SmS #71 Vaishnavi Sundar on gender dysphoria in young girls, trans widows and women’s autonomy
Silje intervjuer den indiske filmskaperen Vaishnavi Sundar om dokumentarene hennes om kjønnsdysfori hos unge jenter og 'trans viduer' – kvinner som er gift med menn som transitionerer. De diskuterer trauma, autogynephili, pubertetsblokkere, feminisme i India vs. Norge og kvinnelig solidaritet.
00:00
I denne episoden diskuteres hvordan kvinners erfaringer og perspektiver ofte overses i debatten om kjønnsidentitet og overgang, med fokus på filmen "Behind the Looking Glass".
08:04
Filmen "Behind the Looking Glass" gir stemme til kvinner som har opplevd forvirring knyttet til kjønnsidentitet og traumer.
14:32
Podcasten utforsker kompleksiteten rundt transidentitet, ekteskap og hvordan samfunnets forventninger påvirker relasjoner og individers liv.
18:47
Menn imiterer kvinner for å forstå dem, men mange kvinner forblir i abusive forhold av frykt for konsekvenser.
25:46
I denne episoden diskuteres problematikken rundt autogynefi, kvinneidentitet og utfordringer innen psykologi knyttet til kjønnsroller.
Transcript
Mentioned in the episode
Vaishnavi Sundar
Gjest; indisk filmskaper fra Chennai som lager dokumentarer om kjønnsideologi og kvinners rettigheter.
Behind the Looking Glass
Vaishnavis dokumentar om 'trans viduer' – kvinner påvirket av ektemenns gendertransisjon.
Dysphoric
Tidligere firedelt dokumentarserie av Vaishnavi om kjønnsdysfori hos unge jenter.
Women Making Films (WMF)
Plattform grunnlagt av Vaishnavi for å knytte sammen kvinnelige filmskapere; medlemmer fra ca. 22 land.
Chennai
By i Sør-India der Vaishnavi er fra.
Mumbai
Nevnt i eksempel om en 13 år gammel jente som ble affirmert av psykolog.
Emma
Datter av en transisjonert mann i filmen; driver Children of Transition og lobbyer overfor politikere.
Rachel Moran
Forfatter av 'Paid For', om prostitusjon; inspirerte Vaishnavi mot radikalfeminisme.
Erika Andersen
Tidligere leder av USPATH, transperson og psykolog kritisk til barnetransisjon.
Cass-rapporten
Britisk rapport som kritiserte affirmativ behandling av barn; trukket frem som positiv endring.
Autogynephili
Konsept diskutert som forklaring på menns seksuelle opphisselse ved å fremstille som kvinner.
Pubertetsblokkere
Diskutert som skadelige, irreversible og eksperimentelle for unge jenter.
Substack
Plattform der Vaishnavi kan følges.
Cinematheket
Sted for screening av 'Behind the Looking Glass' klokken fem.
Norway
Siljes land; sammenlignes med India om feminisme og likestilling.
India
Beskrevet som svært patriarkalsk med omfattende seksuelle overgrep mot kvinner.
Afghanistan
Nevnt som eksempel på steder der kvinner trenger støtte.
Iran
Nevnt som eksempel på steder der kvinner trenger støtte.
Chiang Mai
Nevnt i spørsmål, trolig transkripsjonsfeil for Chennai.
Tonja
Nevnt kort i forbifarten.
Children of Transition
Nettside Emma jobber med for barn av transisjonerte foreldre.
Lobotomi
Sammenligning: pubertetsblokkere omtales som 'vår tids lobotomi'.
Spotify
Plattform der Vaishnavi finnes.
YouTube
Plattform der Vaishnavi finnes.
True Lime Soda Films
Vaishnavis produksjonsselskap.
Participants
host
Silje
guest
Vaishnavi Sundar
Points
Selv i husets privatliv er kvinner ikke sikre.
Sundars sentrale budskap: transidentifisering påvirker også koner, døtre og søstre bak stengte dører.
Mennene emulerer konene sine – kvinnen er en tutorial for dem.
Sundar beskriver at 99 % av mennene kopierer måten konen snakker, beveger seg og fremstår på.
Å kjempe mot patriarkiet har ingen finishlinje, men kjønnsideologien gir deg en løsning nå.
Om hvorfor ideologien appellerer til unge kvinner: en umiddelbar «flukt» fra å være kvinne i stedet for det langsiktige kampen.
Jeg tror faktisk at dette er vår tids lobotomi.
Podcastverten trekker parallellen til lobotomien: en medisinsk praksis som hadde konsensus og ble forkynt som revolusjonerende.
Jeg er ikke forandret av å fortelle ting for hva de er.
Sundar om kritikken hun får for sin direkte beskrivelse av India: hun er ikke redd for å si sannheten.
Frihet bør komme til alle oss, ellers forblir den en luftspeiling.
Sundar mener frihet ikke kan være en luksus for noen få kvinner, men må gjelde alle.
Hvis en profesjonell sier noe sånt til foreldre, styrer det resten av livet deres.
Om psykologens råd til foreldrene av en 13 år gammel jente i Mumbai: «Ditt barn er nå din sønn. Gi ham en binder.»
Dette er åsiden jeg vil dø på.
Sundar om hvorfor hun har valgt radikalfeminismen, til tross for færre venner og sosiale kostnader.
En kvinne i en 6x6-kjøkken med ti ulike menn hver natt har ikke valgt dette.
Sundars kritikk av liberal feminisme: valgfrihet er ikke reell uten reelle alternativer.
Claims
Filmen «Behind the Looking Glass» tok tre år å lage og handler om kvinner som lever med transidentifiserte menn (slik Sundar kaller dem «transwidows»).
Sundar oppgir selv tidsbruken og temaet i intervjuet.
«Behind the Looking Glass» er én film, mens Sundars tidligere dokumentar «Dysphoric» består av fire episoder.
Bekreftes i samtalen mellom intervjuer og Sundar.
Sundar snakket med rundt 50 kvinner fra hele verden til «Behind the Looking Glass», men ikke alle kom med i filmen.
Oppgitt av Sundar selv.
Sundar opplyste allerede åtte komplette kvinnehistorier på et tidspunkt i intervjuet, og ønsker å gi dem ut gratis.
Hun planlegger å publisere individuelle historier utenfor filmen.
En transidentifisert far kan i noen land endre juridiske dokumenter, inkludert fødselsattest, og sette seg opp som mor til sitt eget barn.
Sundar fremsetter dette som en påstand om rettslig situasjon.
Sundar er fra Chennai i Sør-India.
Bekreftet av Sundar selv i intervjuet.
Sundar lager film om kvinner på grunn av at hun selv har opplevd vold i oppveksten.
Hun beskriver at faren rutinemessig misbrukte moren og at hun selv har blitt seksuelt overgrepet.
Sundar sier det ikke finnes en eneste kvinne i India som aldri har opplevd seksuell overgrep i noen form.
Fremsatt som en generalisering med «absolutt sikkerhet»; svært kontroversiell påstand som er umulig å verifisere fullt ut.
Sundar ble kastet fra en skrivegang i New York etter tweets der hun sa at menn ikke bør være i kvinners rom.
Hun fikk en e-post som sa at skrivegangen var kansellert fordi hun ble ansett som transfob.
Sundar leste Rachel Morans bok «Paid For» som en del av hennes radikalfeministiske dannelse.
Boken handler om Morans erfaring som prostituert og hennes brudd med liberal feminisme.
Sundars dokumentar «What was she wearing?» handler om seksuell trakassering av kvinner i India og er den eneste dokumentaren om dette temaet i India.
Oppgitt av Sundar selv.
I India var det rundt 470 000 rapporterte tilfeller av vold i hjemmet i årene 2022–2023, uten at kvinner har noen form for rettslig beskyttelse i denne sammenhengen.
Sundar trekker frem dette tallet i intervjuet.
Sundar hevder at i India kan transidentifiserte menn kreve å konkurrere i den kvinnelige kategorien i valg og dele på kvoter reservert for kvinner.
Fremsatt som en påstand om politisk og juridisk utvikling i India.
Psykologer i Norge og flere andre land endrer praksis rundt kjønnsbekreftende behandling, ifølge intervjueren.
Podcastverten fremsetter dette som en observasjon om klinisk praksis i Norge, Skandinavia, England og andre land.
I Norge er sterilisering ikke tillatt før man er 25 år.
Sundar og intervjueren diskuterer dette i sammenligning med pubertetsblockere som gis til unge.
Det finnes ikke forskning på hva som skjer hvis unge ikke gis pubertetsblockere, ifølge Sundar.
Hun sier det ikke finnes data eller rapporter på dette.
Sundar trekker frem Erika Andersen, tidligere leder av USPATH, som person som har snakket mot kjønnsbekreftende behandling av barn.
Hun sier Andersen selv er transperson og psykolog.
Cass-rapporten har vært avgjørende for hvordan pubertetsblockere og kjønnsbekreftende behandling vurderes i flere land.
Intervjueren sier rapporten har vært viktig for endret praksis.
Sundar hevder at psykologer og psykiatere læres opp til at det primære målet er å holde ekteskapet intakt når en partner er transidentifisert.
Hun sier dette undervises ved universiteter, noe som er svært omstridt.
Sundars filmproduksjonsselskap heter Truly Lime Soda Films.
Hun forteller at navnet kom til henne i etterkant av at hun serverte lime soda i et postproduksjonsstudio.
Sundar opprettet plattformen Women Making Films, som nå har medlemmer fra rundt 22 land.
Hun sier at alle medlemmer er ordnet via munn til munn.
Sundar forteller at en 13 år gammel jente i Mumbai ble rådet av en psykolog til å få binder, med begrunnelsen at dette ville gjøre henne tryggere og at foreldrene ellers ville skade barnet.
Fortalt av Sundar om en familie hun har kjent.
Screeningen av «Behind the Looking Glass» fant sted på Cinemateket samme dag klokken fem.
Nevnt av intervjueren på slutten av episoden.
Loading
Hvordan skulle man sove? Hvis man har en sannsynlig hjerte, vil kreftet skripe deg til død for å la barnet gå og gjøre disse irreversible forandringene til hennes kropp? Jeg vet psykologer som må navigere systemet helt og helt. De forstår enten å forstå at folk som har et slags kjærlighet,
eller de stopper faktisk ikke å pratere. På den andre siden har du også psykologer som influenser med pronomener og alt som sier kom til meg, jeg vil gi deg gratis eller noe annet. Det er en 13-årig kjørende i Mumbai som har 13 år. Hun har nok bare hatt perioden.
Tidene er veldig forståelige, for rundt dette tida vil hun plutselig sosialt forandre seg. Så foreldrene tenkte at det gode å gjøre, var å snakke om dette med en profesjonal, med psykolog som kan forstå hva som er underliggende problemet. Psykologen sa: "Ditt søn er nå din søn. Gi ham en bind. Dette er hvordan han vil leve resten av livet. Hvis du ikke støtter det,
Det vil skade barnet ditt. Når du sier noe sånt til en foreldre, det vil egentlig råde på det nye grunnet deres liv. Det er ditt barn. Du ønsker det beste for barnet ditt. Hvis en profesjonell sier noe sånt, hva gjør du? Hvis det er noen utslipp, har de veldig smarte funnet en måte å omføre hele situasjonen. De sier, han er ikke bestemmer på deg. Prøv å prøve å gjøre det.
Du lytter til Snakk med Silje.
Velkommen til Norge, Vaishnavi Sundar. Takk for at jeg er her. Velkommen til Snakk med Silje, Talk with Silje. Det er fantastisk å ha deg her for å skrive din nyeste dokumentar, Behind the Looking Glass, som dyper så kraftig inn i de untalte historiene av kvinner som navigerer på de impaktene av gendertransisjoner i deres liv. Når du bringer denne filmen til en ny publikum,
Hvilke aspekter av disse kvinneskjøpene, eller de bredere feministiske konversasjonene om sexbaserte rett og genderideologi, er det som oppfatter din troligste nå? Jeg tror med min film håper jeg at to ting blir oppnådd. En er at
Det er et demografi av kvinner som er forvirret av denne ideologien på denne måten, hvor de ikke er på vei til å forandre seg selv, men de har en familie som går gjennom dette i en så intim måte, de ser det og de oppfører det. Jeg vil at verden vet at en sånn demografi eksisterer. Fordi alle forstår at dette er en ideologi, og at folk er tilgjengelige til å ha i privasjonen deres hjem, noe de vil gjøre,
Men gjennom filmen vil jeg gjøre det veldig klart at selv i husprivacitet er kvinner ikke sikre. Jeg vil at folk kan tenke på alle disse stundelige og kjære mennene vi feiret. Jeg vil at folk kan tenke på hva som skjer i deres hus. Hva som skjer med kvinner og barn. Og nr. 2 er at hvis det er kvinner som er i en samme situasjon som de som snakker i filmen min, så vil jeg at filmen er en måte for dem å føle seg litt mindre alene.
hvor de vet at det er andre kvinner som går gjennom noe samme og at hun ikke er gal eller hysterisk eller noe av de ting som kvinner blir tråd til hele tiden. Hun er ingen av det. Hun er bare en menneske som går gjennom dette traumaet. Jeg håper at filmen min vil bringe om en liten forandring i hvordan offentlig forståelse er om dette, fordi det ikke bare er om disse mennene.
Det er en større ramifikasjon som samfunnet går gjennom, som helt blir utvandret, for veldig vanlige grunner, fordi ingen vil vite om kvinner som de er, og i dette kontekstet mer så mye. Så jeg håper at disse to tingene blir oppnådd med filmen. Ja, fordi du kaller dem transvidere. Så de er møtte med menn som har forandret seg til å være kvinner.
Og du har også en søster av en av mennene som transisterer, Emma, som snakker om hennes opplevelse som søster, plutselig å ha en mor, en ekstra mor, og hvordan det har skapet henne som barn. Ja.
Da jeg så serien, fordi det er fire episoder. Dysforek er fire episoder. Denne er bare ... "Behind the Looking Glass" er bare en ... Ja, det var den andre dysforek som du også gjorde. Ja, det er sant. Så "Behind the Looking Glass" ... Jeg spør meg: Hvordan var det for deg personlig å snakke med disse kvinnerne?
Først en liten kommentar om denne frasen "transvidere". Jeg kom ikke med den. De kjente seg allerede til å kalle seg dette. Og denne ordet hadde blitt sammenlagt fra hele verden, hvis de kan forstå engelsk. For meg er det ikke viktig, for hvis alle disse mennene kan selvidentifisere seg som en mor og en lesbisk, så tror jeg at disse kjæreste skal kunne kalle seg hva de vil. De føler at det er å bringe dem sammen som en samfunn.
Transvidå er en lik term som golfvidå, såkervidå, det er ikke noe nytt de har kommet opp med. Men de får mye kritikk for å kalle seg transvidå fordi deres kjøpere ikke er døde. Men deres argument er at hvis man kaller kjøpere av deres originale navn "døde" navn, så er man egentlig død.
Det han er nå er noe man ikke kan relateres til. Det er ikke den mann hun har kjent. Jeg synes ordet "transvido" er rett. Emma har vært en barn, så hun har vært momentøs i filmen.
Vi ser nå mange unge barn som også går gjennom dette, hvor de ikke vet hva de skal gjøre om denne mannen, som de trodde var deres far, som nå forstyrrer dem til å være en mor. Og dette har kommet til et punkt hvor en far som er transidentifisert, kan ikke bare forandre dokumentene og legale informasjoner om seg selv, men han kan forandre dokumentene om hans egen.
son or daughter, and put himself down as the mother, go all the way back to the birth certificate. And I think it's just absolutely unfair. And the work that Emma is doing with the Children of Transition website, and she's lobbying with politicians, speaking to MPs and things like that, positioning themselves in the center of this debate, as one of the important spokesperson, one of the person who should be looked into and not be set aside. I think it's very important work, what Emma is doing. As for how I...
- og om hele prosessen. Jeg har ikke skrevet ut av traumaet jeg har fra filmen jeg har laget 10 år siden. Det føles som om du sitter med det, det blir en del av det. Da jeg gjorde "Dysforic" hadde jeg en annen opplevelse. Det var ikke traumaet jeg hadde. "Behind the Looking Glass" tok meg tre år å lage. Det føles samme.
Om du liker det eller ikke, om det er mekanisk eller ikke, du sitter og lurer på abusstorier igjen og igjen. Jeg har også utgitt filmen min, så jeg hører det igjen og igjen under utgift. Og så gjorde jeg litt sounddesign, så jeg hører det igjen og igjen under den tiden. Og det blir bare en del av deg.
Jeg trodde ikke at jeg skulle ha nok kvinner som hadde delt i dette projektet. For det første trodde jeg ikke at det var nok kvinner som hadde gått gjennom denne opplevelsen. Jeg trodde at alle var større. Jeg trodde at ingen var kritisk over dette. Og da var jeg feil. Selvfølgelig var jeg feil.
Folk var bare bekymret for å snakke om det, men de var veldig kritiske om dette. Og så kom en kvinne frem, og da kom to andre kvinner frem. Og det kom til et punkt at jeg hadde å si til kvinner at jeg er bekymret for at jeg ikke kan intervjue deg, fordi jeg har allerede nok kvinner. Dette er fra rundt om i verden. Og jeg har snakket med nærmest 50 kvinner. Ikke alle av dem er i filmen. Og jeg tror at hvis jeg hadde fortsatt å holde kanalen åpen, at de kan snakke med meg, så hadde nummeret gått opp. Og jeg er græt for deres tid, fordi de...
De trodde helt på meg. Jeg tror for alle filmmøter at tro er det viktigste du kan få fra ditt område. Og med disse kvinnerne har noen av dem blitt venner. De brukte alltid å se på min velferd og hvordan jeg var, fordi å høre om traume er ikke lett. Det har vært en bittersvit opplevelse.
Uansett hvordan jeg føler, uansett hva det har skjedd meg, er jeg veldig glad at en film slik eksisterer. Og jeg er også veldig takknemlig for at jeg kunne lage den, for det er ingen film om dette området. Det er utrolig for meg at ingen tenkte for en sekund at det er en hel gruppe mennesker som er forvirret av denne ideologien,
Ingen har betalt noen for å forstå dem. Det er ingen medier som har sagt noe om kvinnerne. Det er ingen... Jeg mener, basert på dine oppsikringer i filmen også, noen av de ting kvinnerne sier er rett og slett domstolsk kjærlighet, domstolsk forhold. De mennene bør være i fjell.
Men deres historier er helt urelevant. Alle er så glad i å kjempere denne mannen som kjører en skjørt og kaller seg mor og lesbisk. Jeg er glad at filmen ble laget. Det er ikke bare filmen, men også hva det betyr for disse kvinner. For dem er det som om for første gang noen har hørt deres historie og har samlet det sammen i form av en film. For dem er det som om
Det er en slags støtte, en komfort, å vite at en sånn film eksisterer, om deres historier. Det gir meg enormt lyde, uansett hvordan det har forandret meg personlig. Jeg er bare glad at filmen eksisterer nå. Jeg løser også alle individuelle historier. Uten filmen, som er omkring en halv time lang, alle kvinner som har snakket i filmen, jeg tenker på å løse alle deres komplette historier. Jeg har løst åtte av dem allerede, fordi jeg tror
Noen finner en historie som er mer relaterende enn andre. De vil vite hva som skjedde. Skadet hun? Skadet hun ikke? Kanskje det ikke kom ut i filmen. Kanskje hun vil vite hele historien. Kanskje hun vil skrive til henne. Så jeg besluttet at jeg ikke vil vise noen footage. For jeg har det.
Jeg vil bare håpe at jeg kan løfte dette prosjektet til et sted hvor jeg har alt utenfor for fri for folk å se og dele. Jeg forteller meg at jeg vil finne ut hvordan det vil påvirke meg senere. Nå er det en jobb på hand, og det må gjøres.
Hva inspirerte deg til å lage "Behind the Looking Glass"? Hvilke personlige eller samfunnsgrupper ønsket du å forandre i filmen? "Behind the Looking Glass" som konsept var ikke helt formet i hodet før jeg gjorde min tidligere film "Dysforeg".
Tyskfotik er en deltaker om unge kvinner som ønsker å forandre fra kvinne til kvinne. Du kan ikke forandre, men jeg bruker bare ordene for at folk kan forstå. Så da jeg var på det, var det mange kvinner som snakket om sin partner, sin barn eller sine foreldre som ble forandret av dette.
Så på bakgrunnen min var det en tenke at kanskje det er flere måter i hvilken denne ideologien forstår kvinner. Kanskje det er en kvinne, kanskje det er en søster noe. Så mye etter Disphorix utslippet og skrivning og snakking om det og alt, en av transviddene som er i filmen, som uansett også har hatt en barnetransisjon etter hennes kjønn,
-sier at dysforisk var veldig nyttig og at jeg skulle tenke meg å lage en film om kvinner. Jeg tror at ideen jeg hadde i gang med å lage "Dysforisk" og denne e-mailen... Jeg tenkte at det var en potensial. Jeg tenkte at hvis det er nok kvinner til å fortelle historien,- -så bør historien fortelles. Det er villige mennesker, og jeg har kunnskap til å lage den. Så jeg...
Jeg bestemte meg for å poste en slags annerledes avgjørelse, hvor hvis du blir forvirret på denne måten, så skriv til meg. Jeg sov og våk av en serie av e-meldene fra kvinner fra rundt om i verden, som bare ville dele sin historie. Fordi ingen har spurt hvordan de føler, hvordan det har forvirret dem og sånne ting. Og så tenkte jeg plutselig den neste morgenen at denne filmen må bli gjort, det er ingen viss grad hvor lenge det tar.
Inspirasjonen er egentlig den jeg har for alle filmene. Den handler om kvinner, og det bryr meg. Hvis jeg kan ta den til en film og ta den som en ressurs, hvis det er hjelpende for kvinner, så vil jeg bare ta den. Det er ingen stor plan eller noe sånt. Filmen skjer bare. Det skjer dysforisk. "Behind the Looking Glass" føles også sånn. Nå vil det nok også være sånn. Jeg vet ikke.
Men noen filmmaker har en stor historie om hvorfor de gjorde det. Jeg har ingenting. Det skjedde bare. Da jeg så den, var jeg litt bafflet. Jeg forstod at når du kommer ut som kvinne, når du er mann,
You don't want to be together with your wife anymore. Because then you will go out, live your life as a woman. And maybe you are attracted to other males.
Hvorfor skulle du fortsette å være sammen? For jeg forventet at du er en transvidder, så du griser at ditt kjøp ikke er der lenger. Jeg ble også baffet av en av doktorene som fortalte om all sexualiseringen, all kjøpens kjøp,
Det var bare om denne kvinnen.
Ja. I vårt samfunn, det er ingen annerledes hvilket land, men i vårt samfunn er det en vanskelighetsstatus for en kjøpt mann. Så jeg tror at disse mennene vil vise seg bak denne statusen for å gå med impunitet for alle krimer de gjør. Nå, en kjøpt mann med barn i noen samfunn kommer med en vanskelighetsstatus, ikke sant?
Wife er ikke tilgjengelig til å snakke om hans transidentitet med noen. Wife er ikke tilgjengelig til å snakke med hennes egen foreldre om dette. Hun er ikke tilgjengelig til å få hjelp fra noen. Hun er ikke tilgjengelig til å gå til psykolog. Hun er ikke tilgjengelig til å gjøre noe om dette. Hun bare må bare instant oppføre ham. Og hvis han føler at hun ikke støtter ham i hele dette, han forstyrrer henne med kastid av barn. Han forstyrrer henne at han vil ta bort hans finansielle...
Hun er sannsynligvis bekymret for ham, hun har forlatt jobben hennes for å ta reda på barnene. Så de bekymrer seg for å holde kvinnen til å holde denne fasaden. Og grunnen til at filmen min heter "Behind the Looking Glass" er også litt lik. Fordi det menn vil, er bare den refleksjonen de ser på mirroren. Det er derfor du har den narsiske bildet, som er så opptatt av visueltet i mirroren at han fortsetter å stå og stå. Men det som skjer bak scenene, er hvorfor jeg nevnte filmen min på den måten.
Jeg ble ikke baffet når de voksne fortalte meg at de voksne ble forstått av disse mennene til å bli kjøpt til dem fordi det gir dem den statusen.
Det er fint å kunne gjøre alle disse tingene på siden av, bort fra selskapets synner, selskapets skrutinier. For selskapet er en kjøpt mann, han er respektabel, har barn, går til jobb. Men det han gjør i hjemmet, og når han også reiser til de her gære barna, og har alle disse seriøse forholdene, og ting som det, vil kanskje få hjem seksuelt transmittet smerter til hans kjøp. Hvem vet?
Det er alt det samfunnet ikke er vant til. Men hvis det er vant til, så bringer det ned hans status. Men bak dette fasaden kan han få bort alt. Ønskelig kan man få bort alt i vårt samfunn. Men dette gir ham en slags sosial kapital. Og det føles også bra for ham å holde denne kvinnen. Fordi han emulerer henne i hans forsøk til å bli denne kvinnen. 99% av disse mennene
følge kvinnen og replikere måten hun kjører, måten hun snakker på telefonen, måten hun kjører. Disse mennene går og får en hvide som ser ut som kvinnes hend. Jeg tror en av de populære, en brittisk aktør eller noen, han nevnte seg som kvinnes navn, middelname eller noe. Så i grunnen er disse kvinnene en tutorial for dem.
På utsiden av verden, i det nye, i natten, hva det er de gjør, for dem å være denne kvinnen, de bruker sønnen deres som en template.
De følger henne, de vil oppføre henne, men hvis hun forlater ham og går bort, så forlater han denne statusen, og han forlater også sin mulighet til å studere henne og bli en kvinne. Så det bærer ikke meg noe. Og faktisk at kvinner også er forståelig for å bli kjøpt, fordi i vår film også, en av de norske spørsmålene i filmen, hun hadde ikke forlatt ham. Hun er fortsatt med ham. Hun vet at hun ikke kan forlade ham, fordi
For flere grunner. Han er abusiv. Han vil nok gå etter henne. Han går etter barnet. Hun har ingen jobb. Så mange grunner. Psykologen sier også at hvis man forløper, blir han den mest abusiv. De fleste. Flere grunner til at kvinner stiger.
Overalt var mitt mål med filmen ikke å begynne å spørre dem eller si til dem at "måske skal du forløpe, måske skal du stå" Jeg holdt ingen bestemmelse i hvordan jeg gjør intervjuer. Jeg ville bare at de sa sin fred. Jeg var ikke skjønt når de sa at de ville forløpe og at mannen beværet dem.
Jeg ble også ikke skjønt når kjøperne sa at de ville forløpe, og kjøperne begynte å gråle og gråle og begynne kjøperne å stå tilbake.
Jeg tror for flere grunner at de valgte å stå, noen gikk ikke med, de gikk imens. Men også hvis du tenker på det, det er ikke noe som skjedde i går og i dag de må ta en beslutning. De har sannsynligvis vært møte i et tid. De har barn med denne mannen. Man kan ikke bare opp og forlå noen ganger. Man må forstå så mange ting. Og i slutten, de kvinner elsker deres kvinner, ikke sant? I alle fall de gjorde det.
Så det er ikke bare mulig for dem å komme opp og forlå, bare fordi av denne identiteten. De prøver alltid å navigere, prøver alltid å finne ut om det er en annen måte.
Kan jeg leve med dette? De har satt seg i så mange ulike posisjoner for å se hvordan livet hans blir unngået. Men de kan prøve å vende over tilbake for å se hvordan de kan retene dette fasaden. For de vil selvsagt ha den statusen i samfunnet. I Europa er det ikke det samme, men om jeg må ta et eksempel av en japanesk kvinne eller i mitt eget land. Jeg kunne ikke intervjue noen i mitt land, men en divorst kvinne
har ikke samme status i vårt samfunn som en kjøpte kvinne. Så det er alle slags ting som hun... Ja, for de som ikke vet, er du fra Chennai i India? Jeg er fra Chennai, sør for India, ja. Hvis noen går gjennom en situasjon som den, vil hun vil prøve å hente faktisk med all hennes kraft å forløpe ham og bli bryst, og folk spør henne hvorfor de forløp, og hun har å fortelle dem hvorfor.
Det vil være døden på henne. Hun kan ikke jobbe mer, folk vil spørre noen nødvendige spørsmål, familien vil bare oppleve sin egen verden hele tiden. Så for å forhåndtere alt dette, tender kvinner å grite tøyene og fortsette å leve i disse abusivt husholdene. Så...
Det er så mange vantagepunkter fra hvilke kvinner som kommer inn i dette, men ingen av dem surpredet meg i all fall, fordi i slutten er det alle de samme patternene som kvinner bruker for domestisk kjærlighet med eller uten transidentitet. Ja, for det var også det jeg oppsøkte når jeg så denne filmen. Og jeg er klinisk psykolog, og det jeg så var mye narkosisme, som du snakket om. Men
For meg, det kan være at andre mennesker som tror at mannene som har forandret seg til kvinne, de vil ikke... I Norge har vi mange menn som forandrer seg til kvinner, eller ja, forandrer seg. Men...
They go out in public as a female, or presenting as a female. And they are gay. They don't want to be together with a wife. So for me, I wonder if, but all of...
The people in your documentary have something called autogynephilia, which is that they are sexually aroused when they are presenting as a female. There might be a lot of those who transition into being
woman in public that might also feel that way but that's not how it is presented not even in the professional psychological or like psychiatric communities so this
Det ser ut som en helt annen ting med disse menneskene. Men jeg følte meg litt... Hva kaller du det? Surprised? Nei, faktisk mer forfælt av min egen profesjon. Da en av de... Var det en psykiatrist eller en psykolog? Jeg husker ikke, men han...
He didn't support the woman in this. He probably personally would, but that we learn to not support the woman. Like, okay, you should keep this marriage secret
så han kan gå av og abuserer andre kvinner i ulike deler av samfunnet. Det er særligere for samfunnet at du ikke lar ham. For da blir han dårlig. Hvordan kan noen...
Å si noe sånt var en av overfladene. Filmen har mange menn som er autogynephiliske, men det er også menn som ble gøy fordi de endte opp med kvinnepartnere. De kaller seg selvfølgelig lesbier. Det er en annen dum side.
Det er ikke noe som betyr hva de ender på å gjøre, om de ender på å være med en kvinne eller en mann. Denne hele ideologien har vært
har vært eksisterende med ingen grunn fra starten. Det du snakker om er psykologer som forstyrrer kvinner til å holde sammenfattningen. Det er helt til 1960-tallet, kanskje før det, fordi arkivene jeg kunne finne var kun til 1960-tallet.
Hvis jeg går for langt ned i denne rødhålen, så vil det virkelig råde meg i hodet. Så jeg stoppet i 1960-tallet. Men du har rådgiver som forteller kvinner ikke å la sin kvinne gå bort noe, for han vil da bli en bevegelse for samfunnet. Du blir også ikke overrasket ved at psykologi og psykiatriske studenter blir lært dette på universitetet. At deres første mål er å sikre at kvinnen blir intakt.
psykologer som kanskje vil bli kjøpere på et sted, på universitetet, de lærer at uansett hva, din første instinkt må være å sikre at kjøpet ikke blir avsluttet. Det bør være din primære mål, er det de lærer.
Jeg skulle også være forfælt av den industrien om jeg hadde jobbet i dette. Men for de siste dekaderne har denne industrien helt drømt seg inn i skoleavdelingen. Jeg er nå så uavhengig av overfløyelser. Ingen av disse tingene overfløy meg mer. Hva nye vil de si nå?
Det er helt uaffektet med hvordan jeg er nå. De kan ikke gjøre noe dårligere enn det de har gjort. Nei, det er dårlig. Hvordan har du bygget tro på dem for å dele så mange personlige historier? Jeg vet ikke. Jeg skulle si at du bør spørre dem. Men fordi vi ikke kan spørre dem direkte, så har jeg en veldig klar prosess.
Hvor mitt mål har vært å sikre at de føler at de kan fortelle meg hvor mye de vil. Og de kan velge å ikke fortelle meg noe de ikke vil. Så hele forholdet mellom spørsmålen og meg var at dette er hennes tid. Hun kan fortelle hva hun vil fortelle. Og hva hun forteller, noe, selv om det er bare 1% av hennes totale opplevelse. Jeg sikret henne at det skulle hjelpe noen kvinner, noen steder.
Så jeg tror jeg begynte med den notasjonen. "Vær ikke nødt til å dele alt med meg." "Du må ikke." "Men ta i hensyn til at alt du sier, selv om du sier det minste, vil hjelpe en kvinne. Jeg har en prosess hvor jeg snakker med dem. Jeg rekorder ikke bare intervjuer. Jeg setter opp Zoom-kall og får kjent dem. Jeg skriver spørsmål som er tilgjengelig for dem.
Så sender jeg dem spørsmålene, og de kan forberede seg og ta hvor mye tid de vil. De bestemmer da de vil bli intervjuet. Det er morgen eller natt, det er ikke noe å gjøre. Jeg holder meg oppe, jeg gjør arbeidet fordi det er viktig for meg at de er tilfredse hver gang det er. Så fordi jeg gjør alle disse tingene, og fordi jeg bare lytter, så var det bare lett for kvinnerne å snakke med meg med tro.
Jeg har ikke postet de mer groteske detaljene om de ting de har fortalt meg, fordi jeg vet at det er noen menn som går av med de trauma-historiene de skriver. Så jeg ville løse det til de mer litt bærebare. Fordi kvinnerne gikk av og skrev absolutt alt med meg. Til det punktet jeg var sånn...
Kanskje du ikke burde si dette til meg. Kanskje du ville ville diale det ned. Jeg ville tenke det. Men kvinnerne var som en bråk... Som en dam som ble bråk. Ingen hadde spurt dem disse tingene, så de gikk frem og delte alt med meg. Og jeg forstår at man har denne typen av forhold hvor du gir dem denne stedet. Du gir dem deres tid. Og du sier til dem at...
Mer enn noen andre i verden, er jeg mer interessert i å sikre at anonymiteten deres blir behøvd. For noen ganger, utenfor dem, sier de noen ord som for eksempel navnet av stedet. Selv før de kunne prøve å fortelle meg, ville jeg ta en notasjon for å sikre at informasjonen ikke er der i filmen. Jeg har også modifisert audioteknet deres for å sikre at mann ikke bør følge dem med voksen, og at det er han som
Så fordi jeg gjør alle disse forholdene for å sikre at anonymiteten deres er beskyttet, og at de kan si meg alt de vil, og kanskje de forstod at jeg ikke gjør dette fordi jeg vil ha penger eller kjærlighet eller noen av disse tingene, fordi alle vet at det ikke er penger i dette bevegelset. Hvis du går mot denne ideologien, har du ingen penger, men hvis du snakker for transaktivister, så har du penger.
Du har mye penger. Så fordi jeg tar dette opp på en måte hvor det vil koste meg mer enn det vil gi meg, så følte de kvinnerne sikkert også god til å dele deres historie. Jeg tror det er bare en følelse de har, jeg tror, dypt ned, at du bare ser på noen og du tror på dem, sikkert.
En intervju skjedde, og hun fortalte med andre kvinner at hun hadde et komfortabelt intervju med henne. "Kanskje du vil fortelle henne en historie også?" Så da, som jeg sa, måtte jeg unnskyldigvis spørre kvinner ikke til å skrive til meg, fordi jeg ikke kan ta opp flere intervjuer. Jeg føler meg veldig god over at jeg kunne gi dem denne boken, bare lytte, ikke gjøre noen kommentarer.
Bare høre, det er det. Kanskje det er derfor. Ja, det er det du trenger når du er i en situasjon som den. Noen som bare hører, er støttende og ikke gjør noe, ikke prøver å gjøre noe. Bare noen som er der. For det må være så alene å leve i en forhold som den. Føle seg så trappet.
med noen som er en helt annen person enn den du mødte. Jeg er så glad at du kunne snakke med dem og vise alle deres trauma. Men det må ha vært så traumatisk for deg uten noen profesjonell bakgrunn i å snakke med noen om det, fordi
What a lot of us experience as psychologists is that we need to go in counseling to manage all of the other people's trauma that we have to carry on our shoulders. So I can imagine that that has been a process for you personally as well. I have been just having this one thought in my head that
Jeg tror at folk som har undervunnet trauma av noen slags vet hvordan man snakker med en annen person med trauma. Jeg føler det, fordi jeg har sett trauma av mange slags i vores voksen, og jeg kunne bare være den personen som jeg ville at noen skulle være for meg. Bare være der, ikke ha noe komfort, bare høre. Uten å gjøre noe, og uten...
Jeg har ikke brukt løsninger. Jeg vil gjøre det på mitt eget tid. Men hør på meg. Se ikke på meg som en freak. Dette er mine egen opplevelser. Det er fint om du ikke validerer dem. Men spør ikke dem. Vær ikke bekymret om de er laget. Hør på meg. Det var lett. Prosessing det senere var det vanskelige. Når en kvinne er foran meg på Zoom, er jeg som en løsning.
Bare å høre, bare å absorbe alt hun forteller meg. Hva som skjer etterpå, tenker jeg ikke om det på den tiden. Og jeg er ok. Jeg er ok. Hva kan du gjøre? For disse er viktige ting. Noen har å gjøre det. Jeg tenker på det som en tål som må gjøres. Og jeg tenker på det samme med alle mine filmer. Det må gjøres. Det er viktig. Det er ikke tid til å sitte og salke om det. Bare gå med det.
Kan du fortelle litt om din oppgave i Chiang Mai og hvordan den skapte din feministiske kunnskap? Selvfølgelig. Jeg ble født i et veldig patriarkalt hus. Menn har all friheten, kvinner har kurser, kvinner blir spurt om å løpe seg opp så mye fordi det ikke kan gjøre at en mann abuserer deg.
Da jeg var gammel, hadde min tredjebarn, som jeg har sagt i filmen "Dysforisk", sluttet opp noen av de nye artiklene hvor unge kvinner har blitt seksuelt forbrukt. Han viste meg periodisk de klipene, og sa at dette er hvordan verden er. Dette er hvordan du må være forsiktig. Ikke i en måte hvor du er perfekt. Du må bare være forhåpent på at verden er vanskelig. Ikke sånn.
Hvis du ikke er for nødvendig, så gjør disse mennene disse tingene til deg. Det var det han sa til meg. Han trodde at å legge denne fyr i hodet min, skulle gjøre det lettere for meg å leve og navigere i etterhånd. Jeg vet ikke hva han tenkte. Men det er så jeg vokste. Min far rutinelt, rutinelt, jeg mener hver dag, abuseret min mor. Jeg skrev meg selv til å sove hver natt. Men alle disse tingene utenfor, jeg gjør ikke mine filmer...
om kvinner, fordi av mine opplevelser. Jeg gjør dem selv om det. Jeg vil bare si det. Det er så lett å tagge noen og si at jeg har blitt traumatisert, derfor gjør jeg film om traumatiserte kvinner. Nei, jeg har gjort gøyfilmer også. Det handler ikke om det. Det er lettere når du har blitt traumatisert, å forstå trauma bedre. For din publikum vil jeg si at det ikke er et stereotyp.
Du har blitt traumatisert, så du vil spille resten av livet på å lage film om andre traumatiserte kvinner. Det er ikke sånn. Trauma har gjort meg til å forstå dette bedre. Men jeg har blitt traumatisert. Jeg har blitt seksuelt abuseret av en familiemember, og senere av andre menn i samfunnet, fordi jeg bor i India. Vår reputasjon forstår alt, i tanke på hvordan kvinnelige krav er så rampant. Vi har...
Det er så mange røyper per dag, og hvis du går ned i økonomisk sted, klassekast, kjøttet, så er mulighetene for at du blir røypet større og større. Det er ikke en eneste kvinne i hele landet som ikke har gått gjennom sexabuse av noen slags. Både innen huset og uten huset. Det er ikke en eneste kvinne. Ikke en eneste kvinne. Jeg kan si det med absolutt sikkerhet.
at det ikke er en eneste kvinne som har gått gjennom livet hennes, hvor hun ikke har blitt seksuelt forbrukt. Av noen måter. Med det i høyeste fall, når jeg navigerte i ungdomsført, så var jeg en perfekt kandidat til å forandre meg selv. Jeg vet at jeg har lyst til kvinner fra en gammel tid. Jeg har aldri vært i stedet å si det som det er. Jeg vokste i en veldig liten by. Jeg hadde ikke nok rollmodeller å se på. Jeg vet ikke hva jeg følte var kalt.
Da jeg vokste opp i det samme heteronormativt samfunnet, ble forstått til å bry seg, endte opp som en abusiv, kom bort fra det etter mange år, og så fortalte jeg om hva som var feil, om det var noe feil med meg, kanskje jeg gjorde noe som har skadet meg livet til å være sånn. Kanskje jeg aldri kunne glemme mine foreldre, kanskje jeg aldri kunne glemme mine foreldre, kanskje jeg skadet alle disse dårlige tingene til å skje til meg. Du går gjennom disse syklerne, selvsynlighet og alt.
Og på en måte bestemte jeg meg for å ikke sitte og snakke om det. Og da jeg gjorde det, ble det veldig snart en slags feministkonsjøsning som skrepet inn i meg. Gjennom en hel del med sosiale medier og sånt. Men da fikk jeg forståeligvis en sesspul av liberal-feminisme. Men for meg på den tiden, fra et ekstremt patriarkalt hus,
Seende liberaliseringen selv var en stor forandring, for de kvinnerne snakket om kvinner med agensi, kvinner som var ulike og så videre.
Men da jeg har spist mye tid i disse grupperne og sammen med disse kvinner, så var de også justerende med ting som var veldig tilgjengelig for patriarki å overleve. Som de sa: Sex jobber forbedring. Pornografi forbedrer. Pornografi og prostitusjon gir kvinner økonomisk utenomgående. Så du bør kunne gjøre hva du vil. BDSM er ok. Hvis du vil bli skuffet, er det ok.
Så jeg begynte å føle meg utenfor denne ideologien, denne liberale feministaktivismen. Og jeg tror det var min spørsmål om...
Det var en del av det.
at kvinner noen slags har en agens i å være prostituerte, kjære kvinner i en 6x6-køkken hvor det er 10 ulike menn som kommer i hver natt. Og det er forståeligvis en agens av noen slags.
Hvis hun hadde en mulighet til å gjøre noe annet, ville hun fortsatt valgt dette? Det ville være valget, ikke sant? For å gjøre prostitusjon er ikke valget. Når du er presentert med noe mer sikkerhetsfullt, hvor du vet at dine barn kan bli tatt til skolen, hvor du vet at du ikke blir penetrert av vanlige menn, du ikke måtte forholde deg med deres gøyne kropp hver natt. Vil du fortsatt valge dette? Det er spørsmålet.
Det vokste meg ned på å lese mer om hva utbyggere av prostitusjon snakker om. Jeg leste Rachel Morons bok "Paid for", hvor hun snakket om hvordan hun var en prostitut og hvordan hun har kommet bort fra det som en radikalfeminist, og spørsmål om hele ideologien. Alle disse tingene beviste meg, og jeg vet ikke om radikalfeminisme som et konsept var.
Jeg har laget en film som heter "Hva var hun kjørende?" Det er en dokumentar om arbeidsseksuelle harrasjement som kvinner går gjennom i Indien. Det er stadig det eneste dokumentaret i hele Indien om dette. Jeg skulle skrive denne i New York. Det er en gruppe som skal skrive den, og jeg ble anvendt til å snakke i den.
Og så ble det snart tilbake til at det var nødvendig å skrive en skrivning, og jeg fikk en e-mel som sa at de hadde besluttet å avslutte skrivningen fordi jeg hadde gjort noen tweets om hvordan jeg tror at menn ikke bør være i kvinners spesier.
Og jeg måtte selvfølgelig ha brukt noen vanskelige språk. Jeg kallet dem, jeg vet ikke, menn i skjerm eller noe annet, sannsynligvis mer abusivt enn det. Men jeg gjorde noen tweets, og organiseret bestemte at jeg var så transfobisk og en dårlig person. Filmen var ikke engang om trans. Og det er min private sosiale medier. Men de bestemte at de kunne gjøre det. Og det angret meg virkelig fordi jeg ikke liker buller.
Jeg så alt dette skje i Indien, og det er indianske kvinner som skulle annars skrevet filmen. Det var da jeg fant ut om ordet "tough", om radikalfeminisme, hvor radikal betyr å gå tilbake til grunnen. Det handler ikke om ekstremisme, men om å gå tilbake til grunnen. Jeg dro meg selv i å lese så mye om dette at jeg kom ut som en ultra-radikal
woman who is completely non-conforming to feminine stereotypes that I already was anyway I just needed some sort of a surety that I was not losing my mind and all these books and all these experiences of other women and all the radical feminists that I met online later on
Jeg har helt innstilt det i min tenke at jeg ikke lurer meg. Det er de menneskene jeg lurer meg over. Og alle de menneskene jeg lukket for å si at prostitusjon er forbedrende, at porn er forbedrende, og alle de menneskene som støtter transideologi også. Så overkantet var veldig, veldig utsurpringsfullt etter jeg fant ut om dette. Så jeg begynte å forstå det.
My life is so black and white right now. I might have far fewer friends. I will probably have very few people who can have conversation with me without it turning political. But I am so happy that this is where I am now. And this is the hill I will die on. Because this feels like
Den slags kveld jeg vil ha. I liberal-feminisme, selv om jeg kastet meg mot patriarki, så var det veldig overfløyd. Dette føles som
Som en faktisk kjøring, hvor man faktisk kan gjøre noe for å forandre ting. Hvor det ikke er en enkel form av seksuell utfordring som du sier ok til. For hvis du sa ok til en ting, og ikke ok til en annen, så er det som å si at en liten bit av mørkhet er ok, men ikke for mye. Du er enten mot det, eller for det. Så jeg valgte min side, veldig klart. En avgjøring, det skjedde, boom, og det var det. Jeg har aldri vunnet meg tilbake.
Så å komme fra en familie av dårlige mennesker som har lært deg ting som at hvis du kjøper sånn at folk vil kjøpe deg, til hvor jeg er nå. Jeg tror det er en lang vei og en lang vei, men jeg ville ikke forandre en enkelt ting.
Nei, du har vært gjennom ganske mye prosess, det ser ut til. Og nå ser du veldig opptatt av det. Og måten du snakker om det, det er faktisk ganske, hva kaller du det, opptatt av seg selv, inspirerende selv. Og...
Jeg spør også om du beskriver den viktige forskjellen mellom feminisme i Indien og feminisme i Norge på grunn av din perspektiv. Vet du litt om forskjellen? Ja, jeg kan sikkert svare på spørsmålet. Uansett, er det enkelt å si at det er en faktisk virkelige ting å hajde kvinner. Verden elsker å hajde kvinner.
Feminen i Indien, om det kan kalles så,
Det eksisterer i faktisk, det eksisterer i ulike deler av samfunnet, fordi Indien er et stort land, og vi er delt av så mange ulike ting, vi har så mange språk, vi har så mange religioner, vi har hele det sosio-kulturelle-hierarkiske systemet som kastet systemet, hvor ved virtu av å få født i en viss familie for resten av livet, det vil bestemme din fattighet, om du skal være privilegiert eller opprøst.
Det er ikke noe som kan forandre kvinner i alle disse kategoriene. Og hvis du er lesbisk i en ruralsk del av Indien, hvor vi fortsatt har familiemedlemmer som er involvert i korrektive rater, så kan jeg ikke forstå hvilken form av feminisme som kan forandre noen av disse tingene.
Alle disse årene vi har kjøpt for valg- og egenhjelm, jobb- og lov- og lov til å ha noen slags lokal rekurs for domstolenskabning og sånne ting, ser ut til å pale i forhold til når vi forstår misogynet vi har i Indien. Det føles som om du må ha en komplett overhånd av
de mønne medlemmerne av Indien. Man må helt enkelt ta dem og gjøre noe med deres høyheter for å få en slags sted for å ha konversasjoner om dette. For meg er det en forløpende kurs. Før jeg kom her i USA, spilte jeg i en konferanse om mønne publiske seksualterrorisme.
Dette er ikke ens i ditt hus. Marital røyning er ikke uansett i mitt land. Jeg snakker ikke om situasjonen i hans hus, men bare om offentlig seksualterrorisme. Menn som støtter på deg, gråter på deg, sier lydkommentarer, masturbere i forhold til deg, og engagerer seg i bestialitet, røyner lille døg og køkken og alt. Det er det som er Indien.
Jeg får mye kritikk for å være så bra, så utrettet, men det er sannheten. Det eneste jeg har er at jeg ikke er forvandlet av å fortelle ting for hva de er. Det er derfor folk har vanskelighet til å sammenstå med meg, fordi
De kan ikke forstå trusselen noen ganger. En liten del av forståelse er noen ganger mulig, tror jeg. Jeg har absolutt ingen forståelse i å si at indianske menn er den eneste farge til indianske kvinner. Det er ikke noe annet. Det er ikke smerter, det er ikke noe annet. Det er indianske mølløse spesier som vil skade enden av indianske kvinnelige spesier. Og jeg vet ikke hvilken feminisme vi trenger til å...
gjøre noe om det. Jeg tror at forskjellen man kan dra med norsk og indisk samfunn er at kvinner ser ut til å ha noe å si. Vi har oppnådd mye i forhold til ulikehet. Vi har oppnådd mye i forhold til kvinner i steder for kraft, kvinner i steder for kraft hvor man faktisk kan bringe om forandringer. Vi har ikke nå kommet der, og også
Det er ganske annerledes i stedet for styrken av landet og komforten av å kunne snakke en enkelt språk for å unisere alle kvinner. Jeg vil si at du ikke kan begynne å forstå norvenske og indianske kvinner, men du er mye for oss.
Men den slags feminisme jeg ønsker for indianske kvinner er noe mer radikalt enn den radikale feminisme vi har nå. For det tror jeg det kommer til å ta lang tid, fordi propaganda er så stort at alle støtteholdene i samfunnet har blitt helt hijaket. Jeg var bare å si i bilen til Tonja at vi har alle, jævla, polisen, medier, samfunnet og hvem som helst av dem.
Det er jo de som skal forme publisk forståelse. Filmer, alle. De har helt tatt denne ideologien. Denne genderideologien med trans-barn. Ja, hele det. Og de har noensinne gjort dette som det viktigste dyrt spørsmål å høre på.
I 2010 hadde vi et domstolsk krav som kom ut. Til da var det alt veldig mildt. Vi hadde ikke en rett rekurs. Vi har det stadig.
Det er ca. 470 000 tilgjengelige fall. Det var i år 2022-2023 i Følgen, at kvinner ble tilgjengelige til domstolsk kjærlighet, og har ikke hatt noen legale rekurs. 470 000. Nå, med den nære kjæreideologien i form, krever de at de vil ha rekurs i det samme 2010-aktet, som vi har kjøpt for år, for dekader, for å oppnå. Nå vil de dele i det.
De vil dele i alle politiske kvoter vi har for offentlig aksjon, at kvinner har vært opprøst i så lang tid. Hvordan kan du skrive en samfunn som er feil, ved å gi flere provisjoner til folk som er opprøst, ikke sant? Det er ikke en enkel rett at en mann, om han er transidentifisert eller ikke, har i Indien allerede. Men de fortsetter å spørre for mer, og de vil bare ha de som er eksklusivt laget for kvinner.
De sier at det er transfobisk å ikke gi dem det. Så de vil kjempe i valgene, ikke i den generelle kategorien, men i den kvinnelige kategorien. Nå, kvinnelig kategori som et konsept ble startet fordi en kvinne ville se på de problemer som kvinner trenger. Noe som et postnatalhospital i en by, for eksempel. Noe som hun tenkte at andre kvinner ville bruke.
Hva skulle en mann gjøre? En mann contestet og vant, og han la rådene. Eller i alle fall sa han i manifestet at han la rådene. Hvis det hadde gått til en kvinne, så hadde hun kanskje gjort noe annet. Det er en annen historie at en kvinne eller far ender opp med å gjøre alle beslutningene for kvinnen. Men selv da er det en mulighet at noe godt kunne skjedd. Nå tar de det hele ut. De ønsker provisjoner for...
Du vet hvordan det er når kjøret døde og kjøret får jobb på et kompassionert nivå. De vil ha en del av det. De vil ha en del av alle provisjoner som er laget utenfor kvinner. De vil ha en del av det.
Det blir en lang, dårlig krig, fordi vi prøver å forstå at ideologien er feil. Alle de andre viktige menneskene forandrer offentlig forståelse for at dette er noe viktig. Man må være rik og hjelpe dem. Jeg er realistisk. Jeg liker å være pragmatisk. Det blir en lang krig.
Men jeg håper at de utfordringer som du har i landet, hvor du har vunnet noen fall, for eksempel, og hvis...
andre kan ta notas av det og forstå det som en legal presidens i våre land. Det kan være nyttig. For du har noen restriksjoner på hva barn kan gjøre i termen av pubertidsblokkere og sånne ting. Så vi bruker det til å si at disse landene har helt forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhåndsvis forhånds
Selv om det forandrer oss båte, og at kvinneløsting er virkelig i båte land, så er det en vanskelighet der du har oppnådd noen strider, og du er fornøyd. Det håper vi at vi kan oppnå, at vi kan bruke det til vinn, og oppføre det i vårt land, håpentligvis.
Hvis du liker denne podcasten og vil støtte mitt arbeid, kan du gjøre en donasjon. Søk episodebeskrivelsen for detaljer. Jeg er også veldig glad i å dele at jeg vil produsere mer engelskspråkende episoder med inspirerende gjenstående i fremtiden. Nå, tilbake til konversasjonen.
Gjennom Norges signifiske progres i gender-egualitet, tror du at norske feministene bør fokusere mer på å støtte feministmovementer i land som Indien, hvor krig for kvinneskapsrett er i stedet for større utfordringer?
Jeg snakker alltid om Indien, men for meg er feminisme ikke restriktet til Indien. Jeg tenker alltid på kvinner i hele verden. Jeg tenker på kvinner i Afghanistan, jeg tenker på kvinner i Iran og så videre. Så det er utenfor alle grenser, føler jeg. Feminisme bør være sånn.
om det er norske kvinner, norske feminister som vil støtte kvinner i sør-asiatiske land, for eksempel, eller, du vet, det er ikke viktig, det bør ikke være viktig. Jeg tror at kvinner overalt, rundt om i verden, bør hjelpe hverandre. Hvis du er i en bedre posisjon, og hvis du vet om en annen kvinne som ikke er i en bedre posisjon, og du kan hjelpe henne, du bør bare hjelpe henne, uansett hva hennes nasjonalitet er, om du kan snakke hennes språk eller noe sånt.
Jeg tror også at bare fordi du har oppnådd uavhengighet, betyr ikke alt er bra. Det er ikke bra her. Jeg tror at tiden må være godt spist på de viktige tingene vi kan gjøre, som kan gi oss realistiske forandringer. Å hjelpe andre land, ja, det er det. Alle kvinner, alle steder, bør kunne gjøre det, hvis de har denne privilsigetiden.
Men det burde ikke være bare fordi man har oppnådd en viss status at man må gjøre det. Jeg tror det burde være den fundamentale filosofien, en måte i livet for kvinner å hjelpe andre kvinner. Det er sånn jeg ser det. Hvis jeg kan hjelpe en annen kvinne i dag, så vil jeg gjøre det. Det er ikke viktig for meg hvem hun er. Det er sånn min feminisme fungerer. Ja, det er sånn det burde fungere. Men jeg synes at noen av de liberale feministerne her i Norge...
might not support women from other religious views, for example, in the way that I think you should. For example, if you're from an Islamic household, they look down on those who are tradwives, or traditional wives, but
De fleste kvinner i Norge som er tradisjonelle kvinner, er ikke kristne morer, men muslimmors. Jeg føler at vi noen ganger er så respektfulde av andre kulturer som er patriarkal.
Ja, eller ha patriarkale kulturer, eller jeg vet ikke hvilke ord man kan bruke, men noen ganger kan man se at i noen kulturer, også i Norge, er det mer domestisk vaksnevning. Du har mer tradisjonelle kjenderroller, som ikke kan være tilgjengelige for kvinner i familiene. Og
Jeg tror vi bør snakke mer om det når de må løfte opp hendene i offentlighet. Det er virkelig ikke forvandling for noen kvinner. Jeg er med. Jeg vil bare gi deg et eksempel. Tilbake hjemme er det en slik tempel og en slik god i hindu-religionen hvor kvinner ikke er tilgjengelige til å gå.
Det ble en stor protest og alt. Jeg har vært etiast for alltid. Jeg tror ikke på Guds koncept. Jeg vil ikke tro på Guds koncept. Jeg tror ikke på Gud. Det er ikke det jeg vil gjøre. Jeg vil ikke falle i den trappen av å ha tro. Jeg vil bare tro på meg selv. Jeg vil bare prøve å forandre.
Så dette samme tempelet, vi hadde ikke alle lov å gå der, men jeg husker at jeg kreftet for at en kvinne skulle gå der, selv om jeg er etiist. Hvem er du til å fortelle meg hvor en kvinne kan eller ikke kan gå? Jeg kreftet for at en kvinne skulle gå til noen tempel, kyrk, moské eller noe annet. Hun vil gå, håper hun vil forstå at religion er all patriarki.
Og hun kommer selv ut og blir etiske eller noe. Men jeg vil fortsatt kjøpe for hennes rett til å kunne gå til denne tempelen. Jeg føler det samme med de fleste av vårt feminisme. Noen ganger faller vi bort av å kritisere noe som skjer i hjemmet vårt.
Vi kan være de som går til konferanser og gi beskjed om hvordan kvinner bør oppføre andre kvinner. Men vi ser ikke på hva som skjer med vennene våre. Om vi kritiserer vår egen far som er abusiv mot vennene våre. Det må være fint å gå og gi beskjed i konferanser. Det må virkelig være fint. Men jeg sier ikke at det ikke er viktig. Men uten å klare vår sannhet, vår håndtid,
Hvor vi bor, det inkluderer vårt kropp og faktisk fysisk hjem også. Men uten å gjøre alt det, kan vi ikke gjøre kommentarer om andre kulturer, andre kommuner og alt. Jeg tenker bare at frihet som et konsept, for at det kan lage lenger og for at det kan bli permanent, det bør gjøre at kommunen er helt. Det bør komme til alle av oss samtidig.
Selv om ikke samtidig, men det bør i slutten komme til alle av oss. Hvis det ikke kommer til alle av oss, så blir konseptet om frihet alltid som en mirage vi fortsetter å kjøre.
I dag vil jeg være fri over noe. I morgen vil jeg ikke være det. Men du kan allerede være fri over noe. Men til deg bør denne friheten ikke være en luksus. Fordi noen andre er ikke fri i denne tilfellet. Så kvinner som er født i familier hvor de er forstått til å kjøpe seg i hendene, de har vanskelighet til å spise, selv om de er i publiske steder.
Jeg føler at de også er opptatt av patriarki. Det er ikke rett å skade de kvinnene, men det er vår ansvar å gjøre oss fornøyde over hvordan patriarki fungerer, hvordan patriarki forstyrrer kvinner til alle disse situasjonene, uten at de selv realiserer det.
Jeg tror og håper at fremtidens generasjon vil se på det i en mer kritisk måte, hvor de ikke bare blitt følger hva som er det deres mor gjorde, at de også følger samme pattern og spør om det og spør om det.
Det er svært vanskelig å ha samtaler om det. Jeg tror det er den eneste måten vi kan brekke dette generasjonale, du vet, år og år av abuser. Det er bra å være kritisk over alle. Alt som er patriarkalt. Det bør ikke være løsnet til bare en samfunn, eller en kaste, eller en religion, eller noe sånt. Hver patriarkal konsept bør bli kritiskert. Selv om jeg gjør noe...
Jeg er opptatt av noe uførelsesomt. Jeg er veldig kritisk over meg selv. For eksempel, jeg har kort fortalt hvordan jeg ble seksuelt abuseret som barn i min familie. Det var et tidspunkt da jeg følte meg så dypt hypokritisk. Da jeg gjorde filmer og fortalte kvinner at de skulle utfordre sin abuser, at de skulle bevare det, at de skulle oppføre sin abuser og sånt. Jeg følte meg sånn hypokritisk.
Jeg ville gjøre det med den følelsen, fordi ingen vet at jeg var i forhold til denne følelsen, at jeg var i forhold til denne emosjonen, men for meg var det viktig. Så jeg kallet ut abuser i min familie, i forhold til hele familien, fordi jeg bare ville gjøre det som et aktivitet
Jeg beviste meg av denne hypokritiske kraft. Så jeg gjorde det, og nå kunne jeg fortelle en annen kvinne at det er så vanskelig å gjøre det, men du må gjøre det. For så snart du gjør det, blir det bevist. Du vil føle så mye komfort ved å ha opptatt ham. Du har kallet ham ut i forhold til hele familien. Hvis du kan gjøre det, så skal du gjøre det. Dette er det jeg gjorde.
Så fordi jeg gjorde det, var jeg i stedet til å fortelle andre kvinner med litt mer komfort at, ja, det er vanskelig. Jeg vet det fordi jeg har gjort det. Men du bør gjøre det også. Så noen ganger når vi ser inn, hjelper vår feminisme mer bredt. Så det er virkelig i linje med det du snakket om tidligere. At du begynner med deg selv. Du begynner med din egen kommunitet. Du begynner med...
hvor enn du er, og så kan du spridde friheten til alt annet, og være inspirerende til andre mennesker, til andre kvinner rundt om i verden. Jeg vil også snakke med deg om serien Dysforek,
Det var det første jeg så. Du utfører rapid ansett genderdysforia mellom kvinner. Hvorfor valgte du å lage denne filmen, og hva håper du den oppfatter? Så husk at jeg var snakket om at sexuelt harassment ble avsluttet. Jeg...
Jeg var helt ufri da dette skjedde i Indien. Jeg vet ikke om indianskene gikk ned denne veien. Utenfor det kulturelle fenomenet med hijras, som er en helt annen historie. Jeg trodde ikke at unge kvinner valgte å bli forandret til menn.
Da det skjedd, og alle kallet meg "transforveg", og alle de som var på Twitter, som kallet meg "Nazi", det var så annerledes. Jeg tenkte at jeg ikke var indienisk, og at ingen av disse tingene skjedde her. Så jeg begynte å søke.
Og da var jeg virkelig feil, for på den tiden hadde det skjedd mye, selv om det var i det legale skåpet. Mange provisjoner hadde allerede vært laget for disse transidentifiserte mennene. Du kunne selvidentifisere, du kan fortsatt selvidentifisere, og ha alle dine legale dokumenter med sexmarkedet til kvinner hvis du trenger det.
Men jeg ville ikke forstå hvorfor mennene gjør dette. Om det er viktig, god eller dårlig. Jeg var alltid nødt til kvinner. Alle mine områder er kvinner. Da tenkte jeg om det var nok kvinner som gjør dette. Da begynte jeg å undersøke om det. Det var det.
Det var ikke bare nok kvinner som gjør dette, men også de underliggende symptomerne. Det er veldig sammenhengende fra et globalt perspektiv. Det kan være sexabuse, det kan være autisme, eller det kan være at de kommer fra en kultur hvor å være åpenbart lesbisk ikke er en mulighet. Så alle disse tingene var også grunnen til at unge kvinner valgte å forandre seg for å bli mennesker i Indien.
Jeg begynte å undersøke det, og jeg trodde at dette kan ikke gå unnskyldt. Dette må bli tatt inn i noe. Så det var i peak-COVID-tiden. Alle var i lockdown.
Jeg hadde en løsning ved å vite at jeg ikke skulle forløpe huset, hvilket betyr at jeg måtte komme på Zoom. Man kan ikke ta en skuffe av å si at man er her eller der. Jeg skrev til en hel del mennesker. Jeg var ikke noen. Jeg tror ikke at jeg er noen, men jeg var ikke noen i hele debatten om kjøtt.
Men jeg trodde at noen skulle komme tilbake til meg. Jeg var bare skeptisk at de måtte spørre hvem denne kvinnen fra India er som skriver meg en e-mail og vil gjøre en dokumentar om dette. Men jeg skrev til alle. Positivt hadde jeg alle gode responser fra alle. Og når en person gjorde intervjuet, så puttet de meg i kontakt med noen annen. Så så ble rosten av spørsmålene i dokumentaren mer og mer. Sammenlignet med kvinner som
Jeg var selvidentifisert som mann, og da bestemte jeg meg for å forsøke å forsøke å utvikle. Men det var også en del i den samfunnet som kom frem og snakket med meg. Jeg hadde to år av lockdown for å få sammen hele prosjektet. Subjektet var så bredt, og temaet var så vanskelig at det ikke var mulig for meg å gjøre det som en film. Det var derfor jeg måtte splitte det i fire lett tilgjengelige sekjoner.
Hvis jeg ikke hadde blitt avsluttet i den nye New York-screeningen, så hadde jeg aldri gått denne veien. Jeg lurer meg om hvordan avslutning er det beste som har skjedd for meg. For ikke bare var jeg i behov av å lage denne filmen, og få mange mennesker til å si at det var veldig utfordrende for dem. Jeg kommer til det i en sekund. Men også faktisk at den er nå på internett for alltid. Alle kan se den på hver eneste gang.
som de alltid gjør, krever at de har stått til slutt med denne genderideologien. De var de som var på forfronten og krever denne ideologien. Når de kjører rundt og spør hvor feministerne var, kan vi fortelle dem, gjennom denne filmen, gjennom bøkene som mange kvinner har skrevet, om reaksjonene jeg fikk for dysforisk ideologi.
Følelser som dette ikke blir valgt for filmfestivaler, for det er det samme som de ønsker. De ønsker alt fra pro-trans, pro-transe, pro-seksverden, pro-porn. Alle disse kategoriene er valgt for de mest populære filmfestivalene. Hvis jeg skulle tilbydde dokumentarer, vet jeg aldri hvorfor de har forvandlet det.
For de vil ikke si det. De vil ikke si at det er derfor de vil rejse det. Og hvis du spør dem om en grunn, så sier de at de har for mange applikasjoner. De vil være diplomatiske om det. Men jeg vet at det er grunnen til det. Jeg vet at filmfestivalen er utenfor min oppgave. Så jeg gjorde filmen gratis. Min største utfordring på å ha gjort filmen, var antallet av e-melder fra mor og unge kvinner.
som sa at filmen har hjulpet dem. For foreldrene, hvordan de kan forhandle med barnet når de går gjennom dette. Og for de unge kvinner som sa at de var på grunnen til å gå denne veien, og at filmen har hjulpet dem til å oppføre beslutningen. Jeg trodde at ingen filmfestival, ingen kjøp, ingenting kan forbedre en virkelighetsforandring. Noe sånt som dette.
Det gjorde meg veldig glad. Da bestemte jeg at det var en virkelig utfordring på filmene og ressursene på dette temaet. Da bestemte jeg at å gjøre det dysforisk ikke var en dårlig idé. Å lukke seg i en romme under covid-19. Å være så dårlig. Det var mange dødsmord rundt deg og alt.
Det føltes som om det var verdt det. Og når jeg fortsetter å få disse e-mailene fra mor, som er fortsatt så kind til meg online og ting, de fortsetter å si at om ikke for dysforisk, jeg vet ikke hva jeg hadde gjort. Og alle det. De tingene er veldig komfortende for meg. Så selv om det skjedde i omstillinger som var veldig vanskelig, jeg tror at utfordringen er i faktet at det kunne bringe om en faktisk...
Kan du forstå en kvinne som bestemmer seg for å ta testosteron eller få en doble mastektomi, og så bestemmer seg for å ikke gjøre det? Kan du forstå hva livet hennes hadde vært om hun hadde gjort den doble mastektomien, når hun skulle sitte med denne regreten? Og denne filmen har hjulpet henne ikke å gjøre det. Jeg tenker alltid på den kjørende effekten filmen kunne ha på disse menneskene.
og det viktige med å ha en ressurs som denne. Det ble helt helt meg i hodet. Jeg vet ikke om jeg kan forstå det som noe, men det føles alltid som en forståelse når disse e-melene kommer til deg, å fortsette å gjøre det jeg gjør. Så jeg håper det svarer på spørsmålet om dysforik. Absolutt. Jeg synes det er veldig viktig
at vi snakker om dette på den måten vi gjør, slik at alle kan tenke to ganger før de gjør noe sånt, fordi du har mye snakk om det på den oppsett direksjonen, at
You actually tell young girls that if you are wondering if you might be a boy, then you probably are. And a lot of influencers trying to tell young girls that, yeah, are you sure you're not a boy? Or you can choose for yourself and no one regrets it and all of that. And
Som psykolog, vet jeg at når du er en kvinne som har hatt pubert, så er det veldig lett å manipulere. Du er så ... -Vulnerbar til alle disse tingene. -Ja. Det kule om denne ideologien og hvordan den har kommet så mye, er at
For en ung kvinne som har hele livet foran henne, om det er i Norge eller noen andre land, vet hun at det ikke kommer til å være 100% lett. Det kommer til å være noen utfordringer. Men det er en utfordring, men med feminisme,
Og hvis vi alle jobber sammen, kan vi i slutten forstå patriarki. Vi vet ikke hvordan, vi vet ikke når, men vi kan i slutten. Det er ingen tidlimit. Men kjønnideologi gir deg en løsning nå. Nå må du ikke være en kvinne. Så du må ikke forstå patriarki, som er en løsning. Hun fortsetter å forstå patriarki. Så det kommer som en lett valg. Så...
Og de pakker det med så mange forhold. Kan du forstå at du er en mann? Du er alltid en mann. Du elsker å være en mann. Du har alltid hatt korte hår, så det må være at du er en mann. De tingene er laget for å forstå deg.
As if those things somehow make you a man, and if you had long hair you're a girl. You know, all of those stereotypes. And they give you a solution to change your entire life just like that, immediately. I think that is the biggest success of this ideology, because fighting patriarchy is going to take time. Our grandparents fought it, our mothers fought it, we are fighting it. Four other generations down the line are going to fight it. There is no end line to when this fight against patriarchy is going to end.
Vi vet ikke hvor lenge det går på. Men med kjenderideologi kan jeg bare forandre sexen. Sånn. Da må jeg ikke forandre det. Da må jeg ikke bry meg om om en mann vil vise meg på bussen. Om noen vil røpe meg. Det er den illusionen de får. Det er derfor denne ideologien har vært veldig succesfull. Og unge kvinner som er på brinket av pubertet.
Jeg vil ikke.
Jeg ville ha det da jeg var barn. Jeg ble forstått til å komme hjem. Min tredje sa at jeg skulle bli rødt om jeg ikke kom hjem snart nok. Men min bror ville bare komme og spille krokodil eller noe annet. Han ville få mel og sånt. Det er livet som vanlig. Ikke en dag går ned hvor jeg ikke tenker: "Hvorfor kan jeg ikke ha det?" "Hvorfor gir du ham så mange tilgjengeligheter?" Det er det som er suksessen av denne ideologien.
Se det? Du kan ha det. Litt som nå. Det du må gjøre er å gå og klippe brystene dine. Og å bruke disse medikasjonene for resten av livet. Det er det. Du lurer på høyre, du lurer på voksen din, du blir aldri kjent. Du vet ikke hva ditt seksualitet er, men det er ikke viktig. For vi vil bare vende deg inn til en mann. Og vi vil gi deg denne penisen som aldri vil fungere. Som du må leve med infeksjoner for resten av livet. Men du kan forandre dette nå.
Det de forstyrrer, alle de dårlige tingene som skjer med denne ideologien, det de gjør det se ut som en stor ting, er alle disse tingene som du hater. Du må ikke ha det mer, for du kan forandre det. Det er som en kult. Det er som hvordan de manipulerer deg i din høyre. Og hvis du går gjennom pubertet, og du føler deg vanskelig på den tiden, hver kvinne vil ønske det. Hver kvinne vil ikke ønske å forhandle med dette. Være en pad, vare en tampon. Å, Gud, det er så... Det er vanskelig.
Og forstå at du må leve med det for 40-50 år, før du stopper å få perioder, og etter det er det menopause. Å være en kvinne i dette verden er vanskelig.
Den ideologien kommer inn og sier at man ikke må bekymre seg for noe av det. Her er løsningen. Det er derfor det er en så stor suksess. Det er derfor det er mer viktig for kvinner å få en slutt med denne ideologien. Det er mye flere kvinner som begynner å ta seg til dette. Det er dårlig. Det er vår ansvar å fortelle dem at alt det de gjør ser ut som positivt, men det er ikke faktisk positivt. For resten av livet vil du dø.
Det er vår ansvar. Det er derfor filmene er viktige. Det er derfor jeg føler at det er viktig å si at det er viktig å si det. Det eneste utfordringen nå er å sikre at folk ser det. Det er det eneste utfordringen. Fordi det ikke vil holde oss i mainstreammedia. Du har vært så god til å ha meg på og snakke om dette. Folk gjør ikke det. Når du sier at du har gjort en film om dette, vil de ikke forstå deg.
Å søke med en som er transphobisk koster deg sosialt kapital. De vil ikke søke med meg fordi i morgen vil noen annen ikke vil jobbe med deg. Det kan gi deg penger og du kan forløpe det. Det er så mange ting de har å tenke på. Vurderen er å oppnå så mange mennesker som mulig. Jeg tror at samtaler som dette kan hjelpe. Men jeg tror at urgensten i situasjonen kan ikke overstås. Jeg forstår.
Because the concept of regret is really, really complicated when it comes to taking away your puberty. Because all of your...
utvikling skjer gjennom pubertiden. Ditt seksuelle utvikling, ditt identitetsutvikling, ditt fysiske utvikling, alt. Og også ditt kognitivt utvikling. Så du vet aldri hvordan livet skulle ha skjedd hvis du hadde gått gjennom pubertiden.
Så jeg snakket faktisk med Erika Andersen om dette. Hun var tidligere leder av US Path. Hun, vel, er faktisk en han. Men
was talking about the gender transitioning of children and how it's not evidence based and that we are harming children probably and that's actually someone who is trans and is also a psychologist telling actually talking about this so
Even people like Andersen is talking against this. And I'm so glad because of the Cass report also that has...
I har vært avgjørende hvordan denne "fremskapende kjærligheten" som de kaller det, gir utslipp for pubertet, tar bort både kvinner og barns pubert.
Jeg ser en endring nå, men jeg tror det er fordi folk som deg som utfordrer det. Og deg. Og meg. Så det er psykologiske eller psykiatriske fasiliteter og...
og doktorer forandrer praktikken, i det minste her i Norge og Skandinavien og i England og mange andre land. Jeg tror det er fordi vi snakker om dette, og vi ser hvordan det ikke gjør noe. Du kan bare bruke normale kognitive abiliteter, som
Jeg kan bare, som psykolog, bruke det du kaller for utviklingspsykologi, for å forstå at dette er gøy. Det er det. Og nå er hele din kredibilitet som psykolog, eller din lisens som profesjonell psykolog, er i risiko, fordi hvis du ikke oppfører dem, de gleder din karriere. Og en kompleks fra dem er,
Det ser ut til å gjøre så mye fornøyd, fordi alle, alle politikere, politikere, alle, hvem som helst, hører på disse mennene, så har vi alle tider hatt fornøyd med andre ting som ingen har betalt for. Men nå, sikkert, når disse mennene gjør en fornøyd, så er alle fornøyde med jobb, alle fornøyde med jobb,
Kontrakter og projekter, folk lurer på løsninger. For noen kvinner føles det som om det er en karriere-søksett. Jeg vet psykologer hjemme som ikke vil gjøre en-on-en mer. De vil ta gruppesesjoner og forvandle deres opptatt av andre aspekter av menneskelig mindre enn å gjøre en-on-en-affirmativt kjærlighet og sånt. For de er bekymret uansett hva de gjør.
Det er også vanskelig å leve med deg selv når du vet at barnet er seksuelt forbrukt. Og du bare sier at du er en mann.
Hvordan skulle man sove? Hvis man er en med en sannhet, vil kreftet skripe deg til død for å la barnet gå og gjøre disse irreversible forandringene til hennes kropp. Jeg vet psykologer som må navigere systemet helt og helt. De forstår enten å forstå at folk som er sånn, som er gendert, forblitt eller noe annet,
Eller at de ikke løper med å pratere. Og på den andre siden har du psykologer som influenser med pronomener og alt som sier: Kom til meg, jeg vil gi deg gratis lettere eller noe annet. Og det er en 13-årig kjørende i Mumbai, deres foreldre har snakket med meg. 13-årig. De har sikkert bare hatt perioden.
Så tidspunktet er veldig forhåpent, fordi rundt dette tida vil hun plutselig sosialt forandre. Så foreldrene tenkte at det gode å gjøre, var å snakke om dette med en profesjonal, med en psykolog som kan forstå hva som er underliggende problemet. Psykologen sa, «Gi ditt søn en bindere.» Ditt søn, ditt søn, ditt søn er nå ditt søn. «Gi ham en bindere.» Og dette er hvordan han vil leve resten av livet. Hvis du ikke støtter det,
Det er for å skade barnet ditt. Du sier noe sånt til en foræring. Det vil egentlig råde på det samme som de har i livet deres. Det er din barn. Du vil ha det beste for din barn. Hvis en profesjonal sier noe sånt, hva gjør du? Og hvis barnet din går online og leser om all denne kjødselen, og sier til foræringen at hvis du ikke vil få det, så vil jeg dø. Det er et dårlig sted å være i. Det er derfor...
Det er derfor de har vært veldig smart i å sikre at hvis det er noen utslipp, så har de veldig smart funnet en måte å søke om hele situasjonen. De sier "Åh, han er ikke bestemmer på deg. Prøv å prøve å gjøre en suicid." Alle sier åpenbart at de så det online, at hvis du sier at du er suicidert, så må de gi det til deg. Så jeg forstår ikke hvordan noen med, jeg vet ikke, halv en hjertesel, kan se problemet med hele denne ideologien.
Ja, det eneste jeg tror vi bør gjøre, til minst, er å faktisk...
Look at the data looking at what would happen if you don't give them puberty blockers. They haven't even tried that. They haven't done the proper research. If they do the research and you figure out, okay, they are better off. If they get puberty blockers, I would support it. But I'm only questioning, where is the data? Is it evidence-based? When it's not...
then it's an experiment. Yes. And then you can't handle it as the practice that you like what you call it the normal practice. So
I'm not saying that you shouldn't do it. I'm just saying you have to check what's best. Actually, I'm saying you shouldn't do it. That's okay. I'm saying you shouldn't do it until you know that it's the right path. For most girls, I don't think it's the right path. Historically, it has only been boys that want to do this. And
Plaget, det var en løpende historieplag og alle de tingene, men noen ganger ser folk ikke til å gjøre de sammenhengene.
Det som er utrolig for meg er at selv om det ikke er noen rapport, selv om det ikke er noen data om hva som skulle skje hvis man ikke gi pubertrykkversus gi pubertrykkversus, det er faktisk forskning på hvor mange mennesker som
Ta pubertet, gå på mot krosssekshormoner. Så dette er ikke mer en reversibel ting. Du stopper ikke det der. Det er en signifikt prosent av folk som går på mot krosssekshormoner, og det stopper ikke der. Fordi, som anoreksia-forumene har lært oss, kan du aldri være tynn nok. Selv om du ser ut som en skeleton, så vil det være noen som du vil aspire til å være som.
Dette er alt basert på trauma. Du bør ikke bare forstå noen som er anoreksisk og si: "OK, jeg skal vokse så tøft at jeg kan messe bicepsene med en liten liten spes, som en ring. Hold dette her. Den dag jeg kan holde det sammen, er da jeg har forstått målet mitt." Så du styrer deg selv. Du trur deg opp. Du spiser ikke.
Er det noe en sensibel person skulle stå for? Hvorfor er det da at denne ideologien er så omnipresent? Alle ser ut til å gi folk det, selv om det er rapporter som sier at det ikke er reversibelt. Og drugget selv er annet enn givet til kjemisk kastrerte sexoffender. Jeg vet. Det er gøy. Hvordan kan man gi det til en barn? En barn som ikke har gått over steg 2, hvor man faktisk utvikler...
secondary sex organs, you don't know whether you're straight or if you're a lesbian. You haven't even been with somebody. Already it's decided that you're going to go down this path. And you're not allowed to have tattoos until you're 18. Yeah, and you're not allowed to actually, in Norway, you're not allowed to, what do you call it, to
å sikre at du ikke kan ha barn til du er 25. Så du er ikke i forhold til å sterilisere deg selv til du er 25. For før du er 25 er du ikke vant til å vite om det er den rette veien for deg.
Men nå gir vi pubertrykkblokkere til noen før de hittar pubertrikk, eller i begynnelsen av pubertrikk, i alle fall. Ja, så jeg er enig. Jeg tror faktisk at dette er vårt tids lobotomi.
Ja. For du hadde doktorer som sa at dette er en revolusjonær, god metod. Det var konsensus i kommunene som gav av de treningene. Og jeg tror det kan også være noen av de samme mekanismerene når det kommer til
...regrett. At når du har gått denne veien, vet du ikke hvordan ting skulle ha funnet ut hvis du ikke hadde. Og alle de rundt deg som har støttet deg, de vet ikke heller. Og de må leve med seg selv.
Det er lett å si at dette var for det beste. Fordi familien av de som hadde lobotomi, de stod faktisk for å støtte praktikken, støtte prosesset, og var glad i det. Dette var kanskje det beste. Ja, og doktorene hadde skjønt dem ut av sin kunnskap, og de kan faktisk si, «Se, han er ikke gøy lenger».
For de skjønner seg så ut av sannheten at man lobotomiserer personen til et sted hvor personen ikke har noe vilje til å leve. Og derfor synes de at det er en viss prøve. At se, jeg kan cure homoseksualiteten på denne måten. De gjør en veldig sammenhengelig ting. Det er som et eksperiment som du gjør under krig eller noe. Det er den slags ting det er. En slags grotesk og vanskelig ting. Men det går bare bort med å ha alle disse kjøtt navnene. Som pubertiblockere.
Hva er det du faktisk gjør? Det er bestemt slik. På et labell må du vise hvilke ingredienser det er. Når de sier at det er en sjekkeprocedur, bør de si at det er kjemikalt kastrasjon.
I stedet for å si "puberty blockers" og løsne at det er reversibelt. Kan du forstå hvor mange mennesker som må skjule alle disse menneskene for å si at det er reversibelt? Det er det ikke. Du får så mange problemer med høyt kjøkken, med utvikling.
Båndensitet? Båndensitet, organutvikling, hjertetutvikling? Hvem sier det til alle disse unge barnene som har gått ned denne veien, tenkende at det er veldig kult, reversibel? For det er bare en blokker. Det er ikke noe stort.
Jeg vet ikke. Det trenger mye mer legale utfordringer for dette å bli forvandlet. Jeg vet ikke. Kanskje de selv skal være forberedt til å bli forvandlet. Jeg vet ikke. Det var en mann i mitt land som krever å være en kvinne. Han fikk seg alle disse sykdommer og ting. Men jeg vet ikke. Det ble bortet på en måte. Og skjermen ikke helte rett. Jeg ble infektert. Og han stank basically der nede.
til et sted hvor han bare ikke kunne leve med seg selv, og han kjøpte seg selv. I stedet for å se på om en sånn invasiv procedur er nødvendig, om han kunne vært bare gay i vårt samfunn, om han hadde alle disse tenkningene, er sånne ekstreme måter nødvendige? I stedet for å tenke på noen av disse tingene, indiensemedia, alle over landet, de har snakket om hvordan vi trenger mer sted-of-the-art medier,
procedure to make sure that the surgeries are done without any such bad smells and other things, rather than look at the very core of why this is even needed in the first place. That is how stupid everybody is in the media, where they just basically like a copycat thing. Somebody somewhere would have said something, and everybody basically just parrots the same thing. We need something very, very...
veldig drastisk, veldig radikalt å ta dette på hans vis og stoppe folk fra å følge det som blinde, gullige idioter, uten at de har muligheten til å bruke deres egen hjerteceller for å se det for hva det er. Ja, vi må tenke mer, men i den norske samfunnet er vi veldig kompensert
hva du kaller det, en bestemt samfunn, hvor vi prefererer å forstå ting. Det er ikke lett for oss å være den ene personen som sier stopp, vent, er vi sikre at dette er rett? Skal vi gjøre noe annet? Så jeg tror det er vanskelig for mange mennesker å faktisk se det opp, sjekke det,
if there is evidence that don't support this hypothesis that this is safe and effective and best for everyone and to just trust the doctors I was really naive for all like maybe I don't know around covid I started to look things up a bit more to check
Og etter det har jeg begynt å forandre mye av hva du kaller mine opinjoner om ulike ting i vårt samfunn. Og prøvde å snakke litt mer om ting. Og det er derfor jeg begynte denne podcasten. Så vi kan snakke om ting. Så at folk kan gjøre opp deres egen mennesker om det. Så ja.
Men tilbake til deg, True Lime Soda Films. Du har skrevet en plattform for kvinnelige filmmøter. Hvordan fungerer det i praktikk, og hva har det betytt til deg personlig?
Så Lime Films kom om da jeg var i 2. prosjektet. Jeg måtte bare gi min produksjonskommune noen navn. Jeg var hele dagen på en slags kjøkken, for å si hva jeg kaller min kompani. Fordi alle kommer med de kjære navnene. Og du kaller din kompani en ting, og så må du holde på med det. Så jeg ville være veldig kjærlig. Jeg tenkte på...
grek- og spanske navn, som ville høre ut som så ulike og ulike og alt slik. Jeg har spist hele dagen tenkende på alt. Alt jeg så: lyser, kamera, kamera-produksjoner, table-produksjoner. Alt jeg så, jeg tenkte: "Kan dette være en kompani?" Jeg hadde å ordne middag fordi jeg var i postproduksjonstudioet som editerte projektet. Jeg hadde ordnet limsoda.
Og limessoda gjorde så mye skjeld, fordi jeg elsker det. Det er kult, det er trendig.
Så jeg valgte et domain, og kjøpte det uten å tenke mye. Så det var slik filmkampen ble vunnet. Da jeg gjorde film, var jeg alltid i forhold til å jobbe med andre kvinner. Både som område i filmen, eller med krevene. Jeg har prøvd å forbedre hvor mange kvinner jeg kan jobbe med.
Så jeg tenkte, ville det være fint å ha en slags plattform hvor andre kvinner også kan finne hverandre? Så da kom jeg med dette plattformen som heter Women Making Films, WMF, hvor jeg bare proposterte ideen. Dette var mye før MeToo, dette var mye før Hollywood hadde hele kvinnesentrikke projekter og sånne ting. Så da kom jeg med dette...
Jeg reiste ikke noen steder, jeg satt bare i min livingroom og gjorde alle disse tingene. Jeg prøvde bare å finne andre kollaboratører som var interessert i noe slik. Og jeg begynte å skje dette fenomenet av at folk gjør et forsøk å gå og se en film som er laget av en kvinne, ved at de skal se en film som er laget av en kvinne. Jeg ville at det ble mer som en norm. Hvis en film kommer ut, og det er ofte alltid ...
som er laget av en kvinnlig redaktør. Men jeg ville endre denne attitude, hvor du gjør et forsøk å se en film laget av en kvinne. For noen ganger er det virkelig fantastisk, og du vet bare ikke om det. Men jeg gir deg denne muligheten å se den, når du vet at den er laget av en kvinne, og du gjør et forsøk å ikke bare se noen film, men en film laget av en kvinne.
Så jeg skapte denne ideen, og uten å gjøre skrivninger og alt sånt, så postet jeg mye kritikk på industrien, hvor de har gått feil, hva de kunne gjort rett, og sånne ting. Håperfølgelig etter at mine nye ansvarsforskninger kommer til å slutte, så vil jeg starte skrivningene igjen. Uansett, fordi jeg gikk ned i det om kjønnideologi, så begynte jeg å kritisere dette publisk.
Det er mye folk som var nærmere nærmere min, har stoppet å jobbe med meg, og vil ikke ha noe å gjøre med meg. Så det blir interessant å se om jeg kan starte dette prosjektet igjen, hvor mange av dem vil fortsette å vilje å samarbeide med meg og sånne ting. Men det er i stedet et forsøk å gjøre at kvinner ikke føler seg alene. Og også...
- som skal opprette dem for å jobbe med andre kvinner. Vi kan kun få visibilitet når vi vet at vi kan hjelpe en annen kvinne til å komme med oss.
Det er ikke nok at jeg får et stort prosjekt som redaktør. Det er min ansvar å sikre at jeg får en kvinnelig cinematograf i prosjektet, fordi jeg kan gjøre det. Fordi jeg er redaktør. Og jeg kan kanskje få en kvinnelig redaktør i prosjektet, fordi jeg kan gjøre det. Så jeg tror jeg vil skabe denne kulturen av kvinner som tenker på å få andre kvinnelige teknisjoner på prioritet.
Selvfølgelig kan man jobbe med menn. Ingen sier noe om det. Jeg har jobbet i en ekstremt allmenn-kru i forhold til meg selv i forhold til det. Men det er bare en fin ting å gjøre. Å hjelpe en annen kvinne. Fordi hun er god. Fordi hun er helt bra. Fordi hvis du ikke var regjeringen, så hadde hun ikke fått denne muligheten. Så jeg ville bare skrive denne kulturen av å få andre kvinner til å gjøre det. Det begynte som et liten prosjekt, og det har nå medlemmer fra ca 22 land. Alt ord av høyre.
I want to do so much more with it. So hopefully in the next, I don't know, many years to come where I will continue being this advocate for women's rights, I want to also focus on trying and celebrating the work that women have done. Not just focus on all the horrible things, I want to also focus on the good things. Yeah, I'm glad. Yeah, that's...
Det er bra at vi har noen som deg som kan sikre at kvinner får de muligheter de ikke hadde. Men jeg tror kanskje vi bør prøve å slutte denne konversasjonen nå. Jeg tror vi har snakket for nesten to timer. Er det noe du vil si?
-befale før vi slutter denne konversasjonen? Jeg vil bare si at jeg er så glad for at jeg kunne snakke med deg og fortelle deg om alle disse tingene. Jeg vil bare ønske at din publikum kan prøve å ta et øyeblikk på å tenke på disse tingene. Vær kritisk over tingene. Følg ikke bare noe populært, bare fordi det er populært. Ha dine egne tenkninger om tingene. Og kanskje, som jeg gjør, prøv å kjempe andre kvinner.
Det er noe jeg forteller alle. Se om du kan kjempe andre kvinner. Og hvis du kan, hvis du ser min film og liker den, så kan du kanskje dele den med noen annen som ikke har. Jeg vil sikre at vi har løp til både dine...
Like all of your movies. Thank you. So that is easy to find in the description. I'm on Substack and on Spotify, on YouTube, everywhere. So, yeah. So, thank you. Thank you for having me. It's been a pleasure. Thank you.
Hvis noen har lyst til å se på screeningen av Behind the Looking Glass, så kan dere se på det på Cinematheket i dag klokken fem. Så velkommen skal dere være hvis dere får med dere dette. Det blir bra.
SmS#38 Erica Anderson about transgender kids, puberty blockers and the Cass-report
My name is Silje Schevig and I am a clinical psychologist from Norway. In my podcast “Snakk med Silje», in English “Talk with Silje”. Dr. Erica Anderson is my first international guest....