organisasjon. Så du tenker, jeg kaller det psykologisk trygghet da. Ja. Det er veldig viktig. Ja. oppreft dette med kultur og folk og så videre, når du rekrutterer altså hvordan har du lært noe rundt det? Har du lært noe rundt rekrutering? Det er veldig vanskelig jeg har jo mest sansen for å begynne å jobbe litt med folk jeg har jo jobbet veldig strukturert med rekrutering, blant annet har jobbet i Finn og Skipsted, altså jeg kjenner jo på en måte corporates måte å rekrutere på, den er jo veldig effektiv, men I en start-up er det jo veldig dyrt. Jeg har jo også måttet si opp sentrale folk etter noen få måneder. Det er jo kostbart. Det er jo alle mulige måter å begynne raskt å heller jobbe sammen. Det er ikke alltid man kan jobbe sammen, for det kan jo være en annen jobb. Ja, folk kan bli fornærmet av det perspektivet. Så det er vanskelig. Men... Det er det beste i jobbintervjuet. Ja, så jeg har jo... Hvordan får du folk, altså hvordan skjer det da? Det kan være noe som partneren min nå, han som var lærer, han begynte å jobbe deltid, og nå vet jeg at det jobbet en søndag, så bare var han helt oppbevist om at dette han skulle gjøre, og var da klar for det. Og da hadde vi allerede jobbet noen måneder sammen, og da er det... Det er jo en trygghet for begge parter. Hvis jeg skal utfordre deg litt på den der, så er det jo en ting hvis man er et sekspersoners kjerneteam, men hvis du skal skalere, så får du ikke jobbe med alle før du får ansatt dem. Så har du tenkt ut hvordan du skal klare å rekruttere de beste folka? Jeg pleier å få hjelp der ofte. Fra rekrutterere? Både det og at jeg har folk i nettverket mitt som er gode på dette. For jeg opplever at der kjenner jeg folk som er bedre enn meg. Det pleier jeg å bruke. Ja, det er fornuftig å bruke og få hjelp til det. Men da stoler du kanskje mer på dem enn på deg selv med tanke på rekrutering? Og det er godt å coache meg i forhold til å være kritisk, rett og slett. Og coache meg i forhold til hvordan jeg skal lykke ut folk, rett og slett. Vi skal nå avrunde snart. Men hva ved Poyo-reisen er det du nå, som du tar med deg som ting du ikke gjorde feil, men som du gjorde riktig, og som du bruker nå i We Will Write? Jeg tar med meg kjernetime. Meg og teknisk setter jo partner. Det er åpenbart en suksess. Og så tror jeg jeg tar med meg det vi lærte oss når man har en visjon om å hjelpe andre, og det å hjelpe unge mennesker. Det er den reisen som veldig mange vil være med på, og bidra og hjelpe til på. Og det var jo en ekstremt opplevelse og merke under pårørelsen og det ser vi at vi kan også gjøre noe med lærere og alle. En tydelig purpose liksom? Ja, veldig tydelig purpose. Det gjør jo at folk vil bidra da og dytte oss videre. Ja. Det er det åpenbart det samme her. Det hjelper yngre, spesielt i disse tider. Vi ønsker å påvirke den negative samfunnsutviklingen veldig mye mer positivt. Den er jo helt åpenbar. Er det andre ikke åpenbare ting? Som vi tar med oss? Kanskje det er vanskelig å komme på, siden det ikke er åpenbart. Nei, men det er jo åpenbare ting vi har snakket om rundt produktutvikling og teammontering. Det er jo noen sånne åpenbare ting med at vi starter i samme sted som sist, med Startup Lab og det fantastiske teamet Nepalabben, som har gjort oss voldsomt bra. Og hvor vi har et miljø med andre grunnere som Jeg er veldig glad i å hjelpe hverandre. Apropos det, er det noen som vil trekke frem som har vært uvurderlig hjelp for dere tidligere? Det føles så dårlig å peke på en, når det er så mange som har vært med på den reisen, og mange har jeg truffet på fordi jeg var på Startup Lab. For meg er det nok lett å peke på Rolf Assev på Startup Lab, fordi han var så tett knyttet til påreisen så lenge, og hjalp på så veldig mange nivåer. Så... det er kanskje en enkel person jeg kunne peke på, men jeg har liksom dårlig gjort det om for alle de andre. Ja, ja, men alle vet jo at det er jo ordentlig å gi anerkjennelse til noen som har bidratt mer. Ja. Og helt avslutningsvis, bruker du selv AI i jobbhverdagen din? Ja. På hvilken måte da? Alt enkleste kommunikasjon med amerikanere på sosiale medier til sparring. Alltså sparring på spørsmål jeg lurer på. Research tilfase til at du bruker det i produkten. Hvordan sikrer du kvaliteten på den outputen du får fra AI? Det er jo å gjøre søk og finne andre kjelder. Ja, jeg tenker på for eksempel hvis man bruker det til å skrive en e-post, da, så blir det ofte, synes jeg da, kanskje fordi jobben min er å skrive, da, så blir det noe sånn mekanisk, vel, og noe overkant høflig og hyggelig. Altså, det er noe sånn lite menneskelig ved det. En sånn tone Jeg vet ikke om du skjønner hva jeg mener? Jeg skjønner hva du mener. Når jeg kommuniserer med amerikanere, så har de kanskje en høyere toleranse for den ekstremt høfligheten. Det ligger kanskje litt mer i kulturen, så jeg kan bruke litt mer av det. Men man må innrømme at jeg pleier å filtrere ut og forenkle og forkorte, og jeg tar det ikke alltid rett det de serverer. Jeg er enig i at den kvalitetssikringen må man alltid gjøre. Nå har vi en amerikaner på teamen som er dritdyktig skriftlig, så det går igjennom henne. Ok, helt til slutt. Er det noen bøker eller podcaster du hører på som du vil anbefale de andre grunnerne å høre på? Ja, jeg har jo særlig nå det siste året kost meg med All In, som er disse fire Silicon Valley-investorene som sitter og babler om. Og det synes jeg har vært gøy, spesielt fordi jeg har prøvd å sette meg inn i amerikansk kultur, så føler jeg at jeg får et litt innblikk i både økonomi, amerikansk politikk og kultur ved å høre på dem. Så det har vært gøy det siste året, synes jeg. Ja. Også leste jeg for ikke så lenge siden denne Bilt av han Tony Fadel. Den er en veldig bra bok. Den anbefaler jeg også. Den sier jo kanskje noe om produktøy her. Ja, han bygde jo nest. Og så hadde han det i Google. Og så jobbet han også i Apple. Ja, han ble jo hentet inn for å lage iPod'en, og hadde egentlig ganske mange klare ting ferdig, så vidt jeg skjønte ut fra boka. Som klare suksess egentlig. Jeg er helt enig med deg, det er en helt fantastisk god bok. Veldig god utgangspunkt for hva jeg grunner seg. Daniel Senn, tusen takk for at du kunne komme hit og dele dine erfaringer fra den forrige grunnreisen, og ikke minst hvordan det ser ut fremover. Og så ønsker jeg deg bare masse lykke til. Tusen takk. Takk for at du hørte på, og så sees vi neste uke. Hei, er du en CEO eller CTO i et vekstselskap og trenger flere utviklere? Da vet du at det er ganske krevende å finne dyktige utviklere i Norge. Men håpet er heldigvis ikke ute. Cefalo er et norsk outsourcing-selskap som har klart å bli en av de aller beste arbeidsgiverne for seniorutviklere i Bangladesh. Cefalos spesialitet er å rekruttere og bygge langsiktig utviklingsteam sammen med den norske kunden. og det å ha faste utviklere gjennom Cefalo skal i praksis oppleves som å ha egen ansatte. Så er du interessert i å høre mer om å ha eksterne utviklere, så vil Cefalo gjerne ta en veldig hyggelig prat med deg, så sjekk ut cefalo.no, altså C-E-F-A-L-O.no.